Norwegian Wood 165 by Roger Stormo

l Pau

im r f å

r rke

b m a H

o b g r

m a R

o t i tgaver u

Let

Nr 165 • SOMMEREN 2021

.. . e tB

d e k Na

SJEFREDAKTØREN TAR ORDET

Hei!

I kjølvannet av Paul Saltzmans film «Meeting The Beatles in India» fra i fjor er det nå bebudet nok en film med tilsvarende tema. Den nye filmen skal inneholde sjeldne arkivopptak, og temaet er litt større. Det handler ikke bare om meditasjonsturen i 1968, men om Beatles’ forhold til India. Det hele startet som kjent med at en av scenene i filmen «Help!» foregikk på en indisk restaurant i London. Det var første gang de fikk litt innsikt i indisk musikk.

det et album der dagens indiske artister tolket Beatlessanger. Det dreier seg om sanger som ble komponert i eller inspirert av India. Første smakebit er allerede ute på YouTube og strømmetjenester, og den aktuelle sangen er «India India», fremført av Nikil D’Souza. Denne Lennon-komposisjonen spilte John inn en hjemmedemo av i 1980. Den ble deretter fremført i en musikal i New York og San Francisco i 2005, før signaturboksen som kom ut i 2010 omsider gjorde Johns hjemmedemo av sangen tilgjengelig. Filmens tittel er «The Beatles And India» (beatlesandindia.com), og vil ha premiere på en asiatisk filmfestival i England allerede 6. juni – så den har formodentlig vært når du leser dette. Til høsten skal filmen ha en bredere distribusjon, så kanskje den blir å finne på hjemlige TV-skjermer eller kinolerreter.

Det er The Walt Disney Company som distribuerer filmen, så den kommer nok også på Disney+ kanalen. Flere land har annonsert med kinovisning rundt denne tiden, men intet er foreløpig sagt om hvorvidt den skal komme til norske kinoer. Det ser ut som vi må vente til oktober før vi kan handle den inn til hjemmekinoanlegget. En russisk nettbutikk for DVD og Blu-rayfilmer har nemlig listet opp hjemmekinoversjonen av denne filmen med utgivelsesdato 31. oktober. Så det kan hende det blir en stund å vente. Platekompaniets nettsted har listet opp både DVD, Blu-ray og Ultra HD 4K versjoner av filmen, uten at utgivelsesdato er nevnt. Men når «The Beatles:Get Back» omsider kommer vil den nok få følge av en jubileumsutgave av «Let It Be». Mer om dette inne i bladet. En annen ting som nettopp er annonsert, er jubileumsutgaven av «All Things Must Pass»-albumet, som har vært utsatt ett år pga Covid-19. Nå er det bestemt at det skal komme ut 6. august, og vi har alle detaljene i dette nummeret. Når det gjelder McCartneys arkivutgivelser så hører vi rykter om «London Town» i tide til julemarkedet. Men før det skal han ut med en ny versjon av sitt «McCartney III»-album, nemlig «McCartney III Imagined», hvor

I dette nummeret kan du både lese om «Help!»-filmen og om Beatles’ besøk på Maharishi Mahesh Yogis meditasjonskurs i Rishikesh, India. I tillegg til, og i tilknytning til den nye dokumentarfilmen kommer

Ja for i skrivende stund har kinoNorge gjenåpnet! Og det de aller fleste av oss ser mest frem til i så måte er Peter Jacksons dokumentarfilm «The Beatles: Get Back» som etter planen skal gå på kino i USA i slutten av august.

PRESIDENT: Toralf Høyer-Hansen toralf@norwegianwood.org SJEFREDAKTØR: Roger Stormo roger@norwegianwood.org SEKRETÆR: Bjørn Bjerkeskaug info@norwegianwood.org NETTSTED: www.norwegianwood.org FACEBOOK: www.facebook.com/beatlesklubb TWITTER: www.twitter.com/beatlesklubben ADRESSE: Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO

han har latt andre artister remikse og fortolke sanger fra albumet. Dette prosjektet er allerede ute på strømmetjenestene siden 16. april, og 23. juli kommer de fysiske platene. Også her har han gått like berserk som sist, når det gjelder farget vinyl. Til høsten er det bebudet nok en EP fra Ringo, og han har allerede satt i gang forberedelsene til sin 81-årsdag. Som sist blir denne feiret globalt og Ringos selskap har kontaktet lokale «ambassadører» som skal koordinere feiring med sine landsmenn og -kvinner. I London er det nok en gang Richard Porter som er ambassadøren, og han skriver på sin nettside at han legger opp til at mesteparten vil skje på nettmøteprogrammet «Zoom». Ja, det var en liten oppsummering og til slutt vil jeg bare få lov til å ønske våre lesere og medlemmer en

fortreffelig sommer!

TRYKKERI: Knut Molvik • Molvik Grafisk knut@molvik.no LAYOUT: Erik I. Blindheim Baremeg.no erik@baremeg.no ANNONSER: Lise Lotte Andersen Pil Media lotte@pilmedia.no Kontingentsatser - Medlemskontingenten for 2021 gjelder for hele året, noe som inkluderer fire numre av medlemsbladet. Her er de forskjellige satsene: Norskmedlemskap (papirutgaven av medlemsbladene ) kr. 350,- Utenlandsk medlemskap (papirutgaven av medlemsbladene) kr. 450,- Elektronisk medlem, Norge og utlandet (pdf-fil av medlemsbladene) kr. 200,- Familiemedlem (Støttemedlem, får ikke bladene) kr. 100,Klubbens kontonummer er 1271 21 35628 Du kan også vippse oss Vipps-nummer: 128526. Skriv navnet og adresse på den som skal motta bladet som melding. Har du flyttet er det svært viktig at du melder inn dette til oss, så får du bladene når du skal, og dette sparer oss for ekstra portoutgifter. Innsendte bidrag til bladet sendes: redaksjonen@norwegianwood.org

Takk til:

Svein Sund • Egil Gjerde • Roar Ludvigsen • Dag Arne Nilssen • Jan Henrik Fosse

Nr 165 • Sommeren 2021 4. Presidenten har ordet: George og India del 5 17. Utklippsbøker fra Bravo 18. Ram i to utgaver 21. Beatlesbilen 24. Da NRK smuglet Ringo til Norge 30. Abbey Road – åpen uke 31. Paul er gjesteskribent i Det Nye del 2 35. Klaus Voormann om Plastic Ono Band 44. Plastic Ono Band – anmeldelse 46. Plastic Ono Band – Superluksusutgaven 47. Filmopptak fra Georges 1974-turné 48. Prins Philip og Across The Universe 50. Taylor Swift slår Beatlesrekord 51. The Beatles: Live i Munich 52. The Beatles DNA – Beatles For Sale 58. Let It Be...Naked 65. Get Back: Glyn Johns versjoner 70. The Beatles går til filmen. Del 2: Help! 85. Pantomimesketsjen fra 1963 90. Paul på frimerker 92. Johan Brun til minne 93. Bergen Beat Club åpner igjen 94. Alt om Hamburg– bokanmeldelse 98. Det Betales i Bergen 100. Promovering med musikkvideoer 103. All things must pass 106. Zappa spiller Beatles 107. Årsmøtereferat

Toralf Høyer-Hansen

Rishikesh, en ashram og The Inner Light (En ashram er en enkel bolig til meditasjon et senter hvor tilhengere av en åndelig, særlig hinduistisk, guru e.l. lever et klosterliv)

Presidenten har ordet

Den 16. februar 1968 ankom John og George Delhi i India. Med seg på turen hadde de sine koner, Cynthia Lennon og Pattie Boyd, og Patties søster Jenny. Hensikten med turen var å besøke Maharishi Mahesh Yogi og studere Transcendental meditasjon.

George Harrison og India del 5

På flyplassen ble de møtt av Beatles-assistenten Mal Evans og skuespilleren Mia Farrow. Evans hadde reist fra London to dager tidligere med alles bagasje, og framme i Delhi hadde han ordnet med biltransport den 240 kilometer lange kjøreturen fra flyplassen til International Academy of Meditation, også kalt Chaurasi Kutia, i Rishikesh. Det var meningen at de skulle være på «skolen» fram til 25. april. Rishikesh er et utrolig sted som ligger der Ganges strømmer ut av Himalaya og ned på slettene mellom fjellene og Delhi. Vannmassene som kommer fra Himalaya er nokså heftige, og vi måtte krysse elva på en stor hengebro. Stedet til Maharishi lå høyt oppe i åsen, med utsikt over byen og elva. På et 35 mål stort område lå Maharishis lille bungalow, og mengder av små hytter som han hadde fått reist i en fart for besøkende fra Vesten. GEORGE

Vår ankomst til Delhi var ikke varslet. Trette etter den lange flyturen, ble vi plassert i tre gamle utslitte drosjer - uten alt det vanlige oppstyret og det hektiske jaget som pleide å følge med oss når vi var på tur.

Ravi Shankar og George 4

Det var fantastisk forfriskende og stressfritt. Etter drosjeturen ble vi vist til boligkvarteret vårt. Det besto av flere steinbygde bungalower. Rundt husene vokste mange blomster og busker som ble stelt og holdt i orden av en meget omstendelig gartner.

CYNTHIA LENNON

Livet på ashramen ble raskt rutinemessig; våkne til lyden av påfugler, spise frokost med grøt eller frokostblanding, morgenmeditasjon, vegetariske lunsjer og middager, skrive sanger, fulgt opp med forelesninger av Maharishi klokka 15.30 og 20.30.

Hele ashramen var omgitt av piggtråd og portene ble holdt låste og bevoktet. Bungalowene som ble tildelt The Beatles var utstyrt med elektriske ovner, rennende vann, toaletter og møbler i engelsk stil. I følge Nancy Cooke de Herrera, en amerikansk kvinne som fikk i oppdrag å ta seg av de vestlige kjendisene, skaffet Maharishi mange «spesielle gjenstander» fra en nærliggende landsby, slik at de fire i The Beatles fikk speil, veggtil-vegg-tepper, tapet på veggene, skummadrasser og sengetepper på rommene. Hun sa at i forhold til de andres bungalower, så The Beatles’ hytter ut som slott.

På det store kjøkkenet, hvor alt av mat ble tilberedt jobbet en engelsk kokk fra Nottingham. Det var rolige solfylte dager, kalde netter, ren luft og den beroligende lyden av rennende vann fra den nærliggende elven Ganges. Kurset i meditasjon hadde et gjennomarbeidet pensum. I løpet av de første to ukene ble deltagerne bedt om å forenkle levesettene sine. De skulle spise lite men regelmessig, kutte ned på protein og sentralstimulerende midler, legge seg tidlig og stå opp med solen.

Paul og Ringo ankom Rishikesh fire dager senere. Paul hadde med seg kjæresten Jane Asher, og Ringo kom med sin kone Maureen. Foruten Mal Evans var også Neil Aspinall og Peter Brown fra The Beatles’ innerste krets med på turen. Fire uker senere kom også Alex Mardas.

I forelesningene forklarte Maharishi hva som skjedde under mediteringen og hva deltakerne hans skulle prøve å oppnå mens de var på ashramen.

Beatles-familien var ikke de eneste kjendisene på ashramen: Donovan, Mike Love, Mia Farrow (som nylig hadde skilt seg fra Frank Sinatra og hadde med seg søsteren Prudence og broren John) og Paul Horn (fløytist, saksofonist, komponist og pioner innen verdensmusikk) var også der.

Han sa at noen ville få «utenfor kroppen opplevelser», noe både George og Pattie mente at de oppnådde. Videre fortalte han at bevisstheten består av syv nivåer: våkne, drømme, dyp søvn, ren (eller transcendental) bevissthet, kosmisk bevissthet (en høyere form for bevissthet bare noen få oppnår), gudsbevissthet og Supreme bevissthet (den øverste formen for bevissthet).

I tillegg var flere titalls meditatører til stede. De hadde til hensikt å utdanne seg til lærere innen transcendental meditasjon. Musisering

åndelige kvaliteter. Jeg har alltid levd med denne konflikten.

Etter en stund ble deltakerne oppfordret til å bruke mer tid på å meditere, og de mest dedikerte startet med maraton-økter. George og John brukte snart åtte, ni timer om dagen med fokus på mantraene sine.

GEORGE

For å oppmuntre til meditative maratonløp, måtte Maharishi finne på noe som kunne skremme bort alle kråkene som hadde kommet til ashramen. De hadde mangedoblet seg etter at meditatørene uforsiktig hadde slengt fra seg matrester rundt omkring, og de laget et forferdelig bråk som forstyrret de som mediterte. Utfordringen for Maharishi var å holde de støyende fuglene utenfor ashramen, men uten å ty til vold. Det ble derfor bestemt å bevæpne vaktene med spretterter. Ammunisjonen var ikke mer dødelig enn papirkuler, som ville skremme kråkene, men ikke skade dem. Hvitkledde vakter med spretterter ble et komisk syn i leiren. Om trikset for å avskrekke kråkene faktisk virket, sier historien ikke noe om.

Jeg tror jeg allerede har forlenget livet med 20 år. GEORGE

Sånn som George holder på, kommer han til å reise med flyvende teppe før han blir førti. Jeg er her for å finne ut hva min rolle blir. Jeg skulle like å vite hvor langt jeg kan komme. George ligger et hestehode foran. JOHN

Jeg hadde en underlig opplevelse da jeg var i Rishikesh. Jeg gikk på et meditasjonskurs der alle skulle meditere dypere og dypere i lange stunder av gangen, der målet er å oppnå kontakt med den guddommelige energien og heve sitt bevissthetsnivå til nye høyder.

George fikk en bungalow med utsikt over Ganges omgjort til musikkrom. Den fylte han med tepper, puter og indiske musikkinstrumenter han hadde fått levert fra Delhi, og alle som hadde lyst til å lytte eller lære å spille, var hjertelig velkomne inn. Som instruktør hyret Maharishi inn en lokal sitarlærer. Musikerne (The Beatles, Donovan, Paul Horn og Mike Love) begynte straks å lage musikk i ashramen - støyende musikk. Daglig holdt de konsert på taket til musikkrommet, hvor det ikke var kontroll på hverken narkotika eller alkohol. Dette førte til at en rekke studenter som var i leiren for dyp meditasjon ble irritert, og klagde til Maharishi. Han lyttet på klagen, fniste, men gjorde ellers ingen ting.

Det er vanskelig å forklare det, men det føltes som om bevisstheten var på en egen reise. Jeg vet ikke hvor, og det var ikke opp eller ned, til høyre eller venstre, og det var ingen der, men samtidig føles det som om man ikke mangler noe. Bevisstheten er fullstendig. Det er noe rart med meg, som jeg forklarer med at jeg er født i Fiskenes tegn. Tegnet består av to fisker. Slik jeg ser det, skal den ene halvdelen dit den andre nettopp har vært. Jeg var i Vesten og var opptatt av rock ‘n’ roll, levde et sprøtt liv, var oppe hele natten og gjorde alt det som liksom skulle være de gale tingene. Dette står i motsetning til alle de riktige tingene, som jeg lærte i India – som å stå tidlig opp, gå tidlig til sengs, ta vare på seg selv og la livet få en grad av

Paul maler ansikt 6

GEORGE FYLLER ÅR

Så kom hver gjest fram til George og la en av krans rundt halsen hans. På bilder fra festen kan vi se at George fikk så mange kranser at han nesten ble borte bak blomstene.

Den 25. februar 1968 fylte George 25 år. Tilsynelatende hadde ikke George tenkt mye på bursdagen sin, og trodde trolig at den kun ville bli brukt til å meditere. Maharishi hadde derimot overraskelser i ermet! Han hadde fått ashramens forsamlingslokale pyntet med alt av fargerike saker som var å finne: flagg, tepper, blomster, gardiner og silkestoff, slik at rommet lignet mer på en teaterscene enn et festlokale.

Så var det Georges tur til å gi kransene tilbake igjen, noe som gikk bra til han kom til Mal Evans. Da ble det kaos! Kransen Mal hadde rundt halsen satte seg fast i en av George sine, med den følgen at begge ramlet og rullet rundt på scenen for å komme seg fri, mens hele salen brølte av latter.

Inn dit inviterte han The Beatles med venner til fødselsdagsfest. Alle fikk ved ankomsten tildelt to blomsterkranser laget av gule ringblomster, for å bære rundt halsen.

Alle gjestene ble så malt i ansiktet med gul farge – gul var tilsynelatende kveldens farge! Mike Love ble deretter bedt opp på scenen for å fortelle om sine erfaringer med meditasjon.

The Beatles kom skoløse og godt kledd for anledningen, mens jentene deres var strålende i rajah-kåper, saris og silkebukser. Alle hadde de nytt godt av det fine været og var veldig solbrune.

Endelig ga Maharishi George bursdagsgaven. Det var en globus av plast. En enkel gave, men faktisk full av mening. Globusen var montert slik at verdenskartet var opp ned.

Alt var nøye planlagt, og da alle var på plass kom Maharishi inn med hjelperne sine. Selv satte han seg på gulvet med beina i kors på et hjorteskinn, under et stort portrett av hans egen Guru.

«Slik ser verden ut i dag - opp ned,» kunngjorde Maharishi høytidelig. «Den roterer i spenning og smerte. Verden venter på at den skal bli reparert og satt i orden. Transcendental meditasjon kan gjøre det. George, globusen jeg gir deg symboliserer verden slik den er i dag. Jeg håper du vil hjelpe meg med å sette den i orden.»

Så ble gjestene presentert for en ekte Rishikesh-fest av hjelperne, bestående av salmesang og dans, mens en brennende oljelampe ble veivet rundt i lufta!

George takket for gaven fra Maharishi, og snudde umiddelbart globusen i riktig posisjon og skrek ut: «Jeg har allerede gjort det!» Kommentaren hans ble mottatt med høy latter og

En slags «si det med blomster»- seremoni fulgte så. Først la Maharishi en blomsterkrans rundt halsen til George, hvoretter George returnerte gesten. 7

Fest

applaus, før alle spiste kake og sang med på «Happy Birthday» for George. Da roen igjen senket seg over forsamlingen, framførte et lokalt orkester bestående av indiske musikere musikk til ære for jubilanten. Til slutt forlot alle forsamlingslokalet og gikk ut for å overvære et storslagent fyrverkeri på nattehimmelen. Da det var over trakk Maharishi seg tilbake til sin egen bungalow, og alle skjønte at festen var over. Også Pattie Boyd og Mike Love feiret sine bursdager under oppholdet.

THE INNER LIGHT 15. mars 1968 ble en stor dag for George. Singelen «Lady Madonna», med «The Inner Light» på B-siden, ble gitt ut i Storbritannia.Under dagens første undervisningsrunde med Maharishi, hadde George med seg en båndopptaker med det ferdiginnspilte kompet til sangen «The Inner Light» på. Maharishi spurte om han kunne få høre den, og George sang teksten live til musikken fra båndspilleren. Stolt fortalte han at den var med på den nyeste singelplaten til The Beatles, og at sangen var hans første på en singelplate med gruppen! 8

Georges bursdagskake

“The Inner Light” kommer av “Within You, Without You”. Det var et David Frost-show på TV om meditasjon. Maharishi Mahesh Yogi ble intervjuet på lydbånd, mens John Lennon og jeg var der live. Blant mange andre i publikum var Juan Mascaró, som er en sanskritlærer ved Cambridge University. Han skrev et brev til meg etterpå og sa ... «for noen dager siden fikk jeg sangen din ’Within You, Without You’, av to utenlandske venner. Den gjorde meg glad, det er en rørende sang som vil bevege millioner av sjeler. Og det vil komme mer, for du har bare så vidt begynt på den store reisen.» Han sendte meg også en bok som heter ’Lamps of Fire’, og i brevet skrev han ... « kanskje vil det være interessant for deg å bruke noen ord av Tao i musikken din, for eksempel vers 48, på side 66 i boken.» Og det er der teksten til The Inner Light kommer fra; det er en oversettelse fra ’Tao Te Ching’. Alle instrumentene var indiske, og ble spilt av indiske musikere i H.M.V. Studios i Bombay. Jeg gjorde sangen spesielt for Juan Mascaró, fordi han sendte meg boka og er en sjarmerende gammel mann. AMEN. GEORGE

Samling i ashramen

George gir krans til Maharishi George spiller for Pattie John og Cynthias bursdagsgave til Pattie >

«Tao Te Ching», som grovt kan oversettes til «Boken om Veien og dens dyd», er en gammel kinesisk tekst. Den beskriver hvordan hvert sted og hver opplevelse henger sammen i en større helhet. Enkelt sagt, å være her eller å være der er å være overalt. «The Inner Light» var totalt forskjellig fra «Lady Madonna». Ingen av de fire i The Beatles spilte instrumenter på sangen, og Ringo bidro ikke i det hele tatt.

George hadde hovedvokalen, mens John og Paul korer litt helt på slutten. Sangen er også den eneste Fab Four- innspillingen som er laget utenfor Europa. Både John og Paul likte det ferdige resultatet godt, selv om Paul muligens ikke var like begeistret for det indiske i den. Glem den indiske musikken og hør på melodien. Synes du ikke det er en vakker melodi? Den er veldig fin. PAUL

Mia Farrow

Paul med sitar John spiller fløyte

Donovan og George Paul med malt ansikt

Tre gitarister

OPPBRUDDET

Jeg husker at da jeg snakket om den neste LP-en, svarte han: «Vi er ikke her for å snakke om musikk – vi er her for å meditere.» Greit det, Georgie Boy. Men ro deg ned, mann. Humoristisk sans må til, vet du. For å være helt ærlig, så likte jeg meg veldig godt der.

Ashram-livet var ikke for alle. Ringo dro hjem etter to uker. Hans kone hatet edderkopper, mygg og svermer av fluer som alltid var til stede i ashramen. Ringo beklaget seg til Maharishi, men der var det ingen støtte å få: For folk som søker en ren bevissthet, betyr ikkenoen fluer veldig mye .

PAUL

Men John og George hadde ingen tanker om å avslutte oppholdet før tiden.

MAHARISHI

Ringo reiste hjem ganske fort. Han kunne ikke fordra maten, og kona kunne ikke fordra fluene.

John og George var i deres rette element. De ble helt oppslukt i Maharishis lære, var avslappede og fremfor alt hadde de funnet en sinnsro som hadde blitt nektet dem så lenge.

PAUL

Vi dro hjem igjen fordi vi savna ungene. Jeg vil nødig noen skal tro at vi ikke likte oss der. Jeg sa det var omtrent som en åndelig Butlins ferieleir (en billig britisk ferieleir) ... Det var en fin erfaring, den varte bare ikke så lenge for meg som for dem.

CYNTHIA

Men 12. april pakket John og George brått sakene sine i hui og hast og forlot ashramen.

RINGO

Før de dro oppsøkte de Maharishi, og i følge John fant følgende samtale sted: «Vi drar» - «Hvorfor det?» - «Du som er så jævla kosmisk, veit nok hvorfor.» Jeg sa: «Du vet hvorfor.» Så sa han: «Jeg vet ikke hvorfor, du må fortelle meg det.» Og jeg fortsatte å si at det visste han sikkert. Og han sendte meg et blikk som sa: «Jeg skal drepe deg, ditt svin.»

Paul og Jane Asher reiste etter en måned. Paul sa at han måtte komme seg tilbake til London for å overvåke Apple Corps, mens Jane hadde et nytt teaterengasjement hun måtte rekke. Da jeg sa at jeg bare skulle være der en måned, skjønte jeg at de andre ikke syntes jeg satset nok. George mente det, han var ganske streng. 13

Ingen vet med sikkerhet hva som forårsaket oppbruddet, men flere teorier har blitt lansert: Ugreie forretningsavtaler: Maharishi tilbød The Beatles’ selskap, Apple Corps Ltd., enerett til å produsere en film om transcendental meditasjon og Guru Dev. Problemet var at han hadde gitt det samme løftet til noen andre. Da et filmteam fra Four Star ankom rundt 11. april, holdt George og John seg ute av syne. Til tross for åpenbare interessekonflikter brydde ikke Maharishi seg, og erklærte at alle kunne «jobbe sammen til ære for Guru Dev». Selv om Maharishi ble advart om at kontrakter ikke fungerte på den måten, virket han uinteressert. Da det ble avslørt, mistenkte John og George at Maharishis motiv hele tiden hadde vært å utnytte The Beatles. Mange mener at tilstedeværelsen av filmteamet var den utløsende grunnen for deres misnøye og plutselige avreise. Neil Aspinall har uttalt at han ble svært overrasket da han innså at Maharishi var en dyktig forhandler, og visste mer enn gjennomsnittet om økonomi. I følge Mal Evans ønsket Maharishi at The Beatles

skulle sette inn 25 % av overskuddet fra deres neste album inn på hans sveitsiske bankkonto. Til det svarte John kontant: «Over my dead body». - Det var strengt forbudt med alkohol og bruk av narkotika i leiren, men begge deler ble smuglet inn i ashramen. Enkelte kvelder brøt vi reglen om å ikke drikke alkohol i ashramen. Spriten ble smuglet inn fra en nærliggende by, og mens vi fniste som slemme skolebarn ble flasken sendt rundt til hver enkelt av oss. Spriten var sterk, og den brant i halsen. CYNTHIA LENNON

Det som ikke er så godt kjent er at Maharishi hadde gått lei av at The Beatles og vennene brukte narkotika og drakk alkohol mens de var på hans ashram. De røyka cannabis og tok LSD. Maharishi hadde aldri opplevd noe slikt før, og det gikk sterkt inn på han. DEEPAK CHOPRA (forfatter, tidligere Maharishi-disippel og venn av George)

Flere hevder at Maharishi kastet The Beatles ut av ashramen på grunn av deres misbruk. - Og her er den mest kjente «grunnen»: Det var på bursdagen til Mia Farrow - 9. februar 1968 at Maharishi prøvde å gjøre puja for henne. 14

Han hevdet at hun hadde fortalt ham at hun og Maharishi hadde hatt sex sammen. Mardas gikk til John med informasjonen. Både John og George var skeptiske i begynnelsen til det de fikk høre, men John husket historien Mia Farrow hadde fortalt før hun brått forsvant. Det ble et heidundrende oppstyr om at han prøvde å gå til sengs med Mia Farrow og noen andre kvinnfolk; sånne ting. Vi satt oppe hele natta og diskuterte om det kunne være sant eller ikke. Og da George begynte å tro at det var sant, trodde jeg det også, for hvis George tvilte på ham, da måtte det være noe i det. JOHN

Om morgenen tok de avgjørelsen om å dra fra ashramen. For George var oppbruddet og splittelsen med Maharishi spesielt bittert. Han hadde flyktet fra Beatlemania, og han fant det svært tilfredsstillende å leve et enkelt, mediterende liv. Samtidig visste han at hovedårsaken til at de andre hadde blitt med til Rishikesh – og faktisk deres interesse for meditasjon og indisk mystikk generelt, kunne spores direkte tilbake til hans entusiasme. George var ekstremt desillusjonert og følte seg plutselig isolert og alene i sin åndelige søken.

Puja er en seremoni som utføres når du lærer transcendental meditasjon. Det er en påkallelse av mestrene i den hellige tradisjonen som ligger bak transcendental meditasjon, og utføres i alle hindutemplene. De gjør det for gudene i templet.

Mardas benektet helt til sin død at det var han som hadde vendt John mot Maharishi, og at han ikke hadde noen skyld i at de reiste hjem før avtalt tid.

Men i Maharishis tilfelle ble puja gjort for Guru Dev, Maharishis guru. Han het Brahmananda Saraswati. Maharishi gjorde pujaen som en del av i feiringen av Mia Farrows bursdag.

Det var masser av tåpelige mennesker der, hele stedet vrimlet av umodne folk. Blant dem var vi. Denne historien skapte krise. John ønsket å dra uansett, så Etter pujaen strøk han håret hennes, som også hørte han tenkte: med til seremonien. «Ok, der fikk vi en god grunn til å dra.» Det står vel i Plutselig ble jeg overrasket av to mannlige, hårete historiebøkene nå at Maharishi antastet Mia Farrow – armer som tok rundt meg og strøk meg over håret. men det er piss, rett og slett piss; bare spør Mia Farrow. MIA FARROW

GEORGE

Mia Farrow opplevde seremonien som seksuelt krenkende, og forlot ashramen etter å ha betrodd seg om hendelsen til en annen kvinnelig deltager. I sine memoarer fra 1977 skriver hun at hun mistolket Maharishis handlinger, og at søsteren Prudence hadde fortalt henne at det var en ære og tradisjon for en hellig mann å berøre den han hadde undervist, etter en meditasjonstime ...

George mistet all kontakt med Maharishi etter oppholdet på ashramen, og det var ikke før i september 1991 at han ba Deepak Chopra om å avtale et privat møte med Maharishi. Året før hadde Maharishi flyttet sitt hovedkvarter til Vlodrop i Nederland, som så ble hjemmet til Maharishi European Research University. Det var der møtet fant sted, med Deepak til stede. Ved møtets start ga George Maharishi en rose, etterfulgt av en lang periode med stillhet.

Like etter at Paul hadde forlatt Rishikesh, ankom Johns venn Alex Mardas. Han var skeptisk til Maharishi og hans innflytelse over John, og avfeide meditasjon som «sort magi.» Mardas ble tidlig venn med en amerikansk sykepleier i leiren.

Så spurte Maharishi: «Hvordan har du hatt det?»

George svarte: «Noen gode ting [har skjedd], og noen dårlige ting.» Han la til: «Du vet sikkert at John ble drept.» Maharishi svarte: «Jeg ble veldig lei meg da jeg hørte om det.»

deg.» Maharishi svarte: «Jeg elsker deg også.» Senere ringte George Deepak og sa til ham: «En enorm byrde er løftet av skuldrene mine. Jeg klarte ikke å lyve mer.» The Beatles’ opphold i Rishikesh var en av de mest produktive periodene i deres musikalske karriere, og det hevdes at de skrev mer enn førti sanger der. Mange av sangene havnet på de følgende albumene «The White Album» og «Abbey Road», mens andre kom med på medlemmenes soloplater.

Etter en ny periode med stillhet sa George: «Jeg kom for å be om unnskyldning.» «For hva?» spurte Maharishi «Du vet for hva,» svarte George. «Fortell Deepak den virkelige historien,» sa Maharishi. George svarte: «Jeg vet ikke om jeg kjenner hele historien, men her er det jeg vet skjedde.»

Samtidig som George var i India, lagde Ravi Shankar en dokumentarfilm om sitt liv og karriere. Opprinnelig med tittelen «East Meets West», ble den til slutt omdøpt til «Raga».

George fortalte Deepak at Maharishi ba The Beatles om å forlate Rishikesh fordi de brukte narkotika under oppholdet. Maharishi hadde i ettertid nektet å fortelle offentligheten «den sanne historien», da han ikke ønsket å ydmyke The Beatles.

Etter oppbruddet i Rishikesh var det meningen at George skulle reise til Madras i Sør-India for å filme sammen med Ravi. Det ble det ikke noe av da George akutt ble smittet av dysenteri, og måtte avbryte turen og reise hjem.

Samtalen gikk så over til å snakke om The Beatles’ opptreden på The Ed Sullivan Show i 1964, da det ble rapportert at det ikke ble begått noen forbrytelser i USA i løpet av den timen showet varte.

Det var en forandret George som returnerte til England.

Maharishi sa: «Da jeg hørte om det, visste jeg at The Beatles var engler på jorden. De skapte så vakker musikk. Det spiller ingen rolle hva John sa eller gjorde, jeg kunne aldri bli opprørt av engler.»

Han hadde blitt veldig intens i India opplevelsen så ut til å ha gitt svar på noen av de gnagende spørsmålene han hadde om livet sitt, men den hadde også fjernet noe av lyset fra sjelen hans.

Da George hørte det, brøt han sammen og gråt. Det ble nok en lang periode med stillhet. George var den som brøt stillheten og sa til Maharishi: «Jeg elsker

PATTIE HARRISON

Fortsettelse følger

av Roger Stormo

Beatles i Bravo Det tyske ungdomsbladet Bravo skrev mye om The Beatles etter at de hadde slått gjennom i Vest-Tyskland. Før det hadde de små nyhetsnotiser om gruppen. I 1966 sponset bladet gruppens lille tysklandsturné, som gikk under navnet Beatles Bravo Blitztournee. Nå har man samlet alt Beatlesstoffet fra bladet (unntatt de små notisene fra den første tiden) i to bøker. Artiklene er gjengitt i samme format som de hadde opprinnelig, Bravobladets størrelse. Originale plakater medfølger også. Bøkene er innbundet og har format 27,5 cm x 21,0 cm med farge- og sorthvittbilder. Tekst er selvsagt tysk. Hver bok er på 216 sider. Bøkene er forholdsvis dyre, omtrent 60 € hver. Utgiver: Jörg Günther og forlaget heter Rexpert. Volum 1 kom ut i desember i fjor og volum 2 kom ut i april 2021. Det finnes også flere slike bøker, med andre artister og grupper.

Ram ganger to

Etter som Paul McCartney allerede har utgitt hans og Lindas eneste album «Ram» i diverse luksusutgaver i arkivserien sin i 2012, så var det ingen grunn til å gjenta dette for 50-års jubileumsutgaven av albumet. I stedet har han gjort det samme som han gjorde med solodebuten «McCartney» i fjor, og kom 12. mai med en såkalt «half-speed mastered» utgave på tung vinyl i begrenset opplag på ukjent antall. av Roger Stormo

Etter noe nøling (hvor mange utgaver av «Ram» trenger man egentlig?) gikk vi likevel til innkjøp. Platen er dyr nok, Platekompaniet skulle ha 419 kronasjer pluss 49 kroner i frakt og gebyr for vidunderet. Vi kom langt billigere unna med forrige «Ram» som vi fikk tak i i februar år, nemlig den norskpressede utgaven fra 1971.

Half-speed Mastering» ble gjort allerede fra slutten av ’50 tallet og gjennom ’60 tallet av plateselskapet Decca Records på deres klassiske plater og ikke minst av Mobile Fidelity Sound Lab fra 1977 og frem til 1999. Teknikken er kjent for å ha fordeler som «langt bedre diskantgjengivelse og et svært stabilt stereobilde». Ifølge Abbey Road tekniker Miles Showell som har foretatt denne mastringen vil «alt som er gjort i et profesjonelt studio og som låter bra, låte bedre med half-speed mastering». Du trenger ikke verdens beste platespiller for å høre forbedringene heller. En spiller til rundt 2-2500.- kroner vil være mer enn nok til å gi bedre lyd, har Showell tidligere sagt. Prosessen innebærer at originalmasteren avspilles i halv fart. Bånd som eksempelvis er innspilt på 30 tommer per sekund spilles da av på 15 tommer per sekund.

Norskpresset utgave av «Ram» fra1971.

Samtidig kjøres også graveringsmaskinen på 16 2/3 omdreininger per minutt – nøyaktig halvparten av den endelige hastigheten på 33 1/3. Dette skal i prinsippet gi skjærehodet dobbelt så lang tid til å kutte intrikate riller, noe som gir langt større nøyaktighet og bedre lyd som resultat.

Siden både kilden og graveringsmaskin går på halv hastighet, avspilles vinylen i korrekt hastighet på platespilleren hjemme.

Og rent bortsett fra at dette er en av favorittplatene mine så er jeg strålende fornøyd med kvaliteten på lyden.

For denne mastringen av «Ram» har man som referanse brukt remasteren fra 2011 (lagd til «Archives»-vinylutgaven) som Guy Massey, Steve Rooke og Simon Gibson sto bak.

Her er det plenty av dynamikk, både svake og sterke lyder, diskant og bass samt mellomtoner er rikelig til stede i fulle drag. Trolig er dette min beste pressing av denne platen hittil.

Omslaget er forsynt med det som man på japanske plater kaller en Obi – en papirremse som omslutter for- og baksiden med diverse info på. Midtoppslaget er ikke glanset, men matt. Det medfølger et pappark hvor Miles Showell forteller litt om half speed mastering, og på arket er det også preget inn Pauls signatur og en half speed master logo.

Denny Seiwells «Ram on» Det er som sagt to «Ram» album som kommer ut i forbindelse med 50-årsjubileet for platen.

Innercoveret er også spesielt, men er helt hvitt på den ene siden og har litt info om «Ram» og denne utgaven i liten skrift nederst på den andre siden. Platen er presset i Tyskland, noe som fremgår av etiketten. Det er som alltid hyggelig med Apple-logo på etiketten. Jeg setter på platen på min halvautomatiske direktedrevne platespiller Dual 704 fra sent syttitall. Den er koplet til en Yamaha RXV577 «Natural sound SV receiver» via et ganske standard RIAA-trinn og høyttalerne er svenske Reality 5 bokhyllemodeller.

Det andre albumet står trommeslager Denny Seiwell bak, sammen med Fernando Perdom. Den heter noe så langt som «RAM ON – the 50th Anniversary Tribute to Paul & Linda McCartney’s RAM». Dette er en hyllest til «Ram» hvor sangene tolkes av andre artister. Fra den originale «Ram»-platen er trommeslager Denny Seiwell og gitarist Dave Spinozza med. Marvin Stamm som spilte flygelhorn på «Uncle Albert/Admiral Halsey» gjør også samme jobb en gang til.

Man hører lyden av at stiften treffer rillene, men det er det siste vi hører fra vinyloverflaten. Resten er bare musikk. 19

».

n til «Ram

yllestplate tår bak h

ell s enny Seiw

gD erdom o rnando P

Men de er ikke alene!

Albumet kan skryte av et mannskap på 100 musikere og sangere, deriblant Brian Wilsons datter • Carnie Wilson (fra Wilson Phillips) • Dan Rothchild (Heart, Sheryl Crow) • Pat Sansone (Wilco) • Joey Santiago (Pixies) • Eric Dover (Jellyfish), • Durga McBroom (Pink Floyd, Blue Pearl) • Dave Depper (Death Cab For Cutie) • Lauren Leigh • Cindy Wassermann og • Frank Drennan (Dead Rock West) samt multi-instrumentalist • Timmy Sean.

hørbart, men ligger tett opp til de originale arrangementene både med tanke på instrumentering, lydbilde og vokalistenes fraseringer. Likevel absolutt et behagelig album å lytte til, og med andre sangstemmer enn hva vi er vant til. Men McCartney hadde en fantastisk stemme på denne tiden, så det er ingen som hamler opp med ham. Albumet har Paul McCartneys fulle velsignelse.

Sporsammensetningen er som på originalalbumet, pluss at man til slutt også har med single-sangene «Another Day» og «Oh Woman Oh Why», pluss en reprise av åpningssporet «Too Many People». Dette albumet ble utgitt på CD 14. mai 2021 via Spirit of Unicorn Music, som distribueres av Cherry Red Records. Man skal også vurdere å komme med en vinyl-utgave til høsten. Sangene fra dette albumet har absolutt vært 20

Beatlesbilen som gikk til filmen av Roger Stormo

Da Paul McCartney lagde filmen “Give My Regards to Broad Street” i 1983-4, kom han på ideen om å få rollefiguren «Tom» til å kjøre en varebil – og han ville at dette skulle være en av de varebilene Beatles brukte i sine tidlige dager. Bilen han tenkte på var en Bedford Dormobile, årgang 1961-63, med liten frontrute. Etter 1963 ble nemlig denne bilmodellen utstyrt med større frontrute. Bedford Dormobile er navnet på en campingbil, som var en modifisert utgave av Bedford CA van, og senere av Bedford CF. Modifiseringen besto av at taket kunne løftes, den var innredet med skap og en gasskomfyr, og setene kunne konverteres til senger.

En av varebilene Beatles brukte, her står den med flatt dekk, forlatt

Det var vrient å finne den nøyaktige modellen rundt tjue år senere. Men heldigvis, kort tid etter kjørte en av McCartneys medarbeidere, sjåfør og gitar-

Beatles med bilen 21

Corgi Toys lagde modellbil av en av varebilene til Beatles

tekniker John Hammel hjem fra West End i London sent en kveld, da han oppdaget riktig modell av varebilen. Det var bare et vrak, men det var akkurat den de hadde vært på jakt etter. Bilen John Hammel fant var et vrak, men av riktig modell Bilen ble tatt fra hverandre og hver enkelt del byttet ut eller restaurert.

Imidlertid kunne han ikke kontakte eieren ettersom han hadde grønt lys og måtte kjøre videre, så han holdt seg på veien ned Commercial Road og snudde så han kom til målet i Mile End. John snakket med eieren, en melkemann fra meierikjeden Unigate, som sa ja til å selge varebilen et par dager senere. Det var en bil med lys burgunderfarge, registreringsnummer 928 GLB, som senere ble omtalt i filmen. På slutten av filmingen bestemte Paul seg for at det ville være morsomt å beholde varebilen og bringe den tilbake i sin opprinnelige tilstand. Det var en bilmann på filmsettet som hadde montert interiøret i hot rod som ble brukt i filmen, så Gary Selcow fra Car Finders i Devon tok varebilen for en totaloverhaling. Den ble helt ombygd, med en renovert motor og lakkert i fargen British Racing Green. Til slutt ble den mest Den ble helt ombygd, med en renovert motor og lakkert i fargen British Racing Green. Til slutt ble den mest sannsynlig vakrere og bedre enn den var da den ble solgt som ny bil, og Paul benyttet den deretter mellom sitt hjem i Sussex og hans studio “The Mill” som ligger et like stykke unna. Ideell å frakte utstyr i!

Restaurert 22

Broadstreet

En scene fra filmen der de sitter i bilen, Paul sammen med skuespillerne Tracy Ullman og John Salthouse

Historien om denne bilen sto i Club Sandwich nr 40, i 1986

år siden I forrige medlemsblad feiret vi at det var 50 år siden Ringo besøkte Norge for første gang. Det gjorde vi ved bl.a. å nytrykke artikkelen som sto i ukebladet «Aktuell». Dette var et ukeblad som ble gitt ut i Norge mellom 1945 og 1974. Bladet var et bilde- og reportasjeblad som hadde til hensikt å fremme arbeiderbevegelsen. Konkurrenten til det arbeiderpartivennlige ukebladet, var det høyrevennlige ukebladet «NÅ», et norsk ukeblad som utkom fra 1952 til 1995. Bladet var kjent for sine aktuelle bildereportasjer og skarpe, konservative standpunkter. I anledning femtiårsjubileet bringer vi videre også dette bladets artikkel om det celebre besøket.

Da NRK smuglet Ringo til Norge Reportasje: Petter R. Iversen

Det kom en anonym engelskmann til Fornebu torsdag i forrige uke. Hans navn var Mr. Starch. Ingen skulle vite at han kom. Mr. Starch og frue skulle til Geilo og gjøre TV-opptak med Cilla Black. Han ble stjernen i Cillas show: Ringo Starr. Torsdag fikk NÅ et tips om at Beatles-Ringo skulle lande på Fornebu. Samme ettermiddag kom Cilla Black, engelsk sangdame i stjerneklasse, ut av Londonflyet. Ringo var ikke å se,men derimot en bøling engelske TVfolk. NRK stilte med Erik Diesen i spissen for velkomstkomiteen, og fotografene som filmet Miss Black’s ankomst var fra svensk TV-2. Bare finsk fjernsyn manglet – det skal også delta i produksjonen av “Cilla Black in Scandinavia”.

Cilla Black er vertinne for Ringo Starr i TV-programmet “Cilla in Scandinavia”. Til h. Cillas trofaste følgesvenn, en skøyeraktig hånddukke 24

NÅ spurte Erik Diesen når Ringo kommer. “Skal han komme hit? Det kjenner ikke jeg noe til!” “Men vi har det fra en sikker kilde!” “Da burde jeg ha visst om det også,” mente Diesen og hadde ingen kommentar. Dagen etter, på Geilo, hadde han fortsatt ingen kommentar. Fjernsynets ellers så samarbeidsvillige underholdningsavdeling var taus. Fredag kveld landet en mystisk Mr. Starch og frue med ruteflyet fra London. Samme kveld tok paret inn på et Geilo-hotell – hvor Cilla Black, Erik Diesen m.fl. allerede var kommet. Den engelske produceren Michael Hurrl avfeide bestemt et hvert rykte om hvem som skulle komme. Dager derpå var Mr. Hurrl i bedre humør. Pressen var nemlig møtt frem meget fåtallig – og helten selv var ved godt lune. Frokosten inntok han i sin suite, før følget beveget seg i NRK’s leide Mercedes til Geilo Sport. Slalåmski og støvler skulle tilpasses Cilla og hennes TV-gjest. De hadde ikke eget ski-utstyr. De setter seg i hver sin stol i skistalen. En rutinert, ung ekspeditør spør om støvel numrene, og viser frem utvalget. Ringo ser nysgjerrig på. Han diskuterer litt med produceren og Cilla før han bestemmer seg. Støvlene er på. han må prøve dem. 25

Og der er klovnen Ringo, slik vi kjenner ham fra filmen “Help!” m.m. Han hopper opp og ned på betonggulvet i sitt litt spesielle sportsantrekk: Sort, lang skinnjakke, sorte strekkbukser og sort topplue med to hvite ringer. Støvlene er naturligvis sorte, det lange pistrede håret er sort, likesom barten og skjegget. Et takknemlig fotomotiv der han spretter omkring. Cilla er enklere. Antrekk: Rød bobledress og reveskinnslue. Sølvblanke støvler. Vi går over til ski-avdelingen. Ringo oppdager en fotograf.

“Hvor kommer du fra? Hvem har sagt at du kan ta bilder?” Jeg forklarer ham det: “NÅ magazine, Oslo”. “No magazine?” “No, NOW magazine!” “I see … Men hvem sa du kunne ta bilder?” “Jeg,” svarer produceren. “Jeg sa det var i orden, mot at han betaler hotellregningene for deg og Cilla.” Men det synes ikke Cilla er morsomt (Igrunnen ikke jeg heller). Helt alvorlig sier hun: “Noen slik avtale har jeg ikke hørt noe om!” Latter.

Det kan oppstå situasjoner hvor selv ikke Ringo kan holde seg på benene. Som i skibakken.

Kan Ringo gå på ski? Nei det kan han ikke. Men han synes visst det er fryktelig morsomt, selv om det ender med fall. Han smyger seg forsiktig, plogende nedover bakkekammen. Blir usikrere i det farten øker. Dusken på toppluen står rett bakover. Hårpistrene likeså. En skiløper står midt i løypa. Ringo skal svinge. Han skal svinge, svinge… Først går det høyre benet til værs, så det venstre, og plutselig er den sortkledte Ringo forvandlet til en hvit snefreser nedover lia. Produceren kikker bekymret ned mot ham og tenker vel sitt. Hvis Ringo brekker benet… Men nei da. Ringo er like hel han, og like blid. Han børster av seg sneen og kikker oppover bakken etter sin kone, som heller ikke er proff skiløper. Hun går på nesen i sneen, noen meter fra sin mann. Ringo blir enda blidere. “Your fall was much more charming than mine!” Mrs. Starr er ikke fullt så blid…

år siden

Cilla Black er også ute i løypa. Også hun plogende forsiktig nedover, fulgt av en norsk skitrener. TV-publikum vil få et ganske annet inntrykk av Cilla’s skiferdigheter når filmen kommer på skjermen en gang i høst. (TV-programmet ble først sendt første nyttårsdag året etter. Red. anm.) Åpningsscenen fra Norge ser nemlig slik ut: En kjempesvær vindusrute er satt ned i sneen. Nederst i venstre hjørne står det skrevet: “Cilla in Norway”. Fotografen filmer “Cilla” gjennom vinduet, i full fart mot kamera. (Vinduskarmen kommer naturligvis ikke med på bildet.) Like før hun skal feie rett inn i kamera, tar hun en flott telemarksving, som kaster sneen opp mot ruten. Fotografen fanger teksten inn i objektivet mens sneen spruter. Cillas norske stand-in gjorde en utmerket jobb. Men rett skal være rett. Cilla er Cilla i noen av skiscenene, blant annet sammen med noen norske barn.

I andre scener hjelper filmfotografene på farten, ved å filme færre bilder per sekund enn vanlig. Den svenske filmfotografen som ble kjørt ned av en skiløper kommer selv ikke med i programmet. Ringo er hovedpersonen i sekvensene fra Norge, så kommer Cilla – og så hennes kompanjong, en fingerdukke i revefigur, meget godt kjent i engelsk fjernsyn. Dukken blander seg inn i programmet noe før han egentlig skal. For eksempel i denne scenen: Cilla har nettopp introdusert Ringo for seerne. Han hopper glisende inn i bildet med ordene: “Så du tror ikke jeg er god nok til å være med i olympiaden, gjør du?” Cilla: “Ringo, visste du at det er et ekko i denne dalen?” Ringo: “So that’s what it is?” Han prøver: “Hello-o-o-o!” Naturligvis svarer ekkoet tilbake: “Hello-o-o-o!” Ringo: “Where are you-o-o-o?” Revedukken: “I’m he-e-ere. Sitting in the snow-owow-ow!” I neste sekvens har Ringo en kort enetale med en NRK-laget snemann. “Se på meg når jeg snakker til deg!” sa han. “Ellers smelter jeg deg!”

Snemannen Kalle er klappet sammen av rekvisitører fra NRK. Han er kun statist i programmet. Tittel: «Cilla Black In Scandinavia». Ringo Starr var hovedpersonen under opptakene på Geilo.

Ringo spiller “It Don’t Come Easy” på en fjelltopp ved Geilo. Omgivelsene var noe uvanlige, i hvert fall for pianoet. 27

år siden Senere på lørdagskvelden:

Jeg spurte BBC-folkene om de kunne hjelpe NÅ med et intervju med Ringo. de svarte at jo, vi kan jo spørre, men…

Flyktningerådet har ringt opp til en avis og bedt den få Ringo til å putte noe på en innsamlingsbøsse mens avisen fotograferer.

Lørdag kveld hadde han ikke gitt noe svar. Søndag skulle han tilbake til Oslo og England. BBC-folkene: “Han virker ikke særlig interessert i publicity.” Etter middag satt han sammen med Cilla og noen TV-folk i hotellets salong. Jeg forsøkte å bestikke Mr. Ringo med noen gamle NÅ-blader – og sannelig slo han til – så vidt det var. Bladene hadde nemlig bilder av ham på forsiden – og artikler om samme emne inni. “Kan jeg få stille et par spørsmål?” “O.K.!”

Bøssen står i hotellets resepsjon – en etasje ned. Journalisten spør ham pent. “Nei, jeg får se senere i kveld. Hvis dere holder et øye med meg, går jeg kanskje ned i første etasje senere i kveld. Mulig dere kan ta bildet da.” Tre timer senere hadde han ikke rørt seg fra sofaen. Avisen spør producerens høyre hånd om han kan legge frem saken. Det gjør han gjerne. Noen minutter senere kommer svaret fra Ringo: “Hent bøssen hit opp!”

“Jeg hører at De hadde problemer med pressen før De kom til Norge. De skal ha utsatt reisen hit for å slippe unna pressen.”

Den ankommer. Ringo rister prøvende på den og peker anbefalende på etiketten fra Flyktningerådet for tre fotografer.

“It’s not true. Next question!” Ringo er meget alvorlig. “Har De gått på ski før de kom hit?”

Vi oversetter teksten for ham. “Tenk og gi!” – Think and give!”

“Yes, for 5 days. In St. Moritz.”

Ringo synes tydeligvis ikke at teksten er særlig festlig. Han løfter sitt champagneglass ved siden av bøssen og sier morsomt: “Drink and give!”

“Og fruen?” “For 5 days. In St. Moritz.” “Dette er Deres første Norgesbesøk. Kommer De igjen?”

Han legger ikke på en eneste penny. Fotografene får arbeide i to-tre minutter før Ringo klapper bryskt i hendene og sier “Off you go!” Audiensen var over.

“Vet ikke.” “Hvilke Ringo-låter får vi høre i TV-showet?” “It Don’t Come Easy” – er a-siden, og “Early 1971. Det var fem spørsmål. Takk for bladene!”

Med til historien hører også at en avis måtte ringe til Oslo på lørdagskvelden for å skaffe de engelske fotballresultatene til Mr. Starr. Ellers var det ikke snakk om bilder.

Ringo har vært til fjells før, i St. Moritz.

Søndag er Ringo fortsatt den tause, sortkledte verdensmann på fjellet. Han blir fløyet opp på toppen av et helikopter. han skal spille piano og kjøre snescooter på fjelltoppen.

Han har tilbragt fem dager der på ski.

Aldri har vel de få ski-turistene som forvillet seg opp på fjellet sett et slikt syn. Først et helikopter som svever rundt og rundt den enslige mannen ved pianoet. Så den samme enslige mann i vill fart på en knallgul snescooter innover vidda med helikopteret like etter seg. Til slutt den enslige, sortkledte ved pianoet med to filmkameraer og TVteamet rundt seg. Han klunker og synger mens playbacklyd-båndet går. Ringo synger: “It Don’t Come Easy”. Vi trykk et d ubeskåre ette bildet også t, slik at i forrige m n sitter ve d siden a an kan se litt av ummer, men her Ringos k v ham. one Mau er det reen som 29

åpner dørene igjen

av Roger Stormo

Mange lurer på om det er mulig å komme inn i Abbey Road Studios i London og se seg om. Dette er vanligvis ikke mulig, da det fortsatt er full aktivitet der, så skal man inn der må man booke seg studiotid og drive med innspilling eller miksing. Men en uke i året pleier de å holde Studio 2 fri for profesjonell virksomhet, slik at folk kan komme og titte. Dette har de holdt på med siden 2012, med noen unntak, deriblant selvsagt i 2020.

John og Yoko krysser fotgjengerovergangen ved Abbey Road i juni 1968

Og denne gangen er det ikke bare Studio 2 som er tilgjengelig for en gjeng besøkende, også Studio I år er det imidlertid igjen 1 og 3 skal åpnes nå. I tillegg skal anledning til å besøke Abstudioenes kontrollrom åpnes samt bey Road Studios, om lykken ekkokammeret til studio 2. Det er står oss bi. De åpner dørene i første gang at så mye av studiokomuken 9. til 15. august. plekset er tilgjengelig for besøk.

Dessverre er det ikke tillatt med filming eller fotografering under besøket. Billettene koster £100 pluss avgifter for en 90 minutters rundtur. Så får vi bare håpe at reiserestriksjoner og karantenehotell er en saga blott når den tid kommer.

Lenke: https://www.abbeyroad.com/news/abbey-road-open-house-monday-9-august-sunday-15-august-2970

Paul som gjesteskribent i

Faksimile av originalartikkelen i DET NYE >

DEL 2 I 1975 var Paul McCartney og John Lennon gjesteskribenter i det norske ungdomsbladet DET NYE. Dette var en serie DET NYE drev på med, å få kjente artister til å skrive i bladet. Først ute av John og Paul var Paul McCartney, og han holdt på i fire numre av bladet, fra nr 10-1975 til og med nr 13-1975. Deretter overtok John Lennon som gjesteskribent, og han skrev tre innlegg. Johns innlegg publiserte vi i Norwegian Wood i 2016 og 2017, så nå i år presenterer vi Paul McCartneys innlegg.

Hei igjen! Som jeg nevnte i forrige uke, skal jeg her fortelle dere litt om alle reisene vi har vært på. og steder vi har besøkt. Jeg nyter den fordelen at jeg kan reise sammen med familien hvor jeg vil og når jeg vil, uavhengig av økonomien. Dette er en luksus jeg tillater meg med god samvittighet, for hvorfor ikke nyte livet mens man kan? I de siste par årene har familien min og jeg reist mye. For å gi dere en ide om de omfattende reisene, kan jeg nevne Lagos i Vest-Afrika, Jamaica, New York, Nashville Tennessee, og Skottland. Slik kan jeg fortsette i det uendelige. Basen vår er hjemmet vi har i London — et stort hus med deilig hage i et stille strøk som heter St. Johns Wood. Vi kommer bestandig hjem til London med nye ideer og musikalske inspirasjoner. Da vi skulle begynne innspillingen av albumet «Band on the Run», tenkte vi det skulle være deilig å komme vekk fra London og gjøre opptakene et annet sted enn i de studioene her som jeg kjenner så godt. Jeg fikk en liste fra E.M.I. over alle studioene de hadde over hele verden. Vi bestemte oss for Lagos, for der var det sommer og deilig vær. Faktisk er det ene E.M.I.studioet veldig lik det andre, hvor enn i verden det måtte være. 31

Vi kunne like gjerne ha valgt Rio, eller et annet sted. I Lagos var vi garantert solskinn og varmt vær, så vi pakket koffertene og dro.

En morgen vi spiste frokost fra verandaen leste Linda at Dustin Hoffmann og Steve McQueen var her for å filme «Papillon».

Vi hadde kanskje undervurdert været litt, fordi heten var en plage, og vi svettet oss gjennom tre uker i studio. Vi gjorde opptakene om kvelden og natten, og sov til langt utpå formiddagen. Hele oppholdet ble mer en plage enn fornøyelse - vi var ikke vant til slike hetebølger.

Linda ringte til dem, og samme aften hadde vi middag sammen. Det var Dustin som fortalte meg om Picasso’s siste ord på dødsleiet. «Skål for meg, skål for min helse. Du vet jeg kan ikke skåle mer.» Denne setningen inspirerte meg til en av låtene på «Band on the Run».

Og det skjedde jo ett og annet også: Linda og jeg ble nesten overfalt en kveld vi gikk hjem fra studio, og etter vel ti dager trodde Linda at hun var blitt forgiftet. Til a begynne med trodde dessuten de lokale musikerne at jeg var ute for å stjele deres lokale låter. De trodde jeg skulle gjøre opptak av neger-rytmene og bringe dem tilbake til den vestlige verden. Men jeg fikk da overbevist dem til slutt, og det varte ikke lenge før vi ble gode venner.

Det er i grunnen ganske rart: når vi reiser til et eller annet sted for å jobbe i et studio eller skrive tekster, lage musikk eller hva det måtte være, så får jeg alltid det samme spørsmålet fra lokale musikere. «Hvorfor kommer dere hit, når London er popmusikkens verdenssenter?» Dette er ikke egentlig tilfelle.

Jamaica er et av våre favorittsteder. Vi har vært der en rekke ganger, særlig om vinteren, for å nyte litt av det deilige været der. Vi leier et lite hus, leser lokalavisene og riktig koser oss, borte fra alt jaget og maset i storbyen.

Jeg tenker på Nashville. Vi bodde der sist sommer. Overalt hvor jeg gikk var det en eller annen med gitar som satt og spilte. Atmosfæren i Nashville er så ekte at man blir grepet, og jeg hadde ingen problemer med å virkelig føle meg hjemme der.

Chet Atkins overtalte Paul til å spille inn en single i Nashville.

Under pseudonymet The Country Hams spilte Paul og Wings inn denne singlen, «Walking in the park with Eloise», som Pauls far James hadde komponert. Gjestemusikere på platen var Chet Atkins og Floyd Cramer

Egentlig skulle Linda og jeg øve der og skrive, men det ble opptak i stedet. Chet Atkins overtalte oss til å lage en plate. Jeg bestemte meg for å spille inn en låt som min far laget for over 20 år siden. Fatter’n som nå er 70 år, sier han ikke kan lage musikk. Tittelen er «Eloise», og den er virkelig god. Vi leide et stort hus der, som tilhører Curly Putman, han som skrev «The Green, Green Grass of Home». Eiendommen er stor med innsjøer og hester på stallen. Det var dårlig med bilveier der. så vi måtte ri hvis vi skulle komme oss litt omkring. Det var der jeg kjøpte en motorsykkel. Jeg ble så begeistret for den lille motorsykkelen at jeg fikk sendt den over til England etterpå. For øyeblikket er den mitt favorittfremkomstmiddel. 33

Jeg har en Rolls og en Lamborgini, men jeg foretrekker motorsykkelen, for det er mer moro med den enn med bil, og den blir kjempefin å ha på farmen vår i Skottland. I Nashville brukte jeg mye av fritiden fil å se filmer jeg alltid har hatt lyst til å se. men aldri har hatt tid til. Dessuten besøkte jeg naboen - Johnny Cash samt raste rundt på motorsykkelen. Det som fascinerer meg mest ved å reise til fremmede land, er at jeg alltid opplever noe nytt. Jeg treffer nye mennesker og oppdager forskjellige kulturer. I julen var vi på Jamaica igjen, skjønt julaften feiret vi sammen med min familie i Liverpool.

Paul kjøpte seg motorsykkel i Nashville og likte den så godt at han fikk den fraktet hjem til England.

Alle snakker om de store skattene her i England. Det er mange som har flyttet utenlands for å unngå å bli flådd til skinnet av kemneren. Det er det mange som råder meg til å gjøre det samme, men jeg ville aldri kunne tenke meg å gjøre det. Dertil er jeg for stolt av England. Selv er jeg 100% engelsk, og Linda, som er amerikansk av fødsel men engelsk statsborger nå, føler seg som halvt engelsk.

Sammen utgjør vi ! «a nice cup of tea». I neste uke skal jeg fortelle dere litt om hjemmene våre.

En tegning av Klaus Voormann som forestiller ham og John som deler mikrofon.

av Klaus Voormann Klaus Voormann (83) har hjulpet Yoko Ono med å markedsføre 50års jubileumsutgaven av «John Lennon/Plastic Ono Band» LPen, som han spilte bassgitar på. Det har han gjort ved å stille seg til disposisjon for intervjuer. Her tenker han tilbake på sine dager som medlem av den indre sirkelen rundt The Beatles og da han spilte bass på Johns, Georges og Ringos soloprosjekter etter at Fab Four skilte lag. Vår artikkel er satt sammen av flere av disse intervjuene Voormann har gitt til utenlandsk presse. 35

Etter hvert flyttet Klaus til London, hvor han først delte en leilighet med George og Ringo, da John og Paul hadde flyttet ut. Han begynte senere å livnære seg som musiker, og spilte i gruppene Paddy, Klaus & Gibson og deretter Manfred Mann. «Vi holdt tett kontakt etter Hamburg. Mens jeg fortsatt var der, fikk vi brev fra dem fra England. Paul skrev et brev og ville sende en plate. John kom med morsomme bemerkninger og tegninger. De var glade for å bli venner med oss i Hamburg, da de ikke hadde noen andre - ingen mødre eller fedre eller onkler, ingenting. De var glade for å ha oss, og vi tok dem med rundt omkring. Til slutt tok jeg en beslutning om å komme til England. Jeg snakket med George på telefon, og han ba meg komme og bo hos ham, så slik kom jeg til Greene Street, leiligheten deres.

Klaus Voormann fikk først øye på John Lennon i Hamburgs «red light» distrikt da han befant seg på konsert med The Beatles høsten 1960. Da var han en tilfeldig publikummer på klubben «Der Kaiserkeller» og sto og så bandet spille sitt litt ustø repertoar til klubbens gjester bestående av sjømenn, fyllefanter og sexarbeidere, og Klaus forteller at et inntrykk fikk han av Lennon: «Han var en kjepphøy rocker».

Klaus spilte litt piano og drev med kunst, han hadde bl.a. illustrert noen plateomslag. Han skulle bli venn med Beatlesgutta på den tiden, og forble et medlem av deres indre krets gjennom det påfølgende tiåret der de erobret musikkverdenen. Andre engasjement The Beatles hadde i Hamburg var på Top Ten Club på selve Reeperbahn. Her lærte Klaus seg å spille bassgitar ved å låne Stuart Sutcliffes Höfner President og jamme sammen med The Beatles.

Klaus Voormann bodde i en periode hos George Harrison i Henley-On-Thames. De hadde ikke forandret seg mye siden de ble kjent med dem i Hamburg; de var fortsatt de herlige små gutta. Jeg var faktisk redd for at de ville ha forandret seg.

Livet deres ble annerledes, vanskeligere, og de måtte filme “A Hard Day’s Night.” Stå opp tidlig for å filme - jeg ble med dem på toget. Jeg så dem spille inn i studio. Men de omfavnet meg, selv om jeg fremdeles ikke hadde noe med musikk å gjøre.» «Mens jeg bodde hos George og Ringo så jeg etter en jobb som grafisk designer. Ingenting med musikk å gjøre. 36

Det neste som skjedde var at jeg ble med i et band som først ble kalt Eyes, sammen med Paddy (Chambers) og Gibson (Kemp).

Klaus Voormann Manfred Man

Vi var et godt liveband. Guttene (Beatles) tok turen da vi spilte i London på Pickwick Club, likte oss, og neste kveld kom de tilbake og hadde med seg Brian (Epstein). Han var veldig spent på oss. Sangstemmene var ikke så gode, og vi skrev ingen sanger selv - vi var bare et lite lite rock-n-roll-band - men han likte oss. Han bestemte seg for å signere oss til sitt firma, for å administrere oss. Plutselig var jeg i musikkbransjen. Tenker på det nå, det var pussig av Brian å prøve å gjøre noe ut av oss, få oss på en plateetikett og slikt.

Det var bare dumt. Så det var den eneste gangen han til og med foreslo at jeg skulle spille med dem.» Etter at The Beatles hadde splittet opp, skulle Voormann komme til å bli Lennons nye bassist i det omskiftende ensemblet Plastic Ono Band.

Vi lagde ingen gode plater. Vi spilte bare bra og folk likte oss. Litt etter litt ble Brian fremmed og begynte å ta mange piller og slikt. Det hele var rart. Det bandet ble uansett snart oppløst.»

Først på konserten i Toronto i 1969, deretter på solo LPene «Plastic Ono Band», «Imagine», Walls and Bridges» og «Rock’n’Roll».

Etter denne gruppen ble Klaus hyret inn som bassgitarist i Manfred Mann. «Jeg husker en situasjon: Mens jeg var i Manfred Mann kom jeg ned til studioet deres (Beatles) da de spilte inn - var det “The Long and Winding Road”? - og Paul ba meg spille bass. Jeg sa, “Nei nei nei.” Jeg mener, med Paul der?

På den sistnevnte fikk han også synge «Bring It On Home to Me» sammen med John.

Klaus Voormann: «De dumme dressene; de så forferdelig ut, jeg tenkte: ‘Hva er det for noe dritt de har på seg nå?’».

Bandets endring av hårsveis til det som kaltes «mop-top» tilskrives Astrid Kirchherr som sammen med Voormann og Jürgen Vollmer hadde blitt venn med bandet i Hamburg. Hun avviste vrangforestillingen om at denne sveisen var populær i Tyskland, og at det var derfor Beatles anla den.

Jeg var oppe på scenen, sto bak Yoko, hun skriker og hyler og låter som en døende fugl, og jeg følte at “dette handler om Vietnamkrigen”- jeg så virkelig stridsvogner ved siden av meg og bomber som falt og døde mennesker, det var det hun uttrykte. Men jeg tenkte: ‘Herregud, John må være gal som gjør dette.’ Jeg mener, vi var heldige at folk ikke kastet tomater på ham.» Rundt et år senere fant Voormann - rett fra en treårig periode i Manfred Mann - seg i et studio med bassgitar, som den ene halvdelen av en rytmeseksjon sammen med Ringo Starr. Han husker hvordan trommeslageren hadde slitt med endringen av personlighet som hadde funnet sted hos Lennon etter at han hadde gjennomgått primalskrikterapi sammen med Yoko Ono. «Ja, han (Ringo) var litt opprørt i starten. John og Yoko var så engasjerte med hverandre, det var ikke den samme typen arbeid han gjorde i The Beatles; det var bare John og Yoko, og de var så sammen at Ringo var litt trist. Senere sa John til ham: ‘Det er ikke bare meg lenger, det er Yoko og jeg, vi er sammen, det er annerledes.’» «Ringo hadde ikke kjent et forhold slik John og Yoko hadde, han var mer vant til John i et mer machoforhold.»

Voormann husker hvordan veien til Plastic Ono Band begynte med Lennons misnøye i The Beatles, og at han privat erklærte at han hadde til hensikt å splitte gruppen allerede i september 1969. Han rekrutterte Klaus som en av musikerne på et hastig sammensatt «Plastic Ono Band» som øvde på flyet på vei til konserten i Toronto. «John sa: “Åh, øver på flyet.” Så der satt vi da, på den siste raden ved siden av jetmotorene, og jeg spilte på en elektrisk bass uten forsterker. Jeg hørte ikke en ting av det jeg spilte. Jeg var mer nervøs for John enn på egne vegne. Jeg mener John - Beatle - går plutselig på scenen med et band som ikke hadde øvd. “Det var utrolig.” Festivalen de skulle spille på var en Rock’n’Roll Revival hvor man hadde invitert rockepionerer som Gene Vincent, Little Richard og Bo Diddley. Plastic Ono Band tok også for seg litt gammel rock, bl.a. «Blue Suede Shoes», men så var det Yokos tur til å innta vokalmikrofonen. «Publikum sto der med åpen munn. Her er de på en rock’n’roll-festival med Chuck Berry, og så presenteres plutselig disse avantgarde-greiene. 38

«Jeg tror han (John) bare skjønte at jeg var en god bassist. Det hadde ingenting med vårt vennskap å gjøre. Han visste ikke hvordan jeg skulle spille disse rock’n’roll-sangene. Han hadde bare en følelse av at jeg kunne gjøre det.

John Mayall og Klaus Vourmann

Jeg analyserte aldri. Jeg var bare glad for å gjøre det. ‘Herregud, John vil at jeg skal spille: Fantastisk! eg tror ikke han fikk det fra mine Paddy, Klaus & Gibson plater. Vi gjorde ikke mye. Jeg kunne noen licks på bassen. Det samme med Manfred Mann, Hollies og John Mayall - de ville alle at jeg skulle spille bass. Jeg kunne35aldri finne ut av det. De så meg aldri spille. Jeg forsto ikke dette. Da John spurte meg, var jeg som: “Fuck.” Men så tenkte jeg: “hvem ellers skulle han spørre?” Under innspillingene av både «John Lennon/Plastic Ono Band» og «Yoko Ono/Plastic Ono Band» gjorde Klaus seg sine refleksjoner. «Det var interessant. Yoko var veldig god i kontrollrommet. Hun var litt ... hun visste ikke mye om det som foregikk i innspillingsstudioet, men hun fikk raskt teken på det. Hun visste når hun skulle trykke på hvilken knapp og hvordan hun skulle si de riktige tingene til John.

Noen ganger feilet hun litt, sa feil ting som ikke var til stor hjelp. Som å be John om å si at jeg skulle spille med plekter. Jeg hadde aldri spilt med plekter i hele mitt liv, og det visste John. Så han sa at jeg kunne spille som jeg ville. Bortsett fra det, var det hele veldig interessant.

Irske B.P. Fallon hjalp Plastic Ono Band med PR i en periode, og han kan sees i Voormanns rolle, mimende på bassgitar til «Instant Karma» med bandet på BBC-programmet Top Of The Pops i 1970. 39

Her er Klaus under innspillingene for «Imagine»-albumet

Yoko var helt oppslukt av sangene John skrev, så hun kunne komme med kommentarer som: “Det kan være litt langsommere.” Eller “Hvorfor prøver du det ikke på pianoet?” Det var fint. Da Yoko spilte inn sa John ikke så mye. Vi satt bare der, Ringo, jeg og John, jammet, og hun begynte bare å hyle.» «Å spille med Ringo, det han kan spille, det var himmelsk. Fantastisk. Vi som spilte sammen var aldri et problem. Han visste at jeg spilte det rette. Jeg visste at han spilte riktig. Som bare limte seg naturlig sammen, som en ting. Ikke glem Johns rytmegitar der inne. Jeg føler at rytmegitarspillet hans lenge har vært undervurdert. Det er fantastisk. Jeg kjenner ingen annen som er så god. Det var for meg den beste delen av Beatles - Johns rytmegitar og Ringos tromming.» Klaus lærte også å kjenne mens han jobbet sammen med John. Spector produserte både «Plastic Ono Band» LPene og «Imagine», samt sessions for «Rock’n’Roll»-albumet. «Jeg elsker Phil for sin utrolige produksjon. Han hadde virkelig ansvaret, men han ropte ikke. Han lyttet til oss og til alt. 40

Klaus designet omslaget til den norske gruppen Turbonegros comeback-album «Scandinavian Leather» i 2003.

Han var veldig følsom for små ting. Han ville vite når han skulle si noe, og hva han skulle si. Han hadde kontroll over hva som skjedde, spesielt på livemiksene, hvorav noen er på det nye boks-settet; hans kvart-tommers tapemiks er bare så bra. Det er ingenting du måtte endre. Utrolig. Ingen stor miksing. Bare enkelt. Han er en fantastisk produsent, og jeg så ham aldri være, hvordan sier du det, ute å kjøre.» Spector fikk også John til å holde seg unna effekter på sin egen sang. «Ja. Jeg kjente Johns sangstemme fra da han var i Hamburg. Kanskje var det “Twist & Shout,” eller “Please, Mr. Postman.” Han hadde en utrolig stemme. Og så en dag bare kommer han med “Jeg liker ikke stemmen min.” Jeg ble sinna da Beatlesplatene kom ut og stemmen hans var dekket til med dobbelsporing eller ute av fase. Hvorfor det? Jeg var glad da Phil kom og fikk ham til å gjøre det naturlig. Eller så naturlig som mulig. Phil overtalte ham.» Blant problemene terapien hadde tatt opp for Lennon var å miste moren Julia da han var 17 år, etter at hun ble overkjørt av en bil - og faren Alfreds langvarige fravær. Slike personlige temaer ble delt i dette terapeutiske albumet. «Emnet var ikke nytt for meg,» sier Voormann om sangen «Mother». «Jeg visste om de fleste av disse tingene fra samtaler vi hadde hatt. Sangen var så sterk at han prøvde å skildre såret og måten han ble alene på. John er i stand til med noen få ord å fastslå en bestemt situasjon, jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det, men jeg kan ikke. Jeg beundrer virkelig folk som kan».

Lennon ville også gi uttrykk for sin forakt overfor det britiske klassesystemet på «Working Class Hero». Sporet har ofte ført til at noen i media har dissekert Lennons sosiale bakgrunn, kanskje mangler poenget. «John visste hvordan det var å være en arbeiderklassemann,» sier Voormann. «Selvfølgelig hadde han et bedre liv enn mange mennesker, men det var mange mennesker uten mye penger som hadde et vanskelig liv i Liverpool. Han visste om den typen mennesker, og han hadde rett til å skrive om dem. Jeg liker ikke låtskrivere som skriver om ting de ikke vet noe om eller har ingen erfaring med hva de skriver. John gjorde det aldri, han skrev om ting han visste noe om». Etter å ha lyttet seg gjennom den nye boksen har Klaus gjort seg noen refleksjoner. «Når jeg hører på boks-settet, er det ting jeg ikke husker om innspillings-øktene. Noenogfemti år er lenge siden. Plutselig hører jeg dem, og jeg føler at dette albumet er laget bare for meg. En ting er når John på “God” sang, “I don’t believe in ...” og han begynner å synge navnene: “Elvis, Beatles.” Så stoppet han og spurte meg: “Klaus, skal jeg si ‘Yoko and me?’” Jeg sa til ham at jeg ikke kunne svare på det spørsmålet. Det måtte han vite selv om han ville inkludere seg selv. Så han gikk ut, og kom tilbake og sang: «I just believe in me, Yoko and me. And that’s reality.” Den andre tingen jeg husker nå er at det tok lang tid å spille inn disse sangene, at det ikke gikk så raskt som jeg opprinnelig hadde husket. Han var veldig usikker. Jeg lærte det av å gå gjennom boks-settet.»

Klaus viser frem to plateomslag han har designet.

On The Wild Side’ var ikke meg, men jeg elsket den. Han og Bowie fikk det bra, og de lo alltid og hadde det gøy. Det var en merkelig atmosfære på en flott måte, de skrev om halliker, transvestitter og så videre.. slike ting».

Før han jobbet med Lennon, hadde Voormann allerede startet arbeidet med George Harrisons trippel-album «All Things Must Pass». Han skulle etter hvert også være med på Ringo Starrs soloalbum. «George kom inn i studio med små røkelse-pinner, han tente stearinlys og dempet de vanlige lysene, det var som et lite alter. Han ville bruke mye mer tid på å spille inn. The Beatles ble aldri nevnt, det var på tide å legge det bak seg og gå videre».

Utenfor platestudioet har Voormann hatt en egen karriere som kunstner som designer albumomslag. Han vant til og med en Grammy-pris for sitt berømte design på The Beatles’ «Revolver» i 1965.

Med Lennon var det umulig å ikke legge merke til det sterke båndet med Ono. «John stolte på Yoko, hun var en stor katalysator for ham mesteparten av tiden, selv med bare noen få ord sa hun det riktige, og det var ikke lett å gjøre».

«John ringte meg og jeg gikk ned i studio og lyttet til sporene, jeg ble overrasket. Da jeg hørte ‘Tomorrow Never Knows’, tenkte jeg på alle tenårings Beatlesfansen fra ‘She Loves You’. Plutselig har du alle disse bakoverbåndene i dobbel hastighet med baklengs symboler, lyder av fugler osv.

I tillegg til å være med på Beatles soloalbum, stakk Voormann innom på en rekke andre plater på 1970-tallet.

Det var en vanskelig jobb fordi du må imøtekomme de unge fansen og folkene som skal komme til å like disse nye tingene til slutt, det var det jeg gjorde med portrettene til guttene med mye hår».

«Det var som en snøballeffekt etter at jeg hadde spilt for John og George, og jeg kunne ikke vært lykkeligere,» minnes han. Den særegne bassintroen på Carly Simons «You’re So Vain» er hans. På Lou Reeds Transformer-album spilte Voormann på «Perfect Day» og «Satellite of Love».

Voormann fikk et bemerkelsesverdig innsideperspektiv, han til og med bodde sammen med George og Ringo i London og senere med George på hans herskapshus Friar Park i den lille byen Henleyon-Thames. Han reflekterer over en irritabel opplevelse av Beatlemania som han beskriver som «fryktelig».

«Lou Reed var fantastisk og en så fin person. Han var flott lenge før dette albumet, han var undervurdert. Dette prosjektet med Bowie og Mick Ronson var en godt utført plate, og Lou hadde så flotte sanger. ‘Walk 42

Voormann har holdt seg i kontakt med Paul McCartney og Ringo Starr, og begge dukket opp på Voormanns første og hittil eneste soloalbum, «A Sideman’s Journey» i 2009.

«Jeg var på Hammersmith (Odeon) og lyttet til dette sprø publikum, fra utsiden var det et annet bilde. Beatlemania var som å være i et fengsel, de kunne ikke bevege seg uten politi». Voormann antyder at en tysk innflytelse på bandets estetikk er mest synlig på albumomslaget til «Beatles For Sale», samtidig som han ler av de grå dressene de gikk med i årene før 1964.

«I det siste har jeg besøkt Ringo og ingenting har endret seg. Han er den samme personen, han har hatt vanskelige tider med kokain og alt den dritten. Jeg forsvant ut av bildet i den perioden, det var for mye av disse tingene, men han kom tilbake fra det og nå drikker han heller ikke. Han spiser godt, det samme som Paul. Når vi er sammen er det alltid flott, når Paul spiller en konsert i nærheten i Tyskland, ser han etter meg og Ringo gjør det samme». Klaus eier ikke lenger en bassgitar. Han konsentrerer seg om kunst og har jo heller ingen å spille sammen med. «A spille bass helt alene er jo bare dumt» sier han. «Jeg er nok bortskjemt.»

«De dumme dressene; de så forferdelig ut, jeg tenkte: ‘Hva er det for noe dritt de har på seg nå?’». Klaus Voormann bodde i Los Angeles i California på syttitallet, men flyttet hjem igjen til Tyskland i 1979. I den anledning tok han med seg sønnen og avla sin venn John Lennon et siste besøk i New York. «Jeg hadde med sønnen min, Otto, som var på samme alder som Sean. Vi gikk en tur i Central Park og John hadde Sean i en ryggsekk. Vi gikk ut gjennom kjelleren, der garasjen var, og jeg tenkte: ‘Å jøss, dette er skummelt. Alle de virkelig gale menneskene i New York, og her er John Lennon som bare går rundt uten livvakter eller noe!’ Jeg var redd for ham: ‘Herregud, hvis det er det han gjør hver dag ... Jeg vet ikke.’»

r a h d n a B o n O c i t s Pla aldri vært bedre nnessen

av Marius H. Joha

Utgivelsene av de såkalte ultimate remiksene av John Lennon katalogen fortsetter. Denne våren var det Plastic Ono Band som sto for tur, etter Imagine i 2018, og Gimme Some Truth i forbindelse med Lennons 80 årsfeiring i fjor høst. mastering (slik Paul nå gir ut RAM). Lyden på disse platene er flotte de også, fordi de gjør Lennons stemme tydeligere, og de lyder bra, men kanskje går det litt på bekostning av bandet i disse miksene? Jeg foretrekker vanligvis original miksen, siden den også er et avtrykk av den tiden plata ble spilt inn i. POB har alltid hørtes flott ut i mine ører. I år 2000 husker jeg Svein Sivertsens anmeldelse her i NW, i forbindelse med at POB og Double Fantasy ble remikset og remasteret. Overskriften var «John Lennon: Med gromlyd!». Svein skrev at Johns stemme var klokkeklar, og han påpekte at det var gjort tydelige forbedringer på hele plata. Her mener jeg å huske at Yoko hadde vært veldig tydelig på at det var vokalen som skulle fremheves. Senere gav den audiofile labelen MoFi ut POB, i samme «Yoko-miks», men i såkalt «halv-fart» 44

Men – denne gangen er det verdt å kjøpe plata på nytt. Jeg har sett anmeldelser der det skrives at denne nye ultimate miksen rett og slett ydmyker originalen. Det er sterke ord, jeg synes ikke det. Men, den nye utgivelsen løfter plata. Jeg har vært så heldig å få sammenlikne platene på førsteklasses platespiller. Jeg tok turen til Eksakt HiFi i Vibes gate i Oslo. Der Linn-forhandler, Odd Rune, lot meg få boltre meg fritt på det han har av høykvalitets Hifi utstyr i butikken.

Originalmiksen blir flat i forhold. Hvis man vil ha dybde i lytteopplevelsen, så finner du det i denne nye utgivelsen. Bassen og trommene er tydeligere, bedre definert og vokalen er klarere og fyldigere. Det stemmer godt med oppdraget for disse miksene; å være tro mot originalen, men ellers fremheve John og oppgradere lydbildet.

Der fikk jeg blant annet spilt platene på Linn Klimax LP12 platespiller. Og, det må sies, man får mye mer ut av alle de tre miksene på en sånn spiller, men først og fremst var jeg ute etter å kjenne på kroppen, om jeg følte mer når vi spilte den nye ultimate miksen, i forhold til de tidligere miksene. Svaret er «Ja!». Jeg følte mer. John Lennon trådde ut i rommet. Det ble en tredimensjonal opplevelse, nå synger variasjonene i Lennons stemme enda vakrere (ja, det er mulig!). Jeg hørte tydelig forskjell, selv om jeg litt forundret tenkte; det er jo sånn jeg hører plata nå, at jeg trodde den var. Men, jeg har aldri før hørt plata tydeligere enn nå. Mother har aldri vært mer ubehagelig. Lennon kunne drepe med stemmen høsten 1970.

Odd Rune kommenterte noe sånt som at han mente at bandet kanskje satt enda tettere til vokalen og fulgte den enda litt bedre på originalmiksen, men vi var helt enige om at oppgraderingen gjort nå er formidabel. På samme måte som på Yokos Plastic Ono Band, så er Johns vokal mer enn bare en formidler av teksten her, den er et instrument. Nå er det enda tydeligere. Jeg har spilt Plastic Ono Band mye siden jeg kjøpte meg 2-LP utgaven, og kanskje er det spesielt Mother og Isolation jeg oftes stopper opp for å høre på. Forfriskende! Ok, jeg stopper her – jeg har lovet Redaktøren å fatte meg i korthet - dere får høre selv!

Det har alltid vært ubehagelig å være tilstede når Lennon legger frem alle sine indre demoner til offentlig beskuelse. Rått og barbert. Ærlig. For en tilstedeværelse vi får i denne nye miksen, gjort av Paul Hicks & co. Det er fjernet, ikke bare en glassplate her, men en hel vegg mellom det som en gang skjedde i studio, og dagens lytter.

Plastic Ono Band

Superluksusutgaven av Roger Stormo

Er man ihuga så investerer man jo i den grommeste utgaven – Super DeLuxeboksen av John Lennon/ Plastic Ono Band beskrev vi jo inngående i forrige nummer, så det er bare å bla frem det bladet for full oversikt over de forskjellige discene og hva de inneholder. Sammen med discene i boksen medfølger det også en bok, og denne er annerledes enn den andre Plastic Ono Band-boka som er i salg som eget produkt. Denne boken går dypere inn i selve plateinnspillingene som ligger til grunn for utgivelsen. Og det inkluderer bilder av de forskjellige båndeskene. Dessverre er boken også full av feil. Det er tydelig at her har man ikke konsultert de virkelige ekspertene, nemlig fans og samlere, folk som har studert temaet skikkelig. Simon Hilton er forfatteren bak denne boken. Vår venn i Mexico, Miguel Carrera er en av de virkelig velinformerte ekspertene på Beatles og solo, og han forfattet en artikkel der han pekte på noen av de mest graverende tingene. Dessverre fikk han pes for dette fra Hilton, og valgte selv å trekke sin artikkel fra nettet. Mange av feilene besto gjerne av at sporene ble presentert som en annen tagning enn det som var korrekt. Men den som bare setter på musikken og nyter denne er jo ikke så opptatt av disse detaljene. Selv må vi innrømme at slike outtakes, tidlige versjoner osv er

mest å betrakte som «krydder» i samlingen. Noe man kanskje setter på en gang i blant for moro skyld eller sammen med andre Beatles-gærninger. Det er sjeldent noe familien orker å høre på over bilanlegget på vei til påskefjellet. Mest glede av de forskjellige andre discene jeg hadde selv, må jeg innrømme er på CD 6, de forskjellige jamsessions fra studio, der John, Klaus og Ringo går løs på andre sanger enn de selv har tenkt å spille inn. Og her er også to av feilene som er gjort: De spiller den gamle Carl Perkins-slageren «Glad all over», men de som har satt sammen albumet har trodd at det dreier seg om Dave Clark Five-hiten med samme navn. Feil komponist blir derfor kreditert. Tilsvarende feil begås når det gjelder en annen sang. Sangen som her kalles «Be Faithful To Me» er ingen John Lennon original, men derimot Little Richards «Can’t Believe You Wanna Leave».

Konsertopptak med George fra 1974

av Roger Stormo

Et tidligere usett konsertopptak fra George Harrisons 1974-turné i USA ble nylig lagt ut på YouTube. Opptaket varer nesten en halv time og er stumfilm, men en annen YouTubebruker har synkronisert opptaket til tilgjengelig lyd fra bootlegs.

Vi har lenge gått og ventet på at Dhani og Olivia Harrison skal tilgjengeliggjøre det de sitter på av profesjonelle opptak fra denne turnéen, men i mellomtiden får vi nøye oss med amatørfilmer som denne.

7. Give Me Love (Give Me Peace On Earth) 8. In My Life 9. Tom Scott – Tom Cat 10. Maya Love 11. Nothing From Nothing 12. Outta Space

Det nyoppdagede opptaket er fra den første av to konserter i konserthallen Olympia i Detroit, Michigan den 4. desember 1974.

Sangene “Dispute & Violence”, “Tom Cat”, “Nothing From Nothing” og “Outta Space” manglet på publikumsopptaket av konserten og er derfor lydlagt med opptak fra Los Angeles og Toronto.

Mesteparten av den synkroniserte lyden er fra samme konsert, derfor passer den så godt inn.

Vi får se og høre deler av disse sangene: 1. Hari’s On Tour (Express) 2. While My Guitar Gently Weeps 3. Something 4. Billy Preston – Will It Go Round In Circles 5. Ravi Shankar – Dispute & Violence 6. For You Blue

Dette er første gangen det har dukket opp film av bl.a. «Hari’s On Tour», «Something», «Maya Love» og flere andre. Du finner videoen på adressen: youtu.be/uoiS519AVQI

Prins Philip og Across The Universe

av Roger

Stormo

, rins Philip p t e h y ø h lige ans konge er av 99 år. H t a m o ld ten mi ort, i en a kom nyhe b 1 t t 2 å 0 g iert av ha 2 t l i e i n d r i d e a l h b 9. ap h , og som inburg eid som d b d n r E o a f v s m a k a r n s a e t ik llm hertug n om et un eren av Verdens Vi e i r o t s i h r t yt Dette e yeste besk ø h n e d m 1967, so tles. rins Philip a p e e B t r e e it Th v r r 1967 in ia, involvere I desembe orbritann t S i n je s n bra ialog folk i plate orge Martin til en d s Ge e muligen r blant dem e ik s u m itiske Villmarks s om hva br n e d r e V re for kunne gjø fe Fund. li d il W ld r fond - Wo i en erte dette lt u s e r r e t t Et par år e ighets-LP til hvilken ed utgitt britisk veld te en tidligere ikke ». ner e Universe Beatles do Th s s o r c A ,« innspilling første versjonen av og den naturlyder Dette var d e m t e n o m åp izzie Brav L , sangen, so s n a f s le r Beat g. med et pa se på korin a e P n e le y il og Ga å navnet t s g o a g n e a sang hange our c Teksten fr a n n o g o one’s I 12. deM E v a LP-en, «N t u t nem ble git world», so på EMIs Regal Starli 69 sember 19 gnr. SRS 5013. talo etikett, ka 48

bak på n e t s k e t v e skr eholdt en ins Philip n r in P å s g t o e g om me ne LPen, s n som var n o e s d r e nen EMIp n a n e n n e k n a a a r b f n ar e «Wings». g jektet fra gitt sang t s li o u r m u e p n Men det v å , f s å llie det gjaldt e, The Ho , p n p a u g r li g il viktig når M eren Spike skaffe seg n e s ken, komik met sammen. n a f e t t » må albu gan og our world mange år li e I il g som satte n M a a h r c f r a n låte n The o one’s gon holder to me denne ie N e r m « n e s le in n io t d e in a r e m ei nn Albu n for å ku ns makker . Som sine jevnUniverse» e a P e h L v Th a s s n o e r c e ett fra nen av «A ry Secomb kst opp med jo r s a r e H v , om den ut w k o h e r S o e v n n s o e le o S t G n. ea dde The B i samlinge ities» og nå er den ar svorne a v h e e d d g n o e r io ar ald ad å LPen «R erien på r p is m o asters». k e M n t s a P den « å å finne p n ie r e s fans. io d ra plikker fra m i mellom, e r t a n n å e Det var s rgongen d Sellers og ja s i n in d ter hadde glid nt med Pe i je k t t li b e d illertrioen p s e u k s e og de had d jor o som utg t e r d n a e d Show. t sammen The Goon e b b jo å s g e eo mme hadd artin hadd a s M e e d g r g o o e , G en ere fra trio r. ik m o k d e m leste r Richard ø s is g e r film 49

Slo Beatlesrekorden av Roger Stormo

Taylor Swift har oppnådd mye i sine 31 år. 41 Grammynominasjoner hvorav 11 vinnere, ni studioalbum og syv nr. 1-hitsingler. Nå har hun fått en ny fjær i hatten: gjenutgivelsen av albumet «Fearless» kom på nummer 1 i Storbritannia på fredag, noe som betyr at Swift har hatt tre britiske album på topp – nr. 1 – innenfor 259 dager. Albumene er «folklore», «evermore» og «Fearless». Dermed slo hun den forrige rekordholderen The Beatles, hvis album «Help!», «Rubber Soul» og «Revolver» alle nådde nummer 1 innenfor 364 dager. Kilde: Elle > Paul McCartney og Taylor Swift knivet om førsteplassen på Billboard Top 200 i USA og Taylor vant. Nå har hun slått ham igjen.

Live in Munich av Roger Stormo

25. juni er det bebudet nok en av disse halvveis lovlige EP-platene med Beatles. Fra før har vi omtalt EPene fra NME-konsertene i 1964 og 1965, nå er det opptak fra konserten i Munchen i 1966 som skal til pers. Alle disse konsertene sirkulerer jo blant videosamlere, så her har nok disse små plateselskapene bare tappet lyden derfra. THE BEATLES LIVE IN MUNICH 1966 Plateselskap: 1960s Records Katalognr: REP041 Beatles 1966-turné i Tyskland, Japan, Filippinene og USA begynte fredag 24. juni 1966 med to konserter på CircusKrone-Bau i München, Tyskland. Zweites Deutsches Fernsehen (ZDF) filmet konsert nummer to av disse, og sendte et femten minutters segment tirsdag 5. juli. Turnéen ble sponset av underholdningsmagasinet Bravo og også på plakaten sto Cliff Bennett And The Rebel Rousers, The Rattles, og Peter And Gordon. 51

The Beatles beholdt det samme settet med 11 sanger gjennom hele turnéen: «Rock and Roll Music», «She’s A Woman», «If I Needed Someone», «Day Tripper», «Baby’s In Black», «I Feel Fine», «Yesterday», «I Wanna Be Your Man», «Nowhere Man», «Paperback Writer» og «I’m Down» (av og til erstattet med «Long Tall Sally» som den siste sangen). Denne EP-platen inneholder Side 1: 1. Rock’n’Roll Music (Chuck Berry) 2. Baby’s In Black 3. I Feel Fine Side 2: 1. I Wanna Be Your Man 2.Yesterday 3. Nowhere Man 4. I’m Down

Alle sanger LennonMcCartney om ikke noe annen er angitt.

Del 5

The Beatles DNA Den fjerde Lp´n til The Beatles, på Parlophone, «Beatles For Sale» kom ut 4. desember 1964; klar for jule-salget. Det som slår oss først er selvsagt det fine omslaget med utbrett. Konseptet var nytt for The Beatles, og for ei pop og rock-plate i Storbritannia. I USA var det mer vanlig med utbrett-omslag innen jazz og film-musikk.

På leting etter genmaterialet på Parlophone Records Av Svein Sund

The Beatles ser alvorlige ut. Uttrykket sier at de er slitne. Det hadde de også lov til å være, etter en lang periode med et eller annet som skjedde hver dag; konserter, musikkinnspillinger, radio og tv opptredener, fotooppdrag. Helt sikkert er det et uttrykk de følte på, for her var de midt i en turné i Storbritannia, høsten 1964.

For- og bakside

Monoutgaven

Til høyre er det et brunlig parti, som tilhører handa til Tony Bramwell, som hjalp Freeman med å holde buskene vekk fra bildet. Bramwell jobbet som altmuligmann i organisasjonen rundt The Beatles, men hadde hovedansvaret for å markedsføre platene til The Beatles for musikkbransjen.

Da fristen for å ta bildene nærmet seg, ble Robert Freeman med på et kort møte med Brian Epstein og gutta. De ble enige om å ta et fargebilde utendørs, før solnedgang. Gutta møtte opp i nærheten av Albert Memorial, i Hyde Park, rett overfor Royal Albert Hall. Freeman brukte det samme fotoapparatet han hadde brukt på omslaget til «With The Beatles»; Pentax SLR med en 180 mm telefoto linse, som gjorde bakgrunnen i bildet mildere. Helt i forgrunnen er det et grønt parti, som stammer fra et blad i parken. Stereoutgaven 52

Bildet på baksiden er tatt i samme området. Freeman klatret opp i et tre, slik at gutta så opp i kameraet. Bildet av The Beatles er skåret ut og lagt oppå et bilde av høstløv på bakken. Hele fotoarbeidet i Hyde Park tok en og en halv time. Datoen for når bildene er tatt, er jeg ikke kar om å finne.

Ryggen

Mest sannsynlig er bildet tatt 1. november, da de hadde konsert senere på kvelden i Astoria Cinema, Finsbury Park, London. I boka til Bruce Spizer og Frank Daniels står det; «The Beatles squeezed in the session on the way to a gig in Northern London». The Beatles selv kalte bildet for «The Turnip Sleeve» fordi håret til George har slått krøll på seg, øverst på manken.

Omslagets innside

Omslaget Dette er den eneste LP fra de originale Parlophone platene, som ikke har platenummeret på utsidene. Grunnen er selvfølgelig at dette er et utbrett-omslag, med det meste av informasjonen på innsiden av omslaget. Men informasjonen om hvem som har laget omslaget finnes ikke i det hele tatt. Så her er det ikke nevnt om det er Ernest J. Day eller Garrod and Lofthouse, som har laget omslaget. På forsiden er mono eller stereo skrevet i mellomstor skrift med omriss, øverst i høyre hjørne. Øverst på venstre side er Parlophone- og EMI emblemet. Til høyre for det står platens tittel med store bokstaver i liten skrift. Baksiden har ingen informasjon. Omslaget er laget av ett sammenhengende stykke materiale. For- og bakside er laminert. Omslaget henger sammen ved at de laminerte brettene fra baksiden er limt til innsiden på over- og undersiden.

På ryggen står det kun Beatles For Sale med svart skrift på hvit bunn. Ryggen er litt spesiell, fordi den smaler inn på øvre og nedre del. Grunnen til det er kanskje at omslagets forside er tynt i forhold til resten av omslaget. Meget pen detalj.

Når vi åpner omslaget består innsiden av en venstre og en høyre side. Venstre side består av et bilde og mye tekst. Hvis dette hadde vært et enkelt omslag, ville baksiden mest sannsynlig sett sånn ut. Øverst midt på siden begynner teksten til Derek Taylor. Han tok over denne delen av jobben etter Tony Barrow, som skrev teksten på de tre første LP éne.

Derek Taylor Han ble født 7. mai 1932 i Wirral, i nærheten av Liverpool. I 1963 jobbet han for London-avisa Daily Express, med lokalt stoff fra Liverpool og omegn. Han fikk i oppdrag å skrive om konserten til The Beatles i Manchester 30. mai 1963. I stedet for å skrive om The Beatles som ei døgnflue for tenåringene, skrev han en artikkel som beskrev gruppen som noe helt annet enn noe som var over i morgen. Etter hvert som The Beatles ble større og større, bestemte avisa at en i gruppa skulle få en egen spalte. Denne spalten skulle Taylor stå ansvarlig for. Valget falt på George Harrison. George skrev sine historier og Taylor redigerte. Spalten ble meget populær. Dette førte til at Brian Epstein ansatte Taylor tidlig i 1964. 53

Derek Taylor og Brian Epstein i 1964

Han fikk ansvaret for presseskrivene og forholdet til pressen. Han var presseansvarlig under USA turneen til The Beatles, sensommeren 1964.

Han forteller om litt uvanlige instrumenter her og der. Det mest uvanlige instrumentet er vel at «Ringo plays a packing case» på «Words Of Love».

Etter en uoverenstemmelse med Epstein, forlot Taylor Beatles-sirkuset. Han og familien dro til USA i begynnelsen av 1965; der han startet sitt eget firma, og sørget for gode forhold mellom pressen og artister som The Byrds, Beach Boys og The Mamas and The Papas. I 1968 returnerte han til The Beatles, og ble pressesjef for Apple Corps Ltd.

Mot slutten sier han at all musikken her kan gjengis på scenen, noe som ikke alltid er tilfelle med popmusikken i dag. Under teksten til Derek Taylor står det «Produced by George Martin» og «Photography by Robert Freeman»

Cover-låtene

Teksten

Til venstre og høyre for teksten er sangene listet opp. Vi skal stoppe litt opp ved cover-låtene.

Teksten er entusiastisk. Han ser for seg, i fremtiden, at et radio-aktivt, sigarrøkende barn tar seg en piknik på Saturn, og spør om hva denne Beatle-greia handlet om. Da oppfordrer Taylor deg til å ikke forklare så mye, men spille barnet noen låter fra plata. Da vil barnet forstå.

«Rock And Roll Music» er laget av Chuck Berry. Den ble spilt inn av Berry, og utgitt i september 1957. «Mr. Moonlight» er skrevet av Roy Lee Johnson. Den ble første gang utgitt i januar 1962 av Dr. Feelgood and The Interns.

For magien til The Beatles er tidløs og tilhører alle generasjoner. Den har brutt alle grenser og barrierer. Den har gjort forskjellene mellom raser, alder og klasser mindre, skriver Taylor.

«Kansas City» er skrevet av Lieber-Stoller. Sangen stammer fra 1952. De skrev den til en R &B artist som het Little Willie Littlefield. Platen ble ingen hit. Little Richard spilte den inn to ganger på plate i 1955.

Han fortsetter med å skrive om musikken på plata. Åtte nye Lennon/McCartney sanger, og seks cover-låter. Taylor understreker at tre av låtene godt kunne vært utgitt som singler, men den nye singelen er ikke med her. For disse gutta er produktive.

I den andre versjonen, koblet han den med sin egen «Hey, Hey, Hey, Hey», under sitt egentlige navn Richard Penniman. Han ga den ut som «Kansas City/ Hey, Hey, Hey, Hey» (Lieber/Stoller/Penniman) på LP´n «The Fabulous Little Richard», fra 1958, og gav 54

den også ut på single i april 1959. Den første versjonen ble gitt ut så sent som i november 1970, på samleplaten «Well Alright». Sangen «Hey, Hey, Hey, Hey» alene, ble spilt inn 9. mai 1956 av Little Richard. Den ble gitt ut på B-siden til «Golly Miss Molly», i januar 1958. Da Wilbert Harrison spilte inn «Kansas City» i mars 1959, ble det en stor hit. Den toppet Billboard Top 100 i flere uker. På alle utgivelser av «Beatles For Sale», i hvertfall til og med syttitallet, er ikke «Hey, Hey, Hey, Hey», og dermed ikke Penniman nevnt på verken omslag eller etikett. I min samling er første CD-utgivelse fra 1987, den første utgivelsen med denne benevnelsen:

7. MEDLEY 2.31

a. KANSAS CITY

(Lieber/Stoller)

b. HEY, HEY, HEY, HEY (Penniman)

Utgivelsene heretter har denne benevnelsen. Dermed fikk Little Richard også inntekter av sangen. Grunnen til at The Beatles spilte inn «Kansas City» på den måten var nok at de ville spille den inn på samme måte som helten Little Richard. Når det gjelder navnet Lieber, som vi ser skrevet på alle utgivelser av «Beatles For Sale», skrives egentlig Leiber. Denne stavingen finner vi på f.eks. alle Elvis Presley utgivelser av Leiber/Stoller. «Words Of Love» er skrevet av Buddy Holly, og han gav den ut på plate i 1957. «Honey Don’t» og «Everybody’s Trying To Be My Baby» er skrevet av Carl Perkins. De ble gitt ut i henholdsvis 1956 og 1958. «Honey Don’t» var b-siden til «Blue Suede Shoes». Ellers har vi all informasjon som jeg har beskrevet i andre artikler i denne serien, som platenummer, Parlophone-emblemet, bruk av Emitex platerens,

E.M.I. RECORDS LIMITED, HAYES MIDDLESEX ENGLAND. Nederst på siden er det et bilde av The Beatles fra deres første konsert i USA; Washington Coliseum, Washington DC, 11. februar 1964.

Washington Coliseum Eierne av ishockey klubben Washington Lions bygde en hjemmebane for sitt lag. Bygningen, som fikk navnet Uline Ice Arena, sto ferdig i 1941. I tillegg til ishockey-arena ble den brukt til andre typer arrangementer. Det mest kjente arrangementet på femtitallet var innsettelses-ballet for president Eisenhower i 1953. I 1959 ble bygget kjøpt opp av en rik forretningsmann for $1 million. Samtidig skiftet det navnet til Washington Coliseum. Etter den historiske konserten der med The Beatles, gikk det gradvis nedover med bygget. Tidlig på 70-tallet var bygningen så godt som ikke i bruk. Senere ble bygningen tatt over av Waste Management. De drev med blant annet søppel. Bygningen ble brukt som en mellomstasjon for søppel på 90- og starten av 2000 tallet. Firmaet ville rive bygningen, men myndighetene satt en stopper for dette, da de så på bygningen som historisk. I 2014 ble det arrangert en jubileumskonsert der, 50 år siden The Beatles spilte der. Hyllest-bandet kom på scenen akkurat 08.31 p.m. De spilte det samme settet, men resten av omstendighetene, minte lite om det som skjedde der femti år tidligere. Tilskuertallet var halvert, til 4000, og bygningen var en skygge av seg selv. I oktober 2016, etter en grundig restaurering, ble bygningen åpnet på nytt, som distriktets første butikk for utendørsaktiviteter; REI (Recreational Equipment, Inc.). På innsiden er det hengt opp plakater av artister som har opptrådt der, som The Beatles, Bob Dylan, Rolling Stones og Janis Joplin. På utsiden, på M Street, rett overfor hovedinngangen står det et minnesmerke om The Beatles sin første konsert på amerikansk jord, og ellers om bygningens historie.

The Beatles på scenen i Washington Coliseum 11. februar 1964

Innsidens høyre side

Litt nostalgi den gangen i 1968. Jayne Mansfield hadde «to store fordeler», og hadde i tillegg en IQ på 163. Hun omkom i en bilulykke 29. juni 1967.

Siden har bilde av The Beatles foran en fotomontasje av revyartister og skuespillere. Bildet er tatt under innspillingen av filmen «A Hard Day´s Night». Det er tatt i foyeren til det som kalles «The Viewing Theatre» i Twickenham Film Studios.

Den amerikanske filmstjernen Victor Mature finner vi mellom Paul og Ringo, til venstre, på hest med gevær. Han sa om seg selv at han var ingen stor skuespiller; mine 72 filmer er et bevis på det.

Jeg har forsøkt å finne ut hvem de forskjellige er på bildet, men det var ikke lett. Noen er mer kjent enn andre, så jeg skal nevne fire personer. Rett bak George ser vi Shirley MacLaine, som var en meget kjent skuespillerinne på denne tiden. Hun er amerikansk, og er storesøsteren til Warren Beatty. Hun tok artistnavnet etter morens etternavn, som var MacLean, mens broren la til en t i etternavnet Beaty.

Til høyre for Ringo befinner den engelske skuespilleren Ian Carmichael seg. Han fikk en OBE (The Most Excellent Order of the British Empire), for sin innsats innenfor skuespillerkunsten. Både fotomontasjen og veggen ble revet for en del år siden.

Vinyl-lomme

Denne høyresiden har en åpning på innsiden, for vinylplaten. En lomme for å plassere platen med innerpose. Innerposen er den samme posen som ble brukt på de foregående platene med Emitex-reklame, og bestående av to lag; plast på innsiden og papir på yttersiden. Og som vanlig ble den laget av «Harrison & Sons».

På denne tiden var hun kanskje mest kjent for filmen «Jorden rundt på 80 dager». Senere fikk hun Oscar for beste kvinnelige hovedrolle i filmen «Tid for ømhet» i 1984. Hun har også gjort en stor innsats for å spre budskapet om «New Age». Hun skrev en bok om emnet, som ble til en TV-serie.

Til høyre for hodet til Paul ser vi konturen av ansiktet til Jayne Mansfield. Hun var et stort amerikansk sex-symbol. Hun hadde sin storhetstid på 50-tallet, der filmen «The Girl Can’t Help It» fra 1956 var et høyde-punkt. I filmen, som er en komedie, men som også blir regnet som en rocke-film, var disse artistene med; Fats Domino, The Platters, Little Richard, Gene Vincent og Eddie Cochran. Under USA-turneen, 25. august 1964, møtte The Beatles Jayne Mansfield, da de leide et hus i Brown Canyon, Bel Air, Los Angeles. Om kvelden tok John og George henne med til «Whiskey A-Go-Go». Under innspillingen av «Birthday», 18. september 1968, tok de seg en pause og gikk bort til huset til Paul, ikke langt unna Abbey Road, for å se på «The Girl Can’t Help It».

Etiketten

Den vanlige etiketten med gul Parlophone varemerke, ellers hvit skrift på svart bunn. Monoutgaven har platenummer PMC 1240, med matrisenummer XEX. 503 på side 1 og XEX. 504 på side 2. Matrisenummeret finner vi også trykt i vinylen ved klokken 6. Stereoutgaven har platenummer PCS 3062, og matrisenummer YEX. 142 og YEX 143.

Året etter skiftet de til to bokser. Derfor har utgavene fra 1969 en forholdsvis høy samlerverdi, da de også ble trykt opp i forholdsvis lite opplag. Ellers kan det være utgaver med trykkfeil, som gjør at verdien stiger. Eksempler er at «Loser» er skrevet «I’m A Losser», og at denne stavefeilen forekommer; «Northern Ssongs» etter «Eight Days A Week». Skattekoden, som vi finner i nærheten av midthullet, er KT. Vi vet at ikke alle platene har en skattekode, men de fleste har det, på den ene eller begge sidene.

Vinylen På venstre side av etiketten er det et tall i vinylen. Er tallet 1, står det for den første «Mother». «Mother» lager «Stampers». På høyre side av etiketten er det trykt bokstaver i vinylen.

Den første utgaven har tekst som begynner med «The Parlophone Co. Ltd. All rights of the…..» ytterst på etikettens område. De senere utgivelser har en tekst som begynner med «The Gramophone Co. Ltd. ………». Utgavene fra ´64 og ´65 har teksten «Sold In U.K. subject to………» på oversiden av midthullet. De senere utgivelsene har ikke denne teksten.

Koden for å finne hvilken «Stamper» som har laget platen din, baserer seg på kodebokstavene «GRAMOPHLTD» (Gramophone Ltd). Er bokstaven G, vil det si at det er den aller første «Stamper». På denne tiden var etterspørselen etter den nye Beatlesplaten veldig stor. Så 1. utgaven ble trykt opp i et stort opplag. Det kan godt være at det er trykt tre bokstaver der; f.eks. GRA, som betyr at det er stamper nr. 123 som har laget platesiden. Sidene er aldri laget av den samme «Stamper».

Neste gang er det «Help!» sin tur.

Som nevnt i de tidligere artiklene skiftet Parlophone etiketten i 1969. 3. pressing kom i 1969, med den nye etiketten. Da hadde etiketten en EMI boks.

Kilder:

Record Collector, Rare Record Price Guide 2022 Beatles For Sale On Parlophone Records - Bruce Spizer, Frank Daniels. 498 Productions, L.L.C., 2011 The Beatles Encyclopedia revised and updated by Bill Harry. Virgin publishing Ltd. 2000 The Complete Beatles Chronicle - Mark Lewisohn Pyramid Books 1992

I 2003 ble det gitt ut en ny type Beatlesplate - men den ble ikke så vellykket som de skulle ha trodd. “1” albumet med Beatles’ største hits ble utgitt i 2000 og brakte musikken ut til en ny, ung generasjon. Det ble det mest solgte albumet det tiåret, ikke bare for The Beatles, men for musikkindustrien. Så oppfølgingen var et album skreddersydd for det nye publikummet og for CD-æraen.

av Roger Stormo

Det opprinnelige «Let It Be»albumet

Da The Beatles først satte seg for å lage det som senere ble «Let It Be»-albumet tidlig i 1969, hadde de tenkt å spille inn et album som skulle være et steg tilbake til live-innspillinger. Ingen studioeffekter eller overdubbing av stemmer eller instrumenter er tillatt bare bandets egne fremførelser. «Let It Be» (arbeidstittelen var «Get Back» etter at den sangen hadde kommet med) utviklet seg fra en opprinnelig plan om å lage en TV-konsert med gruppen som live fremførte spor fra det ferske «The Beatles», også kjent som det såkalte «White 58

Album». Den ideen endret seg på tre måter. For det første forlot de den enklere veien, og valgte heller å øve inn et helt nytt utvalg av sanger til TV-konserten. En ny innovativ tilnærming ble lagt til da det ble besluttet å filme prøvene; slik at seerne kan spore utviklingen av hver sang fra første grove gjennomgang til den endelige polerte versjonen. For det tredje, ettersom klimaks av prosjektet var å komme tilbake til liveopptredener, ville ingen studioeffekter eller overdubbing av stemmer og instrumenter på noe som helst tidspunkt være lov.

Som vanlig skulle George Martin være produsent, men - som han senere husket - hadde han fått beskjed fra John om at “ikke noe av søppelet ditt” i produksjonen var nødvendig. Innspillingstekniker Glyn Johns gjorde flere forsøk på å redigere og sette sammen et akseptabelt album ut fra opptaksbåndene, som også inkluderte den berømte tak-konserten, men selv om et av hans forsøk ble besluttet å skulle utgis i august 1969, og beskrevet i detalj av Mal Evans i fanklubbmagasinet Beatles Monthly Book, ble det til slutt ikke noe av. Med albumet lagt på hyllen for en stund, kom The Beatles sammen igjen og spilte inn og ga ut «Abbey Road». På grunn av en kontraktsforpliktelse overfor filmselskapet United Artists ble den foreslåtte TV-konserten omgjort til en dokumentarfilm for kinovisning, og omdøpt til «Let It Be».

dioalbumene deres. Neil Aspinall, administrerende direktør i The Beatles’ selskap Apple Corps Ltd hadde jobbet med en rekke Beatles-prosjekter etter at bandet hadde fått sin kamp i retten med plateselskapet EMI kronet med hell etter at saken hadde ruslet og gått gjennom rettssystemet i femten år. Fri fra den dårlige kontrakten og med en god slump penger i erstatning fra EMI var Beatles igjen klar for nye utgivelser. «Live at the BBC», TV-serien «Anthology», inkludert album, bøker og videoutgivelser, restaureringen i 1999 av «Yellow Submarine»-filmen fra 1968, nå med et lydspor i surround, restaurerte farger og et remikset soundtrack-album, «Yellow Submarine Songtrack», pluss det enormt vellykkede samlealbumet «1» i 2000 hadde kommet ut så langt.

Som følge til filmen ble albumet produsert på nytt av Phil Spector før utgivelsen i 1970, og det representerte ikke lenger den rå og usminkede samlingen sanger The Beatles opprinnelig hadde tenkt seg.

Ideen om å gjenutgi «Let It Be» filmen utløste «Naked» Etter et tilfeldig møte med regissøren av «Let It Be» -filmen, Michael Lindsay-Hogg på en flytur, ble Paul McCartney gjort oppmerksom på at filmen ikke lenger var tilgjengelig for publikum, verken på videokassetter eller på DVD. Så Paul bestemte seg for at filmen skulle renses opp og utgis på nytt. Paul McCartney: «Det var snakk om at filmen ‘Let It Be’ skulle utgis på DVD, og jo mer jeg tenkte på det, jo mer innså jeg at musikken som ble brukt i filmen er usminket; det er ingen Phil Spector der. Det er ikke det at jeg hatet det Phil Spector gjorde med musikken på albumet, jeg likte det bare ikke.

Prosjekter etter rettsaken mot EMI Tretti år senere ble båndene hentet ut igjen fra arkivene, for å gjøre et nytt forsøk på å gjøre det til et godt Beatles-album - på nivå med resten av stu-

Da jeg hørte sangene som de var i filmen, tenkte jeg ‘Wow, det er nesten skummelt, det er så nakent’, jeg likte det veldig. Dette er oss, uten fiksfakserier, ingen juksing. Hvorfor gir vi ikke ut albumet på nytt, men denne gangen ‘nakent’? Det virket bare så opplagt» (sitert fra Pauls pressemelding da «Let It Be ... Naked»albumet ble remastret og utgitt på nytt i 2013). 59

Georges godkjenning kom mange år i forveien

Remix-teamet Neil Aspinall bestilte en makeover av «Let It Be» -albumet, og ringte Allan Rouse.

Dette må ha skjedd lenge før prosjektet ble realisert, for første gang et nytt «Let It Be» -prosjekt ble nevnt var av George Harrison i 1996 (se DVD 5 av Anthology). Han nevnte dette i samme åndedrag som et «Magical Mystery Tour»-prosjekt, som omsider ble til noe i 2012, så Apple hadde tydeligvis en langsiktig tidsplan. Men initiativet til å rense opp i filmen og lage albumet på nytt skjedde etter at George hadde gått bort i 2001. Et annet Beatles-prosjekt, faktisk det neste Beatlesalbumet, skulle komme til å bli «Love» i 2006, som skulle følge et show i Las Vegas av Cirque du Soleil. Dette prosjektet ble faktisk tatt initiativet til av Harrison mange år før det ble realisert.

Rouse hadde fungert som prosjektkoordinator for en rekke Beatles remiks-prosjekter, blant dem «The Beatles Anthology», «Yellow Submarine Songtrack» og Lennons «Imagine». Mens oppgaven for disse prosjektene alltid hadde vært å gjenskape de originale miksene som millioner av fans kjenner til ved hjelp av dagens teknologi, var opplegget for «Let It Be»-prosjektet et annet. «Dette var ikke et forsøk på å remastre et eksisterende album», sier Rouse. «Vi ble bedt om å få det til å høres slik bandet hadde ment at det ferdige albumet skulle høres ut. Dette betydde for det meste å produsere mikser som bare gjenspeilet det de fire bandmedlemmene (eller fem, inkludert Preston) kunne spille live: ingen overdubbede gitarer eller sang, og absolutt ingen orkestre».

Sluttproduktet, «Let It Be ... Naked»-albumet fra 2003 skulle høres ut som det nedstrippede, tilbake til live-albumet som The Beatles opprinnelig hadde hatt til hensikt å lage, uten overdubbinger av verken sang eller instrumenter og heller ingen ekstra effekter. . Imidlertid var det en sang der de gjorde et unntak. John Lennon hadde klaget på en av sangene hans fra «Let It Be»-albumet i intervjuene med David Sheff fra Playboy i 1980: LENNON: “Beatles fikk ikke til å lage noen god plate av «Across the Universe». Jeg tror ubevisst vi ... Jeg trodde Paul prøvde ubevisst å ødelegge de flotte sangene mine. Vi hadde eksperimentelle leker med de flotte sangene mine, som «Strawberry Fields», som jeg alltid følte var dårlig innspilt. Det fungerte, men det var ikke slik det kunne ha vært. Jeg tillot det likevel. Vi brukte timer på å gjøre små, detaljerte oppryddinger på Pauls sanger, men når det gjaldt mine ... spesielt en flott sang som «Strawberry Fields» eller «Across the Universe» ... på en eller annen måte ville en atmosfære av løshet og eksperimentering dukke opp”.

Rouse, med Paul Hicks og Guy Massey, hadde vært teamet som jobbet med «Anthology» -sangene og «Yellow Submarine Songtrack», nå satte de i gang med «Get Back»-båndene. I løpet av en to-ukers periode lyttet de tre til alle de 30 spolene med 1-tommers 8-spors lydbånd, som hadde blitt spilt inn gjennom et par lånte 4-spors konsoller på en 3M 8-spors maskin i Apple Studio.

PLAYBOY: Sabotasje? LENNON: “Underbevisst sabotasje. Jeg var såret ... Paul vil benekte det, fordi han har et blidt ansikt og vil si at dette ikke eksisterer. Dette er den typen ting jeg snakker om hvor jeg alltid så hva som foregikk og begynte å tenke, vel, kanskje jeg er paranoid. Men jeg er ikke paranoid.

Som referanse studerte produsenten/teknikerne også det utgitte Spector-albumet og to versjoner av «Get Back»-albumet til Glyn Johns. «Vi lyttet hovedsakelig for å identifisere hva de hadde brukt,» sier Rouse. De bemerket også hvor Spector hadde gjort noen endringer, og bestemte seg for om det var en god grunn til å beholde eller forkaste disse endringene. «Som det viste seg hadde Glyn og Phil gjort det meste av grovarbeidet. Vi endte opp med å bruke de aller fleste av dem.»

Det er den absolutte sannheten. Det samme skjedde med «Across the Universe». Sangen ble aldri gjort ordentlig. Teksten står seg, heldigvis”. Kanskje dette var grunnen til at remikserne forlot arbeidsmetoden sin for denne sangen.

Etter lytteøktene ble lydbåndene overført til det digitale domenet for redigering og bearbeiding i det databaserte verktøyet Pro-Tools.

Tung redigering fant sted, i tillegg til å skape det teamet ønsket skulle bli den ultimate versjonen av sangen «Across The Universe», og la til en enorm etterklang for å avslutte sangen, en slags hyllest til Phil Spector.

Når sporene var tilgjengelige for digital redigering, ble liveopptredenene til The Beatles, det være seg i studio eller oppe på taket, reparert, for eksempel ved å redigere sure gitartoner og erstatte dem med samme tone fra et annet opptak. Det samme med vokal osv.

Gjenutgivelsen av «Let It Be»-filmen skjedde aldri, sannsynligvis på grunn av negative følelser filmen brakte - ifølge Aspinall, men de rensede opptakene, både filmscener og bortklipp ble brukt til å markedsføre det nye albumet, som trailer og som en ny musikkvideo til sangen «Get Back».

Dette var akkurat den type redigering som Beatles opprinnelig hadde forbudt George Martin å gjøre da albumet var i ferd med å bli laget.

• Across the Universe – en remiks av den originale versjonen som ble innspilt 4. februar 1968, spilt i riktig hastighet; lydeffekter, piano, maracas og korstemmer miksed bort; båndekko lagt til. • Let It Be – en remiks av take 27A fra 31. januar 1969 som også hadde blitt brukt både på George Martins singleutgivelse og Spectors albumversjon, med innlagte deler, inkludert Harrisons gitarsolo fra take 27B redigert inn.

Platekjøperne de hovedsakelig henvendte seg til var det nye publikummet av unge mennesker som hadde dukket opp med den enorme suksessen til “1”-albumet, virket det som. «Det er vanskelig å gjøre det så oppdatert som ting er i dag, for det ble ikke spilt inn i disse dager,» sa Guy Massey til Mix Magazine den gang.

Spor-for-spor Slik var «Let It Be...Naked» sammensatt:

«Fra det ståstedet var det en utfordring å få det til å høres så slående og så nærværende som mulig. Men det er en god representasjon av hvordan de var da».

• Get Back – en remiks av en tagning innspilt 27. januar 1969 som også hadde vært benyttet for både singlen og Let It Be-albumet; uten den avslutningen som ble innspilt 28. januar eller replikkvekslingen fra studio og tak-konserten som hadde blitt lagt til på albumversjonen. • Dig a Pony – en remiks av tagningen fra takkonserten 30. januar 1969; dialog og falsk start fjernet; feil i andre vers (ordet because i Lennons sang) digitalt korrigert. • For You Blue – en remiks av tagningen fra 25. januar1969 som også hadde blitt benyttet på Let It Be-albumet, inkludert Harrisons nyinnspilte hovedstemme fra 8. januar 1970; dialog fjernet. • The Long and Winding Road – den endelige tagningen som ble innspilt 31. januar 1969, i stedet for den tagningen fra 26. januar som Johns og Spector hadde valgt. Tidligere uutgitt på plate. • Two of Us – en remiks av tagningen fra 31. januar 1969 som også hadde blitt benyttet på Let It Bealbumet; dialog fjernet; en mindre feil på Lennons akustiske gitarspill digitalt korrigert. • I’ve Got a Feeling – sammensatt av to tagninger fra tak-konserten. • One After 909 – en remiks av tagningen fra takkonserten; spontan avsynging av Danny Boy fjernet. • Don’t Let Me Down – sammensatt av to tagninger fra tak-konserten. Tidligere uutgitt. • I Me Mine – en remikset, litt annerledes gjenskaping av Spectors redigering (hvilket hadde økt sangens lengde ved å kopiere og lime inn igjen det andre refrenget til slutt) på sporet som ble innspilt 3. januar 1970; orkesteret ble mikset bort, gitar- overdubbinger og orgelspill mikset inn og ut for at det innlimte skulle høres annerledes ut.

Paul Hicks la til: «Vi følte alle sammen at vi ønsket at det skulle stå seg godt sammen med alle de andre Beatles-albumene, og forhåpentligvis har vi oppnådd det».

Utgivelsen 13. november 2003 hadde det ferdige albumet «Let It Be ... Naked» verdenspremiere med en to-timers radiospesial fra Infinity Broadcasting. Spesialen inneholdt en 50-minutters dokumentar om de opprinnelige Get Back/Let It Be-sessions, inkludert intervjuer med alle fire Beatles; en uavbrutt avspilling av det nye albumet «Let It Be ... Naked»; og en 20-minutters diskusjon med paneldeltakere. «Let It Be ... Naked» ble utgitt over hele verden 17. november 2003, to dager før Phil Spector ble siktet for drapet på skuespillerinnen Lana Clarkson. Formater: Vinyl LP, CD og kassett. Utgivelsen av albumet ble dekket av nyhetsmediene over hele verden (vel, i det minste de stedene der The Beatles hadde vært et stort fenomen), med rensede filmopptak fra innspillingen i januar 1969 redigert sammen for TV-stasjoner. I Norge ble plateutgivelsen kommentert på Dagsrevyen. Selv befant jeg meg tilfeldigvis i Amsterdam, Nederland på en shippingmesse på utgivelsesdagen 17. november 2003.

øktene, og han oppdaget en rekke tidligere ukjente Lennon/McCartney melodier (som er inkludert på platen), samt noen andre overraskelser. «Jeg hadde forventet å høre den typen uenighet og krangling som vi alle har hørt om,» sa Howlett til Mix Magazine i 2003. «I stedet hørte jeg at bandmedlemmene faktisk hadde det bra. På slutten var de faktisk ganske opprømte over hva de drev med.»

Jeg hadde ikke noe annet å spille platen på enn min bærbare PC, og jeg lette etter CDen i Amsterdams platebutikker. Den var ingen steder å finne. Til slutt kom jeg til en butikk i kjeden «Free Record Shop» i et kjøpesenter i sentrum, og de hadde bestilt et enkelt eksemplar av CDen. Jeg spurte etter den, og de hadde den på bakrommet, de hadde ikke tenkt på at den burde stå ute i butikken på utgivelsesdagen.

«Fly on the wall» besto kun av ett langt spor, men her er en liste over det du hører, alle sangene er Lennon–McCartney bortsett fra der det er spesifisert: • Sun King – 0:17 Til vår og Neil Aspinalls overraskelse gikk det nye • Don’t Let Me Down – 0:35 Beatles-albumet ikke like godt som suksessen med • One After 909 – 0:09 “1” hadde ledet oss til å forvente. • Because I Know You Love Me So – 1:32 • Don’t Pass Me By (Richard Starkey) – 0:03 Albumet kom på listene, men høyeste plassering var • Taking a Trip to Carolina (Starkey) – 0:19 nr. 7 i Storbritannia og nr. 5 i USA (Billboard). • John’s Piano Piece (Lennon) – 0:18 Den kom faktisk på en 8. plass på de nederlandske • Child of Nature (Lennon) – 0:24 listene, så albumet må ha blitt promotert andre steder • Back in the U.S.S.R. – 0:09 i landet. På VG-lista hadde albumet en 6.plass som • Every Little Thing – 0:09 høyeste plassering. Don’t Let Me Down – 1:01 • All Things Must Pass (Harrison) – 0:21 Flue på veggen • She Came In Through the Bathroom Window – 0:05 I tillegg til albumet, ble en bonusplate kalt «Fly on • Paul’s Piano Piece (McCartney) – 1:01 the wall» inkludert i pakken, og denne inviterte • Get Back – 0:15 lytterne til å smake på hva som skjedde i studio • Two of Us – 0:22 under innspillingen av albumet. • Maggie Mae (Traditional, arranged by Lennon–McCartney–Harrison–Starkey) – 0:22 Noe av den fjernede dialogen som hadde vært med • Fancy My Chances with You – 0:27 på det originale «Let It Be»-albumet, kom med på • Can You Dig It? denne platen. Totalt er sporet på denne platen 21 (Lennon–McCartney–Harrison–Starkey) – 0:31 minutter og 55 sekunder langt. • Get Back – 0:32 Denne platen ble sammensatt og redigert av Kevin Howlett, som lyttet til mer enn 80 timers båndopptak, spilt inn i mono på Nagra spole båndmaskiner av filmteamet under både Twickenham- og Apple«Denne kommer ikke til å havne på hitlistene,» tenkte jeg for meg selv, «dersom dagens platebutikksjefer er såpass passive». Og det gjorde ikke mye ut av seg, fant vi senere ut.

Den remastrede nyutgivelsen «Let It Be ... Naked» ble remastret og utgitt på nytt i april 2013 - et tiår etter den opprinnelige utgivelsen - og havnet på listene igjen, dog ikke så høyt som ti år tidligere, nr. 95 i Storbritannia og nr. 32 i USA (Billboard), på VG-lista var den faktisk som høyest på en 23. plass.

Andre tok varmt imot det strammere sammensatte «Naked»-albumet, som hørtes mer ut som et vanlig studioalbum fra gruppen. Det beste var at «Don’t Let Me Down» nå hadde fått sin naturlige plass her sammen med de andre sangene fra januar 1969, på 1970-albumet var den utelatt og befant seg bare på B-siden av «Get Back»-singlen.

Denne gangen ble den også utgitt som et digitalt album gjennom iTunes, som inkluderte musikkvideoer til «Naked» -versjonene av «Get Back» og «Don’t Let Me Down», med film fra tak-konserten. iTunes-nedlastingen inkluderte også «Fly on the wall»-platen, som nå i ettertid er fraværende fra strømmetjenester som Spotify og Apple Music.

Atter andre har satt sammen sine egne favorittversjoner av albumet ved å lage en spilleliste bestående av noen spor fra «Let It Be» og noen fra «Naked», alt etter som hvor de selv syntes den beste versjonen av sangen befant seg. Det blir spennende å se hva som skjer når det skal komme en jubileumsboks for «Let It be»-albumet til høsten. Produsent Giles Martin har i en podcast sagt at han har jobbet med å remikse «Let It Be», og de vurderer også om ett eller flere av Glyn Johns forsøk på å lage albumet skal inkluderes.

Gjenutgivelsen i 2013 ble også ledsaget av en podcast med fem episoder. Denne er fortsatt tilgjengelig for lytting via SoundCloud og er lenket til fra The Beatles.com Beatlesfansen tok i mot «Let It Be...Naked» litt forskjellig. Noen holdt fortsatt en knapp på 1970-albumet som de tross alt hadde levd med i 33 år før «Naked» dukket opp, det var en gammel venn og man hadde vennet seg til replikkene mellom sporene og den løse avslappede stemningen på dette albumet.

Så spørs det da, om «Let It Be...Naked» blir inkludert, eller om det forblir en anakronisme, et album lagt for «1»-generasjonen men som ikke ble det helt store likevel.

Januar 1969: Beatles ble filmet mens de spilte inn sine nye sanger (+ en gammel) for å lage et album der hele skapelsesprosessen ble filmet for dokumentasjon. De hyret inn regissør Michael Lindsay-Hogg som satte sammen et kamerateam. Først ble de filmet under øving i et stort filmstudio i Twickenham film studios.Der var det så kaldt og lite hyggelig at George Harrison sa takk for seg. Han ble overtalt til å komme tilbake i Beatles, men han stilte noen betingelser, og den viktigste var at de måtte slå fra seg Twickenham-studioet og heller ta i bruk sitt eget studio i kjelleren på Apple-huset i Savile Row 3.

ss n n hh o o J J n n y y GGll

rr e e n n oo j j ss r r vvee mo

r oge R v

r Sto

«Magic» Alex Mardas hadde lovet dem et topp moderne studio som han drev og bygde opp i et annet lokale. Men han var langt fra ferdig med jobben, så de måtte se bort fra hans oppfinnelser og leide inn et studiokonsoll og en 8-spors båndopptaker fra EMI-studioene i Abbey Road. Installeringen av dette tok litt tid, men omsider kunne de ta i bruk Apple Studioet sitt. George Harrison brakte inn organist Billy Preston som alle i Beatles kjente fra Star-Club i Hamburg da han hadde spilt med Little Richard. Han ble «den femte Beatle» da gruppen øvde inn sangene og til slutt fremførte dem på konserten på Applebygningens tak den 30. januar 1969 og de sangene som ikke egnet seg for dette ble fremført i Apple Studioet dagen etter.

Deretter satte Beatles i gang med opptak til sitt neste album, og etter at Paul McCartney hadde tatt skjegget startet gruppen umiddelbart opp med «I Want You (She’s So Heavy)» Mens innspillingene av «Get Back»albumet gikk mot slutten, satte studiotekniker Glyn Johns sammen en røff miks av flere sanger som bandet kunne lytte til på en acetatplate, en slags prøveplate. «Jeg tok noen flersporsbånd til Olympic (Studios) etter at vi var ferdige på Apple en kveld, og jeg gjorde en haug med røffe mikser veldig raskt ut fra min ide om hvordan albumet kunne være. Dagen etter tok jeg ¼-tommers bånd av miksene med inn til Apple. De hadde sitt eget kutterom, og jeg fikk kuttetekniker Malcolm til å lage fem acetater, en til meg og en til alle i bandet. Og dagen etter kom de alle sammen og sa: ’Du tuller!’ (ler) Ingen likte ideen i det hele tatt.» (Glyn Johns i 2015).

Side 1 (lengde 19:45) Get Back En unik versjon hvor biter fra «I’ve Got A Feeling» og «Help!» dukker opp etter avslutningen. Teddy Boy Denne miksen inkluderer et utsnitt på 1:16 mellom det at sangen avbrytes i starten og før den startes på nytt. Den delen er kuttet ut på Johns’ versjon 2 og 3. Two Of Us Denne miksen inkluderer en liten bit av en annen tagning og en falsk start. Dig A Pony Annerledes miks enn senere utgaver, men fortsatt med lyden av at opptaket starter. I’ve Got A Feeling Her er det ti sekunder mer etter at John har sagt «Not bad though» som ikke ble med videre.

Side 2 (lengde 18:48) The Long And Winding Road Denne miksen har et sekund eller to i introen der Ringo gjør seg klar med trommene og en lengre pianoklunking som ikke ble med på senere utgaver av «Get Back» og «Let It Be»-albumene. Let It Be Også en unik utgave som starter med noe som mest sannsynlig er rester av en tidligere, forkastet miks. Denne fremførelsen eller miksen finnes ingen andre steder. Don’t Let Me Down Med unntak av at Johns replikk «give me the courage to come screaming in» er litt klarere, samsvarer denne utgaven med senere versjoner. 66

For You Blue Denne miksen har en fem sekunders lengre utgang av sangen enn senere versjoner. Get Back Denne fremførelsen skulle bli grunnlaget for både singlen og albumversjonen. Snakkingen i starten blir å høre på den neste utgaven av «Get Back» albumet samt på «Let It Be» albumet. Dialogen etter sangen er i neste utgave av «Get Back» albumet noe utvidet. Singleversjonen mangler snakke-introen og det er redigert inn en avslutning fra et annet opptak. The Walk Dette er den eneste versjonen av albumet hvor man kan høre denne fremførelsen og miksen av denne sangen Et båndopptak av dette acetatet fant veien til Amerika, hvor den ble spilt på radiostasjoner i Buffalo og Boston i løpet av september 1969. Flere privatpersoner tok opp disse sendingene, og det var disse som satte sammen de tidlige bootlegene med materialet.

Coverbildene ble tatt ved to anledninger, så derfor er det forskjellige klær gruppen har på seg på bilder fra de to gangene.

Bilder til et albumcover ble tatt, de hadde hyret inn Angus McBean, fotografen fra «Please Please Me» coveret til å ta nytt bilde på samme sted, trappeoppgangen i EMIs Manchester Square hovedkvarter, med de nå litt eldre og mer skjeggete Beatles. Nå hadde imidlertid Paul tatt skjegget og da hadde John latt sitt skjegg vokse, så de så ikke helt ut som de hadde gjort under innspillingene. På dette stadiet skulle albumet fortsatt hete «Get Back», og platecoveret skulle ligne mest mulig på «Please Please Me» albumet med de samme fargene og bokstavtypene på skriften. Johns første utkast ble ferdig tidlig i mai og sendt til The Beatles for godkjenning. De hadde noen bemerkninger å komme med, så Johns måtte tilbake i studio igjen. Her gjorde han etter alt å dømme noen små korrigeringer basert på tilbakemeldingene han hadde fått. Get Back (sent i mai 1969)

En av de tidlige bootlegene med radioopptak av denne utgaven av «Get Back»-albumet.

Nå hadde man jo et album i boks, og Glyn Johns fikk i mars i oppdrag å sette sammen platen «på ordentlig». Han fikk «frie tøyler» til å sette sammen albumet etter eget forgodtbefinnende. Johns bestilte tid i Olympic Studios mellom 10. mars og 28. mai for å mikse albumet og fullførte den endelige masterteipen 28. 67

Side 1

15. desember henvendte Beatles seg igjen til Johns for å gjøre et nytt forsøk på å sette sammen et album, men denne gangen med instruksjon om at sangene må matche de som er inkludert i den ennå ikke utgitte Get Back-filmen.

1. One After 909 2. Rocker 3. Save the Last Dance for Me 4. Don’t Let Me Down 5. Dig a Pony 6. I’ve Got a Feeling 7. Get Back

Mellom 15. desember 1969 og 8. januar 1970 ble nye mikser utarbeidet. Glyn Johns’ nye miks utelot «Teddy Boy» ettersom sangen ikke dukket opp i filmen. Nå hadde man tydeligvis bestemt seg for at en øvingsversjon av «Across The Universe» skulle være med i dokumentarfilmen, så Johns inkluderte denne i sitt oppsett. På plata skulle ikke øvingsversjonen benyttes, men studioopptaket av sangen fra 8. februar 1968.

Side 2 1. For You Blue 2. Teddy Boy 3. Two of Us 4. Maggie Mae 5. Dig It 6. Let It Be 7. The Long and Winding Road 8. Get Back (reprise)

Sangen ble den gangen mikset for inkludering på en veldedighetsplate, men Johns fant at den versjonen med naturlyder og kvinnelige korister ikke passet inn. Han måtte mikse den om igjen for at den skulle høres ut som den var innspilt under «Get Back»prosjektet.

Bare ett spor, «One After 909», ble hentet fra takkonserten, med «I’ve Got A Feeling» og «Dig A Pony» (da kalt «All I Want Is You») som studio-innspillinger i stedet. Glyn Johns favoriserte også tidligere, røffere versjoner av «Two of Us» og «The Long and Winding Road» fremfor de mer polerte fremførelsene fra den siste dagen, 31. januar. Den inkluderte også en jam kalt «Rocker», en kort versjon av Drifters «Save the Last Dance for Me», Lennons «Don’t Let Me Down» og en fem minutters nedredigert versjon av jammen «Dig It». Som åpningsspor ble «One After 909» spesielt valgt siden den var den tidligste komposisjonen, noe som trakk linjene tilbake til 1963. Beatles hadde jo spilt inn fle e tagninger av denne sangen i mars 1963, men disse hadde bare blitt skrinlagt.

I tillegg kom nå «I Me Mine» inn i en versjon som bare Harrison, McCartney og Starr spilte inn 3. januar 1970 for Glyns nye albumoppsett. Sangen dukker nemlig opp i filmen, men det hadde ikke blitt gjort noen flerspors-innspilling av den –før nå. Get Back (januar 1970)

Side 1 1. One After 909 2. Rocker 3. Save the Last Dance for Me 4. Don’t Let Me Down 5. Dig a Pony 6. I’ve Got a Feeling 7. Get Back 8. Let It Be

Glyn Johns nye utgave av «Get Back» ble godtatt og prøveplater ble lagd. Mal Evans, som ikke bare var Beatles’ medhjelper men også leverte artikler til fanklubbens månedsmagasin «Beatles Monthly Book» skrev en forhåndsomtale av hele albumet til dette bladet. Albumet skulle etter planen utgis i august 1969. Også det amerikanske bladet «Rolling Stone» trykte en omtale av albumet.

Side 2 1. For You Blue 2. Two of Us 3. Maggie Mae 4. Dig It 5. The Long and Winding Road 6. I Me Mine 7. Across the Universe 8. Get Back (reprise)

Utgivelsen ble senere utsatt til september, og til slutt desember, med «Let It Be» som skulle komme som single. Men så skjedde det noe som gjorde at de utsatte hele plateutgivelsen, man var fortsatt ikke helt fornøyd og 68

The Beatles avviste nok en gang Glyn Johns versjon av albumet. Ifølge Johns var det som skjedde at gruppen ble splittet før albumet hadde blitt klarert og filmen var ennå ikke ferdig. Den var fortsatt i klipperommet. Dette er de to utgavene av «Get Back» albumet som er listet opp på Wikipedia, og som omtales av Mark Lewisohn i hans bok, «The Complete Beatles Recording Sessions: The Official Story of the Abbey Road Years 1962–1970» (side 176 og 196 i 2005-utgaven). Imidlertid skal det eksistere flere mellomliggende utgaver av albumet, som hver innebar en forbedring av forrige. Glyn produserte også en samling som det på et tidspunkt gikk rykter om at skulle potensielt bli et bonusalbum, bestående av jamming og gamle rockelåter. Allen Klein sådde ideen i John Lennon om å hyre inn Phil Spector til å gjøre albumet mer lyttervennlig. Phil Spector startet sitt arbeid med «Get Back» den 23. mars 1970.

Her er en versjon av coveret som ble solgt på en auksjon i England tidlig på åttitallet. Vi ser at man her har håndskrevet korrigeringene som skulle transformere omslaget fra en «Get Back»forside til en «Let It Be»-forside.

Glyn Johns med The Beatles under innspillingene.

Glyn Johns fortsatte å jobbe i platebransjen og skulle senere være involvert i album som «Who’s Next» (The Who), «Let It Bleed» (The Rolling Stones), Led Zeppelins «Led Zeppelin», «Desperado» (Eagles) og « Combat Rock» (The Clash), blant mange.

I Lewisohns «Chronicles» bruker Mark Lewisohn dette bildet, og i bildeteksten dateres det til mars 1970. Lewisohn indikerer ikke spesifikt om dette omslaget var ment for Glyns eller Spectors versjon av albumet. Han sier videre at albumet hadde beholdt «Get Back»-tittelen så sent som våren 1970, da Spectors arbeid nesten var ferdig. Da tittelen til slutt ble endret til «Let It Be» hadde man allerede trykket opp bildeboken som skulle medfølge boksen, derfor har boken fortsatt tittelen «Get Back». 69

The Beatles på film

2 HELP!

The Beatles går til filmen nok en gang

Av Dag Arne Nilssen

Ett års tid etter utsendelsen av sin forrige film, A Hard Day`s Night, gjentok historien seg da Help! ble sluppet. Den 29. juli 1965 var det kongelig premiere med lord Snowdon og prinsesse Margaret tilstede i London Pavillion. Piccadilly Circus krydde av politi, sperringer og ti tusen hylende fans. En begivenhet det ble rapportert om i hele verden, men det var bare en vanlig dag på jobben for The Beatles.

To slitsomme år Årene 1964-65 hadde vært svært produktive, og slitsomme, for gruppen. De hadde komponert og spilt inn musikk til fire plater, laget to filmer, turnert rundt i store deler av verden: Europa, USA, Canada, Australia, New Zealand og Hong Kong. Mer enn 150 konserter ble holdt. De deltok i utallige radio- og fjernsynsprogrammer, intervjuer og photo shoots. Alle ville ha en bit av The Fab Four. Famile, kjærester og venner krevde også sitt. Det var huskjøp og flytting, investeringer og kontrakter. Av og til måtte de sove litt også. Ukeplanene til The Beatles var alltid stappfulle, og en slik rovdrift av seg selv kunne ikke vare i lengden. Før eller siden måtte presset bli for stort til å leve med. Det ble det også, men det skulle ennå gå noen år før det skjedde.

Baby, you can drive my car Da Help! hadde premiere var Paul McCartney nettopp fylt 23 år, og var sammen med kjæresten Jane Asher. Selv om hun bare var nitten år, var Jane allerede en erfaren skuespiller, siden hun

begynte som barneskuespiller på femtitallet. Du kan se henne i to episoder av The Saint (Helgenen) hvor hun spiller mot Roger Moore. Paul hadde bodd hjemme hos Asher-familien en del måneder før han i mars hadde kjøpt seg hus i St. John`s Wood, ikke langt fra EMI`s Abbey Road studioer. Naboeiendommen var i fjor til salgs for 17 millioner pund. Bil ble det også: En splitter ny Aston Martin DB5. Et råskinn av en bil med 4,0-motor. Den ble det bare produsert vel tusen stykker av. I 1963 hadde Paul mistet førerkortet for ett år, da han for tredje gang ble tatt for råkjøring. John Lennon var 24 år gammel og gift med Cynthia på tredje året. Sønnen Julian var to år gammel. De brenner av 20 tusen pund for eiendommen Kenwood som ligger i Weybridge, Surrey. Han har gitt ut to bøker med kortprosa og drodlerier. I februar fikk han førerkort, og samme dag kjøper han seg en Ferrari 330 GT. Den ble litt for trang og ukomfortabel til hans bruk, så senere på året investerer han i Rolls-Royce Phantom V. I den fikk han satt inn dobbeltseng og kjøleskap.

sted å bo. For 20 tusen pund fikk de kjøpe bungalowen Kinfauns i Esher, og der ble de boende de nærmeste årene. George var som kjent fullstendig bilgal, og hadde en livslang interesse for sportbiler, racerbiler og bilsport. Året før hadde han crashet sin E-Type Jaguar i New Kings Road. Tilskuerne samlet glassbiter som hellige Beatles-relikvier. Dette året satset han, i likhet med Paul, på Aston Martin DB5. Det var samme bil som James Bond brukte i Goldfinger. Men uten alt ekstrautstyret, selvfølgelig.

Kjerring, hus og bil Ringo Starr var den eldste i gruppa med sine 25 år. I februar hadde han giftet seg med Maureen Cox, og de ventet barn til høsten. Tilstede i bryllupet var John og George, men ikke Paul og Jane. De var på ferie i Tunis. Brian Epstein var forlover. Sommeren 1965 kjøpte de eiendommen Sunny Heights for 37 tusen pund. Huset lå ikke langt fra der John og Cynthia bodde i Weybridge. 13. september ble sønnen Zak født, en måned for tidlig. -Han skal ikke bli trommeslager, uttalte Ringo til pressen. Selvfølgelig tok han feil. Ringos gode venn, Keith Moon i The Who, ble læremester og mentor. I dag har Zak Starkey spilt med mange verdenskjente musikere; ikke minst i pappas All-Starr Band.

Slik var livet for de fire beatlesene sommeren 1965. Det var travelt og slitsomt, men med store privilegier. Alt de foretok seg ble til gull, og det virket som om verden ikke kunne få nok av dem. Men mørke skyer ventet i horisonten.

Wilsons pr-stunt Harold Wilson ble i 1964 den første statsministeren fra arbeiderpartiet i England siden 1951. Årsaken var nok at det konservative partiet ble revet i fillebiter under Prufomo-skandalen i 1963. Det er en sak vi kommer tilbake til om litt. Daværende statsminister, Harold Macmillian, måtte trekke seg «av helsemessige grunner», og hans stedfortreder Sir Alec Douglas-Home måtte sitte fram til valget i 1964. Valget Wilson vant, såvidt det var. Han syntes nok regjeringen hans trengte litt drahjelp i å bli populær blant velgerne. Å bli assosiert med noe positivt; gjerne blant unge velgere. Kanskje var det sønnene Giles og Robin som satte ham på idèen om at Beatles-magi kunne være smittsomt?

I oktober året før hadde Ringo bestått førerprøven. Bil hadde han fra før; i garasjen sto en Facel Vega II Coupè og ventet. Det var en fransk, håndbygd luksusbil han kjøpte på messe for $ 5570.

Det skulle i så fall ikke bli siste gang politikere forsøkte å bruke gruppen til egen fordel. I alle fall innstilte han The Beatles til hver sin individuelle MBE-medalje.

George Harrison (22) var forlovet med Pattie Boyd; jenta han traff under filminnspillingen av A Hard Day`s Night. De planla bryllup, og da må man ha et 72

Bråket virker merkelig i dag, men vi må huske på at foreldregenerasjonen i 1965 anså The Beatles for en ungdomsdille som snart ville gå over. Fengende musikk, javisst, men ikke noe mer.

Member of British Empire er den laveste grad av de fem imperieordener og ga ingen riddertittel. Det er bare de to høyeste som gir innehaveren rett til å titulere seg sir/dame. Men aldri før hadde noen fra underholdningsbransjen fått en slik utmerkelse. Og nå ble det bråk.

Dette var før gruppa hadde laget gullrekka si: Rubber Soul, Revolver og Sgt. Pepper. Etter den troikaen innrømmet selv Frank Sinatra at de var geniale komponister.

Langhårete slubberter Nyheten slo ned som en bombe 12. juni 1965, en knapp måned før Help! skulle slippes. John, Paul, George og Ringo skulle til Buckingham Palace 26. oktober for å motta sin MBE fra dronning Elisabeth.

Hvordan få suksess i filmbransjen Regissøren av begge Beatles-filmene, Richard Lester, hadde også hatt noen travle år. Sommeren 1965 hadde han ikke mindre enn to nye filmer klare.

Det samme skulle 178 andre personer som var funnet verdige til en utmerkelse det året. Men all oppmerksomhet gikk til The Beatles, og ikke alle var begeistret. Protester mot tildelingen begynte å komme fra hele landet.

Foruten Help!, hadde komedien The Knack...and How to Get It premiere en måned tidligere. Hvordan få suksess hos kvinnen ble den norske tittelen. Og det var det den handlet om; hvordan den uerfarne Michael Crawford skal få draget på søte Rita Tushingham.

Hvorfor skulle fire langhårete bråkebøtter bli vist den ære? De var slett ikke gode forbilder for ungdommen, men ledet dem til rock og fordervelse. Sa de. Tidligere mottakere av medaljen, for det meste krigsveteraner, sendte den tilbake i protest. De mente den ikke var verd noen ting, når slike tullinger ble funnet verdige. The Beatles satt mellom barken og veden. De hadde slett ikke ønsket seg medaljer, men kunne ikke nekte å motta. Det ville være majestetsfornærmelse.

Det var en slange i paradiset også, i form av kvinnebedåreren Ray Brooks. Men vi skjønner vel alle hvordan det gikk til slutt.

Filmen ble en stor suksess, med en haug nominasjoner fra BAFTA og Golden Globes. Men den aller gjeveste var nok å vinne gullpalmen i Cannes. Det var første gang den gikk til en komedie, og i dag regnes filmen for en av de beste britiske komediene

Offeret mangler nemlig den hellige offerringen, og kan dermed ikke drepes. Ritualet må utsettes til ringen kommer til rette. Det var nok avtalt spill, for jenta på alteret er søsteren til Ahme.

fra den tiden. Han hadde brukt samme manusforfatter og fotograf som på Help! Blant statistene kan vi se tre ukjente damer som ikke forble ukjente særlig lenge: Charlotte Rampling, Jacqueline Bisset og Jane Birkin. Amerikaneren Lester gikk selv fra å være en ukjent fjernsynsprodusent til hyllet stjerneregissør på noen få år.

For å berge livet hennes har de sendt den hellige ringen langt, langt vekk. Til Ringo, selvfølgelig. Søstrene er ikke Beatles-fans for ingen ting. Dem som er blitt usikre på om dette er passende underholdning for barn, kan slappe av. Det skumleste er unnagjort, herfra er det bare ablegøyer.

Vanskelige ordspill The Beatles hadde kontrakt med United Artists om å lage tre filmer, og filmselskapet hadde hittil hatt god fortjeneste. A Hard Day`s Night kostet 245 tusen dollar, og spilte inn 11 millioner dollar. Nå økte de budsjettet til halvannen million dollar, og de ville ha en fargefilm. De hadde nok ikke helt tro på at eventyret ville vare, for halvannen million ble ikke regnet som særlig mye for en spillefilm, selv i 1965. Men Lester fikk lage hva han ville, så lenge filmen solgte plater og merchandise. Det var der de store pengene lå. A Hard Day`s Night var en liksom-dokumentar, så den idèen var oppbrukt. Help! måtte være noe nytt. Lester kontaktet forfatterne Marc Behm og Charles Wood, og med arbeidstittelen Eight Arms to Hold You satte de i gang. Wood var en mester i ordspill og dobbel bunn i replikkene, noe vi hører gjennom hele filmen.

Røvere raner Ringos ring Den slemme Clang finner snart ut hvor ringen har tatt veien, og hele sekten reiser til London for å få den tilbake. Koste hva det ville.

Men for dem som ikke hadde engelsk som morsmål gikk mye lost in translation. Mange av vitsene lot seg bare ikke oversette. Inspirasjonen til sketsjene var nok en gang fra Marx Brothers og Goon Show.

Heldigvis er Ahme med, for hun redder Ringo, gang på gang. Ringen sitter nemlig bom fast på fingeren, Ringo klarer ikke å ta den av. Døds-kulten forfølger våre venner over hele London for å få ringen tilbake.

Absurd humor som vi nordmenn ikke lærte å kjenne før Monty Python dukket opp på slutten av sekstitallet. Men skitt i det vi ikke forsto. Vi fikk The Beatles og musikken. I farger! Det kunne ikke gå galt.

Nå er det ikke lenger noen kjære mor, fingeren skal kuttes av om nødvendig. De legger allverdens feller for Ringo, men han unnslipper hver gang. Ofte ved hjelp av Ahme.

En liten gylden ring Marc Behm og Charles Wood hadde nok noen morsomme dager da de kokte sammen manuset til Help!.

Heller ikke gullsmeden klarer å få av ringen, metallet er så hardt at verktøyet hans blir ødelagt. I desperasjon oppsøker de en vitenskapsmann som har laboratoriet fullt av selvbygde maskiner og mikkmakk.

De sto helt fritt til å finne på en ramme for The Beatles, der gruppen kunne presentere sine nye sanger. Det meste var tillatt så lenge det ikke ble for dyrt eller forbudt for barn. Historien begynner hos en indisk sekt som bedriver menneskeofring til sin onde gudinne Kaili. Den «heldige» blir først malt rød før ypperstepresten Clang ofrer stakkaren på et alter. Det ligger en jente på alteret, Clang løfter dolken, men blir stanset av prestinnen Ahme i siste sekund.

Ringen sitter like fast på fingeren. Dessverre for Ringo er vitenskapsmannen sprøyte gal. Han tror ringen vil gi ham verdensherredømme, og blir besatt av å få tak i den.

ikke Sean Connory på vei til kjøleskapet: -Å drikke en Dom Perignon over 4 grader er like ille som å høre på The Beatles uten hørselvern. Makan til frekkhet! Her skal det parodieres! Og det skjer gjennom hele filmen, og noen scener bruker til å med filmmusikken fra James Bond, så ingen skal være i tvil. Help! starter jo slik som Bond-filmene, med en liten forfilm før rulleteksten begynner. Q – den geniale oppfinneren fra Bond-filmene, finner vi igjen som gal vitenskapsmann. Han har masse oppfinnelser, men ingen virker som de skal. Legg merke til den hjemmelagde laseren hans; selvfølgelig mislykket den også. I motsetning til den som Bond ble utsatt for i Goldfinger. Den slemme skurken Odd Job har også fått sitt. Det var han med kniv i hatten, som han kastet som en frisbee. I Help! er det en skurk som prøver seg på det samme med en turban. Clang har en bil med «ekstrautstyr» - en varevogn fra Harrods. Når han putter på penger, strør han tapetstifter etter seg. Slik fortsetter det til fornøyelse for den observante tilskuer.

Dermed er forfølgelsen i gang; nå med den gale vitenskapsmannen og hans assistent i tillegg til de overtroiske inderne. The Beatles rømmer for livet. Til Buckingham Palace, Scotland Yard, Salisbury Plain, Østerrike og til slutt Bahamas hvor alt løser seg til slutt.

God mottagelse Filmen fikk jevnt over god mottagelse hos både presse og publikum. Action, humor og fantastisk flott musikk er ingen dårlig kombinasjon.

Moro med Goldfinger Som tidligere nevnt, foretrakk både Paul og George bilmerket Aston Martin, den samme bilen som James Bond hadde i Goldfinger. Men referansen til 007 stopper ikke der. Help! er nemlig full av forbindelser til den populære filmen som kom året i forveien. Det må ha vært et humørfylt takk for sist, for hva sier 75

Skuespillermessig var det Ringo som kom best ut av det. Og det var bra, siden det meste handlet om ham. For rett skal være rett: The Beatles var elendige skuespillere. Replikkene uttales ofte helt flatt uten den minste innlevelse. Ikke husket de dem heller, ofte måtte de skrives på plakater som ble holdt opp. En hel scene i filmen måtte utgå på grunn av dette.

En av Englands mest kjente komikere, Frankie Howerd, skulle nemlig være med. Han taklet ikke å jobbe med folk som ikke husket hva de skulle si, eller når de skulle si det. Til slutt eksploderte han, og skjelte dem ut.

og varme og kalde drikker. John går bort til bokhyllen og plukker ut sin egen bok, A Spaniard in the Works, og hopper ned i sengen sin. Der ligger det 2-3 eksemplarer fra før. Boken var forøvrig ikke utgitt før 24. juni, lenge etter filmen var laget.

Dermed var Howerd og Beatles ferdige med hverandre. Helt til 1978, der han dukker opp som Mean Mr. Mustard i spillefilmen Sgt. Pepper`s Lonely Heart Club Band.

Paul spiller orgel og alt er bare hjemlig idyll. Ringo skal hente seg noe å spise fra automaten, da noen på baksiden griper hånden hans og prøver å stjele ringen. Det er prestinnen Ahme, spilt av Eleanor Bron, som gjør et halvhjertet forsøk.

John Lennon fortalte senere om innspillingen: -Vi røykte marijuana til frokost. Hele filmen er innspilt i marihuanarus. Ok, John, slik var det den gang, og det preget nok filmen. Vi lar den ligge i skuffen. Sammen med blackface og kulturell appropriasjon.

Over the water we must go! Filmen starter, som tidligere nevnt, i tempelet til den gale hindu-sekten i India. Scenen er innspilt i Twickenham Studios i mars uten The Beatles til stede. Det er her vi møter ypperstepresten Clang for første gang. Han spilles av Leo McKern, og er, foruten The Fab Four, den viktigste karakteren i filmen. Han er født i Australia, og var allerede en erfaren skuespiller da han flyttet til England etter krigen. Kjent for sine tolkninger av Shakespeare, Ibsen og andre store forfattere. En førsteklasses karakterskuespiller som stjeler alle scener han er med i. Mimikken hans er ubetalelig, og skaffet ham mange komiske filmroller. Det er da han finner ut hvor ringen har blitt av. Rulleteksten vises mens han kaster dartpiler på veggen, hvor en projektor viser Beatles fremføre tittelsangen. Help! brukes både i begynnelsen og slutten på filmen, og singelen ble sluppet en uke før premieren. At Lennon virkelig mente det han sang, var det nok ikke så mange som fikk med seg i 1965. Hardkjøret til The Beatles hadde satt sine spor, og han følte seg psykisk utslitt.

Hjem kjære hjem The Beatles ankommer Ailsa Avenue i Rolls-Royce, og går inn rekkehuset sitt, nr. 5,7,9 og 11. Hver sin inngang, altså, men vel innenfor inngangsdøren befinner alle seg i det samme rommet. Her bor beatlesene sammen i sitt luksushjem. Med hver sin seng, Johns er en madrass nedfelt i gulvet, og hver sin telefon. Med kunstgress og egen gartner. I stedet for kjøkken er det automater for smørbrød

007 I presume? For utenfor huset står sjefen Clang og forventer resultater, og i dagene som følger prøver de gang på gang å få tilbake ringen. Helt mislykket, men morsomt å se på. Det meste utført i en parodisk James Bond-stil med musikk og alt. Svært mange av utendørsopptakene ble utført i St. Margaret`s ikke langt fra der Twickenham filmstudio ligger. For eksemplel der Ringo poster et brev, eller når han nesten får fingeren kuttet av i en mini-giljotin da han skal veie seg. Gullsmeden Asprey`s ligger fremdeles i New Bond Street, og puben City Barge finnes i 27 Strand-on-the-Green i Gunnersbury fremdeles. Men det var bare utsiden av puben som var med i filmen, inne er det studioet i Twickenham. For puben har hverken kjeller eller en Beethoven-elskende tiger.

Første høydepunkt Tolv minutter inn i filmen kommer det første høydepunktet. Om noen var i tvil, blir det her bevist hvorfor Richard Lester blir kalt musikkvideoens far. Filmingen av You`re Going to Lose That Girl, der 76

Beatles mimer til sin egen låt i studio, er et mesterstykke. Bruk av lys og filtre, kameravinkler og klipping setter en standard for musikkvideo som har vart helt til vår egen tid. Det er så lekkert, så lekkert. Det er rockhistorie. Beatles laget mange «jentesanger» og tekstmessig er nok ikke denne så veldig spennende (-Take her out tonight/Treat her right) men musikken er fra øverste hylle. John bruker hele spennvidden i stemmen, helt opp til falsett. Nydelig koring fra Paul og George, som også har en fin liten gitarsolo.

Selvsagt dukker de religiøse gærningene opp, og nå er Ringo helt desperat: Ringen må av så han kan få fred. Det er nå de drar til gullsmeden Asprey`s, som sender våre venner videre til vitenskapsmennene Foot (Victor Spinetti) og hans dumme assistent Algernon (Roy Kinnear) Navnet hans var ikke tatt ut av det blå; Daniel Keyes bok Flowers for Algernon handlet om en laboratoriemus. Det er nå de blir reddet av Eleanor Bron alias Ahme. I beste Bondpikestil entrer hun rommet i rosa skinndress med matchende rosa pistol. Paul McCartney likte det fonetiske i navnet hennes og brukte det året etter da han skrev Eleanor Rigby.

Liten som en teskje Band on the run Men så blir Ringo på ny angrepet, og gruppen må flykte videre. De søker tilflukt i den indiske restauranten Rajahama, der vi i dag finner Daylesford Organic Farm Deli (8 Blandford Street) Der inne spilles tradisjonell indisk musikk, og George Harrison har ørene på stilk. -This is a funny sound. I et intervju med Billboard i 1992 fortalte han at det var omtrent der hans interesse for indisk musikk begynte.

Vel hjemme igjen er det tid for en ny låt, You`ve Got to Hide Your Love Away. Det er den første helakustiske Beatles låten. John på tolvstrengers gitar, George på seksstrengers. Ringo slår tamburin og gartneren(!) spiller fløyte. Paul poserer med felebassen sin, men spiller ikke. (Også han brukte akustisk gitar på plateinnspillingen) John var svært inspirert av Bob Dylan på den tiden, og det hører vi lett når han i refrenget snerrer -Hey, you`ve got to hide your love away! Det blir ikke mer dylanesque enn dette. Ahme har med seg en sprøyte med et krympestoff i. 77

Hun vil krympe fingeren til Ringo, så ringen faller av. Dessverre er det Paul som blir stukket, og blir liten som en teskje. Klærne ligger tilbake i en bylt, for de krympet ikke. Unntatt underbuksa, som vi tydelig kan se. Paul søker tilflukt i et askebeger akkurat da den vanlige gjengen går til angrep. I tillegg kommer jaggu Foot og Algernon også. Gjentagende tema? Vi er 42 minutter inn i filmen og femten forsøk er blitt gjort for å den fordømte ringen av. Det er dessverre bare begynnelsen. Men Paul er blitt stor igjen.

Musikernes musikere Klippene kan vi se under avspillingen av Ticket to Ride, blandet med en masse fine naturopptak. De fraktet et flygel ut i snøen, et flott blikkfang, mens de mimet til låten. Slik bruk av instrumenter skulle med tiden bli vanlig i musikkvideoer.

Alpene 13. mars 1965 reiste The Beatles til Obertauern i de østerrikske alpene. De var der en uke for å filme, og for å slappe litt av. Ingen hadde noen erfaring med skigåing, så flere instruktører var innleid. John og Cynthia hadde riktignok vært på skiferie i Sveits to måneder tidligere. De reiste sammen med gruppens plateprodusent George Martin og hans kjæreste Judy Lockhart-Smith. Men mye tydet på at det ikke ble så mye skigåing på den turen, for Martin brakk en tå første dagen de kom. Men gin tonic i baren var vel ikke å forakte, det heller. Så første dag på jobben i Obertauern var viet basiskunnskaper i skigåing.

Band spiller i ørkener og på fjelltopper – men The Beatles var (kanskje) først ute. Et bilde var skjemmet av noen strømledninger. I dag ville det vært lett å fjerne dem digitalt. Slikt utstyr fantes ikke den gang, men de løste det likevel på en elegant måte i etterkant. Notene til låten ble plassert i strømledningene, og dermed så det ut til at det var planlagt fra starten av. Ticket to Ride var den første singelen fra det nye albumet, og ble sluppet i april. Musikalsk var det noe helt nytt fra gruppen, med tunge, synkoperte trommer i versene og et taktskifte i refrenget. Helt umulig å danse til, men det låt utrolig fett. Beatles var begynt å utforske nye måter å arrangere låter på.

-Film alt, vi kan sikkert bruke det, var beskjeden Richard Lester ga filmfotograf David Watkin. Så når vi ser beatlesenes hjelpeløse forsøk på å holde seg på beina, er det ikke skuespill. Alle knall og fall er på ekte, og er svært god underholdning for en nordmann. Skilæreren Christine Smith er med i flere scener, og det ser ut til at hun har det morsomt.

De ville ikke gjenta seg selv, men var i en stadig utvikling. Herfra er hver utgivelse noe nytt, de topper seg selv gang på gang. Det var ikke alltid det brede publikummet var like begeistret, men medlemmer i ti tusen grupper spisset ørene. The Beatles var blitt musikernes musikere. 78

Samme kanalsvømmer ankommer Bahamas senere i filmen, stadig uten retningssans. I Obertauen blir det også tatt bilder som skal brukes til filmplakat og plateomslag. Gruppen skulle stå i positurer slik at det så ut som de stavet et ord med semafor. De var fire stykker, og help er et ord med fire bokstaver. Det passet helt perfekt. Men den var ikke fotografen med på. Det ødela komposisjonen av bildet, og passet ikke estetisk inn. Derfor endte det med at The Beatles semaforerer bokstavene NUJV.

Semaforkrøll Mange flotte scener i filmen ble til den uken de var i Obertauen. Det kan se ut som The Beatles plutselig var blitt kjempeflinke til å stå på ski, men der var det naturligvis brukt stand-ins. En liten opptreden til gruppens road manager, Mal Evans, var også skrevet inn i manus. Han skulle spille kanalsvømmer på villstrå, og dukke opp i et hull i isen. -White cliffs of Dover? Nei, du har svømt feil, det er den veien.

Kunstnerisk ufrihet

Så var det bare å dukke under og svømme videre. To ganger måtte han gjøre scenen før den satt som den skulle. Han holdt på å fryse ihjel.

Vel hjemme i London ble det oppdaget at bildene de tok i Østerrike ikke var gode nok til å brukes, det var noe med ansiktene. Dermed måtte det gjøres om, og i begynnelsen av mai var gruppa på plass i Twickenham. Ikledd kostymene fra filmen ble de hver for seg fotografert mot hvit bakgrunn. Det hadde vært en ypperlig mulighet til å rette opp «feilen» med bokstaveringen, men de valgte å gå for den samme komposisjonen. Capitol Records i USA ville det anneledes. De ønsket at Paul skulle peke mot deres logo på plateomslag og filmplakat. Dermed var det fram med saksen, og bort med Ringo, slik at Paul fikk stå til høyre på bildet. John fikk også ny plass, bare George hadde lik plassering, slik som i Europa. Og gruppen semaforerte nå NVUJ. Juridisk hadde Capitol sitt på det tørre, men frekt var det uansett. Slik holdt de på med plateutgivelsene også, og alle gruppene fra the british invation ble utsatt for det.

BILDE: help_lobbykort_19.jpeg 79

Amerikanerne laget sine egne album ved å bytte ut låter, legge til b-sider fra singler, trikse og mikse. Det gjaldt å få tre album ut av det som egentlig var to. Dermed tjente de mer.

boks. I Need You var en Harrison-låt; og nok en gang hadde han nok sin elskede Pattie i tankene. Den er en rolig, sentimental sang. George har en spesiell gitarlyd; det høres litt ut som den gråter. Han eksperimenterte en del med slikt, og høydepunktet nådde han noen år senere med While My Guitar Gently Weeps.

Pilegrimer i østerled The Beatles bodde på Hotel Edelweiss en uke i 1965, og det har hotellet tjent godt på siden. De har ikke akkurat vært beskjedene med å bruke det i markedsføringen. Det er mulig å reservere rom nummer 502,504, 506 eller 507, som siden besøket har vært kjent som Beatles-rommene.

Ringo har på seg en militær-beret som straks ble et populært hodeplagg.

En kald fornøyelse Det var nesten litt sjokkerende å se The Beatles i slike omgivelser. Bandet som sang om kjærlighet og fred, var plutselig omgitt av tanks og soldater.

I anledning 50 års-jubilèet i 2015, ble det avdekket en statue av gruppen utenfor inngangen. Det skulle ikke være tvil om hva som der hadde skjedd.

Da granatene smalt og mitraljøsene knatret, var det nok mange publikummere i salen som kjente på uhyggen. Det var en kontrast som ble husket lenge. The Night Before ble filmet over samme lest, de frøs og mimet i det kalde været. John spiller elektrisk piano og George løfter låten med en liten gitarsolo.

Hotel Edelweiss er nå et hellig sted for Beatlespilegrimer. Det er bare å booke. De billigste rommerne koster fra 172 euro pr. natt.

Salisbury Plain

Slik han gjorde mange, mange ganger. Det kommer en eksplosjon akkurat når den siste akkorden slås, og Beatles flykter for livet. De unnslipper såvidt i en tank. De må da være ett sted i England hvor de kan finne fred og beskyttelse?Kanskje hos dronningen?

Vel tilbake fra Alpene, søkte Ringo hjelp av politiet for å bli kvitt forfølgene. Og Scotland Yard visste råd; selvsagt skulle de få beskyttelse. Dermed bar det ut til Salisbury Plain, hvor det britiske forsvaret har et treningssenter. Det ligger i Wiltshire, og er mest kjent for Stonehenge. Man kan se de ikoniske steinene i filmen. Filmingen begynte 3. mai, og varte i tre dager. Det var surt og kaldt vær, og det er ikke vanskelig å se at guttene frøs der de mimet seg gjennom låtene. Likevel var innspillingen en positiv opplevelse.

Buckingham Palace Cliveden House i Birkshire blir ofte omtalt som en replika av Buckingham Palace. Det stemmer ikke, men etter en brann på slutten av 1700-tallet ble samme arkitekt benyttet. Derfor er det mye på innsiden av Cliveden som er forbløffende likt det kongelige palasset i London. I alle fall er likheten stor nok når det skal lages filmer og fjernsynsserier.

De fikk arbeidsro, for ingen nysgjerrige tilskuere klarte å komme nær filmcrewet. Det sørget de militære for, og to flotte «musikkvideoer» var snart i 80

Det er dit de drar når royale illusjoner skal skapes. I 1965 var huset fremdeles i lord Astors eie, og selveste episenteret for Profumo-skandalen to år tidligere. Et politisk jordskelv som bragte arbeiderpartiets Harold Wilson til makten. Den samme Wilson som allerede hadde innstilt The Beatles til dronningens MBE-medalje. Men det var gruppen ennå ikke klar over da de filmet på Clivedon House i begynnelsen av mai.

Skandale Den godeste lord Astor brukte Cliveden som et fristed for sine konservative venner, deriblant forsvarsminister John Prufomo. Helt avskjermet fra innsyn kunne de slappe av med

god mat og drikke. Glad i kvinner var lorden også, og inne i sitt tredje ekteskap. Likevel hadde han ikke noe imot å invitere prostituerte til landstedet. Da passet det jo godt at hans gode venn Stephen Ward drev en liten call girl-ring i tillegg til sin legepraksis. Slik hadde det seg at forsvarsminister Prufomo havnet i seng med nitten år gamle Christine Keeler. I et par år var alt bare fryd og gammen, men så ble det kjent at Keeler også delte laken med den sovjetiske marineattasjèen Jegeny Ivanov. Dermed var Prufomo blitt en sikkerhetsrisiko. Skandalen var et faktum, og regjeringen gikk av. 81

Luksushotell Det er aldri bevist at John Profumo hadde noen politisk pillow talk med Christine Keeler. Temmelig usannsynlig er det også; de hadde vel annet å bedrive. At pressen fremstilte henne som en slags Mata Hari var helt urimelig. Men «herreklubben» til lord Astor fikk en bråstopp, og Clivedon House ble solgt noen år senere. Stephen Ward begikk selvmord og Prufomo var politisk død for alltid. Og indirekte hadde dette resultert til at The Beatles fikk sine MBE, en hendelse som nok førte til mer sorg enn glede. De hadde nok styr fra før, og trengte ikke mer. Under en pause i innspillingen av Help! kommer sannelig lord Astor gående.

februar reiste gruppen til den tropiske øygruppen, og returnerte ikke til London før 11. mars. Da hadde det blitt tid til litt avslapning også. George og Pattiehadde feriert der noen uker i desember, men ingen andre i bandet kjente stedet.

Da klarer ikke Lennon å dy seg: -Well, I must say, it`s a fair pad you`ve got here, Lord Asthma! Lord Astor døde av hjertesvikt året etter.

Det var manager Brian Epstein som hadde valgt location denne gangen. Det hadde med skattemessige forhold å gjøre; Bahamas var kjent som et skatteparadis. Statsminister Wilson hadde skrudd skattetrykket til millionærer kraftig opp.

I dag drives Cliveden House som luksushotell. Det er et nydelig sted å for dem som vil slippe storbyens kjas og mas. De billigste rommene koster 585 pund for natten. Men da får du frokost attpå.

Skatteparadis

Snart skulle halve show-biz i Storbritannia bli skatteflykninger. Men Epstein hadde tydeligvis funnet et smutthull i lovverket, så det var bare å dra.

Opptakene fra Bahamas kommer til slutt i filmen, men de var de første som ble spilt inn. Allerede 22. 82

Lykkelig slutt Den fiendtlige hurlumheien er selvsagt på plass for å stjele ringen, ingen grunn å gjenta det mer. Ahme forteller at sekten har flyttet tempelet til Bahamas i anledning ofringen av Ringo. Liksom for å forklare hvorfor en hule i India plutselig er en hule på Bahamas. Det er jo ingen grunn å fortelle publikum dette; som om logisk handling var det de savnet... Det blir batalje både til lands og vanns, og til slutt faller ringen av fingeren til Ringo, helt av seg selv. Det er i siste scene, som foregår på stranden. Nå spilles Help! for andre gang i filmen og det hele går mot slutten. Det blir et skikkelig møljeslagsmål, og Leo McKern får briljere med sin mimikk og grimaser. Han stjeler omtrent hele showet. En lykkelig ende på tøyset, altså. Publikum kan forlate kinosalen lettet og glisende.

Skjørtejeger Det krydde av lettkledte jenter på settet da Another Girl ble foreviget på film. Det passet godt at det var Paul som fremførte låten om han som til stadighet treffer nye jenter. McCartney hadde ry som den største skjørtejegeren i bandet, og hans troløshet førte til brudd med Jane Asher noen år seinere. Bandet tøyset og fjollet rundt på forskjellige locations, men endte til slutt i fjæresteinene sammen med alle jentene. Hurtige klipp og mye bruk av fargefilter gjorde seansen svært severdig. Selv om Bahamas har fin temperatur året rundt, fortalte de senere at det hadde vært kaldt der under innspillingen, spesielt med våte klær. De frøs, rett og slett, men måtte late som det motsatte. Paul forandret låten dagen etter innspillingen. Han ville ha den mer countryaktig, og la derfor på ny sologitar.

Vellykket mestermøte

Å se Help! som tenåring i 1965 må ha vært en fantasGeorge sitt arbeid ble bare slettet fra tapen. Det skulle tisk opplevelse. Musikken, fargene, humoren, fart og ikke bli siste gang han satte vennskapet til sin yngre spenning. En euforisk reise der alt kunne skje og alt makker på prøve. var lov. Absurd humor og lek med ord var ungdommens egen greie, og her fikk de bøttevis av det. Det var en flik av fremtiden, og den så sannelig lys ut. I dag ser vi filmen med nostalgiske briller. En reise til en uskyldig tid. Før syndefallet da alt ble så alvorlig. Før Vietnamkrigen kom så nær, før invasjonen i Tsjekkoslaovakia, ungdomsopprør og narkotika. Før Yoko Ono. Help! lever videre som det tidsdokument den er. Men slik hadde det ikke trengt å gå. Det var et magisk møte mellom riktige personer på riktig tid som gjorde filmen til en klassiker. 83

En regissør som gjerne brøt alle regler i læreboken for å skape noe nytt. En fotograf som aldri hadde filmet med farger før, og derfor eksperimenterte seg fram med lys og filter. En klipper med utpreget rytmesans, og derfor visste hvordan bildene skulle presenteres. The Beatles var musikere, film hadde de ikke peiling på. At resultatet ble så bra, kom nok som en overraskelse på dem.

The Beatles mest ikoniske låt ble ikke en gang utgitt på single i England. Men det ble den i en rekke andre land, for eksempel Norge og USA, hvor den raskt gikk til førsteplass på listene. You Like Me Too Much er Harrisons andre låt på platen, som sammen med Tell Me What You See har Lennon på elektrisk piano – hans nye musikalske leketøy. Ikke helt fra øverste hylle i Beatles-sammenheng, men likevel krydret med mange lekre detaljer. Lennons It`s Only Love har en nydelig melodi, men er litt skjemmet av en pubertal tekst.

Filmmusikken Foruten de syv låtene The Beatles brukte i filmen, hadde de spilt inn syv til. På den måten fikk de nok til et fullverdig album, med bare nye låter.

Den virker som han skrev i full fart, og sannsynligvis gjorde han det også. Platen måtte bli ferdig. Adskillig bedre da fra McCartney. I`ve Just Seen A Face varer bare drøye to minutter, men da er alt sagt og gjort; vi trenger ikke mer. Et perfekt lite gullkorn av en låt.

I USA var det annerledes. Der brukete de bare låtene som var med i filmen. Resten var orkesterversjoner av Beatles-låter arrangert av Ken Thorne. Et usselt produkt i forhold til det fansen i Europa fikk. Men amerikanerne ville klippe og lime, slik at de fikk nok til flere album. Ringos vokalbidrag på platen var låten Act Naturally, som tidligere hadde vært utgitt med Buck Owens. Stemmemessig passet den perfekt til Ringos vokalregister. Han hadde den svakeste sangstemmen av de fire, men countrylåter pleide han å fikse bra. Tekstmessig passet den også godt: -They`re gonna put me in the movies/They`re gonna make a big star out of me. Det var jo på en måte Ringos film, siden det meste dreide seg om han. Den andre coverlåten var Dizzy Miss Lizzy av Larry Williams. Og det var tredje Beatlesinnspilling av denne underkjente artisten. Fra før hadde de utgitt Slow Down og Bad Boy.

Kilder:

• Schreuders, Lewisohn, Smith: The Beatles` London. Portico 1994 • Lewisohn, Mark: The Beatles 25 years in the life. Sidgwick & Jackson. 1987

Yesterday

Den største overraskelsen på hele albumet var Pauls sololåt Yesterday. Den ble innspilt for sent til å være med i filmen, men den burde vært det.

• Ose, Bård: Beatles hele livet. • Eide 1999 • Nettsted: IMdB.com • Nettsted: Wikpidia.com 84

sin søken etter å styrke NEMS sine artisters popularitet, og sikkert for å på noe vis oppveie for egne skuespillerambisjoner som det ikke ble noe av, vendte manager Brian Epstein blikket mot film, TV og en ting til, den tradisjonelle britiske juleunderholdningen pantomime. Første eksempel på sistnevnte var under Beatles’ juleshow i 1963. Selv om det finnes en hel del bilder fra en av øvingene, eksisterer det dessverre ingen filmopptak. Vi har imidlertid benyttet disse bildene til å lage denne fotonovellen!

Beatles og pantomimesketsjen pantomimesketsjen

i 1963 av Roger Stormo

The Beatles og de andre artistene poserer på scenen i Finsbury Park Astoria under øvingene til juleshowet, to dager før premieren.

George Harrison: «Vi hadde ikke noe ønske om å lage pantomime, så vi gjorde vårt eget show, mer eller mindre som et popshow, men vi møtte stadig opp i pausene i et par minutter utkledd … bare for gøy.» Chris Hunt (Journalist for Mojo Magazine): «Epstein hentet alltid inn en balanse mellom pris og kvalitet og ønsket å tilby fans noe mer enn bare en popkonsert i et skinnende innpakning, han var en erfaren veteran til å organisere juleforestillinger, og å legge til små detaljer i de brede strøkene til gruppen.»

Utenfor kinobygningen der showet foregikk Bildene vi har brukt i artikkelen ble tatt under “kost og mask”-øvingene på sketsjen.

I forkant av at showene skulle gå av stabelen, spilte produsent Peter Yolland den 26. november 1963 inn bandets dialog til sketsjene som skulle fremføres, for at bandet ikke skulle behøve å rope ut replikkene hver kveld, i skarp konkurranse med skrikene til fansen deres. Sketsjen het «What a night».

Michael Brown (forfatter av «Love Me Do. The Progress of the Beatles»: «Denne sketsjen, som Yolland sa ville være det komiske høydepunktet i showet, var en satire på et gammeldags melodrama. Heltinnen (spilt av George), kastes foran toget av Sir Jasper (John) men reddes av fryktløse Paul, signalmannen. Ringo forblir målløs og kaster litt ‘snø’ fra tid til annen for å opprettholde riktig stemning. Yolland ga dem et manus og spilte inn replikkene deres. “Å kjære, hvem skal redde meg?”, sier George. “Jeg redder deg,” svarer Paul. “Hvem er du?” spør George. “Jeg er fryktløse Paul, signalmann,” sier Paul».

Eddie Diesen (journalist): «John Lennon spilte rollen som ‘Sir Jasper’, en skurk i en svart kappe med en falsk svart bart. Paul McCartney var den gode fyren, den fryktløse Paul, signalmannen. George Harrison spilte Ermyntrude, en jente i nød med dameskjerf. Ringo var den eneste virkelige pantomimeskuespilleren i denne sketsjen. Han spilte en rolle som ble kalt ‘spesialeffekter’, og spilte da ‘regn’, deretter ‘snø’, eller hva som helst ifølge manuset.

Den musikalske delen av juleforestillingen var som forventet en smash hit. Og The Beatles fremførte sporty sin nødvendige sketsj med så mye fynd og klem de var i stand til å mønstre, men det ble ødeHandlingen er som følger: Sir Jasper (John) kidnap- lagt av de skrikende kvinnelige fansen i mengden; per en hjelpeløs jente (George), binder henne (ham) ingen av bandmedlemmenes dialog kunne noen gang og kaster henne på jernbanesporene, men fryktløse høres. Sketsjen var også så dårlig at menn blant pubPaul (Paul) dukker opp og redder henne (ham). likum hadde pipekonsert og ropte ukvemsord. Hele tiden har Ringo lagt humor til handlingen som ‘spesialeffekter’». For eksempel, i rollen som ‘snø’, tok Ringo snøen ut av en pose og spredte snøflak over scenen og på skuespillerne.

«Beatles var aldri spesielt interessert i mye øving,» sa deres pressemann Tony Barrow. «Det spilte egentlig ingen rolle for sangene, men det faktum at de var så dårlige til å fremføre sketsjene, var en ekstra puff for showet – det var organisert kaos, men det var veldig morsomt kaos.» «La oss innse det,» sa McCartney, «de ville ha ledd om vi bare hadde sittet der og lest Liverpools telefonkatalog.» Skal vi dømme etter erindringene til publikummere som var til stede på forskjellige datoer, byttet Beatles på hvem som skulle spille hvilken rolle i denne sketsjen. Noen husker at det var Paul som strødde rundt seg med snø og andre effekter, Ringo som var damen i nød og George helten. Beatles opptrådte også i andre, kortere sketsjer under dette showet, blant annet kom alle fire ut på scenen utkledt som leger. Over høyttaleren ble det annonsert: «Tre ut av fire leger...» (hvorpå George, Paul og Ringo gikk tilbake bak sceneteppet og lot John bli stående alene på scenen) «...gjør at det bare er en igjen!» De høstet visstnok ikke mye latter for denne sketsjen heller. Showet gikk på Astoria Cinema i Finsbury Park,

London i 16 dager. Det åpnet julaften, 24. desember 1963 og endte 11. januar 1964. Billettene var til salgs fra 21. oktober 1963, og innen 16. november var alle de 100.000 billettene solgt. Det var 30 forestillinger til sammen, med to forestillinger hver dag, bortsett fra julaften og nyttårsaften hvor det kun var en forestilling. Første juledag samt 29. desember og 5. januar hadde Beatles fri. Juleshowet var satt sammen med mange artister, som bygget opp til det alle satt og ventet på, The Beatles. Først ut, med fem minutter på scenen, var Barron Knights og Duke D’Mond. Deretter kom korte sett fra Tommy Quickly og The Fourmost, og Billy J Kramer og The Dakotas avsluttet før pause. Etter pausen kom Barron Knights og Duke D’Mond tilbake, deretter Cilla Black og Rolf Harris. Beatles avsluttet ballet, med en konsert som varte i 25 minutter. Repertoaret på konserten: Roll Over Beethoven, All My Loving, This Boy, I Wanna Be Your Man, She Loves You, Till There Was You, I Want To Hold Your Hand, Money (That’s What I Want) og Twist And Shout.

FOTONOVELLEN

Ermyntr ude (Ge orge i sk Ringo st aut) rør snø. H jelpeteks viser seg mens «Det sn ør fortsa t ble pro tt». jisert på scenet

eppet:

Sir Jasper (John) svinger pisken.

1 2 Jasper eg kaster s n over de se lø r a v s r fo damen ude . Ermyntr

10 3 astet de blir k et. u r t n y m Er por rnbanes ned på je skal e, hvem «Å kjær ?» eg redde m

der deg «Jeg red

7 nn Paul Signalma er en på tygga. sp gir Sir Ja

ude: Ermyntr du?» er «Hvem g er Paul: «Je aul, eP fryktløs !» nn lm signa a

ude Ermyntr t! er redde

11 10 89

Please Mr. Postman, look and see Is there a letter in your bag for me

Storbritannias postvesen The Royal Mail utga 28. mai et sett med frimerker dedikert selveste Sir James Paul McCartney.

Paul

på frimerker

Da de allerede har utgitt frimerker med Beatles på i 2007 blir dette andre gang at Macca fikk pryde forsiden av britiske frimerker. Frimerkene var til salgs fra 28. mai i britiske postkontor (de som fortsatt eksisterer), post i butikk og andre forhandlere av frimerker. Selvsagt kan de også bestilles på nettet fra The Royal Mail shop – shop.royalmail.com. Spesielle presentasjonspakker, ark, førstedagsbrev og en haug andre produkter i forbindelse med utgivelsen har de selvsagt også til salgs. Forhåndsbestillingene strømmet inn fra da nettbutikken åpnet 6. mai. Frimerkene viser bilder av Paul McCartney i studio i forskjellige år. I tillegg er det en serie med platecovere, alle er soloutgivelser bortsett fra «Ram» (Paul & Linda McCartney) og en eneste Wings-LP, «Venus and Mars». Muligens er det det visuelle uttrykket og hva som egner seg best på små frimerker som har gjort utvalget slik det er.

Den 27. april døde fotograf Johan Brun, 98 år gammel. I Beatles-sammenheng er han kjent som fotografen fra Dagbladet som sammen med journalist Kjell («programlederen») Syversen ble sendt til København i juni 1964 for å dekke Beatles’ besøk i landet. Roger Stormo Brun tok en rekke minneverdige bilder fra besøket, både avavfansen, ankomsten på flyplassen, pressekonferansen og konserten. Spesielt på konserten var han såpass for seg at han fikk tatt bilder fra selve scenen!

Johan Brun Johan Mangelsen Brun ble født i Uvdal 19. oktober 1921. Han arbeidet i (1922 – 2021)

av Roger Stormo

Dagbladet fra 1948 til han ble pensjonist i 1989.

Brun ble mediekjent da skulle ta bilde av Hjalmar «Hjallis» Andersen på 10 000-meteren under EM på skøyter på Bislett i 1951. Hjallis ble blendet av blitsen til Brun, noe som resulterte i at skøyteløperen hadde sitt berømmelige fall. Andersen fikk gå om igjen og vant løpet. Bildene Johan Brun tok under Beatlesbesøket i København ligger ute på nettet til glede for alle. Nettadresse: https://digitaltmuseum.no/021095923664/the-beatles-kom-aldri-til-norge

2. JUNI En fantastisk sommerkveld

i Bergen!

Etter en veldig lang koronapause fra BBC, (Bergen Beat Club) på Nøsteboden i Bergen, tenkte jeg at det kunne vært greit med en tur før sommereren. Etter en telefon fra Erik Blindheim, ble det til at vi bestemte vi oss for å ta turen.mUtenfor lokalet var publikum begynt å samle seg, allerede en times tid før dørene åpnet. Med Mirela i spissen for betjeningen som serverte øl og vin i sommervarmen, gikk praten livlig blandt kjente og ukjente. En fantastisk kveld men skyfri himmel og noen og tyve grader i nøsteveggen. Ved innslipp, ble alle smittevernregler fulgt opp. Full registrering i boken til Bjørg og Lars som jobbet på spreng.

av Jan Henrik Fosse Foto: Roar Ludvigsen

Så var det musikken, som vi hovedsakelig var kommet for å høre.

Klokken syv åpnet ‘’De Akkustiske’’, Jan Henrik Haugsøen gitar/vokal, Hans Helge Hansen gitar/vokal, Audun Røttingen gitar/vokal,Terje Nilsen Bass/ vokal, Helge Fredheim trommer, Rune Krisrensen tangenter. De spillte blandt annet: I’m On Fire Springsteen, Who’ll Stop The Rain CCR, Don’t forget Bee Gees, Why Worry Dire Str. Og med Golden Sumbers, This Boy, No Reply, I’ll Get You og ikke minst Norwegian Wood på spillelisten, så må dette bare bli bra! Helt kjempe flott! Så kom ‘’Mersey Team’’ på scenen med Jan Berg vokal, Helge Mjøs bass/vokal, Hans Helge Hansen gitar/vokal, Kjell G Pedersen gitar/vokal i MT Audun Aadnevik trommer, Anton Stephansen tangenter. Mersey Team har holdt det gående fra tidlig sekstiallet, og holder det fremdeles gående, så de sitter sitter inne med mye rutine, og et stort allsidig repetoar.I kveld fikk vi høre bland annet: You Never Can Tell (Berry),

Stuck On You, Return To Sender, (Elvis), Judy In Disguise (John Fred), og

ikke minst det vi gledet oss mest til, nemlig Beatles!

Her fikk vi: • Nohwere Man •Ticket To Ride • Get Back • No Reply • I Want To Hold Your Hand • I should Have Known Better With A Girl Like You og • Twist and Shout i en herlig medley satt sammen av bassisten Helge Mjøs. Etter denne medly kom Handle Me With Care (Wilberys) og Something. Og sist men ikke minst fikk vi annonsert While My Guitar Gently Weeps. Den var vi veldig spent på, men den klarte Hans Helge Hansen med glans, det var en fornøyelse å høre på! Tusen takk Mersey Team! Så var turen kommet til “Echoes”: Anton Stephansen Keyboard, Kjell Gustav Pedersen vokal/ gitar, Lennart Takvam vokal/gitar, Ove larsen vokal/ gitar, Rolf Hove vokal/bass og Rolf Thomsen vokal/trommer.

De spiller forskjellig musikk, men mye Cliff og Shadows, som sikkert ikke er så veldig interessant for deg som elsker Beatles. Men det skal sies, Lennart har Cliff ’en ‘’inne’’, lever seg godt inn i tekstene med teatralkse bevegelser og mimikk, og guttene i bandet er rene Shadows skyggene. Tusen Takk for fin underholdning fra musikerne og flott stemning på en varm og lys sommerkveld!

Invitasjon til Norwegian Wood medlemmer Så skal jeg hilse fra formann Willy Berg Larsen og arr. ansvarlig Per Håkon Kjærstad til dere som ikke kjenner til BBC, og ikke bor i Bergen.

Er du i byen første onsdag i måneden (bortsett fra sommerferien, som er startet nå), så er du hjertelig velkommen til BBC og Nøsteboden til god ‘’gammel’’ og veldig LEVENDE musikk.

M A E T Y E S R E M

Tittel: The Beatles Mach Schau in Hamburg Forfatter: Thorsten Knublauch Forlag: Apcor Books Sidetall: 544 (ca. A4) Pris: € 65.00 (porto € 31.39) (tils. ca. 975 kr.) Anmeldt av: Egil Gjerde

ALT om Hamburg! (- eller nerdenes paradis.)

Mye er skrevet om the Beatles’ opphold i Hamburg. Antagelig den viktigste perioden i bandets historie. No Hamburg = no Beatles. I denne mursteinen av ei bok (2,3 kg) får du svar på alt – og mere til om temaet; fra Allan Williams beslutning om å ta med seg business partner Lord Woodbine til den nordtyske byen 22. januar 1960 til the Beatles forlot Hamburg for siste gang 27. juni 1966. Her er detaljer som gjør boka til et paradis for oss beatlesnerder, f.eks. togreisen mellom Hamburg og Liverpool Lime street (som John Lennon antagelig brukte i desember 1960); avgang 03:20 – ankomst 02:00 neste dag, med togbytter, fergetider, taxi i London … 94

Den første kontrakten med Koschmider/ Jacaranda Enterprises 17.8.1960

Forfatteren, Thorsten Knublauch f. 1969 i Berlin, har gitt ut et par bøker om temaet tidligere. Han er også konsulent for Mark Lewisohn og hans Tune In-prosjekt, og har bidratt med info til flere bøker, fanziner og blogger. Knublauch har tilgang til en nærmest grenseløs mengde dokumenter - offentlige, private, trykte, håndskrevne bl.a. brev og lønnskvitteringer, bilder, plakater, og det ser ut som om alt har fått plass i denne boka. Den er gjennomillustrert, på nær sagt hver side, i både svart/hvitt og farger – flere bilder lekkert håndkolorerte. I tillegg har forfatteren intervjuet flere av de som var der den gang da.

Apropos Tune In; Knublauch har kunnet gå grundigere inn i detaljer enn det Lewisohn kan i sine bøker. F.eks.: Hva skjedde i tida mellom den siste opptredenen på Kaiserkeller 30. november og John Lennons ankomst i Liverpool 8. desember 1960? Temaet drøftes over 26 sider i boka. Og hvorfor står en basstromme med beatleslogo på scenen på Top Ten Club sammen med Rory Storm og Tony Sheridan på et bilde som er tatt tidlig i desember 1960? Spilte Lennon på Top Ten etter at de andre hadde dradd? Visste du forresten at Stuart Sutcliffe ble lånt ut som bassist til halvparten(!) av Derry and the Seniors på Kaiserkeller mens the Beatles ennå slet seg gjennom settene på Indra? Allerede da måtte Paul McCartney trå til som bassist.

om opptredener, både med Lee Curtis, the Original All-Stars og the Pete Best Four. Det blir for omfattende å komme inn på alle temaene boka dekker i en kort anmeldelse som dette. Jeg legger ved bilde av innholdsfortegnelsen, så kan du sjekke den. Bokas layout minner mer om en fanzine enn noe Universitetsforlaget ville gitt ut, men det kler stoffet og det hadde neppe blitt så omfattende i en mer formell form. Men jeg savner en navnog saksindeks. Det blir mye blaing fram og tilbake for å finne fram til tilbake for å finne fram til godbitene. Ikke la deg skremme av det. For den som leter etter gull er dette Klondike.

I tillegg til de direkte beatleshistoriene har Stuart Sutcliffe og Pete Best fått hvert sitt kapittel. Stuarts om hans deltagelse i the Bats og hans liv – og død. Petes 97

The Beatles kom aldri til Bergen, men det gjorde Det Betales

av Jan Henrik Fosse

Mandag 7 juni, Peer Gynt salen, Grieghallen i Bergen, traff jeg The Betales for første gang, eller de traff meg, rett i min gamle Beatles sjel.

Atle Pettersen

De hadde to konserter, en klokken 1800, og en klokken 2030. Presis på minuttet sto de på scenen, og det hele var i gang. Tor Henning Olsen gitar/vokal, Geir Ormøy trommer, Erik Danberg bass/vokal/piano, Magne Frydenlund gitar/bass/vokal, Ture Janson sologitar, Joacim Olsen vokal/rytmeinstrumenter. Jeg stillte med ett åpent sinn, har hørt noen Beatles band opp igjennom årene, men dette var i toppskiktet av det jeg tidligere har hørt! Det var fullt trøkk fra første til siste akkord. De hadde også fått med seg Atle Pettersen på sang, og spilte Blackbird/ Yesterday i en nydelig solo på akkustisk gitar.

Jeg fikk høre av Roger Stormo at Det Betales skulle gi seg i 2019?

1800 og klokken 2030. Den første satt jeg og jobbet, den andre satt jeg bare og koste meg og nøt!

Tor Henning fortalte at de hadde planer om å avslutte Jeg kommer gjerne i tilbake, for dette gav mersmak det året, da han fikk kreft i halsen. Så takk skal dere ha gutter! Legene fortalte ham at han ikke ville kunne synge Spilleliste: mer etter dette, men som han sa: ™Det skal vi bli to • Roll Over Beethoven om, og her står jeg fremdeles™! Da det var på det verste, tok sønnen Joacim over sangen, og han er fremdeles med, med sin klare og fine sangstemme. De hadde noen jobber uten Tor Henning, men nå er han med igjen for fullt. Han fortalte videre at de har tidligere samarbeidet med Tony Sheridan, som døde i februar 2016 i Hamburg, hvor han der ble kjent for sitt samarbeid med The Beatles. Og da Tony Sheridan fikk spørsmål om han kunne spille i Liverpool, svarte han ja, hvis han fikk Det Betales med. Og det fikk han!

• I Feel Fine • From Me To You • I Wanna Hold Your Hand • Please Mr Postmann • All My Loving • A Hard Days Night • Let It Be • She Loves You • Blackbird • Yesterday • I Am The Walrus • While My Guitar Gently Weeps • With A Little Help From My Friends • Eight Days A Week • Come Together • Cant Buy Me Love • Help • Penny Lane • Back In The USSR • Hey Jude

Tony Sheridan

Ekstranumre

• Get Back • Twist And Shout

I garderoben før forestillingen

Senere har Det Betales planer om å lage et show med sanger fra Beatles sin tid i Hamburg, dette litt på grunn av tidligere samarbeidet med Tony Sheridan. Det som trakk litt ned for meg, var dårlig oppslutning fra publikum. Men det skyldes nok sikkert pandemien, får vi tro. Da jeg spurte om de ble lei seg for dårlig oppslutning, sa Atle Pettersen: “Enten det er en eller fem hundre, så gir vi det vi har”. Og det stemte, for musikken, og ikke minst spillegleden til musikerne, var der ingenting å si på, de sprudlet og koste seg hele tiden! Jeg fikk med meg begge konsertene, både klokken 99

John Lennon / Plastic Ono Band

Flere videoer har blitt sendt ut av Yoko Ono og Sean Lennon for å skape litt blest om jubileumsutgaven av dette albumet. Det startet med «Love» som ble sluppet på Valentinsdagen, 14. februar. Ledsaget av filmklipp fra «Imagine»-filmen fra 1971 og en fotoseanse i et galleri i New York fra 26. november 1980 (der John og Yoko kler av seg) er denne versjonen av sangen en sammenklippet utgave med utdrag fra flere av miksene fra Plastic Ono Band boksen.

Nytt på video av Roger Stormo

Den neste filmen var en reklame for denne boksen, hvor man fikk se en animert utgave av boksen og den medfølgende boken. Denne hadde premiere 4. mars. Jammen over den gamle Cliff Richard hiten «It’ll Be Me» kom 16. mars, ledsaget av animerte Lennontegninger. Så kom «Look At Me» i Ultimate Mix 1. april med interessante 8 millimeters hjemmefilmopptak fra Weybridge, opptak ingen har sett før! Et opptak er i farger og et annet i sort hvitt. Vi får bl.a. se John & Yoko i «the sun room» hvor interessante saker som trommeskinnet fra Sgt Pepper er utstilt.

For tiden promoverer man nye plater via YouTube. Det er en billig måte å gjøre det på. YouTube tar seg ikke betalt, de tjener sine penger på reklame. Så det man bruker penger på er å lage en video. Neste film ut var «Instant Karma (We all shine on)» Evolution Mix 6. april. Et infobilde av teipboksen samt litt tekst er et stillbilde Dette kan man gjøre på flere som holdes hele sangen igjennom, så her er det sangen som spiller måter, noen billige og noen dyre hovedrollen. Men neste film som kom 13, april er rent gull: En demåter. moversjon av «Give Peace A Chance» med Lennonparet i hotellet For tiden er det ute nye plater – på Bahamas. De hadde egentlig tenkt å avholde sin berømmelige eller jubileums-utgaver av gamle «Bed-In» på Sheraton Oceanus Hotel der før de fant ut at klimaet var for varmt og fløy videre til Montreal. – og videopromovering følger. 100

Et uutgitt opptak av denne sangen og artig å se John sitte og fremføre denne på sang og akustisk gitar.

7. mai kom Elements Mix av «Hold On», den videoen var rett og slett en animert utgave av forsidebildet på platen. Grenen foran paret beveger seg og ellers er det litt lyseffekter og andre små detaljer som er benyttet for å lage liv i coverbildet. 18. mai kom så «Cold Turkey» i Ultimate Remix med den originale musikkvideoen til sangen fra 1969 i oppusset versjon. Veldig bra å ha denne i så god oppløsning! Det er en eksperimentell film bestående av mange små filmklipp – men mange av klippene er fra «Bed-In» seansen.

Dagen etter, 14. april kommer TV-versjonen av «In stant Karma (We all shine on)» fra Top Of The Pops. Dette er den mest sjeldne av de to fremføringene de hadde der, denne er med Klaus Voormann og lyden er i Ultimate Mix. Neste film ut er også uhyre interessant, det er en filmfotograf som dokumenterer Lennonparets bolig i Tittenhurst Park. Han tar med seg filmkameraet rundt i huset og viser oss rommene i andre etasje. Videoen er lydlagt med «Isolation» i Raw Studio Mix. Her er overføringen fra film til video gjort i 5K for best mulig gjengivelse.

Foreløpig siste video fra John Lennon er ikke fra «Plastic Ono Band» men fra «Imagine». Det er en versjon av «Gimme Some Truth» som formodentlig ble lagt ut for å promovere filmen «1971: The Year That Music Changed Everything» på TV-kanalen Apple TV+.

Ringo Starr / Zoom In

Så over til Ringo, som har en EP ute, det er en 12-tommers EP som vi hadde omtale av i forrige nummer av Norwegian Wood, nemlig «Zoom In». Her startet promoveringen med en offisiell video til sangen «Here’s To The Nights» som ble utgitt nyttårsaften som en forsmak på platen. 16. mars la Ringo ut en liten statusrapport, noe han 23. april var det en liten teaser som oppfordret folk til av og til driver med på sin YouTube-kanal. Her fortalte han om boken sin om All Starr Band og å legge beslag på sin egen lille bit av forsidebildet på Plastic Ono Band platen. «Join the Plastic Ono Band» den kommende EPen. 22. mars kom det så en dokumentarfilm, «The making of the Zoom In EP» som lød oppfordringen. tar oss med bak kulissene og vi får se litt fra innspillingen av EPen. Så kom sangen «Zoom In Zoom Out» 27. mars hvor Ringo står i studio og danser og mimer.

101

De neste tre videoene som kom er relativt kjedelige og består av et stillbilde av platecoveret hvor sangtittelen går rundt kameralinsa i bakgrunnen. Plutselig er Ringo med i et lite utsnitt og står og danser til sangen. I den serien kom «Teach Me To Tango» 6. mai, «Waiting For The Tide To Turn» 8. mai og «Not Enough Love In The World» 15. mai. Denne måten å lage video på kalles «Visualizer» visualisering der altså. «3 Legs» består av at Paul og Linda er ute og rir. I «Heart Of The Country» både rir de og er en tur på stranden. Ellers er det jo også fra Pauls side lagt ut en del «Visualizer» videoer til sangene fra «McCartney 3 Imagined» som kom ut digitalt i april og på fysiske plater i juli.

Paul McCartney / Ram og McCartney 3 Imagined Så over til Paul. Han har jo ute en jubileumsversjon av «Ram» albumet på vinyl, i en versjon der masterteipen er overført i halv hastighet. Her har vi fått musikkvideoen til sangene «3 Legs» og «Heart Of The Country» i nye, oppgraderte overføringer i høy kvalitet fra originalfilmene. 102

CD 1 (2020 mixes) 1 I’d Have You Anytime 2 My Sweet Lord 3 Wah-Wah 4 Isn’t It A Pity (Version 1 / 2020 Mix) 5 What Is Life 6 If Not For You 7 Behind That Locked Door 8 Let It Down 9 Run Of The Mill

CD 2 (2020 mixes) 1 Beware Of Darkness 2 Apple Scruffs 3 Ballad Of Sir Frankie Crisp (Let It Roll) 4 Awaiting On You All 5 All Things Must Pass 6 I Dig Love 7 Art Of Dying 8 Isn’t It A Pity (Version 2 / 2020 Mix) 9 Hear Me Lord

2020 Remasters: 10 Out Of The Blue 11 It’s Johnny’s Birthday 12 Plug Me In 13 I Remember Jeep 14 Thanks For The Pepperoni

CD 3 (Day 1 Demos – Tuesday 26 May 1970) 1 All Things Must Pass Day 1 Demo / Take 1) 2 Behind That Locked Door (Day 1 Demo / Take 2)

3 I Live For You (Day 1 Demo / Take 1) 4 Apple Scruffs (Day 1 Demo / Take 1) 5 What Is Life (Day 1 Demo / Take 3) 6 Awaiting On You All (Day 1 Demo / Take 1) 7 Isn’t It A Pity (Day 1 Demo / Take 2) 8 I’d Have You Anytime (Day 1 Demo / Take 1) 9 I Dig Love (Day 1 Demo / Take 1) 10 Going Down To Golders Green (Day 1 Demo / Take 1) 11 Dehra Dun (Day 1 Demo / Take 2) 12 Om Hare Om (Gopala Krishna) (Day 1 Demo / Take 1) 13 Ballad Of Sir Frankie Crisp (Let It Roll) Day 1 Demo / Take 2) 14 My Sweet Lord (Day 1 Demo / Take 1) 15 Sour Milk Sea (Day 1 Demo / Take 1)

CD 4 (Day 2 Demos – Wednesday 27 May 1970) 1 Run Of The Mill (Day 2 Demo / Take 1) 2 Art Of Dying (Day 2 Demo / Take 1) 3 Everybody/Nobody (Day 2 Demo / Take 1) 4 Wah-Wah (Day 2 Demo / Take 1) 5 Window Window (Day 2 Demo / Take 1) 6 Beautiful Girl (Day 2 Demo / Take 1) 7 Beware Of Darkness (Day 2 Demo / Take 1) 8 Let It Down (Day 2 Demo / Take 1) 9 Tell Me What Has Happened To You (Day 2 Demo / Take 1) 10 Hear Me Lord (Day 2 Demo / Take 1) 11 Nowhere To Go (Day 2 Demo / Take 1) 12 Cosmic Empire (Day 2 Demo / Take 1) 13 Mother Divine (Day 2 Demo / Take 1) 14 I Don’t Want To Do It (Day 2 Demo / Take 1) 15 If Not For you (Day 2 Demo / Take 1)

CD 5 (Session Outtakes And Jams) 1 Isn’t It A Pity Take 14) 2 Wah-Wah Take 1 3 I’d Have You Anytime Take 5 4 Art Of Dying Take 1 5 Isn’t It A Pity Take 27 6 If Not For You Take 2 7 Wedding Bells (Are Breaking Up The Old Gang Of Mine) Take 1 8 What Is Life Take 1 9 Beware Of Darkness Take 8 10 Hear Me Lord Take 5 11 Let It Down Take 1 12 Run Of The Mill Take 36 13 Down To The River (Rocking Chair Jam) Take 1 14 Get Back Take 1 15 Almost 12 Bar Honky Tonk Take 1 16 It’s Johnny’s Birthday Take 1 17 Woman Don’t You Cry For Me Take 5 Blu-ray platen inneholder kun sangene fra det opprinnelige albumet, men i flere utgaver: Høyoppløselige filer, 5.2 Surround og Dolby Atmos.

Super luksus All Things Must Pass Rett før vi skulle i trykken med bladet kom det info om jubileums-utgaven av «All Things Must Pass», som nå er forventet utgitt 6. august. av Roger Stormo

103

Det er snakk om vanlige utgaver av albumet i ny miks, enten på 2CD eller 3LP eller 3LP på spraglet grønnspettet vinyl i begrenset opplag. I tillegg kommer det regulære luksusutgaver på 5CD + blu-ray, en 5LP og en 8LP utgave. Men det mest spesielle er den såkalte “Uber” utgaven av albumet. Den inneholder ikke noe mer musikk enn 5CD+blu-ray og de 8 LPene som også er inkludert i denne boksen, men hør på alt tilbehøret!

104

Trekasse (ca. 12,4 x 12,4 x 17,5 tommer) som rommer dette innholdet:

• Utførlig og utvidet 96-siders versjon av utklippsboka, kuratert av Olivia Harrison, med tidligere upubliserte bilder og memorabilia fra tiden: håndskrevne tekster, dagbokinnlegg, studionotater, båndeskebilder, en omfattende spor-for-spor beskrivelse med mer. • En ekstra 44-siders bok om tilblivelsen av “ All Things Must Pass” gjennom omfattende arkivintervjuer med notater. • Bokmerke av tre laget av et felt eiketre (Quercus Robur) fra Georges eiendom, Friar Park. • 1/6 skala figurer av Harrison og hagenisser fra det ikoniske albumbildet. • Illustrasjon av musiker og kunstner Klaus Voorman (begrenset opplag).

• Et eksemplar av Paramahansa Yoganandas bok “Light from the Great Ones” • Rudraksha bønneperler som ligger i individuelle skreddersydde esker • Kopi av den originale albumplakaten •Både 8 LP-plater pluss 5CD og 1 Blu-ray Denne utgaven av albumet er prissatt til ca 1000 dollar, så det er bare å tidoble dette for å finne prisen i kroner. Olivia og Dhani Harrison har muligens klart å utkonkurrere Paul McCartneys berømmelige «koffert»-utgave av albumet «Egypt Station» med denne utgaven av «All Things Must Pass»? Heldigvis finnes det billigere utgaver, men skal du ha et sett som inneholder all musikken må du likevel ut med tilsvarende 150 dollar for 5CD + Blu-ray utgaven.

Musikken: Det er til sammen 70 spor, inkludert

47 demo-innspillinger, session outtakes og studiojamminger, hvorav 42 tidligere ikke er utgitt. Blu-ray-platen inkluderer Hi-res stereo, 5.1 surround og Dolby Atmos-mikser av hovedalbumet.

105

Zappa spiller Beatles

18. juni slippes Frank Zappas historiske siste amerikanske konsert for første gang som det nye live-albumet, «Zappa ’88: The Last U.S. Show» via Zappa Records/UMC.

Den første postume arkivutgivelsen fra turnébandet i 1988 inneholder 29 tidligere uutgitte sanger, inkludert to ekstra sanger fra samme turne: Zappas ville tolkninger av Allman Brothers Bands «Whipping Post» fra 16. mars i Providence, RI og Led Zeppelins «Stairway To Heaven» fra Towson, Md. 23. mars. Platen er også kjent for å inneholde den første offisielle utgivelsen av den mye omtalte «The Beatles Medley».

Denne besto av «Norwegian Wood», «Lucy In The Sky With Diamonds» og «Strawberry Fields Forever». I tillegg får vi Zappas versjon av «I Am The Walrus». Tekstene må sies å være en smule omskrevne.

Det er jo et par lenker mellom Beatles og Zappa fra før. Hans album «We’re only in it for the money» parodierer «Sgt Pepper»omslaget, Ringo Starr spiller i Zappafilmen «200 Motels» og John og Yoko spilte sammen med Zappa og Mothers of Invention på en konsert som er foreviget både på en Zappa-utgivelse og på John&Yoko-albumet «Some Time in New York City».

106

George Harrison All Things Must Pass 50th Anniversary I salg 6. August