Norwegian Wood #163 by Roger Stormo

NR. 163 â&#x20AC;¢ JULEN 2020

McCartney III Made in rockdown

Nyoppdaget bilde

av John, Paul, George, Pete - og Ringo!

Rupert

fyller 100

e g r eo G t g d o l l e au m P n -a ra f H l T ny U i R v T t E e g OM S Far E M GIM

JULEN 2020 PRESIDENT: Toralf Høyer-Hansen toralf@norwegianwood.org SJEFREDAKTØR: Roger Stormo roger@norwegianwood.org SEKRETÆR: Bjørn Bjerkeskaug info@norwegianwood.org NETTSTED: www.norwegianwood.org FACEBOOK: www.facebook.com/beatlesklubb TWITTER: www.twitter.com/beatlesklubben ADRESSE: Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO TRYKKERI: Knut Molvik • Molvik Grafisk knut@molvik.no LAYOUT: Erik I. Blindheim Baremeg.no erik@baremeg.no ANNONSER: Lise Lotte Andersen Pil Media lotte@pilmedia.no Kontingentsatser - Medlemskontingenten for 2021 gjelder for hele året, noe som inkluderer fire numre av medlemsbladet. Her er de forskjellige satsene: Norsk medlemskap (papirutgaven av medlemsbladene ) kr. 350,- Utenlandsk medlemskap (papirutgaven av medlemsbladene) kr. 450,- Elektronisk medlem, Norge og utlandet (pdf-fil av medlemsbladene) kr. 200,- Familiemedlem (Støttemedlem, får ikke bladene) kr. 100,Klubbens kontonummer er 1271 21 35628 Du kan også vippse oss: Vipps-nummer: 128526. Skriv navnet og adresse på den som skal motta bladet som melding. Har du flyttet er det svært viktig at du melder inn dette til oss, så får du bladene når du skal, og dette sparer oss for ekstra portoutgifter.

Innsendte bidrag til bladet sendes: redaksjonen@norwegianwood.org

6. Presidenten: George og India del 3 16. A Hard Day’s Night i 4K 18. Georges gitarer til salgs: Bartell 20. The Beatles og Davy Jones 24. John Lennon – Gimme Some Truth – CD og surround 28. John Lennon – Gimme Some Truth - vinyl 33. Just like starting over – om å remikse John Lennon 41. Be True To Yourself – Joey Molland 42. Looking through a glass onion 43. Bokomtaler 45. Fargegalskap fra McCartney 48. The Beatles overnattet i huset vårt på John sin bursdag 53. Konsert i Trondheim på Lennons 80-årsdag 58. John Lennon og jeg 64. Årsmøte 2021 65. John Lennon on 45 72.The Beatles DNA: With The Beatles 78. Rubert the bear i 100 år av Roger 84. The Quarry Men: Wilson Hall eller New Clubmoor Hall? 85.Get Back 87. John, Paul, George, Pete – og Ringo! 89. Sensasjonelt bilde 90. Mimrestund på Beitostølen 96. Angel in disguise 98. Orange Wilbury

99. Norske etiketter

Takk til: Dag Inge Fjeld, Svein Sund,Yan Friis, Ivar Rømo, Emma Clayton, Einar Rædergård, Marius H Johannessen, Tore Waskaas, Ståle Kverndokk, Jon Vidar Bergan, Paul Vnuk jr. Til minne om May Elin Molvik

Sjefredaktøren tar ordet

full nedstenging av samfunnet.. Det har vært et merkelig år i år, med delvis eller

..både her og i mange andre land, noe som har lagt en demper på utelivet og konserter

Black Friday single, «My Sweet Lord» som ble sluppet 27.november var også en måte å feire 50-årsjubileet på, selv om sangene på den singlen ikke var i ny miks. Uansett, det så ikke ut som denne utgivelsen fant veien til norske platebutikker.

Roger Stormo

Men et område vi kanskje ikke hadde regnet med å ta skade av pandemien er plateutgivelser. Likevel er flere plater utsatte – og det gjelder spesielt 50-års jubilantene «Let It Be», «Plastic Ono Band» og «All Things Must Pass». Alle disse skulle ha kommet ut i år, alle er utsatte til neste år. Nylig delte George Harrisons etterlatte tittelsporet til «All Things Must Pass» i nymikset utgave via YouTube og Spotify til delte På nettstedet plasticonoband.com ble det lagt ut en meninger blant fansen. tekst i slutten av november om at 159 mikser fra Enkelte mente at vokalen ikke hadde godt av å bli Plastic Ono Band skulle ut i en lydpakke som blir løftet frem og gjort klarere enn på originalen og andre nærmere annonsert i januar 2021. Vi hører nyss om berømmet lydmikser Paul Hicks for jobben og var at dette innbefatter både Yoko Onos og John Lennons glade for å bli kvitt Phil Spectors «wall of sound» som «Plastic Ono Band» album.I mellomtiden kan man preget albumet. Uansett ser vi frem bestille boken om Plastic Ono Band som allerede er til å høre hele albumet. utgitt, så har man En Record julelesning så lenge. Store Day Og så har man jo utgitt samlingen «GIMME SOME TRUTH» som dere finner anmeldelser av inne i bladet. En buss med reklame på passerer Dakotabygningen i New York

11.november rapporterte en rekke nyhetsmedier at Yoko Ono trekker seg tilbake fra sin befatning med arven etter John Lennon og The Beatles, og overlater denne jobben til hennes og Johns sønn, Sean Ono Lennon. Bl.a. Daily Mirror, Daily Mail og New York Post skrev at Sean har overtatt morens plass i en rekke styrer som har med John og The Beatles å gjøre, deriblant i Apple Corps Ltd. Yoko Ono er 87 år gammel og lider av en uspesifisert sykdom, ifølge nyhetsmediene. Apple Corps hadde en omsetning på 36 millioner dollar siste år, og Sean skal ha overtatt styrevervene til Yoko i syv andre selskaper. Tre av disse er Lensolo, som tar seg av John Lennons solomateriale, Maclen som er musikkforlaget som publiserer John Lennons sanger i USA og Subafilms, produksjonsselskapet som ble startet opp i forbindelse med TV-filmen “The Beatles at Shea Stadium”, og som har vært Apples forlengede arm i filmbransjen siden da. I de senere årene har Yoko Ono sjeldnere og sjeldnere vist seg offentlig, og da har hun sittet i rullestol. Hun bor fortsatt i leiligheten i Dakotabygningen som hun delte med John Lennon, men har vært noen runder på sykehus. 50-års jubileumsutgaven av «Let It Be» boksen har ikke blitt annonsert, men vi regner med at den omsider vil foreligge når Peter Jacksons nye film «Get Back» er klar for kinovisning i august 2021.

bilder av seg, her er et av de siste bildene av han og Barbara i et vinterlig landskap. En som har vært aktiv i år, er Paul McCartney. Han hadde egentlig ikke tenkt å gi ut noe nytt album i år, det fikk holde med «Half speed master» 50-års jubileumsutgaven av debuten fra 1970, «McCartney».

En sak som ikke har dukket opp ennå, er noe Ringo Starr twitret om i september, nemlig en EP han drev og spilte inn. Imidlertid har han også tatt seg tid til å holde tale for Marc Bolan fra T Rex som ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame denne høsten. Han sørger også for å holde oss oppdatert ved å legge ut

Gikk tur og kom forbi hans hus. Og på den lokale puben var det jammen en liten historie og bilde som fortalte om at Paul hadde vært i Bedgellert en gang og besøkt ham!»

Men innestengt med familien under pandemien holdt han seg sysselsatt på sitt studio i England. Her skulle han egentlig bare gjøre ferdig noe instrumental filmmusikk, men så fant han ut at han også skulle gjøre ferdig noen andre sangskisser han hadde liggende. Det ballet på seg og til slutt hadde han 25 spor og fant ut at han like godt kunne utgi nytt album. Og siden det er et rundt år og dette var en plate hvor han spilte alle instrumentene selv, hvorfor ikke kalle den «McCartney III»? Inne i bladet finner du detaljer om de forskjellige utgavene på farget vinyl som kommer ut 18. desember. Etter at vi hadde skrevet den artikkelen dukket det imidlertid opp en ny farge, oransje! Som de andre er den i begrenset opplag. I tillegg er det annonsert CDer i fire forskjellige farger og hver av disse skal ha hvert sitt bonusspor i form av en demoinnspilling. I Japan er det annonsert en SHMCD som skal inneholde albumet pluss alle de fire bonussporene.

For filminteresserte kan vi melde at Paul har lagt ut en nyoppusset versjon av sin 1980-video til «Coming Up» på sin YouTube-kanal. Den er ikke klippet i toppen og bunnen slik den var på «McCartney Years» og «McCartney II» DVDene, så omsider er også vi videosamlere fornøyd. I desember har BBC sagt at de vil vise konserten Paul holdt på Cavern Club i 2018, så kanskje dukker den også opp på hjemlige TV-kanaler etter hvert? Noen av musikkvideoene til John Lennon på YouTube er også endret, ved at de har fått de nye «ultimate» miksene på lydsiden. På «fredsdagen» 21. september 2020 ble også dokumentarfilmen om Lennonparets «bed-in», «BED PEACE starring John Lennon & Yoko Ono» (1969) lagt ut på den offisielle kanalen. Den er for første gang i kvaliteten 4k og varer i ca en time og elleve minutter. I forbindelse med at Traveling Wilburys hadde 30-årsjubileum ble dokumentarfilmen «The True History Of The Traveling Wilburys» lagt ut på gruppens offisielle YouTubekanal. Den har tidligere vært ute på en DVD som fulgte med en samleboks med gruppen, men nå er den altså tilgjengelig for alle.

Men vi hører at det kan lønne seg å sitte på gjerdet her og vente på luksusutgaven av albumet, som skal komme neste år. Kun 11 spor er på det ordinære albumet, pluss som sagt fire «hemmelige» bonusspor i alt, så det er rom for en dobbel luksusutgave – minst! Det er både gamle og nye sanger på albumet, blant annet finner vi som siste sang «When Winter Comes», som er innspilt i 1992 med George Martin som med-produsent. Det høres godt på vokalen, kan man si. Likevel er det et fint album, synes vi. Variert og litt eksperimentelt, slik vi hadde ventet på et av «McCartney»-albumene.

Som kjent ble det ikke noe av årets Beatlesfestival, men vi håper på at vaksiner skal kunne åpne opp samfunnet igjen slik at vi kan se frem til ny festival i 2021. Noe vi fikk avholdt var samarbeidet mellom Norwegian Wood, Across The Universe og Rockheim om en 80-års jubileumskonsert for John Lennon i Trondheim. Det var svært begrenset antall billetter, men arrangementet ble også strømmet via Adresseavisen og i ettertid har vi lagt det ut på YouTube, slik at flere kan se og høre konsertene. Vi bringer også rapport og bilder fra kvelden her inne i bladet.

Vi kom til å nevne på vårt nettsted om at vi skulle ha egen artikkel om Rupert the Bear i julenummeret av Norwegian Wood, og dette ansporet vårt medlem Audun Molde til å sende oss en epost om dette: «Da kom jeg til å huske at jeg i 2014 på vei fra London til Liverpool i form av en ukes biltur i Wales overnattet i den lille fjellandsbyen Bedgellert. Der bodde i sin tid Alfred Bestall, som laget Rupertstripene Paul leste som barn.

Da gjenstår det bare for meg å ønske alle sammen god jul og godt nytt år, og husk å betale kontingenten i tide så ses vi i et forhåpentligvis mye bedre 2021! 5

Toralf Høyer-Hansen

Vi går gjennom livet og blir dratt av sansene og egoet vårt. Vi søker nye erfaringer, fordi uten erfaring kan vi ikke få kunnskap, og uten kunnskap kan vi ikke få frigjøring.

George Harrison del 3 og India

(George)

Presidenten har ordet

En hellig mann i sandaler

Vinteren og våren 1967 var The Beatles opptatt med å spille inn og ferdigstille deres åttende studioalbum: «Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band». Perioden var en prøvelse å komme seg gjennom for George – hans tanker var stort sett et annet sted: India.

Jeg liker ikke å være en Beatle lenger. Alle disse Beatle-tingene er trivielle og uviktige. Jeg er lei av alt dette, «meg, oss, jeg» og alle de meningsløse tingene vi gjør. Jeg ønsker å finne svarene på de viktige tingene i livet. (George) Samtidig levde Georges kone, Pattie Boyd Harrison, et rolig hjemmeliv i den store luksuriøse boligen Kinfauns. George ønsket ikke at hun skulle fortsette sin modellkarriere, så hun hadde god tid til å fundere over sin nyvåknede begeistring for åndelighet og østlig mystikk.

Du sitter med lukkede øyne, helt avslappet i 20 minutter, gjentar mantraet ditt for å få deg til å føle deg roligere, mer kreativ, fokusert og mer vellykket. Dag for dag skal livet bli bedre og bedre. Jeg elsket å meditere, og jeg syntes effektene var bemerkelsesverdige: Jeg følte meg mer våken og energisk. Meditasjonen hadde den effekten som den lovte - den var livsforandrende. Jeg kunne ikke vente med å fortelle George om mine erfaringer. (Pattie) Patties interesserte for TM påvirket George, og han fikk lyst til å lære mer om metoden. Da store reklameplakater med bilde av Maharishi Mahesh Yogis begynte å dukke opp i London med informasjon om at han selv kom for å holde foredrag på Park Lane Hilton Hotel, torsdag 24. august 1967, bestemte George seg for å melde seg på.

Interessen for religion hadde oppstått under et oppholdet i India høsten før, hvor hun og George hadde tilbragt flere uker sammen med Ravi Shankar. Og nå ønsket hun å utforske den videre ... Jeg vil ikke være den lille kona som bare sitter hjemme. Jeg vil gjøre noe som gir meg noe. (Pattie) George var opptatt og jeg satt sammen med modellvenninnen Marie-Lise Volpeliere-Pierrot ved kjøkkenbordet i Kinfauns. Det var februar 1967, og vi hadde søndagsavisene spredt ut foran oss. Vi var enige om at vi manglet noe i livene våre. Så oppdaget vi plutselig en annonse for et kurs i Transcendental meditasjon (TM) i London. Det var perfekt. Vi dro til Caxton Hall og meldte oss inn i Bevegelsen for åndelig fornyelse. I løpet av en lang helg ble vi opplært i TM og fikk våre mantraer. (Pattie)

Også vennen David Wynne (Wynne hadde laget skulpturer av John, Paul, George og Ringo i 1964) anbefalte George å treffe Maharishi.

På kurset lærte Pattie at TM var en gammel indisk teknikk som ble brakt til Vesten på 1950-tallet av Maharishi Mahesh Yogi. Selve teknikken var enkel; hun fikk et mantra, et enkelt ord, som hun skulle gjenta for seg selv, om og om igjen. Tanken var at hun ved å gjøre denne øvelsen ville rydde i tankene sine og gi kroppen en kort hvile fra stresset i det moderne livet. Utover våren deltok Pattie på flere TM-kurs, og hun ble snart en ivrig meditatør.

Jeg hadde truffet David Wynne igjen og snakket med ham om yogier. Han sa at han hadde laget en skisse av en ganske bemerkelsesverdig yogi, som hadde en livlinje i håndflaten som var uten avslutning. Han viste meg et fotografi av hånda på denne fyren og sa: «Han kommer til London for å holde et foredrag i neste uke. Og jeg tenkte: «Fint. Han vil jeg gjerne treffe.» (George) 7

24. august gikk vi alle sammen, unntatt Ringo (han var akkurat blitt far til sitt andre barn), og hørte på foredraget Maharishi holdt på Hilton Hotellet. Jeg skaffet billetter (som kostet syv shilling og sixpence per stk).

var kort sagt at transcendental meditasjon, når den ble praktisert to ganger om dagen, ville gjøre alle til bedre og lykkeligere mennesker – uavhengig av hva de ellers holdt på med. Selv om Maharishi i sitt to timers foredrag bare hadde skrapet i overflaten av hinduismens kompliserte åndelige budskap, hadde han «truffet blink» for The Beatles. Og da den indiske guruen gikk inn i en dyp, transelignende tilstand i ti minutter oppe på scenen, ble de tre på første rad helt trollbundet.

Det jeg var ute etter var et mantra. Jeg hadde kommet til et punkt der jeg tenkte at meditasjon var noe for meg; jeg hadde lest om det og visste at jeg trengte et mantra – et passord for å komme meg videre til den andre verdenen. Og ettersom vi jo stort sett gjorde ting sammen, ble John og Paul med. (George)

Spesielt John ble imponert. Han hadde funnet det! Det var George som foreslo at vi skulle gå. Mens vi Han hadde fått nøkkelen, svaret, det han hadde lett holdt på med Sgt. Pepper, hadde George vært den som etter. var mest interessert i indisk kultur. Vi var interessert alle sammen – men for George var det en retning. Etter forelesningen ble The Beatles presentert for Vi var på jakt etter noe. Vi hadde tatt dop – neste Maharishi. Den hellige mannen hadde tydeligvis fått skritt var å prøve å finne en mening med det hele. med seg hvilket inntrykk han hadde gjort på Fab Vi hadde sett Maharishi oppe i Nord-England da vi Four, og inviterte dem til et privat besøk i hans var unggutter. hotellsuite. Han var på TV med noen få års mellomrom, i proUnder besøket uttrykte de overfor Maharishi at de alt grammet People and Places (det lokale aktualitetsmafra tidlig alder hadde prøvd å nå disse høyere bevisgasinet) på Granada. Den gangen sa vi alltid: «Så dere sthetstilstandene han snakket om. De hadde forsøk han gærningen på TV i går, eller?» Så vi kjente godt til med narkotika, men det hadde ikke fungert for dem. ham, han var den knisete vesle fyren som skulle reise Maharishi svarte at det var prisverdig av dem å jorda rundt sju ganger for å frelse verden (og dette var prøve, men at narkotika ikke var måten å gjøre det den tredje runden). på. «Transcendental Meditasjon er svaret.» (Paul) Straks The Beatles ankom den store ballsalen på Hilton, ble de gitt plasser på første rad. Klokken var åtte om kvelden, og salen var fullpakket med over 1500 troende og fascinerte tilskuere. Fram på scenen kom en mann med langt svart hår og langt skjegg, kledd i en fin hvit silkekappe og ... sandaler!

Paul var spesielt opptatt av de åndelige bildene Maharishi hadde snakket om. Tilsynelatende hadde han presentert sin filosofi ved hjelp av fortellingen om en blomst, med røttene i jorden, en stilk og et vakkert hode. Han ba dem om å tenke på seg selv som hodet på blomsten, den synlige manifestasjonen av skapelsen. Han fortalte dem at saften som strømmer gjennom stammen var kilden til blomstens energi, og forklarte hvordan vann og næringsstoffer i jorden blir trukket opp til blomstenes hode fra et reservoar av godhet på jorden.

Maharishi satte seg ned på gulvet med beina i kors. Sammen med flere perlekjeder i hendene holdt han en liten bukket med røde roser og nelliker. I stedet for å se på publikum, lukket han øynene. Stillheten fylte rommet.

Jeg syntes det var mye fornuft i det han sa. Det tror jeg vi syntes alle sammen. Han sa at gjennom et enkelt meditasjonssystem - tjue minutter om morgenen, tjue minutter om kvelden – kunne man oppnå bedre livskvalitet og finne en slags mening. (Paul)

Etter noen minutter åpnet han øynene, rakte fram en hånd med åpen håndflate mot salen. Så begynte han å snakke: “Menneskeheten ble ikke født for å lide, menneskeheten ble født for å nyte. Hensikten med livet er å oppleve lykke.»

Etter nærmere en og en halv time gikk besøket mot slutten, og George spurte om han kunne få et mantra. «Bli med meg i morgen som mine gjester til University College i Bangor i Nord-Wales,» svarte munken. «Der skal jeg de neste dagene holde en serie med meditasjonsforedrag, og da kan dere bli innviet og

Han snakket til forsamlingen om Jesus, Buddha og Gud. Om evig lykke og fred, og om å oppnå en ideell tilstand av ro, harmoni, stabilitet og glede - uten bruk av farlige og ulovlige stoffer. Det han forkynte 9

”Livsfilosofien er denne: Livet er ikke en kamp, ikke en spenning ... Livet er lykke. Det er evig visdom, evig eksistens. ”

få deres eget mantra. Vi drar med tog, og vi finner helt sikkert plass til dere et eller annet sted på toget.» Da John og Paul forlot Maharishis suite den kvelden, hadde de følgende kommentarer til de ventende journalistene:

Maharishi ble født Mahesh Prasad Varma, i India i 1917. I 1942 ble han utdannet i fysikk ved University of Allahabad. Mens han gikk på colleget (og i mange Det tar tid å komme ned på jorden etter en opplevelse år etterpå), studerte han sanskrit under Swami Brahsom denne. mananda Saraswati, en hinduleder kjent som Guru (John) Dev (”guddommelig lærer”). Etter Guru Devs død i 1953, trakk Varma seg tilbake til Himalaya for meditasjon og refleksjon. Da han dukket opp i 1955, hadde han folkeliggjort Guru Devs form for meditasjon og gitt den navnet transendental meditasjon. Samtidig begynte han å kalle seg Maharishi, som betyr «stor sjel». I 1959 startet Maharishi International Meditation Society i London. Han etablerte sitt hovedkvarter i Sveits, og på det høyeste hadde bevegelsen mer enn to millioner medlemmer over hele verden, inkludert 90 000 i Storbritannia. Tilhengere betalte enten et abonnement eller en andel av inntektene sine, noe som i løpet av kort tid gjorde samfunnet hans meget rikt. Han hadde nøye studert det vestlige publikummet, og visste hvordan han på den mest effektive måten kunne forkynne budskapet sitt for dem.

Dette har vært en av de mest opplysende og spennende opplevelsene jeg har hatt. (Paul) Da Maharishi møtte Beatles i august 1967, hadde han allerede vært etablert i Vesten i nesten ti år. I følge hans undervisning kunne stress reduseres ved daglig meditasjon, og han håpet at TM ville bringe fred til verden. Han sa:

Så langt hadde han for det meste jobbet med amerikanere, inkludert noen Hollywood-stjerner, men han hadde liten erfaring med rockestjerner - spesielt den britiske varianten.

Men den indiske munken slo an de riktige akkordene, og ble øyeblikkelig en hit for George, John og Paul.

Først var det som en stor utflukt. Vi ringte vennene våre: «Dere må bli med og treffe han.» (Paul)

Den mystiske spesialturen

Like før klokka tre ankom Mick Jagger og Marianne Faithfull til Euston jernbanestasjon, invitert av The Beatles.

Den påfølgende dagen hadde The Beatles planlagt å bruke til innspilling, så til og begynne med virket det ikke sannsynlig at de ville slenge seg med guruen på togturen.

Mick Jagger var der også. Han lå alltid og vaka i bakgrunnen og prøvde å finne ut hva som forgikk. Mick sørget alltid for å holde seg orientert om hva Fab Four holdt på med. (George)

Først på formiddagen fredag 25. august bestemte John og George seg for å utsette alle andre aktiviteter og slå følge med Maharishi de 5 timene togturen til kystbyen Bangor tok. De kontaktet Paul, som begeistret for forslaget sa ja til å bli med. Ringo hadde egentlig planlagt å hente hjem Maureen og den ukes gamle babyen ut fra sykehuset lørdag morgen.

Den neste på plass var Paul, som ble kjørt ditt av Neil Aspinall i hans lyseblå Jaguar. Tre minutter over tre var det ingen tegn til de andre, og toget skulle straks forlate stasjonen.

Det var en fin dag da vi gikk ut til bilen. Vi var ute i Akkurat da lå Maureen på klinikken og fikk Jason, og god tid, for vi skulle hente Pattie, hennes søster Jenny, George og Ringo på vegen – og de var svært forsinket. jeg var på besøk. Jeg kom hjem og spilte av telefonsvareren, og der lå det Da Anthony (Johns sjåfør) kjørte Johns psykedelisk dekorerte Rolls-Royce Phantom V opp foran stasjonen beskjed fra John: «Dæven mann, vi har møtt en utrolig fyr, og vi skal reise til Wales alle sammen. Du må sinngangen, ble vi fortalt at vi hadde fem minutter til toget skulle gå. bli med.» Neste beskjed var fra George, og han sa: «Jøss, mann – vi har truffet ham. Maharishi er fantastisk! Vi drar til Wales, og du må bli med.» (Ringo) Etter å ha snakket med sin kone ble henteplanene endret, og Ringo slo følge med de tre andre.

John hoppet ut av bilen sammen med de andre og løp til plattformen. Jeg måtte ta meg av bagasjen, og ble hengende etter. Etter mange år med reiser var John vant med at andre tok seg av detaljene ...

Løp, Cynthia, løp!

t i an

Jeg fulgte etter så godt jeg kunne. På stasjonen var det sinnsykt mange fans, journalister, politimenn og passasjerer som hang rundt. Jeg kjempet for å komme meg gjennom mengden, men da jeg kom til plattformen ble veien sperret av en stor politimann.

Det var nesten som Beatlemania igjen. Overalt hvor toget stoppet på turen, stormet ville fans fram til toget og dyttet autografbøker inn gjennom vinduene og dørene. Alle signerte de villig vekk, så nær som John som snart gikk lei.

Han skjønte ikke at jeg var i følge med de andre, og sa til meg: «Beklager, love, det er for sent, toget går.» Jeg ropte at noen måtte hjelpe meg. John stakk hodet ut av togvinduet, så hva som skjedde og ropte: «Si at du er sammen med oss! Be dem la deg passere.» Det var allerede for sent. Toget dro fra plattformen og jeg sto der med sakene mine. Tårene rant nedover kinnene mine.

Beatles-biografen Hunter Davies, som var med på reisen, beskriver togturen slik: Nyheten om at The Beatles skulle delta i Bangor, lekket naturligvis ut. Det de hadde håpet ville bli en personlig, åndelig opplevelse, forvandlet seg i stedet nærmest til et karneval. Det var fans, nysgjerrige og pressefolk som møtte fram på stasjonen for å se The Beatles dra av gårde på det avisene kalte deres «mystiske spesialtur».

Det var veldig flaut. Journalistene samlet seg rundt meg, blitslysene blafret i et kjør og jeg følte meg som en tosk. Peter Brown, Brian Epsteins assistent hadde kommet for å si farvel til oss: han la armen rundt meg og sa at Neil Aspinal ville kjøre meg til Bangor. «Jane (Asher) skal også sitte på, og dere kommer nok fram før toget,» sa han til meg for å muntre meg opp.

I flere timer satt de for nedtrukne gardiner og torde ikke engang gå på toalettet av skrekk for at noen skulle få øye på dem. Ingen ante hvor bagasjen hadde tatt veien, ingen lot til å ha fått med seg penger – liksom den kongelige familie går The Beatles ikke med kontanter på seg. “Cyn og jeg tenkte å reise til Libya,” sa John, “til dette kom opp. Libya eller Bangor? Vel, det var ikke noe valg, var det?.” Pattie Boyd, fru George Harrison, holdt fast i en pose epler, og Marianne Faithfull, kjæresten til Jagger, tviholdt på en bærepose. George tente røkelsespinner. Alle var oppspilte og lurte på hva Maharishi kom til å fortelle dem. George følte at dette kom til å bli det store.

Men det verken han eller noen andre visste var at tårene mine ikke bare var der fordi jeg ble for sen til toget. Jeg gråt fordi hendelsen var som et symbol på det som skjedde i ekteskapet mitt. John som var på toget kjørte mot fremtiden, og jeg hang etter. (Cynthia Lennon)

Vi gikk av toget på plattform 3, og selvfølgelig hadde pressen i London orientert sine kollegaer i Bangor om at vi var på toget. Så det var som det var fem tusen fans der, og han (Maharishi) gikk av toget og tenkte: “Wow! Jeg har virkelig blitt stor i Bangor!” Han trodde virkelig alle var kommet for å møte ham. Han var så naiv. Da han innså at de var der på grunn av oss, at vi kunne tiltrekke oss disse menneskemengdene, tror jeg at han skjønte at disse gutta kunne nå ut med budskapet hans temmelig kvikt. Og etter at vi hadde truffet han, tok det ikke lang tid før han nevnte at vi kunne dra på turné igjen og åpne et meditasjonssenter på hvert sted. Men det ble ikke noe av det, for ting begynte å forandre seg. (Ringo) Han har vært opptatt av indisk religion siden han begynte å spille sitar. Han har studert og søkt lenge. Han dro til Haight-Ashbury i San Francisco for å se hippiene, men kom skuffet tilbake. I forrige uke dro han til Cornwall og besteg et fjell med en yogi, men ingenting skjedde. Mick satt veldig stille og observerte. I en annen kupé satt Maharishi med bena i kors på et hvitt laken som ledsagerne hadde bredt ut. Smått om senn tok The Beatles mot til seg og gikk dit inn. Maharishi erkjente at han aldri hadde hørt noen Beatlesplate, men hadde hørt at de skulle være meget berømt, i likhet med Mick Jagger. Han smålo nesten hele tiden mens han pratet og forberedte dem på hva de hadde i vente i Bangor.

The Beatles ble plassert på sovesaler i Dyfrdwy, en av hallene i Hugh Owen-bygningen ved Bangor University. Rommene deres var enkle, med køyesenger og få møbler - i sterk kontrast til luksusen de var vant til. Da vi kom til Bangor i Nord-Wales, føltes det plutselig som om vi var tilbake på skolen igjen. Vi ble plassert på en internatskole som var tom på grunn av sommerferien. Det var en meget primitivt og spartansk boform for oss livsnytende rockere. Vi var de eneste menneskene på det internatet. Det var ingen presse; det var i utgangspunktet The Beatles, Mick og meg. Vi hadde allerede hørt rykter fra India om at Maharishi i hjemlandet var mistenkt for visse uheldige økonomiske saker og «syndige» seksuelle aktiviteter – og at han også hadde en besettelse for fyrverkeri. Men vi prøvde å oppføre oss som sanne troende, og alt dette virket som tullprat. (Marianne Faithfull) Den kvelden i Bangor dro vi alle inn til byen for å spise. Det var sent på kvelden, i en veldig liten landsens by, og det var bare en liten kinesisk restaurant som var åpen. Da regningen endelig kom skjønte jeg at jeg ikke hadde nok penger til å betale den, noe heller ingen av de andre kunne. Den kinesiske kelneren ble veldig opprørt og trodde vi alle skulle gå ut uten å gjøre opp for oss. Da plasserte George plutselig en strømpeløs fot opp på bordet. Han hadde tatt av seg sandalen og gransket sålen. Foran på den var det en liten sprekk, og ut av den trakk han 20 pund, mer enn nok til å gjøre opp regningen. Han hadde lagt pengene der for slike kriser, måneder om ikke år tidligere, og helt glemt de til denne kvelden. (Hunter Davies)

Bangor Da toget deres nærmet seg Bangor, vurderte Beatles å fortsette til neste stasjon (Anglesey) i et forsøk på å unngå journalister og kamerateam, og i stedet ta drosjer tilbake til Bangor. Imidlertid ba Maharishi, som ikke helt forstod omfanget av gruppens berømmelse, dem om å holde seg sammen med ham. 13

På lørdag ettermiddag kalte de inn til pressekonferanse, hvor de kom med den oppsiktsvekkende kunngjøringen at de hadde sluttet å bruke narkotika. John, Paul og George forklarte at det var umulig å oppnå åndelig harmoni med fremmede stoffer i kroppen, og siden de ønsket å etterleve Maharishis ønske om avhold, hadde de bestemt seg for å slutte straks.

Den påfølgende lørdagen underviste Maharishi The Beatles og tre hundre andre deltagere i flere timer. Der lærte de mer om meditasjon, og fikk til slutt det etterlengtede mantraet. Selve seremonien i Bangor da vi fikk mantraet var hyggelig. Vi måtte vente utenfor rommet hans, og så slapp vi inn en og en. Deretter ble du med inn i det aller helligste, et rom fylt med blomster, røkelse og noen forheng. Du måtte ha med noen avskårne blomster til Maharishi som en slags gave. Maharish hadde blomster rundt seg hele tiden. Så tok du med deg blomstene dine, tok av deg skoene og gikk inn i et mørkt rom der Maharishi var. Det var ganske spennende. Julenissens grotte eller noe. Maharishi forklarte hva som skulle skje:

Nyheten var enorm. At både George og John allerede før de møtte Maharishi hadde bestemt seg for å slutte med harde stoffer var ikke offentlig kjent. George hadde tatt avgjørelsen etter hans traumatiske besøk i Haigh-Ashbury i San Francisco tidligere i august, mens John, mentalt og fysisk utslitt etter flere dårlige forsøk med LSD, hadde konkludert med det samme.

“Jeg skal bare gjøre noe småtteri. . . ” så begynte han å mumle for seg selv, før han sa: “Jeg vil lene meg mot deg og hviske, veldig stille, ditt mantra.” Så får du mantraet ditt, og han sier det bare en gang. Og du gjentar det en gang, bare for å sjekke at du har fått det med deg. Og så sier han: “Ja, det er riktig.” Og så avslutter han med: “Ideen er at du aldri nevner det for noen andre. For hvis du gjør det, vil det svekke seg. Hvis du aldri røper det, så vil det for alltid være noe veldig spesielt.” Så går du opp på rommet og prøver det. Og selvsagt er det umulig å få det til den første halvtimen. Men det gikk bra, og etter hvert begynte jeg å få taket på det. (Paul)

At Paul ganske nylig hadde stått fram med at også han tok LSD, sammen med bandets tidligere offentlige krav om legalisering av marihuana, gjorde ikke nyheten mindre. LSD er ikke svaret. Det gir deg ingenting. Det gjør at du kan se mange muligheter som du kanskje aldri har lagt merke til før, men det er ikke svaret. For å bli veldig høy, må du gjøre det rett. Jeg vil bli høy, og du kan ikke bli høy på LSD. Du kan ta det og ta det så mange ganger du vil, men du kommer til et punkt at du ikke kommer lenger, med mindre du slutter å ta det. (George) Du kan ikke fortsette å ta narkotika for alltid. Det var en opplevelse vi gikk gjennom. Nå er det over, og vi trenger det ikke mer. (Paul)

At The Beatles hadde stukket av med en indisk guru, til hans åndelige tilfluktssted i Wales, var helgens store hendelse i Storbritannia. Nyheten hadde lokket mengder av pressefolk til byen: Var det et nytt reklamestunt, eller var det seriøse greier de drev på med?

Vi vet ikke hvordan dette vil gi seg utslag i musikken vår. (George) 14

Begynnelsen på slutten

“George, Brian ble funnet død i sengen sin i morges. Han skulle komme hit for å være sammen med oss i dag. Det er en overdose med sovetabletter eller noe. Jeg vet egentlig ikke hva som har skjedd. Vi må tilbake til London med en gang.” (Navnebror George Harrison fra Liverpool Echo)

Før pressen skikkelig hadde fordøyd lørdagens store nyhet, skjedde noe som var enda mer dramatisk. Søndagen begynte bra. Etter formiddagsundervisningen ble de invitert inn i Maharishis egen leilighet, som egentlig var hjemmet til skolens rektor, og hadde en helt annen standard enn den de selv bodde i. Der ble det tatt bilder og snakket om veien videre framover.

Fortsettelse følger i neste nummer

Paul hadde nettopp avsluttet en sen lunsj, og ruslet rundt på universitetets grønne campus og småpratet med en journalist fra Liverpool Echo. Paul og jeg gikk og pratet ute på området ved siden av der de bodde. Da hørte vi en telefon inne i gangen ved siden av oss begynte å ringe. Telefonen ringte en god stund før den ble tatt. Noen ropte at det var telefon til Paul, og at det hastet. “Å George, jeg må gå og høre hvem det er. Vent et øyeblikk.”

Maharishis sandaler ble lagt ut på auksjon i november 2011. Utropsprisen var £25,000 og de var forventet å kunne oppnå en pris på mellom £50,000 og £80,000 men forble usolgte.

Så gikk han inn i gangen og besvarte telefonen. Det neste som skjedde var at Paul la på røret og løp opp til rommet hvor John, George og Ringo oppholdt seg. Etter en stund kom Paul ned og sa: 15

Ny og forbedret utgave av A Hard Day’s Night-filmen av Roger Stormo

Den første Beatlesfilmen, «A Hard Days Night», skal nyutgis 30. januar 2021 i 4K Ultra HD + 2 Blu-ray, melder Amazon i Japan. Allerede i 2014 ble filmen overført i 4K og pusset opp både bildemessig og den fikk et nytt soundtrack produsert av Giles Martin. Men da kom den kun ut på standard DVD og Blu-ray som ikke støtter 4K. Nå finnes det et nytt format, 4K Ultra HD som kan spille av i denne høye oppløsningen, derfor denne oppgraderte utgivelsen for hjemmekinomarkedet. Ultra HD Blu-ray (markedsføres som 4K Ultra HD) (UHD-BD) er en digital optisk plate for dataoppbevaring som er en forbedret variant av Blu-ray. Ultra HD Blu-ray plater er ikke kompatible med standard Bluray spillere (selvsagt), men her følger det jo da også med en standard Blu-ray plate med samme innhold. Ultra HD Blu-ray støtter 4K UHD (en oppløsning på 3840 × 2160 piksler) video med en hastighet på inntil 60 progressive bilder per sekund, kodet ved bruk av High Efficiency Video koding. Det er en boks med 3 discer, en i 4k Ultra HD og to standard Blu-ray, i tillegg skal det medfølge et 16-siders hefte samt mini fotosamling, pluss en bok på 48 sider. < Kinobillett

Japansk reklame

I tillegg til denne luksusutgaven i egen boks kommer det også til å utgis standard DVD og Blu-rayutgaver av filmen.

DISC 1 A Hard Day’s Night pluss trailer (4K Ultra HD) Lydvalg: 1. L-PCM Stereo, 2. L-PCM Mono, 3. DTS-HD 5.1 Surround, 4. Kommentarspor L-PCM Mono

DISC 2 Samme innhold som disc 1 (standard Blu-ray) Lydvalg: samme som på disc 1

DISC 3 Ekstramateriale (Blu-ray) (3 timer og 10 minutter) 1.You Can’t Do That! The Making of A Hard Day’s Night - dokumentaren fra 1994 2. Things They Said Today - dokumentar fra 2002-utgaven av filmen, også med i 2014 3. The Beatles: The Road to A Hard Day’s Night – intervju med Mark Lewisohn fra 2014-utgaven 4. In Their Own Voices: The Beatles on A Hard Day’s Night – også fra 2014-utgivelsen 5.Anatomy of a Style – også fra 2014utgivelsen 6. Picturewise – også fra 2014-utgivelsen 7. Trailer

«You Can’t Do That! The Making of A Hard Day’s Night» var en selvstendig utgivelse på VHS-kassett i 1994 og DVD i 1998. I den senere tiden har den gjerne vært inkludert på luksusutgaver av «A Hard Day’s Night»-filmen, som nå.

Lyd: L-PCM Stereo

Georges båndløse gitar

George eide gitaren fra 1967 og helt til han ga den bort i presang til gitaristen Ray Russell under arbeidet med musikken til Handmade Films «Water» i 1984.

Av Roger Stormo. Bilder: George Harrison / Brian Aris

Under et intervju med Kenny Everett under innspillingen av «white album» torsdag 6. juni 1968 er gitaren tydeligvis i studio, da Kenny bemerker: «What kind of guitar’s that, it’s fairly strange-looking...?» til hvilket John da svarer «A fretless guitar». Intervjuet havnet på den italienske promo-utgivelsen fra Apple, «Una Sensazionale Intervista Dei Beatles» og er senere utgitt på LPen «Golden Beatles» og enda senere på CD-utgaven av sistnevnte. Det finnes ingen bilder av George med gitaren fra innspillingen av «white album», men en ekspert på gitarer har fortalt eieren at han synes å kjenne igjen lyden av en båndløs gitar på både «Helter Skelter» og «Happiness is a warm gun». Kenny Jenkins, lærer i musikkfremføring og produksjon ved Leeds Beckett sier «Etter å ha

En uvanlig elektrisk gitar lagd av Bartell i California ble gitt til George Harrison mens han bodde i, og skrev, «Blue Jay Way» i august 1967. Det uvanlige var at den ikke hadde bånd, altså disse tverrgående metallstengene langs gitarhalsen som man bruker når man skal ta et grep. 18

tilbragt en god del tid med å spille en båndløs gitar kan jeg definitivt si at det er dette som benyttes på begge disse sporene. Jeg har lyttet til dette albumet i 40 år og jeg har aldri lagt merke til det tidligere, men nå som jeg lyttet etter det er det en umiskjennelig lyd. Den er spesielt effektiv på 'Happiness Is A Warm Gun' hvor den er druknet i fuzz, sannsynligvis en Dallas Fuzz Face pedal. Det eksisterte ikke så mange båndløse gitarer i verden i 1968, så det virker utvilsomt som at det er din Bartell». En annen ekspert, Dr. Richard Perks fra universitetet i Kent spesialiserer seg på båndløse gitarer og mener at gitaren i tillegg til de to nevnte Lennon og McCartneysangene også virker å ha vært i bruk på Georges egen «Savoy Truffle».

The Singing Rebel’s Band fra filmen «Water» i 1984. Fra øverst til venstre: George Harrison, Billy Connolly, Jon Lord, Chris Stainton, Mike Moran, Dick Clement, Ray Cooper, Eric Clapton, Chris Tummings og Ringo Starr.

Det finnes et bilde av George med gitaren, men dette er et bilde fra 1974 hvor han poserer med gitarsamlingen sin hjemme i Friar Park, og man kan se denne gitaren bak hans venstre albue. Den hadde da, sammen med en del andre av Georges gitarer hatt full service på et instrumentverksted i 1973.

Men hvorfor skriver vi om denne gitaren? Jo, fordi auksjonsfirmaet Bonhams solgte denne den 13. oktober 2020 på vegne av eieren, og da innbragte den £ 237 562 eller litt over 2,8 millioner kroner.

Georges gitarer 1974

* 19

av Roger Stormo

Davy Jones The Beatles

Davy Jones skal ha blitt født 4. mai 1944 på en av de Vestindiske øyer, men vokste opp i Canada, dit han hadde utvandret sammen med foreldrene sine. Fordi det var flere muligheter dro familien deretter til New York City, hvor faren til Davy fikk seg jobb som havnearbeider.

Som ungdom ble Davy raskt aktiv i gospelkor da sangen var hans lidenskap. Han ønsket å studere sang og dans, men faren tjente ikke nok til å betale for det. Davy prøvde å tjene penger til sangopplæringen og begynte til og med å selge aviser, tilfeldigvis Amsterdam News, i New York. Etter at Davys far var i en alvorlig arbeidsulykke på havna, fikk han utbetalt en stor sum penger da han ble permanent funksjonshemmet. Pengene ble brukt av familien til å flytte til England i 1958. Davy ble oppdaget av BBC Singers’ Bill Shepherd i 1959 og fikk platekontrakt med Pye. Har kom det ut fire singler. På de første tre ble Davy akkompagnert av Bill Shepherd Orchestra and Singers. Den første singelen, fra mars 1960, inneholdt hans versjon av sangen «Amapola» - en rocka utgave av en gammel spansk jazz-standard fra det sene 30-tallet som allerede var utgitt av mange artister. Dette er tidlig, for om fødselsdatoen hans stemmer, hadde Davy fortsatt ikke fylt 16 år. 20

Det har nemlig blitt revet i to en eller annen gang i de mellomliggende 59 årene. Paul har spilt bass sittende på de andre bildene fra denne kvelden, men her har han tydeligvis pause. Höfneren ligger igjen på stolen, kanskje han bare er en tur på toalettet?

Vi gjetter på at han kanskje var noen år eldre og at den oppgitte fødselsdatoen var oppdiktet av et PRbyrå senere i karrieren. På den berømmelige Liverpool Stadium konserten den 3. mai 1960, da Gene Vincent sto på plakaten sammen med flere av Liverpools grupper etter at Eddie Cochran hadde omkommet i en bilulykke, var Davy Jones en av de opptredende artistene. På scenen den dagen var også Ringo Starr, som trommeslager i Rory Storm & The Hurricanes.

Det sies også at det var Jones som bragte kokain til Liverpool. Cavern DJ Bob Wooler forteller at han fikk en stripe av Jones som «medisin» for tette bihuler!

Davy Jones kom tilbake til Liverpool i slutten av 1961 og under The Beatles’ opptreden på Sam Leach sin andre utgave av «Operation Big Beat», kom han opp på scenen uannonsert og sang to sanger sammen med gruppen. Kort tid etter ble dette fulgt opp av to offisielle opptredener. Først var Jones booket av klubbeier Ray McFall til en konsert på Cavern Club fredag 8. desember 1961. Etter som han var soloartist, var han i behov av en backinggruppe, så McFall skaffet frem The Beatles for formålet. Dette var en lunsj-konsert, som strøkets arbeidende kvinner (og noen menn) stimlet sammen til under lunsjpausene sine.

Davy Jones og Beatles i Tower Ballroom, New Brighton

Og han ser ikke bort fra at også The Beatles ble introdusert for stoffet den kvelden.

En utsendt fotograf, Dick Mathews fra Liverpools egen musikkavis Mersey Beat tok en serie bilder av sangeren sammen med Beatles, og ti av disse har tidligere vært publisert.

Davy Jones og The Beatles gjorde en konsert til sammen samme kveld, da de var booket av Sam Leach til å spille i Tower Ballroom i New Brighton. Leach hadde avertert Jones som TV-stjerna fra «Saturday Spectacular» og at han også var en plateartist. Det med TV-opptreden var ren løgn, men var et PR-triks som også ble benyttet senere i Jones’ karriere.

Nå i høst dukket det opp et bilde nr 11 fra denne dagen, eller rettere sagt, halve bilde nummer 11.

Liverpool-eventyret, med eller uten Beatles akkompagnement, var allerede en saga blott da Davy ga ut sin neste singel på Pyes underetikett Piccadilly i mars 1962. På A-siden, som også ble gitt ut i Frankrike er hans versjon av den velkjente rock and roll-sangen «Jezebel». Men det hjalp ikke, for Davy var platekarrieren med Pye / Piccadilly over for godt. Davy prøvde også lykken i Tyskland. I følge boka Star-Club av Dieter Beckmann og Klaus Martens opptrådte Davy rundt 126 ganger på Star-Club i 1962/63 – så da kan han ha truffet The Beatles igjen der. I november 1963 ga Davy ut en ny singel i Tyskland på etiketten Philips.

Albumet heter «Davy Jones - Rockin’ Twist Show Live At the Star-Palast, Kiel». Etter at albumet ble utgitt ut turnerte Davy i Skandinavia, hovedsakelig i Sverige, der albumet også ble solgt på konsertene.

På A-siden er hans gjengivelse av den berømte James Brown-sangen «I’ll Go Crazy», mens, spesielt kjent fra Ray Charles, på B-siden er «The Night Time Is The Right Time». På denne singelen ble han akkompagnert av det tyske show/beat-bandet Blue Sounds. Singlen gjorde ikke noe av seg salgsmessig.

I august 1965 ble nok en singel av Davy gitt ut i Tysk-land, denne gangen på Star-Club platemerket. Her ble han akkompagnert av Paul Nero & Blue Sounds. Davy havnet omsider på TV, da i ungdomsprogrammet Fanclub på nederlandsk TV i november 1966. Dette førte til en viss berømmelse der, så han slo seg like godt ned i Amsterdam. Davys første singel der, Dylans «You Go Your Way» ble utgitt i februar 1967 på plateselskapet Relax. Flere singler og et album fulgte, med moderat suksess.

I løpet av 1964 endte Davy også i Frankrike og opptrådte til og med i det berømte l’Olympia i Paris, der også Beatles hadde opptrådt i januar/februar samme år. Tidlig i 1965 ble et live-album av Davy Jones gitt ut på etiketten Fontana i Tyskland, der han ble akkompagnert av Johnnie Cliff Five.

Etter at vi hadde blogget om det halve bildet, fikk vi fra Mark Lewisohn tilsendt en komplett versjon av bildet, som han tydeligvis hadde på lur.

På slutten av 1967 giftet Davy seg med en nederlandsk kvinne. Imidlertid hadde han også et problem med den nederlandske staten. Hans søknad om opphold- og arbeidstillatelse ble ikke behandlet siden passet hans var tapt etter at han hadde sendt det til et byrå i London. Som et resultat av dette ble han arrestert i en måned av Amsterdam-politiet. Til slutt anerkjente politiet at han ikke var en kriminell, og han ble løslatt. Forsøk på å få tak i passet sitt, ved hjelp av Scotland Yard og Interpol, mislyktes. Et forsøk på å bli kreditert i morens pass ble også et bråk fordi Canada ikke hadde hans fødselsattest. På grunn av denne ubehagelige situasjonen var Davy en ulovlig bosatt i Nederland på den tiden. Likevel, etter som han var gift med en nederlender, fikk han lov til å opptre og tjene penger. I 1968 ga han ut en LP i Frankrike, «Sookie Sookie» som Davy Jones And The Voodoo Funk Machine, i tillegg til noen singler i 1968-69. Men da var jo en annen Davy Jones blitt kjent, gjennom The Monkees. Vår Davy Jones ga ut en siste single i 1970, «How Pink Is That Elephant Over There». Så forsvant han. Han skal ha fått en datter mens han var i Nederland, og hun leter fortsatt etter ham. Kilder: nettstedene ChirpRadio.org/The other Davy Jones og Savage Young Beatles.

John Lennon

Gimme Some Truth (2020) Av og med: Torewaskaasogmariushjohannessen (surprise surprise)

Gi oss litt sannhet, a – vi må innrømme at vi får litt følelsen av at det er noen med markedsinteresser her, som prøver å innbille oss at John Lennon hadde en langstrakt solokarriere. Det må være lov å spørre seg, om ikke en 4-lp-boks er litt voldsomt for å skulle dekke kun fem aktive år, pluss et comeback? Sannheten er at dét var dessverre alt Lennon fikk etter The Beatles før han ble skutt og drept. Ikke engang Donald Trump kan få oss til å tro at det er falske nyheter. Dessverre. Denne høsten skulle vi feire John Lennon 80 år – 40 år i live og 40 år stein dau. De siste 40 år har imidlertid vært svært aktive – nå finnes det faktisk flere samleplater enn originale soloplater utgitt under John Lennons navn. Dette prosjektet, som har fått tittelen «Gimme Some Truth» (det er heldigvis bare andre gang denne tittelen brukes på en samleboks med John), består av fem ulike produktvarianter: En enkel-cd og dobbel-lp, en dobbel-cd, firedobbel lp-boks, og en deluxe utgave med to cd-er, blu-ray og bok.

hvor John bytter ut linjen «he shoot Coca-Cola» med «he got hairy arsehole» – har (så vidt oss bekjent) kun vært ute på bootlegs tidligere, og får dermed sin offisielle debut. Første vers av «Grow Old With Me» er et tidligere uutgitt demoopptak, før den i andre vers krysses med versjonen vi ble kjent med på «John Lennon Anthology» (1998), hvor nyorkestreringen er signert George Martin (men fortsatt avsløres ikke bassisten i omslagsteksten).

Boksen som vi anmelder her består av 36 låter, hvor hele ti (!) er hentet fra året 1980. Den posthume platen «Milk and Honey» (1984) er likestilt og har like mange låter med som de platene Lennon selv gav ut i sin egen levetid. Er det virkelig en så sterk plate? Den utgivelsen det er hentet flest låter fra er (ikke overraskende) «Double Fantasy» (syv låter), en uvane man begynte med allerede på samlingen «The John Lennon Collection» (1982). Hva i all verden kan forsvare å gi «Double Fantasy» så mye plass? Det må være av emosjonelle grunner, og ingen andre.

«Whatever Gets You Through The Night» starter med en snedig, sekundlang orgelsnutt vi ikke kan huske å ha hørt før. Inkluderingen av slike sjeldenheter får oss til å lure på hvorfor ingen av de mange «Free As A Bird»-demoene er inkludert (vi hadde foretrukket en av dem fremfor, tja, «Dear Yoko»).

Hadde det ikke holdt med singelen «(Just Like) Starting Over» og kanskje «Woman» (som Lennon allerede hadde valgt ut som andre singel for platen før sin død)? «Dear Yoko», som strengt tatt bare er «Oh Yoko!» om igjen, hindrer ikke at begge er inkludert her. Enda verre er det å inkludere Yoko Onos «Every Man Has A Woman Who Loves Him», i «tributeversjonen», hvor Yokos hovedvokal er tatt bort, og hvor man sitter igjen kun med backing og Johns koring (remixen første gang utgitt i 1984).

Lyden De nye stereomiksene låter flott og rent. Johns stemme er dyttet lenger frem i miksen, slik at tekstene og vokalen kommer tydeligere og klarere frem. Noen lydrevolusjon kan vi dog ikke påstå at det er. Eksempelvis er ekkoet på Spector-produksjonene på «Stand By Me» og «Angel Baby» (morsomt gjenhør, forresten!) borte. Men, om det betyr at vi serveres en ærligere miks, det blir vel litt smak og behag? Det var vel heller ikke tilfeldig at John inviterte nettopp Phil Spector tilbake som produsent, for å sette rock’n’rollklassikerne inn i hans lydbilde. Da skulle det være litt romfølelse. Men, det må vi innrømme, disse låtene er flotte slik vi får dem presentert her også.

Det var imidlertid forfriskende å få med «Angela» (igjen aktuell i kjølvannet av Black Lives Matter-protestene). Yoko skal ha for at hun er flink til å belyse politiske saker, som helt sikkert også hadde engasjert John. Men hvorfor er ikke «Mother» med på denne samlingen? Uhørt! Det er også noen rariteter med. «Come Together»-versjonen fra kveldskonserten i Madison Square Garden i 1972 –

Hva så med surroundmiksen, har man turt å være mer eksperimentelle der?

jeg har hørt flere låter med ørene limt inntil de bakre høyttalerne).

(Her tar Tore over hovedvokalen, og deler hans tanker om surroundmiksen på blu-ray-disken): Det er delte meninger om 5.1-/surroundmikser.

Det er i og for seg ikke feil å mikse en surroundplate på denne måten. Da The Beach Boys’ «Pet Sounds» kom ut på blu-ray i 2015, sa produsenten at det aldri var noen intensjon om å lage en unik surroundmiks, men heller basere den nye flerkanalsmiksen på den gamle stereomiksen. Giles Martin sa omtrent det samme da Beatles-musikkvideosamlingen «1+» kom ut i 2015.

Noen er likegyldig, andre ser på det som en verdiløs gimmick, mens sånne som meg lar seg fascinere av å kunne utforske musikken i en bredere, dypere og mer spennende lydopplevelse. Jeg simpelthen elsker surroundmusikk. Jeg er ekstremt begeistret for Giles Martins surroundmikser av «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» (2017), «The Beatles/White Album» (2018) og «Abbey Road» (2019), og jeg lytter til dem oftere enn stereomiksene. Jeg digger også de herlige 5.1-miksene på «The McCartney Years»dvd-en fra 2007. Blu-ray-utgaven av «Gimme Some Truth» er jeg dog mindre begeistret over. Altså, den låter fantastisk – det er absolutt ingen tvil om det – men produsenten Paul Hicks har på ingen måte tatt dristige valg. Fremfor å lage en unik surroundmiks, har Hicks mer eller mindre panorert stereomiksen ut i seks kanaler. Personlig mener jeg at når en god surroundmiks skal skrus sammen, bør man starte fra scratch og remikse musikken slik at samtlige høyttalerne får noe å gjøre. På «Gimme Some Truth» spiller bass-, senter- og fronthøyttaleren hovedrollene. Det skjer oppsiktsvekkende lite i de to bakre høyttalerne. Nærmest uten unntak hører du kun gjenklang fra hva som skjer foran i miksen (tro meg,

Dette er også tilfellet med «Gimme Some Truth». Paul Hicks har uttalt at Yokos beskjed var utvetydig: La miksene være tro mot originalene. Det bør også nevnes at John Lennon ikke var tilhenger av 70-tallets quadraphonic-mikser – en tidlig surroundversjon hvor musikken ble mikset i fire høyttalere – til tross for at «Imagine» og «Walls And Bridges» kom ut i dette lydformatet mens Lennon var i live. Det er allikevel synd at «Gimme Some Truth»-utgivelsen ikke inneholder en ordentlig surroundmiks. Stereomiksene er jo tilgjengelige hvis man på død og liv ikke ønsker å høre surroundversjoner av låtene. Der du følte deg omringet og oppdaget mye nytt i Beatles-miksene til Giles, blir du her sittende og føle at du hører stereomiksen i seks kanaler. Hvis du har lyttet til «Imagine»-surroundmiksen fra 2018 (også mikset av Paul Hicks), forstår du kanskje hva jeg mener – den var også av den feige sorten.

«Working Class Hero – The Definitive Lennon» (2005); «Remember» (2007 – kun utgitt i USA); «Power To The People – The Hits» (2010); og «Icon» (2015).

Nei, gi oss heller en ny og spennende lydopplevelse, hvor nedgravde instrumenter og koringer mirakuløst vokser opp og blomstrer. En miks hvor jeg skvetter litt av hva som skjer i høyttalerne bak meg. Og hvor følelsen at jeg nesten hører musikken for aller første gang, kryper seg inn under huden på en vidunderlig måte.

Soloplatene har selvsagt blitt samlet og solgt i bokssett flere ganger. I 1990, til 50-årsmarkeringen, fikk vi imidlertid alle låtene samlet i ny innpakning og fordelt på fire cd-er i «John Lennon: Lennon». Er du ute etter en magisk og spennende surroundop- Det samme fikk vi i 2010 til Lennons 70-årsmarkering plevelse med John Lennons musikk, er det direkte – denne fire-cd-boksen fikk det samme navnet som meningsløst å investere i «Gimme Some Truth»-blu- den nye boksen, «Gimme Some Truth.» ray-utgaven. Trist, men sant. Prøv heller å spore ned I tillegg har vi to samleplater som matcher sine resden mer detaljrike «Lennon Legend»-dvd-en fra 2003. pektive dokumentarfilmer: «Imagine: John Lennon, Der får musikken leke seg i alle høyttalerne – og du får Music From The Motion Picture» (1988) og «The U.S. musikkvideoene med på kjøpet. vs. John Lennon» (2006). Ok – vi har fått med poenget

Jeg har ikke hørt Dolby Atmos-/7.1-miksen av her – det er mange! «Gimme Some Truth», siden den krever åtte høyt- Men, hva er den ultimate samlingen med John Lentalere, men jeg er villig til å vedde på at heller ikke den non? Jo, den må kanskje miksen er noen banebrytende være mer som «Imagine: lytteopplevelse. John Lennon, Music From

Vår «Gimme Some Truth»-konklusjon

Vi har allerede konkludert med at det låter nydelig, men et par spørsmål vi stilte oss underveis i en covid-19-trygg lyttesesjon var følgende: Hvem er dette prosjektet/produktet egentlig laget for? Og kanskje hadde samlingen vært tjent med å bli kortet litt ned? Vi mener det. Strengt tatt finnes det et stort utvalg Lennon-samlinger fra før. La oss oppsummere litt. John Lennons eneste samleplate utgitt mens han levde var «Shaved Fish» (1975).

The absolute definitive ultimate mixes

Denne fokuserte på singlene. Her var det kun låter skrevet av Lennon selv, og tekstene til alle låtene var selvsagt inkludert på innerposen. Dette mangler i «Gimme Some Truth»-boksen, til tross for at det alltid ble inkludert når John selv fikk bestemme. Får vi kanskje her en liten innrømmelse fra pakkedisken? De vet nok godt at folk egentlig har alt dette i samlingen sin fra før – tekstene er det vel strengt tatt unødvendig å legge ved… La oss kjapt oppsummere samlingene vi har fått etter John Lennons død: «The John Lennon Collection» (1982); «Lennon Legend – The Very Best of John Lennon» (1997); 27

The Motion Picture» (1988). Egentlig burde låter som «In My Life», «Strawberry Fields Forever», «I Am The Walrus», «Lucy In The Sky With Diamonds» og «Revolution» alle vært inkludert i en feiring av musikeren (og mennesket) John Lennon. Man kan mene at Beatles er Beatles, men hvorfor ikke feire John Lennon ved å ta med noen låter der han inntar hovedrollen i verdens beste band? Kanskje kan det bli gjort på denne måten når vi skal feire John Lennon 85 år, 90 år eller 100 år – da kanskje med undertittelen the absolute definitive ultimate mixes.

Av Ståle Stålmann Kverndokk

En sannhet med modifikasjoner? Mine tanker om 80 års jubileet og samlingen «Gimme Some Truth».

Så måtte John Lennons 80 års-dag markeres. Det skulle selvfølgelig bare mangle. Jeg føler jeg har behov for å si noe personlig om dette som en innledning og deretter gå inn på jubileumsplata «Gimme Some Truth». Det er faktisk like lenge siden John Lennon døde som den tida han levde. Dvs. 40 år som «rockegud» på jorda og 40 år i «rock`n rollhimmelen». Det brå skillet var den uhyggelige dagen da de fatale skuddene falt. Jeg husker det fortsatt så klart da min mor vekket meg tirsdag 9. desember 1980 kl. 7.30, noe hun alltid gjorde da jeg gikk på gymnaset. «John Lennon er skutt og drept i New York!», ropte hun inn på gutterommet mitt hjemme i trygge Skien, mens jeg lå og ante fred og ingen fare i min søte tenåringssøvn. Jeg forstod absolutt ingenting og var totalt tom for ord da mine medelever spurte meg om det på skolen. Hva skjedde egentlig? Alle måtte ha kommentarer fra klassens Beatlesnerd, men han var i sjokktilstand. Jeg elsket alltid å tegne Beatles, og det drev jeg med i skoletimene også. Den dagen gjorde jeg ikke annet. Det endte med at jeg tegnet en stor tegning av John før jeg la meg den kvelden. Følelsene måtte ut på et vis. I løpet av noen dager laget jeg et minnealbum med alt jeg kom over av bilder og artikler om John som stod i de forskjellige avisene. På den bakerste siden limte jeg inn tegningen. Det ble et kjært minne for meg. I løpet av de to foregående åra hadde jeg kjøpt samtlige Beatles-album for konfirmasjonspenger og etter litt sommerjobbing, men jeg hadde ingen Lennon-plater. Storebroren min kjøpte «Double Fantasy» på kassett og hadde også Wings «London Town» og «McCartney II» i samme format. Jeg var ikke så interessert i hva de forskjellige medlemmene drev med etter 1970. Det ville aldri komme opp mot det å høre fantastiske «White album» hjemme på gutterommet, noe jeg gjorde hele sommeren/ høsten 1980. Det var den aller siste plata jeg kjøpte av de ordinære studioalbumene, alle selvfølgelig på vinyl. 28

er fortsatt de to beste. Da det ble klart at 80 års-jubileet skulle markeres med en splitter ny utgivelse, var jeg først uinteressert siden den stort sett inneholdt kjente låter.

Kassetter funka bare i bilen og på hytta. Den høsten spilte jeg platene jevnlig på et gutterom som var tapetsert med Beatlesbilder. Jeg fant ut at jeg ville ha Johns 1965-sveis med luggen godt nedi øynene. Det nærmet seg jul og alt var fint. Så kom den fryktelige tirsdagen. Jeg vil si det så sterkt at denne dagen forandret livet mitt. Beatles var en lykkelig boble for meg, som jeg da måtte stige ut av for å forstå verden. Konsekvensen var at jeg begynte å høre på Lennons plater og etterhvert hans svært personlige tekster.

Men når ting blir mikset om på nytt, klarer ikke platenerden i meg å la være. Jeg måtte ha den, og da selvfølgelig på vinyl. Nå har jeg gått grundig gjennom den, og her er mine tanker.

Utvalget

Samlealbum er både en fin ting og noe skikkelig herk. For de fleste har det sikkert fungert bra når man var litt interessert i en artist, men ikke for mye. Økonomisk var det også greit med en «Greatest hits» på tilbud. Nå snakker vi selvfølgelig om «oldtida» før strømming ødela moroa.

Det gikk grøss nedover ryggen på meg da jeg spilte «Mother» og «Isolation». Sterk kost for en følsom tenåring. Jeg var trommis i et rockeband, men begynte å spille gitar etter dette. Med Lennons soloplater fulgte etterhvert en Dylan-periode. Plutselig begynte jeg å skrive sanger, og det har jeg gjort siden, som en viktig del av livet mitt. Det høres jo litt absurd ut, men det triste var muligens godt for noe, selv om jeg tror John kunne inspirert meg minst like mye om han fortsatt hadde vært i live. Lennon-platene kommer jeg tilbake til ved jevne mellomrom, men det kan gå både måneder og år mellom hver gang jeg spiller dem.

Hovedargumentet mot slike samlinger er at man alltid er uenig i utvalget, hvis man da kjenner artisten godt fra før. Jeg pleide alltid å lage samlekassetter med min «fasit» på hva slike forskjellige samlingene skulle inneholde. Jeg var aldri helt fornøyd enten det var Beatles, Lennon solo, McCartney solo med Wings eller Dylan, sær som jeg var og fortsatt er. Selv verdens to beste samlealbum, det røde og det blå dobbeltalbumet til Beatles fra 1973, har klare mangler. Hva var tanken bak at det røde bare hadde 26 låter, mens det blå hadde 28? I tillegg var det blå veldig mye lengre. Tidenes kanskje viktigste album «Revolver» ble avspist med to låter. Likevel har det alltid vært en fryd å høre gjennom alle 4 platene etter hverandre. Hva så med denne Lennon-samlingen? La meg først ta for meg de klare manglene.

Da er det snakk om å spille gjennom alt på nytt og gjøre nye vurderinger. Den forrige store Lennon-perioden min var for 10 år siden, da signaturboksen kom ut. Det førte til at favorittplata mi gikk fra «John Lennon, Plastic Ono Band» til «Walls and Bridges». Nå klarer jeg ikke helt å skille dem, men de

«Milk and Honey» albumet var dessverre veldig halvgjort, og åpningslåta «Stepping Out» er nettopp det. «Borrowed Time» er tross alt en av de friskeste på plata, og burde heller vært tatt med, ikke minst for variasjonens skyld. John elsket reggae og ska, og her fungerer dette godt.

Jeg begynner med å rope ut. Hvor er «Mother»?!!! Hvordan er det mulig å utelate sangen som definerer Lennons solokarriere i en eneste sang? Det mest kraftfulle han noen gang har gjort. Det er nærmest en skandale. Jeg forstår enda mindre når det er Yoko og Sean som står bak utvalget. De burde jo visst bedre. Jeg har ikke ord. Det er utilgivelig. Men når det er sagt, er det bare denne utelatelsen som virkelig provoserer meg. Det hører også med at jeg savner sterke låter som «Look at Me», «Crippled Inside» og «Nobody Loves You When You`re Down and Out».

Personlig synes jeg at «Grow Old With Me» burde avsluttet samlingen. Isteden får vi «Give Peace a Chance». Jeg forstår at den er med, selv om jeg ikke orker å høre låta lenger. Jeg skrur rett og slett av. Jeg banner sikkert i kjerka når jeg sier at dette må være en av tidenes mest enerverende låter. Men hva er de positive overraskelsene? At store kjente låter som bla. «Instant Karma», «Working Class Hero», «Imagine», «Jealous Guy», «Mind Games», «Whatever Gets You Through the Night» og «Starting Over» er med, tar jeg som en selvfølge. Ikke fullt så selvfølgelig er flotte «Out the Blue» fra « Mind Games» og fantastiske «Steel and Glass» fra «Walls and Bridges».

Isteden velger man småkjedelige «Angela» fra «Some Time in New York City», som forøvrig er et fryktelig dårlig album. Skal man velge politiske «statement» er jo «Woman is the Nigger of the World» av et helt annet kaliber. Men tittelen kan jo mistolkes i disse dager. Lennon ville kjempe for kvinners rettigheter på samme måte som han ville bekjempe rasisme. Så begge låtene har en relevans nå. Det er en god ting, men ikke alle av Lennons politiske låter tåler tidens tann. De blir for endimensjonale, og tekstene blir kun slagord med stor skrift. «Power to the People» er et eksempel på det. Det blir slitsomt rett og slett.

Begge positive overraskelser. Tøft at også live-versjonen av «Come Together» er tatt inn i varmen. Den råeste låta på «Double Fantasy» skal man heller ikke kimse av; «I`m Losing You» står som ei påle 40 år etter. Det samme gjelder også «Nobody Told Me», som er en innertier av en låt med en herlig absurd tekst. Summa summarum, dette er et greit utvalg med noen feilskjær og mangler og en ekstra stor en, «Mother»... Jeg sier ikke mer.

Fra «Rock`n Roll»-albumet får vi selvfølgelig «Stand By Me», mens den utelatte låten «Angel Baby» er overraskende med her. Sistnevnte er en liten kuriositet for mange, selv om den er på «Menlove Ave»-albumet. Sjarmerende låt, men har den noe å gjøre i en slik samling? Hvorfor ikke ta den fenomenale «You Can`t Catch Me» isteden? En viktig låt for John Lennon, som han spilte inn for å blidgjøre Chuck Berry sine folk. Historien var en plagiatbeskyldning angående «Come Together».

Miksene og lyden

Dette skulle i følge forhåndsomtalene være den ultimate miksen. Tøv! Det er de gamle miksene som er lydsporet til livene våre, for å si det litt pompøst.

«Every Man Has a Woman Who Loves Him» er også en overraskelse med John på vokal, men det løfter den ikke opp fra den forglemmelige låtbunken. Siden «Double Fantasy» er godt representert, kunne denne lett ha blitt strøket.

Denne miksen bør og skal som de seneste Beatlesremiksene, kun være et supplement. Men er det interessant nok? Egentlig ikke, for å være ærlig. Hva har blitt gjort? Ikke så veldig mye, men sangen til John stikker seg mer ut. Den er litt nærmere og 30

Originalbildet før det ble omarbeidet til ny plateforside. høyere i lydbildet. Det kler de fleste sangene godt. Ellers låter vinylen varmt og samtidig klart.

Dette er hentet fra «Anthology» fra 1998. Jeg synes den nye fungerer bedre enn «Anthology»-miksen, som blir i overkant orkestrert og sausete. Det er finest å høre musikken høyt ut på anlegget, som om John Lennon er sammen med deg i stua. Det er nært og stort på samme tid.

Det er gjort en respektfull og edruelig jobb i Abbey Road-studioet. Den eneste som stikker seg markant ut er «Grow Old With Me», som begynner med hjemmedemoen med veldig lav vokal, men som etterhvert blir majestetisk når George Martin sitt arrangement kommer inn.

Jeg sitter likevel igjen med følelsen av at her er det slike som meg som blir litt lurt. Jeg kjøpte jo denne samlingen først og fremst på grunn av nysgjerrigheten til de nye miksene. Av samme grunn som med de siste Beatles-utgivelsene. Der tok man tross alt større grep med miksene, selv om originalplatene alltid vil være de rette for meg. Denne samlingen vil absolutt ikke trumfe originalplatene, så langt der ifra.

Innpakning og Cover

Det er et fantastisk flott bilde på coveret. Lennon med hestehale er kult, og det er estetisk flott å se profilen hans fra siden. Et ikonisk cover rett og slett. CD-boksen har gullfarge rundt, men den sølvgrå fargen på LP boksen synes jeg fungerer enda bedre. Jeg vil konsentrere meg om LP-boksen, siden det er den jeg har. 31

kjærlig og myk, noen ganger selvhøytidelig og selvmedlidende og noen ganger selvironisk og veldig morsom. Summen av dette ble genialt.

Jeg liker innpakningen med en hard boks og to dobbeltalbum inni. Men der stopper entusiasmen min brått. CD-boksen inneholder en flott bok. LP-boksen har kun et lite hefte med noen bilder og en skriblete håndskrevet tekst av «Gimme Some Truth».

Det har resultert i en ganske god samling med noen feilskjær. Den har selvfølgelig flere sterke klassiske låter. Det skulle bare mangle når vi snakker om en av tidenes to viktigste låtskrivere i populærmusikken. Men vi kommer igjen tilbake til det evige problemet.

På baksiden er det en stor takkeliste med alle navn som har vært involvert i prosjektet. Hvor er info om musikere på innspillinger, datoer, album-henvisninger og ev. listeplasseringer? Hva med noen fine «sleevenotes» til ettertenksomhet angående 80 års jubileet? Jeg vet ikke om det er i CD-boken, men uansett burde det vært i LP-heftet. I stedet får vi noen meningsløse kort, et klistremerke og kjedelige bilder med John og Yoko på pressekonferanser inni LP coverne.

Ingen samlealbum er perfekte. Alternativet var de fortreffelige samlekassettene på hytta i gamle dager.

Nå kaller man det visst Vi over 50 som kjøper slike bokser, samler ikke på spillelister på Spotify. knapper og glansbilder, eller rettere sagt klistre- Huff, så kjedelig. merker og postkort. Vi vil ha info og lesestoff som supplerer musikken. Da er vi i «nerdebobla» vår. Plakaten som følger med er også ganske kjedelig og uoriginal. Da synes jeg det hadde vært bedre med en plakat eller et bilde av det ikoniske coveret. Selve plata er solid 180 grams vinyl, men innerlabelen på den er lite oppfinnsom. Et øre med pila fra coverbildet og ordene «Gimme» og «Truth» skrevet på, er ikke særlig oppfinnsomt. Når man tenker på hva slike bokser pleier å inneholde, skuffer denne utgivelsen. Til slutt vil jeg si at tittelen «Gimme Some Truth» er ganske god og relevant i disse tider med ekkokamre i sosiale medier, konspirasjonsteorier og gale presidenter med villedende propaganda. Jeg vet ikke om Yoko og Sean hadde det i bakhodet, men det er nettopp nå jeg kjenner på hvor mye vi savner John Lennon. Han ville nok snudd seg i graven av denne galskapen. Men gir denne samlingen den ultimate sannheten om John Lennons karriere som soloartist? Tja, hadde det bare blitt tatt med «Mother», så ville svaret mitt kanskje vært mer positivt. Nei huff, jeg skal prøve å ikke tenke på det. Den ultimate sannheten om kunstneren John Lennon får vi egentlig aldri vite, heldigvis. Han hadde mange ideer, tanker og handlet ofte på impuls. Noen ganger var han aggressiv, noen ganger 32

Just like

Starting Over • Om å remikse John Lennon Oversatt av Roger Stormo

• Paul Hicks • Simon Hilton • Sam Gannon - Intervju av Paul Vnuk Jr.

«Imagine» er gjort, «Gimme Some Truth» er gjort, «Plastic Ono Band» er gjort, men ikke kommet ut ennå i skrivende stund. Vi snakker om de ultimate miksene av John Lennons album etter The Beatles. Alle vil komme ut etter hvert. På samlingen «Gimme Some Truth» har de gått et skritt lenger enn på de rene album-boksene, de har ikke vært like trofaste mot den originale stemningen på de forskjellige sporene. I denne artikkelen, hentet fra nettstedet recordingmag.com går de nærmere inn på prosessen som ligger bak miksingen. I utgangspunktet gikk man digitalt til verks og mikset i Pro Tools og benyttet digitale filtre (plugins eller utvidelser, om man vil) for å finne ut hvordan man ønsket det skulle låte. Så ble disse miksene lagt frem for Yoko og Sean for godkjenning. Når man så hadde fått «OK» fra dem, gikk man analogt til verks for å gjenskape de digitale miksene man nettopp hadde lagd. Og det er de analoge miksene det ble lagd plater og CDer av. Artikkelen er muligens noe teknisk. 33

GIMME SOME TRUTH. THE ULTIMATE MIXES.

Jeg organiserer alle og skriker på folk. Sam gjorde mye av bakgrunnsarbeidet med å hjelpe Paul - Paul er virkelig rockestjernen i alt dette, satte sammen og konstruerte disse miksene på rekordtid.

er den siste omgjøringen til topp moderne lyd for Lennon-fans, samlere, komplettister og de av oss med ekstrem lydsmak. Samlingen følger i fotsporene til «Imagine: The Ultimate Collection» (2018), seksplaters-boksen fylt med studioøkter, alternative mikser og spesielt splitter nye Ultimate-mikser av «Imagine» albumet.

Paul: Jeg begynte på Abbey Road og endte med å gjøre mye av Beatles-tingene ...

Simon: Vant tre Grammys.

Teamet som var ansvarlig for den utgivelsen fortsatte med å produsere «Gimme Some Truth», som inneholder dristige nye Ultimate mikser av 36 Lennonspor spredt over to CDer og en Blu-Ray Audio plate med High Definition 24/96 Stereo, Immersive 5.1 Surroundlyd og Dolby Atmos mikser. La oss møte det ansvarlige teamet og «give us some truth».

Paul: Ja, [ler] så bestemte jeg meg for å gå frilans og fortsatte derfra. Jeg har gjort McCartney-ting, og nå gjør jeg mest Lennon- og Harrison-prosjekter.

Dette var nye overføringer direkte fra masterbåndene?

La oss starte med å introdusere gjengen

Simon: Vi er veldig heldige – de fleste båndene er i

hvelvet i Abbey Road, og vi hadde noen bånd i New York. Matthew Cocker i Abbey Road, som gjorde alle Beatles-overføringene, gjorde overføringene av båndene der, og Rob Stevens, som ivaretar Yokos arkiv, overvåket overføringene i New York.

Simon: Jeg er Simon Hilton. Jeg har jobbet med

Yoko Ono Lennon i 17 år. Jeg er produsent av samlingen og produksjonsleder for Ultimate Collectionserien. Yoko er sjefen vår. Sean Ono Lennon er vår produsent og kreative retningsviser, og gir oss utrolig kortfattet og konsistent retning hele tiden. Paul Hicks her er en legendarisk mikser, ingeniør og produsent, og Sam Gannon er også en miksetekniker, produsent og musiker.

I alle tilfellene gikk vi tilbake til de opprinnelige flersporsbåndene og fikk dem bakt og overført 24/192. Kontrollene ble stilt opp, azimut korrigert, og Dolbyinnstillingene var de riktige.

Simon Hilton & Yoko Ono Lennon

Hvem valgte sangene til denne samlingen?

Paul: Et ord som stadig kom opp var å prøve å gjøre disse miksene «tidløse».

Alle de vanlige sangene er der, men det er også noen interessante valg, for eksempel «Angela» fra «Some Time in New York City», som er en åpenbaring på dette settet.

Simon: Yoko satte opp hele ideologien bak Ulti-

mate Collections - at vi skulle gå gjennom album for album og gjøre disse massivt utvidede boks-settene en slags «den ultimate utforskningen» av hvert album.

Simon: Vi setter inn noen nye ting fordi ellers vil folk bare si, «Åh, den har jeg fra før,» men det ble også tatt valg om hva som passer akkurat denne samlingen. Med «Imagine»-boksen holder Ultimate Mix seg virkelig tro mot originalen, bare forbedret. Med denne samlingen presset Sean grensene litt lenger, og noen av sangvalgene, du nevnte «Angela», ble gjort fordi vi innså at disse sangene kunne forbedres så mye i remiksprosessen.

Vi gjorde «Imagine» i 2018, og vi har gjort «Plastic Ono Band», som for øyeblikket er hemmelig... På «Imagine»-settet har du «Ultimate Mixes», «Outtakes», «Elements», «Raw Studio» og «Evolution Mixes» - Yoko var veldig involvert i hvordan alt dette ble satt opp og hvordan arbeidet ble oppdelt, og hun satte parametrene for det som en serie. Når det gjaldt «Gimme Some Truth»-samlingen, gikk Sean inn som produsent og kreativ leder, og han gjorde mye av miks-godkjenningen. Yokos første beskjed var: «Vi har allerede gjort seks eller syv samlealbum, folk kommer til å være litt skeptiske til nok en sånn, og det som kommer til å være det mest interessante med denne samlingen er at vi har remikset alle sporene fra bunnen av.» En av de største ideene som Sean brakte til bordet var at miksene skulle ferdiggjøres i et analogt miljø ved bruk av gammelt utstyr. I løpet av mikseprosessen for hver sang ga han oss jevnlig direksjoner og forbedringer, og oppmuntring til å være modigere og dristigere.

Paul, hva var parametrene dine eller ordrene dine? Paul: Bare for å få mest mulig ut av hver miks. Du

går fra 8-spor til 16-spor, opp til 32-spors mikser. Du kan forbedre ting lydmessig, men det er mindre du kan gjøre fysisk på de tidlige båndene. Når du begynner å lytte gjennom og sammenligne sangene, er det som, wow, som Johns vokal er litt stille og kanskje bassen er litt stille, sånne ting.

Jeg føler meg kjetterskt som tenker at noen av de originale miksene ikke var så bra fordi dette er John Lennon-album, men disse nye miksene er så mye mer detaljerte.

både originalalbumene og Ultimate-miksene. Dere klarte å få klarhet i deres nye mikser, balansert med en gammeldags fyldighet. Ingenting høres lyst, moderne eller hypet ut.

Simon: De var passende for den tiden, men så mye

Paul: Det er det riktige svaret! [ler]

musikk ble det laget for mellombølgeradio. Nå har vi lydmessig mer kompetente avspillingsenheter, og vi strømmer i høyere kvalitet enn på radio. John var notorisk sky når det gjaldt stemmen sin. Han var alltid opptatt av å være i øyeblikket og uttrykke hver følelse han skrev med dette utrolige verktøyet han hadde som var stemmen hans. Deretter - ironisk nok dekket han den i alle disse effektene og slapbackekkoet.

Hva brukte dere til å mikse med? Paul: Pro Tools, alt i 192k, selv om «Imagine»-boksen var et 96k-prosjekt på den tiden. Når det er et historisk prosjekt, som John Lennon, liker jeg å jobbe og mikse i 192, noe som absolutt er en utfordring og utfordrer systemet. Deretter lager vi 96k eller 48k filer, avhengig av hva som trengs.

Fortell meg om mikseprosessen - dere nevnte at Sean ønsket at miksene skulle ferdiggjøres analogt.

En av Yokos store ting var å få fram stemmen til John. Når du begynner å trekke stemmen ut av arrangementet, får sangen bare et helt nytt liv sjelfullt og rørende, og veldig følelsesladet.

Simon: Vi gjorde miksene digitalt, som deretter

Jeg sammenlignet disse nye miksene med 2000 remiksene.

gikk til Yoko og Sean for godkjenning ved å bruke utav-boksen effekter (digitale filtere) som plassholdere. Når de var fornøyde med dem, gikk Paul og matchet det vi hadde gjort digitalt, ved å bruke gammelt analogt utstyr.

Simon: Pete Cobbins mikser? Ja. De er litt tørrere effektmessig og mindre gjørmete enn originalene, men de er lysere enn

Paul Hicks i Henson hovedstudioet

Paul: Vi dro til i Henson Studios i Los Angeles. Den

vokalen til å blø gjennom sporene før og etter. Det skaper en slags rar forsinkelse og forvarsellyd, så mye av det måtte ryddes opp.

samlede miksen gikk gjennom en analog miksebuss, og vi utnyttet Hensons virkelige plate- og ekkokamre. De har omtrent ti plater. I 80-årene brukte vi gammel hardware Lexicon romklang.

Hva brukte dere for å rydde opp i det?

Simon: «Rock ’n’ Roll» ble faktisk spilt inn i Henson Sam Gannon: For avklikking og ghosting var det

en kombinasjon av moduler i RX. Du kan bore ned i forskjellige frekvensområder for outputen og bruke spektral reparasjon for å bli kvitt det. Det er utrolig transparent.

Studios den gangen de var A&M Studios.

Så dere gjorde mye for-miksing med digitalt ekko?

Simon: Du nevnte 2000-miksene; den store tingen

Paul: For praktisk bruk, må du det, spesielt når det

da var støyreduksjon. Alle gjorde det. Det er derfor disse miksene høres tynnere og lyse ut. Kvaliteten på overføringene ville ikke ha vært bra, og da hadde de støyredusert dem.

gjelder godkjenninger. Vi kan ikke bare legge den opp igjen på en analog miksepult og legge det på igjen.

Simon: For å hjelpe til med prosessen da samfun-

Det handler om å gjøre tingene med datidens teknologi. Nå er masterne i en så utrolig kvalitet i 192k; du har så mye mer å leke med. Plug-insene som er tilgjengelige nå for å rydde opp i tingene og bringe de til punktet før miksing er utrolige.

net stengte ned, fikk vi alle matchende oppsett med samme høyttalere og digitalt utstyr der vi var, så vi visste at det vi hørte på her var det samme som det Paul hørte på der i USA.

Hva valgte dere?

Paul: Problemet med RX er at når du først begynner

Simon: Pro Tools, Universal Audio grensesnitt og

ADAM A8X monitorer.

å komme inn i den verdenen, hører du klikkelyd på alt.

Paul: Jeg har brukt ADAM-monitorer i evigheter,

Simon: Det er en forbannelse!

og nylig har jeg også plukket opp et sett med barfotmonitorer. Jeg bruker faktisk litt tid på å mikse og lytte i hodetelefoner fordi alle lytter gjennom hodetelefoner i dag.

Dere nevnte å bruke plassholdere på de digitale miksene. Hva brukte dere til etterklang?

Simon: Hvilke hodetelefoner, Paul? Reklame!

Paul: Du kan egentlig ikke gjøre noe galt med UAD

[alle ler]

EMT 140-utvidelsen.

Paul: Jeg er en Sennheiser 600-fan - detaljene på

Hva med EQ? Har dere beholdt den digitale EQen eller byttet det ut?

disse er utrolige, spesielt når du gjør jobben i iZotope RX

Var det noen forprosessering av båndene Paul: Vi beholdt det. Jeg starter vanligvis med en vintage stil EQ og finjusterer deretter med på forhånd?

FabFilter eller bare Avid EQ fordi den i 192k er så lett på prosessoren.

Simon: Sam synkroniserte alle sporene og fjernet

klikkelyder.

Hvilken vintage EQ liker dere?

Sam Gannon: Jeg matchet hastighetene litt, og i

Paul: Jeg liker virkelig Pultec EQs, og i det siste har

noen tilfeller satte jeg volum og panorering omtrent som på den opprinnelige miksen for å få Paul i gang. Hvis det var noen redigeringer eller annet som trengte å gjøres, ville jeg ordne dem, slik at Paul kunne fokusere på det kreative i stedet for det tekniske.

jeg for kanalstriper gått mellom Brainworx bx console N og den nye bx console SSL 9000 J.

Den er litt prosessorsulten i 192k, men veldig imponerende. Jeg legger den opp på alle sporene og behandler den bare som en pult. Jeg er også en fan av Slate-tingene - jeg liker fleksibiliteten til deres modulære kanalstriper, og jeg liker virkelig VTM (Virtual Tape Machine).

Simon: Noen av båndene hadde «ghosting» eller

gjennomblødning. Magnetismen på båndet fikk

Jeg elsker Waves Abbey Road Chambers, men de går bare opp til 96 kHz, så i det siste har jeg brukt UAD Capitol Chambers plugin, som også er fantastisk.

reo over hodet på de senere øktene, og på det meste av den første platen har du bare mono- eller stereotrommer.

Som de fleste av oss, har du hørt disse sangene en million ganger, hvordan begynner man på nytt?

På «Instant Karma» er trommene mono. Mye «Plastic Ono Band» er stereotrommer, det samme er «Imagine».

Hvilken sang var vanskeligst å mikse?

Paul: Du får flersporene opp, synkroniserer dem til

Paul: «Stand By Me» og «Angel Baby» var sannsyn-

den opprinnelige miksen, og i utgangspunktet mikser den for å matche den gamle miksen.

ligvis de verste. Det var harde, edgy innspillinger og vanskelig å få lydene til å rette seg. Mens noe sånt som «Beautiful Boy», la vi det opp, gjorde noe enkelt EQ-arbeid, og det hørtes bare vakkert ut. «Woman» kom også ganske pent sammen.

Dette inkluderer å sørge for at du bruker riktig vokalopptak og kontrollere endringer. Det er noen sprø kutt og sånt på originalbåndene. De har kanskje klippet ut enkelt tone manuelt - ting man reagerer med: «Jøss, virkelig? Hvordan greide de det?» Når vi har fått en grunnleggende miks som høres veldig nær ut, tar man litt pause og tenker: «Hvordan kan vi gjøre dette bedre?»

Den jobbet vi med for å få litt mer klarhet av, fordi det er som fire keyboards, som alle spilte nøyaktig det samme. Det var liksom en synthesizerversjon av Phil Spector-lyden.

Simon: Ah, 80-tallet.

Simon: Sean presset oss virkelig til å utforske det

Paul: Akkurat. «Steel and Glass» var morsom å jobbe med. På strykerne brukte jeg en utvidelse fra Brainworx kalt bx_panEQ.

beste sangen kunne være i stedet for bare å prøve å matche det som var gjort før. Du må huske at noen av «Plastic Ono Band»-miksene ble bokstavelig talt gjort på sparket.

Det påvirker frekvens og panorering, slik at du kan nullstille og legge til mer diskant på celloene på høyre side, for eksempel. Det kan bli veldig presist, og det var en fantastisk oppdagelse for meg.

Det er to sanger på «Plastic Ono Band»-albumet hentet fra en live 1/4” 7 1/2” stereoteip som rullet og gikk under sessionen. John var notorisk utålmodig. «Imagine» ble spilt inn og mikset på omtrent en uke, og så brukte vi den beste delen av to år på boksutgaven. [alle ler]

«Steel and Glass» har alltid vært en av mine favoritt John Lennon-sanger. Hele «Walls and Bridges»-albumet har alltid hatt en stemning fra New York, Paul Simon, «One Trick Pony» — Rhodes piano og atmosfære. Var det på båndene, eller gjenskapte dere alt det?

Johns vokal skiller seg virkelig ut, spesielt på de spartanske sangene som «Love» og «Angela». Hva var arbeidsmetoden for vokalen?

Paul: Det var plate-romklang i Henson. Når du

begynner å komme til «Mind Games» og videre, oppdaget John Eventide og vokalen begynte å bli stereo. Det var da de tidlige Eventide Phasers og ting kom ut. Jeg undersøkte mye, gikk gjennom bilder og så på hver liste over studioutstyr, og prøvde å finne ut, når kom utstyret ut?

Paul: Bare litt komprimering og litt EQ. Jeg elsker LA-2A; den glatte optiske tingen er flott for vokal. Med John er båndforsinkelsen i de fleste tilfeller veldig viktig.

Ble det båndlagt, eller måtte dere gjenskape det?

Disse detaljene er ikke på sporene. På introen til «Out The Blue» er det en veldig spesifikk phaser-lyd. Det eneste det kunne ha vært var Eventide Instant Phaser, så vi prøvde å gjenskape det så nært som mulig med Eventide-pluginet.

Paul: Noen ganger ble det båndlagt, men

mesteparten av tiden blir den gjenskapt. Vi brukte en ekte 2-spors analog båndmaskin på Henson.

Jeg gjorde en side-om-side sammenlikning av en original Eventide Instant Phaser og det digitale pluginet, og det er egentlig den samme koden. Den lever nå bare i en datamaskin.

Hvor mange spor var det i gjennomsnitt av trommer? Paul: Du får sjelden mer enn kick, skarp og en ste38

Sam Gannon Foto: Katie Snape 39

Hvilke andre store endringer kan du komme på?

Paul: Det har fått et merkelig støt i fasingen; Jeg

prøvde å gjenskape det i den nye miksen.

Min OCD var å få støtet til å skje akkurat på det rette stedet. Noe av det som overrasket meg med den originale «Rock ’n’ Roll»-miksen er at den er veldig mono, og likevel har du Johns stereo-vokal på toppen.

Simon: På «Woman», ifølge Seans instruksjon,

kommer koringen ikke inn før andre vers. Det trekker deg faktisk mer inn i sporet, forbedrer arrangementet og treffer deg hardere.

Når dere går videre med serien, tror dere at dere vil fortsette med malen dere startet med «Imagine», eller fortsette med mer eventyrlystne remikser som dette settet?

Jeg vil endre svaret mitt - «Mind Games» var sannsynligvis den mest utfordrende lydmessig. Bassen er ganske lett på det sporet og spilte opp en oktav for det meste av sangen, pluss at du har mellotron som dobler gitarene i et høyere register. Så er det de bitene hvor bassen blir lav. Jeg brukte lang, lang tid på det, og holdt bassen i fullt volum, men hindret den også fra å ta over hele sporet.

Simon: Yoko bestemte seg veldig målrettet for å

gjøre «Imagine» først. Det er det mest kommersielle albumet, men det har også en veldig definert lyd som står vakkert på egen hånd.

Hvem bestemte seg for å legge orgelsliden tilbake til introen på «Whatever Gets You Thru the Night»?

Det har ikke den tomheten som «Plastic Ono Band» har, og den har ikke gjørma som «Some Time In New York City», «Mind Games» og «Walls and Bridges» har, og det har ikke 80-tallsfølelsen av «Double Fantasy» og «Milk and Honey».

Paul: Det høres bare bra ut, ikke sant? Simon: Siden dette var en samling av best hits og ikke en av «Ultimate»-boksesettene, oppmuntret Sean oss til å ta dristige avgjørelser.

Når vi kommer til de senere albumene, vil det være behov for noen dristige avgjørelser fordi jeg tror ikke at vi ønsker å gjenskape den suppete verdenen de bebodde.

«Bless You» var litt av en standout for meg, og Sean ga oss sterk retning for å komme nærmere mer av en Marvin Gaye-lyd. Når Paul omformet den på den måten, var alle overveldet. Det var seriøst fantastisk.

I stedet for å polere diamantene, tror jeg vi kommer til å se på å kutte diamantene litt for å gjøre dem enda vakrere. Og du vet, de originale miksene eksisterer fortsatt.

Hva med liveversjonen av «Come Together»? Den rocker mye mer enn den originale miksen.

Paul: Vi prøver alltid å være veldig respektfulle for originalene.

Simon: 100%. Vi tenker og diskuterer alltid - hva

Simon: Sam endte opp med å mikse den selv, sam-

ville John gjort? Hva ville Yoko gjøre? Hva er best for dette sporet?

men med «Grow Old With Me».

Siden det er et live spor, antar jeg at det var massevis av blødninger (lyd som lekker fra andre instrumenter eller stemmer)?

Vi ønsker å legge frem John Lennon-sangene for et helt nytt publikum som vil elske og tolke dem på nye måter. Vent til du hører Atmos-miksene! Jeg gleder meg. Jeg setter veldig pris på tiden og detaljene, gutter. Jeg ser frem til mer musikk i fremtiden.

Sam: Det var et mareritt. Det var to publikumsspor, og mikrofonene må ha vært veldig langt fra hverandre, så de ble ganske forsinket. Når jeg hadde justert dem i tide, var det mindre galskap, og miksen begynte å «come together» mye mer. [kollektiv stønn] 40

Be True To Yourself – Joey Molland Av Marius H. Johannessen

Badfinger gitarist Joey Molland er aktuell med ny soloplate – Be True To Yourself (Omnivore Recordings / OVCD-402). Plata er produsert av Mark Hudson, som også bidrar som låtskriver og musiker. Steve Holley (Wings) spiller trommer på hele plata, og Julian Lennon har tatt omslagsfotoene og korer på tre av låtene. Molland får også a little hjelp av sine venner, Mickey Dolenz (fra The Monkees) og Jason Scheff (fra Chicago). Som vi vet; Mark Hudson liker alt som låter Beatley. Hudson produserte som kjent alle Ringos studioalbum fra Vertical Man til Liverpool 8. I fjor sto Mark Hudson bak utgivelsen av den aller siste, til da uutgitte studioplata med Harry Nilsson – Losst and Founnd. Innspilinger som Nilsson og Hudson gjorde sammen rett før Nilsson døde. På samme tid som begge deltok sammen på låta ”Runaways” på Ringos Time Takes Time (1992). Hudson krydrer både Nilsson og Molland med en god dose Ringo Rama-sound. Dersom du liker det beatley – så vil du garantert like Be True To Yourself. Joey Molland leverer her en flott pop-plate. Molland (i en alder av 73) har fortsatt en flott vokal. Låtene er fengende og bølger fremover. De fleste låtene har en positiv grunnstemning i seg (Better Tomorrow, Loving You). Vi hører også et snev av melankoli (Heaven, All I Do Is Cry). Låta Rainy Day Man er singelvalget, som det også er laget musikkvideo til – her rocker Joey – foran bilder av Big Ben og drivende skyer, mens han passeres av velkjente røde dobbeltdekkerbusser. Plata preges av mye flott koring, og masse spennende krydder i lydbildet. Til å mikse platen har man hyret inn Mario J. McNulty, som tidligere blant annet har jobbet for David Bowie og Prince. Dette er kvalitet i alle ledd. De stemningsfulle coverbildene av den siste Badfinger, som skuer inn i solnedgangen, er fotografert av Julian Lennon. Moralen er; You’ve gotta find your beauty, from your inside-out – so Be True To Yourself - that’s what it’s all about! Anbefales!

Diverse artister

Looking through a glass onion Beatles Psychedelic Songbook 1966-72 Plateselskap: Grapefruit Utgitt 25. september 2020

Anmeldt av Jon Vidar Bergan

66 coverversjoner av Beatles-låter i psykedelisk eller rocka modus «Looking through a Glass Onion - The Beatles’ Psychedelic Songbook 1966-72» har en forholdsvis selvforklarende tittel. Ja, en god del av coverlåtene på denne trippel-cd-en har et psykedelisk snitt, og mange er rocka og ganske heavy. Men en god del av de 66 kuttene er popmusikk, og det eldste er fra 1965: The Hollies’ lille hit «If I Needed Someone». Kriteriet er at coverartisten er britisk og at låtene er skrevet av Beatles-medlemmer. De fleste låtene er veldig kjente, men vi får også obskuriteter som «One And One Is Two» med Phillip Goodhand-Tait & The Stormsville Shakers (puh!) og «Good Night» med førkrigsstjernen Vera Lynn. Hun er eneste kvinnelige artist her ved siden av Linda Peters (mest kjent som Linda Thompson da hun giftet seg med Richard Thompson). Plateselskapet har greid å lisensiere alle de mest kjente Beatles-coverversjonene unntatt Joe Cockers «With A Little Help From My Friends» (men vi får låta i hitversjonen til The Young Idea). En annen hit her er «Got To Get You Into My Life» med Cliff Bennett & The Rebel Rousers, hvor Paul McCartney medvirket. Det kan vi lese om i det flott illustrerte coverheftet, der hver låt og artist er grundig omtalt. De mest kjente artistene er ellers Deep Purple (pre Ian Gillan), Episode Six (med Ian Gillan), The Tremeloes, Spooky Tooth (med sin rå versjon av «I Am The Walrus»), The Shadows, Stone The Crows, Tomorrow, The Sorrows, Yes, Affinity og Hardin & York. Det er høy kvalitet over de fleste beatlescoverne på «Looking through a Glass Onion - The Beatles’ Psychedelic Songbook 1966-72». Og en god del av dem ble ikke utgitt i albumets tidsspenn, men først i seinere tid. Anmeldelsen ble først publisert på nettstedet www.musikknyheter.no

The Dakota Winters Tom Barbash

Dakota i tittelen refererer til Dakota- bygget, der John og Yoko bodde i New York. Winter er her et familienavn, og denne familien er de egentlige hovedpersonene i romanen. De bor også i Dakota. Handlinga foregår i 1980. Fortelleren (jeg-personen Anton) er sønn i familien, han har nylig returnert til NY etter å ha fått malaria under fredskorpstjeneste i Afrika. Dominerende kraft i familien Winter er faren Buddy, en velkjent talkshowvert og offentlig figur. Han har nylig hatt en kollaps i karriera si (sammenbrudd), og planlegger nå et comeback. Det er dette som er hovedtråden i handlinga. Winter-familien tilhører den kulturelle, øvre middelklassen, og har levesett og sosial omgang deretter. Vi kommer bl.a. tett på kampanjen til Edward «Ted» Kennedy, som forgjeves prøver å bli demokratisk presidentkandidat i 1980. Ganske artig stoff!

Roman. 2018

Romanen forteller litt om bakgrunnen og miljøet i og rundt Dakota. Blant annet får vi vite at det er i de nederste etasjene at det ekstraordinære og overdådige sjiktet befinner seg. I de øvre gemakkene er standard og dimensjoner langt mer beskjedne. Altså stikk motsatt av hva som er vanlig i sosiale hierarkier. De som bor i Dakota er opptatt av å skjerme hverandre, og opptrer med diskresjon. Lennon er en perifer figur til å begynne med i fortellinga, men jobber seg opp i teksten! Dette henger sammen med hans tiltakende interesse for båtliv. Fra sitt nyanskaffa «landsted» på Long Island øver han på å bli sjømann, og Anton Winter hyres inn som sakkyndig. Dette handlingsavsnittet topper seg i en seiltur til Bermuda. Her kommer de ut for skikkelig rufsete vær. John avslører seg som sjøsterk, i motsetning til de fleste andre som er om bord. Denne opplevelsen gir Lennon et «kosmisk» løft, og setter i gang hans kreative karriere etter flere års pause. John og Buddy Winter får på denne måten parallelle løp utover i 1980, og sjansene er gode for at Buddy kan få med seg John i et av comebackprogrammene sine. – Kanskje med en eller flere av de andre Beatlene også. For en kickoff ville ikke det være! -Men så- «Something terrible had happened, and we would never be the same again». Det som har med John Lennon å gjøre i romanen, virker godt underbygd. Tom Barbash har for eksempel hatt kilder som var med på Bermuda- ekspedisjonen. Dette avsnittet i John sitt liv var ukjent for meg. Og nå, i forbindelse med «Gimme some truth»-utgivelsen, blir vi presentert for frigitte fotografier fra denne seilasen. Brikker faller på plass!

Anmeldt av Einar Rædergård Det drar seg mot Lennon- jubiléum når dette skrives. Ganske tilfeldig har jeg nylig lest denne romanen, som passer inn som en liten brikke i markeringa av 1940 (og særlig 1980).

Underholdende, frisk tekst å lese. Det som virker slappest, er når intetanende romanpersoner plutselig kommer tett innpå Lennon, og lar seg friste til å stille Beatles- spørsmål (som: Er det sant at Ringo var mye syk i oppveksten?). Jeg vet ikke hvor vederheftig stoffet rundt en mulig gjenforening av Beatles i 1980, er. Men inntrykket av forfatteren og dette romanprosjektet er positivt, at det ikke er overdrevent spekulativt.

Deborah Levy:

Mannen som så alt Roman. Solum Bokvennen 2020.

Anmeldt av Einar Rædergård

Da denne romanen kom ut på norsk i år (eng. utg. 2019), trakk de fleste anmelderne fram tilknytninga til The Beatles i handlinga. Derfor fikk jeg lyst til å lese den! Kort gjenfortalt: Hovedpersonen Saul er en ung historiker som høsten 1988 skal på et studieopphold til DDR. Han skal bo privat. Datter i huset (Luna) er sykepleier og besatt av The Beatles. For å overraske henne, så vil Saul få tatt et bilde av seg sjøl i fotgjengerovergangen i Abbey Road. Mens han venter på fotografen, så prøvegår han. Og ut av intet så blir han sneia av en bil. Tilsynelatende slipper han unna med lette skrammer og kutt. Bilføreren er defensiv og beklagende, men er mest bekymra for et knust sidespeil, spesialbestilt fra Milano! Kjæresten Jennifer er fotograf og kunstner og ankommer med utstyr inkludert gardintrapp, for at alt skal ha autentisk preg. Saul skal gape over mye, og stiller likegodt barføtt og med hvit dress! Deretter går turen til gamle Øst-Tyskland. Saul er en vakker mann, og glad i både kvinner og menn. Oppholdet ender i følelsesmessig kaos, og i affekt knuser han Luna sitt dyrebare eksemplar av Abbey Road, «i fire deler, ingen av dem like». Kan en slippe ustraffa fra sånt? Saul forlater Tyskland, og ikke lenge etterpå så faller muren. På dette tidsplanet (1988) så tror vi på det som står skrevet, det hender som det står. Men så gjør teksten et hopp, til 2016. Og nå kommer leserutfordringene. Saul er tung pleiepasient, hva har skjedd? Ikke så lett å si. Sjøl om teksten åpner for nok en påkjørsel i Abbey Road, så kan vi ikke tro på det, vel? Saul er fortsatt tekstfører, og han går inn og ut av klarhet og ørske, fortid og nåtid. De fleste av personene i 1988-avsnittet henger med, flere som pasientvenner (inkludert hans tyranniske far, som angivelig døde i 1988). Jeg aner flere Beatles-hint i teksten enn det som er åpenlyst. Vi hører i hvert fall om honningkaker, hull i fortauet, en lekkasje som må fikses, dyr gjennom ring av flammer. Teksten graver også dypere i mytologien. Den slår fast at Penny Lane (gata) er knytta til imperialisten James Penny. (Noe som er bestridt/tilbakevist, bl.a. dokumentert i Norwegian Wood!). Men en, kanskje oppklarende detalj rundt teksten i samme sang: The pretty nurse is selling poppies from a tray. Dette dreier seg ikke om bokstavelige valmuer. Men om papirblomster, som ble solgt til støtte for krigsinvalide, og til minne om alle døde soldater fra første verdenskrig. Altså noe vi kan huske fra egen oppvekst i Norge; jakkenålsblomster til støtte for sanitets- og annet humanitært arbeid. Ellers er det personer i teksten som mister mor si i bilulykke tidlig i livet, og barn som blir sveket av mødre og/eller fedre. Temmelig Beatlesesque. En må løfte seg opp fra denne teksten, for å forsøke å finne ut hva den handler om. Om å ta valg, og å lære av feil, kanskje. Det er ingen personer å bli særlig glad i. Bortsett fra Beatlesaspektet så fikk jeg ikke alt for mye ut av denne teksten. Ikke ei bok for lesepyser! 44

F A RGE GA L S KA P

Av Roger Stormo

Med McCartney III Markedsføringsfolkene har gått bananas med den kommende «McCartney III» LPen, i hvert fall når det gjelder farget vinyl. Hver platebutikkjede sin farge virker å være tanken, og de forskjellige fargede utgavene kommer i små opplag. Den sjeldneste ble utsolgt allerede før det ble offentliggjort at det skulle komme ny McCartney-LP, bare ved at ryktet ble spredt på sosiale media. Her finner du en oversikt.

1. Standard LP svart vinyl, ubegrenset 2. Colaflaskefarget gjennomsiktig grønn LP (Spotify, USA og Europa) 1.500 eks +

3.Grønn LP (Target i USA) 1.500 eks 4. Blå LP (HMV i Storbritannia, Fnac i Frankrike, JPC i tysktalende land og JB HiFi i Australia, bl.a.) 1.500 eks (UK-tall, ukjent opplag for de andre landene)

5. Gul LP med plakat (Third Man Records)

333 eks. Den gule utgaven som bare er på 333 utgaver skal være lagd av gjenvunnet vinyl fra «McCartney» og «McCartney II» eksemplarer, hvor kom DEN ideen fra?

6. Rosa LP (Newbury Comics USA) 1.500 eks 7. Rød LP håndnummerert med plakat

(Third Man Records-logo på coveret) 3000 eks.

8. Rød LP Samme som over men unummerert og uten logoen, 3000 eks.

9. Hvit LP inkluderer plakat

(Uavhengige butikker, RSD) 3000 eks i USA, 4000 i UK, ellers ukjent.

Det er utbrettcover med småbilder akkurat som på «McCartney» LPen, men her er det en vri: bildene varierer etter som hvilken vinylfargeutgave det er. Det er tre forskjellige utgaver av utbrettbildene, alle tre er gjengitt på plakaten som fulgte med den gule Third Man Records-utgaven. Dette har muligens satt en stopper for de samlerne som er komplettister, om de da ikke sluttet med dette allerede for et par år siden da «Wings Over Europe»-boksen kom i et alt for layt opplag i forhold til det antallet samlere som gjerne skulle ha hatt den. Vi bør huske på at selv om det nok er markedsførerne som kommer opp med slike ideer for å øke salget, så er det McCartney selv som har sett gjennom og godkjent ideene. I tillegg til vinylutgavene har det foreløpig vært annonsert to CD-utgaver, men det eneste som skiller disse er coverne, da utgaven som selges av elektronikkjeden Target i USA har grønn terning og et rødt klistremerke på coveret. Så får vi se da, om det ikke så smått dukker opp en luksusutgave med flere CDer....

The Beatles overnattet i huset vårt på

John Lennons

bursdag

Freddie og Rita forberedte Beatles’ ankomst på det som den gangen var en «country club» - en slags landsens kro for medlemmer. Det var veldig hemmelig – selv deres egen tenåringsdatter Gail og hennes åtte år gamle søster Kim ble holdt utenfor helt til like før... Ekteparet Pearson åpnet Holdsworth House som en privat klubb for medlemmer, «The Cavalier» i 1963. Gjennom sine mange forbindelser overtalte Freddie Beatles manager Brian Epstein til å ta med seg gruppen til overnatting der etter å ha holdt konserten på Gaumont. De var på utkikk etter et sted de kunne være sikre på en varm velkomst og enda viktigere: uforstyrret privatliv.

Det var fredag 9. oktober 1964, den første kvelden på deres britiske turné og John Lennons 24-årsdag. Gail Moss minnes: Fotos: Holdsworth House Oversatt av Roger Stormo «Det var åpenbart at alle tenåringer i West Yorkshire var begeistret for at The Beatles spilte åpningskonserten i Bradford, og du kan forestille deg hvordan jeg følte det da faren min fortalte meg at de faktisk skulle bo hos oss. Det var en vanskelig hemmelighet å holde på. Jeg fortalte det til en nær På John Lennons 24. årsdag, venninne som jeg stolte på, Alison Butterworth, hun er fortsatt en god venn 9. oktober 1964, spilte The i dag, men jeg er ikke sikker på at mine andre skolevenner noen gang har Beatles konsert på Gaumont i tilgitt meg!» Av Emma Clayton

Bradford – åpningskvelden på den britiske turnéen - og fansen sang «Happy Birthday».

I dag eies Holdsworth House Hotel, i utkanten av Halifax, av Gail Moss, som var 14 år gammel og Beatles fan i 1964 da hennes foreldre Freddie og Rita Pearson eide den historiske eiendommen.

The Beatles ble forsinket på grunn av mye trafikk på motorveien A1 fra London til Bradford, og ble ytterligere oppholdt av å bli praiet av politifolk som tagg autografer. De ankom Bradford to timer bak planen, men tidsnok til å overholde konserttidene. Første forestilling startet 18.15, og andre 20.40. «Rundt klokka 23 ankom Beatles etter det faren min beskrev som en “hårete kjøretur”. Han dro fra konserten sammen med dem for å vise veien, de sneiet unna The Beatles ved Holdsworth House da de overnattet der 9. oktober 1964

Holdsworth Hall her i et bilde fra sekstitallet

folkemengdene og passerte i hast gjennom politiets sperringer. Moren min var desperat bekymret for at hagenomådene skulle bli tråkket ned av tusenvis av skrikende fans, men til slutt, takket være en unnamanøver fra politiets side, forble destinasjonen hemmelig.»

«Holdsworth House var ikke et hotell på den tiden, så familien min måtte gi fra seg soverommene våre for at The Beatles skulle sove i dem. De pratet med gjestene i baren da de kom, og spiste middag i et privat rom ovenpå. Vi har fortsatt en signert kopi av menyen og deres originale regninger som viser et ganske rikt utvalg av ørret, skilpaddesuppe, kald andunge og biff tartar. Barregningen kom på 2 pund og 15 shilling.»

Regningen for middagen. Bemerk den franske hovmesterens staving av ‘Beetles’

Gail Moss, som var i tenårene og fan da The Beatles overnattet. Foto: David Loftus

Gails søster Kim på kneet til Paul McCartney

The Beatles på vei inn i bilen dagen etter oppholdet

«Paul, George, Ringo og Brian Epstein drakk i den lange baren frem til de små timer sammen med John, som tross tannpine fremdeles var festens midtpunkt, fortalte endeløse vitser og gjorde en fantastisk imitasjon av en pompøs fabrikkeier fra Yorkshire – han var veldig flink til å imitere. De sov alle sammen i det gamle huset: John og Ringo i det rommet som var mitt og søsteren min sitt, nå kontor, Paul og George i Ayrton rommet.

i 1963 var han på den spanske øya Tenerife sammen med George og Ringo. Reds anm.)

Brian Epstein ble lagt på De Aldworth rommet på en campingseng og de delte alle et lite, tradisjonelt bad. Vårt rom hadde ganske enkle sprinkelsenger av jern, som vi fortsatt har på hotellet i dag. Våre gjester elsker å tenke på at de sover i de samme sengene som John og Ringo.

BEATLES PÅ GAUMONT I BRADFORD

Søsteren min Kim ble venner med Ringo, som holdt hånden hennes og lot henne se på alle ringene sine. Vi ga dem alle et Cavalier Club-slips og var glade for å få et eksemplar av Johns bok, ‘In His Own Write’, og et signert julekort. Vi har dem fremdeles i dag, sammen med andre minner om oppholdet - alt trygt låst bort!» Beatles’ første opptreden på kino- og teatersalen Gaumont var året før, i februar 1963, da de var på turné som support for Helen Shapiro. Også den gan-gen var Gaumont åsted for premieren til turnéen.

Jeg var oppe klokka 06.00, livredd at de kanskje dro tidlig, og at jeg ville gå glipp av dem. Men jeg trengte ikke å ha bekymret meg da de sov lenge og spiste frokost på sengen.

På den tiden ble grupper og artister busset rundt i landets kinoer og ballsaler for to forestillinger per kveld. Hver gruppe hadde et opptreden på 15 eller 20 minutter, avhengig av hvor høyt oppe de sto på plakaten. Det var syv grupper og artister på plakaten vinterdagen 2. februar 1963, da Beatles sang «Love Me Do», «Beautiful Dreamer», «Chains», «A Taste Of Honey», «Keep Your Hands Off My Baby» og «Please Please Me».

Til slutt fikk moren min medfølelse med meg og banket på døren og sa: ‘Datteren min har ventet hele morgenen på å se dere så hun kommer inn’. Jeg ble skrekkslagen, men de var alle veldig snille og pratsomme. Paul tilbød meg en sigarett som jeg avslo (jeg kunne nok ha solgt den senere!) og spurte meg om en bok på rommet vårt om Ibiza, ettersom han aldri hadde vært i Spania (jo det hadde han,

Da The Beatles kom tilbake til Gaumont 11 måneder senere, på selveste julaften, var de på vei å bli superstjerner. Dette var en prøvekonsert for deres 50

Det signerte

julekortet.

ar å Gaumont v p rt se n o k e og sist urnalist rholdningsjo Beatles ’tredje e d n t u e s w n o e h is S v . 64. A t, og ondon 9. oktober 19 ulle spilles i L ndet på lokale a sk b e a re e tt e ø B n m d se e h m m rt lusket r juleshow so ste til lua og eter Holdswo miske sketsje il P o h k n g r o o a n r v n e e n g e L n rt sa t John vekonse besto av både rapporterte a en denne prø m re r, d te n is a rt e a d g lisser o tles og andre rundt. Sounds kostymer, ku n te u , rt The Rustiks, se r n a o v n e é rn tu kun en k enne o Four, g. Support på d am, The Rem oll Over sl R a « H r: l e e a g typene innsla h n ic n var sa i M og annonsøre emførte da n , «I Wan- Incorporated, » s, fr y ll s e o e B tl W a e is ry B a Th e « M Th ing», kly og «All My Lov Tommy Quic Till There « , » u o Y Beethoven», s e v y an», «She Lo Bob Bain. and», «Mone H r u o na Be Your M Y ld o . Want To H t And Shout! is Was You», «I w T « g o » I Want) (That’s What

Lokalavisens kritiker Peter Holdsworth sammen med John og Ringo på Gaumont 9. oktober 1964.

t var og repertoare , ld e v k r e v h , «Can’t restillinger hat I Want)» W s t’ a Det var to fo (Th To y e m Happy Just hout», «Mon I’ S « , d » n y a A d t o is T , w «T ings We Said r», «If I Fell» e Th tt e « , B » e n v w o o L n Tall Have K Buy Me ht» og «Long u», «I Should o ig Y N h ’s it y a W D e c Dan «A Hard Your Man», e B a n n a W I « mog konsertpro Sally». o y e k c jo c is nger, d DJ på d, en kjent sa s da han var e tl a e B e tt ø Garth Cawoo nlige og mor1960-tallet, m n å e p v , e rd ig fo fl d ø h ra , B tor i yggelige e var veldig h D « t. n o m u a G ns han. å John Lenno p somme,» sier , rt se n o k taumon ilte sin siste G sp erika. s e tl a e B a D de erobret Am re e ll a e d e d rtert d ble det rappo , 24-årsdag, ha o in k n o e d lle bli O re amm senere sku og det var fle t, e d rå m o e På åstedet, so n kle bevoktet sce stede for å ta l n n ti e n m h ti Jo li o t. S p at 60 iere fra rer og sykeple se ffi -o se n la u b s. est. besvimte fan av politi til h rt e ll o tr n o k e ti lkemengden ndt Gaumon ru Utenfor ble fo ø k i o st tter, ene som kjøpt seg bille av ungdomm is få v å n r se fo , tu n e e d tt For hele na ulden, noen den bitende k tt å huske. var det en na h and isen Telegrap v -a rd fo d ra B i ennons 80-års ble publisert L n n e h ri Jo to g is in h n e Denn tgave s i anled ttavisen dere år oversatte u e v n i å r e p g g in o s sn u ly Arg gsopp r 2020. Tilleg dag 9. oktobe ls på ei jente atles Bible. og Mary Wel es tl . ea er fra The Be B er ils ben h ag samme dag

e bursd I gardero . og også hadd ce en Sp pass med ham en ar adde hun inn som het K h r fo er d så rnalist, Faren var jou

Av Ivar Rømo foto: Roger stormo

Stor trøndersk markering av John Lennons 80-årsdag på Rockheim i Trondheim Dette var en veldedighetskonsert hvor inntektene går til årets TV-aksjon og organisasjonen WWF. Konserten fant sted i konsertsalen på Rockheim fredag 9. oktober, den samme dagen som Beatlesmedlemmet John Lennon ville fylt 80 år. Femti tilhørere var samlet for å høre denne veldedighetskonserten i regi av Beatles-klubben i Trondheim, «Across The Universe», samt den norske Beatles-klubben «Norwegian Wood» og muséet Rockheim. Konserten ble også «streamet», og Adresseavisen la ut en lenke på sin nettutgave. Rundt 2500 mennesker fulgte konserten på nettet. Det var fortrinnsvis trønderske artister som opptrådte. Programleder var NRKs Viggo Valle, mest kjent fra programmet «Påskelabyrinten» på NRK P1. Skuespiller Hans Petter Nilsen leste dikt etc. fra John Lennons bøker mellom sceneskiftene.

Nå vil noen sikkert undre seg over hvorfor disse inntektene gikk til World Wildlife Fund og TV-aksjonen. Dette henger sammen med at dette ville vært i John Lennons ånd. The Beatles støttet denne organisasjonen allerede på slutten av 1960-tallet. De var med på ei samleplate hvor inntektene av plata gikk til WWF. John Lennon ga bort en av sine beste sanger til dette prosjektet, «Across The Universe.» Dette var imidlertid en annerledes versjon enn den som finnes på albumet «Let it be.» Blant annet ble det tatt inn to jenter som korister. Disse var fra den gjengen som pleide å henge utenfor platestudioet på kveldstid. «World Wildlife fund»-versjonen» finnes blant annet på noen samleplater, en av antologiene og på YouTube. Før «live-streamen» på Rockheim begynte, underholdt trubaduren Kjetil Linnes fra Alta i rundt en halv time. Han er spesialisert på The Beatles og John Lennon, og han spiller også i gruppa The Norwegian Beatles. Dette var en kombinasjon av musikk og samtale med husvert Viggo Valle. Låter som ble fremført var: Girl, Woman, I’m losing you, Mother og (Just like) Starting over. Selve live-sendinga ble åpnet av veteranene i gruppen Bærre Beatles fra Steinkjer. Disse var vel de eneste som verken var halv- eller helprofesjonelle av disse trønderske artistene. Likevel, slett ikke verst, gutter! De spilte «You can’t do that», «India, India» og «Crippled Inside.» Vi kan også nevne at denne gruppen har opptrådt på Indra Club i Hamburg. Dette var det første utestedet The Beatles spilte på etter at de kom til Hamburg 17. august 1960. Etter disse kom Øyvind Holm. Han er ikke rikskjent, men han spiller i Beatles-gruppen Revolver og trønderbandet Sugarfoot. Jeg vil stoppe opp litt ved denne artisten. Han fremførte blant annet «Working Class Hero», og det gjorde han med en tilstedeværelse og innlevelse som fikk meg til å «se» John Lennon inne i konsertsalen. Det er noe med det å ha riktig tilstedeværelse og innlevelse i sangen også. Tett etter fulgte NRK-kjendis Are Sende Osen med «I feel fine» og «You’ve got to hide your love away.» Hardrockerne Bente Smaavik og Jan Holberg fremførte så «Come together» og «Dear Prudence». Sistnevnte sang var kanskje den de lyktes aller best med! Trubaduren Ganges Nordal sang Lennon-låtene «Across The Universe» og «Watching the Wheels». Her må vi nevne hans gode vokal. Ganges er visstnok også aktuell med et eget album nå. Kjetil Linnes kom så på, denne gangen sammen backingbandet, og han kjørte en medley bestående av «Number 9 Dream», «Nobody told me» og «Instant Carma.» Kjetil er en dyktig John Lennontolker, og denne gangen var intet unntak. 54

e askend likevel r r e v o est kje t Den m var vel kans r mest kjen e n ns n e e a t artis de. H n Verd o e h p R p s u Rasmu e-rock og gr et er han en d rn for ba nd. Ut over anusforfat- l a ti B er og m ske tekster Beste k i s u or gm allsidi stilte med n e truth» og n m et ter. Ha «Gimme so pende var d r e ri fa sangen love». Litt g det til hans t l y o ra «Oh m øre om forh ag på akku h sd også å å hadde bur er. s g ob som o agen, 9. okt d et denne et duk d r a v de var us Rho mt sang. Nå m s a R rste rries Etter elig fle lin’ Strawbe d k k i k s for avel n me tta i Tr nen samme ar år og u g t e d p ce er «et ntret s ære som e bandet. Det e var popul d g e backin å hår» siden -serien «Th t, r V lle noen g diser med T en av 90-ta tt n d or i e rikskj nder» på m le på at de f i v le up Juleka en trenger t t vokal. Gr g m ow e n men i dterer flerst -låtene «Gr n on satt hå førte Lenn here man.» m e ow pen fr me» og «N th old wi

Til slutt var det duket for kveldens overraskelse. Det viste seg å være den trønderske countrydronninga Ida Jenshus. Hun avsluttet naturligvis med fredshymnen og John Lennons mest kjente sang, «Imagine.» Den ble fremført med en nydelig og avdempet vokal som kledde både sangen og det iørefallende pianoakkompagnementet. Den som sto for den lille musikalske perlen, var pianist Bjørn Kvåle Tromsdal.

Nestemann ut var Beatles-entusiasten Ulf Risnes. Han har drevet med sitt cover-band, Revolver i flere tiår nå. Denne gangen opptrådte Ulf alene sammen backingbandet. Med sin vakre, lyse tenorstemme sang han to låter fra soloperioden til Lennon, «I found out» og «Jealous guy», og én sang fra beatlestida, den melodiøse «In my life.» Skuespiller Hans Petter Nilsen er også vokalist. Han kom på sammen med noen drevne musikere og tok låtene «Oh, Yoko» og «Anytime at all». Denne siste ble også kombinert med sangen «Mother» og noen primalskrik der.

Alle artistene opptrådte gratis og til inntekt for TV-aksjonen. Vi i beatlesmiljøet vil takke alle som en for å ha gitt oss en virkelig minnerik John Lennon-kveld på Rockheim. Likeså vil vi takke Adresseavisen for dens bistand med «live-streamingen.» Det betydde mye. Og sist, men ikke minst, Viggo Valle gjorde en glimrende jobb med å relatere sangene til ulike aspekter ved John Lennons liv. Konserten ble strømmet via Adresseavisen og ligger nå tilgjengelig på YouTube. Du finner lenke dit på Norwegian Woods nettsted www.norwegianwood.org

JOHN LENNON OG JEG Av Yan Friis

Dette er egentlig et stykke om «Imagine», John Lennons største platesuksess. Jeg publiserer det i anledning John Lennons 80 årsdag, om han hadde fått leve. Han kom bare halvveis. Tiden som er gått siden de fatale skuddene i New York er omtrent identisk med den tiden John Lennon fikk eksistere på Jorden. 40 år. Tenk det. Stykket handler også om meg. John Lennon og meg. Ja, for jeg har faktisk møtt ham. John Lennon har snakket til meg og sett på meg. Og jeg har snakket til ham. Les videre, så kommer du til dette ubegripelig ubetydelige mikroøyeblikket i verdenshistorien.

John Lennon var fæl i kjeften de første årene etter The Beatles, særlig når han snakket om ex-partner Paul hvis solo-plater han rakket ned på så ofte det bød seg en anledning. Han skrev til og med leserbrev i NME og Melody Maker om dem. Problemet var at han egentlig ikke hadde all verden å vise til da 1971 nærmet seg høst. Paul hadde levert to utmerkede album («McCartney» og «Ram») og en single («Another Day») etter The Beatles. Riktignok var kritikerne merkelig raske til å velge Lennons side i «feiden», hvilket ga Paul en gryende småteit image. Men Pauls plater solgte, publikumsresponsen var nesten på Beatles-nivå. Dessuten kunne det ikke underslås at Paul hadde levert brorparten av låtene til «Let It Be»-albumet, og også bar den avgjørende delen av ansvaret og æren for «Abbey Road». For å gjøre det enda mer komplisert hadde George Harrison overtatt rollen som den kuleste og i hvert fall nest mest populære beatlen etter «All Things Must Pass». Hva hadde Lennon å vise til? Tre forrykte og uspillelige plater med sin Yoko. Et halvforrykt live-album med Plastic Ono Band og Yoko. Fire singler av varierende kvalitet (en bålsang om fred, en gatemarsj om revolusjon, et overstyrt rabalder om heroin-abstinens og et feiende flott tyveri av «All You Need Is Love»), og et kritikerrost album som egentlig var fattig på gode låter og solgte ganske middels, og muligens mest på navnet. Dessuten misset han verdensmesterskapet i cool da han nektet å bidra på Bangla Desh-konserten til George hvis ikke Yoko fikk være med. Klok av skade (han hadde stått på scenen med John & Yoko før) var George heldigvis ubøyelig. Lennon sto altså i fare for å ende som en selvgod grinebiter og besserwisser med spesielle anlegg for absurde påfunn (som å sitte i en sekk og spise sjokoladekake for verdensfreden). Han måtte ta seg sammen. Og det var nettopp det Lennon gjorde i sine siste måneder på engelsk jord. 58

«Imagine» var et bevisst forsøk på å gjenvinne tapt terreng og vise både verden og ikke minst Paul hvor skapet skulle stå. Yoko var riktignok forferdende til stede under innspillingene og blandet seg stadig opp i ting hun overhodet ikke hadde greie på. Det er umulig å vite hvor distraherende Yokos innflytelse var, men jeg har en mistanke om at «Imagine» kunne blitt mange hakk bedre om noen hadde stengt henne inne i et skap. Store deler av innspillingene foregikk i John & Yokos hjemmestudio i Tittenhurts Park. Justeringer og nye pålegg ble siden gjort i New York. Lennon visste at han hadde levert gull da albumet ble utgitt i USA i september 1971 (oktober i Europa). Albumet ble en formidabel kritiker- og publikumssuksess og toppet listene over hele verden. Paul McCartney gikk samtidig på en smell med det rufsete og underlig tafatte «Wings Wild Life»-albumet. Det var med andre ord ingen tvil som hvem som rulet da 1972 opprant.

Tvert imot virker det som om Lennon styrte Spector, hentet ut det han trengte, og blokkerte det han ikke ville ha. Den spartanske instrumenteringen og de nakne arrangementene på «John Lennon/Plastic Ono Band» tvang Spector ut i åpne landskap. Det gjorde både ham og musikken godt. Resultatet ble noe av det mest organiske og levende Spector har satt sin signatur under.

Phil Spector er historiens mest egenrådige producer. Han bar våpen i studio og skyting måtte påregnes. Desto større er John Lennons bragd. Spector klarte aldri å overkjøre ham. 59

Han trodde nok det skulle bli andre boller på «Imagine», for nå var Lennon ute etter popmarkedet. Flere musikere, fyldigere arrangementer og mulighet for ytterlige pålegg på hjemmebane i New York. Lennon var så alt for klar over hva og hvem han sto overfor, og igjen presterte han å temme Spector. Bare i den enstonige, antimilitaristiske mantraen «I Don’t Want To Be A Soldier, Mama, I Don’t Want To Die» får Spector boltre seg med ekko, massiv perkusjon (Moody Blues’ mellotron-magiker Mike Pinder står i tamburinrekken, hvilken sløsing med talent!), saksofon (King Curtis), strykere, kassegitarer (Badfinger), slidegitar (George Harrison) – i et lydrom på størrelse med en katedral. Man kan unnskylde Spectors lydvegg fordi låten er en ikke-låt, en evig gjentagelse av seg selv, den kan egentlig ikke reddes, i hvert fall ikke når den dras ut i fulle seks minutter. Alternativet måtte vært en løsning a la «My Mummy’s Dead»s 49 nakne sekunder. I stedet får man seks minutter som er så atypiske for resten av albumet at man kan lure på hvorfor den i det hele tatt er der. Men ellers holdes Spector i stramme lenker, og resultatet er et disiplinert album med varm, detaljren og fyldig lyd. Det åpner med tittelkuttet, en låt som i utallige avstemninger både blant kritikere og publikum regnes blant tidenes fire-fem beste gjennom alle tider. Det er nok i overkant for en vakker melodi som mangler refreng, og ville neppe skjedd om Lennon fortsatt hadde levd. «Imagine» lever høyt på folks sentimentale minner etter skuddene som falt 8. desember 1980, det er vanskelig å se låten klart. Men det er lov å minne på at den bare nådde 3. plass på singlelisten i USA i 1971 (i England ble den ikke utgitt på single før i 1975, med 5. plass som bestenotering) og 6. plass i Norge i 1972. Det var altså først etter Lennons død at «Imagine» fikk den grenseløse statusen den har i dag. Jeg mener ikke å rakke ned på sangen, for den er både rørende og vakker. Men det er langt derfra til verdens beste sang. Og det synes jeg ikke den er. Som komposisjon er den ufullstendig fordi Lennon dropper refreng. «Imagine» er bare tre vers og en bro som også gjentas til slutt. Nå skal det innrømmes at sangen flyter elegant fra start til mål, den er nydelig arrangert og det

LP’er. Mange «Imagine»-beundrere glemmer dette droppet i kvalitet. Riktignok åpner siden med en skikkelig nesestyver.

er umulig å stå imot Lennons myke, følsomme vokal. Det som forløser sangen er selve arrangementet, måten instrumentene gradvis faller inn, gir den kraft og tilsynelatende får den til å lette. Det er meget godt håndverk og gir den spenningen som melodien i seg selv mangler.

«Gimme Some Truth» er sinna og hånlig, den ramler og skramler under Lennons etsende stemme. Delene kobles perfekt sammen og skaper en låt som trykker på og trykker på – med flammende iltre gitarløp fra George Harrison, den er nedlatende, den skjeller og smeller, og målene for fossen av saltsyre er enkelt og greit løgnaktige politikere (Richard Nixon får en name check i «Tricky Dicky») og mannssjåvinister. Medrivende saker, men du blir litt lurt. Låten gir seg ut for å være bedre enn den er.

Teksten er naivistisk positiv, genial i den forstand at den kommuniserer på tvers av raser, religioner, politiske oppfatninger og landegrenser. Men den er også så utopisk at det grenser til meningsløs. Elton John skrev noen nye linjer til sangen som en syrlig kommentar til John & Yokos egen livssituasjon i New York:

Både «Gimme Some Truth» og neste låt, «Oh My Love», er etterlevninger fra rett etter «The White Album». «Oh My Love» er en enkel liten ballade, melodisk nesten gjennomsiktig, teksten animisme med Yoko Ono-smak. Småpent, men stillestående og tamt. Ja, egentlig kjedelig rett og slett.

Imagine six apartments It isn’t hard to do One is full of fur coats The other’s full of shoes Uansett, det er en flott start på albumet. Og vi får raskt nok møte den syrlige Lennon.

Duket for «How Do You Sleep», Lennons mest ondsinnede låt, ever, en tung, doven blues (med et orientalsk hoftevrikk fra strykerarrangementet) i

Allerede i neste kutt, «Crippled Inside», kommer ironien og skarpheten frem i en skramlende, tett låvedans, og det så støvet gyver. Det griner i gitarstrengene, du hører at musikerne har det gøy.

«Sgt. Pepper»-setting med et suggererende refreng hvor musikken flommer over deg med tsunamiens krefter og forsterker de flengende tekstlinjene. Skyteskiven er Paul McCartney.

Så dempes lysene igjen, og den sårbare Lennon vender tilbake. «Jealous Guy» er en make up-sang sunget av en mann som tør være naken. Sangen er så vakker og vond at man blir bergtatt. Og duverden for en tekstforbedring fra originalen «Child Of Nature», som aldri fikk være med på «The White Album» (Paul var kommet ham tematisk i forkjøpet med «Mother Nature’s Son»). Ny kontrast med «It’s So Hard», en tettstrikket bluesrocker med flengende saksofonstøt fra King Curtis og herlig overstyrt rytmegitar. En sang om livets berg og dalbane, enkle ord, enkle grep. Og en perfekt Bside på den norske «Imagine»-singlen. Deretter faller man ut i før nevnte «I Don’t Want To Be A Soldier, Mama, I Don’t Want To Die». Det peneste jeg kan si om låten er at den er kortere enn Lyceum-versjonen av «Don’t Worry Kyoko». Men like fullt, et seks minutter langt antiklimaks på en ellers suveren LP-side. Side 2 holder ikke samme standard som side 1, og det er en av grunnene til at jeg aldri kommer til å plassere «Imagine» på noen Top 20 over tidenes beste

Lennon plukker ham fra hverandre, det er så ondskapsfullt, uredelig, under beltestedet og unødvendig at John blir liten, veldig liten. Angivelig bidro både Allen Klein og Yoko Ono med strofer, så her har man virkelig hentet ut det verste i hverandre. Ringo skal ha reagert kraftig da han hørte låten og sagt noe sånt som at «Nå holder det, John!» Det som er så synd er at låten, kompet, arrangementet, Lennons stemme, alt sammen lyder fenomenalt. Det kunne vært en klassiker, Johns «Ballad Of A Thin Man», om ikke teksten hadde vært så liten og sjofel. Hva verre var: Lennons vendetta i intervjuer pluss eksistensen av nettopp denne sangen pulveriserte McCartneys selvtillit, hvilket forbigående fikk katastrofal innvirkning på musikken hans. «How?» er en stillestående og uferdig ballade som først får luft under vingene i den vidunderlige fire strofer lange broen. Men så stopper den opp igjen. Den hadde neppe fått overleve i den tilstanden på en Beatles-LP, Paul ville fiffet den opp tvert. Og etterpå ville selvfølgelig John hevdet at låten var 100% hans. Alltid generøs sånn. Dermed er vi fremme med avslutningskuttet, «Oh Yoko!», en munter melodi som jogger bekymringsløst av sted, og byr på et hyperenkelt allsangrefreng. Det er pur pop med feiende munnspill, et piano som triller lykkelig rundt på den folkinfluerte chugga chugga-rytmen (litt Gallagher & Lyle der), og alt dreier seg om hvor høyt han elsker sin Yoko. Han kan finne på å rope navnet hennes midt på natten, når han bader, når han barberer seg, når han drømmer, ja til og med når han befinner seg midt inne i en sky (en strofe han garantert har lånt av henne). EMI ville gi den ut på single. Lennon syntes den var for pop’ete. Jeg synes han for andre gang på albumet kaster bort en glimrende låt ved å belemre den med en alt for privat tekst, en snill tekst, riktignok, men den er fri for spenning og mysterier, det er ingen «Sara», snarere en alt for lang «La-la-la-la-la-la lovely Linda». Paul begrenset seg til 43 sekunder, John holder på i fire minutter og 20 sekunder. Og det er «Imagine». Albumet spiller helt OK, men låt for låt forsvarer det ikke sin status som klassiker. Alle de beste låtene kommer på rekke og rad på side 1, før det rakner med det endeløse sistekuttet. Side 2 har en brukbar låt i «Gimme Some Truth», men resten består av noen tamme ballader, et usedvanlig usympatisk og svært privat angrep på Paul McCartney og en like privat dilldall-dans rundt Yoko Ono. Hvor bra «Imagine»-suksessen var for John Lennon kan diskuteres. Han trodde oppriktig at han hadde funnet den hemmelige formelen og kunne lage slike plater når som helst hvis han gikk inn for det. Han trodde seg allmektig, med Yoko på lasset som en djevelens advokat. Det måtte gå galt, og det gjorde det. Lennon laget aldri et album med samme slagkraft igjen. 62

Min første Englandstur, og der satt John. Rett der. Foran meg. I tumultene. Pustet vi inn den samme luften i det samme rommet. John og Yoko. Og jeg. Så var det min tur. De signerte boken, John ga meg den tilbake, og så snakket vi med hverandre. «Thank you!» sa jeg med en stemme som sviktet. «You’re welcome. Peace.» eller noe sånt sa han, og gransket meg, et glimt av uro i blikket, så var øyeblikket over.

Et lite P.S.

Fortumlet lot jeg med dytte og skumpe mot utgangsdøren. Jeg tålte alt. Jeg hadde snakket med John Lennon, han hadde sett på meg, erkjent min eksistens. Hadde jeg ikke autografen hans i hånden kanskje? Hu hei for et sommereventyr! Selveste John. John og jeg. Og ennå var jeg ikke fylt 19.

Jeg er uansett glad for at han befant seg på Tittenhurts den sommeren. Det gjorde ham tilgjengelig da Yokos bok «Grapefruit» skulle relanseres (Selfridge bokhandel i Oxford Street 15. juli, Claude Gill i den andre enden av Oxford Street 16. juli). Jeg kom over paret i totalkaoset på Claude Gill. 63

Innkalling til årsmøte i Norwegian Wood Den norske Beatlesklubben

Styret innkaller herved til årsmøte i Norwegian Wood – Den norske Beatlesklubben. Årsmøtet avholdes torsdag 11. mars 2021, kl. 18:00 – møtested er per nå ikke bestemt, men vil bli kunngjort i den endelige innkallingen. Det kan tenkes at årsmøtet vil foregå digitalt – online.

Foreløpig saksliste: 1. Godkjenning av innkalling og dagsorden 2. Valg av møteleder, referent og to protokollunderskrivere

3. Godkjenning av regnskap 2020 4. Fastsettelse av kontingent for 2022

5. Antall styremedlemmer fastsettes 6. Innkommende forslag 7. Valg av styre og valgkomite 8. Møtet heves

Saker som ønskes behandlet av årsmøtet må være mottatt av styret senest 26. februar 2021. Send forslag til toralf@norwegianwood.org og merk med ”Årsmøte 2021”. Gi også beskjed om du ønsker å delta på et eventuelt digitalt årsmøte.

Styret består i dag av:

• Toralf Høyer-Hansen – president • Bjørn Bjerkeskaug – kasserer og sekretær • Roger Stormo - styremedlem

Tidligere sekretær Bente Reimers Moe valgte i løpet av året 2020 å trekke seg av helsemessige årsaker. Punkt 5 er derfor lagt til sakslisten, årsmøtet skal bestemme hvorvidt Moe skal erstattes eller om det er nok med tre personer i styret. Endelig innkalling med møtested, fullstendig saksliste og andre nødvendige saksdokumenter med forslag blir kunngjort via klubbens nettsted og facebookside innen utgangen av februar måned. For å ha stemmerett må medlemmet ha betalt kontingent for 2021. Velkommen til årsmøte! Med vennlig hilsen styret

JOHN LENNON

ON 45 Av Yan Friis

LETTVINT, MEN SUNN Plastic Ono Band: «Give Peace A Chance» / «Remember Love» (Apple, APPLE 13) Utgitt: 4. juli 1969

Det er bare refrenget som gjelds. Versene er betydningsløse, en slags viserap som mer eller mindre tilfeldig name dropper en stabel kjente navn og lister opp en lang rad begreper i tiden. Så spontant skutt ut av Lennons munn at han ikke greide å huske teksten da han fremførte sangen live med Plastic Ono Band i Toronto noen måneder senere. Hva så? Han erstattet dem med en rekke andre navn og begreper slik de falt ham inn. Versene er uansett bare transportetapper frem til det ekstremt smittende refrenget. Oppsummert: «Alle snakker om ditt og datt, men vårt budskap er ganske enkelt gi freden en sjanse.» Refrenget er sangen. Det er «Christmastime Is Here Again» om igjen. Lojal som han var mot gamle avtaler, krediterte han sangen Lennon/McCartney, akkurat som Paul hadde gjort med Mary Hopkins siste single, «Goodbye». I dette tilfellet kunne John sikkert ha føyet til Ono. Hun var utvilsomt involvert.

«Give Peace A Chance» lanserte ikke bare Lennons solo-karriere 1. juni 1969. «The Ballad Of John And på ordentlig, men også Plastic Ono Band, det fiktive orkestret hvis eneste faste medlemmer var John og Yoko. Yoko» er akkurat utgitt, «Get Back» topper både i USA og England, du kan De gåtefulle annonsene som lanserte singlen stilte først spørsmålet ikke få John Lennon mediahetere da «Who are the Plastic Ono band?», og besvarte det så med «YOU han samler venner og bekjente i sen- are Plastic Ono band». Konseptuelt og veldig Yoko Ono. Her spilte gen rundt seg og Yoko på rom 1742 i John på hennes banehalvdel. Queen Elizabeth Hotel i Montreal for Jeg hadde ingen ting i mot Yoko den gang. Tvert imot. Jeg heiet på å spille inn «Give Peace A Chance». dem begge to. Men hvem kunne vite at John syntes disse eksenLennons ambisjon er kanskje å danke ut «We Shall Overcome», og man kan trygt si at han lykkes.

triske påfunnene med Yoko ikke bare var en morsom avveksling fra The Beatles, men at han faktisk vurderte å parkere gruppen og gå for Yoko fulltid.

«Give Peace A Chance» traff bredere, her dreide det seg ikke bare om raselikhet, men om selve verdensfreden. Den er global. Det ulmet i Midtøsten, tsjekkerne led under den sovjetiske jernhæl, politiet slo løs på gatedemonstrantene i USA og Europa, og blodet fløt i strie strømmer i Vietnam. Sangen var superanvendelig. Man kunne le av John & Yokos stadige hotellseng-stunts for freden, men man lo ikke av den allsangvennlige hymnen av et refreng: «All we are saying is give peace a chance». Refrenget gjenlød snart fra tusener av struper over hele Vesten, om og om igjen, hvor enn unge mennesker møtte opp for å demonstrere. Lennon hadde skapt en klassiker av nesten ingen ting. Et blaff av genialitet hamret ut til kassegitarakkompagnement fra en hotellseng. 65

KOMPROMISSLØS TRIUMF

Mens «Give Peace A Chance» red høyt på listene – i England var det bare The Rolling Stones’ «Honky Tonk Women» som sto mellom den og 1. plassen – forsøkte John å være beatle igjen.

I henhold til Peter Brown, Beatles’ personlige assistent gjennom nesten hele deres karriere, foreslo Lennon «Cold Turkey» som The Beatles neste single like etter at arbeidet med «Abbey Road» var over. Angivelig avslo Paul tilbudet. Jeg er skeptisk til den historien. John kan uansett umulig ha ment det seriøst da hans nye leketøy, Plastic Ono Band, opptok det meste av hans tid.

Samme dag som singlen føk inn på topp 10 i England, etter å ha sittet uvirksom i to uker og bare iakttatt de tre andre beatlene mens de jobbet med det som skulle bli «Abbey Road», reiste han seg endelig og meldte seg på. Så begynte de på «Come Together». Akkurat den uken «Give Peace A Chance» nådde 2. plass, spilte The Beatles inn «Because». «Give Peace A Chance»-refrenget er fortsatt i bruk. Det er ord som alle kan stemme i med, de er velmenende, universelle og helt uforpliktende (hvem, bortsett fra Hitler og en håndfull andre, er mot fred?). Men de har også denne egenskapen at de fyller dem som synger dem av full hals med en følelse av håp, tilhørighet og samhold. Det er en god egenskap, og derfor skal man ikke undervurdere sangen. Budskapet er lettvint, men virkningen sunn.

11. september hentet han ut en outtake fra «White Album», «What’s The New Mary Jane», fra EMI-arkivene og fikk den mikset i stereo med tanke på Plastic Ono Band-utgivelse. To dager senere sto han på scenen under en rock’n’roll-festival i Toronto sammen med Eric Clapton, Klaus Voormann, Alan White og Yoko Ono (i en hvit sekk) – den første liveinkarnasjonen av Plastic Ono Band – og fremførte seks låter, inkludert «Cold Turkey», før Yoko slapp til med to gruelige, overstyrte, hylende, endeløse øresmadrere som ikke akkurat falt i god jord hos de 27 000 tilskuerne.

Selve innspillingen lyder utdatert i dag. Sangen har liksom forlatt platen og fått sitt eget liv. Men man kan fortsatt synes godt om det spartanske kompet av kassegitarer , tamburiner, klapping og noe som lyder som rytmisk hopping i seng. Leirbålkos med punch. Over på side to slipper Yoko til. Som hun skal gjøre på alle de neste Lennon-singlene. «Remember Love» er en primitiv og sjarmløs vise. Yoko synger med innestemme og lyder som en hjelpeløs, liten pike som strever med å finne det låten mangler: En bærekraftig melodi. Hun ender med å rusle seg gjennom den minimalistiske teksten og holder på alt for lenge. Lydkvaliteten er på home movie-nivå. Likevel ble jeg positivt overrasket første gang jeg hørte den, og brukte den som forsvar når folk angrep Yoko. Det skulle komme andre tider. Som suvenir fra John & Yokos konseptuelle stopp i Montreal duger B-siden. Yokos amatørmessige bidrag lever dessuten opp til Johns spissformulering: YOU are the Plastic Ono Band. Hvem som helst kunne være med, noe hobbyvisesangeren Yoko demonstrerer.

Plastic Ono Band: «Cold Turkey»/«Don’t Worry Kyoko (Mummy’s Only Looking For A Hand In The Snow)» (Apple, APPLES 1001) Utgitt: 20. oktober 1969

25. september, dagen før utgivelsen av «Abbey Road», var han i EMI-studioene og mikset Toronto opptakene med tanke på utgivelse. Senere på kvelden spilte han inn «Cold Turkey» med Eric Clapton, Klaus Voormann og Ringo. Tre dager senere gjorde han helt nye opptak av låten i Trident Studios, med samme musikere. 3. oktober spilte gjengen inn Bsiden, Yokos «Don’t Worry Kyoko (Mummy’s Only Looking For A Hand In The Snow)» .

Bassen får samme behandling. Du føler deg punch drunk allerede før John åpner munnen. Stemmen hans er sår og desperat med en tinnaktig klang. Hver strofe kommenteres av det skurrende elgitar-riffet, skrapjern trukket etter kjetting over en skipskjøl. Det er smertefullt, det er klaustrofobisk. Du presses bakover, de elektriske metalblaffene blir mer øredøvende og filleristende for hver runde. Teksten skildrer heroinabstinens. Og den er grufullt realistisk. Opphavsmannen vet hva han snakker om. Yoko hadde introdusert ham for heroinen tilbake i 1968, under arbeidet med «White Album».

Og mens alt dette pågikk begynte ryktene å spre seg om at Paul McCartney var død og at en dobbeltgjenger hadde tatt hans plass så langt tilbake som i 1966.

Dopet skar som en sveiseflamme inn i personligheten hans. I perioder kunne han være labil, utilnærmelig og ondskapsfull. Hvilket de tre andre beatlene virkelig fikk smake, og en hel verden senere kunne se med egne øyne, under innspillingen av filmen og albumet «Let It Be».

21. oktober fant Apple det nødvendig å imøtegå ryktene. Paul selv hadde for lengst reist til farmen sin i Skottland sammen med familien, deprimert og tankemørk. Den gode stemningen fra «Abbey Road» -innspillingene var borte.

Dopet åt også konsentrasjonsevnen hans. Lennon fant det vanskelig å skrive nye låter. Det måtte stoppe. Og Lennon valgte den mest effektive, men også mest smertefulle løsningen: Bråstopp. Det er hva uttrykket «cold turkey» betyr, det brukes i forbindelse med alle typer dop- og alkoholavhengighet, men i tilfellet heroin risikerer man i hvert fall ikke at bråstoppen blir livstruende, den er bare ekstremt ubehagelig.

Det var her magasinet Life fant ham i slutten av oktober.

«Cold Turkey»-innspillingen skildrer dette med så stor og autentisk innlevelse at man klarer å forestille seg marerittet selv om man aldri har vært i nærheten av å få i seg noe slemt.

De avsannet ryktene om Pauls død, men det bleke, dradde og ubarberte ansiktet hans fortalte tydelig nok at ting ikke var som de skulle.

«Cold Turkey» er fullstendig kompromissløs, den siste delen av innspillingen gjør fysisk vondt. Lennon har ikke flere ord igjen, han er fanget i abstinensens klimaks, dens absolutte ekstremterror, han stønner, han klager, han skriker i agoni, omgitt av disse grufulle, brutale gitarutblåsningene som fyller rommet til veggene buler, du forestiller deg et menneske i hutrende fosterstilling ranet for alt annet enn smerten. Og under dunker fortsatt rytmeseksjonen like lidenskapsløst som da sangen begynte.

«Cold Turkey» ble utgitt 20. oktober 1969, 11 dager før Beatles-singlen «Something»/»Come Together». John ville måle krefter med seg selv. Hva hadde han å fare med om ikke et av rockhistoriens mektigste skalleskrall. Gitarintroen er så skurrende brutal at du skvetter, de etterfølgende dunkene fra basstrommen er barbert for romklang og diskant og lyder som balltre mot griseskrott. 67

Da sangen endelig skrenser av sporet og slipper stillheten inn, føler du deg utmattet. Det er en sånn innspilling. «Cold Turkey» er ikke for pyser. B-siden bruker de samme musikerne, og intensiteten er like høy, men her etableres bare et spartansk tema som gjentas om og om igjen, de spiller høyt, det er overstyrt og klaustrofobisk, du oppdager ørsmå variasjoner i tvillinggitar-attacket fra Clapton og Lennon, og Ringo utfører også noen smarte manøvrer her som holder liv i den øredøvende monotonien.

britenes støtte til Nigeria i konflikten med Biafra var absolutt på sin plass. Hvor dypt Lennons engasjement egentlig stakk kan man selvfølgelig lure på, da «Cold Turkey»-bemerkningen virker sleivete og reduserer kraften i Biafra-protesten.

Tvers igjennom dette massive lurvelevenet skjærer Yoko Onos mantra, hun kakler, hun stønner, hun skriker de få ordene som utgjør hele teksten, «don’t worry, don’t worry, don’t worry»., igjen og igjen og igjen. Jeg har aldri klart å bli enig med meg selv i om dette virkelig er en fantastisk innspilling eller om det er den definitive rip-off. Det er jeg imidlertid helt sikker på at som trøstesang til lille Kyoko, som Yoko kjempet om foreldreretten til, kan den umulig ha virket spesielt godt. Den lille piken må ha blitt forferdet da Er det skrevet med et jeg er alvorlig, men ikke så alhun hørte dette første gang. Som søknad til barnevorlig glimt i øyet? Eller gikk virkelig det middelmåvernet virker heller ikke forestillingen som noe dige salget av «Cold Turkey» inn på ham? Vanskelig sjakktrekk. å vite. Men hvis det forholder seg slik, må Lennon ha «Cold Turkey»-singlen står uansett som en bedrift. hatt veldig urealistiske ambisjoner med singlen. Den Lennon klarer i sin skildring av noe aldeles ubesolgte helt OK, kompromissløs som den er, og den gripelig vondt å være kompromissløst ærlig uten å bli virker like opprivende og sterk den dag i dag. «Cold utilgjengelig. Det er ingen popsingle, «Cold Turkey» Turkey» er en kunstnerisk triumf. er alt for smal til det, men den står fjellstøtt i seg selv, rå, vond og ekte. Hva skjedde med «What’s The New Mary Jane»? Vel, samme dag som Lennon sendte sitt famøse brev til Singlen satte ikke akkurat verdens hitlister i brann. Buckingham Palace og «Cold Turkey» skled nedover Mange radiostasjoner, særlig i USA, nektet å spille listene, 26. november 1969, var han i EMI-studioene den p.g.a. tekstens doptema (ganske underlig egenti Abbey Road sammen med Geoff Emerick og miklig, da budskapet jo slett ikke var noen oppfordring, set Beatles-outtakene «You Know My Name (Look men tvert i mot). Selv om Beatles’ samtidige single, Up The Number)» og «What’s The New Mary Jane». «Something»/«Come Together», ble en relativ flopp i Planen var å gi dem ut som Plastic Ono Band-single England (folk hadde jo begge låtene allerede på 5. desember med katalognummeret APPLES 1002. «Abbey Road»), var ikke «Cold Turkey» i nærheten Den kom aldri så langt. Sannsynligvis var det de av å slå den. 26. november datt den fra 13. (sin andre beatlene som blokkerte utgivelsen. høyeste plassering) til 17. plass. «You Know My Name (Look Up the Number)» Den dagen valgte John Lennon å returnere sin MBE havnet som vi vet på B-siden til «Let It Be». Du kan til Buckingham Palace med følgende ord: “I am se det opprinnelige Plastic Ono Band-nummeret APreturning this MBE in protest against Britain’s PLES 1002 risset inn og forsøkt strøket ut på området involvement in the Nigeria-Biafra thing, against our innerst på platen. «What’s The New Mary Jane» fikk support of America in Vietnam, and against Cold Tur- ingen offisiell utgivelse før på Beatles-albumet «Ankey slipping down the charts. With love, John Lennon thology 3» i 1996. Da oppdaget de uinnvidde at det of Bag.” dreide seg om den verste søpleinnspillingen i verdenshistorien. Hva tenkte Lennon på? Storbritannia hadde ingen soldater i Vietnam, så akkurat den biten virket merkelig, men å reagere på 68

BERØRER GRALEN

Så kommer endelig skippertaket og geniet våkner. Det er riktignok et rustent geni som ikke har tid til å vente på musikalsk inspirasjon. Han har en tekstidé, og den er svært god: Lennon flytter skjebnehjulet rett inn i sin utålmodige samtid og gir full gass. Stikkordet er «karma». Hva du gjør får ikke bare konsekvenser for dem du gjør det mot, men også for deg selv og ditt eget livsløp. Men Lennon er ingen hindu eller buddhist, han har ikke tid til å vente, han vil ha det nå, umiddelbart, riset bak speilet, trollet bak døren.

Lennon/Ono & Plastic Ono Band: «Instant Karma!»/«Who Has Seen The Wind?» (Apple, APPLES 1003)Utgitt: 6. februar 1970 Årsaken var at gruppen fremfører et fragment av låten i filmen «Let It Be» som nærmet seg sin premiere, og nå ønsket man å inkludere sangen på soundtrack-albumet. Trioen jobbet også med sangen «Let It Be» som var blinket ut som neste Beatlessingle. George spilte blant annet inn en ny gitarsolo. Denne ble imidlertid ikke benyttet på singlen, men på albumversjonen. Tilbake i London var det ingen ting som vedkom Lennon mindre enn en gammel Paul-sviske fra de kranglevonde januardagene i 1969. Fremtiden var nå. Instant. Han tilkalte Alan White, Klaus Voorman, Billy Preston og George Harrison. George inviterte med seg Phil Spector som var i byen.

Er du slem, er trollet over deg før du får snudd deg. Er du snill, skinner solen. Ikke om ti år, ikke om en måned, ikke i morgen, men nå. Instant. Instant karma.

Av mangel på nye ideer tok John ganske enkelt akkordprogresjonen fra «All You Need Is Love» (som igjen var bygget på akkordprogresjonen han fant i «Some Other Guy» og «Three Blind Mice»), og bygget en ny låt oppå den. Teksten skrev han ut i studio mens låten ble til.

Tankene født under samtaler med Yokos ex-mann Tony Cox og dennes daværende samboer Melinde Kendall. John og Yoko tilbragte starten på det nye året 1970 i Aalborg sammen med dem og Yokos datter Kyoko. Samtidig var Paul, George og Ringo i EMI-studioene i Abbey Road og spilte inn den eneste låten i Beatles’ diskografi som ble festet til tape i 70-årene, Georges «I Me Mine».

Komponering, innspilling og miksing. Alt ble gjort på en og samme dag, 27. januar 1970. Ti dager senere, 6. februar 1970, var platen i butikkene – og i Guinness Book of Records. Du får det ikke mer instant enn det. Det veldige hastverket rimer godt med sangens tema.

Men man kan ikke unngå å mistenke at Lennon ønsket å spille McCartney et puss ved å hive seg foran ham i løypa. En brutal Nordthug-manøver.

drepende i sine nevnte eksplosive utbrudd. Slagverkets oppsiktsvekkende plassering i lydbildet gjør White til låtens solist.

Dermed stormet friske og freidige nye-John oppover listene en måned før treige-Paul kom sytende med «Let It Be». Nye-John hadde dessuten latt håret falle, både han og Yoko fremsto på Top Of The Pops som nesten-snauskaller. Håret hadde de auksjonert bort. De var forbigående inne i en gavmild periode. 5. januar meldte John og Yoko til og med at inntektene av alt de ga ut heretter skulle gå uavkortet til fredsbevegelsen. Det løftet kom de aldri tilbake til. Men «Instant Karma!». Hvilken kalas-single! For en låt! Og ikke minst for en start på en låt. Inntellingens «three, four» skjerper oppmerksomheten. Den nølende pianoinngangen virker fortryllende, bare to sakte akkorder, romklangen er veldig, som om pianisten sitter dypt inne i en grotte. Men akkurat da den naturlige tredje akkorden spilles, dumper Phil Spector trommeslageren Alan White i fanget ditt. Kla-dunk-bang! Den mest overrumplende høyrevenstre-høyre kombinasjonen siden Cassius Clay rulet i ringen. Og Lennon er i gang, rolig først: Instant karma’s gonna get you! Gonna knock you right on the head

Veien mot refrenget er eksepsjonelt virkningsfull, det er en av de bratteste og vakreste stigningene jeg vet om i en poplåt. Problemet er selvfølgelig at disse knepene forplikter. Spenningen er nå så stor at både sangen og lytteren krever et refreng i superklassen. Og det er nettopp hva Lennon, velsignet være ham, leverer. «Instant Karma» skyter ut fra hoppkanten og svever, svever, svever i et uendelige, stjernefunklende, livsbejaende, triumferende øs: Well we all shine on Like the moon and the stars and the sun Well we all shine on Ev’ryone come on

Pianoakkordene slår fjerdedelene, trommene rykker i dem, lydbildet er tredimensjonalt og gir Lennons stemme uendelig rom. Verset skifter gir. Lennon slynger ordene mot deg, ropertskarp, besk og dynket i ekko: You better get yourself together Pretty soon you’re gonna be dead

Det er et refreng for evigheten. Genialt enkelt. Den perfekte forløsning. Og i dette svevende bruset av salmesang ligger også et budskap som er mer inkluderende enn noe Lennon har gjort både før og siden. Det er ikke «Imagine» som burde stå som Lennons eftermæle, det er refrenget i «Instant Karma». Drit i den nedlatende tonen i de innledende versene, det er refrenget som forteller hvor han vil. Det berører gralen.

Det vidunderlige kompet eser ut, det er ikke bare en, men fire pianister som slår de samme akkordene, det enkle, men klangfulle underlaget løfter både låten og Lennon oppover mens White kommer Muhammad Alis rope-a-dope fire år i forkjøpet. Hele rigget gynger avventende mot repene, man lulles nesten inn, totalt uforberedt når Whites forrykte utbrudd kommer i eksplosive høyre-venstre-høyre kombinasjoner. Igjen og igjen gjennom hele låten. Han er drepende taktfast, lyden dump og ung, som kroppsslag, og like

Jeg må også få med at vokalisten Lennon er i kalasform. Den sprukne megafonklangen kler produksjonen, fraseringen hans er briljant. Man kan si hva man vil om Phil Spector, men akkurat i «Instant Karma» får han et geni til å skinne. 70

Innspillingens utforming er også hans fortjeneste, romklangen, bruken av de fire pianoene, trommeslagerens plassering, lyden på Lennons stemme, det brusende refrengkoret.

Jeg husker lykkefølelsen det første møtet med «Instant Karma» utløste i meg. Det var så vakkert og så riktig at jeg fikk lyst til å grine.

På dette tidspunktet eksisterte fortsatt The Beatles. De andre beatlene må ha reagert med en viss uro på utgivelsen. «Let It Be» var annonsert og skulle ut et par uker senere.

Han var tilbake. Han kunne, og ikke minst: Han ville, likevel. Akkurat da ga jeg faan i Yoko (som begynte å gå meg på nervene), det korte håret, protestsittingen i sekker og hotellsenger, alle de rare påfunnene. Vær så god John, gjør hva du vil. Du ga oss denne.

Hvor viktig det var at John ga oss disse minuttene ak«Instant Karma» matcher Spectors beste innspillinger kurat her i de frosne februar- og marsdagene i 1970. fra 60-tallet. Hverken han eller John skulle nå helt Det var som om alt det vonde og vanskelige fra 1968 opp hit igjen. og 1969 fordampet.

B-siden er amatørenes aften. Yoko Ono synger visen om vinden til akkompagnement av kassegitar, fløyte og… cembalo? En yndig liten melodi, det skal hun ha, og hun kommer for en gangs skyld brukbart fra det. John klarte ikke å stikke kjepper i hjulene for «Let It Be». Beatles-singlen gjorde det bedre på listene både i England og USA. Men kanskje ødela de litt for hverandre. Hvem vet? Selv har jeg fortsatt vanskelig for å skjønne at «Instant Karma» ikke gikk hele veien til topps. Du finner ikke en mer åpenbar hitsingle enn den. Den er skapt for 1. plass. Den fortjener 1. plass. Men fikk bare 5 i England og 3 i USA. Jeg har studert hitlistene fra de aktuelle ukene i 1970. Det er en skam. På den annen side, en annen single som på mange måter har de samme oppbygningskvalitetene som «Instant Karma», nemlig The Animals’ «It’s My Life», led en enda sørgeligere skjebne, 5 i England, 23 i USA. Popmusikken er ikke alltid rettferdig. Sjeldnere og sjeldnere, faktisk.

Skal vedde på at uroen ble enda større da de hørte låten. Det var Johns mest umiddelbare innspilling siden «All You Need is Love» (som den jo ironisk nok var en tilslørt kopi av). Det kunne definitivt vært en Beatles-single, bortsett fra at George Martin neppe ville fått det samme ut av den som Spector gjorde. 71

Del 3

The Beatles DNA

Sir Joseph Lockwood, direktøren for EMI overrekker Beatles gullplater for salget av «Please Please Me» og «With The Beatles». I bakgrunnen ser vi en oppblåst plakat av «With The Beatles»-forsiden.

Av Svein Sund

På leting etter genene på Parlophone Records With The Beatles, utgitt 22. november 1963 Fra det fargerike plateomslaget på «Please Please Me»; møter vi nå det svart/hvite omslaget på «With The Beatles». På baksiden av plata finner vi ut at de igjen har med åtte sanger som de ikke har laget selv. Resten av de 14 låtene er laget av Lennon-McCarney og Harrison med sin første komposisjon. De har tatt seg bedre tid i studio. Platen er spilt inn over en periode fra 18. juli til 12. september.

Plateomslaget Plateomslaget er et såkalt flip - over omslag. Forside og overbrettingen til baksiden er laminert. Bildet og all tekst er i svart/hvitt. Et meget nedstrippet omslag. De fleste plateomslagene på den tiden var fargerike; med fargebilde, og tekst i flere farger. Bildet er mer et kunstfotografi enn et vanlig bilde. Det er et bilde som har en komposisjon; gjennom oppstillingen av The Beatles. Uttrykket i ansiktene er like. De har alle på seg svarte polo - gensere, for å understreke det svart/hvite landskapet. Dette er fire mennesker som vil bli tatt på alvor. De er kunstnere, som er fotografert av en kunstner. 72

Det vil si at han måtte vente litt, for Epstein forklarte at guttene hans ikke var av de som stod opp først. Da de møttes, forklarte Freeman at han var der først og fremst for å møte dem. Om det var noen kjemi, ville det kanskje bli resultater av møtet. Han var med på konserten den samme kvelden. Mens de var i Wales ble Epstein ringt opp av George Martin. Han ga beskjed om at tiden var inne for å ta omslagsbildet for den nye platen. Dermed spurte Epstein om ikke Freeman kunne gjøre et forsøk.

Fotograf Robert Freeman og Ringo. Foto: George Harrison

Bildet ble tatt i spisesalen på hotellet. Sollyset som kom gjennom vinduet og mørke gardiner som kunne danne bakgrunnen, var perfekt for bildet. De ble bedt om å ha på seg like antrekk; svarte pologensere, noe de gikk i til daglig. Det ble brukt hverken make-up , hårpleier eller stylist. Bare Freeman og guttene. Kameraet var et Pentax SLR med en 180 mm telefoto-linse, med en blenderåpning satt til F22, for å sikre dybdefokus. Linsen sørget også for å presse dem sammen til et tett gruppebilde.

Robert Freeman Da Freeman møtte The Beatles første gang i august 1963, hadde han vært en profesjonell fotograf i to år. På de to årene hadde han klart å skape seg et godt omdømme gjennom sitt arbeid for «The Sunday Times» og andre magasiner. Han hadde vært på oppdrag i Moskva for å fotografere Nikita Khrusjtsjov i Kreml. Han hadde fotografert John Coltrane, Cannonball Adderley, Dizzy Gillespie, Elvin Jones, og Coleman Hawkins på en festival i London; et oppdrag han likte veldig godt. Etter en telefonsamtale med Dick Fontain, en venn fra Manchester, som hadde vært med på å filme The Beatles i Cavern Club, 22. august 1962, for Granada Television, ble han gjort oppmerksom på The Beatles. Hvis han var interessert i å ta bilder av flere musikere, ville de fire guttene fra Liverpool, med store personligheter og karisma, være midt i blinken, ble han fortalt.

Det ble tatt flere bilder i løpet av seansen.

Den kommende uken kontaktet han presseagenten for gruppen, som sendte forespørselen videre til Brian Epstein. Han ba han om å sende en samling av bildene sine til Llandudno, Wales, hvor de skulle spille fra 12. - 17. august.

De måtte passe inn i formatet til ei LP-plate. Derfor ble Ringo satt nederst til høyre, på en stol. Alle får solskinn på halve ansiktet, fordi de sitter etter hverandre. Ringo fremst og Paul bakerst. Og alle er i fokus.

Han fikk et positiv svar. Epstein gjorde en avtale om at han kunne møte dem i Bournmouth neste uke. Der skulle de spille fra 19.- 24. august.

Noen har trodd at dette er en montasje. Men det er ett enkelt bilde. Det ble tatt bilder i løpet av en time. Så selve jobben var fort gjort. Reproduksjonen av bildet ble mørkere enn Freeman hadde sett for seg. Noe av strukturen i bildet hadde forsvunnet.

Den 20. august dro han til Bournemouth og møtte dem på Palace Court Hotel. 73

Forsiden på omslaget Omslaget ble trykt av enten Garrod & Lofthouse, eller Ernest J. Day. Det er laminert på forsiden, som er brettet tre ganger med en 1, 5 cm brett til baksiden. Bretten er avrundet nær ryggen på omslaget oppe og nede. På platene står mono eller stereo i kraftige små bokstaver, øverst til høyre. I boka til Bruce Spizer står det at stereo - utgaven, mot slutten av tiåret droppet stereo benevnelsen på forsiden av omslaget. Dette må ha forekommet allerede fra 1. utgaven, for min stereo-versjon er uten benevnelsen på forsiden. Det som forandret seg med årene var at bokstavene ble mindre. En annen detalj er at de første omslagene som Garrod & Lofthouse laget, er mørkere enn de andre utgivelsene. Bildet var annerledes enn bilder av pop-artister på den den tiden. Normen var fargebilde med smilende artister. Dette er et svart-hvitt bilde med en egen stemning og umiddelbarhet. Det er en videreføring av bildene som Freeman tok av jazzmusikerne i London. Bildet måtte godkjennes av hovedkontoret i EMI. George Martin måtte insistere på at bildet skulle brukes. Men de måtte fire på et punkt; de fikk ikke gjennom ønsket om at bildet skulle dekke hele forsiden på omslaget, uten skrift. EMI mente at The Beatles ikke var et kjent nok navn til å selge uten navn på omslaget. På den tiden hadde hverken Brian Epstein eller Beatles nok makt til å bestemme. Det skulle forandre seg. Men de fikk EMI til å betale Freeman 75 pund i stedet for den vanlige summen på 25 pund.

Baksiden På førsteutgavene er tredje sang på side to skrevet feil: «You Really Gotta Hold On Me», som er skrevet riktig i Tony Barrow´s skrevne tekst på baksiden: «You Really Got A Hold On Me». Den samme feilen finner vi på etiketten. Tony Barrow skrev nok en gang en inspirerende og entusiastisk tekst. Teksten inneholder informasjon om sangene. Både tekstmessig og musikkmessig. Han skrev om artistene og forfatterne bak cover låtene. Nederst på baksiden står det: E.M.I. RECORDS LIMITED Hayes Middlesex England. Dette er hvor selve platen ble laget.

I Canada het platen «Beatlemania With The Beatles»

Hayes Hayes ligger i nærheten av Heathrow flyplass. Fabrikken ble bygd i 1907 av The Gramophone Company. De startet med å trykke de såkalte steinkakene med 78 omdreininger i minuttet. Da formatene med 33 1/3 og 45 omdreininger kom mot slutten av 40-tallet, ble EMI avventende til den nye utviklingen. Direktøren Sir Ernest Fisk var bekymret for spesielt to områder; var befolkningen klar for å kjøpe nytt avspillingsutstyr for de nye formatene, og ble fabrikken forsynt med nok råstoff for å lage den nye vinylen?

Innerposen til «With The Beatles»

Etikettene for EMI ble produsert på fabrikken i Hayes, som lå et steinkast fra fabrikken som presset vinylen. De lagde etikettene enten helt ferdig, eller de lagde en standard som var felles for alle Parlophone etikettene. Standarden var Parlophone - logoen (i gult), hastigheten, Made In Gr. Britain og teksten på etikettens ytre sirkel.

EMIs platefabrikk i Hayes, Middlesex.

Resten av informasjonen ble tilført på selve vinylfabrikken; sangtitlene, sangenes komponister, sangenes utgivere,katalognummeret, artistnavn, matrisenummeret og det første utgivelsesåret.

Etter at Fisk sluttet i 1950, ga den nye ledelsen grønt lys for den nye teknologien. Fabrikken i Hayes startet med å presse vinyl i begge hastigheter, i oktober 1952. På midten av 50- tallet hadde vinylen tatt over for steinkakene, som var på vei ut av markedet. Hayes avviklet pressing av 78- platene i 1961. EMI hadde filialer i India, Argentina, Colombia og Filippinene, som produserte 78-plater tidlig i The Beatles karriere. Som nevnt i en annen av mine artikler er disse steinkakene ekstremt dyre, i en akseptabel tilstand.

Etiketten Etiketten ble produsert av samme firma som laget innerposene; Harrison & Sons Ltd. Det ble etablert i London i 1750. De hadde også kontorer i Hayes og High Wycombe, som ikke ligger langt fra Hayes, men litt lenger nordvest. Firmaet produserte også frimerker, pengesedler, pass og gavekort til over hundre land. De hadde monopol på å trykke frimerkene i Storbritannia fra 1934 og frem til midten på 80- tallet.

Etikettens side 1 på førsteopplaget.

EMI var kjent eller beryktet, alt etter hvor moro du syns det er å samle på de forskjellige variantene, for å forandre på etikettene. Spesielt er dette tilfelle med Beatlesplatene.

Så dette var et firma med historie, og var særdeles godt etablert i det britiske samfunnet. 75

Jobete

De ble gitt ut i stadig nye utgaver, og i tillegg blir det gitt ut nye utgaver den dag i dag. Nesten alle platetitler med The Beatles har noen utgivelser som er mer viktig eller mer sjeldne enn andre.

Berry Gordy startet plateselskapet Tamla Motown Records, i 1959. Samtidig opprettet han et rettighetsselskap, sammen med sin søster Esther Edwards; Jobete Music. Selskapet sørget for å kjøpe rettighetene til mye av musikken som Tamla Motown ga ut på plate, og på noteark. Jobete ble oppkalt etter Gordy´s tre eldste barn: Joy, Berry og Terry. Gordy, som skrev «Money» sammen med Janie Bradford, bestemte at sangen skulle spilles inn av Barrett Strong. Utgivelsen ble den første salgssuksessen til Tamla. Like etter at «With The Beatles» ble utgitt, ble rettighetene for «Money» tilhørende Dominion, Belinda.

De viktigste forskjellene på etikettens 1. og 2. pressing Som jeg nevnte om sangen «You Really Got A Hold On Me» på omslagets bakside, var den også skrevet feil på etiketten på 1. utgaven; «You Really Gotta Hold On Me». En annen forskjell mellom 1. utgave og senere utgivelser er at 1. utgaven har Jobete som utgiver for sangen «Money», som avslutter side 2. Når vi kommer til utgave 2, og senere utgivelser, er utgiveren for «Money»; Dominion, Belinda.

Dick James og Northern Songs Ser vi nærmere etter på etiketten, ser vi at for alle sangene som er komponert av Lennon/McCartney, er Northern Songs utgiver. Dick James ble født 12. desember 1920, og vokste opp i East End i London. Hans riktige navn var Reginald Leon Isaac Vapnick. Ikke rart han tok navnet Dick James etter hvert. I 1937, knappe 17 år, ble han en profesjonell sanger. Han sang med forskellige jazz-band. I 1942 gjorde han sin første plate-innspilling med Primo Scala’s Accordion Band. I 1945 tok han artistnavnet Dick James, og fortsatte med å synge i forskjellige band. Da femtitallet kom, ble han mer eller mindre skallet. Det gjorde at han trakk seg tilbake fra rampelyset. Men han fortsatte å spille inn plater. Innspillingssjefen hans var George Martin, og platene ble utgitt på Parlophone. Han produserte flere hits for James, deriblant sanger om to helter; «The Ballad of Davy Crockett», og «Robin Hood», som ble hans største hit. Sangen ble brukt som tittelmelodi for TV-serien om Robin Hood. Serien gikk også på NRK og svensk TV på begynnelsen av 60-tallet.

Første opplag med feilstaving

I 1959 sluttet han å utgi plater. I stedet begynte han å interessere seg for forlagsbransjen. Der var det muligheter til å tjene gode penger. Han kom i kontakt med Sidney Bron, som jobbet i bransjen. (Sidney hadde ei søster ved navn Eleanor, som noen år senere spilte i Beatles-filmen «Help!»). Han likte seg så godt i bransjen at han startet sitt eget forlegger-selskap; Dick James Music Ltd, i 1961. Med sitt gode forhold til George Martin, og som tidligere artist for Parlophone, var det naturlig at det var i dette miljøet han kjøpte opp musikk. Via «How Do You Do It», som John og Paul ikke ville gi ut på plate, men som James kjøpte opp med en gang, kom

På andreopplaget var feilen rettet

Etter ei tid, i 1963, foreslo James at de kunne starte et selskap; Northern Songs. Dick James Music skulle a dministrere selskapet. Brian Epstein og gutta var enige. Fordelingen av aksjene i selskapet var slik: Dick James 55%. De resterende 45% ble fordelt mellom Epstein, Lennon og McCartney. Senere utover sekstitallet, ble fordelingen forandret; der også Harrison og Ringo fikk sin lille del. Dette kommer jeg tilbake til senere. Neste episode: «A Hard Day´s Night» Da Beatles holdt konsert i Liverpools Empire Theatre 7. desember 1963 hadde «With The Beatles» kommet ut 14 dager i forveien. De hadde da fått lagd et bakteppe med en oppblåst versjon av platens forsidebilde som dekor på scenen.

han til gullgruven. For da Brian Epstein klaget til Martin, om at forleggeren Ardmore and Beechwood ikke gjorde nok for å promotere «Love Me Do/P.S. I Love You» singelen, var det Dick James han anbefalte som forlegger for den nye singelen; «Please Please Me/Ask Me Why». Da Epstein kom til Dick James, spurte han om hva han kunne gjøre for «my boys». Da tok James telefonrøret og ringte produsenten for TV-showet «Thank Your Lucky Stars»; Philip Jones. James hadde ei accetat-plate av den nye innspillingen, som han spilte for Jones over telefonen. Da ble Jones så overbevist at han booket dem for sitt neste program. «Kan jeg få jobben nå?», spurte James. Han fortalte at han hadde stor tro på The Beatles, og lovet at den nye singelen skulle komme på 1. plass. Entusiasmen gjorde at James fikk jobben.

Kilder: Record Collector, Rare Record Price Guide 2022 Beatles For Sale On Parlophone Records - Bruce Spizer, Frank Daniels. 498 Productions, L.L.C., 2011 The Beatles Encyclopedia revised and updated by Bill Harry, Virgin publishing Ltd. 2000

Dick James i studio med The Beatles

Rupert fyller

100

av Roger Stormo

Picture discen fra 1984 nyutgitt - nå også med plakat

6. november ble det feiret at tegneseriefiguren «Rupert Bear» var 100 år gammel. I den anledning kom Paul McCartney’s tegnefilm med figuren ut på nytt i restaurert utgave, og sangen «We All Stand Together» ble også remastret og nyutgitt. 78

I et begrenset opplag ble picture discen fra 1984 utgitt på nytt, nå med remastret lyd og medfølgende plakat. Den ble sluppet 6. november, og samtidig ble den nyoppussede tegnefilmen lagt ut på YouTube. Sangen «We All Stand Together» har også jubileum, det er 40 år siden Paul begynte å jobbe med den i 1980. Den ble produsert av George Martin og The King’s Singers og koret til St Paul's Katedral medvirker også.

De tidlige stripene ble tegnet av Mary mens hennes mann skrev teksten, og besto av to ruter hver dag, med en kort historie i underteksten. Rupert var opprinnelig en brunbjørn frem til Daily Express skar ned på blekkostnadene og ga ham den karakteristiske hvite fargen: I de årlige bøkene hadde han brun pels på omslagstegningene og hvit inne i boken. Marys versjon av Rupert var mer som en ekte bjørn, med tung gange og mer pels. Klærne til Rupert var den gangen en lyseblå genser og grå bukser.

Paul skriver: «Gratulerer til Rupert med 100-årsdagen. Det flotte er at han aldri ser en dag eldre ut. Etter å ha vært en fan av ham siden mine tidlige dager i Liverpool, vet jeg hva han betyr for generasjoner av unge og gamle barn. I sin karakter og holdninger til verden oppsummerer han det beste av britisk tradisjon og minner oss om en uskyld som vi alle sammen vil elske. Så, gratulerer min lille bjørn. Dine fans feirer 100-årsdagen din, og jeg synes du fortjener et telegram fra dronningen.»

Mary sluttet å tegne Rupert i 1935 på grunn av et sviktende syn. Det var da Alfred Bestall (1892 1986), som var kjent fra vittighetsbladet «Punch» tok over og ga Rupert det utseendet Paul McCartney ble kjent med da han var barn - rød jakke og gul bukse.

«Rupert Bear» ble skapt i 1920, mens Daily Express var i konkurranse med Daily Mail, som hadde sin populære tegneserie «Teddy Tail», mens serien «Pip, Squeak and Wilfred» gikk i Daily Mirror. Nyhetsredaktøren i Daily Express var Herbert Tourtel (1874 - 1931), og han fikk i oppdrag å komme opp med en tegneserie som skulle konkurrere med rivalene Daily Mail og Daily Mirror. Umiddelbart tenkte han på sin kone Mary (1874 - 1948), som allerede var en etablert forfatter og tegner. Rupert Bear var resultatet, og opptrådte først navnløs i stripen «The Little Lost Bear» den 8. november 1920.

Det utkom en bok årlig, denne er fra 1958.

Lille Paul McCartney likte historiene om Rupert, og var spesielt glad i illustrasjonene til Alfred Bestall, som i perioden 1935 til 1965 skrev historiene og tegnet den lille bjørnen. Men det var først da Paul fortalte historiene videre til stedatteren Heather at han innså figurens fulle potensiale. Så Paul henvendte seg til Daily Expressredaktør Sir Max Aitken, hvor tegneserien gikk og overtalte ham til å selge seg filmrettighetene.

Bokutgave av stripene til Mary Tourtel for den første historien om Rupert

McCartney var ikke glad for amerikaniseringen av den andre kjente britiske bjørnen Ole Brum som Walt Disney hadde gjort, så han lovet å holde amerikanske aksenter vekk fra Rupert. Ideen kom allerede mens The Beatles fortsatt var sammen, og Paul fortalte John Lennon om planene. «Jeg hadde ønsket å lage en spillefilm med Rupert en stund men innså ikke hvilken vanskelig oppgave dette faktisk ville bli. Jeg husker at jeg fortalte John Lennon om det og han oppmuntret meg til å gå for det, men man trenger mer enn det for å lage en film. Det var så mange ting å tenke på, som det å sikre seg rettighetene.» Allerede under «Let It Be» innspillingene komponerte Paul en av sangene som senere ble tiltenkt spillefilmen om Rupert. «The Palace of the King of the Birds» er en instrumental Beatles spilte inn i tre utgaver mellom 6 og 9. januar 1969 i Twickenham Film Studios.

Paul ved miksepulten i George Martins Air Studios, under jobbingen med Rupert the bear soundtracket.

Så Oscar Grillo ble droppet fra prosjektert, og McCartney tok i stedet kontakt med en annen tegnefilmskaper, Geoff Dunbar (1944 - ). Han hadde fått et godt rykte etter at hans første animasjonsfilm «Lautrec» vant gullpalmen i Cannes i 1975, og hans andre film «Ubu» tok hjem gullbjørnen i Berlin i 1979.

Han vendte tilbake til den på 70-tallet og ga den da ny tittel «Castle of the King of the Birds». Sammen med sin gruppe Wings spilte han inn en ny versjon av sangen ca 1978, med tanke på filmen. Paul McCartney planla en animert film i spillefilmlengde, med masse sang og musikk. Så han skrev og spilte inn en rekke sanger og musikkstykker for prosjektet gjennom hele 1970-tallet, med titler som «Nutwood Scene», «Walking the Meadow» og «Rupert Song». På begynnelsen av 1980-tallet henvendte han seg til den argentinske animatøren Oscar Grillo - som kona Linda hadde jobbet med med den animerte kortfilmen «Seaside Woman» - og snakket om å lage en kortfilm om Rupert først, før de gikk i gang med den lengre filmen. Men veldig raskt ble penger et problem. I et intervju med filmmagasinet Stills i juni 1984 forklarte McCartney at «Oscar ønsket å bruke mye penger på dette, noe jeg ikke holder mot ham. Hvis det var andres penger, ville også jeg gjerne ha villet bruke 50 millioner dollar med en gang jeg hørte om prosjektet. Men på en pilot-episode, bare for å se om ideen fungerte, syntes jeg det var litt risikabelt.»

Denne illustrasjonen over to sider i boken fra 1958 inspirerte historien i filmen «Rupert and the frog song».

Fortsatt var Paul keen på å lage en kortfilm først, og fortalte til Stills: «Vi hadde en masse ideer i lufta, men jeg tror ikke noen var ivrige etter å gå inn i 40 millioner dollar prosjektet uten teste vannet litt først». Og teste vannet gjorde de, med kortfilmen «Rupert and the Frog Song». Det var en 13-minutters tegnefilm inspirert av en illustrasjon serietegneren Alfred Bestall hadde publisert i Ruperts årlige bok i 1958.

Illustrasjonen viser et bilde fra filmen før og etter at den er restaurert. Dette er Rupert og faren hans.

Andre eksempel på restaureringen

Paul: «Jeg har alltid elsket animasjon. Det startet med Disneyfilmene og fortsatte fra det. Da jeg vokste opp fikk jeg alltid de årlige Rupert-bøkene til jul. Jeg husker at jeg fikk ideen til et filmprosjekt da jeg så gjennom en av disse bøkene. Det var et iøynefallende bilde i farger og når jeg så på det kunne jeg tenke meg en konsert med frosker hvor de alle hadde de forskjellige rollene, et kor og et orkester, jeg kunne nesten høre musikken.»

Filmen ble avsluttet med ordene «Det var alt for denne gang», noe som henspilte på den kommende spillefilmen Paul hadde i tankene. Filmen ble vist som forfilm til Paul McCartneys spillefilm «Give My Regards To Broad Street» på kino, og kom også ut på videokassett. Den henvendte seg helt klart til barn, som var det publikummet Paul hadde i tankene med dette prosjektet. Både sangen og filmen var en kjempesuksess, sangen nådde tredjeplass på de britiske hitlistene, og sistnevnte ble en av de bestselgende videoene i 1985.

Filmen ble dubbet av June Whitfield og Windsor Davies, samt McCartney selv, som hadde stemmene til både Rupert selv, og vennene hans. Historien ble skrevet av Paul, Linda og Geoff i samarbeid, og startet med at Rupert gikk en tur i åsene i nærheten av huset hans. Han sier farvel til foreldrene sine og inviterer vennene Edward Elephant og Bill Badger, men de er for opptatt til å bli med ham. Så Rupert setter av gårde alene, og møter snart en flokk av sommerfugler som fører ham til en hule der et skilt lyder «Kun frosker har adgang.»

Den vant også den britiske BAFTA prisen for beste animerte kortfilm og VHS-kassetten var den bestselgende videokassetten for barn det året den kom ut. Paul vant også en Ivor Novello-pris for beste film soundtrack og han ble nominert til Grammy. Videokassetten inneholdt også to tidligere animasjonsfilmer fra McCartneys, Lindas sanger «The Oriental Nightfish» og «Seaside Woman». Førstnevnte var en ganske skummel film, som mange barn ble redde av.

Rupert ignorerer advarselen, kommer inn og blir vitne til en musikalsk forestilling som kun finner sted en gang hvert 200. år. Det er amfibier overalt, og de bryter ut i McCartney-komposisjonen «We All Stand Together» mens ildfluer lyser opp hulen og belyser syngende fisk, en ballettdans og frosker som flyr i luftballonger. Så avbryter en ond ugle forestillingen, froskene sprer seg, og Rupert drar hjem til middag.

Rupert and the frog song - videokassetten

«Ett av problemene med Rupert er at jeg ikke synes historiene er veldig gode. Vanligvis pleier han å reise hjemmefra, ha et eventyr og deretter komme hjem til te. Det er hyggelig, men det er ingen stor, Askepottlignende historie. Jeg har en idé til en fullstendig historie som et slags oppdrag - en søken. Vi har brukt mye tid på det nå, og vi begynner å føle at det kommer sammen, at vi knekker det. Men så er det som å ha skrevet som sang: Jeg vet når jeg har fått en hit.» Men Paul ble aldri sikker på at manuskriptene til spillefilmen var hits, og lot til slutt filmrettighetene gå til et annet firma, som lagde en TV-serie med Rupert. Det ble produsert 65 halvtimes lange episoder med Rupert i perioden 1991 til 1997. Firmaet som nå hadde rettighetene, Nelvana planla også å lage en spillefilm med Rupert, og var i snakk med et Hollywood-studio om dette i 2000, men heller ikke de greide å få prosjektet i havn.

Pauls kortfilm ble også utgitt i bokform i 1986.

I tillegg til tegnefilmen ble det også lagd en musikkvideo til «We All Stand Together», hvor Paul er oppe på loftet og finner sin gamle Rupert bok, som han blåser støvet av. Resten av videoen utgjøres av scener fra tegnefilmen. McCartney hadde store planer for veien videre med Rupert, og i intervjuet med Stills sier han «Jeg sikter mot noe som tilsvarer Walt Disney, på den måten at det skal være veldig dyktig animasjon.» Han la til: «Vi leker med ideen om ‘Hvor Disney kan du gå?’ For Rupert er åpenbart forankret i Bestalls bøker. Vi tok ‘40-årene (med Disney) som vår periode, der Rupert er i fullfarger og der jeg tror det er en Disney-innflytelse. Den store oppdagelsen var å gå tilbake til de årlige bøkene. Vi begynte med å ta oss mange friheter og sa: ‘Vel, dette er en film nå, så vi kan gjøre hva vi vil.’ Vi beveget oss i noen retninger som vi måtte komme tilbake fra, og til slutt kom vi nærmere og nærmere Bestall.» Mens bjørnen i tittelrollen stort sett var en passiv figur i «The Frog Song», skulle han være fokuspunktet i den kommende spillefilmen. «Han vil ha en mye mer sentral rolle», sa McCartney til Stills. 82

Noen som aldri ble komfortable med at Paul McCartney involverte seg i prosjekter rettet mot barn var de britiske journalistene som skrev for aviser og musikkblader. Muligens fordi de allerede bar nag til Paul og «tok Lennons side» i feidene etter Beatlesbruddet, kom de stadig med nedsettende bemerkninger mot Paul, og trakk gjerne frem eksemplene «Mary Had A Little Lamb» og «We All Stand Together» som de syntes var hans verste sanger. Fullstendig ute av stand til å skjelne mellom sanger rettet mot barn kontra sanger som henvendte seg til voksne. Men dette er kun et britisk fenomen, journalister i andre land har ikke fulgt etter.

«Music and Animation» fra 2004. Paul er fortsatt opptatt av tegnefilm, og har under produksjon en film basert på sin barnebok fra 2005, «High in the clouds». Forelagt den oppgraderte tegnefilmen sier filmens tegner Geoff Dunbar: «Det er herlig og helt spennende. Jeg er veldig imponert over den og lydkvaliteten også. Jeg har alltid fastholdt hvilket fantastisk stykke arbeid det var. Den ble seriøst elsket og en massiv hit over hele verden.»

Bootleg CD med sangene Paul hadde innspilt med tanke på Rupert-spillefilmen

I 1990 lekket det ut på bootleg et bånd med sangene Paul hadde komponert til den spillefilmen med Rupert som det aldri hadde blitt noe av. Dette skal være versjoner Wings spilte inn i 1978.

Sporliste: 1. Rupert song (versjon 1) 2. Tippi Tippi Toes (foreldrenes tema) 3. Flying Horses 4. When The Wind Is Blowing 5. The Castle of the King of the Birds 6. Sunshine Sometime 7. Sea/Cornish Wafer 8. Storm 9. Nutwood Scene 10. Walking in the Meadow 11. Sea Melody 12. Rupert song (versjon 2) 13. We all stand Together Melodien fra spor 4, «When The Wind Is Blowing» ble først innspilt under «Ram» perioden, og kom omsider til anvendelse i 2015, da ble den brukt som tema i sangen «All Day» med Kanye West. I 2018 dukket sangen opp i et opptak med Paul fra 1970 som bonusspor på arkivutgaven av «Wild Life». I 2020 fyller altså Rupert Bear 100 år, og Paul McCartney feirer dette med utgivelsen av en picture shaped disc, som er en replika av en plate han ga ut i 1984. I tillegg har han bekostet en digital restaurering av kortfilmen. Den ble som sagt tidligere utgitt på videokassett da den var ny, og den har også vært ute på DVD i McCartneys animasjonssamling 83

Foruten Rupert and the Frog Song inneholdt DVDen i tillegg de nyere «Tropic Island Hum» og «Tuesday».

av Roger Stormo

Sensasjonelt bilde

Dette er det andre fargebildet av John, Paul og George fra 8. mars 1958, hvor trioen underholdt i bryllupsmottakelsen for Pauls fetter Ian Harris. Også dette bildet er tatt av Pauls bror Mike Mc-Cartney, i likhet med det tidligere publiserte bildet hvor Dennis Littler også er med. Bildet er med i Mikes nye bok, «Mike McCartney’s Early Liverpool» fra Genesis Publications.

Dette bildet fra samme anledning dukket først opp i boken «Mike Mac’s white and blacks plus one colour – an Intimate Portrait of Liverpool in the ’60s» som kom ut i 1986. Begge fotos: Mike McCartney

The Quarry Men: Colin Hanton, Paul McCartney, Len Garry, John Lennon og Eric Griffiths

The Quarry Men Wilson Hall eller New Clubmoor Hall? av Roger Stormo

Ovenstående bilde har gjennom hele historien blitt presentert som The Quarry Men (evt Quarrymen) på New Clubmoor Hall den 23. november 1957. Også i Mark Lewisohns «bibel»-biografi «Tune In» er dette bildet identifisert med den datoen og det åstedet. Bildet skal være det første som er tatt med Paul McCartney på plass, og det har også vært opplyst at dette er gruppens andre opptreden på New Clubmoor Hall med Paul, den første fant sted 18. oktober. Nå er det imidlertid sådd tvil om opplysningenes riktighet. Trommeslageren i the Quarry Men, Colin Hanton insisterer nemlig i sin bok på at bildet må ha vært tatt tidligere det året. Og ett av bevisene på dette er at gruppens kosteskaft-bassist Len Garry er med på bildet. Og han var ikke med på konserten den 23. november. Han hadde blitt alvorlig syk en gang mellom slutten av september og tidlig oktober 1957 og var innlagt på sykehus. Hanton tror fortsatt at bildet er tatt i New Clubmoor Hall, men at det er tatt tidligere på året, mens Garry fortsatt var frisk. Forøvrig fremholder Hanton at The Quarry Men spilte langt flere konserter enn de som er dokumentert i form av avisannonser, mange av konsertene deres ble ikke annonsert på den måten.

Liverpool-historiker Philip Kirkland har også en teori om at bildet slett ikke er tatt i New Clubmoor Hall i det hele tatt, men i The Wilson Hall, der gruppen var med på en talentkonkurranse 7. september 1957. De måtte sågar betale for å være med! Da kan det også dreie seg om Pauls debut med gruppen. Paul på sin side bekreftet nemlig i et intervju med magasinet GQ i august 2020 at hans debut med The Quarry Men fant sted i The Wilson Hall, og ikke – som tidligere antatt i bøker om Beatles – i New Clubmoor Hall. Kirkland har gransket bilder av flere grupper på scenen og kommet frem til dette. En av disse andre gruppene som spilte i The Wilson Hall var Eddie Clayton Skiffle Group, her er et bilde av dem fra en konsert der den 23. mai 1957. Ser det ikke ut som samme sted?

Eddie Clayton Skiffle Group med Richy Starkey på trommer.

GET

BACK Roger Stormo

Hva er hensikten med å legge ut en slik liste på Spotify? Vi må innrømme at det har mange likhetstrekk med samlingen 1963 Bootleg Recordings som den 17 desember 2013 plutselig ble offentliggjort på iTunes og deretter trukket tilbake. Så ble det plutselig tilgjengelig igjen, og kunne kjøpes. Den samlingen besto av 59 tidligere ikke offentliggjorte innspillinger av The Beatles.

I høst ble det avdekket at The Beatles den 23. desember 2019 hadde publisert et album på Spotify med tittelen «1969 Recordings». Albumet er ulistet, så man finner det ikke under «The Beatles», men ble funnet via et dypdykk. Det er heller ikke spillbart.

Årsaken til offentliggjøringen er en EU bestemmelse om rettigheter som sier at musikkinnspillinger er beskyttet i 70 år, forutsatt at de har vært tilgjengeliggjort, altså utgitt i løpet av de første femti årene etter at innspillingen ble foretatt. The Beatles hasteutga derfor disse sporene for at de skulle være beskyttet i 20 år til fra 2013.

Albumet består av ikke mindre enn 49 spor, som til sammen varer i 2 timer og 37 minutter. Det begynner med 15 spor fra en av de prelimenære “Get Back” album miksene som Glyn Johns lagde, dette er hans andre variant fra mai 1969. 1. One After 909 – «Get Back» LP May 1969 (3:06) 2. I’m Ready – «Get Back» LP May 1969 (0:46) (tidligere kalt “Rocker” på bootlegs av dette albumet) 3. Save The Last Dance For Me/Don’t Let Me Down – «Get Back» LP May 1969 (1:16) 4. Don’t Let Me Down – «Get Back» LP May 1969 (4:09) 5. Dig A Pony – «Get Back» LP May 1969 (4:05) 6. I’ve Got A Feeling – «Get Back» LP May 1969 (2:53) 7. Get Back – «Get Back» LP May 1969 (3:14) 8. For You Blue – «Get Back» LP May 1969 (2:47) 9. Teddy Boy – «Get Back» LP May 1969 (3:42) 10. Two Of Us – «Get Back» LP May 1969 (3:30) 11. Maggie Mae – «Get Back» LP May 1969 (0:39) 12. Dig It – «Get Back» LP May 1969 (4:24) 13. Let It Be – «Get Back» LP May 1969 (3:54) 14. The Long And Winding Road – «Get Back» LP May 1969 (3:43) 15. Get Back – Reprise – «Get Back» LP May 1969 (0:41)

Nå ser det ut til at de har gjort det samme med disse 1969-innspillingene, bare at de her har valgt Spotify i stedet for iTunes, og at sporene ikke er gjort tilgjengelige i ettertid. Muligens var de spillbare i kort tid etter utgivelsen 23. desember 2019. Etter som vi har sett 50-års jubileumsutgaver av Sgt. Pepper i 2017, “White album” i 2018 og Abbey Road i 2019 var det ventet et det samme ville skje med Let It Be i 2020. Så kanskje hastet det med å få forlenget rettighetene på grunn av en kommende boksutgivelse? Vi kan bare spekulere. Og hvorfor gjorde de ikke det samme med uutgitte innspillinger fra perioden 1964-1968? Eller gjorde de det, og vi har bare ikke funnet ut av det ennå?

Resten av sporene stammer også fra “Get Back” sessions, pluss et par demoer fra George: 16. All Things Must Pass –

Rehearsal 3 January 1969 (3:58) 17. I Me Mine – 8 January 1969 (1:37) 18. Suzy Parker (aka Suzy’s Parlour) – 9 January 1969 (2:07) 19. Oh! Darling – Paul’s solo performance (4:18) 20. Don’t Let Me Down – 22 January 1969 (3:30) 21. Two Of Us – 24 January 1969 (3:20) 22. I Lost My Little Girl – 24 January 1969 (2:14) 23. For You Blue – Take 1 – 25 January 1969 (2:23) 24. For You Blue – Take 3 – 25 January 1969 (2:31) 25. For You Blue – Take 4 – 25 January 1969 (2:50) 26. For You Blue – Take 11 – 25 January 1969 (2:37) 27. For You Blue – Take 13 – 25 January 1969 (2:34) 28. Let It Be – 26 January 1969 (3:44) 29. Medley: Rip It Up/Shake, Rattle and Roll – 26 January 1969 (2:10) 30. Medley: Kansas City/Miss Ann/Lawdy Miss Clawdy – 26 January 1969 (3:56) 31. Blue Suede Shoes – 26 January 1969 (2:12) 32. I Told You Before – 26. January 1969 (5:49) 33. The Walk – 27 January 1969 (0:54) 34. I’ve Got A Feeling – 27 January 1969 (3:37) 35. Get Back – 27 January 1969 (3:50) 36. Dig A Pony – 28 January 1969 (3:59) 37. Something – 28 January 1969 (8:59) 38. One After 909 – 29 January 1969 (3:26) 39. Medley: Cannonball/Not Fade Away/Hey Little Girl/ Bo Diddley – 30 January 1969 (4:25) 40. Mailman, Bring Me No More Blues – 29 January 1969 (1:32) 41. Get Back – First Roof Performance – 30 January 1969 (4:24) 42. Get Back – Second Roof Performance – 30 January 1969 (3:34) 43. Don’t Let Me Down – First Roof Performance – 30 January 1969 (3:30) 44. God Save The Queen – Roof Performance – 30 January 1969 (0:26) 45. I’ve Got A Feeling – Second Roof Performance – 30 January 1969 (5:32) 46. Don’t Let Me Down – Second Roof Performance – 30 January 1969 (3:33) 47. The Long And Winding Road – 31 January 1969 (3:54) 48. All Things Must Pass – George’s Demo (3:51) 49. Something – Take 37 (3:01)

Peter Jacksons «Get Back» dokumentar skulle ha vært vist 4. september i USA og Canada men på grunn av den rådende pandemien er den utsatt med foreløpig utgivelse 27. august 2021, og vi regner med at dersom det kommer en jubileumsboks av «Let It Be»-albumet så vil det skje samtidig med at dokumentaren vises. I mellomtiden er utgivelsen av Get Back-boken satt til 31. august 2021. Boken er det nå lagd reklamefilm for, og den finner du på den offisielle YouTube-kanalen til The Beatles. I motsetning til den opprinnelige «Get Back» boken fra 1970 inneholder den nye boken også bilder tatt av Linda McCartney, samt ny tekst.

John • Paul George • Pete og Ringo!

For fem år siden, i 2015, publiserte vi et bilde fra Tower Ballroom i New Brighton (nær Liverpool), av Pete Best-utgaven av Beatles. Det som var spesielt med dette bildet, tatt av Dick Mathews fra den lokale musikkavisen Mersey Beat, var at Ringo også var med på bildet. Bildet hadde eksistert i årevis, men dets betydning hadde ikke blitt lagt merke til før. Før dette var det intet kjent bilde av Ringo sammen med alle i Beatles før han ble med i gruppen.

Av Roger Stormo

Gjett hva? Her er et til! En leser av min blogg, «The Daily Beatle», Gary Fitch, kjøpte dette bildet på Rockaway Records i California for omtrent 25 år siden. Det var i en kasse med tilfeldige Beatlesbilder og postkort, og kostet en dollar stykket. Trykt som et postkort, men uten trykk eller skrift på baksiden, viser bildet Beatles på scenen mens de opptrer, og Ringo sitter benket ved siden av scenen. Fitsch trodde det var fra Hamburg, og sendte det til oss for bekreftelse, ettersom han ikke hadde sett det publisert, hverken på nett eller i noen bøker. Vi kontaktet beatleshistoriker Mark Lewisohn om bildet, og han fortalte at han hadde sett en kopi av dette bildet tidligere, men sa også at han ikke hadde sett det publisert i blader eller bøker. Så kanskje er Norwegian Wood det første bladet i verden som setter dette bildet på trykk?

8. desember 1961 går Rory Storm and the Hurricanes av s cenen mens Beatles forbereder seg til å gå på scenen. Eller omvendt. Fotograf: Dick Matthews

Både Lewisohn og Mark Ashworth, som vi husker nøstet opp hvor John og Paul hadde truffet hverandre første gang, bekreftet åstedet for fotografiet til – nok en gang - Tower Ballroom i New Brighton. Lewisohn hadde også et estimat til datoen: 15. desember 1961 – nøyaktig en uke etter vår tidligere foto av «the Fab Five».

Formodentlig 15. desember 1961

Et noe skadet fotografi, da John ser blond ut! Legg merke til de to jentene med påbroderte B for Beatles.

Booking manager for Tower Ballroom var Sam Leach, en fargerik konsertarrangør fra Liverpool, som kjente alle bandene i byen. Sam elsket rock’n’roll-musikk og på slutten av 1950-tallet begynte han å promotere konserter eller dansetilstelninger i Liverpools forsteder. Han flyttet til sentrum med faste kvelder på Cassanova-klubben og etablerte nattkonserter på Iron Door, en rivaliserende klubb til Cavern Club, i 1961. Samme år begynte han Operasjon Big Beat-kvelder i Tower Ballroom, New Brighton, hvor det var plass til hele 4000 publikummere. Han kalte sitt enkeltmannsforretak «Leach Organisation». I senere dager snakket Sam på mange Beatles-festivaler og skrev en bok om rocketiden i Liverpool, The Rocking City (1999). Han holdt kontakten med Beatles-fansen, solgte bilder på en bod i puben The Grapes i Mathew Street og holdt en Facebook-side oppdatert til han døde i 2016, 81 år gammel.

10. november 1961 startet Sam Leach opp en serie konserter i The Tower Ballroom. Disse kveldene ble kalt Operation Big Beat og varte i timesvis med flere grupper på scenen. Innleide busser fraktet publikum hjem til Liverpool etter konsertene. Foto: Dick Mathews

Av Dag Inge Fjeld Bilder:Tone Blindheim

Det har aldri vært bedre tider for musikkelskere enn nå Fredag 27. november fikk jeg en mail fra Paul McCartney som minnet om en slags nedtelling for McCartney III-albumet som blir utgitt 18. desember. På denne datoen vil albumet automatisk dukke opp på min iPhone, min Apple TV og mine Mac’er. Frem til den julekvelden kan vi lytte til spesial-sammensatte EP’er fra Paul. Mest sannsynlig sender han mail til fans for å avstemme forventninger, og kanskje for at vi skal oppmuntres til å gå tilbake i katalogen hans og oppdage noe undervurdert? Alt noen få tastetrykk unna. Når vi tenker over det, har det aldri vært bedre tider for musikk-nerder som oss. Og bedre skal det bli. Syttiåtteårige Macca viser vei også i 2020. En alternativ Beatles-festival bekreftet hvordan vi ville ha det. Bekreftelsen på at det aldri har vært bedre enn nå for musikkelskere kom i forrige måned. Da arrangerte festivalsjef Terje Steinsrud en alternativ Beatlesfestival for en koronatilpasset gruppe på fem personer. Vi leide en flott 2-etasjer leilighet på Beitostølen. Beatles-samler Ola Furu hadde med sin Dansette HiFi platespiller fra 1965 og på den skulle vi lytte til britiske mono-versjoner av Beatles LP’er og singler. Vi plasserte spilleren midt på gulvet i stua.

Gjengen som skulle arrangert den koronaavlyste beatlesfestival 2020.

Når det var tid for finlytting, og vi satt vi oss godt til rette med årgangsvin i glassene, var det nesten som i gamledager hvor kaksefamilier og adel inviterte musikere hjem til seg for å spille. Møtet med toppmodellen innen HiFi fra 1965 hadde noe andektig ved seg. Det var dette folk med penger og dannelse opplevde den gangen Beatleshysteriet var på sitt mest intense. Det var virkelig annerledes å høre Beatles i mono på en spiller fra den tiden. Norwegian Wood låt fantastisk. Instrumentene var tydelig fremme i lydbildet når det var deres tur. Tydelig, og deretter en senkning til fordel for vokal og andre instrumenter. Men ellers syntes jeg var lyden ble for flat, og detaljer i lydbildet jeg er vant med å høre ble borte. På Revolver syntes jeg Taxman skilte seg ut. Der kom de ulike instrumentene også tydelig frem i «høyden», som et portrettlerret. Breddeformatet og landskapslerretet vi er vant med fra Stereo-versjonene ble borte. (Jeg har ikke bedre hifi-tekniske referanserammer enn å tenke med lerret-metaforen.) Riktig høytidelig ble det når vi kom til «Tomorrow Never Knows». Ola påpekte at dette var en sjelden remix 11 vi hørte, som bare var på den første britiske pressingen av albumet. (Remix 8 på de fremtidige pressingene.) 91

Monoopplevelsen fra 1965 var eksotisk og lærerikt. Likevel er jeg glad musikkindustrien har utviklet seg med syvmilssteg, og gitt mine STEREO-anlegg rundt om i huset, mine Bose-klokker og AirPods Pro en helt guddommelig lyd. Neste gang vi samles har både Trond Blindheim, Ola og Terje lovt å ta med sine Tandberg stereoanlegg fra 1970-tallet. Det skal visstnok være en lytteopplevelse av de sjeldne. Med andre ord kan man som beatlesfan i 2020 gjøre tidsreiser i lyd og stemninger som få har kunnet gjøre i tidligere tider. Sannheten kommer med nerdingen. Som nevnt hadde Terje Steinsrud ordnet en perfekt leilighet i to-etasjer, hvor Dansette HiFi platespilleren ble plassert i fin-stua. Men, på en ordinær beatlesfestival er det som vi vet mest liv i baren. Vår bar ble kjøleskapet, og rundt det store kjøkkenbordet i første etasje satt vi oss godt til rette med en god meters avstand fra hverandre. Alle hadde hver vår iPhone med tilgang til all verdens musikk-biblioteker. Are Stegane hadde tatt sin store Marshall blåtann-forsterker med seg fra Voss. Alle som har bestått den lille gangetabell skjønner at øl pluss vin pluss forsterker er lik quiz. Det ble faktisk massivt med quiz, spontane foredrag og diskusjoner. Med et slikt teknologisk oppsett kunne vi virkelig nerde oss, pluss at våre venner kunne komme med kommentarer via Facebook. Drøye påstander og datoer som ikke kunne være riktig måtte faktasjekkes, som igjen ledet til korte quizer med ny faktasjekk. Tenk hvordan man hadde det før iPhone? Det må ha vært tungt å trekke med seg Encyclopaedia Britannica og fysiske beatlesbøker for en faktabasert seriøs samling! Ingenting gleder en musikkentusiast mer enn å lage spillelister. Når jeg tenker tilbake på gamle dager, husker jeg all tiden vi brukte på å lage kassetter med ulike temaer. I dag skjer oppretting, redigering og eventuelt sletting av det man i gamle dager kalte mix-tape i løpet av noen få sekunder på iPhone. Etter helges dypdykk hadde jeg helt sikkert bearbeidet 4 eller 5 av mine nøye utvalgte spillelister. Selv på 1990-tallet med digitale CD’er ville dette vært teknisk krevende. 92

For eksempel hadde jeg før vi reiste til Beitostølen laget en spilleliste med ulike versjoner av låta «Money». Jeg har ikke mindre enn tolv versjoner av denne låten på min iPhone som hver fortjener en kommentar. Kronologisk kan vi høre fra Decca-prøveinnspillingen opptak fra BBC, konserter og studioalbum. Men ingen har en tøffere versjon enn Jerry Lee Lewis når han dundrer til i Hamburgs Star Club i 1964. «Hør på denne gutta!!» «Hør nå!». «Hørte dere?». «Hør igjen nå!». Og så kom et kort foredrag om Jerry Lee Lewis, og hvorfor hans generasjonen av rockere fort ble plassert i glemmeboka. Så en link til Brian Epsteins geni som iscenesetter av den britiske arbeiderklasses invasjonen av vestlig middelklasses kulturelle hierarkier. Deretter en vennskapelig frakobling av bluetooth-kobling, slik at Ola Furu kan koble seg på og teste oss med nok en 1970-quiz. Svarene, avklaringene som måtte gjøres på Wikipedia og den videre erkjennelse tok så lang tid at vi nesten ikke fikk tid til å komme oss av gårde til Beitostølens nyeste restaurant med kortreiste og økologiske kjøttmåltider. Deretter gikk turen til siste bar-satsning i bygda.

Tenker jeg tilbake til denne helgen, antar jeg at den eksotiske og lærerike seansen med monoplatene tok tjue prosent av tiden vi brukte på å snakke om og lytte til musikk. Selv om det var verdifullt og seremonielt, manglet det en interaksjon og spontanitet som digitalisering av musikk har gitt oss. Splitte opp album, velge alternative versjoner, nye rekkefølger, og så videre var det vi brukte mest tid på.

Det var dette plateselskapene ikke forstod på slutten av 1990-tallet. Den gangen Napster gav meg mulighet Kombinasjonen lokalt produsert øl og det globale Spo- til å laste ned all musikk i mp3-format var ikke motitify er uslåelig. Vi var jo midt i samtalen om George vasjonen min å stjele musikk. Det var mer for å brife Harrison og Traveling Wilburys. To klikk, «ja vi tar en som DJ gjennom min datamaskin. (Eller en kuratorrunde til», og så var «Tweeter and the Monkey Man» rolle som man også kunne kalt det.) på barens flotte stereoanlegg. Stor lykke! De som hadde forstått poenget med mp3-filene kunne Så tilbake til leiligheten med enda flere quizer, og låt- gå inn og endre på listen over hvilke sanger som snart plukking fra et digitalt arkiv som vanlige mennesker skulle komme. Det var med andre ord en latent brukealdri tidligere har hatt tilgang til. rrevolusjon som lå latent i vår evolusjonspsykologiske disposisjoner som samlere og sankere. Platebransjen For min del kunne helgen gjerne vart én eller to dag- hadde låst seg til album-på-CD, og det hele gikk på er lenger. Jeg fant en mulighet til å snakke om Iron autopilot. Det måtte musikkelskere som Steve Maiden og fikk slippe til med to låter. Jobs og Daniel Ek til for å lage et digitalt konsept som leverte på hvordan musikknerder alltid Trond Blindheim fortalte at han var blitt fascinert av har tenkt rundt musikk. Mix-tapes, ulike AC/DC gjennom tv-serien til vokalist Brian Johnson. lister, og alternative rekkefølger. Da måtte vi kort innom noen undervurderte sanger Vår uformelle samling på Beitostølen fra nyere utgivelser. Hadde vi hatt en dag til kunne beviste nettopp dette. jeg fort funnet en link mellom AC/DC og the Beatles gjennom Chuck Berry som grunnfjell for begge, og Hva vil morgendagen bringe med med storebror George Youngs beatlesinspirerte Easyseg, og hvorfor er Paul så dyktig i beats som et pre-AC/DC case. For å begeistre Ola som å henge med i tiden? Det er 50 år også er Bowie-fan kunne jeg spilt litt av Bowies verssiden Paul McCartneys debutjon av «Friday on My Mind» fra Easybeats. Tre klikk album ble utgitt. I 1970 ble på min kjære iPhone og inn i et bibliotek verden aldri albumet tatt imot med har hatt så lett tilgang til. Det har aldri vært bedre tidforundring og forargelse er for en som tar musikkhistorien på alvor. blant mange. 93

Er det ikke heller litt avantgarde? I hvert fall dersom vi lytter til låtene med andre forventninger enn Abbey Road? Nå i 2020 bruker Paul digitale kanaler for å avstemme forventninger. Han legger ut korte videoer med koblinger til McCartney og McCartney II. Når det gjelder McCartney III forventer jeg et album med eksperimenteringer, og jeg skal spille det flere ganger før jeg avgir dom. Så skal jeg kjøpe et fysisk format så fort det føles koronatrygt å ferdes i Oslo sentrum. Vil jeg da høre noe annerledes? Får vi nye mailer fra Paul hvor han kobler nye låter til gammelt, kanskje i et Twin Freaks-format som jeg er blitt så glad i? Mulighetene er mange. Jeg er ganske sikker på at Paul og hans team kommer til å følge alle digitale spor, og reflektere omkring hva dette betyr for han og hans katalog videre. Jeg tror han også tenker mye på hva dette sender av signaler for bruk av katalogen etter han. Er det evigheten Paul lager en plan for nå? Paul er som sagt 78 år gammel. Selv om han er i bemerkelsesverdig god form, har han helt sikkert gjort seg sine tanker og planer om hva som bør skje med Beatles-katalogen og hans egen katalog den dagen han ikke lenger er sterk nok til å henge med. Det er et stort tema for diskusjoner på fremtidige Beatles-festivaler. Jeg tror Paul og hans folk er dem som i musikkindustrien og iallfall i beatlessammenheng er mest kompetente rundt hva som rører seg, hvor pucken er på vei og hvordan man bør plassere seg. Vi lever i en tid hvor man tjener marginene på et fåtall av kundene. Den berømte 20-80 regelen fra regnskapsverden er enda mer nådeløs på den globale digitale markedsplassen. Pengene jeg bruker på enda et nytt album fra Paul McCartney, Bob Dylan, AC/DC og Iron Maiden går på bekostning av nye spennende artister jeg kunne gitt en sjanse. Jeg kjøper også noe nytt, men helt klart i mindre grad enn hvordan jeg kjøper enda mer fra artister jeg allerede liker. Slik har markedsøkonomien alltid fungert.

Her hadde the Beatles levert gjennomproduserte mesterverk i sin syv år lange karriere. Mer enn noen annen i bandet var det Paul som hadde lært seg å elske studioet og alle dets muligheter. Et kappløp med Brian Wilson og hans Wrecking Crew hadde drevet Paul og George Martin til å eksperimentere og perfeksjonere låt etter låt. De hadde også tilgang til alle de studio- I et globalt perspektiv har dette blitt enda mer eksmusikere som de måtte trenge. tremt. På meg virker det som om Paul McCartney er den artisten som er flinkest til å tilpasse seg, og ligge i Så kom McCartney hvor Paul spiller alle instrumenter, forkant. Et godt eksempel er hans tidligere motstand og flere låter er korte og virker uferdig. Det ble en stor mot å gi ut alternative innspillinger og skisser av beatkontrast til det man hadde grunn til å forvente. I et- lessanger. Paul mente det var en grunn til at det som tertid har vi fått vite mer om hva som faktisk foregikk ble offisielt utgitt ble gitt ut akkurat slik. i beatlesorganisasjonen, og Apple Corps. Følgelig var det en bragd at Paul fikk utgitt et slikt album. Men er Han har heldigvis endret holdning og sett hvordan disse «skissene» egentlig så dårlige? fans som oss aldri kan få nok. 94

McCartney III 1. Long Tailed Winter Bird 2. Find My Way 3. Pretty Boys 4. Women and Wives 5. Lavatory Lil’ 6. Slidin’ 7. Deep Deep Feeling 8. The Kiss of Venus 9. Seize the Day 10. Deep Down 11. Winter Bird/When Winter Comes

Til og med fotografering under konserter har han et analytisk forhold til. Mens mange artister irriterer seg over kameraer som dukker opp i publikum, reflekterer Paul over hva mengden av kameraer som dukker opp under hvilke sanger. Det er for han en indikator på hvordan særlig de nye sangene har slått an. Hvor lærte Paul å være så business-kompetent? Mye ligger i oppveksten med en selger-far som sikkert fortalte historier om budsjettering, pølsa-og-pengene, selge-debæra-man-har, osv. Men jeg tror det virkelige gjennombruddet var den innsikten Paul fikk fra sin advokat-svigerfamilie i 1969. Lee Eastman var en advokat og forretningsfører som Paul fikk gode råd fra. Råd som har bragt ham dit han er i dag. Og som gjorde det tydelig at Allen Klein var en forretningsfører the Beatles og Apple Corps måtte unngå med alle mulige midler. John Lennon, Ringo Starr og George Harrison bestemte seg for Klein, og bruddet med Paul var dermed uungåelig. Det ledet til kollapsen, depresjonen og McCartney-albumet. Det tvang Paul til også å lage en plan for imperiet. En plan som vi i dag ser fruktene av, og som også har ledet han gjennom flere krevende tider. En oktober-weekend i 2020 på Beitostølen fikk vi omsider beviset på at Paul hadde rett i sin businessfilosofi om at skapende artister selv må eie og kontrollere hele verdikjeden. 95

Paul McCartneys uutgitte samarbeid med Ringo Starr innbragte 20.000 pund på auksjon. Sangen er den første «McCartney-Starkey» komposisjonen. Senere kom «Really Love You» på Pauls album «Flaming Pie» ut med denne krediteringen.

«Angel In Disguise» var en sang Paul komponerte til kameratens soloalbum fra 1992, «Time Takes Time», men ble vraket til slutt, og ble ikke med på albumet.

Angel

Ringo komponerte et ekstra vers, så dermed ble dette faktisk den første McCartneyStarkey komposisjonen. Den ble innspilt 9. september 1991 i Conway Studios i Los Angeles, produsert av Peter Asher.

in disguise

En sang komponert av Rick Suchow med tittelen «What Goes Around» var den siste sangen som ble valgt ut til albumet «Time Takes Time», og den skviset dermed ut McCartney–Starkey komposisjonen, og den ble heller aldri utgitt i ettertid.

Solgt på auksjon

I et intervju med det amerikanske bladet «Beatlefan» i 1992 sa Ringo Starr: «Alle hadde forventet at siden det var en McCartney-Starr komposisjon, så ville alle som var riktig navla hatt den med. Den passet ikke inn på album, pga plass... dette er den beste versjonen, etter min mening, av albumet mitt.»

Av Roger Stormoe

En kassett med to versjoner av sangen har vært i tidligere Radio Luxembourg DJ Tony Princes eie, men nå har han solgt kassetten på auksjon. Tony Prince fikk kassetten med oppdrag om å finne andre artister som kunne være interessert i å spille inn sangen, men har tydeligvis ikke lyktes med dette. Kassetten inneholder to versjoner av komposisjonen – en

enkel demo med Paul som synger og den ferdige studioversjonen med musikere og bakgrunnsvokal og Ringo på sang. Også på kassetten er en demoversjon av «Everybody Wins». Kassetten var ett av objektene som gikk under hammeren på en auksjon hos Omega Auctions 19. Mai 2020. 25% av inntektene fra auksjonen tilfalt NHS sin kamp mot Covid19-viruset. Kassetten inneholder en demoversjon av sporet, med Paul McCartney som fremfører sangen akkompagnert av piano og trommemaskin, og deretter en ‘full’ eller studioversjon med vokal sunget av Ringo Starr, et fullt backing-spor, kor, mer instrumentering inkl munnspill, gitar og mer.

Inkludert med båndet er original jiffypose med MPLlogo, et følgebrev fra Alan Crowder på MPL som ber om at Tony Prince lager en «pop/rap» -versjon av demokassetten og foreslår noen ‘navn’ som kan være interessert i å ta for seg sangen, dessuten tekst og notasjon for sangen, med «McCartney» kreditert som låtskriver. Til slutt inkluderes en demoversjon av «Everybody Kassetten ble solgt uten copyright. Wins» igjen sunget av Ringo Starr. Sistnevnte sang ble også innspilt ferdig under studiojobbingen, men ble heller ikke inkludert på albumet «Time Takes Time». Imidlertid havnet den som ekstraspor på en single fra albumet, «Don’t Go Where The Road Don’t Go». Men Ringo må ha likt «Everybody Wins» godt, for han spilte inn en ny versjon av den flere år senere, som ble utgitt på albumet «Y Not» i 2010.

Orange Wilbury For å feire «National Album Day» 10. oktober kom albumet «Vol. 1» med The Traveling Wilburys ut, for første gang på oransje vinyl. Utgivelsen er tilgjengelig hos uavhengige platebutikker i Storbritannia, samt platekjeden HMV, Amazon og i supermarkeder med platesalg. Den skal også komme eller ha kommet ut i Nederland (til Record Store Day der), Frankrike (eksklusivt for Fnac-kjeden), Australia (kun i JP HiFi-butikker) og Tyskland (Mediemarkt og Saturn, elektronikkjeder).

Platen har vært ute mange ganger før, deriblant som picture disc til 30-års jubileet i 2018. Så vi lar vel den oransje varianten bare fare forbi her i huset, tenker jeg. Traveling Wilburys kom i stand da George Harrison og hans produsent Jeff Lynne skulle komponere og spille inn en sang som skulle være C-side, altså tredje spor på en maxi-single utgave av Georges sang «This Is Love».

De trengte å bli fort ferdig med dette, så de lånte garasjestudioet til en venn av dem, Bob Dylan og komponerte den spontane «Handle With Care» - med tittel etter en påskrift på en pappeske Dylan hadde stående i garasjen. Med på opptaket var flere venner, Tom Petty, Roy Orbison og Dylan selv. Sangen ble for bra til å gjemmes bort på en C-side, så den ble i stedet til første sang ut fra et album kvintetten ga ut, nemlig ovenstående «Vol. 1».

Men hva så med tredjesporet på maxisinglen «This Is Love»? Jo, George hadde det nå for travelt med sin nye supergruppe, så da måtte plateselskapet rett og slett hente frem en gammel sang, og det ble «All Those Years Ago» fra «Somewhere in England» av Roger Stormo -albumet.

av Roger Stormo

Norsk «White album» A Hard Day’s Night

Noen av de norskpressede LP-platene til The Beatles er svært sjeldne, og vi vet ikke hvorfor. Det dreier seg om «A Hard Day’s Night» med lilla norsk plateetikett, og det hvite dobbelalbumet «The Beatles» med norsk Apple label. Ja, disse er såpass sjeldne at det ikke har vært bilde av disse plateetikettene i Norwegian Wood gjennom tidene. Men nå har vi fått tak i bilder av etikettene, fra de få samlerne som har greid å slå kloa i eksemplarer av disse sjeldne pressingene.

Slik ser norsk A Hard Day’s Night ut:

Og slik ser «White album» ut:

Som dere ser, så står det ikke noe sted på den norske Apple-etiketten at platen er presset i Norge. Det eneste man da kan se dette på er fargen på eplet, som er mørkere enn i de fleste andre landenes Appleetiketter. I tillegg er skrifttypene som er benyttet på norske etiketter andre enn de som er på etiketter fra andre land. Når det gjelder de norske «white album» pressingene, så er jo dette et dobbelalbum, og flere av de norske pressingene har dukket opp på LP nr 1 i dette omslaget, mens LP nr 2 har vært danske pressinger.

Disse er lette å bestemme, for de står det jo «Made in Denmark» på. Danskene var svært ryddige, sånn sett.

GIMME SOME TRUTH.

JOHN LENNON. GIMME SOME TRUTH. THE ULTIMATE REMIXES. THE BEST OF JOHN LENNON. COMPLETELY REMIXED FROM THE ORIGINAL MULTITRACKS. ONE CD. TWO CD. TWO LP GATEFOLD. FOUR LP BOX SET. DELUXE BLU-RAY TWO CD 124 PAGE BOOK.