Nr 164 • VÅREN 2021
Den Norske Beatlesklubben
• PHIL SPECTOR • McCARTNEY III • GERRY MARSDEN • JOHN LENNON I 1975 • GEORGE OG BOB DYLAN • 50 ÅR SIDEN RINGO PÅ GEILO
GODT NYTT ÅR ! Brorparten av medlemmene har valgt å fornye medlemskapet i Norwegian Wood, men det blir stadig færre år for år, og nå er vi i underkant av 400 beslektede sjeler som har valgt å fortsette inn i 2021. Vi håper imidlertid å få flere innmeldelser etter hvert som året skrider fram.
Verv gjerne noen nye medlemmer.
SJEFREDAKTØREN
HAR ORDET
Mens vi girer opp til årets store Beatlesbegivenheter, dokumentarfilmen «Get Back» fra Peter Jackson og muligens en jubileumsutgave av «Let it Be»-albumet, så drysser det på med soloutgivelser. McCartney III er jo en realitet, og i dette nummeret bringer vi en anmeldelse av albumet samt oversikt over de forskjellige utgavene som har kommet så langt. George Harrisons «All Things Must Pass» i jubileumsversjon er bebudet uten at noen dato er offentliggjort og jubileums- utgaven av «John Lennon/ Plastic Ono Band» kommer 16. april. Ringo slapp 16. desember en forsmak på sin kommende fem spors EP, som vi anmelder inne i dette bladet. Han rakk også å utgi en bok på tampen av fjoråret, et festskrift over «All Starr Band». Litt tekst, mest bilder fra de forskjellige konstellasjonene av bandet på diverse scener opp gjennom årene. Boken var tilgjengelig i to utgaver fra Juliens Auctions 16. desember og «billigutgaven» ble raskt utsolgt. Den dyre signerte utgaven kan fortsatt bestilles derfra for skarve $ 495. < Dette er muligens filmplakaten til «Get Back» - i hvert fall er det dette som er avbildet på filmens side i den internasjonale filmdatabasen på internett. 2
Ringo.Rocks 30 years of the All Starrs 1989-2019
Ringo blir forresten straks bestefar igjen, da Zak Starkeys kjæreste Sharna (Sshh) Liguz (f. 1984) venter barn rett rundt hjørnet. Zak er jo selv bestefar til sin datter Tatias sønn Stone. Boken til vår svenske venn Staffan Olander er nå trykt, og kan bestilles fra info@olander.se. Forord av Giles Martin. Den koster 300 svenske kroner + porto og er en bastant sak på 324 sider og inneholder 680 bilder – full av nostalgi og hans historie «Staffan & Beatles». Opprinnelig skulle boken også inneholde historier fra hans liv som bankmann, men det ble så mye om Beatles at det ikke ble plass til resten. En bedre versjon av et gammelt bilde ble tilgjengeliggjort i forbindelse med et intervju med Paul som gikk på BBC 1. Dette bildet viser John, Paul og George i scenekostymer bestående av western-skjorter som vi senere så Paul bruke i 1969. Georges venn Arthur Kelly er også med på bildet, som antas å være tatt i 1958.
under forfilmen som ble vist før hans konserter. Nå er det altså her i (litt) bedre kvalitet. I dette nummeret feirer vi et annet 50-årsjubileum, det er nemlig 50 år siden første gang Norge fikk besøk av en Beatle! Vi starter også opp en serie med gjenopptrykk av Paul McCartneys artikler fra da han var gjesteskribent for ukebladet Det Nye! Utgivelsen av 4k-versjonen av «A Hard Day’s Night» filmen er utsatt til 19. mars. Den er foreløpig fortsatt kun annonsert i Japan, men enkelte forretninger i USA har begynt å annonsere den tilgjengelig som import. I dette nummeret tar vi i en ny serie om Beatlesfilmene en nærmere titt på nettopp «A Hard Day’s Night», samtidig som Svein Sunds serie om Beatles DNA tar for seg albumet «A Hard Day’s Night». Vi satser på at vi nok en gang har klart å sette sammen et variert blad med noe for enhver smak og gleder oss til sommeren!
Hilsen Roger
Paul har tidligere vist oss dette bildet idet det fløy over skjermen
3
PRESIDENT: Toralf Høyer-Hansen toralf@norwegianwood.org SJEFREDAKTØR: Roger Stormo roger@norwegianwood.org SEKRETÆR: Bjørn Bjerkeskaug info@norwegianwood.org NETTSTED: www.norwegianwood.org FACEBOOK: www.facebook.com/beatlesklubb TWITTER: www.twitter.com/beatlesklubben ADRESSE: Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO TRYKKERI: Knut Molvik • Molvik Grafisk knut@molvik.no LAYOUT: Erik I. Blindheim Baremeg.no erik@baremeg.no ANNONSER: Lise Lotte Andersen Pil Media lotte@pilmedia.no Kontingentsatser - Medlemskontingenten for 2021 gjelder for hele året, noe som inkluderer fire numre av medlemsbladet. Her er de forskjellige satsene: Norskmedlemskap (papirutgaven av medlemsbladene ) kr. 350,- Utenlandsk medlemskap (papirutgaven av medlemsbladene) kr. 450,- Elektronisk medlem, Norge og utlandet (pdf-fil av medlemsbladene) kr. 200,- Familiemedlem (Støttemedlem, får ikke bladene) kr. 100,Klubbens kontonummer er 1271 21 35628 Du kan også vippse oss Vipps-nummer: 128526. Skriv navnet og adresse på den som skal motta bladet som melding. Har du flyttet er det svært viktig at du melder inn dette til oss, så får du bladene når du skal, og dette sparer oss for ekstra portoutgifter. Innsendte bidrag til bladet sendes: redaksjonen@norwegianwood.org
Nr 164 • Våren 2021 2. Sjefredaktøren har ordet 4. Innholdsfortegnelse 5. Presidenten har ordet: George og India del 4 15. The Beatles DNA del 4 A Hard Day’s Night 22. Tokyokonsertene fra 1966 26. Shea Stadium 1966-bilder gjenfunnet 29. RIP Harry Pinsker 31. Ny serie Beatles på film: A Hard Day’s Night 45. RIP Gerry Marsden 50. Bob og Beatles 52. 1. mai 1970: Master-jammen 55. Phil Spector er død 62. It was 50 years ago - Ringo på Geilo 67. John Lennon i 1975 71. McCartney III anmeldelse 78. McCartney III bonanza 83. Paul forteller om sangene sine i ny bok 85. Paul som gjesteskribent i Det Nye 89. Paul på Litte Stevens plate 91. Ringo/Zoom In EP 95. John Lennon/Plastic Ono Band Takk til:
Svein Sund • Dag Arne Nilssen • Geir Keys Trygve Berg-Olsen • Dag Inge Fjeld Steinar Waage • Ståle Stålmann Kverndokk Aleksander Guttormsen • Bill King
Toralf Høyer-Hansen
Presidenten har ordet
Mannen som gav verden The Beatles dør
Epstein ble funnet død i sin egen seng 27. august 1967, bare 32 år gammel.Ved det offentlige likskuet ble dødsfallet offisielt erklært å ha vært et ulykkestilfelle, som resultat av en overdose med et sentraldempende medikament av typen barbiturat, muligens i kombinasjon med alkohol.
George Harrison og India del 4
kanskje han kunne veilede oss. “Du skjønner, dette er virkelig en gammel venn av oss,” sa vi. “Han har vært manageren vår bestandig – og nå er han død. Kanskje vi ikke burde bli her lenger? Hva synes du vi skal gjøre, O store mann?” Og Maharishi sa: “Tja, han er altså død. Han er bare gått bort. Det er egentlig i orden.”» (Paul)
Det ble oppdaget at han hadde tatt seks karbitralpiller for å sove, noe som sannsynligvis var normalt for ham, men i kombinasjon med alkohol medførte blandingen en dødelig dose. Epstein hadde skrevet seg inn på Priory Clinic flere ganger for å behandle sin amfetamin–avhengighet, siste gang bare uker før han døde. Epsteins død forårsaket forferdelse og forvirring i Londons underholdnings- og forretnings–verden. Han var involvert i et utall selskaper og virksomheter, inkludert reklame, bladutgivelse, filmer, møbler, Saville Theatre, samt at han var manager for flere artister.
Deres første reaksjon på nyheten kom på en improvisert pressekonferanse i Bangor. John, George og Ringo så sjokkerte og dårlige ut da de snakket kort med medlemmer av pressen om dødsfallet. Paul var på det tidspunktet allerede på vei tilbake til London.
The Beatles oppholdt seg i Wales sammen med Maharishi Mahesh Yogi, den åndelige leder og grunnlegger av Transcendental Meditasjon-bevegelsen, da de fikk nyheten om at deres manager, mentor og venn var død. «Vi var lamslåtte – vi var på en «hva er meningen med livet»-reise, og så var han plutselig død. Jeg husker vi forsøkte å hanskes med sorgen, spaserte en tur sammen med Maharishi og hadde et lite møte – 5
For The Beatles var Brian Epsteins død en dramatisk beskjed å få. De var kanskje inne i deres viktigste periode, en tid da de gikk fra popstjerner til kunstnere; fra gutter til menn. «Vi hadde total tillit til Brian mens han hadde styringa. For oss var han eksperten. Han hadde storartede egenskaper, og vi hadde det moro sammen. Han var teatermann mer enn han var forretningsmann, og sånn var han overfor oss også.» (John) «Etter at Brian døde, oppsto det et stort tomrom. For det var først da han dukka opp, at vi begynte å bli proffe og begynte å nærme oss platebransjen og London Palladium. Vi visste ingenting om våre egne forretninger og finanser, han hadde tatt seg av alt, og da han døde ble det kaos.» (George) Brian Epstein var limet som hadde holdt «de fire» fokuserte i deres arbeid med å forandre populærmusikken. Brian Epstein skapte ikke musikken. Det var genialiteten til The Beatles, deres komposisjoner, innspillinger, konserter, personlighet, humor og sjarm som hadde størst betydning for bandets suksess. Men uten Brian Epstein ville verden neppe noen gang hørt om The Beatles. «Han (Maharishi) ba oss om å ikke overveldes av sorg. Det er ingenting dere kan gjøre. Velsign ham, ønske ham lykke til, fortsett med livet deres. Og tenk gode tanker om Brian, for alle tanker vi har om ham vil reise til ham, uansett hvor han er.» (John) «Vi elsket Brian. Han var en sjenerøs mann. Vi skylder ham så mye.» (Ringo) «Døden finnes ikke. Jeg mener, døden er noe fysisk, men livet fortsetter overalt ... og du bare fortsetter, egentlig. Det er fint å vite at Brian har det bra.» (George) «Vi var glad i ham, og han var en av oss. Maharishis meditasjon gir oss trygghet nok til å komme gjennom noe slikt som dette, selv når det kommer så brått på som nå.
Sammen med produsent George Martin, forvandlet han The Beatles fra å være et lite provinsielt band fra Liverpool, til å bli det største bandet verden noensinne hadde opplevd.
Brians ånd er her fremdeles, og kommer alltid til å være her. Minnene våre er om ham som en fysisk person, og som mennesker vil vi bygge på det minnet. Det vil være et åndelig tap for oss, men andre ånders fysiske legemer har også dødd, og verden får fremdeles noe fra deres ånd. Det som skjer nå er at ... er at Brian går over i neste stadium» (John)
«Han var utrolig ærlig og litt naiv, men han gikk inn i en verden som var helt fremmed for ham. Jeg tror ikke The Beatles noen gang vil skjønne hvor heldige de var som fikk møte en mann som han.» (George Martin) 6
Brian Epstein var diplomaten som løste opp i interne stridigheter i bandet. Han var den som klarte å få bandet til å stå sammen, og de fulgte (stort sett) alltid hans anbefalinger til punkt og prikke.
Veien videre
John, Paul, George og Ringo var i sjokk: Brian var den de stolte på, deres venn, deres helt. Han var uerstattelig. Nå, for første gang, var de alene.
The Beatles vil inntil videre fortsatt bli ledet av NEMS. «Ting vil fortsette som før.»
Fire dager etter Brian Epsteins død sendte The Beatles ut en uttalelse om fremtiden til NEMS Enterprises.
«Vi falt sammen (da Brian døde). Da skjønte jeg at vi var i trøbbel. Jeg hadde faktisk ingen tro på at vi keunne mestre noe som helst annet enn å lage musikk, og jeg var redd. Jeg tenkte: “Nå er vi ferdige.”» (John)
Sammen med sorgen The Beatles nå følte på, var det en følelse av desorientering og frykt. Brian Epsteins begravelse fant sted den 29. august 1967. Familien ønsket en stille ortodoks begravelse i Greenbank Drive-synagogen i Liverpool, og ba The Beatles om å ikke delta i frykt for at det ville føre til for mye offentlig oppmerksomhet. Som resten av familien ble Brian Epstein gravlagt på den jødiske kirkegården på Long Lane i Aintree.
Men Paul så det ikke slik ... 1. september møttes The Beatles, Mal Evans og Neil Aspinall hjemme hos Paul i London. Temaet for møtet var å gjøre opp status, og å legge noen planer for tiden framover. «De bestemte seg for å fortsette. De hadde alltid snakket med Brian om alt mulig, men nå hadde de ingen. Brians firma var jo der, men de hadde aldri forholdt seg til firmaet, bare direkte til Brian. Hva skulle de gjøre? De satt på et kontor som ble eid av andre, og det gikk opp for dem at de ikke hadde noe som helst. De viste ikke hvor pengene var, de hadde ikke en eneste avtale som regulerte forholdet deres til Brian – Brian hadde alt sammen. Det gjorde dem ikke sårbare, men det fikk dem til å innse at de måtte ta kontrollen. Plutselig hadde gærningene overtatt asylet.» (Neil Aspinall)
17. oktober 1967 deltok The Beatles på en minnestund for Brian Epstein i New London Synagogue i Abbey Road. Synagogen ligger bare noen få hundre meter fra EMI Studios (Abbey Road Studios). Alle fire brukte det tradisjonelle jødiske hodeplagget kipa for anledningen.
«Det var da Neil grep inn og prøvde å finne ut hva som skjedde. Clive Epstein (Brian Epsteins bror og arving) var blitt tvunget inn i en situasjon der han måtte ta over NEMS – driftselskapet – men han var ikke interessert; han glødet ikke for det. Det dukka opp en annen situasjon også, der Robert Stigwood var involvert. Vi oppdaget at Brian hadde gitt Stigwood forkjøps retten til å skaffe seg 51 prosent av NEMS, hvilket i praksis ville bety at han overtok som manager for The Beatles. 7
Så vi tok et møte med Stigwood og sa: “Hør her, NEMS er stort sett bygd på The Beatles, så drit og dra. Vi tar 51 prosent, og så kan du få de 49 prosentene.” Da trakk han seg ut og dannet sitt eget selskap.» (George) På spørsmål om hvilke kreative aktiviteter de skulle drive med i nær fremtid, tok Paul styringen. I løpet av helgen i Bangor hadde The Beatles fortalt pressen at de snart ville følge Maharishi Mahesh Yogi til hans ashram i India. Der skulle de få avansert skolering i transcendental meditasjon, og bli utdannet til TM-instruktører. Pauls forslag var at de utsatte denne reisen, og i stedet skulle legge all energi i et filmprosjekt i ukene fremover. Ideen hadde han fått i California tidligere på året, og bandet hadde allerede spilt inn to sanger («Magical Mystery Tour» og «Your Mother Should Know») til dette allerede forsinkede prosjektet. Planen var å fylle en stor, dekorert gul buss med profesjonelle skuespillere, varieté-aktører, nødvendige kameramenn og teknisk mannskap - og sette kurs mot ukjente mål på en «Magical Mystery Tour». John, George og Ringo støttet Pauls forslag.
«Det fantes ikke noe manus til «Magical Mystery Tour; man trenger ikke manus til den typen film.» (Paul) «Det handlet i bunn og grunn om en busstur, sånn som folk fra Liverpool tok på dagstur til Blackpool – de hadde med seg kassevis med øl og ble dritings. Det var nokså løse greier, og vi hadde jo ikke peiling på hva vi drev med. I hvert fall ikke jeg. Jeg hadde overhodet ikke peiling på hva som foregikk, og kanskje fulgte jeg ikke godt nok med, for mitt hovedproblem var at jeg egentlig befant meg i en annen verden». (George)
8
Bandet brukte sensommeren og tidlig vinter på å gjøre ferdig filmen og spille inn musikken. Albumet inneholdt 6 låter ble utgitt som en dobbeltEP med et 24-siders hefte med tekster, bilder fra filmen og en tegneserie som gjengir handlinga. «“Magical Mystery Tour” er en av mine favorittplater, fordi den er så sær. “I Am The Walrus” er også et av mine favorittspor – fordi jeg har laget låta selv, selvfølgelig, men også fordi den har sånne små biter som holder på interessen selv om 100 år.» (John) «“Blue Jay Way” ble til da jeg hadde leid et hus i Los Angeles - på Blue Jay Way, og jeg var kommet dit fra England. Jeg ventet på Derek og Joan Taylor som da bodde i L.A. Jeg var veldig sliten etter reisen og tidsforskjellen, og jeg begynte å skrive og spille på et lite elektrisk orgel som var i huset. Ute hadde det blitt tåkete, og de fant ikke fram til huset på en lang stund. Stemningen i sangen er litt indisk. Derek Taylor er litt walisisk». (George) «“The Fool on the Hill” var min, og jeg tror jeg skrev om noen som Maharishi. Hans kritikere kalte ham en tosk. På grunn av fnisingen hans ble han ikke tatt seriøst ... Jeg satt ved pianoet hjemme hos faren min i Liverpool og slo et D 6. akkord, og jeg laget “The Fool on the Hill”» (Paul) Filmen ble første gang sendt i svart-hvitt på BBC1 26. desember 1967 (Boxing Day). Den ble dårlig mottatt av både kritikere og publikum. Den doble Ep’n, derimot, ble en kommersiell- og kritikersuksess da den kom i butikkene 8. desember 1967. I USA kom «Magical Mystery Tour» som LP.
Maharishi Mahesh Yogi og meditasjon høst/vinter 1967 «På en måte misunner jeg George, fordi han er blitt så sikker på sin tro. Han ser ut til å ha funnet det han har søkt etter.» (Paul) Mandag 4. september var Maharishi Mahesh Yogi tilbake i London, og inviterte The Beatles med venner til en kveld med meditasjon. Møtet fant sted hjemme hos Jemima Pitman i hennes elegante hjem på Albert Place i bydelen Kensington, vest i sentrale London. Maharishi snakket om hva et mantra var og hvordan de skulle bruke det personlige mantraet de hadde fått i Bangor.
Programmet ble så godt mottatt av seerne at et oppfølgingsprogram ble laget en uke senere – 4. oktober. I tillegg til John og George var et panel med forskjellige deltakere med denne gangen.
The Beatles benyttet samtidig anledningen til å orientere guruen om at de hadde bestemt å utsette reisen til India, og at de ikke ville komme til hans kurssted i Rishikesh før i februar kommende år.
Det er interessant å se hvordan John og George støttet hverandre for å få fram sine erfaringer med transcendental meditasjon. Og i programmene kom de med en rekke spenstige utsagn, blant disse var:
Samtidig fortalte de at de ønsket minst mulig oppstyr om besøket, og at de selv ønsket å dokumentere oppholdet ved å lage en dokumentarfilm - og ingen andre skulle dra noen økonomisk fordel av besøket deres. Det var ok for Maharishi Mahesh Yogi.
«Jeg tror på reinkarnasjon. Liv og død er bare noe vi tenker. Jeg tror på gjenfødelse. Du kommer stadig tilbake (på jorden) til du har fått det riktig til. Det ultimate er å vise guddommelighet, og bli ett med Skaperen.» (George)
The Frost Programme
«Vel, de verste dagene jeg har med meditasjon er bedre enn de verste dagene jeg hadde før, uten den.» (John) «Det er alt ... energien er latent i alle. Den er der uansett. Meditasjonen er bare en naturlig prosess for å komme i kontakte med den, så ved å gjøre det hver dag, kontakter du energien som gir deg selv litt mer (energi). Derfor er du i stand til å gjøre hva du vanligvis gjør, bare med litt mer ... glede, kanskje.» (George) «Det er som å prøve å fortelle deg hvordan sjokolade smaker.» (John)
Neste treffpunkt med Maharishi Mahesh Yogi fant sted indirekte i den populære TV-serien The Frost Programme, 29. september 1967.
«Folk kan se på seg selv objektivt ... i stedet for å tro at de er den store osten.» (George)
Programleder var David Frost, og det han ønsket med serien sin var å dykke dypere inn i emner folk flest hadde en mening om, men likevel ikke helt hadde forstått. Denne episoden var avsatt til temaet transcendental meditasjon, og ble spilt inn foran publikum i Studio One i Wembley Studios i London. Kveldens gjester var Maharishi Mahesh Yogi, John og George. Maharishi Mahesh Yogi deltok via et intervju som var spilt inn tidligere på dagen på London lufthavn.
«Så uansett hva det sanne selvet er, er måten å nærme seg det på, meditasjon eller en annen form for yoga. Vi sier ikke at denne meditasjonen er det eneste svaret; det er det åpenbart ikke. Yoga inneholder mange forskjellige teknikker, men hele poenget er at hver sjel er potensielt guddommelig, og yoga er en teknikk for å finne det, for å komme til det punktet som er guddommelig.» (George) 9
«Ja, men etter å ha vært ... jeg er fortsatt, jeg er virkelig en kristen!» (John) «Det ultimate er å finne guddommeligheten, slik at du kan bli ett med Skaperen. Jeg mener, det høres ganske sprøtt ut å snakke om slike ting, men det er akkurat det jeg tror.» (George) «Ved plutselig å ha penger, fant vi ut at penger ikke var svaret. Vi klarte å skaffe dem i ganske tidlig alder. Og det var virkelig bra, for vi lærte at de ikke var svaret. Vi manglet fremdeles noe, og noe er det religionen prøver å gi folk.» (George) «Det er en bok jeg har lest om en yogi, kjent som Shivapuri Baba. Han levde til han ble 136 år. Da han var 112 år fikk han kreft i munnen, og begynte å røyke sigaretter og kurerte seg selv. (Latter) Og det er en annen, (ler) det er en som lever i Himalaya akkurat nå, og han har vært der siden ... Jeg mener, det høres ganske sprøtt ut for hvermannsen som ikke vet noe om dette ... Men denne fyren har vært der siden før Jesus Kristus, og han er fortsatt der i samme fysiske kropp.» (George)
Frankrike 15. desember 1967 skulle The Beach Boys spille på en UNICEF Variety Gala i Paris. På vei til Paris mellomlandet de i England, hvor de bodde på London Hilton Hotel. Stor var overraskelsen da John og George plutselig banket på døra til Al Jardin. Deres eneste formål med besøket var å introdusere The Beach Boys for transcendental meditasjon. Den selsomme seansen endte med at John og George med koner ble invitert til å overvære forestillingen i Paris.
«Det er det vi må få folk til å forstå ... det er bare en Gud, og alle religionene en gren av det samme. Og jo raskere folk slutter med denne sekterismen, jo bedre blir det. Jeg mener: jeg er en kveker, jeg er en kristen, jeg er en buddhist og jeg er en hindu. Og alt er det samme.» (George) «“Mystiker, mystiker,” hele tiden! Du vet det er ikke noe mystisk ved å være en mystiker. Det er bare et ord som folk har funnet opp fordi de ikke forstår det.» (George) «Jeg har mer energi og mer lykke. Jeg vet ikke om intelligensen. Jeg er bare lykkeligere, du vet, jeg er en bedre person. Og jeg var ikke dårlig før.» (John)
En snartur til Sverige
14. og 15. oktober 1967 var George og Paul på et lynbesøk til Falsterbo i Sverige, hvor Maharesi Mahesh Yogi oppholdt seg. Til lydsjekken før forestillingen, hadde John og George tatt med seg Maharishi Mahesh Yogi, og det var der The Beach Boys møtte Maharishi for første gang.
Hensikten med besøket var å gi ham et vennlig, men bestemt krav om å slutte å bruke The Beatles’ navn for å markedsføre Transcendental meditasjon. De hadde flere ganger etter besøket i Bangor opplevd at Maharishi Mahesh Yogi bevisst ønsket å dra økonomiske fordeler av at han var deres «åndelige veileder.
Maharishi skulle egentlig selv vært med i forestillingen, men ble fjernet fra artistlisten av arrangøren. The Beach Boys var den eneste pop/rockegruppen som deltok i det to timer lange programmet, men de fikk selskap av andre internasjonale kjendiser som Ravi Shankar, Peter Ustinov, Victor Borge, Liza Minelli og Lena Horn.
I håp om å selge inn sitt eget TV-program til ABCTV i USA, hadde han fortalt at The Beatles skulle opptre i programmet hans – som var en ren løgn. Sett i ettertid virker det nok ikke som besøket i Sve ige fikk guruen til å endre seg. 10
Guru Dev
Across the Universe Sangen ble skrevet av John etter at han møtte Maharishi Mahesh Yogi i England, men før han dro til India for å studere med ham i 1968. I refrenget synger han om Guru Dev, som var Maharishis egen lærer. Uttrykket kan oversettes som «Ære til mesteren». «Jai» er et nordindisk ord som betyr «seier», og «om» er en hellig stavelse i hinduistiske, jainiske og buddhistiske religioner. Maharishi Mahesh Yogi startet og avsluttet alle sine møter med å si «Jai Guru Dev». De første ordene i «Across the Universe» dukket opp etter en krangel mellom John Lennon og hans kone, Cynthia, mens de var i sengen. Irritert av hendelsen klarte ikke John å sove igjen. «Jeg lå ved siden av min første kone i sengen, irritert, og grublet. Hun maste på meg om ett eller annet før hun sovnet, og jeg fortsatte å høre ordene hennes om igjen og om igjen, “flytende som en endeløs strøm”. Jeg sto opp og skrev ned teksten. Det ble til en slags kosmisk sang i stedet for en irritert sang.» (John) Sangen ble spilt inn i EMI Studios (Abbey Road Studios) tidlig i februar 1968. John hadde ønsket at sangen skulle slippes som singel mens The Beatles var i India, men bandet valgte «Lady Madonna»/«The Inner Light».
Wonderwall Music
George Harrison startet sitt første soloprosjekt i november 1967, da han sa ja til å lage musikken til en Joe Massot-film med tittelen «Wonderwall». «Wonderwall Music» blir ofte regnet som det første offisielle soloalbumet fra noen av medlemmene i The Beatles, og ble det første albumet på Apple-etiketten. George Harrison var ikke den første som viste interesse for å lage musikk til filmen: «Jeg hadde forskjellige valg, Bee Gees var interessert i å gjøre noe og kom til Twickenham Studios for å snakke med meg. Det virket som om filmideen hadde skapt begeistring blant musikere, for Graham Nash (fra The Hollies) ønsket også å få tilbudet.» (Joe Massot) «‘Wonderwall’ var en slags 60-talls hippiefilm. Joe Massot kom til meg og spurte om jeg ville lage musikken til filmen hans. Jeg sa til ham: “Jeg lager ikke musikk til filmer”, og han sa: “Vel, hva du enn gir meg, vil jeg bruke det.”» (George)
I stedet for å bli gitt ut som singel, ble sangen brukt på et veldedighetsalbum for World Wildlife Fund, opprettet av komikeren Spike Milligan i 1967.
«Jeg fortalte ham at det var en stumfilm, og at musikken hans skulle gjengi følelsene til skuespillerne. George fortalte meg at han hadde jobbet med “Magical Mystery Tour”, men at det var Pauls prosjekt ... og at han nå gjerne ville gjøre noe solo.» (Joe Massot)
Albumet som inneholdt «Across The Universe» ble utgitt i desember 1969, og fikk navnet «No One’s Gonna Change Our World», etter Lennons sang.
Selve historien i filmen var meget tynn: en psykedelisk greie om en sprø professor (Jack Mac Gowran) som lager hull i veggen i den skitne 11
De første studio-opptakene fant sted i De Lane Lea Studios i London 21. desember. Disse innspillingene inneholdt bare George selv og to indiske musikere - sarodmester Aashish Khan og hans mangeårige tabla-spiller, Mahapurush Misra, som var på turne i England. George hadde møtt Khan året før i Varanas i India, kort tid etter at George hadde begynt å studere med Ravi Shankar, og de to ble gode venner. «Jeg var i England med faren min, og George kom til hotellet mitt og spurte om jeg var interessert i å spille inn musikk til filmen hans, “Wonderwall”. Så neste dag tok han meg med i studioet, og jeg spilte inn sammen med Mahapurush.» (Aashish Khan)
leiligheten sin for å følge med på hva som skjer hos naboen. Der bor det en modell (Jane Birkin) som professoren utvikler en lidenskap for. Ikke mye til innhold, men legg til Georges musikk og at filmen ikke har blitt sett siden 1968, og du har en kultfilm.
George samarbeidet tett med John Barham, en klassisk trent pianist og musikalsk arrangør, som overførte det George sang til ham til noter. Som George hadde også Barham en stor kjærlighet til indisk klassisk musikk.
Gitt fullstendig kunstnerisk frihet til å komponere hva han ville, grep George sjansen til å lære vestlig publikum mer om indisk musikk.
George skrev for forskjellige indiske instrumenter, men også mer tradisjonell rock og popmusikk.
«Jeg vil gi dem en indisk musikk-antologi, og hvem vet, kanskje noen hippier vil begynne å lytte på indisk musikk.» (George)
Til opptakene i London benyttet George også Ringo og Eric Clapton, og Liverpoolgruppen Remo Four.
Som om han var en dreven filmkomponist, var det første skrittet George tok å se på en råutgave av filmen i Twickenham Studios. Det gjorde han flere ganger, samtidig som han tok detaljerte notater om historien og scenene, og bestemte hvilken type musikk som passet for hver scene. Til slutt satt han med en liste som viste at han trengte omtrent en time med musikk , og med nøyaktig tidsbehov for hvor lange melodiene skulle være.
Colin Manley og Tony Ashton fra Remos var gamle venner av The Beatles, og de hadde spilt sammen på turneer under høyden av Beatlemania i Storbritannia. «George fortalte meg at han ville at jeg skulle spille på noe han hadde laget, eller vi kunne lage noe mens vi holdt på ... Du vet, det var veldig eksperimentelt, og det var morsomt.» (Eric Clapton)
George tilbrakte mye av november og begynnelsen av desember med å gjøre opptak av grove musikalske ideer og temaer.
«Vi spilte inn musikk for å legge inn på visse steder i filmen. George hadde tatt tiden som trengtes: 12
“Vi trenger ett minutt og 35 sekunder med en landlig og vestlig følelse.” Eller: “Vi trenger en rocker på nøyaktig to minutter.” Ingenting ble egentlig laget på forhånd. Vi diskuterte ideer George hadde, spilte noe, og han sa: “Det er bra, behold det. Jeg liker pianoet der.” Det var veldig eksperimentelt. Tanken var å skape en spesiell atmosfære.» (Roy Dyke – trommeslager i Remo Four) Den anerkjente munnspillvirtuosen Tommy Reilly var også med, og ble invitert på anbefaling av George Martin. Og en besøkende Monkee, Peter Tork, lånte en femstrengers banjo av Paul McCartney og spilte på en låt (som kun kan høres i filmen).
Hver gang kontorene stengte klokka 17.30 måtte vi stoppe opptaket, for du kunne tydelig høre alle folka gå ned trappene.» (George) «Jeg jobbet med indiske musikere ved EMI / HMV-studioene i Bombay. Bhaskar Menon tok med seg en tospors stereomaskin til meg på toget, helt fra Calcutta, fordi alt de hadde i Bombay var en monomaskin. Det var den samme store maskinen vi brukte i EMI Studios (Abbey Road).» (George)
Selv om George tidligere hadde bruktmedlemmer av Asian Music Circle i London med godt resultat, ønsket han denne gangen å benytte kremen av indiske musikere – alle håndplukket av hans gode venn Shambhu-Das.
«Jeg traff George da han besøkte Cass Elliot i Los Angeles, og jeg var sammen med søsteren til Cass, Leah. Senere møtte The Monkees The Beatles i England, og han inviterte meg hjem til seg. Han spilte på sitaren og sa: “Jeg jobber med filmmusikk og jeg vil gjerne ha deg til å spille litt banjo.’”... Jeg spilte i 45 minutter, George sa: “Tusen takk,” og vi gikk hver til vårt. Jeg fikk ikke betalt, men George sa: “Vi skal finne ut av det senere.” Han visste at æren i seg selv var betaling nok!» (Peter Tork) For de indiske musikkopptakene bestemte George seg for å dra til Bombay i India. Opptaket fant sted fra 9. januar til og med 14., hver dag fra kl. 11.00 til 20.00. «Det var virkelig fantastisk. Studioet var på toppen av EMIs kontorer, og det var ingen lydisolasjon. Så hvis du lytter nøye til noen av de indiske sporene på LP-en, kan du høre drosjer som kjører forbi.
• • • • • • • • • •
Ashid Khan - sarod, Mahapurush Misra - tabla og pakavaj, Sharad Jadev – shehnai, Hanuman Jadev – shehnai, Shambu-Das – sitar, Indril Bhattacharya – sitar, Chandra Shekhar – surbahar, S.R. Kenkare – fløyte, Vinaik Vora – thar-shehnai, Rij Ram Desad – trekkspill og tabla-tarang
«George fortalte meg hvilken stemning han trengte, og musikerne improviserte, og så sa han ok og vi gjorde innspillingen.» Shambu-Das George utnyttet tiden i Bombay godt, og da han var ferdig med opptakene til «Wonderwall Music» hadde han enda mer studiotid igjen. Den tiden brukte han til å gjøre ytterligere innspillinger som han ønsket å presentere for senere bruk med The Beatles. Den ene av disse skulle etter hvert bli til «The Inner Light». Sangen ble den første Harrison-komposisjonen på en Beatles-singel da den ble utgitt som B-side til «Lady Madonna» i mars 1968. 13
Da han kom tilbake til England 18. januar, spilte George inn resten av den vestlige musikken med Remo Four. Endelig miksing begynte 31. januar, og hele albumet var ferdig mikset like før The Beatles dro til India for å studere med Maharishi Mahesh Yogi.
Selv om mange musikk-kritikere har sett på albumet som en raritet, er «Wonderwall Music» anerkjent for den mesterlige måte det smelter vestlige og østlige toner sammen på. Som sådan er den også en forløper for 1980-tallets verdensmusikk-trend. Selv om Wonderwall-prosjektet markerte slutten på Georges direkte engasjement med indisk musikk som musiker og låtskriver, inspirerte det han til senere samarbeid med Ravi Shankar.
Etter å ha blitt tildelt et budsjett på £ 600, brukte George til slutt £ 15.000 på innspillingene. Han betalte selv mellomlegget.
Fortsettelse følger
Da Joe Massot mottok det ferdige båndet fra George, oppdaget han at det ikke var behov for noe redigering. Det George hadde produsert passet perfekt til filmen. «Wonderwall Music» ble det første albumet på Apple-etiketten, da det ble utgitt i november 1968.
14
Del 4
The Beatles DNA På leting etter genmaterialet på Parlophone Records Av Svein Sund
Førsteutgaven av A Hard Day`s Night i stereo Omslaget er trykket av Garrod & Lofthouse Ltd.
Dette er fjerde artikkel i denne serien om de offisielle LP - platene til The Beatles, på Par-lophone som ble gitt ut fra 1963 til 1970. Jeg tar for meg all informasjon som er generelt for de fleste av disse platene, og informasjon som er spesielt for akkurat den ene platen. Det omhandler informasjon som finnes på omslaget, innerposen, vedlegg som f.eks. bilder og plakater, og den informasjonen vi finner på selve vinylen; etiketten og vinylens indre områ-de mot etiketten. Den første artikkelen handlet om grammofonens historie; Parlophone sin historie; koding av Parlophone sine plater, og den andre og tredje om henholdsvis «Please Please Me» og «With The Beatles». Så da er vi kommet til «A Hard Day’s Night». Utgitt 10. juli 1964. Tittelen er den samme som filmen, som hadde verdenspremiere, 6. juli 1964, på London Pavilion Cinema.
Førsteutgaven av A Hard Day`s Night i mono Omslaget er trykket av Ernest. J. Day & Co Ltd.
Side 1 inneholder musikk fra filmen, mens side 2 består av musikk som ikke er med i filmen.
15
Tittelen
Da filmingen hadde pågått i over en måned, begynte det å haste med en filmtittel, og dermed en tittel melodi. Ringo hadde bemerket, etter en lang dag med filming; «It’s been a hard day», mens han ser på klokka etter midnatt, og legger til «’s night».
forhøy-ning rundt seg, som et passepartout. Tittelen har bokstaver som er i bevegelse på en måte. Dette omslaget blir kalt «Blue Shadow». Det er trykt av Garrod & Lofthouse.
Dette ble til «A Hard Day’s Night», noe som summerte opp de lange dagene med jobbing. Her må nevnes at i John Lennon sin bok; «In His Own Write», finner vi de samme ordene. Boka ble utgitt 23. mars 1964. Dermed må manuskripet til boka blitt levert lenge før filmen ble påbegynt. Vi finner sitatet i «Sad Michael»; «He’d had a hard days night that day, for Michael was a Cocky Watchtower». Så dette kan vi si er et originalt uttrykk fra den godeste John, mens Ringo uttrykte det i riktige omstendigheter. Det ble bestemt at «A Hard Day’s Night», skulle bli tittelen på filmen. Dermed måtte det lages en tittelmelodi. John skrev teksten og det meste av musikken, før han tok den med til studio 16. april. Her ble musikken ferdiggjort med hjelp fra de andre. Tittelen ble publisert til pressen 13. april.
Forsiden av plateomslaget
Enda en gang var det Robert Freeman som fikk jobben med å fotografere bildene til omsla-get. Da dette handlet om å lage omslaget til filmmusikk, ble det viktig for Freeman å skape en levende atmosfære, som en film har. I tillegg var det viktig å få fram den løsslupne og lekende delen av The Beatles. Og dette fikk Freeman frem ved å ta bilder i rask rekkefølge av hver av de fire medlemmene. Lagt etter hverandre, ser bildene ut som de kommer fra filmen. Bildene ble tatt i studioet til Freeman, med en hvit bakgrunn, og et forsiktig sidelys. Gutta hadde på seg svarte polo-gensere, som på «With The Beatles». Alle var nå klar over at den neste LPen ville selge i store mengder. Derfor ble både Garrod & Lofthouse og Ernest J. Day bedt om å produsere omslaget. Garrod & Lofthouse sine omslag har en dyp marineblå farge som bakgrunn, mens Ernest J. Day sine har en tanke mer lilla farge i sin bakgrunn. Den lille forskjellen på blåfargene ser du når du legger omslagene ved siden av hverandre. I prosessen med å lage omslaget, var det flere prøver. Et av dem var et omslag som var litt annerledes enn det endelige omslaget; ved at de 20 bildene har en lys blåfarge i overkant og høyre side av bildene. Dermed fikk det en annen dimensjon, som om bildene har en
Det såkalte «blue shadow» omslaget.
Tilbake til det utgitte omslaget. Omslagets forside består av tre til fire forskjellige farger. Blått, rødt, svart og en mørk farge, som går over i grått; i det lille feltet med Trade Mark symbolet for Parlophone, øverst i venstre hjørne.
Både mono og stereo har medium størrelse skrift på 1. trykk. Allerede ved andre trykk brukes det liten størrelse både på mono og stereo, og tillegg, forekommer det stereo i skrift med omriss. Akkurat denne varianten er forholdsvis sjelden, og har derfor en høy verdi.
Som alle flip-back omslag på den tiden, har forsiden og ombrettene på tre av sidene et tynt lag med laminat. Omslaget består av to deler, en med laminat, som er forsiden, med ryggen og de tre brettene, og baksiden uten laminat. Disse to delene blir limt sammen ved ombrettene. 16
Barrow. Teksten omhandler både film og musikk. Her er det navn og steder jeg vil stoppe litt opp ved. Den første som blir nevnt er Alun Owen, som fikk jobben med å lage filmmanuset, og vi får vite at han startet med manuset sist høst. Alun Owen var en kjent manusforfatter fra Liverpool, født i 1925. Han likte å kalle seg «Liverpool Welshman», da foreldrene var fra Wales. Høsten 1963, ble han kontaktet av Brian Epstein. Både han og The Beatles kjente Owen godt fra revyer og musikaler, og hadde respekt for arbeidet hans. Han sa ja til oppdraget. Han gjorde seg kjent med The Beatles ved at han fulgte dem på turné i november og desember. Han var også med dem til Paris i januar 1964. Dermed gjorde han seg kjent med hver enkelt av gutta. Han startet med å skrive ma-nuset i november, og jobbet med det til filmingen startet i mars.
Ryggen har teksten: A Hard Day’s Night - The Beatles, i svarte bokstaver.
Baksiden
Her finner vi platenummeret (PCS 3058 for stereo og PMC 1230 for mono) øverst i høyre hjørne. På stereoversjonen står en viktig informasjon ved siden av platenummeret om at «Platen er laget for å avspilles på platespillere laget for stereo-gjengivelse. Er du i tvil, så snakk med din forhandler». På den tiden var stereo-anlegg i mindretall, i forhold til monoavspillere. Det kunne nok være noen som kjøpte plata i stereo i påvente av å bytte ut monospilleren med et stereoanlegg. Derfor var det viktig at pick-upen for mono ikke ødela rillene, da monostiften var anderledes enn stiften for stereo. Og da kunne du ta med deg pick-upen til musikkforretningen for å få stiften sjekket. Som i dag, var det også den gang veldig viktig å bytte ut stiften, eller hele pick-upen, etter så så mange timer med avspilling.
Alun Owen, her med George og John.
Neste person som blir nevnt er Walter Shenson. Han fikk jobben som filmens produsent. Han er født i San Fransisco, i 1919. Hans bakgrunn var fra filmindustrien i USA, der han først jobbet for Paramount og Colombia, innen «public relations». I 1955 flyttet han til England. Han fortsatte å jobbe innenfor film, men nå som produsent. Han ble kjent for sine lav-budsjett-filmer, som også hadde kvalitet over seg. En av filmene var komedien «The Mouse That Roared» med Peter Sellers i hovedrollen.
Under titlene for side 1 og side 2, står det at tekst og musikk er laget av John Lennon og Paul McCartney. Dette er den eneste offisielle LPen der all musikk er skrevet av Lennon & McCartney. Omslagsteksten er igjen skrevet av PR-sjefen Tony
Derfor ble han hyret inn som produsent for «A Hard Day’s Night», som jo ble en lavbudsjett-film. 17
I teksten til Barrow, blir Shenson og filmens regissør Richard Lester nevnt i samme setning. Lester ble født i Jenkinstown, Philadelphia, i 1932. Han dannet ei gruppe, The Vocal Group, mens han studerte. De var med på lokalt TV, rundt omkring i USA. Han jobbet også for en TV-stasjon; WCAU-TV, og fikk etter hvert ansvaret for regien for en del program. Men etter to år som omflakkende reporter, sa han takk for seg. Han satset på musikk, dvs. at han sang og spilte gitar og piano på klubber og barer, rundt omkring i Europa og Nord-Afrika. Så flyttet han til England i 1955. Der kom han inn i TV- miljøet igjen.
Lester hadde regien. For ordens skyld: En produsent for en film er den som forhandler om lønn og andre rettigheter for alle som er med på produksjonen. Han bestemmer hvem som skal være bak kameraet, og noen ganger hvem som skal ha de forskjellige rollene. Han har ansvaret for økonomien. Mens regissøren har ansvaret for produksjonen av filmen. Det er ofte han som bestemmer hvilke skuespillere, og andre viktige personer, f.eks. kameramenn som skal være med. Det er han som skaper filmen.
Han skrev en musikal for TV; «Curtains for Harry». Deretter hadde han en rolle i TV-serien «The Dick Lester Show», sammen med Alun Owen. Gjennom bekjentskap med Peter Sellers og Spike Milligan skrev han, og hadde regien for noen av deres TVshow; som «A Show Called Fred» og «Son of Fred». Sammen med de to nevnte komikerne lagde han sin første film i 1959; «The Running, Jumping and Standing Film». Han lagde sin første såkalte popfilm, i 1962; «It’s Trad Dad», med Helen Shapiro. Lester lagde også reklame-filmer for TV. I en av disse; et reklameinnslag for «Smith’s Crisps», hadde Patti Boyd den sentrale rollen. Han ble hyrt inn av Shenson som regissør for «A Hard Day’s Night». Hovedgrunnen for det var at de to hadde jobbet sammen om en annen film; «Mouse On The Moon», der Shenson var produsent, og
Beatles. Stående bak: Brian Epstein, Richard Lester og Walter Shenson 18
Teksten til Barrow forteller videre at Lester og Shenson så sine filmstjerner spille juleshowet sitt på Finsbury Park Astoria, London, som varte til over nyttår. Stedet ble etablert i 1930, som en del av en kino-kjede. Etter hvert ble det omgjort til konsertlokale. Dette stedet ble noen år senere kjent under navnet «The Rainbow Theater». Mange artister spilte der og flere ga ut live-plater derfra, som f.eks. «Focus At The Rainbow» og «Eric Clapton’s Rainbow Concert». Det er også blitt brukt som boksearena, og sto også ubrukt i 14 år på 80/90-tallet. I dag er det eid av «Universal Church of the Kingdom of God», en pinsemenighet fra Brasil. Barrow forteller at et spesial-chartret tog forlot Paddington Station en tidlig morgen i begynnelsen av mars, og dermed var opptakene til filmen i gang. Opptakene startet 2. mars. Den dagen ble det gjort opptak i toget, som gikk fra plattform fem fra Paddington Station i London,og videre mot West Country. Men scenen fra stasjonen i begynnelsen av filmen, er fra Marylebone Station. Opptakene ble gjort 5. og 12. april. Dette var søndager, da stasjonen var stengt.
I forbindelse med sangene som er skrevet for denne platen, blir det nevnt at mens de bodde på «George V» i Paris, fikk de satt inn et flygel i suiten på hotellet. Ved flygelet ble det komponert flere sanger til denne platen. George V ligger sentralt i Paris, ikke langt unna hverken Paris Olympia eller Champs-élysées. Hotellet er oppkalt etter King George V av Storbritannia, og ble åpnet i 1928. Ho-tellet har flere ganger blitt kåret til «Best Hotel In The World».
Wilfred Brambell er nevnt som Paul’s Irske bestefar. Hans navn i filmen er John McCartney. Brambell ble født i Dublin, Irland i 1912. I tillegg til «A Hard Day’s Night», er han kjent fra en BBC-serie som heter «Steptoe and Son», som gikk fra 1962 til 1974, med et opphold på fem år. Her spilte han faren (i Sverige lagde man en lokal versjon, «Albert og Herbert» og den norske filmen «Skraphandlerne» fra 1970 med Leif Juster og Tom Tellefsen er også en versjon av «Steptoe and Son» red.anm.). I Beatles-filmen blir han ofte kalt «a very clean old man», som en kontrast til at han i TV-serien blir kalt «dirty old man». Brambell døde i 1985, 72 år gammel, av kreft. Det fortelles videre at John og Paul begynte å få ferdig flere sanger til filmen, mens de hadde engasjement på Paris Olympia i januar. Olympia ble åpnet i 1889. Mange forskjellige underholdningsformer var innom der.
Komponistene i arbeid i suiten på George V.
Det var sirkusartister, ballettdansere, og det ble sunget operetter. Mange kjente franske og internasjonale artister har opptrått der. Fra 1929 til 1944 ble stedet brukt som kino. Etter den tid ble det brukt som konsertlokale. Men i 2017 ble det igjen brukt som kino.
Filmen er utgitt av «United Artists» leser vi. UA ble dannet i 1919 av Charlie Chaplin, Mary Pickford, Douglas Fairbanks og regissøren D.W. Griffith. Grunnen til at de dannet selskapet var for å sikre kontroll over sitt eget arbeid og verk, men også sine formuer. Selskapet gikk en usikker tid i møte. 19
Etiketten
Filmindustrien gikk fra stumfilm til talefilm. Etter en overgang klarte UA å komme gjennom vanskelighetene. Fram til i dag har selskapet gitt ut en mengde filmer. I dag heter selskapet United Artists Releasing.
Første og andreutgaver fra 1964 og 1965 har teksten «Sold in U.K. subject to resale price conditions, see price lists». Teksten står like over hullet på etiketten.
Tony Barrow forteller ellers litt om hver enkel sang. Han sier noe om den viktigheten det var å få med alle låtene som var skrevet. Derfor ble alle låtene spilt inn, og dermed hadde de nok sanger til en hel LP. Han nevner enkelte episoder i filmen, og avslutter med at dette er den første LP kun med egenproduserte sanger.
Utgave tre fra 1969 og senere utgaver, har ikke denne teksten. Alle utgaver fra 60-tallet har på etikettens ytre sirkel tekst som starter med «The Grammophone Co. Ltd. All rights………» På 70- tallet starter teksten med « EMI Records Ltd. All rights……………….».
Vi finner en sirkel med reklame for Emitex rense-materiale nede på høyre side av baksiden.
Førsteutgave i mono
I 1969 skiftet Parlophone etikett fra svart/gul til svart/sølv. Akkurat på utgaver fra ‘69 har etiketten bare en EMI-boks, mens på pressinger av Parlophone - plater etter ‘69 har etiketten to EMI-bokser. Derfor har utgaven fra ‘69 relativt høy verdi.
Innerposen
Reklame for «Emitex» finner vi igjen på innerposen. Bruk Emitex renseklut til å rense og bevare platen. Vi blir også oppfordret til å ta vare på stiften; en utslitt stift vil gi en dårlig avspilling, og en skadet stift vil ødelegge ei plate.
1969-utgave med EMI i firkant
Som jeg forklarte i en tidligere artikkel, ble innerposen laget av «Harrison & Sons, Ltd». Innerposen består av to lag. Det innerste laget er av plast, og ytterlaget er av papir. På begge sidene av papiret er det presset ut et hull, slik at vi kan lese etikettene på platen, uten å ta ut platen. Disse innerposene ble brukt på 1. og 2. pressinger fra ‘64 og ‘65. Tredje pressing fra ‘69 har enten en helt vanlig hvit papirpose, eller en papirpose med reklame for plater fra Parlophone.
20
mother) og denne formen lager stempel (stamper), som til slutt lager vinylplata. Tallet som du finner til venstre for etiketten forteller hvilken «mother» som har laget stem-pelet til høyre for etiketten. Er tallet 1, og bokstavene RM, så er det første mother som har laget stempel nr, 24. Som regel vil hvert stempel produsere 300 plater. Har du da tallet 1 og bokstaven G i din vinyl, har du et av de 300 første pressingene av plata. Noe som da er en ekte 1. pressing. Gratulerer!
1970-utgave med to slike EMI-logoer Skattekoden, som vi finner nært hullet, er som regel KT. Bokstavene kan du kjenne med fingeren, da de er hevet. Skattekodene ble fjernet etter januar 1969.
Neste gang: Beatles For Sale.
Til slutt
Etiketter, innerposer og omslag forandret seg på alle platene til The Beatles etter hvert som de kom i nye opplag. Bare ved å se på bokstavstørrelsene kan du se om det er et tidlig trykk. Men husk at det er ikke bare tidlige trykk som har verdi. At de er trykt i et mindre antall har også betydning.
Bokstavene og tallene som er trykket i selve vinylen, mellom rillene og etiketten, har samme kode som alle de andre platene på Parlophone: GRAMOPHLTD, der G er 1, R er 2 og så videre.
Kilder:
Beatles-platene ble trykt i store opplag, så det ble nødvendig å lage mange metall-former, som til slutt presset vinylen til ei grammofonplate. Derfor kan det hende at du finner to bokstaver i vinylen, f. eks. RM, som betyr at plata di er presset med det 24. stempel, som har stående riller, og lager selve vinylplaten, som har riller. En kort repetisjon: Masteren (matrisen, også kalt father) lager metallformer med riller (som kalles 21
Record Collector, Rare Record Price Guide 2022
Beatles For Sale On Parlophone Records Bruce Spizer, Frank Daniels. 498 Productions, L.L.C., 2011
The Beatles Encyclopedia revised and updated by Bill Harry. Virgin publishing Ltd. 2000 The Complete Beatles Chronicle - Mark Lewisohn Pyramid Books 1992
Ny utgave
Tokyokonsertene fra 1966
av Roger Stormo
Kommende luksusutgave av materialet fra Budokan - CD versjonen
The Beatles ga fem konserter i løpet av tre dager, en den 30. juni og to konserter på hver av de påfølgende dagene, 1. og 2. juli i Budokan Hall i Tokyo i 1966. To av konsertene, den fra 30. juni og den første av de to fra 1. juli 1966 ble videofilmet av Nippon Television. De to konsertene ble redigert sammen og kringkastet i
programmet “The Beatles Recital from Nippon Budokan, Tokyo”, som ble sendt på NTV (Nippon Television Network Corporation) sin kanal 4 den 1. juli 1966 kl 21. Konserten fra 30. juni (mørkegrønne dresser) ble senere vist på TV i Japan tre ganger, i 1977, 1980 og 1988. Konserten fra 1. juli (lyse dresser med mørke striper) ble kun vist i Japan i 1966 og aldri sendt i reprise. Selskapet VAP utga konserten fra 30. juni (mørkegrønne dresser)
Beatles med mørkegrønne dresser på scenen i Budokanhallen i Tokyo, 1966
22
Selv om bildene på omslaget til laserdiscen er fra den bedre konserten fra 1. juli (lyse dresser), er den faktiske konserten på platen den dårligere åpningskonserten fra 30. juni (The Beatles har mørkegrønne dresser på), den som Brian Epstein gjerne ikke ville ha kringkastet da Pauls mikrofon ikke oppførte seg bra, og gruppene leverte en mindre god forestilling. Brian tok med seg hjem en kopi av den gode konserten, og hvem vet hvor denne er nå. Noen klipp fra den ble vist i The Beatles Anthology.
VHS utgave fra 1984
både på VHS og Beta videokassetter i Japan på åttitallet. VAP var “lyd & bilde” avdelingen til NTV, som hadde filmet og kringkastet konsertene og som fortsatt eier rettighetene til opptakene. Av en eller annen grunn tillot Apple Corps Ltd VAP å utgi denne videokassetten kommersielt i 1984, men KUN i Japan. Konsertfilmen kom opprinnelig i en eksklusiv presentasjonseske, men deretter i vanlig plastboks. Nye avtaler med Apple fulgte da VAP ønsket å utgi konserten også på laserdisc i 1993. Den kom ut og Apple-logoen på coveret bar vitnesbyrd om et offisielt produkt. Men fortsatt var avtalen at produktet kun skulle utgis i Japan. Likevel fant laserdiscen veien til diverse importbutikker rundt om i verden, og vårt eksemplar ble innkjøpt hos Akers Mic i Oslo og kostet rundt 750 kroner om hukommelsen vår holder stikk.
THE BEATLES CONCERT AT BUDOKAN 1966, Offisiell laserdisc kun utgitt i Japan.
Men faktisk er betakassetten fra 1984 fortsatt den beste kilden til denne konserten, da laserdiscen hadde noen problemer med lyden og også visuelt var det forstyrrelser som stammet fra overføring til digitalt format. Og beta hadde jo bedre videokvalitet enn VHS, men det visste dere sikkert. Denne laserdiscen inneholder altså en av Beatles’ konserter i Budokanhallen i 1966, i farger, samt noe dokumentarstoff i svarthvitt fra Beatles’ Japanbesøk. At denne utgivelsen faktisk er et offisielt produkt har blitt dratt i tvil, men Allan Kozinn fra New York Times spurte en gang nå avdøde Apple-direktør Neil Aspinall om denne utgivelsen, og Aspinall bekreftet for ham at dette var en offisiell utgivelse, kun for Japan.
Baksiden av omslaget til laserdiscen
23
George Harrison med den lyse dressen med mørke striper på scenen i Budokanhallen
opptaket er gjort til en utgivelse må finne sted, ellers blir opptaket å betrakte som almenn eiendom og da kan hvem som helst utgi det. Alt man trenger å gjøre er å betale for de mekaniske rettighetene. I USA er det strengere lovgivning, så disse produktene kan ikke sendes “over there” Townsend Music har annonsert en ny utgivelse som skal komme 5. mars 2021 og inneholde materialet fra Budokan: “Beatles In Tokyo” består av et begrenset opplag med en håndnummerert CD (eller vinyl-LP), en DVD og en innbundet bok.
De har dette å si om pakken: Det at Beatles og Apple har unnlatt å utgi disse konsertene offisielt for hjemmekinopublikummet i verden forøvrig har vært et mysterium, men for bootleggere har utelatelsen i årevis vært en velsignelse.
With work on Revolver just completed, the Beatles played their first-ever dates in Asia in late June 1966.
Hvilket bringer oss til dagens lille nyhetsnotis. Som vi tidligere har bemerket så er rettighetslovgivningen i EU slik at rettighetshaveren har 50 år på seg fra
Features the Beatles, live in Tokyo at the Nippon Budokan, two nights in 1966 Includes the entire NTV
By that time they had grown weary of the rigours and confinements of touring, but Japan was a novelty they I 2016 kom det ut en utgave fra bootlegfirmaet HMC were looking forward to. Despite finding their visit (His Master’s Choice) som ga oss begge konsertene på uncomfortably regimented, their shows at the hallowed en DVD, men bildekvaliteten var “så där” og DVDen Budokan on June 30th and July 1st were a great success hadde ingen meny. and broadcast on Nippon Television.
24
Budokan Hall, Tokyo, 1st July 1966
Channel Four broadcast 90-page hand-numbered hardback book with background notes and archival imagery Includes exclusive DVD (NTSC region) containing live footage and interviews.
12. Introduction 1.13 13. Rock ‘n’ Roll Music 1.33
Professionally re-mastered with background liners and many rare and unseen photographs.
14. She’s A Woman 2.49
Territory restrictions apply (som vi antar er deres måte å si at dette anses som en illegal utgivelse i enkelte territorier og ikke kan bestilles sendt dit).
16. Day Tripper 3.31
15. If I Needed Someone 2.50 17. Baby’s In Black 2.27 18. I Feel Fine 2.27
Vi har våre tvil om videoinnholdet på DVDen, etter som vi tidligere har blitt skuffet over kvaliteten på bootlegs med dette. Men dersom de har greid å skaffe seg en god kopi av TV videomasteren (som det finnes klipp fra på internett) så har vi noe godt i vente.
19. Yesterday 2.21 20. I Wanna Be Your Man 2.28 21. Nowhere Man 2.38 22. Paperback Writer 2.33 23. I’m Down 2.54
Sporlister
Nettsted: townsendmusic.store
Budokan Hall, Tokyo, 30th June 1966 1. Rock ‘n’ Roll Music 1.32 2. She’s A Woman 3.13 3. If I Needed Someone 2.56 4. Day Tripper 3.02 5. Baby’s In Black 2.35 6. I Feel Fine 2.32 7. Yesterday 2.24 8. I Wanna Be Your Man 2.29 9. Nowhere Man 2.24 10. Paperback Writer 2.39 11. I’m Down 2.17
N
Nettbutikken har også andre Beatleutgivelser på samvittigheten: • Live at the Liverpool Empire 7th December 1963, utgitt 4. desember 2020 • Das Sind Die Beatles... München 1966 Limited Edition Vinyl/DVD, utgitt
25
av Roger Stormo
Shea Stadium 1966-bilder gjenfunnet
Brian Collisters far, Bob Collister, var fotograf i New York på 1960-tallet. Brian oppdaget nylig mange av farens bilder og negativer, som inkluderer bilder av en Beatles-konsert i 1966 på Shea Stadium, NFL-fotballkamper og mange andre nyhetshendelser. Nå auksjonerer han bort Beatles-bildene, inkludert opphavsrettighetene. Den profesjonelle fotografen Robert «Bob» Collister døde i San Antonio i 2019. Han bodde i New York City og New Jersey det meste av sitt liv, og gjorde frilansarbeid for aviser på østkysten samt noen bedriftskunder. Sønnen, Brian Collister, fortalte sin historie til San Antonio Express News: «Pappa var veteran fra marinen og han døde av lungekreft ved Audie Murphy (sykehus i San Antonio). Og han hvisket på slutten: ‘Jeg vil at du skal ha alle fotografiene mine.’ Så sa han at jeg skulle se helt nederst i skapet i en klar plastkasse med lilla lokk, og der fant jeg noen ting vi trodde hadde gått tapt.» Skuffen inneholdt mer enn 100 slitte lysebrune konvolutter, nøye merket med en beskrivelse av oppdragene, av og til inkludert notater om kameraet, objektivet og innstillingene som ble brukt. Én konvolutt satte Collisters hjerte i fyr og flamme: «Beatles 23.8.66 Shea.» 26
Collister auksjonerer nå bort skattekisten sin med Beatlesbilder, negativer, utskrifter, kontaktark og opphavsrett. Startbudet er $ 10 000, og pengesummen som oppnås vil 100% gå til Investigative Network, en ideell nyhetstjeneste der Collister er administrerende direktør. Det vil opprette et fond i Bob Collisters navn for å tilby workshops, opplæring og frilansarbeid for foto- og videojournalister. Partiet består av to ruller svart-hvitt-film, totalt 72 bilder, skutt i 1966 på Beatles-konserten på Shea Stadium under bandets siste turné. En konsert, kan vi legge til, som Paul, George og Ringo ikke selv kunne huske da de mimret om deres Shea Stadium-konsert i 1965 i TV-serien «Anthology». Bare 36 av bildene viser Beatles på scenen, resten er av publikum. Brian Collisters favorittbilde fra den kvelden, et bilde som også hang i farens New Jersey-leilighet i mange år, viser Lennon og McCartney vendt mot hverandre ved mikrofonen og synger etter hva sønnens forskning har bragt på det rene sannsynligvis er under «If I Needed Someone.» «Som barn ble jeg trollbundet av det enorme innrammede fotografiet av Paul McCartney og John Lennon som delte en mikrofon, som hang i min fars leilighet. Da han sprengte Beatles-musikken ut av stereoanlegget sitt, syntes jeg det var så kult at faren min sto noen få meter foran bandet og tok det bildet. I mer enn to tiår trodde far at han hadde mistet bildene, og for lengst mistet negativene. Men etter at han gikk bort, oppdaget jeg en konvolutt begravet i en boks fylt med arkivene hans, bare merket “Beatles” sammen med notater om innstillingene han brukte for å lage positive bilder fra negativene.» «Min far brøt ut fra sperringene på venstre side som holdt pressen tilbake. Han måtte “få blinkskuddet” og å bli hindret ned skulle ikke begrense instinktet hans. Fordi han var så nær scenen og alene, er det blinkskudd der Paul McCartney og Ringo Starr stirrer rett på ham. Det er et bilde bak bandet, det gir deg følelsen av konserten fra deres perspektiv – det de så. Jeg har aldri sett et Beatles-bilde som det». «Det er et blinkskudd av John Lennon med en spotlight over hodet, pekende direkte inn i kameraet. “Glorieeffekten” var forsettlig. Min far lærte håndverket sitt av W. Eugene Smith (beskrevet som “kanskje den viktigste amerikanske fotografen i utviklingen av redaksjonell 27
fotografering”) mens han studerte ved New York Institute of Photography. Min far fanget et magisk øyeblikk mellom Beatles på et annet bilde. Du kan se John Lennon har et stort glis fordi han og Paul McCartney helt klart blir lattermilde av noe Ringo Starr gjør».
Beatles-biografen Mark Lewisohn kommenterer: «Bob Collister (…) var langt fra den eneste fotografen som var til stede den kvelden, men hans behov for å “få blinkskuddet” lokket ham lenger og dypere inn. Å gå nærmere scenen og spesielt å våge seg bak det var et smart trekk – han var i stand til å fange Beatles eget synspunkt, og opptrådte ikke bare til en mur av skrik, men ruvende tribuner på Shea Stadium prydet med bannere av kjærlighet og hengivenhet. Denne andre Beatles-konserten på Shea var deres siste konsert i New York, fordi det viste seg å bli deres siste turné. Bandet dukket opp igjen transformert ni måneder senere med Sgt. Pepper-albumet, med avgjørende scener som dette i deres fortid. Avdekkingen av disse originale negativene er viktig. Jeg vil absolutt vurdere å ta med ett eller to av disse dramatiske bildene i det andre bindet av historien min The Beatles: All These Years.» Kilder: Investigative Network og San Antonio Express News
28
En av «gamlekara» i Beatleshistorien har forlatt oss, 90 år gammel.
Harry
Harry Pinsker var regnskapsfører for The Beatles, og takket være et navn som likner på “Hare Krishna” ble han udødeliggjort i en jam under «Get Back» innspillingene.
Pinsker
Han ble født 12. mai 1930 og døde 24. januar 2021.
En av «gamlekara» i Beatleshistorien har forlatt oss, 90 år gammel. Harry Pinsker var regnskapsfører for The Beatles, og takket være et navn som likner på “Hare Krishna” ble han udødeliggjort i en jam under «Get Back» innspillingene. Han ble født 12. mai 1930 og døde 24. januar 2021.
Harry Pinsker ble født 12. mai 1930 i Bethnal Green, Øst-London, hvor faren drev en trykkerivirksomhet som hovedsakelig produserte kommersielle trykksaker. Han ble først evakuert til Norfolk og deretter til Cornwall under krigen, der han vant et stipend til Truro College, som i siste instans nektet å ta ham inn fordi han var jødisk. I stedet gikk han på St Marylebone Grammar School, evakuerte deretter til Redruth, og da han kom tilbake til London, North East London Emergency School.
Harry Pinsker var Beatles sin regnskapsfører fra 1962 til 1970, og hadde oversikt over deres skattesaker, startet opp selskapene deres, hjalp dem med å kjøpe hus og håndterte til og med kolonial-regningene; «Harry var den eneste som virkelig visste hva som foregikk,» sa Paul McCartney.
I 1947, 17 år gammel ble Pinsker ansatt som kontor medarbeider til £1 pund i uken på London-kontoret i West End til det Liverpool-baserte regnskapsfirmaet Bryce, Hanmer, samtidig som han deltok på kveldskurs i jus og regnskap. I 1960, i en alder av 30 år hadde han jobbet seg opp til å bli full partner i firmaet.
Harry Pinsker hadde ideen til opprettelsen av flere av Beatles selskaper, som f.eks. Apple.
Harry ble bedt om å ta seg av forretningene til fire unge ukjente som hadde blitt marsjert inn til firmaets Liverpool-kontorer av deres manager Brian Epstein i 1962. Seniorpartneren i Liverpool ble ikke imponert over ungdommene, og bestemte seg for å å gi dem videre til Londonkontoret. «Jeg møtte dem første gang på kontoret mitt – de var bare fire uskikkelige gutter,» mintes Pinsker i 2017 i sitt eneste intervju, det med hans fagblad som han hadde abonnert på i seksti år, tidsskriftet Economia. Det var Pinsker som registrerte deres første selskap som «Beatles Ltd.», og han ble en såpass fast klippe i deres liv at bandmedlemmene, med eller uten partnere, gjerne stakk innom ham hjemme for te, kjeks og en prat, selv om Pinskers kone Ana, som var flyktning fra Romania, satte foten ned og ikke slapp inn Paul McCartneys gigantiske Old English Sheepdog, Martha. Paul dro hjem igjen og returnerte uten hund. 29
mangfoldet av bandets interesser og som han ble direktør for.
Da Epstein skaffet leilighetene i London til bandet, trengte de telefoner – noe det var seks måneders venteliste på i tiden før privatisering av televerkene.
På denne tiden hadde sprekkene mellom Fab Four blitt intense – på grunn av, etter Pinskers syn, John Lennons «plutselige og fullstendige forelskelse for Yoko Ono».
Pinsker, som drev med en en topphemmelig revisjon for myndighetene på den tiden, ringte det britiske post- og televerket og hevdet at dette arbeidet krevde at telefoner ble installert på fire adresser: «Beatles fikk sine telefoner installert innen en uke.»
Han håndterte forhandlingene med Lennons første kone Cynthia om skilsmisseoppgjøret deres, men det tok ikke lang tid før hans egen tilknytning til bandet tok slutt.
Det var Pinsker som i 1964 kunne fortelle bandet at de hadde blitt millionærer, og det var han som la merke til en annonse for en gård på Mull of Kintyre som senere skulle bli et lykkelig hjem for Paul McCartney og hans kone Linda.
I november 1968 ga Lennon og Yoko Ono ut albumet «Two Virgins», med et omslag med et nakenbilde av dem. Siden salg av fotografier med menneskelige kjønnsorganer var en straffbar handling på den tiden, følte Pinsker seg nødt til å trekke seg fra Apple etter å ikke ha greid å overtale Lennon til å trekke det fornærmede omslaget.
Beatlessangen «Taxman» fra1966 var en protest mot en såkalt «superskatt» på 95 prosent som ble innført under statsminister Harold Wilson. Under denne skatten var de «superrike» i Storbritannia pålagt å betale 19 shilling og sixpence for hvert pund de tjente. Ett pund var 20 shilling. Derav Georges tekst «there’s one for you, 19 for me» og «should 5 percent appear too small, be thankful I don’t take it all».
Pinsker, som var en ganske beskjeden og sjenert mann, ble senere rørt da han oppdaget at hans navn hadde figurert i en jam som Beatles hadde under sine «Get Back»innspillinger i januar 1969. De begynte å synge «Hare Krishna» – og McCartney endret etter hvert ordene til «Harry Pinsker». Selv var Pinsker mer glad i opera og ballett.
Pinsker husket at bandet ble tilbudt en kontrakt på 3 millioner dollar for å spille inn reklamemateriale for Coca Cola. De måtte avslå tilbudet etter at han frarådet det, de ville ha tapt på det på grunn av noen ikke-tillatte utgifter.
I tillegg til Beatles inkluderte hans klienter Cilla Black og Gerry and the Pacemakers, og senere Cream and Yes. En ting Pinsker beholdt så lenge han levde var en pundseddel signert av alle fire i The Beatles. Han forble hos Bryce, Hanmer til han trakk seg som seniorpartner på 1990-tallet. Harry Pinsker var gift med Ana (født Simca), som døde i 2008, og han etterlot seg tre døtre.
Beatles poserer med Coca-Colaflasker i 1963 uten kompensasjon.
Imidlertid benyttet han en rekke lovlige juridiske grep for å holde skatteoppkreveren unna, inkludert det å stifte komponistselskapet «Lenmac» - som han overtalte skatteinspektøren å behandle som et handelsselskap, snarere enn et investeringsselskap hvis inntekter da ville bli gjenstand for høyere skatt. I 1966 sto han bak ideen om å gjøre bandet til ansatte i «The Beatles & Co», hvor de hver eier en andel på 5 prosent, mens de resterende aksjene ble eid av selskapet og derfor underlagt selskapsskatt på rundt 50 prosent. Han åpnet også konti for dem i en sveitsisk bank. Dette regnes for å ha spart dem for nesten 3 millioner pund. Det var også Pinsker som i 1967 foreslo å opprette «Apple», et holdingselskap som reflekterte det voksende
Harry Pinsker og hans kone Ana.
30
Ny serie: The Beatles på film
1
A Hard Day’s Night
norsk tittel: Yeah! Yeah! Yeah!
Den første Beatles-filmen, A Hard Day’s Night ble godt mottatt både av fans og filmanmeldere. Også Aftenpostens filmanmelder lot seg sjarmere, selv om avisen til nå hadde vært svært skeptisk til «Beatles-dillen». Den 25. august kan vi lese: «Livsbejaende komikere som lar oss glemme sorger og bekymringer for en stakket stund. Bli med ungene Deres på Beatles-moro!».
Av Dag Arne Nilssen
I 1964 var en hel generasjon briter blitt tenåringer. De ville ikke la seg prege av foreldregenerasjonens krigstraumer og rasjoneringskort. De ville ikke bli som sitt opphav, men skape sin egen fremtid. Med egne jobber, klesstil og musikk. Hadde ikke amerikanerne oppfunnet ungdomskulturen, kanskje? En helt ny industri, rettet mot ungdommen, var i sterk vekst. Den kom til å bli så stor at den gjorde betydelig utslag på landets nasjonalprodukt. Staten fikk større og større inntekter både fra inn- og utland, ikke minst fra masseturismen som var i sterk vekst. Innen musikk, film, fjernsyn og mote lå England helt i front. London var blitt den hippeste storbyen i Europa, kanskje i hele verden. Det var der det skjedde, og det var dit du måtte dra. Den britiske kulturelle gullalder var i gang.
Bringing it all back home The Beatles sine tre opptredener på Ed Sullivan Show i USA ble en døråpner for en mengde britiske artister til et amerikansk publikum. De var så mange at amerikanerne døpte fenomenet for the British Invasion. 31
The Rolling Stones, The Animals, The Who, Herman’s Hermits, Dusty Springfield, Gerry and The Pacemakers og Dave Clark Five var noen av artistene som dermed fikk en sjanse i dette kjempemarkedet. Det ironiske var at alle sammen spilte musikk som hadde sitt opphav i USA, og dermed var det utlendinger som gjorde rock, blues og soulmusikk populært i fødelandet. Da Elvis Presley dro i militæret i 1958, ble det amerikanske markedet overtatt av artister med en snill og tannløs musikkstil, slik som med Bobby Darin og Pat Boone. Det var musikk som foreldregenerasjonen kunne like. Ingen harde rytmer. Ingen utfordrende tekster. Ingen sex. De britiske bandene sopte dem av gulvet samme kveld de landet på flyplassen. Amerikanerne trodde de fikk noe nytt. Sannheten var at de selv hadde originalene i sin midte. En monumental katalog med sorte artister som deres rigide raselover hadde holdt nede. Chuck Berry, Little Richard, Sam Cooke, Muddy Waters og James Brown for å nevne noen få av de mest kjente.
Filmindustri i fremgang
motebevisste, slik som i Carnaby Street. Masseturismen var begynt, og shopping ble like populært som utflukter til museer og katedraler. London var stedet alle skulle til, og valutainntektene ble formidable.
Britisk film hadde i 1964 hatt noen gylne år. To år på rad hadde britiske regissører vunnet Academy Awards for beste film. Først David Lean for sin episke Lawrence of Arabia, som høstet hele sju Oscar. Deretter fikk Tony Richardsons Tom Jones fire.
At The Beatles skulle ha base i Liverpool var helt utenkelig, det var i London alt skjedde. De ankom i skinnjakker og traktorsko, men Brian Epstein var snar til å trekke dem inn i skredderbutikken til Dougie Millings i Soho. Mer enn fem hundre klesplagg spesialdesignet han for gruppen, deriblant alle dressene de har på seg i A Hard Day’s Night.
Den nye agent-serien om James Bond var en internasjonal suksess, og den tredje filmen i rekken, Goldfinger, var klar for utsendelse samme høst. En hel rekke av unge regissørtalenter sto i kø for å produsere spillefilmer i England, slik som Roman Polanski, Francois Truffaut og Michelangelo Antonioni.
Du får et kort glimt av Dougie i scenen hvor Lennon klipper av målebåndet hans, og – med imitasjon av dronningens stemme – «erklærer denne broen for åpnet».
Den amerikanske regissøren Stanley Kubrick hadde like godt flyttet dit. Etter suksessen med Lolita var Dr. Strangelove (med Peter Sellers i tre roller) sluppet i april, akkurat mens The Beatles holdt på med innspillingen av A Hard Day’s Night. Gilbert Taylor var fotograf på begge filmene.
The Beatles hadde blitt moteikoner. I 1965 fikk de en æresbevisning av dronningen for sitt arbeid med å fremme britiske interesser innen kultur og handel. Nå er riktignok MBE-utmerkelsen (Member of British Empire) den laveste graden av Den britiske imperieordenen, men har likevel høy status. Det var en stor anerkjennelse for vel utført arbeid med å sette Storbritannia på kartet. Det var gode tider for landet, en oppgang som ikke så ut til å stoppe. Toppen ble nådd da England vant VM i fotball i 1966.
Britisk fjernsyn hadde også en gullalder i begynnelsen av sekstitallet. Flaggskipet var The Saint (Helgenen), med Roger Moore som den hardtslående internasjonale playboyen Simon Templar. Paul McCartneys skuespillerkjæreste, Jane Asher, var for øvrig med i to episoder som syttenåring i1963/1964. En annen fjernsynsserie som gjorde det godt over hele verden var spionserien The Avengers.
Rock’n roll på kino
Swinging London
Amerikanerne oppdaget tidlig hvor lønnsomt det kunne være å ha musikkinnslag i kinofilmer. Det satte fart i platesalget, som igjen økte interessen for filmen. Filmene med Elvis Presley ble standarden for hvordan det skulle gjøres. Han bare plukket opp en gitar og begynte å synge,
Også innen mote ble England en trendsetter. Designeren Mary Quant ble den mest kjente og populære innen kvinneklær, godt hjulpet av supermodeller som Twiggy og Jean Shrimpton. I sidegatene rundt Oxford Street åpnet klesbutikker for de unge og
32
eller innslaget var en integrert del i filmen, slik som i Jailhouse Rock. I England hadde det vært lite rock på film i 1964. Bortsett fra The Tommy Steele Story (1957), var det bare filmene med Cliff Richard som kunne kalles rock. Og det var med forbehold. Cliff Richard hadde musikalsk beveget seg langt inn i husmorpopen i 1964. Det var en lang vei fra rockeren Move It (1958) til On The Beach (1964). Det bar også filmene hans preg av. Verken The Young Ones (1961), Summer Holiday (1963) eller Wonderful Life (1964) var særlig rock’n roll. Snarere mer som amerikanske musikaler med dertil musikkstil. Filmene var snille og koselige. Og gørr kjedelige. Da United Artists i USA ble bedt om å finansiere en spillefilm med The Beatles, sa de ja med det samme. De regnet med at Beatlemania var en dille som snart ville gå over, så det gjaldt å handle raskt. Sju uker og 200.000 pund ble avsatt; et normalt budsjett for en B-film den gangen. Likevel regnet de selve filmen som et tapsprosjekt. Det var filmmusikken de kunne tjene penger på.
I 1959 hadde Richard Lester prøvd å overføre komikken til fjernsyn i kortfilmen Running Jumping Standing Still sammen med Peter Sellers og Spike Milligan. Den filmen hadde i alle fall John Lennon sett – og han elsket det. Lester var dermed godtatt som regissør. Kjemien må ha vært god, for Lester fikk også regissere Help!, How I Won The War og Paul McCartneys konsertfilm Get Back. Til å skrive filmmanus falt valget på dramatikeren Alun Owen. Han var fra Wales, men hadde flyttet til Liverpool som åtteåring. Dermed kjente han byen, væremåten og tenkemåten. The Beatles hadde sett stykker han hadde skrevet, der handlingen var lagt til Liverpool. De hadde derfor full tillit til at manuset kom til å bli bra. For å bli bedre kjent med bandet og sjargongen dem imellom, ble han med til Paris der de holdt en rekke konserter i januar. Han observerte hvordan de snakket og tedde seg. Mange av replikkene i filmen er nesten avskrift av hva han hørte. Arbeidstittelen var Beatlemania, og skulle handle om to «typiske» dager i bandets liv. At navnet på filmen ble forandret til A Hard Day’s Night har Ringo Starr fått æren for. Han hadde det med å si morsomme ting, enten det var med vilje eller ufrivillig.
En film blir til
Hele produksjonen ble laget i et forrykende tempo, slik alt annet The Beatles var involvert i. Første innspillingsdag var 2. mars 1964, og 24. april var filmen i boks. Da hadde de også rukket seks radio- og fjernsynsprogrammer, og John Lennon hadde lansert sin bok In His Own Write for pressen i England og USA. Tre dagers påskeferie ble det også tid til. I Tyskland, Norge og Sverige fikk filmen ny tittel: Yeah! Yeah! Yeah!, mens danskene liksågodt kalte den En Hård Dags Nat.
Amerikaneren Richard Lester fikk regijobben på A Hard Day’s Night. Han hadde jobbet med fjernsynsproduksjoner fra attenårsalderen, de ti siste årene i England. Det viste seg å bli et lykkelig valg. The Goon Show var et svært populært radioprogram på BBC på femtitallet. Alt var tøys og tull og sketsjer og verbalkomikk fremført av Peter Sellers, Harry Secombe og Spike Milligan. The Beatles var vokst opp med det programmet, og de elsket det.
Skuespillerne i filmen Det kryr av store skuespillere i små roller i filmen; noen har en replikk eller to, andre bare statister. Vi blir tidlig kjent med Norm, spilt av Norman Rossington. Han er bandets manager; en slitsom fyr som maser og kommanderer hele tiden (kanskje Brian Epstein fikk seg en god latter). The Fab Four er i konstant opposisjon og saboterer planene hans så godt de kan. Norm, spilt av Norman Rossington, var en blanding av virkelighetens Brian Epstein og Neil Aspinall
Filmens produsent Walter Shenson og regissør Richard Lester, her sammen med The Beatles. 33
Rossington spilte i over 130 filmer og fjernsynsserier, og hadde en bitte liten rolle i Running Jumping Standing Still. Hans assistent, Shake, spilles av John Junkin, som også ble en erfaren skuespiller med over 160 filmer for film og fjernsyn. Han var med i serien The Avengers, og dukker også opp i How I Won The War. Her i landet kjenner vi ham best som Ernie i Østkantfolk.
Wilfrid Brambell og Ringo på et tog som ble benyttet som filmsett.
Steptoe and Son fikk senere en svensk versjon i Albert og Herbert. Serieskaperne Ray Galton og Alan Simpson hadde også stor suksess med Hancock’s Half Hour, som vi kjenner som Fleksnes Fataliteter.
Victor Spinetti ble en gjenganger i Beatlesfilmene, men her opptrer han for første gang med dem.
Den som følger godt med kan også få øye på både Richard Lester, Brian Epstein, Charlotte Rampling og en pur ung Phil Collins som statister. Litt gøy er det også at John Bluthal, som spiller politimester, dukket opp som inderen Bhuta i Help! ett år senere.
Victor Spinetti må også nevnes. Han spiller fjernsynsprodusenten som blir sur av kritikk, og som river seg i håret av fortvilelse når Ringo forsvinner. Spinetti er med i den eksklusive forsamlingen som, foruten The Beatles, har vært skuespiller i både A Hard Day’s Night, Help! og Magical Mystery Tour. Den andre var Mal Evans, gruppens turnémanager og personlige assistent, som ble skutt og drept av politiet i Los Angeles i 1976. De trodde luftpistolen han veivet med var et dødelig våpen.
Da amerikanerne fikk se det ferdige produktet, ble det foreslått å dubbe stemmene til The Beatles. De snakket jo en temmelig bred dialekt. Da tente Paul McCartney på alle pluggene: «Look, if we can understand a fucking cowboy talking Texan, they can understand us talking Liverpool!»
Den rene bestefaren
Kjærlighet på skinner 2. mars 1964 blir regnet som første innspillingsdag, men ingen opptak fra den dagen havnet på kinofilmen. Filmen skulle nemlig presenteres for pressen. De hadde leid et tog med fem vogner av British Railways for 600 pund om dagen. Mye av handlingen i begynnelsen av filmen skulle foregå nettopp ombord i et tog. Så da lokomotivet tøffet ut fra Paddington Station den dagen, var vognene fulle av skuespillere, filmfolk, journalister og utstyr.
Den største birollen har Wilfrid Brambell, som spiller bestefaren til Paul McCartney i filmen. Bestefar er en skikkelig usympatisk fyr, alltid sur og negativ. Alltid ute etter å skape intriger og ufred. De må passe ham hele tiden, ellers stikker han av gårde for å gjøre ugagn. En tufs, javel, but he is clean. Det er en frase som gjentas i flere scener, og kan virke litt uforståelig for dagens seere.
Så må det nevnes at filming ombord i et ekte tog ikke var en jobb for hvem som helst. Det var trangt og lavt under taket. Utstyret de hadde den gangen var stort og klumpete og veide sinnssykt mye. Lyssetting, kameravinkler og strømtilførsel; det var et logistikkmessig mareritt.
Det hele beror på en intern vits for det britiske publikumet. Brambell var godt kjent fra fjernsynsserien Steptoe and Son, der han stadig ble kalt a dirty old man. 34
Men akkurat slike ting trengte ikke The Fab Four å tenke på. På fjernsynsreportasjen ser de ut til å storkose seg. Alle fire hadde samme dag meldt seg inn i skuespillernes fagforening, et absolutt vilkår for å få spille inn film på den tiden. Dette var også første gang George Harrison traff Patti Boyd, som hadde en liten talerolle i filmen (hun sier ett ord: Prisoners?!). Det var kjærlighet ved første blikk, og under to år senere var de gift. Da var hun 21 år gammel, og han ett år eldre. George skulle senere dedisere sin fineste komposisjon, Something, til henne. Ekteskapet varte til 1977, og Patti ble senere gift med Eric Clapton. Han hadde i årevis vært forelsket i Patti, og ryktet vil ha det til at alle hans kjærlighetssanger var med henne i tankene. Hvem vet, men låten Wonderful Tonight har han i alle fall selv bekreftet var til hans kjære.
Låten ble i stedet brukt i åpningssekvensen. Men der passer den helt perfekt. Den har den mest gjenkjennelige åpningen av alle Beatles-låter. Ingen er i tvil hva som kommer når akkorden G7 sus 4 starter moroa. Ingen rolig oppbygning av historien her, nei. Det gikk i hundre fra første bilde. Et uvanlig, men svært effektivt fortellergrep, som siden har vært brukt mange ganger av andre regissører. Tempoet var satt, og publikum fikk en godbit med en gang.
Den originale filmplakaten fra 1964. Legg merke til «bestefar McCartney» i midten
Sangene:
A Hard Day’s Night Filmens tittellåt, A Hard Day’s Night, spilles i åpningsscenen av filmen, mens rulleteksten går – og The Beatles blir forfulgt av fans. Filmet på Marylebone Station 5. april. De brukte statister, som hver fikk betalt syv pund for å hyle og skrike. Det var en drømmejobb for ungdommene, som var fans på ekte. Dette var et grep de gjorde gjennom hele filmen. Statistene trengte ikke å spille, begeistringen kom fra hjertet. John Lennon skrev låten 15. april og spilte den inn dagen etter. Dermed var det for sent til å kunne bruke den i selve filmen.
Det ble et magisk øyeblikk for millioner av fans verden over da de fikk se The Beatles på «nært hold» for første gang. Ingen var forberedt på at jentene hylte like mye i kinosalen som de gjorde på konserter, så fremvisningene kunne være en prøvelse for de av publikum som bare ville nyte filmen. Innspillingssted: Marylebone Station, London (Bakerloo-linjen).
I Should Have Known Better I Should Have Known Better er den eneste sangen som blir fremført på toget. En Lennon-komposisjon, rett frem og svært dylanesque, med ham selv på blues-munnspill. Filmen er klippet slik at musikken begynner mens bandet er opptatt med kortspill, men da vokalen kommer inn, har alle plutselig instrumenter i hendene og mimer i vei. Senere brukt tusenvis av ganger i musikkvideoer, men i 1964 var dette grepet helt nytt. Hele scenen er nydelig filmet, tatt i betraktning de kummerlige arbeidsforholdene i en trang godsvogn. Vi er nå 10-15 minutter inne i filmen, og stemningen løftes i taket når vi endelig får høre gruppen spille. 35
Kortspillingen går over i musisering.
Det er nemlig ingen annen musikk enn The Beatles’ egen i filmen, bortsett fra litt vi kan høre fra andre artisters øvinger. Ingen bakgrunnsmusikk, ingen lydeffekter.
Paul som den snille og søte, George som den jordnære med de tørre kommentarene, John som den smarte med de kvikke replikkene. Og Ringo: Rotekoppen med lav selvtillit.
Før dette skjer, har vi blitt introdusert for de viktigste personene i filmen. Foruten The Beatles, selvfølgelig. Det er manageren Norm, utålmodig, kommanderende og snarsint. Assistenten Shake, hans rake motsetning; hyggelig og sympatisk.
I en scene kommer en eldre forretningsmann, med bowlerhatt og dokumentveske, inn i kupeen der bandet sitter. Først blir han forskrekket, han hadde ikke ventet å finne langhårete gutter på 1. klasse. Richard Vernon
Shake, spilt av John Junkins var nok inspirert av Mal Evans, som var høyere enn Neil Aspinall.
Og det er bestefar. Han er et skikkelig troll, som elsker å stelle i stand intriger og motsetninger. Men som tidligere sagt, very clean. Wilfrid Brambell gjør maksimalt ut av sin karakter, og stjeler hver scene han er med i med blikk og ansiktsmimikk. En skikkelig karakterskuespiller, var han. Bare 52 år gammel da filmen ble laget, men han kunne passere som langt over 70. Bestefar laget så mye ugagn på toget, at de til slutt låste ham inne i godsvognen, der bagasjen og hundene ble fraktet. Det var derfor gruppa havnet der og begynte å spille kort. Og de fikk spille sine roller som seg selv. 36
Margaret Nolan, her sammen med «bestefar» på kasino.
Stemningen blir etter hvert temmelig dårlig. Han ber dem lukke vinduet og skru av radioen, men de andre nekter. Så utbryter han, full av forakt: «I fought the war for your sort». Det var bare nitten år siden 2. verdenskrig sluttet.
ker og danser og koser seg. Tre låter spilles i denne sekvensen. Ingen av disse er med på platen som kom samtidig med filmen, men er fra den forrige, With The Beatles. I Wanna Be Your Man ble først gitt til The Rolling Stones, men de spilte inn sin egen versjon med Ringo på vokal. Don’t Bother Me var første låten George skrev for bandet, og All My Loving var den første låten de fremførte på Ed Sullivan Show samme år – til fornøyelse for 73 millioner som så dem på tv den kvelden.
Da sier Ringo: «I bet you’re sorry you won». Ringo ville aldri ha sagt noe så slemt, dette var en replikk som skapt for John. Vernon spilte den eldre forretningsmannen i «A Hard Day’s Night» samt Oberst Smithers i James Bond-filmen «Goldfinger» samme år.
Moroa tar en brå slutt da Norm dukker opp og jager guttene tilbake til hotellet. Der finner de ut at bestefaren har stjålet Ringos invitasjon til Le Cirque Club, så de må begi seg til kasinoet for å hente «lord McCartney» tilbake.
Til tross for at han kun var 39 år den gangen hadde han på grunn av tidlig skallethet og grånende hår som regel i oppgave å spille eldre menn i filmene han var med i. Han døde i 1997 og ble 72 år gammel. Innspillingssteder: I seks dager tøffet de rundt i togsettet. De begynte på Paddington Station, London og dro til Minehead i Somerset. Derfra til Newton Abbot i Devon, før de nådde endestasjonen Marylebone Station i London.
Det var den eksklusive klubben Les Ambassadeurs på Hamilton Place i Mayfair som var rammen rundt kveldens begivenheter. Ikke gambling-rommet, for det ble gjenskapt i Twickenham Studios. Men diskoteket, der beatlene danser og morer seg, var fra nattklubben Garrison Room i samme etablissement.
I Wanna Be Your Man / Don’t Bother Me / All My Loving
Les Ambassadeurs var for øvrig klubben der Sean Connery sier de berømte ordene for første gang: «The name is Bond. James Bond». Det var i Dr. No. Legg også merke til den blonde skjønnheten (Margaret Nolan) som henger rundt bestefar McCartney ved rulettbordet. Hun dukket også opp i Bond-filmen Goldfinger samme år.
På endestasjonen venter hylende fans, og nok en gang blir det å springe for livet. De kommer seg inn i en drosje og drar til hotellet. Der kommanderer Norm dem til å holde seg inne og svare på fanmail. Ringo har fått en invitasjon fra et kasino, men det vil ikke Norm høre snakk om. Ikke noe natteliv for hans gutter. Men så snart han er ute av døren, drar alle fire på byen. De havner på diskotek der de drik37
If I Fell En stor del av innspillingen fant sted på The Scala Theatre i Charlotte Street. De leide liksågodt hele teateret med sine 350 sitteplasser en måneds tid; det skulle illudere et fjernsynsstudio, og hadde samtidig andre fasiliteter som gjorde det velegnet. Her fikk rundt 300 heldige statister være publikum og se The Beatles spille og mime på scenen. Prøvene pågikk hele dagen fra morgen til kveld, så de hadde fått en jobb alle tenåringsjenter, og mange gutter, i hele England misunte dem. Det er i denne salen at en trettenårig Phil Collins forstår hva han skal bruke livet på. Hans genesis, så å si. Utenfor på gaten sto hundrevis av fans fra morgen til kveld i håp om å få et glimt av sine idoler. Noen var mer handlekraftige enn andre, og én dag brøt en stor gjeng ungdommer seg inn i teateret. Der blandet de seg med statistene og håpet det beste. De ble selvfølgelig oppdaget. Politiet ble tilkalt og salen ryddet. Det samme hadde skjedd ute ved Twickenham Studios også, men da var det brukt profesjonelt innbruddsutstyr. Politiet fant blant annet brekkjern og boltesakser der de hadde tatt seg inn. Kom ikke å si at jenter på 14-15 år ikke har gjennomføringsevne! Før The Beatles får spille, skal det være møter med pressen. Her får de det ene idiotiske spørsmålet etter det andre om yndlingsfarge, hårfrisyrer og annet nonsens som ikke har med musikk å gjøre. Slik det var vanlig i rockens barneår. En morsom scene, der virkelighetens pressekonferanser er tatt på kornet.
Gruppa klarte selvsagt ikke å forholde seg seriøst til alt tøvet, og svarte deretter. Journalist: «What do you call that hairstyle you’re wearing?» George: «Arthur». Journalist: «Tell me – how did you find America?» John: «Turned left at Greenland». Journalist: «Are you a mod or a rocker?» Ringo: «Um no, I’m a mocker». Det siste spørsmålet er faktisk hentet fra virkeligheten, og fant sted utenfor Twickenham noen uker tidligere. Men den gangen var det Paul som fikk spørsmålet, og parerte så elegant. Til slutt orker ikke våre venner å være der lenger, og stikker av fra sitt eget pressemøte. På scenen er det folksomt og full rigging, da John plukker opp gitaren og begynner å synge og spille If I Fell. En nydelig ballade med herlig vokalarbeid av John og Paul. En litt «glemt» Beatles-låt, dette, som fortjener å bli trukket fram. Men her blir den i alle fall foreviget på film på en utsøkt måte. Gruppa er de eneste rolige i et virvar av teknikere og scenefolk. Folk går inn og ut av bildet. Mange herlige detaljer å legge merke til her. Se hvordan Ringo akkurat rekker å sette seg ved trommesettet før han skal på, George som lener seg mot gitarforsterkeren så den nesten faller i gulvet, og John som skjærer grimaser mot Ringo for å få han til å smile.
38
Kameraet er der det skjer, og det er veldig bra klippet sammen. Men bestefar McCartney har selvsagt vært ute med renkespillet sitt igjen, så etterpå er det nok en gang dårlig stemning igjen. Denne gangen med fjernsynsprodusenten som han har tråkket på, og nok en gang legger Norm skylden på guttene. De har fått nok, og da de får øye på nødutgangen, rømmer de vekk nok en gang. «We`re out!» roper de.
Men Richard Lester satte her en standard for utallige musikkvideoer i årene framover. Det må siden være laget flere tusen «morsomme» promoteringsfilmer der artistene springer rundt og prøver å være gøyale. Her ble det filmet fra alle vinkler og avstander med forskjellige kameraer.
Innspillingsstedet er The Scala Theatre, Charlotte Street (rett ved Tottenham Court Road). Etter en brann ble bygningen revet i 1969 og ble bygget opp som kontorlokaler.
Can’t Buy Me Love The Beatles flykter ut av nødutgangen, ned branntrappen og ut i parken til lyden av deres sjette singel i Storbritannia. Men egentlig løper de nedover trappen utenfor Hammersmith Odeon, som ligger langt unna Scala Theatre. Den spiralformede metalltrappen som var der egnet seg mye bedre til filming. Parken de springer bort til ligger enda lenger vekk, for den heter i dag Thornsbury Playing Fields og ligger ute ved Gatwick flyplass. Det var der de leide helikopteret som er med i noen scener. Her hopper, spretter, ruller og tuller de rundt og har det tilsynelatende svært morsomt. Mer som tiåringer ville oppført seg, kanskje, etter en lang dag ved skolepulten. 39
Det før nevnte helikopteret fanget det hele fra luften, mens andre fotografer lå på bakken med håndholdte kameraer for å filme fra det perspektivet. Det hele er mesterlig klippet og satt sammen. Over 30 klipp på en sekvens som varer to minutter og åtte sekunder. Det var uhørt mye i de dager, mens vi nå er vant til å se mye hurtigere kutting. Can’t Buy Me Love ble deres fjerde førsteplass på hitlistene i Storbritannia, en seiersrekke som nesten skulle bli stående ubrutt helt til 1968. I Norge klarte den ikke å komme forbi Wenche Myhres La meg være ung eller I Love You Because med Jim Reeves. Ganske utrolig, rett og slett. Så, da guttene hadde fått rast fra seg, gikk de inn i teateret igjen. Eller fjernsynsstudioet, som det var meningen det skulle være. Det er nå klart for Georges store scene. Det hadde seg slik at det var planlagt at hvert medlem i The Beatles skulle ha en alene-scene i filmen. For å presentere personligheten deres, liksom. Men det viste seg at det ikke kunne la seg gjøre uten å ødelegge hele rytmen i fortellingen, så det var bare George og Ringo som fikk den muligheten. George blir forvekslet med en modell, en poster boy, og dratt inn på et reklamebyrå. Der møter han en sleip reklamemann, en fashion spin doctor, som prøver å profitere på ungdomsmoten. Han vil høre Georges mening om noen skjorter de skal lansere, men blir fornærmet da George sier at de er dead grotty. Det er litt usikkert hvor manusforfatter Owen hadde frasen fra, men George Harrison fikk æren for å ha innført årets nyord i Storbritannia i 1964. Kort tid etterpå kunne man høre og lese ordet grotty overalt.
Innspillingssteder: The Scala Theatre, Twickenham filmstudio, Hammersmith Apollo (Queen Caroline St.) og Thornbury Playing Fields, Isleworth.
40
And I Love Her
pleti. Så blir han gjenkjent av to fans og flykter inn i en bruktbutikk. Han kommer ut igjen iført blotterfrakk og lue, og nå får han gå i fred. Han blir kastet ut av en pub fordi han holdt på å drepe en papegøye med en dartpil. Det var selvsagt ikke meningen, han var bare dårlig til å kaste.
And I Love Her er en nydelig kjærlighetserklæring Paul skrev til Jane Asher samme år. Den er helt neddempet og rolig. George og Paul på kassegitarer og Ringo på bongotrommer. Paul synger alene og George har en nydelig gitarsolo.
Langs Themsen kommer han i prat med en guttunge som har skulket skolen med kameratene sine. «Jeg skulker, jeg også» må han trist innrømme. Riktig galt går det ikke før han prøver å være gentleman for en dame som tripper gjennom søla på en byggeplass.
Filmingen er også i et helt annet tempo. Rolige panoreringer og bilde på bilde i overgangene. Ekstra severdig blir det da det er klippet med bilder fra fjernsynsmonitorene i kontrollrommet. Opptakene ble gjort på The Scala Theatre og Twickenham filmstudio.
I’m Happy Just To Dance With You En dansetrupp holder på å øve inn et nummer til en instrumental; en James Last-aktig versjon av I’m Happy Just To Dance With You. Da bestemmer guttene seg for å gi dem den ekte versjonen. George Harrison har ingen av sine egne komposisjoner med i filmen, men denne ble skrevet for ham. Og han synger hovedvokalen selv på denne rolige saken, som egentlig er vanskelig å danse etter, sånn rytmemessig sett.
Ringo prøver seg som gentleman. Det går ikke så bra.
Og hvor ble det av bestefar McCarney i alt dette? Han roter rundt som han pleier, og sprer splid og ufred overalt hvor han kommer. Ringo får jobben som «barnevakt» for ham, men bestefar tar snart kontrollen. Han klarer å trykke Ringo så langt ned at han mister all selvtillit. Overbevist om at de andre ikke liker ham, men bare utnytter hans ferdigheter som trommis, begir han seg alene ut i byen. Etter en stund blir han savnet, og Paul, John og George drar ut på leting.
Han legger frakken sin over sølepyttene, slik at hun kan gå tørrskodd. Men en av pyttene er egentlig et dypt hull fylt med vann, så damen drukner nesten da hun går under. Da blir han arrestert av en politimann som har sett på, og brakt inn til politistasjonen. Der møter han bestefar McCartney, som også er hektet – for å ha solgt falske autografer av The Beatles. Innspillingssteder: Ringo fotograferer og blir forfulgt av fans: Notting Hill Gate og Lancaster Road. Ringo på pub: Turk’s Head, 28 Winchester Road, Twickenham. Ringo på bruktbutikk: 20 All Saints Road (i dag en butikk for dameklær, Pret-a-Vivre). Ringo langs Themsen: South Bank. Ringo som gentleman: Edgehill Road.
Opptakene ble også her gjort på The Scala Theatre og Twickenham filmstudio.
This Boy (instrumental) Ringo vandrer videre gatelangs til en instrumentalversjon av en sang som ble skrevet av Lennon/McCarney året før. Denne versjonen går også under navnet Ringo’s Theme, og høres ut som noe The Shadows kunne spilt inn.
Can’t Buy Me Love
I fjernsynsstudioet er produsenten nær et nervøst sammenbrudd. De skal ha direktesending om kort tid, og Ringo er ikke å finne. Bestefaren har klart å stikke av, og nå kommer han heseblesende inn og forteller at Ringo er på politistasjonen. De må straks løpe ned og få ham satt fri.
Men det er ikke Hank Marvin som spiller den klokkeklare melodilinjen på The George Martin Orchestras versjon, men den britiske musikeren Vic Flick; han med det ikoniske gitarriffet til James Bondfilmene. Nok en 007-referanse, der altså.
Og løping blir det, i en lang slapstick/stumfilmsekvens delvis spilt i hurtig hastighet. Keystone Cops (etter filmstudioet) kalles det når en horde inkompetente politifolk jager en person, ofte Charlie Chaplin, i flokk og følge.
Mer enn elleve minutter av filmen blir brukt til denne sekvensen, der Ringo virker temmelig trist og nedfor der han rusler rundt og tar bilder av kreti og 41
Nå er det våre venner som springer for livet, og når selvsagt direktesendingen akkurat i tide. Alt dette til akkompagnement av Can’t Buy Me Love, for andre gang! Det var den nye singelen, så den skulle plugges skikkelig.
Det er godt over hundre klipp på de fire låtene. Ingen hadde presentert musikere på denne måten før. Det var en helt ny stil, og snart seksti år senere er det fremdeles en nytelse å se på. Filmen fikk to Oscar-nominasjoner, men vant ingen.
Innspillingssteder: The Scala Theatre og Twickenham filmstudio. Politistasjonen som Ringo ble ført til er i dag revet, men lå i 83 Clarendon Road.
Alun Owen for beste manus og George Martin for musikkproduksjonen.
Tell Me Why / If I Fell / I Should Have Known Better / She Loves You
Lennon/McCartney ble nominert til Grammy for beste filmmusikk, men vant heller ikke denne. I 1984 fikk Lester en pris av MTV, en Video Vanguard Award for filmen han laget tjue år tidligere. Ja, de ville sågar hylle ham som skaperen av musikkvideo, men Lester syntes det ble for meget: «Jeg forlanger blodprøve før jeg erkjenner det farskapet» kommenterte han.
Reprise blir det på If I Fell og I Should Have Known Better også. Vi er kommet til slutten, og høydepunktet i filmen. Fire låter som fremføres «live» i tvstudio, mens hundrevis av fans hyler og skriker.
Innspillingssteder: The Scala Theatre og Twichenham filmstudio.
A Hard Day’s Night Norm har booket dem til et nytt show samme kveld, så det er bare å skynde på for å rekke fram. De løper ut til et ventende helikopter og drar av sted. Filmen er over og rulletekstene begynner. Atter en gang er tittellåten brukt.
Tell Me Why er en rocker som Lennon senere fortalte han skrev i full fart for å få nok låter til et album. Det er imponerende hvor bra de leverte under press, i år etter år. She Loves You er hjørnesteinen i hele The Beatles karriere. Den traff fra Hammerfest til Honolulu i en rasende fart, og gjorde gruppen til et globalt fenomen på rekordtid. Det var så nytt og friskt og ufattelig fengende. Alle gikk rundt og skrålte «yeah! yeah! yeah!». Det var rytmen av Den Nye Tid man hørte. Om Elvis var rockens konge på femtitallet, var The Beatles den moderne popmusikkens mor. She Loves You var et lysende eksempel på det. Richard Lester ville ha en storslått finale på filmen. Han ville sende publikum ut av kinomørket med et smil om munnen. Og han klarte det. Seks filmkameraer ble brukt til avslutningssekvensen, hvorav ett bare filmet nærbilder av publikum. Han hadde fra før brutt alle regler i BBCs lærebok om korrekt bruk av filmkamera. Det var halve ansikter, personer ute av fokus og ustødig kamerabruk. Han filmet forfra, bakfra, oppover og fra taket. Der det skjedde noe, var kamera på plass.
Innspillingssteder: The Scala Theatre, Twickenham filmstudio og Gatwick Airport (helikopterscenen).
42
Kongelig mottagelse Retrospektivt ser vi tydelig hvor stor innflytelse A Hard Day’s Night har hatt på en rekke områder. At den var nybrottsarbeid er det ingen tvil om. Måten å presentere musikk på film var ny og forfriskende, med hurtige klipp og spennende vinkler. Måten å presentere et band på var heller ikke gjort tidligere. De ble typecastet og fikk sine individuelle egenskaper. Bob Rafaelson bygget hele karrieren til The Monkees over
denne lesten, og det er senere blitt gjort en rekke ganger, for eksempel med Spice Girls på nittitallet. Filmen ble godt mottatt. Premieren var 6. juli 1964 på London Pavilion, dagen før Ringos 24-årsdag. Det var en veldedighetsforestilling til inntekt for Variety Club Heart Fund and the Docklands Settlements, og prinsesse Margaret og Lord Snowdon var til stede. Det var også 12.000 fans som blokkerte området rundt Piccadilly Circus i timesvis.
43
Fire dager senere var turen kommet til Liverpool.
Høy stemning i kinosalen blant de heldige som hadde billett.
Der hadde ikke gruppen vært på lang tid, så de var litt nervøse for mottagelsen. Mente folk i hjembyen at The Beatles hadde sviktet dem? På ingen måte, viste det seg. 200.000 møtte opp i gatene for å hylle dem. Slikt hadde ikke skjedd siden fredsdagene i 1945.
200 000 hadde møtt frem i Liverpools gater denne dagen. Det var som i fredsdagene i 1945.
Slik så det ut ved Odeon Cinema i Liverpool 10. juli 1964.
200 000 møtte frem til filmpremieren i Liverpool
Mottagelsen The Beatles fikk sto ikke noe tilbake for hva de kongelige fikk.
Kilder: Lewisohn, Mark: The Beatles: 25 years in the life. Sidgwick & Jackson 1987 Ose, Bård: Beatles hele livet. Eide forlag 1999 https://www.movie-locations.com/movies/h/ Hard-Days-Night.php Pressekonferanse på flyplassen.
https://en.wikipedia.org/wiki/A_Hard_ Day%27s_Night_(film) https://en.wikipedia.org/wiki/Richard_Lester https://en.wikipedia.org/wiki/Alun_Owen https://www.imdb.com/?ref_=nv_home
44
Flaggene hang sørgmodig på halv stang i Liverpool den første uken av året da det ble kjent at Liverpool sin store sønn og patriot, Gerry Marsden, var død etter kort tids sykdom, 78 år gammel.
RIP Gerry Marsden You’ll Never Walk Alone av Geir Keys
Han hadde hatt hjerteproblemer lenge og ble operert både i 2003 og i 2016 da han av hensyn til egen helse følte seg tvunget til å slutte med den omfattende turnevirksomheten han hadde holdt på med i flere ti-år verden over. Av samme grunn tilbrakte han deler av de siste årene i Spania.
45
For et såpass sosialt og familiekjært menneske som Gerry var, gjør det vondt å vite at han døde på sykehuset uten familien rundt seg på grunn av Covid-19 restriksjonene. Han hadde fortjent en annen utgang. Gerry Marsden og bandet, The Pacemakers, og The Beatles, var sammen med på å skape Merseybeat og konkurrerte om hvem som var mest populær.
Som oftest kom Beatles på første plass og Gerry & Co på andre plass i kåringene. Men de var også gode venner som var sammen rundt i Liverpool, i Hamburg da de spilte der samtidig, og på flere turnéer etter de hadde slått gjennom – Gerry & The Pacemakers med tidenes første tilfelle av at de tre første utgivelsene toppet listene.
* En meget omtalt kveld før de slo gjennom, spilte begge band også sammen som The Beatmakers i Liverpool, sammen med et par andre lokale musikere. Der skulle vi gjerne ha vært …
Gerry vokste opp i The Dingle-området i Liverpool der også Ringo og sangeren Billy Fury vokste opp, og startet The Pacemakers allerede i 1959 sammen med broren Fred, Les Chadwick og etter hvert Les Maguire. Brian Epstein signerte de i 1962, like etter The Beatles, og deretter skrev produsenten George Martin kontrakt med dem. Den første platen var skrevet av Mitch Murray og Martin ville at Beatles skulle gi den ut, noe de nektet. Låten havnet derfor hos Gerry & Co som tok «How Do You Do It» til nr.1 på listene. Denne ble etterfulgt av enda en Mitch Murray låt, «I Like It», som også toppet listene. Mitch Murray kom med enda en låt som George Martin ville ha de til å
Fra Epsteins stall
46
Men savnet av å stå på en scene med et band ble for stort og i 1974 begynte han å turnére igjen, og Europa, Nord Amerika, Australia og New Zealand ble turnert år etter år helt frem til han ga seg i 2016. Bergen fikk også et par besøk, senest for 12 år siden da han hadde en vellykket konsert for Bergen Beat Club, der 1.000 begeistrete tilskuere samlet seg foran scenen og lot seg røre og imponere av en fabelaktig og sprudlende artist.
Filmplakat
spille inn, men Gerry nektet og insisterte på å heller spille inn «You’ll Never Walk Alone» fra en film han hadde sett som barn. Dette tok mot, for det første fordi det fortsatt var en tid da unge fremadstormende artister gjorde som plateselskapene ba de om, og for det andre fordi denne sangen gikk helt mot det som var populært på listene og den sjangeren Gerry & Co hadde slått gjennom med. Så dette var helt klart et sjansespill. Men Gerry har aldri vært redd for noen og har alltid stått opp for det han tror på, og det samme gjaldt i dette tilfellet. Resultatet var enda en listetopper og en klassiker som fortsatt rører folk i dag nærmere 60 år senere.
Men å skrive om hva et menneske har gjort og oppnådd i sin karriere er en ting, men hvordan var dette menneske egentlig, hva sto han for og hvilken minner har man av han? Gerry Marsden var et varmt, åpent, vennlig og imøtekommende menneske som det var vanskelig å ikke like. Han var jordnær og glemte aldri sine røtter i arbeiderklassen, og kanskje derfor hadde han en velutviklet rettferdighetssans som kunne gi seg uttrykk i tøffe tak, for Gerry var som nevnt ikke redd for noen – noe hans gode venn John Lennon fikk erfare når han gikk for langt. Han hadde et sosialt engasjement og støttet og engasjerte seg i veldedighet – ikke minst for barn. Blant annet bidrog han økonomisk og stilte selv opp i Odessa etter
På spørsmål om hva Mitch Murray hadde ment om at Gerry hadde takket nei til sangen hans, fortalte han meg kort og greit, «He was pissed off» og så smilte han det brede smilet som verden hadde vent seg til når han opptrådte. Gerry and The Pacemakers brøt opp i slutten av 60-tallet og Gerry tilbrakte noen år på Londons West End scener i musikaler.
47
Tsjernobyl ulykken for å få frem en konvoi med sykehusutstyr og medisiner til barn som led etter denne atomkatastrofen. Som fotballgal Liverpool-supporter var det helt lik han å samle en gjeng av dagens topp-artister i 1985 som The Crowd, og spille inn «You’ll Never Walk Alone» igjen der alle inntektene gikk til de etterlatte etter brannen på Bradford Stadium. Innspillingen gikk (igjen) helt til topps. Og rett etter tragedien på Hillsborough der 96 Liverpool fans ble drept, samlet han Paul McCartney og flere andre artister fra Liverpool til en nyinspilling av «Ferry Cross The Mersey» der inntektene også her gikk til de etterlatte. Den toppet listene i tre uker. For sitt arbeid og innsats for veldedighet og øvrige gode gjerninger ble han tildelt MBE-medaljen fra dronningen, og The Keys of the City i Liverpool.
så knakk vi sammen i latter. Verdensstjerne ja, men før noe annet, et helt vanlig, nøkternt og positivt menneske.I en samtale kom vi inn på økonomi, og jeg husker at han uttalte, «I’m rich because I’m a good businessman». Jeg avfeide han med en gang med å si at det var tull. «You’re rich because people like you and have paid good money to buy your records and come to your concerts, and that is what gave you enough money and the opportunity to become a good businessman». Han tenkte seg om, nikket, og sa, «Yes, you’re probably right», og ga et glis. Gerry bodde hele livet sitt på Merseyside og var derfor tro til sangteksten sin «Ferry cross the Mersey cos this lands the place I love, and here I’ll stay». Han bodde over elven, på The Wirral, og kunne derfor velge å ta fergen «cross the Mersey» til Liverpool sentrum, om han så ville. Det var der han hadde sitt hjem, det var der han døde og det er der han ble begravet. Om noen ikke skjønner hvor mye folk elsket denne mannen kan de se et prov for dette her: https:/www.facebook.com/albanle96/ videos/442718583587903
Gerry var i aller høyeste grad uhøytidelig og fikk alle til å føle seg vel sammen med ham. Vi hadde ikke truffet hverandre på mange år da jeg hentet han på flyplassen i Bergen for noen år siden. På bilturen inn til byen mimret vi om mennesker og steder fra en svunnen tid, da vi plutselig kom inn på noe som i vår barndom het The Saturday Morning Club der alle ungene samlet seg på sine respektive lokale kinoer hver lørdag, og dermed satt vi begge i gang med en høyrøstet versjon av klubbsangen som ingen av oss hadde hørt siden tidlig på 50-tallet, og
Mange kommer til å savne ham. RIP Gerry Marsden You’ll Never Walk Alone 48
Beatles ogPacemakers 1963
* The Beatmakers Gerry and the Pacemakers ble dannet i Liverpool i 1959 og The Beatles startet på sett og vis som The Quarry Men men til slutt landet de på navnet The Beatles i 1960, med Pete Best bak trommesettet.
I 1961 skjedde det noe morsomt: det var den 19. oktober 1961 i Litherland Town Hall der begge gruppene opptrådte at The Beatles slo seg sammen med Gerry and the Pacemakers og sangeren Karl Terry og opptrådte som The Beatmakers! The Beatmakers besto av gitaristene George Harrison på solo og Paul McCartney på rytme-gitar, John Lennon sang og spilte piano, Pete Best og Freddy Marsden delte på trommingen, Les McGuire spilte saksofon, Les Chadwick spilte bass og
Gerry Marsden både spilte gitar og deltok på sang. En annen gruppe fra Liverpool som het Karl Terry and his Cruisers sto også på plakaten og fra den gruppen deltok Karl Terry også på sang i «The Beatmakers». I kjølvannet av The Beatles fikk også Gerry & co sin første platekontrakt i 1963. Det var Brian Epstein som allerede var manager for The Beatles, som fikk bandet signert til plateselskapet Columbia Records – søsterselskapet til Parlophone Records, og lot også disse nyte godt av George Martin som innspillingsleder. Selv om Karl Terry and his Cruisers var populære i Liverpool fikk de aldri noen større kommersiell suksess. De splittet seg opp i 1963.
Karl Terry and his Cruisers
49
George Harrison og Bob Dylan • Byrdcliffe Woodstock New York. • November 1968.
For å beholde opphavsretten til egne innspillinger under EUlovverket ga Bob Dylan 4. desember i fjor ut en trippel-CD. «Bob Dylan 50TH ANNIVERSARY COLLECTION 1970» med 74 spor i lavt opplag, 5000 eksemplarer. Utgivelsen inneholder materiale innspilt mellom 3. mars og 12. august 1970. Dylan utgir jevnlig arkivmateriale på denne måten, og har gjort dette siden 1962. Årsaken er at EUs regelverk frigir opphavsrett til innspilt materiale etter 50 år, dersom rettighetshaveren selv har unnlatt å utgi det offisielt i løpet av de 50 årene. Når opphavsrett er frigitt, kan et hvilket som helst plateselskap utgi sanger i hytt og pine. I USA er det strengere lover. Like etter utgivelsen annonserte Universal Music Publishing Group at de hadde inngått en avtale om å kjøpe hele sangkatalogen til Dylan.
&
Bob Beatles
av Roger Stormo, med mer info fra Trygve Berg-Olsen
Den nye utgivelsen på 3 CD-plater ble solgt av den britiske platebutikken Badlands og et par butikker i Tyskland og Frankrike, raskt utsolgt og man begynte å oppnå høye priser for den på auksjonsnettsteder som ebay. Senere i midten av desember ble det besluttet at nettopp denne utgivelsen skulle komme ut i ubegrenset opplag for et større publikum den 26. februar 2021. Muligens fordi den også har et publikum fra en annen fanskare, Beatlesfansen.
Mange av Dylans utgivelser i denne arkivserien inneholder tagning etter tagning av den samme sangen og vil ikke være av noen som helst interesse for et kommersielt marked, men kun for de som er mye mer enn gjennomsnittelig interessert i Dylan. På grunn av at opplagene er lave, oppnår disse utgivelsene gjerne Det var 23. april 1970 at George, sammer enn $1,000 hver på bruktmarkedet. men med Patti og Derek Taylor reiste fra London til New York hvor George skulle produsere Billy Prestons Apple-album «Encouraging Words» samt sjekke ut Apples nye New York kontorer som befant seg i en bygning med adresse 1700 Broadway. Mens han befant seg i Apple-kontorene ble George den 28. april intervjuet av WPLJ Radio. Dagen etter dro George og Derek og besøkte Bob Dylan i hans hus i MacDougal Street i Greenwich Village. Neste dag, 30. april spilte George og Bob 50th Anniversary Collection
50
George ankommer flyplassen i New York
inn uformelle versjoner av «When Everybody Comes To Town» og «I’d Have You Anytime» i dette huset. George ble deretter invitert av Bob til å komme og besøke ham i innspillingsstudioet neste dag, 1. mai. Det er fra den dagen sporene vi omtaler her stammer fra. George og reisefølget hans returnerte til London 5. april.
CD 1: • Time Passes Slowly, spor 20 • Mama,You Been on My Mind, spor 24 CD 2: • I Met Him on a Sunday/Da Doo Ron Ron (Medley), spor 2 • One Too Many Mornings – take 1, spor 3 • All I Have to Do Is Dream – take 1, spor 6 • Gates of Eden – take 1, spor 7 • Matchbox – take 1, spor 10 • Your True Love – take 1, spor 11 • It Ain’t Me Babe, spor 16
Den kommersielle utgivelsen med tittelen «Bob Dylan 1970 with special guest George Harrison» skal inneholde to ekstra spor som man glemte å ta med i 4. desember-utgaven av trippelalbumet.
I tillegg til de nevnte musikerne medvirker også Bob Johnston på piano på spor 24, «Mama, You Been on My Mind – Take 1» på CD 1 og på sporene 2 og 3 på CD 2.
Feilen besto i at to tagninger av «If Not For You» ble tatt med to ganger og to andre spor som skulle ha okkupert den plassen ble utelatt. På grunn av denne misforståelsen er de to «nye» sporene faktisk nå utenfor opphavsretten og kan dermed gis ut av hvem som helst i Europa.
«Time Passes Slowly» er en tidlig versjon som senere ble innspilt på nytt for «New Morning», ellers jammer de også på noen andre Dylansanger, «One Too Many Mornings», «Gates of Eden», «Mama, You Been On My Mind» og «It Ain’t Me Babe». Medleyen består av The Shirelles’ (kjent for «Boys») «I Met Him On A Sunday» og The Crystals’ «Da Doo Ron Ron», komponert bl.a. av Phil Spector. De har også med et par fra Georges gitarhelt Carl Perkins, «Matchbox» og «Your True Love» samt Everly Brothers-klassikeren «All I Have to Do Is Dream».
De kuttene som George spiller gitar på er to spor på cd 1 og syv på cd 2 og stammer altså fra 1. mai 1970 da Bob, George og medmusikanter var i Studio B hos Columbia Records i New York City og jammet sammen. Anledningen var egentlig at Dylan drev med innspillinger for sitt kommende album, «New Morning». De andre musikerne er trommeslager Russ Kunkel og bassist Charlie Daniels.
Utgivelsen skal etter sigende ikke ut som nedlastinger eller via strømmetjenester, kun på disse fysiske CD-utgivelsene.
Noe av materialet har tidligere vært utgitt på bootlegs i dårligere kvalitet.
Dag Inge Fjeld har lyttet på denne med nytt cover og i større opplag i utgaven som kom den 26. februar 2021.
George medvirker på ni av sporene, og disse finner man på CD1 og 2 i trippel CD-samlingen: 51
2021-utgivelsen har dette forsidebildet.
1. mai
Mester 1970 Av Dag Inge Fjeld
JAMMEN
utgitt. Jubileums-utgaven fra våren 1970 er av interesse for oss som liker å legge flere brikker i Dylanpuslespillet, men inneholder lite for dem som jakter George-bootlegs.
Hvor er Bob og George i karrieren? I perioden opptakene stammer fra, har Bob Dylan spilt inn «Self Portrait», og er i gang med «New Morning». Det er nettopp blitt offisielt at the Beatles er oppløst og George Harrison står på egne ben, i startfasen av innspilling av trippelalbumet «All Things Must Pass».
1. mai er en årlig merkedag. Min fødselsdag og arbeidernes internasjonale kampdag er blitt årlig markert i over hundre år. I 1970 markerte Bob Dylan og George Harrison kampdagen ved å komme sammen i New York for en jam-session. Den offisielle utgivelse fra Dylans arkiver med masse øvingsmateriale og uhøytidelige spillinger blir nå 52
Bob er inne i en vanskelig fase i sin karriere mens George må strutte av selvtillit denne våren. Det nevnte «Self Portrait» ble møtt med denne reaksjonen i bladet Rolling Stone: «What kind of shit is this?» I ettertid har Bob fortalt at albumet var et forsøk på å riste av seg de mest fantastiske fansen som tilla han profetiske egenskaper. Denne utgivelsen gir mulighet i å spekulere om hva som muligens ble vurdert som coverlåter på det utskjelte albumet.
Yesterday? Bob spiller «Yesterday» dagen George er på besøk, og den låter Self Portaitaktig. Beatles-fans vil finne glede i Bobs versjon av denne klassikeren. Dersom forståsegpåere hadde spekulert i hvilken Beatles-låt som kunne kommet med på et Dylan-album ville nok ingen gjettet på «Yesterday». Nettopp derfor tror jeg han vurderte den. Bob går som regel i motsatt retning av hva som hevdes å være riktig. Men det kan også være at Bob og bandet spiller «Yesterday» til ære for George med en viss ironisk distanse den dagen? Som en kommentar til at Paul McCartney var den som offentliggjorde oppløsningen av the Beatles i måneden før besøket?
En Spector-hilsen Produsenten Phil Spector jobbet med John Lennon og «Instant Karma» i januar 1970. Han tok over «Let It Be»innspillingene i april og skal snart i gang med Georges trippelalbum. 53
Bob og George i 1988, da Beatles ble innlemmet i Rock’n’Roll Hall of Fame.
Det samme med «Matchbox» og «It ain’t me baby». Hadde det ikke vært for at vi vet det er George Harrison som spiller litt gitar og korer, så hadde det ikke vært noe ved disse innspillingene.
Det kan godt være Spector de har i tankene når den første låten George er med på den dagen er «Da Doo Ron Ron»? En Spector/The Crystals-slager fra 1963. Det høres ut som om de har det gøy med låta, og man ser lett for seg smilet til George mens han er med på refrenget.
George er ikke det viktigste i denne utgivelsen
Deretter spiller de «One Too Many Mornings», som er fra Dylans tredje album. Det høres helt greit ut.
Selv om jeg har lånt flac-filene fra Dylan-samleren Geir Olsen i en måneds tid, kommer jeg til å kjøpe denne boksen. Det er fordi jeg synes det er fascinerende å følge Bob Dylans karriere gjennom sine mange faser. Hvem kan motstå nye brikker i det store puslespillet? Men, ut over en interessant versjon av «Yesterday» tror jeg bare den harde kjerne av George-komplettister vil få noe ut av boksen.
Intet ekstraordinært i versjonen. Neste låt med George er Everly Brothers «All I Have To Do Is Dream». Bob legger trykk i vokalen og man hører George stemme svakt i bakgrunnen. Røft og morsomt. «Gates of Eden» er også helt greit. De forsøker ikke å gjøre noe med arrangementet. 54
Phil Spector er død Av Roger Stormo
Søndag 17. januar 2021 ble det bekreftet at en av musikkbransjens mest kontroversielle figurer har gått bort. Harvey Phillip Spector (f. 26/12-1939) var en amerikansk plateprodusent, musiker og låtskriver som utviklet sin egen sound, kjent som «The Wall of Sound». Den kjennetegnes av at mange instrumenter spiller det samme samtidig, og skaper en lydvegg - som selv i stereo føles som mono. Spector var også kjent som meget nervøs og paranoid, han bar med seg våpen og tok ikke fem øre for å vifte med pistolen i studio. Vi skriver om Phil Spector på grunn av hans mange tilknytninger til The Beatles.
Phil Spector døde lørdag 16. januar på fengselsykehus, hans datter Nicole Audrey Spector sier at det skal ha vært komplikasjoner med Covid 19-viruset som førte til dødsfallet. Spector sonet da sin straff på 19 år til livstid for drapet på skuespillerinnen Lana Clarkson i 2003. Han ble dømt for dette i 2009.
hadde startet i 1958. «To Know Him is to Love Him» var The Teddy Bears eneste store hit og etter singelen «I Don’t Need You Anymore», med B-siden «Oh Why», som ikke opplevde samme suksess, oppløste Spector trioen i 1959 og begynte å produsere andre artister og grupper.
Det hele startet med at The Beatles valgte Phil Spectors komposisjon «To Know Him Is To Love Him» som en av sangene de fremførte på prøvespillingen for Decca Records første nyttårsdag 1962. Sangen hadde Spector skrevet etter inspirasjon fra farens gravsten, som hadde påskriften «Ben Spector. Father. Husband. To know him is to love him». Faren tok sitt eget liv i 1949 da Phil bare var ti år. Den ble først innspilt av Spectors egen gruppe, The Teddy Bears, som han
På prøvespillingen for Decca var det John Lennon som var hovedvokalist på denne sangen, som Beatles også pleide å spille på konsertene sine. Da het den «To Know Her Is To Love Her». Beatles fremførte den også for BBC radio, et opptak av sangen fra «Pop Go The Beatles» 6. august 1963 er å finne på «Live At The BBC»-albumet som kom ut i 1994. Det finnes også en konsertversjon av sangen på albumet «Live at Star Club, Hamburg, 1962» som kom ut på LP i 1977. 55
derfra, men George og Ringo ble boende sammen litt til, i en annen leilighet i samme hus. I samme gate bodde den innflytelsesrike plateprateren Tom Hall, og det var på et selskap hos Hall 28. januar 1964 at George og John ble introdusert for Phil Spector og The Ronettes.
Etter The Teddy Bears komponerte Spector sangen «Spanish Harlem» sammen med Jerry Leiber, og denne sangen ble en hit for Ben E King i USA i 1960 og for Cliff Richard i Storbritannia i 1962. Spector jobbet også som studiomusiker og produserte sanger for en rekke artister, deriblant originalversjonen av «Twist and Shout» for gruppen The Top Notes. Den ble ingen hit for disse, men da Isley Brothers spilte den inn senere, kom den inn på Top 40 på Billboardlisten. I 1963 spilte The Beatles inn den definitive versjonen av sangen, som gikk helt opp til andreplass på Billboard året etter.
Neste gang Spectors og Beatles’ veier krysset var måneden etter da Beatles for første gang skulle reise til USA, der de hadde fått kontrakt om å spille på Ed Sullivan Show. På samme fly fra London befant nemlig Phil Spector seg, og han kom i snakk med gruppen. Det ble tatt et bilde av John og Cynthia, med Phil Spector hengende over dem fra seteraden bak.
Phil Spector, som giftet seg med sin første kone Annette Merar i 1963, innledet også et forhold med Veronica «Ronnie» Bennett, hun var hovedvokalist i gruppen The Ronettes - oppkalt etter Ronnie. Ronnie skrev senere om det turbulente ekteskapet i sin selvbiografi, og hevdet da bl.a. at Spector hadde nektet The Ronettes å dra på turné sammen med The Beatles, da han var en meget sjalu mann. Samme år stiftet medlemmene i The Beatles bekjentskap med Phil og Ronnie. Da de fire i Beatles slo seg ned i London etter å ha flyttet fra Liverpool, leide de leilighet sammen i Green Street. John og Paul flyttet snart ut
I The Beatles Anthology sier Ringo. «Han er helsprø. Første gangen jeg traff Phil var vi alle på et fly som skulle til New York og det var da jeg forsto hvor gal han var for han “gikk til Amerika”. Han var så nervøs for å fly at han ikke kunne sitte stille, så vi så på ham gå opp og ned midtgangen på hele flyets lengde hele veien.» John var begeistret for Ronnie Spector, og hun skrev senere i sin selvbiografi at han skal ha forsøkt å sjekke henne opp mens de var i New York. Hun forklarte at hun så på ham som
The Ronettes, sammen med bl.a. Phil Spector, Tom Hall, Tony King og George Harrison
56
Med Phil Spector (midten) i studio.
På flyturen til New York
en storebror, og avviste hans tilnærmelser. Hun skrev også at hun fortsatt var jomfru da denne tildragelsen fant sted. Under sine turneer traff The Beatles Phil Spector flere ganger. Paul McCartney: «Vi traff en del folk via Phil Spector. Vi ble kjent med The Ronettes, som var veldig spennende, og diverse andre, som Jackie De Shannon, meget god sangskriver, og Diana Ross og resten av The Supremes. De var mennesker vi beundret og etter som tiden gikk traff vi dem alle – alle de folka som hadde sitt gjennombrudd mens vi hadde vårt eget. Det var en kameratslig greie.»
Phil Spector til å komme og lytte til båndopptakene til Let It Be. Phil Spector laget den typen plater jeg liker: en vegg av lyd. Jeg var en stor fan av ham, og vi hadde tilbrakt litt tid med ham tidlig på sekstitallet, da han var i London. Så jeg var positiv for ideen om å få Phil med. Han hadde også gått gjennom noen dårlige tider, og han hadde sluttet å lage musikk, og jeg tror han prøvde å komme tilbake til det. Jeg så det som en måte å hjelpe ham på beina igjen.» George: «John ringte meg en morgen i januar og sa: ‘Jeg har skrevet denne låten, og jeg skal spille inn den i kveld og få den presset på plate og utgitt i morgen det er hele poenget: “Instant Karma!” vet du. Jeg sa: ‘OK, vi ses i byen.’ Jeg var i byen med Phil Spector, og jeg sa til Phil: ‘Hvorfor blir du ikke med ned til studio?’ Det var bare fire personer: John spilte piano, jeg spilte akustisk gitar, det var Klaus Voormann på bass og Alan White på trommer. Vi spilte inn sangen og utga den samme uken, mikset på sparket av Phil Spector».
ARBEIDER FOR THE BEATLES I 1966 signerte Phil Spector platekontrakt med Ike og Tina Turner, som han produserte «River Deep Mountain High» for. Spector anså dette for å være hans beste verk, men sangen var en kommersiell fiasko i USA. Han trakk seg midlertidig ut av musikkbransjen og ble litt av en einstøing. Tre år senere - i 1969 - vendte Spector tilbake til å jobbe som plateprodusent igjen. Året etter tok Beatles’ nye forretningsfører Allen Klein med seg Spector til London. George Harrison: «Jeg tror at Phil Spector henvendte seg til Allen Klein og prøvde å få litt arbeid, eller på en eller annen måte hang han med Klein - sannsynligvis fordi han visste at Klein hadde med The Beatles å gjøre. Jeg tror Klein foreslo for oss at vi skulle få 57
De ett år gamle innspillingene fra januar 1969 hadde ligget på hyllen lenge, men man trengte å få de ut i forbindelse med at filmen «Let It Be» skulle på kino. Så takket være John og George var det Phil Spector som fikk i oppgave å sette sammen sangene og lage et brukbart album fra opptakene.
spøkte senere med at det burde ha stått skrevet på plateomslaget: «Produsert av George Martin, overprodusert av Phil Spector». Men de andre i Beatles var fornøyd med jobben Spector hadde gjort, og John og George hyret ham videre som produsent for sine egne utgivelser. Spector ble ansatt som A&R (artist og repertoar) ansvarlig for Beatles’ selskap, Apple Records. H an fikk utgitt en single med kona Ronnie på selskapet, «Tandoori Chicken» og George Harrisons komposisjon «Try Some, Buy Some» som George også ga ut selv noen år senere, og på Apple Records ble Spectors gamle julealbum «A Christmas Gift for You from Philles Records» fra 1963 nyutgitt som «Phil Spector’s Christmas Album».
Etter å ha hørt en prøveplate med Phil Spectors re-produksjon av “Let It Be”-albumet skrev Paul brev til Klein med kopi til Spector og ba om endringer. De fikk han ikke.
Han gikk til verket, men noen av hans disposisjoner ble senere kontroversielle. Paul McCartney var ikke begeistret for at Spector bestilte orkesterarrangement til «The Long and Winding Road», og han likte heller ikke damekoret på «Let It Be». George Martin, som hadde vært produsent under selve innspillingene
Han produserte også «Plastic Ono Band» - albumene for John og Yoko, «All Things Must Pass» for George, «Imagine» for John og han sto for innspillingene av Georges «Concert for Bangladesh» i New Yorks Madison Square Garden i 1971 og for John og Yokos «One to One» konsert samme sted i 1972. Samme år var han også involvert i Lennon-parets «Some Time in New York City»-dobbelt-album, og året etter - under John Lennons opphold i Los Angeles sammen med May Pang - startet innspillingene av Johns nye album med gamle rockesanger.
John og Yoko med Phil Spector under innspillingene for albumet «Imagine».
58
Opptakene tok til i oktober 1973 men endte i totalt kaos med mye alkohol under innspillingene og Spector var svært paranoid.
I 1972 klarte Ronnie Spector å rømme fra Phil etter å ha blitt holdt som fange i sitt eget hus. I sin selvbiografi «Be My Baby» forteller Ronnie Spector detaljer fra ekteskapet med Phil, som hun ble gift med i 1968: Huset deres var omgitt av piggtråd og vakthunder; de mange truslene om å drepe henne, enten skulle han gjøre det selv eller via en leiemorder; den gullbelagte kisten med glass i topplokket som han installerte i kjelleren og truet med å stille ut kroppen hennes i etter at hun hadde blitt myrdet.
En gang dukket han opp i studio utkledt som kirurg og skjøt en pistol i taket i studioet, noe som skadet Lennons hørsel. John avbrøt til slutt innspillingene, og produserte i stedet kameraten Harry Nilssons album «Pussy Cats». Da John kom tilbake til New York ville han fortsette med innspillinger for «Rock’n’Roll»-albumet, men Spector hadde båndene og nektet å overlevere dem til John. Etter mange forhandlinger fikk John til slutt tak i båndene, men fant at de fleste sangene var ødelagt av Spectors produksjon, og at musikerne spilte falskt.
Ronnie klarte omsider å rømme fra huset, barføtt sammen med sin mor – Phil hadde alltid skoene henne låst inne for at hun ikke skulle klare å stikke av fra ham når han var ute. Mens hun var gift med Phil hadde paret adoptert tre barn sammen, Donté Phillip Spector (født 23. mars 1969) og tvillingene Louis Phillip Spector og Gary Phillip Spector (født 12. mai 1966).
John gikk i studio igjen og spilte inn noen av sangene på nytt. Noen av de opprinnelige innspillingene med Phil Spector ble utgitt etter mordet på Lennon, på albumet «Menlove Ave.» i 1986.
ROCK’N’ROLL I LOS ANGELES
Selv om forbindelsen mellom Spector og Lennon ikke hadde endt så godt, hyret Yoko Ono Spector som produsent igjen etter at John var død.
John Lennons siste albumsamarbeid med Spector - som senere skulle få tittelen «Rock’n’Roll» - ble til ved at John Lennon ville ha Spector til å produsere et album med gamle sanger. John ville på dette albumet kun være sangeren - alle arrangementene og soundet skulle Spector bestemme.
Han produserte hennes første album etter mordet, «Season of Glass» i 1981. Men Spectors nervøse personlighet ble bare verre og han trakk seg mer og mer tilbake fra offentligheten på 1980- og 1990-tallet, noe som resulterte i få innspillinger.
Tidligere hadde John alltid vært med på alle bestemmelser rundt sangene og albumene Spector hadde produsert for ham, men denne gangen fikk Spector frie tøyler mens John bare skulle tolke sangene.
I 1989 ble han innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame.
Det posthume albumet «Menlove Ave.» som kom ut på LP, CD og kassett i 1986 har ikke blitt videreført i Lennonkatalogen.
59
NYE VERSJONER UTEN SPECTOR Da George Harrison skulle remikse «All Things Must Pass»-albumet i forbindelse med at det hadde 30-års jubileum i 2000, hadde han tydeligvis gått lei av Spectors «wall of sound» og overveide å fjerne mye av påleggene for å gi albumet en nærere og varmere produksjon. Imidlertid droppet han de planene av respekt for fansen. I 2012 ble det utgitt et album med George der man kan høre tidlige versjoner av noen av sangene fra «All Things Must Pass», uten Spectors tunge produksjon. Albumet heter «Early Takes, Volume 1» og man har forgjeves ventet på en volum 2 i serien.
I forbindelse med 50-års jubileumsutgaven av «All Things Must Pass» med ny remiks av Paul Hicks kan det se ut som om tanken på å fjerne Spectors produksjon nå har fått ny oppmerksomhet av Dhani Harrison og hans mor Olivia. I 2003 ble det lagd en ny versjon av «Let It Be»-albumet til The Beatles med tittelen «Let It Be...Naked» hvor Phil Spectors overdubbinger ikke ble benyttet. George Harrison hadde gått med på dette før han døde.
DØMT FOR DRAP
Tidlig på morgenen 3. februar 2003 hadde 40 år gamle Lana Clarkson møtt Phil Spector der hun jobbet som vertinne, på House of Blues i Los Angeles.
60
fanget som barn, og de ble tvunget til å “utføre sexhandlinger” med kjæresten hans.
Etter å ha dratt i Spectors limousin ble de to kjørt til Spectors herregård og gikk inn mens sjåføren hans ventet i bilen. Omtrent en time senere hørte sjåføren et skudd før Spector gikk ut av huset sitt bak bakdøren med en pistol. Ifølge edsvoren uttalelse ble han sitert: «Jeg tror jeg har skutt henne».
Spector ble løslatt med kausjon på 1 million dollar mens han ventet på rettssak, som startet i mars 2007. I mellomtiden giftet Spector seg med sin tredje kone Rachelle Short, som da var 26 år. Han ble siktet for annengrads drap, men i september 2007 erklærte dommeren at saken måtte oppgis etter at juryen kunngjorde at den ikke klarte å komme til en dom.
Etter at politiet ble tilkalt arresterte de Phil Spector på grunn av mistanke om drap.De fant den tidligere skuespillerinnen liggende i en stol, skutt i hodet, og noen av tennene hennes lå spredt ut over gulvteppet. Hun ble erklært død på stedet.
Ifølge påtalemyndigheten hadde Spector tidligere trukket en pistol mot kvinner ved fire anledninger. I alle tilfellene hadde han drukket og «var romantisk interessert i kvinnen, men ble sint etter at kvinnen avviste ham.» Påtalemyndigheten hevdet at han ved hver av disse episodene hadde rettet en pistol mot angjeldende kvinne for å hindre henne i å forlate rommet.
Den 20. november ble Spector tiltalt for drapet på henne, og i september året etter sto han for retten i Los Angeles. Phil hadde etter hvert mistet håret og møtte i retten i en serie parykker. Spector hevdet at Clarksons død var et «utilsiktet selvmord» og at hun hadde «kysset pistolen». Spector hadde hatt flere opptrinn med skytevåpen opp gjennom årene. Foruten da han skjøt i taket under innspillingene med Lennon, fortelles det at han pekte en ladd pistol mot halsen på Leonard Cohen – som etter dette sammenlignet ham med Hitler - og han skal også ha truet gruppen The Ramones med våpen i hånd i 1979 under innspillingen av «End of the Century». Han hadde bæretillatelse. Spectors sønner Gary og Donté har begge senere fortalt at faren holdt dem
I april 2009, etter en fem måneders ny rettssak fant jury nummer to enstemmig den da 68 år gamle Spector skyldig i annengrads drap. Dommen lød på 19 år til livstid, og det var under soningen av denne straffen Spector ble syk – han skal ha fått Covid 19 i desember 2020 - og døde 16. januar 2021. Kilder: Wikipedia, The Beatles Bible, The Guardian
61
50
N
oe vi aldri blir lei av i Norwegian Wood er å se tilbake til første gangen Norge fikk besøk av et Beatles-medlem. 23. april 2021 er dette faktisk 50 år siden!
år siden
Her er en artikkel som sto på trykk i bladet Aktuell nr 18 i mai 1971. Den er skrevet av Odd Ween, og i vår utgave er den her illustrert med både bilder Odd Ween selv tok, samt andre bilder fra Ringos første norgesbesøk. Endelig fikk Norge besøk av Beatles. Riktignok ble vi avspist med en fjerdepart, en nokså gretten sådann, – men i alle fall har vi også fått oppleve en representant for det fenomen som gjennom de siste åtte årene har satt sitt tydelige preg på ungdommen ved sin hårlengde og sin musikk. Det ble gruppens batterist Ringo Starr som skulle bli den første Beatle som satte foten på norsk jord.
Ringo på Geilo av Roger Stormo
62
Etter en noe dramatisk avreise fra London ankom han Fornebu fredag kveld hele sju timer forsinket, og ble mottatt av sjefen for underholdningsavdelingen i Fjernsynet, Sverre Christophersen. På vei til flyplassen i London ble han heftet i en trafikkork, og ankom
gå. for flyet skulle bare ti minutter g hans jed om at han o k es b a d k k fi Han ed flyet, kunne få bli m med kone Maureen t kunne sendes rs fø n je as ag b mens neste. lager kjente trommes en d e k ik t n fa Dette ne etter at flyplassen i sin t o rl fo g o i, g klart se adde gjort det h ig el d ty g o yt han hø kk klare seg de flyselskap fi en m m o k d . ve at er for ettertiden sj sa as p m so uten ham at hvis han å sagt klart fra gs o e d ad h an ebu, H urnalist på Forn jo en m so ye så så m ed første e til London m er rn tu re an h e vill fly.
alt for å RK hadde gjort N at r fo ss o tr øtte Til lebre besøk, m ce et d e ld o h ig hemmel reisen ressefolk, men p p p o el ev k ge li det nlig fått den un sy n ye ø e d ad h med SAS humør. tte musiker i bedre rsmål for han sa ø sp å p ig ll vi Han svarte des. lo i svart Merce kursen for Gei nspillingen besøket. var in te et d l ti en ak aÅrs lack in Scandin B la il «C et w o av TV-sh arbeid s av BBC i sam re se u d ro p m via» so aper. e fjernsynsselsk k is rd o n e d ed m en Cilla Black Pop-sangerinn hite døpt Priscilla W er ig vr rø fo m - so
63
ville gjerne ha med Ringo som gjestestjerne i sitt show. Dette showet vil ikke britene få se før i desember, da det skal inngå i en ny serie som starter tidlig neste vinter. Her i Norden derimot vil vi allerede i juni få glede oss over Cilla og Ringo i norsk natur.
Ringo har i likhet med de andre medlemmene av Beatles satset på en solo-karriere etter de indre konflikter gruppen har hatt. Under hans Norgesbesøk, ble det også laget en kort film som engelskmennene får se allerede i denne uken. Her presenterer han sin siste plate som i gammel Beatles-tradisjon allerede en uke etter utgivelsen ligger i teten på det engelske top-20. Omgivelsene for dette opptaket var snøkledde fjellvidder med en ensom Ringo og et gammelt piano. Stemmen hans er med rette karakterisert av en kjent engelsk pop-skribent som en stemme man har etter flere dagers festing, og dette forsøker da produsenter å rette opp ved hjelp av frisk norsk natur.
64
50
en
år sid
Den verdenskjente musiker var ingen lett mann å komme inn på. Fikk han se et pressekamera snudde han demonstrativt hodet den andre veien, og de svarene man fikk hvis man var så heldig å komme til, vitnet om en lite velvillig innstilling til pressefolk og deres arbeid. Den eneste som fikk vekslet noen ord med pop-stjernen, var en bergensk skiløper som uforvarende dumpet opp i det hele, og med vestlandske talegaver klarte å få i gang en munter samtale. Men så var det da også fotball som ble diskutert, og ikke splittelsen av The Beatles, noe som Ringo nødig ville gå inn på. Da ville han heller snakke om oppgjøret mellom Arsenal og Liverpool, og skjulte dårlig sin entusiasme for hjembyens lag (og vi som trodde han heiet på Arsenal, kanskje Ween her har hørt feil? red.anm.) Ringo satte tydeligvis pris på snøscooteren, for han benyttet enhver anledning til å ta en svipptur innover vidda. Men så er vel norsk fjelluft noe annet enn eksosen i London. Vårt møte med Ringo Starr var en skuffelse for så vidt som han har stått frem som det medlem av The Beatles som i de fleste situasjoner har klart å holde maska, og har gitt inntrykk av å være et menneske som 65
har kunnet glede seg over egen suksess sammen med andre. Men det ser i dag ut som han, såvel som de fleste andre, er blitt lei det oppstyr som en slik suksess medfører. Alt han vil, er å være seg selv. Kanskje lengter han tilbake til den tiden han het Richard Starkey og kunne gå i fred hvor han ville. ble eoen d i V n av pril. 29. a episode i 1993. n e d n , e gang n sdag en d e tor erien, m se, første ingsaksjo m m l i s a a r s r m m p e e sa ra re d llere n i prog rt vist i årets inn inn i kam a C e væ ågikk se gj et BB vist i dugg s har p om å aldri f the Pop i Norge ble bedt En litt be r . o Top Ringo va og Ringo d give!» !» is n e s » nligv y Men tning 71 Think! A And giv s n n ! « ingo er sa «Flyk agordet t «Drink elen m traff R l k o s k i i m t s og deri 6) so s i ar o sa evne 922-198 en time. n Ring m 1 i ( o ette ren s olf Rafto ed ham om d gasjert ense m r g n t o r e e e y k v B Th en ssor t og snak agsre ar sterkt repet e f D o i r e p påg e vjuet om v i fjell inter Rafto, s ttigheter en grupp . oppe o ft a e e a l r r R h e b o f a k e talt 1979 re bl nnes t i Pr Sene . Høsten d og me etter å ha leilighe iet, noe t n i it re møte pen for f isk polit denter i e et av pol l k ne i kam kkoslova rsitetsstu mishand i 1986. t til min e u d e g j v ø av ts ngte uni engslet o l hans d sen deles f i e ti utest ble både vis førte Rafto-pr e g i l la i o t i l Raft annsyn kjen og C av t l o a g n s Rin orm som ternasjo . med figur i f n n i e n e n m V r De sso e-T ausam profe nger r en barn ev. ne M var de y o m s k uko s m a so nid » v om en r han ikkelen e h g g g s d n o o u n o o å S Br ts ingo i art atles og h Ring Basil nowman om ser u min . Som Be ød i il at R et nevnes sa ble at være r r i S s p F e a e «Th ddukk eter wen ens d md p å vi g 23. unne t av P e Ivan O etter Ow e freda Norge. So g enden n også k hån n r n g a e i t v gså Det eiste til il flyet, o bagasje e des 9. ilhør te i t r en bl mmen t i 1962. O sist i 201 m mfør k e e o n t r s k land e f u , u e n e y e t i r t , V D fl s d n F V T e t e r g s un o o m t er åT på rige ngo var k m hv n musik t en sa te Basil rt å se p e mege ok et sen a k v r S g o i n t ter væ også », R V-pr mme gså i kona em på. debu ar Basil Cilla ndinavia las T Ringo o -progra l e i d t h C k d 0 a i V Sc me 200 besø spilte for T delta orge t «Cilla in orge. n til å n Song» e Easy» e N o g n e g e e e t N » vid I till nowma n’t Com Foru ogramm ingene i Easy S o r l e e l D p i m t p I Th o V s « T l« s. n’t C å inn ps». eo ti I Do funnshu ed p ilt « kvid f the Po p m i s å n m p o å ble in iller ilo sa «Top asy» e Pops p go sp nt fra Ge E n i e R h m t t å l o e f t o o Top on’t C Pian lvilligst u e «It D g vist på v v r a a v ril o onen versj ag 27. ap e n n De ilo tirsd e på G
a om t k a F
k: ø s e b rges o N os Ring
66
John Lennons solokarriere på 70’ tallet hadde vært som er berg- og dalbane. Fra kritikerroste «John Lennon Plastic Ono Band», via storselgeren «Imagine», kritikerslaktede «Some Time In New York City» til midt på treet «Mind Games». I 1974 var Lennon tilbake på toppen med det solide nr. 1 albumet «Walls And Bridges» og ikke minst hans første nr. 1 single «Whatever Gets You Thru The Night.» Også i privatlivet hadde det vært turbulent da forholdet til Yoko Ono hadde gått over styr, og Lennon innledet sin godt kjente «Lost Weekend periode». 28 november 1974 var Lennon gjesteartist da Elton John holdt konsert i Madison Square Garden. Dette skulle bli et vendepunkt, da Lennon møtte Yoko Ono på partyet etter konserten. Snart var de et par igjen og Yoko ble gravid tidlig i 1975 og et
Av Steinar Waage
roligere og tilbaketrukket liv var rett rundt hjørnet. Men en del ting skjedde, og vi spoler tiden tilbake til januar 1975. Lennon fikk en telefon fra David Bowie med spørsmål om han kunne tenke seg å bli med i studio for en nyinnspilling av «Across The Universe». Dette var noe Lennon tente på da dette var en av hans favorittlåter, men han var ikke var fornøyd med sine versjoner av låten. Om Bowies versjon var noe bedre kan vel diskuteres. Under innspillingen ble det jammet litt og ut av dette ble låten «Fame» skapt der Lennon ble kreditert. Dette skulle bli Bowies første nr. 1 hit i USA. Lennon uttalte senere at han ble overrasket over at han ble kreditert. 17. februar ble albumet «Rock ‘n’ Roll» utgitt. Låtene er covere av gamle rock ‘n’ roll låter. Innspillingene går tilbake til 1973 og bar preg av kaos og fyll. Lennon uttalte om innspillingen: «There are twentyeight guys playing a night and fifteen of them are out og their minds… including me!» Den eksentriske produsenten Phil Spector stakk av med båndene og det var mye fram og tilbake før Lennon endelig fikk tilbake båndene. Da viste det seg at de fleste låtene var ubrukelige og Lennon spilte inn de fleste låtene på nytt i løpet av 5 dager i oktober 1974.
67
Coveret på albumet har en litt spesiell historie da det egentlig var «Walls And Bridges» coveret som var tenkt til omslagsbilde på albumet. Tilfeldigheter gjorde at May Pang møtte Jürgen Vollmer (en kjenning av Beatles fra Hamburgtiden) på en Beatlesfestival i New York i september 74, John hadde sendt henne dit for å sjekke ut hva som skjedde. Da May Pang så bildene som Vollmer skulle selge satte hun ham i kontakt med John som plukket ut bildet som ble omslagsbildet på albumet. Bildet er fra 1960 og foruten John ser man 3 personer som er utydelige på coveret. Det er George Harrison, Stu Sutcliffe og Paul McCartney.
Lennon foreslo da at han kunne få noen pakker med Chocolate Olivers (kjekser med med tykt sjokoladetrekk) i stedet. Slik ble det og 15 £ ble byttet ut med 4 pakker kjeks.
Albumet fikk blandet kritikk da det ble utgitt, men gjorde det ganske bra på listene med 6.plass i USA og UK og 9. plass i Norge. Singelen «Stand By Me» gjorde ikke noe ut av seg på listene.
1. mars er John Lennon og Paul Simon prisutdeler på den årlige Grammy Awards. De lirer av seg noen flaue morsomheter før de deler ut prisen for «Records Of The Year – Artist & Producer». Yoko Ono er blant tilskuerne. Lennon har festet stort merke med teksten Elvis på jakkeomslaget. Paul McCartney og Geoff Emerick vinner hver sin pris for «Band On The Run» på denne Grammyutdelingen.
Bob Harris, den kjente journalisten og programlederen i «The Old Grey Whistle Test» hadde i flere år prøvd å komme i kontakt med John Lennon. En kveld møtte han på Elton John som kunne fortelle at han skulle over dammen neste dag. Harris spurte om han kunne legge inn et godt ord til Lennon fra ham.
Noe senere ringte Lennon på nytt for å tilby 2 promofilmer til «The Old Grey Whistle Test». Der fikk vi se en meget opplagt Lennon synge «live vocals» på en knallende tøff versjon av «Slippin’ And Slidin’». På «Stand By Me» sender han en hilsen England og ikke minst sønnen Julian.
Overraskelsen var stor da Lennon ringte ham 3 dager senere. Der ble de enige om et intervju, betingelsene måtte være skriftlig og Lennon skulle få godtgjørelse for intervjuet. Dette avslo John og sa at han gjerne stilte opp gratis. Men dette var BBC og å opptre gratis gikk ikke an. Det kom fram at honoraret var på hele 15 £. 68
18. april er Lennon klar for en Live opptreden igjen da man skal feire Sir Lew Grade. John synger «live vocals» på «Slippin’ And Slidin’», «Stand By Me» og «Imagine». Lennon blir introdusert med bandet Etcetera. Det korrekte navnet på gruppa, BOMF står på basstromma (Brothers Of Mother Fuckers). Backingbandet har masker både foran og bak på hodet. Dette var et pek fra Lennon til Sir Lew Grade som han mente hadde flere ansikter å spille på. Blant backing musikerne finner vi en ung Mark Rivera, senere godt kjent fra All Starr Bandet til Ringo. I løpet av våren og forsommeren gjorde Lennon en god del radio- og tv-intervjuer. Beatles gjenforening var selvsagt et spørsmål som gikk igjen i intervjuer. Lennon svarte: «noen ganger har jeg lyst, andre ganger ikke.» Han mente at alle hadde nok perioder der de ønsket en gjenforening av gruppen, problemet var bare at de ønsket det ikke til samme tid. Man kan legge til at de fire faktisk hadde rent praktiske problemer med å møtes ved at John ikke kunne reise ut av USA og George og Paul hadde problemer med innreise til USA på grunn av narkotikadommer. 16. mai satte Lennon seg på toget til Philadelphia. Det var journalisten Larry Kane som hadde invitert Lennon. Kane var en gammel kjenning som fulgte Beatles på deres turneer i USA og ble godt kjent med The Fab Four. Lennon tilbrakte 3 dager med velde dighetsarbeide for radiostasjonen WFIL radio for å samle inn penger til diverse veldedige organisasjoner.
Mange fans fikk møte Lennon under dette oppholdet, og vi kunne se Lennon som plutselig melder været på Channel 6.Dette var en vinn-vinn situasjon.Kane fikk masse PR for sin radiostasjon og Lennon fikk lovnader om positive brev til myndighetene fra lokale politikere i den betente saken om oppholdstillatelse i USA. 69
7. oktober vant Lennon en avgjørende seier i retten for sin kamp om oppholdstillatelse. (Endelig oppholdstillatelse fikk han i juli 1976) 9. oktober, på Johns bursdag blir sønnen Sean Ono Tara Lennon født.Lennon uttalte: «I feel higher than the Empire State Building!». Elton John blir gudfar til Sean. 24. oktober blir samleplaten «Shaved Fish» utgitt. Albumet består av singelutgivelser i tidsrommet 1969-1974. Litt spesielt cover med tegninger som symboliserer alle låtene. Albumet oppnådde 8. plass i UK, 12. plass i USA og 9. plass i Norge. Selv om listeplasseringen ikke var imponerende så solgte albumet godt, og oppnådde platinaplate for salget. 11. desember blir fotografen Bob Gruen invitert til Dakota komplekset for å ta de første offisielle bildene av Sean. John hadde kledt seg i en japansk kimono for anledningen. Bob Gruen kunne fortelle at i løpet av juleuken da han var på besøk hos John og Yoko, fikk de høre kraftig banking på døren og synging. Det var ingen ringere enn Paul og Linda McCartney som kom på overraskelsesbesøk. Lennon og McCartneys tilbrakte noen hyggelige timer sammen. Det skulle gå fem lange år før John Lennon igjen kom i verdens søkelys på godt og vondt. Kilder: • Keith Badman – The Beatles After The Break Up •Wikipedia 70
E
ndelig var den her, nøyaktig 6 dager før julaften, årets julegave til meg selv, «McCartney 3». Jeg hadde handlet inn julegaver til familien på forhånd, så jeg fikk tid til et dypdykk i dagene før jul. LP-en kom i posten, og jeg hadde ikke hørt noe før stiften gikk ned på platerillene, bortsett fra promosnuttene på youtube da.
Skal jeg være pirkete er det kanskje litt misvisende å kalle denne «McCartney 3», siden det faktisk er hans 18. soloplate. Da er det uten «Fireman»prosjektet, orkesterverk, liveplater og Wingsplatene. «Ram» er heller ikke med i beregningen, siden den er titulert Paul & Linda McCartney. «McCartney 2» er helt korrekt hans andre soloplate. På den nye plata er selvfølgelig konseptet det samme som på «McCartney» og «McCartney 2», så tittelen er naturlig. Det er muligens også et ekstra oppmerksomhets-knep fra Paul. Men jeg skal ikke kritisere han for det.
Et historisk bakteppe
Det er umulig å anmelde en Paul McCartneyplate uten å se det historiske bakteppet. Selvfølgelig kan en tenåring høre musikken og gjøre opp en mening uten videre. Det er absolutt veldig interessant. Men for oss godt voksne er det komplett umulig. Så også for alle verdens musikkanmeldere. Jeg hadde sneket meg til å lese noen anmeldelser på forhånd. Stort sett utenlandske. Jeg pleier ofte å lese Uncut, Mojo, Rolling Stone og diverse andre på nett. Norske medier kommer ofte litt seinere og er langt mer forutsigbare. Det har alltid slått meg at de fleste av den eldre garde av norske anmeldere først og fremst er Lennonfans, og de bruker en hver anledning til å fortelle at McCartney aldri helt har nådd opp til sin gamle kompis. Noe særlig over terningkast 4 kan man nok ikke avse til Macca. Tyngden til Lennon har han i ifølge dem aldri hatt. Merkelig egentlig når musikken som dominerer deres musikk-smak ofte er ganske pen og pyntelig countrymusikk, eller «Americana» som man kaller det i dag. Ikke noe galt med det, men akk så forutsigbart. 71
Blant britiske journalister var denne McCartney-skepsisen mer utbredt for noen tiår tilbake. Lennon derimot ble fra dag en etter at Beatles ble oppløst, sett på med mer godvilje. Han hadde mer rocke-kredibilitet. Så enkelt var det.
og «Ram» fått sin rettmessige oppreising etterhvert.
Jeg er godt over 50 selv og ikke spesielt moderne i musikksmaken, men jeg skal prøve å viske vekk skillelinjene mellom forskjellige type sjangre og sympatier eller antipatier for artister. Jeg har ofte fire kriterier som jeg vurderer ut fra. Men i ettertid har man heldigvis blitt mer nyansert i vurderingene. Er sangene i seg selv gode, meloNår det gjelder musikalsk lekenhet disk og tekstmessig? Er lekenheten og oppfinnsomheten der? Er det og oppfinnsomhet knuser jo McCartney sin gamle sparringspart- orginalitet og særegenhet? Og det siste og det viktigste, treffer det ner på sine to første plater. Man meg følelsesmessig? kan ikke legge skjul på at Lennon var både bitter og direkte selvDa tar jeg det som en forutsetning høytidelig i denne perioden. at man har et visst profesjonelt Heldigvis har platene «McCartney» nivå når det gjelder å synge og å spille. Dessverre har tekniske hjelpemidler gjort det lettere å jukse på disse grunnleggende egenskapene etterhvert. Enkelt og greit kan man si at The Beatles scoret 10 av 10 på samtlige kategorier, noe som alltid har satt et ekstra press på Paul McCartney. Selv med en rekke solide utgivelser og strålende konserter de siste årene, sliter McCartney fremdeles med flere faktorer som blir brukt mot ham. 72
Han er en gammel gubbe, veletablert, søkkrik, irriterende jovial og ennå ikke død. Ja, dessverre hjelper det ofte å være dø for å få den ærefulle respekten man har gjort seg fortjent til. Men McCartney har svart på tiltale ved å menge seg med unge kreative produsenter. I tillegg har konsertvirksomheten med et veldig godt band gitt ham mye livsgnist. Det merket man spesielt på «Egypt Station». Om ikke alle låtene var like gode, var i alle fall kreativiteten blomstrende. Det er det som imponerer meg mest med denne aldrende herren. Han fortsatte å turnere med en blanding av nytt stoff og gamle Beatles- og Wingsklassikere. Stemmen ble etterhvert ganske utslitt ved å gi jernet i hver konsert. Så kom 2020, Covid 19 og «rockdown». Men ut av elendigheten blomstret et nytt og uventet lite prosjekt, «McCartney 3». Jeg har brukt hele jula til å la den synke ned som god julemat. Så hva mener jeg nå? Her er en vurdering låt for låt.
Long Tailed Winter Bird:
Hvis jeg skal beskrive dette musikkstykket med et par ord, må det bli frisk og fyrrig. Godfølelsen kommer med en gang kassegitar-riffet stråler ut av høyttalerne. Det er luftig solskinnsmusikk. «Vinterfuglen» får virkelig luft under vingene her. Nå skal det sies at om man skreller arrangementet ned, er låta kun et riff eller en idé om man vil. Det kan også argumenteres for at det blir litt lenge å tvære det ut i drøye 5 minutter. Kanskje han hadde kommet enda bedre ut av det hvis vi satt igjen med litt sultfølelse. Det å ha lyst til å spille låta igjen når den er ferdig. Men Macca har tydeligvis fått skikkelig fot og lar det stå til. Jeg kan leve godt med det. Det må også innskytes at han spiller fenomenalt på trommer her, og i tillegg til det fantastiske lekende bass-spillet, fører det til at det virkelig kribler i armer og bein. Jeg spiller i vei på lufttrommene mine.
Find My Way:
Apropos trommer, her låter de rein sørpe. Synd, siden det er så «groovy» spilt. Lyden er generelt litt rar her også. Mye mellomtone som er hakket overstyrt. Jeg går utifra at det er et bevisst valg. Macca liker rett og slett å eksperimentere, som for eksempel på «McCartney 2» og flere låter på sine to siste album. Det er tydeligvis den «skjevheten» som skal være essensen av denne McCartney-triologien. For meg blir det litt i grenseland her. Låta hadde nok løftet seg med mer åpenhet i lydbildet. Når det er sagt, er det en fengende låt, dog ikke blant hans beste i denne «gladpop»-sjangeren. Refrenget eller b-delen gir et skikkelig løft og står i fin kontrast til de litt monotone verspartiene. Men jeg føler det mangler en tredje del som kan bryte opp litt. Det svinger likevel upåklagelig. Teksten er ikke stor poplyrikk, noe han ikke er en mester i forøvrig. Men musikaliteten hans fører ofte til gode rytmiske fraseringer. Her funker det godt. Tematikken om å bli kvitt angsten ved å strekke seg ut etter kjærligheten er både sympatisk og velment. «I can help you reach the love you feel inside».
Pretty Boys:
Da jeg hørte denne, tenkte jeg litt på «Carnegie Street» og glansperioden som Paul var en del av på 60-tallet. Mulig det er et snev av selvironi her. Kanskje også et spark til den voldsomme eksponeringen av utseende på sosiale medier i dag. 73
«Objects of desire, you can look but you better not touch...». I alle fall likte jeg teksten. Melodien er litt monoton og jeg savner et skikkelig refreng. Det trasker og går, og han traller i vei. Men vi får fine stemningsfulle gitarer, og produksjonen er åpen og behagelig å høre på. Litt som «Happy With You» fra «Egypt Station». Akkurat som denne er «Pretty Boys» absolutt fin, men heller ingen stor låt.
Women and Wives:
Beste sang til nå. Nydelig mollstemning. Jeg liker spesielt den store pianolyden. Det høres ut som det er tatt opp i et stort rom med mye god akustikk. Jeg har lest et par steder at noen mener melodien er anonym. Det er jeg absolutt ikke enig i. Jeg tror denne sangen kunne passet godt inn på «Chaos and Creation in the Backyard», min favorittplate av McCartney etter Wings. Den slitne stemmen hans gir meg følelsen av et levd liv, og faktisk både Nick Cave- og Johnny Cashassosiasjoner. Jeg tolker teksten som en oppfordring til foreldregenerasjonen om å legge tilrette en god framtid for de unge. Paul har engasjert seg i klima- og miljøsaken. «What we do with our lives, seems to matter to others, some of them may follow roads that we run down, chasing tomorrow, get ready to run..». Vi står ved et veiskille. Det blinker rødt for kloden vår. Jeg synes han treffer godt med tekstlinjene her. Man kan sikkert argumentere for at det låter litt dystert, men her er det bare flott. Atmosfæren er nesten magisk
Lavatory Lil:
Jeg hadde lest så mye negativt om denne låta, og jeg var forberedt på det verste. Da var gleden desto større etter å ha hørt den. Javel, det er ingen direkte innertier, men den er befriende morsom og lite selvhøytidelig. Den bygger på et slags John Lee Hooker-riff, som drives framover. Jeg tenker på januardagene i 1969 under «Let It Be»-opptakene. Den hadde løst opp stemningen der betraktelig. John hadde elsket den og sikkert krevd å få knote en gitarsolo. Han kunne sikkert også funnet på et absurd vers med det samme. Det er med andre ord en litt skrudd og småvulgær tekst i god Lennon-ånd, som jeg synes bare er gøyal. Det svinger til og med. Helt åpenbart en låt som har fått sin opprinnelse i en jamsession, og den bryter opp stemninga på skiva perfekt.
Slidin`:
Nå begynner det å bli fest i stua. Denne er rå, tung og tøffere enn toget. Macca kan rocke så det holder, men det er ikke dystert, deprimerende eller skummelt. Bare spell høyt og 74
plugg inn luftgitarene. Egentlig er denne en liten jukselåt, siden han har med bandet sitt her. Det tror jeg de fleste gir absolutt blanke i når det fungerer så bra som dette. Han har jo også forklart at denne hadde utgangspunkt i en jam på lydprøver. Jeg har ofte slitt med stemmen hans på konserter når han presser den for mye. Her ligger den litt i bakgrunnen, og det fungerer perfekt. Det mest oppsiksvekkende er at mannen er 78 år og rocker skjorta av de fleste. En triumf!
Deep Deep Feeling:
I «Anthology»-serien forteller George Harrison om deres møte med Maharishi Yogi. «We asked him to give us a mantra». Han inviterte dem så til å bli med på et seminar i Bangor i Wales for å få det. Var det nettopp dette McCartney fikk i 1967? «Deep deep feeling». Jeg er hverken opptatt av meditasjon eller østens mysikk. Jeg klarer meg fint med å finne roen i god musikk. Men når få ord kan virke så meditative i musikken, er jeg med. Dette er strålende musikk. Fra den minimalistiske trommegrooven kommer inn i begynnelsen, er jeg solgt. Det er nesten sprøtt at en aldrende mann kan lage så «sexy» musikk, godt inspirert av myksoul fra 70-tallet. Han elsker jo Marvin Gaye. Sangen ligger og vaker til å begynne med, men utvikler seg sakte men sikkert og bygger lag på lag med stemninger. Det kommer inn en smakfull gitarsolo, og han fletter inn flere stemmer i komposisjonen.
Det ebber så ut, men det kommer tilbake med kassegitaren sammen med vokalen til slutt. Da har tida passert 8 minutter, og det gjør absolutt ingenting. Det er så flott. Albumets høydepunkt!
The Kiss of Venus:
Da er vi inne i en skikkelig god stim. «The kiss of Venus has got me on the go, she scored a bullseye in the early morning glow, early morning glow». Veldig fint, og vi fylles med gode vibrasjoner. En låt som kunne hatt sitt utspring i India i 1968, men jeg har hørt at tittelen kommer fra en bok han fikk fra en venn. Uansett hadde den føyet seg pent inn blant de akustiske låtene på «White Album» med den litt hippiaktige teksten. Så kjenner vi også igjen cembaloen fra «Piggies» midt i sangen. Det er antakeligvis en synth, men likevel veldig effektfullt. Han synger sart med sprukken stemme, og det låter inderlig og nært. Rett og slett en nydelig liten sak.
Seize the Day:
Denne er en vanskelig nøtt. Jeg får ikke helt tak på låta. Den er ikke dårlig, og det er endel fine ting her. Jeg liker el piano-innledningen og akkordsammensetningen. Men det går trått med lite framdrift. Det virker som om låta aldri kommer skikkelig i gang. Jeg kaller det rett og slett litt sidrompa, som om den ikke kommer seg ut av 3. gir. Refrenget stopper opp for «fartsdumper» gang på gang. Det brytes heldigvis opp med en 3. del eller såkalt «middle eight» som er mer spennende, men dette
75
Winter Bird/ When Winter Comes:
låter kanskje litt for kunstig «flinkt». Teksten er av det kryptiske slaget med nødrim som «Yankee toes and eskimos» eller «Dinosaurs and Santa Claus», som slett ikke er noe rim i det hele tatt.
Humøret stiger med en gang jeg hører igjen gitarriffet fra første låt. Dette som en liten intro før Paul er tilbake på gården sin i Skottland. «When Winter Comes» er en slik type sang som fikk John til å slenge med leppa.
Tittelen «Seize the Day» (grip dagen) er ganske velbrukt og låter egentlig litt hult. Dessverre må jeg nok føye inn låta blant McCartneys mer anonyme.
Han anklaget sin makker for å lage kjedelige sanger om kjedelige mennesker som gjør kjedelige ting. Men innerst inne tror jeg John bare var misunnelig for at Paul klarte å lage små perler av disse trivielle historiene.
Deep Down:
Så måtte det dessverre komme et skikkelig mageplask. Han har enkelte ganger hatt tendens til å skli ut fullstendig. Jeg blir dessverre minnet på utskeielser som «Caesar Rock» fra «Egypt Station» eller «Frozen Jap» og «Bogey Music» fra «McCartney 2».
Denne sangen har ikke elegansen til for eksempel «When I`m Sixtyfour», men hagearbeidet er fortsatt like hyggelig å holde på med.
Jeg kan nevne flere eksempler, men jeg har fortrengt de fleste av dem. Hvis «Deep Deep Feeling» ga positive vibrasjoner, høres «Deep Down» mer ut som en godt voksen mann i viagra-rus.
Han har tydeligvis funnet sin mening i tilværelsen med sitt økologiske småbruk. For en rockefan kan jo dette bli i overkant koselig. Den ser jeg, men melodien er veldig fin i all sin naivitet. Det er helt klart bevisst, og da føles det ikke banalt. Nå skal det jo også sies at opptaket er fra 1992, så stemmen er yngre og friskere.
Det gjentas så mange ganger at man blir direkte irritert. Om jeg brukte ordet «sexy» på «Deep Deep Feeling», ser jeg her for meg en dritings politiker på dansegulvet som er litt for nærgående på en ung dame. Altså totalt «turn off». Låta går og går, mens Paul aldri slutter å rope til oss hvor dypt han kan synke. Innimellom stopper det opp med noen malplasserte synth-støt og skarptrommeslag. Jeg setter en tjukk strek over denne, og ferdig med det.
Det er godt å høre. Etter arbeidsuhellet på nest siste låt, lander han trygt på beina igjen til slutt.
76
Konklusjon og ettertanke Jeg vil ikke sette terningkast her. Det blir for lettvint. Man burde da sammenlikne med alt av hans tidligere utgivelser. Det blir for vanskelig. Men jeg kan i alle fall si så mye at terningen på coverbildet viser for lavt. Coverdesignet er forøvrig veldig flott.
I alle fall ifølge mine foreldre. For unge folk i dag er dette en tidsalder man ikke kan forestille seg. Enkelte trodde faktisk Kanye West var så snill som tok med seg en ung og uerfaren artist på en låt for noen år siden.
Da mener jeg spesielt bildene på baksiden og på utbrettsidene. Fotograf Mary McCartney har tatt opp arven etter sin mor Linda med glans. Det er nok ingen umiddelbare klassikere her slik som «Maybe I`m Amazed» og «Every Night» fra den første plata. Heller ingen poplåter på nivået til «I Don`t Know», «Dominoes» eller «lommesymfonien» «Despite Repeated Warnings» fra «Egypt Station». Det nærmeste vi kommer er «Deep Deep Feeling» som jeg sikkert stadig vil komme tilbake til. «Long Tailed Winter Bird», «Women and Wives», «Slidin» og «The Kiss of Venus» er også klare høydepunkter.
Noen visste bedre, og de så vel på rapperen som en arkeolog som gravde fram en sprell levende skapning fra eldre steinalder. Han kunne til og med synge og spille. Sensasjonelt! Jeg som selv kommer fra yngre steinalder, er også mektig imponert. Paul sa forleden i et intervju med en talkshow-vert at han så fram til å holde på til han var 100 år. Da ville han få telegram fra dronninga som da ville være rundt 120 år. Jeg synes jeg hører ham etter å ha lest gratulasjonstelegrammet, «She`s a pretty nice girl, but I`m still a scruff» med tjukk scouserdialekt.
Ellers går det helt på det jevne, bortsett fra den tidligere omtalte utskeielsen jeg godt kunne vært foruten. Det mest imponerende er kreativiten og lekenheten til en mann som går i sitt 61. år som profesjonell artist. Da regner jeg Hamburg-tida som begynnelsen. Det var den gang NRK fjernsynet hadde sine første sendinger, og statsministeren advarte mot å se for mye på denne høyteknologiske nyvinningen. LPplater var slett ikke vanlig. Singler var standarden, og «steinkaker» på 78 hastighet var fortsatt lett å få kjøpt.
Fullt fortjent, Macca!
77
bonanza Når Paul McCartney annonserte «McCartney III» i oktober var det mange fans som jublet. Endelig ble det en triologi, og man skulle kanskje tro at 3 var nøkkeltall i antall utgaver som skulle bli utgitt på plate men neida. Capitol utnytter det at de har fått McCartney un-der vingene og har pumpet ut flere varianter i ulike farger og covervarianter og det gjelder å holde tunga rett i munnen når man skal orientere seg i regnbuen av McCartney III.
78
III LP av Aleksander Guttormsen
Her er et forsøk på å liste opp alle de ulike variantene sånn at man vet hvor mange man skal ha for å få komplett «McCartney III» samling.
SORT Tyskland: Den vanlige utgaven som selges internasjonalt er den som er pressa i Tyskland. Den har den vanlige covervarianten med hvit terning og samme bilder i gatefold coveret som de andre med hvit terning. Uten for Europa så har den i tillegg til at det står «made in Germany» på selve coveret et klistremerke på baksiden som sier det samme.
Klistremerke som er på de sorte utgavene
USA: Den amerikanske utgaven av den sorte LP’en er litt annerledes. Den har det samme cove-ret som det tyske, med unntak av siden. På alle andre utgaver uansett farge, så har siden av
Topp bilde vanlig utgaven, nederste amerikanske utgaven
coveret vært blå (med et par unntak som blir forklart senere) med 3 streker er den hvit med 3 sorte prikker.
Lablene er også noe ulike. Venstre er tysk og høyre er amerikansk
Den har foreløpig kun vært tilgjengelig gjennom amazon.com og man kan skille den ut med at det er et FBI-merke på baksiden ved siden av strekkoden som ikke er på den tyske. Og labelen er av en amerikansk variant og ikke tysk. Japan: Den japanske utgaven er helt identisk med den tyske med et lite unntak. Den har ikke klistremerke på engelsk som de andre sorte utgavene har, men i stedet en plastlomme med japanske klistremerker foran og et hefte på japansk.
79
RØD USA: Den amerikanske røde utgaven er håndnummerert fra 1-3000. Den er pressa på Third Man Records i USA og var kun tilgjengelig gjennom McCartneys amerikanske nettbutikk. Coveret her skiller seg ut både med bildene i gatefold coveret i tillegg til at baksiden er et annet bilde og terningen er rød. Siden på coveret er også rød med 3 streker isteden for blå. Den har heller ingen klistremerker som den sorte utgaven har. Tyskland: Den tyske utgaven er ikke pressa på Third Man Records, selv om det er Third Man Records logo på cover og label, og den er håndnummerert fra 3001-9200. Den ble solgt i andre McCartney-relaterte nettbutikker som for eksempel den britiske nettbutikken, tyske bravado og lignende som kan forbindes med McCartney eller Universal, men ikke i fysiske butikker. Det er ukjent hvordan det ble fordelt og hvor mange de ulike butikkene fikk. Co-veret er helt lik den amerikanske, med unntak om hvor den er lagd og lablene er ulik. Begge utgavene har også med en plakat. GRØNN USA: Den amerikanske butikkjeden Target fikk pressa opp 1500 plater med annet cover og på grønn vinyl. På lik linje som den røde så har den andre bilder i gatefolden, annet bilde bak og den har grønn terning og grønn på siden med tre streker. I tillegg til det vanlige klist-remerket som er på den sorte utgaven så har den et klistremerke som indikerer at det er en Target ekslusiv. 333 Denne gule med sorte prikker ble presset ekslusivt av Third Man Records i Detroit. Den er pressa av 33 resirkulerte utgaver av McCartney I og II og finnes bare i 333 eksemplarer. Coveret er i motsetning til alle de andre pressingene ikke en gatefold og den kom aldri med plastikk, men med en plastlomme. den har med en plakat hvor alle bildene fra de tre ulike coverne er på. Terningen er gul og baksiden er samme bilde som på den med hvit terning, men bakgrunnen er gul og Paul er i sort/hvit. Den ble lagt ut for salg noen timer før «McCartney III» ble annonsert og ble utsolgt fort. Den ble lagt ut til 60 dollar, men har blitt solgt for opp mot 40 000 kroner på eBay, så ønsker man den så må man grave dypt i lommeboka.
80
HVIT USA: Den hvite utgaven i Amerika er nummerert fra 1-4000. Kun i salg hos frittstående platebu-tikker. Cover og label er den samme som den sorte utgaven, med unntak av nummereringen på baksiden. Enkelte butikker, som for eksempel den Rough Trade, solgte den med en plakat som er ulik den røde plakaten. Den har et klistremerke som sier at den er presset på Third Man Record. 10 tilfeldige eksemplarer har også fått med et bilde av pla-tecoveret som er signert av Paul McCartney. Det er umulig å vite hvilke som har det uten å åpne den. Tyskland: Den tyskpressa utgaven er nummerert fra 4001-11000 og var i salg hos frittsående plate-butikker utenfor Amerika, sånn for eksempel Big Dipper. Så vidt jeg vet var det ingen bu-tikker som fikk noen plakater å selge med denne utgaven og ingen av de tyske inneholder signerte Paul McCartney bilder. Cover og label er helt lik den sorte utgaven og klistremerke indikerer at den er hvit og håndnummerert.
82
Hvit Klistremerke USA
Hvit Klistremerke Tyskland
BLÅ Tyskland:
Den tyskpressa utgaven av McCartney III ble solgt i enkelte platebutikker. Platekompaniet, JPC i Tyskland, Fnac i Frankrike og HMV i England er noen av butikkene som hadde den-ne inne. Ifølge klistremerke så er dette en begrensa antall som er pressa, men det er ikke spesifisert hvor mange. Cover og label er helt lik den tyske sorte utgaven.
< Blå tysk
81
USA: I motsetning til den tyske utgaven så var den amerikanske blå utgaven kun solgt i en bu-tikk, nemlig Barnes & Nobles, og det ble kun presset opp 2000 stykker av den. Det er også en litt annen blåfarge på de to blå utgavene. Cover og label matcher igjen den ame-rikanske sorte utgaven. ROSA Den rosa utgaven er helt lik den sorte utgavens cover og label, med unntak av at det er et klistremerke som indikerer at den er ekslusiv for Newbury Comics i USA og kun presset i 1500 eksemplarer. SPOTIFY Når McCartney III ble annonsert fikk enkelte Spotify brukere mulighet til å kjøpe en flas-kegrønn utgave av plata. Den ble presset opp i USA i 1500 eksemplarer og deler cover med den sorte utgaven. Den har ikke klistremerke så om den ikke er åpnet så er det kun strekkoden som kan vise om det er den eller ikke.
Blå USA
Oransje, fiolett, gul Oransje, fiolett og gul ble alle presset i Tyskland og deler cover med den sorte tyske ut-gaven. Eneste forskjellen er at det er et FBI merke ved siden av strekkoden. Alle 3 ble presset opp i 3000 eksemplarer hver. Den oransje var kun for salg gjennom Universal Music sine nettsider, den gule ble solgt gjennom en mail som ble sendt til abonnenter av ny-hetsbrev fra Beatles sin hjemmeside, mens den fiolette ble solgt gjennom en ekslusiv mail som ble sendt ut som melding fra Paul McCartney. Ingen har klistremerker som indikerer hvilken utgave det er så på lik linje som Spotify utgaven så er det kun strekkoden som skiller de om de er plastforseglet. «Trenger man virkelig så mange varianter?» kan man spørre seg selv. Personlig så var jeg i ekstase over et nytt McCartney album så tett på «Egypt Station» og det var det man trengte etter 2020. I starten var det også gøy at det var noen varianter, men det tok ikke mer enn en uke før det slutta å være like gøy. Det er ingen tvil at de som sitter i markeds-teamet til Universal, Capitol eller MPL har siktet inn på at lockdown eller rockdown har gjort fansen ekstra kjøpelystne og at man har spart opp permitteringspengene nettopp for å kjøpe alle utgavene. Jeg tenker at «McCartney III» er en bra plate og jeg er en av de som har kjøpt flere av utgavene, kanskje litt for mange, men synes de har gått over en grense denne gangen. 82
En annen ting er også at med engang de sier at noe er limited edition så er det folk som utnytter dette og kjøper opp for å selge til mangedoblet pris på nett. Så selv om statistikken kanskje viser at det er kjempepopulært med mange utgaver av samme plate så burde plateselskapene også ta et innblikk på hvor mange som faktisk går til fans og hvor mange som går rett på Ebay. P.S. det ryktes om ENDA flere utgaver i nærmeste framtid.
Paul McCartney forteller om sangene sine i ny bok av Roger Stormo
I november skal det komme ut en bokkassett med to bøker i - hver på 480 sider - med tekstene til Paul McCartney. Paul skal også selv fortelle om hver sang, under hvilke omstendigheter den ble til, og hva han synes om den nå. De 154 sangene presenteres alfabetisk og spenner over hele hans karriere fra Beatles til nå.
«Paul McCartney: The Lyrics» er tittelen, pressemeldingen sier at hele tittelen er «The Lyrics: 1956 to the Present», og bøkene er innbundet og samlet i en kassett. Forlaget er Allen Lane og utgivelsen har ISBN: 0241519330 og ISBN-13 : 978-0241519332.
Dette minner jo litt om opplegget i den boken George Harrison ga ut i 1980, «I Me Mine». Paul: «Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt spurt om jeg ville skrive en selvbiografi, men tiden har aldri vært riktig. Den ene greia jeg alltid har klart å gjøre, enten jeg er hjemme eller på farten, er å skrive nye sanger. Jeg vet at noen mennesker, når de kommer til en viss alder, liker å gå til en dagbok for å huske daglige hendelser fra fortiden, men jeg har ingen slike notatbøker. Det jeg har er sangene mine, hundrevis av dem, som jeg har lært at tjener omtrent samme formål. Og disse sangene spenner over hele mitt liv.» Forleggeren skriver: «I denne ekstraordinære boken uten sidestykke, forteller Paul McCartney sitt liv og sin kunst gjennom prismen av 154 sanger fra alle ledd i karrieren - fra hans tidligste barndomskomposisjoner gjennom det legendariske tiåret til The Beatles, til Wings og hans soloalbum til nåtiden». «Ordnet alfabetisk for å gi en kaleidoskopisk snarere enn kronologisk redegjørelse, og den etablerer definitive versjoner av sangtekstene for første gang og beskriver omstendighetene de ble skrevet under, menneskene og stedene som inspirerte dem, og hva han synes om dem nå».
Paul Muldoon, den Pulitzer-prisvinnende irske dikteren har redigert boken, som er basert på samtaler han har hatt med McCartney. «Sir Paul og jeg møttes regelmessig over en periode på fem år i to eller tre timers økter der vi snakket veldig intensivt om bakgrunnen for et halvt dusin sanger,» sa Muldoon til avisen The Guardian. «På en merkelig måte samsvarte prosessen med ettermiddagsøktene han hadde med John Lennon da de skrev for Beatles. Vi var fast bestemt på å aldri forlate rommet uten at vi hadde fått frem noe interessant.» Muldoon sa at han igjen og igjen ble «slått av det du kan kalle Paul McCartneys ‘vitenskapelige’ disposisjon» under prosessen. Muldoon beskriver Paul McCartney som «en av de mest oppløftende, positive menneskene jeg kjenner» og anser ham som en «dyp tenker. Han ser lenge og hardt inn i alle aspekter av livet, og jeg tror lesere, gamle og nye, vil bli truffet av en bok som viser den siden av ham. Han kommer til å komme ut av denne boken som en stor litterær figur,» «Hans innsikt i egen kunstneriske prosess bekrefter en forestilling som vi hadde, men kun hadde gjettet oss til: at Paul McCartney er en stor litterær figur som trekker på og utvider den lange engelskspråklige poesitradisjonen.»
«Presentert med dette er en skattekiste av materiale fra McCartneys personlige arkiv - utkast, brev, fotografier som aldri er sett før, noe som gjør dette til en unik visuell oversikt over en av tidenes største låtskrivere».
McCartney sier at han håper den nye boken vil «vise folk noe om sangene mine og livet mitt som de ikke har sett før. Jeg har prøvd å si noe om hvordan musikken skjer og hva den betyr for meg, og jeg håper hva den kan bety for andre også».
«Vi lærer intimt om mannen, den kreative prosessen, å arbeide ut melodier, øyeblikkene av inspirasjon. Stemmen og personligheten til Paul McCartney synger fra hver side. Det har aldri vært en bok om en flott musiker som den».
Hvert bind er på 480 sider, som ikke er tilgjengelig separat. Utgivelsesdato er 2. november 2021. Prisen er satt til kr 877 på AdLibris.
84
Paul som gjesteskribent i
DEL 1 I 1975 var Paul McCartney og John Lennon gjesteskribenter i det norske ungdomsbladet DET NYE. Dette var en serie DET NYE drev på med, å få kjente artister til å skrive i bladet. Først ute av John og Paul var Paul McCartney, og han skrev i fire numre av bladet, fra nr 10-1975 til og med nr 13-1975. I nummeret før, DET NYE nr 9-1975 var Paul på forsiden og inni bladet var det en tresiders artikkel om Wings. Etter Pauls siste innlegg overtok John Lennon som gjesteskribent, og han skrev tre innlegg, i DET NYE nr 14 til 16-1975. Johns innlegg publiserte vi i Norwegian Wood i 2016 og 2017, så nå og i de tre neste numrene presenterer vi Paul McCartneys innlegg. Det virker som de er skrevet spesielt for DET NYE, og at dette ikke er syndikaliserte artikler som ble oversatt og sto på trykk i andre land – men altså var eksklusive for Norge. Paul nevner også Norge allerede i sitt første innlegg, som vi bringer dere her.
Hei alle sammen! Ja, her er jeg som gjesteskribent i DET NYE. En av grunnene til at jeg sa ja til jobben er at «Wings» har tenkt seg til Norge i løpet av 1975, og at jeg på denne måten kan fortelle dere litt om meg selv. Det er ikke så rent lite som har vært skrevet om meg gjennom årene - særlig da Beatles eksisterte!! - så det er ganske moro for meg å få skrive selv for en gangs skyld. Denne uken vil jeg fortelle litt om familien min. For noen år siden mente jeg at det å reise verden rundt med The Beatles var toppen av alt. Nå vil jeg si at de største gledene opplever jeg sammen med familien min. 85
Da Paul skrev artiklene besto Wings foruten kjernen Paul, Linda og Denny Laine av gitarist Jimmy McCullough og trommeslager Geoff Britton.
En venn av meg spurte meg engang om det var vanskelig for barna å ha en ex-Beatle til pappa. Jeg tror ikke det. Ungene mine vet at jeg er Paul McCartney og at ikke alle de andre pappaene blir avbildet i aviser og blader. men vesentlig er jeg bare pappa for dem. Men de vet ikke hvem The Beatles var.
Det er tre kvinner i mitt liv. Linda, min kone, og mine tre døtre: Heather som er 11 år. Mary som er 5 år og Stella som er 3 år gammel. Barna er bestandig med oss når vi er ute og reiser. Vi kunne ikke tenke oss å la dem være igjen hjemme med en barnepike. Heather og Mary går på dagskoler her i London, mens Stella er hjemme hos mamma og pappa hele dagen.
For ikke så lenge siden så de en gammel Beatles film på TV, og de var veldig opptatt av at pappa var med i filmen. Etterpå spurte de meg hvem de andre medvirkende var. Var de venner av meg?
Vi var litt engstelige for at barna ikke skulle få fri fra skolen når vi skulle ut på lengre reiser og gjerne ville ha dem med. Heldigvis var lærerne liberale, og enige med oss i at det å reise verden rundt ville være lærerikt for dem.
Jeg forklarte dem at venner var vi og venner er vi fremdeles. Beatles-begrepet betyr altså ingenting for dem.
Jeg har ofte lurt på hvorfor vi er en slik sammensveiset familie. En av grunnene er nok at både Linda og jeg kommer fra familier hvor samholdet er sterkt.
Derimot er de Osmondfans, spesielt Mary! En gang hun hadde sett Donny på TV-skjermen, spurte hun forsiktig om Donny kanskje var glad i henne?
Min mor døde da jeg var 13 år, og Linda mistet sin mor i en flyulykke. Når slikt hender, forsøker vel resten av familien virkelig å holde sammen.
Jeg tenkte på alle de som elsket meg dengang jeg var i Beatles og hadde ikke kjerte til å fortelle henne sannheten, så jeg sa bare: «Du kan skjønne han er glad i deg.»
Samholdet gjelder forresten ikke bare Linda og meg og barna — vi besøker min far og brors familie i Liverpool rett som det er. Når vi alle er samlet, er vi tolv rundt bordet, og da kan det bli temmelig livlig. Lindas familie bor i Amerika, og vi ser også dem så ofte vi kan.
Jeg vet at der er mange som i dag regner ekteskapet for noe gammeldags, Om det er like sterke meninger om det i Norge som her i England vet jeg ikke. 86
En vielsesattest blir ofte betraktet som et papirark som ikke betyr noe. Well, det er jo opp til enhver. Personlig er jeg virkelig lykkelig i ekteskapet.
Fra den kvelden så vi en del til hverandre mellom hyppige reiser til New York og London. Omtrent et år etterpå bestemte vi oss for å gifte oss.
Hvis Linda og jeg hadde bodd sammen uten å være gift, tror jeg ikke vi hadde hatt det samme forholdet til hverandre som vi har nå. Vi er enige om at ekteskapet er den naturlige rammen om vårt samhold.
Linda, som hadde vært gift før, var ikke så hypp på å gifte seg igjen men jeg greide å overtale henne.
Første gang jeg traff Linda var på en klubb i London som heter «The Bag of Nails». Jeg var sammen med en del venner. Jeg husker at Chas (Chandler fra The Animals) satt ved samme bord som meg. Keith Moon og Eric Clapton var også der. Linda som er fotograf av yrke jobbet med bilder til en bok og knipset hele kvelden. Det var omtrent på den tiden da albumet «Seargent Pepper» kom.
87
Nå er vi bare overlykkelige over at vi gjorde det den gangen. Da jeg senere startet «The Wings», var det en selvfølge for meg at Linda skulle være med i gruppen som musiker, men hun var til stor hjelp for meg mens jeg holdt på med opptak til nye albumer. Hver dag var Linda i studio mens vi øvde, og det var viktig for meg. Når jeg før skrev låter om kjærlighet var det til enhver pike. Etter at jeg traff Linda er det alltid henne jeg tenker på. Da Linda først joinet
«Wings» fikk både hun og jeg mye kritikk. Alle mente det var tull å ha henne med. Jeg skal innrømme at hun hverken kunne spille noe instrument eller være soloartist. Men for meg var det viktig at hun var med på scenen når vi holdt konserter. Jeg begynte å lære Linda å spille piano, og nå er hun virkelig blitt litt av en pianistinne. Hun har også laget noen låter på egen hånd. Vi har gjort noen opptak av det hun har laget, og det er slett ikke dårlig. Linda er ikke interessert i å bli soloartist, men jeg håper hun fortsetter å lage låter, for hun har virker teften. Hovedsaken er imidlertid
at hun fortsetter i «Wings» for uten henne vil jeg ikke kunne forberede meg som jeg gjør, og det er viktig for hele gruppen. For meg vil kone og barn alltid komme i første rekke. Uansett hvor mye penger en har... vel, uten å være lykkelig er ikke en formue noe verdt. Tenk nøye etter om jeg ikke har rett. I neste uke skal jeg fortelle dere litt om alle reisene våre rundt om i verden.
Ifølge Paul hadde altså Wings planer om å spille i Norge i 1975, men disse ble i så fall ikke noe av. Verdensturnéen 1975-1976 bragte dem til Danmark, hvor de spilte i Københavns Falkonerteater 20. og 21. mars 1976, det var det nærmeste de kom. Men før turnéen i det hele tatt startet, hadde de byttet trommeslager igjen, Geoff Britton ble erstattet med Joe English.
det berømte «akustiske settet», der de alle satt i stoler foran scenen og kjørte gjennom et program med Paul McCartneys best elskede sanger. I november holdt de en rekke konserter i Australia før de tok en lang ferie frem til 20. mars da de gjenopptok turnéen i København. Konserter i Berlin, Rotterdam og Paris fulgte, før de flyttet seg over til USA fra 3. mai til 26. juni og tok en ny, lang pause.
Wings-turnéen 1975-76 besøkte ti land og spilte til sammen for to millioner mennesker. Den amerikanske delen av turen var den mest omfattende, da Wings spilte 34 konserter i 21 byer og underholdt et anslått publikum på nesten 600 000 mennesker. Turnéens første etappe startet 9. september 1975 i Southampton og var begrenset til Storbritannia. Repertoaret besto av sanger fra Wings-albumene, seks Beatles-favoritter, et par sanger fra bandmedlemmene Denny Laine og Jimmy McCulloch og
88
Siste etappe foregikk i Europa, hvor de besøkte Wien, Zagreb, Venezia og Munchen før de holdt de tre siste konsertene på Wembley i London, hvoretter bandet tok en velfortjent hvile. Ja, den utgaven av Wings skulle aldri komme til å spille konserter sammen igjen. Men turnéen etterlot seg souvenirer i form av trippelalbumet «Wings Over America», TV-programmet «Wings Over The World» og kinofilmen «Rockshow».
Paul på Little Stevens plate av Roger Stormo
Little Steven Van Zandt har gitt ut «Macca to Mecca», et live-album som hedrer musikken til The Beatles. Opptaket er fra en konsert han og hans band Disciples of Soul holdt på Cavern Club i Liverpool 14. november 2017. Det var sikkert trangt på scenen på denne lunsj-spillingen da Little Steven ledet sitt 15-manns sterke band gjennom rockende versjoner av «Magical Mystery Tour», «Good Morning, Good Morning», «Got To Get You Into My Life» og «All You Need Is Love» samt sanger Beatles har spilt sine egne versjoner av, deriblant «Boys», «Slow Down» og «Soldier Of Love». «Det å spille på samme sted hvor The Beatles startet sin karriere var en barndomsdrøm som gikk i oppfyllelse,» sier Van Zandt i en uttalelse. «Dette var bandet som satte meg på kursen til et liv med musikk. 89
For min rock ‘n’ roll religion er The Cavern det første hellige stedet (etter de 4 klubbene de spilte på i Hamburg!). Det var en ære – nei, gjør det til en åpenbaring – å opptre der.» Den nye utgivelsen «Macca To Mecca» inneholder hele Cavern Club konserten både på CD og DVD, pluss eksklusive intervjuer, opptak fra bak scenen samt en dokumentarfilm om da Van Zandt ble beæret med en murstein på klubbens Wall of Fame før en kjapp øving av Beatlessangene bare minutter før konserten. Forestillingen på Cavern Club ble profesjonelt spilt inn og filmet, med lyd og video som opprinnelig ble inkludert eksklusivt som en del av SOULFIRE LIVE! boks-settet. Men før de kom så langt som til Liverpool hadde Little Steven and his Disciples of Soul holdt konsert i The Roundhouse i London den 5. november – og der hadde de fått seg en overraskelse. Sir Paul McCartney dukket opp på scenen og var med på ekstranummeret. Dette var tredje gang Paul og Little Steven delte scene. Første gang var da Bruce Springsteen & The E Street Band spilte på arrangementet Hard Rock Live i Hyde Park i London, og da ble konserten avbrutt på grunn av at de hadde gått over tiden. Neste gang var på Pauls egen konsert i Madison Square Garden, da Paul inviterte Bruce og Little Steven opp til sitt ekstranummer. På konserten til Little Steven i The Roundhouse kom Paul på scenen og var med på «I Saw Her Standing There».
Spor 1 på den nye utgivelsen, «I Saw Her Standing There Intro» og spor 2 – «I Saw Her Standing There (featuring Paul McCartney)» ble innspilt da på The Roundhouse. Sporene 3-13 ble innspilt på Cavern Club 14. november 2017 og spor 14 ble innspilt på O2 Academy Leeds den 8. november 2017. «Macca To Mecca» ble utgitt 29. januar og er tilgjengelig nå via Wicked Cool Records/UMe.
Det var etter denne gesten at Little Steven og bandet hans fant på at de skulle gjøre en Beatleshyllest når de kom til Liverpool.
Sporliste CD
1. I Saw Her Standing There (Intro) 2. I Saw Her Standing There (feat Paul McCartney) 3. Cavern Club (Intro) 4. Magical Mystery Tour 5. Boys 6. Slow Down (Intro) 7. Slow Down 8. Some Other Guy 9. Soldier of Love (Intro) 10. Soldier of Love (Lay Down Your Arms) 11. Good Morning Good Morning 12. Got to Get You Into My Life 13. All You Need Is Love 14. Birthday 90
Ringo Starr
Zoom In EP
Corinne Bailey Rae, Eric Burton (Black Pumas), Sheryl Crow, Finneas, Dave Grohl, Ben Harper, Lenny Kravitz, Jenny Lewis, Steve Lukather, Chris Stapleton og Yola. Sporet har Ringo på trommer og sang. Lukather spiller også gitar, Nathan East er på bass, Benmont Tench fra Tom Pettys Heartbreakers på piano og Bruce Sugar (som medproduserte, var innspillingstekniker og mikset EPen) er på synth gitar. Også medvirkende på dette sporet er Charlie Bisharat på fiolin og Jacob Braun på cello, sammen med synth strykere fra arrangør Jim Cox.
Ringo Starr har meldt seg på i rekken av artister som utgir innspillinger som er lagd under pandemien, med en ny femspors EP, «Zoom In» som utgis 19. mars fra Capitol Records/Universal Music. In tillegg til digital nedlasting kommer EPen også ut i tre fysiske formater: CD, både rød og sort vinyl, og på kassett.
Allsangrefrenget av denne popsangen : «Here’s to the nights we won’t remember with the friends we won’t forget.» Ringo: «Da Diane presenterte denne sangen for meg elsket jeg følelsene i den.
Dette er den typen sang vi alle har lyst til å synge med på, og det var stort så mange Vi fikk en forsmak på EPen da Ringo 16. desember utga en single fantastiske musikere som ble med. Jeg på strømmetjenester, «Here’s to the Nights», en ode til vennskap ville ha den ut før nyttår, fordi det føltes som en bra sang å avslutte skrevet av Diane Warren («Nothing’s Gonna Stop Us Now»). Ringo får selskap på dette sporet av en drøss berømte gjestevoka- et tøft år på.» lister (som kan ses i musikkvideoen): Paul McCartney, Joe Walsh,
91
Det er også første sporet på EPen, som ble innspilt i len jo kunne ha fått deg til å forvente, men blir raskt Ringos Roccabella West hjemmestudio i Beverly Hills, en ganske rett frem rocker i medium tempo. mellom april og oktober 2020, med Ringo selv som Her er det ikke så mye av et budskap, bortsett fra produsent. «You gotta live it up/Until you get what you want, my Andre spor er «Zoom In Zoom Out» - en sang med friend.» I tillegg til å synge tar Ringo seg av bluestoner, skrevet av Jeff Silbar og Joe Turley, med perkusjon og et trommebreak. Robby Krieger på gitar, Silbar på bass og gitar, Tench på piano og organ og Amy Keys og Windy Wagner Resten av bandet: Michaels på tangentinstrumenter, korer. Josh Edmondson og Sean Gould på gitar, Kavah Rastegar på bass, James King på blåsere, Blair Scinta på Ringo tar seg av trommer og perkusjon, i tillegg til å trommer, Hal Rosenfeld på perkusjon, og korister er synge. Dette er nok en sang med et budskap, og dette Candace Devine, Zelma Davis, Charity Daw og Holer «vi står alle sammen i det» og «kjærlighet er alt det lander. dreier seg om». Som Ringo synger: «Zoom in to get Krediteringen av produksjon på denne sangen er Hola new perspective/Zoom out to see we’re all connected.» lander og Michaels. Det som skjedde var i hovedsak at Hollander sendte Ringo et nesten ferdig spor som han EPens tredje spor er «Teach Me to Tango», skrevet av la sang og trommer på. Mikset av Chris Dugan. Sam Hollander og Grant Michaels, og Ringo blir også kreditert som komponist. Neste sang er «Waiting for the Tide to Turn», et spor med reggaerytmer. Denne er skrevet av Ringo og hans Den starter med en latinamerikansk smak, noe titte- innspillingstekniker gjennom mange år, Bruce Sugar. 92
Tekstene feirer reggaemusikken, med «just play some reggae music and it will be a better day» og nevner bl.a. Bob Marley, Toots Hibbert og Burning Spear. Mannskapet på denne består av Ringo på trommer og sang, East på bass, Sugar på keyboards, Tony Chen på gitar, Ed Roth på Hammond B3 orgel og Davis på koring. EPen avsluttes med nok en oppsummering av Ringos filosofi, «Not Enough Love in the World» et pop-rock nummer i medium tempo skrevet av All Starr Band medlemmet Lukather og Joseph Williams, som også arrangerte. Denne har et ganske medrivende refreng som blir gående i hodet ditt etterpå. Ringo står for trommer, perkusjon og sang, Lukather korer og spiller diverse gitarer, og Williams er på keyboards og koring. Denne anmeldelsen er basert på en strømming av EPen til det amerikanske tidsskriftet «Beatlefan» (vårt søsterblad over there) og ifølge informasjon som ble gitt foran strømmingen så tok Ringo ansvar under pandemien ved å kun invitere noen få musikere av gangen inn i hjemmestudioet sitt til disse innspillingene. Anmeldelsen er Copyright 2021, The Goody Press. All rights reserved. Oversatt av Roger Stormo med tillatelse fra Beatlefan.
93
toots
I fjor startet Ringos sønn Zak Starkey opp sitt eget plateselskap, TrojanJamaica. Der utga han et nytt album fra reggaelegenden Toots Hibbert, med hans gruppe, Toots and the Maytals. Albumet kom ut 20. august 2020 med tittelen «Got To Be Tough» og Ringo deltok på en av sangene derfra, «Three Little Birds» sammen med Ziggy Marley. Kort tid etter utgivelsen i august 2020 ble Toots Hibbert innlagt på sykehus med covid-19 og lagt i koma. Han døde av sykdommen 11. september 2020, i en alder av 77 år. Dette var nok Ringos inspirasjon til sangen «Waiting for the Tide to Turn» på «Zoom In» EPen, der Hibbert nevnes i teksten. 94
The Ultimate Edition
av Roger Stormo
16. april er det omsider duket for en av 50 års jubileumsutgivelsene som ble utsatt i fjor, den til John Lennons første egentlige studio soloalbum, «John Lennon/Plastic Ono Band». 4. mars ble det avslørt flere detaljer rundt den forestående utgivelsen. Som en forsmak slapp man 3. mars «Mother» i den ultimate miksen.
studioalbumet til John Lennon, da de tre første var avantgardistiske eksperimentelle samarbeidsplater med Yoko Ono som ikke inneholdt konvensjonell musikk («Two Virgins», «Life With The Lions» og «Wedding Album») og det fjerde var en konsertplate, «Live Peace in Toronto 1969». Dette var også det første kommersielle albumet med nye tekster John Lennon ga ut etter at The Beatles offisielt brøt opp. Opptakene fant sted i EMIs studioer i Abbey Road. Samtidig som dette albumet til John Lennon ble innspilt, spilte Yoko Ono inn sitt eget album «Yoko Ono/Plastic Ono Band». Innspillingene strakk seg fra 26. september til 23. oktober for Lennons album og fortsatte til 6. november for Onos. Onos album inneholdt i tillegg et eldre opptak fra 1968, “AOS”, hvor hun ble akkompagnert av Ornette Coleman Quartet. De medvirkende på disse albumene var John Lennon, Yoko Ono, Ringo Starr, Klaus Voormann, Phil Spector, Billy Preston og Mal Evans (sistnevnte kreditert for «te og sympati» på Lennons album og for «salat» på Yokos). George Harrison medvirker på sitar på Onos «Greenfield Morning I Pushed an Empty Baby Carriage All Over the City», som baserte seg på et eldre opptak.
Plastic Ono Band albumene ble opprinnelig utgitt 11. desember 1970. John Lennon og Yoko Ono ga ut hvert sitt Plastic Ono Band album, med samme personell på vokal og instrumenter, jubileumsutgaven gjelder Johns album. I tillegg får man også med litt Yoko-materiale på Blu-ray nummer to.
Albumene kom kort tid etter at John Lennon hadde hatt stor suksess med sin tredje single, «Instant Karma!». Som denne, så ble også albumet produsert av Phil Spector. I forkant av albumet hadde Lennon tatt et kurs hos Arthur Janov med såkalt primalterapi, der han hadde bearbeidet sine indre demoner, deri-
«John Lennon/Plastic Ono Band» er det andre albumet til Plastic Ono Band, en konseptuell gruppe bestående av de musikerne John Lennon og Yoko Ono til en hver tid benyttet seg av. Det regnes gjerne som det første egentlige solo 95
Under innspillingen av denne sangen glemte John et vers, som han spilte inn senere og deretter bare spleiset inn i båndet der det hører hjemme. Men innstillingene på miksepulten var annerledes med annen romklang og gitarlyd, så det er ganske enkelt å høre overgangen til og fra dette innlimte verset.
blant forholdet til foreldrene, The Beatles og åndelighet. John og Yoko deltok først i et kurs over fire uker i Londonkontorene til Janov, for deretter å fly til Los Angeles hvor terapien skulle fortsette i fire måned. Janovs terapiteknikk la vekt på å kvitte seg følelsesmessig med traumer fra barndommen gjennom skrik, hyl og gråt fremfor psykoanalyse.
«Look at Me» var opprinnelig komponert under The Beatles’ opphold i Rishikesh, India, men ble også bruke i en bearbeidelse av situasjonen han hadde havnet i etter oppløsningen av The Beatles.
Mens Lennon og Ono bodde i et leid hus i Bel Air (hvor Beatles fem år tidligere hadde besøkt Elvis) begynte John å spille inn demoer til sanger som etter hvert dukket opp på «John Lennon/Plastic Ono Band». 26. juli gjorde han f.eks. flere opptak av «God», sangen hvor linjen «I don’t believe in Beatles» er sentral. «My Mummy’s Dead» som avslutter albumet er fra en av demoene som John spilte inn i Los Angeles.
Sangen «God» er en mer komplisert sang. Den begynner med at han kommenterer sin forståelse av den katolske gudsforståelsen: «God is a concept by which we can measure our pain» («Gud er et konsept vi måler vår smerte med»), en forlengelse av en setning fra Beatles-sangen «Girl», der han synger at «Was she told when she was young that pain would lead to pleasure?» («Ble hun fortalt da hun var ung at smerte kan føre til nytelse»).
I god Lennontradisjon fullførte han ikke behandlingen, da hans USA-visum gikk ut og han måtte derfor reise hjem. Men terapien satte likevel sitt preg på albumet, og er særlig merkbar i sangene «Mother», «Isolation» og «Remember».
Etter dette synger Lennon om det han ikke lenger tror på, som inkluderer Elvis Presley, I Ching, Bibelen, Adolf Hitler, Buddha, mantra, Bhagavadgita, Bob Dylan (han sier Zimmerman, Dylans egentlige etternavn) og til slutt The Beatles.
«I Found Out» handler om avgudsdyrkelsen han holdt på med på 60-tallet, og en bekreftelse at han var fri for illusjoner. «Working Class Hero» var oppgjøret mot arbeiderklassen som ble presset inn i middelklasseverdier. Det er jo godt dokumentert at John selv vokste opp i en mer middelklassefamilie, mens det egentlig var de tre andre Beatlesmedlemmene som kunne ha blitt betegnet som arbeiderklasse.
Fra nå av er det bare Yoko og han. I andre vers fortsetter han å distansere seg fra The Beatles ved å opplyse at han ikke lenger er en drømmespinner eller en «hvalross», han er bare seg selv. De tre sangene som er mer optimistiske i natur er «Hold on» (om ikke å gi opp), «Love» (om kjærligheten til Yoko) og «Well Well Well», en spøkefull observasjon om den seksuelle revolusjonen.
Boks • ny utgave 96
Lennons og McCartneys (1970: McCartney) albumer bar preg av selvopptatthet, og kritikeren i The Guardian mente at Lennon hadde tatt McCartneys selvopptatthet til et helt nytt nivå. «John Lennon/Plastic Ono Band» regnes nå gjerne som Lennons beste soloalbum og et av hans mest innflytelsesrike arbeider. Platen er også kjent som «primalalbumet» og Arthur Janov spilte det gjerne for sine nye pasienter, men han var også lei seg for at Lennons terapi ble avbrutt og er sitert på at «vi hadde åpnet ham opp, men vi hadde ikke tid til å sette ham sammen igjen.» Det som vil bli utgitt 16. april er som følger: Det blir en 1CD utgave, en 2CD utgave, en 2LP utgave og en 8-disc boks. Luksusboksen vil inneholde Ultimate Mixes, Outtakes, Elements, Raw Studio, Evolution, Demos, Jams & Yoko Live Sessions. De som står bak er den samme gjengen som sto bak «Imagine» boksen og «Gimme Some Truth» boksen: Paul Hicks, Simon Hilton og Sam Gannon.
«John Lennon/Plastic Ono Band» nådde ellevteplass i Storbritannia, sjette i USA og femte i Norge (Arbeiderbladet LP-toppen 2. mars 1971). «Yoko Ono/Plastic Ono Band» nådde ikke opp på LP-listene noe sted. I Norge kom det også ut en single med en sang fra hvert album, John Lennons «Mother» på side 1 og Yoko Onos «Why» på side 2. Den har såvidt vi har kunnet finne ut av ingen plassering på listene.
8 Disc boksen består av 2 Blu-Ray lydplater: 159 nye mikser, mer enn 11 timer, HiRes 192/24: Stereo, 5.1 Surround & Dolby Atmos. 6 CDer: 102 nye mikser, mer enn 6 timer. 132 siders innbundet bok med sjeldne bilder, memorabilia og skrevet informasjon. Plakat og 2 postkort.
Ellers må vi nevne at den norske skuespillerinnen Julie Ege spilte inn sin egen utgave av sangen «Love» fra «John Lennon/Plastic Ono Band». På denne tiden var Julie sammen med Tony Bramwell, som var barndomsvenn av George Harrison og som hadde jobbet for The Beatles helt siden de holdt til i Liverpool. Etter Lennons død kom «Love» i 1982 ut i en ny miks som en single på Parlophone Records med katalognummer R6059. «John Lennon/Plastic Ono Band» ble, i likhet med resten av Lennon-katalogen, utgitt i remikset utgave i 2000. På den utgaven ble det inkludert to bonusspor: «Power to the People» og «Do the Oz». I 2010 gikk man tilbake til opprinnelig miks da katalogen utkom på nytt, denne gangen i remastret utgave. * «Yoko Ono/Plastic Ono Band» ble nyutgitt på LP, CD og digital nedlasting i 2016. I ettertid har «John Lennon/Plastic Ono Band» blitt hyllet av kritikere og kalt «Sgt. Lennon» for å vektlegge den plassen albumet har i Lennons katalog. Likevel var ikke mottakelsen den aller beste da albumet var nytt. Flere kritikere mente at både
97
Sporliste:
CD3: THE ELEMENTS MIXES (60 min) 1. Mother 2. Hold On 3. I Found Out 4. Working Class Hero 5. Isolation 6. Remember 7. Love 8. Well Well Well 9. Look At Me 10. God 11. My Mummy’s Dead 12. Give Peace A Chance 13. Cold Turkey 14. Instant Karma! (We All Shine On)
CD1: THE ULTIMATE MIXES (53 min) 1. Mother 2. Hold On 3. I Found Out 4. Working Class Hero 5. Isolation 6. Remember 7. Love 8. Well Well Well 9. Look At Me 10. God 11. My Mummy’s Dead 12. Give Peace A Chance 13. Cold Turkey 14. Instant Karma! (We All Shine On)
CD4: THE RAW STUDIO MIXES (74 min) 1. Mother/Take 64 2. Hold On/Take 32 3. I Found Out/Take 3 Extended 4. Working Class Hero/Take 9 5. Isolation/Take 29 6. Remember/Take 13 7. Love/Take 37 8. Well Well Well/Take 4 Extended 9. Look At Me/Take 9 10. God/Take 42 11. My Mummy’s Dead/Take 1 12. Give Peace A Chance/Take 4 Extended 13. Cold Turkey/Take 2 14. Instant Karma! (We All Shine On)/Take 10 15. Mother/Take 91 16. I Found Out/Take 7 17. God/Take 1
CD2: THE ULTIMATE MIXES/THE OUT-TAKES (49 min) 1. Mother/Take 61 2. Hold On/Take 2 3. I Found Out/Take 1 4. Working Class Hero/Take 1 5. Isolation/Take 23 6. Remember/Rehearsal 1 7. Love/Take 6 8. Well Well Well/Take 2 9. Look At Me/Take 2 10. God/Take 27 11. My Mummy’s Dead/Take 2 12. Give Peace A Chance/Take 2 13. Cold Turkey/Take 1 14. Instant Karma! (We All Shine On)/Take 5
98
21. Lost John (2) (Jam) 22. Don’t Worry Kyoko (Mummy’s Only Looking For A Hand In The Snow) (Jam) 23. Mother (Home Demo) 24. Hold On (Studio Demo) 25. I Found Out (Home Demo) 26. Working Class Hero (Studio Demo) 27. Isolation (Studio Demo) 28. Remember (Studio Demo) 29. Love (Home Demo) 30. Well Well Well (Home Demo) 31. Look At Me (Home Demo) 32. God (Home Demo) 33. My Mummy’s Dead (Home Demo) Blu-ray 1 Stereo 24/192 og Surround Sound • The Ultimate Mixes Album And Singles • The Ultimate Mixes Outtakes • The Elements Mixes Album And Singles • The Demos Album And Singles
CD5: THE EVOLUTION DOCUMENTARY (72 min) 1. Mother 2. Hold On 3. I Found Out 4. Working Class Hero 5. Isolation 6. Remember 7. Love 8. Well Well Well 9. Look At Me 10. God 11. My Mummy’s Dead
Blu-ray 2 Stereo 24/192 og Surround Sound • The Raw Studio Mixes Album And Singles • The Raw Studio Mixes Outtakes • The Evolution Mixes Album And Singles • The Jams Live And Improvised Yoko Ono/Plastic Ono Band The Live Sessions 1. Why (Live Sessions) 2. Why Not (Live Sessions) 3. Greenfield Morning I Pushed An Empty Baby Carriage All Over The City (Live Sessions) 4. Touch Me (Live Sessions) 5. Paper Shoes (Live Sessions) 6. Life (Live Sessions) 7. Omae No Okaa We (Live Sessions) 8. I Lost Myself Somewhere In The Sky (Live Sessions) 9. Remember Love (Live Sessions) 10. Don’t Worry Kyoko (Mummy’s Only Looking For A Hand In The Snow) (Live Sessions) 11. Who Has Seen The Wind? (Live Sessions)
CD6: THE JAMS & THE DEMOS (71 min) 1. Johnny B. Goode (Jam) 2. Ain’t That A Shame (Jam) 3. Hold On (1) (Jam) 4. Hold On (2) (Jam) 5. Glad All Over (Jam) 6. Be Faithful To Me (Jam) 7. Send Me Some Lovin’ (Jam) 8. Get Back (Jam) 9. Lost John (1) (Jam) 10. Goodnight Irene (Jam) 11. You’ll Never Walk Alone (Parody) (Jam) 12. I Don’t Want To A Soldier Mama I Don’t Wanna Die (1) (Jam) 13. It’ll Be Me (Jam) 14. Honey Don’t (Jam) 15. Elvis Parody (Don’t Be Cruel/ Hound Dog/When I’m Over You) (Jam) 16. Matchbox (Jam) 17. I’ve Got A Feeling (Jam) 18. Mystery Train (Jam) 19. You’re So Square (Jam) 20. I Don’t Want To Be A Soldier Mama I Don’t Wanna Die (2) (Jam)
* Forskjellen på en remikset og en remastret utgave er at i en remiks kan man plassere instrumentene og stemmene annerledes i stereobildet og heve/senke volum på hvert instrument eller vokal, mens man på en remaster kun «renser opp» et lydbånd for sus, båndstøy og andre ulyder, men instrumenter og vokal er fastlåst i stereobildet - som dermed beholder originalmiksen 99
John Lennon “Plastic Ono Band (The Ultimate Mixes)” - kommer 16. April