Norwegian Wood 144 by Roger Stormo

BLA DEG

GJENNOM VERDENS BESTE BEATLESBLAD

* Nr. 144 - V책ren 2016 *

Den norske Beatlesklubben etablert 1980

BEATLES REKLAME

REVOLVER PRESIDENTEN HAR ORDET

- The Beatles’ beste album fyller 50 år

Ja da, jeg vet at ikke alle er enige med meg i den påstanden, og hvordan kan jeg hevde det når «Sgt. Pepper’s Lonely Club Band» flere ganger har blitt kåret til tidenes beste album? Dét rokker uansett ikke ved min mening, for ikke noe Beatlesalbum har vel tålt tidens tann bedre enn «Revolver»? Mens «Pepper» er blitt en relikvie for en helt spesiell tidsperiode (flower power), plasserer «Revolver» seg som et tidløs mesterverk.

a The Beatles i april 1966 gikk inn i Abbey Road studioet for å lage sitt syvende album, ønsket de en gang for alle å kvitte seg med sitt «mop top-image». De ﬁre guttene fra Liverpool var blitt voksne musikere og ønsket å utforske studioets mange tekniske muligheter.

Hele 300 timer brukte de i studio, et enormt tidsforbruk på en plateproduksjon i 1966, og ca. tre ganger så lang tid som på deres forrige album -»Rubber Soul». Det ferdige resultatet var å ﬁnne i butikkene i starten av august 1966 og ble deres første psykedeliske mesterverk.

«Revolver» viser The Beatles på sitt mest kreative, og demonstrerer med all tydelighet hvilket ﬁrehodet monster vi har å gjøre med. Hele albumet er et oppkomme av nye ideer; indiske tablas og sitarer, strykeoktett, baklengsgitarer og baklengssang, båndloops osv, osv … «Revolver» signaliserte til verden at fra nå av var alt tillatt innen populærmusikken. Alle ville ideer kunne realiseres, og The Beatles hadde til hensikt å ta i bruk de mulighetene det gav i fortsettelsen. Fra Georges opptelling før første låt (den politiske «Taxman») til Johns fabelaktige avslutningsnummer (LSD-rusen «Tomorrow Never Knows»), presenteres vi for fjorten nyskapende sanger. Til og med Ringo er ivaretatt med en hit, barnesangen «Yellow Submarine». The Beatles eksperimenterte mye med dop på denne tiden, noe innholdet i ﬂere av tekstene tydelig bærer preg av («She Said She Said», «Doctor Robert», «Got To Get You Into My Life» og «Tomorrow Never Knows»).

For første gang presenteres vi også for en sang hvor ingen i bandet spiller – «Eleanor Rigby»- hvor Pauls synging blir akkompagnert av en strykeoktett. Det var en eventyrlig musikalsk utvikling The Beatles gjennomgikk i årene 1965/1966 (og fortsatte i 1967/1968). Med «Revolver» endret de rockemusikken for alltid og satte en ny standard for hva også andre grupper måtte strekke seg etter. Klaus Voormanns platecover til albumet sprengte grenser, og han ble i 1967 tildelt Grammypris for beste albumcover. Klubben «Across The Universe» i Trondheim tenker å markere 50-års jubileet i august, og håper at mange da tar turen til byen for å være med på feiringen. Jeg kommer tilbake med mer info om arrangementet når tiden nærmer seg. Til slutt vil jeg ønske alle en riktig god vår, og så håper vi at George har rett når han sier «Here Comes The Sun».

INNHOLD

Nr 144 våren 2016 2: Presidenten har ordet 4: Sjefredaktørens spalte BEATLES OG REKLAME: 6: Beatles og Lybro jeans 11: Beatles og Typhoo te 14: Beatles og reklame 24: Hva du kan lære av Beatles om innholdsmarkedsføring av Are Stegane 26: John, Paul, Storebror og jeg av Trond Blindheim 30: My Sweet Lord i Ullern Kirke i 1971 av Roger Stormo og Espen Bratlie 32: Festivalsommer i Europa for Paul McCartney 33: Baby’s in black – Svenske EP-plater av Eirik Søreide 41: Ringos sommerturné

Dessverre falt vår avtale med Norges Kreative Høyskole i fisk, og de vil dermed ikke lage layout på bladene våre. Men til alt hell har Erik Blindheim takket ja til å fortsette å gjøre denne jobben inntil videre.

VELKOMMEN TIL 2016 OG NOK EN ÅRGANG AV Når det gjelder dette nummeret har undertegnede lagd noen av sidene, men de fleste er NORWEGIAN WOOD! signert Blindheim. Med dette nummeret innfører vi også noe helt nytt i NWs historie: vi har åpnet for reklame! Er du forretningsdrivende har du med andre ord nå muligheten til å nå kremen av norske Beatlesfans med reklame i bladet. Kontaktperson for annonser i Norwegian Wood er Lise Lotte Andersen i PIL Media. Epost: Lotte@pilmedia.no. Ta kontakt for å avtale reklameplass i kommende numre av bladet.

BEATLEGS: 42: FM radioopptak av konserten i Atlantic City, 1964? 43: Let It Be CD+DVD 48: Realistisk «Yellow Submarine» 49: Sjelden Beatlessingle auksjoneres ut 50: Ringos auksjonsresultater 52: Beatles stadig viktigere for Liverpool 58: The Beatles and World War II 60: Beatlesfilmer – en oversikt 66: How I Won The War 67: The Beatles Live - oppdatering 68: Anmeldelse: Hyllest til George av Jon Vidar Bergan 70: LOVE fyller ti år – og omarbeides 72: Admiral Grove 10 til salgs 73: Minneord over George Martin 76: I lånte akkorder: Lennon/McCartney under lupen av Oddvar Ruud 80: Flere musikkvideoer med Beatles 82: To manglende sider fra forrige nummer 84: Historisk EP-plate nyutgitt i Frankrike 85: Beatles på barne-TV 86: Overgang: Bergensband med Abbey Road-mastering 92: Ngak Ngik Ngok: Beatles i Indonesia 94: Sessions at Abbey Road på turné 95: Bli med til Liverpool! For- og baksidefotos: Henry Grossman, 1967. 4

Julaften debuterte Beatles på strømmetjenester, så nå kan du avnyte Beatles på både Apple Music, Google Play, Spotify og Tidal, samt en rekke andre populære strømmetjenester i inn- og utland. Det er de vanlige UK-albumene fra 19631970 som er tilgjengeliggjort for strømming foreløpig, pluss Past Masters, Beatles 1 og de røde og blå samlealbumene. Det nye året har dessverre debutert med dødsfall. Artisten David Bowie har takket for seg, og det har også noen i de aller innerste Beatles-sirklene, vi snakker om Allan Rouse og selveste Sir George Martin. Dette er en påminnelse om at “All Things Must Pass”, og vi gruer oss til den tiden

når også Paul og Ringo tar et siste farvel. Ett av dilemmaene til Beatlesbiograf Mark Lewisohn er at folk han gjerne skulle ha intervjuet blir borte - en etter en. Men ingen fare ennå, både Ringo og Paul er opptatt med hvert sitt nye studioalbum, og turnélista til Ringo er klar mens McCartney har annonsert ny turné, men uten alle datoene. Mens Ringo holder seg til NordAmerika så er de konsertene Paul hittil har annonsert både i Nord-Amerika og Europa.

20. april med gjesteartister Gaute Ormåsen, Christian Ingebrigtsen og Drammen International Gospel Choir. De fortsetter også turnévirksomheten og spilte på Beatlescruiset med Color Line 13. mars. Der hadde de også med seg Tor Endresen og Thom Hell. Det blir festival på Beitostølen også i år, og tolker vi festivalsjef Terje Steinsrud rett, så blir det i år et utvidet fokus der vi ikke bare har med Beatlesmusikken men også annen musikk fra 60- og 70-tallet.

I 2016 er det «The Beatles Live» som vil bli den store filmutgivelsen fra offisielt hold. Kilder som står Dhani Harrison nær sier at Aktiviteten er stor også hos han planlegger å gi ut sin fars album i form de lokale foreningene, og av en vinylboks i løpet av året. Kanskje får vi både trønderforeningen «Across The Universe» og «Bergen Beat Club» arrangerer sine egne Beatlesarrangementer i 2016. I denne multimedieverden så er det ikke lett for et kvartalsvist utgitt blad å holde folket oppdatert, så vi vil bare oppfordre dere alle til å følge med på våre Facebooksider, Twitter og klubbens nyhetsblogg.

også en volum 2 av «Early Takes»?

I Las Vegas har showet «The Beatles Love» gjennomgått en ansiktsløftning, og i juli vil Neste nummer det bli jubileumsforestilling med Yoko, Oliv- kommer til sommeren! ia, Ringo og Paul blant publikum – da forestillingen runder ti år i år. Mer om dette inne i bladet. Gjengen bak suksessforestillingen «It Was Fifty Years Ago Today» har begynt arbeidet med sin 1966-utgave av showet. De har bare høstet lovord fra presse og publikum for sine 1963-,1964- og 1965-show, og til tross for at showets stjerne Atle Pettersen nå har forlatt ensemblet så fortsetter de gode omtalene. Som en gjenspeiling av Beatles egne aktiviteter, så satser også gjengen bak forestillingen på at 1966-showet blir ett helt album, en single samt en samling høydepunkter fra de foregående årene. Det Betales feirer 40 år i bransjen i år, og setter opp jubileumsforestilling i Drammen 5

DA BEATLES VAR FOTOMODELLER Lybro Limited var et firma i Liverpool som ble etablert i 1927. De drev en fabrikk som produserte overaller og annet arbeidstøy til fabrikkarbeidere i Liverpool og omegn. På sekstitallet utvidet de sin kolleksjon til også å omfatte motebukser til det store kullet

ungdommer som hadde vokst opp i kjølvannet av andre verdenskrig. I 1963 fikk Beatles en henvendelse fra reklamebyrået Millican Advertising Limited, som holdt til i Liverpool 3. De lurte på om popgruppen ville stille opp som modeller for en kolleksjon nye bukser fra Lybro, for ungdom. Det er ikke kjent om henvendelsen kom via Brian Epstein eller via deres venn på Cavern Club, DJ Bob Wooler. Det vi vet, er at Wooler hadde kontakt med Millican Advertising angående en annen Lybro kampanje i 1964.

Lybros merkelapp.

«Lybro lagde fire forskjellige typer jeans for the bandet. Pauls var rutete, Johns stripete, Ringos 6

var sorte and Georges kongeblå. Gruppa hatet buksene. De var stygge.» - Tony Bramwell, Fab Gear: The Beatles and Fashion «The huge importance the band placed on always looking Fab can be gauged from the fact that the Lybro affair was the first and last time The Beatles would ever advertise anyone else’s product.» - Fab Gear: The Beatles and Fashion by Paolo Hewitt. En eller annen gang på våren eller tidlig på sommeren 1963 ble Beatles fotografert for annonsekampanjen. Bildene ble ikke benyttet som de var, men ble brukt til å lage tegninger som figurerte i annonsene for buksene.

Lybrofabrikken befant seg i Mount Vernon Road i Liverpool. Ifølge fotoassistent Richard Cooper ble bildene tatt den uken deres tredje single, «From Me To You» kom på førsteplass på hitlistene i UK.

Brosjyren, brettet ut

Bortsett fra å reklamere for musikkinstrumenter og forsterkere, så var dette første og siste gang Beatles reklamerte for produkter de ikke selv hadde noe med å gjøre.

Utsikten nordover fra tårnet i Liverpool Cathedral i 1962. Lybrofabrikken er i den røde rammen i øvre venstre hjørne.

Dette er det hovedsakelige Beatlesrelaterte produktet, en sjelden utbrettbar brosjyre for Lybro Jeans, med tegninger av Beatles. Når man bretter den ut og snur den, finner vi sort hvitt tegninger av Paul, John, George og Ringo med en faksimilesignatur ved siden av hver tegning og en kommentar om buksene. Utbrettet måler brosjyren 35cm x 22.5cm. Kampanjen inkluderte brosjyren, diverse annonser hvorav minst en var helsides, og i hvert fall ett postkort. Denne kampanjen var i sving kun sommeren 1963. Den andre siden av brosjyren

Reklamekampanjen henvendte seg til ungommen i Merseyside, ettersom Lybro konkurrerte mot Levi’s på denne tiden. Lybros billige og tynne olastoff var egentlig ingen match for produsenter som Levi’s, men de kunne i det minste konkurrere på pris.

Originalfotografiene kom for en dag i 2004, da fotograf Richard Cooper kom over bildene i en gammel arkivmappe og husket fotoseansen fra da han hadde vært en 20 år gammel lærling i et fotostudio som lå i Liverpools «African Chambers», i Liverpool 3. w Bildene var utgangspunktet for de tegningene som ble benyttet på de ferdige annonsene, mens selve fotografiene hadde forblitt hos fotografen.

> Brosjyren, sammenlagt

En tegning ble også benyttet i en helsides annonse.

Richard Cooper sa i 2004: «De ser alvorlige ut men de var veldig avslappet og syntes hele greia var morsom. I løpet av fotoseansen opplyste John de andre om at de kom til å få førsteplassen på

Fotograﬁet helsidesannonsen var basert på og en senere fargelagt versjon.

hitlisten i slutten av uken, noe de ikke ble spesielt opprømt over, det var som det skulle være. De ble der helt til bildene var fremkalt og kommenterte hvert foto».

Her er de fire individuelle helfigurbildene av Beatles som tegningene var basert på. Fotografiene var alle i sort/hvitt, men har dukket opp kolorisert i de senere år.

Her er en fargelagt versjon som har dukket opp i senere år:

Disse individuelle fotografiene har også dukket opp sammenmontert og fargelagt: I en eller annen sammenheng har Beatles også signert dette brevpapiret fra Lybro Limited. De likner ikke på faksimilene som ble benyttet i brosjyren, men kan ha vært signert i den sammenhengen:

< Sammen med brosjyren fulgte dette postkortet En annen signert greie er dette, som vi ikke helt vet hva er

Lybrofabrikken var et kjent landemerke i Liverpool, men ble jevnet med jorden i 1983 som en del av omfattende veiarbeid for å forbedre tilgjengeligheten til motorveien M62. 9

STEINKJER

VERDAL

Industrivn. 2 74 16 00 50 Åpent: 6.30-18. 9-15

Industriområdet 74 07 50 10 Åpent: 6.30-17(18). 9-14

LEVANGER

STEINKJER Trekanten Industrivn. 2 74 07 607428 16 00 50 Åpent: Åpent: 6.30-18. 9-15 7-18. 9-15 KOLVEREID

KOLVEREID

WULFSBERG

Svartåsen 74 39 52 70 Åpent: 7-17. 9-14

Verkstedveien 6 75 12 75 00 Åpent: 7-18. 9-15

Svartåsen

TILLER 74 39 52 70

Åpent: 97 Vestre Rosten 72 47 407-17. 00 9-14 Åpent: 7-20. 9-17

GRÅMYRA VERDAL Gråmyra Industriområdet 747401 91 60 07 50 10 Åpent: Åpent: 6.30-17(18). 9-14 7-16.30. 9-14

NAMSOS

Trekanten Gråmyra 74 07 6074 28 21 63 50 74 01 91 60 Åpent: Trelast: 7-18. Åpent: 9-15 7-18. 9-15 7-16.30. 9-14

Butikk: 9-18. 9-15

WULFSBERG

TILLER

Verkstedveien 6

Vestre Rosten 97 Kjørkvollveien 2 72 47 40 00 72 43 00 00 Åpent: Postmyrveien Åpent: 22 7-20. 9-17 7-18. 9-15

STØREN 75 12 75 00

Åpent: Kjørkvollveien 2 727-18. 43 9-15 00 00 Åpent: 7-18. 9-15

OVERHALLA

LEVANGER NAMSOS Klingavn. 10 GRÅMYRA Skogmo

STØREN

BERKÅK

72 42 82 80 Åpent: 7-16(18). 9-14

Klingavn. 10 74 2874 202100 63 50 Trelast: 7-18. 9-15 Åpent: Butikk: 9-18. 9-15

9-16.30. 10-13

GRONG

OVERHALLA Mediå Skogmo 10 20 7474 28 33 20 00 Åpent: Åpent: 9-16.30. 10-13

9-16.30. 10-13

RØRVIK

GRONG Havnegata RØRVIK 7

Mediå Havnegata 7 74 33 10 2074 36 06 50 74 36 06 50 Åpent: Åpent: Åpent: 9-16.30. 10-13 7-17. 9-14

7-17. 9-14

BERKÅK

OPPDAL

RØROS

Postmyrveien 22

Industrivn. Syd 3 72 40 02 20 Åpent: Osloveien 18 7-17. 9-14

Osloveien 18 Parkveien 62 72 41 23 80 62 47 11 00 Åpent: ParkveienÅpent: 62 7-16.30(18). 9-14 7-16.30(18). 9-14

OPPDAL 72 42 82 80

Åpent: Syd 3 Industrivn. 72 407-16(18). 02 20 9-14 Åpent: 7-17. 9-14

RØROS

72 41 23 80 Åpent: 7-16.30(18). 9-14

TYNSET

62 47 11 00 Åpent: 7-16.30(18). 9-14

Gipling

REKLAMEKAMPANJE FOR TYPHOO TE

«Disse bildene ble tatt for å være med I en reklamekampanje for teimportøren Ty-Phoo Tea. Det var meningen at hver Beatle skulle forme hver sin bokstav for Ty-Phoo. Vi måtte gjøre det om og om igjen for å få det riktig.» - Dezo Hoffmann

Typhoo Tea Limited sin historie går tilbake til 1903 da en kjøpmann i Birmingham, John Sumner utviklet og solgte egen teblanding fra butikken sin. Johns søster, Mary var inspirasjonen i produktutviklingen, ettersom hun betraktet te som en kur for fordøyelsesproblemer. Opp igjennom årene har Typhoo sine forretninger utviklet seg fra å være det første merket som solgte ferdigpakket te, til å bli en ledende aktør innen teindustrien som nå tilbyr produkter i alle segmenter av temarkedet.

REKLAMEKAMPANJE FOR TYPHOO TE Paul McCartney har drevet og fortalt historier om at han og John skulket skolen og heller gikk hjem til McCartneys hus i Forthlin Road, hvor de skrev sanger og røkte Typhoo te.

disse dagene sammen med Beatles, han tok masse bilder samt stum smalfilm i farger av gruppen på deres hotell og på stranden i Brean Down, hvor de stilte opp i viktorianske badekostymer og også besøkte en go-cart bane. «I remember Beatlesforfatter writing our John C Winn first songs har konkludert together. med at dagen på We used to stranden var den go to my 27. Etter disse house, my fotoseansene dad’s home, returnerte Beatles and we used til hotellet, hvor to smoke de tok en serie Dette bildet er et stillbilde fra en av Dezo Hoffmanns Typhoo bilder for å bestumfilmer, og denne filmsnutten har blitt brukt på flere dokumentarfilmer og i minst en av tea with nytte i reklameBeatles’ senere musikkvideoer. the pipe kampanjen for my dad Typhoo te. kept in a drawer. It didn’t do much Nå hadde de på seg dresser, og hver Beatle for us but it got us on the road.» [fra forsøker å stave en bokstav i produktnavnet McCartneys induksjonstale for John og de hopper fra en trapp. [Winn, Way BeLennon, Rock’n’roll Hall of Fame, yond Compare, s. 67-68]. 1994] Selv om disse bildene eksisterer så har jeg Da vi hadde kommet midt på seksti- ikke vært i stand til å oppdrive noen retallet pakket Typhoo årlig mer enn klamekampanje fra Typhoo te som faktisk 36 millioner kilo te og eksporterte har gjort bruk av dem. te til 40 land verden over. Vi kan vel dermed konkludere med at det ikke ble noe av dette oppdraget. 22-27. juli 1963 opptrådte Beatles i Weston-Super-Mare og fotograf Den 31. oktober 2005 kjøpte en av Indias Dezo Hoffmann tilbragte en av største teprodusenter Apeejay Surrendra Group selskapet Typhoo og alle de produktene som var assosiert med dem.

THE BEATLES

BEATLES I REKLAMEN Beatles burde kunne ha vært gode kort å ha på hånden når man skulle markedsføre ting på sekstitallet. De stilte opp som frontﬁgurer i noen reklamekampanjer, men nesten utelukkende for musikkinstrumentfabrikanter og selvsagt Vox forsterkere. Kun ved to anledninger stilte de opp i markedsføringen av ikke-relaterte produkter. Den ene anledningen var for det lokale Liverpoolﬁrmaet Lybro jeans, og den andre var for te-importøren Typhoo. Selv om det ble tatt bilder til sistnevnte reklamekampanje har imidlertid ingen annonser fra selve kampanjen dukket opp, så vi kan sannsynligvis regne med at det ikke ble noe av denne. Begge disse produktreklamene fant sted i 1963, året før Beatles’ gjennombrudd i USA. 14

MØTET MED USA OG REKLAMEN Noe som moret Beatlesguttene under deres første USAbesøk var nettopp møtet med reklamen. De fant det ustyrtelig morsomt at nyhetsopplesere tok en pause i opplesningen av nyhetene for å dra frem ett eller annet produkt og reklamere for dette. Under togreisen fra New York til Washington parodierte de dette fenomenet til glede for de medreisende avisfotografer og brødrene Maysles som dokumenterte turen for Granada TV. Pepsi-Cola gjorde et kupp da de utstyrte Beatlene

med hver sin transistorradio under USA-oppholdet, der radioene var utformet som Pepsi-Cola automater. Spesielt Paul McCartney gjorde et poeng ut av å vise frem denne radioen mange ganger i løpet av Mayslesbrødrenes film. Muligens for ikke å velge side i den pågående colakrigen lot Beatles seg imidlertid gratis og franko avbilde med Coca-Cola flasker, noe colagiganten må ha satt stor pris på. Uten noe forsøk på å gjøre reklame for noe som helst var de booket inn til Ed Sullivan Show på TV, og etter

deres opptreden der formelig fløy Ludwig trommesettene, Gretchene, Rickenbackerne og Höfnerbassene ut av hyllene i musikkbutikkene over hele USA. Det er en kjent sak at Brian Epstein gjorde en gedigen

blemme da han tegnet kontrakt med Nicky Byrne om lisensiering av Beatles’ navn og likhet for forskjellige produkter. LIVERPOOLFIRMA Før Beatles oppnådde nasjonal suksess i Storbritannia hadde Epstein latt et lite firma produsere Beatlesgensere for 30 shilling og nålemerker for seks pence. Firmaet ble drevet av noen søskenbarn av ham, og i starten supplerte de sine produkter kun til medlemmer av fanklubben. Til slutt hadde de solgt 15 000 gensere og 50 000 nålemerker etter hvert som Beatles’ popularitet vokste. Da Beatlemania herjet UK i 1963 ble Epstein oversvømt med forespørsler fra souvenirfirmaer som ville bruke Beatles’ navn og bilder på plastikkgitarer, trommer, platesamlehefter, nålemerker, belter og masse andre produkter. Epstein var standhaftig i synet på at Beatles ikke direkte skulle fronte noe produkt, men gjennom NEMS Enterprises ville han utstede lisenser til firmaer som var i stand til å lage produkter i god kvalitet til en fornuftig pris, dette til tross for at en rekke firmaer allerede drev og solgte produkter uten å ha en slik lisens. Da NEMS ble overkjørt med tilbud om det samme fra

amerikanske firmaer i kjølvannet av suksessen til «I Want To Hold Your Hand», bestemte Epstein seg for å delegere bort dette ansvaret, ettersom han følte at dette arbeidet kom i veien for det som han så på som sin hovedoppgave, å være manager for en stadig større stall av artister.

Han ba derfor sin advokat i London, David Jacobs om å ta over disse oppgavene og ga ham ansvaret. Jacobs ga først oppgaven til sin sekretær Edward Marke, men da han fant ut at Marke nesten ikke visste noe

som helst om denne bransjen ble Jacobs nødt til å finne seg en ny samarbeidspartner. SELTAEB På et cocktailselskap i London traff Jacobs en bekjent av seg, Nicky Byrne (født Douglas Anthony Nicholas Byrne), og tilbød ham prosjektet. Byrne var en 37 år gammel fraskilt mann i Londonsosieteten, som for tiden ikke gjorde noe som helst. Han hadde tidligere vært involvert i forskjellige bransjer som musikkpublisering, klesdesign, teaterproduksjon og han hadde drevet en klubb, Condor club i London. Han hadde ingen erfaring verken fra souvenirbransjen eller det å drive et større firma. Byrne nølte først, men lot seg etter hvert overtale og lagde et utkast til en kontrakt som han leverte til Jacobs den 4. desember 1963 der prosentsatsene ikke var fylt ut. Jacobs spurte Byrne hvilken prosentsats han skulle skrive, til hvilket Byrne svarte: «Åh, bare skriv 10%». En typisk prosentsats ville ha vært 75% eller 80% til NEMS, og Byrne hadde regnet med at Epstein kom til å innlede en forhandling. Imidlertid fikk han kontrakten tilsendt tilbake, ferdig signert av både Epstein and Jacobs. Jacobs’ råd til Epstein var

alle, og henviste dem til Byrne i steden, som allerede befant seg i New York og holdt hoff i The Drake Hotel på Park Avenue i 56th Street. Byrne leide dyre kontorer på Fifth Avenue, leide inn to limousiner (på 24-timers standby) og et helikopter for å fly klienter til og fra flyplassen, samtidig som han insisterte på at kun administrerende direktører fra de forskjellige firmaene fikk tillatelse til å snakke direkte med ham, eller med hans partner, Lord Eliot, som hjalp til med å promotere firmanavnet ved hjelp av sin tittel. Eliot fortalte senere at han pleide å stikke innom Seltaeb-kontoret en eller to ganger i uken for å ta ut tusen dollar i kontanter.

«10% er bedre enn ingenting». Denne tabben skulle gjøre at Beatles og Brian Epstein gikk glipp av så store summer at de helt overskygget inntektene fra platesalget. Epstein skulle senere innse at han hadde gjort en fatal feil i sin bedømmelse av verdien av slike lisensavtaler da Byrne tok 10% kommisjon av fabrikantene for en lisens (slik at han fikk ti dollar for hver hundredollar) og så ga han 10% av det igjen til NEMS, altså én dollar. Byrne kontrollerte to firmaer: Stramsact i UK og Europa, og Seltaeb (Beatles baklengs) i USA. Han inviterte fem venner av seg til å bli hans partnere – av disse var det fire som ikke kjente verken Jacobs eller Epstein – og hver av disse investerte rundt $1,600. De fire var Mark

Warman, Simon Miller-Munday, John Fenton (en forretningsmann som Jacobs kjente), Peregrine Eliot og Malcolm Evans (navnebror av Beatles’ roadie Mal Evans).

I løpet av den første flyturen med Beatles til USA ble Epstein tilbudt flere forskjellige produkter fra fabrikanter som ba om lisenser for å selge ting som klokker, penner, plastparykker, armbånd og spill. Epstein avslo

Avisa Wall Street Journal anslo at amerikanske tenåringer ville bruke 50 millioner dollar i løpet av 1964, på parykker, dukker, eggeglass, T-skjorter, gensere og trange bukser, og New York Times skrev at fabrikkene til Reliance Manufacturing Company «spydde ut røyk dag og natt for å møte etterspørselen», og allerede hadde solgt produkter til en verdi av to og en halv millioner dollar. Reliant Shirt Corporation betalte $100 000 for en lisens og solgte mer enn en million Beatles T-skjorter på tre dager, Remco Toys hadde produsert 100 000 Beatlesdukker og hadde ordre for nye 500 000, og Lowell Toy Corporation solgte Beatlesparykker fortere enn de kunne produsere dem, mer enn 35 000 per dag. Seltaeb lisensierte over 150 forskjellige gjenstander internasjonalt: Beatlesdukker, skjerf, krus, badesalt, parykker, T-skjorter, tyggegummi,

lakris, tomme bokser med «Beatlesånde», jakkemerker, og mange andre ting. På jakkemerkene sto det «Seltaeb 1964 Chicago Made in USA» på den ene siden, og «Green Duck Co., Chicago Made in USA» på den andre. Amerikanske forretningsfolk så på Beatlesmerkede varer som den «største markedsføringsmuligheten siden Walt Disney skapte Mikke Mus». Filmselskapet Columbia Pictures

Corporation tilbød seg å kjøpe Byrnes andel av selskapene for $500 000, med løfte om at pengene ville bli betalt til en bankkonto på Bahamas, Byrne og hans partnere ville beholde 50% kontroll over firmaene, og hver partner skulle få hver sin gratis Ferrari, men Byrne avslo tilbudet.

Byrne sendte den første sjekken på $9700 til Epstein, som var imponert, men etter å uskyldig ha spurt hvor mye av beløpet

han skyldte Byrne ble fortalt: «Ingenting Brian, dette er dine 10%». Byrne fortsatte med å beskrive den massive interessen han fikk fra firmaer over hele USA. Epstein ble forskrekket, og innså at han hadde gjort en stor feil ved å akseptere en så liten prosentsats, og bestemte seg for at dette kunne han aldri fortelle til Beatles. Han instruerte øyeblikkelig Jacobs å reforhandle kontrakten med Byrne, noe som ble oppnådd syv måneder senere i august 1964, og da fikk NEMS 49%. RETTSLIG ETTERSPILL I avisa The Times den 9. desember 1964 ble det rapportert at Lord Eliot saksøkte Byrne for skadelidende, til en sum av $1 million. Eliot anklaget Byrne for å ha brukt $150 000 for sin «personlige komfort og glede», i løpet av noen måneder. Saksøkelsen anklaget også Byrne for å sette hotellregninger på Seltaeb, hvilket var så mye som $19 000 hver uke for kvinnelige bekjente, og også for å ha åpnet «kredittkonti for dem i butikkene på Fifth Avenue». Eliot påsto også at Byrne hadde hyret en sjåfør for $700 i uken og hadde holdt unna $55 000 i

royalties til NEMS, noe som fikk NEMS til å gå ut med at de ville kansellere kontrakten mellom de to selskapene om ikke disse pengene snart kom inn. Byrne nektet på de fleste punktene, men innrømmet at han hadde hyret en sjåfør siden han ikke var kjent med gatene i New York. Epstein anklaget Seltaeb for dårlig bokførsel, og tok fra selskapet tillatelsen til å utstede lisenser, noe som førte til motsøksmål fra Byrne mot Epsteins regnskapsfører i New York, Walter Hofer, hvor Byrne ba om $5168000 i erstatning for skadelidende. Epstein instruerte etter dette personalet i NEMS til å forhandle direkte med amerikanske selskaper, så Byrne gikk i gang med å forberede rettsak, noe som det tok tre år å komme til enighet om, ettersom den involverte 39 individuelle anklager mot NEMS. Byrne vant saken, og Epstein betalte saksomkostningene og advokathonorarene selv, til tross for at en senere rettskjennelse førte til at den første dommen ble kansellert. På grunn av rettssakene nektet Woolworth’s, J. C. Penney og andre selskaper å undertegne tidligere innledede

kontraktsforhandlinger, og kansellerte med dette ordre til en verdi av 78 millioner dollar. Rettssaken og effekten av den er estimert til å ha gjort at NEMS og Beatles gikk glipp av rundt hundre millioner dollar. MAXIMUS ENTERPRISES Senere startet Epstein selskapet Maximus Enterprises Ltd. som skulle fortsette med lisensieringen av navnet Beatles og deres likhet, men da var klokka blitt 1966 og mange selskaper hadde trukket tilbake sin interesse i kjølvannet av fiaskoen med Seltaeb, og Lennon hadde opprørt bibelbeltet i USA med sin kommentar om at Beatles var «mer populær enn Jesus», mulighetene var borte. Epstein fryktet at Beatles ikke ville fornye sin kontrakt med ham - den gjaldt kun til høsten 1967 – om de oppdaget sannheten om Seltaeb. Epsteins problemer med Seltaeb skulle fortsette å plage ham frem til hans død den 27. august 1967, da han ble funnet død i sengen, sannsynligvis på grunn av en tilfeldig overdose piller og alkohol. Mange investorer hadde også gått glipp av massiv profitt etter kanselleringen av kontraktene, og Byrne skulle senere komme

til å påstå at han fikk to mystiske telefonoppringinger i forkant av Epsteins død. Advokat David Jacobs ble funnet hengt i garasjen sin den 15. desember 1968. Kun dager før sin død ba Jacobs om politibeskyttelse, og fortalte en privatdetektiv at «Jeg er i forferdelige vansker, de er etter meg, alle sammen,» og fortsatte med å liste opp seks velkjente personer innen showbusiness. Byrne pensjonerte seg og bosatte seg på Bahamas med sin yacht, for senere å flytte til området Trowbridge i Wiltshire.

spurte om å overta forretningene med merchandise på vegne av Beatles og NEMS. Weiss skulle senere si, «Sannheten er at Beatles aldri så en penny fra merchandising. Titalls millioner dollars gikk fløyten på grunn av måten denne forretningen ble håndtert feil». Fortsatt selger Beatles memorabilia lisensiert av Seltaeb på Beatlestilstelninger og på internett, nå til oppskrudde samlerpriser.

Flere år senere sa Lennon: «På forretningssiden ødela han [Epstein] for oss på Seltaeb PIONERER greia». Og McCartney sa: «Han På denne tiden var det veldig få [Epstein] rådførte seg med sin managere av popgrupper som far om forretningsdrift, og faren visste noe om de inntektene av hans drev bare en møbelbutikk det som nå betegnes som «music i Liverpool». Richard DiLello merchandising» kunne generere, skrev senere om de finansielle feilene Beatles begikk i sin bok ettersom veldig få pop-artister opplevde lang nok popularitet til «The Longest Cocktail Party: An å være en bærekraftig investering. Insider’s Diary of The Beatles, Såvidt Epstein visste var det bare Their Million-dollar Apple Empire god reklame for det egentlige and Its Wild Rise and Fall». produktet, som var plate- og konsertbillettsalget, og inntekter APPLE CORPS LTD. I dag er det Apple Corps Ltd. fra salget av produkter Beatles Som tar seg av lisensiering av gjorde reklame for ble kun Beatles’ navn, logo, bilder og sett på som en ekstrainntekt som kom i tillegg til Beatles’ likheter til bruk for produksjon individuelle inntekter fra av diverse slike artikler som faller inn under begrepet hovedgeskjeften. Epstein hadde ikke tatt notis av en industri «merchandising». Nå for tiden som hadde innbragt 20 millioner er bestselgerne utvilsomt slike ting som kalendere, klær og krus, dollar for Elvis Presley i 1957 alene. Alistair Taylor (Epsteins men variasjonen er stor. Apple får dessuten ikke bare inn penger assistent) innrømmet senere at finansielle feilkalkyler ble via lisensene, men videreselger gjort: «Vi gjorde som godt vi også produktene selv via sine affilierte web-shops. De har satt kunne; noen sier at det ikke var godt nok. Det er lett å være opp slike nettbutikker for flere markeder: U.K. og Europa har en etterpåklok, men husk at det fantes ingen regler.Vi måtte finne felles nettbutikk, i tillegg er det egne nettbutikker for Japan, USA ut av ting langs veien». og Brasil. I USA hadde Epstein møtt den velkjente skilsmisseadvokaten Apple Corps Ltd eies av Paul McCartney, Ringo Starr,Yoko Nat Weiss, som Epstein senere

Dell Furano, en amerikaner som var president for Signatures Network (fra 2009 omdøpt til Live Nation Merchandising), et firma som tar seg av lisensiering av produkter for mer enn 150

Dell Furano Dell Furano

Ono på vegne av John Lennon og Olivia Harrison på vegne av George Harrison. Utrolig Ono på vegne av John Lennon nok fremstår en Paul Cole og Olivia Harrison på vegne som direktør for Merchandise av George Harrison. Utrolig Licensing for Apple Corps Ltd. nok fremstår en Paul Cole Som kjent sto hans navnebror, som direktør for Merchandise amerikaneren Paul Cole frem i Licensing for Apple Corps Ltd. aviser i Florida i 2004 og påsto Som kjent sto hans navnebror, at han var mannen som sto ved amerikaneren Paul Cole frem i siden av politibilen på Abbey aviser i Florida i 2004 og påsto Road-omslaget. Han døde at han var mannen som sto ved imidlertid i 2008, så han er ikke siden av politibilen på Abbey identisk med Apple-direktøren. Road-omslaget. Han døde Apples Paul Cole har hatt samme imidlertid i 2008, så han er ikke jobb siden 1995, så han kom identisk med Apple-direktøren. ombord under den hektiske Apples Paul Cole har hatt samme «Anthology»-perioden, hvor jobb siden 1995, så han kom Apple passet på at det kom ut masse memorabiliaprodukter når TV-serien rullet over skjermene verden over. Jobben med lisensiering av nye produkter kom nettopp i oppkjøringen til «Anthology»-prosjektet. Beatles hadde omsider kommet til enighet med plateselskapet EMI om tilbakebetaling av utestående penger for plateselskapets utnyttelse av dårlige kontrakter gjennom hele 70- og 80-tallet, og Apple var klar for å plyndre arkivene med tanke på å utgi tidligere uutgitt materiale på

plate, med prøvekaninen «Live at the BBC» som spydspiss. Neil Aspinall hadde lært av fiaskoen i ombord under den hektiske 1964 og forsto at selskapet «Anthology»-perioden, hvor denne gangen måtte ta «merApple passetpåpåalvor. at det kom ut chandising» masse memorabiliaprodukter når Dell Furano, en amerikaner som TV-serien rullet skjermene var president forover Signatures Netverden over. Jobben med work (fra 2009 omdøpt lisensiering av nye produkter til Live Nation Merchandising), kom nettopp i oppkjøringen til et firma som tar seg av lisensier«Anthology»-prosjektet. Beatles ing av produkter for mer enn hadde omsider kommet 150 artister verden overtilble konenighet med plateselskapet EMIfor taktet, og var en viktig person om tilbakebetaling av utestående Apple Corps allerede på planlegpenger for plateselskapets gingsstadiet av «Anthology» i utnyttelse av dårlige kontrakter 1993. heleforan 70- og 80-tallet, Igjennom et intervju 09-09-09-kamog Apple var klar for å plyndre panjen (da Beatles CDene arkiveneutgaver med og kom ut i remastrede tanke på å utgi konsollspillet Beatles RockBand ble utgitt) sa tidligere Furano tiluutgitt branmateriale på plate, sjebladet Licence at «De (altså med prøvekaninen Beatles) foretar fortsatt beslut«Live atogthe ningene i fellesskap er BBC» meget som spydspiss. Neil fokuserte på å promotere sin arv Aspinall hadde og først og fremst musikken». fiaskoen i «Apple Corpslært haravalltid hatt en 1964 og forsto at meget detaljert og metodisk dennefra tilnærming tilselskapet merchandising gangen måtte Anthologyprosjektet til Yel-ta «merchandising» low Submarine (1999) til Love på alvor.2006). Det er (Cirque du Soleil, en klassisk studie av management for en merkevare,» la han

artister verden over ble kontaktet, og var en viktig person for Apple Corps allerede på planleggingsstadiet av «Anthology» i 1993. I et intervju foran 09-09-09-kampanjen (da Beatles CDene kom ut i remastrede utgaver og konsollspillet Beatles RockBand ble utgitt) sa Furano til bransjebladet Licence at «De (altså Beatles) foretar fortsatt beslutningene i fellesskap og er meget fokuserte på å promotere sin arv og først og fremst musikken». «Apple Corps har alltid hatt en meget detaljert og metodisk tilnærming til merchandising fra Anthologyprosjektet til Yellow Submarine (1999) til Love (Cirque du Soleil, 2006). Det er en klassisk studie av management for en merkevare,» la han til. Furanos nestkommanderende i selskapet, til. Furanos nestkommanderSteve Glasenk begynte å jobbe ende i selskapet, Steve Glasenk sammen med Apple Corps i begynte å jobbe sammen med 1994, og forteller videre: «The Apple i 1994,i 1960-årene og forteller BeatlesCorps ledet veien videre: «The Beatles ledet og de fortsetter å være i veien iforkant 1960-årene de hvert fortsetter i dag. og Etter som å være forkant Etter arveni etter Thei dag. Beatles fårhvert som arven etter The Beatles får større og større betydning, blir større og større betydning, blir deres tilnærming i økende grad deres tilnærming i økende nøye grad personlig, de kontrollerer personlig, de kontrollerer nøye hvert produkt gjennom hele hvert produkt gjennom tilblivelsesprosessen for hele å sikre tilblivelsesprosessen for å sikre kvalitet, relevanse og estetikk». kvalitet, relevanse og estetikk».

Beatles ble stadig vekk avbildet med cola, bĂĽde fra Pepsi og Coca. FĂ¸rst i 2006 ble det en reklameavtale i forbindelse med LOVE i Las Vegas.

Og det lønner seg. Apple Corps Ltd. tjener i dag langt mer på lisensiering av merchandise enn på inntekter fra musikken til Beatles, inkludert platesalg, musikkfilsalg og strømming. At de fortsetter å utgi musikkrelaterte produkter som fjorårets «Beatles 1» og «Beatles 1+» er for at Beatles fortsatt skal være musikalsk relevante og holde seg i nyhetsbildet, noe som gjør at lisensieringen av nye biprodukter og salget av disse fortsetter. Kanskje er dette også en av grunnene til at både Paul og Ringo har med en høy andel Beatlessanger på sine konserter? INDIVIDUELT Når det gjelder de individuelle Beatlesmedlemmene så er det for det meste Ringo som har «solgt seg» til reklamebransjen, han har gjort reklame for mineralvann, dresser, bilder, pizza (som han ifølge seg selv aldri har smakt), og nå i det siste for sko. Lennon drev ikke noe spesielt med reklame, men etter hans død har Yoko Ono lisensiert hans navn, tegninger og likhet til bruk på forskjellige produkter, som briller og sko. George Harrison holdt som regel sin sti ren, og Paul McCartney driver enten med reklame for veldedige organisasjoner eller verdige saker som er i tråd med hans vegetarianerfilosofi og kjærlighet til dyr. Men når han holder konserter så er disse gjerne sponset av diverse firmaer.Vi husker jo at han var sponset av bilfirmaet Lexus på 2004- og 2005-turneene,

der han holdt loddtrekning om en Lexusbil til en tilfeldig publikummer, også før konserten på Valle Hovin. Disse bilene har skinnseter som standard og akkuret der passet ikke dette akkurat inn med hans kjærlighet til dyr.

SANGER

Det hender at man lisensierer Beatles’ egne innspillinger til bruk i spillefilmer og TV-serier, men det faller utenfor denne artikkelens tema. Av og til hender det imidlertid at Beatlessanger blir benyttet i reklamekampanjer. Beatles har selv vært meget restriktive på dette området, og de ble ikke blide da Michael Jackson og den amerikanske avdelingen til EMI, Capitol gikk hen og solgte rettigheter til Nike til å benytte Beatlesopptaket av «Revolution» for å promotere skoene sine. Fra midten av 1987 gikk det fire forskjellige TVannonser for Nike der melodien ble brukt. Det verken Jackson eller Capitol visste var at de trengte tillatelse fra Apple Corps til å bruke originalmusikken til Beatles. De tre gjenlevende Beatlene og Apple Corps gikk derfor til retten og saksøkte både Nike, deres reklamebyrå Wieden & Kennedy, og CapitolEMI Records. Her var det faktisk tre mot en, for Yoko Ono hadde blitt kontaktet av EMICapitol i forkant av kampanjen og hadde gitt sitt samtykke i å benytte sangen. Dette falt ikke

i god jord hos de tre andre, det dreide seg tross alt om en Beatlesinnspilling, og da skulle man ha kalt sammen til møte slik at det kunne fattes en felles beslutning. Også Beatlesfans verden over ble sjokkert over denne kommersielle utnyttelsen av Lennons komposisjon, som ikke hadde noe som helst med joggesko å gjøre. «Hvis vi tillater dette å skje,» sa George Harrison i november 1987, «kommer hver eneste sang Beatles spilte inn til å benyttes til å avertere dameundertøy og pølser.Vi er nødt til å sette en stopper for dette for å lage presedens. Ellers er det fritt frem for alle. Det er én ting når du er død, men vi lever ennå! De har null respekt for det faktum at vi skrev og spilte inn disse sangene, og det var våre liv.» I februar 1988, når Nike fortsatte å bruke annonsene og musikken i påvente av rettsavgjørelsen sa Paul McCartney: «Det vanskeligste spørsmålet er hvorvidt man skal tillate sanger for reklame. Jeg har ikke bestemt meg ennå. Generelt liker jeg det ikke, spesielt med Beatlesinnspillingene. Kanskje når det har gått tyve år til så endrer vi oppfatning og synes det er ok å gjøre det.» I 1989 ble saken mot Nike & co avgjort utenfor rettssalen med en erstatning, men hvordan den endte er hemmeligholdt.

Imidlertid hadde bruken av Beatlessangen i TV-reklame gitt musikken fornyet interesse blant de unge, og den var sikkert en medvirkende faktor til at CD-utgaven av «White Album» havnet på 18. plass på Billboards albumliste det året reklamefilmene var ute. De tyve årene McCartney snakket om har nå gått, men fortsatt er det stort sett snakk om coverversjoner når Beatlessanger benyttes i reklame for ikke-Beatles-relaterte produkter, og da trenger man ikke å konsultere Apple Corps.

“ “

HVA DU KAN LÆRE AV

THE BEATLES OM INNHOLDSMARKEDSFØRING

Beatles er et band som virkelig kan brukes som et case study for viral & content marketing. Først, spør deg selv hva som er definisjonen på content marketing, eller innholdsmarkedsføring, om du vil. Joe Pulizzi, forfatteren av ‘Get Content, Get Customers’ sier det slik:

How a brand creates, delivers and governs original or curated content to attract and retain customers, positioning the brand as a credible expert and, ultimately, motivating a change in behaviour.

Hva om vi skifter ut “brand” med “Beatles”, og “content” med “music”. Da får vi: How the Beatles created, delivered and governed original and curated music to attract and retain fans, positioning the band as a credible expert and, ultimately, motivated a change in behaviour

Les det én gang til, og tenk på det. Kjenner du Beatles og historien, så ser du det gir mening. Og hva var det som gjorde at innholdet til Beatles slo så godt an. Det kom ikke gratis rekende på en fjøl som mange kanskje tror. Det var hard jobbing og smarte strategier som lå bak. På neste side har jeg listet opp 12 kjappe tips om innholdsmarkedsføring fra The Beatles. 24

12 TIPS TIL MARKEDSFØRERE OM HVORDAN MAN KAN LYKKES

MED CONTENT MARKETING/ INNHOLDSMARKEDSFØRING

…GITT TIL DEG AV THE BEATLES

Utvid rekkevidden gjennom nye produkter. Beatles var et av de første bandene som laget spinoff-produkter utover de klassiske band t-skjortene. Selv i dag lager de produkter som Beatles Rock Star, etc. Tips til markedsførere Utvid rekkevidden din ved å tilby spesialprodukter og -innhold Følg med i tiden. Vær innovativ. Var det noe som kjennetegnet The Beatles så var det evne til å hele tiden forandre seg og følge med i tiden. Beatles var jo på mange måter et band som var med og skapte forandringene selv. Hadde de ikke utviklet seg ville de muligens vært husket som just another band from Liverpool.

Gjør hjemmeleksen din. 10.000 timer med øving i Hamburg før de slo igjennom i Liverpool (Cavern Club) og signerte platekontrakt. Tips til markedsførere Øv deg i det stille til du kan det du holder på med. Finn noen pilotkunder du kan øve deg på før du lanserer med brask og bram

rar sånn. Den vil bli forført. Distribuér innholdet i alle kanaler. Plater, lister, radio, shows, etc. Tips til markedsførere Legg en plan for hvordan du vil distribuere innholdet ditt, sosiale medier, partnere, presse, etc.

Lag innhold som publikum vil ha. Beatles fant opp sin egen stil. De hadde 27 nr. hits i USA eller UK

Vær god på spissformuleringer, og skap overskrifter. Beatles fikk massiv presse på rare uttalelser og morsomheter i pressen, som igjen førte til viral spredning i andre medier.

Tips til markedsførere Lag innhold som målgruppen vil ha. Tenk på din neste overskrift som et refereng i en Beatles-låt. Den må sitte, som She Loves You.

Tips til markedsførere Prøv å finne på spissformuleringer som er virale i sin natur. Gjerne noe oppsiktsvekkende, eller noe som “sjokkerer” og skaper overskrifter

Fortell den gode historien. The cute one – Paul McCartney The brainy one – John Lennon The quiet one – George Harrison The funny one – Ringo Starr

Utvid innholdet til flere medieflater. Beatles brukte alle massemediene på den tiden. Men i tillegg laget de også spillefilmer som utvidet musikken og bandet fra platespilleren til kinosalene.

Tips til markedsførere Bruk bedriftens historie for å knytte bånd med kundene. Når Herman Frile snakker om kaffe, gjør han det ikke bare for gøy.

Tips til markedsførere Sørg for at målgruppen din kan få tak i innholdet ditt i flere formater. Tekst, bilder, infografikk, lyd og video.

Bygg merkevaren. Moptops, dresser, fab four, måtte slutte å spise kyllingvinger på scenen, og stumpe røyken.

Engasjér fansen. Beatles forstod hva fansen ville ha. De laget blant annet sitt eget fanmagasin, spesielle “holiday greetings” som ble bootlegget. Og mye mer

Tips til markedsførere Se merkevaren fra utsiden. Hva vil du at kundene dine skal tenke. Hvordan vil du bli oppfattet i alle kanaler. Tar du Stones eller Beatles-tilnærmingen. Ingenting av dette er tilfeldig. Du er hva publikum tror du er, ikke hva du faktisk er. Verden er

Tips til markedsførere Ha en interaksjon med dine beste fans, og lag innhold som du vet at de vil ha, eller du tror de har behov for. Gi spesialintervju og ekstra insider-informasjon til disse.

Tips til markedsførere Vær hele tiden opptatt av å fornye innholdet ditt. Se om du kan finne nye kreatie vinklinger som ingen andre har tenkt på. Spør fansen hva de vil ha. Vær banebrytende. Ellers kan du fort bli glemt. Eksperimentér. Er det en annen ting Beatles er kjent for så er det bandets evne til å prøve ut nye ting. Beatles var føst ute med så utrolg mange ting innen rocken. Alle har kopiert dem siden. Tips til markedsførere Ikke vær redd for å prøve nye ting. Skal du kunne tilby noe innovativt må du ut og teste hva som kan være bra. Beatles lyktes ikke med alt de fant på de heller – Maigical Mystery Tour. Lag et godt innholdsteam. Hver for seg var kanskje ikke Beatlene enestående, selv om vi som digger dem liker å si det anerledes. Faktum er uansett at det var bandet Beatles som var storartet. Det var kombinasjonen av hver og én av dem som gjorde de fantastiske. Og låtskriverparet Lennon/McCartney finnes det ikke maken til. Tips til markedsførere Sett sammen et team som utfyller hverandre og som spiller hverandre gode.

John, Paul, storebror og jeg

Storebroren min heter Erik. Han er født i 1953, og er to og et halvt år eldre enn meg. Da jeg var ti og et halvt, fylte Erik tretten. Dermed var han plutselig tenåring. Hvilket betyr at han fra og med ”Help!” og ut resten Beatles-tiden, var stor nok til å forstå det meste av hva som foregikk i populærmusikkens verden, mens jeg var liten nok til å la meg manipulere og bli lurt trill rundt.

FOTO: ARE STEGANE

For eksempel klarte Erik å innbille meg at det var Hardy-guttene som startet The Beatles. Joe Hardy var den egentlige Paul McCartney, og Frank Hardy var John Lennon. Dessuten skulle Hardy-gutt seriens forfatter Franklin W. Dixon til neste år utgi en serie ungdomsbøker under navnet ”Beatles-guttene”. Som seg hør og bør stolte jeg blindt på storebroren min, sluttet straks å samle på Tarzan-bøker og gikk over til Hardy-guttene.

The News, Norges beste band Erik spilte bassgitar et band som het The News. Bassgitaren var koplet opp mot en 60 watts Radionette forsterker, og en tolv tommers Goodman høyttaler. I tillegg hadde han en brun Tandberg båndopptaker som var proppet med opptak fra bandøvingene, samt popmusikk fra 60-tallet. Den store planen til ”The News” var å bli Norges beste band, og Erik klarte selvsagt å lure meg til å tro at de også var på god vei til å bli det. 27

- Vi har gjort en avtale om at en fotograf fra Popnytt som kommer til Bergen for å fotografere oss, og bildet kommer på midtsidebildet i Pop-nytt, sa Erik. Selv så jeg aldri noe Popnytt med midtsidebildet av The News, men også det hadde han en forklaring på: - Det ble revet bort etter bare noen timer i butikkene. Det solgte flere tusen eksemplarer bare i Bergen, og mange fans har fått autografene våre på bildet. Jeg fikk ikke engang tak i et eksemplar selv. ut fra ”Popnytt” for å benytte som og at jeg i skrivende stund har veggpryd. Beatles, og ikke Stones, som bakgrunnsmusikk. Som det hjertegode menneske storebror tross alt var, påtok han Beatles var ikke bare verdens seg også rollen med å veilede og største musikknavn, men også irettesette meg hvis jeg kom på storebrors (og dermed også min) villspor i musikksosialiseringen. absolutte ledestjerne i den ellers Som for eksempel den gang jeg viltvoksende musikkmani som lånte Stones’ ”Satisfaction” av en preget våre liv i oppveksten. klassekamerat, og siterte kameraten på at Stones var ferd med å Yin og yang, John løpe fra Beatles i popularitet.

og Paul

På samme måte som ungdommen som var et år eller to eldre enn oss måtte velge mellom Elvis og Cliff, og vår egen generasjon måtte velge mellom Beatles og Stones, stod valget mellom John og Paul for oss.

Betydningen av å ha en storebror som irettesetter og veileder under 60-talles popomani Som storebror betraktet var Erik ikke så verst. I hvert fall så lenge han fikk det presis som han ville og Den dagen rablet det (naturligvis) helst også fikk være førstevelgeren fullstendig for storebror. Jeg var i alt, inkludert katten, som han sa. ikke velkommen på rommet hans på en hel uke, men så lenge jeg Det gjaldt særlig i spørsmål om spilte musikk fra band og artister hva som skulle avspilles fra bånd- han på forhånd hadde godkjent, opptakeren, fra husets grammo- var forholdet mellom oss harmofonplatespiller eller hvem av oss nisk og kameratslig. som fikk kose med katten. Sånn sett vil jeg takke storebror for Men det gjaldt også i fordelingen at jeg ikke ble lokket inn på ville av Beatles-bilder som vi klippet veier når det gjelder musikksmak, 28

Hele veien gjennom Beatles-perioden var jeg usikker på hvem av de to som bar best, og jeg skiftet mening etter hvert som platene ble spilt. Men når alt kommer til alt var jeg i bunn og grunn mest Paul-disippel. Det var også storebror som slet med å lære bassen til de forskjellige Beatles-melodiene. Noe han fremdeles sliter med. Sannsynligvis var det fascinasjonen over Paul som motiverte Erik til kjøpe Hagstrøm bassgitar. De var billigst.

I dag, 50 år etter at denne fantas- At de også er tidenes tiske tiden utspant seg, diskuterer vi fremdeles de to hannkatters inn- største popband var byrdes forhold og måten hvorpå Pauls fortjeneste. Johns prestasjoner konstant ansporet Paul til nye meritter i et evig Nå sitter vi der, to oldiser på 60 forsøk på å imponere og overgå pluss som glor LP-platene sine. Vel hverandre. og merke også de som er blitt til etJohn var plaget, traumatisert og ter The Beatles, og som er kanoniskonfliktfylt, ofte sarkastisk og ert langt ut i det absurde. en smule ondskapsfull. I tillegg var han stoffmisbruker og måtte

kjempe mot en medfødt og innlært Man tar én ut av bunken, legger den på platespilleren og lytter, lytter og dovenskap. lytter. Og merker hvordan underEn kunstner med stor K. kjeven ramler ned på brystet i ren Slik var det ikke med Paul. Han var beundring og begeistring mens de berørt av Gud. Utover å være den guddommelige toner strømmer ut uimotståelig peneste av de fabelak- av høyttalerne. tige fire, var han også et disiplin- Hør bassen, sier storebror. ert arbeidsjern, skoleflink og ube- Hør hvor tett Paul stemme ligger på John, svarer jeg. gripelig musikalsk. Det der kan ikke læres, svarer Det nærmest sprutet ut udødelige storebror. melodier ut av knapphullene hans. Nei, svarer jeg, Allerede om fjortenåring skrev han Men de besitter det til overmål, sier storebror. ”When I’m Sixty-Four”.

At Beatles var et fantastisk rockeband, er hevet over enhver tvil.

Og sånn går nå dagene

MY SWEET LORD

I ULLERN KIRKE I 1971 Prest, forfatter og foredragsholder Karsten Isachsen gikk bort 18. januar i år, 71 år gammel. I det herrens år 1971 var han en 27 år gammel hjelpeprest i Ullern kirke i Oslo, der han spilte «My Sweet Lord» for konfirmantene. Dette skapte stor oppstandelse den gangen, med blant annet forside på Dagbladet. Isachsen ble født 22. februar 1944, altså var han bare knapt ett år yngre enn George Harrison. Det er i dagens samfunn vanskelig å tenke seg hvordan noe slikt kan skape oppstandelse, i en tid da popartister står i kø for å spille julekonserter i kirkene rundt omkring. Kirken har i Norge vært gjenstand for en omfattende oppmykning siden 1971, og har revurdert mange av sine oppfatninger, ikke bare om «verdslig» musikk og langt hår på gutter, men også på viktige områder som kvinnelige prester, ja

sågar biskoper og homofili. Når det gjelder musikken, så har nok fremveksten av Ten Sing, kristenpopen og Kirkelig Kulturverksted vært med på holdningsendringene, for ikke å snakke om «rockepresten» Bjørn Eidsvåg. Den voldsomme reaksjonen i Norge på Isachsens uskyldige avspilling av Harrisons sang vakte også litt oppmerksomhet i utlandet. Inge Sellevåg er forfatter av den vedlagte notisen fra NME, han var en prisbelønnet journalist i Bergens Tidende i perioden 19682010. Espen Bratlie har sendt oss disse utklippene fra en av sine Beatles-utklippsbok. Disse er fra ukebladet Det Nye og den engelske musikkavisen New Musical Express.

Paul McCartney 2016

ONE ON ONE Paul McCartney har bekreftet at han vil være hovedartist på to europeiske festivaler i sommer. I juni vil han opptre på både Pinkpop i Nederland og Rock Werchter i Belgia.

det samme gamle, men har sannsynligvis nye dresser.

Paul har foreløpig annonsert følgende datoer og konsertsteder for “One on One”-turneen, men husk at flere daI fjor opptrådte McCartney på festi- toer sikkert vil tilkomme etter hvert: valene Firefly og Lollapolooza i USA i tillegg til Roskildefestivalen i Dan- NORD-AMERIKA: mark. 13. april: SaveMart Arena - Fresno NY TURNÉ - ONE ON ONE 15. april: Moda Center - Portland 17. april: Key Arena - Seattle 19. april: Rogers Arena - Vancouver 20. april: Rogers Arena - Vancouver 30. april: Verizon Arena - Little Rock 2. mai: D Sanford Premier Center Sioux Falls EUROPA: “One On One” følger hakk i hæl på forrige turné som gikk under tittelen “Out There”. Når turnéen nå skifter navn, er det gjerne ikke i settlistene vi ser så mye forskjell, men på scenedesign, nye logoer og nytt programhefte, t-skjorter osv. Bandet er også

28. mai: Esprit Arena - Düsseldorf 2. juni: Vicente Calderon Stadium, Madrid 10. juni: Olympic Stadium - München 14. juni: Waldbühne - Berlin ...og altså to festivaler i tillegg.

FESTIVALSOMMER I EUROPA for Paul McCartney Søndag 12. juni Pinkpop, Nederland Torsdag 30. juni Rock Werchter, Belgia

BABY`S IN BLACK

EN VINYLENTUSIASTS BEKJENNELSER av Eirik Søreide Nå har det vært mye norsk-fokus i denne spalten, og jeg tenkte derfor at vi skulle heve blikket denne gangen, over grensa til våre granner i øst. Slik som i Norge, så ga svenskene også ut forskjellige singelvarianter i hytt og pine, men det jeg tenkte vi skulle fordype oss litt i denne gangen er noe som vi ikke hadde særlig mye av i Norge - nemlig EP’er!

I oktober 1963 besøkte The Beatles Sverige, som første land utenfor England/Tyskland. Det ble tatt masse bilder i denne anledning, både av lokale fotografer og av Beatles’ egne. Dette, kombinert med at svenskene hadde en solid tradisjon for å utgi egne fargerike EP’er, gjør at vi har en stor og spennende flora med slike utgivelser her! Norge var også en stor leverandør av EP’er på femtitallet, men av sekstitalls-artister så finnes disse knapt. At det finnes hele 3 norske Beatles-EP’er er vel kanskje bare flaks. Blant samlere så er de fargerike omslagene fra store «EP-land» som Frankrike, Australia, Spania, Portugal, Danmark og Sverige

særlig attraktive, og sistnevnte blir tema for dagens dypdykk. At mange av disse var tilgjengelig her på berget som importerte utgivelser gjør jo det hele bare enda mer morsomt. Twist and Shout / A Taste Of Honey // Do You Want To Know A Secret / There’s A Place Parlophone GEP 8882 Utgivelsesdato: 22.juli 1963 Av de tre første britiske EP-utgivelsene så var det bare Twist And Shout som hadde svensk etikett (finnes med både sort og rød label), og coveret var åpenbart trykket i Sverige da det hadde svensk tekst på baksiden, og en litt annen farge

I Want To Hold Your Hand / Till There Was You // This Boy / Devil In Her Heart Odeon GEOS 209 Utgivelsesdato: 5.desember 1963

coverbildet ble tatt 30.oktober på Skansen, Stockholm. Det var under en pause i TV-opptakene til Drop In at The Beatles skulle spise lunsj på restaurant Solliden på Skansen, og her tok altså fotografen Bo Tr-I Want To Hold Your Hand ble ut- enter endel bilder, på oppdrag fra gitt 5.desember 1963, og det flotte EMI. Teksten på den store kaken 34

på forsiden. Samme coverdesign ble også brukt på en drøss andre utgivelser rundt omkring i verden, nevnes bør selvfølgelig også den norske Twist & Shout-singelen. Men det var først med neste utgivelse det virkelig begynte å bli morsomt i Sverige:

var egentlig «Merry Christmas from the Beatles», men dette manipulerte designeren av omslaget i ettertid – til «Hjärtliga Sverigehälsningar från the Beatles»! Denne utgivelsen finnes med både sort og rød etikett.

The Liverpool Sound (She Loves You / I’ll Get You // Hello Little Girl / Just In Case) Odeon GEOS 210 Utgivelsesdato:11.desember 1963

3 forskjellige fargevarianter, hvorav den gule er vanligst og de to andre er betraktelig sjeldnere (kanskje i særdeleshet den røde). Den gule finnes forøvrig med både rød og sort etikett, hvor den sorte Her laget svenskene en kombo, er vanligst. med The Beatles på side A og The Disse coverne ble også benyttet i Fourmost på side B. Denne finnes i Danmark, da med danske etiketter.

All My Loving / Ask Me Why // liden tok Bo Trenter flere bilder av Money / P.S. I Love bandet, og dette flotte fargebildet Parlophone GEP 8891 endte altså opp som cover på den Utgivelsesdato: 30.januar 1964 svenske All My Loving-EP’en. Faktisk så må noen ha vært så Det berømte «kanonbildet», enda fornøyd med dette omslaget, at et foto fra seansen på Skansen svenskene som eneste land i hele 30.oktober. Utenfor restaurant Sol- verden fikk benytte dette designet 35

BABY`S IN BLACK

EN VINYLENTUSIASTS BEKJENNELSER

da EP’ene senere ble utgitt på CD! Dette var den siste utgivelsen som kom med både sort og rød label. Heretter var etikettene kun sorte. Varianten med rød label er sjelden!

Can`t Buy Me Love / You Can`t Do That // Don’t Bother Me / I Wanna Be Your Man Odeon GEOS 216 Utgivelsesdato: 23.mars 1964 I 1964 var det Beatlemania over hele verden, og som i Norge så spydde svenske ut en drøss utgivelser i denne perioden. Can`t Buy Me Love ble kanskje ikke overraskende utgitt som EP i noen andre land også, men kun i Danmark og Sverige med denne låtsammensetningen.

Long Tall Sally / I Call Your Name // Slow Down / Matchbox Parlophone GEP 8913 Utgivelsesdato: 1.juli 1964 Samme cover som i UK (men svensk plate), men den morsomste Sverige-koblingen her er selvfølgelig at omslagsfotoet er tatt i Sverige! På morgenen 25.oktober 1963 var gutta på en liten turistrunde i Stockholm. Fotografene var selvfølgelig med på slep, og en av de første severdighetene de dro for å se var Stadshuset. Robert Freeman tok det kjente bildet oppe på muren utenfor, og det finnes mange bilder fra denne fotoseansen.

A Hard Day’s Night / Not A Second Time // Things We Said Today / Little Child Odeon GEOS 222 Utgivelsesdato: 17.august 1964 Denne utgivelsen inneholdt ikke bare låter fra A Hard Days Night, slik den til forveksling like UK-utgaven gjorde.

BABY`S IN BLACK

Samme låtutvalg kan forøvrig også finnes på den danske utgaven. I Sverige kom den med to forskjellige farger på coveret – hvor den lyse varianten kanskje er den sjeldneste av alle svenske EP’er! Den mørke er derimot vanlig.

EN VINYLENTUSIASTS BEKJENNELSER

She Loves You / I`ll Get You // Please Mister Postman / Boys Odeon GEOS 223 Utgivelsesdato: 1.oktober 1964 Nok en låt-sammensetning som vi også finner på den danske EP-utgivelsen. Coveret finnes i nyanser mellom rød og mørk-rosa farge, og det er verdt å notere at etiketten er Odeon – mens omslaget har Parlophone-logo!

My Bonnie / The Saints // Twist It Up / Kansas City Jukebox JSEP 5531 Utgivelsesdato: 16.september 1964 I juli 1964 returnerte The Beatles til Sverige for å spille 4 konserter på Johanneshovs Isstadion i Stockholm, og dette ga da svenskene mange muligheter for nye fotografier til bruk på egne EPutgivelser! Denne EP’en var litt utenfor standard EMI-repertoar: Jukebox-serien var en serie utgivelser som ble sendt til medlemmer

av den Svenska Skivklubben, og dette er den eneste av de utallige utgivelsene som inneholder noe med Beatles. B-siden her er låter av Chubby Checker, mens A-siden altså er Hamburg-låter fra 1961. Omslagsfotoet av Paul er tatt av Bengt Malmqvist på Isstadion i juli 1964, og av de tre covervariantene så er den mørkebrune desidert vanligst (i den grad noen av dem kan sies å være «vanlig»).

Rock And Roll Music / If I Fell // I’m A Loser / And I Love Her Parlophone GEOS 231 Utgivelsesdato: Februar 1965

Dette omslagsfotoet er igjen kreditert svensken Bo Trenter, som også tok bildet til tidligere nevnte EP’er I Want To Hold Your Hand og All My Loving. Det snåle er at han benekter å ha tatt dette bildet! I boken Yeah Yeah Yeah spekuleres det i om bildet kan ha vært tatt i England av en engelsk fotograf. Jeg skal ikke spekulere noe mer rundt dette, men at det er tatt rundt samme tid som nevnte Bo Trenter-bilder fra 63 er nok helt sikkert. Finnes i 2 varianter – med og uten bandnavn på baksiden av coveret

Ticket To Ride / I Don’t Want To Spoil The Party // Yes It Is / Eight Days A Week Parlophone GEOS 233 Utgivelsesdato: 21.april 1965

Stockholm28.juli 1964. Det var her John bl.a ble intervjuet om sin nye bok. Han forteller hvordan George Parasoll, Ringo Stone og Paul McCharmly hjalp ham å skrive den («they spell very greatly») - og en opplesningseanse som ender med at George og John river ut alle sidene i boken. Et hysterisk klipp som enkelt kan finnes på youtube.

I Should Have Known Better / All I’ve Got To Do // Hold Me Tight / You Really Got A Hold On Me Odeon GEOS 224 Utgivelsesdato: 19.oktober 1964 Det sier noe om Beatles-galskapen som utspant seg i verden i 1964 når man kunne gi ut 2 BeatlesEP’er med 18 dagers mellomrom! Morsom skrivefeil på coveret (Hold HER Tight), men dette er rettet opp på labelen. Denne EP’en kom ut med to forskjellige farger på coveret, hvor den grå er den sjeldneste. Forøvrig samme coverbilde som ble brukt på flere sjeldne danske EP’er – tatt i Paris i januar 1964.

I Feel Fine / Baby It’s You // She’s A Woman / It Won’t Be Long Odeon GEOS 225 Utgivelsesdato: 30.november 1964 Først når vi hadde kommet hit så fikk nordmennene ut finger’n og gav ut en EP, den eneste helnorske, sådan! Samme låt-sammensetning i hele Skandinavia her faktisk, men individuelle cover både i Sverige, Danmark og Norge. Den svenske finnes både med Parlophone og Odeon-label, men til tross for at det er en Odeon-utgivelse så har coveret Parlophone-logo.

Nok en gang er det Bo Trenter som er kreditert som fotograf, denne gangen med rette. Bildet er tatt på en pressekonferanse på Hotel Foresta i 38

Help! / Every Little Thing // I’m Down / No Reply Parlophone GEOS 234 Utgivelsesdato: 9.august 1965 Parlophone GEOS 234 Utgivelsesdato: 9.august 1965 Nok en gang samme låt-utvalg som den danske utgivelsen. Det svenske coveret finnes med 3 forskjellige fargevariasjoner, og bruker samme fotografi som f.eks den norske Help!-singelen.

We Can Work It Out / Day Tripper // You’ve Got To Hide Your Love Away / What You’re Doing Parlophone GEOS 244 Utgivelsesdato: 7.februar 1966 BILDE 15 (Dizzy Miss Lizzy) Dizzy Miss Lizzy / Everybody’s Trying To Be My Baby // Yesterday / Kansas City Parlophone GEOS 237 Utgivelsesdato: 3.november 1965 Også her deler de innhold med danskene. Ikke spesielt oppfinnsomt cover i Sverige – det er et design vi kjenner igjen fra den amerikanske LP’en «The Beatles’ Story». Finnes med både blå og lilla farge i coveret.

Enda et bilde fra 28.juli 1964: Etter at pressekonferansen på Hotel Foresta var ferdig så gikk The Beatles og pressefolkene utenfor, til svømmebassenget for å ta noen bilder. Det er igjen Bo Trenter som har tatt dette fotoet, selv om han ikke er kreditert på omslaget. Det finnes masse bilder fra denne fotoseansen, bl.a dukket ett av dem opp som coverbilde på den første norske utgaven av Popnytt (og i Sverige på deres versjon: Idolnytt). En morsom vinkel her 39

er Bengt Malmqvist sitt bilde (han som vi husker tok bildet av Paul som ble brukt på tidligere omtalte My Bonnie EP): Han står oppe på balkongen bak Beatles-gutta og du ser ham på dette We Can Work It Out-coveret med armen i været. Den danske versjonen inneholder nok en gang de samme låtene.

Michelle / Drive My Car // Run For Your Life / Girl Parlophone GEOS 245 Utgivelsesdato: 15.mars 1966 Da er vi kommet frem til nok en EP som også ble utgitt som norsk pressing! Michelle var jo en kjempestor hit i Norge vinteren 1966, så da passet det sikkert bra at svenskene hadde planlagt en EP-utgivelse. Men denne gangen trykket vi ikke et eget cover, vi importerte rett og slett det svenske (det gjorde også danskene). Men å finne dette med NORSK plate er alt annet enn enkelt! Forøvrig kom den i Norge ut på Odeon-etiketten, i motsetning til Sverige og Danmark, som brukte Parlophone. Det finnes forresten 2 forskjellige svenske cover her: En med trykkeriets logo nederst på den ene siden, og en variant uten logo. Det samme bildet ble forøvrig brukt på den amerikanske LP’en «Beatles VI», og på originalbildet skjærer Beatlene i en kake – nesten som på svenskenes første EP!

En særsvensk utgivelse, som definitivt også solgte endel i Norge. Danskene importerte det svenske coveret, men trykte sine egne plater. Det skal finnes protokollført norsk produksjon av denne EP’en, men det har fortsatt ikke dukket opp en variant som lar seg identifisere som norsk. Muligens ble både støpeform, cover og etiketter importert fra Sverige? Dette var forøvrig før Bad Boy dukket opp på «A Collection Beatles Oldies» i Europa, men den figurerte altså på diverse EP-utgivelser før dette (bl.a Sverige, Tyskland, Holland).

Yellow Submarine / For No One // Eleanor Rigby / Good Day Sunshine Parlophone GEOS 262 Utgivelsesdato: 1.februar 1967 Også denne EP’en ble det laget norsk pressing av, og er sammen med forrige norske EP (Michelle) en av de sjeldneste norske Beatlesutgivelsene overhodet! Den svenske utgaven pleier også å oppnå noen kroner mer enn flere av de andre, men sjelden er den ikke der. Dette coveret brukte de også i Danmark, men da med dansk tekst på baksiden isteden for svensk. Her i Norge ble det svenske coveret importert, men vi laget altså egne plater, slik som forrige gang - også nå på Odeon, i motsetning til Sverige og Danmark.

Bad Boy / Norwegian Wood // I’m Looking Through You / In My Life Parlophone GEOS 257 Utgivelsesdato: 8.november 1966

Forøvrig ble samme låt-oppsett også benyttet på den franske EP’en med samme navn. 40

Penny Lane / I’m Only Sleeping // Strawberry Fields Forever / And Your Bird Can Sing Parlophone GEOS 265 Utgivelsesdato: 19.mai 1967 Kanskje den stiligste av alle disse EP’ene? Både med tanke på innholdet, og et utrolig stilig og fargerikt cover! Danskene var i hvertfall enig, og gav den ut akkurat slik, med importert svensk cover og dansk plate. Franskmennene likte tydeligvis også låt-koblingen, for de gav ut en EP der også, med akkurat samme innhold. Men vanlig er den uansett definitivt ikke. Av alle de svenske EP’titlene så er det nok denne som oppnår høyest pris, det samme gjelder den danske utgaven (om du ikke tenker sjeldne varianter, men heller skal ha èn av hver). Det er selvfølgelig også en viktig svensk kobling her: Coverbildet er tatt i forbindelse med innspillingen av promofilmen til Strawberry Fields Forever – og regissøren her var tysk-svenske Peter Goldman! Av alle disse 19 særsvenske coverne, 20 om vi tar med Long Tall Sally, så er hele 6 omslagsbilder tatt i Sverige, 5 av dem av svenske fotografer! Bo Trenter tatt 4 av disse 5 (og i tillegg også blitt kreditert for et femte coverbilde som han ikke har tatt.) Bo Trenter var en mye brukt artistfotograf på sekstitallet, og hadde mange oppdrag for bl.a Hep Stars, Tages, Shanes osv. Han forlot musikkbransjen på syttitallet til fordel for reklame og eiendomsbransjen, fortsatt som fotograf. Bo Trenter døde i 2013, 75 år gammel. Kilder: Yeah! Yeah! Yeah! - The Beatles Erövrar Sverige (Börje Lundberg & Ammi Bohm) Platesamleren

RINGO AND HIS

ALL STARR BAND SUMMER TOUR 2016

Ringos sommerturné Ringo til Bergen! Dessverre er det ikke snakk om byen på vestlandet, men en konsert i Bergen Performing Arts Center i New Jersey. Ringo Starr and His All Starr Band – med Todd Rundgren, Gregg Rolie, Steve Lukather, Richard Page, Warren Ham og Gregg Bissonette – annonserer nok en sommerturné i Nord-Amerika. Turnéen starter 3. juni i Syracuse, New York og avsluttes med to konserter i California, 1. juli på Humphreys i San Diego og avslutningsvis 2. juli på The Greek Theatre i Los Angeles. Denne nåværende besetningen av All Starr bandet er den tolvte og lengstlevende, og som Ringo nylig uttalte til The Boston Globe, «Jeg elsker dette bandet – vi har det veldig morsomt sammen både på scenen og ellers, så her er vi igjen.»

Ringo and his All Starr Band turnerer som vanlig i sommer. Foto: Rick Glover

3. juni Lakeview Ampitheater, Syracuse, NY 4. juni Seneca Allegany Resort & Casino, Salamanca, NY 5. juni Capitol Theatre, Port Chester, NY 7. juni Bergen Performing Arts Center, Englewood, NJ 8. juni Cross Insurance Center, Bangor, ME 10. juni Bank of New Hampshire Pavilion, Gilford, NH 11. juni DCU Center, Worcester, MA 12. juni Santander Arena, Reading, PA 15. juni St. George Theatre, Staten Island, NY 17. juni Warner Theatre, Washington DC 18. juni Koka Booth Ampitheatre, Cary, NC 19. juni Ryman Auditorium, Nashville, TN 21. juni Foellinger Theatre, Fort Wayne, IN 22. juni Riverbend Music Center, Cincinnati, OH 23. juni Fox Theatre, Detroit, MI 25. juni Pinewood Bowl Theater, Lincoln, NE

Flere konsertdatoer annonseres snart, sier Ringo.

26. juni Hartman Arena, Wichita, KS 28. juni Paramount Theatre, Denver, CO 1. juli Humphreys Concerts, San Diego, CA 2. juli The Greek Theatre, Los Angeles, CA

Kilde: RingoStarr.com

FM radioopptak av konserten i Atlantic City, 1964?

Kuriositet: Det var under oppholdet i Atlantic City at John Lennon og Paul McCartney komponerte ”Every Little Thing”!

Plateselskapet Livewire utgir en CD med det de kaller et ”klassisk konsertopptak: FM radiokringkasting fra The Convention Hall, Atlantic City, New Jersey. 30. august, 1964”. I august 2014 da denne konserten hadde 50-årsjubileum, annonserte den lokale radiostasjonen KOOL-98.3 FM at de skulle sende et opptak av denne konserten. Dave Coskey, president i medieselskapet Longport kunne melde at staben hadde oppdaget opptaket i radiostasjonens arkiver mens de jobbet med å finne en måte å feire jubileet for konserten. Han sa: ”det er et 50 år gammelt båndopptak, og lyden er ikke helt topp, men vi synes at den historiske verdien av opptaket veier tyngre enn den tekniske kvaliteten. Jeg satte meg ned og lyttet til det fra start til slutt. Jeg syntes det var veldig kult, jeg har alltid hørt om konserten med Beatles i Convention Hall, og dette kommer til å bli det nærmeste du kan komme til å faktisk være til stede.” Men da opptaket omsider ble sendt på luften oppdaget Beatlessamlere raskt at de som faktisk ble spilt var en vinylbootleg fra 70-tallet som gikk under navnet ”Live At Whiskey Flats” - med overflatestøy fra den aldrende vinylen. Det feiltitlede albumet inneholder det som de fleste samlerne antar er en konsert fra Philadelphia Convention Hall, som fant sted flere dager etter konserten i Atlantic City. En samler som skrev til Coskey om sin skuffelse etter endt sending fikk følgende svar: Takk for din henvendelse. Jeg beklager at du er ”skuffet”. Innspillingen som vi har er merket med “Atlantic City August 1964” – hvilket er grunnen til at vi sa at ”vi tror” at dette er innspillingen fra Atlantic City. Vi promoterte opprinnelig konserten som en mulighet til å feire 50-årsjubileet for Atlantic City konserten. Vi skaffet oss konsertopptaket fra Hollywood Bowl og planla å sende det fordi det var samme settliste og virket som en god måte å feire jubileet på. Da vi fant dette konsertopptaket syntes vi at den historiske verdien av dette var en bedre måte å feire på. Igjen, vi beklager at du er skuffet.

Den nye utgivelsen er tilgjengelig for bestilling fra Amazon, både i Storbritannia og Tyskland. Utgivelsesdatoen er 25. mars. Det gjenstår å se om dette faktisk er det korrekte konsertopptaket, men det har vi våre tvil om. Sannsynligvis er det Philadelphia igjen, og dette opptaket sirkulerer jo allerede blant samlerne på bootlegs. Innhold: 1. Twist and Shout 2. You Can’t Do That 3. All My Loving 4. She Loves You 5. Things We Said Today 6. Roll Over Beethoven 7. Can’t Buy Me Love 8. If I Fell 9. I Want to Hold Your Hand 10. Boys 11. A Hard Day’s Night 12. Long Tall Sally Det virker som om det er fritt frem for små, uavhengige plateselskap å utgi CDer med Beatles i EU-området så sant innspillingene på CDene ikke er tidligere utgitt offisielt, og er minst 50 år gamle. Titter man på Britiske Amazon finner man flere CDer med Beatlesopptak med disse kriteriene. De er ikke utgitt i USA, grunnet annen copyrightlovgivning der.

BEATLEGS Det notoriske bootlegselskapet HMC har fått tak i en versjon av Beatlesfilmen LET IT BE som var planlagt utgitt i 1997, men som det som vanlig ikke ble noe av. Det dreier seg om en versjon av filmen som Ron Furmanek restaurerte for Apple i 1992. Han sørget for å få overført filmen til video fra filmrullene, renset opp bildet noe og lagde et nytt lydspor som for det meste er i stereo. Den gangen filmen gikk på kino, på TV og var ute på video i USA, Tyskland og Nederland i begynnelsen av 80-tallet var den som kjent kun i mono. Denne nye utgivelsen består av en DVD og en CD, som ligger inne i en utgave av det selskapet kaller TMOQ Gazette.

Beatlegs: Let It Be DVD + CD Selskap: HMC Tittel: TMOQ Gazette no. 23: Let It Be – The Movie Utgitt januar 2016 Anmeldt av Roger Stormo Moptops: 3

BEATLEGS

1997 annonserte et videofirma i UK at de planla å utgi denne versjonen av filmen på videokassett, men dette ble det (som vanlig) ikke noe av. Alle tidligere forsøk fra Apple på å utgi dokumentarfilmen har foreløpig strandet. Nærmest kom de etter at filmens regissør Michael Lindsay-Hogg tilfeldigvis traff Paul McCartney på et fly, og nevnte at filmen ikke var tilgjengelig på hjemmekinomarkedet. McCartney sørget for å få filmen restaurert ennå en gang med tanke på å utgi den i tandem med det omarbeidede Let It Be albumet “Let It Be...Naked” i 2003, men det ble det altså ikke noe av. Også senere har filmen vært ytterligere restaurert og jobbet med med tanke på utgivelse, uten at dette har ført frem. Nærmest årlig er det en i den indre sirkel som har uttalt seg om filmen, sist var det Ringo som i fjor sa at en utgivelse var noe som kom til å finne sted i fremtiden, bare ikke nå. Den CDen som følger med den nært forestående bootlegutgivelsen inneholder en forkortet utgave av lydsporet fra filmen. Bootlegselskapet har også antydet at de kommer til å følge opp utgivelsen med ytterligere DVDer som skal inneholde bortklippede scener fra filmen. På “Beatles 1+” kom det ut flere enkeltstående musikkvideoer fra filmen, disse bar ikke preg av å ha vært restaurert på samme måte som andre musikkvideoer i samlingen, kanskje fordi Apple sparer den ferdig restaurerte filmen til en egen utgivelse? Klipp fra filmen har også blitt benyttet i andre sammenhenger av Apple Corps Ltd, som dokumentarserien The Beatles Anthology og minidokumentaren til Let It Be-albumet, blant annet.

Filmplakaten

Amerikansk videokassett

Amerikansk laserdisk 44

Undertegnede har aldri sett Let It Be på kino. Da filmen var ny i 1970 var jeg 8 år og ikke spesielt opptatt av musikk. Den gangen jeg hadde muligheten i 1979, valgte jeg å slå følge med Arne som skulle på «2001 – A Space Odyssey» på Colosseum istedet for å bli med Einar som skulle se «Let It Be» på Frogner kino. Et katastrofalt valg. Det skulle vise seg at «2001 – A Space Odyssey» til stadighet blir satt opp på kinoer her og der, mens «Let It Be» såvidt meg bekjent aldri senere ble vist på kino i Norge, kun på filmklubber som jeg ikke visste om. Da jeg under en klassetur til Berlin i 1980 ruslet forbi en kino med «Let It Be» plakat i utstillingsvinduet, viste det seg at gårsdagen var siste spilledag for filmen. Men jeg stakk innom foyeren og rasket med meg fem-seks eksemplarer av filmens kinoprogram, på tysk. Utover åttiårene fikk jeg omsider tak i filmen på videokassett, opptaket var fra en av visningene av filmen på BBC. Etter hvert fikk jeg også tak i den amerikanske versjonen som hadde vært ute på video en kort stund.

Kinopremieren

Da DVD-alderen banket på døra begynte det å komme bedre og bedre utgaver av filmen i dette formatet, den beste var muligens en hybrid som var satt sammen av den tyske videoversjonen og BBC-visningen fra 1982. Entusiaster hadde også forbedret lydsporet ved å hente ny og bedre lyd fra bootlegs og de forskjellige versjonene av sangene som var utgitt på «Let It Be» og «Let It Be... Naked». Jeg må si at jeg alltid har vært uenig med de som synes Let It Be er en trist film som viser et Beatles på sammenbruddets rand. I mine øyne gir filmen et unikt flue-på-veggen perspektiv på Beatles i studio, og de entusiastiske stundene hvor de øver inn nye sanger, jammer på gamle rockelåter og gir konsert på Apple-taket setter de «kontroversielle» filmklippene i skyggen.

n ivelse g t u g e otl for bo d a l b e Flyg

Hollandsk videokassett 45

Versjonen som er bevart på denne bootleg DVDen er en veldig bra kopi av filmen. Det ser dog ikke ut som om Furmanek har foretatt noen bilderestaurering, han har nøyd seg med å passe på at hele filmen er med, ingen manglende filmceller. Typiske celluloidrelaterte degraderinger er der, som støv og såkalte hårstrålinjer, spesielt i begynnelsen

og slutten av hver filmrull. Hårstråene vi så på «The Long and Winding Road» på «Beatles 1» er til stede på denne kopien, og det er ikke rart. Dette er jo tross alt samme filmkopi, hentet fra Apples arkiver. Jeg går ut fra at senere restaureringer i det digitale domenet har fjernet disse, de ville bare ikke vise oss dem på «Beatles 1», eller så var det noen som brukte feil kopi av filmen når «Beatles 1» ble satt sammen. Amatørmessige feil er tross alt ikke noe ukjent fenomen når Apple kommer med utgivelser. Bildekvaliteten er heller ikke knivskarp, og dette er enten fordi bootleggernes kopi er hentet fra en videokassett (VHS eller Beta), eller på grunn av oppløsningen. Filmen presenteres dessuten i bildeformatet 4:3, noe som var 46

standarden i 1997, den gangen det var på tale å utgi denne utgaven av filmen på videokassett. På en moderne 16:9 TV får man derfor svarte rammer på høyre og venstre side av bildet, men ikke oppe og nede. Disse innvendingene er imidlertid ikke til hinder for at dette er den beste bootlegutgaven av filmen utgitt så langt, bildemessig. Den er dog noe beskåret i underkant. I tillegg har Furmanek lydlagt alt fra og med «For You Blue» (når Beatles relokerte fra Twickenham til Apple Studioet) i flott stereo. Opptakene i Twickenham ble kun tatt opp i mono på lydsiden. Også lydmessig er dette derfor den beste utgaven vi har hørt. Som vi skjønner er det likevel fortsatt adskillig rom for en forbedret utgave når Apple en gang finner det for godt å utgi den offisielt.

TIDSLINJE FOR LET IT BE-FILMEN 1969:

16mm filmopptak med Beatles gjort i januar for en TV-film og et album som skal hete «Get Back». 1969: Filmen og albumet legges på hylla, nytt album Abbey Road spilles inn og gis ut. 1969-70: Filmopptakene omredigeres for kinovisning, som et ledd i å oppfylle Beatles’ 3-filmers kontrakt med filmselskapet United Artists. 1970: Kinoutgivelsen. Filmen er nå blåst opp til 35mm, lydsporet er i mono, ny tittel «Let It Be». UK premiere på London Pavilion. 1970s: Vises på TV rundt om i verden, dukker også av og til opp på kino. 1975: BBC2 viser Let It Be for første gang 2. juledag. Mono. 1976: BBC1 viser Let It Be 24. august. Mono. 1978: Første visning på HBO i USA, 29. juli. Vises seks ganger til påfølgende måned. 1979: BBC2 viser alle Beatlesfilmene i jula, deriblant Let It Be andre juledag. 1980: John Lennon blir drept. 1980: Som en hyllest til John Lennon viser Australias Channel 10 Let It Be. Den kan også ha blitt vist andre steder i verden på denne tiden, men den australske er den vi vet om. 1981: Hjemmevideoutgivelse (USA) av 35mm filmen (pan-and-scan): VHS, Beta, Laserdisk og Videodisk av 20th Century Fox/Magnetic Video Corporation. Mono. Betaversjonen kan også ha blitt utgitt tidligere enn dette. 1981: Vises i USA på “The Movie Channel” i november og på “Cinemax” i desember. 1982: BBC2 viser Let It Be for fjerde og siste gang 8. mai. 16mm versjon, mono. 1983: Südwest III lokal TV-visning (sydvestre del av Vest-Tyskland) andre juledag. 16mm, mono. Tekstet på tysk. 1984: Hjemmevideoutgivelse (Holland) på Warner Home Video. 16mm, mono. Tekstet. 1984: Hjemmevideoutgivelse (Vest-Tyskland) av 16mm versjonen: VHS og Beta på Warner Home Video. Mono. Tekstet på tysk. 1985: Nok en visning på Channel 10 TV i Australia, søndag 14. juli midt på dagen, etter at Live Aid-konserten var over. 1992: Den originale 16mm filmen restaureres av Ron Furmanek med remastret lydspor, stereo der dette var tilgjengelig. 1995: Restaurerte opptak fra filmen og bortklippede scener vises på The Beatles Anthology TV-serien. 1997: Videoselskapet VCI (UK) annonserer planer om å utgi den restaurerte 1992-utgaven av filmen på VHS. Det skjer ikke. 2001: George Harrison dør av kreft. Før han dør gir han samtykke til flere kommende prosjekter, deriblant omarbeidelse av Let It Be albumet til «Let It Be...Naked» og et Cirque du Soleil show i Las Vegas, «Love». 2002: Paul McCartney sier at det foreligger planer om en DVD-utgivelse av filmen som faller sammen med det nye albumet, «Let It Be...Naked». 2003: Den originale 16mm filmen pluss bortklippede scener restaureres av Bob Smeaton.

2003: 2003: 2004: 2005: 2006: 2007: 2007: 2008: 2008: 2009: 2009: 2010: 2011: 2012: 2012: 2012: 2013: 2014: 2015: 2015: 2015:

2016:

«Let It Be...Naked» utgis. Nyrestaurerte bortklippede scener benyttes for å promotere albumet. Ingen DVD kommer. Filmens regissør Lindsay-Hogg sier at en 2 DVD med filmen såvel som bortklippede scener er klar for utgivelse i 2004. En anmeldelse av en uferdig 3 disc utgave publiseres på internett. “The Toronto Sun” bringer et intervju med Bob Smeaton som sier at en DVD kommer til å utgis dette året. I et amerikansk radioprogram gir Bob Smeaton tre mulige utgivelsesdatoer for filmen i 2006 på DVD. Apple Corps Ltd registrerer domenenavnet letitbemovie.com. Neil Aspinall sier at filmen fremdeles er for kontroversiell for utgivelse. Yoko Ono sier at DVDen ikke vil komme ut ennå. “The Daily Express” (UK) sier at det var Paul og Ringo som blokkerte utgivelsen. Anonym innsidekilde sier at det var Yoko Ono som blokkerte utgivelsen. Filmfremvisning på filmklubb i Philadelphia, PA. Bra bilde, dårlig monolyd. Radioprogram på BBC sier at en DVD fremdeles er til vurdering for fremtidig utgivelse. Nye HD-TVer i folks hjem gjør at en ny overføring av filmen i høyere oppløsning foretas med tanke på fremtidig utgivelse. Filmen planlegges utgitt til 50-årsjubileet for «Love Me Do», men skrinlegges igjen. Richard Porter blir fortalt av innsidekilde at filmen kan komme til å gis ut i 2014 eller 2015. Ringo sier: «En dag kommer den ut, men vi tenker ikke på det akkurat nå». «Help!», «Magical Mystery Tour» og «Yellow Submarine» utgis på Blu-ray. «A Hard Day’s Night» utgis på Blu-ray. Ringo bekrefter at filmen vil komme ut til slutt, bare ikke i år. De siste 34 minuttene av Furmaneks uutgitte 1992-restaurering lastet opp på YouTube Apple utgir en samling med Beatles’ musikkvideoer på Blu-ray og DVD. Materialet fra «Let It Be» ser urestaurert ut. Dette fyrer opp spekulasjon om at Apple sparer den restaurerte utgaven til en fremtidig enkeltstående utgivelse. Bootlegselskapet HMC utgir 1992-restaureringen av filmen som en DVD+CD pakke.

Realistisk ”Yellow Submarine”

Superhelt-kunstneren Alex Ross har blitt bedt av Apple Corps Ltd om å levere bilder som skal dekorere en boks med "Yellow Submarine"-tema. Ross har lagd en serie bilder som han har kalt "John, Paul, George and Ringo". Vi aner ikke hva slags boks det er snakk om, CD-boks, DVD-boks eller for den saks skyld matboks. Det ferdige produktet skal lanseres i Beatlesbutikken på Hotel Mirage i Las Vegas 30. april.

Ross har malt realistiske bilder av Beatles, satt inn i landskapet fra tegnefilmen ”Yellow Submarine”, og befolket av figurene derfra.

Sjelden

Beatlessingle auksjoneres ut En plate Brian Epstein (hans håndskrift på etiketten) fikk lagd på HMV-butikken i Oxford Street i 1962 for å ha med rundt når han skulle i møter med plateselskapene. Den inneholder to sanger fra prøvespillingen for Decca. Platen skal auksjoneres ut i mars. Platen inneholder to sanger, “Hello Little Girl” og “’Till There Was You”. Det er barnebarnet til Les Maguire (74) fra Liverpoolgruppa Gerry and the Pacemakers som auksjonerer bort platen, som forventes å innbringe opp mot £10,000. Med stor sannsynlighet er dette et eksemplar som ble gitt til the Pacemakers for at de skulle lære seg “Hello Little Girl”, som de spilte inn. Etter innspillingen ga Brian Epstein platen til Maguire.

Det er en titommers plate som skal avspilles på 78 omdreininger i minuttet John Lennon & The Beatles står det på “Hello Little Girl”-siden av platen

“Hello Little Girl” ble tilbudt Gerry and the Pacemakers som oppfølger til “How Do You Do It”. De spilte den inn 17. juli 1963, men bestemte seg for heller å utgi Mitch Murrays sang “I Like It” - noe de sikkert gjorde lurt i. Gerry and the Pacemakers’ versjon av sangen kom ikke ut før i 1991 på deres samle-CD “The Definitive Collection”. Men allerede 3. juli 1963 hadde en annen Liverpoolgruppe, The Fourmost spilt inn sangen i EMIs studioer i Abbey Road, produsert av George Martin. Den ble utgitt 30. august som gruppens debutsingle og sangen gikk til nummer 9 på hitlistene i UK. Den versjonen av sangen som befinner seg på den 10”-singlen som nå skal auksjoneres ut er høyst sannsynligvis den som Beatles spilte inn for Decca, og den finner vi på “Anthology 1” fra 1995. Det er Omega Auctions som står for auksjonen den 22. mars. 49

RINGOS

AUKSJON

Alt i alt innbragte de 1300 tingene Ringo og hans kone la ut til salgs via Julien’s auctions $9.2 millioner dollar, altså nesten 80 millioner kroner. Jeg er sikker på at dette er en eller annen rekord, ihvertfall har det ganske sikkert gitt auksjonshuset en grei inntekt i form av tilslagsgebyrer osv.

HER ER NOEN AV DE MEST PROFILERTE SAKENE OG HVOR MYE DE GIKK FOR

$2,110,000

trommisen vendte tilbake til bandet.

- eller over 18 millioner kroner: Det første Beatles Ludwig tromme- $790,000 settet, benyttet bl.a. på Can’t Buy - eller 6,8 millioner kroner: UK Me Love og I Want to Hold Your mono “The Beatles” (aka “white Hand album”), med nummer 0000001

$910,000

$179,200

- eller 7,8 millioner kroner: John - over 1,5 millioner kroner: George Lennons 1964 Rickenbacker gitar, Harrisons 1962 Gretsch Tennessesom han ga til Ringo i 1968, da an gitar, som Ringo fikk av 50

Harrisonfamilien etter Concert for George i 2002.

$179,200

- over 1,5 millioner kroner: Et 18 karats gull Moonphase armbåndsur av Patek Philippe. Dette er sjeldne ur som også er ettertraktet uten at de har vært i kjendisers eie.

$125,000

trommesett med sølvsprakende $100,000 - en drøy million kroner: Bakside- finish, benyttet i “Hello, Goodbye” - 866 000 kroner: nok en ring platen fra John Lennons psykedel- videoen. Ringo hadde på seg på alle iske kjerre, med logoen fra “Sgt $106,250 Beatleskonsertene, denne er i gull Peppers Lonely Hearts Club Band” - 920 000 kroner: en gullring med og onyks påmalt. rektangulær safir som Ringo sier han hadde på seg på alle $115,200 Beatleskonsertene. - en snau million: et Ludwig D E T H V I T E D O B B E LTA L B U M E T Det hvite dobbeltalbumet satte ny rekord for en grammofonplate, forrige rekord ble satt tidligere i år da Elvis Presleys første acetateplate ble solgt for $300,000 - 2,5 millioner kroner. UK mono “The Beatles” nr 0000001, dobbeltalbum. Mitt eksemplar er nr 0487241 og akkurat like sjeldent. Flere av objektene ble kjøpt av eieren av Indianapolis Colts, Jim Irsay, som ser ut til å etablere et museum på egen hånd, etter tidligere å ha kjøpt rundt 30 berømte gitarer, inkludert instrumenter brukt av Paul McCartney, John Lennon, Bob Dylan, Jerry Garcia og Eric Clapton. Tidligere i år kjøpte han også et annet Beatles trommeskinn med logo.

er en kopi, originalen beholdt Paul McCartney etter at han hadde lånt Ringos trommesett Basstrommeskinnet med logo som fulgte med det første Ludunder innspillingen av sitt første soloalbum, wig Beatles trommesettet som Irsay kjøpte på Ringos auksjon “McCartney” i 1970. FRA PAUL MCCARTNEYS “MILL” STUDIO. En 2000 Mercedes Coupe, først eid av George Harrison, og som Ringo overtok etter Harrisons død i 2001. Kun to eiere! Denne hadde en verdivurdering på $60 000-$80 000 og ny bileier fikk den faktisk for beskjedne $70,400 - eller 610 000 kroner. Det norske platetrofeet, gullplate for “Anthology 1” for 25 000 solgte album, fra desember 1996 gikk for $3,200 Enda et trommesett, bestående av En Walk of Fame – minneplakett - ca 28 000 kroner, syv trommer, inspirert av tromme- fra da Ringo fikk sin egen stjerne kanskje var det en av dere som inslager Hal Blaine og bestilt for Rin- på fortauet i Hollywood hadde vesterte i dette? go av George i 1968 hadde et pris- prisestimat $1500-2000, men gikk Prisestimatet var alt for lavt, kun $400-$600 dollar hadde estimat på $10 000-$20 000 men for $11,520 nesten 100 000 kroner. auksjonarius regnet med. gikk for $44,800 - eller 388 000 kroner. 51

BEATLES STADIG VIKTIGERE

FOR LIVERPOOL

I et oppslag i Liverpool Echo i februar la avisen frem tall som underbygger påstanden om at Beatles er viktige for Liverpool – og blir stadig viktigere. Tallene er hentet fra en rapport som borgermester Joe Anderson i Liverpool har bestilt, den er bygget på data samlet opp i løpet av seks måneder av forskere fra Liverpools universitet og Liverpool John Moores University. Rapporten slår fast at det er mer enn 2300 jobber i Liverpool som kun finnes på grunn av Beatles. Gruppen er verdt £82 millioner for Liverpool hvert år slår rapporten fast, og tallet vokser. Liverpools Beatlesrelaterte økonomi vokser med mellom 5% og 15% hvert år. Resultatet av den 45 sider lange rapporten skulle benyttes for at bystyret i Liverpool skulle ta en beslutning om hvordan byen i fremtiden skal bygge videre på sin tilknytning til Beatles, såvel som forbedre den.

sjonene og produktene vedlikeholdes av alle de som kommer i kontakt med de besøkende». I rapporten slås det også fast at det å ivareta Beatles’ arv i byen hjelper til med å promotere andre aspekter av Liverpool, inkludert byens maritime fortid, moderne historie og nåværende kulturelle scene.

Professor Simeon Yates ved Institute of Cultural Capital er hovedforfatter av rapporten og sier til avisen: «Denne rapporten indikerer klart viktigheten av Beatles som en kulturell såvel som økonomisk ressurs for byen.

langt inn i fremtiden. Men det som understreker den økonomiske kraften og den kulturelle verdien av arven etter Beatles er en positiv opplevelse for fans, besøkende og innbyggere, og byen er nødt til å opprettholde den høye standarden

Foto: Erik I Blindheim

Forskerne snakket med nøkkelpersoner i byens Beatleindustri såvel som ansatte og turister. Disse inkluderte museet The Beatles Story, bussturarrangøren Cavern City Tours og National Trust – som har hånd om barndomshjemmene til John Lennon og Paul McCartney, og også hoteller, barer, butikker, skoler og andre turoperatører. De møtte også representanter for Apple Corps, selskapet som ivaretar Beatles’ interesser.

Foto: Erik I Blindheim

I alle intervjuene vi gjorde var det en sterk tro på at byen ville fortsette å tiltrekke seg besøkende gjennom dens Beatlestilknytning

i sine forsøk på å promotere denne arven. Det er en risiko for byens omdømme om den ikke sikrer at kvaliteten på tjenestene, attrak53

Foto: Erik I Blindheim

Funn:

• Beatles-relaterte aktiviteter i byen er direkte ansvarlige for å generere en omsetning på £39 millioner og 690 arbeidsplasser.

• Når man tar i betraktning indirekte og katalytiske effekter estimeres den totale omsetningen til £81.9 millioner og 2,335 arbeidsplasser.

• Den Beatles-relaterte økonomien vokser med mellom 5-15% per år.

• Potensielle vekstmarkeder inkluderer Kina og Brasil, hjulpet av bedre internasjonale transportmuligheter, men USA og Europa forblir hovedområdene besøkende kommer fra.

• Folk i hjertet av Liverpools Beatles- industri har sterk følelsesmessig tilknytning til jobben sin.

kjernepunktet om at Liverpool ikke bara var Beatles’ fødested, den var deres vugge; det de lærte som Liverpudlere tok de med seg til verden. Selvsikkerheten og åpenheten overfor kulturelle innflytelser fortsetter å være et levende og kjennetegnende aspekt av byens liv. Den fortsatt friske musikken til Beatles minner oss om hvem vi er og hvem vi kan bli.»

Forskerne som står bak rapporten la også frem forslag til hva den • Men mange er bekymret synes bystyret bør gjøre for å op for uregulerte rundturer prettholde og forbedre Beatles og det å opprettholde opplevelsen for de besøkende: profesjonalisme, kvalitet, og ‘autensiteten’ av de • Samarbeide med nøkkel besøkendes opplevelse. organisasjoner som Apple • Man er også bekymret Corps for å promotere over kvaliteten på det Liverpool som ‘Beatles’ vugge’. offentlige rommet rundt nøkkelsteder som Cavern • Nedsette en ‘Beatles Arv’ Club i Mathew Street. gruppe for både å utforske økonomiske muligheter og også • Det mangler en helhetlig “behovet for å vokte og utvikle ‘Beatles strategi’ og arven etter Beatles i byen”. integrert samarbeid mellom de største • Utforske hvordan man kan Beatlesattraksjonene. forbedre de offentlige stedene som omgir viktige Beatlessteder Dr. Mike Jones ved Liverpool unisom Mathew Street. versits Institutt for Populærmusikk sa: «Vi trenger å formidle 54

• Attraksjonene må sammen bruke internett og sosiale media for å promotere Liverpool som en destinasjon for Beatlesbesøkende. • Se på en regulerng eller bistå med opplæring for å støtte og forbedre kompetansen til ansatte i Beatlesindustrien i byen. • Se på hvordan unge mennesker her og i utlandet kan inspireres til å verdsette Beatles som ‘en inspirasjonell fasett av Liverpools arv’. • Utforske ideen om å skape en hovedressurs rundt Beatlesarven i byen, som involverer et ‘arkiv med gjenstander’ og historier. Foto: Erik I Blindheim

estimerer det til rundt en million. «The Liverpool City Region Local Enterprise Partnership», som består av forretnings- og styreledere sier at det er rundt to millioner.

Etter at rapporten var overlevert satte borgermesteren i gang en arbeidsgruppe som skal jobbe med punktene rapporten peker på. Såvidt oss bekjent er det ingen Beatlesfans i arbeidsgruppen, kun offentlige tjenestefolk.

Beatlesturistguide Jackie Spencer var en av de som ble intervjuet for prosjektet, og som gjerne ville ha vært med i arbeidsgruppen. Nå som rapporten er publisert sier hun: «En god test på om rapporten gjør inntrykk på bystyret er når vi ser hva som skjer med huset hvor Ringo Starr ble født i i Madryn Street.

Foto: Erik I Blindheim

Vi trenger å beskytte denne arven nå som vi har en ide om verdien og ikke gjenta fortidens feil». En av feilene Liverpool gjorde i fortiden var å jevne den opprinnelige Cavern Club med jorden.

Turismesektoren er det mest åpenbare stedet for å finne arbeidsplasser som har Beatlestilknytning. Ifølge forskerteamet En annen ting er at ingen i Liv- betaler rundt en kvart million erpool gjorde noe som helst for å besøkende årlig for å komme inn promotere byens Beatlestilknyt- på museet The Beatles Story mens ning gjennom hele syttitallet. Byg- Cavern Club gratis slipper inn 800 ningen i rundkjøringen i Penny 000 besøkende for å lytte til live Lane som vi kjenner fra musik- musikk. kvideoen til Beatles har også forFoto: Trond Blindheim falt de siste tiårene, men er nå under oppussing.

Også BBC skrev om denne rapporten på sitt nettsted. De kunne bringe flere tall på banen, og hadde også tatt en prat med professor Richard Evans fra Liverpool John Moores University. Ifølge ham er tallene i rapporten høyst sannsynligvis for lave. De tar nemlig ikke høyde for merkevareverdien av Beatles eller det antallet besøkende som velger å ikke bo på hoteller som har et eksplisitt Beatlestema. Rapporten var heller ikke i stand til å sette et eksakt tall på hvor mange som besøker byen med Beatles som hovedgrunn til at de kom dit. Lokale entreprenører 55

Barndomshjemmene til John Lennon og Paul McCartney mottar 10400 besøkende seg imellom på minibussturer. Man passer her på at antallet holdes nede av hensyn til at husene ligger i boligomårder. Og når det gjelder rundturer til steder som inspirerte Beatles barnehjemmet Strawberry Field og Penny Lane for bare å nevne to – så stopper omlag 15 til 20 busser her ukentlig av denne grunnen. Av turguider som svarte på spørsmål i undersøkelsen så var det rundt en av fem av disse som mente de hadde spesifikke “Beatles-relaterte kvalifikasjoner”.

Foto: Erik I Blindheim

Foto: Trond Blindheim

Ett av 10 hotellrom i Liverpools bykjerne has enten et helhetlig Beatlestema eller bygningen avholder større Beatlesarrangementer, i rapporten er dette totalt 553 rom. Men det er stor forskjell mellom det største av disse hotellene, det 402-roms store Britannia Adelphi, som er vert for arrangementer i tilknytning til den internasjonale Beatles-Uka, og de som er dedikert til og har tema rundt arven etter gruppen.

Foto: Erik I Blindheim

en båt ved Albert Dock som er malt gul og merket Fab Four men er lagd som en kopi av ubåten i Sean Connerys film, The Hunt for Red October.

Foto: Helge Sognæs

I tillegg har vi Penny Lane Hotel, Sefton Park Hotel, hjemmet til originalmedlem Stuart Sutcliffe, og Epstein House, en gang hjemmet til Beatles manager Brian Epsteins far.

Blant de sistnevnte finner vi det 110-roms Hard Days Night Hotel, hvor det henger bilder av Beatles på veggene og suiter dedikert til Lennon og McCartney. Lennonsuiten har til og med et hvitt piano. Så har vi også Yellow Submarine,

Epstein House

Hoteller: £13 millioner er samlet årlig omsetning på hoteller i bykjernen av Liverpool med Beatlestema eller som er vertskap for større Beatlesarrangementer. 400 arbeidsplasser på de 6 hotellene det er snakk om her. 65% av besøkende fra utlandet på disse hotellene sier at Beatles er hovedgrunnen til at de bor her. £23 millioner kostet det å pusse opp og dekorere det 110-roms Hard Day’s Night hotellet.

Foto: Erik I Blindheim

Paul McCartney grunnla Liverpool Institute for Performing Arts, sammen med rektor Mark Featherstone-Witty i 1996. Det kostet £20 millioner og ble finansiert av McCartney og forskjellige andre bidragsytere. Liverpool Hope University har også en nær tilknytning til Beatles, hvor studenter kan ta et “Beatles, Popular Music and Society” hovedfag. Dem imellom har disse institusjonene omlag 735 studenter i året. Og de studentene bruker penger. Faktisk omlag £10.3 millioner i året, hvilket inngår i den generelle økonomien. Den økonomiske effekten av Beatles kan godt vise seg å være større enn de £82 millionene akademikerne og økonomene kom frem til. De fjernet økonomiske fordeler som de sa at ville ha materialisert seg uansett, samt de som tilfaller den større ‘byregionen’ rundt Liverpool eller generelt resten av økonomien i UK. Og er det ikke slik at de som kommer som besøkende til Liverpool også gjerne tar seg noen dager i London i samme slengen? I hvert fall om de kommer langveis fra, som f.eks. USA, Brasil, Japan eller Kina.

Museet

The Beatles Story har den største permanente Beatlesutstillingen. 4 millioner besøkende har vært der siden 1990. 70%+ av disse kommer fra utlandet. 10 400 besøker årlig Lennon og McCartneys barndomshjem. 135 er ansatt i The Beatles Story, Cavern Club og museer med Fab Four-tema.

De £82 millionene Beatles genererer: 1 av 100 arbeidsplasser i Liverpool er tilknyttet interesse for Beatles. 2 335 arbeidsplasser er der pga The Fab Four 230 800 det totale antallet arbeidsplasser i Liverpool 1 mill. til 2 mill. Besøkende årlig sier at Beatles er grunnen til at de kom.

The Beatles and World War II

”All This and World War II” var et merkelig filmprosjekt. I 1976 ble det utgitt en musikalsk dokumentarfilm som stort sett gikk ut på at scener fra gamle 40-tallsfilmer fra 20th Century Fox sammen med filmopptak fra andre verdenskrig ble akkompagnert av Beatlessanger i coverversjoner med forskjellige artister. Faktisk var John Lennon selv litt involvert i filmen, da han hadde lange samtaler med filmmaker Tony Palmer om prosjektet. Tony Palmer sto også bak dokumentarfilmen ”All My Loving” i 1968 som Beatles var med på, og TV-serien om populærmusikkens historie, ”All You Need Is Love” i 1977. Begge disse foreligger på DVD. Palmer lagde den første arbeidsversjonen av ”All This and World War II” og viste denne til Lennon. Imidlertid måtte han si fra seg prosjektet og gi det til andre filmmakere da han fikk nok å gjøre med å jobbe med TV-serien sin. Nå er han tilbake for å fortsette prosjektet til tross for at det foreligger en ferdig film. ”All This and World War II” hadde en kortlivet kinokarriere på rundt to uker, før den etter hvert begynte å dukke opp på TV, deriblant NRK. Soundtrackalbumet var nok langt mer utbredt, det dreide seg tross alt om til dels kjente artister som tolket Beatles. Filmen kom aldri ut i noe som helst format for hjemmekino-markedet, verken på videokassett, laserdisk eller DVD, men bootlegversjoner av filmen fra TV-kringkastinger sirkulerer blant samlere, også på DVD. Nå dukker filmen opp igjen, eller rettere sagt en ny versjon av den. I mai kommer denne nye versjonen ut på DVD, under den nye tittelen ”The Beatles World War II”. Filmen er omredigert av Tony Palmer, noe som betyr at det ikke lenger er helt den samme filmen - nye scener kommer inn, gamle utgår og også soundtracket er endret. Men mange av sangene er de samme, og en god del av filmmaterialet. Dette er det nye

Original filmplakat fra 1976

lage et eget album med coverartister da de innså at dette kunne bli en inntektskilde. Dette gjorde de nok rett i, tatt i betraktning filmens kontra albumets suksess. Det ble utgitt på vinyl og kassett i 1976, men har kun vært ute på CD i begrenset opplag, først i 2007 og deretter i 2015. Det er foreløpig uklart om den nye DVD-utgivelsen vil etterfølges av en ny CD-utgave som reflekterer det nye sangutvalget. I et intervju med Earcandy ble Palmer spurt hvorfor han nå har omarbeidet filmen. Tony Palmer: Instinktivt følte jeg at hovedidéen og materialet og selvsagt musikken bare var for bra for å være tapt for alltid. Mange av sangene som opprinnelig var med, var ikke lenger relevante i forhold til denne nye versjonen, dette var ”Magical Mystery Tour”, ”We Can Work It Out”, ”Lovely Rita”, ”Because”, ”She Came In Through The Bathroom Window”, ”Polythene Pam”, ”Sun King”, ”You Never Give Me Your Money” og ”The End”. Men Shostakovich sin musikk spiller en stor rolle i denne nye versjonen. Avslutningssekvensen fokuserer på Hiroshima, og der følte jeg at Beatlesmusikken rett og slett kom til kort. Filmen utgis på DVD i USA 6. mai, men NW har hittil ikke funnet forhandlere i Europa som fører den. Faktisk har vi kun funnet den til salgs fra gonzomultimedia.com med katalognummer: TPDVD191 og en pris på $21.49, men de sender ikke til Europa. Firmaet har også en nettside i UK, og der finner vi tittelen beskrevet som 2DVD / 1CD - til kun £14.99, men produktets egen side eksisterer ikke, og dermed får vi heller ikke bestilt den. DVD-omslaget til den nye versjonen

Forhåpentligvis vil dette endre seg etter hvert som vi nærmer oss utgivelsesdatoen.

utvalget av sanger: 1. Greensleeves – arr. Vaughan Williams – 2:00 2. The Fool on the Hill – Helen Reddy – 3:37 3. Yesterday – David Essex – 2:44 4. The Long and Winding Road” – Leo Sayer – 4:47 5. I Am the Walrus – Leo Sayer – 3:49 6. Come Together – Tina Turner – 4:08 7. Shostakovich 11th Symphony – 3:00 8. Maxwell’s Silver Hammer – Frankie Laine – 3:27 9. She’s Leaving Home – Bryan Ferry – 3:07 10. Let It Be – Leo Sayer – 3:43 11. Getting Better – Status Quo – 2:19 12. Help! – Henry Gross – 3:07 13. Nowhere Man – Jeff Lynne – 3:56 14. Lucy in the Sky with Diamonds – Elton John – 6:15 15. With a Little Help from My Friends – Jeff Lynne – 3:00 16. Strawberry Fields Forever – Peter Gabriel – 2:30 17. Get Back – Rod Stewart – 4:24 18. A Day in the Life – Frankie Valli – 4:04 19. Shostakovich 11th Symphony – 3:00 20. Michelle – Richard Cocciante – 4:00 21. The Long and Winding Road” – Leo Sayer – 4:47 22. When I’m Sixty-Four – Keith Moon – 2:36 23. Golden Slumbers/Carry That Weight – The Bee Gees – 3:17 24. Hey Jude – The Brothers Johnson – 4:58 25. Shostakovich 4th Symphony – 4:00 26. Fool on the Hill – John Williams – 3:00

15.

CD-utgaven fra 20

I 1976 hadde de opprinnelig tenkt at musikken i filmen skulle være Beatles’ egne innspillinger. Imidlertid besluttet de seg for å

Årets store utgivelse fra Beatles er en dokumentarfilm regissert av Ron Howard. Filmen omhandler Beatles som konsertartister og fokuset er på perioden 1963-1966. Arbeidstittelen har vært ”The Beatles Live Project”, og produksjonen nærmer seg nå slutten. Det har vært et langt arbeid med å samle inn filmopptak fra Beatles’ konsertperiode og produksjonsselskapet har fått tilsendt mange smalfilmopptak fra fans underveis. I første uke av februar ble en mer enn to timer lang arbeidsutgave av filmen vist for et publikum bestående av folk som har jobbet med prosjektet. Sent i februar la japansk Universal Music ut en nyhetsnotis. Der gikk det frem at prosjektet nå har fått ny arbeidstittel, ved at ”Project” er droppet og ny tittel er da bare ”The Beatles Live”. En utgivelsesdato ble ikke fastslått, men estimert til ”høsten 2016”. Norwegian Wood har snakket med en av de som var til stede på visningen av filmen i februar, og han kunne fortelle at han var overrasket over resultatet - og ikke på en positiv måte. Vedkommende er en Beatlesfan som jobber i filmindustrien, og som har mange kontakter blant samlere av Beatles’ filmopptak. Han har jobbet som researcher for prosjektet og har kommet med mange forslag underveis, samtidig som han

via sine kontakter har skaffet til veie sjeldne konsertopptak. Han er bundet av taushetsplikt og kan derfor ikke avsløre detaljer om resultatet, men han sier i hvert fall at det var minst ett filmopptak som han ikke visste at eksisterte, som var med i denne arbeidsutgaven av filmen. Grunnen til at han stilte seg skeptisk til resultatet kunne han heller ikke si, vi kan bare spekulere i at det kan dreie seg om at sanger blir redigert og forkortet, at det blir for mye fokus på intervjuer og for lite på konsertopptakene, og at de kanskje har redigert for mye og tilføyd uvedkommende effekter i regien. Det vi må huske på, er at filmen er beregnet for et større publikum og ikke blodfans. En annen ting er at en regissør ikke føler at han har regissert før han har tilføyd noe til filmen, og det samme gjelder de andre medarbeiderne. Vi for vår del ønsker oss jo bare konserter i sin helhet i så god kvalitet som mulig og i kronologisk rekkefølge. En god ting er jo at innsamlingsarbeidet har medført at arkivene nå inneholder mer enn de gjorde fra før av, og dette kan medføre at vi får flere klipp av Beatleskonserter i fremtiden. Både offisielt og muligens på bootlegs etter hvert. Ting har jo en tendens til å lekke når det er mange medarbeidere som er involvert. Roger

Beatlesﬁl

mer

EN OVERSIKT Her er en oversikt over spillefilmer, konsertfilmer og dokumentarfilmer med Beatles som ble lagd i årene 1963-1970 The Beatles Come To Town (1963)

I 1963 filmet nyhetsfilmbyrået Pathé en konsert Beatles holdt i Manchester. Filmen har to sanger («She Loves You» og «Twist and Shout») og mye av filmen er konsentrert på publikum og Beatlemania. Fargefilmen er bare på rundt 6 minutter og ble sendt som forfilm på vanlige kinoforestillinger i Storbritannia og andre steder. Filmplakater for filmen ble også produsert og

hang ute i kinoenes utstillingsvinduer. Denne filmen er ikke utgitt offisielt i fysisk utgave, men Pathé har lagt den ut i sin helhet på sin YouTubekanal. Her har de også lagt ut bortklippede scener som egne YouTubefilmer. De to sangene fra filmen kom ut offisielt på DVD som en del av filmen «Pop Gear» i 2007. Originalfilmen ble filmet i Technicolor & Techniscope, hvilket var et meget bredt widescreen format.

Filmen (to versjoner, widescreen): http://youtu.be/8-_hRHRtN8Q Utklipp: http://youtu.be/hxAANU-pcOc Filmen (ikke widescreen): https://youtu.be/Pc2n-46tLRg

Beatlesﬁl

mer

Live At The Washington Coliseum (1964)

Dette er en konsertfilm som i USA ble vist på kino sammen med en konsert med The Beach Boys i 1964. Den har blitt utgitt offisielt, men ikke i fysisk format. De som bestiller det digitale bokssettet Beatles Stereo Box Set på iTunes får også med denne filmen som en del av nedlastingen. I 2009 la iTunes også ut denne gratis for streaming i to døgn.

What’s Happening! The Beatles In The U.S.A. (1964)

Brødrene Maysles ble hyret inn av TVselskapet Granada i Storbritannia til å dokumentere Beatles’ første besøk i USA ved hjelp av håndholdte 16mm sort/hvitt filmkameraer. Dette gjorde de, og hang seg på Beatles under hele turen. Resultatet ble denne dokumentarfilmen, som gikk på kino i USA i 1964. På nittitallet kom den ut på laserdisk med

den nye tittelen The Beatles: The First U.S. Visit og var litt omarbeidet idet man hadde lagt til materiale fra Ed Sullivan Show og klippet vekk mange scener med Brian Epstein. Senere kom den nye versjonen ut på DVD og i 2003 kom den på nytt ut på DVD, denne gangen med en times ekstra materiale i form av bortklippede scener fra opptakene.

A Hard Day’s Night (1964)

Dette var Beatles’ første spillefilm og gikk på kinoer verden over i 1964 og omhandler en fiktiv halvannen dag i livet til kvartetten. Beatles spilte seg selv, men replikkene og det øvrige manuset ble ført i pennen av Alun Owen. Filmen er i sort/hvitt og ble regissert av Richard Lester. Den har vært utgitt offisielt på både videokassett, laserdisk, DVD og Blu-ray. Siste utgave kom i surroundlyd i 2014. Før A Hard Day’s Night skrev Beatles under på en trefilmers kontrakt med filmselskapet United Artists.

Help! (1965)

fra en fan og greier ikke å ta den av fingeren. Ringen er en ting fra en mystisk kult og symboliserer at bæreren av den må males rød og ofres til guden Kaili. En gjeng fra kulten forfølger Beatles i England, Østerrike og Bahamas for å få utført offeret. Som med A Hard Day’s Night så har også denne filmen blitt utgitt offisielt en rekke ganger, på videokassett, laserdisk, DVD og Blu-ray. Siste offisielle utgave kom i surroundlyd i 2013. Etter denne filmen hadde Beatles tenkt å fortsette å spille inn flere filmer, men de fikk aldri noe manus de alle kunne bli enige om var godt nok.

Beatles’ andre spillefilm var i farger og ble også regissert av Richard Lester. Ringo har fått tilsendt en mystisk ring

Beatlesﬁl

mer

The Beatles At Shea Stadium (1966)

Denne konsertfilmen var et samarbeid mellom Beatles eget filmselskap Subafilms, Brian Epsteins selskap NEMS og (Ed) Sullivan Productions. Fargefilmen dokumenterer den første popkonserten som ble avholdet på en idrettsstadion i august 1965.

kuttet fra filmen, og flere andre sanger ble behandlet med overdubbing av Beatles i januar 1966. Filmen ble vist på TV rundt om, etter at den debuterte på BBC i 1966. I USA ble den ikke vist før i 1967. Filmen ble satt opp på kino i Japan i 1977 i tospann med TV-filmen Magical Mystery Tour, men har hittil ikke blitt utgitt offisielt for hjemmekinomarkedet.

To av sangene, «She’s A Woman» og «Everybody’s Trying to Be My Baby» ble

I Norge har Platekompaniet pleid å føre en bootleg DVD med denne filmen på.

The Beatles Concert at Budokan (1966)

To av Beatles’ konserter i Budokanhallen i Japan ble videofilmet i farger, og vist på TV i Japan. På åttitallet kom det ut en videokassett i Japan med ett av disse opptakene. I 1993 kom den ut på laserdisk, fortsatt kun i Japan. Den er ikke utgitt offisielt i noen annen del av verden, og har hittil ikke kommet ut på verken DVD eller Blu-ray.

Magical Mystery Tour (1967)

I 1967 lagde Beatles denne TV-filmen, som handler om en busstur der målet er hemmelig, også for busspassasjerene, deriblant Beatles. Ringo reiser sammen med sin fiktive tante Jessica. Paul regisserte uten manus, skuespillerne fikk bare omtrentlig greie på hva de skulle snakke om. Filmen fikk dårlig kritikk og mottakelse da den ble vist på TV i Storbritannia julen 1967. Senere ble den satt opp av filmklubber i forskjellige land og gikk på kino i Japan i tospann med TV-filmen «The Beatles at Shea Stadium». Som med Beatles’ spillefilmer så har denne filmen blitt utgitt en rekke ganger, på

videokassett, laserdisk, DVD og Blu-ray. Siste utgave kom i surroundlyd i 2012.

Yellow Submarine (1968)

Dette var en helaftens tegnefilm med tegnede versjoner av Beatles og Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band. Pepperland er okkupert av de blå slemmingene, som hater musikk og innbyggerne blir forstenet. Beatles kommer til unnsetning og befrir landet og borgerne etter en reise i en gul undervannsbåt. Beatles leverte noen sanger til filmen og opptrer selv i slutten. Som med Beatles’ spillefilmer så har denne filmen blitt utgitt

Beatlesﬁl

mer

en rekke ganger, på videokassett, laserdisk, DVD og Blu-ray. Siste utgave kom i surroundlyd i 2012. Beatles hadde håpet at denne filmen skulle aksepteres som den siste av de tre filmene de hadde skrevet kontrakt på, men det gikk ikke United Artists med på. Derfor måtte de spille inn en film til.

filmen ble utgitt på LP som Beatles siste, og dermed hadde de oppfylt kontrakten med United Artists om tre filmer. Filmen ble utgitt offisielt på videokassett og laserdisk i USA i 1981 og på videokassett i Tyskland og Nederland i 1984. Senere forsøk på utgivelser for hjemmekinomarkedet har foreløpig strandet på styremøtene i Apple, da det alltid er minst ett av styremedlemmene som har motsatt seg utgivelse. Den foreligger således ikke offisielt på verken DVD eller Blu-ray.

Let It Be (1970) Dette er en dokumentarfilm som viser Beatles i studio i ferd med å øve inn sanger for å spille inn ny plate. Filmen avsluttes med en konsert på taket av Beatles’ kontorbygning i London i januar 1969. Sangene fra

I tillegg var Ringo og John med i andre filmer i løpet av sekstitallet som skuespillere, John i «How I Won The War» i 1967, Ringo i «Candy» i 1967 og «The Magic Christian» i 1969. George lagde filmmusikken til filmen Wonderwall i 1968 og Paul skrev filmmusikken til filmen «The Family Way» i 1966. Alle disse filmene foreligger på DVD og noen av de på Blu-ray.

”How I Won The War” ble innspilt i 1966 og hadde premiere i 1967. John Lennon hadde en av rollene i filmen, som ble regissert av Richard Lester. Den ble utgitt på Blu-ray i USA 12. januar 2016. Vi vet ikke om denne utgaven av filmen kan vises av europeiske Blu-rayspillere, da det lille firmaet Kino Lorber som har utgitt den ikke har oppgitt regionkoding. Imidlertid selger firmaet filmen via sitt nettsted kun til kunder i USA og Canada, så mye tyder på at den er kodet for Region A. Denne utgaven av filmen er heller ikke tekstet. Kritikken av filmen (fra Blu-ray.com) slår fast at lydsporet er veldig skarpt, med mye diskant - noe som gjør den relativt ubehagelig å høre på. Dette kan være tilsiktet fra regissørens side, da det jo dreier seg om en anti-krigsfilm. Da skal det sikkert ikke være behagelig lyd heller. Bildekvaliteten er adekvat for filmer av denne årgangen, med de typiske artefaktene som oppstår på gammel celluloid. Som bonusmateriale får vi kun trailere for andre filmer av samme regissør, dog ikke Beatlesfilmene. Vi anbefaler at man venter med å handle inn denne til den foreligger på det europeiske markedet.

Regi : Richard Lester Med: Roy Kinnear, John Lennon, Michael Crawford År: 1967 Språk: Engelsk Lengde:109 minutter Aspect Ratio: 1.66:1 Region: (A) Selskap: Kino Lorber

Den største grunnen til at ”How I Won The War” fortsatt blir tilgjengeliggjort i 2016 er at John Lennon medvirker, ellers ville den nok ha gått i glemmeboken for lengst. Han gjør en god rolletolkning, og viser at han godt kunne ha hatt en karriere som skuespiller, om han hadde villet. Lennon sa i ettertid at han takket ja til rollen fordi han ikke visste hva han skulle ta seg til, nå som han ikke skulle spille konserter lenger. I filmen har Lennons rollefigur menig Gripweed på seg briller med rund innfatning, og disse begynner han også å bruke privat, og dropper kontaktlinsene. Beatlessveisen blir også klippet krigskort. Frisøren tok vare på det bortklippede håret i nesten femti år, men 20. februar 2016 ble håret solgt på auksjon i USA for $35 000 (mer enn 300 000 kr etter dagens kurs)! 67

Den bortklippede Beatlessveisen.

HYLLEST TIL GEORGE Omslagsbildet av George er fra konserten på taket av Savile Row 3 i London med Beatles den 30. januar 1969.

Dagen etter det som ville ha vært George Harrisons 73-årsdag, 26. februar ga BMG Rights Management/Sony ut ”George Fest: A Night To Celebrate The Music Of George Harrison”. Dette er et konsertopptak som er innspilt og filmet den 28. september 2014 på intime The Fonda Theater i Los Angeles. Utgivelsen kommer i fire konfigurasjoner:

Foruten opptak av selve konserten inneholder videodiscen intervjuer med musikerne backstage og på øvingene. De snakker om George Harrisons innflytelse på deres egen musikk.

• • • •

Det er også utgitt noen musikkvideoer for å promotere utgivelsen, disse finner du på George Harrisons offisielle YouTube-kanal.

Platekompaniet fører denne tittelen, prisene der er 249 for 2CD/ DVD, 299 for 2CD/Blu-Ray og 399 for 3LP-versjonen.

2xCD med DVD 2xCD med Blu-Ray 3xLP (180 gram) Digital nedlasting.

Anmeldelse av utgivelsen av Jon Vidar Bergan

Utgivelsen er produsert av David Zonshine og Dhani Harrison. Deltakende musikere på konserten var bl.a. Brian Wilson, Nora Jones, Conan O’Brien, The Flaming Lips, Ben Harper, Britt Daniel fra Spoon, Heart’s Ann Wilson, Dhani Harrison, “Weird Al” Yankovic, The Strokes’ Nick Valensi, Perry Farrell og mange fler.

Georges sønn Dhani Harrison syntes at hyllestkonserten i London året etter at faren døde, ”Concert for George” i 2002, var en for høytidelig affære. Dessuten var han lite involvert. Så 28. september 2014 samlet han en rekke kjente og noen mindre kjente musikere til en konsert i Los Angeles der de tolket 26 av

farens låter. Blant disse er, etter min mening, på ett unntak alle George Harrisons beste og mest kjente fra Beatles-tida og det mesterlige soloalbumet ”All Things Must Pass” (1970). Unntaket er ”While My Guitar Gently Weeps”. Men bare fire sanger er fra de siste 35 årene. George Fest,, med undertittelen ”A Night To Celebrate - The Music of George Harrison”, inneholder to cd-er og en dvd. Dvden har intervjusekvenser mellom enkelte av låtene, samt litt fra backstage helt først i filmen. Dhani Harrison er den som uttaler seg mest. De mest kjente artistene er Brian Wilson, Norah Jones, Ian Astbury (The Cult), Black Rebel MC, Ann Wilson (Heart), Ben Harper, Perry Farrell (Jane’s Addiction), Nick Valensi (The Strokes), Weird Al Yankovic, The Flaming Lips og Brandon Flowers fra The Killers. Men det skal også sies at en fjerdedel av artistene er så ukjente at man må google for å finne ut hvem de er.

Sporliste (CD-utgave) DISK 1 Introduction - Conan O´Brien Old Brown Shoe - Conan O´Brien I Me Mine - Britt Daniel Ballad Of Sir Frankie Crisp (Let It Roll) - Jonathan Bates feat. Dhani Harrison Something - Norah Jones Got My Mind Set On You - Brandon Flowers If Not For You - Heartless Bastards Be Here Now - Ian Astbury Wah-Wah - Nick Valensi If I Needed Someone - Jamestown Revival Art Of Dying - Black Rebel Motorcycle Club Savoy Truﬄe - Dhani Harrison For You Blue - Chase Cohl Beware Of Darkness - Ann Wilson

Konserten begynner imidlertid ikke bra. Tv-stjernen Conan O’Brien kan ikke synge og får dessverre framføre ”Old Brown Shoe”. Men tredje låt er en strålende versjon av ”Ballad of Sir Frankie Crisp (Let It Roll)” med Jonathan Bates og Dhani Harrison (som spiller gitar i kompbandet og ellers gjør to låter alene). Andre høydepunkter er The Flaming Lips’ over 8 minutter lange psykedeliafest ”It’s All Too Much”, samt ”Something” og ”Behind That Locked Door”, som Norah Jones synger på sin sensuelle måte. Hun er forresten datter av Ravi Shankar, som var George Harrisons mentor og sitarlærer. Dhanis vokal på ”Savoy Truﬄe” ligner mye på farens anno 1968. Hele seks artister synger på Traveling Wilburys-hiten ”Handle With Care”, og fire gjør ”All Things Must Pass”.

DISK 2 Let It Down - Dhani Harrison Give Me Love (Give Me Peace On Earth) - Ben Harper Here Comes The Sun - Perry Farrell What Is Life - ”Weird Al” Yankovic Behind That Locked Door - Norah Jones My Sweet Lord - Brian Wilson Isn´t It A Pity - The Black Ryder Any Road - Butch Walker I´d Have You Anytime - Karen Elson Taxman - Cold War Kids It´s All Too Much - The Flaming Lips Handle With Care - Brandon Flowers, Britt Daniel, Dhani Harrison, Jonathan Bates, Wayne Coyne & ”Weird Al” Yankovic All Things Must Pass - Ann Wilson, Dhani Harrison, Karen Elson & Norah Jones.

Derimot er Brian Wilsons vokal på ”My Sweet Lord” dårlig, og det hjelper ikke at Ann Wilson, Brandon Flowers, Dhani og Beach Boys-kollega Al Jardine korer. Likevel er det stort sett bare gode versjoner av George Harrisons sanger vi får, og de ligger tett opp til originalen. Coverheftet har lekre bilder fra konserten og et langt forord ved Dhani. Med dette har han bidratt til at farens sanger vil leve videre og bli oppdaget av andre. George Fest er også å få kjøpt på cd/Blu-ray og på vinyl.

I tillegg er det altså en videodisk.

Jon Vidars anmeldelse er også publisert på musikknyheter.no.

LOVE

FYLLER TI Ă&#x2026;R - og omarbeides

DET ER BEBUDET STØRRE ENDRINGER I “LOVE”-SHOWET I LAS VEGAS

forbindelse med at Cirque du Soleils Beatlesforestilling “Love” på Hotell Mirage i Las Vegas fyller ti år i år, skal forestillingen omarbeides betraktelig. Dette skjedde allerede i februar, da forestillingen ble tatt av plakaten i tre uker, for innøving av nye og endrede numre. Også det tekniske har endret seg betraktelig i de ti årene som har gått, og nye innovasjoner på denne fronten vil publikum derfor også kunne nyte godt av. Dette gjelder også på lydsiden, der nye innovasjoner innen miksing har gjort at også Giles Martin har jobbet med med denne siden av saken i det siste. Blant annet er «I Am The Walrus» nå tatt ut, og «Twist and Shout» kommer inn. Sistnevnte sang var opprinnelig en del av denne forestillingen, men rettighetsproblemer gjorde at denne ikke kunne benyttes da forestillingen ble satt sammen. Sangen er jo som kjent ikke komponert av Beatles, og man fikk den

gangen ikke lov til å benytte sangen i produsjonen. En annen ting som kommer inn i forestillingen er flere bilder av Beatles, og mer studioprat Beatlesmedlemmene imellom. Det blir også mer akrobatikk som jo er sirkuselementet i «Love». 25. februar åpnet forestillingen igjen i Las Vegas, i ny versjon. I de kommende månedene fortsetter man å arbeide inn alle endringene underveis. I juli er derfor den nye utgaven av forestillingen allerede godt innarbeidet, i tide til tiårsjubileet hvor Paul, Ringo og de to enkene Yoko og Olivia vil være tilstede. De to sistnevnte skal ha vært personlig involvert i de endringene showet kommer til å få, mens Paul og Ringo kun har observert de foreslåtte endringene og gitt sitt samtykke. Sirkustruppen Cirque du Soleil vil også gjennomføre større endringer i sine andre Las Vegas-forestillinger.

ADMIRAL GROVE 10

TIL SALGS

Etter at tidligere leietaker Margaret Grose døde, er huset Ringo Starr vokste opp i og bodde frem til Beatles tok av til salgs. Admiral Grove nummer 10 i Toxteth er tillatt solgt av borettslaget, og inntekten av salget vil gå til oppussing av andre hus i området.

Det viktorianske rekkehuset består av en stue, et kjøkken, bad og to soverom. Medlemmer av Beatles og andre venner som Cilla Black var hyppige gjester i huset tidlig i karrieren. Like rundt hjørnet ligger the Empress pub som ble avbildet på Ringos første soloalbum Sentimental Journey. I filmen “The Mersey Sound” fra 1963 ser vi Ringo forlate huset for å plukkes opp av George Harrison, som kommer kjørende i sportsbilen sin. Scenen ble også benyttet i musikkvideoen til BBC-innspillingen av “Words of Love” i 2013. Daglig kommer det fans til huset ettersom det er en del av den oﬃsielle guidede Beatlesturen og tidligere beboer Margaret Grose pleide ofte å invitere fansen inn for å ta en titt på stua, frem til hun døde i fjor. Huset vil bli solgt på auksjon 24. mars 2016. Det er lagt restriksjoner på salget, slik at det ikke kan bli omgjort til en turistattraksjon eller museum. Huset ligger like opp i veien fra Ringos første barndomshjem i 9 Madryn Street, som nylig ble reddet fra riving. Ringo flyttet fra Madryn Street til Admiral Grove da han var 5 år gammel. I likhet med andre tidligere Beatlesmedlemmers barndomshjem vil huset bli solgt på auksjon i Cavern Club. Torsdag 24. mars går eiendommen under hammeren med prisantydning £55,000, men auksjonarius håper det vil tiltrekke seg investorer som er interessert i Beatles. I 2014 og 2015 sikret velbeslåtte Beatles fan Jackie Holmes seg både George Harrisons tidligere hjem i Upton Green i Speke såvel som det tidligere hjemmet til Julia Stanley Lennon, Johns mor, i Bloomfield Road i Allerton. Hun planlegger å bosette seg i huset i Bloomfield Road, hvor Julia lærte unge John å spille banjo, og leie ut George Harrisons tidligere hjem i Upton Green i Speke som et objekt med Beatlestema. Huset i Bloomfield Road ble solgt for £155,000 i slutten av mars 2015, mens Upton Green gikk for £156,000 i oktober 2014. I oktober 2013 ble John Lennons barndomshjem i 9 Newcastle Road i Wavertree (like ved Penny Lane), solgt på auksjon for £480,000 til en ukjent budgiver per telefon. Paul McCartneys barndomshjem i 72 Western Avenue ble solgt på auksjon i Cavern Club i februar 2015 for £150,000 til en anonym kjøper.

av Roger Stormo

GEORGE MARTIN

Peter Viken og jeg var på interrail gjennom Europa sommeren 1982. Mens vi var i London, fikk vi innskytelsen om å forsøke å få truffet George Martin. Han holdt til i sitt Air Studios i Oxford Street, og med god hjelp av ungdommelig overmot (Peter var 16, jeg var 20) klarte vi faktisk å entre studioene og snakket med Martins sekretær. Hun sa at han var opptatt i en telefon, men vi kunne sitte utenfor kontoret hans og vente. Da Marin var

ferdig med telefonsamtalen (som faktisk var med Paul McCartney!) kom han ut og hilste overstrømmende på oss, lurte på hvor vi var fra og var elskverdig og gentleman til fingerspissene. Han besvarte våre spørsmål som best han kunne og signerte plater vi hadde med oss. Dette var første og siste gang jeg traff Martin, da han ved senere anledninger besøkte Norge hadde jeg annet fore.

George Martin forlot denne verden om kvelden 8. mars 2016, hjemme i en alder av 90 år. Det var Ringo Starr som informerte verden om dette, i form av en tweet morgenen etter. Ringo pleide alltid å erte Martin med at han fortsatt var sår over at produsenten var sånn i tvil om trommeslageren at han hadde hyret inn Andy White til å traktere trommene på «Love Me Do». Men tiden leger alle sår, og vi er sikre på at Starr egentlig forlengst hadde tilgitt Martin. Som vi etter hvert fant ut, var det ikke talentspeideren George Martin som så hva som bodde i kvartetten – han ble nærmest presset av EMI til å signere kontrakt med Beatles. Dette ifølge Lewisohns grundige dokumentasjon i boken «Tune In». Geniforklaringen av Martin går ikke på at han fant talenter som ingen hadde oppdaget før, ei heller

at han kunne gjøre gull av gråstein. Etter at Brian Epstein hadde hatt en viss suksess med Beatles, trodde manageren at alt han trengte å gjøre var å signere flere av Liverpools grupper, lage et image med nye dresser og få George Martin til å produsere platene deres. Merseybeatbølgens kortlivede suksess viste at denne formelen slett ikke virket, kun Cilla Black var i besittelse av talentet som var nødvendig for å skaﬀe seg en lang karriere.

Sir Peter Blake ville ikke ha hatt den samme anerkjennelsen om han ikke hadde designet omslaget til «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts’ Club Band». Filmregissør Richard Lester har klar tale: «Uansett hvor mange kjente filmer jeg har regissert i løpet av livet, så vil det i min nekrolog stå at Beatles-regissør Richard Lester er død».

George Martin satte sitt preg på plateutgivelsene til kvartetten fra Likevel ble Sir George Martin første stund. Han foreslo at de spilte stående som en bauta – ene og alene «Please Please Me» raskere – og det for arbeidet han la ned i forbindel- ble en hit. Han foreslo at de startet se med Beatlesutgivelsene. Ja, han «She Loves You» med refrenget i jobbet med mange andre artister – stedet for med verset – og det ble men uten Beatles ville han ikke ha Storbritannias mest solgte sinvært spesielt kjent. Denne skjeb- gle i 14 år fremover. Han innførte nen delte han med stort sett alle strykekvartett på «Yesterday». Han andre kjente personer som jobbet bragte inn en fløytist til «You’ve Got To Hide Your Love Away». med kvartetten. Han spilte barokk solo på «In My

Life» mens Beatles spiste lunsj. Han limte sammen to forskjellige innspillinger av «Strawberry Fields Forever» - som gikk i forskjellig tempo og hver sin dur – og fikk de til å passe sammen. I dag måtte vi ha hatt digitale hjelpemidler til rådighet for å få til det samme. I begynnelsen var ikke Martin spesielt imponert over Beatles’ evner eller Lennon-McCartneys komposisjoner. Men han lot de få lov! Han lot de få lov til å la være å utgi «How Do You Do It» til fordel for en egenkomponert sang. Og han oppdaget at komponistparets komposisjoner bare ble sterkere og sterkere, og med eventyrlig suksess følger mer og mer respekt. Artistene som spilte inn plater i EMIstudioene i Abbey Road måtte stort sett holde seg i studioet og følge produsentens instrukser. Beatles ble invitert inn i kontrollrommet og fikk lære seg miksebordets muligheter og begrensninger. Selvsagt var også lydteknikerne en del av det hele. Norman Smith og Geoﬀ Emericks roller skal ikke underkjennes. Men Martin hadde overoppsynet – og han lagde arrangementene. Da Paul McCartney i et svakt øyeblikk takket ja til å komponere filmmusikken til «The Family Way» var det stort sett George Martin sin fortjeneste at det ble både filmmusikk og et soundtrackalbum av det. Martin måtte nærmest presse McCartney til å finne på noen melodier. Paul fikk til slutt to temaer ferdig, temaer han nærmest bare plystret for produsenten. Martin lagde arrangementer til temaene Paul hadde plystret, i forskjellige versjoner som passet inn til sekvensene i filmen. Paul dro på ferie.

Spector en stund, Ringo samarbeidet med flere andre produsenter. Men da Paul trengte klassiske arrangementer til sanger på «Ram», var det Martin som harmoniserte og arrangerte. Da Martin fikk i oppdrag å stå for musikken til Roger Moores James Bond-debut, «Live and Let Die» var det Paul han kontaktet for å komponere tittelsporet. Og Paul hentet inn George Martin da han skulle spille inn sine første plater etter John Lennons død, «Tug of War» og «Pipes of Peace».

George Martin tok seg av arven etter Beatles. Han sto bak remiksingen av sangene i forbindelse med utgivelsen av «Rock and Roll Music» samlealbumet i 1976, han var mannen bak «The Beatles At The Hollywood Bowl» LPen i 1977, han var sterkt involvert i utgivelsen av Beatlesplatene på CD i 1987-88, hvor han bl.a. remikset «Help!» og «Rubber Soul» og sørget for at de fire første LPene kun kom ut i mono på CD – hans foretrukne format for disse albumene. Han skrev bøker om sine opplevelser med Beatles, «All You Need Is Ears» (1979), «Summer of Love: The Making of Sgt. Pepper» (1994) og luksusboken «Playback» (2003). Han reiste rundt og holdt foredrag og gjestedirigerte. Som sagt var han involvert i «Anthology»-albumene og han sørget for å bringe inn en ny generasjon Martin da han sammen med sønnen Giles jobbet frem lydsporet til «Love»-forestillingen i Las Vegas og det samtidige albumet i 2006. Nå er det Giles Martin som har overtatt farens rolle med å bringe lyden av The Beatles videre fremover.

Da «The Long and Winding Road»prosjektet til slutt munnet ut i «The Beatles Anthology» hentet man inn George Martin igjen. Men produsenten hadde problemer med hørselen og takket nei til å produsere de to nye Beatles-singlene, «Free As A Bird» og «Real Love». «Vi trenger noen med gode ører», vitset McCartney, «så da tenkte vi på prins Charles»! Men det skulle bli Jeﬀ Lynne som produserte de to nye Beatlessangene. Martin tok seg av resten av innholdet på albumutgivelsene «Anthology», volum 1-3, i samarbeid med Mark Lewisohn og Allan Rouse. Nå er det kun Lewisohn som er igjen, Al- Takk for alt, Sir George. lan Rouse døde 21. februar i år.

Etter Beatles var det kun Paul av de fire som fortsatte å samarbeide med George Martin sporadisk. George og John holdt seg til Phil 75

FOTO: B책rd Kjersem Oddvar Ruud 76

For oss som er komponister og tekstforfattere er det ofte interessant å studere andre kollegaers arbeidsmetoder og innfallsvinkler. Gustav Lorentsen fortalte meg en gang at han pleide å ta en sang han likte og vri og vende på den til den ikke lenger var den sangen han likte men en sang han selv hadde laget.

I LÅNTE AKKORDER LENNON MCCARTNEY UNDER LUPEN

av Oddvar Ruud

Mange kjente komponister gjenjonelt komponistteam og modellerte meislet ut låter etter låter, dagen nom tidene har forskjellige sin karriere mye etter f eks Rodgers lang. Det gis visse foutsetninger jobbmetoder, Richard Rogers og and Hammerstein, derav Lennon/ for å kunne være en fagmann på Oscar Hammerstein, kanskje det McCartney. Dette var noe de var dette området. Et viktig kriterium forrige arhundrets største musiseg bevisst ganske tidlig og jobbet er å kunne forstå sin samtid og kalkomponister jobbet hver for seg, derfor målbevisst med dette. med hjelp av det kunne utlede den første med hvilken retning musikkmusikken og smaken / trenden vil ta den andre med noen måneder fram i tid. teksten. En (Jeg bruker begrepet akberømt historie er korder en del her, for de jo låten «There’s som ikke har helt for seg no business like hva det er, kan man vel show business» tenke på det som melohvor Hamdienes veikart, det fundamerstein brukte mentet sanger bygges på.) måneder på å finpusse teksten Richard Rogers og Oscar Hammerstein 1960 Går man gjennom hele mens Rodgers melodikatalogen til de skrev melodien i taxien hjem. Selv (Paul ville selvfølgelig at det Beatleske genier, som jeg har gjort, laget jeg min første låt i 1966 og skulle være McCartney / Lennon, oppdager man at melodi og teksttrodde da at man skulle sitte i sitt men Lennon selv var nok for sterk snekringen endrer seg i epoker og lille lønnkammer og tenke ut tekst på det tidspunktet navnet ble veldig knyttet opp mot de forog melodi helt uavhengig av omver- bestemt?) skjellige LP-utgivelsene. denen. Det ensomme geni liksom. Å være en profesjonell songmaker Virkeligheten er jo som Bowie sier, har jo lange tradisjoner helt tilSiden de oppfattet seg som pro«Vi lytter til artister det er verdt å bake til Tin Pan Alley. (Ca 1885 til fesjonelle fagfolk, er det stor stjele fra». ca 1950-tallet). Komponistgaten sannsynlighet for at de har lyttet Det mange ikke er klar over er at der låtskriverne gikk på jobb som mye til artister de har ønsket å John Lennon og Paul McCartney vanlig arbeidere og hadde et lite «stjele» fra. anså seg selv for å være et profesrom med et piano hvor de satt og 77

Det er nesten utenkelig at de skulle ha sittet i sitt lønnkammer og pønsket den fantastiske utviklingen fra platen «Please Please Me» via «Rubber soul» og «Revolver» til «Abbey Road». Det er et mysterium hvordan de klarte å endre seg såvidt drastisk fra plate til plate, men jeg tror at mye av svaret ligger her. Jeg pleier i mitt hode å dele den kjente komponisttiden til Lennon / McCartney inn i tre hovedperioder, Fra «Please Please Me» tilogmed «Help!» Fra «Rubber Soul» tilogmed «Sgt Pepper» og siste periode tilogmed «Abbey Road». Disse tre periodene reflekterer også ganske godt tiden rundt dem, med utvikling fra Doris Day-aktige låter og opptreden til utgangen av sekstitallet med syreinfluert musikk og vreng i giterene. Låtoppbyggingen i begynnelsen var sterkt preget av amerikansk R&B, og særlig jentegrupper som The Shirelles og The Ronettes, m fl. (Ser litt vekk ifra Elvis og Chuck Berry og mer opplagte influenser.) Ser man på oppbyggingen av sangene på den første LPen, ser man at de er veldig enkle og rett fram i oppbygging, både tekstmessig og i melodiføring, med vekt på «you» «I» og «me» i rimordene. Godt i tråd med verden rundt. Et stort fravær av mer enn tre akkorder, f eks «Love me do».

“Love, love me do you know I love you I’ll always be true so please, love me do whoa, love me do”

Ser man på «This boy»,

(B-siden på I Want To Hold Your Hand)

og sammenligner den med Arthur Alexanders «Anna (Go to him)» ligner de to låtene veldig rent akkordmessig. Strukturen med mellompartiet hvor John Lennon skriker til, «Oh, and this boy would be happy just to love you, but oh my, etc» ligner i mellompartiet på «Girl, before you go now I want you to know, etc» fra «Anna». Jeg mistenker John Lennon for å ha benyttet seg av Gustav Lorentsenmetoden her. Jeg har brukt mye tid på å prøve å synge låtene til Beatles gjennom årene. I begynnelsen var det den første perioden som var den jeg likte best, og kontrasten til den andre perioden ble derfor veldig stor. Særlig fordi jeg egentlig gjenvant mye av respekten for Pauls låter. Så derfor, etter et lærerikt sangkurs klarte jeg å øke min rekkevidde fra den høye «A» som er Lennons grense, til i heldige øyeblikk å nå en 78

«E» over den. Det vil i praksis si at man kan synge ganske mange McCartneylåter i originaltonearten. Når jeg da endelig våget meg inn på den, sto McCartneys låter da ofte fram som smarte og særlig godt uttenkte. Og hvis man sammenlikner «P.S. I Love You» med sangen «For No One» får man en ganske klar ide om hvilket melodisk og teksmessig sprang det er fra første LPen til «Revolver».

«As I write this letter send my love to you remember that I’ll always be in love with you”

Inspirasjonen til denne låten innbiller jeg meg kommer ifra «Till There Was You» som har rimelig lik akkordrekke i deler av sangen. Dett harmonerer også med Pauls oppvekst med ballroommusikken han fikk inn med morsmelken fra radioen og understreker igjen «tyveri» aspektet.

Ser man f.eks. på oppbygging, melodiføring og tekst på «For No One», blir man ganske overrasket over billedbruken og subtiliteten i tekstlinjen:

“Your day breaks, your mind aches, there will be time when all the things she said will fill your head, you won’t forget her”

Modulasjonen i refrenget, “And in her eyes you see nothing”, D-moll til A septim. er noe av det fineste som er laget. Tar man «For No One» og sammenlikner med hitlistene i 1966 ser man også at låtoppbyggingen harmonerer med den. Til forskjell fra 1962 er listene preget av sanger med mer komplekse oppbygginger. Ta «California Dreaming» (1965), «Summer in the City» som to eksempler. Siden ett av kriteriene for å kunne være nyskapende og i front som fagperson på låtskriving i populærmusikken er å være tilstede og gjenkjenne strømninger i samtiden, er det helt tydelig for meg at Lennon/McCartney studerte og hentet ut låtmaler fra den musikken de hørte på. De hørte på artister det var verdt å stjele fra. Mange artister forsto aldri denne teknikken og endte opp med å reprodusere seg selv om og om igjen. Rolling Stones er jo et godt eksempel her.

Paul og John må nødvendigvis ha fått meg seg disse strømningene, det kom også en ny type artister inn i bildet, delvis politiske, Bob Dylan med tekster som ingen har matchet, The Byrds og Simon and Garfunkel, to name a few. De fleste hører Bob Dylan i Lennons «You’ve Got to Hide Your Love Away». Eller Cream og Hendrix i møte på sangen i Paul McCartneys «Helter Skelter»?

Jeg har ofte tenkt at det er synd at «She Came In Through The Bathroom Window» ikke ble gjort helt ferdig, et genial tema som henger litt I luften. «Let It Be»-albumet er jo tydelig i beit for bedre låter, selvom de gode som er der er mer enn gode nok.

De ble jo også ofte beskyldt for tyveri. John Lennon sier jo om den plagiatdømte George Harrisons «My Sweet Lord» at «han kunne jo bare ha forandret på noen toner og så hadde det vært greit». Selv ble jo Lennon anklaget for plagiering i «Come DE FLESTE HØRER Together»). Paul BOB DYLAN I LENNONS McCartney ble jo beskyldt for å ha «YOU’VE GOT TO HIDE tatt tittelen «Obladi YOUR LOVE AWAY». Oblada» fra en artist han hadde hørt på byen.

I perioden etter Sgt Pepper, en periode som Sgt Pepper egentlig skapte, virker det på meg som om komposisjonfaget kommer litt i andre rekke for Lennon/McCartney, «Abbey Road» er jo tildels en samling med uferdig sanger, kanskje har dette sammenheng med at Beatles var i ferd med å miste interessen for det? Eller at samtiden var i ferd med å vokse ifra dem? Et symptom på dette er jo at George Harrison trer fram som en stor popkomponist, «Something» og «Here Comes The Sun» står jo ikke tilbake for noe av det Lennon/McCartney gjorde?

Alt dette tyder jo på at de jobbet, som komponister som vil utvikle seg må gjøre, de stjal som ravner, og at dette var en del av jobben, å være på utkikk etter gode låtideer. Deres eget talent virket som filter og det kom ut som originalt i andre enden. Litt Som Gustav Lorentzen, eller kanskje omvendt? Konklusjonen på Lennon/McCartney er at de hadde en eksepsjonell evne til å raske med seg det beste av fortiden og samtidens populærmusikk, for så å kjøre det gjennom komponistkverna si og gjøre det om til glitrende låter i slike mengder at man bare kan bøye seg i støvet. Svært få artister klarer å matche dette, om noen.

FLERE MUSIKKVIDEOER MED BEATLES

av Roger Stormo

Da vi publiserte vår artikkel om «Beatles 1» og Beatles 1+» i forrige nummer hadde det dessverre falt ut en del tekst i vår oppramsing av de filmene som var inkludert på samlingene. Dette har vi lagd to nye sider av, disse to sidene passer inn mellom side 16 og side 17 i forrige nummer av NW. Den fullstendige artikkelen med de to manglende sidene publiserte vi digitalt, og i dette nummeret finner du sidene på papir – rett etter denne artikkelen.

er ikke like god som på den offisielle utgivelsen, men mye bedre enn versjonene av disse filmene som har sirkulert blant samlere tidligere. Dessuten er «By George! It’s The David Frost Theme» presentert i tre varianter som intro til «Hey Jude» videoene. John C. Winn har satt sammen denne oversikten over «By George! It’s The David Frost Theme» som nå finnes tilgjengelig: - Takes 1 og 2 (feiloppført som takes 2 og 3 i Winns bok «That Magic Feeling») Først hørt i kringkastingen av TV-serien «Beatles Anthology» i Japan, og senere på hjemmekinoversjonen. Avslutter med applaus fra publikum og en reprise av kjenningen.

I kjølvannet av den offisielle utgivelsen av musikkvideoer med Beatles, «Beatles 1» og «Beatles 1+» har flere musikkvideoer dukket opp på internett. Som dere vet var bare en av de to «Revolution» musikkvideoen inkludert på den offisielle utgivelsen, og det samme gjelder «Lady Madonna». Når det gjelder «Hey Jude», ble en ”ekte” video med, sammen med en annen som var satt sammen av to av de andre fremføringene av sangen.

- Take 3 (feiloppført som take 1 i «That Magic Feeling») Benyttet på «Frost on Sunday», og har sirkulert som kinescope-utgave – med bittelitt ekstra mot slutten (Frost sier ”Try one more, while we’re running…”) i forhold til videokilden. Videokilden utgitt på «Beatles 1» DVDen. Avsluttes med «It’s Now Or Never»

På videoplattformen Dailymotion (samme som YouTube, men et annet selskap), ble begge «Lady Madonna» videoene, begge «Revolution» videoene såvel som alle de tre «Hey Jude»-videoene lastet opp nylig av Revolver Records & Video.

- Take 4 (FS) Lastet opp av Revolver TV nyttårsaften, John teller inn kjenningsmelodien, men Frost stopper ham og Paul ber orkesteret om å reise seg.

Kilden til disse opplastingene sies å være en samling Beatles musikkvideoer som ble remastret av Ron Furmanek for Apple tidlig på nittitallet. Kvaliteten 80

På NRKs nett-TV er musikkvideoene til ”I Feel Fine” og ”Beatles Movie Medley” publisert i programmet Zikk Zakk fra 30. november 1982.

sangen er ny for videosamlere, kun biter av den siste tredjedelen har blitt brukt som innredigerte klipp i Smothers Brothers-versjonen, på «Anthology» og «Beatles 1+». Før de filmet «Hey Jude», hadde Beatles en jam session for å varme opp publikum. I filmen «Let It Be» nevnes det at «Lucille», «Long Tall Sally» og «Jenny Jenny» var blant sangene Beatles fremførte, men selve jam sessionen ble ikke verken filmet eller lydinnspilt av regissør Michael Lindsay-Hoggs team.

- Take 5 Først utgitt på «Beatles 1+» DVDen, orkesteret står nå oppreist og er med. Avsluttes med «You Are My Sunshine». Versjonene av David Frosts kjenningsmelodi ble innspilt en etter en i rekkefølge, og ikke før hvert take av «Hey Jude», de ble bare redigert inn. Winn har også notert seg at mange forskjellige lydredigeringer er foretatt. For eksempel, på en av «Hey Jude»-versjonene har Giles Martin mikset inn tamburinen fra platen tidligere enn den forekom i den faktiske musikkvideoen. Noe var også feil med håndklappingen her og der. Og på «Revolution» (take 1) fra «Anthology», mikset de inn Johns hovedstemme fra platen på steder den ikke skulle være, så den er dobbeltsporet. Dette betyr at de eneste versjonene det ikke er tuklet med, er de som er lastet opp av Revolver TV.

«Lady Madonna» er de to forskjellige 1968 versjonene, og ikke «Anthology» versjonen, hvor det jo var redigert inn urelaterte filmklipp. Entusiaster har satt sammen en samling på 21 forskjellige musikkvideoer med Beatles som manglet på «Beatles 1» og «Beatles 1+», denne samlingen er lagt ut til nedlasting på forumet til nettstedet bootlegzone.com. De to påfølgende sidene skulle ha vært med i NW 143.

Variasjon 3 av «Hey Jude» videoene er presentert komplett for første gang. De første to tredjedelene av

19. HELLO, GOODBYE Londons Saville Theatre var åsted for denne promofilmen, filmet den 10. november 1967; The Beatles har på seg Sgt. Pepper uniformene.

24. SOMETHING Videoen har scener med George og Pattie, John og Yoko, Paul og Linda, og Ringo og Maureen. den er spilt inn på location i Berkshire, Surrey og Mull of Kintyre, Skottland.

20. LADY MADONNA Like før de dro til India møtte Beatles opp i Studio 3 i Abbey Road, den 11. februar 1968. De ble filmet mens de drev og spilte inn ”Hey Bulldog”.

25. COME TOGETHER Dette klippet ble lagd i 2000 av Melon Dezign for lanseringen av thebeatles.com og det opprinnelige Beatles 1 albumet.

21. HEY JUDE Filmet i Twickenham Film Studios den 4. september, for kringkasting på David Frosts TV show, ”Frost On Sunday”. Introduksjonen fra David Frost er annerledes enn den på disc 2.

26. LET IT BE Et promoklipp fra 1970 ble tilgjengeliggjort for å støtte lanseringen av singlen, og var annerledes enn det som ble benyttet i ”Let It Be”-filmen; på samme måte som med ”Get Back” har det blitt redigert sammen på nytt for å være likt originalfilmen, men nå er materialet hentet fra filmopptak i bedre kvalitet.

22. GET BACK Promoklippet som ble tilgjengeliggjort den gangen singlen først ble utgitt har fremførelser fra tak-konserten på Applebygget synkronisert til platen. Det nye klippet er satt sammen på samme måte for å duplikere originalfilmen, men fra filmopptak i bedre kvalitet.

27. THE LONG AND WINDING ROAD Dette klippet er hentet direkte fra ”Let It Be”-filmen.

23. THE BALLAD OF JOHN AND YOKO Denne originale promofilmen inneholder opptak fra innspillingen av ”Let It Be”-filmen, med annet privat materiale filmet i Amsterdam, London, Paris og Wien.

Etter side 16

4. PLEASE PLEASE ME En live fremførelse innspilt på video den 9. februar 1964 for The Ed Sullivan Show, og sendt på TV 23. februar 1964.

DISC 2: 1. TWIST AND SHOUT Fra Granada Television programmet ”Scene At 6.30”, som ble tatt opp på video 14. august 1963. 2. BABY IT’S YOU Ett av to klipp som ble benyttet for å promotere singlen hentet fra 1995-albumet ”Live At The BBC”. Klippet er forbedret ved å inkludere unik fargefilmopptak av The Beatles filmet utenfor BBCs Paris Studio i Lower Regent Street, London. (Men denne fargefilmen ble da benyttet i 1995-versjonen også. NW) 3. WORDS OF LOVE Da ”On Air – Live At The BBC Volume 2” kom ut i 2013, inkluderte det ”Words Of Love”, en Buddy Holly komposisjon som gruppen spilte inn for radio. Dette nye klippet er en blanding av eksisterende opptak og innovativ animasjon.

5. I FEEL FINE Filmet i Twickenham Film Studios den 23. november 1965, dette klippet viser Beatles som spiser fish and chips i lunsjpausen. 6. DAY TRIPPER Fra TV-programmet ”The Music Of Lennon & McCartney”, først sendt i desember 1965. 7. DAY TRIPPER Filmet i Twickenham Film Studios den 23. november 1965, gruppen har på seg Shea Stadium-jakkene. 8. WE CAN WORK IT OUT Filmet i Twickenham Film Studios den 23. november 1965 – samme antrekk.

”Penny Lane” er litt endret, denne scenen med John var opprinnelig ikke med.

En av ”Get Back” videoene kombinerer to av 2003-versjonene av musikkvideoen, lagd til promoteringen av ”Let It Be...Naked”.

Fra innspillingene av ”Twist and Shout” og ”She Loves You” i Granada TV studios. Førstnevnte er med på denne samlingen..

”I Feel Fine” er med i både ”streit” og ”lunsj” versjon.

Før side 17

Historisk EP-plate nyutgitt

HISTORISK: Denne franske EP-utgivelsen var første plate som inneholdt Lennon og Harrisons komposisjon ”Cry For A Shadow”.

denne tiden, derav tittelen på platen. Dette er sannsynligvis den eldste internasjonale utgivelsen med Beatles på plate, til tross for at gruppen ikke er nevnt verken på omslag eller plateetikett. Likevel er det våre alles Fab Four som komper Tony Sheridan på disse sangene, og "Cry For A Shadow" er en original Lennon-Harrison (feilstavet Horrison på etiketten) instrumental. "My Bonnie", sammen med "The Saints" ble utgitt på single i Tyskland i oktober 1961. En oppfølgersingle med "Why" og "Cry For A Shadow" var planlagt utgitt i Tyskland, men kansellert. Derfor var denne franske EP-platen sannsynligvis den første platen som inneholdt disse sangene.

I Frankrike har lille Cameleon Records nyutgitt EP-platen "Mister Twist" av Tony Sheridan. Forsidebildet er et fotografi av Tony som ble tatt av Astrid Kirchherr høsten 1961 i Hamburg, på Heiligengeistfeld ("Hellige ånds slette"), i løpet av tivolisesongen der. Twisten var en populær dansetrend på

Samme EP ble også utgitt i Spania og Argentina. "When The Saints", "Cry For A Shadow", "My Bonnie" (med tysk intro) og "Why", ble innspilt med den tyske produsenten Bert Kampfert 22. og 23. juni 1961, i Friedrich-Ebert-Halle, Hamburg-Harburg. Denne utgivelsen på det franske markedet er ikke datert, men et eksemplar av EP-platen ble sendt til "Bibliothèque nationale de France" den 26. januar 1962, og datoen for mottaket ble stemplet på platens bakside. Dette kunne den franske Beatlesforfatteren Erik Krasker dokumentere i sin bok, "Enquête sur un mythe 1960-1962" i 2003, boken foreligger på engelsk som "The Beatles Fact and Fiction 1960-1962" i 2009. På denne nye vinylutgivelsen er Polydors varemerke erstattet med Cameleon sitt. I Tyskland ga Polydor ut to EP-plater med sanger fra innspillingene. Den første, ”Ya Ya” (oktober 1962, Polydor 21 485), inneholdt ”Ya Ya”/”Sweet Georgia Brown”/”Skinnie Minnie”. Den andre, ”My Bonnie” (juli 1963, Polydor 21 610) inneholdt ”My Bonnie”/”Cry For a Shadow”/”The Saints”/”Why”.

Beatles-hits fra kjente artister akkompagnerer en ny animert barneTV-serie som har premiere i august. Fra Beatles-katalogen har TV-produsentene kjøpt rettigheter til klassikere som «Help!», «All You Need Is Love», «Come Together», «Penny Lane», «Yellow Submarine», «Lucy In the Sky with Diamonds», «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» og «Magical Mystery Tour». Sangene blir nå en del av den nye animasjonsserien «Beat Bugs» på Netflix. Beat Bugs er en animert serie inspirert av The Beatles’ sanger og med internasjonalt kjente artister som Eddie Vedder, P!nk, James Bay, Sia, The Shins, Of Monsters and Men, Chris Cornell, Regina Sprektor, James Corden og Birdy på laget. Den nye Netflix-serien har premiere til sommeren og baserer seg på originale karakterer og en verden skapt av Josh

for de yngste, skriver Netflix i en pressemelding.

BEATLES PÅ BARNE-TV Wakely, som vil regissere, skrive, og produsere serien. – Tanken er å fortelle oppløftende historier fylt med håp og musikk. Verdenskjente artister, animatører og tekstforfattere har gått sammen for å utvikle denne ekstraordinære serien

Serien forteller om de fem vennene Jay, Kumi, Crick, Buzz og Walter. Gjengen er bestevenner, og holder sammen mens de utforsker og lærer i en forgrodd bakgårdshage, som for dem er hele universet. – Å gi liv til «Beat Bugs» på Netflix og å ha en plattform for å gjenskape denne ikoniske og universelt anerkjente musikken for familier over hele verden, er både en spennende og en givende erfaring. Våre samarbeidspartnere har gjort en fantastisk jobb i å gjøre dette mulig, og dette er et godt eksempel på den nyskapende og friske historiefortellingen som er typisk for Grace, sier Josh Wakely.

ALT ER EN OVERGANG

av Erik I Blindheim De fleste mennesker fødes som originaler og dør som kopier. Slik er det også med popgrupper, de klarer ikke å fornye seg. De terper på det samme helt til batteriene er oppbrukt. Men for Human Beings fra Bergen har veien vært motsatt. De har vært kopier siden de startet bandet i 1965. De ble et godt kopiband og covret Beatles, Bee Gees og mangfoldige andre 60-talls grupper. Etter min mening er de Norges beste coverband. Men så skjedde det noe. Veien blir som kjent til når man går. Gruppen bestemte seg for å lage sin egen musikk på klingende bergensk. Som er det samme språket som Jan Eggum synger på. Alle de nye låtene har fått en ekte 60 talls sound. Human Beings åpnet konsertåret i Bergen Beat Club. Som vanlig når Human spiller er det for fult hus. I Bergen Beat Club er det ikke plass til mer enn 150. Det var det også denne gangen. I forbindelse med 50-års jubileet som skal feires 2. april hadde gruppen planlagt å komme med en boks inneholdende en bildebok fra sine 50 år som popgruppe, en CD med bare Beatles låter og en CD med nye låter, sistnevnte kommer som vinyl LP med de 10 egenproduserte låtene. Navnet på CDen og LPen er Overgang. De nye låtene ble mastret i Abbey Road Studio. 50-års jubileumskonserten som skulle holdes i Logen i Bergen har plass til 450 mennesker. Innbydelser ble sendt ut på mail til ca 80 mennesker, 24 timer etter mailen ble sendt ut var billettene utsolgt. Arrangementet flyttes derfor til Bergen storstue. Selveste Grieghallen. Det som er litt trist i denne sammenheng er at platen ikke kommer til Bergen før 17. mai. Noen dager etter blir det derfor Human sleppefest. I dette nummeret av Norwegian Wood lar vi Rune Salomonsen, eller “Saloen” som vi kaller ham i Bergen, fortelle litt fra bandets historie og beslutningen om å fornye seg.

DEN STORE

PILGRIMS

REISEN av Rune Salomonsen

La meg slå det fast en gang for alle. Human er et VINTAGE band, vi er ikke et retro band. Det som er retro er noe nytt som prøver å se gammelt ut. Man prøver å selge noe på ”gammel lengsel”. Vintage er gammelt. Ikke alt virker. Ikke alt er like bra målt etter dagens standard, men vi liker det likevel. Det er som en 1965 Mini . En gammel Selco 13´, eller en Nansen Rattkjelke. Sånn er Human. Det henger og slenger, både her og der, men det er noe med det. Vi startet i 1965/66. Og har holdt på sammenhengende siden 1984. Da ble vi vekket til liv igjen av Rune Larsen, som ville presentere de gamle ´60-talls bandene på Hotel Rosenkrantz i Bergen. Det ble en stor kveld for oss. En kveld som ga bandet mersmak til nytt liv. 86

Den store beslutningen Da vi rundet 60-årsmerket, begynte det å skrante med jobber og entusiasme. Derfor besluttet vi å lage vårt eget lydstudio, for å pleie spillegleden, og opprettholde ”Mandagsøvingen”. Studio ligger i Baker Bruns lokaler, og fikk derfor navnet Studio Apple Cake. Vi leide ca 40 kvm, pusset opp, bygget skillevegger, hang opp gardiner fra Ikea på alle vegger og kjøpte innspillingsutsyr som hadde alt vi

trengte resten av vårt liv. Vi holdt Hans Petter Gundersen strategimøter, som endte opp i at og Erik I. Blindheim vi ville produsere en LP, med egenDet er som med alt annet i verden, produserte sanger, som skulle du kommer faktisk ingen vei alene. handle om vår ungdom i Bergen. Noen som kan de tingene du ikke Om diskotekene, snackbarene, jen- kan, må hjelpe deg. I mange år har tene, ”striten” (fortauet mellom Ole Erik vært vår faste frivillige marBull og det som i dag heter Zack- keting man, som har laget innbydelser, annonser og plakater, og en) skolene, kinoene, osv…… Ikke noe mindre enn en ny Ber- ikke minst alt dette med sosiale gens-LP, som skulle låte 60´, og så medier. Noe som ingen av oss har nær ”Hjarta på rette plassen” som den ringeste peiling på. Til og med Facebook er fremmede greier. > mulig.

Fotos: Human Beings

Erik tente som en nyttårsrakett på den nye Bergens-LP ideen, og lite visste vi at han hadde kontaktet en gammel klassekamerat fra Skjold som kunne det å produsere plater. Selveste HP. Vi i Human visste ikke engang hva en produsent gjør.

Så en morgen ringte telefonen, og en stille stemme sa:

Og tilfeldigvis kom det fra radioen;

”Hei Salo, eg heter HP Gundersen, og eg hører at dere vil lage en vinyl LP med bergenske tekster, som skal låte 60`”.

”Noen ganger er det alright, noen ganger er det alright, noen ganger er det helt alright, …..in the morning.”

”Jaaa”…… svarte jeg forsiktig. ”Den vil jeg produsere, og jeg skal gjøre det gratis”.

Det var som om jeg hadde et fotballag langt fanden i vold ute på en øy, og så ringer Drillo og spør om han kan få trene laget, siden moren hans kom fra den øyen.

”Men vi har bare 4-5 sanger som ligner på noe”, svarte jeg ”Det gjør ingenting, jeg kan lage resten hvis du vil”..svarte han. Stillhet……… ”Det ble stille her”, sier HP søkende…..

HP Gundersen fotografert av Vemund Gjerstad

”Ja, jeg måtte bare ta opp igjen telefonen fra gulvet”, svarte jeg.

Neste øving kom HP, stille inn døren. Human var som en skoleklasse som hadde vært uten lærer i et helt år. Men så ble det helt stille. Åpnings replikken til HP var; ” Hallo. Da jeg var 12 -13 år, var jeg kjempefan av Human, derfor er jeg her”.

DEN STORE PILGRIMS REISEN Vi må innrømme at vi visste fint lite om hva mastring av en plate egentlig var. Det er en slags ”ferdigpussing og sliping”, slik at det låter riktig på alle medier fra iPhone til Harman Kardon. Disse folkene er kunstnere. De er som proffe vinkjennere, bare med store ører i stedet for store neser. På forhånd hadde vi fått skriftlig beskjed fra Abbey Road Studios, at de helst ikke ville ha mer enn en eller to personer i ”The Mastering Studio during the Mastering session,” De antok at 10 låter ville ta rundt 6 timer, og det kostet 90.- pund per låt. All fotografering var selvsagt strengt forbudt. > Foto:

Vi kom hele orkesteret, åtte mann med 8 fulladete fotografiapparater, og selvfølgelig like klar på avtrekkeren som Morgan Kane. Det var jo helt sykt å sitte i kantinen, med bilder av alle de største artistene og alle de beste bandene vi kjenner. På bildene satt de i samme kantinen som oss, med de samme lunsjbretteene, og samme dritgode fish&chips, servert av den samme koselige gamle damen, som hadde vært der siden siste verdenskrig…. osv. Og så kunne vi ikke ta et bilde?? Funny. Jeg lirket opp iPhonen min, stilte meg opp langs veggen, og prøvde ikke å skjule at nå tok jeg et bilde. Da kom den koselige gamle damen bort til meg og sa: ”Why don´t you sit down, and I will take a picture of all you guys.”

Verdens aller største musikk-godtebutikk åpner seg. Mens vår ”masterman” Sean Magee gjorde utstyret klart for mastring (det tok en time), fikk vi en super omvisning av Lester, som lignet på Pinocchio sin bestefar, og fortalte oss om Abbeys mikrofonsamling (verdens mest verdifulle). Alle Neuman mikrofonene, som alle brukte rør, og som kostet haugevis av tusenkroninger bare for rørene, siden ingen laget dem lenger, og de måtte produseres for hånd.

Og selvsagt den berømte Neuman (#47 tror jeg den het) som Beatles hadde brukt på alle sine korpålegg, og som de var tilbudt 200 000.- pund for ( 2,5 mill NOK), men ikke ville selge. Og de 4 gamle håndbygde mikserne, fra 50-60 tallet, som heller ikke var til salgs, selv om pengene hadde betalt husleien for flere år fremover. (Mark Knopfler hadde fått låne en til sitt private studio.)

Det var så vidunderlig vakkert, lyden i pianoet, lyden i rommet og det at det var litt surt…………himmel. Og at alle opptakene på 60-tallet ble tatt opp i både mono og stereo samtidig, og at John helst ville ha låtene spilt i mono. Han likte ikke stereo. Er det muuuuulig……………? Så utrolig fett.

Så er Sean klar, og vi var forberedt på å dele oss i fire grupper á 2 mann, en time hver. Sean Magee, som hadde brukt to år på å mastre hele vinyl-LP katalogen til Beatles, hadde fått en ”Grammy” for den jobben. Han lignet på den snilleste broren til sjefen i Hells Angels. Skallet, stor og kraftig, med ringer alle veier og tatoo i resten. Han smilte over hele fjeset, og ingenting var et problem, og selvsagt skulle alle komme inn samtidig, og vi må finne flere stoler og….. ”Coffee” ??? ”Eh… yes svarte vi” ”Just a minute”…. Og ”a minute later” , kom den store bamsen inn igjen med 8 kopper kaffi, og engelske kjeks til. ”Okey guys, lets see what you have”. Og ut av 2 høyttalere til en-og-en-halv trilliard pund kommer låt nr . 1 på vårt debut album. Vi var som 8 katolikker i Sgt. Peterskirken, og foran oss i formsydd skinnstol, satt Sean Magee. Så, det store høydepunktet, da Tom (vår pianist) fikk spille “Imagine” på Steinwaypianoet som Beatles hadde brukt, og som skulle være litt ustemt. Tårene bare spratt ut. Ingen kontroll.

Og så hadde vi jo John og George i himmelen i tillegg, som i sine leveår på jorden, hadde sittet akkurat her vi satt. 91

Ngak Ngik Ngok

Beatles

og Indonesia På sekstitallet nådde Beatlemania også Indonesia. Mange unge menn valgte å ha håret sitt med Beatlessveis. Men Sukarno, presidenten i Indonesia, så på denne innflytelsen fra vesten som «mot de moralske verdiene» og forbød trenden. Sukarno gikk faktisk så langt at han befalte at politiet skulle klippe håret til de som hadde Beatlessveis og forbød frisører å tilby slike hårsveiser. Til tross for at Sukarno alltid var skeptisk til alt fra den vestlige verden, så kunne han ikke motstå fristelsen til å møte Marilyn Monroe da han besøkte USA. Sukarno la også ned forbud mot trange bukser a la Beatles. Hvordan? Han ba politiet om å ha med seg en liten ketsjupflaske. De ville ha tilfeldige inspeksjoner og be unge menn om å plassere flasken i buksebena. Dersom flasken ikke passet ble buksene regnet som for trange. Straffen for dette var å klippe bena av buksene, slik at de ble shorts.

Sukarno ba også om at alle Beatlesalbumene i Indonesia skulle brennes George Harrison svarte at det måtte de bare gjøre, såfremt presidenten først kjøpte albumene slik at de kunne brennes. Paul McCartney foreslo senere at det ville være bedre om Sukarno sendte albumene tilbake til dem, så skulle de refundere halve innkjøpsprisen. Selv om Beatles ble hatet av styret i landet, var de alltid elsket av unge indonesere. Mange berømte indonesiske grupper, som Koes Plus, var inspirert av Beatles. Sukarno fengslet en gang Koes Plus for å være for like Beatles. Gruppen utga senere albumet «Hidup Di Bui» som betyr «Livet i fengsel».

Sukarno fortalte også TV-selskapet NBC at Beatlesmusikken var «Ngak Ngik Ngok» eller tilfeldige lyder. I en kommentar til dette svarte John Lennon at han syntes Sukarnos uttalelser var skikkelig stupide. Lennon og Sukarno hatet hverandre hele livet. Selv om det kan se ut som Sukarno og John Lennon er veldig ulike, hadde de et par likheter:

Både Sukarno og Lennon giftet seg senere med japanske kvinner, Sukarno med Naoko Nemoto, og Lennon med Yoko Ono. Og både Sukarnos og Lennons navn ble brukt som navn på internasjonale flyplasser - en i Djakarta og en i Liverpool.

Sukarno ble tvunget til å gå av i 1965 etter et statskupp av Suharto, idet Beatles nådde toppen av sin popularitet. Beatles satte aldri sin fot i Indonesia, men de var og er fortsatt veldig populære i landet

Ngak Ngik Ngok

Beatles

SESSIONS AT ABBEY ROAD

The Beatles’ “Sessions at Abbey Road” vil ha premiere i Londons Royal Albert Hall 1. april, og førpremiere i Liverpools Echo Arena 30. mars. Forestillingen er inspirert av studiotekniker Geoff Emericks arbeide sammen med Beatles. Etter premieren drar forestillingen på turné, både i Storbritannia og Europa.

TURNÉLISTE

(foreløpig):

1. april: Royal Albert Hall, London, England 3. april: 3 Arena, Dublin, Irland 4. april: Odyssey Arena, Belfast, Irland 6. april: Brighton Centre, Brighton, England 9. april: Forest National, Brüssel, Belgia 15. april: Mitsubishi Eketrik Hall, Düsseldorf,Tyskland 16. april: Barclaycard Arena, Hamburg, Tyskland 17. april: Ziggo Dome, Amsterdam, Nederland 20. april: Sparkassen Arena, Kiel, Tyskland

21. april: Mercedes Benz Arena, Berlin, Tyskland 22. april: Festhalle, Frankfurt, Tyskland 23. april: Zenith Paris – La Villette, Paris, Frankrike 24. april: Halle Tony Garnier, Lyon, Frankrike 30. april: Motorpoint Arena, Cardiff, Wales 4. mai: Capital FM Arena, Nottingham, England 6. mai: Metro Radio Arena, Newcastle, England 7. mai: SSE Hydro Arena, Glasgow, Skottland 8. mai: Manchester Arena, Manchester 10. mai: AECC, Aberdeen, Skottland 12. mai: Leeds Arena, Leeds, England 13. mai: Barclaycard Arena, Birmingham 14. mai: SSE Arena Wembley, London, England 15. mai: O2 Arena, London, England Nettsted: SessionsLive.com

Du leste sikkert i julenummeret at Bergen Beat Club (BBC)nå er kollektivt tilsluttet Norwegian Wood. Nå er vi i gang med å planlegge tur til Liverpool. Alle medlemmer i Norwegian Wood kan være med på denne turen. Om avreisen blir 8. eller 9. september og returen blir 11. eller 12. september arbeides det med. Kanskje det også blir muligheter for begge deler - det er også muligheter for at det blir et charterﬂy.

Skal du være med oss til Liverpool?

REDAKSJONELT NORWEGIAN WOOD NR 144 PRESIDENT: Toralf Høyer-Hansen toralf@norwegianwood.org SJEFREDAKTØR: Roger Stormo roger@norwegianwood.org REDAKTØR: Dag Inge Fjeld redaksjonen@norwegianwood.org SEKRETÆR: Bjørn Bjerkeskaug info@norwegianwood.org

ADRESSER NETTSTED: www.norwegianwood.org FACEBOOK: www.facebook.com/beatlesklubb TWITTER: @beatlesklubben

Det vi vet er at vi også tar med oss noen band som ønsker å spille i klubbene der borte. Hvor vet vi ikke enda. Steder som er nevnt er The Clubmoor Hall, det første stedet Lennon og McCartney spilte sammen i 1957. Det arbeides også med en lunsj der de inviterer med seg Len Gerry og Colin Hanton fra The Quarrymen. The Casbah Coffee Club og Anchor Courtyard, Albert Dock og Hard Days Night Hotel er også steder som det arbeides med.

Det blir også en fellesmiddag. Om det går som vi ønsker blir denne arrangert på på Hard Days Night Hotel. Beatles’ sekretær Freda Kelly og Sam Leach som var en av grunnleggerne av Merseybeat og Beatles’ første manager blir begge invitert til denne middagen. Når ﬂyet lander i Manchester kommer det busser og henter de som blir med på fellesturen. De som ikke blir med på fellesturen er nødt til å ta rutebuss og eller spleise på drosjer.

Påmelding.

Som du sikkert skjønner arbeides det med turen. Reisearrangøren er Egencia Norway, Meetings & Incentives og når alt er klarert vil du kunne melde deg på via BBC og Norwegian Wood sine Facebooksider og på nettsidene som du ﬁnner her: bergenbeatclub.com norwegianwood.org

Arrangementkomiteen i BBC består foreløpig av av: Per Håkon Kjærstad, Arne Simonsen, Rolf Thomsen og Erik I Blindheim.

FYSISK ADRESSE: Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO TRYKKERI: Knut Molvik Molvik Grafisk LAYOUT: Erik I. Blindheim Pil Media AS Roger Stormo Norwegian Wood TAKK TIL: • Oddvar Ruud • Espen Bratlie • Trond Blindheim • Jon Vidar Bergan • Are Stegane • Eirik Søreide • Rune Salomonsen DEADLINE NESTE NUMMER: 1. juni 2016 ANNONSER: PIL Media AS: lotte@pilmedia.no