Norwegian Wood 153

Ringo adlet Lennon utstilling Mad Day Out Nr. 153 • Sommeren 2018 Den nor ske Beatlesklubben etabler t 1980

Beatles og Arbeiderbladet

Beatles fantes aldri

KONSPIRASJONSTEORIER

Protestmarsj

RED

AK SJO

PRESIDENT: Toralf Høyer-Hansen toralf@norwegianwood.org

NEL T

SJEFREDAKTØR: Roger Stormo roger@norwegianwood.org REDAKTØR: Oddvar Ruud redaksjonen@norwegianwood.org SEKRETÆR: Bjørn Bjerkeskaug info@norwegianwood.org

ADRESSER NETTSTED: www.norwegianwood.org FACEBOOK: www.facebook.com/beatlesklubb TWITTER: www.twitter.com/ beatlesklubben@beatlesklubben FYSISK ADRESSE: Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO TRYKKERI: Knut Molvik Molvik Grafisk

Sjef redaktøren tar ordet

Nasjonalbiblioteket har åpnet sine gjemmer for internett, og man kan nå sitte hjemme i ro og mak og søke etter historisk materiale fra norske publikasjoner.

Noen aviser kan man kun lese i biblioteklokaler, mens andre kan sees overalt. En av de avisene som man kan sjekke hjemmefra er Arbeiderbladet, noe som i dette nummeret har muliggjort artikkelen fra Yan Friis.

En annen sak som jeg selv har sittet og funnet ut av takket være Nasjonalbiblioteket, er at da NRK sendte det svenske TV-programmet «Drop In» lørdag 7. desember 1963, så var det et unntak. Programserien gikk slett ikke regelmessig, det var kun «Beatlesepisoden» av det svenske ungdomsprogrammet som ble vist på norsk TV. Dette til tross for at det i neste program i serien opptrådte en norsk instrumentalgruppe, nemlig The Sunbeams fra Eidsvoll. Gutta i Sunbeams delte forøvrig garderobe med Beatles, da de to programmene ble innspilt samme dag.

Så noen i NRK må ha ønsket å sende Beatlesprogrammet, eller kanskje var det etter påtrykk fra firmaet Carl M. Iversen, som distribuerte Beatlesplatene i Norge? Men som Friis påpeker, Beatles var populære i Norge allerede før «Drop In», singlene «Please Please Me» og «From Me To You» var inne på hitlistene, og i august kom også LPen til Beatles inn på albumlisten.

LAYOUT: Erik I. Blindheim Pil Media AS ANNONSER: Lise Lotte Andersen Pil Media lotte@pilmedia.no TAKK TIL: Eivind Finseraas Ivar Rømo Bente Reimers Moe Eirik Søreide Christian Rimestad Yan Friis Espen Bratlie Vemund Grimstad Illustrasjonen er sammensatt av et utklipp fra Sarpsborg Arbeiderblad (Beatlesnotisen) og ett fra Rogalands avis (TV-programmet).

En artig nerdeopplysning: Det er Beatles’ noteforlegger Dick James som synger kjenningsmelodien i «Robin Hood»-serien som etterfulgte «Drop In» denne dagen.

Ellers ser vi at TV-programmet på NRK var relativt kort på denne tiden.

Selv om også svenskene fortsatt kun hadde en kanal, hadde de et bredere og lengre daglig TVtilbud, så mange som hadde anledning til det skaffet seg «svenskeantenne» for å få inn disse sendingene.

Etter at «Drop In»-programmet med Beatles ble sendt på NRK, spratt «She Loves You» inn på Arbeiderbladets Oslo Top Twenty, og den norske Beatlessinglen «Twist and Shout» med «Boys» på baksiden debuterte på listen samtidig, på en 14.plass. Den norske gruppen Beatnicks traff jo Beatles mens de var i Sverige, og etter å ha latt håret gro for å få den rette Beatles-sveisen, presenterte de et mer Beatlespreget repertoar på en konsert andre juledag 1963.

Men tilbake til 2018 og Norge. Fem kjente norske artister deler scene i Beatlesforestillingen «Love Is All You Need» som har premiere 6. september på Chat Noir i Oslo: Inger Lise Rypdal, Jørn Hoel, Bjarte Hjelmeland, Atle Pettersen og Lise Karlsnes.

Etter en av øvingene underholdt Audun Molde (i midten) artistene med en hard dose myter, legender og Beatles-historier under en middag arrangert av Jørn Hoel.

F.o.m. 1. november byttes Bjarte Hjelmeland ut med Håvard Bakke. Forestillingen er foreløpig planlagt å skulle gå frem til 8. desember.

Vi forventer at det er de aller største hitsene og mest kjente sangene til Beatles vi får høre av kjendisartistene. De har også opprettet eget nettsted for forestillingen: BeatlesNorge.no Og Atle Pettersen kjenner vi jo fra før av fra de tidlige årgangene av «It Was Fifty Years Today»-showene, som i år kommer til å ta for seg 1968, med premiere i Oslo Konserthus 15. september. Ny vokalist av året skal være Thomas Felberg fra NRKs produksjoner «Stjernekamp» og quizprogrammet «Tidsbonanza». Også i år blir fortelleren Tom Mathisen og bandet ellers er det velkjente fra de tidligere sesongene - Masters of the Past, med de faste vokalistene Jonas Groth, Trond Granlund, Eirikur Hauksson og Stian Joneid.

3

10. og 11. august inntar Tor Endresen og et stjernelag av musikere som elsker The Beatles scenen på Madam Felle i Bergen. Endresen har tidligere høstet lovord og gode kritikker som Lennon-tolker og har også to ganger opptrådt på Beatlesfestivalen på Beitostølen.

Han har alltid hatt lyst til å lage en konsert der alle de Beatleslåtene som har hatt en plass i hjertet siden barndommen og som har vært med å påvirke ham som både sanger og låtskriver også er med. Bandet hans består for anledningen av Helge Nyheim på trommer, Kai Taule på bass, Jan Arne Knutsen på gitar og Dag Øyvind Rebnord på keyboards. Endresen & co anmeldelse av en konsert med Beatlesbandet hadde snikpremiere på forestillingen i april allerede - til god «Revolver» fra Trondheim, som er et hobbykritikk fra publikum. prosjekt for en av de tre små kineserne, Ulf Risnes.

«Best of Beatles» heter årets forestilling fra det eldste norske Beatlebandet Det Betales, og de har allerede gjestet Chat Noir med sin forestilling. Følg med på lokale plakater når de reiser rundt, eller på bandets nettsted: www.betales.no/konserter.

Beatlesfestivalen på Beitostølen går av stabelen 12-14. oktober i år, programmet jobbes det med i skrivende stund. Følg med på nettstedet til Beatlesfestivalen.no Det er jo andre byer enn Drammen som har sitt eget Beatlesband, men vi kan kun fortelle om de vi får høre om, så her har dere en jobb å gjøre. I dette nummeret har vi fått inn en

Foto: Norman Parkinson 4

6. juli utgis singlen “Yellow Submarine” / “Eleanor Rigby” på nytt.

IN

Les mer om prosessen bak Richard Avedons Beatlesportretter inne i bladet.

NH

OL

6 Mad Day Out 14 Sir Richard 17 Bungalow Bill, av Toralf 21 Konspirasjonsteori: Beatles fantes aldri 24 Ringos bursdag 25 Georges Höfner Club 40 solgt 29 Ny æresbevisning til Paul 32 Fire ikoniske portretter, av Espen Bratlie

Denne gangen med motiver fra tegnefilmen “Yellow Submarine” trykt på selve platen, altså en såkalt “picture disc” - en bildeplate.

Den skal utgis i begrenset opplag, men dette er ikke tallfestet så langt.

Opprinnelig var jo dette en single i 1966, men denne utgaven skal minne oss på at det er 50 år siden tegnefilmen “Yellow Submarine” hadde premiere sommeren 1968. Apple Corps Ltd har vært flittige med å lisensiere filmfigurene bort til en rekke produkter i år, deriblant klær, små statuetter, en tegneserie, en bok og fler andre papirartikler. Pris for singlen: £12.49 Ellers ryktes det, men er ikke bekreftet: 50-årsjubileumsutgave av «The Beatles» (også kjent som «det hvite dobbelalbumet»), arkivutgaver av Wings «Wildlife» og «Red Rose Speedway», samt det nye studioalbumet til Paul McCartney. Under produksjon er også filmen om Beatles i India av Paul Salzman, og der har også Mark Lewisohn vært med til India og filmet litt i år.

En film som allerede er ute, dog foreløpig kun i Storbritannia er «Looking for Lennon», som skal gi et sannere bilde av Johns oppvekst enn hva den dels fiktive «Nowhere Boy» gjorde for noen år siden.

Dette nummeret går i trykken før Ringo åpner sin Europaturné 6. juni i L’Olympia i Paris, og vi vil gjerne ha konsertanmeldelser fra dere som har tenkt seg på en av hans opptredener. Paul McCartney har foreløpig kun annonsert en eneste konsert fremover, og det er på en festival i USA i oktober. Vi avventer og ser om det ikke dukker opp flere konserter også med ham.

I mellomtiden: Ha en glitrende sommer!

5

D

35 Beatles at Youngstorget, av Yan Friis 55 Beatlesbandet Yellow Tamburine holder konsert i Bergen, av Vemund Grimstad 56 Yellow Submarine 2018-modellen 58 Paul McCartney i protestmarsj for våpenkontroll i USA 61 John & Yoko ny utstilling åpnet i Liverpool 64 Intervju med Ringo Star av Christian Rimestad 67 Ringo lanserer ny bok 68 Baby’s In Black: Coverlåter i norske pressinger del 2, av Eirik Søreide 73 Møte med Beatlesklubben fra Lublin, Polen, av Bente Reimers Moe 76 Ken Scott i Oslo og Trondheim 82 En blues for Jimmy Nicol, anmeldt av Bente Reimers Moe 84 Til minne om Roy Young 87 Abbey Road åpner dørene igjen, av Roger 88 Trondheimsgruppen Revolver konsertanmeldelse av Ivar Rømo 90 Uoffisielle plater på Coop Obs og Platekompaniet, av Roger 96 Lewisohn på dansk, av Roger 98 Beatlesklubben i Trondheim har kåret den aller beste Beatleslåten, av Eivind Finseraas

MAD DAY OUT Sommeren 1968 var Beatles opptatt med innspill inger for «The Beatles» («White album»).

For å kunne ha et nytt sett med mer oppdaterte publisitetsfotos hyret man inn Don McCullin, mer kjent som krigsfotograf, for en heldags fotoseanse rundt omkring i London. Det var Pauls idé å invitere nettopp ham. Han ble så overrasket og begeistret over denne invitasjonen at han praktisk talt «svevde fem centimeter over bakken». Søndag 28. juli, etter å ha tatt bilder av dem i Thomson House fotostudio for omslaget til bladet Life, satte de avsted på en tur som i ettertid har blitt kalt The Mad Day Out.

Her er deler av gjengen, fotografert bakfra. Bakerst går Gary Evans og Francie Schwartz er kvinnen med kort mørkt hår.

Timeplanen tok dem fra bygningen til Sunday Times på Gray’s Inn Road til Cable Street på østkanten (McCullin mente de ville føle seg hjemme der – elven og omgivelsene kunne kanskje minne dem om bryggene i Liverpool. Uansett så kjente han deler av Whitechapel som sin egen lomme). Derfra dro McCullin og gruppen til Old Street rundkjøringen, som de poserte på taket av, til mange drosjesjåførers overraskelse som vinket mens de kjørte runden en gang til for å se bedre. Etter dette dro de til St Pancras Old Church and Gardens nær Regent’s Park, og så til Limehouse og de vakre georgianske sjøkapteinshusene der. Deretter til et forsamlingslokale tilbake på østkanten, hvor de lekte med en papegøye før de dro tilbake til Pauls hus i St. John’s Wood og hans kuppel med glasstak i hagen.

GJENGEN McCullin var imidlertid ikke den eneste fotografen som fulgte Beatles denne dagen, Stephen Goldblatt var en annen, Tom Murray en tredje, Ronald Fitzgibbon en fjerde og Beatlesassistent Mal Evans tok bilder for Beatles Monthly Book. Evans hadde med seg sin lille sønn Gary, og John og Paul hadde med seg sine kjærester, Yoko Ono og Francie Schwartz. Tony Bramwell var også til stede, muligens var det han som filmet Beatles under fotoseansen som innledet dagen, i Thompson House.

7

BØKER I 2010 samlet Don McCullin 88 av fotografiene han tok denne dagen i en bok med tittelen «A Day in the Life of the Beatles» i størrelsen 19.2 x 2 x 24.8 cm. ISBN-10: 0224091247 og ISBN-13: 9780224091244, så vet du det, om du vil bestille den fra din lokale bokhandel.

Mal Evans bilder ble trykt i Beatles Monthly Book, og noen var i salg som plakater fra den offisielle fanklubben til Beatles.

Et par av bildene ble også med på den store plakaten med bildecollage, som medfulgte «The Beatles» («White album»).

Stephen Goldblatt var kun utstyrt med svarthvitt film, og han ga også ut en bok med 76 av sine bilder i 2010, «Mad Day Out» hvor bildene var tintet i sepia.

Dette var imidlertid en meget dyr bok i et ekstremt lavt opplag, kun 250 nummererte bøker ble lagd, og da fikk man i tillegg et særtrykk av ett av bildene. 110 sider i LP-størrelse.

Tom Murray hadde kun med seg to filmruller, begge i farger. Etter å ha valgt ut de bildene han syntes var best, 23 stykker, skal han ha kastet resten.

Mange av disse 23 bildene har han holdt fotoutstillinger med, og i 2016 kom de ut samlet i boken «Tom Murray’s Mad Day Out», som kun var tilgjengelig i et lite opplag i størrelsen 25.4 x 25.4 cm. 1. juli 2018 kommer boken ut i vanlig salg fra bl.a. Amazon.

Den har ISBN-10: 1851498990 og ISBN-13: 9781851498994, så kan du bestille den fra din lokale bokhandler.

Hva som skjedde med Ronald Fitzgibbons bilder vet vi dessverre lite om.

8

9

STATUE

Denne statuen var en virkelig utfordring å lage. Den krevde en masse ikke bare når det gjaldt detaljer men også bevegelsen til alle fire i Beatles. Paul McCartney holdt på å falle fra takoverbygget til t-banestasjonen Old Street Station i London, og John Lennon tok tak i ham for å redde ham, mens George og Ringo holdt John fast. Andy, som han foretrekker å bli kalt, er ikke fremmed med Beatles.

Den kjente britiske skulptøren Andrew Edwards, som blant annet er mannen bak skulpturene av Beatles på bryggene i Liverpool er nettopp ferdig med sin hyllest til 50-årsjubileet for tTom Murrays Mad Day Out fotografier av Beatles ved at han har lagd en bronseutgave av ett av fotografiene, med tittelen “Coming Apart”.

10

11

Hans åtte fot høye skulpturer av de fire bandmedlemmene ble avduket på bryggen i Liverpool i 2016 og ble raskt den mest fotograferte skulpturen i Storbritannia.

Det var etter at han hadde sett Toms fotografier fra Mad Day Out, i boken med samme navn, at Andy gjennom en felles bekjent spurte om han kunne lage en skulptur av ett av fotografiene.

Tom Murray ble begeistret, for å si det mildt.

Det som var enda mer passende var at disse fotografiene ville ha 50-årsjubileum i 2018.

Andrew Edwards har en forbløffende bakgrunnshistorie. Han har lagd overdimensjonerte skulpturer av folk som Muhammad Ali, Frederick Douglass, David Beckham, the Beatles, Gordon Banks, Cilla Black og flere andre. Mange av hans skulpturer er på turné verden rundt før de plasseres der de skal stå permanenet.

Andy er en like stor filosof som han er kunstner. Og kan dra konversasjonen til sosiale og kulturelle spørsmål både fra fortid og nåtid og har mange interessante synspunkter.

Dette er til hjelp for ham når han skal utforme sine objekter. Han ser dem fra mange sider, ikke kun de fysiske men også hans egen tolkning av deres personligheter og sjeler. Og til slutt taler hans arbeid for seg selv.

Hans bronseskulptur av “Coming Apart” har ikke blitt sett og vil ikke det før den avdukes på en VIP mottakelse for 50-årsjubileet for Tom Murrays Mad Day Out fotografier den 31. mai på Soho Contemporary Art galleriet i New York.

Skulpturen er en miniatyr som kun måler en og en halv meter i høyde, er første trinn i kreasjonen av en mye høyere statue som Andy planlegger.

Den vil være åtte fot høy og i bronse. En stor hyllest til et stort band fra en stor kunstnerfan.

Deler av den kreative prosessen er filmet for å skulle inkluderes i Beatlesfan-filmen Here, There and Everywhere, og de vil filme mer under avdukingen av statuen.

I Norge trykte ukebladet «Illustrert» flere av Mad Day Out-bildene i et nummer som kom ut 12. mars 1969.

Her hadde de blant annet med to sorthvittbilder fra Old Street Station.

Det var en såpass spesiell anledning at Ringo hadde valgt å iføre seg hatt!

SIR RICHARD 14

T

irsdag 20. mars var Ringo Starr i Buckingham Palace for å bli slått til ridder.

Avisen Daily Mail hadde fotografer postert utenfor, og disse tok flere bilder av Ringo med sin kone Barbara Bach før seremonien. I artikkelen deres sto det riktignok at Starr skulle få tildelt OBE, som er en medalje som henger litt høyere enn hans tidligere MBE, men som ikke innebærer at man blir ridder.

S

enere innså de at de hadde tatt feil (muligens var det Beatlesfans som hadde oppdatert dem) og de rettet opp arikkelen. Det korrekte er at Ringo nå bærer tittelen Knight Commander of the Order of the British Empire, som kan oversettes med Ridderkommandør av den britiske Imperieordenen.

På seremonien var det hertugen av Cambridge, prins William som sto for ritualet med å plassere sverdet på Ringos skulder. >

Daily Mail sitt oppslag før de oppdaget feilen.

Ringo viser frem medaljen sin.

I

et intervju med BBC etterpå, spøkte Ringo med at han kom til å bære medaljen ved frokostbordet. På spørsmål om det ble Sir Ringo eller Sir Richard opplyste Ringo at det står Sir Richard Starkey på esken medaljen ligger i. «Når kommer du til å bli tiltalt som Sir?», lurte reporteren på. «Vel, vi kan jo starte med deg», humret Ringo. Han ville ellers ikke fremme ryktet om at han og de andre hadde tatt seg en sigarett på slottets do da Beatles fikk sine MBE-medaljer.

Paul McCartney viste frem sin medalje i 1997

Beatles viste frem sine medaljer i 1965

16

PRESIDENTEN HAR ORDET Toralf Høyer-Hansen

Året var 1968, et år med sosial og politisk forandring over hele verden.

Vietnam-krigen raste, Europa var preget av studentopprør og Tsjekkoslovakia ble invadert av Sovjetunionen. I USA var det opptøyer i gatene, opprørsstemning og misnøye i kjølvannet av mordene på Martin Luther King og Robert Kennedy.

I Afrika var det hungersnød.

Verden skulle aldri bli den samme igjen

“

THE ALL-AMERICAN BULLET-HEADED SAXON MOTHER’S SON

Midt i alt dette jobbet The Beatles i studio med et dobbeltalbum, hovedsakelig i Abbey Road Studios, men en del opptak ble også gjort i Trident Studios.

Albumet fikk navnet «The Beatles», men skulle etterhvert bli berømt som «The White Album.»

mystikeren de hadde møtt i England året før.

The Fab Four var på denne tiden verdens mest kjente personer, og de hadde blitt større enn noen kunne ha forestilt seg.

Men selv med all verdens rikdom og berømmelse var de misfornøyde og frustrerte over livene sine. John trivdes ikke lenger i bandet, var lite fornøyd med ekteskapet sitt og i rollen som far.

Det ble det første Beatles-albumet utgitt på Applemerket.

Tidlig på året overrasket den berømte kvartetten verden ved å dra på tur til det nordlige India.

Der ønsket de å studere transcendental meditasjon med Maharishi Mahesh Yogi, den hinduistiske

Samtidig hadde han i hemmelighet innledet et forhold til den japanske kunstneren Yoko Ono. 17

Etter Brian Epsteins død i august 1967 hadde Paul prøvd å ta kontroll over bandet, noe som irriterte både John og George.

George slet også med John og Pauls dominerende roller i bandet, og ønsket å unnslippe tilværelsen som popstjerne.

Tiden var moden for å søke nye eventyr, og India mente de kunne være svaret. Sammen med sine koner, kjærester og venner fant de vegen til den hellige byen Rishikesh ved foten av Himalaya. Det perfekte sted for å slappe av og meditere.

Under oppholdet skrev John flere sanger, blant annet «The Continuing Story of Bungalow Bill». En sang flere mener handler om Vietnamkrigen. De hevder at Bungalow Bill er den perfekte amerikanske gutten som reiste ut i den vietnamesiske jungelen som soldat for å skyte vietnamesere.

Det er ikke vanskelig å tenke seg den unge John Lennon, liggende på sin seng i Menlove Avenue, med den nyeste utgaven av Jungle Jim som lesestoff.

Tigeren representerer Viet Cong-soldater som angriper Bill, mens Captain Marvel er den amerikanske presidenten Lyndon B. Johnsen. Barna forestiller fredsbevegelsen i USA. En fantasifull tolkning av teksten, men i følge John, helt feil.

I tillegg til Jungle Jim kombinerte John den legendariske bisonjegeren Buffalo Bills navn (hans virkelige navn var William Frederick Cody - 1846-1917), og vipps var navnet «Bungalow Bill» der.

En av de ca. 60 vestlige gjestene til Maharishi var den amerikanske kvinnen Nancy Cooke de Herrera. Under oppholdet fikk hun besøk av sin 27 år gamle sønn, Richard Cooke III, populært kalt Rikki.

Han bodde noen dager i leiren sammen med sin mor, og sammen dro de ut i jungelen på tigerjakt. Denne hendelsen inspirerte John til å lage ”mobbesangen” «The Continuing Story of Bungalow Bill».

John sa at han hadde den amerikanske tegneseriefiguren Jungle Jim i hodet da han skrev sangen.

De fleste av dere anser neppe «The Continuing Story of Bungalow Bill» som et hovedverk på albumet. Det gjør heller ikke jeg, men det fascinerer meg hva John klarer å få ut av historien – som faktisk er sann.

John omtaler Bungalow Bill i sangen som “the allAmerican bullet-headed Saxon mother’s son”. Cooke har uttalt seg enig i at første gang han møtte

Jungle Jim var en tegneserie som dukket opp i amerikanske aviser og i egne blad på 1930-tallet, hvor man er vitne til Jim Bradleys opplevelser og eventyr inne i en asiatisk jungel. Tegneserien ble også TV-serie, hvor Johnny Weismuller hadde hovedrollen.

18

The Beatles var dette en nøyaktig beskrivelse av ham.

Cooke var høy, snobbete kledd i hvitt, og med en hårfrisyre som passet en datidens rik, studerende amerikansk ung mann.

Man kan si at Cooke personifiserte det John foraktet mest hos et menneske.

Tegneseriehelten Captein Marvel er med i teksten.

«Jeg var ganske oppglødd etter å ha skutt tigeren,» minnes Cooke. Men på tilbakereisen til Rishikesh angret Rik sine handlinger, og lurte på om drapet ville gi ham ”dårlig karma.”

Ved returen ba han om å få snakke med Maharishi Mahesh Yogi. John og Paul deltok på møtet. «Det var en tilfeldighet at de var der under samtalen jeg hadde med Maharishi,» sier Cooke. «Min mor var en veldig talefør kvinne, og hun berettet hvor spennende det hadde vært å drepe tigeren.

DEN EKTE BUNGALOW BILL Selve tigerjakten fant sted et stykke fra leiren, og hensikten med jakten var å drepe tigre som skapte vanskeligheter for lokalbefolkningen.

Maharishi ble helt forferdet og sjokkert over det han fikk høre, og hadde vanskelig for å tro at hans følgere faktisk kunne gjøre noe slikt. Det var den eneste gangen jeg så ham nesten sint.» «Rikki fortalte guruen hvor ynkelig han følte seg, og at han ikke ville klare å drepe flere dyr», erindrer Nancy.

I boken sin ”Beyond Guru’s”, beskriver mor Nancy hvordan hun og sønnen gjemte seg oppe i et tre, på en treplatting, og ventet på at tigrene skulle komme fram. «Rik satte seg, og jeg sto bak han.

Plutselig fikk jeg øye på noe gult og svart som beveget seg raskt mot oss. Jeg hylte ut, Rik kastet seg rundt og skjøt tigeren rett mellom ørene.»

Maharishi sa: «Du hadde lyst til å drepe, Rikki, og nå har du ikke lyst lenger?» Da spurte John: «Vil du ikke betegne drapet som en destruktive handling?»

Jeg sa: «Det var enten tigeren eller oss. Tigeren hoppet rett mot stedet hvor vi oppholdt oss.»

I Johns tekst ble hendelsen beskrevet slik: “So Captain Marvel zapped him right between the eyes.”

I Johns tekst ble det til: “If looks could kill it would have been us instead of him.”

19

Mor og sønn under tigerjakten.

Hey, Bungalow Bill What did you kill Bungalow Bill?

He went out tiger hunting with his elephant and gun In case of accidents he always took his mom He’s the all American bullet-headed saxon mother’s son.

All the children sing Hey Bungalow Bill What did you kill Bungalow Bill?

Deep in the jungle where the mighty tiger lies Bill and his elephants were taken by surprise So Captain Marvel zapped in right between the eyes All the children sing Hey, Bungalow Bill What did you kill Bungalow Bill?

The children asked him if to kill was not a sin Not when he looked so fierce, his mother butted in If looks could kill it would have been us instead of him All the children sing Hey, Bungalow Bill What did you kill Bungalow Bill?

Hvordan gikk det med Rikki etter oppholdet i India?

Selv påstår han at han ikke visste om ”Bungalow Bill” før han begynte å få postkort fra venner som hadde kjent han igjen i sangen. Kortene hadde den enkle teksten: Hey Bungalow Bill. What did you kill?

Rikki Cooke har vært profesjonell fotograf i mer enn 40 år. Mye av tiden har han jobbet som freelancer for The National Geographic Society, og reist verden rundt på oppdrag for bladet. Han har utgitt flere bøker og publikasjoner, og også vunnet en pris for boka «Molokai.» Han bor i dag på Hawaii, hvor han driver et utdannings- og kunstsenter sammen med sin kone.

Og han påstår at han aldri har tatt livet av et dyr etter hendelsen i jungelen i India i 1968 ...

Til slutt ønsker jeg dere alle en riktig god sommer!

KILDER: • A Hard Day’s Write • Steve Turner • Rolling Stone • AlphaBeatical • En podcast om “The Continuing Story of Bungalow Bill” • Diverse artikler på internett 20

KONSPIRASJONSTEORI:

BEATLES FANTES ALDRI Gærne konspirasjonsteoretikere hevdet at Beatles aldri eksisterte og at hele gruppen var dobbeltgjengere. Sannhetssøkere påstår at det er synlige bevis på at det i koniske bandet besto av kloner.

Gærne konspirasjonsteoretikere hevdet at Beatles aldri eksisterte og at hele gruppen var dobbeltgjengere.

Sannhetssøkere påstår at det er synlige bevis på at det ikoniske bandet besto av kloner.

Det var i 2011 at «Dorie» startet nettstedet «The Beatles Never Existed» (www.thebeatlesneverexisted.com), der det i sann «Paul er død»-stil ble lagt ut en rekke fotografiske «bevis» på at John Lennon var minst tre forskjellige personer, at det

var minst 12 Paul McCartneyer osv. The Beatles (slik de ble presentert for offentligheten) fantes aldri.

21

Konspirasjonsteori: Beatles fantes aldri

Teoretikerne tror at i disse bildene av John Lennon fra 1963 og 1968 har øynene hans kommet nærmere hverandre og munnen har endret form

Gruppen besto slett ikke av fire individer som het ‘John’, ‘Paul’, ‘George’, og ‘Ringo’. Gruppen var ikke ekte, men besto bare av forskjellige folk som poserte som Beatles når det trengtes. Teoretikerne påsto seg å ha synlige bevis på at stjernene endret utseende i årenes løp, så de kan på ingen måte ha vært de samme personene.

Skeptikere spør seg om endringene man ser i fotografiene bare er på grunn av bilderedigering eller kirurgiske inngrep. Men Dorie svarer at selv om ett og annet bilde kan ha blitt redigert, eller at noen har fått foretatt kirurgiske inngrep, så hvorfor matcher ikke alle bildene? De ser jo alle forskjellige ut istedet for identiske?

Også ved å sammenlikne John Lennons neser kan man påpeke forskjell mellom de forskjellige personene som spilte John Beviset: Forskjell når det gjelder pupillenes innbyrdes forhold!

22

Konspirasjonsteori: Beatles fantes aldri

Som om ikke dette høre ille nok ut, så påstår Dorie at det faktisk var tre John Lennoner. Bilder tatt i 1963 og rundt «White album» i 1968 viser forskjellige mennesker, ifølge denne teorien.

Det er tilogmed foreslått at øynene hans endrer farge i løpet av musikkvideoen til «We Can Work it Out».

Dorie sier: «De mest iøyenfallende forskjellene jeg kan se er at leppene hans har kurver men deretter er de rette.» «Mellomrommet mellom øynene hans, der er det stor forskjell», insisterer Dorie.

Ifølge Dorie foregikk byttene ganske raskt også. Hun mener at John også ble byttet ut en gang i de sju månedene som gikk mellom albumene «With the Beatles» i 1963, og «A Hard Day's Night» i 1964.

Konspirasjonsteorien hevder at John Lennons nese endret form signifikant. Ifølge teorien kan man på forskjellige fotografier se at John Lennons nese er lenger og mer konveks enn i andre.

George Harrisons øyne er annerledes og også tennene i forskjellige bilder, noe som har ledet til påstander om at også han har vært spilt av flere.

John går fra en person med «kortere, rettere nese» til «lenger mer kompleks nese», og har tydelig annerledes ører.

Det samme er tilfelle med Ringo Starr, men det er ingen av teoretikerne som har blitt enige om hvor mange forskjellige Ringoer og Georger det var opp igjennom Beatlestiden.

Dorie er også overbevist om at det var minimum 12 forskjellige Paul McCartney dobbeltgjengere.

Noe av bakgrunnen for at Beatles har vært spilt av forskjellige personer er fordi gruppen var meget arbeidsom når de drev på, og konspirasjonsteoretikerne mener at de ikke ville ha klart å holde det tempoet de hadde om de kun hadde vært fire personer.

Nettstedet for konspirasjonsteorien har nå fjernet alt det materialet de tidligere har samlet opp, og erstattet

Et «hakearr» som periodevis dukker opp og forsvinner er sentral i teorien, i tillegg til påståtte e ndringer i hans ansiktsform, ører og nese.

Tulleteoretikere er overbevist om at Paul McCartney ikke eksisterte, men istedet var en serie dobbeltgjengere. > 23

RINGOS BURSDAG av Roger Stormo

dette med en tekst om at personene bak har følt at det finnes viktigere ting å ta seg til.

Imidlertid kan du fortsatt finne filmer på YouTube som konspirasjonsteoretikerne lagde for å bevise sine påstander.

Søk etter «The Beatles Never Existed» på YouTube for en god latter.

Forøvrig er det nå en film i støpeskjeen, som har som premiss at Beatles aldri har eksistert.

Richard Curtis, mannen bak filmer som bl.a. "Fire bryllup og en gravferd", "Love Actually" og "Notting Hill" skriver manus til en ny film, med arbeidstittel "All You Need is Love".

Filmen foregår i en verden der Beatles aldri har eksistert.

Men en arbeidsløs musiker våkner en dag og oppdager at han er den eneste personen i verden som husker Beatles og sangene deres.

Regissør for filmen er Danny Boyle, hvis tidligere meritter inkluderer "Slumdog Millionaire".

D

en offisielle og offentlige feiringen vil i år finne sted på Hard Rock Café i Nice, Frankrike 7. juli.

Et videobudskap fra Ringo vil dessuten bli spilt på alle Hard Rock Café filialene verden over klokken 12 lokal tid, også den i Oslo.

De siste fire gangene har Ringo feiret bursdagen sin ved Capitol Records tårnbygning i Hollywood, men nå vender altså feiringen tilbake til Hard Rock Café, hvor Ringo har feiret bursdag flere ganger tidligere, i deres forskjellige filialer.

Flere nordmann var jo til stede sist han feiret bursdagen sin i Europa, dette var i Hamburg i 2011.

Grunnleggeren av Hard Rock Café, Isaac Tigrett giftet seg jo også i 1989 med Ringos eks-kone Maureen som han hadde vært sammen med siden 1976, så forbindelsen mellom restaurantkjeden og Ringo har vært langvarig og dyp.

En annen sponsor for Ringos bursdagsfeiring i år vil være The David Lynch Organisation, som arbeider med utbredelsen av transcendental meditasjon (TM).

I forbindelse med annonseringen av den offisielle bursdagfeiringen, har Ringo lastet opp en musikkvideo for sangen «Give More Love». Videoen er resultatet av en konkurranse der fansen skulle sende inn sine egne 24

videoer for å feire fred og kjærlighet, og noen av disse snuttene er inkludert i det ferdige produktet.

Som vanlig trenger man ikke å møte opp for å ta del i bursdagsfeiringen, man trenger bare å si «Peace and Love» ca kl 12 den 7. juli.

Georges Höfner Club 40 solgt 19. mai auksjonerte Julien’s Auctions ut George Harrisons første elektriske gitar – en Höfner Club 40 som har vært i privat eie i mer enn 50 år. Gitaren var forventet å innbringe $200,000-$300,000 (mellom 1,5 og 2,3 millioner kroner), men vinnerbudet på gitaren ble hele $430,000 (3,5 millioner kroner). Vi vet ikke hvem som fikk tilslaget, men mon ikke det kanskje er Olivia og Dhani Harrison?

or George og hans m er sk fla fra drikker på dette bildet fra 1961 hvor han viser frem gitarsamlingen sin. n Club 40-modelle e tr ns ve er helt til i bildet.

George Harrison brukte instrumentet i de tidlige dagene til Beatles når de opptrådte rundt om i Liverpool under navnet The Quarrymen.

Gruppen hadde foretatt omstillingen fra skiffle – som spilles med akustiske instrumenter – til rock’n’roll – som spilles med elektriske instrumenter for det meste – på den tiden.

John Lennon og George Harrison var de to første som skaffet seg elektriske gitarer, disse var nær identiske Höfner Club 40 modeller. Lennon refererte til gitaren som «Club Footie». Harrison byttet bort sin store Höfner President modell akustisk jazzgitar mot denne Höfner Club 40-gitaren.

Det var Ray Ennis fra gruppen Swinging Bluegenes han byttet gitar med. En tredje eier av en liknende Club 40 som ble innkjøpt på denne tiden var Tony Bramwell.

Både John og George spilte av og til på Bramwells gitar.

25

Sammen med Lennon, Paul McCartney og Ken Brown opptrådte Harrison i denne utgaven av The Quarrymen på Casbah Coffee Club, som ble drevet av Mona Best, Pete Bests mor i Hayman’s Green, West Derby. Uten Ken Brown opptrådte John, George og Paul som Johnny and the Moondogs i en talentkonkurranse sent i oktober 1959.

Beatles trofaste ledsager Neil Aspinall som hadde skrevet autografene på gitaren. I det tyske bladet Bild-Zeitung fra midten av desember 1965, står det at en delagasjon av fans og ledelsen av Star Club brakte gitaren med seg til Tyskland etter å ha fått den overrakt på en Beatleskonsert i Hammersmith Odeon 8. desember 1965.

George pensjonerte gitaren relativt fort, allerede 20. november 1959 stakk han innom instrumentbutikken Hessy’s i Liverpool og kom ut med en tsjekkisk Futurama. Denne brukte han på prøvespillingen for Larry Parnes, Skotlandsturneen i mai-juni 1960, og den ble også med til Tyskland, der han bl.a. benyttet seg av den på Polydor-innspillingene, f.eks. på «Cry For a Shadow».

Konkurransen «Beat Band Battle» ble avholdt av Star Club i Hamburg, hvor Beatles hadde spilt tidligere.

Premien for beste gruppe gikk til den tyske gruppen «The Faces» (må ikke forveksles med den britiske gruppen) i 1966, og det var ett av bandmedlemmene her, Frank Dostal som endte opp med gitaren.

Höfner Club 40-gitaren ble i 1965 gitt av Beatles som premie i en konkurranse, tilsynelatende med autografene til alle i gruppen. Men i virkeligheten var det

Frank Dostal fikk muligheten til å avlegge Beatles en visitt backstage under Hamburgkonsertene deres 26. juni 1966 og takke dem personlig. Han hadde også med seg et nytt Tubon keyboard som gave til Beatles. n «The Faces» Den tyske gruppe r den signerte ble veldig glade fo gitaren

26

mber 1965. n ble avbildet i dese de k sli en ar git e rt Den signe ne like skarpe. re er ikke signature ne se år ge an m å N

tt Bilde av gitaren ta

auksjonen

i forbindelse med

ntrovers

met bilde skapte ko

Et foto av et innram

Etter at et bilde av et bilde av George som spiller på denne gitaren dukket opp, oppsto det en kontrovers når skeptikere begynte å tvile på autentisiteten til dette fotografiet, og mente det hadde vært tuklet med i Photoshop.

Dostal var faktisk gift med ei jente fra Liverpool, Mary McGlory.

Hun var medlem av jentebandet The Liverbirds.

Langt senere skulle Dostal bli mannen bak teksten til Baccaras hit «Yes Sir, I Can Boogie»! Dostal døde i fjor og det er hans enke Mary som nå la ut gitaren for salg.

Men senere kom det for en dag at det faktiske originalbildet ble auksjonert ut av et annet auksjonshus, Christie’s i deres “Printed books, Autograph Letters, Documents, Pop and Sport Memorabilia” auksjon i Melbourne i mars 1996.

27

Skannet fra auksjonskatalogen fra 1996

Bildet var også avbildet i auksjonskatalogen, som vi her ser i innskannet versjon, som den tyske Beatlesforfatteren og samleren Thorsten Knublauch har stilt til rådighet.

I Christie’s katalog beskrives bildet slik: «Del av et familiebilde, George Harrison er 16 år gammel og spilte sammen med Eddie Sedgewick på bass, og en trommeslager, på en myndighetsfest for David Minchella, i Co-Operative Hall, Rice Lane, Liverpool lørdag 7. november 1959».

En uke etter at bildet ble tatt opptrådte George, John og Paul i Manchester i finalen i den talentkonkurransen vi nevnte tidligere, men de vant ikke.

Mye av grunnen var nok at de manglet trommeslager.

28

NYTIL PAUL

ÆRESBEVISNING ÆRESBEVISNING

29

Det er ikke bare Ringo Starr som har vært i audiens på Buckingham Palace i det siste.

4. mai var det Sir Paul McCartney som troppet opp sammen med sin kone Nancy Shevell (58) for å motta en æresbevisning.

>

I fjor sommer ble det gjort kjent at Sir Paul McCartney sto på Dronning Elizabeths bursdagsliste over personer som det skulle gjøres stas på med en æresbevisning. Paul fikk med dette betegnelsen «Companion of Honour» for sitt varige bidrag til musikk i Storbritannia og verden forøvrig.

Det var dronningen selv som dekorerte ham.

I en presseuttalelse sier Paul: «Jeg ser på dette som en stor ære for meg og min familie og jeg tenker på hvor stolte min mor og far i Liverpool ville ha vært om de hadde fått opplevd dette.»

Den triste baksiden av medaljen er at betegnelsen «Companion of Honour» etter regelen ikke kan bæres av mer enn 65 personer om gangen. Det var hans jevnaldrende, den kjente sterkt handikappede fysikeren Stephen Hawking sitt dødsfall i mars som blant annet gjorde at det nå ble en slik ærestittel ledig. Det er få musikere som har fått denne tittelen tidligere, en av dem er Dame Vera Lynn, som var britenes sangfugl under andre verdenskrig. Æresbevisningen betyr at Sir Paul McCartney, Kt, MBE nå også kan tilføye initialene CH etter sitt navn.

Lite visste ti år gamle Paul McCartney om alle disse møtene med dronningen da han skrev stil om kroningen av dronning Elizabeth i 1953.

Han deltok i en stilkonkurranse som Liverpool by hadde utlyst og var vinneren i kategorien for de som var under 11 år. Som premie fikk han et gavekort på en bok fra borgermesteren.

I stilen beskriver han Elizabeth som «a lovely, young queen».

30

Kronen på verket satte han med siste spor på Beatles’ siste innspilte plate «Abbey Road» med snutten «Her Majesty»: Her Majesty's a pretty nice girl, But she doesn't have a lot to say Her Majesty's a pretty nice girl But she changes from day to day I want to tell her that I love her a lot But I gotta get a bellyful of wine Her Majesty's a pretty nice girl Someday I'm going to make her mine, oh yeah, Someday I'm going to make her mine.

Albumet «Abbey Road» ble sendt med kurer til Buckingham Palace som en gave fra Beatles da det ble utgitt.

Sangen fremførte han selv for dronningen under en jubileumskonsert for henne i 2002.

FIRE IKONISKE PORTRETTER av Espen Bratlie

I 1968 dukket det opp portretter av The Beatles i ungdomsbladet Det Nye som var noe helt annet enn hva som var vanlig. Dette var kunst. Fire fotografier i sterke psykedeliske farger. Bilder som tydeligvis hadde gått gjennom en eller annen bildebehandling. Bildene var på midtsiden av bladet. De ble nappet ut og havnet selvfølgelig på rommet mitt hjemme. Nr. 26 Ringo, nr. 27 John, nr. 28 George og Paul i nr. 29.

32

Dette er originalbildet av Paul McCartney som Richard Avedon tok, og som var grunnlaget for det "psykedeliske" solariserte bildet han endte opp med etter prosessen. Han arbeidet ut fra sort/hvitt bilder, og dette bildet dukket plutselig opp på sosiale medier nylig. Såvidt vi vet er dette første gang det står på trykk i sin opprinnelige form noe sted siden det ble tatt 11. august, 1967.

I Norwegian Wood nr. 145 (sommeren 2016) skriver Roger Stormo utførlig om portrettene. Men det fotografiske uttrykket blir bare omtalt som ”…ble i ettertid dekorert med psykedeliske effekter og farger”.

Men prosessen var meget møysommelig og sluttresultatet kunne man ikke være helt sikker på.

Ringo satt med en due i hånden, Paul var omgitt av blomster, John hadde popbriller og George viste en indisk hilsen.

Men så til det fotografiske. I en av mine Beatlesutklippsbøker finner jeg en grundig forklaring av prosessen. En artikkel i det svenske fototidsskriftet FOTO fra 1969. Fototeknikken blir kalt solarisasjon, og det tok fire måneder før endelig resultat.

Fotograf, opptak og utgivelser er kort fortalt: Fotoopptak i august 1967. Fotograf Richard Avedon fikk oppdraget av Brian Epstein som en internasjonal kampanje fra NEMS. Ble første gang publisert i det amerikanske bladet Look, 9. januar 1968.

Store Norske Leksikon forklarer solarisasjon slik: Fotokjemisk fenomen som består i at helt svertet film får redusert sverting ved ekstrem overeksponering (vending av tonene).

Opptakene ble gjort både på farge- og svarthvittfilm. Negativstørrelse 6x6 cm. Belysning, en blitz.

Også på trykk i andre store magasiner og aviser i flere land. I Norge fikk Det Nye æren. Ble utgitt som plakater i forskjellig størrelser. Publisert flere ganger senere. Bildene skulle illustrere pop-kulturen.

33

Utgangsbildet i svarthvitt av John Ektachrome-kopien med magantafilteret

Men Avedon bestemte seg ganske fort for bare å jobbe med svarthvitt. En kopi ble gjort fra originalen og kopiert så over til Ektachrome bladfilm av Avedons assistent Gideon Levin.

Med hjelp av filter ga han det svarthvite bildet av John en lilla tone. Siden begynte han å eksperimentere med solarisasjon: stykkvis forandring av tonene i et negativ, som skjer gjennom rask belysning av den ufremkalte filmen. Man fikk fram et bilde med bare rosa og grønt.

Her ble det brukt både grønnfilter og solarisasjon.

Men det var ikke slik Avedon ville ha det. Solarisasjon er som nevnt vanskelig å kontrollere. Han gikk over til en ny metode.

Det ble laget kopier fra de ulike fargediasene man fikk gjennom solariseringsprosessen.

Nå kunne han forandre fargene så mye han ville.

Retusjeringen kunne nå gjøres selv på små detaljer. En separatbehandling av Johns briller krevdes for at Avedon skulle få det perfekte resultat han ønsket.

En omstendelig og lang prosess med uvisst sluttresultat.

Ikke helt lett å følge med, men skikkelig fotohåndverk var det.

Men så har det blitt fire berømte og ikoniske portretter.

Teknikkene Richard Avedon brukte var ikke nye, men han benyttet dem på en meget raffinert måte.

I dag hadde vel en fotograf gjort bildebehandlingen i Photoshop.

En svarthvit-negativ kombinert med fargedias. De ble plassert slik at linjene ikke helt stemte sammen. Bob Bishop tok hånd om den siste fasen og fikk fram spesialfargene i Beatlesportrettene, og Richard Avedon var endelig fornøyd.

Ektachrome-kopien som er filtrert og solarisert gjennom rask belysning før fremkalling.

De tre andre fotografiene ble gjort etter samme prinsipp, men fargeskalaene var forskjellige. Teknikken var den samme: Først svarthvit negativ, så filtrering og solarisering av fargekopi på Ektachrome bladfilm.

Til slutt papirkopi som ble retusjert og Et trinn fra dias til kopi var nemlig delvis fikk nye farger. svarthvite fargesepareringer.

34

PART 1: 1962-1966

The Beatles at Youngstorget av Yan Friis

Å grave i årganger med Arbeiderbladet gjør man ikke ustraffet.

Smale øyne og hodepine må påregnes. Du greier pokker’n meg ikke å rive deg løs. På pluss siden kommer selvfølgelig de vitenskapelige gjennombruddene.

Ja, for det kom noen av dem. Vi har i alle år trodd

at nordmenn var sene med å oppdage The Beatles. De utilfredsstillende VG-listene var jo bare TOPP 10, alle vet at man minst må ha en TOPP 20 for at det skal gjelds. Ingen ting illustrerer det bedre enn tilfellet Beatles.

I henhold til VG debuterte Beatles

35

i slutten av juni med «From Me To You», en plate som så vidt greide to uker på listen med 9. plass som høyeste notering, før den døde. Neste utgivelse, «Twist And Shout», ble ikke registrert på listen før i januar 1964.

Arbeiderbladet forteller en annen historie. La gå at deres liste het OSLO TOP TWENTY, og hentet informasjonen fra Oslos største platebutikker. Men det var her tyngden av landets omsetning lå.

Det som skjedde, syntes her først.

I Arbeiderbladet dukker «Please Please Me» opp på listen 16. mars 1963, bare to uker etter at den toppet i England. I VG ble den altså ikke registrert i det hele tatt. Og «From Me To You»? Lå på listen ikke i to, men i 12 uker, 3. plass som høyeste notering. Og «Twist And Shout»? En stor hit allerede i slutten av august 1963 (fire måneder før VG). Historien må skrives om. NORGE VAR TIDLIG UTE. Leser man gjennom musikksidene i Arbeiderbladet for 60-tallet, oppdager man også at The Beatles var i særklasse det navnet det ble skrevet mest om. Ingen andre i nærheten engang. Stones? Glem det. Jim Reeves? Niks. Sven Ingvars? Særlig. Det er ingen andre. Beatles eier disse ukentlige musikksidene som ble styrt av Erik Heyerdahl, og overtatt av meg helt på tampen, i 1973. Her er resultatet av utgravningene. The Beatles at Youngstorvet, part 1.

1963 Popjournalistikk i 1963 var hverken opptatt av facts eller form. Man tok det man fanget opp, spedde på med litt uetterrettelig info fra de norske plateselskapene, rørte det sammen i en kopp og strødde resultatet utover de tilmålte spaltene i avisen, pennen ført i en oppstyltet, pratsom dill-dall-form som skapte bestemoraktig distanse til stoffet. Det er åpenbart at Arbeiderbladets mann forholder seg til en plateselskap-biografi og eventuelt noen engelske presseklipp når han skal skrive om The

Beatles for første gang, og at han farer over materialet med harelabb. Journalisten (mistenker at det er Erik Heyerdahl) aner helt klart ikke hvem gruppen er, den doserende tonen blir dermed ufrivillig komisk.

Vi kan lese at gruppen startet på vårparten 1958, at de måtte ta til takke med dårlige «strøjobber», men at de oppnådde en viss popularitet i hjembyen Liverpool etter hvert. «Karene» deltok i et stort show i «The Town Hall» i hjembyen, og det gikk ganske bra, for sannelig, snart er de på turné i Vest-Tyskland (!). Her medvirker de på plate sammen med Tony Sheridan, og det varer ikke lenge før plateselskapet vil lage en plate med bare The Beatles, men å nei du, det vil ikke gruppen, skal de først lage plate, så må det være for et britisk plateselskap! I september 1962 får de tilbud fra Parlophone, og spiller inn «Love Me Do», og nå er de altså aktuelle med «Please Please Me» som omsettes i mer enn 10 000 eksemplarer hver dag.

Vi får også høre at det fra tid til annen har vært forandringer i besetningen.

Deretter følger fire kortbiografier av John, Paul, George og Ringo.

Artikkelen er illustrert med det samme pressebildet som ble brukt på coveret til den norske utgaven av «Please 36

Please Me».

Slik ble The Beatles presentert for norske lesere 9. mars 1963, samme uke som «Please Please Me» datt ned fra 1. plassen i England, og Cliffs «Summer Holiday» overtok.

Uken etter, 16. mars, debuterer «Please Please Me» på 14. plass på Arbeiderbladets TOP 20. Hvilket vel gjør Norge til et av de aller første landene utenfor Storbritannia, som slapp The Beatles til på hitlistene. Singlen ble på ingen måte noen kanonslager, men fire uker på listen med en 11. plass som høyeste notering, er ingen dårlig start. Det skulle snart bli andre boller.

11. mai rapporterer Arbeiderbladet at The Beatles har fått sin andre «Silver Disc» i Storbritannia, denne gang for «From Me To You» som passerte 250 000 solgte eksemplarer på tre uker – «noe som på eksperthold blir karakterisert som meget imponerende».

Er litt usikker på hva slags eksperter dette dreier seg om. Notisen er illustrert med nok et kjent pressebilde, det gøyale med de fire hodene over hverandre som titter rundt døren. Bildet dannet utgangspunktet for tre single-covere i Norge, «From Me To You», «She Loves You» og «Can’t Buy Me Love».

25. mai debuterer «From Me To You» på Arbeiderbladets liste på en 12. plass. Singlen får et ganske langt liv på TOP 20, med 3. plass som beste notering, og detter ikke ut før 17. august. Da står «Twist And Shout» klar til å overta, og Arbeiderbladet har for lengst skjønt at det er noe spesielt med orkesteret.

Deres fabelaktige suksess i Storbritannia blir rapportert 14. september. Nyhetsnotisen avslører også at BBC planlegger en timelang dokumentar hvor de skal følge 37

The Beatles i en hel uke, «i teatre, under opptredener, i privatlivet, under «flukt» fra tilhengere og i andre situasjoner».

Det er som å lese en synopsis av «A Hard Day’s Night».

Var Erik Heydahl(eller hans kilde) synsk? >

28. september, i sin sjette uke på listen, når «Twist And Shout» 5. plass og «She Loves You» debuterer på 14. Det var lov å forvente de første tegn på Beatles-feber i Norge. Men det skjedde ikke. «She Loves You» selger OK, men når ikke høyere enn 4. plass før det begynner å gå tregt.

Det hjelper ikke at svensk TV viser sitt «Drop In» med The Beatles 3. november. «She Loves You» fortsetter å dette nedover listen.

2. november kunne vi lese om juleplaten deres, en gratisgave til alle fanklubbmedlemmene, et eksempel til etterfølgelse, mente Arbeiderbladet, og opplyste at platens hovedmelodi ble «Good King Wenceslas».

16. november følger et oppslag om gruppens eventyrlige suksess i Storbritannia, toppet av at neste single, «I Want To Hold Your Hand», er forhåndsbestilt i 700 000 eksemplarer. Artikkelen resirkulerer den gamle historien om gruppens opprinnelse, men i en ny, og like uetterrettelig versjon. Man får igjen de fire kortbiografiene, og Ringo heter nå Richard Starkley. Saken er illustrert med et foto av The Beatles og Marlene Dietrich gruppert rundt Pauls bass.

30. november er Arbeiderbladets TOP 20 tom for Beatles-plater.

Game over?

Nei, det er faktisk her historien om Norges kjærlighetsforhold til The Beatles begynner.

7. desember viser nemlig NRK det omtalte «Drop In» med The Beatles. 14. desember fyker «She Loves You» inn igjen, og uken etter er også «Twist And Shout» tilbake.

38

28. desember avsluttes 1963 med: «She Loves You» (2), «Twist And Shout» (10) og «I Want To Hold Your Hand» (20) – og dessuten Lennon/McCartneys «I’ll Keep You Satisfied» med Billy J. Kramer (17). Galskapen kan begynne. Og det var svenskene som utløste den.

1964

11. januar 1964 okkuperer The Beatles 1, 2 og 5. plass på Arbeiderbladets TOP 20. Uken før kunne avisen melde at gruppen i England hadde fått «LP-sølv for en plate som ikke var sendt ut», altså bare på forhåndsbestillinger.

Det gjaldt albumet «With The Beatles». Notisen er illustrert med et bilde av kvartetten mens de holder sølvtrofeene for albumene «With The Beatles» og «Please Please Me». De ser meget fornøyde ut, og George har opparbeidet en formidabel mop top.

Det som snart er «A Hard Day’s Night»-frisyren. 18. januar er det Beatles-nytt igjen. Paul, George og John i ferd med å kjøpe postkort i Champs Elysees.

Avisen forteller at Beatles konserter i Olympia-teatret i Paris ble voldsomme publikumssuksesser.

Igjen bare dill-dall og tunga ut av vinduet.

Beatles omtales fortsatt med bestemorøyne, som et pussig fenomen der ute i den store showbizverden. Sjargongen er den samme som man fant i familiebladene, og som man fortsatt aner konturene av den dag i dag blant hoffreportere.

39

Men 25. januar dukker det endelig opp noe som faktisk er en nyhetssak, og som handler om Norge: «1000 LP- og 25 000 singleplater med The Beatles solgt i Norge på 3 uker». Altså etter at «Drop In» ble vist. Eksplosive tall til Norge å være.

Men enda mer interessant: Samlet salg før «Drop In»: 100 LP- og 1300 singleplater.

Det kaller jeg gjennombrudd!

Ganske snart melder synserne seg på. >

Førstemann ut er innspillingssjef Rolv Wesenlund (ja, han hadde greie pü grammofoninnspillinger) som skriver tre minikronikker om den moderne

popmusikken, LUX-musikken, og dens fremste eksponent, The Beatles. Den første (15. februar) er en ganske edruelig og balansert fremstilling av

40

det nye fenomenet. Wesenlund tar nødvendigvis ikke LUX-musikken i forsvar, men hevder at «Ønskekonsertpatriotene» lytter på feil måte hvis de bare hører «dunk-dunkvræl-dunk-støy».

Neste kronikk (21. mars) er forfattet i London. Her mediterer han først litt over «Beatle-Mania» og alt som følger med (inkludert «Beatmint»), men melder så at gruppens popularitet snart er over, og at andre står klar til å overta, han nevner bluebeatstilen, og er så til stede under en TV-innspilling med The Searchers som Wesenlund mener vil klare noe Beatles ikke greide, erobre Tyskland.

Siste rapport fra London (28. mars) tar oss med inn i studio hvor Wesenlund overværer en innspilling med et bluebeat 41

orkester, produsert av Tony Hatch. Wesenlund får lydsjokk, men fastslår at dette er musikken som kommer til å avløse Beatles.

Samme dag som dette publiseres, stormer «All My Loving» direkte inn på 1. plass på Arbeiderbladets TOP 20, og «Can’t Buy Me Love» på NME-listen. Rolv Wesenlund utmerket seg ikke først og fremst som spåmann.

4. april gis Beatles god plass på musikksidene. Noen egentlig grunn utover at The Beatles er populære har ikke avisen, så de kamuflerer saken som en konkurranse (leserne skal tippe hvor mange Beatles-plater som er solgt i Norge), resten av plassen opptas av nok et resymé av biografien, med Tyskland sentralt, og det er stort sett bare vrøvl. Artikkelen er illustrert med et bilde fra Dezo Hoffmans tur rundt i London med The Beatles 2. juli 1963 (fotoserien huskes fra de legendariske tyggegummikortene).

Svaret på konkurransen? 58 810 solgte Beatles-plater i Norge pr.

1. april 1964. Gjennom april og mai kjemper Beatles med seg selv («All My Loving» og «Can’t Buy Me Love» ble utgitt samtidig) og «La meg være ung», «I Love You

Because» og «Non ho l’eta».

Arbeiderbladet har ikke så mye å fortelle, erobringen av USA forbigås faktisk i stillhet på musikksiden, det eneste glimtet vi får av bandet er et foto (25. april) hvor de står sammen med Dusty Springfield og Bobby Vee og har mottatt diplomer fra Billboard, og et annet foto (16. mai) fra TVshowet «Around The Beatles» hvor de er utkledd for

Shakespeare-sketsjen «En midtsommernatts drøm».

20. juni rapporteres fra Thailand.

Amerikaneren Lloyd Levy forteller at Elvis er den store blant de innfødte, mens Beatles har fått fotfeste hos utlendingene som har dannet «en hel rekke lokale Beatles-orkestre». Noen egentlig forklaring på hvorfor Lloyd Levy blir intervjuet får vi ikke.

42

4. juli offentliggjøres den foreløpige stillingen i kampen om tittelen «årets artist» basert på TOP 20-listene. Beatles leder stort, 1024 poeng mot Wenche Myhres 417 på 2. plass. Årets låt er foreløpig «I Love You Because».

Beatles tar plassene 2, 4, 6 og 8.

1. august kommer svaret på det svært mange har lurt på: «A Hard Day’s Night» (eller «Yeah, Yeah, Yeah») får (trolig) Norges-premiere på Sentrum kino 25. august. Arbeiderbladet gir et greit sammendrag av filmens handling og nevner også hvilke låter som blir fremført, men har nok lånt det meste fra New Musical Express’ omtale. Artikkelen er illustrert med et lite kjent bilde fra filmens innspilling, John Lennon i strambukk (med cap) mens garderobedamen børster stumpen hans. Begge er meget blide.

Filmens tittelmelodi går for øvrig til topps i Norge denne dagen.

8. august samler Arbeiderbladet sitater fra en rekke gamliser, som Perry Como, Doris Day og Eartha Kitt. Alle er stort sett svært negative til The Beatles, og avslører samtidig at de neppe har hørt stort på dem. Frank Sinatra utmerker seg som en stor forsvarer av gruppen. Den tøvete saken er illustrert med de fire portrettene fra coverbaksiden på «A Hard Day’s Night»-LP’n.

14. november slår Arbeiderbladet på stortrommen. «A Hard Day’s Night» har passert 25 000 solgte eks, og kvalifiserer dermed til den norske sølvplaten. Avisen koker sammen en eventyrhistorie rundt dette, hvor de liksom har underrettet John Lennon om den store bedriften, som direktesiteres: «Vi gleder oss ustyrtelig til å få ‘Den norske sølvplaten’. Dette er den første skandinaviske plateprisen vi har fått, og vi mottar prisen som et bevis på at vi også har fått en

del tilhengere i Skandinavia, og da først og fremst i Norge.» Sitat slutt. Særlig! Overrekkelsen skal skje hos EMI i London når Beatles får tid.

Avslutningsvis avslører Arbeiderbladet tittelen på gruppens neste single, og innholdet på den kommende LP’n.

Fotoet som følger saken, er det samme som ble brukt på singlecoveret til «A Hard Day’s Night», tatt på taket av George V Hotel i Paris i januar 1964. Året avsluttes med The Beatles på 1, 2 og 17. plass.

1965 Året åpner med The Beatles på plassene 1, 3, 13 og 27.

De holder også plassene 1 og 2 på LP-listen. Samtidig er «With The Beatles» det albumet som scoret mest over hele året, med «Please Please Me» hakk i hæl. Total dominans.

Gode nyheter om Ringo også. Mandlene er tatt, alt vel, og han har besluttet ikke å gi dem bort til fans. Bildet viser Ringo med far (?) i det de forlater sykehuset.

44

Known Better» og «If I Fell», førstnevnte har allerede passert, og sistnevnte vil snart passere sølvgrensen. Det er også et foto av Syversen (blid) hvor det ser ut som om han er 117 år.

tro på den, og siterer fra en svært negativ anmeldelse.

Arbeiderbladet har stor tro på at Beatles vil kapre ytterligere noen sølvplater. Artikkelen er illustrert med de tre sølvplatene Beatles har kvalifisert til med EMIs standard promobilde av gruppen liggende oppå.

Det slår en at de fleste Beatlesartiklene i Arbeiderbladet er ualminnelig fattige på informasjon, det sakene dreier seg om kunne som regel vært begrenset til et par-tre setninger. Resten er bare mjerv for å fylle plass.

Begredelig.

6. februar snakker avisen med Rolf Syversen på 16. januar passerer ytterligere to EMI som forteller at England ikke Beatles-singler sølvgrensen, nem- lager tilstrekkelig mange Beatleslig «She Loves You» og «I Should singler for det norske markedet, Have Known Better». «She Loves så man ser seg nødt til å lage noen You» tok sin tid, og Arbeiderbladet spesialutgivelser selv ved å bruke gjør et nummer av at mange LP-kutt. Og disse selger som bare norske kritikere ikke hadde det. Han nevner «I Should Have 45

20. februar melder Steinar Willadsen fra Harstad at han har startet Beatles-fanklubb, og tilbyr meget gunstige betingelser inkludert bilder og avis. Mye bedre enn dem den offisielle Beatlesfanklubben i Oslo gjorde da jeg meldte meg inn der 20. januar 1965. Harstad-klubben har over 300 medlemmer. Jeg ble medlem nr. 186 i Oslo-klubben og fikk bare det evinnelige promokortet til EMI. Helt klart at jeg burde sjekket hos Willadsen.

På samme popside nevnes at The Beatles skal spille inn enda en film i tillegg til den de holder på med nå. Det dreier seg om «A Talent For Loving», en western, forfattet av samme mann som sto bak Sinatra-klassikeren «The Manchurian Candidate». Lovende.

Det ligger seks Jim Reeves-singler inne på TOPP 30, og fire Beatlessingler. Ingen tvil om hvem som dominerer smaken i Norge, men det er Sven Ingvars som topper.

6. mars er det Beatles på forsiden.

«Sølvguttene» står det. Gruppen får den norske sølvplaten for «A Hard Day’s Night» av Sir Joseph Lockwood. Svære greier. Men Granatmannen trekker oppmerksomheten bort fra de fantastiske fire. Granatmannen herjer i Oslo.

Det spekuleres på forsiden, «Granatmannen vil drepe. Men han kan virke normal i daglig livet.» Blar man frem til de granatfrie musikksidene er det sølvplater som gjelds. Beatles hadde tre fra før, nå får de fire på rappen (avbildet øverst i saken): «All My Loving», «Can’t Buy Me Love», «If I Fell» og «I Feel Fine», det er aldri skjedd før. «Rock And Roll Music», som akkurat gikk helt

til topps på 20-TOPPEN denne uken, har solgt 12 000, men avisen avslører at låter som også finnes på LP, får med seg vekttall fra dette salget også, og siden «Beatles For Sale» har solgt 6000 eks, plusses 6000 til «Rock And Roll Music»singlens salgstall, altså 18 000 i alt.

Pussig system.

20. mars trykker popsidene et grumsete bilde av The Beatles’ stuntmenn under filminnspillingene i Østerrike. «Nei da, dette er ikke The Beatles!» står det i billedteksten. Det er det da heller ingen som har trodd. De fire ligner ikke på Beatles i det hele tatt. Skjerpings.

Popsidene inneholder også et «intervju» med Ringo Starr hvor han i svært stive og gammelmodige vendinger uttrykker glede over gruppens første sølvplate (han aner ikke at de har fått seks til). Vi får også servert babbel (antagelig skrevet av gruppens pressetalsmann, men lagt i gruppens munn av Arbeiderbladet) om hvordan Beatles har fått ungdommen vekk fra kriminalitet ved at de samles rundt platespilleren fremfor på gatehjørnene. Det er så fake at man kan lure på hvorfor avisen gadd.

Ingen trodde på det vrøvlet likevel.

46

17. april spekulerer man på om The Beatles kommer til å starte eget plateselskap når kontrakten med EMI går ut på tampen av 1966. Eventuelt om det blir et produksjonsselskap som overlater distribusjonen av platene til Parlophone. Spekulasjonene er ikke langt fra sannheten.

Allerede 29. mai passerer «Rock And Roll Music» sølvkravet.

Arbeiderbladet kjører fakeuttalelsene fra 6. mars om igjen.

Hele tiraden. Igjen lagt i gruppens munn. Man skal liksom tro at Beatles og Arbeiderbladet er nære venner. Saken er illustrert med bilde av en sølvplate, en fotostripe av The Beatles er lagt over, og kamuflerer vel at de ikke har fått ferdig den riktige sølvplaten ennå.

3. juli viser halvårsstatistikken for 1965 at Beatles har scoret flest poeng, så vidt foran Jim Reeves. Årets single er foreløpig «Fröken Fräken», med Beatles på plassene 2, 7, 10 og 20.

14. august slår popsidene på stortrommen og presenterer «Help!», både filmen og LP’n. I henhold til Erik Heyerdahl trengte The Beatles nå publikums udelte oppmerksomhet. «Det har den siste tida med en viss rett blitt hevdet at populariteten var synkende». Han har stor tro på at filmen og platen vil rette opp dette. Deretter gir han seg til meget detaljert å gjengi filmens handling. Blant mange gode formuleringen får vi denne: «I London oppsøker karene Scotland Yard og får fra nå av politibeskyttelse for å kunne

48

gjennomføre sitt arbeid som verdensstjerner.» Det er som kjent en ualminnelig slitsom jobb å være verdensstjerne. Erik avrunder handlingen med noe jeg tror han bare finner på. Når det gjelder LP’n antyder Heyerdahl at «Dizzy Miss Lizzy» muligens kommer på single ved årsskiftet.

Det hadde vært litt av en bombe.

21. august tilbyr popsidene bokmerker med bilder av Beatlesmedlemmene. 300 vinnere skal kåres. Denne fikk jeg ikke med meg den gang, ellers ville de bokmerkene ligget på et lurt sted nå.

2. oktober, Arbeiderbladet forteller at en ny Beatles-single laget for det skandinaviske markedet kommer nå: «I’ll Follow The Sun».

Låten er hentet fra nesten et år gamle «Beatles For Sale», uforståelig dårlig timing. Selv om EMI benekter det i avisnotisen, er «Yesterday» ventet utgitt når som

helst. «I’ll Follow The Sun» blir en gjennomført flopp.

23. oktober skriver Arbeiderbladet at neste Beatles-LP vil inneholde hele 16 låter. Man kjenner hverken 49

til titler på låtene eller på LP’n.

Ikke så merkelig da The Beatles nettopp var begynt på innspillingene. Hvor fikk Arbeiderbladet dette vrøvlet fra? «Rubber Soul»

var vel det albumet Beatles fikk størst problemer med å greie til deadline. Det holdt bare så vidt, og de to siste låtene (av i alt 14) ble komponert natten før siste mulige opptaksdag.

30. oktober. Ny sølvplate. Denne gang for «Help!». Firebeats skal motta trofeet på vegne av The Beatles under Oslo-premieren på filmen på Eldorado kino 1. november. De skal også fremføre sangen! Da blir nok Beatles glade.

Det fremkommer at filmen hadde premiere i Ålesund og Tønsberg allerede 27. oktober. Artikkelen som er illustrert med det klassiske janitsjarbildet fra Østerrike,

inneholder også sitater fra anmeldere i USA og England, og en kort oppsummering av hvor filmen ble tatt opp.

6. november er Jack Dailey på farten og forteller at han skal på omfattende Norges-turné med sitt The Caretakers. Det ledsagende fotografiet viser Dailey sammen med, ikke Caretakers, men The Beatles, i 1963. Gruppen skal angivelig ha uttalt seg positivt om norsk-amerikaneren. Til hvem?

13. november, to dager før arbeidet med «Rubber Soul» avsluttes, er Arbeiderbladet der igjen med informasjon om at det nye albumet, som de fortsatt ikke vet

50

hva heter, skal inneholde 16 låter.

De kjenner heller ikke tittelen på den kommende singlen. Fra USA meldes det at Capitol måtte stanse utgivelsen av en single med «Boys» og «Kansas City» da disse ikke er representative for gruppens spillestil i dag. Sannheten er at singlen tilhørte en serie på seks på Capitols Starline-label, og det var aldri meningen at de skulle produseres lenger enn til 31. desember 1965.

27. november har Arbeiderbladet endelig titlene på de to låtene som utgjør neste single. De har også fått med seg at det er uenighet om hvilken låt som skal være A-siden.

surmule i pressen, og fastholdt at «Day Tripper» var A-siden. En kjapp sjekk av prefix-tallene på labelen (det laveste tallet angir A-side) avslører imidlertid at det er «We Can Work It Out» som er den egentlige A-siden.

Denne konflikten blir i Arbeiderbladet ganske tamt og misvisende fremstilt: «’Day Tripper’ som er en mer rytmisk melodi, mener John Lennon med støtte av Paul McCartney, Ringo Starr og George Harrison vil få flest tilhengere.»

Avisen tror konflikten er mellom Beatles og plateselskapet, ikke John mot røkla.

Julaften, 24. desember, presenteres oversikten over hvem som har scoret flest poeng på 20-Toppen.

Beatles seirer klart (1354 poeng) foran Jim Reeves (793) og Rolling Stones (780). Men årets single ble Finn Eriksens «Lappland», Beatles kommer først på 5. med «Help!», men så har de «Ticket To Ride» (7), «Rock And Roll Music» (8), «I Feel Fine» (23), «Yesterday» (33) og «If I Fell» (36).

På LP-listen er det Jim Reeves som ruler, Rolling Stones kaprer andreplass med Beatles på tredje.

Nok et greit år. Også for dem som likte Pussycats og Hep Stars. Den skandinaviske duellen var i gang.

John Lennon uttalte seg ganske friskt om dette i pressen, og derfor trodde mange at han snakket på vegne av gruppen. Det gjorde han slett ikke.

Det var klar preferanse for «We Can Work It Out» både fra

de andre beatlene og fra George Martin. Men John var trassig og vant til å få det som han ville. Han holdt på «Day Tripper», og nektet å gi seg.

Ergo oppsto kompromisset, dobbel A-side. John fortsatte å 51

1966

Et avgjørende år. Året da det gamle Beatles sa takk for seg, og det nye Beatles ikke dukket opp før helt på tampen. Popsidene skrev mindre om gruppen. De var ikke så tilgjengelige for media som før.

22. januar setter gruppen nok en sølvplate-rekord. «Day Tripper» (som Arbeiderbladet insisterer på å kalle singlen, i og med at John har sagt det) har allerede

passert sølv, og det på noen få uker. «Yesterday» brukte litt lenger tid, men ikke mye. Dermed er Beatles oppe i 11 sølvplater. Mer enn noen andre. Men de mangler gull. Det magiske tallet er 50 000.

52

«Rock And Roll Music» nærmer seg, skriver Arbeiderbladet.

Den er oppe i 45 000.

29. januar markerer redaksjonen George Harrisons giftemål med et bilde av ham og Patti.

30. april er det sølv igjen. Nå «Michelle». Den nådde de magiske 25 000 ved at man la sammen singlesalget og salget av «Rubber Soul». Arbeiderbladet hevder at John, Paul, George og Ringo håper at «Rock And Roll Music» skal nå gull. Det er selvfølgelig noe tøv.

7. mai og vi nærmer oss ny Beatlessingle. Heyerdahl har kontakter og kan avsløre at platen kommer 27. mai og har fått navnet «Typeeback Writer» og får «Rain» på baksiden.

2. juli, og vi får statistikken for første halvår 1966. «Michelle» leder, «Day Tripper» på 10. plass, så følger «Yesterday» (13) og «Paperback Writer» (35). The Beatles leder artistlisten også foran Rolling Stones og Beach Boys.

Beatles er mest populære LPartist, og har også den LP’n som leder i «Rubber Soul».

«Help!» nr. 7.

23. juli er det duket for siste nytt om neste Beatles-LP. Gruppen vil benytte seg av elektroniske lydeffekter», og «Paul McCartney har funnet fram til de virkemidlene som skal nyttes – i en melodi som heter ‘Tomorrow Never Knows’».

13. august kommer sjokkAlbumet kommer tidligst i slutten av meldingen: John Lennon ut av august.

Beatles – foreløpig for 2 måneder.

Arbeiderbladet melder at det ikke er tatt standpunkt til eventuell stedfortreder mens John er opptatt.

Illustrasjonen viser John med sin MBE, kappet ut av et gruppefoto fra Buckingham Palace i 1965. Ringos øre nederst til høyre.

Det meldes også at «Revolver» nå er utgitt it Norge, mens «Yellow Submarine» / «Eleanor Rigby» er under utsendelse.

17. september, et foto at John fra «How I Won The War». Lennon lover å la håret vokse når han er ferdig med filmen. Om ikke alle medlemmene av The Beatles klipper håret – eller det blir endringer i besetningen, innvender Arbeiderbladet.

53

22. oktober er det endelig noe om Paul. Han skal skrive filmmusikk for Hayley Mills, opplyses fra «pålitelig hold i London». Hva nå det betyr.

19. november, nok et bilde fra filminnspillingene.

Eller en pause i innspillingene.

John med brett, henter mat og en Pepsi.

Arbeiderbladet benytter anledningen til å spre rykter om «en oppløsning av The Beatles», de støtter seg på en angivelig Lennon-uttalelse: «Suksessen til The Beatles kan ikke vare bestandig». Han vil dessuten gjerne ha flere filmroller.

26. november. Det spøker for ny Beatles-single. John er fortsatt opptatt med film, Paul er på ferie «et sted i utlandet».

9. desember skal gruppen møtes i studio for å spille inn melodier til sin neste film. Til gjengjeld gjøres en samle-LP med hits klar, den får tittelen «Oldies» med undertittel «But Goodie».

24. desember trykkes John Lennons julekort, fotografiet hvor han har på seg briller med påmalte øyne 31. desember 1966. Selv for halv maskin kaprer The Beatles 1. plass som årets gruppe (990 poeng) foran Beach Boys (574) og Rolling Stones (541). Vanguards helt oppe på 5. plass. En strek i regningen at «Revolver» bare når 2. plass på LP-listen (september og oktober).

Og nei, Herman’s Hermits ble for sterke, «Good Vibrations» nådde ikke 1. plass.

Her tar vi pause, mens Beatles spiller inn «Strawberry Fields Forever».

Som man har sett, var Arbeiderbladets dekning av The Beatles en ganske typisk deskjobb. De kunne vært i Sverige i oktober 1963. Til og med DET NYE var det. Men ikke Arbeiderbladet. De kunne vært i Danmark og Sverige i 1964.

Men nei. De dro ingen steder (bortsett fra Rolv Wesenlund som rapporterte fra London). Heyerdahl & Co komponerte sine tekster ut fra notiser og småsaker

54

i New Musical Express, Reutertelefaxer, pressemeldinger, info fra plateselskapet, eventuelt andre blader og aviser. Og det virker ikke som om originaltekstene alltid ble helt forstått.

Det fremkommer mye rart her, unøyaktigheter, tilløp til fri fantasi. Dekningen av norske artister og band er på et helt annet nivå.

Som navnet antyder, er dette et Beatles Cover Band.

Det fine med dette coverbandet er at de spiller låtene med sin egen vri, uten å miste «The sound of Beatles».

Dette er en vanskelig balansegang, og det er ikke mange som takler det på en slik måte.

Bandet består av rutinerte musikere fra miljøet rundt Bergen Beat Club.

• Lennart Takvam, gitar/ vokal, spiller også i Cliff/ Shadows bandet Echoes og Geri & The Atrics • Kai Ove Innselset, opprinnelig fra Ålesund, kjent fra Helge Riises Orkester og Strilabandet.

Spiller også i Geri & The Atrics.

• Øyvind Larsen, trommer, kjent fra bl.a. Gjennomslag og Kor i Helvete

MINI KONSERT Bergen Beat Club, Nøsteboden 6/6-2018 Kveldens Settliste var:

• Any Time At All • I Don’t Want To Spoil The Party • I’ll Cry Instead • Ticket to Ride • If I Needed Someone • The Word • Drive My Car • Thank You Girl

• Getting Better • Come Together • The Night Before • Something Sett 2 • Sgt Pepper • With a Little Help From My Friend • Taxman • I’ll Be on My Way

• You Can’t Do That • Help • No Reply • I Feel Fine • I’ll Get You • I Call Your Name • Wait • Don’t Let Me Down

På oppfordring avsluttet de med Sgt. Pepper og With a Little Help From My Friend. De har en fiffig overgang mellom disse sangene som begeistrer publikum. Etter min mening, fungerte 2. sett best. I 1. sett hadde de tatt inn noen nye sanger som ikke var godt nok innøvd. Vokal akkordene satt ikke spikret, og starten på dem var litt famlende, men det låt greit etter hvert.

Totalt sett var jeg godt fornøyd med kvelden. Mange låter jeg ikke har hørt på lenge, og den type låtvalg liker jeg. Litt overvekt på de tidlige sangene, men det synes jeg også er helt OK.

• Kjell Lund Madsen, bass, kjent fra bl.a. Heimalandet, Arve Haalands Cajun Gumbo, Rikosjett og Løvstakken String Band. Han spiller også i Geri & The Atrics.

Samspillet bass / trommer fungerer utmerket, og med et slikt fundament har vi et godt utgangspunkt. Beatles er bl.a. kjent for sine vokal akkorder. Ofte er det der coverband svikter. Ikke slik denne gangen. Akkordene holder stort sett god kvalitet. Når de også har dyktige gitarister, er bandet bort imot komplett. Eneste er at det kunne vert greit med noen tangenter, slik at mer av den omfattende katalogen kunne benyttes.

Tekst og foto Vemund Grimstad

55

2018-modellen av Yellow Submarine

YELLOW SUBMARINE 2018-MODELLEN

Lekebilserien Hot Wheels er en farsott fra USA som har funnet veien til våre breddegrader. I serien finner vi kjente kjøretøy, deriblant en serie biler fra de forskjellige epokene i Batmans filmhistorie.

Men for oss er nok den gjeveste denne modellen av “Yellow Submarine”. Vi fant vårt eksemplar i en leketøybutikk i Lillestrøm, og betalte den nette sum av kroner 40. Det ble lagd flere Beatlesrelaterte biler fra Hot Wheels i 2016 og 2017.

Skal du ha den originale “Yellow Submarine” fra Corgi Toys må du ut med noe mer. I skrivende stund ligger det et strøkent eksemplar ute på ebay, fortsatt med intakt eske. Selgeren har satt et minstebud på 400 pund, noe som tilsvarer kr 4464. Nøyer du deg med en original 1969-modell uten eske slipper du unna med noen hundringser. Corgi Toys lagde også nye utgave av denne leken i 1997 og 2002, disse er noe billigere.

1969-modellen

56

1969-modellen i eske.

1997-modellen i eske.

2002- modellen i eske.

Det er kanskje ikke så merkelig at Paul McCartney er imot det frie salget av våpen som foregår i USA, all den stund hans samarbeidspartner fra Beatles, John Lennon ble offer for en forvirret persons kuler. Her står John Lennon og Yoko Ono i 1980 og ser på den gaten hvor protestmarsjen skulle foregå i 2018.

PAUL MCCARTNEY

i protestmarsj for våpenkontroll i USA I kjølvannet av en rekke nye såkalte «skole-skytinger» i USA arrangerte studenter en protestmarsj med tittel «March for Our Lives» i en rekke byer 24. mars i år. Paul McCartney og hans kone Nancy representerte familien McCartney i den marsjen som gikk i New York. Hovedmarsjen gikk i Washington DC, men i mange andre byer ble det arrangert sympatimarsjer, deriblant i New York.

Paul McCartney var i medias søkelys igjen i mars, i en ikke-musikalsk kapasitet da han valgte å marsjere sammen med studenter i New Yorks gater i protest mot våpenvold og for å forsøke å promotere kontroll med våpensalget i USA.

58

I et kort intervju med TV-kanalen CNN under marsjen sa McCartney «En av mine beste venner ble drept med våpen like i nærheten her, så dette er viktig for meg». Marsjen startet like ved Dakotabygningen, hvor Lennonparet bodde, og hvor John Lennon ble drept på gaten i desember 1980.

Muligens var det en tilfeldighet, men i hvert fall foregikk marsjen i New York City i 72nd Street mellom Columbus Avenue og Central Park West, rett ved både Dakotabygningen og Strawberry Fields-minneslunden for John Lennon som ligger like inn i parken.

Paul McCartney innrømmet overfor CNN at selv om han ikke kunne vite om protestene ville føre til en begrensning av vold med våpenbruk, så var «dette det vi kan gjøre, så her er jeg for å gjøre det.» McCartney la til at han deltok i marsjen i New York «bare for å støtte folket».

McCarney var en av mange artister og kjendiser som sluttet seg til elever og studenter i gatene, hvor slagordene var å få slutt på våpenvold og innføre strengere våpenlover. Blant hans kollegaer fra musikkbransjen marsjerte også Lady Gaga, Kanye West, Miley Cyrus og Ariana Grande.

> 59

I dagens splittede USA har Beatlesfansen reagert forskjellig på McCartneys deltagelse i protestmarsjen.

De som er våpentilhengere (og gjerne også republikanere og Trump-tilhengere, dette går litt hånd-i-hånd) fordømmer ham eller mener at han gjør dette for egen publisitets skyld. Det står tross alt i et tillegg til den amerikanske grunnloven at alle amerikanere har rett til å bære våpen. På den tiden dette ble vedtatt var våpen som regel kniver og sverd, samt skytevåpen av typen muskett, som måtte lades med kun en kule av gangen. Amerikanere som tror på begrensning og

kontroll av våpensalg (som oftest demokrater og uavhengige) både liker Paul McCartneys klare valg av side her, og mener han kun bruker sin berømmelse til å gi studentenes protestmarsj mer oppmerksomhet, og ikke for å skaffe seg selv mer publisitet.

Selv mener jeg at det å ta side i denne debatten ikke udelt er positivt for en artists karriere, idet man da kan tenke seg å støte fra seg den delen av publikum som ikke deler ens syn. Forøvrig så tror jeg vel at den artisten i verden som er minst avhengig av mer egenreklame må være Paul McCartney.

60

JOHN & YOKO

Ny utstilling

åpnet i Liverpool John og Yoko utstilling åpnet i Liverpool i mai og vil være der i nesten ett år.

20. mars - 49-årsdagen for bryllupet til John Lennon og Yoko Ono - ble det annonsert at det skal åpne en utstilling på Museum of Liverpool om paret i mai 2018. Utstillingen følger begge disse to personlighetene og deres personlige og kreative kjemi samt Yokos pågående kampanje Imagine Peace.

Double Fantasy – John & Yoko, på Museum of Liverpool fra 18. mai 2018 til 22. april 2019, er en gratis utstilling som feirer møtet mellom to av verdens mest kjente kreative kunstnere som uttrykte sin kjærlighet gjennom kunsten deres, musikken og filmmediet. De brukte sin kjendisstatus til å kjøre kampanjer for fred og menneskerettigheter over hele verden, noe som satte sitt preg ikke bare på deres eget liv, men også kunst, musikk og aktivisme i all fremtid.

Ved siden av kunst, musikk og film produsert av John og Yoko, vil utstillingen også presentere personlige eiendeler hentet fra Yokos egen private samling, og enkelte ting her har aldri tidligere vært vist frem.

Yoko Ono Lennon sier i en uttalelse: «Jeg er så glad for at vi får vår Double Fantasy -John & Yoko utstilling i Liverpool. Dette er stedet hvor John ble født og jeg vet at John også ville ha likt dette.

61

Vi var et veldig enkelt par som bare elsket hverandre hver dag, og jeg ville gjerne vise frem denne enkle sannheten om oss.

I våre privatliv var vi ganske enkle mennesker, og vi lagde alle mulige ting med kjærlighet til hverandre.

Alt ble skapt i kjærlighet. Vi fant ut at vi begge var sterkt interessert i verdensfred. Jeg føler at John og jeg fremdeles samarbeider. Jeg føler alltid hans varme nær meg.»

Utstillingen går kronologisk til verks og starter med to unike individer – en ledende figur i kunstens avant-garde verden og en global rock‘n’roll stjerne.

Gjennom intervjuer, sitater og tekster blir historien om deres personlige og kreative forhold sammen med aktivismen og fredskampanjene fortalt med deres egne ord for første gang.

Fra det personlige til det ikoniske er utstillingen satt sammen av objekter som f.eks.: – Håndskrevne tekster av John Lennon, deriblant “In My Life”, “Give Peace a Chance”, “Happy Xmas (War is Over)” og “Woman”.

– “Grapefruit” –Yokos kunstbok, som hun ga John i gave i 1966. Boken kom ut i 1964, og inneholder ideer som inspirerte teksten til “Imagine”.

John Lennon får sitt “green card” som ga ham permanent opphold i U.S.A.

John Lennons

– Original kunst av dem begge, inkludert Yokos “Ceiling Painting/Yes Painting”, “Painting to Hammer A Nail” og “Apple”, såvel som “The Daily Howl”, en håndskrevet bok av John fra hans barndom og flere eksempler av hans lett gjenkjennelige strektegninger.

være utstilt.

«green card» vil 62

I utstillingen presenteres også konseptuell kunst produsert av paret sammen, så som War is Over, Plastic Ono Band, og elementer fra deres første samarbeid «Acorn Peace»”.

elva Mersey mens parets album avspilles for de besøkende.

– En reproduksjon av mosaikksirkelen Imagine som er i Strawberry Fields, Central Park, New York.

Sharon Granville, som er direktør for Exhibition for National Museums Liverpool sier: «Vi har hatt et nært samarbeid med Yoko og hennes medarbeidere i flere år for å fortelle den intime historien om parets forhold og arbeid, og det er hennes og Johns ord som har blitt brukt der dette var mulig.

Det å sette dette mot en bakteppe av de voldelige sene sektiårene – Vietnamkrigen, borgerrettihetsprotester og sosial misnøye og revolusjoner gjennom Europa og USA – avslører nettopp hvor kreativt og modig paret brukte sin kjendisstatus og innflytelse for å uttrykke sine radikale ideer, og utfordret fordommer om artisters rolle i samfunnet, for å promotere universelle temaer som fred, kjærlighet og likhet, noe som har stor resonans og viktighet også i dag.»

– Mange personlige objekter, som Johns briller, Yokos store Porsche solbriller, ikoniske klesplagg, som Johns New York City t-skjorte, og ting fra deres bryllupsklær.

En ekstremet sjelden Sardonyx gitar som John benyttet på albumet «Double Fantasy», og den akustiske Gibson-gitaren, dekorert av John, fra deres sengekampanjer i1969.

Liverpool forble i tankene til John gjennom hele livet.

Ett bevis på dette er Yokos egen stadige tilknytning til byen og hennes avgjørelse om å holde dnne utrolig personlige utstillingen som hedrer deres liv og virke på Museum of Liverpool.

– Johns velfortjente Green Card.

– Gjenstander fra parets berømte sengekampanjer for fred i 1969 i Amsterdam og Montreal.

Double Fantasy – John & Yoko er en viktig del av Liverpools feiring av at det er ti år siden byen ble valgt til Europas Kulturhovedstad - en tittel de riktignok delte med Stavanger i 2008.

– Filmene som John og Yoko lagde, samt musikk videoer lagd under Yokos overoppsyn fremvises fortløpende. Et musikkrom, med utsikt over 63

“

Intervju med Ringo Starr av Christian Rimestad, oversatt av Roger Stormo

Vi gjør bare det jeg drømte om da jeg var 13 år gammel Ringo Starr er i telefonen foran turnéen som 15. juni bringer ham og hans All Starr Band til Horsens. Det ble en prat om å være 77 år gammel og fortsatt ville spille, og om privilegiet å kunne gå på scenen med verdensberømte kolleger.

- Jeg våknet opp i morges og tenkte: Hva skal jeg gjøre i dag? Vel, ja, jeg vil ringe til Danmark.

Ringo Starr er på telefonen fra USA. Vi kjenner begge to årsaken. Han vil markedsføre turnéen med sitt All Starr Band, som bringer ham til Horsens fredag ​​15. juni. 10 minutter er satt av til samtalen, og sannsynligvis er jeg bare en av flere journalister den 77 år gamle trommeslageren skal snakke med.

Ikke desto mindre behersket han fra den første setningen av en upretensiøs atmosfære i telefonmøtet. Her er ingen stjernenykker, men en åpen holdning og spøkefulle kommentarer. Som når jeg spør om han - i tillegg til de sangene han sang med Beatles - kunne finne på å synge andre av de legendariske Beatlessangene.

64

- Ja, sier han, vi tar med «Yesterday».

Den påfølgende latteren gjør det klart at det vil i hvert fall være det siste som skjer.

Drømmen fortsetter De fleste 77-åringer har lenge vært i pensjonistenes rekker. Men ikke Ringo Starr. I juli i fjor lanserte han sitt 19. studioalbum, «Give More Love», og han turnérer regelmessig. Ikke så få, utvalgte steder. Den første delen av den kommende turnéen vil telle 21 konserter i hovedsak Europa i sommer, den andre delen i høst er 20 konserter i USA. - Vi gjør bare det jeg drømte om da jeg var 13 og gjerne ville bli med i et band. Det er drømmen som fortsetter, sier han.

Og så kaller han det en velsignelse at han fortsatt kan spille.

- Det er det jeg har lært, og jeg fortsetter så lenge jeg kan holde på. Som BB King. Han spilte gitar og ga konserter til han døde 89 år gammel. Jeg holder gjerne på lenger enn han.

man, hvis navn mest forbindes med 10cc.

De mange utgavene av All Starr-bandet viser at Ringo Starr ikke lener seg på de enkle løsningene, men vil bli utfordret.

I 13 utgaver Samtidig har Ringo Starr samarbeid med håndplukkede musikere i All Starr-bandet. Siden ideen først ble implementert i 1989 har bandet vært på veien i nå 13 forskjellige versjoner, typisk har bandbesetningen kun vært for en enkeltstående turné, inntil den 12. utgaven, som fikk fem år.

- Det er mitt privilegium at jeg kan spille med mange kjente musikere. Det er fortsatt spennende, og jeg elsker å gi publikum noen gode opplevelser, sier han.

Konsertene bygges opp slik at alle får plass. Ringo Starr er hovedpersonen, men alle har lov til å komme frem med sin egen karriere. Som Ringo tidligere har sagt: - Alle på scenen er individuelle stjerner. Noen av dem har selv spurt om de kan få være med, andre håndplukker Ringo Starr.

I dagens band følger den 13. variasjonen - i tillegg til Ringo Starr - fire musikere med over Toto-gitarist Steve Lukather, keyboardist Gregg Rolie, som har spilt med Santana og Journey, trommeslager og studiomusiker Gregg Bissonette og saksofonist mm. Warren Ham, kjent fra blant annet Kansas.

- Til slutt sitter jeg hjemme og spiller CDer og prøver å sette sammen noe som gir mening. Og da må jeg også ta hensyn til det at vi må ha en gitarist, en bassist, og så videre med. Utfordringen er at musikerne som kommer sammen ofte ikke har spilt sammen før. Men det har fungert så langt, sier Ringo Starr.

I tillegg kommer to nye medlemmer: gitarist Colin Hay fra Men at Work, som også har spilt i tidligere konstellasjoner av bandet og nykommeren, bassist Graham Gould-

65

Yellow Submarine Men såpass er gitt på forhånd, at Ringo Starr kommer synge noen av sangene han hadde i Beatles-epoken.

- «Yellow Submarine» og «With A Little Help From My Friends» er trygge, sier han. - Det som kommer ellers avhenger av hva jeg finner ut med de andre. Sammen vil vi lage et show som faller seg naturlig.

Opplegget betyr at få numre kan kalles All Starr-båndets egne. Det er derfor bandet har mange album ute, med opptak fra konserter. Om den kommende turnéen også får sitt album, vet ikke Ringo Starr ennå. - For øyeblikket har vi ikke planer i den retningen, sier han.

Det avhenger av hvordan alt kommer til å gå. Hvorvidt han kommer til å spille sanger som er utgitt på hans siste «Give More Love» - album, er heller ikke etablert. - Vi har ennå ikke bestemt hvilke sanger som er på settlisten. Så vi må se, sier han og legger til med en latter: - Du vil bli overrasket - og jeg blir overrasket.

Og «Yesterday» - nei! - Jeg synger mine sanger fra Beatlesepoken - og det er det, lyder det på telefonen fra USA.

TURNÉPLANEN

JUNI 2. Atlantic City, New Jersey, USA 6. L’Olympia, Paris, Frankrike 8. Holland Blues Festival, Grolloo, Nederland 9. Flens Arena, Flensburg, Tyskland 10. StadPark, Hamburg, Tyskland 13. Ishallen, Helsinki, Finland 15. Lunden, Horsens, Denmark 16. Tempodrom, Berlin, Tyskland 17. Stadhalle, Zwickau, Germany 19. Kongresshallen, Praha, den Tsjekkiske republikk 20. Stadhalle, Wien, Østerrike 23. Menorah, Tel Aviv, Israel 26. St. Jordi Club, Barcelona, Spania 28. WiZink Center, Madrid, Spania 29. Coliseum, La Caruna, Spania

JULI 1. Bizkia Arena, Bilbao, Spania 4. Rockhal, Esch-sur-Alzette, Luxembourg 6. Sporting Complex, Monte Carlo, Monaco 8. Piazza Napoleone, Lucca, Italia 9. Piazza Degli Scacchi, Marostica, Italia 11. Auditorium Parco Della Musica, Cavea, Roma, Italia SEPTEMBER 1. Hard Rock Hotel & Casino, Tulsa, Oklahoma, USA

66

2. Walmart Arkansas Music Pavilion, Rogers, Arkansas, USA 3. Starlight Theatre, Kansas City, Montana, USA 5. Ames, Iowa, USA 7. The Fox Theatre, St. Louis, Montana, USA 8. Milwaukee, Wisconsin, USA 9. Morris Performing Arts Center, South Bend, Indiana, USA 11. Fraze Pavilion, Kettering, Ohio, USA 13. Radio City Music Hall, New York City, New York, USA 14. Saratoga Performing Arts Center, Saratoga Springs, New York, USA 15. The Toyota Oakdale Theatre, Wallingford, Connecticut, USA 17. Bosch Center Wang Theatre, Boston, Massachusetts, USA 19. Heinz Hall, Pittsburgh, Pennsylvania, USA 21. Hard Rock Rocksino, Northfield Park, Ohio, USA 22. The Chicago Theatre, Chicago, Illinois, USA 23. Ordway Center for Performing Arts, St. Paul, Minnesota, USA 25. Paramount Theatre, Denver, Colorado, USA 27. Humphreys Concerts by the Bay, San Diego, California, USA 28. City National Civic, San Jose, California, USA 29. The Greek Theatre, Los Angeles, California, USA

Ringo annonserer ny bok av Roger Stormo

bilder, både tatt av meg + noen andre som jeg har samlet opp langs veien.»

I forhold til åpningskonserten i Atlantic City utelot Ringo og hans All Starr Band tre sanger på Pariskonserten.

Settliste L’Olympia – Paris:

Foto: Texi Kristiansen

Joan Baez spratt uventet opp på scenen under Ringos turnéåpning i Paris 6. juni og sang med litt på «With A Little Help From My Friends». Innslaget kom som en overraskelse også på Ringo selv, og da Baez kom bort til ham for å gi ham en klem, glemte han helt å synge.

Visekunstneren Joan Baez er ute på sin avskjedsturné og holder for tiden til i L’Olympia hvor hun har booket konserter fra 4. juni til og med 17. juni, men 6. juni hadde hun altså spillefri.

På en pressekonferanse tidligere på dagen annonserte Ringo at det kommer til å komme ut en ny fotobok fra hans hånd, i samarbeid med sin forlegger, Genesis Publications. Boken er hans tredje for forlaget, etter «Postcards from the boys» i 2003 og «Photograph» i 2013. Begge de to bøkene kom også ut i billigere utgaver for det større marked.

Den nye boken heter «Another Day In The Life», og kommer ut til høsten, samtidig som Ringo og bandet avholder Nord-Amerikadelen av sin turné.

Boken skal avspeile Ringos kjærlighet til musikken, reising og natur, og vi får se verden gjennom Ringos egne øyne (og linse).

Ringo: «Jeg elsker å ta bilder av tilfeldige ting, og å se hvordan alt passer sammen.

Enten det er hjemme eller på veien, så er det visse ting jeg legger merke til – og når jeg ser noe som interesserer meg, det er den følelsen, så vil jeg ta vare på det.

Jeg er fotograf såvel som musiker.

Jeg liker å jobbe sammen med Genesis og hadde mye moro av å sette sammen denne samlingen

• Matchbox - Ringo Starr • It Don’t Come Easy - Ringo Starr • Dreadlock Holiday Graham Gouldman. 10CC • Evil ways - Gregg Rollie. Santana • Rosanna - Steve Lukather. Toto • Down Under - Colin Hay. Men at Work •Boys - Ringo Starr •Don’t Pass Me By - Ringo Starr •Yellow Submarine - Ringo Starr •I’m Not in Love Graham Gouldman. 10CC • Black Magic Woman Gregg Rollie. Santana • You’re 16 - Ringo Starr • Anthem - Ringo Starr • Who Can It Be Now - Colin Hay. Men at Work • The Things We Do For Love Graham Gouldman. 10CC • Oye Como Va - Gregg Rollie.

Santana • I Wanna Be Your Man - Ringo Starr •Hold the Line Steve Lukather. Toto • Photograph - Ringo Starr • Act Naturally - Ringo Starr • With a Little Help From My Friends - Ringo Starr • Give Peace a Chance - Ringo Starr Spilt på den første konserten i Atlantic City, men droppet i Paris:

• What Goes On - Ringo Starr • Africa – Steve Lukather. Toto • Overkill - Colin Hay. Men at Work

DEL 2 Ikke noe nytt tema denne gangen, vi fortsetter ganske enkelt der vi slapp sist, i rekken av «norske singelpressinger av coverlåter av The Beatles».

Som i forrige nummer så holder jeg meg til utenlandske artister i denne lista, primært britiske eller amerikanske, de norske artistene skal jeg bruke tid på i neste nummer. Here we go:

Ray Charles ELEANOR RIGBY / Understanding • 1968 De fleste omtalte utgivelsene utkom ikke lenge etter Beatles originaler.

Men denne singelen av Ray Charles er faktisk fra sommeren 1968, altså hele 2 år etter at Beatles ga ut sin versjon. Ikke spesielt sjelden, så den solgte nok endel på tross av at det ikke var en spesielt «ny» låt.

Joe Cocker WITH A LITTLE HELP FROM MY FRIENDS / Something’s Coming On • 1968

BABY`S IN

BLACK En vinylentusiasts bekjennelser

av Eirik Søreide 68

Joe Cockers aller første singelutgivelse fra 1964 er faktisk også en Beatleslåt: «I’ll Cry Instead». Men det skulle ta 4 år før han fulgte opp denne, og singel nummer 3 i rekka er selveste «With A Little Help From My Friends» - den kanskje beste av alle coverlåter, og om mulig den eneste som overgår The Beatles sin egen versjon (ikke bli sint på meg nå.) Alle har hørt denne, og alle vet hvor viktig den var i samtida, Woodstock, ungdomsopprør, peace & love osv. I Norge kom den ut med 3 forskjellige fargenyanser, rød, rosa og lilla, og den solgte såklart i bøtter og badekar.

Ob-la-di, Ob-la-da ble, som de fleste kjenner til, en megahit for The Marmalade. Den toppet VGlista i hele 8 uker på vårparten i 1969, og solgte veldig mye. Hele 3 forskjellige farger finnes her, og den brune er såvidt jeg kan skjønne ganske sjelde

uvanlige gule coveret er et limt cover.

The Bedrocks OB-LA-DI, OB-LA-DA / Lucy • 1968 At denne låta skulle tiltrekke seg mange rare coverversjoner kunne sikkert McCartney forutse allerede da han skrev den. Her er «reggaeutgaven».

Underground Sunshine BIRTHDAY / All I Want Is You • 1969 Psykedelisk rock fra Wisconsin, og med Birthday fikk de sitt eneste innpass på Billboard med en 26.plass.

Herb Alpert & The Tijuana Brass OB-LA-DI, OB-LA-DA / Marjorine • 1969 (norsk plate / tysk cover) Og her er «Mexico-utgaven», med norsk plate i tysk cover. Slik ble den solgt i Norge. Begge disse ble selvfølgelig utkonkurrert av denne:

Joe Cocker SHE CAME IN THROUGH THE BATHROOM WINDOW / That’s Your Business Now • 1969 Også en relativt stor hit for Joe Cocker, og denne finnes faktisk i hele 3 forskjellige versjoner. En mørk blå hvor tittelen er skrevet feil, en lysere blå med riktig tittel, og en rosa utgave. Den rosa utgaven mangler jeg dessverre – så hvis noen besitter denne er det bare å skrike ut! Det kan også nevnes at labelen til coveret med skrivefeil også har en skrivefeil: Ordet «In» mangler (de hadde altså rettet opp «Through», men manglet fortsatt et ord)

MAXWELL’S SILVER HAMMER / Sussy Help Me • 1969 (norsk plate / dansk cover)

The Marmalade OB-LA-DI, OB-LA-DA / Chains • 1968

Nok et band fra Danmark, og hovedsaklig en dansk utgivelse, men plata er presset i Norge.

Det orange coveret er vanligst og er et såkalt bleiecover som er åpent i sidene, mens det noe mer 69

I AM THE WALRUS / Hangman Hang My Shell On A Tree • 1970 >

Denne singelen er fra 1970, altså 3 år etter Beatles’ egen versjon, og nå er heavyrocken og progrocken på full fart framover. Spør du meg så er dette en veldig stilig versjon, og det er vel kanskje ikke så fryktelig mange andre Beatleslåter som egner seg bedre i dette formatet?

Shirley Bassey SOMETHING / Easy To Be Hard • 1970 Shirley Bassie var kjempepoulær på første halvdel av 60-tallet, og det toppet seg med tittellåta til James Bond-filmen Goldfinger i 1965. Deretter hadde karrieren hennes en nedadgående kurve, men det tok seg virkelig opp igjen med albumet «Something» i 1970, hvor denne singelen er hentet fra.

Den ble en stor suksess, og den norske singelen er ikke veldig vanskelig å finne. Hun hadde forøvrig også flere Bond-låter senere i karrieren, Diamonds Are Forever (1971) og Moonraker (1979).

Ray Morgan THE LONG AND WINDING ROAD / The Sweetest Wine • 1970

Ray Morgan ga ut noen singler på begynnelsen av 70-tallet, men det var kun denne som gjorde seg bemerket i noen grad. Den nådde 32.plass på de engelske listene sommeren 1970, og er heller ikke spesielt sjelden/ettertraktet i norsk pressing. En helt allright versjon synes jeg, som går noe kjappere enn Beatles egen.

Stevie Wonder ga ut sin flotte versjon av We Can Work It Out i 1971.

Den ble en hit for ham, og han har bl.a framført den flere ganger når låtas opphavsmann har vunnet priser, f.eks da McCartney vant «Grammy Lifetime Achievement Award» i 1990, og «Gershwin Prize» i 2010.

Billy Joe Royal EVERY NIGHT / Burning A Hole • 1970 Tar med et par covers av sololåter i denne oversikten også. Har ikke helt oversikt over hva som kan finnes senere utover 70-tallet der, men fra de tidligste soloalbumene kan jeg ihvertfall ta med litt snacks. Denne viste seg ikke på noen hitlister, og er nok ganske obskur. Jeg har sett den ved flere anledninger, men så er det nok ikke akkurat den store etterspørselen her heller.

Sandie Shaw Rose Garden / MAYBE I’M AMAZED • 1971 Enda ei sololåt, og en god coverversjon (selv om ingen kan overgå Macca’s egen!). Sandie Shaw har en fin rekke med norske singler, og dette er vel en av de siste norske. Ikke spesielt sjelden, men absolutt verdt å ha!

Stevie Wonder WE CAN WORK IT OUT / Don’t Wonder Why • 1971 70

Richie Havens HERE COMES THE SUN / To Give All Your Love Away • 1971 Her har vi artisten som åpnet selveste Woodstock-festivalen i 1969. En veldig rytmisk og annerledes versjon av >

Here Comes The Sun, ganske kul egentlig, synes jeg.

Leon Russel / Claudia Lennear The Ballad Of Mad Dogs & Englishmen / LET IT BE • 1971 Claudia Lennear var med som korist under Mad Dogs & Englishmen-turneen til Joe Cocker og Leon Russel, og hun sang hovedbokal på Let It Be. Denne live-låta er dessverre ikke på albumet (Mad Dogs & Englishmen), men ble altså tilgodesett en plass på denne singelen. Forøvrig bør det nevnes at Claudia Lennear også er korist på The Concert For Bangladesh, og hun oppgis også ofte som inspirasjonen til Rolling Stones’ ‘Black Sugar’.

Louis Armstrong GIVE PEACE A CHANCE / This Black Cat Has 9 Lives • 1971 Denne innspillingen er fra sommeren 1970, bare et års tid før Louis Armstrong gikk bort. Give Peace A Chance regnes som hans siste ordinære singelutgivelse.

Kanskje ikke det mest åpenbare låtvalget av Louis Armstrong, men versjonen er funky og kul, og viser vel kanskje hvilken allsidig musiker han egentlig var.

hvor den ble utgitt. Egentlig er det en soloutgivelse av Raparata, men det gamle bandet hennes er altså kreditert som artister, selv om de ikke spilte sammen lenger.

Susan Shirley JEALOUS GUY / OH YOKO • 1971 Jeg kan ikke forstå annet enn at denne må være ganske obskur?

Ikke lett å finne noe info om Susan Shirley, og låtvalget på denne singelen er vel i beste fall litt «kleint»? Litt som da Ringo sang «Boys» liksom... Coveret er også skikkelig «old school», ser ut som om det er rasket sammen i full fart. Jaja, artig å jakte på slikt da ihvertfall :)

Elton John LUCY IN THE SKY WITH DIAMONDS / ONE DAY AT A TIME • 1974 Elton John har ved flere anledninger uttalt at Lucy In The Sky With Diamonds er en av de beste låtene som noen gang er laget.

Til hans egen innspilling bidro John Lennon på gitar (under pseudonymet «Dr. Winston O’Boogie»), og som B-side til singelen ble det valgt en annen Lennon-låt, nemlig One Day At A Time fra Mind Games, også her med gitarbidrag fra Winston

Reparata & The Delrons OCTOPUS’S GARDEN / Your Life Is Gone • 1972 Captain Of Your Ship er vel den vanligste av Reparata & The Delrons sine norske singelutgivelser, mens denne må være ganske sjelden. Den solgte dårlig overalt 71

The Elton John Band Philadelphia Freedom / I SAW HER STANDING THERE • 1975 Under John Lennon og Elton Johns samarbeid så bidro sistnevnte også på et par låter til

Lennons album Walls And Bridges, blant annet singelen Whatever Gets You Through the Night. Lennon hadde ikke helt trua på låta, så Elton John inngikk et veddemål om at hvis den gikk til topps på listene så kulle Lennon delta på en av hans konserter. Vi vet hvordan dette veddemålet endte; Låta ble en kjempehit, og 28.november ‘74 sto John Lennon på scena for en av sine aller siste offentlige konserter. De spilte Whatever Gets You Through The Night, Lucy In The Sky With Diamonds, og I Saw Her Standing There. Sistnevntes liveopptak ble altså utgitt som B-side på singelen Philadelphia Freedom året etter.

Etter at Lennon døde i 1980 spilte Roxy Music inn denne låta mens de var på turne i Tyskland. De fikk endel kritikk for dette, da det ble indikert at de utnytta dødsfallet til Lennon. Singelen ble den eneste førsteplassen til Roxy Music i Storbritannia og lå på toppen av lista i to uker i mars 1981. I Norge nådde singelen sjetteplass på listene.

Bee Gees & Peter Frampton SGT. PEPPER’S LONELY HEARTS CLUB BAND / WITH A LITTLE HELP FROM MY FRIENDS / NOWHERE MAN / SGT. PEPPERS LONELY HEARTS CLUB BAND (reprise) • 1978 Filmmusikk er det også snakk om her, og nok en gang et soundtrack med kun Beatlesmusikk. “Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band” het filmen, og både Bee Gees og Peter Frampton hadde roller der. All musikken er forøvrig produsert av George Martin.

Bryan Ferry Tokyo Joe / SHE’S LEAVING HOME • 1977 She’s Leaving Home i Bryan Ferrys tapning er hentet fra soundtracket til filmen All This And World War II (der er forøvrig også Elton Johns Lucy In The Sky With the Diamonds). Soundtracket inneholder kun Beatleslåter spilt av forskjellige artister.

Roxy Music JEALOUS GUY / To Turn You On • 1981

Elton John & John Lennon I SAW HER STANDING THERE / WHATEVER GETS YOU THROUGH THE NIGHT / LUCY IN THE SKY WITH DIAMONDS 1981 Hva som kom sist av denne og Roxy Music vet jeg ikke (de er begge fra mars ‘81) men det er noe fint og poetisk med å sette denne sist: «Den siste norskpressede singelen med en Beatlescoverlåt er låta som åpnet debutalbumet til The Beatles, den har John Lennon medvirkende, og han spiller en av sine aller siste konserter.» Dette er altså liveopptakene fra konserten disse to gjorde sammen i Madison Square Garden 28.november 1974.

Og da var vi ved veis ende. Here comes the sun, salut!

Kilder: Wikipedia + div. nettsider Takk til: Sigbjørn Stabbursvik

En vinylentusiasts bekjennelser av Eirik Søreide

BABY`S IN BLACK 72

MØTE MED BEATLESKLUBBEN FRA LUBLIN, POLEN Av Bente Reimers Moe

Den 2. mai hadde Roger Stormo og Bente Reimers Moe et møte i Oslo med Beatlesklubben fra Lublin i Polen.

Det ble et hyggelig møte og en samtale om våre respektive klubber og aktiviteter. Beatlesklubben i Lublin i Polen ble dannet i 1982 og var i virksomhet til 1990 under vanskelige omstendigheter.

nedtone alt som kunne minne om vestlig påvirkning og kulturimperialisme.

Det ble etter hvert umulig å rekruttere medlemmer, og vanskelig å holde liv i klubben, og den ble derfor nedlagt i 1990.

På grunn av den politiske situasjonen i Polen de første årene, var det vanskelig å ha en åpen aktivitet da «imperialistisk kultur» fra vest-Europa ikke ble sett på med veldig blide øyne.

Så, i 2005 ble klubben startet opp igjen, denne gangen under mye lettere politiske forhold. Man kunne åpenlyst drive med rekruttering og informasjonsarbeid om The Beatles, uten å møte motstand fra myndighetene.

Blant annet fikk de ikke lov til å kalle medlemsbladet sitt for noe annet enn «Møtereferatet», da myndighetene ikke likte at navnet «The Beatles» skulle promoteres på noen måte, og de måtte derfor forsøke å

Som en påminnelse om tidligere tider, har man allikevel beholdt navnet «Møtereferatet» på medlemsavisen.

73

Representantene vi møtte i Oslo var far og sønn, faren var den som opprinnelig startet klubben, og sønnen – som åpenbart var godt musikalsk oppdratt – er nåværende leder av klubben, Krzysztof Stanisław Werner. Eller som han kaller seg når han har kontakt med folk utenfor Polen, Christopher Stanley Werner.

Begge var svært entusiastiske, og hadde blant annet utarbeidet et kart over alle Beatlesmuseer og severdigheter i Europa. Litt morsomt var det å se at Rogers tidligere hjem i Akershus var satt opp som en Beatles-attraksjon!

Vi tok med far og sønn til Hard Rock Cafe i Oslo, der de kunne fotografere John Lennons Kawlabo, instrumentet han brukte når han komponerte.

74

Etter seansen på Hard Rock Café, gikk vi rett over gata og satte oss på utecafé.

Det var sol i Oslo denne flotte vårdagen, og etter å ha fortalt kelneren at vi var en norsk og en polsk Beatlesklubb på treff, kunne hun – kelneren som het Mari Vestbø – plutselig fortelle oss at hun hadde truffet Paul McCartney to ganger, for hun hadde studert og tatt eksamen ved LIPA i Liverpool.

Og til tonene av «Here Comes The Sun», og senere en rekke andre klassikere fra The Beatles, slappet vi av og koste oss med våre nye, polske venner.

De kunne opplyse om at de skulle ha et stort fanklubbmøte i Lublin fra 13-15.juni, der de skal ha forelesere fra inn- og utland, bl.a. Per Wium.

Vi fortalte dem så litt om den årlige Beatlesfestivalen på Beitostølen. Det gjenstår å se om vi klarer å besøke hverandre over landegrensene, men hyggelig treff var det.

Og den unge kelneren kunne avslutningsvis fortelle oss at Paul McCartney var en veldig hyggelig og likandes kar.

Hun hadde hatt timer med ham der han delte sine erfaringer, der studentene kunne stille spørsmål og der han var veldig åpen og hadde mye å gi. Dette var noe alle studentene satt veldig pris på.

Og med denne positive bekreftelsen på at «vår mann Paul McCartney» var slik vi har hørt før at han er, sa vi på gjensyn til våre polske venner.

Hvis noen av våre Beatleselskende lesere skal til Lublin, så kan de sikkert kontakte den polske Beatlesklubben der hvis man ønsker det. De virker veldig interessert i å ha kontakter rundt omkring.

KEN SCOTT I OSLO OG TRONDHEIM

Tekst og bilder av Roger Stormo

Den kjente studioteknikeren og plateprodusenten Ken Scott, som har jobbet bl.a. i Abbey Road Studios og Trident Studios i London og A&M Studios i Los Angeles besøkte Oslo og Trondheim i slutten av mai og begynnelsen av juni. Det ble arrangert tilstelninger i begge byene i regi av «Classic Album Sundays», og det Scott skulle snakke om var The Beatles selvtitulerte hvite dobbeltalbum, som han selv rattet på.

Ken Scott i samtale med Kent Horne

76

Ved siden av å ha deltatt på Beatlesplatene «Magical Mystery Tour» og «The Beatles», jobbet han med noen av soloprosjektene til John, Ringo og George, og ellers med kjente artister som Pink Floyd, Supertramp, Mahavishnu Orchestra, Procol Harum, Jeff Beck, Devo, Duran Duran og Elton John. Etter overgangen til Trident Studios møtte han David Bowie og Lou Reed og produserte plater med dem. For et par år siden var Scott i Oslo og snakket om Bowies LP «Hunky Dory», som han både produserte og remikset.

Det var et tettpakket rom på Deichmans biblioteks musikkavdeling som fikk bivåne seansen denne torsdagen, som skulle bestå av at Scott ble intervjuet av dagens programleder, Kent Horne, samt at vi skulle lytte til alle de fire sidene av dobbelalbumet, i mono.

Mono ble valgt fordi Scott foretrakk denne versjonen.

Scott var bare 16 år da han fikk jobb i Abbey Road Studios, først som båndansvarlig i bibliotektjenesten deres, og deretter jobbet han seg oppover. Ken var Beatlesfan, og han og en kamerat pleide å sitte hjemme hos hverandre og høre på de to første albumene til gruppen, «Please Please Me» og «With The Beatles». >

Det var masse kjente ansikter å se, deriblant mange fra Norwegian Wood, både fra denne og tidligere redaksjoner, samt medlemmer. Anslagsvis må det ha vært mer enn hundre fremmøtte til denne opplevelsen.

77

Lite visste han da at han skulle være i studio allerede blokkfløyte. Etter utallige tagninger gjorde under deres neste albuminnspilling, «A Hard Day’s han en feil og trykket inn «record» før han skulle, Night». med det resultatet at de to siste trommeslagene ble doblet. Lennon ba ham spille av hele sangen igjen, og Ken gikk gradene fra løpegutt til båndoperatør og var fornøyd med feilen, så de to doble trommeslagene masterkutter da Geoff Emerick plutselig bevilget seg fikk bli. «The Beatles liked mistakes,» hevdet Scott og ferie midt under innspillingene for «Magical Mystery la til at dette var noe av årsaken til at de andre innspillTour». Ken Scott mener at Emerick bare hadde stukket ingsteknikerne ikke likte å jobbe med dem. av. Det oppsto en krise og ingen av de andre innspillingsteknikerne ønsket å jobbe med Beatles, ettersom Scott lot oss også få inntrykk av at Beatles var noe gruppen notorisk holdt det gående i studio til langt for seg selv, og at de var sine egne sjefer, som kunne på natt. De eldre teknikerne ville gjerne hjem til fami- komme og gå i studiobygningen som de ville – noe lien om ettermiddagene. Unge, familieløse Ken be- som ble misbilliget av mange av de andre ansatte. De fant seg derfor plutselig ved miksepulten under «Your hadde imidlertid ikke noe de skulle ha sagt, for dette Mother Should Know», uten å vite hva alle bryterne, var jo verdens største gruppe og moderselskapet EMIs knappene og spakene var til. Men han lært det fort, og melkeku. At det ble dobbeltalbum kom rett og slett av neste gang han ble tilkalt var det innspillinger for det at de hadde så mange sanger. Det var ikke plass på et som senere skulle bli kalt «White album». enkelt album, derfor ble det dobbelt – det var ikke noe man tenkte på fra starten av, det bare ble sånn. George Disse innspillingene startet 30. mai 1968 med «Revo- Martins rolle under innspillingene virker å ha vært lution 1». Så tok produsent George Martin seg ferie, minimal, på denne tiden var han stort sett redusert til og inn kommer Chris Thomas, Martins assistent. arrangør og orkesterleder, samt at han hyret inn stu16. juli sa innspillingstekniker Geoff Emerick at han diomusikere til blås og stryk og sånn. hadde fått nok av å jobbe med Beatles, og bak spakene befinner derfor Ken Scott seg igjen. Nå med mer er- En historie Scott fortalte var da rockefilmen «The Girl faring, blant annet fra innspillingene av George Har- Can’t Help It» skulle vises på TV. En av teknikerne sa risons «Wonderwall Music». Det neste som skjedde at han aldri hadde sett den, så de ble alle enige om å var få dager senere, var at Ringo sluttet. Han tok ta en pause og dra hjem til Paul for å se filmen. Da de med seg familien og dro til Sardinia, og de tre andre kom tilbake i studio var John og Paul så inspirerte at måtte dele på å spille trommer mens han var vekk. Da de spontanlagde og spilte inn «Birthday», og jentene Starr dukket opp i studio igjen to uker senere hadde fikk være med i koret. Scott ble også spurt om Yoko George Harrison dekorert med masse blomster og et Onos tilstedeværelse var til noe bry, men dette benek«Velkommen hjem Ringo» banner ved trommeavluk- tet han. ket.

Hun bare var der, og fikk mer og mer innflytelse over Etter dette ble de Beatles igjen, mener Scott. Han går John Lennon. Når hun hadde hvisket noe i øret hans, ikke med på at innspillingene var fragmenterte og at ble dette umiddelbart Lennons standpunkt. Den enhver Beatle stakk av til forskjellige studioer og jobbet este interaksjonen mellom ham selv og Yoko som Scott hver for seg. Det skjedde først senere, da deadline be- husket, var at hun hadde kommet til ham og spurt om gynte å nærme seg og de måtte bli ferdige. Med en han kunne innspille skriking. Dette bekreftet han at gang Ringo var tilbake på plass i gruppa jobbet de han kunne, og dette ble etterfulgt av en innspillingsammen som en enhet og Beatlesmagien skinte. Ken søkt der hun sto ved mikrofonen og skrek, mens han viste lysbilder fra telefonen sin på en skjerm bak seg tok det opp. Han mente også at opptaket må ha blitt mens han snakket, og fra samme telefon spilte han bra og at hun var fornøyd. også musikkeksempler.

I et trangt siderom til kontrollrommet i studio 2 sto For eksempel da Paul skulle legge på blokkfløyte på det en firespors båndopptaker og miksepult. Under «Glass Onion». Alle de åtte sporene var fulle, men det prøvelyttingen av en sang spøkte Scott «Det neste blir var ledig plass på det sporet som kun inneholdt to og vel at dere skal spille inn en sang i det rommet» og to trommeslag fra Ringo. Etter de to siste trommesla- pekte. Få dager senere annonserte John at nå skulle gene skulle blokkfløyta inn. Scott hadde fått ny bånd- de spille inn «Yer Blues» i det trange rommet. Gutta operatør denne dagen, og han stolte ikke på nykom- sto som sild i tønne og spilte, hadde en svingt litt med meren så han bemannet knappene selv. Alt han skulle gitarhalsen ville sidemannen ha blitt halshugget. var å spille båndet til de to siste trommeslagene lød, så skulle han presse «record» og Paul skulle spille 78

Ken fikk overrakt vårt medlemsblad etter at arrangementet var over

Når det gjaldt forskjellen på mono og stereo så var Scotts innvending at det var mono Beatles var til stede på miksingen av, og at stereomiksingen gjerne ble foretatt en stund etterpå. Ettersom man på denne tiden ikke var nøye med å notere seg hvilke valg man hadde tatt under miksingen, så var mange avgjørelser fra monomiksingen kanskje glemt når stereoversjoner skulle lages i ettertid. Som eksempel på dette spilte Scott en miks han hadde lagd, der stereo og monoversjonene av «She’s Leaving Home» går inn og ut gjennom sangen. Her er det jo tydelig forskjell, i og med at vokalen til Paul er litt speedet opp i mono, mens den virker 79

senket ned i stereo.

Fra «white album» fortalte Scott at det var han og Paul McCartney som sammen hadde mikset «Helter Skelter», først i mono og deretter i stereo samme dag.

De samme valgene med tanke på nivå og instrumenter ble tatt i stereo som de hadde gjort det i mono, men et-

etter utfadingen i stereo ba Paul plutselig Ken om å fade sangen tilbake inn igjen. Forbauset gjorde Ken som han ble fortalt, men skjønte ikke hvorfor. Så skulle han fade sangen sakte ned igjen og så plutselig fade den opp igjen til Ringos nødskrik «I’ve got blisters on my fingers» lød. «Men hvorfor gjør vi dette?» lurte Scott på. Paul forklarte at de hadde fått brev fra fans som hadde påpekt at det var forskjeller mellom mono- og stereoversjonene av sangene deres. Med dette i tankene drev Paul her nå og bevisst lagde forskjeller, fordi han tenkte at på denne måten så kanskje folk ville kjøpe platene to ganger, både i stereo og mono! Penger var som vanlig motivet bak, lo Scott.

ham få høre på den ferdige miksen.

Townsend bemerket at han syntes det var rart at de hadde lagt på lyden av en vanlig trost all den stund det var en svarttrost Paul sang om! Ved nærmere ettersyn viste det seg at de hadde vært inne på feil sted på båndet med fuglelyder, de fant frem korrekt fugl og mikset sangen på nytt, denne gangen med en ekte svarttrost.

Scott fortalte at han hadde leste Mark Lewisohns bok «The Beatles’ Recording Sessions» og syntes det var en kjempefin bok inntil han oppdaget en feil, og derfor forkastet hele boken. Feilen besto i at han sto oppført som innspillingstekniker på en session på George En annen historie fra miksingen var da man skulle Harrisons fødselsdag 25. februar, da George spilte inn legge svarttrostlyder på «Blackbird». Kens assistent demoversjoner av seks sanger. Scott kunne slett ble sendt inn på EMIs lydbibliotek for å finne opptak ikke huske dette, så han begynte derfor av angjeldende fugl. Båndet han kom tilbake med in- også å tvile på alle de andre neholdt flere typer fugler, men det var notert ned

Under lytteseansen satt Scott og slappet av bak forsamlingen.

opplysningene i boken. Mange år senere snakket Scott med vennen Brian Kehew, som drev med boken «Recording The Beatles» - og Kehew kunne vise Scott innspillingsarket, som var merket med Scotts initialer KS. Feilen ble oppklart noe senere da Kehew nevnte dette tilfeldig for en annen tidligere ansatt på Abbey Road. på tapeboksen hvilken fugl som var innspilt hvor på båndet. De la på fuglelyder og alle var svært fornøyd med innspillingen. En av de andre ansatte på Abbey Road, Ken Townsend var innom, og fornøyd lot de

Denne innrømmet at det faktisk hadde vært han som hadde sittet bak spakene under disse demoinnspillingene. Men ettersom han ikke var innspillingstekniker av yrke og heller ikke ville ha noe bråk, hadde han satt Kens initialer på innspillingsskjemaet!

80

Selve lytteseansen ble en farse. Med et anlegg til like under millionen og med platespilleren utstyrt med en spesiell og dyr stift fra Ortofon beregnet på monoplater, satte de i gang «Back In The USSR» med lyden av et jetfly som hørtes ut som det befant seg bak en murvegg. Og sangen var like ullen. Diskant fantes ikke, det var et meget basstungt lydbilde og etter «Dear Prudence» tok man av platen. En av medarbeiderne på Deichmans ble sendt avsted på sykkel til Sofienberg for å skaffe nytt eksemplar av platen, i mellomtiden ble det pause. Heldigvis solgte de også øl, det må ha vært godt over 30 grader i lokalet denne varme siste maidagen. Etter hvert ble det klart at NW-medlem Jens Ludvig Sundbø hadde med seg sitt remastrede stereoeksemplar av «White album» for å få Ken Scotts autograf på dette, og etter å ha skiftet til stereostift på platespilleren var det dette man satte i gang, med adskillig bedre lyd. Etter å ha spilt side 1 hadde den utsendte syklist vendt tilbake med nok et stereoeksemplar av «White album», denne gang i dansk førstepressing, og det var dette eksemplaret man benyttet til å spille de tre siste platesidene. Dessverre hadde det snart femti år gamle albumet ganske mange riper i lakken, så det ble en god del knitring. Man burde nok ha holdt seg til Sundbøs remastrede eksemplar.

På grunn av avbruddet ble også kvelden lenger enn beregnet, så en del måtte gå før det var over for å rekke siste tog hjem.

geles så han også Harrison av og til ettersom Dark Horse Records hadde kontor der, og Georges plater ble distribuert av A&M Records i en periode hvor Ken jobbet i det selskapet. Da det ble tid for å begynne å remastre «All Things Must pass» til en 30-års jubileumsutgave tok George kontakt med Scott igjen per telefon og de hadde en lang prat. Det neste som skjedde var at en gærning brøt seg inn i Georges hus i Friar Park og knivstakk Harrison. Men George kom seg, og Scott fikk tilbringe en del tid med ham i Friar Park. Der ryddet Scott opp i alle innspillingsbåndene som George hadde, og katalogiserte det som tidligere bare hadde vært kaos og hulter til bulter.

En episode han fortalte om, var da perkusjonist Ray Cooper en gang var innom mens George holdt på med remastringen av «All Things Must Pass». Som en spøk ba George Ray om å spille litt dårlig på congas og mikset dette inn på en versjon av «The Art of Dying». Saken var at Phil Collins i alle år har påstått i intervjuer at han var med og spilte congas på denne sangen i 1970, da han bare var tenåring. Problemet var bare at det ikke var congas på den ferdige sangen! Nå fikk altså George lagt dårlig congasspilling på sangen, og han brant dette på en CD og ba Ray om å gi den til Phil neste gang de møttes. Ray så gjorde og Collins var meget fornøyd da han omsider fikk bekreftet at han faktisk hadde vært med på innspillingene, og deretter super misfornøyd når han lyttet på miksen og hørte Etter at lyttingen til albumet var over fortalte Scott om hvor dårlig han hadde spilt. George ventet i to uker før at det ble ansatt ny sjef for Abbey Road Studios, en han ringte Collins og innrømmet spøken! som var hentet inn utenfra og ikke hadde jobbet seg oppover i systemet, slik skikken hadde vært tidligere. Ken Scott traff George da det nærmet seg slutten, Denne kom i klammerier med Scott, noe som etter og en dag i Friar Park gikk de to sammen gjennom mye frem og tilbake endte med at Scott sa opp og parken. George klagde på mageproblemer, men Scott startet ny karriere på Trident Studios. skjønte at det var noe mer galt fatt. Neste dag dro George utenlands og vendte aldri mer tilbake til sin Så var det litt tid til spørsmål fra salen. George Mar- elskede Friar Park. tin hadde jo som kjent foretrukket at det hadde blitt ett supert enkeltalbum av innspillingene, han ville ha På søndag kom Scott tilbake til Oslo for å snakke om kuttet ut de sporene han ikke likte og sitte igjen med Lou Reeds LP, «Transformer», men det får bli en hisen veldig fin LP. Hva syntes Scott? Ken Scott var her torie i et annet blad. mer diplomatisk. Han erkjente at han ikke var noen fan av hverken «Revolution 9» eller «Goodnight», men han visste at mange likte andre sanger enn de han selv foretrakk, så han konkluderte at Paul McCartney hadde rett i at det fikk bli som det var.

NWs utsendte fikk inn ett spørsmål: Ble Ken Scott venn med noen i Beatles? På dette spørsmålet mente Scott at nei, de ble egentlig aldri venner. Men den i Beatles Scott kom nærmest var George Harrison.

De to samarbeidet jo på «Wonderwall Music» mens George fortsatt var en Beatle, og på «All Things Must Pass» i tiden etterpå. Etter at Ken flyttet til Los An81

L O C I YN

M M I J R

n nse 8 e t s i 1 Chr slo 20 e y b O , aa rs S Damm Brun a L av pelen Johan Cap grafier Foto

U L B N E

O F ES

v oe dt a ers M l e Anm e Reim t Ben

82

n

e e, d d e t trak

A en. b b e jo fast

e tast

m «Fro an e i ft r skri apprec ette n t e n i d th k av med my wi i e fl k k m en llklo in to Ji Å få ney. u g e n t o ingo s e h R p f k g E o o fik n n len, ns. lefo e icol nd Bria e e s t N l n my tles a de. glem 5000 fa ol e han vil tarr, l m c i i i J t u a t S N v ke e Be d grati i my sel om Ringo ilba ottatt a Th t m i l raf J n r l r o g a e ø k c o o m d i p f k t n ir N fo an res tio les 4 fi my e og bl ske i 196 med fo e Beat med m m r i i a J n n r te nd a. av 3. ju tein, ed Th ehus reis elbou lege e i bok rav 10 ye å s t b S M e a Den an Eps rné m på syk n o d il Sa ri på tu m lå ro t gbla tt bilde lder, hv ars inB d a L a D o r r i a f t b ,s re nn g n, pe i ageren Bru år har rthvitt bule egentli r og p a n e f t a l 0 s å n te ol» Joh enn 5 kre sva Nicol. mes Nic pørsele eldighe ne sine y le er trom nelse. e my f m s n Jim e fore vets til rømme e i sin - å m et er 15 les/Jim e t r e o f n b t sk li d D Beat lues va den o, om nske i kke øn enn de b n h g i The E n kke ø ulle er . « i m m o R a k a i g k I bo istensen my o skulle vem s atles, j n dager m e H i r Ch r for J r hvem stein? The B for noe ed a k m ris, o neb kler, fo fra Ep re med n bare b p e a n n s, en elsens e mir telefo få turn om e u l b m – n t en berøm få e mer å v dem e v e m a og kr drø re en ar s melse h æ n : øm nse få v iste om ber annelse r h ye C ikt, forb Saab odige d s evige vem ikaren v om

Roy Young på scenen sammen med Beatles på Star Club, Hamburg, Tyskland, 1962.

Til minne om Roy Young 28. april kom beskjeden om at Roy Young har gått bort. Roy var født i 1937 i London, men vokste opp i Oxford. Han var en britisk rock’n’roll sanger, pianist og keyboardspiller, velkjent for sin «boogie woogie» pianostil. Roy startet med plateinnspillinger på sent femtitall før han spilte i Hamburg sammen med Beatles.Etter en periode med Cliff Bennett and the Rebel Rousers utga han flere plater med eget band, såvel som å delta på innspillinger med blant andre Chuck Berry og David Bowie.

Tidlig karriere

ut sin første single, «Just Keep It Up» / «Big Fat Mama» i 1959 for Fontana Records. Over de neste to årene ga han ut flere singler på plateetikettene Fontana og Ember, men uten kommersiell suksess. Young spilte på 2i’s Coffee Bar i Soho, og dro på turné i Storbritannia og Irland sammen med blant andre Cliff Richard og the Shadows.

I 1958 prøvespilte 21 år gamle Roy Young med hell for Jack Goods TVprogram «Oh Boy!», hvor han sang og spilte piano i Little Richards ånd, og han opptrådte også på andre pop TV-program som «Drumbeat», hvor han hadde John Barry Seven som backingband, og «Boy Meets Girls».

Som Roy “Rock ‘em” Young ga han

84

Lennon/McCartney rygg mot rygg, George flyr, Pete trommer og Roy spiller piano stående.

Nesten en Beatle

Han fortsatte å spille sammen med Rebel Rousers frem til gruppen skilte lag i 1969

I 1961 begynte han å jobbe på Top Ten Club i Hamburg, hvor han spilte sammen med Tony Sheridan and the Beat Brothers, hvor også Ringo Starr var med i en kort periode, og han spilte også inn plater sammen med Sheridan. Han tok faktisk over jobben på Top Ten Club etter Beatles, og de var i ferd med å laste inn utstyret sitt på en varebil da han ankom.

Da de så Roy ankomme i drosje fra flyplassen løp de over og hilste på ham, ettersom de kjente han igjen fra TV-programmene. Første kvelden ble han litt overrasket over at publikum lurte på om han kunne noen av sangene til Beatles! Etter denne jobben fikk han kontrakt med den rivaliserende klubben StarClub, hvor han traff Beatles igjen, og begynte å spille sammen med dem våren 1962. Ifølge Young tilbød Brian Epstein ham jobb som pianist i Beatles etter at de hadde kommet tilbake til England og fått platekontrakt, men Young avslo tilbudet ettersom han var bundet av sin kontrakt med Star-Club.

Young returnerte til England i 1964 og ble med i Cliff

Bennett and the Rebel Rousers – som også hadde Brian Epstein som manager – som deres keyboardspiller og andrevokalist. Han sang regelmessig duett sammen med Bennett på coverversjoner av Sam and Dave sanger, inkludert «I Take What I Want» og «Hold On, I’m Comin’». Gruppen dro på turné sammen med Beatles i 1966, og Young deltok på bandets hitversjon av Beatlessangen «Got To Get You Into My Life», som ble produsert av Paul McCartney.

Etter sekstitallet

På syttitallet dannet han Roy Young Band, som utga to LP-plater, The Roy Young Band (1971) og Mr. Funky (1972); blant bandmedlemmene var Dennis Elliott, som senere ble kjent med Foreigner og Onnie McIntyre, senere fra Average White Band. The Roy Young Band backet Chuck Berry på en turné.

85

ABBEY ROAD

I 1971 spilte Young under eget navn inn sangen «Baby, You’re Good For Me,» skrevet av Andrew Lloyd Webber og Tim Rice, for Albert Finneys film «Gumshoe».

STUDIOS

ÅPNER DØRENE IGJEN

I 1976 var Young studiomusiker for David Bowie på «Young Americans» albumet, og påfølgende år på Bowies album «Low». Bowie vlle også ha hatt han med på sitt album «Station to station», men da hadde ikke Young tid.

Han fortsatte å opptre med Roy Young Band i Canada og USA, og jobbet også sammen med, og var manager for Long John Baldry på syttitallet.

På åttitallet var han på USA-turné sammen med Ian Hunter og Mick Ronson, og han deltok også på Star-Club gjenforeningskonserter sammen med Tony Sheridan, Howie Casey, Johnny Gustafson og Jimi Magnole.

Det er ikke ofte det skjer, så man må passe på om man har lyst til å se innsiden av Abbey Road Studios.

Han utga albumet «Still Young» i 2006, med sanger skrevet av Dennis Morgan. I de senere årene opptrådte Roy på Casbah Club i 2012 (som vi omtalte i NW 131), og i 2013 spilte han på Cavern Club. Roy Young gikk ut av tiden mens han var innlagt på et pleiehjem i Oxfordshire fredag 27. april, 81 år gammel, etter å ha slitt med en infeksjon i brystet.

Nå skjer det igjen: i August arrangeres det foredrag i Abbey Road som man kan melde seg på.

I kun tre dager åpner de studiokomplekset for å holde en serie eksklusive foredrag i Studio 2 om historien til verdens mest ikoniske innspillingsstudio. Det er musikkprodusenter og forfatterduo Brian Kehew og Kevin Ryan som igjen har leid lokalet, de har utgitt boken «Recording the Beatles» sammen. De to sto også bak da studio 2 ble benyttet som åsted for foredrag i 2012, 2013 og 2014, så vi har dem å takke for anledningen de har gitt musikkfans å få se innsiden av platestudioet Beatles og mange andre benyttet.

Hvil i fred

86

Første gang studio 2 var åpent for publikum var da de pusset opp kontrollrommet og installerte nytt konsoll der i 1983, da fikk publikum se filmen «The Beatles at Abbey Road» og høre uutgitt musikk som ikke skulle komme ut offisielt før mer enn ti år senere på The Beatles Anthology plateserien. Neste anledning bød seg ikke før i 2005, da ble det arrangert filmfestival i studioene, man viste frem kjente filmer hvis soundtracks var innspilt i Abbey Road, deriblant «A Hard Day’s Night». Deretter sørget foredragene til Kehew og Ryan at studioet igjen kunne besøkes av almuen i 2012, -13 og -14, og nå byr altså anledningen seg igjen for de av dere som ikke har vært der allerede.

Foredragene vil både ta for seg historien og det nåværende livet til studioene, og finner sted i Studio 2. Dette studioet er stedet kjente sanger med bl.a. The Beatles, Pink Floyd, Kate Bush, Oasis, Radiohead, Adele og Ed Sheeran er innspilt. Gjestene vil også få anledning til en kort omvisning i kontrollrommet til Studio 2, og slå av en prat med noen av de ansatte om deres arbeid.

Kehew og Ryan vil utforske studioenes oppfinnsomhet fra patenteringen av stereo til utviklingen av flere innspillingsteknikker som blir benyttet verden over i dag. De vil også dekke studioenes rike erfaringer med filmmusikk og demonstrere hvordan studioene har vært benyttet til å spille inn noen av de største filmene noensinne – inkludert «Star Wars», «Lord of The Rings» trilogien og «Hobbiten»filmene, «Harry Potter» filmene, «Gravity», «The King’s Speech», «Black Panther» og den prisbelønnede «The Shape of Water».

Foredraget heter The Studio That Became A Legend. Timeplanen: • 3. aug kl 15 og 20 • 4. aug kl 11 og 16 • 5. aug kl 11 og 16 • 10. aug kl 14 • 11. aug kl 11 og 16 • 12. aug kl 11 og 16 Det er kun få billetter til hvert foredrag, og de koster £ 105 per billett.

Her kan du lese mer og bestille billetter: www.abbeyroad.com/lectures

Nidelven Bar & Scene, Trondheim, lørdag 7. april, Beatles-gruppen ”Revolver” med Ulf Risnes og Øyvind Holm som hovedpersoner.

Godt med folk i baren!

Dette er ei gruppe som har eksistert i et par tiår nå, sannsynligvis med noe ulik besetning. Jeg har hørt Ulf Risnes fremføre Beatles-musikk i flere konstellasjoner i denne tidsperioden, også to ganger med Trondheim symfoniorkester. Det har vært litt av og på med denne gruppen, for disse musikerne har hele tiden vært opptatt med andre prosjekter. Ulf Risnes er jo først og fremst frontfigur i gruppen ”Tre små kinesere.”

Besetningen på lørdag kveld var to gitarer, bass, keyboard og slagverk.

Dette konseptet synes jeg fungerer fint. Ulf Risnes og Øyvind Holm er hovedvokalister, de andre korer. Det 88

vokale sitter godt i dette ensemblet!

Det er også viktig, for den flerstemte sangen var essensiell i The Beatles sin musikk.

Repertoaret til gruppen ”Revolver” spenner over hele perioden i The Beatles sin karriere, men hovedtyngden ligger på den midtre- og den siste delen. Fra den tidlige fasen hørte vi for eksempel ”Money (That’s What I Want)” og ”She Loves You.” Sistnevnte sang fungerte meget bra. Den er ikke så lett å håndtere rytmisk og vokalt, men de fikk frem yeah-yeahyeah-stemningen.

Ellers var de innom ulike sider av The Beatles sin musikk, fra den pop-pregete og behagelige ”In My Life” fra Lp-en Rubber Soul til den litt mer intense John Lennon-låten ”Don’t Let Me Down.” De var også innom ganske rocka låter som ”Back In The USSR” og ”Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band.”

En annen som klang godt i mine ører, var ”Come Together.” Av låter signert George Harrison spilte de ”Here Comes The Sun,” ”Something” og ”While My Guitar Gently Weeps.” I den midtre delen av konserten tok de et akustisk sett med blant annet “Norwegian Wood” og “You Got To Hide Your Love Away.” Begge disse to er fortrinnsvis John Lennonkomposisjoner.

Det ble én og en halv time med Beatles-musikk, av ganske høy standard. Disse musikerne er både

erfarne og dyktige, og de har lang fartstid i forhold til The Beatles. Det er vel óg en bassist fra symfoniorkesteret med her, Truls Waagø. Trommene trakteres av Magnus Forsberg.

Jeg hadde en god følelse hele kvelden. Vokalt og rytmisk fungerte det skikkelig bra hele veien. Sologitaren kom kanskje litt dårlig frem enkelte ganger, og praten mellom låtene kunne også vært noe mer. Det er litt vanskelig å vurdere det musikalske fullt ut, for det er mye forstyrrelser foran scenen med ”drinking boys,” skravlere og dansere osv. Likevel, utvilsomt en flott kveld. Vi må takke Ulf Risnes for det han har gitt oss av The Beatles sin musikk!

I dette klubbformatet, definitivt terningkast 5.

89

Uoffisielle plater på Coop Obs og Platekompaniet

I kjølvannet av den nye vinylbølgen har også LP-platens utstøtte fetter fått vind i seilene, de ulovlige LPplatene. Nå virker det som det er fritt frem å selge bootlegs i Norge. Dette er plater som er presset opp av små, uavhengige plateselskap, men med kjente artister. Materialet de selger er konsertopptak, prøveinnspillinger og annet materiale, og da kun med kjente artister – da det er det som selger.

Her er det viktig å skjelne mellom tre forskjellige former for uoffisielle plater. Vi deler gjerne disse opp i piratplater, counterfeits og bootlegs.

En piratplate samler gjerne en del kjente hits med en enkelt artist og setter disse sammen til en såkalt «Best of» eller «Greatest Hits», i en konstellasjon som ikke finnes offisielt, og gjerne med et plateomslag som ikke finnes fra artistenes lovlige utgivelser.

Ett eksempel på dette med Beatles er samlealbumet «Alpha Omega» fra januar 1973, som kapitaliserte på at Capitol Records ikke hadde utgitt noen samleplate med Beatles. Som et svar på dette skyndte EMI/Capitol å sette sammen det vi kjenner som det røde og det blå dobbeltalbumet senere i 1973.

En counterfeit er en kopi av en plate som en gang ble utgitt off90

isielt av artistens plateselskap, men som har gått ut av produksjon og derfor har blitt sjelden og dyr. Her forsøker man å få platen til å bli så lik den offisielle utgivelsen som mulig, med samme plateomslag og -etiketter som den lovlige varianten hadde. Ett eksempel på en counterfeit med The Beatles er den amerikanske utgaven av «Let It Be». På grunn av filmkontrakten ble dette albumet i sin tid utgitt av United Artists i USA, men de brød seg ikke med å lagerføre den utover 70-tallet, så den ble etter hvert vanskelig å finne, derfor benyttet piratene anledningen til å lage kopier. Da rettighetene gikk tilbake til Capitol Records, begynte dette selskapet å presse opp nye opplag, og counterfeiten var ikke lenger aktuell. Et annet eksempel er «The Beatles Christmas Album» som kun ble gitt bort gratis til medlemmer av fanklubben, derfor lagde piratene kopiplater slik at også andre samlere kunne få tak i den. Andre eksempler er plater med spesielle cover fra i amerikanernes øyne, «eksotiske land», som f.eks. den danske utgivelsen «The Beatles Hottest Hits».

Den siste varianten er det vi nå kan finne til salgs på Coop Obs og Platekompaniet, det vi platesamlere kaller bootlegs. De ligner ikke noen offisiell plate, og inneholder ikke kjente offisielle innspillinger men opptak artisten selv ikke har valgt å utgi. Her er det mest kjente eksempelet «The Decca Tapes», som inneholder alle sangene fra prøveinnspillingene Beatles gjorde for plateselskapet Decca første nyttårsdag 1962. De fikk som kjent ikke kontrakt med selskapet, men manager Brian Epstein drasset med seg dette opptaket da han fortsatte sin vandring mellom plateselskapene for å ha noe å spille for A&R-ansvarlige.

Plateselskapene selv skiller gjerne ikke mellom disse tre forskjellige typene uoffisielle plater, for dem er alt «bootlegs» og betyr tap av inntekter.

Vi platesamlere ser jo forskjellen og kan fastslå at selv om plateselskapene taper inntekter av den første typen, det vi kaller piratplater, så taper de ingenting verken på type 2, counterfeits eller type 3, bootlegs, da de selv kunne ha presset opp disse og slått mynt på dem, men har valgt å la være.

Etter at den nye copyright-lovgivningen trådte i kraft i Europa, har de små uavhengige plateselskapene fått et friere spillerom, både i EU og EØS-området. De nye reglene fastslår at så lenge artisten selv ikke har funnet det for godt 91

å utgi materialet offisielt, så er de offentlig eiendom etter at opptaket har hatt femti år på baken uten at utgivelse har funnet sted. Beatles, og deres daværende plateselskap EMI forsøkte å unngå dette ved å utgi sin egen offisielle bootleg i 2013, bestående av uutgitte Beatlesopptak fra 1963. Salget kan ikke ha vært overveldende, for noen tilsvarende plate kom det ikke ut for 1964 og de etterfølgende årene.

Denne platen var dessuten ikke tilgjengelig fysisk, men kun som nedlasting fra iTunes. Dette gjorde selvsagt at flere små plateselskaper lagde fysiske LP og CD-plater av utgivelsen, ettersom mange platesamlere kun vil ha musikken sin på fysiske formater. I USA er copyrightlovgivningen strengere, her opererer man med en tidsperiode på 70 år før innspillinger blir offentlig eiendom.

Vi har også tidligere her i bladet gitt spalteplass til de platene som har oppstått i kjølvannet av den nye rettighetslovgivningen, da henviste vi til den britiske filialen av nettbutikken Amazon som hoveddistributør av disse. Det nye er at platene nå er tilgjengelig i platebutikker (de få som er igjen), på supermarkedkjeden Obs og på Platekompaniets nettbutikk. I «gamle dager» solgte gjerne noen plateforretninger gjerne disse platene under disken, for å skjerme dem fra plateselskapenes spioner var de ikke utstilt i lokalene.

Den platen vi skal vie litt oppmerksomhet til her, er nettopp kroneksempelet på en Beatles bootleg, nemlig før nevnte «The Decca Tapes».

Den har vi selv sett både i butikkene og på Platekompaniets sider til kr 299,-.

Sporliste: Side 1:

Rettighetsmessig faller denne utgivelsen litt mellom to stoler. Beatles har nemlig selv utgitt fem av disse opptakene offisielt. I november 1995 utga deres daværende plateselskap EMI ut samlingen «The Beatles Anthology 1» i kjølvannet av TV-serien med samme navn.

Den inneholdt blant annet fem av sangene fra Decca-innspillingene. Skulle denne bootlegen da ha vært 100% lovlig ifølge EU-reglene måtte de derfor ha kuttet ut de sangene (merket med * i sporlisten over).

• Like Dreamers Do * • Money • Till There Was You • The Sheik of Araby * • To Know Her Is To Love Her • Take Good Care Of My Baby

Side 2

• Hello Little Girl * • Three Cool Cats * • Crying, Waiting, Hoping • Love Of The Loved • September In The Rain • Besame Mucho • Searchin´ * 92

Siden slutten av syttitallet har «The Decca Tapes» vært å finne på bootlegmarkedet, først som en serie singler, deretter samlet på en LP. Det som er litt fascinerende, er at den utgaven av LPen vi nå finner i salg er en direkte kopi av den bootlegen som kom ut i 1979 på Circuit

Records i USA. På baksiden av platecoveret finner vi en tekst som er signert Grid Leek.

Under overskriften «The Untold Story of the Decca Tapes» er det en røverhistorie som blander fiksjon og virkelighet i en eneste røre.

Det ingen visste den gangen, var at bak signaturen Grid Leek befant det seg forfatterne av de viktige pionerdiskografibøkene «All Together Now», «The Beatles Again» og «The End of The Beatles», nemlig Walter J. Podrazik og Harry Castleman.

I 2014 sto Podrazik frem og innrømmet at det var de som sto bak, men at kontakten med bootleggerne hadde foregått anonymt og at han ikke visste hvem som egentlig sto bak utgivelsen.

På begynnelsen av 80-tallet var det flere små selskaper som utga sine egne versjoner av The Decca Tapes, og dette var selskaper som fikk distribuert sine plater også via lovlige platebutikker.

Men disse platene manglet de tre LennonMcCartney komposisjonene «Like Dreamers Do», «Love of the Loved» og «Hello Little Girl» og hadde derfor altså kun 12 spor. Etter hvert ble disse dømt ulovlige og forsvant fra butikkene.

Men nå er altså den versjonen vi finner til salgs i Norge komplett med alle de femten sangene. Sammen med andre bootlegs står de ute i butikkene og ser ut som en hvilken som helst annen LP-plate, de er plastforseglet og selges til samme priser. De står side om side med vanlige utgivelser hos Coop Obs og Platekompaniet.

TONO forvalter og beskytter rettigheter av opphavsrettslig art på vegne av rettighets-

havere i musikkverk. De reagerer sterkt. «Dette er overhodet ikke greit. En rettighetshaver har enerett til å tilgjengeliggjøre musikken. Dette er helt tydelig gjort uten samtykke.

Hvis dette er en bootleg vil ikke inntektene tilfalle artisten,» sa kommunikasjonssjef Willy Martinsen i TONO til VG da avisen omtalte disse platene. Han reagerer på at platene selges til full pris, ved siden av offisielle utgivelser som artistene har godkjent. «Vi i TONO jobber for låtskrivere og kjenner hvordan de tenker. De vil gjerne godkjenne hva som skal ut, dette er deres åndsverk.

93

Disse platene kan jo være fra kvelder hvor det ikke funket i det hele tatt for bandet (dette gjelder da konsertopptak Red. anm.).

Dette blir parasittisk på andres verdiskapning,» avslutter Martinsen.

IFPI representerer plateselskapene i Norge. IFPIdirektør Marte Thorsby reagerer slik når hun blir vist bilder av to av eksemplene på uoffisielle plater: «Det er virkelig ikke bra at forhandlere kjøper inn ulisensierte musikkutgivelser. Disse opptakene er brudd på opphavsretten og ingen penger går tilbake til artisten eller andre rettighetshavere. Produktene bør umiddelbart fjernes fra hyllene,» sier hun.

Kommunikasjonssjef Harald Kristiansen i Coop sier de skal følge opp med leverandøren etter at de ble gjort kjent med saken gjennom VG. «Coop er eid av kundene og de skal være trygge på at de varer de handler skal være i henhold til de lover og regler som finnes. Vi ser derfor alvorlig på dette, og jobber nå for å få klarhet rundt opphavsrett, eventuelle royalties og om dette er en praksis som er i tråd med bransjenormer.»

Rolf Presthus i Platekompaniet sier de kun handler med ryddige og skikkelige leverandører og forutsetter at leverandørene har oversikt og passer på at rettigheter er på plass for produktene som selges til Platekompaniet.

Border Music Norway AS er distributør av flere av de uoffisielle utgivelsene i 94

Norge, også av «The Decca Tapes». Salgssjef Christer Hansen i Border Music sier platene ikke er bootlegs, men uoffisielle utgivelser. «Utgivelsene er radio- og liveopptak fra tidligere år. Det kommer fra masse selskaper rundt». Han sier videre at opphavsretten ikke er noe han sjekker eller tenker på, ettersom dette ikke er en distributørs oppgave.

Dette ansvaret ligger hos utgiver, altså plateselskapet. Han tror at platene er utgitt med artistenes samtykke, men har ingen tro på at artistene selv tjener noe på disse utgivelsene, ifølge VGs artikkel.

Mange av platene som er nevnt i VGs granskning er utgitt av Coda Publishing, som ikke står oppført verken med nettsted, telefonnummer eller e-postadresse. Når VG ringer telefonnummeret som står oppført til en av eierne av selskapet, blir røret lagt på. Coda Publishing står blant annet bak en del av de Beatlesplatene Platekompaniet har i sitt sortiment. Også andre av disse utgivelsene ligger utenfor rettighetsreglementet til EU/EØS da de ofte inneholder lydopptak fra TV-programmer som "The Ed Sullivan Show". Disse finnes jo utgitt på videokassetter og DVD på lovlig vis, både hva bilde og lyd angår, så de skulle man jo anta ligger under definisjonen "offisielt utgitt" og er dermed ikke fritt vilt for alle å gi ut. Dette er imidlertid spissfiendtligheter som vi Beatlesfans har greie på, men som de ansatte i Platekompaniet eller Coop Obs ikke har noen mulighet til å umiddelbart vite om er innenfor eller utenfor regelverket.

I etterkant av VGs sak om dette temaet har Platekompaniet valgt å fortsette å tilby utgivelser som ikke er godkjent av artistene, dette til tross for at IFPI mener de bør fjernes umiddelbart. Imidlertid skal Coop Obs nå ha fjernet produktene, forteller kommunikasjonssjef Harald Kristiansen.

«Alle produkter er trukket tilbake fra butikk, og vi anser oss som ferdige med saken,» sier han til VG. Til tross for dette ser det ikke ut til at Beatlesutgivelsene har blitt borte fra Coop Obs, muligens fordi de ikke var eksemplifisert i VGs sak.

Rolf Presthus i Platekompaniet lener seg på distributøren Border Music: «Vi er helt enige med IFPI og Tono, dersom utgivelsene hadde vært ulovlige burde de vært fjernet umiddelbart.

Vi har imidlertid sjekket med vår leverandør Border som informerer om at utgivelsene er ok.

Så lenge utgivelsene er lovlige mener vi at det er naturlig at vi selger dem,» sier han. Og sånn går no dagan.

95

LEWISOHN PÅ DANSK

Nå foreligger «Tune in» på dansk, oversatt av Bjørn Erik Niss

Gode nyheter for de av dere som har hatt lyst til å lese Mark Lewisohns ultimate Beatlesbiografi, men som sliter med engelsken.

Nå foreligger boken på dansk! Dansk er ganske enkelt å lese for de som kan lese norsk.

Du kan jo prøve deg på den danske beskrivelsen:

Nærværende bog er således første bind af planlagte ni og går frem til nytårsaften 1959 – på tærsklen til 60’erne.

Bind 1 af den endegyldige Beatles-biografi, Alle disse år, af verdens førende Beatles-ekspert, Mark Lewisohn. Alle disse år er et livsværk.

Mark Lewisohn (f. 1958) er anerkendt som verdens førende Beatles-ekspert. Han har skrevet de encyklopædiske værker om gruppens live-optrædener og studieoptagelser, The Beatles Live!, The Beatles’ Recording Sessions og The Complete Beatles Chronicles og arbejdede på alle dele af The Beatles' Anthology: som konsulent og researcher på tv-serien, som producer George Martins højre hånd på de tre dobbelt-cd’er og som skrivende redaktør på bogen.

Efter at have arbejdet tredive år som professionel historiker og researcher med og for The Beatles gik Mark Lewisohn i gang med at skrive den biografi og historie, han selv gerne ville læse.

Ti år efter foreligger første del, Tune In. Den fører historien frem til nytårsaften 1962 og udforsker de formative år, de mindre synlige år, årene inden Beatlemania. Vi ser John, Paul, George og Ringo blive formet med al deres originalitet, attitude, stil og personlighed af familie, venner, samtiden, kulturen og ikke mindst deres by, Liverpool, som dette også er historien om.

Det er altså «The Extended Special Edition» som vil komme ut i tre bind på dansk, og første bind går frem til 1959. Når så Lewisohn kommer ut med de oppfølgende bøkene vil hele serien være utgitt - også på dansk og da i ni bind.

Boken ble utgitt 26. februar, og du kan forsøke å bestille den fra din bokhandler.

I Alle disse år efterprøver Lewisohn alle oplysninger, så de ikke er et resultat af retouchering, forskønnelse eller gætværk. Han følger alt, der blev sagt af The Beatles (og deres nærmeste) til enhver anden på et hvilket som helst tidspunkt.

ISBN nr er 9788792660510 og forlaget heter Herreværelset.

Den er innbundet, veier halvannen kilo, har 818 sider og koster veiledende 399,95 danske kroner.

Han inddrager hundredvis af hidtil oversete, ærlige og afslørende interviews og har selv opsporet og talt med yderligere hundredvis af pålidelige vidner. Ikke mindst inddrager hans imponerende forskning alle tænkelige former for dokumenter på private eller offentlige hænder, for historien om verdens største rockband har et vidunderligt væld af skriftlige kilder.

Alle disse år er historien om The Beatles, som den virkelig var. Glem alt, du troede at vide, og begynd her. Tune In, første del af Alle disse år, udkommer på dansk i tre bind i den uforkortede udgave, der på engelsk fik titlen The Extended Special Edition.

97

PSSSST Beatlesklubben i Trondheim har kåret den aller beste Beatleslåten Av Roger Stormo av Eivind Finseraas

Går det an å kåre den beste Beatleslåten? Den aller beste Beatleslåten varierer fra dag til dag alt etter stemningsleie og hverdagsinnhold.

Likevel: Beatlesklubben i Trondheim har siden 1.februar 2012 hatt en fast post på våre klubbkvelder i tillegg til unike innlegg fra klubbens egne BeatlesWikipedia’er.

98

Den faste posten har vært 5 i S (fem i skuddet).

På hver klubbkveld har vært det vært avspilling og avstemning over fem randomiserte Beatleslåter.

Vi har utført denne avstemningen på ulike steder hvor klubben har holdt sine møter. Det har vært på noen av byens utesteder, i noen av NRKs auditorier og på videregående skole.

Det må nevnes at på et av utestedene kom det en venninnegjeng som skulle ut for å ta noen glass vin/ øl. De ble invitert med på avstemningen og fikk i samme slengen oppdatert sin noe tafatte kunnskap om The Fab Four.

Torsdag 11.februar gikk den store finalen av stabelen.

Ti låter var kvalifisert til finaleheatet.

Hvor ble det av de andre flotte låtene? De ble utslått i kvalifiseringa eller semifinalene. Demokratisk stemmegivning kan av og til virke urettferdig.

Enkelte klubbmedlemmer forsøkte å påvirke stemmegivningen.

Dommerkollegiet hadde gjort sine erfaringer etter valget i USA så valgfusk ble avslørt og de mistenkte medlemmene måtte synge mer enn refrenget på «From me to you» .

Vi antok også at låten er et tidlig varsel om «metoo-kampanjen». «Why don’t we do it in the road» ble under avspilling betraktet som på kanten av det man kaller upassende atferd.

Det var:

• Hey Jude • In my life • While my guitar gently weeps • Strawberry fields forever • Blackbird • Let it be • Something • Sgt. Pepper’s lonely hearts club band • Drive my car • I ’ve got a feeling

I finalen ble «While guitar gently weeps» først kåret som vinner med 222 poeng. Vi valgte å foreta et målfoto – og da måtte vi korrigere…..vinner ble «Something» med 223 poeng.

5 i S har vært et artig innslag hvor medlemsmassen har tatt det alvorlig og gitt sine stemmer etter sin egen overbevisning.

Skulle vi gjøre dette om igjen så er undertegnede ikke sikker på at det ville blitt det samme.

LIKEVEL

Dobbeltseiren til George ble skikkelig applaudert

99

FILMEN «YELLOW SUBMARINE» Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band FYLLER 50 ÅR

Anniversary Deluxe Edition - jubileumssingle i og salg 6. juli - tilgjengelig på dobbel LP CD nå!

100