Norwegian Wood #146 by Roger Stormo

* 1966 • ÅRET ALT SNUDDE * TELL US WHY * Nr. 146 - Høsten 2016 *

Den norske Beatlesklubben etablert 1980

LIVE AT THE HOLLYWOOD BOWL LIPA GRADUATION 2016 PAUL SKIFTER PLATESELSKAP MØTE MED PATTIE BOYD

• FRODE ALNÆS • ASA KROGTOFT • TORE NESET • JOHN MCLAUGHLIN • STEINAR FJELD

Norwegian Wood har spurt musikere og kjentfolk om hvordan Beatles påvirket akkurat dem

REDAKSJONELT PRESIDENT: Toralf Høyer-Hansen toralf@norwegianwood.org SJEFREDAKTØR: Roger Stormo roger@norwegianwood.org REDAKTØR: Oddvar Ruud redaksjonen@norwegianwood.org

Dagene har blitt kortere og kaldere, vinden blåser og regnet pisker på vinduene

PRESIDENTEN HAR ORDET

SEKRETÆR: Bjørn Bjerkeskaug info@norwegianwood.org

ADRESSER NETTSTED: www.norwegianwood.org FACEBOOK: www.facebook.com/beatlesklubb TWITTER: www.twitter.com/ beatlesklubben@beatlesklubben FYSISK ADRESSE: Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO TRYKKERI: Knut Molvik Molvik Grafisk LAYOUT: Erik I. Blindheim Pil Media AS erik@pilmedia.no

Det er ikke noe å gjøre med det, men høsten er rett rundt hjørnet – hvis den ikke allerede har kommet der du bor. Dagene har blitt kortere og kaldere, vinden blåser og regnet pisker på vinduene. Vi har kommet til årstiden da de fleste av oss trekkes mot innendørs aktiviteter, og etter min mening er høsten den beste tiden av året for å synke ned i en god stol og lese bøker.

ANNONSER: Lise Lotte Andersen Pil Media AS lotte@pilmedia.no TAKK TIL: Jon Vidar Bergan Ole-Andreas Refsnes Thorsten Knublauch Dag Inge Fjeld Trond Blindheim Bente Reimers Moe Are Stegane Minehead Lars Keilhau Steinar Waage Espen Franck-Nielsen Eirik Søreide

Selv er jeg glad i Beatlesbøker, og har i løpet av årene hatt utallige lykkelige timer med lesning om John, Paul, George og Ringo. Jeg er en av de som kjøper bøker for å samle, selv om det absolutt ikke er nødvendig. De fleste lokale bibliotekene har meget godt utvalg av bøker som kan lånes. Siden Michael Braun i 1964 gav ut den første Beatlesboken - «Love Me Do – The Beatles’ Progress», har det kommet mange tusen bøker om The Beatles. Det sier seg selv at blant alle disse titlene forekommer det bøker av mindre god kvalitet, og ja, jeg har lest ganske mange av dem også. Det er ikke grenser for hva det skrives om, og da gjerne av forfattere som ikke engang var født da det kokte på det meste. Mye av det som skrives er jeg ikke nødvendigvis enig i, men det gjør ikke noe. Det er helt ok å bli utfordret, og få kjente saker og meninger vurdert på nytt.

På nettet er det sider som hevder å ha svaret på hvilken litteratur som er best om The Fab Four, og disse kan fungere utmerket som veiledere i jungelen av bøker hvis du som leser lurer på hvor du skal begynne. Det du skal være klar over med disse listene er at de hopper elegant over mange gode utgivelser, bøker som absolutt er leseverdige. For eksempel Jude Southerland Kesslers nibøker- biografi (tre bøker er så langt utgitt) om John Winston Lennon har har jeg aldri sett på noen av listene. Det samme gjelder for Liverpoolforfatteren David Bedford, og spesielt hans fantastiske «The Fab One Hundred and Four».

Life». En bok som har fått noe pepper, men også mye ros. Den andre har tittelen: «Birth of An Ikon – Revolver 50», av Klaus Voormann, med undertittel: «The making of the legendary cover artwork for The Beatles album Revolver and other stories».

START DIN

LOKALE

BEATLES Den tredje er er skrevet av barndomsvennen til John Lennon, Michael A. Hill, og heter: «John Lennon: The Boy Who Became A Legend». Boken har undertittelen : «The boy who introduced him to rock `n’ roll».

Bedford har utførlig forsket i bandets tidligste historie og funnet ut hvilke Liverpool-musikere som påvirket de fire. Boka er også illustrert med kjempefine og sjeldne bilder.

KLUBB

Kontakt: Toralf Høyer -Hansen

toralf@norwegianwood.org

VIKTIG BETAL MEDLEMSKONTIGENTEN kr. 300 for medlemmer i Norge Så la oss ønske høsten velkommen, samtidig som vi finner fram en god Beatlesbok å kose oss med.

Selv har jeg tre nye bøker jeg gleder meg til å lese. Den første er Philip Normans - «Paul McCartney: The

God lesning! Toralf Høyer-Hansen

kr. 400 for medlemmer i utlandet

Den norske Bealtesklubben PB 4 2165 kontonr: 1271.21.35628

a skjedde omsider det som vi har etterlyst siden Beatleskatalogen først så dagens lys på CD i 1987-88, konsertplaten med Beatles fra Hollywood Bowl kommer ut i dette formatet. Og det idet CDformatet er i ferd med å bli håpløst gammeldags. Men nedlastbare og strømmende versjoner er også ute, for de som ikke kan fordra å ha fysiske formater liggende og ta opp plass i hjemmet. I tillegg har vi fått fire bonusspor som takk for at vi har ventet i 28 år. Albumet kommer i kjølvannet (selv om det ble utgitt i forkant) av den nye dokumentarfilmen om perioden 1962-1966 som vi har omtalt mange ganger under arbeidsnavnet «The Beatles Live Project». Det var lenge uklart om vi ville få en kinovisning av «Eight Days A Week – The Touring Years» i Norge, men i skrivende stund er denne berammet til 22. september, akkurat en uke etter at den blir satt opp i resten av verden, inkludert Sverige og Danmark. Imidlertid deler vi premieredato med Japan, de får en spesialredigert utgave av filmen, med flere innslag fra Beatlesbesøket der i 1966. Det vi imidlertid kan konstatere er at Beatles også i år har gitt oss fans noe nytt. Og det er vi selvsagt takknemlige for. «Eight Days A Week – The Touring Years» vil vi også snart finne i butikkhyllene på DVD og Bluray i november til julemarkedet. Der utloves det bonusmateriale i forhold til kinoversjonen. Når det gjelder den nyrestaurerte konsertfilmen fra Shea Stadium med remastret lyd, så vil ikke denne bli inkludert på hjemmekinoutgivelsene av «Eight Days A Week – The Touring Years».

SJEFREDAKTØREN

SYNGER UT

av Roger Stormo

Dette er på grunn av at mens sistnevnte var et samarbeidsprosjekt mellom flere foretak, så er det kun Apple Corps Ltd og Ed Sullivan Productions som «eier» Shea Stadium-opptakene. Apple vil ikke dele inntektene av denne filmen med de andre som er involvert i Ron Howards dokumen-tarfilm, så vi tipper at den vil komme ut som en enkeltstående utgivelse på ett eller annet tidspunkt. Filmen er høvlet ned fra 50 til 30 minutter og fokuserer nå kun på selve Beatleskonserten. Det er nesten en hel konsert, idet «She’s A Woman» mangler, mens vi kun får lyden av «Everybody’s Trying To Be My Baby». Resten av konserten er billedlagt. Kilder som står bandet nært påstår at akkurat som «Hollywood Bowl» var den manglende CD-utgivelsen, så vil den manglende DVD/Bluray-utgivelsen av «Let It Be» stå på agendaen om ett år eller to.

INNHOLD Nr 146 høsten 2016

Følgere av vår faste vinylspalte, «Baby’s in Black» vil notere seg at denne artikkelserien tar seg en liten pause i dette nummeret, det skyldes at artikkelforfatter Eirik Søreide har fått seg en annen baby som krever mye oppmerksomhet, og som om ikke det var nok så står han akkurat nå midt oppe i kjøp og salg av bosted. Vi gratulerer med alt dette! Eirik har lovet å komme sterkere tilbake.

s 2: Presidenten har ordet av Toralf Høyer-Hansen s 4: Sjefredaktøren synger ut av Roger Stormo s 6: Anmeldelse: Pure McCartney av Jon Vidar Bergan (CD)

Paul McCartney har igjen besøkt Norge, og jeg var i hvert fall veldig fornøyd med konserten i Bergen i sommer. Det var øse pøse regnvær mens vi sto og ventet, men idet Paul gikk på scenen tittet solen frem og badet konsertarenaen i sollys. Det var Beatlesmagi! Litt sviktende stemme her og der men flott musikalsk og et underholdende show syntes jeg han holdt. Spesielt koselig var det med «In Spite Of All The Danger» og «Love Me Do». Takk til BA for at vi fikk benytte deres anmeldelse i dette nummeret. Paul må gjerne sette Norge på konsertlista si hvert år, kanskje til Trondheim neste gang?

og Ole-Andreas Refsnes (Vinyl) s 10: Anmeldelse: Live at The Hollywood Bowl av Roger s 12: Tell us why, Frode Alnæs av Oddvar Ruud s 14: Anmeldelse: Boken Looking Through You av Roger s 16: Tell us why, Asa Krogtoft av Oddvar s 18: Da Muhammad Ali nesten gjenforente Beatles av Roger s 22: Tell us why, Tore Neset av Oddvar s 23: Tell us why, John Mclaughlin av Oddvar s 24: Min reise med Svein Sivertsen av Steinar Waage s 27: Beatlesblader av Roger s 28: Fairchild 660 av Oddvar

Før sin død jobbet Sir George Martin med en ny TV-serie som omhandlet studioarbeid, det å spille inn musikk. Serien, som heter «Soundbreaking» har vært vist rundt om i verden, og har allerede blitt sluppet på DVD i Australia. Se opp for denne serien på 8 episoder om den skulle komme til hjemlige TV-skjermer! Foruten klipp av Beatles har også både Paul og Ringo stilt opp og gitt intervjuer som blir benyttet i dokumentarserien.

s 30: Revolvermannen, bokanmeldelse av Lars Keilhau s 34: LIPA Graduation 2016 av Bente Reimers Moe s 37: Kort møte med Cynthia Lennon av Oddvar s 38: Møte med Pattie Boyd av Bente Reimers Moe s 40: Tell us why, Steinar Fjeld av Oddvar s 42: 1966: Året alt snudde av Dag Inge Fjeld s 47: Ny bok: Beatles ‘66 – The revolutionary year av Roger s 48: Beatlegs av Roger

Så er det vel også på sin plass å nevne sangkatalogen «Northern Songs». Katalogen glapp ut av hendene på komponistene John Lennon og Paul McCartney i 1969, etter at deres forlegger Dick James solgte sin andel til ATV Music, eid av Sir Lew Grade, senere Lord Grade. På åttitallet klarte Michael Jackson å kjøpe musikkforlaget, men på grunn av senere finansielle problemer så han seg nødt til å selge halvparten av aksjene til Sony. Nå har Sony tilbudt Michael Jacksons arvinger å kjøpe de resterende aksjene, og denne handelen ble godkjent av EU i august.

s 51: Ny utgave av «I Me Mine» av Roger s 53: Sheridan-innspillingene i nytt lys av Thorsten Knublauch s 60: Cirque du Soleil i 10 år av Roger s 62: Gjesteskribent: John Lennon (fra Det Nye) s 64: Paul skifter plateselskap av Roger s 66: Beatlemania treffer Minehead av Tim King s 68: West Somerset Railway av Espen Franck-Nielsen s 70: McCartneys beste plater av Are Stegane s 74: Dance Album of Carl Perkins av Roger s 78: Ringoturné av Roger

Til slutt vil vi bare nevne at Beatlesfestivalen på Beitostølen i år kan skilte med intet mindre enn en livs levende Beatle, da Pete Best kommer opp og skal stille på festivalen som i år går av stabelen 14. - 16. oktober.

s 79: Beatlesfotografen: Jean-Marie Perier av Roger s 83: Rundt Paul i Bergen av Erik Blindheim s 86: Oddvar tar feil av Trond Blindheim s 87: Paul McCartney i Bergen av Ørjan Nilsson s 90: Sgt. Pepper-dresser på utstilling i London av Roger

Pete Best var en Beatle i ganske nøyaktig to år, fra Beatles fikk sitt første engasjement i Hamburg og frem til de skulle debutere som plateartister for EMI Parlophone. Han har med seg sitt band, og skal spille på gallakonserten lørdag. Etter sigende vil han også stille opp og besvare spørsmål fra fansen i en egen seanse på lørdags formiddag. Sees vi der? 5

Anmeldt av Ole-Andreas Refsnes

PURE McCARTNEY

DELUXE EDITION

BOKSUTGAVE AV SAMLEPLATE SOM DEKKER HELE HANS SOLOKARRIERE Paul McCartney har selv stått for utvalget av låter på Pure McCartney, der låtene spenner fra solodebuten i 1970 til 2014-singlen «Hope for the Future», som her får sin albumdebut. Samleplata fins også i en mindre utgave (2 cd-er, 4 lp-er). Denne Deluxe-utgaven har 4 cder som ikke er fullstappede, så det ville ha vært plass til mer enn de 67 låtene vi får her.

Men for en høy kvalitet det er på McCartneys sanger, både med Wings og som soloartist! Med unntak av hans coverplater, er alle hans studioalbum representert bortsett fra Driving Rain (2001; forståelig) og Flowers in the Dirt (1989) - uforståelig, da dette er et av hans beste og mest solgte album. De-

rimot får vi hele åtte låter fra kritikerfavoritten Flaming Pie (1997). Maccas største klassikere er med i boksen, samt et flertall av hans største hits. Likevel mangler det en rekke Topp 10-hits, så dette er ikke den singlesamlinga mange ville ha foretrukket.

Låtene kommer ikke kronologisk, men den første er iallfall en klassiker fra 1970: «Maybe I’m Amazed». I tre tilfeller får vi alternative mikser som tidligere bare har vært å finne i de dyre albumboksene Macca har utgitt: «Say Say Say», «Ebony and Ivory» og «Here Today». Til og med hans eksperimentelle sideprosjekt Fireman er representert, med den kommersielle låta «Sing The Changes» fra 2008.

Coverheftet har en kort introduksjon ved McCartney og en rekke flotte svarthvittbilder av ham. Låtene er presentert med fakta om innspillingssted, produsent, tekniker, mikser m.m. Men jeg savner virkelig noen ord fra ham selv om låtene. Når man først kjøper en cdboks, bør man få noe ekstra. Men alt i alt er Pure McCartney - Deluxe Edition den beste introduksjonen man kan få til hans fantastiske karriere. En perle jeg gjenoppdaget er «Don’t Let It Bring You Down» fra det glimrende Wingsalbumet London Town (1978). Jon Vidars anmeldelse er tidligere publisert online på nettstedet musikknyheter.no

PURE McCARTNEY

VINYL Anmeldt av Ole-Andreas Refsnes Det er i år 50 år siden Paul McCartney debuterte som soloartist med «The Family Way – Original Soundtrack Recording». Det har neppe sammenheng med at han har valgt å oppsummere karrieren så langt med en ny samleplate. For det første; ser man karrieren til Paul under ett er det ikke for tidlig med en ny samleplate, den forrige kom i 2001 («Wingspan»), og den «nyeste» låten på den var «No more lonely nights» fra 1984. Faktisk var det nyere låter på den forrige samleplaten, «All the best». Sanger fra 90-, 00-, og 10-tallet har altså aldri vært en del av en samleplate med Paul (jeg holder de litt smale 2005-samleplatene utenom nå). Men nok historie, la oss ta en titt på årets vinylutgave av utgivelsen. Denne boksen med fire lp’er inneholder til sammen 41 låter fra 1970 til 2015. Innholdet er opprinnelig fra årene 19701984, 1997 og 2005-2015. Av 41 sanger på en samleplate er selvsagt mange selvskrevne, men det er faktisk noen overraskelser med i utvalget. Hadde du gjettet at «Arrow through me» og «The songs we were singing» skulle danke ut «Tug of war» eller «Junior’s Farm»? Rekkefølgen virker ganske tilfeldig (med unntak av at samlingen åpner og avslutter med to sanger fra debuten). Vi får sanger fra alle platene fra 1970-tallet bortsett fra «Wings’ Wild Life» og frem til 1984. Fra «Give My Regards To Broad Street»-albumet hopper vi helt til «Flaming Pie» (1997) men får

til gjengjeld servert tre sanger fra denne (på deluxeutgaven finner du faktisk hele åtte sanger (av totalt 14) fra «Flaming Pie»). Deretter gjør vi et nytt langt byks til 2005 og noen sanger fra «Chaos And Creation In The Back Yard», og fra denne er hver nye plateutgivelse representert. Alt i alt er representativt og altså til tider overraskende utvalg. Rekkefølgen fungerer godt, og lyden er formidabel. Det er faktisk en del sanger på denne samlingen som ikke tidligere er remastret – av den grunn alene anbefales albumet. Av litt utilgjengelige spor du kanskje ikke har på LP fra før, nevnes de to nyest utgitte sporene, «Hope for the future» (som tidligere bare er utgitt på single) og «Say Say Say (2015 Remix)» som du måtte kjøpe den doble «Pipes of Peace» for å skaffe deg. Ellers er det lite nytt og spennende, Paul frir som vanlig til det brede publikum. I den utsøkt vakre boksen finner du også et flott hefte hvor samtlige innspillinger presenteres med musikere, produsent og hvilket album sangen er hentet fra. Paul er raus med flotte bilder fra hele karrieren og alt er smakfullt satt sammen som en visuell tidslinje over denne bautaens unike karriere. Ikke noe å utsette på platen? Jo, en av Maccas viktigste plater er uteglemt, nemlig «Flowers in the dirt». Jeg vil gå så langt som å si at utgivelsen av denne platen i 1989 samt verdensturneen som fulgte, var McCartneys dør til

min generasjon. Man kunne hatt med nær sagt hvilket som helst spor fra den platen på dette samlealbumet og det ville hevet lytteopplevelsen. Paul har blitt spurt om hvorfor «Flowers In The Dirt» er utelatt, og svarer at han jobber med å remastre den og at den kommer senere i år. Nå tror jeg ikke nødvendigvis de som kjøper «Pure McCartney» nødvendigvis også kjøper alle platene fra Archive Collection så det synes jeg er et svakt argument. Han burde tvert imot tatt med et par låter fra albumet nettopp for å minne folk på hvor godt albumet er. At «Flowers» heller ikke er funnet verdig en plass på deluxeutgaven er mildt sagt uforståelig. Reaksjonene blant fansen har vært overraskende negative; er det behov for «enda en» samleplate med Paul? Kan vi ikke bare lage en spilleliste? Dette er et mer generelt argument mot samleplater i sin alminnelighet i vår tid, og ikke noe som kan brukes mot McCartney som artist. Siden Wingspan i 2001 har Ringo gitt ut sin samleplate og Olivia og Yoko har gitt ut henholdsvis ett og syv (!) samleplater/alternative samlinger til minne om sine ektefeller. For det mindretallet som fortsatt kjøper plater i fysisk format og som ikke nødvendigvis er svorne McCartney-fans vil nok «Pure McCartney» være den foretrukne samlingen. Hvis de gidder å bruke 999 kr på den, vel å merke.

COVER IMAGE g BOB BONIS ARCHIVE

LIVE AT THE HOLLYWOOD BOWL UTE 9. SEPTEMBER PÅ CD & DIGITALT VINYL KOMMER 4. NOVEMBER FØLGESVENN TIL RON HOWARDS FILM EIGHT DAYS A WEEK - THE TOURING YEARS Apple

ENDELIG!

av Roger Stormo

HOLLYWOOD BOWL PÅ CD

Opptakene fra tre Beatleskonserter i Los Angeles i 1964 og 1965 som ble utgitt på LP og kassett i 1977 som «The Beatles At The Hollywood Bowl» kommer endelig ut på CD! Det er i forbindelse med den nye dokumentarfilmen «Eight Days A Week – The Touring Years» at albumet nå kommer ut som et biprodukt. Albumet har fått nytt navn og nytt cover; nå heter albumet «Live At The Hollywood Bowl», og har fi e bonusspor. En vinylutgave følger i november, dette på grunn av at vinylbølgen har lagt beslag på kapasiteten til de gjenlevende platepresseriene. The Beatles: Live At The Hollywood Bowl ble utgitt på verdensbasis på CD, for digital nedlasting og på strømmetjenester 9. september, mens en 180 grams vinyl LP med utbrettcover kommer ut 18. november. Med albumet følger det et 24-siders hefte med tekst av musikkjournalisten David Fricke. Albumet er satt sammen helt på nytt, og man har funnet et bedre båndopptak enn det som lå til grunn for den originale miksen som ble foretatt av George Martin i 1977. Dette er en litt forenklet fremstilling, for egentlig fant man flere bånd, og noen av disse båndene var i (marginalt) bedre forfatning enn de båndene som befant seg i Abbey Roads arkiver. Nå er det sønnen til George Martin, Giles som sitter og tar avgjørelser, og bak spakene har han Sam Okell. Martin forteller at de har “dekomponert” båndet slik at de enkelte stemmer og instrumenter har blitt tildelt sine egne spor, slik man gjør i dag. Teknologien hadde ikke kommet så langt i 1977. En ting man oppdaget underveis i arbeidet var at George Martin og Geoff Emerick, teamet bak 1977-utgaven, hadde lagt på ekstra publikumslyd og forsterket denne. Dette har man ikke gjort på denne versjonen. Sporliste: 1. Twist and Shout [30 August, 1965] 2. She’s A Woman [30 August, 1965] 3. Dizzy Miss Lizzy [30 August, 1965 / 29 August, 1965 – spleiset sammen] 4. Ticket To Ride [29 August, 1965]

5. Can’t Buy Me Love [30 August, 1965] 6. Things We Said Today [23 August, 1964] 7. Roll Over Beethoven [23 August, 1964] 8. Boys [23 August, 1964] 9. A Hard Day’s Night [30 August, 1965] 10. Help! [29 August, 1965] 11. All My Loving [23 August, 1964] 12. She Loves You [23 August, 1964] 13. Long Tall Sally [23 August, 1964] 14. You Can’t Do That [23 August, 1964 – tidligere uutgitt] 15. I Want To Hold Your Hand [23 August, 1964 – tidligere uutgitt] 16. Everybody’s Trying To Be My Baby [30 August, 1965 – tidligere uutgitt] 17. Baby’s In Black [30 August, 1965 – tidligere utgitt som B-side på “Real Love”-singlen]

Her synes vi for en gangs skyld det er litt synd at de har valgt å legge bonussporene helt til slutt, vi er jo ellers vant til at gutta avslutter med «Long Tall Sally». Nå blir det på en måte som om vi får fi e ekstranumre på konserten etter at de egentlig hadde avsluttet. Den versjonen av «Baby’s In Black» som er her er i sin helhet fra 30. august 1965, mens den 10

som var med på «Real Love»singlen hadde introduksjonen av sangen fra 29. august og selve sangen fra den 30. Giles Martin har valgt å følge sin fars layout fra det gamle albumet, så de som kjenner godt 1977-utgaven fra LP og kassett vil ikke merke noen forskjell i selve «konserten», det er de samme overgangene og de samme sangene i samme rekkefølge – slik vi kjenner de. Det som er annerledes er at publikumsstøyen er en anelse noe mer nedtonet, og det er muligens en smule mer romklang på vokalene. I tillegg så har jo Martin sagt at det tresporsbåndet som ble benyttet denne gangen var en tidligere generasjon av det båndet faren hans hadde jobbet med.

Det var ingen tilfeldighet at Beatles’ amerikanske plateselskap Capitol Records valgte nettopp Hollywood Bowl som opptakssted når de skulle forevige Beatleskonsertene, ettersom plateselskapet jo kun ligger et steinkast fra konsertstedet i Los Angeles. Det rullende innspillingsstudioet hadde dermed kun en kort kjøretur for å være på plass og sikre opptakene.

Lennons instruksjoner

Jeg er ingen fan av omslagsbildet på denne nye versjonen, jeg synes

omslaget fra 1977-utgivelsen er mye mer stilrent og klassisk. John Lennon godkjente selv det opprinnelige omslaget, noe han av naturlige årsaker ikke har kunnet gjøre denne gangen. Men, som det fremgår av Lennons notater, nå er endelig platens tittel i tråd med hans instruksjon. Likevel, selve innholdet er det ikke noe å si på – Beatles leverte! En del fans fin er opptaket slitsomt å høre på, nettopp på grunn av de skrikende jentene som utgjorde størsteparten av publikum, men jeg har alltid likt disse opptakene selv. Det er både et glimrende tidsbilde, og det lukker munnen på de som har kritisert Beatles for ikke å være noe særlig til konsertband. Uken før utgivelsen slapp Beatles en musikkvideo for “Boys” fra denne platen, hentet fra dokumentarfilmen.

Her fikk vi vårt første møte med de nylig oppdagede smalfilmene, det var fargeopptak av Beatles på scenen under fremførelsen! En artig detalj å være oppmerksom på, er at George Harrison overtar Pauls vokal på andre vers av «All My Loving», slik at McCartney fikk tatt den høye harmonistemmen. Selv om vi ikke er fornøyd med omslagsfotoet, så er vi veldig glade for at den gamle 1977-LPen nå er oppdatert, og for at vi i tillegg fikk disse bonussangene. Egentlig fin es jo alle de tre konsertopptakene i sin helhet, og vi som er umettelige på Beatlesopptak skulle ønske at de ble utgitt i sin sammenheng og helhet, men Martin jobber på instruks fra sine oppdragsgivere Apple, og de er mer interessert i det store konsumentmarkedet og ikke i hva de gærneste blant Beatlesfansen kunne ønsket seg.

Norwegian Wood har samtalt litt med Frode Alnæs om relasjonen The Kinks – The Beatles

TELL

WHY

KJENTFOLK OM BEATLES av Oddvar Ruud

The Beatles var et fenomen som kun virket i ca. 8 år i folks bevissthet. Hva var det med dette bandet som åpenbart hadde så sterk innflytelse på våre liv og våre framtidsvalg? Norwegian Wood har spurt musikere og kjentfolk om hvordan dette fenomenet påvirket akkurat dem.

Frode: Gitarspillingen for meg begynte i 12-årsalderen. Jeg hadde fått en sykdom som gjorde at jeg mistet håret og å spille fotball med parykk fortonte seg som en smule ulykkelig. Foreldrene min ville selvfølgelig gjøre det de kunne for a lette på vanskelighetene og tilbød meg en platespiller eller en gitar som en slags kompensasjon. Jeg valgte selvfølgelig gitar. Ganske kjapt, ca. et år etterpå, var jeg blitt så vidt god at jeg begynte å spille med musikere som var eldre enn meg. De var opptatt av sekstitallsmusikken og det smittet jo over på meg. Et av favorittbanda mine ble The Kinks. Kanskje fordi deres litt rufsete, skranglete stil harmonert litt med hvordan jeg følte meg?

Hvordan vil du karakterisere The Kinks i forhold til det Beatles? Ray Davies beskriver i boken sin hvordan hans første møte med John Lennon var på en konsert i Bournemouth. Der skal Lennon ha omtalt Kinks som kun oppvarmere for The Beatles. Var det sånn? Det er jo klart at Beatles var jo et mye sterkere band rent musikalsk og også

kompositorisk. Jeg hørte gjennom en del låter på Youtube her forleden og det slo meg hvor riktig alt fra disse gutta låter, lag på lag liksom. Men jeg vil jo hevde at mye av det Kinks gjorde også var i samme klasse, Waterloo Sunset f eks. I England på sekstitallet hadde man mange band som falt litt i The Kinksklassen. På en måte hakket under The Beatles, de klarte på en måte ikke å gå over i fase to, fra tenårings appell til voksen pop og fremdeles appellere til et bredt publikum? Jeg leste at Ray Davies hadde holdt Waterloo Sunset hemmelig for plateselskapet og spilte den inn uten at noen fikk høre den før den var ferdig. Han var redd for at låten ikke skulle bli sånn som han hørte den oppe i hodet sitt. Han følte andre hadde ødelagt flere av de tidligere låtene hans og var livredd for at dette skulle hende igjen. Platestudioene og selskapene hadde jo strenge regler for alt i de dager og artistene var nærmest for vanlige ansatte.

Og de hadde ikke George Martin? Nettopp. I tillegg hadde de vekten av å være The Beatles. Plateselskapet var rett og slett livredd for å gjøre noe med dem. Derfor kunne nok Beatles gjøre mye mer og dristigere ting enn mange andre, Kinks inkludert og de fikk derfor ikke muligheten til å utvikle seg inn i fase to. The Kinks ble jo også litt mer amerikanisert med årene, litt glattere. Men det er definitivt perler innimellom.

Du er jo en musiker selv, hva vil du si om dine kolleger i Beatles? Ringo f.eks., om han skulle være med på en innspilling med deg? I forhold til Mick Avery? Ringo Starr er jo en fabelaktig trommis, han kunne sikkert gå inn i hvilken som helst setting. Det viktige for en musiker er jo å svinge, og det gjør jo han. I tillegg er jo Ringo en låttrommis, han spiller det som låten krever og er ikke et ego som vil selge seg selv. Mick Avery har jeg jo faktisk spilt med engang. Det var jo en sterk opplevelse å stå sammen og spille med en du har vært fan av hele ditt liv. I forhold til Ringo er han vel kanskje litt mer rufsete? Men han passet veldig bra til Kinks da. Ta også gitarspillingen til George Harrison, sliden hans er det jo ingen som gjør etter han. Og kompingen til John Lennon, super! The Beatles var jo fire sterke personligheter, som alle var like viktige for det endelige resultatet. Hvilket lykketreff at de fire fant sammen.

Det er vel på sett og vis riktig å si at bandet «Dance with a stranger» også besto av fire personligheter? Yngve Moe f.eks.? Definitivt. Alle hadde sine personlige trekk som satt sitt sterke preg på bandet. Yngve Moe hadde jo en utrolig fin tone og spesielle basslinjer som du ikke finner hos mange.

På den siste platen din, «Kanestrøm» kan gitarlyden minne en del om Hank Marvin

fra The Shadows? Jeg hadde kanskje forestilt meg at du lydmessig ville ligge mer i John Scofield land? Ja, Hank Marvin er jo en av heltene fra gammelt av. Jeg fikk æren av å innlemme Svein Finjarn inn i Rockheim Hall of Fame. Han var jo mannen som hadde Norges første Stratocaster og den lyden har forfulgt meg hele livet. Jeg prøvde på den platen, som er instrumental, noe jeg har ønsket å gjøre lenge, å sette sammen små stykker som på en måte kanskje kan ses som et slags helhetlig verk?

Det er vel også en risiko, men samtidig en god mestringsfølelse å kunne lage en ren gitarplate? The Shadows hadde jo stor suksess med det og låtene deres står seg jo svært godt, også i dag?

Instrumentalmusikk har jo sine fordelere ved at de kan brukes på mange områder der en vokal på en måte ville komme i veien. Film og tv-serier eksempelvis. Men det er helt rett at det er en slags risiko, folk flest relaterer seg jo til den menneskelige stemmen.

Fakta: Frode Alnæs, f 1959 Gitarist, sanger, låtskriver, personlighet. Mest kjent fra: Dance with a stranger. Deltatt på mer enn hundre plateinnspillinger.

LOOKING

THROUGH

YOU av Roger Stormo

Det var Sean O’Mahony, redaktøren for musikkmagasinet «Beat Instrumental», som etter å ha hørt «Please Please Me» LPen spurte Brian Epstein om han kunne få utgi et blad dedikert til The Beatles. Epstein og de fire bandmedlemmene likte ideen, og O’Mahony ble redaktør for magasinet under pseudonymet Johnny Dean. Pga. bandets enormt voksende popularitet ble første utgave trykket i 80 000 eksemplarer. Innen utgangen The Beatles Book eller The Bea- av året var imidlertid salget tles Monthly Book var et engel- steget til hele skspråklig Beatles-tidsskrift som 330 000. Mot slutten av ble etablert allerede i 1963. karrieren til The Beatles sank opplaget til bladet, og siste nummer i 1969 ble kun trykket i 50 000 eksemplarer. Bladets fotograf Leslie Bryce tok bilder av Beatles på turné, på veien, i gardrobene og på scenen i Storbritannia og andre steder, i Abbey Road studios mens de spilte inn sanger til alt fra «Beatles For Sale» til det hvite dobbeltalbumet, under innspillingene av filmene «A Hard Day’s Night» og «Help!», i Brian Epsteins NEMS-lokaler i London, og, med unntak av Paul, hjemme Første nummer utkom i august hos hver enkelt Beatle . 1963, og bladet kom til sammen I tillegg skrev deres roadies, Neil Asut med 77 numre før det gikk inn pinall og Mal Evans masse artikler, og det samme gjorde andre i den ini desember 1969. Da Beatles bedre sirkelen rundt Beatles, deriblant gynte å bli populære igjen i 1976 Tony Barrow og Alistair Taylor. Ilble bladet startet opp igjen, og det lustratøren Bob Gibson tegnet tallrike karikaturer av de fire gutta. fortsatte å eksistere til 2003.

Etter en pause på mer enn seks år tok O’Mahony i 1976 opp utgivelsen av bladet igjen, og i løpet av de neste årene ble de første 77 original bladene gjennutgitt, sammen med et åtte siders (senere seksten siders) ytre omslag med nyheter omkring John, Paul, George og Ringo som soloartister og artikler av ulike slag. Redaktør for nye nyheter var i en periode Mark Lewisohn, og han gjorde nybrottsarbeid, blant annet satte han sammen den første oversikten over Beatles’ opptredener på BBC radio. Senere fikk han annet å gjøre, og da var det andre som tok over ansvaret med å redigere nyhetene. Gjenutgivelsen var komplett i september 1982, og redaksjonen bestemte seg for å fortsette utgivelsen av magasinet med splitter nye numre. Innholdet var stort sett skåret over samme lest som før, med bilder både fra bladets enorme arkiver samt nye bilder av de fire gutta. Bladets lesere kunne også annonsere, og her solgte, kjøpte og byttet man plater og andre Beatlesvarer, samt skaffet seg pennevenner. Utgivelsen fortsatte inntil januar 2003 med nummer 321, da det endelig gikk inn. Fra boken

Fra boken: Beatles at abbey road

Bladet var hele tiden et stort forbilde for oss i redaksjonen til Norwegian Wood. De to bladene sameksisterte jo i perioden 1980 - 2003, og spesielt i tiden før internett viderebragte vi mange av nyhetene som sto i det britiske bladet, samt rappet en god del fotos. I ettertid har det foreløpig kommet ut to bøker med fotografier fra de rikholdige arkivene til The Beatles Book. «The Best of The Beatles Book» kom ut i 2005 og var på 300 sider innbundet i stort format. Dette ble også redigert og satt sammen av Sean O’Mahoney. Ti år senere, i 2015 kom det ut nok en bok, «Looking Through You: Rare & Unseen Photographs From The Beatles Book Archive» på 208 sider, utgitt på initiativ av O’Mahoneys svigersønn. Boken er i stort format og ligger inni en ytre kassett. Med førsteopplaget på 3000 følger det med en faksimileutgave av bladets 1964-kalender. Boken er full av fantastiske bilder i sort hvitt, og med kortfattet tekst som identifiserer hvor og i hvilken anledning bildene er tatt. I en introduksjon tar Andy Neill for seg karrieren til Sean O’Mahoney såvel som historien til The Beatles Book. Vårt eneste ankepunkt må være at alle bildene er presentert i sort/hvitt, mens enkelte av de i utgangspunktet var i farger. I 1964-kalenderen er det likevel noen få fargebilder. Boken finnes også i Kindle-versjon.

Fra boken: Beatles in the mirror

Nettpris fra Tanum bokhandel: kr 459,–, fra ARK: kr 385,ISBN: 9781783058679

Fra boken

Fra boken 15

.. OG SIDEN BLE JEG ELDRE

TELL

WHY

KJENTFOLK OM BEATLES av Oddvar Ruud The Beatles var et fenomen som kun virket i ca. 8 år i folks bevissthet. Hva var det med dette bandet som åpenbart hadde så sterk innflytelse på våre liv og våre framtidsvalg? Norwegian Wood har spurt musikere og kjentfolk om hvordan dette fenomenet påvirket akkurat dem.

Asbjørn Asa Krogtoft

Neste år er det femti år siden «Graveyard Paradise» ble en megaslager i Norge. Sangens komponist og tekstforfatter har hatt en lang karriere i norsk musikkliv, og Norwegian Wood har snakket litt med han om The Beatles, musikk og komponering. Husker du hvordan The Beatles påvirket deg som artist og komponist og hvordan de påvirket deg musikalsk og tekstlig i relasjon til f eks Bob Dylan? Jeg ble solid Beatles-fan fra det øyeblikket jeg hørte “She loves you” i 1963. Selv om dette var svært tidlig i min “karriere” tror jeg vel de første låtene til Lennon&Macca kom til å bety svært mye for meg som låtskriver. Bob Dylan “oppdaget” jeg faktisk gjennom trioen “Peter, Paul and Mary” og deres versjon av “Blowing in the wind”. Senere fikk jeg tak i LPen “The Freewheelin Bob Dylan”. Det var mye som skjedde i begynnelsen av 1960-tallet, men jeg tror vel Dylan etterhvert ble min største inspi rasjonskilde - med sine fantastiske tekster ikledd melodier som smelter helheten perfekt sammen.

Hvordan var det å være pop/rockmusiker i Bodø da du startet? På 60-tallet var jo den norske popmusikken relativt underlegen den britiske og amerikanske, og selv husker jeg at det var, good or bad, overraskende at en såvidt «internasjonal» låt som Graveyard Paradise kunne ha sitt utspring der? (Jeg bodde i Bergen og hadde nettopp begynt å spille rundt 66/67 og der var poplivet heller skrint.) Jeg tror musikk-miljøet i Bodø på denne tiden må ha vært ganske enestående etter norske forhold. Riktig nok var det “Shadows-bandene” som var i flertall fra starten av, men byen hadde også meget dyktige vokalister med såvel Elvis- som Cliff-låter på repertoaret. Da “The Fighters” skiftet navn til “126” i 1965, tror jeg det må ha vært omkring 10 bra band i byen. Såvidt meg bekjent var det imidlertid bare vi og “Few” som hadde egne låtskrivere blant gruppemedlemmene.

The Beatles medvirket sterkt til at innspillinger i musikkstudioer endret seg kraftig. Hvordan påvirket det deg og de du jobbet med i Talent Studio og eventuelt andre steder? Gjerne litt om innspillingsteknikker, outboard og maskiner... Nå kom jeg jo ganske sent inn i studioverden, men jeg tror vel at flersporsteknikken og mulighetene for “automasjon” - der data for fader-nivåene ble registrert og spilt inn på et av randsporene - var en av de største revolusjonene innen musikk-industrien. Dessuten var det jo helt fantastisk at man i opptaks-sammenheng kunne bruke innspillings-hodet til avspilling og “hoppe” inn og ut av “record” i perfekt sync med resten av det innspilte materialet. Denne teknikken ble svært mye brukt de årene jeg jobbet i “Talent” og hos “Roger Arnhoff”. Kan du si litt om hvordan du tenker som komponist og tekstforfatter? Hvordan du går fram og har dette har forandret seg over tid? Paul McCartney sier det handler om god smak, hva tror du? Det jeg kan si er at dette har forandret seg svært mye i senere år. For meg har låtskriving dessuten alltid vært en slags “egenterapi” som jeg ikke kan være foruten. Min siste EP-CD har jeg da også gitt navnet “Terra Pi”. Når det gjelder tekster har jeg - i likhet med Tor Åge Bringsværd - et slags “roteloft” der jeg putter tekst-brokker og verse-stubber. Dessuten samler jeg nå også akkordrekker og melodi-snutter på mobilen min. Men det som har forandret seg mest med årene, er at alle disse tingene nå tar så uendelig mye mer tid. Dessuten har jeg en lei uvane med å endre på ting hele tiden.

hvordan de eventuelt har blitt oppfyllt, (eller ikke)? Mine forventninger til det rent faglige innen opptaks-teknikk og musikk-produksjon, var vel kanskje i største laget da jeg kom på banen i 1976. Noe jeg brutalt fikk erfare da “Avideo Studio” som jeg var med på å bygge opp i Bodø, måtte legge inn årene i 1983. Jeg vil imidlertid ikke ha vært denne tiden foruten. Ikke minst på grunn av alle mine gode venner og tidligere kollegaer i bransjen.

Du har jo vært tilstede i musikkbransjen mer eller mindre i hele denne tiden etter 70-tallet, men kanskje mer som bakmann? Kan du si noe om hvilke forventninger du hadde den gangen og

Fakta: Asa Krogtoft er født 13. august 1948 i Bø,Vesterålen. Har spilt i: • 1-2-6 • Taboo • The Clan • Lasa • Popul Ace Mest kjente låter: «Graveyard Paradise» og «Rekkene» Ny cd i 2010: «Reborn»

TABOO

DA DA MUHAMMAD MUHAMMAD ALI ALI

NESTEN GJENFORENTE

BEATLES

Fredag 3. juni kom meldingen om bokselegenden Muhammad Ali (født Cassius Marcellus Clay) sin bortgang, han ble 74 år gammel. Ali var et stort ikon mens han levde, både takket være sine mange sitater (som han ofte tok i diktform), sine politiske og religiøse overbevisninger og seirene som bokser.

AV ROGER STORMO

tungvekt etter å ha beseiret Sonny Liston. Likevel var det Liston som skulle bli foreviget på omslaget til «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band», Beatles heiet på feil person. Av samvittighetsgrunner nektet Ali militærtjeneste under Vietnamkrigen, og mistet sin tittel i 1967. Ali ble dømt i retten 20. juni 1967, men anket, og høyesterett opphevet dommen 28. juni 1971.

Blod og hår for fred John Lennon og Muhammad Ali holdt kontakten, og en dag henvendte Lennon seg til Ali og lurte på om han kunne auksjonere bort Alis blodige boxershorts, de som han hadde hatt på seg under matchen mot Henry Cooper? The Beatles møter Cassius Clay i Miami, 1964.

Popgruppen The Beatles traff Muhammad Ali da han fortsatt var Cassius Clay, første gang de besøkte USA i februar 1964. Clay holdt til i Miami, der han trente foran boksekampen som skulle gi ham verdensmestertittelen i

Ali hadde gitt bort shortsene til den svarte mititante opprøreren Michael Abdul Malik fra Trinidad. Lennon hadde byttet til seg shortsen fra Malik mot det avklippede håret fra da han og Ono snauet seg i Danmark i 1970.

Ali hadde ikke noe imot dette, og til slutt ble både håret og den blodige boksershortsen auksjonert bort til fredsformål. Lennon skal ha sagt at han var glad for å se Henry Coopers blod gå til et godt foremål. Muhammad Ali hadde et megetsigende kallenavn: “The Greatest”, da han ofte ropte «I’m The Greatest!» på sine boksekamper. Dette var nok med i John Lennons tanker da han komponerte “I’m The Greatest”, som Ringo Starr etter hvert sang inn på plate. Både John Lennon og George Harrison deltok også på denne innspillingen. I 1976 deltok Muhammad Ali på innspilligen om en dokumentarfilm om seg selv, og denne filmen heter «The Greatest».

ALI TO BEATLES:

COME

TOGETHER

The Beatles møter Cassius Clay i Miami, 1964.

Ali gjenforener Beatles I 1977 forsøkte Muhammad Ali å gjenforene Beatles. Ali hadde blitt kjent med Alan Amron. Sammen med sin forretningspartner Joel Sacher forsøkte Amron å gjenforene Beatles, påskuddet var en veldedighetskonsert til å kjøpe klær til fattige folk verden over. De regnet med at konserten ville innbringe rundt 200 millioner dollar. Da Ali fikk høre om disse planene sa han: «Beatles! Jeg elsker Beatles!» Alis representanter tok kontakt med advokatene til de fire i Beatles, med begrenset suksess. Den 15. januar 1977 fikk imidlertid Alis plan overskrifter i New York-avisa Daily News, da Ali ga et intervju. Overskriften på avisens forside den dagen var «Ali to Beatles: Come Together.» Historien i bladet gjorde det klart at ingen av de involverte ønsket å gjøre profitt på konserten, den var til gode for menneskeheten. «Jeg trenger ikke pengene, og det gjør heller ikke Beatles», sa Ali til avisen. «Ideen er å starte et fond, og hjelpe mennesker med å få litt livskvalitet». Og slik gikk det til at Joel Sacher var Muhammad Alis gjest under innvielseselskapet for den nye presidenten Jimmy Carter i det hvite hus fem dager etter avisartikkelen. Her passet Ali på å

få snakket med John Lennon, som var til stede med sin kone, Yoko Ono. «Yoko og John var så begeistret for Ali, at de var mer opprømt over å se ham enn å treffe presidenten», sier Sacher. « Kom og ha et møte med oss,» sa Lennon til Ali og inviterte ham dermed til sitt hjem i Dakota apartments, «så kan vi snakkes nærmere». Like etter gikk det imidlertid et intervju med Paul McCartney på TV – han var på topp i USA med sin gruppe Wings på denne tiden- hvor han gjorde det klart at en gjenforening

med Beatles ikke lå i kortene. Lei av alle spørsmålene om Beatlesgjenforening som dukket opp hver gang musikeren holdt intervjuer og pressekonferanser hadde McCartney lagd et svar som han foredro i beste Muhammad Ali-stil: The Beatles split in ‘69 And since then they’ve been doing fine. And if that question does not cease Ain’t no one gonna get no peace And if you ask it just once more I think I’m gonna break your jaw!

- I 1978 kom tegneseriealbumet «Superman vs Muhammad Ali» ut. På albumets omslag var det tegnet inn masse berømte mennesker blant publikum, og der ble Beatles gjenforent.

- Nærbilde fra tegneserien: Vi ser en skjeggete Paul med Linda, John med Yoko, mens Ringo og George er der alene.

Det kom til flere møter mellom representanter for gruppen og bokseren de påfølgende månedene, men det kom ikke noe ut av dette, og møtet i Dakota Apartments ble heller ikke gjennomført. Men året etter ble faktisk Beatles gjenforent på en boksekamp med Muhammad Ali. Dette skjedde dessverre bare i tegneserienes verden, da Muhammad Ali møtte selveste Supermann i et album som også kom ut i Norge. På albumets omslag var det tegnet inn masse berømte mennesker blant publikum, og der ble Beatles gjenforent. Vi ser en skjeggete Paul med kona Linda, John med sin kone Yoko, mens Ringo og George er der alene.

Rock’n’Roll Hall of Fame

Da The Beatles ble innlemmet i Rock’n’Roll Hall of Fame i 1988 var også Muhammad Ali til stede, og i sin takketale nevnte George Harrison også Ali. George hadde takket alle musikerne som hadde hatt innflytelse på Beatles, og spesielt nevnt Little Richard, som også var tilstede. Ringo: Ikke glem Muhammad Ali! George: Vi glemmer ikke Muhammad Ali, han plukket oss opp i Miami Beach en dag. I 2002 var Paul McCartney og Muhammad Ali blant de som ble tildelt en pris i New York fra UNA-USAs Global Leadership.

Paul McCartney kom med følgende uttalelse da han fikk dødsbudskapet: «Kjære Muhammad Ali. Jeg elsket mannen. Han var stor fra første gang vi møtte ham i Miami, og ved de tallrike anledningene jeg støtte på ham gjennom årene. Bortsett fra å være den største bokseren, var han en vakker, snill mann med flott humoristisk sans, som ofte dro frem en kortstokk fra lomma, uansett hvor formell anledningen var, og tok et korttriks for deg. Verden har mistet en virkelig stor mann. Love Paul.»

Ringo forteller

Ringo Starr ga nylig et intervju til Rolling Stone om da Beatles traff Muhammad Ali. Det var rett etter å ha spilt en konsert på sommerturneen, i Syracuse at han fikk greie på at Ali var død. «Vi visste ikke om det da vi sto på scenen» sier Ringo, «men da vi kom av scenen så vi nyhetsbruddene på TV, det var da jeg fikk greie på det.» Det sies at Cassius Clay ikke hadde noe som helst peiling på hvem Beatles var når de dukket opp på treninga hans. Journalist Robert Lipsyte fra New York Times påstår at Clay lurte på hvem disse sveklingene var så snart de var utenfor hørevidde. Ringo forteller at Beatles heller ikke visste hvem Clay var. «For å være ærlig så visste ikke vi hvilken bokser som var hvem», husker

han. «Det var sånn det var, noen bare arrangerte dette.» Selv tilfeldige observatører som Beatles regnet med at Liston sannsynligvis kom til å vinne. Bookmakerne i Las Vegas ga kampen oddsene 8-1 i Listons favør, og gruppa var ikke bare happy for at de skulle tilbringe tid med, Lennons ord «den rappkjeften som kommer til å tape». Imidlertid ble de sjarmert av Clays magnetiske personlighet og humoristiske sans som de kjente igjen i seg selv. Snart drev de og klovnet rundt i bokseringen for fotografene, og lot som de ble slått ut av Clays dødelige knyttnever. Ringo insisterer på at bildene ikke ble regissert. «Vi bare fant på underveis,» sier han om de forskjellige bildene som ble tatt. «Problemet hans var at

Cassius Clay plukker opp Ringo.

alle du ser ham posere med – om det var Mandela, på et talk show eller hva som helst, så var det alltid et bilde der han slår.» «Og det bildet der han bærer meg. Jeg aner ikke hvorfor, han bare løftet meg opp. Det var ikke sånn ‘OK, plukk ham opp nå’ han bare plutselig gjorde det». Var det ingen forhåndsvarsel? «Nei, han bare tok tak i meg og løftet meg opp! Hva skulle jeg si? ‘Hei, bli med utenfor...’ » Etter alt det som skjedde den dagen visste de fire i Beatles hvem de skulle sette pengene på. «Vi satset på ham! Han er gutten!» «Han var kraftfull. Han var bare fysisk og spirituelt kraftfull,» sier Ringo. «Han var bare stor. Det er et stort tap».

THE BEATLES HAR VÆRT LYDSPORET, BEVISST ELLER UBEVISST FOR MANGE AV OSS NW: Men hva husker du fra tenårene? Hehe, jeg blir 60 i år. Begynner å bli en stund siden. Men siden du spør: Jeg kan huske første gangen jeg hørte “Abbey Road”, i LP-format på radiokabinettet til foreldrene til en kamerat. Gåsehud. Skaffet meg senere kassettutgaven, som jo var en nedtur lydmessig. Jeg tror det var med på å forme meg som lydinteressert, i hvert fall. Ellers husker jeg fra barndommen at storesøsteren til en annen kamerat spilte Stones. Beatles ville hun ikke ha noe av, de var for snille gutter. I dag må jeg nok si meg enig med henne i det..

TELL

WHY

KJENTFOLK

NW: Hvilke plater liker du best?

OM BEATLES av Oddvar Ruud The Beatles var et fenomen som kun virket i ca. 8 år i folks bevissthet. Hva var det med dette bandet som åpenbart hadde så sterk innflytelse på våre liv og våre framtidsvalg? Norwegian Wood har spurt musikere og kjentfolk om hvordan dette fenomenet påvirket akkurat dem.

Tore Neset, toneangivende rock og popskribent i Dagbladet i mange år sier litt om sitt forhold til The Beatles: Som alle andre liker jeg jo The Fab Four, men jeg har ikke noe personlig å melde. De var en del av tenåra mine, men jeg var så vidt jeg kan huske ikke innom dem som musikkjournalist som noe annet enn en referanse. Rickenbacker

Nja. “Let It Be” er favorittalbumet. Den originale versjonen, med Spector-lyd. Er enig med de som mener at McCartneys reviderte versjon er som å pisse på grava til John. Sgt. Pepper kan jeg ikke noe med. Nummer to og tre er Abbey Road og det hvite albumet. Ikke glad i den uskyldsrene pop-perioden deres på begynnelsen av 60-tallet. Revolver var første albumet jeg kunne forholde meg til.De er er et album-band for meg. Bryr meg ikke om hit-ene deres. Det første og arketypiske album-bandet, egentlig.

Paul fikk en 4001s bass fra Rickenbacker i 1965. Den var originalt i fargen «Fireglo», (rød sunburst), men ble senere pusset ned til treverket og den eies fremdeles av Paul.

JOHN MCLAUGHLIN John McLaughlin, verdens beste gitarist har sendt en spesiell hilsen til leserne av Norwegian Wood. Han var mye brukt som studiomusiker på sekstitallet, spilte for størrelser som The Rolling Stones, David Bowie, Dionne Warwick, Tom NW: John McLaughlin, could say a few words about what you think about The Beatles, their musicianship and creative abilities? John McLaughlin: The Beatles and I are all of the same generation, and while our musical journeys are substantially different, their music had a powerful impact on me from the mid 1960’s. At that time most musicians were taking LSD, including

Jones og mange flere. Han hadde Jimmy Page fra Led Zeppelin som elev. Mest kjent er han for samarbeidet med Miles Davis, og sitt eget band Mahavishnu Orchestra, og utallige soloprosjekter i Jazzen og fusionrockens ypperste elite.

the Beatles and myself. At this point in time their music and my own began to change, and I became a great admirer of the group, which continues to this day. Years later I had the pleasure of meeting George Harrison, and to an even greater extent, Ringo Starr. I can say categorically that the Beatles changed my life.

Oldefar Ringo! Vi gleder oss over å kunne annonsere fødselen til det første Beatles oldebarnet, Stone Zakamo Low, med foreldre Tatia Starkey (datteren til Zak) og Adam Low, som med dette har gjort Ringo til oldefar og Zak til bestefar. Gratulerer til Tatia og Adam!

MIN REISE MED SVEIN SIVERTSEN av Steinar Waage

Svein Sivertsen burde være et kjent navn for de som har vært med i Norwegian Wood en stund. Han var president i tidsrommet 1999-2003 og har opp gjennom årene skrevet en rekke artikler i vårt medlemsblad. Svein var rene leksikonet når det gjaldt kunnskap om The Fab Four, og en fascinerende person å bli kjent med. Først litt om mitt eget forhold til fenomenet The Beatles. Da Beatles herjet som verst på 60 tallet og som soloartister på første halvdel av 70 tallet var jeg opptatt av helt andre ting. Da gikk det i bygging av Ola-bil, lage kanoer og flåter og ikke minst kriging. Den gangen hadde vi store grøntarealer å boltre oss på og da gikk det i cowboy og Indianer, Tarzan og Zorro osv. Vi fikk laget våpen på ”sløyden” og skjold og sverd gikk unna som hakka møkk

Da vi begynte på ungdomsskolen var det plutselig barnslig å holde på med slike aktiviteter. Det var da jeg begynte å få øynene opp for musikk, og Beatles var faktisk pensum i musikktimene. Det jeg stadig stusset på var at Beatles som var oppløst for minst 5 år siden fikk mer omtale i aviser og ukeblader enn artister som Slade, Nazareth og Uriah Heep m.fl. som var store på denne tiden. Det fikk meg til å bli nysgjerrig på denne gruppen, og sakte men sikkert vokste interessen for The Beatles. På denne tiden var jeg kompis med en ”bortskjemt rikmannssønn” som hadde en enorm platesamling, jeg hadde selvfølgelig med uinnspilte kassetter hver gang jeg var innom, og spilte inn plenty Beatles og solo stoff. Jeg begynte å lage mine egne utklippsbøker og dem ble det mange av. På midten av 80 tallet var det en reportasje i lokalavisa om Svein Sivertsen som var Beatles entusiast. Tenkte at det hadde vært greit å bli kjent med han. Men jeg fikk meg ikke til å ringe ham, dessuten var han mye eldre enn meg. Et snaut tiår senere fikk en musikkinteressert kamerat av meg invitasjon til å feire Ringos bursdag hjemme hos Svein Sivertsen på Amundøya. Dette må være noe for deg sa han, og snart hadde vi satt kursen mot Amundøya. Jeg hilste raskt på Svein som var betydelig stressa med organisering av musikk og grilling i fjæra. Det var mye folk der som jeg ikke kjente, fra både fra fjern og nær. Nordmøre viste seg fra sin beste side og solen varmet skikkelig når vi satt i fjæresteinene og grillet.

Men plutselig dukket det opp mørke skyer fra intet, et voldsomt tordenvær med store hagl satte inn og gjorde en brå slutt på grillinga. Vi stormet opp i huset og det var klart for Beatles spørrekonkurranse. Svein spurte meg “E du Beatles ekspert?” Det var jo et vanskelig spørsmål, jeg kunne ikke engang alle singelutgivelsene på rams og hvertfall ikke baksidene. Likevel svarte jeg JA. Svein smilte fornøyd og delte inn lagene etter eksperter og lekfolk i en god blanding. Spørsmålene var av det enkle slaget og laget mitt gikk av med seieren. Alle på laget fikk Sveins sjølinnspilte kassetter med Beatles snacks og rariteter. Svein hadde nok lagt merke til at jeg var ganske aktiv under spørrekonkurransen, og da vi entret det aller helligste, ”Beatles bua” var Svein raskt ut og reserverte gromplassen til meg. I Beatles bua var Svein i sitt ess og skikkelig koste seg da han serverte grundige og gjennomarbeidede foredrag om Beatles. Alle fikk tilbud om John Lennons favoritt sigarettmerke Gauloises, som Svein spanderte rikelig av.

(For ordens skyld, Thorvald ble aldri medlem i NW). Snart var vår tid i Norwegian Wood over, klubb og blad flyttet tilbake på Østlandet. Men vi fortsatte selvfølgelig med våre møter der Svein var den store nestoren der han kom med posen full med Beatles relaterte artikler hver gang vi møttes. Mens vi andre var mer nøktern i våre innkjøp, kjøpte Svein alt han kom over. Spørrekonkurranser var noe vi brukte å ha på våre møter. Vi andre hadde ingen sjanse mot Svein i kunnskap om Beatles.

Faksimile Norwegian Wood

For meg som ikke røker var det helt uutholdelig å oppholde seg i Beatles bua over lengre tid. Da var det godt å ta turen opp i stuen å slå av en prat med Margot (Sveins samboer) i rolige omgivelser og man hørte fra Beatles bua at musikken ble høyere og høyere. Svein og jeg hadde funnet tonen og vi møttes titt og ofte, jeg var selvfølgelig fast inventar hver gang det ble feiret bursdagene til Beatles gutta. Etter hvert ble både bladet og klubben til Norwegian Wood flyttet til Kristiansund. Bladet var det Dagfinn Jarp som tok seg av, mens klubben ble drevet av Svein og meg. Å drive klubben var både spennende og lærerikt. Vi hadde flere gode støttespillere, ikke minst Terje Holm som var proff på design. Med Terje på laget fikk vi laget t-skjorter, krus, musematter og kalendere. Alle disse produktene slo godt an hos medlemmene og vi fikk masse fine tilbakemeldinger.

Svein og jeg kikket vantro på fyren, her var det ikke snakk om noe forhøyet innestemme, men skikkelig kjempebrøl. Svein og jeg prøvde å forklare så saklig som mulig at det ikke gikk an. Fyren ble illsint og forsvant inn i lokalet.

I år 2000 hadde Beatles klubben Across The Universe et arrangement i Trondheim. Svein, Lorentz (Fladseth) og jeg tok turen oppover. Vi rigget oss til med blader, t-skjorter og innbetalingsblanketter. Det var jevnt og trutt med folk innom vår lille stand. Vi skulle få en helt merkverdig opplevelse da en fyr kom bort til oss. Vi hørte på dialekta at han var fra bøgda på Nordmøre. Etter å ha gitt han litt info om klubben ble han tilbudt en innbetalingsgiro. Plutselig brølte han rett opp i trynet på meg ”Æ ska ikkje ha innbetalingsgiro, Æ SKA BETALA KONTANT”

Ekstremt ubehagelig når det sto på, men tror aldri vi har flira så mye etterpå av denne hendelsen. Faktisk var det slik at Svein og jeg laget rene Science fiction historier rundt denne personen som vi kalte Thorvald.

Snart var det klart for filmframvisning, noe vi ikke kunne se fra vår posisjon inne i lokalet. Introen til filmen var så vidt i gang da fyren sto rett foran oss igjen og brølte ”Kæem har satt på na sjitfilmen Magical Mystery Tour”. Vi prøvde å forklare at dette hadde vi ikke noe med, men det hadde han liten tro på og slengte om seg med ukvemsord. Flere ganger vendte han tilbake til vår stand med voldsomme uttalelser. Jeg tipper på at det er mange som har hatt ubehagelige opplevelser som de har ledd av etterpå. Og akkurat en slik opplevelse var dette.

Personer som verken hadde sett eller hørt Thorvald lo så tårene trillet da Svein og jeg prøvde å overgå hverandre i dryge historier om denne personen.

Derfor ble Svein lettere sjokkert da jeg dro fram en spørrekonkurranse om Rolling Stones på et av våre møter. Svein protesterte kraftig og mente det var helt uhørt med spørrekonkurranse om Stones på en Beatles kveld. Men hvem andre enn Svein dro i land seieren med klar margin og kvitterte ”ta va artig, det her må vi gjør oftar”. Sommeren 2008 var værgudene på Nordmøre sin side og Terje og jeg benyttet anledningen til en båttur på fjorden i sommervarmen en fin sensommerdag. Terje hadde båtplass på Frei og da vi klappet til kai var kvelden ennå ung. Vi kom på at vi ikke hadde sett Svein siden 18. juni, og han bodde ikke langt unna båthavnen. >

Når vi ringte på var det Margot som åpnet døren, der fikk vi den alarmerende beskjeden om at Svein hadde fått kreft og befant seg på sykehuset. Vi raste i full fart til sykehuset i byen, besøkstider var noe vi brydde oss lite om. Der satt Svein helt alene på en stor TV stue, han kunne berolige oss om at det var gode prognoser og at dette skulle gå bra. Praten gikk lett og snart rullet den ene Thorvald historien etter den andre. Sveins lettkjennelige latter runget i veggene på sykehuset og vi tilbrakte et par timer der med mange artige historier. Dessverre så lot ikke denne kreften seg kurere og Svein ble i dårligere og dårligere form. Jeg var ganske tett på Svein den siste tiden og det var alltid folk rundt oss. Men en stakket stund var vi på tomannshånd, da fortalte han meg hvordan dette ville ende. Selv om jeg egentlig skjønte det, var det rart å få det fortalt rett i trynet. Man leter etter ordene for å si noe fornuftig og det er ikke lett. Svein var som alle mennesker en sammensatt person. Han kunne lett torpedere en planlagt Liverpool tur fordi han ikke klarte å koble seg opp på internett, kunne være krevende å diskutere politikk med og han kunne være sytete.

Svein og favorittplata

Da er det med ærefrykt jeg så hvordan Svein møtte sin skjebne. Han verken klaget eller søyt en eneste gang, og jeg hadde som sagt ganske god kontakt med Svein. I det Ringos bursdag sommeren 2009 nærmer seg ebber livet ut av Svein, 16 år etter at jeg traff ham. Sveins bortgang rammer først og fremst hans nærmeste familie. Men også for oss i miljøet i Kristiansund var dette et hardt slag, selve hovedpersonen var plutselig borte. Man måtte rett og slett diskutere om man skulle legge ned møtene eller ta noen grep. Vi valgte det siste ved at man først og fremst fikk defi ert møtene som kvalitetstid. Møtene måtte gå på rundgang og vi måtte selvfølgelig ha god mat og drikke til. Dette passet ikke for alle, men vi som ble igjen synes dette er topp. Vi drar gjerne på konserter og turer og har vårt faste møte en gang i måneden der Svein alltid er til stede i våre tanker. Og hva med Thorvald? jo da han gjør en og annen gjesteopptreden i dag også...

Sveins kassettpremie

Det har kommet noen nye blader med mye Beatlesrelatert innhold siden sist, her er noen av disse Mojo kom ut med to forskjellige covere, det sort-hvite var innenfor det som er i farger. I bladet finner vi mye stoff om dokumentarfilmen «Eight Days A Week – The Touring Years», ikke minst et intervju med Paul og Ringo sammen med regissør Ron Howard.

BEATLES

BLADER av Roger Stormo

For den som har boken «Yeah Yeah Yeah – The Beatles erövrar Sverige» er det ikke så mye nytt å hente, men flotte bilder. Paul McCartney var omslagsgutt i Rolling Stone igjen, i forbindelse med et intervju han ga til bladet. Her forteller han at han stadig vekk forsøker å få de andre i Apple til å få utgitt «Let It Be»filmen på DVD og Blu-ray, så mellom linjene kan vi lese at det i hvert fall ikke er han som stopper utgivelsen.

Deilig med et intervju der Paul og Ringo supplerer hverandre, slår vitser og minner hverandre på episoder de har opplevd.

< Classic Rock hyllet Beatlesplaten «Revolver», men hvorfor da benytte et bilde fra lanseringen av «Sgt Pepper» på forsiden?

Intervjuet ble foretatt den dagen begge Beatlene var i Las Vegas i forbindelse med 10-årsjubileet for Cirque du Soleil-forestillingen «Love».

Han er imidlertid ikke så fornøyd med hvordan han blir portrettert i filmen, muligens liker han ikke at han er så skjeggete?

I samme farta ble de også intervjuet av avisen LA Times. Medfølgende Mojo var det en CD med sanger som inspirerte Beatles som liveband.

Ellers forteller han at han er diktatoren i sin nye gruppe, i mye større grad enn i Wings. Likevel er en del av de sangene han spiller ute på turné nå foreslått av de andre i gruppen.

Det svenske Rock’n’Roll Magazine hadde seks sider om Beatles’ besøk i Sverige høsten 1963.

FAIRCHILD 660

667 LIMITER

COMPRESSOR

Kanskje den ene lille faktoren som gjorde at musikken utviklet seg så vidt raskt fra «Beatles for sale» og resten av Beatlestiden av Oddvar Ruud

I forrige nummer snakket vi litt om Neumann u47, mikrofonen som ga liv til Beatlesstemmene, denne gangen skal vi ta for oss en litt annen type utstyr, en Fairchild 660 limiter /kompressor. Kanskje den ene lille faktoren som gjorde at musikken utviklet seg så vidt raskt fra «Beatles for sale» og resten av Beatlestiden. En av musikkstudioets viktige oppgaver er å selvfølgelig forsterke og underbygge en artists kvaliteter. En limiter / kompressor er en viktig faktor for å oppnå dette. All lyd som spilles inn har forskjellige styrkenivåer, alt fra hvisking til torden og det som verre er. Kompressoren jevner ut lyden og demper de sterkeste partiene. En slags hurtig volumknapp, som skrudde ned etter behov. Resultatet blir at lyden som sådan blir jevnere og de svakere partiene høres bedre. Fairchild 660 (1 kanal) / 6670(2 kanals) ble konstruert av estlendingen Rein Narma og mens han bygget Lester «Les Paul» William Polsfuss 8 -kanals mikser. 660’en hadde radiorøret RCA 6386 minatyrrør som sitt hjerte. De var tunge, veide rundt 20 – 30 kg og kom i åpne chassis med 350 volt liggende åpen. Reaksjonstiden var fra 0.3 sekunder til 25 sekunder, noe som er bra, selv i dag. Abbey Road kjøpte sine første og tok de i bruk ca. januar 1964. De ble muligens brukt på «A hard days night», men fra «Rubber Soul» og utover var de i fullt bruk. (De ble en del modifisert, bl a med hensyn voltforskjell fra USA og England og en del andre ting.)

Geoff Emerick, som overtok som sjefsteknikker da Normann Smith ble utnevnt produsent og gikk over til å produsere Pink Floyd, var den første i Abbey Road til å utnytte Fairchilden på en virkelig kreativ måte. Han begynte som sjefstekniker to uker før Revolverinnspillingene og det første han gjorde var å endre mikrofonplasseringene på trommesettet til Ringo, ved å bringe de nærmere, dette betydde at trommene låt tørrere, (Dette holdt han på å få sparken for.) Mikrofonen tok da ikke opp så mye av klangen fra rommet, men mer av trommene. I tillegg ble lyden av hele trommesettet sendt gjennom en Fairchild før den havnet på bånd. På innspillingene i denne perioden kan man høre den, spesielt på trommene, «Rain» og «She said,

she said» f eks. Trommene låter helt spesielt her og revolusjonerte trommetenkningen i bransjen. Ringo omtaler «Rain»-trommingen som det beste han har gjort. (Andre ting ble også gjort med trommene her, hastighet, f.eks., men det er en annen sak) Geoff Emerick sier flere steder at den virket særlig bra på John Lennons stemme, men at det meste ble bedre med en tur innom Fairchilden. Disse limiterne / kompressorene er i dag regnet som de beste man kan få tak i, om man får tak i dem. 29

Svimlende priser på nærmere en halv million er ikke uvanlig. Noen bruker de også som masterlimiter, jeg har snakket med flere som bruker dem . Alle forteller at alt som er bra blir magisk med dette utstyret. Det høres ut som om vokalen på «I’m down» bruker denne, lytt på selve vokalintroen der. I likhet med mye annet rørutstyr på 70-tallet, ble også Fairchilden stående ubrukt, mange kastet de og enkelt ble solgt for 5-600 kr. For ti år siden vurderte jeg å kjøpe en, da lå de bare rundt 100 000,men …

Sjokk! Vantro! Panikk! Det var de første følelsene som skyllet over Klaus Voormann etter at kona hadde sagt at det var «en eller annen John» i telefonen til ham. Og den samme John hadde spurt om Klaus hadde noen ideer til det neste LPcoveret. The Beatles’ neste LPomslag. Albumet som etter hvert skulle hete «Revolver». Klaus Voormann. Av alle bakmenn på kloden er han en av de mest fascinerende. Personlig

visste jeg ikke særlig mer om ham enn at han har vært bassist i Manfred Mann og at han illustrerte The Beatles syvende LP. Men bare det! Og nå har han skrevet/tegnet boken som forteller hele historien: «Birth of an Icon - Revolver 50». Med forord av både Sir Paul og «my good old pal» Ringo. Jeg er ikke storkonsument av rockebøker, men akkurat denne hadde jeg veldig lyst på. Direkte fra Voormann selv og 30

signert av kunstneren. Fortellingen om et av de mest særegne og flotte albumcoverne noensinne laget. Bare synd det ikke ble utbrettomslag med booklet. Dream on. Voormanns bok er særdeles lettlest. Stor skrift og korte «kapitler» akkompagnert av illustrasjoner. Med tysk oversettelse av alt, noe som er litt irriterende egentlig. Det gjelder heldigvis ikke den grafiske novellen.

Men det er altså selve Revolverhistorien du ikke overraskende blir sittende limt til i denne boken. Voormann blir invitert bort til Abbey Road for å lytte til hva Beatles foreløpig hadde ferdig til den nye LP’en. Han ble «slått til jorden» av alt det fantastiske som flommet ut av høyttalerne. På vei hjem igjen boblet ideene opp i hodet hans. Til slutt slo det ham, han ville bruke bandets visuelle varemerke: Håret.

dermed sørger gjennomtrekken for at alle småfotoene fyker ut og ned på gaten. Gisp! Aldri har en mann flydd kjappere ned en trapp. Og aldri før eller siden har en mann klart å finne igjen absolutt alt vinden fanget.

En slags coverspire som førte til en telefon fra «en eller annen John» noen år senere.

Midt i prosessen blir kunstneren så eplekjekk at han ringer Neil Aspinall og foreslår en tittel til LP’en.

Multikunstneren begynner historien i Hamburg, der han ble en del av gjengen rundt Beatles. Han var kunststudenten fra en overklassefamile som ikke engang kunne stave Rock’n’Roll, men som på et vis rotet seg bort i Reeperbahn en kveld og møtte disse gale rockerne fra England. Ikke bare det, han er enda en som kan titulere seg «den femte Beatle»; han spilte faktisk bass

sammen med dem ved en anledning. Allerede da hadde Voormann illustrert et platecover, for singlen «Walk don’t run» (The Typhoons). Han viste det først til John Lennon - som sendte ham videre til Stuart Sutcliffe. Men en spire var sådd.

Så kom ideen om alle de små sort hvitt-bildene. Som han klippet og limte inn i hårene. Sirlig. Først flyttet han dem rundt i illustrasjonen, og midt i den prosessen skjer det mest dramatiske i hele boken: Fruen kommer inn i rommet og lukker opp vinduet. Og 31

Aspinall formidler det til Fab Four og kommer tilbake med beskjed fra John: Kom deg tilbake til tegnebrettet! Noe senere brøler Lennon «Revolver» i Voormanns telefonøre.

Ved siden av Lennons første oppringning, er seansen da Voormann skal presentere det ferdige omslaget for bandet det store hold pusten-øyeblikket. Hele Beatles er til stede, sammen med Brian Epstein og George Martin. Lang, nervepirrende taushet mens det studeres. Høy grad av neglebiting. Og så var det altså akkurat det de ville ha, gitt. Bortsett fra sort hvitt-bildet der Paul sitter på toilettet, men det lot seg lett skifte ut. Klaus Voormann fikk Grammy-prisen for omslaget som siden gikk i tusen knas takket være en hylle som ramlet ned. Men bare £ 50 i betaling fra EMI, kanskje

bare 350 norske kroner etter datidens valuta. Personlig hadde jeg gjerne betalt for å få lov til å gjøre jobben. Til slutt et mysterium: Hvor ble det av originalen til Revolver-coveret? Det Klaus Voormann viste frem for The Beatles første gangen? Det lurte Voormann på i mange, mange år. Den historien får vi også: wEieren i dag er Joe Walsh fra James Gang og Eagles. Hele historien fortelles på nytt i en grafisk novelle, som i mine øyne er litt rufsete, men like fullt underholdende. Morsom detalj: Alle utstyres med uvøren skrift i snak-

keboblene, mens George Martins er meget sirlig og dannet. Dette ikke er den mest fantastiske rockeboken jeg har sett/lest, jeg får en smule (en bitteliten smule) «koke suppe på en spiker»-følelse (med normal skrift uten tyske oversettelser ville den blitt nokså tynn), selv om det er den flotteste spikeren du har sett. Likevel er den stas å ha fordi den kommer rett fra kilden - og fordi den er signert. FAKTA * Klaus Voormann ble født i Berlin 29. april 1938 * Har vunnet to Grammys og mange internajonale priser for sitt arbeid. * Har designet mer enn 100 platecovere (ikke minst Beatles’ “Anthology”-serie, magasinforsider og konsertpostere (bl.a. for Turboneger) * Var medlem av Manfred Mann og Plastic Ono Band. * Som musiker har han jobbet med George, John og Ringo etter Beatles, pluss navn som Carly Simon, Eric Clapton og Jerry Lee Lewis. * I 2009 ga han ut sitt eget album “A Sideman’s Journey”, der blant andre Paul McCartney og Ringo Starr bidro. * Er fremdeles aktiv som illustratør

av Bente Reim ers Moe

LIPA

GRADUATION 2016 Paul og PÃ¥l (Martin Enstad) Foto: LIPA 34

ufta i det store, lyse konferans senteret på havna i Liverpool var ladet med elektrisk forventning. Stolte foreldre og søsken minglet rundt mens flokker av studenter med lange kapper og firkantede hatter løp lekent mellom dem, tydelig glade for å ha gjennomført et studium på Liverpool Institute of Performing Arts. Selv hadde jeg vært så heldig å bli invitert med til Pål Martin Enstads uteksamineringsseremoni, og hadde selvfølgelig takket ja. Å kunne være tilstede på denne seremonien som skolens grunnlegger, Paul McCartney MBE, prioriterte å beære med sitt nærvær år etter år, var selvsagt spennende! Så elektrisiteten som dirret i lufta på konferansesenteret, traff også meg. Jeg følte også forventningen stige, og for meg knyttet den seg til spørsmålet om Paul McCartney virkelig ville være tilstede. Jeg hadde ikke funnet noen bekreftelse på det, og heller ikke «min» graduate, Pål Martin visste noe helt sikkert. Men da jeg fikk kastet et blikk i det utdelte programmet fikk jeg øye på et kjent navn, Michael McCartney. Han og hans kone, Rowena var oppført som æresgjester i år. OK, det virket jo lovende. Dersom Pauls bror og svigerinne skulle være æresgjester, så var det omtrent en garanti for at Paul virkelig ville komme. Jeg fikk også øye på noe annet. Fotografering forbudt inne i salen. Vakter var utplassert, og de som brøt fotoforbudet ville bli geleidet ut av salen. Såpass, ja. Det lovet ikke godt. Jeg hadde jo mitt lille Sony kamera med den gode linsen i veska. Jeg bestemte meg for å se det an litt.

nede og foran i salen, og hadde perfekt utsikt til scenen, der seremonien skulle finne sted. Jeg hadde Inger på min venstre side og på min høyre satt det en mann fra Nord-Irland med kone, som skulle se sinn sønn bli uteksaminert. Vi kom raskt i prat, og han fortalte at han egentlig skulle vært på ferie og vært på en Bruce Springsteen-konsert. «Bruce Springsteen is a hell of a musician, can’t be compared to Paul McCartney!» «Do you really like Paul McCartney?» Wellnå hadde han faktisk satt seg med helt feil person. På mitt litt usikre engelsk klarte jeg å gjøre meg ganske tydelig forstått da jeg forsvarte Paul framfor

i salen skulle ta bilder av Paul ville jo hele seremonien dreie seg om han, og ikke de unge, flotte elevene som hadde jobbet hardt i flere år og som nå var kommet for å få sitt diplom. Dette var jo tross alt deres dag. Det var de som skulle være i sentrum. Jeg bestemte meg for å overholde fotoforbudet. Da jeg først hadde tatt den bestemmelsen ble det mye lettere å slappe av og nyte forestillingen. Og selvfølgelig kunne jeg også fokusere min oppmerksomhet på Paul. Han satt tross alt ikke langt unna. Paul så velopplagt og velstelt ut. Han var kledd i en mørkeblå dress med en oppknappet, lys blågrå skjorte, uten slips. Håret var børstet litt til side, og på føttene hadde han mørke sokker og sko. På sitt sedvanlige vis la han hodet litt på skakke og smilte en anelse til ulike ansikter i mengden og vekslet noen ord med sine sidemenn. Så hyggelig det var å se ham i godt humør, og det virket også som han slappet mer og mer av, for hvert minutt. Kanskje fordi ingen forsøkte seg på å fotografere ham? Seremonien var igrunnen ganske enkel. Etter korte innledende taler av bl.a rektor, begynte oppropingen av navn. Når studentens navn ble ropt opp skulle vedkommende få utdelt et diplom fra rektor, deretter hilste de på fagansvarlig for deres aktuelle faglinje og til slutt håndhilste hver enkelt på Paul, som ga hver av dem en nål og et håndtrykk og deretter ble hver enkelt, fremdeles mens de hadde hånden sin i Pauls, fotografert sammen med Paul. Det var ca 280 studenter som skulle uteksamineres, så seremonien tok godt over to og en halv time. I løpet av denne tiden la jeg merke til at Paul lett og ledig spratt opp og ned fra stolsetet sitt altså ca 360 ganger. Mannen er unektelig i god form heldigvis! Det var en imponerende oppvisning i fysisk energi av en mann som har nådd godt opp i 70-årene. Han ga inntrykk av å være ganske tynn, men det må antakelig være en fordel for en yrkesaktiv musiker som er så mye på turne som det han er.

OG DER VAR PAUL!

MIDT PÅ STOLRADEN,

RETT FORAN OSS!

Det begynte å nærme seg start. Høflige vakter viste folk inn i salen. Jeg og min venninne Inger, Pål Martins tante og den direkte årsaken til at jeg fikk være med på denne seansen, hadde fått plassbilletter. Det var nummererte plasser inne i salen. Mens vi langsomt skred mot den rette inngangen begynte spenningen å stige igjen. Hvor ville vi finne våre plasser? Snakk om flaks. Vi fikk plasser langt

Bruce. Etterhvert som argumentene myldret fram, bedret også engelsken seg betraktelig, nesten helt av seg selv. Da jeg måtte trekke pusten, slo han til igjen... «well, what has Paul McCartney ever done to make any kind of statement»- hvilket fikk meg til å utbryte at «well, he wrote a song called “Give Ireland Back To The Irish”», hvilket fikk hans kone på gli. «Yeah, right, that’s in fact right! He did!» Det var tydelig at dette falt i smak hos fruen, og med det var diskusjonen avblåst. Vi smilte litt. Og konsentrerte oss om scenen, der alle studentene nå hadde funnet sine plasser i bakkant på scenen. Foran til høyre sto et lite podium, og i front i hele scenelengden sto en rekke stoler tett i tett. Nå var tiden egentlig inne, og før jeg rakk å tenke noe mer kom det en stor fanfare og hele salen reiste seg. En lang rekke mennesker toget inn blant setene i salen og beveget seg raskt ned mot scenen, der alle fant sine plasser på stolraden helt foran. Og der var Paul! Midt på stolraden, rett foran oss! Fingrene mine klødde etter å dra fram kameraet, men med ett fikk jeg en følelse av at det ville være galt å ta bilder her. Dersom alle 35

Jeg la merke til at han kysset de aller fleste kvinnelige studentene da han ga dem nålen. For en opplevelse! Lurer på om disse unge, glade jentene vet hva de egentlig fikk anledning til å oppleve. Det er flere menneskealdre mellom Beatles-Paul og The High Patron of LIPA slik han står der i dag, så det er slett ikke sikkert de forstår det. Det var interessant å beskue Paul McCartney på nært hold i to og en halv time. Han virket litt distre innimellom, og virket som han sank litt inn i egne tanker. Ansiktet hans røpet egentlig ikke så mange følelser. Men bevares.

virkelig bredt smil kom ikke før en av de utnevnte Friends of LIPA i sin korte takketale nevnte The Beatles og sa at det var verdens desidert best band. Da knyttet Macca neven og tok seg på bicepsen med den andre hånda og hele ansiktet revnet i et bredt og hjertelig smil. Yeah! The Beatles! Det var flott å se denne umiddelbare og varme reaksjonen! Og det ble enda en gang bekreftet for oss neverending fans at The Beatles er ikke bare noe av det største som har skjedd i våre liv, men også i hans liv. Det er jo nøyaktig dette vi deler med Paul, og som gjør at det er så relevant for oss å bry oss om hva han gjør og hvordan han har det. Akkurat det lille punktet som uløselig knytter han til oss og oss til ham.

Han satt jo på utstilling, i flombelysing, og han er her som privatperson. Denne scenen er nok ikke stedet for de store følelsesutbrudd. Det var Avslutningsvis vil jeg nevne et par av morsomt å gjenkjenne en del av hans vanlige «fakter», som for eksempel det å klø seg litt på siden av nesen med pekefingeren. Det slo meg at det kanskje var litt rart å følge med på slike ting. Stakkars fyr. Hvordan er det egentlig å leve under den Tom Robinson og Inger globale almenhetens forstørrelsesglass, dag etter dag, måned et- flere som ble utnevnt som Companter måned, år etter år? Å aldri kunne ions eller Friends of LIPA. De to som bevege seg noen steder uten livvak- jeg bet meg merke i, og som gledet ter, å være elsket av ukjente nesten til meg personlig at fikk denne æren var først og fremst Tom Robinson ( Tom det nifse.... Robinson Band på sent 70- tidlig 80 Det hender jo at fans elsker sine idoltall). er til døde. Jeg er sikker på at det som hendte med John Lennon er noe som Han holdt en fantastisk takketale til alltid vil følge de resterende i The studentene der han advarte dem mot å tro på de som sier at alt var bedre Beatles. Følte Paul McCartney seg trygg før. «Ingenting var bedre før», tordder han satt rett foran publikum i net Tom, «jeg satt i fengsel i flere år flomlyset? Kroppspråket hans røpet fordi jeg var homofil. ikke noe annet, heldigvis. Igjen tenDet var strengt forbudt å være homo kte jeg at fotoforbudet er veldig forda jeg vare ung». «Dere tilhører en ståelig. generasjon som har fullstendig frihet Hans sterke nærvær til tross, noe til å uttrykke og presentere dere for 36

verden, slik dere er. Det er en gave, ikke kast bort den». Tom Robinson var den som høstet den lengste og varmeste applausen! Paul nikket og klappet og holdt tommelen opp! Den siste jeg må nevne var japaneren Tetsuo Hamada, som ble utnevnt til Honoured Friend of LIPA. I presentasjonen ble det sagt at han hadde vært med på å få i stand John Lennon-museet i Japan og at han også hadde vært involvert i arbeidet med The Peace Tower i Island. Linken til John Lennon er altså nærværende også her, noe som varmet mitt fan-hjerte! Så ble studentene hyllet med stående applaus. Og som ved et trylleslag var Paul forsvunnet. Vi ség ut, lettere omtåkt. Jeg følte nesten at jeg hadde fått en overdose Paul McCartney, men hvorfor ikke? Nærmere en Beatle kommer jeg nok aldri til å komme. Og- spesielt gøy var det at det var her i Liverpool det skjedde, og også spesielt at det var på en høytidelig tilstelning som handlet om hans hjertebarn, hans «legacy», et tiltak som vil overleve The Beatles og Paul McCartney og forhåpentligvis utvikle seg til nye høyder og bli en enda mer sentral kraft i kunstlivet og kunstnerisk utfoldelse i Storbritannia, Europa og verden forøvrig. Da «vår Lipaist» Pål Martin Enstad kom bort til oss etter at vi var kommet ut, kunne. Jeg ikke dy meg. «Hvordan luktet han?» spurte jeg. «Hvem?» spurte Pål Martin forvirret. «Paul vel,» svarte jeg. «Nei gud bedre, det tenkte jeg da ikke på», svarte Pål Martin og så litt rart på meg. «Men han så på bunadsstrømpene mine og spurte hvor jeg kom fra.» Og med det sa vi oss alle fornøyd med den lange men flotte seremonien.

KORT MØTE MED CYNTHIA av Oddvar Ruud

LENNON I

begynnelsen av 90-tallet var det i Grieghallen en vandreutstilling med Beatlesartifacts og historie, åpen for publikum, men mest beregnet på skoleklasser. I den forbindelse var jeg hentet inn som guide og forteller. Veldig mange skoleklasser kom, og interessen for The Beatles virket å være stor. I den forbindelse var ingen ringere enn John Lennons første kone, Cynthia Lennon, på et dagsbesøk hvor hun fortalte om sitt liv, bl a med John Len-

non. Hun gjorde det sikkert pga pengemangel, hun ble vel ikke rik av livet med Lennon, ikke Julian heller, for den saks skyld. Det er ikke mye jeg husker fra dette, men jeg husker at hun svarte på spørsmål fra publikum, etter foredraget. Et av spørsmålene var hvilken Lennonlåt hun hadde mest sans for. Hun trakk da fram «Woman» og begrunnet det med at teksten ga grunnlag for å tro at Lennon på sett og vis hadde 37

«funnet» seg selv og erkjent sine tidligere uakseptable handlemåter mot enkelte kvinner. Hun tenkte kanskje på seg selv og fant vel noe trøst i sangen. Det jeg husker best er at jeg var såvidt tilstede at jeg husket å be om autograf i boken «The Lennon Companion». Det siste jeg sa til denne vennlige, sjarmerende og imøtekommende damen var: «Remember we love you». Uten at det var noen trøst, kanskje. Rest in peace.

av Bente Reimers Moe

MØTE MED

PATTIE BOYD

To dager etter at vi hadde vært på avslutningsseremoni i forbindelse med LIPA, gikk jeg og min venninne tur nede ved Pier Head da vi plutselig så et oppslag om at Pattie Boyd viste sin fotoutstilling «Through The Eyes Of A Muse» i butikken til The

a vi kom opp på platået i annen etasje fikk jeg med en gang øye på en skikkelse som sto delvis bortvendt og stirret ut på elva Mersey. Jeg dyttet til min venninne og sa, «Er ikke det hun som har tatt bildene da? Pattie Boyd, hun som var gift med George Harrison? Og Eric Clapton?» Jeg var ikke helt sikker, men da hun snudde seg i vår retning var det ingen tvil lenger. -Det er jo boksignering også! Da var det for min del bare rett bort til Pattie, og bøkene. Et par Niveaboks-blå klinkekuler av noen øyne så på meg og smilte, og jeg tenkte i brøkdelen av et sekund at dersom jeg hadde vært mann så hadde jeg falt pladask jeg og. Jeg presenterte meg og fortalte at jeg kom fra Norge, og at jeg dessverre ikke hadde fått med meg utstillingen hun hadde hatt på Rockheim. «Oh Rockheim!!» utbrøt den godeste Miss Boyd og kastet sine lange, lyse lokker bakover mens hun smilte fra øre til øre. Et ekte, varmt smil. «I love Rockheim!!» Det var ingen tvil om at Rockheim bragte fram gode minner hos Pattie. Hun begynte å legge ut om hvor fint hun

Beatles Story. Vi bestemte oss med en gang for at den ville vi se. Og med det spaserte vi inn og opp trappetrinnene prydet med titler på Beatles-låter til annen etasje der utstillingen var.

hadde hatt det, og hvor godt hun hadde blitt mottatt. Hun ville aldri glemme hvor hyggelig hun hadde hatt det der. «I’ll pass it on», smilte jeg, litt smittet av hennes gode humør. «Oh please do», sa Pattie og klemte hånden min. (Så herved anser jeg det for gjort). Hun spurte om jeg var klar over at det var eksakt samme bilder hun viste på utstillingen i dag som hun hadde vist på Rockheim. Så fortalte hun om utstillingen og så spurte hun oss hva som gjorde at vi var i Liverpool. Vi fortalte at vi hadde vært på avslutningsseremoni for avgangselever på LIPA. Et øyeblikk virket det som om hun stusset litt, men det var kanskje innbildning. «Ja, og Paul McCartney var jo der,» sa vi. Det virket ikke som om hun visste så mye om dette, men hva vet jeg? Når det kommer til stykket. Det var bare ett eller kanskje to bilder av alle bildene hennes der Paul og også John Lennon var fotografert. De to bildene var vel de mest kornete av hele samlingen. Som interessert hobbyfotograf gikk jeg langsomt gjennom samlingen, og kom vel fram til at det var motivene som

gjorde den interessant. Bildene fungerte som små kikkehull inn i livene til kjente personer, som tilfeldigvis hadde vært Patties ektemenn og venner. Som fotokunst vet jeg ikke hvilket terningkast jeg ville gitt. Jeg ville kanskje droppet å trille terning. Men, motivfangsten var jo monsterinteressant, og der ville jo terningen trillet til fem og en halv eller seks. Det bildet jeg av en eller annen grunn likte best var et bilde av en ettertenksom, alvorlig Marianne Faithfull med en fandeninvoldsk smilende Anita Pallenberg ved siden av. Se det! Through the eyes of a muse....flere muser kunne nok laget noe liknende. Men Pattie Boyd gjorde det, og det bør jo vi som var glad i disse folka være lykkelige for. Vi håndhilste til slutt på Pattie, og det ble fotografert. Et morsomt møte, og vi fikk tilført en fin liten topping på vårt Liverpool-besøk! Og Rockheim: Pattie blir kjempeglad om hun får komme tilbake. Hvem vet. Kanskje hun har flere spennende bilder i skapet sitt?

Artikkelforfatteren med Pattie Boyd 39

“

RINGO MAY BE SMALL

BUT HE IS STRONG

TELL

WHY

KJENTFOLK OM BEATLES av Oddvar Ruud

Steinar Fjeld minnes sekstitallet Jeg var så heldig å treffe Steinar Fjeld, sanger, bokforfatter, radiostemme og mest av alt kanskje, manager, allerede i 1985. Han var en sterkt medvirkende faktor til at Franklin fikk den suksessen vi fikk og en hel mengde med andre artister, bare de siste årene har han hatt en stor finger med i 60-70 store hits i Asia. Hvem husker han ikke fra Ti i skuddet? Men i likhet med mange av oss startet det et sted også for Steinar Fjeld. Jeg husker at jeg begynte å lese den engelske popavisen New Musical Express allerede som 12 åring. Avisen kostet den gangen 85 øre og ble kjøpt på Narvesen på Ringstadbekk. Her oppdaget jeg mange artister veldig tidlig, Cliff and the Shadows var de første store heltene. Mye jeg synes at stemmen min lignet litt. Cliff og Elvis sang jo annerledes enn John og Paul. Men da The Beatles kom var det dem for alle pengene. Jeg husker godt første låten, «Please, please me», som jeg ble oppmerksom på via NME. Særlig husker jeg replikken, «Ringo may be small, but he is 40

strong». Jeg ble jo etter måten god i engelsk etter hvert da, men lærerinnen min mente man skulle lese The Times. Lite skjønte hun da…

forvente når erfaringsgrunnlaget er lik null og ingen andre har peiling heller? I forbindelse med en helaftens fil vi skal lage om Martinus og Markus har jeg forståelse for hvilke problemstillinger Epstein sto overfor når kontrakter skulle skrives. Det er ikke alltid lett å vite hva man skal ta hensyn til, og selv om Epstein gjorde feil, ble jo ikke resultatet helt feil? Som mangeårig reporter i NRK ble det også anledning til å treffe mange stjerner:

Jeg husker også at filmen «A hard day’s night» gjorde sterkt inntrykk. Etter at vi hadde sett filmen var vi så oppspilte at vi løp bortover gata og fantaserte om at fansen var i hælene på oss, akkurat som i filmen

• Baby, you’re a seener • Huge trees with yellow flowe s • Bending down for lemon squash • How are you today, MRS. Jones? • An oak asked a Christmas tree

Merk bruken av ordet “Seener”, skulle jo selvfølgelig vært «seer», men men, vi gjorde så godt vi kunne. Vi spilte selvfølgelig også noen Beatleslåter, bl a gjorde vi «If I Fell» i NRKs Åpent Hus. Han gjør seg også noen tanker rundt Brian Epstein og den rollen han hadde. Mye upløyd mark og uheldige avgjørelser, men hva kan man

Lenge var det det akustiske som gjaldt, instrumenter var dyrt og vi hadde jo ikke råd til elektriske gitarer. Vi prøvde selvfølgelig å lage låter litt som det Beatles, vi ga ute en låt på b-siden av singelen........«A

groovy kind of love» med duoen «Dobbelt Opp» (med Birger Dahlman, Septimus og Nordre sving,) som het «Baby, you’re a seener». Et lite forsøk på lage vår versjon av «Lucy in the sky with diamonds».

wFor mange år siden ble jeg spurt av en kompis i plateselskapet til Paul McCartney om jeg var interessert i å treffe han? Hvem er vel ikke det? - tenkte jeg og sa selvfølgelig ja. Jeg tok med datteren min og tenkte at det ville være en opplevelse også for henne. Da vi kom fram fikk jeg vite a McCartney ikke likte barn, om det var i jobbsammenheng eller generelt vet ikke jeg, men det var en downer. Hun måtte sitte på gangen og vente. Selve møtet og hva som ble sagt husker jeg egentlig ikke, bare at det virket som om Paul bare var på jobb og jattet med.

Fakta: • Duoen Dobbelt Opp • Soloartist, hit med «Hjem til deg»/«Grønne små epler» 25000 solgte • Sanger i bandet Septimus • Tekstforfatter for en rekke norske utgivelser • Programleder NRK Radio: Radio Radio og Ti i skuddet • Medlem i Mr. Walker & his Walkmen • Manager for bl a Trine Rein, Ole Evenrud og Return • Drev plateselskapet Oslove Records • Musikkforlag • Utga selvbiografien « rofast til Sandnessjøen – 40 år i Norsks showbusiness” • Stemmen bak reklamen «Løp og kjøp…»

1966 Ã&#x2026;RET ALT SNUDDE av Dag Inge Fjeld

Foto: Oddvar Ruud

I august 1966 hadde the Beatles dominert musikkuniverset i 3 år. De hadde endret måten artister, management og plateselskap forholdt seg til hverandre. Forretningsmulighetene rundt the Beatles og the British Invasion var så store at en stadig økende mengde artister og medieindustri som omhandlet denne nye ungdomskulturen levde i et svært lønnsomt fellesskap midt på 1960-tallet. Det var nesten algoritmisk. August dette året tar the Beatles grep som fremmedgjør og skuffer en god del fans. Brian Epstein fortviler og plateselskapet får ikke nytt materiale til sitt viktige julesalg. I ettertid er det grunn til å tro at nettopp disse grepene var helt avgjørende for at the Beatles fikk en ny 3-års periode som de dominerte, og ikke ble spist levende av næringslivets ubarmhjertige evolusjonsprosess. Metaforisk kan man hevde at de fabelaktige fire var lederhunden i et musikalsk spann som fikk stadig flere glefsende rivaler bak seg. Dilemmaet med å være lederhund er at man lever på lånt tid. Sjalusi og kontinuerlig rivalisering gjør at lederhunden blir forsøkt drept ved første svakhetstegn. I 1966 var det mange glefsende rivaler som mer enn gjerne kunne sette inn det første bitt. Selv så nok ikke Bob Dylan, Brian Wilson, Pete Townshend eller Keith Richards det slik. Det eksisterte en beundring og inspirasjoner i rivaliseringen mellom gigantene. Men for plateselskapene var det åpenbart at et kjøp av en Beatles-LP gikk på bekostning av en Who-LP. Langspillplater var kostbare og ungdom måtte økonomisere. Den enes nedgang kan bli den andres mulighet. I april gir the Rolling Stones ut Aftermath og viser at de også kan skrive gode rockelåter. I tillegg gjorde singelen 19th Nervous Breakdown det godt i toppen av hitlistene. Ikke bare er dette fangende rock fra the Stones. Teksten er også imponerende, og åpenbart inspiret av Dylans Like a Rollin’ Stone. You’re the kind of person you meet at certain dismal, dull affairs. Center of a crowd, talking much too loud, running up and down the stairs. Well, it seems to me that you have seen too much in too few years. And though you’ve tried you just can’t hide your eyes are edged with tears. 1966 var året Bob Dylan ble en formidabel konkurrent som apperllerte til dem som ønsket en tenkende rocker som forbilde. Helt siden opptreden på Newport Folk Festival i juli 1965 hvor han trykker til med et rockeband som leverer høyt og

agressivt. 1966-turneen i Storbritannia blir legendarisk på grunn av interaksjonene han har med deler av publikumet som ikke takler en Dylan i utvikling. For et trøkk det var i disse dylankonsertene! Så høyt, så intenst, med de som senere ble The Band som backing! Jeg tipper beatlesmanagementet er bekymret og litt rådville. Så blir Blonde on Blonde og bryter igjen alle regler for hvor lenge og hvor godt eller dårlig produsert låter skal være. Pluss at Dylan synger åpenlyst om å bli stein. Dylan besøker John Lennon under turneen. Filmopptakene av bilturen inn til London viser viser to giganter som måler hverandre i et metaunivers. Kanskje tenker John i sitt stille sinn at Revolver skal sette denne karen på plass i august?

Kilden til konkurransefortrinn Et annet band som plutselig utfordrer the Beatles på hjemmebane i 1966 er the Beach Boys. Låtskriver og produsent Brian Wilson har tatt konkurransen fra the Beatles på alvor i mange år. Når han hører (den amerikanske versjonen av) Rubber Soul blir han lamslått. Han har hele apparatet som Phil Spector benytter i ryggen. Han er til og med så opptatt av å skrive tekster som betyr noe ut over det glade strandlivet at han hyrer inn en profesjonell tekstforfatter for bistand. Så selv om kalenderåret 1966 starter i januar, kan man godt hevde at musikkåret 1966 begynner i desember 1965. Rubber Soul blir utgitt og the Beatles presenterer et album som vekker oppsikt. Yan Friis hevder at dette var den første BeatlesLP’n som føltes fremmedartet de første gangene det ble spilt. «Et voksent album» er en annen betegnelse Friis bruker om Rubber Soul. Retningen the Beatles utviklet seg i ble ganske fort problematisk for hvor motivert de ble omkring videre turnevirksomhet. Avstanden mellom musikken de produserte på sine album og mulighetene for å gjenskape dette ute på konsertarenaene ble stor. Interessant nok tjente Dylan på å spille i mindre lokaler som var teknisk sett overlegent. Steder der det fra før var dimensjonert for høy gjengivelse av musikk. Et tankeeksperiment kunne vært at også the Beatles hadde begynt å spille på teatre av hensyn til lyden. Men da hadde sikkert pressen begynt å spekulere i om dette skyldes en nedadgående appell? Kanskje var det også sånn at når gutta så bak seg i spannet av band, så så de at også Dave Clarke Five og

og Herman’s Hermits greide å gjenskape et tenåringshysteri. Men hysteri under konserter kunne ikke være et varig konkurransefortrinn. En bedrift i samme situasjon ville kanskje reist på en strategisamling og satt følgende punkter opp på white-board: 1) Hva er våre kilder til varig konkurransefortrinn? 2) Hvor sjeldne er de? 3) Hva kan ikke imiteres? 4) Hva kan vi kapitalisere videre på? Etter en slik øvelse tror jeg det ville stått igjen ett navn på whiteboarden: George Martin. Det var mannen som alltid kunne utvikle arrangementene rundt sang-idéene videre. En gentleman som ingen av konkurrentene fikk tak i. En hedersmann som levde et stabilt liv, og kunne påregnes mange produktive år fremover. Uten George Martin på laget kunne nok ikke the Beatles gått inn i sin neste fase med brask og bram.

Epsteins problemer begynner Beslutningen om å kutte turnevirksomheten var dristig, særlig når vi tenker på konsekvensen for manager Brian Epstein. Hva skulle han holde tak i nå? Musikkjournalist Jon Savage hevder at Epstein ikke møtte opp på konserten i Candlestick Park, som en protest mot beslutningen om turnestopp.

Den samme Savage har skrevet detaljert om hvordan Epstein ble uforsiktig i sitt møte med åpne homofile miljøer i USA. Hjemme i Storbritannia hadde han alltid ligget lavt med sin homofile legning. Homofili var forbudt, og bare innenfor avklarte og lukkede miljøer kunne man leve ut følelseslivet. I USA var det annerledes i store deler av New York og California. Dette var nytt og befriende for Brian. Endelig var det steder han kunne føle seg normal. Men desverre var det flere unge gutter som så sitt snitt til å tjene penger på ham gjennom utpressing og tyveri. En av guttene som Brian har et forhold til i USA stjeler hans koffert med svært sensitiv informasjon. I følge assistenten Peter Brown inneholdt den stjålne kofferten både piller, brev fra unge elskere, kompromitterende bilder, og bonus/bestikkelsespenger som ble lurt unna fra konserter. Epstein og Brown fryktet at pressens mulige oppslag rundt dette ville langt overgå Jesus-kommentaren i skandaleomfang. Så Brian er ikke i god form høsten 1966. Enda mer piller og alkohol blir konsumert for å døyve nerver og skuffelser. De tolerante delene av USA blir oppdaget for sent. En kjent Brian blir utnyttet og ydmyked. Han er på fallende kurs. Ett år etter kollapser han.

Paul tar kommando En organisatorisk forklaring på at fase 2 av beatlesdominansen i musikkindustrien ble like total som fase 1, var at Paul McCartney ble boende i London og jevnt og trutt møtte opp i Abbey Road for å jobbe. Ikke nok med at han bodde nære jobben, Paul saumfarte London for input fra teaterscenen, litteratur, grensesprengende kunst og historiske musikkverk. Det var Paul som tok John med til Indica bokhandel hvor han kom 44

over Den tibetanske dødeboken som ble inspirasjonen for Tomorrow Never Knows. 1966 var året de fikk mer fritid enn de var vant med. John brukte den til å koble av ute på godset sitt. Den hardtarbeidende og lojale Paul virket å godta at John var fysisk og ofte mentalt fraværende. For å forstå hvorfor og hvordan dynamikken mellom Paul og John overlevde dette kan boken You Never Give Me Your Money av musikkjournalisten Peter Doggett være nyttig. Han beskriver Pauls forhold til John på følgende måte: McCartney was an enigma. Fiendishly talented, driven to near-obsession by a work ethic implanted in early childhood, the proud owner of a pure seam of creativity almost unmatched in the history of popular music, he was also insecure, clumsy in front of the media, a natural entertainer and a born ham. Exemployees dubbed him a control freak. But his melodic gift outweighed all his human frailty. So too did his determination, which sometimes overpowered his artistic judgement. But at some level of his psyche none of this counted if he did not have the respect of John Lennon. Paul McCartney was the only Beatle not to have bought a mansion in the ‘stockbroker belt’ of gated villages and secluded estates south-west of London. His relationship with actress Jane Asher had provided an entrée into upper-middle-class London society, where he learned to mix with minor royals, businessmen and the theatrical elite. Besides his training in etiquette, the Asher family – in the shape of Jane’s pop-singer brother Peter – introduced him to London’s burgeoning world of alternative arts.

Kanskje passet det godt for Paul at John holdt litt avstand der ute på godset sitt og gav ham arbeidsro til å utforske og bearbeide hovedstadens input. Når John dukket opp i Abbey Road ville han uansett ha med noen grensesprengende idéer som gav Paul og George Martin mer å jobbe med. Utviklingen av Tomorrow Never Knows er et godt eksempel på det hele: Broren til Pauls samboer er medeier i en alternativ bokhandel, Indica Books. Dit tar han med John. John finner boken The Psychedelic Experience: A Manual Based on the Tibetan Book of the Dead av Timothy Leary.

Budokan

Foto: Oddvar Ruud

Et USA i endring

Denne boken blir John oppslukt i mens han eksperimenterer med LSD. Kort tid etterpå kommer han til studioet med en låtskisse og har grensesprengende tanker om produksjonen. Paul kommer opp med løsningen på hvordan lydbildet skulle høres ut når «sjelen møter tomrommet». Inspiret av den tyske komponisten Karlheinz Stockhausen som han kommer borti i sin avantgardeutforskning hadde Paul laget lydskisser gjennom bruk av rytmer som ble spilt inn på bånd og repetert i sløyfer. George Martin fikk montert det hele sammen, og innspillingen la lista for hva som nå var mulig bare de fikk tid til å utfolde seg i Abbey Road.

Kontrasten mellom det de har fått til i studioet og hva de fremfører på konsertene blir enorme og pinlig. Hylene fra publikum og de mangelfulle lydanleggene på de store arenaene hvor the Beatles spilte, gjorde at de var blitt rustne i samspillet. Detaljer i overganger var vanskelig å få med seg, men ingen hørte feil. Helt til Budokankonsertene i Japan, sommeren 1966. Det japanske publikumet hadde ikke for vane å kontinuerlig hyle mens artister spilte. Det blir relativt stille mens the Beatles spiller, og det er her bandet hører at de ikke lenger er på topp som live-musikere. I Anthology-serien nevner George Harrison at han begynner med å vrikke på hoftene og vifte med hendene for å få publikum til å overdøve dem. På opptakene fra Budokan hører vi at Day Tripper tidvis blir spilt slurvete. Under Paperback Writer vifter George med armene for å få frem hylene som overdøver et lydbilde som ikke er verdig the Beatles anno 1966. I august begynner USA-delen av turneen. Som vi vet ble dette siste gang the Beatles spilte live foran et publikum. Jesus-kommentaren fra John ble forvrengt i pressen og gav verdikonservative motstanderne noe konkret å henge sin motstand på. Plutselig ble det et ubehagelig bakteppe rundt det å spille live. Flere radiostasjoner i sørstatene hauset opp Johns antikristelige innstilling og arrangerte brenning av Beatles-album. Det var ikke så usannsynlig at noen fra KKK eller et ekstremkristne miljøer kunne finne på å angripe bandet!? En av årsakene til at ungdomskulturen ble polarisert og fragmentert i USA i 1966 var opptrappingen av Vietnam-krigen. USA hadde 45

verneplikt som alle 18-årige gutter måtte forholde seg til. I januar 1966 var det 185.000 amerikanske soldater og militært personell i Vietnam. Ved utgangen av året var tallet steget til 385.000. En økning på hele 108 prosent. Det innebar at krigsinnsats og mulig død plutselig sto øverst på listen over hva 18-åringer nå måtte reflektere over. Det fantes en mulighet for dem som studerte å få utsatt verneplikten. Var du homofil eller hadde mentale problemer kunne du slippe unna verneplikten. I motsetnng til andre verdenskrig var rekrutteringen av kampvillige soldater veldig skjev i 1966. Trolig var det en majoritet av ungdommen fra middelklassen og oppover som sørget for å være innrullert som studenter for å slippe unna. Etterhvert som de nærmet seg slutten av studiene ble intensiteten i protestene voldsomme rundt om på høyskole- og universitetsområdene. Desto mer pro-militær ble arbeiderklasseungdommen som ikke hadde tilsvarende mulighet til å slippe unna verneplikt. Arbeiderklasseungdom er mer verdikonservative enn middelklasseungdom. Jo mer middelklasseungdommen deltok i det symbolske opprøret mot verneplikten, jo viktigere ble det å verne om tradisjonelle verdier for arbeiderklassen. Dermed ble langt hår og musikk dratt tydeligere inn i den symbolske konflikten rundt Vietnam-deltaktelsen. En låt som lå høyt på hitlistene både i USA og i Storbritannia i 1966 var The Ballad of the Green Berets, fremført av stabssersjant Barry Sadler. Et utdrag fra noen av versene gir oss et bilde av hvor kontroversiell denne sangen må ha vært overfor platekjøpende langhårede studenter som lytter intenst etter budskapene i Rain og Tomorrow Never Knows mens de røyker en joint: >

Fighting soldiers from the sky Fearless men who jump and die Men who mean just what they say The brave men of the Green Beret He has died for those oppressed

Reddet av seg selv

ikke noe nytt som kan bli presentert for et julegaveinnkjøpende I ettertid fremstår det som nesten publikum. En tydelig brodd her mirakuløst at en kvartett som alders- også. I løpet av 1966 forstod the messig er mellom 24 og 26 år greier Beatles at noe nytt er på gang i å ta organisatoriske grep som sikrer samfunnet, og de ønsker selv å dem en ny treårsfase som ledende være i førersetet av det nye. aktør. Noe av det er også flaks. Jeg synes TV-serien Mad Men får Bob Dylan har sin mystiske og et- frem disse aspektene på en riktig terhvert mytiske motorsykkelulykke måte når de i en episode skal lage som gjør at han forsvinner som al- en reklamefilm som minner om vorlig konkurrent i 18 måneder. Bri- A Hard Days Night. Settingen er an Wilson kollapser i sluttarbeidet lagt til 1966, og kreativ leder Don med Smile. Good Vibrations ble gitt Draper betrygger kunden med at ut som single i november 1966 og byrået godt kjenner til the Beatles. satte rekoder. I Storbritannia fikk the Beach Boys et gjennomslag for sin Men de ender opp med noe Dave nye avantgarde retning som man- Clarke Five-aktig. På dette tidglet i USA. Tenk hvilken formidabel spunktet i serien skal Draper være konkurrent Brian Wilson kunne ha 41 år gammel. blitt dersom han fikk fullført Smile Han forstår at han ikke helt skjønog etter planen gitt det ut før ner beatlesmagien og ber sin mye Sgt Pepper? yngre kjæreste om råd. Hun har

Denne typen sanger virket godt under andre verdenskrig. Nå var det mye verre. Jeg tror det er vanskelig å tenke seg at bakteppet for den plutselige fiendlige holdningen til the Beatles fra deler av den amerikanske pressen ikke hadde noe med dette å gjøre. Som vi vet var det først Paul McCartney som hadde orientert seg om konflikten, og var i mot. Deretter fikk han John i mot Vietnamkrigen. Det må ha vært skremmende for dem som jobbet for en positiv stemning rundt krigen å se for seg et scenarie hvor også the Beatles ble en motstander. Kanskje hadde den voldsomme oppmerksomheten rundt Johns Jesus-bemerkning i USA en del å gjøre med musikken Yesterday and Today, bedre kjent som en viktig kilde til ungdom- som Slakteralbumet fra juni viser mens syn på verden og konflikter? at the Beatles nå er ferdig med å bli diktert av den amerikanske delen av plateselskapet.

Etter Revolver kommer det heller

Før de markerte seg for tydelig mot Vietnam-krigen måtte man få frem at de var i mot Jesus. I tv-klippene fra amerikansk medier som er på Anthology-serien er vi vitne til at de leter etter fans på Shea Stadium i 1966 som egentlig ikke er fans. Reporteren nærmest legger ord i munnen på ungdommen når han jakter frem en historie om at the Beatles ikke lenger er så populære. ååEtter press er det ei tenåringsjente som hevder hun nå har gått for det nye. Og det er Herman’s Hermits…

nettopp kjøpt Revolver og ber Don om å sette stiften ned på Tomorrow Never Knows. Don Draper forstår ingen ting.

Det er nok det som faktisk skjedde. I ettertid har beatleshistorien blitt

fremstilt som ganske lineær. Den ene suksessen har overtatt for den andre. Samtiden er alltid litt mer ujevn. Jeg håper denne artikkelen har påpekt noe av dette.

NY BOK

BEATLES ‘66 av Roger Stormo

THE REVOLUTIONARY YEAR Vi pleier å forhåndsmelde en del bøker om Beatles som kommer, men vi har ikke oversikten over alle. Når det gjelder denne forfatteren skylder vi imidlertid å gjøre oppmerksom på den nye Beatlesboken hans, Steve Turner var nemlig mannen bak referanseverket «A Hard Day’s Write - The Stories Behind Every Beatles Song» fra 1994, en bok som ble flittig sitert i NRK-serien «Vår daglige Beatles». Nå er han på trappene med en bok som tar en nærmere titt på 1966, med tittelen Beatles ‘66: The Revolutionary Year. Året som forandret alt for Beatles var nemlig nettopp 1966 - året da de ga sine siste konserter og det første albumet - Revolver - som ble lagd med det for øye at den skulle lyttes til, men ikke fremført. Dette var året Beatles risikerte sin popularitet ved å trekke seg fra konsertmarkedet, og spilte inn sanger som utforsket alternativ bevissthet, eksperimenterte med avant garde-ideer, og de tok bladet fra munnen og snakket om politikk, krig og religion. Det var året deres plater ble brent på bål i USA etter John Lennons eksplosive påstand om at gruppen var «mer populær enn Jesus», året de ble kjeppjaget ut av Filippinene for ikke å ha dukket opp i presidentfruens selskap, året John møtte Yoko og året Paul fikk ideen til «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band».

influerte kulturen rundt dem og visjonene som tillot fire unge menn fra Livepool å transformere musikken og bli pionerer for artister fra Coldplay til David Bowie, Jay-Z til U2. Ved å snakke med de som sto gruppen nær og benytte tidligere intervjuer han har gjort med nøkkelpersoner som George Martin, Timothy Leary, og Ravi Shankar - og Beatles selv - gir Turner oss den definitive historien om de tolv månedene som inneholdt alt Beatles hadde vært og en forsmak på hva de skulle komme til å bli. Produktdetaljer: Hardcover: 448 sider Forlag: Ecco Utgivelsesdato: 25. oktober i USA, 3. november i UK Språk: Engelsk ISBN-10: 0062475487 ISBN-13: 978-0062475480

I forbindelse med femtiårsjubileet til dette bemerkelsesverdige året har musikkjournalist og Beatlesekspert Steve Turner gått grundig til verks med å etterforske i detalj de enorme forandringene som fant sted i livet og arbeidet til Beatles i 1966. Han ser på historiske begivenheter som satte sitt preg på gruppen, musikken de lagde som i sin tur

Tilgjengelig innbundet, softcover, på Kindle og fra iTunes.

S G E L

T EA

av Roger Stormo

TMOQ Gazette #24

Den nye utgivelsen i HMCs bootlegserie TMOQ Gazette vil være et supplement til deres tidligere anmeldte DVD+CD utgave (se NW 144) av stereoversjonen av filmen «Let It Be» som Ron Furmanek restaurerte i 1992. Denne nye utgivelsen har undertittelen «The ultimate Let It Be companion».

Ny beatleg DVD fra HMC

THE ULTIMATE LET IT BE

COMPANION

Her er innholdet: DVD1 - OUTTAKES & MORE Complete Outtake Sessions • Brother Malcolm versjonen av «Let It Be», 2 fulle tagninger i farger (31. januar) • «Two Of Us» øvelse (med en medley som også inkluderer «Hey Good Lookin’», «Take This Hammer», «Five Foot High & Rising», «Bear Cat Mama», «Run For Your Life», «Friendship», «Step Inside Love» og «Let It Be» (31. januar). For You Blue nyredigert • «For You Blue» - nylig redigert til også å inkludere ankomstscener fra en annen dag. Nylig oppdagede filmklipp med lyd • «I Me Mine» (8. januar) • «Don’t Let Me Down» (22. januar) • «Two of Us» (22. januar)

• Paul og Heather (26. januar) • «Besame Mucho» (29. januar) • «I Told You Before» (27. januar) • «Three Cool Cats» (29. januar) • «Let It Be», tagning 27a (31. januar • «Two Of Us» (31. januar) Nyoppdagede stumfilmklip • Etter Johns «Charles 48

Hawtry» bemerkning • Etter Pauls «Maharishi» historie • Paul synger ved pianoet Fra The Long & Winding Road special • Yoko’s bit (oppgradering) • «You Win Again» (oppgradering)

Trailere, osv • Original movie trailer – kinoversjon • Original movie trailer – TV versjon • Original slate from the 1992 restoration • Ed Sullivan’s «The Beatles Songbook» (25. Februar 1970) • «Don’t Let Me Down» - fra arbeidsutgaven av Imagine 1988 Reklamefilmer fra Let It Be... Naked • Trailere fra april 2003 • Japansk TV reklame 2003 • Let It Be...Naked medley 2003 • 17. november tekstet trailer 2003 • 17. november utekstet t railer 2003 • Webtrailer • iTunes trailer 2013

• «One After 909» 2009 • «Don’t Let Me Down» 2015 • «The Long and Winding Road» 2015 HQ video med opprinnelig lyd tilbakedubbet • «Let It Be» • «Two of Us» Andre musikkvideoer som benytter filmklipp fra Get Back/Let It Be prosjektet • «Old Brown Shoe» 2007 • «Old Brown Shoe» dissolving version

DVD 2 - PROMOTIONAL FILMS Musikkvideoene • «Don’t Let Me Down» 1970 • «Get Back» 1970 • «Let It Be» 1970» • «Two Of Us» 1970 • «Don’t Let Me Down» 1992 • «Get Back» 1992 • «I Me Mine» 1992 • «For You Blue» 1996 • «Let It Be» 1996 • «Two Of Us» 1996 • «Get Back» 2000 • «Let It Be» 2000 • «Don’t Let Me Down» #1 2003 • «Don’t Let Me Down» #2 2003 • «Get Back» #1 2003 • «Get Back» #2 2003 • «Let It Be» 2003 • «Two Of Us» (animert) 2003

• «The Ballad of John and Yoko» 1969 (sensurert utgave, ordet «Christ» er stumt) • «The Ballad of John and Yoko» 2000 Alt i alt: DVD 1 inneholder ting fra «Let It Be»-opptakene som ikke har vært ute på bootlegs tidligere, eller som er i bedre kvalitet enn tidligere. Tåler ikke hyppige repriser om du ikke er fullstendig «Get Back»-nerd. DVD 2 gir oss de forskjellige inkarasjonene av musikkvideoer som er lagd av «Get Back»-innspillingene opp gjennom årene. >

< Ikke noe å sette på når tilfeldige gjester stikker innom, dette heller – men komplettister vil ha glede av det. Her får vi blant annet den animerte videoen til «Two of Us» fra 2003, som manglet på «1», og «One After 909» fra takkonserten i knall kvalitet. Apple sendte denne til TVselskapene som egen musikk video i 2009, for å promotere de remastrede CDene 090909. TMOQ Gazette #25 Før sommerferien kom det ut nok en utgivelse i TMOQ Gazette serien, denne gangen var fokuset på Beatleskonsertene i Tokyo i 1966.

To av de fem konsertene der ble filmet og vist på TV i Japan, og begge har lenge sirkulert blant videosamlere.

Beatles holdt fem konserter i løpet av tre dager, en den 30. juni og to på hver av de påfølgende dagene, 1. og 2. juli.

Den ene konserten ble dessuten utgitt offisielt på Laserdisc av firmaet VAP i samarbeid med Apple Corps Ltd. I 1993, etter å ha vært ute på videokassetter (VHS og Beta) siden 1984. Denne DVDen gir oss begge konsertene, både den i mørke dresser og den i lyse.

Konsertene, den fra 30. juni og en fra 1. juli, ble filmet av Ni pon Television med videokameraer. På japansk TV har 30. junikonserten blitt vist tre ganger, i 1977, 1980 og 1988. 1. julikonserten ble kun vist en gang, i 1966, i tillegg ble det lagd et TVprogram der man hadde klippet sammen de to konsertene – dette ble vist 1. juli 1966.

Det er den i mørke dresser som er ute på laserdisc, men her på denne bootlegutgivelsen er faktisk kvaliteten bedre enn noensinne.

GS TLE BEA

Beatles hadde følgende settliste under disse konsertene: Rock And Roll Music, She’s A Woman, If I Needed Someone, Day Tripper, Baby’s In Black, I Feel Fine, Yesterday, I Wanna Be Your Man, Nowhere Man, Paperback Writer and I’m Down.

Ekstra bonusmateriale på denne TMOQ Gazette utgivelsen kommer i form av opptak av de japanske oppvarmingsartistene fra andre kvelden. Vi aner dessverre ikke hvor man får tak i disse utgivelsene, så ikke spør!

NY UTVIDET UTGAVE AV av Roger Stormo

I ME MINE på et kjøpesterkt publikum av Beatles/ Harrison fans, men så har også disse Genesis-bøkene en tendens til å øke i verdi med årene.

Det var med den selvbiografiske boken «I Me Mine», det første samarbeidet med George Harrison, at forlaget Genesis Publications bestemte seg for å endre fokus og begynte å utforske rockemusikkhistorien i en sere kostbare, forseggjorte bøker i begrenset opplag.

Del 1 av «I Me Mine» gir leserne historien om George Harrisons liv og musikk med egne ord, og også gjenfortalt av hans venn og samarbeidspartner Derek Taylor.

I samarbeid med Harrisons arvtakere er denne nye 2016-utgaven betydelig utvidet siden boken var i trykk for første gang i 1980. Med Georges egne orde dekker «I Me Mine» nå hele Harrisons liv og arbeid med tekster til 141 sanger (59 flere enn noen tidligere utgave), utvidet tekstkommentar og nye fotografie . På hele 632 sider gjengis det hele i fullfarger gjennom boken som presenteres for abonnenter på Genesis Publications som en boks med bok og vinylplate i et opplag på kun 1000 eksemplarer på verdensbasis. Med en pris på £325 er denne utgaven bergenet

Bokens tekst skulle skape splid mellom George Harrison og John Lennon da den først ble utgitt i 1980, da Lennon følte seg underrepresentert i boken, noe han dro frem i intervjuet med David Sheff for magasinet Playboy. Lennon sa «Jeg ble såret av Georges bok, ‘I, Me, Mine’ – så dette er et budskap til ham. Han utga denne boken om sitt liv, der han mener – ved å unnlate å nevne meg – at min innflytelse er absolutt null o niks. .>

INE

Den dyre nye utgaven av George Harrisons bok «I Me Mine» fra Genesis Publications.

NY UTVIDET UTGAVE AV I ME MINE I hans bok, som skal være et klart tilba I hans bok, som skal være et klart tilbakeblikk av inspirasjonskilder for hver sang han har skrevet, husker han hver eneste tilfeldige saksofonist eller gitarist han møtte i årene etterpå. Jeg er ikke med i boken».

år; hans mange konserter med The Beatles og solo, samt bilder der han slapper av under Formel 1-billøp og i Maui. For denne utvidede utgaven har man funnet frem og restaurert flere fot grafie , med tanke på fargegjengivelse.

I motsetning til de fleste andre bøkene fra Genesis Publications, ble «I Me Mine» også utgitt i en billigutgave for fans som ikke hadde råd til den dyre. Først i 1981 og senere etter Harrisons død. Denne utvidede 2016-utgaven vil også utgis på dette viset, 18. oktober 2016 – både innbundet og med myke permer.

Del 2 av «I Me Mine» er en skattkiste over Harrisons komposisjoner. 141 av musikerens sanger presenteres kronologisk, med faksimiler av mannens håndskrevne tekster, som tekst og med kommentarer av Harrison selv.

«I Me Mine» inneholder 53 sjeldne fotografie , som spenner over George Harrisons tidlige

For første gang dekker nå «I Me Mine» hele Harrisons liv, fra hans tidligste sanger til hans siste komposisjoner i 2001. Det vi har hørt så langt om den

medfølgende vinylplaten er at det blir en single, innholdet er ikke kjent. Dette blir tredje gang at en slik utgivelse medfølger n George Harrison bok fra Genesis Publications. I 1988 kom boken «Songs by George Harrison» hvor det fulgte med en EP med sjeldne eller uutgitte Harrisoninnspillinger: tre sanger som Warner Bros. Records hadde vraket i 1980 fra Harrisons album «Somewhere in England», “Sat Singing”, “Lay His Head” og “Flying Hour”, sammen med en liveversjon av Georges tolkning av Beatlessangen “For You Blue”, innspilt under Harrisons 1974-turné i Nord-Amerika. En volum 2 av «Songs by George Harrison» inkluderte nok en EP med tidligere uutgitt materiale, “Life Itself” (Georges demoversjon), “Hottest Gong In Town”, “Tears Of The World”, og nok et spor fra 1974-turnéen, instrumentalen “Hari’s On Tour (Express). George Harrison skulle bli gode venner med Brian Roylance, grunnlegger og eier av Genesis Publications. Nå er de begge døde, Roylance fikk et hjertei farkt og døde under en fotballkamp med venner da han var 60 i 2005. Sønnen Nicholas er en venn av Georges sønn Dhani, og driver familiebedriften videre. Bokfakta: • 1,000 bokser • Nummerert & stemplet • 53 arkivfotoos • Håndskrevne tekster • 59 fle e sanger lagt til • 141 sanger totalt • Utvidet til 632 sider • Håndtrykket & innbundet • Omslag av Shepard Fairey • Vinylsingle i begrenset opplag

Billigutgaven

Lenke: http://bit.ly/2ao8K22.

SHERIDAN-INNSPILLINGENE av Thorsten Knublauch

I NYTT LYS For 55 år siden spilte Beatles inn “My Bonnie” og 6 andre sanger i Hamburg under de berømte opptakene med Tony Sheridan – nyoppdagede dokumenter gir oss nye svar. Av og til dukker det opp et nytt dokument og du er glad for det fordi det kaster nytt lys på et tema. Noen ganger dukker det opp et dokument som gir flere nye spørsmål enn svar...her er ett som gir svar på flere spørsmål Mark Lewisohn sendte meg et nyfunnet dokument nylig, fordi han vet at jeg har drevet og undersøkt og skrevet om Hamburgperioden til Beatles i flere å , og han ville ha mitt synspunkt. Dette dokumentet heter “Künstlerquittung” – “artistens kvittering” signert av hver enkelt Beatle samt en ukjent representant for Deutsche Grammophon. Fire identiske dokumenter eksister – ett hver for John, Paul, George og Pete… Mark klarte å få tak i de kopiene som gjaldt George og Pete,og

hver av musikerne er listet opp med sin adresse i Liverpool. Det er en kvittering fra plateselskapet Deutsche Grammophon, som dokumenterer at hver Beatle ble betalt for fem sanger innspilt i Hamburg under innspillingene 22/23 juni 1961 med Tony Sheridan, uten at de fikk noen formelle rettighete . Det synes å være et standarddokument for sessionmusikere.

Sangene som nevnes i doku mentet er “My Bonnie”, “The Saints” og “Why”, innspilt >

Tony Sheridan med The Beatles 53

Bert Kaempfert, og at han senere solgte innspillingene til Deutsche Grammophon. Vi legger merke til at dette nyoppdagede dokumentet ble utstedt av plateselskapet Deutsche Grammophon og ikke av Bert Kaempfert. I tillegg til dette, så er det slik at selv om dette dokumentet er signert av to parter (Deutsche Grammophon og hver Beatle) så er det ingen kontrakt – det er kun en kvittering. • Det viser klart at The Beatles ble oppfattet som og betalt som sessionmusikere for disse opptakene. • Vi finner for første gang ut summen penger Beatles mottok for disse innspillingene – totalt DM 175 per person. I de bøkene som så langt har kommet om dette, er eneste beløp så langt nevnt, totalsummen DM 300, og det uten kildeangivelse. • Man nevner kun fem sanger! “Nobody’s Child” og “Take Out Some Insurance On Me, Baby” mangler. Hva visste vi fra før av?

Dette er det første nummeret av Liverpools egen musikkavis Mersey Beat, der redaktøren var Bill Harry, en venn av John Lennon. Avisen ble startet opp i 1961. Allerede i andre nummer er fem av sangene Beatles spilte inn i Hamburg med Tony Sheridan omtalt

< som backingmusikere for Deutsche Mark 25 per person og sang, og “Ain`t She Sweet” pluss “Cry For A Shadow”, innspilt av The Beatles på egen hånd, for hvilke de mottok DM 50 per person og sang. Betalingen de fikk ble kalt “Pauschalentgelt für Musiker” – “flat kompensasjon for musikere”. Med dette engangsbeløpet sa musikerne fra seg alle mulige rettigheter. Tidsperioden dokumentet dekker er tilbakedatert til 1. april til 30. juni 1961 og

er signert 28. juni 1961. Dette dokumentet synes å være den manglende puslespillbrikken i historien om Beatles-SheridanPolydor. Hva er det som er så spesielt med dette dokumentet? - Opp gjennom årene har det vært skrevet i bøker – og kanskje forstått av Beatlesmedlemmene selv - at de hadde en platekontrakt med Bert Kaempfert for “My Bonnie” innspillingene. Men dette er ikke sant. De fleste bøkene påstår at innspillingene ble gjort for produsent 54

Vi visste at bare de fem ovennevnte sangene ble nevnt i avisen Mersey Beat i nummer 2 i den berømmelige “Beatles sign recording contract” artikkelen. Denne informasjonen kom direkte fra The Beatles. De fire sangene, med unntak av “Ain`t She Sweet” ble alle utgitt før The Beatles hadde platekontrakt med Parlophone: To spor på “My Bonnie”/”The Saints” singlen i Tyskland den 23. oktober 1961 såvel som i UK den 5. januar 1962, og alle fire sangene kom ut på de franske “Mr Twist” EPen rundt 26. januar 1962. De tre andre sangene (“Ain’t She Sweet”, “Nobody’s Child” og “Take Out Some Insurance On Me, Baby”) ble første gang utgitt på LPen “The Beatles’ First” i Tyskland i april 1964.

Polydordokumentene (Aufnahmeprotokolle = Opptaksprotokoll) for “My Bonnie”, “The Saints”, “Why” og “Cry For A Shadow” ble loggført i 1961. Dokumentene for de tre andre sangene ble ikke skrevet før i april 1964, like før de skulle utgis for første gang. Alle de syv dokumentene refererer nok til innspillingene som ble foretatt 22. og 23. juni, 1961. (Forøvrig gjetter jeg på at Beatles kun var til stede den 22. juni, og at sangene ble mikset uten musikerne til stede neste dag. En dag var nok tid til å innspille syv sanger.) Vi har også tidligere funnet ut at Beatles hadde en ekte kontrakt med Bert Kaempfert Productions, som gjaldt fra 1. juli 1961. Tre eksemplarer av denne kontrakten eksisterer og ble vist i heftet som medfulgte Bear Familys plateboks “Beatles Bop”. Disse stammet enten fra Bert Kaempferts arkiver eller ble solgt på auksjoner – sist ut i den rekken er Uwe Blaschke Collection auksjonen til Heritage i september 2015. Denne kontrakten som er signert 19. juni 1961 (altså før innspillingene) hadde en varighet på ett år – frem til 30. juni 1962, med en angrefrist på tre måneder. Under denne kontrakten forpliktet Beatles seg til å spille inn minst fire melodier på egen hånd for Ber Kaempfert. Blant Beatleseksperter er det uklart om de sangene som ble innspilt med Tony Sheridan i june - eller i det minste de to sangene de spilte inn på egen hånd I løpet av disse opptakene – ble regnet med i denne kontrakten (se Mark Lewisohn i Tune In – fullstendig utgave - side 916 hvor det tolkes at disse var utenfor kontrakten). >

Først på denne LPen, utgitt i Tyskland i april 1964 dukket de tre sangene “Nobody’s Child” og “Take Out Some Insurance On Me, Baby” (også kjent under tittelen “If You Love Me, Baby”) opp, med Beatles som backingmusikere, samt “Ain’t She Sweet” der Beatles var hovedartister. Nå er spørsmålet om Beatles overhodet fik betaling for sin medvirkning på disse. Advokatmat for Apple.

Samleboks fra selskapet Bear Family med Sheridan-innspillingene. I boksen fulgte det med et hefte redigert av svenske Hans Olof Gottfridsson der fle e av de originale dokumentene er gjengitt i faksimile.

Når Beatles så var i ferd med å skulle inngå kontrakt med Parlophone måtte de avslutte kontrakten med Bert Kaempfert. Men den ble ikke avsluttet innenfor angrefristen på tre måneder som var stipulert i kontrakten, og en oppløsningskontrakt måtte utferdiges, noe den ble den 25. juni 1962 – dagen etter at The Beatles hadde hatt en siste innspillingsdag med Bert Kaempfert, hvor de spilte inn “Sweet Georgia Brown” og den savnede “Swanee River”, sammen med Roy Young. I denne oppløsningskontrakten ga Beatles fra seg rettighetene til innspillingene – det er ikke spesifikt nevnt hvilk innspillinger – det var bare en formulering for å forhindre alle typer senere krav. Beatles ga fra seg rettighetene, og på den annen side ble de løst fra kravet om å spille inn det før nevnte antallet sanger, som på denne tiden kan ha vært to tilleggssanger, ettersom “Sweet Georgia Brown” og “Swanee River” allerede var innspilt på bånd. Ettersom ingen andre dokumenter var kjent på den tiden, var ikke ekspertene sikre på om denne kontrakten også gjaldt fraskrivelse av rettighetene til sangene de hadde spilt inn i 1961. Hva vet vi nå, takket være dette nyoppdagede dokumentet? Nå vet vi med sikkerhet at Beatles ga fra seg sine rettigheter til de ovennevnte fem sangene kort tid etter at innspillingene ble gjort i 1961 – eller, for å være mer presis: de hadde aldri noen rettigheter til disse sangene ettersom de bare var sessionmusikere. De ble til og med betraktet som sessionmusikere på sine egne to spor! For et engangsbeløp på DM 50 per person solgte de respektive “Cry For A Shadow” og “Ain`t She Sweet”. Ettersom de kun var sessionmusikere kunne plateselskapet legge på ytterligere sang eller flere musikere på diss sporene uten å måtte spørre – og dette ble faktisk gjort da sporene ble utgitt iUSA i 1964.

De signerte dette dokumentet den 28. juni 1961 – samme dag som John og George signerte vekk sine komponistrettigheter for “Cry For A Shadow” til Alfred Schacht – mest sannsynlig for et engangsbeløp, om de overhodet fikk no (sidene med disse detaljene ble aldri publisert)! Derfor kan vi slutte at Bert Kaempferts kontrakt som gjaldt fra 1. juli 1961 var en kontrakt som gjaldt NYE innspillinger, og denne opphørte med oppløsningskontrakten som er datert 25. mai 1962. Perioden mellom 1. april og 30. juni 1961 som nevnes i kvitteringen er identisk med engasjementet Beatles hadde på Top Ten Club i Hamburg (som varte til 1. juli) men gir ingen mening hva angår oppstartsdatoen. De møtte nemlig ikke Kaempfert før tidlig i mai 1961!

Det som gjenstår å finne ut a , er hvorfor dette dokumentet kommer fra Deutsche Grammophon og ikke fra Bert Kaempfert (som det har stått i mange bøker opp igjennom – inklusive min egen). Jeg tror forklaringen er meget enkel: Det fantes aldri noen kontrakt med Bert Kaempfert før den som er datert juli 1961! Vi ble alle misledet av denne berømte kontrakten – og det ble mest sannsynlig også Beatles…. Bare Tony Sheridan hadde en kontrakt med Deutsche Grammophon som startet 1. oktober 1961 og gjaldt i ett år (gjengitt i “Beatles Bop”). (Hvis den ikke ble sagt opp i tide ble den automatisk fornyet – og, såvidt meg bekjent, skulle den vare frem til 1967.)

I USA kom Polydor-innspillingene til Beatles ut på to forskjellige plateselskaper, MGM og Atco. I Atcos tilfelle kom det ut et par singler “Sweet Georgia Brown”/“Take Out Some Insurance On Me, Baby” 1. juni 1964 og så “Ain’t She Sweet”/”Nobody’s Child” 6. juli. Et album kom ut i oktober i falsk stereo. Grunnen til dette var muligens at Atco hadde valgt å legge på ekstra gitarer og trommer på alle de fi e sangene, og i tillegg var to av sangene (“Take Out Some Insurance On Me, Baby” og “Nobody’s Child”) redigert!

“My Bonnie”-singlen med ordet “Twist” lagt til for å gjøre penger på den nye dansefarsotten.

George signerte vekk sine komponistrettigheter for “Cry For A Shadow”

Vi ble alle misledet av denne berømte kontrakten – og det ble mest sannsynlig også Beatles…. Bare Tony Sheridan hadde en kontrakt med Deutsche Grammophon som startet 1. oktober 1961 og gjaldt i ett år (gjengitt i “Beatles Bop”). (Hvis den ikke ble sagt opp i tide ble den automatisk fornyet – og, såvidt meg bekjent, skulle den vare frem til 1967.) Det er ganske sikkert at dokumentet som gjaldt betaling av The Beatles også må ha vært gjort med Deutsche Grammophon! Kaempfert var kun produsent for Deutsche Grammophon og opererte ikke på egen hånd når det gjaldt disse innspillingene. Uten egentlig å vite hva han skulle gjøre med Beatles, tilbød Kaempfert dem en kontrakt med sitt produksjonsselskap for en periode ETTER innspillingene – hvilket skulle vise seg å bli Beatles’ første platekontrakt. Kanskje trodde Beatles at denne kontrakten gjaldt “My Bonnie” innspillingene, fordi den ble signert før innspillingene, og derfor fortalte

de dette til Bill Harry for hans Mersey Beat artikkel. Beatles var fornøyd med å signere hva som helst, mest sannsynlig uten å vite hva de gjorde… Om man ser på intervjuer med Beatles – frem til dags dato – så er disse Tony Sheridan-innspillingene nesten aldri nevnt – og det synes å ha vært mye skuffelse om dem, av forskjellige årsaker… Man bør også være oppmerksom på at denne kontrakten var vanskelig å oppfylle – Beatles forlot Tyskland bare et par dager etter innspillingene, den 2. juli 1961 og kom ikke tilbake før i april 1962 for å åpne Star-Club…

ingsdager med Tony Sheridan i Hamburg på denne tiden, annet enn “My Bonnie” albuminnspillingene i desember 1961. Disse innspillingene ble gjort med andre musikere i et annet studio, og den generelle sounden og spillingen virker å være helt annerledes enn lyden på Beatlesinnspillingene.

Men hei – nå er det fortsatt to spørsmål igjen! Hvorfor nevnes bare fem sanger i kvitteringen? Kan dette bety at Beatles aldri spilte på de andre to sangene? Var dette grunnen til at kun fem sanger ble nevnt i Mersey Beat nr. 2? OK – ingen tviler på at det er Beatles som spiller på de udokumenterte sporene. Ikke jeg heller, da det ikke var andre innspill 57

Bert Kaempfert fra Polydor.

Men hvorfor var to sanger utelatt? Selv om disse to sangene ikke var ment å skulle utgis på denne tiden, ville jeg ha trodd at de i hvert fall ville ha blitt nevnt i en slik kvittering. Den eneste grunnen til at de er utelatt tror jeg kan ha vært at Deutsche Grammophon ville spare penger ved å ikke betale for to sanger som ikke var planlagt for utgivelse…

MY Bonnie LPen fra 1962 med Tony Sheridan and The Beat Brothers inneholdt kun to av sangene han spilte inn med Beatles, “My Bonnie” og “The Saints”. De andre sporene er fra en annen innspillingøkt i desember 1961 med andre musikere.

Enkelte eksperter har en teori om at de to manglende sangene kun ble gitt til Polydor fra Bert Kaempferts arkiver etter at Beatles hadde hatt sin suksess, og plateselskapet ville derfor gi dem ut i april 1964. Dette er en teori jeg helhjertet støtter, for det er tre spor som peker i denne retningen: For det første er det bevist på en måte av datoene som oppgis i en “Aufnahmeprotokolle” (opptaksprotokoll). For det andre manglet de to sangene i kvitteringen. Og det er også en tredje indikasjon – og tidligere mest sannsynlig en feiltolkning. I “Beatles Bop” har lydtekniker Richard Moore sjekket lydbildet på alle de innspilte sangene fra det første opptaket. Han mener at lydbildet til “Nobody’s Child”, “Take Out Some Insurance On Me, Baby” og “Ain`t She Sweet” er annerledes enn lydbildet til de fire andre sangene – muligens på grunn av at noe ble endret på oppsettet i studio. Han konkluderer med at de tre sangene ble innspilt en annen dag (med andre ord: andre innspillingsdag). Jeg er ingen ekspert på slike detaljer og jeg kan ikke bevise det, og som jeg skrev ovenfor så tror jeg at alle de syv sangene ble spilt inn samme dag – men alle disse tre sangene ble ikke utgitt kort tid etter innspillingene ble foretatt, faktisk ble de ikke utgitt før mer enn to år senere.

Er det mulig at de ble mikset eller (som tilfellet er med “Ain`t She Sweet”) remikset mye senere for å skulle inkluderes på “The Beatles’ First”, noe som har resultert i et annet lydbilde enn de sangene som ble mikset umiddlerbart etter opptak? For å gjøre en lang historie kort: Kaempfert leverte kun fem sanger til Deutsche Grammophon, og på den tiden betalte de Beatles kun for fem sanger. Det er den enkle grunnen til at kun fem sanger listes opp i dokumentet… Rart, men heldigvis for oss ble ikke båndene visket ut eller overspilt.

Og dette leder oss til det siste spørsmålet: Vi kjenner ikke til noen kontrakt eller kvittering mellom verken Bert Kaempfert og Beatles eller Deutsche Grammophon og Beatles når det gjelder økonomisk kompensasjon for “Nobody’s Child” eller “Take Out Some Insurance On Me, Baby”! Det er ingen tvil om at Tony Sheridan fikk betaling for disse to sangene når de omsider ble utgitt – selv om hans kontrakt med Polydor kun garanterte ham små prosenter, noe som irriterte ham frem til hans død. Beatles fikk kun sin musikerlønn for de fem sangene som ble

innspilt i 1961, noe dette nyoppdagede dokumentet fastslår! Oppløsningskontrakten fra 1962 gjaldt kun for sangene som ble innspilt i mai May 1962. De to tiloversblevne sangene fra 1961 ble først utgitt i april 1964 på “The Beatles’ First” and senere gjenutgitt utallige ganger.

Utrolig nok så var George Martins uforstand såpass stor når det kom til Polydorinnspillingene at da tre av sangene skulle inkluderes på Anthology 1-albumet i 1995, så var det hybrider og bastarder som ble valgt. “My Bonnie” hadde, i tillegg til snakking over den engelske introen speilvendt stereo på slutten av introen! “Cry For A Shadow” har også reversert stereo, mens “Ain’t She Sweet” er monoversjonen fra Atco med overdubbede instrumenter! Tony Sheridan

Kilder: Komm, gib mir Deine Hand – Die Beatles in Deutschland 1960 -1970 av Thorsten Knublauch & Axel Korinth Tune In av Mark Lewisohn Facts & Fiction av Eric Krasker Beatles Bop CD-hefte av Hans Olof Gottfridsson Mange takk til Mark Lewisohn, Joachim Noske og Eric Krasker.

Oppløsningskontrakten fra 1962 der Beatles ble løst fra sin kontrakt med Bert Kaempfert.

Artikkelen ble først publisert på engelsk i WogBlog. Norsk oversettelse ved Roger Stormo.

10 ÅR MED LOVE I LAS VEGAS av Roger Stormo

Det hele startet da The Beatles presenterte en ny video for Loveversjonen av «While My Guitar Gently Weeps». Ytterligere fire videoer ble lagt ut på deres YouTube kanal, under fellesoverskriften The Beatles LOVE, med undertitlene «Evolution of Props», «Evolution of Sound», «Beginning of Evolution» og «Octopus’s Garden».

Et mininettsted på love.thebeatles.com så dagens lys, for ytterligere å promotere showet, som nå har vart lenger enn karrieren til Beatles som gruppe.

Paul McCartney sammen med Yoko Ono. Foto: Sean Ono Lennon. Sean Lennon tok dette fotografiet v Paul og Yoko, som han spredte på sosiale medier. Yoko Ono har slitt med helseproblemer i år, hun har hatt influensa og har nå p oblemer med å gå – men er ellers ved godt mot. 60

Etter showet twitret både Ringo og Paul dette bildet til sine tilhengere.

Gallaforestillingen av det nylig en- spurt om det kommer noe nytt fra drede «Love» showet med Cirque arkivene med George, og hun du Soleil på Hotel Mirage i Las Vegas ble avholdt 14. juli. Blant de fremmøtte var Paul, Ringo , Yoko Ono, Sean Lennon, Giles Martin, pluss mange andre berømtheter som Joe Walsh, Ron Howard, Kevin Nealon, Olivia Newton John, Jack Black, Paul Schaffer, osv. Georges enke Olivia Harrison var også tilstede, men sønnen Dhani måtte stå over grunnet tidligere inngåtte avtaler. Ubekreftede rapporter sier at også Paul McCartneys datter Mary var blant publikum. Beatlesskribentene Matt Hurwitz og Allan Kozinn var tilstede, samt Gillian Lomax, som driver Beatlesguiding i Los Angeles, hun representerte denne gangen internettradiostasjonen Beatlea-rama. Mens hun var i Las Vegas ble George Harrisons enke Olivia 61

kunne bekrefte at noe var på trappene, uten at hun ville gå i detaljer.

GJESTESKRIBENT

JOHN LENNON I forrige nummer av NW trykket vi ett av leserbrevene fra John Lennon som sto på trykk i ungdomsbladet Det Nye her i Norge i 1975. Her kommer oppfølgeren, som fulgte uken etter.

Hei igjen! Jeg må si jeg savner Europa og ikke minst Storbritannia etter å ha vært i USA i snart fire år, men jeg prøver ikke å tenke for mye på det, for da ville jeg nok kjenne for mye på hjemlengsel, og det er ikke bra. Men jeg får jo stadig nyheter fra engelskmenn som kommer over, så jeg vet hva som foregår hjemme – både i showbiz og utenfor. Jeg må forresten si at jeg setter pris på å bo i USA, ikke minst her i New York. Jeg liker meg her: være ute på byen, leve og møte mennesker. Det gjelder forresten enten jeg bor i USA, England, Frankrike eller hvor jeg ellers måtte befinne meg i øyeblikket. Det spørs bare hvilken stemning du er i. Noen ganger vil du helst oppleve maset i New York.. andre ganger kanskje en stille badeby ved kanalen. Jeg tror det ville være best om vi kunne reise slik vi ville – uansett tillatelser og alt det der. Hvis jeg forlater USA nå, vil jeg få en temmelig vanskelig jobb med å vende tilbake, få innreisetillatelse igjen. Men så snart tillatelsen er i orden, vil jeg kunne vende hjem til Storbritannia – og senere komme tilbake hit til USA. Mange spør hvorfor jeg ble nektet oppholdstillatelse, og jeg vet sannelig ikke selv hvorfor, men jeg tror det hele startet i 1971 eller 1972 da jeg skulle delta i et stort republikansk møte, og det ble nevnt i et magasin – jeg tror det var i Rolling Stone – at det sikkert kom til å bli et nytt «Chicago-slag» med opptøyer osv. Og noen ble nervøse. Det var liksom en snøball som begynte å rulle – et spill som ingen kunne stoppe. Jeg tror det var der alle problemene dukket opp. 62

Green Card

Jeg er forresten svært optimistisk og tror jeg vil få oppholdstillatelsen. Jeg kan jo fortsette å appellere til domstolene og trekke det hele ut med advokater og sånn, men jeg så nå helst at alt kunne bli ordnet på en hyggeligere måte. Det koster penger å holde på slik, men det er nødvendig for meg. Det gjelder et prinsipp. For øvrig tror jeg som nevnt at det skal gå i orden. Sjansene for å få denne tillatelsen er så vidt jeg kan se 99 mot 1. Mange har spurt hvilke planer jeg har når jeg får min oppholdstillatelse, og til det vil jeg svare: forlate USA omgående! Jeg vil først og fremst reise til Storbritannia for å besøke min familie og hilse på gamle venner og kjente som jeg ikke har hatt kontakt med på flere år. Det er i grunnen «farlig» å være for lenge hjemmefra. Du mister kontakten, selv om du får brev og hilsener. Det har vært sagt og skrevet en hel masse tull om hvorfor jeg blir nektet oppholdstillatelse i USA og alt det der. Mye av det du har lest er bare fri fantasi og egnet til å skade meg og mitt privatliv. Jeg håper derfor at myndighetene snart vil innse at jeg ikke har gjort noe «galt» og ikke hindre meg i å arbeide i USA. Det er her jeg finner et fruktbringende miljø blant musikere og erfarne studiofolk. Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg ikke skulle kunne fortsette å lage musikk her. Selvsagt vil jeg også gjerne arbeide i Europa – overalt i verden, som jeg skrev innledningsvis. Vel, alt har en slutt, også disse små brevene til DET NYEs lesere. Skulle jeg komme med en slags hilsen til slutt, vil jeg si: lytt til musikken min – der vil du i grunnen finne hva jeg mener om alt som skjer omkring oss. Det er langt enklere å bringe mine «budskap» til hver

enkelt av dere gjennom musikken slik som i «Walls and Bridges» og andre album. Men jeg vil ikke legge skjul på at jeg savner mange hjemme i England – og jeg savner Kontinentet også. Jeg savner franskmennene, tyskerne, italienerne – jeg savner å reise gjennom Europa, og jeg savner skottene, waliserne, irene og engelskmennene – og jeg sier hallo til dere alle. Og bli nå ikke for pessimistiske i England og Europa om ikke verden alltid ser så lys ut! Vi har Vera Lynn som synger til oss, og alt vil nok bli bra igjen. Goodnight Vienna . . .

Etterskrift:

John Lennon fikk innvilget oppholdstillatelse i USA, det såkalte «green card» året etter, den 27. juli 1976, og hadde i mellomtiden blitt s måbarnsfar. Han dro aldri tilbake til Storbritannia eller Europa igjen, men reiste til en del andre land, bl.a. Japan og Hong Kong. Faksimile Det Nye 1975 >

Paul utenfor Capitolbygningen i Los Angeles» Foto: MJ Kim

PAUL SKIFTER PLATESELSKAP av Roger Stormo

Paul McCartney har signert en ny platekontrakt med sitt gamle selskap, Capitol Records. Det tidligere EMI-selskapet eies nå av Universal Music Group. Avtalen innbefatter både McCartneykatalogen tilbake til «McCartney» (1970) og kommende utgivelser. Ifølge pressemeldingen markerer dette en retur til plateetiketten hvor hans karriere startet. Det stemmer nok, hvis vi kun ser på solokarrieren, som kjent refuserte Capitol Records de utgivelsene til Beatles, slik at disse ble utgitt av mindre selskaper i USA opprinnelig.

Avtalen gjelder verdensmarkedet, så vi regner med at også i Norge vil kommende McCartneyutgivelser være på Capitol Records. Vi håper at serien med arkivutgivelser vil fortsette i regi av Capitol, til høsten skal 1989-albumet «Flowers In The Dirt» utgis på denne måten. «Dette er virkelig spennende for meg,» sier McCartney i en uttalelse. «Ikke bare var Capitol mitt første plateselskap i USA, men den første platen jeg noensinne kjøpte var Gene Vincents ‘Be-Bop-A-Lula’ med Capitol etikett.» McCartneys pressemelding bekrefter også at artisten er i gang med arbeidet på sitt nye studioalbum, samtidig som omfattende planer angående katalogen hans utarbeides av Capitol og Universal Music Enterprises (UMe) – i samarbeid med artisten og hans folk – disse planene skal settes i verk fra juli 2017. Siden 2007 har McCartneys platekontrakt i USA vært med Hear Music/Concord. Dette var ikke McCartneys første sidesprang fra Capitol, han var i en periode på sent sytti- tidlig åttitall tilknyttet CBS-selskapet Columbia Records i USA.

hits etter hverandre, takket være samarbeidene med Kanye West. «Only One» (West med McCartney) kom på 35 som beste plassering, «FourFiveSeconds» (et samarbeid med Rihanna, West og McCartney) hadde nr 4 som beste plassering - McCartneys høyeste singleplassering siden 1983, og «All Day» (West med Theophilus London, Allan Kingdom og McCartney) oppnådde en 15-plass. «FourFiveSeconds» fikk topplassering på Hot R&B/ Hip-Hop Songs lista, hans første førsteplass der siden «The Girl Is Mine» med Michael Jackson i 1983. «FourFiveSeconds» var også en monsterhit verden over, og gikk inn på listene i mange land. I en alder av 72 ble McCartney den eldste personen som hadde hatt en nr 1-hit i Australia i 2015, takket være denne sangens suksess. Angående Pauls nye

Det er vel ingen tvil om at McCartneys nylige listeplasseringer takket være samarbeidene mellom McCartney, Kanye West og Rihanna har ført til at plateselskapet igjen kan regne med at samarbeidet kan komme til å bli innbringende, samtidig som hans fortsatt suksessrike turneer er med på å holde ham i mediabildet. Ifølge Billboard besøkte McCartney hitlisten Hot 100 igjen i 2015 for første gang siden 2007, og brakte ham tre top 40

She’s with me

studioalbum, så er så langt 11 sanger spilt inn med tre forskjellige produsenter. Giles Martin har produsert en sang Paul skrev til minne om George Martin, her er det kun Paul på gitar og en (stryke?)kvartett. Denne ble spilt inn nå i juni, innimellom europadelen av Pauls One on One turné. Andre produsenter er Greg Kurstin (som produserte Adeles siste album), og en bluesprodusent vi ikke kjenner navnet til. Mer arbeid med albumet skal finne sted i september og november. Albumet er beregnet å skulle utgis våren 2017. Et nytt album i den klassiske genren er også planlagt. I mellomtiden har McCartney også tatt standpunkt i den amerikanske valgkampen med denne Tweeten:

“

I mars 1964 ble de relativt fredelige omgivelsene på Mineheads jernbanestasjon brutt av skrikene av hundrevis av skolebarn. Lærere ved lokale skoler ga etter for krav om fri fra klasserommene og en stor mengde spente tenåringer samlet seg ved jernbanesporene. Og grunnen til all denne spenningen? The Beatles var i byen for å filme scener til sin første film «A Hard Day Night», og ingen ville gå glipp av sjansen til å se sine helter!

BEATLEMANIA TREFFER MINEHEAD

På morgenen den 2 mars 1964 trillet et spesielt chartertog med 5 vogner ut fra Londons Paddington stasjon på vei til Minehead. Om bord var en broket forsamling av filmteknikere under kommando av regissør Dick Lester, noen kjente skuespillere som Wilfred Brambell (Steptoe), John Junkin, Norman Rossington og Richard Vernon og fi e gutter fra Liverpool - John, Paul, George og Ringo. Hensikten med denne togturen var å filme de første 20 minuttene av en ny film som skulle vise hendelsene i en typisk halvannen dag

av Tim King, oversatt av Roger Stormo

i livet til The Beatles. Denne mandagsmorgen hadde ikke filmen noen tittel ennå og ble referert til av alle som “Beatles Number One”. Ringo kom opp med tittelen «A Hard Day Night» etter en tøff session i studio som hadde vart hele natten. Filmen ble bestilt av Hollywoodstudioet United Artists som en “kjapp” måte å kapitalisere på Beatles’ popularitet i Storbritannia og for å kunne utgi et bestselgende soundtrackalbum med nye sanger av the Fab Four. Beatlemania hadde feid over hele landet i 1963 og i begynnelsen av

1964 hadde det nådd Amerika med gruppens første opptreden på Ed Sullivan Show som tiltrakk seg rekordantallet 73 millioner seere. De hadde mye å smile av med fi e nummer en hits i England under beltet da de kom til Minehead til et hav av hengivne fans. Blant publikum var Sheena Reed (født Hudson) som fortalte om dagens hendelser i et brev til sin bestemor.

«Vi løp ned til jernbanelinjen og måtte krysse en eng for å komme dit» skrev hun. «Da vi kom var det en ganske stor gjeng der, alle skrek og ropte rundt jernbanen. På et eller annet vis fant vi akkurat det vinduet som The Beatles var i, og naturligvis var det en ekstra stor folkemengde der. Noen av våre sprø sjetteklassinger hevet et banner hvor det sto “deres kongerike smuldrer” og “Viva Brahms”. The Beatles så ut av vinduet og gjorde grimaser. Min venn Sandra sa da hun så ansiktene deres at hun bare måtte ta ned banneret. Da Beatles så at det var borte klappet de, alle sammen. De drev og spiste middag hele tiden mens vi så dem.» Omsider nådde Sheena og hennes venn toget og Paul vinket og smilte fra vinduet. I forfjamselsen mistet Sheena en sko og Paul pekte på foten hennes og lo. Et bilde av henne uten sko dukket opp i neste dags Western

Daily Press under overskriftene «The Beatles Go West» og «A break for bubbly makes their fans late for school». Andre avisoverskrifter var enda mer oppsiktsvekkende og inkluderte «500 girls in Beatle battle». Beatles’ ankomst og fanpublikummet ble filmet og rapportert på BBCs nasjonale nyheter.

premierer i London og Liverpool og nominasjoner i to Oscar-kategorer. Det lyktes i å etablere karakterene til de fi e Beatles og bidro til å øke den massive industrien som ble bygget opp rundt dem. Til salgs var plastparykker, tapeter, spillkort, lampeskjermer, fanblader samt platene selvsagt.

På andre stasjoner langs linjen dukket det også opp publikum, til tross for at togruten ble holdt hemmelig. På Crowcombe stanset filmteamet for å filme en liten scene der Beatles løper langs plattformen og roper til en pensjonert offiser (spilt av Richard Vernon) «Hei mister, kan vi få ballen vår tilbake? » Dette ble klippet inn i filmen som et surrealistisk øyeblikk av Dick Lester for å gi publikum et vink om at denne filmen skulle være annerledes og ikke en annen “Summer Holiday”.

The Beatles ble splittet opp på omtrent samme tid som Minehead grenen av toglinjen ble stengt for passasjerer. Nå, mange år senere er Beatles mer populære enn noensinne, og jernbanelinjen har rekordmange passasjerer i sin nye rolle som turistattraksjon.

I juli åpnet filmen til stor kritisk og kommersiell suksess med

Du kan fortsatt trille ned strekningen til Minehead bak et 1960 Hymek diesellokomotiv sittende i en komfortabel 1950 Mark One vogn, akkurat som Beatles gjorde for fle e tiår siden.

WEST SOMERSET

RAILWAY

av Espen Franck-Nielsen

Mandag den 2. mars 1964 kjørte et ekstratog fra Paddington stasjon i London. Destinasjonen var den idylliske byen Minehead på sydsiden av Bristolkanalen. Om bord i toget var the Beatles og fle e skuespillerne i filmen. Langs banen hadde det møtt fram en rekke fans som håpet å få et glimt av de fi e guttene fra Liverpool.

På stasjonen Crowcombe Heathfi ld, som er en av stasjonene på museumsjernbanen, har John, Paul, George og Ringo hoppet av toget mens det ennå var i bevegelse. John og Paul løp, mens George og Ringo fant hver sin sykkel og syklet langs plattformen og ropte til en eldre herre i en av kupeene.

Senere på 1800-tallet ble disse banene ombygget til det som vi i dag kaller normal sporvidde, som er 4 fot og 8 ½ tomme. Den samme sporvidden som brukes i Norge og de fle te europeiske land. Banen var en viktig forbindelse til byen Minehead og fle e idylliske småbyer på sydsiden av Bristolkanalen. Banen var i bruk fram til 1971, og etter nedleggelsen har den vært museumsjernbane.

Også scener fra filmene The Flockton Flyer, The Lion, the Witch and the Wardrobe og Land Girls er filmet på Crowcombe Heathfi ld. West Somerset Railway ble bygget som en sidelinje til hovedlinjen fra London til grevskapene Devon og Cornwall. Banen grener av i Taunton, og ble åpnet i 1862. I likhet med hovedlinjene til jernbaneselskapet Great Western Railway, ble banen bygget med sporvidden 7 fot ¼ tomme. Denne brede sporvidden ble valgt for å kunne kjøre raskere tog. 69

Museumsjernbanen har en rekke damplokomotiver. Også 1. generasjons diesellokomotiver og eldre dieseldrevne motorvognsett er representert på banen. Museumstogene kjører ikke inn til Taunton, men det er bussforbindelse til Bishops Lydeard stasjon. Mer info fin er du på http:// westsomersetrailway.vticket. co.uk/

Jeg tar naturligvis utfordringen fra Trond Blindheim på strak arm. I og med at Trond var så heldig bli født noen år før meg, kan han si han opplevde The Beatles og husker det. Derfor er det ikke uventet at han verdsetter McCartney og Ram, men jeg er ikke enig med han. Den som leser hele artikkelen og lytter til alle platene vil forstå.

DE 10 BESTE PAUL MCCARTNEY/ WINGS-PLATENE Jeg tror det var John Lennon som sa en gang i et intervju at et album i bunn og grunn bare var en samling av låter. De som snakket om at et album var et helt tema pratet bare tull. Og ser vi på alle Betales-albumene så må jeg gi han rett, kanskje med unntak av “the long one” på side 2 av Abbey Road. Selv Sgt. Pepper mener jeg bare er en samling låter. Albumet var helt klart banebrytende, men det har likevel ikke et gjennomgående tema, selv om Sgt. Pepper liksom skulle være konferansier og binde sammen alle låtene til en slags konsert på et tivoli. Og det samme sa Lennon. Han kalte Sgt. Pepper for en samling av tilfeldig sammensatte låter. Det var ikke et konseptalbum. Vel spiste han mye LSD på den tiden, men han hadde rett.

The Family Way [Original Soundtrack] som var McCartneys første soloplate, og Wild Life og Red Rose Speedway, selv om jeg har med Dear Friend, My Love og en låt som er undervurdert, Little Lamb Dragonfly. Og dermed kommer jeg til mesterverket, som veldig mange McCartney-fans har som sitt beste album. Og det er naturligvis Band On the Run. For et album. Jeg har med alle låtene bortsett fra Helen Wheels på min playliste. Nå er Macca inne i en virkelig god persiode. Neste plate er nok et sterkt album, Venus and Mars. Her kryr det av knallåter hvorav mange er med på et av de beste live-albumene jeg hører på. Jeg snakker selvfølgelig om Wings Over America. Venus and Mars er selvskreven på topp 10 listen.

Og det leder meg hen til min topp 10 liste av Paul McCartney/Wings-plater. Etter min mening er det beste albumet det albumet som har flest låter som jeg virkelig liker. De som har kommet gjennom nåløyet på min ultimate Paul McCartney/ Wings-playliste. Og jeg kan si med en gang at det albumet som mange regner for å være et av de beste, Ram, er langt unna topp 10 listen. Etter min mening er det et fullstendig overvurdert album. Det har noen låter midt på treet som det er ålreit å høre på, men ingen som gjør meg våt i buksen. McCartney derimot har tre klassikere som hører hjemme på enhver samleplate. Every Night, Junk og Maybe I’m Amazed. Men likevel kommer ikke McCartney med på listen heller, fordi den har bare disse tre låtene. Jeg hopper over

Året etter kommer Paul McCartney & Wings ut med nok et ok album etter min mening. Jeg vet at kritikerne ikke liker Wings At the Speed of Sound. Men det er jeg ikke enig i. Platen inneholder flere gode låter og tre-fire skikkelig gode i Let ‘Em In, Beware My Love, Silly Love Songs og Warm and Beautiful. Jeg er en av de som elsker Silly Love Songs, og skulle ønske Paul spiller den live i Bergen 24. juni. Men kommer denne platen med på listen? Det gjenstår å se. Så kommer London Town. Den mest overvurderte platene av dem alle. London Town er en dårlig plate. Punktum. Men den inneholder to gode låter i Girlfriend og With a Little Luck. Det er pophåndverk på sitt McCartney-beste. 70

Hadde de gitt ut disse to på single og droppet London Town hadde de vært smarte.

Foto: Oddvar Ruud

Jeg mener det var vår venn Tony Bramwell som fikk “foten i ræven” av Paul McCartney da han ble spurt om hva han syntes om London Town, hvorpå han svarte: “Den blir sikkert bra når den blir ferdig”. McCartney ble så forbanna at han holdt på å sprekke. “What the fuck do you think you’re talking about? You fucking work for me!” repliserte han til Bramwell, og snakket ikke med han på flere år. Deretter gir bandet ut Back To the Egg som virkelig er et dårlig album. Og så kommer McCartney II som også er et dårlig album, slev om begge disse platene har en 2-3 gode sanger hver. Det finner man nesten alltid på en McCartney-plate. Men så kommer platen jeg fikk av min far på en bensinstasjon i Naustdal i det Herrens år 1982, Tug of War. Og det er en fantastisk god plate. Produsert av den 5. Beatle, George Martin. Og for meg er den spesiell fordi det den kom ut da jeg begynte å kjøpe LP-er for egne penger (les; min far sine). Jeg skulle begynne på ungdomsskolen og denne platen digget jeg. Dette er uten tvil en av McCartneys beste. Og året etter kom Pipes of Peace. En plate som etter min mening har fått for mye tyn. Den inneholder mange herlige låter, og noen av dem er McCartneys beste. Jeg tenker da på Say Say Say, So Bad og The Man. Den første og siste i duett med Michael Jackson. Pipes of Peace ligger an til å komme med på listen. Men vi får se. Give My Regards to Broadstreet og Press to Play skulle naturligvis aldri vært utgitt, selv om vi elsker Paul McCartney. Dette er rubbish som de sier på øyene. Og Choba B CCCP hopper jeg glatt over da det er en samling coverlåter som riktignok er skrevet av legender og som Macca elsker. Men heldigvis er Macca produktiv og på Flowers in the Dirt har han innsett at han trenger hjelp, fra en av mine store helter, Elvis Costello. 72

Det blir et produktivt og lykkelig samarbeid, og Flowers in the Dirt er definitivt en god plate som ligger an til å komme med på listen. Så kommer oppfølgeren Off the Ground som jo ikke er like god som Flowers in the Dirt, dessverre, selv om der finner et par gode låter. Den kommer nok ikke med. Deretter går det fire år og McCartney kommer ut med Flaming Pie. En kritikerrost plate som inneholder flere ålreite kutt. Men likevel mener jeg platen er kjedelig og uten de store høydepunktene, litt som Ram. En typisk plate som kritikerne liker, men som ikke holder høy standard med tanke på låtskrivingen. Med høy standard mener jeg min ultimate Paul McCartney/Wings-playliste. Så hopper jeg over Run Devil Run og Liverpool Sound Collage, men må stoppe opp ved Driving Rain. Det er faktisk en jævlig god plate for den som ikke vet det. En skjult diamant. Den har mye sterkere låter enn Flaming Pie, og er mye morsommere å lytte til. Denne platen har en haug av låter som havner på min ultimate liste, hele 8 låter, og den er selvskreven på topp 10 listen. Det går fire år før McCartney dukker opp med nok en godbit, Chaos and Creation in the Backyard. Første gang jeg lyttet til den tenkte jeg på Beatles og koste meg med låter som tok opp arven etter the Fab Four. Chaos and Creation in the Backyard er helt klart med på min topp 10 liste.

Oppfølgeren Memory Almost Full er jeg ikke helt sikker på, selv om der finnes en del gode spor der. Vi får se. Ecce Cor Meum hoppet jeg elegant over. Det samme går for Ocean’s Kingdom. Hvilket leder meg opp til Kisses on the Bottom som bare inneholder to McCartney-låter, men den ene, My Valentine, er til gjengjeld selvskreven på min lange playliste. Og så avslutter jeg gjennomgangen med å ta en titt på New, som heldigvis var et gledelig gjensyn med verdens største artist gjennom tidene. Det er så godt å se at han lager gode plater som pensjonist. Det gir godt håp for neste plate også. Men over til New. Den får med 5 låter på den store listen, faktisk én mer enn Memory Almost Full. Vel, da er jeg gjennom hele katalogen, og det er på tide å oppsummere. Trommevirvel.

Har du lyst til å ta en titt på min ultimate Paul McCartney & Wings playliste ta gjerne en titt her og si hva du synes https://open.spotify.com/user/ high-fidelity/playlist/29X4FHk2xv i1fLc6RDRWKH PS! Jeg ser med glede at Trond har med Driving Rain og Chaos and Creation in the Backyard på listen. Og naturligvis Band on the Run som burde vært på første plass ;) Og Venus and Mars. Men så bommer han jo på London Town. Der må han lytte til undertegnede og Tony Bramwell som han har møtt på Beitostølen! Men hva tenker vår kjære Beatlesvenn Dag Inge Fjeld? En mann som lytter til både Beach Boys og Iron Maiden, Bob Dylan og Kiss.

De 10 beste Paul McCartney En mann som holder originale og gjennomarbeidede foredrag & Wings albumene er: 01 Band On the Run 02 Tug of War 03 Venus & Mars 04 Driving Rain 05 Chaos and Creation in the Backyard 06 Flowers in the Dirt 07 Pipes of Peace 08 New 09 Wings at the Speed of Sound 10 Memory Almost Full

hvor han lærer opp kommende og nåværende ledere i “everything Beatles and business”, og som naturligvis er med i den beryktede Beatlesgjengen. Hva er hans topp 10 liste? Jeg undres. Tar du utfordringen Dag Inge?

DANCE ALBUM OF

CARL PERKINS av Roger Stormo

De av dere som har lest Mark Lewisohns “Tune In” bok vil ha lagt merke til at Beatles var veldig glad i “Dance Album of Carl Perkins”, og at de har fremført og/eller spilt inn de fleste av sporene fra dette klassiske albumet. Og det stoppet ikke der. Albumet ble først utgitt i 1957 på Sun Records, og ble senere gjenutgitt som «Teen Beat: The Best of Carl Perkins» i 1961 på samme selskap. I Storbritannia ble albumet utgitt i 1959 på plateselskapet London, noe som sannsynligvis var den utgaven som Beatles hadde.

gaven

ut USA-

Som dalende stjerne i USA dro Carl Perkins på turné i Storbritannia sammen med Chuck Berry i mai 1964. På turneens siste kveld satt Perkins på gulvet og delte historier, spilte gitar, og sang sine sanger omgitt av Beatles. Gruppen skulle komme til å spille inn coverversjoner av «Matchbox», «Honey Don’t» og «Everybody’s Trying to be my Baby». The Beatles hadde også tidligere spilt inn to versjoner av Perkins’ «Glad All Over» for BBC i 1963. Her er “Dance Album of Carl Perkins” spor for spor, med Beatlesversjoner. BLUE SUEDE SHOES Perkins’s aller største hit var «Blue Suede Shoes». En bilulykke forhindret ham fra å promotere den med konserter, så det var Elvis Presleys versjon som ble den største hiten. Men Beatles foretrakk Perkins’ versjon.

tgave

UK-u

«Blue Suede Shoes» ble fremført av John Lennon med sitt første Plastic Ono Band i en konsert på Toronto Rock Revival Festival den 13. september 1969, og et opptak av konserten ble utgitt i desember samme år, som albumet «Live Peace in Toronto 1969». Lennons versjon ble også utgitt på Carl Perkins’ samarbeidsalbum «Go Cat Go» i 1996. MOVIE MAGG I disse dager forvalter Paul McCartney Carl Perkins’ sangkatalog gjennom sitt forlag MPL

Communications. McCartney spilte inn en versjon av «Movie Magg» på hans 1999-album «Run Devil Run». SURE TO FALL The Beatles spilte inn «Sure to Fall (in Love With You) som en del av deres Decca audition 1. januar 1962 i London. The Beatles satte sangen såpass høyt at de spilte den inn ikke mindre enn fire ganger for BBC, alle sendt på radio. Et opptak gjort den 1. juni 1963 for BBC radioserien «Pop Go The Beatles» skulle senere dukke opp på The Beatles’ 75

album «Live at the BBC» i 1994. Et annet opptak fra 3. september 1963 kom med på albumet «On Air - Live at the BBC Volume 2» i 2013. Ringo Starr spilte senere inn en soloversjon av «Sure to Fall» på sitt 1981-album, «Stop and Smell The Roses», sangen var produsert av Paul McCartney som også spilte bass og piano. Den er også med på Ringos samlealbum fra 1989, «Starr Struck: Best of Ringo Starr, vol. 2».

aget og inkludert på 1998 boksen «John Lennon Anthology», og på CDen «Wonsaponatime». Ringos innspilling ble utgitt som single i 1974. Tidlig året etter ble det en nummer én hit på den amerikanske Billboard-lista «Hot Adult Contemporary Tracks», og den nådde nummer seks på Hot 100. ALL MAMA’S CHILDREN Denne sangen var ikke med på Perkins’ «Dance» album opprinnelig, men var et bonusspor som den sjuende og siste sangen på side 1 da albumet ble nyutgitt under tittelen «Teen Beat, The Best of Carl Perkins» i 1961. Den hadde vært ute som B-siden av Perkins’ single «Boppin’ The Blues» i 1956, og var komponert av Carl Perkins og Johnny Cash. Den var altså ikke med på den britiske pressingen av «Dance»albumet som Beatles kjente. Enkelte senere nypressinger av “Dance” albumet har denne sangen med, og enkelte ikke. Ingen Beatles-tilknytning som vi vet om. GONE GONE GONE «Gone Gone Gone» var en sang Beatles spilte 7. januar 1969 – tidlig i Get Back sessions. Nesten hele sangen ble spilt. Utgitt på bootlegs. HONEY DON’T The Beatles spilt inn sin versjon av «Honey Don’t» 26. oktober 1964 som en av de siste låtene spilt inn for «Beatles for Sale», som ble utgitt i Storbritannia den 4. desember 1964. Opprinnelig hadde det vært John Lennon som sang hovedstemmen når Beatles fremøfrte denne på konsert, men for albumet ble sangen gitt til Ringo som hans en-sang-peralbum avtale. The Beatles fremførte sangen to ganger for BBC i programmene «From Us To You» og «Top Gear». En versjon sunget av Lennon er tilgjengelig

på «Live At The BBC», og en versjon sunget av Starr ble utgitt på «On Air - Live at the BBC Volume 2». Under øvingene til hans «Plastic Ono Band» album i 1970 sang John Lennon denne sangen igjen, pluss “Matchbox” - begge ble spilt inn på bånd, men er foreølpig ikke utgitt. En versjon med både Ringo og Carl ble fremført på TV-programmet «Blue Suede Shoes: A Rockabilly Session» i 1985. ONLY YOU «Only You (And You Alone)» ble foreslått av John Lennon som en sang for Ringo å ha med på hans «Goodnight Vienna» album. John spilte akustisk gitar og sang en guidevokal over backingsporet til «Only You», hvorpå Ringo senere overdubbet sin egen vokal. Lennons versjon ble senere gjenoppd76

TENNESSEE «Tennessee» ble jammet av The Beatles i løpet av Get Back sessions den 9. januar 1969. Vokalen ble håndtert av John Lennon, McCartney bidrar her og der på harmonivokal. George synger også med, og han er trolig den som husket teksten best. WRONG YO-YO Eller «Right String, Wrong YoYo» er en annen av disse sporene som Beatles kun fremførte på Get Back sessions. Dette var den siste dagen av innspillingene, 31 januar 1969 - dagen etter konserten på taket. The Beatles spilte inn og filmet «Two of Us», «Let It Be» og «The Long og Winding Road» for dokumentarfilmen og albumet «Let It Be», men spilte også rundt tjue andre sanger, inkludert denne fra Carl Perkins.

MATCHBOX The Beatles begynte å opptre med «Matchbox» rundt 1961. Deres daværende trommis, Pete Best sang den. I desember 1962 sang John Lennon sangen under en konsert på Star-Club i Hamburg, Tyskland; et opptak av denne eksisterer og var med på «Live at the Star-Club in Hamburg,Germany! 1962». Beatles fremførte også «Matchbox» i 1963 med Ringo Starr som vokalist for BBC, og denne versjonen ble inkludert på «Live at the BBC» albumet. Ringo sang også når den ble spilt inn i 1964 for «Long Tall Sally» EPen. John Lennon sang også denne på et båndopptak fra øvingene til «Plastic Ono Band» albumet i 1970, men det er fortsatt ikke utgitt. I februar 1987 på Palomino Club i Los Angeles etter en konsert med Taj Mahal, entret en gjeng kjendismusikere, deriblant George Harrison og hadde en ikke-planlagt jam session åp scenen. Den to timer lange seansen ble fanget opp på et lavskvalitet videobånd av lokalets sikkerhetssystem. Blant sangene George fremfører er «Matchbox» (med Mahal), «Honey Don’t» og «Blue Suede Shoes» (med John Fogerty). Opptaket er ikke utgitt, men sirkulerer på bootlegs. For ikke å være ute av det gode selskap har Paul McCartney også fremført sangen mange ganger. I 1990 ble en liveversjon av McCartney utgitt på hans «Tripping the Live Fantastic» konsertalbum. Et år senere fremførte han en akustisk versjon på sin «MTV Unplugged» TV-spesial i 1991, men sangen ble ikke inkludert på det påfølgende albumet «Unplugged (The Official Bootleg)». Men en rocka soundcheckversjon ble utgitt på en DVD som fulgte med

hans «Back in the USA» CD. Som vi ser, «Matchbox» er trolig den eneste sangen alle fem(!) i Beatles har håndtert vokalen på.

uutgitt i mer enn et tiår, men til slutt dukket den opp på Perkins’ samarbeidsalbum «Go Cat Go» i 1996.

YOUR TRUE LOVE «Your True Love» ble kort fremført av The Beatles i løpet av en Get Back session den 3. januar 1969. Sangen ble fremført av George Harrison og Dave Edmunds for TV-programmet «Blue Suede Shoes: A Rockabilly Session» i 1985 og ble senere utgitt på en CD, «Carl Perkins & Friends Blue Suede Shoes - A Rockabilly Session» på Snapper Records i 2006. Paul McCartney og Carl Perkins spilte denne sangen sammen på en filmet jam-session backstage på Memphis Bowl i 1993, høydepunkter fra den seansen ble utgitt på et par av Perkins’ videokassetter («My Old Friend» og «Go Cat Go!») i 1998. I Carl Perkins’ begravelse den 23. januar 1998 fremførte George denne sangen som en hyllest til sin gamle avdøde venn. Det virket ikke som de øvrige sørgende i begravelsen hadde kjennskap til sangen i det hele tatt. Et opptak ligger ute på YouTube.

Ringo Starr har fremført sine Perkins-sanger «Matchbox» og «Honey Don’t» live sammen med forskjellige av sine «All Starr Bands». Konsertopptak florerer på Ringos mange livealbum.

BOPPIN’ THE BLUES «Boppin’ the Blues» ble innspilt av Paul McCartney med Carl Perkins i 1981 på Montserrat, men er fortsatt ikke utgitt. Carl Perkins kom til «Tug of War» innspillingene på Montserrat 21. februar 1981. Han og McCartney begynte å spille inn tre dager senere, en rekke oldies inkludert «Honey Don’t», «Lend Me Your Comb» og «Boppin’ The Blues». En duett, «Get It», ble også teipet den dagen, og utgitt på McCartneys album neste år. Sammen har de også spilt inn Perkins’ hyllest til McCartney, «My Old Friend», den 25. februar. Den sangen var

Paul McCartney opptrer jevnlig med sanger fra Carl Perkins’ «Dance» album på lydprøvene. Siste gang han spilte her i Norge (2015) tok han tre på rad: «Matchbox», «Honey Don’t» og «Blue Suede Shoes». McCartneys lydprøver er egentlig ikke reelle lydprøver, men en times minikonsert før selve konserten, som det selges rådyre VIP-billetter til. “Dance Album of Carl Perkins” ble utgitt på nytt i Storbritannia på Charly Records i 1981, med katalognummer CRM 2012. Samme år ble en italiensk utgivelse på selskapet Oxford gjort tilgjengelig. I 1984 dukket en spansk utgivelse av albumet opp på CFE etiketten. I Australia utga Topline Records albumet i 1987. En CD av albumet ble sluppet i USA av Varèse Sarabande i 2004. I Storbritannia ga Snapper Music og Charly Records ut en CD med albumet pluss masse bonusspor som SNAP 291. Som en del av Record Store Day «Black Friday» i 2015 ble det utgitt en remastret gjennomskinnelig farget vinylutgave av albumet, begrenset til bare 1500 eksemplarer på verdensbasis. Selv om låten «All Mama’s Children» ble nevnt på utgivelsens nettside er den ikke med på denne pressingen av albumet, som dermed var tro mot originalen.

Ringo and his All Starr Band

NOK EN RINGO-TURNÉ I 2016 av Roger Stormo

Knapt har Ringo Starr og hans kumpaner i All Starr Band rukket å gjøre seg ferdig med sommerens turné, så annonseres den neste. I mellomtiden driver Ringo fortsatt med innspillinger for sitt kommende nye studioalbum. Her er den nye turnélisten (endringer og tillegg kan komme). I tillegg til Nord-Amerika, skal bandet også gi konserter i Japan og Sør-Korea:

20 Segerstrom Center For The Arts, Costa Mesa, CA 24 Orix Gekijo, Osaka, Japan 25 Aichi-Ken Geijutsu Gekijo, Nagoya, Japan 27 Sun Palace Hall, Fukuoka, Japan 28 Bunkagakuen HBG Hall, Hiroshima, Japan 30 NHK, Tokyo, Japan 31 Orchard Hall, Tokyo, Japan

12 Fantasy Springs Resort and Casino, Indio, CA 13 Smith Center, Las Vegas, NV 15 Celebrity Theatre, Phoenix, AZ 17 Bob Hope Theatre, Stockton, CA 19 Marin Center Veteran’s Memorial Auditorium, San Rafael, CA

Oktober

November 1 Orchard Hall, Tokyo, Japan 2 Orchard Hall, Tokyo, Japan 5 Seoul Jamshil Indoor Stadium, Seoul, Sør-Korea 8 Blaisdell Arena, Honolulu, Hawaii 11 Thousand Oaks Civic Arts Plaza, Thousand Oaks, CA

All Starr Bandet er det samme som han har benyttet de siste årene:

15 Snoqualmie Casino, Snoqualmie, WA 16 Spokane Arena Star Theatre, Spokane, WA 18 Keller Auditorium, Portland, Oregon 19 Grand Sierra Casino Theater, Reno, Nevada

• Todd Rundgren • Gregg Rolie • Steve Lukather • Richard Page • Warren Ham • Gregg Bissonette

Jean-Marie Périer:

BEATLESFOTOGRAF

av Roger Stormo

I årets første nummer av Norwegian Wood hadde vi et bilde tatt av JeanMarie Périer på omslaget. Vi har også tidligere presentert bilder fra denne fotografens hånd i bladet. Noen av de mest slående fargebildene av Beatles er tatt av denne franske fotografen. Jean Marie Périer ble født i Frankrike i 1940. Som fotograf startet hans karriere som assistent hos Daniel Filipacchi. På femtitallet tok han bilder av jazzmusikere, og han ble i 1962 ansatt av det franske bladet «Salut les copains», som han jobbet for frem til 1974. Han tok bilder av alle de artistene som var populære på sekstitallet. Etter dette jobbet han i femten år som filmregissør i Frankrike, og regisserte over 600 reklamefilmer i USA, for varemerker som Coca-Cola, Ford, Nestlé og Came. På nittitallet gikk han tilbake til sitt gamle yrke som fotograf, denne gangen for bladet «ELLE».

I Frankrike er denne fotografen en legende, som på sekstitallet tok mange minneverdige fotografier av franske stjerner som Francoise Hardy (som han i en periode også var forlovet med), Sylvie Vartan, Jacques Dutronc, men også artister fra USA og UK som Chuck Berry, The Rolling Stones, Marianne Faithfull, The Beatles og Bob Dylan blant andre. Périer fotograferte Beatles i London i 1964 og da de var i Paris 20. og 21. juni, 1965. Hans siste fotooppdrag med Beatles var i 1966 i London. Ettersom Périer kjente til at guttene i Beatles beundret Françoise Hardy og Brigitte Bardot organiserte han møter mellom disse. Beatles spiste middag med Françoise – og Bardot besøkte dem i suiten deres på hotellet George V i juni 1965.

Périer sier at ingenting skjedde på dette møtet, begge partene var nærmest paralysert over hverandres nærvær. «For Beatles, som satt i en sofa overfor BB, føltes det som om de satt og så på omslaget til et magasin og for henne var det som å se på et plateomslag…». De hadde ingenting å si til hverandre. Bildene til Périer ble benyttet i blader og magasiner på sekstitallet, og dukket også opp som omslaget på noen singleplater utgitt i forskjellige land. I 1966 ble Jean-Marie bedt om å ta omslagsbilder for Beatles. Blant disse var bildet som etter hvert skulle bli benyttet på forsiden av «Penny Lane» / «Strawberry Fields Forever» singlen. Périer benyttet nøyaktig samme effekt (artistene med spotlights bak dem) på et foto av den franske stjernen Claude François. Når John Lennon fant ut dette startet han en krangel med Jean-Marie Périer, som stormet ut. I ettertid sier Périer at Lennon hadde rett. Det skulle bli slutten på samarbeidet.

Siden 2001 har Périer lagd eksklusive prints av sine bilder, som han selger til velbeslåtte samlere. Noen av bildene hans henger i Photo 12 galleriet og Polka galleriet i Paris, samt i Fahey/Klein galleriet i Los Angeles. Lenke: http://www.jean-marie-perier. net/the-beatles.html

SALUT LES COPAINS («Hei folkens»), er ofte forkortet Salut! Dette var et magasin som utkom først månedlig og deretter annenhver måned for ungdom. Det ble publisert mellom 1962 og 2006. Bladet ble lansert av Frank Ténot og Daniel Filipacchi som en skriftlig forlengelse av radioprogrammet med samme navn, som gikk på lufta fra 1959. Som radioprogrammet fokuserte bladet på popmusikkens artister, men helst på de franske. Takket være bladets fotograf Jean-Marie Périer var det stadig vekk gode bilder av Beatles både inni og på omslaget.

Det var mye å holde styr på. Vi forberedte arrangementet i uker. Magne Løvaas laget Paul McCartneys stein til Bergens Walk of Fame. Roger Iversen kontaktet konsertarrangør og Live Nation Norge med forespørsel om å få Paul MacCartney til å komme til avdukingen av steinen sin på Bergen Walk of Fame. Forespørselen gikk videre til pressetalsmann i London. Vi gjorde det som sto i vår makt for å få det til. Vi tilbød oss å hente ham i helikopter på Flesland flyplass og fly ham til avdukingen og videre til Koengen. Men ingenting nyttet. Paul McCartneys program var for tett. Selv ikke det at vi fikk den norske handelsministeren Monica Mæland til å holde avdukingstale hjalp. Men arrangementet gikk sin gang med taler fra Oldermand Bård Kjærsem i Det Glade Bergen og formann Karl Jacob Helland i Bergen Beat Club. Steinen ligger i fortauet utenfor Bergens siste offentlige bordell: Vestindien på Nøstet. En kopi av steinen er sendt til McCartney for fotografering til Norwegian Wood. Som en kuriositet kan det nevnes at Det Glade Bergens Oldermand Bård Kjersems datter Mali Mari Bønes var leid inn av Paul McCartney som skredder bak scenen. Etter avdukingen trakk vi inn på Nøsteboden. Her var det vorspiel til Maccakonserten. Også på vorspielet ble det fullt hus og stormende jubel. Page One sto for underholdningen, som selvfølgelig besto av Beatleslåter. Erik I Blindheim 83

The Night Before Bergen Beat Club i samarbeid med Norwegian Wood – Den norske Beatlesklubben laget feststemning på kvelden før Paul McCartneys opptreden på Koengen. Aldri før hadde Paul McCartney holdt konsert i Bergen, og det rådet nesten Beatles-tilstander i byen mellom de syv fjell før konserten, en konsert som selvfølgelig var utsolgt. På selveste sankthansaften var alle bergensere og tilreisende invitert til vorspiel og mingletreff på Nøsteboden. Nøsteboden er en perle av en pub i Bergen, og det er her Bergen Beat Club avholder sine faste klubbkvelder. Det var lagt opp et innholdsrikt program for kvelden, hvor flere av byens dyktige musikere entret scenen og framførte egne tolkninger av Beatles/McCartney-sanger i nedstrippet musikalsk drakt. Oddvar Ruud (kjent fra gruppen Franklin og hiten «Bombadilla Life») fortalte om sitt forhold til The Beatles, og det var interessant å høre hans begrunnelse for hvorfor han anså Paul McCartney som en overbetalt coverartist. Samtidig presenterte han sine versjoner av kjente Beatles-sanger. Kveldens høydepunkt for mange var nok å få oppleve multikunstneren Oddvar Torsheim synge Beatles på nynorsk. Alene på scenen med sitt munnspill laget han et forrykende show, og publikum elsket det! Quiz er alltid morsomt, og det var selvsagt funnet tid til en runde med det på programmet. Kveldens quizmaster Roger Stormo leverte McCartney-quiz av ypperste klasse, hvor de fleste av deltagerne klarte å svare på noe, men ikke på alt. Quizens vinner ble Lars Olav Hole. Tro det eller ei, men en splitter ny bassgitar og kassegitar var premiene i kveldens lotteri. Ikke rart at folk var ivrige og kjøpte mange lodd ... Etter at det oppsatte programmet var ferdig, trakk deler av gjestene seg tilbake, mens de ivrigste fortsatte vorspielet ut i de lyse morgentimer ... Jeg tror at alle som var til stede på Nøsteboden denne kvelden var samstemt i at det hadde vært en utrolig flott kveld og en sjelden vellykket oppladning til Paul McCartneys konsert dagen etter. Norwegian Wood – Den norske Beatlesklubben takker på vegne av alle musikkelskere Erik Blindheim, Alf Lambrechts og Bergen Beat Club som gjorde dette arrangementet mulig! Toralf Høyer-Hansen

BEATLES QUIZ • BLE LEDET AV ROGER STORMO

BERGEN WALK OF FAME • STEINEN BLE AVDUKET AV MONICA MÆLAND OG MAGNE LØVAAS

VORSPIEL PÅ NØSTEBODEN • PAGE ONE TOK SEG AV UNDEHOLDNINGEN

I forrige nummer av Norwegian Wood har den ellers velmenende Oddvar Ruud en artikkel hvor han på nedlatende og feilaktig vis skriver at Paul McCartney er et coverband. Jeg klarer ikke å følge resonnementet hans, ikke en gang om jeg skrur av meg hodet. La det være sagt med en gang: Jeg ble av Trond Blindheim provosert da jeg leste den famøse overskriften, men jeg er ikke uenig i at Paul McCartney fremfører tidligere Beatles-sanger uten original besetning på sine konserter. John, Ringo og George mangler. Derfor kan Ruud med full rett si at Paul McCartney i dag fremfører tidligere egenkomponert musikk med ny besetning. For øvrig kan det samme sies når McCartney fremfører gamle Wings-sanger. Denne forståelsen av coverband og coverversjoner er imidlertid ganske søkt, fordi coverband og coverversjoner i dagliglivets språk og forståelse oftest viser til amatørmusikere som fremfører andres sanger, selv om det er visse unntak. Men McCartney er ikke der. Verre blir det når vi leser Oddvar Ruud begrunnelse. Han skriver følgende: «Når man reproduserer Beatles i dag, er det med musikere som er oppvokst med påvirkning fra trommemaskiner. Derfor forstår ikke musikere hvorfor Ringo Starr spiller som han gjør. Dagens unge musikere mangler derfor en autentisk referanseramme når det gjelder trommespill.»

ODDVAR RUUD

TAR FEIL Paul McCartney er ikke et coverband

Dette er mildt sagt en grov generalisering, og det er en nostalgisk gammelmanns romantisering om at alt var bedre før. Resonnementet blir også helt feil når han skriver: «Abe Laboriel Jr. som spiller trommer i McCartneys band, spiller musikken til Beatles som om den var laget i dag. For meg blir det da en coverversjon hvor den indre signaturdrivkraften som drev Beatles ikke lenger er tilstede.» Til Oddvar Ruuds orientering jeg si følgende: Abe Laboriel Jr. (født 1971) er en trommeslager som har sine orientering og læring så langt

borte fra trommemaskiner som det går an å komme. Han er svært ettertraktet, og brukt av bl.a. Eric Clapton, Sting, B.B. King med flere. Dessuten er hans far og inspirator ingen ringere enn Abraham Laboriel, som var bassisten til Donald Fagen, Stevie Wonder, Billy Cobham, Paul Simon og Ray Charles, for å nevne noen. I intervjuer har Abe Laboriel Jr fortalt at Beatles er det bandet som har påvirket han mest som trommis. Og som ikke det var nok: Abe Laboriels læremester er Alex Acuna (født 1944) og trommis til bl.a. Weather Report og Joni Mitchell.

Foto: Vemund Grimstad

Så kjære Oddvar: Hvor har du det fra at Abe Laboriel Jr. påvirkning og referanseramme kommer fra trommemaskiner når fyren har klassisk skolering så det holder og er en av de mest ettertraktete trommisene blant rotekte 60- og 70-talls musikere? 86

Ingen har skrevet inn til oss i Norwegian Wood med sin egen anmeldelse av konserten til Paul McCartney i Bergen, så vi har alliert oss med avisen BA, som anmeldte konserten låt for låt underveis. Her er den! Tidligere trykt som pluss-stoff i BA.

BA ANMELDER MCCARTNEYKONSERTEN LÅT FOR LÅT av Ørjan Nilsson 1. A Hard Day`s Night Endelig er han her. Macca strekker armene i været og viser at regnet stoppet opp akkurat da han gikk på scenen. En litt haltende og ujevn start med solen rett i fleisen. Terningkast: 3 2. Save Us Et godstog av en låt fra det fortsatt vitale og friske «New»-albumet fra 2013. Skrevet sammen med Paul Epworth. Ikke mange i publikum drar kjensel på låten og stemmen til frontmannen er litt rusten, men ingen kan ta fra 74-åringen innsatsen. Terningkast: 4 3. Can’t Buy Me Love Rett tilbake i klassikerland med låten som har vært en hjørnestein på McCartney-konserter siden tampen av 80-tallet. I etterkant sier Paul at han skal “prøve å snakke litt norsk i kveld”. Jubelen i taket. Terningkast: 4 4. Letting Go En av mange låter fra 70-tallet der tekstens omdreiningspunkt er Linda

McCartney. Wings-låten får både Macca og bergenserne til å glemme Brexit for en stakket stund. En sløy, tung og intens versjon. Terningkast: 5

spredte hender i været her og der, ellers fullstendig stillstand blant allværsjakkene. Det er en Beatle som er på besøk! Terningkast: 3

5. Temporary Secretary Allerede i 1980 tok McCartney en avstikker inn i elektropopen. En ikke veldig vellykket en. En mellomstasjon i settlisten. Terningkast: 3

8. My Valentine «What if it rained? We didn’t care» åpner McCartney «My Valentine» med. Kunne det passet bedre? Paul setter seg ved pianoet og tar publikum med inn i første balladenummer, som han dedikerer til konen Nancy. Vakkert og verdig. Terningkast: 5

6. Let Me Roll It Den sterkeste Wings-platen er utvilsomt «Band on the Run». «Let Me Roll It» har vært en live-favoritt siden 70-tallet. Stor også på Koengen, Paul har kastet jakken og legger tyngde i fremførelsen. Massiv. Kveldens høydepunkt så langt. Terningkast: 5 7. I’ve Got a Feeling Fra «Let it be»-albumet. McCartney forteller om gamle historier som inkluderer både Jimi Hendrix og Eric Clapton før han starter. Det hjelper ikke på faktumet at dette er den tammeste låten til nå. Og hva er det med publikum? Noen få

FOTO: Skjalg Ekeland

9. Nineteen Hundred and Eighty-Five Wings-låten fra «Band on The Run» dundrer utover publikum. Paul dirrer på pianokrakken og synger som om det var siste gang. Stort. Terningkast: 6 10. Here, There and Everywhere The Beatles-låten bades i myke synthstrykere og Pauls skjøre stemme som for alvor har blitt varm. En av hovedpersonens personlige favoritter i egen katalog, i følge biografien «Many Years From Now». Terningkast: 4

FOTO: Skjalg Ekeland

11. Maybe I’m Amazed Vi beveger oss inn på Maccas første soloplate fra 1970 og fortsetter ved pianoet. McCartney presser seg høyt og svinger opp i falsetten. Publikum har fortsatt noe daft over seg. Terningkast: 4 12. We Can Work It Out Allsang! En av Beatles-diskografiens aller flotteste øyeblikk. Og den skinner også under grå bergenshimmel. Terningkast: 6 13. In Spite of All the Danger McCartney drar pendelen helt tilbake til den pure starten og The Quarrymen. Nostalgisk leirbålkos, men uten å gi frysninger på kalde bergenske rygger. Terningkast: 3 14. You Won’t See Enda en låt om kjærleiken, denne gang; Pauls daværende kjæreste Jane Asher. Publikum vugger lett med, men ikke noe mer. Terningkast: 3 15. Love Me Do Bergenspublikummet stemmer i på allsang igjen. En evergreen, hva mer kan man si? Stemningen stiger mange hakk. Terningkast: 4 16. And I Love Her En av The Beatles´ sterkeste kort på hånden, med den spanskinspirerte gitaren og den milde teksten. Paul snur ryggen til publikum, svinger på rumpen og flørter. En vinner. Terningkast: 4

18. Here Today 74-åringen fortsetter alene med gitaren og hyller John Lennon. Følelsesladd og nydelig. Terningkast: 5 19. Queenie Eye Fra «New»-albumet. En dundrende rocker som får litt fart på bergenske bein i gummistøvler. Terningkast: 4 20. New Tittelsporet fra sisteplaten. Vital, frisk og med det klassiske McCartneyske bittet som han har hatt i så mange tiår. For en mann! Terningkast: 5 21. The Fool on the Hill «Magical Mystery Tour» står for tur. Nydelig poplåt ispedd små drypp av psykedelia, som funker like bra i 2016 som i 1967. Terningkast: 5 22. Lady Madonna Ba-ba-ba-ba-bap. Det koker litt på gressmatten igjen og Pauls fingre triller over tangentene. En publikumsvinner. Terningkast: 4 23. FourFiveSeconds Rihanna og Kanye West-samarbeidslåten representerer ungdomskilden i settet. Folk-pop og soul-pop som nådde 4. plass på Billboard Hot 100. Publikum klapper entusiastisk med. Terningkast: 5

24. Eleanor Rigby Godt voksne menn ved siden av meg lukker øynene og synger med. Minner strømmer i alle retninger. Et monumentalt øyeblikk. Terningkast: 5 25. Being for the Benefit of Mr. Kite! Inn i «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band»-materien. Funklende fint! Terningkast: 4 26. Something Frem med ukulelen. Paul driver lettbeint rundt, allsangen runger, stemmen er sterkere og sterkere. Et mykt og kjærlig høydedrag. Terningkast: 5 27. Ob-La-Di, Ob-La-Da Beatles kanskje mest enerverende låt, fra «White Album», hviler på et rotete ska-reggea-tema og var ment som en hyllest til en gryende reggae-bevegelse på midten av 60-tallet. En fin tanke, men rotete sluttresultat. Det bryr publikum på Koengen seg ikke en døyt om. Hjemmekoselig stemning. De visuelle elementene på scenene presser seg frem idet mørket begynner å lure rundt hjørnet. Terningkast: 4 28. Band on the Run Wings-katalogens ypperste åpenbarer seg i all sin stramme prakt. Tungt, lekent, høyt og lavt. Til å bli varm i hjerteroten av. Klasse. Terningkast: 6

virkelige hjørnesteiner. Hva mer kan man si? Fyrverkeri i gult og rødt smeller over publikum og lyser opp hele Koengen og halve Bryggen. Terningkast: 6 32. Hey Jude Pensum for popelskere i generasjoner. Covret av alt fra Lillebjørn Nilsen til Ole Paus. Macca dirigerer allsangen, deler opp i mannskor og kvinnekor før de smeltes sammen. Søtt, men i overkant forutsigbart. Terningkast: 4

FOTO: Roger Stormo

28. Band on the Run Wings-katalogens ypperste åpenbarer seg i all sin stramme prakt. Tungt, lekent, høyt og lavt. Til å bli varm i hjerteroten av. Klasse. Terningkast: 6 29. Back in the U.S.S.R. Hyllesten til Beach Boys og Chuck Berry er fortsatt en av The Beatles´ snodigste. Ok pluss. Terningkast: 4 30. Let It Be Evig klassiker og McCartneys hyllest til moren Mary, som gikk bort da han var 14 år. Det snappes og klemmes over en lav sko i publikum. Terningkast: 5 31. Live and Let Die Mastodonten, James Bond-låten, covret av Guns N´Roses og en av McCartneys

33. Yesterday Første ekstranummer. Hva skal man si om låten som har vært lydsporet til så mange liv, så mange break-ups?. Den kunne forresten fortsatt bare hatt sitt opprinnelige navn, «Scrambled Eggs», og vært like intens vakker. At Rolling Stone kåret den til den fjerde beste Beatles-låten i 2011 sier egentlig alt, bortsett fra at den burde vunnet. En av de fineste poplåtene laget i moderne tid om ikke den fineste. Funker selvfølgelig også i Bergen. Terningkast: 5 34. Hi, Hi, Hi Følger McCartney settlistene fra de foregående konsertene er vi nå i gang med siste Wings-låt for kvelden. Skulle heller ønske at Macca dro opp en «Mamunia» (om ikke annet enn for regnlinken), for eksempel, fra Wings-bagen istedenfor overvurderte «Hi, Hi Hi». Terningkast: 3

Disse sangene spilte Paul McCartney på lydprøven i Bergen • Jam • Matchbox • Honey Hush • Junior’s Farm • Drive My Car • C Moon • Let ‘Em In • I’ve Just Seen A Face • Mrs. Vanderbilt • Ram On • Midnight Special • Musikalsk intro/Lady Madonna

Sitater fra fansen: Nils Petter Ramsøy: Det ble en Paul McCartney dag og opplevelser av de største! Kongen av Koengen! Vi vant to soundcheck - og vipbilletter til konserten. Været var vått til konserten som startet med sol inn på scenen. Stor kveld med Anne, broder Ole og Connie! Nå kan sommeren begynne: Here comes the sun. The Beatles forever! Tore Waskaas: For en mann! Han er 74 år gammel og spiller i drøyt 2 1/2 time uten engang å ta en slurk med vann underveis. Musikalsk var han mindre overtent enn tidligere, og det kledde

35. Birthday Overskuddslåten fra 1968 kommer ikke til å bli stående igjen med gullskrift etter denne kvelden, men er jo kjekk for dem som har bursdag, da. Terningkast: 4 36. Golden Slumbers Den glitrende låten fra 1969, som er bygget opp rundt et dikt av Thomas Dekker, bærer bud om at den historiske kvelden i Bergen nærmer seg slutten. Publikum er på tærne. Terningkast: 5 37. Carry That Weight Sa den korte rakkeren fra «Abbey Road» noe om hvilken retning The Beatles beveget seg i? Det gjorde den nok. Drivende god. Terningkast: 5 38. The End Kveldens svanesang. I et karriereløp som det Paul McCartney har hatt er del selvfølgelig mange låter man gjerne skulle hørt. Hvor fint hadde det ikke vært å få servert 1997-perlen «Young Boy» eller den lille genistreken «Jenny Wren» eller «Too Much Rain» fra «Chaos and Creation in the Backyard»? Man kan ikke få alt her i livet. Terningkast: 5

ham særdeles godt. Dæven så fabelaktig det var. Dette trengte jeg nå. Takk, Paul! Jon Vidar Bergan: Av de 9 konsertene jeg har vært på med ham (1989-2016), rangerer jeg denne på 9. plass. Og stemningen var ikke høy. Bergenserne virket reserverte de to første timene. Høydepunktene for meg var «I’ve Got A Feeling» og «You Won’t See Me». Joakim Krane Bech: Jeg bryr meg ikke nevneverdig hvordan stemmen hans hører ut, konsertene hans holder et så høyt nivå at det er bare å bøye seg i støvet. Selvsagt drømmer også jeg om en konsert/turnè med obskurt og sjeldent materiale, men det blir vel med drømmene. Likevel tøft at han flørter med tanken i programmet! Marius H. Johannessen: Jeg var i Bergen, og i mine ører var Paul veldig bra, en av de beste McCartney-konsertene jeg har vært på.

GEORGE

& JOHNS

«SGT.PEPPER»

UNIFORMER av Roger Stormo

Om du skal til London til høsten eller vinteren kan du ta turen innom The Victoria & Albert Museum. Der skal både Johns og Georges Sgt Pepper-dresser stilles ut fra 10. september til 26. februar. Andre Beatlesrelaterte ting vil du sikkert også finne. Dette er første gang Georges «Sgt. Pepper» dress stilles til skue, Olivia Harrison har omsider gitt sitt samtykke til dette. Også tidligere har hun blitt spurt om å låne bort dressen til diverse utstillinger, men har ikke sagt ja før nå. Foruten å benytte dressen på omslaget til «Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band» og i «Hello Goodbye» musikkvideoen i 1967, børstet George også støvet av dressen for innspillingen av musikkvideoen til «Ding Dong Ding Dong» i 1974. Deretter skal han ha gitt den bort, men fikk den tilbake til innspillingen av «When We Was fab» - videoen i 1987. Da var fargene på dressen imidlertid blitt ganske falmet og buksene var trange, så George fikk lagd en kopidress som han brukte i musikkvideoen. Lennons Sgt.Pepper-dress har vært utstilt flere ganger tidligere, og Ringos dress er såvidt vi vet nå utstilt i Rock and Roll Hall of Fame i Cleveland, Ohio. McCartneys dress har vi kun sett brukt i musikkvideoen til «My Brave Face» i 1989, og det kan ha dreid seg om en kopi. Vi har ikke hørt at originaldressen har vært benyttet til utstilling noe sted. Utstillingen John og Georges dresser skal benyttes i heter «You Say You Want a Revolution? Records and Rebels 1966-1970», og mye av utstillingen dreier seg om John Peels berømmelige platesamling. Museet ligger i Cromwell Road i London Nettsted: vam.ac.uk 91

NORWEGIAN WOOD

ØNSKER ALLE SINE LESERE

GOD HØST