NORWAY ROCK MAGAZINE #120
"Worth the Wait" P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net REDAKSJONELT ANSVARLIG Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net
BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Bjørn David Dolmen, Anne-Marie Forker, Wilfred Fruke, Karstein Helland, Geir Larzen, Alex Maines, Hogne Bøe Pettersen, Pål J. Silihagen, Ronny Østli og Jan Egil Øverkil. Foto: Anne-Marie Forker DESIGN Anne-Marie Forker
Our cover star Opeth has postponed their new album 'The Last Will And Testament' from 11 October to 22 November, due to unforeseen delays in the manufacturing process. Frontman Mikael Åkerfeldt said: "We strive to deliver the highest quality product possible, and to achieve that, we need a bit more time to ensure the final release meets our standards ... We understand this may come as a disappointment, but we sincerely appreciate your patience and continued support. We can't wait to share this new music with you, and we are confident it will be worth the wait." We have heard the album and can reassure you that it will be worth the wait. Meanwhile, please enjoy the chat we had with Åkerfeldt and guitarist Fredrik Åkesson in Stockholm about the new record, and which Norwegian records they have in their collection (you might be surprised!). You can also enjoy our conversations with Skid Row, D-A-D, Michael Schenker, Jon Anderson, and many more. Just take a look at the long list to the right of this message, sit back, put some music on, and enjoy. Anne-Marie Forker
ABONNEMENT 4 utgaver: Euro 10
https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe
FÅ DET DIGITALE MAGASINET
ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net
4 nummer Euro 10,-
ABONNEMENT 4 utgaver: Euro 10 https://issuu.com/store/publishers/ rockpartnerpublishing/subscribe
https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe
FORSIDE Opeth - Image: Anne-Marie Forker
NESTE NUMMER I salg fra des 2024
abonnement@norwayrock.net
SPAR EURO 2
INNHOLD
04 04 D-A-D 07 Ritual 10 Jordan Rudess 14 Bones UK
16
16 Skid Row 21 Flotsam and Jetsam 24 Mushroomhead 28 MC5 (Vernon Reid) 30 Phil Mogg
14
34 Michael Schenker 36 Opeth 44 Grand Magus 47 Robert Finley 50 Kalandra 54 Jon Anderson
30
34
56 Go-Go Gorilla 58 Zeal & Ardor 60 delving 64 1349 68 Elder
36 64
71 Ola Kvernberg 74 Koldbrann 76 Chris Slade 78 Arvid Skancke-Knutsen 81 Skiver 94 Multimedia & Litteratur 96 Live
40 år igjennom tykt og tynt
4
NRM 3-2024
norwayrock.net
Det har gått hele fem år siden bandets forrige album “A Prayer For The Loud”, og hele 40 år siden bandet offisielt så dagens lys. Hvordan feire det bedre enn en rykende fersk plate, nemlig “The Speed Of Darkness” som slippes i høst, kan vanskelig gjøres - og i den anledning fikk vi en meget trivelig passiar med sjef Jesper Binzer, jovialiteten selv, for å høre hvordan det står til med våre danske drenger. Take it away, JB!
TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: PER MORTEN ABRAHAMSEN
- Da nærmer det seg skiveslipp med stormskritt, hvordan er følelsen? - Det er jo helt fantastisk, jeg tror det er tre eller fire album siden jeg har hatt den følelsen når jeg sitter og hører på det - “Wow, er det oss?!”. Det har vært en riktig fin reise denne gangen med en god følelse i bandet, der vi har hatt et overskudd av kreativitet. - Det må jo være helt fantastisk å kjenne på den følelsen, og kanskje enda mer etter såpass lang fartstid? - Presis, og nå som vi har blitt eldre herrer lager vi bare akkurat det vi visste vi ville lage, og det har kanskje vært en enda mer positiv overraskelse enn jeg trodde. - Det er vel noe av deres varemerke; Selv om dere låter umiskjennelig D-A-D, så låter det stadig nytt og fresht, variert og aldri datert? - Det var snilt sagt, tusen takk! Det som skjer når man er et gammelt punkband er at man jo gjerne vil provosere litt, og det er veldig viktig for oss å ikke bli satt i en bås. Vi tenker alltid frihet, frihet, frihet. Å tørre å være kreative på nye måter. Det skal være variert. - Du nevnte litt om det, men hvordan er selve bandkjemien om dagen kontra tidligere? - Vi er jo fire, eller i hvert fall tre gamle travere, som har følelsesafasi - så det kan vi ikke snakke om. Vi burde gå i ekteskapsterapi, men alle følelsene kommer inn i musikken, og det vekker utrolig mye kreativitet når vi møtes. Og nå som vi feirer 40-års jubileum har vi satt oss ned og hørt på gammelt materiale vi ikke har spilt på lenge, i tillegg til gamle intervjuklipp. Det har vært riktig så gøy å mimre litt sammen, og det at vi har blitt tvunget til å se på vår fortid har gjort oss godt. Vi har fått både økt selvrespekt og respekt for hverandre på grunn av det. Jeg har problemer både med nostalgi og fortid, men jeg må si at jeg er gledelig overrasket over hvor hardt vi har jobbet og at vi har gjort det bra. - Så dere har jobbet med både ny og gammel musikk om hverandre da? Har det vært litt ekstra givende eller krevende? - Det har vært veldig givende faktisk, å holde på med begge deler. Vi har akkurat blitt innlemmet i Nasjonalmuseet i København, og selvfølgelig er det en enorm ære og selvfølgelig var det veldig fint - men samtidig var det viktig for oss å samtidig holde på med ny musikk, for man kan ikke bare være nostalgiske og feire fortiden. Vi sa faktisk kun ja til å bli med fordi vi holdt på med ny musikk og ny plate. - Dere kommer jo til Oslo i oktober. - Vi spiller to ganger i Norge faktisk, først Trondheim før vi kommer til Oslo. - Aha, skjønner! Da blir det en del av 40-års feiringen? - Ja, eller - det vil si; Da har jo skiva kommet, så det blir en hel del nytt fra den og. Men vi kommer til også til å spille mange låter som vi ikke har spilt på en stund som kommer til å vise tiden i løpet av disse 40 årene. - En fin miks der da, det blir spennende å høre! For å snakke om denne skiva da, så får jeg ganske seige AC/DC-vibber av åpneren “God Prays To Man” - er du enig?
norwayrock.net
«”Når man er et gammelt punkband så vil man jo gjerne provosere litt.” - På en måte, hvis du bare tenker gitarriff og trommer så er det mye AC/DC der ja, men hvis du tenker på stemningen eller viben i låten tenker vi at det er vel så mye Oasis faktisk. Det er over en beat vi aldri har gjort før, så selv om det føles ut som god, gammel rock & roll er det et helt nytt beat som jeg synger til - og Laust (Sonne, trommer) som har en aversjon mot gammel metaboogie sa at “Ok, det her er nytt - jeg er med!” Det var fint! - En annen låt jeg kvikt noterte meg er “The Ghost”, en nydelig låt! - Ja, det er også meningen, vi er veldig stolte av den. Det var også den som plateselskapet har tenkt kan ha en sjanse på radio. Det er jo en veldig melankolsk D-A-D-låt som Laust har bidratt en hel del til. Han har omsider begynt å lære hvordan D-A-D låter, haha! - Jeg vil vel tro at den står frem som et åpenbart singelvalg, har dere bestemt dere for hvilke dere vil velge der? - Ja, den er allerede ute som en dobbeltsingel sammen med “1st, 2nd
NRM 3-2024
5
& 3rd”, og vi skal straks gi ut en dobbeltsingel til, men vet ikke helt enda hva vi ender med der. - Har dere fått med dere noen tilbakemeldinger på sosiale medier, eller er det noe dere følger med på i det hele tatt? - Ja, selvfølgelig prøver vi så godt vi kan å få det med oss, men vi er nå noen gamle gubber så det blir som det blir. “The Ghost” finnes enn så lenge kun som lyric video på YouTube, og så får vi se hvordan det blir når albumet kommer ut. - “Keep That MF Down” er den sinteste D-A-D tittelen jeg har fått med meg. - Det er jo en rocker, som vi alle er veldig glade i. Men egentlig handler den om å oppføre seg, “Keep That Motherfucker Down” betyr å holde nevene nede og være et snilt og godt menneske. - Når man tenker på 2019, da deres siste album kom, er det vanskelig å komme utenom Covid - jeg regner med at det var noe dere også merket godt? - Det var en kjempeseier å lage “A Prayer For The Loud”, og vi er virkelig stolte over den - men ettersom Korona kom rett etterpå følte vi ikke at den sprengte i lufta som den burde ha gjort. Men det var deilig å ha en ny plate vi kunne spille så lenge som det gikk - selv om det nå føles at alt er enda bedre på “The Speed Of Darkness”, spesielt med tanke på produksjonen. - Dere måtte vel igjennom restriksjonskonserter dere og? Hvordan var det i så fall? - Å jaja! Vet du, faktisk skal man være glad for det livet gjør, og dette brukte vi til å bli veldig mye bedre musikere. Det å stå og spille foran et sittende publikum, kanskje 200-400 i lokalet, da skal man virkelig spille og synge bra. Uten show, energi eller svette så må man virkelig levere på scenen, så det var veldig bra for oss fordi vi måtte ta vår faglighet alvorlig på en helt ny måte. Det var en kjempeting, og har gjort oss til et veldig mye bedre band. - Det var en interessant vinkling på det, for vanligvis er svaret at det var helt grusomt. - Og det var det så absolutt! Men vi var samtidig veldig takknemlige
6
NRM 3-2024
for at vi faktisk fikk spille, for det er jo sånn vi omsetter følelser på. Det er ekstremt viktig for oss å få spille, så vi var først og fremst takknemlige for at vi fikk muligheten til det. - Jeg husker de første konsertene etter verden gikk tilbake til normalen der du virkelig kunne føle energien fra både band og publikum, den regner jeg med at dere kjente på også? - Helt riktig! - Parallelt med D-A-D så har du jo også soloprosjektet ditt, er det noe du kommer til å fortsette med når dere har pauser? - Helt sikkert, de ringte faktisk for en måneds tid siden - så nå skal jeg være forband til ZZ Top i Århus, så det var en god opplevelse. Jeg har også vært forband til Ringo Starr og hans All-Starrs, så det finnes en plass til det bandet og. Jeg elsker å spille med gutta mine der, men i de siste to årene har jeg fokusert på og konsentrert med fullstendig om D-A-D, det er det viktigste. Nå er det kun tid for D-A-D, og da er det ikke tid og rom for noe annet. Også får det andre komme når det finnes plass til det. - Du liker ikke å ta deg en pust og slappe av litt du? - Haha! Jeg skulle gjøre det, og jeg burde kanskje gjøre det. - Helt avslutningsvis - hva vil du si er den største forskjellen fra D-A-D og solobandet? - Det er utrolig fint å bestemme helt selv, og det å kunne være fullstendig autonom som solo betyr mye for meg. Det å stå på egne ben og finne ut hva jeg kan og hva jeg ikke kan har vært kjempeviktig for meg - å merke min egen faglighet og kjenne på at jeg faktisk kan lage en plate selv. Men, helt konkret og praktisk så har jeg godt skolerte og vanvittig dyktige musikere med meg i solobandet som får det jeg lager opp på et helt annet nivå og der det er jeg som bestemmer. Men D-A-D er et ustyrlig dyr - en force of nature, så det blir jo enda høyere. Det blir en helt annen villskap og en annen slags farlighet, men jeg elsker å få lov til å sette meg selv på prøve i solobandet og få ut de sangene som ikke hører helt hjemme i D-A-D kan man si. Jeg kan være totalt ærlig i solobandet, mens D-A-D jo er en felles front.
norwayrock.net
RITUAL
«Bra saker tar fryktelig lang tid» Uvirkelige 17 år har forfalt siden forrige album fra svenske Ritual. Når så første installasjon av et dobbeltformatert konseptverk foreligger, må man likevel erkjenne at materialet var verdt ventetiden. En fordringsfull telefon til bassist og fløytist Fredrik Lindqvist ble presserende. TEKST: GEIR LARZEN FOTO: JESSICA ERIKSSON
Den som har fulgt norske rockefora siden 1990-tallet vet trolig hvor høyt undertegnede skatter Ritual. Jeg terroriserte omgivelsene med bandets selvtitulerte debutalbum av 1995, og da kvartetten i 2007 vartet opp med sensasjonelle «The Hemulic Voluntary Band» ble ingen ører i umiddelbar omkrets skånet. Lindqvist og medmusikanter var just hjemkommet fra Night Of The Progfestivalen i Tyskland da Norway Rock tok kontakt. -Hvilken fantastisk opplevelse. Vi har i senere tid gitt sporadiske konserter – to i 2022 og to i 2023 – men Tysklands-oppdraget markerte liksom premieren på «The Story Of Mr. Bogd». Vinyl og cd ble i hui og hast sendt direkte fra fabrikken til festivalen, slik at vi kunne by publikum eksklusivt forhåndssalg. For vår egen del var det digg å ta det ferdige produktet i øyesyn. -Nevnte konserter unntagen har det vært lite aktivitet fra Ritual siden 2013. Man forventer ikke ekstensive hvileskjær fra såpass bra band. -I 2008 turnérte vi Europa med «The Hemulic Voluntary Band», og allerede da oppsto kimene til «The Story Of Mr. Bogd». Forrige album avslutter med et lengre stykke kalt «A Dangerous Journey», som kronologisk utlegger en litterær berettelse. Vi lot oss fascinere av å tonesette et lineært narrativ, så vi besluttet å tonesette en lengre fortelling denne gang, som skulle fylle et helt album. Da vi har gjort såpass mye Mumien-musikk søkte vi denne gang bort fra Tove Janssons univers for å se om det gikk å skape noe selv. Tilfeldigvis satt jeg på en egendiktet saga i prosaform, som jeg presenterte bandet, og vant gehør. Vi har faktisk arbeidet kontinuerlig med «Mr. Bogd» siden 2008, men det har forekommet lengre avbrekk grunnet familieforøkelser og norwayrock.net
logistikkproblematikk. -Livet kommer i veien... -Kanskje ikke i veien, men imellom? Vi har pleiet jevn kontakt med hverandre, og på et tidspunkt hadde vi over tre timer med ny musikk, så det var aldri tvil om at dette ville ende i dobbelplate. Rett som det var kikket man på kalenderen og registrerte at femten år hadde passert, så det ble imperativt å gi livstegn. Vi besluttet å spille inn to separate skiver da det ville renne bort ytterligere med år innen vi rakk å ferdigstille hele prosjektet. Det skal sies at «Mr. Bogd – Part 2» i stort monn er ferdig komponert, men ikke arrangert eller innspilt. -Faller man ikke ned i sinnslidelse når ting tar så lang tid? -Iblant har det unektelig vært frustrerende, men vi står ikke i skyld til noe plateselskap. Ritual er en ren overskuddsaktivitet; vi gjør eksakt hva vi vil, uten å forhaste oss. Et klokt hode sa engang at «bra saker tar fryktelig lang tid». Vi har ikke hatt det travelt, men samtidig blitt bombardert med spørsmål om hva som skjer med bandet. Overfor fansen har man følt frustrasjon. -I 2020 kom endelig livstegnet «Glimpses From Mr. Bogd», som rommet tre låter fra første del og én låt fra del to. -Tolv år etter «The Hemulic Voluntary Band» måtte man ganske enkelt signalisere at vi lever, da stadig flere begynte å tro det motsatte. EP-en skulle bebude at vi jobber på, selv om vi er blitt eldre. Vi ønsket også å gi indikasjoner på hva folk hadde i vente. Et kronologisk narrativ berammer det kompositoriske på en helt annen måte enn en mer eller mindre tilfeldig samling platelåter. -Konseptalbum krever tre ganger så mye arbeid. -Eksakt. Du stiller friere om du meisler et 20 minutter langt poetisk eller lyrisk stykke, men jeg vil at man skal kunne lese «Mr. Bogd»-teksten som én koherent berettelse, og da må nødvendigvis det musikalske suksedere det litterære. NRM 3-2024
7
-Verkets anslag er et kammermusikalsk preludium, med smak av Béla Bartók. -Tanken var å gi et sonisk bilde på hvilken tid vi befinner oss i. Riktignok er dette fiksjonsmateriale, inspirert av eldre folklore, men også størrelser som Arthur Conan Doyle og en del russiske forfattere, hvor vi skrur klokkene tilbake til slutten av 1800-tallet. Jeg komponerte preludiet, som to fiolinister og en cellist spilte inn. Temaet vender sporadisk tilbake i verket, men intonasjonens funksjon er å sette umiddelbar stemning. -«A Hasty Departure», som åpningsmonolitten heter, er egentlig refrengløs, hvor et komplekst folkrockostinat, med kontrapunktiske bassfigurer, innstiftes som omkved. -Du gjør en presis observasjon. Ting ble slik fordi låten omhandler protagonistens oppbrudd, hvor det i realiteten ikke finnes stort å synge i ordinær refrengmodul. Et instrumentalrefreng svarer godt for det diegetiske, hvor hovedpersonen bryter med sitt vante liv og nærmest legger ut i flukt. -Tredje strofe i andre refrengrunde rustes med praktfulle punkteringer... -Vi gjør en variasjon akkurat der, og den slags oppstår gjerne når man terper i øvingslokalet. Effekten er ikke tilfeldig valgt, da punkteringene intensiverer det forserende. Jeg forespeiler meg hestevognekvipasjer rulle febrilsk og hakkete ut byportene. -«A Hasty Departure», bereder etterhånden sår nøkkelharpe og andektig kirkeorgel. Stykkets intermesso er i det hele tatt svært nordisk i sin form? -Trommeslager Johan Nordgren trakterer nøkkelharpe, et særsvensk instrument; det fungerer som en fiolin med knapper, og overdrar umiddelbart nordiske klanger. Min blokkfløyte og Jon Gambles kirkeorgel understreker hvor bandet har sine røtter. Bandets medlemmer besitter ulike favorittartister, men vi deler sansen for nordisk folkemusikk. -Folkemusikk har ligget immanent i Rituals etos siden debutplata, men man må stundom poengtere at nevnte influenser ikke bare begrenser seg til den nordiske. På «Mr. Bogd» spenner det fra nordisk
8
NRM 3-2024
og keltisk, til slavisk, jødisk og arabisk folkemusikk. -Korrekt. Forut for bandets opprettelse var jeg totalt oppslukt av folkemusikk generelt. Jeg studerte såkalt utenomeuropeisk folkemusikk. Mine bandkolleger inntar samme folkemusikalske attityde. Det er uendelig rik musikk, som lett gir inspirasjon for sjeler hvis partielle drivkraft er å arbeide med uprøvde, musikalske språk. Folkemusikk utgjør en stor del av bandets DNA. -La oss derfor dreie over mot albumets akustisk-majestetiske finale, «The Three Heads Of The Well», gitt orientalsk tonedialektikk. -Det er vår hittil mest orientalske låt, som særlig huser persisk tradisjonsmusikk, og tjener som fyllestgjørende avslutning på «Mr. Bogd – Part 1». Stykkets pulserende intensitet samsvarer godt med det narratologiske. -Herr Bogd kalles hjem? -Ja, i en liten cliffhanger. Protagonisten tviler uavkortet på om han gjorde rett da han forlot sitt tidligere liv. Så møter han de tre hodene i brønnen, hvilket er vår ekvivalent til de tre fremsynte kvinnene fra utallige sagn og myter. De forkynner at han må reise hjem, men ingen vet eksakt hva dette innebærer. -Låtens siste halvdel, med metriske variasjoner under stadig større kor, danner skole i hvordan avrunde album. -Dette er en akustisk låt med mange separate innspillinger, men det unisone koret, som intensiveres etter modell av blant annet persisk og indisk tradisjonsmusikk, er bygget lagvis og nedfelt live i studio. Energien i multiple, unisone røster – uten forstyrrende, «interessante» andrestemmer – er voldsom. Det blir så mektig... Låten inntar en spesiell plass i hjertene våre og ble forøvrig fremført under Night Of The Prog. -Ritual er blitt stadig mer komplekse. Likevel fremstår bandet tidvis rent pop-melodisk, imøtekommende og livsbejaende. Å lytte til Ritual er rett og slett en fest. -Ah, det gleder meg enormt å høre! Kanskje klinger det kontradiktorisk, men vi har alltid etterstrebet å ikke ta oss selv særlig høytidelige. Det hersker mye tant og fjas når vi møtes. Musikken, derimot, jobber vi med helt til vi oppnår eksakt det resultat vi søker. Følgelig tar ting tid. Det handler mye om å skape en stemning som forhåpentligvis er såpass allmenngyldig at andre kan koble seg på. Sagn og eventyr har overlevd i generasjoner fordi heri beror noe menneskelig talende, noe som definerer menneskeslekten. Samtidig er vi blitt eldre skapninger. Idet man danner band er man hovedsakelig inspirert av sine idoler, men etter tretti år som musikalsk entitet refererer man snarere til egne bedrifter enn andres. Det kalles modning, skulle jeg anta.
«Da vi har gjort såpass mye Mumien-musikk søkte vi denne gang bort fra Tove Janssons univers for å se om det gikk å skape noe selv.» -Gitt det overordnete reisemotivet er første del av «Mr. Bogd» blitt Rituals mest varierte plate. -Det musikalske speiler kapitler i en fortelling, som hver og især gestalter ulike stemninger og tildragelser, og da gjelder det å holde dynamisk fokus. Hver låt representerer en teaterscene, og tvang oss til å tenke dramaturgisk, nærmest filmatisk. Perlesnoren av enkeltlåter må dessuten tjene helhetsbildet, slik at musikken aksentuerer det fortellende. Med beskjedenhet å melde vil jeg dog påstå at vi alltid har vært ganske varierte, men denne gang spente vi strikken maksimalt. -De nye låtene er ekstremt poengterte, uten rom for verken gitar- eller klaviatursoli, hvilket er uvanlig i progressiv rocke-kontekst. -Forklaringen hviler på at vi har en lengre, koherent tekst å forholde oss til, som minimerer solosekvensplass. Vi har forresten aldri vært særlig interesserte i ekstensive solostrekk, selv om så forekommer i visse eldre låter. Å jobbe lenge med et album har sine fordeler: Perspektivet vokser, og du erkjenner hva som ikke virker musikalsk tilførende, og som følgelig må raderes vekk. Unødig utsmykning forekommer ikke. Ei heller at ting løper løpsk og drar ut i langstrakte ritt. Én figur i «Through A Rural Landscape», samt opplagte deler av «Read All About It», bærer ekko av The Whos skjellsettende rockeopera «Tommy». Interessant nok har Rituals medlemmer knapt hørt Pete Townshends mesterverk. -Du har sikkert rett, men faktum er at ingen
norwayrock.net
i Ritual besitter inngående kjennskap til The Who. Man har naturligvis hørt «Tommy», men det er fryktelig lenge siden. Jeg forstår imidlertid koblingen. «Read All About It» vokste frem av et ønske om å komponere en slags progrock-musikal i miniatyrform, og det var Patrik Lundström, vår sanger, som først forsto stykkets potensiale for virkelig snurrige melodilinjer, satt i kolossale korarrangementer. -Rituals plenumselsk til Gentle Giant er aldri tydeligere på «Mr. Bogd» enn under «Read All About It»-riffet. -At vi digger Gentle Giant er ingen hemmelighet og vi har alltid latt oss influere av disses polyrytmiske arrangementer. Låten omhandler en avisgutt som står på torget og roper at den fremgangsrike herr Bogd er forsvunnet, hvoretter det stimer til med nysgjerrige mennesker, musikalsk gestaltet av korstemmene. Musikalformen smelter ikke ofte sammen med progressiv rock, så vi ville gi syntesen et forsøk. Innspillingen av låtens kontrapunktiske utgang ble både morsom og krevende; krevende fordi vi nytter 3,5 korstemmer som bygger lagvis til et åndssvakt crescendo, som omtrent sprenger teksturen. Det blir nesten for mye. -«Read All About It» følges opp av vakre, akustiske «Forgotten Qualities», som navigerer i post-Beatles-land. -Intensiteten måtte dempes. Tidligere har platene våre tendert å mangle luft, men så gjelder virkelig ikke «Mr. Bogd». «Forgotten Qualities» vedrører et stillfarent punkt i teksten, egnet for akustiske folkeinstrumenter som irsk bouzouki. Jeg tror aldri vi har hatt låter av såpass avskallet art, og denne er dessuten veldig givende å oppføre live, ikke minst grunnet folkemusikksekvensen. Etter tretti års eksistens blir man mer bevisste på hva Ritual er. Muligens fungerer dette også instinktivt eller ubevisst. Du kan gjøre en god komposisjon som likevel ikke hører hjemme i Ritual. Bandets identitet er fruktene av fire vidt forskjellige mennesker, med differensierte musikalske preferanser.
norwayrock.net
Vi deler imidlertid en elsk til progressiv rock fra 1970-tallet, samt folkemusikk. -Dere skal også belønnes for å konstruere meningsbærende lydeffekter; et godt eksempel herom angjelder døren som slår opp til etablissementet «The Inn Of The Haunted Owl». -Kult at du noterer deg dette, for jeg aner ikke hvor mye publikum vil heftes ved lydeffektbruken. Det er en god idé å elevere «Mr. Bogd»platenes filmatiske snitt. Patrik jobbet steinhardt med effektbruken under platemiksen; den slags soniske konstruksjoner krever ofte mange lag. -Jeg vil se Ritual legge ut på en større Europa-turné. -Vi planlegger for en eller annen europeisk reise til neste år; det var så himla gøy å opptre under sommerens Night Of The Prog, så vi er innstilt på flere konserter, gjerne med første del av «Mr. Bogd» som fundament. Vi har eksempelvis ikke spilt i Norge siden 90-tallet, og det er en statistikk vi gjerne endrer på. -Når anses det som sannsynlig at «Mr. Bogd» kompletteres? -Prosedyren med å klargjøre «Part 2» er i gang, men vi vet at dette vil ta minst et år. Bandets arbeidssituasjon er heldigvis bedre enn på lenge. I perioder har vi stått uten både studiofasiliteter og øvingslokale. I dag disponerer vi eget øvingslokale i kombinasjon med lydstudio, etter at Johan Nordgren ofret garasjen sin. I tillegg råder vi over mindre hjemmestudio, slik at det praktiske taler vår fordel. Etter 17 år vil man se prosjektet over målstreken. Når ting tar lang tid spøker spørsmål i bakhodene våre omkring hvordan den gjenværende fansen vil respondere på «Mr. Bogd»-materialet. Akkurat nå er vi veldig spente. Hittil har vi kun høstet lovord. Det gleder meg at du liker albumet, som har fulgt oss siden 1990-tallet. Jeg er positivt overrasket over hvor mange gamle bekjente som fortsatt henger ved, 17 år senere. Det må bety at vi har gjort noe riktig.
NRM 3-2024
9
Magiker med flygetillatelse Ventetiden på Dream Theaters nye album virker kanskje lang for mange fans, men keyboardist Jordan Rudess har lagt hodet i bløt på egen hånd, og har lagd et album som forhåpentligvis får mye oppmerksomhet. “Permission To Fly” kom i handelen i september, og etter å ha hatt plata på repeat i et par uker, fikk vi en prat med tangent-trollmannen på Zoom. 10 NRM 3-2024
norwayrock.net
TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: JERRY LOFARO LIVEFOTO: GEIR KIHLE HANSSEN
- Hei, Jordan. Takk for at du tar deg tid til en prat, det må være hektisk for tida. - Jo takk, det kan du si. Jeg har to album som skal ut, så det er travle tider. - Vi skal nok innom Dream Theater en tur, men jeg verker etter å høre om soloskiva di, jeg har virkelig dykket dypt ned i den de siste par ukene! Jeg er helt solgt! - Ååh, det er så hyggelig å høre at du sier det, tusen takk! - Skrev du musikken til “Permission To Fly” samtidig som Dream Theater jobbet med den kommende skiva? - Nei, egentlig ikke, for når Dream Theater jobber, setter vi av tid til skriving, dermed er det ikke mye rom for å jobbe på egen hånd, pluss at jeg går inn i Dream Theater-modus når jeg jobber med platene våre. Men som sikkert de fleste musikere, så spiller jeg inn et stykke på iPhone-en min om jeg får et inspirert øyeblikk. Heldigvis er det aldri mangel på riff eller ideer verken hos meg eller gutta i Dream Theater, så det å faktisk planlegge låtskriving er ikke noe problem for oss. Det går nok mer i å velge ideer og organisere de. - Hvordan gikk du fram da du begynte å jobbe med soloskiva; hadde du noen av musikerne i tankene allerede da? - Det første jeg gjør, er å finne ut hva slags album jeg har lyst til å lage, og jeg ville ha det i det progressive landskapet. Jeg lager jo mange forskjellige typer musikk, alt fra prog til helt nedpå piano-stykker. Jeg så for meg at jeg ville ha noe i forlengelsen av “Wired For Madness”, som også var en prog-skive. Deretter må jeg finjustere ideene, nesten for å utsette det å faktisk gå i studio for å begynne å spille inn, haha, men det er en helt annen side av saken. Jeg så for meg ei plate der jeg får slippe fri den gale prog-delen i meg, men jeg ville også ha en plate som hadde vokale styrker, med elementer som er enklere å absorbere raskt. Da avgjørelsen om å faktisk ha vokal på plata ble gjort, kom spørsmålet: ‘Hvem skal synge?’ Det blir et stort spørsmål, når 90% av sangerne der ute låter som kakemonstre for tida. Jeg visste at det kom til å bli vanskelig å velge ut en sanger som fikk til det jeg ønsket å få frem. Jeg hadde noen navn på blokka, men kom jeg til å finne en stemme som var kapabel til å… nei, kapabel blir ikke riktig ord… en stemme som resonnerte slik som jeg ønsket den skulle gjøre? Jeg ville ha en stemme som oppleves som et ekstra instrument, og som jeg kom til å være komfortabel med. Du vet hvordan det er med stemmer. Ta Peter Gabriel, for eksempel. ‘Åh,
norwayrock.net
jeg elsker Peter Gabriel!’ Eller Jon Anderson, som også er svært lidenskapelig. Noen elsker stemmen hans, mens andre ikke klarer å høre på ham. Dermed ble det veldig viktig for meg å finne en stemme jeg var komfortabel med. Etter litt motgang hadde jeg en samtale med Roie (Avin) i Prog-Report, og han nevnte en kar ved navn Joe Payne, og satte meg i kontakt med ham, og han endte opp med å synge på plata. Dermed var tiden inne for å begynne å jobbe i studio, for så lenge grunnideen var klar, og jeg visste hva slags stemme jeg skulle ha med, kunne jeg finne ut av resten underveis. Når jeg vet at Dream Theater har noen sinnssykt hektiske måneder underveis, med både stort plateprosjekt og turné, så vet jeg at jeg har én eller to måneder til rådighet, så det var bare å sette i gang! Den perioden visste jeg kom til å bli svært hektisk, så det var bare å stenge ute verden for ei stund, så jeg fikk prosjektet oppe og stå. - Joe… Jeg ble fullstendig satt ut av stemmen hans. Han var fullstendig ukjent for meg før jeg fikk plata di i innboksen. Jeg kan ikke huske sist en vokalist har nådd inn til meg på samme måte som Joe har gjort. I mine ører fant du stemmen som kompletterer musikken din. En perfekt symbiose! - Wow, det er så utrolig fantastisk at du sier det, for det var akkurat det jeg ladde lett etter. Jeg ville ha en stemme som var in tune med musikken, og var som en symbiose, som du sier. Det er noe med energien i musikk; jeg tenker at selv i mine sykeste Jordan-greier, er det alltid en musikalsk energi som slipper igjennom, og akkurat den energien føler jeg at Joe har funnet en kobling til. - Jeg tror nok alle vil høre de syke, progressive tekniske talentene dine, men det er en musikalitet som flyter gjennom plata fra start til slutt. Jeg opplever en slags kompletthet, om det gir mening. - Det gir absolutt mening! Du oppsummerer egentlig alt jeg ønsket å oppnå, og det gjør meg veldig takknemlig. Jeg ønsket å lage ei plate som både gir energi, men som også roer ned lytteren, og ordene dine forteller meg at jeg har lyktes med det. Tusen takk! - Galskapen er jo tilstede, for eksempel introen på “The Alchemist”, som for øvrig er en av favorittlåtene mine, kunne like gjerne ha vært introen på “The Dance Of Eternity”, med raske 16-delsløp over klaviaturet, mens “Embers”, også en favoritt, er mer melodiøs og dempet. Vi kunne lett ha forventet en vokalist som synger en oktav høyere enn det Joe gjør på plata, men når han synger som han gjør, og med musikal-bakgrunnen hans, gir det musikken en ny dimensjon. Om jeg har forstått det riktig står han også bak endel av harmoni-arrangementene? - Det som skjedde, var at jeg hadde all denne musikken, og jeg la inn ideene mine
”90% av sangerne der ute låter som kakemonstre for tida” for melodilinjene til vokalen, og sendte det over til Joe. Da begynte det å nærme seg tiden for å begynne prosessen med Dream Theater, så jeg begynte å bli smånervøs. Jeg hadde kommet så langt at vokalen skulle spilles inn, men jeg hadde ikke arrangert noen harmonier enda. Det viste seg at Joe ikke bare var en svært kapabel vokalist; han var også en strålende musiker, og han sendte meg flere ideer med diverse stemmeforslag, og da snakker jeg ikke bare om stabler av kor i terser og sekster, men kreative forslag fra hans fantasi. Jeg sendte ham midi-filene med noter, og det faktum at han kan noter var svært takknemlig oppdagelse. At han kom med sin fantasi og ga meg innpass i hans musikalske univers var bare helt nydelig. Jeg har jo mitt musikalske univers, med prog, fusion og alt mulig rart, men jeg har også mine begrensninger, så kommer han inn og bare fyller inn tomrommene med sine ideer, og jeg bar satte meg tilbake og tenkte; ‘Wow, du utvidet nettopp universet mitt!’ Joda, det er Jordans musikk, men den har noen andre elementer som du ikke hadde fått fra meg alene. Han hjalp mye på den biten, det var utrolig kult å gjøre det sammen med ham. I tillegg fikk jeg med meg Darby Todd på trommer, en annen musiker jeg er utrolig takknemlig for å ha fått med meg. Musikken er utfordrende, og det må et visst tankesett til for å i det hele tatt kunne ta på seg jobben, og ikke minst for å faktisk kunne utføre den, men Darby sa bare: ‘Bring it on! Give me the hard stuff!’ Jeg sendte ham noen trommeideer som jeg spilte inn på keyboardet, bare så han kunne høre hvor jeg ville ha aksentene og så videre, og da han sendte tilbake filene fra studioet sitt i England, ble jeg imponert over hvor på linje han var med hva jeg hørte for meg. Det var ikke mye av det han sendte over jeg ville endre på, for å si det på den måten. Han gjorde en fantastisk jobb! En annen musiker som gjorde en fantastisk jobb, er gitaristen Steve Dadaian. Han er egentlig tannlege, men er en profesjonell gitarist på alle mulige måter resten av døgnet. Vi satt sammen, og jeg spilte en solo på keyboard, med en gitarlignende lyd, der han foreslo at han kunne gjøre et forsøk på å spille den inn på gitar. Jeg ba ham gjøre et forsøk, så kunne vi høre på det. Jeg tror det var en av soloene på “The Alchemist”, faktisk. Han sendte meg
NRM 3-2024
11
fila, og det slo meg raskt hvor bra det faktisk ble; han blåste et liv i soloen som jeg ikke klarte å få ut på tangentene, så vi endte opp med at han tok flere av soloene som var i samme lydbilde og gjorde de til sine. Fantastisk! Og jeg må selvfølgelig nevne gitarvirtuosen jeg har møtt. En chilener ved navn Bastian Martinez. Han gjør to soloer på plata; én på “Embers”, og én på “Into The Lair”, der han låter litt som Petrucci i de partiene der vi duellerer. I tillegg gjør jeg et par soloer selv også… - Da kommer vi inn på mitt neste spørsmål. - …haha, akkurat. Jeg må tenke. Jeg mener det var tre låter; “The Alchemist”, “Haunted Reverie” og én til. Jeg skulle gjerne ha spilt mer gitar, for jeg føler jeg begynner å få tak på det nå, men det var én ting jeg ikke hadde tatt med i beregningen da jeg spilte inn plata; jeg hadde glemt at jeg ikke har lært meg å spille inn gitar. Når jeg spiller inn keyboards jobber jeg via midi, men når jeg spiller gitar, kan jeg ingenting om å flytte lydfiler for eksempel. Vel, nå kan jeg litt, for jeg har studert teknikkene, men jeg kan ikke nok til at jeg kan hoppe inn midt i en solo for eksempel, så jeg måtte spille alt fra begynnelse til slutt, men jeg føler jeg fiksa det ganske bra til slutt. - Du slår meg som et ‘tech-head’, så jeg er ikke det minste overrasket over at du går med hodet først inn i ny lærdom. - Vel, jeg var nødt til å lære meg det av flere grunner i tillegg til plata, men det er et gitarprosjekt som det kommer info om litt senere. Men joda, jeg liker å tilegne meg ny lærdom. Men når vi nå er inne på folk som har jobbet på plata, vil jeg gjerne nevne dattera mi, Ari, eller Ariana som hun heter. Hun har jo skrevet alle tekstene på albumet. Jeg vil nevne det, ikke bare fordi jeg er en stolt pappa, men også fordi tekster er veldig viktige for mange mennesker. Jeg mener at tekster er et element i musikken man ikke skal ta lett på - Jeg har tekstene i notatene mine her også. Det slår meg at tekstene passer så godt til fraseringene i musikken. Var hun involvert i utviklingen av melodilinjene også? - Vel, Ari sa til meg at hun ville jeg skulle fortelle folk som spør i
12 NRM 3-2024
”Jeg ville ha en stemme som var in tune med musikken” intervjuer, at ‘Jeg er født inn i dette miljøet. Jeg har sittet på fanget ditt mens du har spilt progressiv musikk på piano siden jeg var baby, til det faktum at du har lært meg å klappe i 7/8 takt på vei til barnehagen’. Det høres kanskje sprøtt ut, men det er sant. Hun ble ikke musiker, men hun har en veldig naturlig tilnærming til musikk og rytmikk, men hun spesialiserte seg på språk. Hun tok engelsk hovedfag på college, hun snakker italiensk og fransk, og er generelt flink med språk, og hun skriver godt, så da det var på tide å begynne å jobbe med tekstene, tenkte jeg først at jeg kan skrive de selv. Jeg liker å skrive tekster, men det viktigste for meg er hvordan de høres ut. Om de høres kule ut, og ikke forstyrrer flyten i musikken, betyr det ikke så mye for meg hvilken betydning de har, da er jeg egentlig fornøyd. Tekster er ikke spesialfeltet mitt, skal jeg være ærlig, så jeg fant ut at om jeg ville ha tekster som hadde flyt, og som fulgte rytmikken jeg så for meg, men som også hadde dybde, måtte jeg finne noen som faktisk er dyktig på tekstformidling. Jeg spurte Ari, og hun sa ja på flekken. Hun angrep tematikken på en måte som gjenspeiler musikken, og vi pratet sammen hver dag, mens hun sendte meg forslag. Det endte opp med å bli en veldig fin prosess, og jeg er veldig fornøyd med resultatet. - Absolutt! Det er både sci-fi her, historie, alkymi… Dette er ting jeg enkelt forbinder med deg. Tenker dere veldig likt? - Hun er mye, mye smartere enn meg, så jeg tror ikke vi tenker så likt, haha! Nei, jeg mener det faktisk. Hun er veldig intelligent. Hjernen
norwayrock.net
min fungerer best gjennom musikk. Jeg kommuniserer mye bedre når jeg formidler tanker og følelser via hendene mine. Noen mennesker har fått språket i gave, noe hun har, så der har du det. - Du kan hilse henne og si at hun formidlet musikken til pappa på en nydelig måte. - Tusen takk, det skal jeg virkelig gjøre! - Jeg har lyst til å høre med deg om utviklingen din som pianist, for du har en måte å frasere på, og en teknikk som jeg aldri har opplevd med noen annen pianist. Hvordan har du jobbet for å utvikle stilen din? - Først og fremst må jeg kanskje takke, men jeg tenker umiddelbart på en samtale jeg hadde i dag med en gitarist, om utfordringene jeg opplever når jeg spiller gitar. Vi var inne på akkurat denne tematikken. Da jeg begynte å spille piano, hadde jeg én lærer det første året, før jeg fikk en ny og fantastisk lærer. Året etter begynte jeg på Julliard, som er et akademi for unge, talentfulle musikere. De var virkelig fantastiske i måten de lærte meg fingeroppsett og -kontroll, hvordan jeg skulle være mest mulig avslappet, og hvordan jeg skulle oppnå finest mulig flyt i spillet. Dette ga meg et fundament for absolutt alt jeg foretar meg, men nå unnviker jeg spørsmålet. Jeg prater om det fysiske i det å spille, men jeg føler du mener på et musikalsk plan. Til det vil jeg si at hva enn du gjør for å skape noe, er det mekanismer jeg forsøker å ta i bruk for å sende signalene fra hjernen, der ideene skapes. Jeg forsøker å artikulere følelser, og disse følelsene er vanskelige å utføre på et instrument, det være seg piano, gitar, trompet, trommer, eller hva det skal være, for disse instrumentene er fysiske, og ikke i stand til å uttrykke følelser. Det vi som musikere ønsker, er at lytteren skal føle de følelsene vi forsøker å uttrykke. Lytteren føler energien vi formidler, men bare vi vet hvor mye øvelse som skal til for å for eksempel gjøre et komplisert fill på et trommesett. Der føler jeg læretiden min som ung var viktig, når
norwayrock.net
de faktisk gikk så grundig til verks for å lære meg hvordan jeg skal fokusere på å formidle følelser. En annen ting jeg er svært opptatt av, er den musikalske fraseringen. Jeg husker en av lærerne mine fortalte meg at alle disse notene jeg spiller, de har ikke samme volum. Hver enkelt note har sin egen plass i lydbildet, sin egen dynamikk og sin egen rekkevidde. Denne læreren ba meg være oppmerksom på bølgelengden i den enkelte noten, mens en annen lærer ba meg tenkte på pusten i frasen, nesten som om det var en menneskelig stemme. Hvordan vi formidler musikk er alltid relatert til pusten vår. Det er mer bak det enn
bare den metronomiske måten å spille tonene på, det kan en datamaskin veldig enkelt utføre. Musikk utført av mennesker øker og sakker. Du som trommeslager vet jo dette, la oss bare ta en trommis som Mike Portnoy. Han er kanskje ikke den mest tekniske trommisen i verden, selv om han spiller svært godt, men han spiller svært musikalsk. Det er mye pust i det Mike foretar seg. Når du hører Mike spille, så føler du det, det er sånn han er. - Når du nå nevner Mike. Hvordan var det å få ham inn i familien igjen? - Det var dypt emosjonelt da han dro. Det var virkelig tøft! Men vi reiste oss opp, og vi klarte oss ganske bra, vil jeg si. Vi vant en Grammy, og vi lagde mange bra plater. Så runder sirkelen en full runde, og igjen er det svært emosjonelt når han returnerer. For
mange er han Dream Theater, og han er i hvert fall minst like mye Dream Theater som noen av oss andre. Å ønske ham velkommen tilbake var en veldig takknemlig oppgave, og veldig følelsesladet, og vi måtte finne måter å la dette skje i livene våre. Det var hardt å se Mike Mangini gå, for vi har oppnådd så mye sammen med ham, men nå var tiden moden for å gjenforenes med Portnoy, og her står vi nå, og det har vært en av de fineste tingene som har skjedd med Dream Theater på lenge. Det føles godt å få ikke bare trommeslageren Mike Portnoy tilbake, men også alle de andre ferdighetene hans. Han er unik på sosiale medier, hans konseptuelle måte å se ting på, og hans øre for detaljer. Det er alltid små detaljer i låtene med ham der man oppdager nye ting hver gang man hører ei låt. Han har en slags regissør-aktig måte å tenke på. Vi har møtt ham med åpne armer og sagt ‘Hei, Mike, bare gjør greia di!’ Vi har latt alle slippe seg løs på denne skiva, og etter å ha gått gjennom det materialet vi har til nå, kan jeg slå fast at Dream Theater-fansen kommer til å freake ut! Det blir et skikkelig kult album, og det er så mange kule ting som skjer der. - Jeg ser for meg at det er en god dose positiv energi i dette albumet. - Det er det! Alle har bare positive følelser rundt denne plata, helt klart! - Kommer Mike til å være ansvarlig for setlister og slikt, som han gjorde tidligere? - Javisst! Han har allerede laget den vi skal bruke på Europa-turneen. - Kult. Men det er fremdeles ingen utgivelsesdato på skiva? - Vi har ingen offisiell dato foreløpig, dessverre, men skiva mi kommer først! 6. september, som du vet, så det er mye musikk å lytte til mens vi venter. - Det blir spennende. Jeg skal i hvert fall nyte “Permission To Fly” så lenge! - Tusen takk for det, det betyr mye! Og tusen takk for den positive energien. Håper vi sees i Oslo!
NRM 3-2024
13
Hard and Soft Grammy-nominated duo Bones UK release their sophomore album ‘Soft’ in September 2024. We asked vocalist/ guitarist Rosie Bones about making the record, working with Jeff Beck and Billy Corgan, finding beauty in imperfection and what she means by ‘future rock’. 14 NRM 3-2024
norwayrock.net
What inspired the album title ‘Soft’? We loved the idea of a heavy rock and roll album being called soft. We wanted to play with this feeling that if you are hard you’re not allowed to be soft. If you choose to live your life as a tough girl you’re not allowed to sometimes need a hug. You can be an amazing fighter and also can have the freedom to fall down onto your knees and cry. Be strong as a brick house but be able to fall apart to rubble. For so many years being girls in the rock and roll business we had to fight a lot when starting out. We had to build these impenetrable characters, strap on the armour every night, stick the toothpick in, spit on the floor and we wanted to play with the idea of remembering to honour our feminine too. Not to forget about her. All the things can coexist and it’s important that they do. How do you feel it differs from your previous album? We wanted this record to sound a little more raw. A big take away from the first record was leaning into the sound of the live show more. We have the benefit of experience and hindsight to really see what resonates with people and lean into that. This album feels scrappier. We give songs room to breathe and be as long as they need to be. Less “radio single edit” and more what’s going to be fun to play live. You describe your music as ‘future rock’, which is a great phrase. What do you mean by that? It references the fact we want to sound like something you’ve never heard before. Because it’s not even happened yet. We have never wanted to sound like something else. That’s really important to us. The electronic element to what we do firmly pushes us away from your classic indie or rock bands. Something we have always honoured and rejected the advances of many a bass player after our shows. The powerful debut single ‘Won’t Settle’ features Mike Schuman from Queens of the Stone Age. How did that collaboration come about, and what was it like working with Mike? I met Mike thought my mate Mike Kerr from Royal Blood. We had a mental night at the magic castle in LA and fell deeply in love and try and make our paths weave into one another whenever we get the opportunity. We don’t do co-writes and have never worked with anyone outside of the 3 members of Bones. But with Mike it was incredibly natural. Just like mates meeting up and making some music. We wrote at my parents’ house. All very chilled and organic Why did you choose ‘Won’t Settle’ as the first single? Big thing for all of the music we make is groove. I think that’s what sets us apart from other rock bands is we lean into a slightly “dance music” world. We want people to be able to dance to our music. Not just head bang or jump. And “Won’t Settle” definitely ticks that box. The chorus jumps confidently into a much more poppy world than we have ever been in. When we wrote it there was a big discussion of whether it was “too much”. “We can’t do this can we…?” It’s like Lady Gaga… Haha…But we felt like the gritty as fuck riff balances out the song and we fucking love it so that’s all we can really have control of. The emotional ‘Knee Deep’ contains the lyric ‘I wish I was shallow’. Why? Because life would be easier. It’s a play on the ignorance is bliss thought. There is so much pain and insecurity and nuances to emotions, to every interaction, with everyone you meet. Sometimes I just wished I operated on a more “basic” plane. Would be easier to just not read into anything, to take everything exactly as you find it, to not feel all the feels so deeply. To be the dancing fool, happy with a cup and ball in a world of scholars. ‘Perfectly Imperfect’ celebrates imperfection. Has there been a lot of pressure in the music industry to be ‘perfect’, or is it a more general comment on society? I think it’s definitely more of a comment on society. I think within the music industry peoples’ quirks are embraced a lot more because what you see are characters, not real people. Since I was a child I have been surrounded by advertising and ways to “iron out your imperfections” to “cover up spots or scars”, to lose weight, to grow more hair or to get rid of more hair. Things like birthmarks have always been a “bit gross”
norwayrock.net
”With the album cover, I took THE MOST classic masculine character, Batman and softened it. Giving it hair, making it feminine, sexy…soft.” or abnormalities aren’t embraced, they are something to be “fixed” or “hidden” or sniggered at by others. People averting their eyes to look at them because they are embarrassing in some way. Basically, to smooth out anything that makes you different, so we can all fit into whatever this version of “normal” is that we have been sold since we were children. And the older I’ve gotten the more beautiful I find “imperfections” to be. And especially with scars. Because they are stories. They show you survived something or went through something and lived to wear the scar. How was working with Billy Corgan of The Smashing Pumpkins? What did he bring to the album? Well just like a complete childhood dream. A complete honour. We spent time at his house working on a couple of songs we had. Trying to beat chorus’s and generally just bathing in his divine glory. I came to your music through your work with Jeff Beck. How did you meet, and can you share a favourite memory of him? Carmen met him initially at Roger Taylors birthday party and invited him to one of our first ever shows. Where there was like literally 5 people there, our parents and a dog. He took us out for an Indian meal right after and told us he had a US tour booked with Buddy Guy and needed to write an album to tour and would we do that with him. So that’s what we did.Favourite memories of Jeff were 100% at his house, late at night drinking prosecco and talking with us and his wife Sandra. Just friend stuff. Enjoying time together and getting to know one another. When performing live do you stick to the songs as they are structured on the album or do you mix it up a little? Mix it up. No one wants to hear a whole set of the new album. So we definitely mix up the old and the new stuff. The album art is striking. What inspired it, and how was the photoshoot experience? It’s all inspired by the album title “Soft”. We played with the feminine / masculine / hard / soft ideas in all the artwork and videos for this album. With the album cover, I took THE MOST classic masculine character, Batman and softened it. Giving it hair, making it feminine, sexy…soft. I wanted to present the idea that even the hardest of superheroes need a hug sometimes. Or a bit of a cry. What’s the best part about doing what you do? Creating a world and playing live. We would love to see you again in Norway. Will you come? We would LOVE to!
NRM 3-2024
15
Rykker tilb 16 NRM 3-2024
norwayrock.net
bake til start norwayrock.net
NRM 3-2024
17
For to år siden virket alt rosenrødt i Skid Row-campen. Etter flere år i villmarka, med en rekke vokalister som hadde mislykkes i å få bandet opp på det nivået de var på 90-tallet, virket det som de knakk koden da svenske Erik Grönwall (ex-H.e.a.t) ble deres nye vokalist i 2022, og den nye skiva «The Gang’s All Here» var det beste de hadde gitt ut på årtier og skapte ny entusiasme rundt Skid Row, noe fjorårets opptreden på Tons Of Rock også understreket. Men det varte ikke lenge før bandet fikk et nytt skudd for baugen da Grönwall trakk seg av helsemessige årsaker på våren 2024. Vi fikk gitarist Dave «Snake» Sabo og bassist Rachel Bolan på Skypeskjermen for en oppdatering. TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: JENNY RISCHER LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER
- Hei karer, og takk for sist, Snake – du og jeg og Erik snakket sammen for rundt to år siden. Denne gang har jeg egentlig bare ett spørsmål på blokka mi, og det er «Hva nå, Skid Row?» Men la oss spole litt tilbake først. Det virket som om Skid Row omsider hadde funnet den perfekte frontmann – en kar som kunne synge alle klassikerne slik de skal synges, en fremragende showmann, og han hadde blitt akseptert av fansen – en fanskare som kan være ganske nådeløs til tider. Dere visste selvsagt at Erik hadde hatt kreft og ikke var på topp helsemessig, men når skjønte dere at han ikke var i stand til å fortsette? Snake: - For å være ærlig var det ikke lenge etter at vi begynte å turnere med ham. Og det var leit å se hvor mye han sleit. Kanskje ikke på daglig basis, men veldig ofte. Og jeg tror vi alle skjønte hvor hen dette bar da vi begynte å bli nødt til å kansellere konserter og turneer på grunn av helsa hans ikke tillot ham å være så mye på farten som en turné krever. Men alt det andre du sier stemmer – vi var veldig stolt over «The Gang’s All Here», og vi er veldig stolte over liveskiva som vi er i ferd med å gi ut nå. Men vi ble gradvis smertelig klar over at dette ikke kunne vare så lenge, og hva vi som band ville bli nødt til å gjøre for å komme videre. Vi fikk dessverre ikke dette til å fungere på lang sikt, fordi han kunne ikke forplikte seg til den lange perioden som bandet trenger til å legge ut på veien og turnere for å fortsette fremdriften og holde Skid Row i rampelyset. Det er trist, men som så mange ganger før, så biter vi tenna sammen og fortsetter fremover. Vi er stolte av det vi oppnådde med Erik, men vi kan ikke legge oss på rygg og resignere. Det har vært mange hindringer i veien, men vi må bare finne retningen fremover. - Jeg har ikke fått med meg at dere måtte avlyse konserter på grunn av ham. Rachel: - Jo. En ting er å tilpasse turnélista etter helsa hans, men vi måtte avlyse mange konserter på kort varsel, som vi deretter prøvde å få satt opp igjen på et senere tidspunkt, og stort sett klarte vi det. Men hele høstturneen i USA i fjor ble utsatt, vi kansellerte konserter i Australia på kort varsel, vi kansellerte Japan før vi i det hele tatt kom dit ... Det var konserter vi ikke kunne takke ja til på grunn av formen hans. Snake: - Ja, jeg tror vi kansellerte rundt tjue konserter. Rachel: - Som sagt, å tilpasse oss situasjonen er én ting, å avlyse deler av turneen er noe annet. Han syntes dette var veldig tungt selv, så han tok selv beslutningen om å trekke seg ut nå og fokusere på å bli bra igjen. Snake: - Det er et par andre faktorer her også. Det at han bor i Stockholm mens vi andre er i USA har heller ikke vært uproblematisk. Og vi elsker å turnere. Vi har gjort dette i 35 år, og det er dette vi gjør. Vi har prøvd å kompromisse, men det ble for vanskelig å gå fremover slik situasjonen var. Så det varte ikke så lenge, men det var en fin tid så lenge det varte, og vi er veldig glade i Erik, han er en utrolig fin og sympatisk fyr. Men vi må oppover og fremover, og vi er veldig tente på å se hva som skjer nå. Vi er ikke typene til å sitte og gnage på fortiden. Vi gleder oss til utfordringene foran oss. Rachel, Scotty (Hill, gitar) og jeg har alltid tatt de utfordringene på strak arm, vi har aldri knekt under presset, og disse 18 NRM 3-2024
utfordringene har aldri svekket oss, de har derimot gjort oss sterkere. Dette bare styrker viljestyrken vår enda mer. - Dere var jo i Oslo på Tons Of Rock-festivalen i fjor. Hvordan var den opplevelsen for dere? Rachel: - Var jeg der, eller var det en av de jeg gikk glipp av? - Nei, du var der. Rachel: - Ja, stemmer, den med Guns N Roses, ikke sant? Det var heftig med reising på den tiden, frem og tilbake hele tiden. Jeg husker ikke hvor vi fløy inn fra, men vi fløy rett fra Norge til Spania og spilte en festival der, så det går litt i ett for meg. Jeg husker jeg var dautrøtt da vi gikk på scenen, men konserten var fin, veldig bra publikum! - Hvordan var konserten på Eriks hjemmebane i Sverige, på Sweden Rock Festival, to uker før? Rachel: - Den misset jeg. Jeg hadde en familiekrise og måtte fly hjem til USA, så det må Snake svare på. Snake: - Sweden Rock er alltid gøy, men det er ikke det samme når jeg titter over på siden og ikke se din bror på scenen, for vi har liksom alltid spilt sammen. Det skjer ikke ofte, men det er rart når det skjer, så da må man bare gjøre det beste ut av situasjonen. Men igjen, familie og helsa må komme i første rekke. - Da Erik sluttet i vår, tok det ikke lang tid før Lzzy Hale fra Halestorm ble annonsert som vikar på noen sommerkonserter. Hvordan ble hun involvert, og hvordan gikk de konsertene? Rachel: - Konsertene gikk vanvittig bra! Hun er proff til fingerspissene og en fantastisk vokalist, men først og fremst er hun en utrolig kul dame. Hun har vært en venn av bandet i årevis, og jeg var tilfeldigvis i Nashville på en bursdagsfest for produsent Nick Raskulinecz (Foo Fighters, Ghost, Alice In Chains, Rush, Evanescence, Black Star Riders, Mastodon osv) samtidig med henne. Vi kom i prat, og jeg nevnte at vi hadde fire konserter som Erik ikke kom til å gjøre, så jeg spurte litt på fleip om ‘Du har ikke lyst til å spille litt med oss, da?’ Og hun trodde først at jeg mente å jamme litt på en bar siden vi begge var i byen, men da jeg spesifiserte at vi hadde fire konserter som vi var kontraktfestet å gjøre, og om hun kunne tenke seg å steppe inn, svarte hun straks: ‘Ja, visst faen! La meg bare dobbeltsjekke med managementet først, så er jeg med!’. Halestorm er supertravle og holder på å lage en ny skive, men dette hadde hun lyst til. Så hun lærte seg settet, vi hadde én øving, og konsertene var utrolige. Hun sa ja før vi hadde annonsert at Erik trakk seg, så det ble en dobbelnyhet, og det fungerte helt ypperlig. Hun kom inn og fullstendig knuste alt i sin vei. Vi spurte selvsagt om hun ikke kunne tenke seg å spille i to band på en gang, men hun er altfor busy med Halestorm til at det kan fungere. Snake: - Hun heter egentlig Bzzy Hale, haha! Rachel: - Bzzy Hale! Haha! Ja, hun sa at hun mer enn gjerne skulle spilt flere konserter med oss, men det lot seg ikke gjøre uten at det gikk ut over Halestorm. Men det var utrolig snilt gjort av henne å steppe inn og hjelpe kompisene sine ut av en knipe. - Så hvis dere kunne beholdt henne på permanent basis, så hadde dere gjort det? Rachel & Snake: - Ja, uten tvil! Uten å nøle! Selvsagt! Snake: - Dette var Rachels idé, og han kom til resten av bandet og fortalte at han hadde nevnt det for Lzzy og at hun var superpositiv. norwayrock.net
Personlig ble jeg tatt fullstendig på senga av det forslaget, og visste ikke helt hva jeg syntes om det først, men jo mer vi snakket om det og jo mer jeg tenkte på det, så gikk det opp for meg at dette kunne virkelig bli noe helt spesielt. Og det endte opp med å bli mer enn vi hadde våget å håpe på. Det åpnet virkelig øynene mine for hva disse sangene er., hva de betyr i historien vår, og at det må ikke være en bestemt type person som fronter bandet. Da Lzzy kom inn, så tenkte vi ikke ‘Åh, vi spiller med en kvinnelig frontfigur!’ Det var mer: ‘Vi spiller med en knallbra sanger og musiker, en som virkelig kan jobben sin, som har jobbet med det og virkelig fortjener all den hyllesten hun får.’ Det overgikk mine villeste forventninger. - Det minner meg om den gangen Rob Halford vikarierte i Black Sabbath, eller da Axl Rose turnerte med AC/DC. Rachel: - Ja, nettopp! - Dere slipper deres første livealbum, «Live In London», i september – jeg antar at dette var planlagt allerede før Erik måtte takke for seg? Rachel: - Ja, dette ble innspilt i 2022. Idéen med å spille det inn i London kom fra plateselskapet, noe som var logisk av flere grunner. Det er et av våre sterkeste markeder, og det er et sted som inspirerer oss til å gi alt vi har på scenen. Det er selvsagt mange steder i USA som vi elsker å spille og som vi alltid har drømt om å spille, men utenfor statene har London alltid hatt en ekstra betydning for oss, for så mange av våre favorittband opp gjennom tidene kom fra England, og mange av de fra London. Så for oss å spille inn en liveskive der ga fullstendig mening. Det føltes annerledes. Vi har spilt der mange ganger og det har alltid vært kult, men den kvelden vi spilte inn liveskiva, så føltes det annerledes og helt fantastisk. - Ja, jeg så på den i går kveld, det spruter virkelig energi av den opptredenen der! Snake: - Godt å høre! Og den hyller ikke bare bandets karriere, det hyller også tiden vi hadde med Erik, så vi er glade for å kunne dokumentere den for ettertiden. Vi kunne ha skrinlagt det og heller gitt ut en liveskive når vi har kommet oss i posisjon igjen, men vi var alle innstilte på å gi ut denne. - Jeg har også inntrykk av at «The Gang’s All Here» har generert mer interesse i bandet enn dere har hatt på flere tiår, så denne liveskiva holder dere i rampelyset mens dere leter etter deres neste frontmann? Rachel: - Ja, det stemmer. Vi jobbet steinhardt med den skiva, med låtskriving og i studio – jeg tror vi spilte den inn tre ganger! Alle brikkene falt på plass da vår produsent Nick Raskulinecz kom inn i bildet. For han har vært fan av bandet i mange år, og han minte oss på hva det betyr å spille i Skid Row. Han tok låtene fra hverandre, og poengterte hva norwayrock.net
”Værsågod, Blabbermouth, der er overskrifta deres!” som er essensen av Skid Row, og hvordan det burde høres ut. Hele målet hans var å lage sin egen favoritt Skid Row-skive. Og han var brutalt ærlig hvis han likte en idé, og like brutalt ærlig hvis han ikke likte en idé. Og vi trenger det! Vi kommer fra New Jersey hvor alle sier nøyaktig det de mener. Så Nick hjalp virkelig til med å få Skid Row tilbake på sporet musikalsk. Snake: - Ja, jeg tror han minte oss på om hvorfor vi gjør dette i utgangspunktet. Det handler om kjærligheten til musikken. Han spurte oss: ‘Hvorfor startet dere egentlig dette bandet?’. Han fikk oss tilbake dit, han skrellet av lagene på løken og kom inn til kjernen av hva dette er. Som Rachel sa, man trenger noen ganger en oppvekker, en påminnelse om hva man egentlig er innerst inne. Bransjen har endret oss siden den gang vi bare var fem unggutter i en garasje, så det var ikke lett å få dagens utgave av oss tilbake til det utgangspunktet, så man trenger at noen styrer skipet for å få oss tilbake dit. Og det gjorde han, ved siden av å være en briljant produsent, låtskriver og arrangør med et øre for hvordan man lager minneverdig musikk. - Men nå nærmer vi oss kjernespørsmålet, det vi alle lurer på. Hva nå, karer? Er dere på jakt etter bandets åttende vokalist nå (etter Fallon, Bach, Solinger, Harnell, Theart, Grönwall og Hale), eller vurderer dere en av de tidligere? Rachel: - Ja, vi leter aktivt etter en ny sanger, men vi tar oss god tid. Vi har det ikke travelt. Det virker som om de siste par sangerne har vært under kraftig press, av ulike årsaker – de har kommet inn mens vi har vært midt i en plateinnspilling eller hatt en turné
booket. Vi har et par veldig sterke kandidater på radaren, men vi skal ikke forhaste oss, for vi har god tid – vi har ingen konserter, og vi har skrevet noen låter, men tid er ikke en faktor denne gang. Nå klipper vi plena og maler vinduskarmene hjemme, haha! - Liveskiva kjøper dere jo litt tid, men dere har ikke begynt å gjøre auditions enda? Rachel: - Ikke fysiske auditions, men vi har fått tilsendt lyd og bilder fra noen folk som har spilt inn Skid Row-låter på egen hånd. Som du sikkert kan tenke deg, så er det masse folk som sier at de kan synge låtene våre og sender oss greier, men av ulike årsaker, så passer de ikke inn. Det er mange ting som spiller inn. - Ser dere etter et ungt og ukjent talent? Rachel: - Vi ser etter noen som kan vie seg fullstendig til dette bandet, noen som vil ånde og leve for Skid Row mens de er i bandet. Og av og til er det kravet for mye for folk. Men sånn har vi hatt det i nærmere 40 år, og vi må ha noen med det samme nivået av dedikasjon. Jeg snakker med Snake mer enn noen andre her på jord. Hver eneste dag er vi på telefonen eller har Zoom-samtaler med hverandre, sender hverandre låtidéer ... Og av og til må det bare være sånn. Vi er hekta på å jobbe med musikken vår. Som Snake sa, familie og helsa kommer først. Vi kunne lett ha avlyst konserter når en av oss er syke eller må prioritere familien, og det har skjedd oss alle ved anledning, men det gjør vi ikke. For det handler om Skid Row. Det handler om det store bildet. Vi har en gitartekniker som er en fantastisk musiker, utdannet på GIT, så om jeg eller Snake eller Scotti er syke, så har vi ham på benken, klar til å steppe inn. Vi kansellerer ikke en konsert med mindre vi ikke har noe valg. Å finne en kar med samme mentalitet er avgjørende. Og det er ikke lett. Man kan finne en som virker perfekt, men så oppdage ett år senere at jeg ikke kommer overens med denne fyren, eller Snake kommer ikke overens med ham. Og da er det for sent, så det er derfor vi tar oss god tid denne gang. Vi har god tid nå, men vi har ikke tid til å ansette feil mann. Snake: - Jeg sier ikke at han blir den siste
NRM 3-2024
19
sangeren i Skid Row, men vi prøver, haha! Vi tar Black Sabbath-ruta! Jeg tror også at de konsertene med Lzzy åpnet øynene våre for hvem som kan fronte dette bandet. Det er mulig at jeg tenkte for snevert av hvem jeg så for meg den personen kunne være. Konsertene med Lzzy åpnet meg opp for et vesentlig bredere spekter av kandidater. Rachel: - Og vi er også så heldige at vi har mange venner innen bransjen som er kjente og populære sangere, som har ringt og sagt at ‘Hei, hvis dere trenger meg, så kan jeg steppe inn!’. Så det er et alternativ hvis vi vil gjøre noen konserter, hvis det tar for lang tid å finne den rette personen. - Så dere skal gjøre en turné med Jon Bon Jovi på vokal? Snake: - Haha! Ja, hvorfor ikke! Jeg synes lillebroren hans er bedre, så jeg tror vi går for ham i stedet! Værsågod, Blabbermouth, der er overskrifta deres! Haha! - Du nevnte Black Sabbath-ruta, men selv om de også har hatt 6-7 vokalister opp gjennom tidene, så har de gang på gang vendt tilbake til de mest populære versjonene av bandet, med Ozzy eller Dio. Med en gang nyheten om Erik var ute, så tok det ikke lang tid før en viss eks-vokalist var ute i media og hevdet at dette banet vei for hans strålende tilbakekomst ... Rachel: - Der tar han skammelig feil. - Nei, jeg snakker ikke om Tony Harnell. Begge: - HAHAHA! - Hva tenkte dere umiddelbart om det? Rachel: - Vet du, jeg tenker ikke på det en gang. Vi forventet at den skulle komme. Det
20 NRM 3-2024
gjør vi alltid. Sånn er det bare. - Jeg respekterer virkelig at dere står på deres og sier at den døren er stengt og at dette er et tilbakelagt kapittel. Men fansen diskuterer fortsatt dette og spør hvorfor dere ikke kan svelge stoltheten og turnere på separate busser slik at dere kun ser hverandre de 90 minuttene på scenen, så kunne dere ha spilt på dobbelt så store lokaler som dere gjør nå, og fansen hadde omsider blitt fornøyde ... Snake: - Beklager, jeg må stoppe deg der! For det første handler det ikke om stolthet. Med mindre du definerer stolthet som å være en lykkelig person som trives med det man holder på med, og trives med de menneskene du spiller musikk med. Dette er en gave, mann, vi er veldig heldige! Vi får leve av å lage og spille musikk. Vi tenker ikke på hvor mye penger vi kan tjene på å gjøre ditt eller datt. Det er andreprioritet. Det handler om å gjøre det vi elsker sammen med folk vi elsker. Hvis du ser på det som stolthet, så deg om det. Vi ser på det som livskvalitet, og hvordan vi ønsker å eksistere mens vi tar bandet fremover. Dette var over 25 år siden. Og selv om vi er stolt over historien vår, så er vi også spent på hvor vi kan ta dette videre. Vi har rett og slett ikke diskutert dette temaet i det hele tatt. Vi vet at andre gjør det, folk som ikke er en del av bandet. Vi gjør ikke det. Rachel: - Det er veldig lett for folk på utsiden å finne ut av det og løse problemet. Egne busser? Fint. Hvem betaler de ekstra tyve tusen dollarene i uka for den ekstra bussen? Skal alle bidra på det? Fint. Dere trenger ikke
møtes mer enn de 90 minuttene på scenen? Jo, man gjør det. Man ser hverandre hele dagen. Ja, vi kunne hatt separate garderober fordi vi hadde spilt større konsertlokaler, så la oss legge ut på turné og gjøre det vi har drømt om hele våre jævla liv mens vi er 100% faens miserable, og gjøre det etter deres standard, hvordan de synes vi bør gjøre det. Hva ville du tenkt om du gikk for å se The Rolling Stones, og Mick Jagger og Keith Richards gikk aldri i nærheten av hverandre på scenen? Hvis du ville se favorittbandet ditt, og du så at frontfigurene overhodet ikke enset hverandre på scenen, så er det helt patetisk. Jeg ville ikke ha sett det! Hva skulle poenget være? Alle tror de vet løsningen, og alle tror de vet problemet. Men det kommer ikke til å skje. Det ville aldri fungere. Som Snake sa: Livskvalitet. Vær lykkelig, du må trives med det du gjør og de du gjør det med – eller la være å gjøre det. - Nydelig svart, karer! Jeg respekterer virkelig at dere står på det og ikke går for pengene. Rachel: - Takk for det, jeg setter pris på at du sier det, for altfor mange har ingen forståelse for hvordan vi tenker. - Tiden vår er snart ute – har dere noen som helst formening om når vi kan forvente en ny skive med ny vokalist? I løpet av neste år? Rachel: - Nei. Aner ikke. Det får ta den tiden det tar, for vi vil ikke stå i samme situasjon etter ett år. Men i løpet av 2025 burde det skje noe, ja!
norwayrock.net
Flotzilla raser Amerikanske Flotsam And Jetsam har levert thrash metal av høy kvalitet i snart 40 år. Årets slipp, «I Am The Weapon» viser et band som låter relevant, er tyngre og hardere enn noensinne. Ikke bare spør jeg meg selv, men også gitarist Michael Gilbert, om hvorfor ikke bandet er på størrelse med Testament og Exodus. TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: SHANE ECKART
Jeg tar meg selv i at været ofte er et fint tema for å løse litt på snippen. I dette tilfelle er det Michael Gilbert som åpner med temaet, og ser frem til å gjøre noen festivaljobber jobber i svalere Europa. - Her i Arizona er det nå over 40 grader, man orker nesten ikke gå ut. Når vi reiser til Europa nå så blir det som vår og høsttemperaturene her, og det er helt perfekt, spør du meg. Fatter virkelig ikke hvordan noen foreslo å slå seg ned her midt i ørkenen. Jo, det skjønner jeg. De kom herfra og var kalde. Vi gjør denne praten på dagen tre måneder før utgivelse av «I Am The Weapon», som er satt til fredag den 13. september. Hvordan er det med overtroen i Flotsam And Jetsam? - Hehe, det meste har skjedd med dette bandet. Vi har hatt ufattelig uflaks og virkelig hell, så i sum jevner det seg nok ut. Da vi så fredag den 13. ble foreslått som utgivelsesdato tenkte vi hvorfor ikke, vi tar den og ser hva som skjer. Jeg påpeker at “I Am The Weapon» er det hardeste jeg har hørt av Flotsam And Jetsam. - Det er noe med kjemien i bandet akkurat nå. Den har vært god på de siste fire platene. Noen endringer i besetningen har det vært, og dagens band er virkelig sterkt. Vi har gjort tre plater nå, og skriver og jobber veldig bra sammen. Vi har veldig god flyt, og vi går aldri tom for ideer. Det ender alltid med en del materiale til overs, som vi tenker å bruke på neste plate. Men så begynner vi å lage neste plate og alt det gamle materialet blir skrotet. Det kan nok virke som vi blir tyngre ja, og om det er riktig å kalle oss et rent thrashband lenger er jeg noe usikker på. Men vi prøver å norwayrock.net
være tro til røttene våre og bringe det tradisjonelle med oss inn i dagens låtskriving. Endringer i bandbesetningen er også av betydning, gitarist Steve Conley skriver annerledes enn meg og det skaper gode kontraster. Hans ti år i bandet har vært et viktig tilskudd i låtskrivingen. Slutten på tittelkuttet er nærmest death metal, og så har vi den tunge og nedstemte «The Head Of The Snake». Dette er gode eksempler på å tenke nytt og låte relevante etter 40 år i bransjen. - Man innser at man blir eldre. Jeg ser bilder av band som har holdt på like lenge som oss og synes de begynner å se gamle ut, hehe. Da vi debuterte forestilte man seg ikke at man en gang selv skulle bli 50. Det var mer nærliggende å tenke en var borte lenge før det. Men jeg føler meg fortsatt som om jeg er 25, og det tror jeg resten av bandet også gjør. Vi er imot alderdom, til helvete med det, haha. - Frank Bello i Anthrax tar ut både alderdom og brutalitet i sommer med å spille black metal, som bassist for Satyricon. - Ja, jeg så det, det er rimelig heftig. - Dette er egentlig ikke ulikt dere. Trommis Ken Mary har spilt ganske tøff metal med eksempelvis Chastain og Fifth Angel, men noen thrasherfaring kan ikke jeg se han hadde da han ble med dere i 2018. - Vi ble litt stressa da Jason Bittner sluttet og ble med i Overkill. Det var en jobb han selvfølgelig måtte ta. Han ringte meg og jeg skjønte hva som lå bak samtalen, så jeg spurte først som sist, hvor skal du? Da han sa Overkill, sa jeg bare at det kan du ikke si nei til. Han ble litt satt ut, hehe. Støtter dere virkelig det? Og kun en uke etterpå var Ken Mary på plass. Det var i grunn litt merkelig det der. Det var på en av de siste jobbene Jason gjorde vi fikk tilsendt en video av Ken som spilte «Hammerhead», jeg mener bestemt det var det. Jeg gadd ikke en gang se gjennom hele. NRM 3-2024
21
Det der er vår mann, hehe. Det var det samme da vi fikk ham på lokalet. Du merker fort om den musikalske kjemien er der. Jeg tror ikke det tok 15 sekunder en gang. Han er et monster bak trommesettet. - Jeg antar det i tillegg er beleilig at fyren er produsent og har sitt eget studio? - Han er virkelig en Swiss army knife. I vårt tilfelle så har alle egne studioer og spiller inn ting, men vi sender det over til han så han kan sette det sammen. Vokal og gitarsoloer er det siste vi gjør, og han er virkelig en produsent. Når Eric legger på vokal er han alltid på og vil ha ham til å prøve forskjellige variasjoner og melodilinjer. Han har et godt øre for melodier og sterke refrenger. Og vi har aldri hatt en sånn person i bandet. I tillegg er han superkul, hehe. Men uansett ser du stort sett Flotsam And Jetsam smile, vi er sjelden gretne. Jeg skal ikke nevne navn, men vi spiller konserter med band som ikke klarer å være i samme rom. Hvordan i all verden klarer dere å ha et band sammen? Det høres nitrist ut, spør du meg. Hvordan griper så de lystige amerikanere an låtskriving til ny plate? - For min del starter det å bare klimpre på gitaren. Jeg kan ta meg et par øl og trenger ikke ha noe mål og mening med å plukke opp gitaren. Så dukker det opp en ide som høres ut som kan bli til noe. I dag er alt veldig lett, med Pro Tools. Bare legge på et klikk og spille inn ideen, så programmerer jeg noe enkel tromming oppå det og bygger det derfra. Men et kriterium må være på plass, det må låte sinna. Er det ikke det, så slettes det. - Med andre ord er ikke Flotsam And Jetsam et band som lager låter sammen på lokalet. - Vi var et sånt band tidligere. Hvor vi spilte høyt, diskuterte og klipte og limte live på lokalet. Nå er det rake motsetningen. Spørsmålet, og det kan slå begge veier, er hvordan låtene vil være å spille live. For nå settes låtene sammen før vi har spilt dem. Vi har en idé om hvordan de vil låte, men noen ganger fungerer det ikke i det hele tatt. Det kan være en fet låt, men den fungerer bare ikke live. Igjen må vi tilbake til sinnet. I 99% av tilfellene hvor denne lille detaljen er starten på skriveprosessen så fungerer også låten live. - Når det kommer til det lyriske innholdet, er utgangspunktet litt annerledes. - Vi prøver å ha en flyt på skivene våre. Den selvtitulerte var et gjenfødt band. Foruten om Ken Mary er det den første med dagens besetning. I etterkant av den kom «The End Of Chaos», «Blood In The Water» og nå «I Am The Weapon». Vi prøver å holde en viss kontinuitet slik at låter fra disse stykkevis kan passe fint sammen. «I Am The Weapon» var ikke den opprinnelige tittelen, men de andre alternativene var heller ikke gode nok. Selskapet vårt likte den, og etter hvert vokste tittelen på meg også. Så er jo øglen vår, Flotzilla, med, og han blir jo da våpenet, og det fungerer veldig bra. 22 NRM 3-2024
Selv etter nærmere 40 år som plateartister føler bandet press i forkant av et plateslipp. - Vi trodde ikke det var mulig å overgå «Blood In The Water». Jeg hører aldri på tidligere skiver. Så fort låtene er sendt til mixing er jeg ferdig med den gamle dritten, hehe. Men akkurat «Blood In The Water» er en plate jeg har plukket frem, og fortsatt hører på. Og det gjelder også “The End Of Chaos”. Jeg er stolt av alle platene våre, men de tre-fire siste er i en helt annen klasse, så presset er å klare å overgå seg selv. For oss er det å være i femtiåra vår «golden age», det å kunne være en så fantastisk gjeng og skape så bra musikk sammen. - Men hvordan mottas disse platene? Er det sånn at selskapet vet hvor mange skiver de trenger å trykke når Flotsam And Jetsam leverer fra seg en mastertape, fordi de vanligvis pleier å selge det antallet? - Ja, akkurat sånn er det. Jeg sitter ikke med det tallet, men selskapet kjenner til behovet. Trikset nå er å prøve å ta det et steg videre. Testament og Exodus er hakket over oss og nivået vi sikter oss inn på. Så har du Anthrax over der, før du når de virkelig store gutta. Vi er godt voksne, det er hard konkurranse og alt i alt et game for de yngre gutta. Men vi jobber virkelig for å nå det neste nivået. Vår største frykt er å lage en skikkelig drittskive rett før vi skal gi oss, vi ønsker å gi oss på topp med et skikkelig fyrverkeri av en skive. Men nå er vi ganske langt unna vår siste skive da, hehe. - Jeg husker spesielt i 1988, da dere kom
med «No Place For Disgrace». Veldig mange thrash metal-band ga ut fete skiver, som for eksempel Testament med plata «The New Order». Her i Oslo spiller de gjerne for 1000 personer, mens deres «No Place On Tour» i 2015 var på Revolver for kanskje 150. Hva var det de gjorde som dere bommet på? - Jeg husker godt det stedet. Det var samtidig som det var en death metal-festival like bortenfor. Det der er et veldig godt spørsmål, for vi bygget oss opp sammen samtidig. Exodus og Death Angel var også i samme klanen. Spesielt Testament nådde kjapt det neste steget, og er på et rimelig høyt nivå nå. Det er ikke godt å si hva som skjedde. En stor del av skylda må vi nok gi plateselskapene. Vi ble kastet litt rundt. I 1988 forventet Elektra at vi skulle bli det neste Metallica. Metallica trengte ikke gjøre så mye promo. De signet der og eksploderte som en atombombe. Og de ble jo som kjent veldig store, så akkurat på det nivået forventet de nok ikke. Men en litt mindre eksplosjon håpet de nok på, hehe. Det var Michael Alago som signet oss, og selv om han hadde troa på oss, hadde han nok ikke hele selskapet med seg, og vi fikk ikke den støtten vi trengte. Alago er en fantastisk person, og metal fan, som tok oss med til MCA senere. Så han holdt oss relevante ved å ta oss med til selskapene han jobbet for. - Michael Alago oppdaget vel også Metal Church, og det er vel kanskje et band som kan sammenlignes litt med dere, og luktet litt på gutta på neste nivå? - Ja, jeg er rimelig sikker på at han signet
norwayrock.net
dem også. Men de ble langt større, de er på Testament-nivå. Men mulig de kanskje ikke er det hos dere. Det er bare å ta en titt på konsertplakatene, de er på de øverste radene. De som får ha sin egen logo, hehe. De har jo dessverre gått gjennom en tung periode, med tapet av Mike Howe. Det tar tid å reise seg etter noe sånt, og det er ikke en lett kar å erstatte. Nå synes jeg uansett man blir sett rart på hvis man er et old school metalband og endrer medlemmer. Hva faen er det dere holder på med? Hehe. - Rett skal være rett, et par år senere spilte dere på Inferno, på samme scene som Testament gjerne gjør, og antagelig var nok festivalpublikummet noe flere i antall. - Ja, jeg husker den konserten også. Jeg husker de fleste konsertene vi har gjort. Det finnes noen få som er litt mer vage, da ble det et par øl for mye, hehe. - Et sted jeg skjønner dere liker dere er 70 000 Tons Of Metal. Dere spilte der i 2013, 2020 og til neste år er dere tilbake. - Ja visst, skal du dit? - Det er vel ikke noe mer jeg gjerne skulle ønsket meg i kalde januar, men nei, dessverre. - Jeg elsker cruise. Når jeg i tillegg kan spille konsert er jeg i himmelen. Jeg har aldri vært i Jamaica, så det også blir stas. - På et slikt cruise er det selvsagt et ganske blandet publikum, hva slags publikum kommer når dere spiller en klubbkonsert? - Hovedsakelig ser vi folk på vår alder, men det er en del yngre der også. 17-18-åringer. Det ser jeg også på festivaler, ungdom i den alderen som går med Flotsam And Jetsam t-skjorter. Seriøst? Akkurat det kan nok ha noe med at de siste skivene våre har litt power metal i seg, og det er jo ganske populært for tiden, så jeg forestiller meg det er det som appellerer til disse. Yngre folk liker store refrenger. - Ja, for musikken deres må jo kunne kalles fengende, samt at Eric fint kunne sunget i et power metal band. - Jeg aner virkelig ikke hva han gjør for å holde stemmen ved like, men jeg synes han er en av de beste metalvokalistene som finnes. Om ikke den aller beste. Mannen er en maskin. Vi kaller ham gamlingen, men det er virkelig mye energi i den mannen. Han hater å sitte stille. Når vi er på turné ber han gjerne om å få kjøre. Vokalmessig er han et naturtalent. Han
norwayrock.net
kan synge hva som helst. Når vi ikke er på turné, så har jeg et coverband som spiller på barene her, og det er han som synger. Så det er en måte å holde det vi driver med ved like. - Det er jo stadig noen som drar gamle medlemmer opp på scenen, jeg kan ikke se at dere har gjort noe med Jason Newsted siden 1986? - Jason var en viktig brikke i Flotsam And Jetsam, men han var ikke bandet. Han var en av flere låtskrivere. Når det er sagt har jo hans karriere hjulpet oss å bli lagt merke til. Et sted på veien meldte han sin interesse for å gå audition til et annet band. Og man sier ikke nei til det bandet, hehe. Og han hadde min fulle støtte på den avgjørelsen. Jeg snakker med ham nå og da, og jeg føler vi er kommet til det nivået at vi er Flotsam And Jetsam, ikke Jason Newsteds gamle band. - Jeg antar dere har litt andre turneplaner enn å bare gasse dere på cruise? - Akkurat nå går vi gjennom litt endringer i måten å jobbe på. Vi har til nå ikke hatt noe management, og styrt alt selv. Det tar bort mye av fokuset på det vi ønsker å drive med. Så vi jobber med å finne et management som kan ta seg av forhandlinger, turneer og alt papirarbeidet. Og det har vi råd til nå. Det er også viktig med tanke på å nå det neste nivået. Vi er klare for å spille mer live, og ikke minst besøke steder vi aldri har vært. Og vi vil gjerne komme tilbake til Norge. Dere har vært kule mot oss, som på Revolver, det var jo helt kaos, som på en punkekonsert. - Og hele bandet har jobber og livssituasjoner som tillater økt bandsatsing? - Jeg jobber i IT-bransjen, og kan jobbe hvor som helst. Spesielt i USA er det fint å ha noe å slå i hjel reise- og ventetid. I Europa er det verre, der er det så mye folk som vil snakke og alltid noe å gjøre. Alltid en øl som venter, hehe. De andre er også klare for å omprioritere det som trengs for å kunne jobbe mer med bandet. Det er dere europeere vi kan takke for at vi hentet frem igjen Flotzilla. Dere vil ha ham tilbake, og vi hentet ham frem. - Vi er kanskje litt tradisjonelle og nostalgiske. - Flotzilla gikk i dvale, ble vekket og er tilbake. Og han er gal, han er «The Weapon».
NRM 3-2024
23
Calling the ‘D 24 NRM 3-2024
norwayrock.net
Doom Goose’ norwayrock.net
NRM 3-2024
25
Steve ‘Skinny’ Felton is the founder and original drummer for the American avant-garde metal band Mushroomhead, who formed in 1993. The band is set to release their ninth studio album, ‘Call The Devil’, in August 2024. Before the release we sat down with Skinny to chat about the new record, releasing pent up aggression and sneaking into the studio with a duck call. TEXT: ANNE-MARIE FORKER PHOTOGRAPHY: SK1
What inspired the title ‘Call The Devil’? You know, it’s fun that you ask that because album number nine, we probably had a lot of album titles or at least ideas going in and this was one of them and it just kept kind of coming to the surface. We had other ideas as well it was one of those things that everyone had their own opinion of what it meant. Like any true piece of art everyone looks at it objectively and takes their own approach to it. We found it just to be a little bit more intriguing and then to take that one step further when we got together with the label and discussed album covers, they had mentioned Brad Armstrong as the possible artist. He had an idea of his own, so it was even more interesting to see the artwork come back without giving anyone any direction, just off of the title. Napalm Records suggested Brad and they were just wonderful to work with because they totally understand the fans’ vision. We’re open to seeing someone else’s fresh eyes, and ears, or whatever. His approach was really cool and almost put tech twist on it. There were so many ways to look at it after seeing his cover and it wasn’t something that I had thought of personally. Listening to some parts of the album, just the overall feeling and emotion of it, I felt that pent-up aggression was being released. Is that an accurate assessment? Did it feel like that for you? Yeah. Absolutely. There are moments of some angst and there’s definitely some kind of aggression and some of the things from the post Covid vibe, you know, during Covid being locked up and not able to collaborate and work together, like we’re so used to. I think a lot of things were slower tempo, a little more doomy, a little more gloomy, right? Once the world started to turn back on and we got together, there was a little bit of that angst, almost that resentment, you know, of ‘how dare you’, something like that happened to us and held us back from doing what we want to do and you know, the energy and the excitement was in the studio from day one. As soon as we got back together obviously there was some doom and gloom that we wanted to record and get out of us too because there was a lot of post Covid still happening. A lot of uncertainty and then things just started to get a little more hopeful and then a little more exciting. I think we kind of captured all those emotions on the new album. Why did you choose “Fall in Line” as the first single? It’s always hard to pick a single especially when you’re so close to the project. That one in particular was the last song that we actually wrote together for the album. So maybe it was just because it was still fresh in our brains. But yeah, again another collaborative decision with the record label. They seemed to like it as a straightforward metal song with a straightforward hook that you can pretty much sing by the end of the song. It represented a fresh attitude with the fresh version of the band. It was very collaborative and we were happy with the decision to go with that first. The record label sound like a dream to work with so far … Yeah absolutely. This is our second album with them. They’ve been
26 NRM 3-2024
nothing but supportive. And like I said, very understanding with the artist and letting the artists have creative control because they understood what we had been doing before we got with them. It’s just been a pleasure to work with them. You made a video for that single and the vibrant colour of red is everywhere. How was the shoot? That was a lot of fun and definitely the colour red was a decision, we’ve never gone that hard with one colour, so to speak. Everything’s a little darker or creepier or with a little more fantasy. We wanted to match the vibe of the song which was very straightforward and in your face. So the cinematography is very in your face, each character or the characters are very close to the lens and the focus is on each individual character. The colour red too was again a conscious decision because we found it interesting that it promotes so many thoughts and emotions. I’m seeing red means you’re mad or angry or red is love and passion. It says stop, it’s attention, it says caution or alert. It was a very conscious decision to use red as a colour palette. How did it feel performing the song live for the first time in Ohio last week? It was amazing. That was the first time we’ve got to do any new material like that. With the previous album ‘A Wonderful Life’, that came out in June of 2020, so we didn’t have the proper opportunity to go perform that material when it’s brand new. So to actually get to perform a single before the album is even out was really exciting. It was pleasantly surprising to see how many people were singing along. There was a lot of people in the crowd that already knew the words so they’ve been following the release of the singles. ‘Shame in a Basket’ - what’s the inspiration behind that? That one’s fun. It just kept growing and it’s like an opera in three or four separate acts. That song has its own little pacing to it. We’ve considered some really interesting video concepts for that song because it is so different. It can be four different looks inside of one piece. Inspiration wise, we had been playing around with that idea for quite some time. Back in 2016 we went to Abbey Road and recorded some pianos for that original idea. So we have some other recordings of that that were never released, but they were never finished. It was time to do it on this album. We were thinking ‘we should really buckle down and finish that piece’. By piece I mean we only had the intro and the second part put together, years ago. So the rest of it all just kept growing in the studio. It was interesting to see where that one came out. Again, that was a little bit of the doom and gloom inspiration and stepping out of the comfort zone, and getting a little bit more creative and just seeing where it goes. It was very experimental. You’re known for being experimental, but you’ve also managed to maintain the quality of songwriting as well despite multiple lineup changes. How do you do that? Not knowing the future is more unpredictable. There’s some fear to it and there’s excitement to it. So when you can write with new people or people that you haven’t created with in a while and you do it again, it’s always pleasantly surprising to learn something that I didn’t think I would
norwayrock.net
”Our intention is to get duck calls and have two thousand people sing it with us. That would be really fun.” learn or to be approached with something completely different than someone I worked with before. I thought I knew how they were going to approach something and then they come in totally left field. Working with other people has definitely taught me a lot of patience and if you have the ability, to give it time and let the ideas work themselves. It’s been a learning curve and I still appreciate being able to learn and work and collaborate with people. It’s not always easy, but like I said, I think it’s very exciting, not knowing what you’re going to get, especially after doing it for so long. It is not predictable and I truly appreciate how we end up putting it all together and making it cohesive from album to album. I think it’s just who we are, our roots come out, everything always ends up a little dark, a little creepy, a little fun. You throw those into some heavy metal and that’s Mushroomhead. What was the easiest track to put together on the record, and the hardest? There was a couple that came together really fast, I will mention the very first song which was ‘Eye to Eye’. We had no idea what we were going to do and we sat down and just started recording. It was a very spontaneous session. Parts of that session ended up being the first song on the new album. It came together really fast once Stevie [Rauckhorst, vocals] got a hold of it and put some vocals on it. We had an immediate vibe. And then on the flip side, ‘Shame in A Basket’. We took our time with it and just let it keep growing. It’s a long
norwayrock.net
song so it took longer to mix and master than any other thing that we had. Those are the two extremes on that album. At the end of the album, there’s the experimental and intriguing ‘Doom Goose’. What inspired that track and whose idea was it to put the sound of the goose at the end? It’s great. That was something Ryan [Dr. F Farrel, bass and keyboards] and I had been working on. It was early, probably one of the first sessions, within the first five musical ideas. We worked at it for a while and took a break and listened to it again. I said, ‘hey, I got a vocal idea, let me go in there and get in front of the mic and I’ll just hum it out real quick’. I didn’t tell anyone I went in there with the duck call and then we never really thought about it again, we got too busy with the album and by the time we were done we thought about it again. I thought ‘why not’? We thought it was great and just left it as it is. Our intention is to get duck calls and have two thousand people sing it with us. That would be really fun. Don’t be surprised if we play that live. Are you going to go on tour in Europe soon? Yeah, we I believe we start August. Nine in Germany, the day the album comes out and we are in Europe and a few shows in the UK. A short run in Europe and the UK and then when we come back we hit the States in October for
three, almost four weeks. We’re really looking forward to it, especially playing the new material. Will the tour extend into next year? Yes, absolutely. We are currently looking into April 2025 right now, so I’m hoping to really get out there and push this new effort, you know, for a year and a half on the road as hard as we can. If you’re considering European festivals next summer, please come to Tons of Rock in Oslo. Absolutely, I will tell my agent to put the name in the hat! Thank you for your time today. I’m going to go listen to ‘Doom Goose’ again knowing that you’re making that duck sound! Yeah, that’s me! I just want to say, personally, thank you so much for taking the time to do this, and sharing the passion for music and art and sharing it with the world.
NRM 3-2024
27
A MEETING OF MINDS ‘Heavy Lifting’, the first album by pioneering Detroit rockers MC5 in 53 years, is being released in September 2024. Sadly, MC5 guitarist and founder Wayne Kramer who wrote 12 of the 13 songs on the record, died in February this year. One of the singles released is ‘Can’t Be Found’ featuring Living Colour guitarist Vernon Reid. We spoke to Vernon about the song, working with the ‘fearless’ Kramer, and how he thinks ‘everyone is the Jimi Hendrix of something’.
TEXT AND VERNON REID PHOTOGRAPH: ANNE-MARIE FORKER WAYNE KRAMER PHOTOGRAPH: JIM NEWBERRY
This is the first new MC5 album in over 50 years, since 1971’s ‘High Time’. Why now? I think for Wayne it was an idea of a new chapter in the story. Unfortunately when the process started I don’t think anybody expected Wayne to pass. It’s very sad, because he was a very vibrant person. He wanted to gather up all these different people and make a statement about the MC5 concept. The legendary producer Bob Ezrin was also involved. He made all these incredible Alice Cooper records back in the 70s. It just seemed like such a great meeting of minds. I knew that Tom Morello was going to be involved, but I didn’t know that Slash and other people were gonna come through. I’m really proud to be part of this assemblage of people. Is that what attracted you to the project initially? Well, really it was Wayne. I was involved just from Wayne asking. And then there was Bob Ezrin, and then chatting with him. You played on the absolutely electric track ‘Can’t Be Found’, with a beautiful solo. Did you have complete freedom to do that, or did Wayne give you a little bit of guidance? You know, it was pretty much from Wayne’s point of view. He said ‘Do
28 NRM 3-2024
you’. I gave them a couple of passages to choose from. One was more kind of radical than the other one and they went with the more radical thing. I was happy that they chose it. Did you give them several versions then and they just chose what they wanted? I just gave them a couple. They just went for that and I was just really gratified that they felt that it fit in the song and it’s just a really cool tune. It’s beautiful. Which guitar did you use on that track and why that particular guitar? Oh my goodness. I might have done it with a Paul Reed Smith signature. There were only two guitars I would have done it with, either a PRS or one of my old hangers, and I believe I did that with a PRS. Do you have a preference for that brand? Well it was the first one that had a Floyd Rose on it. I mean, I love all my guitars! [Laughs] [Laughs] Of course! Speaking of guitars, when you were talking to Wayne about guitars, did you find you had much in common with him? There was something interesting with Wayne. I was part of this kind of guitar workshop thing that Tom Morello sponsored. It was myself, John 5, Nuno Bettencourt and Wayne was part of it and of course Tom was part of it. We all gave little classes and things. One of the things that I was really
norwayrock.net
tickled by is that Wayne showed up with the Helix by Line 6, because I use a Helix as well. It was so interesting that he was into the Helix and was really enjoying it and he wasn’t like ‘Oh man, give me my Big Muff, I’m happy!’ We were the two participants that had a Helix. Do you have a favourite memory of Wayne? One of my favourite memories of Wayne is that Wayne was very involved with prisoner rights, with the rights of the incarcerated, and years ago there was a criminologist called Lonnie Athens, who wrote a book called ‘The Creation of Dangerous Violent Criminals’. He had this whole idea about how a person becomes a dangerous and violent criminal, and they have to go through a process called ‘violentization’ and there are several steps to it. So anyway, I read this book and it turned out that Wayne was a big fan of this academic, but he’s an academic who grew up in a really violent household. It’s pretty strange. There’s a whole thing about having to witness violent acts, you have to be helpless to help a person that you really want to help, you have to embark at your first violent adventure and be successful at it and get an endorphin rush, and then become addicted to the pleasure of changing your circumstances, and no one in your environment, a teacher, or an uncle, or an auntie that exposes you to the Opera or something, if you don’t have something that shifts your focus, then you’re really on this path. Wayne talked about how he observed that in other inmates and whatnot. He really worked tirelessly for people who were incarcerated. It was that moment that we realised that we had
norwayrock.net
both encountered the same theory, and it was pretty interesting. That sounds fascinating. I grew up in Ireland when The Troubles were occurring and I studied law and prisoners’ rights as well, but I’ve never heard of that. I will definitely look that up. Thank you for the reference. Yeah, look into it. It’s very controversial because one of the things he says is that when people say that people who are violent have low self-esteem, he says that’s not true. In fact, the opposite is true, that criminals have an excess of self-esteem, and they act out of the excess of self-esteem. Violence is a shortcut. Wanting instant gratification is also a part of it. People are rational. It’s too simple to say that people are animals. Wayne knew that. He was not a big guy, but he was absolutely fearless. He wasn’t afraid of people and I love that about him. Wayne told Rolling Stone in 2022 that ‘we are all part of the same mindset living in the same world, and we all want to make a difference’. How, personally, do you want to make a difference? I tell you what, I want to let people know that I believe that everybody is the Jimi Hendrix of something. Your thing that you’re really good at, the thing that lights you up is inside of you, I believe that. A great tragedy in life is people not finding out what they’re the Jimi Hendrix of. I would like to encourage anybody from any background that there’s something magical, it’s something that you lay your hand on. It’s something, and you may not even know it, that is there for you. It could be cooking, it could be
flower arranging. Our goal in life is for freedom and liberation of the thing that we’re the Jimi Hendrix of. Everybody has the Joseph Campbell journey inside them. Like MC5, Living Colour are also fearless and influential. What are you working on at the moment? We started some recordings for our next record, and we’re currently touring as a special guest of the band Extreme. It’s been fun. I saw you in England last year. I remember Nuno was joking that he had a really simple pedal board and yours went to ‘the other end of the room’! [Laughs] I remember! Mine is not as big as Doug Wimbish’s [Living Colour bassist]. The bands have to get along. You know, Aerosmith retired recently and we adored touring with them some years back at a period when they were really getting along great. It was a really fun tour. Can you share a favourite memory of that tour? Playing ‘Walk this Way’ with Aerosmith. Oh wow, I wish I’d seen that. Yeah, we did a jam. It was the last show of the tour and we did a jam. Corey and Steven singing together? Nice. Are you coming back to Europe? We will be, and we’ve never played Ireland. It’s a scandal! I hope you do, and also Norway. Thanks so much for your time today, Vernon. We’ll speak again when the new Living Colour album is out. Alright, fantastic! I really enjoyed our conversation. Bye, bye.
NRM 3-2024 29
30 NRM 3-2024
norwayrock.net
PHIL MOGG nå på egne ben I over 50 år var UFO fra London et av rockens mest respekterte band, selv om de aldri fikk det helt store gjennombruddet som de hadde fortjent. I 2022 var det hele over, og mange trodde kanskje at vi hadde hørt det siste fra Phil Mogg, Mogg, bandets frontmann, vokalist og eneste fellesnevner på 23 skiver. Men høsten 2024 kom den nye skiva «Moggs «Moggs Motel», Motel», og da var det på tide å slå på tråden til 76-åringen for å få en oppdatering.
norwayrock.net
NRM 3-2024
31
TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: CHARLIE SMITH LIVE FOTO: ANNE-MARIE FORKER
- God morgen, Phil! Oppe og ikke gråter? - Ja, jeg har fått meg en kaffe og sitter og hører på bluesgitarist Justin Johnson. - Ja, du er bluesmann? Vinnie Moore fortalte meg at du og ham kunne sitte i timevis hjemme hos deg og spille låter fra din enorme samling av gamle bluesskiver. - Ja, jeg har tusenvis. Hvor ringer du fra, sa du? - Jeg er i Oslo. Solen skinner, og Norges største rockefestival foregår for tiden rett oppi gata for meg. - Jasså? Hvem spiller der? - I går hadde vi band som Saxon, Europe og Metallica. I dag skal jeg se Extreme og W.A.S.P., og i helga spiller både ZZ Top, Uriah Heep og Judas Priest. - Blimey! Bare gamle kompiser av meg jo! Skikkelig mimrestund! - Og du da, hvor befinner du deg? - Jeg er hjemme, et par kilometer utenfor Brighton, ved kysten. - Den engelske riviera! Det virker som om flere fra UFO bor eller har bodd der i strøket. - Ja, Michael (Schenker) bor rett nede i gata for meg også. - Sier du det? Jeg skal snakke med ham i neste uke! Og både Neil Carter og Pete Way var vel også der i strøket? - Ja, Neil har fortsatt et hus her, selv om han er mest i Spania. Pete bodde i Birmingham-området den siste tiden. Han var alltid på farten. - Og Gary Moore bodde vel der? - Ja, han bodde også rett borti her. Barna hans gikk på skole her og hadde Neil som musikklærer. - Ja, han fortalte meg det – Neil er nabo til mine foreldre på Lanzarote! - Jøss! For en liten verden! - Det får være nok koseprat! Jeg har hørt på den nye skiva di i det siste – men jeg er litt usikker på om du nå solodebuterer i en alder av 76, eller om dette er et nytt band ved navn Moggs Motel? - Det faller nok i kategorien band skråstrek meg på vokal. På en måte solo, men likevel ikke. Jeg ville ikke at Moggs Motel skulle være «Phil Mogg et-eller-annet» - jeg ville kvitte meg med Phil-delen. Og Moggs Motel klang bra som en tittel på hele greia. - Og det høres virkelig ikke ut som UFO, bortsett fra stemmen din. Låter som «Storyville» og «Harry’s Place» kunne aldri vært på en UFO-skive. - Bra! Det var slik jeg ville ha det. - Jeg var forresten til stede på UFOs aller siste konsert i London, på O2 Forum Kentish Town i april 2019 – og det ble (keyboardist/ rytmegitarist) Paul Raymonds siste konsert. (Han døde en uke senere.) Hvordan påvirket det deg og bandet? - Det var selvsagt et sjokk for oss. Og veldig synd, for vi hadde avsluttet turnéen på en kjempefin måte, følte vi. Og Paul hadde fått utbetalt lønna sin og kjøpt seg et nytt kjøleskap! Så ja, det var veldig trist, og vi hadde mistet vår turnemanager året før. Det er jo ikke unaturlig at folk dør når de kommer opp i vår alder. Sånn er livet, jo eldre du blir, jo oftere vil du oppleve at du mister venner og familie. - Ja, det er pussig, men før den konserten på Forum satt jeg og Andy Parker (trommer) backstage og gjorde et intervju, og vi kom inn på at samtlige medlemmer av UFO gjennom tidene var fortsatt i
”Blimey! Bare gamle kompiser av meg jo!
Skikkelig mimrestund!” 32 NRM 3-2024
live. Og Andy sa: ‘Bank i bordet! La oss ikke utfordre skjebnen med å prate mer om det!’ Og innen én uke var Paul borte, og så døde Larry Wallis (gitar 1972), og så Paul Chapman (gitar 1978-83), og Pete Way (bass 1968-2008), og sist Bernie Marsden (gitar 1972-73). - Ja, det var et voldsomt mannefall på noen få år. Andy er tydeligvis vår Nostradamus. - Jeg antar at Petes dødsfall må ha truffet deg hardt. Med tanke på den harde livsstilen hans var det ikke overraskende at han døde, men at det var et fall i trappen hjemme som avsluttet ham var overraskende. - Ja, det er ufattelig. Jeg har jo ramla ned noen trapper selv opp gjennom årene, så det har ført til at jeg har blitt ekstra forsiktig når jeg bruker trapper nå. Jeg holder godt fast i rekkverket uansett om jeg har tatt noen øl eller ikke. Men ja, det er det siste jeg hadde forventet å høre om Pete. Det traff meg hardt. - Leste du boken hans? (”A Fast Ride Out Of Here” fra 2016.) - Nei. - Nei, den er veldig fokusert på narkotika. - Jeg kjenner ham for godt. Hvorfor skulle jeg lese boka hans, jeg vet allerede alt om ham! Haha. - Og jeg skulle egentlig ha vært på UFOs aller siste konsert i Aten, i oktober 2022, men så skremmer du vettet av oss alle med å få et hjerteinfarkt så resten av avskjedsturneen ble avlyst. Hvordan går det med deg nå? - Jeg skremte vettet av meg selv også, men det føles helt greit nå. Man kan vel si at jeg var heldig. Man vet aldri hva som venter rundt hjørnet uansett. - Har det påvirket livet ditt til daglig på noen måte? - Nei. Man er kanskje litt mer forsiktig i en måneds tid etterpå, men så gikk det fort tilbake til slik det var før infarktet. Jeg benytter jo selvsagt anledningen til å roe litt ned, jeg vil fortsatt ikke luke i hagen, haha! Neida, det var mer et skremmeskudd og et sjokk der og da, men det er alt. Det er jo flere andre musikere på min alder som har opplevd dette i det siste. Biff Byford, Brian May… Brian kunne ikke skjønne hvorfor dette skjedde med ham som hadde levd så sunt, mens Biff bare børstet det av seg og kjørte på videre. Haha. - Vi må komme oss tilbake til Moggs Motel. Når bestemte du deg for å lage en skive? - Det var en rekke tilfeldigheter som er vanskelig å tidfeste eksakt. Etter den siste Europaturneen i 2019 dro vi til USA og turnerte der på høsten og i februar 2020, før covid stengte ned alt. Jeg var innom den amerikanske ambassaden for å ordne med noen papirer til den turneen, og der traff jeg tilfeldigvis på Tony Newton. Vi begynte å prate sammen, og jeg sa at: ‘Selv om UFO nå kommer til veis ende, så føler jeg ikke at jeg bare kan dra hjem og sette meg i sofaen. Jeg har fortsatt ting jeg har lyst til å gjøre.’ Og han sa at han hadde noen utkast til låter liggende, som han kunne sende over om jeg var interessert. Og jeg nevnte det samme til Neil, som svarte at han også hadde noe greier liggende som han gjerne ville at jeg skulle høre på. Så både Tony og Neil sendte meg låter under lockdown i 2020-21, og da hadde jeg nok av tid til å leke meg med disse. Alt var egentlig tilfeldigheter, jeg forsøkte ikke bevisst å sette sammen et nytt band med en gang UFO var ferdig. - Hvem er Tony Newton? - Jeg har kjent ham lenge. Han spiller bass og keyboards i et band som heter Voodoo Six som har vært support for UFO på en Englandsturné. Så jeg kjente ham egentlig ikke godt, men det gjør jeg nå! - Er Tony også produsenten på skiva? - Ja. - Jeg regnet med det, for bassen er veldig langt fremme i lydbildet, og mange av låtene er veldig bassdrevne. Og når en låt har bassintro, kan du ta deg faen på at det er bassisten som har skrevet låten. - Haha! Ja, det har du rett i. Ja, han liker bass! - Hvem ellers spiller på skiva? - Joe Lazarus på trommer og Tommy Gentry på gitar – som begge
norwayrock.net
også spiller i Voodoo Six (et band som i sin tid ble dannet av Tony Newton og Richie Faulkner, nå i Judas Priest), i tillegg til meg og Tony, pluss Neil som spilte inn sine deler fra sitt eget studio. - Og samlet dere hele bandet for å spille inn skiva? - Nei, det var i rykk og napp. Vi baserte oss på demoene vi hadde lagd under lockdown, så dro jeg til Tonys studio i Essex. Og Joe bor rett nedi gata for meg, mens Tommy bor i Stockholm for tiden, selv om han er fra Harlow. Så vi fikk fullført studiojobben der. - Har dere diskutert en turné eller noen konserter for å promotere skiva? - Nei, vi ville ha ut musikken først for å se hvordan dette blir tatt imot. I morgen (28. juni) slippes første singel, «Apple Pie», som vi faktisk har lagd en video til. Det gjorde vi aldri med UFO. Føltes som å være på Top of the Pops! Vi har tenkt på å kanskje få noen festivaljobber neste år, men vi må bare se hvilke muligheter som dukker opp. Noen lang turné kan jeg ikke se for meg at vi kommer til å gjøre. Det synes jeg blir for slitsomt nå. - Man kan spørre seg hva som er poenget med å gi ut ny musikk som de fleste uansett ikke betaler for, når det er konserter musikere tjener penger på i disse dager. - Jeg har virkelig ikke peiling på hva som foregår i musikkbransjen for tiden når det gjelder streaming og nedlasting. Jeg kan ingen ting om det tekniske – jeg er teknologisk tilbakestående! Jeg bruker fortsatt en firespors analog kassettspiller for å spille inn mine ideer hjemme. - Det er dessverre nesten ingen som kjøper fysiske produkter lenger. Det er snakk om noen få prosent. - Ah. Jeg kjøper fortsatt vinylplater. Jeg elsker å holde i en fin svart tolvtommers plate med et stilig cover. - Jeg har alltid elsket dine tørrvittige tekster og historiefortelling. Hvor henter du inspirasjon for tiden? - Det er stort sett greier som foregår rundt deg hele tiden. Jeg leser mye, og plukker opp ting fra både aviser og bøker som jeg synes er interessant. Det kan ofte bli en bra historie. Jeg kan ikke synge om demoner og engler og drager og konger og kroner og trollmenn. Det har jeg ikke noe forhold til, så jeg skriver om ting jeg kan relatere meg til. - Du fikk øyeblikkelig min oppmerksomhet da du åpnet en låt («Other Peoples Lives») med frasen: ‘It was a fine day for a hanging’. Hva handler den låten om? - Den handler om litt forskjellige ting. Vet du hvor Marble Arch er? - Ja, det monumentet i Hyde Park i London? - Nettopp. Der pleide de å henge folk i gamle dager. Og jeg leste en artikkel som startet med ‘Det var en fin dag for en henging, og en stor folkemengde hadde møtt opp for å
norwayrock.net
overvære den.’ Så jeg spant egentlig bare videre på det. - Min favoritt av alle dine tekster er nok «Diesel In The Dust». - Åh! Ja, husker den. Den handler om en sann historie fra tidlig 80-tall, om en voldelig bølle som hadde terrorisert en amerikansk småby i mange år, og en dag ble han skutt i bilen sin av flere skytevåpen, midt på hovedgata i byen, med dusinvis av vitner til stede. Men samtlige påsto at de ikke hadde sett hvem som skjøt, ingen ringte etter ambulanse, og ingen ble straffet for mordet. Det ble senere lagd en film om det. - Ja, jeg måtte søke opp den filmen («In Broad Daylight», 1991) og få sett den, takket være deg. - Hehe. Vi spilte den live noen ganger på «Making Contact»-turneen, da vi hadde med Billy Sheehan på bass, og han pleide å ha soloen sin i den låten. - Jeg må spørre. Er UFO nå definitivt og permanent over? - Ja. Helt sikkert. Det var vår siste turné, og vi har ingen planer om å gjøre noe mer. Vi vil ikke bli som Pink Panther, og stadig komme tilbake. Da holder vi ikke ord om det vi har sagt, om at dette var siste turné, og fansen møtte jo opp for å se oss en siste gang. - Dere vil ikke bli som Kiss, som hadde sin første avskjedsturné allerede i 2000? - Ja, eller Scorpions, har ikke de hatt avskjedturné i årevis nå? - Ja, det er mange eksempler på det. Judas Priest, Mötley Crüe, a-ha… - Jeg skjønner at det er vanskelig å henge opp hanskene, men jeg har annet å gjøre nå. Og det er bedre å gi seg på topp enn fordi man ikke klarer det mer. Det var all reisingen jeg syntes var slitsom, det å måtte sove i turnébussen eller aldri få pakket ut og sove i samme seng to netter på rad. Men den siste turneen var en fin opplevelse, så jeg synes det var et bra tidspunkt å gi seg på. - Har du vært involvert i nyutgivelsene av UFOs 70-tallsskiver?
”Jeg har jo
ramla ned noen
trapper selv opp
gjennom årene.” - Nei, ikke annet enn at de har sendt det over til meg for innspill. «No Heavy Petting» og «Lights Out» har blitt remastret og fått bonusskiver med livelåter fra The Roundhouse i London. Jeg tror ikke min mening betyr så mye, men jeg hørte gjennom det. Det er det det er, men det høres ganske bra ut. Vi var virkelig i slaget på noen av de låtene. - Som nevnt skal jeg snakke med Michael Schenker i neste uke… - Har han ny skive ute? - Ja, den kommer i september, «My Years In UFO», og der har han spilt inn gamle UFOlåter med forskjellige gjestevokalister, så her kan du høre alle fra Axl Rose og Dee Snider til Joey Tempest og Biff Byford gjøre sine beste Phil Mogg-imitasjoner! - Å Herregud. Jøss. Så fint da. - Axl Rose synger «Love To Love». - Herregud. Det skal bli interessant. For en merkelig idé. Jeg skjønner ikke helt hvorfor. Men lykke til. - Har du noe spørsmål jeg kan videreformidle til ham? - Haha. Nei. Som Manuel i Fawlty Towers ville sagt: I know noooothing. Nooothing. I løøøørn from a buuuuk. - Når så du Michael sist? - Bare et par dager siden – da han stoppet på rødt i bilen sin i et kryss oppi gata her! - Greit Phil, takk for praten, nå må jeg stikke på festival! - Takk sjøl, og oppfør deg! Ellers forteller jeg det til moren din!
NRM 3-2024
33
MICHAEL SCHENKER
Gamle sanger om igjen Selv om den tyske gitarhelten Michael Schenker mer eller mindre har vært soloartist siden 1980, så er det med den første perioden hans i UFO UFO,, fra 1973 til 1978, at han virkelig skrev seg inn i rockehistorien. De fem studioskivene og den doble liveskiva Schenker spilte inn med UFO i denne perioden er breddfulle av klassikere. Nå har Schenker spilt inn ett dusin av disse låtene på nytt igjen, med en særdeles respektabel liste av gjesteartister, fra Dee Snider og Joe Lynn Turner til Joey Tempest og Axl Rose. 34 NRM 3-2024
norwayrock.net
TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: ANNE-MARIE FORKER
- Hei Michael, takk for sist! Tror dette er fjerde gangen vi prater sammen. - Ja, det begynner å bli en vane hver gang jeg slipper ny skive! - Mens jeg husker det: sku hilse fra Phil Mogg! Jeg snakket med ham i forrige uke, og han sa han hadde stått ved siden av deg på rødt lys i et kryss i Brighton i forrige uke! - Haha! Jeg så ham ikke! Men Brighton er en liten by, man treffer stadig på kjentfolk. Men takk, hils tilbake! - Nok koseprat! Jeg oppdaget nå nettopp at låtene på den nye skiva di, «My Years In UFO», er akkurat de samme låtene som er på liveskiva «Strangers In The Night» fra 1979, i samme rekkefølge, minus «Out In The Streets» og «I’m A Loser». Hvorfor vil du spille inn disse låtene på nytt? - For det første er dette sanger som jeg har skrevet, med unntak av «Too Hot To Handle», som jeg valgte å spille inn som en hyllest til Paul Raymond og Pete Way. (UFOs keyboardist og bassist som døde i henholdsvis 2019 og 2020.) Jeg ble med i UFO sommeren 1972, og i 1974 ga vi ut den første skiva sammen, «Phenomenon». Så det er et 50-årsjubileum. De siste årene har det blitt sluppet remastrede versjoner av disse skivene, med stadig mindre informasjon, alt ble utvannet til det stadiet hvor ingen lenger vet hvem som skrev hvilke sanger. Så jeg prøver å gjenopplyse fansen, og samtidig utdanne den yngre generasjonen, så de forstår hva som er hva, og hva som skjedde i begynnelsen. Mye av informasjonen er borte, så jeg ville benytte 50-årsjubileet til å gjenopprette historien og gjøre informasjonen tilgjengelig for de som har glemt og for de som aldri visste! - Hvordan bestemte du hvilke sangere som skulle synge hvilke låter? - Det gikk gradvis, jeg hadde ingen klar formening om hvem som skulle synge hva, så vi lot sangerne velge det de selv hadde mest lyst til. - Det er jaggu ikke ofte at Axl Rose gjester på noen andres skiver lenger. - Ja, og han gjorde en knallbra jobb på «Love To Love», det ble nesten som en country & western-versjon, men den ble interessant! - Dere spilte inn all musikk først? - Ja, først mine gitarer, alltid. Og så trommer og bass, så keyboard og til slutt begynner vi å tenke på vokalen. - Hvilke andre musikere spiller på skiva, utenom vokalistene? - Kjernen er Brian Tichy (ex-Whitesnake, Foreigner) på trommer, Barry Sparks (ex-UFO, Malmsteen) på bass og Derek Sherinian (exDream Theater, Black Country Communion) på keyboards. Jeg har jobbet med alle disse tidligere og kjenner dem godt. Og jeg spilte på Dereks forrige album, så dette var ham som gjengjeldte tjenesten. Vi har også med andre gjestemusikere på en og annen låt, som Roger norwayrock.net
Glover (Deep Purple) og Carmine Appice (ExBlue Murder, Cactus, Vanilla Fudge). - Du har også med en del kjente gitarister her, som Slash, John Norum og Whitesnakekarene Joel Hoekstra og Adrian Vandenberg. Deler dere på soloene her? - Ja, du må kanskje være spesialist på sologitar for å høre hvem som spiller hva, og det står ingen steder hvem som spiller hva hvor, men det veksler mellom oss. Som på «Natural Thing» hvor Hoekstra gjør den første delen av soloen, og så tar jeg over. Vanligvis kan du høre når det er meg og når det er en av de andre. Andre ganger er det ikke så innlysende, fordi noen av disse karene har hatt min gitarstil i mange år, så da er det litt vanskeligere å høre forskjell. - Ja, spesielt John Norum har åpenbart lært mye av deg, og har aldri lagt skjul på at du er et av hans store forbilder. - Ja, de er alle både fans og venner av meg. Jeg startet en trend da jeg var ung, og de var enda yngre da de ble påvirket og inspirert av mitt gitarspill. Og nå har det gått 50 år og vi feirer jubileet sammen. - Tok du kontakt med noen vokalister som ikke er med på skiva? - Nei, jeg tror ikke det! Alle vi spurte, tok seg tid. - Jeg var litt overrasket over å se Stephen Pearcy som en av vokalistene her, men så kom jeg på at du turnerte jo med Ratt som gitarist, i 1991. - Ja, stemmer! Jeg traff ham tilfeldigvis på et av Monsters of Rock-cruisene, og jeg syntes han gjorde en veldig bra jobb med bandet sitt. Jeg synes han sang veldig bra på «Round And Round» - jeg liker den låten – og Stephen er en rocker, så jeg synes han passet bra på «Shoot Shoot» også! - Hvordan ble du gitarist i Ratt, forresten? - Det var like etter at jeg og Robin McAuley hadde tatt en seks måneders pause etter å ha lagd to McAuley-Schenker-skiver sammen, og jeg ble kontaktet av managementet for å lage en skive med Contraband, en all stargruppe med meg og Tracii Guns fra L.A. Guns på gitar, Share Pedersen fra Vixen på bass, Richard Black fra Shark Island på vokal og Bobby Blotzer fra Ratt på trommer. Og Warren DeMartini og jeg hadde blitt kompiser, så jeg sa ja da de ba meg om å steppe inn på gitar mens Robbin Crosby var på avrusning for stoffmisbruket sitt. Så jeg gjorde det som en vennetjeneste, jeg hadde ikke noe annet på programmet akkurat da. - De ville ikke ha deg til å bli permanent i bandet og spille inn en skive med dem? - Nei, det var ærlig talt litt kleint å turnere med dem, for det var helt kaotisk. De kranglet mye internt, det var en veldig splittet gruppe. Bassisten og trommisen var stadig i tottene på hverandre, og gitaristen og vokalisten kranglet – og jeg var hele tiden i midten av dette! Jeg hatet det! Jeg gledet meg bare til turneen var ferdig, for å være ærlig.
- Tilbake til den nye skiva di! Har du planer om å turnere med denne skiva, og hvordan skal du gjøre det med så mange ulike sangere? - Ja, jeg skal definitivt på turné, og må snart bestemme meg for vokalist. Jeg kunne ha spurt hvilken som helst av de sangerne, for de kunne alle fikset det. Det er flere måter å angripe dette på, men jeg kommer nok til å høre med Erik først. - Erik Grönwall? Ja, han er jo ledig nå, siden han sluttet i Skid Row i vår, men er han frisk nok da? - Ja, er han ikke det? Og når enn vi er i en annen by hvor en av de andre sangerne er ledige, så inviterer vi dem over som gjesteartister på et par låter. Men i praksis kan jeg variere med ulike sangere fra uke til uke, så det aldri blir kjedelig. - Denne skiva er den første i en trilogi på ditt nye plateselskap ear Music – hva er planen videre? - De andre to er allerede ferdig innspilt! Det tok meg rundt åtte måneder, da var all musikk ferdig skrevet. Det blir tre veldig ulike album, og det første er denne 50 års jubileumsplata, og så kommer det en ny MSG-skive neste år med Robin McAuley, Michael Voss og Erik Grönwall på vokal. Jeg ville oppsummere min karriere gjennom 50 år, med UFO, Michael Schenker Group og akustiske og elektriske instrumentaler. Den tredje skulle være et akustisk album, men det endte opp med vokal, bass og trommer til slutt. Du kommer til å bli sjokkert når du får høre det! Det er blitt veldig vakkert, litt som Pink Floyd-skiva «Dark Side Of The Moon» - du kommer ikke til å tro det når du får høre det! Den kommer nok ikke før i 2026 – jeg kaller den fortsatt «den akustiske skiva», men den kommer til å få navnet «Freedom Of Expression». - Så de neste tre årene kan du fokusere utelukkende på turnering og konserter. - Nettopp, alt av studioarbeid er gjort, så nå skal jeg ut og spille for fansen! - Jeg ser du har en del festivaljobber nå i sommer – hvem er i bandet ditt for tiden? - Det er de samme som har spilt med meg i noen år nå, med Robin McAuley på vokal. - Da satser vi på at neste års turnering bringer deg til Norge. - Det regner jeg med at den gjør! Da ses vi da!
NRM 3-2024
35
36 NRM 3-2024
norwayrock.net
Thicker than Blood norwayrock.net
NRM 3-2024
37
Opeth will release their fourteenth studio album “The Last Will and Testament” in November 2024. Several months before release, we were invited to a Stockholm hotel to chat with band leader Mikael Åkerfeldt and guitarist Fredrik Åkesson. We asked them about the new record, recording at the famous Rockfield Studios in Wales, sleeping in the same room as Dio and Tony Iommi, not stalking Morten Harket and of course, what Norwegian records they have in their collections. TEXT: ANNE-MARIE FORKER PHOTOS (MIKAEL & FREDRIK): ANNE-MARIE FORKER BAND PHOTO: TERHI YLIMÄINEN
I haven’t had an emotional reaction to a record like this since Scott Walker’s “The Drift”. Mikael: Oh, man… That’s meant as a compliment, Scott Walker is my favourite artist. Mikael: Oh, I love, him. Fuck, yeah! Fredrik: When I joined the band Mikael told me about Scott Walker and listening to “The Drift”. Mikael: And the crooner records [laughs]… Fredrik: Scott 3… Mikael: Yeah. Number three is my cry record. “Rosemary”, “It’s Raining Today”. M: Yeah, I love it. You love it? Yeah, it’s one of my favourite records of all time, certainly in the top five. M: Yeah, it’s one of the records I’m most attached to on an emotional level. Did you hear The Walker Brothers’ “Nite Flights” record? Oh yes, it’s great. [Mikael declares at the same time] The Electrician! M: Jesus Christ! Similar to “The Drift”, your new record is dense and claustrophobic in places, but it’s also got cinematic, classical moments, and I wondered if your solo work on the “Clark” TV series soundtrack had impacted it musically, and also in terms of coming up with a fictionalised concept? M: No, neither actually. “Clark” was huge for me, it was super fun to work with that but it was like I was writing for a client, ultimately, for a director, I wasn’t writing for my own pleasure. I had some guiding lines for what I was going to provide, I didn’t have any footage to write to. So I had to kind of take a shot in the dark – “Is this okay?” I had the outline, the story starts in the ‘40s and I figured it has to fit with the ‘40s. So, I had a go at ‘40s music, how things sounded like then, kind of, and then on, you know, ‘60s and ‘70s was much easier. And the most fun was the ‘80s, you know? But no, I didn’t really take any inspiration. I learnt a lot but I didn’t take any musical inspiration. I was just writing shit. I wrote a hundred songs for “Clark” and they ended up using maybe half. What’s happened to the rest? M: It’s just gone. Fifty songs?! M: [laughs] Yeah. Some really cool stuff. But yeah, you sign a kind of waiver of sorts and you submit it to Netflix, in this case, they own it. So whether they use it or not, it’s gone. I still have this music, I can listen to it but I can’t release it. But I learnt how to work faster, how to make decisions faster. I must have gotten some type of inspiration, I guess. But I don’t know what that could be. The story itself for this record, it just started, like, “what should I write about?” Right , okay, I’m going to put together some type of concept. Why not? Try it. So, there was no influence from “Clark” that I can say “yes”, apart from I wrote fast. And I learnt to trust my instincts more, which I always have, deliver fast, delete,
38 NRM 3-2024
make fast decisions. There are some sounds I hadn’t used for Opeth music before that I used on “Clark”, that found their way into this record but it’s mostly like a mellotron sound, or something like that. There is something of the concept of the family on the previous record. M: Yeah, “Next of Kin”, of course, all of those songs were a bit on a more personal level than what they usually are in my case – I just write whimsical shit. But I spent more time with the last record, and I think that’s because of the Swedish language approach. I can’t hide behind the beautiful English language anymore and I had to put it together in Swedish, like “Oh, it looks silly”, or “it doesn’t make sense” or something, you know?, So the layers came out differently. So there’s one song in particular, it’s called “Universal Truth”, I think. I can’t remember the English titles. I don’t understand it, but I always put the Swedish version on. M: It’s much better. But that song kind of dealt with interview I saw on TV or YouTube, or something with this man, who was being interviewed because he had a falling out with his brother over an inheritance. And it was really a sad interview, framed in a glitzy type of TV show. But it kind of stuck with me and I thought that was interesting. The whole “blood is always thicker than water” thing – well, is it? Put a wad of cash in front of siblings or family and see what happens. So, that topic stuck with me. I didn’t make any deliberate decision, after that song, that this is what the next album is going to be about. But, it was there and also the TV series “Succession”, which I loved, which is more about a power struggle within the family. Have you seen it, Succession? No, I haven’t seen it. M: It’s about a fictional Rupert Murdock type of media mogul guy, who’s old and he’s looking at his children, who’s going to take over the business. And they’re all trying to make their way. So, that inspired me. And then when I was looking for something to write about that became pretty quickly established. This could be something. It’s fairly original at least, in the world of rock, as a concept record. I don’t know if it’s been done before, but it’s something that’s easily relatable. I think most people have a family situation or had some sort of issue. There are secrets, infidelities, divorces, deaths, fights, all those kind of things, which enabled me to use my own perception of family relations and put those influences in, and then just elaborate the guiding lines of the story. What’s going to happen? How many children? A patriarch, 1920s, different roles between men and women which allowed for the patriarch to be a more unquestionable leader-type guy, conservatively religious but filled with regrets on his deathbed. And this idea that he’s not just listing things he’s giving away in his testament, but rather revealing secrets about himself, his life, his regrets, which will directly affect the lives of his children as they knew it. And all of a sudden “That’s not true! My life has been something else. It’s been a lie”, which I found really interesting. I thought that was a pretty unconventional way of writing a testament. But then we did an interview on a promo trip, just the other week, and this guy was talking to a Spanish reporter. He said, “it’s so funny that you wrote this because my dad left a will, and it was like that – he was basically asking for forgiveness in his will”, which was awesome and I thought that people are going to say “You know, you should list things, property, or business.” Materialistic stuff.
norwayrock.net
M: Yeah, that kind of thing. So it was interesting that that actually happened. And then my girlfriend helped me with the twist to the story. I shouldn’t reveal the whole thing, I guess you can read up. The twist is that he’s not the father. M: Yeah, he’s not the father of anyone, he doesn’t have any children at all. Not the twins, not the sick girl. M: No, he’s sterile. So I thought that was nice twist and all together a good story. That’s the last track, isn’t it? M: Uh-huh. The guitar work on that last track… I think that’s one of the best solos I’ve heard from Opeth on any record. F: Oh really? Thank you very much. Thanks a lot. Were you given complete freedom to create it? F: Yeah, actually. Mikael just asked me – Can you do something nice? And I did it on my own. Usually – when we did “In Cauda Venenum”, when
norwayrock.net
we recorded solos, we did it together or Mikael asked me to his demo studio and I recorded stuff and mainly improvised, and Mike was quite satisfied. Maybe I’m more picky with it because it’s my stuff. [all laugh] F: It was something like that. But the point is that they were more improvised and then this time around, I spent more thought with the solos and especially this one because it’s longer and the aim was to do an emotional solo It is. F: And I had to come up with a melody that wasn’t borrowing from the melody in the song. So, that was my first goal with that one, and I did find a nice melody to build a solo around. And then, at the end, I borrowed from the melody in the song to tie it all together. But I improvised a lot of takes and then analysed a little bit “I like that, like that, like that” and then I went for it. I was a bit inspired by Richie Blackmore, we talked about the Rainbow track, the instrumental… M and F: “Snowman”.
NRM 3-2024 39
F: [hums tune] It doesn’t sound like that, but that was kind of the mood of it a little bit. And then of course like a bit of a Gilmour-ish kind of thinking. Being from Belfast I heard a bit of Gary Moore in there as well. F: Gary Moore, absolutely. Thank you so much. I’m happy that you noticed that. It’s well placed on the record. F: Well, it’s also very important. I think all solos are important for me but it closes the album. We were also talking, in the fade out of the solo, I wanted to build in a bit more fast stuff. Well, not showing off too much but we talked about “Marching Out” by Yngwie [Malmsteen], which is from his second album “Marching Out”, but there’s an instrumental track where he actually plays very nicely and calmly, very melodic M: Not the typical Yngwie. F: Not the typical “more is more”, but at the end, he starts playing a bit faster in the fade out, and we had that as a bit of a reference because we grew up, both me and Mike, listening to that album quite a lot. M: We did the same thing. In the fade out we both, as kids, just raised the volume so we could hear every note. That’s cool. How do you work out between you, who takes what guitar part? M: I’ve stepped down – he’s such a great guitar player – and, besides, any idea I might have around a solo piece in the past I was like
40 NRM 3-2024
“just play something!” You know, first take with Frederik will do, it will be an amazing guitar solo just off the cuff, playing, improvising. So, more and more he’s taking control of that. I usually give him a part, here’s a solo part for you – have fun. F: For “The Last Will and Testament” the first track we all got was Paragraph Seven. But the first thing I got as far as I can remember, was just the actual solo section. So, I didn’t get to hear the entire song. So, I mean, since Mikael is the main songwriter he delegates me solos, and I’m happy when I get them. I like to be creative. And he gives me a lot of freedom with them. He can have a specific idea – “Could you start on a long note, maybe that one?” – some sort of guidance somewhere, but most of the time I have a lot of freedom with them. You know, I try to look at them – I’ve said this before – a bit like tiny little compositions within the song. M: I want to present it in all its glory when they hear the song first time. So that’s why I wasn’t sure about the part leading up to the solo or the parts after the solo. So that’s why he only got that section. So there’s no specific creative idea that I had, that something’s going to happen if I do it this way or that way. It was just that I need to know myself, a hundred times over, if the song is good enough before I let anyone else hear it. And at that point, those songs weren’t finished. F: Mikael makes these demos. They sound like albums. He gives a hundred percent focus
to every detail, I would say, and it’s always a challenge for the entire band, I guess, to make it sound more than that, which luckily enough we manage to do. M: Yeah. F: Which is great, you know, and that particular song, that one I heard the entire song before, but the first track was just snippet. Or the first that Mike presented. M: Yeah. That did cause some problems because, of course, they are numbered on the record, and I presented the first song that they got and said “This is Song 1”, but it’s actually song 7. And then song 3 was song 4, etc. F: It was so confusing! M: Like what song are we talking about it?! But now it’s kind of settled. F: Oh yes, definitely! So we started humming the intro riff instead of so we could recognise the songs. “Okay, oh is it this one?” [hums] What’s your favourite “paragraph” from this record, and why? M: Paragraph 2 for me, but it changes. 2 feels like it is a key song for the record. It’s the most elaborate. The composition is interesting to me. It’s quite wild and crazy, and beautiful in some parts. It also has a long narration for Ian Anderson. It’s got [Joey] Tempest singing. Ebb and flow. There’s a little thing I nicked from Paul Simon in there, which I’m really happy about, a really happy theft. But I think that’s a happening
norwayrock.net
song, and where I’m at musically, with my music taste. It’s a bit like a musical vomit. Just like BLEGH. There you have it! A mix of everything. M: Yeah, and that’s kind of what I like with our music, because I don’t really know what I like. So just a weird mix of everything. F: Like with the albums, I think all the songs are very different but they’re still connecting. But my favourite now is maybe Paragraph 4. I love the section where we have this harpist, playing the whole part, and Ian Anderson plays his flute solo. And then I have to pinch my arm, you get to play a guitar solo after him and I really like the ending. It’s very, very brutal. Dark – M: Dark. F: – Very intense. There’s this riffing going on, a bit longer than other sections on the album where it’s more compressed. But this actually was half as long in the beginning but then you extended it which was great. M: It feels like a fever, that ending, a fever rising. There’s definitely tension there. F: Yeah. But I like them all. I think there’s no fillers, for me at least. You recorded in Rockfield, that legendary place – I really want to go. What was that experience like? F: Well for us, it’s the third time going there. But for this time it was the first time playing in the Quadrangle Studio, the other coach house, as well, which they built first. M: That’s the oldest one. F: Was it ‘67 or something like that? And this was the classic one where Queen did “Killer Queen” and “Night at the Opera”. M: “Bohemian Rhapsody”. Was the piano there? M: Not the “Bohemian” piano, but the “Killer Queen” piano is there, that we used on the ballad for instance. Oh wow, the same piano? F: Yeah and we also had the upright piano, which Freddie wrote it on. They used to have it there but it’s got mould or something and it’s gone. Also Rush of course, “Hemispheres” and “Farewell to Kings”. The Quadrangle is bigger than the other one. It has a lot of options. If you’re talking about drums, they have three big drum rooms that you can use, depending on what you’re aiming for. But they still have the same old console that they used. I think we used for the guitars, the same preamps that Brian May used. M: Yeah, they had the section of preamp sort of stuff there. I mean, it is the newer of the two studios from 1973. [laughs] It’s only, what, 51 years old?! F: We had a great time. Tom who works there, and also we brought Stefan Boman with us from Sweden, they were a great team together because Tom knows the studio, so that was a good combination with us too. Apart from that, it’s a great place to be. You’re in an enclosed environment in the countryside. It’s a farm. So it’s very relaxing and it’s good for the focus. Is the remaining brother there? The two brothers that set it up, the surviving one? M: We only met Kingsley this time. F: Recently he wanted to take Mike to where they did the Spring cover. M: Yeah. Spring was a band that he found in a gas station in the early ‘70s and their car had broken down. And he walked up to them – “Are you a band?” And they’re like, “Yeah, we’re a band from Leicester. We’re called Spring.” And it’s like “Come and record in my studio!” So they went and recorded – the singer in Spring was Pat Moran, who became house engineer – If you look at the Rush record, for instance you’ll see his name as engineering. So yeah, Kingsley wanted to take me to where they shot the cover to that record which was around Monmouth. I actually managed to find a copy of the Spring record. It’s super rare. But I found a copy, brought it in and had Kingsley sign it for me, because he had done the engineering on that. How cool.
norwayrock.net
”It’s a bit like a musical vomit. Just like BLEGH. There you have it!” M: That was cool. F: And also, in the studio – one thing to another – the last album Dio did there, in the same studio, which was kind of spooky, was “Heaven and Hell” with Tony Iommi. So, we found out that the apartment I had or condo was the one that Dio had, the one you were sleeping in was the same as Toni Iommi and Freddie Mercury. Falling asleep at night going to bed … Looking at the same ceiling Dio looked at. F: Yeah, that’s pretty cool. Pretty spooky. It didn’t feel bad, but strange. It’s kind of spooky there at night, you know, if you look out from your bedroom window it’s a courtyard, an old horse yard and the fog creeps in. It sounds wonderful. M: You should go there. You can go there. I mean, you don’t have to book the studio. You can go there and just stay the night. F: Yeah, they have tours, you know. I definitely will. How did Ian Anderson get involved? M: Well I did try to get him on a record a long time ago for the “Heritage” record. I emailed him because I had a kind of generic loose, heavy riff and I figured it might be cool to have a flute solo over it. So, I made a list of the flute players that I admired and there were more than you might think. I had a list of everyone from Ian to Björn J:son Lindh who worked with Abba, to another Swedish guy to Thijs van Leer from the band Focus. I can’t remember if I emailed all of them but I emailed Ian and Björn, and never got a response from either of them in the beginning. And then after a while Björn responded. And it’s like, “what do you want me to do?” “Uh, play a flute solo.” And he played on the record and then he passed. So it was his last recording ever actually and he used to work with Abba, and he was a music icon in Sweden but Ian never responded then. And over the years I’ve done interviews, and I think it was Amoeba Records, a record shop did a segment called “What’s in my Bag” where I go record shopping, and they film you, and you talk about each record. I had a Jethro Tull record, which I already had back home. But anyways, I had the record and I told a story that I tried to get in touch with Ian but that fucker didn’t respond. Something along those lines. It had great reach, this interview, because soon after that I got an email from Jethro Tull management. “Ian would love to play with you. Just tell him, tell us when, where, how, and he will appear.” And I was like, “Got it!”, and of course this album comes along and I asked him, but it’s not what he expected, which is probably a flute solo, but I asked him to do narration. I think that’s one of the reasons why he said yes. Even if he promised he would say yes, he did say yes based on the fact that he never had that request before. Something original. M: Yeah. And then he asked – “Do you need a flute?” And I was like, “Yes! Yes!” Ah, so he initiated that idea… M: So then he played on track 4, Paragraph 4. Nicely done. Your daughter Mirjam, she’s the disembodied voice in one of the tracks. I was talking to Ricky Warwick and he had his daughter on an album as well, but he was joking about how she thinks it’s really uncool. She’s a teenager. In the future it’s something
NRM 3-2024
41
she will be glad she’s done but right now, she’s thinking it’s not cool. Did you have a similar experience? M: Yeah. I did, exactly like Ricky Warwick. I asked her between bites during dinner. “Like, I have this… you know, maybe you can help me out…” She’s casually says “Maybe” and then I have to go get her. Alba [Fredrik’s daughter, sitting nearby] has been on a record. She was on the last record. We had all the kids gather up on the previous record. F: On “In Cauda Venenum”. You know that intro, there’s the voice “if you stop thinking you end up dead” – that’s something Alba said, she came up with it. [To Alba] Ah, that was you? It’s beautifully done. You pronounce everything really well. Alba: Thank you! F: How old were you then? Alba: Five. F: Five years old. M: So with Mirjam, I had to go get her in her room, sitting around TikTok. So she reluctantly came down, because the studio’s in the basement of the house and I was like “Okay. This is what you’re gonna say.” So she just read it and she was really embarrassed and she didn’t want to do it. But it took her maybe three minutes and then she went up to her room. I pieced it together. And then when she heard it, I think she was bit – I could tell in her face, that facial expression, that she was like – Yeah, she’s happy! M: yeah. I’m a bit happy, Dad. What kind of experience did you have watching Waltteri Väyrynen play the drums for the first time on one of your records? I know you’ve played live with him for a while.
42 NRM 3-2024
M: Just the type where you are blown away, genuinely blown away. We heard him play because we played shows with him, we knew he was awesome. F: Yeah, we rehearsed. M: Yeah, you played before. But he nailed everything in the first take. F: Yeah. Was it Paragraph three, he started with? M: Yeah, it was. F: And he just first nailed it first take. M: “I’m just warming up”, he said. F: But there it is, first take! And you really didn’t take any others? F: Oh no. He probably was stubborn. But you know when you’re a musician, he probably knows the kind of stuff that we don’t know. Yeah, he wants to get it just right. F: I can understand that. I’m the same with solos and stuff. Yeah, could be a little tiny micro bend or something like that. I am the same with photography, I understand. The cover is really striking. When I first saw it I thought it was a dark reference to Sergeant Pepper, but apparently it’s Kubrick? M: Yeah. There’s no famous people in there, apart from us! F: I actually thought about Sergeant Pepper when Mike presented the idea. M: No, I love Sergeant Pepper of course, and of course it was tempting once we had a crowd of people – maybe we should put in a few famous people – but the reference is a bit too obvious. I thought the other reference to Kubrick was a bit more veiled but no, people got it right away like “Oh you like The Shining”, “Yeah, yes I do.” But that was the ending frame of that film. I guess that set the tone for what I wanted to do with
norwayrock.net
the cover. But it was a bit of a hassle to get it done, because I wanted it to look like an authentic photograph, basically, and I was also reluctant to move away from the last couple of covers that we had done, the style, which had been more like oil painting, which I love. But I didn’t want the photograph looking like an oil painting. It had to be either-or. So, Travis, who we’ve worked with since the ‘90s designed that from nothing, basically, and I was sitting around with a magnifying glass just looking at it “oh, that head’s too big in relation to the person next to him,” just really going into those details and it’s like, “That chin is weird”, “The neck is angled…”, so it was a lot of work for him to get that done. F: I haven’t seen the vinyl yet. It’s not printed but I had a problem seeing you, finding your face. M: I’m in there. He’s there’s, I’ve seen it! What was the very first record you each bought and what was the last one? M: I have said in the past, “The Number of the Beast”, when it came out. Because I remember I had got some money for my birthday present and bought it. But then I found an old school thing from maybe third grade or something like that, where I was asking myself questions, like the first record I bought and it says “Lick it up” by Kiss. That’s 1983. So I’m not sure I wouldn’t call myself, the younger me, a complete liar. But it’s either of the two. How about your last one? Most recent. M: I rarely buy just one record. One is a Swedish band called Nationalteatern which has their first record “Ta det som ett löfte”. Take it as a promise. Nationalteatern – “national theatre” is the translation. I buy so many records it’s hard to keep track. F: The first one I bought was “For Those About To Rock” by AC/DC. But the first single I bought it was actually “Number of the Beast”, but that was not your question. But that’s interesting! F: I still remember that day when I got my weekly pocket money from my parents and I went to buy “For Those About To Rock”, and I still think, that album, the sound quality is fantastic – the mix, and everything. The last one was just now when we were in Germany at our label and did promo and we went to a record store and I found a Blue Oyster Cult album that I hadn’t noticed before – “Imaginos”. Ah, 1988. F: Yeah, late ‘80s, ‘88. I had to listen to it the other day. It’s kind of eighties production but I found one track – “The Seige and Investiture of Baron von Frankenstein”. That was a really good track, heavier. I’m not sure about the other ones. And along with that was “Thick as a Brick” by Jethro Tull as well. Because I didn’t have that one, shame on me! M: Here’s my last one [holds up his phone]. Ah, Donovan! “What’s Bin Did and What’s
norwayrock.net
Bin Hid?” I love “Sunshine “Superman”. M: It’s not even three euros, it cost. Donovan. His stuff’s going for three euros? That’s a crime. M: Maybe I was lucky. Do you have any Norwegian records in your collection? M: Of course! F: Yeah! Any examples? F: Artch. M: Artch, TNT, Dark Throne. Enslaved. Mayhem F: Mayhem, yes. M: Emperor. F: Ihsahn’s solo albums. I played on one once. You did? I’ve got to check that out. M: I sang on one, on one song. We also mustn’t forget the old bands, like Høst, which means Autumn, which are playing Saturday, reforming and playing apparently, in Norway. I’ve just got a text from Grutle from Enslaved saying he’s gonna go to the show. In Oslo? M: Yes, maybe Bergen. He lives in Bergen. Yeah, I went to see Enslaved’s last release show in Bergen. M: Yeah, they’re great. There’s Junipher Greene, great band. Oriental Sunshine, also a good band. Aunt Mary, that’s a great band. Lovely band. F: Terje Rypdal.
M: Jan Garbarek. F: He did an album with Ronnie Le Tekrø. M: Yeah, and a tour. When we toured, that government financed tour we did in Norway, they were kind of following us or we were following then. F: Really? M: I think so, I saw a poster. F: Let’s not forget a-ha. M: a-ha, of course. “Scoundrel Days”, I prefer, though they’re better known for “Hunting High and Low”. M: And the later ones are not bad, either. “Lifelines”. Yes, 2002, I think that one. “Minor Earth, Major Sky” as well. M: I saw Morten Harket just standing in the street here on the south side, he’s just standing there and I was like [sings in a deep voice] “Hunting high, and …..” F: Weird you mentioned that because when I grew up, when they were super popular, I grew up in Upplands Väsby, a suburb of Stockholm. He had a girlfriend or something – not something! [all laugh]. He had a girlfriend! That came out strange. In this town. So he was walking around here. It was surreal because he was at his peak of fame, you know, for the hit songs. Bloody hell, it’s Morten Harket! Just completely free, walking around. F: I didn’t stalk him. Yeah. Just around a couple of corners! [both laugh]
NRM 3-2024 43
Svenske Metalkunger på nye tokt Grand Magus har holdt sverdene høyt i et kvart århundre, og selv om den svenske kvartetten ikke er av de mest produktive på skivefronten har de rukket å gi ni album fylt med vikinger, blod og gørr. For de som liker tradisjonell metal tuftet på fete riff og tunge rytmer er Grand Magus synonymt med et musikalsk koldtbord av sverd, mjød, nidinger og generelt en eneste stor fest med norrøn mytologi som essens. TEKST: PÅL J. SILIHAGEN FOTO: JOHAN BAATH
Nå er endelig deres tiende album på trappene og i oktober kommer deres nye epos “Sunraven” som også blir bandets første konseptalbum. Basert på første singel “Skybound” fra den forestående skiva er det ingen grunn til uro, men vi tok likevel en prat med sjefen sjøl, Janne “JB” Christoffersson, for å høre hva vi kan forvente av konseptalbumet og forestående svinefylking over kontinentet. - Hei Janne, hyggelig å hilse på deg igjen. Har du det travelt om dagen? - Ja, det har vært en travel sommer med festivaler og det skjer også en del fremover. - Dere slipper det nye albumet “Sunraven” i oktober, så jeg regner med at dere har en del ting å gjøre i forbindelse med det? - Det stemmer bra. Det blir en del intervjuer og promotering i forbindelse med den. - Jeg har dessverre ikke fått hørt hele albumet enda, plateselskapet har ennå ikke sendt skiva, men hva kan vi forvente? Ifølge presseskrivet fra plateselskapet så er dette et konseptalbum. - Det låter fortsatt som før og det kommer ingen store overraskelser. - Men det er jo første gangen dere lager et konseptalbum. Kan du fortelle litt mer om bakgrunnen for det? - Konseptet er basert på Beowulf-sagaen, eller hva man skal kalle det. Det er noe jeg har vært fascinert av siden jeg var liten gutt. Da jeg
44 NRM 3-2024
var liten fortalte pappa meg historien, og vi hadde også mange illustrerte bøker med sagaer og myter, hvor blant annet Beowulf var med. Da jeg ble voksen så leste jeg den svenske oversettelsen av originalboken, så det er en greie som alltid har inspirert meg, også på tidligere Grand Magus plater, men nå kjentes det ut som at det var rett tidspunkt på å gjøre noe mer spesifikt rundt Beowulf på denne plata. - Men dere har jo alltid hatt et tema på skivene deres? - Ja, det stemmer for så vidt og en kan si at temaene strekker seg over alle skivene på sett og vis. Hver skive har sitt særpreg og er et slags dokument på hvor vi befant oss da den ble til. - I starten, altså på de første skivene var dere langt mørkere og preget av doom-metal, og så endret dere stil til mer riffbasert tradisjonell metal eller hva man skal kalle det, men temaet har hele tiden vært basert på norrøn mytologi og macho-metal. - Det stemmer, vi endret stilen allerede på vår tredje skive “Wolf’s Return” i 2005 var det vel. Det var vel der vi egentlig tok det store steget mot mer tradisjonell heavy metal. Da vi gjorde de to første skivene var vi veldig inspirert av Cathedral, Electric Wizard og mange engelske band, men så kjente vi at vi ville tilbake til der vi egentlig kom fra og det var jo Judas Priest, Black Sabbath, Accept, Manowar og de mer klassiske metalbandene. - Skjønner, men dere kjører en litt mer nedtonet stil enn f.eks. Manowar eller Amon Amarth som er et nyere band i genren som også legger mye vekt på image og testosteron? - Hehe, ja, jo, visst er det forskjell, men det er også mange likheter
norwayrock.net
med de to bandene du nevnte der. Vi har ikke bomber, pyro og vikingskip på scenen slik som de, men det finnes likheter. - Ja, musikalsk sett så er det ingen tvil om det, men dere har ikke kjørt så blodhardt på image, hvis du skjønner hva jeg mener. En kan hevde at dere er mer opptatt av musikken og er autentiske i forhold til genren. - Joda, det er vi jo også. Vi jukser ikke, for når det låter jævlig så låter det jævlig, og når det låter bra så er det fordi det låter bra. Det er bare tre gubber som gjør alt. Så sånn er det. - Skjønner, men la oss snakke litt om sommeren også. Dere har gjort noen store festivaler, blant annet Brutal Assault, Bloodstock og ikke minst Midtgardsblot her i Norge. Midtgardsblot må ha vært midt i blinken for dere? - Midt i blinken? Hva er det? - Hehe, norske ordtak funker ikke i Sverige, sorry. Midtgardsblot må ha passet dere veldig bra med vikinger som publikum? - Midtgardsblot var absolutt helt topp, og jeg mener å huske at vi spilte bra. Det var en bra dag og det var morsomt å være der. Vi traff også gutta i Amon Amarth der, som vi faktisk ikke har sett siden 2019 da vi var med på USAturneen. Så det var ekstra morsomt, men vi er jo mer et heavy metal band enn vi er et vikingmetal band. Så for oss så er vi ikke mer hjemme på Midtgardsblot enn andre festivaler som f.eks. Bloodstock eller Brutal Assault. Det er alltid gøy å spille i Skandinavia, og nå var det lenge siden, så det var fint å komme tilbake til Norge igjen. - Men det er jo også andre spennende ting som skjer fremover også, ikke bare ny plate, men også en stor turné med Opeth til vinteren. - Det stemmer, i februar starter den. - Og dere har allerede spilt på flere av de samme festivalene i sommer. Dere er jo begge fra Sverige, men Opeth befinner seg i en litt annen metal-sjanger. - Presis, og vi har kjent hverandre lenge, men vi har aldri vært på turné sammen. Det blir interessant og jeg tror vi kommer til å få det morsomt. Publikummet til Opeth er kanskje litt annerledes enn vårt, selv om vi har gjort oppvarmingsjobb for mange andre metal-band, så blir dette litt annerledes. Vi får se, helt enkelt, men vi gleder oss til turneen. - Det blir nok bra, men la oss snakke litt om gamle dager også. Foruten å ha startet opp Grand Magus på slutten av 90-tallet, var du også med i Spiritual Beggars en periode. Ting har vel endret seg drastisk på et kvart århundre, også for din del? Hvordan er det å sette seg ned og starte arbeidet med å lage en hel plate i disse tider? Enkelte store band har sagt at det er ikke like gøy å lage en hel plate når mange er bare opptatt av enkeltlåter, og ikke hører igjennom et helt album fra første til siste spor sammenhengende. - Vi har jo egentlig aldri gjort noe annet,
norwayrock.net
så for meg så kjennes det ganske naturlig å jobbe med en hel plate. Jeg skjønner jo at saker og ting har forandret seg, men den store utfordringen denne gangen var å finne inspirasjon. Under pandemien så forsvant alt og ingenting skjedde, så jeg mistet litt interessen. Jeg tenkte at det kanskje var slutt på å lage musikk, ingen visste jo noen ting, så det var vanskelig å holde motet oppe. Men i starten av 2023 så kjente jeg at jeg var sugen på å komme i gang igjen og lage noe nytt. Det var en god følelse. - Du gikk rett og slett litt i den samme fella som mange av oss andre med å bli litt apatisk og passiv? - Ja, det kan man vel si. For min del var mye av grunnen at jeg ikke fikk spilt for folk. Det var mye av grunnen til at jeg begynte med å spille heavy metal, at jeg ville formidle noe og spille for mennesker. Da jeg ikke fikk gjort det under pandemien, ble jeg motløs, og det var utrolig kjedelig og ikke minst frustrerende. Da var det ikke så lett å holde motet oppe og finne inspirasjon til å lage musikk. Det å lage musikk og opptre for folk hadde vært min greie i tjue år da dette skjedde, altså pandemien. For meg var det ikke interessant å spille konserter i et lokale og sende det på nettet. Da kan jeg like gjerne drite i det liksom. Men nå er det som om ingenting har skjedd. Back to normal. - Jepp, ting er heldigvis normale igjen, og det er som du sier som om ingenting har skjedd. Men la oss snakke litt om fremtiden igjen og da den nye skiva deres som kommer. Hva gjør dere nå i forkant av skiva? - Ja, vi må jo gjøre noen greier, og det kommer en ny låt til i september og så en til i oktober sammen med hele skiva. Og videoer forhåpentligvis også i forbindelse med det. - Det er mange om beinet, altså oppmerksomheten, og sosiale medier blir brukt flittig av artister. Hvordan er dere på det området? Er det mye dere må gjøre selv? - Vi har blitt bedre på det og vi har fått hjelp. Og spesielt nå i forbindelse med den nye skiva, men også med “Wolf God”. Vi er ikke så gode på sånt, og kanskje ikke så interessert heller, men det har blitt mer og mer viktig har vi skjønt. Det er ingen av oss tre i bandet som er så interessert i å bruke sosiale medier for å si det sånn. Vi har ikke vokst opp med det, og for oss så er det viktigste å lage musikk og opptre. Da er det fint med litt hjelp på det området. Det er som det er, men det er selvfølgelig morsomt å nå ut til flere og få respons på det vi legger ut. - Dere vil helst bare lage musikk og spille? - Ja, men liksom det er en stor forskjell og det er at vi er fra en helt annen epoke og er en annen generasjon. Da jeg vokste opp med de bandene jeg likte så visste vi ikke så mye om dem, annet enn at vi kjøpte platene, ofte basert på coveret også. Man jaget etter informasjon og satt og leste coverne og det som eventuelt fulgte med. Man skapte seg et eget bilde av
”Vi og Opeth har kjent hverandre lenge, men vi har aldri turnert sammen.” hvordan det var, og det var nok derfor at jeg ble fascinert av enkelte band og musikere fra den perioden. Det var sånn det var den gangen, og nå er det helt annerledes. - Jeg skjønner veldig godt hva du mener, og vokste opp på samme måte. Det er bare noen år mellom oss og det er lett å kjenne seg igjen i hvordan det var på 80-tallet med å kjøpe skiver basert på coveret og diverse blader som kom ut en gang i måneden, slik som Kerrang! og Metal Hammer f.eks. Etterhvert kom også Headbanger’s Ball på MTV som for mange, meg inkludert, ble en viktig informasjonskilde til ny musikk. Der fikk man i det minste høre, men det var jo bare en liten del av det som rørte seg innen heavy metal og hard rock. Men nok om det. Ting har endret seg, og alt skal skje så fort. Kunne sikkert ha mimret om at alt var bedre før i timevis, men det er neppe så interessant for leserne. - Jeg husker at jeg kjøpte “Don’t Break The Oath” med Mercyful Fate bare basert på coveret, og ble helt blåst av banen. Hjernen eksploderte, og man hadde liksom ingen ide om hvordan det låt før man satte på skiva hjemme. Det spiller kanskje ikke så stor rolle i det store og det hele, men det former en som menneske og hvordan man blir. Også som musiker. Det er viktig for band å vise seg, også for oss, men hovedfokus for oss er å lage musikk og spille for folk. - Noen band er veldig ivrig på å vise seg frem både her og der, og ikke noe galt med det, og image har også blitt veldig viktig i dagens musikkbilde. - Vi har også et image. - Ja, så absolutt, men dere er ikke et band som er basert på bare image, altså at musikken kommer i bakgrunnen? - Nei, men du hadde jo mange band som var opptatt av image også på 80-tallet. Grunnen til at mange brydde seg var at de hadde et image. - Sånn som f.eks. Poison? - De hadde vel noen gode låter også… - Vel, det kan diskuteres, men image hadde de Det hadde også Judas Priest som vi har vært litt inne på. De hadde et veldig tydelig image med mye lær, men musikken var alltid hovedfokuset og sentrum for
NRM 3-2024
45
oppmerksomheten. De brukte også mange år på å bli store, og imaget ble gradvis utviklet. Hvis du skjønner hva jeg mener? - Ja, et image er jo kjempeviktig. Vi har også et image med skinn, lær og jeans. Det er ikke så lett å forklare, men vi er old school enkelt forklart. Det er ikke noe å gjøre mer, sånn er det bare. - Old school er kult, og det funker for dere. Hadde dere gjort noe annet så hadde det sannsynligvis ikke funket. Dere gjør det dere tror på og elsker, og hadde dere gjort noe annet så hadde dere blitt gjennomskuet. - Eksakt, og hadde vi gjort noe annet så hadde vi ikke eksistert i dag. Så enkelt er det. Det hadde aldri funket å fake det for oss for å si det sånn. - Skjønner, men la oss snakke litt om den nye skiva “Sunraven” også igjen. Det er lett å spore av. Hvordan låter den sammenlignet med tidligere utgivelser, som f.eks. den forrige “Wolf God”. Jeg må bare spørre av ren nysgjerrighet, da plateselskapet ennå ikke har sendt promo av skiva til meg. Er det en stor forandring? - Det er vanskelig for meg å svare på faktisk, men det føles som om det er låter på denne skiva som vi ikke har gjort før. Det er vanskelig å forklare, men jeg synes det er sterke låter på denne skiva. Alle låtene har en tydelig karakter. - Ble det på en måte lettere å lage en slik skive fordi dere bestemte dere for å lage et konseptalbum? - Nei, den ble til litt på samme måte som “Wolf God”. Vi gjorde den sammen og på gamlemåten. Jeg hadde noen riff som vi rett og slett jammet sammen til låter, og vi spilte inn alt live i studio. Det gjorde vi også på den forrige skiva, og det syntes vi funket så bra at vi gjorde det nå også. Det skjer noe eget når vi gjør det på den måten og det oppleves som mye mer dynamisk og riktig. Ikke bare sitte og sette sammen lydklipp på lydklipp. Som sagt så hadde vi jammet sammen alle låtene til å bli låter og de satt før vi gikk i studio. Så kort oppsummert kan vi også si at plata er en spontan plate. Det var ideer vi fikk sammen under jammingen der og da som ble til låtene som er på skiva, og de ble spilt inn live. Så plata oppleves absolutt som en spontan og levende skive for oss. - Er det sånn dere har gjort det på alle skivene? - Ja og nei. Vi gjorde det på den første og delvis andre skiva, men så endret vi på det på de neste. Det var først på “Wolf God” at vi gikk tilbake til å gjøre det på den måten. Vi syntes det funket så bra at vi også gjorde det på den nye. Det blir litt løsere i snippen for å si det på en litt enkel måte. Det er ikke like fikset og det blir en helt annen sving over sakene når vi gjør det på denne måten. - Nå er tida dessverre i ferd med å renne ut her, men helt til slutt. Hva er din favorittskive gjennom tidene og hvilken artist har inspirert deg mest? - Aj, det er vanskelig å svare på. Men den av musikere som har inspirert meg mest er Ritchie Blackmore. Han er den som har inspirert meg mest gjennom alle årene og helt fra begynnelsen av. Det han gjorde i Deep Purple og Rainbow var helt spesielt. Så hvis noen tok en pistol og satte mot hodet mitt ville svaret blitt det samme. Men min favorittskive? Den er vanskelig å svare på altså, for det er flere. Hm. “Främling” med Carola, neida. Hehe. Det er umulig å plukke ut en. Det er minst ti skiver som jeg ikke klarer å skille mellom og som har betydd mye for meg. Nei, det går ikke å velge ut bare en. - Ritchie Blackmore ja, jeg så faktisk ikke den komme. Ville trodd at du svarte Tony Iommi eller KK Downing eller Glenn Tipton. Det andre jeg spurte om er for de fleste umulig å svare på, så da spør jeg heller om hvilken skive var den første du kjøpte for egne penger? - Det var lettere å svare på ja. Det var “Paranoid” med Black Sabbath. - Det var lettere ja, og kan jo nesten ikke bli et bedre svar enn det heller. Jeg synes det var et bra punktum for intervjuet med et av tidenes beste album. Da takker jeg så mye for praten og ønsker lykke til med både plateslipp i oktober og etterhvert en stor turne med selveste Opeth! 46 NRM 3-2024
norwayrock.net
ROBERT FINLEY Fra boms til kultstjerne Han ble født i Lousiana av lutfattige foreldre, samme år som Elvis Presley platedebuterte med «That’s All Right». Ved 11 års alder puslet han med egne låter, influert av blues, gospel, soul og rock’n roll. Han har livnært seg som omstreifende trubadur og snekker, helt til sviktende syn gjorde sistnevnte profesjon til en umulighet. Først som 62-åring forelå Finleys første reelle album, betimelig titulert «Age Don’t Mean A Thing», og siden har veteranen tilvirket ytterligere tre langspillplater, til glede for alle som verdsetter intens, men delikat bluesrock. TEKST: GEIR LARZEN FOTO: ARNE HAUGE
Det er først og fremst Finleys to siste utgivelser, «Sharecropper’s Son» og «Black Bayou», som har satt den globale bluesscenen i brann, og vi legger oss i selene da 70-åringen inntar Trondheim under sommerens Nidaros Blues-festival. Riktignok hadde vi avtalt å møte den korrekt bluesantrukne herren i hotellresepsjonen, men vi går oss tilfeldig på vedkommende ved en bar. Og siden Finley åpenbart er ute i samme ærend som Norway Rock-delegatene – å kyle en pils ned halsen – parkerer vi rundt nærmeste bordplate. -God blues handler om hverdagens utfordringer, brummer Finley med en stemme som oser av levd liv. -Blues er noe alle kan relatere seg til, da den omtaler virkeligheten og problemene vi mennesker må løse på daglig basis. Musikalsk må du tørre å være annerledes, ellers vil ingen huske deg. Dersom du konsekvent løper andres ærend, går du i glemmeboka. Det hjelper å være en outsider, en som vasser motstrøms. -Å gjøre original entré innenfor blues- eller roots-formularet er en vanskelig øvelse. -Det kan godt være, men både «Sharecropper’s Son» og «Black Bayou» handler om min egen oppvekst, som bare skildres autentisk av meg selv. Musikken kan arrangeres innbyrdes ulikt, men livserfaringene
norwayrock.net
ligger fast. -Du har etablert et velnært, musikalsk partnerskap med den betydelig yngre Dan Auerbach... -He he... 25 år skiller Dan og meg, men vi har funnet tonen. Han har studert bluesens historie, mens jeg har levd den, og noe av det jeg liker best med Dan er at han ikke bare tillater, men oppfordrer meg til å være meg. Jeg har møtt mange som forsøker å bearbeide artisten til å etterleve et slags fiksert ideal, men det vil aldri fungere. Dan og jeg inngikk en resiprok forpliktelse under vår første turné i 2018, som tilsa at begge er langsiktig engasjert i kollaborasjonen. Jeg lar meg ikke endre. Det er viktig at venner, familie og søsken opplever platene mine som autentiske. Ingen har stilt spørsmål ved min integritet de ti siste årene; det eneste måtte i så fall være hvorvidt jeg ervervet min første gitar som 10- eller 12-åring. Resten av mitt selvbiografiske virke springer uforfalsket ut av småbyen Bernice i Louisiana. -Hvordan møttes dere? -Jeg fartet rundt i Europa da turnémanageren min ble fortalt at en viss Dan Auerbach ønsket å møte meg. Navnet sa meg ingenting. Ikke hadde jeg hørt om bandet hans heller, The Black Keys, men tilbake i USA oppsøkte jeg studioet hans, hvor det ble klart at Dan virkelig ville at jeg sang fire låter tenkt som auditive ledsagere til tegneserieromanen «Murder Ballads», publisert av Z2 Comics. Dette var i 2017. Innledningsvis søkte han bare stemmen min i topp av fire låter, og vi disponerte fire
NRM 3-2024
47
dager i studio. Imidlertid ble jobben gjort på fire timer, til Dans sjokk: «Wow, du spaserer rett inn fra gata og nagler fire ferske låter på like mange timer. Hvem er du egentlig?» Jeg stakk ut for å spise lunsj, og da jeg returnerte spurte han om jeg var interessert i å gjøre «Murder Ballads» til et helt album, hvilket jeg ikke kunne si nei til. Deretter viste han meg en diger notatblokk av låter pennet av ham selv og andre, som ennå ikke var innspilt. Beslutninger ble fattet, og mens musikerne nedfelte instrumentale spor satt jeg på balkongen i overetasjen og lyttet begeistret. Jeg kunne ikke lese tekstene, da jeg er blind, så jeg fikk oppramset ord for ord via en øreplugg, som jeg utbasunerte etter beste evne. Frasering og timing er intet problem da jeg har vært musiker i femti år, men noen av ordene kom ut feil og da knakk ensemblet i latter. Vi ferdigstilte et komplett album på fire dager, og likevel var det rom for en fridag. Den gang tilfalt det meg ingen royalty-penger. Jeg har tre døtre og tre barnebarn, så neste gang jeg jobbet med Dan var det i øyemed å skrive musikk sammen, og hittil har vi tilvirket tre album. -Hvorfor omtales gjerne debutplata «Age Don’t Mean A Thing» som et comeback? -Jeg har ikke mange innspillinger å vise til, men i år 2000 lagde jeg et selvfinansiert album. Dette var for et mikroskopisk plateselskap som verken hadde økonomi eller snøring på promotering. Jeg minnes at jeg ga konsert i en liten nattklubb da en ung mann tok kontakt, med ønske om å få meg over i eget lydstudio kalt Red Top Recording Studio. Forslaget lød pirrende, særlig fordi ungfolen tilla at dette ikke ville koste meg noe; snarere skulle det fremme begges karrierer. Vi ga hverandre hånden, og jeg troppet opp i studioet utelukkende med originalmateriale i deltablues-kategorien, hvilket innebærer fiksert skjematikk med opplagte akkorder som alle kan håndtere. Pete McGills band ble hentet inn, mens jeg selv trakterte gitar. Studioet var uhyre smått, men ga sounden musikken avkrevde. Det ble opprinnelig trykt 50 cd-eksemplarer, som jeg ønsket å dele ut blant slekt og venner. Neste gang jeg opptrådte på nevnte nattklubb, derimot, solgte vi ut hele opplaget, noe som førte til at jeg utsatte flyreisen og sørget for nytt cd-opplag på hundre enheter. Dessverre ble innspillingen aldri fulgt opp på noe vis; jeg eier ikke engang den original cd-en, men har i min besittelse de originale spolebåndene som ble benyttet. Det første opplaget besto kun av fire låter, hvilket er i knappeste laget, så da andreopplaget ble smidd utkom disken som album, med ti låter. Låtskriving faller meg lett. Da vi arbeidet med tittelkuttet fra «Sharecropper’s Son», og Dan med band presenterte et komp-rudiment, grep jeg mikrofonen og liret av meg historier fra eget livslevnet. Vi lo og tøyset, og endte med en innspilling på tjue minutter. Ut av dette fristiløyeblikket sakset vi og formet tre av albumets låter – «Sharecropper’s Son»,
48 NRM 3-2024
«Country Child» og «Country Boy» - hvilket må sies å definere tjue konstruktivt improviserte studiominutter. Det komiske er at da plata ble lansert måtte jeg hjem og lære meg tekstene til nevnte låter; jeg kunne ikke for mitt bare liv huske ordene, ha ha ha. -Ble ikke skisserte metodikk benyttet til hele «Black Bayou»? -Jo, det hadde fungert så godt med trekløveret fra «Sharecropper’s Son», så denne gang besluttet vi å gå i studio uten én eneste tanke festet til papir. «Black Bayou» ble ikke skrevet, den oppsto i studio. Bandet trakterte instrumentene og jeg la melodi og fortalte historier. Brorparten av albumet ble gjort i løpet av få dager, men vi tøyset det nødvendigvis til ved flere anledninger, slik at man måtte legge etterstilte spor. Jeg kunne uttale enkeltord feil eller bassisten ramle sammen i gråtkvalt latter... Men den livsbejaende nerven vibrerer fra platerillene. Et bytte av ord skulle få stor betydning. Til låten «Nobody Wants To Be Lonely» skiftet vi ut “pleiehjem” med “gamlehjem”. Man forstår snart at «Nobody Wants To Be Lonely» holder stor personlig signifikans for Finley. Det han meddeler Norway Rock Magazine, kommer publikum for øret under konserten han gir få timer senere. -Låten bygger på kalde fakta. En venn av meg ble rammet av slag og måtte på pleiehjem for å lære å gå igjen. Jeg hadde vært ute på turné, og besøkte mannen få dager etter hjemkomst. Han lyste opp som et juletre da jeg spaserte inn døra, og sykepleieren fortalte at de aldri før hadde sett ham smile. Etter noen
timers samtale ble jeg gående i korridorene og snakke med andre pleietrengende. -Jeg gjetter at du møtte en rapsodi av misére... -Korrekt. Mange kunne ikke husk sist de hadde hørt fra egne barn, og rett som det var begynte jeg å forme «Nobody Wants To Be Lonely», for å bringe til bevissthet det faktum at alle mennesker eldes, med mindre du dør ung, hvilket ikke er å anbefale. Jeg ønsker pleiehjem av så god, medmenneskelig kvalitet at oppholdet blir noe å glede seg til, i stedet for å fungere som oppbevaringsanstalt, hvor man avtjener en livstidsdom. Det skal ikke være en straff å bli gammel. Hva koster et besøk eller i det minste en telefonoppringning? For vedkommende i andre enden utgjør det et hav av forskjell. Min eldste datter, som korer under turnéene mine, tror aldri jeg blir så skrøpelig at jeg havner på pleiehjem, men om så skjer vil jeg at gjestingen skal oppleves gledelig fremfor å legge ytterligere stein til byrden. -La oss snakke om «Souled Out On You» fra «Sharecropper’s Son»; det beste og mest blodfylte bluesnummeret på flere tiår. -Tematikken er klassisk blues, hvor den ene parten i et kjærlighetsforhold jobber beinhardt for at ting skal fungere, mens den andre mer eller mindre gir blaffen. Det er hjerterått. På et eller annet tidspunkt må man bryte ut av destruktive forhold og gå videre i livet. Dersom jeg legger sjela mi på blokka for å gjøre deg glad, men du bare gjør meg ulykkelig, går jeg min vei. Livet er for kort til å spilles på dødfødte relasjoner. -Vi taler nesten arketypisk blues...
norwayrock.net
«”Jeg fikk en advarsel: Dette er et røft publikum. Enten blir du evenementets sensasjon, eller årets narr.” -Ja visst, selv om mange feilaktig tror at bluesen må være tungsindig. Blues kan være trist, men den kan også være lærerik og positiv, alt etter hvilket ståsted betrakteren inntar. Poenget er å bære et budskap. Et album er en liten roman eller novelleantologi som maner til refleksjon og nye tanker, selv om det i utgangspunktet kanskje ikke er hva du ønsker å høre. Bærer materialet tilstrekkelig sannhet, vil du ikke formå å børste det vekk. Mange av dagens unge tror at de ikke liker blues, og når jeg møter dem etter konsertene sier de: «Hva skjedde nå? Jeg visste ikke at jeg likte blues!» Blues er en tidløs følelse som veldig mange går rundt og bærer på, uten selv å vite det. Du kan ha lidd av blues hele livet uten at det foreligger noen erkjennelse. -Jeg elsker at du ikke er redd mollakkorders konfrontasjon, i motsetning til den durstemte, mediokre og tannløse shuffle-bluesen. -Selvfølgelig ikke. Her gjøres ikke rom for pjatt. Makstiden for en typisk blueslåt er fem minutter, og de bør jaggu brukes klokelig. Uttrykker teksten smerte, så holder ikke dur-skjematisk shuffle-blues. Fortellingen må bæres autentisk og arrangeres deretter. I gamle dager kunne bluesutøvere innta podiet og utgyte jammerdal over ekvivalensen til én vinylplateside, men i dag er folks oppmerksomhetsvindu uendelig mye smalere, slik at artister kjappest mulig bør komme til poenget. Jeg er bevisst på å fange publikum i selvsamme sekund jeg entrer scenen, ellers foreligger en reell mulighet for at de skygger banen eller mentalblokkerer meg. Heldigvis opplever jeg at folk som løser billett til en Robert Finley-konsert ter seg perseptive; de er til stede, og står ikke og babler med hverandre. Det spiller ingen rolle om jeg opptrer for ti eller ti tusen individer – jeg må uansett sørge for at vi er på nett idet jeg griper mikrofonen. Mine konserter berammer 1:1-kommunikasjon, dersom jeg gjør jobben riktig. Man skal også huske at de fremmøtte betaler for å høre det jeg har å melde. Grunnen til at jeg ikke trakterer gitar på konserter med rytmeseksjon i rygg er at det holder meg tilbake. Jeg kan fortsatt stille med gitar under rene solo- eller duo-fremførelser, men dersom jeg – som i aften – kan lene meg til et band står jeg friere å kommunisere med publikum og synge skjorta av meg. Med ledige hender kan jeg utnytte scenearealet, og det er populært. Folk gråter og ler med meg, men jeg forsøker å etterlate forsamlingen på en optimistisk tinde. -Man burde saktens evne å lese det velgjørende i en nydelig, poetisk strofe som «There’s nothing I can say that’s going to save us today», fra «Souled Out On You» også. -Ha ha ha… Jeg er enig med deg; nok er nok, og et uvegerlig oppbrudd fra det destruktive kan ikke mønstres som annet enn positivt. -De siste platene dine er befriende divergerende, med blues, soul, gospel, funk, pop og rock i potten. Betrakter du deg selv som pur blues-artist? -Jeg ser musikken min som en gryterett av mangfold. Det er få individer, dog sikkert noen, som skreller og spiser en løk til middag, uten tilbehør. Løk fungerer mye bedre sammen med andre ingredienser, og på samme vis betrakter jeg platene mine som en gryte putrende av gode smakskomponenter. Artistisk identitet er noe Finley har hatt god tid til å fundere over: -Lenge var jeg fanget av fordommer om å leve opp til andre. Særlig smart tenkte jeg det ville være å låte som Al Green, eller James Brown, for den saks skyld, helt til jeg en dag forsto at dette bare gagnet Al Greens ettermæle, mens mitt eget smuldret bort. Alle mennesker fødes med unike DNA-koder. Dersom du forspiller livet ditt på å imitere andre, det være seg kunstnerisk eller som samfunnsborger, misser du fantastiske muligheter til å være deg selv. Jeg gjør fortsatt coverlåter
norwayrock.net
av Al Green og James Brown, men ikke når jeg er ute på veiene; da er misjonen å promotere egen musikk, snarere enn å anspore publikum til å kjøpe kassevis med Al Green-skiver. Det hjelper ikke meg og mine at Al Green blir enda rikere. -Apropos, «Living Out Of A Suitcase» fra «Black Bayou» må være en av de sanneste låtene pennet om turnéliv. -I likhet med de andre låtene mine fortelles en faktisk historie. Dette er hva man må forholde seg til som profesjonell reisende. Man er aldri i samme by mer enn to dager. Logistikk rundt flybilletter kan gjøre noen hver svett. Sist vi besøkte Europa holdt vi femten konserten på sytten dager, hvilket har å gjøre med flyreisebesparelser. Reisekostnader gjør at jeg opptrer med ulike band på ulike kontinenter. Et av dem residerer i England og et i Nw York. I tillegg finnes mitt lokale band, som også er det største. Sistnevnte består av fantastiske musikere, men skal jeg bringe hele ensemblet med meg ut i verden må jeg betale sju flybilletter og sju hotellrom. Englandsbandet trenger bare hotellrom og noe å bite i. Jeg er rimelig tilfreds med ordningen, som genererer mer penger til musikerne, og mindre til flyselskaper og hotellkjeder. Dessuten er det fint å gi aspirerende bluesmusikere mulighet til å lære faget. Vi samarbeider med flerfoldige band i USA, men når jeg nu mønstrer av Europa for sommeren skal jeg gi et par konserter i Mississippi sammen med bandet som faktisk musiserer på platene mine, og det gleder jeg meg vanvittig til, for du får ikke bedre folk. -Fortell om morsomme «Waste Of Time», hvor alt synes å være bortkastet tid... -«That’s why I wrote this song», ha ha ha. Humor er kvintessensielt for oss mennesker. Låten handler om en fyr som forsøker å overleve på gata, med alle de implikasjoner dette reiser. Da jeg ble erklært blind og måtte oppgi snekkeryrket fulgte en røff tid. Vestlige storbyer krever løyve fra myndighetene om du skal musisere i gata foran en tiggerkopp, noe som ikke fristet nevneverdig. Heldigvis hadde jeg en kaféeiervenn som spanderte noen måltider mat i ny og ne, og sågar betalte et par regninger. Det var han som i 2015 overtalte meg til å oppsøke King Biscuit Blues Festival i Helena, Arkansas. Han sa: «De vil ikke la deg opptre inneværende år, men spiller du kortene dine riktig står du på festivalprogrammet neste gang». Jeg fikk nyss om en forestående jam-sesjon som skulle avstedkomme på festivalens hovedscene. Ingen hadde hørt om meg, ingen kjente meg, og ingen tok sjansen på å innta scenen med meg. Jeg oppsøkte ledelsen og sa: «Gi meg 5-10 minutter på scenen; jeg klarer brasene alene». «Du mangler ikke selvtillit,» svarte vedkommende med et smil. Vi avtalte at scenen skulle bli min idet musikken stilnet, men jeg fikk en advarsel: «Dette er et røft publikum. Enten blir du evenementets sensasjon, eller årets narr». Jeg grep sjansen og lot meg introdusere som første artist under festivalens avslutningsstrekk: «Mine damer og herrer, vi er fremme ved årets jam-sesjon. Det er en fyr her ved navn Robert Finley som først ønsker å fremføre en låt eller to.» Ikke en kjeft var å se foran scenen, men du kunne høre meg over hele byen for jeg ga alt. Ved utgangen av «Age Don’t Mean A Thing» stimet tilhørerne til, og jeg ble bedt om å gjøre ytterligere en låt, som trakk enda flere folk. Festivalsjefen sa: «Vi er nødt til å sparke i gang jam-sesjonen, men ingen vil ha deg av scenen». Så jeg ble værende, etter ønske fra publikum og samtlige musikere. I ettertid kan man si at tildragelsen markerte mitt gjennombrudd. Kontaktene jeg knyttet med bransjefolk samme kveld viste seg gull verdt. Tim Duffy, sjef for Music Makers Relief Foundation – en veldedighetsorganisasjon for aldrende bluesutøvere – hanket tak i meg etter konserten, og dennes entusiasme ledet indirekte til platekontrakt med Big Legal Mess Records påfølgende år. 70 år til tross, Robert Finley har det alt for travelt til å ende i institusjonell forpleining. På tampen av 2024 er han tilbake i Europa, og han lover flere album av førsteklasses kvalitet. -Akkurat nå er vi i forhandlinger med Concord Records, og ny plate forrettes til neste år. Størrelser som Howlin’ Wolf, Scremin’ Jay Hawkins og James Brown ville ha vært stolte over Finleys forvaltningsarv.
NRM 3-2024 49
A MOMEN 50 NRM 3-2024
norwayrock.net
NT IN TIME norwayrock.net
NRM 3-2024
51
Kalandra, a band from Norway and Sweden who have roots in melancholic Nordic folk and gritty guitars, release the album ‘A Frame of Mind’ in September 2024. A month before release we sat down with the whole band to chat about the new record and haunting cover art. Take it away Katrine Stenbekk (vocals), Florian Döderlein Winter (guitar), Jogeir Daae Maeland (guitar) and Oskar Johnsen Rydh (percussion). TEXT: ANNE-MARIE FORKER PHOTOGRAPHY: LINNEA SYVERSEN
The album is called ‘A Frame of Mind’. What particular frame of mind does it refer to? Jogeir: It’s not one particular frame of mind. These different songs – they are reflections of different feelings, experiences, memories, and so on. It’s all a different frame of mind, each song, I guess. Florian: I would say there’s always just one frame of mind, but that’s the frame of mind you currently have. The album is made up of a lot of different states and there’s the expression ‘it’s only a frame of mind’, which is almost to say ‘Oh, it’s just a frame of mind, you can just change your mindset’. The frame of mind is the only thing you have. It’s not only a frame of mind, it’s … Katrine: .... a moment in time, I guess, and I wanted to call it ‘A Frame of Mind’ also, because it is literally a square frame, the releasing an album, and we wanted to make sure that the artwork captured someone’s way of thinking and how the external world effects the mind and vice versa, how mind affects matter. The album cover is beautiful but haunting. What was the inspiration behind that? Who painted it? It looks like a real painting. Katrine: It’s been painted by this artist named Elena Chubar. The artwork is definitely an inspiration from AI art, but we wanted it to be a real artwork painted by someone. So, it looks a bit dystopian because it is interesting how the machine tries to convert our human condition and how it all looks a little bit gory. It’s a bit fluid, this idea of man versus nature, and I wanted the artwork to capture that kind of state of mind. ‘The state of the world has been on my mind, demanding my conscience and all of my time. Was there ever an age where it all made sense? Or am I reminiscing about lost innocence?’ That lyric, and parts of the album feel very personal in places. I know it’s about the world, the state of the world, but is it also personal? Katrine: Yeah, those last words we were really happy with. A few people have been involved in putting that last nail into the song, in a way. We also had a separate songwriter friend of ours named Tom Cox who actually suggested that last sentence about lost innocence. Florian: We had a bunch of different lines,
52 NRM 3-2024
meaning the same thing. But to answer your question, it’s all about your frame of mind, I guess! It’s all very personal but even writing about the external world and what happens all around us will always end up being personal. We’re viewing it through our lenses and even though we write about the current affairs and all that, it always comes from the personal outlook. Katrine: Of course we can’t hide the fact that, of course, we’ve been affected by the state of the world and the time that we live in. And I’m also very curious about why the mind works the way it does, and why we make certain choices, where does it come from, and how does the external world affect how we think and vice versa? Jogeir: I think it’s specifically on the ‘State of the World’ song. It’s a good story to tell to get the idea of how the songs got created. Because, Katrine, you wrote the poem that was the baseline for the entire song. Katrine: It was written in March 2022. Jogeir: Very personal and very beautiful. And then you made a song from that later and then took it to the band and then we started creating many different interpretations of that and just the idea that is presented in the demo, there is a really vulnerable sort of space that it comes from and we all in the band have different interpretations of what that is, and trying to make an arrangement and create a song together that’s cohesive and still maintains the idea of this song and idea of the really precious little moment captured in time, then make a journey that is grand but still has that original idea. It’s a big challenge and it took us a long time to keep that. For me, that last sentence there, I think that is the only time I did end up trying to change some lyrics, but the only line that I had was ‘Or am I reminiscing about my youth’s innocence’, that was my line, but then it
was changed. It has more layers but the most important thing of the song was to keep the original purity. Katrine: I would say that the songwriting for this song is quite naïve and it’s very direct. I’m literally saying ‘May war stop once and for all’ and most of the time in our songs, we try to make it timeless and not a very specific time to it, but for this song, when we tried to take away the word ‘war’ and use something else, it lost a lot of its inherent meaning and what I wanted to say Florian: Well, to be fair, war is pretty timeless. Katrine: Ha! Yeah, but we all know what I mean when I say that we try to use other words. You literally told me ‘don’t use war’, so I try to make amendments for them but then it didn’t really work. It took away a lot of its inherent meaning and I just couldn’t stand by it, so I thought – that’s not what I want to say – I want to be direct and naive about this song, a bit like John Lennon’s ‘Imagine’. It’s a nice song but when I was young and especially a teenager, I thought it was a bit cringy because it was quite direct. But when you grow up and you take in a lot more of the world now, than when you’re younger, you understand where it’s coming from and that naivety towards peace is actually quite beautiful. Speaking of time, in another way, which was the hardest song to put together and took the longest amount of time, and which came together the fastest, and was the easiest and most natural? Florian: The easiest was ‘The State of the World’ or the Old Norse song, which both ended up as fantastic songs that I’m proud of. But The processes with those were different than we’ve had before, and harder. They also came at a time in the writing process where we were all worn out, and I guess you can hear that in the end product, they’re kind of desperate songs. Jogeir: I agree. Katrine: It’s also because I hid my original outlook on what I wanted the song to sound like because I don’t want to immediately tell people what they should create. I want to leave some space open for them to interpret the song in their own way. But then I also felt like it was moving towards a different direction than what felt true to the songwriting. So, after four months or something like that, I had to be honest and say ‘Actually I was kind of picturing more of a ballad’, and they were like ‘oh, so no
norwayrock.net
techno and no chuggy riffs, okay.’ So there was a techno version?! Katrine: Maybe not for this album! Jogeir: It has been electronic, it has been Meshuggahfied, it has been pop rock. I’m happy we ended up with the version of the arrangement that we did. Florian: I would say that both of those were playgrounds for ideas that later ended up on the album. Some of the reason it took time was because these were early singles that we had to finish up before we finished the entire album so everyone had a multitude of ideas, and I felt since we focused on one track, all the ideas came into one track and it was hard to take that away and just put it on the other songs because we just started to focus on one track. That maybe made the process of making the rest of the album easier. Hopefully. You mentioned ‘Bardaginn’, that was one of the standout tracks for me, the way the tension builds is really foreboding. What is the inspiration behind it? Katrine: I don’t want to say too much about what some songs are about, because I really leave some interpretation from our viewers, but I feel like ‘State of the World’ and ‘Bardaginn’ go hand in hand even though there are polar opposites of each other, to the point where it’s a bit schizophrenic, but they are next to each other on the album for a reason. One song is about peace and the other is a lot more aggressive and totally giving into very primal instincts. I’m like ‘Charge!’. Bardaginn is a very thinking ‘Charge!’ kind of song, but not necessarily in a good light. Jogeir: And we have, I’ll say this for some of the songs, there are some ‘deep issues’ and some personal issues and current affairs and all that. And we do try very hard not to be preachy about these things and also not to be too direct because, listening to music, you find your own interpretation, your own meaning in things, and that can be more important than whatever the artist actually originally intended. Even if you mishear some lyrics or misinterpret, I’d say leave it to the listener to make up their own mind what the song lyric means to them. Florian: In fact, sometimes you make something and you don’t really know what it’s about yourself. You’re navigating through your own subconscious and you have this feeling and you try to put the right words and the right sort of atmosphere or the arrangement to it. I reached a different spotlight or place in the end than what I saw in the beginning. If you have this preconception that I know what I’m going to create when you’re creating it, I think you’re not open enough to your own ideas, in a way, to what the music is telling you. You performed at ArcTangent and a few other festivals. How did the new songs feel live? Did they have a new life or was it very much like the studio version? Katrine: We’ve performed some songs from the album live but not everything. We’ve not performed ‘The State of the World’ yet, but we have performed ‘Bardaginn’, ‘Are You Ready?’ and ‘Segla’ from the album. It feels like a huge relief to be able to perform new stuff. Florian: But it doesn’t feel like the studio versions necessarily and, and for some of these songs, we’ve never played them together. They were written in the studio. So we’re now, before this upcoming tour, we’re in the process of figuring out how we make live versions of these songs. How do we play them? And how are we going to arrange it, so that it works in a live setting? Katrine: We can do it! [laughs] Because we are songwriters and producers and composers, then we want to be able to really express ourselves with the with technology and software. And so it’s just up to us to then afterwards become good performers and transcribe it for the live setting. Florian: If the song is screaming for string arrangements, then you put a string arrangement in there and then you will figure out later how to do it live and if the song is good enough, and well enough written too, then it doesn’t matter if the strings are there or not. Jogeir: We have to upgrade our live set up for this tour coming up now and – yes – it’s a very fun challenge! I would say that we write a song, we arrange it and we don’t think too much about how we’re going to do it live, and it’s a fun challenge to see how we are going to do it, but it’s norwayrock.net
going to be a different beast – for some of the songs it’s gonna be quite different but still true to the feeling of the original idea, I hope. Your music is an intriguing mix of folk and heavier elements, and progressive rock. Did you always intend to sound that way or did it come about just by accident, by evolving? Katrine: I don’t particularly find it necessary or interesting to stick to a certain genre. I don’t see it as relevant. I know that it makes the marketing of the band difficult in terms of like ‘What are we?’ and how will a journalist market us? How will a festival know where to put us? But I just feel like if the music is good, the rest will speak for itself. The most important thing is that we all connect with the music that we’ve made. Obviously there are elements that are more prominent than others, for example the folk influences always sneak their way in there. I’m very inspired by the female voice and vocal techniques from all over the world, so I obviously try to sneak that in into whatever genre it is. Jogeir: It’s going to sound like us anyway. We have learned how to play with each other and what are different strengths and weaknesses are. So, you guys’ guitar playing is going to sound like you guys, even if it has like full-on distortion or if it’s this sparkly clean shimmering thing. So, of course, we could go too far but we haven’t yet, I think, but it still ends up sounding like us which is very comforting to me that we can do these different genres and use different elements, but in the end, I always have faith that we will end up sounding like us. Katrine: I also use myself as an example because when I listen to an album and all the songs are similar, even if you are the greatest singer on Earth, I become a little bit tired after the fifth song. So it’s important for me that the storytelling and the journey, and also the arrangement, can be able to carry the listener throughout until the end. Do the heavier elements tend to come from particular people? Florian: They do and they do not. I think Oskar and myself, we’re the ones who are more into metal. But for example, when Jogeir and Katrine bring in their heavy ideas they sound just as heavy, but very different. So there’s a metal heaviness coming from Oskar and myself and then there’s a more grandiose big rock heaviness from Jogeir and Katrine. Katrine: I was very into metal when I was a teenager but I’ve definitely evolved since then, into folk and I do like some elements of pop. There are elements of the structure of our songs that can sometimes be very pop, but then the arrangements can be a bit rock and folk influenced. My songwriting is folk influenced in the way I use my voice, but the structure is pop and the arrangement as well. Florian: It can also be not as well thought out as that, just like I borrowed an 8-string, and it’s like ‘what can we do with this? This is the coolest guitar ever’. I actually couldn’t figure out a riff but I knew what I wanted, I need something heavy and chuggy, and and then I asked Oskar ‘You write it!’ [all laugh] What would each of you say each of your strengths are? I won’t ask about weaknesses, we’ll leave that! Katrine: That’s the interesting part! People want to know about our weaknesses! [Laughs] You should start with Oskar if you want to talk about people’s strengths. Oskar: My strength? A strength? Maybe that I don’t care anything about genres, about styles. I think of stuff like sounds different sounds and colours. And textures … Oskar: Yeah, and then there’s nothing wrong, it’s just different. Every person is a different type, as the music should be. Yeah, this is my philosophy. The one strength is that I have practised drums for a while. When did you start playing drums? Oskar: When was eleven. Before that I played trumpet. Katrine: Oskar is also really good at being sort of the middleman because it’s not just about the instruments. It’s also, how does the group work together? How is the group dynamic? So Oskar’s good at being the peacemaker, but also having the final words, sometimes, after having sat in silence and just analysed what the three of us are arguing over. Oskar: Looking for another strength here, it’s silence. I’m very good at silence!
NRM 3-2024
53
«Spinal Tap var oss i Yes»
JON ANDERSON TEKST: HOGNE BØE PETTERSEN FOTO: ROB SCHMOLL
– Hvordan uttaler du navnet ditt? Jeg forteller ham det, men etter et par forsøk på uttale av fornavnet sier han: – Jeg kaller deg bare for Bo! – Og jeg kaller deg bare for Jon. – Utmerket! – La meg starte med å si at jeg har hørt på albumet konstant over de siste to ukene. Gratulerer, det er nydelig vakkert. – Takk, takk. – Er du like fornøyd med det som anmelderne og fansen har vært? – Ja! Hver morgen går jeg en lang tur og jogger opp åsene og nedover i området der vi bor. Og jeg hører på albumet på disse turene. Jeg kom nettopp fra en turné med The Band Geeks hvor vi bare spilte Yes-musikk. Så da jeg kom hjem tenkte jeg: “Nå kan jeg høre på det nye albumet, ‘True’”, og det har jeg gjort hver dag nå. Og vet du hva? Det er veldig bra, ha ha! – Jeg synes det høres ut som slik oppfølgeren til [Yes-albumet] The Ladder (fra 1999) burde ha hørtes ut. – Haha. Ja, det er helt sant. Jon Anderson dannet Yes med bassist Chris Squire i 1968. Han forlot Yes for første gang i 1979, ble med igjen i 1983 rett før de ga ut megasuksessen “90125”, men dro igjen i 1988. Han var så ute av bandet fram til 1991. Da skjedde det en sammensmelting mellom Yes og bandet Jon ledet da (som bestod av bare ex-Yes-medlemmer). Etter dette var Jon med i bandet helt frem til 2008, da Yes gjorde en turné uten ham fordi Jon hadde en alvorlig luftveisinfeksjon. Yes bestemte seg etter turneen for å fortsette med vokalistvikaren som fast vokalist, og Jon sier i dag at i 2008 var det Yes som forlot ham, ikke omvendt. I årene etter dette har han gitt ut soloalbum, gjort solo-turnéer og han har turnert med The School of Rock så vel som med de tidligere Yes-medlemmene Rick Wakeman (keyboard) og Trevor Rabin (gitar) under navnet Yes featuring ARW. Men etter at ARW gikk hvert til sitt savnet Jon å kunne spille Yesmusikk, og han ønsket derfor å sette sammen et band for å spille musikken han hadde vært en viktig del av å skrive og komponere. Men du kan bare ikke sette hvem som helst på scenen for å spille så kompleks musikk, så han la ut følere for å se om noen visste om dyktige musikere som kunne gjøre jobben. – Jeg fikk tilsendt en YouTube-video av en venn av meg hvor et band som kalte seg The Band Geeks framførte “Heart of the Sunrise” [fra Yesalbumet “Fragile” utgitt i 1972] og de spilte den helt fantastisk! Jon ringte bandleder Richie Castellano, som også spiller med Blue Oyster Cült. Det tok et par forsøk før han klarte å overbevise Castellano om at det virkelig var Jon Anderson som ringte. Resultatet ble en svært vellykket turné gjennom USA, som ble hyllet av både kritikere og fans. – På hvilket tidspunkt fant dere ut at dere skulle lage et album med ny musikk sammen? – Jeg tror det var på slutten av turneen. Vi gjorde tolv show, og alt gikk veldig bra. Og disse gutta er fantastiske mennesker. De er strålende å være sammen med og de er musikalsk veldig, veldig talentfulle. Vi var akkurat ferdig med den siste konserten, og jeg snudde meg da mot Richie og sa: 54 NRM 3-2024
Jon Anderson fyller 80 år i år, men han viser ingen tegn til å ta det rolig. Vi zoom-et og snakket med ham om det splitter nye albumet hans, som høres akkurat ut som Yes, men som er laget sammen med The Band Geeks. “Vet du, vi burde lage et album”. Castellano sa OK, og etter et par uker begynte de to låtskriverne å sende filer til hverandre. – Og slik ble det. Vi laget stort sett albumet via Zoom. Hver tirsdag zoomet vi hverandre og noen ganger var alle i bandet med, og noen ganger var det bare Richie og trommeslageren Andy, som også er en svært dyktig pianist. Vi jobbet med da med disse ideene som vi hadde sendt til hverandre. Dette pågikk over en periode på to måneder. Og så sa vi: “Ok, det høres bra ut. Jeg tror vi er ferdige.” Og det er bare litt over en måned siden! – Hvordan jobbet dere på musikken sammen? Sendte du ham noe og så sendte han deg noe, eller gjorde dere alt via Zoom? – Vi gjorde alle de tingene. Den første sangen jeg sendte var “Counties and Countries” og det var bare med meg på gitar. Jeg skrev den sangen for ti år siden, og jeg fant denne … [løfter et kassettbånd fra pulten og holder den opp mot kamera] … kassetten. Så jeg sendte ham den versjonen, og jeg hørte ingenting på omtrent en uke eller så, og plutselig sendte han meg halvparten av det ferdige prosjektet med orkester på og det hele. [Jon synger sekvensen for meg.] Og jeg ble fascinert over hvor bra det låt. – Dette betyr at du brukte sanger du skrev for lenge siden. Noe jeg gikk ut ifra fordi jeg vet at sangen “Thank God”, er fra et prosjekt du deltok i kalt “For Him”, stemmer ikke det? – Det var en sang jeg skrev med en fyr som bor i nærheten av Nashville. Jeg har møtt ham noen ganger, Robin Crow, og han har sannsynligvis verdens vakreste studio. Det er som et lite slott, og det ligger på et fantastisk sted langt utenfor Nashville. Og jeg og kona dro for å bo der hos ham under nyttårsfeiringen. På den tiden jobbet jeg med et album med Yes i Vancouver, som ble plata “The Ladder”. Og jeg var veldig fornøyd med det albumet. Men da jeg dro for å treffe Robin, satte vi oss bare ned og sang og skrev sanger. En av disse var “Thank God”, som jeg skrev fordi jeg ønsket å uttrykke hvor mye jeg satte pris på å møte kona mi. –Den seksten minutter lange “Once Upon a Dream” på det nye albumet “True” er den låten alle er over seg av begeistring for. Kan du fortelle meg litt om hvordan denne komposisjonen ble skrevet og hvordan den utviklet seg? – Jeg har opp gjennom årene jobbet med mange mennesker, og jeg har et slags bibliotek av låter og ideer liggende. Og så valgte jeg nettopp denne som jeg skrev sammen med min gode venn Jonathan Elias [som produserte det kontroversielle “Union”-albumet av Yes, utgitt i 1991], som er mer kjent for å lage reklamemusikk og musikk for filmtrailere. Men han har laget noen nydelige album, og ett av dem var “Requiem for the Americas” som jeg sang på for tjue år siden. Så jeg valgte akkurat denne sangen, som var mer som en chant. [Jon synger: Da da da da da da da da da.] Og så hadde jeg denne teksten… Jon begynner å lete etter tekstarket blant papirene foran seg. – Å, her er det: “This grand design/All they want true meaning/ Immortalize/All that we know/Telling tales/Look around/We laugh, we cry/In the eyes of many.” Jeg synger rett og slett om oss: Menneskene og folkene på denne planeten og om at jeg tror alt er mulig. Richie tok deretter chantingen min og så satte han sammen litt musikk og laget en sekvens med akkord, og jeg begynte da å skrive en sang på toppen av den. I løpet av en måned hadde vi skrevet hele komposisjonen sammen. Jeg fant hele tiden på noe nytt og kastet det inn i miksen. Det er som å lage middag og blande alt i en gryte. norwayrock.net
Etter hvert som sangen utviklet seg, skjønte de at den begynte å høres veldig ut som klassisk Yes. – Jeg liker spesielt denne vakre, stille delen der du synger: “You are free”, og vi får en nydelig vakker Steve Howe-lignende gitarspilling i bakgrunnen. – Ja! Richie er en bemerkelsesverdig musiker og jeg synes jeg ble godt kjent med ham på grunn av arbeidet med dette albumet. Jeg sa hele tiden: “Wow, Richie!” Det er også en midtseksjon hvor jeg synger “Twice Upon a lifetime/Twice upon a dream”. Det handler om det faktum at du er en engel i din egen historie. Vi ønsker alle å bli engler i dette livet, vet du. Så det er det sangen egentlig handler om. Jon sier at sangen også forteller oss at drømmer er ment å være som tilblivelsen av dette albumet. – Det er som en drøm. Bare tenk: Richie og jeg møttes for ett år siden. Nå har vi laget dette albumet, og det har noe veldig, veldig spesielt ved seg. Og jeg er så glad over å høre at du liker det. Jeg gleder meg til å fremføre det når vi drar på turné igjen om noen uker. Han håper at de skal få framført enda mer fra albumet neste vår. – Ideen min er at vi kan spille hele dette albumet den første timen, og deretter spiller vi en time med Yes-eposer og klassikere. Det er jo det vi liker å gjøre. – Apropos turné: Så langt er det bare USA som får se dere. Kommer dere til oss i Europa? Jon bryter ut i et stort smil. – Vær så snill, vær så snill! Kjenner du noen? La dem ta kontakt med agenten min! Det er snakk om å reise til Storbritannia, og jeg har sagt ifra om at jeg ikke bare vil til Storbritannia. Jeg vil også til Skandinavia, Paris, Tyskland. Italia og Spania! Det siste året har Yes gitt ut ny musikk, Geoff Downes [nåværende keyboardist i Yes] har gitt ut ulike prosjekter og Steve Howe [nåværende leder og gitarist i Yes] slipper også et nytt soloalbum denne høsten. Tidligere Yes-gitarist Trevor Rabin slapp også et soloalbum i fjor. Jeg spør Jon om han har hørt noe av denne musikken fra Yesalumnene. – Nei, jeg hørte bare én sang som Trevor gjorde, som jeg syntes var veldig Trevor. Det var en veldig, veldig sterk sang! – Jeg intervjuet ham for omtrent ti måneder siden da albumet kom ut, og jeg spurte ham om musikkbransjen og han sa: “Jeg forstår ikke musikkbransjen lenger i det hele tatt. Jeg bare spiller og skriver musikk”. Og andre artister jeg har snakket med sier det samme. Er det sånn du føler deg? – Ja. Jeg tror at i løpet av karrieren din støter du på folk, plateselskapsdirektører, agenter og slike, og du lærer etter hvert å kjenne disse folka som er i bransjen, men som ikke er de som lager musikken. De prøver ofte å kontrollere og håndtere de som er de som skaper musikken, og en dag våkner du opp og tenker: “Vent norwayrock.net
litt, dette er ikke gøy lenger”. Jeg har derfor en ny manager nå, og jeg vet at han elsker musikk. Han kommer fra Philadelphia, som er som en Yes-hovedstad i USA. Derfor stoler jeg på ham, men gjennom årene har det vært veldig vanskelig å stole på noen som helst i platebransjen, spesielt på 70- og 80-tallet. Deretter forteller han en historie om noe som skjedde like før Yes’ store comebacksingel, “Owner of a Lonely Heart” skulle slippes høsten 1983. – Vi tenkte at vi skulle bli store stjerner fordi plateselskapet sa at vi kom til å bli nummer én rundt om i verden med denne nye låten. Så vi sitter hos Atlantic i New York, og vi er veldig glade over tanken på at vi skal å bli rockestjerner, ikke sant? Jeg sa da til resten av bandet at vi burde ta en kameramann med oss hele tiden, som skulle være som en flue på veggen, slik at vi kunne vise folk hvordan det er å være i et band. Ingen hadde gjort det før. Og alle de andre i bande svarte bare: “Hvorfor?!?” Jeg sa at det var fordi det ville være interessant for oss og for folk å vite hvordan det er å være i Yes. Jon rekrutterte to unge menn, Steve og Tim, som kom rett fra filmskolen i Philadelphia for å bli med dem på veien. – Neste show var Boston, og jeg ville ikke sette meg i et privatfly lenger. Jeg sa bare: “Nei, jeg vil kjøre med disse to gutta”. På vei til Boston stoppet de for bensin. – Det var en kino ved siden av bensinstasjonen og en stor plakat utenfor hvor det stod “Spinal Tap”. Og jeg sa: “Hva i huleste er det?” Og Tim, han var fyren med den store pinnen med en mikrofon i enden, sa: “Å, det er en film om et rockeband”. Så vi gikk for å se “Spinal Tap”. Det var oss tre helt framme i kinoen, og en liten gammel dame bak. Jeg klarte ikke slutte å le fordi det var oss i Yes jeg så på lerretet. Filmen handlet om hvordan det er å være i Yes. Jeg ble totalt slått i bakken. Her var jeg på verdensturné mens vi hadde en nummer én-hit over hele verden, og alt jeg kunne gjøre var å le av absolutt alt vi opplevde på veien. De andre gutta i bandet trodde jeg var sprø for de hadde jo ikke sett filmen. – Du har gjort dette siden tidlig på 60-tallet. Når du ser tilbake på karrieren din, hva er høydepunktene dine? – Det jeg gjør nå! Dette er sannsynligvis den mest ekstraordinære, fantastiske opplevelsen jeg har hatt. Tenk å kunne gi ut et nytt album med nydelig musikk, samme år som jeg fyller 80 [i oktober]. Jeg synger bedre enn noen gang, og jeg har denne mentaliteten som gjør at jeg nyter livet og det å fortsatt være vanvittig forelsket i min kone Janee. Vi har vært sammen i 31 år. Og så plutselig får jeg gi ut et nytt album med en gruppe musikere som faktisk høres ut som Yes. Bare at jeg slipper alle problemene som følger med å være i Yes... – Du er alltid så positiv i intervjuer. – Ja. Jeg har gjennom årene komme fram til at grunnen til at vi lever er å oppleve den
guddommelige energien som omgir oss, og jeg elsker å synge om det. Jeg har ingen bekymringer over noe fordi jeg vet at alt vil ordne seg til slutt. Og nå mens jeg sier dette til deg, tenker jeg på Bob Marley. [Begynner å synge “Everything’s gonna be alright”.] Livet er som Bob Marleys sanger. De var så vakre og så enkle. – Er det noen unge musikere du liker? – I begynnelsen av Covid-perioden oppdaget jeg en fyr som heter Jacob Collier. Reaksjonen min var: “Hvem pokker er denne fyren”? Jeg så en video hvor han orkestrerte en av sangene sine, og det var en nydelig kommentar noen hadde skrevet under denne YouTube-videoen. Det sto: “Velkommen hjem, Mozart”. Og det er sant. Denne fyren er utrolig. – Jeg så ham live i sommer. Han var helt alene på scenen, og jeg kunne ikke tro det jeg så. – Han dirigerer publikum, ikke sant? Han kommer på scenen og bare sier: “La oss lage musikk sammen”. Men det er generelt mye bra musikk der ute. Det er et radioshow i USA som heter “No Shoes Radio”, og de spiller mye musikk av folk jeg aldri har hørt om, og så skriver jeg det ned. – Apropos ungdom, du jobbet med et orkester med ungdom for et par år siden, som spilte Yes-låter. Det må være utrolig gledelig for en låtskriver å se folk to, kanskje til og med tre, generasjoner yngre enn seg spille musikk du skrev for 50 år siden. – For 20 år siden spilte jeg en konsert med Yes i Philadelphia, og da jeg kom av scenen var det omtrent et dusin ungdommer med t-skjorter med “School of Rock” skrevet på dem som ventet på meg. Og så kom Paul Green, som drev prosjektet, bort og spurte om jeg kunne tenke meg å komme til Philadelphia og jobbe med disse tenåringene., og kanskje lære dem hva som er bra å gjøre på scenen og så videre. Jeg sa: “Nei, jeg har ikke lyst til å henge med en gjeng med tenåringer”, ha ha. Paul Green lot ikke det avskrekke ham. – Omtrent en uke senere sendte han meg en kassett med denne gjengen hvor de framførte “Heart of the Sunrise”, akkurat som The Band Geeks gjorde da jeg oppdaget dem. Og disse barna kunne spille! Så jeg ringte ham opp og sa: “Paul, hvordan har du det? Disse barna er veldig flinke. Kanskje jeg skulle komme bort og tilbringe en uke med dere”. Det viste seg at de var i Los Angeles og øvde på en dokumentar om School of Rock-prosjektet, og han spurte om jeg ville være med og gjøre “Heart of the Sunrise” sammen med dem. Så jeg dro ned til LA, og jeg sang med ungdommene. Og over de neste 20 årene har jeg spilt en del sammen med dette prosjektet. Vi turnerte i Europa i fjor og spilte i Uppsala i Sverige. Det er ikke så langt unna deg, ikke sant? Og det er som du sier: De spiller musikk som de ikke vet ble laget 50 år siden. Og ja, det er en fantastisk ting! Som sagt: Jeg er heldig!
NRM 3-2024
55
Rock’n’ Roll på fullt alvor I 1992 slapp Go-Go Gorilla sitt eneste album ”Stuck”. Året etter var det slutt. Vokalist Alex Rosén sin rungende latter og stemme har dukket opp i mange sammenhenger senere, men under årets Tons Of Rock beviste han og bandet at det er liv laget for et comeback. Vi møter Alex for en prat om Go-Go Gorillas fremtid og den deilige lyden av fire spors innspillinger. TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: KENNETH BALUBA SPORSHEIM
Vi møter Alex Rosén på Tons Of Rock, dagen etter bandets comeback-konsert. Jeg har avtalt med kunstutstiller Kai Wanderaas om å låne Tons Of Arts backstage for praten, og Wanderaas serverer is og brus. Dagen er varm og snakketøyet går radig hos både journalist og intervjuobjekt. Fasit ble at brus er betraktelig mindre grisete enn is i en slik setting. Comebacket på Tons Of Rock får bra anmeldelse av oss i Norway Rock Magazine. - Det var helt sinnssykt. Fullstendig take-off. Jeg står på scenen og ser 200 meter med folk som hopper. Jeg endte opp i baris og omtrent i trusa, buksa hadde ramlet ganske lagt ned da konserten var ferdig. Det var jo en klubbkonsert, men på festival. Og det låter helt annerledes enn alt annet her på festivalen, dette er rock’n’roll slik det låt da Iggy Pop begynte. - Sammenlignet med både referansen og utgivelsene deres for over tretti år siden, så låter dere nå langt tyngre. - Ja, det er fordi vi nå er to gitarister. Og bassisten vår har også utviklet seg på disse 30 årene. Han var god den gangen, nå er han eksepsjonell. Han er veldig god, og selve grunnmuren. Sammen med trommeslager B. Slask så klart, men bassen er veldig distinkt. Tony Lupo er tilbake. - Og denne gang med egen sang. - Ja, men den låten heter egentlig «Hurricane Eye», der hvor det er helt vindstille. Riffet er Tonys og arbeidstittelen var «Tony Lupo». «Hurricane Eye» høres ut som en Neil Young låt, men «Tony Lupo» låter mer Go-Go, hehe. Alle låtene våre er overskrifter. «Mother Porno», «It’s Elvis», «Tony Lupo». Dette er overskrifter, ikke navn du kunne kalt bandet ditt. - Fra den originale besetningen mangler gitarist Werner Fuzzbulder.
56 NRM 3-2024
- Han er blitt fotograf. Han var 40 år den gang og eldre enn resten av bandet. Det vil si at han nå er rundt 75. Han ligger i Afrika og fotograferer fugler. Tre måneder i telt for å vente på en fugl, også kommer ikke den fuglen, haha. Så da må han vente på neste fugl. Han er tålmodig, det skal han ha. Med bakgrunn i dette fant jeg ut at han har lagt fra seg gitaren. Og skal du spille i Go-Go Gorilla må du være up to date og på. Skal bandet trøkke må alle være presise, som betyr at alle må være flinke. - I år er det 31 år siden bandet ble oppløst. - Vi prøvde å få til en gjenforening i 2020, for å feire 30 år siden tilblivelsen. Men da kom jo som kjent covid, og satte naturligvis en stopper for dette. Så da tenkte jeg at dette her blir aldri noe. Så kommer Tons Of Rock i fjor og spør om vi kunne tenke oss å heller kjøre comebacket på deres tiårsjubileum i år, og det syntes vi hørtes ut som en god greie. 31 år er også et jubileum. Blir mer og mer vanlig å feire det, hahaha. Ringen ble på en måte sluttet med dette, og det er veldig moro å være i gang igjen. Nå er vi i gang med nye låter, og målet er å få nok låter til å gi ut en skive på vinyl, og selvsagt også digitale plattformer. Det er så kreativ kraft i prosessen nå, og gitaristene, Benny og Kenny, spilte med meg i The Young Dudes. Jeg har spilt med de i tjue år. De kan låtene og er gode musikere. De har også et band som heter Le Corbeau. De er litt mer i independent-gata, men har gitt seks eller sju plater, så de er aktive og jeg visste de var gode. Og de var interesserte i å komme seg opp på Go-Go nivået. Og det er et heavy nivå. Vi har brukt ett år på å øve til dette her. Vi har gjort fire konserter under navnet Alex med venner. Vi hadde ikke lov til å bruke GGG navnet, og live erfaringen trengte vi. En liveopptreden er som ti øvinger. Hadde vi kommet rett fra lokalet her i går, uten denne treningen, hadde vi famlet veldig. Oppvarmingskonsertene har vært i grisgrendte strøk som Telemark og Odalen, men det har vært fete konserter med fulle hus av 02’ere, 03’ere og kids.
norwayrock.net
Under konserten sier Alex at siden sist dere spilte er du blitt bestefar, og at bestefar raver rundt på scenen med en vinflaske. Men tar vi en titt på festivalplakaten så har vi også andre band som var up and coming på 90-tallet. Gluecifer leverte en god konsert et par timer etter dere, og Seigmen spiller i det vi gjør dette intervjuet. - Ja, vi mangler bare Turboneger, så er alle her, hehe. Jeg har gjort country, akustisk og sunget en del på stand-up show i mellomtiden. Jeg har sunget opera og Elvis, veldig episke verk. I flere år på 90-tallet hadde jeg samme sangpedagog som Sissel Kyrkjebø, og det har fungert veldig bra opp mot det her. Nå blir jeg ikke sliten, fordi jeg synger riktig. Da vi spilte inn «Stuck» sang jeg feil og bare brølte ut ordene. Så lærte jeg meg å synge, og da satt det virkelig. Låter bedre gjør det også. Så det er noe positivt med å bli gammel, hehe. Alex sin velkjente latter runger høyt og ofte gjennom praten, og jeg lurer på om ungdomsopprøret i rocken er i ferd med å bli borte nå som bestefar er rockeartist. At det ikke er så veldig skremmende for foreldregenerasjonen om barna hører på metal. - Jeg tror nok både rock, metal og hardcore vil forbli opprørsk, fordi det er så ekte. Du står rett oppi trynet på folk. Rap er også i denne bagen, kanskje mer med tanke på dop og porno. Go-Go er også et opprør. Jeg fikk sparken i NRK ti ganger på et halvt år på den tiden, hahaha. Opprøret var der da og er der enda, for du må være forbanna på noe for at det skal være riktig. Og du må være litt psykisk ustabil tror jeg. Samtidig må vi også tenke på hvordan vi skal redde den psykiske helsen. Når jeg synger «Mother Porno» synger jeg om en ung gutt som er fullstendig blåst, og som ikke har noe å støtte seg på. Det eneste han vet er at mamma sier nei nei nei, ikke gjør ditt og ikke gjør datt. Så der er det definitivt et opprør, og det var så rått å spille den som siste låt i går. Folk var helt med. Den låten er så dynamisk, den går helt ned i null, også bygger vi den opp igjen sammen. Jeg var litt for ung til å se GGG live tidlig på 90-tallet, men jeg husker godt noen år senere hvor Kristopher Schau hadde slått gjennom i NRK. Når jeg som fan av The Cumshots gikk på deres konserter, så jeg mange som mest sannsynlig forventet at Kristopher skulle være morsom. Var det litt sånn med dere på den tiden? - Kristopher er like gammel som meg, så han har jeg kjent hele veien. På den tiden var ikke stand up noe begrep, så situasjonen du nevner føler jeg var mer relevant på den første av konsertene vi gjorde nå som Alex med Venner. Det kom noen ikke-rockere som forventet stand-up, men de bli skuffa gitt, haha. Null stand-up. Og Alex er klar på at det er viktig å skille på disse tingene.
norwayrock.net
”Rock’n’roll er ferskvare. Det er som idrett. Du må være like perfekt for å spille bra rock som å vinne i skiskyting.” - I går var det rockeband. Jeg tror jeg sa noe kun tre ganger i løpet av konserten, og det var heller ikke morsomt. Kanskje min personlighet gjør at det oppfattes sånn, men det er viktig å fortelle at dette er et band. Og her er alle like viktige. Det er ikke noe Alex Rosén And Go-Go Gorilla. Jeg husker Alexandra Sandøy, hun artisten med kreppet hår, saksøkte meg en gang tidlig på nittitallet, fordi hun mente hun var den eneste artisten som skulle bære navnet Alex. Hun opplevde en gang hun holdt konsert at folk trodde det var jeg som skulle opptre. De ble så skuffet at de knuste hele stedet. Hun skjønte ikke hvorfor folk holdt på sånn, men så hørte hun at jeg fantes og gikk til sak. Men jeg er en rocker. At noen synes jeg er morsom er ikke noe jeg har planlagt. Det å spille rock er noe jeg planlegger. Der har jeg en plan. Jeg er veldig glad i Nirvana, Iggy Pop, funk og gammel punk. Selv om vi har soloer og digger tunge groovy riff er vi mer punk enn metal. - Her tenker jeg jo riffet i «Superfuzz» er et godt eksempel, som i går låt veldig massivt og tungt. - Jaja, veldig synd at det skjedde noe med lyden i begynnelsen av konserten, så det ikke slo fullt ut. Jeg tror kanskje det var i «Superfuzz» lyden var der den skulle. Så da «Head On» kom etterpå hørte plutselig alle, og stemningen ble en helt annen. Man får ikke soundcheck her, så lyden måtte skrus seg inn. Litt synd, da de første låtene er noen av de kuleste. Vi starta med «Pain» og fulgte opp med «The Sweet Stink» og det er jo vår Motörheadlåt. Der burde det vært full guffe. Det virker som den scenen i teltet er veldig populær, det er mye bra som har spilt der. - Ja, jeg har vært mye der. Det er gjerne de bandene som ikke er høyt nok opp på plakaten til å få sin egen logo, men det kan være vel så fete band det. - Ja, det har vært tjåka fullt der de gangene jeg har tittet inn. - Det kan kanskje tenkes at noen band har fått noen ekstra publikummere når sola har svidd litt for hardt i nakken eller når vinden var altfor guffen. Go-Go Gorillas eneste fullengder, «Stuck», var Sonett sin siste vinylutgivelse. Skal dere gi ut noe nå er det kanskje utenkelig å gi det ut på noe annet enn vinyl? - Ja, det bør ikke gis ut på noe annet enn vinyl. Det er jo analog musikk, og skal det spilles høyt er det en helt annen lydopplevelse enn en MP3-fil. MP3 kan stikke litt i ørene, det
gir ikke den gode analoge runde lyden. Jeg er veldig glad i vinyl, men det er veldig viktig å ha analoge koblingspunkt, ikke en semiforsterker med digital setup, for da skrur den av toppen og bunnen. Da har du plutselig MP3 igjen. Jeg er en del DJ, og spiller alltid vinyl. Og alltid er det en eller annen digital boks jeg må fjerne, den trenger vi ikke, haha. Go Go Gorilla har gitt ut to nye låter, disse gikk veldig lett å lage og det ser lyst ut for enda mer materiale. - Planen nå er å se hva som skjer. Vi har spilt her, og det har vi forberedt oss på et år. Bandet er nå innjustert. Nå er vi klare til å spille litt rundt dersom vi får noen tilbud. Kanskje en tur til utlandet? Så må vi jo få til en vinylplate. Selvsagt gir vi jo ut ting digitalt også, men det hadde vært veldig gøy med fem hundre vinyler for eksempel. Jeg samler på vinyl og har veldig mange singler og LP’er. Hos meg finner du veldig mye rockabilly fra femtitallet, mye garasjerock. Roky Erickson, 13th Floor Elevators. Det er mye bra altså. Jeg samler helt frem til de gikk bort fra firespors og over til 16 spors opptaksutstyr. Når de hadde fire spor måtte hele bandet spille hver gang. Du hadde take en, take to, take tre og take fire for å bli ferdig med låten. I dag kan du legge på ett og ett instrument hvis du er fornøyd med trommetaket. Det blir ikke det intuitive, som bandet er som en helhet. Når det var mono måtte du jo spille inn alt samtidig, og alle måtte holde avstand til mikrofonen. Det gir en fantastisk lytteopplevelse å høre på dette i dag, for de hadde så bra utstyr. En nyre-mikrofon veide noe sinnssykt og tok opp alt mulig. Det lages ikke sånt i dag. De store studioene prøver jo å få tak i disse gamle mikrofonene, for de er så jævlig bra. Jeg tror de gikk vekk fra firespors i 1973. Alt av Beatles er spilt inn sånn. Det er ofte veldig sprø måter å dele inn opptaket på. Gitar og blås på et spor, og kanskje trommer og bass på et annet. Vi er gjennom det musikalske, og avslutningsvis nevner jeg at jeg hørte på en av sendingene til Alex på Radio Rock hvor han gjorde stas på mitt hjemsted Vormsund. Et sted som kan by på svært lite. Men en liten funfact er at det som i dag kan anses som et lite ubetydelig kjøpesenter var ved åpning i 1987 et av landets største kjøpesentere med over 40 butikker og tjenester. I dag kan man halvere dette, og ta bort mere til. - Også bor Tande-P der. Men jeg husker stedet veldig godt, og jeg husker godt vi spilte på Årnes. Vi spilte på flere steder oppi der. Jessheim mener jeg bestemt og muligens Eidsvoll. Jeg tror det var i det området vi spilte på en gartner- eller landbruksskole. Hvis vi ikke spilte i Oslo, ble det gjerne de stedene. Og spesielt som øvinger til større turneer. Da må du ha det inn. Rock’n’roll er ferskvare. Det er som idrett. Du må være like perfekt for å spille bra rock som å vinne i skiskyting.
NRM 3-2024
57
ZEAL & ARDOR Catching the Griffin 58 NRM 3-2024
norwayrock.net
Swiss avant-garde metal band Zeal & Ardor release their fourth album, GREIF, in August 2024. We spoke with frontman Manuel Gagneux about the new record, how personal it is, and being actively ignored by Mayhem at the bar. TEXT: ANNE-MARIE FORKER PHOTOGRAPHY: GEORG GATSAS
Going back to the start, you were originally a solo project, with Birdmask. How did that evolve into Zeal & Ardor? Zeal & Ardor was initially like an antithesis because I just wanted to have a contrast to Birdmask. Then the contrast grew exponentially. I experimented a little more with Birdmaster but now, since I have to spend so much time with Zeal & Ardor, I felt comfortable enough to incorporate it in Zeal & Ardor a little bit. As this is Norway Rock Magazine, I wondered if you were influenced by Norwegian black metal artists at all? Oh, there was black metal in Norway? [smiles mischievously] Yeah. As a teenager, it’s the most exciting thing, because it’s daring music. There’s no holds barred and everything is possible. But by now there’s so many rules that’s it’s kind of hypocritical to the initial mission statement of it all. I still listen to Darkthrone. Any Mayhem? I like Mayhem. We had a weird encounter in New Zealand. They were not fond of me. Oh, I’m sorry to hear that … It was funny because we played at the same venue that they played the next night. It was kind of shit. We didn’t get our equipment, we just had a fun night and played and then I manned the bar, then the Mayhem guys came in, who were actively ignoring me at the hotel but they also really wanted the beers, so came to me anyway. At least the beer thing is a great story! Yeah. I think I’ll cope [laughs]. What’s behind the title of your new album ‘Greif’? It’s a German word. It’s the Griffin basically. In our hometown, there’s this old tradition. It’s like an 800-year-old tradition. If you’re a kid in Basel, your school will actually show you this. Der Vogel Greif is a hybrid carnival creature that would turn its back to the rich in Basel. I didn’t notice it or realise it at the time, you’re just kind of witnessing war, like class warfare. I wanted to share that tradition. With everyone in the band playing their own instruments, we are also kind of an amalgam, just like the Griffin. Speaking of your band, this is the first time, on the fourth album, that the whole band was in the studio rather than just yourself? How did that feel? Was it difficult to kind of let go? I had to admit that Zeal & Ardor is best when we’re playing live, and that is largely due to the people playing the songs. And for me it’s a nobrainer to have them on the record. As a control freak, I can make it okay in my mind by saying I’m just exploiting them even more. [Laughs]. There is still a strong personal feeling from the album though. Do you think it’s more personal than previous albums? Yeah. I made a conscious effort with the previous records to not really use ‘I’ and ‘you’, but more ‘us’ and ‘them’. And with this record, it’s like a spin-off episode or something. More personal stories. It’s way more personal to me and I think it’s also more honest, it’s not as fictional. Fascinating. I felt that listening to it. Why did you choose the melodic and mellow ‘To My Ilk’ as the first single? Was it to surprise people? Absolutely, because we’re in a Catch 22 situation where people expect to be surprised by us. So, if you surprise them, they’re not surprised. We just wanted to put out the softest song we have a written and then follow it up by one of the heaviest songs we’ve put out. I think If you were curious about the album, everything goes between these two norwayrock.net
things. It shows the playing field. What was the reception like, initially? It was surprisingly positive. I guess I’m in a bubble and all the algorithms don’t want to hurt me. Another track that stood out was ‘Kilonova’. You have played that live this summer. How was it received? It’s funny, it was received with confusion, I think. I love it because it’s such a strange song. Even for us to play it, it’s really hard to play. I think we’re not as emotive when we play it because we’re concentrating on not fucking up. I can’t tell what the expressions mean either. I noticed that you’d played in Poland, and I’m very aware that Poland has strict blasphemy laws. In the Zeal & Arder Universe, there is the question ‘what if black slaves had turned to Satan instead of God’? Did you get any crap from the Polish authorities? No, but it was a metal festival, so I think we would have been one of many offenders on that. But it’s no joke. I think Nergal from Behemoth has fought that fight quite a bit. I would be lying if I said we were involved in it. Which track was the trickiest to write and record, and which was the easiest? The easiest was ‘Sugarcoat’ because it’s such a stupid, fun song. It’s a dumb song. There’s la la’s in it too. That was a breeze. The most tricky one was ‘Solace’, because it’ll take quite a bit to do that live, because it’s quite emotional for me. We went with the initial, more emotional take. That was weird. Earlier, we were talking about how this record is more personal… that is probably the perfect example of it. I’d say that’s pretty much a standout in that regard. Thanks you for your time, Manuel! I hope you’re coming back to Norway soon. I’m not allowed to talk about it, but that implies yes!
NRM 3-2024 59
delving
B 60 NRM 3-2024
norwayrock.net
Breaking the Barricades norwayrock.net
NRM 3-2024
61
The second studio album by delving, the psych and krautrock solo project by multi-instrumentalist Nick DiSalvo (best known as the frontman of Elder), “All Paths Diverge” was released in August 2024. A month before release we sat down for a chat with DiSalvo to discuss the record, creative freedom and having a soft spot for krautrock, Norway and Norwegian space disco… TEXT: ANNE-MARIE FORKER PHOTOGRAPHY: LEON DE BACKER AND MAREN MICHAELIS
You wrote the first delving record during the pandemic. How hard was it for this one to find the time, given everything else you have going on? It’s really hard. It’s funny, I do have a day job but I don’t have kids or pets or anything like that. And still, I found that there’s almost no time in a day to write music, if you’re in at least one touring band. So it was kind of a struggle to find the time in between the tours. And all the other banal shit that happens. You know, answering emails and groceries and whatever stuff. With Elder, although it’s varied, you still operate within some sort of framework of heavy rock music, even though it’s progressive and has other elements going on, but with delving, it feels much freer. Is that something you would agree with? I would. I would definitely agree with that. I think this record might not be the clearest testament to that feeling of freedom, just because when I listen to the whole thing I’m like “oh shit actually this one sounds even more heavy rock than the first record” in a lot of ways. There’s also a lot of elements, like the electronic stuff, that are more in depth. It’s nice that that’s your impression because that’s certainly my intention to kind of do whatever feels right at the moment. I guess this collection just ended up kind of being also a heavy rock record. What inspired the title, “All Paths Diverge”?
62 NRM 3-2024
It’s hard to say really. Sometimes, especially for an instrumental project, the song titles are really informed by what’s immediately going on for me, when I’m making the music. When I was writing the first record, somehow those song titles were really cohesive to a certain moment in time, probably just because we were really just stuck at home all the time. If something happened that made you inspired, it was kind of like a big event because there wasn’t a lot of stuff going on. So for these songs, and especially the title of this album in general, I think because they were all written over a period of a couple years and they all reflect on really different stylistic changes in my life, they were evolutionary and reflect something in the evolution of my songwriting or my taste in music. This particular phrase just appeared to me that I felt somehow described the album very nicely, because I felt this is more than ever a showcase of the way that my own personal path is going further in one direction, and that, not like the album has a theme because it’s instrumental, but if you wanted to say it did, then maybe everyone is changing and we’re all going in our own direction. But to a certain degree, honestly, sometimes I’m just struck by the beauty of a phrase in the same way that if you see a picture in a gallery, even if you don’t know anything about art, you might somehow be attracted to it. I feel the same way about words, often. So I think this was just a phrase that sounded good to me in a certain regard and it fits somehow aesthetically. I’m guessing with Elder that you start writing a song with a guitar. What about with delving? I have definitely written some stuff for Elder in the past using a keyboard or synthesiser. I can play a monophonic synthesiser, because you only have to play one note at a time when it comes to actually playing keyboard and piano, I’m horrible! But I find that it’s nice to mess around with because it’s more explorative. I’m not worried when I’m sitting at home, hammering away on my keyboard. You’re not really worried about what the neighbours think, and you might just come up with something that is interesting, like a combination of chords or something that I wouldn’t have come up with on my guitar. I’m not a keyboard player and I’m not a synthesiser expert but I like these instruments a lot for songwriting because they’re very free to me. When I do pick guitar, it’s like okay I’m a rock guitarist. I feel the weight of 20 something years of playing rock guitar. I’m just anchored into certain, you know, mechanisms there. That’s what makes Elder the guitar rock band it is at its essence, I would say. It’s hard to break out of that. Sometimes I’m always looking for ways to break out of my own self-imposed mental barricades. Expectation, not just from other people but expectation from yourself – does that play more of a role with Elder than with delving, where you can just see what happens is? Definitely, yeah. I really don’t want that to be the case with Elder either but yeah, at the same time, I’m not immune to reading, you know, reviews and critiques. We’re also not untouchable people. We interact with fans, we know what people like, we know what people don’t like and might not like. You don’t want to make music that people hate but you don’t want to play to your fans too much either. We want to keep them on their toes. We want them always, whether it is Elder or whatever, to be, hopefully, positively surprised. At least we don’t want to be boring. You are certainly not that. “Zodiac” is a fascinating track that keeps you on your toes constantly. But why did you choose that as the first single? You’ve heard the record now, I guess. I was very adamant about using
norwayrock.net
two different songs for the singles, but more clever heads prevailed. The co-release between our European label and a new US label, the guy who is writing the US label was very adamant about using a song that had more punch, something he felt was more like a single. He thought that I was, whether consciously or subconsciously, trying to pick songs that sounded the least like Elder to be the advance tracks, songs that are kind of slow burning. At the end of the day, I had to see his point that if, you know, someone only clicks for the very first time on your song and they have to wait for a two minute slow burning intro, it’s just not going to happen. I really hate this, but you do have to make these compromises sometimes and that was one of the compromises. Yeah, plenty of people have short attention spans for things like that, I understand where he’s coming from. I also listen to a shit ton of music and if something doesn’t immediately grab you, it’s hard to want to keep giving it a chance. It’s interesting that they wanted the longest track on the record as the single, though. ‘Zodiac’ is over 10 minutes long and that’s not usually regarded as radio friendly. Well to be fair that was the compromise. They were pushing for some other songs and I was like ah how about this one, but let’s cut off the five-minute ambient piece at the end of it. Are there any particular synth records that you like to listen to? I do like a lot of music that’s made with electronics. I like early electronic instrumental music, early Moog synthesiser stuff, early Kraftwerk. A lot of stuff that comes from the Norwegian space disco scene is cool. I like the krautrock period of time. They were exploring with electronic instruments just as much as they were with guitars and drums and stuff. What the hell is that? If you want to look at the history books, that was the time. It was a socio political movement that doesn’t really exist anymore. But the spirit of it, just being free with your instruments and being free with your ideas, I like to mimic that in some regard. You can definitely hear that influence on the album. What is your favourite track from it? That’s hard to say. I kind of have my phases. I don’t really work on this record now that I’m done with it. I don’t want to put it on and listen to it or anything. I really like the way “New Meridian” came together. It begins with a very drawn out, electronic sequence and then it gets dark and heavy and tripped out. I think it’s quite unlike anything I’ve done before, because I don’t really do truly electronic music. I found it like a puzzle to solve. I wrote and recorded the first electronic half of the song a couple of years ago, but I could never figure out how to get it to mesh with this rock element. I wanted to find a clever way to combine them. I was really happy that I was able to finally finish
norwayrock.net
telling that story. You describe yourself as an “obsessive songwriter”. Do you have a lot of songs for delving sitting around? Yes. When I started making this record, for example, I was going through my project files to pick out five to ten ideas that I thought were the best to really flush out as the songs. It’s a big library, oftentimes just fragments. But there’s fun stuff that didn’t make this record that will probably end up on the next record and stuff from before, prior to the first album. Sometimes it gets stuck and I’m just, like, fuck it, I’ll pick it up later. Was there any track on this record that you were stuck on more than others? The second song “Omnipresence”, which is also my other favourite song on the album. I was really stuck on that for a while. I just couldn’t figure out how to get it to move forward. I really try to never release anything where I’m not like entirely happy with every element of it. Sometimes it does happen for necessity of time’s sake, but I don’t think there’s too much dead air on this record. At least, for me, I think is a pretty entertaining listen. Yeah, it is. I put it on repeat yesterday, sitting out in the balcony with a glass of wine and just let the whole thing wash over me. At no point did I switch off. It constantly engages you. You have a view there? It’s just the tops of trees, not a forest, but trees with a hill behind. It’s nice to sit out there, especially at sunset. Open. I live in Berlin, but I often wonder what would happen to my music if I didn’t look out my window immediately into my neighbour’s window, if I looked at a forest or something. Does nature inspire your music? Yeah, nature is very inspiring to me. I grew up in a very rural environment, a coastal town with just forest and lakes. I never really looked at a city until I was an adult. And then obviously, you want to be where stuff’s happening. I do find inspiration here too, but with nature is a huge sense of, you know, inner peace. Nature out here is not spectacular, like it is in Norway, that’s one of my favourite places to go on tour, just because it’s so beautiful everywhere. I hope you can come back to Norway soon. The album
cover is very vibrant and striking, but also puzzling. I think it’s some sort of tree form. Who created it and what is the meaning behind it? The guy that created it is Benjamin Butter and I know it sounds like a made up name but he’s a friend of mine. He’s a multi-disciplinary artist. He does everything from conceptual arts to graffiti. We have mutual friends. I got to know him well, and I really like his artwork, and I asked him to do the first album cover. I think he did a great job of doing something unique that really encapsulated that record. Like with Elder, we often work with the same artist for years and years, building this kind of brand, if you will. It was easy for me to want to do the same thing with him. But as with almost everything, I rarely give an artist a prompt. I usually just give them the music and tell them to interpret it if I really trust what they’re doing and know they get what I’m going for as well. I didn’t give him song titles. I didn’t give him an album title, just the music. There’s a backside and there’s a whole inside as well. You have a tour coming up in November. Will you perform the whole album? No, that was not really the plan but we haven’t actually started rehearsing for that tour or anything. I don’t know what we’re going to do quite yet. It’s a very exciting live band because I’ve got a really cool collection of guys playing. We’re also very good at improvising and I’m working out a new set. We have a couple festivals coming up and right now, I’m working on a new set using a bunch of electronics, which I’m very excited about. Will “Zodiac” be in the set? I’m sure we’ll play that yet. Definitely. It’s going to be very complicated! There are a million electronic devices I’m working on programming right now. It’s kind of a science project and we’ll see how it works.
NRM 3-2024 63
ØL OG
Overskriften skulle være en velkj Norges black metal skvadron 13 nummer åtte, «The Wolf And The bandets tre 64 NRM 3-2024
norwayrock.net
METAL
jent kombinasjon for våre lesere. 349 tar det litt lenger. Når plate e King» slippes, lanseres samtidig edje øl, “3”. norwayrock.net
NRM 3-2024 65
TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: VESA RANTA
Vi skriver 1. august da jeg ringer gitarist Archaon. Da har jeg en måned til deadline, men med 1349 sin høstschedule er dette faktisk en prat vi får skviset inn klokken 23 en mandag kveld. Da har Archaon fått pakket til årets familieferie som går til Nord-Norge morgenen etter. - Familien må få sitt. Det er en kjensgjerning at det ikke er lett å leve av musikk, så det er mye ferie fra jobben som går med til 1349, som må kalles en bigeskjeft. Jeg jobber fullt, men har en veldig fleksibel arbeidsgiver. Og med 1349 skjer det ting i perioder, så det gjelder å gi og ta. Målet er å ikke tape på å spille i band. Det er selvsagt en risiko å legge ut på turné. Du har reisekostnader, crew, gitar- og trommetech, samt merchselgere som skal ha lønn. Merch er riktignok med på å tippe lasset i positiv retning. Skal du til USA er budsjettet på kanskje en halv million, og det må jo tjenes inn. Nå er Norge heldigvis et land hvor kultur vektlegges, og det er en del fond en kan søke støtte hos. De gangene vi får hentet noe der er det veldig betryggende. Det er selvsagt en stor opplevelse å kunne reise. Jeg tror vi har vært innom alle statene i USA. Vi har spist på Twin Peaks-kafeen et par ganger, vært på toppen av Willis Tower i Chicago. Det merkeligste vi har opplevd var i en penthouseleilighet i Toronto via manageren til H.R. Giger. Han har et tett forhold til Celtic Frost, som vi da turnerte med. Heldigvis var vi på rett sted til rett tid, og blir invitert til en severdighet av uant sort. Vi ble med på toppen av et bygg som så ut som en helt vanlig kontorbygning. Leiligheten tilhørte William Jamison. En svært rik og eksentrisk fyr, som dessverre er død nå. Denne penthouseleiligheten er over to etasjer og vi blir ønsket velkommen av en dominatrix-dame i lakk og lær, som serverer deg øl eller hva du enn måtte ønske deg. Det var helt surrealistisk. Han hadde verdens største samling av shrunken heads. 83 stykker. Altså ekte hoder, som stammer samlet som trofeer i krig. Det er virkelig makabert. Vi fikk faktisk t-skjorter der, og den brukte Seidemann, bassisten vår, så sent som på Rockstadt nå i helgen. På ryggen står oppskriften på shrunken heads, haha. Hvordan hodene skal kokes, fettet og hodeskallen fjernes. I tillegg hadde han en av Amerikas fire første elektriske stoler, og en ekstremt stor sommerfuglsamling. Altså, det var så mye rart den mannen hadde. Dette er ikke noe åpent museum heller, så det å få oppleve noe sånt er selvsagt noe man vil huske. Så er det naturligvis mer ordinære steder, som Time Square og Rainbow Bar & Grill, men også det er fint å kunne besøke i bandsammenheng. Vi har stått opp klokka fire om morgenen for å se Niagara Falls og pyramider i Mexico, så vi er helt klart turister også, selv om vi primært er der for å utøve kunst. Vi kommer tilbake til smakfulle opplevelser mot slutten av intervjuet, men grunnen til at jeg ringer Archaon er for å snakke om «The Wolf And The King». Det er alltid fint når en plate skiller seg ut fra tidligere verk, da har man med ett et tema og spørsmålene kommer seg selv. Jeg mottar skiva noen få dager før intervjuet og hører ingen store utskeielser. Jeg tenker målet da må ha vært å lage en god 1349-plate. - Der traff du godt. Det er en klisje og si en lager musikk for sin egen selvtilfredsstillelse, men vi gjør fremdeles det. Vi startet bandet fordi vi hadde lyst til å spille musikk som ikke var så inn i tiden på slutten av nittitallet. Bass, trommer, gitar og vokal. Se bare på AC/DC. Mange mener dette rå klassiske oppsettet blir utdatert, mens andre setter pris på det klassiske oppsettet. Og det betyr ikke at det ikke finnes progresjon eller innovasjon, for det mener jeg det finnes nå i 2024. Jeg er glad du sa det du gjorde innledningsvis, for det er ikke lett å gjøre seg opp en mening om en plate på de få dagene du har hatt den. Jeg vet jo selv at man oppdager nye ting når en plukker frem igjen en plate etter noen uker, og jeg liker å legge inn elementer som kanskje ikke er umiddelbart åpenbare når jeg jeg komponerer. En skal måtte jobbe litt med skivene for å få grepet om det. Samtidig må det jo treffe også. Folk må selvsagt gjøre som de vil, men jeg misliker når en lett hører at musikk er økonomisk drevet. Blokker i Cubase som er satt sammen og går på repeat blir kjedelig og helt uten magi. Sånt finner du ikke i 1349. Jeg bruker ikke noe sånt. Jeg 66 NRM 3-2024
er av den typen som nynner inn riff på telefonen, hehe. Og det må gjøres med en gang det dukker opp. Om det er hjemme i kjelleren, på jobben eller på vei til t-banen. Håper aldri noen finner telefonen min og hører på det som ligger der, haha. Jeg henger litt etter med teknologien kontra andre i bandet, som eksempelvis vokalist Ravn. Han komponerer kanskje ikke så mye for 1349, men lager en del elektronisk musikk. Jeg liker også det sosiale og samarbeidet ved at noen hjelper deg med å ta opp. Du kan ha oppskriften klar, men det er koselig å tilberede retten på en annens kjøkken. Også synes jeg kvalitetskontrollen ved å ha en sparrepartner er viktig, så en ikke bare seiler av gårde i sitt eget univers. - Har 1349 noe å bevise? - Både ja og nei. Vi har ikke noe benchmarking opp mot uttalte standarder, men vi har noe å bevise ovenfor oss selv. Og det er å lage å knallgod black metal, og utøve det så godt vi kan. Og akkurat det er det viktig å bevise. Og enkelte ganger er det noen nyanser som vektlegges mer enn andre. Da vi jobbet med «Massive Cauldron Of Chaos» var jeg og Frost veldig inn i Thin Lizzy, Deep Purple, Toto og band fra syttitallet. Jeg er veldig åttitallet, men så kommer man dit at man går enda lenger tilbake i tid. Og det farget nok den plata. Både den og nye skiva er produsert av Jarrett Prichard, og han gjør alltid en kjempejobb. Han vet å dra ut det beste av oss. Han går veldig inn i rollen, og tar samtaler med hver og en av oss i forkant om hvordan vi forespeiler oss resultatet, og jobber ut fra det. Platas tittel er egentlig et godt svar på alt dette. Vokalist Ravn ble fascinert over alkymi og konseptet om at en konge blir spist av en ulv. Ulven brenner og av asken gjenoppstår en konge. Ligningen her er foredling. For å bli en bedre versjon av seg selv så må man gå gjennom fornyelser og utfordringer som ikke er gitt at går bra, men som bidrar til at det blir noe autentisk og genuint. Archaon presiserer at selv om de er black metal, finnes det mye elementer fra thrash og death metal. 1349 har langt mer i lydbildet enn å enkelt bli avfeid som et necro black metal-band. Det progressive har antagelig vært med hele veien, men blir mer tydelig når produksjonen løftes et par hakk. - Det er sant som du sier og vi har hatt en lang vei å gå fra vår pure oppstartsfase. Det tok tid å bli kjent med hverandre. Med kun et frafall så har det vært samme besetning på alle utgivelsene, og vi kjente egentlig ikke hverandre fra før. Vi var unge, og jeg tenker det er viktig vi gikk gjennom de kampene sammen. Det hadde ikke trengt å gå bra, hehe. Det har vært mange fallgruver som kunne knust oss, men vi har kommet sterkere ut av det på andre siden. Det høres veldig klisje ut, men det er helt sant. Vi begynte å turnere veldig tidlig. Vi ga ut den selvtitulerte mini-CDen for å shoppe en deal, og endte opp hos Candlelight. De ga ut «Liberation» i 2003, som allerede da var en to år gammel innspilling. Og dermed var vi i forkant med låter og skivene kom jevnt. Bandet lå aldri stille. Jeg synes vi var heldige som debuterte da, med det fysiske musikkmarkedet vi kjente på den tiden. Også da var det tøft, men det er verre nå. Allerede før debuten hadde vi turnert i utlandet med både Cadaver og Gorgoroth. Gorgoroth ble følgesvenner utover 2000-tallet. Vi bestemte oss tidlig for å satse på utlandet, og ikke minst USA. Vi hadde vår første turné der i 2006, med Celtic Frost. Året etter var vi tilbake som headlinere. Jeg liker alltid å rekke frem det positive når jeg tenker tilbake. Det er det som er givende og gir inspirasjon videre. At dagens fire medlemmer har holdt sammen et kvart århundre skulle vitne om at noe er riktig. - Jeg føler ikke at noen av platene våre er like, og spesielt på nye synes jeg det er et par daredevils. Men du kan ikke være redd for det, du må gi faen i hva folk måtte mene. Føringen er at det må være tilfredsstillende for oss å drive med. Jeg liker selv når band holder seg til det de kan. Det kan virke påtatt når det viker for langt vekk fra essensen, da tiltaler det ikke meg. Det er fin balanse å kunne utvikle seg innenfor det rammeverket du opprinnelig jobbet ut fra. Black metal var jo lenge en snever sjanger, men da vi nærmet oss 2000 spredte den seg i alle retninger, og jeg tror fortsatt det er en sjanger som kan utvikle seg. Se for eksempel på seneste Dødheimsgard. Den må jeg slå et slag for, den er virkelig enorm. Typisk Vicotnik å gjøre noe sånt, men resultatet er særdeles lekkert presentert. Archaon nevner Ravns fascinasjon for alkymi. Som på de seneste norwayrock.net
”Akkurat som med musikken vår skal også ølet ha det norske preget. Du skal ha skogsturen med deg inn i stua og opp i glasset ditt.” skivene er tekstene skrevet av Nocturnal Breeds vokalist Svartalv. - Det er ikke sånn at Ravn kommer opp med ideer til Svartalv, dette er hans tekster. Han er et oppkomme av mørk poesi og jeg kaller han vårt femte medlem. Han har skrevet tekstene siden «Hellfire». De snakker mye sammen og diskuterer, så det er nok naturlig at Svartalv tar med seg noe av disse samtalene inn i tekstene. Han går sin egen sti når det kommer til å skrive, og det er fascinerende. Det er ikke sånn at Ravn eller vi andre ikke kan, men vi har en tilgjengelig ressurs med et hvelv av poesi han ikke bruker noe annet sted. Om normen er at vokalisten skriver tekstene, synes vi det er kult å avvike fra den normen. Oktober i sin helhet går med til Europaturné, med tre konserter før plata slippes fredag 4. oktober. - Sånn er det ofte. Nå skal plateselskapene ha den ferdige skiva nesten et år før utgivelse. Og tilbud om turneer kommer uavhengig av dette. Vi var på turné i USA i mai, mange måneder før plata kommer, og den måtte vi bare ta. Darklord Day og Maryland Deathfest sender ikke ut invitasjoner til enhver tid. Grunnet covid har vi ikke vært i statene på fem år. Derfor fikk vi ut låten «Ash Of Ages» såpass tidlig, så vi hadde noe å turnere på. Før turneen starter i oktober kommer enda to singler, og det er naturlig at de låtene blir med på turneen. Også i 2014 gjorde vi dette, da turnerte vi et halvt år før skiva kom. Det blir mye aktivitet fremover. Hele Europa, festivaler og vestkysten i statene, siden vi bare gjorde østkysten nå i mai. Trommeslager Frost spiller også i Satyricon, som etter noen rolige år er i gang igjen. - Da Frost ble med delte vi øvingslokale med Satyricon. En dag ble Frost sittende og høre på hele øvinga vår og klappet da vi var ferdig. Han hadde vært med i flere prosjekter, men han ville ha to band hvor han var fulltidsmedlem. Han er lojal, så Satyricon går først. Han ville gjerne være med hvis vi kunne godta premisset at han var med når det ikke krasjet med Satyricon. Veldig lenge gikk dette bra. Men så kom det til et punkt hvor det ikke lot seg forene, og han har velsignet de trommisene vi har hyret inn. Det skal ganske store sko til for å steppe inn for Frost. Vi har hatt med eksempelvis Kenneth Kapstad, Tony Laureano og Jon Rice. norwayrock.net
Veldig flinke folk. Så planene fremover er helt uaffektert av Satyricons aktiviteter. Har Frost en klausul om at bandene hans må produsere alkoholholdig drikke? - Haha, en skulle nesten tro det. Kona gir meg alltid påpakk for å lange historier, men jeg skal forsøke meg på en kort variant. Da vi signerte med Indie i 2009 skulle vi ha middag med dem, og Frost bestemte Lorry, som da visstnok hadde over to hundre sorter øl på kartet. Han har også peiling på vin, og jeg husker vi spurte om ikke han også ville gjøre som sin Satyricon-makker, og satse på vin. Da svarte han at det er ikke det som er tingen, det som kommer til å bli det neste store er øl. Og dette er noen år før øl tok av, men dette visste han da. Det siste han gjør den kvelden er at han vil vi alle skal drikke én øl og mene noe om den. Han kom da med et belgisk øl som holdt ni prosent. I seg selv ganske voldsomt, men den var veldig mild i fremtoningen. Det var en øyeåpner, for noe sånt var ikke vi kjent med. Året etter var vi på turné i USA, og et av spillestedene er Station 4 i Saint Paul i Minneapolis. Vi hadde ikke øl på raideren, så vi gikk i baren med noen drikkebonger vi hadde fått og spurte om det var noe godt der. Det gikk mest i det vanlige, men han hadde et par han mente vi måtte prøve. Så kommer en fyr med langt skjegg bort til oss og lurer på hvorfor vi er så pirkete på ølen. Og det er Todd Haug, kjent som «The Axe Man» i ølmiljøet, og sjefsbryggeren hos Surly. Han dro opp visittkortet sitt, som for øvrig var en coaster, hehe. Da parerer Frost på en måte jeg aldri har sett ham før. Jeg har en idé til en øl som holder 13,49 prosent, sier han. Det skal være en fusion mellom pale stout, barley wine og en mørk lager. Todd svarte oss kjapt etter dette på epost at han så for seg to typer, et lyst og et mørkt øl. Planleggingen med smaksprofiler holdt vi på med i to år sammen med Todd. I 2012 var vi igjen i statene, denne gangen med Marduk, og da fikk vi smake forslagene til Todd. Vi ønsket å gi det ut på hver side av Atlanteren, akkurat som å gi ut plater. Vi begynte straks å kontakte norske bryggerier, og landet hos Lervig i Stavanger. I 2014 lanserte vi vår black ale og året kom pale ale. Så blir det nye eiere hos Lervig, og vi var veldig tidlig ute, så det var ikke så mange band som opererte med øl. I hvert fall ikke black metal band, så da strander dette prosjektet. Nå kom dette uansett i annen rekke, så det går en stund før vi får grepet om Haandbryggeriet. De er fra min fødeby Drammen, og jeg har lenge hatt lyst til å gjøre noe med dem. De er knallgode på øl og leverer kvalitet. Jeg var veldig godt kjent med utvalget deres før vi ble en del av deres sortiment. Og dette er lovende, jeg tror vi har mulighet til å utvide. Det hadde vært gøy i skala, men først og fremst å realisere smakene vi har i tankene. Det er ganske nært beslektet musikken. Når
det lanseres et nytt øl blir det jo som en ny utgivelse. Den siste vår, som slippes nå og heter 3, den er kanskje den beste. Der er konseptet gjennomgående 3. Tre humletyper, tørrhumlet tre ganger og etiketten har et trehodet troll på seg. Et par av ingrediensene Frost kom med til den er ganske utradisjonelle, så det ble hevet et par øyebryn på bryggeriet da vi lanserte ideen. Tenk deg en søt belgisk øl, men som er såpass humlet at det demper sødmen, men samtidig ikke blir bitter. Der traff Frost spot on med balansen. Den er ganske lettdrikkelig, men den holder seks prosent, så en skal være litt forsiktig i sommervarmen, hehe. For vår del er det smaksopplevelsen det går på, fremfor å drikke seg full. Haandbryggeriet er veldig flinke til være med på å tørre og ta en sjanse. 1349 har hatt et par eventer nå i august hvor ølet presenteres og skiva spilles. Dette må jo være det ultimate når dere legger ut på turné midt i oktoberfesten? - Lyttefester har vi hatt før, og det var først i år jeg kom på at det sånt kan kombineres med ølslipp. Frost og Haandbryggeriet tente på ideen, så dette ser vi for oss mer av. Kanskje ikke bare nye ølsorter, men også sørge for at vi har en ny batch av det allerede eksisterende sortimentet. De fleste land har metalpuber, og øl og metal har alltid gått hånd i hånd. Telerock, Midgardsblot og Beyond The Gates er festivaler som denne sensommeren har fått smake 1349 I bade ører og gane. Alle disse er i Norge. - Left Hand Path i København er per nå det eneste stedet utenfor grensa jeg er rimelig sikker på at det blir noe. Vi har mange ideer som surrer rundt i hjernen. Og tilbake til det du spurte om i sted, ja, vi har noe å bevise ovenfor oss selv når det kommer til øl også. Hvorfor skal vi lage en pilsner? Akkurat som med musikken vår skal også ølet ha det norske preget. Du skal ha skogsturen med deg inn i stua og opp i glasset ditt.
NRM 3-2024
67
68 NRM 3-2024
norwayrock.net
While on tour in Europe, heavy psych- and progressive rock masters Elder were invited to record a live session at the legendary BBC Maida Vale Studios for a radio show. At the end of August 2024, “Live at BBC Maida Vale Studios” will be released on vinyl and CD. We sat down with frontman and guitarist Nick DiSalvo to discuss being at the infamous studio, touring with Tool, his favourite guitars and loving Motorpsycho. TEXT: ANNE-MARIE FORKER PHOTOGRAPHY: MEL CASTRO
How did you end up in BBC Maida Vale Studios? This guy Daniel Carter who runs the BBC Radio One Rock Show is a fan of the band over the years and he just asked us if we can do a session. I’m not really sure how the whole thing runs internally there, because we didn’t see him when we did the session. But it aired on his show, so he must have been the guy with the bull to invite us. Were you the last band to record there, because the BBC sold it to Hans Zimmer and a group of people last year? It was in the news while we were there. I think it was actually in the news for the first time publicly, the day that we were recording. People were saying, “oh, you might be the last session”. We don’t know if that’s what happened but I also don’t know if anything else has been recorded there. I don’t know if they were going to start repurposing the building immediately or something. But yeah, I like to think that we were one of the last sessions. That sounds special. It does. It’s very well regarded. Was it just another building or studio to you or did it feel like a special place? The location is beautiful. It’s in a very stately mid-century building. I imagine it is a Victorian building. It was huge and there’s just a lot going on. We walked past the London Philharmonic or some kind of state orchestra practising, and then went to see all the other studios. We were in the studio where a lot of the Peel sessions were reported. You felt that there was some sense of history there for sure. It was very cool. Just pulling up to the BBC building on a drive to London and taking a tour of the place. We were all walking around taking photos. Have you been to Abbey Road Studios? No, I’ve not seen it. I’d love to. I haven’t been to London apart from just blowing through on tour in ages. There’s a lot I need to catch up on. There were three songs on that set from three different albums. Why did you choose those particular songs? Those were all part of the set list we were playing on that tour. We wanted to do something from the newest record. They sound good, an even representation of the catalogue somehow. Do you use different guitars live than you do in the studio? No. I’m pretty boring when it comes to guitars. I have a few and they pretty much all have the same pickups and are very similar. What’s your preference for a guitar model? I’ve been using Dunable guitars for some years now. Sacha Dunable, the guitarist of the band
norwayrock.net
Intronaut, started making guitars back in, I think, the 2010s, and I bought a relatively early model off of him because I wanted to get a new guitar. I had been playing an SG for a long time but I wasn’t really happy with its stability and he started making guitars for people specifically playing downtuned music, who needed something that would hold tuning better and have better playability, because when he started doing that, there wasn’t a whole lot in the way of guitars for downtuning heavy music that didn’t look hideous and pointy like Schecters or PCR or whatever. So, I got one of those and I loved it. I kept buying guitars from him and now I have a couple. I’d love to get a nice Strat. Did you find it harder with the SG? Primarily with tuning stability. The SGs are famous for tuning instability. I tried different things, but if you’re playing 10, 15 minutes songs, you have to keep trying to find a break to tune the guitar. That was the thing that really annoyed me primarily. I don’t need 100 guitars and I guess that’s why I keep getting them put in the same configuration. I found what I wanted. That’s fine. It does what I need it to do. It was fun in some ways because the neck is super thin so you could really interact with it in a different way, you could kind of like bend it and pull it. The album cover. Who made it, and what is it? So that one was done by my friend, Adam Hill, who’s great. He does
NRM 3-2024 69
posters and some graphic stuff, but doesn’t have a web presence at all. He just emailed me one day years ago and I happened to respond because I really like his portfolio that he sent and it turned out, he was a South African dude who just happened to be my neighbour. He was just a couple streets away from me and I was like, okay, let’s meet up, let’s talk about this shit and I had him do a poster for us. It came out awesome and then I had him do some other work for us and I really loved everything he did. He’s done most of the designs and a couple of shirt designs. I wanted him to do the artwork. I always like this personal connection to the artist and I felt like we had been working together at that point for at least a couple tours. He was super stoked to do it. So we came up with this concept together for the futuristic BBC building and what that might look like in the year 3000. If you zoom in real close, it’s got the facade of the entryway to the BBC Maida Vale Studios as it stands today. A very small detail. The rest of the building has these towers protruding. If you turn it sideways it’s an E for Elder. I just gave him this idea about making the building a futuristic kind of thing and he just ran with it. How was touring your last album, “Innate Passage”? Did any particular tracks surprise you with the reaction that the audience gave? It’s been good. It was a lot of fun to play
70 NRM 3-2024
those tracks. When writing the record, I took a little bit more time to understand what are the outer limits of our technical ability live. What can be done? Well, with the personnel we’ve got we can still play epic and complicated music. Some of the songs are still really difficult to pull off live. We ended up playing every song and ended on a few that we found were just really solid. “Merged in Dreams” for instance is a really fun track to play. It’s got these three distinct segments and a lot going on. I think it’s very energetic and a lot of fun for us to play and there’s enough energy that it gets the crowd energy going too. That ended up being the one that stayed in this set. You supported Tool recently. How was that experience and how did it come about? That was really fucking awesome. It was kind of horrifying at first and then it ended up being a lot of fun. It came about because we know Danny Carey, the drummer, and he just invited us. They personally choose their support bands - every band member has their turn essentially and when it’s been four tours it gets back to the same band member to choose again. He actually asked us four tours ago, but it was super short notice because I think we were his second or third pick, and the other band couldn’t do it. We were about to go into our own tour, and we couldn’t handle both. Danny said “No problem, next time” and he held good on that promise.
That’s nice to hear. He’s such an incredible drummer. He really is, he’s amazing. They don’t play anything to a click track, they don’t use backing tracks. Everything they do, as crazy as it is, it’s organic, it’s awesome. I believe you’re a fan of the Norwegian band Motorpsycho. How did you get into them and what’s your favourite album? They’re not popular or known at all in America. I always had my ear to the ground pretty well when it came to psych rock and heavy rock, but I only found out about them when I was an exchange student in high school or just out of high school in Germany because I came over and I was going to every festival I could. I went to Roadburn Festival that year for the first time and I don’t think they were playing but somehow I found a flyer and got turned on to the fact that the “Little Lucid Moments” album had come out. That was the first record of theirs that I heard, and it blew my mind. Will we see a follow-up to “Innate Passage” soon? I really hope so. I’m working hard on it and hoping we’ll be able to record in the beginning of next year or something like that. That’s good news. I hope you’ll come to Norway again. Oh, we will, definitely. Norway has been kind to us!
norwayrock.net
Ola Kvernberg Den holografiske treskjærer Da multiinstrumentalist Ola Kvernberg initierte Steamdome i 2016 hadde han ingen aspirasjoner om at det sjangertranscenderende prosjektet ville foranledige platetrilogi. Forehavendets midlertidige kulminasjon bærer tittelen «Beyond The End» og skal betraktes som en moderne symfoni i tre satser. Verkets uroppføring avstedkom under fjorårets Olavsfestdager i Trondheim; siden har fjetrete tilhørere gått og ventet på dets fonogramtapning.
TEKST: GEIR LARZEN FOTO: ARNE HAUGE
Som det står å lese annetstedshen i herværende forum attesterer plateversjonen av «Steamdome III» materialets makeløse kvaliteter. Vi kontaktet Kvernberg, som insisterte på kaféintervju klokken 9 om morgenen. Sjelden var noen mer verdt å stille klokka for. -16. august oppførte vi «Steamdome III» på Sentrum Scene, med Kristiansand symfoniorkester, i forbindelse med Oslo Jazzfestival, og det ble en helt spesiell seanse. Vi opptrådte forresten i Kristiansand kvelden før. -Om vi skuer litt i bakspeilet, tenkte du Steamdome som en trilogi ved prosjektets unnfangelse i 2016? -Overhode ikke. Første installasjon av «Steamdome» var et bestillingsverk fra Molde Jazzfestival. Den gang følte jeg for å gjøre noe helt nytt. Jeg hadde ledet en jazztrio over flere år, som utga fire album, samt syslet med Liarbird, som tilvirket ett album, og følte i grunnen at dette med faste band var et tilbakelagt stadium. I en utforskerperiode var jeg opptatt av isolerte konsepter, og Steamdome ble i utgangspunktet tenkt som engangsforeteelse. Imidlertid ga plateutgivelsen anno 2017 såpass mye luft under vingene at ting ballet på seg. Jeg har grublet mye underveis og ville for alt i verden ikke ende som en «1-10»-musiker. -Og med det menes...? -Det er stusslig å slå seg til ro med å gjøre ting på én bestemt måte, slik at samme formel avkaster 10 plater. Vi holdt svært mange konserter i 2017-2018, som følge av oppmerksomheten «Steamdome»-plata avledet, og dette begynte å bli en egen greie. Jeg landet på at det ville være for dumt å parkere et prosjekt med åpenbar livsrett til fordel for noe radikalt annet, slik min filosofi hadde vært i flere år. Spørsmålet gjaldt hvordan jeg kunne bringe Steamdome over i uutforsket territorium. Jeg nådde erkjennelsen av at dette, på en måte, er mitt nye band, som ikke eier begrensninger. Du snakker om frigjørende tanke... Dernest ble det foretatt vareopptelling: «I den grad vi har et kjernepublikum, hva er det disse liker eller forventer?» Svaret lå i brede definisjoner av typen «fremdrift». Essensen av Steamdome er fremdrift; siden står man fritt til å gjøre hva som helst. Nevnte erkjennelse virket svært inspirerende, men jeg jobbet sinnssykt mye mer med «Steamdome II: The Hypogean» enn forløperen. -Det er forbløffende lite fiolin på 2021-albumet? -Iblant har man lyst til å frigjøre seg fra forventninger om virtuositet, og da går prosentandelen fiolin ned. Jeg vil ikke bare være «han der
norwayrock.net
felefyren». En gagnlig mental omstilling har vært å betrakte fiolin som en fortellerstemme, lik den man sporadisk møter i filmens verden. Fortellerstemmen er kanskje bare glimtvis til stede, men den jorder og understøtter de store linjene. Jeg liker å tenke at jeg rollebesetter platene mine. -«Steamdome»-utgivelsene er i høyeste grad kinematografisk anlagt. -Takk, da har man lyktes. -2017-albumet fortoner seg stundom som et hatteløft til Ennio Morricone. -Det ligger tykt utenpå, skulle jeg mene. Plata låner ubeskjedent fra Morricones sound og harmoniske landskap. Fremdeles utgjør italienerens tonespråk en sterk gravitasjonskraft i meg. De brede penslene og heftige følelsene appellerer voldsomt. -Du har nettopp beskrevet «Steamdome III: Beyond The End», innspilt med Trondheim symfoniorkester. Er det krevende å penne notasjon for et helt orkester? -«Steamdome III» ble komponert fra 1. januar til 15. juni 2023, dette fordi orkesteret krevde partituret innen de gikk ut i fellesferie. Innen den tid hadde jeg gjort mye nødvendig tankearbeid, og forespeilet meg hvordan storskalaformen ville arte seg. I november 2022 innbød vi, selve bandet, til intimkonsert på Trykkeriet i Trondheim, hvor vi oppførte rudimentene til førstesatsen «The Purple Jack». Den endte temmelig annerledes på plate, men har delvis beholdt symmetri og form. Da året opprant gikk jeg med grovskisse til førstesatsen i ermet, hvilket gjorde det lettere å brette ut lerretet i januar, hvor hele arsenalet sto til disposisjon. Jeg må ha en slags dispasje å forholde meg til innen det virkelige arbeidet tar fatt. Verket er forøvrig kronologisk komponert; i januar 2023 var overturen og «Revive»-sekvensen klare, samt partiet jeg omtaler som refrenget, ekvivalent med det enkle, allsangvennlige og gjentakende temaet fra «Tuxcore», i 4/4-takt. Mye handlet siden om å brette temaet ut i fire dimensjoner, for å se hvor mange vinkler det kunne angripes fra. I mitt deterministiske hode forløper ting uendelig mye lettere slik, i stedet for å vente på at «guds finger» skal bevirke inspirerte eureka-øyeblikk. Musikk er hardt arbeid, når alt kommer til alt. -Hvilke følelser ga fjorårets fantastiske konsert i Borggården? -Det var første gang jeg greide å absorbere alt i sanntid på en scene. Vanligvis er det så mye kok forbundet med urfremførelser av større prosjekter at jeg etterpå ikke helt vet hvordan ting gikk, men i Borggården var jeg totalt påkoblet og sykt tilfreds, først og fremst fordi
NRM 3-2024
71
vi greide å levere – det er høyt mestringsnivå på det musikalske, men i tillegg foregår kommunikasjonen på ulike språk. Du har de som snakker i 4-taksperioder og de som snakker i 8-taksperioder. Siden har man en bassist som refererer til akkorder og et helt orkester som, via dirigenten, er opptatt av øvingsbokstaver og takter, mens jeg løper i schizofren Rosetta-stand mellom de ulike verdenene for å kalibrere alle mot samme hold. Men konserten ga voldsomt kick. Da det hele var over gledet jeg meg bare til å gå i gang med plateproduksjonen. -Hvor ligger de største endringene fra urfremførelsen til albumet? -«Tuxcore»-delen av førstesatsen er temmelig bearbeidet. I Borggården representerte «Tuxcore» et mer luftig og improvisatorisk øyeblikk, som ble strammet inn til plata. I konsertsetting, hvor man har mye å tenke på, er det psykologisk smart å kjøre inn sekvenser med løse strukturer, for å unngå alt for mange snørpete ansikter. «Riste løs»-partier gagner ofte livemusikk, uten at det var tid til å fundere eksakt over hva som skulle skje i «Tuxcore». Instrumentalistene mottok ulne instrukser fra meg, hvor jeg egentlig bare antydet en slags vindretning, ha ha ha. Men med såpass kvalifiserte musikere på podiet løses som regel oppgavene. Plateversjonen behøvde noe mer definert, mens til Oslokonserten sprengte vi opp strukturen igjen. Gleden med Steamdome har hele tiden vært en likevekt av «gi og ta», hvor jeg gis såpass tillit at utøverne faktisk forsøker å spille det jeg foreslår, det være seg trommerytmer eller bassfigurer, innen de tilfører individuelle trekk og herigjennom høster eierskap til musikken. Dersom jeg har vind i seilene kan jeg komponere 10 minutter orkestermusikk i løpet av én uke, mens jeg kan praktisere totalt OCD i forhold til én eller to slagverktakter og jobbe med disse over atskillig lengre tid, som siden presenteres for Erik Nylander og Nikolai Hængsle Eilertsen. Privilegiet er at disse to viser meg tillit til å teste ut ganske åndssvake idéer; de er med på hele nerderunden, ha ha ha. Kanskje skriver dette seg fra personlige komplekser, at jeg skulle ønske jeg var trommeslager eller bassist? Alt for mye musikk av i dag behandler lyden av kompet særs stemoderlig. Jeg tror det er vanlig praksis å hende kompet en låt med instruksen «Bare spill noe til dette». -«Largo Terminale» fra førstesatsen «The Purple Jack» innestår en markant brytning, hvor man umulig kan komme fra et klanglig slektskap med Gustav Mahler... -Det takker jeg for. «Largo Terminale» rommer kun symfoniorkester, samt litt synthesizer-supplement. Jeg skrev som sagt «Steamdome III» kronologisk og det var opplagt at man behøvde en kantring etter overturen, «Revive» og «Tuxcore». -Er det ikke underlig å innlede en
72 NRM 3-2024
kompositorisk prosess med verkets overture? -Ikke umulig. Jeg vet ikke, men hadde lyst til å plante en påle i jorda, som en fanfare. Jeg liker å skrive i store, lange attakkformer, men det var intet mål i seg selv at «The Purple Jack» skulle dra ut i 40 minutter. Samstundes har jeg ingenting imot at det ble slik. Det var berusende å bevitne 1300 publikummere stå som sild i tønne på Sentrum Scene og lytte intenst og uopphørlig i 40 minutter. Largo-delen er en dyd av nødvendighet. -Stykket rommer en genial retur og omskrivning av etablerte ledemotiver? -Jeg hentet tilbake det såkalte refrenget fra «Tuxcore», og på tampen kan du sågar fornemme tema fra overturen i cello- og brass-stemmene. Det limiterte bokssettet av «Steamdome III» inneholder et superdetaljert partitur på nesten 100 sider, hvor samtlige soli som avstedkommer på plata er transkribert og i noen synthesizer-tilfeller håndtegnet. Boksen er naturligvis myntet på nerdene. -Det er heldigvis lenge siden oppegående rockemusikere som skrev for symfoniorkestre ble møtt antagonistisk av den klassiske musikkstanden. Hvilken respons høster «Steamdome III» fra den klassiske musikksfære? -Det er ikke godt å si, for den eneste tentakelen jeg har i angjeldende sfære går via orkestermusikerne jeg har samarbeidet med, hvor samtlige har uttrykt begeistring. Nick Davies, dirigent for Trondheim symfoniorkester, var helt i hundre, og er kjent for sin sjangeroverskridende sans. Den positive responsen skyldes kanskje at verket er komponert ut i fra hjertet til en fiolinist som evner å se hvordan musikken oppleves fra innsiden av et større orkester. Jeg har forsøkt å hensynta den enkelte musiker, som skal slippe å telle 2050 takter innen vedkommende må levere ett paukeslag, for det er stusslig. «Largo Terminale» vies filharmonikerne alene, som deretter fint kan tåle noen pausetakter. Det ligger en balansering til grunn, både i instrumentering, energinivå og det psykologiske. Utøveren må ha tilstrekkelig musikk på papiret til ikke å ville sjekke Facebook eller miste eierskap til verket. Jeg er opptatt av dette med eierskap, som ofte utgjør forskjellen på god og dårlig livemusikk. Nevn én storartet konsert hvor du skulle kunne fastslå at én eller flere musikere på podiet kjedet seg. Jeg tror det handler om autentisitet kontra staffasje. -«Steamdome III» gestalter et relativt uforutsett intermesso av sløy jazzbossanova, med smektende crescendo midtveis. -Slik ble det bare, ha ha ha. Å komponere er som å improvisere, bare i jævlig lavt tempo. I dette tilfellet strekkes 10 minutter ut over 2 måneder. Jeg har god stamina når det gjelder å høre ting gjentatte ganger, flere ganger om dagen. Faktum er at jeg opprinnelig hadde et
«”Utøveren må ha tilstrekkelig musikk på papiret til ikke å ville sjekke Facebook eller miste eierskap til verket. Jeg er opptatt av dette med eierskap, som ofte utgjør forskjellen på god og dårlig livemusikk.” helt annet intermesso, hvor nesten samtlige orkesterstemmer var klare. Den kasserte satsen var veldig pianodrevet, men jeg innså etterhvert, av musikalske og visuelle årsaker, at ting ikke kom til å fungere. Det nye intermessoet artet seg mindre selvhøytidelig, mens det originale nærmest klang som en pop-ballade. -Kan det vrakete stykket nyttes i annen kontekst? -Det er ikke umulig. Endel av min metodikk innebærer å holde arbeidsskuffen åpen. Jeg er blitt flink til å børste støv av gode idéer som kanskje ikke passer konteksten de komponeres til, og det lærte jeg av å skrive filmmusikk, hvor det blir mye «stang ut» og rødt lys fra regissøren. Hvorfor ikke da opptre som egen regissør for den samme komposisjonen på et senere tidspunkt? Når det gjelder det endelige intermessoet så fikk jeg tidlig sans for de innledende hook-linjene, som forløper i nærmere et minutt før det skjer noe. Hva så med å skape en fin melodi og et akkordskjema, noe som kan bli til en låt? I 2023 var lenge siden jeg hadde lagd en låt, og forslaget ga ikke umiddelbar konsensus i bandet. Erik Nylander digget anslaget og melodien, men argumenterte sterkt for bratsjsolo, for han mente stykket ville føles billig etter «The Purple Jack». Men vi løste opp i flokene og kom oss gjennom de løsslupne taktene som leder til toccataen og det litt James Bond-fargete partiet. Tanken bak intermessoet var å reise bildene av feil band som dukker opp i feil bryllup og spiller feil låt, ha ha ha. Kanskje er stykket sågar et uttrykk for mitt eget utålmodige vesen og en vedvarende fordring om å finne på noe nytt hele tiden. -Hvilket leder over mot den massive tredjesatsen, «Monolith». Navnet skjemmer ingen, som det står i skriften... Grieg og Sæverud spøker i intonasjonen? -Det skal ikke benektes, uten at jeg har evnet å analysere strekket i ettertid. Jeg vet ikke eksakt hvor det kommer fra. Underlaget er influert av Prodigy og disses First Price-
norwayrock.net
utgave, The Chemical Brothers, som er gode på oppstykket, samplet perkusjon, gjerne gjort i nærmest suicidal eufori. Jeg pludret lenge med trommesporet, som endte i delvis 7-takt. Det siste som tilfalt «Monolith» er det rocka gitarriffet, referert til som stykkets hook-linje. Da zoomet jeg ut for å betrakte det store bilde, og forsøkte dernest å knytte an til de to foregående Steamdome-platene. Det nye, for min del, ved første Steamdome-installasjon var dette med hook-linjer, som jeg lærte av Janove Ottesen. Alt med han er hook-linjer, ha ha ha. Til «Steamdome II» er jeg blitt noe av en synthesizer-nerd, som gikk ekstremt metodisk til verks. I 2019 kunne jeg fremdeles ingenting om synth. Ingenting. Jeg ble fascinert av synthesizerens muligheter, og lot meg totalt absorbere av modulære synteser og reduktive synteser. Todd Terje kurset meg, og etterhvert forsto jeg at en synthesizer går å anvende på samme vis som jeg hadde lært å behandle akustiske instrumenter, i særlig grad fiolin. Du kan starte med en helt livløs bølge, en sagtann eller en sinus, for dernest å leke treskjærer som spikker og gir form, kanskje ved å addere ytterligere en oscillator... Det blanke lerretet fylles så med materie og karakter, fremført av et menneske som nærmest har skapt sitt eget instrument fra bunnen av. Når jeg instrumenterer, så tenker jeg ofte holografisk, det vil si i dybde og bredde, tredimensjonalt, men alt starter intuitivt – «hva føler jeg for å gjøre her?». Kompositorisk innledet monolitten med trommerytmikk, som jeg siden ønsket å drapere i noe livsfarlig, uten å ødelegge grooven. Det er gøy å leke med antipoder, og ditto besnærende å finne små elementer som skaper store kontraster. Snart faller også maksimalismen på plass i «Monolith». -Stykkets fjerde del tilkjennegir en kreativ unionsdannelse, som plutselig antar øst-europeisk skimmer? -Riktig. For å ty til teknisk sjargong handler det bare om en harmonisk ekstrapolering av bassfiguren, som skisser ut samtlige harmoniske iterasjoner fra førstesatsen. Jeg er enig i at det klinger øst-europeisk, hvilket neppe er tilfeldig da jeg har leflet mye med både armensk og bulgarsk folkemusikk. De kan virkelig å male med brede pensler. «Monolith» er teoretisk vanskelig å fremføre, men da vi entret studio kunne jeg virkelig skru det til og dyrke kontrastene. Stykket rommer helvetes mye informasjon som må balanseres, eksempelvis forholdet mellom synth-bass og strykere. I tillegg til alt det andre kaoset så gjenvinnes gitarfiguren, slik at teksturen blir tykkest mulig uten å kompromisse enkeltkomponenter. Målet var å smelle av det siste kruttet i posen på tampen av «Monolith». -Det er lov å betrakte «Steamdome III: Beyond The End» som en moderne symfoni, rocka og eklektisk som verket enn er? -Ja visst, jeg har selv gått hardt ut og definert dette som en symfoni.
norwayrock.net
-Hva skulle problemet være med store musikalske ambisjoner eller pretensjoner? -Igjen handler det om balansekunst. Man løper en risiko av å ende med for stort magemål dersom man sikter i overkant pretensiøst. -Det flaueste, og i et fåtall tilfeller også det morsomste, er talentløse kunstnere med skyhøye ambisjoner og null selvinnsikt. -Ha ha ha... Det er spillets natur: Gaper du for høyt risikerer du å falle helt igjennom. Betraktet utenfra kan «Steamdome III» synes både infantil og megaloman, skrevet av en fyr som bare vil ha «stort, større, størst» og som aldri får nok. Men hele prosjektet ble initiert som et oppgjør med det antydningsvis ambisiøse fra jazzens verden. Jeg trodde lenge at det ble forventet av meg å fronte kul musikk, så lenge den ikke var melodiøs, og at jeg heller ikke kunne oppholde meg i én modul over tid. Disse forestillingene boblet bare i mitt eget hode, men jeg følte at Steamdome ble et uttrykk for en slags midtlivskrise. I stedet for å investere i den berømte motorsykkelen begynte jeg å komponere riff og melodier. Dette ble epokegjørende. Jeg forsto at jeg sto fritt til å gjøre akkurat som jeg lystet, vel vitende om at melodien jeg skriver vil sammenlignes med alle andre melodier i verden. Da kan jeg ikke lengre gå under dekning av å ha antydet noe; da er jeg totalt blottlagt. «Steamdome III» er selvfølgelig ambisiøs, men det gir jeg faen i. -Atskillige kloke hoder har vandret jorden før oss og konkludert med at det ikke er så dumt å gi faen. Betrakter du deg som en fornyer av musikk? -Jeg skal ærlig innrømme at det er målsetningen min, men det vil aldri la seg gjøre å besvare hvorvidt man har lyktes eller ikke. Kun tiden danner fasit. Trender kan fascinere, men de er komplett irrelevante i det lange løp. «I år skal låtene være 2,5 minutter». Sier hvem? Drit og dra. Mitt livsløp er hovedsakelig preget av tilfeldigheter. Jeg hadde ingen plan den gang jeg nesten strøk til artium og ble plukket opp av Hot Club de Norvege og plutselig befant meg på turné som 17-åring. Før jeg visste ordet av det var jeg blitt jazzmusiker. I september 2022 ante jeg ikke at jeg kom til å skrive en symfoni. Én måned senere var jeg imidlertid fast bestemt, og i november samtalte jeg med Trondheim symfoniorkester og Olavsfestdagene og innså at dette faktisk kunne la seg gjøre på 6 måneder. Da ble jeg flåtten som sitter i treet med én arbeidsoppgave: å hoppe ned på den symfoniske kua som kommer gressende. Kanskje sto musikerprofesjonen likevel skrevet i mine stjerner? Musikk var det eneste jeg brant for under oppveksten, så hvem vet? Vi lar Lisa Ekdahls bevingete ord avslutte en sjeldent substansiell passiar: «Vem vet? Inte du, inte jäg».
NRM 3-2024
73
KOLDBRANN
Tilbake til det råe og primitive
Den gamle Koldbrannlogoen er tilbake, og pryder drammensernes fjerde plate «Ingen Skånsel». Vokalist Mannevond forteller hvorfor det har gått elleve år siden forrige plate, «Vertigo» og hvorfor årets slipp er stilmessig slemmere. TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: AZ & SALOWE VISION
- Siden starten i 2001 er vi med fire skiver blitt vant til at ting tar tid, men hele elleve år siden forrige plate er da neimen ikke snaut. - Det er riktig, vi er aldri raske med å få ut ting. Vi liker å bruke tid på å få til bra materiale, en skikkelig innspilling og et flott produkt. Men det er selvsagt flere faktorer til at det går såpass lang tid. Vi var relativt aktive med å spille konserter frem til rundt 2015, og da skrev vi også litt nye ting. Så skjedde det litt ting i bandet. Trommisen på «Vertigo», Folkedal, flyttet til vestlandet. Vi prøvde å holde det gående en liten periode, men pendling fungerte ikke og det stoppet opp litt. Gitarist Kvass holdt heller ikke samme frekvensen på låtskrivingen, så da fikk jeg et tupp i ræva til å sette sammen låter igjen. På hver av de to første platene hadde jeg tre låter, mens jeg ikke leverte noen til «Vertigo». Og nå er jeg hovedlåtskriveren. Så litt forandringer har det vært, og låtene på «Ingen Skånsel» er skrevet mellom 2018 og 2021. Unntaket er i kanskje et og annet riff som er hakket eldre. Mannevond påpeker at endringen i arbeidsmetoden ikke skyldes at Kvass har gått lei Koldbrann. - Inspirasjon til å skrive er noe som kommer og går, men det har nok
74 NRM 3-2024
vel så mye med tid å gjøre. Han skriver fortsatt alle tekstene, slik han alltid har gjort. Og han har også en låt med her, men rollene er byttet om litt internt. - Forrige plate «Vertigo» var en litt annerledes plate. Selve musikken kjente man igjen som Koldbrann, men nå synes jeg det også lydmessig er tilbake til det vi husker fra Koldbrann tidligere. - På «Vertigo» tok vi en litt annen vending, med en mer moderne og ryddigere produksjon. Vi tok også inn litt nye elementer, som vintage synther på noen låter. Vi hadde gjesteopptredener, elektroniske mellomspill og gikk i en mer utforskende retning. Dette er blitt noen år siden og rollene er som nevnt byttet litt om. Jeg har alltid vært mer primitiv og rå i utrykket, mens Kvass er mer melodiøs, teknisk og utforskende. Jeg er litt enklere, og da ble dette en naturlig retning å gå. Jeg føler «Ingen Skånsel» er en miks av de tre første, med hovedvekt på det råere, og det passer meg veldig bra. - Dere er tross alt et band bestående av flere personer. Med det du beskriver nå, så betyr det at fire andre også må tilpasse seg en musikalsk endring. - Ja, det er et godt poeng, men det har gått ganske naturlig. Jeg bare presenterte låtene etter hvert som de ble ferdige, og da det hadde gått en stund, så satt vi der med ti låter, hehe. Kvass hadde også en, også hadde
norwayrock.net
gitarist Voidar tre. Så alle var med på dette her altså. Voidar har i tillegg til å skrive flere låter på både denne og forrige skive, også stått for innspillingen av disse skivene, så han har i stor grad vært delaktig. Leonid Melnikov ble med oss på trommer i 2020, og året etter ble trommene spilt inn. Plata kommer altså ganske nøyaktig tre år etter trommene ble spilt inn, så det er mye som har tatt tid. Vi fikk ferdig master på plata i fjor vår, men så fant vi ut at vi ikke kunne samarbeide med Season Of Mist lenger, så da ble det ut for å shoppe deal, hvor vi endte opp hos Dark Essence. Selv om Koldbrann i utgangspunktet ikke spytter ut skiver, og elleve år er i lengste laget, så ser vi at fire eller fem år mellom hver skive ikke lenger er uvanlig. - Nei, Dødheimsgard kommer vel med en skive i tiåret. Men så holder de til gjengjeld skyhøyt nivå. Vi har ikke tenkt å prøve å konkurrere med dem, hehe. - I beste adventstid i fjor så slapp dere syvtommeren «Den 6. Massedød». Er dette fra samme innspilling som «Ingen Skånsel»? - Det er fra samme innspilling ja, og det er også en grunn til at ting har tatt litt tid. Jeg gjorde kanskje et dumt valg ved å gå i studio med fjorten eller femten låter. Vi kunne helt sikkert startet innspilling tidligere, hvis vi måtte slippe en skive tidligere. Men jeg hadde lyst til å ha med meg bra med materiale og heller velge ut hva som skal på skive og hva som kan brukes til singler og andre ting. Vi har jo en tradisjon med å gi ut syvtommere mellom platene med eksklusivt materiale, og vi ønsket å gjøre det denne gangen også. Og særlig nå, for å markere at ting skjer og at en plate er i emning. Så her er to låter som en forsmak, det var tanken. - Også er dere så oldschool at man får med en god gammeldags bonuslåt hvis man kjøper CD’en. - Jeg var veldig opptatt av at det ikke skulle være noen dobbeltskive. En vinyl med spilletid på noen og førti minutters spilletid. Det er det der er plass til på en plate. Det er det jeg ønsket. Så satt vi jo der med disse fjorten femten låtene, og er de innspilt så betyr det at de har livets rett. Da kom ideen om å kjøre en bonuslåt på CD’en. En naturlig grunn er det å få brukt materialet man har spilt inn, men også det å belønne de som faktisk fremdeles velger CD formatet. «Elevert Hinsides Tilstand» er et instrumentalt spor som passer bra som en outro, så det hele ga mening på mange måter. - CD’en inneholder da tolv låter og «Den 6. Massedød» to låter. - Jeg mener det fremdeles er to låter igjen, så får vi se hva som skjer med dem. Men de skal nok ut på et eller annet vis ja. - På «Vertigo» serverte Koldbrann en ny logo, denne gangen er den gamle logoen tilbake. - Den står seg jo veldig bra til det faktum at vi har tatt ett steg i retningen dit vi kommer
norwayrock.net
fra med råskapen, litt mer primitive låter og slemmere utrykk. Da vi skiftet logo, var det for å tilpasse stemningen på den skiva, og vi gjorde oss ingen tanker om at den skulle vare evig. Og sånn sett kunne vi sikkert nå kommet opp med enda en logo. Men det føltes riktig å gå tilbake til den gode gamle denne gangen. - En runde innom setlist.fm viser at dere de seneste to årene har spilt fire låter fra skiva per konsert. Jeg vet med meg selv at hvis jeg ser et band som spiller så mye nytt, uten at en strofe er tilgjengelig i forkant, så trekker jeg mot baren. - Hehe, den tankegangen skjønner jeg. Og jeg er nok ikke sein om å gjøre det samme. Så er det noe med det at når man tilsynelatende har vært lenge borte, i hvert fall fra scenen og plateutgivelser, så blir man litt fandenivoldsk og vil vise det nye materialet, og at det fungerer minst like bra som det gamle. Så da pøser vi på med fire nye og sper på med det eldre i etterkant. Og dette har fungert, jeg vil si, overraskende bra, for du har rett i at den generelle holdningen er jo at man ønsker å høre noe man kjenner til. Eller i det minste noe man har hatt sjans til å høre før man kommer. For vår del er dette blitt en test på om låtene holder også, og det synes jeg vi har fått bekreftet at de gjør. Så halve skiva omtrent har vært med oss på veien et par år allerede. Mannevond er den i Koldbrann som ikke har vært sen om å dukke opp i andre konstellasjoner. - Som sagt er det flere grunner til at det har gått elleve år siden forrige skive, og dette er selvsagt en av dem. Det kom til et punkt hvor jeg innså jeg ikke kunne gi så mye av min tid til andre band om vi skulle få Koldbrann opp på et normalt nivå igjen. Jeg sluttet som fast sessionmedlem i Djevel for fire år siden, nettopp av den grunn. Jeg har gjort noen småting her og der, men det er Koldbrann jeg brenner for og alltid kommer til å prioritere. Men det måtte en oppvekker til for å innse jeg brukte for mye tid på andre band. Jeg har jobbet mye med disse låtene og denne plata, så Koldbrann har utvilsomt høyeste prioritet. Det er selvsagt givende å jobbe med andre band, som å spille bass med Djevel, som jeg har gjort live noen ganger etter jeg sluttet. Når det nå blir mer aktivitet med Koldbrann, så blir det å tone ned deltagelsen i andre svært aktive band. - Du har nettopp gitt ut en EP med Jordsjuk og har akkurat blitt vokalist i svenske Craft. - Hehe, det er jævlig vanskelig å si nei når et av favorittbanda spør om du vil være med. Men jeg tar en ting om gangen. Med Craft har jeg gjort en konsert i år, og neste er på Orgivn Satanicvm på Parkteatret i januar. De holder også på med plate, så det blir neppe noe trøkk på livefronten der på en stund. Med Jordsjuk er det litt det samme, men det er en helt annen setting, da vi er et nytt band. Debutplata vår er nå ferdig innspilt, men den kommer neppe før
”Jeg er litt enklere, og da ble dette en naturlig retning å gå. Jeg føler «Ingen Skånsel» er en miks av de tre første, med hovedvekt på det råere, og det passer meg veldig bra.” om et års tid, så får vi se da. Men jeg skal i hvert fall ikke forsømme Koldbrann en gang til. - Og planer for Koldbrann, de finnes? - Vi har en håndfull festivaler og konserter. Vi har booket konserter i land vi ikke har vært i før, så det er veldig kult at det er en interesse der ute fortsatt. Og det blir veldig spennende å se mottagelsen på plata. Noen anmeldelser har vi mottatt allerede. Det er alltid spennende med respons når en slipper ny musikk. Det er en klisje å si man lager musikken for seg selv og bandet, men det er jo selvsagt spennende å se om andre liker det. Vi gjør denne praten dagen før utgivelse. Blir det tidlig opp for å saumfare nettet etter respons? - Jeg kommer nok til å følge litt med, og jeg leser alltid anmeldelsene vi får tilsendt fra Dark Essence. Noen må kjøres gjennom google translate, og det gir jo ganske morsomme utfall, hehe. Men joda, vi liker å følge litt med. - Jeg gjorde nylig en prat med 1349’s gitarist Archaon, som i likhet med dere er fra Drammen. De har innledet et samarbeid med Haandbryggeriet. Dere burde jo hatt en styrkedrikk hos Norges eldste bryggeri, Aass. - Hehe, ja, det hadde vært noe. Moro hadde det selvsagt vært, men vi får nok heller konsentrere oss om det vi kan best.
NRM 3-2024
75
CHRIS SLADE
waliser med rytmisk tidslinje Det er snodig hvordan man lærer nye ting når man leser seg opp på musikere man egentlig tror man har rimelig god kjennskap til. Chris Slade nærmer seg 78 år, og har spilt siden han var guttungen, og har en merittliste som faktisk var lengre enn jeg hadde kjennskap til før dette intervjuet ble avtalt. Vi fikk en liten skravlings på Zoom for å prate om den nye Timeline-skiva, men måtte selvfølgelig innom både AC/DC og Gary Moore før vi takket for oss. TEKST: JAN EGIL ØVERKIL
- Du har hatt en skive ut noen dager nå. - Ja, den kom for et par uker siden. Det føles fantastisk, må jeg si, for det tok meg rundt tre år å komme hit. Vi har jo alltid jobbet i studio med dette bandet, og dette er faktisk første gang jeg har skrevet originalt materiale. Gutta i bandet står bak én av låtene, resten er mine ideer. Jeg har jo oppdaget at jeg kan lage melodier også, ikke bare tekster, og disse melodiene var ikke bare vokallinjer, men også basslinjer, strykere, gitarakkorder og så videre, til tross for at jeg ikke spiller et akkordinstrument selv. Jeg lagde melodilinjene, mens Mike Clark hjalp meg med akkordene. Måten han fikk ideene mine fram, var akkurat slik jeg hørte de i hodet fra intro til outro. Unntaket var kanskje “Time Flies”, som bare vokste mens jeg gikk gjennom ting. Refrenget var det siste som ble lagd på den låten, merkelig nok. En låt behøver et refreng, så jeg forsøkte å komme opp med det beste refrenget jeg hadde i meg, og jeg er veldig fornøyd med hvordan den endte opp. Jeg har jo vært med på låtskriving i alle bandene jeg har vært med i, sett bort fra AC/DC, der var det Malcolm og Angus som gjorde alt, så klart. De hadde ikke akkurat
76 NRM 3-2024
noe behov for innspill fra meg, haha! - Så fint at du nevner AC/DC, så behøver ikke jeg gjøre det. - HAHA! - Vi må selvfølgelig innom det bandet der. Jeg husker da jeg så deg med bandet første gang, med basstrommene over skuldrene, det syntes jeg var så kult! Og hi-haten på høyre side. - Haha, så moro! De så kule ut, men det er jo et mareritt å drive og drasse rundt på og sette opp, jeg skulle ha hatt gong-trommer istedet, mye lettere! Og hi-haten ble plassert der fordi det er lettere å spille raskt enn når jeg krysser hånda over på venstresida. Jeg tenkte at ettersom jeg får til å spille raskere på riden, som er plassert over til høyre- hvorfor ikke ha en ekstra hi-hat der, så jeg sa til assistenten min at ‘I morgen vil jeg ha en hi-hat til, akkurat der!’ Det hadde sikkert vært gjort av mange før meg, men jeg hadde aldri tenkt på det før akkurat da. Jeg husker ikke om det var mens vi var på turné eller om det var under øvelsene, men både hi-haten og basstrommene kom omtrent samtidig. Jeg sa til assistenten min at jeg ville ha to basstrommer i skulderhøyde. “Ok, boss, I´ll do it tomorrow!” Og han gjorde det!! HAHAHA! Det ble jo en slags signatur for min del.
norwayrock.net
- Hvordan endte du opp i AC/DC, og hvordan var tiden sammen med bandet? - De hadde auditions, faktisk. Det er en historie bak det, faktisk. Året før spilte jeg med en gitarist ved navn Gary Moore, jeg antar at han er kjent for dere også. Fantastisk gitarist! Gary og AC/DC hadde samme management. Det ga meg muligheten for en audition, og ifølge assistenten min hadde de prøvd 99 trommiser før jeg kom inn. Og det var bare topp-trommiser, mange av de fra kjente band. De hadde bedt om at bandene ikke fikk nyss i at de hadde vært på audition, for alle vil vel være trommisen i AC/DC, hehe. At det var så mange fikk jeg ikke vite før flere uker etter jeg hadde fått jobben. De hadde auditions i England, men også i Australia og i Statene. Mange utrolig dyktige trommiser, jeg kjenner flere av dem, men kommer ikke til å nevne navn, hehe. Det var ei veldig fin tid. Jeg gikk i hvert fall veldig godt overens med gutta, men det har jeg jo alltid forsøkt å gjøre med folk jeg jobber med. Det er jo de som betaler smøret på brødskiva mi. Selvfølgelig er man uenige iblant, men jeg har en iboende evne til å tilpasse meg miljøet jeg befinner meg i, og da kommer man langt, mener jeg. Vi hadde mange fine opplevelser sammen, og verken Malcolm eller Angus drakk den gangen. Vel, Angus har jo aldri drukket, mens Malcolm var tørrlagt den gangen, så ingen av oss drakk av den årsaken. Selvfølgelig ble det litt mat, øl og sake fra tid til annen, men da var det bare Cliff, Brian og jeg som var ute. Så lenge Young-brødrene var til stede, var det ingen som drakk alkohol. På den første turneen var det busser verden rundt, mens andre gang var det privatfly verden rundt. En liten forskjell der, altså. Som det har vært sagt mange ganger, så var tiden før “The Razor´s Edge” en nedtur for bandet, men med den skiva var de tilbake i førersetet. “Thunderstruck”, som er ei fantastisk låt, gjorde mye for bandet den gangen, det sier seg selv. Den ble jo en massiv hit, og er selvfølgelig med på “Timescape”, på disc 2, der jeg har lagt låtene som ikke er skrevet av meg. Der ligger også “Blinded By The Light”, som jeg spilte med Manfred Mann´s Earth Band. Disc 2 er jo fylt med låter som er signifikante øyeblikk i livet mitt. Øyeblikk som jeg er takknemlig for. Jeg er trommis, og ønsker å spille trommer, noe jeg har fått lov til å gjøre, takket være bandene jeg har fått lov til å være en del av. Jeg har alltid sagt at jeg vil være en trommis hele livet, og jeg har ikke lyktes helt enda, men jeg jobber med saken, haha! - Det er en pågående prosess, hehe. - Heldigvis er det en pågående prosess, haha! - Én ting jeg ikke var klar over, før for noen år siden, er at du faktisk spilte med Tom Jones i flere år. - Stemmer. Jeg begynte hos Tom da jeg var 16 år gammel. Vi kommer fra samme landsby i Sør-Wales, og han kalte seg ikke Tom Jones enda heller den gangen. Da het han Tommy Scott. I 1964, tror jeg det var, byttet både han
norwayrock.net
og jeg navn, og brukte mellomnavnene våre. Han het Tommy Jones Woodward, mens jeg het Chris Slade Rees. Resten av bandet gjorde det samme, husker jeg. Dermed ble han Tom Jones, mens jeg ble Chris Slade. Dette var altså før “It´s Not Unusual”, som var det første han ga ut under det navnet. - Hva med Gary Moore, han hadde jo også en fantastisk karriere før han ble tatt ut av tiden så altfor tidlig. - Det var ei fin tid. Jeg gjorde en verdensturné med ham. Han var en krevende person å jobbe for. Jeg kjente ham før jeg begynte å jobbe for ham, vi pleide å ta en øl sammen iblant sammen med konene våre. Han var en veldig fin fyr, virkelig, men da jeg begynte å jobbe for ham, oppdaget jeg at han var noe til perfeksjonist. Alt skulle være absolutt perfekt til enhver tid. Han ville at jeg skulle spille låtene fra “After The War”-skiva akkurat som Cozy Powell hadde spilt den, helt til de minste hi-hat-aksentene. Slag for slag, på samme plass til samme tid. - Hva gjorde det med deg? Jeg mener; som artist vil man jo vise frem hvem man er som artist på egen hånd, ikke etterape andre, selv om kanskje enkelte fills og markeringer må være der fordi det er viktig for låten. - For meg var det en jobb, og når man er på jobb gjør man som sjefen vil. Selvfølgelig blir det mer arbeid å øve inn detaljer som andre har gjort, og problemet i så henseende var at jeg bare hadde fire dager på å øve inn setlista før turneen tok til. På dag fem satt jeg på flyet, på vei til turnéstart. Det var faktisk det tøffeste jeg har gjort i hele mitt liv. Virkelig! Fire dager, og det måtte være perfekt! Både Gary og AC/ DC ville ha ting på sin måte, mens både med Tom, med Manfred Mann og Uriah Heep hadde jeg ganske frie tøyler. Med AC/DC spilte både Malcolm og Angus trommer, så de hadde ofte spilt inn trommene på demoene, så jeg hadde retningslinjer der også når tida kom for å spille inn nye låter. Ikke at de ba meg gjøre blåkopier av det de gjorde, men retningslinjene var der. Jeg antar at Phil Rudd hadde det på samme måte da han spilte inn platene med dem. Sånn sett er det ofte ikke meg, Phil eller Simon Wright folk hører spille på platene. Det er de trommisene som tolker det de har hørt Angus og Mal spille. Matt Laug, som spiller med de nå, går igjennom det samme. Jeg kjenner Matt, og sånn som jeg kjenner systemet rundt AC/DC, har han hørt på flere live-opptak som Angus har presentert for ham. I tillegg til originalinnspillingene, så klart. - Du ble ikke invitert til å komme tilbake igjen denne gangen? - Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg er jo på samme alder som Brian, så det har neppe med alder å gjøre, hehe. Det er hardt arbeid å være både vokalist og trommis, og jeg spiller fremdeles live, senest for et par uker siden, og jeg har flere jobber med Timeline framover, så det er nok ikke derfor jeg ikke ble spurt. Vi
jobber jo hele tiden, og har faktisk jobbet de siste tolv årene. - Hvordan har konsertene vært med Timeline? - De har vært veldig fine. Vi spiller to timer lange sett, bortsett fra på festivaler, da har vi gjerne halvannen time til rådighet. Det er vanskelig å kutte en halvtime fra settet, det må jeg si. Det skjer noe med flyten i showet, synes jeg. Den eneste gangen jeg hører klager, er når jeg sier ‘Dette er kveldens siste låt’. Timeline er et vanvittig bra band, utrolig dyktige musikere. Vi har to vokalister; den første, Bun Davis, tar seg av AC/DC-materialet, mens den andre, Stevie Gee tar seg av Earth Band, The Firm, David Gilmour, Heep, og de andre tingene jeg har vært med på. Til og med Tom Jones-materialet, hehe. Han spiller for øvrig bass i bandet også. - Så synger du også selv på plata. - Ja, for første gang i livet mitt. Jeg har gjort noen koringer, men nå synger jeg lead for første gang. Jeg sang jo inn låtene på demo, så folk kunne lære de, og så demokratisk som dette bandet er, var alle enige om at dette var min låt, så jeg måtte synge selv også. I Timeline er alle like, men jeg er kanskje litt likere enn de andre. HAHA! - HAHA, veldig diplomatisk måte å si det på. - Ja, ikke sant? Jeg må si at jeg er veldig fornøyd med sluttresultatet på plata altså, og jeg har brukt alle mine produsent-kunnskaper for å få et så godt resultat som mulig. Jeg har forsøkt å jobbe så godt som mulig som produsent helt siden jeg var i Earth Band. Der også var det fullt demokrati, og det var en stor læringsprosess å spille i det bandet. - Hvordan forgår turneen med Timeline, det er vel ikke privatfly der, antar jeg. - Ikke akkurat. Vi kjører full retro-stil, i en van med utstyret baki. God, gammel stil. Jeg liker det sånn. Jeg forsøkte å gjøre gjennom Norge en gang, men det var jo helt håpløst. Dere har jo fjell overalt! - Når var dette? Det er nok litt enklere nå, vi har fått mange lange, fine tunneler nå. - Slutten av 70-tallet kanskje, jeg husker ikke helt. Vi kjørte nettopp gjennom Frankrike og Sveits for å komme til Italia. Før måtte vi timevis over fjellene, det har jeg gjort mange ganger. Denne gangen tok det oss kanskje 25 minutter gjennom en lang tunnel, så var fjellene forsert. - Kanskje ikke optimalt om man er klaustrofobisk. - Hehe, kanskje ikke. Det går bra for min del, i hvert fall så lenge vi er i bevegelse. Jeg skulle gjerne ha kommet tilbake igjen. Til hele Skandinavia for den del. Jeg har ikke vært i Norge siden 70 eller 80-tallet, annet enn med AC/DC, men da var vi sikkert kun i Oslo, så det var nok ikke mange tunneler de gangene. - Takk for en hyggelig prat, nå skal jeg gå og se på gamle AC/DC-videoer med basstrommer i skulderhøyde. - HAHA, god idé! Takk for praten!
NRM 3-2024
77
Arvid Skancke-Knutsen – forfatter av boka om Per Bergersens uforlignelige album: -Jeg håper Per ville ha vært stolt Torsdag 28. juni 1990 ble Per Bergersen skutt og drept av en kamerat. Seks måneder senere utga Røros Fritidsklubb albumet «PB», som samlet brorparten av 29-åringens etterlatenskaper, med lovnad om at materialet aldri ville gjenutgis. Imidlertid er fascinasjonen og beundringen for Bergersens kunstneriske meritter blitt såpass stor, at boken om plata, lansert under Norske Albumklassikere-vingnetten, hamrer seg inn på bestselgerlistene landet over. TEKST: GEIR LARZEN FOTO: RUNE BENDIKSEN/PRIVAT
Undertegnede har et sterkt personlig forhold til «PB»; plata funklet som livsanskuende ledestjerne mot slutten av egne tenår. Jeg er ikke alene. Mange med meg er derfor ekstremt takknemlige for det vidsynte arbeid forfatter Arvid Skancke-Knutsen nedfeller i årets viktigste, norske populærmusikalske boktrykk. En samtale med musikkskribentveteranen ble nærmest imperativt. - Christer Falck og John Richard Stenberg initierte «Norske Albumklassikere» i januar 2021, uten å forutse omfanget av prosjektet. Fra dag én ble jeg bedt om å skrive kommenterende tekster til hver enkelt utgivelse, noe jeg hittil har gjort mer enn 250 ganger. I tillegg har jeg vært involvert i flere LP-lanseringer, bokssett, samt «Norske Albumklassikere»s bokserie, som per nu teller over hundre titler. Det er gøy å foreta dypdykk i norsk musikkhistorie. Arbeidet borger ofte for turer til Nasjonalbiblioteket, intervjuer og forsøk på å sette ting i kontekst. -Ditt første møte med Per Bergersen skriver seg fra en fleksidisk, som fulgte med et nummer av Gateavisa i 1989. -Det stemmer. Jeg hadde siviltjeneste i Gateavisa og lot meg imponere over «Duejakt», som var Bergersens bidrag på nevnte fleksidisk. Senere skrev jeg en omfattende plateanmeldelse av «PB» for musikkavisen Puls, som sågar er gjengitt i boka. Mange har åpenbart et godt og intenst forhold til Bergersen. Han var en uvanlig god låtskriver og sylskarp ordsmed, som snakker til de opposisjonelle blant oss. Videre 78 NRM 3-2024
gir han uttrykk for lengsler og frustrasjon, samt sinne over verdens forfatning. -I forkant av skriveprosessen, trakk du opp en formmessig skisse, eller ble bokas struktur skapt underveis? -Problemet mitt var mangel på stoff. Her finnes nesten ingenting – ikke et eneste intervju og knapt noen anmeldelser – annet enn selve låtene. Veien til bok gikk via samtaler med de som tilhørte miljøet hans. Prosjektet løsnet skikkelig da Pers slektninger viste seg sjenerøse nok til å låne ut dagboknotatene hans, noe som ga hakeslipp, fordi opptegnelsene aldri var tiltenkt offentligheten. Dagbokdelen slipper deg nært innpå Pers tanker og verdensanskuelse. -Slektningene må ha stolt på deg? -Jeg gjengir større deler av dagboken, som egentlig må kalles en sykejournal, hvor kun gjentakelser og navn utelates, og er familiens tillit evig takknemlig. De etterlatte leste manuskriptet og ga tomlene opp. Det samme gjelder tidligere bandkolleger, kjærester og venner. Forhåpentligvis har jeg greid å tegne et nyansert portrett av Per Bergersen, som et komplett individ. Responsen på boka er overveldende. Jeg kan røpe at utgivelsen nu trykkes i et tredje opplag, i løpet av to måneder, og det tror jeg ingen kunne gjette på forhånd. -Her berøres noe reelt utrolig. I 1991, da man anskaffet «PB», hadde Bergersen en liten, esoterisk tilhengerkrets. 30 år senere blir både boka om skiva og plategjenutgivelsene storselgere. Hva skjedde? -Dette har bygget seg opp over tid. Et avsnitt i boka omhandler myten norwayrock.net
Per Bergersen og hvordan den er intensivert. Kapittelet viser at mannens kunstneriske etterlatenskaper faktisk oppdages av og berører folk som ikke engang var født da «PB» utkom. Det skjedde særlig på Røros og i Trøndelag at folk kopierte kassetter til hverandre, som så ble spilt i alle mulige sammenhenger, slik at materialet ble spredt. At Trond Erik Henriksen satte ny melodi til «Kyssing», som ble en hit i forbindelse med dokumentarfilmen «Store Gutter Gråter Ikke» anno 1995, fikk også betydning. Størrelser som Knut Schreiner og Egil Hegerberg har hyllet Bergersen, og Ragna Nordenborgs glimrende radiodokumentar «Ridder Sjanseløs», gjort for NRK i 2010, tror jeg høstet mange fans. Ting er bygget stein for stein, slik at stadig flere erkjenner hvilket talent vi mistet i Per. -Dette til tross for at «PB» aldri skulle trykkes på nytt. -Riktig, og det har hersket uenighet om hvorvidt det var riktig å gjenutgi plata eller ei. De fleste jeg snakket med i forbindelse med bokarbeidet var imidlertid glade over at musikken ble gjort tilgjengelig igjen. Jeg har samarbeidet tett med Røros Fritidsklubb, som har fått eget opplag av plata, tiltenkt Rørosungdommen. Da føler jeg at både familien og fritidsklubben spiller på lag, hvilket er fint. -Vurderte du på noe tidspunkt å få den drapsdømte i tale? -Det var naturligvis i tankene mine, men det viste seg snart at vedkommende ikke har villet uttale seg tidligere. Dette skulle for alt i verden ikke bli en true crime-bok, hvor drapet fikk for stort fokus. Jeg endte med å ikke kontakte vedkommende og heller sikte prosjektet inn på Bergersen som sammensatt individ og kunstner. I stedet siterer jeg grundig fra det som ble rapportert i avisene, og det var riktig vei å gå. VGs journalist forsøkte å få en uttalelse fra den drapsdømte i forbindelse med oppslaget de kjørte i august, uten hell. -Det eneste som skuffet med «PB»utgivelsen i 1991 var utelatelsen av nevnte «Kyssing». Aner du hvorfor denne, som i min krets allerede var en hit, ble neglisjert albumet? -Jeg aner ikke, men det føles unektelig rart sett med dagens øyne. Kanskje satt man på en for dårlig innspilling? Kan hende ligger teksten vel nært opptil faktiske forhold, «Kyssing» nevner eksplisitt haglegevær, slik at låten ble i overkant ubehagelig? Til den doble vinylutgaven av «PB», gjort i regi av Norske Albumklassikere, er heldigvis «Kyssing» inkludert. -Rent hypotetisk, om du fikk et kvarter med Per Bergersen, hva ville du ha spurt om? -Jeg ville ha spurt om han var på et lykkelig sted i livet. Det er noen blant oss som rammes ekstra hardt. Per mistet moren sin i ung alder, og han ble behandlet dårlig av lokale myndigheter. Jeg ville håpe at han etter hvert fant en større balanse i livet, og innså norwayrock.net
«"Du kan ha atskillig dårligere forbilder enn Per Bergersen, skal jeg bare ha sagt. Han var en slags flamme i mørket, av ærlighet og energi. Dessverre fikk han skinne alt for kort." verdien av arbeidene sine. Myten Per Bergersen er uløselig knyttet til dramatiske hendelser, og danner, i tillegg til 1990-åras svartmetalliske rabalder, norsk rocks mørkeste kapittel. Det er ikke lett å tenke kontrafaktisk omkring Bergersen, men jeg skulle veldig gjerne sett et annet livsløp for mannen, som ga rom for videre musikalsk utvikling. -Det som heller ekstra salt i såret er at konserten Bergersen gir i Thomasgården dagen før de fatale skuddene faller, markerer noe nytt og forjettende. Han fremfører låtene sine for et modent publikum, og opptrer selvsikker og skarp i omgang med publikum. -Det er det dobbelt tragiske, at han endte opp død dagen etter det som etter alle solemerker ble en suksess, på grensen til et gjennombrudd. Alle som var til stede i Thomasgården følte at de bivånet en «ny» Per, med kontroll på nervene. Det er bittert at alt ender så brått. -Per Bergersen imponerte som eklektiker. Vel nyttet Joachim «Jokke» Nielsen bred stilpalett, men spennet i Bergersens låter er en progrocker verdig. -Det er gøy at du sier, for han hørte på veldig mye forskjellig musikk. Året ved Skjeberg folkehøyskole fikk stor betydning. På slutten av livet gikk han sågar med tanker om å utdanne seg musikalsk, og jeg er svak for uttalelsen hans i den forbindelse: «Jeg er visst nødt til å begynne å like jazz». Han skrev noen av de beste og tøffeste rockelåtene du finner fra 1980-tallet, og kunne inkorporere og ironisere over for eksempel barnesanger. Det var masse plan bak det han gjorde. -Må jeg velge én favorittlåt fra Bergersens synderlige skattkiste, så ender jeg fremdeles opp med singulære «Henning», som for ordens skyld rommer jazzakkorder og fungerer like godt i thrashmetallisk tapning som i visesangformat. -En fantastisk låt! Da Per jobbet med bandet Røde Hunder, som opprinnelig het
Sachsenhausen Krematorium, ga han egne navn til gitargrepene som bare han forsto. Han var selvlært, og kunne ikke mye teori, men hadde forbasket godt musikkinstinkt. -Gitararbeidet i «Henning» er virkelig originalt og utfordrende. -Ja visst. I Per Bergersen Band, som opererte på Røros, spilte han sammen med progrockmusikere, og de uttrykte at det sporadisk var vanskelig å holde tritt, for tempoet satt så høyt. Bergersens suverene instinkt finner man også i det tekstlige, hvor alt kom rett fra levra. Hvorvidt han plukket ord på instinkt, eller om han satt og strevde, er vanskelig å si, men jeg heller nok mot det første. Dagboka indikerer en språklig sterk mann med mye kunnskap og mange tanker, med et nokså svart selvbilde. -En god nummer to i favorittrekken over Bergersens låter er «Tablidomide Barn». -Det er kanskje min ener, sammen med «Cruiser Avgårde». -Ikke verst, da har vi nevnt Bergersens tre beste. -Man kommer heller ikke utenom polititrilogien av «Henning», «Knut» og «Brøsterud», som jeg tror folk kan skvette av den dag i dag. -Du gjengir et lyrisk favorittsitat i boka; mitt eget sådan forefinnes i gnistrende «Flekken» og lyder så vent og fint: «Husk da du var barn, Alt du gikk og håpte på, Nå er allting utelukket, Nå skal du forgå». Han ga null rom for feigt pjatt. -Nei, det er kraftig kost. Samtidig tror jeg ikke låtene hans hadde overlevd om de ikke stundom uttrykte a) et snev av håp, og b) autentiske lengsler og et ønske om at verden var annerledes. -La oss dessuten ikke underslå verdien av poetisk selvironi og galgenhumor. -Nei, der var Per en mester. Vel skrev han mørkt, men han kunne samstundes fremstå inspirerende, kreativ og morsom. -Takk for at du drar linjer fra eksempelvis «Sachsenhausen»-teksten, som bør leses allegorisk, til Jens Bjørneboe. Per Bergersen må ha vært litterært interessert. -Jeg tror han leste mye, og mye forskjellig. Noe av materialet fra Bjørneboes «Fugleelskerne» har noenlunde samme formspråk som endel Bergersen-låter. -For mange har «PB»-skiva vært en ledestjerne. Hva ville Bergersen ha tenkt om en slik posisjon? -Jeg håper han ville ha vært stolt og gitt seg selv betimelig anerkjennelse. Du kan ha atskillig dårligere forbilder enn Per Bergersen, skal jeg bare ha sagt. Han var en slags flamme i mørket, av ærlighet og energi. Dessverre fikk han skinne alt for kort. Mange norske musikere kaller seg Per Bergersen-fans, fra Bare Egil til Mayhem, så nedslagsfeltet er bredt. Knut Schreiner forslår at vi i stedet for å snakke om «De 4 Store» fra 80-åras Norge, bør inkludere Bergersen i «De 5 Store». Det er ikke meg imot. NRM 3-2024
79
80 NRM 3-2024
norwayrock.net
AN M E LD EL SE R
SKIVER
LYDKICK GEIR AMUNDSEN ECLIPSE Megalomanium II Kongene av fengende rock svikter heller ikke denne gangen. GHOST Rite Here Rite Now (Original Motion Picture Soundtrack) Filmen er allerede en klassiker innen sjangeren. MOGGS MOTEL Moggs Motel Phil Mogg takker av med et respektabelt karrierepunktum. MICHAEL SCHENKER My Years With UFO Totalt overflødig, men artig å høre gjennom et par ganger. SKID ROW Live in London I anledning både intervju og anmeldelse av boka til Erik Grönwall.
GEIR LARZEN RITUAL – The Story Of Mr. Bogd – Part 1 Sjelden brukte noen 17 år mer fornuftig. BEETHOVEN – det beste Etter å ha lyttet meg gjennom nesten alt tyskeren komponerte, sitter jeg tilbake med fem timer musikk ingen evner å matche. OLA KVERNBERG – Steamdome III: Beyond The End Unik hyllest til musikalsk rikdom. BETH HART – You Still Got Me Djevelsk bra fra ubendig 52-åring. DEEP PURPLE - = 1 Utvilsomt et godt album, hvor Simon McBride gjør smartere figur enn fryktet. Savnet etter Steve Morses harmoniske kreativitet legger imidlertid en demper på begeistringen. «=1» blir i overkant likefrem.
ABADDON All That Remains Night Of The Vinyl Dead 2/6 26. april Antony “Abaddon” Bray har gjenopptatt skinnbankende virke etter bruddet med Venom Inc., med påfølgende kreftbehandling. 63-åringen stiller seg sågar positiv til en gjenforening av den uhellige treenighet verden kjenner som Venom. Det er lov å drømme. Ken Johnson, med fartstid fra Blitzkrieg, fungerer som gitarist ombord det lealause Abaddon-toget, i spann med bassist og hovedbrøler Steve Hoggart. Det musikalske forfekter rimeligvis en forgubbet mikstur av kjellerpunk og 80-tallsmetall, ofte i forlengelse av nettopp Venom, men uten disses sjarme og meloditeft. «All That Remains» fører seks låter, hvorav fire ble offenltiggjort i 2022 via privatpresset cd. Speedmetalliske «The Cloyne» og tittelsporet truer med å falle fra hverandre når tid som helst, til dårlig skjult begeistring for alle med Venom til mellomnavn, mens en baktung duo av «Beneath» og «Dark Eternal» etterstreber større tonal substans etter mal av klassisk slangegift. Materialet er totalt sandblåst for gode instrumentalpassasjer, men verst fremstår en uavbrutt og sur magesjau av guttural-apopleksi, milevidt unna nivået til Conrad «Cronos» Lant og Tony «Demolituion Man» Dolan. Angjeldende fonogram blir neppe fastlimt noens platetallerken med det første, selv om italienske Night Of The Vinyl Dead forarbeider førsteklasses vinyltrykk. Det går imidlertid å glede seg over at takrasmester Abaddon figurerer i band igjen, samt at «All That Remains» stiller astronomisk mye sterkere enn metallindustrielle «I Am Legion» fra 2000. Geir Venom Larzen
ALLT From The New World Century Media 3/6 4. oktober To teknisk kapable, men uendelig derivative EP-slipp baner vei for Allts debutalbum. De svenske ungfolene vil gjerne at vi skal tro dem når de proklamerer at «Allt skal romme alt», og herigjennom smadre enhver artifisiell
norwayrock.net
kunstbarriere. Gode intensjoner til tross klinger bandet fortsatt som et teknisk habilt, men derivativt ensemble på den mørkskodde metallcore-gren. Smått progressive figurer faller på plass. Det samme gjør en uttværende dualitet av ultramelodiøs kontra brølende aggresjonsstrekk. Du leter forgjeves etter kimer til selvstendig tenkning i «From The New World», men – for her finns et men – sporadisk anes strimene av noe uforløst større; så inntreffer fortrinnsvis i sekvenser av skumrende, dynamisk tilbakeholdenhet, hvor melodilinjene plantes dypt i registeret. Sagt med rene ord: Allt fungerer overraskende godt når de krysser Seigmens spor, i høstlig elegi, og de beste eksemplene herom beror i «Remnant», «Echoes» og «Emanate», bare du rydder vei gjennom en skog av toskete metallcoreplatityder, krampaktige dødsmetallimplementeringer og enerverende maskinvarestaffasje. Geir Larzen
RONNY ØSTLI SATAN Songs In Crimson Riffmesterne av NWOBHM skuffer ikke TRANSPORT LEAGUE We Are Satans People Groovy, tungt og massivt. Kan ikke huske dette har vært så fett. FLOTSAM AND JETSAM I Am The Weapon I velkjent stil, samtidig som de viser nye tyngre sider. KOLDBRANN Ingen Skånsel Svartmetallerne fra Drammen har gått tilbake til det mer råere og primitive. AT WAR Retaliatory Strike At War i Oslo for første gang i høst, da er det god grunn til å plukke frem denne gamle favoritten fra 1988
JON ANDERSON & THE BAND GEEKS True Frontiers 5/6 23. august 2024 Vil du ha et nytt og bra Yes-album med Jon Anderson som vokalist, sa du? Vær så god, her har du nettopp det. Dette er så nært gammel Yes som du kan komme i disse dager. Jon Anderson ble, etter sykdom, presset ut av Yes i 2008 og siden den gang har Yes gitt ut fem album, de tre siste under ledelse av gitarist Steve Howe. Han er klar på at Jon ikke får komme tilbake. Sistnevnte har på sin side vært åpen for det, men i promoteringen av dette albumet har han sagt at han ikke har interesse av å gå tilbake til Yes. Og når han nå har funnet et reserve-Yes, så skjønner jeg det. For her høres absolutt alt ut som Yes. Albumet hadde vært den perfekte oppfølgeren til den svært bra Yes-skiva «The Ladder» fra 1999. For dette er en fin blanding av 90-talls Yes («Keys to Ascension» og «The Ladder»), iblandet ekko fra 70-tallet. Bassist Richie Castellano høres akkurat som Chris Squire når han spiller bass, trommis Andy Ascolese holder beaten og perkusjonslinjene på samme som Alan White ville gjort, Andy Graziano spiller til tider klint likt som Steve Howe og keyboardistene Christopher Clark og Robert Kipp er den perfekte kombinasjon av Rick Wakeman og Tony Kaye. Vokalharmoniene er som de ville vært med Chris Squire, selv om Ann Marie Nacchio av og til drar disse i en litt annen retning. Hadde jeg satt dette på til deg uten å fortelle deg om bakgrunnen for dette albumet, ville du sagt: "Å, har Yes gitt ut ei ny skive?" Dette albumet har sin opprinnelse i at Jon Anderson hørte et opptak av Richie
NRM 3-2024
81
AN M ELDE L SE R
SKIVER Castellano (også med i Blue Oyster Cült) og The Band Geeks framføre Yesklassikeren «The Heart of the Sunrise». Jon ble slått i bakken over hvor bra det var, og kontaktet Castellano og spurte om de var interessert i å dra på turne og spille Yes-låter. Dette gjorde de i 2023, og fansen var over seg av begeistring. Og nå har de altså gitt ut et helt album, co-produsert av Jon og Castallano. Sistnevnte har også skrevet mye av musikken sammen med Jon. Jon Anderson trenger selvfølgelig ingen introduksjon. Han er en av de viktigste kreative kreftene bak Yes og når jeg hører dette albumet går det opp for meg hvor viktig han må ha vært for Yes, for vi er svært nært gammel storhet her. Stemmen hans er en av de mest særegne innenfor rocken, og selv som han nærmer seg sitt åttiende år synger han fortsatt glimrende, også live. Men la oss også lovprise The Band Geeks, for her snakker vi musikalitet av ypperste merke. Bare lytt til det seksten minutter lange eposet, «Once Upon A Dream». Her fremkaller de god gammeldags prog-følelse og alt høres ut som om at Yes og Jon aldri noensinne skilte lag (noe de har gjort tre ganger). Det starter med «Topographic-Ocean»aktig chant-vokal og litt over halvveis ut i låten kommer det en aldeles nydelig ambient sekvens hvor gitarist Graziano spiller gitar som Steve Howe gjorde i «Soon»-seksjonen av «The Gates of Delerium». Og når da Jon kommer på toppen… gåsehud! «Counties and Countries» er også sterkt Yes-påvirket og albumåpningen, «True Messenger», er som hentet fra tidligere nevnte The Ladder. Det er en av de beste sangene Yes aldri har spilt inn og overgår det meste det nåværende Yes har laget (og jeg liker også Howe-utgaven av Yes, bare så det er nevnt). «Build Me An Ocean» gjør at jeg lurer på om Jon hadde litt mer musikals innflytelse i Jon & Vangelis enn mange, inkludert Vangelis, har ment at han hadde. «Still A Friend» er som oppfølgeren til «The Messenger» fra «The Ladder» og «Make It Right» og «Dear God» er i et landskap du ville forventet å høre på et soloalbum fra Jon. Det er også et par svake øyeblikk her, som «Realization Part Two» (hvor er part 1?) men dette er alt i alt et album som du hadde håpet at det nåværende Yes skulle ha levert. Det later til at Jon og Richie Castellano har fått ut det beste av hverandre, og av The Band Geeks. Men er det ikke litt ironisk at Jon Anderson ble erstattet i Yes av en sanger fra et Yes-tributeband når han nå har fått tak i et band som høres ut som en tribute til Yes? Men når resultatet blir slik som dette bryr jeg meg ærlig talt ikke! Hogne Bø Pettersen
BAPHY Der Trommene Gjaller Selvfinansiert
82 NRM 3-2024
4/6 22. september 2024 Baphy er soloprosjektet til trommis og vokalist Thea Ossum. For den hardere fansen har Ossum vært innom Kvesta en liten periode. Ideene til Baphy dukket opp i 2021, og to år senere kom første singel. Nå er det dags for prosjektets første plate, hvor Ossum gjør alt selv. Stilen er symfonisk black metal, og historien omhandler traumer og følelser vi stenger inni oss, som skaper et vesen. Ja, det er black metal, men Ossums stemme er såpass tydelig at man hører tekstene, og for meg er dette såpass overbevisende at jeg føler det er mye personlig i innholdet, og at Baphy er mediet Ossum bruker for å slippe dette vesenet fri. Sjekk ut «Tving Meg Frem», hvor teksten og den stygge seige black metalen virkelig skaper ekle følelser. Noe hjelp har hun nok fått, da det er en mannsstemme som leser noen linjer om Vesenet på spredte deler av plata. Det er virkelig med på å underbygge desperasjonen som ligger i musikken. Min personlige favoritt er «Jeg Hører Ikke Hjemme Her», her snakker vi virkelig dyster stemning. «Der Trommene Gjaller» slippes digitalt når dette bladet slippes, men vinylen er ventet mot tampen av året. Ronny Østli
BARATHRUM Überkill Hammer Of Hate 3,5/6 11. oktober 2024 Få finske black metal band har lengre fartstid enn Barathrum, som opererte som Darkfeast et års tid fra 1990 før de endret til dagens navn. Platene kom jevnt utover 90-tallet, mens det i senere tid har gått litt lenger tid mellom hver utgivelse, og vi nå skriver syv år siden forrige plate, «Fanatiko». Jeg tenker også det er feil å kalle Barathrum ren black metal, dette er vel så mye rock’n roll. Og når tittelen på åpningslåten er «Death By Steel» er det lett å tenke rølp. Med over tretti års fartsitid så kan det nå også tenkes at bandet ikke tar seg selv like høytidelig. En ting jeg alltid har likt med finnene er de tyngre og groovy låtene deres, og det finner vi her også. «White Red Black And Pale» og tittelkuttet er gode ambassadører for dette. Syv minutter lange «Dark Sorceress» er en tung sak ispedd klassisk heavy rock. Det er mye bra metal på Barathrums tiende plate, selv om jeg helhetlig har funnet enkelte tidligere verk sterkere. Ronny Østli
THE BLACK DAHLIA MURDER Servitude Metal Blade 2,5/6 27. september 2024 For to år siden valgte vokalist og en av bandets grunnleggere, Trevor Strnad, å forlate denne verden. Resten av bandet sto ovenfor valget om de skulle fortsette eller la bandet forbli et hyggelig minne. Valget var nok ikke veldig vanskelig. Brian Eschbach tok mikrofonen, og lot Tidligere medlem Ryan Knight komme tilbake for å overta gitaren. Resultatet får vi servert på deres tiende album kalt «Servitude». Her kunne jeg vært usaklig og slaktet skiva tvert, for dette er så ufattelig slitsomt. Den ene gangen jeg orket å høre skiva ble gjort i arbeidstiden, slik at ikke verdifull fritid skulle kastes bort på sånt mas. Så er det da et faktum at bandet har vært med oss snart et kvart århundre og vært veldig aktive på veien, så drit kan det likevel ikke kalles, for utførelsen er god. Det er teknisk og jeg hører mange gode melodiske gitarsoloer, som vitner om langt høyere nivå enn gutterommet. «Cursed Creator» er en midtempo ganske kul groovy låt, jeg kan like. «Asserting Dominion» og «Mammoth’s Hand» er låter med melodiøse knagger som gir meg fot. Og takk og lov er ikke skiva mer enn en drøy halvtime lang. Det mest slitsomme utover at de fleste låtene bare raser i vei er vokalen. Den lyser det en eller annen core-variant av, som i seg selv får meg til å grøsse på ryggen. Helt håpløst er ikke dette, et par låter skal jeg kunne klare igjen om sjansen byr seg. Men det skjer ikke hjemme hos meg. Ronny Østli
BLITZKRIEG Blitzkrieg Mighty Music 4,0/6 6. september 2024 Jeg liker både riffbonanzaen Satan og den mer klassiske og melodiske metallen til Blitzkrieg. Derfor blir det litt urettferdig når Brian Ross slipper nye skiver med begge band med en ukes mellomrom. Selv startet jeg Rosshøsten med Satan og fant denne da litt tam. Og de som liker Blitzkrieg best vil kanskje føle det samme i deres favør?
Nå er ikke vokalisten kjent for å være en mann av få ord, men jeg måtte legge bort stemmen hans et par uker før jeg plukket frem igjen NWOBHMveteranenes selvtitulerte. For meg ble det definitivt en karakter opp. For første singel «The Spider» og første video «If I Told You» låter Blitzkrieg, det skulle nok alle være enige om. Og det ble litt problemet, det låter kanskje litt safe og lite spennende? Så går det en stund og en går rundt og nynner på disse låtene. Da har de nok noe for seg likevel. «On Olympus High - Aphrodite's Kiss» er en svært episk og vakker avslutning på britenes tiende album. Et album med mye god heavy metal, hvor jeg i tillegg til nevnte spor føler «Vertigo» og «I Am His Voice» er verdt å fremheve. Ronny Østli
BLOOD FEAST Infinite Evolution Hells Headbangers 4,0/6 12. juli 2023 Så er vi kommet til album nummer fire fra New Jersey thrasherne. Ikke ille det, når bandet tross alt har holdt på siden 1985. Men ok, noen lengre pauser har det vært. Og dette her liker jeg godt. Fra «Crafting Carnage» setter i gang går det slag i slag et godt stykke utover skiva i klassisk thrash takt og med lite pauser og pusterom. Noe catchy, tyngde og variasjon får litt utover, i låter som «Eye Of Glass» og «The Preacher». Originalgitarist, og eneste evigvarende medlem Adam Tranquilli tok over vokalen etter forrige plate, og er langt fra så vill i nikkersen som Gary Markovitch var på åttitallet. Adam høres ut som en litt mildere Jeff Becerra fra Possessed. Men det er mye likhet i stemmen, og samme litt monotone måten å synge på. Men det fungerer greit det. For begge band. Videosingelen «Outbreak» synes jeg er et utmerket sted å begynne hvis du vil sjekke ut ny musikk av et gammelt amerikansk thrash metal band. Ronny Østli
BLOOD INCANTATION Absolute Elsewhere Century Media 4/6 4. oktober 2024 Amerikanerne sine to første plater
norwayrock.net
AN M E LD EL SE R blitt godt lagt merke til, noe som har ledet til et samarbeid med Century Media på deres tredje plate «Absolute Elsewhere». Jeg har ikke veldig godt kjenneskap til bandets skiver, men koste meg med konserten på fjorårets Beyond The Gates. Jeg tar meg selv i å ha avfeid bandet som mer grind ut fra den uleselige logoen. Men dette er langt mer progressivt og sci fi enn som så, selv om old school brutal death metal ligger i bunnen. «Absolute Elsewhere» byr på to låter, «The Stargate» på side A, og «The Message» på side B, dersom man velger vinylen. Disse er igjen delt opp i tre tablets, så plata totalt består av seks spor. Mye her blir litt masete for meg, men jeg liker at det fra et brutalt parti går over i et Tangerine Dream eller Pink Floyd aktig kosmisk parti, som den naturligste del i verden. Og det jeg legger merke til her er at overgangene kanskje er enda smidigere og mer innlemmet i samme låt, kontra tidligere. Det er variert, like brutalt som det er svevende eller teknisk, og det er mye å ta innover seg. At plata er under tre kvarter er veldig fornuftig. Jeg har sett kommentarer om at Blood Incantation er et friskt tilskudd og viser originalitet innen death metal, og det må jeg si meg enig i. Ronny Østli
BLUES PILLS Birthday BMG 4/6 02. august 2024 Dette er bandets fjerde album, og deres andre album uten gitarist Dorian Sorriaux. Bandet har alltid fokusert mye på psykedelisk bluesgitar, selv etter at Sorriaux sluttet, men de har samtidig utvidet og polert sitt sjangermessige repertoar. "Birthday" er et album der gitar-fokuset omtrent har forsvunnet, og de få antydningene til sologitar er partier som trekker kvaliteten ned mer enn det løfter opp. "Birthday" er langt fra psykedelisk blues-rock, men det er slett ikke et dårlig album. Det er tungt drevet av bass og trommer, med stramt komprimert, godt produsert sekstitallspoprock. Elin Larsson på vokal er det eneste konstante elementet i Blues Pills siden starten, og hun synger bedre enn noensinne. Albumet begynner med et knippe rett fram tempo-låter, helt greit som en oppvarming, men ikke så veldig spennende. Jeg kunne ønsket meg at det låt litt mer møkkete, litt slemmere. Når Larsson synger “I’m gonna make bad choices” så vet jeg ikke helt om jeg tror på henne. De er bedre som låtskrivere enn som rockere, og det er de litt roligere og mer luftige låtene jeg synes det får til aller best. Hør på den underholdende "Piggyback Ride", den engasjerende "Somebody Better", og den mørke "I Don't Wanna Get Back On That Horse Again". Karstein Helland
norwayrock.net
SKIVER SKIVER
CIRCULINE C.O.R.E. Inner Nova Music 3.5/6 20. september Åtte år skulle det ta amerikanske Circuline å ferdigstille studioplate nummer tre, etter sigende fordi kvintetten bruker fryktelig lang tid på å penne tekster... Siden «Counterpoint» er besetningen justert, stadig med keyboardist Andrew Colyer (fra The Tubes og Robert Berrys 3.2) som kunstnerisk drivfjær. Bandet sogner til det melodisk-symfoniske sjikt av den progressive rocken, ubestridelig influert av Pink Floyd, Camel, Genesis og Porcupine Tree, pluss en bøling neo-progressive slitere. Angivelig skal de ha tvunget seg til å skrive kjappere og knappere låter denne gang, da bandets naturlige puls ligger i midttempostredet, men alt er ved det tradisjonelle idet «Tempus Horribilis» innkapsler lytteren. Åpningssporet eksemplifiserer Circuline på sitt beste, hvor selve stemningen, samt to-tre bærebjelkefigurer, rår grunnen. Stykket er lamenterende og kinematografisk, spisset av Yes-formulerte a cappellabrekk og meningsbærende gitar- og klaviatursoli. Disige «All» kontinuerer noe av den samme klangen, men forflytter fokus til derivativt Steven Wilson-land og klinger verken troverdig eller særlig vellykket. «Temporal Thing» løper Echolyns pop-ærend, mens et reddsomt, overoptimistisk trekløver av «Third Rail», «Say Their Name» og «Blindside» blottstiller Circuline på sitt absolutt nedrigste. Ekstensive «Transmission Error» avrunder i det atmosfærisk-progressive hjørnet, med stil og tålelig substans. «C.O.R.E.» er illustrerende kvalitetsknudret, men ikke uten forekomster verdt å stifte bekjentskap med. Geir Larzen
CRIMSON VEIL Hex Reigning Phoenix Music 4/6 20. september Vokalist, keyboardist og komponist, Mishkin Fitzgerald, er klassisk skolert, og dennes kirkemusikalske bakgrunn kom i høyeste grad bandet Birdeatsbaby til gode. Med årene
utviklet Fitzgerald gryende interesse for aparte metallensembler, i den grad at «Hex» sågar utgis under nytt bandnavn. Birdeatsbaby anses som et lukket kapittel, men det er eksakt samme kvartett som utgjør Crimson Veil. Navnebyttet sammenfaller med en bevisst stilendring, hvor det progressivt metalliske og elektronisk-organiske trumfer tidligere amalgameringer av kabaret, klassisk og rock. Uttrykket er sintere, kaldere og minst like mørkt. Birdeatsbaby vil huskes som et underkjent undergrunnsfenomen; englendernes moderne metallassimilering har allerede skapt mer internasjonal furore enn Birdeatsbaby formådde i løpet av fem album. Verden fungerer dessverre slik at presentasjon og sjangerdoktrinære bekjennelser betaler seg bedre enn originalitet og kunst for kunstens skyld... Med det sagt skal det anmerkes at jeg forstår kvartetten. De har dessuten smidd et godt album i «Hex», hvis tittelkutt ble lansert under Birdeatsbaby-navnet i fjor. Låten leser som et prospektkort for Crimson Veil: Her syder Fitzgeralds hymnologisk-progressive tonespråk i topp av erkemoderne metallgrep og kunstpopingenium. Det er teatralsk, dynamisk, metrisk utfordrende, dommedaglig og vakkert. «Ribbons» deler det rockekirkelige med tidlig Muse, som sammen med «Joyless» eksemplifiserer Crimson Veil på sitt beste og mest pop-poengterte. Det skjer unektelig spennende ting i «Opulence» og «Task» også, men jeg greier ikke fri meg fra fornemmelsen av et band som holder seg musikalsk i tømmene for å tjene sjangerkrav. Hana Piranhas fiolin og harpe spilles i stort monn ut over sidelinjen, mens den dødsmetalliske vokal-implementeringen ofte synes forstilt. Hovedinnvendingen mot «Hex» er altså at materialet ikke speiler musikerne nok. I stedet stjeler presumptive sjangerforventninger fokus. Det er å håpe at kvartetten kvitter seg med sånt tøys foran neste plate; her er rett og slett for mye talent involvert til at man kan akseptere noen form for musikalsk selvtekt. Geir Larzen
THE CROWN Crown Of Thorns Metal Blade 4/6 11. oktober 2024 Jeg har ikke helt oversikten på hvor mange plater svenskene har servert oss nå. Jeg vet det ble to plater under nettopp Crown Of Thorns, som er tittelen på årets slipp. Gjennom karrieren har det kommet noen nyinnspillinger også, og langt i fra alt dette har nådd mine ører. Mye av The Crown sin musikk vitner om at de kommer fra Göteborg. Men oppi den melodiøse death metalen finnes mye thrash. Og derfor har jeg funnet mye
kult på skivene deres, noe jeg også gjør denne gangen. Første gjennomhøring ga meg ikke mye, jeg skal være ærlig på det, men etter hvert har mye løsnet. Åpningskuttet «I Hunt With The Devil» er som åpningslåter skal være, ganske så kjapp, men også noen melodiøse knagger. Uvanlig til så thrasha musikk å være er bruken av blastbeats. Ikke overdrevet mengde, men ganske så greit representert. «Martyrian» er mer melankolsk, selv om også den går unna. Favoritten min er snaut to minutter, og heter «The Agitator». Der snakker vi fet riffing og rett i trynet. Jeg blir ikke overrasket om det er en cover, men det er ikke noe jeg tar i skrivende stund, og har lite info foran meg. Mye av påfølgende «Where Nightmares Belong» følger samme lesten, selv om den er mer melodiøs og dobbelt så lang. «Crown Of Thorns» har opprinnelig ti spor, men digitalt har jeg mottatt tretten, så er du blodfan er det bare å lete opp versjonene med bonus spor. Ronny Østli
D-A-D Speed Of Darkness AMF Records 5/6 04. oktober 2024 Det begynner relativt rolig, men fengende i form av den veldig AC/DCesque “God Prays To Man” og setter med det tonen for et etterlengtet nytt album fra våre danske venner. “1st, 2nd & 3rd” følger så med litt mer uptempo og viser at D-A-D virkelig fortsatt har noe å fare med. Imponerende med tanke på bandets meget lange fartstid. Men høydepunktet kommer allerede som tredje spor, nemlig “The Ghost”. Denne tikker av absolutt alle bokser som gjør D-A-D til et av Skandinavias beste rockeband - den limer seg rett inn i hjernebarken og blir værende og jeg skjønner ingenting hvis ikke dette blir en av singelslippene. Tittelslippet minner meg på at D-A-D egentlig har gjort nøyaktig det samme i nesten 40 år, og det fungerer forsyne meg like godt i dag som på 80- og 90-tallet. Jada, fullt klar over at de flørta litt med grungen på “Helpyourselfish”, men man hører et lite snev av denne i årets ferske og - noe som ikke gjør noe som helst. “Head Over Heels” er en nydelig Americana-basert ballade som ender på en måte fem låter som er veldig varierte selv om det aldri er noe tvil om hvilket band man hører på - og akkurat her ligger selve styrken hos våre danske drenger; de har så til de grader funnet sitt eget sound og selv om de ikke finner på kruttet på nytt er kruttet de smeller av såpass sterkt at de ikke trenger det heller. Klassisk rock får vi i “Live By Fire”, en låt du skal jobbe hardt for å ikke være sur under avspilling - men surgubben må allikevel trekke litt for fadeout, for det er vi da vitterlig
NRM 3-2024
83
AN M ELDE L SE R
SKIVER ferdig med i 2024? “Crazy Wings” følger i samme spor med det som antakelig er skivas mest fengende gitarmelodi - enkelt, men briljant. Og så får vi litt sinna-D-A-D i “Keep That MF Down”, ikke låten generelt nødvendigvis, men tittelen sier det meste her. Litt mer “Helpyourselfish” i både “Strange Terrain” og “In My Hands”, som er to av “Speed Of Darkness” sine seigere representanter og fortsetter å vise til en meget variert skive som hittil ikke har bydd på noen nedturer. “Everything Is Gone Now” høres ut som en veldig trist ballade, men er egentlig selve fresrockeren på albumet man kanskje har venta litt på uten å være klar over det. Ekstremt fet riffing og et meget fengende tempo gjør denne til en stor favoritt blant et råsterk låtmateriale. Og hvis man da legger til avslutningstrioen “Automatic Survival”, “Waiting Is The Way” og den nydelige nedstrippede “I'm Still Here” så sementerte de en skive av et meget solid kaliber. Jeg tipper fansen vil si seg meget fornøyd med skiva, men tror vel kanskje ikke den vil dra inn noen nye fans. Men jeg håper det, for D-A-D har så vitterlig levert igjen - som de alltid gjør. Sven O. Skulbørstad
DARK TRANQUILLITY Endtime Signals Century Media 4/6 16. august 2024 Det er en rar setning å si at et band er så variert at du vet hva du får. Men dette stemmer egentlig bra med Dark Tranquillity. Bandet som var med på å grunnlegge den melodiøse Gøteborg death metallen fant raskt et gotisk tilsnitt, og i likhet med de siste noen og tjueårene er også «Endtime Signals» en fin blanding av death metal med growling, og langt roligere spor med ren vokal. Og vokalist Mikaen Stanne skal ha for at fortsatt begge varianter holder høy standard. Så i stedet for å lete etter noe direkte nytt må vi her ta for oss om låtmaterialet holder. Og det synes jeg det gjør. «Unforgivable» og «Enforced Perspective» er god melodiøs svensk death metal. «Neuronal Fire» er også tidvis en kjappis, men veldig melankolsk, og min favoritt på skiva. Også må jeg trekke frem balladen «One Of Us Is Gone», som omhandler deres tidligere gitarist Fredrik Johansson. Og det som virkelig gir gåsehud er at teksten er lagt på musikk han hadde skrevet og ga til bandet før han døde, og sa de måtte bruke om de ønsket. Dagen jeg skriver denne anmeldelsen er «Not Nothing» sluppet som singel. Den synes jeg ikke er bedre enn helt grei. Den låter akkurat sånn man forventer Dark Tranquillity skal låte. Som sagt, dette er neppe en skive som overrasker, men likevel inneholder den mange gode låter. Bare det å tenke på den sjarmerende scenepersonligheten
84 NRM 3-2024
til Mikael Stanne gjør meg glad når jeg hører musikk han synger. Ronny Østli
DECEASED Children Of The Morgue Hells Headbangers 4,0/6 30.august 2024 Deceased er et av disse amerikanske death metal bandene som aldri slo helt i gjennom, til tross for at de slapp et tidsriktig debut album, «Luck Of The Corpse» i 1991. Nå har veien til plate nummer elleve, «Children Of The Morgue» vært ganske sprikende, hvor de har vært innom thrash, heavy metal og death’n’roll, som er nærliggende å beskrive årets slipp. Og da gjerne alt samlet på samme skive, noe som har gjort det litt vanskelig å finne en rød tråd i bandets musikk. I motsetning til mange av sine kollegaer, så inneholder kvintetten hele tre medlemmer som har vært med siden debuten, og fremdeles anført av trommis og vokalist King Fowley. Tittelkuttet åpner og er en kul melodiøs death metal låt, og får en reprise i det vasse avslutningssporet «Farewll». Det er mye melodiøse knagger på denne skiva. «Brooding Lament» er min favoritt i så måte, sammen med «The Gravedigger». Jeg liker også de litt småstygge Voivod aktige riffene som kommer som krydder inni mellom. Nå er dette en ganske jevn skive, kontra det jeg beskriver om tidligere verk. En litt annerledes låt er den mer rocka «Terrornaut», men den synes jeg derimot er veldig fet, og kanskje mitt favorittspor. Jeg gir ikke en støttekarakter for lang og tro tjeneste, men en karakter som gjenspeiler en plate jeg synes er ålreit. Ronny Østli
DEEP PURPLE =1 ear Music 4,5/6 19. juli 2024 Det melder seg alltid en viss spenning når rutinerte ringrever i andre halvdel av 70-årene gir ut ny musikk, og kanskje spesielt når det er band som ligger hjertet såpass nært som Deep Purple gjør. Man forventer nok ikke et nytt “In Rock” eller “Perfect Strangers”,
men et visst kvalitetsstempel bør man kunne forvente. Ok da, så er nykomlingen Simon McBride (gitar) bare guttungen med sine 45 år, men han er på vei til å bli voksen han også. Og etter nærmere to år i line-upen, er det spennende å høre hva han kommer opp med på ny musikk. Etter 2020-utgivelsen “Whoosh!” er nok forhåpningene ganske høye, for det var et album som overrasket positivt. Er det lov å si at alderen begynner å vise seg uten at det betyr at vi klager? Ian Gillan, som uten tvil er en av denne skribentens absolutte favorittvokalister, fyller tross alt 80 år i august neste år, noe stemmen hans begynner å bære preg av. Bevares, han låter fremdeles umiskjennelig Gillan, men det er en kraft i stemmen hans som ikke er like tilstedeværende som tidligere. Kraften i trommis Ian Paices lender begynner også å få det, og kanskje spesielt tydelig blir det på platas sterkeste spor; “A Bit On The Side”, der solospot-en hans i låten låter snublende. Men på den annen side driver han grooven i låten med svært så spretne 16-deler på basstromma. Det har vi vel knapt hørt fra den kanten siden “Fireball” i 1971(!) At bandet fortsatte samarbeidet med Bob Ezrin i produsent-stolen ser jeg nærmest på som en selvfølge når samarbeidet på “Whoosh!” gikk så bra. Og det skal presiseres at han også er kreditert på låtskriversiden. “=1” er nok ikke like sterk låtmessig som forgjengeren, men ovennevnte “A Bit On The Side” satte seg umiddelbart, og troner alene på topp av låtene, men også spor som “Show Me”, “OldFangled Thing” og “Lazy Sod” stikker seg ut i positiv forstand, og både gitarsoloen til McBride og orgelsoloen til Don Airey på sistnevnte er strålende! Og så er det noe med Deep Purple og shuffle, da. Det drivet de får da er det ikke mange som gjør etter dem. Sløyt og suggererende fra første til siste tone! Og når vi nå er inne på keyboard- og gitarsoloer, så leverer duoen en aldeles strålende duell på åpningssporet “ “Show Me”. Sistelåten satte også spor, der gutta slipper løs prog-rockerne i seg med et riff i 7/8. Også her leverer McBride en strålende solo. Det er moro, når vi har vært så godt vante med Ritchie Blackmore og Steve Morse i alle disse årene. (Neida verken Joe Satriani eller Tommy Bolin er glemt.) Ei utrolig stilig låt å avslutte skiva med, utvilsomt! Hvordan konkluderer vi så om Deep Purple anno 2024, 22 studioalbum og nesten 55 år ut i karrieren? Joda, de gamle er fortsatt eldst, og det er moro å høre ny musikk fra band man har fulgt siden man var guttunge. “=1” skal nok få sine runder på tallerkenen, og det blir spennende å se hvor høyt den ender opp på lista når 2024 skal oppsummeres. Jan Egil Øverkil
DEFENCES Shadowlight Long Branch Records 2/6 8. november Vi kan neppe gi Cher skylden for alt som er galt i verden, skjønt dennes grønnjævlige «Believe» fra 1998 dannet en digital-estetisk presedens vi fremdeles sliter med. Auto-tune kan nyttes som hendig redskap, men arven etter «Believe» anvender nevnte teknologiske fasilitet som legitimert instrument i seg selv. Håpet hviler på en fremtidig generasjon som opponerer mot skiten og kaller det en pinlig anakronisme. Enn så lenge rir et fremadstormende band som Defences ukritisk på moderne forskrifter. Den engelske kvintetten innestår elektronisk dansemusikk i metalldrakt, hvor den kvinnelige vokalen druknes i autotune, mens bandleder William Young inntar rollen som halskatarrpasient. Spørsmål om suverenitet, nyvinning eller melodisk tilfang går ikke å fremme i angjeldende kontekst da hele prosjektet klinger som en plastisk forretningsidé, hvor klisjétyngden brekker nakken på lytteren i løpet av fem sekunder. Defences tilvirker lyd (og formodentlig mye sirkus) for horder uten musikalsk interesse, og skal følgelig ytes motstand. «Gold In The Dark» representerer eneste plateforekomst med vederkvegende kimer. Geir Larzen
DEFILED Horror Beyond Horror Season Of Mist 3,5/6 20. september 2024 Japanske band låter sjelden som andre band, og sånn sett er Defiled kanskje skuffende ordinære. Bandet ble dannet i 1992 i en oppblomstrende death metal bevegelse, og de amerikanske bandene fra samme periode er nærliggende å sammenligne med. For meg er nettopp dette gjerne et godt tegn, for selv om det går unna er det ikke konstant blastbeats, og basstrommene holder et moderat tempo. Vokalen til Yusuke Sumita er heller ikke av den helt kjellerdype typen, mer i retning Speckmann, og
norwayrock.net
AN M E LD EL SE R det synes jeg passer bandets musikk bra. Når «Smoke And Mirrors» åpner plata, er det riktignok blasting og høyt tempo, mens tittelkuttet som følger er tyngre og mer rytmisk, og her slår det meg at dette låter veldig Duracellkanin. Trommis Keisuke Hamada har selv styrt spakene under innspillingen, så jeg finner dette valget av trommelyd noe underlig. «Horror Beyond Horror» er kvartetten fra Tokyos åttende plate, og selv om denne type death metal ikke er hva jeg hører mest på, og at produksjonen med fordel kanskje kunne vært mer massiv, så er det likevel noe sjarmerende og fett over det hele. Siste halvdel av skiva fenger meg mest med «Replicator Dynamics» og Deicide-aktige «Psychopomp» som favoritter. Ronny Østli
DELVING All Paths Diverge Stickman Records 5/6 23 August 2024 The instrumental psych-kraut-progrock project delving, headed by Nicholas DiSalvo (the frontman of Elder), explores instrumental music with an emphasis on psychedelic rock, krautrock, early electronic music and ambient sounds. ‘All Paths Diverge’ is delving’s second full-length album and was composed between time on tour and in the studio with Elder. DiSalvo is joined by Michael Risberg (Elder, Weite), Ingwer Boysen (Weite) and Uno Bruniusson (Maggot Heart). As the album is a kaleidoscope of soundscapes, breaking it down track by track seems to subtract from the experience of listening to it as a whole, but ‘Zodiak’, a progressive piece which transitions between 70s prog and ambient textures displays some of the most heavy and progressive moments of the album. It is the album’s longest and most expansive track at over 13 minutes, although the single edit is shorter. If you are looking for a single track to introduce you to delving, this is it, and it includes a powerful guitar section from Elder‘s Michael Risberg. It is, above all, a journey in sound exploration by a remarkable mind, which I recommend you embark upon. Anne-Marie Forker
norwayrock.net
SKIVER SKIVER egentlig det meste. Pål J. Silihagen
ECLIPSE Megalomanium II Frontier 5/6 20. september 2024 Hitmaskineriet aka Erik Mårtensson og hans Eclipse fortsetter med full damp og er klare med sitt 11. album i rekka. Som platetittelen tilsier er dette en naturlig oppfølger og forlenger av fjorårets “Megalomanium”, en skive som jevnt over fikk strålende kritikker og ble godt mottatt hos fansen. Så hva kan du forvente av oppfølgeren? Jo, mer av det samme ispedd moderne rytmer og finesser i form av EDM. Ikke min favoritt og jeg innrømmer glatt at jeg liker Eclipse best når de organiske instrumentene styrer showet, og ikke minst når vokalist Mårtenssons stemme - som både er glatt og rå på samme tid - runger ut av høyttalerne. Hvordan han fortsatt klarer å hoste opp det ene fengende refrenget etter det andre vil være en godt bevart hemmelighet som bare han har oppskriften på. Som du sikkert skjønner er “Megalonium II” en aldri så liten fest av fengende 80-talls rock ispedd et veldig tidsriktig og moderne sound. Lik det eller ikke, men det er umulig å ikke la seg imponere av hvor variert denne skiva er. Her får du både i pose og sekk. Fra sukkersøte ballader til tunge gitarriff og heftig klassisk melodiøs hardrock. Alt er med andre ord som tidligere. Med subjektive ører er det nok låtene “Divide & Conquer”, “Pieces” og “Apocalypse Blues” som fenger meg mest og setter det største avtrykket i øregangene, men også den mer rene pop/rock låta “All I Want” som kunne vært pumpet ut av Bryan Adams på en godværsdag. Joda, det er mer enn nok å hoppe i taket av her, og “Megalomanium II” er ikke det skattegrann dårligere enn fjorårets skive. Selv en gammel grinebiter som meg må la seg imponere og sjarmere av låskriverkunst som dette. Når det i tillegg er mesterlig produsert med masse punch, sinnrike lyddetaljer og fabelaktige arrangementer som suger deg inn i høyttalerne, ja da er det vanskelig å ikke gi Eclipse nesten full score på terningen. Og en annen ting som er essensielt her er å gi skiva rikelig med lytting og tid, da vil du høre alle nyansene og dynamikken i skiva, selv på de sukkersøte og litt klissete låtene. Det er få om noen band i denne genren som klarer å fenge meg slik Eclipse har gjort og gjør, men som en klok mann ved navn Duke Ellington en gang sa: ‘Det finnes bare to typer musikk, god og dårlig.’ Eclipse befinner seg definitivt i første kategori og “Megalomanium II” er kort oppsummert oppskriften på hvor bra moderne hard rock kan låte, selv med utagerende bruk av syntetiske hjelpemidler (EDM). Enkelt forklart har nesten samtlige av albumets elleve spor hitpotensiale, og det sier vel
ELEPHANT9 & TERJE RYPDAL Catching Fire Rune Grammofon 4.5/6 18. oktober Vi har mye å takke Elephant9 for. Trioen av bassist Nikolai Hængsle Eilertsen, tangenttraktør Ståle Storløkken og batterist Torstein Lofthus vedvarer å levere minneverdige konserter og album. Det spørs likevel om vi ikke er dem mest takknemlige for å dra Terje Rypdal ut av Tresfjord-skogene i 2016. Elephant9 oppførte en håndfull konserter med gitarunikumet nevnte år. «Cathing Fire» dokumenterer imidlertid evenementet som avstedkom på Nasjonal Jazzscene i Oslo, januar 2017, hvorunder angjeldende musikere hadde blitt riktig varme i bandtrøya. Fonogrammet holder gnistrende lydkvalitet og oppvarter seks sentrale Elephant9-komposisjoner av nyere årgang. Trioens sporadiske kollaborasjoner med Reine Fiske har vist seg uavlatelig grødefulle, særlig liveplata «Psychedelic Backfire II» er å anbefale, men det tiltrer dog en gåtefull og fargeeksplosiv elevasjon av materialet med Rypdals sceniske addendum. Det er nesten sykt hvor mye én musiker kan bearbeide tekstur, timbre og spenning bare ved sin blotte tilstedeværelse, også fordi Rypdal er en reseptivt lyttende samspiller, som kan pause i lengre strekk mens mangeårige kollega Storløkken løper berserk over klaviaturet. Hængsle og Lofthus fosskoker som rocka jazzkomp under hele seansen, for dette etterlever i høyeste grad en klassisk fusjon av bredbent 1960-tallsrock og jazz. Ekstensivt live-dynamiske tapninger av «I Cover The Mountain Top» og overstyrt rampete «Dodovoodoo», samt svingattakkerende «John Tinnick» til tross, forestillingens ypperste enkeltepisoder tiltrer i «Psychedelic Backfire» og «Fugl Fønix», og markeres ved førstnevntes katedraltunge akkordrekke av orgel og mellotron, samt andre halvdel av sistnevnte hvor Rypdal og Storløkken virkelig «lar fjellene synge» i en ny og usigelig vakker stratosfæriskhymnologisk sekvens. Platetittelen holder vann – dette er lyden av et ensemble i flammer. Om du kun tar deg råd til ett Elephant9-album i livet, gå for dette. Geir Larzen
ENSIFERUM Winter Storm Metal Blade 4/6 18. oktober 2024 Pandemien tvang låtskriver Markus Toivonen til å tenke annerledes når det kom til å skape musikk. Tekniske løsninger har aldri vært en del av kreativiteten. Med dette åpnet en ny verden seg og plata bærer preg av å være mer episk enn tidligere. Det låter Ensiferium, så det er ikke totale omveltninger vi snakker om. Det er lystig og melodiøst, og Ensiferum er et band som holder seg på et akseptabelt nivå for meg. Det har de gjort ved flere tilfeller tidligere også. Det er en kul melankoli som gjør at de folkeaktige melodiene ikke blir overlystige og heller ikke altfor Finntroll. Pekka Montin kom med etter forrige skive, og bidrar med keyboard og clean vokal, noe han utfører veldig bra. Min favoritt, tunge «Scars In My Heart» synges derimot i sin helhet av Madeleine Liljestam fra Eleine. Den nydelige introen «Auruora» følges opp av «Winter Storm Vigilantes», og er en kjapp og melodiøs åpning. Det neste sporet; «Long Cold Winter Of Sorrow And Strife» er tyngre og mørkere, en låt jeg liker godt. «Fatherland» derimot, bikker litt over når det kommer til lystighet og storslagenhet. Da må jeg hente meg en kaffe. Det er et par sånne tilfeller her altså. Jeg synes likevel finnene kommer godkjent og trivelig ut av det med sin niende plate. Ronny Østli
FLESHGOD APOCALYPSE Opera Nuclear Blast 4/6 23. august Sjette album fra italienske Fleshgod Apocalypse ble etter sigende initiert av Francesco Paolis nær dødenopplevelse i 2021, da instrumentalisten og sangeren måtte fraktes bevisstløs ned fra en fjelltopp. Liv og død, angst, smerte og håp gir tematisk grobunn for gjengse italiensk opera-litteratur, inkludert yngre sjeler som setter seg fore å prolongere nasjonens tradisjoner med ekstremmetalliske verktøy. Symbiosen av klassisk symfoni, opera og metall
NRM 3-2024
85
SKIVER er ingenlunde ny, men angjeldende italienere har i senere år vært klassens desidert driftigste, om man unndrar progressivt eksperimentelle CorpoMente og Igorrr diskursen. «Opera» intonerer med «Ode To Art», en konsis arie, før bandets temporasende vesen hamrer inn dørene, med symptomatisk praleri. Måtehold ligger ikke for italienere – her pepres teksturen uavbrutt med storslåtte kor, halsbrekkende komp og virtuose instrumentalfraseringer. Disco-titulerte «I Can Never Die» viser en kvintett som ris av et ønske om å ekspandere tilhørerskaren, for sopran Veronica Bordacchini, nu slått til permanent bandmedlem, skjenkes den rene popsymfoniske platityde som refreng, ikke bedre pennet enn tverrsnittet av dagens metallsymfoniske åk. Det derivative omkvedet etablerer aldri musikalsk troverdighet, og ville ha falt igjennom isen hadde det ikke vært for et smart brostrekk som funderer en slags koalisjon av polariteter. Kvinnelige sopranstemmer hefter ved i påfølgende spor. Det samme gjør erkjennelsen av at Fleshgod Apocalypse er i ferd med å levere en metallopera i ordets rette forstand, med libretto av multiple karakterer, kor og narratologisk aksentuering. Lynende arpeggioer, teknokratiske basalspor og gnistrende melodilinjer, influert av barokkens, klassisismens og romantikkens høvedsmenn, får denne gang selskap av dempete, tempokontrollerte passasjer, samt betydelig mer konvensjonelle vokalmelodier, som åpner dynamikken. Baksiden av medaljen er at Fleshgod Apocalypse plutselig påminner andre aktører på noenlunde samme gren. Særdraget svekkes, allmennappellen økes. Enn så lenge preserveres såpass mye spenst i bandets klassisk-influerte instrumentalvirke at italienerne lander på beina, men jeg er ikke overbevist om at dette er farbar vei for et ensemble som hittil har vist finger til sjangertraktater og gjennomsnittslytteren. Kompositorisk stiller «Opera» som bandets minst spennende skive på mange år. Singelen «Bloodclock» gir et adekvat bilde på albumets forfatning. Platas bestenotering er folkemusikalsk forrykende «Morphine Waltz», hvor Bordacchini forkaster det pene til fordel for rasende rockeskrik. Geir Larzen
FLOTSAM AND JETSAM I Am The Weapon AFM 5,0/6 13.september 2024 Flotzilla lever, og er sintere enn noensinne. Ja, for dette er amerikanernes hardeste plate. Tittelkuttet er en av singlene, og hør på slutten av den. Og ta også med «Gates Of Hell». Dette er brutalt til
86 NRM 3-2024
Flotsam And Jetsam å være. Eller hva med nedstemte og tunge «The Head Of The Snake»? Ok, å overgå seg selv i hardhet har ingenting med kvalitet å gjøre. Men det viser et band som ikke stagnerer, men som tar et par sjanser og låter relevante. Og låtene er bra. Det er mye fet riffing, og samtidig catchy. Vokalist Erik Knutson har teft for melodilinjer og synger like sprekt som han har gjort på alle bandets seksten plater (medregnet en nyinnspilling). Singelen «Primal» slo meg som veldig safe og har et riff jeg synes egentlig er litt tafatt og sidrumpa. Men så er det nå en gang den jeg går og nynner på, så en misjon har den jo. Av platas elleve låter er det egentlig ingen jeg finner direkte dårlig, selv om de nevnte outsiderne har favorittstemplet hos meg. Ronny Østli
FUNERAL Gospel Of Bones Season Of Mist 3,5/6 18. oktober 2024 Funeral har fått opp arbeidstempoet, og slipper sitt syvende album, tre år etter «Praesentialis In Aeternum». Og denne gangen med en tittel man kan uttale og ikke minst huske. Som vanlig er det doom, og nok en gang litt endringer i besetningen. Det mest merkbare er selvsagt stemmen. Og det er her jeg sliter. Eirik Krokfjord har en mørk rungende stemme, men for meg blir den altfor monoton og slitsom. Han synger noe som for meg høres riktig ut, og er helt sikkert flink, men jeg holder kun en låt av gangen. Selv om denne type stemme passer godt til musikken. Funeral er kjent for sine lange låter, men denne gang holder låtene seg under ti minutter. «My Own Grave» og «Yesteryear» er singlene fra plata, og er isolert gode låter. Jeg liker også «To Break All Hearts Of Men», som for utenom å ha kvinnelig vokal er en litt annerledes låt. Ellers er det alltid koselig med norske tekster, og på «Gospel Of Bones» finnes dette alibiet i «Når Kisten Senkes», også dette en godkjent låt. Fiolinist Sareeta kjenner vi fra en rekke norske band, i Funeral er dette hennes debutskive. Og det symfoniske er godt ivaretatt, kanskje mer enn noen sinne, og jeg hører dette er en plate som det ligger mye jobb bak. Likevel når det ikke like godt inn hos meg, som tidligere verk. Ronny Østli
GAEREA Coma Season Of Mist 4/6 25. oktober 2024 Jeg glemmer disse portugiserne mellom hver skive. Og jeg lar meg hver gang overraske over at dette ikke er så verst. Black metal går de under, men melodiøs death/post-black vil jeg kanskje heller si er riktig. Det er noe moderne over dem, samtidig som det er de kalde melodiene på lyse strenger vi kjenner fra svartmetallen. «Coma» er et album med mye stemning, det være seg black metal, eller de rolige synthpartiene, som får meg til å tenke på Shape Of Despair. «Coma» er bandets femte plate, og tittelkuttet er en kul mer rytmisk låt, som skiller seg litt ut. Min smak heller mer mot den melodiøse black metallen, med låtene «Hope Shatters», «Wilted Flower» og «Shapeshifter» som favoritter. Jeg tenker Dark Tranquillity av og til når jeg hører på skiva, og antar de kunne gjort noe som dette om de hadde helt mer mot black metal. Ronny Østli
GHOST Rite Here Rite Now (Original Motion Picture Soundtrack) Santasma Records 5/6 26. juli 2024 Det er faenmeg ganske så godt gjort å polarisere rockmassene slik Tobias Forge og hans Ghost nå i snart 15 år har lekt seg til. Det er borti umulig å i lengden forholde seg nøytralt til dette teatralske poprocksirkuset som stadig leverer hardrock med nært penetrerende catchy hooks; det faller stort sett ned som elsk eller fnys, i slike kontraster en knapt har sett siden Kiss´første storhetstid (som også for øvrig får sitt lille hattetipp på baksida av omslaget). Sjøl halvveis avfeide jeg i sin tid debuten som et ´småartig og ganske velsmidd forsøk på å blande Iron Maiden med Abba, men ikke så meget til meg´, og jeg tenkte ikke all verden på dem før 2015 og tredjealbumet «Meliora» virkelig fortalte hvorfor skapet skulle stå akkurat der – og siden har også jeg latt meg forføre av bandets herlige
smektende popmelodier i metalliske rammer. Forge tenker alltid ´større´, og nå foreligger en ganske så fyldig dokumentarfilm, spunnet rundt to konserter fra L.A. i fjor, hvorav dette da er soundtracket – til forveksling likt et tradisjonelt dobbelt live-album. Jeg har ennå til gode å se hva filmen har å by på utover det soniske, og jeg har heller ingen tilgjengelig info ut over hva som er allment tilgjengelig, men anyways. Teknisk sett er dette en bortimot prikkfri leveranse, alt hva det spille- og lydmessige samt følelsen av å ´være til stede´angår (og jeg vil tippe at filmen servert i en hi-tech kinosal til det ypperste vil aksentere dette), og det hele er så knivskarpt produsert og sammenskrudd at det er til å få gåsehud på sine unevneligheter av. Et superluftig lydbilde får virkelig fram hvilke kvaliteter som bor i dette bandet – bare hør basslyden, som grenser opp til en perfeksjon knapt hørt siden Queensrÿches «Operation Mindcrime». Det er dog nesten mistenkelig hvorledes det ikke finnes et eneste lite hår ute av stilling gjennom disse 90 minuttene, men pfffda... Live-følelsen er upåklagelig, og det meste låter et par hakk røffere enn hva studioversjonene byr på. Ei låt som «Cirice» har fått en kledelig ekstra tyngde, og «Rats» vinner virkelig på litt mer baller i sparket. Forge har publiken i sin hule hånd fra sekund én, og bandets teatralske elementer kommer virkelig til sin rett – det låter gjennomgående stort, godt hjulpet av god korehjelp, selv om akkurat koringene her ikke ligger like godt i miks gjennom herlige «Mary on a Cross» som en har i bakøret fra tidligere. Like fullt, det er saker og ting å plukke på også på denne skiva. For en nysvoren fan best kjent med bandets seinere skiver er dette platinabelagt gull fra ende til annen, men det finnes ikke ett eneste spor fra de to første skivene, og videre ville jeg personlig ha skifta ballade fra Roky Erickson-coveren «If You Have Ghosts» til nydelige «He Is» og også ha funnet plass til såvel min favorittlåt «From the Pinnacle to the Pit» som den vanvittige moll-versjonen av «Here Comes the Sun». Utført låtvalg kan vel forsvares med at de to førstnevnte samt annet eldre materiale finnes på tidligere live-skiver og at dette er et riktigere bilde av bandet pr. i dag (eller mer korrekt; i fjor), men som et musikalsk rammeverk rundt en større dokumentarfilm trolig ment å vise fram bandets generelle virke, er dette å regne som en alvorlig type 2-feil i vår alltid løpende musikalske EU-kontroll. Men, pirk til side; dette er ei skive som så visst kan surre og gå på repeat en stund, og det er bare å venne seg til at dette bandet forsetter å levere storslagen og catchy poprock i metallisk drakt, enten en elsker det eller om en derimot tar skammelig feil. Wilfred Fruke
norwayrock.net
SKIVER
DAVID GILMOUR Luck and Strange Sony Music 4/6 6 September 2024 David Gilmour releases his first solo record in 9 years in September 2024, and he claims it is good enough to rival his best Pink Floyd work, stating ‘This is the best album I’ve made since “The Dark Side of the Moon”’. That’s a high bar to set, and implies that the record will be a classic, but is it? The album, recorded over five months in Brighton and London, features eight new tracks along with a reworking of The Montgolfier Brothers’ ‘Between Two Points’. Musicians contributing to the record include Guy Pratt and Tom Herbert on bass, Adam Betts, Steve Gadd and Steve DiStanislao on drums, Rob Gentry and Roger Eno on keyboards with string and choral arrangements by Will Gardner. The late Pink Floyd keyboard player Richard Wright also features on the title track, recorded in 2007 at Gilmour’s house. It’s a family affair, and Gilmour’s daughter Romany sings, plays the harp and performs lead vocals on a few tracks. The majority of the album’s lyrics are written by Polly Samson, Gilmour’s co-writer, collaborator and wife, who says the lyrics are ‘written from the point of view of being older; mortality is the constant’. There are plenty of echoes of Pink Floyd on the album with bassist Guy Pratt playing on six of the songs, a heartbeat intro to one song, and as mentioned, an old improvisation with Richard Wright. Although the record is less reliant on guitar solos than Floyd was, the album is, of course, decorated with beautiful guitar work, right from the first track ‘Black Cat’, a short, one and half minute guitar solo backed by a piano. Then comes the gently driven title track, ‘Luck and Strange’, and the single ‘The Piper’s Call’, which is one of the album’s highlights, with a catchy chorus and guitar playing that somehow sounds like ‘Dogs’ crossed with ‘Coming Back to Life’ from ‘The Division Bell’ album. A fresh ambience comes with the slow burning ‘A Single Spark’, thanks to the choir recorded at Ely Cathedral, a landmark Floyd fans will be familiar with from ‘The Division Bell’ cover. Gilmour’s daughter, Romany, is the star of the next couple of tracks, with a 46 second interlude on the harp on ‘Vita Brevis’ followed by ‘Between Two Points’, where she sings with both vulnerability and understated control. The swaying ‘Dark and Velvet Nights’ has an intro that sounds like something from ‘The Wall’ album before the rhythmic backing kicks in, reminiscent of that in Floyd’s ‘Coming Back to Life’. ‘Sings’ is a heartfelt plea from Gilmour not to leave his family cocoon, as low, ominous strings grow
norwayrock.net
in the background. The production on this track is particularly impressive. Gilmour’s swelling, almost orchestral guitar illuminates the closing track ‘Scattered’, complete with the pulse of a heartbeat, and the most Floydlike song. The keyboard is similar to ‘Echoes’ from ‘Meddle’, followed by a short and stunning grand piano solo. Not escaping his Floyd past, but paying tribute to it, the record still contains a freshness, thanks in part to Charlie Andrew, whose production work with Alt-J Gilmour was impressed with. It’s not Gilmour’s best work since ‘A Dark Side of the Moon’, as he claims, but it’s still a fine album. The lyrics might be looking at the past, but the music is looking to Gilmour’s future. Anne-Marie Forker
GOD DETHRONED The Judas Paradox Reigning Phoenix Music 4/6 6. september 2024 Kvartetten fra Beilen i Nederland er veteraner innen blackened death metal, men jeg føler likevel ikke at bandet har fått et riktig fotfeste her til lands. Nå skal ikke jeg skryte på meg å være kjempefan av alle de tolv platene deres, men de siste skivene synes jeg er langt bedre enn det tidligere materialet. Tittelkuttet ble sluppet som singel tidligere i sommer og er en tung ålreit låt, som åpner plata. «Asmodeus» og «Kashmir Princess» er langt mer melodiøse, og mine favoritter. Disse fungerer som fine motpoler til mer brutale «Hubris Anorexia» eller mer drivende «The Hanged man». Lyden er tung, og skiva er variert, og jeg synes det er på tide at flere nordmenn sjekker ut God Dethroned. Ronny Østli
HAMMERFALL Avenge The Fallen Nuclear Blast 4/6 09. august 2024 De svenske ridderne er tilbake med sitt 13. album i rekka og har de fortsatt kvasse sverd i slira? Både ja og nei. Her er det fint lite som overrasker, men det gjør ikke skiva til noe makkverk av den grunn. Bortsett fra et par litt platte
og intetsigende låter hvorav "Hail To The King" utmerker seg signifikant som en skikkelig tynn suppe kokt på rustne spikre, er det heldigvis overvekt av gode låter. Vel og merke hvis du liker klassisk metal med mye testosteron og tekster som ikke innbyr til mye refleksjon. Det er som det er og Hammerfall leverer i så måte varene. Få om noen andre band i genren har vel klart å gi ut gjennomgående gode album slik som svenskene, også i de senere årene. Jeg må nok innrømme at "Avenge The Fallen" ikke helt klarer å engasjere meg, for i mine ører har bandet de beste skivene og låtene bak seg og det skal godt gjøres å overgå de første albumene. Er du i tvil, er det bare å sette seg ned og høre på "Glory to the Brave", "Legacy Of Kings" og "Renegade". Og ikke minst "Crimson Thunder", som det forsåvidt hersker delte meninger om, men uten tvil min personlige favoritt og en real oppvisning i moderne pompøs og delikat heavy/power-metal. Det til tross er det som sagt flere gode og varierte låter på "Avenge the Fallen", hvorav den tunge og galopperende "Burn It Down" stikker seg frem som skivas sterkeste låt, i likhet med det pompøse avslutningssporet "Time Immemorial" som runder av skiva på en god måte. Verdt å nevne er også "Rise of Evil" som starter med et skikkelig Judas Priest-inspirert riff og inneholder en sterk melodilinje, men refrenget blir litt for platt og faller dessverre litt igjennom. Produksjonsmessig låter dette selvfølgelig fett som fy, og det er heller ikke noe å utsette på den tekniske utførelsen. Ei heller Joacim Cans som holder stemmeprakten imponerende intakt. Men skiva klarer ikke helt å fange meg, og årsaken er rett og slett at dette har de gjort så mye sterkere og bedre før. Likevel er jeg rimelig sikker på at blodfansen vil elske dette og sannsynligvis kan de også kapre noen nye fans med sitt siste epos fra slagmarken. Hammerfall er jaggu seiglivede og vanskelige å vippe av tronen… Pål J. Silihagen
BETH HART You Still Got Me Provogue 5/6 25. oktober Utemmelige Beth Hart, som nylig gjestet Norge, er blitt en nesten like god låtskriver som sanger. Forløsningen kom med «Bang Bang Boom Boom» i 2012, og siden har 52-åringen utelukkende tilvirket gode soloplater med tentaklene i amerikansk rootsmusikk. Skussmålet overdras sågar samarbeidsprosjekter med Joe Bonamassa, som ingenlunde desimerer Harts stilistiske bredde. Høstens utgivelse, hennes ellevte soloalbum, innbyr til moderne americana-fest,
vekselsvis av eksplosivt blodig og sart valør. Åpningskuttet «Savior With A Razor» stiller kvalitativt på par med «Baddest Blues», og er en blytung sak med djevelens intervall, hvis gitarfigur ihendehaver gitte likheter med Slash’s Snakepits absolutte mesterstykke «Neither Can I»; meningsbærende er det derfor at nettopp Slash gjester låten. Hovedpersonen synger bedre og bedre jo eldre hun blir, både under konserter og på plate, og viser seg særlig mesterlig i omgang med sardoniske, rå uttrykk. Forøvrig rommer «Savior With A Razor» et par teatralske, uforutsette akkordprogresjoner som trygger særdrag og originalitet. Andre bemerkelsesverdige spor favner kabaret-polkaen «Never Underestimate A Gal», loungejazznummeret «Drunk On Valentine», v o l d - i - n æ r e - r e l a s j o n e r- h y m n e n «Don’t Call The Police», croonersmektende «Pimp Like That» og en hjemsøkende operette-blues-finale i «Machine Gun Vibrato». Sistnevnte ville ikke vært direkte upassende tidlig i Kaizer Orchestras «Maestero»utlegg, rent hypotetisk, og besørger artistens stiligste plateavslutning. «You Still Got Me» er trolig Harts beste soloarbeid og i alle fall den stilistisk mest velnærte. Interessen daler noe midtveis i programmet, som vies artistens country-, soul- og gospel-influenser, men utførelsen står konsekvent til terningkast seks. Jeg bejubler dessuten albumets firskårne stilpalett. Slik skal det gjøres. Geir Larzen
HELVETETS PORT Warlords High Roller 3/6 6. september 2024 Helvetets Port er et av mange svenske band som debuterte under bølgen av klassisk hardrock for rundt femten år siden. Jeg likte mange av bandene, men Gøteborgkvartetten fikk jeg ikke helt fot for. Joda, det låt greit, men de manglet det lille ekstra. Og sånn er det nå også. Låter som «Black Knight», «Legions Running Wild» og «Cry Of The Night» er catchy og lette å henge med på, men samtidig ikke sånne låter jeg vil kjøre på repeat. Som vanlig får vi et par låter på svensk, «Hårdför Överman» og «Helvete På Larvfötter». Helt ålreite blir vel dommen på de også, med førstnevnte et lite hestehode foran. Helvetets Ports tredje plate er som det pleier å være; helt greit. Ronny Østli
NRM 3-2024
87
SKIVER
HORNA Nyx (Hymnejä Yölle) World Terror Committee 4,5/6 13. september 2024 Finnenes tolvte album kan oversettes til hymner til natten, og som vanlig er det mørke saker. Horna har siden debuten i 1994 holdt seg til black metal av den gamle skolen, og etter hva jeg kan huske har det hele veien gått på finsk, noe som gir det hele et ganske så krasst utrykk. Oppskriften følges denne gangen også, og selv om det er stygg black metal er produksjonen såpass massiv at det låter relevant. Og vi snakker likevel langt fra pen produksjon. Vi finner fem spor kalt «Hymni», som er nummerert fra en til fem. Mine anbefalinger her er mer midtempo, melodiøse og groovende ummer to, og kjappe nummer fire. Låtmessig hender det titt og ofte at tankene dras i retning nyere Gehenna. Det vil si de to skivene de har gitt ut de siste 20 årene. «Nyx» avsluttes med «Kuoleva Lupaus», som er en neo-folk versjon av låten med samme navn fra albumet «Envaatnags Eflos Solf Esgantaavne». En veldig behagelig avslutning på et riktig så godt finsk black metal album. Ronny Østli
STEVE HOWE Guitarscape HoweSound 4/6 27. september 2024 Som gammel Yes-fan har jeg selvsagt Steve Howe høyt på listen over mine favorittgitarister. Når det er sagt har jeg derimot et litt mer ambivalent forhold til soloalbumene hans. Til felles med de fleste andre som er eller har vært med i Yes er han best sammen med andre. Det har likevel vært blinkskudd. Det helinstrumentale “Turbulence” fra 1991 er kjempebra, og oppfølgeren “The Grand Scheme of Things” er heller ikke så verst, men der insisterte Howe på å synge på flere av låtene, noe han dessverre gjør på flere av platene sine. Og Howes stemme er bra når han skal synge i harmoni bak en hovedvokalist, men noen solovokalist er han ikke. For å sitere Noddy Holder i Slade om Jim Lea: “There’s nothing
88 NRM 3-2024
like a good singer, and Jim is nothing like a good singer”. Og det er en bra oppsummering av Howe også. Derfor er det med glede jeg kan konstatere at Guitarscape er kun instrumentalt, med masse gitar (selvsagt). Howe har kalt albumet en kjærlighetserklæring til instrumentet sitt, som det meste av Steve Howes karriere har vært brukt i Yes, men også med Asia, som ga ut årets mestselgende album i USA i 1982. Albumet er gjort i samarbeid med sønnen, Dylan, som spiller trommer og perkusjon. Steve Howe spiller resten: Akustisk og elektriske gitarer, steel guitar og bass, i tillegg til synth og keyboards. Det er også Howe som har produsert og jeg tror at en annen produsent ville kunnet løfte en del av keyboard-lydene, som får enkelte av låtene til å høres vel demoaktige ut. Når det er sagt er det mye fint her. Og alle låtene er korte, sånn at de ikke rekker å bli kjedelige. Howe er alltid flink til å komme opp med gode melodier, og har også vært med på å skrive en rekke fine poplåter i sin karriere. Når man da krydrer det med skikkelig intrikat og fantastisk gitarspilling, så blir det ofte veldig fint å høre på. Albumet starter med “Hail Storm” som høres ut som en blanding av elektronika og en jazz-gitarist som går amok oppå en DJ. “Spring board” har en klagende nydelig synth som later til å svare den David Gilmouraktige gitaristen som spiller på en nydelig instrumental poplåt. På “Up stream” får vi elektronsike fiksfakserier med aldeles nydelig ambient gitar på toppen, av den typen som gjør at du bare vet at dette er Steve Howe. Ingen andre spiller slik. “Passing Thoughts” er en aldeles nydelig affære hvor Howe viser at han er en briljant gitarspiller når det kommer til akustisk gitar også, men uten å være en posør som skal spille masse noter på en gang. Gitarspillet tjener musikken, noe andre sologitarister som gir ut album burde notere seg bak øret. Det er også noen lettere intetsigende låter her som bare går og går og aldri kommer til døra og et par som er farlig nær til å kunne være på en spilleliste for muzak. Heldigvis kommer den Yes-aktige “Spring tide” mot slutten og berger det inn igjen. Hogne Bøe Pettersen
IN APHELION Reaperdawn Century Media 3,5/6 9. august 2024 Jeg har likt de to foregående utgivelsene til svenskene, ledet av Sebastian Ramstedt, som vi kjenner fra Necrophobic. De har vært utgitt på norske Edged Circle. Overgangen til Century Media er nok mer gunstig promotionmessig, og neppe musikalsk, men denne gangen sliter jeg. Det har
blitt en del gjennomhøringer, og når anmeldelse skulle skrives måtte jeg på med hodetelefoner, og ut på tur i skogen hvor lite kan distrahere meg. Det er black metal, og det er svensk. Men samtidig er det en del death og thrash metal, og mye godt gitararbeid. Både i riff og leads. «The Darkening» er et fint eksempel. Den er egentlig ganske representativ for skiva også, med både tynge og hastighet, melodi så vel som riffbonanza. «A Winter Moon Gleams» er en annen favoritt, mens jeg også vil trekke frem de mer episke låtene som «Further From The Sun» og avsluttende «Aghori». Jada, det er noe her, men det er mye som er kun helt på det jevne. Men så er det enkelte spor, som de nevnte, som løfter plata ørlite grann. Ronny Østli
IOTUNN Kinship Metal Blade 3,5/6 25. oktober 2024 Dette stemningsfulle danske og færøyske ensemblet har snekret sammen åtte nye spor innen episk og progressiv melodiøs death metal. «Kinship» er bandets andre plate, og jeg tenker fans av Borknagar, Primordial og Impure Wilhelmina vil finne mye glede i denne plata. Og jeg føler stemning er et viktig stikkord. Singelen «I Feel The Night» er ganske dekkende for hva jeg har beskrevet, selv om jeg personlig synes denne er litt for rolig og kjedelig. Jeg foretrekker det svartere materialet, som «Twilight» og «Earth To Sky»; harde låter med nydelig melankoli. «The Anguish Ethereal» avslutter «Kinship» og er hakket tyngre og særdeles god. Variasjon er det så absolutt her, med både clean vokal og growling. Likevel blir en skive som pusher sytti minutter litt i lengste laget for meg. Uansett stemning, jeg blir trippende litt utålmodig med foten. Ronny Østli
KALANDRA A Frame Of Mind By Norse Music 4/6
13. september Det gror godt og uopphørlig på den melankolsk-nordiske gren av populærmusikktreet. Svensk-norske Kalandra skilter med to forutgående album, samt et par EP-slipp som spenner over ti år. Deprimerende nok er kvartettens mest populære innspilling en Wardruna-tolkning. Kvalitativt er det lite ved «A Frame Of Mind» som gir grobunn for sammenligning med nevnte band, annet enn at de deler et særnordisk etos. Kalandra innvoterer høyst moderne elementer i uttrykket, som spenner fra elektronisk pop og folkemusikk, til gitardrevet, symfonisk rock. Årets album utmaler berøringspunkter med en skog av substansielle utøvere, det være seg Pale Forest, Susanne Sundfør, Muse, Urga eller Porcupine Tree, og burde øve sjeldent bred appell. Katrine Stenbekk fronter materialet med innlevelse, teknisk suverenitet og gratie, og beveger seg fra sart intimitet til det eksplosive med største selvfølgelighet. Maksimumstrukturerte «I Am» danner et optimalt anslag av gjennomgripende sterke melodilinjer, smarte akkordprogresjoner og dynamisk utnyttelse, klangrikt oppført med akustisk gitar, dramatisk klaviatur, elektronisk ornamentikk og øsende rockekomp overdratt smak av Tool. Det er i grunnen sådan materie man skulle ønske både Helene Bøksle og Ingebjørg Bratland syslet med, men det blir en digresjon. Mørkskodd kirkelige «Are You Ready?», droneritualiserte og forførerisk forstyrrende «Bardaginn», samt østlig-tonale «I’ll Get There One Day» ikke bare sementerer karrierens hittil tyngste musikalske løft, men borger liketil for en varietet man unner full kommersiell uttelling. Geir Larzen
KOLDBRANN Ingen Skånsel Dark Essence 5/6 23. august 2024 Det er jammen gått elleve år siden «Vertigo», Drammensernes tredje plate. En plate som var litt annereledes. Mer moderne produksjon og mer eksperimentell. Låtene «Totalt Sjelelig Bankerott» og ikke minst «Drammen» står seg godt de, men jeg foretrekker helst min Koldbrann mer rått og skittent. Og det får vi denne gangen. Mannevond står nå for det meste av musikken, en mann med forkjærlighet for det mer råe og primitive. Med dette, og den gamle logoen tilbake, som utgangspunkt, er det dags for å gripe fatt på «Ingen Skånsel». Det er tittelkuttet som åpner, en låt som starter tungt og stygt før den gå over i en heftig black thrasher. Og for meg har dette vært en go to låt siden jeg mottok skiva i sommer. Denne
norwayrock.net
SKIVER
fungerer alltid, dersom man trenger noe uptempo og rått. Denne følges opp av brutale «Et Uomtvistelig Falsum». Det kjappe partiet som innleder har en melodiføring som får meg til å tenke svensk, før den faller ned på et herlig tyngre parti. Jeg skal ikke analysere hver låt, men får lyst til å nevne «Prosesjon Under Blyhimmel». Setter man på den uten kontekst kunne man like gjerne gjette det var et retro stoner band man hørte på. Dette stopper seg selvsagt når Mannevonds vokal kommer inn. «Det kryper kaldt» er en to minutters stygg stemningsfull instrumental, hvor tittel er særdeles passende. Etter den følger «Maskiner Av Nihil» som for meg er en stor favoritt, som representerer plata godt med både groove, tempo og stygghet, i tillegg til et avsluttende heavy metal riff med gitarsolo. Dette er for øvrig en låt som har vært spilt live de siste to årene. Holder man seg til CD formatet får man bonussporet «Elevert Hinsides Tilstand». Skal godt la seg gjøre å få noe mer retro enn bonusspor på CD i 2024. Ikke engang på digitale plattformer ligger denne. Dette er en instrumental som fungerer utmerket som en outro. Når det har gått elleve år siden forrige skive, gleder det meg virkelig at «Ingen Skånsel» er blitt veldig bra. Ronny Østli
KRÅBØL Never Terratur Possessions 4/6 31. mai 2024 Familieband innen black metal er sjelden vare, men Kråbøl er faktisk det. Å gå gjennom alle medlemmenes meritter vil ta altfor mye spalteplass. Historien starter på Jessheim på slutten åttitallet og bandet Minas Tirith, med brødrene Stian og Terje. Sistnevnte begynner på Trøndertun, som resulterer i tromming på Thornsdemoen med samme navn, før han blir værende i Trøndelag og spiller i et hav av band, og ikke minst produserer sønnen Brage. Brødrene spiller sammen igjen i Sarke etter noen år, mens Brage i senere tid har frontet Misotheist og Enevelde. Når jeg hører «Never» tolker jeg det er Brage som står for musikken, da mye her drar tankene mot Enevelde. Stilen er black metal, og spesielt i avsluttende og stemningsfulle «Amodsgrå» synes jeg Burzum er en god referanse. Uten at jeg vil kalle dette avantgarde, så kompletteres bandet av far og bestefar Magne på trompet. Ønsker man rå black metal og nikker anerkjennende til scenen i Nidaros er det verdt å sjekke denne. Ronny Østli
norwayrock.net
oppleves aldri tilkjempet, men lekende naturlig, inkludert harmoniske tilbygg av allerede presenterte tema, som på snedig vis antar øst-europeisk resonans. «Steamdome III: Beyond The End» er en hyllest til musikalsk rikdom, og en sjeldent vellykket sådan, som ingenlunde forringes av flerfoldige gjennomlyttinger. Geir Larzen
OLA KVERNBERG & TRONDHEIM SYMFONIORKESTER Steamdome III - Beyond The End Grappa Musikkforlag 5/6 7. juni Urfremførelsen av «Steamdome III» borget for fjorårets mektigste konsertopplevelse. Siden har man gått og ventet på at fonogramversjonen skal gi svar på: «Var dette virkelig så bra?». Tredje installasjon av trønderens sjangertranscenderende prosjekt forener høykultur med såkalt lavkultur, under Kvernbergs eklektiske tonedialektikk, aksentuert av fiolin og klaviatur. Verket klokker inn på 62 minutter, berammer tre satser, som spenner fra string swing til Pendereckiinfluert dommedag. En grødefull overture reiser forsonlige klanger av nordiske alen, og ender i smektende melodrama, før rytmisk snertne «Reviver» sysselsetter samtlige musikere i storskalaensemble. Kvernberg utviser samme instinktive, stilsynergiske arveanlegg som Jon Lords «Sarabande»-suite i omgang med bossa nova, rock og symfoni. «Rallartando» senker intensiteten, men ikke pulsen, og bygger klanglig utfordrende til «Tuxcore», hvis jazz/ funk-fundament overdras et ledemotiv som bibringer totalt uforutsette samlivsproporsjoner. La oss forresten ikke glemme «Steamdome III»s håndtering av metrisk fiffige ostinatrepetisjoner, som providerer stratosfærisk-symfoniske passasjer, likevektig instrumentert, og sirlig kranset av elektronisk ornamentikk. Ledemotivets retur på tampen av «Tuxcore» åpner tilforlatelig for et velintegrert sveip innom jazz og orientalsk folkemusikk, og det svinger så formidabelt at treverket i huset mitt knepper takten. Lavmælte «Largo Terminale» er ikke mindre imponerende, i senromantisk fasong, hvorunder særlig Gustav Mahlers skumrende ånd blir en levende samspiller. Førstesatsen sementeres av «Reviver»s tilbakekomst, som setter koherent punktum for en musikalsk fest i seks formidable deler. Intermessoet representerer avmålt og kinematografisk samba-symfoni, slett ikke uten dynamisk forse, og klarner luften for bombastiske «Monolith», som håndhever ti minutter musikalsk nytelse. Mesterstykkets intonasjon, i smektende mellomværender av Mahler og Harald Sæverud, svarer kanskje for verkets vakreste episode. Det nennsomme brobygget av fløyte, strykere og synthesizer, potenserer forventningene til omslaget man fornemmer konturene av, og som i sitt rockemelodiske vesen, etter flerfoldige lyttesesjoner, fremdeles overrumpler. Den eksplosive syntesen av innmeldte motiv og artsklanger, i heftig 7-takt,
LAUDARE Requiem Moment Of Collapse Records 3.5/6 11. oktober Leipzig-kvartetten sikter høyt med album nummer to og leverer like godt et rekviem. Prosjektet strander overambisiøst, men gestalter like fullt et knippe idéer som fortjener et publikum. Stilistisk meisler tyskerne, med fast cellist i rekkene, en mollstenkt hybrid av luftig folkrock og melodisk dommedagsrock, deponert ekstremmetalliske incitamenter. Bandet holder relativt godt grep om melodier og fungerer stedvis utmerket i akustisk-asketiske strekk, med enkle melodiføringer og ditto sangharmonikk, ikke ulikt estetikken til dessverre oppløste Espers. Metalliske omkalfatringer sitter ikke like godt, men leser snarere som opplagte klisjéløsninger snytt ut av 1990-årene. Folkemusikalske «Dies Irae», gitt noe av den symfoniske desperasjonen til You-In-Series, representerer et hederlig unntak. At Laudare ikke består av samtidens ypperste utøvere blir et underordnet anliggende, og i nydelige «Introitus» og «Hostias» faktisk til bandets gunst; stykkene fanger sangernes personlighet på inntagende, usminket vis. Jeg liker også veldreid eksperimentelle «Quid Sum Miser», men bandet knekker nakken i hybris mot utgangen av «Lacrimosa». «Sanctus» fungerer heller ikke. Makter tyskerne imidlertid å kvitte seg med endel barnesykdommer hører jeg mer enn gjerne fra dem igjen. Geir Larzen
LEPROUS Melodies Of Atonement InsideOutMusic
4/6 30 August 2024 It always pays not to expect a band whose music you like to keep doing the last thing you liked. Leprous are a band like this. As progressive and experimental musicians, we should expect them to turn in any direction they like. So, while we might not have predicted the musical style they have chosen for their latest album “Melodies Of Atonement”, we should probably not have expected “Aphelion” or “Pitfalls” vol 2. The new record is true to the words of Einar Solberg, vocalist, keyboard player, and main songwriter. It is more stripped down, a simpler sound world, with fewer apparent overdubs, orchestral contributions, or other pieces of musical theatre, and it certainly does sound like a record made by the five of them sitting in a room, playing the music (whether or not that is how it was done). Anyone who has seen Leprous live will know that they do not need any “extras” to get across the full force of their music on their own. So much, for now, about the overall approach. The change in the style of the songwriting is the thing which will most likely catch the ear. Although the record is not particularly short, the pieces are generally on the shorter side and have more conventional song-like shapes and are less episodic. You might even say that there are pop sensibilities in play, a definite shift in style from “Aphelion” and “Pitfalls”, which are both records with both feet planted firmly in the experimental rock enclosure. The synths lead the frontline more than the guitars – there are few long solos, and the heavy riffs of their earlier records, which can be seen as a trademark, are also either absent or backgrounded in the mix. There is also little of the edgy, polyrhythmic quality of the earlier records – there are few unconventional time signatures or unsettling passages. The first single “Atonement” typifies this, playing as a pop song, but with a Leprous colouring, Tor Oddmund Surhke’s seven-string guitar parts underpinning the song. Similarly, in “Faceless”, later on in the record, the band have clearly made a choice to write a chorus with a hook, and this is also the first real guitar solo from Robin Ognedal. Not that there is no “rock” music on this record. There is plenty of strong, heavy music, where it matters. It appears when called on, like on “My Specter” where the heavy music arrives for the chorus, or the even more spectacular explosion of guitar around the middle section of “Like A Sunken Ship”. Baard Kolstad, one of the best drummers in the world today, necessarily has a different role on this record, providing colour and a solid backbeat more than the rhythmic fireworks he is known for. “My Specter” is decorated with some subtle ambient drumming, punctuation more than support, and fascinating for that. Similarly, “Like A Sunken Ship” and “Limbo” both have an unmistakable pulse to them which undeniably makes the songs catchy. So, there’s a strong sense of rhythm throughout, something for which we must also give bass player Simen Børven due credit. I’m unsure whether this comes from their embracing of pop sensibilities or from the increased importance of the sense of ensemble playing, but there
NRM 3-2024 89
SKIVER is an unmistakeable groove to some of the pieces. This is also new territory for a band for whom rhythm is a critical component as something driving, powerful, unsettling, and dramatic. “Starlight”, late on in the record, is perhaps the closest in approach to their earlier material, more episodic, experimental, masquerading as an accessible ballad. There is an arresting, tense guitar line sitting behind the music which prefigures the sudden shift in the music as the chorus arrives. Perhaps this, more than “Atonement”, is the track which explains the album best, if you need that. It is sophisticated and complex but that sophistication is carefully hidden. This is not to say that the record is overdone or “smells of the lamp”. Rather, it feels deliberately cut down, a conscious choice not to include too much in the first place. With the emphasis on songwriting and shorter pieces, Solberg’s voice is necessarily even more prominent than it might have been on a record with longer instrumental passages. The singing is, of course, excellent. There is delicacy, like on “I Hear The Sirens”, but also the more explosive passages we have come to expect, like on “Silently Walking Alone”. As this writer has argued in the past, Solberg is one of Norway’s (if not Europe’s) finest vocalists, and the reasons for this, apart from the very distinctive sound of his voice, are his range and versatility. The musical device of shifting the vocal style from delicate to brutal as a way of transitioning, for example, from a verse to a chorus shows up quite often on this new record. This was used most effectively in the single “Below” on “Pitfalls” – it is arguably the making of that song – and it was used before on “Malina” too, very effectively. Given everything else about this record that is different, I’d sound one note of concern here that this is becoming a trope of Solberg’s performance, a device to ratchet up the emotion when the music can’t seem to do it on its own. Think of it as what you would expect if five of Norway’s best progressive musicians decided to write a pop record. The question for the listener is – how well have they pulled this off? For stalwarts of the band, this record will be seen as another step on their journey. For people who are more comfortable with the earlier abrasive, complex material or the later symphonic, progressive rock, it may sound something of a dull tone. Fans of Solberg’s voice will not be disappointed but people looking for another inventive, fascinating musical outing may not be so impressed. For anyone undecided, I would point out that some of Leprous’s strongest pieces, like “Below”, do have a careful, measured simplicity about them and the songs on this record are no different in that respect. It’s more that the songwriting and the arrangements are more consciously positioned there. On balance, it’s a “pass” but only just. The general musicianship is first rate, if somewhat less vivid than on previous records and the vocals are also very good. For the undersigned, the main difficulty is that in attempting to write simpler, catchier music, they have stepped away from their strongest suit, which is writing complex, demanding music grounded in strong melodies. The songs here are not as memorable as they may have hoped. Not that
90 NRM 3-2024
the melodies are bad or weak, but they are not as gripping as on earlier albums. This is visible in how well Leprous’s songs worked presented in a stripped down form with just Solberg and a piano. I don’t think these newer pieces would all shine in the same arrangement. As a progressive band, they ought to get a free pass to try other styles of music. However, as we have seen from recent outings by Haken and Enslaved, progressive music is at its strongest incorporating rather than adopting alternative musical styles. Alex Maines
MEER Wheels Within Wheels Karisma Records 4.5/6 23. august Oktetten fra Hamar høstet rettmessige, globale lovord for sitt andre album, «Play House», i 2020. Anført av søsknene Knut og Johanne Nesdal rår ensemblet over et eiendommelig uttrykk av allmennappellerende kunstpop, deponert grep fra den progressive rocken. Med fiolin og bratsj som velintegrerte besetningskomponenter, samt øre for organiske arrangementer, gestalter Meer en musikalsk personlighet, hvilket må sies å utgjøre en høyt skattet egenskap i 2024. Bandets tredje plate innestår seksti minutter av melodiøs, fengende og velnært popmusikk, utsøkt eksekvert og nesten fandenivoldsk smart strukturert. I likhet med forgjengeren plasseres høydepunktene tidlig i plateutlegget. «Chain Of Changes» gis dunkel, symfonisk intonasjon, men etablerer forøvrig et temposterkt åpningsritt av orkestrert og rocka westernelegi, hvor uforutsette kantringer og sirlige omskrivninger i harmonikk lurer rundt hver kaktus. Skumrende «Behave», undertegnedes favoritt, kombinerer synthpop med smektende teaterrock, lik et abstrus møte mellom Susanne Sundfør og Rufus Wainwright, overdratt symfonisk forse som kulminerer i fyrverkerirefreng. Tonespråklig påminner ikke Meer ovennevnte artister; likheten hviler på en kunstnerisk attityde kontra hva som bør få lov til å definere såkalt populærmusikk. Dynamiske «To What End» og «Today Tonight Tomorrow», lokalisert midt i programmet, samt den dramatiske finalen «This Is The End», hvis progressive crescendo av jazzrock, Abba, Rainbow og Ours svarer for albumets ypperste enkeltpassasje, konsoliderer Meers stilling som seriøse pop-smeder. Selv mindre interessante plateforekomster er verdt din tid på rent håndverksmessig grunnlag. Geir Larzen
MERCYLESS Those Who Reign Below Osmose 3,5/6 25. oktober 2024 Vi er kommet til plate nummer åtte fra de franske veteranene, hvis historie går tilbake til 1987. Riktignok inkluderer historien ti års pause fra årtusenskiftet, men i begge epoker har stilen vært death/thrash, ed hovedvekt av førstnevnte sjanger. Og hele veien har det vært helt greit, uten at jeg finner noe særdeles spennende. «Extreme Unction» starter og er såpass rå og brutal at jeg tenker sør-amerikansk. Det er helheten som blir litt mye for meg, enkeltspor fungerer helt fin å plukke frem, og da gjerne de sporene med litt tyngde og melodi, som «I Am Hell» og «Evil Shall Come Upon You». Ronny Østli
MINDLESS SINNER Metal Merchants High Roller 3/6 25. oktober 2024 Svenske Mindless Sinner er et band jeg liker godt. Det være seg bandets to plater fra midten av åttitallet, eller de to seneste skivene, etter tretti års pause. God klassisk heavy metal er blitt levert, og det er oppskriften denne gangen også. Det er bare at nå synes jeg det låter litt gubbete og sidrumpa. «Speed Demon» og «Hedonia» er gode låter, og etter min mening skivas beste. Jeg tenker en del Hammerfall underveis, og det er vel ikke noe jeg har satt i sammenheng tidligere. «Carry On» blir altfor melodiøs for meg, men kan sikkert fenge blodfans av overlystig power metal. Tittelkuttet og «Storm Of Steel» viser fortsatt at bandet er ekte heavy metal, men for meg holder det ikke denne gangen. Ronny Østli
MOGGS MOTEL Moggs Motel SPV 4/6 06. september 2024 Denne skiva ble først omtalt som en soloskive fra den tidligere UFOvokalisten Phil Mogg, men som du kan lese i intervjuet et annet sted i magasinet, er han ganske klar på at dette er et nytt bandprosjekt, og ikke et soloalbum. UFO begynte sin avskjedsturné allerede i 2019, og den virket forbannet fra starten av. Først døde keyboardist Paul Raymond en måned ut i turneen, og den kom i gang igjen etter noen måneder med Neil Carter som nok en gang erstattet Raymond. Så kom covid og satte alt på hold i to år, og da UFO iverksatte siste etappe på sommeren 2022, fikk Phil Mogg et hjerteinfarkt som gjorde at resten av turneen ble kansellert, og UFOs medlemmer dro hver til sitt, for godt denne gang. Men på det tidspunktet var allerede Mogg for lengst i gang med sitt nye prosjekt, som endte opp med navnet Moggs Motel. Neil Carter er eneste link til UFO, mens resten av bandet til daglig spiller sammen i engelske Voodoo Six, som ble dannet i 2003 med en viss Richie Faulkner i rekkene, og som har gitt ut seks skiver siden da. Og hvordan låter så dette, spør du? Jo, når man har en kvintett som spiller klassisk hard rock, med Phil Moggs særs karakteristiske og sjelfulle stemme i front, så låter det naturlig nok som UFO, selv om Mogg insisterer på at det ikke gjør det. Men på samme måte som hans andre prosjekter $ign Of 4 og Mogg / Way låter som UFO, så gjør også Moggs Motel det, selv om gitarist Tommy Gentry ikke er noen Michael Schenker eller en Vinnie Moore. Stilmessig ligger han kanskje nærmere Paul Chapman eller Laurence Archer, om vi absolutt skal sammenligne ham med en UFO-gitarist. Åpningslåten "Apple Pie" slår an tonen, og var nok et godt valg til første smakebit og video, da den ble sluppet i slutten av juni. En tøff rocker, og teksten er utvilsomt selvbiografisk: "I look in the mirror, a young man grown old, The lines in his face, rivulets of gold, Lines of laughter, lines of pain, Lines for a time that won’t come back again". Neste låt ut er også neste video, og "Sunny Side Of Heaven" sparker godt fra seg med et sugende driv og kvinnelige koringer. Etter dette flater skiva litt ut, men vi har stor sans både for den melodiske "I Thought I Knew You" og den mørke "Other Peoples Lives", hvor Mogg nok en gang demonstrerer hvilken finurlig tekstforfatter han er. Selvsagt er det et par låter som ikke kunne gått inn på en UFO-skive, og det er først og fremst den korte instrumentalen "Harry's Place", som høres mer ut som Pink Panther-musikk, og den avsluttende balladen "Storyville". Men likevel er dette en bunnsolid skive fra Phil Mogg og motellet hans, og det er rett og slett ergerlig at de ikke har noen som helst planer om å spille konserter med dette - men vi må nesten ha forståelse for at en 76-åring ikke er så ivrig på å tilbringe månedsvis i en turnebuss lenger. Geir Amundsen
norwayrock.net
SKIVER
NASTY SAVAGE Jeopardy Room FHM 4/6 4. oktober 2024 De amerikanske thrasherne har hatt sine runder opp gjennom. Som plateartister er dette runde nummer tre, tjue år etter comebacket «Psycho psycho», som ble eneste skive i den epoken. Nasty Ronnie er som vanlig vokalist, og i tillegg til å ha sunget på alle bandets utgivelser, er han i dagens besetning den eneste som har vært med på Nasty Savage innspillinger tidligere, selv om trommis James Coker har vært litt til og fra siden 1992. Derfor vagler jeg litt mellom om jeg synes dette egentlig er fett, eller om det er stas å høre stemmen til Ron Galletti på skive igjen. For det skal sies at bandets første er riktig då gode, og mye spilt. Tittelkuttet starter etter introen, og er en ganske kjapp og heftig åpningslåt. Dette er en låt jeg antagelig hadde funnet litt anonym med en annen vokalist, men så fort man hører den velkjente stemmen er man nesten nede i knestående. «Brain Washer» «Southern Fried Homicide» og «Aztec Elegance» er alle veldig gode låter. Så har det seg sånn at ikke bare Nasty Ronnie synger på plata. «Witches Sabbath» synges nemlig av Obituarys John Tardy, mens lillebror Donald gjestebanker trommer. Jeg er spent på holdbarheten på denne, men sånn umiddelbart er dette et riktig så gledelig comeback. Ronny Østli
ORANGE GOBLIN Science, Not Fiction Peaceville Records 4/6 19. juli 2024 De engelske riffmesterne er endelig tilbake med nytt materiale, og her får du fullt øs fra første til siste låt. En skulle nesten tro at alt kruttet var brukt opp etter ti album (nå elleve) under beltet, men den gang ei. “Science, Not Fiction” er et dystopisk konseptalbum som byr på langt mer enn tunge riff. Tekstene er mørke, dype og rimelig samfunnskritiske. Ganske tydelig at bandet er møkklei fasadebygging, griskhet, korrupt media og andre uhumskheter som dagens samfunn
norwayrock.net
er infisert av. Som på tidligere skiver synes jeg Orange Goblin klarer å balansere mellom full pupp rock og litt heavy metal, akkurat passe hardt og rufsete. Langtifra sofistikert, men med et ryddig lydbilde. I og med at det er et konseptalbum blir det kanskje feil å trekke frem enkeltstående låter, men jeg vil hevde at “Ascend the Negative” representerer skiva godt, og fremstår som det sterkeste sporet. Klassisk Orange Goblin slik vi kjenner dem. I tillegg er låten “The Fury of a Patient Man” vel verdt å låne øret til, ikke minst på grunn av teksten. For de som husker filmen “Falling Down” med Michael Douglas vil tematikken være gjenkjennelig. Men la oss håpe at Ben Ward & co. ikke går bananas i Londons gater. Kort oppsummert leverer engelskmennene et sterkt album som garantert vil falle i smak hos fansen. Om dette er interessant for andre gjenstår å se, men hvis du liker tunge riff og dystopiske tekster så er det vel verdt å sjekke ut. Pål J. Silihagen
PHENOCRYST Cremation Pyre Blood Harvest 4/6 30. august 2024 Hva sies om førti minutter skitten death metal fra Portugal? I disse debutantenes tilfelle er mitt svar ja takk. Er Grave Miasma et kjent navn for deg, vil jeg tro dette faller i smak. Første singel «Pyres Of The Altar» synes jeg representerer plata godt. Den er tung, men også kjapp, uten at det er altfor kjapt. Og det er stygt og skittent. Jeg finner min favoritt i «Astonishing Devastation» , men oppsummerer dette som en god og jevn debut fra Phenocryst. Ronny Østli
PURE REASON REVOLUTION Coming Up To Consciousness InsideOutMusic 4/6 6 September 2024 This is Pure Reason Revolution’s sixth record, the third after their hiatus in 2003. Having got the band back together, main songwriter and multi-
instrumentalist Jon Courtenay has assembled an impressive supporting cast, starting with his original prehiatus collaborator US song-writer and multi-instrumentalist Greg Jong, Ravi Kesavaram who has been a touring member of the band for some time now, and no less than Guy Pratt on bass, and half of The Pineapple Thief – Bruce Soord and Jon Sykes – to provide production and mixing, when they are not adding guitars and bass respectively. The final piece in the puzzle is the voice of Annicke Shireen (Heilung), a critical part of the album’s sound. It is an interesting record and deceptively ambitious. The songs hide their complexity well, whether it is in the arrangements or the episodic nature of the writing. It is clearly intended as a kind of concept album, taking the music and the record as it comes, even without keeping in mind the back story of the unexpected grief experienced by Courteney in having to put down his family’s dog and all the reflections on grief, loss, and mortality that that event prompted. Those are the themes which tie the lyrics together, but there are similarities between the songs as well, not least because of the recurring lush ensemble vocals. The episodic nature of the writing doesn’t always work so well. “Dig Til You Die”, the opening track (as we may as well treat the various instrumental interludes as part of the tracks that follow them), skips along through a range of colours and styles, not all complementary. “Useless Animal”, part of the longer second part of the album, which has something of a song cycle feel about it, on the other hand, pulls this off well, with the change in intensity and instrumentation in the chorus working perfectly. “Worship” which follows it is more ambitions again, with at least five different styles of music and song writing cramped into the piece. Some of it flows, some of it doesn’t, but it’s hard to fault the intent. “As We Disappear”, the final track, is probably the most earnest, the most yearning, though there is a good deal of soul-searching through the record’s narrative. Only on “Gallows” earlier in the record is there a more ironic tone, as the piece has a sugary feel in its major-key atmosphere and upbeat vocals, arguably a nice contrast to the rest of the record, though it may be jarring to some. It is otiose to try to produce a catalogue of comparisons between bands operating in similar musical spaces, though unsurprisingly there are sonic similarities to The Pineapple Thief because of Bruce’s hands on the console. But any of this kind of talk risks washing away the impact of the whole. Better to regard the album’s strengths and weaknesses on its own terms. The playing is good throughout, though there are no stellar moments of individual brilliance, as it is not that kind of record. It is much more about the songs themselves, their melodies, lyrics and their arrangements. As already noted, the episodic writing works much of the time but not always, and there are moments where musical ideas, that are clearly good, seem a little stitched together, like in “Worship”. I’m also not totally convinced of the compatibility of Kesavaram’s drumming style with some of the songwriting, which has quite an insistent feel. This works
well on the faster or higher energy passages, like the choruses but always on the gentler sections. “Betrayal” exhibits this tension most of all but it is consistently good on “Useless Animal”. Largely, though, the emotional contours of the record are good, even if some of the transitions are signposted or we are brought back to an earlier theme or timbre having been kicked up a gear. Whether we need another record about mortality is another question. Though much is made of the lyrics and the background to the record, I would argue that the musical aspect of the songwriting and the arrangements outshines the lyrical content. In the end, the record does literally disappear in its final piano notes, an excellent piece of stage management and an example of a delicacy that is only occasionally visible on a record which is dense, stylistically complex, and largely satisfying. Alex Maines
RITUAL The Story Of Mr. Bogd – Part 1 Karisma Records 5/6 16. august Svenske Ritual overgikk seg selv i 2007, for å ty til keitete floskel, med «The Hemulic Voluntary Band». De overgikk samtidig alle andre dette året, og bandets fjerde studioplate er siden blitt en moderne progrock-klassiker. Ufattelige 17 år har fosset hen under broene siden man gaulet «We’re ready to make this merry music every day», og det er vanskelig å uttrykke den glede man føler over å nyte ny musikk fra kvartetten. Ritual har siden innstiftelsen i 1993 vært godt forankret i den progressive rocken og tungrocken fra 1970-tallet, dog med eklatante særdrag av nordisk valør og innslag av kontemporær populærmusikk. Katalogen vektes svært melodisk, ingen plate er lik den forrige, men instrumentelt tenderer svenskene å utpønske stadig mer komplekse ritt og kontrapunktiske arrangementer, uten å underminere bandets sangbaserte, jeg hadde nær sagt folkelige, idiom. Å lytte til Ritual fortoner seg som en fest, også i 2024. Som tittelbladet indikerer står vi overfor et dobbelformatert konseptverk, hvor protagonisten Bogd bryter med konformitet og legger ut på eventyr, fortreffelig tonesatt av et ensemble som ikke nekter seg noe, så lenge det svinger. Reisemotivet som form er naturligvis ypperlig egnet musikalske opus av sjangertranscenderende statur, noe Ritual utnytter med særkjenne, behendighet og divergens. Samtidig som materialet er komplekst, dynamisk og idérikt formuleres det luftig og imøtekommende. Verket åpner med et
NRM 3-2024
91
SKIVER fenomenalt kammermusikkpreludium, tonalt farget av Sjostakovitsj og Bártok, før fulltallig rockeband oppfører imponerende «A Hasty Departure», i pågående synkoper, med symfoniske trioler, fortreffelig melodikk og et folkloristisk ostinat av gitar, nøkkelharpe, kontrapunktisk bassfigur og sving-snurrig metrikk, verdig et toppmålt Gentle Giant. Stykkets dempete, hymnologiske og akustiske omkalfatringer leser ditto blendende, og sumerisk fungerer «A Hasty Departure» like synoptisk-definerende som tittelkuttet fra forrige plate. Kapasiteten til vokalist/gitarist Patrik Lunström og bassist/fløytist Fredrik Lindqvist kjenner man via nyere tids Kaipa-plater, men i eget band synes begge å eksplodere kreativt. Samme skussmål overdras trommeslager Johan Nordgren og keyboardist Jon Gamble. Nevnes må dessuten at ingen Ritual-musikere begrenser seg til sitt respektive hoveddomene – berettelsen om herr Bogd anlegges med et fjell av instrumenter, det være seg cembalo, blokkfløyte, dulcimer, bouzouki, elpiano, østlige strengeinstrumenter eller eksotisk perkusjon, samt sublime korarrangementer. Tre av albumets låter ble den årvåkne Ritual-fan kjent med ved en smakebit-EP anno 2020, men plassert i kontekst eleveres både pop-øsende «Chichikov Bogd» og rockekabaretvalsen «Mr. Tilly And His Gang». Skivas instrumentalstykker, svermeriske «Dreams In A Brougham» og jazz-progressive «Through A Rural Landscape», tjener helhetsbilde med fenomenal forse. Sistnevnte gestalter, bevisst eller ikke, intertekstuelle glimt av The Doors og en figur fra The Whos skjellsettende rockeopera, «Tommy». Ytterligere en sirlig analogi i retning sistnevnte overdras teatralske «Read All About It», hvis utgang fører platas mest overveldende korpassasje. Rituals omgang med folkemusikk, den være seg nordisk, keltisk, arabisk eller jødisk, fremstår uendelig naturlig i kombinasjon med bandets ofte pop-bejaende tonedialektikk og progressive foredrag, men vi må tilbake til 1995 og «Typhoons Decide» for å finne like vellykket stilamalgamering som østlige, akustiske, metrisk lumske og kormassive «The Three Heads Of The Well» – Rituals The Tea Party-øyeblikk. Genistreken ble falbydd menneskeheten i 2020, men finner endelig sin tilmålte plass i konseptutlegget. Slik bokstøttes første Bogd-installasjon av to uensartede, men ditto forrykende høydepunkter. Langs ferden er smellvakre «The Feline Companion» og «Forgotten Qualities» dømt å henføre lytteren. I musikkens navn, denne plata unner du deg. Geir Larzen
JORDAN RUDESS
92 NRM 3-2024
Permission To Fly InsideOut 6/6 06. september 2024 Når plateanmeldelser skal forfattes, foretrekker jeg å ha ihvertfall fem gjennomspillinger. Dessverre er ikke det alltid tilfelle, men denne gangen tror jeg det totale antall avspillinger nærmer seg det tidobbelte, for Jordan Rudess (Dream Theater) har begått et verk jeg ikke har hørt maken til på mange, mange år! Det er bare å konkludere med at alt har fungert i denne prosessen; komposisjon, utførelse, tekstforfatting, miks og produksjon. Rudess er en keyboardist det er en fryd å høre på, han har en flyt jeg ikke opplever med mange tangentører, noe som kommer spesielt opp i dagen når han gir ut soloalbum, og med “Permission To Fly” er det vanskelig å holde igjen superlativene. Fra første til siste tone er det tydelig at han setter musikken først, med det tekniske møysommelig flettet inn i komposisjonene. Det forventes ofte at med musikere av dette kaliberet, tempo og teknikk ligger i førersetet, og det skjer ikke sjelden at de får passet sitt påskrevet som “sterilt og ufølsomt”, men det er overhodet ikke tilfelle i Rudess´ verden, noe vi prater om i intervjuet i dette nummeret. Vi får det vi forventer i åpningssporet “The Final Threshold”, i alle fall i introen, før det roer seg ned betraktelig når verset kommer inn. Allerede her blir jeg oppmerksom på en stemmeprakt jeg skal bli svært nysgjerrig på underveis i lyttinga. Britiske Joe Payne var et fullstendig ukjent navn da jeg mottok plata, men det ble det raskt endringer på, for han er svært delaktig i at den har gjort så dypt inntrykk som den faktisk har. Men mer om det senere, for det ble også tydelig at tekst og melodi henger sammen på en helt spesiell måte på denne plata. All lyrikk er signert Ariana Rudess, Jordans datter, og med min kjennskap til farens måte å tenke på, blir det tydelig at datteren har arvet en del av pappas måte å tenke på. Å flette sammen tekst og frasering er en kunst, noe Ari, som Jordan kaller henne, viser å beherske svært godt. Spesielt “The Alchymist”, “Embers” og “Shadow Of The Moon” oppfattes som skreddersydd for musikken, og når Payne synger “Hear the roar, the engine´s on” på sistnevntes refreng, er det som en Stanley Kubrick-film starter for mitt indre øye. Plata er et mesterverk fra start til slutt, men de tre ovennevnte låtene står seg ut som de som fanget meg mest, og da kanskje spesielt “Embers”, der Payne virkelig kryper under huden min. Da denne låten kom, ble jeg fullstendig fanget av klangen i stemmen hans, og refrenget er bare akk så vakkert. Det øyeblikket når stemme, frasering og tekst inngår en perfekt symbiose er ufattelig sjelden, men denne låten har virkelig gått på repeat på anlegget de siste ukene. Joe Payne måtte jeg gå nærmere etter i sømmene, og det viser seg at han jobber mye med musikaler, noe som forklarer mye hvorfor han høres så filmatisk ut til tider. Man forventer kanskje kastratvokal når prog-metall-musikere gir ut musikk, men her ligger Payne både én og to oktaver under, og med hans rekkevidde over fem oktaver, er det et nydelig spenn i hvordan tekstene formidles. Like så er “The Alchymist” en studie
der Ari har funnet oppskriften på tekst og frasering, spesielt med tanke på at pappa kalles “trollmann” på keyboard. Introen på denne låten ligger i samme landskap som introen på Dream Theaters “The Dance Of Eternity” fra “Scenes From A Memory” (1999), og gir oss akkurat den galskapen vi elsker fra disse gutta. Det er også en av låtene der trommis Darby Todd får skinne litt ekstra. Bevare meg vel, han gjør gagns innsats hele veien, men den lekenheten han utviser, kanskje spesielt på partiene som dufter av cubanske rytmer er bare hoderystende lekent! Like så er åpninga på “Eternal” en studie i progressive krumspring, med full utstrekning i såvel keyboards som trommer. Nærmere 3 minutter tar det før vokalen får rom, og innen den tid har vi blitt servert heftig rytmikk, kompliserte keyboard-riff, og ikke minst en solo i velkjent Jordan Rudess-stil. Herlig, herlig! Likevel er det totalinntrykket som gjør denne utgivelsen så spesiell. Det er ingen elementer som forsøker å overgå andre, målet er utvilsomt ‘musikken i sentrum’, noe som skinner svært godt gjennom i hele produksjonen. Om et annet album overgår “Permission To Fly” i konkurransen om ‘årets album’ på lista mi, skal jeg gjøre noe sprøtt. Jeg aner ikke hva, men slike album kommer det max ett av per tiår, så jeg tror jeg er på trygg grunn. Det er med ståpels jeg serverer Jordan Rudess & co den klareste sekseren jeg har gitt noen gang. OK, da, så har jeg har kanskje vært litt for raus ved et par tidligere anledninger, men denne denne er fullt fortjent! Jan Egil Øverkil
SATAN Songs In Crimson Metal Blade 4,5/6 13. september 2024 Ny skive fra Newcastlekvintetten, betyr en ny dose riffbonanza. Vi får i år servert plate nummer sju, og stilmessig er vi godt kjent med hva som venter. Refrengene i «Sacramental Rites» og «Turn The Tide» er så typiske Satan, at jeg lurer på om vi allerede har fått dem på tidligere plater. Jeg synes det finnes både enkeltlåter og skiver som er bedre enn denne, også etter comebacket «Life Sentence» fra 2013. Ja, den er et godt eksempel på knallsterk comeback skive. Men så er det riffingen da, det finnes jo ikke dødpunkter. Jeg er imponert over at et band plate etter plate klarer å dundre i vei med heftige riff i tre kvarter. I tillegg til nevnte «Turn The Tide» er «Martyrdom», «Captives» og litt sære, nesten progga «Deadly Crimson» spor jeg anbefaler riffentusiastene. Produksjonen låter klassisk, slik det
pleier av Satan, og Brian Ross har en stemme som ikke bærer preg av å pushe sytti. Hvis du ønsker nostalgi, er ikke vi bandet for deg, vi ser fremover, står det i biografien fra selskapet. Ja jo, sist utforsket de mer bruk av twin gitarer og på denne er det noen koringer av type jeg ikke kan si jeg har tenkt over tidligere. Så at bandet leker med nye elementer skal jeg være enig i, men det skal heller ikke fornektes at Satan er et band som leverer klassisk god britisk metal, uten å hoppe altfor langt unna stien de tråkket opp med «Court In The Act» i 1983. Ronny Østli
MICHAEL SCHENKER My Years With UFO earMusic 4/6 20. september 2024 Michael Schenker har vært hissig på jubileumsfeiringene sine de siste årene, og i 2024 feirer han at det er 50 år siden han platedebuterte med UFO, og det gjør han med skiva "My Years With UFO". I 1974 ga UFO ut sin første skive med den da pur unge tyskeren Michael Schenker på gitar, og det var starten på et særs fruktbart femårig samarbeid som produserte en gullrekke av fem klassiske skiver, pluss den semilegendariske liveskiva "Strangers In The Night", men Schenker hadde allerede forlatt bandet da den ble sluppet i 1979. Nå har Schenker i praksis spilt inn "Strangers In The Night" på nytt i studio, med akkurat de samme låtene i akkurat samme rekkefølge, minus "Out In The Streets" og "I'm A Loser". Arrangementene er så godt som identiske med de klassiske versjonene, og med seg i studio hadde han et backingband bestående av trommis Brian Tichy (ex-Whitesnake, Foreigner m.m.), keyboardist Derek Sherinian (ex-Dream Theater, Black Country Commuinion m.m.) og bassist Barry Sparks (ex-Malmsteen, Dokken, MSG m.m.) Men det mest interessante med dette er selvsagt at han har fått overtalt store navn som Axl Rose (Guns N Roses), Joey Tempest (Europe), Dee Snider (Twisted Sister), Joe Lynn Turner (Rainbow), Biff Byford (Saxon), Stephen Pearcy (Ratt), Jeff Scott Soto (Sons of Apollo) og Erik Grönwall (H.e.a.t, Skid Row) til å gjøre sine beste Phil Mogg-imitasjoner på hver sin låt. Han har også fått hjelp av Slash (Guns N Roses), Carmine Appice (Blue Murder), Kai Hansen (Helloween), John Norum (Europe), Joel Hoekstra (Whitesnake), Roger Glover (Deep Purple) og Adrian Vandenberg (øh, Vandenberg). Puh. Så her er det meste på stell - kanonbra låter, et stjernelag av gnistrende vokalister, knallbra band, og en produksjon med bedre lyd og mer trøkk enn originalene. Men er dette mer interessant enn "Strangers
norwayrock.net
SKIVER In The Night"? Nei, dette funker fint til et par gjennomhøringer, og spesielt interessant er det å høre Axl Rose, en mann som ikke akkurat gjester altfor ofte på andre artisters skiver, gjøre sin versjon av eposet "Love To Love". Men med mindre du ikke liker Phil Moggs stemme, så er det ingen større grunner til å bytte ut en av tidenes beste liveskiver med en nyinnspilling gjort i studio. Men sjekk for all del ut intervjuet vi har med Schenker et annet sted i dette nummeret! Geir Amundsen
SWALLOW THE SUN Shining Century Media 3,5/6 18. oktober 2024 Finske Swallow The Sun har gitt meg mye lytteglede gjennom sine åtte første skiver. Tung melankolsk doom ispedd tilsvarende mørke rolige partier, og death metal som krydder er også oppskriften på plate nummer ni, «Shining». Og jeg liker starten av skiva godt, med «What I Have Become» og MelancHoly» som høydepunkter. Fans av Katatonia vil neppe mislike disse. Jeg liker det tunge trommesoundet som ligger såpass bakpå at det blir et nydelig groove. «Kold» underbygger dette, er en låt som får meg til å tenke på det eldre og hakket mer råere Swallow The Sun, med dyp growling, men som også er rolig og melodiøs. Låten som oppsummerer skivas bredde? Ja, jeg vil si det. Noen låter er veldig rolige, som tittelkuttet og «Velvet Chains», og her kjeder jeg meg. Jeg prøver å finne stemningen og melankolien, men finner bare intetsigende kjedelig rolig rock. Joda, melodiene finnes, men særdeles lite spennende sådan. Det som er bra, er som vanlig bra med finnene, men helheten holder ikke denne gangen. Ronny Østli
TEMPLE OF DREAD God Of The Godless Testimony 4,5/6 4. oktober 2024 Det var rent tilfeldig jeg sjekket ut videoen til «Carnage Ritual» fra disse tyskernes femte plate. Jeg kan ikke si
norwayrock.net
jeg har vært borti bandet tidligere, men liker du gammel death metal som tidlig Death, Pestilence og Morgoth bør dette sjekkes ut. Nevnte singel åpner plata og følges opp av tyngre og rymiske «Spawn Of Filth». På «Sacrificial Dawn» finner vi gjestevokalist Marc Grewe, fra nettopp Morgoth. For øvrig en låt som gir meg store Obituary vibber. Dette var jammen meg en god ny gammel death metal plate. Ronny Østli
THORIUM The Bastard Emazipation 4/6 20. september 2024 Danskene liker å bruke tid mellom skivene, men i likhet med debuten og oppfølgeren har det nå kun gått to år siden forrige plate. Og med seks skiver på tjuefire år, så sier vel det litt om frekvensen på de i midten. Men bandet er i en flyt og vokalist MHA startet arbeidet på denne skiva i mars. Altså en prosess som har tatt seks måneder fra låtskriving til utgivelse. Målet var å lage et rått album, slik Thorium låt i demodagene, slik at «The bastard» kunne vært et debutalbum. Og det vil jeg si lykkes. Bandet er godt voksne og langt bedre musikere nå, så å kalle dette et naivt debutalbum blir selvsagt helt feil. Jeg skjønner likevel hva de mener og kan si meg enig. Åpningslåten «Eclipsed» skulle underbygge dette. Dette er fet old school death metal, og likevel melodiøst. Melodiøs er også «Over The Mountains», selv om den er tyngre og mer groovy. Det er også neste spor «Nightside Serendade» som er mer melankolsk. Jeg liker godt denne tunge og groovy siden av Thorium. I hovedsak er annenhver låt utover skiva sånn, med «Not Equals» som min favoritt. Ti låter på trettiseks minutter er også veldig innafor, da går man ikke lei. Det skal sies låtskriverteamet har bestått av Rogga Johansson fra Paganizer og et hav andre band og Thomas Olsson fra Blackscape, så vær trygg, old school death metal er godt ivaretatt. Ronny Østli
TRANSPORT LEAGUE We Are Satans People Black Lodge 4/6 05. oktober 2024 Med Opeth sin opptreden på Tons Of Rock friskt i minne, er dette en platetittel som bringer frem et lite flir. Når vet ikke jeg om «Svar Direkt» fra 1984 er motivasjonen for valg av platetittel, men det er en velfungerende linje for tøff og tung musikk. Dette er Partillekvartettens tiende plate, jeg skal ikke påstå jeg kjenner alle tidligere skiver, eller er kjempefan av det jeg har hørt. Etter nærmere tretti år som plateartister skulle det altså fenge meg også. Ja, det er sludge og groove i bunnen, men det er variert og ikke så rendyrket som sjangeren kanskje skulle tilsi. Åpningslåten «Possessed» er groovy og direkte, og min favoritt på plata. Singelen «Unkill Crash» følger på, og følger samme mal før det blir litt variasjon i «Hollowed Vicory». Refrenget her får meg til å tenke Faith No More, både i vokal og musikk. Og jeg vil si det er tendenser fra 90-tallets alternative rock underveis, som i «Primate Apeshift». Der faller jeg litt av. «Danger Of Death» er en annen favoritt, som er både groovy og catchy, og totalt sett er dette en plate jeg koser meg med og synes er en veldig positiv overraskelse. Ronny Østli
TRELLDOM By The Shadows Prophecy Productions 3/6 13. september 2024 Da kan vi nok kåre årets overraskelse og utskeielse i en og samme utgivelse. Da Trelldom etter sytten års pause fra platemarkedet slipper låten «Between The World» i sommer er det mange som setter kaffen i vrangstrupen. Kommentarene på nett er stort sett langt fra positive. Når bandet, ledet av Kristian Eivind Espedal, går fra old school stygg black metal til avantgarde musikk med saxofon som et bærende element vet de nok selv at dette kan by på sure miner og påstander om svik. Og jeg skal være ærlig på at jeg heller ikke syntes dette var rare greiene. Men så får jeg skiva, og jeg tenker at dette skal jeg gi noen runder.
For allerede første gangen hører jeg det er noe stemning der. Og etter en stund synes jeg «Between The World» er ålreit. Tittelkuttet og «Exit Existence» er spor jeg synes er veldig behagelig og stemningsfulle. Joda, vi kan diskutere om det er riktig å bruke Trelldomnavnet, selv om Espedal sammen Med Stian Kårstad har vært der siden 90-tallet. Uansett er det nok nærmere Gaahl’s Wyrd musikalsk, selv om det tross samme vokalist kanskje ikke er samme låtskrivere. Stemning finner jeg her, og dette har vokst seg til å bli bedre enn utgangspunktet var ved første singel. Ronny Østli
THE VERGE The Verge Is It Jazz? 4/6 4. oktober Unge ringrever, uteksaminert fra NTNUs jazzlinje i Trondheim, finner stadige rom for samspill i nye konstellasjoner. Nyetablerte The Verge består av gitarist Emil Storløkken Åse, saksofon- og fløytist Aksel Rønning, bassist Alf Høines og trommeslager Ingvald André Vassbø, og du gjør ikke gode penger på oddsen om du tipper at kvartetten opererer i mellomspennet av progressiv rock og jazz. Etter sigende holdes improvisert frijazz høyt i hevd, men debutalbumet er både tonalt strukturert, dynamisk og variert. «Nessesse» vever lynende perkusjon og bassostinater med smakfulle gitarakkorder og saksofonmelodier av nordisk-melankolsk herkomst. Bandet bryter etterhvert ut i improvisatoriske strekk, uten å tøyse seg vekk. I tunge «Snake» oppvises en utvetydig elsk til Mel Collins-anriket King Crimson, hvor sågar gitarlegget eskalerer i Fripp-modellerte glissandoer av stygg/vakker dualitet. Nevnte tospann, ekvivalent med platehøydepunktene, innestår ikke bare gnistrende rockog jazzamalgam; de skilter også med en gryende identitet man vanligvis ikke opplever i debutalbum. Andre fornøyelige spor teller «Gratitude», som igjen reiser nordisk bunn, og en spartansk, men foretaksomt formulert ørkenrockjam i «Patterns For Meditation». Mitt eneste ankepunkt vedrører infantile «Hyperreality», som utspiller all relevans etter første gangs lytt og sorterer under teknisk øvelse. Resten av The Verges første fonogram står å anbefale alle med hjertet i progressiv rock og nordisk jazz. Geir Larzen
NRM 3-2024 93
TUVA HALSE BAND Nemesis/Cruel Fjordgata Records 4/6 23. august Trondheims jazzlinje ved NTNU viser seg som den rene fødeavdeling for substansielle ensembler og konsortium. At musikere fra generasjonen til fiolinist Tuva Halse og vokalist Sara Fjeldvær ofte medvirker på hverandres plater er enn så lenge intet problem, selv om det kan synes forvirrende å innmelde «Nemesus/Cruel» som et debutalbum. For ordens skyld, dette er Tuva Halse Bands første fonogram, mens fjorårets «Two» ble utstedt under emblemet Tuva Halse Quintet. Grupperingsdifferansen går etter sigende på grad av jazzaksentuering og type instrumentering, hvor bandet til moldenseren implementerer popelementer, gjerne også elektroniske, mens kvintetten rotes i akustisk, melodiøs jazz. «Nemesis/Cruel» rommer komposisjoner fra fiolinistens unge studiedager, og opererer i et sirlig og inntagende mellomværende av nordisk jazz, klassisk og pop. Den vesle skiva er overraskende vokalorientert, hvor all sang deles mellom hovedpersonen, nevnte Fjeldvær og Jakob Nordli Leirvik, inkludert flere av programmets mange tidsknappe innslag. Det hviler noe besnærende konseptuelt over materialet. Motivet fra intonasjonen «Room», forøvrig et vakkert og melankolsk samvirke av jazz og nordisk folkemusikk, returnerer underveis i reisen, og avrunder sågar albumet med synoptisk gratie. I eget band tillater Halse å gi seg elektronisk klaviatur i vold, noe som bevirker større kinematografisk brodd, eksempelvis i nydelige «Introduction», som dessuten rustes med smakfull gitarsoli fra Emil Storløkken Åses hånd, samt non-verbal vokal etter modell av Merit Hemmingson. «Page 24» er morsom, dynamisk og melodisk sterk, atter kranset av vakker, non-verbal sang, mens «Nemesis», trolig skivas ypperste forekomst, vever kunstpop, jazz og nordisk/latinamerikansk folkemusikk. «Two» og «Nemesis/ Cruel» attesterer til de grader bands og kvintetts leverett. Jeg kan imidlertid nesten garantere at begge leire vil konsolidere både uttrykk og det kompositoriske i overskuelig fremtid. Geir Larzen
94 NRM 3-2024
ULVEHUNGER Retaliation Darkness Shall Rise 4/6 15. august 2024 De tidligere Disgusting gutta L.J. Balvaz og K.B. Fletcher har fått med seg Frost på trommer og Anders Odden på bass og spilt inn debuten «Retaliation» i sistnevntes studio i Råde. Østfold hadde en levende death metal scene rundt 1990, og det sitter nok noe Østfold i 1990 her. Kanskje naturlig hvis man har noe Cadaver, Balvaz eller Disgusting stående i hylla. Nå synes jeg dette er en jevn og god skive, men «Consumed By Hate» liker jeg godt, og synes oppsummerer platas ville og kjappe sider, men også det tyngre og melodiske. L.J.’s vokal drar tankene mine i retning Bathory, mens musikalsk er Carpathian Forest og Gorgoroth greier referanser, samt death metal av den gamle skolen. Det låter gammelt og skittent, men samtidig friskt. Jeg håper på mer fra Ulvehunger. Ronny Østli
UNDER THE OAK The Last Of A Dying Breed Wormhole Death 4,5/6 27. september 2024 Det er blitt en vane dette her, at høsten annenhvert år skal muntres opp av god thrash metal fra Under The Oak. Jeg vil tro de fleste som liker gammel speed metal eller thrash har fått med seg denne gjengen, gjerne live, for aktiviteten har vært stor siden før de slapp skiver. Den gangen et coverband, som etter hvert begynte å skrive egne låter av den gamle skolen. Nå har aldri dette bandet skranglet på skive, men jeg kan likevel høre at bandet blir bedre for hver gang. Det låter proft. Og det betyr gjerne at låtmaterialet trenger litt mer tilvenning enn i den naive oppstarten. Dette er absolutt catchy, og låter som «Grim Reaper» og «Death By Cutlery» skal det være mulig å kose seg med live om en ikke har hørt de før. Men jeg mener likevel det er en plate som krever litt mer enn tidligere, at det er ting som dukker opp etter flere gjennomhøringer. Jeg skrev sist at bandet må være forsiktig med å bli for proffe, men det tenker jeg ikke
nå. Jeg synes de kjører en fin balanse mellom det melodiøse og fengende og det mer tekniske. De to sporene som er nevnt er gode, men favorittene mine i skrivende stund er åpningslåten «Inner Truth Of Denial», den påfølgende «When The Sirens Call» og tekniske «Wobblehead». Tittelkuttet er en tyngre og mer groovly låt sammen med «Playing Dead» som blander inn både melodi og kjappere partier, og er kanskje låten som best viser spennvidden på plata. Sverger man til CD, får man en aldeles rå versjon av Helloweens «Ride The Sky». Ronny Østli
gammel black metal, og kjører stilen fullt ut, men det er en god dose death og thrash metal, og ikke minst er dette teknisk og progressivt. Spesielt er det en del haler og breaks i løpet av skiva, som i hvert fall jeg oppdaget etter litt tid. «The God Devourer» åpner, og ble en umiddelbar favoritt. Jeg digger den stygge tunge riffingen, og også «Fatalist» er en ganske stygg låt, men som også er catchy. Som vanlig holder 1349 høyt tempo, men jeg vil ikke si det dominerer skiva. Og jeg setter groovet i en låt som «Shadow Point» svært høyt. Produksjonen er passe rå, men også såpass oppdatert. Jeg liker ikke å si det låter moderne, men relevant, er kanskje et bedre eget utrykk. Jeg har i grunn lite å utsette på 1349, i tillegg til å servere god musikk leverer de også godt drikke, så hva skal man klage på? Ronny Østli
MULTI-MEDIA VICIOUS BLADE Relentless Force Redefining Darkness 3,5/6 27. september 2024 Jeg tør påstå at låtskriverne i Pennsylvaniakvartetten har en og annen gammel tysk thrashskive i samlingen. Samt noe crustpunk og mye klassisk metal. Sangerinnen Clarissa Badini er av den røffe sorten, så jeg føler betegnelsen blackened heavy metal ikke er helt på jordet. Jeg skulle ønske hun brukte den mer ropende renvokalen på «Forged Steel» mer. For meg hadde det gitt bandet mer egenart og skiva hadde fått hakket høyere karakter. Vi får ni låter på snaue tjueåtte minutter, så det er en intens, jevn og tøff skive, men samtidig er ikke mye her man ikke har hørt før. Ronny Østli
1349 The Wolf And The King Season Of Mist 5/6 4.oktober 2024 Oslokvartettens åttende album, tar for seg det fascinerende rundt alkymi. I likhet med foregående skiver er den mørke poesien forfattet av Svartalv. Jeg liker veldig godt «The Infernal Pathway» fra 2019, og synes dette er en god oppfølger, og stilmessig var nok krumspringet fra forgjengeren der igjen større enn det vi hører nå. Jeg lot meg ikke overbevise da «Ash Of Ages» ble sluppet som første singel, men låten har definitivt vokst. Og dette er en plate man må gi tid. Ja, 1349 er tro mot
SKID ROW Live In London earMusic 4,5/6 20. september 2024 Det skulle altså ta 35 år mellom Skid Rows debutskive i 1989 og deres første offisielle liveskive, men omsider er «Live In London» tilgjengelig for fansen, til tross for at den ble innspilt i oktober 2022. Man kan spørre seg hvorfor de velger å gi ut en liveskive og DVD/BluRay med en vokalist som allerede har forlatt skuta, men faktum er at Skid Row i løpet av de to årene med Erik Grönwall i front har opplevd en renessanse med fornyet interesse i bandet som de ikke har hatt siden 90-tallet. Og det er tydelig at de vet hva fansen har kommet dit for å høre. Bandet sprinter ut fra startblokkene med det frenetiske tittelsporet fra «Slave To The Grind», og de ni første låtene er utelukkende hentet fra de to første skivene, med unntak av Ramones-coveren «Psycho Therapy», som bassist Rachel Bolan fortsatt insisterer på å synge. Og den står i skarp kontrast til den påfølgende «In A Darkened Room». Først halvveis i konserten, etter ca 40 minutter, får vi de første par smakebitene fra den da splitter nye skiva «The Gang’s All Here». På oppløpssiden kommer noen av de største fanfavorittene, som «Monkey Business», balladen «I Remember You» med full allsang fra salen, og en strålende versjon av gjennombruddslåten «Youth Gone Wild». Her er det absolutt ingenting fra «Subhuman Race», fra «Thickskin» eller «Revolutions Per Minute», og hvorfor skulle de gidde å gi publikum
norwayrock.net
et påskudd til å gå i baren eller på dass? Det er låtene fra de to første skivene publikum vil høre, og hvis bandet i tillegg får spille et par-tre låter fra den nye skiva, så er alle glade og fornøyde. Bandet er bunnsolid etter å ha hatt en stødig besetning i 14 år, og Erik Grönwall synger disse låtene vesentlig bedre enn Sebastian Bach har sunget de på et kvart århundre. Bach synger dritbra på de to skivene, men på scenen leverer han mildest talt høyst varierende. Grönwall er derimot alltid spot on, også på scenen, selv om han fyker rundt som en strikkball. (Grönwall kom forøvrig nettopp med sin selvbiografi, som er anmeldt et annet sted i dette nummeret, og synger noen låter på de neste to skivene til Michael Schenker, som han også skal gjøre en Europaturné med i 2025.) Så joda, her får du nøyaktig det du håper på fra dagens (vel, fjorårets) besetning – de beste låtene med god lyd og punch, filmet med nok varierende kameravinkler til å holde det interessant. Er du fan, så er dette nærmest et obligatorisk kjøp med tanke på at dette bandet aldri har gitt ut en offisiell liveskive før. Hvor Skid Rows vei skal gå videre nå som de har mistet enda en vokalist, kan du få et solid hint om et annet sted i dette nummeret, hvor vi har tatt en fyldig prat med Rachel og Snake – og temperaturen steg betraktelig da vi nevnte at Bach mente at stien nå var ryddet for hans tilbakekomst. Geir Amundsen
DEF LEPPARD One Night Only: Live At The Leadmill Mercury Studios 5/6 11. oktober 2024 Det er litt påfallende at det i de 32 første årene av Def Leppards eksistens ble det ikke gitt ut en eneste offisiell liveskive, men siden 2011 har vi fått "Mirrorball: Live & More", "Viva! Hysteria", "And There Will Be a Next Time… Live From Detroit" og "Hysteria Live" i tillegg til 5-discs boksen ”The Early Years 79-81” og boksen ”London To Vegas” med to hele nyere konserter i både lyd og bilde. Men det skal sies at "One Night Only: Live At The Leadmill" ikke bare er nok en konsert fra en av Def Leppards mange turneer. Denne konserten er antagelig den mest intime de har gjort på mange tiår (siden de spilte på Rockefeller i 1992, kanskje?) og en settliste som også er noe helt utenom det vanlige til Leppard å være. Anledningen var å hjelpe det semilegendariske konsertstedet The Leadmill i hjembyen Sheffield å unngå nedleggelse etter å ha vært i kontinuerlig drift siden 1980, lenger enn noe annet konsertsted i Sheffield. Og kontrasten er enorm etter å ha sett
norwayrock.net
dette bandet på enorme scener hvor de gjerne har koringsmikrofonene med tyve meters mellomrom og kan løpe rundt. For her står de nærmest skulder mot skulder, og er virkelig tilbake til røttene på sin egen hjemmebane, selv om jeg ikke kan finne noe dokumentasjon at Def Leppard noen gang spilte på The Leadmill på 80-tallet. Og dette må vel også være første gang at Def Leppard åpner med en coverlåt, i dette tilfellet The Sweets "Action". Deretter går de rett fra 2022-singelen "Fire It Up" til 1981-singelen "Let It Go" for å virkelig vise spennvidden. Def Leppard ga ut "Drastic Symphonies" samme dag som denne konserten ble holdt, og spilte derfor "Too Late For Love" i samme stil som de omarrangerte låtene derifra, dog uten symfoniorkester. Det er jaggu heller ikke ofte at de spiller "Excitable" uten at resten av "Hysteria" også spilles, og "Mirror Mirror" fra "High N Dry" er heller ikke hverdagskost. Joe Elliott forklarer at siden de skal spille en stor arenakonsert i Sheffield bare tre dager senere, så vil de variere litt på settlisten, slik at kjernefansen som er der i kveld skal slippe å få høre de samme låtene dobbelt opp før de spiller 1996-låten "Slang", men de påfølgende låtene "Kick" og dobbelen "Bringin' On The Heartache"/"Switch 625" ble spilt tre dager senere - også den ble filmet for en mulig fremtidig utgivelse. Enkelte låter kan derimot ikke skippes fra en Def Leppard-konsert, selv om det bare er en times lang veldedighetskonsert, og vi får en aldeles strålende og lang versjon av "Hysteria" ispedd en liten snutt av David Bowies "Heroes", før det hele rundes av med "Pour Some Sugar On Me". Men et særdeles entusiastisk hjemmepublikum gir ikke slipp på heltene sine så lett, og de kommer tilbake for en tur helt tilbake til starten, med "Wasted" fra debutplata fra 1980. En ordinær Def Leppard-konsert kan fort oppfattes som veldig polert og glatt, men denne er annerledes. Dette er Leppard tilbake til røttene, med kun trommer, bass og to gitarer, uten de store scenene, lysene og produksjonen. Og uten alle radiohitene. Lyden kunne ha vært bedre, spesielt i starten druknes Joe Elliotts vokal litt ut, men det kommer seg. Det er bare handle inn, å benke seg foran storskjermen, åpne en flaske med noe godt og kose seg stort i 65 minutter. Geir Amundsen
LITTERATUR
ERIK GRÖNWALL Power - Musiken, Döden, Livet HarperCollins 4/6 12. september 2024 Man skulle kanskje tro at det er altfor tidlig for en tidligere Idol-vinner å skrive boken om sitt liv i en alder av 36 år - men Erik Grönwall har opplevd mer enn de fleste andre artister bare kan drømme om. Erik Grönwall vokste opp i lille Knivsta utenfor Uppsala, lærer seg å spille gitar av pappa som var dansebandmusiker, melder seg på Idol og vinner hele greia i 2008 med å cruise gjennom konkurransen med låter av Skid Row, Van Halen og Iron Maiden. Så får han tilbud fra det unge lovende 80-tallsinspirerte rockebandet H.e.a.t, gir ut fire skiver med dem og turnerer frem til 2020 da han slutter, flytter til Sør-Afrika for å bli manager, synger i en oppsetting av "Jesus Christ Superstar" på Broadway med Alice Cooper, og så får livet snudd opp ned av en kreftdiagnose som fører til månedsvis på sykehus, beinmargstransplantasjon og et alvorlig svekket immunsystem, mens han sverger på at han skal fortsette å synge og komme seg tilbake på scenen. Så dukker drømmetilbudet fra idolene i Skid Row opp, han spiller inn en skive med dem og turnerer gjennom 2023 før kroppen sier fra om at en intensiv verdensturné blir for krevende - enda managementet hadde lovet at de skulle ta hensyn til hans helsetilstand og legge opp til et rolig turneprogram med nok pauser underveis til å komme til hektene leukemi setter helsa kraftig ut av spill, tapper deg for energi og gjør at det tar lang tid å komme til hektene etter en forkjølelse eller en influensa. Og i vår var Skid Row-eventyret over etter kun to år. Denne Askepott-historien er velkjent for de som har fulgt Grönwalls karriere det siste tiåret eller så, og kan minne veldig om filmen "Rock Star" fra 2001 - men i filmen hadde ikke Mark Wahlberg en kreftsykdom å stri med. Boken tar først og fremst for seg hvordan Erik Grönwall kom seg opp og frem her i livet, og hvordan kreftsykdommen påvirket ham. Det er kampen mot kreften som får hovedfokus i denne boken, hvis du er ute etter mest mulig detaljer om de
fire H.e.a.t-skivene eller den ene Skid Row-skiva, så vil du nok bli skuffet jeg tror knapt en eneste låttittel blir nevnt i løpet av boka, og skivene får heller ikke mer enn et avsnitt hver om hvordan man skrev og lagde de. Heller ikke hans bandkolleger fra noen av bandene får man spesielt inntrykk av, unntatt H.e.a.t-keyboardist Jona Tee som fremstår som en solid og god venn som alltid støttet ham og opprettholdt kontakten helt frem til i dag. Erik Grönwall virker som en veldig fin og sympatisk fyr (noe jeg kan underskrive på etter å ha møtt og intervjuet ham tre ganger), men denne boken blir mer en beretning om viljestyrke, om å følge sine drømmer, og om å håndtere en alvorlig kreftsykdom mens du er i musikkbransjen. Noen "The Dirt" er det ikke - bortsett fra litt fyll og fest i de tidlige år er det ganske skandalefritt, og Grönwall er en gift familiefar som har vært sammen med sin Ninni siden tenårene, så her er det ekstremt lite sex & drugs-historier å hente. Men jeg savnet å høre mer om musikken, om skivene, låtene, turneene, forholdet til de ulike bandkollegene... Han er fortsatt bare 37 år gammel, og historien om Erik Grönwall er langt fra over - han har allerede sunget på fem låter til neste års skive fra Michael Schenker, selv om han neppe kommer til å gjøre noen lang turné med MSG - men vi krysser fingrene for å se ham på scenen igjen i årene fremover, for vokalmessig er Erik Grönwall en av de aller beste sangerne som Skandinavia noen gang har produsert. Geir Amundsen
JACK RUSSELL The True Tale Of Mista Bone: A Rock + Roll Narrative Gatekeeper Press 4/6 12. juli 2024 Jack Russell var mest kjent som vokalist og frontmann i Los Angeles-bandet Great White, som ga ut sin debut i 1984, og hadde sin storhetstid på siste halvdel av 80-tallet med skivene "Once Bitten" og "...Twice Shy", samt en hit med en cover av Ian Hunters "Once Bitten, Twice Shy". Boken, som er skrevet av forfatteren K. L. Doty, har et forord av Lita Ford, med innspill på slutten av folk som Eric Singer, Don Dokken, Eddie Trunk, John Kalodner, Kip Winger m. fl. Jack Russell og Great Whites historie er på ingen måte unik, og har du lest noen rockebiografier, så er veldig mye av dette velkjent stoff: Kommer fra tøffe kår, danner
NRM 3-2024 95
band, slår igjennom, får stoffproblemer, knabre år på 90- og 00-tallet. Men det er noen episoder som skiller denne ut fra røkla. Russell var såpass på kjøret som tenåring at han under et innbrudd, steinhøy med våpen og finlandshette, skjøt og nesten drepte en hushjelp, og ble dømt til en fengselsstraff på åtte år. Men takket være en teknikalitet slapp han ut etter elleve måneder, og kunne endelig sette i gang med å bli den rockestjerna han siden femårsalderen hadde sett for seg at han ville bli. Og så har vi tragedien som gjorde Jack Russell til en av USAs mest forhatte menn i 2003, da 100 mennesker døde og 230 ble skadd i en brann på nattklubben hvor Jack Russells Great White spilte, etter at pyroen utløste et inferno på noen minutter. Jack ble syndebukk, gikk fullstendig i oppløsning og begravde seg i dop og alkohol, noe som igjen førte til at han noen år senere ble sparket fra bandet han hadde startet og frontet i nesten 30 år. Også musikalsk skilte Great White seg ut ifra det gjengse rockeband fra LA og Sunset Strip på 80-tallet. De hadde aldri noe stort image, håret og spandexen kom i andre rekke, det var den bluesbaserte rocken og musikken som sto i fokus. Og selv om band som Mötley Crüe, Dokken og Ratt ble større enn Great White, så hadde de i Jack Russell en fantastisk vokalist med særpreg som lå flere divisjoner over konkurrentene. Som nevnt har du antagelig lest lignende historier før, og selv om Eddie Trunk nevner at "Trodde du at gutta i Guns N Roses var gærne, så var det bare barnemat mot Jack Russell og Great White", men akkurat de elleville anekdotene er det ikke så veldig mye av her, selv om det er tydelig at Jack var en festglad rabbagast med utallige arrestasjoner på rullebladet. Og det kunne gjerne vært mer detaljer om de tolv skivene han lagde med Great White - hvis du er fan fra før, så du lærer ikke mye nytt om låtene og tekstene. Og den siste skiva han lagde, sammen med gitarist Tracii Guns ("Medusa" som kom ut i januar tidligere i år) er ikke nevnt i det hele tatt. Men underholdende er den, og du leser den fint på et par kvelder med Great White-diskografien som soundtrack - selv om du neppe rekker å høre igjennom senere skiver som "Psycho City", "Sail Away" og "Let It Rock" før du har passert de i tidslinjen. I juli kom pressemeldingen om at Jack Russell med øyeblikkelig virkning hadde lagt opp som artist på grunn av demens, og i august, kun et par timer etter at undertegnede hadde lest ferdig denne boken, kom meldingen om at Jack Russell var død, 63 år gammel. Geir Amundsen
96 NRM 3-2024
LIVE Gåte @ Operaen, Oslo 18. august 2024 Jeg har vært der siden dag én, helt siden Sveinung var ungdom og Gunhild var bare et barn har jeg vært der. Fulgt de i tynt og tykt siden den gang, og nå er ikke Sveinung med lenger, Gunhild har blitt voksen – og de er ikke lengre det sjarmerende unge rockebandet med én fot i folk og én fot i rock de en gang var.
Ta for eksempel de seansene der det var rolig – der var det helt tyst blant publikum. Ikke helt vanlig på normale konserter, og det bidro virkelig til stemningen. Tusen takk for det, publikummere. For dynamikken denne kvelden var helt av det spesielle slaget, og publikum var helt klart bidragende til at det funka såpass godt som det gjorde.
rende fremførelse av ESC-deltakeren ‘Ulveham’. Og der imellom en finfin miks mellom nytt og gammelt.
Nå er de et voksent band med et voksent publikum som har inntatt operaen, hvem så for seg dette i 1999? Et gigantisk teppe dekker scenen fullstendig, kun med noen få rockepedaler foran. Dette er ikke en vanlig kveld i operasammenheng, men forventningen av noe spesielt lå stadig i lufta.
Men hovedakten var så klart del viktigste ingrediensen i denne kveldens a’la carte. Jeg har sett Gåte utallige ganger i forskjellige settinger i forskjellige konstellasjoner og utgaver, men aldri bedre enn i kveld. Når ‘Stengd Dør’ kom midtveis var jeg vitne til tidenes beste norske band, og det var med tårevåte øyne jeg bevitnet det hele.
Men det var ikke Gåte, for de hadde et aller siste ess i ermet – nemlig ‘Sjåaren’, der koret Artemis som nevnt slang seg med en siste gang og sementerte det som endte som en av de beste konsertopplevelsene undertegnede har hatt.
Og så entret de scenen, det vil si ved Gunnhild foran det gigantiske teppet og konserten var så til de grader i gang. Med perler som ‘Kara Tu Omna’ og ‘Iselilja’ veldig tidlig ut var stemningen satt og vel så det. Vanligvis pleier jeg å notere og skrive underveis men ved å sitte på første rad ville jeg ikke være “han der”, pluss at opplevelsen var så til de grader magisk at jeg ikke ville ødelegge opplevelsen ved å notere underveis. For dette var noe helt spesielt.
De hadde fått med seg koret Artemis under ‘Kjærleik’ som sist, og like forbanna ga det grunn til tårer som sist også. En helt utrolig magisk seanse man nesten må være vitne til for å forstå hvor bra det er. Forskjellen fra sist var at de skulle komme tilbake for å avrunde hele kvelden, men det kommer vi tilbake til. For før det skulle Agnete Kjølsrud fra Djerv slenge seg med på Svarteboka‘’, og vi skulle også få en aldeles glim-
Men da avslutningen kom, først ved den beste versjonen av ‘Margit Hjukse’ jeg noensinne har hørt, over til min helt egen personlige favoritt ‘Bruremars Fra Jämtland’ var vi egentlig i mål og vel så det.
Når en mann som snart pusher 50 hylgriner flere ganger på første rad kan faktisk ikke opplevelsen være bedre, så jeg håper for våres leseres skyld at dere faktisk var der. For dette kan ikke forklares med ord, man må nesten ha vært der. Men at Gåte befestet sin plass som Norges definitivt beste band denne dagen var det absolutt ingen tvil om fra oss som var tilstede. 6/6 | Sven O Skulbørstad Foto: Anne-Marie Forker
norwayrock.net
norwayrock.net
NRM 3-2024
97