Norwegian Wood #162 by Roger Stormo

NR. 162 • HØSTEN 2020 N Lennon ymikset samlin g George o i 1958 g Paul og 197 0

Beatle si4 etter b 5 rpm ruddet

Da Ringo fylte 80 år!

Båndopptak av Beatles med Pete Best

Geir Keys -Nordmannen med «scouse» aksent

Innhold: 3. Rogers leder 5. Presidenten har ordet: George og India, del 2 14. Sean O’Mahoney 20. Trini Lopez PRESIDENT: Toralf Høyer-Hansen toralf@norwegianwood.org SJEFREDAKTØR: Roger Stormo roger@norwegianwood.org SEKRETÆR: Bjørn Bjerkeskaug info@norwegianwood.org NETTSTED: www.norwegianwood.org FACEBOOK: www.facebook.com/beatlesklubb TWITTER: www.twitter.com/beatlesklubben ADRESSE: Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO TRYKKERI: Knut Molvik • Molvik Grafisk knut@molvik.no LAYOUT: Erik I. Blindheim Baremeg.no erik@baremeg.no ANNONSER: Lise Lotte Andersen Pil Media lotte@pilmedia.no

21. Ny Lennonsamling: GIMME SOME TRUTH. 26. Emericks bånd 28. Paul og George 1958-1959 30. Paul og George i 1970 - I Me Mine 32. En panda fra Manchester 34. Ringo holdt fest på 80-årsdagen sin 36. Paul forklarer «chickaferdy» 38. Ringo trommer på ny single 39. Sgt Pilcher med bok 42. The Beatles DNA av Svein Sund 49. Intervju med Geir Keys 61. Beatles etter Beatles – i 45 runder per minutt av Yan Friis 79. Intervju med Gary Owen av Are Stegane 87. Ringo med ny kunstbok 88. Rockheim 89. Mitt møte med George Harrison –

Takk til: Are Stegane • Arno Guzek • Per Christian Larsen • Svein Sund • Geir Keys • Yan Friis • Gary Owen • Guy Devos

av Per Christian Larsen 93. Leserbrev fra Kaj Sekkelund 98. Sportsbilen på Tenerife 100. Elton John ville ikke fullføre Lennonsanger

Kontingentsatser - Medlemskontingenten for 2020 gjelder for hele året, noe som inkluderer fire numre av medlemsbladet. Her er de forskjellige satsene: Norsk medlemskap (papirutgaven av medlemsbladene ) kr. 350,Utenlandsk medlemskap (papirutgaven av medlemsbladene) kr. 450,Elektronisk medlem, Norge og utlandet (pdf-fil av medlemsbladene) kr. 200,Familiemedlem (Støttemedlem, får ikke bladene) kr. 100,Klubbens kontonummer er 1271 21 35628 Du kan også vippse oss:Vipps-nummer: 128526. Skriv navnet og adresse på den som skal motta bladet som melding. Har du flyttet er det svært viktig at du melder inn dette til oss, så får du bladene når du skal, og dette sparer oss for ekstra portoutgifter.

103. Billy Fury – Liverpools første rocker Innsendte bidrag til bladet sendes: redaksjonen@norwegianwood.org

I samarbeid med Trondheims rockemuseum «Rockheim» samt trøndernes egen Beatlesklubb «Across The Universe» arrangerer Norwegian Wood en Lennonhyllest i forbindelse med at det er 80 år siden Lennon ble født. Det blir et arrangement som går av stabelen med en engere krets av publikummere til stede i Trondheim, men vil også strømmes på internett slik at alle kan få sett. Du finner flere detaljer om programmet inne i bladet, men du må følge med på vårt nettsted norwegianwood.org for å få detaljer om hvor man kan gå inn og få sett. Ringo har også fylt 80 år, men han sto for arrangementet selv. Han holder seg inne og hjemme i Los Angeles, men han får faktisk jobbet litt i sitt eget studio også.

Det er en rar tid vi lever i, med pandemien som rukler og går, folk i frivillig selvpålagt isolasjon og folk som er idømt karantene og et skrantende uteliv med restriksjoner. I tiden som har gått siden forrige nummer har svenskenes Beatles Day blitt avlyst og vår egen Beatlesfestival på Beitostølen likeså. Men det er lyspunkter. I Liverpool har Cavern Club gjenåpnet og selv om man må forholde seg til regler som gjør at antall publikummere må reduseres har de faktisk fått avviklet årets Beatle Week! Det skjedde ved dels at lokale artister opptrådte for et lite publikum på de to scenene i Cavern Club samt scenen i Cavern Pub tvers over gaten, samt at man viste konserter med Beatles coverbands fra verden rundt, som bandene selv hadde sendt inn. Alt sammen ble strømmet på Cavern Clubs Facebookside mens det skjedde. Den årlige auksjonen ble også avholdt, men da som nettauksjon. Nå har vi tenkt å gjøre noe liknende i Norge.

Paul har pendlet litt mellom sitt hjem i Sussex og landstedet i the Hamptons i USA, slikt kan man gjøre når man disponerer sitt eget jetfly. Mens han var i Sussex ga han et stort, interessant intervju til magasinet GQ. Paul har dessuten nå utgitt sin seneste arkivutgivelse «Flaming Pie», som vi forhåndsomtalte i forrige nummer. I dette nummeret ser vi nærmere på den nye arkivutgaven fra John Lennon, en samling sanger under navnet «GIMME SOME TRUTH» - alt sammen remikset i det de har kalt de ultimate miksene. Sangene er håndplukket av Yoko Ono og Sean Lennon og samlingen kommer ut på Johns bursdag 9. oktober.

En stor nyhet er at Paul Salzmans film om Beatles i India er ferdig, og den har dessuten rukket å ha hatt premiere når dette leses. Filmen har vært under produksjon siden 2017, og vi har i den forbindelse skrevet litt om den i tidligere numre mens den fortsatt var underveis. Visningen av filmen har ikke foregått verken via TV eller på kino, men via strømming over internett 9. september. Filmen heter «Meeting The Beatles in India» og handler om Salzmans møte med Beatles på Maharishi Mahesh Yogis meditasjonsleir i Rishikesh, India. Under filminnspillingen reiste Salzman tilbake til Rishikesh og filmet, sammen med beatleshistoriker Mark Lewisohn. Pattie og hennes søster Jenny Boyd blir intervjuet i filmen, og flere usette bilder Salzman tok er med. Man har også sporet opp og snakket med Richard A. Cooke III, eller «Bungalow Bill» som han er bedre kjent for oss som. Morgan Freeman leste filmens kommentarer. Jeg vil til slutt gjerne få benytte anledningen til å takke Bente Reimers Moe for hennes innsats for klubben. Hun har valgt å trekke seg som sekretær pga sykdom, og Bjørn Bjerkeskaug vil overta hennes oppgaver. Men da skal ikke jeg bruke opp mer plass, jeg vil bare ønske alle sammen god høst og god lesning! Roger

Toralf Høyer-Hansen

Da The Beatles 29. august 1966 ankom Candlestick Park i San Francisco i en pansret bil for å avslutte årets verdensturne, var de sikre på at det ville bli deres siste konsert.

Presidenten har ordet

Vi visste det: «Det er slutt – vi kommer aldri å gjøre dette igjen. Dette er siste gang vi står på scenen.» Det var en enstemmig avgjørelse. - George

George Harrison og India «Det kosta oss alle dyrt, og det var en ganske skremmende tid. John måtte be om unnskyldning, ikke for det han hadde sagt, men for å redde livet vårt, for det hadde vært mange ganske alvorlige trusler – ikke bare mot ham, men mot hele bandet.

del 2

Av og til er du bare nødt til å stå fram med lua i hånda og si unnskyld.» - Ringo Men det var ikke bare redselen for at noen skulle drepe dem som skremte de fire. The Beatles fungerte ikke lenger som musikere og var i ferd med å dø som liveband. Å spille for publikum hadde en gang vært bandets livsnerve, men deres store berømmelse hadde frarøvet dem alt som gjorde konserter fornøyelige. Arenaene var blitt for store, og skrikene fra glødende fans på fullsatte stadioner druknet enhver sjanse for at The Beatles kunne høre seg selv spille. Konsekvensen av det var at de spilte dårligere og dårligere.

“Lyden på konsertene våre var alltid dårlig”- George Etter å ha sprengt musikalske grenser med de to nyskapende albumene «Rubber Soul» og «Revolver», var bandet opptatt av å bruke mer tid på utforske og samarbeide i studio. Musikken de skapte der klarte de heller ikke å framføre under konsertene ... Da The Beatles, foran 25000 fans, avsluttet sin siste konsert etter ca. 30 minutter, var det med sangen «Long Tall Sally». Den hadde fulgt med dem på scenen fra «tidenes morgen». Etter mer enn 1400 konserter var det slutt. På flyet tilbake til London samme natt, kom George med følgende utsagn: “Vel, det er det, jeg er ikke en Beatle lenger” Han tok feil. Faktum er at bandet (og George) snart skulle begynne på sin mest kreative, innovative og innflytelsesrike periode.

Fra gitar til sitar Etter Candlestick Park tok bandet en pause fra The Beatles. John Lennon dro til Spania for å være med i filmen «How I Won the War». Paul McCartney komponerte musikken til filmen «The Family Way». Ringo Starr ble hjemme med sin voksende familie, mens George og kona Pattie fløy fra London til Bombay i India.

Det er bedre å være en frittalende ateist enn en hykler.»

Hensikten med besøket var at George i 6 uker skulle få sitarundervisning av Ravi Shankar, og at paret skulle studere yoga. Harrisons bodde på Taj Mahal-hotellet i Bombay, under navnene Mr. og Mrs. Sam Wells. For å endre utseende sitt mest mulig, klippet George håret kort og begynte å anlegge en bart. Den første uken så han ut som en ung gutt, og effekten var god, for ingen gjenkjente han. «Ravi ga meg timer, og han fikk en av studentene sine til å være sammen med meg. Etter at jeg hadde sittet en stund på gulvet, begynte hoftene mine å protestere, så Ravi fikk tak i en yogalærer som skulle vise meg de fysiske yoga-øvelsene.» George oppdaget fort at utdannelsen inneholdt mer enn bare lange økter med spilling, og den handlet heller ikke strengt tatt bare om sitaren. Han lærte at indisk musikk er uløselig forbundet med meditasjon og filosofi. Hinduer mener musikk er Gud, og indisk musikk er salmer til skaperen. Å studere sitaren er en tilstand som varer livet ut, og som bare har ett mål: å oppdage Gud. «Ravi hadde en virkelig sjarmerende bror som het Raju, og han ga meg en mengde bøker som var skrevet av vise menn. I en av bøkene, der forfatteren var Swami Vivekananda, sto det: «Hvis det finnes en Gud, må du kunne se ham, og hvis det finnes en sjel, må vi kunne sanse den – ellers er det bedre å ikke tro.

I hele min oppvekst hadde de prøvd å oppdra meg som katolikk, men jeg strittet imot.

Det virket som om hele den «kristne» holdningen (og jeg setter «kristne» i anførselstegn, for det er mange mennesker som framstiller seg som kristne uten å være det – som faktisk ikke har noe monopol på Jesus og etter min mening ikke nødvendigvis er representative for det Han prøvde å si) sto for en holdning som betydde du skulle tro på det de sa, og ikke søke en direkte opplevelse av guddommen. Det å reise til India og lese en bok der det sto: «Du skal ikke tro på noe før du har sanset det» - det var jo egentlig nokså opplagt – gjorde at jeg tenkte: «Wow! Fantastisk! Endelig har jeg funnet noen som snakker fornuft.» Og jeg fikk lyst til å gå dypere inn i dette.

Samtidig som han leste boka og reiste rundt i India, ble livene og det åndelige budskapet om «disse mestrene som bodde i Himalaya og var hundrevis av år gamle, levende yogier og helgener», åpenbart for ham på poetisk vis.

Det er slik det begynte – jeg leste bøker av forskjellige menn og swamier og mystikere, og så gikk jeg rundt omkring og lette etter dem og prøvde å komme i kontakt med enkelte av dem.» «Det var en fantastisk tid. Jeg gikk turer og så på templer og gikk i butikker. Vi reiste rundt omkring, og til sist dro vi til Kasjmir og bodde på en husbåt midt i Himalaya. Det var utrolig. Når jeg våknet om morgenen, kom en liten kashmirer, Mr. Butt, med te og kjeks, og i rommet ved siden av kunne jeg høre Ravi øve. (Etter at jeg hadde begynt med LSD, hadde et bilde slått rot i meg, og det var «yogiene i Himalaya». Jeg vet ikke hvorfor disse ordene ble sittende fast. Jeg hadde aldri tenkt på dem før, men plutselig gikk jeg rundt med dem i bakhodet: Det var som om noen visket til meg: «yogiene i Himalaya». Det var en av årsakene til at jeg reiste til India. Ravi og sitaren var påskudd, selv om begge utgjorde en viktig del av helheten, var det et åndelig tilknytningspunkt jeg søkte).» - George i Antologien

De besøkte Jaipur, Delhi, Jodhpu, Taj Mahal i Agra. De så på lik som brant ved bredden av Ganges og deltok på den religiøse festivalen til Ramlila i Benares i Uttar Pradesh, byen Shankar ble født i, der tusenvis av omreisende og eksentriske hellige menn strømmet fra hele India for å møte Maharajah.

Spesielt en bok skulle få stor betydning for George: En Yogis selvbiografi – av Paramahansa Yoganandas. Jeg så på bildet på forsiden av boken, og Yoganandas blikk satte meg helt ut. Det var det - det var over! “Så leste jeg boka - og den ga meg gåsehud. Med noen ting du leser tenker du: Vel, det er jeg ikke sikker på.

«Noen av dem ser ut som Kristus, de er virkelig åndelige. Men det er også mange galninger der - som ser ut som Allen Ginsberg.

Men i denne selvbiografi var jeg helt overbevist om hvert eneste ord i boken; på en eller annen måte strømmet renheten og hjertet hans ut av det.”

Jeg så alle slags grupper av mennesker, mange av dem sang, og det var en underlig blanding av utrolige

Å plutselig finne deg selv på et sted der det føltes som du var satt tilbake i tid til 5.000 år før Kristus, var fantastisk. “ - George

ting - med Maharajah som kom ridende gjennom mengden på en elefant.» - George Sammen med Ravi Shankar reiste de rundt og besøkte gamle huler, og møtte hellige menn.

Det han lærte om Indias åndelige kultur overrasket ham. I motsetning til de vestlige religionene som knapt tolererer hverandre, var det her et verdensbilde som omfattet alt og alle.

De opplevde Shankar spille sitar for rike og betydningsfulle indere, for så i neste runde høre han spille for vanlige fans og hans studenter.

I tekstene leste han om at alle levende vesener har evige sjeler, en del av Gud.

For George var det en fantastisk tid, hvor han opplevde et helt annerledes liv enn det han til vanlig levde som en Beatle.

Dette, sa den hinduistiske tradisjonen, er Sanatana Dharma, den evige religionen som bor i alle vesener.

“Det var første gangen jeg hadde følelsen av å være frigjort fra å være en Beatle, eller et nummer.

“Gjennom hinduismen føler jeg meg som et bedre

menneske. Jeg blir bare lykkeligere og lykkeligere.” – George Etter flere år som superstjerne i verdens mest populære rock and roll band, var George på veg inn i en identitetskrise før turen til India. Han stilte spørsmålstegn om seg selv, om hvordan han hadde havnet der han var, og hva som skulle skje videre i livet. Hvordan ville han at livet skulle være? «Du ser bilder av deg selv og leser artikler om George Harrison, Ringo Starr, Paul McCartney og John Lennon, men jeg tror faktisk ikke det er om meg selv. Der er jeg i avisa. Det er merkelig. Det er akkurat som om det er en annen person.» George var verdensberømt, men hans egne tanker og ideer lå gjemt bak navnet The Beatles. «Den merkelige posisjonen jeg var i på mange måter ... du vet, alt fokuset var rettet mot The Beatles, så i den henseende var jeg en del av det. Men fra å være en av dem, kom en følelse av at The Beatles var John og Paul ...» - George I likhet med John og Paul ønsket George å skrive sanger. Og selv om de få han hadde komponert var sterke nok til å stå seg sammen med deres, ble det brukt mindre tid på hans melodier av både bandet og

dets produsent George Martin. 23 år gamle George hadde til og med begynt å miste lysten på å spille gitar. Men gjennom studiene med Shankar, og etter hvert ved hjelp av meditasjon, fant George en måte å vokse på, ikke bare som musiker, men også som menneske. Arbeidet med sitaren tok all hans tid, og i et intervju sa han: «Sitaren har tatt over hundre prosent av mitt musikalske liv. Jeg er fremdeles glad i rock, pop og elektronisk musikk. Men det er mer å hente i indisk musikk for meg. Jeg skal prøve å lage flere sanger, og jeg tror de kan brukes i The Beatles - hvis jeg klarer å forbedre meg.» «For meg er indisk klassisk musikk den eneste virkelig flotte musikken nå, og den får vestlige treeller-fire-slag-låter til å virke død. Du kan få så mye mer ut av den hvis du er forberedt på å virkelig konsentrere deg og lytte.» «Folket i India har en enorm åndelig styrke som jeg ikke tror finnes andre steder. Sjelen til folket, skjønnheten, godheten - det er det jeg har prøvd å lære om.»

Tilbake til hverdagen Overveldet av alt de hadde opplevd i India, kom

George og Pattie tilbake til England i slutten av oktober. George med forbedret sitarteknikk og selvtillit, fortsatte med sine daglige yoga- og øvelser på sitaren.

“Problemet mitt var i utgangspunktet at jeg var i en annen verden. Jeg hørte egentlig ikke hjemme; jeg var bare et vedheng. “ - George

En tid etter returen oppdaget George et merkelig platealbum som begeistret han.

På slutten av 1966 begynte The Beatles å jobbe med sitt neste album - «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band».

En indisk hellig mann ved navn Swami Prabhupada hadde kommet til Vesten for å spre kunnskap om en hinduisk sekt som tilba Krishna. I det hinduistiske livssynet har lydvibrasjoner mystiske og fordelaktige egenskaper, og sang er en effektiv måte å utnytte disse egenskapene på for å få kontakt med Gud. Prabhupada gikk lenger. Han hevdet at guden Krishna var legemliggjort i selve uttalen av navnet Krishna. Ved å synge (chante) navnet hans ærbødig, kunne den troende kommunisere med guddommen. Og det å synge maha-mantraet - «Hare Krishna, Hare Krishna, Krishna, Krishna, Hare Hare, Hare Rama, Hare Rama, Rama, Rama, Hare Hare» - var en enkel måte å bli ett med sin Gud på. George fikk sansen for indisk sang fra det første øyeblikket han hørte det. Han mente at sangen åpnet et dør til underbevistheten - som om den brakte tilbake minner fra et tidligere liv. Han spilte plata for John. De to likte den så godt at de bestilte hundre eksemplarer for å gi bort, og begynte å synge (chante) regelmessig.

Den opprinnelige tanken var at The Beatles skulle framstå som et ukjent «Lonely Hearts Club Band» som gjennomførte en kabaretaktig konsert i en park. Ideen ble fastholdt i coverdesignet og i tittellåten som innleder side én og kommer i reprise mot slutten av side to; dessuten i introduksjonen av band-medlemmet «Billy Shears» (Ringo Starr) før sangen «A Little Help from my Friends». For øvrig er låtene frittstående. Likevel er Sgt. Pepper blitt stående som popmusikkens første konseptalbum. -Wikipedia George kunne ikke fordra ideen med det nye albumet: «Slik jeg opplevde det, var vi bare i studio for å lage den nye skiva, og så drev Paul og maste om denne greia med et fiktivt band. Den ene siden av saken interesserte meg ikke noe særlig, bortsett fra tittellåta og coveret.» «Sgt Pepper var det ene albumet der ting ble gjort litt annerledes. Mye av tiden ... vi fikk ikke spille som band så mye. Det ble en monteringsprosess - bare små deler og deretter overdubbing.»

Han la også merke til hvordan India hadde forandret ham. «Etter India-turen virket alt annet som hardt arbeid. Det var en jobb, som å gjøre noe jeg egentlig ikke ønsket å gjøre, og jeg mistet interessen for å være “fab” på det tidspunktet» - George En dag tidlig i januar 1967 satt George i studioet og jobbet sammen med de andre i bandet da han sa følgende: «Jeg ville gi slipp på alt hvis jeg kunne være en munk som gikk fra den ene siden av India til den andre.» Selv om han til slutt kom med klassikeren «Within You Without You» til opptakene, ble hans første forsøk, «Only a Northern Song», forkastet av de andre tre. «Within You Without You» ble unnfanget en kveld George besøkte hjemmet til Klaus Voorman i London. Begge høye på marihuana, og George inspirert av sin voksende lidenskap for indisk filosofi, begynte de å diskutere all splid og fiendskap menneskene i mellom, og hvordan alt kunne overvinnes med kjærlighet. I følge George forsto de færreste denne sannheten, og gikk derfor døden i møte uten å våkne opp.

«Within You Without You var en sang jeg skrev med basis i et av Ravi Shankars musikkstykker som han hadde spilt inn for All-India Radio. Det var et veldig langt stykke – kanskje 30–40 minutter – og var delt inn i forskjellige sekvenser med en progresjon innenfor hver sekvens.» Under arbeidet innså George at han hadde sjansen til å blande indisk og vestlig popmusikk på en måte som aldri hadde blitt gjort før.

I en pause under diskusjonen, ruslet George inn i et annet rom. Der fant han et trøorgel som han begynte å spille på. Etter litt tid begynte både melodi og tekst å ta form:

Å ferdigstille sangen ble derfor et kjærlighetsarbeid, og da han var klar til å spille den inn, inviterte han en gruppe indiske musikere fra Asian Music Circle til å hjelpe ham med opptakene.

«Vi snakket om kjærligheten mellom oss alle / og menneskene som gjemmer seg bak en mur av illusjoner.»

Selv spilte George sitar og tambura, mens hans indiske venner trakterte instrumentene dilruba, swarmandal og tabla. George Martin la på fioliner og celloer på sangen, men ingen annen Beatle var med. 30. mars 1967 ble bildet som er brukt på omslaget til albumet tatt. Hver av de fire i The Beatles laget en liste over levende og avdøde personer som de ville bli avbildet sammen med. Fotografier av disse ble forstørret opp i full størrelse på papplater og stilt opp som bakgrunn. George hadde følgende fire person som sitt forslag «ledetråder til mitt åndelige liv:»

3. Lahiri Mahasaya:

1. Paramhansa Yogananda: Du ser ham oppe i høyre hjørne, under Bob Dylan. Han flyttet fra India til USA i 1920, hvor han levde til han døde i 1952. 2. Swami Sri Yukteswar Giri: Du ser ham oppe i venstre hjørne. Sri Yukteswar var Yoganandas guru og trente ham til å bringe yoga til Vesten.

På den tredje raden fra toppen, til venstre for Lewis Carroll, ser vi de halvt lukkede øynene til Lahiri Mahasaya som kikker på oss. Han jobbet som regnskapsfører i India. Han var også en fullstendig opplyst yogamester, guruen til Sri Yuktewar og Yoganandas foreldre, og fikk tittelen “yogavatar”, eller inkarnasjon av yoga. Lahiri Mahasaya var skaperen av Kriya Yoga, den åndelige meditasjonspraksisen som George Harrison praktiserte gjennom hele sitt voksne liv.

4. Guruen Babaji-Krishna: “Mahavatar” som betyr “stor avatar”, finnes i andre rad til høyre for forfatteren William S. Burroughs. Med den verdensomspennende suksessen til albumet, presenterte «Within You Without You» indisk klassisk musikk for et nytt publikum i Vesten.

13 Fortsettelse følger i neste nummer.

Johnny Dean 21. juli døde Sean O’Mahoney hjemme. Han ble 88 år gammel. Du kjenner ham kanskje bedre som Johnny Dean, navnet han undertegnet sine lederartikler i The Beatles Monthly Book med. Dødsfallet ble rapportert i The Telegraph 26. juli. Sean O’Mahoney etterlot seg kona Jacqueline, døtrene Josephine og Suzanna og seks barnebarn. Familien ønsket ingen blomster, men gaver i hans minne til macmillan.org.uk, en organisasjon som gir psykisk, fysisk og økonomisk støtte til personer som har fått diagnosen kreft. Sean O’Mahoney ble født i London i 1932 og startet sin karriere som sangkomponist på midten av femtitallet. Han skrev popsanger og dro rundt til musikkforlag for å selge disse. Oppskriften på denne tiden var at en A&R mann fra plateselskapet oppdaget en artist, skrev platekontrakt og bestilte sanger fra et musikkforlag. I tillegg til å komponere, jobbet Sean i reklameavdelingen til TV-selskapet ABC. Gjennom bekjente fikk Sean kontakt med Robert Stigwood, som publiserte bladet «Pop Weekly» sammen med Albert Hand – forleggeren bak «Elvis Monthly», som startet opp i 1960. Sean fikk jobb i Pop Weekly som annonseselger. En dag i september 1962 tok han en telefon til Brian Epstein for å høre om manageren ønsket å markedsføre sin gruppe, The Beatles, i «Pop Weekly».

Brian Epstein betalte annonsen i Pop Weekly for å få en artikkel om The Beatles i bladet.

Epstein var selvfølgelig veldig interessert, ikke bare kunne O’Mahoney trykke en artikkel om gruppen, Epstein ville også betale for en annonse for deres første plate.

Sean O’Mahoney og Beatles med en ny utgave av Beat Instrumental, det nye navnet til Beat Monthly fra nr. 18

I januar fikk han tilsendt en kopi av The Beatles andre singel, «Please Please Me». Og han ble begeistret. Sean ringte journalisten Peter Jones og bestilte en kjapp tekst på 500 ord om gruppen. «Vinn en dag med The Beatles» proklamerte en konkurranse inne i bladet. O’Mahoney forventet deretter at gruppen sank hen i glemselen, slik mange nye, håpefulle artister gjorde. Da «Love Me Do» begynte å klatre på hitlistene, innså Sean at hans mistanke om at beatgrupper ville være den neste store trenden innen musikk var riktig. Så rett før julen 1962 forlot han Pop Weekly for å starte sitt eget magasin, som han skulle kalle “Beat Monthly”.

Beatles figurerte på baksiden av det første nummeret av O’Mahoneys nystartede blad, Beat Monthly.

Sean ringte opp Epstein igjen, fortalte at han syntes den nye singelen var flott, og at han ville ha The Beatles med i alle utgaver av det kommende bladet. Og han holdt ord, Sean hadde The Beatles på baksiden av den første utgaven av “Beat Monthly”, og da utgave 2 skulle settes sammen var det ikke annet å gjøre enn å gi dem forsiden. Da «From me To You» ble utgitt, ringte Sean opp Brian igjen. Nå var forslaget hans å lage et nytt blad, som bare skulle handle om The Beatles. Brian Epstein og guttene tente på ideen, og det nye bladet ble en suksess over natten.

Beatles på forsiden av Beat Monthly nr 2

Månedsmagasinet ble solgt over disk i kiosker og plateforretninger, men også sendt ut til alle medlemmene av Beatles fanklubb i Storbritannia, og utenlands til alle fanklubbsekretærer i andre land. O'Mahoney stoppet ikke med dette, og gjennom sin karriere startet han mer enn tjue andre magasiner. Blant annet ble Beat Monthly etter et navneskifte fra nr 18 til Beat Instrumental og overlevde til langt utpå 70-tallet. Brian Epstein trodde en stund at alt han tok i ble til gull, og overtalte O’Mahoney til å starte et Gerry and the Pacemakers Monthly. Det varte bare i fire numre. O’Mahoney og hans fotograf, Leslie Bryce hadde enestående tilgang til Beatles, i innspillingsstudioene, bak scenen, under filming og andre steder. Bryce tok til og med noen få bilder av Beatles hjemme hos hver enkelt.

Sean redigerte denne “best of” -boka i 2005. Den ser ut til å være ganske sjelden i disse dager.

Også «Billy Fury Monthly» var et blad som nok inspirerte til Beatles Monthly Book

Beatles’ presseansvarlige Tony Barrow skrev artikler for magasinet under både eget navn og under pseudonymet Frederick James, og også Beatles’ assistenter og road managere, Neil Aspinall og Mal Evans bidro, men ofte var det Barrow som også skrev for dem. Peter Jones, journalisten O’Mahoney hadde bestilt en tekst om The Beatles fra i 1962 ble også med, under pseudonymet Billy Shepherd. Bladet hadde som størst et opplag på 330 000.

I flere år var nytrykkene av Beatles Monthly Book vedlegg til Record Collector. I starten var det omvendt.

Den aller første utgaven av The Beatles Monthly Book

The Beatles Monthly Book Monthly nummer 28

Nr. 77 var den siste utgaven av den opprinnelige Beatles-boken i desember 1969

I oktober 1982 kom den første utgaven av den helt nye Beatles Book

Et flott omslag til Beatles Book nr. 193, med George og Gary Moore i Royal Albert Hall

Den siste utgaven av Beatles Book med den ultimate beskjeden fra fabene. Nr. 321

Men da The Beatles skilte lag opphørte bladet også å være, med nummer nr 77 som siste i rekka, i desember 1969. Da Beatles igjen begynte å stige i popularitet på midten av syttitallet, gjenopplivet O’Mahoney bladet i 1976, samme år som alle Beatles-singlene ble utgitt på nytt i Storbritannia og noen få andre land. Beatles var på moten igjen, og i 1977 kom «The Beatles at Hollywood Bowl» og «Live at the Star Club, Hamburg, 1962». Det var marked for et Beatles-blad igjen og O’Mahoney lanserte et blad for platesamlere, kalt «Record Collector». Inni bladet var det inkludert et gjenopptrykk av det aller første nummeret av «Beatles Monthly Book» fra 1963. I tillegg var det noen ekstra sider med nyheter rundt Beatles og eks-beatlene. I 1980 skilte Beatles Monthly Book og Record Collector lag, og kom ut hver for seg. Rolling Stones Book ble aldri like populær

På besøk i hagen til George

John kalt jo også sin sønn nummer to for Sean

I garderoben før en konsert

Ringo klovner for Sean i studio 2

Record Collector eksisterer den dag i dag. De første 77 utgavene av Beatles Monthly Book var gjenopptrykk av de gamle bladene, men med noen få sider som ble lagt rundt. På disse sidene var det brev fra leserne, annonser og Beatlesnyheter, både solo og andre nyheter om Beatles og deres arv. Redaktør for de nye sidene var en ung Beatles-fan, Mark Lewisohn. Mens han skrev nyheter om Beatles, gjorde han i tillegg undersøkelser i det omfattende radioarkivet til BBC, så Beatles Monthly Book kunne som første publikasjon publisere en liste som presenterte alle Beatles’ radio-opptredener for BBC på sekstitallet. Etter at Lewisohn gikk videre i sin karriere, overtok andre jobben med å skrive nyheter for bladet.

Den andre boken med glimt fra arkivene ble publisert i 2016

Fra blad nummer 78 av, i 1982 ble magasinet helt nytt, mens det fortsatt lente seg sterkt på det enorme fotoarkivet av Bryces bilder som bladet hadde i sine arkiver. Og bilder som hadde blitt funnet for dårlige eller for like andre bilder den gangen, ble nå med i bladene. Bladet levde videre helt til 2003, da O’Mahoney pensjonerte seg. Nummer 321 skulle bli den aller siste utgaven av bladet. Senere har et par bøker med tekst og bilder fra The Beatles Monthly Books arkiver blitt utgitt, O’Mahoney selv redigerte «The Best of The Beatles Book» i 2005, og etter dette ble det stille fra O’Mahoney. Etter at han overlot arkivene til sin datter Josephine, publiserte hun og mannen hennes «Looking Through You: The Beatles Book Monthly Photo Archive» i 2016.

Beatles tester hvordan Trini og Sylvie kler Beatlesparykker

Trini Lopez

Trinidad “Trini” López III (13. mai 1937 – 11. august 2020) sto på plakaten på L’Olympia i Paris sammen med The Beatles i januar 1964. Han døde av Covid19 på sykehuset i Rancho Mirage, California, 83 år gammel.

Lopez et eget band i Wichita Falls i Texas da han var 15 år og begynte å opptre som sanger, først i klubber i Texas, så annetsteds. Rundt 1955/56 spilte Lopez og hans band på The Vegas Club, en nattklubb eid av Jack Ruby, nattklubbeieren som drepte Lee Harvey Oswald som hevn for at han hadde skutt president John F. Kennedy.

Hans to største hits «If I Had a Hammer» og «Lemon Tree» – som var årsaken til at han sto på plakaten den gangen – hadde begge også vært hits for trioen Peter, Paul and Mary flere år i forveien.

I 1957 dro Lopez og hans gruppe, etter anbefaling av Buddy Hollys far, til musikkprodusenten Norman Petty i Clovis i New Mexico. Petty sikret ham en kontrakt med Columbia Records.

Det var franske Sylvie Vartan og amerikanske Trini Lopez som sammen med The Beatles spilte på L’Olympia i perioden 16. januar til 4. februar 1964. Så dro Beatles og erobret USA.

Lopez hadde også en karriere som skuespiller, og var første gang å se i en cameorolle i «Marriage on the Rocks» (1965), der han var med i en nattklubbsekvens.

Lopez' foreldre var fra Mexico og slo seg ned i Dallas etter at de hadde giftet seg. Der vokste Lopez opp med sine fire søsken i fattigslige kår. Han tok grunnskolen i Dallas og fortsatte ved N. R. Crozier Tech High School. Ettersom han måtte hjelpe sine foreldre finansielt, avbrøt han skolegangen før slutteksamen.

Som skuespiller var han mest kjent for rollen som «Pedro Jiminez» i krigsfilmen 12 fortapte menn. Hans første hovedrolle fikk han i 1973 i filmen «Antonio».

Faren, som hadde arbeidet som sanger og skuespiller, lærte sønnen å spille på gitar. Etter en tid som gatemusikant startet

GIMME SOME TRUTH.

- the ultimate mixes

9. oktober 2020, i forbindelse med at det er 80 år siden han ble født, kommer det en ny samler med John Lennon. Dette kaller plateselskapet den definitive Best Of John Lennon – 36 sanger remikset fra masterbåndene for nye generasjoner fans – og kanskje også for gamle? Tittelen er uinspirert nok identisk med tittelen på en samleboks fra 2010 – da man feiret 70 år siden han ble født: GIMME SOME TRUTH.

Luksusutgaven av denne består av 2 CD/ 1Blu-ray med 36 spor i høyoppløselig lyd i stereo 96/24 PCM, nye 5.1 surroundmikser og Dolby Atmos. Det medfølger en 124-siders bok med sjeldne bilder og tekst av John, Yoko og andre. Utbretts tosidig plakat, 2 postkort og Gimme Some Truth dekal til bakfangeren. Det ene postkortet er en faksimile av kortet Lennon sendte til Buckingham Palace sammen med MBE-medaljen sin i 1969. Luksusutgaven og 4LP-utgaven er i begrenset opplag. I tillegg kommer det ut flere billigere formater: • 1CD • 2CD • 1LP • 2LP. Luksusutgaven på 2CD og 1Blu-ray er satt til £44.99 i England og 1199 kroner veiledende i Norge. Skal du ha 4LP vinylen lønner det seg å forhåndsbestille, for den er meget begrenset og vil sannsynligvis bli slettet fra katalogen på utgivelsesdagen. Den har veiledende pris 1149 kroner i Norge, og i motsetning til 2CD/Blu-ray utgaven følger ikke boken med, kun et hefte. 1CD og 2LP utgavene har bare 19 spor, hentet fra CD1 og CD2 av 36-spors utgavene.

Lennons arkiv. Det er således Sean som står bak dette prosjektet. Han har likevel fått hjelp av moren til å velge ut sangene.

Vi minner om at hele Lennonkatalogen ble utgitt remikset i 2000, for at de så vendte tilbake til originalmiksene i Signature-serien som kom ti år etter, i 2010. Så de mikser og ombestemmer seg og remikser igjen.

For de som gikk og ventet på en 50-årsjubileumsutgave av Johns «Plastic Ono Band» LP vil det muligens være en trøst at det i hvertfall er fire sanger fra dette albumet i remikset utgave på denne nye samleren.

Spør du oss ville vi heller ha hatt den ultimate «One to One»-konserten på DVD og Blu-ray. Men alt vi får fra denne er «Come Together» på denne samlingen.

Ellers merker vi oss at «Angela» er hentet frem fra glemselen, muligens pga fokuset på rasisme som har vært i det siste.

Som reklame for denne utgivelsen og RSD-singlen Instant Karma! Ultimate Mix har man sluppet denne sangen på Spotify og YouTube. Flere smakebiter kommer sikkert.

Gledelig at man har hentet frem «Angel Baby» fra den uteglemte «Menlove Avenue» LPen, men opprinnelig innspilt til «Rock’n’Roll»-albumet.

Yoko Ono har etter hvert som alderen tynger valgt å ha en tilbaketrukket rolle, og har overlatt til sønnen Sean å fortsette med kurateringen av

Noen av sidene fra boken er det offentliggjort bilder fra, og det er moro at vi omsider kan få se bilder som ble tatt av John Lennon under den dramatiske sjøreisen til Bermuda i 1980 med sluppen Megan Jaye. Tidligere har vi kun sett bilder fra da de kom frem til Bermuda. Samlingen er som sagt remikset fra de originale masterbåndene, ifølge forhåndsreklamen. Men ser vi i boken finner vi ut at man faktisk har gått et skritt lenger tilbake og funnet frem flersporsbåndene fra selve innspillingene, noe som jo borger for at man virkelig kan få til enda klarere resultater enn om man kun hadde brukt de ferdig sammensatte masterne. Bak mikserpulten har Paul Hicks sittet, samme mann som remikset forrige «ultimate mixes» utgivelse, «Imagine» i 2018. Han har arbeidet med dette i Henson Recording Studios i Los Angeles, og benyttet gammeldags utstyr fra den analoge æraen. Henson Recording Studios ble faktisk startet opp av Charlie Chaplin tilbake i 1917 og har fungert som studio i alle år, bare eid (og ombygd) av forskjellige selskaper. Da A&M Records eide det på 60- og 70-tallet, var det her John Lennon og Phil Spector jobbet med «Rock’n’Roll»-albumet, og George spilte inn «Extra Texture». Først ute av kvartetten til å bruke disse studioene var imidlertid Ringo, som var her og spilte inn vokalen til «Love Is A Many Splendored Thing» for albumet «Sentimental Journey» allerede i 1969. Etter at Muppet Show selskapet Henson kjøpte studioet i 2000 har sistemann, Paul McCartney vært her og spilt inn mesteparten av «New» og «Egypt Station». Så studioet har beatlestradisjoner over lang tid. Hicks skriver i den medfølgende boken: “Yoko er veldig opptatt av at vi ved å lage The Ultimate Mixes-serien skal oppnå tre ting: forbli trofaste og respektere originalene, sørge for at lyden generelt er lydmessig klarere generelt, og øke klarheten i Johns vokal. Det handler om John,” sier hun. Og hun har rett. Stemmen hans gir sangene den største emosjonelle innvirkningen. Hicks fortsetter: «Kombinasjonen av remiksing fra alle de originale førstegenerasjons flerspors-kildene og analog etterbehandling har brakt et helt nytt nivå av magi, varme og klarhet til lyden, sammen med et mer detaljert dynamisk område og lydbilde, og vi håper virkelig du liker resultatene.» Mastringen av den nye samlingen med Lennon er foretatt av av Alex Wharton i Abbey Road Studios. Man har kalt dette «de ultimate miksene», men den som lever får se. For de som har foretatt oppgraderingen av surroundanlegget i heimen til Dolby Atmos-systemet så vil det være positivt at

Blurayen inneholder alle de 36 sporene i dette formatet. Men også de med litt eldre surroundanlegg vil ha samme surroundlyd tilgjengelig. «Ultimate Mixes» ser ut til å være en serie, som

startet med «Imagine» i 2018 og dette er da andre utgivelse i serien. Vi tipper nok at «Plastic Ono Band» vil bli den tredje.

Sporliste Disc 1

Disc 2

1. Instant Karma! (We All Shine On) 2. Cold Turkey 3. Working Class Hero 4. Isolation 5. Love 6. God 7. Power To The People 8. Imagine 9. Jealous Guy 10. Gimme Some Truth 11. Oh My Love (Elements Mix) 12. How Do You Sleep? (Raw Studio 5&6) 13. Oh Yoko! 14. Angela 15. Come Together (live) 16. Mind Games 17. Out The Blue 18. I Know (I Know)

1. Whatever Gets You Thru The Night (w/Elton John) 2. Bless You 3. #9 Dream 4. Steel And Glass 5. Stand By Me 6. Angel Baby 7. (Just Like) Starting Over 8. I’m Losing You 9. Beautiful Boy (Darling Boy) 10. Watching the Wheels 11. Woman 12. Dear Yoko 13. Every Man Has A Woman Who Loves Him 14. Nobody Told Me 15. I’m Stepping Out 16. Grow Old with Me 17. Give Peace a Chance 18. Happy Xmas (War Is Over)

Blu-Ray 1. Dolby Atmos Mixes 2. HD Audio (24 bit / 96 kHz) 3. 5.1 Surround Mixes

Emericks bånd

Sessions-LPen var en planlagt, men ikke utgitt LP fra EMI med tidligere uutgitte Beatlesopptak. Her hadde man med «Besame Mucho» fra dette båndet. Platen kom ut som bootleg tidlig i 1986.

John, Paul, George og Pete spilte inn fire sanger i EMIs studio 2 i Abbey Road den 6. juni 1962. Nå er et båndopptak fra denne dagen gjenstand for en rettstvist. Avdøde Geoff Emerick var tekniker på innspilingene til The Beatles fra 1966 av. Men han var til stede allerede fra 1962.

Pete for første gang satte sine ben innenfor studiokomplekset i Abbey Road og tok fatt på platekarrieren.

Og nå viser det seg at teknikeren, som døde i 2018 har etterlatt seg et båndopptak fra det første studiobesøket i Abbey Road for Beatles. Det var 6. juni 1962 at John, Paul, George og

For Pete skulle det også bli siste gang, men det visste ingen den gangen. I studio 2, som senere skulle bli et fast

tilholdssted spilte de seg først gjennom en del sanger, før de gjorde innspillingsforsøk av fire sanger i denne rekkefølgen: «Besame Mucho», «Love Me Do», «PS I Love You» og «Ask Me Why». De var i studio fra kl 19 til kl 22, ifølge EMI-protokollen.

gitt er «Besame Mucho». Men etter som den ikke ble lagd prøveplate av, må den ha dukket opp fra et bånd. Den var jo aktuell allerede da EMI uten å informere Beatlene satte sammen sin «Sessions» LP i 1984. Geoff Emerick var veldig involvert i det prosjektet, og mikset sangene for utgivelse.

Nå viser det seg at Geoff Emerick har tatt vare på et båndopptak fra denne dagen, et opptak som han hadde blitt bedt om å ødelegge. På Anthology vol. 1 var versjonen av «Love Me Do» fra denne innspillingen bevart, takket være en prøveplate George Martins kone fant i et skap.

Kanskje var det han som stilte til EMIs disposisjon denne versjonen av sangen? Etter at guttene i Beatles ble informert om “Sessions” LPen satte de foten ned, og EMI fikk ikke utgitt albumet.

Bootleggere hadde allerede utgitt «Besame Mucho» tidligere og undertegnede pratet allerede på 80-tallet med en som mente at hele båndet fra denne dagen var i en norsk samlers hender.

Men til glede for oss hadde albumet lekket ut og ble senere lagd bootlegs av.

Nå skal eierskapet til Emericks bånd prøves for retten. Allerede 22. januar 2019 Båndesken er en begynte Emericks del av bevismateriarvinger jobalet i den pågående ben med å få en rettssaken, og er rettslig avgjørelse således avbildet i Båndesken som spolebåndet ligger i viser hvor lange disse innspillingene var, og indikerer om hvem som dokumenthaugen. dessuten falsk start (FS) og sammenbrudd (breakdown – BD). egentlig eier Den viser at det er snakk om flere tagninger av de fire båndet, Emericks arvinger eller Universal Music. sangene, hvor BD indikerer breakdown, altså at man Båndet skal være evaluert til 5 millioner pund. Det foravbryter sangen før den er slutt, FS False start, altså at ventes ikke en avgjørelse i saken før 26. februar 2021. man ikke riktig kommer i gang, samt at det er lagd prøveplater - «laquers» til matrisene av «Love Me Do» tagning 4 6. juni 1962 var Beatles for første gang i EMIog «PS I Love You» tagning 1. studioene i Abbey Road, og for siste gang for Pete Bests vedkommende – inntil han besøkte etablisse-

Besame Mucho: 1 tagning, lengde 2:14. Love Me Do: 4 tagninger, hvorav nr 2 og 3 var breakdowns. Prøveplate av tagning 4. PS I Love You: 5 tagninger, hvorav nr 2 var en falsk start og nr 3 en breakdown. Prøveplate av første tagning. Ask Me Why: 1 tagning, varende i 4:20 men det kan være inkludert stillhet.

mentet for kort tid siden igjen.

Som man ser, så konsentrerer man seg om «Love Me Do» og «PS I Love You», her er det flest forsøk på å få til ferdige versjoner. Det er både flest tagninger og det er kun disse det lages prøveplater av. Hadde man allerede valgt ut sporene til førstesinglen? Prøveplaten av «Love Me Do» ble som kjent funnet hjemme hos George Martin og inkludert på Anthology Vol. 1. Den andre sangen fra dette båndet som har blitt ut-

8 19 5

Paul George Dette bildet var en overraskelse for oss beatlesfans da det dukket opp i boken som fulgte med luksusutgaven av «Flaming Pie». Et hittil upublisert foto av Paul og George fra 1958, med Pauls venn Ivan Vaughan i midten. Paul og Ivan var født samme dag, 18. juni 1942. Det var Ivan som introduserte Paul for John på bydelsfesten i Woolton i 1957, da han også var deltidsmedlem av Johns gruppe The Quarry Men. Lokalkjente i Beatles har identifisert fotoets åsted som utenfor Ivans hus, han bodde rett ved der John og tante Mimi holdt til. Paul, Ivan og George i 1958. Er det skoleuniformsjakkene fra Liverpool Institute Paul og George har på seg?

Et annet dokument som kom for en dag i «Flaming Pie»-boken er disse arkene:

PAUL • Mean Woman Blues

• That’ll Be The Day

Dette virker å være en liste over sanger Paul og George kunne synge. Dessuten hvilken dur hver sang skal spilles i. Og på Georges liste går han over til instrumentaler «INSTRIES» på arket etter «That’s Right» + «Just Because». Den første instrumentalen er «Catswalk», allerede med alternativ tittel «Catcall» i parentes. «George’s Instrliy» kan være hans egen komposisjon (?) og hva med «WinstonsStuart» – en Lennon-Sutcliffe instrumental?

• Whole Lotta Shaking

• Crying Waiting Hoping

• Honey Don’t

• Honky Tonk Blues

• I’ll Never Let You Go

• That’s All Right

• Baby Let’s Play House

• Just Because

• I Don’t Care If The Sun

• INSTRIES

Pauls liste er kortere, og noen av sangene er sanger John Lennon normalt ville ha sunget hovedstemmen på, så kanskje dette er repertoaret George og Paul hadde da de spilte sammen og underholdt på en haiketur til Wales? «Thinking of Linking» er en tidlig McCartney komposisjon. Ingen av sangene er nyere enn fra 1959, noe som tyder på at listen er fra nettopp dette året.

Don’t Shine • Thinking Of Linking

• Monday Morning Blues

• That’s All Right

• Big Bill Blues

• Blue Moon of Kentucky

• Harry Lime

• Any Place Is

• Blue Comet B

• Since My Baby Left Me

• Looking Glass

• Love Of My Life

• St Louis

• Halleula

• Geroge’s Instrliy

GEORGE • Glad All Over

Nylig mintes Paul i et intervju en opptreden sammen med George: “Jeg husker at jeg lagde en gitar sammen med George, og vi dro på haiketur… Jeg elsket haiking, så jeg pleide å overtale George og John til å være med. Så George og jeg haiket til Wales en gang. Vi dro til Harlech og bodde på et lite sted der og holdt en liten konsert, bare jeg og George.” Kanskje var det bildet og dette dokumentet fra hans nylig utgitte arkivalbum som gjorde at han kom på dette.

• Roll Over Beethoven • Matchbox • Midnight Shift • Say Mamma • Keep A-Knockin’ • Money Honey • Looking For Someone

• Catswalk (Catcall)

• Guitar Boogie • Winston-Stuart • Catalina • Padola • Weekend • Son of Honky • Sleepwank (!) • September Song

I ME MINE John var for tiden i Danmark, dessuten hadde han jo forlatt gruppen. Dette bildet hadde vi aldri sett før, og er foreløpig siste publiserte bilde av medlemmer av Beatles i gang med en plateinnspilling for et kommende Beatlesalbum. Frem til «Free as a bird», selvsagt. «I Me Mine» ble innspilt fordi den skulle være med i filmen, men den ble aldri spilt inn på flersporsbånd, kun i mono under filminnspillingene.

Paul og George (innfelt) i gang med innspillinger for sine respektive soloalbum, «McCartney» og «All Things Must Pass». Frisyrene tilsvarer de vi finner i det nypubliserte bildet av de to sammen.

Derfor møttes George, Paul og Ringo i Abbey Road den 3. januar 1970 for å spille inn en versjon som skulle være med på albumet, slik at denne nye sangen fra filmen også skulle være representert der. John og Yoko hadde tilbrakt julen i Thy i Danmark, for å besøke Yokos eksmann og parets datter Kyoko. Der var de fortsatt. Men dette var dessuten også i perioden etter at John hadde bedt om «skilsmisse» fra gruppen. George bemerket Johns fravær ved å sitere eller parodiere en presseuttalelse, og i stedet for å bruke navnene John, Paul, George og Ringo, brukte han heller navn fra gruppa Dave Dee, Dozy, Beaky, Mick & Tich. «You all will have read that Dave Dee is no longer with us, but Mickey and Tich and I, just like to carry on the good work that’s always gone down in number two» (studio 2 i Abbey Road).

Denne parodien ble inkludert på Anthology 3 sammen med tagning 16 av «I Me Mine» i den form den lød da de var ferdig 3. januar. Ifølge beskrivelser av innspillingen av «I Me Mine» droppet Paul og George inn to akustiske gitarer på spor 5 av fle sporsbåndet, og det er nok dette vi nå kan bevitne på det nye bildet. Linda McCartney var til stede under innspillingene, så bildet kan ha vært tatt av henne, eller av Ringo. George Harrisons enke Olivia bestyrer Georges Twitterkonto, så hun står nok bak publiseringen av bildet.

På innspillingene 25 år etter, dukket George opp med tilsvarende hår og skjegg som i januar 1970.

Pandaen fra Manchester Jacquie ble belønnet med kyss på kinnene fra John og Ringo

Og utrolig nok for Jacquie og vennene hennes, fikk de lov til å se konserten fra siden av scenen! Hun sa: «Det var ingen tilgjengelige billetter, men de tok oss med inn i teateret, og vi var på siden av scenen, stående, og vi så på hele forestillingen derfra.»

The Beatles viser frem sin nyervervede store plysjpanda på fotoseansen i ABC Ardwick i Manchester 20. november 1963.

20 November 1963: Beatles har to konserter på Manchesters ABC Cinema, det er den sekstende dagen av den britiske høstturnéen deres.

Under den første konserten filmer Pathé News gruppen, sangene som ender opp på den ferdige filmen er «She Loves You» og «Twist And Shout». Ledsaget av bakgrunnsopptak og publikumsscener ble dette en åtte minutters kinofilm med tittelen «The Beatles Come To Town», som ble vist i en uke på kino i Storbritannia fra 22. desember 1963. Backstage-området ble også filmet av et team fra Granada TV, og disse opptakene ble første gang sendt i 6. januar 1964-utgaven av “Scene at 6.30”, ifølge The Beatles Bible. Under disse scenene ble Beatles vist på en fotoseanse med fremmøtte presse fotografer før konsertene, der de stolt viste frem en enorm panda i plysj, som de nettopp hadde fått den dagen. Beatles-fan Jacquie Graham var seksten år gammel og klarte ikke å få kjøpt billett til Manchesterkonsertene. Hun og vennene hennes hadde ikke billetter, så de sto i kø med de tusenvis av andre men billettene ble utsolgt før de nådde kassa. Likevel endte hun opp med å møte The Beatles takket være pandaen. Jacquie husker ikke helt hvorfor hun hadde det plysjdyret med seg, men hun og venninnene prøvde lykken på konsertstedet.

Jentene var på forsiden i Manchesteravisene dagen etter, men de fikk ikke problemer med å ha skulket skolen, for lærerne var opprømte over å høre historien deres!

Panda1965 I 2015 var en spesiell versjon av dette tilgjengelig i et begrenset opplag hv gikk til å finansiere pleie av fotografen, Robert Freeman, da 78 år, som led a ettervirkninger av et hjerneslag, og f bevaring av sin samling av fotografier, som strakk seg over over 60 år. J ohn Lennons Estate fremmet også s alget av trykkene på sosiale medier Freeman døde etter hvert i november 2019. Jacquie og venninne hennes fikk treffe Beatles. Det ser ut til at det var John som tok pandaen hjem, siden han var den foreløpig eneste i Beatles som hadde barn, Julian. Et par år senere poserte John med pandaen mot en vegg i sitt japansk-inspirerte soverom på Weybridge.

I 1967 hadde pandaen fått selskap av en koalabjørn i samme størrelse, her med John og Julian.

Det er et til bilde av John med pandaen et par år etter det berømte fotoet fra 1965. Han poserer med pandaen og Julian, som vi antar var den som likte leken mest.

Hun sa til avisen Daily Express i desember 2019: «Vi kom til Apollo (The Apollo Manchester ble omdøpt til ABC Ardwick i 1962). Banket på scenedøren, og en bodyguard kom ut og tok pandaen. Han bare tok den ut av hendene våre og lukket døren. Vi var helt rasende. Veldig, veldig opprørt.» Som et resultat av dette tok jentene en taxi til avisen Daily Mirrors Manchester-kontor og forklarte hva som hadde skjedd. De endte tilbake på Apollo med en fotograf, som klarte å komme seg inn i lokalet og hente pandaen.

Jacquie: «Og det neste vi vet, er at vi blir invitert inn i foajeen til Apollo. Vi ble intervjuet og deretter ført til et annet rom, og der var de! Det er klart at jeg ikke husker det så detaljert da det hele er tåkete. Det hele er for fantastisk, som en drøm. Vi hadde ikke ord, noen av oss. John og Ringo ga meg et kyss på hvert kinn. Jeg kan huske at de tullet og kastet pandaen rundt.»

on av dette bildet opplag hvor inntektene v fotografen, som led av eslag, og for å sikre fotografier, 60 år. J met også s e medier.

KILDER: • The Daily Express • Where is panda now? Facebookside • The Beatles Bible • John Lennons Facebookside

Jacquie var nysgjerrig etter å finne ut hvor pandaen ble av og hvor den er nå, så hennes datter har lagd en Facebookside med tittelen «Where is panda now?» Historien ble publisert i lokalavisa i Manchester og senere i Daily Express, men resultatene har uteblitt. Vi tror kanskje Julian sitter på svaret.

RINGO HOLDT FEST PÅ 80-ÅRSDAGEN SIN

Vanligvis holder jo Ringo bursdagene sine i all offentlighet, er han på turné skjer det i den byen han er i, er han hjemme holder han hoff utenfor Capitolbygningen i Hollywood. Men i disse koronatider stiller jo ting seg annerledes, så han holdt seg hjemme men strømmet sitt eget bursdagsshow live på YouTube 7. juli. Showet kan også sees i ettertid.

from my friends» deltok også tidligere medlemmer av bandet, deriblant Jim Keltner. Høydepunktet for oss kom nesten helt til slutt i form av et konsertopptak av «Helter Skelter» med Paul McCartney og hans band, forsterket med Ringo på trommer fra Pauls konsert i Dodger Stadium i Los Angeles i fjor.

Det var natt i Norge da programmet gikk på lufta. Det ble et flott show med Ringo «with a little help» fra mange musikervenner og hilsener fra familie og venner. Ringo satt bak trommesettet og var selv programleder. Etter hvert fikk han besøk av Joe Walsh. Alle de andre innslagene var konsertopptak eller hilsener fra folk rundt. Sheryl Crow hadde spilt inn en sang som enmannsband, og sang og spilte alle instrumenter selv, bortsett fra trumpetstrofen i «All You Need Is Love»

Dette har det tidligere ligget ut amatørvideoer fra på YouTube men det var deilig å få dette med profesjonell lyd og bilde. Ringo skulle ha spilt konsert i Mexico City 20. oktober, men også denne er utsatt til neste år, på samme måte som sommerturnéen han skulle ha hatt i nord-amerika i sommer.sommer.

Vi fikk også se et par konsertopptak fra fjorårets konsert med Ringo and his All Starr Band fra The Greek Theatre i Los Angeles. På «With a little help

McCartney forklarer chicka ferdy I Lennon-sangen «Sun King» på Abbey Road forekommer det noe kvasi-spansk/italiensk/ portugisisk tekst som egentlig bare er nonsens. Men nå har Paul McCartney avslørt litt av betydningen.

samme, for ikke å snakke om stemningen i melodien. Lennon har bagatellisert sitt engasjement i side to-medleyen og har sagt: «De er bare uferdige ting jeg skrev i India. Vi har alltid mange biter og fragmenter som vi har liggende. Det var en god måte å kvitte seg med biter av sanger på.» Men så var det denne fremmedartede teksten da, som forekommer i sangen:

«Sun King» var den første av John Lennons tre sangbidrag til den berømte medleyen på side to som avslutter albumet Abbey Road. Sangen er direkte inspirert av Fleetwood Macs «Albatross» som ble gitt ut ett år i forveien. Duren og akkordene i introen er nøyaktig de

Quando para mucho mi amore de felice corazón Mundo paparazzi mi amore chicka ferdy parasol Cuesto obrigado tanta mucho que can eat it carousel Man kan kjenne igjen noen av ordene fra spansk, portugisisk og italiensk, men sammenhengen er fullstendig kaudervelsk.

Ett av uttrykkene som vi hører, er frasen «chicka ferdy». I en blogg-post på paulmccartney.com om slangord kommer nå Paul med denne opplysningen: «Det var en ting i Liverpool som vi barna pleide å gjøre, som i stedet for å si ‘f ** k off ’, ville vi si ‘chicka ferdy!’» Og vi kjenner oss kanskje igjen? Da vi var barn og skulle unngå å banne, så fant noen av oss opp alternative fraser som var harmløse, men som vi kunne si i stedet for «fy-ordet». Dette er et fenomen som vi også finner i bibelbeltet på sørlandet, der man gjerne erstatter det stygge ordet med et mer vanlig et. Også i gudfryktige USA der man i iveren etter å ikke misbruke Guds navn, heller ikke misbruker

selve betegnelsen «Gud», men heller sier «Oh my gosh» i stedet for «oh my God» i de rette kretsene. Men «Chicka Ferdy» ligger jo milevis fra dette, i og med at det er en helt oppdiktet frase - tilsynelatende uten rot i opprinnelige uttrykket. Nå kommer det vel knapt som noen overraskelse for de av oss som er kjent med John Lennons bøker «In His Own Write», «A Spaniard In The Works» og «Skywriting By Word Of Mouth» at mannen drev og fant opp egne ord, men ifølge McCartney var dette noe alle fire i Beatles praktiserte, fordi de var fans av radioserien «The Goon Show». Kilde: PaulMcCartney.com

Steve Lukather:

Run To Me Single og musikkvideo Mascot Records Steve Lukather har utgitt en ny sang «Run To Me» og en musikkvideo til denne. Sangen er ganske iørefallende og bærer tydelig preg av 60-tallets sans for melodier. Komponistene er David Paich, Joseph Williams og Steve Lukather selv. Musikere er Steve Lukather på gitar og sang, Joseph Williams på tangentinstrumenter og koring, John Pierce fra Huey Lewis & The News på bass, og sist men ikke minst Ringo Starr som trommer, og også er med i musikkvideoen. Ringos deltakelse er produsert av Bruce Sugar. Sangen er tilgjengelig for ned-last

ing, samt via strømmetjenester, og er en forsmak på Lukathers kommende album, som han regner med å slippe i 2021.

Lukather er jo fra bandet Toto, men for oss kanskje mest kjent som eminent gitarist i Ringos eget All-Starr-Band siden 2010.

Husker du sersjant Norman Pilcher fra narkotikapolitiet? Det var han som raidet popstjernenes hjem på slutten av sekstitallet og fant hasj og marijuana. Fant han ingenting, plantet han medbragt. Han raidet George Harrisons hus i Esher på bryllupsdagen til Paul. John Lennon fikk problemer med de amerikanske myndighetene etter at Pilcher fant cannabis resin hos paret, de hadde blitt tipset i forkant og støvsugde leiligheten før politiet dukket opp.

Norman Pilcher i et bilde fra 1973

Det hjalp ikke. Politimannen ble etter hvert selv fengslet i fire år, da man fant ut av hvordan han opererte. Femti år etter har han skrevet bok. Norman Pilcher (født 1935) ble beryktet for å ha arrestert en rekke kjendiser i slutten av 1960-årene for besittelse av narkotika, deriblant Mick Jagger og Keith Richards fra The Rolling Stones i januar 1967, Brian Jones, også fra Stones, Donovan og to medlemmer av The Beatles, George Harrison og John Lennon. Eric Clapton unngikk såvidt å bli arrestert, men slapp unna baksiden av bygningen da Pilcher ringte på dørklokka for å kunngjøre «postbud, spesialleveranse!». Flere kjendiser klaget over at sersjant Pilcher hadde fabrikkert bevis mot dem, eller bare gjennomførte raid og arrestasjoner for å tilfredsstille tabloidavisene. Som det fremgår av rapporter i den alternative pressen og historier fra den tiden, ble det allment antatt at Pilcher ofte plantet stoffene hans ofre ble dømt for å besitte, selv om dette aldri har blitt bevist. Pilcher pleide også å spørre kjendisene om autografene deres etter at de hadde blitt raidet av ham! Pilchers rykte ble skadet på begynnelsen av 1970-tallet etter at det ble hevdet under rettssaken mot narkotikasmugleren Basil Sands, at den tiltalte (som hadde blitt tatt på fersken) var uskyldig, og hadde jobbet i samarbeid med politiet. Etter at dommeren ba juryen om å se bort fra den mistanken de måtte ha om at Pilchers

Norman Pilcher skriver bok overordnede, Victor Kelaher, var i sentrum for en narkotikasmugling, siden dette var noe som burde tas opp i en påfølgende rettssak, ble Sands funnet skyldig og ble dømt til sju års fengsel. Den 8. november 1972 ble Pilcher siktet for sammensvergelse for å ha villedet retten etter at det ble påstått at han hadde begått mened. Han trakk seg fra politistyrken før saken kom til retten. I september 1973 ble Pilcher funnet skyldig og dømt til fire års fengsel. 18. oktober 1968 raidet Pilcher og hans team leiligheten John og Yoko leide fra Ringo i Montagu Square. En journalist i Daily Express, Don Short hadde tre uker i forveien tipset John om at politiet hadde noe i gjære. Lennon hadde ikke noe narkotika liggende, men han visste at forrige leieboer var Jimi Hendrix, så han ringte sin kompis Pete Shotton som kom og gikk over hele leiligheten for å forsikre seg om at det ikke lå igjen noe.

Shotton hadde politiutdannelse, og tok med seg støvsugerposen da han forlot leiligheten. Da Pilcher og teamet hans senere gjennomsøkte leiligheten fant de brukerutstyr (en rullemaskin a la winner tip) og narkohundene snuste seg frem til to klumper cannabis resin, en i en konvolutt i en koffert og en i et kikkertetui på peishylla. 12. mars 1969 giftet Paul McCartney seg med Linda Eastman. Sersjant Norman Pilcher og hans team valgte denne dagen å raide George og Patties hus i Esher.

Boken til Norman Pilcher

De hadde med seg en narkotikahund som hadde navnet «Yogi», så litt morsomme var de jo. De fant en klump hasj i en sko. George hadde faktisk hasj liggende i huset, men han gjemte det ikke. Ordensmann som han påsto han var, så hadde han en egen dedikert hasj-eske hvor han oppbevarte slikt. Begge Beatlesmedlemmene slapp unna med bøter, men ringvirkningene var verre. Også George opplevde nemlig problemer med de amerikanske myndighetene i ettertid. Pilcher var temaet for Primus-sangen «Pilcher's Squad» fra 2003. I The Guardian skrev Alan Travis at det antas at personen «Semolina Pilchard» i Beatlessangen «I Am the Walrus» refererer til Pilcher. Monty Python parodierte ham som «Spiny Norman» i Piranha Brothers-sketsjen. I en annen Python-sketsj forteller Graham Chapmans politifigur en mann at han er arrestert og må komme med ham til politistasjonen fordi «Jeg anklager deg for ulovlig besittelse av hva enn vi nå måtte ha på lager på stasjonen.» I The Rutles TV-filmen «All You Need Is Cash» ble han parodiert som «Brian Plant». Nå, femti år etter har Pilcher altså begått denne boken, som etter planen skal komme ut 29. september. den heter «Bent Coppers», som vi vel kan oversette med «korrupt snut». Her er forlagets beskrivelse:

London, England, 1967. En eksplosjon av rekreasjonsnarko har resultert i fremveksten av en opprørsk hippiekultur, forverret kriminalitetsraten og en stadig mer paranoid tabloidpresse. En ung og ambisiøs politimann slutter seg til Metropolitan Police Drug Squad, han er fast bestemt på å rette opp i de nye kulturelle urettferdighetene. Hans metode? Å krumme nakken og angripe de mest profilerte eksemplene på stoffmisbruk. Hans mål? Kjendisene, musikerne og dilettantene som alle utnytter Storbritannias voksende narkotikahandel, glamoriserer ulovlig aktivitet og setter preg med deres rikdom og berømmelse på en generasjon som lar seg påvirke. "Bent Coppers" er den elektrifiserende sanne historien om Norman Pilcher, den beryktede politimannen i britisk rettshåndhevelseshistorie. Sannhet og rettferdighet var grunnlaget for Pilchers krig mot kriminalitet i hovedstaden, men dette kollapset snart i et skred av skandale, mened og brennende avisoverskrifter. Arrestasjonen av George

Mannen som arresterte The Beatles og The Rolling Stones skulle komme til å betale den endelige prisen for sine tjenester. Omsider setter han nå tingene på plass. Så får vi håpe historikerne setter Pilchers historie under lupen.

John og Yoko ble arrestert av sersjant Norman Pilcher fra narkotikapolitiet, noe som skulle medføre store vansker for John Lennon etter at han bosatte seg i USA.

Del 2

The Beatles DNA

På leting etter genmaterialet på Parlophone Records Please Please Me, LP, utgitt 22. Mars 1963 I del 1 tok jeg for meg en del historie rundt grammofonplaten generelt, og historien til Parlophone spesielt, og den generelle informasjonen vi finner på vinylen i LP–formatet på Parlophone Records.

av Svein Sund

I denne artikkelen tar jeg for meg informasjon som er verd å stoppe opp ved og skrive litt rundt. Vi finner navn, koder og informasjon på omslag (cover), innerpose, og vinyl for LPen «Please Please Me», i originalversjonen fra 1963. Det er denne versjonen jeg tar utgangspunkt i. Variasjonene på omslag, innerpose og plate opp gjennom tiden for de enkelte platene, tar jeg ikke for meg. Ei plate stimulerer våre sanser. Vi ser, berører, lukter, hører (og noen vil si at vi smaker på ei plate). Med andre ord bør ei grammofonplate behandles med den største respekt.

Plateomslagets forside Når vi tar på ei plate fra Parlophone (og de fleste andre plateselskap fra Europa); kjenner vi den glatte overflaten av laminat. På platene fra USA fra 60–tallet; tar vi direkte på papiret, noe som gjør at plateomslaget er mer åpent for skade. Laminat er en tynn film laget av cellulose. Dette laget beskytter mot væske og annen tilgrising. Denne filmen dekker forsiden og den delen av forsiden som blir lagt over baksiden fra oversiden, undersiden og ryggsiden. Resten av baksiden er ikke laminat - belagt. Derfor er det ikke bare å ta en fuktig klut å fjerne flekker og søl fra omslagets bakside. Denne type omslag kalles et «flip–over cover». Da albumet «Please Please» kom ut, hadde de fleste kjøperne av musikk en platespiller som spilte av i mono. Mono–miksen ble tatt mer alvorlig, og brukt mer tid og arbeid på, enn stereomiksen. Derfor ble det gitt ut langt flere plater i mono på den tiden. En førsteutgave i stereo har mye mer verdi enn en mono–utgave i samme stand. Vi kan si at en stereoutgave av denne platen, i nesten hvilken som helst stand, har høy verdi. 1. utgaven i mono, har en lavere verdi enn stereoversjonen.

smiler tasje på Våre gutter et i andre e 1. k r e v k k e r fra , London W e r a u q S r te ned til oss hes e, 20 Manc get står det la s m o EMI Hous å p e øyre hjørn Nederst i h . ge seg us McBean åtte han leg m , n le Photo: Ang e k n riktige vin For å få de e gen. t. På denn e ti r a p s g ned på ryg n a der i ulvet i inng an flere bil e B c M Han lå på g k på to ars 1963, entliggjort dagen, 5. M en. Tre av disse er off Pen. ning denne byg for denne L EPen r e e n e t e g. D ritiske plateomsla t for den b e g 963, la s m o r e ovember 1 N . 1 t it Det andre tg u atles es (No 1)», ne «The Be te la «The Beatl p le m a s tles je er for g «The Bea o og det tred ) e d ø r n 6» (de itt 1962 – 196 , begge utg ) lå b n e d ( 0» 1967 – 197 973. 19. April 1

Den 5. mars tok McBean også bilder av gruppen på trappa til EMI studios. Seks år senere fikk McBean et nytt oppdrag av The Beatles. Planen var å gi ut en LP med tittelen «Get Back», med et bilde tatt på samme sted som i februar 1963. Platen ble aldri utgitt, men ble gitt ut i en annen form, som «Let It Be», i 1970. McBean tok det nye bildet 13. mai 1969. Det ble senere brukt på de to samleplatene fra 1973, sammen med bilde nr. tre fra 1963.

sine artister. Da var han en verdenskjent kunstner innen fotografiet. Han tok, blant mange andre oppdrag, omslagsbildene til de fire første albumene til Cliff Richard. Tidlig i januar 1963 fotograferte McBean The Beatles for første gang. Dette skjedde i McBeans eget studio i 52 – 53 Endell Street, London WC2. Disse bildene var han ikke fornøyd med. Likevel ble disse bildene brukt; både av Parlophone; på den andre EP´n, som heter «The Beatles´ Hits» og Vee Jay i USA, som brukte et bilde på det første albumet, som heter «Introducing The Beatles», og også på en single med «Please Please Me» og «From Me To You».

Angus McBean (8. 6 1904 - 9. Juni 1990), Selvportrett fra 1953.

Han ble født og vokste opp i Wales. Etter hvert som han vokste til, ble han interessert i den kunstneriske siden av fotografiet. Han utviklet sin egen stil gjennom portretter av kjente personer som Vivien Leigh, Agatha Christie, Audrey Hepburn, Laurence Olivier og Noel Coward. Han er også kjent for sin eksperimentering og surrealistiske side, som han utnyttet på sin produksjon og utgivelser av julekort. På femtitallet fikk han oppdrag fra flere plateselskap, som gjerne ville bruke ham til å ta omslagsbilder av

Da han ikke ble fornøyd med disse bildene, møtte han The Beatles for andre gang, denne gang i EMI House i London.

Farger og skrift på forsiden Plateomslaget er fargerikt. Forsidebildet er i farger. Det er også bokstavene til artist, The Beatles, skrevet i gult, og tittelen Please Please Me, skrevet i rødt, med en undertittel, skrevet i blått; «with Love Me Do and 12 other songs». Parlophone–logoen, øverst i venstre hjørne har en rød flate, med selve logoen i blått, på en svart runding. På sidene av rundingen står det TRADE MARK, som står for varemerke. Øverst på forsiden er tittel og artistnavn skrevet med store bokstaver i liten skrift, i svart. I høyre øvre hjørne står det enten mono eller stereo.

en forskyvning på 1 cm (jeg målte). Dette er et godt tegn på at du har en ekte 1. utgave av plateomslaget. Det kan forekomme at plate og omslag ikke stemmer overens. Derfor sjekk både omslag og plate før kjøp!!! Hvis det ikke er en helt spesiell utgave av plata, er det ikke noen flere forskjeller på de forskjellige utgavene på forsiden.

Baksiden

Det er vel ingen LP med The Beatles som har så mange forskjellige skriftstørrelser, og skrift med fire forskjellige farger.

Forskjeller Da dette er The Beatles sin første LP, ble førsteutgaven, og flere utgaver i 1963, utgitt i mindre antall enn senere plater. Derfor kom denne platen ut i fire utgaver bare i 1963. Og flere utgaver kom både på 60 og 70–tallet. Nå har ikke jeg tenkt å ta for meg disse variasjonene. Da viser jeg til bøker og nettet for videre kunnskap og informasjon. Jeg nevner her hva disse forskjellene kan være. Skriftstørrelsen på mono og stereo kan variere. I 1963 var det brukt stor skrift, mens det senere er skrift i medium og små (alle disse er i små bokstaver).

Her finner vi mye mer tekst enn på forsiden. All tekst er skrevet i svart på hvit bunn. Det er brukt et dusin forskjellige skrifttyper. Øverst til venstre står tittel og artist. Oppe i høyre hjørne står katalognummeret PMC 1202 for mono, eller PSC 3042 for stereo. Til venstre for katalog-nummeret for stereo er det en liten firkant med teksten IMPORTANT, der det står at denne platen er kun tenkt for avspilling på stereoanlegg. Dette er også den eneste forskjellen på mono og stereoversjonene. Så er det en presentasjon av gruppen med hvilke instrumenter de spiller. Dette ble også gjort på neste plate. Instrumentene er de samme som de brukte på scenen.

En annen detalj som har forandret seg er Photo: Angus McBean. På 1. trykket står det langt ut på siden nederst til høyre, Ordet «Photo» starter rett under enden på siste s´n i songs. På senere trykk er den dratt til venstre, slik at «Photo» starter på enden av g i songs. Dette utgjør

På venstre del av baksiden står titler og komponister på side 1 og 2. Det er i alt 14 låter, med åtte av McCartney/Lennon. De andre seks låtene er skrevet av andre komponister. Lennon sørget for at navnet hans sto først på resten av utgivelsene til The Beatles. Men på alle utgivelser av «Please Please Me» står McCartney først.

Tony Barrow

Nederst på baksiden

På midten står en lang tekst skrevet av Tony Barrow. Han presenterer The Beatles så godt som det er mulig, uten å ljuge, og skriver om innspillingen av platen. George Martin blir presentert som produsent. Barrow bruker betegnelsen Lennon/McCartney i teksten.

Det som står nederst på baksiden, over flip–over bretten, finner vi på alle utgivelser av denne platen. Det er tekst som ikke behøver å forklares noe nærmere.

Slike tekster på et omslag ble gjort for å informere lytteren om hvor godt kjøp du var i ferd med å gjøre. Teksten skulle med andre ord være med å selge platen. Etter hvert som tiden gikk, ble dette sett negativt på. Det ble sett på som en billig måte «å selge seg ut» på. Man kan vel si at det var en trend på den tiden, å drive markedsføring av platen på den måten. Fra og med «Help» sørget The Beatles for at slike tekster ikke var med på omslaget. Musikken skulle selge seg selv.

Men på flip–over bretten nederst til høyre står det «Printed and Made by Ernest J. Day & Co. Ltd. London». Litt til høyre for det igjen står katalognummeret både i mono og stereo. Alt i meget liten skrift.

Produsenter av plateomslag I England på denne tiden var det to store produsenter av plateomslag. Det var Garrod and Lofthouse Ltd, og Ernest J. Day Ltd. Sistnevnte fikk jobben med å lage omslaget for de første utgavene av denne platen.

Brian Epstein med Tony Barrow

Tony Barrow ble en viktig person for The Beatles. Mens han studerte, som ung, ble han ansatt i avisen Liverpool Echo som plateanmelder. På midten av 50–tallet flyttet han til London, der han fikk jobb i plateselskapet Decca, som deres faste forfatter av tekster på omslaget av platene. Samtidig skrev han anmeldelser for Liverpool Echo. Via prøvespillingen hos Decca, og mye fra og til, klarte Brian Epstein å ansette Tony Barrow i sin stab. Han betalte han det dobbelte av det Decca gjorde, og da kunne han ikke si nei. Barrow var pressesjef i starten av karrieren til The Beatles. Han var med dem på konsertturneene rundt i verden, der han ledet pressekonferansene. Han skrev veldig mye i Beatles Monthly Book. Da Brian Epstein døde, startet Barrow sitt eget artistbyrå.

Senere utgivelser har G & L gjort de fleste av. Av alle albumene som The Beatles utga i Storbritannia, produserte Ernest J. Day ca. 10 % av omslagene, mens G & L produserte resten. Da kan dere tenke dere hvilke omslag som har størst samlerverdi. Altså, de tidlige utgavene av denne platen, de som har Parlophone etikett med gullskrift, har omslag laget av Enest J. Day.

Ernest J. Day & Co. Ltd. Trykkeriselskap, som ble dannet og registrert første gang 29. desember 1926. Adressen var 3 Olaf Street, Latimer Road, London W11. Selskapet startet opp et nytt trykkeri den 8. August 1945 i 100 Clapham Road, Bedford, England Ingen av disse trykkeriene eksister lenger. Ernest J. Day brukte samme teknikk som var utviklet av Norman Garrod i selskapet Garrod & Lofthouse Ltd, som var et mye nyere selskap. Det ble opprettet i oktober 1952.

Begge selskapene sørget for høy kvalitet på sine produkter. Det som skiller omslagene er at Ernest J. Day sine omslag sies å være en tanke tykkere. Alle mine plater av «Please Please Me» fra 1963; 1. 2. 3. og 4. utgaver har omslag laget av Ernest J. Day. Det tyder på at selskapet i hvert fall hadde en god kontrakt med EMI i begynnelsen av karrieren til The Beatles. Etter hvert utover 60–tallet tok Garrod & Lofthouse helt over produksjonen av plateomslag for EMI.

Innerpose

i bruk, ble førsteopplaget utgitt med den gamle gull– etiketten. Den 8. mars ga George Martin sin liste med sanger til trykkeriet. Ved en feiltakelse ble fire av sangene («I Saw Her Standing There», «Misery», «Do You Want To Know A Secret» og «There’s A Place») kreditert Dick James Mus. Co. som musikkforlegger. Feilen ble oppdaget og 2. utgaven, som sikkert kom ut bare noen dager etterpå, rettet til at utgiverne var Northern Songs Ltd. Også denne 2. utgaven er gitt ut på gull–etiketten. Prisen på 1. og 2. utgave er den samme (fra Record Collectors oversikt fra 2004). Bare at stereoutgaven for begge er adskillig dyrere i samlerverdi enn monoutgaven. Alle plater fra EMI, lå i innerposer laget av Harrison and Sons, Ltd. Innerposen som inneholdt «Please Please Me», var laget av papir med hull i på midten, slik at du så plateetiketten, uten å ta ut platen. Innsiden av papirposen var dekket med plast. Posen var hvit med grå tekst, som var en reklame for platerens fra Emitex. Lik tekst på begge sider. Posen sørget for en fin oppbevaring av platen. Innerposene skiftet utseende utover 60–tallet. Det finnes tre variasjoner. Disse variasjonene kommer vi tilbake til.

Vinylplaten Da «Please Please Me» ble utgitt; 22. mars 1963, var Parlophone i ferd med å endre etiketten. Etiketten på den tiden var svart med tekst i gull, kalt «Gold Parlophone Label». Like før den nye etiketten ble tatt

Senere i 1963 ble platen gitt ut med den nye etiketten. Parlophone og logoen ble skrevet i gult. Resten av teksten er skrevet med hvit skrift på svart bakgrunn. Den etiketten vi alle kjenner fra 60–tallet.

Skattekode Skattekoden, som er trykt like ved hullet på midten av etiketten, er MT for platene som kom ut fram til juli 1963. Etter den tid var skattekoden KT.

Stereoplaten har YEX. 94 (side 1) og YEX. 95 (side 2). I vinylen kan det stå 1N etter matrisenummeret.

Dette er ikke en absolutt regel. Jeg vet at skattekodene ikke er helt til å stole på, da det fore-kommer kode ZT, som egentlig opphørte i november 1962, på de tidlige trykk av denne platen.

Det er en kode for hvilken lakkplate som er kuttet på dreiebenk N. I dette tilfelle første lakkplate.

Skattekodene kunne i spesielle tilfeller ha tre eller fire bokstaver. De kunne være på begge sidene av etiketten , eller bare på den ene siden. Du kan stryke over med en finger for å kjenne bokstavene.

Informasjon i vinylen

I neste nummer tar jeg for meg «With The Beatles»

Som jeg forklarte i første del, vil mother-nummeret stå til venstre for etiketten (klokken 9). Jo lavere tall, jo tidligere trykk. Til høyre for etiketten (klokken 3) er bokstaven(e) trykt i vinylen. Står det en G er det fra den første Stamper (stempel). Under etiketten er matrisenummeret gravert inn i vinylen. Det er det samme nummeret som står på etiketten til venstre for hullet. For monoplaten er matrisenummeret XEX. 421 (side 1) og XEX. 422 (side 2).

«Den eneste nordmannen med scouse-aksent»

INTERVJU MED GEIR KEYS av Roger Stormo

Da vi fikk greie på at det bodde en kar i Bergenstraktene som hadde vært involvert i Merseybeatperioden i Liverpool måtte vi selvsagt ta kontakt. Geir Keys ble født i Bergen i 1945 og flyttet til England i 1952 der han bodde i The Wirral (på motsatt side av Mersey-elven i forhold til Liverpool). Han flyttet tilbake til Bergen i 1970.

Dette førte ham backstage hos mange, ikke bare folk som Beatles og Gerry and The Pacemakers men også til amerikanske artister på turne i England, som Everly Brothers, Roy Orbison, Bo Diddley, Chuck Berry, og mange flere.

Mens han bodde i Merseyside ble han involvert i den lokale musikkbransjen fra tidlig alder. Først som del av et lite skiffle-band sammen med skolekamerater. Skiffle-bandet gjorde seg overhodet ikke bemerket, men bestod av folk som senere blant annet ble til Jeannie and The Big Guys som hadde noen plateutgivelser og var med på en del turnéer. Tilfeldigheter åpnet senere dørene til en liten journaistkarriere for Geir. Siden han var involvert i bransjen i en ekstremt spennende tid, og kjente mange av de som var i ferd med å slå gjennom, falt det seg naturlig å gjøre intervjuer som han kunne selge videre til forskjellige aviser og blader som frilanser.

- Men den som jeg husker aller best var den ubestridte King of Rock ’n’ Roll, Little Richard. Ingen kommer noen gang til å overgå den mannen som forrykende live artist. Garantert! Geir stiller seg uforstående til at vi tar kontakt og vier ham oppmerksomhet. -Som tidligere nevnt, kan jeg ikke forstå at noen skulle være særlig interessert i meg eller min bakgrunn. Det var mange mennesker som på en eller annen måte var involvert i det som skjedde på 60-tallet, og mange var også borti Beatles fra tid til annen. Dessuten er det lite som ikke allerede har blitt skrevet om mange ganger. Så jeg er jo ikke noe spesiell i så måte, og i mine øyne synes jeg det jeg har å fortelle er lite spennende for det gjelder dagligdagse ting som tilfeldigvis skjedde i en spennende tid.

men når jeg tok meg en helaften var det gjerne på Allan Williams’ Jacaranda eller Blue Angel der du ofte traff på interessante og artige mennesker. Ellers var jeg ofte på slike steder som Cavern, Iron Door og Casanova.

Men fortell litt om denne spennende tiden da! - Når jeg skulle inn i Liverpool var det enten å ta undergrunnen, fergen eller kjøre gjennom Mersey Tunnelen.

Fortell om Cavern Club i gamle dager! –De fleste kjenner The Cavern. Det var et fantastisk sted for ungdom som ville høre på sine lokale helter, men også for band som fikk spille der. Det var et mørkt og trangt lokale med en liten lav scene som jentene satt tett inntil så de var knapt en meter fra mikrofonene. Den røslige Paddy sto vakt på døren da du gikk inn og gikk ned trappen.

Alle brakte deg til sentrum innen et par hundre meter fra Cavern, Empire, etc. Når jeg skulle andre steder, kjørte jeg dit i min staselige gamle 1939 Daimler Bentz, en bil som fikk de fleste til å sperre opp øynene når den dukket opp.

Gerry Marsden og Cilla Black på dansegulvet i Cavern

- Det var mange band i Liverpool, betydelig flere enn alle de vi fortsatt husker i dag. Men det var vel bare rundt tjue til tretti som markerte seg mer enn de andre; band som The Undertakers, The Big Three, Farons Flamingos og King Size Taylor and The Dominoes som etter min mening, var et av de klart beste live bandene.

Kanskje en ung Cilla Black tok i mot yttertøyet i den lille garderoben, og på veggen hang det et stort bilde av en blid Little Richard omringet av enda blidere Beatles.

Farons Flamingos

På den ene siden av scenen var det et bittelite rom der bandene kunne legge fra seg diverse og ellers sette seg ned på en stol eller benk.

Hvilke klubber vanket du på? Og puber? - Jeg hadde ingen spesielle puber eller klubber jeg vanket i, men det falt naturlig å ta en tur innom The Grapes når jeg var i området og ellers gjerne puber som hadde live musikk som for eksempel The Phil (der Paul nylig spilte i Carpool Karaoke opptaket). Det var også flere klubber å velge mellom. Utenom i jobbsammenheng var jeg ikke ofte på slike steder,

En gang satt jeg der mens Gerry Marsden hudflettet en skjelvende og kritthvit Bob Wooler etter at publikum hadde gått. Gerry var ikke nådig når han var sint. –Cavern var selvsagt åpen om kvelden, men vel så populære var the lunch-time sessions som varte fra 12-tiden til en gang etter to.

gate, som het The Iron Door Club og som var like populært. The Crosby Jive Hive kan blant annet også nevnes som et sted som samlet både gode band og et stort publikum.

Men la oss ta de viktigste først, fortell om Beatles!

Da kunne du oppleve et par timer med intimkonsert med folk som Beatles, for en og en halv shilling. Det var alltid stappfullt da Beatles spilte, tross i at det var midt på dagen.

- Jeg synes det er først riktig å påpeke at jeg aldri var å regne som «venn» med verken Beatles-guttene eller andre i dette miljøet - da bortsett fra de som var med i mine egne band. Men vi kjente hverandre og pratet sammen når vi traff på hverandre i forskjellige sammenhenger. Da jeg var seksten år var jeg gal nok til å verve meg som lærling på en engelsk fisketråler og var med på to turer fra Fleetwood (litt nord for Liverpool) og opp rundt Island, hver på ca tre uker.

For de som har sett «Deadliest Catch» på tv, kan jeg forsikre om at det var slik det var om bord i 1961. –Det var akkurat nok plass til å presse inn rundt tusen mennesker nede i denne gamle lagerkjelleren. Shadows hadde rekorden en stund, men ble ettertrykkelig slått av Beatles en stund senere. Det var såpass trangt at det var sjelden mulighet til å danse til musikken. Sikkert av den grunn oppsto det en «dans» som ble kalt for «The Cavern Crawl», og besto stort sett av rytmiske bevegelser innen de få centimeterne du hadde til disposisjon. Og sjefen, stakkars Bob Wooler, forsøkte etter beste evne å styre alt som skjedde der, uten alltid helt å lykkes. –Men det var veldig mange andre steder der Liverpools mange band var ettertraktet. Ikke så langt fra Cavern var det et lignende lokale i en annen bak-

Dette har selvsagt ingenting med Beatles å gjøre, men da de etter hvert ble klar over dette viste de en viss grad av interesse for hva dette gikk ut på, og samtidig ga meg inntrykk av at det avga en grad av respekt. Det samme gjaldt det faktum at jeg etter hvert forholdt meg til å skaffe meg en utdannelse på college samtidig som jeg jobbet meg frem i musikkbransjen. Jeg merket spesielt at John og Paul synes at dette var aldri så lite imponerende, kanskje fordi de begge egentlig var såpass konservative at de synes det var noe bra med en utdannelse (Paul hadde jo på et tidspunkt tanker om å bli lærer). Uansett, dette var med på å bygge en liten bro mellom oss. Vi kunne treffes back-stage på enkelte turnéer, på spillejobber, i The Cavern, og gjerne over en øl i The Grapes-puben i Mathew Street. Jeg var også sammen med dem «på jobb» da jeg gjorde intervjuer.

Empire Theatre 1963

sette meg ved samme bord da jeg litt etter gikk på Grapes og tok en øl.

Vi kan vel si at vi hadde noenlunde jevnlig kontakt fra midten av ’62 til slutten av ’63 da jeg var sammen med dem for siste gang på Empire Theatre i Liverpool i desember. Det at jeg kjente dem åpnet dører for meg og gjorde at jeg slapp til andre berømtheter for intervjuer.

Hvis jeg forsøker å rote frem i hukommelsen min, husker jeg at vi var sammen noen ganger i The Cavern, på showet i Royalty Theatre (sammen med Gerry & The Pacemakers), på turnéene med Chris Montez og Tommy Roe, samt med Roy Orbison (begge også med Gerry & The Pacemakers), The Tower Ballroom i New Brighton, Merseyview i Frodsham, The Ritz i Rhyl, The Floral Hall i Southport, River Park i Chester. Pluss sikkert noen flere jeg har glemt.

Dette var vel noen måneder før «Love Me Do» dukket opp. Det faktum at jeg tidlig hadde fått en stor interesse for all slags musikk, fra Irving Berlin, alle slags musikaler, klassisk fra Grieg til Tchaikovsky, 50-tallets mange ballader og alt fra Conway Twitty og Lonnie Donegan til Elvis gjorde at vi hadde en del til felles, siden de også hadde sine gamle favoritter som crooneren Bing Crosby og gjøgleren George Formby, med flere. Så da vi begynte å bli litt kjent hadde vi en del felles. Det ble også en viss morsomhet på min bekostning av det de hevdet var «the only Norwegian with a Scouse accent». Etter dette var det naturlig å ta en prat sammen når vi befant oss på samme sted. Noen ganger var hele gjengen der, andre ganger bare en eller to.

Fortell om ditt første møte med The Beatles?

Har du noen noen bilder fra den aktuelle tiden, eller autografer?

–Så vidt jeg husker var det George jeg først kom i snakk med. Det var i River Park Ballroom en gang midt i ’62.

–Jeg har ingen bilder. Det ville ha vært for flaut å ta bilder og be om autografer fra folk jeg kjente. Epstein nektet for øvrig kamerabruk under de tidlige intervjuene, og forlangte at det bare skulle brukes godkjente studiobilder. Jeg skaffet en gang autografene for et par nabojenter, men det er det hele.

Et par uker senere pratet vi sammen igjen etter en lunch-time session i The Cavern. Vi kom godt nok overens til at det falt naturlig å

Kan du huske noen spesielle episoder rundt The Beatles? –Bortsett fra at dette var en utrolig populær gruppe i en utrolig spennende tid, oppførte de seg som de fleste andre og mine opplevelser med dem var deretter, praten gikk om vanlige ting som med de fleste andre. Det som er vel å regne som litt spesielt er da John & Paul overraskende tilbød meg å jobbe for dem. Dette skjedde etter jeg hadde hatt et jobbintervju med dem i Southport. Jeg husker at John satt med beina på bordet og studerte de nye spanske støvlene som han var så stolt av, mens han lekte seg på munnspillet. Geir Keys som ung musikk journalist i Liverpool

Hvem kjente du best i The Beatles? –Jeg kjente vel ingen av dem bedre enn deandre, men du kunne ha morsomme og interessante samtaler med både John og George mens Paul kunne enkelte ganger kanskje virker litt overfladisk men alltid full av entusiasme og pågang. Han var ellers diplomaten i gruppen som alltid prøvde å unngå negative ting og få alle rundt han til å trives. John var interessant å snakke med og også interessert i det du hadde å si.

Kanskje det var gleden av å toppe listene som gjorde det, men helt uventet og ut av det blå tilbød John og Paul meg en jobb. Det kom en telefonbeskjed fra London om at «From Me To You» hadde toppet alle listene og var dermed deres første offisielle nr.1. Paul jublet mens John bare trakk munnspillet fra munnen og mumlet et nonsjalant «That’s great», og fortsatte med munnspillet helt uberørt.

Til tross for at han i utgangspunktet var hyggelig, hadde han en giftig tunge og kunne drepe et menneske med sarkasme om han ikke likte de. Ringo var alltid åpen og imøtekommende og spøkte mye. Pete sa lite og virket litt tilbaketrukket de gangene han var med.

Jeg forsto det slik at de ville koble meg inn mot det nye musikkforlaget de hadde startet, «Northern Songs», men av en eller annen grunn takket jeg pent nei, og livet fortsatte som normalt.

Etter hvert har verden bare en oppfatning av Beatles som de verdensstjernene de ble, men vi må huske at de også var vanlige mennesker av kjøtt og blod med vanlige interesser og behov, og hvis folk var vennlige og naturlige mot dem var de det samme tilbake.

Når det gjelder Beatles var jeg blant annet backstage sammen med dem på et par av deres tidlige turneer. Den ene var sammen med Tommy Roe (Sheila) og Chris Montez (Let’s Dance) som begge var høyt oppe på listene.

I utgangspunktet var de bare fire musikkinteresserte kompiser som hadde lykkes.

Men stakkers folk, de som skulle være stjernene på turneen sluknet fort i konkurranse med Beatles, som var de eneste som publikum ville høre – eller rettere sagt, prøve å høre gjennom hylene fra jentene.

Det kan ellers nevnes at Gerry & The Pacemakers i begynnelsen også ofte var med på samme turne som Beatles På turnéen med Roy Orbison sto jeg og et par av Beatles sammen med Orbisons manager, Wes Rose, da Roy vandret fra oss i kulissen og ut på scenen. Det var utrolig med bråk fra publikum som hylte etter Beatles, men Roy plugget rolig inn gitaren sin, gikk bort til mikrofonen og snakket inn introen til «In Dreams» ”A candy-coloured clown they call the sandman, tip-toes to my room every night …” og som om du hadde skrudd av en bryter var det plutselig dødstille i salen der publikum nå fulgte hvert ord han sa og sang.

Det var rett og slett magisk. Beatles var for øvrig store fans av Roy og var like trollbundet som alle andre da han sang. De ble fort venner med ham da de ble kjent med hverandre. Lett å forstå siden han var en veldig hyggelig kar. Det var sikkert helt topp å være en Beatle, men det hadde nok også sine ulemper. Jeg fikk en viss følelse av hvordan det kunne være en gang i slutten av 1963. Når de spilte rundt i klubbene i Liverpool ble de behandlet på en vennlig, åpen og naturlig måte av fansen, men da de var begynt å bli superpopulære rundt i landet kom det nye fans til som ikke hadde vært en del av deres fremvekst, og disse var hysteriske og litt ute av kontroll.

Et veldig langt sekund passerte før jeg smatt inn igjen og smelte døren igjen. Det gikk noen minutter før jeg fikk roen i kroppen for dette var en skremmende opplevelse. De som sto fremst i mengden så selvfølgelig at det bare var en eller annen ukjent tulling som sto der, men de lenger bak så bare at scenedøren åpnet seg og de begynte umiddelbart å presse seg fremover.

Det hadde vært en ganske stor happening i Liverpool i forbindelse med deres “northern fan club” konsert, der de delte seg mellom Empire Theatre og Odeon i nabolokalet, og holdt både konsert og gjorde et live opptak av et TV-program som het “Juke Box Jury”.

Dette var min lille opplevelse av hvordan det måtte være å være en Beatle. De ekte Beatles hadde det slik hele tiden når de var på turné rundt i verden – beleiret av hysteriske fans enten de satt på rommene i hotellet eller i en eller annen konserthall. Berømmelsen hadde nok sin pris.

Hvordan var The Beatles på scenen? Hva gjorde dem spesielle? –Det var to utgaver. De ekte Beatles som slappet av og koste seg sammen med publikum på steder som Cavern, og bandet som måtte holde seg til regler og sine avmålte minutter med sine få faste låter når de var på turné.

Alt vel og bra, men alle som hadde fått plass til showene gikk ut i sidegaten til Empire etterpå og samlet seg der sammen med alle de som hadde kommet dit uten å ha billetter. Så der i sidegaten ved scenedøren sto det noen tusen hysteriske ungdommer og hylte på sine respektive favoritter som befant seg et par etasjer opp i bygget. Da jeg var ferdig å snakke med Beatles og skulle hjem, vandret jeg ned trappen og bort til scenedøren. Vakten sa bare ”be careful” uten at jeg helt forsto hvorfor, naiv som jeg var. Jeg dreide på handtaket og dyttet opp døren for så å stå stivfrossen av skrekk i det tusenvis av stemmer hylte opp og mengden presset seg fremover mot meg som en flodbølge.

–Oppstillingen var alltid den samme, med John på mikrofon til høyre og Paul og George som delte den til venstre. Ringo hadde sin egen mic ved trommesettet for sine låter. Da han sang hadde John en utfordrende stilling med hodet holdt høyt nærmest som en trussel om bråk. På den lille Cavern scenen var det også et piano opp mot veggen på høyre side, og det ble også brukt til enkelte låter. Så vidt jeg husker var både John og Paul bortpå tangentene. –Det var alltid fullt da de spilte i Cavern, ikke minst i the lunch-time-sessions som varte fra tolvtiden til litt over to og kostet en-og-en-halv shilling. Det var en liten lav scene og det var alltid fullpakket av jenter krøllet opp på gulvet så tett foran scenen at de kunne ta på mikrofonstativene.

Jeg husker at George en gang bemerket «Hey, I can see your knickers» og alle jentene hylte – og dette var lenge før Beatlemania.

Ofte befant det seg en hyggelig ung mann der som hadde som oppgave å spille av låter som folk kom med, og vi pratet sammen om løst og fast mens vi ventet på James.

De var helt avslappet da de spilte på Cavern. De tøyset og snakket med publikum, og seg i mellom. De tok låtene ettersom det passet, og den ene eller andre av dem ville bare begynne å spille og resten ville følge etter – De var helt synkronisert. De kledde seg som de ville, de tok seg en røyk og en slurk av Cola, spiste gjerne et eple eller en brødskive mens de pratet med publikum, la det fra seg på Vox-forsterkeren og spilte neste låt. De spilte alt fra hard rock til de søteste kjærlighetslåtene, og hadde flere av sine egne låter med som etter hvert dukket opp på LPene – «Misery», «Just 17», «There’s a Place», «Do You Want to Know a Secret» og så videre. Jeg husker spesielt at George hadde sistnevnte, samt The Cookies’ «Chains» og den merkelige «Kookie, Kookie Lend Me Your Comb». Alt dette forandret seg dessverre da de begynte å turnére.

Den gang het han Reg. Senere het han Elton. –På min tredje London-tur fikk jeg faktisk napp hos både Columbia Records og den frittstående produsenten Shel Talmy som etter hvert hadde Kinks, The Who og flere andre på samvittigheten. Jeg var manager for to band: The Dateliners (som crashet tidlig) og The Charters (versjon 1 og 2) der versjon 2 havnet i Tyskland og gjorde det såpass bra at de ble booket inn til en ny turné der. The Dateliners

–Det som gjorde Beatles spesiell? God kommunikasjon med publikum, humor, de var naturlige, hadde gode egne låter, god variert og fengende musikk, og talent.

Du ble også manager for et par grupper og gikk samme runden som Brian Epstein i London? –Ja, tilfeldigheter førte til at jeg ble manager for et par band og skaffet de spillejobber rundt omkring. Etter hvert ble det også noen turer til London for å prøve å skape litt interesse hos musikkmogulene der nede. Første bud var alltid en rask tur til et lite studio i Denmark Street for å kopiere lydbåndopptakene over på en acetate plate som var enklere å håndtere når musikken skulle presenteres. Tidene har dessverre forandret seg siden den gang, for da kunne du bare banke på en dør, spille det du hadde med deg for anerkjente A&R folk, produsenter osv, og få et ja, nei eller kanskje, der og da. Bare prøv det i dag, liksom … –Hos forlaget Dick James Music var det et stort flygel der du kom opp vinkeltrappen der Dick James hadde sitt kontor.

Og så har du vært bookingagent? –Det var igjen tilfeldigheter som førte meg sammen med et bookingagentur som hørte til i Wallasey like over elven fra Liverpool, og jeg ble agent for dem. Oppgaven var å skaffe spillejobber for lokale og nasjonale band og artister samt motsatt,

å skaffe ønskede band og artister for klubber og danselokaler. Av en eller annen grunn husker jeg fortsatt at Joe Brown og bandet tok £80 for en kvelds opptreden – og da hadde han hatt flere hits og var berømt.

Sam, George og John

Han var en hyggelig kar som folk både likte og respekterte og var en tidlig støttespiller for Beatles. Det var han som spilte Little Stevie Wonders «Fingertips» for meg da han nettopp hadde mottatt den fra statene og vi var begge like sjokkert og begeistret for det vi hørte. The Beatles åpnet ofte showene for Joe Brown

Oppgavene som agent gjorde selvsagt at jeg beveget meg mye i musikk miljøet og ble kjent med mange av bandene og deres managere.

Nye plater fra statene dukket ofte først opp i Liverpool brakt dit av sjøfolkene som var i fast rute til New York, og dette ga de lokale gruppene en fordel i forhold til resten av landet da de kunne spille top-hit låter lenge før resten av landet hadde hørt originalene.

- Allan Williams -

Det var en spennende tid i Liverpool tidlig på 60tallet. Det skjedde ting som tidligere hadde vært helt utenkelige, og byen struttet av selvtillit og forventning.

–Allan Williams var en artig skrue og en typisk engelsk «wide-boy», en luring med alltid nye store vyer og noe nytt på gang men som oftest ikke helt lykkes med det han prøver seg på.

Da Beatles, Gerry med flere hadde vist veien, var det plutselig slik at de blaserte platefolkene i London kom løpende til Liverpool for panisk å saumfare miljøet etter nye band de kunne signere.

Alltid travelt opptatt og med en munn som gikk i høygir. Inntrykket var at Allan Williams alltid var ute etter å tjene noen ekstra kroner på den ene eller andre måten.

I en kort periode var det nærmest som om du trengte bare å vise deg med en gitar for å få en kontrakt presset opp i ansiktet mens de viftet med en penn du kunne skrive navnet ditt med.

Han hadde et par klubber i sentrum, men til tross for at han kjente mange interessante mennesker og hadde evnen til å selge sand til Sahara var det ikke alle som tok ham helt på alvor (eller helt stolte på ham).

Hvem kjente du av folk i Merseybeat-miljøet? Fortell litt om dem? - Sam Leach -

Allan Williams

–Sam hadde en finger med i mye av det som skjedde i Liverpool. Han var med å drive klubber og ballrooms, organiserte forskjellige happenings som å dra inn storheter som Little Richard, Gene Vincent, m.fl. til Tower Ballroom ute ved munning av Merseyelven.

«The Man Who Sold The Beatles».

Men han var en åpen og morsom mann som siden livnærte seg rundt i verden som

- Brian Epstein -

The Beatles og Bill Harry

–Jeg traff Epstein noen ganger, først da han hadde kontoret sitt i annen etasje i familiens butikk (NEMS) som var like rundt hjørnet fra Mathew Street, og deretter etter han hadde flyttet til et nytt kontor litt lenger ned i gaten.

Bill var gammel kamerat med John Lennon og fikk han til å skrive en del artikler for avisen.

- Maureen Cox Han var litt eldre enn vi andre, men med sin væremåte virket han enda eldre. Han kom fra det vi kaller for et møblert hjem med velstående foreldre, og kledde seg og oppførte seg ganske konservativt.

–Tilfeldigvis traff jeg Cilla Black (før hun ble kjent) og hennes venninne, Maureen, da vi alle skulle til Southport for å se Beatles. Jeg hadde avtalt et intervju og jentene skulle dit for å se dem opptre. Maureen og Ringo

Han var en typisk engelsk gentleman og virket vennlig men litt reservert og kanskje litt sjenert. Til tross for at jeg allerede kjente Beatles, Gerry etc, insisterte han på at det ikke skulle bli tatt bilder når jeg avtalte å ha intervjuer. Den slags skulle han ha kontroll på, og det ble bare tillatt med klarerte studiobilder han ga meg kopier av. Sist jeg traff ham var jeg på vei til kontoret hans for å vise han et publisert intervju, men traff han på fortauet på vei til det gamle kontoret. Så der sto jeg med landets mektigste manager og diskuterte trykksaken om landets mest populære artister mens folkemengden vandret forbi helt uforvarende.

Cilla kjente Beatles fra før, men jeg var ikke klar over at det var noe på gang mellom Maureen og Ringo. Vi var litt tidlig ute så vi tilbrakte en liten time med å kappe rundt en racerbane på et tivoli.

- Bill Harry -

Etterpå spanderte jeg iskrem og vi koste oss i solen. Som Cilla, var Maureen en vanlig, hyggelig og utadvendt jente.

–Jeg var bare borti Bill Harry et par ganger og har ikke noe spesielt å fortelle, bortsett fra å si at det var ingen som kjente bedre til det som skjedde i miljøet enn han. Avisen Mersey Beat hadde ganske små lokaler sentralt i byen. Der ville du ganske sikkert treffe på lokale musikere.

- Cynthia Powell –Tror ikke jeg traff henne. For øvrig: Min sviger-sønns far vokste opp som hennes

nærmeste nabo og forteller at ingen av naboene hadde noe til overs for kjæresten som dukket opp til stadighet, for de synes han var en bråkmaker (Lennon).

- Neil Aspinall -

- Gerry Marsden -

Neil med Ringo og George

–Jeg var sammen med Gerry & Co flere ganger – i Cavern, på turner, m.m. Alle i bandet var veldig hyggelige, men Gerry hadde en utrolig personlighet som gjorde at det var han folk la merke til. All likte ham og følte seg vel med ham.

–Jeg var bare borti Nelly Aspinall et par ganger uten å bli kjent med ham, siden han synes alltid å være opptatt med et eller annet.

- Bob Wooler– Det var enkelte i miljøet som bidro i større eller mindre grad til at Beatles (og andre) kom seg frem: Sam Leach, Mona Best, Bill Harry, Allan Williams og ikke minst, Bob Wooler som sikret dem gode, regelmessige spillejobber som gjorde at de kunne bygge seg opp en fast fanbase lokalt.

Personligheten var også veldig direkte og han var ikke redd for noen eller noe og sa akkurat det han mente uten å pakke det inn i bomull.

Paul og John sammen med Cavern Clubs DJ Bob Wooler i 1961

Vi kan også takke Bob for at verden i det hele tatt fikk oppleve Beatles siden han valgte å ikke anmelde John etter han banket ham opp. Hadde han gjort det, ville John garantert ha havnet i fengsel for assault and battery – og ingen Beatles.

Beatles og Gerry

Han var ekte vare. Jeg tror dette var noe av det John likte med ham og de var gode venner. Men uansett hvor likandes han var, kunne han også være ganske beinhard. Bob Wooler var sjefen på The Cavern, og var også en hyggelig kar som en gang ble utskjelt av Gerry så han skalv og gråt mens jeg satt der i bakrommet i The Cavern sammen med dem og hørte på. Gerry var nok forbannet fordi dette hadde vært hans «velkommen hjem-konsert» etter et par listetopper, og dessverre var det nettopp da strømmen gikk midt under konserten. Men Gerry hadde likevel klart seg glimrende gjennom strømbruddet – det er utrolig hva en vinnende personlighet kan få til …

Bob var en hyggelig kar som hadde et inderlig forhold til musikk og et sterkt ønske om å hjelpe de lokale gruppene frem. Han gjorde det meste i Cavern, men det han huskes best for er nok evnen til å formulere de mest spektakulære, nærmest poetiske introduksjonene til både artister og musikk som han presenterte. Jeg husker da han presenterte Faron av Faron’s Flamingoes som «The panda footed prince of prance, Faron»! Artig. De faste på Cavern hadde som sagt utviklet sin egen dans – «The Cavern Crawl». Jeg synes at den fortjente sin egen sang og skrev en med samme tittel. Bob var begeistret og ville gjøre noe med den. Men som ofte skjedde når Bob skulle gjøre noe, skjedde det ingenting. For Bob var en herlig miks av vennlighet, stor iver, naivitet og hjelpeløshet. Han skulle ha vært en poet.

- Rory Storm / Alan Caldwell – Rory Storm var ekte showmann da han opptrådte. Jeg traff ham et par ganger da han spilte til dans, men ble aldri kjent med ham.

Rory Storm og Ringo

Den tyske musikeren Ralph Tegeler viser et par av Geirs bøker til King Size Taylor etter et show i Hamburg for noen år siden.

Geir Keys

Geir Keys er også forfatteren av flere bøker: en om kunstneren Arne Mæland, en om «The Luck of the Irish -Belfast Betrayal», «Løven i Bagdad» og en om sangene fra sekstitallet «Sounds of the Sixties». I tillegg har han på samvittigheten tre bøker under pseudonymet Jeff Baker (!) hvorav den ene drar veksler på hans bands opplevelser på turné i Tyskland, «Band on the run».

Beatles etter Beatles i 45 runder per minutt Singlene og EPâ&#x20AC;&#x2122;ne som kom etter at moroa var over, og vi langsomt, men sikkert begynte ĂĽ bli gamle. Post-Beatles ĂĽrene fortalt i 45 rpm.

av Y

s i i r an F 61

The Beatles fremførte sangen med elektriske gitarer og trommer i Japan i 1966. Men hjemme i England året før, hadde Paul fremført den solo på akustisk gitar og med strykere (inkludert på «Anthology 1»). Det var aldri noen plan å gi den ut på single, men Capitol i USA brød seg ikke om slikt, og kunne innkassere en monster-hit som lå fire uker på 1. plass. Det er få eller ingen sanger i verdenshistorien som kan vise til flere coverversjoner enn «Yesterday». Rart å tenke på når man vet hvor mange det er å velge mellom. Likevel, det er noe helt spesielt med innspillingen, de skjøre, lengselsfulle melodilinjene som omsluttes av den empatiske strykekvartetten, Pauls stille klimpring på kassegitaren og den ungdommelige, naive og veldig ensomme stemmen han bruker. De saktmodige versene, den oppadstigende broen som styrker tekstens himmelropende fortvilelse. Det er ikke en Bing Crosby-gæmlis som synger, men EMIs kontrakt med The Beatles utløp 6. februar en ung og uerfaren gutt som har fått sin første smell. 1976. Det ga selskapet rett til å melke kuen for alt den Sjarm og skjønnhet hånd i hånd, og en maktdemonvar verdt. EMI relanserte samtlige 22 originale strasjon i 1965. Popstjerner skrev slett ikke slikt. Beatles-singler i billedomslag på en og samme dag, og toppet bonanzaen med en helt «ny» single i På B-siden la man «I Should Have Known Better», tillegg: «Yesterday». Ny i den forstand at den aldri et av de frydefulle sjarmtrollene fra «A Hard Day’s hadde vært ute på single i Storbritannia. Night». En går og går-sang som ikke har noe skille Det nærmeste den kom var som tittelspor på en EP mellom vers og refreng, men kan vel egentlig lure i 1966. I resten av verden, inkludert Norge og USA, på om den har noe refreng, men som tross sitt noe var den en number one i 1965. ensformige utgangspunkt sjarmerer deg i senk.

Mars 1976

Hentet fra side 2 på «Help!»-albumet og aldri ment for filmen. Innspilt på en usedvanlig kreativ McCartney-dag, han gjorde «I’ve Just Seen A Face», «I’m Down» og «Yesterday», i den rekkefølgen. George Martin kunne ikke begripe hvorfor han gjemte «Yesterday» tilslutt. Sjansene for at stemmebåndene skulle gå til helvete under «I’m Down» var relativt stor. Men McCartney fikk viljen sin, og leverte en prikkfri forestilling.

Det finnes ikke noe gladere enn Johns stemme og opprømte blåsebelg-munnspill her, og Georges Rickenbacker gir deilig gåsehud. Når man hører «I Should Have Known Better» er verden problemfri og livet en gave. Låten gjorde det sterkt som single i Norge i 1964. Jeg fikk den til jul sammen med «I Feel Fine». I USA ble den plassert på baksiden av «A Hard Day’s Night».

Det er ingen andre beatler med på «Yesterday». Den er helt og holdent Pauls baby, unnfanget en gang i 1964, men holdt igjen så lenge fordi Paul var usikker på om melodien var et ubevisst lån.

Singlene ble drysset over et marked som viste behov for fornyelse. Det var discotider, Tina Charles toppet, Brotherhood Of Man vant Grand Prix, ABBA var begynt å rule, Slade og glamrocken var på hell. De to beste nye albumene var Dylans «Desire» og 10ccs «How Dare You». Fremtiden befant seg fortsatt på pubene og i småklubbene. Dr. Feelgood hadde allerede sjekket inn, Ramones skulle LP-debutere om en måned og snart ville folk begynne å forholde seg til punkrocken.

Den gikk opprinnelig under tøysenavnet «Scrambled Eggs» og hadde ingen andre tekstlinjer enn «Scrambled eggs, oh my baby how I love your legs». De riktige ordene kom i løpet av en ferietur til Lisboa sammen med Jane Asher i mai 1965.

Beatles-singlene funket som et friskt pust fra fortiden, en påminnelse om hva en singleplate egentlig burde være. Jeg mottok selvfølgelig relanseringen med stor glede, mest fordi disse singlene i sine nye, grønne pappomslag med farvefoto på den ene siden var kjekke å ha. Siden jeg jobbet som musikkjournalist var jeg dessuten så privilegert at jeg kunne stikke opp til EMI på Frysja og få dem rett i hånden, gratis. Jeg fulgte «Yesterday»s ferd opp listene med en viss interesse, og syntes det var ganske gøy å se at mange av de relanserte titlene også dukket opp på Top 30. Et pussig, men hyggelig intermesso, slik oppfattet jeg det. Og gikk videre. Mitt blikk var rettet fremover mot kommende utgivelser fra Wings, Led Zeppelin og The Rolling Stones. Og jeg spilte vettet av 10cc og Dylan.

Music Week-listen søndag 4. april 1976: 10 Yesterday 45 Hey Jude 46 Paperback Writer 53 Strawberry Fields Forever 55 Get Back 59 She Loves You 61 Help ! 62 Love Me Do 63 Eleanor Rigby 64 Let It Be 66 A Hard Days Night 68 Can't Buy Me Love 69 I Want To Hold Your Hand 71 All You Need Is Love 72 From Me To You 74 Hello Goodbye 75 Please Please Me 76 Lady Madonna 79 Day Tripper 81 I Feel Fine 83 Ticket To Ride 84 Something 88 Ballad of John and Yoko

Juli 1976 EMI red på Beatles-bølgen, og da var det selvfølgelig naturlig å plukke en single fra «Rock’n’Roll Music». De gikk for sen Beatles og feit, velprodusert lyd. «Back In The U.S.S.R.» stinket jo hit fra om ikke første så i hvert fall 16. sekund. Den kom da også ut på single i mange land tidlig i 1969, inkludert Norge. Timingen i Norge var ganske dum da EMI presterte å gi den ut uken før «Get Back». Dermed døde den før noen oppdaget den.

Følgende singler nådde Top 30 i NME: Paperback Writer (18) Hey Jude (13) Get Back (27)

«Back In The U.S.S.R.» er en blanding av pastisj og satire, men fett arrangert og moderne i formen.

Den drives fremover av hamrende piano og veldig bass, kjapp, men rullende, ikke heseblesende. Koringene låner litt fra Beach Boys (falsettkoringen) og litt fra doo wop. Tittelen er spunnet på Chuck Berrys «Back In The USA». Bandet spiller tett og kraftfullt, og få kunne gjettet at de bare var en trio. Men det var de. 22. august 1968 sa Ringo opp jobben og forlot dem (i snaue to uker), lut lei av den dårlige stemningen i studio. Det stoppet dem ikke fra å jobbe. Paul satt seg bak trommene, og av sted bar det. Jeg er veldig glad i fraseringen hans, han fremstår som en utrolig elegant rock’n’roll-sanger, og strofene er både meget velformulerte og samtidig skreddersydd for rytmen. Paul gynger uanstrengt og uklanderlig mot tauene i linjer som «been away so long I hardly knew the place» og «on the way the paper bag was on my knee», sjekk selv. En mester i arbeid.

Denne låten går tvers igjennom betong og er bare ute etter én ting. At dydige England lot dem utsette sine døtre for denne testosteronvulkanen dag etter dag fra by til by gjennom hele 1963 er fortsatt ikke til å tro. Med all respekt for fenomenale «Back In The U.S.S.R.», det er en skam at «Twist And Shout» ikke var A-siden. Selv i 1976. Sex Pistols skulle snart debutere med «Anarchy In The U.K.». Bubblegum i forhold. The Beach Boys blandet seg for øvrig opp i nostalgitrippen, for deres nye single, lansert med brask og bram som gruppens (og Brians) store come-back etter tre års pause, var «Rock And Roll Music». Den måtte slåss mot Beatles’ Beach Boys-pastisj fra 1968 og deres egen «Good Vibrations» fra 1966. Ingen av dem gjorde det spesielt bra.

Sovjet ble neppe provosert av denne russiske James Bond-figuren som satt på flyet hjem og gledet seg til å se alle de søte jentene fra Ukraina, Georgia og Moskva igjen. At tittelen slik den blir uttalt i sangen også lyder som «I’m backin’ the U.S.S.R.» gjorde neppe vondt heller. I USA, derimot, satt protestene tett hos de ultrakonservative som tok alt bokstavelig. Også «Back In The U.S.S.R.». Det er en fremragende poplåt. Vittig også. På B-siden la man «Twist And Shout» (og ikke «Don’t Pass Me By» som i 1969). Det er som kjent noe så enkelt og greit som den beste coverversjonen i historien, tapet som siste låt den ene dagen de hadde til rådighet i februar 1963 da de spilte inn sin debutLP, «Please Please Me». John var kraftig forkjølet, og stemmebåndene hans blødde. «Twist And Shout» er destillert villskap servert med en stemme som torturerer sin eier, en klapperslange av en rytmegitar, en ung Ringo som banker trommesettet til pinneved og et kor hvis oktavhyl og luggristing ville sendt Johnny Nilsson overende i Karuizawa.

Mai 1976 Amerikanerne valgte en annen kombinasjon fra «Rock’N’Roll Music». Litt mindre villskap og litt mer Motown på A-siden med smakebiten fra «Revolver». Den gjorde det sterkt på Billbord-listen med en 7. plass. På B-siden la de eksplosive «Helter Skelter».

Coverne er ganske lett å få tak i. Men ikke la deg lure av dem som selger med plate i, for den platen er garantert fake. Låtene var å finne på den ferske og helt meningsløse samleren «Love Songs».

November 1976 Her kan man bare lure. Apropos absolutt ingenting kom disse låtene fra «White Album» på single i USA i 1976. De gjorde seg til og med bryet med å nummerere hvert cover individuelt, akkurat som med original-albumet i 1968. Singlen greide så vidt å krabbe inn på Top 50.

September 1977 November 1977

I 1968 kjøpte få eller ingen over 30 rock. Publikum var enten jevngamle eller yngre enn utøverne.

Capitol i USA hadde en god plan: To av Lennons supervinnere fra 1965 på single for første gang. Covere ble trykket opp, men så slo Capitol kontra og kansellerte før det var blitt presset en eneste plate.

I 1978 var situasjonen radikalt forandret. Utøverne fra ’68 nærmet seg 40 samtidig som medlemmene av de nye bandene kunne vært deres barn.

Det platekjøpende publikum var derfor av naturlige grunner blitt betydelig mer tallrikt, men også mer segmentert. Det fantes alltid overlaps, men de kuleste trendene og genrene appellerte i mindre grad til alle, og i større grad til de få. Brorparten av platekjøperne var alt for opptatt av å danse. Rocken spiste seg utover i samfunnet og aldersklassene. Musikken var ikke lenger eksklusivt ung. De yngste artistene brynet seg på livet og presenterte sine erfaringer gjennom musikken. Men de var ikke pionerer, noen hadde vært der før. Populærmusikken utviklet seg ikke i innovative rykk fremover drevet av en eksklusiv elite (som Beatles, Dylan, Stones etc.). Utviklingen foregikk i bredden og var vanskeligere å se under de roterende speilkulene.

Så hva hadde «Sgt. Pepper»-singlen her å gjøre? Ganske mye, trodde EMI. Denne sommeren hadde Robert Stigwoods filmatisering av «Sgt. Pepper» premiere. Alle trodde den ville bli like stor som Stigwoods mektige fulltreffere «Saturday Night Fever» og «Grease». Med Bee Gees og Peter Frampton i hovedrollene og et tonn kjendiser i birollene kunne det ikke slå feil. Men det kunne det. «Sgt. Pepper» er en av filmhistoriens største kalkuner, og det sies at plateselskapet RSO fikk flere eksempler av soundtrack-albumet i retur enn de hadde sendt ut. EMIs listige plan om å skumme fløten av filmsuksessen eksploderte mellom fingrene på dem. Da singlen nådde butikkene forbandt folk fleste «Sgt. Pepper» tidenes teiteste film. Ikke bra. Slett ikke bra i det hele tatt.

På 60-tallet var det fullt mulig for en og samme person å like 50% av singlene som til en hver tid lå på den britiske hitlisten. I 1978 var det umulig, om du ikke var schizofren. En god del av de eldste konsumentene, altså de som vokste opp med The Beatles, hadde allerede i sin følelse av hjemløshet og lengsel utviklet snev av nostalgi. De forsøkte å ta sine barn med seg på reisen, akkurat som de for noen år siden påvirket sine yngre søsken. Men det var ikke alle barn som syntes det var så stilig å høre på disse gamle innspillingene. David Bowie oppfanget signalene allerede i 1972 da han skrev «All The Young Dudes» som inneholder følgende udødelig tekstlinjer: And my brother's back at home with his Beatles and his Stones We never got it off on that revolution stuff What a drag too many snags I 1978 hadde denne motstanden slått ut i full blomst og fått sine egne helter. Men punkrock og i enda større grad new wave fikk aldri noe dominerende grep om platekjøperne. Den uken EMI ga ut de to åpningskuttene fra The Beatles’ «Sgt. Pepper»-LP på single fant man skarpe navn som Blondie, Siouxsie & The Banshees, Buzzcocks, Rezillos, Jilted John (sjarm!) og The Motors på Top 30, men de gjorde seg beskjedent bemerket i forhold til dem som virkelig oppnådde de store salgstallene – låtene fra «Grease», 10ccs «Dreadlock Holiday», Boney M, ABBA og en bataljon dansehits.

EMI kunne derfor ikke ha timet utgivelsen av «Sgt. Pepper»-singlen dårligere. Den nådde aldri NME-listen og klarte bare så vidt en 63. plass på Music Weeks offisielle liste. Amerikanerne forsøkte seg, de også, og det gikk ikke bedre der. 71. plass. Singlen bare kom, døde og forsvant.

John Lennon må ha krympet seg ved tanken på at han hadde stilt opp for dette Stigwood-showet i 1974, den gang det var en Broadway-forestilling og gikk under navnet «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band on the Road». Filmen opptok neppe mye av McCartneys tid, han var i full gang med lanseringen av sin første samleLP, «Wings Greatest», en solid dokumentasjon på at hadde lykkes i å reetablere seg selv. George Harrison var på sin side i sitt hjemmestudio og opptatt med innspillingen av det som skulle bli LP’n «George Harrison». Og Ringo? Han slikket sårene etter sin største salgsfadese ever, «Bad Boy» som bare nådde 129. plass på Billboardlisten. Nå slåss plateselskapene med nebb og klør for å bli kvitt ham. Ingen, selv ikke nostalgikerne, hadde behov av å eie en destillert versjon av LP’n over alle LP’er. Jeg stusset enda mer over den norsk-svenske versjonen av singlen da man valgte å droppe den britiske B-siden «A Day In The Life» til fordel for «Within You Without You». En eksentrisk avgjørelse som jeg er villig til å gi dem for, hvis det var en plan bak, men det tviler jeg på at det var.

Desember 1981 John Lennon var død og EMI ivrig opptatt med å selge soloutgivelsene hans for alt de var verdt, og enda litt. Beatles fikk være i fred i 1981. Helt til julen nærmet seg. Da var det duket for «The Beatles E.P. Collection». Og hvorfor ikke? Jeg må innrømme at jeg var meget oppglødd den dagen jeg fikk telefonen fra EMI: «Vi har en boks til deg, Yan. Om du har tid før jul.» Den svenske versjonen som også ble solgt i Norge.

Intet menneske har unnagjort strekningen Majorstuen-Frysja raskere.

De britiske Beatles-EP’ne var ikke så vanlige i norske hjem på 60-tallet. Det gikk som regel i de svenske. Jeg hadde ikke noe komplett sett i 1981. Nedprioriterte liksom disse luksusutgivelsene som jo med et par unntak, som jeg hadde («Long Tall Sally» og «Magical Mystery Tour»), egentlig bare var miniversjoner av LP’ne låtene var hentet fra, pluss et par mini «Greatest Hits». Men de hadde fjonge omslag, glansede på den ene siden, akkurat som LP-coverne. Og der sto jeg med dem i hånden, komplett. Pakket i en miniatyrversjon av den blå boksen de brukte på «The Beatles Collection». Og for liksom å gjøre boksen ekstra attraktiv: En bonus EP, «The Beatles» (SGE 1), som brukte det deilige coverfotoet fra «Strawberry Fields Forever»-singlen.

her har man brukt den samme fæle falske stereoversjonen som også er på «Love Songs». Som vanlig med EMI hadde de heller ikke denne gang fått det helt til. Men det var morsomt nok, og det var en ny EP med eget cover inkludert, og det liker man. Det eneste nedslående med boksen er at coverne ikke er glanset på samme måte som man gjorde på 60-tallet. Overflaten er mattere, mer sånn som coverne på de remastrede vinyl-LP’ne som kom i 2012. Det har tydeligvis ikke hatt originalfilmene heller, så trykkvaliteten er noe grøtete. Det var absolutt bra nok for meg. EP’er er undervurdert. Og julen var god.

Denne godbiten inneholdt saker for folk som er mer enn alminnelig interessert i favorittpopstjernene sine.

«The Inner Light får sin stereo-debut på en britisk plate. «Baby, You’re A Rich Man» får sin verdensdebut (nesten) i stereo (denne versjonen er også inkludert i World Records’ «Beatles Box» fra november 1980). I World Records-boksen er også den første stereoversjonen av «She’s A Woman», men på denne EP’n får man også Pauls inntelling, 1-2-3-4. Dermed ble den veldig unik. Og sluttlig «This Boy» - angivelig får stereo-versjonen sin britiske debut (og det burde den også da den hadde ligget ubrukt siden den ble mikset i stereo ved en feiltagelse i 1966), men

Mars 1982 /USA Mars 1982 / UK Hollandske Starsound var noe av det verste som skjedde det tidlige 80-tallet. Styrt av Jaap Eggermont fra Golden Earring skapte denne gjengen studiomusikere en grusom trend med sin «Stars On 45»-singler i 1981 og 1982. Gjennombruddet kom med en potpurri hvor en rekke Beatleslåter var klippet sammen og sunget av en Lennonsoundalike.

stopper før John får takket for seg på vegne av gruppen. Kanskje like greit. Dette er hærverk. De ansvarlige burde vært hentet av politiet og plassert i utrivelige celler hvor det ble spilt Stars On 45-musikk 24/7. «The Beatles’ Movie Medley» er aldri blitt utgitt på noen offisiell CD. Det er ikke noe savn.

Under det hele bandt en monoton tromme-beat de enkelte delene sammen. Supersuksess på diskotekene. En drøss oppfølgere og flere album fulgte. Men enda verre: Det begynte å dukke opp potpurrier med de ekte artistene også. I 1981 fikk man slike fra The Hollies og The Beach Boys, og begge ble hits. Med tidenes dårligste unnskyldning for en Beatlessamler ute («Reel Music») var det bare rett og rimelig at samme LP skulle levere ammunisjonen til… «The Beatles’ Movie Medley». Jeg trodde ikke det var sant. Men det var det og der var den, både på barer og i klubber, og ikke minst på hitlistene både i USA og England. Det er den mest respektløse og vulgære Beatles-utgivelse noensinne. Ikke bare ydmyker Capitol gruppen, men sammenklippingen av låtene er så amatørmessig gjort at Starsound lyder som Pink Floyd i forhold. EMI i England nektet først å gi ut singlen, de kalte den smakløs. Men da etterspørselen viste seg å være stor og butikkene importerte fra USA, lot EMI seg presse, og singlen fikk en offisiell britisk utgivelse også. Singlen åpner med noen sammenkastede biter av «Magical Mystery Tour», sklir klossete over i «All You Need Is Love», foretar en U-sving inn i den akustiske visen «You’ve Got To Hide Your Love Away» som definitivt ikke svinger (på dette tidspunktet får man ikke bare lyst til å rømme dansegulvet, men klubben, byen og landet), da alt ser ut til å størkne kommer «I Should Have Known Better» helt mal apropos til unnsetning (for en stygg overgang!) uten at det hjelper, «A Hard Day’s Night» overtar og kommer inn på feil fot. Marerittet avsluttes med noen sekunder i selskap med «Get Back» som toner ut med applaus, men

Amerikansk førsteutgave

På B-siden la man opprinnelig et seks og et halvt minutt langt intervju med Paul, George og Ringo som snakker om filmen «A Hard Day’s Night». Muntert og hyggelig. Men du kan selvfølgelig ikke danse til det. Det viste seg imidlertid at Capitol ikke hadde rettighetene til intervjuet, derfor ble det erstattet med «I’m Happy Just To Dance With You» som ikke var inkludert på «Reel Music».

legge seg før ti. «Love Me Do» var den ensomste lyden i verden og talte direkte til tenåringshjertene. På sin egen lavmælte måte var den like alene som dem innspillingen henvendte seg til. The Beatles het bandet som så stilt åpnet døren og slapp fremtiden inn. Utgitt 5. oktober 1962. Et drøyt år etter at Berlin ble delt i to. To dager etter at Walter M. Schirra ble femte amerikaner i verdensrommet og svevet seks ganger runder Jorden i sin Mercury-Atlas 8. Sangen snurret og gikk på radio og i enkelte tenåringshjem mens Cubakrisen utviklet seg og bragte menneskeheten på randen av en verdenskrig. President John F. Kennedy hadde et drøyt år igjen å leve. It was twenty years ago today. Endelig fikk EMI anledning til å bruke den berømte «Sgt. Pepper»introduksjonen. 20 år ned historiens hovedvei, og man kunne befunnet seg i en annen verden. 1982, det er Margaret Thatcher og Falklandskrigen, en krig som ikke skremmer noen, men som irriterer det unge Storbritannia grenseløst. Året da Nicole vinner Melodi Grand Prix med «Ein bisschen frieden» og Aston Villa beseirer Bayern München 1-0 i europacupen. Året da Israel ruller inn i Libanon, hele veien til Beirut. Året da Italia blir verdensmestre i fotball etter å ha slått Vest-Tyskland 3-1. Året da de første CD’ene produseres og Michael Jackson lanserer «Thriller». I desember gir ABBA sin siste TV-opptreden og faren til Barack Obama dør. Og kloden formørkes av den amerikanske Mefistofeles, Ronald Reagan.

Oktober 1982 Et postkort fra den kalde krigens dager. Den gang ungdomskulturen ikke var oppfunnet ennå og tenåringene vandret rundt som usynlige barn i en slem verden som hvert øyeblikk kunne finne på å legge hele kontinenter øde under et radioaktivt duskregn . Popstjernene lignet på foreldrene dine og smilte som om de var kopier plantet av aliens og del av en dommedagssammensvergelse. Sex var et rykte som guttene samtalte om med senket blikk over sort/ hvitt-bilder revet ut av forbudte magasiner. Fjernsynet var foreldrenes absolutte eiendom og viste ytterst sjelden noe som kunne fryde et tenåringshjerte. Det var alltid skole i morgen, og man måtte

Hvilken relevans har «Love Me Do» til denne virkeligheten? Til The Clash’ «Combat Rock», Lou Reeds «The Blue Mask», XTCs «English Settlement», Japans «Tin Drum», Cures «Pornography», Duran Durans «Rio», ABCs «The Lexicon Of Love», Robert Plants «Pictures At Eleven». Yazoos «Upstairs At Eric’s», Kate Bush’ «The Dreaming», Simple Minds’ «New Gold Dream (81-82-83-84)». Dire Straits’ «Love Over Gold» – alle sammen LP’er som ble utgitt i 1982 og før «Love Me Do»s relansering. Like etter kom jo også «Thriller». Jeg husker det som en tid med mye frisyrer og hippe klær. Klubber som druknet i en blanding av cheapo cheapo synth og massiv puddelrock. Det gikk skillelinjer på kryss og tvers igjennom klubbnatten, men alle ble fulle og noen hadde pulver i neseborene. Reagan var en felles fiende, Holton/ Steel-rulet på tedans i Trondheim og jeg geniforklarte Åges «Dains me mæ». Det var mye lyd, og folk hadde penger.

Og akkurat her et sted passerte man 20 års jubileet for utgivelsen av The Beatles’ første single, «Love Me Do». EMI slo på verdenstrommene sine. Det ble laget egen «It was twenty years ago»-logo. Og 4. oktober 1982 relanserte de singlen, i nytt billedcover. Konsernets PR-maskineri rullet over Vesten som en panserbrigade, og undere over alle undere – særlig sett i lys av EMIs slette behandling av backkatalogen som uvegerlig hadde devaluert gruppens status – «Love Me Do» ikke bare våknet til live, men presterte noe den aldri klarte i 1962: Å bli en Top 10-slager. Det var nesten uvirkelig å høre de primitive bom-tjsa bom-tsja trommene og det ensomme munnspillet stjele et par minutter både av Duran Duran-luggene og Doll By Doll-snobbenes tid. Irrelevant som pokker og helt utenfor tiden. Med dette sørget dessuten EMI for at samtlige singler som kom i løpet av The Beatles’ livsløp sto registrert som minimum Top 5-slagere. Det var bare en hake. Den «Love Me Do» som ble sluppet løs på verden med brask og bram i 1982 var ikke identisk med den som kom i 1962. Man kan ikke si det for ofte, EMI får det aldri helt til. Den originale single-versjonen, den med Ringo på trommer, ble utgitt 5. oktober 1962 i Storbritannia. Den andre versjonen, den med Andy White på trommer og Ringo på tamburin, ble ikke utgitt før 22. mars 1963 som kutt 1, side 2 på «Please Please Me»-albumet.

blikk – skal 1982-utgivelsen av «Love Me Do» ikke blandes sammen med 1962-utgivelsen i statistikkene. Det er to forskjellige versjoner, og dermed to forskjellige listehistorier. Jeg aksepterer ikke 12’’-singlen som motargument da Ringo-versjonen er et bonuskutt på denne og ikke A-siden. Platen burde hatt et nytt nummer også.

Ergo var sangen som klatret oppover de britiske hitlistene høsten 1982 ikke 20 år gammel, men snaut 19 år og 7 måneder. Da dette ble påpekt gikk startskuddet for leteaksjonen etter mastertapen. Men den fant de ikke. Den hadde vise hoder slettet en gang i 1963.

Desember 1982

Hvorfor to forskjellige versjoner av samme sang når man kan klare seg med en? Tenkte de. Etter at denne avgjørelsen ble tatt ble LP-versjonen av «Love Me Do» den enerådende, også på single. Det var denne som nådde 1. plass i USA i 1964. Det var ikke så gøy å oppdage dette i 1982, bare noen dager etter at man har utløst den store jubileumskampanjen. For å redde ansikt fikk EMI tak i et pent eksemplar av originalsinglen og brukte denne som utgangspunkt for en ny mastertape. Fire uker etter at den gale versjonen ble utgitt kom kompromisset: En 12’’-single med originalversjonen av «Love Me Do» inkludert som bonuslåt. Stakkars EMI. De lærer aldri. Slik jeg ser det – med nerdens smale og skeptiske

For de som lurer: Låtene som hindret «Love Me Do» i å nå 1. plass var Culture Clubs «Do You Really Want To Hurt Me» og Kids From Fames «Starmaker».

Julen nærmet seg og det bar opp til EMI på Frysja. Ny boks på gang. Ikke uventet: «The Beatles Singles Collection». I blå eske som de eldre EP og LPbrødrene. Mye bedre for oppbevaring av platene enn pappløsningene man fikk i 1976 da EMI relanserte alle singlene forrige gang. Dessuten kom singlene i helt nye farvecovere nå, hver single forsynt med et tidsriktige foto av gruppen – med unntak av «Yellow Submarine» som er offer for litt for kreativ tenkning og er utstyrt med et foto fra 1968 hvor de holder undervannsbåten fra tegnefilmen. Det har alltid irritert meg. The Beatles så ikke sånn ut i 1966. «Strawberry Fields Forever» og «Let It Be» var de eneste originalsinglene som kom med billedcover i Storbritannia, og de har fått lov til å beholde posene sine som de var. Boksen er konsekvent og inkluderer samtlige singler som ble utgitt etter «Let It Be» også, altså

«Yesterday», «Back In The U.S.S.R.», «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club band» / «With A Little Help From My Friends» og «The Beatles’ Movie Medley». Man kan hate sistnevnte, men den skal være der. Noe annet skulle tatt seg ut. Dessuten er «Love Me Do» her både som vanlig vinylsingle og som picture disc. Ikke forvent at EMI har fått det helt til. Det er selvfølgelig versjon 2 fra «Please Please Me»-LP’n og ikke den originale Ringo-versjonen. Boksen inneholder forøvrig et blått innleggsark hvor alle singlene er listet opp med innspillings- og utgivelsesdatoer og listeplasseringer.

jubileums datoer. Hver utgivelse kom både på vanlige vinyl i samme cover som i boksen og som picture disc. Det imponerende prosjektet ble fullført og strakte seg over syv og et halvt år helt frem til mars 1990.

Innhold • Love Me Do / P.S. I Love You (Parlophone/October 5, 1962) • Please Please Me / Ask Me Why (Parlophone/January 11, 1963) • From Me To You / Thank You Girl (Parlophone/April 12, 1963) • She Loves You / I'll Get You (Parlophone/August 28, 1963) • I Want To Hold Your Hand / This Boy (Parlophone/November 29, 1963) • Can't Buy Me Love / You Can't Do That (Parlophone/March 16, 1964) • A Hard Day's Night / Things We Said Today (Parlophone/July 10, 1964) • I Feel Fine / She's A Woman (Parlophone/November 23, 1964) • Ticket To Ride / Yes It Is (Parlophone/April 9, 1965) • Help / I'm Down (Parlophone/July 19, 1965) • We Can Work It Out / Day Tripper (Parlophone/December 3, 1965)

Strålende må ha-produkt. Jeg har sett på nettet at mange klager over at disse 1982-pressingene har dårligere lyd enn 1976pressingene. Skralere vinylkvalitet, dårligere kvalitets kontroll, plagsom sus. Slike ting. Jeg tror det gjerne, men må innrømme at jeg ikke har sjekket så nøye. Dessuten, de som klager burde høre de norske Beatles-pressingene fra 60-tallet som folk betaler sinnssyke priser for på qxl. De låter så kass at man mistenker EMI Norsk for å ha dubbet sine utgivelser fra engelske vinylpromoer fremfor å vente på tapene. Sammenlign dem med engelske eller amerikanske originalpressinger. Det er en annen verden. Platene i «The Beatles Singles Collection» ble ikke solgt enkeltvis samtidig. EMI valgte i stedet å relansere dem én for én på sine respektive 20 års

•Paperback Writer / Rain (Parlophone/May 30, 1966) • Eleanor Rigby / Yellow Submarine (Parlophone/August 5, 1966) • Strawberry Fields Forever / Penny Lane (Parlophone/February 17, 1967) • All You Need Is Love / Baby You're A Rich Man (Parlophone/July 7, 1967) • Hello Goodbye / I Am The Walrus (Parlophone/November 24, 1967) • Lady Madonna / The Inner Light (Parlophone/March 15, 1968) • Hey Jude /Revolution (Apple/August 30, 1968) • Get Back / Don't Let Me Down (Apple/April 11, 1969) • The Ballad Of John And Yoko / Old Brown Shoe (Apple/May 30, 1969) • Something / Come Together (Apple/October 6, 1969) • Let It Be / You Know My Name (Look Up The Number) (Apple/March 6, 1970) • Yesterday / I Should Have Known Better (Parlophone/March 8, 1976) • Back In The USSR / Twist And Shout (Parlophone/June 25, 1976) • Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band • With A Little Help From My Friends • A Day In The Life (Parlophone/September 30, 1978) • The Beatles Movie Medley / I'm Happy Just To Dance With You (Parlophone/May 25, 1982)

Februar 1986 «Sessions»-prosjektet som med årene ble til «Anthology»-prosjektet holdt på å bli alvor i 1986. Man hadde et ferdig innhold med outtakes og coverprøver. Første single skulle være «Leave My Kitten Alone». Men så ble det bråstopp, alt kansellert.

I tillegg til den normale billedcover-utgaven av «Love Me Do»n inneholdt boksen også en picture disc.

Juli 1986 «Twist And Shout» vender tilbake, takket være sentral plass i filmene «Ferris Bueller's Day Off» og «Back To School». Nådde 23. plass i Billboard.

Mars 1995 Denne mykere versjonen av «Baby It’s You» ble innspilt 1. juni 1963 for «Pop Go The Beatles». Gruppen var i en helt annen forfatning enn 11. februar da de gjorde versjonen som havnet på «Please Please Me»-albumet. For det første var de stjerner, fri for prestasjonspress, elsket av både fans og journalister. For det andre var John Lennon frisk. 11. februar klarte han bare så vidt å komme helskinnet gjennom låten. Stemmen truet med å ryke hele veien, han måtte mishandle stemmebåndene med rå kraft for å tvinge bærende vokal ut av dem.

Sangen tok derfor en helt annen retning enn Burt Bacharach og David Williams hadde i tankene. Den ble en manns siste ord før kollapsen. Teksten fremføres i desperat blodtåke og imploderer med et resignert «come on home» inn i faden. De måtte i mål. De måtte gå løs på neste (og siste) låt «Twist And Shout». EMI hadde gitt dem denne ene dagen til å lage en LP. Det var ingen garantier her for at noe som helst ville vare. «Please Please Me» hadde klatret til 5. plass på single-listen, for alt de visste kunne den meget vel ende som deres første og siste store hit. Juniversjonen viser at den desperate februar-tolkningen ikke var planlagt. Den var en syk manns rop om hjelp. 1. juni sto en blid og fornøyd gruppe, lett ruset på suksess («From Me To You» toppet listene for femte uke på rad), i BBCs Paris Theatre for å lage radiounderholdning. «Baby It’s You» får en varm og leken behandling, Lennon flanerer strofene, callresponse koringen er bekymringsløs, og Georges gitarsolo blir så frimodig at den går seg rent bort og får store problemer med å finne tilbake igjen i tide. Ikke fader de låten heller, George tar i stedet en kortversjon av soloen og avrunder med en hengende jazzakkord; The Beatles var ualminnelig glade i sånne sluttakkorder. En fin versjon på alle måter, og utrolig nok en Top 10-hit i England. Amerikanerne var mer betenkt og slapp den aldri høyere enn 67. plass. I lett historieløs, men nydemokratisk Beatles-ånd slippes alle fire til som vokalist i hver sin låt på denne EP’n. Paul gjør en meget fin versjon av «I’ll Follow The Sun». Den kunne godt fått være i fred for «Devil In Her Heart» (en av de svakere låtene George sang) og Ringos ordentlig skranglete «Boys». De tre låtene var ikke inkludert på «Live At The BBC», men «Boys» og «I’ll Follow The Sun» ble tauet inn på «On Air – Live At The BBC Volume 2» i 2013. Versjonen av «Devil In Heart Heart» finnes fortsatt bare på denne EP’n. Paul, George og Ringo hadde forøvrig alle tatt seg en pause fra sine respektive solo-karrierer på denne tiden og var i full gang med «Anthology»-prosjektet. 90-tallet tegnet med andre ord til å bli det største Beatles-tiåret siden gruppen eksisterte.

Desember 1995 OK, så var «Free As A Bird» litt skuffende. Men hadde man rett til å bli skuffet? Råmaterialet var en Lennon-demo fra 1977 av skrøpelig kvalitet. De var pokka nødt til å bruke den om samtlige beatler skulle delta, og ønsket var dessuten en Lennon-vokal. Så tok man hva man hadde. Valget av Jeff Lynne som produsent må nok George Harrison ta ansvaret for. George Martin takket angivelig nei grunnet hørselsproblemer. Mer trolig er det at Harrison blokkerte Martin fordi han anså ham for å være McCartneys mann, og at Paul da ville fått muligheten til å overkjøre dem. Fortsatt skorpe på gamle sår.

Jeff Lynne er nå Jeff Lynne, og hans maskeringsvalg for å dekke over Lennon-tapens svakheter hentet inn den store, vispende kassegitarlyden som kjennetegner det meste av det han tar i. Den nye broen, skrevet av Paul (eller Paul og George sammen) tilter låten ute av den døsige går og gårstemningen, uten at solen riktig bryter frem. Georges slide-solo derimot, er fremragende og gir sangen det kicket den sårt trenger. Det samme gjør Paul og Georges guddommelige sangharmonier som kjærtegner innspillingen like vart som en mild sommerbris.

snaut minutt. Take 13 er en strålende vokaloppvisning fra John i broen, men alt går galt når han slipper seg ned i verset og forvirrer koret ved å synge feil. Dominoeffekt og latter. Morsomt. «Free As A Bird» ble holdt unna 1. plassen i England av Michael Jacksons «Earth Song». Jackson gikk bevisst inn for å snappe 1. plassen fra The Beatles med denne singlen. I USA nådde «Free As A Bird» 6. plass – The Beatles’ beste notering på Billboards singleliste siden «The Long And Winding Road» toppet i 1970.

Teksten går neppe inn i boken som en av Lennons sentrale. Han var en slapp og doven rakker i de senere årene av sitt liv. Det som fikk «Free As A Bird» til å ta av for meg var Joe Pytkas video. Den er rett og slett magisk slik den lar oss sveve gjennom en digitalisert eventyrverden av Beatles-referanser. Som lydspor til disse bildene er «Free As A Bird» perfekt. «Christmas Time (Is Here Again)» er hentet fra The Beatles’ julesingle til fanklubbmedlemmene i 1967. På julesinglen brukes sangen som gjennomgangstema mellom en rekke absurde sketsjer. På «Free As A Bird»-singlen har man valgte å bruke låten uten sketsjinnslagene, egentlig bare et kraftfullt og iørefallende refreng med deilig «Sgt. Pepper»lyd. Før den går inn i faden hvor John deklamerer et nonsense-dikt til orgelakkompagnement av «Auld Lang Syne», får man et kort innsmett av beatlenes individuelle julehilsener fra 1966-julesinglen. Denne redigerte versjonen finnes kun på «Free As A Bird»-singlen. CD-singlen inneholder ytterligere to kutt: «I Saw Her Standing» er take 9 fra 11. februar 1963. På «Please Please Me»-LP’n brukte man take 1, men med Pauls inntellingen fra take 9. Gruppen spikret altså låten allerede på første forsøk. Dette niende forsøket er fortsatt forrykende, men ikke like stramt. «This Boy» fra 17. oktober 1963 serveres oss to kostelige avbrutte forsøk på å spikre denne krevende balladen. Take 12 bryter sammen etter et

Søt Lennon-tegning på omslaget, garantert skjenket av Yoko. Men jeg synes egentlig ikke det er et Beatlescover. Ikke nødvendig å overdrive Lennon-fokuseringen. Det var tross alt nesten 15 år siden skuddene falt.

Mars 1996 «Real Love» var et work in progress i årene 1977-80, opprinnelig tiltenkt en musikal, «The Ballad Of John And Yoko», som paret aldri fullførte. Låten lå en stund an til å få være med på «Double Fantasy». John gjorde en rekke demoopptak av den, både kassegitar-og piano-versjoner, og han eksperimenterte også med teksten og strukturen, i perioder var den flettet sammen med biter av andre sangfragmenter. Verden ble presentert for en av «Real Love»variantene i 1988 i forbindelse med dokumentarfilmen «Imagine», den åpner også soundtrackalbumet. Likevel var sangen helt ny for Paul, George og Ringo da Yoko ga dem tapen i 1994. I motsetning til «Free As A Bird» var «Real Love» et fullført stykke tekst og musikk, selv om John altså ikke hadde klart å bli enig med seg selv om hvilken av løsningene han skulle gå for. Det er en mer komplisert låt enn «Free As A Bird», og det skapte også problemer for producer Jeff Lynne da Lennon slett ikke brød seg om å holde et jevnt tempo. Ikke bare måtte opptaket renser for sus og sjenerende ulyder, men det måtte altså også gjennomgå en rekke hastighetsjusteringer før man endelig kunne begynne med det Lynne kalte det enkleste: Selve innspillingen. The Beatles ønsket en organisk og tidløs «sound» på «Real Love». At Geoff Emerick speedet opp tapen var jo et gammelt triks som de brukte mye i 1966-67 (også med Emerick i studio), men det resulterte i at Lennons stemme blir veldig tynn, særlig i refrengene som gikk høyt nok som det var allerede. Uansett liker jeg «Real Love» langt bedre enn «Free As A Bird». Allerede pianointroen har noe av det Beatles-magiske i seg, og når de går inn i refrenget første gang opplever man det klassiske Beatles-løftet. Det er et godt refreng som kiler i hjerterøttene. Særlig når det skritter ned i de to siste linjene: It's real love, yes it's real It's real love, it's real Versene er ikke like ørenfallende, her strever melodilinjene noe mer, men så bryter det strategisk plasserte, fallende pianotemaet inn, og låten legger seg liksom på plass.

Paul spiller både ståbass og Fender Jazz bass, det er flere Stratocastere i sving, bl.a. den George bruker i «I Am The Walrus»-sekvensen i «Magical Mystery Tour» (Georges slide-kommentarer og solo er de aller sterkeste bidragene til innspillingen), Ringo er på sitt Ludwig-sett, det er en elektrisk cembalo her av samme type som ble brukt i «Because» og et pumpeorgel (noe de brukte i «We Can Work It Out»). Instrumentvalget i «Real Love» er altså en spasertur ned Beatles’ memory lane, og det synes jeg også høres. Legg så Paul og Georges svevekoring til dette, og du nærmer deg lyden av fullblods The Beatles. Geoff Emericks aktive tilstedeværelse bidro nok også. «Real Love» lyder ikke som en Jeff Lynne-produksjon. Her har elementene nærmest falt på plass av seg selv. Videoen til «Real Love» har ikke de episke kvalitetene til forgjengeren, men den blander vakkert klipp fra studio med arkivklipp av alle fire i fin og avstemt dramaturgi. Regien ved Geoff Wonfor og Kevin Godley. «Real Love» slet noe mer for listeplasseringen. «Anthology» var jo allerede gammelt nytt, dessuten gikk ikke dokumentaren på TV lenger. Enkelte viktigperer i BBC fikk dessuten markeringsbehov da de nektet å sette låten på Radio 1s rotasjonsliste. «Det er ikke hva våre lyttere ønsker å høre…», hevdet de, og fikk bl.a. et rasende tilsvar fra McCartney som gjorde det klart at han ga pokker i hva Radio 1 gjorde eller ikke gjorde da ingen av beatlene trengte pengene, men han fant det arrogant av samtidssnobbene å opphøye seg til talsmenn for noen som tydeligvis ikke delte deres synspunkter; det var allerede dokumentert at 41% av de som kjøpte den første «Anthology»-samlingen var tenåringer. «Real Love» nådde 4. plass i Storbritannia og 11. plass i USA. På B-siden valgte de «Baby’s In Black» fra Hollywood Bowl i august 1965. Introdusert av John med udødelige «It’s a slow number… and it’s a waltz for all of you over ten…». En glimrende versjon som ikke var inkludert på Hollywood Bowl-albumet i 1977.

CD-singlen har ytterligere to kutt: «Yellow Submarine» med en resitert innledning fra Ringo som ble skippet fra «Revolver», og deretter den vanlige versjonen i helt ny miks, alle lydeffektene er blåst opp og vrimler, du oppdager detaljer som du ikke ante var der. Gøy. «Here, There And Everywhere» i en annen og mer naken tagning, men mot slutten mikses de vidunderlige korharmoniene inn, remastret og mektig. Ingen av de tre «B-sidene» er inkludert på «Anthology»-albumene.

November 2019 Alle de engelske originalsinglene i boks igjen. Nå plassert i opptrykk av klassiske billedcovere fra hele verden. Tung vinyl i skikkelige innerposer. Coverne av papp og i litt større format enn opprinnelig. En stor og tung sak. Men du får ikke singlefølelsen. Én nyhet inneholder boksen, «Free As A Bird» og «Real Love» er samlet på én plate som dobbel A-side. De opprinnelige B-sidene er fjernet. Historieforfalskning der, altså.

Dette er den siste offisielle Beatles-singlen til dags dato.

Du er mer eller mindre fast inventar på Beatlesfestivalen på Beitostølen. Hvor mange ganger har du spilt på festivalen, og hvilket år likte du best?

Gary Owen

Jeg har opptrådt på seks av festivalene, 2014-2019, pluss én nyttårsaften og en liten gjesteopptreden på en countryfestival som foregikk samtidig.. Hvilken likte jeg best? Den i 2016 med Pete Best.

is happy just to play for you ...and he’ll be back

Gary sammen med Pete

I år er Beatlesfestival på Beitostølen avlyst på grunn av Corona-viruset. Hvordan har du det oppi hele situasjonen? Hvordan har det påvirket deg og levebrødet ditt? Jeg føler stor avsky for hele situasjonen med den forferdelige Corona-pandemien, og det påvirker levebrødet mitt i stor grad. Jeg har hatt noen sporadiske konserter, men har fylt tomrommet ved å utføre live-show på Facebook. Det er svært vanskelige tider for artister og andre i USA. Ser frem til å komme tilbake til normalen.

Hvor kommer du fra? Hvor vokste du opp? Jeg ble født i Brooklyn (Bay Ridge, hvor de filmet Saturday Night Fever), New York og oppvokst i Staten Island, New York. Det hele er en del av New York City. Hva slags familie kommer du fra? Jeg er fra en veldig sammensveiset familie. Hos oss var det to ting som var der hele tiden, latter og musikk. En hvilken som helst dag kunne du finne pappa som hørte på klassiske album, mamma på kjøkkenet som hørte på en oldies radiostasjon, Michael, Brian og meg selv i forskjellige rom med Beatles-/rock-albumene våre. Vi hadde en herlig tid sammen. Tidlig bilde av Gary på gitar

Gary sammen med familien julen 1991

Du og dine to brødre Brian og Mike er alle gitarister, og du spiller med Brian i bandet ditt Blue Meanies. Var familien din en musikalsk familie? Hvordan endte dere alle sammen opp med å spille gitar? Foreldrene våre vokste opp i Brooklyn i en periode med radio, teatre og tidlig fjernsyn. Når det gjaldt musikk fra den tiden og lenger tilbake, var de begge levende jukebokser. Jeg er fortsatt overrasket over mengden sanger de kunne og likte. Far var ni år eldre enn mor, og “overlevde” den store depresjonen. I løpet av 1940-50-tallet så han alle store bandene opptre på forskjellige nattklubber rundt om i byen. Mor var den som kunne spille et instrument eller to (piano og munnspill). Akkurat som henne, lærte vi alle gitar etter lyttemetoden. Lytte, spille, lytte spille. Aldri noteark eller ark med akkorder eller lignende.

Foto: Nina Tangedal Gary og Brian

Du jobbet en gang i tiden på Wall Street. Så “why did you leave a good job in the city working for the man...” ? Hvordan var det livet sammenlignet med det du lever nå? Fra 1985 til 1990 jobbet jeg på Wall Street. Jeg var ikke megler eller noe på det nivået. Det hele var kjedelig kontorarbeid som jeg ikke kunne brdde meg det minste om. Jeg hadde null interesse for arbeidet, og gjorde det bare fordi jeg var for redd til å forfølge drømmen om å drive med musikk. Jeg hatet hvert bidige øyeblikk av det, og endte opp med å bli sparket tre ganger. Pendlingen var fryktelig og ble uutholdelig kjedelig ganske så raskt. Lønningene var enda verre, så det var bare helt passende at - på 23-årsdagen min (2/2/90) - hoppet jeg av båten og ble musiker på heltid.

Det var som om en gigantisk bør ble løftet av skuldrene mine. Den dag i dag har jeg fortsatt mareritt om å være tilbake på Wall Street hvor jeg ikke kan forstå at jeg har endt opp der igjen. Fryktelig! Du spiller en 12-strengs akustisk gitar. En Gretsch Viking. Hvorfor valgte du akkurat den gitaren? Noe annet instrument du liker å spille? Jeg har alltid vært en fan av 12-strengs gitarer. Akustisk og elektrisk. Jeg husker første gang jeg spilte på en Guild Jumbo 12-strengs akustisk. Det var i en berømt (nå nedlagt) gitarbutikk på Staten Island kalt Mandolin Brothers. Jeg plukket den opp og den føltes som en del av meg. Jeg kunne ikke tro størrelsen på den, følelsen og - viktigst av alt lyden. Jeg var hekta!

Hvem er din største musikalske innflytelse? Min største musikalske innflytelse er The Beatles. Der finnes ikke et bedre band, og det vil aldri komme et bedre band. Ingen over, ingen ved siden. Hvis noen argumenterer mot dette faktum, har de 100% feil. Neste ... Du har laget to album, “Summer”, og “Autumn”. Vil du noen gang lage “Winter”, og “Spring”? Eller har du andre planer om å spille inn noe? Jeg vil gjerne fortsette å gi ut originale innspillinger. Jeg har sanger og demoer, kanskje 40 låter fra de siste 30 årene, men penger, inspirasjon, studiotilgjengelighet - pluss at dagens musikkbransje er absolutt helt søppel - har gjort at jeg har mistet lysten. Ja, det plager meg.

Det var ikke min første Guild 12, men den var det jeg liker å betrakte som “identiteten” min! Når det gjelder el-gitarer, eier jeg to Gretsch-gitarer: en Viking fra 1967 og en White Falcon fra 2008. To utrolige instrumenter. Sist, men ikke minst, har jeg en Roger McGuinn Limited Edition 12-strengs Rickenbacker fra 1988 (# 314 av 1000 laget). George Harrison brukte både Gretsch og Rickenbacker, så ja, han var min viktigste innflytelse.

Hvem inspirerte deg til å lage musikk? En amerikansk musiker ved navn Will Hoppey inspirerte meg til å bli solomusiker og spille inn album. Skrive låter? Beatles, Michael Nesmith, Gordon Lightfoot, Gilbert O’Sullivan og massevis av andre artister fra den fantastiske epoken innen musikk har naturligvis også inspirert meg.

Jeg klarte å fange “følelsen” jeg var ute etter i akkurat den sangen. Jeg har også spilt den inn på norsk. Jeg skrev den faktisk på bare 20 minutter. Jeg ga meg selv en utfordring for å se om jeg kunne klare å skrive en låt på 20 minutter. Og det klarte jeg. Er det noen du vil samarbeide med på din neste plate? Bortsett fra venner og familie som har dukket opp på mine tidligere utgivelser, hvis jeg kunne velge en samarbeidspartner på mitt neste album, ville det vært Jeff Lynne. Hei! Vi kan alle drømme, ikke sant? Jeg elsker måten han får alle til å høres ut som ELO på. Jeg digger ELO.

Gary med Will Hoppey

Hvordan er den kreative prosessen din? Skriver du tekstene eller melodien først? Hva inspirerer deg? Min kreative prosess foregår alltid om natten. Det starter med et riff på gitaren, og derfra kan det forvandle seg til en låt. Melodien kommer alltid først. Jeg er inspirert av solnedganger (spesielt skumring), fargerike terreng, årstider, astronomi, kos, drømmer, osv. Hva er den beste sangen du noensinne har gitt ut, og hvorfor? Jeg tror “Summer Dream” er den beste sangen jeg har gitt ut. Det er en sang om å gi slipp på livets stress og koble seg på en verden av surrealisme, og er inspirert av det jeg nevnte under forrige spørsmål.

Mitt (Are Stegane) spørsmål til leserne. Er det noen som kan ta en telefon til Jeff Lynne. Du har turnert i Skandinavia/Europa og USA i mer enn tjue år nå. Noen favorittjobber? Noen favorittsteder? Noen historier du kan dele? Har du noen gang havnet i skikkelig trøbbel? Jeg elsker fortsatt noen av konsertene i København, Danmark og Viking Cruise Line, men favorittstedene mine er i Norge. Bergen, Beitostølen, Voss osv. Jeg har mange historier, mange gode og noen urovekkende, men det tar altfor mye plass her. He-he. Hva slags artister, og hvor mange sanger er det på repertoaret ditt? Hvilken artist utenom The Beatles, liker du best å spille? Repertoaret mitt består hovedsakelig av artister fra 1960- og 1970-tallet. Jeg fremfører over 1000 sanger. Utenom The Beatles liker jeg best å spille låter av The Monkees. Fortell meg, hvordan klarte du å lære alle disse sangene, og huske dem på scenen? Hva er trikset ditt? I løpet av 1980-årene tilbrakte jeg mye tid på rommet mitt med å spille etter Beatles-albumene mine. Gjerne 4-5 timer om dagen. Jeg gjorde alle, inkludert naboene, fullstendig sprø. Triks? Jeg vet ikke om det er det riktige ordet. Jeg liker å si dette: “Fordi jeg har spilt sangene så mange ganger, har hver låt blitt en vane”. I dag øver jeg i snitt 2 timer om dagen et par dager per uke, pluss konsertene som gjerne varer i flere timer. Man må alltid øve. Uansett hvor god man er.

Hva er de 10 beste sangene med en hvilken som helst artist?

Har du en favorittsang du liker å fremføre? Sangen jeg liker aller best å spille er “Here Comes The Sun”. Noe av grunnen er at sangen er utrolig vakker og folk elsker å høre den, men kanskje aller viktigst var at sangen var en utfordring for meg å få til første gang jeg prøvde meg på den. Det var en deilig følelse å få akkurat den låten til å sitte. Jeg spiller den med capo, men synes også det er gøy å spille den med åpne akkorder a la Joe Brown på Concert for George.

Mine favoritter (denne uken) er: 1. Star - Stealers Wheel 2. Colorado - Manassas 3. Seven Turns - The Allman Brothers 4. Seasons - Dave Mason 5. Country Girl - Ozark Mountain Daredevils 6. Simone - Denny Doherty 7. Mud And Stone - England Dan & John Ford Coley 8. Bowling Green - The Everly Brothers 9. Gabriel’s Mother’s Hi’way Ballad #16 Blues Arlo Guthrie 10. Our Last Sing Together - Bobby Sherman

Hvis du kunne åpne et show for en artist, hvem ville det være? Åpne et show for noen? Jeg kan tenke på mange, men vet ikke hvor jeg skal begynne! Utenom Paul McCartney, hvilket naturligvis er fullstendig utenkelig, kunne jeg tenke meg å åpne for Michael Nesmith.

Du og jeg fikk aldri sett The Beatles live, eller oppleve Beatlemania. Vi oppdaget bandet etter det ble oppløst. Hvorfor elsker vi Beatles så høyt? Hvorfor elsker vi Beatles? Fordi vi vet at det er det beste bandet gjennom tidene! Hvorfor er det best? For meg handler det om at du ga ut de flotteste sangene gjennom tidene. Etter min mening ga de aldri ut en dårlig sang. Hvem er din favoritt-Beatle og hvorfor? George Harrison er min favoritt-Beatle. Jeg elsker låtskriving og musikaliteten hans. Han var prinsippfast og kompromissløs, og ga som soloartist aldri ut et dårlig album.

Gary sammen med Michael Nesmith

Hva er de 10 beste albumene med en hvilken som helst artist? Mine favoritter (denne uken) er: 1. Pisces, Aquarius, Capricorn & Jones Ltd. The Monkees 2. Farther Along - The Byrds 3. Let It Bleed (Mono) - The Rolling Stones 4. 20 / 20 - The Beach Boys 5. Cosmo’s Factory - CCR 6. Summertime Dream - Gordon Lightfoot 7. My Sportin’ Life - John Kay 8.And The Hits Just Keep On Comin’ Michael Nesmith 9. The Guitar Man - Bread 10. Windfall - Rick Nelson & The Stone Canyon Band

Hvilke Beatles-sanger liker du virkelig å spille? Favoritt Beatles-sangene jeg spiller er: “Here Comes The Sun”, “Dear Prudence”, “Across The Universe”, “I Me Mine”, “Please Please Me”, “A Hard Day’s Night” og mange flere. Hvorfor? Noen fellesnevner? Egentlig ikke. De er bare morsomme å spille.

Hvilke har du en tendens til å hoppe over?

Hvilke er de 10 beste sangene med The Beatles?

Jeg pleier å hoppe over “Martha My Dear”, “Helter Skelter”, “I Want You (She’s So Heavy)”, “Because”, “You Never Give Me Your Money”, “Sun King”. Hvorfor? Noen fellesnevner? Mange av dem er “pianosanger”, og jeg har egentlig aldri lært meg sangene skikkelig på gitaren av nevnte årsak.

Topp 10 Beatles-sangen (denne uken):

Hvilke er de tre beste Beatles-albumene? Mine tre beste Beatles-album er “A Hard Day’s Night” (Mono), “Revolver” (Mono) og “Help” (Mono). De engelske utgavene, naturligvis. “A Hard Day’s Night” var den første med kun originale komposisjoner. Det kom ut sammen med deres første film.

1. Here Comes The Sun 2. Across The Universe 3. I Me Mine 4. Dear Prudence (Mono) 5. Paperback Writer (Mono) 6. Lucy In The Sky With Diamonds (Mono) 7. It’s All Too Much (Mono) 8. Rain (Mono) 9. A Hard Day’s Night (Mono) 10. If I Needed Someone (Mono) Jeg vet at du elsker det George Harrison gjorde etter The Beatles. Hva er tankene dine om George som menneske og musiker? Hvilket album av ham synes du er best?

De var så unge, og alt var nytt og spennende. Dessuten har tittelsporet den beste avslutningen (coda) på en sang som noen gang er spilt inn. Jeg elsker lyden av George Harrisons Rickenbacker. “Revolver” får andreplassen. Jeg vet at mange har denne på første, men hos meg kommer den på andre.

Jeg mener George Harrison var et stort menneske og en fenomenal musiker. Som jeg sa tidligere, var han prinsippfast og kompromissløs, og gjorde sine egne ting. Hans beste album er “All Things Must Pass”.

Det var en utrolig banebrytende plate, med noen fantastiske komposisjoner. Jeg vet at mange ser den i sammenheng med “Rubber Soul”, men jeg mener “Revolver” er et så stort sprang fra den forrige at de ikke kan stå sammen som en dobbel-LP.

John Lennon gjorde flere gode innspillinger etter Beatles. Hva er tankene dine om John som menneske og som musiker? Hvilket album av ham synes du er best? John Lennon var en flott låtskriver/musiker. Etter min mening skrev han de beste Beatles-sangene fra 1962 til 1967. Som person kunne jeg klare meg uten hans politiske eskapader og hans konstante “tvang” av Yoko Ono på alle.

“Help” får tredjeplassen fordi det er et fantastisk album, og en herlig film. Jeg bare elsker sangene på det albumet.

Utenom det var han morsom. Jeg liker hans brutalt ærlige meninger om Beatles og solo Beatles-musikk. Hans beste album er “Walls & Bridges”. Jeg vet at du hater den siste Paul McCartney-platen. Hvilken mener du er best? Hva er tankene dine om Paul som menneske og som musiker? Tror du han har det i seg å lage en siste skikkelig god plate? Paul McCartney er den desidert mest talentfulle av alle i The Beatles. Med sin evne til å spille flere musikkinstrumenter har han bevist det igjen og igjen. Som menneske liker jeg hans jordnære tilnærming til det meste i livet. Han har skadet stemmen sin til det punktet hvor jeg ikke vet om han kan gi ut et virkelig godt album. Han gjorde det absolutt ikke sist! Hans beste album er “Ram” (Mono).

Mange vil rangere “Ringo” som Ringos beste plate. Hvilken mener du er best? Hva synes du om hans siste plate? Hva er tankene dine om Ringo som menneske og som musiker? I motsetning til hva noen av de tomsete “geniene” i musikkbransjen kanskje synes, er Ringo Starr en fantastisk trommeslager. Som vi vet er han ikke den beste sangeren, men han er langt fra forferdelig. Som menneske er han som McCartney. Så, ja ... han er ok, og - akkurat som Pauls siste album - er hans siste et autotunet mareritt. Hans beste album er “Ringo”. Han har også en rekke andre gode, men ingen bryr seg slik som jeg gjør. Hva er de 10 beste albumene med solo Beatles? Topp 10 solo Beatles album: 1. All Things Must Pass – George Harrison (1970) 2. George Harrison – George Harrison (1979) 3. Ram (Mono) – Paul McCartney (1971) 4. Walls & Bridges – John Lennon (1974) 5. Ringo – Ringo Starr (1973) 6. Thirty Three & 1/3 – George Harrison (1976) 7. Flaming Pie – Paul McCartney (1997) 8. Back To The Egg – Paul McCartney (1979) 9. Cloud Nine – George Harrison (1987) 10. London Town – Paul McCartney (1978) Hva er de 10 beste låtene med solo Beatles? Topp 10 solo Beatles låter: 1. Flying Hour (1980 version) - George Harrison 2. Mull Of Kintyre - Paul McCartney 3. What Is Life - George Harrison 4. Isn’t It A Pity - George Harrison 5. Too Many People (Mono) - Paul McCartney 6. #9 Dream - John Lennon 7. Girl’s School - Paul McCartney 8. Meat City - John Lennon 9. (it’s All Down To) Goodnight Vienna (Extended 45 Version) - Ringo Starr 10. Mind Games - John Lennon Når det gjelder kunnskap om Beatles, har du hjernen til en datamaskin. Jeg var en gang på lag med deg og broren din, Brian på Beatles Quiz på Beitostølen. Finn Bjelke hadde utarbeidet 20 ganske så vanskelige spørsmål. Dere to fikk 19 av 20.

Jeg tror laget som havnet på andreplass fikk 13 av 20. Resten av oss fikk ikke engang tid til å svare, fordi du og Brian svarte så kjapt. Jeg syntes det var ganske imponerende. Hvordan er det mulig å ha all denne kunnskapen stappet inn i hodet, og samtidig finne den frem på under et sekund? Jeg elsker og har alltid vært fascinert av trivia av alle slag. Historie er viktig, og jeg liker å prøve å “samle” så mye jeg kan! Moro også! Du la nylig ut et bilde av en stor Beatles-samling på Facebook. Og du omtaler deg selv som besatt. Fortell meg om din Beatles-samling? Hvor stor er den? Hva samler du på? I hvor mange år? Hva har det kostet deg? Hva er det verdt? Det hele startet julen 1976 og med mitt aller første album var Yellow Submarine. Det ble vel kjøpt inn som en erstatning til Mikes utgave som ble spilt til den knakk. Jeg vet at jeg er besatt.

Jeg bare må kjøpe Paul McCartney sin siste plate i tre forskjellige utgaver, selv om jeg hater den og aldri har spilt noen av de kjøpte boksene. Men jeg må innrømme at jeg låner Brian sine, for han åpner alle sammen. Nå har jeg ca 3000 vinylalbum, 4000 singler, 1800 CD-plater, 40 bokssett, 100+ bøker og en haug med kassetter. Men det er klart, disse 44 årene har jo kostet litt. Vet ikke helt hvor mye, men jeg antar samlingen er verdt rundt 300.000 kroner. Sammen med mine to butcher’s covers er nok “I Wanna Hold Your Hand”/”I Saw Her Standing There” (WMCA picture sleeve with the DJ). Den er vel verdt rundt 40.000 kroner.

Jeg vil gjerne fortsette å spille rundt om i hele verden. Beatlesfestivaler er en spesialitet! Bandet mitt, Blue Meanies, har fremført hyllester til Beatles, Monkees, Byrds, Creedence Clearwater Revival, Kinks, The Beach Boys, 1960-tallet osv. Vi er et “dristig” band, og jeg håper å få gutta med meg på turnéer rundt om i verden.

Garys US picture sleeve collection

Første gang jeg møtte deg, på Beatlesfestivalen på Beitostølen i 2014, var du der sammen med kjæresten din, Mette. Ikke bare er hun fra Fyllingsdalen der jeg vokste opp, hun gikk også på samme ungdomsskole som jeg. Det er en liten verden. Hvordan i all verden møttes dere to? Hvor lenge har dere vært sammen? Blue Meanies

14. juni 2002 ruslet min elskede Mette inn på konserten min på Fisken Pub i København, Danmark.

Hvis noen vil booke deg her i Norge, er du tilgjengelig?

Senere det året kom vi sammen, brøt opp i 2007 og kom sammen igjen i oktober 2013. Jeg liker å glemme “pausen” vi tok, mange tak

Absolutt! Jeg elsker å spille på ulike puber og festivaler, men jeg synes også det er veldig gøy å spille på private party. Bare besøk nettstedet mitt: www. garyowenmusucian.com for repertoire og booking.

Mette bor i Bergen, og du holder til i New York. Hvordan er det å ha et langdistanseforhold?

Vil vi fremdeles høre på The Beatles om hundre år?

Det er mange fly involvert! Og det er greit ettersom det virkelig er verdt det. Elsker min M.

Verden vil absolutt lytte til og synge Beatles-sanger om hundre år!

Så hva er planene dine for fremtiden? Hvor vil du spille? Og med hvem? Noen nye konstellasjoner i horisonten?

Gary og Mette

RINGO

MED NY KUNSTBOK Nå har Ringo Starr kommet med en nykunstbok, som kan bestilles fra ringostarrart.com, med eller uten kunstnerens autograf. Ringo lager sin kunst på datamaskinen, og ga i 2008 ut den første boken som presenterte disse «verkene», - Painting is my madness. Den kom ut i et opplag på kun 3000 eksemplarer og nå, 12 år etter er den fortsatt lagervare. Dette har ikke forhindret Ringo i å nå komme med oppfølgeren, Painting is my madness, too. Den nye boken koster $95 pluss porto usignert, vil du ha den med Ringos autograf koster dette 600 dollar ekstra. Den forrige boken får du nå bestilt til kun $35. Som med alle Ringos utenommusikalske prosjekter går alle inntektene til veldedighet, administrert av The Lotus Foundation.

John Lennon - 80 år Fredag 9. oktober kl. 20:00-22:00 Livestream-konsert fra Rockheim scene John Lennon; aktivisten, tegneren, den unike låtskriveren og grunnleggeren av The Beatles, ville fylt 80 år fredag 9. oktober. For å markere dagen, arrangeres en storslagen livestream-konsert fra Rockheim scene, med musikalske innslag fra blant andre Ulf Risnes, Travelling Strawberries, Rasmus Rhode, Are Sende Osen, Bærre Beatles, Kjetil Linnes, Jan Holberg m/ Bente Smaavik, Ganges og Øyvind Holm. I 1968 donerte John Lennon sangen “Across The Universe” til WWF Verdens naturfond sitt veldedighetsalbum «No One’s Gonna Change Our World», og i år er TVaksjonen gitt til samme organisasjon og deres kamp mot plast i havet. Overskuddet fra konserten denne kvelden doneres uavkortet til årets TV-aksjon. Les mer på blimed.no! Konserten arrangeres av Den Norske Beatlesklubben «Norwegian Wood» og Trondheims egen Beatlesklubb «Across The Universe», og det venter flere musikalske overraskelser utover kvelden. Konserten streames direkte. Følg med på norwegianwood.org for lenke til arrangementet

av Per Christian Larsen

«En Norwegian Wood klassiker til glede for nye lesere» Opprinnelig publisert i Norwegian Wood nr 87 i 2002. Nå med bedre bilder!

Mitt møte med George Harrison

Sommeren 1976 og min første tur til det store utlandet i en alder av 16 år, merklig at våre foreldre torde å sende oss av gårde. Tidene er vel forandret, men likevel. Jo, turen skulle gå til London - hvor ellers? Ikke bare er dette byen hvor Beatles spilte inn sin musikk, men også der hvor håpet om å treffe noen av gutta absolutt var til stede.

George i 1976

Øystein - som mitt reisefølge het og som var like frelst som jeg - hadde nemlig snappet opp at McCartney bodde bare et steinkast unna Abbey Road, og at Harrison holdt til i Henley-on-Thames litt utenfor London. Her var alt lagt til rette for en opplevelse av de sjeldne. Første dagen i London gikk selvsagt til Abbey Road hvor vi sammen med en kø av mennesker gikk i takt over et velkjent gangfelt, til stor ergrelse vil jeg tro for en del bilister, men når sant skal sies brydde vi oss døyten om det. Om det skulle bli vanskelig å finne adressen til McCartney, nei da, i flokk og følge sammen med folk fra hele verden bar det til hans hus. En vi fikk spesielt sansen for var en eldre herre i en litt slitt dress som påsto han var en gammel bekjent av Paul. Han presenterte seg som Harry fra Liverpool. Vi slukte jo alt rått den gangen, så dette trodde vi fullt og fast på. Etter mange timers venting åpner plutselig porten seg, og en elskverdig eldre dame stakk hodet ut og fortalte oss at Paul dessverre var bortreist.

Dagen etter startet vår tur som for oss skulle brenne seg fast i våre minner for evig og alltid.

Vi var jo selvsagt veldig skuffet, men Øystein og jeg fjernet oss stille og rolig fra Cavendish Avenue for å planlegge vårt neste fremstøt, Beatles fans er jo tross alt dannede mennesker.

Henley-on-Thames viste seg å være en kjempekoselig by med små bindingsverkhus og hyggelige mennesker. Vi visste ikke hvor Harrison bodde så vi startet med å spørre oss frem. D en første vi spurte ville tydeligvis ikke fortelle oss noen ting, men nummer to - en ung dame pekte ut retningen og sa at det ikke var mulig å ta feil.

Paul var bortreist og det var bare å gå over til neste post på programmet, nemlig George Harrisons hjem utenfor London, Friar Park.

George?

George og Per Christian Larsen

Vi visste ikke helt hva som ventet oss, men etter å ha gått et stykke kom vi til en stor park som var omkranset av et lavt gjerde, samt en del mindre hus som i norsk målestokk kan karakteriseres som store villaer. Etter å ha gått et stykke til, kom vi til en stor treport som merkelig nok sto på vid vegg og liksom bad oss stige på. Dette måtte jo bare være der hvor George Harrison bodde. Til tross for et skilt med «pass for hunden», tok vi mot til oss og spaserte opp en gruslagt kjørevei som førte oss opp mot et gedigent slott. Det første vi så der var et garasjeanlegg med plass til akk så mange biler. Vi kunne se både en Rolls, Bentley og en del sportsbiler. Men det var en bil vi la spesielt merke til og det var en stor sort Mercedes, denne hadde vi sett før, var det ikke fra coveret til «Living In The Material World»!

Tilbake til Harrison. Alt vi hadde lest om han som den kanskje minst imøtekommende og den det er vanskeligst å snakke med, ble grundig gjort til skamme. Vi møtte en tvers igjennom hyggelig mann som var oppriktig interessert i hvor vi kom fra (hvordan vi var kommet inn?)

Inne i garasjen stod en del folk og pusset på en bil, og vi ble stående litt usikre og se på da en av gutta snudde seg og ble oppmerksom på oss.

Vi fortalte at vi kom fra Norge og var på ferie i England, vi var Beatles fans og at det å prøve å treffe en av de fire var et av våre mål. Vi fortalte at vi i går prøvde å treffe Paul, men at han ikke var hjemme. Harrison sa da at: «No, Paul is in America, and John lives there. And Ringo, I don’t know where he is».

Vi så med en gang hvem dette var, han kom bort mot oss med utstrakt hånd hvorpå jeg litt høyt ropte; GEORGE? Han smilte og sa: «Yes, that’s me.» Vi var nesten besvimelsen nær i det øyeblikket. Jeg har tenkt mye på dette møtet i årenes løp, og jeg har kommet til at vi antagelig oppførte oss som forelskede jenter, og det er vel ikke så langt unna sannheten heller, men dette var det største som har hendt meg ved siden av diverse fødsler og bryllup.

Dette fortalte han oss uten at vi spurte. Vi spurte og grov videre om fremtidige album og om alt og ingenting, sikkert de samme spørsmål som han har fått tusen ganger før.

George og Øystein Valldal

Det er skrevet mye om de fire både før og etter dette møtet, og min mening er at pressen ikke alltid er like rettferdige mot stjerner i dette formatet, dette fikk jeg erfare med en person som tok meg fullstendig på sengen og gjorde at mitt bilde av Harrison ble litt annerledes fra dette øyeblikket.

All Things Must Pass Da vi satt på toget tilbake til London kom vi plutselig på at midt i alt det kaotiske hadde vi glemt å få autografen hans. Lenge hadde jeg tenkt å skrive til ham, referere fra møtet, sende bilde og spørre om å få signaturen hans, men jeg utsatte det. Nå er det dessverre for sent, men jeg har både bilde og et minne for livet. Når dette skrives sitter jeg og hører på «All Things Must Pass» og tenker at selv om George Harrison er borte, har vi mange gode minner og mye fantastisk musikk å spille. Dette kan ingen ta fra oss. Mine tanker går selvsagt også til hans familie som har mistet en av sine kjære. Fred over hans minne. Og selvsagt tok vi opp en LP vi hadde kjøpt på veien. At dette var «Let It Be» kan vel sees på som en liten blunder. Han så i det øyeblikket litt morsk ut, men tok seg pent inn og var like hyggelig igjen. Denne reaksjonen skjønte vi ikke noe av før vi ble litt eldre og litt mer beleste. Vi dro deretter opp våre kameraer og tok noen bilder hvor vi poserer ved siden av ham. Vi spurte også om han kunne tenke seg å ta en tur til Norge. Han svarte da at han kunne tenke seg det men kunne ikke si når; hvorpå han takker oss høflig for besøket og på en slik måte at vi ikke følte oss jaget bort. Her kan det også nevnes at aldri har vel en halv time gått fortere, og at mye av det vi snakket om dessverre er glemt. Dette kan vel skyldes at et slikt møte kanskje kan oppleves som en rus. Etterpå står man igjen med et spørsmål, hva er det som skjedde? Parken og selve hovedhuset husker jeg bare som noe gedigent, men hans hyggelige og behagelige vesen er noe jeg ikke glemmer.

Roger Stormo

George i 1976

1976 var et travelt år for George. Karrieren hans begynte å gå på hell etter manglende suksess for det litt mollstemte albumet «Extra Texture» i 1975, og han la derfor ekstra arbeid i å promotere 1976-albumet «Thirty-three and 1/3» som ikke bare henspilte på hastigheten platespilleren avspilte albumet på, men også Georges alder. I forbindelse med dette spilte han inn en intervju-LP «A Personal musical dialogue» som ble sendt ut til pressen, og han spilte inn humoristiske musikk-videoer til sangene «True Love», «Crackerbox Palace» og «This Song» fra albumet. De to førstnevnte ble innspilt i Friar Park og regissert av Monty Pythons Eric Idle. Den siste regisserte Harrison selv, og den ble spilt inn i en rettssal i Los Angeles. George hadde også – etter mønster fra Apple Records – opprettet sitt eget plateselskap som ga ut plater med andre artister, Dark Horse Records. Nå var han frigjort fra kontrakten med EMI og for første gang skulle hans eget soloalbum komme ut på eget selskap. Distributør for Dark Horse Records i USA var A&M Records og George skulle etter planen ha levert sitt nye soloalbum dit, noe han også hadde fått forskuddsbetaling for. Imidlertid hadde George nå lyst til at Warner Bros (hvor hans gamle venn Derek Taylor nå jobbet) skulle bli ny distributør for Dark Horse Records. Han gikk derfor til dem med sitt nye album. Dette førte til søksmål fra A&M og en regning på forskuddsbetalingen. I september 1976 avgjorde dommer i New York, Richard Owen at George hadde ubevisst plagiert deler av melodien til Chiffons sang «He’s so Fine» i sin egen sang, «My Sweet Lord». George sendte ut «This Song» som første single fra det nye albumet, sangen er en kommentar til alle problemene «My Sweet Lord» hadde medført. Albumet solgte bedre enn de to foregående i USA, men ble likevel ikke den helt store salgssuksessen George hadde håpet på. I USA deltok George på TV-programmet «Saturday Night Live» som ble direktesendt fra et studio i New York. Der hadde programvert Lorne Michaels den 24. april direkte på lufta tilbudt Beatles den latterlige sum av 3000 dollar for å gjenforenes,.Paul og John som tilfeldigvis satt hjemme hos John og så på, vurderte nesten å dra til studio og kreve halvparten av pengene. Men det skulle bli George som faktisk dro og deltok, det skjedde 20. november. Han spilte «Here Comes The Sun» og «Homeward Bound» på akustisk gitar sammen med Paul Simon og viste også to av de nye musikkvideoene sine, «This Song» og «Crackerbox Palace».

George og Eric Idle

George traff frosken Kermit backstage på Saturday Night Live

I forbindelse med vår forhåndsomtale av Kaj Sekkelunds bok om Lennons Danmarksopphold i forrige nummer har vi fått brev fra forfatteren. Til redaksjonen av Norwegian Wood Først av alt, takk for omtalen av boken min, "Apostlens langhårede berømmelse." Selvfølgelig er jeg veldig glad for det. Men jeg må dessverre arrestere bemerkningen om det lite sannsynlige i det forhold at George Harrison besøkte Lennon og Ono i Vust - Danmark, slik hendelsen fortelles - eller bekreftes av flere uavhengige personer som var tett på Lennon i dagene hvor det fant sted. På den annen side er det riktig at det i flere år har vært ubemerket av media. Huset i Vust hvor Lennon og Ono bodde i 4 uker i januar 1970, var eid av Gunnar Bergholt, som drev et advokatfirma i Fjerritslev. Og han var juridisk rådgiver for det store skoleprosjektet «New experimental college», som ble ledet av Aage Rosendal Nielsen, og huset er trolig blitt kjøpt som en del av skoleplanene. Bergholt og hans familie kom i kontakt - og på på god fot med Anthony Cox, Kyoko og Melinda flere måneder før Lennon og Ono dukket opp 29. desember 1969, og de fortsatte å besøke huset sitt selv etter ankomsten av Lennon og Ono. Bergholts enke Hedvig - og hennes sønn, journalist Morten Bergholt forteller mange år senere i august 2020 i et intervju med Torben Møller til Radio Midt/Vest i Holstebro om Harrisons besøk. At de har ventet i så mange år med historien, begrunnes Hedvig Bergholt med at hun syntes det var for privat/personlig.

Intervjuet er veldig kort 5-10 minutter, og det handler stort sett bare om Harrison sitt besøk. En dag da Bergholt-familien besøkte huset i Vust, møtte de George Harrison og en kvinne som ble introdusert som hans kone (Pattie Boyd). Hedvig Bergholt snakket ikke med Harrison, men hadde en lengre samtale med kvinnen, som hun beskriver som en frodig kvinne i stripete mannepyjamas og hatt. I tillegg sies det at Lennon og Harrison hadde en flere timers samtale i Vust. Dessverre ble det ikke satt noen dato for begivenheten. Men det er ikke noe åpenbart motiv for at historien skulle være oppdiktet, selv om det, som ofte ofte er tilfelle, kan være noen hukommelsesforskyvninger så mange år etter. Min onkel Ernst Sekkelund kom jevnlig til huset ved siden av da det kom telefonbeskjeder til Lennon. Og han har fortalt at han visst også hilste på George Harrison, dessuten løp en naken kvinne rundt der borte. Historien blir bekreftet av flere familiemedlemmer - og støtter Hedvig Bergholts historie. Aage Rosendal Nielsens daværende kone Sara Damskier møtte Lennon og Ono flere ganger, og hun var ganske tett på begivenhetene. Sara Damskier sa nylig til journalisten Uffe Christensen fra Jyllands Posten i desember 2019 at hun visste at Harrison hadde vært på besøk, men at hun ikke hadde møtt ham selv. Artikkelen ble publisert i Jyllands Posten 29. desember 2019. 14. januar 1970 brakte avisene Jyllands Posten og Aalborg Stiftstidende den store nyheten om at et Beatles-toppmøte skulle arrangeres i Vust. Aage Rosendal Nielsen, som under oppholdet i Thy hadde fått rollen som Lennons talsmann, avkreftet nyheten dagen etter - men sier videre at det planlegges en rekke viktige møter de kommende dagene uten å utdype saken nærmere. Men manager Allen Klein er kjent for å ha vært i Vust i dagene 20-21. januar 1970.

Nyheten om toppmøtet i Beatles ser ved første øyekast ut som en av de mange tilfeldige ryktene som sirkulerer. Likevel har nyhetene en kjerne av sannhet. Huset i Vust var under konstant overvåking under Lennons opphold - natt og dag av journalister og pressefotografer, men under oppsyn av politiet måtte de være 200 meter unna. Journalister fra de to avisene som er nevnt over, mener absolutt at det var George Harrison de hadde sett i en bil som ankom og kjørte ned til huset. Harrisons besøk var anledningen til en avisartikkel om Beatles toppmøtet - en overtolkning av en konkret hendelse som har funnet sted. Harrisons besøk kan derfor dateres til dagene 13.-15. Jan. 1970. Men det var bare Lennon og Harrison som møttes - og det er ganske sikkert. Vi vet selvfølgelig ikke hva de skulle møtes om. Pattie Boyd, som angivelig er kvinnen som var på turen, sier ikke noe om saken i sin erindringsbok "Wonderful Tonight" fra 2007. Og hun har ikke tidligere ønsket å snakke med pressen. Det eneste boken forteller fra januar 1970 - er at hun og Harrison var på jakt etter et annet sted å bo, noe som endte med kjøpet av Friar Park samme måned. Og Lennon og Ono var ute for å se stedet like etter hjemkomsten fra Thy. Men man kan selvfølgelig komme med noen antagelser om intensjonen med møtet mellom de to fra Beatles. Fremtiden til Beatles var fremdeles uklar, og mer spesifikt - det forelå en kassert plateinnspilling - "Let it be". Lennon spilte inn sangen "Instant Karma" 27. januar 1970 med Phil Spector som produsent. Lennon sier selv at Spector tilfeldigvis var i London - men andre kilder sier at han ble kontaktet av Allen Klein. Spector fikk deretter oppgaven med å fullføre "Let it be". En avgjørelse tatt uten Paul McCartney. I tillegg ble han produsent på både Harrison og Lennons plater de følgende årene, noe som er mer enn en tilfeldighet. Og det, i min teori, er den mest sannsynlige forklaringen på at Lennon og Harrison møttes i Vust - og at det ble holdt hemmelig med hensyn til McCartney. Med vennlig hilsen

Kaj Sekkelund

Vi har forelagt dette for vår danske korrespondent, Arno Guzek, som driver den danske Beatlesklubben og bladet «Beatles Again». Han skriver:

Jeg har i mine egne notater: 14.01.70 George Harrison Olympic Sound Studios, London Remix IBM Film Synthesizer Music, men kan ikke huske hvorfra. Demokraten skriver allerede den 13. Januar at George er i Thy, men så må de jo ha fått historien den 12. Altså dagen før de andre avisers versjon. Mye av Kajs brev er jo tatt fra boken, så det gir ingen dokumentasjon. Kaj skriver at det var en kassert innspilling av Let It Be, det er jo ikke korrekt, for den ble gjort ferdig den 8. januar, så her tenker han på hva som skjedde senere. Han skriver også at det er flere uavhengige kilder, men når det er familie, så er det jo ikke uavhengig. Og hva med handelen av Friar Park den 14. januar? Dette er hva jeg har skrevet i det nyeste Beatles Again: Kaj Sekkelund fra Thy har gravd i hukommelsen og i familiens gjemmer samt en langt rekke kilder og har nå begått boken «Apostlens langhårede berømmelse» på forlag1.dk Historien om John og Yoko under deres opphold i Thy i januar 1970 fra det «hemmelige» besøket hos Yokos eksmann Anthony Cox og hans nye hustru Melinda bl.a. for å se Yokos datter Kyoko. Og så fikk først den lokale pressen, så den danske og endelig verdenspressen fatt i historien. Familien stilte opp til pressekonferanse komplett med DR-dekning og besvarelse av alskens spørsmål, dans rundt juletreet og avsynging av julesanger. I løpet av måneden beveget familien seg rundt i lokalområdet og i Thisted, vanlige innkjøp, plater ble det også til, autografer og mopedkjøring. Jo vi kommer langt omkring med avklipping av hele familiens hår, som senere ble gitt til Michael X den 4. februar 1970 og dermed ikke til Muhammed Ali, som det fremgår av boken. At det var en del primitivt fremgår også av at John måtte låne telefon hos naboene, som bl.a. var Sekkelund-familien. En helt ny historie fremføres, nemlig at George også skulle ha kommet på besøk sammen med Pattie. Den er også ny for redaktøren, som har prøvd å få den til å passe inn. Pattie beskrives som en frodig kvinne, som i mitt vokabular betyr at man fyller litt. Men hun var jo den gang en spedbygd fotomodell, og mindre enn George. Så la meg prøve å avklare opplysningen. Den 3. januar er Paul og Ringo sammen med George i Abbey Road og spiller inn hans «I Me Mine». Dagen etter gjøres «Let It Be» ferdig og den 6. remikses «I Me Mine» og «Across The Universe» samt LP’en lages som master. Likevel gjør George om på «For You Blue» den 8., som sammen med «Let It Be» ble mikset igjen. Så er det muligheten for å dra fra London med fly til København, videre til Ålborg og så dra ut til Thy. Husk det var ikke timesdrift på flyrutene den gang og George skulle også tilbake for den 14. lekte han med IBM- musikk i studio og han var også ute med den helt store pengepungen, da han samme dag kjøpte Friar Park.

Den 18. er han i studio med Doris Troy og så den 25. har John reist til Paris. John har besøk midt i januar fra Canada av arrangørene av en planlagt 1970 Toronto festival, med det formål å få John til å delta. Og Beatlesmanager Allen Klein kommer også på besøk. Disse foregikk omkring 20. januar i henhold til Chip Madingers «Lennonology», altså dag-for-dag mammutverket. Han har intet om George. Men hva skulle George til Danmark for? George betalte 140.000 £ for Friar Park tilsvarende drøyt 50 millioner kroner i dag, så mon ikke det var et par detaljer som skulle på plass i dagene før handelen den 14.? Selvfølgelig kunne han medbringe en ny utgave av «Let It Be» LP’en, men det er ingen EMI-dokumentasjon for at den ferdige LP som var sammensatt 6. januar ble oppdatert med Georges nye utgave av «For Your Blue». Så det var ingen grunn for ham til å bringe et ferdig album til John, for det forelå ennå ikke. Min beste gjetning er at de mange nordamerikanerne er rotet inn med antakelse av at en av disse var George. Det arbeides videre med saken. Men til tross for denne lille detaljen så hører boken til i enhver Beatlessamling. Det er ikke snakk om en oversettelse av noe som er skjedd i den store verden, men en bok skrevet av en person som selv var til stede og som har benyttet danske kilder. Deilig at vi også kan være med. Men der er behov for å grave videre, for jeg liker ikke ideen med Friar Park midt i de 3 dagene.

Beatles-bil på Tenerife av Guy Devos • oversatt av Roger Stormo

For tretti år siden kjøpte Joaquin Sieper, en klassisk bilentusiast, en Austin Healey av dens tidligere tyske eieren, Klaus Voormann, uten å vite at denne glitrende cabrioleten ble brukt av Paul McCartney, George Harrison og Ringo Starr i 1963 under deres historiske besøk på Tenerife (se fargebilder i forrige nr av NW).

I 1963 kjørte denne glitrende bilen langs de tenerifske veier, med en lisensplate fra Gran Canaria. Passasjerene var tre av de fire i Beatles: Paul McCartney, George Harrison og Ringo Starr.

Den «froskøyede» bilen var den første rimelige to-seters cabrioleten som ble produsert i England i 1958. Joaquín Sieper eier den store garasjen der Austin Healey Sprite er parkert. Den er helt upåklagelig, det ser ut som om bilen kommer rett fra produksjonslinjen. Kjøretøyet lyser opp og har fremdeles det originale registreringsskiltet, noe som alltid blir værende på spanskregistrerte kjøretøy.

Ringo og Astrid

Joaquín Sieper, en kjent forretningsmann på Tenerife, oppdaget kjøretøyet for tretti år siden da han besøkte en venn i Los Realejos for å fiske. Tilfeldigvis så han en halvdekket gammel bil i et hjørne av garasjen. Han så at det måtte rikelig med arbeid for å gjenopprette den til fordums glans, fordi tidens herjinger hadde rammet både karosseriet og mekanikken. Klaus Voormanns feriehus

Joaquin Siepers lidenskap for klassiske biler går hånd i hånd med hans lidenskap for The Beatles, men han var ingen ekspert, siden han ikke visste hvem Klaus Voormann var og heller ikke hadde hørt om at tre av dem hadde besøkt Tenerife. Han spurte om kjøretøyets opprinnelse og fikk navnet Klaus Voormann. Etter en masse søk fant han til slutt eieren av bilen på grunn av de unike front-lyktene kjent som Frog’s Eyes. Den forrige eieren bodde i Hamburg, der The Beatles slo seg frem i 1960, og opptrådte i hans nabolag. Sieper hadde ingen problemer med å overbevise eieren om å selge ham den gamle bilen, selv om prisen var i høyeste laget. Beløpet nevner han ikke.

Etter kjøpet måtte Joaquin Sieper sandblåse hele kjøretøyet. Han hadde med seg deler fra England og fikk karosseriet lakkert i den opprinnelige rødfargen. Austin Healey Sprite MK1 var ikke bare den første rimelige cabrioleten, men ble den bilen som var mest populær blant kvinnelige bilister i England, spesielt på slutten av 1950-tallet.

Tre år etter at de traff Klaus i Hamburg ble de fire bandmedlemmene invitert av Klaus Voormann til å komme til hans families feriested på Tenerife for en liten ferie. Der hadde forretningsmannen en villa i Ciudád Jardín, i La Montañeta (Los Realejos). Imidlertid foretrakk John Lennon å reise til Barcelona med manageren, Brian Epstein. Beatles var ennå ikke kjent i Spania, deres første album hadde nylig blitt utgitt, slik at var inkognito mens de bodde på Tenerife. Sieper fullfører denne historien ved å fortelle at han på slutten av 1990-tallet oppdaget at bilen var avbildet i en bok fra Beatles. Siden den gang har han fått mange tilbud om å selge. «Investeringen jeg gjorde med den har mer enn doblet seg.» Artikkelen ble først publisert i juni 2020 i Tenerife Connect

I den lille toseteren Austin Healey Sprite, nesten alltid kjørt av George Harrison, besøkte de nesten hele norddelen av øya sammen med den tyske fotografen Astrid Kirchherr.

ELTON V I L JOHNS S LE IKKE GJØ RE ANGER FERDIG E Elton John husker tilbake på da han avslo Yoko Onos invitasjon til å fullføre sangene John Lennon jobbet med da han døde, og som senere ble gitt ut på albumet «Milk and Honey» i 1984.

100

De gamle vennene hadde mistet kontakten siden 70-tallet, men tok kontakt igjen igjen etter Elton Johns konsert i Central Park i september 1980. Det var siste gang de møttes før Lennon ble skutt tre måneder senere. «Turnéen gikk videre, krysset Amerika og dro deretter ned til Australia,» skriver John i sin selvbiografi «Meg». «Flyet vårt hadde nettopp landet i Melbourne da en flyvertinnes stemme kom over høyttaleren og sa at Elton John-teamet ikke skulle gå av; vi måtte holde oss om bord. Det er rart, i det øyeblikket de sa det, sank hjertet mitt; Jeg visste bare at det betydde at noen hadde dødd.» Da Elton ble fortalt nyheten om Lennons død: «Jeg kunne ikke tro det. Det var ikke bare hans dødsfall, det var brutaliteten av hvordan det skjedde. Andre venner av meg hadde dødd unge: først Marc Bolan i 1977 og deretter Keith Moon i 1978. Men de hadde ikke dødd slik John hadde dødd. Marc hadde blitt drept i en bilulykke, og Keith hadde i utgangspunktet dødd av et uhelbredelig tilfelle av å være Keith Moon. De hadde ikke blitt myrdet av en helt fremmed. ... Det var utenkelig.» Elton John arrangerte en gudstjeneste i en katedral i Melbourne fordi han ikke kunne delta på minnearrangementet Ono hadde arrangert; senere skrev han og hans låtskriverpartner Bernie Taupin sangen «Empty Garden» som en hyllest.

101

«Det er en av favorittsangene mine, men jeg spiller det nesten aldri live,» skriver han. «Det er for vanskelig å utføre, for emosjonelt. ... Jeg elsket virkelig John, og når du er så glad i noen, tror jeg ikke du noen gang kommer helt over deres død.»

John sa at han følte seg forferdelig etter møtet:

Han fortsetter med å fortelle om en telefonsamtale han hadde med Yoko Ono noen år senere.

Til slutt ga hun ut sangene som de var, på et album som heter Milk and Honey.»

«Yoko trodde hun respekterte Johns arv, prøvde å oppfylle hans ønsker, og jeg nektet å hjelpe,» forklarer han. «Jeg visste at jeg hadde rett, men det gjorde ikke det noe mindre deprimerende.

«Hun sa at hun trengte å se meg, det hastet, jeg måtte komme til New York med en gang. Så jeg tok et fly. ... Hun fortalte meg at hun hadde funnet en mengde bånd med uferdige sanger John hadde jobbet med like før han døde. Hun spurte meg om jeg ville fullføre dem, slik at de kunne utgis.» Til tross for at han ble smigret, visste han at han absolutt ikke ønsket det, og trodde det var for tidlig etter Lennons død. «Egentlig trodde jeg ikke at tiden noen gang ville være riktig,» skriver han. «Prøvde å finne ut hvordan jeg kunne fullføre sanger John Lennon hadde begynt å skrive - jeg ville ikke være så frekk. Og tanken på å spille inn stemmen min på samme plate som hans - jeg syntes den var fryktelig. Yoko var insisterende, men det var også jeg.»

Elton Johns selvbiografi er oversatt til bokmål av Gunnar Nyquist og utgitt på Gyldendal som «Meg». Den er innbundet og har 366 sider. Den finnes også som E-bok. ISBN: 9788205533486

102

Den første rockesuksessen fra Liverpool Billy Fury (egentlig Ronald William Wycherley) var en suksessfull sanger og skuespiller, og var et alltid tilstedeværende innslag på de britiske hitlistene på begynnelsen av 1960-tallet. Han var tidlig en stjerne i både rock and roll og filmer, og hadde samme antall som The Beatles' rekord på 24 hits i 1960-årene og 332 uker på hitlistene i U.K., men i motsetning til The Beatles nådde ingen av singlene eller albumene hans helt til topps. Fury ble født 17. april 1940 og vokste opp i nærheten av Ringo Starr i Dingleområdet i Liverpool. De to gikk i samme klasse på St. Silas Junior School, for øvrig samme skole som John Lennons far Alfred hadde gått på mange år tidligere. Før Beatles var Billy Fury Liverpools mest suksessrike popartist.

103

øyne», og han ga ut sin første hit, «Maybe Tomorrow» i 1959.Singlen solgte jevnlig og nådde 18.plass i Storbritannia og fikk ni uker på listen. Dette minner jo om det som skjedde tre år senere med The Beatles første single «Love Me Do», som nådde 17.plass i Storbritannia. «Maybe Tomorrow» ble også utgitt i USA, noe som var en sjeldenhet for en britisk artist på denne tiden, men den slo ikke gjennom. I motsetning til hans bysbarn fra Liverpool klarte Billy Fury aldri å komme seg inn på det amerikanske markedet. Samme år dukket Fury opp som skuespiller i en fjernsynsteateroppsetning «Strictly for Sparrows», og opptrådte på det første britiske pop-programmet på TV, «Oh Boy!».

Billy startet karrieren som så mange andre med et skiffle-band da han var 15

Som 11-åring fikk Billy musikkundervisning på piano, og han fikk sin første gitar da han var 14. I 1955, da skiffle-perioden begynte hadde han sin egen lokale gruppe, mens han tjente penger på å jobbe på en slepebåt på elven Mersey slepebåt og deretter som stuert. Men han hadde begynt å skrive sine egne sanger. I Percy Phillips studio i Kensington, Liverpool i 1958 (samme år som John, Paul, George, Colin og Duff aka The Quarry Men spilte inn to sanger samme sted) spilte Ronnie inn seks sanger og sendte deretter en acetatplate med dette materialet samt bilde av seg til impresarioen Larry Parnes. Deretter dro han til et Parnes Extravaganza Show på Essoldo i Birkenhead. Parnes sendte ham rett ut på scenen, og etter å ha sett de begeistrede publikumsreaksjonene ville han gjerne ha ham i sin stall som artist. I tråd med Parnes veletablerte framgangsmåte med å gi artistene sine nye scenenavn inspirert av deres personlighetstrekk og musikkstil (Marty Wilde, Johnny Gentle, Vince Eager) ble Ronald Wycherley til Billy Fury. Billy skulle komme til å bli Deccas mestselgende artist gjennom tidene, med 26 hits mellom 1961 og 1966. I løpet av denne perioden tilbrakte han 268 uker på listene med hits som inkluderte «Halfway To Paradise», «Jealousy», «I’ll Never Find Another You», «Last Night Was Made For Love», «Once Upon A Dream», «Like I’ve Never Been Gone», «Wondrous Place» og «In Summer». I 1966 signerte han med Parlophone, hvor han ble frem til 1972 da han startet in egen label Fury Records. Den varte ikke lenge, i 1974 var han på Warner Bros og til slutt Polydor i 1982-3. Paul McCartney kalte Fury «En søt Liverpool-fyr den første lokale mannen som gjorde det, i våre

Billys albumdebut, «The sound of Fury».

14. April 1960 spilte Billy inn sitt debutalbum, «The Sound of Fury» i platestudio nr 3 hos Decca Records, med Jack Good som produsent. På denne tiden var album fortsatt ti tommer i formatet, og inneholdt ti sanger, fem på hver side. I motsetning til The Beatles’ albumdebut var samtlige sanger på Billys første LP selvkomponerte. Noen av sangene komponert under eget navn, på de andre sangene skrev han under pseudonymet Wilbur Wilberforce. Bak trommene finner man et navn fra Please Please Me-albumet, Andy White! Andre studiomusikere var Joe Brown på gitar, Reg Guest på piano og på bass alternerte Bill Stark og Alan Weighell. Korister var gruppen The Four Jays. Albumet kom ut 21. mai og sterkeste listeplassering var en 18. plass.

104

Kanskje ikke overvettes imponerende, men dette ses i ettertid på som et veldig viktig album for britisk rock. Sangstilene varierte mellom country, rock og den spesielle blandingen av disse; rockabilly. Senere skulle Billy ha større suksess med coverversjoner av amerikanske ballader.

Han skrev: «Duffy Power skal turnere i Skottland fra 2. til 11. juni og Johnny Gentle turnerer i Skottland fra 16. til 25. juni. I løpet av disse to periodene er vi som avtalt villige til å betale gruppene dine £ 120, pluss frakt fra Liverpool.» Brevet la også til: «Vi vil ordne at Mr. Parnes kommer og hører på gruppene dine for å velge de best egnede. Han vil også ta med seg Billy Fury, ettersom Billy vil ha en av disse fire gruppene til eget bruk. Forresten, ideen om at Billy vil ha en gruppe fra sin egen hjemby kommer til å gi flere interessante pressehistorier og reklamemuligheter.»

Årene 1961-1963 ble Furys største år når det gjelder hitsingler. Fury filmdebuterte i 1962 i Michael Winners «Play It Cool» og spilte også hovedrollen i «I’ve Gotta Horse» i 1965. Albumet «We Want Billy!» fra 1963 var et av de første konsertalbumene i Storbritannias rockehistorie og inneholdt liveversjoner av egne hits samt coverversjoner av flere R&B sanger, så som «Unchain My Heart». 1963 var også året da han fikk sitt eget pop-blad, «Billy Fury Monthly» som ble utgitt av Albert Hand. The Beatles fikk sitt eget «Monthly» blad senere samme år. The Beatles med Billy Fury under innspillingene av TV-programmet «Thank Your Lucky Stars» 17. februar 1963.

Det var faktisk fem Mersey-grupper på audition: Gerry & The Pacemakers, Cass & The Cassanovas, Cliff Roberts & The Rockers, Derry & The Seniors og The Silver Beatles. Til tross for at de ikke hadde spilte sammen på flere måneder, var The Silver Beetles håpefulle og satte sammen en slags banduniform med matchende svarte skjorter og sko med hvite lisser og det George Harrison kalte «små hvite biter på toppen». Da trommeslager Tommy Moore var forsinket, ble bandet tvunget til å få inn Johnny Hutchinson fra Cass and the Cassanovas som vikar på de første sangene. Stuart Sutcliffe drev fortsatt med å lære seg å spille bassgitar, og vendte seg bort fra mengden for å skjule sine manglende ferdigheter. I løpet at ettermiddagen tegnet Stuart også et portrett av Billy Fury og John Lennon fikk autografen hans.

Billy og Beatles Billy Furys første møte med The Beatles var på en prøvespilling i Liverpool etter at Furys band hadde gått sin egen vei sammen med Georgie Fame. I et forsøk på å erstatte «The Blue Flames» i forkant av en turné i Nord-England og Skottland, inviterte Fury og Parnes lokale band til å vise hva de kunne på Wyvern Social Club (senere The Blue Angel) i Seel Street, Liverpool den 10. mai 1960. Furys debutalbum var fortsatt 11 dager unna utgivelse. Årsaken til prøvespillingen i Liverpool var at Parnes hadde blitt imponert over at Liverpool-bandene dukket opp på en Gene Vincent-konsert og hadde bedt en av hans assistenter, Mark Foster, om å kontakte den lokale klubbeieren Allan Williams for å arrangere en audition.

105

John Lennon ber om å få autografen til Billy

The Silver Beetles under prøvespillingen for Larry Parnes og Billy Fury

Billy bestemte selv at han likte Silver Beatles best, selv om Parnes verken hadde likt utseendet eller alderen til trommeslageren Tommy Moore, som omsider hadde dukket opp. Men Stuart klarte ikke å bløffe Parnes. Ifølge Allan Williams ble de tilbudt jobben som Billys backingband for £ 20 i uken under forutsetning av at de skilte seg ad med Sutcliffe. John Lennon nektet og The Silver Beetles fikk i stedet tilbud om å turnere Skottland med Johnny Gentle. Neste gang The Beatles og Billy Furys veier krysset, var et par år senere da John, Paul, George og Ringo dro til Empire Theatre i Liverpool søndag 21. oktober 1962 for å se Billy holde en konsert der. De hadde selv en Cavern-opptreden senere den kvelden. 17. februar 1963 traff de hverandre igjen, da de spilte inn TV-programmet «Thank Your Lucky Stars». Billy var programmets stjerne i denne episoden, hvor også The Beatles deltok. Dette var gruppens andre opptreden i denne programserien.

106

17. februar 1963

Billy spilte Stormy Tempest i filmen «That’ll Be The Day» i 1973, en rollefigur som var delvis basert på Rory Storm. Her er de begge to i et bilde tatt under prøvespillingen på Wyvern Social Club. Rory var der kun for å bli tatt bilde av sammen med Billy.

De senere årene Sangeren hadde vært plaget av dårlig helse siden han var barn, da giktfeber hadde gitt ham et svakt hjerte. Flere turnéopptredener måtte avlyses på grunn av hans tilbakevendende hjerteproblemer, og han ble innlagt på sykehus ved flere anledninger, noe som førte til at han sluttet å gi konserter i 1967 og tilbrakte mesteparten av tiden sin på en gård hvor han avlet hester.

Fury i sitt hjem i London i løpet av natten. Huset lå for øvrig i Cavendish Avenue, tvers over veien fra Paul McCartneys hus i samme gate. Billys manager Tony Read fant ham bevisstløs neste morgen. Han ble i all hast fraktet til sykehus, men døde senere på ettermiddagen klokka 14.10. Billy Fury ble bare 42 år gammel. I 2003 ble det avduket en bronsestatue av Billy Fury på National Museum of Liverpool Life.

I 1973 dukket han opp delvis fra glemselen, og spilte rollen som Stormy Tempest i «That’ll Be the Day». Rollen var delvis basert på Rory Storm og han fremføre «Long Live Rock», et nummer skrevet spesielt for ham av Pete Townshend. Under filmingen var det en jam session med Ringo (som også hadde en stor rolle i filmen) på sologitar, David Essex på bass, Graham Bond på trommer, Harry Nilsson på tamburin og Billy Fury sang. Etter dette opptrådte Billy sporadisk, og deltok i TV-programmer, men på grunn av helseproblemene hadde han lange opphold og måtte under kniven for hjerterelatert kirurgi et par ganger. I 1978 ble han erklært konkurs på grunn av ubetalte skattepenger, et forhold som strakk seg tilbake til 1962, og beløp seg til £16,780. Fury så seg nødt til å overføre sine royalty-inntekter samt inntekter fra sangforlag til skattefuten. Billys hjerte ga seg omsider fredag 28. januar 1983, på et tidspunkt da han var i ferd med å spille inn et nytt album og nettopp hadde fått en ny singel inn i listene. Etter at han kom tilbake fra en innspillingsøkt i London i de tidlige timene 28. januar 1983, kollapset

Skulpturen, som var lagd av Liverpool-kunstneren Tom Murphy, var donert av «The Sound of Fury» fanklubben etter at de hadde samlet inn pengene fra fansen. I dag kan statuen sees ved siden av Dock Traffic Office på Liverpools Albert Dock-kompleks ved vannkanten. Kilder: Beatles Story, Sixties City og Wikipedia

107

Sgt. Pepperâ&#x20AC;&#x2122;s Lonely Hearts Club Band JOHN LENNON. Anniversary Deluxe Edition GIMME SOME TRUTH. Nytt samlealbum i salg 9. oktober