Norway Rock Magazine #121 4-2024 by Norway Rock Magazine

NORWAY ROCK MAGAZINE #121

2024 Top Ten P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net

As 2024 reaches its end our writers are compiling their Top Ten albums of the year. Over the holiday season, keep an eye on norwayrock.net to see our choices. I can tell you now that my personal number 1 is Opeth's 'Last Will and Testament', but will it win the overall vote? Check our website to see! Early 2025 is already looking tasty for releases, with a new album by The Hellacopters coming, and of course, Dream Theater's new record, which our cover star Mike Portnoy chatted about with us when he visited Oslo Spektrum. What's your Top Ten of the year? Tell us over at facebook.com/ NorwayRockMagazine In the meantime, thanks for reading and "have yourselves a merry little Christmas..." God jul! Anne-Marie Forker

REDAKSJONELT ANSVARLIG Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net

BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Bjørn David Dolmen, Anne-Marie Forker, Karstein Helland, Tom Ian Klungland, Geir Larzen, Alex Maines, Anya Ferguson Rønningen, Pål J. Silihagen, Ronny Østli og Jan Egil Øverkil. DESIGN Anne-Marie Forker FORSIDE Mike Portnoy - Image: Anne-Marie Forker ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT 4 utgaver: Euro 10 https://issuu.com/store/publishers/ rockpartnerpublishing/subscribe NESTE NUMMER I salg fra mars 2025

ABONNEMENT 4 utgaver: Euro 10

https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe

FÅ DET DIGITALE MAGASINET

4 nummer Euro 10,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net

SPAR EURO 2

INNHOLD

04 04 Mötley Crüe 10 Def Leppard 15 Simon Kirke 18 Von Hertzen Brothers

20 Myles Kennedy 24 Devin Townsend 29 Marc Storace 32 Dream Theater 37 Scott Gorham (Thin Lizzy)

40 Eric Johnson 44 Needlepoint 46 Slomosa 50 Tribulation 52 Rosalie Cunningham 56 Icon

62 Frost* 64 Tak Matsumoto Group 66 Yesterdaze 68 Neal Morse 70 Massacre

56 70

72 DeWolff 76 Erik Grönwall 79 Skiver 90 Multimedia

Kickstart Lee’s Heart

NRM 4-2024

norwayrock.net

NRM 4-2024

35 years after the release of Mötley Crüe’s Billboard topping 1989 album “Dr. Feelgood”, a limited edition box set is being released to celebrate the anniversary. To celebrate the release, we sat down with drummer Tommy Lee to speak about the Dr. Feelgood era, where the idea of his iconic rollercoaster drum solos came from, and how he thinks everyone in Norway is “absolutely fucking beautiful”. TEXT: ANNE-MARIE FORKER

Hi, Tommy! Hi! How are you? I’m very well. Greetings from Norway. Thank you for your time today to talk about Dr. Feelgood. Your drumming is such an important part of it. Producer Bob Rock said of your drum sound that “He hit so hard that the drum would almost compress itself”. Had you always hit hard, from the very start? How did you start playing drums? Yeah, I actually always have and that’s also a blessing and a curse because it’s great live, but in the studio, it can be too much because the microphones are so close to the drum head. Like Bob said, it’ll cause microphones to really compress and almost have a reverse effect. Sometimes the microphone can’t handle that amount of noise to capture and can end up distorting the microphone or whatever. So, in the studio I have to just attack things a little bit differently, with a little bit more finesse, and not so much power, because too much power can sometimes be a bad thing. Did you find that adjustment difficult in the beginning, to play more quietly with more finesse? Yeah, it’s something you have to learn because once the drums are under a microscope, which is basically under microphones, you can really hear the difference and you can hear the quality of the sound. So, you find yourself adjusting your playing so that it sounds the best but still captures that hyper energy. That’s just a fine detail the drummer makes when he’s playing. Here’s the breaking point and here’s where it stays good. There’s a great drum groove on ‘Kickstart My Heart’, where you play the flam on every back beat. The intro to ‘Dr Feelgood’ has the high hat shifting from being on the beat to off the beat, and ‘Rattlesnake Shake’ seems to invert the ‘Dr Feelgood’ groove by starting it on beat 3 instead of beat 1. Can you tell us a bit more about your objectives for any of those tracks? Well, that’s pretty amazing that you recognise that stuff! That’s cool. Can you play drums? No, I don’t play drums, but I did my research! Oh my God, wow. That’s an interesting question. Not many people ask that, only drum magazines, but that’s cool. With Dr. Feelgood I was just basically accenting the guitar riff, trying to make that as syncopated as the guitar was, and by opening the hi-hat on the downbeat and then lifting it on the upbeat. Just basically putting the accents where they need to be. And then having the bass drum sort of popping in between just kept it really funky and chunky, you know? So, that was my main objective for that song. That’s also the funk coming out of me. I’m a big funk fan. Oh, really? Yeah. It’s cool to be heavy and stuff, but if it doesn’t make you groove, or if it doesn’t make you move or dance, or jump up and down, then I’m not doing my job right. I’m always searching for that definitive “oh yeah, this is the one” and as soon as your head starts popping, you’re like, “oh yeah, here we go”. This album is absolutely full of groove, and it went platinum multiple times including here in Norway. Did you know before

NRM 4-2024

”I can’t say enough great things about John and his playing, his attitude and his energy. He’s added nine more lives to us.” releasing the record that you had made something extra special? You know, you never really know. The only thing you know at that point was that we had made a great record. The rest is up to the to the fans, to confirm that. At the time we put in the work that it takes to make a great record, not one or two good songs, the whole album’s got great songs. We definitely put in the work and had a bunch of songs that didn’t make the record because we had such a high standard. We really set out to make an amazing record. It’s always cool when you have that feeling that you’ve done it, but we had that feeling before with the John Corabi record and “Generation Swine”, which I think are fucking amazing records. But for some reason, whatever those reasons may be, they just didn’t connect. The timing is everything, too. There’s a lot of other exterior components that go along with that stuff. For Dr. Feelgood, it was just great timing, great songs and fucking good shit all around! What happened to the songs that didn’t make it to the album? They just end up in a pile of demos that didn’t pan out. You start focusing your energy into songs that you know are killer. A lot of times with music, sometimes it’ll come right away and those naturally come together and are really amazing, and then others you can be pulling your hair out and think “God, this isn’t working”. When it’s forced, it’s just never good. One of the highlights of the live shows from the Dr. Feelgood era and every era of the band both musically and visually is your drum solos. Where did the idea of the rollercoaster and flying out over the audience come from? That’s just the next step in the evolution of the drum solo. One of my first concerts I was Pat Travers and the drummer was Tommy Aldridge. I was probably 15 years old and all of a sudden the drummer Tommy starts his drum solo and I’m like, “oh my God, he’s fucking just murdering it, right?” I’m looking around and I’m seeing people go get a t-shirt or go to the bathroom. At first I didn’t understand why everybody was not paying attention and going to do other things during this part of the show. Then, at that moment, I realised that this guy is behind a wall of drums and symbols and you really can’t see him, the only things you see are some sticks every once in a while and his curly hair. You couldn’t see what he was actually doing with both of his feet, both of his hands. I thought “Okay, I have to change this. I’m gonna figure out a way where

norwayrock.net

people can see what you’re doing.” If you’re a guitar player, and they do a solo, you can see their fingers, you can see everything they’re doing. Drummers are behind this wall of stuff, and you can’t really see what he’s doing, so that’s when I decided to tilt my drums forward, so that people would have a bird’s eye view looking down and then flying over the audience, so they can be underneath you seeing everything and out over the audience. That was the beginning of taking the drum soul into a new place, to entertain people, instead of just sitting there behind a wall of drums and no one knows what the fuck you’re doing back there. One of the key elements, as you know, of live performance is how the band connects with the audience and that would just enhance that, that’s fantastic. You’re going to reach a lot more kids and be their hero that way as well. Yeah! Nice. You came to Norway on the Dr. Feelgood tour in October 1989. I know tours can become a blur in time, but do you have any memories of Norway?

norwayrock.net

I can definitely remember Norway. I have fond memories. I remember being in Norway, Finland, Sweden for the first time thinking “Wow, this is insane!” It’s such a beautiful area and I noticed something special, the people, you know, I always say the people make the place, the place doesn’t make the people, and everybody was just extra friendly and not only friendly absolutely fucking beautiful! Like, if you’re ugly, they must deport you to like Russia or some other fucking place because oh, the girls are beautiful, the women are beautiful, even the men are handsome. It’s just a a special part of the world over there. I don’t know what they put in the water but everybody’s fucking gorgeous. There’s a famous Norwegian band, a-ha, and their frontman Morten Harket said that the Vikings took all the beautiful women from England and took them all to Norway, and that’s why they are so good looking. Oh my gosh. Good times have been had there many times! You have a new EP coming out this week. What’s it like been having John 5 in the band now?

Oh my God, I’m going to sum it up in just a couple words - a breath of fresh air. New blood, it’s a new energy he’s brought to the band that’s been missing for a while, unfortunately, due to health. We feed off that energy, so essentially he has brought everybody up to a new level of excitement and some of those things that fade a bit. I can’t say enough great things about John and his playing, his attitude and his energy. He’s added nine more lives to us. Will we see you in Europe, perhaps next year or after that? I hope so. I would imagine sometime maybe late 25 or 26. Oh, that would be great. We look forward to it. Thanks again for your time today, Tommy. Thank you for your time. Have a great rest of the day, or I don’t know, is it night time there for you? Yeah, seven o’clock, so early evening. Oh okay. Well then have a beautiful rest of your evening then!

NRM 4-2024

norwayrock.net

NRM 4-2024

10 NRM 4-2024

norwayrock.net

på sitt råeste Siden det store gjennombruddet for over 40 år siden, har Def Leppard vært vant til å spille på de største konsertlokalene verden over, med massive sceneproduksjonen, lys, lasere og storskjermen. Men på den nyeste liveskiva/videoen «One Night Only: Live at The Leadmill» er de tilbake på en liten klubbscene i hjembyen Sheffield, strippet for noen form for sceneproduksjon og kun 800 fans i et fullpakket lokale. Vi fikk gitarist Phil Collen på skjermen for å høre historien bak, og hva som ellers skjer i Leppard-verdenen. norwayrock.net

NRM 4-2024

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: KEVIN NIXON

- God kveld, Phil – eller det er kanskje morgen hos deg? - Ja, jeg har bodd i Orange County i sørlige California i 34 år, så det er tidlig morgen og hetebølge her i byen nå! - Du savner ikke fish & chips og bangers & mash og goin’ down the pub for Sunday roast? - Haha, nei, jeg er veganer, og ikke drikker jeg, så akkurat de tingene savner jeg ikke. Det er 37 år siden jeg sluttet å drikke. Men jeg er stadig tilbake i England, og jeg elsker min fødeby London. Og jeg elsker å være i Europa, men jeg føler at jeg får det beste fra begge verdener med å bo her jeg bor. Jeg er gift med en amerikaner, hun er fra Brooklyn, så vi er ofte på østkysten av USA også. - Nok koseprat. Det er litt påfallende at i de første 32 årene av Def Leppards eksistens, så slapp dere ingen liveskiver. Men siden 2011 tror jeg dette er den sjette. (“Mirrorball: Live & More”, “Viva! Hysteria”, “And There Will Be a Next Time… Live From Detroit” og “Hysteria Live” i tillegg til 5-discs boksen ”The Early Years 79-81” og boksen ”London To Vegas”.) - Ja, men vet du hvorfor? Vi spiller inn alle konserter vi gjør. Ronan McHugh, som er vår lydmann og produsent, spiller inn hver eneste kveld. Og av og til får vi høre på opptakene og tenker at: ‘Wow, i kveld var vi i storform! Dette ble en spesiell kveld!’. «Mirrorball»-skiva var mer en samling av låter fra forskjellige konserter og forskjellige turneer. Så det er ikke sånn at vi tenker at i kveld skal vi gjøre en liveinnspilling, for det gjør vi hver eneste kveld. Og vi har blitt veldig konsistente opp gjennom årene. Jeg hørte et opptak av oss i LA Forum i 1983, og der var vokalen forferdelig, og kompet hang ikke på greip. Så vi har blitt mye bedre av å høre på våre egne konserter i ettertid, og vi er ett av få band som faktisk gjør våre egne koringer på konsertene. - Ja, det er jo en kjent sak at de fleste artister bruker samplede koringer. Noen har til og med hovedvokalen på teip. - Ja. Og vi har blitt mye bedre – jo mer du gjør det, jo lettere er det å presentere det på en god måte i stedet for at det blir pinlig. - I oktober slapp Def Leppard sin nyeste liveskive og livevideo, «One Night Only: Live at The Leadmill», og dette er virkelig en annerledes liveskive. Her får vi Def Leppard på sitt mest nakne, på en liten klubb (800 personer i publikum) og med en høyst alternativ settliste. - Ja, dette er oss på det råeste, og det var også planen. Et par dager senere skulle vi spille på et stadion i Sheffield, Bramall Lane som Sheffield Uniteds hjemmebane, så dette var radikalt forskjellig. Energien var forskjellig, også fordi det var vår første konsert på et par måneder. Det var entusiastisk og rått, og settlisten var annerledes, fordi vi ville ikke spille akkurat de samme låtene to kvelder på rad i Def Leppards hjemby, ellers ville det bare blitt det samme gamle. - Og dette var en slags veldedighetskonsert for konsertstedet, The Leadmill? - Ja, den sto i fare for å bli nedlagt, og vi synes det er viktig å holde musikken i live, at det finnes steder å holde konserter på. Så billetter til denne konserten ble lagt ut i salg bare helgen før, og det hjalp visst. Det har holdt Mannen Med Ljåen unna The Leadmill, for den finnes fortsatt. (The Leadmill åpnet i 1980 og er Yorkshires eldste konsertsted.) Jeg synes man skal hjelpe hvis man kan hjelpe – The Sex Pistols gjorde nylig noe lignende i London, på et sted hvor de pleide å spille i Shepherds Bush. (Tre kvelder på Bush Hall, et sted med plass til 400 stykker.) Det var riktignok uten John Lydon, men resten av gutta stilte opp (med Frank Carter på vokal), og jeg synes det er viktig, det er der du kommer fra, og vi må holde musikken i live. - Men Def Leppard spilte aldri på The Leadmill i de tidlige årene? - Nei. Og i hvert fall ikke med meg, som er fra London og kom inn i bandet i 1982. Men det spiller ingen rolle, poenget er å hjelpe til med å holde slike steder flytende. Det blir stadig vanskeligere, i England nedlegges stadig flere konsertsteder og klubber, så det blir færre steder

12 NRM 4-2024

”Vi spilte faktisk på en høystakk en gang… det var sikkert ikke mer enn 30 stykker der.” for liveband å spille på. - Hvordan var det for dere, som er vant til å spille på enorme scener i arenaer og på stadioner, å plutselig stå skulder ved skulder og spille på en ti meter bred scene med publikum en meter foran dere? - Det var merkelig, men det er egentlig det samme for oss om vi spiller for 800 eller 80000. Jeg foretrekker egentlig å spille store steder, for der kan vi bruke full produksjon med lyd og lys og lasere og storskjermer, men det var gøy å gjøre noe annet, å gå inn med en helt annen innstilling. Og man så det på publikums ansikter også – dette var et liveband, høyt og rått og rett i trynet på dem. På en arena eller stadion blir det en helt annen dynamikk. Men jeg koste meg, vi hadde som sagt en entusiasme i bandet siden vi ikke hadde spilt på en stund. Det var en liten klubb, men jeg synes vi leverte og beviste at vi er et godt liveband under alle forhold. - På «Adrenalize»-turneen i 1992 spilte dere på Rockefeller i Oslo, en klubb som tar 1300, så det må også ha vært en av de mest intime konsertene dere har spilt. - Definitivt! Jeg prøver å komme på hva som er de minste konsertene vi noen gang har spilt, i min tid i hvert fall. Hmmm. Vi spilte faktisk på en høystakk en gang, i British Columbia i Canada. Det var helt snodig, og det var sikkert ikke mer enn 30 stykker der, haha! Men det funker alltid uansett, og det er alltid gøy å gjøre sin greie. De som får sett oss på slike små steder får jo noe spesielt, for vi gir alltid 100 % uansett. - Var det under grungeperioden? - Ja, det tror jeg det var. - Det var vel en vanskelig tid for de fleste rockeband som startet på 70- og 80-tallet? - Ja, det var det så absolutt. Vi var heldige som likevel hadde fans som ville komme og se oss, selv om det ikke var like mange. Men vi kunne ikke gjøre annet enn å stå i det, og bygge det opp igjen til hva det er i dag. Og det er helt ufattelig for oss, helt fantastisk. - Det er jo et paradoks at de fleste grungeband er borte nå, mens den gamle garden som dere, Priest og Maiden fyller fortsatt arenaer. - Ja, man må bare ha troen på det man holder på med, som Maiden og Priest har gjort uten stans. Og Metallica. Bare fortsett å ha troen, så vil folk komme. - Dere slapp en ny låt i juni, «Just Like 73». Er det en enkeltstående låt, eller en forsmak på en ny skive? - Det er en forsmak på en kommende skive, men det er også en låt som ikke var helt ferdig da vi slapp «Diamond Star Halos» i 2022. Den skulle ha vært på den skiva, men vi gikk tomme for tid. Og da vi fikk tid, gjorde vi den ferdig og ga den ut som en enkeltstående singel. Men den er definitivt også et preludium til det som kommer. - Hvordan ble Tom Morello (gitaristen fra Rage Against The Machine, Audioslave, Springsteen m.m.) en del av denne innspillingen? - Han fikk høre min originale demo fra noen på publishingselskapet

norwayrock.net

vårt, og han syntes låten var helt rå. Han fortalte at han i oppveksten satt hjemme og spilte gitar til «Rock Of Ages» og «Photograph», så vi bare spurte om han hadde lyst til å legge en solo på denne låten. Så lett var det. Fantastisk gitarist. - Ja, han er helt utrolig, veldig særpreg på det han gjør, men jeg kan heller ikke nesten forestille meg en gitarist som er mindre 70-tallsinspirert enn ham! - Nei, sant nok, men han elsker sånn musikk, det var det han vokste opp med, og det han gjør på «Just Like 73» er i kontekst med det vi gjør, så det var kult. - Så hva er Def Leppards planer for 2025? - Skrive nye låter, og så er det et par bekreftede konserter som vi skal gjøre. Vi har turnert ganske intensivt de siste par årene etter covid. Så til neste år skal vi gjøre litt av alt, i fotsporene til våre egne forbilder. Artister som Bowie og Zeppelin og The Stones og Prince pleide å gjøre litt innspillinger her, et par konserter der. Det hadde vært fint om vi kunne klare å få en slik situasjon før vi setter i gang en ny syklus med ny skive og ny turné. - Tror du at å slippe enkeltstående låter vil bli fremtiden for artister nå som album selger mindre og mindre? - Ja, jeg tror kanskje det er i den retningen at musikkbransjen er på vei. De slipper en låt i ny og ne i stedet for en hel skive. Folk klarer ikke lenger å fokusere så lenge, så en låt funker bedre enn en hel skive, selv om jeg

norwayrock.net

synes at det å vente på et album er en fin ting i konteksten med hvor vi er i verden i dag. Men vi kommer til å fortsette å lage skiver, fordi vi er artister og det er dette vi gjør. Det å lage ny musikk er hovedpulsåra til en artist. Men vi kommer til å mikse litt – en skive nå, en turné da, en ny låt her, noen konserter der. Jeg synes det virker som en kul måte å gjøre det på. - I fjor ga dere også ut «Drastic Symphonies». (Nyinnspillinger av låter fra hele Def Leppards karriere i omarrangerte versjoner med Royal Philharmonic Orchestra.) Var det ment å være et hvileskjær for å kjøpe dere tid før en ny studioskive, eller var det en krevende prosess? - Det var veldig krevende, og hard jobbing. Da plateselskapet vårt først kom til oss med denne ideen, var det snakk om å få et orkester til å spille inn våre låter. Og vi var øyeblikkelig med, men vi ville være involverte. Vi ville omarrangere og remixe låtene, fjerne noe av gitarene eller trommene så orkesteret kunne puste, bokstavelig talt arrangere hele greia. Vi jobbet med arrangementene med Eric Gorfain, som vi også samarbeidet med på «Diamond Star Halos», og han hjalp meg også på en skive som jeg produserte for Tesla for et par år siden. Vi ville ikke gjøre dette delvis, og overlate resten til noen andre. Vi ville ha kontrollen over våre egne låter. Og det ble strålende, jeg elsker den skiva. Og jeg elsket å få lage den, særlig da vi dro for å se filharmonikerne i arbeid i

Abbey Road Studios. Det var en surrealistisk opplevelse for oss, veldig spennende, og vi gjorde også dette samtidig med at vi lagde «Diamond Star Halos, før vi satte i gang med turneen. Vi hadde aldri trodd at vi skulle være involvert i å lage noe slikt, det kom helt ut av det blå, og vi er superfornøyde med resultatet. - Hvordan valgte dere ut låtene? - Vi måtte prøve oss litt frem. Plateselskapet ville selvsagt ha med låter som «Photograph» og «Rock Of Ages». Noen av dem fungerte rett og slett ikke, og den originale versjonen av «Pour Some Sugar On Me» funket absolutt ikke. Men Eric spurte: ‘Hva med den versjonen som Emm Gryner (canadisk singer-songwriter) gjorde?’ Hun lagde en versjon for flere år siden med kun vokal og piano. Så vi prøvde på den måten, og det funket flott – vi gjorde det med BBC Orchestra. Vi gjorde en livesession i det de kaller The Piano Room, hvor vi fikk med Emm til å spille piano og kore. Det var utrolig kult. Så vi brukte de låtene som funket. Enkelte funket overhodet ikke, som «Rocket». Den opprinnelige «…Sugar» funket ikke, «Rock Of Ages» funket ikke, «Let’s Get Rocked» funket ikke… Kanskje vi prøver oss på de låtene senere, men da må vi jobbe mye mer med dem. Som sagt måtte vi gjøre flere versjoner av «Pour Some Sugar On Me» før det funket med pianoversjonen, og den ble jo helt nydelig til slutt. - De siste årene har dere stort sett turnert med band fra deres egen

NRM 4-2024

”Det siste rockebandet jeg hørte som var virkelig fantastisk, var nok Ghost.” generasjon, som Journey og Mötley Crüe, men følger du med på hva som skjer i bransjen ellers? Er det noen unge og lovende band som du tror vil bli svære, eller som fortjener å bli svære? - Jeg følger egentlig ikke så nøye med lenger. Musikkbransjen har endret seg så mye, det er en helt annen innstilling nå til det å være artist eller musiker. Det er noe helt annet enn da vi startet med å lage låter og spille i band. Alt har allerede blitt gjort, så når man faktisk hører noe friskt og annerledes, så er det gjerne innen popen. Det siste rockebandet jeg hørte som var virkelig fantastisk, var nok Ghost. De gjør noe helt annerledes, og jeg synes det er dritbra. Og Joe (Elliott) gjorde jo så klart en singel sammen med dem, «Spillways». - Jeg intervjuet faktisk Ghosts Tobias Forge i forfjor, og han sa at arrangementsmessig var «Hysteria» et forbilde for ham da han lagde «Impera», han ville at låtene skulle ha flere lag. - Seriøst? Sa han det? Så kult! Jeg synes Ghost har vært i en egen klasse av nye og unge band det siste tiåret eller så, for de fleste andre handler det om å bli lagt merke til, de vil tilpasse seg det de tror folk vil ha. - Til og med de nye rockebandene som har slått gjennom de siste 10-12 år har hentet det aller meste fra sine idoler fra 70-tallet. Som Rival Sons og Greta Van Fleet. - Ja, det har du rett i. Men også når man hører et band som man liker soundet av, så mangler de ofte de helt store låtene som slår knockout på deg. Rival Sons høres dritfett ut, men jeg har enda ikke hørt den store klassikeren på repertoaret deres. Og det er slett ikke sikkert at en slik sang vil endre noen for dem heller. Publikum er ikke lojale lenger, og bransjen er også veldig forsiktige med hvem de bestemmer seg for å slippe inn. Men jeg håper at det snart kommer et band som lager en låt som krysser over mellom rock, pop og metal og tar bandet til neste nivå. Og det har jeg enda ikke hørt. - Flere av dere i Def Leppard sysler med sideprosjekter. Joe har sitt Down ‘N Outz, Vivian Campbell har Last In Line og Riverdogs. Hvordan ligger du an med dine prosjekter Man Raze og Delta Deep? Er det et tilbakelagt stadium, eller tenker du å gjenoppta det? - Jeg skulle gjerne gjort mer, men det er tiden det står på. Def Leppard-maskinen suger alt oksygen ut av rommet. Jeg har i hvert fall ikke anledning til å gjøre noe som helst annet så lenge jeg spiller inn og promoterer og turnerer med Def Leppard – til og med det å fysisk forberede seg på alt dette tar tid. Og det å synge er noe som man må gjøre hele tiden. Samme med gitarspilling, der er det en standard som du er nødt til å nå. Og det er fysisk krevende å spille konserter – vi har en 30 meter lang scene som strekker seg ut i publikum, og man skal rekke å løpe tilbake til mikrofonen for å kore på refrengene. Det tar tid å opprettholde det fysiske og musikalske nivået! Jeg skulle gjerne ha lagd ny musikk med de andre bandene, jeg har noen ideer for både Delta Deep og Man Raze. Vi snakker om det, men vi må ha tid til å faktisk gjøre det. - Sist gang du snakket med Norway Rock Magazine, i 2022, nevnte du at du skrev på en bok med skrekk-noveller. Er det noe som vil se dagens lys? - Ja, det er en grafisk roman som kommer til å bli utgitt. Jeg jobber faktisk med noe musikk til den også, men det er igjen bare snakk om å

14 NRM 4-2024

finne tiden til å gjøre dette. Men det jobbes med saken. Den skal hete «Hysteria» og dreier seg også om rockeverdenen, men den kommer nok ikke før våren 2025. - I de siste årene har det blitt populært med biografiske spillefilmer om band, som f.eks. «Bohemian Rhapsody» om Queen og «The Dirt» om Mötley Crüe, for å nevne noen, og mange flere er underveis. Har det vært snakk om å lage en om Def Leppard, som har hatt en slik dramatisk historie? Den VH1-greia fra 2001 regner jeg ikke med. - Nei, det var jo bare en 45 minutters TV-film med lavt budsjett. Men ja, det hadde vært fantastisk å få sin egen film, hvis de klarer å lage en interessant historie ut av det. Det meste har jo allerede blitt gjort, hvis du har sett Queen-filmen, eller Elvis-filmen, eller Elton John-filmen. De er virkelig gode filmer, og man vil jo ikke at vår film bare skal bli mer av det samme. Vi kan ikke bare kaste oss på toget, det må foreligge et godt manus og filmen må i så fall lages av de rette folkene både foran og bak kamera. Det må lages noe spesielt som kan stå på egne bein. - Ja, jeg synes jo at Def Leppards historie er helt eventyrlig i utgangspunktet, nesten så det ville vært lite troverdig om det ble lagd en film om et fiktivt band som opplevde det dere har opplevd. - Haha! Joda. Det hadde vært kult om det ble noe av, men det er ikke opp til oss. Vi får se, men vi er åpne for det. - Jeg må bare spørre. Hva synes du selv om VH1-filmen («Hysteria: The Def Leppard Story») og han som spilte deg i filmen? Han hørtes jo mer ut som en australier enn en Cockney! - Haha! Hahahaha! Joda. Hehe. Hva skal man si… Vi hadde jo absolutt ingenting med den filmen å gjøre, og den er innspilt i Montreal, ikke i Sheffield. Men siden da har vi jo også sett mange store engelske skuespillere spille amerikanere. Og man ser australske skuespillere som Cate Blanchett gjøre amerikansk så godt at man skulle tro hun var født i USA. Det har blitt en egen kunstform, som kanskje ikke var helt utviklet da den filmen om oss ble lagd… Den er det den er, det var lavbudsjett, som skulle klemme inn 30 år på 45 minutter. - Historien deres kunne vært ti timelange episoder i en TV-serie. - Ja, det hadde vært noe! - Du nevnte skiva du lagde med Tesla, hvor du både produserte og var med på å skrive samtlige låter. («Shock» fra 2019.) Hvordan ble du involvert der, og er dette noe du kunne tenke deg å gjøre mer av? - Det er egentlig noe som jeg gjør uansett – når man skriver en sang for Def Leppard, så produserer man den samtidig. Man skaper et lydbilde, man programmerer et trommespor, man legger på gitarer, bass og vokal, man gjør alt! Gutta i Tesla har jeg kjent siden vi turnerte sammen på slutten av 80-tallet, og vi har turnert sammen utallige ganger siden da. Teslas bassist Brian Wheat fikk høre en låt jeg hadde skrevet med tanke på Delta Deep, og han mente at det heller var en perfekt låt for Tesla, og at jeg burde produsere den for dem. - Var det den ene nye studiolåten på liveskiva deres fra 2016? («Mechanical Resonance Live») - Ja, riktig. «Save That Goodness». Og det var akkurat det som skjedde. Debby Blackwell som synger i Delta Deep sang på deres versjon også, og resultatet ble utrolig bra, noe som førte til at de spurte meg om å lage en hel skive med dem. Og det var en fin opplevelse, og skiva gikk faktisk Topp 20 i USA, ved siden av artister som Drake og Taylor Swift og Ed Sheeran. Jeg kunne for så vidt tenke meg å gjøre mer slikt, men igjen, det er tiden det står på. Å produsere en skive tar lang tid, og krever fullt fokus og energi. Men hvis rette band skulle ta kontakt, og jeg faktisk hadde tid og overskudd til å gjøre det, så utelukker jeg ikke det, altså. - Da må vi runde av, Phil. Til slutt, har du noe estimert dato for når vi kan forvente oss en ny studioskive fra Def Leppard? - Absolutt ikke! Det er en Def Leppard-skive, og den tar sin tid, den er ferdig når den er ferdig. Men hvis jeg skal tippe, så vil jeg tro at den er klar mot slutten av 2025. Jeg håper i hvert fall det.

norwayrock.net

Den ensomme rytter -

SIMON KIRKE

Du har kanskje ikke hørt om Lonerider, men i høst kom «Down In The Dust», den tredje skiva fra supergruppa som består av drevne musikere fra band som FM, Thunder og MSG – og ikke minst har de en av de få trommisene her i verden som kan påberope seg legendestatus – Simon Kirke fra gigantband som Bad Company og Free. Vi fikk Simon på skjermen fra New York for en trivelig passiar. TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: JOE SCHAEFFER

- Jasså? Er du i Oslo? - Stemmer, jeg sitter midt i Oslo. - Er du i slekt med polfareren Amundsen? - Langt ute i slekta, men jeg er ingen etterkommer av ham, i hvert fall. Hva med deg, har du skandinaviske røtter, med tanke på etternavnet ditt? - Jeg vet ikke, men mine forfedre er skotske, og Kirke er avledet av church. - Da er du kanskje norsk, for det var masse vikinger i Skottland, og Kirke er det norske ordet for church. Simon Kirke kunne vært et helnorsk navn. - Sier du det? Da er vi kanskje sekstenmenninger, haha! - Og du bor i New York nå? - Ja, jeg har bodd her i 27 år.

norwayrock.net

- Du savner ikke gamlelandet? - Ikke alt, men jo, jeg savner enkelte aspekter av England. Amerika er et salig kaos for tiden. (Denne samtalen ble gjort rett før presidentvalget i USA.) Det er for så vidt deler av Europa også, men det er intet kaos som et amerikansk kaos. - Har du stemmerett i presidentvalget med et green card? - Nei. Da må man være statsborger. Jeg har en amerikansk kone, men alt avhenger av hva som skjer til uka. Jeg vet ikke om vi vil bli i USA hvis Trump blir gjenvalgt. Det er helt forferdelig å bare tenke på. Han er en jævla idiot, av typen livsfarlig. Men jeg har jo barn og barnebarn som bor her i USA, så jeg har ikke lyst til å flytte. Men da blir det i så fall til England. - Hva skremmer deg mest? At han blir gjenvalgt, eller hva som vil skje i USA hvis han ikke blir gjenvalgt? - Nettopp. Vi har allerede skjønt at hvis Harris blir valgt, så kommer helvete til å bryte løs. Det vil få 6. januar 2020 til å se ut som en hagefest, for han har så mange rabiate tilhengere og høyreekstremister at det kan

NRM 4-2024

bli borgerkrig. Frankrike slapp så vidt unna i fjor da Le Pen var nær ved å bli valgt. Så jeg aner ikke hva som vil skje. Det er skremmende tider. - Det får være nok politikk, la oss gå over til musikk. Snart slippes den tredje skiva til Lonerider. (Et band bestående av Simon på trommer, Steve Overland fra FM på vokal, Steve Morris, ex-Gillan, på gitar, bassist Chris Childs, kjent fra Thunder og Tyketto, og Steve Mann fra MSG på keyboards.) Det gikk nylig opp for meg at du og Steve O har faktisk kjent hverandre i over 40 år, siden før FM eksisterte. - Ja, det stemmer, det var da det hele startet. Bad Company hadde en av sine bølgedaler på tidlig 80-tall da vi ikke gjorde noe. Og en venn av meg sa at det var en ung sanger som jeg måtte høre, han var så fantastisk. Det var et band som het Wildlife, bygget rundt Overland-brødrene, Chris og Steve, og de sendte meg en kassett med førsteskiva si da de fikk høre om min interesse i dem. Og jeg ble blåst i bakken av stemmen på denne fyren. De ringte meg og sendte meg noen demoer av nye låter som de jobbet med, og jeg ble igjen imponert over kvaliteten i det de holdt på med. Jeg var aldri særlig glad i bandnavnet Wildlife, men det er en annen historie. Led Zeppelins plateselskap Swan Song ga dem platekontrakt – jeg vet ikke om det var på grunn av mine forbindelser, for Bad Company var også på Swan Song. - Og Zeppelins beryktede manager Peter Grant tok også Wildlife under sine vinger? - Ja, en kort periode i hvert fall. Vi lagde en knallbra skive, men det skjedde egentlig ikke noe, fordi vi gjorde ikke særlig med turnering, og Bad Company kom sammen igjen, så da dabbet liksom alt av. Bandet ble oppløst, og Steve og Chris dannet FM. Mange år senere, lenge etter at jeg hadde flyttet til New York, tok Steve Overland kontakt og sa: ‘Jeg vet det er lenge siden, men jeg har slått meg sammen med en gitarist ved navn Steve Morris’ – som forresten er en fenomenal gitarist, virkelig! De sendte meg noen låter og lurte på om jeg kunne tenke meg å spille på skiva de skulle lage. Og jeg sa ja med en gang, og det var tre skiver og fem år siden. («Attitude» ble sluppet i april 2019.) Da fløy jeg over til England og spilte inn skiva sammen med dem. Andreskiva («Sundown», 2022) og denne nye («Down In The Dust») har jeg gjort her i New York – de sendte meg filene av låtene, og jeg la på trommene i et lokalt studio her. - Så har dere alle fem noen gang møttes og spilt sammen i samme rom? - Ja, da vi lagde førsteskiva, da var alle der. Herlige karer, og dette er et veldig interessant prosjekt, veldig tilfredsstillende for meg å være med på, for jeg elsker Steves stemme, og jeg elsker gitarspillet til Steve Morris, han er en sykt undervurdert gitarist. Og vi kom

16 NRM 4-2024

”Alt som involverer reising, og det å gå om bord på et fly, vil være veldig risikabelt for Paul Rodgers.” alle sammen godt overens. Det var snakk om å gjøre en turné eller i det minste noen konserter, men så kom selvsagt covid og ødela alt sammen. - Er det fortsatt aktuelt med en turné eller konserter? - Jeg gjør det mer enn gjerne! Nå er jo Bad Company mer eller mindre ferdige, for Paul Rodgers har helseproblemer, og Mick Ralphs, gitaristen, hadde et slag for noen år siden. Vi har i praksis kommet til veis ende. Jeg er, bank i bordet, fortsatt ved god helse, jeg er edru, og jeg er klar for å spille. Så hvis gutta i England hadde ringt og bedt meg om å komme og spille noen konserter, så hadde jeg stilt opp på flekken. - Jeg vet jo at du er en kurant låtskriver og overraskende god vokalist selv – har du bidratt noe med låtmaterialet på Loneriderskivene? - Haha, takk! Nei, med unntak av én låt, så har jeg ikke vært med på å skrive noen av låtene. Så å si alt materialet har vært ferdig innspilt når det har blitt sendt til meg, så jeg har ikke gjort annet enn å legge mine egne trommespor på låtene. Selv om de har brukt trommemaskiner på demoene, så låter det så bra at dette kunne nærmest ha vært utgitt uten å involvere meg i det hele tatt! En veldig god trommemaskin, men fortsatt en maskin. Steve Morris sendte meg noen filer med gitarsekvenser og riff, og lurte på om jeg kunne lage tekster til dette, og resultatet var «Three Steps Back». Det er en av de beste låtene på skiva. Og det er eneste gang jeg har bidratt på låtskrivingen i løpet av tre skiver med Lonerider. De er så effektive og samkjørte at jeg får tilsendt en ferdig pakke. - Har det noe å si at du er i New York og de andre er i England? - Slik internett fungerer nå for tiden, så er alt mulig. Denne komboen av Steve Morris og Steve Overland er en ganske utrolig låtskriverkombinasjon. De to har gjort alt som er

innspilt på de tre skivene. De har en Lennon/ McCartney eller Jagger/Richards eller Page/ Plant-kombinasjon som fungerer så bra at det er ingen vits i å forstyrre den symbiosen. Steve Overland spiller bra gitar, Steve Morris kan synge, de lager fantastiske koringer og harmonier, så de lager full pakke. Når de har gjort alt, legger jeg på mine trommer, Chris legger på sin bass og Steve Mann legger på sine keyboards. - Og covid lærte også musikere å jobbe selvstendig hver for seg, og det er vel ikke noe behov for å gå tilbake til å samle seg i et studio sammen med en produsent i månedsvis lenger. - Nei, det har nok blitt en ganske gammeldags arbeidsmetode. Jeg savner det på mange måter, men det er mye mer praktisk, økonomisk og tidsbesparende å gjøre det på denne måten. - Du nevnte at Bad Company har kommet til veis ende, men utelukker du fullstendig at dere gjør noe sammen igjen? - Vel… Tja. Man skal aldri si aldri, men jeg er ganske sikker på at det var det. Alt som involverer reising, og det å gå om bord på et fly, vil være veldig risikabelt for Paul Rodgers. Han bor i nordvestre Canada, og kom hit til New York i fjor for å gjøre noe pressepromo for soloskiva si. Og da avslørte han at han hadde hatt store helseproblemer. Og da han hadde flydd fra New York til Vancouver og så kommet seg hjem, så ringte han vår manager og sa at han kom aldri til å fly igjen. Jeg vet ikke om det var hans spontane reaksjon på en lang og kronglete flytur. Kanskje om vi kunne fått et privatfly for ham som tok ham direkte. - Dere har ikke vurdert det mange av rockens veteranartister har gjort i det siste, og spille to uker i strekk på et hotell i Las Vegas? - Jo, jeg har tenkt på det. Jeg ville kalt det «The ‘You Can Come To Us For A Change’ Tour”. Det vil jeg ikke utelukke. I vår alder, i 70-årene, så er det reisingen som er det

norwayrock.net

stressende og slitsomme med denne bransjen. Når du er i 20-, 30- og 40-årene, så er det ikke noe problem å være på farten hele tiden, bo i en koffert og aldri sove i samme seng to netter på rad. Men nå er det et ork som gjør at det nesten ikke er verdt å turnere lenger. Jeg vet ikke hvem som startet denne trenden med å ha et fast engasjement på et hotell i Las Vegas… - Antagelig Frank Sinatra på 50-tallet! - Ja, det stemmer nok! Jeg vet at Aerosmith har gjort det… - Scorpions, Def Leppard, U2, Mötley Crüe… - The Grateful Dead… Men det er jo fornuftig! Det gir fansen muligheten til å komme og se deg, det er godt betalt og tar seg godt av deg. - Du kan bo i en suite på et luksushotell i et par uker og bare ta heisen rett ned til backstagen, gå på scenen og spille halvannen time, og så ta heisen opp igjen og være i seng fem minutter etter siste ekstranummer. - Haha! Herlig! Ja, men det er jo helt sant! Det høres jo ut som en nobrainer! Men det får bli helt opp til Paul. Jeg er villig og klar og fortsatt i stand til å gjøre det. - Bad Company gjorde sin aller siste konsert i Las Vegas… - Ja, det var jo faktisk det! - …i oktober 2019. Visste dere da at det kom til å bli den siste konserten? - Nei, det ante vi ikke da. - For dere fikk jo aldri gjort en avskjedskonsert eller en avskjedsturné – mange andre band har jo hatt mange avskjedsturneer! - Haha! Nei, heldigvis visste vi ikke det da, for det var en av våre aller beste konserter, noen sinne! Tenk så kjipt om vi hadde avsluttet med en dårlig konsert! Men det var en utrolig bra konsert, det var slutten av en co-headlineturné sammen med Lynyrd Skynyrd over hele Amerika. Så vi avsluttet med en höjdare. Så kom jo covid hvor vi alle bare ble sittende hjemme og vente på at det skulle være over, og så fikk jeg høre at Paul hadde hatt sine helseproblemer, noe som egentlig ikke kom ut før i fjor, at han hadde hatt hjerteinfarkt og små slag. Han er en herlig fyr og jeg elsker ham som en bror, og han er en av tidenes beste sangere, men på et eller annet tidspunkt kommer vi alle til et punkt hvor vi ikke kan fortsette med det vi elsker. - Han har ikke stått på scenen siden da, men du har gjort noen solokonserter. - Ja! Jeg elsker å gjøre solokonserter. Jeg har en hel settliste med låter som jeg har skrevet til mine soloskiver, jeg spiller låter fra Free og låter fra Bad Company. Da spiller jeg med forskjellige folk. Jeg skal faktisk ut i dag og øve for et show nord i staten som vi skal gjøre neste onsdag. Så ja, jeg elsker fortsatt å spille. - Har du hørt coverversjonen som et band ved navn Five Finger Death Punch har gjort av låten «Bad Company»? - Å ja da. Haha! Jeg er veldig fornøyd med royalty-sjekkene som plutselig begynte å komme vår vei. Den er ikke helt min kopp te, som vi engelskmenn sier, men de gjorde en strålende jobb med den låten. De har satt sitt eget preg på den. «Bad Company» har blitt covret av ganske mange artister opp gjennom tidene. Garth Brooks, og Rickie Lee Jones, for å nevne noen. Men jeg ante ikke om Five Finger Death Punchs versjon før noen spilte den for meg. - Og det er en av deres største hits, låten som de spiller på så å si samtlige av sine konserter. - Sier du det? Jøss, så kult! Takk for infoen! - Er det noen andre band fra dette årtusenet som du tror kan bære fakkelen videre for rocken? - Nja… det er jo noen bra band der ute, men det eneste jeg kommer på har jo holdt på i noen år, men de er ganske nye for meg, og det er Paramore. Glimrende band, og trommisen deres er fantastisk. Zac Farro heter han. Men av helt nye band vet jeg ærlig talt ikke. Men jeg må nevne et bluesrockband, The Cinelli Brothers, engelsk/italienere som er bosatt

norwayrock.net

i England. Fantastiske musikere og låter som virkelig holder bluesrocken i hevd! Gå på youtube og sjekk ut hva jeg mener. Men selv om jeg ikke kjenner dagens rockemiljø, så er rocken i en god tilstand nå, føler jeg. Så lenge det finnes ungdom, så finnes det opprør, og da vil det finnes rock’n’ roll. - Ja, det står bedre til nå enn for 15-20 år siden. Se på dagens festivalpostere og hvem som fyller stadioner verden over, det kunne like gjerne ha vært for 40 år siden. Band som Iron Maiden og Metallica og AC/DC og Guns N Roses er nærmest like store nå, om ikke større, som de var på 80- og 90-tallet. - Sant nok! Artig at du skulle nevne Iron Maiden, for Nicko McBrain, som er en god venn av meg, ringte meg i går og sa at de spiller i Barclays Center i Brooklyn nå i kveld, og at jeg måtte komme og hilse på. Men i dag kan jeg virkelig ikke. Men jeg elsker Nicko, jeg bodde hos ham da jeg var i England for ikke så lenge siden. Han har sitt eget Bad Company tributeband, tro det eller ei, som heter Dodgy Business. Jeg ble helt rørt da han fortalte meg om det. Jeg dro ned og spilte på et par låter med dem, de var virkelig bra. Men jeg tror at grunnen til at alle disse bandene fortsatt holder det gående og trekker titusener av fans til konsertene, er at det er ikke computerdrevet, det er ekte musikk fremført av mennesker av kjøtt og blod. Folk som plugger gitarene i forsterkere og synger og gjør det vi har drevet med i 60-70 år nå. Rocken startet med Elvis og 50-tallet, og det tok virkelig av med The Beatles og The Rolling Stones, og det var da jeg ble bitt av basillen. Zeppelin og Purple og Free, vi bare førte fanen videre og holdt rocken levende. - Har du noen gang hørt et nytt band og tenkt at: ‘Jøss, de har tydeligvis hørt mye på Bad Company!’? - Hehe. Jeg skal ikke nevne navn, men jeg tror nok at de fleste av de bandene du nettopp nevnte, ville gitt en liten honnør til Bad Company, og Free. Kanskje ikke Iron Maiden, de er mer heavy metal. Og så har vi Foreigner, som debuterte cirka tre år etter at Bad Company startet. Men de har alltid sagt, og ikke lagt skjul på, at vi hadde influert dem kraftig. De fleste rockeband som startet på sent 70- og tidlig 80-tall vil nok dra frem inspirasjonskilder som Zeppelin, Sabbath, Purple og Bad Company. Men vi startet alle i en særdeles inspirerende periode. Hele det musikalske tiåret fra 1964 til 1974, du kommer aldri til å få oppleve et bedre og mer innflytelsesrikt tiår for musikken noen sinne igjen. - Jeg har snakket med Steve Overland mange ganger, og jeg har aldri spurt ham rett ut, men jeg tar som en selvfølge at Paul Rodgers er et av hans største forbilder vokalt sett. - Hehe. Ja, det vil jeg tro. Paul har vært en enorm inspirasjonskilde for utallige vokalister de siste 50 år. Noe som fører oss til det uunngåelige temaet Hall Of Fame, som jeg alltid blir spurt om. Hvorfor er ikke Bad Company eller Free inkludert der? Og jeg aner ikke. Først må man nomineres, og så må man innlemmes. Og det er en skam at vi aldri har blitt nominert. Den opprinnelige besetningen til Bad Company var svært innflytelsesrik – jeg vet vi har hatt mange medlemsbytter opp gjennom årene, men se på Foreigner! Jeg så dem i forrige uke, og det er ikke et eneste originalt bandmedlem igjen! Jeg har i det minste vært der hele tiden, og jeg og Mick Ralphs har spilt på samtlige skiver. - Og Deep Purple har bare Ian Paice igjen fra starten. - Ja, men likevel er både de og Foreigner i Rock & Roll Hall Of Fame – men ikke Bad Company. Det føles feil.

NRM 4-2024

har gjenoppdaget positiviteten Vår alles favoritt av progressive finske brødretrioer er tilbake med en ny skive, «In Murmuration», og vi fikk frontmann Mikko Von Hertzen på Skypeskjermen fra Helsinki for en prat. TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: VILLE JUURIKKALA

- Den nye skiva «In Murmuration» ble sluppet i forrige uke, og til helgen starter dere årets turné hjemme i Helsinki, på gode gamle Tavastia. Jeg antar det er travle dager nå? - Ja, vi hadde bandøvelse i går kveld frem til klokka 21, og vi begynner igjen om en halvtime. - Og årets turné er kun i Finland og i Storbritannia – igjen. Er det de eneste stedene hvor det er økonomisk ansvarlig for dere å spille? - Ja, egentlig. Vi må jo se an hvor vi har fans å spille for, og vi vet at vi kommer ikke til å spille for en tom sal hvis vi legger turen til Storbritannia, så det betyr selvsagt noe. Men vi har planer om å gjøre konserter på kontinentet i Europa i 2025, noe vi ikke har gjort mye av hittil. Man må se på økonomien og budsjettet, for det koster mye penger å være på turné. Vi har ikke gjort mange konserter hittil i 2024, så derfor må vi være litt forsiktige. Neste år ser det bedre ut økonomisk, så da kan vi gjøre litt festivaler og kanskje en liten turné i Frankrike og Tyskland. - Det er litt lettere å turnere på kontinentet hvor det bare er en times kjøring mellom millionbyene, fremfor å bruke en hel dag på å kjøre til avsidesliggende steder som Norge, hvor det kanskje kommer 200 stykker, ja? - Ja, det gjør jo logistikken litt lettere. - Dere var i Norge i mai i år, og spilte på We Låve Rock-festivalen i Asker. Men hva var det som skjedde der? Dere kom på scenen og ble bare stående der mens teknikerne fortvilet prøvde å fikse et eller annet – og da dere en halvtime forsinket startet et sett som ble veldig amputert, så låt det helt krise. - Det som skjedde var at våre teknikere hadde gått gjennom alt 18 NRM 4-2024

sammen på morgenen sammen med husets teknikere, og lagd en liste over de ulike inputene for settet vårt. Alt fungerte og miksebordet var klart, for det var mange band samme kveld, og det var viktig å få byttet kjapt over mellom de forskjellige artistene, max 25-30 minutter. Men noen i crewet hadde klart å koble kablene feil, så de brukte lang tid på å finne ut av at f.eks. min vokal lå nå på en annen kanal. Dermed måtte de ta ut alt og begynne på nytt. Det nytter ikke for lydmannen å prøve å justere f.eks. lydnivået på stortromma eller på monitorene mine hvis han ikke vet hvilke knapper som styrer hva. Teknikerne ba oss bli på scenen og gi oss tilbakemeldinger på at det funket rett i øremonitorene våre, og så vi kunne starte med en gang det var fikset. Men til slutt hadde det gått så lang tid at vi ble bare nødt til å starte selv om alt ikke var slik vi hadde planlagt, så det gjorde det vanskelig. Men i bunn og grunn var det en brist i kommunikasjonen mellom lydteknikerne. Det var veldig skuffende, og vi vet at det var folk der som hadde kommet langveis fra for å se oss, så vi har veldig lyst til å komme tilbake til Norge neste år for å få rette opp i den fadesen og spille en full totimers konsert for dere. - Dere har en ny skive ute nå. Faktisk har dere to skiver ute i år, med tanke på at «Live At Tavastia» kom i februar. Men «In Murmuration» høres ut som en mye mer oppløftende og optimistisk skive enn den melankolske og mørke forgjengeren «Red Alert In The Blue Forest», som kom i 2022. Henger det sammen med at «Red Alert…» ble laget under den tunge covid-perioden? - Det er ikke lett å vite hvor mye de eksterne omgivelsene påvirker kunsten man lager, men jeg følte absolutt på hvordan verden kom til en stillstand, det som skjedde var veldig uventet, og plutselig var vi i en situasjon hvor folk følte seg veldig usikre, og det var en følelse av tap. Folk kunne ikke treffe sine slektninger, folk var redde for hverandre, redde for å komme i nærkontakt med andre. Man holdt seg for seg selv og brukte norwayrock.net

munnbind så man ikke kunne se hverandres ansiktsuttrykk. Jeg tror det var tøft for alle, og vi som kreative mennesker ble definitivt påvirket av det. Og ja, det er flere korder i dur og oppløftende refrenger på denne skiva, og jeg tror det har å gjøre med to ting. For det første ville vi ikke gjenta noe som vi allerede har gjort. Vi streber alltid etter å gjøre noe annet enn det vi gjorde på forrige skive. Og vi hadde allerede et par kjernelåter klare da vi begynte å skrive denne skiva, så vi fant ut at vi ville gå tilbake til den stilen vi hadde i 2013-2014, da vi var i USA og lagde «New Day Rising» - da var vi i en positiv bølge med bandet, vi var positive til svære refrenger, vi ville lage låter som var gøy å fremføre på en scene. Så vi brukte det som et referansepunkt da vi begynte å skrive for «In Murmuration». Vi ville ha noen flere rockere, slik at vi ikke trengte å spille ti år gamle rockere. Og jeg synes vi endte opp med å gjøre en ganske bra jobb. - Ja, det er nok min favoritt siden «Nine Lives» eller «Stars Aligned». - Så bra! Godt å høre! - Du skrev i en melding på sosiale medier i høst at denne skiven ble ‘født ut av skrubbsår og svette og tidsfrister og tårer’ – var det en mer utfordrende prosess enn vanlig? - Nei, det var bare så altoppslukende. Vi hadde akkurat sluppet et dobbelt livealbum, og vi er den type band som gjør alt selv. Vi har vårt eget plateselskap, og gjør alt mulig, som å klippe sammen BluRayen fra konserten. Dermed gikk veldig mye av energien til slike ting i starten av 2024, og alt som hadde å gjøre med vår niende skive ble satt til sides foreløpig. Vi var for travle til å rekke å fokusere på to skiver samtidig, og vi ville gjøre en god jobb med liveskiva, slik at våre bookingagenter både i Finland og utlandet kunne bruke Blurayen til å vise konsertarrangører hva Von Hertzen Brothers kan by på fra scenen. Planen var å begynne innspillingen av «In Murmuration» allerede i januar, men vi rakk ikke å komme oss i studio før i midten av mars. Og vi hadde allerede en turné booket, så vi visste at vi burde ha første singel ute i løpet av sommeren. Og vi fikk litt panikk da vi innså hvor hardt og effektivt vi måtte jobbe for å rekke tidsfristene. Samtidig hadde min storebror Kie en klubbturné med sitt andre band, Don Huonot, så han var opptatt med å forberede seg til den, for de skulle gjøre et comeback etter fem års inaktivitet. Mye av det som Kie vanligvis tar seg av, som platecoveret og designet på merchen, havnet dermed plutselig på mitt bord. Tekstene på låtene hans falt også på meg å skrive, så jeg var supertravel i denne perioden. Det ble fort tolvtimers arbeidsdager for å rekke tidsfristene vi hadde satt for oss selv. Men det hjalp litt at vi hadde vedtatt at vi trengte ikke å lage et 70-minutters episk dobbeltalbum. I gamle dager kjøpte vi album som var en enkelt vinylskive, med 45 minutter musikk, så vi satte det som mål, noe som reduserte arbeidsmengden litt. norwayrock.net

For vi har fingransket hvert eneste sekund av musikk som du hører på denne skiva. Med tjue minutter mindre musikk på skiva er det selvsagt mye mindre arbeid. - «Ascencion Day» må være den lystigste låten jeg har hørt fra dere. En VHB-låt i dur! Wow! - Ja, jeg vet! Haha! - Og jeg digger videoen! (Ett sammenhengende shoot hvor brødrene holder opp plakater med teksten.) Hvor mange forsøk måtte dere gjøre før det satt? - Tre! Dagen før øvde vi plassen utenfor hovedkvarteret vår her, vi gjorde det et par ganger for å finne rytmen i det. Og det var en del forberedelse – jeg måtte skrive teksten på baksiden av skiltene også, så vi kunne sjekke underveis at vi faktisk hang med i svingene. Og jeg måtte bruke solbriller, siden jeg aldri rakk å se inn i kamera, for jeg var for opptatt med å se ned på skiltene. Men det ser jo ut som om jeg titter mot kamera, ikke sant? Det tok ikke så lang tid, vi gjorde den i løpet av en time, og det var Kies idé – han er alltid hjernen bak når det gjelder videoer. Så han foreslo at vi skulle gjøre som Bob Dylan gjorde på 60-tallet med hans «Subterranean Homesick Blues», men siden «Ascencion Day» har masse ‘Hey! Hey!’ og ‘Whoaa whoaa’ i teksten, ville han ha oss alle tre der i sofaen. Så ja, det var ganske morsomt. Og det skulle egentlig bare være en tekstvideo, i stedet ble det en one shot video. - Hvor mange av de nye låtene har dere øvd inn for den kommende turneen? - Av de ti låtene på skiva skal vi spare et par til de akustiske konsertene som vi antagelig skal gjøre i slutten av 2025, men vi har øvd inn sju av dem. På konsertene her i Finland kommer vi nok til å spille alle sju, for her kan vi spille lengre sett, på to timer. Utenlands kommer vi til å droppe et par av de nyere låtene. Det er planen, men vi får se hvordan de nye låtene slår an – det vet man nesten aldri før man står foran sitt publikum. Første gang man spiller en låt ute, så føler man fort om dette er noe som publikum vil høre. Det gjelder å finne de låtene som resonnerer med publikum, og som vi er komfortable med å fremføre. - Ja, hvis halve publikum forsvinner til baren eller på dass når dere begynner på en ny låt, så overlever den ikke lenge på turneen. - Nettopp! - Jeg tror kanskje min favoritt på «In Murmuration» er «Wait For Me» - har dere øvd inn den? - Ja, vi spilte faktisk den et par ganger i sommer. Den fungerer som en nydelig avslutning på skiva, og gitarsoloen der er fantastisk. Den gir en slags trøstende følelse. Jeg er usikker på om den får plass på denne turneen. Den er en sånn låt som hadde vært perfekt å spille med et symfoniorkester. - Nå snakker vi! Det er jo noe mange store band har gjort, spesielt de siste par tiårene – er det noe dere har vurdert?

”Vi har mange sanger som vil fungere veldig bra med et symfoniorkester” - Ja, og mange orkestre har tatt kontakt og stilt seg til disposisjon for å gjøre det med oss. Så ja, vi har tenkt seriøst på det, og det kan skje i fremtiden, for vi har mange sanger som vil fungere veldig bra med et symfoniorkester, for vi har mange cinematiske, episke sanger som ikke vil kreve for mye jobb å tilpasse til en symfonisk drakt arrangementsmessig, men det er nok ikke noe som vil skje før i 2026 tidligst. Det tar tid å arrangere de, og vi må finne en samarbeidspartner som har den samme kunstneriske visjonen til dette som oss selv, for man må ha en dyktig arrangør og dirigent for å gjøre dette bra. - Og det må spilles inn på en god måte. - Ja, det er krevende nok med så mange musikere og instrumenter. - Apropos det må jeg få skamrost dere for lyden på «Live At Tavastia» - jeg har nær sagt aldri hørt en mer glassklar lyd på en liveskive! - Ja, vi hadde heldigvis med oss en lydtekniker som er vant til å mikse liveband. Han jobber her i samme bygning som jeg sitter nå, og vi brukte ham som lydmann allerede på turneene for «Approach» og «Love Remains The Same» på 2000-tallet, så han kjenner oss veldig, veldig godt. Han jobber med broren min i Don Huonot også, så vi tenkte at han var den rette mannen å spørre om å spille inn en liveskive her til lands. Han brukte over to måneder på å mikse den, og resultatet ble fantastisk, vi er utrolig fornøyde med hvordan den låter. - Da skal du få lov til å stikke på øving, Mikko – jeg skal nok bli sittende oppe i natt og følge med på valget i USA. - Å ja pokker, det er det i natt! Jeg har nesten blokkert det, for jeg er nærmest skrekkslagen med tanke på hva dette kan innebære. Etter at Kamala ble annonsert, ble jeg håpefull og fulgte nøye med en periode, men siden har jeg bevisst unngått det, for det engasjerer meg så mye at det forstyrrer tankene mine og livet mitt, mens jeg må konsentrere meg om musikken og konsertene våre. Det var det samme under Brexit-prosessen, da var jeg helt hekta på BBC News for å følge med om hva som skjedde, og så var resultatet så knusende skuffende. Så vi får bare krysse fingrene for at amerikanerne tar det riktige valget denne gang. - Jeg snakket med Simon Kirke fra Bad Company i går. Han bor i New York, og sa at han var nesten mer redd for hva som ville skje hvis Trump ikke ble valgt, som hvis han ble det. - Ja, det er sant, faktisk! Tenk at det er tilfelle? Han holder slik en makt over millioner av dumme mennesker… Det er galskap.

NRM 4-2024

Full of Grace

20 NRM 4-2024

norwayrock.net

Vocalist/guitarist/songwriter Myles Kennedy (Alter Bridge and Slash and the Conspirators) releases his third, and heaviest, solo album, “The Art Of Letting Go” in October 2024. Before release, we sat down with Myles for a chat about the new record, learning to roll with the punches, and how he wouldn’t be here talking to Norway Rock Magazine if it wasn’t for Jeff Buckley. TEXT AND LIVE PHOTO FROM OSLO: ANNE-MARIE FORKER PHOTO: CHUCK BRUECKMANN

Hi Myles! I heard your new album today for the first time. I really like the heavier sound. Why the change from your previous two solo records? It’s a good question. I think a lot of it was born out of necessity. We discovered when we would tour as a three-piece, because I wasn’t able to bring out a massive band in the way I would like to track things, with various layers and whatnot, so we had to reinvent the arrangements which inevitably meant they would become more rock tracks. I was talking with our drum tech and said he really liked the arrangements when you rock them out. I never thought about recording them that way, and I said “Well, what if I just wrote a bunch of songs that would be recorded as they were going to be played live” and that’s really where it came from. I was just thinking about how it worked live and how it would translate. Where did the inspiration come for the title? “The Art of Letting Go” is just where I’m at, at this point in life. Just learning how to be. Less reactive and learning to go with the flow and and let go of things that I feel have to be in place in order for me to be happy. I’ve been doing a lot of work on myself for the last six years just to try and evolve and it’s really been profound in as far as how much has helped me in my level of happiness, and also creatively it’s helped me, to get out of my own way, and I feel like this is a new philosophy. It’s not actually a new philosophy, it’s a philosophy that’s been around for thousands of years, but it’s something that I have applied my own life and it’s been very beneficial. Are you rolling with the punches more? The kind of philosophy to just take it as it comes, but still do your best? Yeah, I’m just learning and rolling with the punches, because they’re going to come, it’s going to happen and it’s really a question of how do you want to deal with that. I mean, do you want to sit there and obsess about something that happened a minute ago or a day ago. There’s just no point. I call them sticky thoughts. You replay them over and over and all that does is keep you from sleeping and keep you from being present. Life’s too short. That’s something I’ve tried to do more of myself and wish I had discovered years ago. Me, too. The time that would have been saved. I agree. One of the songs “Say What You Will” has a video that looked like a lot of fun to make. Was it?

norwayrock.net

It was the most fun video I’ve ever been a part of. Everybody did a great job and I finally got to play the schoolteacher! The lyrics are pretty intense, so when we were talking about what the video was going to be, we didn’t want it to be super serious, but light-hearted and with a theme that everybody can relate to. You see this young kid who doesn’t fit in trying to find her place, and through her love of music she’s able to find her purpose and I’m a firm believer in that sort of thing. Yeah, you have that charity work you do with your wife, the Future Song Foundation. I appreciate you bringing that up. It’s been nine years now and helping kids get instruments and instruction and exposed to music. That’s a passion. How did you meet and discover your bandmates Zia and Tim? So Zia (Uddin – drums, percussion) is the person I’ve had the longest relationship with. We actually met when we were kids playing in junior high symphonic band. He was a percussion player. A few years later, in about 1986, we started playing in with a band called Bittersweet. We were just playing hard rock covers. That relationship continued off and on for decades and we were in the Mayfield Four together and got our first major label deal together. He’s like a brother. Tim Tournier has been managing Alter Bridge now for several years and he’s also a fantastic musician. So, when I was trying to figure out who’s going to play bass on

NRM 4-2024

the first solo record, I said said, “hey, let’s see what you can see what you can do here”, and he’s done a great job, and he’s a super hard worker. Both of them are showing up today, so I’m excited to get them here and get to work. Which song came together the fastest, and which took the longest to put together? That’s a good question. “Eternal Lullaby” came together pretty quick because it was just inspired one afternoon, so that didn’t take too long. I think I might have refined the lyrics here and there. The one that took the longest technically was probably “Miss You When You’re Gone” because I started that one back when I was writing “Year of the Tiger”. I really liked it. I had that intro and the melody, but I needed the right chorus for it. That came about two years later. Finally, the lyric was the issue because I just couldn’t find something that resonated with me that I felt would be appropriate for that song and then it finally happened in June 2022. So I think, all in all, that song took about five years before all the pieces fell into place. But you did a hell of a lot in between. “How The Story Ends” has a haunting melody. Why did you end the album with that track? That was the last song completed for the record. It almost didn’t make the record because when we got into the studio, everything else was done. I had a few other songs that I wasn’t as excited about, so I played a few ideas that I had on my laptop

22 NRM 4-2024

for our producer and he really liked the chorus, but it had totally different verse and everything. So then I switched that around and found the appropriate parts and made it more haunting. It has a certain vibe to it and the lyric was inspired by a film I’d recently seen that was called “Speak No Evil”, a Danish film in. It’s a horror film and very disturbing, but it’s about the idea of how you could be civil to the point where you sell yourself short, and you allow yourself to be taken advantage of and that’s something that I need to work on. It’s one of those things I need to let go of, trying to always please people. So I felt like it was appropriate, given the title of the record. I know that feeling. The guitar solo in that song is beautiful. Which guitar did you use? Thank you. That’s my PRS signature guitar. All the solos were played with this guitar that I did 80-90 per cent of the record with, just right out of the box, you know? I love that guitar. And then there was a slide solo I played on the song “Dead to Rights”, which was a different PRS with higher action so I could play the slide. What makes your signature guitar distinctive? What kind of features does it have? I love T style guitars. I always have. I wanted something that would have those hallmarks of a T style, the aesthetic of it, like the neck dimensions from the way they were made back in the early 50s. It’s just something

that feels right. Any one of those guitars that I would pick up, there’s just something about the way the neck would sit in my hand that always felt perfect. I wanted to emulate that. The pickup was the perfect combination of all those characteristics that those old T styles had but with a modern element to remove the hum so they’re not as noisy, so they work in high gain situations but still have that character of a single coil. Having that guitar in the arsenal and having those to use as a tool has really inspired me to want to play all the time and also inspired this record. I think that’s another reason this record is a little more aggressive, a little heavier and more riff based just because it’s hard not to write riffs on that guitar. It’s foundational. What was your first guitar? My very first guitar was acoustic. It was just this cheap classical nylon string guitar. That was my biological father’s before he passed away. I found that in a closet and started noodling on that, but I really wanted an electric. So, I saved up for about nine months and I had to clean horse manure. My stepdad would give me a dollar for every stall I cleaned. I cleaned a lot of stalls and saved up for this Ibanez. It’s called a DT250 and it was very metal looking guitar. That ended up getting stolen. Someone stole it because I left it at the high school and went to the David Lee Roth concert with my buddy, and then came back to school the next day and it was gone. You really earned that guitar!

norwayrock.net

To this day when I think of that guitar, I smell horse manure. [laughs] I can imagine! I know a big vocal influence on you was Jeff Buckley, and the album “Grace” turned 30 only last month. I wondered if you would like to say what Jeff and that album meant to you? I think Bono called him a “pure drop”, which I think is very appropriate, especially given what was happening at the time in the mid-90s. There was an incredible musical movement going on. It was great, everything that happened in Seattle. Not to take anything away from it, but there were also a lot of things going on where it was almost not cool to be musically proficient. I think that what Jeff reminded everybody was that it still works if you infuse musicality with a certain honesty and a certain fire. It still works and it will always work. That record was life-changing for me. I remember getting it. I didn’t really know a whole lot about him and I was working at a music store at the time. If you sold this brand of strings and sold enough of them, you could get these little stickers. Once you had enough of them, you could get a free record, so “Grace” was the record I got and I remember it showed up in December of 1994 and I

norwayrock.net

remember putting the CD in my desk player and just being completely mesmerised. I didn’t know what I was hearing. When it got to “Hallelujah”, I was just like “Holy mackerel, what?! This guy’s from another planet!” So fast forward, five months later, he came to Seattle to a small 500 seat venue and I drove five hours to see him, and he totally changed my life. Still to this day, I don’t know if I’ve ever seen anything quite so spiritual, musically. It was outstanding. Wow. I saw your performance online of “Hallelujah”. It was stunning. I think you’re very brave to cover that. Well, you know, I really struggled, I’ve got to be totally honest with you. We had his guitar, we had a friend who had that guitar and showed up in Paris and we were playing the Olympia, and him and my manager were like, “You should play it. You should play “Hallelujah”, tonight”. I’m like “No, absolutely, not! I’m not Jeff. That’s sacred ground. I’m not. I’m not doing that!” And as the set got close, and I just sat with that guitar and was noodling around, something just spoke to me and I just dove in headfirst to do it. Don’t overthink it, a tribute to this guy who you would not be here if it wasn’t for him and that is an absolute fact. If it was not for Jeff, I would not be talking with you right now. I have no question about that. He was that important to me. I appreciate hearing that, thank you. Have any guitarists struck a chord with you, more than others? A ton of guys. Obviously hearing Eddie Van Halen for the first time as a kid, that’s what made me want to play. Jimmy Page also, those were two different phases. A few years later I heard this Whitesnake record and John Sykes’ guitar playing. I love his playing. Gary Moore, because you can hear his influence on Sykes. I tend to lean more towards the blues guys. I also love great jazz players and modern contemporary jazz players. A guy named Julian Lodge, who I love. He’s outstanding. Now you have three solo albums as well as the material from Alter Bridge, your work with Slash and more. You have a tour coming up. How are you going to balance the setlist between all that? It’s going to be pulling heavily from the solo stuff. We’ve got plenty to fill up the set, maybe do a cover or something, but we will also be doing one Mayfield Four song, maybe one we haven’t done before. We’ll find out tomorrow when we start rehearsals again. So we’ll see. We will definitely be playing the new single. Being a three piece, I’ve been messing around with singing some melodies instead of having a guitar player. That will be interesting on some of these songs. Are you going to take a power trio approach to the live set? Yeah. I love doing it as a power trio because it truly is trial by fire every night. When you’re playing with another guitar player, when you’ve got two guitars, there’s a lot of room for mistakes and you’re not as exposed. With this, I’m out there on a limb every night because I’m singing at the same time so it’s super challenging but I like that. You’re coming to Oslo on 2nd November and it’s sold out already. Oh, wonderful. That’s amazing. We can’t wait to see you there.

NRM 4-2024

DEVIN TOWNSEND

24 NRM 4-2024

norwayrock.net

Supernerden Denne karen trenger neppe noen nærmere presentasjon for de som har fulgt med på progressiv- og ekstrem metal de siste 30-årene, men for de uinnvidde kan vi gi et kort resymé av karrieren til denne driftige karen. Townsend slo for alvor igjennom som vokalist for Steve Vai i 1993, men det var ikke som annenfiolin i et band med en av verdens beste gitarister han hadde tenkt til å gjøre karriere med. Han ville skape sin egen karriere og få ut alt gruffet han følte mot musikkbransjen (noe vi ikke skal utbrodere her), og i 1995 så hans første album dagens lys under pseudonymet Strapping Young Lad. Siden har han hatt utallige prosjekter og utgivelser (ca 29) som har vekslet mellom streit progressiv metal/ rock til utagerende eksperimentell ekstrem metal. Han er også kjent for storslåtte, pompøse konserter med masse energi på scenen. Nå er Townsend ute med sin nye skive “Powernerd” og i den forbindelse fikk vi en liten statusrapport fra Townsends hjemmestudio. norwayrock.net

NRM 4-2024

TEKST: PÅL J. SILIHAGEN FOTO: TANYA GHOSH

- Hei, Devin. Hyggelig at du hadde tid til en liten prat med oss. Har du det hektisk om dagen med ny skive som skal lanseres? - Det stemmer, det har jeg. - Begynner du å bli lei av intervjuer rundt den? - Nei, det er helt i orden. Det kommer an på spørsmålene, men for det meste så er det fornuftige spørsmål. - Okei, hva er det dummeste spørsmålet du kan få? Så jeg lover å ikke stille det. - Det er egentlig ikke dumme spørsmål, men de som jeg sliter med å svare på er for eksempel “Fortell meg om noe vilt som har skjedd på turné”. For det spørsmålet indikerer at det er noe i musikkbransjen som aldri har vært en del av min karriere. Jeg er 52 år gammel og jeg spiller musikk. Det er det, og dessuten er jeg en veldig dårlig partyløve. - Jeg forstår det, og hadde ikke det spørsmålet på blokka. Regner med at du som alle andre kjente artister har fått det en million ganger. Men hadde du vært Vince Neil, så hadde jeg nok spurt. - Haha, supert. - Vi får heller snakke om noe mer interessant og den nye skiva di “Powernerd”. Jeg har fått hørt igjennom den, og ikke overraskende at den er ganske så variert. Kan du fortelle litt mer om den med egne ord? - Ja, den er en av fire plater som hører sammen. Så jeg har laget dette prosjektet og komponert låter i ulike genrer. Denne plata skulle være enkel med simpel musikk, og det som jeg tror gjør denne plata spesiell er tekstene. - Som for eksempel “Dreams of Light”? - Vel, den er ikke nødvendigvis dypere enn de andre, men når jeg skriver tekster, så gjør jeg det på en abstrakt måte. Ord og fraser dukker opp i hodet, og det gir ikke nødvendigvis mening og sammenheng umiddelbart, men når jeg får satt det sammen så blir det gjerne en tekst med mening, men kanskje ikke alltid så dyp. Jeg er opptatt av at tekstene skal gjenspeile følelsene mine og sinnsstemningen, og det kan variere. Derfor blir også tekstene og låtene varierte. “Dreams of Light” handler rett og slett om at hvis du er på et mørkt sted så gleder du deg til å komme ut av det på et eller annet tidspunkt. Rett og slett bare det å komme seg ut av mørket. - Hva med “Falling Apart”? Den er kanskje ikke destruktiv, men jeg tolker den som litt mørk. Hva tenker du? - Tja, jeg skrev den i en mørk tid. Ikke svart, kanskje mer grå. Noe som er veldig viktig for meg når jeg lager låter er at det gjenspeiler stedet jeg var på akkurat da. Litt som en dagbok egentlig. Plata skal være en korrekt beskrivelse av sinnsstemningen, og låtene vil som jeg nevnte være varierte av den grunn. Jeg lager jo ikke alle låtene på én dag. Da jeg skrev “Powernerd” var det en periode hvor jeg følte at jeg falt sammen. - Okei, jeg skjønner. Så det jeg tolker som mørkt, er bare en beskrivelse av dine følelser og sinnsstemning. Og når det er sagt, så er det jo positive låttitler på skiva også. Så det gir absolutt mening det du sier. Av alle skivene du har lagd, så er det heller ingen som låter helt likt i mine ører. - Nei, og det er fordi prosessen rundt det å lage en plate påvirkes av omgivelsene og jeg har aldri hatt to år som er like. Du vet, og det er sikkert det samme for deg. Livet endrer seg i en vanvittig fart, og det skjer så mye. Jeg tror at det beste du kan gjøre er å henge med og gjøre det beste ut av det. Ting endrer seg fort og det er bare å prøve å henge seg på. - Jeg kan kjenne meg igjen i det du sier der, det med at livet går fort og jo eldre man blir, dess vanskeligere blir det å henge på, i hvert fall for min del. Jeg kan like at ting kan gå litt sakte også. Du har vel barn også? - Ja, jeg har en sønn på 18. - Aha, samme her. - Da er vi i samme båt, bror.

26 NRM 4-2024

- Da skjønner du kanskje hva jeg mener. Det er bare en av mange ting som går altfor fort, at de går plutselig fra å være pleietrengende til å bli voksne altså, og ting har endret seg og for min del er det litt skremmende å se hvilken verden barna vokser opp i nå. - Jeg vet ikke helt om jeg har den luksusen med å bekymre meg. Det har jeg egentlig ikke tid til. Jeg føler at det eneste jeg kan gjøre for han eller andre i nærheten, er å holde meg balansert. Med alle mulighetene og valgene barn blir utsatt for i dag, så er det ingen garanti for noen ting. Vi vet jo ikke om jobbene de ønsker vil bli overtatt av roboter eller ikke i fremtiden. Kanskje bare om noen få år kan det skje. Det samme med AI, som også kan overta mye. Frykten for dette har ingen hensikt, det gjør bare mer skade. Vi mennesker må bare tilpasse oss endringer og nye landskap så godt vi kan. - Enig, og jeg skjønner at det bare er dumt å stritte imot, men det kan jo være vanskelig. Og musikkbransjen er heller ikke noe unntak for store endringer. - Det er endringer daglig over alt. Se bare for eksempel på hvordan det å promotere en plate har endret seg. For ti år siden dro vi rundt på turné og gjorde pressekonferanser, men nå må vi slå oss selv i ansiktet med en morsom ting på TikTok for å få oppmerksomhet. Men jeg føler som du sa at det å stritte imot endringene er idiotisk. Du vil ikke vinne. Så du må rett og slett sette deg inn i hvilket forhold du skal ha til disse tingene, og deretter finne en vinkel som du kan tilnærme deg på. Uten å føle deg falsk eller påtatt. - Men fra nåtid og framtid til gamle dager. Du har vært en del av musikkbransjen i en mannsalder nå, og mitt første “møte” med deg var på Rockefeller i Oslo i 1993, hvor du var vokalist for Steve Vai. Jeg har lest at du egentlig ikke var spesielt glad i den musikkstilen, stemmer det? - Jeg er veldig av og på, eller varm og kald om du vil. Sikkert veldig slitsomt for de rundt meg. Jeg liker ting en periode og så blir jeg lei det. I et minutt kan jeg være glad for en ting, mens i det andre er det motsatt. Ikke på en destruktiv eller depressiv måte, men personligheten min bare er sånn. Kald og varm om hverandre. Hvis jeg skulle basert avgjørelsene mine i musikkbransjen på hva jeg følte i øyeblikket, ville jeg ikke hatt en karriere. Jeg bruker gjerne en dag eller to på å kjenne om følelsen fortsatt er den samme eller ikke, før jeg bestemmer meg. Og det har fungert bra jo eldre jeg har blitt. - Så du har lært deg å ikke være impulsiv og ta avgjørelser du angrer på? - Ja, jeg har lært, og for å gå tilbake til spørsmålet ditt om Steve Vai så kom jeg til et punkt der jeg bare tenkte “fuck this” og det kan jeg fortsatt tenke om ting. Jeg vet av erfaring at noen av avgjørelsene jeg har tatt har kommet av at jeg har vært sliten. For lite søvn, trening og mat. - Og jeg antar at det er stor forskjell på å være sin egen sjef kontra det å være en del av et band, og ikke ha full kontroll. Både på musikken og det som skjer utenom. Nå har du vært din egen regissør siden 90-tallet, hvis du skjønner hva jeg mener? - Ja, og den kreative siden er veldig viktig for meg. Det er ikke på den kreative delen vi møter hindringer, men nå er det mer endringene rundt det å lage og promotere plater som jeg var inne på. Den kreative og musikalske delen styrer jeg fortsatt selv, men den andre delen må jeg forholde meg til og prøve å henge med på. Musikkbransjen har stadig vært i endring, og skal du være en del av den så må du være villig til å endre deg og tilpasse deg. Jeg tror ikke dette nødvendigvis er et problem, men en utfordring du må løse. Du må stadig evaluere og tenke hva du skal gjøre videre. Jeg har vært i bransjen i mange år og de stadige kravene om å endre seg har jeg selvfølgelig følt på, men den beste måten å løse det på er å henge på og gjøre det som trengs. Du kan velge å la være, men det vil i bunn og grunn bare eliminere all mulighet for suksess. Så mye av min psykiske energi brukes til slike avgjørelser. - Men hvilket område tenker du er det mest tidkrevende og/eller utfordrende som artist i dag. Du skriver og produserer all musikken din selv, du er på turne og må promotere skivene dine. Hva er gøy og hva er litt slitsomt eller kjedelig om du vil?

norwayrock.net

- Den morsomme delen er det kreative og starten på en prosess. For eksempel når jeg har masse ideer til en plate eller et prosjekt, det er veldig gøy. Bare det å jamme på ideene og lage prototyper av låtene, jeg elsker det. Den tøffeste delen er å promotere det. Ikke det at det er så vanskelig, det er mer det at jeg ikke er så interessert i det. Og jeg er ikke så glad i å se på meg selv, ikke det at jeg misliker meg selv, tvert imot jeg liker å ta vare på meg selv. Men det blir en annen greie. Jeg husker for noen år siden at jeg var og besøkte noen bekjente, og de hadde bilder av seg selv overalt på veggene. Jeg har ikke helt det behovet og skjønner ikke helt poenget med å se på seg selv hele tiden. Det å se på seg selv er ikke så morsomt og interessant, ikke for min del i hvert fall. Du skjønner hva jeg mener? Poenget mitt er at mye av det å promotere en plate i dag involverer det å se på seg selv, som jeg ikke synes er så interessant i seg selv. - Det var et ærlig og utdypende svar, men hører du på dine egne skiver eller er det også uinteressant og for navlebeskuende? - Jeg hører så mye på dem når jeg lager dem, at jeg er ganske lei når plata omsider er ferdig. Jeg er ganske opptatt av detaljer, og er generelt veldig detaljorientert, så de detaljene krever at jeg hører på musikken tusenvis av ganger. Når plata endelig er ferdig så er jeg glad for å få en pause fra det. Når det er sagt, så hører jeg på de noen år senere. Og for det meste er jeg glad for at jeg la ned så mye

innsats og besettelse i detaljene. Jeg føler at jeg gjorde det som trengtes og det låtene ba om. Det er en tilfredsstillende følelse. - Du har vært inne på det med følelser og sinnsstemning, og det har sett ut til at det gjelder ikke bare på plate, men også live. Du er kjent for å ha mye energi og innlevelse på scenen. -Det er det jeg liker å tro. Når jeg opptrer så er det ikke en rollefigur eller karikatur av meg selv, men mer en ekstrem versjon av den jeg er. Men mye av energien jeg legger i det å opptre føler jeg på en måte er obligatorisk for å gi publikum best mulig utbytte av konserten. Det å dra på turné i 2024 gir noen utfordringer med tanke på reise, budsjett, geografi og så videre. Det krever mye, men hvis jeg først gjør det så skal det være 100%. Alt er uansett på en måte helt annerledes enn på 70- og 80-tallet da det meste var sex, drugs og rock ‘n’ roll. Sånn er det ikke lenger, og nå er det nok mer intervjuer, TikTok og rock ‘n’ roll. Det er en helt annen mental tilstand nå enn det var. Det er nok ikke like vilt lenger. Så hvis jeg velger å dra på turné og reise fra familie, venner og studioet, da kan jeg like gjerne gjøre det helhjertet. - Men hva gjør du hvis du ikke jobber med musikk, og bare skal slappe av? - Jeg har praktisert meditasjon de siste ti årene, noe jeg finner mye ro i da jeg er en energisk person. Det er en god måte å koble av på og gjøre noe helt annet. Jeg liker også å sitte. Det høres kanskje absurd ut, men jeg

liker å sitte. Hvis jeg har en stressende dag, så er noe av det jeg ser mest frem til på slutten av dagen og bare sitte. - Samme her. - Det sier vel noe om alderen vår og at vi er foreldre. Jeg tror at etter et visst antall år på jorda, så blir noen av de tingene jeg finner mest tilfredsstillende og behagelig ganske enkle. Som det å sitte og si “fuck off” til alt annet. - Det er det nok ikke alle som skjønner og er enig i. - Hvis du er ekstrovert så vil du ikke skjønne det, men hvis du er introvert som meg på gir det kanskje mening. Sosial samhandling og mye kommunikasjon tapper meg for energi, spesielt det å være offentlig. Det er for meg mentalt slitsomt. Andre får energi av å være i rampelyset. Men det er bare ikke slik personligheten min er. Så det å forklare det for noen som ikke er som meg er vanskelig. Men på tross at det så vil jeg poengtere at jobben min er en del av det, å by på meg selv. Og det å jobbe med det er veldig viktig. Det er viktig å finne veier eller løsninger slik at du blir tilgjengelig for mennesker i de periodene det kreves, det må du bare stå i og takle på en god måte. Jeg føler at jeg klarer det, så det er ikke noe problem. Men jeg trenger avbrekk og det å trekke meg litt unna. - Så når du er ferdig med en turné eller en plate så liker du å bare sitte eller meditere? - Vel, så enkelt er det ikke. Jobben min krever mye hard innsats for å betale

«På 70- og 80-tallet var det sex, drugs og rock ‘n’ roll. Nå er det nok mer intervjuer, TikTok og rock ‘n’ roll.»

norwayrock.net

NRM 4-2024

regningene. Jeg må jobbe veldig mye, men kanskje det en dag roer seg? Så de periodene jeg kan koble helt av er ikke så ofte, men når jeg har det så prøver jeg å nyte dem så godt som mulig. - Nå ser jeg at klokka begynner å løpe fra oss her. Vi må snakke litt om all kreativiteten din og hvem som eventuelt har inspirert deg musikalsk. Du har lagd alt fra country, jazz, punk, prog metal og ekstrem metal, pluss litt poppete ting også. - Mener du personer eller generelt? - Det er helt opp til deg. Gjerne generelt om du helst vil svare på det. Hva med for eksempel den aller første plata du kjøpte? Den kan kanskje gi en liten pekepinn? - Den aller første plata jeg kjøpte var “Star Wars”, og etterhvert ble jeg veldig interessert i New Age musikk. Jeg hørte mye på ambient og synthesizermusikk da jeg var barn. Samme med 70-talls musikaler. I tenårene begynte jeg å høre på popmusikk som Eurythmics, Slade og Taco for å nevne noen. Og det var gjennom Slade og låten “Run Runaway” at jeg begynte å bli interessert i rock og de litt tyngre greiene. Veien gikk deretter videre til Metallica, Def Leppard, Iron Maiden, Judas Priest og W.A.S.P. Så ble jeg mer og mer interessert i gitarmusikk som Steve Vai, Joe Satriani, Tony MacAlpine, Paul Gilbert, Yngwie Malmsteen og Vinnie Moore. Så etter det ble jeg mer interessert i annen musikk som Stravinskij, Fear Factory, Pitchshifter og en del andre obskure ting. Carcass, Entombed og Morbid Angel hørte jeg også mye på i en periode. Janes Addiction var også et veldig viktig og stort band for meg. Fransk og russisk ambient ble etter hvert noe jeg hørte mye på etter denne perioden, det har også inspirert meg. Jeg hører fortsatt mye på ambient og generelt EDM. Kort oppsummert er det mye som har inspirert meg og fortsatt gjør det. Jeg har alltid vært interessert i forskjellige ting og har ikke låst meg fast til en bestemt musikkgenre. Nå som jeg er eldre liker jeg nok best å høre på rolig ambient og chill-out-musikk. - Interessant, her var det mye forskjellig, og jeg er ganske overrasket over alle gitaristene du nevnte. Jeg leste et intervju hvor du sa at du ikke var spesielt begeistret for shred-gitarister. - Det var på en måte det som skjedde da jeg fikk oppdraget med Steve Vai, en av de absolutt beste shredderne. Da oppdaget jeg at dette gjør jeg ikke lenger. Hvis du jobber sammen med noen som bygger sine egne gitarkabinetter, så bør du fokusere på andre deler av kjøkkenet. Så fort jeg begynte å jobbe med Steve Vai skjønte jeg at jeg ikke var på samme nivå. Jeg har en viss mengde teknisk finesse, men ikke så bra som det, og jeg fant ut at jeg heller ikke ville gjøre det på den måten. Jeg spiller ikke slik som de gutta, og all energien og tiden det tar å vedlikeholde ferdighetene var jeg ikke interessert i å bruke. Jeg ville heller fokusere på låtskriving. - Jeg personlig synes det høres veldig fornuftig ut. Flere av de du nevnte er mine gitarhelter og spesielt Vinnie Moore, men jeg har aldri spilt som ham eller har ønsket det. - Nemlig, og slik var det da jeg fikk oppdraget med Steve Vai. Jeg trengte ikke og hadde ikke noe ønske om å konkurrere mot Steve. Som tenåring øvde jeg mye teknikk og var opptatt av shredding, men det endret seg, og det var ikke noe viktig for meg å spille på den måten. Men det er ikke det samme som at jeg misliker det, tvert imot, de er super gitarister som er unike på hver sin måte. Det var bare ikke slik jeg ønsket å spille og lage musikk. - Hvordan lærte du forresten å spille gitar? - Sannsynligvis ved å høre på Steve Vai, haha. Neida, jeg hørte også mye på Steve Morse. Jeg likte han også, men gitarinteressen tok av med Van Halen. «Van Halen 1» kom da jeg var barn og den var det helt store på skolen der jeg gikk. Alle ville spille gitar og det ble nesten en sport av det. Alle ville være den beste gitaristen. Jeg var nok mest et produkt av tidsepoken. - Men er du selvlært? - Ja, bortsett fra et par gitartimer lærte jeg alt gjennom band og hjemmeøving. - Hva med syngingen? Du veksler jo mellom growling til nesten kastrat. - Det med vokal var mer tilfeldig og grunnen var at jeg ikke hadde

28 NRM 4-2024

noen til å synge i bandet, så jeg måtte synge selv frem til jeg fikk en vokalist. Jeg ville egentlig aldri bli vokalist. Men jeg måtte den gangen og siden ble jeg det også. Det ligger mye psykologi i det å være eller ville bli vokalist, og det hadde jeg ikke noe ønske om. Men etterhvert som jeg sang mer og mer fikk jeg mer og mer av vokalistmentaliteten. Da jeg var ung ville jeg unngå det, men som det etterhvert viste seg så har jeg en anstendig stemme. Jeg endte opp som vokalist også. - Okei, så det var et nødvendig onde å bli vokalist. Men forklar litt om hva som kreves og du må ha hatt et iboende naturtalent? - Jeg tror det handler mye om innstilling og energi. Mye av grunnen til at jeg synger som jeg gjør er at jeg velger å gjøre det. Det høres kanskje teit ut, men jeg fremkaller en følelse av at slik skal det synges og da gjør jeg det. Du må mene det, og du må legge både energi og følelse i det. Ikke hold noe tilbake. Det er ingen teknikk i det, bare masse vilje. Eller selvfølgelig har jeg en sangteknikk, men i starten var det bare snakk om å nå punkt B. Og mye av teknikken lå i å få det ut og ikke holde igjen. Det ble vel på en måte en slags signatur for meg. - Da har vi oppklart det også. Men nå er tida vår for lengst ute. - Du kan ta et spørsmål til hvis du har. - Flott, da blir det enkelt og greit hvordan du ser på fremtiden, altså som artist. - Det eneste jeg kan gjøre er å følge kreativiteten min og lage musikk som både gir mening for meg og forhåpentligvis også andre. Gjør det ikke det, så er det ingen vits i å holde på. Fremtiden kan ingen forutse, men hvis musikken min fortsatt gir verdi til andre mennesker så kan jeg fortsette med det og leve av det, men hvis ikke så blir det vanskelig. Men jeg elsker å lage musikk og håper jeg kan fortsette med det lenge. - Helt til slutt, kommer du snart tilbake til Norge? - Jeg håper det. Norge er virkelig et vakkert land. Nå begynte jeg å tenke på mat, for det er et matmarked i Oslo som er helt fantastisk. Der smakte jeg noe av den beste maten jeg har spist på årevis. Men neste gang jeg er i Norge blir det mer spilling og mindre mat. Ses snart!

norwayrock.net

MARC STORA A CE

En ensom Krokus Hvis du har noe som helst kjærlighet for legendariske Bon Scott, så vet du antagelig godt hvem Marc Storace er. Mannen som i sin tid ble invitert til å komme på audition for jobben i AC/DC etter Scotts tragiske og høyst unødvendige dødsfall. Marc Storace takket som kjent nei da bandet hans Krokus var på vei opp i stjernehimmelen med økende popularitet, mens AC/ DC lå nede for telling. Hva som deretter skjedde vet jo alle, og svaret på hva som hadde skjedd hvis Storace hadde takket ja, får vi aldri vite og er heller ikke veldig interessant. Det som derimot er interessant er at Storace hadde en strålende karriere med et av hardrockens mest oversette band, og at han fortsatt synger i beste velgående, selv om Krokus bare tar sporadiske spilleoppdrag og ikke gir ut plater lenger. Det gjør derimot høvdingen selv, og nå er han klar med sin andre soloplate “Crossfire” i en voksen alder av 73 vintre. Vi fikk en hyggelig prat med den smørblide og snakkesalige sveitseren. norwayrock.net

NRM 4-2024 29

TEKST: PÅL J. SILIHAGEN FOTO: CUTART

- God kveld, Marc og gratulerer med nytt album! - Takk for det, og dette er mitt andre. Det første var mitt covid-album “Live To Let Live”. Dette er et solskinnsfylt og friskt album. - Jepp, og jeg må si at coveret på skiva er skikkelig kult. Ordentlig 80-talls og ingen tvil om at dette er god, gammel hard rock. - Jeg er veldig fornøyd med å ha designet det. Sluttproduktet ble selvsagt gjort av en profesjonell, ung tysk designer. Veldig dyktig og talentfull. - Men la oss snakke om musikken, den er jo tross alt viktigst. Dette er din andre og helt uten sykdom og elendighet. Etter en lang karriere med Krokus i over en mannsalder må det være spesielt og kanskje litt rart å gi ut eget materiale under ditt eget navn? - Krokus er Krokus og Storace er Storace. Krokus lager ikke låter og spiller ikke inn låter lenger, så jeg har det virkelig gøy med å gjøre dette. Jeg er en kreativ person og trenger utløp for følelsene mine. - Du har vært aktiv musiker siden 60-tallet og siden sent 70-tallet med Krokus, det er kanskje vanskelig å gi seg og som du sier trenger du å få utløp for din kreativitet. Hvor viktig er det for deg å fortsette som artist og gi ut plater? - Det er en del av prosessen av å være med i et band, altså å lage låter og gi ut plater. Jeg begynte allerede å synge i band som 14-åring, da jeg bodde i Malta. En liten øy nede i Middelhavet uten noen fremtidsutsikter for å bli en rockemusiker, så jeg dro til London. Malta hadde forøvrig vært en koloni under England tidligere, så de engelske røttene er ganske sterke der på en måte. Etterhvert endte jeg opp i Sveits hvor jeg møtte mange flinke musikere. Det er et veldig sterkt og fint musikkmiljø i Sveits. Der oppfylte jeg mitt første ønske og det var å skrive låter, lage musikk og få en platekontrakt. Bare det å kunne gå i studio, spille inn en plate for så å turnere. Det hadde ikke vært mulig på Malta. Dette skjedde jo da jeg flyttet til Sveits og ble med i det progressive rockebandet TEA. Resten av bandet var også fans av Led Zeppelin og Deep Purple akkurat som meg. Vi holdt på med bandet i sju år og vi var det første sveitsiske hardrock bandet som fikk spilt konserter i Hamburg, Skottland og flere andre steder. Blant annet legendariske Marquee i London. Så dette var stort og startskuddet for min karriere. De tre albumene vi spilte inn ble produsert av ingen ringere enn Scorpions-produsent Dieter Dirks. Fra det tidspunktet var jeg hektet, og rock ‘n’ roll ble en del av blodet mitt. Etter TEA dro jeg tilbake til London og spilte inn med et band som het Eazy Money, og vi hadde en sang på samlealbumet “Metal For Muthas Vol II”. - Det hadde jeg glemt, den skiva kjøpte jeg bare for et par år siden, og jeg husker bandnavnet og nå at jeg har sett navnet ditt i forbindelse med den i en artikkel om NWOBHM. Det må ha vært stort den gangen? - Absolutt, og her kommer historien. Før noe med Eazy Money ble utgitt så hadde jeg allerede blitt med i Krokus. Jeg hadde spilt inn mitt første album “Metal Rendezvous” med Krokus som klatret på hitlistene og telefonen ringte i ett sett. Managementet klarte ikke å rekke over alt, og samtidig som at “Heatstrokes” og “Bedside Radio” lå på hitlistene i England, gikk også “Telephone Man” med Eazy Money inn på listene. Så jeg var på metal-hitlistene med tre forskjellige låter med to forskjellige band. Det var ganske sprøtt, og ble på en måte som kryssild for meg. Jeg begynte å spille “Telephone Man” igjen med Storace. Da vi spilte inn den første plata med Storace, hadde vi bare ti låter og vi måtte ta andre låter fra et sted for å fylle opp settlisten vår. Da ble det blant annet den og noen gamle Krokus-låter som ikke hadde blitt spilt live på mange år. Vi fylte på med “Midnite Maniac”, ”Stayed Awake All Night” og en veldig bra sang som heter “To the Top”. Den er fra “One Vice at the Time”. Det er mulig jeg blander sammen hvilken skive den er fra, sånn er det å bli gammel. - Ingen fare, jeg er ganske sikkert på at den er fra “One Vice…”ja, og jeg er en del yngre enn deg, men surrer og glemmer også hvis det er noen trøst. - Haha, men det er veldig gøy å spille den gamle låten “To the Top”. Den er veldig spesiell, men det er for så vidt også “Midnite Maniac”. Ikke

30 NRM 4-2024

spør meg hvordan jeg skrev låten, men jeg husker at jeg hadde lest en artikkel om kriminalitet begått av lidenskap, og at dommerne ikke var like strenge med forbrytelser som ble begått av lidenskap. Jeg fikk helt det til å stemme at noen begikk drap, men fikk mildere dom fordi det ble begått i lidenskap. Samtidig var det nyhetsartikler om en seriemorder som gikk løs i New York, som drepte menn, og så viste det seg at det var en dame. Jeg viklet disse historiene inn i hverandre, og det ble en låt. Jeg husker det veldig godt, og det er kanskje derfor låten fortsatt er så spesiell for meg. Men nå lar jeg ikke deg snakke så mye, jeg bare skravler i vei. - Det gjør ingenting det, bedre at du snakker om din musikkhistorie og skravler fra hjertet, enn at jeg stiller kjedelige spørsmål. - Jeg prøver bare å svare på spørsmålet ditt om det å være kreativ. Og det var en forklaring på hvordan jeg bruker ting jeg leser eller opplever i en kreativ prosess for å lage en låt, og da spesielt tekst i dette tilfellet. Det er alltid ideer som spinner rundt i hodet mitt, og de må ut, eller kanskje ikke. - Men det er jo bare positivt, vel, at ideene fortsatt ramler ned i hodet på deg? Du virker veldig frisk og rask. - Jo takk, men du vet jeg var aldri på noen harde stoffer. Jeg var veldig forsiktig, og jeg har klart å holde meg frisk og bevare stemmen min. Det hadde ikke gått hvis jeg ikke hadde tatt vare på helsa. Jeg tror også at jeg har fått utløp for mye gjennom musikken, ikke minst følelser. Og det tror jeg er veldig viktig for alle. Å få utløp for de på en eller annen måte. For meg ble det musikken. For andre kan det være å male kunst eller ta bilder. Bare for noen dager siden så var det en indisk mann som sa til meg: “Åh, du synger, da lever du lenger”. Da svarte jeg: “Kult, takk skal du ha”. - Det er jo dessverre ikke alle som beholder stemmen sin intakt etter så mange år som aktiv vokalist, og kanskje enda vanskeligere for de som synger i et litt høyere toneleie. Da jeg hørte gjennom begge platene dine, så synes jeg faktisk at du synger bedre på den siste. - Det kommer jo an på hva man liker, men alle intervjuene jeg har gjort i forbindelse med “Crossfire” så sier majoriteten det samme. Men det er viktig å huske på at den første ble spilt inn under “den mørke perioden”, altså under pandemien. Og det var en gjør-det-selv plate. Jeg finansierte alt selv, og brukte enkelt utstyr. Gamle innspillingsmedier, for deretter å få hjelp av to dyktige karer som hjalp meg med Pro Tools. Jeg hadde også med dyktige studiomusikere på den, men det er helt annerledes når du gjør det med folk som virkelig har spilt og kan hard rock. De spiller ikke jazz og blues, men hard rock. Det er bluesrock i både Storace og Krokus, men det blir en annen greie likevel. Produsenten min denne gangen har jobbet med mange store band og produsenter og kunne virkelig sakene sine. Tommy Henriksen, gitaristen til Alice Cooper i mange, mange år, han er multiinstrumentalist og vet også hvordan hard rock skal låte og spilles inn. Han er også en dyktig vokalist og har sitt eget band som heter Crossbone Skully, og spiller dessuten med Hollywood Vampires. Alltid på farten og spiller, skriver låter, produserer og gjør alt som har med musikk å gjøre. Han bor tilfeldigvis i Sveits, og jeg var så heldig å få han med på laget. Han har gjort en strålende jobb. Det var rett og slett et lykketreff og kjemien var der med en gang. Jeg hadde møtt han for mange år siden da jeg gjorde litt koringer med bandet China som han da var med i, men det var som sagt lenge siden. Likevel var det lett å ta opp tråden og ikke minst samarbeide både med låtene og i studio. Dessuten har han vokst opp med Krokus og elsker musikken, så han vet hvordan det skal låte. I tillegg er også Pat Aeby som også var med i Krokus i en periode med på trommer. Det gjorde også saken enklere. Han vet hvordan hard rock skal spilles.

”Krokus prøvde aldri å låte som AC/DC, vi kjørte vår egen greie fra starten av.” norwayrock.net

- Jeg er enig i at det låter mye Krokus, men først og fremst god, gammel klassisk hard rock med deg på vokal. Det låter også ganske moderne, og ikke minst autentisk til å være gitt ut på Frontiers. Ikke for å rakke ned på plateselskapet ditt, men det er ganske tydelig at dette har dere hatt full kontroll på i studio og at dere har brukt tid på å få det til å låte bra og ikke for polert eller masseprodusert. Skjønner du hva jeg mener? - Uten Frontiers hadde ikke dette vært mulig, så jeg er veldig takknemlig for at de tok sjansen. Tommy hadde en visjon om hvordan det skulle låte og etter å ha vist meg det så var det ingen tvil om hvordan plata skulle låte. Olle Romo mikset ferdig hele albumet. Jeg er utrolig fornøyd med hvordan det ble til slutt. Han gjorde også en helt strålende jobb, og det var en ære å få en så dyktig mann som jobbet tett med produsenten, Mutt Lange, til å mikse ferdig plata. - Jeg skal ikke protestere på det, i mine ører låter “Crossfire” veldig bra, og det virker som at samtlige har vært fokusert på å beholde noe av Krokus-soundet og også stemmen din som hovedinstrumentet på plata. Med andre ord, god dynamikk og balanse. - Det var veldig viktig å få det til å låte slik, og vi er super fornøyde med hvordan det ble til slutt. Men som sagt, det er takket være dyktige folk og musikere. Og Frontiers har latt oss få frie tøyler. Det er ikke så lett å få platekontrakt og finansiering i dag, så det har også vært et viktig moment for at “Crossfire” ble til. - Ja, men det er viktig at det gjøres med hjerte og sjel for musikken. Og det synes jeg dere fikk til. Ikke alle nye band og plater får det til å låte autentisk og bra, og her kommer både penger, tid og kunnskap inn selvfølgelig. Det hadde dere. - Absolutt. Det er bra du synes det, og det er viktig å ha sjel i det. Det hjelper lite med masse penger hvis det ikke gjøres med hjerte og sjel. Og det var nettopp det vi ville gjøre. Som jeg sa så var Tommy ekstremt opptatt av at det skulle låte på en bestemt måte, og vi brukte mye tid på det. Detaljene ble finpusset på og både produksjonen og miksingen ble akkurat slik vi ville ha det. “Crossfire” låter som en nypolert bil som du har veldig lyst til å vise frem i solskinnet. Det er i hvert fall sånn jeg føler det. - Jeg må selvfølgelig snakke om det uunngåelige også, fra det ene til det andre. Historien om AC/DC og at du hadde muligheten til å bli med der vil alltid forfølge deg, og hva tenker du hvis Brian Johnson må gi seg igjen? - Hehe, det spørsmålet har jeg fått mange ganger, og historien fra gamle dager om at jeg sa nei huskes fortsatt. Jeg hadde nettopp blitt med i Krokus og vi hadde noe stort på gang, så avgjørelsen var riktig den gang, og man kan ikke angre på det. Vi hadde en fantastisk karriere med Krokus og jeg er evig takknemlig for alle de årene. Hvis jeg skulle bli spurt igjen norwayrock.net

måtte jeg selvfølgelig ha vurdert det, hvem sier vel nei til et av verdens største rockeband? Det var annerledes den gangen for lenge siden, og det var forferdelig trist med Bon Scott. Jeg elsker stemmen hans, og at Brian Johnson ble med i bandet fungerte jo utmerket. Vi synger på to forskjellige måter, så det er umulig å vite hvordan det hadde blitt hvis jeg hadde blitt med den gangen. - Ja, det blir jo bare dumme spekulasjoner, og når det er sagt så har du mer til felles stemmemessig med Bon Scott enn med Brian Johnson. Og dessuten er det nok mange Krokus-fans som er takknemlig for at du ble værende i bandet. Selv om dere tilhører samme genre er dere tross alt to forskjellige band. - Bon Scott var unik, og selv om jeg aldri var eller er opptatt av å synge på samme måte som han, så ligger vi litt i samme register og det er bare slik det er. Brian Johnson liker jeg også, men han synger jo på en helt annen måte, og det hadde jeg nok ikke klart. Jeg har nok mer blues i stemmen min, og for noen år tilbake kunne jeg dra de høyeste tonene, men ikke nå lenger. Alderen setter tross alt sine spor og gir noen begrensninger, men jeg er fornøyd med den stemmen jeg har. For jeg har mine styrker, og andre vokalister har sine styrker. Krokus prøvde aldri å låte som AC/DC, vi kjørte vår egen greie fra starten av. At noen sammenligner oss er helt greit det, men jeg synes vi var to forskjellige band med vår egen identitet. - Men Krokus er ikke helt dødt. Dere har holdt noen konserter og har også ting på

plakaten neste år? - Krokus er ikke lagt helt dødt, men vi skriver ikke nye låter og lager ikke plater lenger. Det kommer nok heller ikke til å skje. Men det er gøy å komme sammen og spille gamle Krokus-låter, det er det. Likevel er det viktig å understreke at vi ikke har planer om noe mer enn sporadiske konserter. Hovedfokuset er på Storace nå, og vi håper på å kunne gi ut flere plater og holde konserter. Det siste avhenger selvfølgelig litt av responsen og interessen for bandet. Vi er avhengige av å bli booket som alle andre. - Ja, det er mange artister som sier at det har blitt fryktelig dyrt å dra på turné. Har dere planer om det? - Forhåpentligvis, men det avhenger av interesse og finansiering. Det er vanskelig nok å få finansiert en plate, men den danner jo grunnlaget for å kunne promotere seg på en god måte. Og det har vi nå med “Crossfire”. Heldigvis har anmeldelsene og tilbakemeldingene vært veldig gode hittil, så det blir spennende å se hva som skjer videre. Vi har allerede blitt booket på noen oppdrag til neste år, men vi håper på enda flere. - Vi får håpe dere kommer en tur til Norge. Nå hørte jeg klokka di ringte, så det betyr vel at tiden vår er ute, Marc. Da takker jeg for praten og ønsker deg og bandet lykke til videre med lanseringen av “Crossfire”. Og ikke minst at du holder på i mange år til! - Selv takk, og ser dere snart!

NRM 4-2024

Drømmer 32 NRM 4-2024

norwayrock.net

r blir virkelighet norwayrock.net

NRM 4-2024

Helt siden Dream Theater på høsten 2023 annonserte at bandets grunnlegger og trommis Mike Portnoy vendte tilbake til moderskipet etter 14 år, har fansen hatt store forventninger både til å se denne besetningen sammen på en scene igjen, og til å høre ny musikk fra progmetallkongene. Vi fikk tatt en prat med Portnoy et par timer før bandet skulle på scenen i Oslo Spektrum, og det var en sørgmodig Portnoy som ikke var så sprudlende og pratsom som vi er vant til. TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: MARK MARYANOVICH LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Velkommen tilbake, både til Dream Theater og til Oslo – det er vel bare et drøyt år siden du var her sist, med The Winery Dogs. - Jo takk, og ja, det stemmer, jeg turnerte med The Winery Dogs i oktober og november i 2023, og da spilte vi vel på Rockefeller her i Oslo. - Først av alt, kondolerer med din søster bortgang. (Mike Portnoys søster Samantha døde av kreft halvannen uke før dette intervjuet, den 29. oktober, noe han fikk vite en halvtime før han skulle på scenen med Dream Theater i Zagreb. Da ble «The Spirit Carries On» tilegnet hennes minne.) - Tusen takk, det setter jeg pris på. - Det er bare et par måneder siden jeg satt ved min fars dødsleie og sang på «The Spirit Carries On», mest for å trøste meg selv. Og «The Best Of Times» har betydd mye for meg de siste månedene. - Oi. Jøss. Sterkt. Ja, musikk kan være en stor trøst i tøffe tider. Så jeg vet akkurat hvordan du har det.

og jeg gjenopptok kontakten er definitivt familiene våre. Våre døtre delte en leilighet i Brooklyn sammen i mange år, og våre koner spiller sammen i et band. (Marlene Portnoy og Rena Sands Petrucci spiller begge gitar i Mean Streak, hvor også John Myungs kone Martens spiller bass. Journ. anm.) Så før John og jeg gjorde noe musikalsk sammen, som soloskiva hans og Liquid Tension Experiment (LTEs tredje skive kom i 2021), så måtte vi finne tilbake til hverandre på et personlig nivå, som å gå ut og spise middag sammen, tilbringe høytidene sammen og sånne ting. - Var det et vendepunkt for dere da dere spilte sammen for første gang på over ti år da dere lagde soloskiva hans? - Ja, det var det. Han hadde fortsatt Mike Mangini som trommis i Dream Theater mens vi lagde den skiva og turnerte sammen, så han måtte selvsagt være politisk korrekt offentlig, og ikke si noe som kunne bli ubehagelig for Mike Mangini. Men jeg tror vi begge delte en uuttalt følelse av at det var bortimot uunngåelig at vi kom til å gjenforenes i Dream Theater. Vi kunne bare ikke si det høyt offentlig, men jeg tror vi begge følte det. - At du er tilbake i Dream Theater, betyr det slutten for dine andre band som The Winery Dogs, Flying Colors og Neal Morse Band?

- La oss snakke om noe hyggeligere. Kan du beskrive veien din tilbake til Dream Theaters rekker, etter noe som virket som en fullstendig isfront i et tiår? - Som det heter, tiden leger alle sår. Da du og jeg snakket om dette for ti år siden, var sårene fortsatt veldig ferske. Det hadde vært mye drama, og mye av det var ærlig talt ganske unødvendig. Det tok sin tid for alle sår til å gro, for at de vonde følelsene skulle legge seg, og etter som tiden gikk, innså vi hvor mye vi savnet hverandre. At jeg er i Dream Theater betyr så mye mer enn at jeg bare spiller trommer i et band. Det er en familie. John Petrucci, John Myung og meg selv dannet dette bandet for nesten 40 år siden, da vi var tenåringer på college. Og i løpet av de 40 årene har vi vært gjennom fødsler og bryllup og dødsfall og begravelser sammen. Så jeg tror bare vi innså at tiden går, ingen av oss blir noe yngre, og hvis det skulle bli en realitet, så var tiden inne for det nå. - Jeg snakket med John Petrucci i 2020 da han lagde sitt soloalbum «Terminal Velocity» som du også spilte på, og han sa at dere hadde vært i jevnlig kontakt takket være deres familier, og at det aldri var noe vondt blod mellom ham og deg. - Ja. Jeg vil si at en viktig årsak til at John

34 NRM 4-2024

norwayrock.net

- Ikke nødvendigvis slutten, men det betyr at mine andre band og prosjekter må legges på is for en tid. Dream Theater kommer til å turnere ut 2025, kanskje inn i 2026. Alle karene i mine andre band har full forståelse for at jeg nå velger å prioritere Dream Theater over alt annet, men det kommer jo til å bli ledige perioder etter hvert, så vi får bare se hvilke band som overlever og hvilke som ikke gjør det. - Det er kanskje lettere å få tid til en enkeltstående konsert eller to med Yellow Matter Custard? (The Beatles-tributebandet Portnoy har med Neal Morse, ex-Mr. Big-gitarist Paul Gilbert og bassist Matt Bissonette.) - Haha! Ja, så klart. Jeg skal faktisk gjøre en enkelt konsert med Metal Allegiance i januar. Band som ikke krever masse tid er jo lettere å klemme inn. Og Yellow Matter Custard er alltid gøy, så det har jeg alltid lyst til å gjøre, hvis muligheten skulle by seg. - Dere startet turnéen i London for tre uker siden. Kan du beskrive hvordan det føltes å gå på scenen med disse karene igjen, for første gang på fjorten år? Var du nervøs? - Ja, jeg skjemmes ikke av å innrømme at jeg var definitivt nervøs. Og vanligvis er jeg ikke nervøs før en konsert, jeg bare gleder meg, men akkurat denne var veldig nervepirrende for min del. Det var mange øyne på oss den kvelden, og ti tusen fans i salen, hvorav nitusenfemhundre av de sto med mobiltelefonene høyt hevet og filmet alt. Så vi visste at denne konserten kom til å bli gransket av fans og kritikere, men når det er sagt, så var det så mye kjærlighet i luften den kvelden, og det var til stor hjelp. - Så det er mer avslappet og gøy nå enn den første kvelden? - Ja, nå er vi tre uker inn i turneen, vi har gjort 12-13 konserter og blitt varme i trøya, så vi har satt sjøbein nå og er mer komfortable og kan bare kose oss. Den kvelden i London var så følelsesladd, men vi føler til en viss grad på de samme følelsene på alle konsertene i alle byene vi besøker nå, fordi for titusen mennesker i publikum hver kveld er det første gang de ser denne besetningen av Dream Theater sammen igjen. Derfor er alle konsertene veldig følelsesladde. - Du har alltid vært tungt involvert i å lage settlistene for alle band du er i, men hvordan valgte dere ut hvilke låter dere skulle spille på denne turneen? - Gutta i bandet ga meg tilbake rollen som settlisteforfatter, så jeg fikk muligheten til å sette sammen den settlisten jeg selv ønsket. Og da jeg forlot bandet i 2010, hadde vi turnert mer eller mindre sammenhengende i over tjue år, og vi hadde spilte samtlige låter på skivene, så da varierte jeg med låter nesten hver kveld for å holde det interessant og friskt. Men denne gangen hadde vi ikke spilt sammen

norwayrock.net

«Jeg tror både jeg og John Petrucci delte en uuttalt følelse av at det var bortimot uunngåelig at vi kom til å gjenforenes i Dream Theater.» på fjorten år, så vi hadde et tomt lerret å leke med, så jeg ville bare sette sammen en settliste som dekket mest mulig av bandets historie, diskografi og de forskjellige epokene i bandet. Jeg ville sette sammen en settliste som jeg visste ville tilfredsstille tverrsnittet av både hardcorefansen og de litt mer avslappa fansen. Det er noe her for begge. Både de største låtene som folk vil høre, men det er også noen mer obskure låter som vi knapt har spilt over tjue år, og noen overraskelser. - Og du har også plukket et par låter fra bandets Mike Mangini-periode? - Ja, vi spiller to av dem. - Jeg tror det var Ian Gillan som sa noe a la: «Å se Deep Purple med en annen vokalist er som å se en pornofilm med min kone og en annen mann.» Er det noe du kan relatere deg til? - HAHA! Ja, det er absolutt en følelse jeg kan kjenne meg igjen i. Det var jo derfor, i alle de årene jeg var ute av Dream Theater, at jeg unnlot å høre på skivene de hadde lagd uten meg, eller se på noen videoer fra konsertene deres. For det gjorde vondt. Som du sier, det ville vært som å se sin eks-kone med en annen fyr. Men nå som jeg er tilbake, så har jeg ikke noe problemer med det, og jeg har vært nødt til å gjøre hjemmeleksa med

Mangini-skivene, for jeg hadde nesten ikke hørt på dem. Nå som jeg er tilbake i bandet, er det mye lettere å høre på dem. - Var det noen av låtene som dere spiller på denne turneen som var spesielt utfordrende å lære seg å spille på nytt igjen, etter så lang tid? - Ja, en god del av dem. Noen av dem kom veldig lett tilbake, hvis du ser på noen av de videoene jeg lagde for youtube-kanalen Drumeo. Da jeg lagde disse, satte jeg meg bare ned og spilte gjennom dem, som «As I Am» og «Panic Attack» og «Under A Glass Moon». De låtene har jeg permanent i blodet, så de satt med en gang. Men ja, det var et par andre låter som var verre å komme inn i igjen. - Snakker vi da konkret om låter som «Octavarium» og «Stream Of Consciousness» som dere ikke har spilt på rundt tjue år? - Ja, jeg hadde ikke tenkt å nevne noen låttitler i tilfelle det ville ødelegge overraskelsen for de som ikke har sett oss enda, men… - Ingen fare, dette intervjuet er til vårt neste nummer som kommer ut i juletider, sammen med anmeldelsen av den nye skiva deres. - Ah, skjønner. Men ja, de to var de vanskeligste, spesielt «Octavarium». - Deres kommende skive «Parasomnia» slippes ikke før i februar 2025, men dere er allerede i gang med turneen, selv om skiva er ferdig og klar. Hvorfor venter dere med den? - Jeg synes det gir mening å gjøre det på denne måten, for det virker som om fansen er veldig ivrige på å få sett denne gjenforente bandbesetningen. Og denne turneen er også en feiring av at det er 40 år siden bandet ble dannet. Det er logisk at første del av turneen handler om å se seg tilbake og feire fortiden, og når den nye skiva kommer ut til neste år, kan vi bytte over til del to av turnésyklusen og begynne å se fremover med den nye musikken. - Så vi kan forvente at dere spiller helt andre låter på neste sommers konserter? - Det kan variere litt, for til neste år vil det være enkelte markeder hvor vi allerede har spilt, og da blir det en helt ny settliste. (Like etter denne praten ble Dream Theater bekreftet på Tons Of Rock i Oslo i juni.) Men så vil det være andre markeder som vi ikke har spilt i enda, og de vil nok få mye av det som vi spiller nå for tiden. Men innen vi kommer til neste høst, så har vi nok byttet helt over til «Parasomnia». - Vil du kalle «Parasomnia» et konseptalbum, eller er det mer et tematisk album hvor alle tekstene handler om søvn og drømmer? - Det er nok mer et tematisk album. Et ekte konseptalbum er mer som «Scenes From A Memory» eller «The Wall» eller «Operation:

NRM 4-2024

Mindcrime», hvor det fortelles en konkret historie med ulike karakterer. «Parasomnia» er mer tematisk slik som «Dark Side Of The Moon» er, eller «Octavarium». Det er et gjennomgående tema på hele skiva, men det er forskjellige historier som er løselig knyttet sammen. - Den eneste låten som tilsynelatende ikke passer inn sånn sett, er «A Broken Man». Eller gjør den det? - Det må du egentlig spørre James om, det er han som har skrevet teksten på den låten, men den handler om en krigsveteran med PTSD som gir ham mareritt, så den passer på en måte inn i resten av tematikken. Noen låter handler om søvnproblemer, nattskrekk eller søvngjengeri, mens andre handler om mareritt generelt. - Hvordan var det å samles med resten av gutta for å skrive disse låtene? Var dere tilbake dere dere var, eller har noe endret seg? - Vi var øyeblikkelig tilbake der vi var, som om ingen tid hadde gått. Vi begynte bare å jamme, og vi skrev «Night Terror» den første dagen, den var det første vi skrev sammen. Vi falt med én gang tilbake i vårt vante mønster, det var så naturlig for oss. - Din tilbakekomst ble annonsert i oktober i fjor – når var første gang dere alle fem var samlet i ett rom igjen? - I februar, da vi samlet oss for å begynne arbeidet med det nye albumet. For da vi tok beslutningen om å få meg tilbake i Dream Theater, så var jeg på turné i Europa med The Winery Dogs. Da hadde vi telefonsamtaler og Zoom-konferanser, men vi møttes ikke alle fem i kjøtt og blod før vi begynte «Parasomnia» i februar. - Jeg har vært forbløffet over den magien du har klart å drysse over de fleste band du involverer deg i. De siste fjorten år har ingen Dream Theater-skiver vært inn på min Årets Topp 10-liste, men du, derimot, har i mellomtiden spilt på flere av mine Årets Skiver, som første The Winery Dogs, Flying Colors «Second Nature» og Neal

36 NRM 4-2024

Morse Bands «The Similitude of a Dream». Hvordan er det mulig at en skarve trommis kan ha så stor innflytelse på musikken og låtene? - Haha! Jo, takk for det, utrolig godt å høre. Jeg har nok bare vært heldig som har fått lov til å jobbe med så mange fantastiske musikere som inspirerer meg til å levere på ypperste nivå. Ikke bare i trommespillet, men også med idéer og konsepter og låtskriving. Og alle de tre bandene du nevnte der har sykt dyktige musikere og låtskrivere, så kanskje har jeg klart å inspirere dem til å levere sitt beste også. Jeg vet ikke, men jeg tar enhver skive på største alvor og prøver å gjøre den så bra som overhodet mulig, og jeg har vært heldig nok til å ha hatt en så bra karriere og vært involvert i så mange skiver som folk elsker. Jeg er stolt over dem alle, faktisk. - Hvordan vil du beskrive «Parasomnia» stilmessig? I mine ører fortsetter den i samme spor som «Black Clouds» og «Systematic Chaos», men jeg hører også mye «Scenes From A Memory» i den. - Den fortsetter absolutt i den stilen som denne bandbesetningen har hatt gjennom hele epoken siden Jordan kom med i bandet. Og at den fortsetter i samme spor som «Black Clouds & Silver Linings» er helt naturlig, siden det er de samme fem menneskene som har skrevet låtene, spiller på dem og har spilt dem inn. Det er den stilen og det lydbildet som vi fem har. Hvis du ser på skivene fra «Scenes From A Memory» til «Black Clouds», så er det utvilsomt de skivene i Dream Theater-katalogen som best kan sammenlignes med «Parasomnia» - fordi disse har de samme ingrediensene. - Da er tiden vår ute, du får gjøre deg klar til kveldens konsert, så ses vi i Oslo Spektrum om et par timer. - Den er god! Takk, vi ses i kveld!

norwayrock.net

Scott Gorham of

Putting Pen to Paper In 2024 Scott Gorham of Thin Lizzy and Black Star Riders released prints of his own artwork which he kept a secret, even from his beloved wife, for over 40 years. We sat down with Gorham to chat about secretly creating his artwork while on tour with Thin Lizzy, how he regrets never showing Phil Lynott his work, and what it was like being part of Lizzy’s iconic twin guitar sound. (The prints are now available as t-shirts at www.scottgorhamworld.com.) TEXT: ANNE-MARIE FORKER

Hi Scott! Thanks for your time today. I grew up with your music. It was played everywhere in Ireland that I went, every club, every bar, you always heard Lizzy at some point in the evening. So you got sick of it after a while! [laughs] No! [laughs] I strangely grew to appreciate it even more when I left Ireland to go to England and now I live in Norway. Norway is a beautiful country, isn’t it? I have worked there are many, many times. I remember one of the first times I came over and started an album for 21 Guns. I had no idea what cold really was. So I got there, I think it was January or February. It was 20 below and I just had jeans and a really thin jacket on. Norway was one of those countries that it was

norwayrock.net

really easy to fall in love with though. I loved all the people there. They love to have a great time. The alcohol is a little too expensive, right? The mountains and the forests and all that. It’s just a gorgeous place to be. There’s a line from a Thin Lizzy song, from the iconic “Black Rose” album, that you co-wrote, “Got to Give It Up”. “I put a pen to paper but I was frightened.” Was that why you kept your artistic talent a secret for over 40 years? It was just one of those things. I was always on the road when I started these drawings. I could only do it on days off, which we didn’t have very many of, as you can imagine, but I always loved it. There was the band, and I was totally committed to that. I didn’t think anybody would really be interested in it. “Hey guys, do you see what I just drew here? What do you think of that?” I just didn’t think to show anybody, you know? In fact, the crazy thing is, and you’re going to think I might be a little strange here,

NRM 4-2024

but I didn’t even show my wife until about four years ago. Wow. All these drawings that I’ve done for over the last 40 years, and she’s a little bit miffed with me. I bet! So what changed your mind about going public with it? She did. It was her. I showed her a few years ago and she immediately said “we have to show people, we’ve got to let them know that there’s another side to you” and now I’m doing that. She kept on at me, for three years, and finally I said, “well okay, let’s try something here”. She immediately contacted one of my friends, Denis O’Regan, who’s a rock photographer. He did David Bowie and Queen and came out on a lot of our tours. I really respect Denis a lot because he’s got a great artistic eye. I figured if I show it to him and I get a bad review from him, then I know that I don’t need to show anybody else anything. He took a look, and said the exact same thing my wife did, and my wife went “See?!”. So that was kind of the beginning of the whole thing. Cool. I believe Jim Fitzpatrick had some compliments for you as well? I love Jim, I really do. I think he’s just such a great artist. On album cover day I tried to be the first one into the studio, so I could just sit with Jim and look at his ideas. You give him one word, and he comes up with five ideas. I mean five really good ideas. That always just blew my head off. My wife says she is going to call Jim in a Zoom call and show him my art. I said okay but I immediately left the room. I couldn’t sit in the room while Jim Fitzpatrick, this guy I really admired, was looking at this stuff. My wife told me he had said “Well, thank God you didn’t show all the rest of the guys in the band this stuff back then, or I might have been out of a job!” Such a nice thing for him to say. It gave me a lot more confidence. That is the perfect feedback from someone like him. Can you recall any moments where Phil (Lynott) almost discovered that you were drawing? Did you ever have to quickly shove everything away? Yeah, I had to do that several times. I’d be drawing away and there’d be a knock on the hotel room door and I’d say “Who is it? Give me a second!” and I would shove everything under the bed covers so nobody could see what I was doing. Such a coward, I really am, but that’s just the way I work. Nobody in the band ever saw what I did. I now kind of regret it. Phil was such a good friend, you know, it just would have been nice to have shown him some of this stuff. “Coward” is a bit harsh. I think a real coward would have been someone who chose not to express themselves because they didn’t believe they could draw, so they didn’t even try to develop it. You’ve done that. You’ve still expressed yourself. I’m glad that the rest of the world is finally seen it,

38 NRM 4-2024

though! Thank you! One image that stood out and reminded me a bit of Francis Bacon with the prominence of the mouth, and also a bit of HR Giger, was “Pain”. Can you tell me about the inspiration behind that image? That’s kind of a high compliment there, thank you very much. A lot of this stuff comes from my own experiences because it’s often the only thing you can really draw upon. “Pain” came specifically out of a condition that I got called cluster headaches. Oh, I had those. So you know what I’m talking about. These are the granddaddy and grandmothers of all the migraine headaches. For me it felt like somebody taking a railway spike and then a jackhammer and putting it in the top of your head, while on the other side, somebody was kicking your other eye in. It’s the way you feel that you look like, when you’re going through this terrible thing. You feel ugly because you feel like you look ugly, because you’re feeling so ugly. So that was kind of an easy one to draw, because it was almost angry. Whatever made me go through this, I’m going to try to get it out

on paper. Eyes are prominent in quite a few of your artworks. I’ve noticed the eye in “The Fanatic” and “Curiosity” as well. I quite liked “Curiosity”. What I do a lot is that, while I’m drawing, I try to tell myself a story. I’m a big science fiction fan. I have always loved science fiction ever since I was a tiny little kid going to the movies. I always like the idea that we are not alone. I heard a statistic, one of the science programs was saying there was a thousand trillion stars, which means there’s like a hundred thousand trillion planets, right? So you think in those kind of vast numbers, we’re it? I found that hard to believe. This is inconceivable to me. I like the idea that we’ve already been discovered by them. They could probably destroy us in a blink of an eye, but for some reason, they’re very curious about us and they like to see us in this world. I also like to think that every once in a while they see something going terribly wrong with Earth and pick somebody out and not tell them the answer, but kind of sprinkle the idea to get these scientists on the right track. It might sound kind of corny. There is a total destruction of planet Earth, which is another picture, where

norwayrock.net

I’ve got worms coming out and the oceans and gravity have left, so the oceans are falling off the side of the earth. It’s kind of a science fiction fantasy world. Did the music you were playing on tour inspire any of the old artwork, or was it more of an escape? It was more of an escape. I think what happens is the repetitiveness of being on tour, play the song over and over again…. you know, now you say it, subliminally it might have. Yeah, I can’t discount that in any way, shape, or form, but I don’t remember thinking “Oh, yeah, that song there, I think I need to draw something about that”. That never happened, but you never know. Something might have gotten through. Good question! Was it difficult to draw on tour? The problem drawing wise is that there’s a lot of intricacies going on in there, small lines and all that, so I could start a few pictures out on the road, but there’s no way I could finish them out there, so I would have to wait until I got home. Even at home I’d have to wait until there was time off, no interviews, no rehearsals. When everything was totally calm and there was nothing on the menu, I could sit down by myself and try to finish these things. The work comes across like that, as it you have been in a state of total focus, with intricate draftsmanship. You kind of need that. When you sit down and you look at the paper, you just kind of go away, like nothing else is around. It’s almost like being hypnotised a little bit because you’re so absorbed in what you’re doing. It’s just this kind of roller coaster ride, a gentle roller coaster, but it just never stops. I have to actually tell myself to stop at times. Artwork is very much a solo effort, rather than being in a band, and you were part of the iconic guitar twin sound for many years, but you had to do that with different guitarists. Did you have to adjust what you did with each different guitarist? Yeah, a little bit, you have to know that everybody’s got their own personality and their own style. You’re free to do whatever you want. Whoever that other guitar player was, you just go ahead and just go for it. All these guys joined the band because they well and truly loved the music that we were playing. As an Irish woman I can’t possibly let you go without asking you about “Emerald”. What are your memories of co-writing that with Phil? It’s got some punch to it, and that made it easy to write other parts to that song because that central riff was so cool and so strong. Then to put the harmony guitars in was almost pure joy. I’m glad you picked that one out because that is one of the songs that I will always be in love with, and always love playing on stage. “Jailbreak”, that’s another one. It’s simple but has a lot of punch, a lot of power, and you know it will sound great live on stage. Phil was always great, he wanted everybody in the spotlight. He was that kind of guy. He said it on more than one occasion that we have all got to be in the spotlight. He wasn’t a spotlight hugger. That’s rare for a front man. norwayrock.net

Yeah, absolutely. In your music career, what are you proudest of? There’s a song I play the lead guitar on, but it doesn’t get talked about a lot, “Romeo and the Lonely Girl”. I love that because Brian Robertson and I have great syncopation together. I listened to that just a little while ago and I realised that he and I were just solid in there, and it has these quick chord changes and you have to have happy right hands. That was the guitar solo that Gary Moore came up and said “Check this out. I love the solo that you did” and he had learnt it, the whole thing, and he played it for me right there. I thought that was pretty cool because I don’t think I’ve ever learnt anybody else’s solo from any band. I think he and I together played so many really great gigs. We really made a good guitar team. I think what happened with Gary is he really always wanted to be that solo artist. He wanted to sing the songs, he wanted to play all the lead guitar, he wanted to write all of his songs. And he could, because he was such a talented person. They were all great players, they were all good people, good songwriters, good players. A great experience, the whole thing. Speaking of great, I hope you know, after over 40 years of doubt, that you are also a great artist. I’m feeling easier about it. But I can’t hear that enough to get my confidence going about it, still to this day. Thank you so much. I appreciate that, I really do.

NRM 4-2024 39

ERIC JOHNSON

Besatt av lyd

40 NRM 4-2024

norwayrock.net

Det finnes flust av eminente gitarister som spiller fortere enn sin egen skygge, men for noen gitarister er ikke det å spille fort det viktigste. Eric Johnson kan både spille fort og teknisk, men det er først og fremst den gode melodien og den varme gitartonen som er varemerket hans. Eric Johnson startet sin karriere allerede på 70-tallet og opparbeidet seg etterhvert et renommé som en dyktig studiomusiker med blant annet Carole King som arbeidsgiver, men han forble en “skjult” perle. Men i 1986 skjedde det noe som skulle forandre karrieren hans drastisk. Legendariske Guitar Player Magazine kjørte en forside med Johnson i forbindelse med albumet “Tones”, og han fikk et slags gjennombrudd. Det vil si at han fikk mye oppmerksomhet og positive tilbakemeldinger, men plata solgte dårlig og han ble dumpet av plateselskapet Warner til tross for en Grammy-nominasjon i 1997. Heldigvis ble han signet til Cinema Records som hadde distribusjon gjennom mektige og store Capitol Records, og da “Ah Via Musicom” kom i 1990 og solgte til Platina, samt en Grammy i premieskapet, var det store gjennombruddet et faktum. Men etter oppfølgeralbumet “Venus Isle”(1996) som solgte dårlig ble han nok en gang dumpet av plateselskapet sitt. Men historien slutter ikke der, for samme år ble han heldigvis invitert til å turnere med selveste Steve Vai og Joe Satriani, nærmere bestemt under fanen G3. Nok en gang havnet han i rampelyset og fikk muligheten til å spille for et langt større publikum og skape et større nedslagsfelt. Men det får være nok historie, la oss komme til hovedpersonen selv og det han hadde å si nesten 30 år senere i forbindelse med gjenforeningen av G3-MK1. Vi setter over til Texas. TEKST: PÅL J. SILIHAGEN FOTO: MAX CRACE, JEN ROSENSTEIN

- God kveld, Eric Johnson. Jeg ser at du er på plass i studioet ditt. Ser ut som du sitter inne i et lite romskip. - Det stemmer, jeg sitter i studioet og nå for tiden bruker jeg mye datamaskiner og programmer i forbindelse med låter og innspillinger. Jeg har fortsatt de analoge maskinene, men jeg bruker dem ikke så ofte lenger. Bare det å spille inn på tape er fryktelig dyrt, så det er langt billigere å lagre det på en datamaskin. - Men du bruker fortsatt rørforsterkere? - Ja, selvfølgelig. Det kommer jeg aldri til å gå bort i fra. - Jeg kommer til å spørre mer om utstyr og lyd senere i intervjuet, men la oss snakke litt om gjenforeningen av G3, med Steve Vai og Joe Satriani. Dere har akkurat fullført en turné, og dette blir også utgitt på fysiske medier over nyttår. Regner med at det har vært en travel høst for deg? - Ja, det har vært ganske travelt. Nå spiller jeg inn den nye plata mi og prøver å få den ferdig. - Aha, det kan vi også snakke mer om, men hvordan var turneen med Vai og Satriani? Vi er spente på å høre om magien fortsatt var der. - Vi kjørte en tre ukers turné tidligere i år, og det var veldig hyggelig. - Så hvordan var det å dele scene med Vai og Satriani igjen? - Det var lenge siden vi hadde møttes og brukt tid sammen, så det var en veldig hyggelig gjenforening. Vi har bare snakket med hverandre sporadisk siden forrige gang, så det var helt klart morsomt å stå på scenen igjen sammen. - Selv om dere er supergitarister alle tre, så har dere ganske ulik stil. Kan du fortelle litt om hvordan dynamikken er mellom dere? - Vi prøver jo å bruke vår særegne stil og by på oss selv slik folk kjenner oss. Det har egentlig ikke vært noe stort tema hvordan vi skal gjøre ting annet enn at vi utfyller hverandre på hver vår måte. De andre to er lette å samarbeide med og kan tingene sine. Så det har bare vært gøy. norwayrock.net

- Godt å høre, men vi kommer sikkert mer inn på dette senere. Kanskje du heller vil snakke om den nye plata di? - Jeg snakker gjerne om det du vil jeg. Men ja, jeg har tolv låter klare nå. Denne gangen prøver jeg å spille det inn live, og det jeg må endre og spille inn på nytt prøver jeg også å få gjort live. Det er mye jobb og tar lang tid, men dette var noe jeg ville prøve denne gangen. Jeg vil prøve å få det til å låte så organisk og menneskelig som mulig. Jeg har kommet til et punkt nå hvor jeg tenker at det er riktig å prøve dette. Det finnes mange forskjellige musikksjangere og det å spille inn en plate bit for bit funker sikkert bra for mange, men det er noe med å gjøre det live for min del. Noen musikalske terreng låter bedre live, og det blir mer en naturlig opptreden som blir formidlet. Ved å spille inn bit for bit kan det selvfølgelig låte bra, men ved å spille det inn live så blir det mer en helhet og en annen dynamikk. Jeg har spilt inn live før også, men ikke så mye og ofte som jeg skulle ønske. Nå har jeg rett og slett måttet lære meg litt opp på hvordan det er å spille inn live igjen. Du må virkelig være på topp i studio og være fullt konsentrert, det er ikke rom for feil, og som sagt er det en helt annen greie å gjøre det på denne måten. Jeg føler at det blir mer riktig og at det låter bedre. Men det er en skikkelig “work out” å få det til. - Det høres veldig kult ut, og andre artister velger også å spille det inn så mye live som mulig. Men de sier det samme at det tar tid og krever mye, spesielt hvis man ikke har gjort det på en liten stund. Det er vel kanskje noe med å være vant med å spille inn biter/partier hver for seg for så å sette det sammen til et sluttprodukt. - Det krever som sagt mye og ikke minst at jeg må øve på partiene i forkant. Det fører til at du også forbedrer ferdighetene dine, så egentlig blir det en vinn-vinn situasjon. Plata låter bedre og du blir bedre. - Joda, men du har vel aldri vært en dårlig gitarist akkurat. Jeg har hørt på platene dine siden begynnelsen av 90-tallet og i mine ører har det ikke vært noe å utsette på verken låter, lyd eller teknikk. For min del var det “Cliff Of Dover” som ble inngangsporten, kanskje ikke veldig overraskende, men generelt sett så låter skivene dine alt annet enn syntetisk og umenneskelig, hvis du skjønner hvor jeg vil? - Jo, takk for det, og det startet allerede da jeg var barn. Jeg har alltid NRM 4-2024

elsket musikk, og all slags type musikk. Det er mange fordeler og ulemper ved det, men først og fremst fordeler ved at du stadig vil utfordre og forbedre deg selv. Nysgjerrigheten gjør at du kan lære nye ting, men det krever at du legger ned en innsats. Ulempen er for så vidt at det kan ta mye tid og energi, og det å få det til å låte autentisk og riktig kan bli en liten besettelse. Det er veldig mange å bli inspirert av og det er viktig å eksperimentere litt. - Men er det mest gammel musikk som inspirerer deg, eller hender det at ny musikk også kan være til inspirasjon? - Du vet, jeg liker mye ny musikk. Dette er bare meg og min mening, men jeg liker mye av den nye popmusikken, house og EDM. Det finnes virkelig mye bra ny musikk som er godt komponert og spennende å høre på. Men det er to ting som kan irritere meg og det ene er at det kan være brukt autotune over alle hauger, og den andre tingen er at jeg kan høre en flott poplåt og så har de brukt en forferdelig trommemaskin på den. Det kan ødelegge selv den beste låt i mine ører. Få tak i en trommeslager som har “svinget” og som kan gi låten det trommebeatet den burde ha. Hvor vanskelig er det egentlig? Alle trommisene på 50 og 60-tallet hadde lært å “svinge” fra trommeslagerne fra 40-tallet og swingmusikken de spilte. Det ga trommeslagerne god rytmikk og de hadde mange kule brekk i låtene. Det savner jeg i dagens popmusikk. Jeg vet at det ikke kan låte likt, men poenget er at mange trommeslagere har gått glipp av denne inspirasjonen og måten å spille på. Det kan gi musikken en ny dimensjon og ikke minst få det til å svinge. Jeg skjønner at i enkelte genrer er det naturlig å bruke trommemaskin, men jeg har hørt mange fine låter innen pop som kunne vært enda bedre med en skikkelig trommeslager som kunne få det til å svinge. Det låter mer ekte og gir musikken en helt annen dynamikk. Det er skummelt når alt blir lagd ved hjelp av datamaskiner og programmer, det blir veldig lite levende og menneskelig. - Så det er ingen fare for at du blir heldigital og begynner å bruke dataprogrammerte trommer f.eks.? - Hehe, nei, det er ingen fare for det. Jeg bruker også digitale effekter, men med sterke begrensninger. På den siste Jimi Hendrixturneen brukte jeg mye romklang og ekko, men innenfor visse rammer og med det vanlige oppsettet mitt ellers. Altså rørforsterkere og gitarene mine som er gammeldagse. Det er noe helt annet enn å kun bruke digitale hjelpemidler. Mye digitalt låter bra, og det har blitt bedre for hvert år. Utviklingen har vært formidabel, men for meg er det riktig å bruke mest mulig analogt ut, altså lyden fra gitar og forsterker. Det er viktig, og det er noe annet å spille det inn på digitale plattformer. Lydkilden bør være mest mulig analog. Blir det for mye digitalt og syntetisk så mister du den tredimensjonale effekten, mener jeg.

42 NRM 4-2024

- Jeg er helt enig, og selv om lyd ofte er en subjektiv opplevelse, så låter det bedre slik du beskriver det. Men det temaet kunne vi sikkert ha snakket om i timevis. Jeg har jo fulgt med på karrieren din i mange år og vet at du er veldig opptatt av lyd og ikke minst gitarlyden din. Det kan vi kanskje snakke mer om, men hvordan startet det hele og interessen for musikk? - Det startet jo allerede da jeg var barn og mitt første instrument var piano. - Skjønner, og det er jo flere andre kjente gitarister som startet med det. Blant annet Tony MacAlpine, og selv om dere er ulike i uttrykket så har dere en ting til felles og det er den melodiøse måten å spille på. Akkurat som om pianoet er byttet ut med gitaren. Hvor viktig tenker du at piano har vært for måten du spiller på? - Det har helt klart hatt en betydning og innvirkning, og på sett og vis har gitaren den samme funksjonen. Du kan fortelle en historie med gitaren og for å gjøre det så må du skape en følelse og dynamikk. Det samme kan du gjøre med et piano, både med og uten komp. Det samme gjelder for så vidt også gitar. - Enig, og jeg tenker at mitt poeng er at selv om du også synger på enkelte låter, så bruker du i stor grad gitaren til å skape den samme melodilinjen som vokalen fyller. Og ikke for å bli for pompøs, men gitaren din synger jo veldig fint. - Takk, jo, det er viktig å formidle en historie, og for min del handler det ikke om masse teknikk og vanskelige partier, selv om det også kan være morsomt og interessant. Det er viktig å ikke glemme melodien og den røde tråden i låten. Jeg synes det er viktig å sette sammen en låt på en god måte, og for at låten skal være god må det være en melodilinje i bunn. Hør bare på Wes Montgomery, et av mine største forbilder og inspirasjonskilder, han hadde den evnen. Han eksperimenterte og lekte seg, men alltid med melodiøsitet i bunnen. Ikke bare hadde han fantastisk teft for gode låter, men også fantastisk varm lyd. Noe av dette har jeg prøvd å strekke meg etter, og selv om det ikke

bare er han som har inspirert meg, så vil jeg vel si at han har vært den viktigste. Og en annen ting jeg vil få frem er at ja, jeg forelsket meg fort i gitar, men det var først og fremst sangene, og måten de ble formidlet og fremført på, som gjorde at jeg ble hektet. Se også på Jimi Hendrix som også har vært en stor inspirasjon for meg, ja han gjorde noen helt unike ting på gitaren, men det var først og fremst låtene hans som fanget meg. Ikke for å undergrave ham som gitarist, ikke i det hele tatt, men han hadde også en unik evne til å lage gode låter. Og dette har vært viktig for meg også, å etterstrebe det. - Jepp, og det er lett å høre at du har vokst opp med jazz og blues, og at det har hatt innvirkning på spillestilen din, men du har dratt det lenger og gjort det på din særegne måte. Jeg er verken en stor blueseller jazzentusiast, men jeg elsker jo låtene og gitarspillet ditt. Hva er resepten? - Det er som jeg sa viktig å komponere en god låt, sette sammen bitene til et komplett puslespill. Og som jeg sa så har det vært mange utrolige låtskrivere og artister som har inspirert meg, og det har jeg prøvd å inkludere i min egen musikk. - Jeg har nesten glemt å snakke om G3 og livealbumet som kommer på nyåret. Men der manglet “Cliffs Of Dover” nok en gang. Du har jo spilt den mye opp gjennom årene, og er det fordi du er drittlei av å spille den eller er det andre grunner til at den blir utelatt? - Den enkleste og riktige forklaringen er rett og slett at jeg ikke var fornøyd med noen av opptakene. Det er ikke noe problem å spille låten, men det skal låte riktig, og det er en av tingene med å spille inn live. Det er ikke alltid det blir låtende slik du vil og har tenkt. Hadde jeg hatt en fantastisk opptreden med den så kunne jeg vurdert å ha tatt den med, men jeg hørte ikke et opptak hvor jeg tenkte at “Cliffs Of Dover” burde komme ut på nok en plate. - Det høres ut som at du er veldig streng med deg selv og perfeksjonist til fingerspissene, men det har jeg både lest, sett og ikke minst hørt gjennom diverse intervjuer og lydopptak. Ikke for å være

norwayrock.net

frekk, men er “Cliffs Of Dover” for vanskelig å fremføre live? - Jeg er nok besatt av god lyd og tone, ja, men nei, det er ikke det at den er for teknisk vanskelig, men mer at den krever at lyden er riktig. Det er mye som skal stemme og jeg følte ikke at lyden stemte på noen av opptakene. Jeg har også registrert at det er 4-5 åringer på YouTube som spiller den like bra som meg (Eric ler nå). Jeg skjønner det ikke, det er helt vilt. - Vel det er dine ord, det er vel ingen som spiller den like bra som deg, men uansett så er det mange flinke barn og voksne som covrer andre der ute, men ofte så kan det bli mekanisk og lite sjel i det. Der har du kanskje noen tanker. Sjel og følelser er en undervurdert essens i musikken etter mitt syn, uansett genre og spillestil. Men det blir en annen diskusjon som vi ikke har tid til. Jeg er litt nysgjerrig på hvordan du ble en så dyktig gitarist. Du har nevnt inspirasjonskildene dine, men når bestemte du deg for å satse på gitaren, og er du selvlært? -Vel, jeg tok pianotimer fra jeg var 5 til 12 år, og begynte å spille gitar da jeg var 11. Jeg tok noen gitartimer i starten hos en dyktig og lokal gitarist som het Wayne Wood. Det ble med noen timer, og etterhvert satt jeg hjemme ved pianoet og spilte på tangentene for så å spille de samme tonene på gitaren. - Så vil du si at det er hovedgrunnen til at du spiller slik du gjør? - Det blir litt som språk. Du har et morsmål og så har du gjerne et tilleggsspråk eller flere. Slik er det på sett og vis for min del med piano og gitar. Piano var det første jeg lærte og ble på en måte mitt morsmål, og når jeg gikk over til gitar kunne jeg fortsatt det språket. Gitaren ble fort mitt hovedinstrument, men ferdighetene og tankesettet fra pianoet tok jeg med videre. Hvis du først har lært deg et instrument, så vil du bevisst og ubevisst bruke den lærdommen videre når du går over til et annet instrument. Mitt perspektiv har nok derfor ofte blitt at jeg har tenkt piano når jeg har spilt gitar. Både når det kommer til å lage låter, men også spille de fysisk. Jeg ble aldri en konsertpianist, men det ble på en måte morsmålet mitt. - Det er nok lurt å kunne flere språk, også innen musikk. Men vi må snakke litt mer om fremtiden også før tida vår er ute. Du har allerede røpet at en ny plate er på gang, og hvordan vil den låte? Den forrige “Book Of Making/Yesterday Meets Today” som du ga ut under pandemien (2022) låt veldig tilbake til tidligere utgivelser og spesielt tenker jeg på “Venus Isle”. Kan du si litt mer om hva vi kan vente oss? - Den jeg lager nå vil bli mye mer bluesinspirert. Det er flere bluesrocklåter som jeg vil spille inn live, og jeg har tenkt til å bare plugge inn en av mine Gibson-gitarer rett inn i en gammel Marshall og se hvordan det låter. Det er jo dette jeg vokste opp med. Jeg begynte tidlig å høre på Eric Clapton og B.B.King og mye tidlig blues, så dette vil prøve å gjenskape på den nye plata. Så ja, den vil låte en del annerledes enn den forrige. Innspillingen blir gjort på en annen måte, og uttrykket vil bli annerledes. Jeg følte at dette var riktig å gjøre nå og fokuset er på å få det til å låte så bra som mulig. - Det høres spennende ut, da har vi noe å glede oss til. Men du får bare stoppe meg hvis du ikke har mer tid altså, vi har egentlig gått litt over tiden her… - Neida, har du flere spørsmål? - Jeg har mange, og har glemt å spørre om halvparten, men ett jeg gjerne vil ha svar på er hvordan du selv opplever din egen karriere? Du slo gjennom i en epoke hvor gitar var kult og shredding var inn. Selv om du ikke var en shred-gitarist falt du litt innunder samme kategori, altså flinkis-gitarist, og tiltrakk deg mange gitar/ musikknerder, meg inkludert. Dette er antagelig et umulig spørsmål, men kan du kort oppsummere karrieren din? - Det har ikke alltid vært lett, det er sikkert, men jeg har likevel hatt muligheten til å gjøre det. Jeg er veldig takknemlig for å ha muligheten til å lage plater og opptre for mennesker, og kunne leve av det. Det å lage og gi ut plater er ikke det samme som det var før. Du tjener ikke fett på å gi ut plater, og det å gi ut musikk har på en måte blitt en promotering. Sånn sett var det enklere i gamle dager, med at du kunne tjene greit med

norwayrock.net

“Det er viktig å formidle en historie og for min del handler det ikke om masse teknikk og vanskelige partier, selv om det også kan være morsomt og interessant”. penger på å gi ut en plate. Når det er sagt, så var det ingen selvfølge den gangen heller, men det var enklere. Skal du tjene penger i dag, så må du ut og spille, og for å tiltrekke deg folk må du ha noe å vise til. Mye har skjedd i moderne tid, og det er fortsatt morsomt å spille for folk, og det er fortsatt morsomt å lage nye låter og spille inn plate. Det gjør at du driver deg selv fremover og jobber mot et mål. Jeg har også vært så heldig å få min egen signaturgitar, noe som også har blitt en innkomst. Jeg vet ikke hvordan alle artistene klarer seg, det er nok ikke enkelt. Hele veien for meg har det vært viktig å lage musikk som gir meg noe og som utfordrer meg til å bli en bedre gitarist og låtskriver. Jeg setter selvfølgelig pris på at andre liker det jeg lager og fremfører, for det er ingen selvfølge. Men det har vært naturlig for meg å følge den veien jeg startet med, og ikke være så opptatt av trender og hva andre gjør. Det var og er mange veldig dyktige gitarister, og det viktigste er å finne sin egen vei og skape noe eget. Blues og jazz har alltid vært en viktig del av meg og vil alltid være det. - Men har du fått noen jobbtilbud fra store og kjente band noen gang? Joe Satriani spilte med Deep Purple en kort periode og Steve Vai var med i Whitesnake. Hva med deg? Har du noen gang vurdert det? - Jeg har spilt med både Cat Stevens og Carole King. Men ja, jeg fikk tilbud, men sa nei fordi jeg hadde platekontrakt på mine egne plater og fokus på det. Det kom noen tilbud som hadde vært interessant å ha gjort, men det skjedde ikke. - Så det har vært veldig viktig for deg å gjøre dine egne ting? - Du vet, hvis jeg skulle vært med i et annet band så måtte jeg ha følt at jeg bidro. Ikke for å få oppmerksomhet og de tingene, men for å uttrykke meg på min måte. Jeg har spilt med noen store låtskrivere, og det å se hvordan de lagde låter var en stor inspirasjon og noe jeg lærte mye av. Jeg var mye i bakgrunnen og selv om jeg bidro, så følte jeg vel aldri at jeg fikk brukt hele meg og repertoaret mitt. Så du kan si at det å spille med andre kan føre til noen begrensninger. Du kan også lære mye og utvikle deg, og jeg er takknemlig for den erfaringen. Jeg valgte ganske tidlig veien å utvikle meg selv og holde egne konserter. Men da visste jeg på en måte hvordan ting fungerte i bransjen. Uansett, det å lage egne låter og formidle noe har vært veldig viktig for meg. - Så hva inspirerer deg til å lage musikk i dag? - Det samme som før. Ideene må komme naturlig, det nytter ikke å tvinge frem låtene. Det fungerer ikke for meg. Det ligger i lufta og er tilgjengelig for alle som er åpne for det, men du må være en god lytter. Mennesker har ofte en trang til å følge det intuitive for raskt, istedenfor å lene seg tilbake og lytte for så å reflektere rundt det. For min del kan det være det komplekse som får meg til å jobbe videre med musikk. Og for å klare det så er jeg nødt til å lytte og reflektere, og ikke gjøre det første og beste som faller meg inn. Jeg vet ikke helt om det har vært helt sunt for meg å forske så mye på gitartone, men det har hjulpet meg å investere i musikken. Både fysisk og psykisk. Det å stadig strekke seg mot det optimale. Hvordan kan jeg få dette til å låte enda bedre? Jeg hater å bruke ordet besatt, men det er til tider sånn det føles. - En skal ikke kimse av god lyd, men nå ser jeg at vi dessverre er langt på overtid her. Takk så mye for praten, Eric, og lykke til med innspillingen av den nye skiva. Håper du finner den optimale lyden og at vi får høre resultatet i nærmeste framtid.

NRM 4-2024 43

NEEDLEPOINT

innmelder nytt diskografisk avsnitt Vinnerduoen av gitarist Bjørn Klakegg og bassist Nikolai Hængsle loser Needlepoint inn i en ny æra, hvor David Wallumrød (klaviatur) og Olaf Olsen (slagverk) erstattes av Erlend Slettevoll og Ola Øverby. Bytte av bandmedlemmer befordrer kantringer i gruppedynamikk, men kompositorisk og samspillsynergisk står ikke årets «Remnants Of Light» tilbake for Needlepoints tre foregående studioplater. TEKST: GEIR LARZEN

Sist bandet figurerte i Norway Rock Magazine lot vi initiator Klakegg føre ordet. Denne gang kontaktes Hængsle, arrangør og mannen med det store overblikket. -Wallumrøds sorti artet seg helt udramatisk. Jeg hadde hørt lovord om Erlend Slettevoll via endel trommeslagerkompiser, og vi fant tonen umiddelbart. Det er også ålreit å få inn en keyboardist som ikke er klin lik David. For å ytre seg litt sleivete kan man si at Erlend kommer fra Herbie Hancock-land mens David ligger tettere på Billy Preston. I en periode figurerte både Erlend og Olaf i Needlepoint-rekkene, inntil sistnevnte meldte nødvendigheten å omstrukturere sin tid, og da oppsto tanken om å dokumentere daværende kvartett i form av fjorårets livealbum «In Concert». Vi rakk nemlig å gjøre endel konserter sammen. Slik sett faset Olaf seg ut av bandet, ryddig og udramatisk. Han er godt i gang med nye band. Noen måneder innen liveplata ble innspilt hadde jeg overvært Ola Øverby på scenen med bandet Fieh, og følte meg rimelig trygg på at dette var mannen for oss. Det er unektelig likheter mellom Olaf og Ola; begge bringer med seg litt bulder og slagsmål som er deres eget. Du hører lett at bandet stiller med ny trommeslager. På nåværende tidspunkt er jeg så inne i materialet at jeg ikke formår å betrakte «Remnants Of Light» i lys av forgjengerne, ut over at vi låter forfrisket. Tidligere har jeg liksom hatt en instinktiv formening om hvor de ulike platene skulle ende, men så er resultatet likevel blitt noe ganske annet. Til «Remnants Of Light» slapp jeg alle slike forhåndsdefinerte idéer og lot musikken gå dit den ville, hvilket 44 NRM 4-2024

danner et luksuriøst aspekt ved Needlepoint. Det hjelper naturligvis at begge de nye medlemmene stiller som fans av bandet, og dessuten er låtorienterte musikere med forståelse for konseptet. -Needlepoints kompositoriske metodikk synes uvanlig, hvor idéer formelig renner av Klakegg, hvis ufiltrerte materie du saumfarer, strukturerer og arrangerer. -Du er inne på noe. Melodier og akkorder stammer for Bjørn, men han trenger å samle det hele, som kanskje innbefatter å repetere gitte strekk for å gi flyt, koherens og form. Noen ganger presenterer han idéer som er rimelig tett på å inneha en låtstruktur; andre ganger bunter vi sammen fragmenter fra ulike kilder. Det er en tidkrevende prosess jeg gladelig påtar meg, rett og slett fordi jeg alltid har hatt lyst til å lage den musikken Needlepoint representerer, men som jeg mangler kompositoriske evner til å initiere. Bjørns melodilinjer og akkordprogresjoner passer så godt til smaken min, men jeg besitter ikke den gaven selv. Da er jeg flinkere på dette med konstruksjon og arrangering, og her støter man på en gråsone: Hva er komposisjon og hva er arrangement? En låt kan også være en sound eller et uttrykk. -Dere utgjør en vinnende duo som aldri bør slutte å skape musikk sammen. -Det tror jeg at jeg på vegne av Bjørn kan si oss enig i, at dette ikke er noe vi hadde fått til på egen hånd, men at vi spiller hverandre gode som team. -Jeg siterer fra e-posten Bjørn nylig sendte: «Snakk med Nikolai. Uten han hadde jeg sikkert bare lagd rare jazzplater. Han vet alt om norwayrock.net

hva jeg driver med, og masse som jeg ikke har peiling på». -Ha ha ha, det låter som Bjørn. Jeg minnes en øving tidlig i samarbeidet hvor vi skulle bryne oss på låtene som etterhvert ble til «Outside The Screen», bandets andre album, og hvor Bjørn sang liksomtekster i mikrofonen, fordi selv instrumentalstykkene ble idémessig unnfanget per gitar og vokal. Jeg skvatt da jeg hørte stemmen hans, i et nydelig mellomværende av Kerry Minnear og Paul Simon. Slik kan vi ikke ha det, tenkte jeg, og oppfordret ham til å ta stemmen i bruk. Heldigvis tok han meg alvorlig. -Skivas lavmælte åpningsspor, «On Remnants Of Light», er ekstremt kompleks i melodi og besifring – endog engelsk kirkemusikalsk, noe som herr Klakegg trolig har internalisert gjennom sin årelange elsk til Emerson, Lake &Palmer... -Joda, vi smilte stilltiende til hverandre under arbeidet med låten, fordi den rommer en strofe som er totalt Emerson, Lake & Palmer. -Det foreligger i alle fall melodiske motsvarigheter mellom «On Remants Of Light» og «The Endless Enigma». -Gitt stykkets avanserte modulasjoner er det festlig å tenke på at dette er hva som veltet ut av Bjørn tidlig en morgen han satte over kaffen og skrudde på opptakeren. Det harmonisk intrikate står ikke i veien for luftig melodiøsitet; det lar seg synge med til. Paul Simon er også god på skarpsindige modulasjoner som unnflyr lytteren da det klinger totalt naturlig. -«On Remnants Of Light» bygger lagvis, blant annet ved små, lekre sangharmonier, uten å ende i crescendo. -Sangharmonikken er det jeg som står for. Vi har fått flere tilbakemeldinger som går på at det nye albumet fremstår roligere enn forgjengerne, og kan hende skyldes dette at det sindige musikkstykke vi diskuterer setter tonen. Poenget med ny besetning er å nullstille bandet – ikke så å forstå at man bryter med en stolt fortid; ei heller gå forsert hardt ut for å bevise sin eksistens, men snarere innmelder et nytt diskografisk kapittel. Det føles deilig å intonere plata med «On Remnants Of Light», som svarer for et fantastisk stykke musikk uavhengig av betrakters perspektiv. -Dernest følger «Head In The Sand», av psykedelisk jazz/pop-art, med sommerlig omkved. -Needlepoint oppleves som et band med sterk egenart og moderne relevans, men det er ikke til å underslå at vårt estetiske ideal skriver seg fra populærmusikkens gullalder. På et tidspunkt heftet kompets marsjerende beat for et internt spørsmålstegn; jeg digger det og tenker i retning av walisiske Man. En kompis dro forresten frem debutalbumet til Chicago som referanse, og da blir man litt glad; bandets første, andre og femte plater er glimrende. -Needlepoints ferske skive fremtrer særdeles luftig, organisk og gjestmild? norwayrock.net

-Bevisste føringer ligger til grunn for et samlet lydbildet. Bjørns stemme er i seg selv veldig gjestmild, og jeg går mange runder i premikseprosessen for å bestemme hva som skal komme med og hva som må utelates. Til «Remnants Of Light» ble det eksempelvis eliminert tonnevis av gitar og klaviatur. Lydbildet holder en åpen diskant, som ikke blir for hard. Jeg er stor fan av Mattias Glavås evne til å gjøre lydbildet luftig og klart. -Til «Another Inch Towards You» hankes det inn jentekorister, samtidig som bassist Hængsle får drønne akustisk gitar. -Jeg får faktisk drønne akustiske gitarer rett som det er, mens Bjørn for eksempel trakterer fele. Fyren løftet instrumentet, spilte gjennom låten, i opptak, og foruten en halv takt kunne førstetagningen gå rett på plate, og det svinger skikkelig. De syngende jentene er kjærestene våre, og idéen bak var å formidle «fest i stua»stemning, hvilket vi fikk bra dreis på. -Det tiltrer sågar en herlig forøkning i tempo? -Vi gjorde flere forsøk, men den som føltes riktig og besjelte mest liv var en tagning med økning i tempi – et dynamisk forhold som er komplett borte fra dagens klikksporverden, men som ligger dypt forankret i brorparten av musikken jeg selv skatter høyest. Dynamikk vedrører ikke bare parameterne «sterkt» og «svakt», men også «fort» og «sakte», som rene fortellergrep. Dagens computergenererte idealer undergraver menneskelige faktorer. Pitch-korrigert vokal lyder dessverre stort sett distanserende eller komisk i mine ører. -Du debuterer som hovedvokalist i «Where You Two Once Held Hands». Tilfeldigvis er dette min platefavoritt og blant Needlepoints flotteste symfoniskprogressive øyeblikk, overdratt Steely Dan-klanger i det som kan betraktes som et refreng... -Prosedyren startet med gitarostinatet vi møter midtveis og mot slutten, som plutselig åpenbarte seg i et lengre opptaksstrekk jeg ble hendet av Bjørn. Jeg kastet meg over spoleknappen, og hørte umiddelbart riffets anvendelighet. Det låt liksom litt gammel Fleetwood Mac, og rommet et alvor som dikterte avslutningsplass i en låt. Samtidig har jeg hatt en låt liggende i arbeidsskuffen i flere år, ekvivalent med verset og det du kaller refreng, som jeg snart innså ville kle riffet til Bjørn, så jeg begynte å kjøpslå: «Bjørn, kan jeg få dette riffet?» Ha ha ha... Bjørn finnes ikke ekskluderende, men gir fritt kunstnerisk leide. Partiet som bærer Bjørns stemme ble siste brikke i puslespillet. -«Where You Two Once Held Hands» anskueliggjør altså en samkomposisjon i øverste potens... -Definitivt. Det var unektelig litt spennende å skulle synge. Her trengtes et halvt år med overtalelse fra Bjørn, men en morgen jeg kom i studio, tenkte jeg bare: «Fuck it, hvor dårlig kan det bli?». Jeg er glad for det nå.

-Du medvirker i et utall band og konstellasjoner. Har du oversikt over hvor mange studioplater du bidrar til? -Eh, nei. Jeg har vært inne i Gramoregisteret for å bringe klarhet i faktiske forhold, men der listes jo alt av samleplater, så jeg blir ikke mye klokere. Jeg takker ikke kronisk ja til alskens prosjekter, men opererer i flere faste ensembler og kontekster, slik at det gjerne blir et par plateutgivelser i året. -Du er snart oppe i 10 album inneværende år... -Hva er det du sier? Det kan umulig være så mange? -Spørsmålet blir hvorledes du formår å sjonglere alt dette? -Antakelig går det litt ut over samtlige band at jeg har såpass mye på tapetet, men samstundes tror jeg ikke det ville være mulig å utrette fryktelig mye mer med hvert enkelt av dem, gitt at ingen gjør fordring på verdensomspennende arena-turnéer. Jeg nytter samme plekter, instrument, groove og melodiøsitet i samtlige konstellasjoner, og opplever personlig ingen større omstilling fra band til band, om de så kan synes uendelig forskjellige. Å musisere med ulike mennesker, og jobbe frem nytt materiale, er først og fremst inspirerende. Jeg er veldig heldig. -Når jeg først har deg i tale må vi snakke litt om de gangene du og dine Elephant9kolleger formådde å lokke Terje Rypdal ut av skogene... -Den første konserten vi gjorde med Rypdal avstedkom på Rockefeller i 2015, hvor ærlige tilbakemeldinger rettmessig gikk på at oppførelsen lød kaotisk. Vi gjorde et nytt forsøk påfølgende år, så da vi spilte inn det som ble livealbumet «Catching Fire», forrettet på Nasjonal Jazzscene i januar 2017, var vi forberedt. Selv inntok jeg scenen med omgangssyke og vannbøtter, hvilket er artig å tenke tilbake på. Da jeg ryddet harddisken i fjor snublet jeg over angjeldende opptak, og fikk nærmest sjokk over hvor knall det låt. Veien derfra til plateutgivelse gikk relativt smidig. Jeg er takknemlig over å bli en del av Rypdals etterlatenskaper, da han har pensjonert seg som musiker.

NRM 4-2024

46 NRM 4-2024

norwayrock.net

mer moden og mer seriøs De siste tre årene har Slomosa spilt godt og vel 200 konserter i Norge, Europa og USA. De har turnert med band som Alkaline Trio, Orange Goblin og Stöner, og har spilt på et bredt utvalg festivaler i inn -og utland. I mellom alt dette har bandet skrevet, spilt inn og sluppet sitt andre album, «Tundra Rock», som kom 13. september. De er for tiden på Norgesturné, og vi tok en prat med gjengen bare noen timer før de skulle spille sin siste konsert i Oslo. TEKST: TOM IAN KLUNGLAND FOTO: HEIDI STOKKEDAL

- Gratulerer med den nye platen! Veldig mye fett, og jeg tror «Monomann» og «Dune» er mine favoritter foreløpig. Tor Erik: - Takk! De låtene er det mange som drar fram. Benjamin: - Og det er jo de som er litt annerledes. «Dune» skulle jo være en litt annerledes greie. Den var skrevet på en annen måte, litt mer «klipp og lim» og en låt der vi kunne leke oss litt mer. - Ja, for jeg har lest at på den så ville du at den skulle dure og gå, litt som en tekno-låt? Benjamin: - Ja, riktig. Og jeg synes jo fortsatt det høres ut som et band som spiller. Mens «Monomann» ligner jo litt mer på låtene fra første platen. Tor Erik: - Høy energi! - Nå har dere jo spilt tre konserter i Oslo allerede, hvordan har det vært? Tor Erik: - Det har vært veldig bra! Vi begynte jo på mandag på Big Dipper. Det var et litt kortere sett, og det var moro. Vi har jo ikke gjort så mye sånt før. Så var det bortimot utsolgt på Parkteateret på tirsdag og god stemning. I går var vi på Hausmania og spilte for «kidsa», og der virket det å være mye kids som spiller selv også. Så topper vi det i dag med utsolgt Parkteateret. Vi blir avbrutt av en servitør som kommer med en pizza til Benjamin og jeg tenker i mitt stille sinn at fire konserter på fire dager, hvor to av dem er utsolgt, er rimelig bra. Er Oslo-folk virkelig så glad i oss bergensere? Benjamin må være tankeleser og kommer rett innpå temaet. Benjamin: - Sånn historisk sett, så er det bare å lempe Bergensband inn til Oslo. Føler liksom at alle fra Bergen som liker å gå på konsert flytter til Oslo. Det blir utsolgt hver gang det kommer et Bergensband hit. Tor Erik: - Ja, det er jo som du sa på scenen på tirsdag: «Er det noen her som IKKE er fra Bergen?»

norwayrock.net

Det er ikke bare i Oslo Slomosa slår an. Bandet har turnért mye utenfor Norge, blant annet som support for Alkaline Trio i USA og omfattende turnévirksomhet og festivalopptredener rundt i Europa. Benjamin har selv sagt at han egentlig aldri forventet at Slomosa skulle ta slik av som det har gjort. Hva tenker han om dette, og hva som kan være grunnen til at det skjedde? Benjamin: - Da vi hadde spilt inn første platen, så hadde vi også spilt noen konserter og tilbakemeldingene vi fikk var jo fra venner og kjente. De syntes det var fett, men det er ikke alltid man legge så mye i det. Men så slapp vi «Horses» da, og fikk plutselig respons fra fremmede og flere undergrunnsider på nett

begynte å skrive om bandet. Tor Erik: - Ja, vi snakket jo om dette her om dagen. Husker vi plutselig en dag hadde fått 30 nye følgere på Instagram etter at «Horses» hadde kommet ut. Benjamin: - Ja, det var når vi ble spilt av på Stjernepose på NRK. Så slapp vi singel nummer 2, “There is Nothing New Under the Sun» i februar 2020 og den fikk samme respons. Interessen økte jevnt med singlene og når platen kom var det et skifte. Da kom låter inn på spillelister og noe av låtene havnet på Spotify sin offisielle stoner rock-spilleliste. Det ble et vendepunkt. Når man først kommer inn på en sånn liste så blir man liksom litt mer etablert. - Ja, det er noe eget med de offisielle

NRM 4-2024

«”Det stod en lang kø med folk som prøvde å komme inn. Det var helt vilt.” Spotify-spillelistene. Algoritme-gudene må liksom spille litt på lag. Benjamin: - Ja, det er nesten litt trist at det er sånn. Men vi har jo også tatt alle sjansene som har bydd seg syns jeg. Vi har spilt mye live og gjort det vi kan for å få bandet opp og frem. Vi slapp jo første album under Covid, og holdningen rundt oss var litt sånn at «hadde det ikke vært for pandemien, hadde dere sikkert vært ute og spilt konserter. Det var synd at sjansen deres gikk». Tor Erik: - Under pandemien begynte vi å samarbeide med både et norsk bookingbyrå og et tysk et. De tok oss opp selv om det ikke var noe jobber akkurat da, så da ting åpnet opp var det rett ut på veien og der har vi vært siden. Benjamin: - Ja, for det var fortsatt interesse når Covid var over og vi kom oss på turné Tor Erik: - Det momentet som bygget seg opp med første platen hadde holdt seg gående. - Ja, det var kanskje heller sånn at det bygget seg opp en spenning under covid og når det åpnet opp ble det som en forløsning og folk var folk veldig klar for å se Slomosa live. Tor Erik: - Nemlig. Vi merket at interessen for å se oss live var svær når vi kom i gang igjen.

48 NRM 4-2024

Benjamin: - Men det er veldig vanskelig å si én ting som har gjort at det har tatt av. Det er jo mye tilfeldigheter og flaks. Også kan man jo ikke planlegge for å havne på Spotify- spillelister. Man blir jo tatt på sengen, og det var en veldig positiv overraskelse for oss. - Ja, det er vel litt tilfeldigheter inne i bildet. Men som du sa, så må man jo gripe sjansene som byr seg, også hjelper det selvsagt å ha et godt produkt. Men hvis vi hopper fram igjen i tid til «Tundra Rock» – hvordan har mottagelsen vært på den nye platen? Benjamin: - Kjempegod. Virker som vi har svart til forventningene, men så syns jeg det kanskje er vi selv som har størst forventninger. Jeg legger stort press på meg selv når det kommer til å lage musikk, også må man jo stole på seg selv. Vi lager jo den musikken vi selv synes er bra og har lyst å høre på. Men det er jo noen forventninger utenfra også, for nå er det plutselig folk som bryr seg og kanskje er avhengig av at du lager god musikk, som bookingbyråer og plateselskap. Når det er sagt, så følte jeg meg trygg at albumet ville bli bra nok. - «Det vanskelige andre albumet» er jo et begrep som gjerne går igjen. Hvordan har for eksempel låtskrivingsprosessen vært for «Tundra Rock» kontra forrige album? Benjamin: - Det var ganske annerledes faktisk. Første platen ble jo skrevet i bandlokalet. Det var på en måte det bandet handlet om den gangen, å være i øvingslokalet og jamme. Denne platen måtte skrives mens vi var ute og reiste hele tiden. Tor Erik: - Vi måtte bevisst legge inn skrivesessions. Benjamin: - Samtidig fikk vi nok også energi og momentum av å spille mye live, selv om det er klart at det ble en mer oppkuttet skriveprosess enn tidligere. Tor Erik: - Ja, det samme gjelder innspillingsprosessen. Benjamin: - Stemmer. Vi var hos Leif (Herland) i Polyfon Studio og

norwayrock.net

gjorde grunnsporene til platen over fire dager, men utover det var det en oppstykket prosess som tok tid, mye etterarbeid, skru gitarlyd etc. Særlig vokalen tar lang tid, og både på denne og forrige plate spilte vi inn vokalen tre ganger før jeg følte jeg hadde energien som trengtes. Men det var absolutt en lærerik prosess. - Jeg leste at dere oppfatter «Tundra Rock» som en naturlig fortsettelse av første album, men hva tenker dere er forskjellene mellom de to? Benjamin: - Jeg synes denne platen er litt mer seriøs. Tor Erik: - Og moden. Benjamin: - Litt mer moden ja, og også litt mer emosjonell. Også er så å si alle låtene på første platen skrevet i C, mens nå er det litt mer variasjon i tonearter. Det tror jeg også har hatt noe å si. Tor Erik: - Det er nok et litt mer etablert sound på «Tundra Rock». - Ja, det er også min oppfatning. Første album har nok et litt mer primitivt sound, mens nå har dere hentet ut det beste fra første platen, essensen av soundet, og bygget videre på det. Benjamin: - Ja, det var liksom tanken vår også, å prøve å få til en naturlig utvikling og vise noen nye sider ved bandet, uten å vandre for langt vekk fra stammen. For eksempel med «Dune» som vi snakket om, eller «Rice». Det er låter som jeg tror ikke ville vært med på første album. Også er det mye som endrer seg når det kommer til studiosituasjonen, som utstyr, plugins og å skru den riktige lyden. I tillegg så tror jeg vi har blitt et bedre band enn vi var for fire år siden, og produsenten vår Eirik er en bedre produsent nå enn da. Bassist Marie har satt seg ned og slenger seg på samtalen Marie: - Vi skal vise at vi er på vei et sted. Jeg liker å tenke på det som utviklingen til et menneske. Første platen er på en måte barndommen til Slomosa, mens nå er vi inne i puberteten. Vi er samme person, men vi er på vei et sted og prøver nye ting, finner retningen i livet. - Ja, det synes jeg er en fin måte å se på det på. Hvordan har det vært med tanke på komponering? Forrige plate var det vel du som skrev store deler av? Benjamin: - Ja, denne gangen har det vel vært enda mer meg. På første platen skrev forrige gitaristen Anders Rørlien et par låter, «Estonia» og «Psykonaut», som er to låter jeg liker veldig godt. På denne platen er Anders fortsatt med på noen greier, for vi skrev jo veldig mye før han ga seg i bandet og alt ble ikke brukt til første platen. Så har jeg sittet mye for meg selv og satt sammen riff og arrangert. En annerledes måte for meg å jobbe på, men som ga meg enda mer kontroll over prosessen. Det var litt skummelt, men også spennende å gjøre det uten å få bekreftelse og

norwayrock.net

tilbakemeldinger hele tiden, som man får på øvingsrommet. Nå føles det ikke så skummelt lenger, nå stoler jeg litt mer på meg selv og på magefølelsen. Jeg leste om Mark Morton i Lamb of God som hadde hatt det på samme måte i starten, men da han skulle skrive «Ashes of the Wake»-albumet, skjønte han at det var trygt å stole på magefølelsen. - Dere nevnte produsenten deres, Eirik, tidligere. Hva slags rolle har han i det hele? Tor Erik: - Han har en veldig stor rolle. Han kommer med mye innspill på det kreative, samtidig som han er med å skru den riktige lyden. Han kan gjøre lydteknikerjobben også, men han er veldig god på å få oss til å gjøre vårt beste, få det riktige taket ut av oss. Benjamin: - Han kommer med viktige innspill og får oss til å gjøre vårt beste. Han har vært veldig viktig for soundet til bandet. Da vi spilte inn første platen, var alle med i innspillingsprosessen. Da vi kom til miksing, meldte de andre seg litt ut, og Eirik og jeg ble sittende sammen og mikse. Da ble det litt klinsj mellom oss, med ulike meninger om lyd og framgangsmåter, og i de diskusjonene oppstod soundet vårt. Hadde en av oss fått viljen vår helt, så ville det albumet hørtes helt annerledes ut. Jeg tror det er viktig å ha en fyr som Eirik, som ikke er redd for å gjøre ting litt annerledes. Tor Erik: - Dette er jo en sjanger som er ganske langt vekke fra det han har drevet med ellers, så han har ikke den «dette er stoner rock, så da gjør vi det sånn»-tankegangen, noe jeg ser på som positivt. Vi har han også med på konserten i kveld, han er med av og til på ekstra gitar, vokal og perkusjon. Benjamin: - Han er som et femte medlem vil jeg si. Tor Erik: - Vår Bob Rock - Tekster – hva må til for at du føler har skrevet en god tekst Benjamin: - Først og fremst ord og setninger som høres bra ut. Et godt refreng bør jo ha et hook, og da må det også ha et ord eller en frase som for eksempel kan repeteres, som er digg å synge og som treffer riktig med musikken. Jeg velger noen ganger ordene utfra lyden i ordet. Jeg skriver jo også personlige tekster, men jeg synes det generelt er vanskeligere å skrive tekst enn musikk. Tor Erik: - Litt den tilnærmingen som Meshuggah har, hvor vokalen er enda et rytmisk instrument. - Ja, jeg liker den tilnærmingen til vokal – at det er som enda et instrument, og at ordene ikke nødvendigvis trenger å ha en ufattelig dyp mening alltid. Men om vi går tilbake til «Dune», den trodde jeg var en instrumental første gang jeg hørte den, men så kom det plutselig litt tekst helt på slutten. Var det meningen? Benjamin: - Egentlig hadde jeg ikke tenkt noe tekst på den i det hele tatt, men så ville managementet ha vokal på hele. Så da prøvde

jeg litt vokal mot slutten av låten, og synes det ble kult til slutt, jeg liker at det er et lite avbrudd i det instrumentale, og meningen er veldig åpen for tolkning. - Dere har jo turnert mye den siste tiden for å promotere albumet, og innen året er omme har dere rundet 200 konserter på de tre siste årene. Hvordan har responsen vært på de nye låtene? Tor Erik: - Veldig bra. Noen av låtene, som «Cabin Fever», «Afghansk Rev» og «Rice», har vi hatt i settet lenge før albumet kom. Og «Monomann» og «Red Thundra» virker å ha blitt godt likte livelåter. Så det er hyggelig at folk digger de nye tingene også. - Hvor har den beste konsertopplevelsen vært til nå? Tor Erik: - Det spørsmålet er alltid vanskelig. Vi kommer ofte tilbake til Desertfest i Antwerp i 2021. - Ja, det var den første konserten dere gjorde utenfor Norge. Tor Erik: - Ja, i oktober 2021. Da hadde det åpnet opp litt før det endte opp med å stenge ned igjen senere. Vi spilte på den minste scenen der og hadde ingen forventninger. Det ble stappfullt lenge før vi gikk på, og det stod en lang kø med folk som prøvde å komme inn. Det var helt vilt. Om jeg ser klipp av den konserten nå, så var det ikke det beste vi har gjort spillemessig, men det var noe helt spesielt med den konserten. Marie: - Ja, jeg hadde håret i hestehale og kunne ikke headbange eller noe. Det var en overraskende respons. Benjamin: - Det var overraskende ja. Jeg kommer også alltid tilbake til den, fordi responsen ble en bekreftelse på at dette kan vi jo faktisk gjøre. Vi kan spille utenfor Bergen. Tor Erik: - Det ble på mange måter startskuddet på karrieren vår. - Drømmestedet å spille, som dere ikke har spilt enda? Tor Erik: - Japan. Benjamin: - Evanger. Marie: - Finland, og det tenker jeg bør være gjennomførbart. Ellers høres Island, Australia, Mexico og Brazil bra ut!

NRM 4-2024 49

I Takt med Utiden Nå har det gått for langt. Ifølge gitarist Adam Zaars finnes det folk som mener dette om svenske Tribulation sitt sjette album «Sub Rosa In Æternum». Ren vokal og mer poppa låter kan være drøy kost for gamle fans av bandet, som startet opp som et death metal band i 2004. TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: DAMON ZURAWSKI

For de som leser liveanmeldelsene til Norway Rock skulle Tribulation være et velkjent navn. Fra sommeren 2022 anmeldte jeg tre konserter med bandet innen året var omme. Tons Of Rock, Beyond The Gates og til slutt support for Watain på Rockefeller. - Jeg husker godt alle, på hver sin måte. På Rockefeller gikk strømmen to ganger under vårt sett, og siste gangen ble konserten vår avbrutt. Det husker jeg godt, hehe. Så har du Beyond The Gates, hvor vi spilte med Mercyful Fate. Det er kanskje høydepunktet i karrieren så langt. Det å få spille i Grieghallen var fantastisk. Jeg hørte på «De Mysteriis Dom Sathanas» så sent som i går. Men da den versjonen uten vokal. Akkurat «De Mysteriis» er vel den plata innen norsk metal som har betydd mest for meg, ved siden av de første Darkthrone-platene. Vi begynte alle å høre på «Deathcrush» da vi var rundt 13. Vi så jo folk i Mayhem-shirts, men visste ikke helt hva mer de hadde gjort. «De Mysteriis» oppdaget vi først litt senere. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er enig med Adam når det kommer til hvilke skiver som har betydd mest. Mayhem fortalte i sommerutgaven av Norway Rock at «Deathcrush» er en plate som la grunnlaget for det å gi ut en plate selv, og ikke bare en kassett. - Det forstår jeg. Jeg hører fortsatt på den, den er rå og veldig ekte. 50 NRM 4-2024

Selv om Tribulation ble norgesvenner for et par år tilbake, så er ikke dette et band som har turnert veldig mye. Derimot er det blitt mange festivaler. Og da av de virkelig store også. - Det er riktig. I sommer har vi kun gjort en konsert, i Dalhalla med Watain. Men de to forrige var det stor aktivitet. Da har det vært Hellfest, Graspop, Wacken, Blodstock for å nevne noen. - Med bakgrunn i dette og to grammies i lomma så er det kanskje dags for en headlinerturne? - Ja, det skjer til neste år. Vi spilte inn forrige plate, «Where The Gloom Becomes Sound» rett før pandemien brøt ut. Det var fremdeles pandemi da den ble sluppet i januar 2021, og det lot seg ikke gjøre å turnere da. Derfor ble det så mange festivaler, i tillegg til runden med Watain, Abbath og Bölzer som vi snakket om innledningsvis. Så tanken er å endre på dette nå, og nå i oktober reiser vi tre uker til Nord-Amerika med Opeth. Etter det blir det Europa, og vi kommer til å satse mye på turnering de neste to årene. - Dette betyr at både dere og Opeth reiser til USA på turne før deres nye plater kommer. - Jaså? Har ikke Opeth sin skive kommet, jeg trodde den var sluppet? - Nei, den har blitt utsatt til 22. november. (Kun to singler er sluppet da vi gjør denne praten 1. oktober.) - Vår plate slippes dagen etter den siste konserten på turneen, haha. Men vi har faktisk fått lov til å selge plata på turneen, slik at folk kan få den med seg hjem og høre etter konserten. «Murder In Red» slippes på singel norwayrock.net

ved turnestart og er singel nummer tre fra skiva. Vi spilte singlene «Tainted Skies» og «Saturn Coming Down» på Dalhalla i sommer, og vi tenker vel å kjøre tre eller fire låter på denne turneen. Vi har 45 minutter, så det er grenser hvor mye vi rekker. Den første store endringen man legger merke til på «Sub Rosa In Æturnum» er bruken av clean vokal. - Ja, det er noe vi har snakket om lenge, men da på en litt mer subtil måte. Da har tankene vært mer å bruke det som et tillegg og krydder, gjerne på refrenger. Det var Johannes, vokalisten, som skrev siste låten på plata, «Poison Pages». Og på demoversjonen sang han. Og det var ikke sånn at vi forbarmet oss over den ideen umiddelbart. Sakte, men sikkert landet alle på at dette er noe vi burde kunne teste ut mer. Vi hadde begynt å skrive litt andre låter også, som singelen «Saturn Coming Down». Den var ikke ferdig, men på ideen som forelå så jeg for meg ren vokal i refrenget, men ikke noe mer enn det. Da så Johannes presenterte demoen med den vokalen så åpnet det flere dører. Det er ikke sånn at han la renvokal på allerede skrevet materiale, hadde han ikke presentert den demoen, hadde neppe låter som «Hungry Waters», «Reaping Song» og «Murder In Red» funnet vei til dette albumet. - «Reaping Song» er blant mine favoritter på Sub Rosa In Æternum», men det er ingen tvil om at disse tre låtene skiller seg ut, og da i en mer gotisk og rocka retning. Hvordan ser dere for dere å implementere disse i livesettet? - Tja, så langt har vi ikke tenkt. Vi tenker ikke på det i skriveprosessen eller når vi er i studioet. Men det er klart, i etterkant kan man jo tenke på konsekvensene av hva man har gjort, hehe. De to nevnte som har blitt spilt er en blanding av disse og de forrige skivene, og de har fungert bra. Om dette er låter som fungerer live gjenstår bare å se. Det har ikke virket rart når vi spiller dette materialet på øving sammen med eldre låter, så jeg tror nok egentlig alt kan passe bra sammen. Folk som hører oss for første gang nå vil kanskje synes det er snodig med growling i denne musikken. - Selv om jeg liker brutal musikk har jeg lenge tenkt at det hadde passet med ren vokal i mye av deres musikk. Et utsagn som sikkert ypper til håndgemeng av die hard fansen. - Jeg tror det finnes to typer die hard fans. De som liker endringer og at det hender noe nytt, og de som er redde for disse endringene. Vi har allerede sett kommentarer på at nå har vi gått for langt. Og det hadde vi i grunn forventet også. Skal vi holde på med Tribulation må vi lage musikk som er interessant for oss. De gamle skivene eksisterer fremdeles, dersom man ikke vil høre på denne nye. - På den annen side så er det ikke første gangen dere endrer retning. «Children Of The Night» var en ganske annerledes plate enn deres to første death metal skiver. - Ja, du har rett i det. Men jeg husker da vi norwayrock.net

gjorde det, så kjentes ikke det ut som noe stor endring for oss. Jeg tror det skyldes at vi har hentet inspirasjon fra så mye annet enn kun black og death metal allerede fra begynnelsen. Noe allerede på EP’en og første plate, men det kom enda mer frem på plate nummer to, og «Children Of The Night» synes jeg er en slags Dissection «Reinkaos», en slags classic rock-skive med ekstrem metal i bunnen. Så for oss var dette et naturlig steg, som nok virket større for alle utenfor. En situasjon som kan sammenlignes med denne plata. - I biografien jeg har fått tilsendt leser jeg at det er materiale her som er opp til fem år gammelt. Altså fra før forrige skive, «Where Gloom Becomes Sound». - Jeg leste også det, og lurte på hvor det kommer fra. Nylig gjorde vi en greie for Century Media hvor vi ble filmet og snakket om låtene, og da sier gitaristen Joseph Tholl at det finnes partier i «Reaping Song» og «Hungry Waters» som er ganske gamle og som aldri ble ferdige låter. Det er Johannes som skrev det i bioen, og jeg vil anta det er dette han refererer til. - Og med gamle ideer skulle man kanskje tro skivene kanskje var stilmessig like. - Det jeg synes minner mest om forrige er «Time & The Vivid Ore». Den har også Joseph skrevet, men han var ikke med i bandet da vi spilte inn forrige plate, hehe. - Låta ”Drink The Love Of God” får vi i to versjoner, hvorav en er på svensk, «I takt med Otiden”. Og etter hva jeg kan forstå er det en egen tekst og ikke en oversetning av den engelske. - Jeg ville den skulle hete ”I Takt Med Otiden» fra begynnelsen av, og ha et svensk refreng.

Men det låt som gammel svensk prog, men på en litt punka måte. Og det låt egentlig litt kult, men det passet ikke sammen med resten av låta. Det ga oss ideen til å kanskje gjøre en litt punka versjon av låten på svensk med litt mer «diskbenksrealism», som vi sier her i Sverige. Jeg har aldri skrevet en tekst på svensk tidligere, noe som var veldig gøy å gjøre. - Da blir jo oppfølgingsspørsmålet hvilken versjon vi får live? - Hahaha, ja det var det da. Jeg vil tro det blir «Drink The Live Of God», men det kommer jo an på hvordan den blir tatt imot. Blir det overveldende respons fra Norge og Sverige, så må vi kanskje kjøre den svenske, hehe. Adam Zaars og Joseph Tholl er også gitarister i Tyrann, som spilte her i sommer, på kick offen til Hellbotn. - Det var veldig moro. Det hele er bassist og vokalist Tobias Lindqvist sin greie. Jeg trenger bare å møte opp og spille gitar. Jeg er med litt i studio også, men ikke mye. Og vi prøver å holde det på det nivået der, at han styrer skuta og vi andre dukker opp når vi trengs. Det utrolig åssen folk liker det bandet. Vi har vært i Hellas, Frankrike og Tyskland, og selv om vi synger på svensk så fungerer det som bare det. - Det høres ut som det ikke er store krasjen tidsmessig. - Nei, det har ikke vært det til nå. Avtalen er at Tribulation går først, men så lenge jeg bare trenger å møte opp når det er konsert, så har ikke dette vært noe problem. Så vil vi ikke spille for mye med Tyrann heller, vi vil kun gjøre noe få utvalgte og fete konserter. Jeg tror det vil gå bra fremover også, selv om det nå jobbes med å få Tribulation på veien så mye som mulig.

NRM 4-2024

funderinger fra regissørsetet 52 NRM 4-2024

norwayrock.net

I 2016 fattet Rosalie Cunningham den brave beslutning å bryte med Purson – et band med to sterke album i oppakningen og betydelig vind i seilene. Om oppbruddet som imperativt, og ingenting å angre, forteller vokalisten og låtskriveren i det følgende, hvor bakteppet er hennes tredje soloplatetriumf på rad. TEKST: GEIR LARZEN FOTO: ROB BLACKHAM

34-åringen liker å leke i sitt nye hjemmestudio; så meget så at hun gjerne glemmer intervjuavtaler. Først da dennes plateindustrielle PR-kontakt bryter seg på oppnås kontakt. Via Zoom entrer vi studioets kontrollrom, hvor en beskjemmet og naturlig født rockestjerne sier seg rede til å besvare skarpskodde spørsmål. -«To Shoot Another Day» er den beste plata jeg har gjort, hvor rubb og stubb ble nedfelt hjemmefra. Det er første gang vi har hatt anledning til å jobbe uavkortet fra eget studio. Bortsett fra mastring ble alt forarbeidet her hvor jeg nå befinner meg. -Og det hele gikk på skinner? Spørsmålet er ironisk. -Ha ha ha.... Ingenting forløper problemfritt om du ikke har digert budsjett i rygg, innbefattet pre-produksjon, og kan boltre deg i profesjonelt lydstudio. Prosessen strakk ut i tid, og handlet ikke om luksus, men om eksperimentering og beherskelse av teknologi. Å mane det beste frem fra hverandre og nyervervet utstyr, var mitt hovedanliggende. I dag skal du være rimelig bemidlet for å innta fasjonable studio, og rikdom er åpenbart ikke blitt meg til del. -Det praktfulle tittelkuttet, «To Shoot Another Die», må anses å være et solid bidrag til James Bond-franchisen? -Du har rett, og dersom muligheten byr seg skriver jeg gjerne mer i samme gate. Jeg elsker James Bond-låtene; de har fulgt meg siden barndommen. Min faste kompanjong, Rosco Wilson, deler kjærligheten til Bonds filmmusikk og ble svært entusiastisk da jeg presenterte ham angjeldende låt. Vi erkjente at «To Shoot Another Day» kunne danne et ypperlig utgangspunkt for et visuelt platekonsept. Plata er ikke konseptuell per se, i lineær forstand, selv om første og siste låt overlapper narratologisk, men formgis snarere etter modell av «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band», som oppleves konseptuell uten å være det. -Låtens sommersvale omkved skylder ubeskjedent til The Beatles. -Jo, det kan man godt si, ha ha ha. Refrenget er destillert pop. -Albumet rommer mye piano og akustisk gitar. Du spiller ikke alt dette egenhendig? -Jeg skulle ønske jeg kunne svare ja på dette, men de mange lekre pianolinjene krediteres min gode venn David Woodcock, som er en ypperlig pianist. Han jazzet opp hele lydbildet. Selv betjener jeg enklere klaviatur, akustiske gitarer og hammondorgel, samt vokalharmonisering, mens gitarsoloer fordeles mellom meg og Rosco. Mine begrensninger som pianist er dessverre anselige. -Du synes virkelig komfortabel som sanger, og nytter et vell av uensartede uttrykk? -Takk, dette skal tilskrives tidsperspektivet, samt det faktum at jeg jobber innenfor husets fire vegger, med mulighet til å gjeninnspille hele låter om jeg føler at vokalinnsatsen ikke er optimal. «Denim Eyes» gir et godt eksempel herom. Tre måneder etter at vokalsporene var nedfelt, og jeg hadde ferdigstilt ytterligere låter, sto det plutselig klart for meg at dette kunne gjøres betraktelig bedre, så vi slettet all vokal og begynte forfra, med ventelig resultat. Å nytte egne innspillingsfasiliteter åpner faktisk for en type luksus. -Du opererer i et fantastisk landskap av progressiv rock, psykedelia, 1960-tallspop og 1970-tallsrock, inklusive rene vaudevilletradisjoner. Hvor kommer teater- og dramadelen fra? -Det er et godt spørsmål uten fasitsvar. Vaudeville synes å ligge immanent i mitt naturlige utrykk; det har vært slik siden Purson-dagene. Alt av 60- og 70-tallsinfluenser lar seg redegjøre for i navn på konkrete band og artister, men teater- og musikalformen aner jeg ikke hvor

norwayrock.net

kommer fra. Kanskje var jeg varietéartist i et tidligere liv, ha ha ha. -Gitt tingenes tilstand skylder du verden å skrive en rockeopera... -Tanken er meg ikke fremmed. Jeg vil elske å gjøre en fullblods rockeopera. Kremt, faktisk vurderer jeg å nærme meg rockeoperaformen til neste plate. -«Timothy Martin’s Conditioning School» er noe for seg selv. Her lyder ekko av «Eleanor Rigby» plassert i jagende rockeformat, med odde taktarter, sublim dur-kantring i refrenget og underlig «Happy Bitrthday To You»-sitat. -Timothy Martin er velkjent her hjemme, men jeg tror ingen andre kjenner navnet utenfor Storbritannia. Dette er en forretningsmann som eier pubkjeden Wetherspoon, etablert i England og Irland, som bar-verdenes svar på McDonald’s. Det er hit mindreårige og fattige alkoholikere søker for å serveres dårlige drinker til en billig penge. Det spilles ikke musikk over anlegg, i frykt for å fornærme noen av gjestene, som alle har inntatt etablissementet for å bli hinsides dritings. «The Conditioning School»-aspektet vedrører fredags- og lørdagskveldene hvor enhver Wetherspoon-sjappe invaderes av umyndige tenåringer som kjøper mugger av alkohol, for siden å ende opp i håndgemeng og tårer. «Happy Birthday»-sitatet tonesetter scenariet hvor nok en 18-åring feirer fødselsdag, og herigjennom staker ut kurs mot alkoholisme, som livslang Wetherspoon-kunde. -Et gnistrende tekstfundament! Låten er knapp, på under tre minutter, stappet med informasjon uten forstilte tilskyndelser. -Jeg ble riktig tilfreds med denne, og gleder meg til å oppføre «Timothy Martin» live, som et høyenergisk innslag i repertoaret. -Spinnville «Heavy Pencil» er ditt mest progressive arbeid til dags dato. -Du har sannsynligvis rett, med tanke på låtens substans, trass i 14 minutter ekstensive «A Yarn From The Wheel» fra solodebuten. «Heavy Pencil» føltes imidlertid temmelig streit under forarbeidelse. Noe skjedde underveis, og den endte skikkelig snål. Generelt vil jeg tro at hele skiva bevegde seg to prosent i mørkere retning. Jeg er ingen mørkets fyrstinne når jeg skriver med naturlige instinkter, men jeg skulle gjerne ha tråkket mørkere stier. Dette til tross har jeg ubevisst, i sterkere grad, latt meg influere av blues denne gang. -«Heavy Pencil» spenner fra blues og psykedelisk funk, til ambulerende King Crimson-omkalfatringer. -Hvilket var eksakt hva jeg søkte å oppnå. Låtens utgang er totalt King Crimson-modellert. -Den sterkeste sekvensen av «Good To Be Damned» kunne ha vært pennet i 1930-årene? -Ah, du sikter til «Not the way that I planned it»-partiet, hvor jeg slår om meg med kabaret-artisteri? Ha ha ha, takk, «Good To Be Damned» er resultatet av to separate låter sveiset til én. Den intonerende gitarfiguren tilhører Rosco, og åpner for utallige løsninger, selv om akkordprogresjonene, i seg selv, er en klisjé. De minner om mange klassiske rockelåter, inkludert «Stairway To Heaven», og jeg forsto at jeg måtte styre det musikalske i komplett uforutsett retning om vi skulle få det til å fungere. Jeg spleiset Roscos parti med en ufullendt sak jeg hadde liggende, og det klang godt, mot gjengse logikk. -Denne fører en fest av en gitarsolo, etter tidlig 1960-tallsmal... -Rosco er en fantastisk 60-talls- og bluesgitarist som virkelig skinner i «Good To Be Damned». Han evner å få overstyrte forsterkere til å synge. -Platefavoritt er trolig den bluesinjiserte og lett diabolske «In The Shade Of The Shadows»... -Ah, det ble albumets første singel, i håp om at andre tenker i samme baner som deg. Jeg elsker låten!

NRM 4-2024

«Til syvende og sist sitter man i pyjamasen på utgivelsesdatoen og glor på en PC etter toskete kommentarer og emojier.» -Den gestalter et farlig brassbandgroove, tenkt oppført i teater eller luguber bar. -Hvilket var intensjonene. Jeg ville holde hele greia på et skittent og slaskete nivå. -Det originale Alice Cooper-bandet vil bruse med fjærboaene… -Ha ha ha, jeg forstår hva du mener. Jeg innser også at den uvanlige trommelyden, med kort gjenklang, vil være til ergrelse for mange, da effekten nyttes uavkortet gjennom hele låten. Faktisk foreligger allerede et par surmagete Youtube-kommentarer, og overfor disse må jeg bare beklage, ha ha ha. -Forresten, det er umulig ikke å tenke på Alice Coopers «Welcome To My Nightmare» i møte med det instrumentale interludiet «The Smut Peddler». -Absolutt. Men «The Smut Peddler» kan leses som så mangt. Stykket holder gitte King Crimson-figurer også, og har forfulgt meg i mange år uten å la seg koherent sublimere. Jeg var nær ved å gi opp da Rosco foreslo å gjøre idéen til et kort intermesso, hvor akustiske gitarer leder an, mens tunge, elektriske overtar etter første halvdel. «The Smut Peddler» rommer samme gitaristiske spinettkarakter som eksempelvis «Denim Eyes», og i dag går det ikke å forestille seg albumet uten nevnte instrumentalavbrekk. Det innestår et tiltalende, krypende og nifst øyeblikk. -La oss vende blikket mot nettopp «Denim Eyes», som opererer i absolutt favorittsjikt. Stykkets første akkord bibringer falsk trygghet, før du kalibrerer mot noe intenst vakkert og samtidig progressivt våget. -Låten påbegynner med en A-dur7-kord. Resten av verset er harmonisk komplekst. Nå ble jeg et øyeblikk i tvil om hvorvidt «Denim Eyes» lar seg oppføre på en scene; den inneholder et vell av harmonier. Herom må jeg rose David Woodcocks briljante pianolegg, som eleverer stykket til uforutsette høyder. Det er David som bringer liv i «Denim Eyes». Initielt ble denne skrevet som en akustisk vise, men snart poppet sangharmonier og el-piano opp i bevisstheten, med Davids jazzete bidrag som glasuren på kaka. Lenge var jeg i tvil om refrenget; det klang liksom for pop, men basert på publikumresponsen gjorde vi rett; mange forteller at «Denim Eyes»-refrenget er hva som kverner i hodene deres etter endt platelytt, hvilket er et godt tegn. Jeg var redd omkvedet ville fremstå i overkant søtladent, men tror

54 NRM 4-2024

partiet etablerer vellykket, forløsende kontrast til resten. -Hva med albumfinalen «The Premiere», gitt Ennio Morricone-skimmer? -Ah, tusen takk, du er den første som påpeker korrelasjonen, hvilket var overmåte tilsiktet. Jeg ønsket en episk western-avslutning på plata. Dessverre befinner det seg ikke et symfoniorkester på andre siden av gata, ellers hadde de fått hendene fulle kontra «To Shoot Another Day». Morricone-resongen begrenser seg til låtens intonasjon, før vi spinner videre i Black Sabbath-terreng; dette fordi jeg fort kjeder meg, ha ha ha. -Det meldes om en premiere uten deltakere? -Faktisk handler det om utgivelsen av «To Shoot Another Day», men det kan leses som lanseringen av hvilket som helst album i det 21. århundre og om det antiklimatiske herom. Vel kan det bygges opp en hype, men til syvende og sist sitter man i pyjamasen på utgivelsesdatoen og glor på en PC etter toskete kommentarer og emojier. Følgelig ender skiva på en melankolsk, introspektiv tone. -Vi konverserte i forbindelse med det andre Purson-albumet, «Desire’s Magic Theatre» fra 2016, som definitivt bar fremtidige bud. Å bryte med et fremadstormende band, for å gå solo, er en epokegjørende bestemmelse. Hva skjedde? -Om ting fungerte på management- og forretningssiden hadde jeg aldri forlatt Purson. Det satte meg mange år tilbake. Hvem vet, kanskje bandet ville ha utrettet riktig store ting? Kontraktene vi sto i med management og plateselskap innebar at vi jobbet beinhardt uten å sitte igjen med ett eneste pund. Vi turnérte standhaftig, særlig i USA, og vendte hjem, totalt utslitte, til fordringer og krav, innbefattet noe så basalt som husleie, ingen var økonomisk skodd for å håndtere. Situasjonen var demoraliserende. Pursons endelikt skyldtes ikke bare meg. Sam, keyboardisten, ble traumatisert av hele greia og har ikke gjort musikk siden. Et par bandmedlemmer ønsket å fremholde virksomheten, trass vanskelighetene. Disse er nu å finne i andre band. Det viktigste er kanskje at vi maktet å bevare vennskapet. I 2016 så jeg ingen løsning på akkumulasjonen av problemer. Kanskje kunne jeg ha ansatt en personlig manager til å redde både meg og bandet, hvem vet? -Men i høst er du rede å turnére igjen. -Vi gleder oss! Storbritannia står først på agendaen; deretter Europa. Første etappe strekker seg over seks uker. Du vil sannsynligvis like å høre at vi våren 2025 gjester Skandinavia. -At det var...? -Jepp, i april besøker vi Sverige, Norge, Danmark og forhåpentligvis Finland. Jeg var nettopp på tråden med min skandinaviske agent, for å se om jeg kunne overbringe flere detaljer, men det viste seg for tidlig. Uansett, vi plotter inn mange stoppesteder, så hold et våkent øye med nettsiden min.

-Liker du å turnére? -Jeg elsker det, men skulle gjerne nytt litt mer luksus på veiene. Våre turnéer underlegges stramme budsjetter, som kan slite på fysikken og humøret, men å opptre for og snakke med fans er en fryd. Jeg digger hele spekteret av turnélivet, foruten utmattelsen. -Kan du nevne fem album du ikke fungerer uten? -Pfff, du vet å finne tøffe spørsmål. Det er mange plater man ikke kan leve uten. Jeg er massiv The Beatles-fan, men bør kanskje ikke gi deg fem Beatles-titler... Jeg går for «The White Album», simpelthen fordi den rommer flest Beatles-låter, ha ha ha. Paul McCartneys «Ram» må med; det er den beste plata levert av en eks-Beatle. Jeg lytter mye til gitte artister i sanger/låtskriver-kategorien, særlig Harry Nilsson, hvis «Aerial Ballet» er en livslang favoritt. 10CCs «Original Soundtrack» må med. Og nu behøves noe tyngre... Ah, debuten til King Crimson tilfredsstiller på flere hold. Hvorom allting er med slike lister vil du sikkert få helt andre svar om du spør meg i morgen. -Hvordan betrakter du «To Shoot Another Day» i lys av det selvtitulerte debutalbumet og «Two Piece Puzzle»? -Det er ikke mye jeg ville ha gjort annerledes med årets plate, hvilket ikke kan sies om forgjengerne. Misnøyen skriver seg i så måte fra det rent soniske, samt miks. Å drukne vokalen i effekter er totalt unødvendig, men forteller noe om daværende selvtillit. Debuten måtte liksom bevise noe, så jeg slengte alle mine tricks i potten, på tøylesløst vis; det samme gjelder ingenlunde for «To Shoot Another Day». Men jeg foretrekker faktisk debuten fremfor «Two Piece Puzzle», og det vedrører trolig eksterne forhold. Plata ble skapt under global nedstengning, så jeg opparbeidet aldri noen forståelse av hvorfor vi gadd, all den tid påfølgende turnévirksomhet var utelukket. «Two Piece Puzzle» minner meg om uinspirerte dager, men fører flere sterke låter. -Hva angår arrangementene, forarbeides disse konsekvent i samråd med din nyvunne makker, Rosco Wilson? -Niks, noen av idéene vil han slett ikke ha med å gjøre, ha ha ha, i sær de progressive eller visesangorienterte; her overlates jeg til meg selv. Debuten var ferdig arrangert innen vi møttes, men han skrev 3-4 låter sammen med meg til andreplata. Bonussporene inkludert krediteres han nu som medkomponist på 5 låter, mens vi ofte produserer og arrangerer i team. -Hva med tre- og messingblåsere? -Det kommer an på. Komponerte stemmer kan foreligge som notasjon og i demotapninger, mens eksempelvis utgangen av «Heavy Pencil» fordrer improvisasjon. Når Ian East fra Gong stiller seg og saksofonen til rådighet ser jeg ingen grunn til å legge føringer. Han fikk høre riffet, med instruks om å go fucking crazy. Såpass skolerte musikere stoler jeg blindt på.

norwayrock.net

NRM 4-2024

Arizonas ikoniske kulthelter

56 NRM 4-2024

norwayrock.net

Icon fra Arizona hadde strak kurs mot rockens øvre divisjoner, og hadde spilt inn to knallbra skiver i det vokalisten deres forlot bandet før andreskiva var sluppet engang, og luften gikk ut av ballongen. I ettertid har spesielt andreskiva, «Night Of The Crime» fra 1985, blitt en kultklassiker av dimensjoner som Kerrang! i 1988 kåret til Tidenes Tredje Beste AOR-skive, kun slått av Journey og Michael Bolton. Classic Rocks tilsvarende kåring i 2024 plasserte skiva på 42. plass. Siden 2008 har derimot originalbesetningen vært samlet igjen, og har gjort noen spredte konserter her og der, men noen ny skive har derimot ikke materialisert seg - ennå. Herrene har aldri vært spesielt interessert i å gjøre intervjuer, så det var nærmest tilløp til halleluja-stemning her i huset da vi etter mange måneders masing omsider klarte å få samlet gitaristene Dan Wexler (og etter hvert også John Aquilino) og vokalist Stephen Clifford til en felles prat på Whatsapp. TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: CAPITOL RECORDS

- Først av alt, karer – skal vi prate noe om den nye skiva deres, som dere visstnok har jobbet med i årevis nå? Kommer den i løpet av overskuelig fremtid? Dan Wexler: - Vi håper det, vi har jobbet med den i…. hvor mange år nå, Steve? Stephen Clifford: - Gud bedre… Det har blitt noen år nå. Wexler: - Stephen og jeg begynte å skrive med kun trommer og gitar, og så fikk vi involvert John da sangene begynte å ta form. John hadde også noen låter på gang, og kom med sine innspill på våre låter. Det er en fellesinnsats for å få dette i mål. Steve har gjort en fantastisk jobb sangmessig – det er så mange vokalspor på disse låtene, så det tar sin tid. Forresten, du som er fra Norge, kjenner du en kar som heter Ken Hammer? - Kan ikke si at jeg kjenner ham personlig, men jeg har intervjuet ham. (Gitaristen fra danske Pretty Maids.) Og da spurte jeg ham om «Hang Tough». (En låt fra deres 1990-skive «Jump The Gun».) Wexler: - Stemmer, det er en låt jeg skrev for lenge siden. Vi spilte den inn til «Night Of The Crime», men brukte den ikke. Han fikk tak i den på en måte, så slik havnet den på skiva deres i stedet. - Han sa at han fikk demoen av den via Eddie Kramer, som produserte «Night Of The Crime» for dere og «Future World» for dem et par år senere. Wexler: - Stemmer nok. Jeg og Ken har vært venner lenge, vi snakkes nå og da. Jeg vet ikke hva som skjer med Pretty Maids nå, men jeg vet at en av karene fra Pretty Maids jobber sammen med John med å produsere en låt for Bret Kaiser, som er en lokal størrelse her i Arizona. Det er en liten verden!

norwayrock.net

- Siden det foreløpig ikke er noen ny skive å snakke om, så får vi heller snakke om de gamle. Det var dere to som startet bandet allerede på 70-tallet? Clifford: - Ja, sammen med vår bassist Tracy Wallach, begynte vi å spille sammen allerede i 1973. Wexler: - Vi var knapt blitt tenåringer da. Jeg var en elendig gitarist, men kom meg etter hvert. Hva var det vi kalte oss da, Steve? Clifford: - Ice. Vi var rundt 13 år gamle da, og begynte å spille på fester og sånt. - Så når begynte det å bli seriøst? Da dere ble kontaktet av Mike Varney? (Produsent og grunnlegger av metalplateselskapet Shrapnel.) Wexler: - Ja, vi ga ut en EP under navnet Schoolboys i 1980 sammen med et par andre lokale karer, og Mike Varney fikk høre den og likte den. Så han ringte meg på gitarbutikken i Scottsdale, Arizona, som jeg jobbet på da, dette må ha vært 1982. Og han sa: «Hei, er Dan Wexler der?» Jeg svarte: «Ja, det er meg.» Han sa: «Gå og hent et nummer av Guitar Player Magazine! Slå opp på side 5! Se på Mike Varney Spotlight-spalten! Ser du bildet av han stygge, skalla fyren? Det er meg! Jeg vil gjøre noe med dere karer. Er dere interesserte i å lage ei skive?» Sånn startet det. Vi ville diskutere et budsjett med ham, for allerede da var vi særdeles trege i studio, for vi ville gjøre ting på den riktige måten. Vi ville ikke gi ut noe som vi visste kunne vært bedre. Han sa at han skulle spytte inn 5000 dollar, men vi sa at det var uaktuelt, vi kan ikke lage en bra skive med ti låter for 5000, det var helt latterlig. «Hvor lang tid trenger dere da?», spurte han. «Jeg aner ikke,» svarte jeg. Så da foreslo han at vi skulle skrape sammen det vi klarte, og så skulle han spytte i tilsvarende beløp. På det tidspunktet hadde vi fått John Aquilino med i bandet, og han kjente en person som var villig til å investere penger i bandet. Da vi ringte

Varney tilbake og sa hvor mye vi hadde, sa han bare «Få utstyret deres i bilen og kom hit til California!» Og det gjorde vi, mens vi skrev ferdig de siste låtene, og begynte innspillingen av den første Icon-skiva. Så Mike var en veldig viktig figur i Icons historie. Han tok kontakt og fikk oss i studio, han produserte skiva og var en bidragsyter på både tekster og musikken. Han var en pådriver, og han var ikke grådig. Det var han som fikk solgt oss inn til Capitol Records. Han solgte oss faktisk inn til fem plateselskaper, og fire var interesserte. Men den første vi gikk i møte med var John Carter hos Capitol, og han var den som ga bandet platekontrakt. Clifford: - Opprinnelig var planen å gi ut skiva på Mikes plateselskap, Shrapnel. Det var derfor han var så ivrig i utgangspunktet. Men han var storsinnet nok til å innse at kanskje vi hadde noe større her, noe som fortjente støtten til et stort plateselskap, og det var utrolig fint gjort av ham å hjelpe oss få kontrakten med Capitol. - Jeg trodde Mike Varney hovedsakelig drev med instrumentale shredder-greier. Wexler: - Ja, det var han som fikk Yngwie Malmsteen til USA. Og han hadde Tony MacAlpine, Paul Gilbert, Vinnie Moore… Først startet han Shrapnel, og senere fikk han den Spotlight-spalten i Guitar Player Magazine hvor han fokuserte på superdyktige gitarister som han mente fortjente oppmerksomhet. Han var gitarist selv, og hadde en klar formening om hva en fantastisk gitarist burde ha. Så når han hørte et talent, fikk han vedkommende i et band, fikk de til Nevada for å spille inn en skive og få den ut til publikummet. Så han var essensiell i den gitarbølgen som var på 80-tallet. Han var en stor inspirasjon for oss, og han holdt alltid det han lovte oss. Han ordnet oss kontrakten med Capitol, og senere hjalp han oss få kontrakt med Atlantic, men det var annerledes.

NRM 4-2024

Clifford: - Vi hadde kun spilt inn en firespors EP, men Mike hjalp oss med å forstå hva det krevde å lage et fullt album. Wexler: - Men siden vi lagde den EPen, hadde vi spilt hundrevis av konserter i sørvestlige USA, da med flere coverlåter enn egne låter, vi hadde byttet navn til Icon og fått med John på gitar og Pat Dixon på trommer, og det var da ting virkelig tok av. Da var bandkjemien riktig, og vi fungerte godt sammen. - Hvilke band var dere hovedsakelig inspirerte av på den tiden? Hva hørte dere på? Clifford: - Da hadde vi inne seks timer med låter av andre band som vi spilte hundrevis av konserter med i fem år. Jeg var fan av engelske band. Der er vel alltid sånn at man liker det fra den andre siden. Vi hørte på britiske band, britene hørte på amerikanske band. Wexler: - Judas Priest, UFO, Krokus, Black Sabbath… Clifford: - Og vi spilte mer kommersielle låter, de som ble spilt på radio på den tiden. Wexler: - Ja, men låter som passet oss. Så lenge det var heavy og velkjent, så prøvde vi å spille det. Og som oftest fikset vi det, Steve nailer de fleste store, kjente sangerne. Det var en inspirasjon å ha ham som vokalist. Clifford: - Jøss. Takk. Wexler: - Men det gjorde at vi gjorde store fremskritt veldig fort. Fra Varney tok kontakt og til vi spilte inn låtene og signerte med Capitol gikk det ikke mer enn ett år. Vi brukte tre måneder på å spille inn ni låter til den første skiva, sommeren 1983, og i løpet av vinteren spilte vi inn tre låter til, på John Carters oppfordring, for å gjøre skiva enda sterkere. «Rock’n’Roll Maniac», «World War» og… hva var den tredje låten, Steve? Clifford: - Jeg tror det var «Killer Machine». Så vi plusset på de tre låtene og fjernet de to svakeste, og endte opp med en sterk ti-låters skive. Den kom ut på senvåren 1984. Wexler: - Mike var produsent på det meste, men vi opererte nærmest som våre egne lydteknikere, for vi jobbet bortimot natt og dag, mens Mike var der mer fra ti til seks på dagtid. Vi visste hva vi ville ha, og lærte oss å bruke lydkonsollen i studioet. Nå for tiden er det John som gjør det, han har blitt virkelig god på lyd og produksjon for å få maksimal sonisk kvalitet. - Gjorde dere noen landsomfattende turné i kjølvannet av denne skiva? Clifford: - Ja, vi turnerte hele sommeren. Vi fikk et bookingbyrå som også håndterte artister som Ted Nugent og Bob Seger. Wexler: - De arrangerte en turné for oss hvor vi headlinet store klubber over hele USA. Og skiva var sterk nok til at vi trakk ganske store folkemengder på de stedene, noe som fikk oss til å fortsette turneringen utover høsten – av og til korte perioder med et annet band, men som oftest på egen hånd. Ofte samarbeidet bookingbyrået med en lokal radiostasjon og et

58 NRM 4-2024

spillested for å gi oss publisitet før vi ankom, slik at det kom mye folk, noe vi alle var tjent med. Og vi hadde en video på MTV for «On Your Feet», noe som virkelig ga karrieren vår et løft. Så vi spilte utrolig mye – fra vi var 18 og til vi var 25 år gamle, så tror jeg aldri det gikk ett år uten at vi spilte 300 konserter i året. Vi var sjelden hjemme. - Såpass? Jeg har sett på konsertleksikonet setlist.fm, men der ser det ut som dere knapt spilte en håndfull konserter i året på 80-tallet. Clifford: - Nei, den er nok ikke komplett. Fra 1978 til 1985 spilte vi konserter uten stopp. Og var vi ikke på veien, så var vi i studio. Jeg husker vi spilte en svær konsert i Memphis med Accept, vi åpnet for Capitol-kollega Billy Squier i Phoenix og i Denver, vi turnerte med Autograph… Og etter at jeg sluttet, spilte de med atskillig større navn enn det. - Ble førsteskiva ansett som en salgsmessig suksess av Capitol? Wexler: - Ja, den førte jo til andreskiva. Vi hadde kontrakt på multiple skiver, men det var alltids plateselskapets opsjon på å fortsette den kontrakten. - Og de må jo ha hatt troen på dere, når de fikk inn såpass store navn som Eddie Kramer og Ron Nevison til å jobbe med «Night Of The Crime»? Wexler: - Ja. Ron Nevison var genial, helt fantastisk fyr. Eddie var flink… jeg vil ikke si noe stygt om noen, men… La oss si at jeg lærte en del fra Eddie. Clifford: - Eddie jobbet mest med meg på vokalen på «Night Of The Crime», i tre måneder. Dan og John gjorde sine greier i et helt annet studio, og Eddie lot dem klare seg på egen hånd. Han tittet jo innom dem, men de måtte mest klare seg selv. Ron Nevison var dritflink. Men du vet, vi var unge og ganske uerfarne. Vi ante ikke da hvordan Ron Nevison eller Eddie Kramers CVer så ut. De var bare folk vi hadde fått anbefalt, og vi gjorde så godt vi kunne for å samarbeide med dem. Wexler: - Nei, jeg ante ikke at Ron Nevison hadde jobbet med Bad Company! Og med Kiss og UFO og Led Zeppelin. Clifford: - Nei, det var da Eddie Kramer som gjorde Zeppelin. Wexler: - Begge har jobbet med Zeppelin, Nevison var lydtekniker på «Physical Graffitti». På coveret fikk han til og med en ‘No thank you for erasing the

guitar solo’. (Han fikk visstnok skylden for å ha slettet soloen på «The Rover».) Clifford: - Jøss, det visste jeg ikke. - Dere skiftet stil ganske radikalt fra første til andre skive – fra å være et Judas Priest/Mötley Crüe-inspirert heavy metalband på første, til mye mer melodisk AORband på oppfølgeren. Var det et bevisst valg, eller var det en naturlig utvikling? Wexler: - Det var et veldig bevisst valg. Vi innså at vi ville skrive noe som var annerledes og bedre enn det vi allerede hadde gjort, for hvorfor skulle noen gidde å kjøpe en skive til med akkurat det samme? Jeg mener sterkt at man må strekke seg til sin ytterste evne og integritet som låtskriver for å bli et bedre band. Og får å oppnå det, samarbeidet vi med Bob Halligan som hjalp oss med å skrive mange av låtene til «Night Of The Crime». Selv om han endte opp med å få mer anerkjennelse for det han gjorde på denne skiva, enn det bandmedlemmene gjorde. Det var vi som tok riff eller grunnideer fra andre folk og gjorde dem til våre egne, fullstendige låter. Og det er ikke alltid så lett å gjøre, for du vil ikke høres ut som den eksterne låtskriveren. Vi gjorde det vi kunne for å bevare vår egen integritet, og vi lærte mye av de folkene som vi skrev sammen med, og som hjalp oss med den andre skiva. Dette var ting jeg brukte på tredjeskiva, og som vi nå bruker på den nye skiva. - Hvordan ble Bob Halligan jr involvert? Var det deres eget initiativ, eller forslag fra plateselskapet? Clifford: - Jeg har et fint minne av at vi satt ved pianoet hjemme hos Dans foreldre med Bob ved pianoet. Han sa at han hadde en idé som han spilte for oss på pianoet med store, brede akkorder, og vi gjenskapte de på gitarer og gjorde det til våre egne. Wexler: - Det samme pianoet som Steve og jeg satt ved og skrev noen Schoolboys-låter på i

norwayrock.net

tidligere år. Bob var fin, han lærte oss veldig mye om hvordan man lager en god komposisjon, og han hadde mye mer erfaring enn oss. Han hadde skrevet «Some Heads Are Gonna Roll» og «Take These Chains” for Judas Priest, så da vi hørte det, var vi enige om at dette var fyren vi burde få tak i. Han kom og møtte oss da vi spilte i New York. Husker du stedet, Steve? Clifford: - Var det The Ritz, eller var det den i Brooklyn, L’Amours? Wexler: - L’Amours, det var det. En av de tøffeste rockeklubbene i landet. Han kom for å se oss da vi spilte der, og han var straks med. Og så begynte vi å skrive sammen, på høsten 1984, til den andre skiva. - Men dere spilte aldri inn noen video for noen av låtene på «Night Of The Crime»? Wexler: - Nei. Steve, du bør fortelle den historien fra din side. Clifford: - Nei, det stemmer, vi lagde aldri noen video, for jeg sluttet i bandet rett etter utgivelsen av «Night Of The Crime». Og i retrospekt er det veldig synd, for det ga aldri bandet muligheten til å turnere og promotere skiva og fortsette den medgangen vi hadde hatt det siste året. Hadde vi gjort det, ville den skiva ha blitt mye mer anerkjent enn det den ble, for vi hadde låtene, og de var godt utført. Vi ville lage musikk som kanskje var litt mer tilgjengelig enn førsteskiva, men viktigere var det at dette kom fra fem karer med mange ulike inspirasjonskilder, og vi ville ikke gjenta oss selv. Vi hadde en kontrakt på syv album med Capitol, og det var det vi så for oss at vi skulle drive med i mange år fremover. Og hadde jeg blitt med videre, så hadde vi helt sikkert eksperimentert med ulike musikkstiler, vi ville aldri ha gjort det samme igjen og igjen. Vi har jo fått litt kritikk for at den andre skiva ikke var like heavy som den første, men i våre øyne var det uansett en bedre skive. Musikk er musikk. - Men hvorfor valgte du å slutte på et så avgjørende punkt i bandets karriere? Clifford: - Når man ser tilbake på den tiden, så hadde det vært bedre om jeg hadde sagt at jeg ville ut av denne livsstilen, men trukket meg gradvis ut over en periode på ett eller to år, fremfor å gi de null forvarsel om at jeg kom til å slutte. Så det at jeg sluttet så å si på dagen, gjorde at ingen fikk tid og anledning til å finne den erstatteren som de fortjente. Men for å besvare spørsmålet ditt, så er det flere årsaker til det, men hvis jeg skal begrense det til en spesifikk årsak, så er det rusavhengighet. Vi hadde i lang tid vært inne i en bølge med mye stoff og alkohol, fra vi begynte å spille som 13-åringer, og da var jeg 25, så det var en lang periode med mye misbruk. Og på 80-tallet hadde vi egentlig ikke noe sted å henvende oss for å få behandling mot rusavhengighet. Jeg kan si at jeg skulle ønske ditt og ønske datt, men først og fremst skulle jeg ønske at manageren vår på den tiden hadde tatt grep. Hadde han vært med oss på spillejobber, så ville han fort ha sett at dette er en fyr som burde reise bort et par måneder og få hjelp. Det er et av ansvarsområdene til en ansvarlig manager. Han burde ha sagt at : ‘Denne fyren er en løs kanon, han burde få reise bort, snakke med noen og roe ned i fjellene et sted.’ Så for å gjøre en lang historie kort, jeg måtte ta en avgjørelse. Jeg var 25 år gammel – ville jeg leve videre, eller dø før jeg fylte 30? Da føltes det ikke som om jeg ville overlevd det neste halvåret engang, langt mindre fem år. Det er jo et personlig problem, men dessverre rammet det mange folk rundt meg. Det var mange andre underliggende årsaker, men kjernen her var at hvis jeg hadde klart å nyktre opp, som så mange andre musikere har klart, eller klart å fungere med den livsstilen jeg hadde – noe jeg for øvrig gjorde lenge inntil det sa stopp. Det var fryktelig synd, for jeg og Dan hadde kjent hverandre fra veldig ung alder og hadde veldig støttende foreldre. Min far var fiolinist og dirigent i Las Vegas, og han eide den største radiostasjonen i Phoenix, som fortsatt er på luften den dag i dag. Og Dans far spilte i Phoenix-symfonikerne, samme med hans mor, så vi vokste opp i et veldig musikalsk miljø hvor foreldrene våre støttet oss – vel, ikke moren min – og de presset oss aldri til å bli advokater og leger. De var opptatt av kunst og musikk. Dans far dreiv et spillested i Phoenix på 70-tallet hvor alle store artister kom for å opptre, og Dan hadde selvsagt fri adgang der, så han pleide å invitere meg med på konserter. Så vi var på første rad og så Jeff Lynne og ELO… Wexler: - På Van Halens første turné så vi dem to kvelder på rad der. Clifford: - Ja, på førsteskiva deres, utsolgt begge kveldene, og vi var 18

norwayrock.net

«Jeg måtte ta en avgjørelse. Jeg var 25 år gammel – ville jeg leve videre, eller dø før jeg fylte 30?» år og fikk gå backstage og feste med Eddie Van Halen og David Lee Roth, som ikke var så veldig mye eldre enn oss da. På dette tidspunktet kobler gitarist John Aquilino seg på samtalen. Etter noen minutter med kakling og fleiping og oppdatering på hvor langt vi hadde kommet, får vi samtalen på sporet igjen. - John, du var fortsatt tenåring da dere spilte inn disse skivene? Aquilino: - Ja, jeg er fortsatt tenåring i hodet! Men ja, jeg tror jeg var 17 år gammel da vi spilte inn førsteskiva. Da «Night Of The Crime» kom ut, hadde jeg akkurat blitt 20, så da var jeg vel 19 da vi spilte inn den. Jeg var rundt fem år yngre enn resten av bandet. Det var dama til Steve som lærte meg å kjøre bil. - Spilte Icon noen gang noen konserter for å promotere «Night Of The Crime»? Aquilino: - Vi gjorde kanskje noen få konserter, men vi la aldri ut på noen turné. Wexler: - Med Steve spilte vi et par konserter i Phoenix og i Albuquerque, men det var det. Aquilino: - Og derifra endret ting seg ganske kraftig. Jeg vil gjerne si noe om Halligan-situasjonen, om det er greit? Wexler: - Vi har allerede snakket om det, men kom med dine innspill på det. Aquilino: - Det var vanskelig å lage den skiva, for å si det pent. Vi var langt over budsjett, med hele bandet og flere lydteknikere som skulle ha hotellrom og mat. Men jeg likte virkelig å jobbe med Bob Halligan jr. Å skrive med ham før innspillingen var veldig inspirerende og lærerikt. Han var pianist, og spilte alle disse intrikate akkordene som vi senere gjorde om til å passe for to gitarer. Og det var ganske viktig for hvordan lydbildet ble på den skiva. Folk snakker alltid om gitarene på den skiva, og nøkkelen der var at vi spilte ulike brede akkorder som man ellers bare kunne få frem på et piano. Og Bob var en snill og smart fyr som det var en fryd å jobbe sammen med. Og i motsetning til hva mange har inntrykk av, så var det ikke han som skrev den skiva. Han var en medvirkende komponist på skiva. Det er ikke for å ta noe ifra Bob, men for å rette opp inntrykket. Vi skrev skiva sammen med Bob, det var ikke han som skrev den. Mange av låtene var allerede skrevet før han kom inn i bildet, men han bidro kanskje med tekst eller melodi eller akkorder eller arrangementet. Han var en medvirkende komponist på linje med oss andre. Pat og Tracy også, for folk gir aldri rytmeseksjonen den anerkjennelsen de fortjener. Pat er ikke bare trommis, han orkestrerer rytmene, og tar du den fyren ut av Icon, så høres det ikke ut som Icon lenger. Alle ingrediensene er like viktige. Wexler: - Tracy er også veldig åpen for å spille noe annet enn grunntonen på bassen. Aquilino: - Ja, Tracy er en veldig kompleks og smart bassist. Glimrende musiker med spennende notevalg, han skjønner hvordan det påvirker akkordene. Det var et berømt intervju med Sting hvor han ble spurt om hvorfor han valgte bass, og han svarte at «Fordi da bestemmer jeg akkordene.». Og det er veldig sant. Så jeg vil bare få frem at vi alle var viktige bidragsytere på skiva, ikke bare Bob Halligan. Se på andre band fra den tiden, som Heart og Survivor og Pat Benatar – det var tusen låtskrivere

NRM 4-2024 59

på skivene deres! Folk som Holly Knight og Desmond Child bidro til å lage disse skivene. Så det er helt vanlig. Wexler: - Vi hadde selv kontroll over låtskrivingen, men vi valgte å få Halligan involvert fordi vi hadde ikke lyst til å lage en til skive som hørtes ut som den vi allerede hadde lagd, og han smeltet godt inn i vår låtskriving. Vi prøvde alltid å gjøre ting litt annerledes, ikke holde oss midt i veien, for det gjør alt mer interessant. Aquilino: - Ja. Vi var store Judas Priest-fans, men vi var samtidig store Foreigner-fans. Vi var alltid åpne om hva vi likte. Vi likte både pop og det tyngre. Vi var aldri noe metal-band, hvis man ser på hva som tradisjonelt har blitt definisjonen på metal. Men vi var store fans av det som på vår tid ble regnet som metal. «Night Of The Crime» var en kompleks prosess å få spilt inn – jeg tror den ble lagd til tross for Eddie Kramer, ikke takket være Eddie Kramer. Det eneste jeg vil si om Eddie Kramer, er at jeg har ikke noe pent å si om Eddie Kramer. Han er ikke en fin fyr. Og ikke er han en produktiv person, etter min mening. Men han fikk skiva gjort, og han fikk en strålende vokal ut av Steve. Wexler: - Ja, som vi sa, Eddie jobbet med Steve med vokalen mens jeg og John spilte inn gitarene. Aquilino: - Ja, kanskje det var derfor Steve fikk rusproblemer, jeg vet ikke! Haha! Det hadde jeg også fått om jeg måtte tilbringe ukesvis i den fyrens selskap! Men det positive var at det endte at skiva ble mikset av Ron Nevison, som var utrolig. Han lyttet på skiva og skjønte hvor dette komplekse skulle. Jeg gjorde en del syke greier på noen av soloene, det var mye tostemte harmonier. Wexler: - Og det var første gang vi tok i bruk synthgitarer, for det er ingen keyboards på den skiva. Vi ville ha noen lydbilder som ikke var gitarer, men de ble skapt med gitarer, ikke keyboards eller piano engang. Steve? Clifford: - Nei, det er kun gitarer. Synthgitarer. - Luften gikk ut av ballongen da Stephen sluttet sommeren 1985, Capitol droppet dere utpå høsten, og John sluttet. Inn kom Jerry Harrison på vokal og Kevin Stoller på keyboards. Dan, kan du ta oss kjapt gjennom tiden da dere lagde «A More Perfect Union» (1987) og «»Right Between The Eyes» (1989)? Wexler: - Ja, selv om John var involvert i «A More Perfect Union» på et tidlig stadium. Vi hadde fått ny vokalist, Jerry Harrison, og han var nok ikke den frontmannen vi trengte på den tiden, men han var det beste vi fikk tak i. Og jeg mener ikke det negativt, for han var en talentfull låtskriver og en bra vokalist. Vi begynte å spille inn låter, og noe av det var mye mer poppa enn jeg likte, men jeg gikk med på det. Låtene på «A More Perfect Union» (kun utgitt på kassett lokalt i Arizona som en selvfinansiert utgivelse) var egentlig selvproduserte demoer og ikke 60 NRM 4-2024

ment som en ny skive, og den ble ikke så veldig godt mottatt, antagelig fordi den var for poppa, og ikke mørk nok, etter min mening. Jeg prøvde å få John involvert i bandet igjen for å bli mer gitardominert igjen, men vi hadde en person i organisasjonen som… Aquilino: - Det er en artig historie! Den må du fortelle, Dan! Wexler: - John og jeg møttes på en gitarforretning, og jeg prøvde å overtale John til å komme tilbake til bandet, og skjønte ikke hvorfor han ikke ville. John var overkvalifisert, det er han fortsatt, men han har alltid vært en veldig progressiv og intuitiv gitarist. Så jeg spurte ham hva som var greia, men jeg fikk aldri noe svar. Aquilino: - Det var vel ikke før rundt 2015 at vi snakket om dette! Wexler: - Han hadde blitt fortalt av en person i vår organisasjon at han måtte komme på audition. Og John svarte bare «Glem det, jeg skal ikke på noen jævla audition». Aquilino: - Jeg bare dro frem skivene og ba ham høre på dette. Wexler: - Men jeg visste ikke noe om dette da jeg snakket med John, at John hadde fått den beskjeden av denne personen. Men faktum er at den personen ville ha gitaristjobben i Icon selv, noe som aldri ville ha kommet på tale. Men han lukket den døra da han sa til John at han måtte på audition, vel vitende om at John ville be ham drite og dra. For John antok at den beskjeden kom fra meg. Aquilino: - Ja, for jeg og Dan sto i gitarsjappa og snakket, og mens Dan gikk en snartur ut i bilen, så kom denne personen bort til meg og sa «Du vet at du må prøvespille, ikke sant?» Og jeg bare sa: «Jaså? Drit og dra! Jeg var i bandet i årevis, hør på skivene, det er min audition!» Og da Dan kom inn i butikken igjen, sa jeg bare: «Vi ringes», og så dro jeg. Wexler: - Så ja, vi hadde snakket om å få John tilbake til bandet, men det ble sabotert av en person som ville ha den jobben selv, uten å være kvalifisert. Aquilino: - Det positive som kom ut av det, var at jeg ga ham nummeret til Drew (Bollman, som ble Icons livegitarist, og som den dag i dag er bandets fremste supporter, driver de sosiale mediene, og arrangerte dette intervjuet). Drew tok gitartimer hos meg, og han var helt strålende. Wexler: - Vi hadde hatt flere karer inne på audition, og de var helt elendige, alle sammen. Men Drew passet perfekt inn. - Dere vurderte aldri å flytte til Los Angeles, som alle andre band gjorde på den tida? Wexler: - Ikke faen! Det kommer aldri til å skje. Vi har ikke noe der å gjøre. - Er dere alle fortsatt bosatt i Arizona? Wexler: - Tracy bor i North Dakota, og Pat bor i Los Angeles, men begge kommer hit ganske ofte. Når vi trenger dem, så kommer de. - Vi må kort innom «Right Between The Eyes» også, selv om det kun var deg som spilte på den, Dan. Wexler: - Den skiva kan vi egentlig takke Eddie Trunk for. Han har vært en forkjemper for Icon i alle år. På 80-tallet var han visepresident i Megaforce Records, og han ringte meg mens jeg jobbet i en gitarforretning, på slutten av 80-tallet. Han spurte om vi hadde noen planer om å lage en ny skive, og jeg sendte ham noen demolåter som vi hadde spilt inn med Jerry Harrison, vår nye vokalist, og de var veldig poppa. Han sa at det var ikke noe for Megaforce, de hadde en metalprofil. Så da la jeg om stilen og begynte å skrive tyngre låter, og fikk Jerry til å synge mer aggressivt, og det funket. Eddie likte det, og ga bandet platekontrakt. Mesteparten av skiva var allerede innspilt da, men vi jobbet videre med flere låter, Trunk kom til Phoenix og hørte på hva vi gjorde i studio. Jon Zazula, Megaforces president, var en god venn av meg, og Eddie Trunk har vært fan av bandet og alltid nevnt oss i ulike sammenhenger. På «That Metal Show» har de ulike kategorier, som «Hvilket band burde ha blitt massive?», og der dro Trunk frem Icon. Han snakker om Icon hele tiden, det er utrolig gøy. - Hvordan fikk dere Alice Cooper til å bidra med gjestevokal på to låter på «Right Between The Eyes»? Wexler: - Det var ganske enkelt, for min kompis Danny Zelisco, som jeg kjenner fra underholdningsbransjen her i Phoenix, har støttet bandet i alle år, og kjenner oss alle godt. Han var faktisk vår manager på slutten av norwayrock.net

80-tallet også. Han jobbet med Live Nation og så videre. Men han ringte meg etter at vi akkurat hadde kommet hjem fra en turné og sa: «Hei, hva gjør du i kveld?» Og jeg sa: «Ingenting, vi øver mot neste skive.» Og han spør om vi vil komme på en konsert med Billy Squier i kveld. «Å, har du gratisbilletter?» spurte jeg. «Nei, jeg vil at dere skal komme og spille!» Så sånn fikk vi jobben med Billy Squire på… Hva het nå det stedet? Aquilino: - Compton Terrace. Wexler: - Det var det. Takk. Det har stengt nå, eller flyttet ut av byen til Firebird Lake. Det var 8 – 10 000 folk der, utsolgt, og da kom vi rett fra en turné og var i kjempeform. Så vi lastet rett i bilen igjen, var på lokalet til fem og gikk på scenen syv og spilte i en time. Det var en knallbra konsert og vi var det første bandet som spilte der i Phoenix. (Moderne forskning viser at dette må ha vært 9. oktober, 1984.) Så vi hadde evnen til å ta ting på sparket, og det var viktig for å kunne benytte seg av slike muligheter som plutselig byr seg. Men det var starten på et langt og fruktbart samarbeid med Danny, og det var han som foreslo at han kunne få Alice til å synge på dette. Og jeg kjente Alice, for senere skrev jeg fire låter med ham til hans «The Last Temptation»-skive, og den kom vel ut i 1996, tror jeg. (1994, Dan!) Men ja, Alice var involvert med Danny, og jeg kjente selvsagt godt til ham – skiver som «Killer» og «School’s Out» er noen av mine favorittskiver gjennom alle tider. Så det var superenkelt, Danny spurte ham og Alice sa ja med en gang, og kom i studio og sang på to låter med oss. - Hvordan ble du involvert i låtskrivinga til «The Last Temptation»? Wexler: - Det gikk via min kompis Bob Pfeifer, som ga Alice platekontrakt med Sony. Og jeg ble kjent med ham via Danny Zelisco. Jeg bodde i California på det tidspunktet, for jeg jobbet med et annet band da og prøvde å få til noe for det. Men i stedet endte jeg opp med å skrive med Bob og Alice, og det var en stor opplevelse, for da skrev jeg sammen med Alice personlig – han sørger alltid for å være involvert, han er en glimrende låtskriver. Og jeg fikk jobbe med Chris Cornell også, for han skrev også et par låter til den skiva. Så ja, det er slik vi og Alice endte opp med å bidra på hverandres skiver. - Var det kun snakk om å skrive låter, ikke å spille gitar for Alice? Wexler: - Jeg spiller på skiva, det gjør jeg. Jeg er kreditert for gitar på «Lost In America», men jeg spiller mer enn jeg er norwayrock.net

kreditert for, og det er greit for meg. Jeg ble god kompis med produsent Andy Wallace, som ga meg tapene på de låtene jeg hadde vært med å skrive, og jeg la gitar på dem, og han brukte dem i miksen. - Stemmer det at du også var aktuell for Dio i den perioden, da de i stedet endte opp med Tracy G? Wexler: - Ja, jeg var på audition for ham, men jeg spilte ikke så veldig bra da, så jeg fikk ikke jobben. Aquilino: - Med hvem da? Wexler: - Ronnie James Dio. Aquilino: - Jøss, har du vært på audition med Dio?! Det ante jeg ikke! Wexler: - Ronnie var en veldig fin fyr, men det var bare ikke noe for meg. - Siden vi skal ta en ny prat når den nye skiva deres er klar, kan vi heller spare historien om hvordan Icon kom sammen igjen til neste gang. Men John og Steve, hva gjorde dere resten av 90- og 2000-tallet? Clifford: - Jeg forlot musikkbransjen og begynte med finansinvestering i 1985, med å forvalte klienters penger. Etter en stund ble jeg lei, flyttet til Nashville, bodde der i fem år og lagde et par skiver som fikk distribusjon med Warner Brothers. Fra 1995 til 2000. Jeg jobbet med et uavhengig plateselskap, og vi ga ut 14 skiver og vant en Grammy i 1999. Det er en lang historie hvordan jeg forlot Nashville og flyttet

tilbake, men kort fortalt gikk jeg innom min sønns soverom, og han satt foran computeren og sa til meg «Du vil ikke tro det, men jeg deler sanger med andre her i nabolaget. Det er noe som heter Napster. Vi deler skiver med hverandre, helt gratis!» Og da tok det ikke lang tid før platebransjen var i fritt fall. Så da dro jeg tilbake til Scottsdale og finansinvesteringen, og har hjulpet folk med å plassere pengene sine siden. - Hva med deg, John? Aquilino: - Etter at jeg sluttet i Icon begynte jeg å bygge studioer. Jeg gjorde mye studioarbeid, spilte på mange forskjellige skiver. Artig at Steve nevner Napster, for i 1998 startet jeg et prosjekt i et selskap som het SunComm og endte opp med å bli han som skapte kopibeskyttelse for CDer i musikkindustrien. Jeg reiste rundt, holdt taler for IFPI (Plateselskapenes interesseorganisasjon), talte faktisk i Kongressen om dette, og befant meg plutselig på Howard Stern Show, og ble en ekspert på internasjonal copyright-lovgivning. Etter det eide jeg fire, fem plateselskaper og distribusjonsselskaper som jeg senere solgte, og ble konsulent for velstående mennesker, noe som bare var en unnskyldning for å kunne betale regningene og spille gitar. Absolutt alt jeg noen sinne har gjort, er bare en unnskyldning for å spille gitar. Det er bare ikke noe penger i det, haha!

NRM 4-2024

Three Dimensional Radio UK prog rockers Frost* release their double concept album “Life In The Wires“ in October 2024. A few days before release frontman and songwriter Jem Godfrey chatted with us about the new record, Brexit bureaucracy when touring and how there’s a “bloody great big explosion” at the end of the record. TEXT AND LIVE PHOTOGRAPHY: ANNE-MARIE FORKER BAND PHOTOGRAPHY: WILL IRELAND

Hi Jem! Hey Anne-Marie, good to meet you! “Life in the Wires” is an ambitious, conceptual, 90 minute record. What is behind the title? I came up with the title last year while I was walking in the countryside. I liked the cinematic sound of it. It could mean many things. It could be about trapeze artists or telephone engineers! As a kid I was always fascinated by radio. I used to scan the long and medium wave frequency bands on my parents’ radio and loved hearing all those different voices and sounds and bits of music that would come and go from all over the world as I tuned the radio around. So I remembered that and thought, “What if there was a radio where voices are just being sent to me? What if nobody else can hear them apart from me on this radio?”. That gave me the idea for the Naio character and what that might mean in terms of a story. You were inspired to create the conceptual world for the album based on the band’s previous release “Day and Age” (2021). How?

62 NRM 4-2024

It’s set in the world of “Day And Age”. The main character from “Life In The Wires” lives near the sea where the character from “Terrestrial” is lost on, for example. I imagine it in my head as like the cities in Grand Theft Auto. It’s all going on simultaneously, but if you’re not zoomed in on it, you don’t see it. But it is all happening. The start of “Skywaving” is the end of “Repeat To Fade” from “Day And Age”. It’s not a sequel per se, more like a spinoff series, like “Frasier” was from “Cheers”. Please tell us more about the central character “Naio”. 4 sides of a record is a lot of space to tell Naio’s story. It’s a journey story, a bit like “The Lamb Lies Down On Broadway” I guess – a character going through a series of experiences that define his life and his ultimate destiny. I don’t want to give too much away, not that there’s much to give away really. It should be for the listener to decide what’s going on and what it all means. All I will say is that like all good films, there’s a bloody great big explosion at the end [laughs]. As Frost* I always wanted to have a double album in the catalogue, but I needed a decent idea to hang it off. “Falling Satellites” was nearly a double album, but I didn’t think the general theme could really sustain a long form recording. “Life In The Wires” is a bit more expandable because of the more 3 dimensional universe it’s set in. So you can go back in time a bit to

norwayrock.net

see a moment in Naio’s past, or sideways a bit to see things from the perspective of The Eye. With that sort of narrative in my head it was much easier to write because I was writing to a story idea rather than starting with a blank page each time. Parts of the record are reminiscent of your debut album “Milliontown”. Was that your intention? We always try and do something different to what we’ve done before, to greater or lesser degrees of success. This time I felt that we were overdue a return to a few things rather than avoiding them. Soloing, for example. We haven’t done an album with any proper solos since “Falling Satellites” which was 8 years ago now. That’s nearly a decade of abstention! I think with the return to more involved instrumental music on this album, there was always a chance it might sound a bit like Milliontown in some places and it was good fun to go back to that version of us again. Which track was the trickiest to complete, and why? The “Solid State Orchestra” was hard to finish. I wrote loads of different ideas and sections for it, but I just couldn’t get them to hang together. It went through about 10 different versions and a lot of nice bits ended up on the proverbial “cutting room floor” in the process. Hopefully I can use them somewhere else at some point. Do you have a favourite track? I think “Evaporator” is my favourite. It kind of wrote itself one morning. I was basically a passenger.

norwayrock.net

Why did you take lead vocals this time? They sound great! Thank you! I figured it had been nearly 20 years since I sang the whole of one album so I thought “why not?”. It also had something to do with me writing most of the album on my own, I was singing it as I wrote it so it made sense to follow that to its logical conclusion and do all the lead vocals on the recording. You have written most of the music, but did the other band members contribute anything else to this record, or to the band in general, other than playing their instruments? John and I co-wrote “Strange World” and “Starting Fires”, but I think the others brought their absolute A games to the party in terms of their performances anyway. It was a pleasure to make, this album. What are your favourite keyboards and synthesisers? Did you try any new models or sounds on this record? It’s a big list! The synths were many and various. I was very pleased to use an actual Yamaha CP70B electric piano for all the piano parts – the classic Tony Banko/Peter Gabriel/ Phil Collins/U2/Keane piano sound. I bought that about a year ago specifically for the album. My trusty Roland V-Synth did a lot of the synth lead work. It has two sounds that I can’t replicate any other way so it’s always nearby when I make a Frost* record. I’m also very fortunate a couple of years ago to get hold of a Fairlight CMI, the classic 80’s sampler that Peter Gabriel, Kate Bush, The Pet Shop Boys and Thomas Dolby used a lot back in the day

that looks like a white keyboard with a TV and QWERTY keyboard sitting on it. It didn’t appear as much as I’d have liked, but it does pop up from time to time adding some classic 80s choir sounds here and there. For vocals I largely sang directly into a set of 500 Series modules in a chassis. I wanted to be able to sing to the effects rather than apply them afterwards so quite a lot of the chorus and reverb and delay on the vocals was printed “to tape” as I sang rather than added later. It was a case of committing to the decisions at the moment of singing which I liked a lot and I’ll do from now on I think. For guitars I used a Schecter Sun Valley Shredder with a Sustainiac pickup in it for the solo in “This House Of Winter” and also a Jackson Concept Series SL Soloist for some of the drop tuning stuff like in “Idiot Box”. John didn’t like either of them! [laughs] Do you plan to tour the album? There’s a Prog festival in Norway and we would love to see you in this country. Touring plans are still up in the air for the same old reasons – terrible Brexit bureaucracy and the cost of it all – insurance, fuel, lighting hire, merch, venue costs, 10 people to pay every day… We’re just on the wrong side of popular enough for touring to cover the cost of touring, but to be more popular we have to tour. It’s a bit of a Catch 22 and I don’t have £500,000 in the bank to spend on a world tour to break the cycle right at this moment. I hope we can do something though as it’d be great to play this album live.

NRM 4-2024 63

Tak Matsumoto Group Stjernelag fra øst Tak Matsumoto er kanskje ikke et navn veldig mange av dere drar kjensel på, men den japanske gitarhelten er en av de mestselgende artistene i verden, som halvparten av den japanske rockeduoen B’z. Ifølge Wikipedia har de toppet singellistene i hjemlandet over 50 ganger, og albumlistene 27 ganger. I 2004 gjorde han den første skiva med Tak Matsumoto Group, og turnerte med Mr. Bigs vokalist Eric Martin, Night Rangers bassist/vokalist Jack Blades og Foreigner/Whitesnake-trommis Chris Frazier. TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: VERMILLION

“TMG 1” var en av undertegnedes Topp 10-skiver for 2004, hvor Matsumotos overraskende tonevalg gjorde låtene til noe utenom det vanlige, hvor påvirkningen fra asiatisk musikk og orientalske skalaer gjorde at den skilte seg ut fra mengden, og jeg har siden ved flere anledninger mast på både Eric Martin og Jack Blades om det ikke skal lages en oppfølger en gang. Forventningene var dermed store da Martin i sommer kunne fortelle at han straks skulle legge vokalen på en ny TMG-skive og gjøre konserter i september, denne gang med ex-Guns N Roses-trommis Matt

64 NRM 4-2024

Sorum bak slagverket. Og i desember, etter 20 år, kom omsider «TMG2» - vi tok kontakt med hovedpersonen, som grunnet sin haltende engelsk ble ganske kortfattet i sine svar. - Når begynte du å tenke på å lage et nytt album med TMG? - Jeg tok kontakt med Eric og Jack for rundt to år siden og sa “Det er lenge siden sist, men skal vi gjøre det igjen?” I 2023 var jeg opptatt med B’z’s 35 årsjubileum, så jeg foreslo å gjøre det påfølgende år. Jack var opptatt med Night Ranger, og Eric med Mr. Big... alle var opptatt med sine egne greier. Det var bare timingen som gjorde at det tok 20 år. - Måtte du utsette det for å tilpasse det til Eric og Jacks timeplaner?

norwayrock.net

- På førsteskiva samlet vi alle oss i Los Angeles, hvor vi lagde låtene og spilte inn alt, inkludert vokalen, i én vending. Denne gang var både Night Ranger og Mr. Big på turné, så vi måtte tilpasse oss og spille inn våre respektive deler separat. - Spurte du Chris Frazier, Brian Tichy og/ eller Cindy Blackman også? (Trommisene på førsteskiva og turneen.) - Nei, denne gang tok vi kun kontakt med Matt. - Hvordan ble Matt Sorum involvert? - Det var Jack som introduserte meg til ham. Faktisk spilte Matt på en B’z demo som vi lagde i L.A. på 90-tallet, men vi hadde ikke sett hverandre siden da. - Var det du som skrev all musikk, og overlot alt av melodilinjer og tekster til Eric og Jack? Hvordan var prosessen for å skrive og spille inn denne skiva? - Jeg lagde demoer fra slutten av fjoråret til starten av dette året. I mars møttes Jack og Matt I Los Angeles for å spille inn grunnkompet, men jeg spilte inn gitarene i Japan. Jack og Eric skrev tekstene, og Erics vokal ble innspilt i løpet av to uker i juni. - På en av låtene får dere vokal hjelp fra jentene i Babymetal – hvordan ble de involvert? Har du jobbet med dem før? - Babymetal var et av navnene vi hadde på listen over potensielle gjestevokalister på

norwayrock.net

skiva, og da vi tok kontakt, var de svært ivrige etter å ta del i dette. Jeg hadde tidligere spilt en gitarsolo på Babymetals “Da Da Dance”, og vi spilte også den låten da de ble med på en av konsertene våre i høst. - Jeg hadde aldri tidligere hørt om LiSA, som også gjør en duett med Eric på skiva. Hvem er hun, og hvordan ble hun involvert? - LiSA er en veldig populær artist her i Japan. Låten “The Story of Love” som hun synger på, var en låt som jeg opprinnelig skrev for henne. Vi tenkte å gjøre en slags cover av den, så da tenkte jeg at vi like gjerne kunne be henne om å være med på den, og det hadde hun veldig lyst til. - Dere gjorde en kort turné i Japan i september – hvordan gikk det? Noen planer om å gjøre noen konserter utenfor Japan? - Turneen var veldig moro. Spesielt den andre kvelden i Osaka ble virkelig bra, med tank på bandets samspill og groove. Det sa Matt også. Vi har ingen konkrete planer om å gjøre noe mer, men jeg vil veldig gjerne lage mer musikk og turnere med denne bandbesetningen. - Var Babymetal og LiSA med på noen av konsertene på turneen? Og hvordan gikk det? - LiSA var ikke med, men Babymetal stilte opp. Ikke bare på turneens siste konsert, i Tokyo, men de var også med oss på en festival

og på et TV-show. Det var veldig gøy, og det viste seg å være et ypperlig samarbeid. - Hvordan taklet Erics stemme på denne turneen? Jeg så Mr. Big her i Oslo i august, og da slet han voldsomt. Vanligvis er han en fantastisk vokalist, og en herlig og morsom fyr. - Etterhvert som vi gjorde flere konserter, ble bare Eric og bandet stadig bedre og bedre. Jeg skulle ønske vi hadde hatt tid til å gjøre flere konserter. Jeg synes Eric er en virkelig spesiell sanger, bare hans stemme alene gjør låtene fengende. - Helt siden jeg første gang hørte TMG 1, har jeg elsket gitarlyden din og dine tonevalg på soloer, som jeg føler gjør at du skiller deg veldig ut fra europeiske eller amerikanske gitarister. Hvilke gitarister hadde størst innflytelse på deg da du begynte å spille gitar? - Jeg hørt på mye hardrock fra 70- og 80-tallet, men jeg tror også at du utvilsomt kan høre påvirkningen fra japansk musikk i det jeg gjør. Den gitaristen som har hatt størst innflytelse på meg som gitarist, vil jeg tro er Michael Schenker. - Er det noen gitarister fra dette årtusenet som du setter høyt? - Beklager, jeg har ikke hørt mye på moderne musikk, så det kjenner jeg lite til.

NRM 4-2024 65

YESTERDAZE

Selverklærte duracell-kanoner og pionerer innenfor punch-rocken Oslo-bandet Yesterdaze, bestående av Armann (vokal), Torje (trommer), Lars (bass) og Øyvind (gitar) er et band som tar et unikt grep over rocken og skaper sin egen moderne vri med elementer av punk og alternativ rock. Inspirert av band som Foo Fighters, IDLES, Queens Of The Stone Age og Biffy Clyro har de har allerede varmet opp for band som De Staat og Blomst. De fire bandmedlemmene har akkurat avsluttet sin største Norgesturné så langt med deres debutalbum “Sentences” i frontlinjen. TEKST: ANYA FERGUSON RØNNINGEN FOTO: ANINE DESIRE

“Sentences” er et homonym for setninger og livsdommer. Albumet forteller om ulike stadier i livet mitt der setninger har fått meg til å dømme et menneske for livet. Enten meg selv, familie, kjæreste eller venner, forteller Armann. Bandet har sammen skrevet, utviklet og produsert et album som er tilgjengelig for folk flest, men leverer et bredt spekter av lydbilder og følelser. Vi har fått ta en prat med Armann og Øyvind for å snakke mer om bandet og den nye plata. - Hvordan ble Yesterdaze til? Armann: - Vi har jo på en måte to “eraer”, den vi ikke snakker om, og den vi ønsker å snakke om! - Hvordan har bandet utviklet seg siden starten? Armann: - Vi har jo jobbet mye bak kulissene og produsert mye selv siden vi startet opp i 2018. Problemet var alltid at vi ikke visste helt hvilken retning vi ønsket å gå med sounden vår i starten. Så det var på mange måter ikke før Indie Recordings kom på banen i 2021 og ble med i prosessen, at bandet ble til det det er nå. - Hvordan ville dere beskrevet dere selv nå til de som ikke vet om dere? Armann: - Vi ser på oss selv som punch-rock pionerer. Folk sier at når de får høre oss live, så vet de ikke helt hva de kommer til. De blir “knocket rett ned”, både av energien vi har, men også av låtene. Fordi det er både så mye og så enkelt på en og samme tid.

66 NRM 4-2024

Øyvind: - Kontrastene for oss er viktig. Vi ønsker på mange måter å gripe lytteren og geleide dem gjennom denne berg-og-dalbanen av musikk. Armann: - Vi slår dem ned… Øyvind: - …og plukker dem opp igjen og bærer dem over skuldrene. Armann: - Vi ønsker å være høyt oppe og langt nede. Energien er sterkt live, men det er ikke pønke-tekster, vi ønsker å skrive om de vanskelige tingene uten å være for klisje. Jeg håper vi er et band som kan være en safespace, hvor du både kan ha “the time of your life”, men også sitte alene på egenhånd og reflektere. Det er en ambisiøs paraply vi ønsker å lage her, men vi ønsker å være en skikkelig god fredag/lørdag, men også en mørk stund på en søndag. Øyvind: - Du kan høre på oss på vors, fest, nach og dagen derpå. - Dere kan jo beskrives som veldig mye forskjellig innenfor musikken, hvordan stiller dere dere til det? Armann: - Jeg tror det var Geddy Lee som en gang sa at hvis man har nok referanser å ta fra i det man lager så har man skapt noe unikt. For noen er det jo bra med få referansepunkter, fordi de ønsker å nå et spesifikt publikum og settes inn i en spesifikk liste. Vi ønsker derimot å være noe folk ikke helt kan sette fingeren på i 2024. Vi skal ikke være for vanskelige å høre på, eller for unike. Vi ønsker svingninger som gjør at man ikke blir lei. - Hvordan fungerer skriveprosessen deres? Armann: - Alle tekster er meg, og idéen starter ofte hos meg. Veldig sjeldent avsluttes det alene. - Hvor kommer inspirasjonen fra?

norwayrock.net

Armann: - Som regel er det en melodi først som gir en stemning. Jeg har et bibliotek med titler som inneholder temaer og diverse ting jeg synes er spennende å utforske. Så henger jeg det på knagger ut ifra hva som funker sammen. Øyvind: - Armann har også fortalt at hvis han blir inspirert av en låt, så må han skru den av med en gang. Armann: - Ja! Ofte hører jeg på noe, som gir en stemning. Jeg prøver deretter å bare huske tonearten av låten og følelsen jeg fikk. Og så liker jeg å være i den sinnstilstanden og utforske andre melodier deretter. - Hvordan har prosessen med den nye plata vært? Armann: - Når EP-en vår “Act U All” kom ut i 2022, hører man den nå med helt nye ører. For min del så tenker jeg nå mye på hva jeg ikke har lyst til å gjøre igjen. Vi har jo laget noen regler - slags premisser vi nå følger, og det føler jeg har løftet nivået vårt opp. Vi prøver jo å gjøre de tingene som låt litt “gammeldags” ut før, noe mer moderne nå. Øyvind: - Torje fikk også lov til å ta på seg produsent-hatten for første gang på denne plata. Noe som har vært en utrolig interessant prosess. Spesielt når vi selv vet hvilken rekkefølge låtene ble produsert i. Det er gøy å høre Torje sin utvikling som produsent. Han ble absolutt varmere i trøya med tiden og det kom mye gøy ut av det. Armann: - Masse hodepine for oss underveis. Øyvind: - Mye banning på nord-norsk. - Dere er jo fire forskjellige gutter som har mye å komme med, hvordan fungerer det i bandet? Øyvind: - Vi er forskjellige, men det viktigste for oss er jo at låten blir bra. Og det er ingen av oss som er egosentriske i den prosessen. Vi stoler veldig på hverandre musikalsk, og det er lov å komme inn i rommet med en utrolig rar idé. Vi spiller også ofte ut den første tanken, og vet deretter at det ikke er dit vi skal gå. Armann liker ofte å si “Nå prøver vi det motsatte, hva ville du gjort hvis du ikke fikk lov til å gå den veien?” når vi setter sammen musikken. Armann: - “Jeg vet kanskje høres skikkelig rart ut, men kan vi bare spille oss gjennom det?” Så gjør vi det 10/10 ganger. Selv om man kanskje ikke synes utgangspunktet er så fett. Bringen i “Burn” er et godt eksempel på dette, som er en av de mest komplekse låtene på plata. Jeg trodde vi skulle et trygt sted med låten, for låten er så poppet at her kan vi ikke gjøre noe rart. Lars og Torje hadde jo en helt annen idé. Her skal vi modulere inn i bridgen. Når jeg først skulle synge det, føltes det ut som verdens verste idé, men nå er det mer “selvfølgelig skal vi dit”. - Hva er deres favorittlåt fra plata? Armann: - Det varierer. Flere av låtene gir noe annet når du hører på den og når man spiller den live. “Disconnected” har på mange måter blitt en publikumsfavoritt, selv før plata kom ut. “F.M.K” også er en såpass dynamisk norwayrock.net

låt, og har en bridge som er spinnvill. For meg som vokalist er det andre refrenget på “Tear It Apart”, jeg klarer ikke å huske at jeg tok det taket. Jeg aner ikke hva som skjedde, men jeg er så fornøyd. “Make My Day” også, men det er det som er greia - det bytter på en måte hver dag. Øyvind: - For min del - spesielt live, så er “Make My Day” min favoritt. Jeg er nok den i bandet som hører på hardest musikk, og av å spille den live så, så får jeg mest følelser og energi ut på samme måte som mye av musikken jeg hører på. Jeg får et kick av den, spesielt når jeg setter i gang droppet med gitarriffet til den låten. Men å høre på, kanskje “Burn” eller “Tear It Apart”. Det er så mange forskjellige partier som glir så sømløst over, litt som vi nevnte tidligere om at vi skal lede deg gjennom låtene. Det er også første gangen jeg har fått skrive en gitarsolo. Som var en frustrerende prosess, men utrolig tilfredsstillende. Armann: - Vi er jo veldig glad i “Burn” og “Tear It Apart” som et band, fordi de var vanskelige å skrive. Låtene var på bristepunktet mange ganger, men vi er veldig fornøyde med dem nå. “Make My Day” også, den hadde 7 forskjellige versjoner av den. Vi bruker jo veldig lang tid på låtene, og jeg tror ikke den er en eneste låt som ikke er veldig godt gjennomtenkt. Vi har gått alle veier før låtene blir som de blir. - Dere har jo spilt mye rundt om i Norge, spesielt mye i det siste. Hvor ser dere dere selv om 5 år, hvilke scene vil dere stå på? Og hvilke band kunne dere tenkt dere å dra på turné med? Øyvind: - Oi, satan… Armann: - Ikke med satan. Øyvind: - Jeg tror vi kunne gjort en vill support for satan. Armann: - Ja, ved “the gates”. Neida, men jeg er en evig drømmer, med alt jeg gjør

må jeg se veien fremover. I mitt hode er det å headline Tons Of Rock, eller å få en dag-slot på Glastonbury. Jeg tror en kvelds-slot på Glastonbury er ambisiøst, men 14:00 med folk som koser seg i sola og kommer tidlig for å se oss det hadde vært gøy! Drømmen i Norge er også å fylle opp de store scenene i de store byene typ annethvert år. Vi har også Europeiske ambisjoner om å fylle steder med rundt 5001000 stykk i publikum, og det har jeg troa på. Øyvind: - Et household festivalplakat navn om 5 år hadde generelt vært fett. Armann: - Vi skal i hvert fall stå på Rockefeller med egen gigg innen 2030, det vet vi. - Tilbake til band dere kunne tenke dere å turnere med da? Armann: - Fra øverste hylle, Biffy Clyro og IDLES tror jeg kunne vært sykt gøy. Selv om vi er litt mer melodiske, så tror jeg energien ligner. Øyvind: - Nothing But Thieves hadde heller ikke vært dumt. Armann: - På kort sikt hadde det også vært gøy å varme opp for Death By Unga Bunga neste år. Jeg føler vi er en god match i Norge. De virker også lættis å dra på turné med. Øyvind: - Honningbarna også, rent energimessig tror jeg vi kunne vært en god oppvarming. Hvis vi kjører et rent punkete Yesterdaze-sett. - Har dere noen planer i nærmeste fremtid for 2025 da? Armann: - Vi kan jo nevne at vi skal utenlands. Det begynner å skje ting der også, det merket vi spesielt etter vi slapp “Behive”. England og Danmark spesielt har begynt på bite seg på. Vi skal være litt mystiske enn så lenge, men dette toget her har så vidt begynt å gå!

NRM 4-2024

CLIMBING HILLS The new album by Neal Morse & The Resonance, entitled “No Hill For A Climber”, saw Neal Morse working with local young talent, including a singer who recorded all his vocal parts in only two days. We sat down with Morse for a chat about making the album, working with Chester Thompson and how lots of Morse’s music is now up on waterfallstreaming.com TEXT: ANNE-MARIE FORKER PHOTO: LEV PIPPIN

Hi Neal, congratulations on the new album. I’m amazed at the creative energy you have. You have created several records this year already. Where did the inspiration come to form the Resonance team? Last year, probably a little later. Very often and towards the end of the year, I start thinking about the new year and what’s coming up. Mike [Portnoy] was going back to Dream Theatre and he needs to devote all

68 NRM 4-2024

his energy to that, and that’s the right thing for him to do right now. But the question was for me was what am I going to be doing in 2024? I have a singer songwriter album. We had more space in London, in January. And then I had Cruise to the Edge. My wife and I were discussing what I should do in 2024, and she said that there were a lot of young musicians that we hang out with and we see, maybe we go to the same church and interact in various ways, they’re sort of in our circle of people, and I started to work with some of them in different ways. Philip Martin has been doing percussion for the last four or five years and he also was doing drum tech for Mike on the Transatlantic tour. So we’ve been on

norwayrock.net

the road together. Chris Riley I’ve known for about 10 years. We were all very impressed with his music, he had these really interesting soundscapes, very creative, weird stuff, kind of a left field guy. When I was working on “Joseph” I asked Chris to come help me. Andre is on the “Joseph” records as well? Yes, Andre does the guitar solo in “Heaven In Charge Of Hell”. All those guys came and spent the day shooting video with me and they’ve just been really kind and good friends and so I thought “Well, let’s try it”. I didn’t know if it was definitely going to work, like anything you need a lot of time to see how it feels. We did a couple of exploratory writing sessions, jam sessions, and recording. It all seemed very good to me. I left and went to Colorado for a little while, and that’s where I had a bunch of new ideas, and I brought them back and got back together with the group, and presented some of these new ideas. You can feel when something’s happening. So we buckled down and actually made the record in April and early May. I could see the chemistry between you in the video for “All The Rage”, which definitely has a live feel to it. How do you go about creating a live feel like that in the studio? I don’t know. That was the first time that we’d been with together with Johnny. I know that Philip had met Johnny because he had been out of town, and Johnny came in at the last minute. I met him through a mutual friend. And imagine this, you have to deliver an album to be mixed on May 15. And it’s April 27th, and you’ve written all this stuff for a high singer. And recorded it all, but you still don’t have the singer. Oh no. Less than a month, that’s crazy. It was crazy. And I know people that can sing, who can hit those notes, I could have asked some well-known veterans to do it. But I didn’t think it fit the project, with all these young guys and me, the old guy. I just thought it would be a distracting change. So I really wanted to find somebody also who was younger and local, kind of fitting. Anyway, Johnny, I’ve met him right at the end of April, he came over at the beginning of May. And I was busy, I couldn’t stay with him long or we couldn’t do it right then. So we had to come to the next week. So it was like the beginning of the second week of May. He did all his parts in two days. Wow. He has an amazing voice. I’m sure he’s delighted. You’re introducing him to the world. Yeah. Because you know what he does for a living, he does front of house for Jo Dee Messina, the artist. So, he doesn’t sing for a living and this is amazing. Maybe that’ll change on this album comes out. We hope so. That was that was incredible because I was texting all my friends in Nashville norwayrock.net

saying, hey man, do you know anybody that can hit a B, with a natural full voice. Because they had to do that because I knew the last note of “No Hill For A Climber” was a B. That’s another thing that never would have happened. It was Andre’s idea to do that ending thing, to play it so slow like that. It’s because of his classical music background, you know? I don’t know - there’s a lot of symphonic pieces that do that, like “Pictures At An Exhibition” does that. It’s always painfully slow, but glorious. Structurally, it’s very similar to a Spock’s Beard record, where you have these two epics and three shorter pieces. What is your favourite prog epic of all time? Oh, I guess it has to be “Close to the Edge”, really. I’m a big fan of a lot of them. I love “Tarkus” [by Emerson, Lake & Palmer], I love “Lamb Lies Down”. There’s a lot of really great ones. Oh, I went and saw Jon Anderson at the Ryman with his young band, and it was great. I think they did “Close To The Edge” and “And You and I” back to back. It was wonderful. How did you go about choosing the singles for this album? It just happened naturally, you know, “All The Rage”. Even when we were first working on it, I kind of felt like maybe this would be a good opening single. Because it’s shorter but it’s still got proggy elements in it. A catchy chorus, you know? It seemed like it’d be a good coming out. And then “Thief” is the next single that comes out tomorrow. The thing for picking singles, obviously, it has to be shorter. So you don’t have that many options on the prog albums, unless you want to clip out, but that doesn’t usually work as well, not for the prog fans. They don’t usually like that. In the old days, the labels would take a song like “Roundabout” and cut it, do a single edit and sometimes the edits were just awful. There goes the interesting transitions out the window! I’ve heard that you’re going to be working with Chester Thompson again. Can you tell us more about that or is it confidential? We met at the Ryman again - that makes it sound like I go there all the time! I’ve been there twice in the last year. But I went and saw Steve Hackett. Better than ever, I thought - I was pretty blown away. Really, that band of his - and he was amazing. The whole thing was great. I got a chance on the Cruise to tell Nat how great it was, and I can tell he was really touched. He was like “oh, thank you”. I feel like they’ve always been great but I feel like they’ve grown to be even greater. Anyway, I met Chester backstage. And then we were sitting in the same row, and when I left that night, I had a feeling in my gut, like I should get together with him and so we had lunch a few weeks after that, in December. I think of last year. Then in January, not only was I exploring with the Resonance guys, I was exploring with Chester and Byron House, the bass player and Phil Keaggy the guitar player and singer, if you’re not familiar with him, he’s

amazing. Anyway, over the Summer after, I decided to dive into the Resonance one first. And then, when that was done, I dove into the Chester album over the Summer, so it was July and August. And it’s almost done. I feel like, If I was only working on that I could be done with it, because the drums are done, the music’s written. The bass is done, a lot of the guitars and keyboards and vocals are just, you know, not quite there. But I think it’s going to be a lovely album that people enjoy. I think it’ll be out next Spring. Oh, that’s good to hear. Honestly, like I said, at the start, your creative energy is remarkable. And speaking of “No Hill For A Climber” just one last question – will we hear any of it live? Maybe at Morse Fest. We haven’t really talked about it, oddly enough. I’ve been so busy, I’ve been wanting just to get together with everybody. We were supposed to get together last Friday and have a listening party - you know, prog and pizza, I called it. But I got really sick and I had to cancel. Oh no. How are you now, are you okay? Okay, a little congested still, but I’m okay. It’s going around. We’re going to talk about it. I’ve got my hands full with finishing the Chester album and getting ready for these three Morse Fests that are coming up. I’ve got one in London, in January, the U.S. one on November 8th is sold out, but there is a live stream that people can watch if they want to. You go to nealmorse.com and you should be able to find it. There’s also waterfallstreaming.com. There’s a new version of it, version two just got launched this week. I’m so happy. I don’t have tremendous technical resources, shall we say, but I’ve got some friends of mine who finally got playlisting and search and a lot of stuff actually working on Waterfall, so it’s a lot better. And there’s all kinds of music on there. The trio, all the trio albums with Nick are on there, all the Spock’s Beard stuff and the Transatlantic stuff. Streaming is just so convenient. Thank you and I hope you feel better soon. All right, you too. Take care.

NRM 4-2024 69

Tilbake til åttitallet

Det er 40 år siden Massacre dro sine første toner sammen på øvingslokalet. Siden den gang har death metal vokst til å bli en betydelig del av musikkindustrien. Vokalist Kam Lee og Massacre har holdt seg i undergrunnen, og med årets slipp, «Necrolution», streber bandet etter å låte så 80-talls som mulig. TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: ALAYNA B. LEE

Ikke bare feirer Massacre 40 år, vokalist Kam Lee er også mannen mange sier oppfant growlingen. - Dette går tilbake i tiden før Massacre, da jeg spilte trommer i Mantas, som senere skiftet navn til Death. Jeg tilbød meg å gjøre vokal. Lemmy var kanskje det groveste man kom på vokalfronten da, også var jeg stor fan av Hellhammer. Jeg må innrømme jeg liker musikk når det er skikkelig ræva, haha. Demoene deres er jeg stor fan av. Jeg sa jeg kan muligens gjøre noe sånt, men jeg vil gjøre det litt annerledes. NWOBHM var det store, med Bruce Dickinson i spissen. Queensrÿche med Geoff Tate debuterte, og dette var vokalister som virkelig kunne synge. Jeg ønsket å være motsatsen til dette. Jeg ønsket å gå Lemmy en høy gang hva røff stemme angår. Mye av skylden skal også min interesse for skrekkfilmer ha. Tidlig 80-tall bød på mange filmer innen sjangeren, og jeg husker «Nightmare On Elm Street» hvor Freddy Krügers stemme er pitchet. Flere filmer hadde disse fordreide stemmene, og jeg prøvde å forestille meg hvordan ren ondskap ville høres ut. Hvordan ville et lik som kommer opp av graven høres ut? Min tanke var at ondskap ville låte som growling. Mamma drev oppdrett av pitbuller og rottweilere, og det mest skremmende som liten var å være i nærheten av disse hundene som slåss over mat eller et bein. Helt fra menneskets opprinnelse tror jeg det er naturlig å være redd den type lyder i mørket. Å slåss for føde er et urinstinkt og den slåssingen, med tilhørende lyder, er virkelig ekte. Dette er bakgrunnen for growlingen, i tillegg til å høre på Motörhead og Venom. Med Tom G. Warrior og Hellhammer, og senere Celtic Frost, var det ikke nødvendigvis stemmen, men derimot uttalelsen. Tapetrading startet så smått på denne tiden, og jeg husker det dukket opp en aksent vi amerikanere ikke kjente til. Han hørtes mer engelsk ut, og jeg likte virkelig den uttalelsen. Senere ble man kjent med skandinavisk uttalelse også, spesielt fra Sverige, siden de hadde så mange death metal band. Det landet har virkelig sterke aksenter. Man hører lett på engelsken om et band er fra Stockholm eller Göteborg. Så uttalen til Tom G. Warrior og mitt ønske om å låte så primalt som mulig er svaret på hvordan growling ble til. Så kunne jeg selvsagt ikke synge som Bruce Dickinson heller da, haha. 70 NRM 4-2024

Disse vokalistene som virkelig kunne synge så jo bra ut også, og jeg ville være absolutt det motsatte. Jeg ville være avskyelig, haha. - I dag er death metal en anerkjent sjanger, i 1984 eksisterte ikke en gang betegnelsen. - Det var annerledes, men likevel ikke. Du hadde da, som nå, folk som ikke skjønte greia. På den tiden var metal Mötley Crüe eller Ozzy Osbourne. Så kom death metal som en undergrunnsbevegelse. Og selv om det nå er en velkjent sjanger, så er det ikke sånn at folk er mer åpne for den. Det er fremdeles motforestillinger og feiloppfatninger. Men, hehe, jeg må jo si at jeg aldri forestilte meg da, at sjangeren skulle eksistere 40 år senere. Da jeg spilte i Mantas, var det ikke noe som het konserter. Man spilte på hjemmefester. Noen kjente noen som kjente noen som hadde fest. Kanskje vi kan spille? Så kom vi inn og rigget opp, og etter to låter hadde de fått nok, haha. Flere death metal band kom til, demoer ble laget og i likhet med et hav an andre band ble Massacre en del av bølgen på tidlig 90-tall, med debuten «From Beyond», sluppet på Earache første juli 1991. - Dette var en vanskelig skive. Materialet var skrevet i 1986. Så sluttet alle gutta og ble med Chuck over til Death for å spille inn «Leprosy». Og dermed sto jeg igjen uten noe band, og Massacre var historie. Etter «Spiritual Healing» dro Death på turné uten Chuck, noe han likte dårlig, og gutta får sparken. De spør om jeg vil ta opp igjen tråden. Gitarist Rick Rozz og jeg var allerede tilbake og skrev nye ting sammen med trommeslager Joe Cangelosi og bassist Butch Gonzales. Vi sendte over dette materialet til Earache, men Digby likte det ikke. Han likte bedre demoene fra 1986 og ville heller ha det. Ok, jeg kan godt det, men siden Terry og Bill ikke lenger er i Death kan jeg jo spørre om de vil gjøre den plata. Så dette er en plate som i stor grad er konstruert av plateselskapet, og ikke av meg. Låtene er fra 1986, skiva innspilt i 1990 og utgitt i 1991. Grunnen til at plata ble oversett ligger mye i dette. Mange av de som hadde fulgt med i undergrunnen og som kjente historien satte pris på at plata endelig kom. Earache hører hjemme i England og det meste av respons kom derfra. Deretter kom Tyskland, et land hvor vi fremdeles har mange fans og får mye respons fra. Massacre har etter dette vært litt av og på, men 2019 er starten på det Massacre vi hører i dag, og som i høst slipper sitt femte album norwayrock.net

«Necrolution». - Da jeg ble med 2019, jeg skal ikke si jeg tok over bandet, men jeg inntok førersetet. Bandet har vært av og på hele tiden, og blitt ledet av mange forskjellige personer, som alle har vært opptatt av trender. Jeg hater trender og derfor har ikke jeg ville være med. Da jeg tok over kapteinstolen så jeg dette som det neste steget etter «From Beyond», noe som resulterte i «Resurgence» i 2021. For meg var det veldig viktig at denne låt som en naturlig oppfølger. Vi har gjort noen singler og EP-er, men da gutta begynte å presentere nye låter i forkant av «Necrolution» var jeg svært kritisk. Det låt bra, men jeg ble ikke blåst i bakken. Det låt som “Resurgence” del 2, og det ville jeg ikke gjøre. Da spurte gitarist Jonny Petterson hvor jeg ville, om jeg ønsket en mer moderne retning. Nei nei, snarere tvert imot, svarte jeg. Jeg vil reboote hele greia og gå tilbake til start. Det kicket gutta på, da ikke mange tenker i de baner. La oss tenke baklengs og låse oss til death metalens første tiår, 1984 til 1994. Lyden og bandene som herjet da. Og det var egentlig ganske lett, da alle i bandet er fans av den perioden. I grunn var det en lettelse innad i bandet. Ingen trengte å konkurrere i gravity blasting eller arpeggio. Tenk enkelt, det var en tanke alle var komfortable med. - Dere er gode musikere, studioene har en helt annen teknologi enn på 80-tallet. Var det vanskelig å låte så gammelt som dere strebet etter? - Det er alltid vanskelig, for jeg vil aller helst spille inn med en kassettspiller midt i øvingslokalet, haha. Akkurat som vi gjorde i 1984. Jeg er vokst opp med sånn lyd på innspillinger, men jeg møter stadig folk som ikke skjønner hvordan jeg får noen lytteropplevelse ut av det, haha. Derfor synger jeg låtene i studio fra start til slutt, akkurat som jeg gjør live. Jeg hater Frankenstein-vokal, hvor man tar opp et par linjer, går og driter, for så å synge et par linjer til før det er lunsj. Derfor hører man at jeg puster og ikke synger med samme kraft uti låten som i begynnelsen. Da spør teknikeren om jeg vil ta det partiet om igjen, hvor på jeg sier nei, det skal låte naturlig. Altså, er noe feil, så gjør jeg det om igjen. Og jeg dobler vokalen på steder jeg har tenkt ut at det passer. Men må noe tas om igjen må jeg gjøre det med en gang, mens jeg enda har den samme energien. Det er veldig lett å høre klipp og lim hvis energien ikke er den samme. - Låter som singelen “The Color Out Of Space” og “The Things That Were And Shall Be Again” er klassisk death metal, men samtidig veldig melodiøse. - En ting er å gå tilbake, men det måtte ikke låte 1984 for enhver pris. Det er vel kun én låt på skiva som låter så rått. Den melodiøse tilnærmingen kommer av at jeg har med meg to svenske gitarister. Og de spurte meg om det der, de mente det ville bli vanskelig å låte som om de ikke var svenske. Og det sa jeg er helt greit. Ta influensene deres fra Tampa, så vel som annen death metal. Og thrash. Også jobber vi oss derfra. Jeg er stor fan av svensk death norwayrock.net

metal, så jeg liker det melodiøse også. Og dette skiller «Necrology» fra «From Beyond», som ikke hadde noe sånt. - Så er det de mer thrasha låtene, som «Shriek Of The Castle Freak” og “Horrors Of Hidden Truth”. De liker jeg godt. - Ja, og det er så absolutt med hensikt. Spesielt «Shriek Of The Castle Friek.” Jeg ønsket med låt med D-beat. Tidlig death metal hadde denne rytmen, akkurat som mer punka band som Discharge og Anti-Cimex. Så sånn ble den låten til. Dave Ingram fra Benediction sa nylig til meg; ‘Kompis, du gjør ikke den onde latteren lenger.’ Og det hadde han rett i, så dermed kom jeg på å gjøre plass til den igjen også. - Jeg har sagt flere ganger i min skribentkarriere her i Norway Rock Magazine at mye nyere death metal gir meg svært lite. At briljering på instrumenter og gravityblasting gjør at selve låten blir borte. Jeg husker ikke en dritt når en sånn skive er ferdig og antar du er av samme oppfatning? - Helt klart. Det er nettopp dette jeg vil til livs med «Necrology», fordi death metal fenger ikke lenger. Det er ikke mulig å nynne låten fem minutter etter den er ferdig. For all del, jeg verdsetter blastbeats og gode gitarister, men akkurat de bandene appellerer kun til musikere. Kona mi er et godt eksempel. Hun liker death metal, men er ingen musiker. Hun kaller disse nye bandene for bråk. Det er ingen knagger eller noe som fenger. Man må huske at det finnes flere fans enn musikere på dette nivået. Disse musikerne er den lille gruppa mennesker som sitter med armene i kors bakerst i baren på konserter. De fleste folka er foran scenen. De liker groovet og de gode låtene. - Når det kommer til groove så elsker jeg åpningen på «Ritual Of The Abyss». Det går heller litt for sakte enn litt for fort. - Vi har hatt noen sånne introer, og dette var opprinnelig ment å være åpningssporet. Både «From Beyond» og «Resurgence» åpner på denne måte, så da slo det meg at, nei, la oss gjøre noe annet nå og ha denne som nummer to. Derfor åpner «Necrology» med «Fear Of The Unknown» som er fullt øs og skrik. Denne gangen ønsket vi at folk skulle lure på hva i helvete som skjer når de setter på plata, hehe. - Massacre opererer med en studio line-up og en live line-up. Jeg antar at medlemmer bosatt i Sverige er en av grunnen til dette. - Ja. Jonny Petterson er veldig opptatt med sine band. Jeg har jobbet med Rogga Johansson i flere prosjekter gjennom mange år, men han ønsker ikke å turnere. Han er en fantastisk musiker, men jeg vil spille live, og da må jeg ha en livebesetning. Det er de komfortable med at jeg gjør. Det er litt artig at du spør om akkurat dette, fordi «Necrology» er denne studiobesetningens siste plate. De nye medlemmene har sagt de ønsker å bli i Massacre, og vi har allerede to nye låter skrevet sammen. Det betyr at Massacre live og på plate heretter blir de sammen folkene. - Ironisk nok, da «Resurgence» og «Necrology» med unntak av

trommeslageren er samme bandet. Noe som vitnet om det mest stabile Massacre noensinne. Uansett har Kam Lee holdt en stø kurs siden 2019, ser du på det som det virkelige comebacket? - Ja, selv om dette er runde nummer tre eller fire, haha. Men ja, du kan nok si det. Som jeg nevnte tidligere ble jeg med i 2019 på litt andre premisser enn tidligere. Jeg fikk en stemme, jeg var ikke lenger i med noen andre sitt band. Tidligere har jeg ikke hatt så mye mer å si enn å skrive tekster og legge på vokal. Mange vil kanskje lure på hvorfor jeg som vokalist og tekstforfatter vil ha så mye å si? Jo, fordi at å drifte et band er mer enn å spille musikk. Avtaler skal inngås, booking og promotering må gjøres. Da jeg kom tilbake i 2019 kunne jeg bidra med erfaring på disse områdene. Sagt på en annen måte, jeg har lært the hard way hvordan vi kan unngå å bli rundlurt, hehe. Det er ikke sånn at jeg tok over en sjefsjobb i et velfungerende firma, jeg tok over et selskap som feilet konstant. Jeg ble med på de premisser at denne butikken må driftes riktig, og det er jeg villig til å gjøre. Jeg har advokat til avtaler og varemerket Massacre er mitt. Alle firmaer har én sjef, og i dette firmaet er det meg. Slik angrep jeg dette. - Som i firmaer flest foreligger det en plan for det neste året. - I høst blir det vestkysten her i USA, og det er litt spesielt, for jeg har aldri turnert i perioden rundt thanksgiving. Det er en ganske stor høytid her, som jeg ikke tror feires på samme måte hos dere. Siden plata slippes nå, så er jeg i kontakt med flere promotører om å få til en verdensturné til neste år. Ikke noe er i boks riktig enda, men jeg kan hinte om at vi prøver å få til noe med enten Possessed eller Venom Inc. Det virker som de prøver å få oss på plakaten med noen gamle band, haha, men det er vel bare sånn det er. Vi har vært en del i Europa, men da havner vi i Tyskland eller Tsjekkia. Det nærmeste vi har vært dere er Finland og Sverige, så det er veldig mange land som gjenstår, noe vi nå ønsker å gjøre noe med. Det er i nå det bookes til neste års festivaler, noe det også jobbes med, så hadde vi gjort denne praten litt senere hadde jeg kanskje hatt et litt klarere svar. - Det kan jo være det er promotører her i Norge som leser Norway Rock Magazine også. - Da er det ingen grunn til å ikke ta kontakt. Siden vi nå er på Agonia håper jeg vi blir lagt mer merke til enn da vi druknet i mengden hos Nuclear Blast. Da jeg signet der hadde jeg undergroundperioden deres fra rundt 1990 i minnet, og tenkte disse kan sin metal. Men så sluttet sjefen og han som signet oss, haha. De liker å se etter hva som er inn i tiden, og vi innser at Massacre ikke er det bandet, så de hadde ingen problemer med å la oss gå. Jeg er snart 60 og kunne vært faren til de som styrer skuta der nå, haha. Agonia har en helt annen profil, og jeg håper folk får med seg at vi er aktive og ønsker å spille live.

NRM 4-2024

A Perfect Collision

72 NRM 4-2024

norwayrock.net

DeWolff, a Dutch band that blends blues, soul, psychedelic and southern rock influences, release their latest studio album in early December 2024, which they recorded at the legendary FAME Studios and Muscle Shoals Sound Studio. Before release, we sat down with frontman Pablo van de Poel to chat about making the new record, finding inspiration in books, and partying with Chris Robinson of The Black Crowes in his dressing room. TEXT: ANNE-MARIE FORKER PHOTOGRAPHY: SATELLITE JUNE

Hi Pablo, thanks for your time today, especially on a Friday afternoon. Of course, I have nothing else to do! Quiet day? That's rare for you actually, given your output! We've been having some rest for the past couple of months. We've had rehearsals and stuff like that but today I had some other interviews but otherwise not much going on. Congratulations on the new album, it has such a great vibe to it. Some of our readers will know you already and some won't, so for those who don't, can you explain where you got your band name from? Yeah, we started DeWolff back in 2007. We were very young, I was 16. My little brother was 13 and Robin was 17. And we were a little obsessed by the movie “Pulp Fiction”. There's this character called Mr Wolfe. He solves problems and, we had the arrogance to see ourselves like that, as there was not much going on in the Netherlands back then, musically, not a lot of interest, so we saw ourselves as solving that problem – of not much happening. That's the Harvey Keitel character, isn't it? Yeah! Although there wasn’t much there back then, as you say, do you have any artists from your own country that you admire? Definitely. We have many great artists. In the past couple of years, the past ten years, a lot of artists have emerged that do terrific stuff, such as the Dom Brothers, we’re big fans of them, and The Grand East and Minko. A lot of these bands are playing at DeWolffest, the festival we’re hosting next week, and which also will be the album release. And Mooon, they're great. We have quite a lively scene these days, which is great. DeWolffest, that is an inspired idea and quite unusual for an album release. Where did you get the idea from, to do a whole festival, rather than just a release gig? Well, there are a couple of things. It's also kind of a little coincidence. We did this once before, DeWolffest, back in 2017. And then we did part one and a half a couple of years ago in 2019. When we started talking about when the album release was going to be, we also had the same thought – maybe a cool way to celebrate would be to organise another DeWolffest, and to do this in close collaboration with Tivoli Vredenberg which is a venue in Utrecht. For 10 years we have had a very close connection with those guys. The past couple of album releases have all been in Paradiso where we would just play a gig, but this would seem like an extra festive way of celebrating the thing. Winter is a great time for that as well, because it stands out more. There are so many summer festivals, so to have something like this in winter is really cool. Yeah, it is kind of a dream of ours too, also, one day to organise the DeWolff Festival outdoors, but it’s more complicated because of all the facilities, and running a festival outdoors means things like sanitation, norwayrock.net

food and all that. A lot more to consider. How did you end up recording of the legendary Muscle Shoals? And Fame Studios as well? We've always been fans of recordings that were made there, like Otis Rush and The Allman Brothers, their first ever rehearsal took place at Fame. So many legends have recorded there. We've known about the city for a long time. We know it was a key ingredient in the whole Southern Soul story, and back in 2019, I went there to do a tour of the studios as a tourist. This also happened while we were recording, sometimes a bunch of tourists would come in while we were working. I was on one of those tours and that's when I realised, if we really want, we could actually record here someday and it's something that I've wanted to do ever since then. But then COVID happened, we can’t do it and we made another album, and then as a reaction to that COVID album we wanted to make an album where everything would be played live, so we would have to bring a lot of people. Logistically and financially, it would not be feasible to bring them to the United States. But when we were writing this album, at first, the idea was to record it with Chris Robinson producing, from The Black Crowes, but at the last minute he couldn't make it. So then we thought this would be the perfect moment to try and record at Muscle Shoals. We got in touch with Dylan LeBlanc, who's an artist and a friend of ours. I asked him because he grew up in that area if he thought that would be a good spot for us to record the record. He said, “Hell, yes. And you should contact Ben Tanner.” He's a producer and also the keyboard player for Alabama Shakes. So all these things perfectly collided. Why was Ben Tanner the guy for you? When the Chris Robinson thing fell through we thought we should go to Fame and Muscle Shoals and then produce ourselves, but we always

NRM 4-2024

produce every album ourselves. I thought it would have been really nice to work with a producer once more, but then when the name Ben Tanner appeared, I thought “of course!”. When we got in touch with him, he lives there and he knows all the people, he knows all the studios. He was a staffer and engineer at Fame for ten years. So, he could he give us nice deals, for example at Fame and at Muscle Shoals Sound they have these tours coming through, and in the case of Muscle Shoals, that means you can only start recording at 4pm. But because we had Ben on our side, he could arrange that we could start at 1pm or 12pm. When you went in did you have all the songs already perfected in construction? Or did you do any improvisation in the studio, that was unexpected? Yeah, we did some improvisation. The songs were more or less finished but definitely not perfected. They never are. There’s a bit of a live feel on the record in some places, which I love. If you go to a place like that, it’s a shame to really rehearse the fuck out of those songs. We wanted to keep it open and we also felt some songs weren't heading in a good direction, so we thought “Well, it's not really working right now, but I think if we go to Muscle Shoals and work on it a little more and let that place inspire the final dots of the is of this song it could work”, and it did. What was the inspiration for “Ophelia”? Ophelia! Robin and I were both reading the same book. It's a Greek mythology book. I had

74 NRM 4-2024

it in high school but I had forgotten about it for a long time – by Stephen Fry. So we were a little into the mythology stuff and then we figured that we would write our own little mythological story and that’s where the name of it came from. I was also reading an autobiography by Jim Dickinson, who of course is a character from the old Muscle Shoals story. He was the keyboard player on Wild Horses that was recorded at Muscle Shoals and it starts with this random passage about Ophelia and I thought “Oh, that's a cool name for a song” and we took that and just let our imagination flow. Later I discovered that Ophelia is also a character in a Shakespeare story, and I didn't know that. That's what I wondered, if it was Shakespeare. This figure of Ophelia, she's the keeper of all the secrets and lies in the world, and she has this endless well, a bottomless well, that she throws all of these secrets and lies into but the protagonist of the story is in love with her and that is also a secret. It's too much of a secret – it doesn't fit in the well anymore and when the well overflows, that's when the world will be covered in darkness. That's what makes the night happen. That's the story. That's the origin of the night. There's a lot of powerful imagery there, you should do a music video for that. Definitely, we have to ask Tim Burton to do it! I very much love that aesthetic, kind of dark, gothic. Why did you choose “In Love “and

“Natural Woman” as the singles? There's gonna be a third one out soon, “Let's Stay Together”. Why do we choose them? Well, we write all these songs and then we record them and then we get together with our manager on the record label and we say “we love all the songs equally, they're all our children” and they say “We think this one would be a good thing” and I’m like “Okay, sounds good.” You find it hard to choose the single because you love them all. I must say, I think those were my initial choices as well because they're compact and they have a strong chorus or melody. The only one we had to fight for was the third one being “Let's Stay Together”. It's funny our manager and the record label always lean towards the rock songs. I mean, if it's going to be a single, I don't hear rock music on the radio, so we might as well go for a ballad or whatever. It evoked a lot of strong emotions from some people that I showed it to, so we thought – well, let's try that one. People, especially record labels, underestimate the power of the niche. I think there's somewhere deep inside, there's also a part of me that just wants to release the best song of the record as a whole, which for me would be “Snowbird” and then it's eight minutes long. So, it will never be played on the radio, but if people like that song, they like our band and that's more important. “Out On The Town” is a stand out track. What inspired that song? When we were touring with The Black Crowes, I had some really good conversations with Chris, and he told me he was into

norwayrock.net

"I was dancing with Chris Robinson. I was drunk out of my mind and it was fucking legendary." collecting records and books. So I asked him what kind of books, because I'm very much into reading. He gave me a list and one of the books on it was “The Man With The Golden Arm” by Nelson Algren. It's a classic book from the 40s, and takes place in Chicago. It’s by an American writer and it's very beautiful. It describes the lives of all these low lives that live in the ghettos of Chicago, Polish immigrants. It's very sad and hard, and I love that book. This song was very much inspired by some of the random events that happened in that book, and also some of the colourful characters that appear out of nowhere. Have you always been inspired by books regarding songwriting? Not always, but for the past 10 years or so, very much so because being inspired lyrically just by other music is kind of limiting. There's so much more to language than just “oh baby I love you”. I take a lot of quotes directly from books or I change them a little bit, and sometimes even write my story around that. You would incorporate more personal elements as well? Some of this record for me is the most personal, literally the most personal one I’ve ever made. My relationship of nineteen years was not going well at the time that we made the album and now the album’s finished, we broke up. Oh, I'm sorry, that's a long time. You were writing this at that time? I was writing it when things were not going smoothly but we were still together. So yeah, that's where “Let's Stay Together” comes from, but we didn't. I'm okay, we're okay, it's better for it and we're on good terms with each other. It’s just it's a large chunk of time. A similar thing happened to me in the past. You are freer now to see what the future holds, which is liberating. Did you feel any pressure making this album because your previous album was quite successful? No. We've embraced the power of effortless writing, so whatever comes to mind, play it. Whereas ten years ago, we would sit down with our instruments and try to come up with something, we would think “This is nice but it's too easy. It should be more complicated and then we would make it more complicated” and then we would just endlessly sculpt these songs. Whereas now we are letting the inspiration flow freely and the instances where we did that turn into some of our most memorable moments. So, we've embraced that. You write something like a “Snowbird” and “Snowbird” is fucking crazy – it has all these crazy time signatures. But even that came just from out of nowhere. We were just jamming it, and one of us started singing those lines and then I had something on my phone, “oh, maybe this would be nice to put in this part” and then we kind of juggle around with that and then we had this epic eight minutes song, in a 9/8 time signature and added in a 5/8. No 4/4 for you! You've toured with The Black Crowes and you mentioned Chris Robinson earlier. What's your favourite memory from that time? The after-party! We were on that tour, and we were super excited of course, they were our big heroes. But the kind of venues we were playing, they would often have their own

norwayrock.net

floor in the backstage and then we would have another floor. We were a very polite bunch of guys, so we were not going to intrude on their privacy or whatever. So, for a bunch of shows in a row, we never really saw him until they walked on stage and every time it happened we had these nice little interactions, but then we played the show in Madrid which was not the last day, but the one before the last day. And at the end of their show me and Luca were walking around backstage and we thought “Fuck it, this is the end of the tour. We're just gonna go to Chris Robinson’s dressing room and see what happens”. So we were waiting with Craig Ross, Lenny Kravitz’s guitar player and we say “hey what's up?” and then Chris came out of his dressing room, and he said “hey guys you want to come in?” “Yeah!”. We had a bunch of beers and some really cool conversations about the Dutch language and about Steve Marriott, among other things. More people started turning up “hey, can we come in?” and then at one point there were thirty or forty people in his dressing room, and we had this party, we’re blasting music. We were dancing, somebody was breakdancing, it was fucking crazy. I was dancing with Chris Robinson. I was drunk out of my mind and it was fucking legendary. The party went on until 3am or something and then their tour manager asked us, because they're not allowed to end the party, “can you maybe end this party? Because we really have to get going” and we were like, “no, are you crazy?” That was a pretty legendary night.

NRM 4-2024

Erik Grönwall Fra Skid Row til Schenker til egne ben Ekstremt mye har skjedd i Erik Grönwalls liv de siste fire årene. Fra han sluttet i H.e.a.t i 2020, fikk en kreftdiagnose i 2021 som førte til månedsvis på sykehus, beinmargstransplantasjon og et alvorlig svekket immunforsvar, og til han i 2022 ble annonsert som den nye vokalisten i sine helter Skid Row. Men det varte kun i to år før han våren 2024 måtte prioritere helsa. På sommeren ble det kjent at han skulle være vokalisten på den tyske gitarhelten Michael Schenkers neste turné, og på høsten kom hans selvbiografi «Power: Musiken, Döden, Livet». Vi fikk Erik på Zoom-skjermen for å få en oppdatering om hvordan de siste to årene har vært – og hva planene for 2025 er. TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: CHRISTIAN SCHNEIDER LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER (TONS OF ROCK)

- Det er nøyaktig to år siden sist vi to pratet sammen, og da hadde vi også Skid Row-gitarist Dave Snake Sabo med oss på skjermen, og alt virket fryd og gammen. Kan du oppsummere hva som førte til at du sluttet? - Jeg og Skid Row hadde det jævli gøy sammen. Vi fant personkjemien med en gang, og det var alltid god stemning i bandet. Problemet som oppsto var at jeg har min kreftsykdom å ta hensyn til, og på det tidspunktet måtte jeg innfinne meg på sykehus hver måned. Etter hvert ble det hver tredje måned, så hver sjette måned, så det blir jo bedre! Men med den intensive turneringen og det logistikken rundt det, så kjente jeg snart at kroppen min ikke tålte dette. For de som ikke vet det; når man gjør en beinmargstransplantasjon som jeg gjorde, så får man et helt nytt immunforsvar. Og det innebar at jeg ble som et lite barn – jeg ble smittet av alt mulig, ble slått ut av alt, og det tok meg lang tid å komme til hektene igjen selv etter bare en liten forkjølelse. Jeg måtte bygge opp hele immunforsvaret på nytt igjen, og det er vanskelig å få til det når man er på turné når man stadig eksponerer seg for nye miljøer og stadig

76 NRM 4-2024

møter masse mennesker, særlig i kjølvannet av en pandemi. Jeg kjente at jeg måtte roe ned, og tok opp det med bandet og managementet, men vi fant liksom aldri en løsning som fungerte for alle. - Ja, for managementet visste hele tiden hvordan din tilstand var og hva du behøvde? - Nettopp. De ville booke oss på mange flere jobber enn jeg kjente at kroppen min tålte. Jeg bor jo i Sverige, og bare det å reise frem og tilbake mellom Stockholm og USA tærer jo også på. - Det er slitsomt å ha konstant jetlag. - Ja, man trenger noen dager på å hente seg inn fra sju timers tidsforskjell. Så etter å ha diskutert dette med min lege, og fundert veldig mye, så måtte jeg ta beslutningen om å fokusere på helsa og bli frisk igjen, og forlate bandet. Det var det eneste alternativet jeg hadde. - Jeg forsto det slik ut ifra boken din at du stilte et ultimatum sommeren 2023? - Ja, jeg sa at jeg trengte en bedre balanse i turneringen. Og vi hadde møter, og deres daværende manager sa at ting kom til å bli bedre. Og jeg ville jo ikke slutte, jeg elsker jo Skid Row. Det var dritkult, det føltes bra å våkne som vokalisten i det bandet, liksom! Men jeg opplevde at det var vanskelig å få en endring i praksis som var holdbar for meg. Og jeg har aldri sagt det i et intervju før, jeg nevnte det ikke i boken engang, men

norwayrock.net

jeg tenkte på det her om dagen, at jeg sa aldri at jeg ikke ville turnere. Mitt konkrete forslag var at vi skulle ha tre uker på turné, en måned av. Men de syntes ikke at det var bra nok. Og et annet aspekt i dette er jo at om man tar vare på seg selv, og tar tiden som trengs til å komme seg, så blir man jo bedre. Så jeg er mye bedre i dag enn da jeg tok den avgjørelsen. Jeg har jo tatt det med ro og kommet til hektene, og immunforsvaret har blitt sterkere. Men det var vanskelig å få til en endring, og da begynte jeg å spørre meg om jeg kunne leve med det sånn som det var – og da var svaret nei. Seks måneder etter min beinmargstransplantasjon var jeg på scenen med Skid Row, og det er kanskje ikke en normal restitusjon, så jeg har aldri tillatt meg selv å få tid til å bearbeide alt. Men nå har jeg det, og føler meg bra. - Du var jo fortsatt i bandet i seks måneder etter at du hadde levert oppsigelsen, og gjorde konserter helt frem til mars 2024. - Ja, riktig. - Hvordan var stemningen i bandet i den perioden, da de visste at du var på utgående kontrakt? - Haha. Jo… Alle har jo sin egen prosess, og det er jo et break-up, og man må jo tillate at alle får bearbeidet det på sin måte. Jeg må trekke frem Snake her, for han var virkelig så forståelsesfull og fin, og han gjorde alt for å få dette fungere for alles beste. Den dag i dag har jeg så mye kjærlighet og respekt for Snake, han er et utrolig fint menneske. Rett før vi gikk på scenen for aller siste gang, i mars 2024, kom han bort til meg, ga meg en klem og sa: ‘I love you, man’. Men det var andre i bandet som tok det mindre bra, og jo nærmere vi kom slutten, så ble det dårligere stemning. Jeg vil ikke bruke ordet bitterhet, men det var absolutt ikke slik at vi hang sammen hver kveld og hadde det gøy, som vi gjorde i starten. Og det er vel helt normalt, det er aldri kult når man går fra hverandre, i noen sammenhenger, tenker jeg. Man må gjennom alle faser med skuffelse, sorg, sinne… det er ok, sånn er det. Jeg ble så jævli glad da de fikk inn Lzzy (Hale fra Halestorm) på vokal, og så hvor bra respons det fikk, for da føltes det lettere for meg også. Da var det lettere å dra med god samvittighet. Jeg skrev til Lzzy og til Snake og sa ‘Faen, så bra dette kommer til å bli!’ – for da visste jeg ikke at det ikke skulle være permanent. Men jeg håper virkelig at de finner en vokalist som passer perfekt inn, og som de kan kjøre på med så lenge bandet orker. Jeg vil jo ha et forhold til de karene, og bygge relasjoner med dem. Jeg vil i hvert fall ikke at noen skal bære nag til hverandre – som jeg sa til dem: ‘Jeg har hatt nok vondt blod i mitt liv.’ - Vi har faktisk intervju med Snake og Rachel i vårt nyeste nummer, og da hadde de bare pent å si om deg. Det var ‘Vi er veldig glade i Erik, han er en utrolig fin og sympatisk fyr, og vi er stolte over det vi gjorde med ham.’ - Å, så godt å høre! Takk for at du sier det! norwayrock.net

«Seks måneder etter min beinmargstransplantasjon var jeg på scenen med Skid Row.» En del av meg savner jo den tiden voldsomt, for vi hadde noe jævli bra på gang. Men en annen del av meg innser at det var helt riktig avgjørelse, for jeg har det bedre i dag, jeg orker mer, og det blir stadig sjeldnere sykehusbesøk. Men man skal jo huske på at under hele Skid Row-eventyret var jeg jo faktisk pasient på hematologi-avdelingen på Uppsala sykehus. Det må jeg respektere, og det må alle jeg jobber med å respektere, ellers går det ikke. Jeg vil ikke være den som stiller betingelser og krav, men jeg er nødt til å være det. Det er ingen bra situasjon å være i. - Har du noen minner fra da du var her i Oslo i fjor sommer og spilte på Tons of Rockfestivalen med Skid Row? - Ja, riktig, vi var der, ja! Ja, det var en dritkul festival, med jævli mye folk, husker jeg. Billy Idol og Guns N Roses spilte vel også der den dagen. Vi satt backstage, drakk et par øl, ble kjørt i bil til scenen faktisk, sprang på og ga jernet. Jeg har bare spilt i Norge to ganger, tror jeg, en gang med H.e.a.t og en med Skid Row. - Nåh, du har da vært et par ganger på Leknes i Lofoten med H.e.a.t også! - Ja, for faen! Der har vi jo også spilt! Det er jo sykt fint der oppe! Mine algoritmer på nett får stadig opp bilder av øyene i Nord-Norge, med mottoet ‘Her eksisterer ikke tid’ jeg er klar for å flytte det, haha! Lofoten er utrolig.

vårt nyeste nummer, er Michael Schenker – som du skal turnere med til neste år. Og jeg registrerer på nett at spesielt amerikanere har svært vondt for å skjønne at du ikke orker å turnere med Skid Row, men å turnere med Schenker skal gå bra! Men mange måneder lange verdensturneer kan vel ikke sammenlignes med tre uker i Europa. - Ja, men Michael Schenker er jo kun en kort avgrenset periode. Jeg har jo som nevnt aldri sagt at jeg ikke vil turnere i det hele tatt. Jeg vil bare ha mer tid til restitusjon hjemme i en måned etter en turné. Og konsertene i seg selv er ikke problemet, men logistikken rundt, samtidig som det må passe med mine

- En annen kar vi har intervju med i NRM 4-2024

sykehusbesøk og restitusjon. Og tar jeg det med ro, så blir jeg bedre. Og det kommer til å gå over ett år fra jeg forlot Skid Row og til jeg gjør Michael Schenker-turneen. Og innen den tid har jeg fått et nærmest normalt immunforsvar. Jeg har jo ikke sluttet å forsøke, jeg vil jo dra på turné, og jeg håper og tror at det kommer til å gå bra. Og jeg vil selvsagt fortsette å ta mulighetene jeg kan få. Michael Schenker tilbyr en periode i april-mai, og så noen festivaler i sommer. Og da kan jeg tilpasse meg det. Men med Skid Row rullet det på hele tiden, det gikk non-stop. Men ja, jeg vet at det finnes noen konspirasjonsteorier der ute, fans som spekulerer og sier at jeg brukte Skid Row som et springbrett i min egen karriere. Men det å være i Skid Row var det beste som har hendt i min karriere. Jeg elsket å være i Skid Row. Så dette var ikke vært enkle avgjørelser. Og jeg kan ikke legge meg ned å gi opp bare fordi jeg ikke er med i Skid Row lenger. Livet på turné er fantastisk kult, og jeg vil stå på scenen, og det er jo en ære å få gjøre det med Michael Schenker. - Hvordan var ditt forhold til Michael Schenker og UFO før dette skjedde? - Jeg er helt ny for den katalogen. Det var plateselskapet som tok kontakt og spurte om jeg ville legge vokal på «Mother Mary» til en skive Michael Schenker holdt på med («My Years With UFO» som kom i september), og det var vel sommeren 2023. Jeg spurte Skid Row-gutta, og det var helt ok for dem. Det var først senere at jeg fikk vite at Slash også skulle spille gitar på den låten, så det var jo enda et bucketlist-moment for min del! Og da jeg hadde levert «Mother Mary» til Schenker, fikk jeg spørsmål om jeg ville synge på fem nye låter også, låter som skulle på hans neste skive som slippes i 2025. Men jeg hadde fullstendig gått glipp av UFO, så jeg skal ikke sitte her og late som om det er noe jeg har kontroll på! Jeg kjenner til «Doctor Doctor» fordi Iron Maiden har brukt den som introtape i alle år! Men nå har jeg begynt å høre på UFOkatalogen, og det er jo min type rock’n’roll. Jeg går igjennom settlisten, og det kommer til å bli dritkult å synge de låtene. - Den «My Years With UFO»-skiva er jo i praksis «Strangers In The Night»-liveskiva, samme låter i samme rekkefølge – er det settlisten også? - Jeg vet ikke helt hvor mye jeg kan si, dette er Schenkers show, men jeg kan si at det er mange låter fra den skiva. Og det blir bare UFO-låter. - Har du møtt Schenker og pratet med ham? - Nei, ikke enda. All kontakt har gått via hans produsent og managementet.

78 NRM 4-2024

- Med unntak av disse konsertene med Schenker i vår og sommer, hva står ellers på programmet for Erik Grönwall i 2025? - Jeg kommer til å fokusere på å skrive egne låter i januar og februar, for jeg har lyst til å dra i gang et eget prosjekt som jeg håper å lansere til neste år. - Snakker vi her om en ny soloskive? - Nja, jeg vil nok helst gjøre det i bandformat. Jeg har vel kommet til den selverkjennelsen at jeg har ikke gjort min greie ennå. Idol-greia kom med et etablert sound, H.e.a.t kom med et etablert sound, selv om vi utviklet det i løpet av de ti årene jeg var med dem, Skid Row kom definitivt med sitt eget sound, så jeg begynte å føle på ‘Hvem faen er jeg da?’ Og så trenger jeg noe jeg kan styre selv, etter mine behov, uten at det påvirkes av så mange. Foreløpig har jeg skrevet 8-10 låter, og tenker å skrive 20-30 til, før jeg vet hva jeg vil ha på en skive. - Skriver du på egen hånd, eller sammen med noen andre musikere? - Jeg skriver mye med Jonas, eller Jona Tee som han er kjent som (H.e.a.t’s keyboardist og produsent), jeg har vært en del i Palma i Spania og jobbet litt med Fredrik Thomander, som har skrevet låter med Treat, Gotthard og til og med Scorpions, og så har jeg skrevet med min gamle skolekamerat Philip Näslund, som nå også har blitt gitarist for Bruce Dickinson. Jeg er åpen for alle typer co-writes. Av og til kan man skrive et par låter, og så innse at det er helt feil for det man skriver for. Men heretter kan man jo gjøre noe annet kult med de låtene. En god låt forsvinner ikke. - Er kanskje Philip aktuell som gitarist i dette nye bandet, siden Bruce Dickinson er opptatt med Iron Maiden de neste par årene? - Ja, det vil jeg tro. Han er jo involvert allerede, og jeg vil jo ha ham med, så får vi se om han har tid til meg. Vi stresser ikke, vi får jo bare en sjanse til å gjøre et bra inntrykk med en debutskive. - Du har ingen planer om å gjøre noe mer med Jona Tee i hans New Horizon-prosjekt? - Nei, jeg sang på den første, men var for opptatt i 2023, så da brukte han Nils Molin fra Dynazty på årets skive, og det gjør han nok i fortsettelsen også. - Fint, Erik, da takker jeg for praten, og håper at vi ser deg på en scene i Norge med Michael Schenker ved din side i løpet av 2025. - Ja, foreløpig står ikke det på turnelisten, men vi får håpe at det blir noen konserter her i Skandinavia, det hadde vært kult!

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R

SKIVER

LYDKICK

RONNY ØSTLI STRIBILATION - Sub Rosa

GEIR AMUNDSEN

In Æternum - Endringer og overraskelser er ikke bestanding

DREAM THEATER – Parasomnia

negativt.

– Portnoy er tilbake, og dette låter

ULVER - Liminal Animals -

veldig klassisk, men steinhard DT.

Det må da ikke bare være

Men ingen ny klassiker. VON HERTZEN BROTHERS – In Murmuration – Verdens beste finske prog-brødretrio levere sitt beste album på ett tiår. DGM – Endless – Italiensk progmetalband som viser Dream Theater hvordan det også kan gjøres. LONERIDER – Down In The Dust. Bad Company og FM i skjønn forening. Her vet du akkurat hva du får. W.E.T. – Apex – Jeff Scott Soto og Erik Mårtensson får stadig frem det beste i hverandre.

AARA Eiger Debemur Morti 3,5/6 6. desember 2024 Sveitserne følger tradisjonen med annenhver god og helt ok skive. Da jeg fant forrige ganske så bra er denne da, som forventet, hakket svakere. På ingen måte dårlig, men litt anonym. For stemning, sound og stil er som tidligere. «Felsensang» har et veldig fint rolig parti, og vi må til spor fire og fem, «Todesbiwak» og «Der Wahnsinn Dort Im Abgrund» før jeg finner noe jeg vil kalle veldig bra. Liker du stemningsfull og dyster black metal av nyere sort skal ikke Aara undergraves, men det er andre skiver i bandets katalog jeg kommer til å plukke frem før denne. Ronny Østli

GEIR LARZEN ROSALIE CUNNINGHAM – To Shoot Another Day Ta meg til Wetherspoon! (se intervju) NEEDLEPOINT – Remnants Of Light Norsk unikum innleder nytt kapittel, med stil og substans. OPETH – The Last Will And Testament Ikke et veivalg å bifalle, men skiva er i det minste ikke et forsøk på å gjøre «In Cauda Venenum – Part II». Svenskene leverer årets beste plateomslag. MASTETYTÖT - Eivät Enkelitkään Ilman Siipiä Lennä Søstrene Karjalainens 2020-skive limte seg liksom fast til platetallerkenen... DIVERSE ARTISTER – Årets Beste Låter 2024 Egen antologi på 310 minutter.

norwayrock.net

ABHORRATION Demonolatry Invictus 4/6 27.september 2024 Oslokvartetten er ganske så ferske som band, men medlemmene har vi hørt før i blant annet Nekromantheon, Purple Hill Witch, Condor og et hav andre. «Demonolatry» inneholder seks spor skitten death metal med et hint av black/thrash. Det er riffbasert og mye godt gitararbeid, og Arild Torp er en gitarist som vi vet leverer gode leads. Han spiller også i Obliteration som jeg lydmessig, men også arrangementsmessig vil trekke paraleller med, uten at jeg vil si det ligner. Men at de kan appellere til samme fans utelukkes ikke. Det starter ganske rett i trynet med «Chamber Of Agilarept» før tempoet senkes i «Ai Apaec», en låt som kule gitarleads, noe som skiller Abhorration fra mange andre band i denne sjangeren. Dette er en variert og god debut hvor jeg synes tittelkuttet trekker det lengste strået med sitt deilige groove. Ronny Østli

ACCUSER Rebirthless MDD 4/6 21. november 2024 Accuser er av de klassiske tyske thrashbandene man gjerne glemmer, men som på sine tretten album har levert valuta for pengene. Necronomicon er langt mer fugl og fisk, men på sitt beste en fin referanse musikalsk, men også i størrelse skulle jeg mene disse er på samme nivå. Liker du nyere Destruction bør ikke kvartetten fra nabobyen Lörrach skuffe. Om det er lokale drikkevannet skaper likheter, er det nok heller ikke ubetydelig at begge band spiller inn platene hos Martin Buchwalter. Det starter kjapt, men også catchy med «Violent Vanity», mens oppfølgeren «Ghost Of Disease» er midtempo og groovy, og sånn fortsetter det med det kjappe tittelkuttet og «Painted Cruelty», som knytter de tunge drivende sidene til Sepultura og Destruction. En ganske så fet låt. Av den kvasse sinnathrashen er det «Fear Denied» som stikker av med hovedpremien. Accuser kan ikke by thrashverdenen på noe nytt, og det er neppe poenget heller. For meg er dette førti minutter som får meg i godt humør. Ronny Østli

metal. Ulver leverer god, mørk elektronisk pop. Men gitarene er slett ikke borte av den grunn. PANZERCHRIST - Maleficium Part 1 - Fet dansk styggdom. HELLBUTCHER – Hellbutcher - En skive som har vokst siden anmeldelsen i sommer, og som jeg hører mye på. CANNIBAL CORPSE – Torture - Fått mer sansen for bandet på skive i senere tid, spesielt etter den utsolgte konserten på Rockefeller i høst. Torture er bare et eksempel på skiver med en rekke gode låter.

ANIALATOR Death Is Calling Xtreem Music 3/6 22.oktober 2024 Texas-thrasherne har vært av og på siden 1986 og det er først nå vi en fullengder. De ga ut et par kule ep’er på slutten av åttitallet, etter det snakker vi noen få nye låter før årets slipp. Ut fra navnene i bandet antar jeg opprinnelsen er sør-Amerikansk, og det høres i musikken, for dette ganske aggressivt, og jeg vil si death/thrash, slik det låt rundt 1990. «Kill Til Death» åpner og er ganske rett i trynet, men også passe melodiøs. Det samme vil jeg si om «Iron Grinder» som er låta jeg liker best. Jeg kan godt like det enkelt og punka, og «Hear The Death Call» har sine tendenser, men

NRM 4-2024

AN M ELDE L SE R

SKIVER jeg synes det blir hakket for masete. Jeg avfeier ikke Anialator i 2024, men synes likevel ikke det er spennende nok. Det fungerer, låter passe skittent og småtøft, men det er det. Ronny Østli

APTORIAN DEMON Liv Tar Slutt Kyrck 3,5/6 15.november 2024 Black metal i sin opprinnelige dystre og råe form, er hva vi får på Aptorian Demon sitt andre album «Liv Tar Slutt». Tolv år har det tatt å følge opp debuten «Libertus», som også var bygget på samme oppskrift. Singelen «Når Livet Tar Slutt» og «Die Hexe Von Buchenwald» er god og stygg black metal, og jeg liker stemningen som hviler i kaoset. Den ropende desperate vokalen er også særdeles passende. «Svikling» er en akustisk sak, mens avsluttende «Liv Tar Slutt, Vokt Di Ega Grav» er jeg litt usikker på om jeg vil kalle en låt, høres mer ut som en rehersal av et riff. Aptorian Demon er nært beslektet Gjendød, da begge grunnleggerne der er med på denne plata. Det er mye som tilsier at begge band bruker samme studio også. Selv om jeg ikke får fullt utbytte av alt her, er det veldig mye (u)hygge på plate nummer to fra trøndertrioen. Ronny Østli

ASSASSIN Skullblast Massacre 3,5/6 1. november 2024 For en tid tilbake skrev jeg noen ord i anledning reutgivelser av tyskerne to første plater, to ganske så snasne thrashperler. I samme åndedrag skrev jeg at bandet fremdeles er aktivt, og dette er et bevis på det. Av den gamle klanen er det kun gitarist Scholli igjen, som sluttet, eller tok seg en pause er vel mer riktig, etter debuten «The Upcoming Terror». Det er fremdeles thrash av den gamle skolen, selv om vi er langt unna nevnte klassiker. Det i seg selv er vel som forventet. Tittelkuttet har vært ute som en singel en stund og er en helt ok rett i trynet thrasher.

80 NRM 4-2024

Jeg fryktet det verste da «Blood For Blood» åpner plata. Dette er et typisk sidrumpa rytmisk og skrivetørke riff. Heldigvis fungerer dette kun som (en dårlig) intro, og selve låta er skivas beste spor. «In And Out By The Tide» og «Cut Your (Own) Throat» er også helt greie, før den avsluttes med thrashversjon av Fleetwod Mac’s «The Green Manalishi (With The Two Prong Crown). Jeg tar ikke helt av på Assassin i 2024, men samtidig er det gøy å høre denne typen thrash. Det er mer låtene det står på, og dermed tør jeg påstå at Assassin per i dag gjør seg best i ep formatet. Ronny Østli

AVATARIUM Between You, God, The Devil And The Dead AFM Records 4/6 24. januar 2025 Hittil har ikke svenske Avatarium gjort seg skyld i feilskjær, men smidd sterke album over en lest av dommedagsmetall og klassisk, melodiøs tungrock. Kvalitativt toppet det seg i 2022 med «Death, Where Is Your Sting», som åpnet for større divergens. Mye av årets langspillplate, bandets sjette, ble etter sigende komponert per piano, noe som gir åpenbare utslag, men samtidig markerer utgivelsen en sporadisk retur langs debutskivas doom-destillerte gitar-alléer, intonert ved den baktunge tristessen «Long Black Waves». Ekteparet Jennie-Ann Smith og Marcus Jidell tar seg faen på ikke å repetere forrige plateformular – et sunt arbeidsetos – og i snurrige «I See You Better In The Dark», som holder en genial, orientalskfarget broløsning, cruiser bandet på 1980åras bølger, med særdrag og karisma. Pianodrevne «My Hair Is On Fire» senker tempi til blyloddnivå; stykket gjaller av apokalyptisk patos og blendende mollharmonikk, og stiller blant svenskenes bedre doomflegmatiske komposisjoner. «Being With The Dead» rommer bandets fuleste gitarostinat, som fint kunne ha vært å finne på Black Sabbaths «Dehumanizer», dog spilt i rygg med et uforvarende oppstemt og godt omkved. At piano hører hjemme i undergangsrock er en ubestridelig realitet; det samme gjelder kirkeorgel, hvis inntagende klangfarger eleverer «Until Forever And Again». Mitt eneste ankepunkt kontra Avatariums sjette album vedrører det pianoorienterte tittelkuttet, hvis fortrøstningsfulle dur-melankoli verken abonnerer på harmonisk spenning eller interessante melodimønster. Sumerisk stiller imidlertid «Between You, God, The Devil And The Dead» nesten på par med «The Girl With The Raven Mask»

og «Death, Where Is Your Sting». Geir Larzen

BAKELIT Asleep Or Insane Fosfor Creation 4/6 22. november Carl Westholm har fartstid fra Candlemass, Avatarium, Abstrakt Algebra og Krux, for å fremheve CVens mest navngjetne grupperinger, men tangenttraktørens ferskete initiativ, Bakelit, sogner mer til elektronisk kunstpop og progressiv rock enn dommedaglig metall. Debutalbumets materiale har etter sigende sydet i skrivebordsskuffen over flere år, og bærer et inntagende, stemningsskodd kontrafei som faller behagelig i øret. Svenskenes elegante omgang med elektronikk bibringer ansporinger til særdrag, hvor dualiteter av organisk tyngde og elektroniske lydlandskaper utmeisles med overbevisning og gratie. «Asleep Or Insane» skal sågar premieres for kreativ vokalharmonikk, utført av Westholm selv, samt sangduoen Cia Backman og Öivin Tronstad, som uavlatelig maksimaliserer enkeltkomposisjonene. Hovedpersonen er blitt såpass dreven at han tillater å sanke skyts fra multiple populærmusikalske moduler, inkludert dagens såkalt post-progressive forgrening. Tonen er vedvarende melodisk, med hang til uventede akkordprogresjoner, og det hviler en skuldersenket autentisitet over hele albumet. Flere av låtene, heriblant skumrende «Remember Who You Are», «Two Living Things» og «Silence Is Weakening My Thoughts», kontraherer rockeoperastrukturer og burde appellere til fans av så vel fjorårets Edward Reekers-opus som Carptree og Ayreon. Bakelit viser seg overraskende substansiell, fra en ringrev som hittil har holdt stand i kulissene. Geir Larzen

BEARDFISH Songs For Beating Hearts Inside Out Music 3.5/6 1. november Ut av det blå kunngjorde Beardfish

sitt endelikt i 2016, kun ett år etter kurante «+4627-Comfortzone». Fem år senere sås kimene til en gjenforening, som inneværende høst kulminerer i nytt album og turné fra en svensk kvartett med distinkt sound. Anført av Rikard Sjöblom på klaviatur, sang og gitar, rekker nåla så vidt å treffe platerillene innen man erkjenner å være i Beardfishs selskap, hvilket berører bandets fornemste egenskap. Sjöbloms kompositoriske habitat er dynamisk og narratologisk, ofte grødefull av dur-melankolske vekster. «Songs For Beating Hearts» lener seg ventelig tungt på prosaiske vokallinjer og teksturmettet klaviatur, med utvetydige nikk til Englands progressive rockemonolitter fra 1970-tallet. Flere av ostinatene i 20 minutter lange «Out In The Open» - som bunter fem separate låter – er influert av Gentle Giant og Emerson, Lake & Palmer, uten understøttelse av tilstrekkelig kontrapunktisk forse eller melodisk dybde. Faktisk leser større såkalt «progressive» strekk rent statiske, og det var neppe intensjonen. Et gjenoppstått Beardfish scorer imidlertid høyt på gjenkjennelsesfaktoren, samt rik instrumenteringslyd, jagende metrikkomkalfatring, vokalharmonikk og dramaturgi. «Beating Hearts», gitt veldreid kammermusikalsk intonasjon, store, funksjonelle kontraster og tålelig spenstig melodikk, stiller unektelig i albumets førersete og konkurrerer med katalogens ypperste tilslag, i særlig grad høydepunktene fra «Mammoth»-skiva. Stykkets fiolin- og gitarstemmer er alene verdt å stifte bekjentskap med. Hvorom allting er, i et år hvor landsmennene fra Ritual begår mesterlige «The Story Of Mr. Bogd – Part 1» er jeg redd Beardfishs fonogrambidrag viser seg rent forglemmelig. Geir Larzen

CATS IN SPACE Time Machine Esoteric Antenna 3.5/6 25. oktober Galaktiske kattedyr hviler så visst ikke på laurbær. Konsertdokumenter medregnet skulle «Time Machine» være noe sånt som britenes tiende albumutgivelse, på ni år. Sekstetten gjorde det kommersielt sterkt med «Kickstart The Sun» fra 2022, til alles overraskelse, og i «Time Machine» tilvirkes nok en konseptplate, som en hyllest til livet, samt stadionrocken fra 70- og 80-tallet. Idealene er ikke mindre dechiffrerbare denne gang; ensemblet sjeler ublutt til størrelser som Cheap Trick, Queen, Journey, Supertramp, Styx og Bryan Adams, med korpulente teksturer av gitar, klaviatur og kvinnelige korister. Man

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R skal dog ikke underslå bandets klisjéopportunistiske gestalt, som uavlatelig pendler mellom morsom, intendert pastisj og klein, utilsiktet parodi, innbefattet platas daterte åpningsriff som ambulerer musikkinternaliserte varselklokker. Jeg er heller ikke særlig tilfreds med britenes nyvunne veivalg i retning av mindre kompositorisk kompleksitet til fordel for komatøs allsangkurtisering. Sagt med rene ord: Cats In Space går stadig oftere Bryan Adams i næringen og mindre Electric Light Orchestra. Tonen er vedvarende oppstemt, på grensen til det forserte, glinsende av lighterfluidium og AOR-floskler. Instrumentale «Ivory Anthem», galopperende «Run For Your Life», smektende «This Velvet Rush» og høydepunktet «Yesterday’s Sensation» faller mot slutten av utlegget, og borger for et kvalitativt høydedrag, men sumerisk foreligger ingen låter jeg ønsker å oppleve på nytt, tross godt håndverk. CD-versjonen skilter forresten med viderverdige tolkninger av John Miles’ «Music» og Slades «How Does It Feel». Geir Larzen

CRIPPLED BLACK PHOENIX The Wolf Changes Its Fur But Not Its Nature Season Of Mist 4/6 29. november 2024 Tittelen på denne plata er en god beskrivelse av innholdet. Mulitinstrumentalist Justin Greaves har siden 2004 skapt et titalls utgivelser i form av fullengdere og EP’er. Årets slipp er et tilbakeblikk på karrieren hvor tidligere materialet er blitt rearbeidet og spilt inn på nytt. Jeg har hørt noen av bandets utgivelser, og den mørke rockens stemning har tiltalt meg ved hvert tilfelle. Men uten full oversikt over katalogen er dette for meg en ny plate. Platas første singel, «Goodnight Europe (pt 2 – jeg aner ikke hvor pt1 opprinnelig er, eller om den finnes) er en rolig låt, med innslag av mørk melankolsk rock, anført av Belinda Kordics behagelige vokal. Nydelig låt, selv om tyngre «444» og åpningssporet «We Forgotten Who We Are» havner i mitt favorittbeger. Tunge, men nydelig melankoli. Åtte låter på over en time kan likevel bli litt i overkant mørkt og lenge. Som om ikke det er nok, er skiva dobbel. Her er jeg litt usikker på om det er en dobbel plate, eller to separate, men «Horrifics Honorifics Number Two» er en coverplate med klassikere som har inspirert Greaves, som Laura Brannigans «Self Control» og New Model Armys «Vengeance». Ronny Østli

norwayrock.net

SKIVER SKIVER but may also have experienced similar loss to Smith, and find solace and understanding in this record. It is also an album that can be appreciated by those born after the band’s heyday, as it is timeless, high quality music with a powerful, universal theme. In facing mortality, Smith has created something beautiful, bleak, bittersweet and beguiling. If it is to be the band’s final album, their own “Endsong”, they have gone out on a high. Anne-Marie Forker ROSALIE CUNNINGHAM To Shoot Another Day Esoteric Antenna 5/6 1. november Forhenværende Purson-vokalist, Rosalie Cunningham, vedblir å imponere, denne gang ikke bare som låtskriver og stilsjonglør, men sågar i forhold til lydbilde og instrumentering. «Two Piece Puzzle» fra 2022 bokstaverte i klartekst Cunninghams etos, rotet i psykedelisk 60-tallspop og 70-åras progressive rock, med naturlige drifter i retning vaudeville og tungrock. «To Shoot Another Day», vokalistens tredje soloalbum, skuffer ingen som lot seg besnære av forgjengerne. Tittelkuttet kunne ha vært pennet av Jellyfish eller Enuff Z’nuff tidlig på 90-tallet, men overdras helt egne klanger gitt Cunninghams modus operandi og stemmeprakt. Dette er hva man kaller et strøkent åpningsspor, hvor arven etter The Beatles lever i beste velgående, selv om stykket i realiteten er tenkt som Cunninghams bidrag til James Bond-franchisen. «Timothy Martin’s Conditioning School» intonerer som et ekko av «Eleanor Rigby» støpt i tungrockens skje, og skrår siden ut i metrikk-kompleks glamrock gitt psykedelisk interludium, med velimplementert «Happy Birthday To You»-parafrase. Teoretisk burde samrøret fungert riktig dårlig, men Cunningham utviser stålkontroll på eget virkefelt. «Heavy Pencil» er trolig englenderens mest progressive komposisjon til dags dato, og berammer metrisk kronglete blues, funk, King Crimson-fargete ostinater, Alice Cooper-teater og luftig popmelodikk, med fløyter og blåsere. Hvert bidige albumspor fortjener ad notam, for Rosalie Cunningham overgår seg selv denne gang, om man skulle gi en floskel fornyet relevans. Apropos blues, diabolske «In The Shade Of The Shadows» understreker artistens potensering som arrangør og vokalformidler; her anvendes mye piano (så gjelder hele albumet), orgel, lekre sangharmonier, messingblås og saksofon, og det svinger herfra til helvete. Klaviatur- og vokalraffinerte «Denim Eyes», samt dramatiske «The Premiere» – omhandlende en filmpremiere uten deltakere, drapert i Morricone-sjel – tilfaller også favorittsjiktet. «To Shoot Another Day» er mer progressivt foranstaltet enn 95 prosent av dagens sjangerdogmatiske utøvere som hevder seg selv stilistisk troløse. Jeg ynder å føre et postskriptum: Det band Rosalie Cunningham kanskje har mest til felles med, er amerikanske Bigelf, som later til å ha kastet inn håndklærne. Flosshattene av! Geir Larzen

THE CURE Songs of a Lost World Universal 5.5/6 1 November 2024 Since the release of The Cure’s 2008 album “4:13 Dream”, frontman Robert Smith’s mother, father and brother have passed, and the band’s first record in 16 years is saturated with personal loss, darkness and death, yet it is an elegiac song collection of universal appeal, immersive and majestic. The record opens with “Alone”, which begins with a cinematic and sweeping instrumental that lasts over 3 minutes before Robert Smith’s remarkably unchanged voice sings “This is the end of every song that we sing”, an Ernest Dowson inspired lyric. Thus, the record begins with an ending, and endings recur throughout the album, continuing with the bittersweet “And Nothing is Forever”: “I know that my world has grown cold / But it really doesn’t matter if you say we’ll be together / If you say that you’ll be with me in the end”. Both of these opening songs could easily fit on the band’s highest selling album “Disintegration”, with their extensive instrumental sections layered with synthesisers. There are a few poppier, post-punk elements, such as the bass in “A Fragile Thing”, but do not expect “Love Cats” here. This is less “Friday, I’m In Love” and more “Friday, I’ve Lost Love”, with angst-ridden lyrics: “Every time you kiss me I could cry.” There is also an industrial rocker, “Drone No Drone”, which contains howling guitars and a funk groove. The desolate lyrics continue on “Warsong” with “All we will ever know is bitter ends.” The most emotional part of the record is the last 3 songs, beginning with the piano led ballad “I Can Never Say Goodbye” where Smith’s voice audibly aches while singing “Something wicked this way comes / To steal away my brother’s life. I Can Never Say Goodbye”, and ending with the haunting 10 minute finale “Endsong”, where Smith declares “It’s all gone, No hopes, no dreams, no world” as the guitars and synths accentuate his despair. It is a song which, like the whole album, is full of melancholy and introspection. Ending with another ending, the final words of the record are “Left alone with nothing at the end of every song, Left alone with nothing, Nothing, Nothing, Nothing …”. With respect, Mr Smith could not be more mistaken. The band have not left us with “nothing”, they have given us, in 2024, their best, most cohesive album since 1989’s “Disintegration”. The band formed in 1976, before this writer was born. For those who grew up with the band’s music, they will not only appreciate The Cure’s return to triumphant, dark, graceful gloom,

DEWOLFF Muscle Shoals Mascot 5/6 6 December 2024 Dutch rock’n’roll-soul trio DeWolff’s new studio album “Muscle Shoals” was recorded at FAME Studios and Muscle Shoals Sound Studios, Alabama. It’s a record steeped in soul, rock, gospel, psychedelia and groove. You can immediately hear why this band supported The Black Crowes on tour. Grammy Award-winning producer Ben Tanner (Alabama Shakes) has kept an element of the raw live performance in the production, mixed with the classic warmth of other Muscle Shoals records (“Sweet Home Alabama” by Lynyrd Skynyrd comes to mind). The album kicks off with “In Love”, a single that contains a vintage fuzz guitar riff and retro keyboards. It’s an uplifting track with a huge sound. As with many trios, Pablo van de Poel (guitar and vocals), Luka van de Poel (drums) and Robin Piso (keyboards) have managed to create a sound that’s bigger than their individual parts. Other stand-out tracks include “Out of Town”, where the swirling Hammond organ evokes Deep Purple and the upbeat “Ophelia” which has an addictive groove and a fuzzy guitar solo that Scott Holiday of Rival Sons would be proud of. The ballad “Let’s Stay Together” is a simpler composition that showcases Palbo’s soulful voice. He often sounds like the lovechild of Robert Plant and Marvin Gaye. In contrast to the huge sound on several tracks, the organic “Hard To Make A Buck” uses more space. The band is not afraid to break things down and show the skeleton of a song. There are times when the music is meditative and dreamy as well as muscular. The eight minute “Snowbird”, the best and longest track on the album, has progressive elements and seamlessly transitions between different sections, building in intensity towards another riproaring guitar solo from Pablo. It’s not just “Snowbird” that flows, the whole album is constructed carefully with songs that flow into each other in a natural order. Retro and yet refreshing, “Muscle Shoals” is one of 2024’s finest records. Anne-Marie Forker

NRM 4-2024

AN M ELDE L SE R

SKIVER

DGM Endless Frontiers 5,5/6 18. oktober 2024 Det italienske progmetalbandet DGM har lenge ligget og lurt i vannskorpa med solide utgivelser, men hadde frem til nå enda ikke slått ut i full blomst men denne gang satt den. Det har faktisk gått 30 år siden dette bandet ble startet, men de tre grunnleggerne har sluttet forlengst, og siden 200607 har en ny besetning stabilisert seg, og levert gode progmetalskiver. Særlig "The Passage" fra 2016, "Tragic Separation" fra 2020 og "Life" fra 2023 vekket oppmerksomhet, men med "Endless" trykker de endelig på alle de rette knappene, for dette kan fort vise seg å være Årets Skive for undertegnede. Først og fremst må vi hylle bandets gitarist, produsent og hovedlåtskriver, Simone Mularoni, som har en flytende spillestil som gjør det lett å sammenligne ham med Dream Theaters John Petrucci, men jeg synes han har mye mer til felles med Guthrie Govan. Også klapp på skulderen til vokalist Mark Basile - det er ikke lett for en vokalist å hevde seg i et band med såpass teknisk briljante musikere som dette, men Basile klarer seg fint, uten at han tar mye plass. Men dette dreier seg først og fremst om låtmaterialet. Igjen, det er lett å sammenligne alle progmetalband med Dream Theater, men dette er ikke så akrobatisk som DT, selv om DGM har de samme kapabilitetene. Her er det ikke halsbrekkende instrumentalisering bare for å ha det, dette er gjennomtenkte komposisjoner hvor alle partier har en funksjon. (Og selv o dette faller i kategorien "progmetal", så er det ikke veldig "metal" - disse karene er tydelig inspirert av AOR og band som Kansas også.) Det er episk, det er melodisk, det er fengende og det er følelsesladd. Det låter både friskt og samtidig litt nostalgisk, og det er variert nok til at de våger ta i bruk både synth, fløyte, fiolin og strykere når låten krever det. Dette er et såpass sterkt album at det er vanskelig å dra frem et høydepunkt når det ikke finnes dødpunkter, men favorittsporet akkurat i skrivende stund er antagelig det avsluttende 14-minutters eposet “…of Endless Echoes”, som er så grandiost at det burde ses på storskjerm. Og skivas vakreste gitarsolo fra Mularoni. Tidenes beste italienske skive? Trur det, altså. Geir Amundsen

82 NRM 4-2024

ENTOMOPHTHORA Instinctual Disease Soulseller 3,5/6 22. november 2024 Å ramse opp band som Tom Wahl og Roger Isaksen har spilt i fyller i seg selv et eget nummer, da begge har en lang og variert bakgrunn i Trondheims rock og metalmiljø. I denne konstellasjonen, hvis navn anbefales å begi seg ut på i edru tilstand, kombineres Wahls tradisjonelle death metal tilnærming med Isaksens moderne ekstrem metal. Dette flettes godt sammen i låtene, men jeg vil nok si at åpningslåta «Artwork Of Madness» har en overvekt av det klassiske, mens på tittelkuttet peker pila mest i ekstrem metal retningen. Duoen gjør også en absolutt godkjent versjon av Sepulturas «Mass Hypnosis», som kun avbrutt av et lite Voivodisk øyeblikk på drøye minuttet følges opp av «Vortex Of Violence», og det slår meg at den Sepulturalåta ikke er helt malplassert målt opp mot bandets eget materiale. Plata avslutter med episke «Aftermath» og Entomophthora har servert oss en variert og massiv halvtime. Det er mye kult her, men min smak når det kommer til death metal heller nok mer mot det gamle og skitne. Dermed slår jeg ikke hjul over alt på «Instinctual Disease», men synes absolutt det er liv laget for denne konstellasjonen. Ronny Østli

GHETTO GHOULS Vigilante Crusaders Screaming Skull 4/6 4.oktober 2024 Siden 2020 har Trondheimsthrasherne vært ganske rause på EP fronten, men nå er det dags for å ta steget opp til en fullengder. Hvis man, som meg, ikke har fått med seg disse utgivelsene kan det nevnes vi snakker crossover thrash. Jeg klarer ikke la være å tenke på Municipal Waste. En ting er musikken, men også attituden. Det er fargerikt og uhøytidelig. Bandet sier selv det er mye humor, og det gjenspeiler litt sjangeren slik man husker den fra sent åttitall. Sekstetten

kjører på med to vokalister, noe som skaper variasjon og dynamikk. Uten å ha beskrevet en eneste låt skjønner kanskje de fleste nå i hvilket landskap vi er i. Det er intenst og forholdsvis hektisk tempo, men i «Savage Street» og «Unspeakable Terror Awaits» hentes groovet og tyngden frem. Min egen favoritt er «Wasting Street Scum». Ikke at denne skiller seg vesentlig ut, men for meg inneholder denne vinnerriffene. Municipal Waste er nevnt, og plata er i likhet med deres musikk mastret av Joel Grind, og har omslag av Andrei Bouzikov. Om Ghetto Ghouls tilfører metalverdenen noe nytt? Overhodet ikke, men en snau halvtime med dette fungerer helt utmerket i mine ører. Ronny Østli

GRAND MAGUS Sunraven Nuclear Blast 5,5/6 18. Oktober 2024 Så er omsider svenske Grand Magus endelig klare med sitt tiende album, og hele fem år har det gått siden “Wolf God”. Sjefen sjøl, Janne “JB” Christoffersson, kunne fortelle oss i forrige nummer av blekka at årsaken var manglende motivasjon under epidemien og at ting gikk trått. Heldigvis fant Janne & Co. tilbake gnisten og når de først har nådd en milepæl med sitt tiende album er det jo like greit å gjøre det med bravur. Her får du servert et reinspikka heavy metal album av ypperste sort, og i likhet med forrige skive er alt spilt inn live i studio. Og det høres, for dette svinger virkelig. Av alle ting så er også “Sunraven” et konseptalbum basert på Beowulf-sagaen, og det funker som juling. Jeg synes rett og slett Grand Magus har klart å bryte litt med tidligere skiver og har fått inn en anelse mer variasjon i låtene. Misforstå meg rett, jeg elsker bandet når de pumper på med riff og masse testosteron, men denne skiva har noe helt unikt over seg og vokser for hver gjennomhøring. Spesielt vil jeg trekke frem låta “Hour of the Wolf” som er noe av det beste de noensinne har kommet opp med. En majestetisk låt med en liten dose allsang og Iron Maiden i seg, og går du ikke ut i luftgitarpositur av denne så er det noe alvorlig galt med deg. Verdt å trekke frem er også “To Heorot” hvor Janne Christoffersson virkelig viser ren magi med øksa si. Slik skal ekte heavy metal spilles. Men når sant skal sies så er det ikke en eneste skjem låt her. Jeg nevnte også at skiva er spilt inn live, og dette er oppskriften på hvor perfekt heavy metal kan låte. Trommelyden til Ludwig Witt er til å få en skikkelig krammis av, og for ikke å snakke om bassen til Mats Skinner som pumper på som Ron Jeremy i sine glansdager. Jeg skal

ærlig innrømme at jeg hadde gått litt lei av Grand Magus etter “Wolf God” og sågar hadde lave forventninger til denne skiva, men snakk om å måtte gå holmgang med døden til følge. “Sunraven” er i mine ører faktisk en av de sterkeste og mest gjennomførte skivene de har lagd, og det sier ikke så rent lite. Helt tydelig at bandet hadde godt av en liten ufrivillig pause og at de kom ut av epidemien mer enn klare for å dra i viking igjen. Sliter du med dårlig skjeggvekst eller generelt trenger en vitamininnsprøytning i høstmørket så har du sannsynligvis mirakelkuren her, for “Sunraven” er fylt med mer testosteron enn en busslast med hissige ishockeyspillere. Kort oppsummert er dette en bauta av en skive som selv Harald Hardråde ville gått god for. Pål J. Silihagen

HOUSE OF LORDS Full Tilt Overdrive Frontiers 4/6 11. oktober 2024 House of Lords er ute med sitt 12. album i rekka og er det noe nytt å melde fra den kanten? Neida, James Christian & Co. pøser fortsatt på med sin melodiøse hard rock uten at det hverken imponerer eller skuffer. Christian har fortsatt sin karakteristiske stemme godt intakt, selv om det til tider høres ut som det er brukt greit med autotune i studio. Likevel låter han fortsatt bra og klarer å skvise ut noen gamle kunster med bravur, og gode låter er han også fortsatt i stand til å lage. Spesielt gynger det bra av låtene “Bad Karma” og “Still Believe”. Like bra gynger det ikke av den svulstige balladen “You’re Cursed” som definitivt er skivas svakeste og mest pinlige øyeblikk. Heldigvis er sistnevnte låt det eneste å skamme seg over her, for resten holder et bra nivå. Jimi Bell på gitar leverer nok en gang en rekke fete riff og delikate soloer, og selv om han ikke er den mest spennende og innovative gitaristen, så gjør han akkurat det han skal og gir låtene akkurat den dynamikken de skal ha. Keyboardist Mark Mangold er også fortsatt med og krydrer lydbildet akkurat passe med sine ferdigheter på tangentene. På trommer finner vi svensken, Johan Koleberg, som noen vil dra kjensel på fra det litt tyngre svenske bandet Wolf, men han gjør sakene sine bra også her med å piske skinnene akkurat passe hardt for anledningen. Sammenlignet med bandets første tre skiver er dette selvfølgelig ikke i nærheten, men hvem hadde forventet det? Målt opp mot en rekke andre band og skiver innen genren i moderne tid holder dette høyt nivå og sklir behagelig inn i øregangene. HoL er et band med

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R

SKIVER SKIVER

sin signatur, det er fortsatt lett å høre, og fansen vil neppe bli skuffet. Jeg er ikke overvettes begeistret av den litt kjønnsløse Frontiers-produksjonen, men det er som det er, og som sagt så låter det heldigvis House of Lords tross alt og ikke minst som et helhjertet band. Pål J. Silihagen

MYLES KENNEDY The Art of Letting Go Napalm Records 5/6 11 October 2024 Listening to the first few seconds of the album, which kicks off with the title track, you might think you are listening to a classic blues tinged Aerosmith live record. Myles Kennedy, whose previous solo outputs (“Year Of The Tiger” (2018) and “The Ides Of March” (2021)) were more acoustic and rootsy, has delivered a third album that could be performed as a power trio, with a more riff heavy, guitar driven sound. There is something here for hard rock, metal and blues fans, and Alter Bridge, Halestorm and Slash devotees will not be disappointed. It is Kennedy’s heaviest and most accomplished solo record to date, and the strongest instrument within it is his commanding, skyscraping tenor voice, which soars during hard rock tracks such as «Say What You Will», «Mr. Downside», «Dead to Rights» and «Nothing More to Gain», and soothes and shimmers during the tender moments of «Behind the Veil», «How the Story Ends» and the sing-along, haunting ballad «Eternal Lullaby». His remarkable vocal performance does not distract from his talent as a guitarist. The guitar solo in the driving «Saving Face» is powerful, and the album is full of catchy riffs, rhythms and thick distorted grooves. The finale “How The Story Ends” contains a cathartic chorus, with lyrics inspired by the importance of standing up for one’s own interests and needs rather than taking a passive approach. It feels like Kennedy’s emotional emancipation. Easily a contender for 2024’s top albums of the year. Anne-Marie Forker

norwayrock.net

ham unik. Og her fikk du tittelen på din neste skive også, Ken; “Touch And Tone”. Det blir spennende å se hvor høyt “Symphony Of Life” ender opp på lista når vi gjør opp status om et par måneder. Jan Egil Øverkil

KENS DOJO Symphony Of Life 4,5/6 19. oktober 2024 Drøye tre år har gått siden gitarvirtuos Ken Ingwersen ga ut musikk under fanen Kens Dojo, men nå er altså “Symphony Of Life” ute, har vi litt å si i så henseende. De siste årene har nemlig den godeste Ingwersen seilt opp til å vise seg som en av mine favorittgitarister her til lands. Han har en dyp forståelse for såvel dette instrumentet, som bass og keyboards, som han også behersker godt, og sannelig programmerer han trommer riktig så lekent. Legg til at han er en strålende produsent (bare hør på Ronni Le Tekrøs “Extra Strong String” (1999), så skjønner du hva jeg mener. “Preludio” åpner ballet på innyndende vis, og setter standarden i løpet av sitt tilmålte minutt, der Ken viser hva han, uten å overdrive, er i stand til. Tittelkuttet har et tungt riff med et komp som sender oss rett tilbake til 80-tallet og kilder som Iron Maiden og TNT. På sine tidligere utgivelser har han vist at han er fint i stand til å presentere gitarriff som de store, og kreativiteten hans kan tidvis minne om selveste Steve Vai, i bruk av effekter og teknikk. Enkle og effektive riff med lekne fills fenger ørene gjennom hele utgivelsen, og med kjøkkenavdeling fordelt mellom Tom Arne Fossheim, Bjørn Olav Lauvdal og Sturla Nøstvik er alt lagt til rette for 43 minutter med fengende rock n´ roll. Kanskje er ikke samtlige 43 minutter like fengende, men det er utvilsomt et solid stykke arbeid som er lagt til grunn for “Symphony Of Life”, og låter som “All Those Years” (det var dette med låter i 6/8-dels takt da, som jeg har vært innom før), “Chase The Sun”, instrumentalen “El Dragon Nevado”, der han slipper løs virtuosen på seksstrengeren til gagns, og avslutningssporet “Fire In The Night” stikker seg ut som de sterkeste kortene. Kanskje spesielt åpningen og solopartiet på sistnevnte traff en nerve med en pitchbender-effekt jeg virkelig har sansen for. Én ting har Ingwersen gjort annerledes denne gangen; han står for vokalen på egen hånd. Med den samlinga av vokalister han har til rådighet, fremstår det som et noe merkelig valg, for vokalen står ikke i stil til resten av prestasjonene, uten at det egentlig er dårlig. Engelsken er litt ute ved noen anledninger, og det skurrer litt i det sangtekniske innimellom. Vi snakker ikke katastrofe her, men en (eller flere) rutinerte vokalister hadde nok hevet kvaliteten et hakk. Alt i alt har Ken dojoen godt i hevd her også, og som nevnt har vi en skatt av en gitarist, låtskriver og produsent i den godeste Ingwersen. Han har en touch og tone svært få er forunt, og i norsk sammenheng tillater jeg meg å kalle

KINGS OF MERCIA Battle Scars Metal Blade Records 5/6 25. oktober 2024 To år etter debuten sitter vi med beviset på at supergruppa bestående av ringrevene Jim Matheos, Simon Phillips, Steve Overland og Joey Vera ikke bare var et blaff og engangsprosjekt. Allerede på skivas første spor “Guns And Ammunition” levnes det ingen tvil om at samarbeidet nok en gang har båret velsmakende frukter. Hybriden mellom progressiv rock/metal og melodiøs rock balanseres på mesterlig vis hele skiva igjennom. Mye skyldes naturlig nok Steve Overland som kan få det meste til å låte både vakkert og fengende, men det er først og fremst låtene som virkelig er skivas største styrke. Produksjonen er også upåklagelig med en herlig balanse og dynamikk mellom firkløveret. Det er Overland og Matheos som har skrevet låtene sammen, og for en dynamikk disse to må ha seg i mellom. Her får du noe av det beste fra to (musikk)verdener, for å si det på den måten. Det er vel heller ikke til å stikke under en stol at både Vera og ikke minst Phillips hever låtene også, spesielt sistnevnte som har en unik evne til å krydre låtene delikat med sitt trommespill. Hør bare på låten “Legend” som er en ren oppvisning i hvordan det kan gjøres. Skiva er ganske så variert, og her er det nok av både FM og Fates Warning i skjønn forening, men det høres først og fremst ut som noe helt eget, og ikke en salig suppe av de to nevnte bandene. Hvis vi legger godviljen til så kan en spore ørlite grann Armored Saint også, men da i hovedsak helgene i de senere årene. Vera har uansett en umiskjennelig måte å spille bass på. Det kler låtene og det er helt åpenbart at Vera og Phillips også har et fruktbart samarbeid bak i rytmeseksjonen. Joda, dette var sterke saker og i mine ører låter det enda bedre enn debuten som samlet kongeriket FM og Fates Warning i ett. Kongene av Mercia sitter stødig på tronen og dette var en imponerende overraskelse på tampen av plateåret. Pål J. Silihagen

KLONE The Unseen Pelagic Records 4/6 8. november Fjorårets «Meanwhile» toppet en 25-årig løpebane for franske Klone, og oppfølgeren stiller minst like hørbar. Bandet oser av sindig dignitet og penner tålelig gode låter på en stadig mindre taktil progmetall-bunn. Yann Ligners vokale sonoriteter er unektelig gruppas trumfkort. Han påminner ingen andre på samme stilgren; snarere kan Ligners leses som en postmetallisk Eddie Vedder, men det er ikke bare vokallinjene som overdrar Klone et bekvemt, alternativt uttrykk. Tonespråklig, harmonisk og sonisk står en samlet kvintett med ett beint i grungen, noe det ljomende åpningssporet «Interlaced» forkynner med kostelig stolthet. Sådant faktum obstruerer ikke saksofon som valgt soloinstrument, og gitt franskmennenes erfaring og nyvunne melodiaksentuering, etter år som støyende enhet, kan man ikke si annet enn at syntesetenkningen avler frukt. «The Unseen» bærer forresten også skyld til Jeff Buckley og nedslående underkjente Freak Of Nature, eksekvert med en gjennomgripende, sublim eleganse man ikke ante konturene av for ti år siden og som muligens oppsummeres tekstlig i «Slow Down». Foruten «Interlaced», skivas ubestridelige akme, stiller pop-melankolske «After The Sun» og «Spring» i særklasse; sistnevnte drar ut i tolv minutter og postulerer bandet som psykedelisk postrockentitet, gitt 90-tallstentakler. Klone tilvirker sine ypperste arbeider 25 år ut i karrieren. Geir Larzen

KONKHRA Sad Plight Of Lucifer Hammerheart 3/6 29.november 2024 Danskenes platehistorie startet i 1993, og de var tidlig ute med å blande inn groove i death metallen. Death’n’roll elementer har vi også funnet hele veien, noe som har gjort skivene varierte. Og det har vært noe kult gjennom hele karrieren, men samtidig et band som for meg ikke er helt der

NRM 4-2024

SKIVER oppe. Og sånn er det nå også. Jada, jeg kan kose meg når jeg hører den uptempo singelen «Revolution», dronete «Seven Plagues», eller «The Lesser Key Of Solomon» som er min favoritt innen den mer tradisjonelle death metallen. Enkeltvis er en del låter fete, men jeg synes tre kvarter blir litt kjedelig. Til det er det litt for lite knagger som gjør at jeg sitter igjen med de store inntrykkene. Til bandets fordel er de ikke blitt noe svakere, da dette er slik jeg også husker de syv foregående skivene. Ronny Østli

LONERIDER Down In The Dust Escape Music 4/6 15. november 2024 Du har kanskje ikke hørt om Lonerider, men «Down In The Dust» er den tredje skiva fra supergruppa som består av drevne musikere fra band som FM, Thunder og MSG – og ikke minst har de en av de få trommisene her i verden som kan påberope seg legendestatus – Simon Kirke fra gigantband som Bad Company og Free. Og det er ingen tilfeldighet at et Englandsbasert band tok kontakt med en trommis bosatt på den andre siden av Atlanteren, for hvis det er ett band man kan sammenligne Loneriders musikk med, så er det nettopp Bad Company. Vokalist Steve Overland har kjent Simon Kirke siden de lagde en Wildlife-skive sammen for over 40 år siden, før FM var påtenkt, og mens Bad Company lå i dvale. Og Overland vil nok neppe benekte at Paul Rodgers er blant hans største vokale forbilder. På gitarer finner vi ex-Gillan-mann Steve Morris, en kar som er glad i sliden og som har lagd flere skiver sammen med Overland under Shadowman-navnet, hvor Chris Childs (Tyketto, Thunder) spilte bass, som han gjør her. Bandet (eller skal vi kalle det "prosjektet", siden de enda ikke har spilt en eneste konsert sammen) kompletteres av Steve Mann på keyboard, en kar med Michael Schenker og Lionheart blant tidligere arbeidsgivere. Og dette låter antagelig akkurat som du forventer ta en solid posjon med Bad Company, spe på med litt 70-talls bluesbasert Whitesnake og dryss over Overlands sjelfulle stemme, så har du Lonerider og "Down In The Dust". Vi snakker altså ikke om noe grensesprengende eller innovativ musikk, men det er heller ingen direkte svake låter her. Blant høydepunktene kan man dra frem åpningslåten "Shiver" eller singelen "Getting Closer". Dette låter helt nydelig, og med en slik erfaring på laget, kunne dette vanskelig slå helt feil. La oss håpe at disse karene får samkjørt kalenderne sine og flydd Kirke over fra New York for en liten

84 NRM 4-2024

Europaturné, for bare tanken på hvilke låter dette bandet kan spille utenom Loneriders repertoar, er grunn nok til å stille opp på en av konsertene deres. Geir Amundsen

MARILYN MANSON One Assasination Under God – Chapter 1 Nuclear Blast 5/6 22. November 2024 "One Assasination Under God Chapter 1" føles ut som en slags dystopisk reise gjennom alle ni låter. Albumet kan gå på repeat og føles tidløst, men moderne på en og samme tid. Marilyn Manson og Tyler Bates har gjort en solid jobb med produksjonen av noe som ryktes til å være noe av det beste bandet har gitt ut i deres karriere. Min personlige kjennskap til Manson er som flere andre - “han litt rare fyren som alltid har vært der”, men på den beste måten. Jeg har vært innom han veldig sporadisk gjennom livet mitt, men synes han alltid er en spennende karakter å bli påminnet om at eksisterer. Selv om han kanskje ikke har vært den mest populære gutten i klassen opp gjennom, og etter at manager Tony Cuilla droppet ham i 2021 etter alle anklagene - så skal det sies at det er lite som stopper han fra å fortsette å lage musikk som er verdt å høre på. Et godt eksempel på å skille kunsten fra artisten? Manson fyller en plass i rockemusikken jeg tror det er få som kan erstatte, og med dette albumet bevises dette nok en gang. Det er rått og tungt med låter som “As Sick As The Seacrets Within” som også var platens første singel, og “A Funeral Without Applause”, men følelsesladd på mange måter. I tillegg til en lekenhet man kjenner Manson for tidligere halvveis inn i albumet og utover. Det er mye å leve seg inn i, og jeg tror dette albumet er noe alle kan finne noe de liker hos. Det er mye å gå inn i her, og noe musikk kan ikke enkelt forklares men må rett og slett oppleves. Jeg er spent på hva Manson og Bates har planer om fremover, for hvis dette er første del av noe som blir flere album i vente… så venter jeg spent! Anja Ferguson Rønningen

MASSACRE Necrolution Agonia 4/6 08. november 2024 Death metal veteranene blåser i trender og relevanse, de ønsker å gå tilbake til sjangerens første tiår, fra 1984 til 1994. Det skal være enkelt, rått, groove og melodi. Når jeg hører på «Necrolution» så vil jeg si oppgaven er bestått. Åpningslåta «Fear Of The Unknown» starter rått og brutalt, i motsetning til tidligere skiver. Første singel «The Colour Out Of Space» og «The Things That Were and Shall Be Again» er mer melodiøse. Selv setter jeg de mer thrasha «Shriek Of The Castle Friek» og «Horrors of Hidden Truth» svært høyt. Ellers er det selvsagt riffbasert old school death metal som er oppskriften, med et ikke altfor polert lydbilde. Vi får til sammen seksten sport på drøye tre kvarter. Jeg synes det er en god og variert skive. I hvertfall når en vet at målet ikke er å overraske, men å holde på den gode gamle death metal tradisjonen. Sagt på en kulinarisk måte, det er veldig spennende å prøve ut nye og spennende retter, men noen ganger må en bare ha litt husmanskost. Ronny Østli

MELTING BRAIN CLUB A Farewell to Colors 4.5/6 20 September 2024 Melting Brain Club claim that their goal with the five tracks on their debut album is to ‘… leker … med sjangere og utfordrer normer. Vi utforsker sjanger-elitistiske tabuer, samtidig som vi omfavner klisjeer.’ And they’d rather categorise themselves as “Progressive Stress”, which is fair enough given their approach is trying ‘..å skildre evigvarende uro med et instrumentalt uttrykk som konstant bygger seg opp og kollapser—en sonisk dynamikk som aldri finner ekte fred.’ So, did they manage to pull it off? Certainly, there is plenty of episodic songwriting and shifts from light to shade. The pieces – to call them “songs” probably does them a disservice – don’t all exhibit a great dynamic range, but that’s fine because there is plenty of interesting

stuff going on. The record is dense at its heaviest, but there is room for delicacy in the sparser textures. Their second single of the record “The Animal” is probably the truest to their intent, with its unsettling opening motif, which has the same kind of effect as the opening to “Close to the Edge”, or “VROOOM” by King Crimson, or “Darkest Light” by Haken. The song shifts into a beautiful open, rippling atmospheric passage before the darkness returns and the song collapses into a series of bellows which have an almost theatrical quality. The opener “The Last Dandelion” is similar but perhaps easier on the ear and a more gentle introduction to the record, not that it is light. It is dense, edgy, driven, but it is more accessible. Those two numbers serve as excellent bookends to a record which is as varied as the band seem to have hoped. “Colors” which blends a number of different styles of arrangement and songwriting sits in the middle, a complex polyphonic piece initially which settles down in its later sections with an ironic jaunty refrain. “Come Hybernation” flips things on its head and starts with a more measured tone, gentle, open, and the most accessible demonstration of the quality of the vocals on the record, which are generally good, and while not having a great range, have an excellent tone and authoritative delivery. “Cynic Comfort”, the second track, is perhaps the “odd man out”, sounding more like what you’d expect if The Smiths did “prog”. Generally, the musicianship is good, but without there being too much emphasis on technical ability for its own sake, though the guitar playing is dazzling at times and nimble. The backline is strong, tight, brutal even. For readers wanting to locate this album somewhere, the sound world most of all evokes Tool, Riverside, The Smiths. The vocals particularly are reminiscent of Maynard James Keenan, Morrissey, and Mariusz Duda. You may also hear bands like Kingcrow and Between the Buried and Me, Haken too at times, in the mix. It also encompasses some of the heavier progressive metal elements of Enslaved and Leprous. However, in this one respect the band have certainly succeeded – they have made a sound all their own, however much it may remind us of other members of the broad family of progressive music. This is an excellent record, especially for a debut, full of strong writing and good performance, and which rarely stands still long enough for there to be any chance of the listener losing interest. Alex Maines

norwayrock.net

SKIVER

MILE MARKER ZERO Coming Of Age Mile Marker Zero 3/6 4. oktober Connecticut-kvintetten er unektelig influert av moderne, progressive hærførere, som Riverside, Neal Morse og Steven Wilson, men står samtidig plantet i en erkeamerikansk tradisjon av melodisk radiorock. I likhet med forrige plate skjæres «Coming Of Age» konseptuelt, uten at så kan leses direkte av det musikalske materialet. Mile Marker Zero betegner et tilfelle av «tretten på dusinet». Stoffet kan vanskelig sies å være direkte dårlig – bandet holder teknisk stand – men det er fryktelig lite ved plata som tirrer et progressivt rockehjerte. En fullstendig manko på autonom tenkning og egenart, paret med generisk låtskriving, blir fremdeles fasit for undergrunnsaktørene som investerer fritiden i å innynde seg videospillmarkedet. Det er rent uforståelig at noen orker å utmeisle en låt som «Towns To Grow Up In», så lenge Neal Morse nærmest har tatt eierskap til denne typen lighter-svulstighet. Tonalt stiller hele «Coming Of Age» lettbeint og naiv. Tittelkuttets endskap etterstreber dramatisk omkalfatring, uten å føre kompositorisk substans som fyller brytningen. I atskillig mer konfronterende «Heavy Days» foreligger et mulig høydepunkt, inkapabelt å elevere platas totalitet. Du skal reagere suicidalt over at Neal Morse kun slipper to dobbeltalbum i 2024 for at Mile Marker Zero vil fungere medisinsk. Geir Larzen

MÖRK GRYNING Fasornas Tid Season Of Mist 4,5/6 Mörk Gryning var et av flere band på selskapet No Fashion som på midten av nittitallet fremmet black metal på den svenske melodiøse måten. På sitt syvende album, deres andre etter comebacket, er det fremdeles lett å høre at disse er svenske. Ja, jeg føler kanskje jeg får en liten reise tretti år tilbake. Så kanskje ikke dette er spesielt nyskapende, og kanskje

norwayrock.net

er ikke det intensjonen heller. Og for meg fungerer det fint. «Before the Crows Have Their Feast» blir for meg nærmest pinlig melodiøs. Tittelkuttet og «Tornet» er til gjengjeld svært gode låter. Melodiøst, men det tipper ikke over. Disse låtene er ganske så kjappe. Den tyngre «Savage Messiah» er min favoritt, der er det noe med riffene som ikke så opplagte. «Fasornas Tid» inneholder tolv gode låter innen svensk death metal, og nest sist får vi en annen favoritt av det kjappere slaget, «Det Svarta». Jeg liker mye av Stockholmbandets tidligere verk, og synes året slipp absolutt er i det høyere sjiktet av diskografien. Ronny Østli

NACHTMYSTIUM Blight Privilege Lupus Lounge 4,5/6 1. november 2024 Black metallens største svindler og drittsekk er tilbake, og jeg er usikker på hvor lett det blir for Blake Judd å gjenvinne tilliten hos sine fans. Fans har lært the hard way at man ikke bør forhåndsbestille, eller kanskje overhodet bestille noe som helst direkte fra bandet. Judd skal tilsynelatende være et nytt og bedre menneske, og videoen til singelen «Predator Phoenix» inneholder overskrifter og kommentarer, som vitner om at problemene ikke overses. Uansett er fokuset med denne anmeldelsen det musikalske, og det låter slik vi kjenner de fra senere skiver. Nevnte singel er god låt det, men jeg synes tittelkuttet og «Blind Spot» er langt sterkere. Dette god melankolsk black metal. «A Slow Decay» er, nesten som tittelen tilsier, en seigere låt, hvor vi får slide gitar. Jeg synes dette er et veldig sterkt album, så håper jeg virkelig for Blake Judd at dette ikke er spill for galleriet, og at fyren klarer å oppføre seg som folk. Jeg synes Nachtmystium har livets rett. Ronny Østli

NEAL MORSE & THE RESONANCE No Hill For A Climber Inside Out Music 4/6

8. november Ikke før er siste installasjon av «Joseph»-konseptet utstedt, så overmannes veteran Neal Morse av rastløshet. Mot gjengse prosedyre ringer han ingen tidligere bandkumpaner eller faste lekekamerater, men innbyr snarere yngre, lokale krefter til å delta i komponeringen og innspillingen av herværende plateprosjekt. Manøveren viser seg fruktbar, for «No Hill For A Climber» gestalter samme entusiasme og musikalske restitusjon som «The Grand Experiment», 2015-debuten fra The Neal Morse Band. Morse innrømmer at å kaste kunstnerisk ball med yngre musikere er dømt å yngle idéer som ellers aldri ville ha havnet i dennes forslagspott, selv om det aldri rår tvil om prosjektets kantor. Plata bokstøttes av to ekstensive stykker på til sammen femti minutter. Begge underlegges musikalske reisemotiv, men uten å fjetre blaserte lyttere. «Eternity In Your Eyes» sogner blant amerikanerens kjedeligste, oppstemte epos, mens tittelkuttet flanerer langs etablerte Transatlantic-avenyer, hvor et akustisk leirbålstrekk er det eneste som overrasker. Riktignok huser verket et vakkert, orkestrert postludium, men Neal Morse og The Resonance gjør best figur i knappere, poengterte tilslag, som det skumrende jazz lounge-nummeret «Thief», anført av sløy kontrabassfigur og hjemsøkende vokalharmonikk, gnistrende fargelagt av gitarist Andre Madatian. Det shuffle-forløsende omkvedet setter de involvertes skyld til både Steely Dan og Queen i relieff, mens påfølgende 5-taktskantring antenner ulmende King Crimson-incitamenter, før det hele kulminerer i vaudeville-teater, rustet med messingblåsere og strykere. Slik forarbeides fem minutter med kontrasterende, dog koherent musikk. «Thief» måler krefter med det absolutt ypperste fra Morses fetladne diskografi. Akustiskdrevne og symfonisk blendende «Ever Interceding» faller kvalitativt hakk i hæl. Selv om nevnte tospann utgjør kun 12 av albumets 67 minutter er de, isolert sett, verdt hele innkjøpsprisen. Geir Larzen

NEEDLEPOINT Remnants Of Light BJK Music 4.5/6 11. oktober Påbegynt av «Aimless Mary» i 2015 tilvirket Needlepoint et overmåte godt platetrekløver innen keyboardist David Wallumrød, og etterhvert batterist Olaf Olsen, mønstret av. Tilbake sto gitarist, sanger og idémester Bjørn Klakegg, samt bassist, arrangør og kapellan Nikolai

Hængsle, som rekrutterte Erlend Slettevoll på klaviatur og batterist Ola Øverby. «Remnants Of Light», bandets sjuende album, medregnet fjorårets konsertplate, markerer en ny æra for et av kongerikets ypperste og mest distinkte grenseoverskridere i landskaper av progressiv rock, jazz, psykedelia og 60-talls-pop/ folk, akkurat slik «Aimless Mary» innevarslet ni år tidligere. Klakeggs tonedialektikk er abstrus og ekstremt gjenkjennelig; større skussmål kan ikke skjenkes en låtskriver. Bandets soniske verdisett fremstår like identifiserbart. To nye musikere endrer nødvendigvis samspillsdynamikken, og «Remnants Of Light» klinger fornyet og entusiastisk, uten å klippe navlestrengen til triumviratet anno 2015-2021. Det stillfarne og akkordkomplekse tittelsporet legger lista for ei skive som nok er mer stemningsskodd lavmælt enn gitte forløpere. Stykkets ulmende førsteakkord bibringer falsk utrygghet; dernest øser Klakegg av engelsk hymnologi, ganske sikkert internalisert via Emerson, Lake & Palmer. Oppførelsen er smakfull og intim, uten å bli skjør. «Head In The Sand» stiller som skivas pop-alibi, med ryggmargen i den britiske Canterbury-scenen, gitt uimotståelig, sommersvalt omkved og instrumentrikt interludium som titter Gentle Giant i bakspeilet. Musiseringen slår ventelig gnister skiva gjennom – kronet av Klakeggs gjestmilde Al Stewart-uttrykk; sporadisk forsterket av gjestekorister. Synergien under klaviatursoloen i «Muse On The Hook» duperer all ubegrunnet skepsis til bandets nye konstellasjon. Platas senit faller først på vinylside nummer to – «Where You Two Once Held Hands» er et sveisent og smellvakkert amalgam av elegisk hippierock, bredbeint rock og symfonisk jazz, hvor man skimter både 60-åras San Francisco og Steely Dan i nevene på et norsk ensemble som klinger ulikt alle andre. Stykkets coda spiller forresten på lag med kryptisk, engelsk progrock fra cirka 1970 og representerer noe Needlepoint godt kan unne seg mer av. Klakegg og Hængsle er en vinnende duo, gitt nye lekekamerater. Det er ikke å betrakte som sannsynlig, verken i en mulig eller umulig verden, at «Remnants Of Light» vil bringe annet enn begeistring til alle som digget «Walking Up That Valley». Geir Larzen

OPETH The Last Will and Testament Reigning Phoenix Music 5.5/6 22 November 2024 Opeth’s 14th studio album and the band’s first concept record since

NRM 4-2024

SKIVER 1999’s “Still Life” tells the story of the legacy that a rich, conservative patriarch leaves to his children and a sick foster daughter, postWorld War I. It explores themes of betrayal, heritage and identity. The plot begins with the reading of the will, and almost all of the songs are simply numbered according to the paragraphs of the document, beginning with “§1”. None of them are long (there is nothing above 7 and a half minutes), but the paragraphs do come together to form a “whole”. Let’s take a read together… “§1” was first released as a single and much of the metal world celebrated the return of frontman Mikael Åkerfeldt’s growling vocals. Let’s be clear, just because the “growls are back” along with some heavy, aggressive elements does not mean Opeth have returned to their death metal origins. The band continue on their progressive path but masterfully weave together their mastery of progressive and death metal music with jazz and cinematic majesty, the latter being a key element of “§1”. The introductory mix of bass, keyboards and drums is followed by an outburst of mammoth riffs and death growls, as powerful as those on “Ghost of Perdition”, and then breaks down to just keys and orchestra. “§2” swings with groovy guitars, shifting tempos, captivating keyboards and spoken-word narration from Ian Anderson of Jethro Tull, who reads the will. When Joey Tempest’s vocals arrive, they are subtle and illuminate the background of Åkerfeldt’s clean vocals. It’s one of the album’s most intriguing compositions. “§3” is equally intense and shifting with stop-start riffs, bombastic strings and haunting low register clean vocals. It has some of the hallmarks of a dark prog epic. “§4” is a free and complex, weaving together Anderson’s flute interludes, an enchanting harp section, Martín Méndez’s groove laced bass, driving, powerful drums from Waltteri Väyrynen and stunning guitar work from guitarist Fredrik Åkesson. The pastoral, warm orchestral introduction to “§5” leads to brutal guttural vocals and relentless rhythms, with handclaps, a Middle Eastern motif, and soaring guitar segments in between. It’s a perfect fusion of atmosphere and aggression. Väyrynen’s drums shine on “§6”, as does Joakim Svalberg’s ornate synth. His keyboard solo on this track is classic 70’s prog era. Anderson’s spoken word returns on “§7”, which has a deep, resonant bass groove from Mendez. The suspense and tension are enhanced by not rushing to reach resolution, something that Åkerfeldt has mastered. Towards the end of the track, however, there is a sense of forthcoming resolution, and it is finally reached on the closing piano-led ballad “A Story Never Told”, the only track not named after a paragraph. The song contains one of the finest, most emotional guitar solos on any Opeth record. Åkesson seems to channel Ritchie Blackmore, David Gilmour and Gary Moore all at once while still maintaining his own identity. Svalberg’s piano work is sympathetic and sensitive, complimenting Åkerfeldt’s clean vocals, which are heartfelt and as moving as they are on the band’s “Damnation” album.

86 NRM 4-2024

Like Scott Walker’s “The Drift”, “The Last Will and Testament” is so dense in places and full of unconventional song structures and twists that, on a first listen, it might bewilder a few listeners, but be patient, this album is a “grower”. Musically diverse and yet cohesive, it’s a unique soundscape of intricate and imaginative compositions, flawless production, and accomplished and sophisticated playing with fresh energy injected by drummer Waltteri Väyrynen. Yes, Åkerfeldt’s growls have returned, but Opeth have not taken a step back in time, on the contrary, they have evolved and pushed boundaries, which is ultimately what the true meaning of “progressive” is. Anne-Marie Forker

PANZERCHRIST Maleficium Part 1 Emanzipation 4,5/6 6. desember 2024 Danskene har levert god death metal gjennom sine tretti år, men også fjorårets plate, «Last Of A Kind», som helte mer over i black metal gata, var god. Der var produksjonen hakket mer skitten enn på årets slipp, som også har mye black metal i seg. Ja, bunnen er death metal, men jeg vil tro fans av seneste Marduk skal kunne kose seg med denne. Det starter ganske rett i trynet med «Blood Leeches», men jeg foretrekker mer det midtempo og drivende, som «Weak Is The Flesh» og «Mist Of The Moat». «Confessions» har episke tendenser, mens «Sister Death» er en fet låt som oppsummerer hele skiva. Sonja Rosenlund Ahls vokal er vesende og i tillegg til soundet en avgjørende faktor at det er mye black metal i dagens Panzerchrist. Sjanger i seg selv er uvesentlig hvis musikken duger. Jeg synes denne er svært bra, og i toppsjiktet blant bandets ni album. Ronny Østli

PIL & BUE Live In Alta: Bonus Level 1 FriskPustRecords 5/6 15. november 2024

Nordnorske Pil & Bue har etter hvert blitt kjent for sine energiske opptredener på rockescener rundt om i det ganske land. Og da ryktene begynte å gå om at tospannet hadde et live-album i emning, var spenningen stor om produsent Ariel Sivertsen ville klare å fange det dynamiske lydbildet som vanligvis manes frem når duoen plugger i. Vel. Her er svaret. Og du søte joker. Helt fra introen på åpningslåten «Select 2 Players» til avslutningen med «Rube Goldberg Machines» har produsent Sivertsen fanget råheten på scenen til de grader. Bandet låter faktisk like kult som de gjør på ordentlig. For de som fortsatt ikke har fått det med seg: Pil & Bue består av Petter Carlsen på gitar og vokal og Gøran Johansen på trommer. På studioinnspillinger kan man lett fylle på med bass, men fra scenen, med bare to musikere, er duoen avhengig av ekstremt fyldig gitarlyd og en trommis på høyoktan. Sammen blir den eksplosive blandingen ofte til et fyrverkeri. Få ting slår et deilig live-album. Det som lar deg pirre borti konsertopplevelsen mens du sitter og koser deg i din egen stue. Det er imidlertid langt fra en selvfølge at det lar seg gjøre. Når låter leveres i samme utgave som studioinnspillinger blir det fort gørr kjedelig, og er det for surt er det igjen for jævlig å høre på. Som gammel Alice Cooper-fan vet jeg alt om dette. Da snakker jeg ikke om platte «live-innspillinger» fra studio, men heller tvilsomme prestasjoner levert ufiltrert fra scenen - for så å festes på tape. Men herre min hatt hvor kul Cooper er live, når man er i salen. Nok om det. Poenget mitt er at om ikke altfor mye må innom studio for å repareres, er balansegangen rimelig smal. I tillegg må, og dette er kanskje det viktigste av alt, produsentene sørge for et engasjerende lydbilde. Uten det spiller det liten rolle hvor hardt musikerne jobber. På "Bonus Level 1" leverer både musikere og produsent. For å skape det kolossale lydbilde splitter Carlsen signalene fra sin Dusenberg baritone-gitar i tre retninger, hvor bassignalet blir tatt en oktav ned. På live-opptaket har i tillegg produsenten skapt ekstra magi ved å bruke to mikrofoner på begge gitarforsterkerne, hvor signalene forsinkes litt på én mikrofon til hver av forsterkerne. Dermed fylles lydbilde i både dybde og bredde. Albumet består av syv velkjente Pil & Buelåter og er spilt inn under sommerens festivaljobb på Alta Live. Duoen går heller ikke av veien for å improvisere underveis, dermed får flere av låtene nytt liv. Som eksempelvis «Fire» som har fått tre minutter ekstra her. Samtidig som albumet ble sparket på markedet, ble også en konsertfilm fra samme spillejobb lansert. Dermed ligger mye til rette for solid hjemmehygge fremover mot jul. Alt er likevel ikke bare tipp topp. Dette er et live-album, men publikumslyden er direkte tam. Selv om det ikke var 3000 publikummere på konserten, som Carlsen spøker om underveis, hadde jeg håpet på litt mer sprut fra den kanten. Jeg klarer heller ikke bestemme meg for om småpraten som er fanget opp av mikrofonene helt på slutten er en genial kuriositet, eller bare rart. Foreløpig er albumet bare å finne på digitale plattformer, men så

kult som duoen låter her, håper jeg på håndfaste utgivelser etter hvert også. På grunn av publikumslyden ble det ikke toppkarakter, men alt i alt et veldig bra livealbum. Freddy Ludvik Larsen

RUUN Corrosive To The Soul Selvfinansiert 11.oktober 2024 Eirik Waadeland har jeg tidligere omtalt i Ungt Blod seriene. Han var delaktig på utgave nummer fire og fem. Allerede den gangen var Ruun etablert og rundt Ungt Blod # 5 ble debutplaten «Impermanence» sluppet. Dette er over to år siden, og nå i høst slippes en EP bestående av to låter. Vi snakker death metal, og i likheten med debutplata låter det klassisk og småskittent, men også teknisk og velspilt. «Corrosive To The Soul» er første låt, og er den som er min favoritt, selv om EP-en er jevn og det slett ikke er noe feil med «Parasomnia» heller. To låter og ti minutter er litt vanskelig å sette karakter på, men synes dette råere lydbildet kler bandet bedre, og får dem til å virke tøffere. Med dette utgangspunktet ser jeg frem til neste fullengder. Ronny Østli

SANDVEISS Standing In The Fire Folivora Records 5/6 11. oktober 2024 Noen ganger vil skjebnen ha det til at du ramler over helt ukjente band på en eller annen sosial plattform. Så var tilfellet for min del når det gjelder Sandveiss. Dette bandet kommer fra Canada og er nå klare med sitt andre album, og liker du tung hard rock av den gamle skolen så bør du definitivt sjekke ut dette bandet. Bandet er tungt inspirert av klassisk hard rock ispedd litt prog, men de er vanskelig å putte i en bestemt bås. Tenk deg en blanding av Black Sabbath, Mastodon, The Sword og Opeth, så har du en viss formening. “Standing In The Fire” låter både velkjent og fremmed på en gang. Spesielt iørefallende er vokalist og gitarist, Luc Bourgeois, som med sin stemmeprakt fører deg rett inn

norwayrock.net

SKIVER

i drømmeverden med tunge riff, lekende gitarer og massive trommer som bakteppe. Nå høres det kanskje ut som at dette er knallharde saker, men det er det ikke. Miksturen av gamle, edle dråper og nyere varer er rett og slett uimotståelig og fengende. Nok en bekreftelse på at det finnes glimrende band der ute som fortsatt evner å skrive gode låter og ikke minst fremføre dem på eminent og autentisk vis. Skiva er ganske så variert selv om det meste befinner seg i hardrockens tunge favn, og spesielt vil jeg trekke frem tittelsporet samt “No Love Here” som skivas sterkeste spor, men det er ikke et kjedelig øyeblikk å spore gjennom de åtte låtene. Og det er nettopp slike oppdagelser og skiver som fortsatt gjør det spennende å være musikkanmelder. Men jeg glemte noen ord om produksjonen som er vel verdt å nevne. For det hender at både gode låter og talent ødelegges av møkkalyd, men det er heldigvis ikke tilfellet her. Det låter grisefett og bør spilles på høyt volum! Kort oppsummert er “Standing In The Fire” en fantastisk skive som virkelig fortjener all mulig oppmerksomhet, og vil definitivt klore seg inn på årets topp-10 skiver for min del. Pål J. Silihagen

SERGEANT THUNDERHOOF The Ghost Of Badon Hill Pale Wizard Records 3 /6 15. november Femte reelle studioplate fra engelske Sergeant Thunderhoof vinner på erfaring og eksterne påtrykk fra publisister om å begrense seg til ett vinylsett – en fordring alt for få plateselskaper holder i hevd. Resultatet er bortfall av daukjøtt, og strammere strukturer. Stilistisk prolongeres dobbeltalbumet «This Sceptred Veil», i vaker av akustisk folk, doom-metall og bekmørk, ultramelodiøs postrock, med psykedelisk ferniss. Lydbildet er dynamisk og klangrikt, og problemer tilknyttet eklatant identitet – bandet sjeler ukritisk til eksempelvis Soundgarden og Katatonia – døyves for så vidt ved fundert, 90-talls-isende patos. Kvintettens tempokontrollerte metallstrekk bringer intet nytt til bords; da stiller faktisk akustisk-folkloristiske strekk atskillig spenstigere, anskueliggjort ved intonasjonen av «Badon», som holder nøkkelen til videre progresjon. Evner Somerset-ensemblet å bryte med dogmatiske forestillinger kan her avstedkommes kunstnerisk forløsning. Jeg tviler dog, da bandets idégrunnlag burde ha vært hvassere ti år ut i karrieren. Geir Larzen

norwayrock.net

SIGN OF THE JACKAL Heavy Metal Survivors Dying Victims 3/6 22. november 2024 To album og en ep har vi tidligere fått av italienerne, utgivelser jeg har funnet mye glede i. Også denne gangen er tradisjonell hard rock fra midten av 80-tallet gjeldende. Likevel synes jeg det låter litt plattere nå. «Pedal To The Metal» er catchy og lett å henge med på, mens «Breaking The Spell» synes jeg har et refreng som minner om Mötley Crües «Kickstart My Heart», i tillegg til å være litt sidrumpa. Altså, et fyrverkeri sammenlignet med dagens Motley Crue, men sidrumpa opp mot tidligere SOTJ materiale. W.A.S.P.’s debut er heller ikke feil å sammenligne med. Det er vokalist Laura «Demon Queen» Coller som gir bandet identiet og hun gjør en god figur, og synger tøft, slik damer fremmet hardrock på åttitallet. Mye ålreit, men ikke helt der opp denne gangen fra Sign Of The Jackal. Ronny Østli

SLOMOSA Tundra Rock Stickman Records 5/6 15. september 2024 Slomosa operer i en sjanger man kaller «desert rock», men har gjort sin egen vri på det og kaller musikken sin «tundra rock». Som hovedpersonen bak bandet, Benjamin Berdous, selv sier: «En ørken må ikke nødvendigvis være varm. Verdens største ørken er jo Antarktis, så sånn sett er tundraen vår ørken.» Slomosas andre album oppleves som en naturlig oppfølger fra første albumet ifølge bandet selv, og det kan jeg være enig i. Med «Tundra Rock» opplever jeg bandet har klart å trekke ut det som funket aller best med første albumet, og bygd nye låter rundt dette. Suggerende driv, massivt trøkk, gode melodier, effektiv bruk av dynamikk og fengende vokalhook er oppskriften. «Tundra Rock» åpner med «Afghansk Rev», et litt kortere introspor som er stort sett uten vokal. Denne har bandet hatt i live settet sitt en stund, så en splitter ny låt er det ikke. Det er en seig sak, sedvanlig

Slomosa, og den leder fint inn i neste spor på albumet, «Rice.» Bandet kvier seg ikke for låter som starter med trommebrekk. Som trommis selv er dette selvsagt noe jeg setter pris på. Ganske tungt riff fra starten, før vi får et kjapt rolig parti før verset starter. Riffet i refrenget er høydepunktet i låten, fengende og mye framdrift. Spesielt de felles markeringene i riffet er tøffe. Neste låt er «Cabin Fever» åpner med et klassisk Slomosa-riff, og som utvikler seg og brukes på forskjellige måter i løpet av låten. Også her er refrenget høydepunktet for min del, spesielt utover i låten når bassist Marie Moe korer. Neste låt er «Red Thundra», som åpner med nevnte bassist Maries vokal i første vers før Benjamin tar over resten av låten. En sterk låt dette også, men jeg opplever at den mangler litt det lille ekstra som de andre låtene har. Andre halvdel byr på enda flere høydepunkter, blant annet det som for min del kanskje er den sterkeste låten på albumet i skrivende stund – «Battling Guns». Låten begynner litt mystisk med kun trommer og en én-strengs variant av hovedriffet, før det smeller til. Også i denne låten blir samme riff flittig brukt, men jeg opplever aldri at det blir kjedelig. Gjennom smarte endringer og variasjoner i selve gitarriffene, men også hvordan de andre instrumentene er arrangert rundt riffet, evner Slomosa å bygge gode låter som i utgangspunktet har få komponenter. Melodilinjen oppå hovedriffet som introduseres av bassen litt over halvveis i låten er som balsam for ørene, og når dette og refrenget slås sammen mot slutten av låten låter det storveis. Neste låt er «Monomann», en mer rett fram rockelåt, kanskje den som minner mest om musikken til sjanger-kollegaer «Queens of the Stone Age». Driver godt av denne også og definitivt en av de sterkeste låtene etter min mening. «MJ» er en låt av det litt tyngre og seigere slaget, åpningsriffet har en progresjon som kan minne om Gojira eller Mastodon. Enda en låt med et sterkt refreng hvor gitar og bass er bærende, mye driv og smarte markeringer. Siste låt på albumet er «Dune», en litt annerledes sak som bandet selv har sagt at ble laget på en litt uvanlig måte, et klipp-og-lim lappeteppe av partier som ruller og går. Her får vi en del lydpaletter vi ellers ikke hører så mye av fra Slomosa, litt perkusjon og en akustisk gitar som nesten høres ut som en persisk setar. «Dune» er hovedsakelig en instrumental, men vi får bittelitt vokal helt på slutten. Den funker god som albumets siste låt og man får litt den psykedelisk feelingen man får fra låter som «Scavengers» eller «Psykonaut» fra første albumet. Alt i alt er dette en svært sterk oppfølger og jeg har ingen problemer med å se sammenhengen mellom musikken til Slomosa og suksessen de nå nyter. Tom Ian Klungland

SOLSTAFIR Hin Helga Kvöl Century Media 3,5/6 8.november 2024 Da tittelkuttet ble sluppet som første singel tenkte dette var jammen hardt. Er det en sånn skive? Svaret er nei, bortsett fra tittelkuttet og «Nu Mun Ljosi Deyja». «Hun Andar» som åpner er roligere og slik vi kjenner islenderne fra senere skiver. Stemningsfullt, men like fullt helt på det jevne. «Blakkrakki» er en sørgmodig mer groovy rocka låt jeg liker godt. Den har en punka attitude som skaper variasjon og dynamikk. Platas lengste spor, syv minutter lange «Salumessa» er en rolig stemningsfull låt som er min favoritt på Solstafirs åttende plate. Mye bra som vanlig, men jeg har gitt denne en del runder nå og klarer ikke bli kjempeengasjert. Ronny Østli

STEEL INFERNO Rush Of Power From The Vaults 4/6 29. november 2024 Denne internasjonale kvintetten er bosatt i København og «Rush Of Power» er bandet fjerde skive. Da «The Abyss» åpner skiva blir jeg både lyd og låtmessig dratt tilbake til midten av åttitallet og «Speed Kills» samleskivene. Der hvor både trommer gikk litt over stokk og stein både prestasjons- og lydmessig. Kjapp, rett i trynet, men like fullt catchy. Bandet liker nok bedre kategorien heavy metal, men jeg hører mye speed metal og tenker både Onslaught og Holy Terror. «Cut Down By The Chainsaw» er litt mer midtempo og er da slett ikke ulikt Under The Oak? Til og med vokalen får meg tidvis til å tenke på Jostein Sandaker. Skiva inneholder ni spor og en drøy halvtime med klassisk metal med et klassisk sound. Hakket mer nostalgisk enn originalt, og hvor relevant dette er kan helt sikkert også diskuteres. Jeg synes ikke det låter påtatt, og sound og låter tiltaler meg. Dette liker jeg. Ronny Østli

NRM 4-2024

SKIVER

SVARTTJERN Draw Blood Soulseller 4/6 6. desember 2024 Med sitt sjette album må Svarttjern kunne kalles veteraner innen Oslos black metal scene. I likhet med forgjengeren «Shame Is Just A Word» følger «Draw Blood» en fireårs syklus. Og nok en gang snakker vi stygg gammel black metal. Jeg liker godt tittelkuttet, «Erect Your Congregation» og «Lick My Flesh» som er mer i black/thrash gata. Den rocka og drivende «Aluminium Bat Domina» er min favoritt. ”Sin, Offer, Obey” avslutter skiva, og er hovedsakelig en tyngre låt som også troner høyt hos meg, mens «Don’t Contain Your Lust» og «Chop, Slit, Flay» treffer meg best av det som er mer direkte svartmetall. Nevnes bør også Rolling Stones låta «Under My Thumb» som jeg synes de løser godt, og får frem en stygg black metal feeling i en gammel rockeschläger. Ronny Østli

TAK MATSUMOTO GROUP TMG II Frontiers 4/6 6. desember 2024 Først og fremst: Du har kanskje ikke hørt om dette bandet, men det er en ekte supergruppe med Eric Martin (Mr. Big), Matt Sorum (Guns N Roses), Jack Blades (Night Ranger) og Japans fremste gitarhelt Tak Matsumoto. Tak Matsumoto er en av de mestselgende artistene i verden, som halvparten av den japanske rockeduoen B'z, som ifølge Wikipedia har toppet singellistene i hjemlandet over 50 ganger, og albumlistene 27 ganger. I 2004 gjorde han den første TMG-skiva og turnerte med Eric Martin, Jack Blades og Foreigner/ Whitesnake-trommis Chris Frazier. "TMG 1" var en av undertegnedes Topp 10-skiver for det året, hvor Matsumotos overraskende tonevalg gjorde rocken til noe utenom det vanlige, hvor påvirkningen fra asiatisk musikk og orientalske skalaer gjorde at den skilte seg ut fra mengden, og

88 NRM 4-2024

jeg har siden ved flere anledninger mast på både Martin og Blades om det ikke skal lages en oppfølger en gang. Forventningene var dermed store da Martin i sommer kunne fortelle at han skulle legge vokalen på en ny TMG-skive og gjøre konserter i september, denne gang med ex-Guns N Roses-trommis Matt Sorum bak slagverket. "TMG II" var tilgjengelig digitalt allerede i september, men ble ikke sluppet fysisk før i desember. Og etter flere gjennomhøringer må vi konstatere at denne ikke har de kanonlåtene som debuten hadde i f.eks. "Oh Japan - Our Time Is Now", "Everything Passes Away" og "Kings for a Day". Åpningslåten "Crash Down Love" er fin nok, en tydelig 80-tallsinspirert AOR-låt, men den store wow-opplevelsen uteblir. Så følger to duetter på rappen, og først ut er "Eternal Flames" med vokal fra jentene i Babymetal - veldig fengende låt, som lett kan kalles dance metal, men her overdøver jentenes skyggevokal eller koringer Eric Martins vokal. Og det samme kan man si om "The Story Of Love" med den populære japanske artisten LiSA, hvor hun fullstendig blåser Martin av banen. Låten her er derimot ikke så sterk, med ganske slitsomme vers. "Colour Of The World" er derimot en artig sak som låter veldig Beatlesk - a la "I Am The Walrus" eller "Strawberry Fields Forever". Vi må også trekke frem "Jupiter And Mars", "My Life" og den småprogressive "Endless Sky" som høydepunkter, mens i den andre enden av spekteret skiller balladen "Faithful Now" seg ut som et gjesp. Matsumoto selv spiller aldeles strålende, og på mange av låtene er det tydelig at dette er musikk med røtter i en annen musikalsk kultur enn den vestlige. Eric Martins beste dager er derimot dessverre bak ham, selv om det han gjør her er mer enn bra nok, men han er en skygge av den fantastiske vokalisten han var på 80-, 90- og 00-tallet. Her kunne Matsumoto med fordel ha benyttet seg av Jack Blades og hans vokal for å skape variasjon og kontrast. Så joda, hvis du liker klassisk melodiøs hard rock, fremført av rutinerte og dyktige ringrever, men knall lyd og allsangpotensiale, så vil du ikke bli dypt skuffet over "TMG II" - men det er skuffende at den ikke når førsteskiva opp til knærne. Geir Amundsen

THRYMR Saga Of The North Darkness Shall Rise 3,5/6 27. november 2024 Trym Torson sin bakgrunn fra band som Emperor og Enslaved skulle

være ganske så kjent. Når han nå leverer sitt soloprosjekt er det langt bortenfor nevnte referanser. Dette er ambient, og jeg tenker fans av Summoning og Mortiis vil finne mye glede i «Saga Of The North». Jeg er ikke veldig begeistret for sånn musikk, men jeg synes det er mye behagelig og vakkert på denne. Åpningen «Landsbyen» er veldig vakker, og går over i et uptempo parti hvor man kjenner godstemningen i denne byen. «Vandringen» er min favoritt, også den vakker og veldig melankolsk. I andre enden har du «Trusselen», som for meg bare blir som å høre på filmeffekter. Det gir meg ikke så mye. At det er musikk på plata her som er inspirert av filmer, og som kunne gjort seg som filmmusikk er jeg helt sikker på. Mye god stemning er det absolutt, og selv om det ikke er min sjanger, gir denne meg mer enn mye tilsvarende. Ronny Østli

TOUCHÉ AMORÉ Spiral In A Straight Line Rise Records 3/6 11. oktober 2024 Fire år etter deres 2020 album “Lament” gir post-hardcore bandet fra Los Angeles, Touché Amore ut sitt sjette studio album - "Spiral In A Straight Line". Jeg har alltid satt pris på Touché Amorés musikk på mørke høstdager, og dette er nok et album jeg kommer til å lytte til gjennom disse kommende ukene også. Albumet har en god variasjon av følelser innebygd i seg, men jeg kan ikke si meg like hardt revet med som jeg ble når jeg hørte deres 2013 album “Is Survived By” for første gang. Som virkelig er et album som er verdt å lytte til! Albumet som helhet fungerer bra og starter sterkt med låten “Nobody’s”, men jeg synes det føles ut som at noe mangler gjennom plata. Jeg savner noen flere låter som virkelig skiller seg ut for meg, som jeg har lyst til å legge til i spillelistene mine som enkeltstående låter jeg har på repeat. De har mye å leve opp til, og det er kanskje derfor standarden er satt der den er. Det kan hende jeg føler noe annet når jeg får høre låtene live på Parkteatret i februar, men vi får bare vente å se! Alt i alt er det på en måte akkurat det du forventet, uten å være noe mer enn det. Anya Ferguson Rønningen

DEVIN TOWNSEND PowerNerd InsideOut 5/6 25. oktober 2024 Selveste Devin proklamerte i forkant av albumet at dette skulle virkelig bli tunge saker, men nok en gang overrasker han. “Powernerd” er et utrolig variert album som byr på det meste av stilarter og viser alle hans musikalske sider og inspirasjoner. Et godt eksempel er den pompøse og meget poppete allsang låta “Gratitude” som uten å fornærme noen involverte parter nesten kunne vært en Ghost-låt. Det er forøvrig nok av progressive krumspring her om noen nå skulle bli bekymret, men jeg synes han holder seg rimelig godt i tøylene. Som sagt er dette en veldig variert skive og som vanlig leker Devin seg med synth (EDM),blytunge gitarer og kort sagt det meste. Hør bare på låta “Knuckledragger” som er en leken hyllest/parodi til 80-tallet slik du sannsynligvis aldri har hørt det før. Og som ikke det var nok tar han også en tur innom U2 i form av “Ubelia” som er en neddempet minimalistisk affære. Minimalistisk til han å være altså. Det låter ikke helt U2 altså, men jeg tror han muligens har blitt litt inspirert. En av skivas sterkeste låter er i mine ører “Jainism” som viser spennvidden Townsend har i både låtskrivinga og produksjonen sin. En rett og slett fantastisk låt med et drivende fett gitarriff, og refrenget er en sann fryd. Produksjonen på hele skiva er en sann nytelse selvfølgelig, og Devin skuffer ikke med sin vegg av lyd. Her har det ikke blitt spart på noe, men han gjør det med både stil og finesse. Det låter overhodet ikke overprodusert eller sølete, bare utrolig fett. Selv om det er mange som har genierklært Devin Townsend tidligere, går jeg ikke av veien for å gjøre det samme på nytt. Han har en egen evne til å lage låter med substans som pirrer både nysgjerrigheten og trommehinnene. Å komponere låter på dette nivået er intet mindre en stor kunst. Det er vel også unødvendig å fremheve stemmeprakten som han nok en gang viser frem på flere låter. For ikke å glemme eminent gitarspill, men hva er det han ikke kan? Det føles absolutt ikke som om Townsend har gjentatt seg selv og han har virkelig klart å lage et nytt og spennende album som imponerer i all sin prakt. Det føles nesten som om hver skive med Townsend er et helt eget univers. Hold kjeft nå din gamle pompøse tulling tenker du kanskje, men jo hver skive representerer noe helt unikt og reflekterer alt som foregår oppe i skallen på Townsend. Det klarer han på magisk vis å formidle som det ene musikalske kunstverket etter det andre. Det krever selvfølgelig

norwayrock.net

SKIVER litt å følge med på alt som skjer på “Powernerd” og mulig dette fortsatt ikke er musikk for hvermansen. Men det burde det vært, og du trenger absolutt ikke være prog-nerd for å like dette. Her er det noe for enhver og hvis du ikke kjenner til Devin Townsend fra før og vil utvide din musikalske horisont så kan du like gjerne starte med “Powernerd”. Det er ikke for sent å oppdage dette unikummet av en artist og formidler. Pål J. Silihagen

TOXAEMIA Rejected Souls Of Kerberus Emazipation 4/6 15. november 2024 Til tross for at svenskenes historie starter i 1989, må vi helt frem til 2020 før vi får et album, og nå er oppfølgeren her. Nå er det ikke sånn at bandet har holdt det gående uavbrutt. Første runde varte fra 1989 til 1991, før de tok seg en pause på tjueseks år. De første årene var likevel viktige. Svensk death metal begynte å få fotfeste og ga bandet grunnlaget for det vi får servert nå. Dette er klassisk svensk death metal, med herlige innslag av death’n’roll. Jeg synes videosingelen «Blood Red» er en god representant her. Melodiøst er det også tidvis, og det er ganske lett å gjette at bandet er svenske. Den snaut tre minutter lange «Dawn Of The Enslaved» synes jeg er en kul sak som viser både det melodiske og det tyngre groovet. Toxaemia har ingen intensjoner om å finne opp kruttet på nytt, men leverer en god skive for oss som liker eldre death metal. Ronny Østli

TRIBULATION Sub Rosa In Æternum Century Media 5/6 1. november 2024 Så er vi kommet til nok et vendepunkt fra svenske Tribulation. At de beveget seg vekk fra death metal er det over et tiår siden vi erfarte. Denne gangen har ren vokal og tidvis mer poppa låter fått større plass i bandets lydbilde. Musikalsk vet vi at det finnes hardere band, men spesielt det med vokalen

norwayrock.net

er helt nytt. Allerede på åpningskuttet, og singelen «Tainted Skies» er dette dominerende, og man skjønner at denne type vokal er et bærende element, og ikke kun som en effekt. Og jeg synes dette fungerer utmerket. Jeg har strengt tatt savnet det litt tidligere. Etter forrige plate har bandet fått en ny gitarist, Joseph Tholl, og en del av bandet nye og rolige sider, som «Hungry Waters» og «Reaping Song» er signert han. Sistnevnte er virkelig mørk, og kanskje min favoritt på plata, sammen med «Time & The Vivid Ore», som er låta som minner mest om forrige skive. Også den signert Tholl. «Drink The Love Of God” er en annen god rocker, og denne får vi også på svensk, da under navnet “I Takt med Otiden”. Mange vil nok mene Tribulation går litt for langt denne gangen, men jeg synes det er en svært god, mørk og catchy rockeplate. Ronny Østli

ULVER Liminal Animals House Of Mythology 4,5/6 29. november 2024 For et års tid siden slapp Ulver låta «Ghost Entry», gjennom sine egne kanaler, og deretter har det kommet en og annen som nå utgjør Oslobandets trettende plate «Liminal Animals». Nevnte låt åpner ballet, og er en god elektronisk poplåt, slik vi er blitt vant til på Ulvers seneste plater. Denne følges opp av «A City In The Skies», en gitardrevet mørk pop/rock låt. Her merker jeg meg enkelte trommefills, som viser at det fremdeles henger igjen klassisk rockeband i Ulver. Et par roligere spor får vi også, hvor Nils Petter Molvær bidrar med trompet på «Forgive Us». Men for meg er det «Locust» som er en aldeles nydelig vinner av det roligste slaget. «Hollywood Babylon» er en favoritt, hvor jeg lukter et lite spark i siden til det typiske U.S.A. «Liminal Animals» avslutter med elleve minutter lange «Helian», en behagelig låt på norsk, hvor Jørn H. Sværen leser et dikt av Georg Trakl. Skiva er naturligvis dedikert Tore Ylvisaker, som har vært en av kjernemedlemmene siden 1997, og som forlot denne verden på sin 54års dag i august. Ronny Østli

UNDERTAKERS Ivory Tower Fücking North Pole Records 4/6 1. november 2024 Trondhjemsbandet Undertakers slipper i disse dager ut sin fullengder Ivory Tower på Fücking North Pole Records, etter å ha levert en serie singler de seneste årene. Undertakers har holdt på i noen år allerede, og ga ut sin første skive allerede for sju år siden. Mye har skjedd siden da, og i dag er bare trommisen Karl Skorstad igjen fra originalbesetningen. Om du har hørt deres tidlige materiale vil du legge merke til at soundet er veldig endret siden den gangen, og de sier de nå ser på seg selv som et nytt band. Allerede etter platas åpning, med den siste singelen Vultures, hører man at dette er folk som vil noe. De har føttene godt plantet i soundet til band som Turboneger, Norske Shining, The Hives og ikke minst Kvelertak. De har fått med Ivar Nikolaisen på gjestevokal på singelen It's all gone to Shit, passende nok. Vokalist Ole Pedersen har en ganske lik stil, og soundet til Undertakers er på mange måter soundet av ham også. Låtene bæres ellers av fengende gitarriff og mye bra koring. Etter å ha hørt gjennom noen ganger finner jeg mollharmonier som tidvis minner meg om gammel Suicidal Tendencies, det vanker fort stjerne i min bok av sånt. Det er noe thrash og punk inni miksen her også. Tekstmessig dreier det seg mye om frustrasjon over pandemi og verdens generelle skakkjørthet med krig og samfunnets ledere på egotripp. Her kan man igjen ane punk/hardcorebakgrunn. I tillegg til de to nevnte singlene, merket jeg meg fjerde låten Hollow og den litt roligere The Predator. Tittelsporet skal også nevnes, ikke minst for sin allsangfaktor. Igjen, de har forstand på harmonier og koring. Å ha fått med seg Per Borten som produsent skader slett ikke. Til sammen har vi her tolv korte låter, hvor halvparten er under 3 minutter. Dette er ei rask og glad plate som får frem rockefoten og jeg er nysgjerrig på å se hva de har å by på i en konsertsetting. Om jeg skal ha noen innvendinger så er det at låtene er temmelig like, så kan man jo diskutere om det er en svakhet eller ikke. Jeg liker denne plata, og det vil nok du også dersom du har sansen for musikk i denne tradisjonen. Thomas Rinnan

VANANIDR In Silence Descent Avantgarde 3,5/6 24. oktober 2024 Denne svenske kvartettens tidligere merittliste er rimelig lang, men siden dette er deres femte plate, er nok mange allerede kjent med historien. Og dette er mer klassisk stygg black metal, enn f.eks Amon Amarth, hvor trommis Fredrik Andersson tilbragte sytten år av sitt liv. Jeg tenker stadig på Nachtmystium gjennom denne skiva. Mest i stemningen, men også i sine tidligere dager musikalsk. Jeg finner en del kult i de mer stemningsfulle midtempo låtene, med «Superior To None» som favoritt. Tittelkuttets hovedriff er klassisk heavy rock, og dette er også en kul låt, som bidrar til variasjon, selv om også denne låta penser innom det mer sørgmødige. Ronny Østli

VON HERTZEN BROTHERS In Murmuration DoingBeingMusic 5/6 25. oktober 2024 Den finske brødretrioen Von Hertzen Brothers har i en årrekke levert skiver med klassisk rock/prog av høy kvalitet uten å få det store gjennombruddet noe andre steder enn hjemlandet - men kanskje kan deres niende skive "In Murmuration" gjøre noe med det? Bandets to foregående skiver var begge ganske progressive, men på denne nye utgivelsen har de beveget seg mer tilbake til de tidligere skivene, men kortere og mer instante låter og fengende refrenger, uten at de kan kalles et popband av den grunn. (Faktisk er det få band jeg sliter mer med å kategorisere enn nettopp Von Hertzen Brothers.) Jeg måtte google hva "murmuration" egentlig er, og det viste seg å være bevegelsene til store mengder av fugler som flyr hurtig og synkront i flokk, som coveret illustrerer. Albumet sparker i gang med et hoggende gitarriff på "The Relapse", og trommis Sami Kuoppamäki (også kjent fra Stratovarius og Apocalyptica) setter et høyt tempo før Mikko Von Hertzens karakteristiske og varme stemme

NRM 4-2024 89

SKIVER kommer inn. Påfølgende "A Good Life" er kanskje den mest progressive låten her, men klokker bare inn på 3.32 minutter - en vakker låt og blant de roligere på skiva. Førstesingel "Starlings" er en instant klassisk Von Hertzen-låt, og demonstrerer de glimrende koringene som store- og lillebror Kie (gitar) og Jonne (bass, keys) også klarer å levere på scenen. Så har vi lystige "Ascension Day", lett den mest fengende poplåten vi har hørt fra brødrene på mange, mange år. Og vi registrerer at på denne skiva er det færre gitarsoloer enn vi er vant med, men desto mer saxofon og keyboards. Det blir litt mørkere i andre halvdel, men det er flere roligere låter her som treffer godt i hjerterota - både den høytsvevende "Beneath The Silver Stars" og pianoballaden "Separation" er helt nydelige, og står i skarp kontrast til "Snowstorm", en tung og nedtunet låt som kan minne om nyere Opeth. Skiva ender på en höjdare med "Wait For Me" som bygger seg opp til fullt panorama, med kanskje Mikkos beste vokalprestasjon. Von Hertzen Brothers har et unikt særpreg og en eklektisk variasjon i musikken som gjør dem umulig å putte i bås. Men de evner å treffe fansen rett i hjerterota med sin emosjonelle musikk med innslag av både progressiv rock, classic rock, punk og folk, oftest med den mollstemte melankolien som kjennetegner nordisk folkemusikk. Likevel finner jeg bare èn vettug forklaring på at et band som f. eks. Muse fyller Telenor Arena, mens Von Hertzen Brothers knapt finner det økonomisk forsvarlig å legge turen til Norge – og det er at det ene bandet er britisk og det andre er finsk. "In Murmuration" traff meg ikke på første gjennomhøring, men etter å ha gitt den tid og oppmerksomhet har den vokst kraftig, og den har i skrivende stund inntatt plassen som brødrenes beste siden "Nine Lives" fra 2013. Sjekk den ut nå. Geir Amundsen

RICK WAKEMAN Yessonata Cherry Red 4/6 4. oktober Arbeidsnarkomane Wakeman har såpass mange titler i diskografien at selv fanatiske samlere går i surr. Fjorårets oppløftende studioplate, «A Gallery Of The Imagination», ble eksempelvis ledsaget av minst ett livedokument, simultant med oppføringen av «The Yes Suite» – en adapsjon for band og kor. Veien derfra til sonate for flygel var kort, og resultatet foreligger herved som limitert vinyltrykk, hvis B-side prydes av selvforklarende «The King Arthur Piano Suite». Wakemans navnetrekk finnes på flere album av essensiell

90 NRM 4-2024

art. Dernest tilkommer sterke og høyst anbefalte utgivelser, mens en hovedbolk fonogrammer eksklusivt myntes på komplettister. «Yessonata» faller inn under sistnevnte kategori, som en pleonastisk påminnelse om materialets skyhøye musikalitet. Yes-sonaten innbefatter over 30 strekk og fragmenter fra relevante Yes-album, med utgangspunkt i udødelige «Awaken». Yes-frelste vil finne quiz-glede i å navngi de ulike komposisjonene som nyttes, samtidig som potpurristruktur og løsninger for flygel kontra originalinstrumentering, særlig henimot «Close To The Edge», er interessant. Det er uunngåelig å leke med tanker om hva Den store europeiske tradisjons høvedsmenn ville ha ment om stoffet. Geir Larzen

MULTI-MEDIA

Nöthin’ But a Good Time: The Uncensored History of ’80s Hair Metal ParamountPlus 3,5/6 På strømmetjenester fra 17. september 2024

WIZRD Elements Karisma Records 4/6 6. desember Når uteksaminerte jazzmusikere vedblir å oppildne eget rockeblod ender man ofte i et amalgamuttrykk som svinger. Norske Wizrd lot utrette et forjettende debutalbum i «Seasons» fra 2022, og konsoliderer sitt kunstneriske ærend med «Elements», hvis stilpalett og melodiske forse ekspanderes. Uttrykket rotes i progressiv rock, jazz og psykedelisk pop – tonedialektisk ikke direkte på kant med et band som Motorpsycho – men det er først og fremst kvartettens kompositoriske løft man merkes ved. Materialet tilvirkes live i studio og innestår en organisk samspillsopplevelse man alene bejubler. Når dessuten de enkelte låtene utviser større melodisk dybde blir det lett å anbefale «Elements» som førjulsplate. Skisserte progresjon avleses alt i det Finneus Gaugeklanglige åpningssporet «GT, Me, My 6610», forøvrig gjestet av blant andre Sara Fjeldvær, som bibringer tett og fargerik sangharmonikk. Instrumenteringen kranses av brusende hammondorgel og klassiske synthesizere, mens Hallvard Gaardløs gjør overbevisende figur som hovedvokalist. «Elements» er dessuten ei morsom plate, uten enerverende fjas, hvor nevnte åpningsspor, «Mesmerized», aggressivt komplekse «The Void» og jazz-folkloristiske «!!!» imponerer i særlig grad. Nivået flater litt ut halvveis i programmet, men bandets andre album faller generelt godt i øret og taler i klartekst om en gruppering i ønskelig utvikling. Geir Larzen

Forventningene har vært store til denne nye dokumentarserien i tre deler, basert på den strålende boken «Nöthin’ But a Good Time: The Uncensored History of the ’80s Hard Rock Explosion», som tar for seg den LA-baserte hardrocken som dominerte store deler av 80-tallet. Her møter vi ikke bare musikere som Don Dokken, Jack Russell, Mike Tramp, Stephen Pearcy, Rudy Sarzo, Nuno Bettencourt og Bret Michaels, men også bransjefolk som managerne Doc McGee og Alan Niven og A&R-mannen Tom Zuzaut. Og merkelig nok også Slipknots vokalist Corey Taylor, som ikke har noe som helst med 80-tallsrocken å gjøre, annet enn at han tydeligvis er stor fan. (Det er for øvrig ergerlig at betegnelsen Hair Metal i det hele tatt brukes - et nedsettende kallenavn brukt for å latterliggjøre denne musikken, for å antyde at det bare handlet om håret og imagen, at det hadde null substans. Boka som serien er basert på het "Nöthin’ But a Good Time: The Uncensored History of the ’80s Hard Rock Explosion" - ikke 80s Hair Metal...) Del 1 tar for seg hvordan den tyngre rocken var i ferd med å dø ut da New Wave var på høyden i 1979, men Van Halen holdt fortsatt fyr i fakkelen. Så introduseres mange av de dominerende nye bandene, med Mötley Crüe og W.A.S.P. i spissen for den nye bølgen. Det er verdt å notere seg at ingen av musikerne i disse to bandene blir intervjuet, med unntak av sistnevntes trommis Steve Riley, som ikke var med på den første skiva engang. De kommer også inn på Quiet Riot, som var det første hardrockbandet til å toppe Billboard-lista, og Ozzy Osbourne som hentet to musikere fra nettopp Quiet Riot til sitt eget band, og flyulykken som krevde Randy Rhoads liv. Mange av historiene vi får fortalt er også gjenskapt i animasjonsform, noe som gir det en ekstra snert. Det går stort sett kronologisk, og i Del 2 er sjangeren på sitt største, selv om man kan diskutere hvorvidt Guns N Roses kan kalles et Hair Metal-band - men de eldste bildene av bandet,

og Slashs audition hos Poison, kan brukes som argument for nettopp det. I Del 3 kan man se slutten komme i det Nirvana begynner å lage bruduljer i nordvest, og plateselskapene begynte å signere bleke kopier av de vellykkede bandene i hytt og pine. Og man kan stille spørsmålstegn ved bruken av masse tid på forholdsvis ubetydelige band som Trixter, Kix og Tuff, mens de f.eks ikke engang nevner flere av sjangerens kanskje største band, som Bon Jovi og Europe. Her brukes heller tid på miljøet på Sunset Strip, og intervjuer med managere på klubber som The Cathouse og The Rainbow. Er du fan av sjangeren og har sett dine dokumentarer før, så er det ikke veldig mye nytt du lærer her. Men det er underholdende, med nok av elleville historier om fyll og fanteri og rock n roll galskap. Det er nok mer rettet mot de som ikke allerede har inngående kjennskap til 80-tallsrocken, og man har ikke inntrykk av at de som har lagd denne serien faktisk var til stede da det skjedde. Musikerne som er intervjuet kan man lure på om de i det hele tatt husker 80-tallet når de er intervjuet på 2020-tallet, og både Steve Riley og Jack Russell er nå døde. Og man kunne kanskje ha forventet at filmmakerne stilte spørsmålstegn ved kvinnesynet på denne tiden, da det var helt ok å ha halvnakne kvinner i bur på scenen. Ikke at man forventer en offisiell unnskyldning fra musikerne som nå er 40 år eldre og besteforeldre selv, men det blir litt lettvint å avfeie det med at «Sånn var det på den tida.» Som man så ofte har konkludert med: Joda, ikke verst, men boka var bedre! Geir Amundsen

norwayrock.net

NRM 4-2024