Norwegian Wood #152 by Roger Stormo

Nr. 152 Våren 2018

• India • Japan • Persia • Montmartre

Ringo blir adlet

Hvordan John saboterte sin fars forsøk på å bli popstjerne Concert for George NYUTGIS

PRESIDENTEN HAR ORDET Toralf Høyer-Hansen

DEN STORE

DUSTEDEBATTEN JOHN ELLER PAUL?

Diskusjonen om hvem som var «viktigst» i The Beatles – John eller Paul - har pågått siden gruppen fikk sine første fans tidlig på 60-tallet – og pågår fortsatt. Så heftig har diskusjonene til tider vært at gode venner har skiltes som uvenner ... Hvem laget de beste sangene, hvem var den beste musikeren, hvem sang best osv., har vært årsak til mange harde krangler. Johns tilhengere hevder kanskje at han var den ”ekte” og innovative, mens motsatt side sier at Paul var et pop-geni og en mye bedre musiker. Noen Lennon-fans påstår at Paul alltid har vært sjalu på Johns talent, og til dels ufin med hans ettermæle. Til gjengjeld har McCartney-fans klandret John for The Beatles’ oppbrudd, og påpekt at Pauls solokarriere har vært den mest suksessfulle.

Begge sider representerer selvfølgelig ikke annet enn snevre, trangsynte, subjektive oppfatninger. Kjenner du litt til Beatleshistorien, vet du at slike argumenter ikke har hold i virkeligheten og lett kan plukkes fra hverandre. Pressen har ofte vært pådriver for å holde diskusjonen i gang. For noen år siden presenterte Scared Goose Productions en video hvor de intervjuet 550 skuespillere og musikere. Det eneste spørsmålet de fikk var: «Er du en John Lennon-person eller en Paul McCartney-person?»

Blant de klassiske rockerne som ble spurt var Tom Hamilton i Aerosmith, medlemmer av Black Sabbath, Robby Krieger fra The Doors, The Bands Robbie Robertson, Pete Townshend fra The Who og Metallica. Mange svarte umiddelbart, mens andre hadde problemer med å bestemme seg. Lennon slo McCartney 282-196. Femti klarte ikke å svare, eller sa at de var like gode. George Harrison fikk 15 stemmer, og fire personer foretrakk Ringo Starr. De resterende fire stemmene ble delt mellom Jimi Hendrix, Lou Reed, Keith Richards og Oasis ...

Videre sa George Martin: “Hadde John aldri møtt Paul, tror jeg bestemt at ingen av dem ville ha blitt de store låtskriverne som de ble. De ville vært gode, men ikke så strålende som millioner av oss mener de er. Hver hadde en enorm innflytelse på den andre, som ingen av de egentlig erkjente.”

Selv om forskjellige undersøkelser og avstemninger prøver å overbevise meg om hvem av de to som var «viktigst» i The Beatles, så foretrekker jeg å avstå fra å velge side – for det er vel ikke et valg jeg må gjøre? George Martin sa det best: «Å spørre hvem som var den viktigste i gruppen, er som å spørre om hva som er den viktigste ingrediensen i en saus vinaigrette, olje eller eddik. Begge var fundamentalt viktige. Den ene uten den andre ville vært utenkelig i utviklingen av The Beatles’ suksess.»

AK SJO

PRESIDENT: Toralf Høyer-Hansen toralf@norwegianwood.org SJEFREDAKTØR: Roger Stormo roger@norwegianwood.org

NEL T

REDAKTØR: Oddvar Ruud redaksjonen@norwegianwood.org SEKRETÆR: Bjørn Bjerkeskaug info@norwegianwood.org

ADRESSER NETTSTED: www.norwegianwood.org FACEBOOK: www.facebook.com/beatlesklubb

Se videoen her: www.youtube.com/ watch? v=kSwUzM_nTGM

Å sam- menligne kunstnere vil nesten alltid være meningsløst - så også med John og Paul.

RED

TWITTER: www.twitter.com/

Lennon/McCartney er uten tvil den største låtskriverduoen i populærmusikkens historie. Sammen utfylte de hverandre og skapte fantastisk musikk – og historien har vel visst at John og Paul var åpenbart mer kreative som et par enn som enkeltpersoner. Tiden er nå overmoden for å legge denne dustedebatten død. The Beatles kunne aldri eksistert uten både John Lennon og Paul McCartney. Faktisk var The Beatles et partnerskap mellom fire viktige, likeverdige medlemmer, hvor hver stemme telte likt. Og må vi absolutt utpeke ett - «det viktigste»- medlem i gruppen, la oss bruke avstemningen blant New Musical Express’ lesere fra juni 2017. Den suverene vinneren der ble George Harrison ... 3

beatlesklubben@beatlesklubben FYSISK ADRESSE: Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO TRYKKERI: Knut Molvik Molvik Grafisk LAYOUT: Erik I. Blindheim Pil Media AS ANNONSER: Lise Lotte Andersen Pil Media lotte@pilmedia.no TAKK TIL: Yan Friis Tony Cartwright Vegard Martinsen Hoshika Rumiko Lasse Berntsen Espen Bratlie Eirik Søreide Svein Sund HP Gundersen

Nytt år – nye muligheter! Omlag 130 abonnenter har ikke fornyet abonnementet sitt i skrivende stund. Purringer sendes ut, og vi håper de fleste har rukket å komme inn igjen i folden nå som bladet er ferdig trykket. Velkommen dere som er nye!

ger o o R torm S

2018

Den store begivenheten er jo ellers at i år setter Ringo Europa på turnékartet igjen, samt at han skal adles av dronning Elizabeth! Vegard Martinsen har i den anledning ført i pennen en hyllest til Ringo, som dere finner inne i bladet. Undertegnede blir å finne på Berlinkonserten til Ringo, og vi håper de av dere som er på denne og andre konserter i løpet av turnéen skriver noen ord og gjerne tar bilder.

Bandk o som s mpisene h nart b y lir Sir ller Ringo Ringo !

Ellers byr vi denne gangen på det jeg vil karakterisere som et bredt og variert blad, med internasjonalt tilsnitt: Fra Iran/Persia, til Japan via Montmartre i Paris og vi må selvsagt også innom India. Filmen «Yellow Submarine» fyller femti år og skal i den anledning settes opp på kino igjen, vi håper Norge står på planene i den sammenheng.

Året er definitivt i gang, med nyutgivelsene av «Ringo», «Goodnight Vienna» og «Concert for George» allerede tilbakelagt, sistnevnte for første gang på dette trendsettende formatet: vinyl. I løpet av året kommer Paul med sitt nye studioalbum, og skal vi tro det britiske musikkbladet Mojo, så kommer det en nymikset boksutgave av «The Beatles» (eller «White album», som det oftest kalles) samt en utvidet utgave av John Lennons album, «Imagine»! Vi kan kanskje også håpe på en ny utgivelse i Pauls arkivserie?

Norske arrangementer Vi har i skrivende stund nettopp kommet hjem fra årets Beatlescruise, det fjerde i rekken som VIP Booking & Management har arrangert, alle med Det Betales som hovedartister. Denne gangen uten celebre gjestevokalister, men Johnny Sætre og hans datter varmet opp på sang og akustisk gitar, og de to deltok også på et par av Det Betales sine sanger. 4

Ellers var det Beatles-karaoke og Beatles-Quiz, der den herværende sjefredaktør stakk av med seieren – i quiz – ikke karaoke! Bård Wierli fra arrangørselskapet opplyste at cruisene var flyttet over fra Color Line til Stena Line da sistnevnte selskap var lettere å samarbeide med. Det Betales har i år et show som heter «Best of Beatles» som de reiser rundt med, blant annet skal de opptre på ærverdige Chat Noir 4. og 5. mai. Samtidig øver Masters of the Past inn sitt nest siste show i serien «It Was Fifty Years Ago Today». Året er selvsagt 1968, og dette showet har premiere på Oslo Konserthus 15. september. I mellomtiden reiser de fortsatt rundt med 1967-showet sitt, så ikke nøl om de besøker din by! Beatlesfestivalen på Beitostølen blir i år lagt til helgen 12. til 14. oktober, så vet dere det. Det jobbes med programmet.

Ellers

007. Julesinglene

ved Yan Friis

014. The Beatles på Montmartre

021. Ringo blir adlet

025. Ringo og Paul i Persia 027. Ringo og Paul i Los Angeles 028. Freddie Lennon av Tony Cartwright 034.Vegard Martinsen hyller Ringo 041. Da Beatlemania kom til Japan av Hoshika Rumiko 050. India: Ny film og bok 053. Rishikesh 50 år etter av

Vi har allerede hatt et dødsfall i år, Paul Goresh – amatørfotografen som pleide å henge rundt Dakotabygningen og ta bilder av John og Yoko har gått bort. Han var en ekte fan, som etter hvert fikk et vennskapelig forhold til John Lennon. Det var han som tok bildet som gikk verden rundt på avisforsidene den 9. desember 1980, av Lennon i ferd med å signere albumet sitt for mannen som noen timer senere skulle bli hans morder. Vi vil gjerne oppfordre alle til å sende oss anmeldelser av bøker dere har lest, filmer dere har sett og konserter dere har vært på, såfremt disse har klar Beatlestilknytning, såklart. Bladet skal lages for og av medlemmene i Beatlesklubben, og jo flere som bidrar dess bedre og mer variert blir bladet. Neste nummer kommer til sommeren. Ha en flott vår!

Lasse Berntsen 058. Coverbildet til Band on The Run av Espen Bratlie 061. Quincy Jones om Beatles 065. Concert for George 068. John Lennons tre legendariske gitarer av Oddvar Ruud 076. Baby’s in black – norskpressede coverversjoner, del 1 av Eirik Søreide 082. DVD-anmeldelse: How the Beatles Changed the World 083. Bokanmeldelse: Beatles on the Roof ved Svein Sund 087. Beatles og Stones ved HP Gundersen 093. Junior’s Farm annonse 094. Beatles solohits av Jon Vidar Bergan 096. Nye Beatlesbilder 098. 50 år siden Yellow Submarine 100. Salgstallene for vinylalbum: Beatles på topp 102. Ny figur av John Lennon

Ringo twitret denne vinterlige oppdateringen 12. februar.

104. Boktips: Astrid Kirchherr, Derek Taylor, Lars Saabye Christensen 107. Siste side - siste nytt

The Beatles’ Liverpool 16. - 19. september 2018

med Audun Molde

Velkommen til en helt spesiell musikalsk reise, til den moderne kulturbyen Liverpool og til den nære historiens sus hvor vi skal gå i fotsporene til de fire som forandret vår tids kultur. Vår kjentmann og veiviser er Audun Molde, musikkviter og forfatter som i 2018 utgir boka om popmusikkens og musikkbransjens historie. Han er en Beatles-kjenner og har besøkt Liverpool mange ganger i gjennom de siste 20 årene; blant annet har han møtt et par brødre av Beatles-medlemmer her, hilst på kunstneren som designet Sgt.Pepper-coveret, sett Paul spille konsert på Anfield Road, og selv spilt bass på legendariske Cavern Club. Se www.temareiserfredrikstad.no for utfyllende dagsprogram Pris inkluderer: Flyreise direkte Oslo–Manchester med SAS tur/retur Flyskatt 3 overnattinger i dobbeltrom på Hotel Hard Days Night inkl frokost All transport iflg. program Byvandringer, utflukter og kåserier iflg. program Måltider ekskl. drikke Norsk reiseleder (Audun Molde)

Pris fra kr 12 550,V I

S K A P E R

O P P L E V E L S E R ,

K U N N S K A P

O G

M I N N E R

F O R

L I V E T

BESTILLING OG MER INFORMASJON Tlf: 69 31 26 21 info@temareiserfredrikstad.no

WWW.TEMAREISERFREDRIKSTAD.NO

Beatles’ julegleder

IKKE HEMMELIGE LENGER av Yan Calmeyer Friis

Hver jul fikk Beatles’ britiske fans en hilsen fra gruppen i posten i form av en flexisingle. En storsinnet gave forbeholdt de utvalgte. Det skulle altså gå 50 år før vi andre endelig fikk sjansen til å kjøpe disse opptakene over disk. Beatles’ årlige julegave til sine fanklubbmedlemmer har liksom aldri helt fått status som ordentlige Beatles-plater. Folk visste om dem, man så dem iblant lagt ut for salg – til stive priser –, men jeg kjente ingen som faktisk tok skrittet og punget ut.

Allerede da den opprinnelige jule-LPen skulle gis ut i 1970 hadde masterteipene forsvunnet, og LPen måtte kompileres fra opptak av flexisinglene

Det var jo bare prat og tøys, og det var ikke engang ordentlige plater, men sånne tynne, useriøse flexi-greier som gjerne ble brukt til reklame, stukket inn i ukeblader, og som kanskje lot seg avspille hvis du plasserte en femmer innerst, ved spindelen, så platen ikke ble stående å spinne.

Boksens innhold: «The Beatles Christmas Record» (5:00) ble innspilt 17. oktober 1963, like etter at de hadde tapet sin neste single, «I Want To Hold Your Hand» / «This Boy». Hvit vinyl, tom side 2. «Another Beatles Christmas Record» (3:58) er fra 26. oktober 1964, like etter at de hadde tapet «Honey Don’t». Rød vinyl, tom side 2. «The Beatles Third Christmas Record» (6:20) er fra 8. november 1965, etter at de hadde spilt inn «Think For Yourself». Blå vinyl, tom side 2. «Pantomime: Everywhere It’s Christmas» (6:36) ble spilt inn 25. november 1966. De hadde satt av hele dagen til denne julesinglen. Gul vinyl, tom side 2. «Christmas Time (Is Here Again)» (6:06) ble spilt inn 28. november 1967. Også denne gang satte de av hele dagen til julesinglen. Grønn vinyl, tom side 2. «Christmas 1968» (7:48) ble innspilt på forskjellige tidspunkter i november-desember 1968. Klar, gjennomsiktig vinyl, tosidet single. «Happy Christmas 1969» (7:39) ble innspilt på forskjellige tidspunkter i november-desember 1969. Oransje vinyl, tosidet single.

Allerede julen 1964 kjente jeg til utgivelsene. Det sto om dem i New Musical Express. Men de var uten-for min rekkevidde, forbeholdt gruppens britiske fans. Det måtte man bare akseptere. Den aller første juleplaten jeg faktisk hørte noe fra var 1967-utgaven. 1967 var jo selve kronjulen for Beatles-fans. Vi ble skjemmet bort både med fenomenale «Hello, Goodbye» og den spektakulært innpakkede dobbel-EP’en «Magical Mystery Tour». Men sannelig var det mer, for på svensk radio, da de spilte seg gjennom ukens britiske TOP 30, fant de også plass til å gi smakebiter fra årets fanklubbplate, «Christmas Time (Is Here Again)», som faktisk hadde en gjennomgangsmelodi som lød akkurat like vokalyr og bedøvende deilig som «Hello, Goodbye». Fordreid av frustrasjon satt jeg der og ønsket meg denne sangen og platen den kom fra, i visshet om at det aldri kom til å skje. På Magasin du Nord i København oppdaget jeg at skottene likevel ikke var så tette. Der solgte de Beatles Monthly Book i juli 1968.

jeg i London seks år senere av Hollywood Brats’ Andrew Matheson. Det var sannsynligvis også på den tiden at jeg endelig sikret meg Beatles’ juleplater komplett. Riktignok på en svært forbrytersk kopi, en såkalt counterfeit, av den amerikanske LP’n som ble laget til de amerikanske fanklubb medlemmene julen 1970. Den knitret, det er så, men den så veldig pen ut, ikke minst gjorde coveret det, for det var en godt laget kopi. Den fikk duge. Og det gjorde den i snaut 40 år, helt til jeg ble helt crazy og sikret meg samtlige originalutgivelser på ebay, inkludert både den britiske og amerikanske LP-versjonen fra 1970. Skal det være, så skal det være.

En kinnskjeggtung John la beslag på midtsidene i julinummeret.

I juli 1968 oppdaget jeg at disse engelske fanklubbskottene likevel ikke var så tette som antatt. Jeg var i København med mine besteforeldre. Vi skulle til Syden, men spekulerte i at det skulle dukke opp billige avbestillinger hos Simon Spies. De kom etter noen dager, og slike gikk det til at jeg havnet i Rimini, Italia – og fløy for første gang, i en larmede turboprop propellmaskin som tok sin tid. Men før dette hadde vi altså dager

i København. Og det var etter et besøk på Magasin du Nord, at jeg oppdaget de åpne fanklubb-skottene, for der, i hyllen til bladutsalget ved utgangen, sto siste utgave av Beatles Monthly med bilde av George og Patti i farver på forsiden, og et skikkelig kinnskjeggtungt portrett av John på midten. Jeg hadde aldri sett bladet i noen norsk kioskhylle, men her i København kunne hvem som helst sikre seg godbiten. Jeg var en meget glad hvemsomhelst. Det ble mitt først Beatles Monthly. Mitt andre, en 1964-utgave, fikk 10

Da var jeg rimelig fornøyd. Hvordan stiller jeg meg så til at Apple plutselig valgte å gjøre de legendariske juleplatene tilgjengelig for alle julen 2017? Mellomfornøyd. OK, jeg innrømmer at jeg er smålig, men det er noe eget ved å sitte på noe som ikke så mange har. Eksklusivitet er en listig rakker. Da jeg så de første fotografiene av den forestående utgivelsen ble jeg enda mer betenkt. Det så for stilig ut. Den lekre røde boksen, trokopi-coverne og ikke minst det at platene nå var tilgjengelig på tykk og god og slitesterk vinyl, til og med farvet vinyl. Æsj også! Jeg måtte jo ha den. Boksen, altså. Men jeg konstaterte selvfølgelig med en viss tilfredshet at man ved å fokusere på singlene, hadde droppet den viktige 1970-LP’n, «From Then To You», som kom på tung vinyl (jeg tror ca 150 gram) og med Apple-etikett i nydelig trykkvalitet. Den har jeg. Både den og den før nevnte amerikanske versjonen. Begge i ekte originaler.

Slik oppdaget jeg at Beatles’ julesingler fantes. En sak i New Musical Express dater t 25. desember 1964.

Boksen ser strålende ut. Den gjør det. Forsideillustrasjonen er en pussig hybrid. De har tatt forsidemotivet fra den første julesinglen, et portrett i hvert hjørne, og iført dem den tegnede luen som Ringo, og bare han (de andre har på seg helt andre hodeplagg), liksom har på seg på midtsiden av innstikket i den tredje julesinglen, den fra 1965. Gøy. Det er ingen innstikk med bilder og tekst i de nye versjonene av singlene. Til gjengjeld har man laget et hefte som inneholder alt dette materialet. Eller nei, forresten. Ikke alt. Midtsiden fra 1965 som jeg nettopp nevnte, glimrer med sitt fravær. Det samme gjør innstikket med fototilbud fra 1968 og Alan Aldridgereklamen fra 1969. Merkelig avgjørelse når alt annet er så trokopi. Den første singlen har de riktignok ikke trokopiert. Originalen kom nemlig i et primitivt utbrettcover med en minimal brettelomme, stiftet øverst og nederst, til selve platen. 2017-versjonen kommer i enkeltcover, og dermed har man blitt nødt til å presentere innsiden av utbrettcoveret som faksimile i det medfølgende heftet. Selve platen har som originalen all informasjon på side 1, side 2 er tom. Vinylfarven er hvit som sne. Stilig. Generelt vil jeg si om coverne at de er mer robuste enn originalen i og med at man har brukt ordentlig coverpapp, og ikke den tynnere varianten som ble benyttet den gang. Trykkvaliteten er OK, men vitner om at man ikke har hatt de gamle filmene, og derfor valgte å scanne originalcoverne. Man gjenkjenner det gamle hard kontrast-trikset som gir mørkere skygger og sterkere (les grellere) farver, men ikke greier å skjule blurry billedskarphet og tap av detaljer. Holdt side om side, vinner originalene lett. Men flexidiskene vinner ikke. Du skal være heldig om du kommer over helt lytefrie originaler. Skikkelig tung vinyl er langt å foretrekke, og blir 11

La gå at man ikke lenger kan kjøpe disse fotografiene, og i hvert fall ikke til den prisen. Men det er tross alt en offisiell innstikker fra fanklubben, og den lå i 1968-singlen. Ikke reprodusert i 2017-heftet.

enda gøyere når de kommer i hver sin farve: hvit, rød, blå, gul, grønn, klar og oransje. Hva med lydkvaliteten? Vel, ikke forvent mirakler. Mastertapene finnes ikke. Antagelig ble de slettet så snart man hadde presset platene. Allerede i 1970, da den årlige juleplaten ble, ikke en ny single, beatlene var jo i krig, men en hel LP, «From Then To You», som inneholdt de syv bidragene fra 1963-1969, allerede da måtte man dubbe fra flexiene. Så LP’n leverte varene med knitter og sus. Det samme gjør disse 2017-versjonene, som altså også er dubbet. Men det er egentlig ikke så farlig. Platene er ment å være uformell gøy, ikke champagne og kaviar for hi fientusiaster. Sammen med gruppens filmer og en del av videoene de gjorde for singlene sine, er juleplatene meget representative eksempler på hvor viktig humorelementet er i den komplette Beatles-pakken. De var sterkt influert av The Goon Show (med bl.a. Peter Sellers og Spike Milligan), en klassiker i britisk radio på 50-tallet, og en forløper til surrealismen og satiren som senere skulle prege Monty Python (og deres mange etterkommere). Beatles fremstår i ettertid som selve det manglende mellomledd. Du hører det på juleplatene, og du ser det glimtvis i «A Hard Day’s Night», «Help!» og i aller høyeste grad i «Magical Mystery Tour», hvordan bordet dekkes for Monty Python. De tre første juleplatene er ganske straighte. Man har tydelig et manus å forholde seg til, skrevet av gruppens pressetalsmann Tony Barrow. Tanken var å takke fansen, si noen ord om alt det flotte som var skjedd i året som gikk. Slike ting. Men Beatles klarte selvfølgelig ikke å takle noe så teit alvorlig. Allerede i 1963 forholder de seg ganske fritt til manus, og det skulle skli ytterligere ut de neste to årene. Det improviseres, de kommenterer både seg selv og arkene de leser fra, de synger utdrag av kjente sanger, både egne og sesongklassikere, gjerne omarbeidet og med improviserte tekstvariasjoner. Man sjarmeres av hvor lite høytidelig de tar seg selv. John Lennon er drivkraften på de tre første platene. Han er kjappest og skarpest i replikken, han driter i konvensjonene, men greier å holde balansen overfor fansen som jo platen er rettet til. Beatles ler med sine fans, men av konvensjoner og autoriteter. Slik sett er det et opprør i disse juleplatene som ikke dukket opp på de konvensjonelle platene deres før i 1966 (jeg mener, de er innom både Vietnamkrig og rasefordommer). 12

Med 1966-platen «Everywhere It’s Christmas» tok Beatles full kontroll. Pakket i et cover designet av Paul McCartney leverer gruppen en kostelig forestilling av originale sangsnutter og frittstående sketsjfragmenter som snubler inn i hverandre og skaper en surrealistisk helhet som kaller på latteren. Fremragende håndverk, og like Goon som Goon Show selv. Innspilt midt arbeidet med «Strawberry Fields Forever». Samme mal brukes på neste års juleplate, «Christmas Time (Is Here Again)», hvis stadig tilbakevendende kjenningsmelodi, vel egentlig refreng, er så sterkt og tett på en vaskeekte Beatles-innspilling at den hadde fortjent å få noen vers også. I stedet er den gjennomgangstemaet i en frisk og spretten parodi på et radioshow, eller snarer auditions til et radioshow. Den aller morsomste julesinglen, pakket i et omslag som er helt i tråd med den engelske psykedeliaen som gjerne blandet dopets farvebad med bruntonede retrofotografier. Engelske hjernereiser droppet ikke tradisjonene, buttered scones and tea hørte med. Ingen syretripp uten. På «Christmas 1968» er dessverre musketerstemningen over. Hver beatle leverer sine egne solobidrag. Spesielt morsomme er de ikke. Johns radbrekking av det engelske sproget i John & Yoko-fortellingen er for så vidt gøyal, men budskapet er alt annet en morsomt.

Midtsiden på innstikkeren til «The Beatles Third Christmas Record». Den glemte de å reprodusere i heftet til 2017-utgaven.

John fremstår som besk, smålig og bitter. George har med seg Tiny Tim hvis versjon av «Nowhere Man» vel ikke akkurat er for evigheten.«Happy Christmas 1969» signaliserer det verden skulle oppdage fire måneder senere: Slutten. John belemrer lytterne med sin Yoko-besettelse. George og Ringo er bare så vidt innom, og Paul synger en ordentlig sår «This is to Wish You a Merry, Merry Christmas». Platens atmosfære er mørk, dyster og resignert. Ikke noe å ringe julen inn med. Trenger vi denne boksen? Selvfølgelig gjør vi det. Beatles-historien er ikke komplett uten julesinglene. De burde kanskje for skams skyld også gjort materialet tilgjengelig på CD. Og tør vi gjette på at vi julen 2018 ser LP-versjonene i nytt opptrykk? Inntil det skjer kan jeg hygge meg med at jeg har noe som slett ikke alle har. I pen stand til og med. Så det så! Hvor ofte jeg spiller platene? Det nekter jeg å svare på.

a Montmartre I denne artikkelen forsøker jeg å finne ut av hvem det var som poserte sammen med Beatles mens de var iført franske hodeplagg, om hun er den samme modellen som de ble tatt bilder av sammen med på Montmartre i Paris og hvem var fotografen? Vi byr også på masser av bilder fra Beatles’ besøk i kunstnerkvarteret. Det har lenge vært et mysterium hvem damen på dette bildet med Beatles er, og hvorvidt bildet er tatt i Paris i januar 1964 eller i et fotostudio i London i desember 1963 – som PR for den forestående Paristuren. Ute på internett florerer det med unyttig informasjon, og bildetekster er i mange tilfeller rene gjetninger. Kvinnen som er avbildet sammen med Beatles her, og i samme antrekk ute på gaten i Montmartre blir identifisert både som Sylvie Vartan (sangerinnen som også sto på

(

6. juni 2018 er det igjen duket for en Beatlesopplevelse på L’Olympia i Paris, da åpner Ringo and his All Starr Band sin Europaturné akkurat der.

plakaten under Beatles’ konserter på L’Olympia), som den tilfeldig forbipasserende artisten Miss Mirabelle, som den franske fotomodellen Sophie Hardy, og i løpet av mine undersøkelser har også navnene Eve Bowen og Mireille Darc dukket opp.

spilte tre forestillinger hver kveld de fire første dagene. Etter dette trappet de ned til to forestillinger per kveld. Det hersker litt forvirring om hvem av de tre store navnene fra plakaten som var hovedartistene, men ifølge eieren av L’Olympia, Bruno Coquatrix så var det Beatles.

Tidligere Paristurer

Under oppholdet bodde Beatles i en suite på Hotel George V, (John og Cynthia hadde bodd på det samme hotellet noen måneder tidligere) og de hadde fått satt inn et piano i suiten, slik at d’herrer Lennon & McCartney kunne komponere. Det skal ha vært på dette pianoet de komponerte «Can’t Buy Me Love».

John og Paul hadde vært i Paris før. Til 21-årsdagen sin i 1961 hadde John fått den nette sum av 100 pund, en usannsynlig stor gave den gangen. Han og Paul bestemte seg for å la Beatles være Beatles, og dro på haiketur med Spania som mål. De kom ikke lenger enn til Paris, der de traff på vennen Jürgen Vollmer som de kjente fra Hamburg. Han var i Paris for å studere fotografering, og de fornyet vennskapet med ham.

To onsdager hadde de fri, 21. og 28. januar, og John og George fløy til London den sistnevnte onsdagen. Dagen etter, torsdag 29. januar kom de tilbake og et nå samlet Beatles benyttet dagen til innspillinger. George Martin hadde kommet over fra England og installert seg i EMIs Pathé Marconi Studios, der Beatles skulle spille inn tyskspråklige versjoner av sine siste par singler, «She Loves You» og «I Want To Hold Your Hand». De gruet seg sikkert. Men de dukket opp til slutt, og etter å ha rast gjennom «Sie Liebt Dich» og «Komm, Gib Mir Deine Hand» spiller de inn fire tagninger av den nyskrevne «Can’t Buy Me Love». Siste spilledag på L’Olympia var 4. februar, da skulle de videre og erobre USA. Det hadde skjedd mye mens de var i Paris. Derek Taylor hadde kommet på besøk, da han på vegne av George Harrison skrev en spalte i Daily Express, de hadde blitt fotografert på hotellet av bl.a. Harry Benson, de hadde fått greie på at de lå på førsteplass på singlelisten i USA med «I Want To Hold Your Hand» og de hadde oppdaget Bob Dylan. Det var Paul McCartney som hadde fått Bob Dylans album av en fransk DJ, og de hørte mye på dette mens de oppholdt seg i hotellsuiten.

Denne blondinen har samme frisyre og antrekk som på bildene fra fotostudiet. Hun poserer her sammen med Beatles utenfor en kneipe.

Også den gangen besøkte de kunstnerdistriktet Montmartre, som de skulle vise de andre i Beatles når de besøkte byen igjen. John Lennon og hans kone Cynthia var dessuten på bryllupsreise i Paris 16. september 1963. Også de traff igjen en bekjent fra Hamburg, nemlig Astrid Kirchherr og hadde en durabelig barrunde med henne og hennes venninne før de fire alle kollapset i samme seng til slutt.

Fotoutstilling Ett av bildene vi viste innledningsvis hang oppe under en utstilling i Paris for noen år siden – i anledning 50-årsjubileet for Pariskonsertene. Den ble avholdt i perioden 28. november 2013 – 8. februar 2014 og foruten noen få bilder fra Paris, spente utstillingen over hele Beatles’ karriere. På denne utstillingen sto det en lapp ved siden av bildet, der det ble proklamert at bildet er tatt noen uker før Parisbesøket, og vi ser også navnet Eve Bowen.

L’Olympia Den første konserten med Beatles i Frankrike fant sted 15. januar 1964 i teateret Cyrano i Versailles, deretter forflyttet de seg til L’Olympia i Paris fra den 16. Der sto de på plakaten sammen med Trini Lopez og Sylvie Vartan, og 15

? n e n i d n o l b e r Den and Imidlertid finner vi Eve Bowen også kreditert som fotograf på det samme bildet i utstillingens katalog, samt også på andre bilder. Franske Beatlesfans betviler informasjonen om bildet, og har konkludert med at det kanskje var Dezos assistent Eve Bowen som var den virkelige fotografen som tok akkurat disse bildene. Dessuten tidfester de fotoseansen til Parisoppholdet til Beatles.

Den andre blondinen? Imidlertid så er jo Beatles også avbildet med en blondine med noenlunde samme frisyre og antrekk på bilder som beviselig er tatt i kunstnerdistriktet Montmartre i Paris i januar 1964. Her er Dezo Hoffmanns versjon av historien bak bildene med denne blondinen: «Det var en meget kald dag. Vi gikk inn på en bistro for å varme oss på en kopp te.

I stedet fikk vi en god kopp fransk kaffe fra den unge damen bak disken. Hun var så attraktiv at jeg ba henne å posere på gaten sammen med Beatles. Hun hadde aldri hørt om dem, men gjorde meg en tjeneste og gikk ovenpå for å skifte antrekk til et slikt man gjerne ser på franske postkort. 16

odell, m o t o f g n u n e Beatles og isitten til v r e d n u t e s ip kn r 1964. a u n ja i e r t r a m Mont Da Beatles besøkte Montmartre var det minst et dusin fotografer som fulgte dem, kanskje flere. En av fotografene var deres venn fra London, Dezo Hoffmann. En sjelden fransk EP-plate, «From Me To You» er utgitt med to forskjellige omslag. Det mest sjeldne av disse er et bilde som ble tatt av Beatles i fotostudio mens de var iført disse franske hodeplaggene – tilsynelatende knaskende på pariserloffer. På baksiden av EPen er det nederst til høyre oppført hvem som har tatt bildet, og der står det Dezo Hoffmann. Men gjelder det pariserloffbildet eller det andre, alternative og mer vanlige forsidebildet? Eller begge?

Det tok meg bare tre minutter å ta bildene, men hun var blåfrossen til tross for at John sto tett-i-tett med henne bakfra.» Sitatet er hentet fra Hoffmanns bok «The Beatles Conquer America» (Virgin Books 1984). Beatlesforfatteren Bill Harry skriver at denne pikens navn var Mirielle. Fra Bill Harry får vi også servert en annen historie om fotoseansen med studiobildene. I denne versjonen finner denne også sted i Paris, fotografen er Dezo Hoffmann og fotomodellens navn er Sophie Hardy (f. 4/10-1938). Hun skal ha blitt intervjuet av vår franske kollega Jacques Volcouve fra Beatlesfanklubben «Le Club des Quatre de Liverpool» om dette. Hardy var skuespiller og på denne tiden tok hun også modelloppdrag. Det var hennes agent som ringte og ba henne posere sammen med en utenlandsk gruppe som het Beatles. Hun visste ingenting om dem og gjorde bare jobben sin, uten å ha noen idé om hvem hun poserte sammen med.

ngt hår.

1964 – for la Mireille Darc i

Sophie Hardy var ung fremadstormende skuespillerinne i Paris i 1964-67, og tok også modelloppdrag. Er det henne som er avbildet med Beatles?

Som vi ser står Dezo Hoffmann i bakgrunnen på dette bildet av George.

En annen versjon skal ha det til at modellen var Mireille Darc (1938-2017), som også var en kjent fransk blondine på denne tiden. Sammenlikner jeg bilder av henne fra 1964 med Beatlesbildene har hun nok for langt hår. 17

iday. e Johnny Hall d ø d av g li y n og gift med Sylvie Vartan ie ble senere lv y S . k li Den virkelige l ve r hårfargen e Beatles. Bare

artney i 2008, cC M l au P d e m . Sylvie Vartan te på L’Olympia åd tr p p o n je ig da han

To av de skal være av hans kone Maureen Cox og Pauls kjæreste Jane Asher. Det tredje bildet er ett i helfigur av fotomodellen fra «de franske bildene» i fotostudioet, og der identifiseres hun som Sophie Hardy.

Sophie Hardy

Tom Hanley

Etter fotoseansen i studio i Paris i februar 1964, ble blondinen med for å posere ute på gaten. Dette er bilder tatt av kanskje flere fotografer. Franske fotografer hang rundt Beatles straks de var å se ute, så det er sannsynligI en kontemporær artikkel om Ringos hobbyfotografering er det tre eksempler på bilder Ringo har tatt.

Etter at jeg blogget litt om denne fotoseansen fikk jeg svar fra en anerkjent Beatlesforfatter som jeg dessverre ikke kan røpe navnet på, ettersom de opplysningene vi fikk muligens skal benyttes i en senere bok. I hvertfall er historien som følger: Den britiske fotografen Tom Hanley booket skuespiller og modell Sophie Hardy og et fotostudio til en fotoseanse med Beatles. Han avtalte med Dezo Hoffmann at dette skulle være eksklusive bilder som bare Hanley skulle ta og forsøke å selge videre. Hanley bodde faktisk sammen med Beatles på hotellet i Paris, takket være at han var venn med Derek Taylor. Bildene i fotostudio av Beatles iført franske hatter, med og uten modell Sophie Hardy er altså hans. Fotografen fikk også tilbud om å være med til USA, men takket nei – og traff ikke Beatles igjen før i 1968. Da tok han noen bilder av dem på Apple-kontoret og stakk etter dette stadig innom i 1968-69, men var dog ikke innom da de spilte på taket. Utover 70- og 80-tallet drev han med forskjellige fotografoppdrag. En gang på nittitallet 18

o tok Vi vet jo at Ring nne de r de un er bild ns fotoseansen, i ha h» ap gr to ho «P k bo vi fra 2013 finner dette bildet av Paul.

Beatles møtte også seg selv på Montmartre, da en av kunstmalerne hadde lagd et maleri med karikerte Beatlesfigurer. traff han tilfeldigvis Derek Taylors kone Joan på gaten, og kom dermed i kontakt med Apple igjen. Derek jobbet da sammen med Neil Aspinall om den kommende «Beatles Anthology»-serien, og Tom Hanley ble midlertidig ansatt for å lage et bildearkiv for Beatles og Apple. Neil Aspinall hadde nylig kjøpt opp alle negativene til Dezo Hoffmann. Blant Hoffmanns negativer fant Hanley ett bilde Hoffmann hadde tatt bak hans rygg av Beatles og Sophie Hardy i fotostudioet i Paris! I 1995 gjorde han seg imidlertid upopulær og fikk sparken da han solgte et gjenforeningsbilde av Paul, George og Ringo til avisen The Sun.

Kunstnerkvarteret Montmartre-distriktet hadde vært kunstnerkvarteret i mange år, da Beatles kom dit. Og det var et sted med sjel. Bare hør denne beskrivelsen fra kunstmaleren Antonio Gonzalez-Collado: «Jeg var der den dagen Beatles kom til Montmartre. Min kollega, maleren Tyko fikk tatt bilde av seg selv sammen med dem. På den tiden var Attilio sjefen for Pichet du Tertre, Pierre Labric var borgermester i det frie samfunn, og Anatole var distriktets politimann. Patachous kabaret lå i nr 13, rue du Mont Cenis. I blindgaten Impasse Trainéelå det en delikatessebutikk drevet av Monsieur og Madame Bachard, et par med hjerter så store som en katedral. Madame Bachard, med sin aksent fra Perigord, drev stedet, og tok seg av kundene og lagde måltider til kunstnere og andre pengeløse».

Beatles fikk ogsĂĽ vĂŚre med og male et bilde selv, ivrigst ser det ut til at George var. Han driver nok bare og tilfĂ¸rer noe pĂĽ maleriet til en av de andre kunstnerne.

RINGO BLIR:

I 2013 ble Ringo tildelt den franske ordenen: «Insigne de Commandeur de l’ordre des Arts et Lettres».

I romjulen meldte flere medier i Storbritannia at Richard Starkey MBE står på dronning Elizabeths nyttårsliste over hvem som skal adles i 2018. Dette hadde nok ikke Ringo regnet med da han spilte inn sangen «Elizabeth Reigns» på albumet Ringo Rama i 2003. «Well...there goes me knighthood», sier han til

slutt i sangen. Men det er ingen av de kongelige som står bak tildelingen av slike æresbevisninger, det er det en komite av politikere som gjør. Nyheten ble først publisert i skandaleavisen The Sun, men ble etter hvert også bekreftet av andre, mer seriøse britiske aviser og medier. 21

Det har gått litt inflasjon i disse adelstitlene må vi innrømme at vi synes. Etter at Paul McCartney ble slått til ridder i 1997 i en alder av 55 år, har både Elton John, Mick Jagger, Rod Stewart og Ray Davies fått denne hedersbevisningen. For ikke nevne Sir George Martin.

OBE medaljene er et hakk over MBE. De fem gradene av Den britiske imperieordenen er inndelt i sivile og militære avdelinger. Inndelingen er:

1. Storkorsridder eller storkorsdame (Knight Grand Cross eller Dame Grand Cross, GBE) Verken John Lennon eller George Harrison har mottatt denne æren, men Georges venn og læremester 2. Kommandørridder eller kommandørdame (Knight Ravi Shankar ble ridder i 2001. Harrison burde jo Commander, KBE eller Dame Commander, DBE) egentlig ha blitt adlet ettersom Bob Geldof ble slått til 3. Kommandør (Commander, CBE) ridder på grunn av sitt initiativ til Band Aid og Live 4. Offiser (Officer, OBE) Aid, to prosjekter i 1984-5 som samlet artistverden i 5. Medlem (Member, MBE) et forsøk på å skaffe penger til å stille sulten i Etiopia. All ære til Geldof for dette, men opplegget var nesten Kun de to øverste gradene er ridderlige, og innebærer en blåkopi av George Harrisons pionerarbeid med således adelskap og rett til å kalle seg Sir eller Dame. å samle artisteliten for flomrammede Bangladesh i Ordensklassene identifiseres ofte bare ved forkor1971. telsene, som også benyttes i tilknytning til innehavAlle medlemmene i Beatles ble dekorert med MBE i ernes navn. 1965, men John Lennon returnerte sin egen som en protest mot Storbritannias utenrikspolitikk (og for at hans single «Cold Turkey» var på vei nedover på hitlistene). Det har blitt avslørt at George Harrison avslo den britiske utmerkelsen OBE i 2000, tre år etter at hans bandkamerat Paul McCartney ble slått til ridder.

Dokumenter avslører at Beatlesgitaristen sto på lista på grunn av sitt bidrag til musikkindustrien. Rart at man ikke også har bemerket Harrisons veldedighetsarbeid, bl.a. for Bangladesh, eller at han var med og revitaliserte britisk filmindustri med sitt selskap Hand Made Films. Men journalist Ray Connolly, som kjente Beatles, sa at Harrison ville ha vært fornærmet over et slikt tilbud etter at McCartney hadde blitt slått til ridder tre år tidligere. «Hvem det enn var som foreslo å gi ham en OBE og ikke slå ham til ridder var ekstremt ufølsom,» sa Connolly. «George må ha blitt fornærmet – og det med rette.» George Harrison døde i november 2001 av kreft, han ble 58 år. Da Beatles fikk sine MBE medaljer av dronningen i 1965, vakte dette protester fra tidligere medaljebehengte – for det meste offiserer fra militæret. Oberstløytnant Frederick Wagg sendte sporenstreks tilbake nesten alle sine ordener til Buckingham Palace, meldte seg ut av Labour partiet og strøk arven han hadde testamentert til partiet.

Yoko Ono skrev dette: «Dear Sir Ringo I am very happy that you have received this honour from the Queen. It’s about time! Huge congratulations! I am delighted for you and your family. It is an honour for everyone in The Beatles family and I love you very much. love, hugs and kisses, yoko Hun la ved dette bildet:

Vennene til Ringo gratulerte ham med den nye æresbevisningen på sosiale medier. Paul McCartney skrev: «Huge congrats Sir Ringo! Sir Richard Starkey has a nice ring to it. Best drummer best pal! X Paul» og la ved dette bildet:

Daily Mail var tilstede da Ringo landet på Los Angeles internasjonale flyplass, de tok en del bilder av en smilende Ringo, og han hadde denne kommentaren: «‘It’s great! It’s an honour and a pleasure to be considered and acknowledged for my music and my charity work, both of which I love.’

for Liverpool?», «Pete Best var en bedre trommeslager», «John Lennon sa at han ikke engang var den beste trommisen i Beatles» (egentlig hentet fra en sketsj der skuespiller Jasper Carrott spilte Lennon i 1983, men hva vet vel kommentarfeltskribenter?) og andre usakligheter. De færreste i Liverpool har egentlig sett dette TV-intervjuet fra 2008, men baserer seg kun på overdrivelser og gjenfortellinger. En av kommentarene var «Han har jo ikke gjort annet de siste årene enn å nedsnakke Liverpool». Dette må sies å være relativt sterkt overdrevet, all den tid dette er basert på et spørsmål på TV for ti år siden, og Ringo har kun hatt gode ting å si om Liverpool etter den tid. I tillegg har han skrevet sanger om tiden i byen på nesten hvert eneste album i ettertid. Men hvem i Liverpool kjøper vel Ringos plater etter hvert som de utgis? Jeg skal vedde på at de færreste der vet at han stadig vekk har en aktiv karriere med plateutgivelser og turnévirksomhet. Beatlesfansen er vekselvis glade og stolte på Ringos og Beatles’ vegne, eller de synes utmerkelsen er irrelevant og en anakronisme og ikke har noe for seg i dagens samfunn.

Ringo har fått utmerkelsen, ikke bare for sine musikalske meritter, men også for sitt arbeid for veldedighet. Sammen med kona Barbara Bach startet Ringo veldedighetsorganisasjonen «The Lotus Foundation», som bl.a. gir penger og støtte til personer rammet av rusavhengighet, cerebral parese, hjernesvulster, kreft, Reaksjonene blant publikum har vært litt forskjellige. vold mot kvinner og barn, hjemløshet og dyr i nød, Rockerne synes det er helt på trynet at representanter med mer. for ungdomsopprøret rock’n’roll skal akseptere dekorasjoner fra «etablissementet». Alle avkastninger fra Ringos utenommusikalske prosFolk fra Liverpool kan ikke fordra at Ringo sa på TV jekter går uavkortet til denne organisasjonen, derii 2008 at han ikke kunne tenke seg å flytte tilbake til blant inntektene fra bøker og kunst. byen. Derfor sabler de ham ned i kommentarfeltene En annen artist blir beæret samtidig med Ringo, og til avisene med fordommene sine, som «Han var bare det er Barry Gibb, den eneste gjenlevende av brødrene heldig, var på rett sted til rett tid». «Hva har han gjort Gibb, som opptrådte under navnet Bee Gees. Ringo som pave fra filmen «Lisztomania».

Året var 1968:

Paul og Ringo

i PERSIA

Et faktum som ikke er veldig godt kjent er at både Ringo og Paul besøkte Teheran i Iran i 1968, på vei til og fra Maharishi Mahesh Yogis meditasjonsleir i Rishikesh, India. 19. februar 1968 setter Ringo og Maureen Starkey samt Paul og Jane Asher seg på flyet til New Delhi. Flyet mellomlander på Mehrabad International Airport i Teheran, en av regionens travleste flyplasser mot slutten av 60-tallet. Sannsynligvis er det en kort transfer eventuelt bare drivstoffpåfyll, for det er ikke meldt noe om denne stoppen. Men etter å ha holdt ut i Maharishis leir i kun ti dager er Starkeys lei og drar hjem igjen 1. mars. På veien hjem er det også mellomlanding i Teheran. Under denne stoppen opplever Ringo at det kommer en ansatt fra det iranske flyselskapet og spør: «Unnskyld, er du en av The Beatles?» Ringo svarte, «Nei», og da gikk han bare sin vei og det var det. Ringo dro derfor den konklusjon at Beatles ikke er så store i Iran. Men Paul og Jane hadde et litt lengre opphold. 24. mars reiser Paul McCartney, Jane Asher samt Applemedarbeiderne Neil Aspinall og Denis O’Dell fra Rishikesh. Den 25. mars 1968 er Paul og Jane Asher i Teheran, og skal ha tilbragt en eller to dager i den Iranske hovedstaden. Beatlens besøk feires på omslaget av ukesmagasinet Ferdowsī, og bildekavalkaden viser paret besøke Bāzār e Bozorg (den store Bazar), spise tradisjonelle persiske retter som Ash Reshteh 25

(nudelsuppe med stekt løk og mynte), Kuku (frittata) og Khoresht-E Bademjan (gryte med aubergine) samt røyke hookah (lokalt kjent som qalyoum, en vannpipe). The Beatles, er i motsetning til Ringos antagelse, svært populære i Iran. Ungdommen kaller dem Beatelha, og deres påvirkning på ungdomskulturen og musikken i landet er stor.

Det virket imidlertid ikke som om han tok intervjuet seriøst. Han drev og tøyset med fotoapparatet sitt og øvde på noen persiske ord han hadde lært, som «aks nageer» («ikke ta bilder»). Dette fordi han tydeligvis var sur fordi sikkerhetspolitiet ikke ville la ham ta bilder. Enkelte tittere, spesielt fra den eldre generasjon likte ikke manerene til McCartney, og oppfattet det dithen at han gjorde narr av det iranske folk. 26. mars lander Paul og Jane på Heathrow.

I løpet av visitten møtte Paul og Jane også den velkjente Iransk-Armenske popsangeren Vigen Terterian. På bildet — Vigen Terterian (1929-2003) med gitaren. Han gikk under tilnavnet «Sultanen av Persisk Jazz.» Vigen innførte egenhendig gitaren som instrument i persisk musikk, og flyttet tre år senere til USA. Ulike kilder mener at den delvis skjulte kvinnen som bøyer seg er den legendariske sangeren og skuespilleren Googoosh (Faegheh Atashin). På denne tiden var hun gift med den mektige iranske impressarioen Mahmoud Ghorbani.

Iran var i 1968 styrt av shāhanshāh Mohammad Reza Pahlavi. Den lange tittelen betyr keiser, eller kongenes konge. Shah Pahlavi styrte med jernhånd og hadde et kontroversielt og nært forhold til blant annet USA og England. Han var opptatt at iranere skulle ha tilgang til vestlig kultur og musikk. Shahen moderniserte Iran, og hevdet å ville gjøre det til en fullverdig sekulær stat.

Paul McCartney skal også ha hatt en kort opptreden på den nasjonale iranske TV-kanalen.

I 1968 utnevner han landets første kvinnelige minister. Shahen benytter seg også hyppig av arrestasjoner og tortur utført av det hemmelige politiet, SAVAK, for å knuse enhver politisk motstand.

.Vigen

l.a gitt av b Paul om Her er ro bror Ka og hans

Under innspillingen av filmen «Help!» på Bahamas i 1965 hadde Paul hilst på shāhanshāh Mohammad Reza Pahlavis første kone, Soraya EsfandiaryBakhtiari. De ble imidlertid skilt allerede i 1958. Kilde: http://hotdogz-blog.tumblr.com/post/140207436065/ fotnoter-paul-mccartney-i-teheran-1968

Paul og Ringo i Los Angeles

Tirsdag 16. januar hadde Stella McCartney moteoppvisning i Los Angeles. Hun presenterte høstens moter for kvinner i 2018, og tiltrakk seg mange celebre gjester. Deriblant pappa Paul, stemor Nancy, Ringo med fruen Barbara Bach, David Lynch, Amber Valletta, Rosie Huntington-Whiteley, Goldie Hawn og Kate Hudson. Det var også levende musikk på arrangementet, med artistene Grimes, Leon Bridges, St. Vincent, Beck og en gruppe som kalte seg Dr. Peppers Jaded Hearts Club, med Matt Bellamy som frontfigur. Da den sistnevnte gruppen tok til å fremføre Helter Skelter kunne ikke Paul dy seg og ble med på fremførelsen.

Hvordan Lennon saboterte sin fars forsøk på å bli popstjerne. EN NÆR VENN AV FAREN FORTELLER av Tony Cartwright oversatt av Roger Stormo Min bestevenn, mannen jeg skulle komme til å beundre mer enn noen jeg kjente, jobbet i oppvasken i et pubkjøkken da jeg første gang ble presentert for ham. Han så ikke bra ut da. Ute og kjøre, fortennene var vekk og han tjente bare ti pund i uken. Jeg kunne nesten ikke tro det da han fortalte hvem han var — Freddie Lennon, far til Beatlesgeniet John Lennon. Men bak et mørbanket ytre var det et hjerte av gull, og en sterk sammenhørighet dannet seg raskt mellom oss.

Freddie Lennon, faren til John Lennon i The Beatles slapper av på en parkbenk. Freddie døde i Brighton i 1976, etter å ha manglet kontakt med sin berømte sønn i mange år.

Jeg lovte å få Freddie på føttene igjen og gi ham en sjanse til å skape sin egen fremtid. I løpet av en berg-og-dalbane på ti år så jeg Freddies forhold til John gjennomgå forferderlige høydepunkter og daler. I gode dager delte 28

de hjem, sang sanger sammen og koste seg på puber og nattklubber. Men i de verste stundene var John fylt av sjalusi og narkoindusert paranoia som fikk ham til å sabotere sin fars drømmer, slå døren igjen foran ansiktet hans og til

og med true med å drepe ham. Det er imidlertid ikke tvil i min sjel at til tross for forskjellene så ville Beatles aldri ha eksistert uten Freddies ærlighet og ærbarhet.

med sine sønner — rusle i strandkanten, spise iskrem sammen, og padle i sjøen.

Freddie hadde så smått begynt å planlegge noe, han ville ta med seg sønnen og emigrere til New Zealand. Men Mimi Freddie var en stor historieforteller. Med fikk snusen i planen og fortalte om den en gang du traff ham så satte han i gang, til Johns mor. En dag banket det på fortalte livshistorien sin til alle som ville døren: det var Julia, med sin nye mann, høre på. Han var født i 1912 i LiverBobby Dykins, en svartebørshai som pool — en av åtte barn som bodde på etter hvert skulle bli vert for en vinbar. ett eneste rom, hvor det ikke var plass Hun var kommet for å ta med seg John nok for dem til å legge seg ned og sove. tilbake til Liverpool for å bo sammen Da han ble seks år gammel ble Freddie med henne. sendt til en arbeidsskole, der fikk han i I et hjerteskjærende opptrinn fortalte det minste mat og seng. hun John at han aldri ville få se henne «John tror han har hatt det tøft i livet,» mer om han ble værende hos faren. Hun sa Freddie til meg en gang. «Han vet snudde seg og gikk vekk og den lille gutikke hvor tøft livet kan være.» ten løp nedover gaten etter henne, mens Freddie gikk inn i handelsflåten i han gråt og ropte navnet hennes. tenårene, og håpet å reise rundt og se verden. Men allerede da hadde han truf- «Det knuste hjertet mitt,» sa Freddie. De neste to tiårene tilbragte han til sjøs fet kvinnen som skulle bli Johns mor. som hjelpemann i byssa på handelsskip, Hennes navn var Julia; hun var bare 14 og Freddie var 15 når de først begynte å og all kontakt mellom ham og John var brutt. Midt på sekstitallet gikk han i date. land igjen, da var John en superstjerne. Etter 11 års kurtise giftet de seg i 1938. Da krigen brøt ut et par år etter og Fred- I 1965 fant Freddie seg arbeid med å vaske panner og kjeler på Ship Inn i die ble sendt ut på handelskonvoyene Shepperton, Surrey — tilfeldigvis bare var Julia allerede gravid. noen kilometer fra millionærdistriktet Freddie forgudet sin babysønn, John. Weybridge, hvor John Lennon hadde Han hadde noen få ukers landlov da sitt hjem. gutten var 18 måneder gammel, men det Det var faren til Tom Jones som først var fortsatt krig. Han ble sendt ut igjen fant Freddie — han var på besøk hos — og da han kom tilbake, i 1944, var Tom, som bodde i nærheten, og stakk kona hans gravid igjen, denne gangen innom puben for å ta seg en pint. med en annen manns baby. Hun sa til ham at ekteskapet var over og til tross Da han nevnte at sønne hans hadde en for alt han tigget og ba, ble de separert. popplate på hitlistene, svarte bareieren: Men hans kjærlighet til John ble ikke «Det er da ingenting! Vi har faren til en mindre. Beatle på kjøkkenet, han vasker opp!» Etter krigen, under en etterlengtet På denne tiden var jeg manageren til langtidsfri fra seilerlivet tok Freddie Tom. Da vi hørte historien dro vi til med seg seks år gamle John på ferie til Ship Inn for å finne ut om dette var sant. Blackpool. Johns mor taklet ham ikke Freddie aksepterte glatt mitt tilbud om på egen hånd og hadde sendt ham for å noen øl, og et sterkt vennskap blomstret bo hos hennes eldre søster, tante Mimi. opp mellom oss. Han ble begeistret over å se sin far, og for første gang hadde de muligheten til Jeg elsket hans Scouservidd og evenå gjøre ting som fedre gjerne vil gjøre tyrene han fortalte fra sjømannslivet 29

- en av de villeste, om hvordan han nesten kom til å stå foran en eksekusjonspeletong i Argentina etter å ha knust et vindu i Buenos Aires under en fyllekule, ga meg gåsehud. Freddie var den fødte entertainer, og hadde en rik, følsom sangstemme som han underholdt hele puben med. Han hadde ingen lyst til å hive seg med på Beatleskarusellen, men jeg følte på meg at han ville kunne bli en stjerne på egen hånd.

Jeg hadde kjent John siden 1962, da The Beatles pleide å opptre på de samme forestillingene som min barndomsvenn Freddie Fowell, hvis kunstnernavn var Freddie Starr. Nå i 1966 var jeg manager, en impresario — eller prøvde å være — som Eppy og som Stonesmanager Andrew Loog Oldham. Mitt instinkt sa meg at Freddie Lennon skulle kunne få en massiv hit med den rette sangen. Så jeg satte i gang med å skrive den for ham.

Nyheter går fort, og neste dag hadde jeg manageren til Beatles, Brian Epstein på tråden. «Si at det ikke er sant, Tony,» tryglet han. «Er Johns far virkelig en oppvaskhjelp? Hva kommer avisene til å skrive!»

Jeg skriblet ned noen linjer, inspirert av Freddies historier: «I watched the sun rise over every ocean . . .» Sangen fikk tittelen «That’s My Life, That’s My Love, That’s My Home».

Jeg tok Freddie med meg til kontoret til Eppy, som lå rett ved London Palladium. Paul McCartney og George Harrison var der, og de gjettet med en gang hvem han var. «All right, John’s dad?» smilte George. «Hvor har du gjort av fortennene, da?» Freddie bare smilte — det tannløse smilet skyldtes et uhell ombord på et skip for lenge siden. Jeg tok en titt rundt meg, og ble overrasket over at John ikke var til stede. Eppy gjorde en gestus over skulderen: «John er i det andre rommet, han ser på gjennom det lille vinduet.» Det fortalte meg alt jeg trengte å vite — dette kom til å bli et komplisert forhold.

På denne tiden var det den store jobben til en manager å skaffe avtaler og kontrakter. Jeg visste hvordan man gjorde dette, og raskt signerte jeg platekontrakt med Pye, et selskap som også hadde artister som Lonnie Donegan og Sandie Shaw i stallen. Så satte jeg opp en kontrakt for sangrettighetene: Beatles sin musikkforlegger, Dick James tilbød meg 300 pund, men etter et par telefonsamtaler til fikk jeg 1000 pund fra Cyril Simons i Leeds Music. Freddie ble forbløffet. Han hadde ikke en gang en bankkonto — man trengte ikke det når man bare tjener en tier i uka.

Nowhere boy: John Lennon som liten gutt sammen med moren Julia, som ble kjørt ned og drept i 1958 i en trafikkulykke.

Jeg tok han med ut for å kjøpe ham en ny dress og noen nye tenner, og deretter dro vi ned til klubben Bag O’ Nails i Soho for å treffe to musikere som skulle være med i backinggruppa hans — trommeslager

fars sang. Platen spratt oppover hitlistene på kontinentet, og begynte å selge bra i Statene. Morris Levy fra Roulette Records ringte med fra Amerika og sa: Potensial: Freddie, 53, med sin plate «That’s My Life...»

Mitch Mitchell og bassist Noel Redding. De var en del av en trio sammen med en ny sensasjon fra Amerika, gitaristen Jimi Hendrix, og på Bag O’ Nails den kvelden var alle disse til stede: The Beatles, the Stones, Eric Clapton. John satt seg ned sammen med oss. «Pass på at fatter'n ikke får for mye å drikke på,» advarte han meg. Jeg trodde ikke mine egne ører — det var helt tydelig at John drev og syretrippet på LSD, og han bekymret seg over om Freddie tok seg et par halvlitere?

«Du må ta med deg pappa Lennon over hit. Han har allerede solgt 180 000 singler, det er en hit i ni stater.» Vi fløy til Amsterdam, for å være med på et hollandsk TV-show, noe som fikk Freddie til å svette voldsomt — han trodde han ble nødt til å synge live på nederlandsk. Han ble så lettet da jeg fortalte at han skulle mime på engelsk at han nesten besvimte.

I platestudioet i Wimbledon var Freddie meget nervøs. Han tok en titt på det 30-manns orkesteret og sa: «jeg er nødt til å ta meg en drink.» Selvsagt var det ikke lov å drikke alkohol i studio, men jeg stakk ut og skaffet ham et par flasker sterkøl. Sangen var kjempefin. Den startet med bølger som traff en strand, og så kom det inn et pulserende piano. Om du hørte den nå kan det hende du blir slått av gjenkjennelse - den er nesten identisk med Johns største hit, «Imagine», som han spilte inn seks år etter. Jeg har alltid lurt på om John bevisst eller ubevisst hadde kopiert sin

Og så skjedde det noe forbløffende. Plata forsvant fra hitlistene. Den ble trukket i Europa og USA. Kun veldig få i musikkbransjen hadde makten til å kunne gjøre dette, og jeg hadde mine mistanker om hvem som sto bak.

Andre anklaget Brian Epstein, men Eppy var min venn, og jeg visste at han ikke ville sabotere min plate - hvis da ikke John hadde bedt ham å gjøre det. Hvorfor skulle John knuse sin egen fars karriere? Ren sjalusi og usikkerhet er de eneste motivene jeg kan gjette på. Vi kjørte til Weybridge for å konfrontere John, men han smalt døra i ansiktene på oss. Freddie var knust, og ga umiddelbart opp musikkbransjen. «den har kun bragt meg ulykke,» sa han. «Jeg vil heller gå tilbake til oppvaskbenken.» Og dette gjorde han, med et ganske overraskende resultat. På kjøkkenet til et shabby hotell med navnet Toby Jug i London møtte Freddie sitt livs kjærlighet. Hun var 35 år yngre enn ham, kun 18 år gammel, men det spilte ingen rolle. Hennes navn var Pauline, og selv om familien hennes ikke godkjente det, elsket hun Freddie. Endelig hadde Freddie lykken på sin side. Han sendte et julekort til John, og fikk svar i brevs form med neste post. John hadde vært i India med Maharishi Mahesh Yogi, som hadde anbefalt ham å be sin far om forlatelse. «Du burde ta deg av ham,» hadde Maharishien sagt, «for din far ga deg livet.»

ble Johns fanklubbsekretær, og Freddie omfavnet fritidslivet. Det hendte jeg stakk innom og tok ham med til en pub. Noen dager var alt fryd og gammen - men så ble John borte i dagesvis. Når han var veldig stein glemte han rett og slett at de var der. Da Pauline ble myndig (myndighetsalderen var 21 år på denne tiden), kunne hun endelig gifte seg med Freddie, som nå var 56, uten at familien hennes kunne si noe på det. Snart ventet de det første av to barn, og bestemte seg for at de ville bo i et eget hus. Det var da ting forverret seg. På denne tiden, rundt 1970, ble Beatles splittet — og John hadde falt for noe forferderlig psykologitøv som gikk under navnet primalterapi. Terapeuten, en merkelig fyr ved navn Arthur Janov, satte John i trance i et lydtett rom, og stilte spørsmål som hadde som formål å grave opp smertefulle minner fra barndommen hans. John ble oppmuntret til å konfrontere faren sin med sitt infantile raseri, og han skrek og banket i gulvet som et barn. En dag inviterte John Freddie, Pauline og deres baby David til sitt nye hus i Tittenhurst Park nær Ascot, hvor han hadde flyttet fra Weybridge, og en forferderlig scene fant sted. «John så så rar ut,» fortalte Freddie meg, «med dette tomme blikket i øynene. Det var narkotikaen: den hadde ødelagt hjernen hans.» John tok Freddie i kragen og ristet ham, skrek og hylte. Babyen gråt også. John sa til faren sin at hvis han gikk til pressen med livshistorien sin, så ville han stenge ham inne i en kasse og kaste ham ut fra et fly over havet for å drukne ham. Freddie mente at sønnen var såpass ute av balanse at han kunne finne på å gjøre alvor av det.

Da John kom tilbake, ba han Freddie og Pauline om å flytte inn til ham i Weybridge, i huset som het Kenwood. Pauline 32

Freddie traff aldri John igjen. Forholdet mellom far og sønn hadde blitt så ødelagt at det ikke kunne repareres - marerittkombinasjonen av Johns narkotikamisbruk og primalskrikterapien viste seg å bli for mye.

Freddie, her ved siden av kanalen i Rochdale, døde kun fem år før sønnen ble skutt og drept.

barnevogna i nærheten av deres hjem i Brighton trodde alle at han var en bestefar, men det brød han seg ikke om. Det var nok for ham å få være sammen med barna sine hver dag, slik han ikke hadde hatt muligheten til med John.

Jeg bosatte meg i Las Vegas, men holdt kontakten med Freddie og Pauline. Jeg ble lei meg men ikke overrasket da min gamle venn døde, fem år senere, da han bare var 63. Det var 1975 — og John selv hadde kun fem år igjen å leve, før en gal våpenfyr drepte ham i New York. Pauline og jeg var de eneste to som var til stede i Freddies begravelse i Brighton. John kom ikke, og han møtte aldri sine to halvbrødre, Paulines sønner David og Robin. Men han sendte blomster, og han og faren hadde hatt en gjenforing per telefon de to siste dagene Freddie levde.

Jeg tror at John Lennon lærte av sin fars eksempel. Da han og Yoko fikk en baby, Sean, oppga han sin egen karriere for å ta seg av sin egen sønn. Han ble også pappa på heltid. Til slutt erfarte de begge den kjærligheten de hadde lengtet etter. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i avisen Daily Mail 30. juli 2012.

Freddie Lennon fant sin lykke sent i livet og tok den med begge hendene. Når Pauline var ute og jobbet, var han husfar, og passet på sine to barn like ømt som noen mor. Når han var ute og gikk med

EN HYLLEST TIL RINGO av en av hans største fans, Vegard Martinsen Jeg er en stor Ringo-fan. Jeg har alle hans bøker; signerte luksusutgaver av Postcards from the Boys og Photograph, og jeg har Octopussy´s Garden, en barnebok som inkluderer en to-spors-CD hvor Ringo leser teksten og hvor han med band spiller en unik versjon av denne signaturlåten. Jeg har alle hans mange konsertvideoer – det er utgitt omtrent et dusin av dem. Og jeg har alle hans album, fra Sentimental Journey (1970) til fjorårets Give More Love. Jeg har også soundtracket til filmen Curly Sue (1991) hvor Ringo synger den glimrende «You Never Know», jeg har den CDen hvor han synger duett med Stevie Nicks fra Fleetwood Mac, og jeg har låtene han sang på Scouse the Mouse. Men det er en grense: jeg har ikke sett alle filmene han har vært med i.

BEATLES VAR IKKE BEATLES FØR RINGO Ringo ble med i Beatles i midten av august 1962. Før dette hadde gruppen en annen trommeslager (Pete Best), men han passet ikke inn, hverken musikalsk, sosialt eller imagemessig. Han var ikke karismatisk, han var ikke dyktig, han var ikke kompis med de andre. Han var en ensom ulv som etter konsertene trakk seg tilbake, han ble ikke med de andre for å drikke og feste. De tre andre var blitt kjent med Ringo, som var en kjentfigur i det store musikkmiljøet i Liverpool, og etter at

produsenten etter en audition hadde gitt inntrykk av at Beatles trengte en ny trommeslager, falt brikkene på plass: Ringo ble spurt om han ville bli med – han sa Ja, men typisk nok ville han fullføre et oppdrag med sitt gamle band Rory Storm and the Hurricanes før han forlot det. Ringo var da ikke bare en kjent og populær skikkelse musikkmiljøet, han var Liverpools beste trommeslager. Ringo ble altså headhuntet for å slå trommer i The Beatles. 34

Hvem var Ringo? Som barn var Ringo sykelig, han tilbrakte mye tid på sykehus og fikk nærmest ingen skolegang. Barna ble av sykehuset oppfordret til å engasjere seg i ulike fritidssysler, og de fikk instrumenter å leke seg med, og for Ringo (eller Richard Starkey, som han egentlig heter) var det kun ett instrument som vekket interesse: trommer.

Med Ringo ombord var Beatles komplett. Beatles ble historiens beste og mest populære band, og de revolusjonerte musikken i en grad ingen andre har klart tidligere (eller senere). Grunnen til dette var at Beatles var gruppen hvor alt klaffet: De fires talenter og personligheter var slik at de supplerte og komplementerte hverandre på alle vis, og sammen ble de fire en enhet som var langt langt større enn summen av delene.

Etter hvert ble han god og han var med i flere band, først Raving Texans, så Eddie Clayton Skiffle Group, og omkring 1960 ble han med Rory Storm.

Før dette besto grupper av kun sangere eller kun instrumentalister eller en frontmann med et backingband. Alt dette ble annerledes med Beatles: De fire spilte, sang, komponerte musikk og skrev tekster. De var alle glimrende på sine instrumenter, og når de spilte sammen svingte de som ingen andre har svingt før. I tillegg var de alle karismatiske, de var svært forskjellige som typer, og alle var markante personligheter. Gruppen ville ikke ha blitt så stor dersom det ikke hadde vært akkurat disse fire som utgjorde den:

Som medlem av Beatles ble han verdens mest kjente og populære trommeslager, og alle som så ham (og de andre) på TV kom til én konklusjon: å spille musikk er fantastisk gøy!

• John var den syrlige intellektuelle, • Paul var den søte og høflige, • George var den stille og tilbaketrukne, og • Ringo var den folkelige og omgjengelige.

Opptak med Beatles fra denne tiden viser en spilleglede som man sjelden eller aldri har sett tidligere! Beatles-gutta ble raskt historiens mest populære personer,

I den tiden de var sammen var de mer populære og mer berømte enn noen tidligere har vært i hele verdenshistorien. Og grunnlaget for dette var kun musikk – forgjengere som Frank Sinatra og Elvis Presley var også svært populære, men de var lagt i fra så populære som Beatles var, og de hadde også basert seg på film som en viktig bestanddel for å oppnå stjernestatus; for Beatles var filmene kun et uviktig supplement som de kunne ha klart seg uten. Denne enestående karrieren ville ikke ha vært mulig uten Ringo.

de var mer populære enn Jesus, og antallet som ble inspirert til å spille musikk, eller lytte til musikk på en annen måte enn tidligere, ble enormt.

Det er riktig at Ringos enestående talent er noe mer subtilt enn de andres – og han var ikke en frontmann som hadde søkelyset på seg, men låtene ville ikke ha blitt så gode som de ble uten Ringos enestående og sofistikerte tromming. Det som først fanger publikums oppmerksomhet er sangere og gitarister; at en låt har et rytmegrunnlag som gjør at den fungerer perfekt er ikke like lett å oppdage. Heldigvis har Ringo i de siste årene fått den ros han fortjener, en rekke musikere, inkludert trommeslagere i musikkens førstedivisjon, har sagt at Ringo er helt unik. Vi gjengir noen få sitater. Ringo var i publikum på en Bob Dylan-konsert i Los Angeles i 1997, og Dylan sa følgende fra scenen:

«One of the greatest drummers on this kind of music is in the audience tonight – Ringo Starr».

De tre andre var glimrende sangere, noe Ringo ikke var, men Ringo fikk allikevel synge minst en låt på hvert album, og dette gjorde gruppen og albumene mer jordnære. Ringo supplerte de andre på en måte som etter mitt syn gjorde gruppen enda mer tilgjengelig: Beatles var ikke bare superdyktige, de var også folkelige og jordnære.

(Kilde: Michael Grey: Bob Dylan Encyclopedia).

Phil Collins (trommeslager i Genesis):

«I think [Ringo is] vastly underrated. The drum fills on «A Day In The Life» are very complex things. You could take a great drummer today and say, ‘I want it like that.’ They wouldn’t know what to do».

Ringo var også den perfekte trommeslageren for Beatles. Beatles handlet først og fremst om musikk, om sanger, og Ringo valgte alltid å tromme slik sangen krevde, han trommet på en måte som passet til sangen, han valgte aldri å fremheve sin tromming, han spilte for å fremheve sangens melodi og rytme.

Kunstneren Peter Blake:

«Ringo is one of the most important drummers of the 20th century ... His feel is absolutely tremendous. He got some great sounds on the Beatles records. It wasn’t all production and microphones, a lot of it was down to the way he tuned them. ... He has tremendous basic ability».

Han var også en meget mangfoldig trommeslager; han kan spille på mange forskjellige måter – noe som var unikt med de tre andre var at de kunne komponere i en rekke helt ulike stiler, men Ringo fant alltid en måte å tromme på som passet til sangen.

http://www.beatles2020.net/quotes-about-ringo.html

Bare lytt til helt forskjellige låter som: «She Loves You», «Rain», «Ticket to Ride», «Tomorrow Never Knows» eller «Something» (for å nevne kun fem eksempler) – og du vil høre at trommingen passer perfekt til sangen. Noe som gjør Ringos tromming spesiell er at han er kjevhendt, men han spiller på et trommesett slik det er laget for høyrehendte. Ringo sier at han misliker trommesoloer, men når det var behov for en solo – slik det var på slutten av Beatles´ siste album, hvor de tre andre hver sin gitar-solo, var det naturlig at Ringo bidro med en solo, og den gjorde han helt perfekt.

Etter 1970 Beatles sprakk i 1969/1970 - de fire var alle sterke personligheter som vokste fra hverandre, og de laget nye karrierer.

Siden de tre andres talenter var så åpenbare, var det enkelte som mente at Ringo ikke var god nok til å være i Beatles, de mente at han hadde flaks som ble med i den beste gruppen av dem alle.

Ringo valgte først å satse som sanger, men jeg er noe i tvil om dette var det beste valget. 36

Han spilte inn en samling med gamle standarder.

hele The Band, Klaus Voorman, Billy Preston, Marc Bolan, David Bromberg, Nicky Hopkins, Jim Keltner, Bobby Keys. Harry Nilsson, og Martha Reeves. Etter dette kom Goodnight Vienna (1974), som var laget over samme lest, men som ikke var like vellykket som forgjengeren. Det innhold dog fine låter som «No No Song», «Only You» og «Snookeroo» (skrevet av Elton John for Ringo).

Ringo Starr Sentimental Journey album cover. Empress Pub i Liverpool

De albumene som kom utover 70- og 80-tallet var ikke store suksesser, men de er ikke så svake som mange har inntrykk av. Ringo´s Rotogravure inneholdt en låt som burde vært en stor hit: «A Dose of Rock & Roll», hvor Peter Frampton spiller en glimrende gitar. På albumet finner man også artige låter skrevet av Lennon («Cookin´ (in the Kitchen of Love»)), McCartney («Pure Gold»), Harrison («I`ll Still Love You»), og Clapton («This Be Called a Song»). Men det er ikke så mye å hente på oppfølgerne, Ringo the 4th (1977) og Bad Boy (1978).

- Sentimental Journey. (Senere har et stort antall artister laget lignende album: Paul med Kisses on the Bottom, Bob Dylan med Shadows in the Night og Fallen Angels; den som har hatt mest kommersiell suksess med slike album er vel Rod Stewart, men den som var først ute var altså Ringo).

Her var det flust av gode låter («Photograph», «You´re Sixteen», «I´m the Greatest»), og blant de musikerne som bisto var John, Paul og George,

Andre prosjekter Omkring 1970 var Ringo også involvert i en rekke andre prosjekter; bla. var han forteller i den merkelige tegnefilmen The Point (1971). Mannen bak filmen var Ringos beste venn, Harry Nilsson, som hadde laget storyen og musikken. (Nilsson var en amerikansk komponist og sanger som senere ble produsert av John Lennon). Etter at Beatles ble oppløst var Ringo noe i villrede om hva han skulle gjøre; han forsøkte seg som filmskuespiller, noe han også hadde gjort før 1970, men det var ikke de store rollene han ble tilbudt.

Vegard Martinsen fotografert av Erik Blindheim utenfor Empress Pub 40 år senere. :)

Deretter kom country-albumet Beacoups of Blues (1970). Ringo hadde noen hits i denne perioden (bla. «It Don´t Come Easy»), men hans store gjennombrudd som soloartist var albumet Ringo (1973).

Old Wave (1983) ble f.eks. kun utgitt i tre land. Men dette er et meget godt album; og har gjestartister som Eric Clapton og Joe Walsh (medlem av The Eagles, og Ringos svoger). Old Wave var det eneste Ringo-album som ble utgitt mellom 1981 og 1990. Men i 1989 fant han den rette vei.

Etter at Lennon ble skutt i 1980, ga Ringo ut Stop & Smell the Roses (1981), og dette fikk noe oppmerksomhet pga. det som nettopp hadde skjedd med Lennon. Her finner man også den glimrende «Wrack My Brain», skrevet av Harrison. Den burde vært en stor hit. Siden hans album ikke hadde solgt så godt de siste årene var det ikke så enkelt å for ham å få utgitt nye album; 37

Magic Christian

Han spilte i Magic Christian (1969), Candy (1968), Blindman (1971), Frank Zappas 200 Motels (1971),

Fra filmen Candy

Son of Dracula (1974), Liztomania (1975), Sextette (1978), Princess Daisy (1983), Caveman (1981 – det var under innspillingen av denne han møtte Barbara Bach, som ble hans livs kjærlighet). I en periode midt på 80-tallet var han forteller i den populære barneserien Thomas Toget.

CAVEMAN, Barbara Bach, Ringo Starr, 1981

Dette var dog ikke Ringos første markante rolle i en serie for barn. I USA ble det laget en tegneserie basert på The Beatles, det ble i perioden 1965-67 laget 39 episoder: episodene inneholder mange av de originale Beatles-innspillingene, men ellers er det en masseprodusert serie av lav kvalitet. De fire er nokså karikerte og endimensjonale (noe som bare er å forvente i en slik serie), men Ringo var ikke fornøyd med hvordan han var fremstilt: det er som regel han som kommer i trøbbel og som må

reddes av de andre: «They´ve made me the stupid one» klaget han. Men serien var veldig populær blant barn, og er historisk i og med at den var den første tegnefilmserie som omhandler levende personer.

La meg skyte inn her at det er tragisk at Ringo ble fremstilt slik. De som har lest Anthology-boken vet at Ringo er den mest reflekterte av de fire; det er han som klarest er i stand til å vurdere det kolossale fenomen som de levde igjennom. Og det er noen som har sagt, med en viss rett, etter å ha hørt David Wigg-intervjuene med alle fire (tatt opp omkring 1970) at Ringo fremstår som «the smart one». Men det var kanskje lettvint å plassere Ringo slik; siden han er så jovial og likandes og jordnær er det enkelt å plassere ham i en slik kategori. Jeg må nok si at det Ringo holdt på med tidlig på 70-tallet viser at han ikke helt visste hvilken kurs han skulle ta. 38

Han følte at hans liv manglet mening og han begynte å drikke for mye, alt for mye.

Han fikk hjelp og kom på rett kurs. Og i 1989 gjorde han som nevnt det riktige valg.

Den rette vei: All-Stars Ringo er musiker, og han har sagt at hans eneste ønske er å spille musikk med gode musikere. Hvordan får man til det? Vel, svaret er opplagt: man samler en gjeng og så spiller man. Og dette var den gode ideen Ringo virkeliggjorde i 1989: han samlet en gruppe gode musikere, laget et band og dro på turne. Bandet besto av gode musikere, mange av dem hadde vært med i svært populære band, men som nå ikke lenger kunne fylle store konsertlokaler eller ha et stort platesalg.

Et meget stort antall liveopptak finnes altså på CD og DVD (og VHS), og mange av låtene som er spilt er her å finne i sine beste versjoner noensinne: f.eks. The Bands klassiker «The Weight», som fremføres av The All Starrs med Garth Hudson som gjest – låten er da fremført med tre av de originale medlemmene av The Band, i tillegg til en rekke all-starrs. Man kan også finne en fantastisk versjon av Creams «Sunshine of Your Love» med superentusiatiske Jack Bruce og Peter Frampton på en av disse live-utgivelsene.

Ringo kalte bandet The All Starr Band – «every member is a star in his own right» – og første konsert var 29. juli 1989.

Senere solo-album Etter Old Wave (1983) var det en pause i albumutgivelser frem til 1992, da Time Takes Time så dagens lys. Deretter ble det etter en liten pause utgitt album på løpende bånd, det kom et album omtrent annethvert år: Vertical Man (1998), I Wanna Be Santa Claus (1999), Ringo Rama (2003), Choose Love (2005), Liverpool 8 (2008), Y Not (2010), Ringo 2012 (2012), Postcards from Paradise (2015) og Give More Love (2017). I en periode arbeidet Ringo nært med Mark Hudson, som har samarbeidet med en rekke kjente artister. Hudson produsere en rekke av disse albumene, og han var med og skrev låtene. Samarbeidet tok slutt omkring 2008, da Hudson på kort varsel valgte å engasjere seg i andre oppdrag. Etter dette har Ringos album blitt produsert av bla. David Stewart fra Eurythmics.

Bandet har skiftet personell en rekke ganger, men det første bandet besto av følgende: Joe Walsh, Nils Lofgren (fra Crazy Horse og E Street Band), Dr. John, Billy Preston, Rick Danko og Levon Helm (begge fra The Band), Clarence Clemons (fra E Street Band), og supertrommeslageren Jim Keltner. Under konsertene spilte alle sine mest kjente låter, men senteret var selvfølgelig Ringo. Dette bandet har spilt kontinuerlig siden 1989, men personellet har skiftet. Rekken av musikere som har vært innom er kolossalt imponerende: Peter Frampton, John Entwistle (fra The Who), Ginger Baker og Jack Bruce (fra Cream), Gary Brooker (fra Procol Harum) Dave Edmunds, Ian Hunter (fra Mott The Hoople), Sheila E. (som har spilt med Prince), Gary Wright (fra Spooky Tooth), Rick Derringer (fra The McCoys), Greg Rolie (fra Santana), Richard Page (fra Mr. Mister), Steve Lukather (fra Toto). Og mange flere.

Er disse albumene gode? Vel, låtene er godt spilt og produsert, og de svinger. Men det er langt mellom de minneverdige låtene; de ligner på hverandre, det er liten variasjon mellom dem, og de ligner ofte på ting man har hørt før. Men det finnes noen perler.

Dette er dyktige musikere som takket være Ringo fått mulighet til å spille for et stort publikum også etter at de passerte popularitetstoppen.

På Ringo Rama finner man den uunværlige «Never Without You» (skrevet til George Harrison) med en ypperlig gitarsolo av Eric Clapton.

Under Ringos ledelse er bandmedlemmene blitt godt samkjørte, og det svinger skikkelig når de spiller, noe vi heldigvis kan oppleve på en rekke liveopptak som er utgitt.

Og på Y Not er det flere låter som virkelig hører hjemme i enhver samling. Albumet begynner med «Fill in the Blanks», en typisk Ringo-låt som setter tonen for et virkelig godt album. Senere kommer «Walk with You» (skrevet sammen med Van Dyke Parks) hvor Paul synger backing 39

og spiller bass. Et virkelig høydepunkt. Siste låt, «Who’s Your Daddy», synger Ringo sammen med den vanskelig kategoriserbare engelske soulsangerinnen Joss Stone, som også har vært med på å skrive låten. Y Not er et godt album.

av Ringo, og da var det relativt enkelt å skaffe gode låter. Men i en tid hvor komponister gjerne vil spille inn sine gode låter selv, en tradisjon som begynte med The Beatles, kan det være vanskelig å få tak i gode låter komponert av andre.

Hva bør man ha? Alle bør ha en god samling av Ringos musikk. Man bør ha de store suksessene Ringo og Goodnight Vienna. Man bør også ha Ringo’s Rotogravure, som er bedre enn den har ord på seg for å være. Stop and Smell the Roses er noe mer blandet, men er såvidt innenfor. Old Wave er et godt album som alle bør ha, og det samme gjelder Y Not. Man bør også ha et utvalg av hans hits, og her er den siste samlingen, Photograps (2007) ganske dekkende. Jeg vil også anbefale hans live-utgivelser: alle disse er vel verd å få med seg.

Ringo har også bidratt til et utall andre album: han har spilt på album med bla. Bob Dylan, Steven Stills, Leon Russel og Sheila E., og han var også med på et album med sanger skrevet av Harry Nilsson; det er her man finner hans duett med Stevie Nicks.

For å nevne noe få: Ringo Starr And The All Starr Band In Concert (2003), Live 2006, Ringo At The Ryman (2013). Disse inneholder stort sett hele konserter. Men det finnes også en samling (som kun går frem til 1997): The Best of Ringo Starr and his All-Starr Band. So Far (2001). Hans tre bøker nevnt innledningsvis vil jeg dog kun anbefale til hardcore-fans.

Live album

Live!

Siden 1990 har Ringo også som nevnt gitt ut et stort antall livealbum, innpå 20 hvis man regner med både CDer og DVDer.

Det var en stor opplevelse å se Ringo live under Norwegian Wood-festivalen i 2011. Der var, noen få meter fra meg, en av verdens beste og verdenshistoriens mest innflytelsesrike trommeslager. Han sang noen låter, han spilte på de han ikke sang, og ledet bandet gjennom en perlerekke av kjente og kjære låter.

Etter mitt syn er disse blant de som man absolutt bør ha i sin samling. På disse finner man glimrende live-opptak av klassiske låter med en rekke forskjellige artister.

Siste låt var «With a Little Help from my Friends», og da var the All Starrs supplert med en rekke gjestesangere; en av dem var Little Steven (fra Bruce Springsteens band), antagelig fordi han er en gammel venn som tilfeldigvis var i Oslo akkurat da.

Siden sammensetningen av musikere varierer fra turne til turne (eller gjorde det inntil den siste inkarnasjonen), er låtsammensetningen forskjellig fra album til album (hvis vi da ser bort fra Ringo, som i for liten grad varierer sitt repertoar, det går gjerne i «It Don´t Come Easy», «With a Little Help from my Friends» og «Yellow Submarine»).

Blant de som sang med på denne låten la jeg spesielt merke til tre karer, en trio som hadde sunget på festivalen, som sto langt til høyre på scenen. Alle tre så ut som om de ikke kunne tro hvor heldige de var, jeg har aldri sett noen se så kry ut, de så ut som unger på julaften som har fått alt de ønsket seg seg og mere til.

Det er på disse Ringo er i sitt ess. Han leder et glimrende band, og reiser verden rundt (eller i hvert fall Vesten rundt) og spiller fantastisk musikk for et entusiastisk publikum. Det er dette han er født til å gjøre, det er i en slik rolle han hører til. Hvis jeg kan ønske meg noe var det at han spilte flere konserter, at han i mindre grad laget album bestående av egenkomponerte låter, og baserte seg på låter laget av førsteklasses komponister (de av hans album som virkelig var suksesser hadde for det meste låter komponert av andre). Disse komponistene var stort sett gode venner

De så ut som om de ikke kunne tro hvor heldige de var: «Vi synger sammen med Ringo, en av the Beatles!!!!. Jeg er verdens lykkeligste menneske!!!!» Slik så de ut. Og det er lett å forstå dem. Jeg gleder meg til å se Ringo igjen i Danmark i sommer. Gleder meg som en unge til julaften.

av Hoshika Rumiko Oversatt av Roger Stormo

DA BEATLEMANIA

KOM TIL JAPAN

Jeg møtte Beatles i juni 1965. Jeg gikk ombord i et fly for første gang i mitt liv og fløy til London for et eksklusivt intervju med John, Paul, George, og Ringo i EMIs legendariske studioer i Abbey Road. Året etter kom Beatles for å spille i Japan, på Nippon Budōkan. Etter dette opprinnelige intervjuet i 1965, skulle jeg treffe og intervjue Beatles hvert år, inntil gruppen skilte lag i 1970. Denne fantastiske muligheten ga meg dyrebare glimt inn i personligheten bak disse ikonene i min generasjon. (Jeg var født samme år som John Lennon.) I denne artikkelen ser jeg tilbake på mine møter med de fire mennene i hjertet av en musikalsk revolusjon og deres innvirkning på Japan på midten av sekstitallet. Omslaget av Music Life fra august 1965, i bladet fant man artikkelforfatterens intervju med Beatles i EMI studios i Abbey Road.

> 41

Møt the Beatles

ularitet blant ungdommen at vi definitivt var nødt til å dekke dette nye fenomenet. Music Lifes første Jeg begynte å høre om Beatles noen år etter at jeg sjefredaktør, Kusano Shōichi, ba meg om å reise til startet min karriere som redaktør i Music Life, hvor London og intervjue gruppen. jeg hadde begynt rett etter college. Det var min kjærlighet til amerikansk rock ‘n’ roll, R&B, og Elvis PresSom om det var den enkleste tingen i verden! Jeg beley som fikk meg til å begynne i et musikkblad. I benyttet meg av alle mine kontaktpersoner i Japan gynnelsen var jeg ikke spesielt interessert i en britisk og andre land og forsøkte å finne en måte å få møtt popgruppe som Beatles. Beatles på. I 1963 begynte gruppens navn stadig vekk å dukke opp i de amerikanske musikkbladene jeg leste. De de var på turné i USA i 1964 fylte titusener av skrikende fans gatene hvor enn de dro. Nyheten om disse sensasjonelle mottakelsene nådde snart Japan.

Selvsagt skrev jeg til gruppens manager Brian Epstein og tryglet om et intervju, men svaret var ikke oppmuntrende: «Absolutt ikke.» Hans skrivebord var allerede begravd under et fjell av liknende forespørsler fra journalister over hele verden. Enden på visa ble at jeg reiste til England i juni 1965, etter råd fra en kontakt som jobbet for EMI i London. Min kontakt fortalte meg at Beatles var i London frem til slutten av juni og holdt på med innspillingen av det som skulle bli «Help!» albumet, og at dette nok var min beste mulighet til å få truffet dem. Og så, bare en uke før jeg skulle til å reise sluttet Mr. Kusano og jeg overtok jobben som sjefredaktør.

Fra andre halvdel av 1964 så vi en økende interesse for gruppen blant våre lesere, og jenter som var på vei hjem fra skolen stoppet opp på vårt kontor for å spørre om vi hadde noen ferske nyheter om Beatles, eller de tigde til seg bilder av gruppen. De hadde tydeligvis hørt Beatlesplater på radioprogrammene til de amerikanske styrkenes Fjerne Østen-nettverk (FEN) og andre nattlige radiostasjoner.

Jeg hadde en avtale om å treffe Brian Epstein, men selvsagt intet løfte om et møte med Beatles selv. Det ville ha vært utenkelig i dag, men jeg tok med meg et japansk samuraisverd som presang! Jeg hadde en mistanke om at ett enkeltstående sverd kunne ha tiltrukket seg uønsket oppmerksomhet, så jeg kjøpte fire falske sverd i tillegg til det ekte, og pakket dem inn i papir som del av håndbagasjen. Jeg besøkte Hamburg og Paris for intervjuer der før jeg fortsatte til London, og ikke en eneste av de gangene jeg passerte tollen så noen nærmere på min sverdsamling.

Tre timer i Abbey Road Selv om han ikke kunne mye om Japan, må Epstein ha vært veldig klar over at det japanske musikkmarkedet opplevde en dramatisk økning på denne tiden.

Den første Beatlessinglen som ble utgitt i Japan var «I Want to Hold Your Hand». Den hadde like stor suksess i Japan som den hadde hatt alle andre steder. Men for meg, som var vant til den amerikanske rock ’n’ rollen fra 1950-tallet, var det noe rart med soundet til Beatles, og i begynnelsen gikk jeg ut fra at deres musikk kun var en døgnflue.

Men sannsynligvis var hans strategi at han ikke ville gi noen enkeltstående journalist spesialbehandling så lenge han ble oversvømt av forespørsler fra verdensmedia. Men til slutt, muligens imponert over besluttsomheten som hadde fått meg hele veien fra det fjerne Østen, eller kanskje smigret av samuraisverdet jeg hadde tatt med som gave (han fortalte at han kjente til Til tross for mine reservasjoner gjorde gruppens pop- Kurosawas Seven Samurai), gikk han med på å la meg treffe gruppen. 42

kimono. George Harrison skyndte seg over og beg-ynte å stille meg spørsmål. Hvorfor hadde jeg et slikt stort belte? Og hvorfor var ermene så lange? Min beslutning om å kle meg i kimono viste seg å ha vært en inspirert idé, og skulle bli en skikkelig isbryter og samtaleemne. Jeg tror at synet av meg — rundt samme alder som dem selv, med nølende engelsk, liten, og helt tydelig harmløs — gjorde at de slappet av. De åpnet seg med det samme. Jeg hadde blitt fortalt at jeg kun hadde tretti minutter til rådighet å intervjue dem på, men til slutt hadde jeg vært sammen med dem i tre timer. Vi hadde samlet inn spørsmål til de fire Beatlene fra Music Lifes lesere. Når jeg delte ut et ark med rundt ti spørsmål til Paul, tittet han på det såvidt og sa , «Med din engelsk vil dette ta hele kvelden», og skyndte seg å dele ut spørreark til sine bandkompiser. Alle sammen skrev pliktskyldigst ned svarene sine til lesernes spørsmål.

Med John Lennon og Paul McCartney under mitt intervju med Beatles i Abbey Road 15. juni 1965.

Den mest snakkesalige av de fire var John. Først syntes jeg han virket reservert, men snart slappet han av og begynte å vitse. Det virket som han kunne en hel del om Japan, og fortalte meg at han gjerne ville treffe en sumobryter om han skulle besøke landet. Han sa at en venn på kunstskolen hadde vist ham en samling gamle fotografier fra Japan, inkludert noen “vakre” fotos av sumōbrytere. «Jeg kan snakke japansk, skjønner du,» sa han, før han gikk i gang med en demonstrasjon av liksom-japansk babling.

Beatles og deres produsent George Martin (med slips, i bakgrunnen) ser gjennom noen numre av Music Life.

Det var like etter klokken fem om ettermiddagen den 15. juni at jeg dro ut til EMI studioene i Abbey Road, hvor Beatles drev med innspillinger. Produsent George Martin ønsket meg velkommen til kontrollrommet til Studio 2. Beatles var der nede i studioet. Nysgjerrige på den kimonokledte nykommeren sluttet de å konversere og tittet opp på meg i kontrollrommet. Paul McCartney pekte på trappen og gestikulerte at jeg Fra London fløy jeg til USA for en måned med inskulle komme ned i studioet. tervjuer og annet arbeid. Da jeg kom tilbake til Japan var nummeret med mitt Beatlesintervju allerede til De hadde blitt fortalt at en journalist skulle komme salgs i butikkene. Normalt solgte vi omlag 50 000 til for å intervjue dem, men hadde sikkert ikke forventet 70 000 av hvert blad, men dette nummeret trykte vi i en som meg: en liten (150 cm høy) kvinne kledt i en et opplag på 250 000, og nesten alt ble utsolgt. 43

Beatlemania kommer til Japan

Turnéen skulle inneholde fem forestillinger mellom 30. juni og 2. juli, og søknad om billetter måtte foretas ved å sende et postkort til Yomiuri Shimbun, ved å delta i premiekonkurranser som ble avholdt av sponsorer som Lion tannkrem og Toshiba Musical Industries (distributørene av Beatlesplater i Japan) eller ved å delta i et billettlotteri ved å kjøpe tur-returbillett med flyselskapet JAL. Mange unge jenter forsøkte en kombinasjon av alle disse metodene i desperate forsøk på å få kloa i billetter. Mens ungdommen generelt var entusiastiske for Beatles, protesterte mange eldre over musikkstilen og det lange håret. Et konservativt voksenpublikum foretrakk på den tiden presentable, antiseptiske grupper som the Brothers Four, en amerikansk gruppe som kjemmet håret med pyntelig skill og sang ufarlig “college folk” musikk. Beatles ankom Japan tidlig om morgenen 29. juni, forsinket av en tyfon. De holdt en pressekonferanse senere den ettermiddagen. De fire Beatlene satt på rekke på scenen og det ble annonsert at tre offisielt godkjente journalister skulle få lov til å stille spørsmål som representanter for pressen. Journalistene leste gravalvorlig opp sine spørsmål fra gammeldagse papirruller. Jeg kunne ikke hjelpe for at jeg lo av absurdideten fra mitt sete i presselosjen. Beatles må ha blitt overrasket over den stive formaliteten på pressekonferansen, men ga likevel vittige og unnvikende svar på spørsmålene.

Det var ikke lenge etter nyttår i 1966 at de første ryktene begynte å sirkulere om at Beatles skulle komme til Japan. Jeg husker at jeg møtte konsertarrangøren Nagashima Tatsuji fra Kyōdō Kikaku (nå Kyōdō Tokyo), som spurte meg om mitt inntrykk av Beatles som personer. Jeg fortalte ham at Beatles var sjarmerende, men at Brian Epstein var en vanskelig type. Det var like etter dette at gruppens turné ble bekreftet.

Det var flere større sponsorer for Beatleskonsertene i Japan: Kyōdō Kikaku, avisen Yomiuri Shimbun og Chūbu-Nippon kringkastingselskap.

John Lennons merkelige utbrudd Jeg møtte Beatles for første gang siden de ankom Japan om kvelden 2. juli. Jeg var den eneste journalisten som hadde fått en offisiell invitasjon om å besøke dem i presidentsuiten på tiende etasje i Tokyo Hilton. Det var en konstant strøm av folk som kom og gikk, og atmosfæren var slett ikke god nok for et konvensjonelt intervju. Gruppens medlemmer hadde ikke fått tillatelse til å forlate hotellet og benyttet tiden til å drodle tegninger for fansen, mens de hørte på japansk folkemusikk fra plater de hadde fått av turnéens sponsorer.

På Tokyo Hilton 2. juli 1966 introduserer jeg John og Ringo for signaturposituren som ble berømt pga en karakter i Osomatsukun, en manga (tegneserie) og anime (tegnefilm) som var populær i Japan den gangen. John hadde spurt meg hva ungdom i Japan var opptatt av. Ringo inntok også denne posiituren selv senere, men dessverre ble ikke det øyeblikket foreviget.

Da jeg kom inn i rommet drev de og så på fotoapparater og andre souvenirer som hadde blitt bragt dem til gjennomsyn, inkludert diverse kimonoer. De virket spesielt interessert i kameraer og jeg husker at de spurte min fotograf Hasebe Hiroshi om råd for å finne ut hvilke det var best å kjøpe.

John drev og gikk ut og inn av rommet. Plutselig plukket han opp et glass appelsinjuice som hadde stått på bordet, hevet det høyt og ropte noe. Jeg var ikke sikkert men det lød som «The Beatles will fade out.» Alle tok dette som en vits, men Ringo som satt ved siden av meg pekte på Epstein og sa «Brian. Vi har tjent alle disse pengene, men hvor kan vi bruke dem? Vi får ikke lov å gå ut av hotellet.» Senere kom Epstein over til meg og la fingeren over leppene sine. «Du må ikke skrive noe om det som John nettopp sa» ba han meg. Han var seriøs. 45

Jeg dro og så konserter med Beatles to ganger: Og jeg husker at jentene hysjet på hverandre når det på åpningskvelden og 2. juli, den siste kvelden på var tid for at Paul skulle fremføre «Yesterday». Hele turnéen. Det var høy skriking gjennom konsertene, hallen ble plutselig stille. men ikke så høyt at jeg ikke kunne høre hva de sang. 46

Betrakte Lennon og McCartney i arbeid

splitter naken foran meg rett fra dusjen, mens han ropte: «Hei Rumi, kast det håndkleet som ligger på den stolen til meg, er du snill?» Dette var visstnok en spøk.

Besøket i Japan forandret fullstendig folks syn på bandet og musikken deres. Før turnéen var det protester om å tillate det “hellige rommet” i Budōkan, som var bygd for japansk selvforsvarskunst, å vanæres av en I september 1967 var jeg i London igjen i et innspillgruppe langhårete rockere fra Liverpool. Høyreeksingsstudio mens John og Paul jobbet sammen for å tremister kjørte rundt i gatene i sine svarte varebiler gjøre ferdig teksten til «The Fool on the Hill». Jeg var og ropte om å bannlyse Beatles fra å komme til Japan. ikke den eneste japanske kvinnen i studioet den daBeatles var bare i landet i litt under fem dager, men gen. Sittende i et hjørne på studioet var Ono Yōko, den korte visitten var nok til å endre folkeopinionen hvis forhold til John Lennon skulle skape overskrifter fullstendig. Folk innså raskt at de ikke hadde noe an- verden rundt det påfølgende året. net valg enn å omfavne Beatles. Salget av gruppens plater gikk gjennom taket etter besøket, og media som tidligere hadde holdt seg nøytrale inntok plutselig en overstrømmende kjærlig tone. Mange voksne som tidligere ikke hadde vært interessert i Beatles benyttet anledningen til å lytte til musikken deres for første gang, og innså at sangene slett ikke var så verst likevel. I kjølvannet av denne nybrottsturneen til Beatles ble det vanlig for større grupper å opptre på Budōkan. Det sosiale presset på ungdommen løsnet på forskjellig vis etter besøket. Etter konsertene i Japan mottok jeg et tilbud om å dekke gruppens konserter i Nord-Amerika i august 1966 for det som skulle bli deres siste turné, og fra da av traff jeg Beatles hvert år inntil gruppen ble splittet i 1970. jeg var heldig nok til å være til stede i flere spesielle øyeblikk i Beatleshistorien. Mellom øvelsene foran gruppens åpningskonsert i Chicago i 1966, husker jeg at John Lennon 48 plutselig dukket opp

På taket av Apple

Jeg var også tilfeldigvis til stede på den nå legendariske tak-konserten i januar 1969. Jeg hadde reist til London på en annen jobb, når en Apple-ansatt kontaktet meg for å fortelle at de skulle ha konsert på taket, og inviterte meg til å komme og se dem. Jeg trodde dette bare var en enkeltstående hendelse med at de fire medlemmene kom sammen for første gang på lenge, så jeg ble overrasket senere da albumet og filmversjonen av Let It Be kom ut.

Men jeg tror at Japan er det eneste landet i verden hvor spesielle arrangementer avholdes for å markere hvert vesentlige jubileum for deres besøk. Kanskje mer enn i andre land mener jeg at mange fans i Japan fortsatt holder høyt sine dyrebare minner om Beatles og deres besøk i disse kyststrøk for alle de årene siden.

Dyrebare minner

Da nyheten sprakk om at Beatles hadde skilt lag i 1970 var jeg skuffet, m en e gentlig i kke o verrasket. Apple hadde vært i motvind siden 1968 og de fire i Beatles hadde nesten ikke vært sett i bygningen bortsett fra den dagen de holdt konsert på taket. Selv om jeg hadde hatt det privilegiet å se på at John og Paul muntert samarbeidet om teksten til «The Fool on the Hill», var selv en overfladisk lytt på deres neste album The Beatles (vanligvis kjent som White Album), utgitt i 1968, nok til å bli klar over at de to drivkreftene i gruppen var på vei i totalt forskjellige retninger. Jeg følte at det kun var et spørsmål om tid før de bestemte seg for å gå hver sin vei. På denne tiden kunne jeg aldri ha forestilt meg at vi fortsatt ville snakke om Beatles femti år senere. Selvsagt har sangene deres en universell attraksjon som

Mer enn femti år etter deres konserter i Budokan viser ikke Japans pasjon for Beatles noe tegn til å bli mindre. Her holder Hoshika nok et foredrag om sine møter med gruppen. 49

BEATLES I INDIA

NY FILM OG BOK

Som i fjor ser det ut som det også i år kommer en uavhengig film om ting som skjedde for femti år siden. Paul Saltzman var tilfeldigvis i Maharishis meditasjonsleir i India samtidig med Beatles i februar 1968, og tok noen fargebilder av dem. De har han lagd bok av og reist rundt med på salgsutstillinger, også i Norge. Nå vil han lage film om Beatles i India, og om meditasjon.

Saltzman skal være regissør, samt produsent. Den sistnevnte rollen deler han med Reynold D’Silva for Sunrise Films, Ren/oir Pictures & Silva Screen. Det er ingen amatørfilm, etter Indiaoppholdet har Salzman tjent sitt levebrød nettopp på å lage

TV-filmer, og har i den sammenhengen mottatt to Emmy-statuetter. Filmen forventes å komme til høsten, men det er ikke sagt noe om hvorvidt dette er en kinofilm, en TV-film eller om den kommer direkte ut på DVD/Bluray. Vi tipper vel det sistnevnte. Filmen tar utgangspunkt i at Saltzman reiser tilbake til India, og ashramen hvor han og Beatles oppholdt seg. Det blir også fokus på sangene som ble komponert under oppholdet, såvel som meditasjon, den indre reisen og musikken og kjærlighetens legende kraft. Dette ifølge en pressemeddelelse fra produsentene. 51

Der skriver de også at vi skal kunne følge sangene fra hvordan de var da de først ble komponert, via senere utvikling inntil de forelå ferdig innspilt på «The Beatles» (også kjent som «White Album») 22. november 1968.

Den er innbundet, har 104 sider og er på forlaget Insight Editions. ISBN-10: 1683831454. Selvsagt er den også ute i en Superluksusutgave i begrenset opplag, kun 350 eksemplarer til den nette pris av 875 dollar.

Om det foreligger tillatelse fra Apple og Universal Music til å benytte de faktiske Beatlesopptakene til dette sies det ikke noe om.

Da er den selvsagt signert, nummerert, skinninnbundet, med ytre boks kledt i japansk silke osv osv. Bildene har som sagt tidligere vært ute i bokform, i 2000 kom boken «The Beatles at Rishikesh» på forlaget Penguin Studio Books.

Det de sier noe om er at filmen vil inneholde sjeldent viste bilder og filmopptak (med andre ord, ikke noe eksklusivt), dybdeintervjuer fra India, Storbritannia og Nord-Amerika. Du kan lese mer på filmens nettsted: beatles inindiamovie.com 13. februar kom også en rimelig utgave av Paul Saltzmans bok med bildene fra India ut.

I november 2005 brakte Hans Hermansen Paul Saltzman og bildene hans til Norge, der de ble utstilt i Fotografienes Hus i Oslo. Dette skrev vi om i NW 103, som også inneholdt et intervju med Saltzman.

RISHIKESH 50 ÅR ETTER av Lasse Berntsen

Det er ikke noen spøk å komme seg til Rishikesh i disse dager, og det var det helt sikkert ikke da Beatles var der for 50 år siden heller. Etter ca 12 timers flytur, inkludert mellomlanding i Istanbul, var vi framme i New Delhi i India. Og etter ytterligere noen timer, var vi på vei til Jolly Grant airport i Dehradun med et lite propellfly. Etter en snau times flytur, og en halvtime i taxi, ankom vi omsider Rishikesh ved foten av Himalaya, omtrent ett døgn etter at vi forlot Norge. Hilde og jeg var i gang med drøye tre ukers rundreise i India og Sri Lanka, og selvfølgelig passet det da å starte i Rishikesh, hvor Beatles befant seg ganske nøyaktig 50 år tidligere. Rishikesh er absolutt noe for seg selv, og det hersker en avslappet og spesiell stemning der, med innslag av yoga, meditasjon, backpackers og hippiekultur. Man får ikke mat med kjøtt, kun vegetar, og alkohol er ikke tilgjengelig, men til gjengjeld ligger det en eim av hasj i gatene. Da vi sjekket inn på hotellet, og ble møtt av en fantastisk utsikt mot Ganges og Laxman Jhula broen, og med Himalaya i det fjerne, var det gåsehud og full bakoversveis. Vi hadde hørt mye rart om Ganges, og at den skulle være både skitten og forurenset, men her oppe i fjellene var den klar og turkisblå. Fantastisk vakkert!

Den første dagen gjorde vi oss litt kjent, og manøvrerte oss mellom mennesker, mopeder og kuer i gatene. Vi nøt god vegetarmat og myntete, og kjente på roen. I morgen skulle vi finne Beatles ashram, stedet Beatles bodde i 1968, og jeg merket at jeg var veldig spent og gledet meg. Beatles ashram befinner seg litt i utkanten av Rishikesh, omtrent 3 kilometer fra hotellet vårt. Vi ruslet veien langs Ganges, forbi kafèer, gateselgere, butikker, hus, mennesker, streetfood, kuer og et par små landsbyer på veien…masse liv og masse inntrykk! Det var ingen spor av Beatles langs ruta, ingen skilt, ingen souvenirer… Det var ikke så lett å gå feil, men vi spurte for sikkerhets skyld om veien da vi nærmet oss, og ble pekt i riktig retning. Så da visste i det minste lokalbefolkningen om det! Da vi omsider kom fram, var det ingen andre tegn til at vi hadde kommet riktig enn en bod hvor det satt en kar og tok betaling fra turister. Vi begynte å gå inn mellom de små, runde steinhyttene, som jeg kjente igjen fra bilder. 54

Det var en håndfull andre turister der, og vi kom i prat med noen som også var der for å minnes Beatles. Vi pratet litt om the White Album, hvilke sanger Beatles skrev mens de var der, og kjente på stemningen. Jeg hadde for anledningen kledd meg som Beatles på noen av de kjente bildene fra Rishikesh, hvit skjorte tatt med hjemmefra, og gult/oransj blomsterkjede kjøpt ved Ganges på veien ned til Beatles ashram. Følelsen av å gå blant de små steinhyttene var veldig spesiell. Her var det ikke gjort stort, eller foretatt noe vedlikehold siden 1968, men noen av de andre Beatlesturistene mente de hadde hørt at det nå skulle shines opp for å bli mer turistvennlig. Noen skilt ved inngangen, og kanskje en souvenirbutikk med bøker, kort, magneter, t-trøyer og Beatlesmusikk hadde utvilsomt gjort seg! Det ble rusling mellom de små hyttene, fotografering, og nynning på Dear Prudence, Sexy Sadie og Bungalow Bill, og så kom vi til Beatles tempelet som vi hadde hørt om. Et hus hvor det var tagget/malt Beatles-motiver på veggene, og med et alter med

Maharishi Yogi bilder. Det ble fotografering og en stille stund i tempelet før vi gikk videre, og jeg hang igjen blomsterkjedet mitt på alteret i Beatles tempelet før vi gikk.

Cafè Delmar/Beatles cafè lå i shoppingstrøket/ souken med flott utsikt over Ganges. Her hadde de i hvert fall gjort litt ut av det, med Beatles og annen 60-talls musikk på anlegget, og bilder fra Beatles’ opphold 50 år tidligere på veggene.

Etter noe tid hadde vi sett nok, sugd til oss masse inntrykk, og kjent på stemningen, så vi vendte nesa mot utgangen.

Også i menyen var det koblinger til Beatles, og jeg bestilte meg en Strawberry Fields Forever milkshake (med jordbærsmak selvfølgelig!), og nøt utsikten, både inne i cafèen, og ut mot Ganges og fjellene.

Vi ruslet de få meterene ned til Ganges, og tenkte på de fantastiske omgivelsene Beatles hadde da de var her for 50 år siden. Litt skuffende at det var få spor av Beatles i området, ingen souvenirer, ikke noe å få kjøpt, men en kar hadde i hvert fall kalt butikken sin Beatles Choice… uklart om Beatles faktisk hadde handlet der. Vi hadde også lest at det skulle være en Beatles cafè i Rishikesh, så neste dag bega vi oss opp til den øvre delen av byen for å se om vi fant den.

Det ikoniske bildet

Coveret på “Band on the Run” Band on the Run er Wings` tredje album etter Wild Life og Red Rose Speedway. Det ble utgitt i desember 1973 og har blitt Pauls mest suksessfulle og mestselgende album. Tittelmelodien og Jet har stått på konsertrepertoaret på flere av Pauls turneer.

av Espen Bratlie

På en Denny Laine-låt faktisk. Han hadde heller ikke noe godt å si om Linda som musiker. Og McCullough gikk tilbake til Joe Cocker.

Det er et legendarisk album, men tilblivelsen var ganske turbulent. Paul var lei av å spille inn album i England. Han fikk en liste fra EMI over plateselskapets studioer rundt om i verden. Det ble valget mellom tre solsteder: Rio, Mexico City og Lagos.

Kvelden før avreisen i september bestemte like godt trommeslager Denny Seiwell seg for heller ikke å reise til Afrika. Dermed var han ute av Wings. Da ble det bare Paul og Linda, og Denny Laine som spilte inn musikken, med noen få andre medvirkende på enkelte låter, blant annet Ginger Baker på perkusjon. Orkesterarrangementer ble etterpå laget av Tony Visconti i Air Studio i London.

De valgte å dra til Lagos i Nigeria og brukte to studioer der, hvorav Ginger Baker´s ARC studio var det ene. Bare et par uker før avreise sluttet gitarist Henry McCullough i bandet. Grunnen skal ha vært en uoverensstemmelse med McCartney om et gitarriff. 58

Variant nr. 2

Variant nr. 3

På bildet ser vi fra venstre: Talkshowverten Michael Parkinson, skuespilleren og sangeren Kenny Lynch, Paul, skuespilleren James Coburn, politikeren Clement Freud, Linda, skuespilleren Christopher Lee, Denny Laine og bokseren John Conteh,

Det er ikke bare albumet som er legendarisk, men også fotoet på omslaget. Bildet viser som kjent ni personer i mørke fangedresser på flukt, belyst av flomlys opp mot en mursteinsvegg. Selve sangen Band on the Run beskriver en rømning fra et fengsel, noe som kan gjenspeile følelsene til McCartneys og tre andre i The Beatles under bruddet. Tekstlinjen “If we ever get out of here” er faktisk inspirert av et utsagn fra George under et forhandlingsmøte under The Beatles` oppløsning. Det er lett å se på de bildene at George ville ut og vekk.

- Michael Parkinson var allerede i 1973 en meget ettertraktet talkshowvert i BBC. Det har vært sagt at han ble med da han ble lovet et lengre intervju med Paul, men intervjuet ble det ikke noe av før i 2001. - Kenny Lynch opptrådde sammen med The Beatles i England tidlig i deres karriere. Med “Misery” var han den første som coveret en Lennon-McCartney-låt. Han var med og skrev hitlåten “Sha La La La Lee” for The Small Faces. - James Coburn, Hollywood-legende og eneste amerikaner. Hadde nettopp gjort filmen “Pat Garrett and Billy The Kid”.

I tillegg til Paul, Linda og Denny Laine er seks andre kjendiser med på bildet. De fleste britiske. McCartney mente det ville bety mer hvis publikum så kjente fjes på coveret i stedet for ordinære skuespillere.

- Clement Freud, barnebarn av Sigmund Freud. Gourmet og medlem av Parlamentet for det liberale partiet. I ettertid har det dukket opp beskyldninger om hans befatning med kvinner og med barn. - Christopher Lee, kjent fra rollen som Dracula. Senere medvirket han i Ringenes Herre-filmene og Star Wars. Lee hadde Paul blitt kjent med på et annet filmsett under innspilingen av “A Hard Days Night”. - John Conteh fra Liverpool. Ledende brite i lett-tungvekt-boksing. Ble også verdensmester i samme klasse. Paul hadde sett flere av hans kamper. En salig blanding. Bare Lee og Coburn ville ble gjenkjent i USA. I følge Paul var disse de eneste navnene han hadde i telefonboken sin, og som var i England den høsten.

Christopher Lee, Paul og Clement Freud før opptak. Foto: Linda McCartney. 59

Fotoseansen ble også filmet på 16mm av Barry Chattington. Et opptak på 26 minutter ble senere redigert ned til åtte minutter og ble brukt som bakteppe på Wings´ 1975 -1976 verdensturne. Det var ikke før flere år etter at Arrowsmith, da han gjorde baksiden på “Wings At The Speed of Sound”, avslørte for Paul at han hadde brukt gal film. Paul bare lo og sa “Det er greit, jeg syntes det så flott ut og trodde du hadde ment å gjøre det slik.” Paul har tydeligvis vært fornøyd med fotograf Clive Arrowsmith. 1993 gjorde han omslaget på “Off the Ground” Det med bena som henger ned. Han har også fotografert Paul i andre sammenhenger. I forbindelse med 25-årsjubileet og nyutgivelse av “Band on the Run” sendte Paul CDen til Arrowsmith med en hilsen.

Clive Arrowsmith i dag en kjent portrettog motefotograf.

---o--Bildet ble fotografert i Osterey Park i London, 28. oktober 1973. Fotograf var Clive Arrowsmith fra Wales. Han hadde kjent Paul og John fra skoledagene i Liverpool. Linda hadde lagt merke til Arrowsmith etter et oppslag i bladet Vogue. Dette var Arrowsmith´s første store fotooppdrag i følge ham selv. Sammen med Paul diskuterte de ideen med den kjente art director Storm Thorgerson fra Hipgnosis. Arrowsmith leide en gammel varebil og plasserte en stor teaterlampe på taket. Men lyset var ikke kraftig nok. Lukkertiden ble lang. Et par sekunder, og alle måtte stå helt stille. Kanskje ikke så lenge det, men i forkant hadde Paul stelt i stand en lite party. Stemningen var høy og med unntak av fotografen skal alle ha vært ganske brisne. Da var det godt å ha hverandre og en mur å støtte seg til. Denny Laine var veldig ustø, ikke rart han nærmest krabber på bildene. Med en megafon steg Arrowsmith opp på en stige, ga instruksjoner og beordret både “Freeze” og “Stay Still”. To filmruller og 24 bilder ble eksponert, men gjengen hadde vanskelig for å stå i ro og det var bare på fire bilder at alt stemte. Verre var det at Arrowsmith brukte feil filmtype! Han puttet dagslysfilmer i kamera, og ikke tungsten-film beregnet for kunstlys. Alle bildene fikk et gulstikk, men Arrowsmith klarte å overbevise Paul om at de gule bildene var med hensikt, og Paul likte det. 60

Quincy Jones:

Beatles var de verste musikerne i verden

84 år gamle Quincy Jones har blitt kontroversiell. Foto: Art Streiber

Magasinet Vulture har publisert et lengre intervju med den 84 år gamle musikklegenden Quincy Jones. Intervjuet er fullt av påstander som nå går verden rundt i massemedia på grunn av at de er kontroversielle. Her i Norge har VG viderebrakt noen av påstandene i intervjuet, men ikke det som gjelder Beatles. Derfor bringer vi dette videre.

Hva tenkte du første.........

Det er jo ellers slik at Ringo slett ikke spiller trommer på albumet i det hele tatt, han kom bare inn og la sin sang over den ferdige innspillingen.

Vulture: Hva tenkte du første gangen du hørte rock? Jones: Rock er ikke annet enn en hvit versjon av rhythm and blues. Du skjønner, jeg traff Paul McCartney da han var 21.

Så det er mulig Jones husker feil, hvis da ikke Ringo forsøkte, men ga opp å spille på disse sangene, som jo ikke var på hans repertoar hverken med Rory Storm eller Beatles.

Vulture: Hva var førsteinntrykket ditt av the Beatles?

Forøvrig forteller Jones at han vet hvem som drepte John F. Kennedy: Det var mafiaboss Sam Giancana.

Jones: At de var verdens verste musikere. De var ikkespillende jævler. Paul var den verste bassisten jeg noensinne hadde hørt. Og Ringo? Ikke snakk om det engang. Jeg husker en gang vi var i studio med George Martin, og hadde brukt tre timer på en firetakters greie han forsøkte å fikse i sangen. Han skjønte det ikke. Vi sa: «kompis, hvorfor går du ikke og får deg en lager og lime og litt shepherd’s pie, ta deg en halvannen times pause og slapp av litt.» Han så gjorde, og vi ringte Ronnie Verrell, en jazztrommis. Ronnie kom inn i femten minutter og gjorde jobben. Ringo kommer tilbake og sier «George, kan du spille opptaket for meg en gang til?» Det gjorde George, og Ringo sier, «det hørtes ikke så ille ut.» Og jeg sa, «Jepp, din jævel - for det er ikke deg.» Men han er en fin fyr, da.

Det kan også være verdt å merke seg at Paul McCartney traff den unge fremadstormende skuespillerinnen Peggy Lipton i USA i 1964 og innledet et flerårig forhold til henne. Lipton ble senere gift med, jada – Quincy Jones.

Ringo promoterer sitt album, “Sentimental Journey”.

Episoden med Ringo Jones refererer til her fant sted under innspillingene for Ringos første soloalbum, «Sentimental Journey» hvor forskjellige arrangører tok for seg gamle klassikere. George Martin produserte og Quincy Jones arrangerte sangen «Love Is a Many-Splendored Thing». 62

Sentimental Journey ble utgitt 27. mars 1970, under splittelsen av Beatles. Selv om Ringo var det tredje medlemmet i gruppen som ga ut soloarbeid (etter George Harrison og John Lennon), er Sentimental Journey bemerkelsesverdig ved å være det første ikke-avant-garde studioalbumet fra noen av medlemmene i bandet, sett i forhold til utgivelsene fra George og John med eksperimentell musikk, lydspor fra filmer og konsertopptak. Paul McCartneys debutalbum, «McCartney» ble utgitt tre uker etter «Sentimental Journey». I begynnelsen av oktober 1969 engasjerte Starr Beatlesprodusent George Martin til å hjelpe seg med solodebuten. Idéen, som var tematisk i tilnærmelse, var å lage et album med standardlåter som ville reflektere hans foreldres favorittsanger, han ba dem og andre medlemmer i familien om å velge sanger. I tillegg brukte han forskjellige musikere til å arrangere forskjellige sanger individuelt, blant annet Martin, Paul McCartney, Maurice Gibb, Quincy Jones og Klaus Voormann. Selv om den ble påbegynt under innspillingen, ville ikke Starrs egen komposisjon, «It Don’t Come Easy», bli utgitt som single før året etter, 1971. Innspillingen av albumet ble gjort ferdig i mars 1970, derfor ble Sentimental Journey utgitt i all hast knapt to uker etter, for å unngå kollisjon med The Beatles’ siste album, «Let It Be» i mai og «McCartney», som hadde utgivelsesdato 17. april, McCartney nektet å vente med utgivelsen etter å ha blitt spurt av andre medlemmer i bandet.

Baksiden av albumet.

Hans berømmelse i The Beatles....

«Sentimental Journey» fikk bra mottagelse, selv om mange kritikere syntes at idéen om at Ringo skulle fremføre og spille inn eksisterende sanger var litt rart med tanke på hans musikalske bakgrunn. >

Hans berømmelse i The Beatles var alt som var nødvendig, for å få albumet helt opp til nummer 7 i Storbritannia – uten en singel til å promotere albumet, Det ble også nummer 22 i USA. Selv om stilen på albumet overrasket mange, representerte Ringos oppfølger, «Beaucoups of Blues» et enda større skifte i stilen. «Sentimental Journey» ble remastret og gjenutgitt på CD i 1995. Det finnes en musikkvideo til tittelsporet, der Ringo står og synger foran et stort orkester. Med «Sentimental Journey» var Ringo faktisk en foregangsmann, for det var han som startet det som senere har blitt en trend der etablerte rockeartister lager album med gamle standardslagere. Rod Stewart har lenge hatt suksess med en serie album skåret over denne lesten, og i de senere år har også Bob Dylan og Paul McCartney (med «Kisses on the bottom») fulgt Ringos oppskrift.

Concert for George nyutgis

23. februar kommer "Concert For George" ut på nytt i en rekke formater, deriblant på vinyl. Konserten gikk av stabelen i Royal Albert Hall i London den 29. november 2002 til minne om George Harrison, som nøyaktig ett år tidligere tapte kampen mot lungekreft. Eric Clapton og Harrisons enke Olivia var initiativtakere til konserten. De gjenlevende Beatlene Paul McCartney og Ringo Starr var blant artistene som deltok, og dette var første gang en konsert der begge disse sto på scenen sammen var forhåndsannonsert. Beatlesfans kom tilreisende fra hele verden for å bivåne denne konserten, som var en verdig hyllest av George Harrisons karriere.

Konserten var delt inn i tre deler: • Indisk musikk med Anoushka Shankar og Eric Clapton. • Humor med medlemmer av Monty Python. • Klassiske George Harrison-låter med rockeband, fremført av blant andre Eric Clapton, Billy Preston, Traveling Wilburys Tom Petty og Jeff Lynne og de to gjenlevende Beatles-medlemmene Paul McCartney og Ringo Starr. The Concert for George ble filmet og er utgitt både på dvd og plate. I enkelte storbyer ble den også satt opp på kino. NRK har vist den kritikerroste filmen flere ganger, og den blir av mange betegnet som verdens mest perfekte konsertfilm.

DVD & BLU-RAY TRACK LISTING

De nye utgavene av konserten kommer i disse formatene:

Disc 1 (Complete Concert) 1.Your Eyes - Anoushka Shankar 2. The Inner Light - Jeff Lynne & Anoushka Shankar 3. Arpan - Conducted by Anoushka Shankar 4. Sit On My Face – Monty Python 5. The Lumberjack Song – Monty Python with Tom Hanks 6. I Want To Tell You - Jeff Lynne 7. If I Needed Someone - Eric Clapton 8. Old Brown Shoe - Gary Brooker 9. Give Me Love - Jeff Lynne 10. Beware Of Darkness - Eric Clapton 11. Here Comes The Sun - Joe Brown 12. That’s The Way It Goes - Joe Brown 13. Horse To The Water – Jools Holland & Sam Brown 14. Taxman - Tom Petty and the Heartbreakers 15. I Need You - Tom Petty and the Heartbreakers 16. Handle With Care - Tom Petty and the Heartbreakers with Jeff Lynne & Dhani Harrison

• Luksusboks i begrenset opplag • 4 LP Boks • 2 CD + 2-DVD Kombipakke • 2 CD + 2-Blu-rays Kombipakke • 2 CD Luksusboksen inneholder både LPene, CDene, DVDene og Blu-rayene, pluss en bit av sceneteppet fra selve konserten, for den som liker relikvier. I tillegg inneholder den en 60-siders bok i LP-format. Boksen produseres kun i 1000 nummererte eksemplarer, tilgjengelig fra georgeharrison.com.

CD TRACK LISTING: Disc 1: 1. Sarve Shaam – Traditional Prayer 2.Your Eyes (Sitar Solo) - Anoushka Shankar 3. The Inner Light - Jeff Lynne & Anoushka Shankar 4. Arpan - Conducted by Anoushka Shankar Disc 2: 1. I Want To Tell You - Jeff Lynne 2. If I Needed Someone - Eric Clapton 3. Old Brown Shoe - Gary Brooker 4. Give Me love (Give Me Peace On Earth) Jeff Lynne 5. Beware Of Darkness - Eric Clapton 6. Here Comes The Sun - Joe Brown 7. That’s The Way It Goes - Joe Brown 8. Taxman - Tom Petty and the Heartbreakers 9. I Need You - Tom Petty and the Heartbreakers 10. Handle With Care - Tom Petty and the Heart breakers with Jeff Lynne & Dhani Harrison 11. Isn’t It A Pity - Billy Preston 12. Photograph - Ringo Starr 13. Honey Don’t - Ringo Starr 14. For You Blue - Paul McCartney 15. Something - Paul McCartney & Eric Clapton 16.All Things Must Pass - Paul McCartney 17. While My Guitar Gently Weeps Paul McCartney & Eric Clapton 18. My Sweet Lord - Billy Preston 19. Wah Wah - Eric Clapton and Band 20. I’ll See You In My Dreams - Joe Brown

Disc 2 (Theatrical Version)

17. Isn’t It A Pity - Billy Preston 18. Photograph - Ringo Starr 19. Honey Don’t - Ringo Starr 20. For You Blue - Paul McCartney 21. Something - Paul McCartney & Eric Clapton 22.All Things Must Pass - Paul McCartney 23. While My Guitar Gently Weeps - Paul McCartney & Eric Clapton 24. My Sweet Lord - Billy Preston 25. Wah Wah - Eric Clapton & Band 26. I’ll See You In My Dreams - Joe Brown

1. I Want To Tell You - Jeff Lynne 2. If I Needed Someone - Eric Clapton 3. Old Brown Shoe - Gary Brooker 4. Give Me Love (Give Me Peace On Earth)Jeff Lynne 5. Beware Of Darkness - Eric Clapton 6. Here Comes The Sun - Joe Brown 7. That’s The Way It Goes - Joe Brown 8. Taxman - Tom Petty and the Heartbreakers 9. I Need You - Tom Petty and the Heartbreakers 10. Handle With Care - Tom Petty and the Heartbreakers with Jeff Lynne & Dhani Harrison 11. Isn’t It A Pity - Billy Preston 12. Photograph - Ringo Starr 13. Honey Don’t - Ringo Starr 14. For You Blue - Paul McCartney 15. Something - Paul McCartney & Eric Clapton 16.All Things Must Pass - Paul McCartney 17. White My Guitar Gently Weeps Paul McCartney & Eric Clapton 18. My Sweet Lord - Billy Preston 19. Wah Wah - Eric Clapton & Band 20. I’ll See You In My Dreams - Joe Brown

Plus interviews, rehearsals and behind the scenes footage, including:

Side 6 1. Honey Don’t - Ringo Starr 2. For You Blue - Paul McCartney 3. Something - Paul McCartney & Eric Clapton 4.All Things Must Pass - Paul McCartney 5. While My Guitar Gently Weeps Paul McCartney & Eric Clapton

• Ravi’s orchestra rehearsals • Monty Python backstage • George’s band rehearsals • Interviews with musicians • Photo gallery • “Drummers” featurette (on the Blu-ray only, not included on the DVD)

Side 7 1. My Sweet Lord - Billy Preston 2. Wah Wah - Eric Clapton & Band 3. I’ll See You In My Dreams - Joe Brown

4-LP VINYL TRACK LISTING Side 1

Side 8

1. Sarve Shaam – Traditional Prayer 2.Your Eyes - Anoushka Shankar 3. The Inner Light - Jeff Lynne & Anoushka Shankar

Etched vinyl with mandala design

Side 2 1. Arpan - Conducted by Anoushka Shankar Side 3 1. Sit On My Face – Monty Python 2. The Lumberjack Song – Monty Python with Tom Hanks 3. I Want To Tell You - Jeff Lynne 4. If I Needed Someone Eric Clapton 5. Old Brown Shoe - Gary Brooker 6. Give Me Love - Jeff Lynne Side 4 1. Beware Of Darkness Eric Clapton 2. Here Comes The Sun - Joe Brown 3. That’s The Way It Goes - Joe Brown 4. Horse To The Water Jools Holland & Sam Brown 5. Taxman - Tom Petty and the Heartbreakers Side 5 1. I Need You - Tom Petty and the Heartbreakers 2. Handle With Care - Tom Petty and the Heartbreakers with Jeff Lynne & Dhani Harrison 3. Isn’t It A Pity - Billy Preston 4. Photograph - Ringo Starr

Historien om en gitar eller tre og hvordan de var med på å forme livet mitt av Oddvar Ruud

Jeg skulle ut gjennom kassen på kolonialen for å betale og hadde min trofaste Gibson på ryggen. Gutten i kassen, (var han 15 år?) så nysgjerrig på og lurte på hvilken gitar det var. Selv sa han at han hadde en Fender Stratocaster Custom Shop, kostet riktig nok ikke mer enn 15000 kr, (åja, ikke mer, nei.) men det var en bra gitar. Jeg tenkte tilbake på min egen tid som femtenåring og min første gitar som kostet tredve kroner og hadde en ispinne som stol for strengene og et høreapparat som pickupmikrofon og en Radionetteradio som forsterker. 68

Og ikke minst koblet jeg dette til Abbey Road tekniker Norman Smith og hans opplevelse av forsterkerne til Beatles, tidenes største popgruppe, som heller ikke begynte med Custom Shop instrumenter akkurat: «They had such duff equipment, ugly, unpainted wooden amplifiers, extremely noisy. With earth loops and god knows what. There was as much noise coming from the amps as there was from the instruments.» (Recording the Beatles.) Særlig Pauls basshøyttaler var det umulig å reparere og en Tannoy fra ekkorommet i studioet ble redningen. Ingen 15000 kroners Fender der i gården. Så tenker jeg også fra tid til annen på den varemerke påvirkningen Beatles hadde på oss som opplevde dem i levende live, i hvert fall på plate. Pauls Höfner, Georges Gretsch og for min del, Johns tre viktige gitarer; • den svarte Rickenbacker 325 • Gibson JE160 • Epiphone Casino

Mye av det vi senere i livet hevder er «sannheter» om virkeligheten ble sementert i denne perioden.

EPIPHONE CASINO Gitarmerket Epiphone var et av USAs stolteste gitarmakere og konkurrerte med Gibson i popularitet og salg. Selskapets drivkraft var Epi, sønn av grunnleggeren Anastasio Stathopoulo. Han holdt det gående fra 1923 helt til sin død mot slutten av andre verdenskrig og bygget opp firmaets gitardel til å bli et av USAs største. Etter hans bortgang førte intern krangel og uenighet om retning til at den største konkurrenten, Gibson kjøpte selskapet i 1957 og det engang så stolte og kvalitetsbevisste selskapet lager nå billiggitarer i bl. a. Korea. Men nedturen med Gibson gikk sakte, de rakk å lage en del legendariske gitarer, bl.a. Epiphone Casino, aka E230TD. Selv om man godt kan si at den strengt tatt er en kopi av en Gibson ES 330, er det mange som hevder at det er noe eget og magisk ved de første

Casinoene som kom, kanskje var det det John, Paul og George forsto. Særlig Paul som var den første som skaffet seg en. En indikator på verdien er at en 1966 Casino gjerne ligger opp mot 60 000 kroner på Ebay. En tilsvarende Gibson ES 330 kan ligge godt under, ned mot 25000 kroner. For meg er det særlig Johns Epiphone Casino som har spilt en viss rolle i mitt gitarliv. Jeg kjøpte i 1991 en Epiphone Sheraton hos den nå nedlagte musikkbutikken Flatøy as i Bergen, det var da det nærmeste jeg kunne komme en virkelig John-gitar. Problemet med Sheratonen var at den hadde humbuckere, i motsetning til Casinoen som hadde P90 singlecoil pickupper med metall dogear cover. Ønsket mitt var jo å ha en gitar som i størst mulig grad lignet Johns Casino, men på den tiden var det ingen gitarer som het Casino i Epiphone sortimentet og ingen Ebay var det heller. (Ebay ble dannet i 1995, men ble ikke noen faktor for meg før i midten av 2005, og da var metall dogear covers tilgjengelig i overflod). Jeg husker at jeg prøvde alle mulige kanaler, men ingen hadde dogear cover i metall. 70

Denmark Street

Mick Ronson og Paul Kossoff

Om det finnes et musikk-mekka i Europa må vel det være Denmark Street i London. Dette er musikkgaten over alle musikkgater og stedet norske musikere og andre interessenter valfarter til når det virkelig skal handles musikkinstrumenter. Den ligger som en sidegate til Charing Cross Road og bare det å gå nedover den korte gaten kan man ane at man går i fotsporene til Jeff Beck, Jimmy Page, John Lennon og så å si alle du kan tenke deg. Her på høyre siden ligger den legendariske Rose Morris, Hanks Guitar Shop, Argents ligger her, (Drevet av Rod Argent, Ringos sideman), her i butikkene har mange håpefulle musikere hatt jobb for å livnære seg på vei til rikdom og berømmelse. Jeg telte 18 butikker da jeg var der sist, det kan være flere. Vel verdt et besøk.

To av 70-tallets store gitarikoner. Mick Ronson, (David Bowie og Paul Kossoff (Free tok lakken av toppen på sine Gibson Les Pauler. Dette var en trend som til viss grad bredte om seg hos oss i en smule mindre format. Jeg hadde en 1968 Les Paul som var strippet for lakk og jeg hadde en Ibanes LP som også var strippet for lakk. Det var kanskje litt myteomspunnet hele saken, "gjorde de det er vi vel på den sikre siden om vi også gjør det?" I det hele tatt var 70-tallet eksperimentenes tidsalder, noe som var tilrettelagt av Beatles og deres enestående eksperimentering med alle fastlagte normer. Man fikk aftermarket deler til gitar, f eks kunne man kjøpe løse DiMarzio pickuper som man kunne bytte med de som kom med gitaren. Jeg husker at vi siklet på et sett i Tromsø rundt 77.

Men lakken på gitaren kunne jeg ta av, og det gjorde jeg. Mye av bakgrunnen for å ta av lakken går på at man tenker seg at uten lakk vil treverket «puste» bedre og derigjennom gi bedre lyd. Om det er tilfelle kan man sikkert diskutere, men det trodde George Harrison og det trodde jeg. Mange andre gitarister har også gjort dette, mest kjent kanskje er Paul Kossoff og Mick Ronson. Det tok faktisk nesten 10 år før jeg kunne bli den stolte eier av en Epiphone med P90 pickupper, men da var mye av interessen fadet ut.

Selv ikke en tråling av Londons Denmark Street ga noe resultat. Det eneste som fantes var laget av svart plast. Til min store sorg, selvfølgelig. Jeg skred allikevel til verket og skar ut hull til P90 i gitaren og satt i det jeg hadde, P90 med vanlig cover. Det ble ikke pent, men det var gøy. 71

Dogear Cover forklart

På en elektrisk gitar er det oftest to pickupper, noen har en, andre har tre. En pickup er en magnetisert mikrofon som plukker opp vibreringen fra strengene og sender den videre til en volumkontroll og siden via en kabel til en forsterker. Som vi kan se av bildet er det til høyre to pickupper som vi kaller humbuckere, egentlig to enkle pickupper som ligger inntil hverandre for å hindre støy, hum-bucker betyr egentlig tilnærmet «støydemper» (Bucking the hum. Jimi Hendrix gitaren, Fender Stratocaster, bruker singelcoil pickups og har en tendens til å lage en konstant støy i 50/60 hz området.

Dette unngår man med å sette to av dem i motfase. I noen tilfeller velger man å ha et «cover», et deksel over for å gi ekstra jording, altså unngå hum i pickupen. De fleste covere er firkantede eller rektangulære, som vi ser eksempel på nr 4 på bildet. Nr 2 er et rektangulært P90 cover og det skrus fast i gitaren med to skruer i midten. Et dogear cover derimot, et hundeøre cover, har to ører på siden som er laget for å kunne skru pickupen, nr 3, fast til gitaren. Det er dette coveret som ble/blir brukt på Epiphone Casino. Dette coveret var så å si umulig å få fatt i på begynnelsen av 90-tallet.

RICKENBACKER CAPRI 325

Den andre gitaren i Lennons signaturinstrumenter, er den svarte Rickenbackeren. Karakteristisk med den er at den er såkalt «short scale» (20-3/4”) størrelse og er derfor noe kortere enn vanlige gitarer. Fordelen med kortere gitar kan være at f.eks. introen på «I feel Fine» kan virke enklere å spille på en mindre gitar. Man behøver ikke å strekke fingrene så langt. Gitaren het Rickenbacker Capri 325 og var i utgangspunktet trehvit, men ble senere, tidlig i -63, eller sent 62, lakkert svart. Imagegrunner kanskje?

Det pussige her er jo at det visstnok skal være Toots Thielemans som var den direkte årsaken til at Lennon ble interessert i gitaren. Han hadde sett Toots på TV i 1959 med en Capri og var veldig på utkikk etter en. Det er litt usikkert hvor han kjøpte den, men enten på musikkbutikken Steinways eller Musikhaus Rothoff i Hamburg mot slutten av 1960. I forkant av av et Ed Sullivan show i februar fikk John Lennon tilsendt en svart, oppgradert Rickenbacker 325. Det er vel denne gitaren som er det de fleste av oss forbinder med John Lennon, denne og den grå dressen. Ihvertfall er det den som trigger mine synsløker. Det som er litt overraskende når man leser litt om dette er jo at John Lennon må ha vært litt mer en gjennomsnittet interessert i gitarens indre og ytre liv.

Det finnes mange bevis på at han skiftet både innvendig og utvendig mekanikk på gitarene sine. På enkelte bilder mangler både det ene og det andre, skruer og potentiometer. Så kanskje han var som oss andre gitarister, opptatt av gitaren? Det som rinner meg litt i hu er Yoko Onos påstand om at han var så dårlig på å forstå tekniske viderverdigheter at han ikke engang hadde kunnskap om hvordan man betalte for seg på et hotell. 73

Den trehvite gitaren uten John Lennon er slik den første Rickenbackeren så ut. Merk vibsystem og knapper. Den samme gitaren holder John, men nå er vibsys-temet og knappene skiftet ut og på det tredje bildet er den samme gitaren malt svart.

Selv George Martin beskrev jo Lennon som en som ikke hadde forståelse for tekniske duppeditter overhode. Kanskje de overdrev litt?

Jeg kjøpte min Rickenbacker reissue 325 i ca. 1992 og oppdaget fort at den omtrent ikke var brukelig. Mest fordi den nesten var umulig å holde stemt. Lyden var selvfølgelig strålende, instant Beatles så å (Han skal også ha fått en gitar i en type rød sunburst, si. som visstnok endte opp hos Ringo, som han igjen Men en gitar bør holde stemmingen mer enn en og solgte på auksjon for 900 000$. God fortjeneste, eller en halv låt liksom, så den forsvant ut av mitt eie noen hva?) få år etterpå. Apropos dette så er det litt vemodig å lese Fred Selv må jo Lennon også hatt en slags opplevelse av Seaman, Lennons sekretærs beskrivelse av at gitarene dette, han byttet ut det originale Kaufman Vibrola til Lennon bare var stablet inn i et kott i Dakotasystemet, og skiftet etter hvert til Bigsby tremolobygningen, med settlisten fremdeles limt på sargen. system, eller vibsystem som enkelte kaller det. Han virker jo selvfølgelig å ha god kontroll på stemmingen av gitaren, men den gangen stemte man jo på gehør og ikke stemmeapparater. Jeg husker for øvrig at jeg også var litt skuffet fordi den ikke så ut som den originale Lennon gitaren, men også hadde signaturen hans inngravert på det nå doble plekterbrettet. Det skrudde jeg av.

Min var fra 1964 og jeg oppfattet den som relativt matt og død i tonen, og ble aldri noe annet enn «gøy» å ha hatt. Men det er mange kjente artister som har brukt den, Barry Gibb, Elvis Costello, Steve Marriott og Peter and Gordon. Den skal visstnok også være det eneste instrumentet som har blitt brukt på alle offisielle Beatles plater, fra «Please, please me» til «Abbey Road».

Disse tre gitarene til Lennon har tatt sete i mitt og mange andres indre minnebank, den som ikke kan skrives over og som blir der for alltid. • Den svarte Rickenbackeren, • J-160E’en og • Epiphone Casinoen er på en måte blitt en signatur for en tid som formet oss til det vi ble. Mye skjer og mye har skjedd siden, men akkurat dette bildeminnet blir stående uten konkurranse av noe annet. Eller hur?

Jeg kjøpte selvfølgelig også en J-160E, den ble stort sett bare brukt av Gary Gibson på tv-programmet «Men Beatles kom aldri til Bergen». 75

BABY`S IN

BLACK En vinylentusiasts bekjennelser

I sjangeren «Beatles-relaterte utgivelser» finnes det mye rart man kan samle på. Altfor mye egentlig. Så min egen begrensning har jeg satt til å gjelde kun «norske singelpressinger». Jeg har i det siste vært ganske aktiv på å skaffe meg en oversikt over hva som ble presset i Norge av andre artister som spiller Beatles-låter – altså coverlåter, og dette tenkte jeg å presentere i et par nummer nå.

Jeg har delt inn denne samlinga i «utenlandske artister», og «norske artister». I dette nummeret tar vi for oss de utenlandske artistene, altså norskpressede coverlåter av Beatles, og her finnes såpass mye at jeg har delt artikkelen i to. Del 1 kommer her (t.o.m 1967), mens del 2 kommer i neste nummer. Del 3 kommer deretter og vil ta for seg norske artister som covrer Beatleslåter. De fleste utgavene beskrevet i denne artikkelserien består av både plate og cover som er presset i Norge, mens noen få utgaver har kun plate som er norsk (og cover laget i f.eks Danmark). Disse har jeg notert særskilt – og om det ikke står noe annet så er både plate og cover laget i Norge. Jeg har ikke tatt med utgivelsene som ble «gitt bort» til andre artister, som f.eks «Bad To Me» med Billy J. Kramer, og «Woman» med Peter And Gordon. Disse er beskrevet i et tidligere nummer. MEN derimot har jeg tatt med evt andre versjoner av slike låter. Jeg har heller ikke tatt med coverlåter av coverlåter, slik som «Roll Over Beethoven», «Baby It’s You» osv.

BABY`S IN

Jeg har sortert oversikten sånn noenlunde kronologisk etter når de ble utgitt, men helt nøyaktig vil nok ikke kronologien bli da jeg ikke har nøyaktige utgivelsestidspunkt for alle. Mange av singlene som er beskrevet er relativt enkle å oppdrive, mens det finnes noen virkelige godbiter innimellom.

BLACK

En vinylentusiasts bekjennelser

Happy hunting!

av Eirik Søreide

PS: Jeg besitter ingen fasit her, så hvis det skulle finnes andre utgivelser/varianter enn de som er beskrevet så er det supert om jeg får beskjed. 76

inn på listene i USA i slutten av juni 1963. Her i Norge ble den dessverre utgitt uten billedcover, men plata er definitivt norsk, lett identifiserbar med norsk tekst på labelen og kvadratisk ramme rundt NCB-merkinge

og den lå på listene i USA parallelt med Peter & Gordon sin versjon. Den norske varianten derimot kan umulig ha solgt noe særlig, og jeg kan ikke forstå annet enn at denne må være sjelden.

Billy J. Kramer with The Dakotas DO YOU WANT TO KNOW A SECRET / I’ll Be On My Way • 1963 (norsk plate / dansk cover) Jeg er som nevnt ikke helt sikker på nøyaktig utgivelsestidspunkt for alle singlene jeg skal omtale i denne artikkelen, men at «Do You Want To Know A Secret» er den første norskpressede coverlåten av Beatles er jeg ganske sikker på. Den utkom på senvåren 1963, og som vi vet inneholdt den også en Lennon/McCartney-komposisjon på side B. Denne utgivelsen er nærmere beskrevet i en tidligere artikkel, hvor jeg tok for meg disse låtene som Beatles ga bort til andre artister. Denne singelen utkom i Norge med dansktrykket cover, men plata er norsk!

Del Shannon FROM ME TO YOU / Two Silhouettes • 1963 Del Shannon var faktisk den første amerikaneren til å spille inn en coverlåt av Beatles, og den gikk

Billy J. Kramer Bad To Me / I CALL YOUR NAME • 1963 Med A-siden også skrevet av Lennon/McCartney så har denne også vært beskrevet i tidligere nevnte artikkel, men grunnen til at jeg likevel tar den med i denne oversikten er jo coverlåta på side B: «I Call Your Name». Singelen ble utgitt i Norge i august 1963, altså ca. 8 måneder før Beatles spilte inn sin egen versjon.

Bobby Rydell A WORLD WITHOUT LOVE / Our Faded Love • 1964 Bobby Rydell gjorde en coverversjon av denne, som ble utgitt i mai 1964. Denne ble også en liten hit,

The Jaybirds CAN’T BUY ME LOVE / I Love You Because (Del Martin) • 1964 Denne dukker heller ikke opp hver dag. En slags samleplate (?) med låter fra New Musical Express, og det er The Jaybirds som spiller ei Beatleslåt. The Jaybirds var faktisk forløperen til mer kjente Ten Years After, og på 60-tallet var de også backingbandet til The Ivy League.

Mike Redway & Les Carle A WORLD WITHOUT LOVE / Good Golly Miss Molly (The Jaybirds)• 1964 Denne mangler jeg dessverre coveret på, men jeg har sett det og det skal være i samme stil som forrige omtalte singel (altså «Tops picked from New Musical Express»).

Denne singelen har forresten nevnte The Jaybirds på A-siden, med en versjon av «Good Golly Miss Molly».

i Norge. Se tidligere nummer for full beskrivelse.

Gunnar Kinch I SHOULD HAVE KNOWN BETTER / Tomorrow Is A New Day • 1964

The Hi-Fi’s BABY’S IN BLACK / Kiss And Run • 1965

Gunnar Kinch var en svensk dansebandartist, og mer interessant en det er vel ikke denne utgivelsen. Har ikke funnet noe norsk bildecover til denne, men plata er ihvertfall norskpresset - med NCB i kvadratisk ramme-

Merckblecket I WANT TO HOLD YOUR HAND / THIS BOY / ALL MY LOVING / I SAW HER STANDING THERE • 1964 (norsk plate / svensk cover) Svensk er definitivt også denne utgivelsen, men plata er altså trykket

Her har vi nok en obskur godbit! Ikke mye info å finne om denne britiske gruppa, annet enn at de var et mye brukt backingband for andre artister. Denne norske singelutgivelsen er ihvertfall sjelden, såpass mye vet vi!

The Silkie YOU’VE GOT TO HIDE YOUR LOVE AWAY / City Winds • 1965 The Silkie var et folkrockband, litt kjent som «Englands Peter, Paul and Mary». I 1965 ble de signert av Brian Epstein etter en konsert på Cavern, og han engasjerte Alistar Taylor som deres manager. 78

Bandets andre singel ble «You’ve Got To Hide Your Love Away» høsten 65, og de fikk god hjelp av Beatles her: Låta ble produsert av John Lennon, McCartney spilte gitar, og Harrison spilte tamburin!

Matt Monroe YESTERDAY / Just Yesterday • 1965 En stor hit for Matt Monroe dette, og en av de vanligste utgivelsene som er omtalt her. Er kreditert «with accompaniment directed by George Martin».

Cilla Black Love’s Just A Broken Heart / YESTERDAY • 1965 Cilla Black har selvfølgelig også en fin versjon av «Yesterday», men merkelig nok ble den faktisk kun unnet plass på B-siden.

The Hollies IF I NEEDED SOMEONE / I’ve Got A Way Of My Own 1965 The Hollies’ singel ble utgitt samme dato som «Rubber Soul», 3.desember, og det ble første gang at Harrison fikk en hit-låt (20.plass i UK). Men komponisten var alt annet enn fornøyd med Holliesversjonen, og kalte den «rubbish». Den norske singelen kom med norsk cover, mens plata utkom her til lands med både svensk og norsk label – den norske labelen er sjelden.

Frankie Vaughan WAIT / There Goes The Forgotten Man • 1965 (norsk plate / dansk cover) Denne finnes nok heller ikke med norsk cover, her er også dette dansk. Plata er derimot norskpresset, med NCB i kvadratisk ramme. Men om den i det hele tatt ble solgt i Norge aner jeg ikke.

Peter Sellers A HARD DAY’S NIGHT / HELP! 1965 Dette er jo en klassiker. Peter Sellers var god venn med Beatlesgutta, og deres veier krysset ofte. På denne singelen gjør han hysteriske versjoner av to av deres største hits, og den norske varianten er ikke spesielt sjelden.

The Overlanders MICHELLE / Cradle Of Love 1966 Også en kjempehit som solgte i bøtter og spann. Selv om The Overlanders ga ut hele 12 singler i perioden 1963 – 1966, så var dette deres eneste hit.

Billy Vaughn MICHELLE / Elaine • 1966 Ikke den mest interessante rent musikalsk, for oss som liker Beatmusikk. Billy Vaughn var en amerikansk orkesterleder, og i 1966 hadde han allerede vært artist i nesten 15 år. Billy Vaughn var faktisk den aller første artisten som toppet Norges offisielle hitliste i 1958, med låten ‘Sail Along Silv’ry Moon’.

Tony Merrick Lady Jane / MICHELLE • 1966 Da er denne mer interessant, med både en Beatleslåt og en Stoneslåt servert! Solgte nok også brukbart, for denne er heller ikke spesielt vanskelig å finne.

The Hitmakers MICHELLE / Who’ll Be The Next In Line • 1966 (norsk plate / dansk cover) The Hitmakers var en dansk beatgruppe, og deres første singel var faktisk «I Saw Her Standing There»! I motsetning til den første utgivelsen så er «Michelle» presset i Norge – riktig nok kun plata. Coveret er dansk, og jeg er heller ikke sikker på om denne ble solgt i Norge.

Johnny Keating NORWEGIAN WOOD / Imprevu 1966 Dette er også «voksenmusikk», instrumental sådan, og kuriøst nok så heter låta «This Bird Has Flown (Norwegian Wood)» på labelen.

Don Spencer IN MY LIFE / Be A Man • 1966 Don Spencer var australier som flyttet til London på begynnelsen av 60-tallet for å satse på en artistkarriere. Det ble ikke de helt store karrierehøydepunktene som artist, men som programleder på TV ble Don Spencer senere mer kjent. Morsom trivia: Don Spencers datter var i mange år gift med skuespiller Russel Crowe.

Episode Six HERE THERE AND EVERYWHERE / Mighty Morris Ten 1966 Her er en av de mest ettertraktede av singlene i denne artikkelen. Ikke bare er den obskur og veldig sjelden, men Episode Six besto av både Ian Gillan og Roger Glover, og er således svært interessant også for Deep Purple-samlere. Denne singelen kom altså ut ca 3 år før disse ble med i Deep Purple. 80

Cliff Bennett GOT TO GET YOU INTO MY LIFE / Baby Each Day • 1966 Cliff Bennett (eller ‘Cliff Bennett and the Rebel Rousers’ som bandet heter, og som det står på labelen) hadde Brian Epstein som manager, og var bl.a med Beatles som oppvarming på deres siste Europeiske turnè i 1966. Der fikk han høre «Got To Get You Into My Life», før den ble utgitt. Denne utgivelsen ble hans største hit, og var produsert av ingen ringere enn Paul McCartney. Cliff Bennett ga senere også ut «Back In The USSR», men denne finnes det dessverre ikke norsk singelpressing av (derimot finnes den i svensk pressing).

Cilla Black A Fool Am I / FOR NO ONE • 1966 Enda en av mange Cilla Black-singler med en Beatleslåt, men ikke blant hennes største hits dette.

Joe Brown WITH A LITTLE HELP FROM MY FRIENDS / Show Me Around 1967 Joe Brown krysset veier med Beatles mange ganger på 60-tallet, første gang da Beatles varmet opp for ham i 1962. Han skulle senere bli en av George Harrisons aller beste venner (George var bl.a forlover da Brown giftet seg for andre gang i 2000), og var en viktig del av «Concert For George».

Kenny Ball WHEN I’M SIXTY-FOUR / Goodnight Irene • 1967 Kenny Ball var jazzartist og trompetist, og hadde faktisk delt plakat med The Beatles på Cavern i 1961. Ikke noen stor hit for ham dette, men singelen er ikke så veldig vanskelig å finne. Og musikalsk er den vel heller ikke spesielt interessant. Kilder: Wikipedia + div. nettsider Takk til: Sigbjørn Stabbursvik En vinylentusiasts bekjennelserwe

BABY`S IN

BLACK

En vinylentusiasts bekjennelser

The Young Idea WITH A LITTLE HELP FROM MY FRIENDS / Colours Of Darkness 1967 Denne utkom omtrent samtidig, og mens Joe Brown sin versjon kun nådde 32. plass på de britiske listene, så klatret denne helt til 10.plass. Dette ble The Young Idea’s eneste utgivelse som var i nærheten av hitlistene.

av Eirik Søreide 81

DVD

How The Beatles Changed The World

Mange har fått med seg denne dokumentarfilmen takket være at den har ligget ute på strømmetjenesten Netflix. Mange abonnerer på Netflix månedlig på grunn av diverse TV-serier og kan derfor ha sett den. I tillegg finnes den på andre strømmetjenester som iTunes og Amazon video. Vi kjøpte den i oktober i fjor på DVD. Filmen tar for seg Beatles’ historie og utvikling, samtidig som den bringer kontekst i form av rapporter fra nyhetsbildet i perioden. Filmen starter ikke før i 1963, selv om den i tilbakeblikk gir oss en kort oppsummering av Beatles’ spede begynnelse fra 1957 og til de returnerer fra Hamburg i 1961. Denne filmen går aldri ned på detaljnivå, så vi hører ingenting om f.eks. Pete Best og ikke så mye om andre involverte som f.eks. Brian Epstein og George Martin. Det er grove trekk som gjelder, og selv om vi får høre om hvert suksessive album (og det spilles til og med original Beatlesmusikk), så er det mest Beatles som fenomen vi blir fortalt om – og deres innflytelse på samtiden. Filmen har en dreining politisk mot det motkulturelle, mye takket være at undergrunnsfolk som Robert Christgau fra New Yorks «Village Voice» og Barry Miles fra Londons «International Times» får mye av taletiden. Tony Bramwell snakker ikke så mye om dette, han er nærmest bare innom og forteller mumlende om hva Beatles gjorde da og da. Konklusjonen til filmen synes å være at verden i dag hadde sett annerledes ut dersom vi ikke hadde hatt The Beatles til å åpne øynene til ungdommen (deres egen ungdomsgenerasjon). Og da snakker vi ikke bare musikalsk men om den holdningsendringen og syn på livet for unge mennesker og artister som fant sted nettopp på sekstitallet.

Utgitt 27. oktober 2017 av Symmetrica Entertainment Spilletid 1 time og 49 minutter. Regissør: Tom O’Dell Medvirkende «snakkende hoder»: Tony Bramwell, Barry Miles, Robert Christgau, John Dunbar, Anthony DeCurtis, Bill Harry, Chris Ingham, Jonathan Gould, Mark Paytress. Fortellerstemme: Thomas Arnold. Anmeldt av: Roger Stormo

Positive ting om filmen er at den har originalmusikk av Beatles, både fra platene og konsert- eller TV-opptak, disse er det imidlertid få av, det er korte snutter og de er spredt. Det har også vært gjort god research når det gjelder filmmaterialet, idet vi ofte får (alt for korte) glimt av filmklipp vi ikke har sett tidligere. Mange av disse er imidlertid i dårlig forfatning, så dårlige at de ser ut som de stammer fra andre verdenskrig og ikke fra sekstitallet. Vi får også fargefilm i form av glimt fra bussturen til Rishikesh og musikkvideoene til «Strawberry Fields Forever», «Revolution» og «Give Peace A Chance». Som vi ser, det er Lennons komposisjoner som dominerer historiefortellingen, også i de senere Beatlesårene. De passer nemlig best inn i filmens narrativ. TV-filmen og albumet evt dobbel-EPen «Magical Mystery Tour» uteblir også fra denne dokumentaren. Etter at vi har vært med Beatles i India og de kommer tilbake og spiller inn det hvite dobbeltalbumet, lar filmen Beatles være Beatles og hopper glatt over albumet og tegnefilmen «Yellow Submarine», avskjedkonserten på Apple-taket, albumet «Abbey Road» og filmen og albumet «Let It Be» for heller å konsentrere seg om Lennon og Onos fredkampanje fra senga. Det er som om man fikk dårlig tid på slutten og derfor blir Beatleshistorien hengende i løse lufta etter «White album» før Paul oppløser gruppa med utgivelsen av «McCartney». Men det henger sammen med at det ikke er Beatles’ musikk som er filmens anliggende, så heter den jo også det megetsigende «How The Beatles Changed The World». Insidere Tony Bramwell og Bill Harry får ikke ordet så ofte, det gjør heller tilbakeskuende analytikere som Miles (som jo også var en insider), Christgau, Ingham, Gould og Paytress. Dunbar får et par innslag. Filmen er kanskje ikke best egnet for middelaldrende Beatlesfans, til det har vi langt bedre filmer som f.eks. «The Beatles Anthology» som går mer i dybden på det musikalske og som forteller hele Beatleshistorien fra Beatles eget perspektiv. Denne filmen egner seg nok bedre for litt yngre mennesker som er historisk interesserte, og som ønsker å lære mer om vår forhistorie fra etterkrigstiden med spesiell vekt på den generasjonen som utgøres av de som ble født under og like etter andre verdenskrig.

BOKANMELDELSE MED NOEN BETRAKTNINGER av Svein Sund

Tony Barell er en britisk journalist. Han er kjent som humorist, sine forskninger om det uvanlige og det som ikke kan forklares. Han har skrevet om UFO`er , og om mange artister. Innfallsvinkelen til bøkene er

ofte å finne ut sider ved emnet som ikke er så kjent. Han skriver om sanger av artister som David Bowie og Roxy Music. Han har en flott artikkel om The Butcher Cover på internettsiden sin.

Lunsjtid, 30. Januar 1969

Tony Barrell

Ved lunsjtider, på en ufyselig grå og kald vinterdag i januar 1969, kunne en høre elektriske gitarakkorder, som flerret opp den kjedelige storbylufta i Londons fine strøk, Mayfair. Lyden kom fra taket på et av de fine gamle husene i den kjente skreddergata Saville Row.

Tony Barrell var en skolegutt på den tiden. En gutt som var opptatt av The Beatles. I alle år senere hadde han ønsket å ha vært der den dagen. For å komme så nært som mulig det som skjedde ville han skrive ei bok om det. Hvem, hva, hvor, hvordan og hvorfor. For å forstå hvordan verden var på den tiden, beskriver han viktige personer og hendelser som hadde påvirkning på utviklingen. Han skriver om de store hendelsene som påvirket oss alle sammen; Vietnamkrigen, Sovjet inn i Tsjekkoslovakia, studentopprørene, Nixon som president, drapene på Martin Luther King og Robert Kennedy.

Folk i mengder strømmet til på gateplan og på tak. Andre hang ut av vinduene for å få med seg det som skjedde. Mange slapp bestikket, og lot lunsj være lunsj, og lot seg drive mot musikken. Alle ble etter hvert klar over hvem som spilte. Det var en kjent sak at Apple hadde sine kontorer i Saville Row. The Beatles spilte live for første gang på to og et halvt år. Sist var det en konsert i Candlestick Park, San Fransisco. Den gangen var det også surt vær; vinden kom inn San Fransisco Bay. Og denne gangen var det ikke snakk om noe konsert i den forstand, mer en live-innspilling.

Han setter disse hendelsene inn i en sammenheng som forteller noe om denne vanskelige tiden. Han skriver om den britiske politiske verden, der de konservative og de liberale står mer steilt mot hverandre enn noen gang. Der den ultrakonservative Enoch Powell kom med uttalelser som var provoserende og negative overfor de mange tusen som flyktet fra krig og elendighet til et fritt Storbritannia.

Men folk tok i mot den uventede musikken med nikk og smil. Det var jo Storbritannias stolthet som spilte. Nesten like mye elsket blandt de eldre som de yngre. 84

utgitte, og det var den uutgitte delen som dannet grunnlaget for “Revolution 9”. Bare George bidro sammen med John og Yoko.

Allerede i Hamburgtiden trivdes Beatles oppe på taket,

Hverken Paul eller George Martin ville ha med “Revolution 9” på plata, men John stod på sitt. Men da John ville ha ut “What´s The New Mary Jane?” og “You Know My Name” på single, stemte også de andre mot. Låtene var for lite kommersielle. John ville ta gruppa i en enda mer ny retning. Defor var han ikke så ivrig i januar 1969. Han konsentrerte seg mest om Yoko. Livet til Paul dreide seg mest om The Beatles.

Nedturen Men hovedsakelig handler boken om The Beatles sin undergang. Det som skjedde i 1968, og spesielt det som skjedde i januar 1969. I det samme filmstudio, Twickenham Studios, som de hadde spilt inn deler av “A Hard Day´s Night” og “Help!”, opplevde de tunge dager i januar 1969. Historiene om da Ringo forlot gruppa under innspillingene til “The White Album”, og senere, da George forlater gruppen, men kommer tilbake.

Han gjorde alt for å holde bandet sammen. Til tider gikk han over til å være sjefete. Bestemmende. Dette irriterte spesielt George, som forlot gruppa, og kom tilbake etter ei uke med Billy Preston.

Apple Boka handler også mye om Apple. Det som foregikk innenfor de fire veggene. Flere medarbeidere i Apple er intervjuet; spesielt resepsjonisten Deborah Scarfe. Michael Lindsey-Hogg, han som hadde regien på filmopptakene, og noen av hans medarbeidere er intervjuet. Videre har journalister, mennesker som befant seg i nærheten, politiet, fans, og andre latt seg intervjue.

George kommer tilbake med Billy Preston, en kjenning fra tiden i Hamburg i 1962. Med en ny musiker på laget tar gutta seg sammen, og oppfører seg profesjonelt. Før Preston kommer inn i bildet, er det lange dager med opptak av alt som skjer i studio. Prøvespilling av nye sanger, og jamming av gamle favoritter når det blir for kjedelig. Diskusjonen går om hvilken retning gruppa skal ta. Det er snakk om å lage en film der de innøvde låtene skal fremføres som en konsert. Hvor den konserten skal holdes blir et tema hele januar. George er den som er mest negativ til å spille live. Når en Beatle er i mot, så blir det skrinlagt. Demokratiet i The Beatles er slik; en for alle , alle for en. Men han er på glid.

John sier minst Den som sier minst i denne perioden er John. Han som hele tiden hadde vært den høyrøstede og den med de sterkeste meningene. Den naturlige lederen i gruppa. På dette tidspunktet i karrieren var han ved et vegskille. Han hadde fått en ny lekekamerat i Yoko. Med henne fikk han frihet. Frihet til å utforske andre sider ved seg selv. Komme seg ut av firkanten. Og Yoko var ved hans side hele tiden. Noe de andre ikke satte så stor pris på. Da de gikk i gang med “The White Album”, var det “Revolution 1” de startet med. Sangen var mye lengre enn den 85

Taket At opptakene på taket ble til, er ingen selvfølgelighet. Helt fram til de skulle ut på taket den kalde januardagen, var det uvisst om de kom seg utpå. Da Michael Lindsey-Hogg kom inn i rommet som fungerte som garderobe, ble han meget betenkt. Klokken var 12.20, og bare noen minutter til de skulle opp på taket.

Paul sjekker taket

George stilte spørsmål om det i det hele tatt var noe vits i å spille. Ringo klaget over at det var for kaldt der oppe. Paul, alltid den positive, ildnet opp de andre med å si at dette kom til å bli moro. Mens John ikke sa noen ting. Hele opptaket kunne gå i vasken. Måtte de likevel reise langt av gårde for å gjøre opptaket? Reise til Tunisia, Hellas, Libya, The Grand Canyon, The National Gallery, The House Of Commons, Liverpool Cathedral eller andre steder de hadde diskutert? Da tenkte Michael at planen ikke var sikker i det hele tatt. Etter en pinlig stillhet, bryter stemmen til John igjennom, som den lederen han bestandig hadde vært; “Fuck it, let´s do it”. George og Ringo droppet innvendingene sine, og med en lettet Paul og en John i førersetet, gikk de opp på taket og spilte for siste gang for et publikum. Boken anbefales på det sterkeste 86

Tittel: The Beatles on the Roof Forfatter: Tony Barrell Sider: 224 Forlag: Omnibus Press Format: Paperback Utgitt: 2017 ISBN 978-1-78558578-4

HP Gundersen om

BEATLES STONES

Jeg har ingen ide om hvor livet hadde ført meg om det ikke var for Beatles og Stones i tillegg til bergenseren Rune Walle. Bare Beatles, bare Stones eller bare Rune Walle ville vært noe helt annet. Pga Beatles har jeg blitt komponist, pga Stones har jeg blitt musiker i diverse roots sjangre. Pga Rune Walle har jeg jeg latt meg inspirere til å bli genuin i mitt utrykk. Beatleslåten "PS I love you" var min favoritt som ti åring. Jeg ble grepet av den. Av selve komposisjonen. Det var den første triggeren til mitt lidenskapelige forhold til komposisjon. Og det har blitt min skjebne i livet. Også min karriere som plateprodusent var basert på min erfaring med komponering og arrangering. Stoneslåten "Little red rooster" var første døråpner inn i bluesen og fikk meg spesifikt interessert i bluesgitar, en interesse som bare blir mer og mer interessant og relevant med alderen. Å sette Beatles og Stones opp mot hverandre er helt idiotisk. Sammen, som verdens to største band, klarte de å spre interesse for virkelig stor musikk med substans helt inn i genetikken til oss som vokste opp med det og tok det til hjertet. Og oss var det mange av, for å si det beskjedent. Etterhvert inspirerte de, Beatles og Stones, hele den vestlige verden, i ekstrem grad, i forhold til kreativitet generelt. Å være verdens største band og samtidig verdens mest kreative band er en bragd som bare har EN like, nemlig Stones som er en gjeng som kommer fra intellektuelt blues og jazzklubbmiljø, som makter å bli verdens nest største band for barn og unge, basert på puristisk blues ! Høres helt absurd ut i dag. Etter hvert har det kommet mange med like stor kunstnerisk betydning, men aldri av så stor historisk betydning. Grunnen til at jeg også nevner Rune Walle, som viktig for den jeg selv har blitt og valgene jeg har tatt,er at han var en lokal med åndselite kvaliteter fra ung alder og den første første bergenser som stod fram med egen genuin kreativitet, med prosjektene Oriental Sunshine, Hole in the wall og Flying Norwegians som alle begeistret meg på nivå med andre internasjonale favoritter.

Jeg har skrevet en bok hvor jeg reflekterer rundt deler av mitt livsløp i alderen 12 til 55 år. Grunnen til at den starter da, er at fra det tidspunkt husker jeg det vesentligste klart og tydelig. Jeg går tilbake i erfaringene og diskuterer med meg selv hva som egentlig skjedde, ut i fra det jeg vet i dag. Boken er skrevet i ett strekk uten disposisjon eller sensur. Jeg velger å splitte meg selv i to personer. Han som spør og han som svarer. Hans og Petter. Dvs Hans velger tema og Petter svarer så åpent og ærlig og grundig som han har kapasitet til. Jeg skriver alle tanker som de kommer akkurat der og da. også alt som måtte komme av digresjoner. Det som står er det jeg tenker og føler i det øyeblikket jeg skriver det. Jeg har skiftet mange oppfatninger siden og det håper jeg å fortsette med. Av og til setter jeg ting på spissen for å skape mest mulig engasjement i meg selv. Være påståelig først, for så å gå i dybden og sjekke om det holder vann. Tanketeknikker. I boken kommer til tider disse prosessene i skriftform. På ett tidspunkt diskuterer Hans og Petter dette tåpelige spørsmålet om hvem som er best av Beatles og Stones og akkurat på det tidspunktet var Stones sin musikk mer relevant for egen kreativitet, men mange andre ganger har det vært motsatt. Men husk , når en leser dette utdrag fra boken,at dette er et en bok og skrive/ tankeeksperiment og ikke en kronikk. Ta min påståelighet med en klype salt!

Utdrag fra Hans Petter Gundersens bok “Et liv i etableringsfasen”

“Jeg velger å splitte meg selv i to personer. Han som spør og han som svarer. Hans og Petter”. PETTER: For å begynne med Beatles, de var håpløst

HANS: Der har vi alltid vært uenig. Jeg mener Beatles var bedre og mer spennende enn Stones. Du ser det motsatt. Stemmer?

romatiske rebeller som skrek sine fullkomne (dog i kjent harmonisk terreng, fra barokk til Cole Porter blandet med en dash Chuck Berry) komposisjoner til et publikum hvor den kvinnelige delen hadde fått tilgang på p-pillen og innestengt, tidligere risikofull, sexenergi fikk fritt utløp. Og den mannlige delen hadde Beatles å takke for et mye heftigere sexliv enn de hadde fra før. Husker første gang jeg så dem på svensk TV, et band som, med sine absurde frisyrer som de ristet på, hadde samme besetning som the Shadows, men sang alle fire og virket å komme fra universets deiligste planet. Og de bar med seg de deilige harmoniene fra evergreenmusikken, fremført av Ella Fitzgerald og Louis Armstrong, Bing Crosby og Dean Martin som jeg hadde elsket som bitteliten. Wish upon a star, If I fell, True love, This boy. De spilte til og med Till there was you.

PETTER: Du har rett, men i ettertid føler jeg at de både fornyet

HANS: Men de skrev da mange fantastisk genuine og originale melodier som forblir klassikere. From me to you, Please please me, It won’t be long, She loves you osv. osv.

og fortynnet en allerede eksisterende tradisjon. Veldig amerikansk. Fra Brillbuilding-skolen. Som rene komposisjoner, om en fristiller de fra sound, coolnes, menneskelig mystikk og mytomani og går helt til kjernen, er det ikke i nærheten av Cole Porter, Burt Bacharach, Gerswin og Kurt Weill (fra den amerikanske perioden). Paul McCartney ville aldri hatt kapasitet til å skrive Edelweiss. Beatles, da de først kom, låt fantastisk som gruppe etter årene i Hamburg, men gjorde det mer og mer vanskelig for seg, som livegruppe, da de ble så hektet på studioproduksjon. Og da de bestemte seg for å slutte med konserter låt de allerede ganske tafatt som konsertband. Dette utsagnet er det bare å gå på Youtube og få bekreftet. I tillegg hadde de, fast på laget, en ultraskolert produsent og mesterarrangør med høyt utviklet sans for det absurde etter å ha produsert plater med Peter Sellers, og som samtidig var sjefsprodusent for EMI Classic. Han kunne vært pappaen deres. Han sørget for at det alltid ble tatt modne avgjørelser, de kunne ta sjanser, for de visste at de ikke hadde kapasitet til å gå lenger enn George Martin hadde kapasitet til å følge med på, løfte og forsterke. Koblingen, bandet og han, var så absurd, men fruktbar, at det ble til kunst, helt utilsiktet.

De kunne be om hva de ville, sound og arrangering, de visste at Martin aldri kunne levd med å mislykkes i å få det til. Han var jo en helt unik kapasitet som fikk en helt genuin mulighet til å bidra til å fornye musikken. I tillegg var det svært god butikk. Men når en ser intervju med ham i dag, når han snakker om Celine Dion sin fortreffelighet, dagens McCartney eller Ringo får en ikke følelsen av å møte gamle kunstnere. Ikke som med Mick og i særdeleshet Keith. 88

Jeg vil aldri prøve å bortforklare at de i selskap med Martin og de fantastiske teknikerne skapte en uvirkelig kombinasjon av musikk og lydteksturmagi. Men med alderen verdsetter jeg det høyere når lydmagien kommer 100 prosent fra hvordan ting blir spilt, valg av gitarer, forsterkere, spilleenergi osv, i stedet for å skape det i etterarbeid, med mye prossessering. At den energien som er spilt inn er den som kommer ut.

PETTER: Stones var studenter av grooven.

Grooven i den amerikanske bluesen. De tenkte ikke på seg selv som ambisiøse komponister som skulle fornye musikken. De tok originale blueslåter og lagde sin egen groove til dem. De var også hektet på lyd, men da i kraft av akustikk og sensuelt samspill hvor en spiller på akustikken. Deres versjon av I Wanna be your man streber etter lydbildet til Elmore James, et lydbilde som, tidvis, Tom Waits jakter på i dag, akustikken fra en plass hvor alt er tillatt. Beatles står fram som et tidlig boyband i forhold, med sin versjon. Mange mennesker inkluderer bare melodien når de bruker ordet komposisjon. Det er virkelig noe som heter rytmisk komposisjon også. Det har alltid lagt føringene for Stones sine komposisjoner. Stones er sofistikerte, selvbevisste, bevisst hva de bryr seg om og annet forholder de seg ikke til. Derfor kan de, med rak rygg, styre skuten helt inn i alderdommen med en livserfaring ingen andre i verden er i nærheten av. Stones er ekstremeksempelet på inderlighetens og ærlighetens kraft.

HANS: Som Stones, med andre ord? Men Beatles var da mye sterkere låtskrivere? Stones måtte jo gå til Beatles for å få en låt som andre singel? Egentlig synes jeg Beatles stod for noe mye mer unikt. Måten de blandet amerikaske elementer inn i europeiske tradisjoner. Stones har vel egentlig aldri skapt noe annet en en vellykket, men dog dilletantisk, variant av den amerikanske bluesen, samt rock and roll, på et tidspunkt vi i Europa ikke visste om gigantene Howling Wolf, Muddy Waters, Chuck Berry etc.

De ærlige har lov å være arrogante. De skal være arrogante i forhold til det de vet er bullshit. Kan ikke forstå annet enn at ærlighet må være eneste vei til klokskap. Ærlighet krever også stort mot. Stones har sugd alt fra eget bryst, aldri hatt en George Martin til å hjelpe seg, de har skapt haugevis med nye holdninger, anført av rockens største estetiker og eksentriker, Brian Jones. Brian Jones ut, Mick Taylor inn med sin mektige slidegitar. Hawaii på boler. Digget det da, litt corny nå, bedre med Ron Wood. Men, uansett, de beste møtes, og i møte med Gram Parson var Keith Richards intelligent nok til å forstå at her hadde han mye å lære. Om amerikansk musikk, hovedsakelig country. Det dro Stones i en retning som passet perfekt for behovene i Amerika, den gang, og de ble større enn noensinne. Stones oppfant det rockebandet som peker fram til idag! Og alle retninger er mest spennende ved fødselen. 89

Det er kopistene som skaper retningene. Og, såkalt, viderutvikler dem. Som George Johannesen sa, så er de verst som overgår originalen. De som forbedrer noe som i utgangspunktet er fullkomment. Og Stones er fortsatt de mest interssante. Ikke engang Velvet Underground eller punken, for den saks skyld, ville eksistert uten Stones.

HANS: Vanskelig å argumentere mot. Mulig jeg må gi deg rett?

Det Beatles kom med, betyr ingenting i dag, utover det nostalgiske. Når en hører Lady Jane, Mother’s Little Helper og studerer timingen på det bandet og tenke på at disse nydelige pop-låtene, med innovatic psykadelisk estetikk, er skapt av, muligens tidenes beste, om en tar med det rent estetiske, bluesband. Men de lagde en helt annentype pop enn Beatles. De dyrket det å være et band som groovet fram låtene. Det er bluesfortåelse, på aller høyeste plan, i alt de gjør. Om det så bare er litt risting på tamburin hører en bluesen, fra noen som aldri har levd blues, men har studert essensen til de mest essensielle og laget den mest esteiske groove- og lydbilde-kombinasjon i hele bluesens historie. Disse fem, ultrasofistikerte, pure undommene. Disse fem unge kunstelskerne.

PETTER: Jeg må faktisk innrømme at jeg kan være i et

annet modus, hvor jeg ser det helt motsatt og like tydelig. Men slik jeg ser det i dag, i lys av nå å kunne vurdere holdbarheten og den langsiktige virkningen av kunsten disse to bandene utviklet og presenterte, tenker jeg at uten Brian Jones eller George Martin ville begge disse bandene vært streite rock and roll band, muligens litt over det ordinære, men de ville neppe skapt nye retninger eller holdninger. Det er ikke engang sikkert at de i det hele tatt vill blitt dokumentert på plate. Og da må jeg konkludere med at det var Brian Jones som var den helt betydningsfulle kunstneren. Han som forstod hva bluesen virkelig dreide seg om og som hadde denne visjon om å lage bluesband, hvor en klarte å adoptere hele essensen, groovet, det mytiske lydbildet, mysikken, sexenergien, outsider-energien. Farlig musikk. Farlig for det bestående. Den besettende lyden fra en verden som var helt på siden av det komforme.

PETTER: Som bygger på det geniale gitarriffet til Brian Jones, må du tilføye.

HANS: Den vanlige oppfatning er vel at Brian Jones hadde liten betydning etter at Jagger og Richards begynte å forsyne bandet med originalstoff, som viste seg å bli en endeløs rekke med klassikere fra og med første forsøk, The last time?

PETTER: Brian Jones hadde ikke ambisjoner om å bli

HANS: Ok, men på de to siste albumene fra perioden med Jones finnes det nesten ingen innspill fra Jones i det hele tatt og Keith gjør stort sett alt som er av gitararbeid. Og når en ser filmen Rock and Roll circus, hans siste konsert med bandet, kan det virke som om han helt har mistet grepet på gitaren?

HP Gundersens bok ET LIV I ETABLERINGSFASEN kommer våren 2018. Boken kan bestilles fra: www.bidra.no eller ved å gjøre et søk på Facebook. Søk etter: “hp gundersen - et liv i etableringsfasen”

en spekakulær instrumentalist. Han var opptatt av en total visjon. Et eksotisk sound, inspirert av den opprinnelige og ubedervede bluesen kombinert med et eksotisk visuelt image. Han forstod, genialt nok, hvor mye en kunne lære og hente fra den sorte kulturen. Han var, i utgangspunktet, skeptisk til Richards interesse for rock and roll. Det var Howling Wolf, Muddy Waters, Jimmy Reed osv. Det dreide seg om, ikke Chuck Berry. Stones nådde temmelig fort ut til et stort og ungt publikum, på begge sidene av Atlanteren, som en sier i bransjen, med denne visjonen til Brian Jones og i 1965 klarer de det mesterstykket å nå til topps på engelske og amerikanske hitlister med en ren blueslåt, skrevet av Willy Dixon: Little Red Rooster. Det ser jeg som et kunstverk i seg selv. Kunsten å selge, i utgangspunktet, smal kunst. Den korte tiden Brian Jones spilte gitar ble han dyktig nok til å utrykke det han følte for det han hadde oppfattet i bluesen, deriblant slidegitarfølelsen til Muddy Waters. Det krever en uvanlig evne til å oppfatte dybdenyansenes energi. Hvor en oppfatter hvor skjørt det, alt som er fullkomment, er og lærer å spille med så tilstedeværende sensualitet som en utvikler parallelt med forståelsen for magiens skjørhet. Slidegitaren på Little Red Rooster er det bortimot umulig å ikke bli berørt av. Den er veldig enkel, kan det virke som, men i realiteten er den bortimot umulig å spille på den måten om en ikke har en medfødt genialitetsforståelse for effekten av musikk. Den ene tonen på munnspill på Not Fade Away”. Den ene tonen som hele den vestlige verden ble berørt av. Fra et munnspill. Det å kunne få så stor betydning for den nye generasjonen ungdom i kraft av å presentere låter fra de middelaldrende svarte amerikanske blueskjempene, som Stones oppnådde i løpet av årene 63-65. Det er det som er det store kunstverket. Brian Jones sitt kunstverk. Da Stones begynte å utvikle rocken til Jagger/Richards var de allerede i en unik posisjon i folks bevissthet, men de skal absolutt krediteres for å ha lagd fantastisk musikk. Stones orienterte seg fra bluesen, som jeg mener er en kunstform som kan utvikles i det uendelige, så lenge en forstår hva blues er, som blant annet Peter Green fra Fleetwood Mac gjorde og som også fikk vanvittig kommersiell suksess, fem år senere, med ektfølt, men nyskapende blues, som neppe ville sett dagens lys uten ringvirkningene til Brian Jones sine visjoner. Blues ville selvsagt eksistert, men ikke for et stort publikum. Da Stones ikke lenger var den ideen Jones hadde i utgangspunktet, ble bandet irrrelevant for ham. Men han likte den kunstneriske utfordringen i det å være popstjerne. Blant annet gjøre det til visuell kunst. Han selv var til enhver tid et visuelt kunstverk med ekstrem innflytelse når 91

HANS: Kan du huske hvordan du selv, som barn, responderte til lyden av aller tidligste Stones?

det gjaldt utvikling av moter. Han representerte det androgyne og selv i periden med dress og slips kan en se, som en ikke forstod da, bare senset noe farlig annerledes, at han var transvestitt. Det var bare noe uforklarlig, fremmed. Brian Jones gav rett og slett Stones et mye farligere image enn alle andre band. Og han var et geni, stakkars, med alle de psykiske plager som følger med. Seriøst syk på sitt skjøre, geniale sinn. Dum og sinnsyk er en heller sjelden kombinasjon. Da Stones vendte seg fra bluesen, mistet Jones helt interessen for å spille gitar. Da fant han kreativ glede i å stort sett ta opp instrumenter han ikke i utgangspunktet behersket og jobbe ut den lille ideen som løftet en låt fra god til besettende. Og en kan studere disse innspillene han bidrar med på alle biinstrumentene og høre at en har å gjøre med en mester. Uforutsigelige, utsøkte innspill på alle mulige bi-instrument, til enhver tid utsøkt formidlet. Han syntes at Stones’ musikk nå var helt uintressant og gjorde sitt beste for å løfte den. I periden rundt Beggar’s Banquet hadde han, som følge av sine mentale forstyrrelser, rett og slett glemt hvordan det er å spille gitar. Det er selvsagt rørende at han i en slik tilstand klarer å formidle den sårheten han gjør på No expectations på akustisk slidegitar, selv om det er tydelig lenge siden mesterlige Little Red Rooster og I cant be satisfield.

PETTER: Da Stones kom med singelen Little Red Rooster oppdaget jeg atter mitt forhold til slidegitaren, som hadde utspring i Hawaiimusikken, og som spredde seg til Amerika og tok feste først i bluesen og deretter i countrymusikken via Jimmi Rodgers. Og jeg oppdaget bluesen. Bluesen er på kamuflert vis en viktig ingrediens i countrymusikken. Tidenes første countryhit, Tee for Texas med Jimmi Rodgers, er jo en ren blues med et jodleparti mellom hvert vers. Han kobler jodleteknikken fra alpene i Europa med den tonale feelingen fra Hawaii. Enhver countrysanger av betydning kan synge blues, skikkelig, om det trengs. Hørte akkurat en gammel bluesinnspilling med Buck Owens. Helt fantastisk! Stones hadde alle disse kunnskapene om amerikansk musikk fra starten og er bygget på det fundamentet.

HANS: Var det sånn at du så Stones’ storhet, for alvor, da du selv ga deg hen til musikk med røtter, groove og feeling?

PETTER: Ja, jeg ble helt besatt av ideen om å bli skikkelig musiker, gitarist, fortrinnsvis prøve å utvikle min egen stil som slidegitarist, ved å la meg inspirere like mye av steelgitarister, Sneaky Pete, fra Flying Burritos i særdeleshet, som av slidegitarister som Ry Cooder og Duanne Allman. Kjøpte aldri plater lenger, hvor det ikke var slide- eller steelgitar med. Little Feat hadde slidegitarist og hørtes ut som en blåkopi av Stones.

Mistet fort interessen for dem, Stones var så mye bedre og dypere. Steeley Dan hadde steelgitar, spilte ikke country, men jeg elsket deres elegante, humoristiske og kyniske hybridmusikk. En skal kjenne følelsene godt for å kunne betrakte dem så kaldt og skarpsynt som de gjør. Og alle elementene de tar inn, behandler de med en tyngde og forståelse som sier at det ligger lidenskap i bunn. DE har jeg forholdt meg sterkt til hele tiden siden. 92

BEATLES-MEDLEMMER PÅ NORSKE HITLISTER ved Jon Vidar Bergan

Dette er hentet fra min bok «Norsk hitleksikon: 50 år med hits», som kommer ut til høsten. VG-lista (1958-) og Ti i skuddet (1965-70, 1981-2007) hadde Topp 10-lister, Arbeiderbladet (9.1.1965-7.11.72/9.8.7314.374) hadde sin Topp 20. Re: etterfulgt av et årstall betyr at låta kom inn på lista igjen det året. En kuriositet er at «Live And Let Die» først lå 7 uker på Arbeiderbladets liste, før den etter 19 ukers fravær entret lista igjen i februar 1974 og fikk 4 nye uker. Dette kan forklares med at James Bond-filmen den er hentet fra, først hadde norsk premiere i desember 1973 (tittellåta debuterte ikke på VG-lista før i mars 1974).

John Lennon

Give Peace A Chance Arbeiderbl.

16.08.1969

27.09.1969

Give Peace A Chance VG-lista

03.09.1969

Cold Turkey

Arbeiderbl. 9 4 13.12.1969 17.01.1970

Instant Karma Arbeiderbl. 6 8 21.03.1970 09.05.1970 Instant Karma VG-lista 9 2 08.04.1970 15.04.1970 Instant Karma

Ti i skuddet

08.05.1970

Power To The People Arbeiderbl.

11.05.1971

07.09.1971

Power To The People VG-lista

12.05.1971

21.07.1971

Imagine (re: 1981)

VG-lista

02.02.1972

20.05.1981

Imagine

Arbeiderbl. 6 7 08.02.1972 21.03.1972

Happy Xmas (War Is Over) VG-lista Mind Games (Just Like)

Starting Over

Woman

20.12.1972

28.02.1973

Arbeiderbl. 2 7 19.12.1973 07.02.1974 VG-lista

18.12.1980

01.04.1981

VG-lista 5 11 12.02.1981 29.04.1981

I Saw Here Standing There (m/Elton John) VG-lista 8 2 13.05.1981 20.05.1981 Nobody Told Me

VG-lista

Paul McCartney/Wings Another Day VG-lista

07.04.1971

07.07.1971

Another Day

Arbeiderbl.

21.04.1971

24.08.1971

Eat At Home

VG-lista

27.10.1971

01.12.1971

Hi, Hi, Hi

VG-lista

10.01.1973

21.03.1973

My Love

VG-lista

09.05.1973

11.07.1973

My Love

Arbeiderbl. 9 1 09.08.1973 09.08.1973

Live And Let Die

Arbeiderbl.

09.08.1973

14.03.1974

Live And Let Die

VG-lista

06.03.1974

24.04.1974

02.02.1984

Helen Wheels Arbeiderbl. 3 9 06.12.1973 31.01.1974 Jet

VG-lista 8 9 10.04.1974 19.06.1974

Junior’s Farm

VG-lista 9 6 18.12.1974 05.02.1975

Listen To What The Man Said

VG-lista

03.07.1975

24.09.1975

Silly Love Songs

VG-lista

15.07.1976

11.08.1976

Mull Of Kintyre

VG-lista

15.12.1977

14.06.1978

With A Little Luck

VG-lista

11.05.1978

12.07.1978

09.02.1984

Goodnight Tonight

VG-lista 9 2 07.06.1979 20.06.1979

Wonderful Christmastime VG-lista 7 4 20.12.1979 09.01.1980 Coming Up

VG-lista 2 12 14.05.1980 30.07.1980

Waterfalls

VG-lista 9 1 24.07.1980 24.07.1980

Ebony And Ivory (m/Stevie Wonder)

VG-lista

1 (7) 16

15.04.1982

04.08.1982

Ebony And Ivory (m/Stevie Wonder) Ti i skuddet

1 (5) 9

27.04.1982

31.08.1982

Take It Away

29.07.1982

01.09.1982

The Girl Is Mine (m/Michael Jackson) VG-lista

10 04.11.1982 19.01.1983

Say Say Say (m/Michael Jackson)

VG-lista

1 (5) 14

20.10.1983

25.01.1984

Say Say Say (m/Michael Jackson)

Ti i skuddet

01.11.1983

13.12.1983

No More Lonely Nights

Ti i skuddet

15.11.1984

24.01.1985

My Brave Face

VG-lista

31.05.1989

28.06.1989

This One

Ti i skuddet

31.08.1989

11.01.1990

Put It There

Ti i skuddet

15.03.1990

Hope Of Deliverance

VG-lista

06.01.1993

10.02.1993

Hope Of Deliverance

Ti i skuddet

14.01.1993

18.02.1993

Young Boy

VG-lista 19 1 07.05.1997 07.05.1997

George Harrison

VG-lista

My Sweet Lord

Arbeiderbl.

1 (6)

02.02.1971

18.05.1971

My Sweet Lord (re: 2002)

VG-lista

1 (8) 21

03.02.1971

23.01.2002

What Is Life

VG-lista

28.04.1971

What Is Life

Arbeiderbl.

04.05.1971

25.05.1971

Bangla-Desh

Arbeiderbl. 3 20 28.09.1971 22.02.1972

Bangla-Desh

VG-lista 3 15 29.09.1971 01.03.1972

Give Me Love (Give Me Peace On Earth) VG-lista 6 8 11.07.1973 29.08.1973 Give Me Love (Give Me Peace On Earth) Arbeiderbl. 4 6 09.08.1973 12.09.1973 All Those Years Ago

VG-lista

25.06.1981

19.08.1981

Got My Mind Set On You

VG-lista

16.12.1987

Got My Mind Set On You

Ti i skuddet

07.01.1988

18.02.1988

Ringo Starr It Don’t Come Easy

VG-lista

09.06.1971

25.08.1971

It Don’t Come Easy

Arbeiderbl.

15.06.1971

21.09.1971

Photograph

Arbeiderbl. 4 16 14.11.1973 14.03.1974

Photograph

VG-lista 5 9 19.12.1973 23.01.1974

You’re Sixteen

Arbeiderbl. 9 1 14.03.1974 14.03.1974

You’re Sixteen

VG-lista 6 6 27.03.1974 24.04.1974 95

Tidligere upubliserte bilder i nytt blad Hos Narvesen fant vi i januar et blad med tittelen «The Beatles – A life in pictures», publisert av forlaget bak det kjente musikkbladet «Uncut». Forsiden var foliert og hadde som motiv ett av Terence Spencers bilder av Beatles sittende på en trapp som ble benyttet under juleshowene 1963 – som startet julaften 1963 og strakte seg til 11. januar 1964. Det bildet er jo velkjent, men her var det spesielt spektakulært med foliepreget bladet hadde spandert.

Men en liten «button» på forsiden reklamerte for noe spennende innenfor permene: «Unseen photos discovered!». Og etter å ha bladd og sett ganske så velkjente fotos fant vi dem: Et knippe tidligere upubliserte bilder fra innspillingene av TV-spesialen «The Music of Lennon McCartney» fra TV-selskapet Granada. Noen i sort hvitt, og noen forbløffende fargebilder. Du kan se alle de nye bildene og de kan også bestilles fra denne nettsiden: soniceditions.com/beatlesunseen 96

«The Music of Lennon & McCartney» ble filmet 1. og 2. november 1965 og første gang vist på TV den 16. desember samme år. The Beatles opptrådte, og det sammen med et knippe andre som fremførte sanger av komponistparet. Gruppen mimet til «We Can Work It Out» og «Day Tripper», som utgjorde begge sidene på deres kommende single. Paul McCartney sang også første del av «Yesterday», som ble fullført av Marianne Faithfull. De andre gjestene i TV-programmet var Cilla Black, Peter and Gordon, Lulu, Henry Mancini, Esther Phillips, Fritz Spiegl, Billy J Kramer and the Dakotas, Alan Haven, the George Martin Orchestra, Dick Rivers og Peter Sellers.

Gruppen mimer til den den gang nye sangen «Day Tripper». Foto: Time Inc UK Content. Fra Norwegian Wood sitt kontor i Bergen Foto: Oddvar Ruud 97

YELLOW SUBMARINE

PÅ KINO IGJEN

Screen Daily kan rapportere at den britiske filmdistributøren Picturehouse Entertainment har gjort avtale med Apple (Beatlesselskapet) om å vise en digitalt remastret versjon av Beatles’ tegnefilm Yellow Submarine på kino for første gang siden 1999. 98

Versjonen, som er i det høyoppløselige formatet 4K vil bli satt opp på kinoer eid av Picturehouse såvel som hos andre kinokjeder i Storbritannia og Irland den 8. juli 2018 i forbindelse med filmens 50-årsjubileum.

ble John Lennon begeistret over både historien og designet av figurene. Han skal derfor ha tilbudt at Beatles skulle gå inn i studio og overdubbe sine egne stemmer til figurene. Dette var dessverre for sent for produksjonselskapet - som sikkert ikke var seg bevisst et gryende hjemmevideomarked bare videospillerne ble så billige at folk ville ha de inn i hjemmene. Det skulle tross alt ta ytterligere 12 år. I TV-serien The Beatles Anthology er imidlertid George Harrison glad for at de ikke benyttet sine egne stemmer i filmen, han mente det ville ha forringet den.

Clare Binns, som vikarierer som daglig leder for Picturehouse, sier i en uttalelse: «Jeg elsket Yellow Submarine for 50 år siden og den rocker fremdeles universet. I sommer er Picturehouse Entertainment begeistret for å kunne bringe The Beatles tilbake til det store lerretet igjen, med en film som gjør at hjertet banker fort. Det å bringe denne filmen tilbake for dens 50-årsjubileum er flott, både for de som elsket den første gang og for nykommere, syngende og dansende publikum som vil bli presentert for denne klassiske musikken og animasjonen. Jeg ser frem til de store smilene på ansikter over hele Storbritannia og Irland den 8. juli - som “the fab four” sa, All You Need is Love!»

Beatles dukker likevel opp i slutten av filmen, som ikke er tegnet. Apple eier originalen til Yellow Submarine filmen, og det var de som fikk den remastret i 4K for DVD og Bluray i 2012. United Artists produserte den opprinnelig, med George Dunning som regissør. Vi tviler på at det kun er i Storbritannia den vil dukke opp på kinoene, og håper selvsagt på norske filmfremvisninger.

The Beatles lagde noen sanger spesielt for filmen, men de tegnede figurenes stemmer ble fremført av stemmeskuespillere fordi Beatles ikke var overvettes entusiastiske. Mye av dette skyldtes nok at det er samme firma som står bak denne filmen som tidligere hadde lagd tegnefilmserien om Beatles for amerikansk TV - og den var de slett ikke så glade i. De har tross alt aldri utgitt TV-serien for hjemmevideomarkedet. Men etter en prøvevisning av filmen

Også planlagt for jubileet er en ny tegneserie. Utgivelsesdato for denne er 7. august 2018, men den kan allerede bestilles fra Amazon U.K. Den er på 128 sider og har stive permer. Beatlesklubben ble invitert til kinovisning av denne filmen i 1999 i Oslo, og vi borger for en flott opplevelse både visuelt og i surround lyd - ingen vits i å droppe syre på forhånd! 99

Vinylplater solgte flere enheter i USA siden de begynte å registrere disse i 1991, 14,3 millioner – det er opp 9 prosent siden 2016. Vinyl LPer utgjør nå 14 prosent av alle fysiske albumsalg, den største prosentandelen siden målingene startet (før 1991 telte man kun enheter og delte de ikke opp i CD, kassett og LP). De to albumene som toppet listen i 2017 var ingen stor overraskelse: 1. The Beatles: "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band" - 72 000 eksemplarer av denne remiksede og remastrede jubileumsutgaven ble solgt, og 2. The Beatles: "Abbey Road" solgte 66 000 eksemplarer.

Vinylbølgen er slett ikke over, tvert imot øker den i styrke. Nå er tallene for platesalget i USA og Storbritannia for 2017 publisert. Dette var det største året for vinylplater i USA siden de begynte å tallfeste dette i 1991.

Av Roger Stormo

100

"Abbey Road" har toppet de amerikanske årslistene for vinylplater i mange tidligere år. Den lå på andreplass i 2008 med 16 500 eksemplarer solgt. Så toppet albumet årslistene i 2009 (34 800 eksemplarer), 2010 (35 000 eks) og 2011 (41 000 eks). I 2012 datt den igjen ned på andreplass med 30 000 eksemplarer, og det var jo det året Beatlesbumene kom ut remastret på vinyl, så dette var en ny utgave av albumet. I 2013 forsvant albumet fullstendig fra topp 10-listen, men den dukket opp på årslisten for 2014 og da var den igjen helt på topp med 38 200 solgte eksemplarer det året. I 2016 datt den ned på en fjerdeplass men solgte flere eksemplarer enn året før: 39 615 enheter. Nå altså på andreplass, men det er klart at den hadde sterk konkurranse fra nyremiksede Sgt Pepper. Men i Storbritannia er det en helt annen historie, der må man titte lenger ned på listene for å finne Beatles. De to øverste plassene på lista tilhører nye utgivelser, mens den første retroplata er på nr 3, Fleetwood Mac's "Rumours". "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band" finner vi på plass nr. 8, rett under Pink Floyds klassiker "Dark Side of the Moon", mens "Abbey Road" må nøye seg med en beskjeden plassering på nr. 16. Sammenlikner man de ti øverste plasseringene i USA og Storbritannia er det kun fire LPer som befinner seg på Topp 10 på begge sider av Atlanteren. Vi vet ikke de faktiske salgstallene for Storbritannia, men toppselgeren til Ed Sheeran solgte 51 700 enheter. Vinylsalget i Storbritannia er på en enda brattere kurve enn i USA, med en økning siden 2016 på hele 26,8 prosent, og dette er tiende året på rad at vinylen fortsetter å stige. 4,1 millioner vinylplater ble solgt i 2017, går vi ti år tilbake til 2007 var tallet bare 205 000. Nå står vinylsalget i Storbritannia for nesten 1 av hver 10 solgte fysiske plater.

USA vinylsalg 2017: 1. The Beatles, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band 2. The Beatles, Abbey Road 3. Guardians of the Galaxy, Awesome Mix Vol. 1 4. Ed Sheeran, Divide 5. Amy Winehouse, Back to Black 6. Prince, Purple Rain (Soundtrack) 7. Bob Marley and the Wailers, Legend: The Best of... 8. Pink Floyd, The Dark Side of the Moon 9. Soundtrack, La La Land 10. Michael Jackson, Thriller UK vinylsalg 2017:

1. Ed Sheeran, ÷ 2. Liam Gallagher, As You Were 3. Fleetwood Mac, Rumours 4. Guardians Of The Galaxy, Awesome Mix Vol. 1 5. Amy Winehouse, Back To Black 6. Rag'n'bone Man, Human 7. Pink Floyd, The Dark Side Of The Moon 8. The Beatles, Sgt Pepper's Lonely Hearts Club Band 9. Oasis, What's The Story Morning Glory 10. David Bowie, Legacy Når det gjelder USA så kjenner vi kun til de ti øverste plasseringene,som vi har hentet fra Nielsens rapport om 2017 (pdf), men i Storbritannia lister the official charts company opp de førti øverste vinylselgerne. Men etter "Abbey Road" på plass 16 finner vi ingen flere Beatles eller relaterte album. Overraskende nok så er det ikke bare en vinylbølge, men også musikkassetter øker i USA. Det var en økning på 35 prosent i kassettsalget siden 2016, med 174 000 enheter solgt i 2017, noe som er rekord for formatet siden 2012. Og en av disse kassettene var Paul McCartneys eksklusive utgivelse av demoer fra "Flowers In The Dirt"-perioden for Record Store Day i 2017.

101

Firmaet Molecule8 har lagd en Lennonfigur som kommer i handelen første uken av april. Figuren kommer med flere forskjellige muligheter når det gjelder klær, og utgangspunktet er John Lennon slik han fremsto rundt innspillingen av albumet «Imagine». Figuren er i skala 1:6 og prisen er $299.95, som inkluderer frakt fra Hong Kong til hvor som helst i verden.

Spesialdesignet John Lennon kropp som har et Mark I LITE endoskjelett i rustfritt stål

LENNONFIGUR FRA MOLECULE8

Leveres med utskiftbare hoder som viser ansiktsuttrykkene hvilende eller syngende. Runde briller, klassiske briller med gult glass 102

Figuren som leveres i en hvit dekoreske er utført av skulptøren er K.A.Kim. Den er i museumskvalitet og har utskiftbare hender for varierende gestuser, tre klesmuligheter og cowboystøvler fra «Imagine» tiden. Den står på en spesiallagd plattform og de 1000 første er individuelt nummererte. Fra tidligere finnes det en Lennonfigur hvor han har utseende fra rundt «Walls and Bridges»-tiden, nå kan man dermed supplere med en fra «Imagine».

Figuren kan bestilles fra nettstedet: molecule8.com/ product/john-lennon/

103

BOKTIPS

Astrid Kirchherr

I november i fjor kom det ut en fotobok med bilder fra Astrid Kirchherr. Hun var kunststudent i Hamburg den gangen hun traff Beatles der under deres første besøk i byen i 1960. Hobbyen hennes var fotografi, og hun var den første som tok virkelig profesjonelle fotografier av Beatles, forelsket som hun var i bandets bassist, Stuart Sutcliffe. De ble kjærester, Stuart flyttet inn, forlot Beatles og satset på malerkarrieren, men døde alt for ung i 1962. Astrid Kirchherr beholdt vennskapet og kontakten med Beatles, så bildene i boken er ikke begrenset til kun Hamburgtiden.

Paperback: 240 sider, fra forlaget Faber & Faber, ISBN-10: 0571342663

Denne boken, med tittelen «Astrid Kirchherr with The Beatles», presenterer mer enn 70 bilder, som inkluderer bandet på tivolitomta i Hamburg i 1960, selvportretter, bilder av Klaus Voormann og Reinhart Wolf, og portretter av Sutcliffe in Reinharts atelier og andre steder etter at han forlot Beatles. Da Beatles kom tilbake til Hamburg i mai 1962 og fikk den triste nyheten om Stuart, tok Astrid bilder av John og George som står og sørger over kameraten i atelieret hans. Visstnok var det John som ba Astrid om å ta disse bildene. I 1963 tok Astrid bilder da hun sammen med Paul, George og Ringo var på ferie hos familien Klaus Voormanns hus på Tenerife. Året etter fulgte Astrid Kirchherr Beatles under filmingen av «A Hard Day’s Night» i 1964 sammen med fotojournalist Max Scheler for bladet Stern, for første gang med 35mm film. Hun tok også bilder rundt Liverpool og tenåringer utenfor Cavern Club. 96 sider, ISBN-10: 8862085745

Derek Taylor

Derek Taylors første bok, «As Time Goes By» kom ut i 1973 og har etter hvert blitt vrien å få tak i. Gledelig da at den skal nyutgis 5. april. Dette er en kultklassiker, skrevet i Taylors karakteristiske blomstrete stil. Han oppdaget Beatles da han ble sendt av avisen sin til å dekke, og helst slakte, en Beatleskonsert i Manchester. Det var kjærlighet ved første blikk, og han ble hyret inn som pressemann i Beatlesleiren, hvor

han holdt styr på pressekonferanser og skrev Brian Epsteins selvbiografi «A Cellarful of Noise» for ham.

104

Etter å ha kommet på kant med Epstein hoppet Taylor av karusellen og startet en ny karriere i Hollywood, bl.a. som reklamemann for The Byrds og Beach Boys, og var medarrangør av den første rockefestivalen, «Monterey Pop». Når Beatles var i Los Angeles pleide de å stikke innom og besøke Taylor og familien hans. Etter Epsteins død headhuntet Beatles ham tilbake, og han styrte presserommet til Apple og forfattet de mange reklamestuntene for plateselskapet. Etter Apple begynte Taylor i Warner Bros. «As Time Goes By» er memoarene hans fra denne perioden. Han ble intervjuet i 1976 for Tony Palmers TV-serie om popens historie, «All You Need Is Love», og året etter ble TV-serien, og da spesielt episoden med Beatles parodiert som «All You Need Is Cash». Her ble Taylor spilt av Eric Idle som rollefiguren Eric Manchester. Taylor forble venn med Beatles, og medforfattet bl.a. George Harrisons "I Me Mine" i 1980 og lot seg lokke tilbake i Apple da selskapet drev på med Anthologyserien. Taylor skrev også en annen bok som kun kom ut i luksusutgave fra Genesis Publications i 1983, under tittelen «Fifty Years Adrift». Den er adskillig dyrere, men hvert eksemplar er signert av både Taylor og George Harrison. Dessverre døde Taylor i 1997 mens han jobbet med Beatles Anthology boken, 65 år gammel. 105

EN BLUES FOR JIMMY NICOL København 4. juni 1964. Fotograf Johan Brun fra Dagbladet er på plass for å ta bilder fra Beatles-konserten. Den som ikke er der er Ringo Starr. Han er innlagt på sykehus etter akutt mandelbetennelse. Inn stepper vikaren Jimmy Nicol på trommer i verdens største band. Johan Bruns unike bilder fra Beatles' første konsert med vikaren bak trommene har ligget som negativer i en skuff i 54 år. Nå er de tilgjengelig for offentligheten.

106

For Lars Saabye Christensen ble det umulig å ikke gripe fatt i dette. Resultatet er en vakker, morsom og tankevekkende blues for Jimmy Nicol, vikaren som for en stakket stund var trommeslager i The Beatles. Boken har tidligere vært utgitt privat i forbindelse med en utstilling av noen av bildene på Preus Fotomuseum i Horten. Nå kommer den innbundet fra Cappelen Damm. 72 sider. ISBN 9788202585815

PSSST et rykte forteller

av Roger Stormo

Like før vi gikk i trykken fikk vi nyss om et rykte som går i musikkbransjen om at Paul McCartney kanskje kommer til å spille i Europa igjen denne sommeren! Og da ikke som bassist i Ringos All Starr Band, men som en del av sin stadig pågående One on One turné. Som sagt, kun et rykte foreløpig – men vi syntes det var verdt å nevne.

107

CONCERT FOR GEORGE

for første gang på Club vinylBand Sgt.- Pepper’s Lonely Hearts og streaming Anniversary Deluxe Edition Alle formater tilgjengelig nå! - tilgjengelig på dobbel LP og CD nå!