Norway Rock Magazine #117 4-2023

NORWAY ROCK MAGAZINE #117

God jul & godt nytt år P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net REDAKSJONELT ANSVARLIG Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Anne-Marie Forker, Freddy Ludvig Larsen, Geir Larzen, Johan Persson, Pål J. Silihagen, Linda Cecylia Taanevig, Shamini C. Thevarajah, Ronny Østli og Jan Egil Øverkil.

Foto: Anne-Marie Forker DESIGN Anne-Marie Forker

Da er jaggu nok ei runde rundt sola komplettert, og det er på tide å ta et lite og reflekterende steg tilbake og oppsummere med seg sjøl; hvilke skiver gjorde virkelig vei i både velling og øreganger dette året? Det vil si; det behøver ikke du, for NRM-redaksjonen kan som alltid stille med fasit og fortelle deg hvorfor skapet skal stå akkurat der. Om kanskje 2023 ikke går inn i historien med den feiteste gullskrifta hva musikkutgivelser angår, finnes det da saktens nok å senke sine soniske tenner i også denne gang. Vi vet hvor perlene ligger – og samtidig også hvilke skjell som framstår skuffende tomme!

Det nærmer seg både grevinne og hovmester på TV, og også vår lille avstemming kjører ‘same procedure as last year’ og havner tradisjonen tro på en bombesikker skandinavisk vinner, til alt overmål norsk. Videre er det vel heller ikke akkurat lovende ungfoler som besetter de neste plassene, men de gamle er dog fremdeles virkelig eldst. Men – nok preik, mer resultater! Vi gir deg plateåret 2023, på godt og vondt!

1. Kvelertak – Endling 2. Metallica – 72 Seasons 3. Rival Sons – Darkfighter 4. The Rolling Stones – Hackney Diamonds 5= Obituary – Dying Of Everything 5= Rival Sons – Lightbringer 7= Martin Miller – Maze Of My Mind 7=Bruce Soord – Luminescence 7= Enslaved – Heimdal 10. Avenged Sevenfold – Life Is But A Dream…

God jul & godt nytt år ønskes deg av hele NRM-redaksjonen!

Geir Amundsen «Dette synes me er stor stas! Takk for det, og takk til lesare og skribenter for nok ett godt utført år i rockens tjeneste» – Kvelertak

FORSIDE Joey Tempest (Europe) - Image: Anne-Marie Forker ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT 4 utgaver: Euro 10 https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe NESTE NUMMER I salg fra mars 2024

FÅ DET DIGITALE MAGASINET

4 nummer

Euro 10,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net

SPAR EURO 2

INNHOLD

04 04 Rival Sons 11 D’Virgilio, Morse & Jennings 14 Stage Dolls 16 Mike Mangini

22

20 Rozario 22 Sivert Høyem 25 Backstreet Girls 28 Halestorm 32 Europe

32

37 Dimmu Borgir 40 Firewind 42 Masterplan 44 The Almighty 50 The Winery Dogs 54 Temic

28

50

56 Stratovarius 58 Grave Digger 60 Steve Porcaro 66 Giantsky 68 Amaranthe

44 60

70 Therapy?

76 Dismember 79 Skiver 93 Retro 95 Multimedia

4

NRM 3-2023

norwayrock.net

Rebirth & Rejuvenation norwayrock.net

NRM 3-2023

5

Rival Sons followed up the release of their “Darkfighter” album earlier this year with another record, “Lightbringer”. We took a trip to Cambridge, England, on album release day to chat with frontman Jay Buchanan about making the record, how the cover artist created a response to AI, and how much the band f***ing love Norway.

TEXT AND PHOTOGRAPHY: ANNE-MARIE FORKER

I saw you in Tromsø this summer when you played in the land of the midnight sun, but you weren’t doing a European tour, you just popped across the Atlantic for two Norwegian festivals. Is Norway special to you?

Yes, Norway is special. From our first European tour we made our way up to Norway and we played Blå [in Oslo]. It was the culture and the midnight sun – we were really taken with it. There was something very romantic about the entire thing. We ended up developing so many relationships and becoming close with so many Norwegians that are to this day very close friends. I think that starting out at Blå – I mean, this is just Oslo – there have been so many fantastic festivals that we have played – but speaking specifically to Oslo, playing Blå and then coming back and playing Rockefeller – That’s a huge jump. So you skipped John Dee? There’s a venue between those two sizes that artists often play called John Dee, but it’s smaller.

I don’t think so – listen, if we’re starting to do the folklore, I’m gonna say we made the jump, but maybe we didn’t [laughs]. I recall coming back and making Norway a priority. It was a priority for the entire band, and the record sales and the reception by the Norwegians was very evident.

For a band just starting out anywhere, when you’re far away from home, when you get a warm reception, you don’t forget it – it stays with you. It’s a very special thing to be welcomed that way, because as a touring band, it’s like a gang – it’s us against the whole world – so any time a band can go somewhere and be appreciated for what they’re doing, it means the fucking world, and Norway was that, Norway was like that very quickly.

And it’s not just the Norwegian audience, it’s the team, it’s our agent and label people and close friends over there that helped spread the word. So, we fucking love Norway.

Yeah, your concert there sold out very quickly, in November.

That’s good to hear.

Yeah, we came up from Rockefeller and then went into Sentrum Scene.

What a beautiful venue! I remember playing at Rockefeller and seeing some pop artist had sold out Sentrum Scene and we all looked over there, our mouths watering, “God, we want to get to Sentrum Scene”.

The fact that you’ve had two albums named ‘Darkfighter’ and ‘Lightbringer’ with a break in between reminded me of the quote that Leonard Cohen sings – “There’s a crack in everything / That’s how the light gets in” [Jay sings the Leonard Cohen lyric] [Laughs] Figuratively speaking, there’s kind of a crack between these two albums – of about four months – why?

It’s understood widely that we are rapidly spinning toward binge consumption, as a world culture. We consume everything quickly now.

We want the songs we want, on our phone, we want them when we want them – we want them now – and we’re used to the immediate gratification, and that’s just… I can’t say that that’s negative or positive, that’s just the way things are. I want to get on Amazon and I want to order things – I want it fucking now! I want it to come to my house right now and I want the music, I don’t want to wait. That’s just the speed things are going, that’s just the velocity. Storytelling needs to work in a different way. To force our audience into a four month refractory period, and force them to appreciate, force them into a position where they have that four 6

NRM 3-2023

months to just digest “Darkfighter”, because it was a large statement – “Darkfighter” was a very heavy record, very big compared to anything we had done before – and we wanted that album to live on its own, and at the same time, instead of making one large record, we just didn’t have any interest in doing that. “Darkfighter” would be the twin brother to “Lightbringer” – double X chromosomes – whereas “Lightbringer” has more rebirth and has more tenderness in a way and so that would be the X/Y chromosome. We wanted to very specifically force a refractory period in the space in between the two albums so that when “Lightbringer” came, today, so it could be judged on its own merit. Also, at the same time, “Lightbringer” helps to provide context for the “Darkfighter” in a very meaningful way instead of just releasing them very quickly. If you ask people, they’ll always say “I want it now, give it to me now”. But for us, we specifically wanted to release it that way, and I’m really glad that we did, and I’m very thankful – it didn’t make thing easy for our management, it made things difficult for our management, it made things difficult for our label and all of our partners all over the world, because it was very unconventional. We were forced into the position with our marketing and all of our budgets, we had to make two albums work on one album’s budget.

So, you faced obstacles?

We faced many obstacles, and our team, the management, our label, everyone involved, we forced them into a position where they had to be very creative. Our European and UK publicist, Talita, we made things very difficult for her too. Everyone had to really check their resources and think outside the box, and I’m very thankful for all of the hard work that everybody did, because Scott and I knew that we wanted to go about things this way and we knew it was unconventional. But why not be unconventional? This is our ninth record – we can do what we want to do.

We don’t take our position for granted or the lifestyle for granted. Today I’m releasing another record. As a musician, I’m in a fraction, not even in the one percentile of musicians in the world that get to do this, that get to go into the studio and have the support of so many people. I’m over here in Cambridge right now, we’re going to throw a big party tonight and we’re all going to celebrate this new record that dropped.

Nice.

This is a big deal, this moment. Most musicians don’t get to make records, they don’t get to play these shows, they aren’t afforded an opportunity to live with their life completely tethered to the artistry of self-expression. So, I think that there was a strong tone, as we were making these records and figuring out how to go about things , but it was in the writing as well and in the production of these records, that I knew I needed to approach things completely differently than I ever had. I was at my wits’ end, thinking – okay, I’m very exhausted by the genre and the parameters of rock music, because, on a world-wide scale, so much of this genre is relegated to novelty and attitude, and rock has definitely earned that, rock has earned that bad name. I look at what is so popular in rock music – and there are some phenomenal bands out there – but the phenomenal bands aren’t the ones making headlines.

And selling out stadiums.

Yeah, it’s these other ones. So, looking at rock and feeling so frustrated – well if we’re going to be treated by the world rock community as a foster child and not get the recognition, then we don’t have to play into the hands of the genre. We can do exactly what we want. We can make the songs we need to make. And we’re a rock band, there’s no doubt norwayrock.net

about that, but let’s push the parameters of our own vocabulary. And we did that. There came a point in the recording where we said, if we can’t do it that way, we’re not going to do it. If we’re not going to completely rewrite the script, and push ourselves out into the scary woods, creatively, we don’t deserve wat we’re being given, we don’t deserve to be doing this. We need to really challenge ourselves, it’s what all of our heroes did. I think that there was a strong tone of conquest in making this record, and I think because of that there was a lot of uncertainty. We were going through the pandemic, and everything just going sideways in the United States through 2020, the election year. It was terrible, you know? Any time Donald Trump shows up, things get weird, and 2020 got really weird. We were going through a very peculiar time, and also artistically taking all these chances while going through that, and I think it put us through a lot – I know it – it put the band through a lot and it put our producer Dave Cobb… thank you, Dave, we love Dave so much, I’m just so thankful for his belief in us, for all these years, going through these records – I know that we definitely tested the limits of his patience. I just very thankful for him sticking with us, you know.

Did he see doing two albums in a year as a challenge? Had he done that before?

Oh, yes!

Did he have to do it all together?

Well, no. You see, it’s like this. We made a large collection and we didn’t know it was going to be two records. It was just that artistically, I knew I needed to say more than I had said, and even when we just had eight songs, Cobb would say “Ah, no, you’ve got a record, this record’s fantastic. You’re done, you have a record.” And me having to go back [makes knocking sound] “Dave….? It’s me, Jay, we need more studio time.” “I told you, you already have a record, what are you talking about?” And then we would have to book more studio time in.

With the one budget.

Yeah. And going through all of that, and then going back and needing another session.

“I wrote two more songs, I really need this.” It was a lot, it was a lot – Management having to push the label – it was a lot, it was a lot. But, I think that the final two tracks that were finished with the writing was “Darkfighter”, the first song on “Lightbringer”, at nine minutes, I had worked on for about three years before I showed it to Scott. All the classical and nylon guitar motifs and then I showed to Scott. He loved it right away and he wrote some parts on it too and we had talked about what we wanted that song to be. This was during the writing for “Feral Roots”.

I knew that I wasn’t ready to finish writing that song, so that it just stayed on the burner, and when it came time to make this record, Scott and I knew “Oh yeah, we need to record that song”.

My next question was going to be about norwayrock.net

that song – it starts with a dissonant riff, and I wondered if that was the first thing you wrote and then built the rest of the song around that.

Yes, that was the first thing I wrote.

Originally, it was going to be an instrumental, a classical piece, with full orchestration and that. I had always heard the oboes and the woodwind, the contrabassoon playing that [hums opening motif] with the oboe [whistles introductory vocal line].

You can really tell – you were saying about pushing yourselves, you can tell from the opening minute that’s what you were doing.

It definitely demands a lot of the listener.

So what we did was, I finally put the vocal arrangement and the lyrics, put everything together and the bought it back to Scott and he loved it. And then we said there’s just going to be a long improvisational jam in between the two bookends of the song. And so, when you listen to that huge acoustic solo section and everything that’s in the middle of that song, that’s all on the floor, that’s all improvisation.

I was right there, playing, and Scott was right there. He was playing a guitar that was just made for me, it’s my number one guitar, and he was beating into that thing so hard and I was looking over, going “Dude, be careful” but he was choking the notes out of that guitar like a fucking gangster and it was beautiful. So he’s doing that and Miley is playing the drums and it was just, like “there we go” and we tracked it live. Of course we had overdubs and different

layers to the song, always, but the meat of the song, the heart of the song, was all just recorded like that. So, there was that, in the last session, there was that song and – poor Cobb, he was going like “You really…. after all of these tracks, you really need to record a nine-minute song? With all of these different parts?”

So, you still brought that quite late in the process?

No. I had been working on that thing, writing that thing for a long time. It was a very complex song to put together, and then. So, there was that, and the other song in the last session, the last song that the band recorded, was “Mosaic”, and those are the bookends to this record, that’s the first and the last song of this record.

When I was talking about how there was so much in these two years’ writing, so much life happening, the pandemic happening, a bunch of deaths, people really close to me, it was just brutal – where it’s like you don’t even know how to grieve any more. You get like that and somehow, in your emotions, you just nail the door shut, it’s like you don’t know what to about that, so I just wrote. I remember we were on the “Pressure and Time” tour in 2021 in October, it was a brutal tour, I had just gotten COVID, and I had to stay in a hotel for ten days and we were losing our asses financially, and the whole band got COVID. We were being crippled financially, but we still wanted to stay on the road, and my first show back. Once I had quarantined, I flew up to just outside of…. I can’t remember – it was just outside of Pennsylvania, we stayed there and that night I woke up in the middle of

NRM 3-2023

7

the night, I was just laying there, I didn’t have my guitar or anything, and I just wrote the melody, the chords and the lyrics, I just wrote the song just laying in bed, and it felt like a gift. It came so quickly, and I grabbed the guitar, and I was like “wow, I’m even singing in the correct key, song is in the key of E” and I played this and I knew then – “Oh, now I can stop writing.” That’s all I knew to say. Mosaic - Now I’m done. All of this terror and all of this pain, and it’s done. The fever broke and now I’m done.

It just came to you and it was done so quickly.

Yeah, it was insane. And then I showed to Scott and immediately Scott writes that opening guitar measure, that’s like a perfect motif for this. That song came in and I just knew. Sometimes songs come like that, and when they do, boy I’m thankful because you can really labour over songs, like “Darkfighter”, I worked my arse off for all of that, and then bringing it to Scott and he’s playing the music. Writing lyrics and melodies is just a very different thing, there’s a lot of…… I don’t know, the voice for those things comes from a different spot. Cause I play instruments, but the voice for that, wherever that antenna is that picks that stuff up, is really different, for me it is.

Do you usually need to have an instrument on you to write a song, because you were saying that one just came to you?

No, I don’t. Let me find something here…. [plays original recording of Mosaic from hotel room on his phone] That’s how it came, just like that.

That’s beautiful. Thank you for sharing it with me.

I’m just sitting in bed, going “what?!”

And you knew that would be the final piece of the jigsaw?

Yeah, I just knew. “Oh!”, the fever broke and the clouds opened up on some very, very difficult years. Because there were other songs, like “Before the Fire”. I wrote “Before the Fire” on a resonator guitar, a Recording King resonator guitar, that Recording King had given to me, and they were kind enough to high-string it in Nashville tuning, so it’s a different configuration of the strings. That song, again, that’s a really serious, a really heavy song, they way it illustrates where you were, where you were before everything was just burned away – All of the attachments and everything and the house just sets on fire and it’s all gone. So, there’s the tragedy of it all being gone, but there’s the … …Chance for rebirth? …the rebirth and rejuvenation. Like, bringing that in, that’s a heavy song, and that “Darkside” was monolithically heavy on “Darkfighter”, one of the heaviest songs we’ve ever written.

It’s a very different ending to “Mosaic” on this record.

Yeah, yeah, exactly! Leaving you with “Darkside” – certainly not my style. That’s not Rival Sons’ style, to do that, to leave you on such a negative note, a cliffhanger, but we knew we were doing it this way, so we had to leave it, where you definitely get a sense that the protagonist, who is me, that the dark-fighter lost. You definitely have that feeling on “Darkfighter”, where it’s like – oh, I guess things didn’t work out for that guy. Going from “Horses’ Breath” into “Darkside” – looks like he’s having a tough time. But then everything changes when you get the “Darkfighter” track that is on “Lightbringer”, you definitely get the sense like, oh! It’s like in Lord of the Rings, when Gandalf falls down and then he re-emerges as Gandalf the White, because he was Gandalf the Grey. This is definitely like once everything has burned away, and I felt like I was broken, in such a way, I was able to piece myself back together stronger and happier.

So the lyric “The broken pieces fit together”, that’s about the protagonist, yourself?

Yes, certainly.

I wondered if “Mosaic” was inspired in part by the division in the United States? It sounds like it might be more personal than that.

I don’t know. All I know is that it all came to me. I don’t know what the inspiration for that was. I just know that my antenna picked something up and I had to write it. For me, it’s about the common struggle. Of course, it’s about me. O can only write about me. I can only write about the experiences and feelings that I have. And when I write about somebody else, no matter what I do, I’m still going to write through my lens, about what they’re going through or what they are doing. “Mosaic” is definitely just a sense of gratitude in how, even though it is broken, if you just zoom out a little, you have to cost-average all of these experiences, you have to 8

NRM 3-2023

zoom out, back away from it and see what it really is, because if you just see these cracks or you just see these things, you can end up thinking everything is ugly, everything is difficult, or that people are shit. Like all of these things, I wanted just to back away, and the lines disappear and you can see the image, you can see the form.

Another track – “Sweet Life” – why did you choose that as the first single?

We weren’t really sure about what we were going to do in terms of singles, or what. Here’s what we knew “Sweet Life” was one everybody liked. Everyone loves “Mosaic”, but there are songs like – you were saying you like “Before the Fire” – that song’s not for everybody, that’s a serious track. Or a nine-minute opus, that’s not going to be for everybody.

I thought you weren’t going to play “Before the Fire” but I walked into the soundcheck and you were playing it!

Yeah. Or “Redemption”, that’s not going to be for everybody, that’s like an Americana song. We knew that “Sweet Life” meant we would play the music for our families, for our kids, management, label, that was a common thread, yeah, everybody loves “Sweet Life”. It’s a straight-up-themiddle, kick-up-the-arse rock song.

It reminds me of a 1960’s dance hall.

Yeah! It’s funny. That song came about because, I was writing all this different material, and Cobb – I was living in Tennessee and we have dinner every week, our families are really tight – he was telling me “Look, I want you to write a song like –” and he played me some Animals track, because he knows I’m a huge fan of the Animals. All of our early stuff, “Pressure and Time”, all of those songs, it’s all like Walker Brothers…

Ah, Scott Walker is my number one artist of all time. …Ah, I’m crazy for Scott Walker, and Cobb knows that, but he knows how to nudge me. Immediately, when he gives me a task – he knows me really well – when Cobb gives me a task, it’s always like “Oh yeah, you want me to do that? Fuck you, I’m going to do it so well…” and when I turned it back into him, he was like “Damn!” and he loved it, thought it was fantastic, and then I showed it to the band, the chorus and the hooks, and then I showed it to Scott and he brought in that riff for it [hums the riff] and of course the band amped it up more! All of the melodies are the same, the parts are the same, but when I wrote it, it was more of a brooding garage rock song, and those guys, the band just poured petrol on it and lit it on fire. That’s Rival Sons style!

Fantastic. I wanted to ask you about the covers for both albums. I know it is supposed to be the same, with the tiger, but they are very different, both by Martin Wittfooth. What was the inspiration behind those? I know you’ve worked with him before, on “Feral Roots”.

Oh, you have no idea how different those covers are! Yeah… why not.

So, the idea was, we knew that we love Martin, he’s a really good friend.

He did “Feral Roots”, he did “Hollow Bones” before that. I just get along really well with him. He’s a master in his genre, he’s a big deal, a big deal worldwide. His art is on the cover of art magazines, you know. He’s a serious guy. So – you’ll understand my trepidation in just a moment – this was back in late 2021, we were just made privy to this AI art, this bot, spitting out art, you know, Midjourney, DALL-E, hearing about the outcry from the art community, crying “Foul!” about all this, and then as soon as I went and look up some of the art, immediately I felt sick. I felt ill. “Oh no!”. My wife is an artist and a writer, everything from pencil, charcoal, my ex-wife is an artist, all my friends are artists and painters, my brother is a painter, and I’m looking at this, and I don’t like the way this makes me feel.

There’s some really incredible art happening, and it’s all AI. You knew it was AI before you looked at it?

Yeah, yeah, I knew it was AI, and I’m looking at it, going like “That’s thought-provoking! Oh, fuck!” and as you know now, the whole arts community was in an uproar. We saw that, and we thought “okay, well, this part of the future, and this is very provocative”, and we thought, “we need to run in that direction.” Because it instils something. It makes me… I’m still conflicted, and I’m not conflicted at all, I thought “Fuck this!

What?!” I looked at it and I felt like…. You know, for us, as artists, we see AI, and it’s like you feel like you’re in the indigenous culture watching Colombus’s ships come into the shore, looking at them….

That’s a very good analogy. As a photographer, I’ve looked at norwayrock.net

“It’s my job to catalogue the contents of my heart”

norwayrock.net

NRM 3-2023

9

some of the stuff and felt the same.

Yeah! But we thought, “Well, we can’t just do it. We can’t just make AI art.” So then we called up Martin, and said “Martin, what do you think about all this AI stuff?” and he said “It’s pretty trippy. As an artist, I just see it as another tool. I’m a painter. It’s also crazy.”

And we said “Listen, we’ve got an idea – we want you, a master painter, to make a cover through AI for the first album. We want to put the master in the machine.” That’s the only legitimate way to do it – he’s a master of his genre. So, to have an artist who… a painter paints and it inspires words, it inspires discussion. To take the painting away and to have to use words, to be reduced into words for word prompts in order to paint, is a crazy thing, but we wanted to have a master go in and make this AI, and then paint a response.

Oh, wow.

So, together, the two albums are supposed to be art installations. They are not just albums, this is a larger art installation on a larger dialogue. We don’t talk about it because there are law suits, we were told never talk about.

But I want to talk about it.

Are you sure?

I’m positive. Anyone over at Warner… the album just came out – that’s why I’ll talk about it now. What are they going to do, drop us?

Okay!

That’s incredible – a response to AI. Yeah. And so “Lightbringer” is hand-painted.

For “Darkfighter”, we had nothing to do with however he came about, what he typed in for a word prompt. In order for it to maintain its legitimacy and authenticity, we couldn’t have any part in it, we couldn’t tell him “We’re kind of looking for…” No, no, no. Just, you do that, you turn it in to us. You’re the artist, you turn it in to us. And same thing with his painting – you do it, you make your response. Darkfighter is very cold looking, you have this tiger emerging into this green light. It’s very strange, it’s a strange colour scheme, it doesn’t look like anything we’ve done. But it’s part of – it’s one bookend to a larger installation, so for “Darkfighter” and “Lightbringer” it’s not just the music, it’s the art. This was supposed to be a large, four-month long installation.

I’m overwhelmed by the idea of responding to AI. Yeah. But he did. For me, this “Lightbringer”, that painting that he made, is just incredible.

Has he given you the original?

No! I can’t afford the original. He’s an artist and he needs to be able to sell the original and somebody’s going to buy it if they haven’t already.

Sure! Then, just lastly I wanted to know what does 2024 have in store for you?

I don’t know, I don’t know. Just more touring. For me personally, I’ve got a whole bunch of projects.

Have you got any solo projects going on?

For my Holy Spirits band, I’m working on 10 NRM 3-2023

a record for them. I have an electronic project with my buddy from the Bloody Beetroots, Bob. We’re very close, we have a real heavy project called “The Obstacle” we’re trying to finish that record, and then I have a couple of bands I want to produce. And then, I also have an Italian band, I’ve got this album of theirs I’m trying to get finished, that I produced. They’re really great.

I didn’t know you did production as well.

Yeah. But for Rival Sons, we’re working on a documentary, that’s been the last eight years in the making, and that’s being edited and put together right now. So we’ll be coming out with a movie. And it’s a long form film.

Are you planning a cinema release?

I don’t know. We’ll see what we can put together. So, we’ve got that film, and we’re talking about a live record and possibly an acoustic album. Our fans have been begging for an acoustic record forever.

I know you’ve done like a semi pressed acoustic tour with Scott. Would this be all four of you this time?

Yes, all four of us. And maybe some additional player, but something very different.

We may do that. In terms of writing another record, honestly, and I’m sure Scott feels this way too, these records were such a harrowing experience, I still feel kind of battered, and I think that I some things emotionally to work through that took place in the making of these records, some of the heaviness, like I was talking about nailing the door shut, I think I need to get that door open.

So the music helped a bit but not entirely?

Yeah, I need to process some things and figure out where I need to go next artistically and I know that Scott and I worked our arses off on putting this record together. We it was definitely a lot of work.

Well, it was definitely worth it from my point of view.

So, he and I are probably mildly traumatised. But at the same time, it brought us closer together.

I know it’s not much consolation if you’re feeling that way, but to me it was worth it.

It’s such a piece of art.

Yeah! Oh! Don’t get me wrong. It’s always worth it. I’m an artist, it’s always worth it.

My job is to catalogue the contents of my heart. That’s what I’m supposed to do, so that hopefully somebody out there might listen to it and just feel a little bit less alone. I have art, I have the art and it loves me and I love it, and even after all of these years, all of these songs I have written, and all of the shows that I played, for me and art, the sex is still red hot. We have a fiery relationship, it’s never gone cold. You know what I mean? I’m not indifferent to those things, I still…. Art is still a complete mystery.

And so, I feel incredibly fortunate. I need to purge myself of my things, and to be part of the larger fabric of humanity. It’s a real special spot to occupy. It’s a really beautiful thing, so I’m thankful for it. Life can be difficult and shit’s going to happen.

norwayrock.net

HARMONISK TROIKAa Bak initialene DMJ finner vi Nick D´Virgilio (Spock’s Beard, Mr. Big), Neal Morse (Spock’s Beard, Transatlantic, Flying Colors) og Ross Jennings (Haken).

De ga ut debutalbumet “Troika” i 2022, mens oppfølgeren “Sophomore” så dagens lys i november ‘23. Vi ringte opp D´Virgilio på Zoom, og fikk prata litt om DMJ, så vel som Big Big Train og hans inntreden i Mr. Big. TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: CHAD HOERNER, YULIA JENNINGS, CHAD JENKINS, JOEL BARRIOS

- Hei, Nick. Trivelig å se deg. Jeg så deg live første gang i 2000.

- Hehe, det var en stund siden. Jeg er litt gråere i håret nå.

- Det gjelder ikke bare deg. Jeg husker jeg syntes det var moro å se en trommis som synger. De er det ikke mange av. Men vi skal ikke mimre så mye, la oss heller prate om den nye plata til DMJ. Jeg fikk den i dag, så jeg har ikke hørt den mer enn et par ganger, men det høres veldig lovende ut.

- Takk, så trivelig at du liker den allerede etter én lytt. Det er et morsomt prosjekt, og veldig moro å gjøre noe litt annerledes. Opprinnelig var det Neals idé å sette sammen en trio med harmonier, litt i gata til Crosby, Stills & Nash. Akkurat den idéen strekker seg tilbake til tida da vi spilte i Spock´s Beard, for når vi ikke spilte våre egne låter, satt vi alltid med The Beatles og Crosby, Stills & Nash. Det var jeg, Neal og broren hans, Al, og vi holdt på sånn hele tida, så tanken har egentlig vært der lenge, men nå hadde vi tid og anledning, men vi var ikke helt sikre på hvem den tredje personen skulle være, men så kom Ross inn, og viste seg å være det perfekte tilskuddet til en trio, til tross for at Haken er et mye hardere band enn det Neal og jeg er vante med. Haken er for øvrig et strålende band, men jeg visste ikke at Ross var inne i denne typen musikk, men han digger country, for eksempel, og skriver mye såkalt “normal” singer-songwriter-låter, så når han kom med sine demoer og låtidéer, skjønte vi at han kom til å være perfekt, for selv om han skriver country-pregede låter, har han sin egen vri på det, så med hans ting, og Neal og jeg med våre ting, viste seg å bli en skikkelig morsom greie.

Dermed endte vi opp med å gi ut “Troika” i fjor, og vi visste nok rimelig umiddelbart at vi ønsket å gi ut mer musikk sammen, så når “Sophomore” nå er ute, håper jeg vi får til å dra ut og spille live med låtene våre. Det er et morsomt prosjekt, og jeg tror vi kommer til å bli bedre om vi får jobbet norwayrock.net

mer sammen.

- Dere møttes så vidt for å spille inn et par videoer til plata. Dere rakk ikke å gjøre noen konserter i samme rennet?

- Nei, vi lagde bare et par videoer, som du sier. Vi har knapt vært i samme rom, hehe. Ross var på turné i Statene med Haken, og stoppa innom Neal i Nashville, og jeg bor ikke så langt unna, så jeg satte meg i bilen og kjørte ned dit. Både på “Troika” og “Sophomore” sendte vi demolåter og idéer mellom oss, og tok for oss de som satte seg. Vi var forskjellige med tanke på hva slags materiale vi sendte også. Jeg var kanskje mer nøye med tingene jeg sendte inn, mens Neal kanskje bare satt med kassegitaren og en låtskisse som han ønsket å se om vi fikk noe ut av, men etter vi hadde bestemt hvilke låter vi skulle spille inn, bestemte vi bare hvem som skulle spille hva, og bygde låten derfra. Egentlig litt merkelig å tenke på at begge skivene er skrevet online, men det er de altså.

- Sånn har det vel vært med mange artister siden pandemien slo til.

- Det er veldig enkelt å jobbe sånn når vi ikke er i samme by eller på samme kontinent, men det hadde helt klart vært moro å skrive sammen i samme rom en gang, vi får se hva som skjer. Heldigvis har det fungert ganske bra å gjøre det på denne måten enn så lenge.

- Harmonier. Du var så vidt innom det. Beatles nevnte du, hvilke andre artister har inspirert dere med tanke på harmonisering?

- Oj, det kan være så mange. Eagles, ihvertfall, Yes, og om vi skal bli skikkelig progressive, kan jeg nevne Gentle Giant. Det fins så mange artister som er fantastiske til å utnytte flerstemt vokal, og når alle tre elsker å synge, var det bare å kaste alle inspirasjonskildene i en kasserolle og røre rundt til vi fant vår greie.

- Nettopp, og det er moro å høre at det er progressive elementer inni der, til tross for at det er ganske nedpå greier. Jeg hørte litt Beatles, som du sa, det lukter litt Spock´s Beard innimellom, og NRM 3-2023

11

sannelig synes jeg King´s X var inni der også.

- Hehe, ja det er ganske vanskelig å få det ut av blodet, og du har helt klart hørt essensen i det vi gjør.

- Dere valgte ut platas sistespor som første singel, om man ser bort fra de to alternative versjonene av to av låtene helt til slutt. Hvordan har mottakelsen vært så langt?

- Folk har virkelig digga det. Det er en av Neals låter, og han er god på å skrive låter som er enkle og rett fram, så den funka bra som singel, synes vi. Vi slapp en teaser på neste singel i dag, og det er en av Ross´ låter, en litt mer progressiv sak, det blir spennende å se.

(Låten er “Tiny Little Fires”, og har noen odde taktarter i seg. Sjekk den ut! Journ. anm.) Det blir morsomt å se hvordan den blir mottatt.

- Jeg mener å ha lest at dere velger ut låter som dere føler gjør seg på plata, uavhengig av hva slags stilarter de er innom.

Låten “Mama” skiller seg ut i mine ører, som en mer straight rocker, mens de andre låtene er fokusert mer på akustiske gitarer blant annet.

- Helt klart. På førsteskiva hadde vi ei låt, “Second Hand Sons”, som er en av Neals låter, og er kanskje en slags Neil Young-vibb type låt, som kanskje stakk seg litt ut. “Mama” var det jeg som skrev, kanskje for å rote opp låtlista litt, og for å se om vi tre kunne komme unna med noe sånt, og det funka bra. Denne trioen er et prosjekt som alltid er i utvikling, så jeg hadde lyst til å få til noe som var litt mer rocka enn de andre låtene vi satt med, så Neal hengte på seg en el-gitar, og vi la på noen trestemte harmonier der, og sannelig funka det bra. Ross sang noen sjukt høye toner på den låten, så den endte opp med å bli ei utrolig morsom låt å spille inn.

12 NRM 3-2023

”Haken er et mye hardere band enn det Neal og jeg er vante med” - Hvordan bestemmer dere hvem som skal synge lead; er det sånn at den som har skrevet låten synger den, eller fordeler dere etter hva dere syns funker?

- Så langt har vi sunget våre egne låter, men vi har definitivt gjort endringer med tanke på om noen bør synge spesifikke linjer eller fraseringer. Noen låter er kanskje mer duo-materiale, der vi bytter på hvem som synger lead, det kommer litt an på hvem som har skrevet den, men for det meste har komponisten sunget hovedstemmen.

- Kommer valget av stemmer naturlig for dere, har dere såpass forskjellig rekkevidde at stemmene gir seg selv?

- For det meste gir det seg selv. Neal tar som regel de dypeste, ettersom det er der stemmen hans er varmest, men han har et par låter han ligger i midtregisteret, mens Ross og jeg veksler på hvem som tar de høyeste stemmene, men som oftest tar Ross de øverste stemmene, han har en sjukt bra rekkevidde.

Jeg kommer ganske høyt jeg også, men Ross… wow. Pluss at låtskriveren kanskje har en tanke om hvordan det skal låte.

- Hvordan ser dere for dere ei live-setting når dere deler på vokalen alle tre; vil du være plassert i front med de andre tro, selv om du er trommis?

- Ja, det vil jeg anta. Eller; dette kan løses på flere måter. Vi kan gjøre det som trio, men da måtte vi finne ut hvem som spiller hva på hvilke låter. Neal er jo vant til å bytte instrumenter i en live-setting, men han har vel til gode å spille trommer enda, men det kan faktisk bli en løsning i en sånn setting. Alle spiller flere instrumenter, så det er fullt mulig. Eller, om vi tar med oss én eller to personer til, på flere instrumenter, perkusjon, eller hva vi måtte bestemme oss for, så kan vi ihvertfall flytte oss litt rundt og veksle på instrumenteringa. Det økonomiske aspektet påvirker også utfallet, så klart.

- Vi har et par andre ting vi må innom også, for du har nettopp kommet hjem etter en runde sammen med Big Big Train.

Hvordan var den opplevelsen, kanskje spesielt etter David (Langdon) gikk bort.

(Langdon døde etter en ulykke i sitt hjem 20. november 2021.)

- Vet du, dette har vært noe bandet burde ha gjort for lenge siden. Jeg har pusha på for en turné i lang tid, og like før pandemien slo til, hadde vi en USA-turné klar, og ting var virkelig på gang til å skje, men så… du vet. Så skjedde det med David, så dritten traff virkelig vifta for vår del, men heldigvis har bandet vært klare på at vi fortsetter, og når Alberto (Bravin) endelig var på plass i rekkene, følte vi at vi var klatre for å dra ut og møte folk igjen. Alberto har vist seg å være en fantastisk artist og vokalist for oss, så det var deilig å komme seg ut med Big Big Train igjen. Det var så fint å møte gamle og nye fans, for det bor så mye i dette bandet, og vi har satt opp et knallbra show. Det er fantastiske

norwayrock.net

musikere på scenen, og et vi hadde et nydelig lysshow denne gangen, og ta det med til steder i Europa vi ikke hadde vært før.

- Så erstattet du en fantastisk trommeslager i Pat Torpey, da du ble med Mr. Big på turné. Det er store sko å fylle.

- Ja, det var tullete! Fantastisk! Utrolig! Alt det der. Jeg er storfan av Pats trommespill. Jeg er født og oppvokst i Los Angeles, og de gutta var også derfra, men jeg møtte ham bare én gang, faktisk, på en musikkmesse eller noe sånt, og det var bare i forbifarta, men jeg har instruksjonsvideoene hans fra 90-tallet og alt det der. Jobben kom litt ut av det blå, men jeg har jobbet mye med Paul Gilbert, blant annet så spilte han på solskivene mine, så jeg har kjent ham ei stund. Da han ringte og spurte om jeg kunne være interessert i noe sånt, hoppa jeg selvfølgelig på den muligheten umiddelbart! Det er ei stund siden jeg har turnert på den måten - med et stort show, så jeg var overklar for det. Spesielt med tanke på at jeg fikk reist til steder jeg ikke har vært før. Jeg hadde vært i Japan tidligere, men ikke i den størrelsesordenen som dette, så det å spille så store show som vi gjorde der borte var helt fantastisk, rett og slett. Helt enormt!

Jeg fikk slippe meg løs og bare rocke, for de gutta var så drevne. Hver kveld leverte de på skyhøyt nivå, så å få spille for deres fans i Japan og Sørøst-Asia, var utrolig moro, for de er så vanvittig dedikerte.

- Hvordan ble du mottatt av fansen, som et nytt medlem i bandet?

- Vet du, de var superhyggelige, og jeg følte jeg ble virkelig godt mottatt. Jeg forsøkte å være tro mot Pats greier, men ikke uten å være meg selv i det hele. Det var bestillinga fra gutta. ‘Vær deg selv, mann!’ Jeg behøvde ikke spille låtene akkurat som på plata, men enkelte ting følte jeg måtte være på plass, for de er en viktig del av låtene, og folk vil høre de, så jeg ville gjøre noen av hans fills, og noen av de var skikkelig intrikate, det kan jeg love deg. Jeg ble godt mottatt, og jeg følte jeg ble en del av den familien som er Mr. Big. - Jeg så ikke for meg at Mr. Big kom til å turnere mer når Pat var borte, men da de annonserte en ny turné, og at du var den nye trommisen, følte jeg de hadde gjort et fornuftig valg. Du har de tekniske kvalitetene på trommer, pluss at du er en strålende vokalist. En perfekt match.

- Jeg føler det sånn selv også, og jeg synger mye på konsertene, så det ble en utrolig morsom turné.

- Mr. Big er kjente for å være rause med live-utgivelser. Ble noen av konsertene tatt filmet, så vi får muligheten til å oppleve det?

- Åjada. Begge Budokan-konsertene ble filmet og tatt opp på multi-track. De har gitt ut flere konserter fra Budokan, så dette blir en til.

- Denne turnéen må vel ha vært noe av de største konsertene du har gjort. Hvordan føltes det å være en del av et slikt miljø, det er ikke alle forunt? Og det å synge Pats partier er ikke akkurat en tur i parken heller. norwayrock.net

- Jeg føler vel på en måte at det var fortjent, uten å låte for selvsentrert, men jeg har jobbet hardt i mange år for å holde det nivået jeg gjør, så jeg føler jeg var godt forberedt, og er veldig takknemlig for at jeg fikk lov til å være en del av denne gjengen. Spesielt vokalpartiene var tidvis krevende. Han hadde noen høye partier innimellom.

- Hvor lang tid brukte du på å forberede deg til den giggen?

- Vel, jeg begynte vel å øve skikkelig på låtene et par måneder før turnéen, men jeg hørte på musikk lenge før det, sånn at jeg hadde partier og overganger i blodet før vi dro, men et par måneder før, gikk jeg virkelig inn i materien. Noen av partiene var krevende å spille, så jeg måtte få kroppen min i form til å holde på med dette hver kveld over lang tid. Det er ikke bare å sette seg bak trommene og tro at man fikser en så krevende jobb.

- Hvor lange var konsertene?

- Tja, et par timer? Ihvertfall 90 minutter, men opp mot to timer om vi la til låter på setlista.

- Var setlista lik fra by til by, eller bytta dere ut låter innimellom?

- Vi spilte jo hele “Lean Into It” fra start til slutt, så la vi til noen låter. Vi kunne starte med for eksempel “Addicted To That Rush”, før “Take Cover”, så kanskje “Undertow” og ei låt til, før vi gjøv løs på “Lean Into It”, og avsluttet med et lass andre låter. “Wild World” måtte jo med, mens Paul og Billy (Sheehan) selvfølgelig hadde sine solo-spots. Vi spilte “Colorado

Bulldog”, og vi bytta instrumenter på ei låt, der jeg spilte gitar, mens Billy sang og Paul spilte trommer. I Japan spilte vi også et akustisk sett, der vi la til noen låter, så noen variasjoner var det innimellom.

- Du nevnte at du håper DMJ kommer seg ut på veien. Når tror du dette eventuelt kan skje?

- Det er mye som må på plass først, men jeg håper at noe skjer i løpet av neste år. Jeg skal ut med Mr. Big i januar for å fullføre “farvel”turnéen, der vi skal blant annet til Europa, før vi tar et par runder i USA, og noen konserter i Sør-Amerika, så jeg blir opptatt med det fram til mai. Deretter skal Big Big Train være med på Cruise To The Edge, før vi drar til Statene, noe jeg gleder meg veldig til, det er vår første tur hit.

Vi har også en runde til neste høst, men det er noen små åpenrom vi kan fylle, men det spørs hva Ross og Neal har fore. Jeg vet Neal har et eller annet på gang, og Haken tror jeg holder på mye fram til neste sommer. Dæven, det kan kanskje bli halvannet år til vi får til noe, men da har vi kanskje ei plate til i bagasjen, vi har ihvertfall flere låter klare. Eller, ihvertfall skisser og idéer til nye låter. Og Neal er alltid produktiv; han kan skrive tusen låter på en dag, haha!

Pluss at Ross sikkert har noe også. Vi er alltid produktive når vi først setter i gang. Har vi to låter klare, så kommer resten av seg selv. Vi blir litt gira, hehe.

NRM 3-2023

13

40-årsjubilant med festnerver Stage Dolls har holdt det gående i 40 år, og inviterte til kalas i Trondheim Spektrum den første dagen i desember, med et større sceneoppsett enn vi har sett på over 20 år, og da ikke i norsk målestokk. Midt i en hektisk seks dager lang pre-produksjon fikk vi en kjapp audiens hos trioen på Tapperiet scene på Lade i Trondheim.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: KJELL ROGER SOLSTAD

- Har dere en spesifikk dato der dere kan si at Stage Dolls ble født?

Torstein Flakne: - Derom strides de lærde, men det var nok på starten av 1983.

- Akkurat, så festen skulle egentlig ha vært tidligere i år?

Torstein: - Vi er jo litt trege vi trøndere, vet du. Vi tre hadde spilt sammen i Hot Lips (Torstein, Terje og Erlend Antonsen), og både Erlend og jeg var uten arbeid, så vi pleide å møtes nede i Ilsvikøra, der alle bandene i byen øvde før. Åge og Sambandet spilte jo inn “Ramp”-skiva der, og TNT øvde i rommet ved siden av oss. Bygget er revet i dag, men det var der vi øvde hver dag. Erlend og jeg spilte fra formiddagen, mens Terje kom etter at han var ferdig på jobb. Jeg hadde ikke noe erfaring som vokalist, men budskapet ble vel ‘du må syng!’ Dermed førte det ene til det andre, og vi 14 NRM 3-2023

begynte å få noen spillejobber. Ikke så mange, for vi fikk beskjed om at vi ikke var mange nok i bandet. Dermed ble det til at vi brukte plakater fra bandet vi spilte i tidligere, da vi var fem medlemmer. Navnet fant vi bare på etter litt idémyldring, rundt vinteren 1983, og da begynte vi å spille rundt omkring i Trøndelag.

- Terje, du hadde altså jobb, og fikk ikke øvd like mye som de to andre.

Terje Storli: - Joda, jeg hadde jo jobb, men den måtte jeg jo slutte i når vi skulle spille inn plate, for det foregikk på dagtid. Du kan tro det ble populært da jeg kom hjem til far min og fortalte at jeg hadde sagt opp jobben for å holde på med musikk på heltid. Jeg tenkte at jeg kunne gå tilbake til å kjøre lastebil om et år igjen. Jeg var jo 24 år, og hadde ikke perspektiv lengre fram enn et år. Det har ikke blitt så mye lastebilkjøring etter det, men jeg har sertifikatet fremdeles.

- Det kan jo være en fordel, når du nå likevel hadde tatt det. Plata dere spilte inn

fikk navnet “Soldier´s Gun”. Hvordan gikk det med debuten?

Torstein: - Det var jo viktig å spille inn plate, så vi begynte å lage egne sanger, og tok de med til plateselskapene i Oslo, men der også fikk vi samme beskjed; ‘Tre?! Det går jo ikke, det er ingen band som er bare tre!’

- Det var ikke så nøye med kvaliteten, bare antallet medlemmer var høyt nok, altså.

Terje: - Vi var jo innom Dagfinn Ellefsen i Arctic Music, han også sa ‘kom tilbake når dere er fem!’ Det samme fikk vi fra Steinar Fjeld da vi var nede hos han i Oslo, så hver gang vi møter de nå, sier vi bare ‘du har tapt my pæng på oss du.’ Vi ler jo bare av det nå, men det ble en god historie av det.

- Norges svar på The Beatles og Decca, altså?

Terje: - Hehe, ja.

Torstein: - Men i Nidaros studio var det to karer som hadde trua på oss. Rune Nordahl og norwayrock.net

Bjørn Nessjø. Ettersom ingen plateselskaper var interesserte i oss, ble vi enige om å forsøke å finansiere innspillinga sjøl, og deretter gikk det raskt.

To uker tok det å spille inn “Soldier´s Gun”. Det var vel normen den gang å ikke bruke mer tid enn det, i hvert fall ikke i norsk målestokk. Det var helst ett take, og hadde du ikke satt det da, så fikk det bare gå likevel, nærmest.

Planen var jo å få et selskap til å gi ut plata når vi ga de mastertapen, men det var ingen som ville signere oss da heller. Men så lagde vi “Soldier´s Gun”, altså låten. Den ble skrevet ei stund etter de andre låtene. Da våkna de. Så da ble det utgivelse våren 1985.

Terje: - Den kom ut, men den sto ikke i noen platehyller, så det ble til at vi tok de med oss på konsertene. Vi dro innom platebutikkene på de stedene vi fant de, og satte igjen 4-5 eksemplarer i hver butikk. Det var selvfølgelig ikke så enkelt å få satt inn platene når ingen hadde hørt om oss.

- Hvor mye folk kom det på konsertene?

Torstein: - Du vet, den gangen spilte vi jo på fest. Det var fest i alle bygder i Trøndelag den gangen. Hver helg. Over alt! Tenk på hva ungdommen går glipp av i dag. Vi spilte hver helg vi, og ikke bare vi. Alle bandene spilte masse den gangen. Dermed tjente vi oss lommepenger, og fikk mye spilleerfaring. Om det var 500 i salen eller én, spilte ingen rolle. Vi måtte takle alt.

- Dere tjente litt til utgivelsen av plata på de jobbene der da.

Terje: - Nja, det var kanskje ikke før på plate nummer to at vi begynte å tjene litt.

Torstein: - Folk hadde jo lagt merke til plata, og vi ble jo Spellemannsnominert for førsteskiva. Den eneste gangen i karrieren.

Terje: - Vi fikk jo TV-tid også. Den gangen så jo alle på musikkprogrammene for ungdom. Program som Zikk-Zakk, for eksempel, gjorde jo at det begynte å komme atskillig mer folk på konsertene etter hvert. Vi spilte jo nesten hver dag. Fri mandager og tirsdager, kanskje, så vi kunne begynne å kalle det turnéer allerede da. Spesielt etter plate nummer to.

- Kanskje vi skal si litt om den også før vi haster videre.

“Commandos” var kanskje plata der min aldersgruppe oppdaga dere.

Spesielt “Heart To Heart” traff meg midt i trynet.

Torstein: - Den var jo opprinnelig ikke tenkt som singel, den var nesten bare halvferdig, før vi fant ut at vi skulle gjøre den ferdig. Teksten ble skrevet på en serviett nede på Daniel i Veita (Pub i Trondheim sentrum).

Vi hadde spilt inn kompet, men ikke mer enn det, og det er ganske vanlig at når du jobber i studio, kan sluttresultatet bli dårligere enn du ser for deg, eller det kan bli bedre. Dermed endte “Heart To Heart” opp med å bli den mest kjente låten fra plata. De fleste av fansen vår nevner nok låter som “Love Don´t Bother Me” og “Wings Of Steel” som favoritter, men så er det et smalt alderssegment som har “Commandos”-plata. Der er du, hehe.

Vi ser jo de et stykke uti settet, når “Commandos” kommer. Da står de der, litt bak i salen og er helt med. Plutselig er de 16 igjen, og på nachspiel på Flatåsen, haha!

- Haha, nettopp. Der er jeg! Og etter “Stage Dolls” og “Stripped”, et par hits der, som du nevnte nettopp, så hadde dere vært gjennom trommis nummer to. Og da kommer Morten inn i bildet, og du må vel ha den uoffisielle norgesrekorden i å være “the new guy”.

Morten Skogstad: - Jada, det tror jeg. Jeg er fremdeles “the new guy”, og ifølge Adresseavisa har jeg vært med i bandet siden 993.

(Adresseavisen hadde en bitteliten ‘typo’ i en artikkel, og utelot 1-tallet i 1993.) Dermed var vitsekjøret i gang, om vi kjøpte harper av Trubadurix, hehe. Men jo, jeg har vært med siden september - oktober 1993. Et lite 30-årsjubileum der, altså.

- Det ser ikke ut til å bli like mye ståhei rundt det, gitt. Live har dere keyboardist med, og der har dere gått gjennom bortimot like mange som Spinal Tap har mistet trommiser. Har dere forsikring på Ronny (Wikmark) nå?

Torstein: - Nei, det er akkurat det vi ikke har da, vet du. Men nå har Ronny stått trygt de siste 21 årene. Det er ikke sånn at vi spiller like mye gjennom hele året. På vinteren for eksempel, da blir det litt mindre, og kanskje noen trio- og unplugged-konserter, så da må han tjene pengene norwayrock.net

”Noen kjøper seg Harley Davidson, mens andre kjøper Marshall og Ampeg” sine et annet sted. Dermed fylles kalenderen opp før vi får booket konserter, og da passer det kanskje ikke når vi ringer, og da må vi ha back-up, så vi har vel 3-4 navn på telefonlista som vi kan ringe til.

- Dere feirer altså 40 år med konsert i Trondheim Spektrum i morgen, scenen så spektakulært bra ut! Blir det storshow med lasere, bomber og full pakke?

Torstein: - Noe mer enn vanlig blir det i hvert fall. Scenen er 22 meter bred, så vi har god plass å løpe på. Det er vel plass til to DDE og tre Sambandet oppå der. At vi har det i Spektrum har med kapasitet å gjøre.

Vi kunne godt ha hatt det et annet sted, men da hadde vi måtte spille 3-4 konserter, og med Spektrum åpner det seg muligheter for å utvide scenen. Vi vil feire på storslagent vis, men det blir bare oss på scenen, ingen gjesteartister. Jeg har hatt noen opplevelser med favorittartister som har hatt med gjester sjøl, og synes ikke det er så stas om noen andre synger den låten jeg kanskje gleda meg mest til å høre med artisten selv.

Men vi har med en strykekvartett fra Trondheimssolistene på noen låter.

- I tillegg til å planlegge storfest holder dere også på med innspilling av ei ny skive, der vi har fått to singler som forsmak allerede. Hvor langt har dere kommet i den prosessen?

Torstein: - Det mangler litt vokal, men mye er unnagjort nå. Vi driver jo på i samme sporet som vi alltid har gjort, og opplevde nedgangen da grungen kom. Det skjedde fort, nærmest over natta, men vi gikk ikke over til den andre siden vi, men holdt oss til lesten vår, og sånn er låtene som kommer nå også. Ikke har vi forandret stil heller. Noen kjøper seg Harley Davidson, mens andre kjøper Marshall og Ampeg; du så jo her ute hvordan det ser ut, hehe. Sånn sett er vi kanskje litt unike, i hvert fall i Norge.

- Det er enorme greier ja, i motsetning til nedskaleringen vi opplever på scenen nå for tida. Du drukna jo nesten baki der, Morten.

Morten: - Joda, men det er nå sånn oppsettet mitt har vært i uminnelige tider. Jeg synes det er greit å vite hvor alt er, så da holder jeg det sånn. Unplugged blir det jo annerledes, da bruker jeg bare basstromme og skarp.

- Men i morra kveld er det all in. Hva gleder dere dere mest til?

Torstein: - Nei, hva skal man si? Vi hører jo ikke på Stage Dolls hjemme, men når vi er på spilling, er det lett å glede seg til neste låt, eller låten etter der. Det er noe med alle låtene, i hvert fall føler jeg det sånn.

Det blir mye lyd og lys, store skjermer og diger scene; det blir jo moro.

Pluss at det kommer masse folk, fra Norge og flere steder i Europa. Vi får jo ikke møtt så mange av dem, men det er rørende at folk reiser langt, og at de fortsatt kommer på konsertene våre - Med folk fra utlandet i salen, blir du å prate engelsk kanskje?

Torstein: - Med trøndersk og litt armer så kommer man langt! Haha.

- Blir konserten filmet for en eventuell utgivelse? Vi har ikke akkurat vært bortskjemte med live-skiver fra Stage Dolls.

Torstein: - Det blir et kameracrew der, men om det blir gitt ut får vi se på. Ellers blir det vel iherdig filmet på Snap, kanskje samle sammen alt det, hehe.

- Hehe, det hadde vel blitt så som så med lyden kanskje. Lykke til, jeg gleder meg stort til konserten.

Torstein: - Takk. Vi også!

NRM 3-2023

15

MIKE MANGINI

skjuler usynlige tegn

I oktober kom nyheten om at Mike Manginis dager i Dream Theater var talte. Var det tilfeldig at soloplata hans kom nå, eller er utgivelsen et resultat av at kalenderen hans var tømt? Etter å ha søkt langt om lenge og lengre enn langt fikk vi endelig fatt i Mike for å høre om livet etter Dream Theater og den nye skiva hans “Invisible Signs”.

Til og med tittelen fikk undertegnede til å lure på om det ligger hint også i tittelen.

Like fullt fikk vi prate så lenge vi ønsket, men hans avgang fra Dream Theater var off limits. Kanskje like greit, for vi ramla ut på vidvanke ved flere anledninger. Han er flink til å prate, den godeste Mangini.

16 NRM 3-2023

norwayrock.net

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: MARK MARYANOVICH LIVEPIC: GEIR KIHLE HANSSEN

- Jeg vet vi har mye å prate om, så la oss gå rett på sak, og begynne med inngangen din til musikk og trommer.

- For meg går alt i former. Det gjennomsyrer alt jeg gjør, og er kjernen til kreativiteten min.

Grunnen til at jeg starter intervjuet sånn, er at jeg har et minne fra jeg var veldig liten, kanskje to og et halvt til tre år gammel, før jeg fikk mitt første leketrommesett, at jeg gikk til kjøkkenskapene og tok ut bokser og kasseroller og satte utover, og satte på ei plate på stereoen, som sto i spisestuen. Jeg satte meg ned, og forsøkte å spille de formene jeg så for meg. Om du ser på et trommesett ovenfra, så kan du lage deg figurer på hvor ting er plassert i forhold til hverandre. Jeg triangulerer hvor jeg plasserer ting, slik at de føles logisk. Om vi så spoler fram til i dag, og de soloene jeg gjorde på plata mi, så er de bygd opp av klynger med former. Når jeg konstruerer oppsettet mitt, så tenker jeg at om formen ser bra ut, vil det føles bra å spille på det, og dermed vil det også låte bra. La meg gi deg et eksempel. Jeg tror det må ha vært på det selvtitulerte Dream Theater-albumet.

Jeg gjorde et fill som har formen av et lyn, eller en Z, der jeg flytter hendene som i et lyn, så i stedet for å skrive ned notene på fillet, skrev jeg ned formen jeg utførte det i. Det betyr altså at form var det første som fikk meg i gang, og til denne dag gjennomsyrer det alt jeg gjør.

- Da antar jeg at disse formene dikterer hvordan du setter opp trommene dine også?

- Ja, og oppsettet jeg bruker i dag, er bygd på samme lest som jeg gjorde da jeg spilte med Extreme, for jeg gjennomgikk en utvikling på den tida. Ikke ved en tilfeldighet, hvert molekyl i meg var delaktig i den prosessen. Jeg så for meg hvordan jeg kunne følge en gitarsolo musikalsk på trommene, og ikke gjøre som alle andre gjør; to slag her og to slag der, det er ikke sånn musikk fungerer i mitt hode. Jeg er orkestralt utdannet, og ser musikk på en annen måte. Gitarister sweeper i for eksempel arpeggioer, så jeg ville sette opp et trommesett som kunne gjøre sånt. Og da kommer formene inn i bildet igjen. Følger du meg?

- Så absolutt! Vi snakker nå om perioden der du brukte Rototoms på settet?

(Rototoms er tammer som kan skifte tone ved å snurre på dem.)

- Det er akkurat det vi snakker om. Rototoms er svært vennlige med tanke på oppsett, og rundt den tida vant jeg en trommekonkurranse der premien var en sponsoravtale med Remo (som lager Rototoms) og Gibraltar (trommehardware), så jeg kunne leke meg med forskjellige oppsett for å få Rototomsene dit jeg ville ha de.

- Skjønner. Og da kunne du begynne å komponere oppsettene dine på den måten du gjør i dag, med et ambidekstriøst

norwayrock.net

oppsett?

- Nettopp, og jeg skal fortelle deg noe som er litt kult. Jeg driver jo på med å legge ut videoer på Vimeo og YouTube, og legger ut både nytt og litt gammelt, og nylig fant jeg et opptak på en HVS-tape, der jeg spiller “Humlens Flukt” som trommesolo på Rototommene, i en, la oss kalle det normalkonfigurasjon, og de trommene låt så bra! Jeg har kjøpt meg digitaliseringsutstyr så jeg får lagt ut dette på nett, for det var så utrolig kult å se. Det er en viktig del av musikkhistorien min, så jeg har så lyst til å dele det. Det mange gjør når de ser soloene mine på nett, er å spole til slutten der jeg freser over hele settet på kortest mulig tid, så deler de akkurat den biten, så folk tror at dette er essensen i det jeg gjør, men det er jo overhodet ikke sånn jeg er; det er bare en liten del av meg. Dette er jo sirkusdelen av meg, og er bare for skøy. Jeg lager alle formene jeg kan, og sitter bak der og kniser og ler, for jeg har det så moro. Jeg fikk rykte på meg for å være ‘han trommisen som spiller altfor mange slag’, du kjenner til det der, tipper jeg. Det er ikke bare det jeg har boende i meg, men det er det folk legger merke til.

Derfor ble plata som den ble; jeg ville få ut hvem jeg egentlig er. Rommet mellom slag, grooven, finessen og ikke minst ghost notes. De er på samtlige innspillinger jeg noensinne har gjort, og er så viktige for en trommeslager, men jeg har inntrykk av at mye av dagens musikk er prosessert på en måte der man nesten ikke hører ghost notes, så det låter nesten bare basstromme og skarp uten de små, lekre finessene imellom slagene, eller kanskje det er så enkelt at de ikke høres fordi de drukner i de andre instrumentene. Kanskje burde jeg ha spilt de sterkere, men da har de nok mistet litt av effekten. Jeg prater litt på siden her nå, men jeg vil ha fram musikken trommer kan lage, så tammene mine synger. Pokker, jeg må få opp de videoene der. Utrolig moro!

- Hvordan startet prosessen med å bygge settene dine så du kunne spille ‘open handed’, og lede med begge hender?

- Det kommer ut fra et musikalsk perspektiv.

Det er tilbake til det jeg sa tidligere, med gjennomsyring. Dessverre så er jeg en elendig markedsfører, så jeg må få andre til å gjøre det for meg, men jeg er glad for at jeg får denne anledningen til å prate om det. Først og fremst; jeg er ikke ambidekstriøs. Ikke i det hele tatt!

(Yeah, right, Mike!) Men jeg hadde et ønske om å mestre livet også med venstre hånd.

Tannpuss for eksempel. Har du forsøkt å pusse tennene med feil hånd? Jeg har alltid drevet med sport, og forsøkte å snu alt motsatt vei. Jeg forsøkte til og med å skrive med venstrehånda, men det ga jeg raskt opp, haha! Jeg innså at jeg ikke var dyktig nok til å mestre dette, men heldigvis er jeg utstyrt med visjoner, og evnen til problemløsing, så jeg bestemte meg, spesifikt på grunn av mitt ønske om å kunne holde en groove mens jeg aksenterer på andre

”Jeg er orkestralt utdannet, og ser musikk på en annen måte” ting, på begge sider av settet. Dermed måtte jeg ha en balanse i oppsettet, med hi-hater og rider på begge sider. Mange trommiser kunne ikke bry seg mindre om akkurat dette, men jeg gjør det, og det gjør kanskje du også, for jeg skjønner at du forstår hva jeg prater om her. Har du forsøkt å spille open handed?

- Ja, jeg gjorde det fra jeg var rundt 14 og kanskje tre år framover. Jeg bytta tilbake, men liker fremdeles å lede med venstra innimellom. (Her skal leseren slippe å lese om vårt dypdykk i trommeteknikk.)

- Nettopp. Da hadde du samme motivasjon som jeg hadde, men jeg tok det et skritt videre.

Når man har motivasjon og i tillegg innehar en viss lidenskap for det man driver med. Jeg er jo lærer selv, og ser det samme på studentene mine. Med lidenskap og motivasjon er det enklere å overkomme hindringer, og det er akkurat der jeg kan hjelpe de som kanskje sliter i motbakke og ikke føler motivasjon. På en halvtime til en time kan jeg hjelpe deg med noen hjelpemidler som normalt ville ha tatt ti år å mestre. Det er grunnen til at jeg elsker å undervise. Når jeg hører deg prate om dine erfaringer, så blir jeg deg i de øyeblikkene du prater. Noe skjer inni meg, og jeg føler det du prater om, og de øyeblikkene jeg kan utbryte ‘JA!’ Og er det ikke kult når du finner løsninger på disse hindringene og fører deg selv videre?

Tenk hva du kan oppnå ved å fortsette å jobbe.

Men jeg prater meg bort, som vanlig. Du har sikkert spørsmål.

- Dette er mye mer interessant enn spørsmål og korte svar, så bare prat vei, så kommer vi nok i mål. Vi kan godt prate litt mer om undervisninga på Berklee, for du har vel ikke hatt mye tid til det mens du spilte i Dream Theater?

- Nei, det hadde jeg ikke. Jeg underviste noe, bortsett fra i en liten periode der det føltes for overveldende i forhold til alt som skjedde i mitt eget liv. Gleden med undervisninga er å kunne hjelpe elevene med løsninger, og hva det faktisk betyr for dem. For eksempel; da jeg sa opp stillinga mi på Berklee University, leste jeg tilbakemeldingene fra 200 studenter, og ordene som kom fra dem var også overveldende. At de skriver at det jeg har bidratt med endret livene deres er utrolig rørende. Vi er de samme, alle sammen. Jeg har ei verktøykasse med løsninger, og å kunne bruke den til å bedre livene til andre mennesker er noe jeg setter svært høyt. Jeg er en lyttende lærer, og jeg

NRM 3-2023

17

føler hva den enkelte student har behov for. Om du hører på tekstene på albumet, så er det lett å tro at de ikke er progressive, og fremstår kanskje som enkle, men om du tror det, så tar du grundig feil. Dette gjenspeiler seg i hvordan jeg underviser. Om ordene fremstår som for komplekse, vil ikke folk forstå. Jeg kjøpte meg et sett med kassetter med kurs i argumentasjon, som blant andre advokater bruker, og disse kassettene brukte jeg for å lære meg argumentasjon for å bruke i undervisninga.

Det er der “Invisible Signs” kommer fra. Jeg kan si ordene til deg, men betydninga kan ligge skjult i budskapet. Dette studerte jeg inngående.

Jeg tok det virkelig seriøst! Men for å komme tilbake til plata, så fikk jeg samme reaksjoner på trommene; mange trodde dette skulle bli ei plate med trommer over hele spekteret hele tida, men sånn er den ikke; ikke i det hele tatt. Og med det faktum at folk reagerer sånn på både tekster og trommene, mener jeg at jeg har oppnådd akkurat det jeg ville. Jeg ville at en ung lytter, og da tenker jeg ikke på alderen, men heller til tiden den personen har spilt trommer, skal høre de små endringene i musikken, det være seg et toneartskifte, eller det faktum at hi-haten eller riden følger musikken. Jeg vil at denne personen skal tenke; ‘Dette er jo enkelt! Skal ikke denne Mangini være en slags fantomtrommis?’ Jeg forsøkte å lage plata på en så smart måte som jeg er i stand til, sånn at det budskapet jeg forsøker å dele er forståelig for så mange som mulig. Jeg ønsker at musikken min skal formidle hva jeg føler, sånn at alle forstår. Er dette forståelig, for dette er fundamentet i det jeg forøker å formidle. Å vokse som menneske, gleden ved å formidle noe, å ha en historie.

- Jeg ble nok også overrasket over både tekstene og ikke minst hva som skjer bak trommene, men sånn som jeg kjenner deg, med din bakgrunn i forskning og kompleksitet, så gikk det ikke lang tid før jeg tenkte; ‘Han skjuler noe her. Det må være noe i musikken og tekstene som jeg ikke har forstått enda.’

- Ja! Akkurat sånn, og der har du nesten overskriften din. Da ville jeg blitt både stolt og beæret. Men la meg spørre deg, som trommis; når du hører hva jeg gjør bak der, har du noen gang følt at du vil flytte på noe på oppsettet ditt for å få til noe av det jeg gjør?

- Hehe, ja! Absolutt! Jeg oppdaget for ganske mange år siden at høyrehånda mi er den som er best på groove, mens venstrehånda er den tekniske.

- Det er så mye logikk i det der. Fullt forståelig!

- Jeg tror nok det er mye av grunnen til at det du gjør bak trommene fascinerer meg sånn. Hvilken hånd bruker han på hi-

18 NRM 3-2023

haten nå? Hvilken hånd gjør de markeringene der, og så videre. Jeg forsøker å visualisere det du gjør, og da er vi tilbake til de formene du pratet om innledningsvis.

- Ikke sant. Og det er nettopp derfor jeg legger ut videoene mine, og det til en veldig rimelig pris, for jeg synes det er viktig å få ut det budskapet, og det du sier her, forteller meg at jeg gjør noe riktig. Jeg har filmet mens jeg spiller alle låtene på plata, og har lagt mye i hvilke kameravinkler jeg bruker, slik at seeren får best mulig utbytte av videoen.

Og lyden er… herregud. Du hører alt jeg gjør, ikke sant? Panorering og de greiene der?

- Jada, hører alt.

- Nydelig. Bare vent til du hører bare trommesporene isolert. Bare det at du hører cymbalene ringe ut, det er helt fantastisk! Alt dette springer ut fra de årene jeg har brukt på å lære meg alt dette. Om jeg hadde undervist deg nå, hadde jeg kunne lært deg det jeg brukte ti år på å mestre på kanskje et år. Og da er vi i essensen i undervisninga mi, og i bøkene mine. Bøkene mine er unike. Og de er unike på den måten at de faktisk er basert på kognitiv forskning. Det er vitenskapelig bevist, og det er derfor det virker. Det unike er at det ikke bare er øvelser, de er øvelses-systemer, altså filosofiske systemer. De er øvelser til å endre et menneskes vilje gjennom dets tro. Som mennesker føler vi tiltrekning til det vi ønsker å mestre, akkurat som tyngdekraften. Vi blir trukket mot det. Og dette har vi svaret på. Tyngdekraften har vi ikke svaret på, hehe.

Jeg var gjest hos CERN i Sveits, og ble som en guttunge i godtebutikken på det som må ha vært den morsomste dagen jeg har hatt på turné.

Jeg prata med det mennesket som kan mest om å lage lagringsmedier, det mennesket i verden som laget antimaterie, det mennesket i verden som kan mest om å krasje protoner og partikler inn i hverandre. Helt fantastisk! Jeg så champagneflaska de fikk da de oppdaget Higgs-Bosonpartikkelen. Jeg ble så utrolig fascinert av alt jeg så der, at jeg ble som når noen av mine fans blir starstruck når de møter meg. Haka henger ned på brystkassa, og blikket blir helt fraværende. ‘Hold opp, da!’ Vi er likeverdige alle sammen! Jeg er ikke på det nivået den gjengen der er, men jeg har hatt mine runder med problemløsing i det faget der jeg også. Jeg elsker å prate om de greiene her, og da gjerne med alt for mange ord. Jada, jeg er fullstendig klar over det, men det er lidenskapen min, og en del av den jeg er, og da blir det litt forskningsprat da, men bær over med meg. Jeg prater heller om det enn sladder. Livet er for kort til det.

- Det er mye av grunnen til at jeg gledet meg til denne samtalen,

norwayrock.net

for jeg vet hvor lidenskapelig du prater om tingene du interesserer deg for, og slike intervjuer er utvilsomt de som er enklest å gjennomføre, og er også de intervjuene jeg setter mest pris på personlig.

- Det er veldig hyggelig å høre at du synes det, for det er alt for mye sladder også i vår bransje. Uansett; jeg har prata oss bort igjen, beklager det.

- Hehe, ingen fare, vi kommer nok i mål.

Hvem har du med deg på plata?

- Vet du, jeg burde bli flinkere til å ta screenshots under intervjuene. Smil! Hehe.

Joda, jeg har med meg Ivan Keller, som har jobba med Jelusick og Marco Mendoza; Gus G (som vi også har intervju med i dette nummeret!) og Tony Dickinson. Den jobben de gutta har gjort, definerer hele plata. Altså, jeg har gjort mye av miksinga selv, for jeg har alle de nødvendige plug-ins og slike ting, før jeg sendte det til James ‘Jimmy T’ Meslin som gjorde sin greie. Men jobben til de to gutta har vært uvurderlig. Gitarlyden spesielt har vært utrolig viktig, og jeg måtte ha en 7-strengsgitarist, og det er ikke Gus G. Han sa det da jeg kontaktet ham; ‘Mike, jeg er en seksstrengs-gitarist’, og jeg var avhengig av sju-strengs for å få de dype tonene i riffene. Dermed ble virtuosen Gus G ansvarlig for soloene, og de soloene han sendte meg var simpelthen ufattelige! Jeg ble lamslått! Jeg var lamslått av det faktum at han var hyggelig nok til å ta på seg oppdraget, for han ble tildelt noter på noen av låtene, det vil sihan måtte lære seg ferdig skrevne soli, note for note. Og den tonen han fikk ut av soloene var ufattelige. Til og med soloene han bidro med selv gjenspeilte tekstene, noe som egentlig er ganske utrolig, for han kjente ikke tekstene da.

Ta “So Alive”, for eksempel. Der er den første halvdelen av soloen skrevet av meg, mens Gus fikk frie tøyler på den andre halvdelen, og måten han løste den på er helt utrolig. Min del var jo skrevet ut fra teksten, som handler om ikke å kaste bort talentet sitt. Det er et vanskelig tema, og jeg følte ikke jeg hadde de riktige ordene til å formidle det, så jeg inkorporerte det inn i soloen, som ble atonal og litt merkelig, så den låter ikke helt som en gitarsolo. Som sagt så kjente han ikke til teksten, men han slapp løs talentet sitt fra det innerste indre, og gjorde akkurat som jeg hadde forventet av ham. Det er klassisk Gus G som du aldri har hørt det før, og han fortolket budskapet i låten perfekt uten å kjenne til det. Det var ikke ‘art by accident’, det var ikke et uhell i det hele tatt, det var planlagt fra min side å lokke det ut av ham.

Tony Dickinson, som spiller bass, er med i The Trans-Siberian Orchestra, og det han gjorde; wow, han tok riffene jeg hadde laget, og jeg ba ham spille. ‘Spill!’ Om jeg hadde skrevet en note ‘M’, og han mente det passet bedre med en ‘Q’, ja da burde han spille en Q. Han spilte inn sporene sine, og jeg sendte de til Jimmy T. Da ringte han faktisk opp meg og spurte hvem som spilte, for han hadde aldri opplevd

norwayrock.net

så klare bass-spor før, men der har du Tony. Og han gjorde det på timer, ikke dager eller uker.

Timer! Jimmy T ble et naturlig valg, ettersom jeg jobbet mye med ham i Dream Theater. Så det disse gutta har gjort med musikken min, det er jeg som har skrevet alt, det er jeg som har spilt inn lede-sporene, og jeg spiller keyboards på plata. Det høres kanskje ikke så godt, men det er der. Pluss noen tracks og lydeffekter, de er også mine. Jen Majura er rett og slett med fordi jeg skrev ei låt spesifikt med tanke på henne.

Hun ville jo helst ha spilt gitar, men begge gitarplassene var jo allerede fylt. Jeg har jobbet med henne før, og den pitchen hun innehar, den er utrolig. Det var ikke snakk om å gjøre flere opptak fordi hun var ute av pitch, for å si det sånn. Det naila hun fullstendig. Stemmen hennes er virkelig slående. Hun er jo egentlig gitarist, men hun har en swing i stemmen sin, som låter Motown, og det var akkurat det jeg behøvde. Hun fikk fram divaen jeg ville ha i “Glamorous Shades”. Motown, med et lite dryss av Mariah Carey. Derfor er jeg så glad for at du spurte hvem som er med, for jeg vil så gjerne få kommunisert ut hvor bra hun faktisk synger.

Det fantastiske med samarbeidet vårt i studio, er læringsprosessen jeg fikk ut av det, for hun kunne si noe sånt som ‘dette ordet treffer ikke riktig’, det være seg konsonanter som flytter trykket på feil plass i forhold til fraseringen og slike ting. Hun forklarte det så fint, så jeg fant nye ord, så fikk hun føle seg fram på hva som ble mest naturlig for henne, så gikk vi for det.

Men det ble egentlig gjennomgangstonen for samarbeidet med alle. De tok med seg ikke bare talentene sine, men de ble hjelpemidler for min del, så sluttresultatet kunne bli så bra som det faktisk ble.

- Jeg vet jo hva slags perfeksjonist du er, og kjenner til følelsen av aldri å bli 100% fornøyd; det er alltid den ene lille detaljen man skulle ønske man hørte før man sendte plata til mastring.

- Helt klart, men jeg sitter igjen med en utrolig god følelse nå, og når plata kommer 11. november, blir det slippfest der man kan kjøpe seg en fysisk kopi av plata, det blir en replika av settet mitt der, vi skal ta masse bilder, og rett og slett kose oss.

Forhåpentligvis får jeg lagt ut noen videoer fra den happeningen også. Jeg skulle gjerne ha sendt

plater til Europa også, men jeg har ikke råd til fraktkostnadene, rett og slett. Internasjonale fraktkostnader er for høye for det jeg har budsjett til, og det er et sårt punkt, men sånn er det. Jeg vet ikke hvordan det fungerer i Norge, om dere har radiostasjoner som har rockefans som målgruppe, og jeg kan ingenting om den delen av bransjen, men jeg håper at folk vil spille plata, og ønske seg låter på radio også, så musikken kommer ut til folk. Jeg skal jo ha masterclasses og kanskje gode gamle trommeklinikker, og nå har jeg et album å prate om, og forhåpentligvis ønsker folk å høre om hvordan den ble til. Jeg vil jo gjerne reise rundt og møte folk, det er jo det jeg elsker mest. Det er mye derfor jeg ikke lever i fortiden, den kan jeg ikke gjøre noe med. Om du sitter på scenen og gjør en feil, så må den feilen bare glemmes, for om du sitter og tenker på en feil du har gjort, gjør du en ny feil fordi du tenker på feilen du allerede har gjort. Av samme grunn tenker jeg ikke på Dream Theater på den måten. Jeg fikk mine år der, og det er jeg utrolig takknemlig for, men nå har jeg mine ting å fokusere på, så da får Dream Theater være i fortiden, mens jeg fokuserer på her og nå.

- Fornuftig tanke. Jeg har tatt opp mye av tiden din her nå. Tusen takk for historiene og dypdykk i plata såvel som i forskning.

- Beklager at jeg ramler ut på ville veier, du får vel din strie tørn med å transkribere dette.

Det har vært en svært hyggelig prat, jeg håper jeg kommer meg til dine strøk igjen. Jeg hadde en av mine beste matopplevelser da jeg var i Tromsø, jeg fikk blåhvalsushi, haha. Jeg er en sjømatelsker, så det passet meg utmerket.

Krabbe, skalldyr, iskald øl, jeg elsker Norge, og gleder meg til neste grunn for å komme tilbake.

Jeg tror jeg må få i meg litt mat. Takk for tiden din, det var trivelig. Vi sees.

NRM 3-2023

19

Norske metalguder Det vrimler ikke akkurat av norske band innen tradisjonell heavy metal som gjør seg særlig bemerket innenlands og/eller utenomskjærs, men det har norske Rozario tenkt å gjøre noe med. Bandet har allerede høstet strålende kritikker fra det store utland for sitt debutalbum “To The Gods We Swear”. Bandet har blitt sammenlignet med Hammerfall, men en kjapp lytt på bandets debut beviser at gjengen har mer å slå i bordet med enn slitne tempelriddere og sløve sverd. Flere fikk også stiftet bekjentskap med det forholdsvis ferske bandet under Geoff Tates siste besøk her til lands. Vi tok en liten prat med to av bandets grunnleggere, gitarist Stein Hjertholm og vokalist David Rosario for å høre hvordan det gikk og mer til.

TEKST: PÅL J. SILIHAGEN FOTO: MARIUS SØRGJERD

- Heisann, vi kan jo starte med å høre hvordan det var å varme opp for selveste Geoff Tate på John Dee? Stein: - Det var jo fantastisk. Herregud. Å spille for et fullsatt John Dee var helt vilt. Jeg jobbet jo der også i gamle dager, på Rockefeller og John Dee. Det var veldig kult å komme dit og spille for fullt hus, og det var vår andre konsert sammen. Første konserten vi spilte (på Krøsset i oktober) var det mye kjentfolk, og alle som var der hadde et forhold til Rozario. Mens på John Dee startet vi for de fleste med blanke ark. Vi fikk veldig god respons og Diesel Dahl kom bort til meg etter konserten og sa “Fy faen, dette var dritbra, jeg hører at dere har øvd jævlig mye”.

Det overrasket meg litt, for vi har ikke fått øvd så mye sammen, men det var jo veldig hyggelig at det var hans opplevelse. Vi fikk veldig gode tilbakemeldinger og Geoff Tate er jo en stor helt for både meg og David.

Så det var stas å treffe ham. Det var helt rått.

- Men la oss snakke litt om skiva deres og hvordan i all verden kom dere sammen som band?

David: - Vi startet helt på scratch for å si det sånn. Jeg har alltid vært stor Judas Priest-fan og disse gutta spilte sammen i et Judas Priest coverband (Metal Gods) på Olsen på Bryn for noen år siden. Jeg måtte jo stikke innom en tur og høre på, og syntes det var kjempebra. Så kontakta jeg Stein aller først og lurte på om han hadde lyst til å være med og spille inn et par låter jeg hadde liggende. Det hadde han lyst til, og så fikk vi også med oss Peppa (Per-Helge Bruvoll) på trommer. Det var vel i grunnen sånn det hele starta.

Stein: - David var som han nevnte på et par av Metal Gods-konsertene, og David er jo høyreist så ikke så vanskelig å få øye på. Han hang igjen etter konsertene og snakket med oss og var veldig hyggelig. Han tok jo kontakt som sagt og sa at han hadde noen låter han hadde lyst til å spille inn. Vi jobbet litt med dem, og så var vi i et studio og spilte de inn. Den ble på en måte en demo. I den prosessen så følte vi vel alle sammen at her er det noe mer. Så da begynte både jeg og Peppa å skrive låter til prosjektet. Så det er vi tre som har skrevet låtene. Vi jobbet lenge som trio, 20 NRM 3-2023

og David er jo også bassist. Så vi øvde som en trio, men vi følte vel at det å spille bass og synge samtidig er krevende. Musikken vår som trio krevde mer, men vi startet med å spille inn skiva som en trio. Så fikk vi inn Johan (Jamtfall) som spiller sologitar inn i prosessen, og så kom bassist Anders (Halsan Engum) inn på slutten av prosessen. Da var vi et komplett band.

- Men hvem spiller egentlig bass på plata?

Stein: - Det er Trond Holter som spiller bass på plata.

- Aha, så han både produserte skiva og spilte bass ja. Men det låter ikke veldig Dream Police eller Wig Wam, selv om det høres at han har skrudd på knottene. Ikke at det er noe gærn’t med det altså, men det melodiøse bakteppet ligger der i soundet selv om dere er noen hakk hardere i uttrykket. Det er ikke så mange norske band som drister seg til å gi ut skive innen genren deres, altså melodiøs heavy metal eller tradisjonell metal om du vil, og virkelig satse. Det er en vanskelig sjanger å slå igjennom med, spesielt her til lands.

David: - Det er jo det vi er vokst opp med. Det er det som ligger hjertet nærmest sånn sett. Den gamle klassiske metalen med kanskje en litt moderne vri. Vi har modernisert låtene og med Trond bak spakene så låter det jo jævlig bra, vil jeg si.

- Det er ingen tvil om at Trond Holter er en dyktig produsent, og dere har klart å holde på et særpreg. Dere høres ikke ut som Wig Wam for å si det sånn.

Stein: - Ja, ikke sant. Låtene vi har lagd er summen av hvem vi er som band. Vi brukte mye tid, og spesielt jeg brukte mye tid på å komme frem til låter som kledde Davids stemme. Og jeg måtte bruke tid på å høre på artister som jeg aldri har hørt på før, og vi har også blitt sammenlignet med noen band jeg aldri har hørt på, så det er ganske morsomt.

- Som hvem da?

Stein: - Som Hammerfall. Mange har sammenlignet oss med de i kritikkene vi har fått og det er et band jeg aldri har hørt på. Bare hørt om. Jeg har hørt på de nå selvfølgelig, men jeg hadde aldri hørt en Hammerfall-låt før folk begynte å snakke om det. Det var helt nytt for meg.

Vi hadde jo disse låtene og sonderte terrenget og tenkte på hvordan vi skulle spille de inn. Jeg sa at hvis vi skulle gjøre det så skulle vi gjøre det ordentlig. Vi var som sagt i et annet studio og spilte inn tre låter og det norwayrock.net

ble så der. Og det var et stort, fett studio. Trond har jo bare en krok i stua si, men det låter bare jævlig mye bedre. Så da vi kom på ideen om å dra ned til Trond, så løsnet alt. Trond har vært fantastisk i prosessen. Han har betydd masse for hele produksjonen.

David: - Fantastisk fyr å jobbe sammen med.

Han har løfta oss mange, mange hakk. Nå skal vi jobbe videre med å skape vår egen identitet på scenen både med tanke på det visuelle og det lydmessige.

- Det er kanskje ikke så rart dere blir sammenlignet med Hammerfall selv om de er mer hekta på tempelriddere enn vikinger, men jeg personlig tenkte ikke på Hammerfall da jeg hørte dere første gang…

Stein: - Det har vi hørt masse, og jeg klarer heller ikke å høre noe Scorpions i David sin vokal heller. Det er bare fascinerende hva folk hører, det er bare morsomt. Da vi kom med låtene til Trond, så sa han med en gang at dette låter Rozario. Vi føler at vi har funnet en egenart i denne prosessen tross alt. “To The Gods We Swear” er ikke bare rettet mot de nordiske gudene, men også metal-gudene vi sverger til.

David og jeg er jo store Judas Priest-fans.

- Da synes jeg dere har vært veldig flinke til å skjule det selv om dere låter tradisjonell metal.

David: - Jeg kan jo si at musikken vår skal ikke låte som det ene eller andre bandet. Men det er inspirert av, ikke sant. For eksempel er jo en av mine store vokalisthelter Rob Halford, og det er jo klart at man blir litt prega av sånt. Man ønsker kanskje å strekke seg i den retningen kan man si.

- Skjønner, men i mine ører har dere ikke dratt den strikken for langt i den retningen.

Det er lett å bli inspirert av band man har vokst opp med og elsker, og så kan en glemme egenarten.

David: - Nei, vi prøver som sagt å skape vår egen identitet.

Stein: - Men det er sånne småting inni der som er hint av Judas Priest. For eksempel på “Heaven’s Falling Down”, der er riffet som går før gitarsoloen “Victim Of Changes”. Det er ikke helt likt, men ganske likt. Og gitarrefrenget er basert på “The Sentinel”. Det er noen små hint, men det er ingen som har catchet det. På hele plata er det de to mest åpenbare tingene som på en måte er stjålet da.

- Joda, det er jo heldigvis lov å være inspirert av de store heltene, og dere har uansett klart å gjøre det til deres eget. Det er vanskelig å finne opp kruttet helt på nytt i dag. Men fra det ene til det andre. Måtte dere finansiere skiva sjøl?

Stein: - Ja, alt har vi betalt selv.

- Ok, men har dere fått på plass avtale med management og så videre, med tanke på lansering og diverse i utlandet?

Stein: - Vi er jo på et tysk plateselskap som heter Pride & Joy. Og det var flere andre, for vi sendte ut til forskjellige selskaper, og det var flere andre plateselskaper som var interessert.

Men vi landa som sagt på Pride & Joy som vi fikk anbefalt av en bekjent som kjenner norwayrock.net

bransjen godt. Vi kjente ikke til selskapet fra før, men signerte med dem. Det er også tyske management- og bookingbyråer som har vært på oss, men vi føler ikke helt at vi er der enda. Vi må prøve å få etablert oss i Norge og Skandinavia først, og så får vi se hva som ligger foran oss.

David: - Tyskland er et veldig stort marked for denne genren, og forhåpentligvis kommer vi oss nedover etterhvert en tur for å spille. Men vi velger å komme godt i gang her hjemme først.

Stein: - Hvis du ser på streamingen vår, så ser du at Tyskland og USA er veldig glad i oss.

Vi har også fått helt sjuke kritikker og seinest i dag 10/10 fra et nettsted som heter Metal Temple i Chicago. Også fra L.A, tenk at det sitter en fyr i L.A og gir oss 6/6 og skriver at “To The Gods We Swear” av Rozario er “one of the most stunning debut albums of the year” i alle genre.

Vi har fått flere helt ville gode kritikker og det er helt vilt. Du ga oss jo 4.5 / 6.

- Så kult, og jeg har vært streng, skjønner jeg. Det må føles godt å gi ut en skive som får så mye positive tilbakemeldinger i voksen alder?

Stein: - Det å lage et helt album er noe vi alle har hatt lyst til å gjøre i jævlig mange år. Så det er klart at når vi først kommer i en posisjon at vi først gjør det så er det gjort med sjel og så godt vi kunne. Vi har også en god del konserter fremover, både i nord, på Vestlandet og første konserten er på Glassheim i Jevnaker sammen med Stargazer 29.desember. Nå er vi opptatt av å spille for så mange som mulig. Å reise til Tønsberg for å spille alene er det kanskje ikke så mye poeng i, så vi har sagt at vi vil spille for så mye folk som mulig og prøve å nå ut til så mange som mulig. Det er fokuset vårt fremover.

- Det må føles godt å endelig få gitt ut en skive og som attpåtil bare får skryt?

Stein: - Ja, er du gær’n.

David: - Helt utrolig rett og slett.

- Dere er som jeg nevnte vel ganske voksne?

Stein: - Jo, men den yngste i bandet er Johan på 25 - Nå tenkte jeg nok mest på dere som startet bandet.

Stein: - Ja, vi er voksne men Johan var bare 24 da vi spilte inn skiva, og Anders som spiller bass i bandet nå er bare 28. Så vi har fått med oss et par unge gutter.

- Kult, men dette er et skikkelig band og ikke bare et kortvarig prosjekt David: - Det er helt klart. Vi er som sagt så vidt i gang og har også nye låter på gang. Vi har kanskje en liten plan om å få ut et nytt album i 2025.

- Høres bra ut, men det er vel kanskje greit å fokusere på all den positive oppmerksomheten debutskiva har fått og bruke det for alt det er verdt det neste året?

Stein: - Absolutt og nå har vi funnet en form som vi kan bruke videre - Dere kan jo også ha en positiv innflytelse på andre norske band, både unge som voksne at det går an å gi ut tradisjonell metal og ikke bare hypermoderne metal

som f.eks. djent og diverse, og samtidig få positiv oppmerksomhet.

David: - Jeg tror vi har truffet ganske godt med det vi har gjort. Det ser også ut til at en del yngre folk liker god, gammel klassisk heavy metal. Det er veldig kult.

- Hvordan klarer dere å kombinere den nye tilværelsen med hverdagslivet? Jeg regner med at dere har fulltidsjobber ved siden av?

Stein: - Og familie og alt det der også. Vi får det jo til på et eller annet vis, men det er en balansegang. Det er jo det her som virkelig er “passion” for oss, og da klarer man alltid å finne tid til det.

- I hvert fall når man føler at det er på vei et sted kanskje?

Stein: - Jeg har jo alltid skrevet masse låter, men har aldri hatt den stemmen, så jeg hadde egentlig gitt opp tanken på at det noen gang skulle bli en skive. Så dukket plutselig David opp med en fantastisk stemme. Nå er vi der, så nå kliner vi til.

- Ja, det er vel kanskje en av de tingene som også gjør at plata skiller seg ut i mengden, for du har en ganske særegen stemme, David? Du nevnte Rob Halford som din store helt, men jeg kan også høre litt Ronnie James Dio og typisk klassisk hard rock klang i stemmen din.

David: - Det er mange helter å forholde seg til, og det er liksom inspirasjonskilder her og der. Uten at det skal prege oss alt for mye, så henter man inspirasjon fra de som man synes har gjort en veldig god jobb igjennom. Alle mine tekster har en historie bak seg, men jeg bruker ikke navn eller spesifikke steder, men temaene er noe de fleste kan relatere seg til.

Jeg tror alle kan kjenne seg igjen i tekstene.

Stein: - Det er viktig å si at David skriver alle tekstene. Han har også skrevet fire av låtene på skiva, jeg fem og Peppa to, men David har altså skrevet tekstene på alle. Musikken deler vi på, men tekstene er David sitt gebet.

- Bare for å følge den tråden helt avslutningsvis. Skiva virker veldig gjennomtenkt, både tekst- og låtmessig. Jeg har hørt og anmeldt mye i genren, både bra og dårlig. Og det som utmerker seg positivt er som sagt at det låter gjennomtenkt og ikke halvhjertet eller samlebåndspreget.

David: - Det er jo snakk om dagligdagse temaer kan du si som omgir oss. Så er det å pakke dette sammen til en fornuftig fortelling.

Det er mitt mål å få til uten at det skal høres altfor politisk ut. Det skal være en bra historie.

Stein: - Selv om det er en viking på albumcoveret, så er det mye mer enn bare det.

Men siden vi valgte “To The Gods We Swear” som albumtittel så gikk vi litt i den retningen, men det er egentlig den eneste låten som har det temaet. Altså vikinger. Eller så er det forskjellige temaer på alle låtene. Vi er ikke sånn som Sabaton, for å nevne et band med et veldig bestemt image, som bare skriver om krig.

NRM 3-2023

21

SIVERT HØYEM i all enkelhet En kald og ruskete novemberdag fikk vi ta en prat med Sivert Høyem som i januar 2024 slipper ny soloskive. «On An Island» ble spilt inn i Vesterålen i mytiske omgivelser, og vi tar en prat med en av Norges mektigste stemmer en helt alminnelig november tirsdag på Zoom.

TEKST: LINDA CECYLIA TAANEVIG FOTO: ANDREAS HORNOFF

- Hei! Takk for at du tar deg tid.

- Bare hyggelig!

- Du har jo nytt soloalbum i anmarsj, gratulerer!

- Takk!

- Når er det det slippes igjen? Januar, ikke sant.

- Det slippes 26. januar.

- Jeg har hørt igjennom «On An Island» på forhånd. Nydelig skive!

- Oi, så kult da! Tusen takk!

- Nylig avsluttet en stor europaturne med Madrugada, har du rukket å lande?

- Nja. Ikke helt. Det har jo vært mange år på veien med Madrugada egentlig. Og en veldig intens sommer for oss for oss helt frem til september. Det er litt sånn anti-klimatisk å være ferdig.

- Ja, det vil jeg tro. Hvordan har du egentlig rukket å produsere et soloalbum nesten parallelt med det som skjer med Madrugada? Var det Covid?

- Ja, det var vel egentlig det. Plutselig fikk man ganske mye fritid.

Låtmaterialet er stort sett skrevet i 2020 og 2021. Det var vel ei låt eller to som ble ferdig i 2022. Men det var stort sett de pandemiårene rett og slett.

22 NRM 3-2023

- Jeg har en sterk tilknytning til Vesterålen, familien min er fra Litløya, og jeg drar kjensel på den nordnorske naturen der oppe i låtene dine. Er det du alene som skriver tekstene til låtene?

- Ja. Jeg skriver alle tekstene. Jeg skriver som regel all musikken også, bortsett fra en sang. «In The Beginning», nummer fire på skiva er gjort av alle sammen i samme rom. Men jeg skriver alltid tekstene.

- Ja, for det var oppfølgingsspørsmålet mitt, hvordan prosessen rundt det å skape musikken din er, men da har jeg fått svar på det.

Du får selvfølgelig hjelp til arrangementet og ...

- Ja, og instrumentering også videre ... Det gjøres i samarbeid med de folkene jeg til enhver tid jobber med da. Og kanskje særlig Christer Knudsen da som er min faste samarbeidspartner. I det daglige.

- Ja, det har jeg skjønt. Det er han som spiller barytongitar på albumet?

- Stemmer det!

- Jeg synes det er et kjempekult instrument. Det gir litt sånn Twin Peaks og Leonard Cohen-vibber.

- Ja. Kult!

- Litt om bakteppet for albumet og måten å spille inn på. Dere har jo spilt inn live i god akustikk på bedehuset «Zoar» i Nyksund.

Sjeldent å overlate all kontroll til skjebnen i dag. Hvor mye har omgivelsene påvirket musikken og lydbildet?

- Jeg vil tro ganske mye. Vi hadde jo en relativt klar ide om hva

norwayrock.net

vi hadde lyst å gjøre og hva vi forventa å oppnå med å dra dit. Du sier jo noe om at man i dag kanskje ikke vil overlate så mye til tilfeldighetene, og det var jo veldig poenget med å dra opp dit. At tilfeldigheter kan få skje.

Og at det miljøet vi spilte inn en plate skulle få påvirke skiva, så det hadde nok mye å si. Og det å få noen få folk sammen i samme rom over lengre tid og leve tett på hverandre. Det var en ting jeg hadde veldig lyst til å gjøre. Det er jo klart det, som vi snakket om innledningsvis her, at det å ha små barn og sånne ting, det setter jo endel styringer for hvordan en kan jobbe. For å virkelig komme inn i materien så er det rett og slett sånn at man må ...

- ... inn i bobla?

- Ja. Og helst der man brukte å leve før i tida. Det hadde mye å si. Det var sikkert mange ting vi prøvde å få med som vi ikke fikk til også.

Altså, det var mange ting som ble vanskelig for oss ved å gjøre det sånn som det her.

- Ja, selvfølgelig.

- Men jeg likte det at det var begrensninger, i hvor mange folk vi var, at vi ikke kunne gjøre hva som helst. Vi kunne ikke få tak i alle mulige instrumenter og så videre. Det lå noen enkle begrensinger som jeg tenker bare var sunt, samt at de folkene jeg jobber med er ekstremt ressurssterke musikere som kan gjøre hva som helst og da er det kanskje like greit at man ikke kan gjøre hva som helst, men at man gjør det beste ut av det som finnes der og da.

- Tøft, og det gir musikken en litt annen dimensjon når den er levende og autentisk. Jeg har hørt du har brukt uttrykket umiddelbar, og det er jo det den blir.

Apropos lydbildet, «When Your True Love Is Gone» skiller seg litt ut musikalsk sett.

Hvordan kom den til?

- Prosessene med å skrive disse sangene her begynte med at jeg hadde en prat med Bjarne Stensli som har spilt inn det her. Han er en tekniker her i Oslo som jeg har jobbet med i 13 år nå, kanskje. Det var vi som kom opp med ideen om å reise et sted og liksom lage et improvisert studio, og rett etter det kom han på tanken om at hadde det ikke vært kult å la seg inspirere av der du kommer i fra for en gangs skyld. For det har jeg aldri gjort før. Rett etter det møtet ble jeg veldig inspirert, og samme kveld skrev jeg flere av disse låtene. Det var en god periode for meg. «When Your True Love Is Gone» er faktisk en sang jeg allerede hadde skrevet før dette igjen. Så det er en sang som både tematisk og musikalsk er litt på siden av det her. Den har liksom ingenting av det nordnorske over seg. Men den er jo spilt inn i Nyksund, så den kom jo inn i soundet på skiva.

- Det er en nydelig låt! Den har et østeuropeisk folkemusikalsk preg over seg og personlig flyr tankene mine til nettopp Vesterålen og pomorhandelen som forgikk der.

- Ja, ikke sant. Og du nevnte jo Leonard Cohen her. Hans musikk føler jeg virkelig er en

norwayrock.net

del av meg. Jeg har hørt på hans plater siden jeg var liten gutt. Det har nok vært med på å påvirke hvordan jeg tenker musikk. Hans akkorder og melodiføring. Han er kanadier og jøde. Du hører mye av det jødiske og alle typer europeisk folkemusikk hos ham. Alt fra franske ballader til tja, alt dette har jeg med meg. Så det er kanskje noe av det Cohenske som har noe østeuropeisk eller jødisk i seg.

- Ja, kanskje det. Utrolig vakkert og spesielt. Nå har du jo egentlig allerede sagt litt om det, men jeg lurer også på hvilke følelser som dukker opp ved å spille inn i et bedehus, fordi jeg opplever det er synlig i musikkbildet. På en måte noe sakralt.

Kjenner du deg igjen i det?

- Absolutt! Det er jo en veldig viktig side ved musikk, selv om jeg ikke er religiøs selv, så er jeg jo veldig, veldig glad i gammel gospel som Mahalia Jackson for eksempel. Og den spirituelle siden av musikken føles som noe av den eldste bruken vi har hatt for musikk. Det er jo liksom litt der det kommer i fra. Det er vanskelig å sette ord på, men det er en kvalitet ved musikk som jeg selv tenner på og liker, som inspirerer meg. Det er kanskje derfor vi fant opp musikk, den spirituelle føden det gir oss. At vi føler vi kan kommunisere noe til hverandre som er noe mer enn det dagligdagse. Derfor liker jeg nok den opphøyede stemningen i musikk som man finner i religiøs musikk og i for eksempel gospel, men jeg er som sagt ikke religiøs i det hele tatt selv.

- Nei, det regner jeg nesten med at vi hadde fått med oss om du var. Men det koker altså ned til at du har tatt med deg kvaliteter ved musikken som er litt i ferd med utvannes i mye av dagens musikk.

- Jeg håper vel at det ikke er det, men det er bare vanskelig i dag å få et godt bilde av hva den kontemporære musikken egentlig er, fordi det er jo så sykt mye musikk og det er sykt mye popmusikk som man nå utsettes for hele tiden, enten man vil eller ikke. Men det er heldigvis fortsatt mange folk som holder på med musikk av de rette grunnene.

- Dere har valgt å benytte dere av et finurlig instrument under liveinnspillingen, nemlig Phillicordia. Kan du fortelle litt mer om dette klenodiet?

- Det er et gammelt legendarisk orgel eller keyboard som Philips laget i sin tid. Som jeg alltid har likt lyden av veldig godt. Jeg husker første gang jeg så noen spille på et sånt, det var vel Martin Hederos i Soundtrack Of Our Lives, jeg husker de hadde et sånt i studioet sitt. Vi hadde også et sånt i studioet til Madrugada i sin tid, så vi tok det med. Vi har brukt det mye i stedet for bassgitar. Vi var jo bare tre folk der, så vi måtte legge på det vi hadde av andre ting.

Men det viktigste instrumentet vi hadde med var nok likevel barytongitaren som er veldig fremtredende gjennom hele albumet.

- Ja det er noen utradisjonelle valg som former musikken og gjør den veldig

interessant. Et konseptuelt album, ikke sant?

- Ja, jeg vil si den plata her er veldig ulik noe av det jeg har gjort før. Jeg har gitt ut ganske mange plater nå og har gjort mange plater i et relativt tradisjonelt band-format. Jeg hadde lyst til å gjøre noe annet, og det er egentlig litt rart at jeg ikke har strippet det mer ned før, og gått bort i fra den gitar-bass-trommeband-oppsettet, men det har vel kanskje litt å gjøre med nettopp fraværet av Madrugada, og at jeg fikk lyst å gjøre noe annet. Så det ble nesten en slags sånn restart for meg som soloartist, egentlig. Og ta det litt mer tilbake til en soloplate, enn en band-skive.

- Det synes jeg du bør være veldig fornøyd med resultatet av. Jeg må snakke litt mer om innholdet i låtene. Det er jo rom for tolkninger i alle låtene, men jeg opplever de også som dypt personlige. Kan du, i grove trekk, røpe litt hvilke følelser eller historier som har fått lov å manifestere seg i dette albumet?

- Det jeg kanskje har gjort med den skiva her, er å lete litt i minner og det ble jo litt naturlig når vi skulle opp dit å jobbe. Også har jeg bygd litt nye historier ut ifra ting jeg husker, ting jeg har opplevd, ting jeg har hørt og ting jeg har lest som har gjort inntrykk på meg. Og stokket litt om på ting. Det er plausibelt at det er jeg som forteller eller den som har opplevd det, men det er aldri opplevd akkurat på den måten, om du skjønner hva jeg mener. Så jeg har prøvd å lage noen ting som er personlig, men som også kanskje har en viss distanse i seg. Det er vel det jeg har prøvd å oppnå. Hvis man skulle være hundre prosent sjølbiografisk hele tida kan det bli litt klamt. Så det er det jeg har gjort, og prøvd å knytte det til det stedet vi var. Tidligere romantiske opplevelser og sånne ting. Men veldig mye dreier som om at stedet vi er på, altså Nyksund, som i seg selv er en katalysator. Som i for eksempel åpningslåten «On An Island», den er jo veldig enkel. Jeg hadde lyst på et eller annet som var en slags ouverture til hele albumet som på en måte satt stemningen, på en ganske bred måte. Den for meg føles litt sånn mytisk. Det er noen navnløse personer som har en veldig kort affære på et ikke navngitt sted på ei øy liksom, også tar vi det derfra.

- Ja, for du forteller mange historier igjennom albumet, og det er kanskje det jeg vil ha litt tak i.

- Ja. Og det føles og litt nytt for meg. Jeg har vel ofte brukt å være litt sjølbiografisk og kanskje litt mindre håndgripelig i tekstene mine enn jeg er nå. En del tekster så er jeg veldig, sånn som «The Rust» er jo veldig klar tale...

- Ja, jeg skulle til å spørre om den. Det er jo en enorm låt. Jeg får frysninger av den altså.

- Åh, så bra!

- Den har gode lyriske metaforer, også er den så sparsom musikalsk sett. Kan du gjengi hva som foregår i den låten?

- Det er mange ting! Når man er fra NordNorge så er det så mange plasser man kjenner

NRM 3-2023

23

til og som preges av forfall. Det skal jo utrolig mye jobb til for å holde ting i stand. Det er noe med det, det har alltid rørt meg veldig å se hus som detter ned. Da jeg vokste opp var halve Sortland bare skur, kanskje et bilverksted, og rundt så var alt bare forfalte bygninger, og lite aktivitet.

- Ja, du finner mye symbolikk i disse tingene.

- Ja, og det gjør noe med meg. Jeg vet ikke helt ...

- Ja, jeg hører jo at du har sett disse tingene, også klarer du å lage en historie.

- Og den historien er jo litt hvordan det er i negativ forstand, hvordan det påvirker deg når den infrastrukturen du har i livet ditt bare faller sammen. Og den maktesløsheten som det fører med seg. Hvordan det tærer på en. Så det er vel det sangen handler om. Det er vel ikke så mye av den søtladne nostalgiske følelsen, men det er mye drama. Jeg jobber fremdeles med å klare å finne gode forklaringer på hva som ligger i den sangen. Men jeg tror også det er nettopp det som gjør det litt bra.

- Ja, det er noe magi der.

- Ja, jeg føler det. Jeg er veldig stolt av den sangen. Det er jo ofte når man sitter og skriver sanger at jo mer tydelig det blir jo dårligere blir det.

For det magiske forsvinner med en gang du begynner å skal snevre det ned til ord.

- Ja, det er sant. Det blir så mye fattigere. Vi lar den låten stå som den er! Den har rom for så mye. I presseskrivet om deg står det at du betrakter hele pophistorien som et bibliotek der det bare er å låne det man liker. Er det noe spesifikt du har valgt å ta med deg?

- Det er litt forskjellig. Det er ting her i fra britisk folkemusikk som jeg har hørt litt på. Richard Thompson og Sandy Denny og sånne ting, som var veldig til stede på den første soloskiva mi og som har kommet litt tilbake på denne. Særlig den første og den siste låten. Også måten refrenget kommer inn på «The Rust». Litt igjen, det opphøyde, det anthemiske. Det er en viktig ting. En annen ting, som satte det i gang og inspirerte det musikalske til den sangen var den vampyrfilmen til han Jim Jarmusch («Only Lovers Left Alive»). Filmen var så som så, men musikken var helt fantastisk.

- Vi må snakke om stemmen din, Sivert. Jeg har i tidligere anmeldelser referert til deg som Grand Old Man og det er ikke for at du er gammel, men på grunn av avtrykket du har satt i norsk musikkhistorie. Du har en lang karriere bak deg allerede, og stemmen din har utviklet seg, blitt mer moden og dramatisk, mer vibrato. Jeg får litt sånn ice & fire følelse igjennom albumet, tidvis glødende varm og andre ganger iskald og mektig. Bruker du det bevisst?

- Oi! Takk. Ja, det tror jeg. Jeg har vel i de senere år begynt å bli obs på å bruke spennet i stemmen min. Ehm, og jeg kommer jo fra et band hvor det var litt justis innad, hvor det som var med måtte være kult nok. Ting skulle være rock & roll og sånne ting, og jeg er kanskje mye mere frigjort fra det nå. Det trenger ikke være så veldig tøft lengre. Jeg la nok tidvis mere bånd på meg før, og det er heller ikke plass til å synge så voldsomt mye i et rockeband. Jeg benytter meg nok mer av alt jeg kan gjøre i dag.

Men det er søren meg tungt da, jeg er ikke ung lenger heller, så det spørs ... En del av de sangene her kan jeg sikkert ikke synge om tjue år.

- Jo, det velger jeg å tro!

- Hehe, ja. Sangere er vel i hvert fall det som inspirerer meg mest innen musikk. For min del skal musikk skal være ekstremt interessant hvis jeg skal gidde å høre på sangere som ikke har noe spesielt ved seg.

- Jeg er også vokalfantast, og er enig. Din stemme er veldig effektfull, og setter stemninger. Og jeg skjønner nå at du også er klar over hvordan du bruker akkurat det.

- Kult å høre! Jeg er inspirert av store sangere. Vi nevnte Mahalia Jackson, Cohen er stor på sin måte. Dylan er stor på sin måte. Joni Mitchell, PJ Harvey...

- ...Jeff Buckley!

- Jeff Buckley, ja! Alle som var unge på den tiden der da han kom husker hvor mye det forandret alt, over natta. Det brakte jo inn en sånn lidenskap. Han kom inn på den tiden da jeg startet å synge i band, og er en som virkelig bare har fortsatt å inspirere meg. Det var synd han ikke fikk gjort mer. Men på andre måter så har det bidratt til at det første 24 NRM 3-2023

albumet har fått stå alene som et ubesudlet mesterverk.

- Absolutt! Jeg føler at han er litt opphøyet over tid. Han slo ned som en bombe, og gjorde sitt eget. Når det er sagt, jeg føler du også har en sånn tilstedeværelse og klarer å formidle på et sånt nivå. Det har jeg sansen for.

- Det jeg liker med ham er at det er ikke bare rolig, og det er ikke bare rocka. Det er alt, innafor hver låt. Han har et enormt emosjonelt spekter.

Og dynamikk - for han var alt mulig. Det er veldig, veldig inspirerende som sanger å høre på han. Jeg tipper han er en av dem som har påvirket meg mest. Og der er jeg nok ikke alene, det tror jeg gjelder nesten alle.

- Jo, men så er det ikke alle som er utstyrt med det instrumentet du har.

- Jeg følger ikke opp med noe svar der.

- Nei, du trenger ikke det. Litt tilbake til inspirasjon og omgivelser.

Du bor i Oslo, ikke sant?

- Ja! - Hva gjør det med deg som låtskriver og artist å bo i Oslo?

- Vanskelig å si, for jeg har nesten alltid bodd i Oslo, men jeg vil ikke si det er plass som inspirerer meg voldsomt. Men jeg har fått gjort mye godt arbeid. Noe er jo praktisk med å være her, men det er ikke lett å holde på med musikk i Oslo, og det er vanskelig å finne lokaler å jobbe i. Der kunne kulturpolitikken vært noe mer på offensiven.

- Hva setter du på av musikk hvis du er alene hjemme?

- Det varierer litt. I senere år har det vært mye The Blue Niles skive «Hats». De fremstår veldig uflinke og ukompliserte. Enkle soul/pop låter på et vis, absolutt litt mer i den art pop-tradisjonen. Han synger litt som en litt mindre flink og mer desperat Morten Harket. Jeg har stor respekt for Morten Harket, altså. Men han har kvaliteter i stemmen sin som er litt lik.

- Hvordan ser det kommende turnelivet ut?

- Det blir en relativt lang norgesturne først nå. Vi starter med to konserter i Operaen den 11. februar. Også blir det noen ting i Europa som vi driver og konstruerer nå. Det blir noen overraskelser i løpet av neste år, håper jeg. Det blir kanskje litt andre type festivaler fremover.

- Er Madrugada lagt på is i uviss fremtid?

- Vi får se. Nå skal jeg først holde på med det her litt. Noe av sjarmen, for oss med Madrugada, er at vi kan samles uten å ha kniven på strupen.

norwayrock.net

Den beste utgaven av seg selv Bakgårdsjentene opplever vind i skjørtekantene om dagen og feirer en artistisk og kommersiell kulminasjon etter nærmere 40 år i rockens tjeneste. At festivitasen borger for grå løper med ræva champagne og frossenpizza-kanapéer må påregnes.

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: ARNE HAUGE

I høst turnérer bandet det norske kongeriket, og da konstellasjonen av Petter Baarli, Bjørn Müller, Gaute Vaag og Jonas Amazonas gjestet henholdsvis Steinkjer og Trondheim inviterte vi til samtale om tingenes vederkvegende tilstand. Å samle angjeldende kvartett rundt ett og samme bord er imidlertid ikke gjort i en håndvending, men etter en håndfull røykepauser, inntak av fluidium og etterlysning av bandmedlemmer – rockebassister er alltid sent ute, bedyrer nestor Baarli – så lykkes prosjektet.

I baren på Trondheims-hotellet som residerer band og turnéfølge risser undertegnede et bilde på et ensemble som siden «Death Before Compromise» gradvis er blitt den ypperste utgaven av seg selv. Vi lar sågar falle den påstand at årets «In Lust We Trust» utgjør diskografiens beste tilslag.

Baarli: Den figurerer i alle fall på «Topp 3». Det er ei plate som vokser på lytteren, og som ble jobbet mye med. Pandemien ga ekstra tid til å spisse stoffet, og mange idéer som oppsto i kjølevannet av basiske spor materialiserte seg i det ferdige produktet. Jeg skriver låter hele tiden, så vi hadde plenty å velge i.

Müller: Men pandemien var også en kime til frustrasjon. Vi kunne møte i studio, bli sittende i flere timer uten å få utrettet noe som helst, før vi ble bedt om å gå hjem igjen. Da får man tid til å tenke mye. Ingen i bandet sov stort da Norge nedstengte, ha ha ha.

Baarli: Vi har spilt på klubber i et helt liv, uten å kompromisse, men var

norwayrock.net

så heldige å finne en virkelig god produsent i greske Stamos Kollousis til de to siste platene, med det som resultat at jeg knapt kan bevege meg på gateplan uten å stille på selfies med folk, hvilket bare er gøy. Ja, «In Lust We Trust» var tidkrevende, men definitivt verdt det.

-Bevitner man en kompromissløs outsider som endelig får betalt?

Baarli: Ja! Vi spiller for utsolgte hus over hele fjøla om dagen, og kunne ikke vært gladere. Samtidig preges bandet av gode, interne vibber etter at Gaute og Jonas tiltrådte. Alle fire kjenner sine roller. I Sandnes fikk vi høre at «vi ligner mer og mer på The Beatles», hvor Jonas personifiserer Ringo Starrs gemytt. Noe lignende er aldri ytret om Backstreet Girls, det kan jeg love deg. Derimot har vi blitt sammenlignet med Mötley Crüe og den typen drittband, hvilket er totalt feil. Da foretrekkes en parallell til The Animals eller The Beatles. Vi er unektelig noen raringer.

Müller: Men selv om vi har utviklet oss gjør vi fortsatt den samme greia.

Baarli: Ingen av våre konserter er like; slik var det med Jimi Hendrix også.

-Unnskyld meg, men den nye skiva holder en dybde og varietet dere ikke kan løpe fra – stilistisk troskap eller ei.

Vaag: -Helt enig.

Baarli: -Skivas kronologi ga seg nærmest selv; vi skjønte at «Beef Chop Suicide» og «Doomday Hell» måtte åpne og avslutte. Én dag jeg var på vei til polet kom Oslo politikorps marsjerende opp gata. Jeg grep mobiltelefonen og gikk i opptak, vel vitende om dette kunne bli en suveren plateavslutning. «Doomday Hell» har forøvrig gått rett inn i liverepertoaret vårt.

NRM 3-2023

25

Müller: Vi spilte inn totalt femten låter, og personlig synes jeg flere av låtene vi droppet er veldig bra, men det er noe med å skjære inn til beinet og levere ti spor, etter klassisk rock’n roll-LP-format.

Baarli: Tidligere har vi vært litt dumme og utvist en ivrighet overfor eget materialet, hvor alt liksom måtte med. På «In Lust We Trust» holder hver låt høyt nivå. Her forekommer ikke fyllstoff, hvilket er hva du ender med dersom du ikke skjærer inn til beinet. Ti låter er optimalt for en rocke-LP; da har man lyst til å spille skiva på nytt etter at siste låt toner ut. Det tok lit tid før vi forsto dette. Her har Gaute utgjort en forskjell: Han dro Backstreet Girls nærmere 1970-tallsrocken til T-Rex, AC/DC, Aerosmith, Mott The Hoople, Faces og boogie-woogie, som vi alle elsker.

Müller: Bare det å møte en sjelefrende i lille Oslo, som digger eksakt de samme bandene som vi gjør, og 1970-tallet i særdeleshet, er stort.

Vaag: Det finnes ingen grunn i verden til å skippe en av disse ti låtene. Rekkefølgen er perfekt; låtene sklir inn i hverandre på riktig måte. Alt er gjennomtenkt.

Baarli: Vi følger fremdeles Backstreet Girlsregelen om å kjøre en temposterk andrelåt, etter en rockehymne til åpningsspor.

Müller: Jeg er så glad for vinylens renessanse. Dagens unge hører ikke på album, men én eller to enkeltlåter. Vi er definitivt et albumband, og passer LP-formatet som hånd i hanske.

Mens passiaren forløper har hotellbestyreren gått hen og satt «In Lust We Trust» over høyttaleranlegget, hvis praktfulle intonasjon danner rockeskoleeksempel i hvordan bygge spenning og forventning.

Vaag: Første del av «Beef Chop Suicide» sier i klartekst at «Nå plukker vi opp instrumentene og er klare til å levere». Jeg er enig – slik påbegynner man ei rockeplate.

Baarli: Partiet oppsto en dag jeg satt og lekte med gitar og trommemaskin; det oppsto en Jimmy Page-effekt, i åpen G, og produsenten vår var klok nok til å se det store bildet.

Müller: Låta forøvrig minner meg om Aerosmith da de var på sitt beste.

Vaag: Små detaljer, som å ta seg tid til å bygge spenning, er superviktig.

Baarli: Flere og flere gitarspor melder seg på, etter 1970-tallsmal, hvor ting utspiller seg på detaljnivå.

-Dere musiserer også tett opptil Led Zeppelin i en låt som «Rocky Lee».

Baarli: Definitivt. «Rocky Lee» er solid arrangert og presentert, hvor vi er innom Led Zeppelin før vi flakser videre til Australia og deretter Alabama. Her er all musikk velkommen, bare den er bra!

Vaag: Og la oss skåle for Bjørn, som aldri har sunget tøffere.

Baarli: Müller er den største rockestjernen Norge har fostret, spør du meg.

Müller: Det hjelper at Petter i økende 26 NRM 3-2023

grad har begynt å ta hensyn til stemmen min når han skriver låter. Siden lager jeg egne vokalmelodier. Å få alt til å samstemme, i melodi og tekstforfatterskap, er et samarbeid mellom oss to.

Baarli: Det bare renner glimrende ordspill og titler ut av Bjørn. «Sister Satan», for eksempel... Har du hørt fetere tittel? Den er helt der oppe med The Rolling Stones.

Müller: Folk flest reflekterer ikke over at det er en million måter å synge en låt på. Vi jobber faen så bra sammen og er fullstendig på nett.

-Så Baarli, hvor ligger forklaringen på din tilårskomne akkordrikdom?

Baarli: Jeg hører kun på god musikk. Det skjer ikke at jeg sveiper innom en dårlig låt; det gidder jeg faen ikke. «Waste Side Story» for eksempel har skyld til Keith Richards, med et soulrefreng inspirert av 1960-åra. Vi kan le på oss krampe av visse låttitler...

-Hvorfor medvirker ikke bandets unge gardist, trommeslager Jonas «Amazonas» Kjærnsrød, på albumet?

Amazonas: Kompet var innspilt innen jeg mønstret på.

Selv om 34-årige Kjærnsrød trekker ned bandets snittalder er han ingen novise, med fartstid fra flere punk- og rockeband.

Müller: Vi forsøkte å finne plass til ham på skiva, men det viste seg vanskelig å gjenskape trommelyden til resten av materialet. Timingen var altså litt ugrei, men Jonas går selvfølgelig i studio med oss neste gang. Han spiller like godt som albumvikarierende Anders Langset.

Baarli: Anders har fått fast jobb hos Rolex...

Han nedfelte alt slagverk uten klikkspor, som et urverk. Grunnkompet på skiva svarer for nesten bare førstetagninger, med etterstilte gitarsoloer, gjort live.

-Platas gitarsoloer er poengterte og fremstår komponerte.

Vaag: Det går fint å synge samtlige soloer, for de utgjør en integrert del av låtene. Da er vi tilbake til dette med to års pandemi og tiden man bruker på å la ting modnes og utvikles.

Man skal heller ikke underslå hvor variert Petters gitararbeid er på denne skiva, jamfør en viss Hawaii-solo i «Too Cool For You».

Müller: Enkelt fortalt kan man si at forrige album, «Normal Is Dangerous», ble innspilt på fem dager, i Polen, med noen få etterstilte vokal- og gitarpålegg, mens vi brukte to og et halvt år på å ferdigstille «In Lust We Trust».

Vaag: Riktignok ikke to og et halvt år med effektiv studiotid... Alt for mange måneder rant bort, hvor det ikke var mulig å utrette noe som helst. Summarisk ble kompet nedfelt på sju dager, pluss et par ekstra arbeidsøkter til gitarsoli og sang.

Müller: De drev og bygde studioet mens vi holdt på, så vi var konstant omringet av rør, ledninger og faenskap, noe som i seg selv genererte mye venting. Siden ingen av oss eier bil måtte vi gå to kilometer opp en bratt bakke, gjerne i øsende regnvær, til studio, bare for å få beskjed om at ingenting var klargjort for

plateinnspilling. Men nå føles det verdt det.

Baarli: Nå er vi på pari med rockens kuleste band. Det strømmet på med idéer og friske innfallsvinkler underveis. «Doomday Hell» danner en bevisst lenke til «Motorhellway» fra forrige plate. Begge er litt episke.

-«Doomday Hell» må kunne kalles Backstreet Girls’ «Hells Bells».

Vaag: Jepp, men den innbefatter også Neil Young-preferanser, ikke minst under midtsekvensen. Jeg digger dens melodiøse gitarsolo.

-Er Backstreet Girls noensinne møtt med bedre pressekritikk?

Baarli: Aldri! I Norge har vi utelukkende høstet skryt dette året, og nå som omtalene fra utlandet begynner å tikke inn ser det ut til at tendensen vedvarer. Det er helt utrolig. Uten å nevne navn; gitte amerikanske sjeler, som for lengst erklærte bandet dødt og begravet, har begynt å ringe oss på daglig basis, uten at vi gidder å besvare anropene. Hvor mange ganger ble ikke Motörhead avskrevet og latterliggjort av toskete bransjefolk? Nå kan de sitte der med skjegget i postkassa.

-Jeg tror også at de to NRK-viste dokumentarene «Tilbake til Muotathal» (2015) og «En farligere variant» (2021) åpnet noen dører for dere...

Vaag: De har vært ubetalelige. Koronadokumentaren kom i stand som følge av rene tilfeldigheter. Regissør Ole Magnus Storberget, med bakgrunn som kameramann uten større vyer, kontaktet oss med ønske om å «se hva som kunne oppstå». Tanken var kanskje å slenge ut materialet på Youtube, men plutselig viste NRK interesse, og med dem fulgte de andre nordiske fjernsynskanalene etter.

-Apropos «En farligere variant», endte det med at naboen til Petter, på hjemmekontor, flyttet ut?

Baarli: Ja da. Jeg fikk jo brev fra fyren hvor han ba meg flytte inn i skogen. Nå gikk det ikke helt slik, for først flyttet kona fra ham. Jeg bor i etasjen over, og en dag jeg tittet ned fra balkongen satt han alene på en plaststol og så passe nedstemt ut. Leiligheten ble solgt, så det er formodentlig han som bor i skogen nå.

-«Boogie Woman» er en annen formidabel låt fra «In Lust We Trust». Dette er maksimalisert, destillert rock’n roll.

Müller: Tankene går til Rose Tattoo.

Baarli: Eller The Beatles på sitt mest energiske, fordi det foreligger mange 7-akkorder i denne.

-Tekstlig skal låten grunne på en av Bjørn Müllers kvinnelige forfølgere?

Müller: Det stemmer, vedkommende har stalket meg i årevis.

Vaag: Det ble i alle fall en jævlig bra låt, som kanskje veier opp for intens stalking?

Baarlis omtalte hawaii-solo i «Too Cool For You» runger ut i hotell-lobbyen.

Vaag: Soloen formidler virkelig at «jeg er for kul for deg».

Baarli: Her gjorde vi hundre prosent norwayrock.net

rett. Strekket smaker litt 1960-talls, kanskje særlig av et band som The Shadows.

-Gitt Baarlis utrettelige låtskriverraptuser, hvordan skjærer man hundre låter ned til ti?

Müller: På bakgrunn av stoffet som Petter presenterte til denne skiva, så er jeg sikker på at vi sitter på ytterligere ti skiver av samme kvalitet.

Baarli: Men vi hørte med én gang hvilke låter som måtte med denne gang. Det kasserte materialet klinger forresten enda mer Led Zeppelin, men det får vi ta siden.

-Backstreet Girls har opptrådt i mange ulike konstellasjoner. Bytte av medlemmer gjør uvegerlig noe med kjemien i ethvert ensemble...

Baarli: Det skal være sikkert og visst. Martin Hansson, vår forrige trommeslager, kom fra punken og ville bare spille fort som faen. Om du hører på mine favorittplater, eksempelvis Sex Pistols’ «Never Mind The Bollocks...», så går den ikke fort i det hele tatt.

Müller: Martin var ikke en typisk Backstreet Girls-trommis, selv om han er en kjempefin fyr. Ting stiller seg annerledes med Gaute og Jonas.

Dagens band digger eksakt de samme tingene, hvor 1970-årene står sentralt. Vi har avholdt et knippe komiske bassgitar-auditions, hvor streite folk har møt opp med et brett fancy pedaler. Gaute svingte innom med fjøla si og kunne alle låtene på rams.

Baarli: Vi visste at han ga gitarleksjoner. På et tidspunkt hvisket jeg til Bjørn at vi måtte forsøke å overtale Gaute til å bli med.

-Herr Vaag ble med andre ord headhuntet til jobben?

Vaag: Jeg ble visst det.

Baarli: Han digger bandet intenst, og da blir jeg glad. Med sådan entusiasme er det bare gøy å øve inn eldre materiale på nytt.

Vaag: Det går så det suser, så nå gleder vi oss bare til å gjøre ny plate.

Vi har masse fett stoff å velge i.

Amazonas: Jeg gleder meg sinnssykt til å delta i prosessen.

-Legger produsent Stamos Kollousis press på utøverne?

Baarli: Han pusher de andre til å hente ut sitt beste, men har tydeligvis såpass respekt for meg som maestro at han lar meg være i fred. Når han mikser gjøres dette på så lavt volum at vi i bandet må sitte med hodetelefoner. Han vet hva han driver med. Sammenlignet med eldre Backstreet Girls-skiver, så klinger «In Lust We Trust» hundre prosent

norwayrock.net

klassisk rock. Plata er heller ikke mastret til døde; lytteren må selv skru opp volumet, for lydbildet er så luftig og finjustert. Jeg får mark av komprimerte produksjoner.

-Når tenker dere at «In Lust We Trust»-turnéen påbegynte?

Vaag: Ha ha ha, vi spiller jo uavbrutt, men ved årsskiftet la vi opp et nytt løp og gikk i «In Lust We Trust»-modus, selv om skiva ikke ble lansert før i september. Hittil har vi hatt fem av de nye låtene i konsertrepertoaret, blant annet «Smoke».

Müller: Alt skal være så politisk korrekt at jeg følte vi måtte skrive en låt om å røyke og drikke. Noen må holde rock’n roll-fortet.

Müllers utsagn tjener til påminnelse om at det er tid for røykepause, og band pluss turnéfølge piler ut i den høstkalde trønderluften. Ved hutrende retur plukker vi opp tråden omkring bandets nyvunne teft for dramaturgi.

Müller: Plata utgjør en reise. Den er jevnere, mer variert og mer gjennomtenkt. Jeg synes faktisk det er Backstreet Girls’ beste skive. Den vokser, og favorittlåtene endres kontinuerlig.

Vaag: Det er heller ikke galt at man blir i jævlig godt humør av den.

Baarli: Til og med fattern spurte «Hva er det dere driver med nå da? Er dere i ferd med å bli voksne?»

-Hvilke Backstreet Girls-album trives dere minst med?

Baarli: Tja, det finnes plater hvor vi har vært for ivrige og som inneholder alt for mange låter, inkludert middelmådig stoff.

Müller: «Shake Your Stimulator» rommer jævlig gode låter, men ville vært tjent med 4-5 færre. Jeg synes «Tuff Tuff Tuff» rammes av samme problematikk.

Baarli: AC/DCs «Back In Black”, bedre kjent som verdens beste LP, tikker inn på ti låter og 42 udødelige minutter. Slik skal det gjøres.

Vaag: «Back In Black» behersker dette med dramaturgi til det fullkomne.

At Backstreet Girls legger sin ære i å levere fra scenekanten er viden kjent.

Müller: Da Johnny Ramone opptrådte live hadde han tv-skjermen ved siden av seg. Han åt mye potetgull mens han bivånet direktesendt baseball – på scenen. Det opplever du ikke med oss!

NRM 3-2023

27

Wielding Weapons at Wembley

28 NRM 3-2023

norwayrock.net

When Halestorm came to Oslo in November 2023 as headliners at Sentrum Scene, we caught up with Lzzy Hale backstage for a chat about their upcoming Wembley show, how their recent album has been received live, being Gibson’s first female ambassador and how Lzzy would like to bring P!nk to the dark side …

TEXT AND PHOTOGRAPHY: ANNE-MARIE FORKER

We have seen a huge audience growth for you in Norway recently, Rockefeller, the main stage at Tons of Rock and now headlining Sentrum Scene – and you are also enjoying that growth elsewhere - you play at the iconic Wembley in the UK next month.

Are you planning anything special for that show?

We are! We are pulling out all the stops and have a lot of unique ideas to make the show special. Selling out Wembley is a definite right of passage with our journey and it’s a fantastic milestone on this long highway we’ve been on. We are grateful for it and want to make it special for everyone. There are fans on this tour that are following us to over 17 shows, including Wembley. So you want to make that even more special as they have already seen so many versions of your show.

When did you start to notice that kind of growth? Was it sudden?

There are some things that we don’t realise. There’s a certain stature or respect that we have in the business that I don’t think we realised we had until recently. 90 per cent of the way that we are, we are still hungry and excited. So we always have this attitude that there’s something worth fighting for. We’ve never made it. We’re not done yet. There’s no real one spot where we realised we have made it, it’s more like a progression.

“Can you believe that we are still doing this? It’s so amazing!” We’re just stopping to smell the roses along the way.

Of the new songs, I have a fondness for “Wicked Ways”, probably because I was raised as a catholic in Ireland! Great video …

It was funny because the priest, who was an actor, in that video was so incredibly quiet and sweet. He had me take a picture of him in his collar, because he was also raised catholic but got out of the church so he wanted to send a picture to his Mom! [laughs] “You haven’t totally lost me!” [laughs] “Look what I did, Mom!” What’s it been like playing the new songs live and seeing the fan reactions?

It’s been all over the place. Everyone has their own favourite. There’s always some surprises with each record because the more we do the more we think we know what people want to hear. But that’s never the case. All we know is what gets us excited. Usually it’s the same ones that get other people excited but everyone has a different favourite from this record. There are people talking about “I Come First”, “Psycho” or “Wicked Ways” and a lot of people have been talking about “The Steeple” as well. “Back from the Dead” always does really well as it’s the title track and the debut.

You opened your special electric set at Shepherd’s Bush with “Back from the Dead”. That was very powerful, particularly during the pandemic.

That was a wild time, the first time we were back in Europe. I still feel that from the audience. I think that with all of these shows everyone is just so happy to be there. They are happy to have an outlet. They are participating in the show like it’s the last show they are ever going to be

norwayrock.net

at, which is beautiful, as we are kind of doing the same thing. We’re all the same.

When you are writing do you ever imagine the crowd reaction to certain parts of the song?

Sometimes. We are obsess with making moments on stage. Whether that is something that is built into the song already, or after the fact, or we’ll do something uniquely live for that version. We love doing that.

Something we have talked about for years is the ‘wooo’ you get from an audience. That’s like currency. So how many ‘woos’ or screams can you get in a couple of songs? The clincher is that you can have one moment, and then you have another moment, and as soon as you get to that third or fourth moment you have completely won somebody over that maybe wasn’t necessarily trying to like you. I think we get addicted to that.

You have 5 albums now. How hard is it to narrow that down to a setlist for a gig? I’ve noticed that you like to mix it up a little.

We do. It’s becoming much more difficult. When we saw you in Shepherd’s Bush we were doing an “Evening with” tour because we wanted to have the freedom and space to do everything that we want to do. If we do everything we want to, we would be here for four hours, which isn’t always conducive to the way people want to spend their evening! So we switch it up every night and we’re switching it up again tonight from last night because a bunch of those people are coming again tonight. We’ve been getting some requests and we’re thinking ‘Yeah! Let’s go ahead’. They deserve it. I have so much respect for the fandomonium that we have over here where they know every detail. They almost know me more than I know myself! “That one time when you did this or said that in an interview” and I’m like: “I said that?!” They are so wonderful coming to all these different shows. That’s a lot of travel when you don’t do this for a living.

You released a Deluxe Edition of “Back From The Dead”, which included seven previously unreleased B-sides. Did you do much to them before releasing them?

Fix them? Absolutely not! We just left them how they were. We thought about it, but there’s something about the honesty. It was very touch and go when we first got in the studio. We were all masked up for the entirety of it. Then we go home or come in separately. Finally, when it got to the point when we were in a room together and doing demos we were just having fun. A lot of those songs are unfinished and a lot of them are weird with strange arrangements and strange subjects. We had

”I was into a lot of Dude Rock when I was a kid, like Ronnie James Dio and Glenn Hughes”

NRM 3-2023 29

no idea if we were ever going to get out there again, so let’s just have fun. A lot of that was weird experiments and I feel like it was fun for us to show that to the fans. It’s funny because we still get requests for “Mine” and “Alien”.

Some of the superfans would like us to throw one in, so we might.

Cool. “Mine” has 1980s vibe going on…

Definitely! That was a fun one because it wasn’t really meant for anything. I basically just wanted to write a song that was like Pat Benatar and Billy Idol having a lovechild. That was so much fun. Josh did a great job on the synth parts.

You have an absolutely incredible voice.

Is it something you have to work hard at maintaining and looking after, or something you hardly have to think about?

Thank you! It’s a little of both. In order to maintain, you can’t think about it too much. I think that once you start forcing things….I have a bit of a chest cold at the moment – it’s not you guys, it’s every time we go to Sweden and then everyone has a chest cold! And then we go to Norway and I always have a thing going on. Thank goodness I’m not an opera singer, I’m just a rock singer! If I’m a little more Janis Joplin today than I am Pat Benatar, it’s okay. I spent many years training and practicing and getting to know my body and muscle memory, my limitations and risk taking abilities. There

30 NRM 3-2023

are days when I am able to wake up and know where I’m at without having to go through a big process as I know my own body now. You have to trust yourself as you go out there in front of people and say to yourself “Okay, I’ve done everything I possibly can to make sure I am 110% today”. And now I have to trust it. It’s like jumping out of an aeroplane and hoping that the parachute opens, and that’s exciting.

Which vocalists did you look up to when you were starting out, and which vocalists do you admire now?

I was into a lot of Dude Rock when I was a kid, like Ronnie James Dio and Glenn Hughes, from the 70s and 80s, and Tom Kiefer from Cinderella. There was Heart, Pat Benatar.

Even though I was a teenager in the 90s I was obsessed with 80s singers. Steve Perry.

I started out trying to imitate that. Then Jeff Buckley from the 90s. Now, two of my favourite vocalists on earth are Chris Stapleton and Brandi Carlisle. Neither of them are in the rock world, but every time they open their mouths I cry. I don’t know why but it effects me in a beautiful way. Putting that out there! If either Chris Stapleton and Brandi Carlisle want to do a duet, I’m waiting!

That was actually a question I had planned to ask! Is there anyone out there you haven’t collaborated with yet that you would like to?

[Laughs] There’s so many. I’m so lucky to have sung with some of my idols. Chris Stapleton and Brandi Carlisle. I’d love to bring P!nk to the dark side! She already has one foot in, but we need to pull her in to the deep end. I get excited if it’s a little outside our genre. I’ve done weird EDM things, and pop crazy, rap, country things. It doesn’t matter what you’re in to - everyone wants to be rockstars. “I’m so glad that you’re here as I get to wear a leather jacket today!” It’s a lot of fun to represent yourself in a different way.

You collaborated with Sophie Lloyd on her single, “Imposter Syndrome”. How did that come about?

I’ve admired her for years and have been following her online. I’ve actually stolen some of her techniques as she put up a tutorial and I learned from her. She is so delightful. When she approached me with this idea about her album, and said she wanted me to help her write the title track. She had a lot of trust in me and said “Do whatever you want with it”. I was very grateful for and nervous about that.

It took me about three days to finish. I sent it in. It was so beautiful because she would send me personal letters and notes, so I could piece together her story. As I was putting the lyrics and melody together I realised that it wasn’t just for her, but for me too, because I also suffered from Imposter Syndrome. So it was

norwayrock.net

beautiful for us to help each other through the magic of making music.

When we were making the video I was saying to her “Isn’t this nuts?! You sent me this thing and within 3 days it exists and it’s here!”. And then you get this feedback from people who have it tattoed on their arm. It comes full circle because you are writing about Imposter Syndrome but getting the feedback that it is well deserved that you are here.

You mentioned Dude Rock, but a lot of young girls are going to see you and Sophie together…

I know, right?! The possibilities are endless. We were talking a lot about that. If we can pull it off, so can anyone. Nothing is impossible.

You are the first female Gibson ambassador. What do you like about the “Explorerbird”?

It’s stunning and the brightest colour of red on earth. It’s an amazing tool. The idea behind putting a Firebird headstock on an Explorer body was something that I wanted to experiment for a while. It helps with the guitar staying in tune because of the elongated neck for using that type of headstock, so it’s a little meatier. I used that particular guitar for “Back From the Dead” and “Steeple”, because we do it in a Drop C tuning. It just makes me feel cool. You walk out with something like that on stage that you can see from the nosebleed section. It’s awesome. You play differently if you feel cool. I’m wielding my weapon. This is my Kingdom, damn it!

Although you’re still young, you have been in Halestorm for over 25 years. When you started out, did you ever imagine selling out Wembley?

norwayrock.net

You’re very sweet! Hell, no. I would joke about it with my brother.

Do you think we’ll ever get to Europe, win a Grammy, get to Wembley?

There’s a difference between believing you are capable of these great things, but then there’s reality, and that doesn’t always happen. We know so many amazing rock bands that never even make it to their first record or played on the radio, or experience Europe. It’s not lost on us that we are very lucky. We have also worked very hard. It’s amazing to stand on stage, even tonight, I am in Oslo, Norway. I am a dork from a 20-acre farm in Pennsylvania. When Arejay and I first started we had no idea how to play our instruments or how to write a song. The fact that we pulled it off and are still doing it is just amazing to me. So no, I would have never guessed. We still like each other which is really crazy! One of our bigger accomplishments.

What comes next for Halestorm? Has any of the next album been written yet?

I’m always writing, and have a box of puzzle pieces. I’ve dumped all the pieces out on the floor and am trying to figure out what the picture is. We have a lot of songs that we’ve finished that have the potential to be released at any point in time. We are trying to figure out what we do next. Do we want to release a new song, or be old school and do a whole album? There are so many different outlets right now. Definitely new music. We are ending this album cycle with Wembley. We’re here, guys, and we did it, and now on to the next thing. It’s very exciting. We’re ready for the next adventure.

NRM 3-2023

31

VITAL 40-ÅRING I 2023 var det førti år siden Europe debuterte med sitt selvtitulerte album, og derifra gikk det bare oppover og oppover – inntil det tryna fullstendig utover 90-tallet. Men i dette millenniet har svenskene kommet sammen igjen og etablert seg som et av Skandinavias største band med en jevn strøm av nye kvalitetsutgivelser. Da Europe i høst stoppen innom Den Norske Opera på sin «Time Capsule»-turné, fikk vi en time på tomannshånd på backstagen med Joey Tempest, og fikk diskutert både den nye dokumentarfilmen om bandets historie, og fikk høre litt om den spede begynnelsen på tidlig 80-tall.

32 NRM 3-2023

norwayrock.net

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Dere spiller i Den Norske Opera i kveld – et ganske eksklusivt konsertlokale som ikke har huset så mange rockekonserter. Er det fordi Rockefeller og Sentrum Scene var fullbooket, eller ville dere heller ha litt finere lokaler med sittende publikum denne gang?

- Vi gikk bevisst for de eksklusive lokalene. Vår manager har gjort dette med andre band tidligere, og han foreslo at vi skulle gjøre det til «An Evening With Europe», med litt film på storskjerm og en pause midtveis.

Jeg syntes det var en god idé, for jeg liker å endre litt på ting, ellers ville vi bare blitt spillende på de samme stedene igjen og igjen. Så ja, dette er en spesiell turné for oss. Vi spiller litt andre låter, og vi gjør ting på scenen som vi aldri har gjort før. Vi vil at det skal være en ny opplevelse for fansen også, og å være i denne type lokale vil kanskje hjelpe på det.

Vi får se!

- Og mange av fansen som har fulgt dere siden 80-tallet er nå godt oppe i 50-årene og vel så det, og betaler kanskje gjerne et par hundrelapper ekstra for å sitte i en god stol fremfor å hoppe opp og ned på et klissete gulv med et ølglass i neven?

- Noen av dem, utvilsomt. Vi har spilt syv konserter på turneen hittil, og vi merker at de er lystne på å løpe frem til scenekanten og rocke løs. Publikummet vårt er mer av typen som står på beina, på grunn av musikken, men tilbakemeldingene har så langt vært strålende, så det funker visst.

- Hva er ellers forskjellen på denne turneen og en vanlig «Greatest Hits»-turné?

- Denne er mer følelsesladd, for det er 40-årsjubileet vårt. Vi har gått gjennom alle skivene og prøvd å plukke låter som vi liker, og som vi vet fansen liker. Det er mer personlig – alle gutta i bandet tar ordet og snakker med publikum mens vi er på scenen. Jeg og John (Norum, gitar) gjør en Bowie-låt akustisk sammen. Vi jammer litt og leker oss mer med noen av låtene. Vi tok oss god tid til å sette sammen et langt show med flyt.

- Er setlisten for turneen allerede hugget i stein, eller bytter dere litt om på den?

- Frem til nå har vi kjørt samme setliste, bortsett fra én endring. Det kan kanskje bli et par endringer til, vi tenker på det. Men vi har et crew og lydmann og lysmann som må inkluderes i de planene, så vi trenger i så fall et par lydprøver på å informere dem. Vi kan ikke bare ta det på strak arm når vi står på scenen, for vi har en plan vi må forholde oss til. Det er ikke bare oss fem i bandet som skal samarbeide, det er hele laget.

- Det er ganske vågalt å åpne med en obskur B-side som bare hardcorefansen vil gjenkjenne. («On Broken Wings», B-siden av «The Final Countdown»-singelen.) De fleste vil anta at det er en ny låt.

- Ja, jeg håper det, for det er en bra låt! Vi snakket om det, og fant ut at hvis de er en av mange som kjøpte singelen på 80-tallet, så bør de ha hørt låten. Og det gjør det jo litt spesielt. Hittil har reaksjonene vært bra.

- Jeg ser at dere spiller minst én låt fra hver av studioskivene deres – unntatt «Bag Of Bones» fra 2012…

- Pokker! Jeg visste at en jævel kom til å legge merke til det, haha!

Dagen etter siste øving til turneen oppdaget jeg at shit, det er ikke noe fra «Bag Of Bones»! Jeg tekstet alle sammen, og vi ble enige om å i stedet spille «Bring It All Home» over høyttalerne når folk forlater salen. Det er en av mine favorittlåter med Europe. Det er mulig at vi tar inn en låt fra «Bag Of Bones» etter hvert, for det er muligens min egen personlige favoritt av skivene våre.

- Jøss, er den?

- Ja, jeg er veldig glad i den, så det er litt sprøtt at den skal utelates.

Det er måten vi lagde den skiva på, og tekstene ble litt mer personlige her.

Her var vi et rockeband som spilte inn låtene live i studio, og det likte jeg.

- Jeg har alltid følt at «Bag Of Bones» var en gamechanger for Europe. Det var der dere kastet hammen og fremsto 100 % som det dere faktisk er – et tøft, stødig og ærlig 70-tallsinspirert hardrockband.

norwayrock.net

- Det er helt riktig observert. Her gikk vi bare i studio og skrev og spilte inn låtene kjapt og instinktivt, og resultatet ble utrolig kult. Det er en av mine favoritter.

- Har dere vurdert å følge i fotsporene til Deep Purple og gjøre en liveskive med fullt orkester?

- Vi har blitt forespurt et par ganger, sist gang av symfonien i Stockholm. Så ja, det er ikke umulig. Slike ting er spennende, men vi må finne riktig tid og sted.

- Dere hadde jo for så vidt strykere på «Almost Unplugged»-skiva fra 2008.

- Ja, riktig det, der hadde vi en strykekvartett og omarrangerte låtene litt, så vi er jo ikke helt fremmede for konseptet.

- Dere får gjenta det i Royal Albert Hall, eller Kungliga Operan eller Anchor Pub i Stockholm.

- Haha, ja, presis. Artig tanke, men det er ikke noe som står på vår bucketlist, om du skjønner. Prioriteten de siste årene har vært dokumentaren, som vi nå endelig gjør. Det har vært viktig for oss. Å spille med et symfoniorkester er noe som kan skje, men ikke noe vi prioriterer akkurat nå. Det kan skje flere år frem i tid.

- Dokumentaren «Europe – The Movie» skal ha premiere på nyåret – hvor og hvordan kan vi få sett den? Snakker vi kino eller TV eller strømmetjenester a la Netflix eller youtube?

- Det blir på en av de store strømmetjenestene. Vi har lekt med tanken på å kjøre premiere på en kino eller et spillested i et par større byer, men ingen avgjørelse er tatt ennå. Men strømmetjeneste, definitivt.

- Hvor lang blir den?

- Ganske lang! Den er fortsatt ikke ferdig klippet og redigert, så det kan jeg ikke si 100 %. Men vi sitter på enorme mengder av materiale, så vi må finne ut hva som skal med og hva som klippes bort. Vi jobber med et selskap fra Wales, som også har lagd en dokumentar for Deep Purple, og de har fulgt med oss på turné og i studio i fem år nå, over hele verden.

Tanken var opprinnelig å gjøre en dokumentar som skulle hete «Tour The Earth», og vise hva vi driver med i dag. Men under pandemien ble jeg sittende og prate med de andre gutta, og vi begynte å tenke på om det ikke var på tide å gjøre en full dokumentar om hele historien vår. Ta dette nye materialet fra oss i Sør-Amerika og Australia, hvor kamerateamet var med oss, og gå tilbake til Stockholm forsteder hvor bandet hadde sin spede begynnelse. Og jeg hadde også en eske med VHS-kassetter fra 1983-84. Vår første manager hadde et videokamera, så vi filmet masse backstage på turneer, fra USA og fra innspillingen av «The Final Countdown». Vi fant masse interessant materiale, og en god historie med fin flyt i fortellingen. Og vi er nesten i mål nå. Det er hele reisen, fra øvingslokalet hjemme i Upplands Väsby og frem til i dag. Den nye låten, «Hold Your Head Up», som vi spilte inn i Stockholm for et par måneder siden, er også med i filmen, det starter med den.

- Hva i helvete er i vannet i Upplands Väsby? Det er så mange av Sveriges store internasjonale band som startet der.

- Ja, vi er inne på det i dokumentaren også. Det var svensk rocks Mekka. På hvert et hjørne var det et band. Yngwie Malmsteen bodde der i mange år, noen av gutta fra Candlemass, vi har fått H.e.a.t… Så ja, det er noe i vannet der!

- Europe har i løpet av disse 40 årene tydeligvis vært en inspirasjonskilde for nyere svenske band som Eclipse og H.e.a.t og

”Vi tok toget inn til city for å se Thin Lizzy eller Rainbow, og så hadde vi øving neste dag.”

NRM 3-2023

33

Art Nation og Degreed. Har de på noen måte inspirert dere tilbake?

- Ja, på en måte, for de er veldig målbevisste og jobber steinhardt for å nå sine mål. Det er alltid kult å se at unge svenske band gjør det bra. Vi har spilt på samme festivaler som mange av dem rundt om i Europa, da henger vi alltid litt sammen, og det er kult for begge band.

Og de gutta nevner som oftest de to første Europe-skivene som inspirasjonskilder. Det er veldig hyggelig at de ser opp til oss, og at vi har hjulpet dem å se mulighetene. I dokumentaren har vi Mikael Åkerfeldt fra Opeth, og vi har Tobias Forge fra Ghost. De hørte også mye på Europe, og innså at dette var noe som de også kunne gjøre. Det er det en ære for oss å få høre fra musikere som vi respekterer høyt. Vi var et forstadsband som kom oss rett ut i verden, vi kjente egentlig ikke så mye til musikkmiljøet i Sverige. Og ikke ble vi en del av det senere heller, for da var vi ikke i Sverige lenger. Det er utrolig kult at disse karene nå viser oss respekt.

- Apropos Ghost brukte dere samme produsent, Klas Åhlund, da dere spilte inn «Hold Your Head Up» nylig – er du fan av Ghost?

- Ja, jeg ble kjempefan med «Meliora». Og

34 NRM 3-2023

det var der jeg ble oppmerksom på Klas, som produserte skiva, så det var en av grunnene til at vi ville jobbe med ham. Mic (Michaeli, keyboards) og John Leven (bass) er kanskje enda større fans enn det jeg er. Jeg er mer fan av den skiva og av Tobias’ låtskriving, hans tankegang bak bandet. Det er et av de mest interessante bandene fra Skandinavia det siste tiåret, helt klart.

- Da dere startet, så hadde dere vel egentlig ikke så mange svenske forbilder innen hardrocken.

- Nei, vi hadde ikke det.

- Jeg sliter i hvert fall med å nevne noen store svenske rockeband fra 70-tallet.

- Det fantes noen. Vi hadde Neon Rose, og et band som het Tears. De hadde ingen større påvirkning på oss, Tears var mer glam a la Sweet eller Slade, men de var gode. Neon Rose ga ut noen skiver i Europa, men du har rett, de var ikke forbilder for oss. Vi var alltid direkte inspirert av britiske band som Deep Purple og Thin Lizzy og Led Zeppelin og Gary Moore… de første par Queen-skivene hørte vi mye på i starten. Mahogny Rush, MSG, UFO… Jeg vil dra frem UFO, MSG og Deep Purple som vår hellige treenighet.

- Spilte Europe alltid bare egne låter helt fra starten av, eller gjorde dere også coverlåter i begynnelsen?

- Vi gjorde noen coverlåter – men jeg var aldri så interessert i å spille covere.

- Hva spilte dere?

- Vi gjorde en låt med UFO, fra den første skiva med Paul Chapman. Hva het nå den…?

- «No Place To Run» fra 1980!

- Yes! Bra! Vi spilte en låt derifra, «Letting Go». Det var et par andre og, men jeg merket straks på øvingene at det var en annen gnist når vi spilte egne låter, så jeg pushet på med de låtideene jeg hadde. Og det er dette bandets hemmelighet. John Norum var straks om bord, og skrøt av låtene mine, og var enig i at dette var veien fremover, ikke coverlåter. Han var helt oppslukt av gitaren sin, og jeg var lamslått over hvor sykt god han var, allerede som tenåring.

Men grunnen til at Europe har eksistert så lenge er at de andre har alltid oppmuntret meg til å skrive, det har ikke vært noen sjalusi, de andre har ikke krevd å få bidra like mye som det jeg har gjort. De har respektert låtskrivingen min. Aldri har noen sagt at «Jeg skal skrive låtene på neste skive!». Og det fungerte veldig bra i begynnelsen, det var aldri noen krangling

norwayrock.net

om det. De andre fokuserte på å bli bedre musikere, ikke låtskrivere. Men de har alltid hatt en påvirkning på låtene, spesielt John Norum har alltid vært den som satt på kunnskapen. Hans stefar jobbet på CBS og hadde en samling på flere tusen plater. Da John og jeg møttes som 13-14-åringer, så satt vi bare hjemme hos ham og hørte på plater. Og han hadde god kjennskap til alle disse bandene som jeg knapt hadde blitt eksponert for, som UFO. Så han har styrt meg musikalsk i alle år. Han er sånn pådriver, så musikalsk, så kunnskapsrik. Og en utrolig fan av hardrock. John Norum er hardrock. Han ga meg parameterne som jeg jobbet ut ifra, og det viste seg å fungere.

- Jeg kom over en Europe setliste fra 1981, med låttitler som «Black Journey For My Soul», «Stage Moves», «Shooting Star», «Rosie», «Take Good Care», «Rock Me» og «Life Is A Battle”.

- Wow! Det er låter som jeg ikke engang har tenkt på på mange mange år! «Black Journey For My Soul» utviklet seg senere til å bli «Scream Of Anger», tror jeg. Den skrev jeg sammen med Marcel Jacob.

«Rosie» var en Force-låt, som vi spilte inn på en demo som vi prøvde å få platekontrakt med, men vi fikk et nei og beskjed om å synge på svensk i stedet. Yngwie fikk høre den låten, og jeg husker at vi jammet med ham på øvingslokalet hans nede i kjelleren hvor han var 12 timer i døgnet. Jeg husker at han likte den låten veldig godt. Så joda, den hadde potensiale, men vi gjorde aldri noe mer med den.

- Og toget har vel kanskje gått for den nå.

- Haha, ja, hvis den hadde fortjent å bli gitt ut, så ville den vel ha blitt brukt innen nå.

- Husker du hva som var den første låten du noensinne fremførte på en scene?

- Da var jeg rundt elleve år. «Keep A-Knocking (But You Can’t Come In)». (Mest kjent med Little Richard.) Med mitt første band, Made In Hong Kong. En trio med Christer Hermansson, nå en kjent svensk forfatter, på trommer, og Mats Jonason, senere i Red Baron, på gitar.

- Europe må ha en av de mest stabile bandbesetningene innen rocken, i hvert fall i Skandinavia. Dere er fortsatt de samme fem som spilte inn «The Final Countdown» i 1986, og har vært sammen i 39 år – Ian (Haugland, trommer) og Mic kom med i 1984. Det er vel kun syv musikere som har spilt i dette bandet på 40 år. Hva er hemmeligheten?

- Det er båndene vi knyttet i Stockholms forsteder som tenåringer.

Vi pleide å dra på konserter sammen. Jeg husker at meg og John og Leven dro for å se Whitesnake sammen. Vi tok toget inn til city for å se Thin Lizzy eller Rainbow, og så hadde vi øving neste dag. Vi har det fundamentet, og har du ikke det, så er det vanskeligere. Vi har alltid det fundamentet å falle tilbake på, til og med etter konserter. Da kan vi sitte og mimre om gamle dager. Vi har felles barndomsminner, og jeg tror det hjelper. Vi kommer fra samme område og har hørt på samme musikk.

- Var det fellesskapet noe du savnet da du turnerte med solobandet ditt på 90-tallet?

- Ja, helt klart. Det føltes rart for meg. De var dyktige musikere, og vi hadde mye morsomt sammen, men det var ikke det samme. Det er jeg som driver Europe fremover, med trøkket fra de andre fire i ryggen, og jeg har alltid forsøkt å få frem de andre i miksen også. Alle har ett ord med i laget når det gjelder låter, konserter og skiver. Spesielt etter at vi startet opp igjen. Alle skal være involvert, og det hjelper også. Men det viktigste er at vi har kjent hverandre i over 40 år og kommer fra samme sted.

- Når snakket du sist med Tony Reno (trommer, 1981-84) eller Kee Marcello (gitar, 1987-92)?

- Vi tok kontakt med Tony for å få ham med på dokumentaren, men vi har ikke fått noe svar ennå, så da skjer det nok ikke. Kee Marcello er med i dokumentaren. Jeg har møtt ham en del ganger opp gjennom årene. Vi kommer greit overens. Jeg vil si han er en venn av bandet.

- Har du lest boken hans? («Rockstjärnan Gud Glömde» fra 2011.)

- Nei. Men jeg har fått høre om den. Han hadde en periode der han likte å snakke om slike ting.

- Du har ikke vurdert å skrive en egen biografibok for å fortelle din historie?

norwayrock.net

”John Norum var helt oppslukt av gitaren sin, og jeg var lamslått over hvor sykt god han var, allerede som tenåring.”

- Jeg har fått mange tilbud om det, men hittil har jeg sagt nei. Jeg føler at min reise er fortsatt langt fra over. Og nå kommer jo dokumentaren, som jeg omsider følte meg klar for. Kanskje skjer det samme med boken, men jeg er ikke der ennå. Jeg er ikke interessert. Jeg vet jo at de som tar kontakt for å lage en bok, er ute etter å tjene penger. Skal jeg gjøre det, så skal det gjøres fordi det føles riktig, og med hele historien. Og den historien er ennå ikke ferdig.

- Det er jo enkelte band hvor de fleste bandmedlemmene har sine egne bøker på markedet…

- Ja. Det som skjer er at forlagene ringer rundt til alle artister. De må jo ha nye utgivelser, og de vet at alle artister har en fanskare hvor noen kanskje vil kjøpe en bok. Og artistene får et lite forskudd, og kanskje en med-skribent som i praksis skriver det aller meste, artisten bare setter av noen kvelder til å fortelle historien sin, men noen andre skriver den ned.

Jeg vil gjøre det skikkelig, eller ikke i det hele tatt.

- Har du noen favorittdokumentarer som la lista for hvordan dere ønsket at deres dokumentar skulle bli?

- Jeg liker Eagles-dokumentaren. («History of The Eagles» fra 2013.)

Den er ganske lang (over tre timer, faktisk), og det kommer vår også til å bli. Men ellers har jeg ikke sett så mange slike dokumentarer. «Muscle Shoals» var bra. Men ellers liker jeg bedre dokumentarer om artister som Bob Dylan eller Neil Young. Jeg vil ha en interessant historie ispedd god musikk. Og det må låte bra, jeg er lyd-nerd!

- Jeg så et klipp fra Europe-dokumentaren med deg og Benny Andersson fra ABBA som spiller «The Final Countdown» sammen…

- Ja! - Hvordan skjedde det? Visste du at han var fan?

- Ja, litt. Vi har møtt ham noen ganger opp gjennom årene. Vi gjorde et TV-show med ham en gang, hvor vi sang ABBA-sangen «Happy New Year» på svensk TV. Han kom på en av våre konserter i 1988 sammen med sønnene sine, som var store Europe-fans. Og jeg har møtt ham i andre sammenhenger også, og vi har alltid snakket om vinyl og musikk. Han er veldig interessert i all slags musikk, og i utstyr og keyboards og pianoer og studioer. Så når dokumentarcrewet uansett skulle til Stockholm for å intervjue Tobias, så spurte vi likeså godt bare om Benny kunne tenke seg å bidra. Og manageren hans svarte i løpet av et par dager at han mer enn gjerne stilte opp, og vi endte opp med å filme det i hans studio i Stockholm. Vi var der med Tobias og meg, og da kom Benny også.

- Spilte ikke dere inn en av de første skivene i et ABBA-studio…?

- Jo, riktig det. Vi har faktisk på en måte spilt inn i to ABBA-studioer.

Førsteskiva vår er innspilt i Electra Studio i Stockholm, men det er ikke noe som folk vet noe om. Andreskiva «Wings Of Tomorrow» er derimot innspilt i Polar Studios, studioet som ABBA eide da. Og det er noe klipp i dokumentaren om da vi sølte Cola i miksebordet mens de lagde «Chess» der. De jobbet med «Chess» på dagtid, og vi fikk bruke det på nattestid, for vi hadde ikke råd til å leie det, vi var blakke. Og Atlantis, som vi gjorde «Bag Of Bones» i, og nylig «Hold Your Head Up», var ABBAs originale studio. Og Benny har bygd en slags kopi av det i sitt nye studio.

NRM 3-2023

35

- Ble «Hold Your Head Up» lagd for dokumentaren, eller er det også ment som en smakebit på en kommende skive?

- Godt spørsmål. Nei, den er ikke bare for dokumentaren, for det har ikke vært i planene våre så lenge at det skulle bli en full dokumentar som dekker hele historien vår. Låten ble skrevet under pandemien – jeg sleit litt med å få til noe, og endelig kom jeg opp med dette, sendte det til gutta, og de var enige i at denne låten måtte vi gjøre noe med. Vi så den som starten på arbeidet med en ny skive. Men så kom ideen med dokumentaren, og vi tenkte at kanskje vi burde filme innspillingen av låten i studio, og bruke det også i dokumentaren. Dermed ble det begge deler, på en måte. Så nå er den med i filmen, men den vil også være på skiva. Den har en fin balanse, synes vi. Den låter friskt, men med et lite nikk til fortiden også.

- Det høres ut som en veldig selvbiografisk tekst.

- Ja, faren min døde mot slutten av pandemien, så teksten er en liten hyllest til ham, med ting han alltid pleide å si til meg. ‘Kom igjen, ikke gi deg, opp med hodet’. Det var inspirasjonen bak teksten.

- Det har gått eksakt seks år siden «Walk The Earth». Når kan vi forvente en ny skive?

- Neste år. Eller, vi skal i hvert fall spille den inn neste år i løpet av våren, så jeg håper vi får utgitt den i løpet av 2024 også. Vi jobber med låtideer nå, det virker veldig lovende.

- Skriver du låter ut fra riff eller melodier eller tekster eller titler…?

- Alle de ovennevnte! Jeg har hundrevis av titler og riff og melodistrofer lagret på telefonen min. Og dessuten sitter jeg nesten hver eneste dag med gitaren eller ved pianoet og spiller inn ideer som jeg jobber videre med senere. Jeg skriver konstant, uansett om vi skal i gang med å lage en skive eller ikke, og det gjør de andre gutta også, tror jeg. Så sender vi låter frem og tilbake, tilfører ideer og innspill, møtes på øvingslokalet og prøver oss frem – det er en full prosess. «Hold Your Head Up» var et av unntakene hvor jeg lagde låten så å si ferdig på egen hånd, men det hadde med pandemien å gjøre, og de andre mente den var perfekt som den var. Resten av skiva skal vi alle fem skrive sammen.

- Du bor i London nå, og de andre fire er i Stockholm?

- Ja, riktig. Norum pleide å bo i Los Angeles, men han kom hjem til Stockholm for noen år siden.

- Jeg registrerte at på «Walk The Earth» var tekstene mye mer politiske enn Europe noen gang har vært. Kan det stemme?

- Ja, der var egentlig planen å lage en tematisk skive om demokrati,

36 NRM 3-2023

faktisk, for jeg kom i prat med historielæreren min fra ungdomstiden. Den perioden var starten på det meste, var det ikke? Starten før alt begynte å gå skeis. Og jeg ville skrive litt om det, men etter et par låter innså jeg at jeg egentlig ikke liker slike tematiske skiver, eller… hva heter de nå?

- Konseptalbum?

- Ja, nettopp. Jeg er ikke fan av dem, personlig. De blir litt begrensende, jeg foretrekker å kunne variere mer uten å måtte tilpasse musikken til historien som skal fortelles. Vi er jo her for å underholde også, for å ha det gøy, så det skal ikke være for seriøst, og dermed ble ikke «Walk The Earth» som først planlagt. Men det er låter på den, som «Kingdom United» og «Election Day», som ble lagd med det for øye.

- Har du fortsatt mål og ambisjoner som du ikke har fått oppfylt?

- Vi nærmer oss nå, å få spille Den norske Opera, og få lagd dokumentaren om vår historie er stort for oss å få krysset av bucketlisten.

Jeg har veldig lyst til å få turnert litt mer i Amerika, vi skulle ha vært der hele sommeren 2020, men da stoppet pandemien oss. Men bare det å få lov til å fortsette med dette er et mål i seg selv. Det er syv år siden vi gjorde 30-års jubileumsturné for «The Final Countdown», og nå er det 40 år siden debuten. Og slike ting er ganske sjeldne, og det tror jeg fansen også vet. Slikt skjer ikke ofte. Dette er en turné som vi virkelig har jobbet med, det kan ikke sammenlignes med festivaljobber hvor vi spiller en, en og en halv time, inn og ut, med samme lyd og produksjon som alle andre band på plakaten.

- Er det vanskelig å sette sammen en setlist for tiden? Dere har sikkert ti låter som dere MÅ spille på hver konsert, og dere har elleve skiver å ta fra.

- Ja. Vi måtte være brutale denne gang, og fjernet et par låter som vi vanligvis spiller, for å få plass til noen overraskelser som vi nesten aldri har spilt før. Men det var helt greit for oss, det er gøy å få muligheten til å variere litt. Men ja, det er vanskelig, det skjer aldri at vi alle fem er 100 % fornøyd med den setlisten vi ender opp med. Selv om det fører aldri til noen større krangel, vi er alle bare genuint glade for at vi fortsatt kan holde på med dette.

- Har du noen problemer med å se for deg Europe på 50-årsjubileumsturné i 2033?

- Haha. Det høres jo sprøtt ut, men det er totalt realistisk, når jeg tenker etter. Deep Purple har jo klart det, Scorpions… Og vi er fortsatt friske og koser oss, så da er vi nok tilbake her om ti år!

norwayrock.net

Barn av åttitallet Når Dimmu Borgir nå slipper plata «Inspiratio Profanus» er det ikke noe nytt egetskrevet materiale vi får servert. Som både tittel og overskrift vitner om, er dette coverlåter som har inspirert Norges største black metal band. Frem til nå har disse låtene vært tilgjengelig på EP’er og som bonuslåter. Vi tok en telefon til gitarist Silenoz for å snakke gammel metal. Og litt fremtid.

TEKST: RONNY ØSTLI

- Aller først ønsker jeg å gå noen få måneder tilbake, til Dimmu Borgirs 30-års jubileum på Beyond The Gates i Bergen. Dimmu Borgir headlinet lørdagen i Grieghallen.

- Det var enormt. Der fikk vi huket av en check på lista. Grieghallen er jo Norges storstue nummer én hva all musikk angår. At vi fikk gjort en jubileumskonsert der er noe vi ser på som veldig stort.

- Det ligger opptak av konserten på YouTube. Enn så lenge har jeg ikke sett at hele konserten er ute, men kun noen enkelte hele låter og deretter utdrag.

- Det der er jeg veldig usikker på, for jeg har ikke sjekket det selv.

Det jeg har hørt er at det ligger en god del ute fra folk som var der, av ujevn kvalitet selvsagt. Nå er jo telefoner blitt så bra at står du på riktig sted i Grieghallen og filmer så blir det jo, ikke bare bra, men topp lyd. Så generelt virker det ikke som det låt så ille.

- Hva med DVD av en sånn kveld, eller er et sånt format avleggs?

- Jeg veit ikke helt, nå har vi gitt ut et par DVD’er fra før. Vi var inne på tanken om vi skulle filme denne konserten, men det rant ut i sanda. Det ville blitt enda mer logistikk i tillegg til det vi allerede hadde, så vi droppet det nå. Vi skal spille noen festivaler neste år, og er det muligheter for å få det filmet, så får vi heller se på det da. Det som ligger ute nå er ikke i vår regi, men diehard fansen får jo et lite innblikk i hva de kan vente seg på neste års festivaler. Vi kjører videre med 30-års-jubileet en stund. Planen er riktignok å ikke kjøre det så lenge som Kiss sine avskjedsturneer, haha. Det begynner med Inferno og settet blir nok mye likt det i Bergen, selv om vi nok gjør noen forandringer underveis. norwayrock.net

- På disse tretti årene har dere rukket å bli Norges største black metal-band, men også det bandet flest liker å hate. Hvor mange av disse sto i Grieghallen og storkoste seg tror du?

- Hahaha, det kan kanskje ha vært en og annen som oppdaget den kvelden at det kanskje ikke låt så verst likevel. Jeg tar det som et godt tegn at noen disser eller hater bandet og bruker energi på det, for til syvende og sist blir navnet vårt nevnt. Og da kanskje noen utenforstående spør hvorfor i all verden dette bandet blir snakket så negativt om og vil sjekke det, for deretter og synes det låter kult. Jeg tenker disse diskusjonene egentlig er gratis PR. - Leser du noe av dette selv?

- Nei, jeg gjør ikke det. Det er tre år siden jeg logget meg av Facebook, og jeg har vel ikke vært på Instagram siden da heller. Og jeg trives veldig godt med å ikke være på sosiale medier. Men det er jo noen som nevner at de leste eller hørte det og det, men jeg bare ler. Det er ikke så mye vi får gjort med det, folk må mene hva de vil, hehe. Jeg bryr meg kun om det som er positivt.

- Løftet startet med «Enthrone Darkness Triumphant» i 1997. Dere var naturligvis i deres egen boble og hadde fokuset på dere selv da dere spilte inn plata. I etterkant har du helt sikkert hørt mange skiver utgitt samme år, og mange innenfor samme sjanger. Når du sammenligner deres med andre skiver fra samme år, er det gitt at det var akkurat «Enthrone Darkness Triumphant» som skulle løfte black metal til det neste nivået?

- For oss er det jo det, hehe. Neida, men det var jo en plate som ploget vei, det er ikke til å stikke under en stol. Jeg ser jo i ettertid at denne plata åpnet mange dører, ikke bare for oss, men like mye for de NRM 3-2023

37

som kom etter oss. Verden rundt var veldig opptatt av det ikke-musikalske, mens vi fokuserte på musikken. Og vi fikk jo honnør for det. Både på godt og vondt selvsagt, sånn er det jo når man gjør noe bra. Så jeg vil si dette var en døråpner for sjangeren generelt, og vi har jo ikke påstått at vi er ren black metal heller, selv om vi hentet mye inspirasjon i banda fra tidlig på nittitallet. Så ga vi det et eget utrykk, som mange har kopiert, med vekslende hell, i etterkant. Men sånn er det jo, vi har jo stjålet fra banda vi liker.

- Og nå begynner vi å nærme oss grunnen til at jeg ringer deg, for i forkant av «Enthrone Darkness Triumphant» kom EP’en «Devil’s Path», hvor vi finner begge versjonene av Celtic Frost-låten «Nocturnal Fear», som er å finne på «Inspiratio Profanus». Og det mener jeg bestemt er de første coverne dere ga ut.

- Ja, offisielt er disse våre første covere, men da vi startet jammet vi litt covere, både hele og halve. Jeg mener jeg har et opptak av noen Mayhem-låter, en Tormentor-låt og muligens noe Darkthrone. Så før vi begynte meg eget materiale gikk det i covere. Vi snakker nå august 1993.

- Det er kanskje allerede her Venoms «Black Metal» og Bathorys «Satan My Master» ble innøvd?

- Når det kommer til Bathory, så jammet vi nok noen riff, men akkurat «Satan My Master» kom senere. Det er kanskje ikke så mange som hever øyebrynene over at et band i black metal-sjangeren covrer den, men det er kanskje overraskende at det er vi som gjør det, i og med at vi ikke blitt sett på som ren old school black metal. Dette er jo for å vise at Bathory har hatt stor betydning på oss både visuelt og stemningsmessig, og kanskje mer enn noen av de andre banda vi har covret.

Vi følte at en Bathory-låt måtte gjøres, og da gikk vi for en litt mer obskur en. Jeg synes den fungerte veldig bra.

- Når coverne dere har gitt ut nå samles på en plate, under navnet «Inspiratio Profanus», er min tanke at denne utgivelsen først og fremst slippes som et bevis på bandets eksistens.

- Det er i grunn riktig det. Vi spiller knapt live, så det er jo greit å vise fansen at vi eksister mens de venter på en ny plate. Vi har snakket om å gi ut denne skiva i nærmere ti år. Disse låtene har jo ligget der, og vi tenkte det hadde vært kult og fått de gitt ut samlet. Men så tar jo ting litt tid med oss da, hehe. Nå derimot følte vi at tiden var inne, da det har gått fem år siden «Eonian». Vi måtte i studio for å sette sammen dette til en ny master slik at lydnivåene er riktige. Det er det eneste vi har gjort, låtene er slik de er fra før av.

- I tillegg til de nevnte black metallåtene, får vi også noen andre gode eksempler på at vi vokste opp i samme tiåret. Twisted Sister, Accept og 80-talls

38 NRM 3-2023

Deep Purple. De to førstnevnte også ganske tidlig i karrieren deres. Hadde dere noen betenkeligheter med å vise verden deres hyllest til gammel heavy rock?

- Det er som du sier, vi vokste opp med musikken tidlig og midt på 80-tallet, så dette er en naturlig del av vårt DNA og skulle egentlig bare mangle. Da vi foreslo å gjøre en Acceptlåt var nok det en uvanlig ting å gjøre fra et band som oss. Vi gikk for «Metal Heart», og det mest naturlige ville kanskje vært og gått for en av de røffere eldre låtene, men vi føler den låten har det som vi utbroderte mer senere, nemlig det symfoniske og klassiske. Wolf Hoffmann har alltid hatt en dragning mot de gamle komponistene, så har vi gjort vår variant av det senere. «Metal Heart» er vår hyllest til det.

- «Dead Men Don’t Rape» av GGFH er låten som skiller seg mest ut, og skal jeg være ærlig er jeg neimen ikke sikker på hvor denne har vært og finne.

- Den ble spilt inn samtidig med «Abrahadabra», og ble utgitt som bonusspor på den. Akkurat nå husker jeg ikke hvor, men det var nok enten USA eller Japan. Vi følte at vi skulle dimmufisere en låt, og da falt valget på den. Den har jo et ganske så rett frem budskap også, hehe. Dette kunne vi stå for. Vi ønsket å gjøre noe eget ut av denne, og er den låten vi har utbrodert mest selv på, hvis man ser bort fra litt småtillegg her og der på de andre.

- Hvordan har enigheten under utvelgelse av låter vært?

- Etter hva jeg kan huske har det gått rimelig greit. Alle vi har naturligvis ikke identisk musikksmak, men vi har vokst opp med de samme banda. Og med det utgangspunktet har det ikke være store uenigheter.

- Hva med mer obskure ting, er det noe du kunne tenkt deg å covre? Jeg vet jo du liker for eksempel noe AOR. - Det hadde kanskje blitt litt vel rart, men jeg husker jeg hadde kontakt med Hank Williams III da vi jobbet med «Abrahadabra».

Vi vurderte å dimmufisere en av hans låter. Vi ble kjent med ham under Ozzfest og jeg tok kontakt for å høre om han syntes dette var greit, og hvordan det lå an med publishing og rettigheter. Så gikk det en ukes tid og vi fikk svar om å bare kjøre på, med hilsen om at dette blir fett. Så rant det hele ut i sanden, hehe. Det hang nok sammen med tidskjemaet vårt, hadde vi hatt bedre tid så kunne det nok blitt noe av.

Silenoz sin egen smak har også utviklet seg på disse tretti årene med Dimmu Borgir.

- Tidlig på 90-tallet fikk man ikke lov til å vise noen at man likte Pantera, haha, sånt måtte man holde skjult. Når du blir eldre åpner du deg mer, og når du har turnert verden rundt noen ganger er det naturlig at du blir åpen for det meste egentlig. Noe annet ville vært veldig rart. Det går i alt fra psykedelisk chill til old school country. Så er jeg jo glad i old school

death metal da, så jeg hører på veldig mye forskjellig. Men forankringen ligger i 80-talls metal, det er bare sånn det er.

- Hvordan blir det med platehandling når en reiser verden rundt og kanskje oppdager nye spennende ting underveis?

- Det blir jo noen besøk i platesjapper.

Samtidig må jeg prøve å være forsiktig med akkurat det, for jeg vet jeg alltid kommer ut igjen med noe. En turnebuss har ikke all verdens plass og du vil jo forvare dette ganske så bra. Og en skal jo helst ha plass til å sove i den lille bunkeren man har fått utdelt, så det begrenser seg hvor mye en kan ta med seg. Kjøper jeg noe nå er det vinyl, i tillegg til digitalt på iTunes og Spotify. CD’er har jeg ikke kjøpt på mange år, og CD-samlingen solgte jeg til en kamerat. Det tok så stor plass. Men det er klart, i ettertid så slår det meg hvilke skiver jeg kvittet meg med. Til og med noen signerte. Men musikken har jeg, jeg lagret alt på eksterne disker. Men det fysiske formatet CD bryr jeg meg ikke om lenger, der blir det vinyl. Derimot har den samlingen vokst en del i det siste, så jeg må nok legge en tur til Ikea i nær fremtid.

- Selv føler jeg det er grenser hvor mye en vinylsamling får økt for tiden. Er det noe som har økt med vinyl, så er det prisene.

- Ja, det har det, men samtidig har jo også kvaliteten økt. Men det avgjørende for meg er den følelsen fra 80- og 90-tallet hvor du åpner vinylen og setter deg tilbake for å lytte, og å sette seg inn i den verden som plata representerer.

- Jeg er veldig glad for at jeg kjøpte mye plater av 70-og 80-tallsbanda tidlig på 90-tallet, da en fikk flotte utgaver kastet etter seg. En halvgrei utgave av en skive som for noen år siden kostet 30 kroner, starter jo nå på 150.

- Ja, ikke sant. Jeg husker jo jeg dro til Oslo og kjøpte Saxon-skiver for 20 kroner, og de var nesten ikke slitte. Det er annerledes nå.

Bruktsjappene har tydeligvis skjønt at man kan sjekke verdien på nettet.

- Da dette er årets siste utgave av Norway Rock liker vi å oppsummere året som har gått.

- I det siste har jeg hørt veldig mye på den siste skiva til Spidergawd. Det er faen så fine greier altså. 70-80-talls rock som treffer meg hundre prosent. Jeg er blitt veldig fan av dem, og synes det det meste av diskografien deres holder høy kvalitet.

- Så langt har fokuset vært tilbake i tid, vi kommer ikke unna fremtiden heller.

- Vi har jobbet av og på med låter i flere år. Under pandemien så stoppet jo riktignok samarbeid litt opp, men så er det jo sånn med musikk at vi jobber individuelt i hvert vårt studio. Det å ha nok materiale er aldri noe problem. Utfordringen er alltid å nedskalere til det det som trengs og kutte det overflødige. Og

norwayrock.net

det er ingen enkel sak det, for da kommer jo alles ego inn i bildet. Naturlig nok. Men da må man stikke fingrene i jorda og spørre hva som er best for et nytt album med Dimmu Borgir. Vi har vårt eget utrykk, det kommer vi ikke fra, og vil heller ikke fravike, men samtidig vil vi flette inn litt nye ting, oppgradere litt ting, og kanskje til og med hente inn litt gamle ting.

Det er mange elementer som skal på plass for at en skive skal inneholde dynamikken vi synes den bør ha. Per i dag kunne vi uproblematisk ha spilt inn en dobbelt skive, så mye materiale finnes. Vi belager oss på at vi kommer til å fjerne en god del, men en lang skive har jeg tro på at det blir.

Vi er godt på vei med arrangementer, og det virker veldig lovende.

- Hvordan foregår dette arbeidet, er det kun deg, Shagrath og Galder, eller er de andre musikerne involverte?

- Hovedsakelig er det oss tre, men vi får innspill av de andre. Når det kommer til det tekniske og pålegg, så er de andre til god hjelp. Vi har veldig mye talent å ta av, men til syvende og sist er det oss tre som tar de endelige avgjørelsene. Og sånn har det vært på noen skiver nå.

Med det er det ikke sagt at vi ikke hører på de rundt oss. Skal du ha et velfungerende band, så må man være åpen for innspill, men vi føler denne malen vi kjører nå fungerer bra for oss.

- Du har vært inne på at aktivtetstempoet ikke er det samme som for tjue år siden, er det noe du trives med?

- Personlig skulle jeg ønske det var et høyere tempo. Men det er jo sånn at vi alle har familie og egne ting, og det er det selvsagt forståelse for. Vi er ikke tjue lenger, og heller ikke jeg er interessert i å reise på to måneder lange turneer. Men et litt økt tempo hadde ikke vært meg imot.

- Du har jo Insidious Disease å leke med i mellomtiden da. Men også der har det gått noen år siden siste skive. Og det var forrige gang jeg intervjuet deg, nærmere bestemt for tre år siden.

- Der står det litt stille nå. Vi skulle starte trommeinnspilling i vår, men dette ble utsatt av helsemessige grunner. Vi har demoer på tolv låter tror jeg, med vokal og omtrent femti prosent leads. Så nå venter vi på klarsignal på å kunne gå i studio, så skal ikke det ta så lang tid. Vi får jo se, nå begynner det jo å skje noe med Dimmu Borgir også, men det bør gå fint å flette inn dette. Dette bør være plankekjøring da vi har låtene ganske greit i blodet. Vokalist Marc Grewe blir jo ganske opptatt til neste

norwayrock.net

år med Asinhell, som han har med Michael Poulsen.

- Galder la for en tid tilbake ut noen gitarriff på sosiale medier som hintet om noe nytt fra Old Man’s Child?

- Ja, han driver og plukker og pirker på det. Jeg har hørt flere snutter når jeg har vært hjemme hos han, og det låter Old Man’s Child det altså.

Det lover veldig bra, og jeg tror absolutt det blir en plate etter hvert. Han ønsker vel å gjøre alt sjøl, men er avhengig av en trommis. Han kunne selvsagt programmert det også selv, da trommeprogrammer i dag låter veldig bra, men han ønsker nok en levende trommis.

- Nå har han jo spilt med et par ganske ålreite trommiser i løpet av årene.

- Haha, ja, det burde ikke by på store problemer å få må seg noen.

- Så har vi vokalisten deres, Shagrath, nå kommer jo Fimbulwinter-demoen på vinyl.

- Ja, jeg synes det er en veldig fin demo. Dette bandet hadde han jo da jeg møtte han for første gang, og jeg mener bestemt den ble sluppet i akkurat det momentet. Da snakker vi tilbake i 1992, så det er jammen blitt noen år siden. Det er jo litt historie rundt dette bandet også. Bassisten Skoll ble med i Ulver og Arcturus, og har også gjenopplivet Ved Buens Ende, så han har jo gjort det rimelig greit. Det er i undergrunnen det skjer og utvikles.

Avslutningsvis kan vi presentere Silenoz sin topp ti liste over skiver som kom i 2023: 1. Spidergawd – VII 2. Ruim – Black Royal Spiritism 3. Elegant Weapons – Horns For A Halo 4. Satanism – Lycantropic Legion 5. Cannibal Corpse – Chaos Horrific 6. Sorcerer – Reign Of The Reaper 7. Thurnin – Utiseta 8. Primordial – How It Ends 9. Bodyfarm- Ultimate Abomination 10. Mephorash – Krystl-Ah

NRM 3-2023 39

Historien bak Firewind og Kostas Karamitroudis, bedre kjent som Gus G., er alt annet enn en gresk tragedie. Siden oppstarten i 1998 har bandet opp gjennom årene oppnådd stor suksess og ikke minst har gitarist og grunnlegger av bandet, Gus G., spist kirsebær med de store også som soloartist og innleid gitarsoldat, blant annet med ingen ringere enn “The Prince of Darkness” Ozzy Osbourne. Men det er Firewind som alltid har vært hans hjertebarn og i forbindelse med både ny plate og en forestående turné slo vi på tråden til den greske gitarguden.

TEKST: PÅL J. SILIHAGEN FOTO: TIM TRONCKOE

- Hei Gus G, eller vil du at jeg skal si Kostas?

- Heisann, kall meg Gus, du. Alle andre gjør det, bortsett fra familien min.

- Det er mye som skjer om dagen og da tenker jeg på ny skive og turnévirksomhet neste år.

- Absolutt, vi har jobbet knallhardt med å bli ferdige med den nye skiva “Stand United”, og så er vi i gang med å planlegge neste års turné. Vi kommer blant annet til Norge sammen med Masterplan i mars. Forøvrig er det første gang på noen år at vi er headlinere på en slik turné, så det gleder vi oss veldig til. Etterhvert blir det også en tur til USA og Japan, så hele neste år blir det bare reising. Men vi gleder oss veldig.

- Det høres spennende ut, men kan du si litt om den nye skiva?

Hva kan fansen vente seg?

- Prosessen ble litt annerledes denne gangen. Vi har lagd sang for sang egentlig, og det ble ikke helt slik jeg hadde tenkt det. Og da tenker jeg på prosessen, som ble litt uvant. Vanligvis har vi skissen til hele skiva klar og lager låtene ut fra det, men denne gangen la plateselskapet opp løpet på en litt annen måte. Det ble til at vi har lagd singel på singel. Ting er helt annerledes i dag enn før, og mange av plateselskapene kjører sin egen business-modell, hvor låtene skal rett ut på strømmetjenestene.

Denne gangen har vi presentert en ny låt hver måned før slippdatoen som er 01.mars. Fansen vil nok ikke bli veldig overrasket over resten av skiva, for det låter som Firewind, men i og med at prosessen har blitt annerledes så er mange av låtene up-tempo. Men det låter som sagt skikkelig Firewind. Bransjen har jo endret seg drastisk, og det å lage en plate i dag er ikke det samme som før. Musikk i fysisk format selger ikke på langt nær like mye som i gamle dager, og da må man tenke nytt for både å holde interessen oppe og skape engasjement. Online-marketing

40 NRM 3-2023

er veldig viktig og plateselskapet vårt AFM har vært veldig kreative og kommet med mange gode ideer. Promotering er viktig og jeg føler virkelig at plateselskapet har gjort en god jobb. Det blir nesten litt som i gamle dager hvor singlene var veldig viktige for å promotere bandet og skape interesse. Tenk hvordan Beatles og de andre bandene gjorde det. Det kom singel på singel før skiva kom. Nå er ting annerledes i dag, men likevel er det nok en smart måte å tenke på.

- Skjønner at ting har endret seg ja, og godt å høre at dere har en plan. Mye spennende som skjer fremover. Men vi må snakke litt om fortiden også. Du har jo spilt med mange forskjellige band og artister, og innen ulike genre, Alt fra klassisk rock og metal til death metal, men det mange husker er da du ble hyret inn som gitarist for Ozzy. Det må ha vært spesielt?

- Ja, det var veldig spesielt og ikke minst stort. Det skjedde jo veldig raskt. Kort fortalt stilte jeg opp på en audition etter å ha fått en invitasjon.

Jeg fikk beskjed om å lære inn noen låter, og jammet med resten av bandet. De likte det de hørte og ville ha meg med der og da. Deretter ble det snakk om at jeg skulle hoppe inn og gjøre gitarene på “Scream”skiva. Alt var klart og det var bare å sette seg ned i studio og gjøre ferdig gitarsporene. Jeg hadde ingenting med låtene å gjøre på den skiva utover det, og det var forsåvidt litt spesielt. En litt annerledes og vanskelig prosess å gå rett inn og gjøre ferdig låter som jeg ikke hadde vært med på i låtskriverprosessen. Men det var gøy, selv om det også var merkelig. Produsenten hadde lagt inn synth hvor det skulle være gitarer, og oppdraget var kort og godt å gjøre det mer realistisk. Med gitar altså.

“Scream” var kanskje ikke en helt typisk Ozzy-skive heller, den låt ganske annerledes enn mye annet han hadde gjort, så jeg gjorde mitt beste så det skulle låte slik de ville. Ozzy var tydelig på at det ikke skulle låte Zakk Wylde, men meg. Etterhvert ble det noen konserter også, og det var selvfølgelig både lærerikt og en morsom erfaring å ta med seg videre.

Spesielt husker jeg turneen med Ozzy & Friends European Tour i 2012. Da

norwayrock.net

var også blant annet Slash, Zakk Wylde og Geezer Butler med.

- Jeg synes du gjorde en strålende jobb. Skal jeg være helt ærlig, så er den langt ifra min Ozzy-favoritt, men gitarriffene og soloene kan ingen klage på.

- Hyggelig å høre det, jeg prøvde å gjøre det på min måte og Ozzy var ihvertfall fornøyd så da løste jeg oppdraget. Men som sagt, det var en spesiell greie å hoppe rett inn i det. Men det var en morsom tid det der også.

- Det var jo ikke første gangen du bidro på en skive eller prosjekt.

Merittlisten din er ganske lang, for du har jo gjort gjesteopptredener med alt fra black metal og Old Man’s Child til Doro. Du er ganske allsidig. Når begynte du egentlig å spille gitar og er du selvlært? Jeg leste et sted at faren din var musiker og hørte mye på musikk. Var det der det hele startet?

- Tja, jeg vokste opp med klassisk metal og hardrock på MTV, og begynte tidlig å høre på de klassiske shred-gitaristene slik som Paul Gilbert, Marty Friedman, Jason Becker og alle de der. Og i tillegg mye Metallica, Slash og Gary Moore. Ikke minst Uli Jon Roth, han var og er kanskje mitt største forbilde. Bare hør på alt han har gjort og den egenarten han har i spillet sitt. Han er i likhet med Ritchie Blackmore helt unik. Som jeg også nevnte var jeg også veldig inne i alle Mike Varneyartistene (Shrapnel Records) og selvfølgelig Yngwie Malmsteen. Men det var noe med å høre på alle disse, og likevel finne sin egen stil. Og det var vel der Uli Jon Roth virkelig fascinerte meg og var til størst inspirasjon.

Ingen andre låter som han. Det stemmer at faren min var musiker og han hørte også på mye musikk hjemme. Han hadde en bra platesamling med blant annet Pink Floyd og mye annet bra. Det la nok mye av grunnlaget og interessen min for musikk fra ung alder av. Det var faren min som kjøpte den første gitaren til meg, etter at jeg hadde mast litt, og da var jeg vel rundt 10-år. Han støttet meg hele veien.

- Men hvordan lærte du deg å spille?

- Mye er selvlært og jeg har brukt mange timer, men jeg begynte tidlig å ta timer på en lokal musikkskole og fikk etterhvert også timer hos en rockegitarist. Litt senere så studerte jeg musikk ved Berklee, men det ble ganske kortvarig da jeg rett og slett ikke hadde tid. Da hadde musikkarrieren allerede begynt, så det skjedde mye. Det var på den tiden

norwayrock.net

ideen om Firewind oppstod og de første låtene ble lagd. Så begynte karrieren virkelig å rulle i gang, da ble fokuset på det og ikke studier.

Siden da har det gått slag i slag, og jeg har klart å leve av det.

- Det har du vel neppe angret på. Men det tok mange år før du ga ut soloplate, og enda lengre før du ga ut en instrumental-plate.

- Jepp, det var det med tid da. Min første soloplate var med forskjellige gjestevokalister og jeg følte vel tilbake da at det var for tidlig å gi ut en instrumental plate. Jeg var rett og slett ikke sikker nok på at tiden var moden for det, så da ble det med vokalister. Det var først med “Quantum Leap” i 2021 at jeg endelig fikk gitt ut en ren instrumentalskive.

- Det tok sin tid. Personlig synes jeg at debuten din “I Am The Fire” var en knakende bra skive, og forstod ikke helt hvorfor den ikke ble promotert bedre. Den var det mange fengende og salgbare låter på.

- Jo takk for det, men når sant skal sies så ble den nok ikke akkurat prioritert av plateselskapet. Det var lite støtte å få. Nå er ting annerledes på nytt selskap og jeg føler virkelig at jeg får den støtten jeg trenger.

Både i forhold til mulighetene for å være kreativ, promotering og alt rundt egentlig. Jeg visste forsåvidt tidligere at markedet for shred var der fortsatt, men det tok litt tid før jeg tok sjansen på å gi ut et slikt album.

Det krever mye av låtene når du ikke har vokal å lene deg på. Det blir en annerledes låtskriverprosess.

- Så går du med planer om en ny soloskive eller må det vente?

- Akkurat nå er fokuset på Firewind og den nye skiva, samt turneen.

Det er mye forberedelser og mye som skal gjøres i forkant, så det er ikke tid til det akkurat nå. Men etterhvert skal du ikke se bort ifra at det blir en ny soloskive. Turneen neste år blir verdensomspennende hvor vi skal innom Europa, USA og Japan blant annet. I tillegg blir det sikkert også noen nye bookinger på festivaler rundt om kring, så det blir et hektisk men forhåpentligvis bra 2024. I tillegg kommer jo skiva vår i mars, så da blir det promotering av den også i tillegg. Mye å glede seg til.

- Det høres veldig bra ut Gus, men nå ser jeg at tiden vår har løpt ut her. Er det noe du vil formidle til den norske fansen?

- Håper på å se dere i Oslo sammen med Masterplan! (På John Dee, 24. mars 2024) Det kommer til å bli et knakende bra show med både gamle og nye låter. Vi gleder oss til å spille for dere!

NRM 3-2023

41

Gir f… i fortiden og lover aggressive låter i fremtiden Bandgründer Roland Grapow savner ikke gamle kollegaer i Helloween, men syntes det er dårlig gjort at de dropper hans låter.

Nå er uansett fokuset på ny Masterplan skive og turné sammen med Firewind. I mars kommer Masters of Fire til Oslo.

TEKST: FREDDY LUDVIK LARSEN

- Heisann. Er du i studio og jobber med den nye platen nå?

- Jepp. Jeg sitter i studioet nå. I morges jobbet jeg med miksing og vil fortsette utover ettermiddagen. Det er ikke en hel plate jeg jobber med nå, men en singel som kommer ut i januar. Vi vil promotere turneen med noen nye låter.

- Hvordan var nå dette? Masterplan var vel opprinnelig et sideprosjekt du og Uli Kusch startet mens dere fortsatt var medlemmer i Helloween?

- Ja, det var et sideprosjekt og ment som et soloalbum fra oss begge.

Ikke et band, men bare et soloalbum fra to av medlemmene i Helloween.

- Mye har blitt sagt om sparkingen av deg og Uli Kusch fra Helloween. Hvordan føles det nå når alle de andre medlemmene har stor suksess med gjenforeningsprosjektet?

- Det er ikke bra, he he. Jeg mener, det er merkelig. Man har jobbet for dem i 12,5 år og ofte fått høre fra fansen at skivene som ble gitt ut mens jeg var i bandet, er blant de mest verdsatte. Album som “Master Of The Rings”, “Time Of The Oath”, “Better Than Raw” og også “The Dark Ride”. Derfor er det veldig rart de ikke spiller noen låter som jeg eller Uli Kusch har skrevet eller vært med på. Det syntes jeg er merkelig. Jeg tror grunnen er fordi hvis de ikke spiller noen av de låtene live, får heller ikke vi noen penger gjennom royalties. Jeg aner ikke hva de tenker eller hvorfor de hater oss så mye. Det hele er bare rart.

- Ønsker du å være en del av gjenforeningsprosjektet til Helloween?

- Jeg ville gjort det, men egentlig bryr jeg meg ikke så mye. Jeg tror det ville blitt mye stress om jeg skulle hengt sammen med disse folkene igjen. Spesielt så lenge de snakker stygt om meg. Vi har ingen god kjemi. Selv om jeg har møtt Markus Grosskopf på flyplassen, og

42 NRM 3-2023

Kai Hansen. Michael Kiske er en god venn, men vi har ikke hatt kontakt siden gjenforeningen. Før den var i hvert fall alt fint. Det handler ikke om penger for meg, men det ser ut som det gjør det for dem.

- Vel, tilbake til Masterplan. Norske Jørn Lande var vokalist på den selvtitulerte førsteplata i 2003. Hvordan hadde det seg at han fikk jobben?

- Under en Helloween-turné hørte Uli og jeg på en ARK-plate. Vi hadde aldri hørt om Jørn før, men ble forelsket i vokalstilen hans. Så da vi var ute av Helloween prøvde jeg å kontakte ham. Eller, først kontaktet vi Russell Allen, men han ville ikke være medlem i det den gang nye bandet. Så tenkte vi kanskje Michael Kiske. Nummer tre var Jørn. Etter to måneders hardt arbeid kom han til Hamburg og hørte på sangene vi hadde. Ikke lenge etter jobbet vi sammen. Det var en fin tid.

- Jørn har vært to perioder i Masterplan. Hvordan var det å jobbe med ham?

- I begynnelsen gikk det veldig lett, men på det andre albumet ble ting komplisert fordi Jørn ønsket å være mer involvert i prosessen rundt låtskrivingen. Så begynte han å slite med helsen under innspillingen og måtte endre syngestilen på grunn av den. Men det var ikke stemmen som var problemet. Jeg tror det var stress eller noe. Sjøl trudde han til og med det var hjertet som var problemet. En dag stoppet vi arbeidet i studioet, og dro med ham på sykehuset. Etter noen uker var han tilbake og sa ‘Jeg vil ikke synge så høyt lenger’. Derfor har vi sanger som «Falling Sparrow», som er ganske lav. Andre låter også. Jeg tror han har samme stilen i dag, så han gikk aldri tilbake til den veldig høye vokalstilen. Han har sagt i mange intervjuer at han liker samme vokalstil som Ronnie James Dio. Den er veldig aggressiv og ligger et sted i mellomtonene og øvre del av den. Senere jobbet vi sammen igjen på «Time To Be King» (2010. Journ.anm.). Der prøvde jeg å overbevise han om sangene, som ikke skulle være så typisk tysk metal. Jeg likte albumet, men han forsvant

norwayrock.net

etter innspillingen. Siden har jeg ikke hørt fra han.

- Hadde dere ikke noen videre planer da?

- Vi hadde planer om turné, og hadde booket flere spillejobber. Men han svarte aldri på meldingene mine, så vi måtte ut og lete etter en ny vokalist.

- Hva vil du si er den største forskjellen mellom Masterplan og den musikken du skrev for Helloween?

- Som gitarist fikk jeg en oppvåkning under arbeidet med «The Dark Ride». Jeg var veldig glad for gitarlyden og miksingen.

Jeg ble veldig inspirert av samtalene mine med Roy Z. Han lærte meg masse saker som jeg satte stor pris på da, og fortsatt liker. Alle disse årene var jeg litt usikker om min egen spillestil, så kom han og gjorde meg mer selvsikker på eget arbeid. Derfor ble den første Masterplan-skiva lagd utfra en idé vi hadde om gitarlyd og skrivestil. Den er en miks av alt. Fra melodisk metall til låter med popelementer. Egentlig alt fra 70-årene, som bare smelter sammen til Masterplan.

- Jeg snakket med Michael Weikath for noen år siden. Han fortalte meg at «The Dark Ride» var altfor mørk for han. Deler du hans oppfatning?

- Jeg mener det er et fantastisk album. Ideen var å tone ned albumet, og managementet og Roy Z, som var produsent på albumet, mente vi burde lage et mørkt album som Metallicas «Black Album» eller noe sånt. Vi tente på ideen og begynte innspillingen. Etter hvert ble det vanlig at Michael bestandig forsvant fra studioet. Han likte det tydeligvis ikke så mye. Men resten av bandet elsket det, som Andy og Markus.

De likte det veldig godt. Jeg skrev bare to av sangene, så du kan ikke skylde på meg og si at jeg var ansvarlig for soundet, som han senere gjorde.

- Hvorfor fikk du egentlig sparken fra Helloween?

- Jeg har det skrevet på e-post, at kjeklingen innad i bandet hadde skapt store problemer de siste to-tre årene. Det var hovedgrunnen. Ikke andre ting, som folk snakker om nå. Det er bare løgn. Det er merkelig hvor forandret den historien er som fortelles 20 år etter til oss. E-posten handlet om hvordan vi hadde det i bandet og at situasjonen stresset Michael, og at det var best vi skilte lag. Det var ingenting handfast man kunne ta tak i. Stemningen i bandet var ikke bra.

- Så det var egentlig okay for deg?

- Jeg var ikke fornøyd med det. Jeg hadde gitt alt, spesielt under «The Dark Ride» og året med turnering etter det. Men jeg kan ikke endre det. Om noen ikke vil jobbe med meg, så faen heller, jeg bryr meg ikke. Mange fans som skriver til meg sier de savner den gamle besetningen, men hva kan jeg gjøre?

- I Helloween var dere to gitarister.

norwayrock.net

I Masterplan er du eneste gitarist. Hva foretrekker du?

- I Rampage hadde vi også to gitarister.

Etter det har jeg spilt i tre-fire band som alltid har vært en gitarist og en keyboardist. Jeg liker det bedre. Mine idoler er Toto, Rainbow, Deep Purple og band som det. Jeg foretrekker alltid den klassiske besetningen. To gitarister kom på slutten av 70-tallet. Det var heavy metal, og jeg er ikke en typisk heavy metaltype. Jeg mener, jeg liker heavy, men jeg er ikke interessert i å ha en annen gitarist med.

Jeg trenger det ikke.

- Er det lettere å skrive låter til kun en gitarist?

- Ikke lettere, men når du har to gitarister blir musikken naturligvis mer gitarorientert.

Jeg foretrekker keyboard-lyden. Ikke for mye, men elementer som gjør lydbildet fyldigere og mer fargerikt. For meg kan det godt være partier uten gitarer. Jeg tenker mer som en låtskriver enn gitarist med Masterplan.

- Hva er det som inspirerer deg når du skriver sanger?

- Mesteparten av tiden ikke gitarer, men vokal- og keyboardmelodier. Spesielt i gamle dager. Da skrev jeg mange låter på keyboard.

Jeg er ikke særlig god, men når jeg har en idé, spiller jeg det sakte på keyboard, tar opptak og redigerer det. Etter det begynner jeg å tenke på gitar og hvordan resten skal være.

«Kind Hearted Light» var keyboardmelodi først, så skrev jeg resten på en time.

- Du skriver tekster også.

- For øyeblikket skriver jeg mesteparten av tekstene. På den første platen skrev jeg tekster på fire sanger.

- Du skrev også tekster i Helloween.

- Ja, til mine sanger, unntatt noen som ble skrevet av Michael Kiske. «Time Of The Oath» ble skrevet av Andi Deris. Men resten skrev jeg selv.

- Hva inspirerer deg når du skriver tekster?

- Mest mine egne erfaringer. Situasjoner som…også mange ting som oppsto i bandet.

Ikke om noen spesifikke bandmedlemmer eller for å peke finger mot noen, bare situasjoner. Som «The Dark Ride», det var det som skjedde på den tiden. Det samme med «Escalation 666». Men oftest er tekstene mine veldig positive og håpefulle. Det fikk jeg høre fra folk som skrev til meg etter den første Masterplan-skiva. ‘Jeg liker det nye kristne bandet ditt’, fikk jeg høre da. «Sail On» og «Kind Hearted Light» er eksempler på det. Det faller naturlig for meg. Jeg liker ikke negativitet.

- Det siste Masterplan-albumet er «PumpKings» fra 2017 som inneholder kun låter du skrev i Helloween. Hva er bakgrunnen for det albumet?

- Når du ser på gitarister som Michael Schenker og mange andre, så spiller de alltid gamle sanger fra deres musikalske historie. Ta Kai Hansen i Gamma Ray for eksempel, han

spiller alltid Helloween-sanger. Vi har aldri gjort det, men tenkte det kunne være bra om vi spilte inn sangene mine fra Helloween på nytt. Som jeg sa tidligere. Helloween spiller aldri mine sanger i dag. Jeg vil ikke gi dem opp, men ha dem med videre på et vis. Derfor har vi spilt dem inn på nytt og nå spiller vi fra tid til annen «The Chance» og «The Time Of The Oath».

- Så under den kommende turneen vil vi høre dem?

- Ja, hvorfor ikke.

- Hva annet kan publikum forvente under den kommende turneen?

- Vi liker å variere setlisten. Spille låter vi ikke spiller så ofte. Kanskje mikse dem med noen av mine sanger fra Helloween. Også sanger fra det fremtidige albumet. Det vil bli et positivt live-show og Firewind er veldig nær oss. Jeg har kjent Gus G i mer enn 20 år. Jeg er sikker på at dette blir en bra kombinasjon og et glimrende show for fansen.

- Hvordan er det, er det to jevnbyrdige band som reiser sammen, eller er Masterplan hovedbandet og Firewind oppvarming?

- Jeg vet ikke engang hvem som spiller først. Faktisk foretrekker jeg å spille først. Jeg liker ikke å spille helt frem til midnatt, men foretrekker å komme meg tidlig i seng. Men jeg bryr meg egentlig ikke. Det er ingen av oss som kjemper for å stå øverst på plakaten.

Det eneste som er sikkert er at noen må spille først.

- Du fortalte at du jobbet med en singel nå. Det blir plate også?

- Selvfølgelig. Jeg jobber med albumet, men er ikke ferdig enda. Vi har bare spilt inn to sanger med vokal. Vi starter med den tredje om et par uker. Den første slippes i slutten av januar, så den andre i februar. Så satser vi på å slippe albumet på vårparten eller sommeren.

- Vil det bli et typisk Masterplan-album?

- Helt klart, men det er ikke en kopi av våre tidligere album. Man utvikler og endrer seg med tiden. Det er vanskelig å forklare, men vi har helt klart med noen overraskelser på plata. Det er noen rasker sanger og noen veldig aggressive partier. Den første sangen er ikke en typisk radio-låt. Vi ønsker å spille låter som får folk mer interessert i albumstilen, ikke bare for å selge singler. Hver sang vi utgir som singel vil være veldig forskjellig.

Den andre singelen vil være virkelig brutal og veldig raskt.

- Har du en tittel klar på albumet?

- Nei, jeg har ikke noen tittel klar enda. Vi tenker på noe, men den er ikke klar enda.

- Kan du røpe navnet på den første låten som slippes, da?

- Oi, ja, hva skal jeg si. Du overrasket meg med det spørsmålet. Jeg må sjekke på tekstarket, Vent et øyeblikk. Nei, vi har foreløpig bare en arbeidstittel. Jeg må tenke på det.

NRM 3-2023 43

MAKING 44 NRM 3-2023

norwayrock.net

A MARK norwayrock.net

NRM 3-2023

45

The original line-up of The Almighty reunited in 2023 for some headline shows in the UK. We caught up with frontman Ricky Warwick a couple of weeks before the shows to chat about how the band got together, the music making a mark, and partying with Iron Maiden and Lemmy (“Warwick, you’re a f***ing light-weight”).

TEXT AND LIVE PHOTOGRAPHY: ANNE-MARIE FORKER PHOTOGRAPHY: KEVIN NIXON

Hey Ricky! ‘Bout ye?!

I’m good. How are you doing?

I’m good. Going on tour next week! I’m also looking forward to The Almighty show in London. Going back to the very start, I know you met at school, but how did you actually get together, who spoke to who first?

It was as simple as that. I moved into what would be fourth year when I moved from Northern Ireland, I went to Strabane in Scotland, I moved into fourth year at Strabane Academy. It was a small school in a small town, and word gets around pretty quickly that there’s a new guy in school, he speaks funny, he’s got a funny accent. So, you’re in the playground “Do you like football?” “Yes, I like football” “What team do you support?” and “Do you like music?” “I like music” and word gets around that day that I had an electric guitar, and I’d got the electric guitar literally a couple of months before I moved. Next thing I know, I’m approached in the playground by Stumpy “I hear you’ve got a guitar – can you play it?” “Ach, a couple of chords” “Well, I’ve got a drum kit, and that guy over there” and he points at Floyd, “he’s got a bass, and that guy over there, he’s got a guitar, we’re having a rehearsal every Saturday at my house, do you want to come and jam with us?”. And that was it, and music, as we know, it brings people together continuously, and that started opening doors for me. And literally at the age of fourteen, I was rehearsing and playing in a band with Stumpy and Floyd, and I’m still in band with them to this day, forty-three years later. So that was how it went. First day at school, I think I started on the Monday, and by Saturday we were jamming.

I can relate to joining a school and being the odd accent. I moved from the South of Ireland up to Belfast when I was about eight, and I had the exact same thing “She talks funny”.

Oh yeah, yeah. All of that!

How did you get back together?

I think, like for so many things, COVID was a big catalyst for it, and also sadly, we’ve lost so many people that we started with, with The Almighty, with our management and crew, that are no longer with us, who died really young, who died in their forties and fifties. You’re talking six people, maybe, of our original gang, that aren’t with us any longer.

Stumpy and I are like brothers, we fight continuously but he’s one of the funniest people I know, and I love him dearly, and we get on great and then we argue, and it’s that relationship that’s lasted. We’ve always been mates, but I’ve drifted away from the others and Stump did as well, because life just takes you in different directions. COVID was a catalyst and also was a catalyst that every day I get asked about The Almighty, every day of my life, whether it’s online or friends, or whatever, it’s just “Why don’t you do another show?” “What’s going on with The Almighty?”

“Why won’t you ever play together again?” And people ask, “Does that annoy you?” and it’s the opposite. I find it really, really cool, because the fact that we meant so much to so many people and still after so long a time, we’re still relevant, is lovely. It’s just great. It makes me really proud that we made such a mark on people’s lives, that they still remember it when we’ve been inactive for so long. So, long story, short, I’m at my manager’s, me and him, it’s COVID, we’re going “this sucks, this is shit” and he just starts talking to me about The Almighty, because obviously

46 NRM 3-2023

he didn’t manage me when I was in The Almighty, and I said “You know, Adam, it would be great to do something, it would be great to play those songs again, it would be great, while the rest of us are alive and doing well, to celebrate our legacy. I think it would mean a lot to a lot of people, I think it would mean a lot to a lot of us.” And Adam said “Well, let’s do it.” and I said “Well, the first person we’ve got to reach out to is Stumpy” because there’s no point planning this if the guys aren’t going to want to do it. So, I spoke to Stump and I said “here’s the idea, and what do you think?”, and he went “Brilliant. I’m in.” And through that we reached out to Floyd and to Andy, to Tantrum, and they were both like “Yep, absolutely, 100%, let’s do it!” Y’know, we sat on it, before we announced it. We’d known about it a year before we went public at the start of this year. So, we’ve been sitting on it for about a year, not saying a word. It’s been in the planning for about two-and-a-half years.

You hadn’t played with Tantrum since the early days. What was it like, getting back with him again?

Well, I have actually. When I went to Glasgow with Warwick Johnson a couple of times, Andy got up and played with us on a couple of songs, so I had played with him, and I had got back in touch with Andy about ten or eleven years ago. We had started communicating again, and obviously when I’d been in Glasgow, he’d got up and played at the Warwick Johnson shows, so I had been in communication with him. So, that started great. Floyd, I hadn’t spoken to Floyd since 2008-2009, and that was a really, really long time. I hadn’t heard from him at all. So, that was great, to reconnect with him. The minute the four of us got in a room, it was like thirty-odd years hadn’t happened, we just picked up where we left off, taking the piss out of each other, being sarcastic, you know, no airs or graces, it was lovely.

It’s almost like riding a bike again – you don’t forget?

Well, I just think, you’re older and you’re wiser and you’ve got to let go of any grievances that you have or any stuff that’s in the past. It is in the past, and I think we all realised that and nobody was hanging onto any ill will or any of that. So, everybody walked into it with a clean slate, and that was lovely.

So, if we can jump back in time again, you’ve got signed to Polydor after less than a year. Was it twelve gigs?

Signed on our twelfth show, that’s right.

That’s quite special. Can you remember if you felt ready or was it a shock to the system?

Perhaps I’m speaking for myself, but we used arrogance, confidence and naivety in abundance, if that makes sense. We didn’t really know what the fuck we were doing but we didn’t care because we were supremely confident in the songs and our attitude, in our live show and the way we looked. We’d all been playing for years obviously, so we could all play and the chemistry just clicked when the four of us got together with The Almighty. We stood out, we just stood out because, geographically, it helps us being from Glasgow, from Strabane and not being part of the London scene that was happening at that point. We always treated it a bit like a Viking raid where we would come down to London, play The Marquee, blow the roof off the place, get drunk, annoy a few people, get back in the van and go back up the road, and people were like “Who the fuck were they? What just happened there?” It wasn’t like we were hanging around any scene or anything. I think that worked to make us stand out. I think we were supremely confident in us and in our ability but we didn’t know what we were doing, we were naïve. We

norwayrock.net

were on a roll and just going with it and taking it as it came.

And at one of those shows, there happened to be a Polydor guy…

It started way before then. It started at the first gig in Rooftops, in Glasgow. We played our first show and there were probably nineteen people there and there was a guy called Richard Heggie there who wrote for Kerrang magazine, and he reviewed the show and he gave it five out of five and said “I’ve seen possibly the worst or the best rock and roll show I’ve ever seen in my life” and the following Monday, the phone started ringing, and it wasn’t just Polydor. We had twenty six labels that wanted to sign the band and we could pick any one at that twelfth gig.

Amazing.

Polydor got involved very early on, and we really like their attitude. We also liked Polydor because it was Polydor. It was Slade, it was Hendrix. It was that red label which is iconic and we were listening to that music, so there was a lot of that to do with it, y’know. And they just really got it, from the get-go, from that first gig, they was a woman called Susie Collins who just got the band, and she said “Look, you’re onto something great here, you’ve just got to redefine your songs a bit more” and she basically said “We want first dibs, go away and write some more songs over the summer” that was ’88, which was what we did. And then, when the band really started getting a buzz, towards the end of ’88, which was when we

norwayrock.net

were really starting to get all of the other labels interested, they really upped the ante, and said “what do you need, what do you want?” and we were able to say to their bosses what we wanted and they agreed to everything. Then, we played a show at The Marquee, January ’89, and the next day, the managers came in and said “Right, who do you want to sign with?

We think you should go with Polydor, because they’ve been there from the start.” And we went “Yep” and that was it. I mean, it sounds easy, and it was easy. It was ridiculously, stupidly easy. It’s inconceivable to think of something like that happening now. It probably couldn’t because the times have changed so much. We, in that year, we created so much hype and such a buzz, by not overplaying and, I hate to say it, the smoke and mirrors thing, because although we were the real deal, there was a lot of hype, a lot of winding people up. The fact that we weren’t playing a lot made people desperate to see the band when we did play, it just all worked. And again, right place, right time – we were lucky too, of course.

What do you remember about making that first album, “Blood, Fire and Love”?

What are your favourite memories of it?

Does anything stand out?

Just going into Abbey Road, Studio 2, where The Beatles did all that amazing stuff, and standing there in that studio, the studio. We used a couple of studios, but that was the main studio. I remember just going in, and we’d been given a huge equipment advance by Polydor,

and I remember going to Sound Control in Glasgow, which was our local music shop, where we used to stand and drool at the guitars and drums and Marshalls that we’d never be able to afford, and we would pretty much go in and buy the shop, which is what we did.

That must have been a good feeling.

And there we were in Studio 2, surrounded by thousands of pounds of equipment that we didn’t know how to fucking use!

But you could afford it and that felt good!

Ha! It took me half a day to find the “on” switch on the Marshall – that kind of thing.

It was that stupid and surreal. It was just, “whatever you need, here it is”. We were kids in a sweet shop, we absolutely were. We were just naïve, but, again, naivety is a great thing because there’s no preconceptions, you go in there with your mind almost clear, and I think that’s what I love about the first two, the first couple of albums. They’re not the greatest sounding records, but the songs and the attitude come across on them in a way which, when you lose that naivety, you lose that little bit of attitude as well, I think, that you can never get back.

That’s well said. So, “Soul Destruction” was produced by Andy Taylor [Duran Duran].

What did he bring?

I’d become really good friends with Luke [Morley] from Thunder, and Andy had just worked on “Backstreet Symphony”, the album

by Thunder. We loved the way that sounded and Luke couldn’t say enough good things

NRM 3-2023

47

WE MADE A MARK. IT’S ONE OF THOSE THINGS THAT NO-ONE CAN EVER TAKE AWAY FROM YOU. about Andy to me at the time. “He’s a rocker, you’ll really like him, you know, he’s one of you guys. You’ll love his attitude.” We agreed to meet him and we met him, and we loved the guy straight away. We loved his attitude, we loved his craziness. He got the band, he didn’t want to change anything, “I’m just going to going in there and record you as bombastically and in-your-face as I can”, I think that’s what we wanted to hear at that time.

I know some people thought “What? Duran Duran?” but it worked.

Yeah. Andy’s a very misunderstood individual. He’s a rocker at heart.

Obviously he’s in one of the biggest pop bands of all time, in Duran Duran.

But listen to Andy’s solo stuff, and you see what a rocker he is.

Jumping to “Powertrippin’”, which hit the top five spot while you were in tour with Iron Maiden, how did you celebrate?

Iron Maiden, being the absolute wonderful human beings that they are, threw a huge party for us back at our hotel, and – it’s the weirdest thing, I’ll never forget this – the caterers had made us a space cake, filled with hash. Now, the main guys, I know they like a drink, but I don’t think they dabbled in weed or that stuff, but we did. And we all ate this space cake, and we were so stoned, and we went back to the party, and it was one of those things where we were just so stoned, we couldn’t even speak. It was just like “Fffuuuucccck”, and you’re trying to be social and talk and you’re just like “Godddd…” and the room’s spinning. But it was a great night, and they paid for everything and they threw a big party for us, which was lovely. I’ll never forget it. It was just a wonderful feeling, it was a great feeling. It was just one of those things where we were at number two mid-week, and you think “okay, we’re going to have a top three album”, and as thrilled as we were with a top-five, it was a little bit like “ah, man”, because I think we lost out on the top-three by about forty-five sales, or something like that. That was just validation of everything we dreamed of, sitting in a pub in Strabane planning world domination – that suddenly here it was, and it was real, we’d done it. And we made a mark – it’s one of those things that no-one can ever take away from you.

Exactly. And I bet none of those top three had Iron Maiden throwing a party for them, at the time.

48 NRM 3-2023

No, no! I think Bowie was number one that week and I think Bob Mould from Hüsker Dü beat us at number four, which I was okay with, because I’m a huge Bob Mould and Hüsker Dü fan. So, I thought “that’s kind of cool”. Number three – I think it was David Essex maybe. Wonderful times.

Does it feel any different performing The Almighty songs now, to back then?

Not really, no. They feel timeless to me and I love playing them, and I’ve always loved playing them. I’ve always done them, even since the band split up, whether it be with The Fighting Hearts or solo acoustic.

I absolutely love playing them, and they are part of who I am and who we are. So, they are part of the families, I mean. So it never feels alien or weird playing them. The guys in The Fighting Hearts do a fantastic job of playing the songs, they’re brilliant. It’s not the same as the four of us playing them, because nobody is, but it’s lovely to be able to play them, it really is.

I loved what the guy from Sisters of Mercy was doing on guitar.

Ben [Christo] is phenomenal. He’s a phenomenal guitar player. Big, big Almighty fan as well – he grew up on The Almighty, so we were a big influence on him, which is lovely. He probably knows the songs better than we all do, to be honest.

You became good friends with Lemmy during your time with The Almighty. What’s your favourite Lemmy story, that you can share? I’m sure there are ones you can’t share!

When I met up with him in LA and went to his hotel room, and he’s playing me the final mix of the “1916” album that he’s just finished, and proceeding to get me very, very drunk and fucked up and I’m trying to remain cool and keep my composure and it’s one of those things where I think “Shit, I’m really, really drunk” and I end up falling on the floor and I remember Lemmy leaning over me and going “Warwick, you’re a f***ing light-weight” and laughing in my ear. I just never forget that. He was an incredibly kind, wonderful human being, a very gracious man, and a pleasure to have got to know him.

Your vocal delivery changed a little bit, I thought, in between your time with The Almightyyou’re your first solo record “Tattoos & Alibis”.

Oh, God! I learned to sing! And it was great because it was Joe Elliott who basically said “Look, you don’t have to shout all the time, because you’re so angry. You yell, you yell everything. You don’t have to do that to get your point across. You’ve actually got a good voice, Ricky, you just need to educate yourself.” He was really instrumental, him and Ronan McHugh, on that first solo record, “Tattoos & Alibis”. He really stuck to it: “No, you’re yelling! Sing it!” and I just learned how to sing and I learned about my own voice and about my own capabilities, about my own

norwayrock.net

delivery, and it was brilliant. And I learned about keys! Up to that point I was like “What?

You can change the key of a song to suit your voice?” I didn’t know that. I thought you had to sing it in the key of whoever wrote it was in.

So, that was a whole new thing opening up to me, because The Almighty was just terrorist anthem hard rock and roll, it was big chanty choruses and very brash and in your face, and that’s brilliant. But moving away from that and getting into the solo stuff, which was obviously very different, it was brilliant to be able to go “Oh! I can actually sing a bit here, I’ve actually got a voice”. So, for the last twenty-five years, that’s been brilliant, being able to realise my strengths and my weaknesses vocally, and work within those boundaries.

How did you find that transition, from playing in a band where everybody has this amazing, upfront attitude and swagger to being on your own with an acoustic guitar in front of a crowd? How did you find that?

Very different, but I think that what you said there is key – I brought that attitude and swagger into those acoustic shows. I wasn’t going to play sitting down, I wasn’t going to finger-pick, I wasn’t going to be that “feel my pain, life is shit” singer/songwriter type, kind of guy. It was “okay, it’s just me and a guitar”, I’m still going to put on one hell of a show here. So, that certainly came from my education in The Almighty, of having that swagger and bravado.

So, in some ways it helped, but, again, I had to go out and reinvent myself and learn. I learned

norwayrock.net

– you’ll know him – from an Irish folk singer called Kieran Goss. I went to a lot of Kieran Goss shows, and he took me under his wing, and I watched how he did the solo acoustic thing and how he interacted with the audiences and how it worked, and I really learned from him. So, it was just a matter of combining the two elements, you know.

Fascinating. So, as someone from Belfast – The Almighty started in Scotland – I’ve always wondered if you saw The Almighty as the Scottish side of yourself. Do you think of it that way, and the rest the Irish side?

Ah, very much. The Almighty are one hundred percent a Scottish band, one hundred percent. And people probably don’t know that my mother’s side of my family is Scottish, so I have this Scottish blood in me. But we started in Scotland and we’re fiercely proud of being a Scottish band as much as I’m Northern Irish and that’s home and that’s where I’m from, I’m lucky that I can turn around and have Scotland as a second home and have allegiances there, what with my grandfather being Scottish and all that stuff. The Almighty are a Scottish band and that’s something we’re tremendously proud of.

Can we expect a follow up to “When Life was Hard and Fast” any time soon? Or is there just too much going on?

Yes! I mean, it’s being worked upon. I could go and record it tomorrow, but I’m still on tour all the fucking time! And it’s just trying to get some time, to set aside a month to get in and sit down and focus and get it done. I’m hoping to

do that January/February. Everything’s written, all the demos are done, I’m just waiting to go in.

I’m going to work with Keith Nelson again, he did “When Life was Hard and Fast”. Absolutely, that’s the next piece of recording that’s on the to-do list.

That’s good news. So, is that it for The Almighty, after this year?

Apparently so. I mean, the mantra was “Never say never” but we said we’re doing three shows and that’s it and so far that hasn’t changed.

I’m happy there’s more solo stuff coming!

I’ll just keep reiterating “never say never”. I mean, I said that even when we played our last show in 2009, and people said “Was that it?”. I don’t like as I get older and with the world we live in to say “never” because you don’t fucking know, and that comes with age as well. It’s easier when you’re younger “I’m never doing that again” and suddenly things change or you don’t know what’s round the corner, feelings change or relationships change, and suddenly you can go back and revisit something you thought that you’d never touch again. So, I don’t like saying “No, I won’t touch that ever again”, because you just don’t know. But at the minute, nothing’s planned.

Wise words. I look forward to seeing you at one of those shows – I’m going to photograph it. Thanks for your time!

Nice one! Thank you. Have a great time on your tour!

NRM 3-2023 49

Bikkjene bjeffer igjen

50 NRM 3-2023

norwayrock.net

Tre av verdens ypperste musikere samlet seg for ti år siden og spilte inn det selvtitulerte debutalbumet «The Winery Dogs», og jaggu har de ikke klart å holde det gående i rykk og napp siden. I februar kom skiva med det oppfinnsomme navnet «III» som på snedig vis avslørte at dette var trioens tredje skive, og i oktober stoppet Billy Sheehan, Mike Portnoy og Richie Kotzen innom Rockefeller i Oslo. Vi benyttet anledningen til å kjøre sistnevnte til veggs på bakrommet for å blant annet finne ut hvilke andre store band han nesten har blitt medlem av i løpet av karrieren. Du vil nok bli overrasket!

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Sist gang vi snakket, tidlig i 2021, hadde du nettopp gitt ut en skive sammen med Iron Maiden-gitarist Adrian Smith. Har dere to planer om å gjøre noe mer sammen?

- Ja, siden den skiva kom ut har vi faktisk skrevet noen låter sammen. Det virker som om hver gang han og jeg møtes, så skjer det noe kreativt. Så det er bare snakk om å komme til det punktet hvor vi har ti eller elleve låter som vi føler er verdige. Det er i hvert fall et par allerede som vil gjøre seg bra på et album nummer to.

Men vi tar den tiden vi trenger, ikke noe stress.

- Introduserte den skiva og den turneen deg for et nytt publikum som kanskje ikke kjente til deg fra før? Jeg ser for meg at 90 % av konsertpublikummet var karer i Iron Maiden-trøyer…

- Jeg vet ærlig talt ikke! Man skulle kanskje tro det, men faktum er at da vi kom oss ut og spilte konserter, så var det som oftest i de samme konsertlokalene som jeg allerede hadde solgt ut med The Winery Dogs. Det skadet meg i hvert fall ikke, men for meg handlet det mer om det nye og unike med å spille sammen med en annen gitarist, for det har jeg nesten aldri gjort før. I hele min karriere har jeg alltid vært bandets eneste gitarist, og ofte også den eneste vokalisten, så det var en unik situasjon for meg å være i et band hvor man delte både på gitarspillingen og på vokalen.

- Spiller du gitar på en annen måte med Adrian enn med The Winery Dogs?

- Jeg spiller ikke på en annen måte, men jeg responderer på en annen måte. Av og til trenger jeg ikke spille i det hele tatt, når jeg synger og Adrian dekker rytmen. Det frigjør meg, og det liker jeg. Jeg får andre valg til når jeg skal spille, men jeg spiller ikke annerledes når jeg først gjør det. Man må gjøre rom for hverandre. Da jeg spilte jazzrock med Stanley Clarke, lærte jeg at man alltid skal støtte solisten. Så når Adrian spiller solo, tar jeg meg av rytmegitaren og backer opp ham, og vice versa.

- Og med The Winery Dogs utgjør vel Billy Sheehans basspill nok til å kompensere for en manglende rytmegitar.

- Ja absolutt. Med The Winery Dogs fungerer det på en annen måte enn med Adrian.

- Med tre så travle musikere som dere, norwayrock.net

hvordan fungerer logistikken når alle er travle på hver sin kant med solokarrierer og Mr. Big og Sons Of Apollo og Neal Morse Band og Transatlantic og Flying Colors? Når rekker dere å spille inn skiver, og hvordan er prosessen? (Dette intervjuet ble gjort to uker før Mike Portnoys retur til Dream Theater ble annonsert. Journ. anm.)

- Vi klarte å finne noen uker i sommeren 2021 da vi alle tre var ledige, og Billy og Mike fløy over til California to ganger for å jobbe i huset mitt. Da jobbet vi med ideer. Vi jobber på motsatt måte av det jeg gjør når jeg er alene.

Jeg skriver hele låten fra start til slutt, og så spiller jeg den inn. Med Billy og Mike jobber vi sammen med riff og arrangementer og trommespor og setter alt sammen, og jeg ruger på dette i et halvårs tid for å komme opp med melodier og tekster – jeg gjør ideene til sanger.

Slik er prosessen, og den er litt tidkrevende.

På papiret er det fort gjort å lage og spille inn musikken, men å gjøre de instrumentale komposisjonene til faktiske sanger tar tid.

- Så alt av tekster og melodier er ditt ansvar?

- Ja. Siden jeg er vokalisten, må jeg lage melodier som jeg klarer å synge, og skrive tekster som jeg kan relatere meg til.

- Jeg spør siden jeg vet at Mike ofte kom opp med vokalmelodier og tekster i Dream Theater.

- Ja, han gjorde det, og på den første Winery Dogs-skiva er det en låt som han skrev teksten til. («You Saved Me») Jeg sang den, men jeg tror det hadde blitt bedre om han sang den, for han har en glimrende stemme. Jeg har alltid fortalt ham at stemmen hans minner meg om en av mine favorittartister, Elvis Costello. De har en klang i stemmen som er veldig lik. Jeg ser gjerne at både Mike og Billy tar vokalen på en låt hver på kommende skiver, det hadde vært interessant.

- Har det noen gang skjedd at du har plukket opp bassen eller satt deg bak slagverket for å vise dem hvordan du vil at en låt skal være?

- Kanskje en gang eller to. Jeg husker da vi lagde «Hot Streak», og Billy spilte denne løpende basslinja. Han spilte den om og om igjen, og jeg sto på utsiden av rommet og hørte den da en idé falt inn i hodet mitt. Så jeg løp inn og ropte ‘Hei! Fortsett å spill det der!’ og la

på riffet, og Mike slang seg med på trommer mens jeg spontant begynte å synge: ‘How many people want more? How many wanna be king?’ Og alle syntes det låt kult, og vi fortsatte å skrive låten sammen. Så ja, inspirasjonen kom plutselig komme fra de rareste steder.

- Tidligere har jeg hatt inntrykk av at The Winery Dogs bare var et sideprosjekt for dere alle tre, men med unntak av Billys sommerturné med Mr. Big, virker det som om Winery Dogs hovedgreia for dere i år.

Og Mike spiller ikke lenger med verken Transatlantic eller Sons Of Apollo.

- Ja, vi bestemte oss for at i 2023 skulle vi alle tre prioritere The Winery Dogs, og innen året er omme har vi spilt i hvert fall 90 konserter.

Imponerende at vi klarte å gjennomføre, for det er utrolig slitsomt å bo på en buss og turnere.

Men vi var stolte av den nye skiva og ville komme oss ut og promotere den skikkelig.

- Det gikk over syv år mellom «Hot Streak» og «III» - det vil ikke ta syv år til neste skive?

- Jeg håper virkelig ikke det! Planen er å fullføre denne turneen, som slutter i Japan i desember, og så blir vi nok inaktive en stund, får tilbragt litt tid hjemme, og kjenner jeg meg selv rett, så skriver jeg nok låter i den perioden. Og så, når vi føler at trangen kommer over oss og vi har noen låtideer som er verdt å utforske, så kan vi komme sammen igjen.

- Så du fokuserer på solokarrieren i 2024?

- Det kommer an på hva jeg skriver. Jeg er booket inn på Monsters Of Rock Cruise med solobandet mitt i mars, og det dukker nok opp mer i løpet av året. Jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre noen full turné, men kanskje gir jeg ut noen singler – er det ikke det som er greia for tiden?

- Det hadde vært lett å anta at med et band med tre alfahanner som er vant til å få det som de vil, så ville dette bandet kollapse ganske fort. Men dere tre ser ut til å samarbeide glatt og ha det gøy sammen.

- Ja, vi har det.

- Selv om det ikke er en definert leder i bandet.

- Vi tar ledelsen på ulike områder. På enkelte områder regner Billy og Mike med at jeg skal ta en avgjørelse, og på andre områder regner vi med at Mike eller Billy tar ansvar. Uten å engang ha diskutert det, har vi automatisk NRM 3-2023

51

”Jeg ser gjerne at både Mike og Billy tar vokalen på en låt hver på kommende skiver, det hadde vært interessant.” delegert enkelte ansvarsområder til det vi tenker at hver av oss er god til.

Det funker for oss, så på en måte har vi både tre sjefer og ingen sjefer i bandet.

- Kanskje lettere at alle kommer overens når det bare er tre stykker i bandet?

- Ja, utvilsomt.

- Litt verre om du hadde slengt en frontmann a la Axl Rose eller Sebastian Bach inn i miksen!

- Haha! Ja, det hadde vært gøy. La oss se om noen av dem er ledige!

- Så ingen av dere er kontrollfreaks?

- På enkelte områder! Mike er for eksempel veldig effektiv og har klare meninger når det gjelder designet på t-skjortene og annen merchandise.

Han koser seg med det. Jeg ville derimot blitt superstressa om jeg hadde fått ansvaret for hva som skal stå på ei jævla t-skjorte. Jeg koser meg med låtskriving og tekster, og de lar meg skjøtte det i fred. Billy er flink med media, veldig god til å få sagt ting på riktig måte. Og Mike elsker å sette opp setlistene vår, det legger nesten ikke jeg og Billy oss borti.

- Jeg registrerer at på denne turneen spiller dere mange flere låter fra debuten enn fra den nye skiva.

- Hva? Nei, det kan da ikke stemme.

- Joda, syv fra debuten, og bare fire fra den nye.

- Jøss. Seriøst? Tidligere på turneen hadde vi også «Breakthrough» og «Mad World» på lista, men det ble litt mye for stemmen min å synge så

52 NRM 3-2023

mange låter, så vi måtte kutte litt. Men det der er det Mike som styrer. Alle har sitt ansvarsområde. Jeg tror det hadde blitt komplisert hvis det var et fjerde bandmedlem.

- Sikkert derfor band som Rush og ZZ Top og Muse klarer å holde samme besetning i tiår etter tiår. Ikke mange kvintetter unngår utskiftninger i løpet av 30-40 år.

- Ja, det er sant. Og som en trio har vi alltid et flertall for noe om én er uenig i noe som to andre vil.

- Og i de fleste bands tilfelle kommer fansen oftest på konsert for å se den karismatiske frontmannen eller den gnistrende gitarhelten.

I dette bandet har alle tre sine egne tilhengerskarer i publikum.

- Ja! Det var så gøy første gang vi spilte konsert, da registrerte jeg at publikums hoder hele tiden snudde seg, som om de så på en tennismatch. De så fra Billy til meg til Mike tilbake til meg, tilbake til Billy og så videre. Dert er ikke fullt så ekstremt lenger, for nå er basen vår mer etablert, fansen tar det inn over seg som en helhet.

- Når du skriver låter, vet du da med en gang om dette blir en sololåt, eller om dette passer bedre som en Winery Dogs-låt, eller denne bør du jobbe med Adrian med?

- Det har endret seg litt opp gjennom årene. På første skiva, da bandet egentlig ikke eksisterte og vi startet fra grunnen av, kom jeg med låter som ville ha havnet på en soloskive hvis jeg skulle ha lagd en. Og de var ferdigstilte i varierende grad. For eksempel, «Regret» var mer eller mindre ferdig, «Damaged» var ferdig, refrenget til «Elevate» var skrevet, versene til «I’m No Angel» var skrevet. Men selv om jeg kom med dette, så kunne Mike eller Billy foreslå endringer her og der, så vi jobbet videre med låtene sammen. Etter at vi hadde lagd den skiva var jeg blitt kjent nok med dem til at jeg skjønte hvordan det var å spille sammen med de to som en rytmeseksjon, så da vi skulle lage «Hot Streak» kom jeg ikke med noe som helst, med unntak av «Fire», som var bortimot ferdigskrevet.

Planen var at vi skulle gjøre alt sammen. Alle riff skulle komme fra Billy eller meg, alle takter fra Mike, alle arrangementer skulle vi jobbe sammen med, før jeg til slutt skrev tekstene. Og slik gjorde vi det med tredjeskiva også. Så dermed trengte jeg aldri å lure på om dette skulle bli en sololåt

norwayrock.net

eller en Winery-låt. Skriver jeg låten alene, så er det en sololåt. En låt som er lagd i et rom med Mike og Billy, blir en Winery Dogs-låt. En låt jeg har lagd sammen med Adrian, blir en Smith/Kotzen-låt.

- Mange tenker kanskje primært på deg som den tidligere gitaristen i Mr. Big eller Poison, men har du noensinne blitt kontaktet av andre etablerte band som trengte en gitarist?

- Det var en kort periode hvor jeg innbilte meg at jeg skulle bli med i Nine Inch Nails, hvis du kan forestille deg det. Jeg møtte dem og spilte litt med dem, og jeg husker at Trent Reznor sa at ‘Jøss, du er uten tvil den beste gitaristen vi har prøvd. Jeg skal få manageren min til å kontakte deg over helgen.’ Men helgen kom og gikk, og neste helg kom og gikk, og så traff jeg tilfeldigvis på bassisten deres på et populært utested i Los Angeles. Og jeg spurte: ‘Hva skjedde? Jeg trodde vi skulle spille sammen!’. Og han sa at: ‘Vel, Trent tenkte seg om, og fant ut at han ville ikke åpne Rolling Stone Magazine og se overskriften «Tidligere Poison-gitarist blir med i Nine Inch Nails»’, så du kan si at min fortid tok rotta på min fremtid.

Men like etter det fikk jeg tilbud om å åpne for The Rolling Stones med solobandet mitt i Japan, så på en merkelig måte ordnet alt seg, jeg vil heller ha det oppdraget på CVen min.

- Jeg sliter med å se for meg Richie Kotzen i Nine Inch Nails, altså.

- Ja, det er du ikke alene om! Og så var det en periode i 1995 da jeg skulle bli Ozzy Osbournes nye gitarist.

- Jasså? Detaljer, takk!

- På det tidspunktet hadde jeg akkurat mistet platekontrakten min med Geffen, og min manager ringte meg og fortalte at Ozzys folk hadde tatt kontakt og ønsket å møte meg. De hadde forsøkt å jobbe med Steve Vai, men det fungerte visst ikke som forventet. Så jeg fløy fra L.A. til New York for å møte dem – jeg husker jeg var skikkelig sjuk den dagen, en form for matforgiftning tror jeg, så jeg ble faktisk kjørt til avgangsgaten i rullestol. Pussig, for jeg går jo aldri til legen, jeg bare biter tenna sammen og blir frisk av meg selv. Men flyturen over tar jo rundt fem-seks timer, så jeg var helt fin innen vi landet, og jeg ble hentet og kjørt til Ozzys hotell. Jeg møtte Ozzy selv på hotellrommet hans, vi hang sammen noen timer og satt faktisk og så på «Dum & Dummere» sammen.

Meg & Ozzy, dum & dummere, haha. Og så møtte jeg Sharon nede i hotellrestauranten, hvor hun la frem planen, lønnsforslag, avtaler og betingelser – jeg kunne blant annet få lov til å selge mine egne t-skjorter i merch-disken deres. Og jeg hadde en øving med Ozzy i New York, med Geezer Butler på bass og Deen Castronovo på trommer, og jeg var i fyr og flamme – tenk at jeg skal bli Ozzys nye gitarist!

- Så langt alt vel. Hva veltet planene?

- Jeg dro hjem til L.A. og begynte å skrive låter til Ozzys kommende skive, og sendte over norwayrock.net

riff og utkast og ideer. Min manager hadde gjort avtalen med Sharon og alt lot til å være i boks. Men så gjorde jeg tabben å fortelle en bekjent at jeg skulle bli Ozzys nye gitarist, og dette var før det var blitt offentliggjort. Internet var jo ikke så stort da som det er nå, men det fantes slike AOL chatterom – husker du de?

Og min bekjente fortalte i et chatroom at en ex-Poison-gitarist skal begynne å spille med Ozzy. Og dette spredte seg som en skogbrann, og folk var rasende og skrev at ‘Hva faen er dette for noe tull, man kan ikke ha en fyr fra Poison i Ozzys band!’. Folk visste nesten ikke hvem jeg var, det var bare det faktum at det var noen som hadde spilt i Poison som opprørte dem. Og jeg ble selvsagt fly forbanna og tok kontakt med han jeg hadde fortalt det til, i all fortrolighet, som en kompis. Og han svek min tillit med å legge det ut på nett.

- Og det syntes ikke Sharon heller var så gøy?

- Det må man anta – etter det hørte vi ikke en lyd ifra Camp Ozzy. Det ene øyeblikket var alt greit, avtalen var i boks, jeg sendte dem låtideer og riff, og så ble det totalt stille. Jeg går ut ifra at det var lekkasjen som var årsaken, men jeg vet ikke sikkert, for vi fikk ikke svar på en eneste mail eller brev eller telefon til dem.

De endte vel opp med å få Zakk Wylde tilbake som skrev skiva sammen med Ozzy, og så fikk de en totalt ukjent fyr til å gjøre turneen.

- Joe Holmes, var det ikke?

- Jo, stemmer. Jeg ante ikke hvem han var da, men han viste seg jo å være en fantastisk gitarist. Så ja, Nine Inch Nails og Ozzy er de to store som nesten ingen vet om, for jeg snakker så å si aldri om dette.

- Pussig, for jeg hadde notert på spørsmålsarket mitt: ‘Du har aldri hørt fra folk som Cooper, Roth, Ozzy eller Coverdale da?’. Og så hadde du faktisk det.

- Der traff du muligens med to, for jeg fikk høre at noen fra Camp Whitesnake hadde tatt kontakt en gang. Jeg vet ikke hvor reelt det var, men jeg fikk høre at jeg sto på lista deres den gangen Doug Aldrich fikk jobben. Men jeg har vært så fokusert på min egen karriere at jeg tror de fleste antar at jeg er ikke interessert i å bli med i et allerede etablert band, og bruke tiden på å kopiere gitarspillet til noen andre og spille låter som andre har skrevet. Men det er ikke nødvendigvis riktig, det er enkelte band der ute som jeg alltid har sett opp til, og som jeg ville synes var veldig interessant å bli en del av. Men jeg har ikke hørt noe på en lang stund nå. Ozzy-greia var i 1995, da var jeg 25 år gammel. Og det med Nine Inch Nails må ha vært rundt 2005-06, for det var da jeg turnerte med Stones.

- Jeg snakket med din tidligere nabo Steve Lukather for et par år siden, og vi kom inn på Black Country Communion, som da vurderte å få ny gitarist siden Joe Bonamassa trekker større publikum som soloartist enn som del av et band. Og Luke mente at den perfekte erstatteren der ville

ha vært deg. Men du hørte ikke noe fra dem?

- Sa Steve det?! Åh, kult! Han er en helt nydelig fyr. Nei, jeg hørte ikke noe fra Black Country Communion, de innså vel at det var en håpløs oppgave å erstatte Bonamassa. Men Steve Lukather og jeg har et vennskap som går mange tiår tilbake, han var en av de første ekte vennene jeg fikk etter at jeg flyttet til Los Angeles i 1990.

- For du er egentlig fra østkysten?

- Ja, fra Pennsylvania, men i 1990 var Los Angeles stedet å være hvis du skulle komme noen vei som musiker. Jeg kommer aldri til å glemme at jeg møtte ham en kveld på et utested, og han inviterte meg hjem til seg neste dag. Jeg dro til huset hans, og vi satt på terrassen utenfor kjøkkenet hans, og han var på telefonen og snakket med noen. Og jeg overhørte ham si: ‘Ok, Ed, fint, greit Edward, da snakkes vi.’ Og plutselig innså jeg at: ‘ Wow, han snakker med Eddie Van Halen! Helt vilt, nå henger jeg offisielt med disse karene som jeg har sett opp til mesteparten av mitt liv!’

Det var utrolig kult. Et par år tidligere var jeg en tenåring som satt og så på Steve Lukathers instruksjonsvideo og prøvde å lære meg soloen på «Rosanna», og nå satt jeg hjemme hos ham mens han behandler meg respektfullt som en likemann og snakker med Eddie Van Halen.

Det føltes helt surrealistisk for meg, uvirkelig.

- Og du og Lukather endte opp med å bli naboer?

- Ja, ikke huset ved siden av, men i samme nabolag, ja. Det var en periode hvor jeg, produsent Richie Zito, Stevie Salas, Phil Soussan, Steve Lukather, Jerry Cantrell, Steve Perry, Rick Allen og et par andre store navn alle bodde i samme nabolag i Hollywood Hills, innen gåavstand for hverandre. Steves hus lå litt kronglete til, men jeg pleide å rusle bort til Jerry Cantrell for å spille kort. Det var vilt at alle bodde på samme lille område. Nå har alle flyttet derifra, jeg tror det er kun Richie Zito og Steve Lukather som fortsatt bor der.

- Det må ha vært noen gøyale hagegrillfester på den tida.

- Haha, ja, det kan jeg love at det var!

NRM 3-2023

53

Aztekernes drømmer Det nydannede progmetalbandet TEMIC har nylig sluppet sitt debutalbum ’Terror Management Theory’. Halve bandet er nordmenn, med frontmann Fredrik Bergersen Klemp (Maraton, 22) på vokal og Simen Sandness (Shining, Arkentype) på slagverk, sammen med ex-Haken keyboardist Diego Tejeida og gitarist Eric Gillette (Neal Morse Band). Fredrik, Diego og Simen tok seg tid til å fortelle oss hvordan bandet ble dannet, hvordan de lagde skiva, og om låtskriving til neste skive i en hytte på fjellet i Bortelid.

TEKST: ANNE-MARIE FORKER

Hvordan møtte dere i TEMIC hverandre og begynte å jobbe sammen?

Fredrik: Oppstarten av TEMIC går faktisk helt tilbake til 2017, da Diego og Eric turnerte verden rundt som bandmedlemmer i Mike Portnoy’s Shattered Fortress. Etter det jeg har hørt, var den musikalske kjemien både på og utenfor scenen fantastisk, noe som førte til at de diskuterte muligheten for å starte et nytt band sammen. Etter turneen ble de begge opptatte med andre prosjekter som Neal Morse Band og Devin Townsend Project, og dette gjorde at de ikke fikk noe i gang med en gang.

I 2020 ble verden truffet av en viss pandemi, og det var da Diego endelig tok opp telefonen og ringte til Eric: ”Husker du hvordan vi sa at vi skulle lage musikk sammen? Vel, hva med nå?”

Etter denne samtalen begynte Eric og Diego å lage demoer sammen online ved å sende låtideer frem og tilbake. Men de manglet 54 NRM 3-2023

noen medlemmer. Simen Sandnes varmet opp for bandet sitt, Arkentype, for Haken, som er bandet Diego forlot i 2020. På denne turneen gjorde Simen så godt inntrykk på alt som har med media å gjøre, i tillegg til å være en fantastisk trommis. Dette førte til at de inviterte ham med på turneen med Mike Portnoy i 2017 som crew. Da de i 2020 skulle finne en trommis til prosjektet, var det ingen tvil – det måtte bli Simen. Da manglet det bare én ting – vokal.

Simen hadde tidligere hørt mye på bandet mitt, Maraton, som jeg har spilt med siden 2011.

Etter det han har fortalt, var det ikke et forslag at jeg skulle bli med, men heller en ordre til de andre gutta. Han ringte meg i 2020 og fortalte meg rett ut: ”Du har fått et nytt band.” Jeg ble veldig nysgjerrig og spurte ham om bandet, men han insisterte på at jeg hadde fått et nytt band. Jeg sendte inn en demo til Diego og Eric før vi møttes over Zoom for å se om kjemien stemte. Det gjorde den. Vi ble alle enige om at bandet var komplett, og vi begynte å lage låter

nærmest umiddelbart.

Hva skal bandnavnet bety?

Fredrik: Bandnavnet er faktisk et produkt av det aztekiske Nahuatl-språket, og betyr ”drøm”.

Ideen kom fra Diego, ikke bare på grunn av en personlig tilhørighet til aztekisk historie og kulturen, men også fordi dannelsen av dette bandet startet som en drøm, ikke bare for ham, men for resten av oss gutta også Alle instrumentalistene I bandet er virtuoser, men høres likevel ut som en harmonisk enhet sammen. Var det lett å gi hverandre nok rom til ideer og soloer?

Fredrik: Både Eric og Diego er fantastiske låtskrivere med lang erfaring innen sjangeren.

Hovedtanken bak denne platen var at melodiene skulle lede låtene, og ikke behovet for soloer, eget ego og det måtte å vise hvor flink man er. Noe som ofte blir for mye prioritert i låtskriverprosessen innen musikk i vår sjanger, er nettopp overforbruk av soloer og veldig intrikate deler, som vi mener noen norwayrock.net

ganger kan være hemmende for potensialet i låtene. Det som har vært så fantastisk med å være med på skriveprosessen av dette albumet, er å se hvor like vi er når det kommer til akkurat dette. Hver låt skal dyrkes for hva låten er. Gjør denne soloen låten bedre? Ja – Da skal den være med.

Ikke? Dropp det!

“Count Your Losses” er den første låten dere skrev sammen som et band. Dere bor i tre ulike land, Norge, USA og Mexico. Hvordan fungerte skriveprosessen?

Fredrik: Det er vel kanskje det som har vært mest spesielt med denne platen. Vi har sittet på tre forskjellige kontinenter og laget én time med musikk. ”Count Your Losses” er faktisk den første sangen vi startet med, og den første singelen jeg ble tilsendt i 2020. Eric og Diego hadde da allerede sendt låter frem og tilbake mellom seg og laget noen instrumentale demoer. Diego og jeg snakket deretter gjerne ukentlig. Han sendte meg ideene på låter og noen vokalmelodier, så gjorde jeg min versjon av det og la til/lagde linjer jeg følte styrket låten ytterligere. Det var en ny og spesiell måte å jobbe på for meg, men jeg følte det også var veldig effektivt. Både Simen, Diego og Eric var fantastiske å jobbe med under hele prosessen.

“Mothallaher et mektig avslutningsspor. Hva var inspirasjonen bak den låten?

Diego: Mothallah er navnet på en stjerne i stjernebildet Triangulum.

I den nordlige halvkule, når den når sitt høyeste punkt tidlig på morgenen og forsvinner ved daggry. Men i motsetning til den mer kjente ’Morning Star’, som har tusenvis av år med religiøs/kulturell betydning, er Mothallah en morgenstjerne som var godt kjent av eldgamle sivilisasjoner, men har nå blitt stort sett glemt. Den er der fortsatt alfastjernen i stjernebildet, synlig for det blotte øye – så lenge du vet hvor du skal se. Teksten i Mothallah reflekterer på det personifiserte perspektivet av overlevelse – søket av hvem du er, forsonelsen, og hva som skal til for å finne vår indre styrke og selvtillit, spesielt når du står overfor store utfordringer eller kjemper mot frykt. Uansett hvor mørkt utsikten er, ”We’ll fight through the darkest night” – “We’ll be the morning star” , og disse indre og ytre kampene utgjør en iboende del av den menneskelige opplevelsen.

Dere har ikke bare ett, men to kor med på den låten. Mosaic Gospel Choir (Norge) og Mothalla Garden State Threshold Choir (USA).

Hvordan valgte dere disse to korene?

Fredrik: Ideen kom fra Diego og Simen, som følte at låten trengte det lille ekstra som avsluttende spor på albumet. Simen hadde tidligere jobbet med Mosaic Gospel Choir gjennom NEED MUSIC, så det var naturlig å spørre dem til denne låten. Garden State Threshold Choir er koret der Diegos kone synger. Vi er utrolig takknemlige for at de ønsket å være med på å løfte låten til det nivået den trengte å være. Korene representerer en følelse av fellesskap og bringer erkjennelsen av at vi alle møter utfordringer, ikke bare som individer, men også som arter.

Videoen til “Falling Away” ser ut til å være innspilt i vakkert norsk landskap. Hvor var det, og hva husker dere fra innspillingsdagen?

Fredrik: I sommer kom både Diego og Eric til Norge for å starte låtskrivingen av demoer til det neste albumet. Simens familie har en hytte i Bortelid som ble gjort klar for innspilling og 10 dager med intens låtskriving. I tillegg til låtskriving var det naturlig å spille inn en musikkvideo for ”Falling Away” mens vi alle var samlet. Dette var også da vi lanserte bandet. Simen har et fantastisk øye for regi og video, og han tok seg av all regi og klipping. Vi oppdaget også at Eric er flink til å animere og legge til after-FX under dette oppholdet. Det var en fantastisk opplevelse, og vi har kommet godt i gang med album nummer 2.

Hvilken låt var den mest utfordrende å spille inn, og hva var den enkleste?

Diego: ”Mothallah” var låten som tok lengst tid å fullføre. Den originale demoen var den andre eller tredje som ble skrevet. Imidlertid var det en umiddelbar tanke om at låten ikke passet helt til stemningen og stilen til bandet og albumet. Det var ikke før vi nærmet oss skrivefristen og studioinnspillingen at sangen ble gjenopplivet og modifisert til den endelige versjonen som ble inkludert på albumet. Ingen av låtene var norwayrock.net

”enkle”, men ”Friendly Fire” tok mye mindre tid enn opprinnelig forventet.

Instrumentalspor tar vanligvis lang tid å skrive, men denne tok like lang tid eller til og med kortere enn de andre sporene på albumet.

Fredrik, du spilte inn vokalen din i Top Floor Studios i Göteborg.

Hvorfor der?

Fredrik: Jacob Hermann på Top Floor Studios er en legende når det gjelder lyd og innspilling av band innenfor vår sjanger, spesielt når det gjelder trommer. Han og Simen har jobbet mye sammen tidligere, og etter å ha hørt Simens ros var det ingen tvil om hvor vi skulle spille inn vokal og trommer. Han tok ikke feil. Vårt 10-dagers opphold hos Jacob var helt fantastisk, men også en svært intens opplevelse. Dette var første gang jeg møtte Diego personlig, så i tillegg til innspillingen var det en spesiell sjekk om kjemien stemte. Vi var tett på hverandre hver dag, men både innspillingen og det sosiale var over all forventning.

Hicham Hamzi har lagd det slående bildet på frontcoveret. Hva er tanken bak dette bildet?

Simen: Jeg har jobbet med Hicham i mange år, både med Arkentype og mine soloprosjekter, og jeg vet at han alltid leverer topp kvalitet.

Når det gjelder coveret for ”TMT”, ga vi Hicham så mye kreativ frihet som mulig, bortsett fra at vi ønsket TEMIC-emblemet på coveret. Med albumets konsept i tankene gjorde Hicham TEMIC-emblemet til en labyrint, og på forsiden ser du noen som går inn i labyrinten. Han nevnte at denne ideen var inspirert av tekstene fra ”Mothallah”: ”Follow me, Far away from here, From fear.” Coveret er en reise gjennom labyrinten, hvor veggene presenteres som kunstverk. Han gjorde virkelig en fantastisk jobb med å inkorporere de lyriske konseptene for albumet og samtidig inkludere aztekisk-inspirert kunst.

Spilte dere inn flere låter enn de som er på skiva? Noen som ikke fikk innpass?

Fredrik: Den eneste sangen vi ventet lenge med å inkludere på ”Terror Management Theory” var ”Skeletons”. Vi følte lenge at den kanskje ikke passet helt inn på albumet, og vurderte lenge om den skulle være en del av neste album. Heldigvis kom den med på albumet etter mye frem og tilbake. Flertallet av anmeldelsene har faktisk satt denne sangen som favoritt.

Hva er de videre planene for Temic?

Fredrik: Først og fremst er vi alle svært klare for å spille dette albumet live. Vi har allerede booket noen jobber for neste år, med vårt aller første liveshow på MidWinter Prog Fest i Utrecht 03.02.24. I tillegg til det som allerede er planlagt, jobber managementet/bookingen nå med å sette opp en turné for oss neste år. Mens vi spiller albumet live, vil vi fortsette å lage sanger for album nummer 2-3-4-5. Vi er alle enige i bandet om at dette er vår fremtid og satsning. Vi ser frem til tiden som kommer.

NRM 3-2023

55

Stratovarius tangentmagiker Jens Johansson Siden 1995 har Jens Johansson vært fast inventar i det finske power metal-bandet Stratovarius. Men karrieren startet ikke der. Få om noen keyboardister kan vise til en like imponerende merittliste som svensken. I mange år på 80-tallet var han en viktig brikke i Yngwie Malmsteen’s glansperiode, og etter at han ga seg der gikk han rett over til selveste Dio. I tillegg har han gjennom flere år spilt med Ritchie Blackmore og hans siste versjon av Rainbow. Det stopper ikke der og vi fikk en hyggelig passiar med svensken under Stratovarius sitt Oslo besøk i oktober hvor han kunne avsløre en og annen morsom historie fra musikksirkuset. I utgangspunktet skulle vi også snakke med vokalisten i Stratovarius, Timo Kotipelto, men han gikk for å spise middag…

TEKST: PÅL J. SILIHAGEN FOTO: JARMO KATILA

- Hei, Jens. Flott at du kunne avse litt tid til oss. Velkommen til Oslo.

- Jo takk for det. Begynner å bli en liten stund siden jeg var her, men været er omtrent som hjemme i Malmø.

- Du har jo hatt en lang og innholdsrik karriere, men vi kan starte med å snakke om Stratovarius, det er jo derfor du er her.

Kan du fortelle litt om hvordan du ble med i Stratovarius?

- Ja, kort fortalt ble jeg spurt på midten av 90-tallet om jeg ville være med. På den tiden bodde jeg i USA, og holdt på med mange forskjellige prosjekter på egen hånd. Men jeg tenkte at det var greit å prøve noe annet også, og her sitter jeg fortsatt etter så mange år.

Det hadde jeg faktisk ikke trodd. Uansett har det vært morsomt og jeg har fått lov til å være kreativ hele veien. Dessuten endret ting seg til det bedre da Timo (Tolkki) forsvant ut av bandet i 2008. Da ble det mer positiv stemning og hyggeligere å være med i bandet. Nå har han sitt eget prosjekt.

- Så det har ikke bare vært en dans på roser?

- Hehe, nei, men sånn er det i nesten alle band. Det er vel ikke noe nytt.

56 NRM 3-2023

- Du er ikke akkurat kjent for å skape mye drama? Tror aldri jeg har lest noe negativt om deg og ingen skandaler som har blitt brettet ut i pressen.

- Nei, er ikke det bra da? Jeg har konsentrert meg om musikken, og har aldri sett poenget med å være vanskelig eller skape drama. Så lenge jeg får utfolde meg med musikken min uten for store begrensninger så har jeg det stort sett gøy. Litt slitsomt med lange turneer, men det er en del av gamet det også.

- Ja, og du er jo vant til å jobbe med sterke personligheter. Kan du fortelle litt om tiden med Malmsteen. Der var du med i mange år som fast inventar.

- Yngwie er en kjempekar. Han er mye og tar hele rommet, men det er bare sånn han er.

Han kan være veldig morsom og tuller mye.

Jeg husker godt tiden med Joe Lynn Turner og han må virkelig ha blitt drittlei. Flere ganger når vi skulle øve, så ble vi stående og jamme på Deep Purple-låter i timesvis, uten at Joe fikk være med. Det brydde Yngwie seg fint lite om og kjørte på. Joe er en strålende vokalist og hyggelig fyr, men han passet liksom ikke helt inn i bandet. Jeg tror han følte seg litt utenfor.

Yngwie gjør ting på sin måte, og sånn blir det.

Bare se på folkene han har med seg i dag. De står og spiller og ser nesten litt redde ut. Og ikke skjønner jeg at han synger selv heller,

det burde han kanskje overlatt til noen andre.

Men uansett, jeg hadde en veldig bra tid med Yngwie. Jeg har ikke noe negativt å si om han.

Og heldigvis fant han seg en kone med bein i nesa, hvis ikke tror jeg han hadde drukket seg i hjel.

- Såpass ja, men er Yngwie og Ritchie Blackmore litt like som personer? De er jo begge ganske bestemte.

- Overhodet ikke. Begge er bestemte, men totalt forskjellige som personer. Yngwie er ekstremt ekstrovert, mens Ritchie er introvert.

Jeg glemmer aldri den gangen vi bodde på hotell i forbindelse med en konsert hvor vannrørene smalt slik at Ritchie holdt på å bli gal. Han fikk verken slappet av eller sovet. Det endte med at de måtte skru av alt vannet på hotellet. Hadde Ritchie blitt utredet i dag, så tror jeg han hadde fått diagnosen Asperger. Han er også heldig som har en kone som tar seg av ting. Candice har full kontroll på alt.

- Ja, jeg har lest noen historier om ham, men det er mange store musikere som har sine greier, og kanskje må man være litt spesiell for å komme opp på et slikt nivå?

- Ja, både og. Jeg vet egentlig ikke, folk er bare forskjellige, og som jeg sa er de to veldig forskjellige. Hyggelige og dyktige på hver sin måte. Ritchie har en unik måte å spille på og er utrolig musikalsk, i likhet med Yngwie. Men som norwayrock.net

sagt, de er veldig forskjellige.

- Men du klarte og klarer å hanskes med det meste tydeligvis?

- Hehe, stort sett. Jeg bryr meg egentlig ikke så mye og henger meg sjelden opp i slike ting.

- Mulig du synes det er kjedelig å snakke om gamle dager, så du får bare stoppe meg hvis du blir lei.

- Nei, det går bra. Bare spør du.

- Flott, for vi kommer heller ikke utenom selveste Ronnie James Dio. Etter at du sluttet å spille med Yngwie Malmsteen så ble du med i Dio. - Ja, det stemmer. Ronnie hadde vel akkurat avsluttet samarbeidet med den gamle gjengen sin og skulle sette sammen et nytt band. Da fikk jeg en forespørsel om å bli med, og det kunne jeg jo ikke si nei til. Det var ganske spesielt, for hele bandet var jo nytt og det var litt rart. Jeg var heller ikke med så lenge og hadde noen andre prosjekter på gang også. Det ble en kort, men morsom periode. Jeg spilte jo bare på “Lock Up The Wolves” og noen konserter. Men jeg fikk bidratt med mitt.

- Jojo, men det må ha vært kult å bidra med låter på den skiva?

- Absolutt, og Ronnie var en veldig hyggelig fyr som det var lærerikt å jobbe med. Han var veldig bestemt, men jordnær. Etterhvert fikk han med seg noen andre folk, men det var vel etter at han ble med i Black Sabbath og ga ut “Dehumanizer”. Jeg husker ikke helt, men jeg tror det var i den perioden. For min del var det naturlig å gå videre med andre ting, og allerede da hadde jeg startet med fusion-prosjekter sammen med Anders.

- Du bor i Malmø nå, og hva gjør du når du ikke er på tur med Stratovarius og Rainbow?

- Da spiller jeg da også. Broren min (Anders) og jeg har spilt mye sammen opp gjennom årene, og har i mange år spilt rundt omkring i kirker og diverse steder med vår egen musikk. Anders spiller kontrabass også, ikke bare trommer. Vi har lagd og spilt mye musikk sammen, men dette er ganske annerledes enn mye av det andre vi har gjort med andre.

Anders spilte også i Silver Mountain og med Yngwie samtidig som meg, og i tillegg spilte han mange år i Hammerfall. Alt låter annerledes enn det vi har gjort sammen. Vi har lagd mye folkemusikk og progressiv jazz, og har egentlig bare lekt oss sammen. Så har vi også vært på turne med “Jazz på Svenska”, som vi har tolket på vår måte. Det er mye fin svensk folkemusikk som er litt glemt, og det går an å lage mye gøy ut av det.

- Aj, stemmer det. Faren deres var jo selveste Jan Johansson, det hadde jeg helt glemt, beklager, men nå ringer det noen bjeller her.

“Jazz på svenska” er jo en skikkelig klassiker innen jazz/folkemusikk.

- Den er i hvert fall veldig kjent i Sverige, men faren vår spilte mye annet også innen jazz. “Jazz på svenska” er basert på svenske folketoner og jazzet opp, men som sagt så lagde han mye annet som var mer jazz og så lagde han også kjenningsmelodien til “Pippi Langstrømpe”. Egentlig er kanskje ikke det han er mest kjent for helt representativt for hvem han var som jazz-pianist, men som sagt han komponerte mye forskjellig.

- Faren deres døde veldig tidlig i en bilulykke da du og broren din var små, så jeg vet ikke om han rakk å inspirere dere så mye musikalsk, men det er litt av en arv han etterlot seg med tidenes mestselgende svenske jazz-plate, og den regnes også som en skikkelig klassiker her i Norge.

- Ja, faren vår reiste mye rundt og spilte, blant annet i kirker. Så vi har på sett og vis gjort det samme, men med vår egen tolkning. Det er utrolig gøy å se at musikken fortsatt engasjerer og skaper følelser hos publikum.

Og publikummet er ganske bredt.

- Så responsen har vært bra?

- Vi har spilt for fulle hus, og får stadig forespørsler om å gjøre konserter. Det er kult. Vi hadde vel egentlig ikke trodd at det skulle bli så bra respons med to tullinger på scenen.

- Jeg tviler på at dere høres ut som to tullinger. Hadde vært spennende å sett og hørt dere, selv om jeg egentlig ikke er noen stor jazzentusiast. Men fra det ene til det andre, og det gjelder for såvidt deg som musiker også. Du behersker flere stilarter og har gitt ut flere soloalbum med forskjellige artister, blant annet Allan Holdsworth, Mike Stern og Shawn Lane for å nevne noen. Hvor kommer all kreativiteten din fra?

- Jeg liker å utforske nye terreng og det å leke med musikk er viktig.

Det spiller egentlig ingen rolle hva slags sjanger det er, det har jeg aldri norwayrock.net

vært så opptatt av, men jeg har alltid likt fusion og den mer kreative typen musikk. Jeg har stort sett fått gjøre som jeg har ønsket i stort sett alle bandene jeg har spilt i, men det er klart du må følge visse formler og spille låtene slik at folk kjenner dem igjen, og da tenker jeg på andre sine låter.

På egen hånd har jeg kunnet gjøre som jeg vil mer eller mindre.

- Det er helt tydelig at musikk er veldig viktig for deg, og at det kommer fra sjela. Og vil du si at det du har gjort på egen hånd er det som står deg nærmest musikalsk sett?

- Både ja og nei. Det er vel helheten som gjør det spennende, og ikke minst det å ikke låse seg i en bestemt genre. Hard rock er gøy, metal er gøy, jazz og blues er gøy. Enkelt og greit.

- Joda, men det krever sin mann å beherske så mange stilarter.

Det må være en stor jobb å pugge noter?

- Jeg kan ikke spille etter noter.

- Hæ? Spiller du ikke etter noter?

- Nope, det har jeg aldri gjort og jeg kan nesten ikke noter.

- Jøss, det er imponerende. Jeg vet ikke om du har sett Jordan Ruddess i Dream Theater, han har egen skjerm på keyboardet med noter som han spiller etter.

- Joda, det er mulig det, men som sagt så bruker jeg ikke noter. Det er helt sant.

- Jeg leste forresten et sted at du var på audition med Dream Theater etter at Kevin Moore sluttet, i 1994 var det vel. Men det ble ikke noe av?

- Nei, jeg syntes de brukte veldig lang tid på å bestemme seg, og etterhvert fikk jeg tilbudet fra Stratovarius, så da sa jeg ja til det. Og har egentlig ikke tenkt så mye på det etter det.

- Okei, det er jo gammel historie. Men la oss snakke litt om fremtiden. Hva skjer videre fremover, både dine egne prosjekter og Stratovarius?

- Nå er det et ganske heftig program med Stratovarius fremover før vi avslutter turneen i desember, og så er det vel på’n igjen neste år med festivaler og diverse. Så kommer vel jeg og broren min til å reise litt rundt i Sverige også. Så det blir nok å holde på med.

- Og kan vi forvente en ny Stratovarius-skive etterhvert? Dere ga riktignok ut “Survive” i fjor, men før det var det en lang pause på sju år…

- Vi får se, det kommer nok en ny skive etterhvert, men vi har mange prosjekter og ting å holde på med på hver vår kant. Og sist gang kom koronaen midt oppe i det hele. Det forsinket prosessen ytterligere dessverre. Dessuten bor vi spredt rundt omkring, så det må også samkjøres, det var ikke lett under koronaen. Nå er det heldigvis annerledes, og det har vært topp å være på turne igjen.

- Hvordan har mottakelsen vært? Fansen har ikke glemt dere?

- Det virker ikke sånn. Stort sett har det vært utsolgt og veldig god stemning, og så klart har det vært kult å spille for masse folk igjen. Det å lage ny musikk er selvfølgelig også viktig, men det er ikke helt som i gamle dager med platesalget. Det har endret seg drastisk, men heldigvis har vi lojale fans som fortsatt kjøper musikken vår og kommer på konsertene.

- Godt å høre, Jens. Du er fortsatt ung og lovende, og hvor lenge tenker du at du vil holde på som profesjonell musiker? Blir du lei innimellom?

- Det vet jeg ikke, men jeg har ingen planer om å gi meg ennå. Så lenge jeg har det gøy med musikk så kommer jeg til å fortsette. Ikke er det så slitsomt å være på turne heller. Det er bare å sette seg på bussen eller flyet og slappe av. Servert mat får vi også, så det er ingen grunn til å klage.

Dessuten så er det bare i perioder, og hjemme kan jeg gjøre det jeg vil når jeg vil. Så jeg har det veldig bra slik ting er nå. Brodern og jeg vil nok også fortsette å reise rundt og spille så lenge det er etterspørsel.

- Det høres veldig bra ut, Jens, og takk for at du tok deg tid til å ta en prat med oss. Dette gikk litt over tida, men siden du ikke så på klokka, så kan jeg nevne at du begynner å få litt dårlig tid nå før konserten.

- Det går helt fint. Jeg hadde egentlig tenkt å slappe av litt før konserten, kanskje ta en liten blund, men ikke noe problem. Ikke så veldig fristende å henge backstage før konserten heller, for det var veldig dårlig plass der, men jeg får vel rusle ned en tur og sjekke at alt er klart.

NRM 3-2023

57

Gravrøveren rider igjen Det tyske bandet Grave Digger er et av de tyske “big four” power metal-bandene og har siden oppstarten i 1980 gitt ut hele 21 album. Bandet har vært igjennom stadige utskiftninger opp gjennom årenes løp, men en mann holder stand, og det er grunnleggeren av bandet Chris Boltendahl. I tillegg til Grave Digger holder han også på med sitt eget prosjekt Chris Boltendahl’s Steelhammer som tidligere i år ga ut “Reborn In Flames”. Med andre ord er gravrøveren sjøl en driftig mann og vi tok en liten prat med han for å høre hvordan han får tid til alt dette.

TEKST: PÅL J. SILIHAGEN

- Hei, Chris. Hyggelig at du hadde tid til en liten prat. Er det travle dager?

- Ja, nå er det travle dager. Vi skal lansere en ny singel med Grave Digger i februar og det er deadline i morgen. Så nå sitter jeg og mikser og skal få den ferdig. Vi hadde også konsert i forrige uke sammen med Doro.

- Det høres ut som om du har nok å gjøre. Hvordan får du tid til alt?

- Vel, det er så enkelt som at jeg liker å holde på med musikk. Musikk gir meg energi. Og så hender det også at jeg spiller golf med familien, så jeg får også tid til litt andre ting.

- Du har vært aktiv musiker siden helt på starten av 80-tallet med Grave Digger, og du har vært med på 21-album. Stemmer ikke det?

-Tja, noe sånt.

- Så du husker ikke?

- Nei, egentlig ikke.

- Haha, okei, men la oss snakke litt om sideprosjektet ditt også, Chris Boltendahl’s Steelhammer, dere ga ut skive tidligere i år og hvordan startet ideen med dette prosjektet?

- Det var en veldig spontan ide. Jeg snakket med bassisten vår, Jens Becker, han spiller jo også med Running Wild. Tidligere spilte han også med et band som het X-Wild og de skivene er ikke å få tak i lenger. Jeg tenkte det hadde vært gøy å spille inn noen av låtene på nytt. Jens var ikke like lysten på det da noen av de tidligere medlemmene ikke hadde mulighet av diverse årsaker. Da sa jeg det er ikke noe problem for jeg kan synge og gitaristen, Tobias Kersting, er en stor Running Wild-fan. Men han likte fortsatt ikke ideen så godt. Da tenkte jeg at da får jeg bare kjøre på og lage noe eget med Tobias. Det var veldig spontant og bakgrunnen for prosjektet.

- Plata heter jo “Reborn In Flames”. Er det noen spesiell tanke bak tittelen? Føler du at du er gjenfødt?

- Nei, det er ingen dypere mening bak tittelen. Jeg likte bare rett og slett tittelen og det hørtes veldig heavy metal ut. Det var grunnen. Litt 58 NRM 3-2023

klisje, men det er heavy metal.

- Ingen tvil om det nei, men hvis du tenker tilbake til gamle dager med Grave Digger, så ble det ganske tidlig klart at du hadde en grunntanke bak imaget til bandet. Et image som har fulgt bandet helt siden “Heavy Metal Breakdown”.

- Ja, da jeg vokste opp hørte jeg på de klassiske metal-bandene som Iron Maiden, Black Sabbath og alle de store. Hele livet har jeg ønsket å følge den tråden, altså heavy metal, med Grave Digger. Grave Digger høres jo veldig metal ut og er en heavy metal-klisje på en måte. Vi lager også på en måte klisje-musikk. Da vi startet bandet var metal på vei oppover og fansen for genren ble bare større og større, så vi fant på en måte vår plass. Nå spiller jeg på den klisjeen bokstavelig talt, men jeg har alltid elsket genren.

- Du kaller det en klisje, men det er jo tidløs musikk, noe en lojal fanskare beviser. Både når det gjelder genren generelt og Grave Digger gjennom flere tiår nå. Så noe må du ha gjort riktig?

- Jeg håper det. Hvis du gjør noe veldig ærlig og du elsker musikken du utøver så tror jeg at folk ser og hører at du er autentisk. Det trenger ikke nødvendigvis å være som Ghost med Papa-blah blah, men noen liker det også. Litt annerledes enn imaget til Grave Digger. Det er vel en grunn til at vi ikke har like stor suksess som Ghost.

- Så hvis jeg forstår det rett så har aldri penger vært grunnen til at du har lagd musikk?

- Nei, i begynnelsen var det bare for gøy. Det å spille musikk og å stå på scenen. Gjennom årene ble det også en slags inntektskilde, og min eneste inntekt kommer fra musikk og studioet mitt. Men hvis jeg ikke hadde likt det jeg holder på med så hadde jeg bare stoppet. Penger har aldri vært drivkraften.

- Som vi har vært inne på så har du vært i bransjen i mange år og hvordan føler du at ting er nå sammenlignet med 80-tallet?

- Det var mye lettere på 80-tallet. For eksempel var det ingen som stod på konsertene med smart-telefoner og tok bilder eller filmet. Hvis du gjør en tabbe på scenen i dag er det rett ut på internett. Jeg tror at hvis folk står med telefonen i hånden så vil de gå glipp av magien og energien norwayrock.net

som skjer på scenen med heavy metal. Det var helt annerledes på 80-tallet. Jeg føler at energien var høyere på konsertene. Nå er alt på internett, og det er på en måte djevelens to ansikter. På den ene siden har du mange muligheter, men på den andre så dreper den også musikken. Da jeg var ung så hadde jeg en favoritt platebutikk i hjembyen min, og når det ble gitt ut ny musikk fikk jeg vite det gjennom aviser eller blader som Metal Hammer og New Musical Express for eksempel, og der ble det annonsert nye plater med Judas Priest, Van Halen og så videre. Da stilte vi oss opp utenfor platebutikken og ventet på at de skulle åpne dørene, så vi fikk fatt på vinylen og hørt på den i platebutikken. I dag må du gi ut minst tre videoer og en haug med singler før albumet skal gis ut. Du må gjøre veldig mye for at det skal nå ut og legges merke til.

- Jeg kjenner meg igjen i det du forteller, i hvert fall den første delen med å vente på skiver med de store bandene, og det å endelig stå med den i hånden. Det er nok vanskelig å forstå for den yngre generasjonen hvordan ting var på 80-tallet, og at det var helt annerledes. Kjøpte du en skive så ble det spilt sønder og sammen. Slik er det ikke i dag med strømmetjenestene. Jeg ser forresten at du har et stort bilde av Eddie Van Halen i studioet ditt. “Van Halen II” var den første skiva jeg kjøpte for egne penger.

Regner med at du er fan siden Eddie har fått hedersplassen på veggen?

- Han er min favorittmusiker, og jeg så Van Halen med David Lee Roth fem ganger, jeg så dem aldri med Sammy Hagar.

- Så han er din gitarhelt. Men du spiller ikke akkurat som Eddie Van Halen?

- Haha, nei. Da jeg begynte å spille var det ingen som kunne spille slik som Eddie. Vi prøvde å lære oss det på forskjellige måter, men det var umulig. Vi var uansett heldige for vi fant vår egen stil. Vi var også inspirert av Deep Purple, Led Zeppelin, Judas Priest, Accept og mange flere og fant etter hvert vår egen stil. Vi kunne lage vår egen spillemåte basert på mange av disse.

Det er noe med å finne sin egen stil, og mange som hører Grave Digger vil kunne si at det er nettopp Grave Digger på grunn av soundet. Det er viktig å finne sin egen identitet og skape sitt eget uttrykk.

- Det var faktisk en av tingene jeg ville snakke om, det med Grave Digger sitt sound.

Det er ganske lett å kjenne igjen, for du synger jo spesielt.

- Det var egentlig ganske ubevisst og det ble bare sånn. Det kom helt naturlig, altså måten å synge på. Noen har sagt at du synger litt som Udo Dirkschneider, men jeg føler at jeg synger ganske annerledes. Han synger mye høyere enn meg, eller lysere om du vil, og jeg synger på min måte. Det er gaven jeg fikk. Folk enten elsker eller hater den. Det er liksom ikke noe midt imellom. Noen vil si for en bedriten sanger, mens andre kan si at det er Chris Boltendahl og det låter magisk. Vi har ikke hatt samme suksess som for eksempel Iron Maiden, men vi har hatt nok suksess til at vi kan leve av musikken og norwayrock.net

gjort det gjennom mange år. Det er da noe. Vi har sett band komme og gå og vi er fortsatt i bransjen, så vi er fornøyde.

- For de fleste så er Grave Digger deg, altså Chris Boltendahl. Du er grunnlegger av bandet og den eneste som har vært med hele veien.

- Ja, definitivt. Bandet har vært igjennom mange utskiftninger og det er nødvendig for å holde det gående. Mest med tanke på å inspirere og utfylle hverandre. Ofte kommer det til et punkt der ting stopper opp, og det er ikke alltid mulig å forandre eller endre på det slik at det blir bedre, og det skjedde i forrige måned.

Når jeg jobber med andre kan jeg ikke føle på stagnasjon over tid, og det var det som skjedde med Axel Ritt som har spilt gitar i Grave Digger i mange år. Det går alltid en grense og hvis jeg går over den grensen så kan den neste plata bli den siste. Det å resirkulere seg selv er ingen god ide, og det å stagnere kan føre til akkurat det. Da blir det full stopp. Og nå måtte jeg ta det tøffe standpunktet og si til Axel at jeg ikke har noe personlig imot deg, men nå er det slutt.

Kreativiteten mellom oss er borte. Han skjønte det ikke, men det har skjedd før og det er akkurat som om det er en slags tidsramme som gjør at det stopper opp. Når det skjer så må jeg gjøre noe med det. Hvis jeg går over den grensa, så vet jeg at neste plate vil låte dritt. Dette handler om at jeg har ansvaret for bandet og jeg er avhengig av et kreativt samarbeid med de andre for å drive det fremover. Det handler som sagt ikke om at jeg personlig har noe imot noen, men at kreativiteten mangler og da er det umulig å lage god musikk. Axel klarte heller ikke å spille soloene på de eldre låtene slik det skulle spilles, og det har jeg i mange år akseptert, men nå ville jeg gå tilbake til røttene og da skal det låte riktig. Axel er dessverre ingen metal-gitarist, men mer en rockegitarist. Det er ingen kritikk, men sånn det er og det passer ikke med hvor jeg vil ta Grave Digger videre. Jeg synes Axel har et stort ego som ikke forstår hva jeg mener og hva jeg vil med bandet- Jeg har heller ikke så mange år igjen som aktiv musiker så jeg må gjøre det jeg mener er rett for bandet. Og dette var det rette nå. Jeg vil ha Grave Digger tilbake til utgangspunktet der jeg startet. Den rene formelen med heavy metal. Axel var dessverre ikke den riktige gitaristen til å følge den retningen.

- Du har allerede hentet inn en ny gitarist, Tobias Kersting. Et navn som kanskje mange forbinder med moderne power metal fra bandet Orden Ogan. Han spilte også på “Reborn In Flames”...

- Stemmer det, han er skikkelig dyktig og en ekte heavy metal gitarist. Det er stor forskjell på han og Axel. Tobias er en ekte heavy metal fan. Han vokste opp med å høre på metal og er en stor Running Wild fan. Axel er mer rockeorientert. Han hører ikke like intenst på metal som Tobias, meg eller de andre i bandet.

Det høres både på scenen og i studio, det låter mer metal nå. Grave Digger har i mange år hørtes ut som heavy metal møter rock, men nå er vi tilbake hvor vi startet med å spille metal.

- Det er kanskje naturlig at noen ikke liker å få sparken fra bandet, selv om grunnen er ærlig og ene og alene din avgjørelse basert på musikken og hvor du vil ta Grave Digger.

- Ja, det er viktig å understreke at jeg ikke gjorde det for gøy eller for å være slem. Jeg har ingen dårlige følelser bak det, men som jeg sa var det viktig for at bandet ikke skulle stagnere og at jeg ville at det skulle låte heavy metal igjen.

Det var den eneste grunnen, men en veldig viktig grunn.

- Dere har allerede gjennomført en konsert med Kersting, hvordan gikk det?

- Det gikk veldig bra, det eneste var at scenen kanskje var litt for stor for oss. Ikke at vi ikke er vant til det, men siden det var Tobias sin første konsert så kunne scenen kanskje vært litt mindre for å ha fått det litt mer intimt og nærmere. Men som sagt, det gikk veldig bra.

Han er en rutinert musiker og har spilt mange konserter på små og store scener, så det ble egentlig ikke noe problem. Jeg var veldig fornøyd med å høre soloene på de gamle låtene spilt på riktig måte. Så jeg var strålende fornøyd med Tobias på scenen i hans første show med Grave Digger.

- Så nå ligger alt til rette for at Grave Digger skal fortsette i mange år til. Hva skjer i nærmeste fremtid for bandet?

- I mars neste år skal vi spille tre konserter i Sverige sammen med Bullet blant annet, så har vi flere konserter og festivaler neste sommer spikret allerede. Vi blir ikke arbeidsledige med det første. Det begynner å ta seg opp etter Covid-perioden, og neste år planlegger vi også å starte prosessen med å lage et nytt album og forhåpentligvis få gitt ut det i 2025. Alt er fokusert på Grave Digger nå.

- Kanskje et veldig dumt spørsmål, men hvor lenge ser du for deg å holde på med musikken som aktiv, du har så vidt passert 60-år, men har du gjort deg noen tanker om det?

- Tja, så lenge jeg får ideer og klarer å skape musikk så vil jeg holde på. Selvsagt vet jeg at det ikke vil vare evig, men fortsatt har jeg masse ideer oppe i hodet. Jeg har sangtitler og mye klart allerede for neste plate. Jeg bygger et bilde, omtrent som et puslespill oppe i hodet, med små biter som settes sakte men sikkert sammen til et helt bilde. Det er sånn jeg starter hver ide til en skive.

- Så etter over tjue album har du fortsatt ideer og kreativitet, det er imponerende.

- Joda, men når jeg føler at jeg stagnerer slik som nå med Axel, da er hodet blokkert og det kommer ikke nye ideer. Men nå føler jeg meg mye mer åpen igjen og kan gjøre det slik jeg ønsker det. Da kommer kreativiteten tilbake igjen. Så det vil bli mange konserter og skiver fremover.

- Det høres veldig lovende ut, og da takker vi for praten og ønsker deg og resten av gjengen i Grave Digger lykke til videre, og så får vi håpe at dere dukker opp på norsk jord snart med litt skikkelig heavy metal.

NRM 3-2023 59

STEVE PORCARO Brettseiler med gode gener Steve Porcaro er et navn ikke alle har kjennskap til, annet enn etternavnet, som storebror Jeff gjorde kjent fra midt på 70-tallet da han slo seg fram som en av verdens mest brukte studiotrommiser. Steve er en over snittet begavet keyboardist, som gjorde suksess med å dypdykke i alt som kom av synthesizere, lydmoduler, trommemaskiner og digitale hjelpemidler da disse først begynte å gjøre seg gjeldende. Og du har garantert hørt han på utallige plater og filmmusikk, og ikke minst står han bak en av Michael Jacksons største hits; “Human Nature”. Vi fikk en lang og særdeles informativ prat med Steve om familien Porcaro, studiolivet i Los Angeles, og hva vi kan forvente av musikk fra ham framover.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL PHOTO: HEATHER PORCARO LIVEPHOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Hei Steve, og tusen takk for at du tar deg tid til å prate med oss.

- Takk selv, det er alltid hyggelig å prate med folk fra din del av Europa.

Norge, Sverige, Danmark og Finland, disse landene har alltid vært en del av Totos karriere. Det er Nord-Europa og Japan spesielt som har holdt bandet i live. Selv i perioder der bandet ikke har vært like aktive, kunne vi alltid stole på den delen av Europa. Jeg har god tid, så fyr løs du.

- La oss prate litt om Steve Porcaro og familien hans. Det er mye musikkhistorie i Porcaro-klanen.

- Noen av mine aller første minner er naturlig nok musikk. Min far var jazz-musiker, først og fremst, men dagjobben hans var å være trommeinstruktør i en trommebutikk. Han dro dit hver morgen, og hans trommelærer hadde en trommeforretning, der han solgte trommer og trommeutstyr. I tillegg hadde butikken noen rom der de tok imot elever, så han jobbet i butikken, og underviste trommeelever. Han gjorde det han kunne for å fø familien sin i Hartford, Connecticut. Senere ble

60 NRM 3-2023

han med i Hartford Symfoniorkester, der han begynte å lære seg å spille perkusjon, og ikke bare trommesett. På kveldstid spilte han på jazzklubber, vi hadde et par ganske kjente klubber der, og han spilte med både små og store artister som måtte komme innom og spille. Huset vårt hadde alltid trommesett stående, så både brødrene mine og jeg spilte trommer på et eller annet tidspunkt. Men så kom det et øyeblikk som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg var fire år gammel, og en lastebil kom ryggende inn mot inngangsdøra vår, og et piano ble levert. Pappa hadde kjøpt et piano, og jeg forelsket meg i det umiddelbart. Jeg følte at dette instrumentet, det skulle være mitt, så pappa ordnet med pianotimer hos en av sine venner like etter, og da var det gjort. Senere, da jeg var ni år gammel bestemte pappa seg for at vi skulle flytte, noe som var en stor avgjørelse å ta, for hele familien vår bodde i Connecticut. Mamma er fra Maine, så hennes familie bodde der. Hun er også musikalsk, forresten, hun spilte fløyte, og hun og pappa møttes faktisk på musikkskolen.

Uansett; jeg var ni år, dette var i 1966, da pappa bestemte seg for at vi måtte flytte for at karrieren hans skulle få utvikle seg. Han hadde en venn, Emil Richards, som hadde bodd i Los Angeles i flere år, og gjorde suksess som studiomusiker, så han ville finne ut hva han måtte gjøre

norwayrock.net

for å matche konkurransen der om han ville lykkes. Hjertet hans lå i trommesettet, men han lærte seg å spille perkusjon for å få et større nedslagsfelt musikalsk sett. Han jobbet mye med å lære seg å bladlese musikk, slik at han kunne spille xylofon- eller marimbastykker, eller klokkespill, for den del. Man kan berge seg gjennom en studiosession på trommesett ved å bruke ørene, men om du skal lykkes som orkestermusiker i LA, må man mestre bladlesing ganske så godt. Så vi kom til California i ´66, og Jeff hadde allerede spilt trommer lenge, han begynte da han gikk i barnehagen. Han spilte til platene foreldrene våre hadde; Miles Davis og slike ting. Det gikk i jazz, vi hadde ikke rock n´ roll i huset. Ikke noe Elvis, Buddy Holly, Little Richard og så videre, for mamma og pappa hørte ikke på det. Det var Miles, storband, Buddy Rich, og endel klassisk.

Det var det vi kjente til. I hvert fall fram til rundt 1964, da The Beatles kom. Det slo oss i bakken!

Ikke bare musikken, men hele den britiske stilen, med klærne, håret og imaget deres.

Uansett; vi kom til California, og pappa begynte å gjøre det ganske bra. Han jobbet knallhardt, og var nok en rollemodell på god yrkesetikk for oss ungene. Han øvde kanskje åtte timer hver eneste dag. Både på instrumentet, men også på notelesing. Han ble flink på prima vistaspill (å spille et musikkstykke ved første gjennomlesing, direkte oversatt betyr det ‘første gjennomsyn,’ journ.anm.), og var nok det man kan kalle en evig student. Det var alltid noe nytt å lære. Han ble eksponert for mer østlige instrumenter, tabla, for eksempel, og mange forskjellige perkusjonsinstrumenter som var ukjente for oss i den vestlige verden. Emil var ansvarlig for mange uortodokse instrumenter hjemme hos oss. Disse lydene inspirerte meg, og jeg forsto at enkelte ting ble man bare sittende og fomle med, mens andre ting mestret man. Jeff og Mike ble bitt av Beatlesbasillen, og begynte med gitar da de oppdaget bandet. Alle tre guttene i huset spilte trommer på et tidspunkt, men da Beatles kom, ble gitar det store ei stund. Jeff slutta og fokuserte på trommene, mens Mike fortsatte med gitaren ei stund til, men da vi flytta til California, gikk han over til bass, mens jeg holdt meg til piano og keyboards. Vi hadde nettopp kommet til California da Jeff begynte å spille med lokale band, mens pappa begynte å gjøre det bra i studioverdenen, og det gikk ganske kjapt, faktisk. Beklager om jeg hopper i tidslinja her, men jeg kommer på ting underveis. Stopp meg om det blir uforståelig. Etter et års tid ble han ofte hyret inn på løpende bånd. Det var et stort skritt å ta; å flytte til et nytt sted på den andre siden av landet med fire barn og ei kone for å jobbe som studiomusiker. Det var galskap! Vennene hans hjemme i Connecticut sa han var gal som tok sjansen på det, men han var fast bestemt på å lykkes, og det gikk raskt, som sagt. Han fikk raskt et nettverk, og alle pianolærerne jeg var innom var venner

norwayrock.net

av pappa. Jeg hadde vanskeligheter med å konsentrere meg, og i dag tror jeg nok at jeg var udiagnostisert med konsentrasjonsvansker eller noe sånt.

- Disse diagnosene eksisterte ikke den gangen.

- Nettopp. Jeg ble vel mer diagnostisert som «hyper». Jeg syntes det var morsomt å spille, men så fort ting ble vanskelig, ble jeg urolig og klarte ikke å holde konsentrasjonen. Det skjedde en omveltning omkring 1968. Først og fremst møtte jeg en jevngammel pianist da jeg gikk i femte klasse. Vi bodde i Studio City, faktisk ikke langt unna her jeg bor i dag, og jeg følte jeg var ganske heit på keyboards, men denne karen, han var nærmest det vi kunne kalle et vidunderbarn. Peter Reilich het han, og han kunne spille jazz, i femte klasse, det var nærmest uhørt den gangen. Jeg var lamslått over hvor god han var. Han ble min beste venn der og da, og jeg har kanskje alltid følt en dragning mot andre keyboardister. Da forsto jeg at jeg kunne også bli så god. Jeg kunne også lære meg å spille disse klassiske stykkene og jazzen. Da slo drivkraften inn for fullt. Så kom The Doors og «Light My Fire». Jeff var inne i Jimi Hendrix og Cream, men jeg hadde liksom ingen keyboardhelter, helt til «Light My Fire». Det var den første keyboardsoloen jeg

Jeg følte jeg var ganske heit på keyboards lærte meg utenat fra ei plate. Det var et viktig øyeblikk i min karriere.

- Enhver musiker har jo disse øyeblikkene.

- Ikke sant. Og som med de fleste, var band greia vi gikk for, og foreldrene våre støttet oss hele veien. Pappa lydisolerte garasjen vår skikkelig. Han satte opp en vegg innenfor veggene i garasjen, så den var helt lydtett, så øvinger foregikk alltid hjemme hos oss.

Sånn sett føler jeg med band som startet opp tidlig på 80-tallet her. Da tok DJ-ene over skoledansene, før det var det bandterritorium å spille på skoledansene. Vi levde for de spillejobbene. På halloween, avslutninger og alt det der. Vi hadde konserter på ungdomsklubbene, Battle Of The Bands på The Hollywood Bowl… Hvor enn det var en gig å få, det ville vi være en del av. Jeg forsøkte alltid å spille med de beste musikerne jeg kunne finne. Jeff, han var spesiell. Han hadde et utrolig talent. Det var ikke sånn at han blomstret i high school eller noe sånt. Man visste at Jeff var spesiell allerede på barneskolen. Han øvde nok teknikk og stikketeknikker og alt det der,

men det så jeg aldri. Det jeg så, var Jeff bak trommesettet, ved stereoanlegget, en bunke LP-er og et headset. 95% av tiden jeg så Jeff spilte, var med platene på stereoanlegget.

Og i motsetning til de fleste andre, meg selv inkludert, som alltid digget de svære keyboardriggene, og ville være Keith Emerson eller Rick Wakeman, så var Jeff i den andre enden. Han ville være som John Bonham, Jim Gordon, Jim Keltner eller Hal Blaine. Det var disse gutta som var hans helter. Allerede fra tidlige år var Jeff uinteressert i flashy trommespill. Han var grooven. I bandet hans var det to trommiser, akkurat som på «Mad Dogs And Englishmen» (Joe Cocker). Det var Jeff og bestekompisen hans, Kelly Shanahan (Boz Scaggs, Randy Meisner, Dan Fogelberg). Dan tok seg av alt av trommesoloer og flashy greier, mens Jeff, han ville bare holde grooven.

Så begynte jeg på Grant high school, og da åpnet det seg en helt ny verden av musikere.

Da møtte jeg Steve Lukather og Mike Landau.

Kompisen min jobbet som dørvakt på The Hollywood Bowl, og han hadde blitt kjent med en annen trommis; Carlos Vega. Og John Pierce, bassisten. ‘Sjekk ut bandet mitt da’, hehe. Lukather og Landau i bandet mitt.

Oj, jeg skulle da ikke ha to gitarister i bandet mitt, men begge var så ufattelig talentfulle.

Vi spilte Steely Dan og slike ting, og spilte på skoleball over hele byen. Uansett; Jeff gikk ut av high school, og ble huket inn av Sonny & Cher umiddelbart, så der tok hans karriere av.

Så fulgte Mike etter, og ble studiomusiker og turnerte med forskjellige artister. Så var jeg nestemann, og naturlig nok var jeg ganske nervøs, når jeg visste hvor mye suksess brødrene mine hadde. Om du hadde sett lista med navn jeg hadde som pianolærere, skulle du tro at jeg var en fantastisk pianist, men jeg begynte å interessere meg for synthesizere, og dykket inn i den verdenen. Det skremte meg til å begynne med, for jeg hadde to brødre som virkelig slo seg fram. Jeff var Jeff, unik som han var, og Mike gjorde det også bra. Hvem var det jeg måtte konkurrere med? Joda, det var folk som David Paich og David Foster. Jeg var ikke i nærheten av de gutta, spesielt med tanke på time. Jeg hadde en tendens til å øke noe jævlig, spesielt til Jeffs store frustrasjon.

Jeg lå alltid frampå grooven, og hadde ikke de jazz-kunnskapene som Paich og Foster hadde, og ikke hadde jeg spilt på The Baked Potato en eneste gang, og kommer nok ikke til å spille der heller. Nå er vi tidlig på 70-tallet, kanskje mot midten, og de store gutta kunne egentlig ikke så mye om synthesizere, så jeg så en åpning der. Det var folk som kunne endel om synther, men de var på sin side ikke så musikalske. Det var selvfølgelig unntak, med folk som Herbie Hancock, Chick Corea og Keith Emerson, som for øvrig var en av mine store helter på den tida.

- Du nevnte din fars evne til å spille melodisk perkusjon. Tror du de lydene han

NRM 3-2023

61

‘Gjør det igjen!

Dere har tre måneder på dere!’ jobbet med inspirerte deg til hvordan du konstruerte lyder?

- Vet du, Emil hadde en egen evne til å lage egne perkusjonsinstrumenter, så han og min far hadde nok en viss innflytelse, men først og fremst tror jeg min egen utforskningstrang hjalp meg på veien. Jeg befant meg plutselig i den posisjonen at jeg ble programmer for konkurrentene mine. Jeg spilte ikke, men programmerte synthene til de andre gutta. Jeg spilte ikke en tone, men fikk samme hyre som musikerne. Jeg har hatt en fantastisk karriere på grunn av folk som David Foster. Jeg har vært involvert på utallige plater takket være ham. Så snart det var synther involvert i en innspilling, satt jeg ved hans side. Hver eneste gang. Når Quincy Jones hyra inn Foster på ei Michael Jackson-skive, for eksempel, tok han meg med seg i studio. Han er grunnen til at jeg spilte på Michael Jacksons «Off The Wall», der jeg ble kjent med Jackson, Quincy og Bruce Swedien.

- Du nevnte Michael Jackson nå, da kommer vi ikke utenom det faktum at du fikk en av dine egne låter med på ei Jacksonskive, og ikke hvilken som helst Jacksonskive.

- Jeg vet, det er helt utrolig. Jeg hadde jo begynt å få telefoner om å spille på platene også etter hvert, ikke bare programmering, for de jeg jobba med så jo at jeg hadde en viss teft for musikk, så da Quincy helt tilfeldig hørte en remiks av en uferdig «Human Nature» tok han atmosfæren i låten, til tross for at den var uferdig. Teksten var ikke på langt nær ferdig, men han skjønte hva som bodde i låten. Jeg har alltid vært opptatt av atmosfæren i musikk, og elsker følelsen av at jeg er et annet sted i musikken min. Sånn var det med Toto også, de oppmuntret meg alltid til å gjøre min greie, og jeg elsket å få låtene mine til å ha sin særegenhet i forhold til de andre låtene på plata.

- Det er sånn jeg oppfatter låtene dine i hvert fall. Det er aldri tvil om at de kommer fra din penn. Når vi nå er inne på Toto; hvordan jobbet du med David Paich- var det tomrom i musikken du fylte etter orgel og piano var unnagjort? Har du et «produsentøre» når du jobber?

- David og jeg ble en symbiose etter hvert.

Vi gjorde selvfølgelig sessions hver for oss, men så fort vi kom sammen, var vi et veldig potent

62 NRM 3-2023

team. Vi konkurrerte aldri, men sånn følte jeg det med de andre keyboardisten jeg jobbet med også. Jeg hadde tilegnet meg kunnskaper de ikke hadde, så jeg utfylte rollen deres på en god måte. Paich gjorde piano, orgel eller Rhodes, for eksempel, mens jeg tok meg av strykere, og fintunet de lydene på synth. Vi fulgte jo hverandre i studio selv om vi ikke var hyret inn. Om jeg hadde en session, sa jeg til Paich at han skulle slenge seg med, bare for å være der, og vice versa. Det var for så vidt slik vi jobbet i Toto også; alle var med, selv om vi ikke skulle spille selv.

- Dere ble erfarne studiomusikere etter hvert.

- Absolutt! Og jeg utviklet en evne til å jobbe med lydteknikerne for å få fram idéene mine uten at de følte at jeg trådte over streken og gikk inn på deres område, for det var det faktisk en del som gjorde, så jeg la det heller fram som et spørsmål, om jeg fikk inntrykk av at teknikeren ikke var mottakelig for forslag.

Jeg produserte jo lydene fra scratch, og hadde et klart bilde av hvordan jeg ville det skulle låte, så jeg fikk med teknikeren til å booste litt i lavfrekvensområdet, for eksempel, slik at han følte eierskap til idéene mine, og dermed ble mer samarbeidsvillig. Der var Quincy fin å jobbe med. Jeg kunne ha en idé, og ba ham om å gi meg fire spor å jobbe med, og bare la meg fullføre idéen uten å stille spørsmål. ‘Å , du vil lage et Polaroid-opptak?’ Kjenner du uttrykket? Det er som når en fotograf skal ta et bilde, men før han tar fram proffkameraet, tar han et Polaroid-bilde, så han får vist idéen sin umiddelbart. Quincy elsker slike fraseringer, han bruker de hele tiden. Og 90% av gangene ble disse idéene mine brukt. Men det var frustrerende å ha det tidspresset over seg hele tiden. For å bringe oss tilbake til Toto igjen, da vi jobbet med den tredje Toto-skiva, “Turn Back”, bodde jeg hjemme hos David, og han hadde bygd seg et stort studio hjemme, med alle keyboardene våre i, men båndmaskina var bare ei 8-spors Atari-maskin, for vi anså ikke oss selv som lydteknikere. Uansett, vi kunne legge inn de basiske trommesporene inn på to spor, så hadde jeg seks spor å eksperimentere på, så når det ble på tide å spille inn keyboardsporene, hadde jeg allerede jobbet mye med dem, og kunne jobbe raskt foran resten av gjengen. Enden på visa ble at jeg sleit meg ut på pre-produksjonen. Jeg dubba lyder, tweaket spor, og lagde lyder på alle modulene mine som jeg aldri kom til å kunne rekreere igjen. Ikke kunne innspillingene jeg gjorde på 8-sporsen brukes heller, for en 8-spors kommuniserer ikke med båndmaskina i studio som var 24-spors.

Et annet problem med den innspillinga, var lydteknikeren, Geoff Workman, som jeg virkelig ikke gikk over ens med. Ikke i det hele tatt!

Så enden på visa ble at etter vi var ferdige med den plata, skaffet Paich seg to 24-spors båndmaskiner. Og gutta var enige om at jeg skulle få med meg bånd som jeg kunne jobbe

med. De mente at de ikke kom til å bruke noe av det jeg spilte inn direkte, for jeg var jo ingen lydtekniker. Men Geoff Workman, som jeg ikke gikk over ens med, hadde begynt å henge litt sammen med Dave og meg, og jeg begynte å stille ham all slags idiotiske spørsmål. Jeg forsto ikke hvorfor vi ikke kunne bruke idéene mine, så jeg fôra ham med alle slags spørsmål, og han lærte meg en hel masse om lydstruktur. Vi holdt på en måneds tid, og i løpet av den tiden, akk så tålmodig, lærte han meg en masse om lydnivåer- og struktur. VU-meter, nivåjustering, og hvordan jeg skal unngå lydforvrenging- eller tap. Dermed var det ikke mulig for bandet å nekte å bruke innspillingene mine. Jeg brukte ikke EQ, kompressorer eller limitere, og vi endte opp med å spille inn 90% av alle synthene på “Toto IV” der, og de brukte hvert eneste spor!

- Den plata er jo en historie i seg selv.

Den mengden data som ble spilt inn er ufattelig. Jeg har lest intervjuene, sett videoklippene, og vet at det var helt enorme mengder.

- Ikke sant, og det var derfor jeg endte opp med den soloen på “Rosanna”. Det er noe som aldri hadde skjedd i en studio-session. Om du ber Steve Lukather om å spille en solo, så vet du at han kommer til å knuse den! De gutta er så ufattelig talentfulle, og jobber så raskt! Jeg, på den annen side, kan ikke jobbe så raskt. Jeg kan ikke improvisere på den måten. Luke kan det, Paich kan det. Til og med (David) Hungate kunne dra i gang en nydelig bass-solo. Sånn er ikke jeg, jeg behersker ikke improvisasjon så godt. Men jeg kan komponere. Det er fantastisk å tenke på at jeg fikk være så selvtilfreds at jeg fikk utfolde meg så mye på “Rosanna”, med den umiskjennelige Jeff Porcaro-grooven, på David Paich´s fantastiske komposisjon som endte med en Grammy, nominasjon til “Song Of The Year”, og en andreplass på “Billboard Hot Top 100” fem uker på rad, den ble spilt på radioen hver eneste dag… hvor velsignet var ikke jeg?

- Og det gjør den fremdeles. Det går vel knapt en uke uten at jeg hører den på radio.

- Ikke sant. Og ikke var det på ei B-side på en singel, eller en låt som ikke ble lagt merke til.

Det var på “Rosanna”!

- Fra du startet å komponere soloen til den var ferdig innspilt- hvor lang tid tok det å gå gjennom hele prosessen?

- Hehe, lengre enn det burde, såpass kan jeg si deg. Mye lengre. Men det er nok noe av ulempen ved å ha sitt eget studio, uten ei klokke å forholde seg til, produsenter som henger over skuldra di og så videre. Dette er faktisk et veldig interessant spørsmål. Kunne jeg levere synth-spor på en time? Selvfølgelig.

Jeg jobber lett med en deadline, det er ikke det, men når jeg ikke har en deadline, bør jeg sette en for min egen del. Jeg kan bruke en uke på bare å programmere, tweake og lage lyder, så det var ikke før like før de skulle mikse “Rosanna” jeg ble ferdig. Paich hadde forsøkt å spille en Hammond-solo der, blåse-

norwayrock.net

arrangementet var ferdig, og de skulle akkurat til å mikse den. En annen ting som var spesielt med “Toto IV”, er at Greg Ladanyi, som mikset plata, ikke var til stede under mesteparten av innspillinga, noe som var mot normen, i hvert fall den gangen. Ladanyi kom inn med helt friske ører, og kvelden før han skulle mikse, mikset jeg alle 24 sporene, jepp, vi brukte alle 24, ned til to spor. Greg fikk alt av keyboards ferdig mikset i høyre og venstre kanal. Alt dette ble mulig på grunn av alt jeg hadde lært av Geoff Workman. Ladanyi spurte ikke hvem som hadde vært tekniker på sporene mine, han dro opp faderne, og der var de. Bandet hadde heller ikke hørt soloen før den ble mikset.

- Hvordan var reaksjonen til resten av bandet da de hørte resultatet?

- Vet du… hehe… I den perioden var det endel gnisninger innad i bandet med tanke på hvor mye tid jeg brukte på innspillingene, hvor overbærende jeg var, og livsstilen min på den tiden var ikke den mest helsebringende, men jeg tro de likte det. Det gikk fort i svingene, og det var mye som skjedde samtidig, så jeg tror ikke de registrerte det før kanskje etter et par dager. Vi sto med ryggen mot veggen, og plateselskapet krevde en hit på denne plata, så dette var Toto da vi jobbet som verst for å lande et godt produkt. “Rosanna” var låten som gjorde det som var krevd av oss.

- Tiden flyr fra oss, ser jeg. Jeg kunne ha hørt på historier om Toto i timevis, men vi må pense oss inn på det faktum at du jobber med ei ny plate, men før vi kommer til det, må vi avslutte kapittelet om Porcaro-brødrene. Av de tre brødrene er det bare deg igjen. (De har også en søster, Joleen). Hvordan føles det å være den eneste som er igjen, verken Jeff eller Mike rakk å bli særlig gamle. (Jeff døde da han var 38, Mike da han var 59).

- Jeg har faktisk ikke kommet over det faktum at Jeff er død enda, til tross for at det er over 30 år siden. Jeg er fremdeles i fornektelsesstadiet.

Det var forferdelig! Det var det for oss alle, og det er det fremdeles. Jeff spilte på alt jeg spilte inn. Hver eneste demo jeg lagde, spilte Jeff på. Vi var ofte uenige om ting, Jeff og jeg, men det er typisk brødre-greier. Da

norwayrock.net

han ble voksen og flyttet ut, var han den kuleste broren i hele verden!

Jeg fikk være med ham på sessions, til og med da han var veldig ung, og gjorde sessions for de kuleste artistene, fikk vi småbrødrene lov til å bli med ham. Han lot meg bli med på Steely Dan-øvelser. Da var han verdens kuleste bror. Men spilte vi i band sammen, da stanget vi ofte mot hverandre. Timing var Jeffs styrke, og også det han jobbet desidert mest med. “Pocket” og time var det han var mest opptatt av å beherske, og her kom jeg med mine sequencere, trommemaskiner og slike ting. Han hatet de greiene der, men han forsto ikke at jeg så helt annerledes på slike ting enn ham. Enn de aller fleste, faktisk. De fleste så en Linn trommemaskin, og tenkte at det er en konkurrent for trommeslageren, men jeg så de aldri på den måten. I hvert fall ikke til å begynne med. ‘Broren min er Jeff Porcaro. Hvem andre enn Jeff Porcaro kan få noe fornuftig ut av en sånn maskin? Hvem andre enn broren min kan finne ut hva en trommis kan gjøre med tre armer?’ Jeg så for meg å få til ting med trommemaskiner som ingen tenker på! Musikalsk sett, altså.

- Det høres nesten ut som at du så på Jeff på samme måte som folk utenfor familien ser på ham. I hvert fall fra mitt ståsted.

- I form av det faktum at jeg så med ærefrykt på talentet hans; absolutt!! Men i Toto sto vi ofte i hvert vårt hjørne, men når det kom til mine låter, gjorde Jeff absolutt alt jeg ba ham om. Han spilte på elektroniske trommer, han programmerte trommemaskiner, spilte til clicktrack… Han gjorde alt for meg. Så lenge det ikke var i Toto. Sånn sett var det en velsignelse at jeg ikke var med i bandet i de siste årene av livet hans. Da kunne vi nyte godt av bare å være brødre og spille inn musikk sammen, om jeg bidro med Toto, eller mine ting, eller andre sessions; det var det vi skulle gjøre resten av livene våre. Det samme gjelder Mike; han spilte alt av bass på låtene mine. Om jeg kun hadde et vers og refreng, kom Mike løpende for å spille inn bassen, så jeg ble inspirert til å jobbe videre. Han var så inspirerende å jobbe med! Han var alltid min første telefonsamtale når jeg spilte inn musikk. Jeg savner de begge to fryktelig!

- Og disse innspillingene er grunnen til at vi fikk låter som “Back To You” (Fra Steves soloalbum «Someday/ Somehow» (2016), der Jeff og Mike er med posthumt).

NRM 3-2023 63

- Ja, for eksempel. Dessverre er det en del av meg som ikke liker den låten. Jeg skulle ønske jeg fikk noen andre til å synge den og så videre, men den gangen ville jeg bare bli ferdig med den, og få den ut. Jeg måtte få den ut.

- Jeg elsker den låten!

- Åh! Takk!

- Jeg elsker hele plata, for den del.

- Tusen takk, det betyr mye! Og jeg har mye mer på gang, og det kommer! Hør her, og nå tuller jeg ikke. Jeg har nok materiale til tre CDer! Jeg er faktisk nesten ferdig med alt, det mangler et par låter som ikke er helt ferdige. De er ganske progga til meg å være. Det er litt av problemet mitt; i stedet for å gjøre noe helt ferdig, og gi det ut, fortsetter jeg bare å skrive. Gjerne med en venn. Det er som kråka og skinnende objekter; jeg blir så lett distrahert. Det er vel en del av de udiagnostiserte konsentrasjonsvanskene vi var innom tidligere. Jeg forsøker å sette på meg skylapper nå, for ikke å la meg distrahere igjen, for jeg vil virkelig få disse låtene ut i verden nå. Det har gått seks år siden forrige utgivelse nå, (Nesten, Steve. Det har gått nærmere syv og et halvt år), og nå som jeg ikke jobber med Toto lengre, og ikke har noe filmprosjekt på gang, kan jeg konsentrere meg om å gjøre det jeg elsker mest- å skrive og lage demoer på nye låter.

- Med tanke på hvor lang tid det tok deg å få ut det første albumet, er ikke syv år så mye.

- Haha, det kan du trygt si! Men snakk om ‘The Sophomore Jinx!’ Alle sier det, og jeg sier det. Når et band gir ut sitt første album, er det den beste musikken de noensinne har lagd. Det er låter som de skrev mens de gikk på high school, tenk deg “Lucky Man” med Emerson, Lake & Palmer. Greg Lake skrev den da han var guttunge, og den endte opp med å være en av låtene som gjorde at de slo igjennom, og kunne spille på svære arenaer. Og da starter problemene, for da må man ut på veien for å promotere musikken, mens plateselskapet murrer i hjørnet for å få ny musikk ut av oss. Og sånn holdt vi på, hvert eneste år! Ut på veien. Skriv ny musikk og gi den ut. ‘Gjør det igjen!’ Og vi gjorde det igjen. ‘Ok, bra.

Gjør det igjen! Dere har tre måneder på dere! Og hold familien sammen!

64 NRM 3-2023

Sørg for at kona di er lykkelig. Tilbring tid med ungene. Og gjør det igjen!

Husker dere den første plata deres? Det var den beste musikken dere har lagd! Lag ei sånn plate en gang til. Helst enda bedre!’ Og sånn holdt vi på!

Og lagde vi ikke ei ny hitplate, vendte de oss ryggen med et ‘jaja, da var de kanskje et one-hit wonder da. Et “Flash in the pan”’. Enkelte artister har ikke problemer med det; de gjør greia si, spiller inn skiva, og går videre.

For oss var det ikke så enkelt, vi hadde aldri små produksjoner, pluss at vi elsker prosessen. I hvert fall gjør jeg det. Jeg elsker å jobbe i studio! Om du ser på Lukather, så vil han inn og spille inn sporene sine, og komme seg ut igjen, mens jeg elsker å sitte der inne og komme opp med nye idéer.

- Jeg kunne ikke vært mer enig! Jeg elsker tida i studio!

- Ikke sant? Sånn har jeg det med låtene mine også, jeg blir så forferdelig engasjert i dem. Og plutselig sitter jeg der med et “Human Nature”-øyeblikk! Jeg spilte den for gutta i bandet jeg. Ingen av de løfta armene i været og utbrøt ‘herregud, Steve, for en låt!!’ For de var det bare ei ny Steve Porcaro-låt, en mid-tempo ballade. En ny låt fra meg med noen snodige kord-skifter, og gjorde liksom ikke noe mer ut av den. Men så hørte Quincy den, og han forsto atmosfæren i den. Atmosfæren er like så viktig som melodien i den låten, og det skjønte Quincy.

- Men der har du det. Da du kom tilbake til Toto, fikk jo ikke fansen nok av låtene dine. Det ble nærmest forlangt at du skulle synge noe.

Jeg ville i hvert fall høre noen av dine låter, gjerne med deg på vokal som på skivene.

- Vel, der er du inne på et interessant poeng, for å starte med den første plata. Da var det David som kom med alle låtene. Eller; vi ble alle oppmuntret til å komme med låter, men det var David som kom med stabler med låter hele tiden. Han var virkelig i støtet da. Han hadde bidratt på “Silk Degrees” (Boz Scaggs), så det meste dreide seg om David. Men så en dag da vi jobba i studio, kom “Takin´ It Back” til meg, nærmest ut av det blå. Jeg satt og fomla rundt på et Fender Rhodes. Neste dag var David veldig sent ute til studioet, og gutta begynte å bli ganske irriterte, for som vi snakka om tidligere; studio er svindyrt. Teknikeren er der, produsenten, bandmedlemmene, men hvor er David? Så jeg

norwayrock.net

strakk arma i været og sa ‘hei, gutter. Jeg har noe. I stedet for å sitte her og være irriterte, hvorfor ikke gjøre noe produktivt? Kom igjen!’

Dermed ble “Takin´ It Back” spilt inn, og David kommer spankulerende inn mens vi fader låten, og slenger umiddelbart to tomler opp.

Han har alltid vært veldig støttende. Så kom vi til øyeblikket når vokalen skulle spilles inn.

Vi hadde Bobby Kimball, Steve Lukather og David Paich, men jeg hørte ikke for meg noen av de synge den låten. Jeg ville ha en annen type stemme, med ingen vibrato, straight greie, og for å få til en sånn type vokal, med David Paich og Tom Knox som produsenter; du aner ikke det helvete jeg gikk gjennom for å få til de vokalsporene! Jeg mener; hele låten er tre vokalspor oppå hverandre fra start til mål.

Det betyr at jeg måtte synge det klin likt tre ganger. Det fantes ikke digitale verktøy til å fikse sånt den gangen. Jeg måtte synge den på nytt og på nytt og på nytt og på nytt. Det var helt forferdelig! Men i dag elsker jeg hvordan resultatet ble. Og jeg elsker hvordan vokalen min endte opp på den låten. Jeg forstår at fansen vil at jeg skal synge låtene mine, men jeg ser meg selv først og fremst som låtskriver.

Jeg slipper ei låt om ei stund som jeg har sittet på i årevis, som endelig var ferdig. Jeg spilte den for Jude Cole, og han ga meg noen idéer til teksten, så jeg endret den litt, og fikk ham til å synge den, og nå… Den er dobbelt så fin som da jeg sang den. Den er rett og slett ‘smask!’

Den ble så mye bedre enn jeg noen gang kunne ha sunget den!

- Der har du Porcaro-måten å framsnakke andre på. Jeff var jo kjent for å være en ener på å framsnakke andre. Han foreslo andre trommiser til å spille på låter han var hyret inn på, fordi han mente andre kunne gjøre jobben bedre enn ham.

- Jo, kanskje det, men du kommer aldri til å se Steve Porcaro turnere og være frontmann og vokalist. Og tro du meg; jeg skulle gjerne ha stått og sunget foran jentene på første rad, men jeg er virkelig ikke den typen. Jeg er ikke en god nok vokalist til det. Favorittvokalistene mine, Sting, Paul McCartney, John Lennon, disse gutta har fantastiske stemmer! Paul Simon, han også. Det er et fantastisk verktøy å ha en fantastisk stemme når du skriver musikk. Jeg skriver ofte låtene mine i et lavere register enn jeg ender opp å spille dem inn i, for å være i stand til å synge mens jeg skriver.

Så får jeg heller transponere de til et leie som passer vokalistene jeg henter inn til de respektive låtene. Jeg synger ikke alle låtene på soloalbumene mine, men alle er mine låter.

Jeg har jobba på tre Quincy Jones-plater, og de er gitt ut under hans navn, men han har ikke skrevet en tone på dem, han har ikke spilt en tone på dem, han har ikke arrangert en tone på dem, men de er Quincy Jones-plater. Han er anatomien i platene. Han plukker ut låtene, arrangøren, sangeren, musikerne, men han er bare bakmannen som trekker i trådene. Jeg

norwayrock.net

kunne foreslå at han arrangerer blåserne selv, men da svarte han kanskje ‘vet du hva, jeg elsker hvordan Jerry Hey arrangerer blåsere!’

Quincy er en fantastisk låtskriver. Han har skrevet filmmusikk og alt du kan tenke deg, men han, han elsker kanskje hvordan Ron Temperton skriver, så da får han Ron Temperton til å skrive låtene i stedet. Sånn er det med meg og mine låter. Det er mine låter, men å synge de selv gir meg begrensninger som låtskriver. Der har du svaret mitt på hvorfor jeg ikke synger selv. Jeg vet at mange fans ønsker at jeg sang mer, men jeg er rett og slett ikke typen til det.

- Men du synger noen låter selv, håper jeg?

- Jada, jeg synger noen selv også.

- Du sier at Jeff og Mike spilte på alt du hadde av idéer mens de enda var med oss.

Er det flere låter dere med på underveis?

- Mike var med på mange av låtene på den forrige skiva. Det er dessverre ikke mange igjen nå, men noen er det nok. Jeg hadde en medkomponist, som heller ikke er med oss lengre, Michael Sherwood, der har jeg et helt album med låter som han og jeg har skrevet sammen. Jeg kommer sikkert til å slippe de låtene en gang, for å hedre Michael. Jeg tror jeg har ni låter, og de er sterke låter. Vi hadde en veldig overbærenhet mot hverandre, og det bærer låtene preg av. De er småsære og særegne. Om du liker måten jeg skriver på, og liker måter Michael skrev på, tror jeg du kommer til å like disse låtene.

- Jeg hadde Michael i notatene mine her.

Fint at du nevner ham selv.

- Jeg savner ham hver eneste dag!

- Hvordan ligger du an med utgivelsen, har du en dato?

- Jeg skulle ønske jeg kunne svare ja nå, men jeg har ingen dato. Det er så vanskelig i platebransjen nå, med distribusjon, trykking, promotering og så videre. Man skulle tro at i dagens samfunn med internett og så videre, er alt så enkelt for å lage seg et levebrød som musiker. Men det er det jo ikke. Jeg ber til høyere makter at noe plateselskap hører låtene og liker de godt nok til å gi de ut. Den forrige plata ga jeg ut på egen hånd. Litt av problemet er jo at jeg ikke kommer til å reise ut på lange promoturnéer for å selge plata. Tro meg; jeg skulle gjerne ha turnert i Nord-Europa og Japan.

Jeg kunne sikkert ha fylt noen klubbscener, og dratt ut med mitt eget band og spilt Steve Porcaro-låter, men jeg er bare ikke den typen.

Jeg elsker å være låtskriver og komponist, og jeg elsker å jobbe med teknologien bak det hele. Jeg håper fremdeles på et nytt “Human Nature”-øyeblikk, at for eksempel Bruno Mars snubler over en av låtene mine og sier han vil gjøre noe med den, hehe. Jeg sender deg noen remikser, så du får høre hva som er på vei. Jeg skal gjøre en innspilling med blåsere i dag, der vi skal legge blås på fem av låtene mine.

Før var det jeg som ble hyra inn for å spille inn blåselyder. Det vil jeg ikke gjøre nå. Vil jeg ha

‘Sjekk ut bandet mitt da’ ekte blåsere, så henter jeg inn ekte blåsere. Jeg har gjort alt det der på synth i mange år, så jeg føler ikke noe behov for det lengre. Jobben min er å gjøre det bare jeg kan; å skrive min egen musikk. Jeg behøver ikke være verken Hans Zimmer eller noen som helst annen komponist enn meg selv.

- Det er én ting til vi må innom før vi gir oss. “Band Of Brothers”, filmen om Porcarobrødrene; er den død og begravet?

- For øyeblikket; ja. Svogeren min, Steve Duddy, sitter på en mengde intervjuer. Jeg tror det var tretten intervjuer, laaaange intervjuer, men det han behøver, er en skikkelig filmprodusent til å komme og ta over roret. Det jeg tror, er at hans bror, som er filmprodusent, og som jeg har jobbet med, faktisk, var tiltenkt jobben. Han er kinematograf og regissør, og jeg har skrevet filmmusikk til noen av hans prosjekter. Jeg spurte Steve da han begynte med dette; ‘Steve, hva er det du driver med, du kan jo ikke noe om filmbransjen!’ , men han ville bare få til å lage en film om familien vår, og få historien ut til fansen. Jeg tror han så for seg at broren skulle gjøre alt arbeidet, men han må jo tjene til livets opphold selv, så det falt sammen.

Jeg var ganske opprørt over det der, spesielt på grunn av crowdfundinga, og all fansen som hadde donert penger. Det plaget meg ganske lenge. Men han sitter på mange timer med intervjuer med folk som Boz Scaggs, Michael McDonald, og folk som vi jobbet med gjennom karrieren vår. Han slapp jo intervjuet han gjorde med min far for noen år siden, men hva som skjer med de andre, det vet jeg ikke. Det gjør meg ille til mote, for jeg er ikke sånn. Det ser mørkt ut akkurat nå, men forhåpentligvis er det noen som ser nytten i den og ønsker å fullføre prosjektet. Jeg håper det.

- Det er en historie som fortjener å bli fortalt.

- Ja jeg synes også det. Men hei, om du kommer på flere spørsmål, må du bare plinge på meg, jeg er ikke tung å få i tale, som du har merket, hehe. Ungene sier jeg prater alt for mye, haha! Dette har vært veldig hyggelig. Jeg sender deg noen låter, så får du høre hva som kommer. Jeg skal gå og jobbe litt i studio. Vi høres snart.

- Jeg gleder meg!

NRM 3-2023 65

GIANTSKY Opp av kjellerdypet

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: MARINA SKANCHE

Det følgende forteller om et dramatisk seilas mot ferdigstilt plate, hvorunder Viken sverget aldri mer å gjøre musikk, noe som ville ha vært en kunstnerisk kardinalsynd. Vi møter idealisten i dennes kulturelle arbeidssmie, få dager før offisiell lanserings- og lyttefest.

-Jeg kan først som sist innmelde at årets plate var tenkt som to separate utgivelser, men at det oppsto et behov for å gjøre seg ferdig med låtene. Derfor ble materialet slått sammen til ett dobbeltalbum. «Origin Of Species»-syklusen svarer for del én av prosjektet, mens «Curbing Lights» intonerer del to. Alt ble komponert i ett ritt, som to distinkte narrativ.

Etterhvert forsøkte jeg å legge et felles slør over det hele, for å reise enhetlig mening. «Giantsky II» kan leses som to kapitler av en trilogi. Folk vil forstå greia idet tredje installasjon utkommer. Tematisk er ting stort sett som de pleier å være i Erlends univers, med intern psykologi og en dose øko-sosial politikk på agendaen. Jeg har fortsatt lyst til å redde verden, og jeg skriver mye om vår felles samvittighet.

-Du leverer 70 minutter konseptuell musikk. Er dagens gjennomsnittslytter rede for oppgaven?

-Jeg vet det presenteres mye informasjon, og derfor håper jeg at folk har vett til ikke å trøske seg gjennom alt i én uavkortet runde. Det kan fort bli utmattende, noe vi erfarte i forbindelse med Soups «Children Of E.L.B.». Fremdeles holdes det imot meg at nevnte plate ble for lang. Til det vil jeg respondere at man ikke må høre alt i ett jafs. Det er lov å legge inn pauser. «Giantsky II» er rik på inntrykk, men splittet i to fonogrammer ville skivene endt i knappeste laget. Følgelig foreslår jeg at publikum bevilger en pust i bakken innen vinylplate nummer to legges på tallerkenen.

Spotify-brukere gis ikke mulighet til å høre plata i ett.

-Det registreres at herr Viken delvis kryper til korset herom...

-Joda, jeg har tilgjengeliggjort Giantskys debutplate via Spotify, som side A og side B. Alt med Spotify er foraktelig, men mange som kjøper fysiske plater ønsker samtidig digital tilgang til musikken. Jeg formår ikke til å endre den delen av verden; ikke en gang King Crimson greide det, så da resignerer jeg, om enn motvillig.

-Dobbeltdekkeren er innspilt og produsert i ditt eget studio, med håndplukkete gjestemusikere. Kan du liste opp fordeler og ulemper ved et tradisjonelt rockeensemble versus soloprosjekt?

-Det er trist ikke å ha det sosiale nettverket til et band, hvor man også kaster kunstnerisk ball med de impliserte. Samtidig åpner soloprosjekter for større frihet. Et band kan fungere som en tvangstrøye, med konkret fordeling av ansvar og roller. I bandkontekst går det ikke å presentere eksterne gitarister til å legge en solo; da tråkker man noen på tærne.

Friheten som Giantsky innestår setter jeg pris på, men jeg savner det kollegiale ved å ha sparringspartnere. Noe gagnes, og noe tapes.

-Klaviatur-instrumentalene dine, som stedvis fungerer atmosfærisk brobyggende, holder substans, som noe mer enn sirlige 66 NRM 3-2023

Mens Soup ligger brakk jobber sanger og keyboardist Erlend Viken utrettelig med soloprosjektet Giantsky, hvis andre album – kort og godt døpt «Giantsky II» - utkom tidlig i desember. Materialet var opprinnelig ment å publiseres i to bolker, men endte som voluminøs dobbel-LP. intermessoer.

-Jeg vil gjerne at alt skal oppleves meningsberettiget og ikke representere dødtid. Det er spesifikke tanker knyttet til hvert enkelt spor, om det så strekker seg over ett eller ti minutter. Da er det greit å ha fargene og 1970-tallets taktilitet som ideal; dette er hva jeg uavkortet etterstreber ved å benytte teipmaskiner og å kjøre ting gjennom forsterkere, slik at jeg tvinges til å redusere oppløsningen. Alternativet er plastikk. I mitt verdensbilde finnes det intet trasigere enn neo-prog, hvor alt klinger ufarlig og striglet. Når vi nu entrer æraen for kunstig intelligens blir det maktpåliggende å bevare et humant element av feil og emosjon.

Min estetikk er en kombinasjon av lo-fi og hi-fi, og jeg håper dette overensstemmer med publikums persepsjon.

-«Imposter» utgjør et overraskelsesmoment, hvis americana-vers står i dyp kontrast til vakre strekk med klaviatur og kvinnelig vokal og omkalfatrende støy-crescendoer.

-«Imposter» kaster deg litt veggimellom. Stykket faller først i utlegget, etter et instrumentalt anslag, fordi det er såpass temposterkt og får blodpumpa i gang. Om den ikke akkurat setter scenen, så er «Imposter» et energitilskudd. Jeg er fryktelig glad i sangpartiet til Marina Skanche, som sender tankene til The Beach Boys’ abrupte tenkning, hvor kontrasterende partier veves sammen til en uforutsett, funksjonell enhet.

-Nevnte parti etterfølges av overstyrte crescendoer àla Erlend Viken...

-Jo, men i mindre utstrekning enn på den siste Soup-skiva – tror jeg.

Skal man ha et crescendo, så må det gjøres voldsomt. Min omgang med crescendoer skylder jeg Motorpsycho fra «Blissard»-epoken, hvor ting støyer så intenst at det blir jævlig. Og uten det jævlige blir det heller ikke deilig. Man skal ikke holde noe tilbake, selv om det av og til gjør vondt. I det minste er det analoge overstyringer du får fra meg.

-Man hører banjo gitte steder...?

-Korrekt. Her kjører man på med absolutt alt, ha ha ha. Det kommer forøvrig musikkvideo til «Imposter».

-«Speak Through Walls» må kunne kalles en fullendt Vikenkomposisjon.

-Den tar seg relativt god tid, og rommer Hanne Mjøen på sang, klaviaturbrekk og ekte strykere, nedfelt av Jonas Viken, som – for ordens skyld – ikke er en slektning.

-Du er god på konkluderende brøling...

-He he he, «Speak Through Walls» ender kanskje i klassisk Erlendland. Som normal er styres musikkens varighet av eget instinkt, og i angjeldende tilfelle føltes det naturlig å gi låten et aggressivt sluttløft.

-Instrumentale «Space Farrier» klinger som en duperende celebrering av 1976, i 7-takt, med intertekstuell gjeld til Jean-Michel Jarre, Vangelis og Mike Oldfield.

-Nevnte preferanser er meg ikke fremmed, og jeg synes plata holder godt grep om divertissement. Klaviatur-figuren har jeg hatt på blokka i nærmere femten år, og nå kunne den omsider benyttes. Ikke det at låta norwayrock.net

er fantastisk, men albumet kler øyeblikket. I albumkontekst blir «Space Ferrier» større enn den egentlig er; den fungerer perfekt mellom «Speak Through Walls» og «The Present».

-Apropos, og ha meg unnskyldt foregripelsen: Nest siste platespor er instrumentale «King In Yellow», som med salmemusikalsk tonespråk og stikkende gitarsoli står fjellstøtt på egne bein, uavhengig av en større kontekst.

-Jeg hører hva du sier. Gitarsoloen ble forøvrig lagt av Motorpsychos Hans Magnus Ryan. «King In Yellow» er en mørk, sakral salme som representerer noe konstant og tilbakevendende i materialet; det er Satan i kirkerommet. En tidlig tapning forelå med kvinnelig sang under det første strekket, uten at jeg fikk det til å stemme. Sakte, men sikkert forsto jeg at «King In Yellow» måtte oppføres uten vokal.

-Kudos for en gitarsolo som kunne glidd rett inn på Barclay James Harvests «Once Again»-opus.

-Det som endte på plate er sågar førstetagningen, i kjent Ryan-stil. Han hadde naturligvis hørt musikken på forhånd.

-Gitt forutgående uttalelser tolker jeg det dithen at «Dispatch Of Species» markerer endepunktet for trilogiens første del?

-Riktig. Denne er identisk med intonasjonen, bare i kirkeorgelversjon, utført av Vegard Bjerkan i Lademoen kirke.

-Hvilken funksjon holder påfølgende «Curbing Lights»?

-Jeg kaller det ouverturen til del to.

«Dispatch Of Species» lander del én, før «Curbing Lights» restarter reisen. Sistnevnte er forresten inspirert av vignetten til TV2s «Storfilmen» fra 1990-tallet, som i mitt hodet er svært visuell, med eksplosjoner og raketter.

-Dernest følger ti minutter lange «I Am The Night», hvis versparti har mye til felles med Bent Sæthers tonedialektikk.

-Det er morsomt at du nevner Bent Sæther, for han skulle egentlig synge denne, men endte med å trekke seg fordi han ikke ble tilfreds med egen innsats. Dessuten mener han at min stemme kler låten bedre, noe jeg ikke er enig i. Jeg er ukomfortabel med toneleiet, og derfor ville jeg delegere vokaljobben. Det forløsende «To Become A Mystery»-partiet kan dog skilte med Ryan som korist under mine konkluderende brøl. Jeg liker å sette dramatiske punktum, særlig i kjølevann av ekstensive instrumentalstrekk, som for å si: «Nå mener jeg det virkelig!» I likhet med alt jeg skriver stilles tiden til rådighet for «I Am The Night».

-«Tables Turn» foreligger også i vokal duettform, hvor dine sanglinjer danner kontrasterende tilsvar til Charlotte Stavs eteriske pop-uttrykk.

-Låten er lett Tame Impala-influert, og Hans Magnus Ryan bidrar atter som korist. Jeg ramlet over en fallende komposisjonsteknikk som følge av en ny synthesizer-investering, hvor alt springer ut av åpningsfiguren.

-Med «Seeds» går du for en varm og

norwayrock.net

forsonlig avslutning.

-Oss i mellom hadde jeg besluttet å gi meg som musiker. Jeg følte meg helt tom og vurderte seriøst å kvitte meg med alt utstyr etter at skiva var ferdig, for det er ikke sunt å skape musikk på dette viset. Jeg ble veldig destruktiv og søkte å fremme et hyggelig adjø med «Seeds» fremfor å gå offentlig ut med min musikalske sorti. Ting ser lysere ut nå, men jeg har fortsatt ikke rørt et instrument siden vi holdt på i studio. Selv om man jobber med bekmørkt materiale må det være lystbetont. Jeg kan miste meg selv i prosessen, og ser i så måte likheter mellom egen person og skuespiller Joaquin Phoenix. Det er ikke sunt. Jeg er hundre prosent selvkritisk og føler på en diger sorg dersom jeg ikke lykkes med ambisjonene. Med tiden har jeg fått albumet litt på avstand og kan si meg fornøyd med resultatet, men jeg kan aldri jobbe på denne måten igjen. Neste plate skal være hundre prosent lystbetont, og jeg kan ikke strekke meg lengre enn jeg har godt av.

Det er slutt på å gå 24 timer uten mat og søvn; jeg må ta bedre vare på meg selv og sørge for positive studioopplevelser, som det ikke var mange av denne gang. Uten tilstedeværelse av en «voksen» person, som mater meg eller sier at «nå er det nok», så forsvinner jeg ned i kjellerdypet, ha ha ha. Jeg behøver en voksen til å passe på meg. Foran neste plate hanker jeg inn en fyr til å håndtere oppgaven.

Vedkommende må kjenne meg og grensene mine inngående, og han kan heller ikke bryte opp for ofte. Jeg har pleiet mer enn nok omgang med folk som egentlig ikke har tålmodighet til å bedrive musikk, og som bare vil hjem for å spise middag etter tre og en halv times øving.

Det går ikke; man må finne en middelvei.

-Det er fortsatt utelukket å bringe

Giantsky til scenen?

-Jo, men det er mindre utelukket enn tidligere. Vi får se. Jeg har ikke avskrevet tanken, vel vitende om at jeg sysler med scenemusikk.

-Rent musikalsk, evner du å se forskjeller mellom de to Giantsky-platene?

-Absolutt. «GS II» bærer preg av at jeg hadde det trasigere. Debuten er mindre frynsete og mer fokusert. Plate nummer to nærmer seg Soup-sounden, med raskere fremdrift, mer lo-fi og mer rock, mens 2021-skiva er teknologisk omstendelig og markerer en retur til det elektroniske. Foran «GS III» vil jeg samle meg og entre debutens univers igjen. Jeg føler dog at jeg har til gode å lage ei dårlig skive; såpass arrogant må jeg være.

-Dine tre siste arbeider, Soups «Visions» og de to Giantsky-utgivelsene, befinner seg på et helt annet nivå enn resten av Vikenkatalogen.

-Takk. Og jeg er ikke ferdig; her er mer kompositorisk krutt å fyre av. Jeg har lært mye siden «Visions» i forhold til produksjon, og lærdommen smitter over på det kompositoriske.

-«Out Of Swords» er en klar favoritt fra Giantsky-debuten.

-Den handler om å gå tom for ord, og beskriver det stadium i et samlivsbrudd hvor du ikke har mer å kontre med. Våpenarsenalet er tømt. Forøvrig er jeg enig med deg; «Out Of Swords» er trolig min favorittlåt av egne bedrifter. Jeg tok meg tid til å holde det lavmælt, uten å nedskalere spenning. Det er et rolig og ekstensivt stykke musikk, som aldri kjeder.

-«Giantsky II» slippes i et overmåte dårlig musikkår. Plata bør følgelig, teoretisk sett, bli lagt merke til.

-Det er ikke lett å være musikkartist i 2023, så jeg takker ydmykt for all positiv omtale.

NRM 3-2023

67

Klar med nytt album og Europaturné Når svenske Amaranthe er klare med ikke bare et rykende ferskt album, men også en ny Europaturné, griper vi muligheten til å få gitarist og låtskriver Olof Mörck i tale med begge hender.

TEKST: SHAMINI C. THEVARAJAH

- Det nye albumet «The Catalyst» kommer mer enn to år etter forrige album, «The Manifest», hvordan føles det å ha et nytt album på trappene?

- Det føles virkelig fantastisk. Det er akkurat tre år siden vi slapp «Manifest», så det har tatt litt mer tid enn tidligere, og det er jo fordi vi ikke fikk muligheten til å dra på turné på grunn av pandemien som pågikk da vi spilte inn «Manifest». Derfor var det utrolig kult at vi kunne dra på en naturligvis mye kortere turné, men til gjengjeld begynte vi å jobbe med «The Catalyst» endel tidligere enn vi pleier. Vanligvis har vi en lengre konseptfase før vi begynner å skrive på et album, hvor vi henter inn nye innfallsvinkler, konsepter, idéer osv. Istedenfor å jobbe med det i to, tre måneder som vi pleier, brukte vi et år før vi begynte å skrive musikk for alvor. Dermed ble resultatet et mye mer variert og innovativt album, synes 68 NRM 3-2023

iallfall jeg personlig. Vi har endel nye orkestrale elementer, nye digitale sounds, og et kanskje mer gjennomtenkt og variert album enn vi har lagd tidligere, så det er veldig gøy.

- Dette nye albumet høres noe annerledes ut enn det vi er vant til å høre fra Amaranthe, kan du si litt om prosessen bak?

- Som sagt hadde vi en mye lengre konseptfase, men da jeg og Elize begynte å skrive musikk sammen, så var det svært spontant og dynamisk.

Vi skrev veldig mye musikk på veldig kort tid, med tanke på at vi var på turné og det ble en pandemi i mellomtiden. I dette tilfellet gikk det tre år mellom sjansene vi fikk til å skrive musikk. Så å da få muligheten til å sette seg ned og skrive musikk på heltid var en veldig luksuriøs følelse.

Elize hadde bokstavelig talt en million idéer og på samme måte spilte jeg inn mengder av separate gitarriff, introen, arrangementer, bare for å illustrere hvilken retning man ville gå. Og da jeg og Elize satte oss ned og skulle skrive låter, så var vi ganske entusiastiske selv. Og det er jo det norwayrock.net

det handler når man skriver musikk, at man gjør mye av det for sin egen del, for å uttrykke seg selv kunstnerisk. Og hvis andre, som du selv sier, setter pris på det i tillegg, så er det jo fantastisk.

Fra vårt perspektiv syns vi – som artister gjerne gjør – at det siste albumet er det beste, men vi har nok aldri vært så entusiastiske og såpass kreative som vi har vært denne gangen, så forhåpentligvis høres og reflekteres det også i musikken.

- Nå har dere allerede sluppet tre singler fra albumet, blant annet «Insatiable», og jeg har sett deg nevne akkurat denne sangen i intervjuer tidligere. Har du et spesielt forhold til denne låten?

- Ja, absolutt. Jeg tror ganske tidlig at dette var en av favorittlåtene på albumet. Det er en veldig klassisk Amaranthe låt med fantastisk refreng og utrolige vokalprestasjoner. Spesielt da den ble spilt inn på ordentlig. Da alle hadde lagt på sitt sound og den ble mikset, så ble den løftet til noe nytt og fantastisk. Den opprinnelige tanken var at vi skulle spille den live på USAturnéen, men vi valgte å vente litt før vi spilte den live. Så faktum var at vi spilte den live bare for noen dager siden, i Jyväskylä i Finland, og det var enda kulere og bedre enn vi hadde håpet på.

- Hvordan ble den mottatt?

- Fantastisk! Nils annonserte på forhånd at det var livepremiere og det pleier å gjøre folk litt ekstra glade.

- Du sier at «Insatiable» er én av favorittlåtene dine på «The Catalyst», hvilke andre låter vil du dra frem som dine favoritter?

- Det kommer litt an på, men jeg vil nok si delvis tittelsporet, «The Catalyst». Det er litt som en komprimert variant av hele albumet. Det er også en svært variert låt. Den bytter stemning på en veldig effektfull måte med vers som er ganske mørke og så går over i et melankolsk forrefreng før det som om at solen kommer frem i refrenget. Den har en herlig dynamikk. Jeg vil også nevne «Re Vision» som en annen favoritt.

Den er ganske annerledes med et annerledes hovedriff og den repeterende robotstemmen.

Refrenget er også sterkt. Det er noen av favorittene, men det varierer litt.

- Har dere hentet inspirasjon fra andre band eller andre spesielle sounds på det nye albumet?

- Jeg prøver å høre på så mye ny musikk som mulig fordi jeg liker å høre på musikk, og det kan være alt fra metal til klassisk, altså moderne klassisk musikk, og til og med popmusikk som spilles på radioen. Mer enn at man sikter seg inn på et spesielt band og tenker at dette er inspirerende, så pleier det å bli en kombinasjon av alt man har hørt. Mange artister sier at de misliker å høre på musikk fordi de jobber med musikk, men for min del er det helt motsatt. Når jeg ikke jobber med musikk, så er det deilig å la seg påvirke av andre artister. Det blir som at man legger på lag av andre artisters innflytelse og tolkning av musikk. norwayrock.net

- Nå har det som sagt gått tre år siden forrige album, og siden den gang har Henrik forlatt Amaranthe. Nå har dere fått en ny growler i Mikael og «The Catalyst» blir det første albumet med ham. Kan du fortelle litt om Mikael og den nye dynamikken i bandet?

- Det som er interessant med Mikael er at vi dro på turné med dem allerede i 2014, med hans andre band Engel, så vi kjenner hverandre godt fra før. For fem eller seks år siden ble han pappa og tok en pause fra musikkindustrien, så da vi begynte å tenke på nye growlere tenkte vi ikke på Mikael før han dukket opp igjen på sosiale media. Det var perfekt timing, bare noen måneder før vi skulle begynne innspillingen av det nye albumet og vi hadde ingen fast growler enda. Vi kontaktet ham og spurte om han var interessert, og han var superentusiastisk!

Mikael kommer fra en lignende bakgrunn som Henrik, de har lignende påvirkninger og kjente hverandre fra før, så de har en ganske lignende generell stil selv om de har ulike personligheter.

Han er svensk, fra samme område, og selv om han bare har vært med i bandet i fem måneder som turnerende medlem føles det som han har vært med mye lengre. Så dynamikken er ganske naturlig siden vi har kjent hverandre såpass lenge.

- Dere starter 2024 med å turnere i Europa sammen med Dragonforce, hvordan har det vært å turnere igjen etter pandemien? Ting har jo forandret seg på verdensbasis.

- Det er annerledes å turnere etter pandemien. Jeg vil ikke si at man tok det for gitt tidligere, for det er alltid utrolig gøy å stå på scenen og få spille musikken sin for folk som kommer for å høre på, som er fantastisk. Det er jo på en måte en jobb og det ble veldig mange turnéer mellom 2011 og frem til 2020, da man ikke kunne turnere lenger. Så man tar det nok mindre for gitt og mer takknemlig for muligheten til å stå på scenen. Vi gjorde jo vår første turné for ett år siden, sammen med Beyond the Black, og det var en utrolig følelse å reise rundt i Europa med turnébuss og spille hver eneste dag. Vi fullførte nettopp vår første USA-turné på seks år, og det var fantastisk å være tilbake i USA etter så lang tid. Turnéen i februar 2024 blir annerledes med tanke på at det er et nytt album. Det blir en helt annen entusiasme og vi har planer om å lage det største liveshowet noensinne, og har fremfor alt et knippe nye låter å spille, så vi er kjempegira på å dra på turné.

- Jeg tolker det som at dere har savnet turnélivet?

- Ja, absolutt, definitivt. Det var bra for oss, på det rent personlige planet, å få en slags påtvunget pause hvor vi kunne samle oss litt, ta det litt med ro og tenke nytt om hvordan vi turnerer, hvilke kreative endringer vi kan gjøre med liveshowet osv. Det var bra for bandet å få denne pausen, selv om omstendighetene naturligvis var fæle.

- Jeg vil gå litt tilbake til det nye albumet, for den siste sangen er en cover av en

”Vi har nok aldri vært så entusiastiske og såpass kreative som vi har vært denne gangen, så forhåpentligvis høres og reflekteres det også i musikken.” gammel Roxette-låt. Hvorfor Roxette, og hvorfor «Fading Like A Flower»?

- Det er gøy at du kjenner sangen, for når jeg snakket med folk i USA eller nå nylig Frankrike, så aner de ikke hvem Roxette er. De fleste vil nok kjenne igjen «It Must Have Been Love» om de hører den, med tanke på at den fremdeles spilles på radio, men vi som har vokst opp i Skandinavia har jo vokst opp med denne musikken. For min del, når jeg var seks, sju, åtte, ni år gammel, så var Roxette LP-skiver noe jeg fikk av foreldrene mine til bursdag og jul. Og en låt som tidlig stakk seg ut, var jo nettopp «Fading Like A Flower» – generelt sett en fantastisk konstruert låt, og så har den denne dynamikken og kontrasten som vi i Amaranthe liker å jobbe med. I «Fading Like A Flower» så har du et litt mørkere vers, og så har du et gladere og raskere refreng, så vi pratet om å spille inn noen coverlåter under pandemien, dette var en idé til et prosjekt som vi hadde, og da hadde vi først og fremst mange poplåter vi hadde tenkt å spille inn. En av de første tankene vi hadde var jo Roxette, og spesifikt «Fading Like A Flower». Vi har mye fantastisk popmusikk, ikke minst fra Sverige, som påvirker låtskrivingen vår og tilnærmingen vi har, så det er gøy å gjøre en tribute til det også.

- Har du noe annet spennende du kan dele om det nye albumet eller turnéen?

- Vi har jo sluppet tre singler, og vi har noen singler til på vei. Det kommer minst én singel til før albumet slippes, trolig en singel når albumet er ute og kanskje en video. Jeg kan ikke si hvilken det er, men akkurat nå jobber vi med en video som er den mest ambisiøse videoen hittil og den kommer innen en måneds tid.

Som jeg har hintet om allerede, så er tanken å bygge opp et mye mer visuelt og interessant liveshow. Tidligere har vi hatt en scene, lys, og bandmedlemmene på scenen, men med det konseptet vi har, litt futuristisk og litt sci-fi, så føler vi at vi kan bygge videre på det temaet sånn at man kan føle at man er en del av det rommet, at det er det konseptet live. Så, den som leser dette burde ta seg en tur på en av våre konserter på neste Europaturné, for det kommer til å bli noe helt fantastisk, tror jeg.

- Jeg gleder meg iallfall veldig til konserten på Sentrum Scene i Oslo.

- Det gjør jeg også. Det er alltid fantastisk å komme tilbake til Oslo. Sentrum Scene var jo en av de første scenene som vi spilte på, som oppvarming for Kamelot. Det var vår fjerde eller femte konsert noensinne faktisk, så vi har veldig gode minner fra den scenen. Det er en kul scene å spille på.

NRM 3-2023 69

The Hard, Cold Fire 70 NRM 3-2023

norwayrock.net

e of the Northerner norwayrock.net

NRM 3-2023

71

Northern Irish rockers Therapy? released their sixteenth studio album, “Hard, Cold Fire” in 2023. We spoke to guitarist-vocalist Andy Cairns at the start of their UK tour about the new record, collaborations with James Dean Bradfield (Manic Street Preachers) and Ricky Warwick (The Almighty, Thin Lizzy), being special guests of Metallica at Donnington Park and Mayham quoting Alan Partridge.

TEXT: ANNE-MARIE FORKER PHOTOGRAPHY: TOM HOAD

Hi Andy! You were in Norway in August, at a festival in Horten called Kanalrock – how was it?

It was brilliant. We haven’t been to Norway a great deal. We used to go a lot in the ‘90s but we haven’t been a lot in recent years. We were aware of what Kanalrock was because it’s quite famous now and it’s getting in these brilliant bands. And we were told it’s quite a small festival, everyone’s really friendly, you’ll enjoy it, and it’s a lovely location. All those things were exactly true. Gorgeous, gorgeous part of the world and everyone was helpful.

Any chances that you’re coming back next Summer for a festival or two?

Well, if we get asked, we’ll come to Norway, maybe even for club shows next year. We’re always up for it. Thing is, with Norway, like with anywhere else, Therapy?’s toured all over the world, and we were more popular in some places than in others, and in some places like Norway our popularity maybe waned in the 2000s, so will they ask us back, because people aren’t interested? But we got quite a lot of radio plays in Norway of our album on rock radio, compared to recent years, if that’s made anyone sit up and take notice then we’ll come over.

What inspired the title of the new album, “Hard Cold Fire”? It’s such a rock’n’roll title.

It is, but it isn’t rock’n’roll at all, actually. It’s by the Ulster poet Louis MacNiece.

He’s amazing.

He talks about what it was like being from Northern Ireland, and he has a good quote about the resilience of the people from the North of the country. There’s basalt that’s prevalent in the rocks of Northern Ireland, and in the quote he says “the hard, cold fire of the Northerner”.

Ah, I love it.

I might have it in my phone, the very quote. But that’s where we got it from. He said: “The hard, cold fire of the Northerner, frozen into his blood from the fire in his basalt glares from behind the mica of the eyes.” So, he talks about the landscape of Northern Ireland and implies that it’s very similar. So, yeah, “hard cold fire” sounds very rock but it’s not, it’s from the Carrickfergus Ulster poet Louis MacNeice.

I remember seeing a clip on YouTube - two-minute footage of a homeless man in Dublin reciting the “Dublin” poem by MacNeice. He is talking about Dublin’s “seedy elegance” – just such a fantastic way with words. So, you’re a big fan of Louis MacNeice?

Sort of, but I kind of come more from the Beckett school of things, when it comes to Irish writers. There’s Mark Rylance reading one of his poems in London, on YouTube, and it’s outstanding. And it was on a deep dive one night, whenever Stewart Bailey told me I should listen to him, and went on and looked for his work and got some stuff from a local bookshop in Cambridge where I live, and then I discovered this amazing thing on YouTube with Mark Rylance just reading some of his work, which is gorgeous. The “hard cold fire” thing I just discovered by accident, a happy accident. And we had it as a name for quite a few years now, and I came into rehearsal one day and said I had an idea for a song and an album title and explained it to Michael, and we’d kind of forgotten about it, and then we were doing this album before we even started writing it, I found a box of all my lyrics, and I brought it up again, and we had it up on the wall of the studio even before we started writing the music, and 72 NRM 3-2023

maybe it subliminally guided us a bit.

That’s interesting that you had the title before you wrote the music.

Yeah, that’s very unusual for us!

So that’s not something you’ve done before?

Well, maybe a couple of times, but normally what we do is – I’ll either have a lot of words with no titles and the titles are usually the last thing to come, that’s why with quite a few Therapy? songs the titles don’t have any relevance to the song lyrics. Our most famous song is called “Screamager” and there’s no mention of a screamager anywhere in the song.

Speaking of titles, one which stood out to me was “They Shoot the Terrible Master”, which despite the dark title and the dark lyrics, is uplifting. Was it your intention to create an album which had uplifting music?

Well, it was in the end, because we’d started writing in COVID and we had something like twenty-six pieces of music and we were developing them all, and we said from the start “we don’t want to write a COVID album, we don’t want to write an album about plague years or anything like that” and in fact our mantra was “People have been through enough” so we needed to concentrate on the uplifting and positive. So, the subject matter of “They Shoot the Terrible Master” comes from David Foster Wallace, the writer, and he gave a speech at the university called “The weight of water” and he talks about the prevalence of young suicide among men. Now, at this point in time in Belfast, the suicide rate among young men was right through the roof, and he said “you know, they say the mind is a terrible master” and it’s unsurprising then that the most common form of suicide among young men is death by firearm to the head – they shoot the terrible master. That’s where that came from. So, then we thought, we want to try to stay positive, and have it as a kind of warning, from what we have found out from our own experiences of depression, and that way, we thought, whenever we get that song finished, we thought “we can do this, we can deliver our message but upbeat and with energy.” We’ve some songs which are very slow and dirgy – and strangely beautiful – which we didn’t think were relevant for a post-COVID record by Therapy?.

Because I’m from Belfast, I know that’s still an issue there among young men. My mum’s next door neighbour, her son was only about twenty years old and he did that recently. It’s still an issue there.

That’s awful. I think there’s a lot of things you have in growing up, through Northern Ireland, that a lot of people from the North don’t like to talk about what went on in the country, and it’s almost like this unsaid thing, and I’m sure it reverberates through the younger generations that weren’t around when there was any full-on sectarian violence and murders. I’m sure that that reverberates through a whole generation that has had to deal with whispers through cracked walls and murmurings of what went on in the past. Because parents don’t want to put children through that kind of thing but they will overhear things. And there’s another thing you experience if you’re from Northern Ireland, I always find – and there’s another song on the album called “Mongrel” – that regardless of what your politics are, you’re always meant to feel slightly “othered” if you’re from the North of Ireland, I find.

Yeah, I find that too, absolutely.

It’s like you’re not one thing or the other. My generation, especially – Michael that’s in the band and I, we grew up thinking “well, we don’t care about sectarianism, we don’t care about religion or politics. We come norwayrock.net

from the North, but then you go somewhere else and there’s a barrage of “Have you ever seen anyone blown up? Are you protestant or catholic?” and all this. And that was something we had to face. There’s a line that I’ve got in “A Flag to Hide Behind” – if you go to watch Wales play rugby, they’re all very proud of it, but for us it’s kind of hard, because then you’re nailing your colours to one mast, and that’s stressful for a young protestant growing up, especially if you don’t want anything to do with it.

Yeah, I know exactly what you mean.

“Mongrel” makes perfect sense to me.

Another track which stood out is “Days Collapse”, the last track. I heard, with the guitar bits of early The Cure, there, and I wondered if they were an influence on you.

Ah, well spotted! Completely! It was the first, I think, the “Seventeen Seconds”-era Cure.

And I love The Cure, I still do. Whenever I was a punk-rock kid, there’s only so many revved-up Chuck Berry riffs you can listen to, and I went into Joy Division and stuff like that. The Cure were the one that, up until the “Pornography” album, they were my band, and I think a lot of that stuff is stuck in there. And the bassline that Michael plays, it’s completely “Cure”. Stuff like that, “Seventeen Seconds” and “Faith” and “Pornography”, that’s the three for me that meant the most to me. “Disintegration” is great as well. I’ve always loved The Cure.

Ah, that’s a great album. Have you managed to see them live, recently?

Oh, loads of times, though not in the last few years.

They do these three hours shows…

I know, they’re like Pink Floyd now, it’s brilliant. I was talking to a friend recently who had been to see them a while ago, who said the three-and-a-half hours was just mesmerising, it was amazing.

Yeah, it was. I wanted to ask a little question about your gear – what guitars did you use for this album?

Well, it was very Spartan. I’ve always used Gibson SGs since 1993, and I’ve got something ridiculous like twelve different SGs, but I like this cheap model they made in 1997-98 called the SGX. It was meant to be affordable, entry level, one pickup, and it’s got twenty-four frets, so it’s got an extra-long neck on it, which I like.

And it’s got a T-500 ceramic pickup which gives it an extra punky vibe. So I’ve got three of them, I managed to get them on eBay, and that’s what I mostly use. Chris Sheldon, the producer – I’ve got a lot of guitars, I’ve got a telecaster and all that, and I brought them along – and Chris went “Hmmm….. just go with the SGX again, that’s what you use most of”. I think there are a couple of bits where I use a telecaster where we needed a brighter sound. So, a Marshall 800 with an SGX. And then various effects pedals.

Interesting. So is it the having one pickup that gives it the extra punky sound or is it the longer neck?

I think it’s a bit of both. The pickup is norwayrock.net

savage. A lot of SGs, famously – and it’s what so brilliant about them – don’t sound distorted, they sound amplified, like AC/DC is a good example. It sounds like a very amplified guitar rather than distorted or overdriven. But the SGX has a very chunky, punky sound to it. It’s one of these things. Whenever I moved first to England in 2001, and I wanted a new guitar, and the only music shop I would use was called “Peach Music” which was forty-five minutes down the road. And I wanted an SG but they had one in rust, it looks like this awful brown colour. I played it in the shop, it was £600 and I asked the guy if they had it in any other colours and he said no, they’re mostly green and brown, it’s a weird thing. So I said I’ll take it, and I knew it wasn’t the kind of guitar I wouldn’t use on stage but it sounds amazing, and ever since I got it it’s been on all the Therapy? albums since 2002.

But you don’t use it on stage?

No, because I’ve got a tech that used to work for us, he’s brilliant at sourcing guitars – he’s found me two black ones on eBay, and they sound exactly the same. But the other one I just use in the studio. It’s a superstitious thing, I think, because it’s always sounded so good.

You mentioned Chris Sheldon. He also produced “Troublegum” back in ’94. Why did you choose him again and is anything different now in how you work together?

Whenever we first signed to Marshall Records, which would be since 2017, we were chatting to our A&R guy, Steve Tanner, and whenever we were signed to Universal, he used to work there, and then he went on and did other things, he’s working for Marshall Records now, and we were talking about producers, and he said “What about Chris Sheldon?” and we said “yeah”, and we would see Chris occasionally but we’re not sure if he works any more. Chris was a family man and he was very happy just mixing people’s records, and he likes to spend time with his family, and the idea of going away for two weeks to a month, sometimes longer, with a band, and living with them 24/7 wasn’t something that appealed to him. Which I can understand. Then we said – why don’t we get someone else to produce it and get Chris to engineer it? We got in touch with Chris and he said “yeah, that sounds great.” And then we got a call and he said “I’ve had a thought, you know, I’m very fond of you boys, it might be good fun to do this, so why don’t you just let me produce it too?” “Oh, okay!”. So, the first one we did up

in Newcastle-upon-Tyne and we were there for three-and-a-half weeks. We rented this house out and the four of us lived in this house, and it was brilliant. And then at the end of it, we said, before the record was released, let’s do it again on the next record and Chris said “That’s a brilliant idea.” So whenever we went to make the current record, we just called Chris up and it was great.

Brilliant. Do you think you’ll work with him going forward?

As long as he wants to work with Therapy? we’ll always work with him. He’s brilliant, he’s one of these people, you can not see him for two or three years, and then when you do see him, you’re at exactly the same spot that you left off if that makes sense. Some people have friends like that, where you just jump in where you were when you last saw them. That’s good, and that’s something that, having been around for about thirty years, there’s only three or four people in the business that I’ve got that relationship with, and Chris is one of them.

Yeah, they are the precious ones. And you’ve now amassed a huge amount of material, sixteen studio albums. How hard is it, when you’re putting a set list together, to choose tracks when you have that much material?

It’s hard, because we will always leave something out that someone will get heartbroken about. The worst thing is social media, so the three of us between us take turns to do Twitter or X, Facebook and Instagram, we all take turns doing it, and the number of times I’m heading down, say, to Brighton and someone will say “Oh, I can’t wait to see you, I’m coming down tonight, it’s been a few years, I hope you play…” and it will be some song that’s not in the set. We decided a while ago that we have to make a harsh decision that we couldn’t just start doing that because when people find out you’re doing requests, you’re

NRM 3-2023

73

”We were at A&M Records – and they said ’Lars Ulrich wants to meet you’” getting into wedding band territory. What we try and do is, whenever a new album comes out, we play the entire album. Now, “Hard Cold Fire” is thirty-one minutes long, we normally play for an hour-and-a-half at the very least, so we’ve another hour to fill. So, what we’ve tried to do is to pick songs which are thematically or melodically similar and that will set well with those songs. And to be honest there’s a couple of songs we wouldn’t get out of the venue alive if we didn’t play them, some of the biggest, well-known songs have to get played. So, with things like “Screamager”, “Nowhere”, and “Die Laughing”, they always have to go in the set because people always want to hear those. But, yeah, they get the whole album and we’ve got the very first song we ever wrote called “Bloody Blue” which we recorded for a demo tape in 1989. It’s back in the set! It’s not like anything off “Troublegum”. We’ve got a song off “SemiDetached” because it was re-released recently on vinyl. And then we’ve got a couple of tracks off “Nurse”. We’ve got a song from 1993 which was a B-side from “Screamager”, because that’s thirty years ago this year, we thought we’d put in something like that.

Nice touch.

It’s good for us. It’s challenging. We will change it a bit as we go along. Little things happen, like somebody will suggest a song and we’ll try it at soundcheck and it might end up in the set.

Are you playing much from the new album?

We’re playing all the album! We don’t play it all in one go. Ever since 2009 when we’ve released an album, we’ve played all the tracks off it. The only time we did that in the past was “Troublegum” because it was such a popular album. So, the show would be all the songs off “Troublegum” and other songs people knew, and then we stopped doing that, and then with the “Crooked Timber” album in 2009 we brought it back. And it took our hard-core fanbase a while to get their head around it.

Now, the hard-core fans know when they come and see us, they get to hear the whole new album. But we don’t play it all in one go, we put it between other songs that they know. So, as I mentioned earlier, it will sit well with other tracks.

74 NRM 3-2023

To come out with an album of this quality and sounding so fresh, after thirty years together – what keeps you motivated?

Well, wanting to do it. It’s simple. We’ve said this quite a lot over the years. Myself and Michael, a few years ago, we were walking into a concert hall about ’93, ’94. We were excited about the gig and we were going “this is brilliant, this is”. Because by that time we’d been around about five years. People always seemed to think that “Troublegum” happened overnight, but we’d been on the road since 1989, so that was five years. So we said “Let’s make a promise, that if we ever get out of this bus and one of us turns to the others and says I don’t really fancy this tonight, then that’s it, we leave it, knock it on the head.” And then when Neil joined in 2002, we told him this and he said “I totally agree”. And the thing is, it’s not difficult. I know quite a lot of musicians who actually hate being musicians. Honestly, it sounds bizarre, and it sounds counterintuitive, but I know a lot of musicians who when they have to go on tour, dread it – they don’t like playing live, they’d rather be back home in the studio. Or I know a lot of musicians who love playing live but don’t like writing songs. And I think we’ve hit that nice sweet spot where we enjoy doing what we do. And also, now that we’re a lot older, as Harold Pinter says, the older you get, one of the beauties of it is that grudges go and bad feelings towards things go, and I think with us, we almost enjoy doing it more than we did when we were semi-famous.

Right?

Yeah, yeah. It’s a lot more fun now, because we all get on, because we don’t put ourselves under pressure.

Even the touring and all that?

I love the touring. We don’t do the tour bus thing anymore, because being older we like to get a bed to sleep in. We all have our own hotel rooms. As my wife said, she did it once, I think she travelled from London to Manchester, just after we got married, and she turned round to me after – because beforehand I think she thought it was glamourous – so just after we got married I said “well, come with us” and she said “Never again!”

I wanted to ask you about a couple of collaborations you’ve done. One of them was the song you wrote with Ricky Warwick.

You wrote “Celebrating Sinking” together.

I’m guessing it’s about Northern Ireland or Belfast, but I wanted to ask you, as the writer, what was the inspiration behind that song?

Well, Ricky called me up, because he said he wanted to do some writing with me. Ricky and me have been mates for a long time. It was Chris Sheldon who introduced us. I always knew he was a lad from the North of Ireland, but I’d never met him and then when we played Brixton Academy on the “Troublegum” tour, Chris Sheldon, who was just about to do

the Almighty album, brought the entire band backstage to say hello, and that was the first time I had met Ricky, I got his number and we stayed in touch. And then a couple of years later, he moved to Dublin where I was living – that was before I was married and he had just got divorced from Vanessa – and the two of us just hung out all the time and got to know each other. So he rang up, says “I’m writing an album and I’ve got this idea, and I was chatting to some friends about Northern Ireland and the attitude and the psyche.” And we thought – Hurricane Higgins, George Best, there’s a sort of anarchic self-destruction. And the most famous thing, culturally, about Belfast is the Titanic that was built and we celebrate the ship that sank. So we were talking about, why are our heroes people who manage to self-sabotage their futures? So, I came up with the term “Celebrating sinking” and had written the chorus and Ricky really loved that, and he wrote the rest of it. We did it over the phone, you know. It was literally “look, what ideas have you got?” and I’d record a bit on an acoustic guitar on an iPhone and send him it, and then he’s saying “and what if I add this?” and he sent it back, and then he recorded it.

Another collaboration, though it was a performance and not writing together, was with James Dean Bradfield of the Manic Street Preachers on your greatest hits in 2020, “Die Laughing”. How did that come about?

I’ve always liked the Manic Street Preachers. Famously, whenever Therapy? was just starting out, Nicky Wire had been quite uncomplimentary about the band, saying we were ugly and all this kind of stuff. And I said “Ah, it’s a pity he said that because I actually love the Manic Street Preachers – I think ‘Generation Terrorist’ is any amazing pop-rock record.” About a month after I had said that, we played in London and James was backstage, he knew somebody from our record company and I got chatting to him. So every time I was in London and he was in London, we’d hang out. We’ve got quite a lot in common. And then I think what really sealed it was in 1994, “The Holy Bible” was out, “Troublegum” was out, and we were popular in Europe and we took the Manics to open for us in France on a three-week French tour. So, we got to hang out with James every night, and I’ve always been friends with him, even after he became massive. He came down – I did a solo show in Cardiff a few years ago, and me and him went for coffee, and I said “do you want to come down the gig tonight?” and “Die Laughing”, he loves the song, and he said “yeah, I’ll come down and do it”. And then when we did the album, I just gave him a shout and said – would you be interested in doing this. It was kind of paying him back as well because he’s been so complimentary about Therapy? over the years, and I think in “The Holy Bible” reissue, he asked

norwayrock.net

me to do something for the sleeve notes. So, I know James very well and it’s a bit like the Ricky thing as well, we’ve got an awful lot in common.

He’s not unlike Ricky as a person when you get to know him. He’s very down to earth, there’s no airs and graces about him, and he’s just a really incredibly talented musician.

Back in the ‘90s you were special guests of Metallica at Donnington Park. What are your memories of that day and how did it come about?

Well, that was quite a bizarre thing, it was one of those things where when you tell it to people, it still doesn’t seem like it happened. We got a call from A&M – we were at A&M Records – and they said “Lars Ulrich wants to meet you” and we were all Metallica fans, we said “What’s this about, then?” “Well, this is going to sound a bit bizarre, but the only album he knows is ‘Troublegum’ and he really likes it – he would like to put you on Castle Donnington but he’s never met you guys and he wants to see what you’re like.” And we thought it was a wind-up from the record company guy. “So, tell you what, Slash is playing a show at the Elysee, Montmartre in Paris, and we’ve arranged to fly you and Michael over to Paris, to meet Lars backstage at the Slash gig, have a beer with him. If he likes you guys, you’ll likely be on the bill.” I kid you not. So, Michael and I got flown off, and we were paraphrasing Alan Partridge on the way over – an audience with Lars Ulrich! And it was exactly what they said on the tin, we went upstairs, backstage, he had a room to himself at the Elysee, he asked for a beer, we went and got the beer, we had a beer together, and then “Lovely meeting you guys” and that was it. We watched the Slash show, went out in Paris after that, and then we flew home, and two days later we got the call from A&M records that we’d got the gig, Lars liked you. And on top of that, I think two nights before that gig, they did a meetand-greet at a club called Heaven in London.

Oh yeah, I’ve been there.

Well, we got invited to that! And then we did the show with them, and they were lovely, and afterwards they had an aftershow at Cinderella’s Rock Pub in Birmingham, which we also got invited to. So, we had a full-on week of Metallica. Which is good, because, funnily enough in the band, I was always the punk guy, I really don’t know that much about metal, but all my mates when I was growing up were really into metal, so they would like The Damned and UK Subs and stuff like that and Stiff Little Fingers and I would like stuff like early Iron Maiden and Motörhead and stuff like that, stuff that was a bit aggressive. Then I kind of lost interest in that kind of thing, and I think it was the fact that I saw one of them wearing a Misfits shirt – and somebody said to me “I think you’ll like them ‘cause they’re really fast” and I think the first track I heard was “Ride the Lightning”, because I hadn’t got into them through “Kill ‘Em All” and I thought “Oh my god, this is amazing, it’s like GBH or Discharge. I think my favourite record is “Master of Puppets” or “Ride the Lightning” but to actually meet them was nice. I can’t say a bad word about any of them, they were all brilliant and all really accommodating.

The band that are supporting you tonight, Bokassa from Norway, I saw them in Sweden and they were supporting Metallica as well.

Do you approve personally the support bands for your tour or is that done elsewhere?

Well, we already knew Bokassa, not as people, but the music. When we played Wacken, our agent in Germany is also Bokassa’s agent, and funnily enough we were playing Wacken in Germany and they had two stages near to each other. We were going on in, I think, thirty minutes time, and we were mooching about our stage and I went “that band over there’s really good” and he said “it’s also one of my bands – that’s Bokassa and they’re really good.” Then I was looking at something online and we really liked them. What’s hard is, when you’re getting the band to share the stage with you, there’s always a promoter, someone from the record company saying “can you take this band out, we’ve just signed them and we need to get them in front of a few people” or the agent will go “can you take these people out?”. Because we liked them – they were the first name that was mentioned to us, about the UK tour and the European tour – we just said yeah, we’ve got the same agent and it’ll be great to the

norwayrock.net

have them, and I do think our fans will like them too, because they’ve got enough melody and riffs and they’ve got that good sense of humour as well, which they will enjoy.

My final question is about the thirtieth anniversary of “Troublegum” next year. Are you planning anything?

Yeah! There’s like twenty-six gigs provisionally booked across Europe for next year. That’s so far. We’re also going to Australia for two weeks, we’re doing two weeks of “Troublegum” in Australia. I think for the first half of the year, we’re still doing “Hard Cold Fire”, we’re going to Serbia, Turkey, Greece and some places in Belgium we haven’t played yet, and then the summer festival season will start, but I think from about August until the end of the year, it’s going to be all “Troublegum”. It hasn’t been announced yet but I can safely say it is definitely going to happen. So far we have twenty-six, twenty-eight European gigs booked and we’ll be adding more, so it will happen. Can’t tell you about Norway yet, I don’t know yet. It would be nice to Bergen, Stavanger, Oslo, it would be great.

Yeah, that would be wonderful. Have you ever done Sweden Rock Festival?

We have, yeah! We enjoyed it actually. We did it a few years ago.

Michael was really excited, Michael loves black metal and Mayhem were on the bill.

Ah, they’re huge in Norway.

He was talking to them, and I like them as well. Mike was excited and he came back afterwards, and he said “they’re really friendly, but I didn’t realise they’re all really into British comedy like The League of Gentlemen and stuff like that”. Mike had taken some old records to get them signed and they were signing them and quoting Alan Partridge and League of Gentlemen. And he thought it might have been quite intense!

Black metal gods are quoting Alan Partridge? That’s hilarious.

Thanks very much, Andy. I’ll see you down the road, have an amazing night.

Lovely to talk to you – bye!

NRM 3-2023

75

svenske death metal veteraner Dismember har varit ute och spelat live i Europa denna sommar och detta måste ses som en hyllning till de 35 åren som gått sedan de bildades i Stockholm 1988. De är även aktuella med att ha släppt en exklusiv vinylbox som heter ”Historia Mortis” som är limiterad i 1000 ex. Den summerar åtte fullängdare, samt demos + lite rariteter utöver en 36 sidor kul bok med bilder från karriären. Dismember har tillsammans växt fram tillsammande under 80-talet med andra band som Entombed och Unleashed och Grave. I Amerika växte en undergroundscen fram med band som Morbid Angel och Cannibal Corpse. Men nu är det dags att ta ett snack med Dismember och summera karriären efter 35 år som band. Svenska band som Entombed, Grave och Dismember förtjänar verkligen och tar sina egna platser i musikhistoriens kapitel vad gäller Death Metal. Här följer en intervju med Matti Kärki sång, David Blomqvist, gitarr och Fred Estby på trummor.

TEXT: JOHAN PERSSON BANDPIC: NATHANIEL SHANNON

Nöjesfabriken har hela fem scener och är en perfekt lokal för metal utöver mat och dryck. Det som slår en är att det är gott om plats för merch och scenen är intim och det ger perfekta förutsättningar för bandet att komma nära sin publik och många köer borgar för snabb service. Publiken kommer garanterat att älska både lokalen och musiken! Det är detaljerna som ger helheten till en perfekt upplevelse. Visst sommarens festivaler är såklart kul med bredden av olika band men jag framhåller gärna att klubbarna ger mer äkta känsla och intimitet. Matti säger att han aldrig spelat i Karlstad tidigare och ja de har spelat över hela världen och idag just fredag den 13 oktober är det dags att för Dismember att sätta Stockholm Death Metal på kartan i Värmlands huvudstad. No Sleep Til Karlstad! Nu kör vi raka rör och inga krusiduller för här handlar det om rå dödsmetall där man även kan uppfatta influenser från Heavy Metal med gitarrharmonier som för tankarna till både Judas Priest och Iron Maidens bästa 80-tal! Dismember är både kraftfulla, brutala och fångar upp sin egna unika ljudbild och jag ser under soundchecken att bandet inte är aktuella med några som helst kompromisser här heller. Skönt de för det är full fart framåt och Dismember lämnar inte något till slumpen. Fansen förtjänar riktigt 76 NRM 3-2023

bra ljud. Det är rakt på, professionellt ut i fingerspetsarna och de är ute efter att ge publiken en upplevelse att minnas länge. Det är såvitt Matti minns första spelningen i Karlstad och lokalen heter Nöjesfabriken som är något så trivsamt som restaurang, konferens och bowling. Det finns även goda tapas som en bakficka att besöka innan spelningen. Mycket trevligt. Soundchecken blir en summering på få till rätt ljud på trummorna och Fred får till ljudet efter ett tag och sedan dags för bas och gitarrerna. Matti själv går runt och lyssnar och tar del av att sätta en bra ljudbild på medhör på scen och nere vid soundboard längre ner från scenen.

Historik – demos och dödsscenen från 1988 och framåt. Hur började allt och vad var inspirationen? Demos – någon som har något minne och ep:n ”Carnage”.

David: - Vi, jag och Fred vi träffades av en slump mer eller mindre i april 1988 två långhåriga ungdomar intill en skateramp. Vi var väl inte riktigt där för att skata och det var lite ovanligt då bara att man hade långt hår. Vi gillade samma band och jaha spelar du trummor jaha och jag lirar gitarr. Det var så det började och Dismember grundades. Sedan är det otroligt att vi står här idag. 35 år senare.

Hur ser ni idag tillbaka på Stockholm Death Metal jämfört med The Gothenborg sound. Förklara gärna skillnaden mot det klassiska mera Old School döds och kanske mer raka Stockholm Death Metal.

Matti: - När åren började gå så började Göteborgssoundet gå mot att bli lite mer tekniskt och melodiöst. norwayrock.net

Fred: - Ja, jag tycker att Göteborgssoundet kändes mer modernt och mer triggade. Vi körde mer akustiskt och från tape (Old School). Vi tycker jag var mer exakt då vi körd in på tape.

Det är också så att vi har kört på allt akustiskt.

Matti: - Ja det gör mycket till deras sound om man jämför mot vårt Stockholmssund.

David: - Det var väl lite så det blir när något sker på ett ställe. Göteborg är lite mer melodiskt och vi från Stockholm kör med rakt på sak tycker jag. Ja och det är lite roligt då att många journalister sätter genres och det är typiskt journalister som ska kategorisera allt. Soundet var i alla fall modernare. Vi tänkte inte på något Stockholmssound eller så utan det blev fler journalister som uttryckte sig så. Fansen också, men det var ändå journalisterna som skriver om det hela.

Matti: - Göteborg hade ju Grotesque och så och ja det var väl inte frågan om någon kopia av Entombed eller så men när åren gick så utvecklandes göteborgarna mot det mer tekniska och melodiösa inriktningarna. Ja och fans också i viss mån. Blir sedan band från Göteborg stora och då blir de per automatik en influens, även om andra band inte försöker kopiera så kan det komma att bli en influens.

Oftast är det polare och man hänger på deras gig och på stan och sådant färgar såklart av.

Sedan kom Första albumet ”Like An Ever Flowing Stream” med enligt mig höjdaren och klassiska spåret ”Skin Her Alive” – det måste väl ändå ses som en riktigt stor milstolpe i er karriär?

Fred: - Ja, denna första fullängdare kändes riktigt självklar. Vi var ju en trio som repat länge och skrev låtar till detta. Sedan kom Robban och Rickard kom med. Sedan känns det som det bara gått av rena farten. Allting hamnade på plats och sista pusselbitarna hamnade på plats. Det var en naturlig skiva för oss att skriva.

Sedan är det när man gör sin första skiva och man skriver och har bara kul, man frågar sig är det här bra – ja också utgår man vidare från detta. Nu kör vi – man tänker kanske inte så mycket. Jag tror att detta är rätt så vanligt inom metal och hårdrock – att får man till soundet och om folk gillar det. Tänker man för mycket på hur folk uppfattar ens förta album så kan det bli problem. David: En tanke som jag har är ju mer tid man lägger i studion och överanalyserar desto svårare blir det. Min tanke är att det bara är att jamma på och köra.

Matti: - Vi hade en budget och den byggde på att albumet skulle bli klart ganska snabbt.

Vilket inte lämnar så mycket ”hatta och ratta” utan det blir då mer ”tuta och köra” för man har inte mer utrymme. Fred: Ja vi visste att vi hade 12 dagar på oss och då ska det vara mixat och klart. Det fick inte ta mer än två dagar att sätta trummorna. Sedan gitarr ett antal dagar och sedan sång. Matti: När vi fick nys om ett skivkontrakt så hade vi inte hela albumet klart heller så vi gick inte in i studion och harvade utan vi gick in och spelade in det vi hade.

Någon som minns ”Greven” Count Grishnackh – Burzum – as know as Kristian Vikernes – kyrkbränder – det är True norwayrock.net

Norwegian Black Metal och svart ond historia. Samt om ni minns förresten vem det var som hotade svenska dödsband? Jag har pratat tidigare och intervjuat Necrobutcher om livet i Mayhem samt om Burzum för 8 år sedan när de var ute och spelade ”De Mysteriis Dom Sathanas”. Och norska black metalscenen var ju helt galen på 90-talet.

Har ni någon kommentar kring detta och fanns det en fiendskap mellan norsk black metal vs svensk dödsmetall? Hur ser ni på detta så här efter alla år har passerat sedan första halvan av 90-talet?

David: - Det var någon som ringde upp Rickard minns jag men minns inte vem och hur det gick till.

Matti: - Jag har inte hört några direkta hot utöver detta-men enligt rykten ska det figurera en sorts dödslista och man var inte äkta om man spelade dödsmetall –det skulle inte vara äkta då. Medierna skrev om detta i Sverige. I och med detta det var ”Black Metal” som gällde då som var på frammarsch. Det var såklart inget som det blev någonting med. Det var bara effektsökeri. Jag vet men jag kommer inte att nämna någons namn men jag säger bara att denna snubbe skulle inte ens kunna boxa ner en blöt papperspåse ens! Så mycket för hans dödslista. David: Jag minns också när vi var över i Norge och skulle spela där och det hade varit så mycket snack att när metalbanden kommer från Sverige så skulle knivarna skära djupt. Det var inget som var hotfullt alls absolut ingen som dök upp och ställe till det alls.

Matti: - Det var snarare tvärt om alla band som var på väg upp var på giget och kollade in oss.

David: - Jag tror att det var när vi var i Norge med Morbid Angel 1993.

Fred: - Man insåg långt senare att det var småungar som hoppade på allt detta!

Matti: - Småungar och töntar!

David: - Ja, det var nästan som en sekt alltihopa! Det kom in många yngre som ska komma in och bräcka varandra om hur coola de ska vara. För mig så ser jag likheter med nollor från förorten som ska hävda sig.

Plattan som kom 1997 – döptes till Death Metal. Berätta om detta!

David: - Det var vårt skivbolag Nuclear Blast som ville att vi skulle byta inriktning och spela lite mer modernt och bättre säljande skivor. De ville väl känna lite vart de ekonomiska vindarna blåste så att säga. Var det du som kom på titeln Matti eller hur var det? Vi döper skivan till Death Metal.

Matti: - Jag minns inte vem det var längre men någon inne i studion var det. Matti: Det var ju så att vindarna hade vänt från Death Metal till Black Metalvindarna i seglen. Det var det som var inne då. Samarbetet var lite svårare då skivbolaget ville höra låtar från studion och de låg på oss att vi skulle ändra stil och andra till Black Metal då dödsmetallen inte säljer längre.

Det blev bara grinigt. Vi kom på sedan att vi sätter titeln som Death Metal som ett riktat långfinger till skivbolaget. Vi kommer inte att ändra på vårt sätt att spela.

”Tänk om AC/DC kommer och låter som Toto till exempel. Alltså då skulle man ju gå och skjuta sig det går bara inte!”

Fred: - Alla skulle spela Death Metal mellan 1991–1993. Sedan kom Black Metal in i bilden och det var från 1994–1998. Efter det blev det svårt att acceptera att vi var ”ute” för vi har aldrig varit ”inne eller moderna” för den delen.

Det går inte att få ihop det så för oss för gillar man en sak från början så går det inte för vår del att sluta gilla det som vi håller på med. Det handlar inte om att vara coola – vi har hållit på med detta sedan vi var unga och mycket riktigt sitter vi här som gubbar och fortfarande håller på med detta! Jag har inget emot band som utvecklas och tar nya vägar. Vi vill ta samma spår som tex Motörhead att hålla sig till sitt spår!

David: - Tänk om AC/DC kommer och låter som Toto till exempel. Alltså då skulle man ju gå och skjuta sig det går bara inte! Tänk Angus Young har en spacig ny gitarr och tajta skinnbyxor med boots. Det skulle bara kunna bli fel. Trender är det bara för svaga människor?

Man ska väl följa sitt hjärta!

Matti: - Det finns också en stor mängd människor som inte hittat sig själva på riktigt.

Hårdrock är en enda stor gemenskap som jag ser det hela. Jag ser hårdrocken som ett enda stort brödraskap och systerskap. Det är bara att se på festivalerna det är aldrig knas och bråk – folk är fulla och glada och medan de som inte riktigt har hittat sig själv utan hakar på trender och liknande det är enligt mig ofta de som sedan kastar sig in i olika saker. Jag ser det som att det ska vara cool stämning, coola människor och avslappnad stämning. Det sållas bort sedan och alla går vidare – jag tror att allt fyller sin funktion på något vis.

Sist vi talade vid var vid släppet med albumet ”Where Iron Crosses Grow”. Finns det ett intresse för krigshistoria inom bandet?

Matti: - Jag tror att inspirationen är en film ”Iron Cross”. Men det kan vara en bok. Jag är även historiskt intresserad. Samt att jag har läst mycket om krig. Samt att jag har släktingar som har gått bort i finska vinterkriget.

Bra det gäller att veta sin historia för att kunna stå stadigt och förstå sin samtid och jag vill passa på att plocka fram ett gammalt minne från min skoltid då i engelskan fick vi lyssna på tre låtar och analysera text från en rullbandspelare det om jag minns rätt med tema ockulta budskap och satanism så var det King Diamond med Mercyful Fate och Iron Maidens odödliga dänga The Numer Of The Beast och en tredje låt jag inte minns längre idag. Lärorikt och intresset för bra och hård musik växte sig starkare hos mig tack vare detta! Jag minns även vår lärare Fred i klass 9 som när han visade på världskartan och sa NRM 3-2023

77

”Rysshelvetet” om gamla Sovjetunionen. Sett ur detta perspektiv så är det andra tider idag. Något som är anmärkningsvärt är att just amerikanska dödsmetallkollegorna i Cannibal Corpse är bannade i Ryssland. Något som kan uppfattas som ren och skär ironi efter det att Ryssland gått in och startat krig i Ukraina. Dismember själva har även haft sina turer och blivit stämda i England på grund av Mattis granne som flåddes levande vilket beskrivs målande i klassikern ”Skin Her Alive” på första albumsläppet Like An Ever Flowing Stream. Världen är grym och detta påminns man om även inom dödsmetallen. Bra att veta att Matti under spelningen sedan uppmanar att vi alla ska vara snälla med varandra. Tål att tänkas på i dagens samhälle! Ni är välkända med alla vänder ute på turné med legendariska amerikanarna i Cannibal Corpse under den första halvan av 90-talet – hur var det? Jag tror även att många blev bekanta med undergrundscenen då en viss film med Jim Carey ”Pet Detective” och alla som sett filmen minns säkert karaktären Ace Ventura 1994 som röjer loss! Vilket jälva röj……………

Fred: - Ja, filmen är kul, och vi känner dem i Cannibal Corpse och det blev ett stort lyft för dem. Folk tänkte nog att jaha – om Death Metal kan vara med i en sådan film så är det ändå en stor Hollywoodfilm.

Matti: - Det var en riktigt bra exponering från 90-talet – det var mer än bara ett par amerikanska ungdomar som spelade. Det som också är lite speciellt att det fanns även en stor ”undergroundscen” inom dödsmetall och få sådant vara med i en så pass stor film måste det ligga någonting mer bakom det hela. Jag tror inte vanligt folk hade koll på allt detta och det var en bra exponering.

David: - På den tiden – det var lite samma sak när Fred och jag träffades ute vid skaterampen. Förr när vi var unga och det var verkligen lite udda när snubbar var långhåriga så stack vi ut på ett annat sätt.

Jämfört med idag när tanter har färgat håret blått. Det är nästan som att ingenting sticker ut längre. Jag minns också på slutet av 80-talet när alla andra hårdrocksband såg ner på oss som band. Folk i musikaffärer och liknande som hajade till när vi sa att vi skulle stämma ner gitarren eller basen i C. Ska ni stämma ner till C? Det var andra tider!

David: - Ja tänk om en lärare skulle göra så idag en unge ställer sig och pissar på golvet i ett klassrum så skulle det låta ”snälla stoppa in det i byxorna vi försöker undervisa här”. Ni har hållit i gång sedan 1988 – åren går Framtiden hur ser det ut? Jag har hört att Fred bor i USA. Ja det är lite speciellt då Fred bor i USA. Fred: Ja jag har väl bott i USA sedan 2015. Nu har i och för sig Richard flyttat till Europa igen så lite lättare har det väl blivit. Det är en utmaning att resa och kunna repa och så. Det är bara en av oss som tränar varje dag och det är Robert Sennebäck som övar varje dag och är disciplinerad. Vi träffas såklart när vi ska repa in nya låtar. Vi lånar LIK:s replokal i Hornstull. Där brukar vi värma upp.

Matti: - Jag har aldrig gått i någon utbildning när det gäller mitt sätt att sjunga. Det har mer varit trial and error. Man känner vad som funkar bra.

Långa turné under flera veckor så kan man såklart bli helt paj. Men man lär sig med åren vad som fungerar för att inte paja rösten. Det gäller att ha en teknik som gör att det låter utan att man behöver ta i för mycket. Men jag har åtminstone inte gått i någon form av growlskola. Jag minns i och för sig att finska Minttu räddade mig på en spelning på en Finlandsbåt en gång...

Fred: - Vi sitter inte innan och över trummor eller gitarristerna sitter inte och övar skalor inför ett gig. Vi bara går upp på scenen och kör.

David: - Det är mycket avslappnat vi gör inte på det sättet.

Matti: - Vi har inte haft det behovet – möjligen så sträcker ut och knäcker ryggen lite när jag är stel och så.

Kan ni nämna topp 5 dödsmetallalbum som är värda att kolla upp?

Matti: - ”Autopsy Mental Funeral” tycker jag toppar listan i mitt fall.

David: - “Scream Bloody Gore” av Death. Sedan gillar jag även första Grave – ”Into The Grave”. Den gillar jag riktigt mycket. Sedan gillar jag första Mercilessskivan också och den är väl inte riktigt Death Metal men ändå riktigt bra. ”The Awakening”.

Matti: Jag tänkte på Dark Angel – det är inte riktigt Death Metal. Men riffen är det. Det är bara det att sången inte riktigt är döds.

David: - Nej, samt att det är inte lika nedstämt heller.

Fred: - Spotify låter ju sämre. Enda fördelen är att jag kan fixa en 78 NRM 3-2023

setlista och skicka till de övriga i bandet för att få alla att kunna ha koll på setlistan innan vi ska ut och lira live så att vi får låtarnas ordning. Det är en fördel.

David: - Jag har inte Spotify.

Matti: - Inte jag heller så dina listor hjälper inte mig heller Fred haha eller jag har inte en betalversion så när listan kommer så funkar den inte för mig!

David: - Jag har gärna riktiga format som lp, vinyl och kassett. Tänk ”Beyond The Gates” med Possessed – när man viker ut gatefolden. Som ska föreställa helvetet. Det är coolt.

Fred: - Vissa lägger ut saker som till exempel liveklipp som loopar i Spotifylistor och man kan även få texterna. Jag vill inte ha detta i mobilen när jag bara vill lyssna på musiken – det är det som är det viktiga. Det är ibland jag vill kolla på musikvideos det är då jag väljer det själv.

David: - Så är det med digital teknik allting har en tendens att ploppa upp! Är det inte reklam så är det annat skit.

Fred: - Ska man läsa plockar man ju fram en bok och så.

Matti: - Kommunikation och sådant jag svarar i mobilen om någon ringer – ja med undantag om det är konstiga nummer från Nigeria eller Italien. Jag har till och med deltagit i SIFO-undersökningar (statistik om samhällsfrågor) och liknande! Jag svarar på allt sådan är jag!

Förr var det vikingar som använde sig av runstenar, faraonerna använde gamla pergament och mycket bildsymbolik och medierna idag består mycket av kommunikationen idag är digital och detta får påverkan på dagens ungdomar. Förr bytte vi kassetter med varandra för att bredda musikaliska utbudet och idag är utbudet med musik betydligt större!

David: - Ja, ungdomarna idag har så mycket förkortningar. De kan inte skriva I Dont Know utan det blir i stället IDK. Fred - Hur funkar det att jobba även som producent från det ena till det andra?

Fred: -Det är kul och musiken är ens liv på något sätt. Jag mixar en hel del musik också. Utöver detta så håller jag på med kickboxning och det är bra och det har jag hållit på med sedan 2007. Det gör att jag får relativt bra rörlighet.

Matti: - Jag gillar spel. Det har jag gjort hela livet och det började med Atari och jag har spelat spel i hela mitt liv. Jag släpper allt och kan slappna av En hälsning till våra läsare: Matti: - Vi har alltid gjort det vi vill göra och jag måste ändå säga att man kommer långt med att göra det man tycker är kul att göra. Jag kan återgå till det vi vill göra och följer inte några trender genom åren. När det är musik ska man utgå från sig själv och göra det på ens eget sätt utan att följa vad andra tycker att man ska göra när det kommer till musik. Då brakar det ihop och blir skit.

David: - Ett stort tack också till alla som uppskattar det som vi gör. De som dyker upp på gigen är en stor tacksamhet för oss. Vi bildades i april 1988.

Matti: - Samt tack till den nya generationen som lyssnar på oss det är skithäftigt att det lever vidare.

David: - Ja jag träffade en kille här utanför merchen som flög hit från Svalbard för att kunna se oss live här ikväll.

David: - Vi hann i alla fall hann se Dio och Iron Maiden på Hovet i Stockholm.

Fred: - Jag tänker tillbaka på tiden från förr och minns att jag har en inspelning från 1984 när W.A.S.P spelade i Karlskoga och vi bytte kassetter med varandra och detta tycker jag är lite häftigt för det var nästan inga band som var ute och lirade live i folkparkerna men W.A.S.P gjorde det.

David: - Jag var på en spelning med Michael Schenker i Stockholm för ett par år sedan och det var jättekul att se och jag var fan yngst på stället för det var många som var i 60-års åldern. Alla har grått hår och många var halvflintis. Det var kul att se. Jag fyller 50 år om några veckor bara!

Kul minne! Något idag som är kul är att publiken är rätt så blandad. Nicko McBrain Iron Maidens trummis, sa ju det att han ser kidsen står längst vid scen på spelningarna och papporna står längre bak och tittar.

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R

SKIVER

LYDKICK GEIR AMUNDSEN 1. Magnum – Here Comes The Rain – Veteranene leverer og leverer 2. Triumph – Thunder Seven – I anledning en knusktørr Rik Emmettbiografi 3. Rozario – To The Gods We Swear – Gamle kompiser platedebuterer med bravur 4. Steven Wilson – The Harmony Codex – Vet ikke helt om jeg liker den, men fascinerende åkkesom 5. Peter Gabriel – i/o – første skive med ny musikk på 21 år fra Genesislegenden

GEIR LARZEN 1. Giantsky – II Luftig voluminøst fra kompositorisk forløst trønder.

2. Madder Mortem – Old Eyes, New Heart Norsk unikum inkapabel til å operere i mellomsjikt.

2. Thea Gilmore – Thea Gilmore Intimt og bitende smart fra absurd underkjent låtskriver.

4. Gåte – Vandrar At dette bandrevitaliserte materialet ikke utstedes i fysisk format burde forvolde dagbøter ad insolvens. For å ty til verdens vakreste språk: Hur fan tänker man?

5. The Enid – det beste Djevelsk julemusikk av uslitelig statur.

RONNY ØSTLI 1. Heavy Load -Rider Of The Ancient Storm - Et comeback som høres ut som om tiden har stått stille siden 1983.

2. Primordial - How It Ends - God irsk melankolsk stemning 3. Autopsy - Ashes, Organs, Blood And Crypts - Tilbake i form etter en ørliten nedtur 4. Triumph Of Death - Resurrection Of The Flesh - Herlig livedokument av de gamle Hellhammer låtene.

5. Sadus - The Shadow Inside Knallfett thrash comeback

A FLYING FISH El Pez Que Voló – Part 1 Apollon 4/6 3. november I føljetongen «bandnavn ikke engang ens mødre kan elske» er man fremkommet meksikanske A Flying Fish, soloprosjektet til multiinstrumentalist Râhoola, hvis talent også kommer Devil Dollinfluerte Vitam Aeternam til gode.

Første installasjon i et barnevennlig, psykedelisk konsept, hvis protagonist ble unnfanget av fugl og fisk, er et livsbejaende, sjangerpulveriserende villnis av idéer, ofte frontet av multiple karaktergestaltninger i radioteatralsk musikalform. Stoffets tone har mer til felles med The Dear Hunter enn Devil Doll, og pendler mellom vaudeville, jazz, svulstig metall, operette, klassisk, elektronisk pop, gotisk rock, samba og sirkusmusikk – gjerne i ett og samme stykke. Râhoolas skyld til Danny Elfman og dennes kompositoriske gjerninger kontra Tim Burtonregisserte «The Nightmare Before Christmas» og «Corpse Bride», ligger i dagen. Skiva borger for 40 minutter festlig lytting, hvor ornamentikk, sjangerdevaluering og «tøys» sjeldent går på akkord med det substansielle.

Best er ablegøyetristessen «Mama, Papa», Ayreon-influerte «Destiny Calls» og den suverene polkaen «Teezûck». Offentlig diskurs er hittil preget av prosjektets berøringspunkter med Frank Zappa, Devil Doll og Devin Townsend. Digger du Danny Elfman, Sparks, Diablo Swing Orchestra og The Dear Hunter garanterer skiva sonisk festaften.

Geir Larzen

AETERNUS Philosopher Agonia 4.5/6 17. november 2023 Bergensbandet kjørte et lite trettiårs jubileum under årets Beyond The Gates, og med sitt niende album «Philosopher» har de neppe mer å bevise enn å lage gode mørke Aeternuslåter. Og det holder det. Jeg har alltid likt det mørke lydbildet, og det er ikke mange band som får

norwayrock.net

til denne typen basstrommearbeid med såpass mektig lyd. Første singel, «Existensialist Hunter» åpner og er en groovy tung jævel, som det tok meg et par runder før satt. Nå derimot synes jeg det er en av skivas beste. Det er hovedsakelig en midtempo plate. «The Luciferian Architect» har en del kjapt, det samme med «Carving The Pristine Anomie», men den veksler med litt rolige partier og er en litt annerledes låt. Jeg liker veldig godt «Wrestling Worm». Den begynner kjapt, men går over i en melankolsk, nesten, ren rockelåt. Samtidig er det noe med melodiføringene som ikke er helt ukjent Aeternus. Denne er min favoritt sammen med «The Intentionality Of Unmitigated Evil”, som er deilig seig og melankolsk. Aeternus overrasker neppe mange, men skuffer heller ikke.

Dette er solid.

Ronny Østli

SVEN O SKULBØRSTAD 1. Metallica - "72 Seasons" - Klar for Tons til sommeren 2. ZZ Top - "La Grange" - Klar for Tons til sommeren 3. Seigmen - "Metropolis" - Klar for Tons til sommeren 4. Black Debbath - "Age Of Kørka" - Klar for Tons til sommeren 5. Satyricon - "Now, Diabolical" Klar for Tons til sommeren

JAN EGIL ØVERKIL 1. Queensrÿche - Operation: Mindcrime - Nyinnkjøpt på vinyl.

Ja, det var på tide!

2. Martin Miller - Maze Of My Mind - Er den så bra som jeg syntes da den kom? Åjada!

3. Crash Test Dummies - God Shuffled His Feet - Fantastisk APOTHEUS Ergo Atlas Black Lion Records 3/6 4. oktober Angjeldende kvartett holder hus i Portugal, hvor tiden nyttes til å penne moderne, mørk og melodiøs progmetall, med tonal skyld til 1990-tallet. Ambisjonsnivået er høyt – «Ergo Atlas» stiller som andre installasjon i et pågående science fiction-konsept basert på Isac Asimovs litterære føljetong. Teknisk og dynamisk har portugiserne ting på stell, og man bifaller en mørkskodd, melodisk aksentuering bundet i kontrasterende grep som bryter opp elektroniske pop-strekk med nærmest sortmetallisk øs. Derimot etterspørres krav til egenart – sonisk som kompositorisk – for det er ingen faktorer ved «Ergo Atlas» som indikerer snarlig forløsning av et egalitært uttrykk. Ingen impliserte parter stiller nevneverdig høyt når det gjelder å skrive musikk, selv om plata og konseptet er høyst spiselig for fans av eksempelvis Riverside og Pain Of Salvation. I en tid hvor verden kveles av auditiv ferskvare er ikke «spiselig» godt nok.

Geir Larzen

skive, fikk endelig kjøpt den på vinyl uten at den kosta skjorta 4, Jason Bieler And The Baron Von Bielski Orchestra - Postcards From The Asylum- Merksnodig skive, men særdeles god lytting 5. Steve Porcaro- Memory Lane (Singel) - Den tidligere Totokeyboardisten har teft for fengende melodier. Det er bare å glede seg til plata kommer!

ASINHELL Impii Hora

NRM 3-2023

79

AN M ELDE L SE R

SKIVER Metal Blade 4/6 28. september 2023 Michael Poulsen skulle vel gjennom sitt virke i Volbeat neppe trenge noen introduksjon. Mange kjenner kanskje til hans yngre mørkere dager i Dominus (hvor en av platene het Vol. Beat). Nå er suget etter å skape noe brutalt tilbake og sammen med vokalist Marc Grewe (Morgoth, Insidious Disease) og trommeslager Morten Toft Hansen (Raunchy) er Asinhell blitt en realitet. Det er mye her som drar tankene tilbake til 90-tallet.

Kanskje da litt nedover i Europa, som eksempelvis Benediction. Det blir jo automatisk at en tenker Morgoth også.

Lyden er passe skitten, men samtidig hører en at det er spilt inn nå og ikke for tretti år siden. Her blastes det ikke, dette er death metal av den gamle skolen. Åpningslåta «Fall Of The Loyal Warrior» er både groovy, melodisk og inneholder mye kult gitararbeide. Jeg liker best når det faller ned på Bolt Thrower groove som tittelkuttet og «Trophies». Alt i alt en kul skive, selv om jeg mister litt fokus ved å spille skiva i sin helhet. Et par låter nå og da er veldig kos.

Ronny Østli

ATENA Subway Anthem Indie Recordings 4,5/6 29. september 2023 Et for meg nytt bekjentskap, norske Atena, men et kjapt søk på Spotify kunne informere om at "Subway Anthem" er gjengens fjerde album, og at de har holdt det gående siden 2015. Det forteller meg samtidig at mine antenner må justeres litt, for dette likte jeg godt! Med en og en halv fot trygt plassert i metalcoreland vet man ganske sikkert hva man får servert, men den siste halvdelen av foten byr på noen behagelige overraskelser underveis - ikke akkurat vanlig blant metalcore generelt.

Bare i åpneren "Ultra Ultimate Opus Power" dundrer det en brutal trancebasstromme umiddelbart etter en like brutal start og livet godt for resten av albumopplevelsen. De detter nok litt i metallcore-fella allerede under etterfølgeren "Hard Day" med det klassiske "sinnavers/EMO-refreng" som man har hørt alt for mange ganger, men det Atena virkelig skal ha et at dette langt ifra er en fast formel. Allerede der skiller de seg virkelig godt ut ifra mengden. "Subway Anthem" er meget godt produsert, ihvertfall hvis man ikke reagerer på trigga trommer, og heldigvis er ikke jeg en av de da jeg mener det gjør seg godt i enkelte former for metall da kanskje spesielt i metallcore med industrielle undertoner. Det finnes lag på lag med lyder og toner fra både

80 NRM 3-2023

synther og piano i bakgrunnen, og dette gjør musikken godt. Midtpartiet på "Poison Pure" er et meget godt eksempel på akkurat dette -et av de største høydepunktene på skiva. Men det aller største høydepunktet har de strategisk nok plassert helt til slutt, nemlig den durbefengtet og smått sakrale "Oh My". En legemligjørelse av hva man kan få til når man tør å tenke utafor boksen og gjøre ting på sin egen måte. Denne ligger langt nærmere Highasakite enn metallcore for å si det sånn, tross tunge gitarer og dundrende trommer. Sånn, akkurat sånn skal det gjøres! Ellers består skiva av låter som overhodet ikke gjør seg bort i selskapet, spesielt tittelsporet og "Leave" vil jeg nevne som ekstra høydepunkt i tillegg til de allerede nevnt. Bra jobba folkens, ser frem imot å høre dette live.

Sven O. Skulbørstad

RONNIE ATKINS Trinity Frontiers 4,5/6 12. oktober 2023 Det skal innrømmes at da jeg fikk høre at Pretty Maids var blitt lagt på is samtidig med at vokalist Ronnie Atkins sto frem med sin lungekreft, regnet jeg med at det bare var et tidsspørsmål før man kunne lese minneord over dansken. Men det var i 2019 - og i 2021 debuterte han som soloartist med "One Shot", i fjor kom oppfølgeren "Make It Count", og nå er han forsyne meg klar med sin tredje soloutgivelse på tre år, med det passende navnet "Trinity". (Og innimellom dette rakk han jaggu å lage en ny Nordic Union-skive sammen med Erik Mårtensson.) Med seg i studio har han hatt stort sett de samme som på de foregående skivene - sine ex-Pretty Maids-kolleger Chris Laney (gitar, keyboards og produsent) og Allan Sørensen på trommer, pluss Treat-bassist Pontus Egberg, Cyhragitarist Marcus Sunesson og korist Linnea Vikström Egg, til daglig vokalist i Thundermother. Og likte du noen av de to første skivene, så er dette en no-brainer, for Ronnie fortsetter i komfortsonen sin med melodiøs hard rock med fengende refrenger, selv om "Trinity" er nok litt hardere og spissere i kantene enn forgjengerne.

Det er likevel noen hakk mer poppa enn moderbandet Pretty Maids, selv om det er kjappe rockere her også, som den rasende "Godless" og "Ode To A Madman" - som jeg mistenker er tilegnet Trump. På den andre siden av spekteret har vi "Paper Tiger" og "If You Can Dream It", en radiovennlig AORlåt som brenner seg fast i hjernen, med Atkins raspende stemme i front. Et par powerballader er det også alltids plass til, i forma av "Soul Divine" og den avsluttende, pianodrevne "What If", som i en annen tid ville fått lighterne

til å vaie i konsertlokalet. Det låter kuler og krutt, ikke minst takket være miksingen fra Jakob Hansen, som har jobbet med Pretty Maids og Volbeat det siste tiåret. "Trinity" er nok et solid produkt fra en av Danmarks mest karakteristiske stemmer, og nok en gang krysser vi fingrene for at vi får glede av denne fyren i fortsatt mange år fremover, gjerne med et besøk på konsertlokale på norsk jord.

4,5/6 | Geir Amundsen

AUTOPSY Ashes, Organs, Blood And Crypts Peaceville 4.5/6 27. oktober 2023 Autopsy er tilbake! Altså, de kom jo tilbake i 2009 etter over et tiår pause, og dette er deres sjette plate etter det.

Og jeg synes bandet har gitt ut bedre og bedre skiver etter comebacket, men fjorårets «Morbid Triumphant» synes jeg var en nedtur. Derfor er det gledelig at pila peker oppover igjen.

Lydbildet er litt annerledes enn det vi er vant til. Det er fortsatt skittent, men samtidig litt oppdatert. Jeg synes det låter forfriskende. Og det passer i grunn den litt mer punka atmosfæres jeg synes hviler over plata. Skal jeg sammenligne med tidligere plater synes jeg «Shitfun» er en fin referanse.

Videosingelen «Rabid Funeral» starter, og er et godt eksempel på det jeg nevner. I Autopsy sammenheng er jo dette lynkjapt. Ser for meg dette som temmelig vilt live. «Throatsaw» er også en sånn type låt, mens «Bones To The Wolves» og «Lobotomizing Gods» er Autopsy slik vi husker det.

Så har du noen låter, eksempelvis tittelkuttet, hvor det sniker seg inn noen melodiske partier, som slett ikke er hva vi er vant med. Min favoritt er «No Mortal Left Alive». Jeg virkelig elsker den takta snaue minuttet uti låten. Kjapp takt som går altfor sakte og gir et fantastisk herlig groove. Dette er en variert og positiv opptur fra Chris Reifert og co.

Ronny Østli

BLOOD RED THRONE Nonagon Soulseller 4.5/6 26. januar 2024

Jeg liker virkelig at våre sørlandske venner blir tyngre og tyngre. Åpningslåta «Epitaph Inscribed» er blytung og groovy. Og dette groovet blir på mange måter sjargongen på plata, selv om det er variasjon og tempo. «Ode To The Obscene» er i tillegg ganske så melodisk, og en låt jeg liker svært godt. Både tittelkuttet og «Seeking To Pierce» har takter, bokstavelig talt, som får meg til å tenke på death sin «Spiritual Healing».

Ny vokalist er det denne gangen, etter fire plater med Yngve «Bolt» Christiansen. Sindre Wathne Johnsen er ny mann og gjør en utmerket figur på kvintettens ellevte album. Og det gjelder egentlig hele bandet, jeg har vel tidligere anmeldt det jeg mener er bandets beste skiver, nå sier jeg det igjen.

Ronny Østi

CARNATION Cursed Mortality Season Of Mist 4/6 03. november 2023 Belgiernes to første plater har gått meg hus forbi, selv om jeg har fått med meg navnet. Og det skjønner jeg er synd, når jeg hører denne plata, hvis hovedelement er klassisk death metal. Det låter nedstemt og gammelt svensk, men likevel er soundet oppgradert, uten at jeg vil kalle det moderne. «Maruta» er ordentlig flashback til tidlig nitti, mens påfølgende «Metropolis» har mer melodisk riffing, og er min favoritt på kvintettens tredje plate. Tittelkuttet og «Replicant» starter rolig med renvokal, og kan høres ut som starten på mer progressiv metal. Det er variert og godt fremført, selv om jeg trives best når det låter old school.

Ronny Østli

CARNIFEX Necromanteum Nuclear Blast 2/6 6. oktober 2023 Det hjelper ikke at det er fredag, noe godt i glasset og en har en helg foran seg uten de store planene. Uansett hvor mye velvilje og positivitet jeg legger i det, så blir amerikanernes

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R deathcore for brutalt og masete for meg. Nå har bandet gitt ut ni plater siden de debuterte i 2007, så det er definitivt en dreven gjeng og habile musikere. Det er rytmisk og teknisk, og synthen skaper pompøse og symfoniske stemninger. Isolert sett kan jeg godt like et minutt eller to her og der, ta for eksempel tittelkuttet.

Det starter symfonisk og har tidvis en melodi. «How The Knife Get Twisted» er også en låt jeg kan finne snev av hygge i. Slakt er det ikke, da det finnes snev her hvis jeg ikke hører plata i sin helhet, for totalt sett blir dette bare rot og mas for meg.

Ronny Østli

THE CHRONICLES OF FATHER ROBIN The Songs & Tales Of Airoea – Book Two Karisma Records 4/6 8. desember 2023 Midtre del av Father Robin-trilogien, pennet og oppført av etablerte musikere fra Wobbler, Jordsjø og Tusmørke, gis en sakral intonasjon i vevre «Over Westwinds», hvor harmoniserte vokalspor reder over sirlige akkordprogresjoner oppført med akustisk gitar og orgel. Det går imidlertid ikke lang tid før kollektivets pastorale higen setter solvarme fløyteog vokalstemmer i relieff, i tonespråklig mellomværender av Wobbler og Tusmørke. «Orias – The Underwater City» prolongerer det arkadisk fredfylte, med overraskende utgang av synthesizere, gitarer og rytmeboks i bossanovamodus. Resten av «Book Two» representerer mer forventelig stoff, som et lekent amalgam av ekklesiastisk folkrock, 1970-tallsprog og svensk 90-tallsrenessansen.

«Lady Of Waves» absorberer, på uanfektet vis, impulser fra Yes, Led Zeppelin, Ritual og Motorpsycho, og ender som uforvarende platefavoritt.

«Green Refreshments» leder inn i mørke, nordiske skoger, plantet på østlig jordsmonn og instrumentert med mellotron og fløyte, hvis vekster opptrer synkoperte og metrisk upålitelige. Shuffle-struttende «The Grand Reef» danner i så måte en mer opplagt avslutning til en spennende mellominstallasjon i krøniken om Fader Robin. «Book Three» utstedes som separat skive til neste år. Dernest følger ny konsertoppvisning under Høstsabbat-festivalen i oktober.

Geir Larzen

norwayrock.net

SKIVER SKIVER

CIRITH UNGOL Dark Parade Metal Blade 3/6 20. oktober 2023 De amerikanske episke metal veteranene åpner sin sjette plate ganske friskt med «Velocity (S.E.P.).

En smått uptempo låt hvor jeg stopper opp og tenker at her er det litt artig telling i rytmen. Oppfølgeren «Relentless» er tyngre og isolert sett ganske kul. Problemet herfra er at de fleste låtene bærer denne malen. Tunge generiske riff med et altfor slitsom og gnålete vokal av Tim Baker. Selv ikke flamencoinfluensene i «Sacrifice» er nok til få meg til våkne, da resten av sporet er i samme ånd som allerede beskrevet. Bandet, som ble dannet i 1971, har annonsert at 2024 blir deres siste år som liveband og når denne skiva ikke bærer preg av noe ekstraordinært tenker jeg at det kanskje er greit å roe aktivitetene.

Ronny Østli

DAVID CROSS BAND Ice Blue, Silver Sky Noisy Records 4/6 3. November 2023 Tidligere King Crimson-fiolinist David Cross byr oss nytt studioalbum, som – i likhet med «Sign Of The Crow – vokalfrontes av Jinian Wilde.

Tittelbladet hentes fra verdens kanskje største rockekomposisjon, «Starless», og sier noe om angjeldende ambisjonsnivå. Nær halvparten av skiva vies eldre musikk. Foruten å overdra «Exiles» og «Starless» nye fargekombinasjoner, revitaliseres «Calamity», opprinnelig fra 1994-plata «Desting To Destruction»; dette siste er noe jeg har etterspurt.

«Calamity» er en fabelaktig låt, full av kontrasterende King Crimson-troper, og årets soniske og instrumentelle ansiktsløftning potenserer omsider stykkets immanens. Det tenkes også friskt og funksjonelt idet «Exiles» ekspanderes, med fine elektronisksymfoniske strekk, samt fiolinsoli.

Hvorfor enkelte, selv om de bidro til originalinnspillingen av 1974, fremdeles tror det er liv laget å covre «Starless», som om dette danner en hvilken som

helst flik av populærmusikkhistorien, lar seg ikke begripe. David Cross Band gjør seg riktignok ikke til idioter, men du vil aldri ønske å oppsøke årets versjon igjen etter endt førstegangslytt.

Imidlertid gis honnør for et smakfullt forsøk på å inkorporere mesterverket i albumkonseptet. Skivas intonasjon av replikker, snurrige vokalharmonier og dusement synthersizer-uhygge er glimrende, lik en progressiv «Dada».

Låten forøvrig ligger i et overraskende ungdommelig og metallisk-orientalsk leie, mens «Nowhere» oppviser et funksjonelt samrøre av King Crimsonpop og gospel. Soul-injiserte «Karma Gain» utgjør også et spenstig amalgam, i tråd med platekonseptets mørkskodde fundament, mens «Over Your Shoulder» er passe morsom.

Summarisk leverer følgelig ringrev Cross med venner et anstendig og lytteverdig 2023-fonogram.

Geir Larzen

DIMMU BORGIR Inspiratio Profanus Nuclear Blast 4/6 8. desember 2023 Fem år etter «Eonian» er det på tide Dimmu Borgir viser at bandet er i live.

Nå er jo dette låter som har vært utgitt på EP’er og som bonus spor, men aldri samlet som nå. En enkel plate sånn sett, men det fungerer det også. Den er riktignok mastret, slik at alt holder jevnt nivå. Det starter med et par black metal-klassikere i form av Venoms «Black Metal» og Bathorys «Satan My Master». Disse er ganske så tro mot de gamle heltene, selv om det selvsagt er mer massivt, og låter Dimmu Borgir.

Disse følges opp av GGFH låta «Dead Men Don’t Rape» som er låta som det er gjort mest særepreg ut av. Denne er fra «Abrahadabra» innspillingen, så jeg vil vel tro det er Agnete Kjølsrud vi hører her. «Nocturnal Fear» av Celtic Frost får vi i begge versjonene som originalt ble utgitt på «Devil’s Path».

Så kommer det noen fine gamle schlägere for oss som begynte å høre på heavy rock midt på 80-tallet, nemlig Twisted Sisters «Burn In Hell», Accepts «Metal Heart» og første singel fra denne samlingen, Deep Purples «Perfect Strangers», med Snowy Shaw på vokal. Gode versjoner, som alle er forseggjorte som om det skulle vært deres egne låter. Det er litt vanskelig å gi karakter på sånne skiver, da dette er langt fra årets mest spennende plate, men Dimmu Borgir låter massivt og bra, og brenner ingen broer, vi må huske at flere av disse låtene for mange er helligdom innen den harde rocken. Men som man gjerne må påpeke i en sånn situasjon, vi ønsker jo oss selvsagt et nytt studioalbum i nær fremtid.

Ronny Østli

DOKKEN Heaven Comes Down Silver Lining Records 3/6 27.oktober 2023 Jaja, hva skal man si om dette?

Er det egentlig Dokken? Hvorfor denne skiva går under merkenavnet Dokken kan man jo lure på når det bare er Don Dokken igjen fra den klassiske besetningen. De fleste som har kjennskap til bandet husker sannsynligvis den klassiske Dokkenlåta “When Heaven Comes Down”, en av flere signaturlåter fra bandet, derfor føles også tittelen på denne skiva veldig feil i mine øyne og ikke minst ører. Rett og slett bare utrolig dumt hele opplegget for å si det veldig enkelt. Men skiva må anmeldes, og undertegnede har kviet seg i det lengste med å komme med noen ord. Å være objektiv i denne sammenhengen er jammen ikke lett.

At Don Dokken ikke lenger kan synge har vært en sørgelig kjensgjerning i mange år nå, og hvorfor han fortsetter å synge seg ned i gjørma må gudene vite. Heldigvis er han fortsatt en god låtskriver, det skal ingen ta fra han.

Og på “Heaven Comes Down” viser at han fortsatt har det i seg, bare ikke stemmen. Heldigvis reddes “Heaven Comes Down” av dyktige musikere og en god produksjon. Jon Levin, som er stor George Lynch-fan, leverer mye bra med øksa, og han serverer noen riktig så saftige riff og soloer. Det er lett å høre hvem som er hans store forbilde, og du kan selv velge å la deg imponere eller blåse av at han prøver å kopiere Mr.Scary. Hvis du klarer å filtrere ut Don Dokken sine krampaktige forsøk på å levere noe som kan minne om sang, så er det en og annen låt her som faktisk låter meget bra. Eksempelvis “Gypsy”, ”Just Like A Rose” og “Over The Mountain”, men resten er slett ikke ille heller. Så nå tenker du vel at jeg må bite i meg ordene jeg startet med? Nei, definitivt ikke. Don Dokken er selv klar over sine begrensninger, og det står respekt av at han gir faen og synger på med det lille han har igjen av stemme. Men som sagt kan han etter mitt syn gjøre hva han vil under sitt eget flagg “Don Dokken”. Å sette merkevarenavnet “Dokken” på dette her blir bare fullstendig feil og respektløst, både overfor fansen og det som en gang var et fantastisk band. Mulig det er en velment hyllest og en avslutning på det hele, men da burde den klassiske besetningen ha befunnet seg om bord for å ha gitt den siste seilasen verdighet. De som har fulgt bandet siden 80-tallet er riktignok vant til utskiftninger, fjas, krangling og høy Spinal Tap-faktor.

Men et sted går faktisk grensen. Er du blodfan av Dokken kan denne skiva slå to veier, og hvilken får du

NRM 3-2023

81

AN M ELDE L SE R

SKIVER avgjøre selv. For min del ble dette en humpete grusvei dessverre, og jeg håper inderlig at Dokken-navnet ikke blir misbrukt videre. La det bli med dette, Don Dokken, med mindre du blir kompis med alle gutta igjen. De lever og det er ikke for sent selv om Mick Brown etter sigende skal ha lagt stikkene på hylla. At jeg ikke slakter skiva skyldes rett og slett som nevnt dyktige musikere og tidvis gode låter.

Men det føles som å svelge en skokk med kameler å gi denne skiva en 3’er på terningen, og dette er sannsynligvis en av de mest selvmotsigende og mest tullete anmeldelsene jeg har skrevet de siste ti årene. Så med andre ord, sjekk ut og kast terningen sjøl!

Pål J. Silihagen

DREAM THEATER Lost Not Forgotten Archives: The Making Of «Scenes From A Memory»- The Sessions (1999) InsideOut 2,5/6 29. september 2023 En av Dream Theaters kassasuksesser, om man kan bruke det uttrykket om Dream Theater, er konsept-albumet «Scenes From A Memory» fra 1999. Som jeg har skrevet i tidligere anmeldelser av Dream Theater-skiver, er tekster der menneskesinnet er tema noen av tekstene som treffer meg best, og jeg er en av de som ble helt oppslukt av historien da «Scenes From A Memory» ble sluppet. Når låtene i tillegg er aldeles strålende skrevet og utført, ender plata opp på min topp 10-liste, om ikke topp 5 når favorittskivene mine skal oppsummeres. Giftige riff, kreative trommefills, og et band som er nærmest i sitt livs form. Derfor var det med en viss spenning jeg satte på denne plata. Kanskje kunne jeg lære noe nytt om innspillinga av en av mine absolutte favoritter. Men på denne utgivelsen er det ikke mye jeg finner underholdende, lærerikt eller interessant. Øvingsopptak, med og uten vokal, skrivesessions og outtakes fra innspillingene er servert uten mikkmakk og dikkedarer. Joda, det er forsåvidt moro å høre hvordan det låt i studio, men uten kommentarer eller info om hvordan bandet tenker underveis, blir det hele en rimelig uinteressant affære. Å høre Mike Portnoys slurvete innspillinger minner meg om hvorfor jeg gikk lei av ham ikke lenge etter denne skiva. Om jeg skal finne høydepunkter på disse to LP-ene, er det nok de fire sporene som omhandler «Home» og «The Dance Of Eternity», der bandet strekker seg ut litt. Alt i alt er ikke «The Making Of «Scenes From A Memory- The Sessions» ei skive du behøver i samlinga di, om du ikke er av typen som må ha komplett diskografi. Jeg setter heller på DVD-en «Live Scenes

82 NRM 3-2023

From New York» fra 2000 og setter på konserten med kommentatorspor fra bandet. Den er virkelig informativ, underholdende og morsom.

Jan Egil Øverkil

MARIUSZ DUDA Afr Ai D Kscope 3/6 17. november 2023 At Duda lufter de kreative vingene utenfor Riverside-leiren gagner både ham og moderbandet – ikke nødvendigvis publikum.

Lunatic Soul-prosjektet viser at ikke alle musikalske lekegrinder genererer lyd som overstiger det man definerer som tidtrøyte. Under eget navnetrekk gir polakken seg skumrende, instrumental, elektronisk musikk i vold, med impulser fra 1970-tallets europeiske pionérer. Albumet sies å tonesette tanker rundt kunstig intelligens og utmaler stemningsfulle lydlandskaper av repetitiv og relativt statisk art, trass fine lag av elektrisk gitar. Så betyr imidlertid ikke at «Afr Ai D» støvsuges substans. Lavmælt apokalyptiske «Taming Nightmare», tonalvektede «Bots’ Clip» og stemmemanipulative «I Love To Chat With You» holder kinematografisk nerve etter modell av så vel Jean-Michele Jarre som Klaus Schulze, Vangelis, Tangerine Dream, Mike Oldfield og Claudio Simonetti. I motsatt ende av kvalitetsbarometeret plirer «Why So Serious, Cassandra» med indolent bevegelseshemming.

«Afr Ai D» er en kurant nisjeutgivelse uten større vyer, som fungerer greit i tilmålte doser.

Geir Larzen

DURAN DURAN Danse Macabre Tape Modern/BMG 2.5/6 27 October 2023 The sixteenth studio album by Duran Duran, “Danse Macabre”, is a Halloween party themed record, including three new tracks, covers and reimagined versions of older Duran Duran material. The band's former guitarists Andy Taylor and Warren Cuccurullo appear on the album, along with guest appearances from

Nile Rodgers and Victoria De Angelis of Måneskin. The artists covered include Billie Eilish, the Rolling Stones, Siouxsie and the Banshees, Rick James and Talking Heads. Sounds like a promising mash-up, right? Well…

Fans of funky bass riffs from John Taylor will not be disappointed by the slick “Black Moonlight”, a collaboration with Nile Rodgers and an early highlight. A late highlight is the band’s “Lonely in Your Nightmare” mixed with Rick James’ “Super Freak” – “Super Lonely Freak”. Finally, the feeling of a decent Halloween party has arrived, but it is short lived. Cover wise, Billie Eilish’s “Bury A Friend” is transformed into an 80s dance pop jam, yet it is far from an improvement or even an interesting take on the original.

The press bio claims “Duran Duran elevate to another realm altogether with their rendition of Billie Eilish’s Bury A Friend. Simon’s dynamic vocals amplify the drama of the Gen-Z anthem as live instrumentation adds nuance to the rich soundscape architecture.” Er, no, they don’t. The best cover here is Siouxsie and the Banshees’ “Spellbound”. The “gothic take” on the Rolling Stones’ “Paint it Black” and Talking Heads’ “Psycho Killer” are entirely forgettable. The title track features frontman Simon Le Bon rapping. I know it’s supposed to be “fun”, but that doesn’t mean it should lack quality, which this does, and is not rescued by the groove of the chorus or the production of Mr Hudson, who they reteamed with after the work they had done together on 2015’s “Paper Gods”. Overall, given the high calibre of the band who have created some stunning tracks like “Planet Earth” and “Ordinary World”, the record is disappointing, and not to be taken seriously. Perhaps they are trying to appeal to Gen Z, with a cover of Billie Eilish and getting Victoria De Angelis of Måneskin on board, but I don’t think this will win them any new fans.

More of a musical horror show than a Halloween party.

Anne-Marie Forker

EKTOMORF Vivid Black AFM 2,5/6 8. desember 2023 For en dum plate. Ungarnske Ektomorf har hatt noe musikk som har vært litt thrasha og crossover, som jeg har syntes har vært hørbart.

Her går det i moderne takter, enkle generiske grooveriff, som ikke krever noen Yngwie Malmsteen. Og selvfølgelig grunnlegger, og eneste originalmedlem, Zoltán Farkas sin vokal, som man bør kunne akseptere NU-metal for å like. Det er med andre svært lite her som tiltaler meg ut fra denne beskrivelsen. Men tror du ikke

det likevel er noe her? Trommelyden er tung, det samme er den massive gitarlyden og jeg tar meg i at låter som «Never Be The Same Again» og hardcore/thrasheren «Die» er litt småkule. I andre enden har du slitsomme «You And Me» eller tittelkuttet som ikke gir meg noe som helst annet inntrykk enn typisk moderne NU-metal eller et eller annet core. Grusomt. Tungt og drivende som fy, og selv om jeg satte i gang første låt «I’m Your Last Hope» med et stort nei nei nei, så klarte det jammen meg å dukke opp ting som fikk karakteren opp et par hakk.

Ronny Østli

ELITIST A Mirage Of Grandeur Indisciplinarian 4/6 17. november 2023 Disse fire herrer fra København har lang erfaring fra undergrunnsmetallen i den danske hovedstad, men som Elitist er dette første plate. At gutta er drevne høres, for det håndteringen av instrumentene er det ingenting å si på.

Det i seg selv trenger ikke bety så mye, for jeg har mang en gang anmeldt svært tekniske skiver med gode musikere hvor selve låtene mangler.

Elitist står på terskelen til denne typen musikk med sin tekniske og tidvis kaotiske death metal. Men da det er på sitt mest kaotiske klarer de å ro seg inn med en knagg i form av melodi, groove eller drittfett riff. «False Lives» er en sånn låt. I grunn slitsom, men som i sitt siste halvminutt har et jævlig tøft riff. En annen ting jeg liker med skiva er bruk av stygge chorder. Mine favoritter «Deluded Fallacies Spew From Rancid Mouths» og “Onslaught Of Irrelevance” har slike herlige stygge riff. Sistnevnte kan minne meg litt om gammelt Extol, for å gi en pekepinn i stil. Produksjonen er også passe skitten, og jeg synes dette er en riktig så frisk debut.

Ronny Østli

EXTOL Labyrinth Of Ill/Exigency Indie 4/6 12. oktober 2023 Vi har ikke for vane å anmelde singler,

norwayrock.net

AN M E LD EL SE R men når norske Extol våkner opp etter ti år i dvale føles det greit å nevne med et par ord. Det jobbes med ny plate, men den kommer først om et år. Jeg satte mest pris på Extol som et teknisk death metal-band, og ble ikke like begeistret over utviklingen til mer alternativ rock. Progressivt har det vært hele veien, og selv om Extol har hatt sitt publikum, blir det å overdrive å kalle dette musikk for den store massen. Og alt det jeg beskriver så langt om bandet synes jeg flettes fint inn i de nye låtene.

«Labyrinth Of Ill» har veldig mye av det tidlige i seg og er en sterk teknisk extrem metaller. «Exigency» bygger mye på det samme, men har mer av rockeelementene i seg, og er litt mer svevende. Begge låtene har både growling og ren vokal. Det er selvsagt vanskelig å karaktersette to låter, som til gjengjeld er ganske så varierte. Men det lover godt for ny plate, det er det jeg vil si med denne fireren.

Ronny Østli

ROBERT FINLEY Black Bayou Easy Eye Sound 4/6 27. oktober 2023 Det er ikke alle forunt å gjøre musikk-karriere etter fylte 60 år, men Louisiana-residerende Finley utgjør i så måte en oppløftende anomali.

Dennes 2021-album «Sharecropper’s Son» ikke bare detroniserte øvrige bluesrockkonkurrenter, men innstiftet sågar seg selv som forgreningens ypperste fonogram siden Joe Bonamassas «The Ballad of John Henry». Finley har levd blues siden unnfangelse i fattigdom, og det faller ham naturlig å utlevere sjela, helst i moll. Sammen med produsent Dan Auerbach og dennes førsteklasses studioinstrumentalister, evner Finley å revitalisere bluesformen, uten å undergrave historikken.

Dennes hese røst – noen ganger forpint, andre ganger livsbejaende – oser av bluesautoritet, med tonal kontroll og improvisatorisk forse. I likhet med forgjengeren danner «Black Bayou» et driftig, forfinet, men likevel rått sump-amalgam av blues, gospel og rock, fremragende oppført og kronet av Finleys mektige røst. Forskjellen ligger i det metodologiske. Både ironisk titulerte «Goin’ Platinum!» og «Sharecropper’s Son» ble komponert forut for studiosesjoner; «Black Bayou» er skrevet og innspilt samtidig, uten preproduksjon. Dette til tross er det lite ved Finleys fjerde album som smaker autopilot. I temperament etterleves forgjengerens divergens, kanskje med en anelse større funk- og soulaksentuering. Som Bobby «Blue» Bland på sitt ypperste går Finley og ensemble rett i lytterens bluesstrupe med moll-fortrinnlige «Livin’ Out Of

norwayrock.net

SKIVER SKIVER A Suitcase».

Hardføre «Sneakin’ Around» og ørkenblåste «Miss Kitty» følger adekvat opp, før kvaliteten reduseres ved selvprofeterende «Waste Of Time», som mest av alt lyder som en fylle-jam. Sløyt funky «Can’t Blame Me For Trying» og rockepsykedeliske «What Goes Around» gjenreiser tillit og munner, bokstavelig talt, ut i alligatorsumpen.

Sumerisk markerer «Black Bayou» ingen tangering av «Sharecropper’s Son», men du finner ikke mange bluesplater som er bedre i år.

Geir Larzen

FRENCH TV A Ghastly State Of Affairs Cuneiform Records 3.5/6 17. november 2023 Etter fjorten selvfinansierte album og 40 år som kårny musikkentitet delegerer bassist og maestro Mike Sary omsider litt ansvar på forretningssiden.

Amerikanernes ferske skive markerer intet brudd med eget idiom; her presenteres organiske, instrumentale komposisjoner med programmusikalske overbygg, i et melodiøst og ufarlig skydekke av tradisjonell progressiv rock, jazz og opposisjonelt fanteri. French TV er både tøysete og alvorstungt utfordrende, hvilket platefavoritten «Baby, You Fill Me With Inertia» personifiserer på utmerket vis. Instrumenteringen spenner sedvanlig bredt og favner klassisk rockebesetning, med aksentuering av gitar og klaviatur, samt tverrfløyte, saksofon, horn og fiolin. Spredte sammenfall med Happy The Man og Van Der Graaf Generator til tross, French TV fremstår mer teknisk morsomme enn kompositorisk forrykende, men skal roses sin livslange innsats i progressiv undergrunnstjeneste.

Geir Larzen

GIANTSKY II Imaginary Friend Records 5/6 1. desember 2023 Mannen som skrev og dirigerte Soups sensasjonelle «Visions», Erlend Viken, eleverer herved Giantsky til noe

mer enn et ordinært soloprosjekt.

2021-debutens oppfølger presenteres i dobbeltformat, klokker inn på 70 substansielle minutter og bærer til skue Vikens overlegenhet som melodiker, eklektiker, lydsmed og visjonær. Trønderen er klassens beste akkurat nå, endog i global målestokk, og ettertiden vil måtte projisere sjumilssteget «Visions» som kunstnerisk forløsningspunkt.

Tonedialektisk og sonisk er det uproblematisk å lese Giantskyplatene som prolongeringer av Soups mulige svanesang; Vikens univers anskueliggjør ingen revolusjonære brytninger, men fremtrer modent og symptomatisk, i karakterfast omgang med 1970- og 1990-tallsstrømninger.

Klaviatur, i alle former og fasetter, står sedvanlig sentralt, og flere av årets suverene instrumentalintermessoer knytter direkte ad til 70-åras stratosfærisk-elektroniske pionérer, herunder både Vangelis og Jarre, men også Richard Wright og Angelo Badalamenti. Er det ett band man ikke kommer utenom i intertekstuell Giantsky-diskurs, så er det Pink Floyd. Historien er full av Pink Floydderivativer som knekker ved rota, i anemiske samspill mellom manko på kompositorisk talent og egne idéer. Med Viken forholder det seg fundamentalt annerledes... Han øser dessuten av et vell øvrige impulser, det være seg akustisk visesang, elektronisk kunst-pop, klassisk musikk, psykedelia eller symfonisk rock. Få utøvere av i dag utmaler dynamikk av samme størrelsesorden – her burde opprettes egen Spellemannspris i dynamikk, og Giantsky ville feie gulvet med flere samtidskomponister. Jeg er ekstremt svak for Vikens dynamiske tenkning, som ofte borger for et uforutsett «ekstra knepp» i volum og fylde. Støyende Giantsky-crescendoer tilvirkes i et ekvilibrium av høy- og lavkultur, rent lydestetisk. Vikens idiosynkrasier definerer dennes kunstneriske ærend, med rakrygget integritet og i applausverdig distanse til musikalske sammenligningspunkter.

Til Giantsky «II» innmeldes et sofistikert lag av gjestemusikanter, heriblant medlemmer fra Trondheim symfoniorkester, vokalist Hanne Mjøen og Motorpsycho-gitarist Ryan. Flere av låtene tar form som sangduetter, hvor Vikens kvinnelige sparringspartnere bibringer ytterligere fargenyanser. Kan hende finner man ingen enkeltkomposisjon på nivå med «Out Of Swords», men «II» er helhetlig mer imponerende enn debuten.

Pastoralt kinematografiske «Speak Through Walls», svøpt i velgjørende melankoli med gnistrende fløyte- og strykestemmer, tinger tidlig plass i favorittsjiktet.

7-taktsinstrumentale «Space Farrier» skriker etter å bli en del av et audiovisuelt narrativ, mens dimensjonerte «I Am The Night» utgjør en reise i seg selv. Vikens vokale evner til å formidle desperasjon er én av sistnevntes mange fortrinn.

Salmemelodiske «King In Yellow», hvis spisse, sorgdirrende gitarsoli kunne vært å finne på Barclay James Harvests «Once Again», svarer muligens for min platefavorittpassasje, men etterhånden kommer jeg heller ikke forbi pop-forræderske «Imposter» - et snurrig og overraskende amalgam av Calexico, Richie Havens og Giantsky, inklusive banjo og

avvæpnende dynamikk. Skulle man ha noe å innvende på materialet, så måtte det være at mørkskodde, farlige irrganger ikke synes prioritert.

Giantskys andre skive klinger unektelig medgjørlig og optimistisk, uten at så skal leses negativt. I tråd med forventningene oppvarter Viken et av årets aller beste album. Svermer du for Pink Floyd, Espers, Mogway, Vangelis og Motorpsycho kaster du bort tid så lenge Soups «Visions» og de to Giantsky-fonogrammene ikke hjembringes.

Geir Larzen

THEA GILMORE Thea Gilmore Mighty Village Records 4/6 17. november 2023 Hun er blant sin generasjons beste og smarteste låtskrivere, men engelske Thea Gilmore, som herved leverer soloplate nummer tjue, må fremdeles regnes som et esoterisk navn i global målestokk. Etter brudd med ektemann og mangeårige produsent Nigel Stonier, samt terapeutiske «Afterlight», og ikke minst dennes briljante svingjazztvilling «The Emancipation Of Eva Grey», gjenreises og reintroduseres 43-åringen som pop-artist. Musikalsk bærer dette selvtitulerte fonogrammet ekko fra «The Counterweight» og «Small World Turning», med like mengder refleksiv tristesse som kampklart livsjag. Formen er intim, utleverende og akustisk, hvori vidunderbarnet betjener samtlige instrumenter, med vekt på piano og gitar, kronet av sin fantastiske røst og bitende intelligente lyrikk. Skiva bokstøttes av maleriske diktlesningsstykker, i forlengelsen av kompositorisk innskrenkete «Afterlight», men resten av menyen sammenfaller godt med Gilmore som populærmusikalsk autor.

Vakre «Bones» og «Hope And Fury» fundamenteres av minimalistiske figurer, forrettet med henholdsvis piano og gitar, samt rytmisk og atmosfærisk elektronikk, og befinner seg i nabolaget til mesterlige «Fall Together» fra «The Counterweight».

Den spøkelsesaktige elegien vedvarer i «Unravel Me», som spenner noe bredere i tonalitet og dynamikk.

«Ride On» og «She Speaks In Colours» representerer den moderne higende Gilmore, mens dommedaglig bluestrampende «Talking Out Of Tune» resonnerer med en samlet musikalsk gjerning og blir således å regne som platefavoritt.

Skiva står aldri i fare for å tangere «Liejacker» eller Gilmores øvrige spydspissutgivelser, men danner like fullt en tilfredsstillende og bittersøt prolongering av «Small World Turning».

Geir Larzen

NRM 3-2023

83

SKIVER

GO AHEAD AND DIE Unhealthy Mechanism Nuclear Blast 4/6 20. oktober 2023 Jeg hørte åpningslåten, og videosingelen, “Desert Carnage» på P13’s Gitar en kveld og tenkte at dette hørtes veldig ut som gammelt Sepultura og Max sin stemme. Det er på en måte greit å trekke referansen den veien, enn faktisk å vite at dette er et band bestående av Max, sønnen Igor Amadeus, og hans trommis i Healing Magic, Johnny Valles.

Når fakta ligger foran meg ser jeg at dette er trioens andre plate, og deres skitne death/thrash appellerer virkelig til meg. Når jeg tenker Sepultura blandet med Celtic Frost og gammelt Pestilence så er det for meg en aldeles ypperlig smeltedigel.

Her er det noe mer grindpartier og en generell gi faen holdning som gjør at jeg finner plata frisk. «Tumors» med sine seige drivende downstrokes er som en tidsreise tilbake til sent 80tall. «Chasm» er hakket mer crossover og en låt som utmerker seg som en favoritt. Produksjonen er skitten og vokalen låter passe gammelt, med old school ekko som også Max gjør på nyinnspillingene av Sepultura. Jeg kan høre at her har far og sønn det gøy, og det smitter over på meg som lytter.

Ronny Østli

GREEN LUNG This Heathen Land Nuclear Blast 4/6 3. november Tredje album fra engelske Green Lung markerer betydelige knepp opp på rangstigen, og åpningskuttet «The Forest Church» tilkjennegir eksakt hvor bandet søker i 2023. Materialet rotes i 1970- og 80-åras tungrock, med horrorfolklore og okkultisme som narratologiske ledestjerner. Bandet vil måtte svare for evidente sammenfall med Ghost, ikke bare sonisk og lyrisk, men endog tonalt, for at likhetene er mange lar seg ikke underslå. Nevnte «The Forest Church» tar form som en gjestmild, Satan-kirkelig og melodiøs tungrockhymne, med sirlig hammondorgel og dramaturgisk dynamikk, hvis arena-refreng

84 NRM 3-2023

uproblematisk kunne vært å finne på et nyere Ghost-album. All den tid det leveres kompositorisk kvalitet er det naturligvis rom for å utfordre Tobias Forge. Green Lung skylder dessuten mer til stonerrocken og britisk 80-tallsmetall, noe som gir endel odde løsninger underveis, eksempelvis i «Maxime». Akustiske «Song Of The Stones» eksemplifiserer et pastoralt leirbåløyeblikk man neppe vil finne i Ghost-repertoaret med det første.

«This Heathen Land» fremviser ikke et ensemble i total kompositorisk forløsning; her hefter fremdeles ved flere urovekkende banale, nærmest infantile bevegelser, som ingenlunde står i stil til albumets fullrealiserte stykker. I så måte er «The Forest Church» den Green Lung-låten du behøver å bekjentgjøres.

Geir Larzen

HARP Albion Bella Union 4/6 1. desember 2023 Idet Tim Smith – forhenværende sanger og kompositorisk drivkraft i Texas-sekstetten Midlake – debuterer som soloartisten Harp faller ikke frukten langt fra stammen. Dog er Smith ute i mørkere ærend enn sine tidligere kumpaner, men den stemningsskodde, sublime estetikken står ved lag og kalles i gitte kretser både post-progressiv rock og kunstpop.

Nydelige «I Am The Seed» innestår alt man måtte håpe på fra Smith, berammet av dennes eiendommelige vokaluttrykk, i elegiske dønninger av akustisk, elektrisk og elektronisk instrumentering. Underveis vil man også øyne intertekstuelle avtrykk fra 1980-tallets goth/pop-scene, transatlantisk visesang og symfonisk rock. Den harmoniske lære fra Simon & Garfunkel står eksempelvis ikke å forsverge i lamenterende «Chrystals».

«Seven Long Suns» knytter ad til britisk folkrock, mens hjemsøkende «Throne Of Amber» oppviser tonale og klanglige berøringspunkter med Radiohead, såvel som The Cure og Rufus Wainwright. Tim Smith begår atskillig skarpere musikk enn dagens Midlake.

Geir Larzen

HEAVY LOAD Riders Of The Ancient Storm No Remorse 5/6 6. oktober 2023 Førti år skulle det altså ta. Heavy Load sitt siste album «Stronger Than Evil” kom i 1983, og bandet har nektet på å gjenforenes. Og forespørslene har vært mange. I 2017 derimot skjedde det uventede, gutta, eller skal vi si de aldrende herrer, fant det for godt å spille sammen igjen. Og nå foreligger endelig ny skive. Og det er klart, en comeback skive etter førti år kan slå begge veier. Når «Ride The Night» setter i gang høres det ut som tiden står stille. Lyden, vokalen til Ragne Wahlquist, og låta er akkurat som i 1983. Denne følges opp av «We Rock The World» som er forferdelig sidrumpa, og av sånn type man frykter et comeback kan låte i sin helhet.

Dette er heldigvis falsk alarm, for etter denne kommer mine favoritter på skiva, «Walhalla Warriors» og «Angel Dark». Det er en del strykere på denne plata, men det høres digitalt ut, men allikevel mer keyboardbruk enn vi kjenner fra tidligere. Som vanlig er skiva spilt inn av Heavy Load selv, i sitt eget studio, og det står at skiva er produsert mellom 1986 og 2023, så det er kanskje ikke rart det låter godt og gammelt. Dette er en skive som fort kan havne på mitt Årets albumliste.

Ronny Østli

HELFRÓ Tálgröf Season Of Mist 3/6 1. desember 2023 Helfró er hjemmehørende på Island og er lekegrinden til Ragnar Sverrison, som ellers farter rundt som live trommis for Abyssal og Carach Angren. Dette er andre platen han gjør under navnet Helfró og musikken er black metal, men lydbildet er tungt og mørkt, og kan ha stunder som får meg til å tenke på Aeternus. «Fláráð Fræði» er en slik låt, og jeg liker plata best når det er slik tyngde. Favoritten min er den litt mer sære og «Mayhemske» «Guðlegt Réttlæti». Når jeg hører lyden her kan jeg skjønne at prosjektet ledes av en trommis. Trommelyden er tung, og den er klar og god i partiene det blastes. Det jeg sliter mer med er låtene. Det er godt skrevet og arrangert av Sverrison. Det er variert og teknisk, men jeg finner det likevel ikke spennende nok, og kjeder meg underveis. De to låtene jeg har nevnt synes jeg til gjengjeld er veldig gode, så for meg blir dette en plate som fungerer som enkeltlåter, fremfor i sin helhet.

Ronny Østli

HORRIFIER Horrid Resurrection Personal Records 4/6 15. desember 2023 Dette var friskt. Horrifier er fire unge menn fra Oslo, mens plata høres ut som den er over tretti år gammel. Her snakker vi death metal av den gamle skolen. Det er skittent som Autopsy, nedstemt som Entombed, men det første som slo meg da jeg satte på denne var Cadavers «Abnormal Deformity» demo. Ikke at det nødvendigvis ligner veldig, men det er en energi og kanskje et lydbilde som dro tankene i den retningen. Dette er varierte førti minutter, hvor jeg liker godt liker «Assimilated Life» som viser både de tyngre, kjappe og mer rocka sidene på denne debuten. Favorittene mine er «Deranged Sanity» og «Sadistic Impalement», uten at jeg kan forklare hvorfor akkurat de stikker seg ut. Kanskje fordi jeg hører både Death og Cadaver i disse låtene, og det i seg selv er ikke det verste som kunne skjedd. Finfin debut.

Ronny Østli

INCULTER Morbid Origin Edged Circle 4.5/6 8. desember 2023 Thrasherne fra Fusa slipper i år sitt tredje album, fire år etter «Fatal Visions», som jeg ga en firer i dette magasin. Nå går vi opp et hakk, for denne skiva synes jeg er hakket bedre og har kanskje litt mer egenart enn tidligere. Du bør nok fortsatt like band som Nekromantheon og Shakma, men Inculter er ikke redde for å legge seg litt nedpå med litt melodiske partier, som for eksempel siste del av tittelkuttet og tyngre «Chained To The Void». Jeg har ikke tenkt over det tidligere, men Remis vokal minner meg veldig om avdøde Peter Hobbs fra Hobbs Angel Of Death- Og spesielt på de tyngre sporene tenker jeg på det bandet, og da også musikalsk, fordi begge band klarer å skape spennende og fete riff på disse partiene. Det er fete drivende riff, og ikke bare et pusterom mellom de kjappere slagene. Som stor fan av Hobbs er kanskje de tyngre låtene

norwayrock.net

SKIVER favorittene hos meg, men skiva er jevnt sterk og det er ikke noe her jeg anser som svakere materiale. Introen starter rolig, som heller ikke er uvanlig innen thrashen. Deretter følger det særdeles gode tre kvarter. Så får det heller være at hovedriffet i «Perennial Slaves» kan ha noen kjente trekk, for den låta er også en av mine favoritter.

Ronny Østli

KARDANG Rizky Biznizz Kardang Music 5/6 20. oktober 2023 Jeg er alltid skeptisk til band som bruker Z’r i enten bandnavnet eller platetittelen, og mye av den skepsisen tilfaller et bomkjøp av dimensjoner på slutten av 80-tallet med bandet Tigertailz. Nok om det. Kardang skal slippe unna med utagerende bruk av Z’r for her får du reinspikka ekte klassisk rock av beste sort. Underveis i skiva sitter jeg og tenker på både Tom Petty, Bryan Adams, D.A.D. og ikke minst AC/DC. En liten dæsj med Slash er det også å spore her. Litt av et sammensurium vil du kanskje tenke, men resultatet er rett og slett en utrolig variert og fornøyelig skive. Kardang har heller ikke denne gangen funnet opp hjulet på nytt, men de klarer kunststykket å skape en interessant skive ut av en relativt oppbrukt genre. Det skyldes ikke først og fremst bare at de er dyktige musikere, men en fornem teft for hvordan lage gode låter og skape riktig dynamikk. Noe skivas kanskje beste låt “When The Water Runs Dry” er et feiende godt eksempel på. Rett og slett en fantastisk flott låt. Men det er flere låter som utmerker seg veldig positivt, og da spesielt tittelsporet og “Don’t Let Me Drive” som er langt mer uptempo og som skapt for å gi flatt jern på en avsides vei. Bare synd jeg kjører en sliten riskoker av en Honda Civic 1.4L som nesten blir frakjørt av mopeder og Permobiler. Men det er mitt problem, ikke Kardang sin feil. Kort oppsummert er dette virkelig et knallsterkt album tuftet på god, gammel klassisk rock med et moderne tilsnitt. Overhodet ikke klisjefylt eller harry, men rett og slett ekte rock slik rock kan og burde låte anno 2023.

Pål J. Silihagen

KK’S PRIEST The Sinner Rides Again Napalm Records 3,5/6 29. september 2023 Sjefs-synderen K.K. rider igjen, og klarer han å holde seg fast i salen denne gangen også? Det er jaggu såvidt, for K.K. kjører på det remmer og tøyler kan holde. Med andre ord, her er det full galopp og ville vesten gjennom ni heseblesende låter.

At K.K. fortsatt har mange fete riff innabords er det ingen tvil om, men stor låtskriverkunst er dette dessverre ikke. Det blir rett og slett litt for statisk og anmasende i lengden for min del.

Heldigvis glimrer Ripper Owens med strålende vokalprestasjoner, og han bruker toneregisteret sitt på en utsøkt måte skiva igjennom, noe som bryter opp den beinharde riff-bonanzaen.

Fete klassiske heavy metal-riff og gnistrende soloer er tøft det, og få er bedre enn K.K. på akkurat det, men som sagt mangler de virkelig gode låtene. “The Sinner Rides Again” er langt ifra dårlig, og er du Judas Priestfan i likhet med undertegnede, er det heldigvis en del å kose seg med her. Slik som albumets beste spor “Reap the Whirlwind”, “Keeper of the Graves” og ikke minst “Hymn 66”.

Sistnevnte låt går roligere for seg tempomessig og kan tidvis minne om klassisk 70-talls Judas Priest hvis du legger godviljen litt til. Dessverre sitter jeg igjen, nok en gang, med følelsen av å ha hørt på First Priceutgaven av Judas Priest. Det smaker helt greit når en er sulteforet, men ikke så mye mer. Ingen skal ta fra K.K. legendestatusen og at han fortsatt er en glitrende gitarist er det heller ingen tvil om, men å bare fyre på med alt av kuler og krutt er ikke alltid resepten på en knakende bra skive. Det blir på en måte “Painkiller” på anabole steroider, men uten den samme substansen i bånn. Men som sagt er du Judas Priest-fan, kan det tenkes at det stiller sulten frem til mars.

Pål J. Silihagen

LYNCH MOB Babylon Frontiers 4,5/6

norwayrock.net

20. oktober 2023 Det har gått hele seks år siden forrige Lynch Mob-album, og hvordan står det egentlig til med mobben? Joda, mobben er i grunn George Lynch, og det er først og fremst han som står i sentrum her. Selv om de nye tilskuddene Gabriel Colon på vokal og Jaron Gulino på bass gjør sakene sine på en ryddig og stødig måte.

Ringreven Jimmy D’Anda som har vært inn og ut av bandet er også med og de fleste vet hva han står for når det kommer til trommer. Og jeg kan også love at Gabriel Colon synger langt bedre enn en aldrende Don Dokken bare så det er sagt, selv om han når ikke helt opp på samme nivå som de tidligere vokalistene Robert Mason, Oni Logan eller Andrew Freeman. Likevel det låter helt greit med Colon bak mikken, og han kler forsåvidt låtene godt med sin raspete stemme som befinner seg i det middels høye toneregisteret.

Så var det hovedpersonen selv da, George Lynch. Få om noen er like produktiv som denne karen, og det er ikke alt som låter like gull. Og det gjør heller ikke “Babylon”, men det er overraskende høy kvalitet på stort sett alle låtene. Det låter ikke som et lite gjennomtenkt eller hastverkspreget album overhodet, og godt er det.

Lynch serverer det ene fete riffet etter det andre, og en liten hyllest til Eddie Van Halen har han også funnet plass til på låten “I’m Ready”. Var det noen som sa Panama? Jeg vil anta at “Babylon” er mest interessant for Lynch Mob-menigheten og de mest ihuga George Lynch-fantastene, undertegnede inkludert. Og i så måte funker skiva meget bra, og høydepunktene kommer i form av “Caught Up”, “Erase” og “How You Fall” som i mine ører er de kvalitetsmessig beste låtene og mest tett opp imot grunnfundamentet som ble dannet i det herrens år 1989. Joda, dette var en særdeles positiv overraskelse og selv om skiva sannsynligvis ikke havner på årets topp 10, så er det mer enn nok å kose seg med her for George Lynchfansen eller tilhengere av melodisk hard rock som liker fete gitarriff og delikat gitarspill.

Pål J. Silihagen

MADDER MORTEM Old Eyes, New Heart Dark Essence Records 5/6 26. januar 2023 Siden inngangen av ny årtusenregning har hedmarkingene i Madder Mortem sognet til elitedivisjon av norske ensembler, og bandets åttende studioplate tjener som ytterligere konsolidering av et uforlignelig idiom.

Kvintettens progressiveklektiske tenkning, samt tonespråk og lydsynergi, gjør katalogen deres

uegnet analogier kontra øvrige navn både fra progrockens og metallens tablåer. Det finnes knapt band i 2024 man kan løyve lignende skussmål, og leter man etter forklaringer på hvorfor Madder Mortem selger færre skiver enn Tool og Metallica, så hviler fasit på en originalitet, deviasjon og kompositorisk dybde som fyker kreti og pleti hus forbi.

Det forplikter å legge liste Madderhøyt. Store forventninger er en opportun konsekvens av et uplettet musikalsk arbeid, med gradvis kvalitetsforøkning. Mesterlige «Red In Tooth And Claw» og «Marrow», som representerer samme kvalitative oppjustering som «Desiderata» innesto i 2006, åpner potensielt for svimlende fallhøyder, men så lenge hedmarkingene ikke kompromitterer eget etos, har man lite å frykte. Med det sagt skulle jeg ønske det var mulig å fetere angjeldende album med terningkast seks, men når 2024 opprinner vil fremdeles «Red In Tooth And Claw» abonnere på status som gruppas tyngste løft. «Old Eyes, New Heart» fører imidlertid et bemerkelsesverdig, dualistisk anslag i «Coming From The Dark», hvis messende, non-verbale motiv overdras Morricones musikalske kinematografi, og forøvrig blendende melodiøsitet og progmetallisk brodd. Stykket byr dessuten på riktig ugjestmilde brytninger av såpass kontrasterende art at totaliteten ville implodere om samme vevning ble forsøkt etterstrebet av et knepp svakere musikere.

Besifringsvariasjonene i siste versrunde svarer muligens for platas heftigste øyeblikk – ganske enkelt genialt. Det praktfulle åpningsdrønnet etterfølges av bekjennelseslitterære «On Guard», som genererer en viss ambivalens. Her inntas dunkle, amerikanske ørkensletter i et tålelig sexy og urovekkende vampyrbluesuttrykk som kler bandet ualminnelig godt. At «On Guard» mangler et parti – et crescendo – blir til lett misnøye; tre grunntoner, ett vers og en (smekker) gitarsolo synes for elementært i Madderkontekst, trass fenomenal vokal- og gitarornemantikk. Øsende «Master Tongue» og delvis pop-spissete «The Head That Wears The Crown”, med sneisen og uforutsett tonalbevegelse, samt gnistrende brobygg, oppleves mer fullendte. Fra vinylside én er det likevel hjemsøkende og strukturepiske «Cold Hard Rain», deponert abstruse vendinger i melodi og toneart, som – i spann med nevnte førstespor – bringer blodpumpa til kokepunkt.

Jeg blir neppe bestevenn med postmetalliske «Towers», trass potenserte verselinjer, eller albumets svale, forsonlige avslutning «Long Road», selv om sistnevnte er førsteklasses eksekvert og representerer et relativt nytt destillat i bandets annaler. Derimot erlegger «Unity» en eksplosiv åpning av vinylside nummer to, hvor bandets teft for østlig tonalitet og impulser fra et arpeggiosymfonisk Muse illustreres med gratie og autoritet. «Here And Now» tinger sortimentets fremste overraskelse, som en sirlig og eiendommelig mikstur av amerikansk folkemusikk (det smakfulle gitarostinatet danner sammenfall med Bigbangs «Wild Bird»), radio-pop og bandets

NRM 3-2023

85

SKIVER egendefinerte musikksjargong.

Voldsomme «Things I’ll Never Do» eksemplifiserer Madder Mortem på sitt mest opposisjonelle og utmaler en teatralsk, melodisk og dynamisk triumf som ikke påminner andre utøvere.

«Old Eyes, New Heart» tangerer kanskje ikke forutgående karsstykker, men stiller ventelig såpass sterk og signifikativ at et hvilket som helst band vil ha problemer med å matche materialet. Madder Mortem reder i sin egen klasse.

Geir Larzen

men det er vanskelig å forestille seg at den allerede dedikerte menigheten vil bli skuffet. «Here Comes The Rain» glir inn i rekka av bunnsolide, men ikke akkurat spektakulære og revolusjonerende Magnum-utgivelser, og det er litt trist at vi aldri vil få høre disse låtene fra scenen, da Magnum nylig kansellerte Europaturneen sin, inkludert den annonserte John Deekonserten, på grunn av Tony Clarkins helsetilstand.

Geir Amundsen

MAGNUM Here Comes The Rain Steamhammer/SPV 4,5/6 12. januar 2024 Ingen skal beskylde Magnum for å ha vært ineffektive siden de kom sammen igjen i 2001 etter å ha lagt på is i noen år – dette er tolvte studioskive i dette årtusen, med andre ord ny skive ganske nøyaktig annenhver vinter. Og det ser ut som en klassisk Magnum-skive med ekte Rodney Matthews-tegnet cover, og det høres ut som klassisk Magnum med en gang den muskuløse åpningslåten «Run Into The Shadows» sparker i gang, for Magnum er et av de få, og stadig færre band, som man øyeblikkelig identifiserer med en gang låten starter.

Og du vet nøyaktig hva du får på «Here Comes The Rain» - det er pompøse rockelåter i mid-tempo, ispedt et par pianodominerte ballader a la tredjelåten «Som Kind Of Treachery» og et par hardere rockere som femtelåten «Blue Tango». Den største overraskelsen her er kanskje bruken av blåsere i "The Seventh Darkness". Det er ikke veldig stor musikalsk utvikling de siste 20 år – den største forskjellen på de siste skivene kontra de fra starten av millenniet er at keyboardist Rick Benton bruker atskillig mer orgel enn forgjengeren Mark Stanways hang til synth. Men som vanlig er det frontduoen Tony Clarkin og Bob Catley som dominerer. Gitarist Clarkin har som alltid skrevet alle låtene og produsert herligheten, mens Catley synger nesten like bra som han alltid har gjort – men man merker at han har blitt litt mer skrøpelig i stemmen. Og det skulle jaggu bare mangle, gubbene har begge passert 76 år nå. Bandets første utlending, den amerikanske bassisten Dennis Ward (Pink Cream 69, Khymera, Unisonic) har glidd sømløst inn i bandet og danner et solid fundament sammen med trommis Lee Morris (ex-Paradise Lost).

Låtmaterialet er som vanlig jevnt over sterkt, og skal jeg trekke frem noen favoritter, så blir det kanskje nevnte åpningslåt, tøffe "The Day He Lied", og den mektige "I Wanna Live." Dette er ikke skiva som kommer til å revitalisere Magnums over 50 år lange karriere og skaffe dem horder av nye fans,

MANGINI Invisible Signs Mike Mangini Music 5/6 11. november 2023 For den progmetal-interesserte bør ikke navnet Mike Mangini være ukjent, spesielt ikke etter de siste par ukene, etter han fikk fyken fra Dream Theater til fordel for Mike Portnoy, som vender hjem igjen. Hvor lenge Mangini selv har visst om dette vites ikke, men det tok ikke lang tid før hans første solo-album var klart for utgivelse, under fanen Mangini, uten fornavnet inkludert. Tilfeldighet eller ikke? Mnja, si det. Men hva kan man så forvente seg av en trommeslagers soloskiver? Det er ikke dagligdags at kjøkkenpersonalet gir ut plater under eget navn, med mindre du kan synge, og heter Phil Collins eller Don Henley, da. Eller Simon Phillips, som har bygd en egen karriere med instrumental-utgivelser i en årrekke.

Nå er ikke Mike Mangini en hvilken som helst trommeslager heller, med sin ambidekstriøse fremtoning bak trommesettet (da jeg intervjuet ham nylig påsto han at han ikke er ambidekstriøs. Ja særlig, Mike!).

Pluss at han er rakettforsker da. Han har brukt sin forskerbakgrunn til å jobbe med hjernens påvirkning på musikkutførelse, noe som har resultert i tre bøker og flere verdensrekorder i hurtighet. Alt ligger altså til rette for en studie i teknikk og teknologi.

Men hva så med musikken? Vi vet jo at Mangini er en langt over snittet teknisk trommeslager, og han har fått mer enn nok pepper for å låte for mekanisk og sjelløs. Ufortjent, spør du meg, for når du legger hele sjela di i å beherske instrumentet så til de grader, har du ikke bare lagt sjela di i det, du har solgt den til djevelen! Jeg var spent på hvor mye polyrytmikk, skeive taktarter og ostinater han hadde lagt inn i musikken, men der kom det en kraftig overraskelse allerede fra start.

Første singel fra albumet var «Freak Of Nature», noe som kanskje hintet om at han skulle vise hva han er god for bak trommene, men akk, så feil man kan ta. Det er riff og melodi som er i førersetet hele veien, mens de verste teknikkløpene hans uteblir.

Joda, selvfølgelig viser han hva han er

86 NRM 3-2023

god for, men vi har hørt ham temmelig mer frittløpende i Dream Theater de siste 13 årene. Stilmessig er vi i metal/ industriell metal-land, med feite 7-strengs gitarer, giftige riff og gode melodier. I tillegg er selvfølgelig Manginis særegne evne til å veksle mellom høyre og venstre side av kroppen allestedsværende og nytes absolutt best på alt annet enn en mobilhøyttaler, for her vender alt av trommer og hi-hater mellom høyre og venstre fra start til mål. Det er nærmest så man ser for seg settet hans og hvordan han snur på et øyeblikk.

Dette er utfordrende for lytteren, så det er nok ikke musikk man setter på i bakgrunnen. Musikken forlanger fokus. Det samme gjelder tekstene; de kan i utgangspunktet høres enkle og banale ut, men ifølge Mangini selv, er det mange lag man kan lese seg gjennom. Er utfordringen akseptert?

Denne skribenten skal ihvertfall dykke inn i materien og se hva som befinner seg under hjernebarken til en rakettforsker med helt særegne musikalske evner. Mike står selv for det aller meste, fra låtskriving til innspilling, produksjon og keyboards.

Med seg på laget har han Gus G. (Arch Enemy, Ozzy Osbourne), Tony Dickinson (multiinstrumentalist), Ivan Keller (Jelusick) og Jen Majura (Tidl.

Evanescence). Sistnevnte har egentlig bakgrunn som gitarist, men bidrar med vokal på «Freak Of Nature».

Alt av instrumentering er utført med samme presisjon vi er vant til fra Mangini selv, så det er musikere av ypperste klasse han har fått med seg.

Som nevnt holder Mike igjen på de drøyeste triksene han kan, men hans egenskaper gjennomsyrer musikken, all den tid alt er utført på mesterlig vis fra første til siste trommeslag.

Etter å ha nedskalert settet på de siste par turnéene med Dream Theater, er han nå tilbake i fullskala oppsett med doble basstrommer, fire Rocket Toms og multiple hi-hater og cymbaler, noe lydbildet bærer preg av. For min del som trommeslager, er dette mer interessant når det er Mike Mangini som spiller. Jeg har visse forventninger om hva som kommer fram, og her svikter han ikke. Kanskje er ikke «Invisible Signs» det noen av oss har forventet når Mike Mangini gir ut soloalbum, men sannelig er det ei plate jeg kommer til å bruke mer tid til å bli kjent med, spesielt når tekstene blir tilgjengelige. Color me intrigued!

Jan Egil Øverkil

MASTER Saints Dispelled Hammerheart 4/6 19. januar 2024 Det er alltid herlig med et nytt album fra Master. Rå, upolert death/thrash med

Paul Speckmanns umiskjennelige stemme. Og det feiler ikke denne gangen heller. Jeg synes kanskje det derimot låter litt i overkant ryddig, jeg har alltid likt at det har skranglet og gått litt over stokk og sten, spesielt på trommene. «Destruction In June» åpner og er en knalltøff sak. Nå er dette en rimelig jevn skive, og kanskje sånn sett også på det jevne i Masters discografi. Bedre og svakere skiver finnes, og låtmessig vil jeg nevne «The Wiseman» og melodiøse «The Wizard Of Evil» som favoritter.

Ronny Østli

MOPED Brenn!

Penthouse Garage Music 4/6 14. oktober 2023 Ni år etter debutplaten er Finnmarksbandet Moped klar med ny fullengder. Med klampen i bånn serverer Alta-bandet elleve høyoktan rockelåter på album nummer to.

"BRENN!" er, ifølge bandet selv, spilt inn gjennom fullblods live-opptak i Alta kultursal. Dette er ikke bare et dristig trekk, men også smart. For den røffe produksjonen, som Torbjørn Caspersen står bak, kler albumets til tider rølpete tematikk perfekt.

Sammen med gromlyden er det en nytelse de gangene gitarist Eirik Aune og Magnus Langli på orgel tar oss med på heisaturer gjennom lekende og lekre melodier. I motorrommet holder bassist Tore Grøtte og trommis Thomas Andersen turtallet oppe, mens vokalist Ottar Pettersen tar rollen som den kule kompisen med de gode historiene. Her er det ingen gratispassasjerer. Med flere låter mot moped- og rånermiljøet, vil trolig platen bli tatt godt imot hos enkelte grupper. Men også de som setter pris på rå energisk rock og tekster mekket sammen i garasjen, vil ha utbytte av albumet. Selv om imaget er rufsete, er ikke Moped bare et uansvarlig rockeband. Tvert i mot. På eksempelvis «Tjuefiresyv» florerer tekstlinjer om fyll og fest, men på slutten kommer det humoristisk 'blir du drita, må du vite. Dem har skifta nummer på Alta Taxi', før tallrekken taktfast bankes inn. Det er mye tøff musikk på albumet, og langt fra bare rølp. Med tre lærere ombord blir det også litt undervisning. På ekte Moped-vis tar bandet med låten «Fyr Og Flamme» for seg nazistenes nedbrenning av Finnmark, på slutten av andre verdenskrig. Det legges aldri skjul på hvor bandet holder til, og referansene til hjembyen er mange.

Kult det. Likevel, til tross for gromlyd, spilleglede og fett image holdes ikke kvaliteten gjennom hele skiva. Det er helstøpt rock i sjiktet mellom hardrock og punk, men istedenfor å frese av

norwayrock.net

SKIVER

gårde på ett hjul, boltrer Moped seg for ofte trygt på lukket bane. For å gjøre det hele mer eksplosivt burde kanskje bandet derfor droppet et par av låtene som senker farten.

Men lever du godt med smårusk i forgasser’n, digger rock av det glade, rølpete slaget, er det bare å skru opp lyden og skråle med.

Freddy Ludvik Larsen

MORTUARY DRAPE Black Mirror Peaceville 1/6 28. oktober 2023 Disse italienske black metalveteranene har hatt en del småkult opp gjennom, samtidig som det har vært litt fugl og fisk. Når det nå er ni år siden forrige studioalbum er det trist at det hele er blitt en gedigen skuffelse. Det første som slår meg er hva i all verden som skjer med lyden. En veldig spiss bass dominerer lydbildet, og det finnes veldig lite bunn i det øvrige, og det låter rett og slett stusselig. Hjemmeinnspillinger på nittitallet låt gjerne sånn. Ofte kan en legge i litt godvilje hvis låtene er bra, men ikke en gang det kan det skrytes av her. «Restless Dead» åpner og er både uptempo og rolig, men jeg klarer virkelig ikke å la meg engasjere.

«The Secret Lost» følger på i samme «uptempo Motorhead rytme, før den øker til speed metal takt. Og da skulle det ideelt sett trøkket litt.

Teori og praksis henger ikke alltid sammen. Jeg skal innrømme at denne låta har noe i seg og antagelig fint fungerer live. I dette tilfellet blir det for magert. Nå har italienerne en del rolig materiale også, og det fungerer faktisk med dette lydbildet. Så å gi slakt til tittelkuttet som avslutter er kanskje litt ufortjent og slemt, men jeg må se helheten i dette, og den holder ikke.

Ronny Østli

NECROWRETCH Swords Of Dajjal Season Of Mist 4/6 2. februar 2024 Jeg er neimen ikke sikker på om jeg har vært borti disse franskmennene tidligere. Så husker jeg ikke alt jeg

norwayrock.net

anmelder heller, for dette er bandets femte plate og disse har vært fordelt på Century Media og Season Of Mist. Uansett er det en gledelig overraskelse. Jeg hører en blanding av Mayhem rundt «De Mysteriis Dom. Sathanas» og Dissection, for å gi en liten pekepinn. Det er tung og mørk lyd, og det er bra lyd. I tillegg til jevne gode låter. «The Fifth Door» er en veldig Mayhemsk låt, mens tittelkuttet er mer svensk. Jeg vil også trekke frem snaue tre minutter lange «Daeva» som en roligere og mer stemningsfull instrumental. Like fullt en av mine favoritter.

Ronny Østli

NIGHT RANGER 40 Years and a Night With Contemporary Youth Orchestra Frontiers 4,5/6 20. oktober 2023 Amerikanske Night Ranger har forsyne meg holdt det gående i over 40 år nå, og feiret jubileum i fjor med en meget spesiell konsert i Ohio, hvor de ble akkompagnert av et orkester bestående av 90 ungdommer i alderen 12 til 18 år. Men tross sin unge alder, har Contemporary Youth Orchestra allerede rukket å spille med artister som bl. a. Styx, Pat Benatar og Jefferson Starship, så helt grønnskollinger er de absolutt ikke. Låtene er ikke særlig omarrangert for anledningen - det er fortsatt et rockeband som står i front og spiller. Orkesteret fungerer mer som supplement, eller glasur på kaka, og blir aldri påtrengende.

Tvert imot setter de heller en ekstra spiss på låtene, særlig på introene.

Låtmaterialet er utelukkende hentet fra de tre første og klassiske skivene - "Dawn Patrol", "Midnight Madness" og "7 Wishes", med ett unntak av tittellåta fra 2014-utgivelsen "High Road". (Og på BluRay/DVD får du også "High Enough", som frontmann/ bassist Jack Blades lagde med Damn Yankees i 1990 da han var ute av Night Ranger i noen år.) Sånn sett ganske kjedelig og forutsigbart låtvalg med tanke på at de aller fleste av de elleve låtene her også var med på de to andre liveskivene som Night Ranger har gitt ut det siste tiåret. (Vi snakker om "35 Years And A Night In Chicago" og "24 Strings And A Drummer – Live & Acoustic".) Night Ranger er et av de aller proffeste band undertegnede noen gang har sett på en scene - de er en veloljet maskin, og sjelden ser man et band som til de grader ser ut til å storkose seg på scenen.

Spesielt sjefstrioen Blades, gitarist Brad Gillis og trommis/vokalist Kelly Keagy stråler og gliser fra øre til øre gjennom hele konserten. Keyboardist Eric Levy gjør jobben, og ligner stadig

eksakt på en yngre kloning av sin forgjenger Alan FitzGerald, mens jeg aldri blir helt vant til synet av bandets nyeste rekrutt, gitarist Keri Kelli. Han spiller strålende, men visuelt skiller han seg ut som en sirkusklovn i en begravelse. Han ser mer ut som han spiller i Mötley Crüe. Høydepunkter?

Joda, de er det nok av. Åpningen med "(You Can Still) Rock In America" og herlige "Four In The Morning" sprinter ut fra startblokka, og jeg har alltid hatt en soft spot for balladen "Sentimental Street". Og avslutningen med "When You Close Your Eyes" og "Don't Tell Me You Love Me" er strålende, før de runder av med sin største hit og signaturlåt, suppepuddelen "Sister Christian", en ok låt som neppe ville kommet inn på min Night Rangerballader Topp 10-liste. Som alltid med liveskiver er også denne selvsagt rettet hovedsakelig mot den allerede konverterte menigheten, men om du mot formodning ikke kjenner til Night Ranger, og er fan av AOR/Classic Rock med fengende allsangrefrenger, så er absolutt ikke denne skiva noe dumt startpunkt. Hadde de bare giddet å variere litt med setlista og dratt frem noen litt mer obskure låter som hadde kledd et orkester, som f.eks. "Rain Comes Crashing Down", så hadde en bunnsolid femmer vært et faktum. Nå føles det, tross orkesteret, en smule repetitivt.

Geir Amundsen

NOLAVÆR Nattmarker Despotz Records 3.5/6 13. oktober 2023 Når Martin Rubashov forlanger pause fra sitt fantastiske soloartistvirke, forenes krefter med Anders Fridén (In Flames), og Nolavær oppstår som stemningsbetont sideprosjekt.

Ikke overraskende svøpes materialet i Rubashovs distinkte omgang med elegiske klanger og nordisk tonalitet, oppført ditto akustisk, elektrisk og elektronisk, med hovedvekt på gitarer og klaviatur. Rubashov har ytret, som sitt alter-ego Nolavær, at han søkte å skape «musikk for natten, som man kan forsvinne i».

I så måte realiseres aspirasjonene.

«Teklas Hus» setter atmosfærisk og rammedimensjonert presedens, mens vokaldominerte «Norrlana», «Visa Från Ödemarken» og «Myr» bibringer en anelse formdeviasjon. Som sonisk forbundsfelle til nattlige bilder og dufter fungerer albumet utmerket; problemet – for det blir uvegerlig et problem – er Martin Rubashovs egen katalog. I lys av gnistrende «The Nature Script» og «Members Of The Green Phlox” arter “Nattmarker” seg som en sirlig eksekvert ansamling av anslag, intermessoer og coda – uten kompositorisk bunn. Jeg anerkjenner

og forstår skivas hensikt, men vedblir å betrakte prosjektet som musikalsk dagdriveri.

Geir Larzen

OBSCURA A Celebration I – Live in North America Nuclear Blast 3/6 27. oktober 2023 Jeg har aldri satt meg inn i disse tyske progressive death metallerne. Deres tekniske og progressive musikk med fretless bass, svevende partier så vel som vill grind blir litt for mye for meg. Jeg merker jo eldre jeg blir, jo mer rock’n roll trives jeg med. Når de nå, etter seks studioalbum, gir ut en liveskive er nok det snadder for fansen. Jeg har ingen formening om låtutvalget anses som riktig. Skiva er spilt inn i både Canada, Mexico og USA i løpet av 2022 og 2023, i forbindelse med «A Valediction World Tour». Og det er «Forsaken» fra nettopp «A Valediction» som åpner. Jeg hører at dette er velspilt og krever god lyd både på scenen og ute i salen, noe jeg får inntrykk av at det er. Dette låter så bra at det føles som å anmelde en best of skive. Med unntak av debuten er alle bandets skiver representert på denne snaue timen. For min del toppes dette livedokumentet av «Septuagint».

Dommen blir en kombinasjon av at det bandet er imponerende bra, men at låtmaterialet gir meg helhetlig lite.

Mye kule partier, men det blir for mye.

Ronny Østli

OCTOBER TIDE The Cancer Pledge Agonia 4/6 6. oktober 2023 Svenskene syvende plate var jammen en lei nøtt å knekke. Jeg har likt mye av deres tidligere materiale, og hørte det var noe her. Det hjalp å legge bort skiva et par måneder.

Bandet ble dannet av gitarist Fredrik Norrman, som sammen med sin bror, bassist Mattias, har bakgrunn fra Katatonia. Det har vært likheter før, og er det fremdeles, og savner man det mer death metal og grimmere

NRM 3-2023

87

SKIVER attitude hos Katatonia er dette et godt alternativ. Det er melodier og stemning som sniker seg under huden, og «Tapestry Of Our End» og «Unprecedented Aggression» er gode låter. Svenskspråklige «Blodfattig» er også verdt å nevne.

Jeg digger trommingen, som låter tungt, men som også er passe bakpå.

Jeg kunne sikkert nevnt flere låter, men skiva er såpass jevn at det er like greit å sjekke ut hele.

Ronny Østli

ORPHANED LAND A Heaven You May Create Century Media 4/6 1. desember 2023 Dette var interessant. Allerede fra debuten “Sahara» har det ramlet inn skiver til min postkasse for litt skriveri eller radiospilling. Og for meg var det hele tiden middelmådig. Det er klart det israelske opphavet gjorde det litt eksotisk, men det ga meg ikke mer enn en følelse av å nesten klare det.

Dette er en liveskive fra to år tilbake hvor bandet har med seg Chamber Opera Orchestra og Hellscore Choir.

Anledningen er bandets tretti års jubileum. Riktignok er «Sahara» kun representert med «The Storm Still Rages Inside», men jeg hører jo på skiva her at dette er det de har prøvd på hele veien. At dette er utrykket de har strebet etter og endelig fått utløp for. Jeg kjenner ikke helt til bandets status, men etter noen års pause så ga de ut plata «Mabool - The Story of the Three Sons of Seven», og denne er godt representert her, og mine favoritter i dette liveformatet er originalt å finne på denne. Ikke minst «Mabool», men også «The Kiss Of Babylon» og «Birth Of The Three”.

Jeg vil også trekke frem “Sapari” fra 2010 som en god schläger. Jeg pleier å være småkrass til liveskiver, men akkurat her ble jeg parkert, dette er god stemning og storslått. Til tross for at jeg ikke klarer å la være å tenke Israelsk eurovision når det blir hei og hå refrenger med kor. Jeg har kun lydsporet å anmelde, men dette er en plate som også slippes som DVD. Ronny Østli

PATTERN-SEEKING ANIMALS Spooky Action At A Distance InsideOut Music 5/6 28. oktober 2023 Det er veldig lett å avskrive PatternSeeking Animals som et sideprosjekt for gutta fra Spock's Beard, noe det for så vidt også er, når det gjelder vokalist Ted Leonard, bassist Dave Meros og trommis Jimmy Keegan. I PSA er det derimot keyboardist John Boegehold som holder i tømmene, men også han er assosiert med Spock's Beard gjennom tyve år, helt siden Neal Morse sluttet, som låtskriver, produsent og litt tangenter. PatternSeeking Animals gir med dette ut sin fjerde skive på fem år, og selv om det utvilsomt oser av Spock's BeardDNA, så synes jeg de har begynt å finne sin egen stil på "Spooky Action At A Distance". Det er naturlig nok ganske keyboard-dominert, med mye tostemt vokal og koringer, og deres svevende, melodiøse progressive rock burde absolutt falle i smak hos fans av Spock (så klart), The Flower Kings, Transatlantic, Frost* osv. Skiva starter ypperlig med "The Man Made Of Stone", en fascinerende historie om en vikingkonge - og en episk låt krydret med noe som høres ut som cello og mandoliner. Hardcorefansen til Spock's Beard vil dra kjensel på én låt her, siden PatternSeeking Animals gjør sin versjon av "Bulletproof", som opprinnelig var på bonusdiscen av den nyeste SB-skiva, "Noise Floor" fra 2018 - og det er fra denne låten at bandet har hentet bandnavnet sitt. Og hvis jeg på død og liv må dra frem ett høydepunkt på skiva, så sier jeg "Underneath The Orphan Moon", en tragisk historie om en gravid tenåringsjente som rømmer hjemmefra, med dramatiske strykere og en gnistrende gitarsolo fra en kar jeg knapt visste kunne spille solo - stor klapp på skuldra til Ted Leonard! Gode låter, godt produsert og selvsagt ypperlig fremført av strålende musikere. Så joda, dette var en svært hyggelig overraskelse, og progfans som ennå ikke har stiftet bekjentskap med Pattern-Seeking Animals oppfordres herved til å ta grep.

Geir Amundsen

PRIMORDIAL How It Ends Metal Blade 5/6 29. september 2023 Irene sier de ikke har noe å bevise da arbeidet startet med denne plata, som er bandets tiende. Målet har vært å lage gode Primordiallåter, noe jeg synes de virkelig innfrir, fem år etter forrige plate «Exile Amongst The Ruins». Første singel, «Victory Has

88 NRM 3-2023

1000 Fathers, Defeat Is an Orphan» satt umiddelbart hos meg, mens de påfølgende låtene trengte litt mer tid. Det er et par hørt det før faktorer her, men Primordials egenart er såpass sterk at det på mange måter er naturlig. Det er en egen signatur i de lange stemningsfulle partiene, for ikke å snakke om A.A. Nemtheangas vokal. Det er nok en styrke at denne krevde noen ekstra runder, for jeg finner plata jevn og synes de fleste låtene har sine storheter. For tiden er «Call To Cernunnos» en favoritt, og jeg vil trekke frem instrumentalen «Traidisiúnta». Irske folketoner i særdeles melankolsk drakt. Vakkert.

Ronny Østli

JO QUAIL Invocation/Supplication ByNorse 5.5/6 3 November 2023 The internationally acclaimed composer and virtuoso cellist, Jo Quail is releasing a double album, ‘Invocation’/‘Supplication’, presented in two three-song cycles. Quail composed the two pieces with the artists Maria Franz (Heilung) and Lorenzo Esposito Fornasari (also known as ‘Lef’) (O.R.k.) in mind, the former featuring on ‘Invocation’, and the latter on ‘Supplication’, both as vocalists. Quail herself said: “Music is an art without boundaries, to be interpreted in any way we wish…” and similarly, I encourage you to listen to this record with an open mind, free of any notions of genre, although it will certainly appeal to fans of the earthy, primal, atmospheric and post metal elements of Heilung, Enslaved, Myrkur and Wardruna, and those of classical, avant-garde, and dark ambient music. On the three tracks of ‘Invocation’ – ‘Macha’, ‘Willow Of All’ and ‘Baroscyre’, Quail works with a large ensemble in addition to Franz – bass, percussion, horn, trombone and choral singing. The incantations of the seven minute opening track ‘Macha’ combined with the dynamic, driving percussion are compelling, but when Quail begins masterfully layering more instruments on top of this to create a cinematic soundscape, the intensity rises and your heart beats faster. This is music to be felt, just not listened to and interpreted. The counterpart, ‘Supplication’, is more intimate in orchestration, with just the cello, Lef’s baritone, sound design, and fragments of trombone from Koen Kaptjn. Quail’s enchanting cello work on ‘Maestoso’ stands out. However, the third and final movement, ‘Kyralaste’ is the highlight. Lef’s ethereal high end vocals combined with his haunting, reverberating lower register provide the perfect partner to, and tool for, Quail’s unlimited

imagination, and combined they create something excruciatingly beautiful. An artist to be admired and followed, I can’t wait to hear what Quail comes up with next.

Anne-Marie Forker

RIVAL SONS Lightbringer Warner 5/6 20 October 2023 Leonard Cohen once sang “There is a crack in everything, that’s how the light gets in”. Rival Sons have created a crack in the middle of two album releases, just four months apart. After releasing the transcendent “Darkfighter” album, the band will release its companion record, “Lightbringer”.

Just as “Darkfighter” contained plenty of light, “Lightbringer” contains plenty of darkness. The nine minute opening track has the same title as the previous album, “Darkfighter”, and provides a bridge between the two records. Guitarist Scott Holiday’s Spanish guitar playing, an Eastern influenced section and a Hammond instrumental suggest progressive influences.

“Mercy” contains a Zepplinesque guitar riff which, along with howling vocals from frontman Jay Buchanan and lyrics like “You know that anger moves like electricity”, and infectious drumming, packs a punch. “Redemption” is a ballad reminiscent of, and as heartfelt as, their earlier songs “Where I've Been” (from 2014’s “Great Western Valkyrie”) and the beautiful “Face of Light” (from 2011’s “Pressure & Time”). The pace picks up again with the old school “Sweet Life”, a swinging track with an addictive groove featuring jazzy drums from Michael Miley. It’s easy to imagine dancing to this in a 1960s dance hall. “Before the Fire” is a masterful composition and a lesson in transitions. It begins with a gentle acoustic guitar, but it builds quickly into a storming rocker that has traces of Black Sabbath and Rainbow. The storm then passes momentarily as Jay earnestly sings at the top of his voice and the acoustic guitar returns, followed by a melodic electric solo from Holiday. The track breaks down to just Jay’s voice accompanied by simple chords, an effective use of space, and then the power of the chorus suddenly hits you. The final track, “Mosaic”, sounds like a slow paced indie rock anthem made for a festival sing-a-long and is a fitting end to the “Darkfighter/ Lightbringer” journey.

The lower range of Buchanan’s voice is used to good effect in the verses, where he is almost speaking at times, and this contrasts well with the higher range and power displayed in the

norwayrock.net

SKIVER chorus. The main lyric of the song is “The broken pieces fit together”, and so do the albums. The light might shine even brighter than a 5 for “Darkfighter/Lightbringer” listened to together.

Anne-Marie Forker

THE ROLLING STONES Hackney Diamonds Universal Music 5/6 20. oktober 2023 Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å unngå å nevne alderen til medlemmene i The Rolling Stones, for det er strengt tatt ikke relevant, men når gubber på pluss minus 80 år sparker ræv slik som disse gutta, må det faktisk med i betraktningen. Om du har lest andre mediers anmeldelser av «Hackney Diamonds», vet du allerede at det er et svært så vitalt Stones vi møter. Ikke siden 2005 («A Bigger Bang») har Stones gitt ut et helt album med ny musikk, men at de skulle overbevise så mye som de gjør her, må ha overrasket selv den mest ihuga Stones-fan. Bandet har eksistert siden 1962, det vil si at de hadde eksistert som band i elleve år da denne skribenten kom til verden.

At jeg skulle få skrive plateanmeldelse på disse gutta hadde jeg ikke tenkt på en gang. Når rockehistorien oppsummeres, er det to band som stiller i særklasse; The Beatles og The Rolling Stones. Gitarist Keith Richards har vært tema i memes i årevis allerede, og til tross for at fingrene er krokete av artritt, låter han fremdeles som en ungfole. Kanskje et kosthold bestående av sigaretter og Jack Daniel's ikke er å kimse av likevel? Mick Jagger er småbarnsfar igjen, og låter akkurat like snerrende som vi har hørt ham i seks tiår. (Eller de som har levd i seks tiår eller mer, da). Vi fikk en forsmak på hva som var i gjære allerede da førstesingelen «Angry» kom i starten av september.

Selvsamme «Angry» åpner skiva, og ved første gjennomlytting må jeg innrømme at jeg var spent på om singelen var et blaff, eller om alle 12 spor var like sterke. Åjoda, alle 12 sporene er like sterke! Et par av de sterkere også, om jeg tør påstå det.

Svevende, melodiske «Depending On You» viser bandets teft for melodi, mens vi møter den velkjente glefsinga til Jagger i «Bite My Head Off», der den særegne stakkato måten han synger på kommer til sin rett på versene. Det bør kanskje nevnes i mer enn en bisetning at bassist på denne låta er ingen ringere enn Sir Paul McCartney, med en mer skitten basslyd enn vi kanskje er kjent med fra den kanten. Og når vi nå prater om adelige herrer, så er jo også Mick Jagger en «Sir». Som om ikke dét var nok, bidrar Sir Elton John på en låt,

norwayrock.net

i tillegg til at Stevie Wonder, Lady Gaga og tidligere Stones-bassist Bill Wyman bidrar på hver sin låt.

Trommis Charlie Watts gikk bort i 2021, men på «Hackney Diamonds» har trommespor på to låter innspilt før hans bortgang fått plass. Og når vi nå er inne på trommene, så må det nyervervede medlemmet Steve Jordan få litt heder og ære, for han har så til de grader gått inn for oppgaven at han høres ut som Watts, om enn kanskje litt mer hardtslående. Gode, gamle Charlie hadde en usedvanlig særegen groove, og Jordan har gjort gagns innsats i læringsperioden.

«Whole Wide World» er i mine ører et av de sterkeste kortene på skiva, for det refrenget gutta serverer er virkelig av det catchy slaget. «Mess It Up» sender tankene i retning «Beast Of Burden». «Driving Me Tro Hard» med «Ooooh»-koring treffer særdeles godt i ørene, mens Keith´ern sjarmerer seg godt som vokalist på «Tell Me Straight». Til og med ei rein blues-låt klarer de å gjennomføre på mer enn godkjent vis, før Muddy Waters-låta «Rolling Stone», som var opphavet til bandnavnet avslutter ballet. Akkurat skitten nok til at den høres ut som den er spilt inn i 1950.

«Hackney Diamonds» er velskrevet, velspilt, og rett og slett glimrende produsert. Plata er lagd i bandets ånd; den er verken nyskapende eller utfordrende, men den gir oss akkurat det vi vil ha fra The Rolling Stones.

Balansen mellom gitarsporene er deilig panorert, lydbildet er ryddig og fyldig i hele frekvensområdet. Uten å være ihuga Stones-fan, tør jeg påstå at dette er den beste skiva bandet har gitt ut på denne sida av 1980. Det må sies å være intet mindre enn gledelig!

Jan Egil Øverkil

ROYAL BLOOD Back To The Water Below Warner Records 3/6 1. september 2023 Fjerde blodsrojalistiske album fra Mike Kerr og Ben Thatcher ble angivelig skrevet og spilt inn på rent instinkt, etter to velfunderte skiver. Å nyttiggjøre seg hjerneceller går ikke nødvendigvis på akkord med rockens livsnerve, for resultatet er blitt Royal Bloods minst spennende fonogram.

Støyende «Mountain Of Art Midnight» og forsøksvis melodiske «Shiner In The Dark” anlegger en middelmådig intonasjon, støvsugd andre kvaliteter enn rytmisk muskelspill, i et instituert mellomværende av Queens Of The Stone Age og Muse. Instinkt eller ikke, nevnte åpningsspann smaker av kunstnerisk ugiddelighet, hvor særlig fjollete «Shiner In The Dark» peker nese til et substansielt stykke som «How Did We Get So Dark?» Heldigvis øser neste parhest, «Pull Me Through»

og «The Firing Line», av Kerrs popintelligens og arrangementsteft, begge med sirlig pianobruk og ditto melodisubstans.

1960-tallsinfluerte «There Goes My Cool» sitter også godt og eksemplifiserer en omgang med tidløse troper Royal Blood burde gjøre mer av. Resten av denne 31 minutter knappe skiva sogner til et akseptabelt mellomsjikt, verken egnet til brekninger eller selotisk iver. «Back To The Water Below» er forhåpentligvis å regne for kvalitativt mellommåltid.

Geir Larzen

ROZARIO To The Gods We Swear Pride & Joy 4,5/6 20. oktober 2023 Det vrimler ikke akkurat av norske melodiøse hardrock-band, og det er ikke uten grunn. Sannsynligheten for å spille for fulle hus og tjene noe som helst er forsvinnende liten, for ikke å snakke om mulighetene for en gylden platekontrakt. Heldigvis finnes det noen som gir totalt faen og satser alt de har, og det gjør Rozario til gangs.

Og de har mer enn nok å slå i bordet med. “To The Gods We Swear” er et vellydende og hardtslående album, spekket med melodiøsitet tuftet på god klassisk hard rock. Det første som slår meg er Whitesnake, og mye på grunn av vokalist David Rosario som har en klang i stemmen som tidvis kan minne om David Coverdale og forsåvidt også John Corabi i samme slengen. Men bandet har mer å by på i form av glitrende gitar-riff og soloer fra duoen Stein Hjertholm og Johan Jamtfall. Den stødige rytmeseksjonen, bestående av Anders Halsan Engum og Peppa Bruvoll på henholdsvis bass og trommer, gynger godt i bakgrunnen slik det skal gynges. Låtene er også forholdsvis varierte, og spesielt utmerker “Nightmare In Flames” og “Heavy Metal Rider” seg. Lydmessig låter det også meget bra med Trond Holter bak spakene. Han har klart å skape et moderne og dynamisk balansert lydbilde, og det er med på å heve totalinntrykket betraktelig. Dette låter kuler og krutt. Verdt å trekke frem er de velkjente sekvensene med koringer på refrengene som Holter er glad i å bruke som produsent, og det funker som juling her også. Kort oppsummert har Rozario klart å lage et veldig sterkt album i en vanskelig sjanger, og “To The Gods We Swear” står ikke tilbake for noe. Dette var rett og slett en veldig positiv overraskelse, og sannsynligvis midt i blinken om du liker klassisk hard rock med et moderne lydbilde.

Pål J. Silihagen

SADUS The Shadow Inside Nuclear Blast 4.5/6 17. november 2023 Å kalle arbeidstempoet til amerikanske Sadus skyhøyt er en sterk overdrivelse. Det samme gjelder kvaliteten på en del av skivene.

Debuten «Illusions» fra 1988 er en bauta innen amerikansk thrash og de to påfølgende skivene holder en god standard. Etter noen år kom «Element Of Anger» i 1997, deretter måtte vi vente i ni på på det til nå seneste albumet «Out For Blood». Ingen av disse er spesielt sterke. Hos meg er ikke disse bedre enn ok. Derfor er det en stor glede at comebacket etter sytten år er særdeles bra. Jeg tenker både «Illusions» i intensitet og oppfølgeren «A Vision Of Misery» i tyngde og arrangementer.

Dette er bandets første plate uten basslegenden Steve DiGiorgio, for uvitende er det nettopp Sadus denne arbeidshesten kommer fra. Så dermed er det det kun Darren Travis og Jon Allen igjen fra starten i 1985. Duoens første singel ”It’s The Sickness» sleit jeg lenge med, men den sitter når jeg spiller plata i sin helhet. Det starter kjapt med «First Blood», som går over i tyngre «Scorched And Burnt».

Og deretter nevnte singel, som flettes fint inn i albums dynamikk. I denne sammenhengen er jeg veldig svak for de mer intense låtene, da «Illusions» er en av mine alltime favoritter. Og da er låter som «Ride The Knife» og «Anarchy» helt suverende, uten at det øvrige materialet er svakt av den grunn.

Ronny Østli

SODOM 1982 Steamhammer 4/6 10. november 2023 1982 er året Tom Angelripper setter sammen den første besetningen av Sodom, og tittelkuttet skal gjenspeile spiriten bandet hadde på denne tiden. Både musikk og tekst har base i bandets første rabalder på øvingslokalet. Nå låter det selvsagt

NRM 3-2023 89

SKIVER ikke like skranglete og ukontrollert, mange har vel sett videoen og fått med seg at dette er en midtempo og mer velarrangert låt enn hva som var tilfellet for over førti år siden. Joda, den røsker til med høyt tempo mot slutten. Uansett er låta kul nok den. I fjor ga Sodom ut en samleskive med nyinnspillinger hentet fra hele deres førti år lange karriere. «Equinox» var med på kassettutgaven av den, og er med her. De tre andre sporene er nyinnspillinger eksklusivt for denne utgivelsen, hvor alle er hentet fra demodagene. «Witching Metal» er tittelkuttet fra Sodoms første demo, utgitt i 1983, mens «Victims Of Death» og «Let’s Fight In The Darkness Of Hell» opprinnelig var å finne på demo nummer to, «Victims Of Death» fra 1984. Og dette er vel låter knapt noen har hørt, med mindre man sitter på disse demoene. Artig EP, men etter noen år med nostalgi håper jeg de er i gang med å følge på «Genesis XIX» fra 2019, for den liker jeg svært godt.

Ronny Østli

SORCERER Reign Of The Reaper Metal Blade 4.5/6 27. oktober 2023 Svenskenes historie går tilbake til 1988, men det er ikke før i 2015 vi får servert musikk i albumformat. I mellomtiden har medlemmene vært aktive med band som Tiamat, Therion og 220 Volt, for å ta et lite utvalg. Jeg likte godt forrige plate «Lamenting Of The Innocent» og etter en del gjennomhøringer synes jeg denne er like bak. Altså ikke helt der enda. Åpningslåta «Morning Star» er første videosingel, og er en god representant for kvintettens episke doom metal. Ja, det er sjangeren opererer i, men det er like mye klassisk heavy metal metal. På samme måte kan man beskrive Black Sabbath sin Tony Martin periode, som ikke er helt feil å sammenligne med.

Plata er jevn og jeg finner ingen låter som stikker seg ut i ene eller andre retningen. Derimot er det jo et par favoritter, hvor det tunge tittelkuttet og det hardere og hakket mer uptempo «The Underworld» topper min liste på Sorcerer sin fjerde plate.

Ronny Østli

90 NRM 3-2023

SORROW Death Of Sorrow Xtreem Music 4.5/6 8. august 2023 Av og til blir en slått i bakken av skiver en strengt tatt burde anmeldt i tidligere utgaver, men det hender seg en mottar skiver en god stund etter utgivelse. New York kvartetten Sorrow har kun en fullelngder i discografien fra tidligere, «Hatred And Disgust», som ble sluppet på Roadrunner i 1992. Den husker jeg som rimelig middelmådig, og derfor ble overraskelsen stor da det nå foreligger en oppfølger. Men virkelig slått ut ble jeg da jeg satte den på. Dette er knallfet seig death metal. Liker du Autopsy, Winter og tidlig Death bør denne sjekkes ut. Åpningslåta «Doom The World» er helt vidunderlig groovy og tung. Såpass sakte at man kan bange uten å få vondt i nakken. Det samme gjelder partiet mot slutten av «Judicial Falsity», som i seg selv er en ganske kjapp låt. Selv om det er tungt er dette tidvis uptempo old school death metal. «Scar» har jo til og med stemningsfull synth, så det er en variert skive. Lydbildet er passe skittent, og jeg finner egentlig ikke mange svakheter med dette comebacket.

Ronny Østli

SPIDERGAWD VII Crispin Glover Records 4.5 / 6 10. november 2023 Må man få gratulere Spidergawd med 10-årsjubiléet, og samtidig celebrere trøndernes produktivitet og utrettelige turnévirksomhet...

Bandet, som ekspanderte til kvintett i 2019, lar seg ikke forveksle med andre, trass evidente preferanser. I årets åpningsspor, «Sands Of Time», evner de faktisk å forynge 1980-tallets opportunistiske stadionrock, uten å desimere eget sound eller integritet.

Denne spisses med Thin Lizzyharmoniserte gitarer og en rå og presis Per Borten. Samme skussmål tilfaller noe svakere «Your Heritage».

Senere tids Spidergawd-album har i økende grad avdekket medlemmenes

elsk til 80-åras melodiøse heavy metal, og «The Tower», galopperende «Bored To Death» og demoniske «Anchor Song» gir i så måte forrykende, refrengsterke og smarte dypdykk i den metalliske skole, med kledelige ekko fra så vel Diamond Head og Saxon som Wasp, Dio og Judas Priest. «...And Nothing But The Truth» føyer seg pent inn i rekken av sterke platefinaledrønn fra et band som til de grader har funnet sin greie og som musiserer rigorøst barket og morderisk tett. «VII» stiller blant Spidergawd-katalogens hvasseste.

Geir Larzen

STATSMENN For Et Liv TRT Music 5/6 22. september 2023 Nei, dette er ikke Jonas Gahr Støre som platedebuterer med resten av Stortinget. Tvert imot er Statsmenn hardtarbeidende musikere fra Rogaland som definitivt heller bruker tiden i studio fremfor å spekulere i aksjer og annet fjas. Men politisk bevisste er denne gjengen som nå er ute med sitt andre album fylt med norskspråklige tekster på vaskeekte rogalandsk. Med en god porsjon lettbeint satire i tillegg er virkelig tekstene til bandet noe som trekker helhetsinntrykket opp.

Helt fritt for flaue nødrim og typisk norsk rødvinsdynket melankoli som suger all livskraft ut av deg. Du trenger ikke sutre eller klynke som om det var din siste time her på jorda for å synge på norsk om livets utfordringer eller trivialiteter. Men over til det musikalske bakteppet, og det er her Statsmenn virkelig har funnet resepten. Med en salig og god blanding melodiøs rock som krysser over i hard rock med fete AC/DC-riff og en liten dose cowboyhatt i form av sørstatsrock (a la Blackfoot) har de virkelig skapt et ganske unikt lydbilde i mine ører. Og litt Jokke er det å spore her også. Melodiøst, autentisk, nakent og rått på en og samme tid.

Variasjonen i låtene er også noe som helt klart gjør denne skiva til en veldig trivelig reise. Gjennom ti spor kjedet jeg meg faktisk ikke et eneste sekund, og det kommer fra en anmelder som definitivt sjeldent lar seg begeistre av norskspråklig rock. Det finnes riktignok noen gode unntak, men som oftest blir det enten for harry, rølpete, kleint eller hipsteraktig. Og det er her Statsmenn for min del treffer blink ved å unngå de fire famøse fallgruvene.

Dette er rett og slett uimotståelig og ekte rock rett fra hjertet. Bare ta en lytt på låtene “For Et Liv”, “Torpedo”, “Gje Meg Tid” og ikke minst “Fasade” så skjønner du hva jeg mener. Sist men ikke minst har bandet en uslepen

diamant i vokalist og gitarist, Tom Roger Tu. Han synger med en rå intensitet samtidig som han klarer å dra låtene ned når det er på sin plass med et mer poppete uttrykk i stemmen. Og jeg vet ikke hvorfor jeg kom på det, men han minner meg faktisk til tider om Peter Garrett fra Midnight Oil, et band jeg ikke har hørt på siden 90-tallet. En strålende vokalist åkkesom. Resten av bandet leverer også bare så det er sagt, og som en liten kuriositet var bandets trommeslager med på å starte Ingenting i sin tid. Produksjonen er det heller ingenting å sette fingeren på. Her er det akkurat passe med saft i både trommer, bass og gitarer.

En velbalansert dynamikk med andre ord. Joda, dette var en virkelig hyggelig overraskelse fra Rogaland.

Distriktet som har gitt oss en rekke bautaer innen pop, rock og hard rock.

Statsmenn har funnet sitt eget uttrykk og står fjellstøtt på egne ben med en fot i rocken og den andre i hardrocken, og manifestet får du her i form av “For Et Liv”. For en skive vil jeg si til det!

Pål J. Silihagen

STRANGE NEW DAWN New Nights Of Euphoria Svart Records 4/6 24. november 2023 Kristiansanskvintetten har to tidligere skiver bak seg, utgitt på egenhånd.

Dermed er nok deres første utgivelse på Svart Records et nytt bekjentskap for mange. Slik er det for meg.

Brødrene Botteri har bakgrunn fra In The Woods og Green Carnation, og sammen med trommeslager Sven Rothe også aktuell med Nattehimmels debut plate. Jeg får sterke assosiasjoner til Arcturus sitt debut album «Aspera Hiems Symfonia» når jeg hører denne. Mest på grunn av den samme slingrende trommelyden. Der Arcturus heller mot ekstrem metal er Strange New Dawn mer progressiv metal og kanskje hakket mer doom. Altså, «Strange Highness» åpner med avantgarde svevende keyboard som fint kunne passet i Arcturus, men jeg skal la denne referansen ligge. For meg er det to låter som skiller seg ut som favoritter, «Class Hero Idol» og «Seek It», hvor spesielt sistnevnte ikke helt klarer å skjule at det er medlemmer med bakgrunn fra In The Woods. Det er også noen rolige, og svært mørke låter her, gjerne med innslag kvinnelig koring. Av disse er «Fortune Bringer» min favoritt, som halvveis blir veldig desperat før den avsluttes med kor.

«New Nights Of Euphoria» håper og tror jeg vil løfte Strange New Dawn opp på et litt mer anerkjent nivå innen norsk progressiv metal.

Ronny Østli

norwayrock.net

SKIVER fra «Breeding The Spawn» avslutter plata. Skal jeg plukke ut en favoritt blir det «Dim Veil Of Obscurity». Ikke at den skiller seg vesentlig ut, men det er et par knagger i riffene jeg kan kose meg med.

Ronny Østli

STRIGOI Bathed In A Black Sun Season Of Mist 3.5/6 3. november 2023 Greg Mackintosh og hans death/ crust ensemble slipper her tretten minutter musikk som ble til overs fra innspillingen av fjorårets utgivelse «Viscera». Dette fordeles på fem låter, som åpner med det tyngre tittelkuttet.

Denne følges opp av styggere og kjappe «The Grotesque», som er min favoritt. Denne er en nydelig hybrid mellom stygg death/grind og crust.

«Beautiful Stigmata» er et halvt minutt grindcore. De som liker «Viscera» kjenner jo da til produksjonen, da dette er fra samme studiobesøk. Jeg er ikke blodfan av Strigoi på plate, jeg tenker dette er mer moro for bandet som en avveksling fra sine andre band som Paradise Lost og Satyricon, enn det er for meg å høre på. Tretten minutter derimot er passe dose, hvor jeg fint klarer å hygge meg.

Ronny Østli

SUFFOCATION Hymns From The Apocrypha Nuclear Blast 3/6 3. november 2023 Suffocation er en institusjon innen brutal og teknisk death metal.

Tidligere vokalist Frank Mullen går for å være toneangivende innen mørk growling, og tidligere trommis Mike Smith spilte old school blast beats så man virkelig kjente han jobbet. Ingen av disse er med lenger, og selv om grunnlegger Terrence Hobbes spiller fletta av mange av sine gitarkolleager og lager musikk deretter, så føler jeg det mangler mye identitet. Tittelkuttet som åpner er brutalt, variert og inneholder brekk som kan få en til å sette kaffen i halsen. Denne, samt flere av låtene, er isolert sett massivt og fett som fy. Likevel tar jeg ikke helt av. Kanskje sitter nostalgien litt for hardt i, samt at brutal death metal ikke er helt favoritt sjangeren. Men Suffocation har levert tidligere, og jeg synes ikke vi er helt der nå. Det hjelper ikke en gang at en rearbeidet versjon av «Ignorant Deprivation»

norwayrock.net

TAUBRA Therizo Debemur-Morti 4/6 13. oktober 2023 Disse debutantene ble dannet i Sveits i fjor av Aaras hovedmann B, med intensjon om å lage noe mørkere og mer klassisk black metal av den gamle norske skolen. For å få det så autentisk som mulig må jo selvsagt nordmenn til, og vokalisten stammer fra Trondheim og heter Ruben Haug.

Nå har B sin signatur, så det er ting her som fint kunne sklidd inn på en Aara skive, selv om det på mange måter er mer nakent. Lydbildet er rimelig tungt og massivt, så vi snakker ikke nekro black metal. Det er passe melodisk og slemt, og det hele er en jevn og god debut. Såpass jevn at det ikke er låter som stikker seg veldig ut. Min favoritt er «Dire Necropolis», men singlene «Vale Of The Taubra» og «Therizo» er slett ikke noe dumt sted og starte.

Ronny Østli

TRIUMPH OF DEATH Resurrection Of The Flesh Noise 4.5/6 10.november 2023 Det er ikke ofte jeg gleder meg til en liveskive, men Triumph Of Death på Inferno var veldig bra. Fan ble jeg først da Hellhammer skiftet navn til Celtic Frost, men dette bandet skaper magi ved fremførelsen av Hellhammerlåtene live. Det har sittet veldig lenge inne for Tom Warrior og dra frem Hellhammer, men jeg er veldig glad han har gjort det. Det er trivelig å høre låter som «Massacra», «Blood Insanity», «Messiah», «Aggressor» osv med et drevent band og dagens lydbilde, og ikke minst også med Tom Warriors stemme og ikke altfor avanserte gitarspill, men som likevel har gitt Hellhammer sin signatur. Jeg synes bassen er litt i overkant høy til tider og veldig skramlete. For meg er den litt

dominerende og ødeleggende. Men det er live, og det er gledelig at det utgis et dokument på disse jobbene gjort under navnet Triumph Of Death.

Ronny Østli

TROLL Trolldom Polypus 4/6 8. desember 2023 Vi fikk et livstegn i form av EP’en «Tilbake Til Trollberg» i 2020, men vi skal faktisk tretten år tilbake for å finne Troll sitt seneste studioalbum. Nagash og Tlaloc er igjen fra den tiden, og er blitt supplert med bassist Sturt og trommeslager Telal. «The Beast» er med fra nevnte EP, og har denne 90-talls melodiføringen blandet med den kalde småindustrilelle følelsen de hadde på noe av de senere skivene.

«Ancient Fire» åpner, og jeg føler litt det samme med denne. Jeg får 90-talls følelsen og den sitter i gjennom platas syv spor. «Angerboda» er for øvrig true norwegian black metal på norsk.

Keyboardbruken er slik vi kjenner den igjen fra tidligere, og som gir Troll både nostalgifølelsen, men også sin signatur. Nå vil jeg anta Troll ikke har som mål å bevise noe som helst eller å erobre verden, og dermed gjør det de liker, som er det vi forventer. Grimt comeback.

Ronny Østli

TUVA HALSE QUINTET Two Jazzland Recordings 4/6 20. oktober 2023 Moldenseren med fersk bachelorgrad fra jazzlinja i Trondheim griper lytteren fra første sekund på et debutalbum over gjennomsnittet.

Halse er såkalt improvisatorisk fiolinist, men «Two» konstitueres av melodisk ettersette komposisjoner, oppført av yngre virtuoser.

«Zeptember» setter en høstlig tone, fundert på tilsynelatende enkle mollakkordprogresjoner i jazzens ærend, og som tilskynder et praktfullt amalgam av nordisk folkemusikk, jazz, pop og kammermusikk. Trompetist Oscar Andreas Haug og Benjamin Gisle Einarsson på klaviatur bygger tonal spenning og stemning i et

imponerende strekk, før bandleder Halse melder seg på i fosskokende samspill, hvorunder stykkets symfoniske elegi aksentueres. Det er mulig å referere til både Ola Kvernberg og Susanne Lundeng underveis, men hele «Two» holder karakterfast nerve. Eksperimentelle «Adam» funklende folkemusikalsk og metrisk progressiv, lett ominøse «Zolitude», forøvrig forrykende anlagt av komp og piano, samt vindskeive «Ambivalent» innestår øvrige høydepunkter på et vakkert, stemningsskodd og teknisk frapperende debutalbum, hvor balansegangen mellom improvisasjon og stringens synes optimal.

Geir Larzen

URAL Psychoverse Xtreem 3.5/6 10. oktober 2023 Italienerne slipper i år sitt tredje albim, og stilen er ganske teknisk velspilt thrash metal, med et snev crossover.

Jeg tenker Death Angel, mest grunnet vokalen til Andrea Calviello, blandet med en del av banda som Rundrunner slapp plater med i 1988.

«Drag Me To The Wolf» som starter er hva jeg kaller malen på dette.

Ganske så rett i trynet og jeg fatter mer interesse for de to neste sporene.

«Heritage» som er en mer teknisk og variert låt, og «Nightmare» som er litt mer psykedelisk. Ikke helt Voivod, men heller ikke umulig at deres fans kan falle for denne. Plata følger god gammeldags spilletid på trettiåtte minutter, men jeg må dessverre si det skorter litt på interessen utover plata.

Det som er bra er nevnt, resten finner jeg greit, men litt for anonymt.

Ronny Østli

VARATHRON The Crimson Temple Agonia 4/6 1. desember 2023 Denne plata lå lenge an til hakket lavere karakter. Så kom videoen til «Crypts In The Mist», en låt jeg da isolert sett fant veldig kul. Og takket være regler om at en ikke skal fikle med telefon under bilkjøring, så

NRM 3-2023

91

SKIVER ble det noen runder på repeat i etterkant av videoslippet. Varathron er fremdeles litt lillebror til Rotting Christ.

Det er en del av deres rituelle musikk, blandet med gammel gresk black metal. «Cimmerian Priesthood» er i tillegg til «Crypts In The Mist» svært gode eksempler på Varathron på sitt beste, men favoritten min er den episke avslutningen «Constellation Of The Archons». Dette er grekernes syvende plate, og det er noen fillers her, jeg må si det, men selv det som er bra måtte jeg bruke god tid på.

Ronny Østli

VARIOUS ARTISTS Ungt Blod #6 Selvfinansiert I det et nytt skoleår er i gang starter oppsummeringen av fjorårets innspillinger fra rock og metallinja ved Buskerud Folkehøgskole. Denne samlingen består av tjueen låter og to timer med musikk, som er å finne på digitale plattformer. Som vanlig er det et høyt nivå blant de unge musikerne, så vel som produksjonen. Det jeg synes er spennende når jeg griper fatt på disse samlingene er å høre hva som er inn i tiden. Ikke at disse kanskje gjenspeiler verdensbildet av trender, men jeg registrerer at et år er melodisk death metal det som går igjen, mens et annet hører jeg mer tradisjonell heavy metal. Nå er det hovedsakelig ekstrem metal og mye melodi i år også, men Into Transience starter med tung sørgmodig death/ doom i «An Eternity of Complete Acquiescence». Band som Tragedy, Spiritual Desecration Psammos og Tobias Solskinnsbakk tåler også denne kategoriseringen, og vitner om et skoleår med langt mer doom metal enn tidligere. Selv om disse viser et ytterpunkt synes jeg det er langt mer melankoli også i de mer uptempo bidragene. Marius Mikalsens tre låter har både thrash og groove i seg, men likefult denne melankolien som gjør bidragene til mine favoritter på samlingen. I likhet med de tidligere utgivelsene er det en blanding av band og enkeltartister, og jeg antar at noen av artistene også medvirker i bandene. Jeg skal ikke gå gjennom alle låtene, men gjennom nevnte antagelse tipper jeg svært mange av linjas elever vil være nevnt. Eneste jeg reagerer på i år er det kvinnelige fraværet. Jeg hører ingen umiddelbare kvinnelige vokaliser, eller kan se noen soloartister. Jeg håper likevel de er med eller kommer sterkere tilbake når inneværende skoleår skal anmeldes om et år. Pseudomancie har også mye av dødsdoomen i seg, men er styggere og kaldere og jeg tenker England rundt 1990 med grindcore som Carcass så vel som mer industrielle Godflesh. Niklas

92 NRM 3-2023

Larsens «Fredrikstad I Flammer» er en mer rytmisk og moderne låt, mens Atomic Wire er klassisk hard rock snytt ut av sent 70-tall. Fanatisme har lekt seg ordentlig med lydkollasjene i sin støyrocker «Kjærlighetsbrev Til Våren». Og enda finnes det flere spor her, alle innenfor ekstremsegmentet.

Ingen av disse gjør seg bort på noen som helst måte og nok en gang synes jeg det er gøy å vie et par timer til Norges eneste metallinje. Og at det er så mye elementer fra doom liker jeg, for det hadde jeg egentlig ikke ventet.

Nå er det bare å håpe vi får høre mer fra disse etter endt skoleår.

Ronny Østli

WATAIN Die in Fire – Live In Hell Nuclear Blast 4/6 3. november 2023 Det har gått et drøyt år siden jeg anmeldte turnepakka «Chariots Of Fire» på Rockefeller med Bölzer, Tribulation, Abbath, og Watain som headlinere. Dagen etter spiller samme pakke i Stockholm, og det er denne kvelden som Watain nå utgir under navnet «Die In Fire – Live In Hell».

Nå liker Watain å forandre litt på setlistene sine underveis, så helt likt Oslo er det ikke, men hovedvekten er på seneste skiva «The Agony & Ecstasy Of Watain». Om det var plan eller ikke å gi ut liveskive, så foregår kommunikasjonen fra vokalist Erik Danielsson til publikum på svensk.

Han ønsker at folk bruker en time på å snu ryggen til verden utenfor venuen Fållan. Fungerer det samme når man setter stiften på vinylen? Ja, jeg synes de fanger begivenheten bra. Jeg har vel utrykket nok ganger at jeg er lunken til liveskiver, men jeg husker kvelden i Oslo som veldig bra, samt at jeg liker «The Agony…» veldig godt. Samtidig synes jeg utvalget av eldre låter som «Black Salvation» og «Malfeitor» er diggbart. Og selvsagt Bathory-låten «The Return Of Darkness And Evil». Selv om det er noen justeringer i setlista kontra dagen før, så må jeg også her, som I anmeldelsen fra konserten, påpeke at jeg gjerne skulle hatt noe fra «Sworn To The Dark».

Ronny Østli

WHITE TUNDRA White Tundra All Good Clean Records 2/6 27. oktober 2023 Tundrarytterne med base i Trondheim albumdebuterer etter henholdsvis én EP- og én singelutgivelse fra pandemiens tidsalder.

Stilistisk representerer kvartetten rifforientert, basal, og gjerne dommedaglig tungrock, med impulser fra 1970-tallet såvel som 90-åras stonerrock, i særlig grad Monster Magnet. Produksjon og visuell presentasjon står foreløpig ikke i stil til et låtmateriale av prosaiske løsninger og klisjéer, hvorunder det melodiske spiller tredjefiolin til et hardført og vokalt rufsete uttrykk. Her etterspørres dessuten antydninger til personlighet og identitet. Man bifaller imidlertid energien og lydbildet, hvori Christoffer Kjølsvik overdras glimrende gitarlyd.

Geir Larzen

WHITECHAPEL Live In The Valley Metal Blade 3.5/6 26. januar 2024 Tennesseekvintetten har gitt ut åtte studioalbum siden 2006. Nå er tiden inne for et livealbum, innspilt i etterkant av forrige plate, «Kin», som er representert med fem låter.

Bandet går under deathcore fanen, men jeg synes det er vel så mye ren death metal som core, eller andre moderne rytmiske toner.

Men de finnes, som for eksempel i «Black Bear» eller «Orphan», hvor vi nærmest er på Nickelbacknivå.

Da må det skippes. Men så har man death metal, gjerne melodiøst, og da er det kos. «Brimstone» er en tyngre låt, mens «Doom Woods» er nærmest episk. Disse stikker seg ut som mine favoritter. Så om ikke alt er i min gate, leverer Whitechapel en variert og god opptreden.

Ronny Østli

STEVEN WILSON The Harmony Codex Virgin Records 5/6 29. september 2023 Noen artister virker nesten fast bestemt på å jage fansen sin pokkeri-vold. 'Jeg lager musikken min kun for meg selv'. En ærlig sak i og for seg det, men hvorfor noen vil seg selv så vondt som vår venn Wilson er og forblir en gåte. Han har rett og slett forbannet seg på å sørge for at all ny musikk han gir ut skal sette seg rett i vrangstrupen på alle som bryr seg. Mye har pekt i den retningen på smaksprøvene han har sluppet i forkant av utgivelse også denne gangen. Bli med på en gjennomgang av skiva, så ser vi hvor vi ender, okay? (Bare for å heve det over enhver tvil; Steven Wilson er alvor for undertegnede… skikkelig alvor! Så når et nytt album er ute er det omtrent det eneste jeg tenker på i noen gode uker etter på. Bokser, bøker, bluerays etc… jeg er der.)

"The Harmony Codex" er basert på en novelle som står på trykk i hans bok - "Limited Edition Of One". Slikt sender tankene i retning av "The Lamb Lies Down On Broadway", og det er noen surrealistiske og urbane fellestrekk med denne historien.

Reisen starter med "Inclination", og det er en umiddelbart smak av plastikk som møter meg. Det er noe ufattelig lite tiltrekkende med dette sterile og digitale lydlandskapet han ser ut til å foretrekke for tiden.

Det sitter ikke helt, men gitaren til tilbakevendende gitarist Niko Tsonev og trompetarbeidet til vår egen Nils Petter Molvær er selvsagt magisk som alltid. Steven har tydelig også fokusert på tekst og melodier denne gangen, for jeg har sjeldent hørt ham synge såpass overbevisende som her. Låten setter stemningen for albumet på en grei måte, men det er nesten som om teppet går opp når den flotte og Beatles-inspirerte "What Life Brings" setter i gang. Nå snakker vi plutselig en helt annen greie her.

Ikke bare er det en god pop/rock låt, Wilson leverer endelig igjen en av sine umiskjennelige soloer. Det er i dette landskapet låtskrivingen hans virkelig skinner, og det virker nesten som om dette er for lett for ham – det blir dødsbra for fort liksom. Kanskje han er en sånn artist som trives når låtene biter tilbake og nekter å falle på plass? "Economies Of Scales" er sånn sett mer i «hans» gate per nå.

Basert på en vrang loop som heldigvis blir overdøvd av nydelig piano og en sterk sangmelodi rimelig raskt. Det er noe dypt og trist over denne, som om den er hentet rett ut av sjelen til en som det akkurat har gått opp for at må forlate partneren sin. Videoen til denne er en følelsesladet pardans

norwayrock.net

RETRO som virkelig kler musikken. En grower tydeligvis, for denne fungerer bedre og bedre. Kansje ikke verdens beste første-singel? Albumets desiderte høydepunkt er uten tvil "Impossible Tightrope". En ti-minutters overhøvling der Wilson imponerer med sin evne til arrangering. Trommespillet er makeløst og driver det hele fremover med en nådeløs groove. Det hamres beinhardt på akustiske gitarer, og akkordrekkene er akkurat som den herlige animerte tilhørende videoen – eksplosjoner av farger og tekstur.

Long-time partner Adam Holzman serverer en av sine glimrende rhodes-soloer og Theo Travis gjør en tilbakekomst som får meg til å smile fra øre til øre. Nå snakker vi, guttær!!

Enda en av Stevens gode venner og tidligere samarbeidspartnere titter frem fra kulissene idet Ninet Tayeb titter frem fra kulissene. Så langt jeg kan se har hun skrevet "Rock Bottom" i tillegg til å synge den sammen med Steven. I helheten sørger den for deilig variasjon fra de mest intense delene av plata. Den kan på en måte beskrives som et litt tyngre variant av "The Blank Tapes" og "Pariah". Selv om den er kort trengs den virkelig, for "Beautiful Scarecrow" er dyster på grensen til det depressive. En minimalistisk og hviskende skrekk-historie som bygger og vokser seg større. Lydbildet er stort sett digitalt igjen, men låta har en underlig appell og fungerer vesentlig bedre enn den liknende "Song Of I" fra "To The Bone", uten å være i nærheten av klassikeren "Index" naturligvis.

Tittelsporet er det nærmest umulig å beskrive der den sirkulerer til hele verden er svimle. Den får jo fullversjonen av "The Angel And The Gambler" av Iron Maiden til å fremstå som selve definisjonen av variert! Når det er sagt vet jeg at skiva egentlig er mixet for dette atmos-greiene der du må ha en høyttaler på dass, en i dass, en på loftet, en i garasjen, en inni høyre nesebor, en i panna, en i hvert øre, en inne i sofaen og en ute i stratosfæren, og at denne sikkert er en sånn sanselig greie som åpenbarer seg som en engel som synger Händel mens den dusjer deg med bamsemums, men på et stereoanlegg (til noen solide tusenlapper vel å merke) er det ikke mye som skjer her rett og slett.

Hverken engel eller bamsemums, kun en liten søvndyssende melodi badet i reverb. "Time Is Running Out" bæres av piano, datarytmer og en snedig liten tekst. Dette er ganske dissonerende saker, men den avsluttes med en helt utrolig, om enn litt kort, solo av Tsonev.

Kan fort bli en favoritt om noen uker denne her! Vi nærmer oss slutten, og "Actual Brutal Facts" er sinna greier.

Steven har pitchet stemmen sin ned og beveger seg ut på nye farvann med aggressiv resitering. Looper, beats og en vaskekte «suge-solo» sender tankene i retning av den alternative britiske rocken som hadde sin glansperiode fra sent på 80-tallet og gjennom store deler av 90-tallet.

Hard kost så sent i skiva, men Steven vil ha oss på kanten av stolen helt inn til målstreken. Den heter for øvrig "Staircase" og er en av platas mest gjennomarbeidede og innholdsrike spor, Med sine 9 minutter og 26 sekunder er den en reise i seg selv. Det er upbeat, intenst og funky lenge, før det gjøres en helomvending inn i det vakre og episke. Pink Floyd-much? Yes

norwayrock.net

please, thank you!! Holzman sender oss ut i natten med sin moog og det hele virker fullbyrdet. Så hva slags album er nå dette, spør du kanskje?

Det er et album som oser av alt Steven Wilson er, vil være og var. Det er langt bedre enn forrige album som naturligvis ikke nevnes ved navn, men det er også noe grenseløst usexy med dette «overdigitaliserte» universet.

Han traff balansen perfekt med "Detonation" og "Perfect Life", og jeg er litt redd for at han ikke helt greier å finne tilbake til den perfekte versjonen av seg selv så lenge han tror at veien dit går gjennom datamaskinen hans.

Jeg husker jeg sammenliknet forrige skive med å måtte feire julaften i fengsel, uskyldig dømt, med en gorilla som celle-kamerat mens man fikk plastikkbananer til middag. Det mente jeg – og mener det fortsatt! Denne gangen er det mer som å ha invitert hele klassen i bursdag, alle kommer, bortsett fra bestevennen som har dratt på båttur med en fra parallellklassen isteden.

Henrik Haugsnes Kaupang

WINTERHORDE Neptunian Noble Demon 3.5/6 8. desember 2023 For sju år siden satte israelske Winterhorde presedens for melodiøs, lynkjapp og progressiv ekstremmetall med albumet «Maestro», anført av mesterverket «Antipath», som fremdeles ljomer rundt ørene mine på spredt basis. 2016-skiva utviser en melodidybde og modenhet som går Fleshgod Apocalypse en høy gang.

Følgelig knyttes det forventninger til oppfølgeren «Neptunian»; kanskje i for stor grad. Septetten fremholder å male på digre lerret, armert med samplinger og arrangementer fra klassisk musikk, lydeffekter og et higende etter stiltranscendens og alt som lukter av pompøs kinematografi.

Bandets intertekstuelle gjeld til eksempelvis Christopher Young er ingenlunde desimert, og Jaime Gomez Arellano utøver sedvanlig stålkontroll i produsentsetet. Proporsjonene, vyene og oppførelsen går ikke å krangle med, og idet siste vokale strekk av åpningskuttet «Amphibia» trår tilbake for en gjennomkomponert trompetsolo, av maksimal forse og emosjon, bruser det i ens blod. Et folkemusikalsk og teatralsk tittelkutt lykkes å bunte Iron Maiden og Alice Cooper med tysk powermetall, men blir i overkant tøysete. Winterhorde gjør best figur i gravitetisk og tindrende vakker modus, eksemplifisert ved omkvedet i «Angels In Disguise», forøvrig gjestet av Orphaned Lands Kobi Farhi. Et bedrøvelig tankekors melder seg etterhånden,

som går på gjestevokalistenes kvalitative overlegenhet kontra Yoni Orens tonalvektede innsats – han undergraver seriøst sindige platepassasjer, men fungerer langt bedre når han nytter kraft.

Kompositorisk supplerer Winterhorde et anstendig fonogram i år, som ingenlunde lever opp til forventningene næret av forgjengerens melodiske og kreative kapasitet.

Geir Larzen

and closes the record. Speaking of the producer, the production on this album is crisp and the clarity of each layer in the soundscape is to be admired. The heavier sound of Within Temptation is a welcome evolution of the band, as is the fearless approach to the lyric writing. A must for symphonic metal fans, and worth a listen for those who enjoy melodic music with catchy hooks.

Anne-Marie Forker

RETRO

WITHIN TEMPTATION Bleed Out Force Music Recordings 4.5/6 20 October 2023 Dutch symphonic metallers Within Temptation’s 8th studio album “Bleed Out” is heavier than their previous record, 2019’s “Resist”. It is unapologetic and outspoken in subject matter and full of catchy hooks and heavy rhythms. It deals with issues such as war (“Wireless” and “We Go To War”), the women of Iran fighting for their rights after the murder of Mahsa Amini (the title track “Bleed Out”), and a woman’s right to choose (“Don’t Pray For Me”).

Prior to the album release, seven of the eleven tracks were already released as singles, so some of you will already have heard most of the record. It opens with an ominous bell signal, intense drumming and symphonic choral chants on “We Go To War”, where Sharon den Adel’s clear and powerful vocals soar during the chorus. An early highlight is the title track, “Bleed Out”. Sharon’s vocals sound angelic and ethereal at times, like Enya, but also angry. That combined with some of the heaviest riffs the band have ever produced is an interesting fusion of diverse musical styles. “Wireless”, which contains one of the most memorable choruses on the album, also features heavy riffs and industrial rock layers, and showcases the range of den Adel’s voice. The orchestral “Worth Dying For” is a huge wall of sound and has a blistering guitar solo. The radio friendly “Ritual” contains Muse-like elements, particularly the keyboards and the heavy, punchy chorus.

“Cyanide Love” flirts with electro synth and marks new ground for the band. Jeroen van Veen’s powerful bass and hard-hitting riffs stand out on “The Purge” and “Don’t Pray For Me”. “Shed My Skin” has a modern metal sound, featuring members of the German metalcore band Annisokay, before the symphonic sound returns on the bombastic “Broken”. The thumping, ebbing and flowing “Entertain You” has producer Daniel Gibson guesting on vocals

JETHRO TULL Broadsword And The Beast – 40 Anniversary Monster Edition Chrysalis 1. september Det må ha vært traumatiserende for datidens Jethro Tull-fans å bevitne en irreversibel implosjon av sekstetten som tilvirket livedokumentet «Bursting Out», toppet av John Glascocks tragiske dødsfall. Bandets store dekade var definitivt over, og 1980-tallet påbegynte fragmentarisk og rådvilt.

Nestor Anderson higet etter å gjøre soloskive, som etterhånden inkluderte såpass mange arbeidsledige Jethro Tull-musikere at albumet «A» ble bevilget gruppas navn, etter press fra plateselskapet.

«A» er et annerledes Tull-fonogram, som innevarsler at 70-tallsgigantene ikke har til hensikt å neglisjere såkalte nyvinninger på det teknologiske plan. Oppfølgeren «The Broadsword And The Beast», lansert våren 1982, var tenkt som et bandprosjekt fra første øyeblikk og inkluderte gitarist Martin Barre og bassist Dave Pegg, samt nyrekruttene Gerry Conway på slagverk og Peter-John Vettese på synthesizere.

Kompositorisk utgjør plata Jethro Tulls største løft på 1980-tallet, og årets monstrøse bokssettjubilant, på fem cd-er og tre dvd-er, befester materialets gunst.

«The Broadsword And The Beast» er den Jethro Tull-skiva som lykkes i å kombinere folkrockrustikk med ny teknologi. Materialet klinger atmosfærisk og substansielt. Steven Wilson besørger større bunn til en svært høflig produksjon, i et åpnere, detaljorientert lydbilde, men det er et tankekors at bursdagskolossen ikke gjør rom for en flat overføring av originalalbumet... Med unntak av Frank Zappa, finnes det én protagonist fra progrockens krønike som utviser større skapermasse enn Ian Anderson? «The Broadsword And The Beast» var Jethro Tulls 14. studioskive, tilvirket på kommersielt nedadgående kurs, og likevel fostret studiosesjonene et hav av

NRM 3-2023 93

RETRO

låter og innspillinger som ikke ble verdiget plass i endelig tapning.

Alt overskuddsmateriale er herved samlet under ett tak; gitte spor, eksempelvis «Honest Girl», «DJ Dream», og aggressivt kuriøse «Me, Dinosaur», er aldri tidligere publisert (muligens med god grunn, men det er en annen diskusjon). Disk to og tre favner «Assosierte innspillinger» på til sammen førti låter. Takket være umistelige hvelv-antologier som «20 Years Of Jethro Tull» og «Nightcap» er de hvasseste av kasserte forekomster allerede kommet oss til gode, men det er meningsbærende å forordne bandets svimlende etterlatenskaper i den kontekst stoffet opprinnelig oppsto. Nedturen med angjeldende jubileumsboks er manko på audiovisuelt arkivstoff, som vi vet eksisterer. I stedet fremlegges et dobbelt auditivt livesett, plukket fra fire tyske konserter, hvorunder savnet av forutgående Jethro Tull-konstellasjoner nesten blir sjenerende. Å avspille det remiksete studioalbumet, derimot, gir sonisk understøttelse av overgangen til høst og vinter. Mørke «Beastie», elektronisk-folkloristiske «Clasp», forrykende arrangerte «Falling On Hard Times» og høydepunktet, symfoniske «Seal Driver», har ikke tapt det grann relevans siden 1982.

Repertoarets eneste mageplask kommer i form av «Watching Me Watching You», som i all sin gru danner prolepse til 1984-plata «Under Wraps» - diskografiens eneste vederstyggelighet og indirekte årsak til at Ian Anderon ødela stemmen for godt. Samtlige enkeltlåter i årets bokssett kommenteres, tradisjonen tro, av sin opphavsmann i vedheftende boktrykk på 164 pregnante sider.

Geir Larzen

MOTÖRHEAD Live At Montreux Jazz Festival ‘07 BMG 16. juni 2023 Enhver jazz- og bluesfestival med respekt for seg selv skal søke stilistisk ekspansjon. Det er likevel noe ekstra festlig ved at ærverdige Montreux Jazz Festival booket Motörhead i 2007; tittelbladet alene gjør herværende konsertdokument til Motörhead-katalogens morsomste.

Den tilsynelatende diskrepans mellom festivalprofil og band gikk selvfølgelig ikke Lemmy Kilmister hus forbi idet han slentret på podiet i Sveits med kunngjøringen «Here’s a bit of jazz for you». Publikums initierende reservasjon vendes kjapt til motorskalle-eufori via fertilt rufsete oppføringer av «Snaggletooth», «Stay Clean» og «Be My Baby», sistnevnte fra «Kiss Of Death», som trioen promoterte. Infernalske «Killers» og «In The Name Of Tragedy» faller

94 NRM 3-2023

fint inn i settet, sammen med «I Got Mine» og en tolkning av Thin Lizzys Bob Seger-eksegerte «Rosalie», hvilket avtegner et lett utradisjonelt og spennende låtsortiment som taler festivalsuvenirens sak. Kilmisters «If you dance to this you will not have children» introduserer gnistrende “Sacrifice”, fullbefaren med trommesolo, mens man vanskelig går lei potenserte oppføringer av udødelige «Killed By Death», «Going Go Brazil», «Iron Fist» eller «Overkill».

Angivelig teller dette liveskive nummer 17 i Motörhead-katalogen.

Med monolittiske «No Sleep ‘till Hammersmith» i porteføljen er ethvert konsertalbum dømt til å tape, men «Live At Montreux Jazz Festival ‘07» holder tilstrekkelig egenverdi basert på repertoar og tidspunkt for dokumentasjon.

Geir Larzen

TAZ Wake Up & Sweat – Vol. 1 Shipwrecked – Vol. 2 Eönian Records 15. september 2023 I følge de psykotisk begeistrete utgiverne bak herværende cdtvillingsett var amerikanske Taz det desidert beste Los Angeles-bandet fra siste halvdel av 1980-tallet som ikke signerte for et større platekonsern.

Panegyrikken stopper imidlertid ikke her. Det heter seg videre i vedheftende pressemelding at Taz var uendelig mye mer enn et gjengse hårmetallband, og at hver bidige låt pennet av gruppas lederduo utviste en originalitet og divergens uten sidestykke. Følgelig er det på høy tid at bandets etterlatenskaper kompileres og publiseres. Cd-settet består av 35 låter, inklusive en japansk 1989-EP, presentasjonssesjoner for Warner Bros og MCA, samt seks konsertklipp.

Ville du tro meg om jeg hevdet at ovennevnte rosende ord ikke er rotet i noen mulig eller umulig virkelighet?

Og hvorfor blir jeg ikke overrasket da ynkelige «Are You Ready», første spor fra volum ett, åpenbarer seg som en tilbakestående fetter av Mötley Crüe på sitt mest tomsete? Neste spor går Ratt i næringen. Det tredje er et Poison-duplikat. Og slik fremholder det formodentlig, men det lar vi folk med betydelige fritidsproblemer og/ eller null musikalsk innsikt bringe på det rene. Vedkommende kan se frem til 150 minutter med 80-tallsdemolyd, i tillegg til en avsindig grusom Vince Neil-etteraper i front av miséren.

Musikken til side gjør faktisk ildsjelene bak Eonian Records et hederlig stykke kuratorarbeid – begge platene utstedes med fyldige trykksaker, som favner over 150 fotografier fra gitarist Ethan Gladstones private samling.

Det er også det eneste positive som

går å melde omkring mannskiten til Taz. Geir Larzen

TROLL Trollstorm Over Nidingjuv Digipus Polypus Records tar et steg inn den digitale verden med selskapet Digipus, og gir oss en slem antijul stemning med Troll sine to første utgivelser. Disse kan lastes ned på bandcamp, eller streames på digitale plattformer. «Trollstorm» over Nidingjuv» er bandets eneste demo, og kom i mai 1995. Band er kanskje å overdrive, da dette var soloprosjektet til Nagash Blackheart fra Covenant.

Allerede her låter det kaldt, selv om selve identiteten kom på neste utgivelse. Dette låter sånn black metal demoer gjorde på den tiden, og jeg hører mye Darkthrone på denne demoen, selv om tittelkuttet viser det mer «trolske» og stemningsfulle, og her hører jeg Satyricon fra samme periode. Demoen inneholdt opprinnelig tre låter, mens da den ble reutgitt av Head Not found, inneholdt den også låta «I Et Hedensk Land».

Denne synes jeg er bedre enn låtene på den originale demoen, selv om låta kanskje er i overkant Darkthrone..

Ronny Østli

TROLL Drep De Kristne Digipus I februar 1996 slapp Damnation Records Troll sin første plate. Og I likhet med demoen spiller Nagash Blackheart alle instrumentene. Det er black metal etter oppskriften vi fikk på demoen, men det er likevel mer identitet og slik vi skal kjenne igjen Troll på senere utgivelser, selv om det blir en mer industriell tilnærming etter hvert i discografien. Tittelen på plata sier vel sitt, men i 1996 var vel kanskje sjokkeffekten av å gi ut noe med denne tittelen allerede litt borte. «Kristenhat» åpner, og om ordet klassiker blir å overdrive, er jeg ganske sikker på at mange black metal fans vil kjenne igjen denne.

Synthmelodiene regjerer over den kalde black metallen. Trollberg» er mer svevende og drar tankene mot Arcturus. Når jeg nå også har anmeldt

Troll sitt nye album i dette nummeret er det mye der som drar tankene tilbake til denne. Et kult gjenhør, og jeg anbefaler denne fremfor demoen om jeg skal gi et tips hvor man bør begynne.

Ronny Østli

RICHARD WRIGHT Wet Dream Parlophone 28. juli 2023 Tre av Pink Floyds medlemmer takket ja til å gjøre soloplater idet 1970-tallet opprant. Nick Masons Carley Bley-komponerte, og tidvis glimrende «Fictitious Sports», ble riktignok innspilt mens «The Wall» var under platepressing, men både David Gilmour og Richard Wright slo seg til soloartister så snart «Animals»-turnéen var overstått.

Simultant med at Roger Waters skrev og nedfelte demoer til «The Wall», pluss «The Pros And Cons Of Hitch Hiking”, tilvirket dennes kumpaner solistiske venstrehåndsarbeider.

Gilmours viderverdige debut solgte kurant – ingen andre enn Pink Floydkomplettister gadd bry seg med «Wet Dream», som aldri sto i fare for å eleveres til Pink Floyd-høyder; det er heller ikke poenget med å skride ut av et moderbandmaskineri for en stakket stund. Vi lever greit med at «Wet Dream» fremstår som en antologi negerte Pink Floyd-skisser fra bandets ypperste periode, konsolidert med fine bidrag fra Mel Collins og bluesgitarist Snowy White. Tonen er flegmatisk kontemplativ, klaviaturorientert og kledelig melankolsk, prisgitt Wrights eklatante, jazz-elegiske karakter, som ofte knytter direkte ad til konkete komposisjoner fra Pink Floyds kanon.

Alle som digger Wrights musikalske særdrag, vokalt og harmonidialektisk, er glad for at «Wet Dream» eksisterer, men man kan ikke fri seg fra å spekulere i hvilken forløsende skjebne stykker som «Against The Odds», «Holiday» og favoritten «Drop In From The Top» kunne ha fått dersom disse ble implementert i større kontekst. Hyggelig tidtrøyte som disse ti låtene enn svarer for – seks av dem instrumentale – så blir manko på melodisk dybde og struktur såpass presserende at skiva ikke endrer støvsamlerstatus i undertegnedes musikkbibliotek.

Geir Larzen

norwayrock.net

MULTIMEDIA

RIK EMMETT Lay It On The Line: A Backstage Pass to Rock Star Adventure, Conflict and TRIUMPH ECW Press 2/6 10. oktober 2023 Rik Emmett er kjent som gitaristen og vokalisten i et av Canadas største rockeband gjennom tidene, Triumph, som hadde spektakulære sceneshow og spilte for titusener av fans hver kveld mens de sto på høyden på første halvdel av 80-tallet. På den semilegendariske US Festival i California i 1983, med 670 000 tilskuere, var trioen faktisk tredje øverst på plakaten, kun under Van Halen og Scorpions, men over ikke ubetydeligheter som Judas Priest, Ozzy Osbourne, Mötley Crüe og Quiet Riot. I Europa turnerte de aldri skikkelig, og av den grunn er de er kultband for connoisseurer her på kontinentet. Men de har sine iherdige fans, deriblant undertegnede, som var veldig spent på å endelig få lese en skikkelig biografi om bandet, noe som bare ble forsterket av fjorårets dokumentarfilm fra Banger Bros.

Enorm var derfor skuffelsen da jeg innså at dette var slett ikke historien om Triumph fra Rik Emmetts perspektiv, men en bok om Rik Emmetts liv, og hans tanker og synspunkter på diverse aspekter av musikken. Han spilte "bare" i Triumph i 13 år, fra 1975 til 1988, og denne perioden blir ikke viet noe større andel av boka enn de andre 13-årsperiodene i livet hans.

Faktisk er den første fjerdedelen av boka om oppveksten, om familien, om bestefaren, om kone og barn. Så, etter 27 % av boka (ja, jeg leste den på en Kindle), kommer endelig "The Triumph Chapter". Og dessverre er Triumph bare ett av mange kapitler i boka, som er over etter 36 %. Og i resten av boka nevnes bandet kun i bisetninger. For å virkelig gni salt i såret, går han i detalj gjennom hver eneste av de nitten solo- og prosjektskivene sine, som tidvis er innom visejazz, flamenco og akustiske instrumentaler med fløyter og saxofoner, men hopper lett over de ti Triumph-skivene han spiller på. Det er simpelthen dårlig gjort! Beklager, men dette var rett og

norwayrock.net

slett kjedelig, og jeg innrømmer glatt at jeg bare skumleste kjapt gjennom den siste tredjedelen av boka. Men Emmett skriver veldig bra, og er utvilsomt en oppegående og fin fyr. Han sier rett ut at han var maksimalt på hotellrommet når Triumph turnerte, og at han ikke pleide noen sosial omgang med de andre bandene som de turnerte med, og da sier det seg selv at det ikke kommer noen saftige avsløringer eller elleville anekdoter heller. For en bortkastet mulighet. Og det faktum at boktittelen inneholder både bandnavnet og tittelen på en av Triumphs største låter, er intet mindre enn villedende markedsføring.

Geir Amundsen

GEDDY LEE My Effin' Life Harper 5/6 14. november 2023 Autobiographies serve a number of purposes – to set the record straight, to lay down a version of the truth (whether true or not), even sometimes to settle old scores, but also to try to record the details of a life because there is something inherently valuable in doing that. Lee states his intent early on, to capture memories before they fade, having seen his own mother slide into dementia, thereby losing a treasure trove of memories from his own family. It is an earnest, frank, and funny book, full of anecdotes, detailed descriptions of the band’s working practices and punishing schedule, dashes of colour from the Rush lexicon, the private language the band and their close collaborators used, which grew alongside the band, and Lee’s own reflections on his experiences and his choices, good and bad. It is at its most hilarious where Lee is in the mode of a raconteur, as when he is telling stories of guitarist Alex Lifeson’s escapades when on tour, its most intriguing when he describes the practicalities of working in a band – not the logistics of tour life, but the emotional and practical landscape of being a professional musician, especially one experiencing increasing success – and at its most harrowing when he retells the stories of his parents’ experience in Nazi Germany, narrowly escaping the mechanical murder which cut short so many Jewish lives on several occasions, or when describing his and Alex’s experiences of their friend, drummer Neil Peart’s tragic loss of his daughter and

first wife in less than a year and then, much later, Peart’s cancer and death.

His affection and respect for his two band mates is clear and unaffected and he’s also prepared to lay out where and how he put strain on his relationship with Alex, particularly, during periods where the band’s musical style shifted towards increasing incorporation of keyboards, something that Lee has only come to fully understand during the writing of the book. This honesty is another hallmark of the book. He admits his obsession with his work nearly ruined his marriage, that his increasing use of cocaine risked his career and more. You could say that it is a wartsand-all memoire. He certainly does not gloss over his (and the band’s) regular, near ritual use of drugs and alcohol or their problematic relationships with their families. As in other aspects of the book, he is careful to tell his own story only. He may judge himself for his actions, but he keeps back the same kind of commentary on others making the same mistakes.

He tries to express the same kind of fellow-feeling and respect for the crew, fairly late on in the book, by which time, historically speaking, Rush’s crew must have numbered in the dozens, and these feelings do not ring quite as true as his remarks about the band or their families and inner circle. There are not many places in the book where there is such a sense of a “PR job” so perhaps this assessment is unfair. Certainly, so much more in the book creates a sense of a brilliant but flawed individual who, despite everything, did actually learn from his flaws, that it does seem more likely than not that Lee is in earnest here. Alternatively, it may be that these are some of the passages where the support writer’s voice comes more to the fore. These moments are not too intrusive, and tend to stand out in longer chronological expositions where the language has been adjusted with a view to avoiding the mundane creeping in to sequences of events which merely unfold.

So, who should read this? Given the level of detail – sometimes too much – this book is a must for any accomplished or aspiring Rush aficionado. Every album and tour is given a moment in the spotlight, largely, it seems, in proportion to its significance in the history of the band. For anyone who has ever wondered what life in a working band is like, that is a band which has any longevity, this book is a gold mine of insights into the stresses, strains, challenges, and triumphs that life as a working musician can bring. Even for someone who is not a fan of Rush’s music, there is enough general story telling here, enough general insight for the undersigned to recommend it without hesitation. The reader is given insights into the recording, the production process, mixing, the interpersonal dynamics, and how relationships between the band and their collaborators work or fail. There is also a good deal of detail early in the book about his life growing up in Canada as the child of immigrant Jews, and, of course, the stories he has been able to reconstruct about his parents’ own harrowing early adulthood, which have their own inherent, if

dreadful, fascination, all the more for being the tales of particular people.

On top of all of this is Lee’s own voice, where it has not been muted, which is witty, unaffected and engaging. Overall, the book ought to leave the reader with a view which is full of light and shade. Lee is never triumphant. He celebrates his and the band’s joys but, as he observes on a number of occasions in the book, prices usually have to be paid, and he is all too careful to point out the prices he did pay and how too often, in retrospect, they were too high. But there is no self-pity, but just a realistic account of what happened and how he felt (or should have felt). All in all, we get a picture of a singularly driven musician, ambitious and talented in equal measure, but who also spent long parts of his life coming to terms with the consequences of his disposition and his actions, and for which the book is, in some ways, his final reckoning.

Alex Maines

NRM 3-2023 95

96 NRM 3-2023

norwayrock.net

norwayrock.net

NRM 3-2023

97