Norwegian Wood #156 by Roger Stormo

Let It Be - filmen kommer! Ringo til Woodstock Pauls koffert Siste del av Beatles i Arbeiderbladet Enda flere Lennonutgivelser Velkommen til Butlins

Årsmøte 2018 Sted: Strinda Videregående skole Dato: 6. mars 2019 1. Innkalling og dagsorden Innkallingen ble godkjent 2. Valg av møteleder, protokollvitner og referent Møteleder: • Toralf Høyer-Hansen Protokollvitner: • Svein Sund og • Erlend Fjær Referent: • Bjørn Bjerkeskaug 3. Godkjenning av regnskap/ medlemmer • Bjørn la fram regnskapet som ble enstemmig vedtatt 4. NW – medlemsblad Fire fyldige nummer i fjor med medlemsnål

Norwegian Wood Den norske Beatlesklubben 5. Forslag fra styret: Kontingenter økes fra 2020 til 350 kr norske medlemmer og 450 kr for utenlandske medlemmer. Enstemmig vedtatt 6. Innkommende forslag Ingen innkommende forslag 7. Valg av styre og valgkomité: Styret for 2019: President: • Toralf Høyer-Hansen Sekretær: • Bente Reimers Moe Økonomiansvarlig: • Bjørn Bjerkeskaug Sjefredaktør: • Roger Stormo Valgkomité: Styret skal utnevne ny valgkomité Enstemmig vedtatt Protokollvitner: • Svein Sund •Erlend Fjær

REDAKSJONELT

PRESIDENT: Toralf Høyer-Hansen - toralf@norwegianwood.org SJEFREDAKTØR: Roger Stormo - roger@norwegianwood.org REDAKTØR: Oddvar Ruud - redaksjonen@norwegianwood.org SEKRETÆR: Bjørn Bjerkeskaug - info@norwegianwood.org

ADRESSER

NETTSTED: www.norwegianwood.org FACEBOOK: www.facebook.com/beatlesklubb TWITTER: www.twitter.com/ beatlesklubben@beatlesklubben ADRESSE: Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO TRYKKERI: Knut Molvik Molvik Grafisk - knut@molvik.no LAYOUT: Erik I. Blindheim Pil Media AS - erik@baremeg.no ANNONSER: Lise Lotte Andersen Pil Media - lotte@pilmedia.no

TAKK TIL

• Ivar Rømo • Yan Friis • Egil Eldøen • Osmund Kringstad • Jan-Henrik Haugsøen • Jan Henrik Fosse • Jon Vidar Bergan • Anders Asphaug • Bjørn Gunnar Ericson • Rune Larsen • Vemund Grimstad • Trond Blindheim

02. Referat fra årsmøtet 03. Sjefredaktøren har ordet 07. Nei takk til Madryn street 08. Presidenten har ordet 12. Wings Wild Life og Red Rose Speedway boksene 17. Wings Over Europe 23. Red Rose Speedway gjenreist 27. Stella med Beatlesinspirert herrekolleksjon 28. Egypt Station – reiseutgaven 30. How I Won The War på Blu-ray 32. Imagine Raw mixes på LP 33. Wedding album 35. Lennon hyllestkonsert utgis etter 4 år 37. Restesalg 38. Rock and Roll Circus 40. Ringo – endelig til Woodstock 42. Let It Be nyutgis pluss ny dokumentarfilm 47. Let It Be -filmen: Milepæler 52. Beatles@Youngstorget del 3 73. Beatlesmusikk i Ungdomsmusikal 77. Bærre Beatles spilte takkonsert i Steinkjer 79. Bergen Beat: Rune Larsen om Beatles 81.Yesterdays - Egil Eldøen 82. Jan-Henrik Haugsøen på Nøsteboden 83. Beaten går på Askøy 84. Gary Owen og Human Beings 88. White album fikk 24 x platina i USA 89. Baby’s in Black – en vinylentusiasts bekjennelser 93. The Grapes gjenåpnet 96. Nyoppdaget plakat 98.Vår Beatleshyllest

SJEFREDAKTØREN

ROGER STORMO TAR ORDET

Godt nytt år!

Undertegnede hadde egentlig ikke tenkt seg på noen av Paul McCartneys konserter i fjor, men tilfeldighetene ville det annerledes. Kenneth Sevland satt plutselig med en billett til overs til Pauls Londonkonsert på O2 søndag 16. desember. Jeg kastet meg rundt og fikk sammen med Lars Olav Hole, tidligere NW-president Marius Johannessen og tidligere NW-sekretær Kenneth Sevland sett Paul avslutte sin Europadel av «Freshen Up» turneen.

Det ble en avslutning på 2018 og en innledning på 2019 i Lennon og McCartneys ånd. NRK 2 viste nyttårsaften dokumentarfilmen «John & Yoko – Above us only sky» (forøvrig også slagordet til John Lennon Airport i Liverpool), som omhandlet innspillingen av albumet Imagine og forholdet mellom John og Yoko, kommentert av en del av de som hadde vært tilstede den gangen. Programmet, som forøvrig for første gang ga oss et glimt av John og Yokos film «Clock», ble også sendt i reprise første nyttårsdag og på NRK 1 ved midnatt lørdag 19. januar 2019. Du kan også se programmet på NRKs nett-TV, der det vil være tilgjengelig helt frem til mandag 14. desember 2020.

Like etter at vi ankom arenaen, fikk vi høre rykter om at Ringo Starr var observert blant publikum. Dette var litt forventet, for alle vi var også tilstede på McCartneys konsert samme sted 22. desember 2009, og der observerte vi selv Ringo på tribunen. Denne gangen håpet vi også at han skulle dukke opp på scenen, og nå fikk vi valuta for pengene! Forøvrig var det en betydelig oppgradering med ekte blåsere

Så, ved midnatt slapp Paul McCartney en ny sang som start på det nye året, «Get Enough» fra innspillingene for «Egypt Station». Omtale av denne finner du inne i bladet.

på noen av sangene, og spesielt på «Letting Go» og «Got To Get You Into My Life». Det var generelt god stemning i salen, og mange Wingsfans som satte pris på innslagene fra den perioden. Også de nye sangene høstet faktisk applaus, noe som ikke alltid har vært tilfelle på McCartneys konserter

rundt omkring. Julestemningen nådde en topp under «Wonderful Christmastime», hvor et barnekor fra London deltok på scenen.

Men så, etter at barnekoret hadde marsjert ned fra scenen tok Paul ordet og introduserte Ron Wood fra Rolling Stones. Dette høstet stor applaus fra publikum, men dette var ingenting mot den stående applausen som etterfulgte Pauls introduksjon av Ringo! Med disse to gjesteartistene fremførte Paul og bandet «Get Back», og vi vil tro at dette er første gang Ringo trommer til denne sangen siden takkonserten i 1969. En glimrende opptakt til annonseringen fra Beatleshovedkvarteret 30. januar om at nå kommer Let It Be-filmen til å tilgjengeliggjøres igjen, sammen med en ny dokumentarfilm om denne perioden. Mer om dette inne i bladet. Beatlesfestivalen har annonsert flere gjester til årets utgave, som foregår på Beitostølen 18-20. oktober 2019. Det blir en del faste innslag, som popquiz med Finn Bjelke, Yan Friis foredrar om hva som skjedde for femti år siden og Ola Furu har plateutstilling. Årets hedersgjester er grafikkunstner Jeff Cummins, Brian Epsteins forretningspartner Joe Flannery og innspillingstekniker på «Ram» LPen, Eirik Wangberg. Av musikalske innslag er foreløpig kun trubadurene Brian og Gary Owen klare, flere musikalske gjester avsløres etter hvert som de er booket inn. 4

Flere internasjonale navn er i luften, så følg med! Prisene for i år er foreløpig ikke kalkulert, men er du interessert så ta kontakt med Bei-tostølen Resort, enten på telefon 61 35 10 00 eller send en epost til salg@beito.com Musikalfilmen basert på Beatlessanger som vi omtalte i forrige nummer av NW har nå fått filmtrailer og plakat, og er bebudet å skulle ha kinopremiere 28. juni i UK.

Ellers er det å melde at det kommer en ny forseggjort utgave av Mike McCartneys LP «McGear» i mai/juni en gang, Mike er ikke selv helt sikker på utgivelsesdato. Vi regner med at denne nye versjonen vil inneholde flere bonusspor og muligens også foreligge på vinyl? Mike ble backet av bror Paul og hans band Wings på denne LPen

som første gang utkom i 1974. Nå kommer den ut på nytt på plateselskapet Cherry Red Records / Esoteric. I februar dukket det opp et tidligere upublisert Beatlesbilde fra 1963. Dette bildet viser Beatles på scenen i Great Yarmouth søndag 28. juli 1963. Men det har ikke blitt printet før nå!. Mark Har-rison jobbet i et fotostudio i byen og reddet dette negativet. Sønnen Richard printet omsider fotografi-et i februar 2019.

dre artistene på plakaten var The Kestrels, The Trebletones, Freddie Starr and The Midnighters, Barry Barnett og Glenda Collins. Konferansier var komiker Alan Field. Kinoen ABC Cinema befant seg på Regent Road i Great Yarmouth og ble jevnet med jorden i 1989 fordi et nytt shoppingdistrikt skulle etableres der.Peter Harrison var 17 år i 1963 og jobbet i Fishers fotostudio som assistent. Studioet var lokalisert under ABC kinoen hvor Beatles spilte.

Dette var andre gang Beatles spilte på ABC Cinema i Great Yarmouth, Norfolk, og det skulle også bli siste gang. De hadde også spilt der måneden før, den 30. juni 1963. Den spillejobben fant sted dagen før kvartetten spilte inn «She Loves You» og to dager etter denne nye spillejobben spilte de inn «All My Loving». Det var to forestillinger denne dagen, klokken 18 og 20:15 og de an-

Han hadde hørt om gruppen, men var ikke nok interessert til å ta turen opp og sjekke dem ut. Men hans sjef, fotograf Fisher hadde vært oppe og tatt noen publisitetsbilder. Sjefen var i ferd med å kaste negativene av disse bildene, men Harrison tok vare på ett av dem. Muligens hadde han tenkt å printe ut bildet i sitt hjemmelaboratorium, men det ble aldri til at han gjorde det.

De to artistene var gjester i studio på BBC radio 1 i 1979. I ettertid har ikke BBC tatt vare på opptaket av programmet, men takket være en lytter med et radioopptak har programmet fått nytt liv, og ble gjenstand for et nytt radioprogram i februar. Anledningen var 40-årsjubileet for programmet, som opprinnelig ble sendt 9. februar 1979. Programmet var i en serie som het Roundtable, og programleder var David ‘Kid’ Jensen. De berømte gjestene ga sine meninger om ukens nye utgivelser og pratet uformelt om livet og deres respektive erfaringer fra platebransjen. Opptaket ble remastret for denne timeslange presentasjonen, som også inneholdt nye intervjuer med folk som var til stede denne dagen, deriblant programleder Kid Jensen, Jacksons PR-agent og til og med autografjegere som sto utenfor studioet. Beatles og BBC ekspert Kevin Howlett var også gjest i programmet.

Men nå i starten av 2019 tok sønnen Richard (43) et kurs i svart-hvitt fotografering. «Jeg har et negativ som kanskje vil interessere deg», sa faren og sendte det til ham. Sønnen fremkalte negativet og lagde dette printet, som dermed omsider så dagens lys mer enn 55 år etter at det ble tatt. 5. april kommer det en nyutgivelse som kanskje har interesse: Harvest i samarbeid med MPL utgir «Professor Longhair: Live On the Queen Mary» fra 1975. Dette er en konsert som ble arrangert ombord på Atlanterhavslineren Queen Mary, som lå i havn ved Long Beach i California 24. mars 1975. Konserten fant sted på et party Paul McCartney og Wings holdt i forbindelse med at de var ferdige med innspillingene av «Venus & Mars» LPen.

Det nye programmet fikk tittelen «When George met Michael» og ble presentert av Paul Gambaccini. Double Fantasy – John Lennon og Yoko Ono utstillingen som er på Museum of Liverpool er forlenget frem til 3. november. Denne utstillingen åpnet i mai i fjor og skulle egentlig kun vare til 22. april i år. Nå er den imidlertid forlenget med syv måneder, så da har man bedre tid på seg om man planlegger en visitt. Vi var der nylig og kan varmt anbefale et besøk, det er gratis og man får sett mange private gjenstander fra Lennons liv. Utstillingen har så langt blitt sett av tre hundre tusen besøkende, meldes det.

Blant publikum som hoier og klapper og synger med finner vi bl.a. George Harrison, Bob Dylan, Denny Laine, Cher Bono, Joni Mitchell, Marvin Gaye, The Faces, Dean Martin, Rudy Caleb, Dr John, David Jones, Jackson Five (deriblant Michael), Linda Ronstadt, David Cassidy, John Mayall, Jose Feliciano, Harry Nilsson, Dave Mason, Peter Asher, Derek Taylor, Jimmy Webb, Carole King, Mickey Dolenz, Helen Reddy, Ella Fitzgerald, America, The Meters og mange flere. Den 5. april utgis «Live On the Queen Mary» som CD, LP og hos Udiscover som LP med bonussingle «Tipitina» og «Mess around».

Abbey Road fyller som kjent 50 år i løpet av 2019 og det mange spør seg er selvsagt om Beatles og Apple i samarbeid med Giles Martin og Sam Okell har forberedt noen jubileumsutgave, slik de gjorde med «White album» i fjor og «Sgt Pepper» i 2017. Dette er foreløpig ikke annonsert fra offisielt hold, og vi har heller ikke fått nyss om noen lekkasjer.

Sistnevnte selges også hos uavhengige plateforretninger og dermed IKKE Amazon og andre store nettbutikker. Den er også tilgjengelig som nedlasting og formodentlig strømmetjenester.

Likevel, det skulle være duket for nok et stort Beatlesår og vi vil bare oppfordre dere til å følge med, ikke bare i bladet, men gjerne også på våre nyoppussede nettsider på www.norwegianwood.org.

Takket være en lytter fikk et radioprogram med George Harrison og Michael Jackson nytt liv. 6

Ville ikke ha Madryn Street av Roger Stormo

National Trust, som har gjort turistattraksjoner av såvel Paul McCartneys barndomshjem i Forthlin Road som Lennons ditto i Menlove Avenue har takket nei til å lease Ringos barndomshjem i Madryn Street til samme formål, det melder Daily Mail. Og når sant skal sies så hadde det vært bedre om de overtok Admiral Grove 10, hvor Ringo bodde fra han var fem og til han ble berømt og flyttet til London sammen med de andre Beatlesmedlemmene. I Madryn Street ble han født, og bodde der til han fylte fem år, med unntak av tiden han tilbragte på sykehus. Han var nemlig ganske syk som barn. Husrekka i Madryn Street var i mange år forfallen og det var planlagt å jevne den med jorden for å bygge nye hus på tomten. Men en lokal kampanje for å redde husene ble igangsatt, og nå er de renovert og pusset opp. Det er et boligbyggelag, PlaceFirst som foreslo for National Trust at de kunne lease huset Ringo bodde i og benytte det som en lokal turistattraksjon, noe som altså ble avslått. Selskapet tenker imidlertid at det angjeldende huset vil få såpass mye oppmerksomhet fra turister at de ikke ønsker å leie det ut til en vanlig familie, dermed blir huset stående avstengt. I sangen «Liverpool 8» nevner Ringo at han tok farvel med Madryn Street. 7

PRESIDENTEN HAR ORDET

Ringo Starr:

OM: Denne gangen

• Du kjenner sikkert historien om hvordan Ringo Starr erstattet Pete Best, men vet du hvor han oppholdt seg da han fikk forespørselen om å bli med i The Beatles? I august 1962 spilte Ringo i gruppa Rory Storm and the Hurricanes, og de hadde akkurat startet et to måneder langt spilleoppdrag på Butlins Holiday Camp i Skegness i Wales. Ryktet vil ha det til at det plutselig banket på døra til trommeslageren, og utenfor sto John Lennon og Paul McCartney. De lurte på om han var interessert i å bli med i The Beatles, noe han svarte ja til. Noen dager senere ringte Brian Epstein opp Ringo, og der og da ble han gruppens nye trommeslager. Epstein stresset at det hastet med å komme til Liverpool, for spennende saker var i gjære ...

1961 • Rory Storm og Ringo i The Hurricane

Butlins:

• Rundt 1960 var det svært ettertraktet for band å bli engasjert til sommerspilling på Butlins. Blant musikere ble slike oppdrag ofte omtalt som Fat City. Butlins ferieleirer var spredt rundt om i Storbritannia, og var for «folk flest» veldig populære feriemål. Ferieaktivitetene i Skegness, Clacton, Filey og Bognor Regis gav helsebringende adspredelse for tusenvis av unge arbeiderfamilier, og for fem pund per uke fikk de egen hytte, tre måltider om dagen og kunne delta i alle aktiviteter på stedet.

voksne kunne hygge seg i ballsalen, teatret eller i en av stedets mange barer. Listen med musikere og band som har spilt på Butlins er lang. Her er noen få navn: Cliff Richard, Trebletones, Rory Storm and the Hurricanes, The Hollies, The Four Tops og Fats Domino, The Springfields, Georgie Fame, Sweet, Slade, Lulu og Status Quo – som faktisk ble startet på Butlins Minehead. Artistene hadde gode tider, og som Johnny Guitar (Byrne) sa det: “For £16 a week—a cushy twentyhour week— plus room, board, and flocks of adoring birds, it was a steady, much-sought-after gig!”

Hele området var en inngjerdet oase med svømmebasseng, lekeplasser og aktivitetsområder hvor barn og voksne nøt solrike fridager sammen. I leirene var det barnevakter som patruljerte rundt hyttene på kveldstid, så de 9

Paul fotografert av Mike McCartney på Filey Beach

Paul McCartney spiller gitar på Butlin’s camp på Filey Beach 1957

Pauls debut:

• Det er ikke bare ved Ringos inntreden i The Beatles at Butlins omtales i bandets biografi. Familien McCartney hadde tilbrakt flere ferier på Butlins leir i Pwllheli i Wales, mens mor Mary enda levde. Hun døde i 1956, og 1957 er det siste året vi hører at familien ferierer sammen.

hadde vondt av sin yngste sønn som hadde gått glipp av det meste av leiren, hadde ordnet en ny ferie for guttene og seg selv. Sammen reiste de til Butlins Holiday Camp i Filey i North Yorkshire, hvor de skulle være en uke.

6. juli 1957

Pauls eldre kusine Bett og hennes ektemann Mike Robbins jobbet begge i ferieleiren, og det var med deres hjelp at Jim McCartney fikset ferien. Tre ganger i uken ledet Mike Robbins “Butlin’s National Talent Contest” i leiren, og blant de som hadde meldt seg på en morgen i slutten av august, var 15 år gamle Paul McCartney. Sammen med seg på scenen ville han ha sin bror.

Etter at Paul hadde demonstrert sine ferdigheter som gitarist og sanger for John og The Quarrymen i St. Peters Church Hall i Woolton, lørdag 6. juli 1957, bestemte John å tilby Paul plass i bandet. Paul ble forespurt en tid etterpå, og aksepterte tilbudet.

De hadde tidligere sunget sammen, og som duo skulle de fremføre Everly Brothers sangen «Bye Bye Love». Michael som fortsatt gikk med armen i fatle, hadde ikke lyst til å opptre, men ved hjelp av Mike Robbins fikk Paul han opp på scenen, og de ble presentert som McCartney Brothers.

Meningen var at han skulle starte med en gang, og debutere på gruppens første konsert i Cavern Club den 7. august. Det ble det ikke noe av, for allerede 29. juli reiste Paul og hans bror Michael (han tok senere artistnavnet Mike McGear) på en 10 dagers speiderleir i Hathersage i Derbyshire.

Etter en sang forlot en flau Michael scenen, og for første gang sang og spilte Paul offentlig alene. Sangen han framførte var Little Richards «Long Tall Sally». Historie ble skrevet den dagen på Butlins, selv om tilskuerne neppe skjønte det. Paul gikk ikke videre i konkurransen!

Med seg på turen hadde Paul gitaren sin, og rundt leirbålet underholdt han de andre med sang og musikk. I starten av oppholdet brøt Michael armen etter å ha falt ned fra et tre.

Etter ferien returnerte familien til Liverpool, hvor Paul ble et offisielt medlem av The Quarrymen. Pauls debut i gruppen kom derimot ikke før i oktober.

Han ble tatt til sykehuset i Sheffield hvor han ble værende resten av tiden. Ved returen til Liverpool ventet en overraskelse på guttene; pappa Jim som 10

Sommerjobb:

• Tidlig på våren 1958 skrev Paul et brev, på vegne av seg selv, Len Garry og John Lennon, til Mike Robbins hvor han ba om sommerjobber i en av Butlins leirer. De kunne gjøre «hva som helst», og tilføyde at de var tilgjengelige fra midten av juli. Paul hadde håpet at Robbins kunne hjelpe dem ved å trekke i noen tråder, men jobb fikk de ikke.

i 1955 og 1956. Vel framme fant de ut at stedet ikke var noe for dem, og forlot leiren etter bare en overnatting. Derfra gikk turen til Butlins leir i Pwllheli, hvor Paul garanterte at Bett og Mike Robbins ville ta godt imot dem. Rundt hele leiren var det satt opp piggtrådgjerder for å holde ikke-betalende gjester utenfor (og betalende innenfor), og Bett og Mike kunne ikke hjelpe guttene. Nokså slukøret startet de på hjemreisen til Liverpool. Senere omtalte George Pwllheli-leiren som en tysk krigsfangeleir ...

The Nerk Twins:

Paul og George på haiketur:

• Neste gang vi hører om Butlins er sommeren 1959, hvor Paul og George drar på haiketur sørvestover i landet. Målet var å komme seg til Sandy Bay holiday camp i Exmouth, hvor Georges familie hadde feriert

• Bett og Mike Robbins sluttet etter hvert på Butlins i Pwllheli, og tok over puben The Fox and Hounds i Caversham. Påsken 1960 haiket John og Paul fra Liverpool for å hjelpe til bak baren i puben noen dager. Robbins ønsket å skape god stemning i puben, og John og Paul ble spurt om de kunne spille for gjestene. Med navnet «The Nerk Twins» gjennomførte duoen to akustiske sett 23. april 1960. De 20 gjestene ble ikke helt overbevist av showet, og det sies at de konsentrerte seg mer om deres drikke enn musikken. Men The Beatles kom aldri til Butlins ...

Toralf Høyer-Hansen

Paul McCartney Archive Collection:

Visuell nytelse, skuffende bonusmateriale

WINGS WILD LIFE Red Rose Speedway av Jon Vidar Bergan

Wings Wild Life (2 moptops)

Disk 3, «Bonus audio», byr på lyden fra de fem låtene Paul og Linda sang utenfor huset i Skottland, tre veldig korte instrumentaler med nynning som kalles «Outtake», 1972-singlen «Give Ireland Back To The Irish» med b-side, en singleversjon «Love Is Strange» (som ikke ble utgitt), to versjoner av «Dear Friend» der vi bare hører Pauls stemme og piano, samt fire låter som aldri har vært utgitt:

Wings Wild Life (1971) er etter min mening det eneste dårlige Wings-albumet. De to første låtene, «Mumbo» og «Bip Bop», er utilgivelige og elendige. Plata blir dog noe bedre etter hvert, og de to siste sangene, «Tomorrow» og «Dear Friend», er stor popmusikk. Men jeg er ikke enig med de kritikerne som etter lanseringen av de remastrete utgavene i fjor høst hausset opp Wings Wild Life som bedre enn oppfølgeren Red Rose Speedway. Begge har imidlertid bedre lyd enn tidligere utgaver.

- «Indeed I Do» er en ultrakort, fengende sang som Paul synger og spiller på kassegitar mens Linda korer. - På «When The Wind Is Blowing» hører vi Paul nynne, plystre og spille kassegitar. Denne låta var myntet på tegnefilmen Rupert The Bear, men ble først brukt på Kanye Wests 2015-single «All Day».

Bonuslåtene på boksutgaven av Wings Wild Life er skuffende og få. Disk 2, «Rough mixes», byr på nesten like lange råmikser av åtte av låtene. Jeg hører knapt forskjell fra versjonene på originalplata, med unntak av «Love Is Strange (Version)», som her er helt uten vokal. Når det står «version» på b-sida til en reggaesingle, betyr det at det er en dub-instrumental.

- «The Great Cock And Seagull Race» er en kjedelig, bluesaktig bandinstrumental med mye piano og elgitar. Den var påtenkt som b-side til «Hi, Hi, Hi», men tapte (heldigvis) for «C Moon». 12

- På «African Yeah Yeah» hører vi Paul spille kassegitar og trommer og synge tullete tekstlinjer som Linda gjentar. Det står da også i boksens hefte: «Included for a bit of fun. Paul sends his apologies…»

tekster, dagboknotater, en tegning og ei foreløpig settliste for turneen. Høydepunktet i boksen er den innbundne boka på 128 sider, med ekstremt god bildegjengivelse og et glimrende essay ved tidligere Rolling Stone-journalist David Fricke. For første gang har Denny Laine fått uttale seg om et Wings-album i Paul McCartney Archive Collection. Dessuten har trommis Denny Seiwell mye interessant å si, samt Richard Hewson, som sto for orkestreringen, lydteknikerne Alan Parsons og Tony Clark, og selvsagt Paul. Mange av bildene er tatt av Linda. Det er ekstra mye fra fotoshooten i Osterley Park, London, hvorav ett bilde ble brukt på albumcoveret.

- Etter en liten pause kommer det et skjult bonuskutt, «When The Saints Go Marching On», spilt på piano og trompet og med skravling i bakgrunnen. Den siste disken er en dvd med tynt innhold. Først de fem låtene som Paul og en høygravid Linda sang utenfor huset i Skottland mens døtrene Mary og Heather lekte og skrålte. Mange har sett dette på YouTube, men selvsagt ikke i så god kvalitet. Så følger fire minutter med film fra lanseringsfesten for Wings Wild Life, kalt «The Ball», mens vi hører «Mumbo» bli spilt fra plata. De to siste filmene er fra Wings’ øving i London foran deres første turné. Fra ICA hører vi «The Mess», «Give Ireland Back To The Irish» og «My Love» i løpet av 19 minutter, mens de spiller «Give Ireland Back To The Irish» et annet sted mens ABC filmer dem.

De mest interessante opplysningene er hvordan Wings ble dannet i juli 1971. Seiwell, som hadde spilt på Ram, var allerede om bord, og gitaristen Hugh McCracken fikk tilbud om å være med. Han takket nei av hensyn til familien, og dermed gikk jobben til Denny Laine, som Paul hadde kjent siden 60-tallet. Vi får også vite at Henry McCullough ble rekruttert til Wings i januar 1972 fordi Denny Laine ville konsentrere seg om å kore og spille rytmegitar, eller bass når Paul skulle spille piano. McCulloughs første Wings-plate var «Give Ireland Back To The Irish», og han var med på universitetsturneen i februar 1972, som er godt dokumentert i boka.

Det visuelle innholdet i boksen er heldigvis bedre enn det vi får på cd og dvd. I en folder ligger det åtte flotte fargebilder av Wings-medlemmene (Paul, Linda, Denny Laine, Denny Seiwell), en kopi av Pauls håndskrevne invitasjonskort til «The Ball» og ei kladdebok der det mest interessante er Pauls håndskrevne

En annen observasjon er at fra og med Wings Wild Life brukte Paul ikke Apple-labelen på sine plater. Han var en av de ivrigste til å danne Apple Records, men faktum er at han mistet interessen etter å ha produsert Mary Hopkin-singlen «Que Sera, Sera» i 1969.

Intensjonen var at Red Rose Speedway skulle være et dobbeltalbum, og i fjor ble det utgitt både i boksen og separat (med nytt cover). Men jeg syns ikke de 10 bonuslåtene gjør plata særlig bedre. De beste er allerede utgitt: 1972-singlen «Mary Had A Little Lamb», Denny Laines første Wings-låt «I Would Only Smile» (utgitt på hans soloplate Japanese Tears i 1980), «Seaside Woman» (utgitt i 1977 som Lindas første solosingle, alias Suzy and the Red Stripes) og b-sidene «Country Dreamer» (b/w «Helen Wheels»), «I Lie Around» (b/w «Live And Let Die»), «The Mess» i liveversjon (b/w «My Love») og «Mama’s Little Girl» (b/w «Put It There»). Da gjenstår tre låter:

Red Rose Speedway (2,5 moptops)

Boksutgaven av Red Rose Speedway (1973) er innholdsrik og diger. Albumet solgte bedre enn forgjengeren pga hiten «My Love», som er høydepunktet sammen med «Big Barn Bed», «Little Lamb Dragonfly» og «Hold Me Tight», som er først ut i medleyet som avslutter plata. De andre låtene er jevnt over gode, med unntak av den tullete instrumentalen «Loup (1st Indian on the Moon)».

- Den ordinære rockelåta «Night Out», som nesten er helt instrumental. - Den enkle, men gode rockelåta «Best Friend» i et liveopptak fra Wings Over Europe-turneen. - Coverlåta «Tragedy», som var en stor hit for den amerikanske vokalgruppa The Fleetwoods i 1971. Dette er en kjedelig ballade som Wings spriter opp med sitar og fin, flerstemt koring. Disk 3, «Bonus audio», består av 1972-singlene «Mary Had A Little Lamb» og «Hi, Hi, Hi» med b-sider, 1973-singlen «Live And Let Die» (også i en tidlig versjon uten George Martins orkestrering), alternative mikser av fem låter, samt 6 tidligere uutgitte spor som er verd å kommentere:

- «1882» kommer i tre versjoner. Først som uferdig demo tatt opp hjemme hos Paul (der han synger litt som Gilbert O’Sullivan), et liveopptak fra Wings Over Europe og en studioversjon.

Her spilte Paul både Wings-låter og Beatles-låter, folkeviser, standardlåter og to nye, selvkomponerte sanger: «Gotta Sing Gotta Dance» og «Well, That’s The End Of Another Day». Men det er synd at medleyet han framfører sammen med Linda, mangler en av sangene fra tv-showet: «Bluebird» og at Wingskonserten på slutten mangler «Hi, Hi, Hi».

De to sistnevnte varer i over seks minutter. Jeg liker denne smektende balladen litt. - Den ordinære rockelåta «The Mess» i studioversjon. - «Thank You Darling». 50-tallspreget poplåt i en fin duett med Linda der det også spilles på kam. - «Jazz Street». Dette er en uforløst instrumental som slett ikke er jazzmusikk. Disk 4, «Bonus video», er en dvd med sju musikkvideoer: «Hi, Hi, Hi», «C Moon», «My Love» og de fire som ble lagd til «Mary Had A Little Lamb», samt (endelig!) tv-showet James Paul McCartney Special fra 1973.

Årsaken er at det er den amerikanske versjonen av TV-programmet som benyttes, «Bluebird» og «Hi, Hi, Hi» var kun med i den britiske utgaven. Siste del av dvd-en gir oss et liveopptak av «Live And Let Die» og et intervju fra Newcastle der vi hører snutter av «My Love» og «One More Kiss». Men ikke nok med det: Boksen byr også på The Bruce McMouse Show! Dette er første gang noen får se denne filmen der livesekvenser med Wings mikses med tegnefilm om familien McMouse (Merkelig nok heter en av dem Soily, som jo er tttelen på en av sangene Wings pleide å fremføre live).

The Bruce McMouse Show får man her på både dvd og Blu-ray. Disse ligger i en folder som også inneholder «Dialogue Sheets» og Pauls skisser av musefamilien på en rekke separate ark. Det følger også med ei fotobok, «Wings over Morocco», om da Wings-medlemmene var på ferie i Marrakesh. De bodde på luksuriøse Hotel Mamounia, som jo inspirerte Paul til å skrive «Mamunia» (til Band on the Run). Linda og Paul har tatt disse flotte bildene som er spredt over 64 sider. Også denne boksen har ei innbundet bok på 128 sider som har et essay med intervjusitater (Macca, Seiwell, Laine, lydteknikerne Alan Parsons og Glyn Johns samt Ray Cooper, som spilte perkusjon på «Live And Let Die») og tidligere upubliserte bilder, hvorav særlig Wings Over Europe er godt dokumentert. Det er også mange «outtakes» av coverfotoet og detaljer av innercoverets collage ved Eduardo Paolozzi (som faktisk var Stu Sutcliffes kunstlærer i Liverpool!). I to lommer ligger det et promofotografi og ark med Pauls håndskrevne tekster til «Big Barn Bed», «The Mess», «Get On The Right Thing» og «Hold Me Tight». Bildematerialet i begge bokser er i bunn og grunn overdådig og fantastisk!

Wings Over Europe

Anmeldt av Anders Asphaug

Karakter: 4 moptops

Tenk, en ny offisiell live-plate med Wings; egentlig den første siden Wings Over America fra 1976. Det er altså virkelig på høy tid. Kvaliteten på produktet, lydmessig, er det absolutt ingen ting å si på. Musikalsk er det kanskje overraskende bra. Wings anno sommeren 1972 er tight og samspilt. Rytmeseksjonen Denny Seiwell og Paul McCartney fungerer drivende godt og legger ofte et svingende fundament for resten av det instrumentelle og vokale. Noe flikking er nok gjort i etterkant, men kun koringer, og muligens litt gitarspill her og der.

Jeg har i forbindelse med denne utgivelsen hørt på flere opptak både fra 1972 og 1973, og med unntak av lyden, er de faktisk ikke så veldig langt unna det som serveres her. Svært ofte er dette McCartney på sitt live-vokalt beste, og det er som alltid imponerende. Låtutvalget er kanskje så som så. Det var begrenset til tre LP-utgivelser og noen singler all den tid Beatles-melodier ikke var aktuelt, men det er faktisk ofte befriende på mange måter å høre mindre kjente låter på en live-plate.

Dette er en anmeldelse av den ekstra CDen som fulgte med Wings over Europe 1972-1973 -boksen, en boks som samlet Wild Life og Red Rose Speedway i en ytre boks, sammen med en ekstra bok og en faksimile av programheftet fra 1972-turneen til Wings.

01 02 03 04 05

Big Barn Bed [Live In Newcastle/1973]

Åpningssporet, både her og på Red Rose Speedway, er den eneste fra denne live-platen som er hentet fra 1973; alt annet er fra 1972. I sekvensen og flyten, fungerer dette veldig bra, men det blir i mine øyne litt kunstig. Kunne de ikke gitt ut en egen live-konsert fra 1973? Det er nok solide ting å ta av. Bare hør på Live in Manchester og Newcastle. Tøffe Big Barn Bed fungerer utrolig bra og drivende live, og det er synd den forsvant for alltid etter turneene i 1973. Så vidt jeg kan høre, er det bare bakgrunnsvokalene som er fikset på. Denne live-versjonen er det første av mange bevis her på denne platen at Wings anno 1972/73 fungerte imponerende bra i konsertsammenheng.

Eat At Home

[Live At The Hague/1972] Dette er en låt fra Ram, og den var åpningsnummer på mange av konsertene. Det er jo en grei, fengende låt, og det kan visstnok i følge pod cast’en «Take It Away» funderes på hva som egentlig menes med «Eat At Home». Versjonen som serveres her er samspilt og velklingende, selv om en del av nyansene fra originalen uteblir. Det er ikke så farlig i en livesammenheng slik som her. Fantastiske Ram er OK representert med denne og neste låt, men det kunne gjerne vært mer, i og med at Ram er en betydelig mer interessant og langt sterkere plate enn Wild Life.

Smile Away [Live In Berlin/1972]

Ram-låt nummer to. Selv om den ikke er like intens som originalen, fungerer den veldig godt som live-låt, kanskje ikke så overraskende i alt sitt driv. Gitarene på originalen er utrolig tøffe. Her er de helt greie, men mangler litt essensielle rytmiske detaljer, som muligens skyldes Henry McCulloughs motvilje angående planking/kopiering. En slik innstilling gjør ofte ting mer interessante i all sin variasjon, men her savner jeg det jeg ser på som interessante og nesten avgjørende variasjoner fra originalen. Likevel et høydepunkt.

Bip Bop [Live At The Hague/1972]

Denne låten har jeg aldri likt. Versjonen på Wild Life er irriterende, ikke bare pga den enkle komposisjonen og nonsense teksten, men også på grunn av den enerverende vokalen, og spisse lyden. Den akustiske demoen, som også er utgitt, er enda mindre interessant, og det burde blitt med den. (Utrolig nok var Bip Bop åpningslåten på mange av konsertene i 1972, Oslo inkludert) Dette har vært min oppfatning helt til nå. Live på denne utgivelsen, forsterket av McMouse-filmen, fungerer den aldeles utmerket i konsertversjon. Feite, flotte gitarer, samspilt rytmeseksjon og en herlig-, kanskje utrolig nok inspirert, lead vokal. Versjonen av Bip Bop fra denne platen hører jeg gjerne igjen og igjen. Tenk at bare litt kule gitarer, en grei overgang og lyden av Maccas stemme nært sitt beste kan være nok. Så rart, så flott!?

Mumbo [Live In Antwerp/1972]

Mumbo i denne versjonen er jo helt drivende flott. Igjen; på Wild Life er den spiss, støyende og intetsigende, om enn med en dash av driv og vrælende tøff røffhet i all sin no lyrics-stupiditet. Her har den litt mer lyrics, ikke at det kanskje er så viktig, men den er sunget mye mer rytmisk og dynamisk samtidig som den sitter mye bedre i bandet. Henry bidrar nok med mye. Han og Laine har flotte tostemte strofer (lenge før Thin Lizzy), mens bass og trommer sitter mye bedre sammen. Lyden som helhet på denne live-platen er jo mye bedre enn på Wild Life, spesielt på rockenumrene. Jeg digger Mumbo her og skulle ønske jeg bevitnet den sommeren 1972. Da var jeg null år. 18

06 07 08 09 10 11

Blue Moon Of Kentucky [Live At The Hague/1972]

Denny Laine er på munnspill, og lydmessig bidrar dette til en variasjon som gjør konserten, og liveplaten, mer dynamisk etter fem spor med mer eller mindre samme musikalske instrumentbesetning og –lyd. Den skiller seg jo også ut, country som den er og viser at Wings allerede i 1972 evnet å mestre forskjellige musikkstiler, og samtidig høre ut som seg selv. Jeg foretrekker denne fremfor McCartneys småtamme soloversjon fra litt oppskrytte Unplugged - 1991.

1882 [Live In Berlin/1972]

1882 har vært uutgitt helt til nå, og det er hinsides ufortjent. Den var ment inkludert på den doble Red Rose Speedway. Det er mulig den ikke er den mest interessante av låter, men den er likevel herlig bra på sitt unike vis, - og utrolig godt fremført; både sunget og spilt. Klimakset, eller klimaksene i mellompartiet er gåsehudfremkallende og den brilliante soloen til Henry kommer akkurat der den skal, og avsluttes med mer tostemt riffing med Laine. Slik hørtes ikke Wings ut etter 1972.

I Would Only Smile [Live In Antwerp/1972]

Hvorfor i alle dager ble ikke denne utgitt med Wings, før nå? Ikke en gang på en single B-side er den med. Det er en bortkastet mulighet og en skam. Dette er en super Denny Laine-låt; en av hans aller beste. Fremføringen her er super, med nærmest Beatles-aktig koring, som nesten, eller faktisk tar en tilbake til I Feel Fine-soundet. Dansende svingende melodisk aktive bassganger er det også, sammen med fine gitardetaljer. What’s not to like? Det fantes vel mindre gode låter å luke vekk fra den doble Red Rose Speedway!? Absolutt!

Give Ireland Back To The Irish [Live In Groningen/1972]

Jeg synes vel strengt tatt denne låten ikke fungerer så bra live. Den er ingen favoritt i studioversjonen heller, for min del. Her synges den altfor anstrengt. Det er samspilt og greit med flotte trommedetaljer og en grei solo fra blues-Henry. Det blir luftigere og mindre anstrengt etter den, men for meg er dette live-platens første nedtur. Kjekt å ha den da, i god-lyd.

The Mess [Live In Berlin/1972]

The Mess, altså. En låt som vokser. Heldigvis har den, i en annen versjon (fra The Hague) vært ute siden 1973 som B-siden til My Love. I tillegg er det nå kommet ut en studioversjon på Red Rose-boksen. Jeg er usikker på hvilken versjon jeg foretrekker, men live funker best for meg når det gjelder The Mess. Av alle versjonene jeg har hørt, har dette alltid vært en konsertvinner og –favoritt. Versjonene fra øvingene til Universitetsturneen i 1972 er mer stakkato og nærmest irriterende i sine gjentakelser, men da de først fikk skikk på denne, er den virkelig drivende stilig. Mye kan sies, men Pauls utrolig inspirerte og i økende grad drivende og energiske vokal er virkelig ham på sitt aller beste live! Bare å nyte! Mange ganger. Yeah yeah yeah!

Best Friend [Live In Antwerp/1972]

Dette er enda en låt som var ment for utgivelse på den lange, opprinnelige Red Rose Speedway, som ikke bare fikk albuen, men ikke en gang ble delegert til en B-side. Det er en ganske enkel blues-aktig komposisjon, men den er velspilt, og som så ofte setter McCartney og Wings sitt særpreg på den som gjør at den, i alle fall i mine ører aldri blir kjedelig. Dessuten svinger den. Rytmeseksjonen Seiwell og McCartney; det var noe eget der. Dessuten får vi litt Elvis på kjøpet, «well, I wake up in the morning…». Why treat him so bad? 19

12 13 14 15

Soily [Live In Berlin/1972]

Soily kjenner vi godt fra Wings Over America, B-siden til Maybe I’m Amazed, Rockshow og One Hand Clapping. Nå er den altså her, i sin tidligste offisielt utgitte versjon. Det er artig å følge med hvordan låten utviklet seg. Her er den ganske annerledes enn slik den endte opp på Wings Over America. Sistnevnte versjon er dramatisk og sonisk ekstravagant i all sin prakt med wah wah-gitar, blåsere, drivende rytme og imponerende akrobatiske leadvokal. Egentlig er det jo ikke mye til låt, og her er den jo mye mer nedpå og rytmisk helt av en annen-, og ikke like bra verden. Jeg synes den kler 1975/76-arrangementet best. Den blir for avkledd her, nesten haltende og eksponert.

I Am Your Singer [Live At The Hague/1972]

I Am Your Singer er fra den mer nedpå, akustiske side 2 på Wild Life. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal si om denne. Dersom man er skeptisk til Lindas vokal i utgangspunktet, blir man kanskje positivt overrasket. Hun er sjelden aleine; Paul er der hele tiden, og det fungerer helt greit. Søtt kanskje, jeg vet ikke. Jeg klarer ikke engasjere meg helt i I Am Your Singer, ass. Litt fascinerende at den her har fått et ganske kledelig reggae-arrangement.

Seaside Woman [Live In Groningen/1972]

Jeg tipper applausen stod i taket da det ble annonsert, like etter I Am Your Singer, at dette er en låt av «young Linda here, the first song she ever wrote.» For mange var det sikkert en godt timet mulighet til å ta en dopause uansett. Når det er sagt; dette høres helt greit ut altså, for det det er.

Wild Life [Live At The Hague/1972]

Her tar live-platen tar seg opp igjen etter noen dødpunkter. Live-versjoner av Wild Life er alltid mange hakk bedre enn originalen, spør man meg. Sistnevnte er altfor lang og tynn i arrangementet. Det skjer liksom ikke noe nytt der. Live er den egentlig ganske flott, nesten majestetisk, og enda et høydepunkt på denne konsertplaten. Selv foretrekker jeg 1973-versjoner; da sitter den som et skudd. Her er de ikke så langt unna, og det lyder «fresht» og inspirert. Koringen er nok fikset litt på, men det er ikke så farlig; tvert imot kanskje.

16 17 18 19

My Love [Live At The Hague/1972]

Dette er My Love før den ble innspilt som studioversjonen vi alle kjenner og noen elsker. Det er to markante forskjeller. Det ene er at her gjentar Linda «my love» nesten hver gang mannen sier det, mens det andre er soloen til Henry. På studioversjonen, og seinere live-versjoner er Lindas solo-strofe heldigvis kuttet ut. Soloen til McCullough på den offisielle versjonen er en klassiker som med god grunn har vært kopiert hver eneste gang denne har vært spilt siden. Her er det bare famling av en frustrert blues-gitarist som ikke får spille musikken han liker.

Mary Had A Little Lamb [Live At The Hague/1972]

Denne sangen er bedre enn sitt rykte. Dersom man klarer å se bort ifra hvor ukult det var å utgi en låt med slik tekst, en sånn tittel og lalalala i det store herlige mørke og tøffe rocke-året 1972, er egentlig Mary Had A Little Lamb en elegant liten poplåt. Her er den fremført helt greit, men mister litt av studioversjonens finesser i form av harmoni (Paul på Paul) og velklang.

Maybe I’m Amazed [Live In Groningen/1972]

Maybe I’m Amazed har også gjennomgått betydelige endringer i løpet av årene som live-låt. Her er den bare grei nok, men likevel et høydepunkt i og med at den er en kanon komposisjon. Man savner en skikkelig intro og et ekte piano gjennom hele låten. Den halter også noe. Rytmeseksjonen med de to Denny’ene fungerer ikke like godt som alternativet. I 1973 funker det likevel mye bedre; det er nærmest en hybrid av 1972 og den vi kjenner og alle elsker fra 1976. Vi kan gjerne diskutere seinere versjoner, men det får vel bli et annet sted.

Hi, Hi, Hi [Live At The Hague/1972]

Tempoet tar seg opp på slutten, slik det gjerne skal. Denne høres likevel sidrumpet ut i forhold den vellykkete hardt-rockende, men mer straighte live-versjonen fra 75/76. Her slippes også en småsur gitarsolo igjennom. Det svinger på sitt vis, og det tar seg opp etter hvert. Den er litt vel for Berry Chuck’ete denne, i alle fall etter min smak, ikke at det nødvendigvis er noe galt i det. Det funker bare ikke helt her. 21

Long Tall Sally [Live In Groningen/1972]

Endelig en «Beatles-låt»; en slags. De avsluttet konsertene i både 1964 og 1966 med energiske versjoner av denne, og som bevist på Live at the Hollywood Bowl, fungerte dette utmerket bra. Det gjør det her også, om enn ikke helt på samme ekstatiske måte, så er de ikke så langt unna. Igjen er det absolutt ingen ting å si på vokalen; Little Richard sitter like godt som før i 1972/73. For publikum som ventet på Beatleslåter og var lei helt ukjente ting, var nok dette et høydepunkt som klang godt i hodet på vei ut av arenaen. At denne platen kun er tilgjengelig som del av den svindyre boksen Wings 1971 – 73, er synd. Den kom at på til ut i et svært begrenset antall og er utsolgt for lengst. Vi får håpe at på sikt vil denne bli offisielt utgitt som enkeltstående, både på CD og vinyl. Det fortjener den. Dessuten bør 1979-turneen dokumenteres på samme måten, både på plate og film, og det er bare å krysse fingrene og håpe de gjør det lettere tilgjengelig.

av Yan Friis

Red Rose Speedway får sin oppreisning

Endelig, der satt’n!

«Red Rose Speedway», the double album

«Red Rose Speedway» er McCartney-albumet som er blitt stående med én fot i løse luften i over 40 år. Det måtte en deluxe-utgave til for å redde den fra sin tilsynelatende evige hamstringlidelse. I motsetning til «Ram» som tross sterkt salg fikk kritikerne mot seg, og som først i nyere tid har fått sin oppreisning, ble «Red Rose Speedway» mottatt med en overdreven velvilje (da man virkelig hungret etter mannens comeback etter usle «Wild Life» og det LP-tomme 1972) som overraskende raskt gikk over i sint motvilje da det viste seg at albumet slett ikke var så stilig som førsteinntrykket og det forseg gjorte omslaget lovet. Et halvt år senere kom «Band On The Run», Paul behøvde aldri mer å se seg tilbake, og «Red Rose Speedway» ble feiet under teppet. Også av Paul selv. Platens problem var at den virket uferdig, den visste ikke hvor den ville, og den hadde ikke de tre-fire låtene som kunne bære de svakere innslagene. Den ble dessuten tvunget i kne av de to langløpene som avslutter hver sin plateside (og som samlet utgjør nesten halve LP’n). «Little Lamb Dragonfly» er riktignok klassisk McCartney-musikk, et mangfoldig og vakkert stykke håndverk, men skjemmet av en bløt og retningsløs tekst som bare er der og irriterer. Verst er imidlertid albumets finale, en såkalt medley av typen McCartney har elsket helt siden 1969 da han og John sydde sammen noen ideer og skisser de hadde liggende til «the long one». Råmaterialet til «Abbey Road» var strålende allerede i utgangspunktet. Det var det ikke på «Red Rose Speedway». De fire halvferdige og bløte skissene er ganske like, helt blottet for musikalske utfordringer og belemret med blasse, uengasjerende tekstfragmenter som du får et galopperende behov for å glemme allerede mens du hører dem første gang. 23

Pauls originale plan var et dobbeltalbum. Så svak var hans status etter «Wild Life»-fiaskoen at EMI kunne tvinge ham til å begrense seg. Dobbelt-albumet ble skrinlagt. «Red Rose Speedway» slik vi kjenner den var altså en kompromissløsning. Så vidt jeg forstår forsøkte Paul å sette sammen en så kommersiell enkel-LP som mulig. Det er åpenbart at han må ha vært fartsblind når vi vet hva han kasserte. Det finnes flere alternative innholdsoppsett til dobbeltalbumet, så vi kan ikke stole på at den versjonen som omsider ble utgitt i år, er den opprinnelige. Blant annet er «1882» utelatt. Helt uforståelig da det er en av de aller beste og mest uvanlige McCartney-låtene fra hans tidligste soloperiode. En slepende, illevarslende bluesvals med døden som gjennomgangstema, og sydd rundt en gåtefull tekst som både har russisk revolusjon og Dickens’ London i seg. Kjøper du boksen, får du den heldigvis både i live- og studio-tapning. Så fatt mot. Men «1882» fikk altså ikke være med på den restaurerte dobbel-versjonen av «Red Rose Speedway». Til min glede kan jeg fastslå at albumet klarer seg utmerket likevel. Her motbevises klisjéen «less is more», for ved å doble spilletiden, får plutselig også de svakere innslagene fra det opprinnelige albumet farve i kinnene. Følelsen av overflod var akkurat det geniale trekket som skulle til. Det doble «Red Rose Speedway» er en musikalsk fornøyelsespark. Farvesprakende, variert, leken og med befriende store stilsprang. Den er løsere, mer uformell og romsligere enn «Ram», men mangler samtidig dette albumets selvdisiplin og makeløse timing. 24

«Red Rose Speedway» er uformell og litt uvøren der Ram bevisst «went for the kill». Nettopp derfor kan albumet tillate seg romslighet. Det forsøker ikke å bevise noe, det prøver seg frem. Paul er utrygg, noe han ikke var under arbeidet med «Ram», og denne usikkerheten er noe av hemmeligheten ved den unike stemningen som du bare finner på «Red Rose Speedway». Etter «Band On The Run» skulle det mer til for å skremme Paul McCartney. Når man spiller den første av platene i dobbelt-albumet blir man faktisk ganske overrasket. Det er helt fritt for de nevnte to langlåtene, og står som en påle. Etter to platesider må hele din oppfatning av «Red Rose Speedway» opp til revurdering, og du er bare halvveis.

Side 1

Den elektriske, hardtslående instrumentalen «Night Out» er en tøffere start enn «Big Barn Bed» var, den er kortspilt og rydder bordet for neste innslag, «Ram»-outtaken «Get On The Right Thing» som funker bedre nå. Hard og rastløs med et funky gospeløs som introduserer den klassiske Wingskoringen med Lindas stemme tydelig i veven. Derfra rett over i «Country Dreamer» (B-siden til «Helen

Wheels»), ujålete, men velsignet varm og iørefallende countrypop som lyder slik forsidebildet på «Wild Life» ser ut. Sval, flerstemt koring, trippende komp. En av Pauls beste B-sider. Først nå, som kutt 4, kommer den opprinnelige LP-åpneren «Big Barn Bed», funky og sprelsk, feiende koringer, smart basspill og fremragende tromming, men fordi den «goes on a bit» (som det heter) uten å ha mer på lur, passer den mye bedre såpass langt inn i platesiden. Her har den lov til å drøye med avreisen. Og så følger endelig velsignede «My Love», en åpenbaring av en popballade med flengende, sår gitarsolo, deilig rullende trommer og vakker vokal, albumets sterkeste kort, utgitt på single i forkant av LP’n den gang og årsaken til at man lot seg lure til å tro at McCartney var tilbake.

allerede konstatere hvor markant albumet har løftet seg. Ikke helt «Ram», men sannelig nær, og nå hører man at de to slekter på hverandre. Og enda er det to platesider til.

Side 3

... åpner med nok en live-innspilling, en seig, doven trad-blues, «Best Friend». Paul McCartney’s Blues Band går stilrent til verks i dette klageropet til en svikefull kvinne. Deilig å høre Wings ta et skritt tilbake og kose seg. De frir ikke til noen her, for publikum hadde aldri hørt låten. Upretensiøs moro. Det slår meg at dette kanskje var den beste Wings-besetningen av dem alle.

Side 2

... åpner med den sjarmerende lille skissen «Single Pigeon», helt utmerket her, med klunkende pianoinngang og døsig påfyll fra hele bandet – med blåsere og alt, kunne vært en «White Album»outtake. Gresk atmosfære i introet på call-responsbluesen «When The Night» med sitt vell av detaljer og som Paul synger veldig, veldig godt. Og så er det Lindas tur, og dobbeltalbum-idéen blir tydelig. Det var dette Paul ville med albumet, ikke bare reparere sitt eget rykte, men også vise at Wings var et band. 1972-turnéen var jo i aller høyeste grad en bandturné, ikke et one man show. Med det utgangspunktet er «Seaside Woman»s tilsynekomst halvveis inn på side 2 helt riktig timet.

Så bærer det over på kjente tomter: Pauls underlige instrumental «Loup (1st Indian On The Moon)» som åpnet side 2 på original-LP’n. Fascinerende med sine tempovariasjoner og stemningskifter, og styrt av eksellent og spennende basspill. Først nå, godt inne i dobbeltalbumet, kommer medleyen som avsluttet original-LP’n og ble hengende igjen i lytteren og ga en beklemmende tam ettersmak. Teksten er ikke blitt bedre med årene, og skissene lyder ikke mindre glatt, men her kommer faktisk disse drøyt 11 minuttene unna med det fordi du har fått så mye annet i forkant, og fortsatt har masse igjen. Medleyen blir et velklingende avbrekk etter mengden av inntrykk som man er blitt utsatt for i nærmere en time.

Lindas reggae-ditty har ikke bare sjarm, den fremføres av et sterkt og lekent orkester, Pauls basspill helt uovertruffent. Neste låt, McCartneys «I Lie Around» (B-siden til «Live And Let Die»), piknik i det grønne med innlagt bading i elven, gir albumet enda en ny stemme ved at mikrofonen overlates til Denny Laine, selv om Paul tøyser rundt ham, og tar bomben så spruten står. Sommer. Forsidebildet på «Wild Life» igjen. Og inspirert gitarspill tvers igjennom. Den tordnende live-versjonen av «The Mess» (B-siden på «My Love») avslutter side 2. Forrykende. Og man kan

Følelsen forlenges av den helt uproblematiske og småpene, men litt daue pludrevisen «Mama’s LittleGirl» (1972-outtaket ble holdt igjen helt til i 1989 da den dukket opp på B-siden av «Put It There»).

Side 4

... åpner med Denny Laine og en av hans aller beste låter, «I Would Only Smile». Melodisterk folkpop som kler albumet, og som får ekstra løft gjennom Pauls smakfulle basspill. Godt å høre Dennys stemme. Den befinner seg i Pauls nabolag, men er ikke like allsidig og har en litt annen, men ganske karakteristisk klang. Denny var frustrert over at låten ble skrotet og inkluderte den til slutt på solo-LP’n «Japanese Tears» (1980). Helt på tampen av forestillingen får vi den utrolig sjarmerende poplåten «One More Kiss». To og et halvt minutts perfekt, upretensiøs pop, helt uten daukjøtt. Lekre gitardetaljer hele veien. Et av original-LP’ns fineste øyeblikk. Det illustrerer styrke at Paul kan vente med denne godbiten helt til slutten av side 4, mens han måtte bruke den allerede på side 1 forrige gang. Nest sist ut er albumets eneste coverlåt, den saktegående lounge-balladen «Tragedy», som Paul turnerer helt fremragende, men som blir noe skjemmet av sporadisk sitarklimpring. Det siste var ingen god idé. Så er det omsider tid for å si farvel, og det gjør Paul med «Little Lamb Dragonfly» som er og blir en musikalsk vinner, utrolig delikat for øret, men skjemmet av en slumsete tekst. At han ikke brukte mer tid på ordene er meg ubegripelig. Hadde det vært en venstrehåndslåt kunne man skjønt det, men denne «Ram»-outtaken er episk. Den fortjener mer respekt fra sin opphavsmann enn den fikk. Latskap. Uansett. Utvidelsen av «Red Rose Speedway» har gitt 26

albumet den definitive oppreisning. Nå er «Red Rose Speedway» plutselig alt det både vi og Paul håpet den skulle være våren 1973. Avgjørelsen om å strippe de fire platesidene ned til to var feil. Men jeg stusser virkelig over at Paul ikke også inkluderte «1882». Det er plass. I mitt iTunes-bibliotek er låten inkludert. Og det er ingen ting Paul kan gjøre med det. Tiden leger om ikke alle, så mange sår. Med «Wild Life» er det slik at man lettere godtar den i dag. Den har sin egen identitet, og er helt unik i Paul McCartneys katalog. Den doble 2019-utgaven av «Red Rose Speedway» har ryddet unna det eneste problemet som gjenstod. Nå er Paul McCartneys solo/ Wings-karriere oppgradert og tilrettelagt så den kan oppleves helt sømløst fra «McCartney» og til og med «Wings Over America». Om han nå bare kunne luksubehandle «London Town» og «Back To The Egg» også, skal jeg aldri mase på ham igjen. Eller nesten aldri.

Stella McCartney med Beatlesinspirert kleskolleksjon

av Roger Stormo

Stella McCartney har foretatt den offisielle lanseringen av sin nye høst/ vinterkolleksjon for menn, 2019. Kolleksjonen bærer sterkt preg av The Beatles, og spesielt tegnefilmen Yellow Submarine. Denne kolleksjonen har masser av Beatlesreferanser, fra det filminspirerte temaet «All Together Now»; portretter av Paul John, Ringo og George er posterisert og avbildet på plaggene, sammen med «All You Need is Love» påsydde emblemer på skjortene. Sangen «When I’m Sixty Four» gjorde inntog via tallgrafikken på den klassiske grå frakken, og et landskap fra «Pepperland» fra Yellow Submarine er digitalprintet på den organiske bomullsskjorta i poplin.

Egypt Station

REISEUTGAVEN

Nyttårsaften ved midnatt slapp Paul McCartney en ny sang som start på det nye året, «Get Enough» fra innspillingene for «Egypt Station». Sangen er ikke med på de forskjellige utgavene av albumet, men nå kommer den på luksusutgaven som tidligere var bebudet i oktober, men som har blitt utsatt og nå er annonsert for utgivelse i mai.

McCartney slapp sangen på YouTube Music, på Apple Music, Spotify og andre strømmetjenester, og den har vært kontroversiell blant fansen. Meningene er delte, og mange er negative på grunn av utstrakt bruk av såkalt «autotune», et verktøy som gjør at man kan korrigere falsk sang slik at den kommer i riktig tone. McCartney gjør bruk av teknikken på ekstremt vis,

a la slik Cher gjorde det i sin populære «Believe» fra 1998 hvor hun var pioner i denne måten å benytte teknikken på. Etter at andre begynte å bruke samme effekt, ble den gjerne betegnet som «Chereffekten». Sangen var altså ikke i ute i fysisk format (bortsett fra som ensidig promo CD-single i Brasil), men

så annonserte McCartney «Egypt Station – Traveller’s Edition» for utgivelse 10. mai med utsalgspris 360 Euro. Ikke før har vi lagt arkivutgivelsene av Wings Over Europe, Wild Life og Red Rose Speedway bak oss, så annonserer Paul McCartney nok et bokssett, eller…boks og boks, det er en koffert! Denne er begrenset til 3000 eksemplarer for verdensmarkedet.

Innhold: • Concertina-utgaven av den svarte vinyl-LPen. • En ny Egypt Station II med 2 nye numre: «Frank Sinatra’s Party», «Sixty Second Street», en lang utgave av «Who Cares», liveversjoner av «Come On To Me» (fra Abbey Road), «Fuh You» (fra Cavern Club), «Confidante» (fra • En Egypt Station ”blue cassette” • HD audio utgave til nedlasting • I tillegg live numre, intervju og skjulte videoer. •Det følger med en liten koffert som inneholder det hele. Det er en kopi av et håndskrevet brev fra Paul, et kort med Egypt Station linjen, diverse memorabilia vedrørende jernbanen, klebemerker, en reisebok med tekstene, et litografi, puslespill med 500+, spillkort samt ”hidden Track Logo”, hva nå enn det måtte være. Opplaget på 3000 eksemplarer ble utsolgt i løpet av noen uker, pengene satt ikke lenger så løst hos fansen og mange tidligere trofaste fans valgte å stå over. En billigutgave inneholdende «Egypt Station II» CDen vil komme ut 17. mai, kan Arno Guzek fra den danske Beatlesklubben «Beatles Again» fortelle, men i skrivende stund er ikke denne offisielt annonsert.

How I Won the War (DVD + Blu-ray)

USA-utgaven fra 2016

Utgis: 20. mai Distributør: BFI Region: B

Foreløpig illustrasjonsbilde

Regissert av Richard Lester. Den uheldige britiske kommandanten Løytnant Goodbody (Michael Crawford) fører entusiastisk sine tropper i en rekke sammenstøt på slagmarkene i andre verdenskrig – inkludert den vanvittige installeringen av en cricketbane bak fiendens linjer. Gripweed. «How I Won The War» er en bitende satire over ikke bare krig, men også over selve krigsfilmkonseptet. I 2016 kom denne filmen for første gang ut på Blu-ray, men da for det amerikanske markedet.

The Beatles lagde filmene «A Hard Day’s Night» i 1964 og «Help!» i 1965 med amerikaneren Richard Lester i regissørstolen, men kun John Lennon fulgte opp i 1966. Etter en berømmelig hårklipp steppet John inn i rollen som Musketeer 30

20. mai kommer det nå ut en utgave som er kodet for europeiske Blu-ray spillere. Det ser ut som om dette er en utgave hvor filmen er inkludert både som Blu-ray og DVD. Foruten de nevnte herrer kan vi nevne at filmen er vakkert fotografert av David Watkin (Chariots of Fire, Mitt Africa) og blant de andre skuespillerne finner vi Roy Kinnear (The Hill, Help!), Lee Montague (Mahler), Jack MacGowran (The Fearless Vampire Killers), Michael Hordern (Where Eagles Dare) og Alexander Knox (The Vikings).

svært populære ellers i befolkningen, takket være populariseringen fra Lennon. Tidligere hadde han kun brukt briller privat, og foretrakk kontaktlinser i offentlige sammenhenger. De runde brillene Lennon hadde i sin filmrolle begynte han også å opptre med offentlig og på pressebilder med Beatles, og de skulle etter hvert bli

Filmen er tilgjengelig for forhåndsbestilling fra Platekompaniet, i skrivende stund er prisen kr 279. Ifølge forhåndsannonseringen vil det medfølge et nyskrevet hefte med førsteopplaget. En filmtrailer skal være inkludert som eneste bonusmateriale. Det er ikke oppgitt hvorvidt filmen er tekstet, og i såfall på hvilke språk.

John Lennon:

IMAGINE Raw Mixes

Til Record Store Day 13. april utgis John Lennon: «Imagine Raw Mixes» vinyl-LP i begrenset opplag. Innholdet er kjent fra den nylig utgitte Ultimate Edition av «Imagine», men her altså på vinyl. SIDE A • Imagine – Take 10 / Raw Studio Mix • Crippled Inside – Take 6 / Raw Studio Mix • Jealous Guy – Take 29 / Raw Studio Mix • It’s So Hard – Take 11 / Raw Studio Mix • I Don’t Wanna Be A Soldier, Mama – Take 4 / Raw Studio Mix SIDE B • Gimme Some Truth – Take 4 / Extended / Raw Studio Mix • Oh My Love – Take 20 / Raw Studio Mix • How Do You Sleep? – Take 11 / Raw Studio Mix • How? – Take 40 / Raw Studio Mix • Oh Yoko! – Take 1 / Raw Studio Mix Record Store Day er egentlig en promotering av uavhengige platebutikker, men her i Norge har vi også sett at produkter ment for Record Store Day er i salg hos platebutikkjeden Platekompaniet.

SKIKKELIG TRYKK!

DÅRLIG TRYKK?

Norwegian Wood blir trykket av

Wedding Album nyutgis

John Lennon og Yoko Ono feiret bryllupet sitt med å utgi en boks som inneholdt en LP, et bilde av et kakestykke fra bryllupskaka, bilder fra vigselen og diverse andre trykksaker. Nå feirer Yoko Ono 50-årsdagen for bryllupet, eller gullbryllupet som det ville ha vært – ved å utgi albumet på nytt, både på CD og LP, samt som digital nedlasting. I USA utgis albumet 22. mars (to dager etter jubileet), og i UK kommer det ut 12. april. Det er selskapet Secretly Canadian som står bak utgivelsen, som denne gangen kommer på hvit vinyl i begrenset opplag. Her er hva de skriver: Opprinnelig utgitt i 1969 var John Lennon og Yoko Onos Wedding Album parets tredje eksperimentelle plate i albumlengde, og ett av de mest bemerkelsesverdige testamentene av duoens feiring av et intenst romantisk og kunstnerisk partnerskap som skulle vare i 33

fjorten år, inntil Lennons tragiske bortgang i 1980 (om man da ikke trekker fra de 18 månedene Lennon – Ono var separert, og Lennon bodde sammen med sin nye kjæreste May Pang. red. anm.) Den 20. mars 1969 ble John og Yoko borgerlig gift i Gibraltar. For å feire hendelsen, i stedet for å tilbringe en normal bryllupsreise tilbragte det nygifte paret en uke til sengs på Hilton hotellet i Amsterdam, og inviterte medlemmer av pressen inn i suiten for intervjuer og fotografering, hvor de brukte sin berømmelse og publisiteten stuntet genererte for å skape blest om sin kampanje for fred i verden. Med Wedding Album lagde John og Yoko et varig tidsbilde av et levende populærøyeblikk, med fiendtlighetene i Vietnamkrigen som omsvøpende bakgrunn. Det fanger humoren, ærligheten og spontaniteten som markerte de tidlige årene i «Ballad of John and Yoko» æraen. Wedding Albums innovative originale pakke, lagd av grafisk designer John Kosh, inkluderte en boks fylt med souvenirer fra John og Yokos bryllup: fotografier, en kopi av bryllupslisensen, både Lennons og Onos tegninger, et bilde av et kakestykke fra bryllupskaken med mere. Lydinnholdet på platen er at John sier «Yoko» og Yoko sier «John» en rekke ganger etter hverandre på side 1, mens side 2 inneholder lydsnutter fra Bed-In stuntet i Amsterdam. Du kan lese om «Unfinished Music No. 3: Wedding Album» på johnlennon.com. Utgivelsen kommer i kjølvannet av at de to tidligere eksperimentelle albumene til paret, «Unfinished Music No. 2: Two Virgins» og «Unfinished Music No. 2: Life With The Lions» kom ut i 2016,

også disse på selskapet Secretly Canadian, som 86 år gamle Yoko Ono dessuten nyutgir sine egne solo-utgivelser på. I tillegg til denne hvite utgaven 34

kommer det også en utgave på klar vinyl fra det UK-baserte selskapet Rough Trade, denne da i svært begrenset opplag på 300 stk.

IMAGINE John Lennon 75th Birthday Concert av Roger Stormo

18. januar 2019 kom det ut fra Blackbird Presents og AMC en dobbel CD, DVD og 2LP med tittelen «Imagine: John Lennon 75th Birthday Concert». Dette var et stjernespekket evenement som fant sted 5. desember 2015 i «The Theater at Madison Square Garden» i New York City med bl.a. • Aloe Blacc • Eric Church • Sheryl Crow • Brandon Flowers • John Fogerty • Peter Frampton • Juanes • Kris Kristofferson • Pat Monahan • Tom Morello • Willie Nelson • The Roots, Spoon • Chris Stapleton • Steven Tyler

Jeg tror konsertfilmen tidligere har vært TVsendt i USA, da den faktisk har dukket opp på bootleg DVD tidligere, fra FAB Productions. Nå foreligger den imidlertid også fra offisielt hold, og noe av inntektene fra salget går til en veldedig organisasjon. Platekompaniet har tatt inn 2CD-utgaven av denne, den er for tiden priset til kr 199,-. I tillegg har de den også som 2CD + DVD til kr 349,- samt som 2LP til kr 399,-.

CD 2 1. Happy Xmas (War Is Over) (3:48) med Aloe Blacc, Sheryl Crow, Peter Frampton 2. Give Peace A Chance (2:33) med John Fogerty 3. Mother (5:16) med The Roots 4. Mind Games (5:02) med Eric Church 5. Steel And Glass (4:17) med Aloe Blacc

CD 1

1. Come Together (4:55) med Steven Tyler 2. Instant Karma (3:57) med Brandon Flowers 3. Don’t Let Me Down (4:09) med Sheryl Crow, Brandon Flowers, Chris Stapleton 4. Jealous Guy (4:21) med Pat Monahan 5. A Hard Day’s Night (2:46) med Sheryl Crow 6. In My Life (2:40) med John Fogerty 7. Watching The Wheels (3:45) med Aloe Blacc 8. Woman (3:30) med Juanes 9. Hey Bulldog (2:42) med Spoon 10. Working Class Hero (4:38) med Tom Morello, Kris Kristofferson

6. Norwegian Wood (This Bird Has Flown) (2:29) med Peter Frampton 7. You’ve Got To Hide Your Love Away (2:44) med Kris Kristofferson, Willie Nelson, Chris Stapleton 8. Power To The People (5:54) med Tom Morello 9. Imagine (4:06) med Willie Nelson 10. All You Need Is Love (Hele ensemblet) (4:19)

BEATLES FOR SALE

Gamle numre av Norwegian Wood Alle gamle numre – bortsett fra de fire siste numrene - av Norwegian Wood er tilgjengelig for lesing eller nedlasting på internet, bare gå til denne nettsiden: https://beatlesklubben.blogspot.com/p/bladindeks.html For de av dere som mangler papirutgaver av noen av de gamle numrene har vi nå omsider tatt oss bryet med å rydde på lageret, derfor kan vi nå supplere med de numrene vi har. Lageret befinner seg nå på vårt trykkeri, Molvik Grafisk i Bergen. Prisen for tidligere numre er kr 100 per stk for de fire siste numrene, og kr 50 for eldre numre i stort format, samt nr 100 som er i bokform. Numre i stort format er nr 95 samt alle numre fra nr 124 og frem til i dag. For numre i lite format tar vi kr 35 per stk. Porto kommer i tillegg.

Vi har følgende numre på lager: 54, 95, 97, 98, 99, 100, 102, 103, 104, 105, 106, 107, 108, 109, 110, 111, 112, 113, 114, 115, 116, 117, 118, 119, 123, 124, 125, 126, 127, 128, 129, 130, 131, 132, 133, 134, 136, 137, 138, 141, 142, 143, 145, 147, 148, 149, 150, 151, 152, 154. Bladene kan bestilles ved at du sender en epost til info@norwegianwood.org eller skriver til vår postboksadresse: Norwegian Wood, Postboks 105 Tveita, 0617 OSLO. Da kommer bestillingene til sekretær Bjørn Bjerkeskaug, som videreformidler til lagerførende i Bergen. Vi sender bladene i posten, og postens portosats kommer i tillegg. Foto: Mark Seliger

s u c r i C l l o R d n Rock a . Roll Circus d n a k c o R g Stones rste gang. in fø ll r o fo R l e y in Th og v nutgir fra på Blu-ray t u ABKCO gje r riale, bl.a. e te m a m m o s k u n n e o b d t »! res Det nye er a «Revolution det inklude l n a in k s r e n v e ø v a tg som Og på vinylu and «The Dirty Mac» ns b John Lenno

er ubrukte, ett e d n e g g li yd ene ble ke var fornø ster. Opptak ik ti r s a e n to S s g e Rollin g Ston en med gende fordi en. Seksjon on på Rollin si n lm n e fi i L t n n h m e a kuJo s m t eltok kludert i do sitt eget seg 1968 med e in d r e e re e b m Som kjent d n m e e s s r e å d av Circus i e Dirty Mac men resten o ble mange , h Th t» t W h e e n ig v lr Th a Rock n Roll A n r t s Are a d som unde vokalist, sam ren «The Kid ett av alle inntil 1996 d ta m n o e s m o mensatt ban k o Y og c s n sang med e Dirty Ma , da på VHS met forble u Th n m e r. a r e lm g g fi n ro a e s p fremførte e tt om komple D. med John s ton på gitar, O utga den p C la K C B ic A r så ut på DV «Yer Blues» g E o g n o e m n d o o tr n m å n o e ell p nL 04 k CD, og i 20 besto av Joh på bass og Mitch Mitch den r av r s e rd esjon 19 og bestå s 0 2 le i il n sp ju Keith Richa i/ to a r an of the r ventet i m yVision vid ble til unde e m lb n n « o e e r D v m a a i il v F y tg r a u ø r. s y -r e N m Regis og Blu mt mber 1968. en på DVD k i farger, sa tidligere på o lm b m fi y o e s n , lv n g e e s g 11.-12. dese ; o -H tles ge os audio ael Lindsay eoer for Bea er, som beg Dolby Atm v id g a v o k tg o k lu e hour» Mich si y u in r m v rste gang e regissert se inkludere is D . le ia r CD og for fø høsten hadd og «Revolution». te on» utgitt ma de» v «Revoluti a c inneholde u a l a M sk for «Hey Ju ty ir The D C,og øvinger fra lmet for BB te fi r o g k li e n in r deltok s». n ble opp e Dirty Mac g «Yer Blue o TV-spesiale Th g o re s d e n n a to ing S Tull og foruten Roll hfull, Jethro it a F e n n ia r a The Who, M

His All

Ringo endelig til Woodstock I forrige nummer av Norwegian Wood hadde Oddvar Ruud en artikkel der han lekte med tanken på hvordan det ville ha vært dersom Beatles hadde spilt på Woodstock – hippiegenerasjonens store festivaløyeblikk. Poughkeepsie Journal skrev i februar en artikkel vedrørende en jubileumsfestival i forbindelse med at det er 50 år siden Woodstock. En del artister har meldt sin ankomst, deriblant Ringo Starr.

Bethel Woods Center for the Arts annonserte tirsdag 19. februar at Ringo Starr and His All-Starr Band og Carlos Santana vil ha konserter i august under en 50 årsfeiring av Woodstock Music and Art Fair. Bethel Woods er akkurat der den opprinnelige Woodstockfestivalen ble holdt 15. til 18. august 1969. 40

Det ser ut som en storstilt feiring har blitt noe mindre enn de opprinnelige planene tilsa grunnet at noen av sponsorene har trukket seg, men under sloganet «A Season of Song & Celebration» skal i hvert fall Ringo og bandet hans ha sin konsert den 16. august, og samme dag står to av de opprinnelige Woodstock-artistene på plakaten, Arlo Guthrie og Edgar Winter. Santana skal ha sin konsert dagen etter, og da spiller også Doobie Brothers. Som kjent fremførte Joe Cocker sin versjon av «With A Little Help From My Friends» på Woodstock, nå blir det Ringo selv som skal ta seg av denne sangen. Ett av medlemmene i Ringos All-Starr Band denne gangen er forøvrig Gregg Rolie, og i 1969 spilte han på Woodstock, den gangen som medlem av Santana! Et konkurrerende arrangement går av stabelen samtidig i Watkins Glen i Schuyler County, arrangert av en av de som var involvert i å arrangere den opprinnelige festivalen, Michael Lang. Her er det ikke annonsert noen artister ennå. Ringos konsert er en del av turneen Ringo And His All-Starr Band legger ut på til sommeren. Den kommer i tillegg til tidligere annonserte konserter. Her er turnélisten så langt, flere datoer og konsertsteder kan komme til å bli tilføyd.

Japan 2019 turné: March 27 Sun Palace Hall, Fukuoka, Japan March 29 Uenogakuen, Hiroshima, Japan April 1 Tokyo Electron Hall Miyagi Sendai Japan April 2 Shimin Center, Koriyama, Japan April 3 Hitomi Kinen Kodo, Tokyo, Japan April 5 Dome City Hall, Tokyo, Japan April 9 Zepp, Nagoya, Japan April 10 Archaic Hall, Japan, Osaka April 11 Orix Theatre, Osaka, Japan

Nord-Amerika turné: August 1 The Colosseum at Caesars, Windsor, Ontario, Canada August 3 & 4 Ravinia, Highland Park, Ilinois August 6 DPAC, Durham, North Carolina August 7 & 8 Ryman Auditorium, Nashville, Tennessee August 10 & 11 Wolf Trap, Vienna, Virginia August 13 Berglund Center Coliseum, Roanoke, Virginia August 14 The Met Philadelphia, Philadelphia, Pennsylvania August 16 Bethel Woods Center for the Arts, Bethel, New York August 20 State Farm Center, Champaign, Ilinois August 22 Mystic Lake Casino, Prior Lake, Minnesota August 23 Harrah’s Council Bluffs Casino, Council Bluffs, Iowa August 25 Santa Fe Opera House, Santa Fe, New Mexico August 26 Celebrity Theatre, Phoenix, Arizona August 28 Paramount Theatre, Oakland, California August 30 Thunder Valley Casino Resort, Lincoln, California August 31 Vina Robles Amphitheatre, Paso Robles, California September 1 The Greek Theatre, Los Angeles, California

LET IT BE

30. januar 2019 annonserte The Beatles’ nettsted en nyhet som vi har ventet på siden nittitallet: «Let It Be» filmen vil bli gjort tilgjengelig igjen. Og ikke nok med det, det skal lages en ny dokumentarfilm basert på de mange timene med film som ble tatt opp i januar 1969.

Ny dokumentar

Det kommer til å komme en ny film fra Get Back sessions med tidligere uutgitt materiale, regissert av Peter Jackson. I tillegg kommer den originale Let It Be filmen ut i restaurert utgave. Her er et utdrag av presseskrivet som ble sendt ut i slutten av januar i forbindelse med at det var 50 år siden Beatles hadde sin berømmelige siste konsert på taket av deres kontorbygg i Savile Row 3: London, 30. januar 2019 – Apple Corps Ltd. og WingNut Films Ltd. er stolte over å kunngjøre et spennende nytt samarbeid mellom The Beatles og den Oscarvinnende regissøren Sir Peter Jackson. Den nye filmen baserer seg på rundt 55 timer med aldri tidligere utgitt filmopptak av The Beatles i studio, filmet mellom 2. januar og 31. januar 1969. Disse studiotimene produserte Beatles sitt Grammyvinnende album Let It Be, med sin Oscarvinnende tittelmelodi. Albumet ble omsider utgitt 18 måneder senere i mai 1970, flere måneder etter at bandet hadde skilt lag. Filmingen var opprinnelig ment for en planlagt TV-spesial, men endret seg på organisk vis til noe helt annet, og nådde klimaks med Beatles sin berømte konsert på taket til Apples Savile Row Londonkontor — noe som fant sted for nøyaktig 50 år siden i dag. Foto: Mark Seliger

Peter Jackson sier: «De 55 timene med aldri tidligere viste opptak og 140 timer med lydopptak som er tilgjengeliggjort for oss sikrer at denne filmen vil bli den 38 42

ultimate flue-på-veggen opplevelsen som Beatlesfansen lenge har drømt om – det er som en tidsmaskin som transporterer oss tilbake til 1969, og vi får lov til å sitte i studio og se disse fire vennene lage flott musikk sammen.» Selv om Beatles ble filmet veldig mye på sekstitallet – på konserter, intervjuer og spillefilmer – så er dette nesten de eneste filmopptakene som dokumenterer dem i arbeid i studio. Let It Be-albumet og filmen, som ble utgitt i månedene etter at Beatles splittet, har ofte blitt betraktet i lys av kampen bandet gikk gjennom på den tiden. «Jeg ble lettet over å oppdage at virkeligheten er veldig annerledes enn myten,» fortsetter Jackson, «Etter å ha sett gjennom alle de film- og lydopptakene som Michael Lindsay-Hogg foretok 18 måneder før de skilte lag, er det simpelthen en forbløffende historisk skattekiste. Javisst er det øyeblikk med drama – men intet av den spliden som dette prosjektet lenge har vært assosiert med. Å se John, Paul, George og Ringo jobbe sammen, og skape nye klassiske sanger fra grunnen av er ikke bare fascinerende – det er morsomt, oppløftende og overraskende intimt». «Jeg er begeistret og beæret over å ha blitt betrodd disse bemerkelsesverdige filmopptakene – det å lage denne filmen vil bli pur glede.» Jackson kommer til å samarbeide med sine partnere i dokumentaren om andre verdenskrig, «They Shall Not Grow Old», produsent Clare Olssen og klipper Jabez Olssen. Filmopptakene vil bli restaurert av selskapet Park Road Post i Wellington, New Zealand, og oppgraderes til ekstremt høy standard, ved å benytte teknikker som ble utviklet for dokumentarfilmen om andre verdenskrig, en film som ble BAFTA-nominert for beste dokumentarfilm. Filmen, som foreløpig ikke har noen tittel, er for tiden under produksjon og utgivelsesdato vil bli annonsert senere.

Denne filmen blir lagd i fullt samarbeid Sir Paul McCartney, Sir Ringo Starr, Yoko Ono Lennon, og Olivia Harrison. Eksekutive produsenter er Ken Kamins for WingNut Films, og Jeff Jones og Jonathan Clyde for Apple Corps.

Restaurert utgave av originalfilmen Mot slutten av presseskrivet står det å lese at i kjølvannet av utgivelsen av denne nye filmen vil en restaurert utgave av den opprinnelige «Let It Be» filmen, regissert av Michael Lindsay-Hogg også bli tilgjengeliggjort. Vi i Norwegian Wood-redaksjonen håper at dette ikke skjer på samme måte som med Shea Stadium-filmen, at den kun dukker opp på kino. Helt siden Paul McCartney i fjor uttalte seg om at det var på tale å omredigere «Let It Be»filmen, har dette vært et hett diskusjonstema blant fansen, og mange har uttrykt at de ikke ønsker noen ny utgave av filmen, da dette vil være historieforfalsking. Nå ser det ut som om man har lyttet til disse diskusjonene og kommet frem til et kompromiss: Ja, vi får en ny film som omhandler de samme innspillingene, samtidig som vi også får den opprinnelige filmen.

Tidligere utgivelser «Let It Be» filmen har vært utgitt på bl.a. laserdisk (i USA) og på videokassetter (i bl.a. USA, Tyskland og Holland) på åttitallet, men en UKutgivelse av Ron Furmaneks restaurerte utgave av filmen ble stanset før den ble virkelighet. Denne 1992-restaureringen hadde best bildekvalitet og Furmanek hadde gitt filmen lydspor i stereo der det fantes stereoopptak, hvor alle tidligere utgaver – også på kino – hadde vært i mono. Furmaneks versjon var planlagt utgitt på videokassett i 1997 og ble annonsert, og nyhetsrap-

Disse såkalte «Nagra tapes» kom etter hvert ut på bootlegs CDer, og til slutt hadde man kartlagt så godt som alt som ble sagt og spilt i løpet av januar 1969 som opptakene dokumenterte. Det hele kulminerte i 1994 med en bok av Doug Sulpy og Ray Schweighardt: «Drugs, Divorce and a Slipping Image: The Unauthorized Story of the Beatles’ “Get Back” Sessions».

portert her i NW, men den kom aldri til utgivelse. Filmen har aldri blitt utgitt offisielt på DVD, men det finnes bootlegs av filmen på både DVD og Blu-ray. Dette er da utgaver som enten er basert på den amerikanske laserdisken, eller på den tyske videokassetten, eller på BBCs TV-visning av filmen i 1982 eller på en kopi av Furmaneks restaurerte utgave, med nederste del av filmen skåret bort pga en fortløpende nummerering som foregikk i tekstfeltet. De mest sofistikerte bootlegs-DVDene av «Let It Be» baserer seg på en kombinasjon av den tyske, BBC-versjonen pluss stereolydsporet fra Furmaneks utgave.

De to forfatterne hadde lyttet seg gjennom alle opptakene og lagd en bok som fortalte om progresjonen gjennom måneden og gjenga en god del av konversasjonene som hadde funnet sted mellom Beatlesmedlemmene innimellom komponering og øving. En oppdagelse de gjorde, var at episoden hvor George Harrison midlertidig sluttet i gruppen og dro hjem, fant sted etter en krangel med Lennon – og slett ikke etter ordvekslingen med McCartney, slik man kan tro om man ser «Let It Be»-filmen. Bokens forfattere systematiserte også sessionbåndene, og vi fikk en nummerering som den dag i dag benyttes for disse opptakene, den såkalte DDSI-nummereringen, oppkalt etter bokens tittel. Vi anmeldte boken i NW 58 i 1995. En senere omarbeidelse av den samme boken fra de samme forfatterne fikk tittelen «Get Back: The Unauthorized Chronicle of the Beatles’ Let It Be Disaster» i 1997.

En lysere film

Men nå skal vi altså få se en nyere restaurering av den samme filmen, i tillegg til at vi får en helt ny film.

Beatlesfan Peter Jackson synes også å være den rette mannen for jobben. New Zealenderen er nemlig Beatlesfan og en venn av ham fortalte at Jackson på åttitallet samlet på lekkede uttak fra «Let It Be»-innspillingene på videokassett. Det samme gjorde undertegnede, og jeg kan forsikre om at dette slett ikke var noe for almuen. Mange av de gamle opptakene var i svarthvitt og veldig sjeldent var de dubbet med korrekt lyd. Men etter hvert som årene gikk, kom det flere og flere slike opptak for dagen, og mange ble med hell sammenføyd med den riktige lyden fra scenene man bevitnet. For bootleggere satt også på de såkalte A og Brull opptakene som ble gjort på båndopptakere av merket Nagra.

Det er å håpe at regissør Peter Jackson har hengt med i den utviklingen som har skjedd når det gjelder «Let It Be»-opptakene, lest bøkene til Schweighardt og Sulpy osv. I såfall skulle vi være i gode hender når det gjelder en ny dokumentarfilm om denne perioden i Beatleshistorien. Det er mange som har uttrykt skepsis over det Jackson hevder i pressemeldingen, nemlig at det er færre øyeblikk med drama i opptakene, og at filmen derfor vil bli litt muntrere enn det «Let It Be» var. Her må jeg innrømme at jeg er på lag med Jackson. Jeg har sett «Let It Be» i mange settinger, til tross for at jeg aldri så den på kino.

Jeg har hatt den i en rekke formater og versjoner opp igjennom årene, og jeg har aldri syntes at den har vært spesielt dyster. Mitt syn er at Beatlesfansen var så skuffet over at gruppen oppløste seg, og over de få små øyeblikkene med dysterhet i filmen at det har farget deres oppfatning av den. Det er masser av muntre øyeblikk, også i originalfilmen, og den kulminerer tross alt med en strålende konsert! Man må hele tiden huske på at til tross for at mange filmomtaler har ment at «dette er filmen hvor man tydelig ser at bandet går i oppløsning», så sluttet ikke Beatles etter dette, neida de spilte inn flere singler samt hele «Abbey Road» LPen! Mange filmanmeldere er ikke klar over dette, på grunn av at utgivelsene stokket seg, slik at «Let It Be» ble det siste man hørte fra bandet.

Sensur Jeg er sikker på at Jackson ønsker å formidle det han finner, selv om en regissør jo også finner en «story» som han ønsker å formidle. Ellers er jo også den originale «Let It Be» filmen farget, ikke bare av Michael Lindsay-Hoggs perpektiv, men han ble også instruert. Blant annet var det for mye John&Yoko i hans originale versjon av filmen, så her måtte det inn og klippes og redigeres før premiere. Dette er faktisk en parallell til det som skjedde med «Real Love»-musikkvideoen som kom i forbindelse med «Anthology» i 1996. Der var det også for mange John&Yoko-øyeblikk i den første versjonen som ble TV-vist, så i senere utgaver er det klippet inn tilsvarende scener med George&Olivia, Paul&Linda og Ringo&Barbara for balansens skyld. Det skulle ikke forundre oss om også Peter Jackson vil få tilsvarende instrukser for å skape balanse mellom de fire Beatlenes skjermtid. Vi ser frem til både den nyrestaurerte «Let It Be»filmen og den nye dokumentaren. Noe tidsperspektiv er ikke oppgitt, men det skulle vel ikke forundre oss om de tenker utgivelse i forbindelse med at det er 50 år siden «Let It Be»-filmen hadde premiere 13. mai 1970 i USA og 20. mai i England. 46

e Let It B

MILEPÆLER

filmen

1969: Januar: 16mm film av Beatles hele måneden for å lage TV-program om tilblivelsen av et nytt album, med arbeidstittel «Get Back». Forutsetning for dette albumet er at alt skal spilles inn live, man skal øve inn sangene til de sitter perfekt og spille inn tagning etter tagning av hver enkelt sang inntil en av tagningene er feilfrie og kan brukes på albumet. Innspillingene avsluttes med at de sangene som egner seg live blir fremført på taket av Apple-bygningen, mens de som ikke egner seg for dette fremføres av bandet i studio dagen etter konserten.

George Martin er ikke så fornøyd med konseptet, han skulle ønske de kunne gå inn og fikse feil på et opptak i stedet for å vente på at bandet greier en både feilfri og inspirert gjennomgang. Han assisteres av innspillingstekniker Glyn Johns under innspillingen av dette albumet.

Planene for «Get Back» albumet kom så langt at bilder til forsiden ble tatt og et utkast til layout lagd.

Filmregissør Michael LindsayHogg kommer rett fra innspillingene for Rolling Stones’ «Rock and Roll Circus» for å holde styr på filmopptakene, han sto også bak bl.a. musikkvideoene til «Hey Jude» og «Revolution».

1969: Beatles er misfornøyde med de ferdige

opptakene og både filmen og albumet legges på hylla, mens Beatles spiller inn et nytt, siste album: «Abbey Road». I mellomtiden utarbeider Glyn Johns flere forslag til hvordan man kan sette sammen et album ut ifra de foreliggende opptakene. Alle blir forkastet, men en versjon av det planlagte «Get Back» albumet finner veien til en amerikansk radiostasjon som spiller albumet i sin helhet. Dette blir etter hvert utgangspunktet for en rekke bootlegs.

1969-70: TV-opptakene omarbeides til langfilm

for kinovisning. Dette for at Beatles skal oppfylle sin 3-filmers kontrakt med filmselskapet United Artists. De to første filmene var «A Hard Day’s Night» i 1964

og «Help!» i 1965. Etter dette forkastet de alle manusforslagene, men reddes av denne filmen.

1970: Filmen utgis på kino. Den er blåst opp og beskåret til 35mm formatet, lyden er i mono, og den har fått ny tittel, «Let It Be». Albumutkastene til Glyn Johns er forkastet, Phil Spector er hyret inn for å lage et bedre album, som får tittelen « Let It Be» og utgis i en luksusboks sammen med en bok som inneholder bilder tatt av Ethan Russell under innspillingene, samt dialog og konversasjoner Beatles imellom.

1970-tallet: Vist på TV i flere land verden over, og vises av og til på kino. 1975: BBC2 viser «Let It Be» for første gang 2. juledag. Lyden er fortsatt i mono. 1976: BBC1 viser «Let It Be» 24. august. Mono. 1978: Første visning på HBO i USA, 29. juli. I reprise seks ganger påfølgende måned. 1979: BBC2 viser alle Beatlesfilmene i jula, og igjen er det «Let It Be» 2. juledag. 1980: John Lennon blir skutt og drept.

1980: Som hyllest til John Lennon viser den aus-

tralske Channel 10 «Let It Be». Simulcast, det vil si at lyden sendes på radio samtidig som filmen vises på TV.

Dette fordi folks radioer har mye bedre lydkvalitet enn TV-mottakerne. Det er mulig filmen også ble vist i andre land i denne traumatiske tiden, men den australske er den vi vet om.

1981: Hjemmevideoutgivelse (USA) av 35mm fil-

1983: Südwest III lokal TV visning (sørvest i Vest-

men, som er en «pan-and-scan»: VHS, Betamax, Laserdisc og Videodisc av 20th Century Fox/Magnetic Video Corporation. Mono. Betamax kan ha kommet ut ennå tidligere.

1981: Vist i USA på «The Movie Channel» i november og på «Cinemax» i desember.

1982: BBC2 viser «Let It Be» for fjerde og siste gang 8. mai. 16mm versjonen, mono.

Tyskland) 2. juledag. 16mm, mono. Sparsomt tekstet på tysk.

1984: Hjemmevideoutgivelse (Holland) av Warner Home Video. 16mm, mono.

1984: Hjemmevideoutgivelse (Vest-Tyskland) av

16mm versjonen: VHS, Betamax av Warner Home Video. Mono. Sparsomt tekstet på tysk.

1985: Nok en Channel 10 TV-visning i Australia, søndag 14. juli ved middagstider, etter at Live Aid konserten var ferdig.

1992: Den originale 16mm filmen restaurert av Ron

Furmanek på oppdrag av Apple, remastret lyd, stereo når mulig.

1995: Restaurerte scener fra filmen såvel som bortklipp vist på The Beatles Anthology TV-serien.

1997: VCI (UK) annonserer planer om å utgi Furmaneks restaurerte versjon av filmen på VHS. Det skjer ikke.

2001: George Harrison må gi tapt for kreften. Før

han dør gir han klarsignal for noen kommende Beatlesprosjekter, bl.a. omarbeidelse av «Let It Be» albumet til «Let It Be...Naked» og et Cirque du Soleil show i Las Vegas, «Love». 49

2002: Paul McCartney sier at det er planer om en DVD-utgivelse av filmen i forbindelse med det kommende nye albumet, «Let It Be...Naked».

2003: Ny restaurering av den originale 16mm

filmen pluss outtakes, denne gangen av Bob Smeaton på oppdrag for Apple.

2003: «Let It Be...Naked» utgis. Nyrestaurerte bortklipte scener benyttet for å promotere albumet. Ingen DVD.

2003: Filmregissør Michael Lindsay-Hogg sier at 2 DVDer med filmen og bonusmateriale er klare for 2004.

2004: En forhåndsomtale av en 3 disc utgave dukker opp på nettet, angivelig fra en ennå-ikke-ferdig ny DVD-utgivelse.

2005: «The Toronto Sun» har intervju med Bob Smeaton som sier at en DVD vil komme ut det året.

2006: I et amerikansk radioprogram gir Bob Smeaton tre mulige datoer for utgivelse i 2006 for DVDen.

2007: Apple Corps Ltd registrerer domenenavnet letitbemovie.com.

2007: Applesjef Neil Aspinall sier at filmen fortsatt er for kontroversiell for utgivelse.

2008: Yoko Ono sier at DVDen ikke kommer til å komme ut ennå. 2008: «The Daily Express» (UK) påstår at DVDen ble stoppet av Paul

og Ringo. Applesjef Neil Aspinall dør av lungekreft. Ny sjef for Apple er Jeff Jones, som er litt mer positiv til nye Beatlesprosjekter.

2009: Uidentifisert «insider» påstår at det er Yoko Ono som blokkerer utgivelsen. 2009: «Let It Be» vises på filmklubb i Philadelphia, PA. God kvalitet på bildet, dårlig monolyd.

2010: Radioprogram på BBC sier at en DVD fortsatt lasjon om at Apple sparer den restaurerte utgaveen overveies utgitt på et senere tidspunkt.

selvstendig utgivelse senere.

2011: Den originale filmen og annet filmmateri-

2016: Bootlegselskapet HMC utgir den restaurerte

utgaven av filmen fra 1992 i en DVD+CD pakke i NTSC og med bildeformat 4:3. Nederste del av bildet er skåret vekk.

ale overføres nok en gang til det digitale domenet i høyere oppløsning for fremtidig utgivelse.

2012: Filmen planlagt utgitt i forbindelse med

2016: Paul sier til bladet Rolling Stone at han fort-

50-årsjubileet for «Love Me Do», men planene skrinlegges nok en gang.

setter å snakke varmt internt om å utgi «Let It Be».

2016: «Don’t Let Me Down» (delvis) og «I’ve Got A

2012: Richard Porter hører fra en «insider» at fil2012: Ringo sier: «En dag kommer den ut, men akkurat nå tenker vi ikke på det».

Feeling» (delvis) fra tak-konserten er inkludert i dokumentarfilmen «Eight Days A Week - The Touring Years». Sistnevnte sang er redigert annerledes og med andre kameravinkler enn i «Let It Be» filmen.

2013: «Help!», «Magical Mystery Tour» og «Yellow

2017: Filmfotograf Tony Richmond avslører i et

men muligens utgis i 2014 eller 2015.

Submarine» utgis på Blu-ray.

intervju at en offisiell DVD-utgivelse av «Let It Be» holdes tilbake av Yoko Ono og arvingene til George Harrison.

2014: “A Hard Day’s Night” utgis på Blu-ray. 2015: Ringo bekrefter at «Let It Be» vil komme ut,

2018: Paul McCartney sier i et intervju med en ra-

bare ikke i år.

2015: De siste 34 minuttene av Furmaneks uutgitte

diostasjon i Canada at en omredigert versjon av «Let It Be» kan komme til å komme ut «om et år eller to».

1992-restaurerte utgave lastes opp til YouTube.

2019: 30. januar, på 50-årsjubileet for tak-konserten annonserer The Beatles at en ny film vil bli lagd, ut fra de 55 timene med «Get Back» filmopptak som er tilgjengelig. Den nye filmen skal regisseres av Sir Peter Jackson. Noen utgivelsesdato annonseres ikke, men en restaurert utgave av den originale «Let It Be» filmen vil bli tilgjengeliggjort i forbindelse med den nye filmen.

2015: Apple utgir en samling av The Beatles’ musikkvideoer på Blu-ray og DVD. Materialet fra «Let It Be» ser ikke restaurert ut. Dette ansporer til speku-

part 3: 1971-1974

The Beatles at Youngstorget av Yan Friis

Arbeiderbladets musikksider var begynt å bli litt slakke i 1970-71. Kanskje fordi de ikke lenger følte noen konkurranse fra POP-revyen som jo gikk inn tidlig i 1969. Erik Heyerdahl viste ikke den store entusiasmen heller, og veldig mye ble klippet fra nyhetssidene i de engelske musikkavisene. Mest sladder. Du holdt deg ikke a jour hvis du bare leste Arbeiderbladet, for å si det sånn. Snarere tvert imot. Det var mye uetterrettelig på sidene, man var kanskje litt raske i svingen og fikk ikke alltid med seg poengene. For min del ble 1973 et vendepunkt. Da ble jeg nemlig veiet og funnet tung nok til å levere store deler av musikkstoffet i Arbeiderbladet og holde liv i 20-toppen. Heyerdahl var gått over til NRK.

Plateselskapene åpnet dørene for meg. Jeg kunne hente promoer og anmeldereksemplarer. Jeg var sluppet inn i den varmeste varmen som noen unggutt kunne tenke seg – bortsett fra et stevnemøte med Julie Ege – jeg fikk gratis plater! Og disse måtte jeg mene noe om. Over noen ørsmå linjer. Ja, bare unntaksvis fikk man plass til å utdype spissformuleringene. Som de fleste unge, nybakte musikkanmeldere, entret jeg manesjen med et markeringsbehov. David Bowie var det siste nye, og selvfølgelig måtte jeg da velge å sable ned «Aladdin Sane». Hvordan jeg greide å slakte den, aner jeg ikke. Anmeldelsen er ualminnelig klønete og dårlig begrunnet. Det verste var at jeg elsket LP’n og spilte den nesten i stykker. Hva hadde jeg gjort? Jeg angret

som en hund. Det er greit å våge, det er forbilledlig å stå for sin mening, det er noe helt annet å være kjepphøy bare for å være kjepphøy, hvilket alle vet er det samme som å drite seg ut. Jeg ble forsiktigere etter hvert. Men ikke før jeg hadde fastslått at «Exile On Main St.» var en regelrett nedtur. Hvorfor skrev jeg det? Jeg elsket jo det albumet også! Det er klare tilløp til det samme i min behandling av «Living In the Material World». Men til mitt forsvar må jeg si at den platen ble veldig misforstått av sin samtid. Den er selvfølgelig for lengst rehabilitert, og er noe av det fineste som finnes på vinyl.

1971

Samtidig går ryktene i Storbritannia om at Beatles skal gjenoppstå med ny bassist. I samme utgave av avisen trykkes listene over årets LP’er og årets LP-artister. «Let It Be» havner på 7. plass, klart slått av «McCartney» som tar bronse bak «Bridge Over Troubled Water» (gull) og «Cosmo’s Factory» (sølv). Årets LP-artister er Simon & Garfunkel, Paul McCartney på 4. og Beatles på 5. plass. Det hadde nok ikke vært smart å vise John Lennon denne listen.

2. januar publiserer sammen-

lagtlisten for årets låter 1970 (ja, låter, hvis to artister har spilt inn samme låt, legges poengsummene sammen). Vinner er B.J. Thomas med «Raindrops Keep Falling On My Head». Beatles nede på 6. plass med «Let It Be», og 37. plass (sammen med Shirley Bassey) med «Something». Beatles-tiden er i sannhet over.

9. januar melder Arbeiderbladet at det nå er klart at de fire ikke kommer til å lage flere innspillinger sammen.

Men fatt mot, EMI sitter på rundt 50 uutgitte Beatles-innspillinger, og disse vil sannsynligvis komme etter hvert. Det dreier seg hovedsakelig om «rock’n’roll-inspirerte» innspillinger, men også stoff som er til overs fra «Let It Be»-filmen, opptak fra konserter i Hollywood Bowl gjort under deres siste opphold i USA. Det nevnes også helt unike opptak gruppen gjorde i Italia som ble utgitt i Nederland for tre år siden, men som øyeblikkelig ble trukket tilbake etter ønske fra beatlene selv. Duverden.

Og «All Things Must Pass» går rett inn på 6. plass. (Listeplasseringene: 6-4-3-3-4-3-1-1-1-1-1-1-1-1-1-11-1-1-3-4-4-6-8-9-9-9-9-10-10)

23. januar: Lennon og McCart-

ney nominert til Oscar for beste filmmusikk («Let It Be») og beste filmlåt («Let It Be»).

2. februar: «My Sweet Lord» inn

på 8. plass. (Listeplasseringene: 8-2-2-1-1-1-1-1-1-2-3-4-3-4-5)

9. februar: John Lennon inn på

8. plass med «John Lennon/Plastic Ono Band». (Listeplasseringene: 8-7-5-5-4-6-5-5-7).

Ganske skuffende plasseringer. Men selv om jeg likte platen godt, så skjønte jeg hvorfor den ikke toppet verdenslistene. Den var skakk og kompromissløs, selv om den ikke bråkte.

30. mars: Sound City, som åpnet

i desember 1969, skal stenge grunnet dårlig besøk. Merkelig nok trodde man at det skulle være mulig å fylle fem etasjer med folk hver eneste dag i uken, og så gikk det bare i helgene. Den antydes at det var feil å satse så hardt på popungdommen, da denne ungdommen ikke går ut hver kveld. Jeg var bare innom Sound City noen få ganger. De uoppnåelige motejentene og moteguttene gikk der.

Pussig innrapportering fra butikkene. Her har noen latt seg lure av at fontene på coveret. «Apple Scruffs» er omtrent like mye Asiden som «Act Naturally» var det på «Yesterday»-singlen. Labelen viser tydelig at det er «What Is Life» som er A-siden. Gikk George glipp av en TOPP 10-hit i Norge her?

21. april: «Another Day» inn på

4. plass. (Listeplasseringene: 4-3-2-3-3-3-4-5-7-9-9-10-10-1110-10-12-15-18)

4. mai: «Apple Scruffs» inn på

13. plass. (Listeplasseringene: 13-13-14-16).

11. mai: «Power To The People»

inn på 16. plass (Listeplasseringene: 16-12-5-7-78-3-4-5-7-7-7-6-8-11-14-19-20). Den gjorde det ikke tilsvarende godt i mange andre land – om noen.

18. mai får vi siste nytt fra Cannes ved Pål Bang-Hansen, og hvem treffer han, om ikke John Lennon & Yoko Ono. Han har sett et par av filmene deres, og foretrekker Yokos om en flue som vandrer rundt på en naken kvinnekropp.

Jeg hadde den med på 1. maifesten til Vetle på Snarøya, den og «Another Day». Ungkommunistene dominerte festen, og Paul McCartney var sjanseløs. Selv ikke «Oh Woman Oh Why» tålte de.

Ellers betror John Lennon ham at han er ganske doven.

27. mai: Rolf Syversen, innspill-

ingssjef hos EMI, mottar på vegne av George Harrison, sølvplaten for «All Things Must Pass». Han skal takke fra George. Særlig. 56

15. juni: «It Don’t Come Easy»

inn på 9. plass. (Listeplasseringene: 9-8-3-3-4-55-8-7-9-10-13-15-17)

3.-7. juli: Beatles ukens artist i

NRK.

10. august: I sladrespalten Pop-

hjørnet fortelles at Paul McCartney har startet The Paul McCartney Blues Band med Denny Lane og Denny Seiwell, og at de hovedsakelig skal spille blues.

26. oktober: «Imagine» inn på 3.

plass. (Listeplasseringene: 3-2-2-22-1-1-2-2-2*-2**-2-2-2-3-4-5-6-88-10-13-18-19) Klarte ikke å matche «Ram»s suksess.

6. september: Etter et par måneders innviing, åpnes endelig Club 7 under det kommende konserthuset i Munkedamsveien. Kunstnerisk leder Attila Horvath lar seg intervjue. Jeg var utrolig heldig.

«Ram» inn på 3. plass. (Listeplasseringene: 3-3-3-4-1-2-2-2-1-1-1-1-1-12-2-4-4-4) (Vender tilbake 4. januar 1972: 20**-20) «Ram» hadde et langt opphold fra listen, men vendte tilbake rett over nyttår da LP-listen ble utvidet til en Topp 20.

Min stefar Aage Friis ble informasjonssjef i Oslo Kommune, og fikk kontorer i etasjen over Club 7. Ganske snart hadde han ordnet meg jobb i klubbens garderobe (som innebar frikort) – og parkeringsplass inne i parkeringshuset. Jeg flyttet nesten inn.

29. september: «Bangla Desh»

inn på 12. plass. (Listeplasseringene: 12-3-3-3-3-4-5-4-7-8-7-8-7-7*-8**8-9-8-10-8-8-9) Antagelig det landet i verden hvor den hadde lengst levetid på Top 10. 57

2. november: «Eat At Home» inn

på 6. plass. (Listeplasseringene: 6-6-7-11-10-10-13-16).

En hvorfor i all verden?-utgivelse. Ingen liste 28. desember 1971 og 4. januar 1972, så jeg gjentok listen fra 21. desember 1971* og 11. januar 1972**.

1971 bærer preg av den såre tiden

etter oppløsningen. Man håper desperat at de skal bli venner med Paul igjen. Alle sammen gjør det sterkt med sine soloutgivelser. Men

det er interessant å merke seg at nordmenn faktisk likte «Ram» enda litt bedre enn de likte «Imagine», og at «Bangla Desh»- og «Power To The People»-singlene sannsynlig-

1972

11. januar: Årsoversikten for

(Listeplasseringene: 6*-6-6-5-6-6-74-5-5-4-10-11-12-12-14-17-20-19) 1971 basert på Arbeiderbladets Sannelig ikke dårlig, den utskjelte singleliste gir Middle Of The Road en klar seier foran Gro An- «Wild Life» hadde et langt og ganske godt liv på Arbeiderbladets ita Schønn og Creedence Clearwater Revival. George Harrison er liste. Jeg hadde med den på fester også. Ungkommunistene foretrakk beste beatle på 6. plass. «Imagine», Lennon var opplest og Paul McCartney følger på 16., vedtatt kul. De bare tok av WingsJohn Lennon på 19., George Harrison (igjen?!?) på 21. platen hver gang jeg satte den på. og Ringo Starr på 25. plass. Beste 25. januar: «Concert For Bangla låt blir «Chirpy Chirpy Cheep Desh» inn på 4. plass. (ListeplasCheep», seringene: 4-1-1-1-1-1-1-1-2-3-3«My Sweet Lord» 9, 4-5-7-12-14) «Another Day» 14, «Power To The People» 18, 1. februar: Det meldes at saken «Bangla Desh» 20 og mot Angela Davies starter i Santa «It Don’t Come Easy» 24. Clara County. Avisen bruker Fem blant de 25 beste er ikke dår- betegnelsen «neger» meget flittig i reportasjen. lig. Men ingen pallplass. «Wild Life» inn på 6. plass.

vis gjorde det bedre på de norske listene enn de gjorde noe annet sted i verden. Men hvorfor trodde folk at «Apple Scruffs» var A-siden? Et mysterium.

8. februar: «Imagine»-sin-

glen inn på 7. plass. (Listeplasseringene: 7-7-7-6-8-9-10) Ikke veldig overbevisende suksess for denne singlen i Norge. Jeg mener, vi snakker om kronjuvelene til soloartisten John Lennon, selveste «Imagine». Antagelig fordi man ventet for

lenge med å gi den ut (si hei til «I’ll Follow The Sun», «Back In The U.S.S.R.» og «Eat At Home», andre fiaskoer fra EMI i Norge.

29. februar: Så er det avg-

jort, Rød Front-styret i DNS får stoppet oppsettingen av «Jesus Christ Superstar» i Chateau Neuf ved å true med militante aksjoner. 59

De representerte vel den gang ca 0,1 promille av befolkningen. Militante aksjoner?! Hvem trodde de at de var? Sukk. Helge Westbyes anmeldelse av oppsetningen i Korrespondent Bjørn Hansen tar Gøteborg er meget rosende. saken, gjør litt narr av Pauls «Give Ireland Back To The Irish»-tekst 2. mars: «Yeah, Yeah, Yeah» er (som trykkes i sin helhet), nevner satt opp på Edda, Kaldbakken. også McGuinness Flints «Let The Klokken 18.00. 6. mars kommer People Go» (også forbudt av BBC). den til Symra, Lambertseter. 15. april på Golia. 8. mai går den på Jarlen. 12. mai på Parkteatret. Jeg 28. mars: Ringo-nytt. Hans neste single, «… typisk Ringo med tunge så den på Parkteateret. taktfaste batterislag», blir «Back Off Boogaloo». Dessuten er han 25. mars: BBC er aktive med skikkelig aktiv med filmer. sensuren, og det ramme popstjerner som mener noe om konf- Både en om Marc Bolan og hans T. Rex, og en vampyrfilm med Pattie likten i Nord-Irland. Med andre ord: Paul McCartney. Boyd i hovedrollen. 60

15. mai: Gøy i Sandvika. Klokken 19, disco-kino med The Beatles’ «Help!». Inngang kroner 3. Disco-kino?? Danset de til filmen?

6. juni: Angela Davies frikjent av

en helhvit jury!

9. august: Paul McCartney og hans Wings spiller i Njårdhallen i kveld! Mektig å se ham i levende live.

10. august: «Pent publikum – og koselig konsert» lyder overskriften på konsertomtalen. Publikum oppførte seg angivelig eksemplarisk og reiste seg ikke før under de to siste numrene. «… noen av avantgardistene klatret opp på benkene og viftet med fredstegnet mot scenen». Duverden. 15. august: Rasende leserbrev

mot Vidar Lønn Arnesen som skal ha vært skikkelig gretten i sin omtale av konserten og ikke minst bandet.

26. september: «JA 46.4 NEI 53.6» lyser det fra forsiden. EFavstemningen er over, Nei-siden vant. 10. oktober: Annonse: «Gud-

faren kommer snart på 2 storkinoer i Oslo»!

24. oktober: «Some Time In

New York City» inn på 6. plass. (Listeplasseringene: 6-2-5-5-3-34-3-5-7)

det at Ringo skal spille mot Billy Fury Moon (sic) og Londons nye superstjerne David Essex i en ren rock-film.

21. november: Helge Westbye tror

at «Lennon Remembers» er skrevet av John selv. I virkeligheten er innholdet et todelt intervju med tidsskriftet Rolling Stone. Her lar John de fleste få gjennomgå, og da særlig Paul.

14. november: I en notis meldes 61

Westbye fastslår at Beatles-myten slår sprekker. Det er vel Lennon som egentlig smadrer sin egen myte og oppfører seg som den bøllen han kunne være.

25. november: Golia kino viser «Let It Be». Klokken 16.00. 4. desember: «Happy

Xmas (War Is Over)» inn på 10. plass. (Listeplasseringene: 10-7-5-4-x-xx-3-3-2-2-7-9)

12. desember: Arbeiderbladet forklarer endelig hvorfor det ikke er blitt trykket lister siden 7. november. Man er i gang med en omlegging både av innrapportering og 63

den kosmetiske presentasjonen. Jeg fant imidlertid de upubliserte listene da jeg rotet i arkivet etter at jeg ble fast freelancer for avisen i 1973. Det er disse jeg har benyttet til å få korrekte plasseringer på «Some Time In New York City»,

Skjønt «oversatt» er å dra det langt. Resultatet er mer Vold enn Dylan. Et tungt år for vårs Beatles-fans i Norge. Hverken «Give Ireland Back To The Irish» eller «Mary Had A Little Lamb» registrerte seg på 20-toppen. Ikke «Woman Is The Nigger Of the World» eller «Back Off Boogaloo» heller. Til gjengjeld fikk vi servert Paul live i Njårdhallen. X markerer ukene det ikke ble publisert 20-toppen i januar 1973. * Markerer at det ikke var noen liste 4. januar 1972, så derfor bruker jeg den fra 11. januar to ganger.

«Happy Xmas (War Is Over)» og «Hi Hi Hi» korrekt. Ingen lister fra 3, 10 og 17. januar 1973.

18. desember: «Hi Hi Hi» inn på 7. plass. (Listeplasseringene: 7-6-xx-x-4-4-3-3-3-5-10-9-9) 19. desember: Annonse for Bob

Dylans «Tarantula», oversatt av Jan Erik Vold. 64

1973 2. januar: Sensasjonsnotis

hevder at Ringo har startet nytt band sammen med Elton John og Marc Bolan. Hvor ble det av det bandet?

18. mars: Yan Friis debuterer som

musikkjournalist i Arbeiderbladet med sin rapport fra negro spiritualskonsert i Aulaen med Ruth Reese. Han ble også billet inn av sin sjef at Ruth Reese hadde vokst opp i Gudbrandsdalen, hvilket skapte en noe problematisk start på intervjuet som han innledet med spørsmålet: Hvordan var det å vokse opp i Gudbrandsdalen som neger? Ruth Reese var født og oppvokst i Chicago. Takk for den finten, Jørn Storeng! 65

9. mai: Arbeiderbladets liste har ikke vært publisert siden 12. april. Jeg baserer listene for 9. og 16. mai på notatene jeg fant i arkivet da jeg overtok ansvaret for blant annet 20-toppen. «My Love» (4-4-3-2-3-4-x-x-x-xx-9-9) 23. mai: «1962-1966» inn på 3. plass. (Listeplasseringene: 3-3-1-1-2-x-x-x-xx-3-3-2-2-3-1-1-1-1-2-2-4-5-7-8-9) «1967-1970» inn på 2. plass. (Listeplasseringene: 2-1-2-2-1-x-x-x-xx-1-1-1-1-1-2-2-2-3-5-8-7-9-9-10)

30. mai: «Red Rose Speedway»

inn på 6. plass. (Listeplasseringene: 6-5-5-4-x-x-x-x-x-7-7-10) 13. juni: «Give Me Love (Give Me Peace On Earth)» inn på 3. plass. (Listeplasseringene: 3-6-x-xx-x-x-4-4-8-8-10-10-10)

4. juli: Jeg gir «Give Me Love»

en positiv anmeldelse, mer overraskende at jeg gir Yoko Ono superkritikk for dobbeltalbumet

«Approximately Infinite Universe».

tøv som jeg ikke står inne for i det hele tatt.

1. august: Jeg er melankolsk i

«Living In The Material World»: 2-2-6-7-6-6-5-5-8

Liverpool og sjekker Penny Lane og en

avlåst og kondemnert Cavern Club.

9. august: 20 toppen tilbake etter

et opphold siden 20.juni. Jeg har gitt listen en ukes tilbakevirkende kraft, så 9. august er også 2. august. Jeg gir George Harrison-LP’n nedlatende kritikk og lirer av meg 66

«Live And Let Die»: 10-10-7-9-77-5-10- (inn igjen 7. februar 1974: 4-7-¤-9-9-2)

22. august: Jeg gir Bruce Springsteens debut-LP velvillig kritikk.

14. november: «Photograph» inn på 10. plass. (Listeplasseringene: 10-10-7-8-9-7-6-6-6-6-84-8-x-10-10-10) 29. november: «Ringo» inn på 7. plass. (Listeplasseringene: 7-2-3-4-3-3-1-55-5-7-4-3-3-3-55. desember: «Ringo» anmeldes. 6. desember: «Helen Wheels» inn på 5. plass. (Listeplasseringene: 5-4-34-4-5-5-6-913. desember: «Mind Games» (LP) inn på 4. plass. (Listeplasseringene: 4-1-2-2-2-4-6-3-819. desember: «Mind Games» (45) inn på 6. plass. (Listeplasseringene: 6-¤-10-9-7-4-2-7) 20. desember: «Band On The Run» anmeldes; «et mesterverk». Ikke veldig mye redaksjonelt om Beatles og beatlene i 1973. Riktignok nevnes de ganske hyppig, men stort sett bare i onelinere og nyhetssnippets

3. oktober: Opptelling av

20-Toppen så langt i 1973 viser at Beatles ruler på LPlisten, mens Wenche Myhre leder single-sammendraget (foran Paul McCartney & Wings).

hentet fra de engelske musikkavisene. Jeg sørget i hvert fall for å få blåst liv i 20-toppen igjen da jeg ble tilknyttet avisen som freelance popmedarbeider. Det innebar gratis plater og konserter, frikort på Club 7, og ikke minst en viss reisevirksomhet for å møte stjernene i utlandet. Og utlan68

det på den tiden var Stockholm, Göteborg og København. I 1974 ble også London innlemmet i min verden, men det kunne jeg først og fremst takke Det Nye for. X står for uker hvor det ikke ble publisert 20-toppen, og plasseringen er derfor ukjent.

1974

¤ betyr at platen falt ut av listen denne uken, men kom tilbake igjen.

20-toppen for 3. januar, 10. januar, 17. januar, 19. april, 26. april, 2. mai, 27. juni, 4. juli, 11. juli, 18. juli, 25. juli 1973 finnes ikke.

4. januar: Årets artister for 1973 er klare: The Beatles

ruler LP-listen foran Uriah Heep (2) og Elton John (3). George Harrison 13 og Paul McCartney & Wings 14. Årets LP ble «1962-1966», The Beatles. Andre viktige plasseringer: «1967-1970», The Beatles (2), «Living In The Material World», George Harrison (14), «Red Rose Speedway», Paul McCartney & Wings (15) og «Ringo», Ringo Starr (29). Wenche Myhre tar single-tittelen foran Paul McCartney & Wings (2) og Albert Hammond (3). John Lennon 18 og George Harrison 19. Årets single: «Jeg og du og vi to», Wenche Myhre. Beatles-relaterte plasseringer: «My Love» (10), «Hi Hi Hi» (16), «Give Me Love» (18), «Happy Xmas» (20) «Band On The Run» inn på 8. plass. (Listeplasseringene: 8-6-1-1-1-1-1-1-1-1-1-

11. januar: Yan Friis har utarbeidet en oversikt over

hvilke artister og singler som har kapret flest poeng på Arbeiderbladets TOPP 10 fra 1964 t.o.m. 1973.

Beatles scorer i særklasse flest poeng, men Jim Reeves’ «I Love You Because» topper listen over låter. Best plasserte Beatles-single er «Hey Jude» på 20. plass.

25. januar: Og her er LP-statistikken for de samme årene. Beatles i særklasse de som har scoret flest poeng, men «Sound Of Music» vinner LP-toppen. «With The Beatles» best plasserte Beatles-LP på 7. plass. 15. mars: «You’re Sixteen» inn på 9. plass.

Og dermed sa musikksiden og 20-toppen takk for seg. Med Ringo på 9. plass. Jeg hadde i hvert fall gleden av å pusle med dette til siste slutt, og listenerd som jeg både var og er, hadde jeg ikke noe imot det. Beatlene gjorde det jo usedvanlig skarpt inn i 1974 også, etter kalasåret 1973. Tonen dem imellom var mildnet, og man kunne begynne å tro på at det umulige kanskje likevel var mulig: Gjenoppstandelsen. Men det satte, som vi vet, Yoko Ono en effektiv stopper for da hun oppdaget at John var ute av kontroll i 1974.

Arbeiderbladet var ikke akkurat hissige på Beatles-stoff. Etter mine banebrytende tiårsoppsummeringer med sitt eksentriske utgangspunkt: Ikke fra 1960 t.o.m. 1969 f.eks., men fra 1964 t.o.m. 1973. Den ikke fullt så kjente oppdelingen av tiår.

Etter dette fant Arbeiderbladet ut at de ikke var så populære lenger, og så ble freelancere som meg servert lut og kaldt vann og sendt hjem. Jeg fortsatte sporadisk å skrive intervjuer, konsertomtaler og plateanmeldelser helt ut i 1976, men jeg var begynt å fokusere på Det Nye som betalte bedre, og ga meg

flere oppdrag, og til slutt egne sider og fast stilling. Snart kom også musikkavisene Puls og Nye Takter, og etter hvert Beat. Dagsavisenes popsider mistet sin makt og sin magi. Og så kom Internett, og alt ble nytt og annerledes. Men ganske sjarmløst.

Beatlesmusikk i ungdomsmusikal av Ivar Rømo

Strinda videregående skole, Trondheim: Strindamusikalen 2019 - «Across the Universe», med musikk av The Beatles, ble fremført av elever fra alle tre klassetrinn som har valgt musikal som 2-årig programfag, både yrkesfag og studiespesialisering. Et produksjonsapparat på ca. 90 elever, selvlaget scene og kostymer og musikken tilpasset besetningen i et eget band. Regi, manus og scenografi er ved dramalærer Elin Stangnes. De har også laget egne norske tekster til Beatles-låtene! Dette er en årlig begivenhet og en tradisjon ved denne videregående skolen. De har hatt musikaler siden 1991. Denne gangen har de altså skrevet manuset selv og knyttet The Beatles sin musikk til handlingen. Her ligger den første suksessfaktoren. Siden handlingen foregår på 1960-tallet, passer dette virkelig bra. 73

De utnytter det store spennet i The Beatles sitt repertoar; fra den noe gutteaktige stilen helt på begynnelsen av 60-tallet til det psykedeliske og mer musikalsk avanserte stoffet mot slutten av dette tiåret. Det lille orkesteret spiller enkelt, men både godt og virkningsfullt. Her kan vi til og med se gutter med «Lennon-frisyre». Litt morsomt er det også at aktørenes navn er lett gjenkjennelige for Beatles-fans, som Jude, Max, Lucy, Michelle, Julia, Jojo, Sadie og Octopus.

Handlingen starter i Liverpool, men den unge gutten i hovedrollen reiser fort til USA for å lete etter sin ukjente far. Der borte havner han midt i studentopprør, motstand mot Vietnamkrigen, hippie-tid, flower power og Black Power. Han ender til slutt opp i et bokollektiv i New York, et bofellesskap med mer løsslupne normer. Et par av deres venner må dra ut i krigen i Vietnam. Den ene kommer aldri tilbake. Den andre returnerer med en atskillig mer reflektert holdning til livet, men med psykiske skader. Det ender for så vidt ganske godt med «All You Need Is Love» og så videre, men krig er nå krig.

Denne musikalen tar oss med inn i mange av livets både gleder, farer og kvaler. Her er det både skjemt og alvor, gleder og sorger, amorøse svermerier og oppbrudd samt en idealistisk ungdommelighet som møter en brutal voksenverden. Det siste ble vel personifisert i en som spilte «Uncle Sam», en rolle han tok helt ut. Ok, inne i alt dette ble The Beatles sin musikk flettet inn. Det begynner med en film og en slags lydcollage og at hovedpersonen rett etterpå fremfører sangen «Girl» alene på scenen. Vi blir så fort tatt med til det legendariske utestedet The Cavern hvor The Beatles spilte flere hundre ganger. Der fikk vi være med på en virkelig frisk dansescene og låten «Hold Me Tight» fra albumet With the Beatles. Engasjementet ble vekket i oss fra første stund. Det fortsatte med med både solosang og flerstemte koringer. Av de sangene jeg merket meg som gode, var «Come Together», «Let It Be», «Lucy In The Sky With Diamonds», «If I Fell», «Because», «While My Guitar Gently Weeps», «Fool On The Hill», «Across The Universe» og «Blackbird.» Den siste skilte seg fra originalen, både litt roligere, noe annerledes på gitar og god vokal av jenta. 75

Til låten «Something» fikk vi også en ballettdans. De ulike scenene var ganske forskjellige. Det var alt fra noen få aktører og en minimalistisk sceneløsning til spektakulære scener som om-fattet nærmest hele ensemblet. Sceneskiftene var utrolig godt koordinerte. Alt fløt knirkefritt gjennom hele forestillingen. En krigsscene fra Vietnam var skremmende realistisk med utstyr utleid fra luftkrigsskolen i Trondheim. I det hele tatt var det en spenning og en nerve i forestillingen fra begynnelse til slutt. Alt dette ble bundet sammen av The Beatles sin fantastiske musikk, en musikk som langt på vei følger samfunnsutviklingen på 60-tallet. Lyden i både tale og instrumenter var også meget god. Det er det totale inntrykket som imponerer. Dette er en amatøroppsetting av elever i videregående skole, sannsynligvis de elevene som har meldt seg på musikal. En del av øvingene har i tillegg skjedd på ettermiddager og i helger, med de ressursene som de har til rådighet.

Feiring av merkedager er tradisjonelt forbundet med langbord med hvit duk, kandelaber, opplesing av telegram fra slekt og venner og taler med uforbeholden skryt av hovedperson.

HVOR VAR DU DA BÆRRE BEATLES SPILTE PÅ TAKET av Bjørn Gunnar Ericson

AV SAMFUNNSHUSET I STEINKJER 30. JANUAR 2019? Er du derimot pasjonert fan av The Beatles og 60-tallets musikk og kultur kan feiringen ta helt andre veger. For mitt vedkommende var det i 1996 helt på sin plass å feire 40-årsdagen med å dra på pilegrimstur til Liverpool/ London med mine aller beste venner i tribute-bandet «Bærre Beatles».

Tidlig om morgenen 13. september ble jeg vekket av telefon fra Anne i ambassaden. Hun hadde nettopp fått beskjed om at vi kunne få audiens kl. 13.00 samme dag i Saville Row. Ombooking av billetter og rask gange til Lime Street station førte oss til London tidligere enn antatt.

Jeg hadde på forhånd tatt kontakt med Anne Ulseth fra Steinkjer som jobbet i kulturavdelingen i den norske ambassaden. Anne var forespurt om å hjelpe oss med å komme opp på taket i Saville Row 3, hvor Beatles spilte sin aller siste konsert 30.januar 1969. Hun skrev brev til firmaet som den gang eide bygningen og fikk etterhvert kontakt.

Høyspent og årvåken gikk vi opp trappen til toppen av bygningen og ut på taket. Glemmer aldri DEN følelsen. Vi hadde med en gitar og fikk lov til å spille ei låt, One After 909, før vi gikk ned.

Før audiensen var over fikk vi tid til et besøk i det tidligere kontoret til John Lennon. Da vi senere på dagen traff Derek Taylor utenfor de nye Apple Vi dro fra Steinkjer tidlig om morgenen kontorene i Knightsbridge var 40-års11. september med kurs for Heathrow dagen komplett. via Fornebu den gangen. 50- og 60- årsdagen ble feiret på samme Fra Heathrow dro vi direkte med tog måten med henholdsvis konserter i the til Liverpool hvor vi gjennomførte de Cavern og Indra i Hamburg. vanlige Beatles-ritualene med innleid privat guide, Hillary Oxlade. 77

Hvordan toppe dette?

egen Toralf Høyer-Hansen hjalp oss med pr dagen før konserten. Klokka 13.00 torsdag 30. januar 2019 klatret vi ut på taket klare for å hedre bandet over alle band. 17 minutt og 34 sekunder etterpå var det hele over. Get Back, Dig A Pony, I`ve Got a Feeling og One After 909 fikk luftet seg før kulden tok over. Godt over 100 personer møtte opp nede på gaten og hadde etter jubelen og dansingen å dømme ei stor opplevelse . For oss var dette noe helt spesielt, og vi hadde på en måte kommet i mål etter selv å ha vært det første bandet etter Beatles som spilte på taket av Saville Row nummer 3.

Vi hadde lenge snakket om å gjøre en takkonsert på Samfunnshuset i Steinkjer. 50- årsdagen for Beatles sin tak-konsert nærmet seg, og to uker før sendte jeg melding til de andre i gruppa og foreslo konsert. Umiddelbar tommel opp, og kvelden før dagen øvde vi inn de låtene som vi skulle presentere. Største hindring for at denne konserten kunne gjennomføres var kulden. YR fastslo at det skulle bli -9 C . Ingen av oss hadde spilt lignende konsert ute i - 9 grader, men med litt ly og varmevifte måtte dette gå bra. Trønder Avisa, NRK Trøndelag og Norwegian Woods

e vem

L NE

EN RS

DET MED LITEN SKRIFT: Spørsmålet burde heller vært hvem han ikke er. I 56 år har han gjestet scener over hele landet, og har satt sitt preg på underholdningsbransjen i Norge som artist, plateprodusent, manager og programleder. Han var en grunnsteinene i Bergen Beat allerede tidlig på 60 tallet. TV-debuterte i 1964 i programmet «Popcorn». Han har vært programleder for ca 130 TV-programmer. I 1965 vant han, Helge Nilsen og The Stringers ”Vestlandsmesterskapet i pop”, noe som resulterte i nye TV-opptredener og flere plater. Bant annet Beatles-låtene Anytime at all og No Replay.

Jeg var ikke tilhenger av the Beatles – til å begynne med. Buddy Holly, Little Richard, Elvis, Cliff og The Everly Brothers var mine favoritter. ”Love me do”, syntes jeg var sånn passe. ”Please please me” var bedre og ”From me to you” var absolutt hørbar, men ikke noe mer. Nei, da var det bedre å høre på ”Rave on” med Holly eller ”Good golly miss Molly” med den største rockesangeren gjennom alle tider; Little Richard.

Men så skjedde det noe

Jeg sto i Bjerke platebar med øretelefoner og lyttet til det siste nye på markedet. Da var det en som foreslo at jeg skulle lytte til ”den siste Beatlesplaten”. Jeg lot meg overtale, og godt var det, for det jeg hørte forandret synet mitt på The Beatles spesielt og popmusikk generelt. Jeg lyttet til SHE LOVES YOU! Jeg har hatt mange grensesprengende opplevelser med musikk, men dette var noe helt spesielt.

Rune har solgt 700 000 plater. Mottatt 6 sølvplater, 4 gullplater og 2 diamantplater. Han er fremdeles aktiv på konsertfronten, enten alene, eller sammen med Tor Endresen, eller Helge Nilsen. De mest kjente TV-programmene er ”Lollipop”, ”Noteknekk”, ”Momarkedet”, ”Casablanca”, ”Scala”, ”Larsen Spesial”, ”Hele menigheten synger” og ”Absolutt norsk”. Han startet sitt eget plateselskap NOAH sammen med konen. Han har også vært journalist. Både i Bergensavisen og Bergens Tidende. Deltatt i «Skal vi danse». Han er «Ridder av Strømmestiftelsen», tildelt «Petter Dass-prisen», «Fyrtårnprisen», NOPAs mediapris, Bjellesauprisen fra FONO, Hordaland Fråhaldsråds honør-pris og Hans Majestet kongens fortjenestemedalje Han var også manageren til Sissel Kyrkjebø. Leder av Ten Sing både i Bergen og Trondheim og ble engang sensurert av NRK som sa at han var «for forkynnende». Rune er en kristen avholdsmann, trebarnsfar, gift med Edle, og TROENDE TIL ALT! 79

”Yeah Yeah Yeah” ble nærmest som et skrik om frihet. Jeg sa selvfølgelig ikke det den dagen i Bjerkes platebar, men de så jo på kroppsspråket mitt at jeg var rimelig begeistret over hva jeg hørte. ”Tøft!” var det eneste dekkende jeg fant på å si, og dermed hadde jeg kjøpt min første Beatles-plate. Og det skulle ikke bli den siste. I utgangspunktet likte jeg verken den feminine Maodressen eller hårfrisyren deres. Men etter ”She loves you” likte jeg alt!!! Det gjorde heller ikke noe at de fire guttene fra Liverpool hadde de samme favorittene som jeg; Litle Richard (som de fikk møte), Buddy Holly, Chuck Berry og Elvis. Men nå var det Paul, Ringo, John og George som gjaldt.

The Beatles er soundtracket til min ungdomstid

Jeg kjøpte ”With The Beatles” og ”A Hard Day's Night” og jeg var i Forum da filmen av samme navn hadde premiere. For en opplevelse. Fantastisk musikk og hysterisk humor var en svært god kombinasjon. Fremdeles er musikk fra den filmen blant mine yndlingssanger av the fab four. ”And I love her” er den vakreste å såreste kjærlighetssangen de har laget. Og de har laget mye vakkert. Som vokalist i The Stringers ble det klart for oss at Buddy Holly og Elvis hadde fått sterke konkurrenter i forhold til hvilke låter vi skulle glede publikum med på striledansene vi spilte. ”I saw her standing there” var den første vi øvet inn, og den fungerte som et skudd fra første spilling, siden kom det flere og flere. Nå var det også tid for å skifte rockeimage. Vi droppet brylcreme i håret og satset heller på hår i fritt fall, slik guttene fra Liverpool hadde. Helge Nilsen og jeg hadde dyrket den to-stemte sangen med bakgrunn i The Everly Brothers repertoar, noe som gjorde det enklere å etterlikne Paul og John. Det var mye flerstemt sang med The Beatles. Det eneste negative for et kjellerband, som vi faktisk var, var at The Beatles benyttet flere enn de tre blues/rocke akkordene vi hadde gjort oss kjent med. Det var sløye harmonier som ble klekket ut i Liverpool, og vi måtte virkelig skjerpe oss for å følge med. Av en eller annen merkelig grunn hadde vi mot til å covre noen sanger av The Beatles. (Vi kan jo ikke vært helt vel bevart, men det sier bare hvor store fan vi var av gruppen.) ”No reply” og ”Anytime at all” var to av dem. De fungerte flott når vi gjorde dem live, men de bleknet jo total når vi sammenliknet dem med originalene. Som voksen kan i dag jeg se tilbake på en gedigen LP/CD samling og – ikke minst – en stor samling DVDer og filmer av de fire guttene som forandret pophistorien. The Beatles er soundtracket til min ungdomstid. 80

Cover bildene er lånt av Vemund Grimstad

Yesterdays

Det var høsten 1965, året før jeg skulle skulle ta på meg ranselen og begynne i første klasse på Møhlenpris skole i Bergen. Krigen i Vietnam var på NRK, Norge danset jenka i lange rekker, både til fest og hverdager og Jim Reeves sang I love you because så min kjære mor holdt på å dåne.

Men det var i slutten av august den aller største begivenheten skulle inntreffe, en enkel sang, en enkel gitar, en enkel strykekvartett og en vidunderlig stemme, myk, lyrisk og varm; ”Yesterday – all my troubles seem so far away…” forandret mitt liv i aller høyeste grad. Jeg hadde hørt Beatles før, hadde vært Beatles fan, om man kan kalle det når man er 4-5 år, men helt fra Love me do var jeg trollbundet, melodiøse popsanger som, All my loving, And I love her til mer rockete She loves you og I wanna hold your hand. Men hånden på hjertet; det var Yesterday som gjorde at jeg ble sanger. Den utrolig vakre melodien , stykerne, legato og vakkert i kompet og kassegitaren med den spesielle klangen og måten den ble spilt på. Paul Mccartney, en av pophistoriens beste sangere og måten han gjorde låten på – måten han fraserte og den myke, runde klangen i stemmen var trollbindende for en 6 år gammel gutt, som kopierte hver eneste frase, hvert eneste ord, dog mer fonetisk og ikke rett engelsk. Men nok til at jeg følte trangen til å synge for tilhørere, det hadde begynt med She loves you – som ble avsunget som ” ssssje lous ju” på trappen til kolonial Titland i Nøstegaten. Gitarene var trepinner som vi hadde knabbet nede på trelastlageret nede i Jekteviken og vi fikk nok oppmerksomhet fra alle ungene i gaten og forbipasserende. Jeg var vokalist – vi var 4 stykker som Beatles. Jeg fikk blod på tann, jeg var altetende – Beatles, Stones, Tremeloes, Animals, Zombies og – ja det meste gikk rett inn i en guttunge og ble der. Jeg husker første gangen jeg sang Yesterday på en scene. Det var i bryllupet til min fetter, og jeg husker kicket jeg fikk etterpå da applausen kom – der og da var jeg sikker på at musikken ville ha en stor plass i fremtiden som lå foran meg. Utover 60 tallet var alle Beatles utgivelsene i mine hender, det hjalp at jeg hadde to eldre brødre som var veldig musikkinteressert og kjøpte platene. Jeg ble introdusert for alle albumene og låtene; Yellow submarine, Rubber soul , Revolver, Sgt. Peppers, White album, Abbey road og sist men ikke minst punktum med Let it be. Hvert eneste album ble spilt i hjel og alle låtene deretter. Jeg fikk nok inspirasjon og vokalmessig påfyll, nok til at det ble en del av meg selv og min egen stemme. Albumcoverene som var mer spennende enn Zorro og Roy Rogersfilmer på Eldorado, små eventyr mens vinylen snurret og alle låtene ble lært. Beatles ble sunget fra den dag og til i dag – i 1000 varianter og 100 bandsammensetninger. Beatles var 60 tallet – 60 tallet var – Oh – I believe in Yesterday…

Foto: Mark Seliger

81 38

Det er onsdag 30. januar og full vinter i Bergen Jeg parkerte bilen på Hurtigrutekaien på Nøstet og er på vei inn på ærverdige Nøsteboden. Jeg blir møtt av alltid blide Mirela Iversen, og av avdempet sang og musikk fra ca. 50 evig unge mennesker som synger sanger fra 60 – 70 tallet, under ledelse av Jan Gunnar Nagelsen (gitar) og Lasse Fjellbirkeland (bass). Konseptet er «Allsang og Humor», humoristiske fortellinger knyttet til sangene som blir framført. Dette er et månedlig arrangement med ca. 40 – 90 høyst frivillige sangere. Baren er åpen, folket synger og koser seg. I kveld er jeg invitert som såkalt «spesical guest», med oppdrag om å synge følgende fra «ABBEY ROAD», Golden Slumbers – Carry That Weight – You Never Give Me Your Money. Og selvfølgelig noen av mine egne sanger. Har jeg vært i ABBEY ROAD? Klart det, et unødvendig spørsmål. Var der med mine medmusikanter i «RIFF Bergen», på en aldri så liten studietur.

av Jan-Henrik Haugsøen Beatles Fan / Singer/songwriter / musiker

Vi ble selvfølgelig avbildet spaserende over fotgjengerfeltet, samt fikk forklaringen på hvorfor det ble flyttet. «RIFF Bergen» burde egentlig stått på et hustak og spilt «Get Back», men det hadde medført et lengre sykeleie for samtlige tilårskomne musikere og Beatles Fan. Som sagt full vinter i Bergen, så det ble en avdempet 50 års markering med gitaren og meg. Publikum uttrykte at de var fornøyd, til og med, med mine egne sanger, kanskje også fordi den ene sangen handlet om sol og sommer og den andre om ung forelskelse. Det er godt å mimre i lag med flotte mennesker.

I Askøy kommune er rock´n roll nå blitt kultur og sidestilles med inkultur Askøy kommunes kulturpris for 2018 «Kipekjerringen» ble 31.01.19, tildelt Askøy Beat Club og Rolf Erik Veland.

Begrunnelsen for tildelingen er mangeårig aktivitet, ivaretakelse og tradisjonsbærere av rockemusikken som kom til Askøy for over 60 år siden. Kulturprisen ble utdelt av ordføreren i Askøy. Kommunen inviterte til en egen tilstelning med servering. Arrangementet var lagt til ungdomskulturhuset Ungflimmer i Florvåg. Vi vil også takke kulturkontoret for et flott arrangement hvor også de andre prisene og stipender ble delt ut. Dette er noe Askøy Beat Club og Rolf Erik satte veldig stor pris på da endelig rocke musikken er blitt kultur. Vi takker komiteen. Litt om Askøy Beat Club Askøy Beat Club har i dag 3 aktive band, som har vært med fra klubben ble startet i 2006. Vi var opprinnelig 6 aktive band men 3 av bandene er ikke lenger aktive.

De aktive bandene er: Page One, spiller i hovedsak Beatles, en del Spencer Davis og Rod Stewart musikk. Bandet består av 5 musikere. Wild Horses er et Rolling Stones cover band som hovedsakelig spiller Stones musikken fra 1960/70 tallet. Bandet består av 7 musikere hvor av 2 kordamer. 2nd Power Unit, spiller for en stor del den gode gamle 60 tall musikken fra grupper som, Beatles, Hollies, Small Faces, Kings osv. Bandet består av 6 musikere. av Osmund Kringstad

I baren på Beatlesfestivalen 2018 fikk vi en idé av Erik I. Blindheim

I 2014 begynte jeg lage layout på Norwegian Wood på oppfordring fra Roger Stormo og min bror Trond. Samme året engasjerte jeg meg i Bergen Beat Club, og var opptatt av å lage 2 Beatles-arrangementer i året. Av forskjellige grunner fikk jeg ikke helt gehør for dette. Men da Paul McCartney spilte på Koengen i Bergen fikk jeg med meg Bergen Beat Club, og laget to arrangementer. Arrangementene ble døpt «The day before» og «Forspill». Det vi hadde arbeidet med uker i forkant ,var å få selveste Paul McCartney til å komme på Nøsteboden, da vi skulle legge ned steinen hans på «Bergen Walk Of Fame» Vi trodde alt var klarert. Men det var det ikke. Paul kom ikke, men Næringsminister Monica Mæland kom helt fra Oslo og holdt talen da steinen ble lagt ned. Siden har har jeg ikke klart å lage noen Beatlesarrangementer i Bergen. Men under Beatlesfestivalen på Beitostølen i 2018 fikk vi en ide da vi satt og drakk pils og rødvin i baren på Radisson Blu Mountain Resort. Gary Owen sto som vanlig på scenen og spilte Beatleslåter. Vi som denne kvelden fikk idèen er alle medlemmer av dugnadsgjengen til Norwegian Wood, Knut Molvik trykker det, Jan Henrik Fosse er med å klargjøre det og undertegnede.

Idéen var enkel Vi spør Gary om han kan komme fra New York til Bergen, så lager vi en Beatlesaften på Nøsteboden. I utgangspunktet kan jo det høres voldsomt ut, reise helt fra New York for å spille Beatles på Nøsteboden. Men vi visste at han ofte besøkte forloveden sin som bor i Bergen. Ut på kvelden spurte vi. Gary sa ja. Da vi kom hjem hadde vi noen diskusjoner. Og da det nærmet seg juletider satte vi i gang med planlegging, og kom frem til at om vi skulle få fullt hus måtte vi utvide arrangementet med en Beatles-gruppe, og få med oss noen som er vant til å organisere slike musikkkvelder. Jeg kontaktet derfor Rune Salomonsen i Bergensgruppen Human Beings og spurte om de kunne tenke seg å være med. Etter å ha snakket med resten av gruppen var svaret ja. “Men vi må ha to kvelder. Og ettersom Gary spiller Beatles spiller Human Beings 60-talls låter. Så lager vi to «singalong» kvelder med REIN 60”, svarte Salo. Og slik ble det. 2 dager med fullt hus. Foto: Trond Blindheim

Overlater til Jan Henrik Fosse å fortelle om arrangementet. 84

Fredrik Mohn HP Gundersen

Rune Salomonsen SALO

Tom Kvamsdak

Arild Seim

Thor Kvinge

Øyvind Hatland

Martin Alsaker

Foto: Vemund Grimstad

Human Beings og Gary Owen på Nøsteboden i Bergen av Jan Henrik Fosse

Foto: Jan Henrik Fosse

Vi i Bergen ønsker oss minst ett, to eller helst flere Beatlesarrangementer i året! Beitostølen har klart dette på en fantastisk måte! Da vi var på Beatlesfestivalen på Beitostølen i 2018 fant vi ut at dette burde vi også kunne få i stand i Bergen, med alle de bekjentskapene som vi har innen musikkmiljøet i Bergen. Med Erik som pådriver, tok det hele av. Vi hadde allerede fått Gary Owen med på opplegget, så var det bare å få i land resten av kvelden. Erik kontaktet hele Bergen’s Salo, eller Rune Salomonsen (som han egentlig heter) i Human Beings med spørsmål om de ville være med på et slikt arrangement. Etter det Erik sier, tok det ikke lange tiden for Salo å si ja, men han mente vi burde ha både fredag og lørdag, for å tilfredsstille publikumsbehovet for et slikt opplegg.

Jeg tar meg av det arrangementetstekniske, så får du sørge for fullt hus begge kvelder, svarte Salo. Vel, Erik satte det hele i gang, og Gary Owen og Human Beings trakk to fulle hus! Han bestilte Nøsteboden, som Frieda Kelly og datteren Rachel besøkte da de var her for å se på Paul McCartney sin stein på Bergen Walk of Fame, etter Beatlesfestivalen 2018 på Beitostølen. Dette ble en dugnadskveld, som resulterte i at Thor og Martin fra Human Beings, Erik og jeg sto i døren for å sjekke og kontrollere billettene som var kjøpt gjennom TicketCo. Etter litt opplæring, klarte vi ‘’gamle menn’’ denne jobben med apper og elektroniske overføringer, uten å få støt eller bli app påvirket i noen særlig grad, og folk strømmet på med store forventninger til kveldens konsert. Gary åpnet med sin tolvstrengs kassegitar! Og for en kunstner han er på dette instrumentet! Folk sang med til kjente og kjære Beatles melodier, og publikum kunne bare rope ut hvilken som helst sang de ville høre, og dermed var han i gang for ‘’full musikk’’!

Foto:Vemund Grimstad

Han tok seg av den første økten, og folk var helt med. De sang og mimret til gode gamle Beatles sanger som: A Hard day`s Night, I Feel Fine, Penny Lane, She Loves You osv. Topp stemning og full fres med andre ord! Den andre økten tok Human seg av. Stemningen ble ikke mindre da de startet med kveldens repertoar som blant annet inneholdt Sha-La-La-La-Lee, Sorry Suzanne, Let it Be Me, Sunny Afternoon, Twist and Shout, Waterloo Sunset osv. Salo kan dette med å kommunisere med publikum! Han pratet , vitset og flørtet med folket, så det var like før Nøsteboden måtte fortøyes til kaien! Helt topp! Gary gikk på igjen når Human tok sin velfortjente pause. Han fortsatte med sitt Beatles repertoar, som jeg vil påstå at nesten ingen gjør bedre enn han!

Foto:Vemund Grimstad

Foto: Vemund Grimstad

Human tok deretter over igjen. De hadde invitert med seg en gjest Tom Sætre som var studiosjef i Grieghallen og gitarist i Hole In The Wall. Han kom ens ærend fra Lillehammer for å spille 3 låter med Human. Ellers spilte Human: Mighty Quinn, Black is Black, The Long and Winding Road, Come Back og en hel haug andre kjente gode ‘’gamle’’ låter. Dette var fredagen, og jeg gledet meg allerede til neste dag. Samme opplegget på lørdag, med nytt publikum, men jeg fikk oppleve dag to, med samme gode stemning og samme gode musikken som jeg aldri går lei av! Jeg ble ikke skuffet! Det var full brakke og full fres fra første stund!

Foto:Vemund Grimstad

Mirela og hennes hjelpere i baren, jobbet på spreng og serverte et livlig publikum det de måtte ønske av drikke og annet snacks. Senere kom også Roger på banen for å hjelpe til. Mirella og Roger Iversen har fått til et fantastisk sted på Nøsteboden! Vel verdt et besøk! Takk skal dere ha begge! Jeg observerte også at Bianca datteren deres var med som ryddehjelp, så stedet er gjerne sikret i neste generasjon også. Ut på kvelden oppdaget jeg Trond Graff ved ett av bordene. Jeg spurte om han kunne tenke seg å spille varemerket sitt, Ebb Tide, men han var ikke så veldig lysten på det, svarte han litt sjenert! Da fikk jeg Salo til å spørre han, og etter noen minutters overtalelse, var han på scenen, og Ebb Tide strømmet ut i rommet godt backet av Human. Veldig koselig, og til stor jubel fra menigheten! Senere på kvelden fikk jeg plekteret hans. Det som han hadde brukt å spille med! En fin suvenir for meg! Litt Pussycat nostalgi!

Foto:Vemund Grimstad

Kvelden avsluttet Gary, Salo og Human med samspill og sang. Helt kjempe! Veldig gøy å ha vært med på to sånne fine kvelder. Dette var et flott arrangement som vi kan være stolte av, så det må vi prøve å få til flere ganger, i hvertfall en til to ganger i året! En stor takk til Gary og Human Beings. Selvfølgelig må vi takke Mirella Iversen og Bergens store dugnadsmann, Roger Iversen som huset denne festen med en stor takk! Så treffes vi kanskje på et nytt Beatles/ Rein 60 treff i Bergen en gang i fremtiden, men i alle fall på Beatlesfestivalen på Beitostølen høsten 2019!

Foto: Erik I Blindheim på Jan Henrik sin Samsung 87

White Album setter

ny rekord

The Recording Industry Association of America (RIAA) annonserte 22. februar at The BEATLES («White Album») fra Apple/Capitol/UMe nå er sertifisert til 24 X Platinum, og er kun det fjerde albumet gjennom tidene som har fått så mange platinautmerkelser.

«The Beatles er uten tvil ett av de mest innflytelsesrike bandene i historien, med musikk som tåler tidens tann» sier Mitch Glazier, sjefen for RIAA. «Magien til John, Paul, George, og Ringo fortsetter å oppleves av nye fans over hele landet og vi er beæret over å kunne presentere dem med denne milepæls- prestasjonen.

The Beatles har fra før av rekorden som det høyest sertifiserte bandet i gull- og platinaplatenes historie, med 178 millioner sertifiseringer over en rekke titler, inklusive det ikoniske ‘White Album.’

Allerede å oppnå diamantstatus er sjeldent – for et album å oppnå tjuefire ganger platina må det virkelig ha blitt en del av Amerikas kultur. Gratulerer til bandet og deres familier, Apple Corps, Capitol og UMe, og alle som hjalp til med å lage dette albumet og bringe det til verden.»

Andre album med Beatles som har overgått diamantsertifiseringen er «The Beatles 1967-1970» (Blue album) med 17 X Platinum, «The Beatles 1962-1966» (Red album) med 15 X Platinum, «Abbey Road» med 12 X Platinum, «1» med 11 X Platinum og «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» med 11 X Platinum.

BABY`S IN BLACK

En vinylentusiasts bekjennelser

Denne gangen har vi kuppet vår faste spaltist Eirik Søreides plass i bladet, for å avlegge et besøk på «Beatlesrommet» hans utenfor Trondheim. Og vi er ikke det første bladet han tar imot, i årets første nummer av magasinet «Samler & Antikkbørsen» er det også en «hjemme hos» reportasje fra Beatlesentusiastens skattkammer.

Det er med en smule andakt vi trer inn i det sterkt sekstitallsinspirerte rommet, med møbler og innredning fra den gang da. Det første vi får øye på er en bunke LP-plater og vi vet hva vi skal se etter. På forhånd har vi nemlig hørt at Eirik har den sjeldne norskpressede «A Hard Day’s Night» LPen med lilla etikett. Vi holder formelig pusten idet vi befrir platen fra det svensktrykte coveret og innerposen og for første gang får se denne etiketten med egne øyne. Det er vel ca tre kjente eksemplarer av dette klenodiet som vi vet om fra de samlerne vi kjenner til, men hvorfor i all verden er denne platen så sjelden? 89

– Nei, det er ikke godt å si, svarer Eirik. – Det er jo ganske usannsynlig at de bare presset opp en håndfull plater, de bør jo i hvert fall kanskje ha presset opp noen hundre når de først gjorde seg umaken.

Hvorfor så få tilsynelatende har overlevd er merkelig. Eirik forteller at han fikk tak i dette eksemplaret da en kar la det ut for salg via en Facebookgruppe, og Eirik var kjapp i vendingen og fikk raskt tilslaget.

Singlemappene på øverste hylle i denne seksjonen var til salgs i Norge.Vi merker oss at boksamlingen huser opptil flere permer med «Norwegian Wood».

LP-plater er egentlig ikke Eiriks hovedinteresse når det gjelder vinyl, han er single-entusiast først og fremst. Som lydkilde har han en platespiller fra 70-tallet som er tilkoplet en Tandberg Sølvsuper forsterker og Tandbergs fasetthøyttalere. –Det er grei nok lyd for meg, jeg er ingen HiFi-entusiast, medgir han. –Men det er faktisk ganske bra lyd i de høyttalerne!

Ved siden av singlene med andre artister finner vi puslespill med Beatles fra 1963 og en ganske tidstypisk lampe.

Summen vil han ikke ut med, men mener han gjorde et godt kjøp. – Det var dyrt, men kostet ikke så mye som enkelte nok ville ha betalt for denne platen, humrer han.

En stabel nyervervede engelske musikkaviser fra sekstitallet, med Beatles på forsidene

Selv om Eirik først og fremst samler Beatles, og helst de nordiske utgivelsene, så har han også utvidet samlerinteressen til andre grupper og artister, da gjerne fra sekstitallet. Det må jo stå i stil med rommet! Og også her er det singler som gjelds. Ved siden av disse singlene står det likevel en Beatles puslespilleske – en av fire forskjellige tegnede motiver som ble utgitt av NEMS i 1963. –Ett av de andre motivene er for tiden i posten på vei til meg, smiler Eirik. Han synes det er gjevest at sekstitallssouvenirene med Beatles er ting som har vært i salg i Norge, og det mener han puslespillet var. På en sofa som selvsagt er fra sekstitallet ligger det en pute med Beatlesmotiv, og på det spinkle salongbordet ligger det en fargerik duk som riktignok er skaffet til veie fra Sverige, ikke fra Norge. Men oppå duken ligger det en stabel nyervervede engelske musikkaviser fra sekstitallet, med Beatles på forsidene. –Disse ble solgt i Norge, sier han fornøyd og peker på at utsalgsprisen i norske kroner er stemplet på avisforsidene. Noen kostet 1 krone og andre 1,50.

De sjeldneste singlene var trygt plassert i en safe, men det hang kopier av dem på hedersplass på veggen.

Eirik er faktisk bare 36 år gammel, men takket være iherdig innsats har han greid å skaffe til veie sjeldne objekter som eldre samlere har vært på jakt etter siden sekstitallet uten å finne dem. De gjeveste og dyreste platene har han låst inn i et hvelv, men for at ikke savnet skal bli for stort har han rammet inn fargekopier av disse platene og de henger på hedersplass over resten av singlesamlingen. I andre rammer finner vi julekort fra Yoko Ono – Eirik sto på julekortlista hennes i fire år, signerte brev fra Georges søster Louise og ikke minst – en bit fra John Lennons gulvteppe som han sikkert tråkket på den gangen han og Cynthia bodde i Weybridge.

På en sofa som selvsagt er fra sekstitallet ligger det en pute med Beatlesmotiv

Det ser ut som om Eirik lurer på om Beatleskjolen fra sekstitallet ville ha passet?

Også disse oransje gardinene mener Eirik var i salg her til lands, president Toralf har tilsvarende, bare grønne.

I et hjørne står det et par gitarer, Eirik har en fortid som gitarist i gruppen The Rooph men har nå stort sett lagt karrieren på hylla. De to gitarene er en 1964 Gretsch – maken til den George Harrison benyttet i 1964-5, samt en nittitallsutgave

av en Epiphone. Eirik jobber nå med å promotere andre artister, booke konserter og liknende. Dagen etter at vi besøkte ham skulle han fly til Bodø for å delta på turnépremieren til en av

gruppene i stallen hans, Highasakite. Det begynner å dra seg mot kvelden, så vi takker så meget for titten – og ikke minst den halvliteren med øl som Eirik spanderte mens vi drakk inn alt det andre han hadde med øynene. 92

LIVERPOOL

THE GRAPES GJENÅPNET

Den tidligere fasaden til The Grapes

tter å ha vært stengt en tid pga økonomiske forsømmelser av de som drev puben «The Grapes» i Mathew Street i Liverpool har eiergruppen pusset den opp og den var «open for business» igjen fredag 22. februar kl. 18. I perioden The Beatles spilte og vanket på Cavern Club var The Grapes det eneste andre etablissementet i gata som serverte alkohol, så Beatles lesket strupene sine der imellom slagene, om de da ikke gikk videre til puben «White Star» som lå rundt hjørnet og ble benyttet som lønningskontor av Beatles’ første manager Allan Williams og Cavern DJ Bob Wooler.

Ny vegg og ny benk men rett sted

Tidligere var det kun The Grapes og Cavern Club som holdt til i Mathew Street, nå er det utelivsgate nummer en i Liverpool, med få skritt mellom hvert skjenkested og til og med et eget «Kaiserkeller». Bilde av The Grapes fra nyåpningen 93

En speilvendt versjon av dette bildet hang inne på "gamle" The Grapes rett ved siden av der bildet i sin tid ble tatt. Paul McCartney leker seg med ølkorkene, som han har satt foran øynene sine.

Et bilde av Pete Best sittende ved «Beatlesbordet» før puben ble pusset opp

Nå avdøde promoter Sam Leach pleide i årevis å ha et stambord inne på The Grapes hvor han solgte store kopier av bilder fra da han var fast booking agent for Beatles, samt signerte eksemplarer av boken sin, «The Rocking City». Foruten småbord innover i lokalene var det også god plass rundt bardisken, og puben avholdt jevnlig karaokekvelder. Som alle engelske puber holdt også The Grapes seg med en rekke stamgjester som gjerne kom innom i lunsjen eller etter jobb. Foruten tilreisende Beatlesfans da, selvsagt. Et bilde av Beatles som sitter benket ved et bord inne på Grapes har pleid å henge rett ved den faktiske benken og et stykke tapet fra den som hang på veggen bak Beatles har også vært tatt vare på under tidligere oppussinger.

De har i hvert fall installert en Sgt Pepper jukeboks for å bevare tilknytningen til Beatles.

Men ikke denne gangen. Benken og tapetet er vekk, og det er installert en ny benk der Beatles satt. Liverpool Echo har en reportasje om den nyåpnede puben og der går det frem av bildene at The Grapes ikke er til å kjenne igjen innvendig. Vi synes det er litt trist at The Grapes nå har blitt en moderne,

strømlinjeformet pub uten det "brune" preget og skyggene fra forna dar med de små toalettene og røykehula i friluft bakerst i puben slik vi husker den. Man har søkt å beholde tilknytningen til Beatles ved hjelp av bilder og en Sgt Pepper jukeboks, men slike effekter benyttes i alle gatens utesteder, som det etter

hvert har blitt fryktelig mange av. Ifølge firmaet som eier puben, var de de som tidligere drev stedet som ribbet puben for innhold. Det skal bli interessant å se om bildet og den originale tapetresten dukker opp for salg på auksjon.

Quarrymen plakat fra 1959

Her er den historiske plakaten

Quarrymen konsertplakat fra 1959 har nylig dukket opp, og ble vist E nfremoriginal på internett av Pete Howard fra Postercentral.com rett over nyttår. Pete

Bests bror Roag Best har kommentert på Facebook at plakaten skal være autentisk. Den har vært benyttet inne på The Casbah Club og reklamerer med at The Quarrymen skal spille i klubben hver lørdag. Plakaten skal stamme fra sommeren-høsten 1959, da Quarrymen-medlemmene ikke bare spilte, men også var med og pusset opp kjellerklubben før den ble innviet. Gruppen hadde på denne tiden ikke lenger med noen av John Lennons barndomskamerater fra Woolton, men besto av kjernen til det som snart skulle bli The Beatles, John Lennon, George Harrison og Paul McCartney, med nytt medlem Ken Brown.

Dette er første gang en slik plakat fra femtitallet ser dagens lys i moderne tid, tidligere er en plakat fra 1960 vist frem i en av bøkene til Pete Best. Den stammet fra konserten Beatles spilte etter å ha kommet hjem fra Hamburg i desember det året. Men her har vi altså en ekte femtitaller, og den foreløpig eneste gjenlevende plakaten for Beatles-forløperen The Quarrymen. Ofte skriver man bandets navn i to ord, Quarry Men, men på denne plakaten virker det som om bandnavnet skal skrives i ett. The Quarrymen hadde egentlig blitt oppløst etter at trommeslager Colin Hanton hadde røket uklar med de andre i januar 1959. John og Paul drev ikke med noe spesielt og George Harrison hadde blitt med i en annen gruppe, Les Stewart Quartet. Men da de fikk sjansen til å spille fast på Casbah Club samlet trioen seg igjen, rekrutterte Ken Brown fra Les Stewart Quartet og uten bedre forslag tok de igjen navnet The Quarrymen. 29. august 1959 åpnet Casbah Club med the Quarrymen på scenen. Ken Browns dager var imidlertid talte da han en dag følte seg for syk til å opptre men likevel frisk nok til å hjelpe med billettsalg og garderobe, noe klubbeier Mona Best mente gjorde at han han likevel fortjente sin andel av gruppens honorar. De tre andre surnet og sparket Brown, som da hadde vært med i gruppen i kun seks uker. Plakaten er veldig preget av tidens tann. Printet på stivt papir som har blitt porøst og sprukket opp i hjørnene, likner den mest av alt på Dødehavsrullene. Det er en ganske fadet tekst men den er fortsatt lesbar: The Quarrymen Every Saturday. The og Every er trykket med sort blekk, mens Quarrymen og Saturday er i rødt.

The Quarrymen besto på denne tiden av John, Paul, George og Ken Brown (med briller). Ken opptrådte igjen på Casbah Club i anledning femtiårsjubileet i 2009 men døde året etter, i 2010.

Vår Beatles-hyllest

av Ivar Rømo

Olavshallen, Trondheim, lørdag 2. mars, «Vår Beatles-hyllest,» med Atle Pettersen, Jørn Hoel, Inger Lise Rypdal, Lise Karlsnes og Bjarte Hjelmeland. Regien og koreografien er ved Johan Osuldsen. To nærmest helt utsolgte forestillinger, litt over 2000 betalende tilhørere. Disse har tidligere gjennomført mange konserter med dette konseptet på Chat Noir i Oslo. Nå har de tatt det ut på turné. De skal i alle fall gjøre noen konserter i Sør-Norge. Forestillingen åpner med en versjon av «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band». Dette er en låt som krever sitt på vokal, men Atle Pettersen takler dette godt. Han er ikke Paul McCartney på 60-tallet, men får til noe jeg synes flere ikke har lykkes helt med på tidligere konserter. Når andre kommer inn i løpet av sangen, synker kvaliteten noe. Jørn Hoel har såpass problemer med dette stemmeleiet at det det blir alt for mye hese lyder og for lite sangstemme. De gikk så raskt over i et potpurri av sanger fortrinnsvis fra den tidlige perioden til The Beatles. Her var det mye god koring. Disse er naturligvis erfarne sangartister med ulike stemmekvaliteter, og de får det til å låte virkelig vakkert sammen. Det er flere mindre potpurrier i løpet av konserten, og de har også i et par tilfeller satt sammen flere sanger til én sang. Dette gjaldt vel «Eleanor Rigby» og «She’s Leaving Home». Senere blandet de John Lennon-låtene «Imagine» og «Across The universe». Dette var også virkningsfullt. Utover i konserten får vi noen enkeltprestasjoner på spesielt utvalgte sanger. Her reiser Jørn Hoel kjerringa på «With a little help from my friends» i Joe Cocker-utgave. Dette ligger bedre i toneleiet hans, og han får klart tatt ut mer av potensialet sitt. Det eneste er at kopien av Joe Cockers «brunstbrøl» uti sangen, blir litt utilsiktet komisk. Lise Karlsnes tar rockelåten «Helter Skelter». Hun klarer seg bra, men er vel kanskje ikke helt hes nok i stemmen til dette. Inger Lise Rypdal synger «Something» iført en veldig lang aftenkjole. Det er for så vidt stemningsfullt. Bjarte Hjelmeland gjør en rolig versjon av «I Want To Hold Your Hand», men imponerer mer på «The Long And Winding Road», alene på vokal med pianisten på flygel. Det som høster størst ovasjoner for enkeltprestasjoner, er Atle Pettersen. Han tar den akustiske delen med «In My Life» og «Blackbird» på gitar, men gjør størst suksess med «Let It Be» hvor han akkompagnerer seg selv på piano. 98

De hadde også med noe fra det psykedeliske repertoaret, låter som «I am the walrus» og «Lucy in the sky with diamonds», Her fikk vi noen sirkuspregete kostymer samtidig som musikken som ble avspilt, var i en litt «høy» tilstand. Ok, ingen av disse artistene er særlig psykedeliske, men dette var effektfullt og spektakulært. Hver og en av sangerne hadde også en personlig historie om sitt forhold til The Beatles. Dette er i hovedstadpressen omtalt som sjarmerende fortellinger. Personlig er jeg noe uenig i dette. På meg virket noen av historiene litt oppkonstruerte, men de kan jo i og for seg være sanne. Den historien jeg imidlertid tillater meg å betvile, er den som Inger Lise Rypdal kom med. Hun fortalte om en tur under en «potetferie» på Toten i 1962 hvor hun skal ha blitt tatt med til Hamburg av ei litt viril tante. De hadde havnet i et litt tvilsomst strøk. Inger Lise var blitt «sminket opp» etc. av denne tanten og tatt med inn på et utested. Der hadde det stått noen unge karer på scenen som var virkelig sjarmerende, og navnet skulle visstnok ha vært The Silver Beatles. Problemet er at de skiftet navn til The Beatles FØR de dro til Hamburg i 1960. The Silver Beatles var et navn som ble brukt da de var backinggruppe for Johnny Gentle på en turné i Skottland i mai 1960. De kan ha endret navn til The Silver Beatles i juli måned, men de skiftet altså garantert navn i midten av august før de dro til Hamburg. Det er også oppsiktsvekkende at en kvinne med en 12-åring kommer inn på disse stedene. Her var det i all hovedsak prostituerte og utenlandske sjøfolk som var klientellet. Det var vel egentlig farlig for «uvedkommende» å befinne seg på Reeperbahn på kveldstid. The Beatles var også, på dette tidspunktet, en helt ukjent gruppe i Norge. Hun oppga selv alderen til å være 12 år. Året kan i så måte ha vært 1961, for hun er født i 1949. I 1962 spilte ikke The Beatles i Hamburg på høsten før 1. november. Det er også temmelig rart at denne historien kommer først nå når damen er 69 år. Ok, vi har et trøndersk uttrykk som sier at «du må slå av til kjentfolk». Jeg tror vi setter denne historien i denne kategorien. Tilbake til selve opptredenen. Når vi skal vurdere dette, så må vi ta i betraktning hvem de har som målgruppe. Det er nok helt sikkert ikke de genuint Beatlesinteresserte. De har et litt tilbakelent forhold til dette showet. Noen mente det gikk på «autopilot», andre syntes at de ikke viste nok respekt for originalene, kritiserte en disco-versjon etc. Dette passet kanskje best for de som liker Beatlesmusikk, men som like gjerne hører på ABBA etc. Personlig tror jeg nok både norsktopp-tilhørerne og dette treffplate-publikummet til Inger Lise kom godt med her. De gjorde nå også den bragden å selge ut Olavshallen to ganger! Jeg synes det teatralske i forestillingen var godt. Det fungerte på scenen, og det var fin flyt hele veien. Hele showet var en kraftanstrengelse på aktørene, med både kostymeskifter og mange sangnumre å holde styr på. Det var et høyt driv hele veien. Denne psykedeliske delen var også godt regissert. Likeledes var det en del iørefallende koringer og duetter, selv om ikke alt klang like bra for meg. Jeg er for eksempel litt usikker i forhold til hvordan de gjorde om andrestemmen og koringen på sangen «Help!» De hadde gjort noen egne vrier på tingene som var bra, for eksempel noen av potpurriene. Dansingen var det temmelig ulik kvalitet på, men det blir pluss i margen for et par enkeltprestasjoner på vokal. Det avhenger litt av hva du vektlegger, men ok, terningkast 4. Ute i foajeen var publikummerne jeg snakket med, godt fornøyde. 99

Best of Beatles Spilles på Chat Noir fredag 24. og lørdag 25. mai!

Best of Beatles er en reise gjennom Beatles epoken. Her kommer kjente slagere på rekke og rad, og publikum oppfordres til å synge med på kjente låter som She loves you, Help, Penny Lane, Hey Jude, All you need is love, Yesterday og mange andre. Her blir det høy allsangfaktor !!! Det Betales har gjort hyllest til The Beatles i over 40 år. De har spilt mer enn 50 konserter på The Cavern Club i Liverpool, og ble utropt av The Beatles første manager Alan Williams til «The best Beatles tribute band in the

world «. Ikke fordi de ligner på originalene utseendemessig, men mer fordi de har energi, troverdighet, humor og ekte kjærlighet til musikken de spiller. Det Betales består av: • Tor Henning Olsen • Gitarer, vokal • Magne Frydenlund • Gitarer, vokal • Øyvind Kristoffersen •Gitar, perkusjon, vokal • Bernt Michael Johansen • Bass, vokal • Rolf Øyvind Hæg • trommer

Telefonbestilling: 815 33 133 Bestilling/gruppebestilling: billetter@chatnoir.no arr: Drammen Artistbyrå as

Premieren til Best of Beatles på Chat Noir i Oslo i mai 2018 ble en braksuksess, og showet ble umiddelbart booket tilbake i mai 2019. I mellomtiden skal showet besøke de største kulturscenene i hele landet. Fremover, Tysvær Bygdeblad og Drammens Tidene ga alle terningkast: