Norwegian Wood #158

Page 1

19

n 20 e t s ø H 8-

Nr. 15

Hei!

e lesere. r å v e ll a il t n , n hilse Sender en lite d er det hektisk om dagen Roa et! Her i Abbey r bak kulissene inne i blad regå r se hva som fo Hilsen Roge

Beatles i Det Nye Da jeg møtte Beatles

Home in the Heart of the Country


Redaktøren tar ordet

Da er sommeren forbi og høsten er her med alle dens tilbud på underholdningsfronten enten man går ut eller holder seg hjemme. Ringo har avholdt sin augustturné og Paul har hatt sine konserter for året. Til høsten kommer det nytt album fra Ringo, og han har valgt å spille inn en Lennon-sang og fått hjelp av Paul. Hyggelig, det. Paul på sin side har utgitt barneboken «Hey Grandude» som også forefinnes på CD som lydbok der det er forfattaren sjøl som les. Når det gjelder Beatles som gruppe så har vi omsider fått den offisielle annonseringen av jubileumsutgaven av «Abbey Road»-albumet, men pga bladets deadline må anmeldelsen stå over til julenummeret. Det gjelder også en ny singleboks med den britiske originalsinglerekka – utvidet med en ny single som kombinerer «Free As A Bird» med «Real Love». I høst er det premiere for «It Was Fifty Years Ago»prosjektet sin 1969-forestilling, som tar for seg både «Abbey Road», «Let It Be» og de gjenstående singlene med Beatles. Vi synes dette har vært et vellykket og profesjonelt gjennomført sjuårs prosjekt, uansett hvordan 1969-forestillingen måtte bli. Liverpools årlige Beatle Week har gått av stabelen, og Altas sønner, The Norwegian Beatles holdt en rekke konserter under arrangementet, deriblant på plenen utenfor Casbah Club. Forøvrig feiret denne klubben nylig at det er 60 år siden stedet åpnet med John, Paul, George og Ken Brown som åpningsband. Er det virkelig ti år siden en gjeng av oss var på femtiårsfeiringen?

Jeg stiller gjerne hele bladet til rådighet for en ung, fremadstormende redaktør som har tid og lyst til å lage Beatlesblad. Layoutmedarbeider og salgsavdeling medfølger. Stillingen som redaktør for Norwegian Wood har vært springbrett til en karriere som journalist tidligere, og det kan skje igjen. Ta kontakt hvis du er interessert! I mellomtiden fortsetter undertegnede traust videre, ha en fortsatt fin høst og så ses vi i julenummeret! Hilsen

Roger

Tiden går og vi med den. Jeg vil gjerne takke alle som har sendt inn bidrag til bladet, uten dere er vi mye dårligere. Men jeg kunne ønske meg langt flere bidrag, bok- og plateanmeldelser, artikler og ikke minst, en helt annen retning for bladet.

REDAKSJONELT

PRESIDENT: Toralf Høyer-Hansen - toralf@norwegianwood.org SJEFREDAKTØR: Roger Stormo - roger@norwegianwood.org REDAKTØR: Oddvar Ruud - redaksjonen@norwegianwood.org SEKRETÆR: Bjørn Bjerkeskaug - info@norwegianwood.org NETTSTED: www.norwegianwood.org FACEBOOK: www.facebook.com/beatlesklubb TWITTER: www.twitter.com/ beatlesklubben@beatlesklubben ADRESSE: Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO TRYKKERI: Knut Molvik Molvik Grafisk - knut@molvik.no LAYOUT: Erik I. Blindheim Pil Media AS - erik@baremeg.no ANNONSER: Lise Lotte Andersen Pil Media - lotte@pilmedia.no

Takk til: Nina Merete Almås Allan Kozinn Adrian Sinclair Jon Vidar Bergan Thor Bjarne Bore Eirik Søreide Per Kristian Aagaard Dag Inge Fjeld Are Stegane Linda Engebråten


Det nye albumet til Ringo

86

INNHOLD 30

Jubileumsutgaver av Abbey Road

12 Beatles i Det Nye 44 Ringos sommerturné 40

ko & Yo n h f Jo llad oseansen a B The foto

44

71 Baby`s In Black

Da jeg møtte Beatles

65

4

48 Caddy and The Cadillacs

land

Paul i Skott

68

Pop-Up Beatleskanal

nye 50 Den utgaven av McGear

58 Singleboks til jul

Jon Vidar Bergan anmelder McGear

95

Linda møter Paul Beatlesrommet i Karlstad

58 86 What’s My Name

56 80 Beatles på Arbeiderbladets hitlister 88 10 fakta om Abbey Road 76 Abbey Road fyller femti 82 Beatlesfestivaler og gjeting av katter

93

Båndopptak fra Apple-møte luftes


Hvorfor kjøpte John Lennon i 1967 den øde øya Dorinish i Irland? Hvorfor vurderte The Beatles å kjøpe en gresk øy det samme året?

PRESIDENTEN HAR ORDET

Hvorfor kjøpte bygutten Paul McCartney en gård i Skottland i 1966?

Penger! Paul McCartneys

“Home in the Heart of the Country” “Money (That’s What I Want)” På midten av 60-tallet tjente The Beatles godt med penger. I pressen ble de omtalt som millionærer, men pengene så de ikke mye til. Det «progressive» skatteregimet til Storbritannias statsminister Harold Wilson var ganske enkelt svimlende. En toppsats for inntektsskatt på 83 prosent + et tillegg på 15 prosent på investeringer og utbytte, ga en marginalrate på 98 prosent. Forståelig nok mente The Beatles at de for sine musikalske prestasjoner ble skattet for mye, og åpningssangen «Taxman» på bandets Revolveralbum fra 1966 var en åpen protest mot den høye beskatningen de ble utsatt for.

High Park Farm

4


Should five percent appear too small Be thankful I don't take it all 'cause I'm the taxman, yeah, I'm the taxman If you drive a car, I'll tax the street If you try to sit, I'll tax your seat If you get too cold, I'll tax the heat If you take a walk, I'll tax your feet Taxman "Jeg oppdaget at jeg betalte en diger haug med penger til skatteoppkreveren. Man er lykkelig for at man omsider har begynt å tjene penger – inntil du finner ut dette med skatt."

George Harrison i The Beatles Antologien

I desember 1966 forsøkte bladet Rave å finne ut hvor mye hver av medlemmene i The Beatles hadde tjent det året, med liveopptredener, låtskriving, filmer og forskjellige andre inntekter. Her er hva de kom fram til, omregnet til norsk kroneverdi i 2016. Ringo Starr: ca. 109 millioner George Harrison: ca. 111 millioner John Lennon og Paul McCartneys inntekter ble anslått til ca. 180 millioner norske kroner.

John Lennon: Vi har bedt de om å fortelle oss hvor mye vi har, men de kan ikke - pengene kommer inn fra så mange steder.

Å være en Beatle i 1966 var opplagt veldig lukrativt, men det må huskes at dette er summer før skatt, og det faktum at en god del av disse pengene, på grunn av en rekke tvilsomme forretningsavgjørelser aldri nådde Fab Four. Og ja, John og Paul tjente mer, men forskjellen er kanskje ikke så stor som vi kunne forventet.

George Harrison: Jeg kjøper aldri noe uten først å høre med regnskapsførerne våre — Jeg bare ringer dem, og så forteller de meg om jeg har råd til det.

Selv hadde bandet ingen peiling på hvor mye penger de hadde, og var ganske uklare da de ble spurt om de visste hvor rike de faktisk var:

5


Ringo Starr: Regnskapsførerne sier at jeg har det bra - det er alt jeg trenger å vite. For å hjelpe The Fab Four med inntekter og utgifter, hadde Brian Epstein ansatt Harry Pinsker som regnskapsfører. Pinsker lanserte en rekke kreative, men helt lovlige ideer for å holde skatten nede. Å investere i eiendommer var et av forslagene. I Look High, I Look Low, I'm Lookin' Everywhere I Go, Lookin' For A Home In The Heart Of The Country. I'm Gonna move, I'm Gonna Go, I'm Gonna Tell Everyone I Know Lookin ' For A Home In The Heart Of The Country.

Martha, Paul og Linda -1970

6


High Park

Da det 16. juni 1966, midt under opptakene til albumet Revolver, ble kjent at Paul McCartney hadde kjøpt en 186 mål stor gård i Skottland, var det etter råd fra Pinsker. Eiendommen ble kalt High Park og lå i Campbeltown, i nærheten av Mull of Kintyre , 20 mil sørvest for Glasgow. Kjøpet kostet McCartney 35000 pund. De første tre årene McCartney eide eiendommen var hovedhuset i en svært forfallen tilstand. Med jordgulv, ikke rennende vann, uten innlagt toalett og et gammelt utett tak, bodde megastjernen McCartney. Gården i seg selv var gjengrodd og egnet seg dårlig til vanlig landbruk. I perioder når Paul og hans kjæreste Jane Asher var borte, ble eiendommen passet på av en nabo, som til gjengjeld kunne la sauene sine beite fritt på eiendommen. “Det er 200 dekar og et gårdshus. Det var vel verdt pengene jeg betalte for det, synes jeg. Men ikke tro at jeg er en stor eiendomsmagnat. Jeg kjøper kun steder jeg liker."

Paul og Heather i 1971

Paul McCartney, 1966

Gården High Park, i utgangspunktet en investering for å oppnå skattelette, skulle vise seg å få en helt annen betydning for Paul og hans familie: en ypperlig måte å slippe unna Beatlemania på. Og så ofte som mulig oppholdt de seg på gården. Gjennom påfølgende flere tiår ble tilstøtende landområder kjøpt opp som en beskyttelse av privatlivet, og er i dag på hele 1000 mål.

7


The Long And Winding Road

Landsveg B 842

"Linda sa, 'Dette stedet kan vi pusse opp!' Og det hadde jeg aldri tenkt på, jeg tenkte at det bare forble slik det var når man kjøpte det. Jeg var bare ikke driftig nok til å faktisk tenke.

«The Long and Winding Road»

Sommeren 1968 ble forlovelsen mellom Jane Asher og Paul McCartney brutt. Samtidig var det meget dårlig stemning i studio hvor The Beatles jobbet med albumet «The Beatles (White Album)».

Vi kunne ordne opp stedet! Linda fikk meg virkelig opprømt over tanken. Jeg likte stedet godt fra før, jeg liker at det ligger isolert til og jeg liker privatlivet og verdens-ende fjernheten sammenliknet med en by."

Alle skjønte at det gikk mot slutten for gruppen, og en trist Paul søkte ro i Skottland. Det var under dette oppholdet han skrev og komponerte «The Long and Winding Road». På kjøreturer langs den kronglete veien (B 842) som slynger seg opp i åsene i de avsidesliggende Highlands, med innsjøer og fjerne fjell sørøst for halvøya, fant Paul tittelen og ideen til sangen. Basert på kommentarer Paul har gitt, kan teksten tolkes som et bilde på hans eget liv, samt et nostalgisk tilbakeblikk på The Beatles’ historie.

Paul McCartney, Many Years From Now av Barry Miles.

Familien skulle snart bli til seks, og de delte tiden med å bo i London og på gården. På High Park drev de oppdrett av lam, sau og kyllinger, og koste seg med hundene Martha, Jet, Poppy og Lucky. Hester ble en lidenskap for McCartneys, og de fikk etter hvert flere på High Park. Mest kjent ble en svart ponni med navnet «Jet» (samme navn som på hunden), hvis navn ble brukt til en sang på albumet «Band On The Run». Og så var det «Blankit», favoritthesten til Linda som hun likte å ri fram til sin død i 1998.

"jeg bare satte meg ved pianoet I Skottland, begynte å spille og kom opp med denne sangen, mens jeg så for meg at den skulle fremføres av noen som Ray Charles. Jeg har alltid fullet inspirasjon i Skottlands stille skjønnhet og igjen viste det seg å være stedet hvor jeg fant inspirasjon." Paul McCartney

Et livsendrende øyeblikk fant sted våren 1975. Hele familien satt ved kjøkkenbordet og gjorde seg klar til å spise søndagslunsj.

Familieliv

I mars 1969 giftet Paul McCartney seg med Linda Eastman, og like etterpå flyttet paret sammen med Lindas datter fra et tidligere ekteskap, Heather, inn på gården.

Fra kjøkkenbordet kikket Linda ut av vinduet på de små lammene som beitet og lekte rundt på gården. Med en tallerken stekt lam på bordet, ble beslutnin8


The Mull Of Kintyre

gen tatt der og da om å bli vegetarianere. Paul har senere utdypet valget med å si: «Det er fordi vi liker dyr. Det er en etisk ting, og handler egentlig ikke om helse.»

På High Park med fire barn, mye friluftsliv og mange heldige dyr (ingen dyr ble slaktet på gården), levde Paul og Linda det gode liv – langt fra andre rockestjerners jet-set-liv.

Depresjon og isolasjon

Inspirert av naturen og stedet, skrev Paul (sammen med Denny Laine, den tidligere Moody Blues- gitaristen og originalmedlem i Wings) megahiten «Mull Of Kintyre» – en kjærlighetssang til hans familie og deres skotske hjem.

Etter et møte 20. september 1969 hvor John Lennon sa at han ville slutte i The Beatles, trakk en deprimert Paul McCartney seg tilbake til High Park og isolasjon. Skjult for skrikende fans og plagsomme mediefolk, ga privatlivet på den isolerte gården etter hvert livsgnisten tilbake til Paul. Sammen med Linda bestemte han seg for å starte på nytt ...

Innspilt i Pauls hjemmestudio, utgitt av Wings, med Campbeltown Pipe Band (det lokale sekkepipeorkesteret) som en viktig deltaker, toppet singelen de britiske hitlistene julen 1977.

Rude Studio og ny musikk

Mens han slikket sårene sine etter The Beatles begynte Paul å skrive sanger på High Park, og ganske snart fikk han tømt en liten låve og installert en 4-spors båndopptaker i den. «The Rude Studio» var en realitet. Det ble Pauls første permanente hjemmestudio. Studioets første demoer, som «Maybe I’m Amazed» og «The Lovely Linda», ble etter hvert med på Pauls første soloalbum etter The Beatles - «McCartney».

Samtidig ble den den første singelen som solgte mer enn to millioner eksemplarer i hjemlandet. På verdensbasis har den til nå solgt over ti millioner eksemplarer, selv om den aldri har blitt gitt ut i USA. Paul, Denny Laine og Linda sammen med Campbeltown Pipe Band -1977

Senere fikk studioet inn en 24-spors båndopptaker og skiftet navn til Spirit of Ranachan. Demomusikk til både «Ram», «Wild Life» og «McCartney II» ble til der. Etter at gruppen Wings fødsel i 1971, kom også flere av deres sanger til i det enkle studioet.

På High Park 1971. 9


“Mull of Kintyre, the whole area of Kintyre and Argyllshire, is very special because of the memories it holds for me and the family “It’s really nice to think that the love we have for the area was captured in a song and brought to the attention of many people around the world.”

Paul McCartney 2017.

Mull of Kintyre Oh mist rolling in from the sea, My desire is always to be here Oh Mull of Kintyre Som takk for det Kintyre ga Paul, fikk Kintyre (med litt hjelp av Laine) den romantiske, kanskje en av musikkhistoriens mest vellykkede sanger - Mull Of Kintyre.

10


Martha

I 2010 ble eiendommen lagt ut for salg – uten at den ble solgt. De fire barna hans besøker fortsatt gården en gang iblant.

Martha ble gravlagt på High Park. Hunden som var inspirasjon til sangen «Martha My Dear» på albumet The Beatles (The White Album), døde 15 år gammel i 1981 på gården.

Enda i dag trekker navnet McCartney og sangen Mull Of Kintyre tusenvis av turister til området hvert år, og sangen har faktisk fått sin egen årlige festival - Mull of Kintyre Music Festival.

Martha ble født 16. juni 1966, dagen før McCartney kjøpte High Park.

I sentrum av Campbeltown ligger Linda McCartney Memorial Garden, hvor Paul har donert en messingstatue av sin avdøde kone som holder rundt et lite lam.

Senere år

Etter at Linda døde i 1998 har Paul svært sjelden vært å se på High Park. Kanskje er det de mange gode minnene om Linda som gjør det vondt for han å besøke gården? 11


The Beatles og Yngvar Holm

Yngvar Holm er kjent som Norges første musikkjournalist. Han jobbet i atten år med dette for ungdomsbladet Det Nye. Bladet eksisterer fortsatt, selv om det i dag først og fremst henvender seg til unge jenter. Også på sekstitallet var nok dette kjerneleserne, men på grunn av bl.a. musikkstoffet ble bladet også lest av gutter, gjerne lånt fra deres søstre. Yngvar Holm ble født i Bærum i 1931, og var arvelig belastet.

Det var i perioden 1958-1975 at Holm virket i Det Nye, noe som jo sammenfalt med fremveksten av rock and roll, via The Shadows til Beatles og videre. I tillegg er det jo i denne perioden at tenåringer får økt innflytelse, takket være de store barnekullene i kjølvannet av andre verdenskrig. Yngvar Holm var nok først og fremst interessert i jazzmusikk selv, og var bl.a. stor fan av Frank Sinatra. Likevel tok han den nye musikken på alvor, og gjorde ikke narr av den, slik andre journalister i perioden gjerne gjorde. Ungdomsbladet Det Nye startet opp i 1957, med Arne Bendiksen som spaltist når det gjaldt plateutgivelser. Dette ble ikke sett på med blide øyne fra andre aktører i platebransjen, da Bendiksen jo hadde forkjærlighet for sine egne artisters utgivelser. Yngvar Holm ble sett på som en mer uavhengig skribent og fikk tilbudt jobben. Det var i denne rollen at Holm skulle bli landskjent som musikkjournalist.

Hans farfar var nemlig en av Kristianias første grammofonforhandlere rundt århundreskiftet. Holm var journalist i Vi Menn i 1953 og skrev for Morgenposten i perioden 1954-1964. Der anmeldte han jazz- og populærmusikk, som det het, og redigerte den faste spalten «Platespillern» sammen med den klassisk skolerte pianisten Kjell Bækkelund.

Som skribent hadde Holm startet opp like etter krigen med småartikler og jazz portretter i avisene, blant annet Morgenposten. Da han ble journalistlærling i Fylkesavisen (lokalredaksjonen Grenmar i Porsgrunn), begynte han snart å skrive om musikk og arrangerte jazzkonserter i kinoene og ball for ungdommen. Det var en stor økonomisk risiko for en 17-åring som levde på luselønn og knapt hadde råd til en daglig middag. 12


håndverksmessig. Boken kan ha vært et bestillingsverk, og har mange reklamesider for aktører i bransjen såvel som for andre ting, så som sigaretter. Den norske platebransjen har Holm god peiling på, hvilke etiketter som distribueres av hvilket firma, hvem som skrev plateanmeldelser, hvem som var artister, ja i det hele tatt hadde han den helt store oversikten som 26-åring.

Og da han mønstret om bord i nye «MS Oslofjord» i 1949 for å oppleve musikklivet i New York, ble han i fyr og flamme og laget kåserier i Ungdommens Radiomagasin i NRK og skrev utallige artikler i aviser og ukeblader. Under sin tid til sjøs fikk Yngvar Holm oppleve jazzlegender som Charlie Parker, Benny Goodman, Count Basie, Teddy Wilson, Errol Garner, Sarah Vaughan, Sammy Davis jr. og mange, mange andre - enten det var i jazzklubbene Birdland, Bop City, Cafe Society eller Apollo i Harlem. Han ble om bord i ett og et halvt år fram til sommeren 1951 og fikk med seg utrolig mange musikkopplevelser.

Holm gjorde seg etter hvert bemerket både innen musikk, veldedighet og på en rekke andre områder. Han forfattet minst femti bøker med mange ulike temaer, han traff Elvis og skrev bok både om ham og om Frank Sinatra – og om Kong Olav. Yngvar Holms første bok innen platebransjen kom allerede i 1957: «Vi spiller plater – Den norske grammofonhåndboken» på Gerlyngs Forlag. Boken bærer tydelig preg av at det er gjort en grundig jobb med forarbeid, så Holm hadde gjort seg til ekspert på dette området. Han gir i boken et meget godt innblikk i platebransjen, fra historisk perspektiv da man begynte å kunne ta opp lyd til hvordan den moderne (1957) tidens produksjon av plater foregikk, rent

I 1963, etter å ha vært musikkjournalist i Det Nye i fem år ga Holm ut boken «Plater og Stjerner» på Ernst G. Mortensens Forlag, akkurat litt for tidlig til at Beatles kunne vært med. Holm fikk reise til Sverige senere det året og treffe Beatles under deres turné der. Som utsendt medarbeider fra Det Nye sørget han bl.a. for at det ble tatt bilder av dem mens de bladde i et av numrene av det norske bladet. Holm ble også forespurt om han ville starte opp en norsk fanklubb for Beatles, og tok faktisk på seg oppdraget. Etter kort tid skjønte han imidlertid at dette ville ta for mye av hans tid, og han overlot fanklubben til sin niese, Elisabeth Holm Oraug, som drev den videre sammen med en venninne frem til 1966. Holm var senere i livet med på å opprette Spellemannsprisen, vårt svar på Grammyprisene, og han ledet flere innsamlingsaksjoner for Norges Røde Kors og Flyktningerådet. For sitt samfunnsengasjement og humanitære arbeid mottok han en rekke æresbevisninger - Kongens hedersmedalje i gull, Norges Røde Kors hederstegn, Oslo By’s kulturstipend, Diplom fra FN’s høykommisær for flyktninger o.s.v. Yngvars kanskje aller største artist-opplevelse var å få treffe sitt store idol Frank Sinatra. Det skjedde i forbindelse med Sinatras to konserter i Oslo. Men før det, også i Las Vegas, der Yngvar var gjest ved Frankies bord i Cæcars Palace. Yngvar Holm døde 12. mai 2018, han ble 86 år gammel. I sin bok fra 1990, «Swing It! - Tidsbilder fra de glade 50-60 årene» har Holm skrevet et kapittel om Beatlemania, hvor han først og fremst formidler sine inntrykk fra da han møtte dem i Sverige. Dessverre er det ikke så mange personlige minner som referater av hva pressen skrev den gangen.

13


BEATLEMANIA av Yngvar Holm

Slåss ju...Je-je-je... sang ungene i gaten og trodde det handlet om å gi hverandre juling og gjøv løs på hverandre mens de skrev Beatles-refrenget av sine lungers fulle kraft. The Beatles var på sett og vis starten på den ungdomsbølge som rullet over oss på midten av 60-tallet. De dukket opp i kjølvannet av Elvis - som var arbeiderungdommens idol - ihvertfall til å begynne med, mens de pene og veloppdragne gutta i The Beatles ble akseptert av de fleste, etter hvert også av foreldregenerasjonen: «For egentlig hadde de ikke så langt hår når det kom til stykket.» Elvis Presley var den mest innflytelsesrike ungdomsartisten før The Beatles slo igjennom i 1 963. Musikerne i The Quarrymen - forløperen til The Beatles - kledte seg i svarte lærjakker, dongeribukser og traktorsko - og hadde selvsagt Elvis-sleik. Alt dreide seg utelukkende om den røffe og upolerte rockesangeren fra Tennessee. «-Ingen andre virket så sterkt på meg som Elvis», sa John Lennon ved en anledning. Men selv om Elvis var The King, hadde The Beatles appell til et langt bredere sosialt lag. De var unge i ungdommens egen tidsalder, den gang etterkrigsbarna raste ut og skapte sin egen stil med signaler fra Carnaby Street og The Swingin’ 14

London: nye klesmoter, make-up, diskoteker og ungdomssteder, Radio Luxkultus og ikke minst platebransjen, som de snudde opp ned på. Det ble slutt på snørr og tårer-sangere og sweet music da The Beatles dukket opp og den lønnsomme ungdomsindustrien ble skapt. Ingen av oss forble upåvirket av The Beatles. På en eller annen måte ble vi engasjert - for eller mot de langhårete. Deres musikk startet en revolusjon. Selv vi som tilhørte Sinatra-generasjonen lot håret vokse noen centimeter og sydde inn buksene. Sverige ble det første land utenfor deres hjemland som fikk oppleve gruppen live, dvs. på scenen når man unntar deres første tvilsomme opptredener i Hamburg. Nå påstår riktignok impresario Lasse Gerlyng at Beatles var hans gjestemusikere under en danseaften i Oslo under Hamburg-tiden, men det foreligger d essverre ingen beviser på at dette medfører riktighet. Beatles-eksperter som vet eksakt hva de senere så berømte artistene foretok seg, ville nok ha kjent til et slikt angivelig Norgesbesøk.


Som plateskribent var jeg nysgjerrig på å se og oppleve disse nye popartistene, som var i ferd med å skape seg et navn. Allerede etter å ha hørt deres første plate, «Love Me Do» som utkom i oktober 1962, slo det meg at her sto vi overfor dette merkelige og udefinerbare som platebransjen er så opptatt av: et nytt decenniums superstjerner eller magastars som vi sier i dag, etterhvert som det har gått inflasjon i nær sagt alt. Plateprodusentene hevder at det skjer bare en gang hvert tiår at man får en Bing Crosby, Louis Armstrong, Frank Sinatra, Elvis Presley, Beatles, Rolling Stones, ABBA og Michael Jackson. Jeg har sittet og bladd i gulnede avisprotokoller i kjellerne til Dagens Nyheter og Expressen i Stockholm, og sveivet meg gjennom mikrofilmer fra Göteborgs-Tidningen og GT på Universitetet i Göteborg, for å finne ut hva som egentlig skjedde det året da The Beatles for alvor slo igjennom. Samme dag de kom tilbake fra sin fem-dagers turne i Sverige, slo Beatlesfeberen for fullt ut i Storbritannia og andre land. Men det var noe ganske annet enn The Beatles som opptok avisene dagene før de skulle innta Sverige på sin første offisielle utenlandsturne. Hele førstesiden i Dagens Nyheter var viet oberst Stig Wennerströms forsøk på å begå selvmord i fengselscellen. Wennerström var avslørt som storspion for Sovjet i mer enn femten år. Ellers var avisene opptatt av at Sverige skulle få et nytt skattesystem, og ettermiddags avisene hadde bildereportasjer fra spillefilmen om Profumo-skandalen - sexeventyret til den britiske krigsministeren John Profumo og den lettlivede Christine Keeler.

15


Når man studerer annonsene for konsertene ihvertfall i Stockholm -var det ikke rare greiene det heller: en beskjeden en-spalter i Expressen, ikke større enn en vanlig norsk kinoannonse, der den amerikanske twistkongen Joey Dee, svensken Jerry Williams, gruppen The Violents og den hollandske sangjenta Suzie fikk navnene sine like store (eller små) som «Englands pop-gäng The Beatles,» som det sto i annonsene. I Göteborg var annonsene noe større. Kanskje millimeterprisen var rimeligere der enn i hovedstaden? Forøvrig ble det ofret atskillig mer annonseplass og trykksverte på nordmannen Ray Adams (Ragnar Asbjørnsen) og hans sangkollega Gunnar Wiklund i anledning deres høstshow i Konserthuset. Det er ellers interessant og tidstypisk å registrere at det var jazzen som dominerte underholdningsannonsene den gang. Stjerner som Don Byas, John Coltrane, Lasse Gulin og Bernt Rosengren, og orkestrene til Ewert Weiss, Nore Ingmann og Nils Malmström var å finne på klubber og restauranter. Konsertbyrået Telstar (oppkalt etter kommunikasjonssatellitten som ble sendt til værs omtrent da The Beatles begynte å få et glimt av stjernehimDenslags regjeringsskandaler later forresten til å være melen) fikk gruppen til Sverige, -en direkte følge like godt stoff den dag i dag. Expressen hadde en av platesuksessen «She Loves You», som hadde reportasje fra Nalen - jazzens høyborg som nå var blitt fast tet-plass på Top Twenty-listen i England. Den stedet for twist og el-gitarer. Og Lill-Babs Svensson nådde raskt opp i en million solgte eksemplarer og skulle være hovedgjesten i TV’s populære Hylands salget gikk strykende også i andre land, blant annet Hörna. Ikke et ord om Beatleskonserten. Den var i Norge. tydeligvis uten interesse for avisene og folk flest. Etter hvert gikk vi alle rundt og nynnet She Loves Det var først etter at konsertene hadde funnet sted, at You. Yeah, Yeah, Yeah. Men i Norge tok det noe pressen begynte å skrive om Beatlesfenomenet! lenger tid før den oppnådde det magiske tall 25 000 16


solgte eksemplarer, slik at gruppen kunne belønnes med Arbeiderbladets den gang så ettertraktede trofe, Den norske Sølvplaten, som forresten Erik Heyerdahl hadde tatt initiativet til og foresto utdelingen av. Det skjedde så sent som 16. januar 1965.

Dermed gikk jeg glipp av såvel det eksklusive intervjuet som de berømte autografene.

Jeg opplevde The Beatles på Lorensbergs Cirkus i Gøteborg -to konserter som neppe vil bli glemt. Det gamle amfiteateret var fylt til siste plass den minnerike ettermiddagen og kvelden 27. oktober 1963.

Turneledelsen bad meg i stedet koke sammen en historie på egenhånd og gav meg en bunke «vaskesedler», dvs. ferdig skrevne artikler, biografier og platestoff. «-Hva om jeg laget en story om at The Beatles hadde gitt jakkene sine til bladets lesere?» spurte jeg. Turne-gjengen så på hverandre og lo. Det var vel å oppfatte som et slags samtykke, da en av dem rablet ned adressen til det firma som forsynte The Beatles med kraveløse jakker. Slik gikk det til at Det Nye to måneder senere i en større oppslagsartikkel kunne gjøre kjent at The Beatles hadde gitt bort jakkene sine til Det Nye’s lesere!

Som pressemann var man priviligert og kunne komme bak scenen i pausen mellom konsertene. Sammen med en svensk fotograf arrangerte jeg spesialbilder, der de populære artistene -slitne og gjennomvåte av svette -bladde «interessert» i Det Nye med Wenche Myhre på forsiden.

Arets køpenickiade i ukebladverdenen førte nærmest til et bombardement av postkort, brev, telefonhenvendelser og oppmøte i redaksjonen. Alle ville ha jakkene til den stadig mer populære gruppen. Etter noen dager hopet det seg opp sekker med brev. Men vi røpet selvsagt aldri bakgrunnen for det hele.

Merkelig at de gikk med på det. Det hadde vel ikke latt seg gjennomføre noen måneder senere etter at de for alvor slo igjennom. De var så høflige og hjelpsomme som jeg hadde lest og hørt om på forhånd, selv om de innerst inne sikkert hadde mest lyst til å be den norske reporteren dra dit pepper’n gror. Men manageren, Brian Epstein, hadde «oppdratt» dem til aldri å si nei til journalister. Innpåsliten som jeg var, og sugen etter enda flere bilder og mer stoff, fotfulgte jeg dem helt inn i spisesalen på Park Hote! etter siste forestilling. Jeg var blitt lovet et intervju og autografer til bladet. Imidlertid hadde jeg ikke regnet med at noen hundre fans også ville sikre seg autografer. De stormet inn på hotellet, slik at Beatlesmedlemmene i all hast måtte komme seg ut av spisesalen og opp på rommene. 17


En avis påsto at aldri hadde så mange uniformerte politifolk bevoktet ikke bare utgangene, men også artister og publikum under en forestilling som søndagens popfestival.

Hvem som helst kunne i grunnen ha skaffet seg de samme jakkene ved å skrive til den engelske konfeksjonsfabrikken -som hadde stor suksess med postordresalg av kraveløse Beatles-jakker i cordfløyel, forresten av god kvalitet og skikkelig snitt. Så de fire heldige som fikk hver sin ekte Beatlesjakke - så å si dratt av kroppen til de berømte gutta etter Gøteborgkonserten, var sikkert i den syvende himmel. Kanskje de har klenodiet den dag i dag, - et arvestykke til barn og barnebarn... Dagen etter konserten på Cirkus hadde GöteborgsPosten et bilde og en henvisningstekst under bretten, som vi avisfolk den gang kalte en nyhet som ikke nådde helt til topps på forsiden, det som var synlig i bladstativene i kiosker og utsalg. «Hysteri på Cirkus», var overskriften, og teksten lød: «Pop-festival var det på Cirkus søndag - i tre omganger med The Beatles fra Liverpool som hovedattraksjon. The Beatles er Europas mest populære poporkester, en langlugget kvartett i engelske dresser. Og det gjorde at publikum mest var jenter! De skrek av henførelse, hvinte og trampet i gulvet, mens vakthavende politikonstabler la fra seg sablene (!) og holdt seg for ørene. Snart kan man ikke skille pop-festivaler fra maranatamøter.

Det ble slått fast at The Beatles var hovedattraksjonen - disse langluggete, høyrøstede guttene som gjorde at publikum mest besto av hunkjønn mellom ti til seksten år. Jo lenger bak man satt, desto mer skrek man. På første benk i parkett nøyde publikum seg med å legge føttene fortrolig på scenekanten. Jerry Williams. ung pop-sanger i lyseblå lekedrakt, ropte til publikum fra scenen: «- Kan ikke dere 2000 lage like mye bråk som meg?» Det kunne selvsagt publikum, og politifolkene vred sine hender. Lenge etter siste show forsøkte et femti-talls jenter å forsere sceneinngangen, hvilket ble umuliggjort gjennom fire meget lange politiarmer. Og alle som gikk ut gjennom sceneinngangen - såvel scenearbeidere. brannmenn, journalister og fotografer, ble iaktatt mistenksomt, for det har jo hendt at popstjerner har sneket seg ut - forkledt til det ugjenkjennelige. Det førte til at noen tenåringsjenter hengte seg på pressebilene et godt stykke nedover Avenyen. Det som kjennetegnet omtalene av The Beatles i de fleste aviser, var en lett harselerende og ironisk måte å skrive om Beatleskonserten på. Det var knapt noen som forsøkte seg på enslags vurdering av gruppens musikkstil. Kun ståheien omkring konserten var godt stoff. 18


Tabloidavisen GT viet så å si hele sin underholdningsside til «The Beatles som liker blondiner, men som også vant brunettene.» Allerede i de første linjene i reportasjen merker man tonen: «Svetten perler i dunkelrøde ansikter, hektisk henrykte og de korte kjolene glir opp et par farlige tommer. Føtter og hender strider i taktfast kamp om lydseiren. Der og der noen hender i været som veiver med knyttede never. Småjenter sikter med kameraene i halvmørket. Det høres rop fra flere kanter; i blant samler de seg i et felles grellt crescendo.» Etter denne maleriske innledningen, fortsetter beskrivelsen fra den første egentlige Europaturneen til The Beatles: «Nesten hele dagen ventet man på The Beatles i Circus.

19


Ikke den minste lille blondine våget seg opp på scenen for å klemme The Beatles. Så den helt store ekstasen ble det aldri noe av. Fornuften satt nok snarere hos de mange barske politifolk i døråpningene enn hos de tiltenkte blondinene. Riktignok –larmen rakk både til henrykkelse og bedøvelse. Når The Beatles satte i gang med «Twist And Shout» holdt hodet på å sprenges på den som bare måtte lytte uten å skrike. Og enda låt det bedre enn på plate! Eller kanskje syntes man bare det, og lot seg påvirke av de fire humoristenes opptreden. The Beatles kan kunsten å småprate med publikum slik at de får inntrykk av at dette er deres store livsinteresse. Våger man dessuten å fleipe litt og kaste papirfly ut i salen, behøver man hverken sprelle med beina eller krabbe omkring på gulvet (den var til Joey Dee og Jerry Williams) -spesielt ikke når man behersker gitarer og stemmer så suverent som The Beatles», het det. Det var lagt opp til ti konserter under Beatlesturneen i Sverige. Gruppen ankom Stockholm 23. oktober. Dagen etter var de i Sveriges Radio og gjorde opptak til et program med Klas Tre stykk gallaer rakk man med og atskillige gitarer gikk varme Burling. Det ble forresten sendt først under dagens løp. Men alt var liksom enda bare forberedelser enslags forventningsfull ukonsentrasjon. Ikke en gang den ameri- 11. november. Man hadde god tid den kanske twisteren Joey Dee lyktes i å arbeide opp publikum slik han gang. Det hører med til historien om den første skikkelige etter anstrengelsene å dømme skulle ha ønsket. Det var The Beatles alle var kommet for å skrike og trampe og klappe sammen med. Formalitetene ble tatt hånd om av Thomas Bolme (kjent fjes fra TV) som blant annet forsøkte å formidle data om de fire beatlenes kvinneidealer. Variasjonen var rik: små blondiner og intelligente blondiner. Men alle brunetter i salen hentet seg snart inn igjen fra skuffelsen da The Beatles var på plass. Da fikk de noe annet å tenke på. Fire gutter med verdens lengste lugger og smaleste bukseben - forresten velpressete. Rette i ryggen som generaler og med høye heler som cowboys fra ville vesten. Som dessuten er verdens søteste og synger så man blir gele og begynner å dirre i hele kroppen. (Hadde GT sendt sin yngste kvinnelige reporter på konserten. Montro?) 20

Beatlesturneen at da den kjente TVprodusenten Allan Schulman fikk tilbud om å ha med The Beatles i Hylands Hörna, svarte han blankt nei! Denslags langhårete pop-gutter hadde man ingen sans for der, nei... De første to konsertene fant sted i Karlstad fredag 25. oktober. Neste dag var det nye konserter i Kungliga Tennishallen i Stockholm, og søndag to ordinære konserter, pluss ekstrakonsert i Cirkus i Goteborg. Mandag bar det avsted til Borås og idrettshallen der, deretter


Eskilstuna, for så å avslutte med TV-opptak til programmet «Drop In» på Gröna Lund i Stockholm.

melderen. En i gruppen sa at de skulle synge «A Taste Of Honey». men hvem kan vite om de gjorde det, for de oppførte seg bare slik det står i avisene at de skal gjøre når de blir opphisset.

Til premieren i Karlstad hadde StockholmsTidningen sendt sin medarbeider Marianne Millgårdh. Hun slo fast at «The Beatles får oss til å trives. Gruppen har sjarm og humør, men jentene i Karlstad hverken skrek eller besvimte.» Avisens utsendte minner om at da The Beatles opptrådte i Birmingham, besvimte sytti jenter, og politimakten møtte opp med hunder for å holde orden på tilhørerne.

Jentene dukket ned mellom 22 utposterte politivakter for å kunne ta på noen av de fire Beatles’er. Gutter som hadde rukket å bli nesten like langhårete som sangerne selv, sto på benkeradene og svaiet. Tilslutt utfordret idolene skjebnen gjennom å oppfordre publikum til å trampe og klappe med i «Shake And Twist» (sic). Da brast demningene, og trommeslageren så litt redd ut da ville tenåringer kravlet over scenen med politiet hengende i beina. «Skjønt man spiller jo bedre når man er redd,» sa trommeslageren etterpå.

I Karlstad hadde det kanskje vært nødvendig med noen store skrekkinngydende hunder for om mulig å få jentene til å besvime! 1. politiassistent Gösta Carlson som ledet en politistyrke på seks mann hadde tenkt på det der med hunder: «-Om det blir nødvendig, lover jeg å løpe rundt på scenen og rope vov vov...»

Anne-Karine kunne notere seg for en langt hyggeligere omtale fra Artistforum i Malmø. Det het at «hun har et vindunderlig stemmemateriale og er en artistisk begavelse som riktig utviklet vil føre til en Gitte Hænning-lik karriere» (den danske pop-artisten).

Hadde The Beatles gjort noen flere sangnumre, eller gjentatt hele showet, ville nok politiet fått mer enn nok å bestille. Men jentene nølte. På første showet var det bare fem som våget seg frem til scenen der de ble stående ved føttene til The Beatles og visste ikke riktig hva de skulle gjøre. Så noen opptøyer ble det ikke i Karlstad, meddelte en noe skuffet utsendt medarbeider.

Da The Beatles startet sin karriere fikk de 150 kroner for en opptreden. De spilte forresten til dans i begynnelsen av 1963 -blant annet i Wimbledon Palais i London. I Sverige var honoraret 5000 kroner pr. konsert. -en sum som fikk Expressen til å reagere: «Popfest og pengeklirr» var overskriften.

Etter at The Beatles hadde opptrådt i Kungliga Tennishallen i Stockholm, hadde Dagens Nyheter to eksakt like to spalters omtaler på sin underholdingsside 27. oktober.

«Det er penger rundt pop’en. Omkring seks tusen tenåringer betalte 75 000 kroner i inngangspenger til lørdagskveldens pop-festival i Kungliga Tennishallen». skrev avisen. «Det er alltid de dyreste plassene til 16 kroner (!) pr. stk. som går først.

Den ene med overskriften «Beatles i Tennishallen» (kort og greit) -og den andre: «Norsk 12-åring et funn på Artistforum i Malmö.» Begge anmelderne var utstyrt med et enspalters foto av henholdsvis George Harrison/John Lennon, og vesle Anne-Karine Strøm fra Oslo.

De som arrangerte det hele hadde 50 000 kroner i utgifter, inkludert honorarer, lokalleie, politivakter, osv. men nettoen blir bra likevel, som man forstår.»

Slik vurderte altså stor-avisen Dagens Nyheter Beatles-konserten i Stockholm. Igjen var det mer harselas enn forsøk på å ta The Beatles alvorlig. «Hvordan gruppen sang, kan vi ikke uttale oss om. for vi hørte ikke en tone,» skrev an-

Svenska Dagbladets førstesideoppslag var: «Ungdommen stormet scenen. Artistene hørtes ikke i tumultene.» I selve teksten fikk vi vite at «lenge før twistgallaen begynte i Kungliga Tennishallen i Stockholm, var lokalet fylt av forventningsfulle ungdommer som

21


gruppen: «Skriket fra villmarken», som det sto i et innlegg i Expressen. «The Beatles kan knapt synge, og de bare skriker og bråker. Det er for mye skrammel. Dårlige tekster. Og de ser ut som gulvmopper på hodet.» Det var utallige innlegg for og i mot The Beatles.

til å begynne med var ganske kjølige mot artistene. Men plutselig brøt det hele løs når favorittene The Beatles kom opp på scenen. Hundretalls ungdommer stormet scenen for å kunne ta på sine idoler. Politiet ble tvunget til å danne kjede for å stanse dem, og gallaen måtte ta tyve minutters pause før man kunne fortsette showet igjen. Tross utkommanderte ekstramannskaper kunne ikke politiet forhindre at jentene stormet scenen.

Og avisene stilte mer enn gjerne spalteplass til rådighet. Dette var godt stoff. Da Gert Anserius anmeldte The Beatles til barnevernsnemnda, kunne ikke Expressen ha ønsket seg en bedre nyhet:

De hvinte og skrek ut sitt bifall og artistene klarte ikke å gjøre seg hørt under tumultene. Atten politifolk var utkommandert til konserten og en ekstrastyrke lå i beredskap for å kunne rykke ut om det ble nødvendig.»

FORBY BEATLESGALLAEN FOR BARNA, sto det med fete typer. Anserius - som selv var far til to mindreårige - mente at slike overopphetede opplevelser som The Beatles var skadelig for barna.

Da The Beatles gjestet Sverige for andre gang, på Johanneshov Isstadion i Stockholm, 28. og 29. juli 1964. ble det atskillig mer oppstyr enn året før. Avisene ryddet førstesider og innsider til fordel for gruppen, og de hadde utsendte medarbeidere på plass i England i dager og uker før avreisen til Stockholm.

Han hadde sett og studert mange eksempler på psykiske skader i nettopp denne følsomme alderen. Slike skader kan lett oppstå under en eksaltert popforestilling. Derfor anmeldte han The Beatles til Barnevernsnemnda i Stockholm. Expressen fulgte opp saken og intervjuet sosiallegen, dosent Ingvar Nylander som sammen med inspektør Doris Lundin og nemndas formann Percy Franzen, overvar den ene av Beatleskonsertene - på Barnevernsnemndas bekostning.

Nå skulle leserne riktig fores med alt om den populære gruppen. Expressen hadde sågar et spesielt BEATLES-EXTRA. Men konsertannonsene var ikke stort større enn fjorårets og bare en brøkdel av den Cirkus Scott hadde og som var plassert like under Beatlesannonsen.

«Jeg tror ikke Beatleshysteriet er stort verre enn eldre generasjoners idoldyrkelse. Det er et visst klientell som søker seg til slike show - for å få utløp for sine følelser og for å rykkes med i massesuggesjonen.

Den eldre generasjonen hadde våknet opp og brukte storslegga mot den forferdelige engelske pop22


Det skrikende Beatlespublikum kan ikke ansees som normalt for gjennomsnittstenåringene. Pressefotografenes blitzing derimot hisser de unge og hysteriske minst like mye som musikken. Hva jeg reagerte mest på, var fotografenes intense og harde måte å bevokte fantastene nærmest scenen på. Den minste armvifting, skrik eller følelsesutbrudd, ble straks registrert av kameraene. Av det jeg har sett på konserten, kan det ikke bli aktuelt med noen inngripen fra oss.

«Jubelkveld». «Det svingte i kongelosjen>>, «Kongehuset rocker med The Beatles», «Beatlemania», osv. Riksavisene hadde hver dag beretninger om The Beatles, og snart kom det interpellasjon i Parlamentet: «- Når skal den kostbare politibeskyttelsen av de fire guttene opphøre?» Også statsministeren ble holdt narr av gjennom de politiske vitsetegningene, særlig den hvor Sir Alec Douglas-Home kneler for Beatlesgruppen og spør om det ville være mulig å overtale dem til å stille som Det konservative partis kandidater ved valget! Karusellen var i gang. Og resten av historien kjenner de neste. I fem år varte det. Siste Beatleskonsert fant sted i San Fransisco 29. august 1966. Aftenpostens kulturredaktør Finn Jor skrev i en analyse av The Beatles i 1973: «Man skal ikke gjøre The Beatles merkeligere enn de var. Muligens er det like bra at gruppen gikk i oppløsning mens verden ennå var full av beundring. For siden har man skjerpet kravene betydelig: I dag kreves det at en popgruppe skal ha et budskap til verden, og at den skal være besværlig å komme utenom for samfunnet. Pop er blitt noe mer enn underholdning. The Beatles var entertainere, riktignok de største på 60-tallet, men de protesterte ikke, de var tross - eller på grunn av - sine røtter i folkedypet nær forbundet med The Establishment. Mye tyder på at hvis de hadde fortsatt, ville de ikke ha blitt noen myte.»

23


Her er reportasjen Yngvar Holm skrev for Det Nye. Enten på grunn av lang trykketid eller på grunn av at redaksjonen ventet på tilsendte jakker fra England, så drøyde det før den sto på trykk. Møtet med The Beatles fant sted i pausene mellom konsertene i Göteborg 27. oktober (de hadde tre konserter den ettermiddagen/kvelden) men intervjuet sto ikke på trykk før i Det Nye nr 9 – 1964. Da var det blitt 26. februar og Beatles hadde opptrådt på Ed Sullivan Show og tatt Amerika med storm, ting skjedde fort. Legg merke til at Holm i reportasjen et sted kaller Beatles et «shadowband». Som det fremgår av Holms erindringer i boken «Swing It!», så er reportasjen fra Sverige nesten fullstendig fiksjon. Han traff Beatles i pausen mellom konserter og fikk en svensk fotograf til å ta et bilde mens de blar i DET NYE, og så må han gi opp å få møtt Beatles på hotellet. Men han fikk snakket med «turnégutta», mest sannsynlig en eller flere av Mal Evans, Neil Aspinall, Brian Epstein eller kanskje til og med noen fra konsertbyrået Telstar. Og det var Holms forslag at bladet skulle gi bort likedane jakker som Beatles hadde på seg. Han beskriver at jakkene er lagd i cordfløyel, altså var det ikke de Pierre Cardin-inspirerte grå kraveløse.

24


The Beatles gir jakkene sine til

DET NYE av Yngvar Holm • Foto: Yngve Olsson

Etter en åpenhjertig prat med de fire guttene i The Beatles, fikk Yngvar Holm overrakt et sett nye jakker, som han måtte love å gi til leserne, som en hilsen fra den populære gruppen... Og pikene får malerier og 4 LP’er av guttene. Det hendte i Sverige for noen måneder siden. Jeg sto i en trist garderobe. Rundt meg hadde jeg fire engelske gutter. Svetten rant fra ansiktene deres. Guttene så på hverandre etter at jeg hadde frembrakt min lille bønn: «Hvorfor kan dere ikke ta en liten tur til Norge også...?»

Paul: –Vi er lei for det, men det finnes ikke en gang en teoretisk

mulighet for at vi kan reise til Norge. Timeplanen er simpelthen fullsatt for flere år. Vi er fanget av vår egen suksess og kan ikke komme ut av garnet.

25


Slik skulle altså mitt møte med den berømte The Beatles-gruppen ende. Og jeg som hadde håpet jeg skulle få overtalt karene til å dra over Kjølen.

Resepsjonssjefen og hans assistenter sto målløse og så på. Maken hadde de aldri i sitt liv opplevd. Men omsider fikk de summet seg.

Både Paul McCARTNEY, Ringo STARR, John LENNON og George HARRISON merket min skuffelse, for plutselig sier en av dem: –Bli med over til hotellet etter konserten, så kan vi prate sammen. Jeg har nemlig en idé!

Det ble tilkalt forsterkninger fra hotell-personalet og litt etter litt fikk man ungdommen ut av hotellet. Kvinner i elegante aftenkjoler og herrer i mørk dress, på vei til cocktailbaren og spisesalen, stoppet opp. De var simpelthen sjokkert.

Og senere:

Selv sto jeg i en krok og betraktet skuespillet. Ja, for det var virkelig et skuespill.

Jeg skal aldri glemme uttrykket til dørvaktene da de fire langhårete og sortkledde guttene stormet mot hotellets hovedinngang, med en hylende tenåringsskare etter seg. De jaget inn i foajéen. I neste øyeblikk var alle tenåringene inne i den store resepsjonen. De myldret til fra alle kanter.

Etter at de fire guttene hadde fått lurt seg inn på rommene sine og via alle mulige baktrapper fant veien ned til spisesalen, falt tenåringene en smule til ro. Men de sto fortsatt tettpakket utenfor hotellet og hamret stadig løs på inngangsdørene og speilglassrutene inn til den store resepsjonen. Inne i spisesalen var det heldigvis ingen vinduer som vendte ut mot gaten. Jeg gikk inn til de fire for å oppfylle avtalen. De vinket på meg og jeg gikk bort til bordet. Der satt George, John, Paul og Ringo i sine typiske Beatlesklær. Håret var uryddig og de virket slitne. De hadde mørke ringer under øynene. Det ble ikke sagt stort mellom dem. Impresarioen, 20-årige Brian Epstein førte ordet, godt assistert av sine medarrangører i det svenske impresarioselskapet Telstar. Guttene langet i seg egg, bacon og pommes-frites. Ved de andre bordene satt fornemme gjester og 26nippet til utsøkt rødvin mellom hver bit av den møre


av litt og gredd luggen, var de klar for en prat. Jeg kom straks tilbake til uttalelsen fra showteatret, der en av gutta hadde antydet en idé. –Joda. Det vi tenkte på var at kanskje leserne av bladet ditt ... (Hva var det nå det het, forresten? ... DET NYE ... The New One... kyllingen, den spesialtilberedte lammesadel, eller hva det nå måtte være. Av ansiktsuttrykkene til både gjester og kelnere var det tydelig å lese at The Beatles ble betraktet som hår i suppa. Og jeg må innrømme at jeg ikke følte meg så vel i deres selskap med en gang. Road-manageren – en slags turnéleder – satt med frakken på og kraven brettet opp i nakken. En annen medhjelper la seg tilbake i stolen og gjespet høylytt. Det var tydelig at alle oppførte seg som om de eide hotellet. Og de smilende guttene fra sceneshowet i Circus, hadde et adskillig stivere smil overfor meg enn for noen timer siden. Men jeg lot meg ikke merke med det.

Ikke noe dumt navn...) jo, det var det jeg ville si: Hva om leserne fikk jakkene våre? –Men.da har vi ingen selv mener du? Tenk ikke på det. Vi har flere jakker i reserve. Hvordan skulle det gå om vi ikke hadde jakker nok med oss på turné. Da måtte vi nok ganske snart opptre i bare trøya. Tenåringene river og sliter i oss så både jakker og bukser blir spolert. Men jakkene vi skal gi til DET NYE, er flunkende NYE. Hva sier du til det? –Alle tid ers! Jeg tipper at leserne blir villt begeistret og kommer til å slåss om jakkene deres. –Fint. Vi håper på den måten å be om unnskyldning for at vi ikke kan gjeste Norge i denne omgang. Det får liksom være et plaster på såret... Og The Beatles holdt ord. Jakkene ble pakket pent inn og nå ligger de i DET NYE’s redaksjon og venter på sine fremtidige eiere.

«La guttene spise i fred, så blir det sikkert en hyggelig prat etterpå», sa jeg til meg selv. Og ganske riktig. Etter at de skrubbsultne og trette medlemmene av Europas mest berømte sanggruppe og shadowband hadde fått i seg tilstrekkelig mat, fikk slappet

På side 47 i bladet vil du finne en kupong som det bare er å fylle ut, og så vil tiden vise om DU blir en av de fire heldige som får en flunkende ny jakke i gave fra The Beatles eller et maleri av dem. 27


SKIKKELIG TRYKK!

DÃ…RLIG TRYKK?

Norwegian Wood blir trykket av

Molvik Grafisk avd. Oslo | Grev Wedelsplass 2 | 0151 Oslo | Tlf: 21 66 69 27 Molvik Grafisk Bergen | | Tlf: 55 55 20 20 | E-post: post@molvik.no | www.molvik.no

28 PIL MEDIA LAGER LAYOUTEN


BBC LIGHT PROGRAMME I DET NYE

Det Nye hadde ikke skrevet så mye om Derfor skulte man gjerne til andre, mer liberale The Beatles før nummeret i februar 1964 hvor land - noe som sikkert ansporet til denne artikYngvar Holm skrev en skøyeraktig reportasje fra kelen. Sverigeturnéen, men litt var det. BBC Light Programme var en paraply som besto Dette oppslaget fra september 1963 er en av programmer som «Twelve o’clock spin», «Go artikkel av Agnar Gjøen som hadde besøkt BBC man, go», «Playtime», «Non-stop pop», «Roundfor å sjekke ut deres tilbud til tilhengere av about», «Sing it again», «Saturday club» og «Easy populærmusikk, «BBC Light Programme». beat». På denne tiden var den norske platebransjen gan- Gjøen var til stede på flere opptak for programske fortørnet over at deres utgivelser ikke slapp til mer som skulle sendes senere, deriblant ett med på monopolinstitusjonen NRK sin eneste radio- The Beatles. kanal. Imidlertid var Gjøen sånn passe interessert i dem De var nemlig sikre på at de ville kunne fått solgt at han kun nevnte gruppen i en bisetning. flere plater med norske artister om bare ungdommen først fikk kjennskap til sangene via radioen. Til tross for dette ble artikkelen illustrert med et bilde av The Beatles sammen med Ron Belchier, Men NRK radio sendte bare unntaksvis en og an- som var produsent for programmet «Easy Beat». nen pop-plate, ellers gikk det mest i jazz og klassisk musikk der. 29


JUBILEUMS UTGAVEN av Roger Stormo

Det er Giles Martin og Sam Okell som har sittet bak spakene og lagd såvel en ny stereomiks som en 5.1 surroundmiks og det nyeste innen surround, Dolby Atmos. I tillegg får vi bonusmateriale i form av arbeidsversjoner som ikke har vært ute før. Dette dreier seg både om studiotagninger og demoer. Dessverre har man tatt i bruk sammenredigeringer av to forskjellige versjoner også, a la «Anthology»-platene. 30


Forskjell på remastring (som vi jo fikk på CD i 2009 og LP i 2012) og remiksing kan være noe uklart (Ringo forveksler gjerne begrepene, f.eks.) men på en remaster får man bare renset opp lyden fra den opprinnelige masterteipen, gjerne på elektronisk vis. Når man remikser går man tilbake til studiobåndene, finner hvilke tagninger av hvert enkelt instrument som er benyttet på masteren, mikser sammen og lager ny master.

DE NYE UTGAVENE ER: • Ny, remikset enkelt-LP • Ny, remikset enkelt-CD • Ny, remikset dobbelt-CD • Ny, remikset trippel-LP • Ny, remikset picture disc LP • Luksusboks med 3CDer, 1 Blu-ray med lydinnhold og en innbundet 100-siders bok • I tillegg kommer nedlastingsversjoner og strømmeversjoner

Instrumentenes plassering og volum er vurdert på nytt, og kan derfor være annerledes enn tidligere. Fordelen er at man slipper reduksjonsmiksene fra 1969, noe som låste instrumenter fast til hverandre, i tillegg til at det økte båndsus. Og selvsagt, på en remiks med surroundlyd blir lydbildet endret enda mer drastisk ved at man jo da får noe av lyden bakfra når man sitter midt mellom alle de fem høyttalerne.

Enkelt-LP

Den nye stereomiksen skal dog ha basert seg på miksene som Giles Martins far, avdøde Sir George Martin hadde overoppsynet med. Først og fremst er det selvsagt den opprinnelige Abbey Road LPen vi alle kjenner så godt.

HVA ER SÅ INNHOLDET?

• 1. Come Together • 2. Something • 3. Maxwell’s Silver Hammer • 4. Oh! Darling • 5. Octopus’s Garden • 6. I Want You (She’s So Heavy) • 7. Here Comes The Sun • 8. Because • 9.You Never Give Me Your Money • 10. Sun King • 11. Mean Mr Mustard • 12. Polythene Pam • 13. She Came In Through The Bathroom Window 31

• 14. Golden Slumbers • 15. Carry That Weight • 16. The End • 17. Her Majesty Men selvsagt i ny stereo remiks. Og den er disc 1 på alle variantene, og er innholdet på den nye 180 grams LPen såvel som på picture disc LPen og LP1 på den triple og CD 1 på den doble. Så kommer vi til Disc 2 på luksusutgaven.


Disc 2 (CD): Sessions

• 8 You Never Give Me Your Money [Take 36] • 9 Her Majesty [Takes 1-3] • 10 Golden Slumbers – Carry That Weight [Takes 1-3/Medley] • 11 Here Comes The Sun [Take 9] • 12 Maxwell’s Silver Hammer [Take 12]

• 1 I Want You (She’s So Heavy) [Trident Recording Session & Reduction Mix] • 2 Goodbye (Home Demo) • 3 Something [Studio Demo] • 4 Ballad Of John And Yoko [Take 7] • 5 Old Brown Shoe [Take 2] • 6 Oh Darling [Take 4] • 7 Octopus Garden [Take 9]

Disc 3

• 13 Come Together [Take 5] • 14 The End [Take 3] • 15 Come And Get It (Studio Demo) • 16 Sun King [Take 20] • 17 Mean Mr Mustard [Take 20] • 18 Polythene Pam – [Take 27] • 19 She Came In Through The Bathroom Window [Take 27] • 20 Because [Take 1 – instrumental] • 21 The Long One (Trial Edit & Mix – 30 July 1969) Medley:You Never Give Me Your Money, Sun King, Mean Mr Mustard, Her Majesty, Polythene Pam, She Came In Through The Bathroom Window, Golden Slumbers, Carry That Weight, The End • 22 Something (Take 39 – Instrumental – Strings Only) • 23 Golden Slumbers Golden Slumbers/Carry That Weight (Take 17 – Instrumental – Strings & Brass Only)

32


Den doble CD utgaven inneholder som sagt først en CD med den nye stereomiksen men deretter en CD med bonusmaterialet med outtakes 13, 3, 12, 6, 7, 1, 11, 20, 8, 16, 17, 18, 19, 23, 14 og 9.

PRESSESKRIVET

Altså outtakes-sangene plassert i samme rekkefølge som på den opprinnelige LPen. En alternativ «Abbey Road», med andre ord. Den triple LP-utgaven inneholder den opprinnelige LPens 17 sanger på de første 2 sidene og outtakes CDene 1-5 på side 3, 6-12 som side 4, 13-20 som side 5 og de 3 siste sangene på side 6. Blu-Ray følger kun med luksusboksen: Lydinnhold: – Dolby Atmos – 96kHz/24 bit DTS-HD Master Audio 5.1 – 96kHz/24 bit High Res Stereo (2019 Stereo Mix)

Ny, remikset picture disc LP

33


PRESSESKRIVET

London - 8. august 2019

Det var for 50 år siden i dag, 8. august 1969, at verdens mest berømte band gikk ut fra Londons EMI Recording Studios for å skride, på rad og rekke, over de svarte og hvite stripene i Abbey Roads nærmeste fotgjengerfelt. Med fotograf Iain Macmillan balansert på en gardintrapp og en politimann som stoppet gatens lette trafikk, krysset The Beatles tre ganger frem og tilbake, ledet av John Lennon, fulgt av Ringo Starr, Paul McCartney og George Harrison. Bare seks bilder ble tatt, med det femte valgt som omslagsbilde for The Beatles nest siste studioalbum, Abbey Road , oppkalt etter den trekledte gaten studioene ligger i. Abbey Road ble utgitt 26. september 1969 og var ikke The Beatles 'endelige album, ettersom Let It Be fulgte i 1970, men det var det siste John, Paul, George og Ringo spilte sammen som et band. Beatles vil feire Abbey Roads jubileum med en serie med vakkert presenterte pakker som skal slippes over hele verden 27. september av Apple Corps Ltd./Capitol/ UMe.

34


35


Albumets 17 spor er nå tilgjengelig for forhåndsbestilling, og er nylig mikset av produsenten Giles Martin og miksingeniøren Sam Okell i stereo, høyoppløst stereo, 5.1 surround og Dolby Atmos, akkompagnert av 23 arbeidsinnspillinger og demoer, hvorav de fleste tidligere ikke er utgitt.

Alle de nye Abbey Road- utgivelsene har den nye stereo-albummiksen, hentet direkte fra de originale åtte-spors studiobåndene. For å produsere miksen ble Giles guidet av albumets originale stereomiks som ble overvåket av faren, George Martin.

«Beatles innspillingsreise hadde gått gjennom mange vendinger, læringskurver og spennende ritt. Her var vi - og lurte fortsatt på magien med det hele,» minnes McCartney i sitt skrevne forord til Abbey Roads jubileumsutgavepakker.

«Magien kommer fra hendene som spiller instrumentene, blandingen av Beatles stemmer, arrangementets skjønnhet,» forklarer Giles Martin i sin skriftlige introduksjon til den nye utgaven. «Vår søken er ganske enkelt å sikre at alt høres så friskt ut og treffer deg så hardt som det ville ha den dagen det ble spilt inn.»

Dette er første gang Abbey Road er blitt remikset og presentert med ekstra opptak fra innspillingene og demoer. Albumets omfattende nye utgave følger de universalt anerkjente remiksede og utvidede jubileumsutgavene av «Sgt. Pepper 's Lonely Hearts Club Band» og «The BEATLES» ('White Album') som ble utgitt henholdsvis i 2017 og 2018. For å lage Abbey Roads nye stereomiks, 5.1 surround, og Dolby Atmos-miksene, jobbet Martin og Okell sammen med et ekspert team av teknikere og spesialister på lydrestaurering ved Abbey Road Studios.

Abbey Roads Super Deluxe-boks presenterer 40 spor - inkludert «The Long One» Trial Edit & Mix for albumets episke Side 2-medley - på tre CD-er (stereo) og en Blu-ray-plate (Dolby Atmos, 96kHz / 24 bit) stereo med høy oppløsning og 96 kHz / 24 bit DTS-HD Master Audio 5.1). De fire platene er inne i en 12-tommers boks med en 100-siders hardbundet bok i samme format med McCartneys forord; Martins introduksjon; innsiktsfulle, dyptgående kapitler skrevet av Beatles-historiker, forfatter og radioprodusent Kevin Howlett som dekker 36


månedene forut for The Beatles ' Abbey Road- økter, spor for spor-detaljer og notater fra sessions, omslagskunst og fotoseanse, og albumets mottakelse ved utgivelsen; pluss et essay av musikkjournalist og forfatter David Hepworth som ser på albumets innflytelse gjennom 50 år. Den nydelige boka er illustrert med sjeldne og tidligere upubliserte fotografier, deriblant mange tatt av Linda McCartney; aldri tidligere publiserte bilder av håndskrevne tekster, skisser og en George Martinpoengsum; Beatles korrespondanse, innspillingsark og båndbokser; og reproduserte originale trykte annonser. En Super Deluxe digital lydkolleksjon presenterer alle 40 spor for nedlastingskjøp og strømming i standard- og MFiT-formater, samt i høyoppløselig lyd (96kHz / 24 bit) for nedlasting.

'23 sesjons- og demo-innspillinger presenteres i kronologisk rekkefølge etter deres første innspillingsdatoer. «I Want You (She's So Heavy)» er først ute: For en natteøkt den 22. februar 1969 var Beatles sammen i Londons Trident Studios med produsenten George Martin og tekniker Glyn Johns for å spille inn «I Want You (She's So Heavy).» Abbey Roads nye utgave kombinerer en tagning fra denne økten sammen med den avsluttende delen av Trident-masterens åttespors reduksjonsmiks som ble lagd senere i EMI-studioene, og her hører vi for første gang Billy Prestons spennende overdubbede orgelsolo. Med sine forsterkere skrudd høyt opp, mottok The Beatles en klage på støyen fra en av studioets naboer i Soho-området i byen. Opptaket starter med at Lennon utbryter «My boys are ready to go!,» før bandet får beskjed om klagen.

Abbey Roads Deluxe vinylboksett i begrenset utgave har alle de 40 sporene fra Super Deluxe-samlingen på tre 180-grams vinyl-LP-er. Albumets nye stereomiks LP er pakket i en trofast replisert cover, med de to Sessions LP-ene i hvert sitt omslag, presentert med et firesiders innlegg i en lifttop-boks. Deluxe 2CD-settet kobler sammen den nye stereomiksen med versjoner hentet fra innspillingene og demo-innspillinger av sine 17 sanger, sekvensert for å matche albumets løpende rekkefølge. De to platene presenteres i en digipak med et 40-siders hefte, forkortet fra Super Deluxe-boken. Albumets nye stereo-miks er også tilgjengelig i 1CD og 180-grams 1LP vinylpakker, for digital nedlasting i standard og MFiT-lyd, og på en picture disc vinyl LP illustrert med albumets front- og bakside-bilder. Abbey Roads Super Deluxe og Deluxe vinylboksett

Lennon svarer: "Hva gjør de her på denne tiden av natten?", og bestemmer: «Vel, vi skal prøve det enda en gang veldig høyt. Og hvis vi ikke får det til, prøver vi det rolig, som om det kan gjøres på den andre måten. OK. Den høye, siste gangen. Siste sjanse til å spille høyt!» Samme måned som den voldsomme Trident-seansen fant sted, spilte McCartney inn en hjemme-demo av «Goodbye» for Apple-sangerinnen Mary Hopkin, og Harrison spilte inn en solo-demo av «Something» i EMI Recording Studios. Begge demoer er med i Abbey Roads nye utgave. «Goodbye» debuterer her. Selv om den tidligere ble utgitt på «Anthology 3» i en versjon med gitar og vokal, inneholder den nye jubileumsmiksen av George's «Something»-demo for første gang vokal, gitar og piano. 37


Beatles kom sammen på EMIs studioer og Olympic Sound Studios for økter som spenner over midten av april til begynnelsen av mai. 14. april spilte Lennon og McCartney inn singelen «The Ballad Of John And Yoko» i EMIs Studio 3, med Geoff Emerick som balansetekniker. To dager senere ble singlens B-side, «Old Brown Shoe» spilt inn.

Tagning 9 fra McCartney, Harrison og Starrs backing track-sesjon for «Here Comes The Sun» på Starrs bursdag 7. juli er også inkludert.

Sesjonsinnspillinger for disse sporene, samt tre sanger til, startet i løpet av denne perioden, «Oh! Darling,» «Octopus's Garden» og «You Never Give Me Your Money» er med i Abbey Roads jubileumsutgave.

23. juli begynte Beatles å spille inn «The End», som sammen med McCartneys tidløse kobling - «And in the end, the love you take / Is equal to the love you make» - inneholder Starrs eneste trommesolo på en Beatles-innspilling. Take 3 er inkludert på Abbey Roads nye utgave.

21., 22. og 23. juli var The Beatles i studio for å spille inn «Come Together», etterfulgt av tilleggsøkter den 25., 29. og 30. juli. Jubileumsutgaven har Take 5.

Resten av Abbey Roads økter fant sted i juli og i august med produsent av George Martin, og med hovedteknikere Geoff Emerick og Phil McDonald som tok i bruk EMIs banebrytende nye miksekonsoll, TG12345. 2., 3. og 4. juli innspilte McCartney, Harrison og Starr «Golden Slumbers» / «Carry That Weight» som en medley (Lennon var innlagt på sykehus i Skottland, hvor han kom seg etter en bilulykke). En sekvens av tagningene 1-3 fra den første dagens økt er med på jubileumsutgaven.

Dagen etter, rett før bandets 34-tagninger av «Sun King» og «Mean Mr Mustard» lagde McCartney en rask studiodemo for «Come And Get It» - senere en hit for det Apple-signerte bandet Badfinger. Demoens originale stereomiks fra 1969, gjort med McCartney og Lennon til stede i kontrollrommet, slippes for første gang i den nye utgaven, og det samme er Take 20 av Beatles «Sun King» og «Mean Mr Mustard» sesjon. 25. juli ble ytterligere to sanger,

38


«Polythene Pam» og «She Came In Through The Bathroom Window» spilt inn som en for inkludering i albumets episke medley. Take 27 fra den økten er med i den nye utgaven. Etter at Harrison hadde fraktet sin sjeldne og tungvinte Moog-synthesizer til studioene, fikk fire låter Beatle-spilte synthesizerdeler: «I Want You (She's So Heavy)» (Lennon), «Maxwell’s Silver Hammer» (McCartney), og «Here Comes The Sun» og «Because» (Harrison). Dette var en veldig tidlig bruk av det nyoppfunnede instrumentet på en pop-plate. George Martin skrev arrangementer for flere spor som ble spilt inn i Studio One mot slutten av øktene i august 1969. De originale overdubbede innspillingene av Martins arrangementer for «Something» og «Golden Slumbers» / «Carry That Weight» er inkludert i Abbey Road Jubileumsutgaven.

Noen uker før utgivelsen av Abbey Road 26. september 1969 avslørte Apples presseansvarlig Derek Taylor at albumet ble «spilt inn på fine, arbeidsmessige økter som vanligvis begynte klokken 14 og fortsatte til slutten av kvelden.» Millioner av Abbey Road ble presset på fabrikker rundt om i verden. Albumet var nok en megaselgende utgivelse for The Beatles, og holdt plasseringen som nr. 1 på albumet i Storbritannia i totalt 17 uker og toppet Billboards amerikanske albumliste i 11 uker. For sitt arbeid på Abbey Road vant Geoff Emerick og Phil McDonald årets GRAMMY Award® for beste iteknikere på en innspilling, ikke-klassisk. I 1995 ble Abbey Road innlemmet i Recording Academy's GRAMMY Hall of Fame, og anerkjente «innspillinger av varig kvalitativ eller historisk betydning.» Beatles 'mest solgte studioalbum, Abbey Roads universelle popularitet og innflytelse har fortsatt å vokse siden dets debut.

20. august 1969 var siste gang Beatles var sammen som et band på EMI-studioene, for en kveldssesjon for å sette sammen masterbåndet til Abbey Road. Albumets sider ble sekvensert, med «Come Togeth er» som åpnet Side 1, og med medley av «You Never Give Me Your Money,» «Sun King,» «Mean Mr Mustard,» «Polythene Pam,» «She Came In Through The Bathroom Window,» «Golden Slumbers», «Carry That Weight» og «The End» plassert på side 2. «The Long One», en annen prøveredigering og miks av medleyen, inkludert «Her Majesty» (til slutt plassert 14 sekunder etter «The End» som et unotert, skjult spor) er inkludert på Abbey Roads nye utgave.

39

Siden Abbey Road ble utgitt, har gatens fotgjengerovergang vært et av de mest berømte og fotograferte stedene i verden, beskyttet som et historisk landemerke og besøkt av tusenvis av Beatles-fans hvert år. På grunn av suksessen med The Beatles 'album, ble EMI Recording Studios omdøpt til Abbey Road Studios. Abbey Road Studios, som eies og drives av Universal Music Group, er det mest berømte innspillingsstudioet i verden og et globalt musikkikon.


The Ballad of John and Yoko

FOTOSEANSEN

Mange har i alle år irritert seg over bildene av The

dag og i samme anledning: promotering av Beatles’ kommende single, «The Ballad of John and Yoko». Og siden damen figurerer både i teksten og i tittelen, så regnet man det bare som naturlig at hun skulle være med på bildene.

Beatles sammen med Yoko Ono. «Det var ikke fem i Beatles den gangen,» kan folk finne på å si. Men sannheten om disse bildene har ikke vært godt kjent før nå. Faktum er at alle disse bildene er tatt samme

< Baksiden av det amerikanske singlecoveret 14. april 1969 spilte John og Paul sammen inn Johns sang «The Ballad of John and Yoko», da Ringo og George var utilgjengelige og John ivrig etter å få spilt inn og utgitt sangen. De visste at det ville bli behov for omslagsbilder til singlen i forskjellige land, selv om den ville komme ut i standard fabrikkcover – som vanlig – i Storbritannia. Likevel, bilder trengtes også til noteheftet, annonser og generell promotering av Beatles og den nye singlen deres.

40


Derfor var det behov for at det ble tatt nye bilder av bandet, og i og med at Yoko Ono figurerer både i tittelen og sangteksten ble hun med på bildene, som ble tatt noen dager senere i april. Allerede 16. april – to dager etter at «The Ballad of John and Yoko» ble innspilt var jo Beatles samlet i studio igjen for å spille inn Georges sang for B-siden, «Old Brown Shoe». Det kan være at de omtalte bildene ble tatt tidligere samme dag i hagen til Paul McCartneys hus i St. John’s Wood – kun en liten spasertur fra Abbey Road Studios.

I artikkelen om Abbey Road i oktobernummeret av Mojo kom det for en dag et nytt bilde, ikke tatt av fotograf Linda, men av Mal Evans, som tok sitt bilde fra sidelinjen.

To av bildene havnet på den amerikanske singlen, og andre bilder dukket opp i forskjellige sammenhenger. Hovedfotograf ved denne anledningen var for første og eneste gang Linda McCartney. I tillegg var The Beatles’ assistent Mal Evans med og tok bilder fra sidelinjen.

Forsiden av det amerikanske singlecoveret.

Det ser ut som det er tatt samtidig som Linda tok bildet som smykker A-siden av den amerikanske singlen. Men Mal må ha beveget seg litt rundt, for tidligere har vi sett dette svarthvitt bildet tatt fra motsatt side: 41


Alternativt

42

bilde


Informasjon om denne fotoseansen og hvem som var fotografer ved denne anledningen har ikke vært særlig kjent, men nylig var det Apple som kom med fasiten om fotografene, etter at en av våre korrespondenter i California spurte Universal Music, som videresendte spørsmålet til Apple. I Norge, Sverige og Danmark kom singlen ut med et litt utdatert bilde fra «Mad day out» fotoseansen fra året i forveien. Det samme var tilfelle i mange andre land der singlen ble utgitt.

len ut Slik så sing

ia. i skandinav

or

ut om singlen britannia k

Beatleshum

se.

i fabrikkpo

I Stor

43


Ringo i Durham med sitt sedvanlige håndsymbol

RINGO på turné

Ringo Starr var på turné i august, og her er et knippe bilder fra forskjellige steder han spilte – alle i Nord-Amerika. Bildene er hentet fra Ringos konti på sosiale media. Sitatene er fra et intervju han gjorde med New York Daily News underveis i turneen. «Ingen vil forstå den følelsen vi hadde da vi landet i Amerika. Men det var New York, og all musikken vi elsket kom derfra. Det var hinsides.» «Fordi det var der vi landet, synes alle i New York at vi tilhører dem,» ler Ringo. «Det gjør de og det merkes. De tenker ‘Åh, nå er han hjemme igjen.’»

44


«Jeg elsker å spille sammen med andre musikere. Jeg elsker publikum og de elsker meg. Det vet vi begge. Jeg tror alt henger sammen med denne drømmen jeg hadde da jeg var 13 og lå på sykehus, og de ga meg denne lille trommen. Og jeg slo på den trommen, fordi de ville holde deg opptatt med noe. Vi hadde alle tuberkulose, så vi var sengeliggende. Neste gang sykepleieren kom, så ville jeg ikke være med og spille om hun ikke ga meg en tromme. Og det var sånn det begynte.» Om den nye Abbey Road: «Jeg bare elsker side to. … ‘Bathroom Window’ og ‘Polythene Pam’ er små korte biter for de hadde egentlig ikke skrevet ferdig sangene. Det andre jeg alltid er stolt over er at det var litt anstrengt. Ikke hele tiden, ikke så mye som folk liker å tro, men med en gang man tellet inn sangen så ga alle alt. Ingen sa ‘Åh, vel, ikke min sang.’ Ingen holdt tilbake. Man gjorde sitt beste på hver tagning.» Om sitt nye album: «Jeg er ferdig med albumet og vi forsøker å bestemme oss for et cover». «Jeg elsker å male, jeg elsker å spille musikk, jeg elsker å lage plater og jeg elsker å dra på turné. Jeg elsker livet.»

Ringo tok dette selvportrettet i et speil på andre siden av hotellrommet sitt, med fisheyelinse. Dette er kvelden før turnéstarten i Windsor, Canada.

Det var femtiårsjubileum for Woodstock-festivalen da Ringo, Santana og John Fogerty sørget for god stemning i Bethel Woods, hvor festivalen hadde vært i 1969.

45


Typisk spilleliste

Dette er spillelisten fra åpningskonserten i Windsor, og den forandret seg ikke stort underveis. Ringo Starr & His All Starr Band på The Colosseum, Caesars Windsor i Windsor, Canada

• Matchbox • It Don’t Come Easy • What Goes On • Evil Ways (med Gregg Rolie) • Rosanna (med Steve Lukather) • Pick Up the Pieces (med Hamish Stuart) • Down Under (med Colin Hay) • Boys • Don’t Pass Me By • Yellow Submarine • Cut the Cake (med Hamish Stuart) • Black Magic Woman / Gypsy Queen (med Gregg Rolie)

• You’re Sixteen • Anthem • Overkill (med Colin Hay) • Africa (med Steve Lukather) • Work to Do (med Hamish Stuart) • Oye como va (med Gregg Rolie) • I Wanna Be Your Man • Who Can It Be Now? (med Colin Hay) • Hold the Line (med Steve Lukather) • Photograph • Act Naturally • With a Little Help From My Friends

I Wolf Trap på konsert nummer to sa Ringo til Steve: «Spill hva som helst!» og Steve svarte med åpningen til «Day Tripper». Ringo lo og sa «Nei, vi gjør ikke DEN!» før de gikk over til «Yellow Submarine».

46


Ringo and his All Starr Band i Farmingville.

Det nye albumet hans skal ifølge rykter ha fått tittelen «What’s My Name» og komme ut 25. oktober. Her er sporlisten: «Gotta Get Up» «It’s Not Love That You Want,» «Grow Old With Me,» «Magic,» «Money,» «Better Days,» «Life Is Good,» «Thank God for Music,» «Send Love, Spread Peace» og «What’s My Name». En kommende single fra Ringos album, der Ringo og Paul deler på å synge er John Lennons komposisjon «Grow Old With Me» som John selv bare rakk å spille inn demoer av.

I Nashville fikk bandet forsterkning av Emmylou Harris og Gary Burr.

Andre gjesteopptredende på albumet skal være nåværende All Starr Band medlemmer Steve Lukather og Colin Hay, samt Joe Walsh og Dave Stewart.

Ringos nye fotografibok «Another Day in the Life» fra Genesis Publications utgis 24. september. 47


CADDY AND THE CADILLACS M

Jeg hadde gledet meg lenge til denne kvelden. Venninnene mine var som vanlig fulle av begeistring over «De nye gitarkameratene», Lind, Nilsen, Fuentes og Holm. For det var dem vi i utgangspunktet gikk på konserten for å høre. Å gå på en konsert handler om å kose seg og ha det hyggelig. Det handler om å synge, det handler om gjenkjennelse og om det å glemme verden rundt seg for en stund. I alle fall for meg og mine venninner. Ingen av oss hadde noen forventinger til noe som helst annet, før disse velkjente gitarkameratene skulle ta plass på scenen ved Vingparkfestivalen i Moss, denne sene fredagskvelden. Men der kom dem, godt forberedt, inn på scenen med sitt «tribute til Beatles». Bandet som skulle varme opp, skape den rette stemmingen og sikkert helst glemmes etter at Gitarkameratene hadde overtatt. 48


S MED TRIBUTE TO BEATLES av Nina Merete Almås

Med hånden på hjertet: Det går på ingen måte an å glemme denne musikalske opplevelsen, aller minst for oss som er oppvokst med Beatles og kjenner til de fleste av sangene deres.

Gjennom en historisk og energisk reise fikk vi ta del i flere kjente og kjære Beatleslåtene, med både kjærlighet og lidenskap. Når alle seks musikerne i Caddy and the Cadillacs synger samtidig, ble det duket for en storslått vokal og harmoniprestasjon som fikk oss til å grøsse underveis.

Å høre på Caddy and the Cadillacs var en opplevelse i seg selv, fordi fremførelsen viste seg å være så unikt og følsomt og langt vekk fra de typiske karaokelignende utgavene av Beatleslåter jeg har hørt fra andre coverband tidligere. Da deres tid var over, stod jeg og ønsket at det var dette bandet jeg hadde kommet for å høre, resten av kvelden.

Dette var uten tvil den sterkeste hyllesten til Beatles jeg har hørt på årevis, og det fikk meg faktisk til å dra frem gamle Beatles cd`er da jeg kom hjem. Jeg ville rett og slett ikke at det skulle ta slutt da de måtte gi roret videre til «De nye gitarkameratene», og slik klarte jeg å forlenge den gode stemningen jeg fikk mens Caddy and the Cadillacs var på scenen.

Erik Jensens band Caddy and the Cadillacs satte hele festivalen på hodet lenge før det opprinnelige trekkplasteret skulle spille. Ikke en eneste festivalgjest satt eller stod stille - og de sang med da Erik Jensen satte mikrofonen foran seg, sammen med sine medmusikere Daniel Gullien, Øyvind Kristoffersen, Håkon Aasheim, Kenneth Jensen og Niclas Solli. 49


OVERSATT

Den nye utgaven av McGear

av Allan Kozinn & Adrian Sinclair

Det hele begynte faktisk med en single. Paul skrev og produserte «Leave It» i Abbey Road Studios, som A-siden av en single for Mike solo - det vil si utenfor hans gruppe The Scaffold, et komedie-poesi-musikkprosjekt som Mike hadde flere hits med på 1960-tallet. B-siden var «Sweet Baby», komponert av Mike, Paul og Linda McCartney.

«‘Sweet Baby’ ble gjort her i huset mitt, på bakrommet mitt,» forklarer Mike. «Alt vi gjorde var at vi tre satte oss rundt gutten vår (altså Paul, Mike refererer alltid til Paul som ‘our kid’ red. anm.) på gitaren hans, Linda var på perkusjon, og jeg bare sang. Og det hele ble gjort i huset mitt - på Revoxen min. Du kan sikkert høre fuglesang på teipen. Så bare overdubbet og over dubbet vi. Nydelig, nydelig følelse på den, den ene.» For «Leave It» brukte Paul sitt eget band, Wings, som Mikesbacking-gruppe, og tilstedeværelsen av Denny Seiwellpå trommer daterer innspillingen til kort tid før Wings dro til Lagos, Nigeria (26. april 1973, for å være presis) for å spille inn Band on the Run - uten Denny, som i likhet med Henry McCullough forlot bandet like før den turen. Da «Leave It» viste seg såpass lovende bestemte Paul og Mike seg for å spille inn en hel LP. For uavhengighetens skyld - det vil si at Mike og Paul skulle kunne lage albu50

met de ønsket å lage, uten innblanding av plateselskaper, og deretter selge det ferdige albumet til et plateselskap ble produksjonen finansiert av Pauls selskap, MPL.

Paul ville produsere og skrive de fleste sangene sammen med Mike. Unntakene, foruten «Leave It», er «What Do We We Really Know?», av Paul alene, «The Casket», av Paul og dikteren (og medlem av The Scaffold) Roger McGough, og «Sea Breezes», en cover av en Roxy Music sang, komponert av Bryan Ferry. For det meste ble albumet spilt inn i Strawberry Studios, i Stockport, mellom 3. januar og 10. mars 1974, for da dro Paul og Linda dro til Amerika. Kjernen til Wings - Paul, Linda og Denny Laine - var for hånden, og den fremtidige Wings-gitaristen Jimmy


McCullough, samt trommeslager Gerry Conway, og andre gjester som inkluderte Brian Jones på saksofon, Paddy Moloney fra The Chieftaines på eoliske rør, og Halle Orchestra, som spilte Gerry Allisons strykearrangement. Medlemmer av 10cc, som var på Strawberry og arbeidet med Sheet Music-albumet, dukket også innom nå og da, og lot Mike og selskapet bruke Gysmorchestra, et instrument som Lol Creme og Kevin Godley hadde oppfunnet.

gige plateselskapet Cherry Red Records sto denne platen nå for tur. Men det viste seg at gjenutgivelsen støtte på et stort, uventet hinder nesten med en gang Mike og Cherry Red begynte å diskutere prosjektet. Cherry Red spurte, logisk nok, om Mike hadde tilgang til masterbåndene. Ikke noe problem, tenkte Mike. «Opprinnelig gjorde jeg dette albumet sammen med min bror, med selskapet hans som heter MPL,» forklarer Mike. «Og så (i 2018) sa jeg til MPL: ‘Kan jeg få tilbake masterbåndene? Vær så snill? Og de sa: ‘Åh. Vi har ikke dem. De er nok hos Warner Brothers i Amerika.’» MPLs kontor i London tilbød seg å hjelpe Mike med å spore opp masterne, og ringte Warner Records direkte, bare for å finne ut at båndene var et mysterium også for Warner. «MPL sa: ‘Warner har mistet dem. De har mistet masterbåndene.’»

Gamle og ny utgave

Da Mike formidlet nyheten til Cherry Red, var selskapet ikke rådville: De hadde en Plan B, noe enhver artist nok ikke ville se på som ideelt: De tenkte å bruke en mint vinylkopi av albumet og spille det inn for så å fikse det opp digitalt.

Da albumet var ferdig ble det utgitt på plateselskapet Warner. Tidligere har det vært utgitt på CD to ganger, på Rykodisc i USA i 1991 og på See For Miles Records i UK i 1992, men nå som Mike hadde begynt å gjenutgi sine ting på nytt via det lille uavhen51


Men underbevisstheten til Mike leder ham hjem. «Jeg sa, vel, jeg skal ta en titt på loftet. Jeg har ikke vært der oppe på en million år. Men jeg vet at det er bånd der. Så jeg gikk opp dit og fant disse to 15 ips (inches per second, hastigheten båndene avspilles red. anm.) båndeskene. På den ene sto det McGear One. Og på den andre McGear Two.» Og båndene bare fortsatte å dukke opp. «Jeg så denne båndesken, og på den sto det: ‘Do Nothing All Day.’ Nå husker jeg at jeg hadde spilt den inn, jeg husker at jeg sang den. Det var omtrent samtidig som jeg gjorde McGear-albumet. Jeg jobbet med ‘our kid’, og så jobbet jeg med disse andre menneskene, gjorde demoer, lette etter en singel, osv. , og jeg fant en gammel plate fra Jamaica med ‘Do Nothing All Day.’

Så jeg lurer på, hvorfor fikk vi ham til å synge sangen sin, på mine bånd? Men da jeg spilte dem, var det meg som sang. Og jeg tenkte, å blodige helvete. Jeg hadde til og med glemt at jeg hadde spilt inn det. Det var det jeg elsket med disse båndene. Hørte på ‘Girls of the Avenue’ igjen. Og så ting som en annen favoritt av meg, ‘Let’s Turn the Radio On.’ Det er som om den er spilt inn i dagligstua. Mike hadde avdekket ikke bare masterbåndet til det originale albumet, men også en skattekiste av uutgitte spor. Men det var et annet problem. «De hadde vært oppe på loftet så lenge, det var litt mugg på dem,» innrømmer Mike. «Og så sa Cherry Red, ‘Ikke spill dem! Ikke spill dem! Hvis du spiller dem, vil den bare tørke av på båndhodene. Ta dem ned til London, så skal vi bake dem.’» Nå så Cherry Red at dette ble et helt annet prosjekt enn de hadde sett for seg opprinnelig. I stedet f or bare å gjenopprette «McGear» til den aktive

Det er en vakker single. Så jeg visste at jeg hadde gjort den. Og så på båndesken sa det også, ABC. Og så det var alfabetsangen , som jeg skrev for Sesame Street. Mine barn er med på den. Og så var det ‘Girls in the Avenue’, og jeg tenkte: ‘Jeg lurer på hva faen gjør det der?’ Det er en Pete Wingfield-sang, det er ikke sangen min. Jeg skrev ikke den, han skrev den. Og du skjønner, jeg husker ikke at han sang den.

52


katalogen i tide til dens 45-årsjubileum, hadde de nå råstoff til å lage en utvidet luksusutgave. Den utgitte versjonen av ‘Dance the Do’ og ‘Sweet Baby’ ble tatt med på slutten av albumet på Disc 1, og Disc 2 ble viet til noen av funnene Mike gjorde på loftet sitt. Blant skattene som ble oppdaget på «McGear» CD2 var det alternative mikser og uredigerte versjoner av flere av sporene.

Det var for eksempel en uredigert versjon av «Dance the Do», et spor Mike hadde gitt ut som singel, men som i denne versjonen varte nesten et minutt lenger enn den utgitte versjonen. (En kopi av den versjonen ble tilsynelatende holdt utenfor McGear Two-masteren: den ble inkludert som et bonusspor på Rykodiscutgivelsen av «McGear» i 1991). Fascinerende er også en uredigert miks av «Leave It», Paul McCartney-komposisjonen som var forløperen for disse øktene. Den versjonen klokker inn på 6’42 “- omtrent tre minutter lenger enn den utgitte versjonen.

53


Det er også en alternativ miks (oppført som en monitor-miks) av «What We We Really Know?» og mest interessant av alt, en tidlig miks av «Sea Breezes» hvor orkesteret ennå ikke var lagt til; i stedet for strykere-og-obo-orkestrasjonen, inneholder sporet en nydelig orgeldel som deretter ble mikset ned for å imøtekomme strykerne .

in the Bay» er lignende materiale. Og «Girls on the Avenue» med sin livlige saksolo er veldig i ånden til albumet, og det samme er «Let’s Turn the Radio On», som Mike beskrev å ha en slags New Orleans-feel. Det er klart, Paul og Mike ville ha så mange muligheter som mulig for den endelige sporlisten, men vi får gjette hvorfor de lot være å ta med «All the Whales in the Ocean», et melodisk økologisk spor med et barnekor mot slutten - eller for den saks skyld den vimsete funky «I Just Want What You Got – Money!» Og det er også e sang under arbeid, kalt ‘Keep Cool’, som finnes i to versjoner, hver varer mindre enn et minutt, men veldig lovende.

Foruten disse alternative versjonene tilbyr den andre platen noen fascinerende glimt av øktene, inkludert tre korte spor der Paddy Maloney blir hørt mens han varmer opp med tradisjonelle irske melodier, bruker forskjellige typer rør og en trefløyte, og Bonzo Dog Bands Viv Stanshall underholder musikerne med en a cappella forestilling.

Forfatterne av denne artikkelen, inkludert intervjuet med Mike McCartney er Allan Kozinn, tidligere musikkanmelder og kulturjournalist for The New York Times og Adrian Sinclair, kjent britisk dokumentarist, og disse er i ferd med å skrive det som av forleggeren benevnes som den definitive biografien til Paul McCartney. MCCARTNEY LEGACY Volume One: Beyond The Beatles, 1969-73 (arbeidstittel) skal etter planen utgis på Dey Street Books høsten 2021.

De virkelige trekkplastrene er selvfølgelig sangene ingen visste om, og som Mike McCartney hadde glemt. «Do Nothing All Day» er, som du kanskje forventer, et herlig avslappet cover av en jamaicansk hit - noe som ikke hadde vært malplassert på et Ringo Starr-album. «Blowin’

54


55


Nyutgivelse: Mike McGear: McGear av Jon Vidar Bergan

Mike McCartney (75) er mest kjent som medlem av den humoristiske trioen The Scaffold, som hadde store hits i 1967-68 med Thank U Very Much og Lily The Pink. Han brukte også artistnavnet Mike McGear da han var med i komi-supergruppa Grimms tidlig på 70-tallet. I 1972 kom det første soloalbumet, Woman, som solgte dårlig. I 1974 fikk han hjelp av broren på det neste, McGear. Paul produserte plata og skrev åtte av de ti låtene sammen med Mike.

56

Alene skrev Paul den fengende Leave It, som ble en Topp 40-hit i UK. Eneste coverlåt er Roxy Musics Sea Breezes. Plata består av variert og velspilt poprock, og musikerne inkluderer


albumet og to bonuskutt: singlen Sweet Baby/Dance The Do.

fire medlemmer av Wings: Denny Seiwell, Denny Laine, J immy McCulloch og Linda McCartney. Noen bassist er ikke oppgitt, men vi kan anta at det er Paul. Denne utgaven ligger i en liten boks og inneholder en liten plakat basert på det Gulliverparodierende coveret, to cd-er og en dvd som inneholder musikkvideoen til Leave It og to intervjuer med McGear som ble gjort to steder i hjembyen Liverpool (LIPA og Everyman Theatre). Her snakker han om sin bakgrunn og karriere på sin morsomme og sjarmerende måte. Til sammen varer intervjuene i over halvannen time! Den første cd-en består av det remastrete

Disk 2 har hele 19 kutt. Blant disse er to singler (anno 1976 og 1980), b-sider, alternative versjoner av låter, outtakes, reklamesnutter, “Vivian Stanshall sings” og tre kutt der Paddy Moloney fra The Chieftains spiller på den irske sekkepipa han brukte på albumet, mens vi hører Linda og Mike i bakgrunnen. Det tykke coverheftet har en rekke artige bilder, gode liner notes og kommentarer til de 19 kuttene på disk 2. For Paul McCartneyfans er denne nye utgaven et essensielt kjøp. Paul er nemlig med overalt, både som musiker, korist, produsent og låtskriver. Men også fans av god pop-musikk vil ha glede av McGear. Denne anmeldelsen er tidligere publisert på musikknyheter.no

57


(

Trenden med ĂĽ benytte singleomslag fra verden rundt startet med denne plakaten som fulgte med albumet ÂŤ1Âť i 2000.

58


Helt siden utgivelsen av «1» i 2000 har designere av Beatlesprodukter hatt sansen for singleomslagene fra rundt om i verden. Først ble de benyttet som dekor på innerposene til «1» samt på en medfølgende plakat, deretter er de lisensiert til forskjellige produkter, alt fra kalendere til modellbiler har blitt dekorert med fordums singlecovere. Nå har de altså gått runden rundt, og skal igjen benyttes som singlecovere.

SINGLEBOKS TIL JUL av Roger Stormo

15. november kommer det en ny singleboks fra The Beatles, i begrenset opplag. Dette er en boks beregnet på supersamlere, i likhet med boksen med julesingler som kom julen 2017. I alt blir det 23 singler fra den britiske Rserien, den siste er en ny kopling: «Free as a bird»/«Real love».

Det ryktes at fra Norge vil det være designet fra «From Me To You» som vil bli benyttet i denne nye singleserien.

Det norske omslaget til «Can’t Buy Me Love»-singlen har dekorert mye rart, deriblant denne lekebilen.

59

De foregående 22 følger standard britisk serie, fra «Love me do»/«P.S. I Love You» til «Let It Be»/«You Know My Name (Look Up the Number)». Det er selvsagt snakk om vinyl og ifølge Amazon Frankrike er utsalgsprisen 221,39 €, altså over 2200 kroner.


Illustrasjonene på omslagene er verken hentet fra 80-tallsserien, den grønne 70-tallsserien eller den originale serien fra sekstitallet hvor det jo med to unntak ble benyttet standard grønne fabrikkposer, unntakene var «Penny Lane» og «Let It Be» singlene. Denne nye singleserien vil ha omslag hentet fra originalsinglene fra sekstitallet verden rundt. Det blir 22 forskjellige omslagsbilder fra 22 forskjellige land, har vi latt oss fortelle. «Free As A Bird» / «Real Love» vet vi ikke hvordan kommer til å se ut. • Love Me Do / P.S. I Love You • Please Please Me / Ask Me Why • From Me To You / Thank You Girl • She Loves You / I’ll Get You • Want To Hold Your Hand / This Boy • Can’t Buy Me Love / You Can’t Do That • A Hard Day’s Night / Things We Said Today • I Feel Fine / She’s A Woman • Ticket To Ride / Yes It Is • Help! / I’m Down • We Can Work It Out / Day Tripper • Paperback Writer / Rain • Yellow Submarine / Eleanor Rigby • Strawberry Fields Forever / Penny Lane • All You Need Is Love / Baby,You’re a Rich Man • Hello, Goodbye / I Am the Walrus • Lady Madonna / The Inner Light • Hey Jude / Revolution • Get Back / Don’t Let Me Down • The Ballad of John and Yoko / Old Brown Shoe • Something / Come Together • Let It Be / You Know My Name (Look Up The Number) • Free As A Bird / Real Love – Marc Mann mix

60


BEATLESROMMET I KARLSTAD

del av konserten varte kun i ca 20 minutter. Det var Värmlands «popmaker» Pelle Nilsson som skaffet Beatles til veie i Karlstad. Showene startet kl. 19.00 og 21.00, presentetør var Carl-Eiwar Carlsson og Sundstaaulan var på det nærmeste fullsatt. Telstars (med Mona Skarström som vokalist) innledet. Deretter fulgte Svend Millers Popstars, Ken Levy & the Phantoms og Jack Daily. Trio me’ Bumba var det annonsert med, men de uteble.

Det var i 1964 at snøballen Beatles virkelig rullet. De spilte konserter i Frankrike, USA, England, Danmark, Nederland, Sverige, Hong Kong, New Zealand og Australia. Beatles avsluttet det hele med «Please, Please Me», «I Saw Her Standing There», «From Me To You», «A Taste Of Honey», «Boys», «She Loves You» og «Twist And Shout».

Men det var Sverige som var prøvekluten året før. Muligens var Sverige Brian Epsteins «off-Broadway», altså et sted hvor man litt anonymt kan teste vannet, før man kaster seg uti på dypet. Beatles var booket til en kort Sverigesturné i oktober 1963: • Karlstad, •Stockholm, •Göteborg, •Borås og Eskilstuna. Bandet var den gangen stort sett ukjente i Sverige.

Etter dette ble de klappet inn igjen, og da kjørte de bare en reprise av «Twist And Shout». Mens de spilte i Karlstad bodde de på byens Stadshotell, hvor de etter siste konsert inntok en sen middag og noen pils i hotellets spisesal.

Pressens anmeldelser var blandede, etter den første spillejobben i Karlstad var Nya WermlandsTidningens dom at bandet spilte «amatørmessig hambo». Den aller første spillejobben utenfor Storbritannia foruten Hamburgperioden var altså i Karlstad den 25. oktober 1963, på Sundsta Läroverk. Mange andre artister og band var med i kveldens program, så Beatles’

Jeg hadde aldri vært i Karlstad, men hadde definitivt lyst til å se byen og om mulig ta inn på det såkalte «Beatles-rummet» på Stadshotellet. Så da samboeren forkynte at hun hadde tenkt seg på en av konsertene til det svenska bandet Gyllene Tiders avskjedsturné, foreslo jeg 61


Karlstad, som sto på turnéplanen. Billetter ble handlet inn, så da var det å booke seg inn. Men via hotellets nettside og andre bookingagenter fantes det ingen mulighet for å velge Beatlesrommet, så her måtte det korrespondanse til. Noen e-poster senere var alt klart, rommet var ledig den dagen Gyllene Tider spilte, så jeg booket det tvert. Konserten var et halvt år inn i fremtiden, men kanskje ville Per Gessle gjerne hatt rommet, så det var best å legge beslag på det med en gang. Dagen opprant og etter en lang kjøretur kom vi inn til Karlstad og fant hotellet, vakkert beliggende rett ved Klaraelven, og det var strålende sol. Små passasjerbåter passerte mens jeg var inne i resepsjonen og fikk nøkler og henvisning til hvor jeg kunne parkere. Det som tidligere hadde vært hotellets parkeringsplasser var nemlig nå en byggeplass, hvor en ny ving av hotellet skulle oppføres. Jeg var forberedt på at hotellrommet kanskje ikke så ut som det hadde gjort da Beatles bodde der, så jeg ble ikke skuffet over den nye innredningen da jeg åpnet døren. På inngangspartiet hang det bilder, avisutklipp og litt om rommets plass i Beatleshistorien. Et bilde manglet dog, bildet av scenen tatt fra bak The Beatles i aulaen på Sundsta Läroverk. Nå heter dette Sundsta Gymnasium og det som 62


den gangen var «nye aulan» er nå bare aulaen. Jeg har senere sett dette bildet på nettet, tatt av andre som har bodd på dette rommet. Man gjør litt om på rommet nå og da, for på andre fotos av rommet tatt av andre gjester henger det andre bilder på veggene enn de som er der nå. Helt dominerende var de fire innrammede psykedeliske portrettene tatt av Richard Avedon. Dette så ut som tyske originaler fra 1968. Rommet var el-

lers pent, med et flott bad og vendbar TV som man kunne se fra sengen eller fra sofaen på den andre siden av rommet. Det var en liten balkong utenfor rommet, med to stoler og et bord, vendt mot Klaraelven. Meget idyllisk! Og balkongen så gammel ut. Bortsett fra at skilleveggen så ut til å ha blitt flyttet litt på, kan det være slik den så ut i 1963, da John og Paul delte rommet.

Men en ting vi lurte på, var hvorfor det ikke var to Beatlesrom på hotellet? For den historien vi leste, fastslo at George og Ringo hadde delt et annet rom. Dette måtte jeg spørre resepsjonisten om. Hun kunne fortelle at rommene så litt annerledes ut den gangen. De hadde vært større, så alle fire hadde bodd på en suite, som en gang senere i tiden hadde blitt delt inn i to rom. Juks og fanteri, med andre ord. Men vel hjemme fant vi en annen forklaring, fortalt av hotelldirektör Fredrik Thorsvret i 2012: «Beatles bodde på 63


to rom på hotellet og det ene rommet var en suite, som het Kongesuiten ettersom mange konger har bodd der. Det andre rommet kalles i dag for Beatles-rommet og der henger det både presseklipp og plakater fra gruppens konsert i Karlstad». Vel vel, vi trøstet oss med at de fire nok i hvert fall

hadde hatt den samme utsikten som oss, og spisesalen så sikkert ut slik den hadde gjort. Her inntok vi frokost før hjemreisen. Jeg vet ikke om det var tilfeldig eller på grunn av konserten, men Karlstad krydde av nordmenn, man hørte knapt en svensk stemme, med unntak av de som jobbet der.

Nordmennene traff vi overalt, på puber og restauranter og tilfeldig i de koselige gatene. Hotellrommet kostet oss omlag 1800 svenske kroner for en natt, frokost inkludert. Har man vondt for å sove kan det være verdt å ha med ørepropper, da puben i etasjen under har en friluftsdel rett under rommets vinduer. Ettersom dette var en varm kveld med mange tilreisende, var det ganske støyende å ligge med åpne vinduer. Karlstad ligger tre timers kjøring fra Oslo og har normalt tog-forbindelse med Norge fire ganger daglig. Til Karlstad lufthavn flyr SAS, Lufthansa og KLM. Et lite tips når man forlater Karlstad: Enten på vei til eller fra byen stoppet Beatles i Enköping og spiste lunsj på restauranten Pepparroten, som lå i Kungsgatan 14. Nå går E-18 utenfor Enköping, men den gangen gikk den rett gjennom byen. 64


Tidligere redaktør i Vårt Land og Stavanger Aftenblad, Thor Bjarne Bore, la på Facebook ut et tilbakeblikk på da han var til stede på Hammersmith Odeon i januar 1965 og fikk oppleve «Another Beatles Christmas Show»!

DAOGJEG MØTTE BEATLES SÅ OPPDAGET JEG HVA EKSTASE VAR Av Thor Bjarne Bore

Sted; Odeon Hammersmith, London. Tid: Januar: 1965. I sentrum: The Beatles. The Beatles Christmas Show.

Jeg har bare vært på to rockekonserter. Den andre var Bee Gees i det nye operahuset i Sydney like etter åpningen, i 1974. Å bli eldre (jeg foretrekker det foran gammel) betyr i mitt tilfelle et økende svekkelse av korttidshukommelse, mens 16.32.6, Agnar Espegren i julepakke i Store Studio, hele «Lorelei» og elendige slagertekster fra 50-årene (av typen «Sjømannen og stjernen» sitter klistret fast på hjernebarken. Det var antagelig derfor jeg i forrige uke oppfanget en liten artikkel «På denne dag» i Stavanger Aftenblad – eller var det Bergens Tidende eller kanskje Aftenposten? Uansett, det dreide seg om at det var 53 år siden The Beatles’ album «Revolver» kom ut i Storbritannia, et av tidenes beste musikkalbum.

Bildet er fra et besøk med barnebarn i den engelske utgaven av Madame Tussauds i Marylebone Rd.

Men jeg oppdaget altså ekstasen året før. Jeg var i London på en reportasjetur for Vårt Land. Så oppsto en situasjon der Winston Chuchill lå på dødsleiet, og hele nasjonen fulgte med. Også Vårt Land. Jeg så en annonse, hadde så vidt lest om Beatles, lurte på hva dette var for noe, og dro på konsert. 65


Lyden var så høy at jeg forsto nesten ikke hvordan bandet kunne høre seg selv. «Alle skrek, alt var veldig stort og alt var veldig rart» som Ringo Starr sa det. Jeg skjønte plutselig at dette var stort. Det var senere i 1965 at The Beatles utvidet nedslagsfeltet for tildelingen av Order of the British Empire. Og det var samme år at John Lennon uttalte i et intervju at Beatles var mer populære enn Jesus, og K u Klux Klan arrangerte offentlig brenning av Beatles-plater. I alt har bandet et beregnet salgstall på mellom 1 og 2,5 milliarder solgte plater verden over. Nå er det 56 år siden det begynte. Eller rettere: 56 år siden den første plateutgivelsen: «Love Me Do» (Ringo spilte ikke i den). Bandet fra Liverpool ble dannet to år tidligere. Bønnen «Please Please Me» ble hørt.

Det var sterkt. Lokalet hadde Flere passasjer ned mot scenen. Hylende stormet de unge, flest jenter, nedover. Hev seg opp på scenen og forsøkte å komme i nærheten av bandet..En rekke muskelmenn hadde sin fulle hyre med å kaste fansen tilbake. 66


Og i årene fremover gjorde den mest populære gruppen i rockehistorienen «Magical Mystery Tour» gjennom ungdomskulturene. Beatlemania ble et begrep, alt bandet tok i ble til rockemusikalsk gull . «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» utgitt i juni 1967, ble i en avstemning i 2003 rangert på 1. plass på musikkmagasinet Rolling Stones liste over «Tidenes 500 beste album». Det er her vi finner «Lucy in the Sky with Diamonds». Og da jeg for noen år siden besøkte Etiopia, fikk jeg vite at denne platen ga navn til verdens eldste, rundt 3,18 millioner år. 24. november 1974 fant arkeologene Donald Johanson og Tom Gray henne, eller rettere skjelettet av henne, i Hadar i Etiopia. Det eldste menneske man har funnet spor av, og nå heter hun Lucy. Arkeologene hørte på «Lucy in the Sky with Diamonds» da man nesten ved en tilfeldighet fant et ben fra overarmen, det første tegn som ble fulgt opp av 42 knokler og man i alt hadde avdekket 40 prosent av skjelettet.

Men den ble endret av Richard Lester, inspirert av Ringo som sukket «it has been a hard day» da gruppa i de sene kveldstimer forlot studio, og la til «’s night» da han så hvor mørkt det var blitt. Da John Lennon hørte om det nye navnet, sa han bestemt til Paul McCartney (dette er for øvrig det eneste albumet der alle sangene er kreditert Lennon-McCartney): «Ligg unna – jeg vil skrive tittelmelodien». En journalist fortalte en gang at neste dag kom Lennon med sangen, tettskrevet på baksiden av et bursdagskort til hans 1-årge sønn Julian. Platen kom på markedet tre uker før Marie og jeg giftet oss, etter at jeg året før hadde sagt «I Want to Hold Your Hand» og «And I Love Her», og svevde lykkelig da jeg skjønte at «She loves you, yeah, yeah, yeah». Vi syntes forøvrig at bryllupet definitivt passet bedre for låttitler som «I’m Happy Just to Dance with You» og «Things We Said Today», enn «I Should Have Known Better» og «I’ll Cry Instead».

I Odeon Hammersmith var mange av låtene hentet fra «A Hard Day’s Night». Det var kommet et halvår tidligere og er det første albumet der samtlige sanger er skrevet av medlemmene.

Både med plater og i livet er det for øvrig slik at «Can’t By Me Love». Another Beatles Christmas showet åpnet julaften 1964 og gikk til 16. januar 1965.

«A Hard Day’s Night» var tittelmelodien til filmen, som egentlig skulle hatt navnet «Beatlemania».

67


BBC Radio 2 Beatles EN MIDLERTIDIG RADIOSTASJON

BBC Radio 2 feirer 50-årsjubileet til Beatles' album "Abbey Road" med en firedagers "pop-up" radiostasjon som kringkaster Beatlesprogrammer live fra Abbey Road Studios. Noe blir reprisesendinger, og andre er nye programmer med spesielle gjester. Kanskje dukker også Ringo og Paul opp? Det dreier seg om en DAB radiostasjon, som dermed ikke er tilgjengelig utenfor Storbritannia. Den gode nyheten er at programmene vil bli gjort tilgjengelig i ettertid, i 30 dager etter sending vil de bli liggende på tjenesten BBC Sounds. Dette er en internettjeneste, som også kan høres her til lands. Man må registrere seg på denne siden: https://www.bbc.co.uk/sounds og registreringer fra Norge blir akseptert.

68


Noen av programmene vil dessuten samsendes med ordinære Radio 2 og BBC Sounds, som også kan lyttes til via internett. Kjente folk som som Gary Barlow, John Bishop, Martin Freeman, Guy Garvey, Dave Grohl, Giles Martin, Cerys Matthews, Paul Merton og mange flere er programverter sammen med Radio 2 sine vanlige programledere. Stasjonen er på lufta fra torsdag 26. til søndag 29. september 2019 fra Abbey Road Studios, og vil hylle John, Paul, George og Ringo som en gruppe såvel som individuelle artister og som komponister. Alle de programmene som går direkte vil være fra Abbey Road - og noen av programmene vil samtidig gå på Radio 2 og BBC Sounds - som jo er tilgjengelige på nettradio. Tidligere innspilte programmer og klassiske Beatlesprogrammer fra de unike BBC-arkivene vil også bli en del av innholdet i den midlertidige radiostasjonen.

Her er noen av programmene som skal sendes i denne kanalen: • «We Write The Songs» hvor Gary Barlow intervjuer Paul McCartney om musikken. • Serien «My Beatles» hvor Dave Grohl, Jack Savoretti og Tom Odell snakker om innflytelsen Beatles har på dem. • Den daglige serien «I Was There» hvor folk som DJ Tony Blackburn snakker om hvordan det var å være en del av the swinging Sixties • Martin Freeman presenterer historien om «White Album» i to deler. • «Desert Island Beatles» henter innslag fra «Desert Island Discs» hvor kjendiser har valgt Beatlesplater å ha med seg på en øde øy. • Liza Tarbuck møter pop-artist og Sgt. Pepper omslagsdesigner Sir Peter Blake • Jimmy Tarbuck har et timelangt program hvor han presenterer moroversjoner av Beatleshits. 69


TORSDAG Torsdag morgen, i samsending med Radio 2 og BBC Sounds, blir Radio 2 Beatles lansert direkte fra Abbey Road Studios av Ken Bruce, i programmet blir det en «Tracks Of My Years» og en popquiz med beatlestema (9.30-12.00 - alle klokkeslett oppgis i engelsk tid). Senere den dagen presenterer Jo Whiley sitt Radio 2 ettermiddagsprogram live fra Abbey Road med live opptredener og meget spesielle gjester (19:00-21:00 - det er her vi mistenker at Paul og Ringo kan være de spesielle gjestene). FREDAG På fredag starter dagen med «The Zoe Ball Breakfast Show», med en spesiell «Friends Round Friday» (6.30-9.30) inkludert musikk av Rick Astley. Senere på dagen inviterer Sara Cox lyttere til en ønskekonsert med Beatles (17:00-19:00), og på kvelden blir det orkesterversjoner av Beatlessanger med BBC Concert Orchestra og gjesteartister som Cerys Matthews, Katie Melua, Level 42’s Mark King og Guy Garvey (20:00-22:00). LØRDAG Lørdag morgen presenterer Dermot O’Leary sitt program live fra Abbey Road (8:00-10:00), fulgt av en timelang sending som sendes eksklusivt på pop-up radioen hvor Dermot snakker med manusforfatter Richard Curtis om hans nylige film «Yesterday» (10:00-11:00). Andre programmer som eksklusivt sendes på Radio 2 Beatles inkluderer Grace Dent som presenterer «Hip to the Trip» som fokuserer på fri kjærlighet, moter og The Fab Four, mens Nicky Campbell diskuterer Sir George Martins rolle med hans sønn Giles. Skuespilleren Himesh Patel, som hadde hovedrollen i filmen «Yesterday» forteller den utrolige historien om «Abbey Road» - gruppens sist innspilte - et program i to deler, og komponisten Guy Chambers ser på det geniale i Beatles' tekster og melodier. Craig Charles har vært i BBC sine arkiver og gravd frem noen utrolige opptak og Paul Merton vever sammen en imaginær Beatleskonsert – «The Beatles Fantasy Concert» – av både Beatlesopptak og soloopptredener fra de fire. Scott Mills tar oss med på en alfabetisk reise gjennom Beatleskatalogen, Paul Gambaccini forteller musikkhistorien sett fra den andre siden av Atlanteren og Tris Penna presenterer en serie i fire deler om hver av de fires individuelle musikalske karrierer og mest minneverdige album. Radio 2 Beatles har også bestilt en spesiell hitliste fra the Official Charts Company - «The Beatles Nedlastet: Offisiell UK Top 60», vil avsløres lørdag og søndag ettermiddag hvor programlederne teller ned de mest nedlastede og strømmede Beatlessangene i Storbritannia. Steve Wright presenter spesialen «Beatles Love Songs», Trevor Nelson spiller klassiske soulversjoner av Beatlessanger i «Rubber Soul», og mye mer. Fra BBCs arkiver vil Radio 2 Beatles hente frem og sende i reprise «When John Met Paul» med Bob Harris, Radio 4s «Mastertapes» med Paul McCartney, og «Sgt. Pepper Recreated», innspilt i 2007 med opptredener fra Oasis, Bryan Adams, og Kaiser Chiefs. 70


av Eirik Søreide

BABY`S IN BLACK EN VINYLENTUSIASTS BEKJENNELSER

For noen numre siden gjennomgikk jeg de norske utgivelsene av artister som covret Beatleslåter. Men The Beatles var jo også coverartister i begynnelsen av karrieren, og i denne utgaven tenkte jeg å se nærmere på originalutgivelsene av låtene som The Beatles covret, og da (som vanlig) i norske pressinger. Jeg har ingen endelig oversikt over hva som finnes, men tror det meste skal være med her. Som dere vil se er det mange av coverlåtene som ikke omtales her, fordi de ikke ble ugitt originalt i Norge, men sitter dere på utgaver som ikke er med her så håper jeg dere tar kontakt.

Okay, here we go:

71


BABY`S

1957 Little Richard Tutti Frutti / Long Tall Sally Decca NL 4044

IN BLACK

Den første norske utgivelsen av en låt som The Beatles senere skulle covre kom ut på det herlige formatet shellac, altså 78-plate, eller “steinkake” om du vil. I dagens digitale landskap synes det som en lang mannsalder siden dette formatet var gjeldende. Og så tenker man seg litt om, og så er det faktisk akkurat det det er. Tida går så fort! “Tutti Frutti” var Little Richards første store hit i 1955, og tidlig i 1956 kom “Long Tall Sally”. Jeg gjetter på at disse ble parret sammen på singel her til lands i ‘57 pga filmen “Don’t Knock The Rock” hvor begge låtene er med. “Long Tall Sally” var kanskje den viktigste coverlåten i The Beatles’ repertoar. Den var en del av konsert-settet helt fra den spede bgynnelsen i 1957, og fram til de avsluttet sin live-karriere på Candlestick Park 29. august 1966, med “Long Tall Sally” som siste låt. Skal du ha èn 78-plate i samlinga (og ikke har råd til Beatles’ egne steinkaker fra India) så er det bare å begynne å lete etter denne! :)

1957 Little Richard Tutti Frutti / Long Tall Sally / Rip It Up / Ready Teddy London RE 1074 Her er “Tutti Frutti” og “Long Tall Sally” parret sammen igjen, nå sammen med to andre store hits – til en EP. Coveret her er svensk, og jeg tror det finnes i flere farger. Plata er derimot norsk, og hører således hjemme i denne oversikten. Morsom skrivefeil på labelen: “Lang Tall Sally”!

72


1958 Little Richard Good Golly Miss Molly / Hey-Hey-Hey-Hey London 45-HL 8560 “Hey-Hey-Hey-Hey” er skrevet av Little Richard, og dukket først opp som B-side på singelen “Good Golly Miss Molly”. Den ble etterhvert en viktig del av livesettet til Richard, sammen med en annen låt:

1959 Little Richard Kansas City / She Knows How To Rock London HL 8868 Nå er det ikke Little Richard som egentlig har originalen til “Kansas City”, men The Beatles sin tolkning bygger på liveversjonen til Richard. Han pleide å framføre “Kansas City” og “Hey-Hey-HeyHey” som en medley, og dette kopierte The Beatles etter å ha sett ham live i 1962. De opptrådte med ham 2 ganger i England i oktober, og tilbragte slutten av året samtidig med ham i Hamburg. Verken “”Kansas City eller “Hey-Hey-Hey-Hey” ble utgitt med bildecover her i Norge, men derimot standard fabrikkposer.

1960 Shirelles Will You Love Me Tomorrow / Boys Top Rank T 1049 “Boys” var alltid “tromme-låta” i The Beatles, dvs før Ringo ble med så var det Pete Best som sang denne. Den var en del av liverepertoaret fra 1961 og fram til 1964. Ringo pleide også å synge denne før han ble med i The Beatles, da han spilte trommer i Rory Storm and the Hurricanes. Originalen med The Shirelles er fra november 1960, og ble utgitt her til lands uten bildecover.

1961 The Marvelettes Please Mr. Postman / So Long Baby Karusell KFF 370 “Please Mr. Postman” er debutsingelen til The Marvelettes, og den første Motown-singelen som klatret helt til topps på hitlista i USA. Kan også nevne at det er Marvin Gaye som spiller trommer på innspillingen. The Beatles hadde den i live-settet sitt fra 1962, og studioversjonen fra 30.juli ‘63 låter forrykende. Samme dag spilte de også inn “It Won’t Be Long”, “Till There Was You”, “Roll Over Beethoven”, og “All My Loving”. Snakkes. Her i Norge kom ikke originalen med bildecover. Men plata er norsk og hører hjemme både i den “utvidede Beatles-samlinga”, og i Motown-samlinga.

73


1962 SHIRELLES Baby it’s you / The things I want to hear Top Rank JAR 601 Originalt utgitt på tampen av 1961, sannsynligvis tidlig i 1962 her på berget. Det var fortsatt tidlig for bildecovere her til lands (norskproduserte bildecoveret ble ikke vanlig før i ‘63), så den utkom i et hvitt nøytralt cover. Beatles hadde “Baby It’s You” som en del av sitt liverepertoar i ‘62-’63. Deres versjon planker harmoniene til Shirelles rimelig nøyaktig, og det var den nest siste låta som ble innspilt til Please Please Me-albumet, 11. februar 1963. Den siste var som vi vet “Twist And Shout”, og med Johns forkjølelse kan vi høre at en lang innspillingsdag begynner å tære på stemmebåndene.

1962 ARTHUR ALEXANDER Anna (Go To Him) / I hang my head and cry Dot D 310 Arthur Alexander sin originalsingel ble utgitt på høsten 1962, og ble ganske umiddelbart en favoritt hos The Beatles. Kanskje spesielt hos John, som synger Beatles’ versjon av låta. Her til lands utkom den, som foregående omtalte singler, uten bildecover. Mangler dessverre denne selv (noen som har en til overs?), så takk til Sigbjørn Stabursvik for bilde!

1964 CHUCK BERRY Roll over Beethoven / Sweet little sixteen Sonet T 7594 1964 CHUCK BERRY Maybelline / Rock and roll music Sonet T 7596 Jeg kjenner ikke helt til bakgrunnen for disse to Chuck Berry-singlene. Det er jo eldre titler som hadde vært ute på singel i mange år allerede. Det kan ha vært pga fornyet interesse I forbindelse med The Beatles’ versjoner, eller at Chuck Berry fikk en ny vår i denne perioden med singlene “No Particular Place To Go”, og “You Never Can Tell”. I hvertfall så var det flere Chuck Berry-singler som ble re-utgitt i denne perioden, og her i Norge kom det minst tre forskjellige titler med nogenlunde samme coverdesign. Selv har jeg kun “Maybelline / Rock and roll music”, bildet av “Roll over Beethoven / Sweet little sixteen” er hentet fra 7inchrecords.com.

74


Som en liten epilog så tenker jeg også å ta med et par låter som aldri ble utgitt med The Beatles på 60-tallet, men som de spilte, og etterhvert ga ut på senere utgivelser. På utgivelsene Live At The BBC og Anthology 1 så florer det jo med coverlåter, og det kan godt tenkes at det finnes flere av disse i norsk tapning. Men her er ihvertfall de jeg har så langt, tar svært gjerne imot tips hvis noen har andre relevante singler!

BABY`S IN BLACK

1958 THE TEDDY BEARS To Know Him Is To Love Him / Don’t You Worry My Little Pet London 45-HL 8733 Phil Spector skrev denne, og spilte den inn med vokalgruppa han selv var medlem av: The Teddy Bears. Tittelen er hentet fra farens gravstein. The Beatles byttet kjønn i tittelen, og spilte inn sin versjon, “To Know Her Is To Love Her”, både til Decca-audition, og for BBC. Først i 1994 ble den offisielt utgitt, på albumet “Live At The BBC”. John Lennon spilte også inn en versjon av denne, i 1973 under The Lost Weekend. Tanken var nok å inkludere den på albumet Rock’n’Roll, men den forble uutgitt inntil 1986 og albumet Menlove Ave.

1958 THE COASTERS Charlie Brown / Three Cool Cats London HL 8819 “Three Cool Cats” ble en del av The Beatles’ liverepertoar tidlig på 60-tallet, sammen med flere Coasters-låter: Bl.a “Searchin’” og “Besame Mucho”. Den var en av 15 låter de spilte inn under Deccaaudition 1. januar 1962, og offisielt ble den først utgitt på Anthology 1 i 1995. “Three Cool Cats” ble også spilt under Get Back-opptakene.

1961 JOHNNY PRESTON Leave my kitten alone / Token of love Mercury 71 761

“Leave My Kitten Alone” var den første studioinnspilte låta som The Beatles skrotet, siden “How Do You Do It” i 1962. De spilte den inn til Beatles For Sale, 14. august 1964, men den endte altså aldri opp på albumet. Det gnistrer av denne innspillingen, og for meg er det en gåte at denne ikke nådde helt fram til albumet. The Beatles baserer sin versjon på Johnny Prestons innspilling fra 1961, selv om originalen er med Little Willie John fra 1959. De spilte den mye i Hamburg-tida, men da de skulle spille den inn i ‘64 så hadde de ikke spilt den på to år. Denne innspillingen finnes derfor også kun på Anthology 1.Takk til Sigbjørn Stabursvik for bilde av denne også!

Kilder: Wikipedia, beatlesbible.com, 7inchrecords.com.• Takk til: Sigbjørn Stabursvik.

75


50 år siden Beatles-albumet

ABBEY ROAD Tekst og foto av Per Kristian Aagaard

På denne tiden for 50 år siden, dvs. i august 1969, la The Beatles siste hånd på verket «Abbey Road», av mange også ansett som deres aller beste album. Tittelen refererer kort og godt til gaten i London der Abbey Road Studios ligger og hvor The Beatles gjorde de fleste av innspillingene sine i årene fra 1962 til 1970.

Tore Liverød fra Sandefjord og Allan Williams på «The Jacaranda», ett av stedene The Beatles spilte tidlig i karrieren. Williams ble bandets agent i en periode, og sørget bl.a. for spilleoppdragene i Hamburg. Etter en uenighet om betalingen ble imidlertid samarbeidet brutt. Williams skrev senere sin biografi under tittelen «The man who gave The Beatles away».

Bildet på plateomslaget, som viser de fire bandmedlemmene spasere over gangfeltet utenfor studioet, ble fotografert 8. august i 1969. Paul McCartney hadde skissert noen utkast, og fotografen Ian MacMillan hadde bare 10 minutter til rådighet på å ta bildet, mens en politimann stoppet trafikken. Senere kom dette gangfeltet til å bli et pilegrimssted for Beatlesfans fra hele verden. Det har også blitt en langvarig tradisjon for besøkende å ære bandet ved å skrive navnet sitt på gjerdet utenfor Abbey Road Studios, til tross for at dette blir malt over månedlig. Selve bygningen ble for øvrig fredet i 2010.

Ex-BeatlePete Best og Tore Liverød fra Sandefjord i «Casbah Coffee Club», stedet hvor The Beatles holdt noen av sine aller første konserter.

Et tilbakevendende spørsmål er hvor lenge musikken til The Beatles vil kunne holde seg populær og bli videreført. Det er nærmest umulig å svare på, men som «popmusikk» har mange av de mer enn 200 låtene deres lenge vært å betrakte som «evergreens». McCartneys «Yesterday» skal være den låten som er innspilt i flest cover-versjoner gjennom tidene, over 1600 innspillinger ifølge Guinness World Records, og det er vel neppe en britisk 76


barneskole hvor ikke «Yellow Submarine» vil kunne høres i sangtimene. Selv om noen av de mindre kjente låtene nå er forbeholdt de med særlig interesse for dette, så er listen over de kjente og kjære Beatlessangene meget lang, og at denne musikalske skatten holdes i hevd er det heller ingen tvil om.

ganger, og det har også bandet The Norwegian Beatles fra Alta. Begge de norske coverbandene er anerkjente formidlere av musikken etter The Beatles og konsertene de holder er alltid populære.

I vinter presenterte elever ved Breidablikk ungdomsskole i Sandefjord musikalen «Yesterday», og det var ikke første gangen Breidablikk Teaterverksted hadde en Beatles-inspirert oppsetning på plakaten. Etter alt å dømme lot ungdommene seg fortsatt inspirere av denne 60-tallsmusik-ken, og de leverte en flott og sjarmerende forestilling. Kanskje de ikke vet at «Strawberry Fields» var et barnehjem drevet av Frelsesarmeen, og at John Lennon i sin oppvekst besøkte dette for å leke med barna som bodde der, og kanskje de ikke vet at McCartneys vakre ballade «Blackbird», som han skrev i en alder av 26 år, også var en protestvise til støtte for fargede kvinner i USA og deres kamp mot rasisme og diskriminering. Slik bakgrunns-historie er av mindre betydning i denne sammenheng. Det som er viktigere er at musikken overbringes yngre generasjoner. Vi får håpe at «ildsjelene» ved skoler og teaterverksteder fortsetter med det. Tidligere i sommer gjestet Drammens-bandet Det Betales igjen Kurbadhagen i Sandefjord og fremførte sitt repertoar av kjente Beatles-låter på sitt sedvanlige og dyktige vis, for et relativt «modent» og stort sett stillesittende og høflig bifallende publikum. Det Betales, som er et inter-nasjonalt vel ansett Beatles coverband, har blant annet holdt mange konserter på Cavern Club i Liverpool. Da er det vanligvis høyere stemning; ingen sitter, de færreste står stille, og de fleste synger med. Cavern Club er det mest kjente av de utestedene hvor The Beatles regelmessig spilte på veien mot berømmelsen. The Beatles er for lengst borte, men musikken deres gjaller fortsatt under de gamle mursteinshvelvingene, langt under bakkenivået. Ofte blir låtene fremført av stedets eget «lookalike» coverband, The Cavern Club Beatles. Et besøk under dette kan anbefales. Hvert år i slutten av august arrangeres festivalen «The International Beatleweek» i Liverpool. Der bidrar Beatles coverband fra alle verdensdeler til et bredt sammensatt og overlappende konsertprogram. Det Betales har spilt under denne festivalen en rekke

The Norwegian Beatles fra Alta, «verdens nordligste Beatle coverband», under en konsert i Cavern Club i 2007.

Sentralt under festivalen er det gamle og ærverdige Hotel Adelphi, som i tidligere tider var et populært hotell blant norske sjøfolk. Med sine mange barer og ballrom er Adelphi arena for mange konserter, men konserter holdes også på de etablerte utestedene i Mathew Street, der blant annet Cavern Club ligger. For øvrig blir de større konsertene gjerne arrangert i noen av Liverpools mange etablerte teater- og konsert-scener. I tillegg til konsertene er det gjerne anledning til å besøke de «historiske stedene», som «Casbah Coffee Club», etablert av moren til Pete Best, tidligste trommeslager i The Beatles, i deres hjem, eller som «The Jacaranda», etablert av Allan Williams, som sørget for at The Beatles fikk spillejobbene i Hamburg, og som senere var kjent som «The man who gave The Beatles away». Paul McCartney med sin karakteristiske Höfnerbassgitar åpnetkonserten i Royal Arena i København 30. November 2018 med «A Hard Day’s Night». Av de nærmer 40 låtene som ble remført, var over halvparten gamle Beatles-låter.

For den som liker musikken og har interesse for historien er den årlige Beatles-festivalen vel verdt et besøk. Liverpool er dessuten en trivelig by å besøke, selv for tilhengere av rivaliserende fotballag. Den som i første rekke bidrar til å holde musikken etter The Beatles levende, er jo imidlertid Sir Paul McCartney selv. 77


Områdene ved Albert Dock og langs elven Mersey er populære for folk som vil gå tur eller finne et sted å spise. Der ligger også et Beatles-museum. Statuen av The Beatles på bildet er en gave til Liverpool fra Cavern Club og ble avduket i 2015, 50 år etter at bandet holdt sin siste konsert i hjembyen.

I en alder av 77 år er han fortsatt på turne og holder mange konserter gjennom året. I november i fjor var han igjen i «nærheten», da han holdt en «uforglemmelig» konsert i Royal Arena i København. McCartney og hans solide besetning spilte kontinuerlig i to og en halv time, for så, etter en kort pause, spille en halv time til. McCartney fremførte nærmere 40 låter, mange av dem fra sin solokarriere, og fra tiden i bandet The Wings, men over halvparten var fra epoken med The Beatles. Han gjorde også ære på de andre bandkollegaene, primært John Lennon og George Harrison, som nå er borte, ved å spille noen av låtene de lagde, og han tok seg gjerne tid til å fortelle litt av historien bak disse.

Paul McCartney under konserten i Royal Arena i København 30. November 2018. Paul McCartney var tydelig beveget da han fremførte låten “Here Today”, som han skrev til John Lennon etter hans bortgang.

The Beatles var et utpreget liveband, før deres egen fanskare gjorde det helt umulig å fortsette med det, og praktisk talt jagde The Beatles inn i studioet for godt. At Paul McCartney fortsatt trives på scenen, og ved å fremføre musikken for et levende publikum, nå som det lar seg gjøre under sikkerhetsmessig kontroll, er det ingen tvil om. Stemmen er ikke like spenstig som før, men det gjør ikke noe, for de andre bidrar til fylde i vokalen, slik The Beatles også gjorde, og spillegleden er det ikke noe å si på. 78


Likevel kan Paul McCartney virke litt mer stille og i noen sekunder kan man kanskje fornemme et hint av melankoli i ansiktsuttrykket hans. Er det et savn der, eller litt nostalgi kanskje? Han var tydelig beveget da han introduserte «Here Today», låten han skrev til John Lennon etter hans bortgang. Kanskje er det en visshet om at en konsert ikke alt for langt der fremme også vil bli hans siste? La oss håpe at han ikke dveler ved slike tanker, men fortsetter med nye konsertprogram. Nylig avsluttet Paul McCartney en turne i Nord-Amerika med en konsert i Dodger Stadium ved Los Angeles, en arena The Beatles også spilte på under deres siste USA-turne tilbake i 1966. Til publikums store overraskelse og begeistring dukket 80årsjubilanten Ringo Starr også opp på scenen og trakterte sine trommer under et par Beatles-låter.

Paul McCartney fremførte George Harrisons “Something” fra albumet “Abbey Road” på ukulele under konserten i Royal Arena i København 30. November 2018.

I 1969 var samholdet i The Beatles mildt sagt «frynsete» og de fire medlemmene i «The Fab Four» hadde så smått begynt å jobbe med sine egne soloprosjekter parallelt med de siste Beatlesinnspillingene. Under arbeidet med «Abbey Road» ønsket John Lennon på et tidspunkt at hans låter skulle samles på den ene siden av LP-platen, hvilket vel sier sitt om stemningen. Paul McCartney gjorde forsøk på å holde samarbeidet gående, men innså etter hvert at det var over. Ikke så overraskende har da også avslutningssporet på «Abbey Road» tittelen «The End». McCartney skal senere ha uttalt at han ønsket en «verdig avslutning», hvilket resulterte i et ikonisk «rock’n roll crescendo» der de tre gitaristene, innledet av Ringo Starrs konsise trommesolo, får utfolde seg og skifter på å spille sine solopartier; først Paul McCartney, så George Harrison og dernest John Lennon, i alt tre ganger. Det hele tones så ned og avsluttes med at The Beatles på sitt vakre flerstemte vis synger det velkjente budskapet «And in the end, the love you take is equal to the love you make». Albumet «Abbey Road» ble utgitt 26. september 1969, og min kopi lå under juletreet hjemme samme år. Albumet «Let It Be» ble utgitt 8. mai i 1970, som det siste av de opprinnelige Beatlesalbumene, men bortsett fra en låt av George Harrison («I Me Mine») ble innspillingene til «Let It Be» i det store og hele gjort før innspillingene til «Abbey Road». Slik sett kan vi godt si at «The End» markerer slutten på den musikalske produksjonen til The Beatles. Det vil si hvis vi da velger å se bort i fra «Her Majesty», den lille «snutten» Paul McCartney egentlig hadde refusert, men som studiooperatøren under omstendig-hetene hadde latt ligge på båndet og som dermed også snek seg med på platen, et godt stykke etter «slutten», faktisk. Kanskje er det en symbolikk i denne tilfeldigheten, for musikken etter The Beatles er ikke slutt, den lever videre. 79

Paul McCartney under konserten i Royal Arena i København 30. November 2018. Han hadde en “jukselapp” på scenegulvet og sjarmerte publikum med små fraser på dansk mellom settene.


Beatles på Arbeiderbladets hitlister av Jon Vidar Bergan

Arbeiderbladet publiserte sine egne hitlister parallelt med VG-lista fra 1960 til 1974. De første årene, 9. januar 1964-24. desember 1964, het lista Oslo Top Twenty og var basert på salget i Oslos platebutikker. 9. januar 1965 ble den landsomfattende og omdøpt til 20-toppen. Fra 11. januar 1972 var lista redusert til en Topp 10. Den ble nedlagt etter 7. november 1972, da Erik Heyerdahl sluttet i avisa for å begynne i NRK og ingen sto klar til å overta. Men takket være Yan Friis ble hitlista igjen publisert fra 9. august 1973 til 14. mars 1974. Arbeiderbladets hitliste omfattet 20 singler gjennom hele Beatles’ singleperiode. Det forklarer at hele 33 av bandets 34 offisielle norske singler var innom den, og at de lå flere uker på Oslo Top Twenty enn på VG-lista.

Oslo Top Twenty. Men etter plasseringene 16, 14 og 11 forsvant den ut av lista etter fire uker. «From me to you» var en mye større hit i Oslo enn på VG-lista, der den greide 1 uke og 9. plass og var The Beatles’ første hit.

Det var bare «Love Me Do» som ikke entret Topp 20, men den ble da også først utgitt her i landet i 1964. I tillegg ble det listesuksess på de to Hamburg-singlene «My Bonnie» (sunget av Tony Sheridan) og «Ain’t she sweet».

Det ble forholdsvis lave plasseringer på to andre singler som ikke var innom VG-lista: «Back in the U.S.S.R.» (nr 7) og «The Long And Winding Road» (nr 13).

Ellers kan vi merke oss at «Please please me» var en hit i Norge! 16. mars 1963 entret den 14. plass på

Oversikten leser dere sånn: Låttittel, inn på lista, høyeste plassering (antall uker på 1. plass står i parentes), antall uker på lista. 80


OSLO TOP TWENTY: Please please me 16.03.1963 11 4 From me to you 25.05.1963 3 12 Twist and shout 24.08.1963 5 16 She loves you 28.09.1963 1(2) 27 I Want To Hold Your Hand 04.01.1964 1(3) 14 My Bonnie 14.03.1964 8 2 All My Loving 28.03.1964 1 15 Can’t Buy Me Love 28.03.1964 1 15 Ain’t she sweet 06.06.1964 8 7 Roll over Beethoven 13.06.1964 3 13 Long Tall Sally 04.07.1964 3 11 A Hard Day’s Night 25.07.1964 1(3) 18 I should have known better 26.09.1964 1(3) 14 If I fell 14.11.1964 1 7 I feel fine 05.12.1964 1(3) 4

20-TOPPEN: I feel fine 09.01.1965 1(5) 11 If I fell 09.01.1965 2 7 I should have known better 09.01.1965 13 4 Rock and Roll Music 13.02.1965 1(5) 17 Ticket to ride 17.04.1965 1(5) 16 Help! 14.08.1965 1(9) 20 I’ll Follow The Sun 09.10.1965 6 6 Yesterday 06.11.1965 1(4) 17 Day Tripper 11.12.1965 1(7) 13 Michelle 19.02.1966 1(8) 16 Paperback Writer 18.06.1966 1(6) 11 Yellow Submarine 13.08.1966 1(7) 14 Penny Lane 25.02.1967 1(8) 15 All You Need Is Love 15.07.1967 1(6) 14 Hello goodbye 02.12.1967 1(2) 14 Magical Mystery Tour (EP) 16.12.1967 1(2) 11 Lady Madonna 23.03.1968 2 9 Hey Jude 07.09.1968 1(6) 19 Back in the U.S.S.R. 26.04.1969 7 10 Get back 03.05.1969 1(7) 15 The Ballad of John And Yoko 14.06.1969 1(3) 19 Something/Come together 08.11.1969 2 15 Let it be 21.03.1970 1(5) 17 The Long And Winding Road 25.07.1970 13 6 81

Jeg har de siste årene registrert alle hitene i to databaser som jeg tilbyr NWs lesere å kjøpe utskrifter av. Her er hitene samlet alfabetisk og kronologisk under artist, og man kan lese den høyeste plasseringen, antall uker på listene og datoen singlen gikk inn på lista. Samlet pris for begge utskriftene er 100 kroner. Send e-post til jvid-ber@online.no og oppgi adressen, så får dere mitt konto- og Vipps-nummer.


82


Beatlesfestivaler og gjeting av katter

av Dag Inge Fjeld

Marton Amdahl (21) fra Moelv har studert markedsføring og merkevareledelse på Høyskolen Kristiania i Bergen. I sin avsluttende bacheloroppgave valgte Marton å skrive om the Beatles, dedikerte fans, og festivaler. Et møtepunkt mellom teknologi, populærkultur, og næringsliv.

ninger raskt underminert. Radio Luxembourg, lokalradio, TVNorge, og P4 ble alle etablert for å gi ungdommen og fans av populær kultur mer av de de allerede var glad i. Innhold som de var blitt sulteforet med under NRKs monopol. Teknologi som setter en ny standard er teknologi som opphever den kulturelle sulteforingen.

En av dem som Marton intervjuet i oppgaven formulerer det slik: «​Dere på din alder har nok vanskeligheter med å forstå hvilken tid det var. Det sa pang. Hvis du kan forestille deg at Norge med én radio-kanal og én TV-kanal, Beatlesuniverset er altså ikke bare områder for musikalske og kulturelle studier. Det er mer enn TV-en var knapt kommet til Norge en gang. I nok innhold der for dem som ønsker å fordype løpet av en uke kunne du kanskje høre én poplåt. Og om du var så jævlig heldig at det kom seg i innovasjon og forretningsutvikling. en Beatles-låt, så var det kanskje Yesterday eller Help eller noe sånt … Man kan bli ganske Rockonomics forbanna når man i dag ser tilbake hva det Før vi går dypere inn i oppgaven om beatlesfinnes av Beatles konserter og klipp på BBC festivaler og dette mikrouniverset av den store og YouTube som vi aldri fikk tilgang til på den markedsøkonomien kan det være nyttig å løfte tiden.» blikket. I juni utkom boken Rockonomics, skrevet av Princeton-professor Alan Krueger. Knapphet og verdi Oppgaven fikk toppkarakter A, og Marton er nå i gang med masterstudiet innen innovasjon og ledelse på Høyskolen på Vestlandet, i Bergen.

Han var også økonomisk rådgiver for president Barack Obama, og hadde flere posisjoner i Obama-administrasjonen. Krueger benyttet ofte musikkbransjen som eksempel for å forklare utviklingstrekk i økonomien. I boken viser Krueger hvordan disrupsjon forårsaket av teknologiske forandringer først dukker opp i musikkbransjen. Særlig innovatører, men også folk som liker å tenke litt om fremtiden for deres egen bransje, kan betrakte musikk-feltet på samme måte som kanarifuglene ble brukt som en indikatorart i gruvene i Harzfjellene i det 18. og 19. århundre. Musikere har både rollen som markedsøkonomiens kanarifugl og dets prøvekaniner.

Med full tilgang på alt har den monetære verdien av musikk blitt tilsvarende devaluert. Ville the Beatles og Bob Dylan vært de fremste musikalske og kulturelle ikonene dersom fansen fikk alt med en gang? Dessuten fikk alle voksne, barn og all slags ungdom med seg Beatles-feberen som rammet verden på 1960-tallet fordi medieteknologien var i sin spede begynnelse, og aktørene måtte rasjonere innholdet.

Global kulturell merkevare Nest etter Coca-Cola må the Beatles ha vært den fremste globale merkevaren. The Beatles beviste at en global økonomisk verdikjede var mulig også innen kulturfeltet. Med the Beatles som innhold ble medieteknologiske begrens-

Det er interessant å reflektere litt rundt ovennevnte frustrasjon i lys av Kruegers forskning på musikk-økonomien. I dag er det en overflod av musikk på Spotify, Youtube og ellers rundt om på nettet. Det finnes ingen knapphet. Og ingen kan lenger leve av å utelukkende utgi musikk.

Jo mer hver nisje får skreddersydd sitt innhold gjennom teknologisk optimalisering, jo mer blir de isolert i sitt hjørne av internettet. Dedikerte fans liker at alle har en viss kjennskap til hva dette er for et fenomen. Innholdsrasjonering gjennom NRK, BBC og 3 83


Insidere er ofte purister. Og blant purister er det fraksjoner. Litt på samme måte som det innenfor kristendommen er markante skiller mellom protestanter, katolikker, og de ulike grenene av den ortodokse kirke. Insidere er en krevende og lite samstemt gruppe. Å lage en festival som skal være noe for alle disse kan fort bli en utmattende prøvelse.

amerikanske kringkastere bidro til det. Et fenomen som the Beatles kommer nok aldri til å gjenoppstå, mye på grunn av at vi lever i medieoverflodens tidsalder.

Insidere, danseglade og de i midten Midt oppi de store teknologiske og økonomiske endringene som preger samfunnet og næringslivet, sitter Terje Steinsrud på Beitostølen og forsøker å utnytte det hele for å arrangere årlige festivaler for beatlesfans. Man skulle tro dette var grei skuring!

En beatlesfestival må ha et faglig innhold og det må spilles musikk. Men skal musikken være tolkning eller rent cover?

Marton har intervjuet flere beatlesfans, og kategorisert dem som «insidere». Forskere som har studert fandom-fenomenet har funnet en symbiotisk relasjon mellom merkevaren og denne gruppen. Ikonene er avhengig av input fra nettopp blodfans for inspirasjon om hva man bør gjøre videre i markedet.

Hvem skal man invitere som foredragsholder, og hva bør foredragene ta opp? Greier man å holde hodet kaldt i en John versus Paul samtale? Hvor opphetet kan man tolerere at Yoko Ono-diskusjonen blir?

I dag vil det være typisk for insidere å bruke podcastteknologien for å snakke i timesvis om detaljer i Beatles-historien.

Det er mange hensyn å ta for en arrangør. Etter å ha lest intervjuene med beatlesinsidere i oppgaven får en inntrykk av at det er den samme utfordringen å arrangere noe felles, som det er å gjete katter.

Får man Mark Lewisohn med på sendingen, befestes posisjonen i podcasthierarkiet blant insidere. Noe av det vil sikkert bli fanget opp av Apple Corp, Paul, Richard og alle arvingene. Det betyr at de er mer enn gjennomsnittlig opptatt av bandet og er svært kunnskapsrike om dem.

Marton tok opp dette med arrangørene, og antydet at man kanskje kunne skille mellom ortodokse og progressive Beatles-fans? 84


En av programansvarlige svarte slik: «Ja det kan vi absolutt. Noen er med på alt, mens andre vil kanskje være konservative og spørre; Er ikke dette litt for radikalt da dere? For eksempel når de indiske partiene på Beatles-låter spilles med langeleik. Folket er delt omkring sånne ting. Men så er det de reaksjonære, de som er hovedkunden også da.»

Historier er effektive innen fellesskapsdannelse, det samme er musikk. Folk finner mening og samles rundt det. Selv unge i dag lytter til eldre musikk. En Beatlesfestival samler tidsvitner, unge voksne som fascineres av historien og kulturuttrykk gjennom musikk. Pluss de som ønsker å danse til Beatlesmusikk. Dette er distinkte, men også overlappende grupper.

Marton påpeker at dette fortelles med en munter undertone.

Beatles-historiker Mark Lewisohn forklarer også i sin podcast hvorfor The Beatles er evighetsaktuelle: Innen storytelling er det ingenting som slår dem. De var interessante personligheter som gjorde interessante ting. Hele følelsesregisteret spiller, alt fra glede, sorg, fysiske prosesser, hvordan man selv har vokst opp. Alt vekkes. Som en lang reise med mange skjebner. Som lytter tenker man på ting man ikke har tenkt på på mange år (Lewisohn 2016).

“Jeg synes vel å merke en Beatles-festival som avholdes midt i Norges fjellheim, ikke kan treffe nerven bedre enn å bytte ut sitar med langeleik på instrumentelle partier. Selv blant insiderne vil det nok trolig være splid i hvorvidt en synes det er å strekke et konservativt ståsted litt vel langt, eller om innslaget er en fin tolkning. Det hadde jo vært kjedelig om alle mente det samme. Det er tydelig at dette har blitt et samtaleemne for ettertiden”, forteller Marton.

For oss som ikke vokste opp med the Beatles, men som har vært så heldige å blitt “frelst” i tide, finnes det ikke en bedre følelse enn å møte likesinnede over flere dager. I en tid hvor mange unge søker en høyere mening, kan the Beatles fungere godt.

Er beatlesfestivaler liv laga fremover?

Da blir festivaler som Megakirker hvor alle er glade i hverandre. Akkurat det som mange unge trenger å oppleve i en brutal virkelighet.

Aksel Tjora er en av de norske teoretikerne som er benyttet i oppgaven. Som sosiolog og festivalforsker ble han i 2016 intervjuet om festivaler, og poengene er blant annet at «Store festivaler forsvinner på bekostning av de små. Det har minst én naturlig forklaring. Store deler av festivalpublikumet blir nemlig eldre. Eldre festivalgjengere vil gjerne ha det litt mer behagelig med årene, og kan ta seg råd til det. De ligger ikke nødvendigvis i telt i gjørma lenger, er ikke like ivrige etter å urinere i all offentlighet”. Tiden jobber altså for Beitostølen og beatlesfestivalen. Hvert år siden 2013 har det på Konserthuset i Oslo og rundt om i landet vært feiret 50-års jubileum for the Beatles. Når vi til neste år kommer til jubileet for 1970 er det jo både Let it Be og 5 soloalbum som kan markeres. Det er med andre ord nok av innhold å ta av fremover, selv om det tynnes i rekkene av foredragsholdere som var i interaksjon med bandet og dets medlemmer.

Musikkopplevelser blir aldri umoderne

Mer generelt kan man si at musikk er historier gjennom lyder; både tekster og melodier, som fenger.

85


WHAT’S MY NAME

Ringo har på sitt kommende album «What’s my name» tenkt å ta for seg John Lennons komposisjon, «Grow Old With Me», og trommeslageren har fått med seg tidligere bandkompis Paul McCartney til å synge duett med ham på denne sangen. Selv rakk aldri John Lennon å spille inn denne sangen på profesjonelt vis selv, han rakk bare å spille inn noen kassettdemoer, blant annet da han komponerte sangen på Bermudas i 1980. En senere demoinnspilling fra parets soverom i Dakotabygningen i New York hadde John på piano og vokal mens en rytmeboks holdt takten. Denne inkluderte Yoko Ono på det posthume albumet «Milk and Honey» som hun utga i 1984.

86


Paul, George og Ringo skal ha vurdert å spille inn en Beatlesversjon av denne sangen mens de drev med nyinnspillingene av to andre Lennonsanger, «Free As A Bird» og «Real Love» under arbeidet med TV-serien «The Beatles Anthology». Yoko hadde gitt Paul en kassett med de tre sangene, samt en fjerde sang, «Now and Then».

Den nye versjonen med Ringo har vi følgende opplysninger om:

Den sistnevnte gjorde de et halvhjertet forsøk på å spille inn, men de forsøkte seg aldri på «Grow Old With Me». Før nå - dessverre da uten George med på laget.

Piano: Jim Cox

«Grow Old With Me» har likevel levd sitt eget liv etter at den ble publisert som demo, og flere andre artister har spilt den inn. George Martin lagde et orkesterarrangement for den, og en versjon med hans arrangement er inkludert på «John Lennon Anthology» fra 1998, som bakgrunn for Johns demo. Senere kom denne utgaven av sangen også med på samle-CDen «Gimme Some Truth» i 2010.

Bianca McClure på fiolin,

Kanadiske Peter Randall var førstemann ut til å gjøre en coverversjon av «Grow Old With Me», på sitt album fra 1990, «Better Times».

Følgende sanger er med:

På hyllestalbumet fra 1995, «Working Class Hero: A Tribute to John Lennon» gjør Mary Chapin Carpenter en versjon som er ganske lik Johns demo, men den mest kjente versjonen er kanskje Glen Campbells tolkning på albumet «Meet Glen Campbell» fra 2008.

Trommer og vokal: Ringo Starr Bassgitar og vokal: Paul McCartney Gitar: Joe Walsh Trekkspill: Allison Lovejoy Strykere: Rhea Fowler og Lauren Baba på bratsj og Isiaiah Gage på cello. Strykearr: Jack Douglas og Daniel Cole Ringos nye album skal utgis 25. oktober.

• Gotta Get Up To Get Down (R. Starkey - JWalsh) • It’s Not Love That You Want (R. Starkey - D. Stewart) • Grow Old With Me (J. Lennon) • Magic (R. Starkey - S. Lukather) • Money (That’s What I Want) (B. Gordy - J. Bradford) • Better Days (S. Hollander) • Life Is Good (R. Starkey - G. Burr) • Thank God for Music (R. Starkey - S. Hollander) • Send Love, Spread Peace (R. Starkey - G. Nicholson) • What’s My Name (C. Hay)

87


10 TING DU IKKE VISSTE OM

THE BEATLES’ ABBEY ROAD PLATEOMSLAG av Paul Cole

oversatt av Are Stegane

Det ikoniske bildet av Lennon, McCartney, Harrison og Starr som gikk over overgangsfeltet i Abbey Road ble tatt for 50 år siden. Men hvor mange av disse tingene om albumomslaget kjenner du til? Abbey Road var det siste albumet The Beatles spilte inn, og det ble gitt ut fredag ​​26. september med et genuint ikonisk omslagsfoto. Det viser de fire bandmedlemmene - George Harrison, Paul McCartney, Ringo Starr og John Lennon - som strider over et overgangsfelt i Abbey Road, utenfor EMI studios i London, der bandet hadde tilbrakt mesteparten av sin banebrytende innspillingskarriere. LP-en og det minneverdige omslaget satte stedet på kartet - tidligere kjent som ordinære og gamle EMI studios, ble bygningen nå bedre kjent som Abbey Road Studios som en følge av dette landemerket av et album. Millioner av mennesker, inkludert meg selv, har tatt pilegrimsreisen til overgangsfeltet for å få tatt et bilde, og vise respekt for Fab Fours geni.

«I Want You (She’s So Heavy)» og «The End» i studio, mens Macca jobbet på «Oh! Darling». Men før de satte i gang, gikk de utenfor Abbey Road 3 for å bli fotografert for omslaget. Her er noen fakta om den sommerdagen i 1969 som du kanskje ikke har hørt før ...

1 Nøyaktig hvor ligger Abbey Road

Dusinvis av artister har parodiert omslaget, fra The Simpsons til Red Hot Chili Peppers til Doctor Who.

overgangen?

Før Beatles dukket opp, var Abbey Roads viktigste «claim to fame» å være et steinkast fra Lord’s Cricket Ground. Overgangen ligger på det sørligste punktet av Abbey Road, i krysset med Grove End Road,

Det hele ble knipset ferdig i løpet av noen hastige minutter fredag ​​8. august 1969 ... Den dagen arbeidet John, George og Ringo med 88


i St John’s Wood-området i Nordvest-London. Postnummeret til Abbey Road Studios er NW8 9AY - dersom du leter etter krysset i nærheten av Abbey Road-stasjonen på London Underground-kartet, vil du være ute på viddene. Det er faktisk en Docklands Light Railway stasjon i Øst-London, kilometervis unna!

2 Albumet skulle ikke hete Abbey Road

forsiden viser de fire som går over veien med Abbey Road-studioene bak seg - det er den hvite bygningen til venstre på bildet. Men det ble tatt bilder av at de gikk i begge retninger. Lennon leder an gruppen - noe som også er vesentlig ettersom han var det første medlemmet som sluttet i The Beatles permanent. Men det er vel tvilsomt om dette var tilsiktet.

i det hele tatt

Da innspillingsøktene til albumet tok slutt, diskuterte de fire Beatlene en tittel for plata. En idé var å kalle det «Everest» etter sigarettene som innspillingstekniker Geoff Emerick røkte under innspillingene. Da det ble ymtet frempå med en plan om å ta et forsidebilde ved foten av Himalaya for å illustrere tittelen, forkastet bandet ideen og gikk i stedet for den enkleste mulige løsningen - få tatt bildet utenfor studioet og kalle det «Abbey Road»! Som den eneste gangen i karrieren la The Beatles frem for verden et albumomslag som ikke hadde navnet deres, eller LP sin tittel på omslaget i det hele tatt. Designer John Kosh hevdet at EMI-sjefene ble rasende, men argumenterte:

4 Kun seks bilder er tatt

«Det største bandet i verden, du trenger ikke å si hvem de er - alle vet hvem de er.»

av fotografen Iain Macmillan

Biltrafikken var ikke den samme for 50 år siden, men Abbey Road var fremdeles en travel gjennomfartsvei, noe som medførte at fotograf Iain Macmillan bare hadde kort tid på å få tatt bildet sitt. En politimann stoppet trafikken da Macmillan klatret opp en gardintrapp midt i veien. Fab Four krysset veien frem og tilbake tre ganger da Macmillan knipset et bilde hver gang de gikk. Paul McCartney så på negativene, og det ble bestemt at negativ nummer fem var det beste, med alle de fire musikerne marsjerende frimodig over veien.

3

De fire Beatlene er avbildet vandrendeBORT fra studio

Apples designer John Kosh hevder at det var han som plukket ut bilde nummer fem, så han får krangle med Paul.

The Beatles’ «Let It Be»-album ble gitt ut i mai 1970, men materialet hadde blitt spilt inn over et år tidligere, noe som betyr at «Abbey Road» var det siste ordentlige albumet som ble produsert av alle fire i The Beatles. Faktisk var det slik at den siste innspillingsøkten som John, Paul, George og Ringo var sammen i studio var den 20. august 1969. Det er da et viktig poeng at bildet som er valgt til 89


5 Bildet på baksiden er tatt i den andre

6 Hvem er de andre menneskene som er

Alle som leter etter gateskiltet som er avbildet på baksiden av Abbey Road, vil få en tøff jobb.

De andre menneskene som er avbildet på Abbey Road-omslaget. På venstre side av bildet kan du se tre menn stå rett ved siden av porten utenfor selve Abbey Road Studios. Det er tre dekoratører som tilfeldigvis var utenfor og tok seg en pause rundt klokka 11.30 den 8. august, og ble fanget av Iain Macmillans kamera. De heter Derek Seagrove, Steve Milwood og Alan Flanagan.

enden av Abbey Road

For det første fant de Beatles-lærde, Piet Schreuders, Mark Lewisohn og Adam Smith, ut at at plasseringen av skiltet var i den ANDRE enden av veien, i krysset mellom Abbey Road og Alexandra Road, i nærheten av South Hampstead stasjon. For det andre ble området ombygd i 1972 for å gjøre plass for Alexandra og Ainsworth boligfelt, som åpnet i 1978. Så stedet finnes ikke lenger.

avbildet på forsiden av Abbey Road?

På den andre siden av veien, like ved politibilen, står en amerikansk turist ved navn Paul Cole. «Jeg så tilfeldigvis opp, og jeg så de karene gå over gaten som ender på en rekke,» sa Cole senere til The Mirror. «En gjeng med tullinger, kalte jeg dem. Man gikk ikke rundt i London barbeint.» Det ser ut som det står en person til bak den blå bilen, eller er det bare en illusjon? Merknad: Her vil vi kort skyte inn en merknad fra Roger Stormo med tanke på Paul Coles historie: «Jeg er overbevist om at han er en spøkefugl som tok æren for å være “mannen på coveret”. 90


Hans historie er full av huller og feil, f.eks. la ikke Paul Cole merke til fotograf Iain Macmillan som sto på en gardintrapp og fotograferte Beatles, dette ville den ekte mannen på coveret ha sagt om han hadde blitt intervjuet. Paul Cole påstår også at han drev og snakket med konstabelen i politibilen da han fikk øye på Beatles, men den politibilen ankom ikke før coverbildet ble tatt og på de tidligere bildene står jo denne ukjente mannen og stirrer rett på Beatlesgutta. Paul Cole har nok kun sett det ene bildet - coverbildet - og lagd historien sin ut ifra det. På syttitallet var det en annen kar som ble identifisert som mannen ved svarte-Marja, men den historien sto jo kun på trykk i Beatles-fanziner, mens Paul Cole, som sto frem i 2004 fikk historien sin til å gå viralt på internett. Verden vil gjerne bedras!»

Her har Paul parkert sandalene.

8 Hva er “Paul Is Dead”-ledetrådene på omslaget av Abbey Road?

På slutten av 1969 begynte en gal konspirasjonsteori å gjøre seg gjeldende om at Paul McCartney faktisk hadde blitt drept i en bilulykke i 1966, og blitt erstattet av en lookalike. Bortsett fra at Paul var i utakt med bandkameratene og gikk barbeint, var det andre «ledetråder» på omslaget som Beatles hadde «plantet» for å få fram budskapet til fansen. Den hvite Volkswagen-bobla som har et bilskilt som viser «28IF» - Paul ville ha blitt 28 IF (HVIS) han hadde overlevd (han hadde faktisk nettopp fylt 27, deswsuten står det 281 F); politibilen på omslaget sees vanligvis ved trafikkdrepte; og de fire Beatlene representerer et begravelsesfølge: George er graveren, Paul er liket, Ringo er menigheten og John er presten. Eventuelt er Ringo presten og John Jesus eller Gud, her strides de gærne.

Den ukjente mannen var på bildet før svarte-marja dukket opp, og stirret rett på Beatles under hele fotoseansen.

7 Hvorfor er Paul McCartney barbeint på forsiden av The Beatles’ Abbey Road?

I følge designeren John Kosh, «Grunnen er at han sparket av seg skoene (les; sandaler) fordi de var for stramme». 8. august 1969 var en spesielt solrik dag, og Macca bodde rundt hjørnet i St John’s Wood, så han ruslet rundt til studioet i sandaler. Som en klassisk McCartney-spøk, krysset han veien et par ganger uten fottøyet - det hadde ingenting å gjøre med at det skulle være en «ledetråd» om at Paul McCartney hadde dødd (se neste spalte).

McCartney parodierte hele saken i tittelen og albumdesignet til livealbumet «Paul Is Live» fra 1993 som nettopp utkom på nytt. 91


9 Tre av medlemmene i The Beatles har på seg designerdresser

John Lennon, Paul McCartney og Ringo Starr har alle på seg dresser av den walisiske designeren Tommy Nutter. George var imidlertid alltid sin egen herre og «rocket» dagen i dobbel dongeri. Nutter avanserte til å designe Jack Nicholsons dress da han spilte The Joker i Tim Burtonversjonen av Batman fra 1989. < John Lennons hvite dress ble solgt på auksjon i 2011 for mer enn 300 000 kroner.

10 Det var ikke The Beatles siste fotoseanse

Til tross for at Abbey Road var den siste gangen The Beatles var i studio sammen, var ikke albumomslaget den siste delen av den billedlige Beatles-virksom-

92

heten. De fire kom sammen to uker senere, fredag ​​22. august 1969, ved Johns hus i Tittenhurst Park i Ascot, Berkshire for en siste fotoseanse. Yoko Ono og Linda McCartney ble med dem den dagen. Og ett av bildene ble senere brukt på forsiden av Hey Jude samle-Lpen.


BEATLES FOR SALE Gamle numre av Norwegian Wood

Alle gamle numre – bortsett fra de fire siste numrene - av Norwegian Wood er tilgjengelig for lesing eller nedlasting på internet, bare gå til denne nettsiden: norwegianwood.org/blader/ For de av dere som mangler papirutgaver av noen av de gamle numrene har vi nå omsider tatt oss bryet med å rydde på lageret, derfor kan vi nå supplere med de numrene vi har. Lageret befin er seg nå på vårt trykkeri, Molvik Grafisk i Bergen. Prisen for tidligere numre er kr 100 per stk for de fi e siste numrene, og kr 50 for eldre numre i stort format, samt nr 100 som er i bokform. Numre i stort format er nr 95 samt alle numre fra nr 124 og frem til i dag. For numre i lite format tar vi kr 35 per stk. Porto kommer i tillegg.

Vi har følgende numre på lager: 54, 95, 97, 98, 99, 100, 102, 103, 104, 105, 106, 107, 108, 109, 110, 111, 112, 113, 114, 115, 116, 117, 118, 119, 123, 124, 125, 126, 127, 128, 129, 130, 131, 132, 133, 134, 136, 137, 138, 141, 142, 143, 145, 147, 148, 149, 150, 151, 152, 154. Bladene kan bestilles ved at du sender en epost til info@norwegianwood.org eller skriver til vår postboksadresse: Norwegian Wood, Postboks 105 Tveita, 0617 OSLO. Da kommer bestillingene til sekretær Bjørn Bjerkeskaug, som videreformidler til lagerførende i Bergen. Vi sender bladene i posten, og postens portosats kommer i tillegg. Foto: Mark Seliger


Båndopptak fra Apple-møte

Båndopptak fra et forretningsmøte mellom John, Paul og George 8. september 1969 avslører at John hadde planer om nytt album og julesingle fra The Beatles. Vi nevnte dette møtet i Norwegian Wood 157 i sommer, i artikkelen «Albumet det ikke ble noe av». Nå har dette båndopptaket fått ny aktualitet, idet Beatleshistoriker Mark Lewisohn har latt en journalist fra The Guardian fått lytte til deler av det i forbindelse med promoteringen av hans multimediakåseri «Hornsey Road«. Han har også greid å tidfeste opptaket til 8. september, tidligere har man ikke kjent til eksakt dato. The Beatles er ferdige med innspillingene av «Abbey Road»albumet, og venter på utgivelsen om to uker. Ringo Starr er på sykehus, og gjennomgår tester for tarmsår. I hans fravær samles John Lennon, Paul McCartney og George Harrison på Apples hovedkvarter i Savile Row. John har tatt med seg en bærbar båndopptaker. Han legger den på bordet, slår den på og sier: «Ringo – du kan ikke være her, men dette er slik at du kan høre hva vi diskuterer.» Det de diskuterer er planer om å lage et nytt album – og kanskje en singel for utgivelse i tide til jul. 94


«Det er en åpenbaring,» sier Lewisohn til The Guardian. «Bøkene har alltid fortalt oss at de visste at Abbey Road var deres siste album, og at de ønsket å gå ut mens de kunstnerisk var på høyden. Men nei – de diskuterer neste album.

ikke var så bra,» sier han, noe som er et ganske lugubert kompliment siden de tidligere komposisjonene han implisitt anser som mindre-verdige inkluderer «Taxman» og «While My Guitar Gently Weeps». George: «Det er et spørsmål om smak. Folk har likt sangene mine opp igjennom».

Og du trodde at John var den som ønsket å bryte dem opp, men når du hører dette, er han ikke det. Omskriver det ikke stort sett alt vi trodde vi visste?»

John reagerer ved å si at ingen i gruppen likte Pauls «Maxwell’s Silver Hammer» og at han heretter kanskje bør gi bort «slike sanger» til andre Appleartister, så som Mary Hopkin osv.

Lewisohn slår båndet på igjen, og vi hører John foreslå at hver av dem skal få inn sanger som kandidater til singelen. Han foreslår også en ny formel for å sette sammen deres neste album: fire sanger fra Paul, George og ham selv, og to fra Ringo – «Hvis han vil ha dem.»

14 dager etter dette forretningsmøtet ba John om skilsmisse fra gruppen, men som vi hører av dette opptaket, 8. september var han altså positiv til å fortsette videre.

Jeg trodde inntil dette albumet at Georges sanger ikke var så bra

John viser til «Lennonog-McCartney-myten», noe som tydelig indikerer at komponisten av sangene deres, som hittil har blitt presentert for publikum som et partnerskap, endelig bør krediteres individuelt. Så svarer Paul – skal vi si avslappet – på nyheten om at George nå har lik status som komponist med John og seg selv ved å mumle noe mildt sagt provoserende: «Jeg trodde inntil dette albumet at Georges sanger

95

Lewisohn kommer formodentlig til å avspille deler av båndet på sin foredragsturné.


Fredag 6. september holdt Paul McCartney hoff i bokhandelen Waterstones i London i anledning utgivelsen av sin barnebok, «Hey Grandude». Det var rift om billetter til evenementet, og kun 120 heldige kom gjennom nåløyet da billettene ble lagt ut. Blant disse dessverre en profitør som prompte solgte sin billett på ebay for rundt 20 000 kroner! Men en av de som klarte å få billett på vanlig måte var vår egen tidligere president i Norwegian Wood, Linda Engebråten. Her er hennes historie.

Paul McCartneys boksignering av «Hey Grandude!» av Linda Engebråten

8. august annonserte Paul McCartney, via sine sosiale medie-kanaler, at han skulle ha boksignering for sin nye barnebok «Hey Grandude!». Samme dag var det 50 år siden The Beatles hadde sin berømte «Abbey Road» fotoshoot. I den forbindelse var det livestreaming fra Abbey Road i London, og man annonserte 50-års jubileums varianter av albumet. Ikke så rart at mange ikke fikk med seg Pauls annonsering, kanskje? Paul og barnebokas illustratør Kathryn Durst skulle signere boka 6. september på bokbutikken Waterstones ved Piccadilly i London. Jeg fikk altså med meg at han skulle ha boksignering, men selv om billettene skulle legges ut for salg online, hadde jeg lite tro på at jeg faktisk skulle klare å sikre meg en billett.

96


97


Det var begrenset hvor mange billetter som skulle legges ut for salg, og man kunne bare kjøpe én billett om man skulle være så heldig at man kom igjennom. Jeg satt likevel klar med både iPad og pc da billettene ble lagt ut for salg den 12. august.

Jeg snakket blant annet med noen hyggelige fra USA, Nederland og Italia. Det var meldt i annonseringen at Paul også skulle lese høyt fra boka si for oss, men dette ble i det stille endret til at han skulle lese høyt for noen lokale skolebarn. Man skjønte nok at de fleste som kjøpte billett til arrangementet ikke nødvendigvis kom til å ha med seg barn. Etter tre- fire timer i kø både ute og deretter innendørs i bokhandelen, nærmet jeg meg Paul.

Smånervøs var jeg også, selv om jeg slo det vekk siden jeg tenkte at det var tåpelig å bli det av noe som var så lite sannsynlig at ville gå i orden. Jeg hadde også alliert meg med søster og svoger. Billettene ble selvsagt revet bort med en gang og hele salgssiden kollapset, så klart. Men søstera mi fikk mirakuløst tak i én billett, og den var min (Jeg er evig takknemlig, Ida)! Man kunne ha med seg inntil to barn eller barnebarn under 12 år. Jeg vurderte å ta med min femårige sønn Lennon for å kunne introdusere Lennon til McCartney (høhø), men bestemte meg for at jeg ikke orket tanken på køståing i timevis med potensielt sliten og trassig femåring.

Jeg har stått temmelig nært han på mange konserter, men dette var noe annet! Jeg kunne høre han snakke og le, og jeg kunne studere han mens jeg kom nærmere og nærmere.

Fredag 6. september var jeg tidlig på plass i Waterstones for å sjekke hvordan det så ut, slik at jeg kunne få noe ro i sjelen. Deretter var det bare å finne på ting i området for å få tida til å gå.

Boksigneringen skulle begynne klokka 16, og tre timer før det, begynte køståingen for min del. 120 heldige hadde sikret seg billett, og Ikke uventet var det folk fra hele verden. 98


Han så frisk og rask ut, med en fin og lett sommerbrun farge. Jeg pustet så rolig jeg kunne og prøvde å holde magen i sjakk. Da jeg kom fram strakk han ut hånda, og jeg introduserte meg som Linda, og han sa at han het Paul. Jeg fortalte at jeg hadde reist fra Norge for å treffe han, og han virket noe overrasket, selv om jeg tenker at han strengt tatt de siste femti årene ikke har vært overrasket over hvor langt fansen hans reiser for å se ham.

arrangørene gjorde alt for at ikke-køstående ikke skulle kunne se eller ta bilder. Vi måtte i utgangspunktet levere både mobiler, vesker og sekker før vi fikk stå i køen innendørs. Arrangementet ble filmet og en fotograf tok bilder, men jeg vet ikke hva man eventuelt har tenkt å gjøre med dette. På baksiden av bokhandelen samlet det seg veldig mye folk, og da Paul endelig kom ut, var det nesten Beatlemania-tilstander i Piccadilly Circus. Jeg fikk tommelen opp da bilen hans passerte meg. Dagen etter måtte jeg ta en tur til Liverpool siden det var lenge siden jeg var der, og jeg så igjen flere av de samme som var i London for Paul.

Han la merke til og komplimenterte Wingshalssmykket mitt, og jeg måtte da kommentere at jeg elsker Wings.

11. juni 2018 møtte jeg Ringo, og nå har jeg også møtt Paul! Hvem skulle tro at jeg skulle møte de to på bare litt over ett år? Og hvem skulle tro at jeg klarte dette uten å besvime eller måtte benytte meg av ekstra klesskift?

Jeg fikk sagt at jeg gledet meg til å lese boka hans for sønnen min. Paul spurte da hvor gammel han er, og jeg sa at han er fem år, og heter Lennon. Flott navn, syntes Paul. Da jeg fortalte han at Lennon liker «Egypt Station» og at vi danser til musikken hans, så jeg at Paul ble ekstra glad. Da gjorde vi noen dansebevegelser begge to. Et minne for livet i seg selv! Audiensen ble avsluttet med at han ønsket meg god tur hjem. Rødblusset og varm i kinnene, og med tårer i øynene, kunne jeg da gå og få boka signert av illustratøren. Jeg fikk også med meg en pakke med to «Hey Granddude!»-pins. Etterpå var det bare og stå å strekke hals for å se på Paul på avstand. Det var dessverre fotoforbud, og 99


Abbey Road Anniversary Editions Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band

Anniversary Deluxe Edition I salg 27. september! - tilgjengelig på dobbel LP og CD nå!


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.