Norwegian Wood nr 142

BLA DEG GJENNOM VERDENS BESTE BEATLESBLAD!

PAUL MCCARTNEY:

KONSERTEN LYDPRØVEN BOOTLEGOPPTAKENE

er on: GY komm n n e L John NONOLO LEN : Starr torikk o g n s : Ri mehi sk TV6:30” i t i r Trom at åB les ps “Scene t a e B ada r!

Gran e me y m , ye Og m

Sjef-ren ø t k a red ordet: har

Konsertopptaket vi forhåndsmeldte i forrige nummer, «Concierto en Madrid 1965» viste seg å være ren svindel. Innholdet på plata var en blanding av opptak fra Paris 1965 og Tokyo 1966. Det eneste som faktisk var tatt opp i Madrid var innannonseringen av bandet (og dette var en gjenskapelse fra nittitallet), samt noen ord fra Paul McCartney på spansk, ikke fra 1965-konserten men fra en konsert Paul holdt i Madrid i 1989!

Dagen før Paul McCartneys konsert på Telenor Arena hadde Norwegian Wood en uformell samling på Café Mono i Oslo. Rundt 80 medlemmer og andre fant veien dit, og vi hadde en hyggelig stund. En overraskelse var Rosie fra Nederland, som jo også deltok da vi hadde en tilsvarende seanse i 2004, før Pauls konsert på Valle Hovin. Ellers fikk vi besøk av norskamerikanske Brenda Spencer fra Minnesota, som vi intervjuet om hennes mange møter med John Lennon i New York da hun var tenåring på slutten av syttitallet. Vi slo også av en prat med Espen Bratlie om hans opplevelser på Wingskonserten i Njårdhallen i 1972. Ellers spilte vi musikk fra Paul McCartney og avholdt en quiz, der premiene var konsertplakater for morgendagens konsert. Takk til Jon Erik «Beatles» Høgvold for quiz og lån av lokalene!

Brenda Spencer tok mange fine bilder fra kremplassen hun hadde under Pauls konsert, noen av disse finner du i dette nummeret.

Boksen med John Lennons studioalbum på vinyl vi forhåndsmeldte i forrige nummer viste seg å ha en feilpressing. På albumet «Rock’n’Roll» var sangen «Sweet Little Sixteen» med to ganger, mens sangen «You Can’t Catch Me» ikke var med. Universal Music trakk midlertidig boksen fra markedet, for å bytte ut feilpressingen med ny plate. Er du blant de som sitter med en feilpressing kan du jo vurdere om du vil beholde den som en kuriositet, eller du kan ta kontakt med Universal Music og høre om de kan bytte den for deg. Fra 21. august vil disse albumene være tilgjengelige i platebutikkene individuelt.

«Let It Be»-filmen kommer ikke ut på DVD eller Bluray i år heller. Det kunne Ringo Starr melde i et intervju med Access Hollywood i forbindelse med 75-årsdagen sin. Likevel holdt han håpet oppe hos fansen, da han sa at han var sikker på at den ville komme ut, bare ikke i år.

«The Beatles Live Project» kommer kanskje ikke ut i år heller. Dit tolker vi ihvertfall en tweet fra Giles Martin fra mai, hvor han nevner at TV-programkjøpere i Cannes fikk se en teaser for filmen, og at den vil komme på TV neste år.

Cilla Black (Priscilla White) har forlatt denne verden.

Cilla ble oppdaget av Brian Epstein, som ble hennes manager i den tidlige delen av hennes karriere. Lennon og McCartney ga henne sangene «Love of the Loved», «It’s For You» og «Step Inside Love», som hun spilte inn med George Martin som produsent. I 1971 spilte hun inn TV-programmet «Cilla in Scandinavia» hvor hun bl.a. besøkte Geilo sammen med Ringo Starr, hans første besøk i Norge. Tidligere i sommer ble det på NRK sendt en serie om henne i tre deler, der hun og de andre personene fra dagene i Liverpool ble portrettert av skuespillere. Hvil i fred.

Årsmøtet i Norwegian Wood finner sted på Radisson Blu på Beitostølen søndag 18. oktober.

Agenda: 1. Åpning 2. Regnskap for 2014 3. Valg 4. Fastsettelse av kontingent 2016 5. Innkommende forslag Det blir valg av sekretær, og styrets kandidat er Bjørn Bjerkeskaug, som har fungert i stillingen siden i vår.

Innkommende forslag må være oss i hende innen 1. september 2015. Vi sees i julenummeret!

Side 2

INNHOLD Nr 142 høsten 2015 2: Redaksjonelt / Sjefredaktøren har ordet 4: Presidenten har ordet 6: Beatles i Milano 8: Lennons «Jumbo» Gibson kom til rette 10: Mannen som introduserte John Lennon for Long Tall Sally 12: Lennon og homoryktene av Trond Blindheim 16: Lennonology 18: Lennon: Walls and Bridges av Steinar Waage 23: Paul McCartney Archive Collection fortsetter: Tug of War & Pipes of Peace 27: Paul i Norge 28: Soundcheck av Ole-Andreas Refsnes 30: Out There i Oslo og Stockholm av Linda Engebråten 32: Rapport fra Telenor Arena av Bente Reimers Moe 36: Beatlegs: Soundcheck og konsert i Norge på CD, Paul at Budokan på DVD. 38: Beatles studio sessions i Royal Albert Hall 40: Help! fyller femti 43: Beatles i 1961 med Ringo og Pete!

45: For nerder: Star Club, Hamburg 1962 – rekkefølgen på sangene 48: Greg Armstrongs konsertbilder 49: Lennonutstilling på Ibsenmuseet 52: Beatles i Belfast 54: Historien bak Ringo Starrs trommer av Rolf «Roffa» Thomsen 58: Men Beatles kom aldri til Bergen del 2 av Oddvar Ruud 60: Fan fiction: På konsert i New York av Svein Sund 64: Astrologi: Beatles lyse og mørke sider av Christian Paaske 68: Filmopptak fra Beatles opptreden på Top Of The Pops funnet på loppemarked!

69: Wingsbussens endelikt 70: The Beatles på britisk TV: Granadas «Scene at 6:30» 76: Baby’s In Black: The Scaffold av Eirik Søreide Baksiden: Kavalkade av innsendte flaggbilder Foto: Greg Armstrong

Side 3

PRESIDENTEN HAR ORDET Den 9. oktober 1940 kl. 18:30 kom en av de mest betydningsfulle kunstnere i det 20. århundre til verden på Maternity Hospital i Oxford Street i Liverpool. Gutten som egentlig ingen ønsket (trodde han selv), skulle i løpet av sin korte levetid oppnå en enorm popularitet og berømmelse i hele verden. Hans kunstneriske og kreative evner skaffet han mange priser og heder (og kritikk), både som musiker, tegner, forfatter og fredsagitator. Mange år etter hans tragiske bortgang i 1980, ble han av det britiske musikkmagasinet New Musikal Express kåret til musikkhistoriens mest innflytelsesrike ikon. Mannen er selvfølgelig John Winston Lennon.

Johns oppdagelse av Elvis Presley var utløsende faktor til at han som 16-åring startet skifflebandet ”Quarrymen”. Noe senere kom James Paul McCartney med i bandet, og sammen dannet de to det som skulle utvikle seg til musikkhistoriens mest suksessfulle partnerskap.

Etter hvert ble George Harrison rekruttert, og til sist Richard Starkey. Fra august 1962 eksisterte The Beatles som vi kjenner det. I de påfølgende årene hadde The Beatles en enorm innflytelse på utviklingen av rockemusikken og endringer i mote og livsstil. Ja det er vanskelig å tenke seg noe individ eller gruppe som kunne konkurrere med The Fab Fours innvirkning på alles hverdag.

De overskygget alt som hadde vært før dem.

9. oktober 1940 Liverpool hadde siden slutten av august 1940 vært under kraftig bombardering av tyske fly. Flere menneskeliv var gått tapt og store deler av byen var lagt i ruiner. 9. oktober hadde derimot Luftwaffe tatt fri, og byens innbyggere trakk pusten mens de ventet på neste angrep. I motsetning til det mange bøker skriver om Johns fødseldag, var det altså en stille dag i Liverpool.

Tyskernes interesse for Liverpool skyldtes byen store og viktige havn, som huset marineskip fra mange nasjoner og håndterte enorme mengder med krigsmateriell brakt inn fra utlandet.

Det har blitt hevdet at uten Liverpool ville Hitler vunnet krigen.

Det er opplagt at den ødelagte byen Liverpool satte et sterkt preg på Johns oppvekst, selv om han vokste opp hos

sin tante Mimi i fredelige Woolton, en bydel som ikke ble vesentlig rammet av krigens ødeleggelser. Liten kontakt med sin mor og ingen med sin far var heller ikke enkelt for en ung krabat.

Unge Lennon innså tidlig potensiale i dette: I et intervju i London Evening Standard i 1966 kom John med følgende kommentar: ”We’re more popular than Jesus now”.

Intervjuet gikk nesten ubemerket hen i Storbritannia, men provoserte voldsomt i den kristne befolkningen i USA. Kirker organiserte brenning av Beatlesplater, og i Mexico, Spania og Sør-Afrika ble det utstedt bannbuller på alle Beatlesplater.

Vatikanets egen avis var ikke ”dårligere”, og fordømte like godt personen John Lennon.

Johns kommentar i London Evening Standard endret i ettertid folks syn på populærkulturen. Fra å ha vært regnet som noe uviktig og sett ned på, ble den nå vurdert som en sosial kraft å regne med.

Det hevdes at John (og Yoko Ono) deltakelse i protestbevegelsen mot krigen i Vietnam var en medvirkende årsak til at folket i USA snudde seg mot politikernes krig. John ble kontinuerlig fulgt av verdenspressen og det meste han sa eller gjorde ble fort til en nyhet. Hans egen popularitet og påvirkningskraft ønsket han å bruke til noe positivt, og satset derfor på å fremme fredens sak. Sammen med Yoko Ono arrangerte han Bed-In i Amsterdam og Montreal hvor tema var fred, og pressen stilte opp i store mengder.

Hendelsene ble selvfølgelig nyheter verden rundt. Under seansen i Montreal inviterte John alle tilstedeværende til å bli med på innspillingen av sangen ”Give Peace a Chance”. Sangen ble straks tatt i bruk av fredsforkjempere som en antikrigssang, som selvfølgelig var det John ønsket.

Det er mye som kan sies om John Lennon, og det virker som om alle har sin egen Lennon-historie. Personlig har John vært med meg siden jeg var liten gutt. Storebroren til en kamerat av meg hadde fått tak i en Beatlesplate som han spilte om igjen og om igjen, og jeg ble sittende godt fast på kroken. Det er et hyggelig minne fra tidlig på 60-tallet, og etter det har John Lennon og The Beatles vært en vesentlig del av mitt liv.

Sangens enorme popularitet i dag ville nok gledet John, en sang han selv omtalte som anti-religiøs, anti-nasjonalistisk, anti-konvensjonell og anti-kapitalistisk.

PRESIDENT: Toralf Høyer-Hansen toralf@norwegianwood.org SJEFREDAKTØR: Roger Stormo roger@norwegianwood.org REDAKTØR: Dag Inge Fjeld redaksjonen@norwegianwood.org SEKRETÆR: Bjørn Bjerkeskaug info@norwegianwood.org

Den 9. oktober i år skulle John fylt 75 år.

Det er umulig å si hva han ville drevet med i dag hadde han fått leve. Kanskje ville han ha flyttet tilbake til England?

Kanskje hatt sitt eget band? Det vi vet er at han i desember 1980 hadde store musikalske planer for framtiden, og planla å begynne å turnere igjen.

Mange byer og steder i verden kommer til å markere Johns fødselsdag 9. oktober – blant andre Liverpool, New York, London, Paide (i Finland), Australia og Trondheim.

I Trondheim markerer den lokale Beatlesklubben dagen med vorspiel på Krambua pub og spisested, før festen fortsetter i Olavshallen hvor forestillingen ”The Beatles 1965” settes opp.

Vokalister i år blir Atle Pettersen, Trond Granlund, Eirikur Hauksson, Stian Joneid og Jonas Groth. Etter forestillingen møtes folk på Krambua igjen. Arrangementet er åpent for alle, og den lokale Beatlesklubben ser gjerne at mange tilreisende tar turen til Trondheim for å feire dagen.

Også Beatlesfestivalen på Beitostølen (16. -18. oktober) markerer at John ville fylt 75 år i år, og setter opp Tor Endresen med bands forestilling ”Lennon”.

Utrolig nok er det i år 35 år siden John forlot oss og denne verden. Men hans minne kan ingen ta fra oss, så det lever i beste velgående. Ikke minst skyldes det hans tidløse musikk, som gjør at nye generasjoner av fans stadig kommer til.

Hans signaturlåt og mestselgende singelplate, ”Imagine”, har blitt en del av verdensarven og brukes daglig over hele kloden i forskjellige sammenhenger.

REDAKSJONELT

Får du ikke anledning til å delta på noen av disse arrangementene, går det utmerket å finne på noe selv eller sammen med venner.

Toralf Høyer-Hansen

ADRESSER NETTSTED: www.norwegianwood.org FACEBOOK: www.facebook.com/beatlesklubb TWITTER: www.twitter.com/ beatlesklubben@beatlesklubben FYSISK ADRESSE: Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO TRYKKERI: Knut Molvik Molvik Grafisk LAYOUT: Erik I. Blindheim Pil Media AS TAKK TIL: Oddvar Ruud Steinar Waage Brenda Spencer Greg Armstrong Trond Blindheim Ole Andreas Refsnes Svein Sund Eirik Søreide Rolf «Roffa» Thomsen Bente Reimers Moe Linda Engebråten

Copyright bildebyrĂĽet Farabola.

Side 6

The Beatles Live

Av Roger Stormo

Den 24. juni 1965 holdt The Fab Four sine to eneste konserter i Milano – en om ettermiddagen og en om kvelden i Vigorelli velodromen. Deretter fortsatte den korte Italiaturneen til byene Genova og Roma. Mens de var i Milano ble de fotfulgt av fotografer fra byrået Farabola, og frem til nylig sirkulerte det bare rundt et dusin av disse fotografiene. De som sirkulerte var fotos Farabola hadde plukket ut for printing og distribusjon til aviser og blader den gangen.

Musikkjournalist og forfatter av flere Beatlesbøker Franco Zanetti følte seg overbevist om at Farabola satt inne med langt flere bilder enn de han hadde sett på trykk, og innledet en årelang

korrespondanse med byrået for å la ham slippe til i arkivene sine. I år bar denne jobben omsider frukter, og han fikk lov til å gå gjennom negativene fra Beatlesbesøket, som viste seg å være på rundt hundre bilder. I juni åpnet derfor en utstilling i bokhandelen Feltrinelli i Milano med 25 tidligere usette bilder som Zanetti hadde valgt ut fra disse hundre. Bildene i denne artikkelen er eksempler fra utstillingen, som ble avsluttet 9. juli.

Vi ser Beatles posere på terassene til domkirken, i konsert på scenen i Vigorelli velodromen, på vei ut fra hotellet, samt bilder av fansen.

Det skulle ikke forundre oss om flere av de hundre bildene dukker opp mellom to permer.

Alle bilder :Copyright bildebyrået Farabola

Side 7

Lennons gitar kom til rette

av Roger Stormo

satt med, ke hva han ik te ss vi w nforum.

John McCa på et Gibso lp je h e rt u p og etters

John Lennons Gibson «Jumbo» J-160-E gitar forsvant etter en av julekonsertene med Beatles i Finsbury Park i 1963.

50 år senere har den dukket opp igjen i USA!

eres stilles al auksjon sk n re a it g Før en er oss for at d år tr il T t. u n de i 46 v en annen benyttet a når den r e n hansk a m t e tt y n be ter. eres i mon skulle plass

John McCaw kom over gitaren i 1969 i en bruktbutikk i Sand Diego i California og har eid den siden. Etter å ha sett et foto av George Harrison med en identisk gitar, med et serienummer som kun var fire sifre unna den gitaren han selv hadde, begynte eieren John McCaw å lure. Andy Babiuk, ekspert på Beatleinstrumenter ble kontaktet og har erklært den ekte, basert på serienummeret, mønsteret i treverket samt karakteristiske merker på gitaren som er synlig på bilder og filmopptak med Beatles.

Gitaren ble i sin tid kjøpt i Liverpool, i Rushworth’s instrumentbutikk.

Side 8

De to gitarene må på ett eller annet tidspunkt ha blitt forbyttet, for det viser seg at den gitaren som er i Georges eie har Johns serienummer!

Under britisk lov har hun uansett ikke rettigheter til gitaren, ettersom tapte eller stjålne gjenstander må anmeldes til politiet innen ti år etter at de forsvant, noe som ikke ble gjort.

Salgskontrakten

Gitaren kan bl.a. høres på singlene «Please Please Me» / «Ask Me Why» og «From Me to You» / «Thank You Girl» og ble stadig benyttet av Lennon på konsert og i TV-opptredener. Mest kjent er de mimede TV-fremføringene av «I Want To Hold Your Hand» og «This Boy» fra november 1963.

på mellom $600,000 og $800,000 - kanskje vil den til og med slå rekordprisen $965,000 som ble satt i 2013 for en elektrisk gitar Bob Dylan hadde eid. McCaw har vært i kontakt med Yoko Ono og hun har godkjent auksjonen mot at en del av gevinsten tilfaller Spirit Foundadtion, en veldedighetsorganisasjon John og Yoko opprettet.

Sammenlikning av et gammelt og nytt bilde av gitaren viser at det er det samme mønsteret i «scratchboard»-platen.

Mens Johns gitar ble borte, så beholdt alltid George sin. Når man sjekket serienummeret i Georges gitar, så var den Johns. Derfor må det være den gitaren som George opprinnelig kjøpte som nå har blitt funnet igjen, men den ble altså spilt på av John, mens George spilte på Johns uten å vite det.

Når byttet skjedde vet ingen.

Selv om dette ser ut som en akustisk gitar, så er den egentlig elektrisk.

Nå skal den auksjoneres bort av Julien’s Auctions i Beverly Hills 6. november, og den forventes å kunne oppnå bud

PR-bilde fra Julien’s Auctions.

nt To et på «I Wa tt y n e b le b ne Begge gitare å Granada TV »p y o B og «This Det litt spesielle med denne gitaren er at den er en av to identiske gitarer som George og John kjøpte en av hver.

Gitaren på radioopptak for BBC. Legg merke til pluggen og ledningen.

Side 9

and»

Hold Your H

MICHAEL

HILL h

Mannen som introduserte John for Long Tall Sally av Roger Stormo

Michael Hill med boken sin.

Foto: Liverpool Echo

Side 10

J

ohn Lennons barndomskamerat Michael Hill er ute med en bok: «John Lennon: The Boy Who Became a Legend».

I den forbindelse har han stilt opp i en artikkel i Liverpool Echo, og mimrer om da han introduserte John for Little Richards «Long Tall Sally». Michael hadde kjøpt platen på en utvekslingstur til Holland med Quarry Bank skolen i 1956, syv måneder før den ble lansert i Storbritannia.

Etter hjemkomsten spilte han platen for sine kamerater, John Lennon, Pete Shotton og medelev på Quarry Bank, Don Beattie.

y Beat r Merse

wick fo es Chad

Foto: L

«Jeg sa til John, ‘denne fyren som du aldri har hørt om før er bedre enn Elvis Presley’. Vel, ingen kunne være bedre enn Elvis i Johns øyne. Jeg fortalte ham ikke hvem det var eller noe, jeg bare forsikret meg om at volumet var skrudd høyt på.

Vi så alle på ham, og for en gangs skyld hadde han mistet munn og mæle».

Seks uker senere kjøpte John sin første gitar.

«Long Tall Sally», med Paul McCartney på Little Richard-vokal skulle komme til å bli et fast innslag i repertoaret i Beatles, det var ofte den siste sangen de spilte på konsertsettene, og blant annet avsluttet de med denne sangen da de ga sin siste konsert i Candlestick Park i 1966.

Da Paul dro ut på veien på egen hånd med Wings i 1972 hang den fortsatt med.

Beatles traff Little Richard ved flere anledninger og oppdaget til sin overraskelse at han var en «skrulle».

Dette bildet er tatt 12. oktober 1962 da de var supportband for Little Richard i Tower Ballroom, New Brighton.

B-siden på denne 78-platen med Little Richard var «Slippin’ and Slidin’». Dette skulle også bli den siste sangen Lennon spilte da han opptrådte på TV-programmet «Salute to Lew Grade» i april 1975 - nesten nøyaktig tyve år etter at han første gang hørte den hjemme hos Michael.

Michael Hill og John Lennon møttes da de var fem år gamle, og begge begynte på Dovedale Primary School. De forble venner til de begge forlot Quarry Bank-skolen da de var 16.

Mens John fortsatte på kunstskolen, begynte Michael å jobbe for Marine Insurance, i Water Street, hvor han ble værende i fem år før han ble overflyttet til Kuwait og senere Afghanistan, hvor han var med på å starte landets første forsikringsselskap.

Nå bor han i Melbourne, Australia, hvor han fortsatte å jobbe for Marine Insurance inntil han pensjonerte seg. Han er bare tilbake i hjembyen på besøk. Moren drev og sendte ham avisutklipp om Beatles fra Liverpool Echo mens han var utenlands, og selv kjøpte han platene etter hvert som de kom ut.

I 2001 solgte han sitt eksemplar av Little Richard-singlen for $5,000 på en Rock’n’Roll memorabilia auksjon, senere solgte han resten av platesamlingen fra tenårene til en samler i Dallas, Texas.

Beatles: Long Tall Sally-single

John Lennon på TV-programmet «Salute to Lew Grade» i april 1975.

Little Richard: Long Tall Sally 78 rpm single.

Side 11

Do you want Do you promto know a secret ise not to tell

Side 12

s n o n n e L g i n t h k o i J v n m e o r Ryktene tilbøyeligheter e he Beatles. homofile ortellingen om T del av f dheim

d Blin log Tron io s o s v a

Så ble det helt stille noen sekunder.

Kødder han med oss? - tenkte jeg.

Terje brøt tausheten: Det spiller vel faen ingen for oss om du er homo, Rune.

Se her skal du få et kyss av meg!

Terje ham, kysset ham midt på munnen, klappet han kameratslig på skulderen og sa:

Ungdomsminner kan være tvilsomme. I hvert hvert fall når de fortelles av folk har passert seksti. Gamle menns hukommelse er ikke pålitelig med hensyn til detaljer. Derfor er det en viss fare for at historien her bli litt annerledes enn den i virkeligheten var.

I 1971 hadde jeg en kamerat som plutselig og helt uventet ba om min og mine venners oppmerksomhet. Det skjedde på en ”hjemme-alene-fest” hos Terje.

Vi drakk øl, danset med kjærestene og spilte Beatles da det uforglemmelige skjedde. Plutselig stod den mest ivrige Beatles-fan av oss alle, Rune, den eneste av oss som ikke hadde kjæreste, på stuebordet.

Kan dere skru ned musikken og høre på meg litt, ropte han.

Litt motvillig ble musikken dempet.

Så fortsatte han: - Jeg vil bare fortelle dere at jeg er veldig glad i dere, og at jeg er homo. Det visste dere ikke, og det var alt jeg hadde tenkt å fortelle dere. Nå kan dere danse videre, sa han.

Du vet at vi er kompisene dine, Rune - ikke rompisene (et vanlig uttrykk for homofil i Bergen tidlig på 70-tallet).

Alle lo, og Rune lo mest. Resten av kvelden satt Rune i sofaen og gråt av lettelse, mens vi andre skiftet på å forsikre ham om at legningen hans ikke spilte noen som helst rolle for vennskapet.

Dette skjedde altså i 1971, ett år før forbudet mot mannlig homofili var opphørt i Norge og tjue år før homofile var sosialt akseptert. Greie kamerater som vi var, bestemte vi oss der og da for å ikke fortelle det til Magne, en kamerat som ikke var der denne kvelden. Magnes far var politi, og Rune fortalte oss at straffen for å være homo i Norge var ett års fengsel.

Noen uker senere fortalte Rune oss en lang mer dramatisk ”nyhet”, nemlig at John Lennon også sannsynligvis var homo. Det hadde han nylig lest i et eller engelsk magasin, sa han. Og så la han ut om hvordan man kan tolke John Lennons tekster, at John Lennons stamsted i Hamburg-tiden hadde vært en transvestitt-bar og at han visst nok hadde hatt et kjæresteforhold til Brian Epstein.

Som ihuga John Lennon-fans satt vi med store ører og hørte på historiene til Rune.

Side 13

Kunne det virkelig stemme? John var jo Storbritannias største jentefut!

Vi var mildt sagt skeptiske. Men likevel: helt siden Rune fortalte oss om ryktene om John Lennons mulige homoseksuelle erfaringer, har temaet blitt flittig diskutert når gamle venner fra 70-tallet treffes.

En av historiene som dukker opp i diskusjonene er for eksempel historien om den androgyne Polythene Pam som én i gjengen påstår å ha lest om i en av John Lennon-bøkene sine.

Polythene Pam skal visst nok ha blitt inspirert av en samtale John Lennon skal ha hatt med poeten Royston Ellis, en fyr Beatles traff i Liverpool og senere møtte igjen på en turné på Kanaløyene i 1963.

På denne turneen skal Ellis ha presentert John Lennon for en venninne som het Stephanie.

Historien skal ha det til at de brukte narkotiske stoffer, kledd seg i lakk og plast og gjennomført en sexorgie.

Da Ellis mange år senere ble spurt om dette av en Lennon-biograf, skal Ellis ha svart at han ikke husker hvem som hadde sex med hvem, men at det var et flott seksuelt møte hvor det skjedde mye mellom John, ham selv og Stephanie som han ikke husker detaljene i.

Beatles og erotikeren Royston Ellis.

Ryktene om John Lennons homofile tilbøyeligheter er en viktig del av fortellingen om The Beatles.

En annen historie jeg har hørt handler om John og Stuart Sutcliffe. Som vi vet var Stu fullstendig ubrukelig musikker.

Han var med i The Beatles av én eneste grunn: John ville ha ham med fordi han var pen og tok seg godt ut på scenen.

Paul kunne selvfølgelig ikke holde ut en fyr som bare stod på scenen og så cool og pen ut. Det ble raskt et åpent fiendskap mellom dem, og først da Stu sluttet i Beatles ble Paul vennlig mot ham. Johns forklaring på Stus nærvær med The Beatles er mildt sagt pussig. Så her kan det spekuleres. Hadde John og Stu et kjæresteforhold?

Vel, i boken ”I skyggen av av The Beatles”, skriver Stuarts søster Pauline at John var ofte svært sjalu på Stu, og antyder at John og Stu hadde et homofilt forhold: - “ I mitt hjerte har jeg alltid visst at Stuart og John hadde et seksuelt forhold, skriver hun.

Homoestetikk? Stuart Sutcliffe var pen, tiltrekkende, forbudt og annerledes. Slik sett var han et nøyaktig portrett av 60-tallets frigjorte personlighet. Med sitt nærvær til The Beatles tilførte han bandet kunstnerisk og avantgardistisk affinitet.

En tredje historie stammer fra Beatles tolvdagers ferie til Santa Cruz på Tenerife. Noen dager før de skulle reise, trakk John seg fra ferieplanene og reiste i stedet på tolvdagersferie med Brian Epstein til Barcelona (for øvrig bare tre uker etter at Lennons kone Canthia hadde født Johns sønn, Julian). Dermed begynte ryktene om at John og Brian hadde et kjæresteforhold å svirre: John på ferie med Brian Epstein i Spania!?

Du verden!! I et intervju om denne ferien mange år senere, sier John Lennon: - Jeg var på ferie med Brian Epstein i Spania, og ryktene om at vi hadde et forhold hørte vi begge. Jeg hadde jo sett at Brian plukket opp gutter Liverpool.

Jo, det var nesten et kjærlighetsforhold, men ikke helt. Det ble aldri fullbyrdet.

Men det var et ganske intens forhold.

Han var min første erfaring med en homoseksuell. Vi hadde denne ferien sammen fordi vi begge ville det. Vi opplevde mange morsomme ting sammen.

Vi pleide å sitte på en kafé i Torremolinos og se på guttene, og jeg kunne spørre: Hva synes du om han? Liker du ham som sitter der borte? Jeg nøt opplevelsen. Mens vi lå ved siden av hverandre med hangover en morgen, husker jeg at jeg spilte sangen ”Bad To Me” for ham.

Vi hadde det hyggelig, men det gikk store rykter i Liverpool. Det ble jo litt pinlig for begge

Side 14

ecrllet s a w e toiskenonot to t t n a u w om DoDyoo you pr

John Lennon og Pete Shotton

Selv om John og Brian aldri snakket om ferieoppholdet til de andre Beatlesguttene, forteller historien at John skal ha innrømmet hva som skjedde mellom ham og Brian for sin tidligere skolekamerat, Pete Shotton.

I 1983 skrev Pete: - Jeg besøkte John hos tante Mimis et par dager etter at han kom tilbake til England.

Han snakket om ferieturen han hadde hatt med Brian i Spania. Jeg klarte ikke å motstå å spørre om han hadde en god tid med Brian, og ble litt paff da John sa ”å faen faen”, ikke du også, Pete!

- Hva mener du med ikke meg og, spurte Pete?

- Alle snakker om det, svarte John.

- Det er ok, John. Ikke ta det alvorlig.

Jeg bare tuller.

- Egentlig Pete, sa John, skjedde det noe med oss en natt. Brian holdt rundt meg, og jeg trakk ned buksene mine, og sa: Brian; bare stikke den opp meg. Men Brian svarte at han ikke likte den slags ting. - Det er ikke sånn jeg liker å gjøre, sa han. - Vel, sa jeg, - hva er det du liker å gjøre, da? - Jeg vil egentlig bare holde rundt deg, John, svarte han.

Og det var det.

End of story. Vel, hva så?

Hva er så jævla farlig med det, da?

Avantgarden har alltid vært tiltrukket av det som er forbudt og annerledes, og den mest kjente figur i New Yorks glamorøse og avantgardistiske utelivsmiljø tidlig på 60-tallet, var den åpenlyst homofile kunstneren, Andy Warhol.

Warhol hadde en magnetisk tiltrekningskraft på rockere, kunstnere, forfattere, popmusikere, designere og reklamefolk. Å bli sett sammen med Warhol på en av New Yorks hote nattklubber, da ble man gjort til noe. Alle ville bli sett sammen med ham: Jim Morrison, Truman Capote, Bob Dylan, Salvador Dalí og ikke minst John Lennon, David Bowie, Mick Jagger, Lou Reed og resten av gjengen i Velvet Underground, for å nevne noen.

Den dekadente homofile Andy Warhol var modernitetens apostel nummer én på sekstitallet. Han var sine likemenns overmann, og John digget ham.

Ryktene om John Lennons homofile tilbøyeligheter (det er mange flere enn de som er med her), er en viktig del av fortellingen om The Beatles. Jeg vil gå så langt som å hevde at homohistoriene om John Lennon har bidratt til at han (og Beatles) fremdeles er populærkulturens mest slitesterke personlighet og band. Ikke minst hans vilje til å ta et oppgjør med sin egen berømmelse, og å tørre å stå ansikt til ansikt med sitt sanne jeg (primalterapi) som den ømhetssøkende mann som var bitter og rasende på sin mor og far, bør fremheves her. Yoko var begge deler for ham.

Side 15

Som han selv har sagt minnet Yoko ham om en transvestitt han skal ha truffet i Hamburg.

John hadde aldri kjærligheten før han traff Yoko: - She forced me to become avantgarde and take my clothes off, when all I wanted was to become Tom Jones.

(Sitatet stammer fra den andre Beatlesmania, den 3 kilo tunge boken ”Anthology”.)

Uten historiene om Johns homoerotiske eventyr, ville myten om John og The Beatles vært kjedeligere. Homoryktene om John bidro til å iscenesette ham som en spennende, myteomsust avantgarde og rockeartist. Beatles var på alle måter det grensesprengende, nyskapende, avantgardistiske bandet som utfordret den alminnelige moral og dannelse.

Side 16

Første bind i en serie om John Lennon og Yoko Ono, «Lennonology» er ferdig skrevet og forfatteren Chip Madinger har begynt å akseptere forhåndsordre på boken, som skal komme ut på Lennons 75-årsdag 9. oktober. Madinger er kjent som medforfatter av referanseverket «Eight Arms To Hold You -the Solo Beatles Compendium» som kom ut i

oktober 2000 og regnes som hovedverket om soloutgivelsene til John, Paul, George og Ringo.

«Strange Days Indeed - A Scrapbook of Madness» er undertittelen på første bind av «Lennonology», som utgis på eget forlag, «Open Your Books». Boken er en dag-for-dag gjennomgang

Side 17

av John og Yokos liv fra 1968 til 1980.

Arbeidet med boken har pågått i 15 år, og den beskrives som en mursteinsbok med dynger og dynger og dynger av nye detaljer, Du kan lese mer og bestille boken fra www.lennonology.com. NB! Den er dyr!

Her er et par eksempelsider fra boken.

WALLS AND BRIDGES av Steinar Waage

Lenge før The Beatles gikk i oppløsning var John Lennon i gang med sin solokarriere. Tre eksperimentelle plater sammen med Yoko Ono appellerte verken til kritikere eller publikum. Også konsertplaten «Live Peace In Toronto 1969» framsto som temmelig puslete hvis man skal sammenligne med den drivende gode takkonserten som Beatles fremførte i januar 1969. Noen singler senere

og John Lennon var klar for sitt første skikkelige soloalbum. «John Lennon/ Plastic Ono Band» ble utgitt i desember 1970. Albumet er nakent med noen voldsomt kraftfulle låter der tekstene sto i sentrum. Albumet høstet stående ovasjoner fra kritikerne, mens platekjøperne var litt mer reserverte. LP’en oppnådde 8. plass i UK og 6. plass i USA. Med utgivelsen av «Imagine» høsten 1971 fikk man i både pose og sekk. John bruker flere musikere (bl.a. George Harrison) og får et mer fyldigere lydbilde enn forgjengeren. «Plastic Ono Band med sukker på» som Lennon uttalte.

LPen blir en knallsuksess og topper listene verden over. I 1972 ble det helbom med det politiske albumet «Some Time In New York City». LPen ble slaktet av kritikerne og oppnådde kun 48. plass i USA. Plata gjorde det aller best i Norge med 2. plass og 12 uker på listen.

Med årene har albumet fått en viss rennesanse, Richard Nixon var tross alt en skurk, viste det seg.

Høsten 1973 hadde forholdet til Yoko

Ono gått over styr, og John måtte flytte ut av Dakota komplekset. John fly-

ttet til Los Angeles der han begynte en hvileløs tilværelse med fyll og fest, også kalt «The Lost Weekend». John tilbrakte tiden sammen med stordrikkere som Harry Nilsson, Keith Moon og ikke minst Ringo Starr. Selv om Lennon så tilbake på denne tiden som en veldig mørk periode i livet var det en meget produktiv tid.

«Mind Games» ble utgitt i november 1973 og gjorde det bedre enn forgjengeren, men 9. plass i USA og 13. plass i UK var langt unna det man forventet av en eks-Beatle. Før «Mind Games» var ute i platebutikken var Lennon allerede i gang med «Rock’n’ Roll» sessions som varte i tidsrommet oktober-desember.

Innspillingen bar preg av kaos og inntak av store mengder alkohol. Den eksen-

triske produsenten Phil Spector stakk like godt av med musikkbåndene da innspillingen var ferdig. Da John fikk tilbake båndene et halvt år senere ble han

Side 18

sjokkert over kvaliteten, som bar tydelig preg av inntak av store mengder fludium, og de fleste låtene måtte spilles inn på nytt.

I mars/april 1974 var John i sving med nye innspillinger for Harry Nilsson der John bidro med låten «Mucho Mungo», og var produsent for albumet som fikk tittelen «Pussycats».

Under innspillingen ble det som vanlig

festet og drukket over en lav sko. Det var på dette tidspunkt at John forsto at det ikke kunne fortsette på denne måten.

Han returnerte til New York for å få ro og jobbe videre med albumet sammen med Harry Nilsson. Så snart «Pussycats» var ferdigstilt var John i gang med planlegging av innspillingen av sitt kommende album «Walls And Bridges».

Lenge før The Beatles gikk i oppløsning var John Lennon i gang med sin solokarriere.

Tre eksperimentelle plater sammen med Yoko Ono appellerte verken til kritikere eller publikum.

28 . NOVEMBER 1974

Side 19

WALLS

AND BRIDGES Front Cover

Front Cover With Flaps Over

Rear Cover With One Flap Over

Lennon tok produsentjobben selv, og det var lagt opp til en ganske så stor produksjon med både blåserrekke (Little Big Horns med bl.a. den kjente Bobby Keys) og strykere. Ron Aprea som spilte saksofon på innspillingen på albumet uttalte at «siden John ikke hadde noen formell trening i å arrangere blåserrekka, var det opp til oss selv å komme med forslag hvordan det skulle låte. John satt i kontrollrommet og lyttet, og hvis han likte det han hørte så fikk vi beskjed. Hvis vi mente vi kunne gjøre det enda bedre svarte han:go for it».

Selve tittelen på albumet har også en betydning, der «Walls» referer til den perioden han hadde vært gjennom der han følte seg innestengt og «Bridges» symboliserte veien ut av uføret.

Tekstene på albumet bærer preg av «The Lost Weekend» perioden og da spesielt savnet etter Yoko Ono. Men også hans nyvunne kjærlighet May Pang er med og setter sitt preg på albumet.

Vi legger plata på platespilleren eller cd’en på plass og Going Down On Love toner ut av høytalerne. Teksten er myntet på Yoko Ono der den kan tolkes som en kjærlighetssang eller en låt med et seksuelt budskap til Yoko. I teksten knabber Lennon noe små fraser fra sin egen låt «Help». Sangen åpner med tam tam trommer og vi hører med en gang at det er en stor produksjon med blåserrekken. Låten er funky, stemmen til Lennon er guddommelig og setter standarden for at noe stort er på gang.

Whatever Gets You Thru The Night, May Pang fortalte at John fant inspirasjon til denne låten da de satt og zappet gjennom tv kanaler en sen kveld.

En kjent farget evangelist uttalte «Let me tell you guys, it doesen’t matter, it’s whatever gets you thru the night». Dette var noe John hadde sansen for og han skrev ned uttalelsen, slik at han skulle huske den. Ellers så var låten inspirert av nr. 1 hiten til George McCrae «Rock Your Baby». Tilfeldigheter gjorde at Elton John dukket innom studio når

Side 20

Foto: John Gruen

Lennon holdt på med innspillingen av denne låten.

Elton og Lennon fant fort tonen og det endte opp med at Elton synger vokal sammen med Lennon og bidrar med piano og orgel. Lennon hadde ikke den helt store troen på låten, men det hadde Elton. Lennon måtte love at hvis låten gikk til topps på hitlisten skulle han stille opp på en konsert til Elton.

Til tross for Lennons skepsis gikk låten til topps og han måtte dermed stille opp på Elton Johns konsert den 28. november der de sammen fremførte låten.

28 . NOVEMBER 1974

Rear Cover

Innspillingen ble gjort i Record Plant East Studio i New York i tidsrommet juni/juli. Som musikere benyttet John seg av gamle kjenninger som Jim Keltner, Klaus Voorman, Jesse Ed David, Nicky Hopkins med flere. Disse musikerne var også gjengangere på soloplatene til George og Ringo på 70 tallet.

Men det var også disse musikerne som hadde drukket hardt på innspillingen av «Rock ’n’ Roll» og «Pussycats». John Lennon satte ned forbud mot alkohol og «drugs», slik at innspillingen kunne foregå uten kaos.

Old Dirt Road ble skrevet sammen med Harry Nilsson under innspillingen av «Pussy Cats». Teksten prøver å fortelle at «The Road» er en plass med stabilitet i en ellers ustabil verden. I 1980 nedvurderte Lennon låten som «just a song» som ble til på grunn av at han og Harry var full og ikke hadde noe bedre å foreta seg enn å skrive denne låten.

Det var ikke uvanlig at Lennon slengte dritt om både det ene og det andre, og heller ikke hans egne låter ble spart.

Dette er på ingen måte «just a song».

Dette er rolig fin låt der Jesse Ed David får briljere med flott gitarspill, deilig pianospill som blir traktert av John, Nicky Hopkins og Ken Ascher.

Avisbildet som inspirerte John Lennon til tegningen han laget i 1952 og som siden ble coveret til WaPls and bridges What You Got er et desperat rop til Yoko, der John legger seg flat og sier «You don’t know what you got, until you lose it». John starter låten med å rope ut «ONE», og Jim Keltner dundrer løs på trommene. Dette er skikkelig tøff rock’n’roll der Lennon synger så fort at det er nesten utrolig at han får med seg teksten. Låten er så hard og rå at den neppe noen gang har vært spilt på radio.

En av de virkelige store låtene på albumet.

Bless You roer det hele ned igjen, sangen er skrevet til Yoko som nok en kjærlighetserklæring. Da John uttalte seg om låtene i 1974 rangerte han denne låten som den beste på albumet. Tekstmessig betød denne låten sikkert mye for Lennon, men rent musikalsk må nok denne rolige låten stille seg bakerst i rekka på side 1 på LP’en.

Scared John bærer frykt for å bli eldre, ensomhet og manglende suksess.

Låten åpner med Johns ordfraser «Take a listen» og vi hører noe som ligner ulvehyl eller hundehyl som åpner denne låten før Klaus Voormans mektige bass dunker oss gjennom denne låten. En stilig låt der blåserrekka aldri er langt unna.

Dette er en perfekt låt til å avslutte side 1 på LPen. #9 Dream låten er basert på en drøm Lennon hadde, der ordfrasen «Ah! böwakawa pussy, pussy» gikk igjen og igjen. Dette ble drøy kost for plateselskapet, med ord som «pussy” var det garantert at låten ikke fikk radiospilling.

Det kom et forslag om å endre «pussy» til «poussé», som hørtes fransk ut. John hadde ingen problemer med å godta denne endringen.

Surprise, Surprise (Sweet Bird Of Paradox) er en dampende het kjærlighetssang til May Pang. Man kan nesten høre på syngingen at John er forelsket og i godt humør, bare hør på utfadingen av låten. I 1980 avskrev Lennon låten som søppel. Det var vel vanskelig å si noe annet, tilbake i armkroken til Yoko Ono.

om i 1980. Han mente at dette var en perfekt låt for Frank Sinatra å spille inn.

Denne låten er den skjulte rosinen i pølsa, en klassiker som er forbigått i stillhet.

Låten finnes i mange utgaver. Personlig mener jeg at «Walls And Bridges» versjonen er litt overprodusert, derfor må vi inn på et lite sidespor. Anthologyversjonen som kom ut i 1998 er den ultimate utgaven. Der kan man høre John til stadighet telle takter og stemmen nesten sprekke, det gjør ingen verdens ting.

Denne nedstrippede versjonen der akustisk gitar, piano, bass, trommer, perkusjon, og ikke minst Lennons plystring er så nydelig at den kan matche enhver Lennon låt. Lytt på denne og kanskje har du fått deg en ny favoritt Lennonlåt.

Steel And Glass er på en måte «How Do You Sleep» Part Two. Låten er nesten like bitende og skarp I tonen. «I was trying to write something nasty» uttalte Lennon. Men hvem er det egentlig han synger om? John ville bare bekrefte at det ikke var Paul McCartney han sang om. De aller fleste spekulasjoner peker på Allen Klein som hoverolleinnehaver.

Mest trolig synger han om flere personer, seg selv inkludert.

Ya Ya er avslutningssporet, en gammel klassiker som vi får høre en kort snutt av. Sønnen Julian spiller trommer, mens John trakterer pianoet. Det må nevnes at John gjør en feiende fresh versjon av denne låten på albumet «Rock’n’Roll».

Coveret på albumet er ganske spesielt og det er nesten ikke godt å vite hva som er fram og baksiden på coveret. Uansett så er det Johns tegninger fra barndommen som preger albumet.

Beef Jerky en instrumental som vekker liten entusiasme, svakeste innslag på hele albumet.

På coverets framside er det en tegning der vi ser noen som sparker fotball, der den ene spilleren har Lennons favorittnummer på trøya, altså nummer 9.

Når man lytter til arrangementet og Lennons stemme på denne låten får man virkelig inntrykk av at man er i drømmeland.

Nobody Loves You (When You’re Down And Out) ble skrevet I 1973 midt under den verste «lost weekend» perioden. Tittelen og teksten på låten taler for seg. Dette var en av få låter fra dette albumet som Lennon uttalte seg positivt

Side 21

Snur man andre siden, er coveret 3 delt med 2 løse flippsider som gjør at man får forskjellige bilder på fram og baksiden av coveret alt etter som man vender flippene.

28 . NOVEMBER 1974

Man kan se Lennons ansikt i flere humoristiske variasjoner der han rekker tunge eller er nedlesset med solbriller.

Vedlagt inne i coveret ligger et hefte på 8 sider med 2 store flotte fargebilder av John, supplert med ytterligere tegninger fra barndommen. Alle tekstene er med, og hvem som spiller hva på hver enkelt låt.

tikk da det ble utgitt. LP’en toppet lista i USA, 6.plass i UK og 3.plass i Norge.

Singelen Whatever Gets You Thru The Night toppet som nevnt lista i USA og var den første og eneste nummer 1 singel Lennon fikk mens han levde. Den andre singelutgivelsen fra albumet, #9 Dream oppnådde ironisk nok 9.plass på listen (USA).

Det er også en forholdsvis lang avhandling om opphavet til Lennonnavnet. På hver låt er det ett vanvittig navn som er kreditert som musiker, det er selvfølgelig Lennon som står bak alle disse navnene.

Albumet ble remastret i 2005 med følgende bonusspor. Whatever Gets You Thru The Night, Live versjonen fra 28.november 74. Sammen med Elton John er vel dette en helt grei gjennomkjøring, synes Lennons vokal kommer litt i skyggen av Elton John.

Under innspillingen ble det også laget 2 demoer for Ringos kommende plate.

Tittelkuttet «Goodnight Vienna» og den gamle slageren «Only You». I august reiste Lennon til Los Angeles igjen for innspillinger sammen med Ringo.

«Walls And Bridges» ble utgitt 26.september 1974 (USA) og fikk blandet kri-

Nobody Loves You (When You’re Down And Out) En fin versjon med kun akustisk gitar sammen med vokal. John Interview Vi hører en entusiastisk John I godt humør snakke om albumet og innspillingen. 3 helt greie bonusspor.

Side 22

Når det gjelder innpakningen på den remastrede utgaven så har man byttet ut frontcoveret med en variant av baksidecoveret. Verst er det med etiketten på plata der man har brukt «Some Time In New York City” etiketten. Dette virker veldig rotete og er vel et markeringsbehov fra Yoko, siden hun i utgangspunktet ikke hadde noe med denne innspillingen å gjøre.

Når John Lennons platekarriere oppsummeres er det som regel «John Lennon/ Plastic Ono Band” og ”Imagine” som er gjengangere som de beste utgivelsene.

Det spørs om ikke «Walls And Bridges” burde vært med og kjempet helt i toppen der.

Kilder: Keith Badman Beatles After The Break Up Wikipedia www.beatlesbible.com www.jpgr.co.uk/

Paul McCartney Archive Collection serie fortsetter

Tug of War Deluxe

av Roger Stormo

Det er nå bekreftet at de to albumene som står for tur i Paul McCartney Archive Collection er loppemarkedenes gjengangere «Tug of War» og «Pipes of Peace». De to albumene var en gjenforening mellom Paul og Beatlesprodusenten George Martin.

Sistnevnte foreslo for Paul at han droppet å ha med seg Wings på innspillingene og heller rekrutterte studiomusikere fra øverste hylle. Denny Laine fra Wings ble likevel med på innspillingene, som også ble stjernedrysset med folk som Stevie Wonder, Carl Perkins, Michael Jackson, Steve Gadd, Eric Stewart, Stanley Clarke og Ringo Starr. Hits fra albumene var duettene «Ebony and ivory» og «Say say say».

Tug of War vinyl 2 LP

Side 23

Utgivelsesdato: 2. oktober 2015

Tug of War: Archive edition

Tug of War kommer ikke bare i luksusutgave, men også som SUPER luksusutgave i et opplag på 1000 eksemplarer for verdensmarkedet.

Tug of War kommer ikke bare i luksusutgave, men også som SUPER luksusutgave i et opplag på 1000 eksemplarer for verdensmarkedet.

Disc 1 (Remikset i 2015)

Tug of War Super Deluxe

• Tug Of War • Take It Away • Somebody Who Cares • What’s That You’re Doing?

• Here Today • Ballroom Dancing • The Pound Is Sinking • Wanderlust • Get It • Be What You See (Link) • Dress Me Up As A Robber • Ebony And Ivory Spilletid: 41:10

Disc 2 (Original miks.)

• Tug Of War • Take It Away • Somebody Who Cares • What’s That You’re Doing?

• Here Today • Ballroom Dancing • The Pound Is Sinking • Wanderlust • Get It • Be What You See (Link) • Dress Me Up As A Robber • Ebony And Ivory

Tug of War Standard 2 CD

Tug of War Super Deluxe Box

Disc 3 (Remastret i 2015):

• Stop, You Don’t Know Where She Came From (Demo) • Wanderlust (Demo) • Ballroom Dancing(Demo) • Take It Away (Demo) • The Pound Is Sinking (Demo) • Something That Didn’t Happen (Demo) • Ebony And Ivory (Demo) • Dress Me Up As a Robber / Robber • Riff (Demo) • Ebony And Ivory (Solo Version) (Tidligere kun utgitt som ekstraspor på maxisinglen i 1982) • Rainclouds (Først utgitt som B-side av «Ebony And Ivory») • I’ll Give You A Ring (Først utgitt som B-side av «Take It Away» singlen) Spilletid: 36:00

Side 24

DVD • Tug of war (musikkvideo versjon 1) • Tug of war (musikkvideo versjon 2) • Take it away (musikkvideo) • Ebony & Ivory (musikkvideo) • Fly TIA – Behind the scenes of Take it away (18 minutters dokumentar) Innspilt fra oktober 1980 til desember 1981 med George Martin som produsent, innspillingene ble avbrutt av mordet på John Lennon. Nye innspillingsøkter startet opp 3. februar på Montserrat i George Martins Air Studio med Stevie Wonder, Carl Perkins, Stanley Clarke og Ringo Starr og ble avsluttet 2. mars. Ytterligere innspillinger fortsatte i George Martins Air Studios i London.

Formater

1. Standard. 2 CD (remiks og bonus CD) 2. Deluxe. 3 CD (remiks, original, bonus) + DVD + 112 siders bok og 64 siders utklippsbok. Inkluderer Hi-Res nedlastinger av CD 1 & 3 3. Super deluxe. som versjon 2, pluss akrylboks og 5 håndnummererte 8”x10” prints fra Linda McCartneys bildearkiv. Begrenset til 1000 eksemplarer verden over.

4. Vinyl. 2 LP remiks og bonus inklu derer MP3er i høy kvalitet av CD 1 & 3 5. Nedlasting standardlyd (remiks) uten e-bok 6. Nedlasting standardlyd (remiks) inkluderer e-bok 7. Nedlasting standardlyd (remiks) (mastret for iTunes) uten e-bok 8. Nedlasting Høy kvalitet (remiks) 24 bit 96kHz inkluderer e-bok 9. Nedlasting standardlyd (remiks + bonus) uten e-bok 10. Nedlasting standardlyd (remiks + bonus) inkluderer e-bok 11. Nedlasting standardlyd (remiks + bonus) (mastret for iTunes) inkluderer e-bok 12. Nedlasting Høy kvalitet (remiks + bonus) 24 bit unlimited inkluderer e-bok En radiospesial er produsert, såvel som en videofilm. Dessuten vil singleversjonen av «Take it away» (remastret i 2015) bli benyttet på en eller annen måte, kanskje som nedlasting fra PaulMcCartney.com

Utgivelsesdato: 2. oktober 2015

Pipes of Peace: Archive edition Cd 1 (Remastret 2015) • Pipes of peace • Say say say • The other me • Keep under cover • So bad • The man • Sweetest little show • Average person • Hey hey • Tug of peace • Through our love Spilletid: 38.58

Cd 2 (Bonus CD)

• Average person (demo) • Keep under cover (demo) • Sweetest little show (demo) • It’s not on (demo) • Simple as that (demo) • Say say say (2015 remiks) • Ode to a kola bear (B-side av «Say say say» singlen) • Twice in a lifetime (bonusspor fra 1993-CDen, tittelsangen fra en 1985-film) • Christian bop (uutgitt) Spilletid: 32:00

DVD: • Pipes of peace (musikkvideo) • So bad (musikkvideo) • Say say say (musikkvideo) • Hey hey in Montserrat (hjemmevideo 3 minutter) • Behind the scenes at AIR (6 minutter) • The man (hjemmevideo 4 minutter)

Formater:

1. Standard. 2 CD (remaster og bonus) 2. Deluxe. 2 CD (remaster, bonus) + DVD + 112 siders bok og 64 siders bok om musikkvideoen til Pipes of peace. Inkluderer Hi-Res nedlasting av CD 1 & 2 3. Vinyl. 2 lp remaster og bonus, inkluderer MP3-filer i høy kvalitet av CDene 4. Nedlasting standardlyd (remastret) uten e-bok 5. Nedlasting standardlyd (remaster) inkluderer e-bok 6. Nedlasting standardlyd (remaster) (mastret for iTunes) inkluderer e-bok 7. Nedlasting Høy kvalitet (remaster) 24 bit 96kHz inkluderer e-bok 8. Nedlasting standardlyd (remaster & bonus) uten e-bok 9. Nedlasting standardlyd (remaster & bonus) inkluderer e-bok 10. Nedlasting Høy kvalitet (remaster & bonus) 24 bit unlimited inkluderer e-bok På en eller annen måte vil «Say say say» (12” single mix), «Say say say» (instrumental) og «Simple as that» bli benyttet, kanskje som nedlastinger fra PaulMcCartney.com En radiospesial er produsert, også for denne utgivelsen.

Total spilletid: 26 minutter Innspillingene ble startet opp under de samme øktene som ga oss det forrige albumet, «Tug of War» og fortsatte i september-oktober 1982 og februarjuli 1983.

Paul har fått remikset «Say Say Say» i en 2015-versjon. En helt ny musikkvideo uten verken Paul eller Michael Jackson har blitt lagd, men denne er ikke klar for utsendelse ennå.

Pipes of Peace Deluxe Box

Pipes of Peace Deluxe

Side 25

Pipes of Peace Standard 2 CD

Pipes of Peace Vinyl 2 LP

Det er tydelig at «Pipes of Peace»-prosjektet er noe mindre enn «Tug of War»prosjektet. «Tug of War» har alltid vært et favorittalbum for Paul, og han har passet på at albumets integritet ikke har vært spolert tidligere, ved å unnlate å ta med bonussanger på tidligere CD-utgivelser av nettopp dette albumet. Noen av dere vil kanskje huske at «The Man» ble seriøst vurdert som en tredje singleutgivelse fra «Pipes of Peace» og det ryktes at planene hadde gått så langt at en musikkvideo var blitt produsert. Som dere ser er det verken en singlemiks eller en musikkvideo for denne sangen i pakken.

Imidlertid kan det tenkes at hjemmevideoen for «The Man» som er inkludert vil benytte en singlemiks eller scener fra den uutgitte musikkvideoen. Eller kanskje det bare er den vanlige versjonen av sangen med hjemmevideoopptak av Paul McCartney og Michael Jackson som tar oppvasken?

Det som er nytt på denne utgaven av Archive Collection (bortsett fra å innføre begrepet «super» deluxe limited edition), er at Paul har remikset et helt album. Og det er den nylig remiksede utgavensom vil være den eneste versjonen tilgjengelig i standard (også kjent som «Special») utgaven av «Tug of War», samt på 2LP vinylsettet. McCartney ville ikke ha gått til det skritt å remikse «Tug of War» med mindre han var misfornøyd med den opprinnelige miksen. Av alle hans album ser «Tug of War» ut til å ha en spesiell plass i McCartneys hjerte. I motsetning til hans andre album, ble både den opprinnelige CD-utgivelsen og 1993 remasterutgaven av albumet på CD holdt fri fra bonusspor, og dermed bevarte han integriteten til samlingen av sanger på albumet.

Dette er et skritt videre, remiksing av dette albumet for å skape den ultimate utgaven. Eller muligens var det tvingende nødvendig å remikse albumet fordi det opprinnelig ble mikset digitalt, med de begrensningene digital miksing hadde da albumet først ble mikset i 1982.

Remiksing av et stereoalbum betyr at du kan tukle med hvert instrument og hver vokal sitt volum og plassering i stereobildet. Du kan også bringe inn i miksen instrumenter eller vokaler som ble mikset lavt eller helt ut når den opprinnelige miksen ble gjort. Hvis remixen er en radikal sådann, kan du selv spille inn nye, ekstra vokaler og / eller instrumenter for å innføre i miksen. Dette har trolig ikke blitt gjort her. Tittelsporet til «Tug of War» i 2015-miks ble tilgjengeliggjort 30. juli via Amazon og iTunes, og det viser seg at det har kommet til nye vokalharmonier fra ca ett minutt inn i sangen, og lydbildet er generelt rikere, fyldigere.

I Beatleskretser synes remiksing å være en midlertidig greie. 1999-utgivelsen av The Beatles’ «Yellow Submarine Songtrack» brakte flotte, remiksede stereoversjoner av sangene i samlingen, mens allerede i 2000 med «1» vendte man tilbake til den gamle sekstitalls stereomiksen. Yoko Ono remikset hele John Lennons katalog for CDene som ble utgitt i begynnelsen av 2000-tallet, men katalogen ble tilbakestilt til Lennons originale mikser for signaturboksen i 2010 og den nyeste vinylboksen med Lennons studioalbumer benytter også kun de originale miksene.

Opprinnelig var det meningen at soundtracket til Cirque du Soleils Beatlesforestilling «Love» skulle bestå av originale sanger fra Beatleskatalogen i nye stereoremixer, men prosjektet ble videreutviklet. Giles Martin sa i 2006: «Til å begynne med var det meningen at det bare skulle være Beatles remikset, og ideen om å blande elementer fra forskjellige sanger inn i hverandre skulle ikke realiseres før vi prøvde ting ut. Apple er de fire Beatles’ sine familier, så vi spilte dem for Paul, Ringo, Yoko, Olivia Harrison, og de ga grønt lys for hele greia til å gå videre».

Hvis du spør meg, burde hele Beatles katalogen bli remikset i stereo, ettersom sekstitallsversjonen av stereomiksing var svært eksperimentell, samt meget begrenset av den ikke-eksisterende tilgjengeligheten av multispor, bortsett fra de opprinnelige to-, fire- og åttespors konsollene som fantes. Nå som Giles Martin har lagd multispor av digitalt separerte instrumenter (til bruk for «Rockband»), kan en mer moderne versjon av stereo samt surroundlyd oppnås.

Men tilbake til «Tug of War»-albumet.

Det er ikke nevnt i pressemeldingen hvem som har remikset, men det virker som om det er Paul selv som remikset sitt album i sitt studio på The Mill, ifølge et intervju mai i bladet «Q». Han spurte også journalisten fra Q om hva han

Side 26

syntes, og spilte en remikset «Ballroom Dancing» for ham.

Bortsett fra «Tug of War»-albumet er en annen remiks inkludert med «Pipes of Peace», dette er en 2015 remiks av Pauls hitduett med Michael Jackson, «Say say say», remikset av Spike Stent. Denne erstatter ikke den opprinnelige miksen av «Say say say» på «Pipes of Peace» albumet, men er tatt med som et spor på den medfølgende bonusdiscen.

Som videosamler ser jeg alltid frem til å se sporlister for de medfølgene DVDene i luksusutgavene av albumene i McCartney Archives Collection. Og jeg blir stadig skuffet. Hvor vi tidligere fikk den uutgitte «One Hand Clapping» filmen blir vi blir nå avspist med ultrakorte dokumentarer og tidligere utgitte musikkvideoer, og ikke er det komplett heller.

«Tug of war»-videoen er med i to versjoner, men hvor ble det av solovideoen til «Ebony and ivory»? Det jeg mest av alt ser frem til å se i denne nye samlingen er bak kulissene på innspillingen av «Take it away» musikkvideoen. Wings Fun Club medlemmer ble invitert til å delta som publikum for konsertscenene i musikkvideoen, og fikk oppleve en improvisert konsert med McCartney og hans band, som var satt sammen spesielt for den aktuelle scenen. Paul sang sanger som «Lucille», «Twenty flight rock» og «Searchin’» under oppvarmingen. Fun Club medlem Margaret Dreyton rapporterte fra arrangementet i Wings Fun Club bladet «Club Sandwich», og du kan lese hennes fulle rapport gjengitt på det utmerkede “Meet The Beatles for real” nettstedet.

Jeg må innrømme at jeg faktisk har forbigått luksusutgavene av «Venus og Mars» og «Speed ​​of Sound» så langt, selv om jeg fortsatt har planer om å anskaffe dem på et eller annet tidspunkt.

Jeg lurer på hvor mange andre McCartney fans det er som har hoppet av Archives-toget underveis? Hylleplass og økonomi er medvirkende faktorer i denne ligningen. Høyoppløselige digitale lydfiler er de dominerende formatene for lydfeinschmekkere i dag, og standard lydfiler eller strømmetjenester er kilder for moderne avspilling av musikk i hjemmene. Jeg fortsatt tenkt å anskaffe den nye “Tug of War” DeLuxe, ettersom det var et meget viktig album for meg i 1982 da jeg var tjue. Det var lydsporet til den sommeren for meg, men jeg kommer nok til å avstå fra å bruke £85 ekstra for fem håndnummererte bilder og en akrylboks, tusen takk.

Vi kommer tilbake med anmeldelse av luskusboksene til både «Tug of War» og «Pipes of Peace» i julenummeret av Norwegian Wood.

Brenda Spencers bilder fra konserten

SoundCheck

av Ole Andreas Refsnes

Foto: Brenda Spencer

I forbindelse med årets Telenor-konsert var jeg så heldig å få overvære Pauls soundcheck. Det var et hyggelig plaster på såret i og med at forrige mulighet for meg, Horsens i 2012, ble avlyst. Soundcheck-konsert er mer en konsert enn en soundcheck i ordets forstand. Selve lydtestingen ble gjort unna i løpet av de første to minuttene bandet var på scenen. Paul hilste den eksklusive forsamlingen vennlig fra scenen («Hi gang! How’you doing?»), leste noen av plakatene publikum hadde med, og sa han var glad for å ha mange norske studenter på Lipa. Deretter dro han i gang en instrumental jam basert på et kort gitarriff. Jammen varte i ca seks minutter. Helt greit, nå var alle varme i trøya. Så gikk Paul over i en lengre hyllest til en av sine største helter, Carl Perkins. Hele tre låter viet han den gamle mesteren: «Matchbox», «Honey Don’t» og (en seig versjon av) «Blue Suede Shoes». Paul har gjennom hele denne seansen el-gitar. Den som utmerker seg som en utmerket instrumentalist i denne blokken, er Wix. Han har kanskje med seg i overkant mange samples på scenen, men som rock’n’roll-pianist er han fantastisk.

Under «Honey Don’t» sang alle unisont «Oh, rock on for Ringo one time», det var jo tross alt 7. juli.

Side 28

Foto: Brenda Spencer

Etter at Perkins-fansen hadde fått sitt, skiftet Paul til bass, og det var nå klart for seansens hitparade. «Drive My Car» er en god livelåt, men etter å ha vært fast på de fleste turneene Paul har hatt med sitt nåværende band, har den fått hvile under Out there-turneen (faktisk er ikke Rubber Soul-albumet representert i det hele tatt på den faste settlisten). Derfra får vi et gjenhør med fabelaktige «Junior’s farm», sist hørt i London i 2011 for min del. En av de virkelig undervurderte Wings-klassikerne. Soundcheckens eldste Lennon/McCartney-komposisjon er «All My Loving», en av mine topp fem Beatles-favoritter. Paul har alltid denne låten tidlig i settet på konserter (gjerne låt nr. 3), og den får stort sett tvilerne blant publikum overbevist. Dette er en nostalgitrip tilbake og derfor en sikker publikumsvinner. Voksne menn gråter og 17-åringer danser. Alt mens «A Hard Day’s Night»-introen flimrer på skjermen. Det er derfor interessant å høre den nesten uten publikum i salen. Paul må jobbe mer for jubelen når vi er så få, men «All My Loving» sitter selvsagt sikkert, og går rett hjem - i hvert fall hos meg.

Fra Höfneren tusler Paul til flygelet og starter alene med «Celebration» (den fra «Standing Stone», du vet). En vakker ballade hvor Paul synger litt helt til slutt.

Så er det klart for «Let’Em In». Den har aldri vært blant mine Wings-favoritter, men live er den helt strålende. Dessverre sliter vår mann litt med vokalen til tider.

Utover det var dette en stor overraskelse.

Nok egenkomponert, Little Richard må også hylles. Paul groover litt med flygelet før bandet hiver seg på, og låten er «Miss Ann». Det svinger, men blåserekka Wix har på kassettspilleren sin er direkte stusselig. Dessverre.

Paul forlater deretter flygelet og får en kassegitar av John Hammel. Etter litt ulvehyl teller han opp til «I’ll Follow The Sun». Dette er en suveren låt, men her evner dessverre ikke vokalen å bli med opp på de høye tonene i midtpartiet. Så er det klart for en av hans største sololåter, «Every Night». En låt Paul har gitt ut flere liveversjoner av, men aldri tidligere

spilt med undertegnede i publikumet.

Denne versjonen er med hele bandet, og ligger tett opp til albumversjonen fra 1970. Det nærmer seg ekstase for min del, og det er ekstra stas at enda en konsert venter senere samme kveld. Etter «Every Night» trekker han frem den som vel står hans hjerte nærmest, Buddy Holly. «It’s So Easy» ligner Hollys versjon og ikke skrikevarianten Paul ga ut på albumet «Rave on, Buddy Holly» i 2011.

En fin versjon. Så er det tid for en coverlåt Paul har hatt på soundcheck nesten bestandig, «The Midnight Special». En helt grei låt. På vei ut for å levere gitaren til John Hammel, setter han i gang en kort, spontan versjon av «Raunchy», en sang vi har sett Paul nynne mange ganger. Så er det fram til ukulelen, og flere hyllester. Det er ikke bare George Harrison som elsket George Formby, Paul tar også tid til å hylle ham med «Leaning On A Lampost». Derfra går han rett over i soundcheckens absolutte høydepunkt, «Ram On». En kjempeversjon!! Paul leverer nå fra seg ukulelen i bytte mot en 12-strenger, og leverer en flott versjon av «Bluebird», nok en påminnelse om hvor flott «Band on the run»-albumet faktisk er! Nok 12-strenger, det magiske pianoet skal også testes. Etter en kort instrumental synthintro, får vi en fin versjon av «Lady Madonna». Av de totalt 19 sangene vi nå har fått servert på denne drøye timen (han spilte i 1 time og 10 minutter), er det kun «Lady Madonna» han spiller om igjen senere på kvelden.

Så er det slutt, Paul takker oss, «soundcheckers» og spør lydmannen Pablo om han er fornøyd. Publikum svarer selvsagt nei, men Paul takker likevel for laget og kvitterer med «see you later».

For å oppsummere: seansen var over all forventning! Av tidligere soundcheck-

Foto: Brenda Spencer

Side 29

omtaler har jeg sett opptil 12 sanger, vi fikk 19! Og det var en artig og variert meny han serverte. Som person var han veldig rolig, og gjorde ikke noe forsøk på å slite ut stemmen. Dette var supert, Paul!

Om du skal velge soundcheckbillett hvis du får muligheten? Vel, det må du finne ut av selv. Det kostet mye, og man må betale i pund via Pauls nettside. Og selv om Paul nå slipper «Tug of war» var det ingen grunn til å legge «The Pound Is Sinking» inn i settlisten ifølge min kontoutskrift. Det er en flott opplevelse som jeg selvsagt anbefaler, kulturopplevelser kan ikke måles i penger. Og man får fin plass på selve konserten. Likevel, jeg får en liten følelse av at Paul selger billettene til blodpris, helt i grenselandet til fansens økonomiske smertegrense, for å tjene enda mer penger. Det er imponerende at han i tillegg til to timer og tre kvarter gir de galeste publikummerne muligheten for ytterligere en time med sin egen ønskekonsert, og jeg ville bestilt den igjen. Men som sagt, det var dyr moro.

Foto: Brenda Spencer

Out there av Linda Engebråten

I DET ØYEBLIKKET DET BLE ANNONSERT AT PAUL MCCARTNEY SKULLE TIL NORGE IGJEN, BESTEMTE VI OSS FOR Å KJØPE VIP-BILLETTER FOR Å FÅ MED OSS SOUNDCHECKEN OG OGSÅ RETT OG SLETT VÆRE SIKRE PÅ AT VI FIKK GODE NOK PLASSER.

Foto: Linda Engebråten Stockholm

Out there i Oslo 7. juli 2015 I det øyeblikket det ble annonsert at Paul McCartney skulle til Norge igjen, bestemte vi oss for å kjøpe VIP-billetter for å få med oss soundchecken og også rett og slett være sikre på at vi fikk gode nok plasser. Vi hadde vært på soundcheck en gang tidligere, i Warsawa 2013, og var veldig fornøyd med den. Soundchecken denne gangen innfridde også, og det er jo fantastisk stort og moro med en litt mer avslappet intimkonsert, med alternative låter. Personlige høydepunkter her var «Bluebird», «It’s So Easy» og «Ram On».

Da vi i 2013 hadde såkalte «Front row tickets», som altså garanterer at man får plass på første rad, fikk vi forferdelige dårlige plasser langt ute til siden, og kunne ikke se Paul da han spilte på pianoet. Ei kunne vi se Wix og Abe. Derfor valgte vi denne gangen «Hot sound»-bil-

letter, som garanterer plass på rad 3 - 5 foran scenen. Vi krysset fingre og tær på at vi fikk bedre plasser enn sist, og kunne fornøyd konstantere at vi fikk plass på midten av tredje rad! Kjempeflott sikt til scenen!

Før både soundchecken og konserten var jeg (som vanlig) veldig gira, spent og småkvalm i flere dager. Selv om man vet ganske godt hva man får når man har vært på en del konserter tidligere og også følger med på nettet, er det likevel så vannvittig stort å være på Paul McCartney-konsert.

Jeg storkoste meg, sang med, og danset kvelden lang. De fleste av låtene hadde jeg hørt live tidligere, særlig mange i 2013 siden det var samme turné. Men «Save Us», «New», «Queenie Eye», «Another Girl», «Hope for the future» og «Temporary Secretary» var helt nye for meg live. Disse låtene fungerte også godt live. Mine favoritter på konserten

Side 30

var rockeren «Save Us», «Nineteen Hundred and Eighty Five» (for et pianospill!), «Lovely Rita», «Here Today» og «Another Girl».

Lyden i Telenor Arena var ikke så ille som jeg fryktet, men det skar litt i diskanten, spesielt under soundchecken, og det var også litt grumsete lyd under flere av de tyngste rockerne som Paul spiller bass på.

Det var som vanlig stor spenning rundt hvordan stemmen til Paul er, og jeg får høye skuldre i forkant av spesielt pianoballadene. Heldigvis holdt stemmen godt på låter som «Maybe I’m Amazed».

Kanskje bedre enn den har vært de siste årene. Paul virket riktignok noe hes og skjelven til tider, men dette kunne virke mer forkjølelsesrelatert. Lyttere av P4intervjuet tidligere på dagen kunne nemlig melde om at Paul hørtes forkjølet ut på radioen.

Out there i Stockholm 9. juli 2015 Jeg fylte 30 år i sommer, og bursdagsgaven fra Joakim og mamma og pappa var konsertbillett og tur til Stockholm!

Mamma og pappa kunne passe lillegutt, så da var det bare å reise.

Denne gangen ble det «Hospitality»-billett, altså buffet og ubegrenset med drikke, samme merchandise som vi fikk i Oslo (Bærum) , og plass på midten av femte rad foran scenen.

Jeg må forresten nevne at det var litt ironisk at busstoppet utenfor arenaen het «Slakthuset», og at vi gikk rett derfra på vegetarbuffeten.

Settlista i Tele2 Arena (Globen) var identisk med settlista i Telenor Arena, med unntak av at «Good Day Sunshine» var byttet ut med «One after 909». Noen av de meget velkjente historiene Paul forteller ble også innimellom fortalt på en annen måte enn i Oslo, men det var ikke noe nytt. Undertegnedes «Maccamania» var fortsatt i full mundur, og jeg storkoste meg også denne gangen. Lyden var bedre her enn i Bærum, og Paul sang også faktisk enda bedre på flere av låtene da han nok var kvitt forkjølelsen fra et par dager tidligere. Allerede ved åpningslåtene «Eight Days a Week» og «Save Us» kunne vi nikke begeistret til hverandre og konstantere at stemmen var meget bra.

Opplevelsesmessig var konserten i Oslo bedre fordi man møtte på Beatles-venner både her og der, og det var tross alt i Norge.

Dessuten var faktisk svenskene et mer tamt konsertpublikum enn nordmennene! Ihvertfall foran scenen der vi satt. Normalt er det vel heller motsatt.

Tele2 Arena var utsolgt og hadde plass til 25 000 personer, men dette merket man altså ikke så godt. Det var svært få plakater å se blant publikum, og ei ble heller noen invitert på scenen denne kvelden. Svenskene var mer bakpå og rolige, og flere satt eller sto helt stille. Vi sto og danset, sang med, veivet med armer og ben, og skilte oss nok en del ut. Da Paul sang og spilte på det psykedeliske pianoet på «New» og «Queenie Eye» var det helt rolig blant publikummet rundt oss samtidig som vi sang med på hvert eneste ord. Da så Paul en del vår vei og responderte på flere av våre bevegelser og vår generelle innlevelse. Sånn sett var det kjekt for oss at publikummet var litt daffe der og da.

Etter to McCartney-konserter i sommer kan jeg i likhet med mange andre konstantere at Paul er i kjempebra live-form og virker veldig spillekåt. Vi får håpe og tro at det fortsetter slik, og at han snart har både nye konserter og nytt album «out there».

Foto: Linda Engebråten Oslo

Foto: Linda Engebråten Oslo

Side 31

The love you take, is equal to the love you make Paul McCartney 7. juli 2015

ἀ e love you take is equal to the love you make.

(Dette er ikke en anmeldelse låt for låt - men et personlig inntrykk av en magisk konsert) …..and we love you Paul, -yes we do!

av Bente Reimers Moe

J

eg havnet tilfeldigvis på plassen ved siden av Venke, fra Dagens Beatles. Litt rart, tatt i betraktning av at det var ca 17 000 mennesker i Telenor Arena denne kvelden, og vi hadde kjøpt billetter hver for oss i hver vår kant av landet,- rart men veldig koselig!

Så satt vi der da, spente og litt oppstemte og forventningsfulle. Som om vi skulle vært de 11 år gamle jentene som en gang ble besatt av The Beatlesog som aldri kom seg etterpå.

Og plutselig er han der. Og plutselig er vi midt i «Eight Days A Week», I lo-ove lo-ove lo-oove you! Og vi ser Paul, i storslag, myk i bevegelsene, fylt av energi og spilleglede.

Han synger for sin kone, Nancy. Han synger for sin kone, Linda. Han synger for John, George og Ringo. Han synger for Venke og han synger for meg. You have only waited for this moment to arise. Og under over alle undere – stemmen er nesten tilbake. Han må ha drukket av gudenes nektar! Maybe I’m Amazed….ja det er både Venke og jeg.

Det er vakkert! Rått! Vi lar oss innhylle av soulstemmen, for anledningen ikledd hvit skjorte. Så enkelt og elegant. Less is more!

Side 32

FOTO: Greg Armstrong

The love you take, is equal to the love you make Paul McCartney 7. juli 2015

I’ve just seen a face I can’t forget the time or place ….den som vi pugget og øvde oss på da vi var små og gikk i 5. klasse, for det var så tøft å kunne synge den fort på engelsk! Vi synger nå også, sammen med Paul. Det er gøy, men jeg kjenner at stemmebåndene må få mer øvelse. Paul synger oss i senk!

Fler undere kommer oss til gode denne kvelden. Lyden i Telenor Arena er plutselig bra! Grøtlyden fra Stones-konserten i fjor er Yesterday!

Nå er det Another Day og det svinger! Det er vanskelig å sitte ned på stolene, for Venke og jeg har lyst til å hoppe og danse. La gleden få utløp!

Men så senker roen seg, for nå kommer Blackbird flyvende og setter seg på skuldrene våre.

velvoksne, hvite menn som roper ukvemsord og spytter. Malala foreslår at alle barn skal ha rett til 12 års skolegang. Tankene vandrer.

Så er vi plutselig i 1967. Og verdens beste album med Lovely Rita, meter maid, may I inquire descreetly…vi synger av full hals. Jeg kjenner stemmebåndene bli frynsete i kanten, og enda er ikke halve konserten gått.

Hvordan har Paul klart å gjenvinne stemmen, så å si?

Og hvordan klarer han å stå gjennom et sånt maratonkjør som han legger opp til? Selv føler jeg meg utkjørt etter å ha stått og klappet og sunget (av full hals) meg gjennom sangen om Lady Madonna.

Og nå Rita, the lovely Rita. Hun får meg virkelig i godt humør.

Jeg tror faktisk jeg er på vei til å bli like sprudlende som Paul.

Beatles, han og.

Something in the way she moves, attracts me like no other lover. Paul står i spotlighten iført hvit skjorte og ukulele.

George. All things must pass.

Det er trist, men allikevel fint at han er med oss I kveld. Som John…også Here Today. Herregud- han har vært død i 40 år.

I love you, synger Paul. Sånn er det.

Mange kritikere tror visst de må si noe negativt om Lennon for å få fram hvor god McCartney er.

Eller omvendt. Den ene blir alltid sett og beskrevet i forhold til den andre.

Er det slik Paul også ser seg selv?

I forhold til en annen som ikke er her lenger? Jeg får en følelse av at Paul har funnet en trygghet han ikke har hatt før. Tryggheten er viten og erfaring. Vi tror vi vet hele historien om Paul og John, men det gjør vi ikke i det hele tatt. Men på scenen står han som kjenner hele det apokryfe evangeliet. Vi kan tro at vi vet, og vi kan mene så mangt. Men Paul vet. Og han vet at vi vet at han vet. Så han synger og spiller ufortrødent videre.

FOTO: Greg Armstrong

Little Rock, Arkansas. Den unge, svarte jenta som må gå spissrotgang gjennom mengden av

Og når Eleanor Rigby, smetter fram fra skyggene, er det deilig å kunne lene seg tilbake noen stakkede sekunder og nyte den melankolske visen. All the lonely people…er ikke her i kveld. They don’t belong here. Det er ikke mulig å være lonely på McCartney-konsert. Se bare på meg, som kom alene med billetten min og havnet på plassen ved siden av Venke, og som sitter to plasser unna Bjørn Wærnes, fra Dagens Side 34

Foto: Trond Blindheim

Kan vi annet enn å synge med? Nei. Vi vil ikke annet enn å synge med.

Merkelig nok er jo også vi en del av den store historien.

Det er i høyeste grad også Ringo, som behørig blir hyllet på 75-års dagen. Birthday! They say it’s your Birthday! (Også Pauls pappa blir feiret, siden det også var hans dag).

Live and let die! Et fyrverkeri av en sang!

«Can’t Buy Me Love» og jeg blir hensatt til 4. klasse og husker da jeg tok fram den nyinnkjøpte singelen og spurte frøken hvorfor det sto «me love» og ikke «my». Det er nok fordi disse langhårede guttene er åndssvake, svarte hun. Hun skjøv singelen tilbake til meg og rynkt foraktelig på nesen. –Uff, hvor får du tak i slikt? –Mamma kjøpte den til meg på Lambertseter senter, svarte jeg.

Ikke så mye klokere akkurat. Men kjærligheten til The Beatles steg om mulig enda et par hakk. På trass.

Så bukker de og vinker farvel på scenen. Hva? Vi klapper frenetisk.

Noen begynner å synge på refrenget til Hey Jude på nytt. Andre lyser med mobilen sin og svaier med armene.

Og vi vet jo at vi får betalt, for Abbey Road seksjonen er jo ikke spilt enda.

Men det er bare Paul og kassegitaren.

Yesterday, all my troubles seems so far away….. Har han operert stemmebåndene, mon tro? Han synger den med en innlevelse som er forbausende. Hvor mange ganger har han sunget den sangen? Og vi, alle vi i salen- hvor mange ganger har ikke vi sunget den?

Paul smiler og spøker. Han spretter

opp og ned og beveger seg ledig og lett. Og fyker rett inn i verdens første metallrock, Helter Skelter- den rungende, drivende suggererende dumphuska som river og sliter i alt vi har av hjerterøtter og nervetråder! Røsk og riv! Hal og slit! Opp og ned. Ned og opp!

Farger og lys spys utover scenen og er med på å slynge de dunkende tonene utover publikum.

Det er umulig ikke å engasjere seg.

Paul er heldigvis svett. Han er menneskelig!

Jeg får lyst til å gråte av glede. Jeg er lykkelig akkurat i dette øyeblikket.

Tvers gjennom.

Golden Slumbers. Vidunderlig vakker. Carry that weight. Enda vakrere!

Bom, bom- bom, bom bom ohhhhh you’re gonna carry that weight, carry that weight a long time….

And in The End, THE LOVE YOU TAKE, IS EQUAL TO THE LOVE YOU MAKE. Det er over.

Varmen dirrer i lokalet, hvor tonene enda henger igjen i den stinne luften.

Det dirrer svakt i trommehinnene også. Venke og jeg og alle andre har gitt og fått, vi har kommunisert med Paul.

Kanskje han ikke har sett oss, men pytt- det er ikke så viktig lenger. Vi er også trygge nå. På hvem vi er og hvorfor vi er der på samme arena som Paul. Han vet at vi er der. Og vi vet at han vet at vi vet. Det holder for oss. Vi har musikken. Den har vi alltid. Den vil vi ha livet ut.

Du satte virkelig musikk til livene våre, Paul. Det er en slitt floskel, men den er sann.

The love you take, is equal to the love you make Paul McCartney 7. juli 2015

Det har vært en konsert full av enestående bra musikk, en ener blant musikere har gitt oss den, og med det beste bandet han har hatt noen gang som soloartist.

Musikerne i bandet så ut som de hadde det gøy, og de slo seg løs og virket ikke underdanige eller fargeløse i forhold til Paul. De så ut til å være et meget godt team.

Vi blir møtt av regn og vind i det vi kommer ut og begynner å gå i kø mot bussene.

It’s just another day.

Takk for skjebnen som lot oss få oppleve dette sammen, Venke!

The beste concert ever! In my life!!!

Det er snart 10 ar siden du var 64, Paul. Men i kveld var du ung, og jeg var ung og musikken din er like ung og spenstig som den alltid har vært!

Og jeg må bare si det: Endelig har jeg opplevd en konsert som topper Rolling Stones i Brøndbyhallen i 1973.

Paul- dette er den beste konsertopplevelsen jeg har hatt i mitt liv!

Thank you!!!!!!

«Dagens Beatles» som nevnes i denne anmeldelsen er en norsk Facebookgruppe som opprinnelig ble satt i gang for å legge ut detaljer om en Beatlessang hver dag. Etter at hele katalogen var gjennomgått ble den til en gruppe hvor Beatlesfans legger ut videoer, bilder og lenker, samt chatter med hverandre via kommentarer til de samme.

Red.

Side 35

Beatlegs av Roger Stormo

Det tok ikke mange dagene fra konserten med Paul McCartney i Telenor Arena til publikumsopptak både fra lydprøve og konsert begynte å sirkulere blant fansen.

Det dreide seg om forbausende gode opptak i stereo fra begge arrangementene. Senere i juli begynte også det amerikanske Bootleg-firmaet FAB Productions å produsere hjemmebrente CDer fra filene, til salgs via nettstedet ioffer.com (søk på Paul McCartney + Norway).

Det er en dobbel-CD fra selve konserten og en enkelCD fra lydprøven. Se anmeldelse av disse annetsteds i bladet.

Konsertopptaket viser at Pauls stemme var mer ute og kjøre enn hva vi kunne merke på selve konserten. Rett som det er strever han med å synge rent. På soundchecken er det løsere snipp og problemene med stemmen er ikke åpenbare. Her har han nok valgt ut sanger som det er lettere å synge.

Sporliste Soundcheck: 1. Instrumental #1 2. Matchbox 3. Honey Don’t 4. Blue Suede Shoes 5. Drive My Car 6. Junior’s Farm 7. All My Loving 8. Celebration 9. Let ‘Em In 10. Miss Ann 11. I’ll Follow the Sun 12. Every Night 13. It’s So Easy 14. Midnight Special 15. Raunchy (Instrumental #2) 16. Leaning on a Lampost 17. Ram On 18. Bluebird 19. Instrumental #3 20. Lady Madonna

Side 36

Sporliste konsert : CD 1: 1. Eight Days A Week 2. Save Us 3. Got To Get You Into My Life 4. Good Day Sunshine 5. Temporary Secretary (forbausende kraftfull!)

6. Let Me Roll It 7. Foxy Lady 8. Paperback Writer 9. My Valentine 10. Nineteen Hundred and Eighty-Five 11. The Long and Winding Road 12. Maybe I’m Amazed 13. I’ve Just Seen a Face 14. We Can Work It Out 15. Another Day 16. Hope for the Future 17. And I Love Her 18. Blackbird 19. Here Today 20. New 21. Queenie Eye CD 2: 1. Lady Madonna 2. All Together Now 3. Lovely Rita 4. Eleanor Rigby 5. Being for the Benefit of Mr. Kite!

6. Something 7. Ob-La-Di, Ob-La-Da 8. Band on the Run 9. Back in the U.S.S.R. 10. Let It Be 11. Live and Let Die 12. Hey Jude 13. Another Girl 14. Birthday 15. Can’t Buy Me Love 16. Yesterday 17. Helter Skelter 18. Golden Slumbers/Carry That Weight/ The End DVD: Paul McCartney At The Budokan (FAB Productions)

Paul McCartney 28. april i Budokan, Tokyo Konserten med Paul McCartney 28. april i Budokan, Tokyo var spesiell. Den var langt kortere enn vanlig, i og med at rundt ti av de sangene Paul ofte pleier å spille var kuttet ut. Dette var sannsynligvis på grunn av at konserten var en og en halv time forsinket, fordi fans blokkerte gatene rundt arenaen. Dermed ble konserten på under to timer, mot normalt rundt to timer og ett kvarter. I tillegg ble konserten filmet, og ble vist på kanalen Sky Perfect TV i Japan den 11. juli. Selvsagt ble den fanget opp på diverse harddisker av fansen, og FAB Productions slo til med både DVD og Blu-ray av fjernsynsopptaket i HD.

Settlista så slik ut: • Cant Buy Me Love • Save Us • All My Loving • One After 909 • Let Me Roll It • Paperback Writer • My Valentine • 1985 • Maybe I’m Amazed • I’ve Just Seen A Face • Another Day • Dance Tonight • We Can Work It Out • And I Love Her

• Blackbird • New • Lady Madonna • Another Girl • Got To Get You Into My Life • Being for the Benefit of Mr. Kite!

• Ob-la-di, Ob-la-da • Back in the USSR • Let It Be • Live And Let Die • Hey Jude • Yesterday • Birthday

Enda ikke fremført på konsert: Vi kan vel fastslå at dette var en bra konsert, og den er mindre preget av Pauls stemmeproblemer enn Norgekonserten. Konserten i Japan markerte første gang Paul fremførte Beatlessangen «Another Girl» på konsert. Mange undrer seg sikkert på hvilke av Paul McCartneys sanger fra Beatlestiden han ennå ikke har fremført på sine konserter.

Her kan vi bringe en liste over disse:

«Hold Me Tight» «What You’re Doing» «Tell Me What You See» «When I’m Sixty-Four» «Martha My Dear» (Dog spilt under soundcheck i Japan)

Side 37

«Rocky Raccoon» «Why Don’t We Do It In The Road» «Honey Pie» «Wild Honey Pie» «Maxwell’s Silver Hammer» «Oh! Darling»

BEAT BEAT FOR

Side 38

Beatles innspillingsdager gjenskapes i

B

Royal Albert Hall

eatles’ innspillingstekniker Geoff Emerick er hjernen bak en idé om å gjenskape gruppens dager i Abbey Road studios på scenen i Royal Albert Hall.

Dette ble annonsert tirsdag 16. juni av produsentene.

«The Sessions at Abbey Road» vil være et show som gjenskaper studioarbeidet til Beatles live på scenen i Royal Albert Hall 1. april 2016. Forestillingen vil inkludere hele studioperioden fra 1962 til 1969, og benytte 39 musikere og åtte sangere for å dekke alle overdubbingene, pluss innspillingsutstyr fra den gangen.

Showet vil være en «musikalsk dokumentar», sier utøvende produsent Stig Edgren, «som vi gi publikum en ærlig, respektfull og nøyaktig gjengivelse av hvordan musikkhistorie ble skapt».

Abbey Roads Studio To vil bli kopiert i full størrelse (18 x 11.5 meter) på gulvet i det sirkulære Royal Albert Hall, komplett med kontrollrom.

Forestillingens kreative konsulent er Beatles’ studiotekniker Geoff Emerick og er inspirert av hans erindringer om hvordan John, Paul, George og Ringo spilte inn platene sine.

Produsent Jef Hanlon sier at en «utrolig mengde» research ligger til grunn for å gjøre showet så realistisk som overhodet mulig.

«All instrumentering, arrangementer og sang vil bli fremført identisk med de originale opptakene». Det vil til og med være med åtte sangere for å gjenskape multispors sangarrangementene Beatles var pionerer for.

Side 39

«Showet forsøker ikke å være et looka-like show, men heller sound-a-like, og sangerne er de beste Beatlesimitatorene i verden.»

Kim Gavin, showets regissør sier: «Forestillingen vil være som en teknisk ballett, et konstant flyt av bevegelse av musikere og skuespillere. Vi forsøker å gjenskape det visuelle, følelsen og atmosfæren av de berømte innspillingene i Abbey Road.»

Billettprisene starter på £55. Flere datoer vil bli annonsert i fremtiden.

Nettsted: TheSessionsAtAbbeyRoad.com

av Roger Stormo

av Roger Stormo

29. juli var det 50 år siden Beatles’ andre spillefilm «Help!» hadde verdenspremiere på London Pavilion, Piccadilly Circus, London, med Beatles tilstede. Prinsesse Margaret var også der, hvilket gjorde at den ble betegnet som en «kongelig» verdenspremiere, noe som også fremgår av billetten.

Premieren Publikum begynte å ankomme allerede åtte om morgenen og hele kvartalet var fylt med titusener av fans om ettermiddagen for å bivåne at Paul, George og Ringo ankom i en svart Rolls-Royce; Johns Rolls-Royce ble forsinket i tyve minutter på grunn av menneskemassene.

Beatles dresset seg opp for anledningen, men det ser ut som det er de samme dressene og tversoversløyfene som de hadde på premieren av «A Hard Day’s Night» året før.)

< UTSIDEN AV LONDON PAVILION MED REKLAME FOR FILMEN

Side 40

Vel inne i London Pavilion møtte gruppen prinsesse Margaret og hennes mann Lord Snowdon, som hadde utsatt sommerferien sin i påvente av denne premieren.

Etter filmforestillingen deltok Beatles på et middagsselskap i The Orchid Room på Dorchester Hotel, en affære hvor også mange av de andre medvirkende i filmen deltok, inklusive regissør Richard Lester, og de andre filmskuespillerne Eleanor Bron, Victor Spinetti, Leo McKern og Roy Kinnear.

Filmen var en salgssuksess med generelt gode kritikker. BBC-programmet Top Of The Pops viste også et klipp fra filmen samme kveld.

BEATLES HILSER PÅ PRINSESSE MARGARET. I Victor Spinettis bok fremgikk det at den frivole, nå avdøde prinsesse Margaret ikke var fremmed for one night stands på diverse hoteller i London. Hun skilte seg til slutt fra sin mann sent på syttitallet

Bortklippede scener

Hjemmekinoutgaver «Help!» ble utgitt flere ganger på videokassett i forskjellige formater av MPI Home Video og The Criterion Collection i USA, VCI i UK og mange forskjellige selskaper i andre land verden rundt circa 1987. MPI ga også ut en CLV laserdisc i 1995 og to utgaver på DVD, den første var enkeltstående og utkom 12. november 1997, og den andre var en del av «The Beatles DVD Collector’s Set» den 8. august 2000. DVD-utgavene kom bare ut i USA, det skulle ta enda ti år før andre land skulle få en DVDutgave av filmen.

I juli 2007 ble alle hjemmekinoutgaver av filmen trukket fra markedet fordi filmrettighetene nå hadde kommet tilbake til Apple Corps. Sammen med EMI/Capitol ga Apple Corps ut en ny dobbel DVD versjon med en nyrestaurert utgave av filmen, og nye lydmikser både i tokanals stereo og 5.1 surroundlyd. Disse ble utgitt i en standard 2xDVD pakke såvel som en 2xDVD luksusutgave i egen boks den 30. oktober 2007 i UK og 6. november 2007 i USA.

Dessverre eksisterer det ingen bortklipte scener fra ἀlmen (bortsett fra noen korte snutter som ble benyttet i traileren). Da regissør Richard Lester besøkte Twickenham Film Studios i 1970 for å samle opp og ta med seg de delene av ἀlmen som ikke var med i det ferdige produktet ἀkk han beskjed om at alle klippene fra både «A Hard Day’s Night» og «Help!» hadde blitt destruert bare få måneder tidligere. Imidlertid eksisterer det noen smalἀlmer som ble ἀlmet av ἀlmens personale under ἀlminnspillingene. Fire 8mm stumἀlmruller med smalἀlm tatt opp under innspillingen av «Help!» ble solgt på en auksjon og utgitt av et ganske så anonymt ἀrma i 1988 s om en 18 min utters VHS ἀlm, oppbevart i en ἀlmrullboks.

1988-utgaven av «The Making of Help!» på VHS kassett

Denne versonen inneholdt nye dokumentarfilmer, tre trailere (hvorav en på spansk), og noen radioannonser som tidligere kun hadde vært med på laserdiscversjonen av filmen fra Criterion. Filmen ble utgitt på Bluray formatet i juni 2013 av Universal Music, som bare benyttet 2007 restaureringen som kilde. Dette var det første Beatlesproduktet som ble utgitt etter at Beatles hadde forlatt EMI til fordel for Universal Music.

Side 41

Det samme materialet utkom på DVD i 2006. I april 2015 la Simon Wells ut en filmsnutt på YouTube som inneholdt amatørfilmopptak av en solo-scene med John Lennon på sykkel i bassenget på Bahamas, en scene som ble klippet bort før filmen kom ut.

DVD-COVER AV THE MAKING OF HELP! 2006-utgaven var på DVD

Bøker To fotobøker om innspillingen av «Help!»-filmen er på trappene, den ene har vi tidligere nevnt og nå er den utgitt.

Det er «Eight Arms To Hold You» (en av arbeidstitlene til «Help!»), som inneholder bilder tatt av mange forskjellige fotografer: Richard Lester, Robert Freeman, Michael Peto, Emilio Lari, Gisa Kothe, Jerrold F. Hilton og Karl Höfner. «Eight Arms To Hold You» er full av både sjeldne og tidligere uutgitte bilder og materiale fra filmen, hentet ut fra arkiver i mange land. Teksten i boken er forfattet av Simon Wells («Beatles 365 Days» og «Beatles Japan») og bildene restaurert av Paul Skellett.

Bilder og støtte er gitt av Rex Features Archive, British Film Institute, The Pete Nash Collection, The Mark Hayward Collection, Cavern Club, Beatles Story Museum, A Hard Days Night Hotell, The Beatles Fest og flere andre private samlere.

Richard Lester, regissøren av “Help!” har også hjulpet til, ved å låne ut ting fra sin private samling (som inklu derer det håndnoterte manuset) og med å realisere prosjektet.

BILDE: EIGHT ARMS TO HOLD YOU BOK

Den 180 siders innbundne boken ble utgitt av Archivum i UK den 29. juli 2015.

Innbundet: 180 sider Forlag: Archivum • Språk: Engelsk ISBN-10: 0993113621 ISBN-13: 978-0993113628 Den andre boken inneholder kun bilder tatt av fotografen Emilio Lari.

Lari er en italiener som bløffet seg inn på settet til «A Hard Day’s Night» ved å si at han var sendt dit fra italiensk presse. Dette førte til en ka rriere som stillbildefotograf for flere ἀlmer, inkludert «Help!» og «Candy».

De fleste bildene i denne boken skal være tidligere upublisert.

Den 144-siders boken heter «The Beatles: Photographs from the Set of Help!» og har en introduksjon ført i pennen av Richard Lester. Den skal etter planen utgis 8. september 2015.

Side 42

BOKEN THE BEATLES: PHOTOGRAPHS FROM THE SET OF HELP!

Innbundet: 144 sider Forlag: Rizzoli Språk: Engelsk ISBN-10: 0789329468 ISBN-13: 978-0789329462

BEATLES MED PETE

& RINGO Tekst: Roger Stormo Bilder: Dick Matthews

TA EN TITT PÅ DETTE BILDET Det er slett ikke noe nyfunnet bilde, men med hjelp fra Peter Hodgson har vi gjort en oppdagelse: Dette er sannsynligvis det eneste bildet av Beatles med begge sine trommeslagere, Ringo og Pete Best! Bildet ble etter alt å dømme tatt fredag 8. desember 1961, da både Beatles og Rory Storm and the Hurricanes spilte på Tower ballroom, arrangert av Sam Leach.

På bildet kjenner vi best igjen Paul i forgrunnen og Ringo med skjegg på scenen. Over hodet på Paul befinner Pete seg med sine trommer og det ser ut som han har øyenkontakt og kanskje snakker med Ringo.

Helt bortest på scenen kjenner vi igjen George (med gitar?) med sine karakteristiske ører.

Han står og snakker med John, som har ryggen til oss og delvis er skjult bak en kar som står nærmere oss, også han med ryggen til.

Det ser ut som om Ringo er sistemann fra Hurricanes til å forlate scenen mens Pete er på vei inn, George og John har funnet sine plasser og Paul er som vanlig sent ute.

Side 43

Forskning:

Rekkefølgen på Live at Star Club Av Roger Stormo basert på en artikkel i Record Collector av Hans Olof Gottfridsson

Star Club 1962

Advarsel!

Til tross for at båndet er av merke Philips, har det i mange år vært oppbevart i denne pappkassetten fra BASF.

Side 44

Dette er en utrolig nerdete artikkel, som kun tar for seg i hvilken rekkefølge sangene på et slitt originalbånd opptrer.

Det har knapt nok interesse for fansen, kun for de mest nerdete blant disse.

Men vi skriver selvsagt artikler også for dette publikummet.

Det originale Star-Club lydbåndet Det originale Star-Club lydbåndet med nesten 300 minutter med opptak av Beatles og andre grupper ble innspilt for 53 år siden.

I 1977 ble opptakene delvis utgitt på plate av Lingasong, men mye av materialet ble ikke tilgjengeliggjort eller presentert i sin opprinnelige form.

Opptakene ble delt inn i enkeltsanger og rekkefølgen stokket om, og noen av sangene ikke utgitt fordi de fantes i flere versjoner eller manglet begynnelser eller avslutninger.

Det origin ale er forsvarl spolebåndet er nå så ig å spille d et. Men det pass skjørt at det ik ke finnes nyer e sikkerhet lenger skopier.

Dette er Philips båndopptakeren til Ted «Kingsize» Taylor som ble benyttet til å gjøre opptakene.

Siden da har både bootleggere og historikere med større eller mindre hell forsøkt å rekonstruere flyten i det opprinnelige båndet, basert på sannsynlighet, atmosfæren på opptakene eller andre kriterier.

Det viser seg at ingen har greid å gjette 100 % korrekt.

Dette var et ἀrespors bånd, hvor hvert spor inneholdt en innspilling i mono. Hvert spor inneholder dessuten flere seksjoner, hvor båndet har blitt satt i gang og så stoppet igjen. I hvilken rekkefølge de ἀre sporene er tatt opp er igjen gjettverk.

Omsider, etter et halvt århundre har Hans Olof Gottfridsson sammen med Richard Moore fått lov til å benytte notatene til Larry Grossberg, produsent av de første Lingasongutgivelsene i 1977, og kan presentere den (nesten) komplette oversikten over hva som befinner seg på originalbåndet.

Spor 1

Det må bemerkes at de ikke har fått lov til å lytte til båndet, alt er basert på disse nedskrevne notatene.

3. «I Saw Her Standing There» (Versjon 1)

I juliutgaven av Record Collector publiserte Gottfridsson sine oppdagelser.

(96 minutter – hele båndets lengde er benyttet)

SEKSJON

A

SEKSJON

B

1. «Sheila» Alle titler

1. Kort intro 2. «Be-Bop-A-Lula» (Fred Fascher: sang)

4. «Hallelujah I Love Her So» (Horst Fascher: sang) 5. «My Girl Is Red Hot» Seksjonen avbrytes i sangen.

Side 45

3. «Shimmy Like Kate» 4. «Reminiscing» (Versjon 1) 5. «Red Sails In The Sunset» 6. «Sweet Little Sixteen» 7. «Roll Over Beethoven» 8. «A Taste Of Honey» (Versjon 1) Seksjonen avbrytes.

Spor 2

(varer kun i ca 65 minutter, ettersom det starter midtveis i båndet)

SEKSJON

E

Fem sanger av Carol Elvin & The Star Combo 1. Annonsering («Die Beadles aus Liverpool») 2. Falsk start – «Road Runner» (lydtest/oppvarming) Star Club i november og desember 1962

3. Annonsering («Und weiter gehts..»)

SEKSJON

4. «Hippy Hippy Shake» (Versjon 1)

Plutselig start 1. «Nothin’ Shakin’ (But The Leaves On The Trees)» 2. «I Saw Her Standing There» (Versjon 2) 3. «To Know Her Is To Love Her» (Versjon 1) 4. «Everybody’s Trying To Be My Baby» 5. «Till There Was You» 6. «Where Have You Been All My Life»

5. «I’m Talking About You» (Versjon 2) Plutselig stumt opptak – båndet mister lyden 6. «Reminiscing» (Versjon 2) kun de siste 40 sekundene og aldri utgitt, selv på bootlegs.

7. «A Taste Of Honey» (Versjon 4) SEKSJON

F

7. «Lend Me Your Comb»

1. «A Taste Of Honey» (Versjon 5) – kun noen sekunder

8. «Your Feet’s Too Big»

2. «Matchbox»

9. «I’m Talking About You» (Versjon 1)

3. «Little Queenie»

10. «A Taste Of Honey» (Versjon 2) Seksjonen stopper plutselig.

SEKSJON

D

1. Beatles snakker 2. «A Taste Of Honey» (Versjon 3) Dette opptaket er ikke utgitt, ei heller på bootlegs!

3. Annonsering («Es ist genau fünf Minuten vor Zwölf») Fire sanger av Kingsize Taylor & The Dominoes følger, avsluttes plutselig.

4. «Roll Over Beethoven» (Versjon 2) falsk start 5. Annonsering («Das waren Die Beadles aus Liverpool...»)

Plutselig kuttes det av.

Spor 3

(ca 90 minutters spilletid, ettersom det går noen minutter før det kommer lyd)

SEKSJON

H

1. «I Remember You» 2. «Ask Me Why» 3. «Besame Mucho»

Plutselig start

C

SEKSJON

G

4. «Mr Moonlight» 5. «Falling In Love Again (Can’t Help It)» 6. «I’m Gonna Sit Right Down And Cry (Over You)» Kuttes plutselig 7. «To Know Her Is To Love Her» (Versjon 2) Kun slutten, ikke utgitt på bootlegs.

8. Beatles prater...SLUTT SEKSJON

I

5 sanger av Carol Elvin & The Star Combo 1. «Shazam» (oppvarming/lydtest) 2. Annonsering («Weiter mit die spitzen Band») 3. «Hippy Hippy Shake» (Versjon 2) Uutgitt, selv på bootlegs 4. «I’m Talking About You» (Versjon 3) Uutgitt, selv på bootlegs 5. «Glad All Over» Uutgitt, selv på bootlegs Kuttes brått.

Spor 4

(begynner midt på båndet og avslutter før båndet er slutt, ca 45 minutters spilletid)

SEKSJON

J

8 sanger av Tony Sheridan & The Star Combo/Carol Elvin

Plutselig slutt.

SEKSJON

K

1. Beatles prater og gitarriff

16 sanger av Kingsize Taylor & The Dominoes

2. «Long Tall Sally»

Kuttes plutselig.

10 sanger av Cliff Bennett & The Rebel Rousers

Kuttes

Kuttes plutselig

Side 46

Originalalbumet fra 1977

Og det er det. Pussig nok figurerer ikke sporet «Twist and Shout» på Grossbergs notater, selv om sangen jo var med på 1977-albumet (Tysk og UK utgave). Han kan bare ha glemt å føre den opp? Sangen er ikke med på den amerikanske versjonen av 1977-albumet, men dukket opp også der på senere utgivelser.

Disse opptakene er fra forskjellige konserter over flere dager, og det er ikke så enkelt å gjette seg til hvilken dag eller konsert en seksjon er fra. Innenfor hver seksjon er dog ihvertfall den riktige innbyrdes rekkefølgen på sangene notert, det er da noe. Det virker ikke som en hel konsert er intakt.

«Live! at the Star-Club in Hamburg, Germany; 1962» er et dobbelt vinylalbum som inneholder live opptredener av Beatles, innspilt sent i desember 1962 på Star-Club i løpet av deres siste opptredener her.

Albumet ble utgitt i 1977 i to forskjellige versjoner, en versjon for USA og en annen versjon for UK/Tyskland, med totalt 30 sanger av Beatles.

Forskjellen på de to versjonene er at fire av de sangene som var med på UK/Tysk utgave er erstattet med fire andre sanger på den amerikanske.

Fremføringene ble innspilt på en båndopptaker som var koplet til en enkelt mikrofon, noe som gjør lydkvaliteten dårlig. Etter å ha tilbudt Brian Epstein båndet og fått tilbud om tyve pund, beholdt Ted “Kingsize” Taylor det, og i 1973 begynte han å lure på om båndet lot seg markedsføre. Båndet ble omsider kjøpt av Paul Murphy og ble gjenstand for mye prosessering av lyden for å forbedre kvaliteten, noe som til slutt førte til utgivelse i 1977.

Selv om den dårlige lydkvaliteten begrenser albumets kommersielle appell, gir det en historisk innsikt i gruppens sceneopptreden i Hamburg, etter at Ringo Starr ble medlem, men før utbruddet av Beatlemania.

Beatles og deres daværende plateselskap EMI forsøkte i 1977 uten hell å blokkere for at albumet skulle utgis. Opptakene ble stadig gjenutgitt på flere plateselskap frem til 1998, da en ny rettssak førte til at Beatles ble tilkjent de fulle rettighetene til opptakene. Alle utgivelser av dette materialet på nye album etter 1998 har vært bootlegs. Men i 21 år fra 1977-1998 var det altså lovlig utgitt av mange plateselskaper.

Det var en knapp på båndspilleren som gjorde at båndet skiftet retning, dermed kunne man plutselig hoppe til et annet spor midt i opptaket om man så at det begynte å bli liten spilletid igjen – dette kompliserer også situasjonen for historikerne.

Men nå som layouten på originalbåndet er kjent skal vi vedde på at Beatlesforskerne kommer til å komme med nye teorier, og bootleggerne med nye utgivelser basert på dette forskningsmaterialet.

Star Club i 1964.

Star Club i 1962

Side 47

Greg Armstrongs konsertbilder

Side 48

Lennon & Ibsen

en utstilling Tekst: Erik Henning Edvardsen/Roger Stormo

Torsdag 11. juni åpnet en utstilling på Ibsenmuseet i Oslo, om temaet John Lennon og Henrik Ibsen. Utstillingen utforsker på hvilken måte, om noen, den berømte dikterens verk har inspirert John Lennon. Museumsleder Erik Henning Edvardsen står med ett bein i hver leir, han er også Beatlesfan og var i mange år norsk korrespondent for det nederlandske Beatlesbladet «Beatles Unlimited» (nå nedlagt, etter hva vi har fått høre).

Side 49

Lennon & Ibsen • en utstilling • blir stående ut året i Ibsenmuseet

T

il tross for ulik skjebne og avstand i tid har de to kunstnerne på forunderlig måte krysset spor, men det hersker liten tvil om at det var Yoko Ono som først introduserte John Lennon for Henrik Ibsen.

Selv om John hadde briller i firkantet sort plastinnfatning som sitt idol Buddy Holly, ønsket han å skjule sin nærsynthet for fansen. Så møtte han

Brosjyre for utstillingen.

Yoko, og ble fort klar over at Henrik Ibsen bar runde briller i gullinnfatning. Som korporal Gripweed i filmen «How I Won the War» (1967) prøvde John ut runde brilleglass i sort innfatning, men privat skaffet han seg maken til Ibsens og begynte å bruke brillene i full offentlighet.

Brillene Lennon ga til Leif B. Lillegaard har vi tidligere skrevet om i Norwegian Wood (NW139 - julen 2014), disse er for anledningen utlånt til museet og er med i utstillingen

Lennon ga disse brillene til Leif B Lillegaard. Er det de han brukte i “How I Won The War”?

Ved årsskiftet 1968/69 anla Lennon også et Ibsenliknende kinnskjegg. Ibsens bruk av sorte sko med høye hæler (beatle boots anno 1890) var en anakronisme!

Pannelugg og beatlesstøvler var dessuten utgått på dato, men hvilken maskot!

Idet filmkameraene ble montert i Twickenham studios for innspillingen av «Let It Be» toppet fremdeles dobbeltalbumet med navnet «The Beatles» salgsbarometrene. Omslaget var helt hvitt. Selv navnet var stanset ut i kartongen uten bruk av trykksverte. Platen ble omtalt som «The White Album», men under innspillingen sto det skrevet «A doll’s house» på opptaksbåndene.

Det hvite dobbeltalbumet “The Beatles” (1968) hadde arbeidstittel “A Doll’s House” (“Et dukkehjem”). Tegningen ble senere benyttet på samlealbumet “The Beatles Ballads” (1980)

På et tidlig utkast til coverdesign, som ble solgt på auksjon i London i 1973, er ansiktene til John, Paul, George og Ringo meislet inn i klippeveggen, et psykedelisk opprørt hav og en seilskute, men ytterst på eggen - et hvithåret hode med voldsomt oppstående hår og kinnskjegg - et ibsensk kontrafei?

At den engelske boktittelen til «Et dukkehjem» figurerte på lydbåndene vitner om at kimen til oppløsningen var lagt.

Tidlig utkast til cover design for “The Beatles” (“White album”)

Side 50

Henrik Ibsens gate 26, 0255 Oslo er altsammen Lag, - bare mindre og mindre - Naturen er vittig!»

Uansett hva slags glass John skuer gjennom finner han det innholdstomt og manipulerbart. Et eksempel er omdefineringen av rollene fra «Magical Mystery Tour»: «I told you about the walrus and me, man, you know that we’re as close as can be, man, well here’s another clue for you all, the walrus is Paul.»

The Beatles ble spilt inn som om gruppa besto av fire soloartister.

Som Nora og Torvald Helmer var alle mest opptatt med egne prosjekter. Når de valgte ikke å holde fast på arbeidstittelen, var grunnen helst at Roger Chapman og Family kom dem i forkjøpet med LP-en «Music in a Doll’s House». Dessuten ble ideen opprettholdt på en mer sofistikert måte. Tittelen på forrige plate «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» hadde tjent som pseudonym for utøverne.

Nå gikk de hver til sitt etter maskeradeballet og en voldsom tarantella. Ved å kalle albumet for «The Beatles» og la omslaget bli hvitt, oppnådde de den slående motsatsen at kostymene var lagt vekk og selskapeligheten fra «Sgt. Pepper» forstummet.

Kanskje var det en ren tilfeldighet, men John og Yoko giftet seg på Ibsens fødselsdag 20. mars i 1969. John var opptatt av tallmystikk og lot sin egen fødselsdato 9. oktober gå igjen i «Revolution 9» og «9 Dream».

Overfor notarius insisterte han også på å bytte mellomnavnet Winston til Ono slik at det nygifte paret ble hetende John Ono Lennon & Yoko Ono Lennon, hvilket til sammen teller 9 o’er.

Det lar seg vanskelig gjøre å peke på beatlessanger som er direkte relatert til Ibsen, men John Lennon leste mye og kanskje var de neste stykkene han fordypet seg i «Rosmersholm» og «Peer Gynt». For hva ligger egentlig bak det retrospektive blikket som gis i «Glass Onion»? I Beatles-encyclopedier er det vanlig å forklare tittelen med en luftspeiling. Kjører man en varm dag på en asfaltert vei kan lufta over neste bakketopp se ut som en vannholdig halvkule. Her har en også pekt på Lewis Carrolls «Through the Looking Glass», og speilet Alice vandrer gjennom, men kunne ikke løkscenen i Peer Gynt være et vel så godt alternativ? «Det var en ustyrtelig Mængde Lag! Kommer ikke Kjærnen snart for en Dag? Nej - Gud om den gjør! Till det inderste indre

Side 51

John Lennon har uttalt seg om påstanden i intervjuer med flere divergerende forklaringer. Et sted nevner han Carrolls «The Walrus and the Carpenter», hvor hvalrossen var skurken og håndverkeren den gode.

Et mer edelt motiv var å gi Paul hvalrossen fordi han selv hadde fått Yoko.

Han hevdet også å ha hørt fra indianske myter at hvalrossen (trichechus rosmarus) var et dødssymbol og tenkte: «Uflaks - jeg gir masken til Paul.»

Først på solo-LP-en «Plastic Ono Band» hadde han mot til å møte virkeligheten, og heve seg over det dårlige omen ved å trekke saken: «I was the Walrus, but now I’m John, and so dear friends, you’ll just have to carry on, the dream is over.»

Det synes merkelig at det skulle finnes trosforestillinger om hvalross i indiansk mytologi. Men på Orknøyene, Shetland og vestkysten av Norge er det utbredt folketro at hvalrosser varslet ulykker på havet. Satt «havmannen» i båten ville det ende med drukning. Rebekka West og Johannes Rosmer (= liten hvalross, sel) på Rosmerholm ender sine liv med å balansere over en glatt klopp over Møllefossen i nattemørket. Skjebnen er lagt i maktenes hender og muligheten for å slippe vekk fra «Rosmersholm» er lik null. Fallet blir uunngåelig.

han ikke var noen teknisk sett god gitarist, men påsto at han kjente kunsten å få gitaren til å tale!

Jeg har gått disse to Ibsen/Lennon sitatene i næringen, og må dessverre arrestere Edvardsen i begge tilfellene.

Skuespilleren Henry Gibson var fast medlem i skuespillerteamet i TV-serien «Rowan & Martin’s Laugh-In», og en av hans spesialiteter var å fremføre et tolinjers absurd dikt, noe han alltid innledet ved først å si diktets tittel, og deretter «by Henry Gibson».

TV-serien gikk mellom 1967 og 1973, og Ringo Starr var tydeligvis fan og ble også etterhvert med i en episode i 1970.

Da Henry Gibson døde 73 år gammel i 2009, var det en som skrev på Steve Hoffmans forum at «Selv Beatles likte ham. Du kan høre de referere ‘My guitar, by Henry Gibson’ i løpet av Let It Be-innspillingene».

Her er et eksempel på Henrys dikt:

Ram og Imagine bukkerittet og på vei inn i Dovregubbens hall?

På omslagsbildet til «Ram» holder bonden Paul McCartney en bukk i hornene.

Assosiasjonen til Peer Gynts fabel om bukkerittet over Gjendineggen ble kan hende for mye «Løgn og forbannet Digt» for John, som tok tak i ferden på griseryggen like inn i Dovregubbens hall: «Paa Ridestellet skal Storfolk kjendes.» John gjorde nettopp klart sitt album «Imagine» for utgivelse, og inn i omslaget ble det stukket et foto hvor han hermer Pauls positur, men i stedet griper ei purke i ørene.

Om hvor påvirkelig han egentlig var har John sagt at han stadig forsøkte å bli «Shakespeare eller hva det enn er. Rock var tilfeldigvis det mediet jeg ble født inn i - van Gogh ønsket trolig å være Renoir eller hvem som helst som kom før ham akkurat som jeg ville være Elvis eller noe annet tull...»

Størstedelen av teksten i denne ar-

tikkelen er hentet fra en ti år gammel kronikk av Erik H. Edvardsen i Dagbladet. Her er nok et utdrag fra denne kronikken, den henspiller på to løsrevne uttalelser som kom under innspillingen av «Let It Be» i januar 1969.

«My guitar is a Henrik Ibsen, my guita r plays so sweet.»

Under innspillingen av «Let It Be» gikk båndspillerne og filmkameraene døgnet rundt og dekket omtrent alt som skjedde. Herfra er det bevart to uttalelser fra John Lennon om Henrik Ibsen. Den ene går ut på å belemre ham med en ny boktittel: «Lucie Atwell-Smith by Henrik Ibsen». Til den musikalske navneramsen i «Dig It» ble det prøvd ut flere varianter, men dikterens navn ble aldri forsøkt sunget.

Den neste uttalelsen var en tilsiktet forveksling mellom Ibsen og den Gibson-gitaren han spilte på: «My guitar is a Henrik Ibsen, my guitar plays so sweet.» For orden skyld: Grunnleggeren av gitarmerket het Orville Gibson. John innrømmet at

Side 52

‘Friendship’, by Henry Gibson.

I’m very attached to my goldfish, I even stick up for him in a fight.

I Get Back-boka som fulgte med boksutgaven av Let It Be er dialogen sitert på side 80:

Ringo:

‘My guitar’, by Henry Gibson.

My guitar plays so sweet..

Really knocks me off my feet.

(Thank you.)

Det virker som om det var George som bidro med selve diktet, eller i hvertfall sluttpoenget, Ringo bare introduserte det. Dialogen skal være fra 9. januar 1969.

«Lucie Atwell-Smith by Henrik Ibsen» (sannsynligvis også dette Henry Gibson) høres ut som de kommer fra Paul McCartneys munn, altså ikke Lennon denne gangen heller. Personen McCartney refererer til kan ha vært Mabel Lucie Attwell (18791964), som blant annet er illustrerte en utgave av Alice In Wonderland (1911).

Utstillingen om Lennon og Ibsen blir stående ut året i Ibsenmuseet, Henrik Ibsens gate 26, 0255 Oslo.

Z Beatles i Belfast

Som vanlig har det dukket opp hittil ukjente bilder siden sist,her er noen fra

OG HØRT

av Roger Stormo

En samling hittil uutgitte fotografier fra var mer kjent enn som så, selv i Nordute som var på konserten, og som vil ha en konsert Beatles spilte i Belfast er nå Irland i november 1964. De fem bildene glede av disse bildene. tilgjengelig for publikum for første gang. er publisert av Public Records Office of Vi er meget takknemlige til Nick for The Fab Four at han donerte holdt to konserter bildene.” i King’s Hall, Etter å ha jobbet den 2. novemfrilans som fotograf ber 1964, foran i England emigrmer enn 16 000 erte Nick Newbery skrikende fans. til Canada i 1970 Bildene ble tatt og ble lærer. av fotograf Nick Konsertene i 1964 Newbery, som var Beatles’ andre var der for stu- Ingen av bildene viste hele Beatles, så dette bildet er satt sammen av tre av de andre bildene. og siste besøk dentavisen sin den i Nord-Irland. gangen, og som ble sendt “for å dekke en Northern Ireland (PRONI).

Tidligere hadde de opptrådt i Belfasts historie om et band som het The Beatles, PRONIs talsmann Iain Fleming (!) sa: Ritz kino nesten ett år tidligere, som kom til byen”. Vi tror nok at Beatles “Jeg er sikker på at det finnes folk der 8. november 1963.

På hver av de to konsertene i King’s Hall i1964 fremførte gruppa 10 sanger:

• Twist And Shout • Money (That’s What I Want) • Can’t Buy Me Love • Things We Said Today • I’m Happy Just To Dance With You

Side 53

• I Should Have Known Better • If I Fell • I Wanna Be Your Man • A Hard Day’s Night • Long Tall Sally.

Da Roffa ble kastet ut av Abbey Road studio

Historien bak

Ringos trommer fra Rolf “Roffa” Thomsen

Denne historien er så spesiell at jeg syntes den fortjener en plass i Norwegian Wood.

Et av Roffaen sine besøk i Abbey Road ble et minne for livet. Sikkert ikke så gøy da det skjedde. Men ustyrtelig morsomt i ettertid.

Han er på omvisning og ender opp alene i ett av studioene. Sikkert studio 2.

I det studioet, der han nå er alene, står også et av Ringos trommesett. Omkranset av messingstøtter og et tykt silketau.

Et Ludwig med Oyster Black Pearl finish og den berømte logoen med den store B. Alene i dette rommet tar fristelsen overhånd og Roffaen skritter over tauet og bort til slagverket.

Han forteller at trommene var litt støvet.

Likeledes at trommestikkene som lå der var så fristende at han grep fatt i dem, så på døren, og slo noen raske overganger på Ringo sine trommer.

Kan man si at det var Ringo som gjorde Ludwig til det varemerke det idag er? Eller var han bare en ordinær musiker som likte designet?

Ringo har ikke alltid spilt på Ludwig trommer.

I februar 1957 ble Ringo med i ett band sammen med noen arbeidskamerater. Den gangen arbeidet han på en på fabrikk som mekaniker.

I Lunchpausene oppholdt de seg i et rom i kjelleretasjen der de spilte for arbeidskameratene.

Han var en driftig kar. Om dagen jobbet jobbet han på fabrikken og om kvelden spilte han sammen med Eddy Miles og endel andre grupper.

Trommene han benyttet var gamle og av ukjent merke.

Han ønsket seg derfor seg ett noe bedre trommesett.

Døren spretter opp og to kjempestore karer i dress kommer løpene inn. Griper han under armene og bærer han ut hovedinngangen med beskjed om at her viser du deg aldri mer.

Sommeren 1958 lånte han 46 pund av sin bestefar og kjøpte sitt første trommesett hos Frank Hessy’s music store. Valget falt på et Ajax slagverk som var bygget hos Boosey and Hawkes i England.

Frem til dette hadde Ringo slått i stykker mange kakebokser.

Men hva gjør man ikke for å spille på Ringo sine trommer.

Det er ikke mange som kan skryte av det samme.

Grunnnen til at valgte Ajax trommene var at de lignet mye på ett Ludwig trommesett han hadde sett. På denne tiden spilte Ringo på mange gratis jobber i bryllup og på klubber.

Med til historien hører det med at Rolf har vært i Abbey Road Studio flere ganger etter dette.

Det var på en av disse klubbene han ble kjent med Rory Storm som spurte om han kunne tenke seg å spille med ham.

Det var vel her karieren hans startet.

Erik Blindheim

Side 54

I 1960 dro han til Hamburg med Rory Storm and the Hurricanes.

Før han reiste kjøpte han nytt slagverk. Denne gangen valgte han han et Premiere Mahogany Duroplastic trommesett. Han tok samtidig artistnavnet Ringo Starr.

Som den eksibisjonisten han var fikk han trykket navnet sitt på frontskinnet, like under Premiere logoen på basstrommen.

I Hurricanes periode i Hamburg var Ringo også vokalist.

Han sang fem sanger hver kveld.

Dette kalte de Ringo Starr timen!

På de følgende sangene spiller Ringo på Premiere trommer:

Da The Beatles sparket sin trommeslager Pete Best, ble Rin- go spurt om han ville bli grup- pens nye trommis. Svaret var selvfølgelig ja.

Den første jobben med The Bea tles var på Cavern club i Liver pool 18. August 1962. Han brukte

da fortsatt Premiere trommene.

Premiere trommene ble ble også brukt ved de første innspillingene med The Beatles.

• Twist And Shout, • Please Please Me, • P.S. I Love You, • Baby It’s You, • Do You Want To Know A secret, • A Taste Of Honey, • There’s A Place, • From Me To You, • I Saw Her Standing There, • Misery, • Anna, • Chains, • Boys, • Ask Me Why, • Thank You Girl, • Love Me Do, • How Do You Do It, • The One After 909 (Lennon skrev denne i 1959).

Våren 1963 dro Ringo inn til Music City I Salibury Street i London.

Side 55

Han skulle bestille et nytt Premiere trommesett. Eieren av Music City, Ivor Arbiter, hadde akkurat fått eksklusive rettigheter til å selge Ludwig trommer i Storbritania. En av selgerne I butikken, Dave Martin, overtalte ham til å prøve Ludwig.

Ringo kjente godt til Ludwig trommene. Han hadde flere ganger spilt på trommene til Tony Mansfield i The Dakotas.

Han likte med en gang Oyster Black Pearl finishen på Ludwig trommene og kjøpte det på betingelse av at han fikk en stor Ludwig logo på tvers av basstrommen.

På den tiden brukte ikke Ludwig å ha noen logo på trommeskinnene sine, bortsett fra på promosettene som de donerte til mer kjente amerikanske trommeslagere.

Men Ringo fikk Ludwig logoen det nye Ludwig settet sitt.

Brian Epstein ble imidlertid rasende og sa klart fra at han ikke skulle promotere trommene, men The Beatles.

Ivor Arbiter så imidlertid markedsføringsverdien i dette. Han fant frem papir og blyant, og tegnet den etterhvert så berømte Beatles logoen.

Første gang Rino brukte trommene offentlig var på BBC programmet EasyBeat den 23 juni 1963 og første gang publikum fikk se det nye trommesettet med den berømte logoen var og på BBC programmet EasyBeat den 29 juni 1963.

Ringo brukte tilsammen sju forskjellige “front bass tromme skinn” i perioden 1963 til 1967.

Logoen er litt forskjellig på de forskjellige skinnene.

Det opprinnelige skinnet var selvfølgelig “Ludwig weather master”. Det er gjenkjennelig på logoen som er trykket nederst på skinnet.

Her ble det andre basstrommeskinnet solgt.

Han spiller Zildjan idag, men det har han ikke alltid gjort.

På begynnelsen av 70 tallet var det en radiostasjon i Chicago som eide trommene Ringo brukte på Shea stadion konserten.

De avholdt en konkurranse på radioen, og vinnerne fikk trommene.

Regnskapet i perioden 1961 til 1963 viser at han kjøpte Paiste cymbaler, og mye av grunnen til dette var nok at Ludwig var distributør for Paiste. Ringo var endel ganger i Sveits. På disse turene besøkte Ringo Paistefabrikken.

Ringo brukte også “Remo weather king” som til forskjell fra Ringo hadde en mengde “Ludwig Ludwig hadde logoen trykket på black oyster pearl” trommesett i Bildet under viser Ringo og George toppen. samlingen sin. Noen av bildene 24 november 1961. Ringo var enda ikke blitt en Beatles.

Han prøvde mange demping- fra Abbey Road viser to av disse steknikker på skinnene sine, men settene. han hadde en forkjærlighet for noe så enkelt som et hånkle som han fikk servert tea og muffins på.

Man har i ettertid lurt på hvor alle disse skinnene tok veien. Bare to av dem er funnet.

Utgiftsrapporter viser imidlertid at Drum City forsynte Ringo med til tilsammen 350 trommesett uten å ta betaling.

Ringo brukte Zildjan cymbaler 14” Hihat, 18” medium thin crash Ross Lease er den stolte eier av og et 18” eller 20” ride. Dette dotrommeskinnet Ringo brukte kumenteres ved at Don Benner´s under Ed Sullivan showet 9. feb- drum studio i Bellevue, Washingruar 1964. Ross Lease kjøpte ton har Ringos originale Hihat og trommeskinnet på fra Sothebys i crash cymbaler. Benner har også London for et ukjent beløp. en original 18” medium crash I 1997 holdt Bonhams en auks- med en inskripsjon Paul lagde til jonsforretning en auksjon i Japan. Ringo.

Side 56

esken til John, eller sigarettpakken sin.

Senere fant han ut at når han ble servert tea og smultringer så ble dette servert på et lite håndkle og disse brukte ringo til å dempe Denne kan du høre på hitlåter som trommene.

“Twist And Shout” og Han hadde og en spesiell genser “I Saw Her Standing There.” som han brukte i basstrommen.

Ringo´s teknikk, overgangene hans startet ofte på feil sted, men Bruken av høye trommescener og det er slik han la ned følelsene og hans brilliante måte å spille på, kom ut fra en ting, synlighet! dynamikken i sangene. Ringo´s tromming påvirket rocken på På den tiden var The Beatles samme måte som Gene Krupa på- veldig synlig. virket jazzen. Hans måte å dempe 73 millioner så deres første tv trommene på var og show, og 70 millioner fulgte med spesiell. det andre showet deres.

De fleste er også uvitende om Ringos første Beatle skarptromme, som som var en Premier 4 “x14” og kalles ”Kongelig Ace”.

I starten brukte han munnspill-

Men kan man si at Ringo var banebrytende?

Spør gutta hos Ludwig.

I 1964 doblet de salget av Ludwig trommer på grunn av Ringo.

De tre neste årene solgte de trommer så fort de kunne produsere og bygge. Fabrikken jobbet døgnet rundt for å være ajour med bestillingene.

Jeg kan trygt si at Ringo var mitt store forbilde til tross for at jeg spiller på Slingerland og DW trommer.

Keep on drumming!!

Kilder: Terry M Butz ringosbeatlekits.com

Bestill plass på Beatlesfestivalen!

Beatles-festivalen på Beitostølen ble avholdt for første gang i 2006 og ble en umiddelbar suksess som har blitt en årlig feiring av Beatles. Dette er Norges største samling av ihuga Beatlestilhengere og i år arrangeres den tiende festivalen helga 16. til 18. oktober.

Tor Endresen presenterer sin forestilling “Lennon”.fra NRKs “Herreavdelingen” kommer Finn Bjelke og holder quiz og Yan Friis kåserer. Det blir plateutstilling, filmfremvisnng og foredrag, Andre musikalske gjester er Gary Owen og Gamasamas.

Søndag avholder Norwegian Wood - den norske Beatlesklubben årsmøte.Møt opp!

Booking: Beitostølen Resort • Tlf: 61 35 10 00 • Epost: salg@beito.com

Side 57

MEN BEATLES

KOM ALDRI TIL BERGEN DEL 2 • av Oddvar Ruud

Teddys historie I «gamle dager» foregikk det meste av musikalsk opplæring fra musiker til musiker og ved å lytte på singler og radio. I tillegg var singler og særlig lp’er ikke helt enkelt å komme over. Beatlesgutta var jo heldige som bodde i havnebyen Liverpool og hadde Amerikafarerne med ferske singelplater i koἀerten. Kunnskapen om akkorder og tekster var gull verdt og ikke alle ville dele den med sine musikantkolleger: I programmet «men Beatles kom aldri til Bergen» fortalte Teddy Kjelsberg fra Pussycats om hvor dyrebart og ettertraktet det var å kunne introakkorden på «a hard days night»: Mens Pussycats var i Stockholm, de bodde der en periode, gikk det et rykte i musikermiljøet at et spesielt band skulle komme til byen og hvis rykte var sant kunne gitaristen her denne signaturåpningen på låten. Kvelden kom og alle Stockholms gitarister stilte opp for å se åpningsakkorden, men gitaristen viste hva den var verdt, han snudde seg da akkorden skulle spilles og ingen fikk den med seg.

Stemmene A hard days night demonstrerer forøvrig hvor «heldige» John og Paul var med kombinasjonen av de to stemmene, John med sin topp «A» og suverene falsett og Paul med høy «C» og gud vet hva mer. John på verset og Paul på stikket, «-when I’m home».

I tillegg var de musikalsk sett fra to verdener som i en tidsperiode klarte å jobbe sammen, Paul, musiker av fødsel, tradisjonell og Obladaisk, John, opprører og musiker på trass.

Drømmen

Jeg for min del har alltid identifisert meg med John Lennon. Jeg tror det har litt sammenheng med at det faktiskt var mulig å forestille seg at man kunne «være» John i noen gode stunder.

En av de store øyeblikkene mine var da vi i NRK’s studio på Mindemyren i Bergen øvde på «This Boy». I stikket på denne låten er teksten som følger: Oh, and this boy would be happy, just to love you, but oh my. «My» her er en «A» -tone, den høyeste tonen John synger med full bryststemme. (Men noen unntak) Når vi spiller denne låten på øvingsrommet i programmet kan man tydelig høre at jeg ikke når tonen, men blir liggende under, fælt å høre på.

Side 58

Vi bestemte oss for å la den være med, «worts and all», så og si. Skikkelig nedtur egentlig, men så hørte jeg at på endel livespillinger går John over i falsett på denne tonen. Det var ganske godt å høre, håp liksom. Selv mesteren hadde sin problemer. (Jeg fikser å sy nge den nå, etter megen møye

Kroppsspråk

Så er det s elvfølgelig vrengingen på stemmen til John, og den r o de h ar når de synger. Jeg brukte mye tid på å studere kroppsspråket deres. Paul McCartney har et helt fantastisk samspill mellom kropp, bass og sang, veldig vanskelig å gjøre etter. John Lennon har en li tt mer privat og n orsk måte å bevege seg på, til tider litt spastisk.

Særlig når han etteraper Pauls stadige «Clap your hands and stamp your feet»?

I programmet spilte vi en tidlig versjon av «Strawberry fields forever» innspillingene før den fikk sin endelige form. I tekstlinjen «nothing to get hung about» hørte jeg plutselig at jeg vrengte en øreliten smule på ordet «hung». Hallelujah, her var muligheten endelig. For å i kke slite ut stemmen når man f e ks belter ut «Twist and shout» er r o og a vslappethet essensielt, uten roen kommer hesheten snikende.

Geniet (litt sært)

I de n este ti årene brukte jeg mye av tiden min til å lære alt jeg kunne av John Lennon og h ans måte å sy nge på. E tterhvert som man graver seg inn i det te skattekammeret, oppdager man at selvom Lennon, etter mitt syn, fremstår som mannen som ble musiker på trass, gjør han en del snedige ting som bringer tankene over mot store komponister. Dette er litt sært, men viktig å h a en a nelse om.

F eks synes jeg at åpningsakkorden på «All I’ve got to do» er rimelig sløy, en Eaugadd9add11. Sanglinjen er en rett fram E-durakkord (E-giss-H), og de to akkordene har henholdsvis C og B, noe som egentlig kolliderer kraftig. Spesielt hvis man hører etter den første. Veldig lett å b li forvirret. En annen sløy liten sak ewr åpningen på «If I fell». Her bruker John sekvensen ebm-D-Db-bbm, dvs en m odulering som tilslutt ender hos A-dur. Dette kan minne noe om jazz, en t o-femen forholdning med en t ritonesubstitutt, (en D b5 forholdning i a ndre akkorden) ,gresk ja, ikke noe man behøver å forstå, men sier noe om at John Lennon hadde en litt mer skrudd tonal oppfatning en Paul McCartney.

Disse låtene skapte ihvertfall endel bry for meg, vanskelig å synge helt reint.

Beatles Besettelse I årene etter programmet «men Bea-

tles kom aldri til Bergen» gikk det å skulle «ligne» mest mulig på John Lennon en smule langt. Jeg fikk bygget en Neumann U47 mi krofon med original K47 kapsel, original BV8 trafo og et e kte Telefunken VF14 rør.

Dette siste gikk ut av produksjon allerede i 1957, m en var i a lle U47’ene Beatles brukte. I t illegg hadde jeg en Telefunken V72 mi krofonforsterker og en U73 compressor.

Jeg sysslet litt med tanken på å kjøpe en Fairchild 660 compressor, men de kostet på det tidspunktet 40-50 000$, så det s toppet der. Fairchilden var kanskje det viktigste elementet i Beatlessoundet og ga John en utrolig presens på sangen.

Erkjennelsen

Etterhvert som tiden gikk oppdaget jeg jo at å låte som John Lennon er en umulighet. Bare han kan låte som han.

Men ved å studere teknikkene han og Paul brukte kan man komme ganske langt i å forstå hvorfor de låt som de låt: Den beste rockecomboen ever.

Influensen fra amerikansk R’n’B er selvfølgelig opplagt, men også pregende influenser fra engelsk musikk, mambo, hambo, ballroom, skiffle, jazz og gud vet hva, var med på å prege den rytmiske oppfattelsen. Den ble liggende i ryggmargen så og si. Grunnen til at mange derfor bommer litt på Beatles, er nok at vi idag er vant til den ufeilbarlige t rommemaskinens metriske akkurathet, mens Ringo og de a ndre var langt fra jevne, ja, noen hevder jo tilogmed at Ringo var svært ujevn.

Cluet

Men først og fremst er selve cluet til å forstå Beatles at både John og Paul turde å være totalt avslappet og fryktløse og overlot til den delen av av hjernen som kan styre dette, å s tyre. S ikkert frukter av endeløse kvelder og netter i Hamburg.

Egentlig er vel dette cluet i all framførelse av musikk, ja kanskje tilogmed i livet selv. Eller?

Men det er et lengre kapittel.

Produsent: Knut Midtun, Ole Bjørn Kringstad Medprogramleder: Jon Victor DeLange Ellers: Sigurd Hamre og Arild Berg Karlsen,

Serien ses på https://tv.nrk.no/serie/men-beatles -kom- aldri-til-bergen der øvrige medvirkende er kreditert.

Side 59

På konsert i New York En «retro – fiction fortelling» av Svein Sund En av de norske ansatte ved FN-bygningen i New York trengte barnepasser den sommeren. Pappa så annonsen i Aftenposten. Dette var i april. For Søss, snart 18 år, var dette den store drømmen. Hun gikk i gang med søknaden, med hjelp fra pappa.

Etter hvert kom det svar, i slutten av mai.

Hun måtte komme til Oslo. Der bodde Herr og Fru Jørgensen, som de het. De var på ferie hjemme i Norge. De ville snakke med Søss. Eventyret var i ferd med å skje.

Hun og pappa dro til Oslo. Da de kom hjem, var Søss allerede «på vei» til New York. Selv om det var flere som var spente på svar, var hun sikker på å få jobben. Det hadde gått så bra i Oslo.

Hun syntes at de var et kjekt par. Og de hadde gitt uttrykk for at hun var midt i blinken for familien. Både Jørgensen og pappa kom fra Trondheim, og bare det gjorde susen.

Brevet kom med gladmeldingen. Det lå i postkassa ei uke etterpå. Der stod det at hun måtte komme over rett etter skoleslutt. Jørgensen skulle ordne med flybilletter. Søss var i ekstase. Tenk, New York. Alle i jazz - klubben ville bli stumme av misunnelse. Da skulle hun oppsøke Cafè Au Go Go, Stan Getz sin jazzklubb, og Village Vanguard, der alle de store jazzmusikerne spilte. For ikke å snakke om alle butikkene med det siste i klær.

Når det regner på storesøster, drypper det på lillesøster og lillebror. For i begynnelsen av juli fikk vi brev fra Søss.

Vi måtte komme over i begynnelsen av august. Noe av det første som stod, var at Beatles skulle spille der. Jørgensen hadde ordnet med billetter.

Dette var for godt til å være sant. Jeg hadde vært Beatles-fan i over ett år. De hadde spilt i Sverige, men det hadde gått meg suverent forbi.

Men nå dalte altså «billettene» ned i postkassa. «Yeah, yeah, yeah». Bare jeg og Siss, som var et år eldre enn meg, 13 år, skulle dra over. Mamma og Pappa måtte være hjemme sammen med lillebror, som var ett år.

Tida frem til at vi skulle dra, dro seg sakte og lat mot avreisedato. Den sommeren i 1965, var sommeren da «Ticket To Ride» ble spilt sønder og sammen på platespilleren.

Da «Help» kom ut senere på sommeren, tok den over. Siss var mer en «Rolling Stones» fan, så fra hennes rom tøyt «The Last Time» ut av dørsprekken. Bladet «Beatles på Broadway», som jeg hadde

Side 60

kjøpt sommeren året før, ble også bladd i, for det var jo der det skulle skje.

“Welcome to The United States of America”. På flyplassen myldret det med folk.

De pratet høyt, og alt virket stort. Blant ukjente mennesker dukket plutselig Søss opp. Hun løp mot oss, og vi fikk verdens beste klem.

«Velkommen til New York», sa en stemme. Jørgensen sto sammen med en gutt og smilte og ønsket oss velkommen.

Gutten het Bernt og var hans sønn.

De bodde midt i byen, ikke langt fra Central Park. Barnet som Søss passet, var familiens attpåklatt; ei jente på åtte måneder.

Bernt var 14 år, og som mange på samme alder, en Beatles-fan.

De bodde her også da Beatles landet her for første gang, året før. Fra den dagen han så dem på Ed Sullivan Show, var han frelst. Da Beatles spilte her sist høst, var han hjemme i Norge. Så nå skulle det endelig skje. Han skulle se dem i levende live. Rommet hans var fullt med Beatles.

De amerikanske platene var annerledes enn de vi hadde hjemme.

hadde greie på det meste. Han sa at det også ble spilt amerikansk fotball der, som var helt annerledes enn den fotballen som ble spilt i resten av verden. Arenaen het «Shea Stadium», og var oppkalt etter en advokat fra New York som sto i spissen for å organisere baseball i USA. Jørgensen var veldig sportsinteressert, og hadde vært på «Shea Stadium» sammen med Bernt og sett New York Mets flere ganger.

Men han skulle ikke i vei å se Beatles. Det overlot han til ungdommen. Søss fikk oppgaven å passe på oss. Hun hadde vært og sett jazzartister og tatt mange bilder. Det ville være noe å vise fram i jazzklubben når hun kom hjem.

Bangla Desh»; like før George kommer på scenen, høres en sangstemme blant publikum, som jeg banner på var mannen i «Central Park».

Samme dagen som vi skulle på konserten, gikk vi tur i «Central Park».

Den var svær. Der var det masse mennesker som gikk eller satt på benker eller i gresset. Nesten alle puttet et eller annet i munnen. Det var mange små boder der du fikk kjøpt alle typer snacks og drikkevarer. Jeg kjøpte meg ei pølse og løkringer og en cola. Bernt ville ha en «pretzel», en type brøddeig som var formet som ei kringle og stekt. Det var den myke typen med salt og sennep. Og en tysk pølse og ei flaske cola. Jeg syntes colaen var søtere enn hjemme. Søstrene mine ville ha pizza. Alt dette var jo nytt og spennende for oss.

Til gateplanet gikk det rulletrapp. Der oppe kunne vi se «Shea Stadium». Utenpå tribuneveggen var det noen felt som nesten så ut som notelinjer med rundinger i oransje og blått. På den runde veggen stod det med store bokstaver «SHEA STADIUM». På parkeringsplassen var det hundrevis med biler.

Vi tok undergrunnen til «Queens». På toget var det stor stemning. Gale jenter som sang Beatles-sanger. Det virket som at alle i toget skulle på konserten. Søss og Siss i det ene setet, og Bernt og jeg på motsatt sete. Vi satt bare og smilte og kjente spenningen i kroppen. Mange hadde på seg, eller med seg, et Beatlesplagg, og noen hadde Beatles-vimpel.

Da vi nådde stasjonen vi skulle av på, gikk nesten alle av.

Han hadde masse Beatles-ting. Tyggegummibilder i farger, dukker, pengepung, puslespill og gitar. Han hadde til og med Beatles-tapet på rommet. Jeg ble misunnelig, men mine plater var finere enn hans. Og vi ble skikkelige kompiser.

Beatles – kompiser.

De neste dagene skjedde det mye. Opplevelsene stod i kø. Men i hodet til Bernt og meg var det bare en ting som telte. Konserten på søndag. Bernt visste nøyaktig hvor den skulle være. Beatles skulle spille utendørs; på hjemmebanen til New York Mets, et av USAs besbaseball-lag. Den lå i bydelen Queens.

Arenaen var ny året før. Jørgensen hørte hva vi snakket om. Han var en fyr som

Alle menneskene smilte og pratet høyt, mens de spiste og drakk. Rundt parken reiste bygningene seg, og trafikken beveget seg mellom skyskraperne. Tuting og sirener hørtes i det fjerne. Plutselig hørte vi stemmen til en mann med en kalott på hodet; sånn rund lue som paven går med. Han stod og sang noe som minte om en religiøs sang. Mange år senere, da jeg hørte åpningen på «The Concert for

Side 61

Billettene var full av informasjon om hvilket felt, og hvilken rad og plasser vi skulle sitte på. På innsiden av inngangen stod det noen som solgte turneprogrammer og t-skjorter.

Jeg og Bernt kjøpte hvert vårt program, og jentene kjøpte seg t-skjorter. For å komme oss opp til vårt felt, tok vi rulletrapp. Da vi kom opp, og så utover hele innsiden av stadionet, så jeg at tribunen ikke var helt rund, men var åpen mot den motsatte siden.

Det var flere etasjer med tribuner. Hvert plan hadde sin farge; den nederste hadde gule stoler, plan to hadde brune, den tredje hadde blå og den øverste hadde grønne stoler.

Publikum var på tur inn, men mange hadde allerede kommet. Vi kjøpte popkorn da vi fant setene våre. Vi var på plan to. Setene var av tre. Alt så flott ut. Rundt omkring over oss var det høgtalere som så ut som små roperter.

Det var ikke rare greiene. På setene rundt oss begynte det og fylles opp. Det var mange der på min alder, og det var mange som var mye yngre, og de var sammen med foreldrene sine. Ellers var det alle typer mennesker og fans der.

Politiet var også til stede. De bar både våpen og køller.

Hele dagen hadde vært grå og litt trist.

Nå kom lysene på. Tribunene var fulle.

På scenen kom det en mann med hvit hatt og sa noe. Søss forklarte meg at mannen snakket om hva som skulle skje. Et band med noen dansende jenter underholdt.

Stemningen steg. Folk satt i setene sine.

Men mange begynte å danse. Musikken var jazzpreget, så Søss likte seg. Bernt hadde med seg en svær kikkert, så han kunne se artistene på scenen godt. Jeg fikk låne den. Tok et sveip over hele tribuneanlegget. Over oss var det to etasjer med gale Beatles-fans. Anlegget var mer enn fullt. Det sydet over alt. Rundt omkring hang det tøyplakater der det stod korte fans-meldinger som; Welcome The Beatles, We love you Beatles, Sexy John og lignende. Folk begynte å hyle mer og mer, i vente på at Beatles skulle komme på scenen.

bare Rolling Stones» sa Bernt oppgitt.

«Nei, det er Brian Epstein, sjefen til Beatles-gutta». Jeg måtte låne kikkerten, og lot som jeg kjente han igjen.

Bernt hadde overtatt kikkerten og hadde fått øye på noe interessant; han utbrøt: «Der, der, helt nede ved gressmatta. Der sitter Mick og Keith fra Rolling Stones».

Siss ble interessert. Hun dro kikkerten ut av handa til Bernt og fikk hjelp til å finne dem i kikkerten. «Stones-gutta på Beatles-konsert. Da får de seg en opplevelse de aldri glemmer», flirte Bernt rått. Siss sa ingenting. Det var best å holde kjeft.

Hun gomlet videre på sine pop-korn. Det var ganske mørkt ute. Noe skjedde på scenen. Bernt ropte ut: «Der er jo Brian også» og pekte i nærheten av scenen.

«Brian Jones»? spurte Siss. «Du tenker

De fire Beatles-gutta kom løpende fra tribunen mot scenen. Det blinket i fotoapparater. Lyden fra publikum var veldig høy. Alle reiste seg for å få med seg det som skjedde.

Side 62

Da skjedde det noe på scenen. Plutselig var det som om hele stadion eksploderte.

Folk hylte og skrek.

De nådde scenen og snart satte de i gang.

Det som skjedde den neste halvtimen kan nesten ikke beskrives. Innimellom hørte vi hva som ble spilt, men mesteparten av tiden var det umulig å høre noen ting; alt ble overdøvet av hyling og skriking.

Bernt og jeg så på hverandre og jeg så stoltheten lyse ut av øya hans.

Dette var topp. Søss og Siss ble med i hylekoret. Kunne Holmenkollbrølet måle seg mot dette? Da Arnfinn Bergmann vant i OL i Holmenkollen i 1952 var det over 100.000 mennesker der, men mot dette brølet kunne det ikke måle seg.

Hva med Bislett-brølet i vinter, da Per Ivar Moe ble verdensmester? Neppe.

Nei, dette var Beatles-brølet, som kunne høres over hele jordskorpa. Nede ved gressmatta forsøkte både jenter og gutter å komme seg forbi politiet og bort til scenen. Men det var umulig. Lyden prøvde så godt den kunne å komme seg ut av de små ropertene på tribunen, men det var nytteløst. De små høgtalerne på scenen, druknet i bråket. Den låta som hørtes best var Help, selv om det var like mye støy som ellers under konserten. Da den siste låta ble spilt var det mer støy enn noen gang. Da det hele var over, og

Beatles hadde forlatt stadion i en bil, ble det igjen en jevn summing fra publikum som så ut som de lurte på hva de hadde vært med på. Jeg satte meg ned. Svetten rant nedover ryggen. Det lå igjen et program på en benk i nærheten. Jeg tok det med meg. Så hadde jeg to. Da kunne jeg gi bort det ene til en Beatles-venn der hjemme. Søss og Siss gikk og nynnet på en Beatles-låt, men sluttet da jeg og Bernt så det. Men vi visste at de ville bli ekte fans etter dette.

Da vi kom hjem hadde fru Jørgensen stelt i stand mat til oss, og de ville høre hva som hadde skjedd. De som fortalte mest, var selvfølgelig mine søstre. De skravlet i munnen på hverandre. Jørgensen sa at det hadde vært innslag på tv fra konserten. De hadde sagt at det var publikumsrekord for en konsert. Den lød på 56 500 tilskuere. Mange hadde besvimt, og politi og vaktmannskapet hadde hatt nok å gjøre. Men ikke noe alvorlig hadde skjedd.

Da jeg og søstrene mine skulle dra hjem til Norge, var hele familien Jørgensen med til flyplassen. Søss takket for et fint opphold, og ga minstebarnet en god klem. Vi som hadde vært der i knappe to

Side 63

uker, jeg og Siss, hadde fått en opplevelse vi ikke ville glemme. Men for meg var møtet med Bernt det viktigste. Jeg visste at jeg hadde fått meg en venn for livet. En Beatles-venn. Da vi skulle ta farvel ga han meg en pakke. «Ikke åpne den før du kommer hjem», sa han.

«Goodbye, and welcome back» stod det på veggen ut til flyet.

Da vi endelig kom hjem, pakket jeg ut gaven fra Bernt. Det var et innrammet bilde av Beatles og ei t-skjorte med gutta. På en lapp stod det: «Husk; en gang Beatles-venn, alltid Beatles-venn». Din venn Bernt.

Både bildet og t-skjorta henger på Beatles-rommet i dag; femti år senere.

Litt nerd I dette nummeret av Norwegian Wood skriver Roger Stormo om rekkefølgen på “Beatles live i Hamburg”.

I motsetning til Roger og mange som skriver i dette bladet er ikke jeg en Beatlesnerd. For meg holder det med musikken. Min kunnskap om rekkefølge på låter og hvem som sa og gjorde hva er heller begrenset.

BEATLES LYSE OG

Derimot har jeg helt siden jeg var i 10 års alderen (1963) vært opptatt av alternativ kunnskap. Dette skyldes min mor som leste bøker om astrologi, drev med Transcendental Meditasjon som hun lærte av en som kjente Maharishi Mahesh Yogi, og leste om bøker skrevet av forskjellige indiske guruer. Jeg syntes dette var spennende og leste derfor de samme bøkene.

Da Beatles lærte seg å meditere noen år etterpå måtte selvfølgelig jeg også lære meg å meditere. Det var fort gjort. Verre var det med astrologien. Det tok det meg 15 år. Når jeg hadde lært det skrev jeg en astrologibok og laget et dataprogram om astrologi. Jeg ble jeg en astrologinerd.

MØRKE

SIDER av Christian Paaske

The Beatles har skrevet seg inn i musikkhistorien med store bokstaver.

Selv om bandet for lengst er oppløst og to av medlemmene er døde, lever musikken fortsatt videre.

CHRISTIAN PAASKE Christian Paaske fant jeg i en blogg på nettet. Han er en norsk guru innen en mengde såkalte alternative gener, blant annet astrologi. Han er en produktiv kar med meninger om det meste, en entusiastisk og engasjert bidragsyter til samfunnsdebatt, selvutvikling og spiritualitet. Stort eksponeringsbehov har han også og blåser ofte i trompeten for å dele sine kunnskaper. Han er blant veteranene i alternativmiljøet. Han startet med yoga i 1977 drev lenge Yogasenteret i Stavanger.

I de senere år har han svingt innom astrologi og er astrologisk fagredaktør i magasinet Medium. Utenom å være en flittig skribent er han arrangør av Alternativmessen i Stavanger.

Om 100 år vil berømte Beatles sanger kanskje fortsatt bli spilt, og være de eneste levningene fra en inspirert tid i popmusikkens historie.

The Beatles hadde utover det musikalske også en historisk betydning som en viktig del av generasjonsopprøret i 1960 årene.

Christian skrev for noen år siden en artikkel om Beatles i Magasinet Medium. Jeg ringte ham og spurte om jeg fikk bruke den i Norwegian Wood. Det fikk jeg lov til om jeg lovet å sende ham et blad. God lesing.

De var en del av energien som pulserte gjennom tidsånden og fikk verden til å gå av hengslene.

Erik Blindheim

Side 64

Zodiacken viser John og Pauls første møte; 6.juli 1957 kl. 18.48, Liverpool

Politiet (Saturn) prøver å holde styr på Beatles fansene.

TRANSFORMASJON OG FRIGJØRING Astrologisk var Pluto og Uranus i konjunksjon i denne tiden. Det dannet det energimessige bakteppet eller den kosmiske speilingen av en dramatisk periodepreget av forvandling, transformasjon, frigjøring, opprør, originalitet, eksentrisitet, politisk radikalisering og protest mot det bestående.

Det var en sjeldent kreativ tid, men en lang strøm av originale bidrag innen musikklivet, men alle samfunnsområder ble berørt; moteindustrien, arkitektur, design, religion, kosthold, medisin og teknologi.

Plastikk var 1960 årenes teknologiske vidunderprodukt som revolusjonerte industrien og våre forbruksvaner. Plastikk er styrt av Pluto. Det er laget av olje og kommer dypt nede fra jorden, fra det dypeste mørke.

Olje er et transformerende produkt som kan brukes til alt fra knappenålshoder til stablestoler som det

i dag finnes mange millioner av på jorden. Olje driver biler, båter, fly og de fleste transportmidler. Det er den dominerende energikilden på jorden og styrer i tillegg store deler av verdensøkonomien. Pluto er kongen av underverdenen, olje er denne kongens sorte gull.

All oppfinnsomheten i kjølvannet av bruken av plastikk og masseproduksjonen av billige forbruksvarer er et Uranus fenomen. Plastikkrevolusjonen var Pluto og Uranus i tett samarbeid. John Lennon som ellers grep tidsånden i det meste, grep også dette når han kalt bandet sitt for Plastic Ono Band.

Astrologi bør heller ikke glemmes i denne sammenhengen, og fikk en kraftig oppblomstring sammen med importen av Østens mystikk, yoga, meditasjon og indiske guruer.

Neptun i Skorpionen i denne tiden er også verdt å nevne, fordi denne

Side 65

planeten preger spesielt kunst og kulturlivet.

Musikken ble transformerende, kompromissløs, intens, emosjonell, mørk, truende og farlig.

Da Neptun på 1970 tallet gikk inn i Skytten roet dette seg betraktelig, musikken ble snillere og feel-good bandet ABBA tok over Beatles rolle som verdens ledende supergruppe.

Forbindelsen mellom The Beatles og Sovjetunionen er interessant av flere grunner enn at de skrev sangen, «Back in the USSR», men mest fordi The Beatles er så sterkt under innflytelsen av Saturn.

En lite kjent side ved The Beatles er at deres største samfunnsmessige innflytelse skjedde ikke i Vesten, men bak Jernteppet. Sovjetunionen var da en kommunistisk monsterstat med utreiseforbud, sensur og hvor all kunst, kultur og politiske meninger var statskontrollert ned til hver minste detalj.

Beatles-musikken snek seg likevel inn under støysenderne takket være radiostasjoner som Radio Luxenburg og tente en eksplosiv opprørstrang særlig blant den sovjetiske ungdommen. Hjemmelagde Beatles plater på kasserte røntgenbildefilmer ble solgt på svartebørs og med overhengende fare for å havne i fengsel. Beatles fans med for langt hår ble skamklippet av politiet. Men Beatles musikken var mer enn opprør og fengende melodier. Det var også glede, livskraft, håp og tro på kjærligheten.

Ingredienser som får Beatles-elskere verden over til å ta denne musikken inn i sitt hjerte.

Denne planeten holdt utvilsomt sitt jerngrep over Sovjetunionen hvor alle de verst tenkelige egenskapene til denne planeten levde seg ut i all sine ytterligheter av kontroll, undertrykkelse, diktatur, sensur, propaganda og ufrihet.

Kommunismen var kun et kortvarig fenomen i russisk historie, i et land hvor det alltid har vært hardt å leve.

Utenom vinterkulden har diktatorer, despoter og korrupte ledere alltid holdt dette landet i et jerngrep.

BEATLES OG SATURN The Beatles er saturnsk av flere grunner enn at biller, i den grad The Beatles betyr det, er under herskerskap av Saturn. Spesielt oppstarthoroskopet slår an tonen.

Blant kjennere er «fødelstidspunktet» til The Beatles når John og Paul møtte hverandre for første gang. Det skjedde lørdag 6.juli 1957 kl. 18.48, like utenfor en kirkegård i utkanten av Liverpool. Den samme kirkegården hvor Elinor Rigby er gravlagt og senere ga inspirasjon til sangen ved samme navn.

Lørdag er jo Saturns dag, likeså er kirkegårder under Saturns domene.

Men mindre synlig på dette tidspunktet var at Saturn steg opp over horisonten og dermed blir Ascendanten i dette horoskopet.

Saturn fikk dermed en sentral plass i dette horoskopet og kom til å sette sitt tydelige preg på dette samarbeidet og legendariske bandets videre utvikling. Dette ga seg en lang rekke utslag som hårfrisyrer som lignet militærhjelmer, sorte lærjakker og oppstart i en kjeller.

SATURN

Men mest kom det til uttrykk i sangtitlene og temaene i tekstene som i stor grad hadde en ofte sort undertone og et saturnsk preg: I’m down • Depresjon When I’m Sixty four • Alderdom Misery • Lidelse You Can’t Do That • Begrensning I’m a Looser • Håpløshet A Hard Days Night • Livet er hardt If I fell • Nederlag No Reply • Avvisning Taxman • Begrensning Wait •Begrensning Get Back • Begrensning Yesterday • Fortiden The Night Before • Fortiden I should have known better • Anger Nowhere Man • En taper Sgt. Peppers Loneley Hearts Club Band • Ensomhet Back in the USSR • Diktatur Cry Baby Cry • Sorg She’s Leaving Home • Adskillelse The Fool on the Hill • Ensomhet I’m So Tired • Trøtthet Let It Be • Stillstand

Side 66

ser og ikke vise for mye av seg selv.

Den første sangen han bidro med på «With The Beatles» albumet i 1963, het karakteristisk nok; «Don’t Bother Me».

GEORGE HARRISON

På denne bakgrunn er George interessant fordi han bryter med dette mønsteret. Av de få av Georges sanger som ble utgitt i denne perioden laget han kanskje en av de vakreste Beatlesmelodiene av dem alle; «Here Comes the Sun». Tittelen er oppløftende og inspirerende, og atmosfæren i sangen er helt i takt med teksten.

George kalles ofte «The quiet Beatle» fordi han havnet i skyggen John og Paul. Sett fra utsiden preget nok det kreative oppkommet av Lennon/ McCartney bandet mer enn George og Ringo. Dette skyltes mer hvert av bandmedlemmenes egne personligheter, mer enn musikalske ferdigheter. En trenger ikke se lenge på Georges horoskop for å forstå hvorfor.

Med Solen i Fiskene og Månen i Skorpionen er dette en følsom og innadvendt sjel, og man kan undres over hvordan han fant veien inn i et rock band i det hele tatt. Født i Fiskenes tegn faller det naturlig å flyte med, gli inn og være del av en gruppe fremfor å fremheve seg selv, på tross av popkulturens sterke personfiksering og heltedyrkelse. Da bandet senere ble oppløst var George den som i større grad enn de andre samlet et stort nettverk av andre musikere i en lang rekke sammenhenger, hvorav den mest berømte var Bangladesh konserten i 1971.

Dette var en den første veldedighetskonserten i rock-miljøet og var helt i dette stjernetegnets ånd, å redde verden, gi uselvisk og åpne hjerte og lommebok for de svake, fattige, sultne og hjelpeløse.

Fiskenes ånd er videre å danne syntese, bringe mange impulser sammen og skape en ny helhet. Med en sterk Jupiter i 9.hus er han spesielt knyttet til utlandet og gjør ham internasjonalt orientert. George var pådriveren for å utforske India hvor han knyttet et varig vennskap og læreforhold til sitarmesteren Ravi Shankar og fikk resten av Beatles gutta med på meditasjonskurs hos Maharishi.

I sangen «Norwegian Wood» dukker sitaren opp for første gang i en av Beatles-sangene, og enda mer fremtredende på Sgt. Pepper albumet, og førte til at verden fikk ørene opp for dette instrumentet. Å finne seg selv og reflektere over livets dypere meningen er en annen ryggmargsrefleks i dette stjernetegnet. Det sendte George inn i hinduismen og Hari Krishna bevegelsen hvor hans gjesteopptreden blant glattbarberte mantrasyngende munker vakte til live et sterkt religiøst og åndelig engasjement. Med en rekke inspirerte sanger til følge som; «My Sweet Lord», «All Things Must Pass», «Inner Light», med flere.

En annen myk side ved George ser vi i Venus i Fiskene. Den er plassert i 5.hus som er området for kunst, kreativitet og skapende virksomhet og viser noe av hans behov av å skape noe vakkert, vennlig og oppløftende som går som en rød tråd gjennom hans musikalske bidrag.

Venus i opposisjon til Neptun viser dragningen mot skjønnheten, og tyder ofte på en spirituell lengsel.

Georges innadvendte personlighet preges også av Månen i Skorpionen.

Her er det behov for å holde kortene tett til brystet, verne om egne følel Side 67

Den neste sangen på «Help» albumet to år senere het «I Need You». Da har han skiftet mening, og viser noe av Skorpionens natur av å være privat, men også med et sterkt behov for nærhet og intimitet. Men Skorpionen har også en mer brutal, hardtslående og kompromissløs side og sammen med en medfødt opprørstrang fra Saturn-Uranus-konjunksjonen følte han seg hjemme i dette bandet sammen andre rebeller, spesielt John som var et par år eldre.

Solens spenning til Uranus viser en selvstendig person som ikke er redd for å gå sine egne veier, litt på den eksentriske siden og foretrekker å være en original fremfor en dårlig kopi.

Dette kom særlig til uttrykk etter at Beatles medlemmene gikk hver til sitt, og hvor George satte preg på sin egen musikk-karriere med originalitet, særpreg og popularitet et Beatles medlem verdig. Det ble tydelig at George var en musiker av stort format, og ikke bare en bakgrunnsfigur til John og Paul som mange kunne ha fått et feilaktig inntrykk av.

Mars i Steinbukken er verdt å nevne, fordi her tilføres en hardt tiltrengt stabiliserende faktor i et svært følsomt horoskop.

Mye av kreativiteten, ideene og rikdommen av inspirasjon kunne lett tatt veien ut i rus, virkelighetsflukt og depresjon om ikke nettopp evnen til å arbeide hardt, disiplin, realisme og ansvar som følger med Mars i en slik posisjon kom ham reddende til unnsetning.

Det skaper en helt nødvendig balanse og faste rammer til å kunne romme så mye følelser, uten at «demningen» brister. Martin Scorsese har nylig laget en høyst severdig dokumentarfilm om George Harrisons liv; Living in the Material World. Illustrerende nok viser filmplakaten hodet hans stikkende opp i et badebasseng omgitt av vann på alle kanter. Vann er i astrologien som kjent følelsenes element.

ALL THINGS MUST PASS La oss vende tilbake til Beatles første møte horoskop og følge Saturns videre vandring i dette horoskopet fram i tid. En vil da oppdage at 8. desember 1980 da John Lennon ble skutt stod Saturn på MC eller senit i dette horoskopet. Dette var så høyt håpet om The Beatles gjenforening kunne stige, fordi etter dette fatale øyeblikket fantes ikke lenger den muligheten.

George døde senere etter en lang kamp mot kreft, 1. desember 2001.

Da hadde Saturn vandret fram til Descendanten i Beatleshoroskopet. Ascendanten og Descendanten markerer henholdsvis soloppgangen og solnedgangen i et hvert horoskop.

Så da George lukket sine øyne og ga slipp på å leve i den materielle verden, symboliserte det også solnedgangen for dette legendariske bandet som forandret verden. Ganske passende fra mannen som hadde, «All Things must Pass» som tittelen på sitt berømte trippelalbum. Igjen fikk Saturn komme til orde. Planeten som fulgte dette bandet fra begynnelse til slutt. Fra soloppgang til solnedgang.

Les mer fra Christian Paaske på:

www.christianpaaske.no

TOP OF THE POPS-FILM MED BEATLES FUNNET PÅ LOPPEMARKED!

I

vår serie om Beatles på britiske popprogrammer på TV skrev vi i forrige nummer av Norwegian Wood om «Top of the Pops», der samtlige episoder med Beatles har blitt slettet av BBC, og vi kun sitter igjen med en liten snutt som tilfeldigvis var med i en episode av «Dr Who».

Mens NW var på vei til folks postkasser tikket det imidlertid inn en nyhet på internett: Noen hadde lastet opp en stumfilm på YouTube av Beatles’ første filmede innslag til «Top of the Pops»! Vi beskrev denne filmen inngående i vår artikkel, takket være en øyenvitneskildring fra Alec Bray, som var teknisk operatør på settet under innspillingen. Nå kunne vi se den med egne øyne! Det tok ikke lang tid før entusiaster hadde satt lyd til filmen, det dreide seg tross alt om en mimet fremføring av «Can’t Buy Me Love» og «You Can’t Do That». Men dette er ikke originalfilmen, ei heller et videobånd fra BBC. Dette er en smalfilm noen har lagd ved å stille et 8mm stumfilmkamera inn på TV-skjermen der hjemme i 1964.

Dette er uansett alt som hittil har dukket opp fra denne opptredenen, så historisk sett er det interessant. The Beatles ble filmet på Shepherd’s Bush Empire i London, som den gangen het BBC’s Television Theatre. Det ble filmet med ekte film, ikke video - og det ser ut som

av Roger Stormo

om denne filmen prosjiseres på en hvit vegg i bakgrunnen av danserne i studio i Manchester på det direktesendte TV-programmet. Vi ser dessverre også et glimt av programleder Jimmy Savile mellom sangene. Beatles ble filmet 19. mars 1964 og episoden av «Top of the Pops» gikk på lufta onsdag den 25. mars. Det må være denne episoden, siden begge sangene er med. «Can’t Buy Me Love» ble også vist på TOTP-episodene 8. og 15. april, og ved minst en av disse anledningene ble filmen vist som den er – uten innslag fra de dansende i studioet. Den første av de to tagningene av «You Can’t Do That» ble ifølge Alec Brey også vist på et eller annet tidspunkt, og det var sannsynligvis 1. april 1964, da den er oppført å ha gått i reprise. I samme TOTP-episode skal de også ha spilt «Can’t Buy Me Love», men fra platen og ikke i form av filmen.

Det var sønnen til en dame ved navn Julie som fant filmen til salgs billig på et loppemarked i England. Det sto «The Beatles» og «Chick Graham» på pappesken som filmen lå i, så han plukket den med seg. Julie fikk rigget opp en filmprojektor og projiserte filmen på et hvitt laken hun hadde hengt opp. Hun filmet noe av klippet med sin iPhone, deretter la hun dette ut på YouTube 7. juni. Hun ante ikke selv hvor klippet stammet fra, ettersom hun ikke var spesielt interessert i Beatles, og man måtte igrunnen både være Beatlesekspert og trent i å kunne

Side 68

identifisere sanger ut ifra gitarakkordene for å finne ut hva dette var. Beatlesentusiaster begynte å legge merke til klippet, og det ble diskutert rundt på diverse nettfora. Til slutt var det Beatlesforfatter John C. Winn («Way beyond Compare», «That Magic Feeling», «Lifting Latches») som identifiserte innslaget.

Utsnittet Julie la ut på nettet er ikke hele filmen, starten på «Can’t Buy Me Love» mangler og det er bare med noen få sekunder av «You Can’t Do That». Men hun sier at hele Beatlesinnslaget er med på den komplette smalfilmen hun sitter med. Selv om innslagene ser dårlige ut på hennes iPhonefilm, vil en profesjonell Telecine-overføring av smalfilmen gi et bedre og større bilde. Mye kan sikkert også gjøres på etterbehandlingssiden for å gjøre filmen god nok til å kunne vises på TV. Julie var i kontakt med auksjonsfirmaet Sotheby’s med tanke på å selge filmen, men de var ikke interessert.

Salg av filmen til utenforstående er uproblematisk siden den er stum, og copyrightlovgivningen for film gjelder i 50 år. Dermed er den ikke lenger beskyttet. Setter man lyd til filmen, får man problemer – ettersom selve sangene er beskyttet i 19 år til. Når det gjelder BBC, så har de en politikk som går ut på at de gjerne tar imot arkivopptak de ikke lenger har, men de betaler ingenting for det.

I Aarhus

Wingsbussen i Amsterdam

På Tenerife

I Aarhus

Endelikt wingsbussens

av Roger Stormo

I 1972 leide Paul McCartney en buss, dekorerte den med fargerike motiver og brukte den til å reise ut på Europaturne med Wings, der de blant annet besøkte Oslo.

Nå har bussen strandet – av alle steder på øya Tenerife – der den bare står og ruster, forlatt av alle.

Man har forsøkt å legge den ut på ebay, men kjøperne står ikke akkurat i kø når de kalkulerer inn transportkostnadene fra øya og til et sted den kan stå og være på utstilling. Hvordan den har havnet der vites ikke.

Dette i motsetning til Magical Mystery Tour bussen, som nå eies av Hard Rock Cafe-kjeden. Den er deres desidert største memorabiliagjenstand, og benyttes nå og da av deres forskjellige filialer i USA. Som regel står den kun lagret.

The Beatles på SCENE AT 6:30 av Roger Stormo

Fra «Late Scene Extra» og senere sendt i reprise på «Scene at 6.30».

Det nåværende selskapet ITV Granada (opprinnelig Granada Television or Granada TV) er den regionale Channel 3 tjenesten for nordvestre England. Granada Television ble grunnlagt av Sidney Bernstein og er basert i Granada Studios på Quay Street i Manchester, en by i nærheten av Liverpool. Kanalen startet opp kommersielle sendinger i mai 1956. Programutvalget markerte en sterk nord-engelsk identitet, og varemerket var en stilisert “G” logo som hadde en pil som pekte oppover, mot nord, ofte med mottoet «Granada: from the north». Granada Television lagde TV programmer i nordvest; for folk i nord, og reflekterte kultur og holdninger fra nord. «People and Places» var et regionalt nyhetsprogram på Granada TV for nord-England, senere skiftet programmet navn til «Scene At 6.30».

Side 70

P

Produsenten for «People and Places» programmet var Johnnie Hamp, en mann som faktisk hadde sett Beatles opptre på TopTen Club i Hamburg allerede i 1961.

Da Beatles fikk i land en platekontrakt med EMI og ga ut «Love Me Do» engasjerte Hamp gruppen for sitt «People and Places» program for onsdag 17. oktober 1962, og etter dette engasjerte han de stadig vekk.

“ “

Iris Caldwell: «Når de var på Granada TVs ‘Scene at 6.30‘, så fort de var ferdig, hver eneste gang, ringte George moren min for å spørre, ‘Hvordan var det?’

The Beatles øver for «People And Places», 16. januar 1963.

Og hun ville si ‘Åh, det var all right men ingen av dere har noen personlighet. Hvis dere ikke smiler kommer dere ingen vei’. Så neste gang sa han ‘Jeg smilte denne gangen, var det all right?’ Hun svarte ‘Det var bedre men fortsatt må dere smile mer’. Hun ga dem sine oppriktige meninger.»

Alt i alt opptrådte Beatles elleve ganger på «People and Places» eller «Scene at 6.30», inkludert liveopptaket fra Cavern Club og fremføringer filmet hos Granadas TV-studioer i Manchester.

Noen av disse fremføringene må ha vært live fra studio, mens andre var miming til platene. I tillegg til disse elleve eksklusive opptredenene har de i hvert fall vært med en gang til som vi vet om, og sikkert flere, men da kun i form av musikkvideoer.

Musikalske opptredener av Beatles på «People and Places» / «Scene at 6.30»: Onsdag 17. oktober 1962: «Some Other Guy» og «Love Me Do». Tapt.

Dette var intet mindre enn Beatles’ offisielle TV debut – og programmet gikk på direkten!

Beatles øvde foran kameraene fra kl 15 – 16, og igjen fra kl 16.15 – 18.

Programmet ble direktesendt mellom kl 18.35 19, og gruppen fremførte to sanger: «Some Other Guy» og deres nye single «Love Me Do».

Opptredenen ble gjennomført mellom to engasjementer samme dag på Cavern Club.

Granadas TV-studio i Manchester.

Side 71

Brian Epstein husket at ‘guttene regnet sin første studioopptreden på lokal-TV som «bedre enn ikkenoe». Det var det faktum at det var lokal-TV og ikke nasjonalt som hadde gitt denne responsen.

De hadde begynt å føle seg mer selvsikre nå som de hadde sett navnene sine i Hit Parade og klødde etter berømmelsen.

Men «People and Places» som et lokalt magasinprogram var en grei begynnelse. Programlederen var Gay Byrne som John takket etter at de hadde spilt «Love Me Do». John erindret hvordan «great Mr Byrne» hadde fått de til å slappe av, og overtalte dem at det ikke var noe å være redd for når de digre TV-kameraene kom glidende mot dem.

Ett av resultatene av at de hadde opptrådt på TV var at salget av «Love Me Do» tok seg opp i nordvest-England. Beatles’ TV debut gikk ikke helt etter planen ettersom de drev og tøyset etter at sangen var slutt. De følte at bare det å stå stille under utfadinga var «for streit» for dem, så de begynte å hoppe rundt og rope sånt som «Hello Mum!».

Ettersom dette var en direktesendt sending ble den ikke tatt opp på bånd i det hele tatt – og hjemmevideoopptakere var ennå et stykke ut i fremtiden, så ingen tok den opp. Som Mark Lewisohn sa i hans «Tune in» bok, denne opptreden var ikke så mye tapt som ikke eid i det hele tatt.

Ettersom «Some Other Guy» aldri ble skikkelig innspilt i et platestudio av Beatles, så er det meget trolig at dette var en livefremførelse og ikke noen miming.

Side 72

Mandag 29. oktober 1962: «Love Me Do» og «A Taste of Honey». Tapt.

Tolv dager etter sin TV-debut på «People And Places» returnerte Beatles til Granada TV Centre i Manchester for å filme sin andre opptreden.

Opptredenen ble øvd inn og innspilt i studio fire mellom kl 11 og 13. Nok en gang plugget Beatles sin single, «Love Me Do» og deretter fremførte de «A Taste Of Honey». Sangen var et nytt innslag i settlisten deres, ettersom «A Taste of Honey» først utkom på vinyl av Lenny Welch den 17. september 1962. Her kan de heller ikke ha mimet, ettersom de ikke skulle komme til å spille den inn før albuminnspillingen 11. februar 1963. Et lite utdrag av lyden fra denne sangen eksisterer, men ekspertene strides om det stammer fra dette TVopptaket eller fra en radiofremføring.

Sceneopplegget var uvanlig for Beatles. Under «Love Me Do» sang John Lennon sittende, som om han var en solosanger som ble backet av en gruppe - et eksperiment de ikke skulle repetere.

De andre i gruppa sto. Under den andre sangen spilte alle medlemmene sine instrumenter, men hadde tatt av seg jakkene og sto og spilte med skjorter og vester.

I motsetning til dere første opptreden på «People And Places» så var ikke dette direktesendt.

Det ble vist i nordvest og nord-England mellom kl 18.30 - 19 den 2. november, og da befant Beatles seg i Hamburg, hvor de spilte på Star Club.

Tilbake fra Hamburg 15. november var Beatles igjen tilgjengelig for TV-opptredener og den 23. november hadde de audition i London for Ronnie Lane, som testet ut musikere for «Light Entertainment» for BBC TV. De spilte et timinutters sett for ham, og fire dager senere mottok Brian Epstein et brev med avslag. Den 3. desember opptrådte gruppen på Discs-a-Go-Go, live fra Bristols TWW (Television Wales and West) studio. Neste dag sang Beatles «Love Me Do», «P.S. I Love You» og «Twist And Shout» live på “Tuesday Rendezvous”, et barne-TV program ved programleder Gary Marshall, direktesendt fra Associated-Rediffusions Kingsway Studio i London.

17. desember 1962: «Love Me Do» og «Twist And Shout». Tapt.

Tirsdag 16. april 1963: «From Me To You».

Tapt.

Like før de skulle returnere til Hamburg ble de igjen engasjert til «People and Places». Etter øvinger fra kl 15 – 16 gikk programmet direkte på TV fra kl 18.35 - 19 fra studio fire ved Granada TV Centre i Manchester. Beatles fremførte to sanger: «Love Me Do» og «Twist And Shout».

Nok en gang spiller de en sang som ennå ikke er spilt inn på plate, så de spilte nok live.

Opptatte med flere konserter, to turneer, innspillingen av sitt debutalbum «Please Please Me», fødsel (Julian Lennon) og radio og TV-opptredener er Beatles sine engasjementer hos Granada sjeldnere nå. Men i april kom nok en single ut, og en uke etter utgivelsen er Beatles tilbake i studio fire hos Granada Television Centre. Programmet er nå omdøpt til «Scene at 6.30». Øvingene fant sted mellom kl 15 – 16 og igjen fra kl 16.15 – 18.

«Scene At 6.30» gikk på lufta mellom kl 18.30 - 19, og kolliderte med Beatles’ første nasjonale TV-opptreden for BBC, på The 625 Show, som ble sendt samtidig men var i opptak. Nå kunne du se Beatles på TV selv om du skiftet kanal!

To dager senere traff Beatles, og særlig Paul McCartney Jane Asher for første gang.

Det var travle dager.

Neste dag returnerte de til Hamburg for å hedre sin kontrakt med Star Club. Beatles var svært nølende til å gjennomføre dette, ettersom de nå var i ferd med å bli en varm potet i England, men Epsytein sto på sitt. Heldigvis, for dette var Hamburgbesøket som ga oss Star Club opptakene med gruppen.

Onsdag 16. januar 1963: «Ask Me Why» og «Please Please Me». Tapt.

Nok en direktesending. Beatles var med i to programmer fra Manchester denne dagen. Det første var for «People And Places».

Klokken 15 startet øvingene for programmet, nok en gang i studio fire hos Granada. De øvde omlag en time her, før de dro for sin andre øving for dagen i byens Playhouse Theatre, hvor de senere spilte inn fire sanger («Chains», «Please Please Me», «Three Cool Cats» og «Ask Me Why») for BBCs “Here We Go” radioprogram.

De returnerte til Granada og 18.35 startet direktesendingen av “People And Places”, denne gangen skriver historiebøkene at de mimet til begge sidene av deres nye single, «Ask Me Why» og «Please Please Me», og kl 19 forlot de Granada for å spille inn sine fire sanger på Playhouse Theatre.

Det kan godt tenkes at artistene på programmet fra nå av bare mimet til sine innspilte sanger istedet for å fremføre de live.

Twist and Shout» 14. august 1963.

Onsdag 14. august 1963: «Twist and Shout».

Det eneste opptaket som har overlevd av «Scene At 6.30» materialet. Innspillingen fant igjen sted i studio fire. Beatles hadde på seg svarte pologensere og jeans – hvilket var et sprang fra sine vanlige dresskledte fremførelser, men samsvarende med hva de hadde på seg da de ble fotografert for omslaget til «With The Beatles» åtte dager senere av Robert Freeman. To sanger ble fremført. Den første, «Twist And Shout», ble kringkastet denne kvelden, mens den andre, «She Loves You», ble sendt den påfølgende mandagen.

Grunnen til at «Twist and Shout» ble valgt var muligens at den frontet en britisk EP som hadde kommet ut en måned tidligere.

Etter at de var ferdig med filmingen kjørte Beatles tilbake til Llandudno, hvor de var midt i en sekskvelders konsertserie på Odeon Cinema.

Side 73

Første gangen vi fant ut at dette opptaket var bevart kan ha vært da det ble benyttet i en episode av Tony Palmers populære TV-serie “All You Need Is Love - The Story of Popular Music” fra 1976, som også ble vist på NRK. På YouTube finner du opptak av denne opptredenen, hentet både fra «The Early Beatles» (1984) og «All You Need Is Love» (1976).

George Harrison: «Jeg kan huske at det kom kameraer fra Granada TV til Cavern. Det var skikkelig varmt og vi hadde blitt bedt om å kle oss pent.

Vi hadde skjorter og slips, og små svarte vester.

Så vi så ganske bra ut. Det var vår første TV-opptreden. Det var berømmelse, et TV-selskap kom for å filme oss og John digget det!»

Mandag 19. august 1963: «She Loves You». Tapt.

Dessverre er ikke pologenserversjonen av «She Loves You» i Granada TV sine arkiver. Dette vil ha vært første gangen seerne hørte sangen, ettersom singlen ikke kom ut før fire dager senere.

Fredag 18. oktober 1963: “She Loves You”. Tapt.

Dagen etter å ha spilt inn begge sidene av sin nye single - «I Want To Hold Your Hand» og «This Boy» returnerte Beatles til Manchester for nok en gang å mime til «She Loves You», sangen som skulle bli en hit over Europa.

Filmingen fant sted på ettermiddagen og programmet ble som vanlig sendt mellom kl 18.30 – 19 den kvelden.

Onsdag 6. november 1963: «Some Other Guy».

Et opptak av «Some Other Guy», fremført på Cavern Club onsdag 22. august 1962 ble omsider vist, nå som et innslag i «Scene at 6.30».

Dette hadde vært første gangen at TV-kameraer hadde filmet Beatles i konsert, men det skulle altså ikke bli vist på TV før nå, mer enn ett år etter.

Etter å ha mottatt en mengde brev fra fans om Beatles hadde Granada Television sendt folk for å etterforske dette voksende fenomenet. Produsenter fra Granada så først gruppen opptre i Cambridge Hall i Southport den 26. juli 1962, og Granadas Dick Fontaine besøkte Cavern den 1. august for å sjekke lysforholdene før filmteamet kom inn 22. august.

Teamet fra Granada filmet Beatles som spilte «Some Other Guy» for et program som het «Know The North». Filmingen fant sted under en uke etter at Pete Best hadde fått sparken fra gruppen.

Side 74

Den 5. september 1962 sendte Granada lydteknikere tilbake til Cavern Club for å ta opp kveldens konsert med Beatles med intensjoner om å dubbe lyden over på filmen fra 22. august. Den gangen i august hadde de kun brukt en mikrofon, men nå benyttet de tre mikrofoner. Visstok ble hele konserten innspilt av lydtekniker Gordon J. Butler men det komplette båndet eksisterer ikke lenger.

Kun to sanger, «Some Other Guy» og «Kansas City/Hey, Hey, Hey, Hey» har overlevd takket være acetates, og et gammelt spolebånd av førstnevnte eksisterer også.

Når det gjelder film så eksisterer både den fulle fremføringen av «Some Other Guy» (faktisk to forskjellige fremførelser) såvel som flere minutter med opptak av publikum og små snutter der Beatles spiller andre sanger. Lydbåndet med «Some Other Guy» skal under hammeren hos auksjonsfirmaet Adam Partridge Auctioneers i Liverpool senere i år, 4. november. Det er «Scene at 6.30»-produsent Johnnie Hamp (nå 83) som eier båndet, og det skal være i langt bedre kvalitet enn alt vi har hørt fra før av denne sangen.

Fredag 20. desember 1963: «I Want To Hold Your Hand» og «This Boy» I november 1963 startet det opp et «søsterprogram» til «Scene at 6:30», formatet var likt men det ble sendt kl 22:25 og het «Late Scene».

programmet. Men sent i 1965 returnerte de til Granada for å filme sine innslag i «The Music Of Lennon And McCartney» TV spesialen.

I 1968 feiret man at «Scene at 6.30» var fem år gammelt, i en artikkel i Nord-Englandutgaven av TV Times (Jan 13- Jan 19, 1968). I artikkelen husker produsent Johnnie Hamp hvordan programmets tidlige dager falt sammen med den plutselige populariteten til Beatles. Han hadde de følgende kommentarene: «Over natta ble ‘the Mersey Sound’ internasjonalt berømt. Vi solgte tusenvis av fot med film av de nye pop-idolene til TV-stasjoner verden rundt.»

«Amerikanske direktører som besøkte Manchester med sine familier ringte Granada for å spørre etter billetter til Cavern Club på vegne av sine døtre, mens de egentlig ønsket å bevitne den nye popscenen selv.»

Det eneste opptaket fra «Late Scene» som har overlevd er fra 27. november 1963 utgaven som het «Late Scene Extra», hvor Beatles mimer til «I Want To Hold Your Hand» og «This Boy», og også deltar i livlig samtale med sangeren og komikeren Ken Dodd, også fra Liverpool. Innspilt to dager tidligere ble «Late Scene Extra» kringkastet fra kl 23.45 til midnatt den 27. november, og gikk i reprise på «Scene at 6:30» den 20. desember, derfor er dette inkludert i denne artikkelen. Du finner dette opptaket på YouTube.

Onsdag 14. oktober 1964: «I Should Have Known Better».

Tapt.

Før kveldskonsertene sine på ABC Cinema i Manchester benyttet Beatles seg av muligheten til å spille inn en opptreden for «Scene At 6.30». Intervjuet med dem, samt en mimet fremførelse av «I Should Have Known Better» ble vist fredag 16. oktober, som vanlig kl 18.30.

Selv om selve programmet mangler i arkivene, eksisterer det et opptak filmet fra galleriet av at guttene mimer til sangen. Det ligger ute på YouTube.

Denne opptredenen skulle bli siste gangen Beatles lagde materiale eksklusivt for «Scene at 6.30».

Mandag 13. juni 1966: «Paperback Writer».

Tapt.

Det er ikke veldig viktig at dette programmet mangler, ihvertfall ikke for Beatlesfans, ettersom det bare ble avspilt en av musikkvideoene til «Paperback Writer», og disse eksisterer jo separat.

Andre musikkvideoer kan ha blitt vist på «Scene at 6.30», men Beatles selv tok aldri lenger turen til Granadas studio fire for å opptre eksklusivt for

Hamps kommentarer er halmstrået Beatles videosamlere klamrer seg til, i håp om at noen av de opptakene som mangler i Granadas egne arkiver en dag vil dukke opp fra disse internasjonale kildene.

I 1982 tenkte Johnnie Hamp, som da var blitt sjef for Granadas «Light Entertainment» avdeling, å produsere et program som skulle sammenfalle med 20-årsjubileet for utgivelsen av «Love Me Do»; men han fant såpass mye interessant materiale i arkivene at programmet ikke ble ferdig før sent i 1983, og ble omsider sent første nyttårsdag 1984.

I et presseklipp fra desember 1983 kunne man lese at «alt det dyrebare arkivmaterialet i det 50 minutter lange programmet har varsomt og til høye kostnader blitt prosessert i et filmlaboratorium for å oppnå maksimal kvalitet, så dette skulle innebære en fascinerende seeropplevelse». Når man i dag ser på programmet er det åpenbart at arkivmaterialet ble konvertert fra det gamle britiske 405 linjers formatet til den moderne 625 linjers standarden ved den såkalte «optiske» metoden – hvilket involverer at man rigger opp et moderne 625-linjers kamera og filmer TV-skjermen på en gammel 405 linjers monitor. Johnnie kommenterte at “The Early Beatles” sannsynligvis ville bli den sesongens mest piratinnspilte video – og han hadde sikkert rett. Han la til: «Å sette sammen dette arkivmaterialet var mer et kjærlighetsarbeid enn jobb. Vi bestemte oss for at vi ikke trengte noe kommentarspor – filmen taler for seg!»

Da jeg begynte å samle og bytte videokassetter med Beatlesmateriale tidlig på åttitallet kan jeg huske hvor opprømt jeg var da jeg fikk tak i en VHS kassett med «The Early Beatles» spesialen i 1984. Såvel som å dra nytte av de overlevende opptakene fra «Scene at 6.30» inneholdt programmet også klipp fra Granadas bestillingsfilm av Beatles’ første tur til USA produsert av brødrene Maysles, flere intervjuer og et klipp fra «Music by Lennon & McCartney».

Internettkilder: Mersey Beat: The Early Beatles • Missing Episodes diskusjonsforum •The Beatles Bible The Beatles in Manchester

Side 75

BABY`S IN

BLACK

I anledning Paul McCartneys Norges-besøk så tenkte jeg at det ville være naturlig at dette nummeret får en vinylartikkel med opphav i #20 Forthlin Road. Den kommunale boligen i Allerton var nemlig ikke bare oppvekst -og tumleplass for Paul McCartney, men hans yngre bror Mike skulle etterhvert også markere seg på hitlistene med gruppa ἀ e Scaffold. Og med et lite knippe norske singelutgivelser passer det med en artikkel i serien Baby’s In Black!

“en vinylentusiasts bekjennelser” av Eirik Søreide

P

eter Michael McCartney ble født 7.januar 1944, på samme sykehus som Paul McCartney halvannet år t idligere. Etterhvert ἀyttet familien til Allerton og #20 Forthlin Road, og det var her Mike bl.a tok bildet som senere skulle pryde omslaget til Pauls “Chaos and Creation In the Backyard”. Mike var en ivrig fotograf og tok mange av de mest kjente bildene av Beatles i tiden før de slo igjennom.”

Mike McCartney jobbet som frisør da The Beatles opplevde gjennombruddet med «Love Me Do» høsten 1962.

Han hadde imidlertid allerede dannet gruppa The Scaffold, sammen med Roger McGough og John Gorman, ikke et «band» i tradisjonell forstand, men en pop/komedie/poesigruppe. Han tok artistnavnet Mike McGear, for ikke å dra nytte av etternavnet som han delte med sin mer kjente bror.

The Scaffold fikk etterhvert også platekontrakt med Parlophone, og dermed kunne de også gjøre bruk av bl.a George Martin som produsent. Slik The Beatles gjorde Merseybeat til en kjent begrep, kom The Scaffold på tilsvarende måte til å slå et slag for den såkalte Liverpudlian-humoren.

Det er noe av den samme vittige koloritten som også kom til syne i de e lleville pressekonferansene som John, Paul, George og Ringo overrasket pressen med tidlig i karrieren, og som fikk sette et visst preg på de tre første filmene som The Beatles laget.

At The Scaffold oppnådde ἀere listetoppere i p erioden 1967 til 1974 skyldtes ikke minst Mikes evner som låtskriver. Deres første millionselger var «Thank U Very Much» i 1967. Sa ngen var komponert av Mike med tekstlig deltakelse fra Roger McGough. Denne slo så godt an at det samme år ble laget en svensk og en norsk versjon som ledd i en vennskapelig vitsekrig mellom broderlandene. I Norge ble vitsekrigen frontet av reiseradioen, men det v iste seg på den t id å vær e lite norskevitser i o mløp i S verige og tilsvarende lite svenskevitser i Norge.

Chaos and Creation

Dermed satte de i gang med oversettelser av såkalte «New York tales» på begge sider a v kjølen, med det r esultat at vi fortalte de samme vitsene med ulike aktører og fortegn om hverandre. Det som virkelig satte fart i produksjonen av nye vitser var antakelig vel så mye de d aglige avspillingene av de gjensidige nidvisene basert på «Thank U Very Much». Den norske teksten het “Takk skal du ha for det norske språket”, og var for anledningen sunget inn på plate av Odd Grythe.

Side 76

Thank U Very Much / I`de B the First Selv om de i England allerede hadde gitt ut et par singler i 1966, så var «Thank U Very Much» den første utgivelsen som kom som norsk pressing. Produsert av George Martin og greier! Den ble utgitt i november 67, og nådde 4.plass på hitlistene i UK. Den norske varianten er ganske vanlig, så det er utvilsomt at den solgte godt også her til lands selv om den ikke viste seg på noen lister. «Thank U Very Much» er fengende, om enn noe enerverende, mens baksiden på singelen er en litt mer sketsj-aktig låt, med lydeffekter og det hele.

Do You Remember? / Carry On Krow Siden ingen i gruppen spilte instrumenter selv så var en rekke musikere innom på innspillingene til The Scaffold: Jack Bruce, John Mayall, Spencer Davis, og Jimi Hendrix var blant de mange sessionmusikerne som opptrådte på gruppas tidlige plateinnspillinger. «Do You Remember?» ble opprinnelig spilt inn i 1967 f or albumet «McGough and McGear» (utgitt 1968), og på albuminnspillingen spiller bror Paul både piano og korer. Paul bidro i det store og hele relativt mye på The Scaffolds innspillinger, både som produsent og musiker. I samme åndedrag må det nevnes at albumet «McGough and McGear» opprinnelig var tiltenkt utgivelse på Beatles` kommende plateselskap Apple.

For singelutgivelsen av «Do You Remember?» så gjorde gruppen derimot en nyinnspilling, og denne ble sluppet i mars 68. Her i Norge gjorde den relativt lite av seg, og er nok endel mer uvanlig enn forgjengeren. Den er ei streit, litt rolig poplåt, egentlig ganske kjedelig, og det er ikke rart at bandet mislyktes med oppnå samme suksess her. Baksida av singelen går i sketsj-sporet som hos forgjengeren.

Side 77

1-2-3 / Today Jeg antar at den mest uvanlige av de norske Scaffold-singlene må være «1-2-3». Den ble utgitt sommeren 1968, og kan umulig ha solgt mye. Den dukker ihvertfall tilsynelatende sjeldnere opp enn de andre norske pressingene av gruppa. Kjedelig låt, med en tekst som går på tall-rim - men på ingen måte så fengende som storebrors «All Together Now». Avslutningen redder låta dog, med en kul og tidsriktig sitar som spiller en indisk melodi. «1-2-3» ἀoppet også totalt i England, og at bandets neste singel skulle løfte dem helt opp til toppen av hitlistene var det nok ingen som forutså sommeren 68.

Lily the Pink / Buttons Of Your Mind «Lily the Pink» er basert på folkesangen «The Ballad of Lydia Pinkham», og er derfor kreditert som «Trad., arr: McGear, Gorman, McGough» på plata. Den utkom i England i oktober 68, og i des ember klatret den helt til topps på hitlistene i hjemlandet. Her på berget fikk singelen også mye oppmerksomhet. Den lå på 8.plass på Arbeiderbladets liste i hele fem uker i jan/feb 69, og vekslet mellom 8. og 9.plass på VG-lista i like mange uker. Låta var utvilsomt populær, og i sin siste uke på listene fikk «Lily the Pink» besøk av sin norske bror, nemlig Nordre Sving Blandede Mannskor og Orkester’s «Bislet Special». Låta var den samme som «Lily the Pink», bare med ny norsk tekst, og kan vel kalles en liten landeplage vinteren og våren 1969. I fem uker toppet den Arbeiderbladets lister, og i elleve uker lå den i tetsjiktet på VG-lista.

Side 78

£1 = 10 pence. I disse fem minutter lange programsnuttene på BBC1, som het «Decimal Five», sang de av hjertens lyst slike inspirerte, lyriske fraser som «Give more, get change» og «Use your old coppers in sixpenny lots».

1972

I 1972 s kapte The Scaffold en ½ t imes lang musikkfilm kalt «Plod», basert på en tidligere sceneopptreden rundt samme tema. Den ble filmet i Liverpool med deltakelse fra guttene på Liverpool Institute High School, hvor McCartney-brødrene, og G eorge Harrison, en gang selv hadde vært elever. Samme år utga Mike McGear sitt første soloalbum, «Woman».

1973

Men ikke nok med det Uken etter at «Lily the Pink» forlot hitlistene (og «B islet Special» holdt stø kurs mot toppen) så entret et nytt søsken banen: Gluntan! De hadde laget sin v ersjon av låta, med nok en ny tekst, og kalte den «Doktor E. Wang». På VGlista ble denne liggende side om side med «Bislet Special» hele våren 69. Tipper folk var ganske ferdig med den melodien når sommeren kom!

I 1973 ble gruppa utvidet med frontfigurene fra de to andre musikalske komigruppene Bonzo Dog Doo Dah Band og Liverpool Scene. Gruppa fikk navnet The Grimms, satt sammen av initialene i et ternavnet for hvert av de s eks kjernemedlemmene Gorman + Roberts + Innes + McGear + McGough + S tanshall. Neil Innes kjenner vi forøvrig godt som låtskriver/manusforfatter/Ron Nasty i The Rutles, mens Bonzo Dog Doo Dah Band var bandet han opptrådte med på strippeklubben i filmen Magical Mystery Tour. Som en kuriosa bør det nevnes at også Bonzo Dog Doo Dah Band hadde en n orsk singelutgivelse, i 1968 – «I`m The Urban Spaceman». Denne var produsert av Paul McCartney, under pseudonymet Apollo C. Vermouth.

«Lily the Pink» har en morsom tekst, som The Scaffold har skrevet om fra originalen, og inneholder ἀere «in-jokes».

Bl.a synger de om Jennifer Eccles og hennes «terrible freckles». Morsomt er det da at Graham Nash fra Hollies (som nettopp hadde hatt en hit med «Jennifer Eckles») er en av musikerne som spiller på låta! Andre bidragsytere er Elton John og Jack Bruce. B-siden, «Buttons Of Your Mind» bør også nevnes, en fin, rolig, barokk-inspirert låt.

1969

29. januar 1969 viet VG nesten en helside til The Scaffold, denne kan du lese i slutten av artikkelen. Og da VG-lista skulle oppsummeres våren 69 i «D et norske platebarometeres halvårsstatistikk» havnet «Lily the Pink» på 27.plass, mens de svært nært beslektede låtene til Nordre Sving og Gluntan havnet henholdsvis på 7. og 18.plass. Det er også relevant å nevne at lista ble toppet av «Ob-la-di Ob-la-da», i Marmalades versjon, mens Beatles selv ble henvist til 2.plass med «Get Back».

4 ἀotte norske singelutgivelser fikk vi altså med The Scaffold. Utover første halvdel på 70-tallet stakk derimot gruppa stadig hodet fram i rampelys i hjemlandet:

1970

I 1970 opptrådte The Scaffold i en eg en fjernsynsserie for barn, kalt «Score With The Scaffold».

1971

I 1971 laget gruppa noen melodiøse sanger i anledning en statlig fjernsynskampanje for å få engelskmenn til å gå over fra tolvtall til desimaler som system for sine pengeverdier;

Side 79

LILY THE PINK

1974 I 1974 spilte Mike McGear inn solo-albumet «McGear», hvor han samarbeidet med bror Paul McCartney om å k omponere ἀere av sangene. Både Paul og Wings tok del i innspillingen. Samtidig med innspillingen av soloalbumet ble det med Paul McCartney og Wings som sessionmusikere spilt inn en n y singel med de a ndre medlemmene av The Scaffold, «Liverpool Lou», som nådde helt opp til 7.plass på de en gelske hitlistene. Suksessen førte til en kort gjenforening og der es siste innspilling av nytt materiale. B-siden a v singelen het forøvrig «Ten Years After on Strawberry Jam, og var en instrumental komponert av Paul og Linda McCartney. Denne ble i sin helhet spilt av Wings kun med The Scaffold tilstede.

1975 I 1975 utkom bandets siste singel, «Leaving Of Liverpool».

1980 Fra 1980-årene utfoldet Mike sitt engasjement på andre plan enn musikken, og skapte seg en karriere som fotograf.

Han delte broren Paul McCartneys bekymringer for dyrelivet og n aturen.

Også kampen mot hvalfangsten, var noe brødrene kunne enes om, og Mike utga i 1980 sin gelen «All the Whales in t he Ocean» for å r ette verdens oppmerksomhet mot de n asjoner som ikke ønsket å oppgi hvalfangsten. Da Mike på 1980-tallet bestemte seg for å slutte sin musikerkarriere tok han tilbake familienavnet McCartney.

Mike McCartney syslet gjennom hele sin musikalske karriere med fotografering. Brian Epstein omtalte ham «Flash Harry» fordi han ustoppelig gikk rundt og blitzet, og M ike har publisert ἀere billedbøker, basert på egne snapshots og familiens private fotoalbum, med morsomme og innsiktsfulle tekster, og av The Beatles backstage og på turnè.

Kilder: Wikipedia, div. internett.

Takk til: Sigbjørn Stabbursvik, Yan Friis

- Det er en glad liten melodi, sier Scaffold. Som oss, faktisk. Og den glade lille melodien tar seg sammen denne uke og rykker igjen inn på Norges Ti på topp – etter at det forrige besøket ble så alt for kortvarig. Denne gang er de kommet for å bli. Siden Scaffold slo igjennom for et års tid siden med “ἀ ank U very much”, er de igjen sunket ned i glemselen og de mange dører inn til popverden som åpnet seg for dem med denne suksessen, er blitt stengt igjen ganske hårdt. Alt de derfor trengte var en ny slager – og det har de idag. Deres første slager brakte navnet fram i lyset, men Scaffold er ikke riktig sikker på om ikke berømmelsen fra den gang er noe misplassert. Der finnes fremdeles folk som engasjerer dem og venter å finne to gitarer og en tromme, som de fleste trioer består av, og blir overrasket og iblandt sjokkert og til og med indignert over hva de får: En ganske enestående blanding av komedie (fra John Gorman), musikk (av Mike McGear) og poesi (fra Roger McGough).

Side 80

h

har skapt en helt ny karriere for Scaffold Høyst artistisk

Og siden g ikk jo platen til topps i England. Dermed har det bragt The Scaἀold har en følelse av at musik- Scaffold ordentlig fram i s økelyset, kverden ennå ikke er ordentlig opp- og i d ag er a lle dører til popverden merksom på den “høyst personlige, virkelig og ordentlig åpen for dem. høyst artistiske og hø yt underholMoret seg dende” to timer lange forestilingen trioen står for og s om behendig Da satte diskjockey’en på “Lily the blander slapstick-komedie, musi- pink” og det te noe verdenstrette kalitet og p rovoserende og ly riske publikum kastet seg alle som en u t på dansegulvet og virkelig moret seg dikt. storartet over platen.

- Ingen vil la oss få sjansen, klager The Scaἀold. Selv fjernsynspro- Vi følte oss faktisk litt brydd, men dusenter som lover oss opptreden, hele gjengen klappet da platen var har en tendens til å putte oss inn i slutt. Platen er jo, når alt kommer til sitt programopplegg istedet for å la alt, noe tull, men den va kte jubel i denne forsamlingen og jeg må tilstå oss være programmet. det gledet oss meget.

Deres egen oppskrift på en god karriere består av å gi popkonsert om Og siden g ikk jo platen til topps i ettermiddagen, en teaterforestilling England. Dermed har det bragt The om kvelden og en nattklubb til slutt. Scaffold ordentlig fram i s økelyset, og i d ag er a lle dører til popverden De ønsker ikke å und erholde i or- virkelig og ordentlig åpen for dem. dets begrensede betydning, men de vil gjerne gjøre sitt publikum lykke- I seks år lig.

- Det er ganske merkelig, sier Mike - Det skjedde noe koselig forleden McGear, at en så enkel og banal ting dag, forteller Mike McGear i Melo- som “Lily the pink” har endret alle dy Maker. Det var da “Lily the pink” menneskers syn på oss – selv mennettopp var gitt ut, og vi var en tur nesker som tidligere ikke ville ha noe innom en, skal vi kalle det avansert med oss å gjøre og som ikke ville gi nattklubb der den musikalske inter- oss en jobb. I seks år har vi dundret esse er relativt spesiell. Ingen kjente på fjernsynets port for å få være med oss igjen og vi satte oss i en krok.

– forgjeves. Idag får vi opptreden selv hos folk som tidligere sa nei takk til Moret seg oss i en ganske brysk tone.

Da satte diskjockey’en på “Lily the pink” og dette noe verdenstrette Idag er g ruppen så anerkjent at de publikum kastet seg alle som en ut bare frykter èn t ing: At deres forpå dansegulvet og v irkelig moret skjelligartede talenter skulle drive seg storartet over platen. dem i hver sin retning, slik at de blir nødt til å skille lag.

Vi følte oss faktisk litt brydd, men hele gjengen klappet da platen var Men en ting er de sikker på i øyebslutt. Platen er jo, når alt kommer til likket: At etterfølgeren til “Lily the alt, noe tull, men den va kte jubel i pink” skal velges med adskillig mere denne forsamlingen og jeg må tilstå omhu enn platen som fulgte “Thank det gledet oss meget.

U very much” - og som bare druknet.

Side 81

BABY`S IN

BLACK

FIFTY YEARS AGO TODAY AS PRESENTERER:

ALT FRA

THE BEATLES ET UNIKT SYVÅRSPROSJEKT - ALL BEATLES-MUSIKKEN ÅR FOR ÅR - FEMTI ÅR SENERE – 1963–1969

MASTERS OF THE PAST - THE GREATEST BEATLES LIVE BAND IN THE WORLD

Stian Joneid

The BeaTles

live in stereo

PRESENTERES LIVE: Albumene «HELP!» og «Rubber Soul» samt singler.

Trond Granlund

Atle Pettersen

Eirikur Hauksson

Jonas Groth

HØSTTURNÉ 2015 12. september: Oslo Konserthus - PREMIERE

18. september: Sandnes Kulturhus – 19. september: Kilden, Kristiansand 9. oktober: Olavshallen Trondheim – 10. oktober: Oslo Konserthus 23. oktober: Stavanger Konserthus – 30. oktober: Buen Kulturhus, Mandal 31. oktober: Arendal Kulturhus – 7. november: Oslo Konserthus 0059_IPD_NorwegianWood.indd 1

08.08.15 11:56

Bildene er tatt av: 1 Stig Herigstad • 2 Aleksander Guttormsen • 3 Kenneth Sevland 4 Mj Kim • 5 Rune Fjoertoft • 6 Helge Halkjelsvik • 7 Brenda Spencer Forsidebildet er tatt av: Aleksander Guttormsen

3

4

5

2 7 6

1