Norwegian Wood #159 by Roger Stormo

NR. 159 • JULEN 2019

ingo R g o l u a P med r e u j v r e t n I oad R y e s n r o H dAbbey Roa sert n o k s d n a l ste Eng i s s e g r o e G ste? i s s n a h album e y n s o g n Ri ksen o b e l g n i s Den nye en r e m m o s l i ropa t u E i é n r u t Paul på

fer a r g o t o f s e Tre Beatl uba C å p s e l t a Be

Norwegian Wood

Innhold:

PRESIDENT: Toralf Høyer-Hansen toralf@norwegianwood.org SJEFREDAKTØR: Roger Stormo roger@norwegianwood.org SEKRETÆR: Bente Reimers Moe

3 Sjefredaktøren tar ordet 5 Nye Beatlesprodukter 6 Presidenten har ordet: Beatles på Cuba 11 Styremøtet i Beatles 14 Lennons løse tråd 16 The Beatles The Singles Collection 18 Baby’s in Black av Eirik Søreide 26 What’s My name – en typisk Ringoplate av Vegard Martinsen 30 Linda McCartney The Polaroid Diaries 32 Abbey Road – jubileumsutgaven anmeldt av Peter W Viken 40 Ringoturné 2020 41 Innkalling til årsmøte 42 Rapport fra Hornsey Road 51 Javier Parisi – Lennon på Europaturné 52 Ob-La-Di, Ob-La-Da – perfekt pop 56 Oktober = Beitostølen + Beatles av Espen Bratlie 60 Billboard intervjuer Paul 67 Beatlesfotografene: Terry O’Neill 70 Beatlesfotografene: Dezo Hoffmann-museum åpnet 74 Beatlesfotografene: Robert Freeman 79 Leserbrev fra Yan Friis 80 Entusiastens samling av Toralf 86 Alt fra Beatles 1969 i Oslo Konserthus anmeldt av Jon Vidar Bergan 89 Abbey Road, Stjørdal anmeldt av Ivar Rømo 91 EP fra Poll Winners konserten 93 Ringos Peace & Love skulptur 96 George Harrisons ukjente konsertopptreden 98 Are Stegane: Favoritt coverversjoner 101 Ringo-intervju 107 Sgt. Pepper i Dolby Atmos

KASSERER: Bjørn Bjerkeskaug info@norwegianwood.org NETTSTED: www.norwegianwood.org FACEBOOK: www.facebook.com/ beatlesklubb TWITTER: www.twitter.com/ beatlesklubben ADRESSE: Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO TRYKKERI: Knut Molvik Molvik Grafisk Knut@molvik.no LAYOUT: Erik I. Blindheim Baremeg.no erik@baremeg.no ANNONSER: Lise Lotte Andersen Pil Media lotte@pilmedia.no

Takk til: Jon Vidar Bergan • Ivar Rømo Are Stegane • Eirik Søreide Svein Sund • Peter W. Viken Vegard Martinsen • Espen Bratlie Yan Friis Innsendte bidrag til bladet sendes: redaksjonen@noewegianwood.org

r e s e l e r Kjæ

Sjefredaktør Roger Stomo

Da har vi snart lagt atter et Beatles-år bak oss – og ikke nok med det: et nytt tiår står foran oss når 2010-2019 er historie. Og da har vi stort sett lagt femtiårsjubileene bak oss, bortsett fra ett. Det har vi markert på årskalenderen som medfølger dette bladet: 8. mai er «Let It Be» femti år og vi håper jo både på at den gamle fi men kommer i restaurert utgave, samt at den nye dokumentaren med flere opptak fra januar 1969 kommer ut i den forbindelse. Noen ny remikset utgave av platen er ikke jeg så opptatt av, etter som «Let It Be...Naked» jo bringer oss disse sangene i remiksede og i flere tilfeller, andre utgaver.

Jubileumsutgaven av albumet «Abbey Road» ble feiret med brask og ikke minst bram inne i Abbey Road studios, der Paul og Ringo hadde invitert kjendiser, familie og venner til lytteparty torsdag 26. september. En norsk reisegruppe anført av radiovert Bård Ose var også innom åstedet i løpet av dagen, men hadde stramt program og dro videre uten å ha sett noe til kjendisene. Selv landet jeg i London den kvelden i forbindelse med at jeg skulle overvære Mark Lewisohns foredrag (rapport fra dette inne i bladet), men for sent til å dra opp til Abbey Road. Der var jeg først dagen etter, og da var det selvsagt meget stille og rolig der. Det har vært en Beatleshøst, for også Ringo har kommet med nytt studioalbum (omtale i bladet). I et fjernsynsintervju etter lanseringen har han imidlertid ymtet frempå at det kan bli hans siste. I fremtiden ser han for seg at han kun kommer til å utgi nye sanger i form av EPer, altså en utgivelse bestående av 3, 4 eller 5 sanger. Dette er stadig mer vanlig blant yngre grupper og artister, så det er litt artig at også Ringo er der. Paul har også bidratt til Beatleshøsten med ny utgivelse. Vi hadde vel egentlig regnet med at det kom i form av et par arkivutgivelser («Back to the egg» og «London town», for eksempel), men i stedet valgte han å utgi en single med to sanger han spilte inn under tilblivelsen av «Egypt Station»-albumet. De to sangene, «Home Tonight»/«In A Hurry» kom ut på strømmetjenester 22. november og som bildesingle i begrenset opplag 29. november. 3

I skrivende stund driver Paul McCartney og annonserer turné rundt om i Europa til sommeren. Han har for andre gang blitt hovedtrekkplaster på Glastonburyfestivalen i Storbritannia, når de har 50-års jubileum. Forrige gang han spilte der var i 2004, og også da holdt han en kort Europaturné i 22. november kom også den nye singleboksen med forkant, som «oppvarming» til denne viktige festivalBeatles, som vi bebudet i forrige nummer, og du får jobben. de fulle detaljene i dette nummeret. Foreløpig er disse byene og datoene annonsert offisielt:

Dere synes kanskje at det er litt mange Beatlesdager i den vedlagte kalenderen? Her er litt bakgrunn for disse. 16. januar: International Beatles Day ble innstiftet av Unesco i 2001. Den har ikke blitt så veldig populær. 6. juni: International Beatles Fan Day ble valgt til å inntreffe på denne datoen da Beatles første gang var i EMIs platestudio i Abbey Road i 1962. Den ble innstiftet i 2007.

23. mai – Pierre Mauroy Stadium, Lille, Frankrike 26. mai – Paris La Défense Arena, Paris, Frankrike 29. mai – Goffertpark, Niimegen, Nederland 31. mai – Stadium Matmut, Bordeaux, Frankrike 4. juni – HDI Arena, Hannover, Tyskland 7. juni – Groupama Stadium, Lyon, Frankrike 10. juni – Piazza Plebiscito, Napoli, Italia 13. juni – Mura Storiche, Lucca, Italia 17. juni – Olympiastadion, Barcelona, Spania 21. juni – TW Classics Festival, Belgia 27. juni – Glastonburyfestivalen, Storbritannia

25. juni: Global Beatles Day ble stiftet for å feire at Beatles deltok på «Our World» som var verdens første satelittoverførte TV-program i 1967 og det ble også lagd og kringkastet programinnslag fra mange av landene som deltok. Storbritannias bidrag var at Beatles fremførte «All You Need Is Love» live fra EMIs platestudio. Denne dagen ble stiftet og feiret første gang i 2009 av Beatlesfan Faith Cohen. I 2018 benyttet Cuba denne datoen til å avholde en Beatles filmfestival.

Vi regner med at turnékalenderen for Europa kommer til å fylles opp med flere konserter etter hvert. Kanskje kommer han nærmere oss også, det begynner å bli noen år siden han spilte konsert i Sverige, for eksempel.

10. juli: Beatles Day i Liverpool, fordi Beatles på denne datoen returnerte fra London for å delta på den nord-engelske premieren på filmen «A Hard Day’s Night». De sto på rådhusbalkongen og vinket til tusener av fremmøtte Liverpudlere. Det har vært fle e forsøk på å gjøre denne dagen internasjonal, og et år (2010) var det faktisk feiringer i seks-syv land. Dagen ble innstiftet i 2007.

Da vil jeg med dette bare takke for det gamle året, og jeg håper du fornyer ditt abonnement og blir med oss over i det nye. Bankgiro følger med i konvolutten, for de som benytter dette.

God jul og god lesing!

For oss kan det virke som om denne opprettelsen av diverse «Beatlesdager» i kalenderen er gjort av folk som ikke har tatt seg bryet å undersøke hvorvidt det allerede eksisterte en Beatlesdag fra før av. 4

Vi kan ikke reklamere for alle de forskjellige Beatlesproduktene som dukker opp til en hver tid, for da hadde vi neppe hatt annet å gjøre. Men her er noe av det som dukket opp i forbindelse med den nye single-boksen. I serien Beatlesdekorerte platespillere vil Pro-ject lage en modell som har forskjellige Beatlessingler som dekor. I tillegg vil den ha to stifter, en for stereo og en for mono, som det skal være enkelt å svitsje mellom. Den vil kun være tilgjengelig fra den offisielle Beatlesbutikken samt fra Pro-jects nettsted, og kun i en begrenset periode ut 2019. Dette er ett av mange produkter som følger i kjølvannet av den nye singleboksen.

Flere Beatlesprodukter av Roger Stormo

I tillegg kommer singlemappe, matboks, kakeboks formet som gammel platespiller, veggklokke, kaffekrus og selvsagt t-skjorter.

Det er foreløpig den amerikanske Beatlesbutikken som har det store utvalget. Forøvrig er det tildels andre singler som er avbildet på disse prelimenære designene enn de som ble benyttet i singleboksen.

Presidenten har ordet Toralf Høyer-Hansen

Fidel Castro, revolusjonen og The Beatles: kanskje de tre «viktigste» sakene for ungdom som vokste opp i det kommunistiske Cuba etter revolusjonen. Visste du at det i Vedado-området i Havanna på Cuba fin es en park med en fl tt bronsestatue av John Lennon? Visste du at parken heter Parque John Lennon? Det fin es Beatles-fans overalt, så det er ingen overraskelse at fin es monumenter av dem rundt omkring i hele verden, også på Cuba. Men Beatles-fansen på øya hadde det ikke lett på 1960 og 1970-tallet...

Som leder for en opprørshær, hadde den revolusjonære Fidel Castro i 1959 veltet den amerikastøttede diktatoren på Cuba, Batista, og omskapt øya til en kommuniststat. Kommunistregimet hevdet vestlig rockemusikk var samfunnsfie dtlig og undergravende, og etter The Beatles første verdensturne i 1964, ble musikken deres bannlyst av regimet. 6

ungdom samles i full offentlighet for å hygge seg med rockemusikk. Arrangementet ble en gedigen suksess, og ble gjentatt med om mulig enda større suksess i de påfølgende årene.

Det hevdes at hovedgrunnen til forbudet var at ungdommen skulle tenke på Marx, Lenin, Stalin og Engels, og ikke på John, Paul, George og Ringo ... Forbudet fungerte dårlig, for de unge lyttet på amerikanske radiokanaler, og i hemmelighet vokste fanskaren med kubanske Beatles-fans.

For arrangørene ble det virkelig klart at de representerte det kubanske folket og regjeringen, da Fidel Castro den 8. desember 2000 - 20 år etter Lennons tragiske død - personlig avduket en statue av John Lennon, midt inne i Havana. Det kom helt uventet. Ikke fordi kubanerne ikke likte John Lennon, men med tanke på hvordan kommunistregjeringen hadde behandlet The Beatles tidligere, var det en meget spesiell handling av Castro.

Det var selvfølgelig forbudt å høre på de amerikanske sendingene, så hvis du ønsket å lytte, så måtte det skje i skjul så ingen uvedkommende kunne høre at radioen sto på. Etter en tid ble forholdene for fansen lettere. Forbudet mot å spille musikken på radio ble opphevet, og platene kunne kjøpes i butikk. Til tross for dette satt det i folks hoder at Beatles-musikken hadde vært forbudt, antikommunistisk og antirevolusjonær. Dette gjorde at folk ikke møttes offentlig for å lytte på og snakke om hvor høyt de elsket The Beatles. De var usikre på om de hadde myndighetenes aksept til å gjøre det. Men så skjedde det noe. I 1995 søkte noen fans kulturdepartementet om å få lov til å arrangere en tre dager lang Beatles-festival i Havana.

Castro avduker John Lennonstatue 8. desember 2000

Til deres store overraskelse fikk de ja og full støtte fra myndighetene. Den første festivalen fant sted året etter, og for første gang i Cubas historie kunne Prins Charles og Camilla ville også foreviges sammen med John Lennon.

Fidel Castro under avdukingen av John Lennon statuen 8. desember 2000

“Det er endringer som er riktige å gjøre ”, uttalte Fidel Castro under seremonien, med henvisning til tidene da Beatles ble regnet som fie der av den cubanske revolusjonen. John Lennon ble videre berømmet som et forbilde for frie og kreative intellektuelle mennesker verden rundt.

The Beatles huset i Varadero

Beatles i Holguin Cavern

Castro sa at hyllesten til Lennon hadde fått ham til å føle seg ung og la til, « Ungdom handler om tenking, entusiasme og evnen til å drømme. » "Det som gjør Lennon stor i mine øyne, er hans tanker, hans ideer," forkynte Castro under avdukings-seremonien, mens «All You Need Is Love» ble spilt i bakgrunnen. "Jeg deler drømmene hans fullstendig. Jeg er også en drømmer som har sett drømmene mine bli til virkelighet." Fidel Castro sa han hadde fått øynene opp for John Lennon tidlig på 70-tallet, da han kjempet mot de amerikanske myndighetene, CIA og FBI for å få oppholdstillatelse i USA. Til tross for sin entusiastiske hyllest, innrømmet Castro at han ikke hørte mye på The Beatles under deres storhetstid, fordi «jeg hadde ikke mye tid.» Og i motsetning til andre rundt om i verden vurderte han aldri å klippe håret som The Beatles: «Jeg har aldri klippet håret etter noen ...» 8

Varadero

På hva han ville han sagt til Lennon hvis sangeren og låtskriveren fortsatt var i live? « Jeg beklager at jeg ikke møtte deg før». I forbindelse med avdukingen sto det å lese i partiavisen Granma, at The Beatles sto på en fjerdeplass over de mest betydningsfulle personene fra 1900-tallet - bak Fidel Castro, Vladimir Lenin og Che Guevara. Den kubanske kunstneren José Villa Soberón har lagd statuen av Lennon, som sitter på enden av en benk med god plass til å sette seg ned ved siden av den store musikeren.

Med det siste Beatles albumet ‘The Beatles Vol. 3,’ i Vedado, Havana (1965).

På bakken foran benken står det en spansk oversettelse av noen strofer fra Lennons sang, Imagine: "Dirás que soy un soñador pero no soy el único" (”You may say I’m a dreamer, but I’m not the only one”)

Etter åpningen i 2000 har Parque John Lennon blitt et yndet pilegrimsmål for fans og turister fra hele verden. Hver dag året rundt kan du se folk ta bilder av seg selv på benken sammen med John Lennon. Men Cuba har mer å by på for Beatles-fans. På andre siden av Parque John Lennon ligger puben Submarino Amarillo (Yellow Submarine), hvor du kan nyte forfriskninger omgitt av Beatles-memorabilia. Øst for Havanna, ligger byen Holguin, hvor La Caverna de The Beatles holder til. Cubas egen Cavern Club! I tillegg til fl tte statuer av John, Paul, George og Ringo fin es Beatles-memorabilia, og de spiller Beatles-musikk hele tiden! I badebyen Varadero kan du oppleve Beatles-Bar. Her har de noen fantastiske statuer av The Fab Four. Turisme er Cubas nest viktigste inntektskilde, bare slått av landets eksport av leger og annet helsepersonell. Det er mange gode grunner til å besøke Cuba. Bortsett fra Beatles-attraksjonene: Det er en avslappet karibisk øy med mye levende musikk, spennende historie og stor sigarproduksjon. Det er fødestedet til Bacardi og Havana Club, opprinnelsen til afro-cubansk jazz og hovedinspirasjonen til forfatteren Ernest Hemingway. I tillegg fin es det endeløse hvite strender ... Kanskje går ferieturen i 2020 til Cuba?

Bildet er laget på picjoke.net. Her kan du lage ditt eget John Lennon bilde med deg på T-skjorten

STYREMØTET av Roger Stormo

I9. september BEATLES 1969

Det har blitt skrevet og sagt mye om styremøtet mellom John, Paul og George fra 9. september 1969 i det siste. Vi har nevnt litt om det i de to foregående numrene og i dette nummeret trekker Peter Viken det frem igjen, pluss at det ble diskutert (og spilt litt fra) av Mark Lewisohn i hans «Hornsey Road» foredrag. Grunnen til at man vet så mye om akkurat denne diskusjonen mellom de tre Beatlene er at møtet ble tatt opp på bånd for Ringo, siden han var innlagt på sykehus denne dagen. På dette møtet diskuterte de om de skulle begynne på oppfølgeren til «Abbey Road» (som ennå ikke hadde kommet ut), om de skulle lage en singel til jul og om fordelingen av sanger per album, med fi e hver fra Paul, George og John og en eller to fra Ringo om han ville.

terte dette problemet på Applekontoret høsten 1969, ved en av de sjeldne tilfellene da de var samlet. John stirret på Paul og sa, sarkastisk: «Det virket dumt for oss å putte en sang på et album som ingen virkelig digget, inkludert mannen som skrev den, bare fordi den ville komme til å bli populær, for en LP trenger ikke å være det. Ville det ikke vært bedre, fordi vi egentlig ikke digger dem, å gi sangene du digget, «Ob-La-Di» og «Maxwell» til folk som liker denslags musikk som f.eks. Mary [Hopkin], eller den som måtte trenge en sang. Hvorfor gir du ikke dem til dem? Den eneste gangen vi trenger noe i nærheten av den kvaliteten er for en singel. For et album burde vi bare gjøre ting som vi virkelig digget.» «Vi har alltid delt singlene opp mellom oss,» sa han til Paul. «Vi har singlemarkedet, [George og Ringo] får ikke noe! Jeg mener, vi har aldri tilbudt George B-sider; vi kunne ha gitt ham mange B-sider, men fordi vi var to personer hadde du A-siden og jeg hadde B-siden.» «Vel, saken er det,» svarte Paul, uten en gang å se på George som satt noen få meter unna, «Jeg synes at inntil nå, frem til i år [1969], har sangene våre vært bedre enn George sine. Nå i år er sangene hans minst like gode som våre.» George var snar med å rette opp Paul: «Nå, det er bare en myte, for de fle te av sangene fra i år skrev jeg i fjor eller året før, uansett. Kanskje jeg bare ikke bryr meg om du kommer til å like dem eller ikke, jeg bare gjør dem ... Hvis jeg ikke fikk lov (til å få inn sine sanger på albumene), insisterte jeg ikke. Jeg bare brydde meg ikke. Men de siste to årene har jeg insistert litt mer.»

Dette avisutklippet fra musikkavisen Melody Maker som kom ut lørdag 13. september 1969 daterer styremøtet til tirsdag den uken, som var 9. september.

Allerede midt på syttitallet brakte imidlertid Anthony Fawcett et utdrag fra båndopptaket i sin bok, «One Day At The Time». Her er noe av det han skrev, oversatt til norsk: John, Paul og George disku-

«Jeg skjønner hva han sier,» sa John, «for folk har sagt til meg at du kommer gjennom mye sterkere nå enn du har gjort.» 11

arbeid i sangene dine, til og med til ‘Don’t Bother Me’; vi brukte mye tid på å gjøre alt det og vi groovet.

«Jeg søker ikke særlig anerkjennelse,» sa George. «Det er ikke tingen. Det er bare å få ut det som er der for å gjøre plass for alt annet som er der.

Jeg kan huske riffet du spilte, og i løpet av de to siste årene var det en periode hvor du gikk indisk og da trengte vi ikke!»

Du vet, det er bare for å få dem ut, og også kan jeg like godt tjene litt penger, siden jeg bruker like mye som resten av dere, men tjener ikke så mye som resten av dere!»

«Det var bare en sang,» sa George. «På det siste albumet [White Album] tror jeg ikke du dukket opp på noen av sangene mine – men det har jeg ikke noe imot.»

Som de andre var George nå musikalsk ute på egen hånd. «På de fle te av sangene mine,» sa han, «hadde jeg aldri Beatles i ryggen.»

«Vel, du hadde Eric [Clapton], eller noen sånn,» svarte John med såret stemme.

«Å! Kom igjen, George!» ropte John. «Vi la ned mye

22. august 1969 var siste gang Beatles lot seg avbilde sammen, men det angjeldende styremøtet fant sted 18 dager senere.

Møtet fant sted inne i Applehovedkvarteret.

Abbey Road og etter det tenkte vi, ‘Okay den ble ganske bra…men ingen av oss sa, ‘OK, det var siste gangen vi spilte sammen’. Ingen sa det. Jeg følte det aldri slik.» «Vi hadde lagd denne platen, og så ville vi stikke og gjøre hva nå enn vi ønsket å gjøre.

Det oppsto en lang pause der hver Beatle virket tapt i ettertanke, undrende. Paul ville ikke innrømme at de var i ferd med å bli individuelle musikere og grep om rester av sannhet og snakket sakte, nesten hviskende. «Når vi kommer i et studio, selv på den verste dagen, spiller jeg fortsatt bass, Ringo trommer fortsatt, og vi er fortsatt der, vet du.»

Og så ville Paul ringe oss og si, ‘Hei, vil dere gå i studio igjen, gutter?’ og så ville vi ha lagd en plate til.» «Så det var ikke slutten – because in the end the love you take is equal to the love you make. Så jeg følte aldri at det var hugget i sten.»

Det er mer dialog på side 92-95 som muligens er fra det samme møtet , der John klager over å måtte kjempe for å få sin andel sanger på en LP, eller enkelte A-sider, og innrømmer i utgangspunktet å ha gitt opp.

På generelt grunnlag har Paul uttalt at John skiftet mening veldig ofte. På det angjeldende styremøtet var han klar for at Beatles skulle fortsette, men på neste møte ba han om skilsmisse fra gruppen.

Det lille 40 sekunders klippet Lewisohn spilte på sine foredrag er første avsnitt av det som er sitert ovenfor, og noen tok det selvfølgelig opp og la det ut på YouTube etter foredraget. Etter at dette styremøtet ble offentlig kjent i massemedia har Ringo uttalt seg om en ting som kom frem på møtet, nemlig det faktum av at gruppen – og spesifikt John - på dette tidspunktet ikke hadde ansett Abbey Road som sitt siste album. I et intervju med BBC Radio 6 sa Ringo nylig: «Vi hadde lagd 13

av Roger Stormo

Lennons løse tråd På originalbildet som ble benyttet for å lage forsiden til «Rubber Soul» LPen kan man se at John Lennon har vært litt uheldig med sin brune semskede jakke.

Den ser ut til å ha fått en rift, et er som om han har vært borti et piggtrådgjerde og fått revet opp en flenge på høyre skulder. Det vi ser er en flenge av brunt semsket skinn og en tråd som er revet opp i samme slengen. Kanskje skjedde skaden da hele epåletten forsvant. Jakken hadde nemlig en epålett på hver skulder, men den høyre forsvant fort fra alle bilder av jakken.

Da man skulle trykke omslaget har dette blitt oppdaget, og noen har airbrushet vekk den opprevne tråden - bare fle gen er igjen. Det var sikkert lurt, for når man først er oppmerksom på den, så er den veldig iøyenfallende. John Lennon hadde på seg denne jakken under høstturnéen 1964, blant annet da de hadde et par dager fri på en ranch.

Men i noen land har det likevel dukket opp utgaver av «Rubber Soul» der det uredigerte originalbildet har blitt benyttet, og tråden er synlig. Så langt har vi sett bilder av utgaver fra Mexico og Argentina hvor jakkens ufullkommenhet er stilt til skue. Også på en meksikansk EP med samme bilde er tråden synlig. Lennon ga bort denne jakken og andre av sine eiendeler til sin husholderske, Dorothy «Dot» Jarlett. Senere auksjonerte hun dette bort, og jakken ble kjøpt av Hard Rock Café. Den sirkulerer nå blant kjedens restauranter.

Her er kun den venstre epåletten igjen

av Roger Stormo

THE BEATLES - THE SINGLES COLLECTION Samleboksesett med 23 singler på tung vinyl i omslag hentet fra mange forskjellige land (se oversikt nedenfor). Det medfølger en 39-siders bok.

i fargerike omslag, akkompagnert av et 40-siders hefte med bilder og detaljerte essays av Beatleshistorikeren Kevin Howlett. Howlett har overtatt den rollen Mark Lewisohn tidligere hadde for Apple, og har forfattet slike tekster for nye utgivelser de senere årene. Denne nye singleboksen ble utgitt verden over 22. november av Apple Corps Ltd./Capitol/UMe.

Fra 1962 til 1970 ga Beatles ut 22 singler i Storbritannia. Av de til sammen 44 sporene på A og B-sidene, var 29 ikke inkludert på gruppens britiske album på den tiden. Dette fordi Beatles ikke ville lure fansen til å kjøpe de samme sangene to ganger. Dette har jamen endret seg! Disse singlene, pluss en eksklusiv ny dobbel A-side singel med de to nye sangene innspilt på midten av nittitallet, «Free As A Bird» og «Real Love», kommer nå ut igjen.

I Storbritannia var det ikke vanlig å lage egne omslag til singlene, 20 av Beatlessinglene kom derfor i ulike fabrikkposer (der designet skiftet med årene) som man kunne ha singler med forskjellige artister i. Kun to av Beatlessinglene ble utstyrt med egne omslag i Storbritannia: «Penny Lane» / «Strawberry Fields Forever» og «Let It Be». På grunn av dette har man valgt å presentere samlingens singler i reproduserte bildeomslag fra sine opprinnelige utgivelser i fle e land rundt om i verden, som ikke kjipet på bildeomslag. Landene som er representert er Argentina, Australia, Østerrike, Belgia, Chile, Danmark,

Det er nye kuttinger på vinyl fra deres originale mono- og stereo masterteiper som er gjort av Sean Magee i Abbey Road Studios for et nytt bokssett i begrenset opplag. The Beatles: The Singles Collection presenterer 46 spor på 23 syv-tommers vinylsingler 16

Frankrike, Hellas, Holland, Israel, Italia, Japan, Mexico, Norge, Portugal, Sør-Afrika, Spania, Sverige, Tyrkia, Storbritannia, USA og Vest-Tyskland. Også etikettene har hentet sine designs fra de opprinnelige singleutgivelsene.

1967 [dobbel A-side / omslag hentet fra: Australia] A: Strawberry Fields Forever A: Penny Lane 1967 [omslag hentet fra: Vest-Tyskland] A: All You Need Is Love B: Baby, You’re A Rich Man

The Beatles: The Singles Collection – Oversikt

1967 [omslag hentet fra: Mexico] A: Hello Goodbye B: I Am The Walrus

1962 [omslag hentet fra: USA] A: Love Me Do B: PS I Love You

1968 [omslag hentet fra: Japan] A: Lady Madonna B: The Inner Light

1963 [omslag hentet fra: Italia] A: Please Please Me B: Ask me Why

1968 [omslag hentet fra: Sør-Afrika] A: Hey Jude B: Revolution

1963 [omslag hentet fra: Norge] A: From Me To You B: Thank You Girl

1969 [omslag hentet fra: Danmark/Sverige/Norge] A: Get Back B: Don't Let Me Down

1963 [omslag hentet fra: Hellas] A: She Loves You B: I’ll Get You

1969 [omslag hentet fra: Portugal] A: The Ballad Of John And Yoko B: Old Brown Shoe

1963 [omslag hentet fra: Chile] A: I Want To Hold Your Hand B: Th s Boy

1969 [omslag hentet fra: Israel] A: Something B: Come Together

1964 [omslag hentet fra: Østerrike] A: Can't Buy Me Love B: You Can’t Do That

1970 [omslag hentet fra: Storbritannia] A: Let It Be B: You Know My Name (Look Up The Number)

1964 [omslag hentet fra: Holland] A: A Hard Day's Night B: Thi gs We Said Today

1995/1996 [eksklusiv dobbelt A-side omslag er en kombinasjon av de to originale] A: Free As A Bird [1995] A: Real Love [1996]

1964 [omslag hentet fra: Sverige] A: I Feel Fine B: She’s A Woman

Inntil kort tid før produksjonen ble igangsatt var noen av omslagene representert av andre land, deriblant skulle «The Ballad of John and Yoko» ha vært ikledd det meksikanske omslaget, og en brasiliansk single skulle ha vært inkludert.

1965 [omslag hentet fra: Spania] A: Ticket To Ride B: Yes It Is 1965 [omslag hentet fra: Belgia] A: Help! B: I’m Down

Men øyensynlig har man konsultert eksperter, og disse har funnet ut at den brasilianske singlen var falsk (et problem samlere er plaget med på ebay) og noen av omslagene har vært byttet ut av estetiske hensyn.

1965 [dobbel A-side / omslag hentet fra: Frankrike] A: We Can Work It Out A: Day Tripper 1966 [omslag hentet fra: Tyrkia] A: Paperback Writer B: Rain

I stedet lanserte de litografier v disse singleomslagene.

1966 [dobbel A-side / omslag hentet fra: Argentina] A: Eleanor Rigby A: Yellow Submarine 17

I 1978 utkom album-samlingen «The Beatles Collection», og i 1981 ble alle EP'ene samlet på «The Beatles EP Collection». Året etter var det på nytt singlenes tur, med «The Beatles Singles Collection». Disse 3 boksene følger samme design, med en mørkeblå boks med gullskrift.

BABY`S IN

Mens EP-boksen fulgte de engelske original-utgivelsene, og coverne var replika av disse, så var det til singelboksen laget helt nye omslag, og dessuten enda en ny single: «The Beatles' Movie Medley/I'm Happy Just To Dance With You» - som var EMIs svar på de populære «Stars at 45»-singlene der coverartister hadde etterliknet Beatles i en medley.

“en vinylentusiasts bekjennelser”

Fra 88 til 92 så utkom det også bokser i denne serien med CDer, 3-tommers CD-singler, standard CD-singler, og kassettsingler.

BLACK

av Eirik Søreide

Det er ikke så ofte nå lenger at det slippes en hel samling med Beatles-singler. I 2017 fikk vi julesinglene samlet i en lekker boks, og på Record Store Day/Black Friday i 2011 utkom en liten boks med 4 reproduksjoner av amerikanske singler. Men bortsett fra det så må vi tilbake til 1982 for å finne noe i nærheten av denne lekkerbiskenen som ble utgitt nå i november. Derfor tenkte jeg å dedikere dette nummerets vinylnerding til den nye singelboksen: «The Singles Collection».

Reproduksjoner av Beatles' utgivelser samlet i egen boks er ikke noe nytt I 1976 kom den første bunken med «nye» Beatlessingler. Alle gruppens 22 UK-singler ble utgitt på nytt i serien «The Singles Collection 1962–1970», i tillegg til en helt ny singel: «Yesterday»/«I Should Have Known Better». Covernes design er godt kjent i dag: De var grønne på ene siden, og et bandbilde på den andre siden. Singlene var å få kjøpt enkeltvis, og i løpet av èn uke i april så la Beatles beslag på 23 av plassene på UK Top 100!

I 2009 var det på nytt tid for å samle alle Beatles-albumene i egen boks, nå med remastret lyd! Først ut var 2 cd-bokser, hhv. i stereo og mono. Og i 2012 utkom begge disse boksene på vinyl.

22.november 2019 ankom det nyeste tilskuddet butikkhyllene: «The Singles Collection». Den nye singelboksen følger samme design som stereo -og Singlene var også å få kjøpt monoboksene. Men det som derimot samlet, da i en egen boks. Senere gjør denne utgaven ekstra kul er at opplag av boksen inkluderte singlene er reproduksjoner fra forogså en ny single som kom i skjellige land! den grønne serien: «Back In The Lyden er også fra de originale masterU.S.S.R./ Twist And Shout» ble teipene, så her har det vært et poeng utgitt i forbindelse med samlealå bevare autentisiteten i størst mulig bumet «Rock and Roll Music». grad! Stilig! Så kom det nok en ny singel The Beatles og Apple Corp. har i ut, med eget design, «Sgt.Pepnyere tid vært opptatt av å bruke banpers Lonely Hearts Club Band dets singelomslag fra rundt omkring i + With A Little Help From My verden. Friends/A Day In The Life» i Første gang dette ble tydelig var på 1977 (sannsynligvis for å feire det albumets 10-årsdag) og også plakaten som fulgte med «1»-albudenne kom med i en sen utgave met. De har også lagd store mengder memorabilia hvor diverse av den grønne boksen, som nå singelomslag har vært motiv. Av altså besto av 25 singler. norske covere som stadig dukker 18

opp på diverse effekter fin er vi både «Can't Buy Me Love», og «Something». Her i denne boksen er Norge også representert. Som de fle te nok er klar over så ble det produsert Beatlesutgivelser over hele verden på 60-tallet. I en god del land var det derimot ikke vanlig med bildecover (bl.a UK), der ble det benyttet såkalte standard fabrikkcover. Nederst i artikkelen har jeg laget en liste over land hvor ble det laget Beatles-singler med egne, helt unike bildecovere. I den nye boksen fin er vi de offisielle singlene, f.o.m «Love Me Do» t.o.m «Let It Be», i tillegg til en helt ny sammenkobling: «Free As A Bird»/«Real Love». Vi fin er også et fyldig hefte skrevet av Kevin Howlett, som omhandler både denne utgivelsen, og gruppas singelutgivelser på 60-tallet. Singlene er laget som reproduksjoner, dvs både cover og label skal imitere den originale utgivelsen som best det lar seg gjøre. Som oftest har singlene en annen disclaimer for 2019-utgivelse, dvs en annen copyrighttekst på label enn det den opprinnelige utgivelsen hadde på 60-tallet.

Love Me Do /

De fle te singlene hadde også P.S. I Love You • USA pushout-senter eller stort senterDette er Tollie-utgaven av Love Me hull originalt, mens de nå alle Do, som utkom i USA 27.april 1964. har «fast senter». I løpet av året hadde The Beatles 6 Alle coverne er også litt større listetopper «over there», og inkluenn det singelcoverne var på derer man «A World Without Love» 60-tallet, dette for at det skal (m/Peter & Gordon) så skrev Lenpasse med en egen innerpose non/McCartney hele 7 listetopper inni hvert cover, og de er laget i USA i 1964. Og rett før de ga ut av solid papp, med låttitler på «Love Me Do», i april 64, så toppet ryggen. bandet Billboard med hele 5 titler! Beatles i USA i 1964 var CRAZY! 19

Please Please Me / Ask Me Why • Italia

Italia var et singelland, på linje med de skandinaviske landene. Det fin es en lang rekke med fl tte billedcovere, ofte i fle e varianter. Dette designet vi ser her ble også benyttet på «She Loves You» (blått), «I Want To Hold Your Hand» (grønt) og «Twist And Shout» (orange). Slikt trigger samlergenet! Tilsammen kom det nærmere 40 forskjellige titler med fl tte bildecover i Italia.

I Norge så ble det riktig nok utgitt en slik labelvariant, men ikke før senere, og da med en annen farge på coveret. Jeg ser ingen grunn til at de ikke kunne benyttet en rød label for denne utgivelsen, det var slik den kom i 1963, og her skal liksom autentisiteten være i fokus?

man fin e rosinen i pølsa så skal man lete etter noen av de multifargede vinylsinglene – det ble nemlig også presset slike – til en enda litt dyrere pris selvfølgelig!

De har også skrevet inn «R 5015» og «Parlophone» på coverets framside på nytt. Man kan se at det er benyttet en litt annen skrifttype her, og det gjelder også på baksiden, og dette synes helt unødvendig. Flott er det da at bokstavene E og A i bandnavnet på forsiden fortsatt er usentrert i forhold til resten av bokstavene, slik det alltid har vært.

Korrekt label for norsk førsteutgave

From Me To You / Thank You Girl • Norge Her er vi altså representert, med det som kanskje er det sjeldneste av de norske Beatles-omslagene – i hvert fall om man ikke hensyntar varianter og kun skal ha én av hver tittel. Sjøl har jeg 12 forskjellige av «From Me To You», medregnet cover- og labelvarianter. Som god nerd jeg er så har jeg så klart noe å sette fi geren på her: Coveret er den røde varianten. Den røde fargen er ren og dyp, og av alle variantene som fin es av denne tittelen så er dette coveret blant de første som ble utgitt. Originalt så var det en labelvariant her som kom først, og den har skrivefeil i navnet til Paul: «Mc Cartney» står det på label. Og den er såklart RØD! Men i denne utgaven ligger det en plate med SVART label! Og med McCartney skrevet korrekt.

I Want To Hold Your Hand / This Boy • Chile Akkurat som i Hellas ble fle teparten av Beatlessinglene i Chile solgt med fabrikkcover, men for en ekstra kostnad kunne man kjøpe dem i et standard Beatlescover. Dette ene bildecoveret var tilgjengelig for alle utgivelsene fra «I Want To Hold Your Hand» t.o.m «Paperback Writer». Som i Hellas er også disse bildecoverne ettertraktede blant samlere i dag.

She Loves You / I'll Get You • Hellas Singlene i Hellas ble for det meste solgt i fabrikkposer. Men det fin es fi e forskjellige Beatlesbildecover som ble benyttet, gjerne om hverandre, og fle e singler var å få kjøpt med fle e forskjellige cover samtidig. Dette var standardiserte Beatlescover uten låttitler. Utgivelsen i denne boksen er en av disse 4 standardcoverne, og for å gjøre det enda litt mer vrient: Den fin es i hele 6 forskjellige fargevarianter. De greske singlene med bildecover (uansett variant) er sjeldne, siden de var dyrere enn de vanlige utgavene med fabrikkcover, og skal 20

Can't Buy Me Love / You Can't Do That • Østerrike

Det ble kun laget 3 bildecover i Østerrike: «Can't Buy Me Love», «A Hard Day's Night» og «Ticket To Ride» (i tillegg til en meget obskur utgave av «All You Need Is Love»). Alle disse tre hadde samme design, kun tittelen ble forandret.

Synes disse er veldig fi e, og er glad for å ha alle tre i samlinga. Resten av singlene var tilgjengelig i Østerrike som tyske utgaver.

I Feel Fine / She's A Woman • Sverige

Det var først litt senere på 60-tallet at singler ble vanlig i Spania.

Sverige er jo også et ordentlig eldorado for singelsamlere! Både fordi samtlige singler fin es med fl tte bildecovere, og nesten samtlige fin es i mange varianter. Bare «She Loves You» alene fin es i 12 forskjellige farger! Når det gjelder «I Feel Fine» som presenteres her så er det ikke den mest spennende singelen i så måte.

A Hard Day's Night / Things We Said Today • Nederland

Også i Nederland var det en del tysk import, og dette er det første egenproduserte bildecoveret. Heretter kom det veldig mange fi e bildecover i Nederland, over 20 forskjellige, og om du vil fordype deg i dem så er heldigvis ikke nederlandske singler blant de dyreste på markedet.

Alternativt blått cover

Den oransje varianten som er med her er den vanligste, og så fin es det en rød utgave, som er et lite knepp mer uvanlig.

Help! / I'm Down • Belgia

Skulle de virkelig vist seg frem her så skulle de benyttet den BLÅ utgaven. Den er sjeldnere enn hønsetenner, og har et par ganger de siste 20 årene oppnådd gode 5-sifrede summer på auksjon.

De importerte fle e titler fra England, og også franske utgivelser var tilgjengelig her.

Avbildet eksemplar befin er seg heldigvis i min safe :)

Det var først med «Can't Buy Me Love» at Belgia hadde en egenprodusert Beatles-singel.

De produserte kun 13 singler selv, og bare 8 av disse kom med egne bildecovere, deriblant dette fl tte omslaget til «Help!».

Ticket To Ride / Yes It Is • Spania

We Can Work It Out / Day Tripper • Frankrike

Spania var først og fremst et EPland. I likhet med f.eks Frankrike og Australia så produserte de en mengde svært lekre EP'er på 60-tallet, og med Beatles som tema er det bare å begynne å samle - de er usedvanlig fl tte!

I Beatles-sammenheng så er nok Frankrike mest kjent for sine fantastiske EP'er. Og rekka med slike ER virkelig fantastisk!

«Ticket To Ride» var den første singel-utgivelsen hvor ikke låtene samtidig var tilgjengelig på en EP. 21

I første halvdel av 60-tallet utkom ingen kommersielle singler med The Beatles her, og «We Can Work It Out» er faktisk første slike utgivelse. Det sirkulerer en god del tidligere

franske singeltitler på samlermarkedet, men dette er såkalte jukebox-utgaver, og disse er ettertraktede. «We Can Work It Out» derimot er ikke spesielt vanskelig å få tak i, men fin er den a – med samme design som EP'n «Devil In Her Heart», som hadde rosa farge.

Yellow Submarine / Eleanor Rigby • Argentina

Så denne utgivelsen er nesten mer britisk enn australsk.

I Argentina gav de ut mange fl tte singler, både med egne covere, egne koblinger – både på singel og EP, og titler på eget språk (som i mange spansktalende land).

Riktig nok er labelen fra Australia, og omslaget har påtrykt australsk katalognummer, men her mener jeg de kunne gjort et mye sprekere (og riktigere) valg hva angår spennende coverdesign. Det danske er f.eks kreativt!

For de to aller første utgivelsene, «From Me To You» og «Please Please Me», så ble t.o.m bandnavnet oversatt; «Los Grillos» het de da, direkte oversatt til The Crickets! De fant vel etterhvert ut at det ikke ble helt riktig, og endret til «Los Beatles» f.o.m «Twist And Shout».

I likhet med f.eks Spania, Portugal, og Frankrike så var derimot Australia et EP-land - anbefaler å sjekke ut disse!

Paperback Writer / Rain • Tyrkia Som i nabolandet Hellas så benyttet de også her først standardcover med Beatles-motiv, nærmere bestemt to forskjellige. «Paperback Writer» var den første (og eneste!) singelen som hadde et egetdesignet cover! Deretter ble Beatles kun utgitt med fabrikkcover, før de i 1969 med utgivelsen «Ob-la-di-ob-lada»/«While My Guitar Gently Weeps», designet et «nytt» og veldig stilig Beatles-standardcover som fulgte resten av utgivelsene. Hva med å gi ut en boks med kule singelkoblinger fra obskure verdenshjørner neste gang?! Dansk utgave

Strawberry Fields Forever / Penny Lane • Australia Her begynner konseptet å gå litt opp i liminga. Australia var på ingen måter et singel-land, faktisk så ble alle singlene her utgitt med fabrikkcover - bortsett fra de samme to titlene som i England: «Strawberry Fields...» og «Let It Be». 22

All You Need Is Love/ Baby You're A Rich Man • Vest-Tyskland Den første singelen som kom med eget bildecover i Vest-Tyskland (på EMI/Odeon vel å merke) var spesialkoblingen «Komm Gib Mir Deine Hand»/«Sie Liebt Dich» (eller «Sie Liebt Mich» som det var feilstavet på de aller første pressingene). Utover på 60-tallet så kom det mange fi e bildecover her, og

singelen som har fått plass i dette selskapet er «All You Need Is Love». Denne fin es med tre forskjellige coverbaksider – artig er det da at de har valgt baksiden med Beatles-medaljer (originalt produsert til Bravo-Blitztournee i 1966), som er den sjeldneste av disse tre.

Hello Goodbye / I Am The Walrus • Mexico Det var først med «All You Need Is Love» at de begynte å gi ut singler i Mexico med bildecover. Tidligere var det fabrikkcover som gjaldt, mens EP'ene ofte hadde fl tte omslag. Vanlig standard fra 1967 var at singlene ble smykket med bildecover basert på de amerikanske omslagene, men i to-farger og med titlene oversatt til spansk.

7 x 14 tommer, som er brettet rundt singelen. Inni arket fin er man tekstene, både på japansk og engelsk. For å gjenskape dette har de for denne boksen laget et utbrettcover, hvor plata ligger i en lomme (som på en dobbel-LP). Ikke helt autentisk, men veldig lekkert uansett! Jeg synes dog de kunne kostet på seg rød vinyl på selve singelen, da det var slik førstepressingene kom i Japan. Sort vinyl, slik presentert her, er typisk for senere pressinger i Japan. Det fin es utrolig mange lekre utgivelser fra Japan, både singler, EP'er og LP'er, om man vil fordype seg her så har man mye morro foran seg. Ekstra morsomt er singelutgivelsen av «Yellow Submarine», som har bilde fra Budokan Hall. Litt rart at de ikke benyttet denne utgivelsen i boksen.

Get Back / Don't Let Me Down • Danmark Og her sklir det litt ut igjen: Dette coverdesignet er svensk, og opprinnelig ble det presset i Sverige med distribusjon i alle de skandinaviske landene. Det står t.o.m «SIB-Tryck Tumba» nederst på coveret, både på originalen og replikaen som vi fin er her. For ordens skyld er altså SIBTryck et svensk trykkeri. Labelen er godkjent dansk, så er det nevnt, men det fin es så mange andre fi e danske omslag de kunne benyttet i boksen - og likeså andre stilige «Get Back»-cover fra andre land.

Hey Jude / Revolution • Sør-Afrika Som en tidligere britisk koloni var det en selvfølge for EMI å også gi ut sine plater her.

Lady Madonna / The Inner Light • Japan Singelutgivelsene i Japan kom opprinnelig med det vi i Norge kaller «bleiecover», dvs. et ark på

Når det gjelder Beatles' singler så kom de fle te i fabrikkcover, men noen få dukket også opp med bildecover. Relativt simple i designet, men likevel stilige!

The Ballad Of John And Yoko / Old Brown Shoe • Portugal I likhet med sine naboland Spania og Frankrike så var Portugal et EP-land på 60-tallet. Faktisk så ble det ikke utgitt noen LP'er med gruppa vår her før i 1967,

men de fle te titlene var likevel tilgjengelige på diverse EP'er (med nydelige design!)

Misforstå meg rett: Jeg setter pris på å få disse to på én singel, det er ikke det...

Og som i Frankrike så var «We Can Work It Out»/«Day Tripper» første konvensjonelle singel, men foreløpig kom singlene kun i fabrikkcover.

Jeg er av den oppfatning at begge disse låtene er en like viktig del av Beatleskatalogen som noe annet, det er helt riktig at de er her, men....

Det var faktisk først med «Get Back» at bildecover ble vanlig for en Beatles-singel. Jeg anbefaler å sjekke ut rekka med EP'er fra Portugal, de er utrolig fl tte!

Jeg mener at de skulle vært fordelt på to singler, slik de opprinnelig kom ut!

Let It Be / You Know My Name (Look Up The Number) • England

Så er vi altså ved slutten av den ordinære katalogen, og det er vel bare rett og rimelig at det er den engelske utgivelsen som avslutter ballet. Coveret har vi sett mange ganger før, det ble også benyttet her i Skandinavia.

Med hhv. «Christmas Time (Is Here Again)» og «Baby's In Black» på side B. Å slå dem sammen på denne måten som er gjort her synes jeg tyder på en litt stemoderlig behandling, og mistenker at de kanskje ikke anerkjenner disse som like viktige lenger.

Something / Come Together • Israel Det var ikke før mot slutten av 60-tallet at det ble vanlig med bildecover i Israel, tidligere hadde fle e singler vært tilgjengelige i fabrikkposer. Coveret som er presentert her er spesielt stilig spør du meg, med et speilvendt Abbey Road-bilde som går over begge sidene av coveret!

Free As A Bird / Real Love Så har de da altså valgt å innta denne lille «bastarden» i selskapet. Det som skulle være «autentisk» og så videre var altså ikke så viktig likevel. 24

BABY`S IN BLACK

Håper ikke det er tilfelle.

Som dere kan se av lista under så var det 23 land som presset egne Beatles-singler med unike bildecover. (Det var mange fle e land som utga egne Beatles-singler, men da altså kun med fabrikkposer.) Når vi vet at de tre singlene som kom med (veldig kule!) bildecover i Øst-Tyskland ikke ville passet inn i denne boksen pga. andre låter, så gjenstår altså 22 land å velge mellom. Man skulle da tro at med 22 singler så skulle det bli én fra hvert land. Jeg nevnte at jeg hadde litt problemer med den «australske» utgaven av «Strawberry Fields...» og jeg synes det er litt rart at Australia har blitt inkludert her til fordel for Brasil. I Brasil ga de ut fle e stilige Beatlescover, og det er altså det eneste landet som har blitt utelatt her. Jeg antar at det henger sammen med et ønske om å egentlig ha med begge de engelske coverne. Bortsett fra det, og et par andre kommentarer så synes jeg boksen er kjempefin, og det er eldig kult at det har blitt satt ordentlig fokus på fl tte bildecover fra bokstavelig talt alle verdenshjørner! Jeg kan også se at de i stor grad har forsøkt å benytte det respektive landets første bildecover-utgivelse med bandet, det er en artig detalj som jeg ikke tenkte over før jeg begynte å dykke ordentlig ned i materien her. Kilder: Beatles Worldwide II, An anthology of original singles & EP-releases (Christoph Maus) For enkelhets skyld har jeg hentet bildene av innholdet i boksen fra Discogs.

Land hvor det ble laget Beatles-singler med egne, helt unike bildecovere • Argentina • Belgia • Brasil • Chile • Danmark • England • Frankrike • Hellas • Israel • Italia • Japan • Mexico

• Nederland • Norge • Portugal • Spania • Sverige • Sør-Afrika • Tyrkia • Vest-Tyskland • Øst-Tyskland • USA • Østerrike

What´s My Name av Vegard Martinsen

Jeg er stor fan av Ringo. Jeg har alle platene hans, både hans studio-album og hans mange live-album (både CDer og DVDer).

en typisk Ringo-plate

Ringo har vært på turné praktisk talt hvert år siden 1989, da han lanserte sitt All-Starrs-band. Som leder for the All-Starrs er Ringo kommet på sin rette hylle; i dette bandet spiller Ringo sammen med en varierende bukett av kjente toppartister, og de spiller hits fra sine tidligere karrierer. I de siste årene har bandet hatt medlemmer fra Toto, fra Santanas band, fra Mister Mister, fra McCoys, fra Men At Work, m.fl., og konsertene har bestått av en perlerekke av hits fremført av en svært samspilt gjeng av noen av de beste musikerne som fin es.

Men det er live-utgivelsene jeg De mange live-opptakene som er utgitt fra disse turneene er alle verd å lytte til; den eneste innvendingen er at Ringo dessverre bare synger noen få av sine hits på disse spiller mest. opptakene. Har man fem slike live-album har man fem versjoner av «Yellow Submarine» og fem versjoner av «With a Litle Help from my Friends».

Ringos bestselgende album “Ringo” fra 1973

Ringos solokarriere startet for alvor med hans tredje album, Ringo, som kom i 1973. Denne ble en enorm storselger, men siden da har hans album ikke kunnet oppvise like imponerende salgstall. Ringo gir allikevel ut album etter album: bare siden 1998 har han gitt ut ti album. På alle disse har han med seg enormt dyktige musikere, blant dem Paul McCartney, Eric Clapton, Steve Lukather, Joe Walsh, Peter Frampton, Richard Marx, Dave Stewart, Van Dyke Parks, 26

Joss Stone, Colin Hay, Don Was, Benmont Tench, Nathan East, m.fl. Hvorfor solgte Ringo så bra, og hvorfor selger de siste albumene ikke fullt så bra? Et viktig poeng her er at det stort sett er unge folk som kjøper musikk, og en sanger/musiker som er over 70 og som hadde sin storhetstid for om lag 50 år siden vil sjelden selge så mye som unge, dagsaktuelle artister.

På Ringos første suksess var låtene skrevet av folk som John Lennon, Paul McCartney, George Harrison, Randy Newman, samt brødrene Bob og Dick Sherman (som var blant de mest brukt filmkomponistene i historien).

Eldre artister har derfor så og si alltid lavere salgstall enn de unge. Men hovedårsaken er som følger: skal en sanger selge mye må han synge gode låter, han må synge låter som er artige, interessante, originale, og annerledes enn det man ellers vanligvis hører.

Det var derfor Ringo var en suksess. På den fin er man altså låter av de beste komponistene som var å oppdrive. Grunnen til at Ringos senere album ikke har oppnådd samme salgstall er at på dem er låtene ikke av det kaliber som er å fin e på Ringo.

Sagt med andre ord: det aller viktigste for å oppnå suksess innen musikkverdenen er ikke å ha gode instrumentalister og gode sangstemmer, det viktigste er å ha gode komponister. Det er forøvrig derfor Paul McCartney fortsatt selger rimelig godt; han er ikke bare en glimrende sanger og instrumentalist, han er også en førsteklasses komponist. Dersom man har tilgang til låter skrevet av gode komponister vil selvsagt gode musikere og sangere være til god hjelp i å sikre suksess – og her var The Beatles i særklasse med tre ekstremt gode komponister, og tre glimrende sangere som dessuten var sterkt forskjellige.

Kvaliteten på låtene er det svake punkt på alle Ringos album etter 1973. Etter mitt syn er allikevel Y Not (2010) et godt album som er verd å lytte til gjentatte ganger: jeg vil si at dette er det beste av alle hans album etter Ringo. Også Stop and Smell the Roses (1981) er et godt album, det inneholder da også låter skrevet McCartney og Harrison, samt Harry Nilsson, Stephen Stills og Carl Perkins. På hans andre album kan man fin e en og annen god låt, men det er dessverre ikke så mange av dem.

De hadde også en fjerde sanger som hadde en stemme som ikke var like imponerende, men som var en sjarmerende kontrast til de andres sangstemmer.

For å si det rett ut: mange av låtene er bare kjedelige å lytte til, dette selv om de er fremført av briljante musikere.

I tillegg hadde bandet svært gode instrumentalister, og i tillegg til alt dette hadde de også en glimrende produsent. Hovedpoenget er at det som er mest avgjørende for suksess er kvaliteten på låtene.

Hva så med årets utgivelse, What´s My Name? Det er nok av glimrende musikere; McCartney, Joe Walsh, Steve Lukather, Colin Hay, Benmont Tench, 27

Edgar Winter, Steve Lukather, Richard Page og Warren Ham er med, så fremføringen av låtene er det ikke noe å utsette på. Men som sagt, det viktigste er hvor gode låtene er. Hvordan står det til der? Albumet inneholder John Lennons «Grow Old With Me». Dette er kanskje den beste og mest interessante låten på albumet. Den er godt kjent fra Lennons egen innspilling (som er utgitt i to versjoner, en på Milk and Honey og en på Anthology), og man kan trygt si at Lennons egen vidunderlige versjon ikke kan forbedres; Lennon hadde en av de aller beste stemmene innen denne musikksjangeren, og hans innlevelse i alle sanger han synger er uovertruffen. Men Ringos versjon er allikevel verdifull. Et pluss er at Paul spiller bass og synger backing, og at gitaren spilles av Joe Walsh, som forsøker å etterligne George Harrisons måte å spille på. Ringos versjon er da verd å lytte til gjentatte ganger som et alternativ til den briljante originalen, selv om den nok ikke har den intensitet og innlevelse som Lennons original har.

Det er også en annen cover-låt på dette albumet, Ringo fremfører klassikeren «Money». Igjen, den beste versjonen av denne låten er det The Beatles som står for (på With the Beatles). Ringos versjon her når ikke helt opp Beatlesversjonen, men jeg vil si at den er god. To av låtene er skrevet av Sam Hollander, som de siste par tiårene har skrevet et stort antall låter for en rekke artister, og mange av den har blitt store hits. Bortsett fra de to nevnte er disse to de beste låtene på albumet. En av dem er «Better Days», hvor Ringo til tross for tidligere tiders vanskeligheter forsatt håper og tror på bedre tider: «Better days are ‘bout to come». Hollanders andre låt (skrevet sammen med Ringo og Grant Michaels) er «Thank God for Music», en positiv, Randy Newman-lignende sak som er albumets tredje beste låt. «There’s a heaven on the radio ... Thank God, thank God for music» - sannere ord er sjelden sagt! De andre låtene på albumet er originaler, de fle te skrevet av Ringo sammen med en partner: Joe Walsh eller Dave Stewart eller Steve Lukather, som er kjente navn fra Eagles, Eurythmics og Toto. 28

Dessverre er ingen av disse låtene spesielt minneverdige. Ja, de er energiske og velspilte, men de sitter ikke fast i øret etter en gjennomspilling eller to slik låter med hitpotensiale gjør. Nå kan man heller ikke kreve dette av alle låtene på et album, men allikevel vil jeg si at kvaliteten på disse låtene er noe lavere enn man kunne håpe på, selv om konteksten er Ringos solokarriere. Første låt på albumet er «Gotta Get Up To Get Down». Energisk, men uoriginal; ligner på ting man har hørt før. Teksten sier at man må ta seg sammen for å leve godt, «Unlawful man who just works out on Twitter, Just getting fatter, yeah he’s not getting thinner ... Everybody’s on the Internet, what’s up with that, Your body just waitin’ for your brain to come back...», og at man kan trives godt med relativt enkle ting som alle burde ha: «I got a woman ... Every morning when I open my eyes my heart starts beating when I see her big smile». Gode og viktige poenger, men kanskje man burde kunne forvente seg noe mer. Hovedgrunnen til at man lytter til Ringo er dog ikke den litterære kvaliteten på sangene, sangtekstene skal gi korte stemningsbilder, og i så måte fungerer de nokså OK. Ringos tekster handler mest et vanlig liv, eller om turnélivet, eller om hans ønske om peace & love, eller er korte selvbiografiske skisser. Peace & love er et verdifullt budskap, men Ringos analyser av hva som må til for å oppnå dette er ikke spesielt dyptpløyende. Budskapet i «It’s Not Love That You Want» ligner på det som er budskapet i åpningslåten: «It never works out, Running away, You know you gotta stand up And face the day». De andre låtene er «Magic», «Life Is Good»,

«Send Love Spread Peace», og albumet avsluttes med «What’s My Name». Denne siste låten henspiller på noe Ringo alltid roper ut til publikum på sine konserter, og de i salen svarer da alltid med et entusiastisk «Ringo». Låten er skrevet av Colin Hay og teksten handler om Ringos historie i Beatles: «From Paul to John to playing in German bars, From mono to stereo, Hitting number one, And having all the fun, And lighting up the radio, Nothing stays the same, But I’m still in the game, What’s my name? (Ringo!)». Artig. Som på alle Ringos plater er det et stor antall glimrende musikere som deltar. Platen er spilt inn i Ringos hjemmestudio i Los Angeles, og han sa en gang at at dersom noen musikervenner stikker innom mens han holder på å spille inn en ny plate så blir de med på platen – i LA-området er det mange musikere, og Ringo har naturlig nok mange musikervenner: ikke bare er han en trivelig kar, men hvilken musiker vil ikke være venn med en Beatle? Selv om det å lytte til denne platen ikke er en stor opplevelse, så er det artig og trivelig nok. Men et viktig pluss ved hans studioalbum er at han er den eneste trommeslageren på alle låter (det fin es dog et lite antall unntak fra dette). På konserter sammen med the All Starrs deler han trommejobben med Greg Bissonette, men på soloplatene er det kun Ringo i all sin slagkraftige prakt vi får høre – og han er fortsatt en glimrende trommeslager. Heldigvis er han også fortsatt brukt på andres album; han spiller f.eks. Jenny Lewis ferske On the Line (2019). Det er fl tt at Ringo fortsatt lager musikk, og det å høre hans plater er som å treffe en gjeng gamle venner man har mye felles med.

Linda McCartney av Roger Stormo

The Polaroid Diaries

8. september var det lansering av en ny fotobok med bilder tatt av Linda McCartney. På lanseringen, som var iscenesatt av forlaget Taschen books, hadde Paul tatt med seg døtrene Mary og Stella. Også til stede på Victoria and Albert museum hvor lanseringen fant sted, var Ringo Starr og hans kone, Barbara Bach. George Harrisons enke Olivia deltok også. Det dreier seg altså om en bok med Polaroid-bilder, utvalgt av bl.a. Linda og Pauls datter Mary, som også er fotograf. Linda benyttet seg av denne teknikken for å ta øyeblikksbilder som ble fremkalt minutter etter at bildene var tatt.

Det er også ett bilde av Paul og Ringo, og ett av Paul med George Martin og George Harrison. Her skulle vi vel ha ønsket at man hadde funnet bilder av Paul og John, tatt enten i Los Angeles eller noen av de gangene Paul besøkte John i Dakotabygningen. Ellers er det andre bilder her av natur, dyr, landskap og andre ting Linda fant det interessant å fotografere. «Linda McCartney. The Polaroid Diaries» koster 362 kroner fra Ad Libris. I samme slengen ble det også utgitt en «Collector’s Edition» og to «Art editions», med disse medfølger det et kunsttrykk av ett av bildene, signert av Paul. Disse kan bestilles fra taschen.com

Ofte kunne hun ta polaroidbilder for å sjekke lyssetting før hun begynte å ta bilder med speilreflekskamera, men som regel benyttet hun polaroid til kjappe øyeblikksbilder. Og det er sistnevnte vi finner mye av i denne boken. Her er det bilder fra familiens hjem i Sussex og Tucson, og ofte er det barna og deres lek som står i fokus. Særlig de gangene barna hadde kledd seg ut var det om å gjøre å få tatt bilder. Men også ektemaken Paul er med på masse av bildene, og av og til er det han som har tatt bilder av Linda.

Linda McCartney

The Polaroid Diaries

Taschen Books

Innbundet, 232 sider Forlag: TASCHEN Språk: Engelsk, Fransk, Tysk ISBN-10: 3836558114 ISBN-13: 978-3836558112

Når jeg har vært på konserter med Øystein Sunde, har han ofte vært innom temaet «husker barndommen bedre enn gårsdagen». For å understreke poenget, har Sunde inkludert spøken om at «han husker ni måneder før han ble født da han ble med faren sin på hyttetur, mens han ble med moren sin hjem fra hytteturen.» «Abbey Road» har vært i livet mitt siden jeg var 3 ½ år. Min storesøster hadde albumet samt singlene «Get Back», «The Ballad of John and Yoko» og «Let It Be».

ANNIVERSARY

LIMITED SUPER DELUXE EDITION

Selv om hun hadde en platespiller med en avtagbar høyttaler, var lytteropplevelsen helt fantastisk. Siden har det gått slag i slag med CD-utgivelser i 1987 og 2009 samt streamingtjenester de senere år. Resultatet har alltid vært det samme. «Abbey Road» vil alltid være mitt favorittalbum noensinne uansett hvilken utgave jeg har for hånden. For dersom jeg har musikken på i bakgrunnen mens jeg driver med andre ting, så skal det godt gjøres å legge merke til forskjeller imellom utgavene. Dersom jeg derimot lytter på albumet med hodetelefoner, blir det andre boller.

Offisiell utgi else dato: 27. September 2019 Anmeldt av Peter Viken

Derfor må jeg presisere at denne anmeldelsen er basert på iherdig lytting med hodetelefoner. Jeg har heller ikke lyttet på albumet med surround anlegg.

Disk 1 (CD): 2019 Stereo mix 1. Come Together (4:19) Mer tyngde på lyden av bass og trommer. Trommemarkeringene mellom hvert «Shoot me!» går fra høyre til venstre. Det er akkurat som at man står ved siden av Ringo der han gjør sin glimrende jobb. 2. Something (3:02) Spesielt harmonien mellom George og Paul i siste vers, er fornøyelig å høre på. Gåsehud deluxe. Orgelet er også mer hørbart; spesielt i første vers. 3. Maxwell’s Silver Hammer (3:27) Når man lytter med hodetelefoner, høres 2009 remasteren ut som at alle instrumenter samt vokal er røret sammen i en lydgraut, mens 2019 remiksen høres samtlige instrumenter mer spredt fra hverandre. På den måten får de «pustet» mer. Stortromme, cymbal, skarp- og tom-toms er vidunderlig mer spredt i lydbildet. Sjekk korinnslagene «Maxwell must go free» og «Silver hammer man». Paul skrev ned noen av tekststrofene for sangen allerede i India våren 1968. 4. Oh! Darling (3:26) Klarere Macca-vokal og kor. Trommene er også mer separate. John Lennon sa i sitt Playboy intervju i 1980 at han mente at Paul burde latt John synge i stedet, siden han mente Paul ikke gjorde en bra jobb med vokalen. Helt uenig med John der. Pauls rå vokal gir meg fortsatt gåsehud overalt på kroppen i positiv forstand. 5. Octopus’s Garden (2:50) Min defin tive favoritt av Ringos komposisjoner; langt bedre enn «Don’t Pass Me By». Nok en gang er det vokal og korinnslag som trer mer frem i lydbildet. Johns clawhammer gitarspill ble spilt inn kun en gang. På 2009 remasteren høres Johns gitar kun til venstre. På 2019 remiks har den blitt plassert både til venstre og høyre som en slags dobbel effekt. Slikt er helt unødvendig, og føyer seg inn under begrepet «photoshoppe Mona Lisa» som Yan Friis skrev om da han anmeldte remiks utgaven av «Sgt. Pepper» for omtrent to år siden. 6. I Want You (She’s So Heavy) (7:46) Denne miksen byr på både godt og vondt. Enkelte detaljer i koret blir overdøvet av det resterende. Det samme gjelder gitarorgien til slutt. Noen detaljer blir skrudd for høyt opp på bekostning av andre detaljer. (har som allerede nevnt ikke hørt surround-versjonen; kanskje den ville virket annerledes på meg).

7. Here Comes the Sun (3:05) Å høre denne nye miksen, tilsvarer følelsen av å få massasje når skuldre, ledd og knokler er ømme. Det at trommer, vokal og kor kommer tydeligere fram, er helt ok så lenge andre instrumenter/detaljer ikke blir begravd (slik som på «I Want You (She’s So Heavy))». George spilte inn akustisk gitar to ganger. Helt i orden at den ene havner til venstre, og den andre til høyre. 8. Because (2:45) Høres fantastisk ut i både 2009 og 2019 variant. I et intervju med NME i mai 1969, fortalte John fortalte at han hadde skrevet sangen ferdig, og skulle etter hvert spille den inn. 9. You Never Give Me Your Money (4:02) Sier herved farvel til tidligere pressinger når jeg lytter i hodetelefoner. Lenge leve 2019 remiksen. Fantastisk separasjon i instrumenter. Og korinnslagene sender meg til himmels!! 10. Sun King (2:26) helt herlig å høre hvordan John og George sine gitar veksler mellom å være i venstre og høyre høyttaler i instrumentalpartiet. 11. Mean Mr. Mustard (1:06) herlig trøkk i instrumentene, og vokalinnslagene er mer spredt. Demoutgaven fra Esher inneholder også et slags refreng som minner veldig om «A Shot of Rhythm and Blues» som ble utgitt på «Live at the BBC» i 1994. John/Paul/Ringo spilte denne i Twickenham Film Studios etter at George hadde forlatt gruppen midlertidig grunnet mistrivsel. 33

12. Polythene Pam (1:12) Enda en gang et tilfelle hvor Johns gitar som har blitt spilt inn kun en gang, blir lagt inn i lydbildet på to steder med et ørlite hundredels sekunds avvik slik at det høres dobbelt ut (se «Octopus’s Garden»). Unødvendig av herrene Giles Martin/Sam Okell. Men legger man merke til det dersom man bare hører på utgivelsen i bakgrunnen? Neppe. 13. She Came in Through the Bathroom Window (1:58) samme kommentar på Johns gitar som på forrige spor. Må innrømme det er mest prinsippet som jeg misliker, og ikke fullt så mye lyden av det jeg hører. 14. Golden Slumbers (1:31) Trommene og orkesteret er mye bedre mikset her enn tidligere. Herlig!!!!! Kommer aldri til å glemme at Paul m/band spilte denne i Drammenshallen i 1989.

15. Carry That Weight (1:36) samme kommentar som forrige spor. 16. The End (2:21) I gitarduellen har de plassert Paul mer til venstre, George mer til høyre og John i midten. Orkesteret og kor er viet mer plass mot fronten av lydbildet. 17. Her Majesty (0:25) Ikke rare forskjellen her; hvis noen i det hele tatt. 20. november 1968 hadde Paul besøk av Radio Luxembourg DJ Tony Macarthur, og foruten å drive PR for «White Album», tok Paul fram gitar og spilte «Her Majesty» (dog ikke kringkastet). Det hendte også at Paul sneiet innom sangen i januar 1969 i Twickenham Film Studios/Apple Studio.

Disk 2 (CD): SESSIONS 1. I Want You (She’s So Heavy) [Trident Recording Session & Reduction Mix] (6:59) Det er alltid artig å høre på studiopreik mellom Beatles gutta, og dette er intet unntak: John: «It’s the case of one awful one after another. What’s the case of it, Mr. Martin?» George Martin: «Take four was very good up to the breakdown…..». John: «Which was take four?» George Martin: «…and it was very good until the end bit there where Paul did his bit that wasn’t quite right.» John: «My boys are ready to go!» Glyn Johns: «John? John: «Yes, what?» Glyn Johns: «Is it possible without affecting yourself too much to turn down a little? Apparently there’s been a complaint.» John: «From who?» Glyn Johns: «From somebody outside the building.» John: «What are they doing here at this time tonight?» Ringo: «It’s that guy» John: «What guy?» Ringo: «The last time, he complained.» Paul: «It’s his own fault for getting a house in such a lousy district!» John: «Well, we’ll try it once more very loud. And if we don’t get it, we’ll try it quiet like you might do it the other way. Okay, the loud one, last go, last chance to be loud. Who says? Can’t quite see through these now, I just can’t see them, they keep merging. One-two-three, one-two-three.» Morsomt at Paul spøker med at «It’s his own fault for getting a house in such a lousy district!» Senere dannet han MPL Communications som har sine kontorlokaler i Soho Square; bare kort gangavstand fra Trident Studios. De starter opp sangen på nytt og spiller to vers før avslutningspartiet går og går i 15 runder. Det fantastiske «yeah!!!!!!» skriket til John også er med. Billy Preston trakterer orgel og vi hører også lyden av en fordreid gitar.

2. Goodbye [home demo] (2:23) Pauls akustisk gitar/vokal demo fra februar 1969. Finnes på uttallige bootlegs fra før, men merkelig nok ikke på «Anthology 3». 3. Something [studio demo] (3:37) Denne derimot fin es på «Anthology 3». Opptaket er det samme, men her på 2019 remiks er det også med et piano som George spiller. Det går kaldt nedover ryggen på meg hver gang jeg hører tilleggsteksten som George synger; altså der hvor soloen etter hvert ville være på det ferdige resultatet. 4. The Ballad of John and Yoko [take 7] (3:37) Studiopreik fra tidligere tagninger er blitt med på lasset: «Un string avec kabut, Mal». Morsomt at John sier «We gotta get faster, Ringo» til Paul som sitter bak trommesettet. Både Paul og John ler og Paul kan ikke annet enn å si «Ok, George» tilbake til John. John nynner avslutningsoloen, og vræler «Yeah, we’ll have him, we’ll have him» når de er ferdig. 5. Old Brown Shoe [take 2] (3:15) Boka som følger utgivelsen påstår at Ringo ikke er med på følgende opptak, men at det er Paul som spiller i stedet. Videre mener boka at det er John på piano og George på vokal/gitar. I så fall er det beundringsverdig deluxe hvordan George mestrer det kompliserte gitarspillet i mellomverset samtidig som han synger. Personlig synes jeg trommemarkeringene fra mellomvers til vers, høres VELDIG ut som Ringo (slik som han gjør på «Help!»). 6. Oh! Darling [take 4] (3:30) Ifølge utgivelsens bok er «lagoppstillingen» som følger: piano/midlertidig vokal (Paul), trommer

(Ringo), bass (George), elektrisk gitar (John) og orgel (Billy Preston). En noe slapp versjon hvor Paul på ingen måte ønsker å levere sitt beste fra seg vokalmessig. En tulleversjon fra 27. Januar 1969 hvor både Paul og John synger, ble inkludert på «Anthology 3». 7. Octopus’s Garden [take 9] (1:42) Tagning 2 fin es på «Anthology 3» med Ringos «Well, that was superb»-kommentar til slutt. På 2019 remiks kommer «superb» kommentaren helt i begynnelsen før de starter opp niende forsøk. Den havner i grøfta allerede i andre vers siden Ringo synger feil. Ringo: «Sorry, did I miss?… I went wrong, did I?» John: «I thought I heard you were singing ‘octopus’s garden with John’.» Ringo: «(ler) I think I went into ah… ‘I asked my friends earlier’ I think. Or you all came late.» 8. You Never Give Me Your Money [take 36] (5:17) Paul har det gøy med å prate i mikrofonen, mens personene i kontrollrommet gjør i stand teipen. «okay – you win – I’m in love with you – well alright – okay-ay – ok – you never give me your money – Walnetto sandwich - you never give me your coffee – ok lads come on here it is boys here it is come on boys – leslie off, please – it’s exactly half-past two and it’s (take) 36, here we go. » Litt rart at de forsatte å spilte inn ytterligere opptak, siden tagning 30 ble valgt til videre arbeid.

I «out of college» verset får Paul prøvd seg på alternative fraseringer. 9. Her Majesty [takes 1 - 3] (1:33) Første forsøk er veldig lik nummer 3, bortsett fra i siste vers hvor Paul bruker lavere tonere enn det vi er vant til. «Uh, thank you ladies and gentlemen.» sier han før forsøk 2 står for tur. Han starter opp, men må kremte for så å starte fort opp. Her hører vi han le i første setning. Forsøk 3 kjenner vi igjen fra «Abbey Road». 10. Golden Slumbers/Carry That Weight [medley takes 1 - 3] (3:20) Før de går I gang med et seriøst opptak, sneier Paul innom «The Fool on the Hill»; for å illustrere likheten mellom introene på både den og «Golden Slumbers». Første prøve blir avbrutt siden både George (bass) og Paul (piano) rører litt med grunnakkordene i «Carry That Weight». På tredje forsøk kommer de kun til andre vers av «Golden Slumbers». Første forsøk kunne allerede høres på «Special Features» på «Anthology» (DVD). George Martin, Ringo, Paul og George Harrison er i studio ved miksepulten. Sistnevnte husker ikke hvilket album opptaket er fra, og de andre ler. Paul fle per og sier «Foremost Beatles expert George Harrison». Fortsatt er det kult å se dette fornøyelige videoklippet. 36

11. Here Comes the Sun [take 9] (3:40) Absolutt underholdende å høre en nedstrippet versjon av denne, med kun akustisk gitar/vokal (George), bass (Paul) og trommer (Ringo). Mark Lewisohn har avspilt et båndopptak for avisen the Guardian fra 9. september 1969 hvor Paul sier at han ikke syntes George sine sanger var spesielt gode før «Something» og «Here Comes the Sun». Kanskje en provoserende ytring, men INGEN skal ta fra Paul at han gjorde en kjempeinnsats hver gang George og John sine sanger sto for tur til å bli innspilt. Pauls bass er eksellent (som alltid). Ringo gjør også en glimrende jobb, selv om han sliter litt i det instrumentale mellomverset.

Disk 3 (cd):SESSIONS 1. Come Together [take 5] (3:29) Havner inn i tagning 4 som avbrytes av John og morsom studiopreik oppstår: John: «He shut his eyes and came out on ‘wear no shootballs’». Paul: «Don’t worry if you don’t get the vocals (correct), just keep on. » John: «Okay sorry, yes. I get very involved, ya know. One-two a-one-two-three-four». Tagning 1 fin es på «Anthology 3». Også femte forsøk er preget av en råere Lennon-vokal. John hadde det tydeligvis veldig moro der han sang.

12. Maxwell’s Silver Hammer [take 12] (4:44) Starter med at Paul gir Ringo noen råd og vink om hvordan introen bør lyde (en intro som uansett ble kuttet vekk på masteren). I likhet med tagning 5 som fin es på «Anthology 3», bærer også dette forsøket preg av at Pauls vokal kun er ment som veiledning for George (bass) og Ringo (trommer). I siste vers lager han bare tullelyder på første setning på begge tagninger. Dette tyder på at teksten ikke var helt ferdig enda. Studioprat helt til slutt er kult å høre på (deler av det fin es også på «Anthology 3»). Selv om George og Ringo ikke var helt interessert i låta (og John var mer opptatt med Yoko), så klarte de allikevel å ha det gøy sammen. Opptaket her stopper opp i siste vers.

Artig å høre ham si «he’s got darus dookers; he’s got teenage lyrics; he’s got hot-rod baldie». Han puster ut og sier «I’m loosing my cool». 2. The End [take 3] (2:10) Først hører vi litt fra en uhøytidlig jam. Paul teller opp og så er de i gang. Ringo har ikke helt funnet ut hvordan han vil ha sin solo. George Martin spør: «How are you feeling, Ringo? Hard work, isn’t it?» 3. Come and Get It [studio demo] (2:42) Finnes også på «Anthology 3» hvor prat mellom Paul og kontrollrommet er utelatt. Rytmeinstrumenter er også plassert litt annerledes. «Ok, give us it on headphones and I’ll track it» sier Paul til slutt. 37

4. Sun King [take 20] (3:13) «Now this won’t keep the Apple staff in ork for the next ten years, lads! We’ve all those families to look after, you know – a lot of people to keep….Ok… fab…gear, some earphones. George is getting silly, George, sir, George is getting silly (nynner på «Man of Mystery» av the Shadows) ok, one-two-three-four» sier John før Ringos cymbaler starter opp. Han jobber etter hvert iherdig med stortromma. John synger sin veiledende vokal kun lavmælt. 5. Mean Mr. Mustard [take 12] (1:34) Ikke vanskelig å forstå hvorfor dette opptaket ble vraket for «Abbey Road». Tempoet er håpløst sløvt og Johns «yes she does/yes he is/God save the Queen» innslag mellom hver strofe blir masete og spolerer låta. Men dog er det interessant at søsteren i teksten fortsatt har Shirley som fornavn, og ikke Pam. 6. Polythene Pam [take 27] (1:39) Paul ytrer noen ønsker på arrangementet før John sier: «It sounds like Dave Clark – it’s like Tommy is in here». George bruker tydeligvis bottleneck på gitaren sin før han går i gang med sin solo. 7. She Came in Through the Bathroom Windon [take 27] (2:05) Da «Hey Jude» skulle spilles inn sommeren 1968, var det slik at George ønsket å svare Paul på hver sangstrofe med et gitarriff. Paul la ned veto på det. Men her derimot får George slippe til. Opptaket viser at George ikke er helt ferdig med gitarideene foreløpig. Paul synger «proper job» i stedet for «steady job». En slapp versjon fra Januar 1969 fin es «Anthology 3».

8. Because [take 1] (3:07) Instrumental versjon med kun George Martins cembalo, Pauls bass, Johns gitar og Ringo som markerer takten. Helt trolsk å høre på!! Moogen til George er ikke med her. A cappella versjonen fin es på «Anthology 3». 9. The Long One [Trial Edit & Mix – 30 July 1969] (16:09) en midlertidig stereomiks av medleyen på side 2. Det spesielle er at «Her Majesty» er plassert mellom «Mean Mister Mustard» og «Polythene Pam». Overgangen fra «You Never Give Me Your Money» til «Sun King» inneholder også en lang orgelakkord. Man hører også mer rop fra John over avslutningen til «Polythene Pam». Ingen orkester på «Golden Slumbers»/ «Carry That Weight». Alternativ vokalstrofe på «Golden Slumbers». «The End» inneholder ingen vokal. 10. omething [take 39 instrumental – strings only] (2:41) Man kan så vidt høre trommene til Ringo sporadisk, men ellers er det kun George Martins orkester som høres, og det er nydelig. Bare ekkoet etter de siste tonene lyder helt vindunderlig. 11. Golden Slumbers/Carry That Weight [take 17 instrumental – strings and brass only] (3:17) Grunnkompet høres kun når orkesteret ikke spiller noe. Når det er meningen å høre kun orkesteret, er det fl tt å høre de siste tonene dø sakte og sikkert ut, uten den plutselige overgangen til «The End». Disk 4 (Blu-ray): Audio Features: – Dolby Atmos – 96kHz/24 bit DTS-HD Master Audio 5.1 – 96kHz/24 bit High Res Stereo (2019 Stereo Mix)

Etterord: Boka som følger med utgivelsen er en fryd å lese og er krydret med masse fl tte bilder mens arbeid på «Abbey Road» pågikk. Det som gleder meg mest med utgivelsen, er å høre at gutta faktisk hadde det gøy når de spilte. Når de hadde forretningsmøter, var nok tilværelsen annerledes. I forrige nr. av NW side 94/95, skriver Roger Stormo om båndopptaket fra 9. september 1969. Mark Lewisohn mener at det avliver myten om at Beatles visste at «Abbey Road» skulle bli deres siste album mens de spilte den inn. Lewisohn har også uttalt at opptaket rokker ved myten om at John var den som ville oppløse gruppa. Vel, etter å ha lest boka «Paul McCartney: The Life» av Philip Norman, er jeg overbevist om at «Abbey Road» ble innspilt grunnet det faktum at Beatles hadde tapt masse penger på Apple konsernet. De trengte sårt inntekter. John Lennons ide om nytt album etter «Abbey Road», var nok bare en midlertidig ide. I «Anthology»-boka er det referert fra et intervju hvor han erklærte at han hadde bestemt seg for å slutte i gruppen før han og Plastic Ono Band dro til Toronto 13. september (fem dager etter møtet i 3 Saville Row). Allen Klein ba John om å ikke nevne det for noen, men John klarte ikke å dy seg da gruppen (uten George) hadde et møte 20./21. september. 5. september i fjor var Paul gjest hos den amerikanske DJen Howard Stern. Her kommer et lite utdrag: Howard: «Vi snakker om det forretningsmessige rundt the Beatles. Og dette er fascinerende for meg.

Når Beatles ble splittet –ikke sant – hvem vet hvem som oppløste dem? Alle har sine teorier om det.» Paul: «Jeg vet (hvem som oppløste the Beatles)». Howard: «Hvem var det som oppløste dem?» Paul: «John». Howard: «Så det var John?» Paul: «Ja». Howard: «Og han prøvde å legge hele skylden på deg?» Paul: «Nja, jeg vet ikke om noen prøvde å legge skylden på noen, men det virket slik utad. Akkurat det er en lang historie. Men vi hadde et møte hvor John erklærte: «hei folkens, jeg forlater gruppen». Det var ikke få ganger John Lennon ombestemte seg i sitt liv. Yan Friis har skrevet om Johns humørsvingninger i sin glimrende bok «Beatles og jeg» (fra 2014). Paul McCartney ble spurt i sitt intervju med Playboy (1984) om hva han syntes om at John ikke likte «When I’m Sixty-four». Macca svarte: «hvem vet hva John likte? John kunne mislike noe i det ene minuttet for så i neste minutt kunne han like det. Jeg vet ikke hva han likte eller ikke likte. Det ville avhenge av hvilket humør han var i fra dag til dag».

RINGOTURNÉ 2020

Mandag 4. november 2019 kunngjorde Ringo Starr detaljer for en ny nordamerikansk turné med sitt nåværende All Starr Band med Steve Lukather, Colin Hay, Gregg Rolie, Warren Ham, Gregg Bissonette og Hamish Stuart. Turneen begynner på Casino Rama i Rama Ontario, der Starr har opptrådt mange ganger, og har startet fle e tidligere turneer (2001, 2003, 2006 og 2014). Det vil omfatte et mini-opphold på New Yorks Beacon Theatre og tre turnédatoer med multi-Grammy Award nominerte Americana-legender The Avett Brothers – på Cross Insurance Center i Bangor Maine, ved Boston’s Boch Center Wang Theatre og på Bank of NH Pavilion i Gilford, New Hampshire. Tidligere All Starr medlem Edgar Winter vil være oppvarmer for to show i Florida, St. Augustine og Clearwater. Ringo Starr and his All Starr Band 2020 turnédatoer: 29. mai: Casino Rama, Rama, Ontario, Canada 30. mai: Casino Rama, Rama, Ontario, Canada 2. juni: Beacon Th ater, New York, New York 3. juni: Beacon Th ater, New York, New York 5. juni: Beacon Th ater, New York, New York 9. juni: Cross Insurance Center, Bangor, Maine med The vett Brothers

av Roger Stormo

10. juni: Boch Center Wang Th atre, Boston, Massachusetts med The vett Brothers 11. juni: Bank of NH Pavilion, Gilford, New Hampshire med The vett Brothers 13. juni: Providence Performing Arts Center, Providence, Rhode Island 14. juni: Paramount Th atre, Asbury Park, New Jersey 16. juni: Modell Lyric Th atre, Baltimore, Maryland 17. juni: Modell Lyric Th atre, Baltimore, Maryland 19. juni: Tanglewood, Lenox, Masachusetts 20.juni: PPG Paints Arena, Pittsburgh, Pennsylvania 21. juni: Metropolitan Opera House, Philadelphia, Pennsylvania 23. juni: Cobb Energy Centre, Atlanta, Georgia 24. juni: Cobb Energy Centre, Atlanta, Georgia 26. juni: St Augustine Amphitheatre, St Augustine, Florids med Edgar Winter som oppvarming 27. juni: Hard Rock Casino, Hollywood, Florida 28. juni: Ruth Eckerd Hall, Clearwater, Florida med Edgar Winter som oppvarming ...og da er det vel på tide å forberede 80-årsdagen.

INNKALLING TIL ÅRSMØTE

Innkalling til årsmøte i Norwegian Wood - Den norske Beatlesklubben

Styret innkaller herved til årsmøte i Norwegian Wood Den norske Beatlesklubben. Årsmøtet avholdes onsdag 11. mars 2020, kl. 18:00 møtested er per nå ikke bestemt, men vil bli kunngjort i den endelige innkallingen.

Foreløpig saksliste:

1. Godkjenning av innkalling og dagsorden 2.Valg av møteleder, referent og to protokollunderskrivere 3. Godkjenning av regnskap 2019 4. Fastsettelse av kontingent for 2021 5. Innkommende forslag 6.Valg av styre og valgkomite 7. Møtet heves

Saker som ønskes behandlet av årsmøtet må være mottatt av styret senest 26. februar 2020. Send forslag til toralf@norwegianwood.org og merk med ”Årsmøte 2020”. Endelig innkalling med møtested, fullstendig saksliste og andre nødvendige saksdokumenter med forslag blir kunngjort via klubbens nettsted, facebookside og på twitter innen utgangen av februar måned. For å ha stemmerett må medlemmet ha betalt kontingent for 2020. Velkommen til årsmøte! Med vennlig hilsen styret

Lørdag 28. september var vi til stede på Mark Lewisohns tredje multimedieforedrag om Beatlesalbumet Abbey Road, kalt «Hornsey Road». Det foregikk i Londons Bloomsbury Theatre og vi var til stede på det første av to foredrag som han holdt denne dagen. Den vi var på var en ekstraforestilling klokken halv tre på dagen, som var satt opp etter at kveldsforestillingen raskt ble utsolgt. Til stede var bl.a representanter fra den polske Beatlesklubben og Londons egen Beatlesguide Richard Porter, samt også noen fra den tyske klubben Pfefferland. Det var nesten fullt også på denne forestillingen, i en sal som hadde plass til omlag 500 publikummere, så da var det med andre ord rundt 1000 publikummere til sammen i London, en by med over 8 millioner innbyggere. Vi kan med andre ord si at det var et smalt tema, for spesielt interesserte.

RAPPORT FRA HORNSEY ROAD Vi hadde gode plasser på første rad og da vi kom inn og satte oss ned, ble vi var lukten av røkelse. Den kom fra scenen, hvor en tent røkelsepinne frembragte røyk og lukt. På storskjermen på scenen var forsiden av Abbey Road, og scenen var dekorert med to slike stolper med oransje lyktkule på toppen, slik det er på Abbey Road og mange andre britiske fotgjengeroverganger. Til høyre på scenen sto en stol fra Abbey Road, og et bord med diverse effekter, et par pakker Everest sigaretter, en sølvhammer, en kjeksboks, en gammel kassettspiller og pakken med røkelsepinner av merke Aparajita. Lysene ble dempet og Mark Lewisohn åpenbarte seg på scenen, med hvit skjorte og oransje vest og slips. Det han innledet med var å forklare lukten. Dette var lukten av Abbey Road når Beatles drev med sine innspillinger. George Harrison hadde oppdaget disse røkelsespinnene i India i 1966 og han kjøpte inn masser av dem. Hver gang han var til stede på en innspilling med Beatles, eller alene, hadde han med seg disse pinnene, og tente de. Så slik luktet det altså under Beatlesinnspillingene. Her snakker vi om et multimedie-foredrag i mange dimensjoner: lyd, bilde, levende person i 3D samt lukt! Lewisohn forklarte at stolen som sto på siden av scenen var en gave han hadde fått fra Abbey Road Studios. 42

Disse stolene sto jo tilgjengelig inne i studioene, og ble som oftest benyttet av musikerne til å sitte på mens de spilte. De er fortsatt i bruk, og ble i sin tid importert fra USA. Årsaken var at de var garantert knirkefrie, noe intet britisk fi ma kunne matche. I hånden holdt Lewisohn en miniatyrutgave av en overgangslykt, og denne benyttet han som fjernkontroll for å bla om til neste bilde eller film, og sette i gang lyd, og også som pekestokk når han skulle gjøre oppmerksom på detaljer i bildet. Lewisohns foredrag var som forventet, med mye vi visste men krydret med interessante fakta Lewisohn hadde forsket seg til. Blant annet hadde han lagd en mini-biografi m Mr. Mustard, ja sangen er basert på en virkelig person, som døde i 1984. Mest sannsynligvis uvitende om sangen han hadde inspirert. Biografien le illustrert av mange avisomtaler Lewisohn hadde funnet fra 1967, da historien om gjerrigknarken John Mustard fra Elgin i Skottland (selvsagt) hadde blitt behørig omtalt i avisene. Grunnen til at han barberte seg i mørket var at han sparte på strømmen... Selv om Lewisohn hadde forsket grundig, og til og med kunne fremvise Mustards autograf og testamente (han var gift re ganger) hadde han ikke funnet noe bilde av ham! Etter som Lennon ikke hadde skrevet sangen i 1967 da mannen hadde fått så mye medieomtale, men derimot under sitt opphold i Rishikesh i 1968, spekulerte

Lewisohn på om John kanskje hadde brukt noen gamle aviser til å pakke inn ting til reisen med. Når han så pakket opp dette fikk han øye på avisrubrikken og lagde sangen om «Mean Mr Mustard». Bakgrunnshistorien til alle sangene ble fortalt, og som

Mark Lewisohn hadde med seg denne stolen, som han hadde fått i gave av Abbey Road Studios.

En av disse stolene kan sees i bakgrunnen på dette Beatlesbildet.

lydmessig illustrasjon spilte han utdrag fra isolasjonsmiksene som ble tilgjengeliggjort for allmenheten da noen klarte å dekode Beatles Rockband-spillet fra 2009. På bildesiden viste han bilder av musikeren som spilte eller sang på eksemplene han spilte. Noen surroundmikser fra jubileumsversjonen av albumet ble også spilt, men alt av musikk var i korte utdrag -med unntak av «Her Majesty» da, som han spilte i sin helhet, noe annet hadde vært rart. En seksjon av foredraget tok for seg moog-overdubbingen, som ble foretatt på slutten av innspillingene. Lewisohn spilte alle innslagene av moog for oss, hentet fra de forskjellige sangene den ble brukt på. Tittelen på showet var som sagt Hornsey Road, og mot slutten av forestillingen forklarte Lewisohn hvorfor. Ved hjelp av historiske dokumenter hadde han nemlig funnet ut at om EMI hadde virkeliggjort planer de hadde hatt i 1956 kunne dette ha vært tittelen på Beatlesalbumet. EMI hadde på denne tiden planer om å frigjøre mer tid for klassiske innspillinger ved å legge alle andre typer innspillinger – pop,

jazz, komedie osv – til et annet musikkstudio de hadde anskaffet i Hornsey Road i nord-London, Mercury Studio. Men etter at alle planer var lagt og studioet leaset frem til 1972 ombestemte noen seg, og Abbey Road ble derfor hjem for de fle te Beatlesinnspillingene. Også Iain Macmillans fotos for albumets omslag ble det snakket om, og i den forbindelsen ble det vist et prøvebilde i sorthvitt fotografen hadde tatt dagen i forveien, med frivillige ansatte fra Apple, deriblant Mal Evans assistent Kevin Harrington som gikk bakerst over fotgjengerovergangen. To av mennene fra prøvebildet var for øvrig til stede i salen under foredraget. Etter å ha betraktet dette prøvebildet fant Macmillan ut at han måtte ta med seg en gardintrapp når han skulle ta de ekte bildene. Den hvite folkevognbobla sto faktisk på samme sted på prøvebildet, eieren hadde nemlig parkert den der og deretter dratt på ferie! Dette må bety at det andre svarthvite prøvebildet, det uten mennesker som ble offentliggjort i 2009 på nettstedet til Beatles kan ha blitt tatt enda tidligere, 44

Dagen før Beatles skulle fotograferes hadde Iain Macmillan prøvefotografering med tilfeldige ansatte fra Abbey Road Studios. Han bestemte seg for å ta med en gardintrapp til neste dags fotooppdrag.

og ikke på morgenen samme dag som Beatles krysset veien. Det har dessuten annet format og er tatt i skumringen, så kanskje er det Macmillans første testfoto, før han kom på å bruke stand.ins for Beatles. Og i så fall hadde ikke eieren av bobla reist på ferie ennå. Lewisohn viste oss bilder fra inne hos Paul McCartney, tatt av fans som stadig vekk brøt seg inn hos ham når han ikke var hjemme.

Han viste bilder av de forskjellige sigarettpakkene og fortalte hvilken Beatle som røkte hva. Paul var den eneste av dem som foretrakk et merke uten filter. Det var selvsagt studietekniker Geoff E erick som røkte mentolsigaretten Everest, noe vi har omtalt fle e ganger tidligere her i bladet.

Bildene brukte Lewisohn til å illustrere «She came in through the bathroom window» i foredraget. Også andre bilder som fans hadde tatt av Beatles som ankom studio under innspillingene av Abbey Road viste han frem. Bilder fra Yoko Onos stjålne kamera som hun hadde tatt fra sin seng i Abbey Roads studio var også en del av bildematerialet. En artig detalj Lewisohn tok for seg i forbindelse med at albumet hadde hatt «Everest» som prøvetittel, var hvilke sigarettmerker hver enkelt Beatle røkte på denne tiden. Diverse rekvisitter Lewisohn hadde med seg.

Lewisohn viste også fotos av andre berømtheter som hadde gått i Beatles’ fotspor, som statsministrene Margaret Thatcher og David Cameron.

Lewisohn gjorde også en sammenlikning mellom Beatles-selskapet Apple og dataselskapet med samme navn og viste to bilder. Det ene var av en Apple-butikk i London og flagget utenfor bygningen, det andre var et bilde av Applebygningen i Savile Row 3 med deres flagg vaiende fra fasaden.

Mark Lewisohn kunne verifise e at dette er det siste bildet som er tatt av The Beatles, ettersom det var siste bilde på Ethan Russells filmrull Utrolig nok kunne han imidlertid også fremvise et bilde som var tatt av Russell idet han tar dette bildet!

Det er jo en skikk i London å ha slike flagg med logoene sine vaiende fra forretningslokalet sitt. Avstanden mellom den gamle Apple-bygningen i Savile Row og til nærmeste Apple-butikk er forøvrig sju minutters gange, fant vi ut mens vi først var i London. En ting Lewisohn kunne slå fast, var hvilket som var det aller siste bildet tatt av Beatles sammen. Dette fant han ved å fastslå hvilket bilde som var sist på filmrullen til Ethan Russell, som tok bildene den 22. august 1969. Men det som var litt artig var at Lewisohn også hadde funnet et annet bilde tatt av en som sto lenger bak, og som derfor fikk tatt et bilde av Ethan Russel idet han tar det siste bildet! Dette var dog et veldig mørkt bilde og i svarthvitt. Det siste bildet av Beatles var forøvrig et bilde som sto i en av mine engelskbøker på videregående skole, ved siden av teksten til «She’s Leaving Home», hvor en tekstrad feilaktig var utelatt.

Raquel Welch og Ringo i en scene fra «The Magic Christian».

Avisoppslag fra 1967 om gjerrige herr Mustard.

Skulle vi ha rangert Ringos filmer ville nok «Sextette» ha landet nederst, muligens sammen med «Candy». Men dette var et sidespor.

I forbindelse med sin gjennomgang av de enkelte Beatlesmedlemmenes gjøren og laden i 1969, gjorde han oppmerksom på filmen «Magic Christian» som Ringo hadde en stor rolle i, sammen med Peter Sellers. «Fryktelig dårlig film» var Lewisohns dom her, noe vi absolutt ikke er enige i.

Mot slutten av foredraget snakket Lewisohn litt om båndopptaket av det forretningsmøtet 9. september 1969 som har vært gjenstand for en del avisoppslag i det siste, og som vi også omtalte i de to foregående numrene av NW.

Han beklaget at han ikke kunne spille mye fra dette, i og med at det var uklart hvilke rettigheter man hadde Den er på topp 4 av Ringos filmer i vår bok, sammen til å avspille det, men han hadde skaffet til veie en med «Give My Regards To Broad Street», «That’ll Be tilsvarende båndopptaker som den Lennon hadde brukt til å ta opp møtet, og lot oss høre John Lennon The Day» og «Caveman». Filmen kan desuten også si dette etter at McCartney hadde innrømmet at selv skilte med et vell av gjesteopptredener, blant annet av de kommende Monty Python-medlemmene John ikke han syntes at «Maxwell’s Silver Hammer» var albumets beste sang: «It seemed mad for us to put a Cleese og Graham Chapman. song on an album that nobody really dug, including 48

the guy who wrote it, just because it was going to be popular, ’cause the LP doesn’t have to be that. Wouldn’t it be better, because we didn’t really dig them, yer know, for you to do the songs you dug, and “Ob-La-Di, Ob- La-Da» and «Maxwell» to be given to people who like music like that, yer know, like Mary [Hopkin] or whoever it is needs a song. Why don’t you give them to them? The only time we need anything vaguely near that quality is for a single. For an album we could just do only stuff hat we really dug.» Kassettopptakeren var en Philips EL3302, en av de første på markedet. Lewisohn hadde skaffet seg en slik og tatt med, basert på et bilde av Lennon med sin. For ihuga nerder som undertegnede var foredraget, som varte i 2 timer og ett kvarter, pluss 20 minutters pause midt i, meget underholdende og ofte opplysende. For det generelle publikum ville det nok ha vært søvndyssende og uinteressant.

Bilder fans har tatt inne hos Paul, under innbrudd.

BEATLES FOR SALE

Gamle numre av Norwegian Wood Alle gamle numre – bortsett fra de fire siste numrene - av Norwegian Wood er tilgjengelig for lesing eller nedlasting på internet, bare gå til denne nettsiden: https://beatlesklubben.blogspot.com/p/bladindeks.html For de av dere som mangler papirutgaver av noen av de gamle numrene har vi nå omsider tatt oss bryet med å rydde på lageret, derfor kan vi nå supplere med de numrene vi har. Lageret befin er seg nå på vårt trykkeri, Molvik Grafisk i Bergen. Prisen for tidligere numre er kr 100 per stk for de fi e siste numrene, og kr 50 for eldre numre i stort format, samt nr 100 som er i bokform. Numre i stort format er nr 95 samt alle numre fra nr 124 og frem til i dag. For numre i lite format tar vi kr 35 per stk. 50 er i tillegg. Porto komm

Vi har følgende numre på lager: 54, 95, 97, 98, 99, 100, 102, 103, 104, 105, 106, 107, 108, 109, 110, 111, 112, 113, 114, 115, 116, 117, 118, 119, 123, 124, 125, 126, 127, 128, 129, 130, 131, 132, 133, 134, 136, 138, 141, 142, 143, 145, 147, 148, 149, 150, 151, 152, 154, 155, 156, 157, 158. Bladene kan bestilles ved at du sender en epost til info@norwegianwood.org eller skriver til vår postboksadresse: Norwegian Wood, Postboks 105 Tveita, 0617 OSLO. Da kommer bestillingene til sekretær Bjørn Bjerkeskaug, som videreformidler til lagerførende i Bergen. Vi sender bladene i posten, og postens portosats kommer i tillegg. Foto: Mark Seliger

av Roger Stormo

Javier Parisi på Europaturné

Mange nordmenn fikk med seg den argentinske Lennon-imitatoren Javier Parisi, som opptrådte på Beatle Week 2019. Det var egentlig meningen at han skulle spille John Lennon i et stykke om Cynthia Lennon på teatret i Hope Street, men dette ble ikke noe av. Men i stedet opptrådte han live, blant annet på Cavern Club. Han har en bemerkelsesverdig likhet med John Lennon, også i sangstemmen, men bryter på litt aksent. Nå har Javier offentliggjort at han skal på turné i Europa til neste år, og er tilgjengelig for booking på ledige datoer. INSTAGRAM: @javiparisi FACEBOOK: javier.parisi.1 og javier.parisi 51

OB-LA-DI, OB-LA-DA er perfekt pop

av Roger Stormo

I følge en ny studie av forskere ved Max Planck Institute i Tyskland, slo Ob-La-Di, Ob-La-Da av The Beatles ut alle konkurrerende sanger fra perioden 1958 - 1991 i kampen om å være «den mest fullkomne» popsangen. Sangen, som John Lennon en gang karakteriserte som «bestemor-musikk» har blitt kåret til den mest perfekte pop-låten i en vitenskapelig studie. Hvordan kom forskerne frem til dette resultatet? De startet med 80 000 forskjellige akkordprogresjoner fra 700 sanger, som via maskinlæring fikk tildelt en poengsum basert på hvor overraskende akkordprogresjonene var. Etter å ha skåret resultatene ned til 30 sanger, fjernet de melodiene og tekstene, og spilte kun akkordene for en gruppe frivillige som skulle vurdere hvor underholdende de var. Denne informasjonen ble supplert med data som kartla hjerneaktiviteten hver gang lytteren ble overrasket over sangenes progresjoner, noe som assosieres med musikalsk nytelse. I et intervju med avisen The Times, uttalte studenten Vincent Cheung at «det er fascinerende at mennesker får glede av musikk bare etter hvordan rekkefølgen av lydene er arrangert over tid.» «

Sanger vi liker viser seg å ha en god balanse mellom at vi vet hva som kommer til å skje og at vi plutselig overraskes av noe vi ikke hadde forventet.» Andre vitenskapelig beviste gode sanger som ligger i farvannet rett under «Ob-LaDi, Ob-La-Da» var bl.a. «I Want You Back» av The Jackson 5, «Hooked on A Feeling» av Björn Skifs, «There She Goes» av The La’s, «Invisible Touch» av Genesis, «When It’s Love» av Van Halen og «Red Red Wine» av UB40. 52

«Ob-La-Di, Ob-La-Da» og «Maxwell’s Silver Hammer» var to av Paul McCartneys sanger fra 1968 og 1969 som John Lennon spesifikt nevnte i et Beatles styremøte 9. september 1969 som eksempler på sanger Paul gjerne kunne ha gitt bort til andre Apple-artister. Lennon mente at slike sanger trengte Beatles kun når de skulle spille inn singler, og ingen av disse to sangene kom ut som singler med Beatles opprinnelig. Men i hvert fall «Ob-La-Di, Ob-La-Da» beviste seg å ha et hitpotensiale, for i mangel av en Beatles-single spilte skotske «The Marmalade» inn sangen på single og fikk deres største hit med den. I Norge lå denne versjonen på førsteplass på VG-lista i hele 8 uker i 1969. To norske artister spilte inn hver sine versjoner av sangen i 1969, The Buccaneers og Vigdis Mostad. Mostad fikk ikke mye glede av sangen da hun omkom i en flyulykke samme året. The Buccaneers ble til Nordre Sving, og en ny versjon av «Ob-La-Di, Ob-La-Da» dukket opp på deres LP «Spelle litt for galleri» i 1970. «Ob-La-Di, Ob-La-Da» ble påbegynt av Paul McCartney mens Beatles var på meditasjonskurs i Rishikesh, India tidlig i 1968. Sangen er en bevisst hyllest til den begynnende reggaebevegelsen, mulig knyttet til den voksende befolkningen fra Jamaica i England, men den hviler også tungt på honky tonk. Sangen ble spilt inn i tre utgaver, i tillegg til Esherdemoen. Den første finnes på «Anthology 3», var

langsommere og lente seg tungt på karibiske innfall som bongotrommer. Andre opptak starter med en noe påseilt Lennon som spiller et hyperaktivt piano. Likevel var McCartney fortsatt ikke fornøyd og forlangt en ny innspilling igjen senere hvor de konsentrerte seg om det vokale og ikke det instrumentale. Siste forsøket ble forkastet. Deretter returnerte de til versjonen med Lennon på piano. De krydret den varianten med latter og muntre tilrop. McCartneys kjønnsrollebytte på hovedpersonene Desmond og Molly i siste vers var visstnok et uhell, og som alltid – et uhell Beatles visste å benytte seg av. «Ob-la-di, Ob-la-da, life goes on, bra» var et fast uttrykk som den nigerianske sangeren Jimmy ScottEmuakpor stadig kom med. Det var ikke det eneste munnhellet fra sangeren McCartney la merke til og brukte, også «Nothing too much, just out of sight» var en Scott-frase. McCartney spilte inn en sang med denne tittelen på albumet «Electric Arguments» som han utga i 2008 under pseudonymet «The Fireman». I 1968 prøvde Scott – som faktisk spiller congas på Anthology-versjonen – å saksøke Beatles for å ha brukt hans faste uttrykk. Senere, i 1969 mens han satt i fengsel i Brixton i påvente av en rettssak om manglende bidrag til eks-kona, skrev Scott til Beatles og spurte om de kunne dekke hans advokatutgifter. McCartney gikk med på å betale denne summen mot at Scott lot være å kreve kreditering som medforfatter av «Ob-La-Di, Ob-La-Da», noe Scott gikk med på. Selv om Beatles selv ikke utga «Ob-La-Di, Ob-LaDa» som single i Storbritannia, USA eller for den saks skyld Norge den gangen, var det gjerne opp til plateselskapet EMI i hvert enkelt land å bestemme seg for sanger som egnet seg som singler i tillegg til de som var bestemt utgitt sentralt. Beatlesinnspillingen av sangen kom derfor ut i mange andre land, og toppet faktisk singlelistene i Australia, Japan, New Zealand, Sveits og Vest-Tyskland. Sangen ble også belønnet med en Ivor Novello-pris i England i 1969. Åtte år etter at den hadde vært utgitt på «White album» ble den omsider utgitt som single i 54

USA i 1976, hvor den oppnådde som best en 49. plass på Billboard Hot 100. Til tross for at Paul McCartney i mange år hadde reist rundt og sunget mange Beatlessanger, holdt han seg unna «Ob-La-Di, Ob-La-Da» helt frem til 2. desember 2009, da spilte han den live for første gang under den europeiske delen av turneens åpningskonsert i Hamburg, Tyskland.

Det høres også med til historien at sangen er kåret til en av Beatles verste sanger av diverse tidsskrifter opp igjennom, bl.a. tok den andreplassen (etter «Revolution 9») i avisen The Telegraph sin kåring av de verste Beatlessangene.

Undertegnede var til stede, og kan bevitne at den var ett av høydepunktene på konserten, etter publikumsmottakelsen å dømme. Den ble altså en ubetinget publikumsfavoritt fra første stund, og er stadig på McCartneys repertoar.

Oktober = Beitostølen + Beatles

Årets Beatlesfestival var den 14. i rekken og min 3. på rad. Den er en av høstens høydepunkter og begynner å ligne på en tradisjon.

Tekst og foto: Espen Bratlie

Igjen var det hyggelig å komme inn i hotellresepsjonen ved 18-tiden fredagen. Mens festivalpasset ble betalt og festet rundt håndleddet, lød Beatlessanger med Gary og Brian Owen i lobbybaren. Brødrene fra New York har etter fl re år nærmest blitt festivalens husorkester. De er dyktige og kan sin Beatles. Så var det å rykke fram til bardisken for en pils. Det ble ståplass for folk hadde vært ute i god tid. For første gang i festivalens historie har en som var booket gått bort i mellomtiden. Joe Flannery skulle være en av hedersgjestene. Han var forretningspartner med Brian Epstein og hjalp Brian i den tidlige perioden som fersk manager for The Beatles. Flannery holdt kontakten med The Beatles hele tiden, og skal ha vært en av de siste som snakket med John Lennon i telefonen.

Men andre prominente gjester var på plass. Blant annet illustratøren Jeff ummins med en salgsutstilling på hotellet.

Det startet med «The Long and Winding Return to Abbey Road», foredrag av Dag Inge Fjeld. Alltid like interessant å høre på ham. Dyktig foreleser.

Med sin bakgrunn fra Hipgnosis jobbet han først med Paul McCartney og Wings, samt en rekke andre artister. Eric Clapton, Moody Blues, Alan White (Plastic Ono Band og Yes), Queens Roger Taylor, Elvis Costello, Ritchie Blackmores Rainbow, og David Coverdales Whitesnake, for å nevne noen. Både med plateomslag, notebøker og bokomslag.

Han innledet med å si at stemningen under Abbey Road ikke var så hyggelig som antatt og at Let It Be-innspillingen var så dyster som vi har fått inntrykk av. Med Let It Be ville gutta tilbake til røttene. Lage et nytt album og øve inn for en konsert. Uten platestudiotriks. I 1969 var George inne i sin mest kreative periode. Men han slutter, og kommer tilbake.

Utstilt var også tegningen fra innercoveret på liveLPen «Wings Over America». En illustrasjon satt sammen av fem konsertfotografier v lgt ut av Paul. Her var også omslaget til den mystiske LPen «Th illington» fra 1977 med «Ram» i orkesterversjon. Paul produserte plata under pseudonymet Percy "Th ills" Th illington, og vi ser speilbildet av ansiktet hans i lydstudioets vindu.

Ringo drar på ferie til Sardinia og får låne Peter Sellers sin yacht. Der blir han fortalt om blekksprutene i havet, og med fantasi og litt marihuana, i følge Ringo selv, ble den låten til. Filmklippet med Ringo som prøver seg på «Octopus`s garden» på piano er virkelig hyggelig. George hjelper ham på vei mot ferdig melodi, Paul vandrer inn i studio og John setter seg bak trommesettet. Alle tre glade for at Ringo har fått til noe.

Cummins signerte trykksaker han solgte under festivalen, og mer interessant skulle han fortelle lørdagen da han ble intervjuet.

Det skal for øvrig bli spennende å se hva regissør Peter Jackson kan få ut av upublisert filmmateriale fra Let It Be-tiden.

Jeg bodde på privat hytte. Det ble middag med venner der, og jeg gikk glipp av konsertene i dansebaren om kvelden. Programmet der besto av Ingeborg Onstad og Caroline Synvis, Synvis og The Brutales.

Vi fikk høre om takkonserten, og om forretningsadvokaten Allen Klein som hadde vært på jakt etter The Beatles i mange år. «Rockens største kødd?

Gruppa Synvis spilte også i fjor og jeg likte det jeg hørte. Og i følge programmet spiller The Brutales med høy energi og trøkk fra The Beatles sin tidlige periode. Lørdag er den store festivaldagen.

Musikkhistoriens Donald Trump» som Fjeld beskrev ham. På et forretningsmøte pratet The Beatles faktisk om en ny LP etter Abbey Road. 16. eller 17. september 1969 var siste gang Paul, John, George og Ringo

var i samme rom. Johns ukontrollerte narkobruk og uenigheter rundt det forretningsmessige ødela samarbeidet i The Beatles. Nestemann på scenen var Jeff ummins i samtale med Marius H. Johannessen. «Hvordan designe et klassisk plateomslag?» Pratsom kar, Cummins. Han kom på 70-tallet i kontakt med Paul via Brian Brolly, managing director, i MPL, Pauls produksjonsselskap. Artig var det å høre om omslaget på «Temporary Secretary». Cummins laget tegningen. Kona var modell som kvinnen på Pauls fang, men hun var den gang høygravid. Paul la på farger og tegnet briller på dama. På baksiden av coveret står det «Drawings by Jeff Cummins. Additional artwork by Paul McCartney». Cummins illustrerte også «Th s One»singelen, signert og kreditert med Sin Muk Fej. Platemesse og utstilling var åpent i pausene. Som i fjor kjøpte jeg fle e bøker. Ganske nøyaktig 6 kg. Blant annet «Tomorrow never knows thirty years of Beatles music and memorabilia» av Geoffrey Giuliano. Plateomslag, plakater, reklamemateriell mm. Mye snacks her! Festivalens høydepunkt var besøk av Eirik Wangberg som produserte Pauls RAM. Eirik "the Norwegian" som det står på omslaget. Han solgte og signerte sin bok «Mitt liv blant stjerner», Libretto forlag. Paul har skrevet forordet i boka. På begynnelsen av 1960-tallet var han bassist i den norske gruppa Cool Cats. Så dro han til 58

USA og ble en anerkjent plateprodusent, men ukjent for mange her hjemme, inntil Ram. Listen på Wikipedia over artister han jobbet med er formidabel. Diana Ross, The Beach Boys, Jimi Hendrix, Scott McKenzie og Ted Gärdestad for å nevne noen få. Mange hadde tatt med sitt Ram-eksemplar for signering, og det ble en høytidsstund for fle e. Mer fikk vi høre fra scenen der han ble intervjuet av Jon Vidar Bergan. Merkelig nok hadde ikke arrangøren mikrofonene klare. Mygger ble funnet fram i en fart, men ikke justert. Bergan lød altfor høyt og Wangberg for svakt. Med Wangbergs litt redusert hørsel og vanskelig lyd fikk han ikke alltid med seg spørsmålet. Bergan gikk altfor fort fram spesielt da han ville vite mer om de enkelte låtene. Men bevares, vi ble fortalt mye interessant og morsomt! I 1971 satt Paul og Eirik sammen i Sound Recorders Studio i Hollywood i hele fem måneder. Paul skulle gi ut sin første ordentlige LP etter The Beatles, og Eirik fikk ansvar for mye av LPs innhold, som rekkefølgen. Paul kom til studio om morgenen. Da hadde Wangberg allerede vært der en stund. En morgen ble han overlatt spakene og Paul ville ut på gata for en luftetur, for så å komme tilbake og høre hva Wangberg hadde fått til. «Du kan ikke gå ut der. Du får ikke gå i fred,» sa Wangberg. «Jeg tar bare på med solbriller,» svarte Paul. Da han kom tilbake, lissomgråt Paul og sa «de kjente meg ikke igjen.» Wangberg var vant med stas og glitter i Hollywood, og han fikk nærmest sjokk da Paul kom med sitt hjemmelagde forslag til cover med fargestifter, klipp og lim.

Dessuten ble det spørsmål om tekstlinjer, coverlåter og om de lengste melodiene. Dessuten hadde ikke filmen «A Hard Days Night» fra 1964 premiere i Norge i Oslo, men i Kristiansand! Laget vårt kom på 4. plass. Det ble diplom til de tre beste og jumbo! Kvelden ble avsluttet i dansebaren med Gary Owen & Brian, og ikke minst «Help», Beatles Tribute Band fra Slovenia. Fire unge menn, svarte i håret og tidsriktige kostymer både fra Liverpool- og USA-perioden.

En låt på «Red Rose Speedway» er også fra denne jobben. Hyggelig var det å få høre om det hjertelige møte med Paul og Linda i Drammenshallen i 1989. Wangberg De kunne sin Beatles. Her kom låtene i rask betød mye for dem i en viktig periode med ny musikk. rekkefølge og tempo. Jeg syntes at de spilte litt vel Quiz er alltid gøy. Enten kan man, blir flau over mangel fort, men dansegulvet ble raskt fylt opp og på kunnskap eller lærer noe nytt. NM i BeatlesQuiz ble stemningen var topp. ledet av Lars Olav Hole. Mange gode spørsmål fra ham. Neste år feirer Beatlesfestivalen 15 år. Jeg fant ledig plass i en sofa. Vi ble seks stykker og vi kalte oss «The Rubber Souls». Jeg tok med meg svararket hjem med tanke på denne artikkelen.

Det må jo markers! Jeg fikk en prat med festivalsjef Terje Steinsrud. Han nevnte at Pete Best skal slutte å gi konserter med bandet sitt. Best har vært på Beitostølen før.

Hvor mange ganger gjentas «Yeah» på «She loves you»? Vi nynnet og kom til tretti, men svaret var tjueni. Kanskje han avlutter sin karriere på trommene Omslaget på «Magical Mystery Tour», hvilke dyreder i 2020. masker hadde de på seg? På «Beatles for Sale», rekkefølgen på omslaget. Riktig svar fra venstre: George, John, Ringo og Paul. 59

Paul McCartney om livet, kunsten og forretningene etter Beatles Av Robert Levine, oversatt av Roger Stormo. Intervjuet er fra bransjemagasinet Billboard, 19. november 2019

Han er nr. 1 i Billboards listehistorie med The Beatles - pluss nr. 12 på egen hånd. Nå, 77 år gammel, skriver Paul McCartney en musikal og gjenvinner rettighetene til sine Beatles-sanger i USA. Det er vanskelig å forestille seg at Paul McCartney kommer inn på kontoret. Han har alltid vært tilfeldig kul først som en mopp-toppet Beatle, deretter som den avslappede lederen for Wings, og sist som en stadionfyllende solo-stjerne. 60

Men på en nylig solfylt London-mandag, i Soho Square - hovedkvarteret til selskapet MPL, der er han, og nynner for seg selv og danser sakte over det koselige kontoret sitt - imponerende skrivebord i den ene enden, komfortabel sofa i den andre – samtidig som en Wurlitzer jukeboks spiller «Friendly Persuasion» av Pat Boone . «Jeg liker melodien,» sier han. Som 77-åring er McCartney vel forbi alderen - for ikke å si noe om skatteevnen - der de fle te menn nøyer seg med å holde seg hjemme. Og det ville være vanskelig å hevde at han ikke har rett til å ta det med ro: Beatles er offisielt nummer 1 på Billboards rangering av topplisteartister gjennom tidene, og han er nr. 12 som soloartist (inkludert med Wings). Likevel er han like aktiv som alltid. I fjor høst ga han ut «Egypt Station», som ble hans første nr. 1-album i USA siden 1982 med «Tug of War», hvoretter han la ut på en «Freshen Up»-turné som innkasserte $ 129,2 millioner, ifølge Billboard Boxscore. Han kommer fremdeles inn på kontoret, «kanskje en dag i uken,» sier han. «Og jeg er på telefon og e-post.» Lenge før hver popstjerne anså seg som administrerende direktører, satte McCartney opp MPL,

mens The Beatles gikk i stykker, for å drive sin egen virksomhet fra et lite kontor i denne bygningen (som han kjøpte fle e år senere). På den tiden hadde Allen Klein tatt kontroll over Apple Records, gruppens selskap, og de resulterende uenighetene om økonomiske og andre forhold drev bandmedlemmene fra hverandre. «Jeg tenkte bare: 'Jeg må lage mitt eget lille Apple',» husker McCartney. Det som startet som et personlig kontor, med sin avdøde kone Lindas venn som sekretær, ble til et selskap som gradvis skaffet seg en rekke publiseringsrettigheter - inkludert McCartneys egen musikk etter Beatles; sanger av Buddy Holly, Carl Perkins og Frank Loesser (inkludert «Baby, It's Cold Outside»); standarder som «Autumn Leaves», «One for My Baby (And One More for the Road)» og «The Christmas Song» («Chestnuts roasting on an open fi e ...»); og til og med originalmusikken til Grease. Det som kanskje er mest spennende er at McCartney sier at han er i ferd med å få tilbake sin del av de amerikanske rettighetene til sine Beatlessanger fra Sony/ATV Music Publishing, selv om selskapet fremdeles eier de internasjonale

I studio i 2017. Foto: MJ Kim/MPL Communications

Beatles poserer ved et svømmebasseng i Hollywood under 1964-turnéen. Foto: Express/Archive Photos/Getty Images

Han er avslappet og vennlig, og trakk på et tidspunkt frem en akustisk gitar for å spille riffet han bidro til en sang han skrev med Kanye West.

rettighetene. (Sony/ATV nektet å kommentere.) Mens han jobber med en musikal basert på «It's a Wonderful Life», blant andre prosjekter, kuraterer McCartney også arven.

Han virker virkelig fornøyd med å snakke om sin historiske listesuksess, og han er villig til å snakke om stort sett hva som helst - bortsett fra å sette ned farten. «If you are in it," sier han, «why not win it?»

Han har tilsyn med en serie arkivutgivelser av sine gamle Wings og soloalbum, som han eier rettighetene til. Og han spiller fortsatt en aktiv rolle i arkivprosjekter fra Beatles, gjennom Apple Records:

Overrasker det deg at The Beatles er de som har ligget mest på hitlistene i Billboard - historien?

Han snakker om å endre retningen på boken som fulgte med den nylige gjenutgivelsen av Abbey Road, og han har begynt å se over de opprinnelige opptakene til «Let It Be» filmen, med tanke på å slippe den ut i en eller annen form.

–Det er fantastisk. De var en flott gruppe.

De? Det var deg!

Mens vi sitter i sofaen, omgitt av minner - en skinninnbundet bok med tekstene hans på hyllen; art deco-statuetten som ble fotografert i en sveitsisk snøfonn for forsiden av Wings Greatest – snakker McCartney åpent om The Beatles, hans virksomhet og hva som er neste ting på horisonten.

–De. Jeg var ikke gruppen. Vi var en flott gruppe. Jo mer jeg hører, jo mer overrasket blir jeg, fordi mye av det var live. Du hører på Ed Sullivan - forestillingene og tenker «Wow.»

I fjor sa du at du fremdeles har stort konkurranseinstinkt. Omfatter det dagens hitlister?

vis slik jeg startet en sang - og Kanye så på iPad-en og bladde i utgangspunktet gjennom bilder av Kim [Kardashian]. Så vi fortalte historier, og på et tidspunkt fortalte jeg ham hvordan «Let It Be» kom fra en drøm om moren min, som hadde dødd fle e år i forveien, hvor hun sa: «Don’t worry, just let it be.» Han sa: «Jeg skal skrive en sang om moren min,» så jeg satte meg ned med dette lille Wurlitzer-keyboardet og begynte å spille noen akkorder, og han begynte å synge. Jeg tenkte: «Å, skal vi gjøre dette ferdig?», Men det var det. Og det ble «Only One».

–Jeg er konkurransetent til hva som helst. Vi startet i min tantes bakhage og klimpret på tre gitarer - meg, John og George - og vi klarte å få spillejobber i Liverpool, og deretter spille på Cavern Club. Vi prøvde alltid å lykkes - det tror jeg alle vil.

Du er imidlertid allerede nummer 1 - hvor går du derfra? –Du kunne ha sagt det da vi fikk vår første nr. 1, «Vel, nå har dere gjort det, gutter,» eller når vi fikk vår tiende. Men det var som uventede bonuser.

Det er en veldig annen måte å skrive på enn det du er vant til.

Det var bonusene vi ønsket, men vi prøvde bare å bli bedre og utvikle oss. Det var kraften bak The Beatles: Vi ville lage en sang, og det ville vi at skulle bli en hit, og i stedet for å gjøre en annen med samme formel, ville vi si: «OK, nå har vi gjort den.» Du hører på det Beatles lagde og ikke to sanger er like.

–Det er denne moderne prosessen jeg var glad for å åpne meg for - du har mange ting, og kunsten er å destillere det ned. Jeg satt rundt og bare spilte et lite riff. Og ingen sa: «La oss lage en sang av det.» Men måneder senere fikk jeg tilsendt en sang med Rihanna og jeg sa: «Hvor er jeg?»

Så det betyr noe for deg at Egypt Station var nr. 1?

Med Kanye West i 2015. Foto: Marc Piasecki/GC Images

–Yeah. Når du gjør noe, gjør du det for deg selv, men samtidig vil du at folk skal høre det og bedømme om det er noe bra. Så du legger litt arbeid i å tenke, «Hvordan skal vi gjøre det best?» Og når tiden går og parametrene endres, tenker du: «Hvordan gjør vi det nå?» Vi gir ikke bare ut en single og håper på det beste - det er strømming og ting å vurdere. –Jeg har et fl tt team, og min viktigste ting er: La oss prøve og holde det spennende. Jeg har folk som vil si: «Hvorfor spiller du ikke Amoeba i Los Angeles?» (Som McCartney gjorde i 2007) eller «Hvorfor spiller du ikke på Grand Central Station» (i New York i 2018)?

Beatles forandret popmusikk ved å skrive sitt eget materiale, men i disse dager er de fleste pophits skrevet av flere låtskrivere. Fikk du en følelse av hvordan det var da du jobbet med Kanye West? –Jeg ante ikke hva som skulle skje. Jeg ville ikke at det skulle være hjemme hos meg eller huset hans, for det kan være vanskelig hvis en av oss ville dra. Så vi møttes på nøytral grunn - en bungalow på Beverly Hills Hotel - og jeg dukket opp med en gitar og min roadie, og vi hadde et keyboard og en bassgitar. Jeg satt rundt og klimpret på gitaren - det er vanlig63

Jeg kjente meg ikke igjen i det fordi de hadde byttet dur! Jeg syntes den plata var fantastisk. Hver gang vi drar til en klubb, ber min kone Nancy om den.

Hvor involvert er du i ditt selskap, MPL, fra dag til dag? –Da vi først gjorde dette, sa jeg, «Det kan godt hende at jeg er på turné i ett år - ikke forvent at jeg kommer inn.» Etter å ha sagt dette, var det som: «Vel, jeg er i London neste uke, jeg kommer innom.» Og det er fortsatt slik det fremdeles skjer: Jeg har så mye hjerne, og 90% av den må være åpen for sanger og kunst. Hvis jeg blokkerer den med fi ans, så er jeg ferdig. Så 10% av meg kan tenke på hvor vi skal, men jeg holder resten åpent for å gjøre forskjellige kunstneriske ting.

Hvorfor begynte MPL først å skaffe sangkataloger på 1970-tallet? –Da vi kom ned fra Liverpool, tenkte jeg - naivt – at når du tjener penger, setter du dem i banken. Så møter du regnskapsførere som sier nei, nei, nei - du må investere dem. Lindas far og bror (Lee og John Eastman) var advokatene mine, og de er strålende, og Lee ringte meg opp på et tidspunkt og sa: «En av klientene mine vil selge forlagsselskapet sitt.» Det var Buddy Morris (som hadde grunnlagt Edwin H. Morris Music). Han nevnte en veldig stor sum - i utgangspunktet alt jeg hadde den gangen. Og jeg sa: «Er du sikker på at dette er et godt trekk? Send meg en liste over sangene de gir ut.» Jeg så på listen, og den hadde «Stormy Weather», «The Christmas Song» - og jeg tenkte, «Her går ingenting! Vel, her går alt!» Det var kilden til standardene (som MPL publiserer), og det var en av de store amerikanske katalogene.

Fra hans eget TV-show i 1973, «James Paul McCartney». Foto: Bettmann/Getty Images

Kan jeg spørre hvor mye du betalte for den? –Du kan spørre - og jeg vet - men jeg kan ikke si det. Det var en veldig stor sum i de dager. Men det viste seg å være veldig bra. –Denne typen ting skjedde. Noen sa: «Du er utgiveren av sangene i denne nye musikalen som driver med prøver i Boston, og vi betaler dem for å fortsette med det - vil du fortsette å betale?» Selskapet hadde signert komponistene, og vi hjalp med å fi ansiere forestillingen. Og jeg sa: «La oss bare fortsette.» Det viste seg å være «Annie».

Så du publiserer «Hard Knock Life»? –Yeah. Så hvor fornøyd var jeg da Jay-Z brukte den! Det er flaks. Men Beatles var flaks!

På et eller annet nivå, var MPLs oppkjøp av sangkataloger en reaksjon på å ikke eie dine egne Beatles-sanger? –Jeg tror det. John og jeg følte oss snytt for vår rettmessige kompensasjon. Med vår opprinnelige avtale med Dick James, gikk Dick til oss og sa: «Dere kan ha deres eget selskap.» Og vi var unge gutter - vi var unge og naive, men vi var vakre! Og vi sa: «Wow, great.» Så han ga oss vårt eget selskap, Northern Songs, som var 49% eid av oss, 51% av ham, noe som ga ham kontroll. Senere dro vi til ham et par ganger og sa: «Dick, nå som vi har gjort alle disse tingene, kan vi få lønnsøkning?» Og han sa i grunnen, «Beklager, jeg kan ikke - dere er under kontrakt. » Jeg vet nå at han bare kunne ha sagt, «Jeg vil gi dere en ny kontrakt.» Så da jeg hadde muligheten til å eie et annet forlag så greit, var dette fantastisk.

Hvordan fi k disse fire karene i Liverpool møte hverandre? Vi gikk ikke på samme skole. På et eller annet nivå, var MPLs oppkjøp av sangkataloger en reaksjon på å ikke eie dine egne Beatles-sanger? –Jeg tror det. John og jeg følte oss snytt for vår rettmessige kompensasjon. Med vår opprinnelige avtale med Dick James, gikk Dick til oss og sa: «Dere kan ha deres eget selskap.» Og vi var unge gutter - vi var unge og naive, men vi var vakre! Og vi sa: «Wow, great.» Så han ga oss vårt eget selskap, Northern Songs, som var 49% eid av oss, 51% av ham, noe som ga ham kontroll.

Senere dro vi til ham et par ganger og sa: «Dick, nå som vi har gjort alle disse tingene, kan vi få lønnsøkning?» Og han sa i grunnen, «Beklager, jeg kan ikke - dere er under kontrakt. » Jeg vet nå at han bare kunne ha sagt, «Jeg vil gi dere en ny kontrakt.» Så da jeg hadde muligheten til å eie et annet forlag så greit, var dette fantastisk.

Apropos: I januar 2017 saksøkte du Sony/ ATV for å være sikker på at du kunne få tilbake halvparten av publiseringsrettighetene til Beatles-sangene dine i USA. Hva skjedde? –Jeg vil ikke snakke for mye om det, men det er en viss rett etter amerikansk lov der disse tingene vender tilbake til meg. (For sanger skrevet før 1978, kan komponistene be om «opphavsrettsoppsigelse» 56 år etter at sangen ble registrert for å få rettighetene til verkene sine tilbake i USA, selv om det har vært spørsmål om hvorvidt dette gjelder kontrakter som opprinnelig ble signert i andre land.) Sony var ikke enig. Og så kom de til oss med halen mellom bena (for å ordne opp, noe som resulterte i en fortrolig avtale i juni 2017), og sa: «En betingelse er at du ikke snakker noe om det.» Tro meg, jeg vil gjerne gi deg hver eneste detalj. Det er bare USA.

Du turnerer på en interessant måte, ved at du har en promotør, Barrie Marshall, men ingen bookingagent. –Det er slik vi alltid har gjort det. Jeg sitter på dette kontoret med Barrie, og han sier noe sånt, «Hvis du vil turnere neste år, kan du dra til Sør-Amerika eller hvor som helst,» og han setter sammen noen ting, og jeg sier enten «Jeg har ikke lyst til det» eller «Dette ser bra ut», og så booker han stedene, og vi gjør det.

Du eier også dine egne masterbånd, selv om du nå lisensierer nye til Capitol Records. Hvor involvert er du i disse utstedelsene, og får de deg noen gang til å reevaluere de gamle albumene? –Jeg går gjennom disse sangene, og når vi remastrer, går jeg til Abbey Road, og det er som å stikke inn på kontoret. Og jeg får høre disse sangene jeg ikke har hørt på lang tid. «Arrow Th ough Me» var en jeg hørte nylig, og jeg tenkte, «Jøss, det er et bra spor, og det har et fl tt lite blåseriff å. Funky little track». 65

Det har vært noen interessante utgivelser av Beatles i det siste, som 50-årsjubileum-utgavene av «White Album» og «Abbey Road». Hvor mye er igjen i hvelvet? Vil de noen gang gi ut «Let It Be»- fi men på nytt? –Da vi forberedte Anthology-serien, spøkte George og jeg at vi skulle kalle det neste albumet «skrape bunnen av tønna».

Men en fyr jeg har kjent siden skoledagene i Liverpool, ble etter hvert teaterimpresario i London (Bill Kenwright), og han ringte meg opp og sa: «Jeg har fått musikalrettighetene til "It's a Wonderful Life".» Det er en sterk historie. Så jeg møtte forfatteren, Lee Hall, og jeg ba ham skrive de første 20 minuttene om hvordan han ser dette som et skuespill. Så jeg var på ferie i Hamptons, og jeg hadde mye fritid ...

Og du begynte å jobbe?

Disse tingene er som bilder av deg selv fra du var ung som du syntes var forferdelige. Nå, du synes de ser bra ut. Og dette ser ut til å være en utømmelig tønne - ting kommer stadig opp.

– Dette fungerer ikke! Jeg jobber ikke - jeg leker! Så jeg leste den og tenkte: «Det er en god åpning, jeg liker dette,» og jeg satt ved pianoet og fant denne melodien til disse foreløpige tekstene han hadde skrevet.

En av tingene vi jobber med er de 58 timene med opptak som ble til «Let It Be»- filmen.

Dette var i august. Jeg sendte den til dem, og de sa: «Du har truffet spikeren på hodet.» Så det går bra.

Regissøren forteller meg at helhetsinntrykket er av venner som jobber sammen, men fordi det var så nær The Beatles 'sammenbrudd, var mitt inntrykk av filmen at det var et trist øyeblikk. Noe kommer til å komme ut av de opptakene. Det kommer ikke til å bli kalt «Let It Be», men det vil være noe.

I 2015 sa Kanye West på et iHeartMedia Music Summit at det ene spørsmålet han stilte deg når du jobbet sammen, dreide seg om hvordan sex var på 60-tallet. –«Ganske sensasjonelt.» Noen ganger ser Nancy en jente på gaten og sier: «Wow, hun er vakker.» Og da svarer jeg, «Hun er sikkert det, men kjære, hun er ung.» Alle er vakre når de er unge . Det var 60-tallet. Vi var unge, de var unge, det var virkelig en tid.

Apropos fi m, så du «Yesterday»? Hva synes du? –Det begynte da Richard Curtis, som (regisserte) «Love Actually», skrev til meg med ideen. Og jeg tenkte: «Dette er en forferdelig idé,» men jeg kunne ikke si det til ham, så jeg sa: «Vel, det høres interessant ut - lykke til.» Jeg tenkte ikke noe mer på det. Da sa noen at Danny Boyle skulle regissere den, og jeg tenkte: «De må virkelig ha tro på at den kan slå an.» Og jeg tenkte ikke noe mer på det før de spurte om jeg ville gå på en visning.

Du fremførte to sanger med Ringo Starr på Dodger Stadium i Los Angeles i fjor sommer, og dere spilte inn en John Lennon-sang sammen til hans nye album. Snakker dere fortsatt mye sammen? –Yeah. Hver gang han er her eller når vi er der borte, spiser vi middag sammen eller hva som helst. Under den forestillingen på Dodger Stadium sang jeg «Helter Skelter,» og jeg tenkte: «Jeg skal bare få sunget ferdig og så bare se på denne fyren. Og der var han - Ringo, personlig, trommet opp en storm på «Helter Skelter» og jeg drakk det bare inn. Det var et vakkert øyeblikk.

Jeg spurte Nancy, og hun sa: «La oss bare gå, du og jeg, på en date på kinoen.»

Du så den på en vanlig kino? Vi var i Hamptons om sommeren og der gikk den, så vi fikk to billetter og gikk inn da det ble mørkt i kinoen. Kun et par mennesker så oss. Vi var på bakerste rad og fniste, særlig hver gang «Paul McCartney» ble nevnt. Et par mennesker foran oss fikk øye på oss, men alle andre så på filmen. Vi elsket det.

Du skriver nå en musikal basert på «It's a Wonderful Life». Hvordan går det? –Grunnen til at jeg aldri ønsket å lage en musikal er at jeg ikke kunne komme på en sterk nok historie. 66

Terry O’Neill

Den britiske fotografen Terry O’Neill sovnet lørdag 16. november stille inn i sitt eget hjem etter lang tids sykeleie. Han ble 81 år gammel. O’Neill slo for alvor gjennom på 60-tallet, da han tok bilder av kjendiser og offentlige personer. Han er kanskje spesielt kjent for sine fotografier av bandene The Beatles og The Rolling Stones, samt den franske skuespilleren Brigitte Bardot og «Bond»-stjerna Sean Connery. Terry O’Neill i yngre år.

Terry ble født 30. Juni 1938 og vokste opp i enkle kår i London. Fotograf ble han nærmest ved en tilfeldighet. Uten noen bakgrunn i faget fikk han som 20-åring en jobb som innebar å fotografere folk på Heathrow flyplass.

«Jeg ble spurt om å gå ned til Abbey Road og ta noen portretter av et nytt band. Jeg visste ikke hvordan jeg jobbet med en gruppe, men siden jeg var musiker selv og den yngste i redaksjonen, var det alltid meg de spurte». «Portrettet ble publisert i avisa dagen etter, og avisa ble utsolgt. Det bandet ble det største bandet Allerede her ble bildene hans lagt merke til, og han i verden, The Beatles,» har O’Neill tidligere fortalt. fikk tilbud om å jobbe deltid som fotograf for en avis. «Den gangen trykket ikke avisene bilder av popband, Kunstskolen som skulle gi ham en grunnleggende av Roger Stormo men utgaven med Beatles-bildet solgte så bra at sjeopplæring i fotografi, ble en skuffelse. fene min ba meg dra ut og flin e fle e band. Opplæring i et studio med perfekte forhold var uinteressant for den unge Sånn ble det til at jeg også ble kjent med The Rolling mannen, han var opptatt av virkeligheten. Stones,» fortalte O’Neill til Dagsavisen i 2016. Full av nyoppdaget talent og teft le han raskt kastet ut i det. Hans første Nesten samtlige av O’Neills mange blinkskudd er oppdrag for avisen The Daily Sketch var å oppsøke studioet Abbey Road; sort-hvitt-fotografie . De første bildene han tok av ta bilder av The Beatles! Beatles var den dagen de spilte inn «She Loves You» i Abbey Road Studios. Han fikk de til å posere utenfor studioet, i en trappeoppgang. Da Ringo Starr giftet seg med Barbara Bach i 1981 var O’Neill med på selskapet og fotograferte de tidligere Beatlesmedlemmene idet de jammet sammen på festen etterpå. Han tok også bildene rundt bryllupskaka, dette var det første bildet av de tre gjenlevende Beatlesmedlemmene som ble offentliggjort. «Jeg pleide å møte Beatles og Stones på pub i London og jeg husker vi snakket om hva vi skulle gjøre når den gyldne tiden var over,» sa O’Neill til Aftenposten i 2015 da han besøkte Norge i forbindelse med en utstilling av noen av hans kjendisfotografier å The Thief i slo. Året etter var han i Oslo igjen, da Galleri Fineart på Tjuvholmen arrangerte en pop-up utstilling med bildene hans.

O’Neill skal ha lidd av prostatakreft de s ste årene. Han fikk utmerkelsen CBE (kommandør av det britiske imperium) tidligere i år.

Her er et utvalg av hans Beatles-relaterte fotografier Paul ved pianoet pĂĽ bryllupsfesten til Ringo og Barbara, 1981

I Abbey Road studio 2, 1. juli 1963 med Dick James.

Fra Beatles juleshow 1964

Elton John og Ringo Starr på Prince’s Trust Rock Gala, Wembley, 1987. Ett av O’Neills sjeldne fargefotos.

Også etter at Beatles var oppløst tok ONeill bilder av enkeltmedlemmene hver for seg eller sammen

av Roger Stormo

n på teboke s je g i ing et Innskriv ffmann-muse o H Dezo ia. i Slovak

Dezo Hoffmann var den første profesjonelle Londonbaserte fotografen Beatles jobbet med regelmessig. Deres samarbeid fant hovedsakelig sted i 1963, selv om Hoffmann også reiste med dem til Frankrike og USA tidlig i 1964. Mange av bildene Dezo tok av dem ble brukt på reklamemateriell, konsertprogrammer, memorabilia og i «Meet The Beatles» -bladet, så vel som på tyggiskortene.

Tyggegummikort, hovedsakelig bilder tatt av Dezo Hoffmann.

Dezo Hoffmann med Beatles i sitt fotostudio i Soho

Meet The Beatles bladet, Dezo Hoffmanns bilder

På begynnelsen av åttitallet gjestet Hoffmann TVserier i Storbritannia, USA og Australia, og viste noen av amatørfilmene han hadde laget under fotoseanser med Beatles. Og ofte ble scener i disse filmene filmet av Beatles selv. Etter å ha blitt introdusert for amatørfilmkameraer, kjøpte Beatles alle lignende utstyr og begynte å filme selv, hovedsakelig i ferier, samt at Paul drev med noe mer eksperimentell filming. Ettersom han var av slovakisk opprinnelse, snakket Hoffmann med en tykk aksent. Nå har et museum dedikert til ham åpnet i det 250 år gamle huset der han ble født i 1912 i byen Banská Štiavnica. Etter tolv år med gjenoppbygging bestemte de nåværende eierne, brødrene Michal og Šimon Šafařík, seg for å åpne huset for publikum, rapporterer den regionale dagsavisen My Žiar. Deres viktigste interesse var å lage et museum om Dežo Hoffmann med originale bilder og personlige gjenstander de fikk fra datteren hans og andre kilder. Eierne ønsker å organisere arrangementer knyttet til dette Hoffmann-museet, for eksempel forskjellige workshops. Foruten museet er overnatting også en mulighet. 71

Hoffmann ble født i 1912 i Banská Štiavnica, som da lå i kongeriket Ungarn (derfor har Dezo alltid blitt referert til som å være av ungarsk opprinnelse), men etter hvert som grensene ble flyttet er byen nå i Slovakia. Etter å ha studert journalistikk i Praha, jobbet Hoffmann på Twentieth Century Fox i Paris som fotojournalist. Under Mussolinis invasjon av Abyssinia ble han sendt for å lage en dokumentar om invasjonen. Etter at han kom tilbake fra Afrika ble han sendt til Spania for å filme Folke-Olympiaden fra 1936 (en protest mot de offisielle olympiske lekene i Berlin under Hitlers propaganda).

Dezo ble utsatt for krigsfare noen ganger. Den tredje skaden var alvorlig, og etterlot ham uten hukommelse i fle e måneder. Etter at han ble bedre flyttet han til England og ble med i skvadronen til tsjekkoslovakiske piloter som fl y med RAF under andre verdenskrig. Etter krigen forble han i London og jobbet for forskjellige aviser og magasiner. I 1955 begynte han samarbeidet med magasinet Record Mirror, som var starten på karrieren med å fotografere kjendiser for show-business. I 1962 ble han introdusert for The Beatles, og begynte å fotografere dem under deres innspillingsøkt i EMI-studio i Abbey Road den 4. september 1962.

Rett etter at han ankom Spania, brøt borgerkrigen ut og Dezo befant seg på barrikadene. I denne perioden møtte han personligheter som Hemingway og Robert Gjensidig beundring og sympati førte til et langvarig Capa. Det påstås at de tre mennene dannet en forhold mellom Hoffmann og gruppen. uatskillelig trio. Begge BBC-albumene hadde for-og baksider med bilder av Dezo Hoffmann.

Dezo Hoffmann døde 29. mars 1986 i alderen 73 år i Harley Street Clinic, London. Under forberedelsene til Beatles Anthologyserie, kjøpte Apple-selskapet deres rettigheter og negativer til Hoffmanns Beatles-bilder, og har brukt dem til kampanjer så vel som for plateomslag siden den gang. Hoffmans fotosamling av Beatlesbilder har vært utstilt på Egri Road Beatles Múzeum i Ungarn siden 2015.

Hoffmann likte å overdrive, og i intervjuer tidlig på åttitallet fortalte han at han hadde reist til Liverpool og truffet Beatles allerede før de ble kjent over hele landet, men sannheten er at hans eneste tur til Liverpool på fotooppdrag med Beatles fant sted 24. og 25. mars 1963. I løpet av de følgende årene vakte Hoffmanns berømte bilder av The Beatles oppmerksomheten til mange andre stjerner. Han ble sett på som en hyggelig fyr som ble verdsatt og ønsket velkommen uansett hvor han gikk til tross for sin sterke utenlandske aksent. Hoffmann tok derfor bilder av mange andre showbizpersonligheter opp gjennom årene, blant dem The Rolling Stones, Dusty Springfi ld, Charlie Chaplin, Sophia Loren, Marlon Brando, Marilyn Monroe, Laurence Olivier, The Kinks, The Shadows, Tom Jones, Jimi Hendrix, Frank Sinatra, Bob Marley, Duke Ellington, Louis Armstrong, Elton John, Omar Sharif og Pink Floyd. Hoffmann solgte 100 av sine Beatles-negativer til australske Colin Kaye, hvis Silver K Art Infin tum fortsetter å administrere salget av arkivtrykkutgaver fra disse. Resten av Dezos arkiv med omtrent 1 million fotografier av utallige popmusikere og showbiz-personligheter ble anskaffet av Rex Features, fotobyrået og fotobiblioteket som hadde representert Dezo for verdensomspennende mediesalg av hans bilder fra begynnelsen av 1960-tallet og fram til hans død. 73

Robert

Freeman

har gått

bort

av Roger Stormo

Fotograf og grafisk designer Robert Freeman døde i London 7. november 2019, i en alder av 83 år. Han hadde vært plaget med dårlig helse de siste fem årene.

Robert «Bob» Freeman bodde en periode i Spania. Her er han med et av sine bilder på en utstilling i Valencia i november 2006.

Freeman var mannen bak albumcoverne til «With the Beatles», «A Hard Day’s Night», «Beatles for sale», «Help!» og «Rubber Soul». Han hadde også et forslag til omslaget for «Revolver», men Beatles ville heller ha Klaus Voormanns forslag. Mange av bildene Voormann benyttet på Revolver-collaget er imidlertid Freemans. Også fle e av EP-coverne er designet av Freeman, og de to bøkene John ga ut i 1964 og 1965. I tillegg designet han rulletekstene for både «A Hard Day’s Night» og «Help!»-filmene. Brian Epstein fikk en henvendelse fra Freeman om å få lov til å fotografere Beatles. Fotografen hadde nylig tatt noen fotografier i svarthvitt av jazzmusikere som John Coltrane og Dizzy Gillespie under en musikkfestival i London. Han sendte bildene til Wales, der Beatles for tiden holdt noen konserter. De ble begeistret for bildene, og Freeman ble deretter hyret inn til å ta omslagsfotoet for Beatles’ andre LP, «With The Beatles». Bildet ble tatt på et hotell i Bournemouth mens Beatles var der under en turné i det travle året 1963 - bare en uke etter at de hadde sett fotografensportefølje. Det samme fotografiet le også benyttet på forsiden av Beatles’ første LP på amerikanske Capitol Records, «Meet The Beatles». Plateselskapet ville gjerne ha et bilde av glade, smilende Beatles – men et bilde fra seansen der de har alvorlige ansiktsuttrykk ble i stedet valgt ut til omslaget. 74

Et av bildene som ikke ble benyttet for «With The Beatles» Et annet endte i stedet opp på et av de populære tyggegummikortene.

Et sjeldent bilde av Sonny Freeman sammen med John Lennon ( i bakgrunnen) og Ringo Starr. I 1964 var det Robert Freeman som designet den aller første kalenderen for dekkfirmaet Pi elli. Kalenderen skulle etter hvert bli et vanlig skue i bilverkstedene fremover. Dette er ett av bildene han tok, modellen var hans kone, Sonny.

Ekteparet Freeman var med Beatles i Østerrike på innspillinger av «Help!»-filmen

Da John og Cynthia Lennon i en periode bodde i samme leiegård som Freeman i London, skal John ha hatt en affæ e med Freemans kone Sonny. Affæ en skal ha foregått i et års tid mellom 1963 og 1965, også etter at Lennons flyttet til sitt nye hus i Weybridge, Kenwood. Sonny var en vakker kvinne som arbeidet som modell og hadde blant annet vært avbildet i Pirelli-kalenderen. Hun var født Spielhagen og kom opprinnelig fra Tyskland. Ettersom tyskere ikke var spesielt populære i England etter andre verdenskrig, pleide hun å bløffe om aksenten sin og si at hun kom fra Norge. I et intervju med Beatles-forfatter Philip Norman påsto Sonny at hun var inspirasjonen for teksten til

Originalfotografiet til «Rubber Soul» kom plutselig for en dag på internett for få år siden

Omslagsbildets fordreielse var et uhell som ble bibeholdt.

«Norwegian Wood (this bird has fl wn)». Dette publiserte forfatteren i sin bok, «John Lennon - The Life» i 2008. Cynthia fortalte i sin biografi i 2005 t Robert Freeman en gang dukket opp rasende på døren deres i Kenwood, med en gråtende frue på slep. John tok imot dem og de tre gikk inn i stua og hadde en diskusjon mens Cynthia var på kjøkkenet.

Robert Freemans forslag til «Revolver» var dette sirkulære designet, bestående av mange bilder. I likhet med Klaus Voormanns forslag var også Freemans holdt i svarthvitt.

John ville ikke fortelle sin kone hva som hadde blitt diskutert, men etter at Freemans hadde skilt seg konkluderte Cynthia med at John sikkert hadde hatt et sidesprang med Freemans kone, noe Normans intervju med Sonny deretter bekreftet.

I 1991 benyttet han designet på en bok med bilder han hadde tatt av Beatles i studio mens de jobbet med innspillingen av albumet, «Revolver Sessions».

Freeman tok også bilder av Beatles i studio. Her under innspillingen av «Beatles For Sale» i 1964.

Etter at Freemans forslag til forsiden av «Revolver» hadde blitt refusert, jobbet han ikke mer for Beatles.

Freeman ba beatlene endre ansiktsuttrykk i hvert av portrettene han tok til «A Hard Day’s Night». Ringo tok ham på ordet.

Beatles levde med et stramt tidsskjema, her poserer Ringo for Freeman for omslagsbildet til “Help!” LPen 7. mai 1965, mens de er på settet for filminnspillingen Skuespiller Victor Spinetti ser på, iført gardistkostymet filmscenen k evde.

Etter fotografens bortgang skrev Paul McCartney noen minneord på sitt nettsted, hvor han beskrev Freeman som «en av våre favorittfotografer som lagde noen av våre mest ikoniske albumomslag» og «Ved siden av å være en dyktig profesjonell fotograf var han fantasifull og en virkelig original tenker.» Rekkene med portretter av John, Paul, George og Ringo som pryder «A Hard Day’s Night» ble tatt i Freemans fotostudio i London. Han ba dem om å skifte ansiktsuttrykk for hvert bilde.

Det var en tilfeldighet som gjorde at fotografiet av gruppen for albumet «Rubber Soul» ble så gummiaktig. Når han skulle vise frem fotografie e han hadde tatt for LP-plater, benyttet Freeman seg av en projektor som viste bildet på en tolvtommers kvadratisk hvit papplate, slik at man med en gang skulle kunne se hvordan bildet gjorde seg i LP-størrelse. Men under fremvisningen begynte den tynne papplaten – som var støttet opp på et lite bord - å bule bakover, noe som gjorde at bildet ble fordreid. Freeman som ung

I stedet for å bøye platen tilbake, lurte Beatles på om fotoet kunne trykkes slik? De var alltid ute etter å se om uhell kunne benyttes kreativt, og slik ble det. Albumet het jo tross alt «gummisjel»! Kronen på verket var den gummiaktige fonten som Charles Front deretter designet. Robert Freeman fikk et alvorlig hjerneslag i 2014. Familien hans solgte da et av hans Lennon-portretter for å betale for hans pleie, samt bevaring av hans arkiv av negativer. Dette med støtte av Paul McCartney. McCartney skrev: «Jeg kommer til å savne denne fantastiske mannen, men vil alltid sette pris på de giode minnene jeg har av ham. Takk, Bob. Love Paul.» Ringo mintes Freeman i en Tweet: «God bless Robert Freeman peace and love to all his family.» Beatleshistoriker Mark Lewisohn rakk heldigvis å intervjue Freeman i dybden for sitt neste bind i serien om The Beatles, som mange går og venter på.

Robert Freeman poserer foran omslaget til John Lennons andre bok, «A Spaniard In The Works», som han designet. Familien til Freeman solgte prints av dette bildet til inntekt for Freemans rekonvalesens etter et slag i 2014.

Paul McCartneys nettsted reklamerte for bildesalget, hvilket genererte nok salg til at man også kunne systematisere fotografens bildearkiv.

Angående Jon Vidar Bergans oversikt over Beatles’ listeplasseringer i Arbeiderbladet: Bergan gir mye feilinformasjon. Oslo-listen ble ikke kun basert på Oslo-salg, det ble også innhentet salgsstatistikk fra andre byer i landet. Ikke minst pga av at man holdt seg løpende orientert med tanke på utdeling av den norske sølvplaten. Man hadde dessuten et betydelig større underlag i antall musikkforretninger enn VG. Det er ikke riktig at 20-toppen ble nedlagt etter 7. november 1972. Heller ikke at det var et opphold helt frem til 9. august 1973. Hitlisten ble restartet 24. januar 1973, og da jeg overtok ansvaret den våren oppdaget jeg at det faktisk ble satt opp (men ikke trykket) lister gjennom hele november og desember 1972. Disse brukte jeg som underlag da jeg laget mine oversikter i avisen senere det året. De ligger også maskinskrevet inn i min Arbeiderbladet-oversikt på Facebook. Det oppstod to opphold i 1973, mellom 12. april og 16. mai og mellom 20. juni og 9. august. Vedlegger listeavskrift ra desember 1972, og scan av restarten 24. januar 1973. En feil til. 20-toppen var fra 9. januar 1965 til og med 6. juli 1968 i praksis 30-toppen da den listet opp de 30 og ikke bare de 20 mest solgte singlene i Norge. Altså i tre og et halvt år.

Svein var bare 10 år gammel da han oppdaget The Beatles. Beviset på at bandet fortsatt har et godt grep om 65-åringens hjerte, finner vi i Beatles-rommet hans.

Entusiastens samling av Toralf Høyer-Hansen

Rett utenfor soverommet er det et rom spesielt innredet for samlingen hans. Det inneholder hyller fylt med Beatles-objekter, memorabilia, konsertbilletter og mye mer. «Når jeg etter en slitsom arbeidsdag som kokkelærer har behov for å slappe av, kommer jeg tilbake hit, lukker døra, fin er fram en Beatles-bok, setter meg i stolen, setter på musikk og «nothing is real, and nothing to get hung about ... »

Når startet din interesse for The Beatles? Min interesse for The Beatles startet da vi flyttet fra Bjørkelangen på Østlandet, til Mo i Rana, i Nordland. Det var i april 1964. Da hadde jeg fylt 10 år i januar. I nabolaget var det spesielt en venn som var opptatt av musikk. Da bladene om The Beatles kom ut, var jeg raskt ute med å få tak i dem. Singleplatene var selvsagt på ønskelisten. De fle te av dem ble kjøpt, og noen måtte jeg vente med å kjøpe. Pengene fl t ikke akkurat på den tiden. Ukelønn på fem kroner rakk ikke så langt. Jeg var veldig opptatt med å kjøpe både norske og engelske blad og aviser. Så interessen ble utvidet innenfor popmusikken. Etter hvert som jeg ble eldre fikk jeg bedre råd, og brukte pengene stort sett på musikk og idrett.

Er det en spesiell periode som interesserer deg mer enn de andre? The Beatles hadde jo sine perioder. Det er helt klart at fra jeg var 10 år og til jeg ble 16 år, da The Beatles var ferdig, skjedde det mye med både Beatles og meg. De årene The Beatles eksisterte, var jeg i en fase i livet med mye spenning.

Svein med sin Beatles-jakke fra 1966

To amerikanske ep -utgivelser med nesten samme navn kopi

Program

Side fra en av utklippsbĂ¸kene

Originalt tapet fra 1964

Juleprogram 1963-64

John Lennon NECA-statue

Juleprogram 1964-65 illustrert av John Lennon

Ungdomstiden ble fylt med god musikk, og den har vært så viktig at det er en stor del av livet mitt enda. Alle perioder i Beatles-historien interesserer meg like mye. Du har en stor samling med Beatles-memorabilia – hvordan startet det? Samlingen min har blitt til uten at jeg har følt meg som en samler. Jeg har trodd at alle samlet like mye, eller mer enn meg, men så oppdaget jeg at samlingen min er ganske stor. Det er vanskelig å sammenligne samlinger. Alle har vi samlinger vi er glade i, stor eller liten. Og det viktigste for meg, har vært å tilegne meg størst mulig kunnskap. Det har gjort livet rikere. Hvor mange Beatles-objekter inneholder samlingen? Det blir vanskelig å tallfeste. Mange hundre blad og bøker. Gjenstander fra sekstitallet; asjetter, kopper, pins, kort, dukker, puslespill, pung, børste, tyggegummikort, Beatles Monthly, parykk, bag, gardiner, damestrømper, lekegitar, figu er, bilder, tapet, jakke, konsert/turnéprogrammer, billetter, videokassetter, dvd, Blu-ray, og så videre. Hvor mange Beatles-plater har du? Jeg har konsentrert platesamlingen min om engelske og amerikanske utgivelser, med forholdsvis stort islett med tyske, norske, svenske og danske utgivelser.

Den japanske delen er interessant, så den utvides. Musikken er spredt på vinyl i single-, EP- og LP -format. Kassetter, Twin Track Tape Record, CD i tre - tommere og fem - tommere. Jeg har ikke tallfestet antall plater, for det er så mange forskjellige utgivelser, med bokser og gjenutgivelser. Den viktigste delen for meg er førsteutgavene. Der har jeg alle utgivelser fra England og USA på vinyl. Ellers har soloplatene blitt en nesten like stor samling som den rene Beatles-musikken. I tillegg kommer Apple - utgivelser og artister som har gitt ut Beatles-musikk. Hvilke er de mest sjeldne platene du eier? Av platene jeg har i samlingen er nok platene med The Butcher-cover de mest sjeldne. Den inneholder en 2nd state i mono, og to 3rd state; en i mono og en i stereo. Platene, innerposer og omslag er i meget god stand. Jeg har Please, Please Me i første monoversjon. Den er også i meget god stand. Ellers har jeg samlet på de viktigste utgivelsene av Sgt. Pepper. Der har jeg en fin amling på 25 - 30 forskjellige vinylplater. De fle te LP-utgivelser fra England har jeg i første og andre utgaver. I samlingen min er det et spesielt plateomslag av «A Hard Day´s Night». Det er et omslag som går under navnet «Blue Shadow Sleeve». Dette omslaget ble forkastet til fordel for det som ble brukt. Hva er din «all time» favorittplate?

Konsertprogram

Jeg har ingen favoritt, men følelsesmessig har jeg et veldig sterkt forhold til «Strawberry Fields Forever/Penny Lane» som single, og The Beatles (White Album). Jeg elsker alle Beatles - platene, så det er vanskelig å sette en plate før en annen. Hva liker du best i samlingen din? Jeg har en stor samling utklipp fra norske og engelske aviser. Den er unik, for det er mitt arbeid. Mange kvelder og timer er brukt på å lime inn tusenvis av artikler og bilder av mine helter. Det er nok den delen av samlingen som betyr mest for meg. Hva anser du for å være den dyreste memorabilien i samlingen din? Den tingen som har høyest kroneverdi er umulig å si. Eksempler på det er lekegitaren i original stand, Remco dukkene i hard gummi, grønne og gule gardiner. I dag er nok prisen på Beatles memorabilia gått ned i pris i forhold til for 20 - 30 år siden. 83

Original kinoplakat

Originalt Butchercover (3nd state i stereo) - bildet som var limt på ligger til høyre

Hvordan klarer du å utvide samlingen hele tiden?

Original vimpel fra The Beatles konsert i Kansas City i 1964.

Nå kan du få tak i det meste på nettet, men vær oppmerksom på at falske varer til stadighet dukker opp. Men det er forholdsvis enkelt å skille ekte vare fra falske. Det fin es oppslagsverk og sider på nettet som hjelper oss.

Å utvide samlingen er ikke vanskelig. Du kan være aktiv i Beatles - miljøet, på stedet du bor og på nettet. Det fin es nok folk som vil omsette Beatles - samlingen sin i penger. Er du selger? Jeg har ikke solgt en eneste Beatles - gjenstand i mitt liv. Noen plater har jeg lånt bort, og fle e av disse har ikke kommet tilbake ... Jeg tenker ikke økonomi når det gjelder en samling som er så viktig i livet mitt. Det får andre ta seg av. Samlingen har bare gitt meg gleder. Jeg samler for å bevare historien og personlig tilfredshet i stedet for muligheten til å tjene mye penger. Etter å ha samlet i snart 55 år, søker du fremdeles etter den hellige gral, den ene saken du fremdeles vil ha ...? I samlingen savner jeg en «Beatles Monthly» komplett. Og så kunne det vært hyggelig med originale autografer. Du er en «voksen» mann nå, skal samlingen dø med deg? Samlingen lever med meg. Det kommer en dag da jeg må ta en avgjørelse om hva jeg skal gjøre med den. Det blir vanskelig.

Mest sannsynlig blir det mine to barn som får overta samlingen; hvis de gidder. Har du andre interesser enn The Beatles? Musikk i alle sjangere er jeg interessert i. Jeg har store samlinger av Bob Dylan, David Bowie, Dusty Springfi ld, Led Zeppelin, Pink Floyd, Aretha Franklin, Neil Young, Miles Davis med fle e. Jeg er også meget opptatt av idrett. Var nok mer opptatt på sekstitallet da det krydde med helter innenfor fotball, skiidrett, skøyter, boksing og friidrett. Alle de originale juleplatene

Det som gleder meg mest, er at The Beatles også i dag er størst. De er størst uansett folks alder. Dette viser seg på nettsteder hvor folk setter opp lister over sin favorittmusikk (album). Der er The Beatles den suverene artist når det gjelder poeng for alle utgivelser. Enkeltplater som OK Computer med Radiohead og The Dark Side of the Moon med Pink Floyd kan få fle e poeng enn den «beste» Beatles platen.

Det vanlige coveret til A Hard Day’s Night til venstre «Blue Shadow Sleeve» til høyre.

Men gjennomsnittlig kan ingen måle seg med våre helter; når det gjelder popularitet og platesalg.

En munter herremann med Egypt Station kofferten sin foran en Beatlesgardin fra Holland

Del av samlingen, med blant annet en originalpose fra NEMS i Liverpool.

Anmeldt av Jon Vidar Bergan

Alt fra The Beatles 1969 i Oslo Konserthus Siden 2013 har alle Beatles-låtene blitt framført av en dyktig gjeng med base i Fredrikstad. I fjor tok de for seg 1968, og i år var det premiere på showet som tar for seg The Beatles' siste år: «Alt fra The Beatles: 1969». Det vil si, albumet og filmen «Let It Be» ble lansert i 1970. Men all musikken ble innspilt året før, med unntak av «I Me Mine» (minus John Lennon). I år hadde de kostet på seg å hyre over 20 musikere fra Østfold Symfoniorkester, i tillegg til de seks faste musikerne som trakterte gitarer, bass, trommer og keyboards. Showet het før «It was 50 years ago today», men skiftet snart tittel til «Alt fra The Beatles». Siden 1965-showet i 2015 har komikeren Tom Mathisen vært konferansier og «forteller».

Gnistrende, velspilt hyllest med fem vokalister, band, symfoniorkester, Tom Mathisen og artige, teatralske opptrinn.

Han holdt seg stort sett til fakta, men kom også med gullkorn som at Beatles vurderte å holde den berømte takkonserten på Økernsenteret! Og i deres filmversjon av Ringenes herre skulle Ringo spille Frodo, Paul spille Sam, George spille Gandalf og John spille Gollum! 86

Takkonserten ble som kjent holdt 30. januar 1969 på taket av Apple Records' hovedkvarter i London. Og jeg tror på Mathisen da han sa at en av låtene, «Get Back», ble vist på Dagsrevyen. Han er jo stor Beatles-fan og går på McCartneys norske konserter. Takkonserten var høydepunktet i 1. akt, og jeg vil spesielt trekke fram «Dig A Pony» med Eirikur Hauksson og «Don't Let Me Down» med Trond Granlund, Jonas Groth og Frode Vassel. Ellers digget jeg slidegitaren og honkytonkpianoet på «For You Blue», Granlunds stemme på «Let It Be» (som passet perfekt til låta) og orkesterarrangementene på «The Long And Winding Road» og «Across The Universe». Vi fikk også fl tte versjoner av den

frittstående singlen «The Ballad of John and Yoko» / «Old Brown Shoe». Ellers begynte 1. akt med låta som både var eldst og nyest. «You Know My Name (Look Up The Number)» ble nemlig påbegynt i 1967, fullført i 1969 og utgitt i 1970, som b-sida til «Let It Be». Denne tullelåta gjorde ensemblet på en gøyal måte ved at Trond Granlund ble introdusert av Tom Mathisen som Denis O'Dell (som nevnes i sangen). Han gikk deretter rundt i salen og sang låta direkte til enkelte publikummere og pekte på andre. Morsomt! 2. akt var viet til mesterverket «Abbey Road», som ble innspilt etter «Let It Be», men utgitt før.

Låtene ble spilt i rekkefølge fra albumet, med unntak av den korte visa «Her Majesty», som kom før det avsluttende medleyet (også kalt «the long one»), der åtte låter glir over i hverandre. Ensemblet framførte dette til punkt og prikke, med orkesterets blåsere og strykere som en ekstra bonus. Før medleyet fikk vi side A, med høydepunkter som Eirikur Haukssons John Lennon-framtoning på «Come Together», komplett med hvit dress og runde solbriller med rød innfatning. Alle de fem vokalistene sang nydelige harmonier på «Because», og den tunge rockelåta «I Want You (She’s So Heavy)» ble avsluttet ved at scenearbeider Sigurd ga signal til ensemblet om å stoppe. På plata slutter jo låta ved at masterteipen klippes tvert av. Vi lo godt at de teatralske opptrinnene på morolåtene «Maxwell’s Silver Hammer» og «Octopus’s Garden». Førstnevnte handler om en morder som dreper med sølvhammer, mens vi fikk baderinger, plastfisker og

blekksprutkostymer på sistnevnte. Men konserten var ikke slutt etter medleyets avslutning med «The End». Tor Andersen, som var konferansier på de første showene, foredro litt om hva Beatles-medlemmene gjorde etter oppløsningen, hvorpå alle vokalistene sang Lennons «Give Peace A Chance» og oppfordret publikum til allsang. Dette var en lite overbevisende versjon der særlig versene ikke satt helt. Denne må de øve mer på! Dette var det beste av alle de seks «Alt fra The Beatles»-showene. Ikke engang Paul McCartney tar seg råd til å benytte strykere og blåsere! De fem vokalistene synger glimrende, og versjonene ligger tett opptil Beatles’ originaler. Forestillingen ble spilt i Oslo Konserthus 14. september, 12. oktober og 9. november. Du kan fortsatt rekke å se den, den blir satt opp der igjen 18. Januar 2020.

50-årsfeiring av Abbey Roadalbumet på Stjørdal av Ivar Rømo

Det legendariske Beatles-albumet ble feiret med en lengre live-konsert i Kimen kulturhus torsdag 26. september. Omlag 200 publikummere var møtt frem. Dette var et band som var satt sammen for å spille musikken som er på dette Beatles-albumet. Musikalsk ledelse var ved bassist og vokalist Terje Craig. Gruppen stilte med i alt åtte musikere på scenen.

opp da, sammen med låtene på «Abbey Road.» I tillegg gjorde de blant annet singelen «Ballad of John and Yoko/Old brown shoe,» noe solostoff or George Harrison og en låt som Paul McCartney ga til gruppen Badfi ger, «Come and Get it.» D

The Beatles spilte inn mange sanger dette halvåret i 1969. Det aller meste på albumet «Let it be» ble tatt

enne ville de ikke bruke på Abbey Road.» Badfi ger var tilknyttet plateselskapet Apple, og Paul McCartney produserte også plata for dem. Sangen ble en ganske stor hit i 1970, nr. 4 i Storbritannia og nr. 7 i USA.

Ok, de åpnet konserten med denne sangen, «Come and get it.» De fulgte så opp med George Harrison-låtene «All things must pass» og «Old brown shoe.» Etter det startet de på en kronologisk gjennomgang av albumet «Abbey Road,» fra «Come together» og til og med «Her Majesty.» Helt til slutt spilte de «Let it be», sannsynligvis for å få litt allsang. Det var langt ifra verdens enkleste oppgave de hadde tatt fatt på, men de «sto han av.» De hadde i alt fem vokalister som skiftet på å synge solo samtidig som de var med og koret. De gjorde gjennomgående en god jobb. Den eneste gangen hvor jeg hørte at det røynet på, var under sangen «Oh! Darling.» De er ikke de eneste som har merket den utfordringen:))) Koringen på «Because» gikk imidlertid fi t. Det gjorde også jevnt over det instrumentale, med både el-piano, orgel og gitarer. Gitaristene dro til skikkelig med en duellerende gitarsolo på «The End.» Terje Craig selv er en dyktig bassist, og for så vidt også vokalist. Han var også kveldens konferansier, og mellom sangene snakket han litt om historien rundt albumet og innspillingen av det. En fin og yggelig kveld på Stjørdal. Publikum var fornøyde, og gruppen fikk stående applaus. Tusen takk, gutter! Det var virkelig verd turen å dra til Stjørdal.

EP FRA POLL WINNERS KONSERTEN 1964 av Roger Stormo

Som om det ikke er nok at Beatles selv, samt Paul og Ringo skal lure pengene våre ut av oss til å finansiere sine stadige utgivelser, så kjemper andre om smulene. I serien «plater med Beatles fra uavhengige plateselskaper pga uklar copyright i Europa» kommer denne EPen ut 6. desember. Den kan bestilles fra små plateforhandlere, f.eks. Lost Vinyl (lostvinyl.org). Plateselskapet er 1960s Records, et selskap som spesialiserer seg på utgivelser av opptak som har kommet inn under public domain – allmeneie.

Det er en fem-spors EP med følgende sporliste: Opptaket er hentet fra lydsporet til konsertopptredenen The Beatles hadde på den årlige NME Poll Winners Concert. De opptrådte der både i 1963, 64, 65 og 66, men det fin es ikke opptak av gruppen fra den første og den siste av disse. Dette opptaket er fra søndag 26. april 1964, og EP-platen rommer alle de fem sangene Beatles hadde på repertoaret. Dette er kanskje den beste live-versjonen av «Can’t Buy Me Love» som er fanget på film.

Side 1 1. She Loves You 2. You Can’t Do That. Side 2 1. Twist And Shout 2. Long Tall Sally 3. Can’t Buy Me Love

“Can’t Buy Me Love” finnes sågar i fargelagt utgave på YouTube

10 000 publikummere så Beatles, Rolling Stones og en masse andre artister på denne konserten

Ja, for dette er jo tross alt bare lydsporet til en konsertfilm vi har hatt tilgjengelig på VHS siden bestefar var pjokk! Konserten ble nemlig filmet av ABC Television og kringkastet i to deler under programtittelen «Big Beat ’64». Mange grupper og artister var med, og innslaget til Beatles ble vist i del to, først TV-sendt søndag 10. mai 1964. Og i våre dager har vi den – ikke bare på DVD, vi som er samlere av filmopptak med Beatles – den ligger sågar ute på YouTube til allmenn forlystelse! Og selvsamme «Can’t Buy Me Love» til og med i kolorert utgave! Så hvorfor nøye seg med lydopptaket når man kan se filmen?

Men her er det noe snodig som kicker inn – nemlig samlergenet. Er det ikke artig med en ny EP? Og så fl tt et bilde de har funnet frem for å dekorere forsiden med! Virkelig et situasjonsbilde, John har akkurat kommet seg opp og i det fri fra de underjordiske gangene under tribunene, og vi ser glimt av neste beatle i trappa bak ham. Hundre kroner koster gleden av å kunne eie denne skinnende nye EPen, muligens pluss mva og postens tollklareringsgebyr eller hva de nå kaller det for tiden. Er det verdt det? Kanskje.... Etter konserten var det ned igjen, samme vei de kom fra

Stillbilde fra konserten

RINGOS PEACE & LOVE

SKULPTUR Da Ringo Starr bestemte seg for å bo permanent i Beverly Hills, planla han å beære sin adopterte hjemby med en ekstravagant gave et monument av hånden hans som viste fredstegnet. Byen takket høfl g nei.

av Roger Stormo

«Kommisjonen takker herr Starr for hans generøse tilbud men dessverre møter ikke donasjonen kriteriene for ‘fin unst’,» skrev den nå oppløste komiteen for kunst etter enstemmig å ha takket nei til gaven i september 2017. Men i mai 2019 endret byen seg. Byrådet ga tillatelse til at det 243 centimeter høye kunstverket skulle plasseres på Santa Monica Boulevard, hvor man forventer at det vil tiltrekke masse turister etter hvert. Ringo skapte skulpturen i 2002 og betalte for å få sendt bronseoriginalen over til USA da han flyttet fra Storbritannia. Så fikk han lagd denne nye skulpturen i blankpolert rustfritt stål, som han ønsket å forære sin nye hjemby.

Ringo ønsket å forsikre seg om at fans skulle kunne ta selfies ed monumentet - men kun fra håndflatesiden og ikke fra baksiden av hånden, noe som signaliserer et uhøflig egn i England.

Han ble overrasket da byrådet i sin tid takket nei. Ringos medarbeidere anket så snart de hadde fått avslaget, men ifølge saksgangen hadde da allerede de 14 dagene som var fristen for anke gått ut. Likevel fortsatte Ringo sitt korstog for å få gitt skulpturen et offentlig hjem, og da den nye borgermesteren var på plass i mars, tok han saken. «Vi ønsker å være en by med kjærlighet og fred», sa borgermester John Mirisch. Kunstkommisjonen ble gjenopplivet i april med nytt navn og nye medlemmer, som godkjente Ringos kunstverk i mai. En talsmann for byrådet sa at den forrige kommisjonen «hadde snevre kriterier» for offentlig kunst og at styret kunne overprøve denne. Men så var det plasseringen.

Etter fle e runder med plasseringsforslag ble det besluttet at skulpturen skulle rammes inn av store planter, slik at man ikke skal kunne ta bilder fra baksiden. Lørdag 2. november 2019 ønsket borgermesteren Sir Ringo Starr og Lady Starkey, sammen med familie og venner, velkommen til innvielsen av Starrs «Peace & Love» - skulptur – som nå vil ha permanent plass på Beverly Gardens Park ved Santa Monica Boulevard og Camden. Skulpturen gjenskaper håndbevegelsen Ringo adopterte i 1969, sa borgermesteren i en kort tale ved avdukingen.

«Fred & kjærlighet» er en melding som har blitt synonymt med Ringos navn, og han har viet bursdagen sin, 7. juli, til å spre det budskapet – i fjor ble det holdt «Peace & Love» - evenementer i nesten 30 land rundt om i verden på Ringos fødselsdag. Ringo håper at denne gaven vil være en varig måte å føre budskapet om fred Norwegian Wood ønsker deg

God Jul

og et godt nytt Beatles-år

og kjærlighet videre på et sted han har kalt hjem i mange år nå. Skulpturen blir nå et yndet sted å ta en selfie å, og spesielt for Beatlesfans. Undertegnede var selv i Beverly Gardens Park nylig – men dessverre to uker før skulpturen var på plass!

For å fortsette å motta Norwegian Wood også i 2020 må du fornye ditt medlemskap i klubben. Det gjør du enten ved å fylle ut og betale giro blanketten som medfølger bladet, ved å betale via nett-

bank eller vippse oss pengene. Husk å skrive navn og adresse som melding til oss i alle de tre tilfellene. Kontonummeret er 1271 21 35628 Vippsnummeret er 128526

Kontingenten for 2020 er 350 kroner om du bor i Norge. Husk også å melde adresseendring til klubben om du har flyttet!

George Harrisons ukjente konsertopptreden av Roger Stormo

George Harrisons siste konsertopptreden på en britisk scene fant sted 29. november 1992. Detaljene rundt denne opptredenen har ikke vært særlig kjent, men det dreier seg om en gjesteopptreden sammen med flere andre prominente gitarister. Mest kjent av disse er Brian May, gitaristen i Queen, og George testet ut Mays gitar på konserten. Dette var et årvisst arrangement som heter «Water Rats Ball» - vannrottenes ball. Dette er en kveld innstiftet av veldedighetsorganisasjonen The Grand Order of Water Rats, som ble dannet i 1889. Organisasjonen består av folk fra show business og har som formål å samle inn penger til verdig trengende. Nettsted: gowr.net Hvert år velges det en «king rat» blant medlemmene, og i 1992 var dette Herbert Maurice William 'Bert' Weedon, OBE (10 May 1920 – 20 April 2012). Weedon var gitarist og forfatter av en lærebok i gitarspilling, «Play in a day». Paul og George hadde sammen lært seg fle e grep ved å bla i denne da de begynte å spille.

Bert inviterte sine kjente venner til å komme og spille på denne gallakvelden med smokinger og pene kjoler. Åstedet var Grosvenor House Hotel, Park Lane, London. Andre prominente gjester var bl.a. Joe Brown, Brian May, Mike Read, Con Cluskey, Bruce Welsh, Phil Collins, Lonnie Donegan og arrangøren, Bert Wheedon. Vi har ikke funnet ut hvilken sang George deltok på, men det skal ha vært en ganske så utvidet versjon av noe, så kan hende var det «What’d I Say»? Bildene fra konserten viser George sammen med andre gitarister i en slags bakrekke. George spiller på Brian Mays kjente «Guild» røde gitar. George spilte offentlig fle e ganger dette året, dette var bare siste i en rekke konsertopptredener. - 6. april 1992 spilte han konsert i Royal Albert Hall, London for det politiske partiet Maharishi Mahesh Yogi's Natural Law Party. - 15. juni 1992 var han gjest hos Carl Perkins på Hard Rock Cafe, London. Sammen spilte de «Everybody's Trying To Be My Baby» og en medley bestående av «Blue Suede Shoes»/«Honey Don't») - 5. oktober 1992 dukket han igjen opp i Royal Albert Hall, London på en konsert med Gary Moore. George var med på ekstranumrene «That Kind Of Woman» og «While My Guitar Gently Weeps». - 16. oktober 1992 var George i New York og spilte i Madison Square Garden på en hyllestkonsert for Bob Dylan, hvor han spilte og sang «If Not For You» og «Absolutely Sweet Marie». Han dukket også opp på ekstranumrene «My Back Pages» og «Knockin' On Heaven's Door». - Så var det den omtalte «Water Rats Ball» 29. november. - Siste opptreden dette året fant sted 14. desember 1992 i Los Angeles, i en konsert til inntekt for den avdøde Toto-musikeren Jeff Porcaros familie. George sto på scenen sammen med Eddie Van Halen, og de fremførte «With a Little Help From My Friends».

De beste Beatles coverlåtene

MIN TOPP 10 LISTE av Are Stegane

Beatles var tyver. De stjal andres musikk gjennom hele karrieren. Og hva er galt med det? Er det ikke det musikalsk utvikling handler om? Du hører noe du liker, og så bygger du videre på det. Eller du spiller inn din egen versjon av låten. Det gjøres hele tiden, av alle. Men The Beatles var alltid ærlig på det, og de var ikke redd for å si at det var svart musikk de spilte.

Da John ble beskyldt for å utnytte andre artisters sanger i The Beatles, forsvarte han seg med å si: “It wasn’t a rip-off; t was a love-in.” Og Pauls argument var: “We pinch as much from other people as they pinch from us.”

Det burde skrives en egen artikkel om alt det The Beatles stjal, men det er en annen historie. Denne artikkelen handler om andre artister som spilte inn Beatles på nytt. Og jeg har lagt vekt på at artistene må tilføre noe nytt. Noe som beriker låten og gjør den annerledes. Slik at lytteren får en ny opplevelse. Versjoner som legger seg for tett opp til Beatles egen versjon kommer ikke med.

Og selv om Beatles stjal hele tiden, gjorde de det for det meste om til sitt eget. Det er jo velkjent at britiske band på 60-tallet stjal den amerikanske musikken, unnskyld, den svarte musikken og “solgte” den tilbake under “the British invasion”.

With A Little Help From My Friends – Joe Cocker Album: With A Little Help From My Friends/Singel • Utgitt: 1968

Det er vel ingen overraskelse at Joe Cockers versjon av “With A Little Help From My Friends” topper listen. Mange mener den er bedre enn originalen. Det gjør ikke jeg, men det er en fantastisk soulversjon. Den går saktere og er mer intens, og Paul McCartney har beskrevet den første høringen av Cockers versjon som "mind-blowing". Og den gikk da også til føsteplassen på de britiske hitlistene i 1968, og hvem kan vel glemme Joe Cockers fremførelse av låten på Woodstock året etter. Legendarisk. Og nevnte jeg at Jimmy Page er gitarist på innspillingen.

Yesterday – Gladys Knight and The Pips Album: Silk N’ Soul • Utgitt: 1968

Denne versjonen kommer sjelden opp på noens lister over hvilke Beatlescovere som er de beste. Men her får den andreplassen, og slår både Marvin Gaye og Ray Charles sine versjoner ned i sokkene. Jeg blir aldri lei av å høre Gladys’ sjelfulle og perfekte stemme gjøre den mest covret låten gjennom alle tider til en soullåt rett ut fra Atlanta, Georgia. Og vet du hva? Denne 75 år gamle damen turnerer fortsatt med sin perfekte stemme.

Help – John Farnham Album: Uncovered/Singel • Utgitt: 1980

Det samme må kunne sies om John Farnhams versjon av Help. Ingen jeg spør har denne på sin topp 10 liste. Jeg vet ikke hvorfor jeg har denne platen. Kan ikke huske å ha kjøpt den, men jeg har alltid likt denne versjonen hvor John Farnham drar ned tempoet og virkelig ber på sine knær om hjelp. Og likte den, det gjorde tydeligvis både han og publikum, for den ble utgitt som første singel fra platen, og nådde 8. plass på de australske hitlistene. Har du ikke hørt den før, er den vel verdt å spille høyt. Du får den snart på hjernen.

Got to Get You into My Life – Earth, Wind & Fire Album: The Best of Earth, Wind & Fire,Vol. 1/Singel • Utgitt: 1978

Dette er en virkelig funky utgave av Got to Get You into My Life. Låten var på soundtracket av kalkunfilmen Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band, og mange mener den reddet det lille som reddes kunne. Antakeligvis hørte jeg denne utgaven før jeg hørte Beatles sin original. Selv om EWFs versjon naturligvis ikke slår Beatles’ egen innspilling, er denne massive dosen av horn og messing en låt som har tålt tidens tann. Det svinger noe helt inn i....Låten gikk inn på førsteplass på Soul singler listen, og nummer 9 på Billboards Hot 100 singles chart.

While My Guitar Gently Weeps – Prince, Tom Petty, Steve Winwood, Jeff ynne and others Album: Ikke utgitt på plate • Live: 2004

Du kan se den her, sammen med mer enn 76 millioner andre som har sett den: youtu.be/6SFNW5F8K9Y

I 2004 samlet et legendarisk knippe artister seg på scenen for å innlemme avdøde George Harrison som soloartist i Rock and Roll Hall of Fame. Bandet inkluderte Traveling Wilburys kompisene Tom Petty og Jeff ynne, Harrisons sønn Dhani, Steve Winwood, og sist men ikke minst, Prince. Bandet gjorde denne versjonen av While My Guitar Gently Weeps til en “live performance” av en annen verden, og det overnaturlige er det Prince som står for. Måten han entrer scenen og drar denne legendariske soloen på er bare helt utrolig. Jeg mener Prince ikke sto tilbake for Jimi Hendrix som gitarist. Jeg har sett Prince live, og det han gjorde med gitaren var “vanvittig”. Som Jimi ser det ut som den er en del av kroppen. Dette er uten tvil den beste soloen av den ikoniske låten noensinne. Clapton får ha meg unnskyldt.

Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band – Jimi Hendrix Album: Hendrix in the West (Live Isle of Wight, 30. august 1970) • Utgitt: 1972

Der fin es knapt et større kompliment for en artist å bli hyllet av en annen samtidig og respektert artist. Og hvilken hyllest! Bare to dager etter at Pepper ble gitt ut, 4. juni 1967, står Jimi Hendrix på scenen i Londons Saville Theatre. I salen sitter Paul McCartney, og måper. Han var der sammen med Jane Asher, George HarDer finnes dess erre ikke noe innspill- rison og Pattie Harrison. ing fra denne opptredenen, men dette Slik husker Paul McCartney det: klippet er fra konserten 22. desember 1967 i London’s Olympia Theater, hvor “Jimi opened, the curtains fl w back and he came walking forward, Jimi advarer “Watch out for your ears! playing ‘Sgt Pepper’, and it had only been released on the Thursday so that Watch out for your ears!” was like the ultimate compliment. It’s still obviously a shining memory for youtu.be/hPqtleRxFSw me, because I admired him so much anyway, he was so accomplished.” 99

She Came In Through the Bathroom Window – Ike & Tina Turner Album: Singel (Nederland)/Feel Good • Utgitt: 1972

Dette fyrverkeriet av en låt er Tina Turner på sitt aller beste. Ike & Tina Turner laget mange versjoner av Beatleslåter, og ingen av dem er dårlige, men dette er kanskje den beste. Tina har en stemme som ingen andre, og energien hun legger i denne låten gjør den til en skikkelig funky versjon som virkelig blåser deg av banen. Den fin es på platen Feel Good som ble gitt ut da de var på turné i Nederland. She Came In Th ough the Bathroom Window ble utgitt som singel kun i Nederland.

Eleanor Rigby – Ray Charles Album: A Portrait of Ray • Utgitt: 1968

Ray Charles ga ut en rekke Beatlescovere, men dette er den beste. Fra strykerne i åpningen til øyeblikket han åpner munnen, gjør “brother” Ray dette sporet til et angstfylt epos. Med de svarte gullstemmene til Raelettes svevende i bakgrunnen, er musikken like hjemsøkende som Rays stemme. Aretha Franklins versjon måtte dessverre vike, selv om den også er helt fantastisk. Låten nådde 39. plass på U.S. Cash Box chart og 36 på U.K. singles chart

Hey Jude – Wilson Picket Album: Hey Jude • Utgitt: 1969

Hey Jude ble anbefalt for Wilson Pickett av en da ukjent gitarist hos legendariske Muscle Shoals Sound Studios ved navn Duane Allman. Nesten alle de andre til stede var skeptiske til om en Muscle Shoals soul-gjengivelse av Paul McCartneys signaturballade kunne fungere, men Allman sto på sitt, og resten er historie. Pickett skriker, roper og “crooner” seg gjennom sangen med en feberhet energi, og Allmans gitararbeid var så bra at Eric Clapton selv ringte studioet og spurte hvem gitarspilleren var. Clapton minnes: “To this day, I’ve never heard better rock guitar playing on an R&B record. It’s the best.” Allman dannet The Allman Brothers Band ett år senere og fortsette å forme Southern rock..

All My Loving – Amy Winehouse Album: Ikke utgitt på plate • Live: BBC 3, 2004

Amy Winehose er en av mine favorittartister, og nylig kom jeg over denne fantastiske tolkningen av All My Loving, som hun gjorde på et live-opptak på Live BBC 3 i 2004. Hun gjør en poplåt om til en indie jazz låt dryppende av soul. Stemmen hennes er som alltid magisk, og det høres ut som denne låten var skrevet nettopp for henne. Dette er en sjangermessig crossover som virkelig fungerer bra. Jeg anbefaler deg å høre på den. Du fin er den her: youtube.com/watch?v=RMupWnpLlIs t

100

Leksjoner vi har lært:

Ringo Starr om freden, kjærligheten og livet av Simon Harper – oversatt av Roger Stormo

Fred og kjærlighet - to ord som samlet utgjør Innspilt i hjemmestudioet hans i LA, og skapt i selskap med sine nærmeste venner og signaturprinsippet til rockens mest varige ambassadør for global harmoni: Ringo Starr. samarbeidspartnere, er det lyden av en artist som De utgjør enhver hilsen han gir, avslutter hver melding han deler på sosiale medier, og er manifestert i den dobbeltfi grete honnøren han alltid har på bildene. Hans overbevisning er å være en budbringer av håp og medfølelse siden The Beatles så hjertelig forplantet viktigheten av kjærlighet og dens alt erobrende kraft tilbake på 60-tallet, og er fremdeles så utbredt nå. «What’s My Name», den ikoniske trommeslagerens 20. album er gjennomsyret av positivitet og en vitalitet som bare kommer med personlig tilfredshet.

oppdager og nyter privilegiene i et liv dedikert til musikk, og konsekvent utforsker frihetene som har velsignet ham.

Han er skammelig romantisk i den strålende Beach Boys-aktige «Magic», skrevet i samarbeid med den mangeårige All-Starr Band gitaristen Steve Lukather, og enda mer når han tolker «Grow Old With Me» - et inderlig spor utviklet fra en demo som John Lennon hadde spilt inn i 1980 mens han skrev sitt ‘Double Fantasy’ album (selv om det ikke var inkludert), og som Ringo med sin sedvanlige tofingers salutt Foto: Scott Robert Ritchie.

101

Ringo gjenforenet med tidligere bandkamerat Paul McCartney, som sørget for sangens bass og bakgrunnssang. En slik smittsom idealisme spredte seg tydeligvis til de som jobbet med Ringo, og hvis spor gir de mest umiddelbare livlige budskapene. Sangskriver Sam Hollander hjalp til med å skrive «Thank God For Music», en ode av takknemlighet til sangens helbredende kraft, og l det «Better Days», et kontemplativt oppmuntringsbrev basert på et intervju han hadde lest med Ringo i Rolling Stone. «Morgendagen er rett bak solnedgangen,» beroliges det, «og de bedre dagene er i ferd med å komme.» Og mens det på overflaten sies «Life Is Good», en tittel som fullt ut støtter inntrykket av Ringo - som tidligere i år feiret sin 79-årsdag - etter å ha oppnådd åndelig stillhet, antyder tekstene - komponert med Gary Burry - var ikke seilasen dit uten skjær i sjøen. «Jeg har hatt dårlige dager der ting går galt,» synger Ringo, og det er denne tilståelsen som drev det overordnede spørsmålet som hevdet seg i vårt sinn foran vårt møte med Starr: hvor lett det er for ham å opprettholde en optimistisk front gitt den vedvarende antagonismen i verden i dag? Intervjuet vårt er det siste som er planlagt på en ettermiddag som fin er Ringo komfortabelt plassert på et sentralt London-hotell, og snakker med verdenspressen om «What’s My Name», og «Another Day In The Life», den tredje i en serie bøker han har produsert som presenterer hans fotografiske arbeider. Denne har tema fra det unike perspektivet på hans liv på veien, en unik innsikt i den forbigående livsstilen som Ringo har søkt stabilitet gjennom.

I «Better Days» synger du: «Vi blir bare lykkeligere». Opplever du at med alderen kommer lykke og tilfredshet? – Vel, jeg tror jeg har hatt mange glade dager - ikke som tenåring, men etter det. Det var visse perioder i livet mitt som var veldig glade, men livet er livet: det fin es baksider. Men jeg tror at hvis du hører på sangen, handler det om hvor du var - det er som en minibiografi, «Better Days» som Sam skrev. Det skrev han fra en artikkel i Rolling Stone. Jeg har hatt mine oppturer, og jeg har hatt mine nedturer, men bedre dager kommer stadig inn. Og akkurat nå er vi midt i en mye bedre dag! Er du en optimistisk person av natur? – Jeg er optimistisk. Jeg er ikke en pessimist i det hele tatt. «Det kommer til å gå fi t» - jeg har den holdningen. Det har jeg. «What’s My Name» høres stort sett ut som et lykkelig album - jeg tror du høres fornøyd ut i det! – Vel, det var veldig gøy å lage den - selv om det kunne være en trist sang, hadde vi det gøy med å lage den fordi vi spiller den, og jeg har fl tte musikere som kommer inn og jobber for meg. Så det er fremdeles rart; jeg er produsent, så jeg må fortelle dem hva de skal gjøre! (Ler) Og musikerne jeg har, jeg trenger ikke å fortelle dem så mye i det hele tatt, for de er alle ganske etablerte og de vet hva de gjør.

Og så, å fin e seg selv ansikt til ansikt med uten tvil den mest berømte trommeslageren på planeten - absolutt den mest berømte trommeslageren som er slått til ridder - benytter vi muligheten til å pløye dypere i Ringos rådende etos, for å fin e ut nøyaktig hvor hans tankegang befin er seg nå.

Ringo er optimist av natur – her med TO tofingers tegn Foto: Scott Robert Ritchie

102

29. oktober var det et arrangement i Los Angeles der Ringo snakket om sin nye fotobok, i samtale med regissør David Lynch og rockefotograf Henry Diltz.

Er du sjefen? – Mmm. På en måte. Jeg liker å være en i bandet, vet du? Det er der jeg liker å være. Det er den posisjonen jeg liker å ha i bandet. Jeg elsker å være i et band, og jeg har holdt på med All-Starr-bandet i 30 år nå, og de får sangene sine, og jeg får mine. Er det derfor du fremdeles er så proaktiv og fruktbar med arbeidet ditt fordi du er på et lykkelig sted og kreativitet er et godt utløp? – Ja, men når du sier at det er, er det som om du aldri har hatt en dårlig dag - vel, du har dårlige dager. Livet er livet. Jeg har en tendens til å tenke nå at hvis livet er fi t kommer det til å være sånn for alltid, og hvis jeg har en dårlig dag, vil også dette passere. Det vil endre seg. Jeg kommer ikke i hengemyra med det, vet du? 103

Du er fotograf så vel som musiker. Tror du dette gir deg et unikt personlig perspektiv på livet, å se ting gjennom ditt eget objektiv? – Vel, det innsnevrer fokuset. (Ler) Du vet, vanligvis er det mye som skjer, og du zoome deg inn. Men faktisk har jeg elsket kameraer siden 60-tallet. Den første boka handlet om kamerabilder, og nå handler «Another Day In The Life» hovedsakelig om telefonbilder. Hvis du ser på det, er det som å være på tur: det er mye mat på tallerkener, ting i skjeer, fugler på balkongen, bare å fly - jeg hadde ingenting med det å gjøre, det var akkurat som «Ooh, wow.» Så du er på turné, og du har de to gode timene der du spiller, men det er mye annet der du reiser, eller hvis du sitter på et hotell ... Selv i garderoben der du venter noen ganger - du må være der tidlig av mange grunner - og jeg ser etter noe å gjøre. Et av dem er bare, «Ooh, la meg ta et bilde av det,» eller «Å wow, se det ansiktet?» Så det er i farta.

Ved å bringe dem sammen i en bok, føles det til syvende og sist som å lese en dagbok for deg?

spille. Jeg klager ikke på å reise lenger, fordi vi må gjøre det for å få gleden på slutten av det.

– Det er det. Det er en selvbiografi å mange måter også. Jeg har ikke noe imot å gjøre selvbiografien «På tirsdag sa John ...» eller hva som helst, «og så fikk jeg et tog til Hamburg ...» Det er egentlig ikke meg. Jeg liker bare å legge ut tingene mine i en sang - du kan høre mye om meg i sangene mine. Det er albumet mitt, så jeg dirigerer hvor det beveger seg, og «Better Days» var Sams idé, men «Thank God For Music» og den med Steve Lukather, «Magic», den er på stranden, det er en kjærlighetssang. Slik er det. Og til middag: «Gotta Get Up To Get Down».

Er det noen ulemper med å spille inn hjemme?

Vi spiste middag med Klaus Voorman, Joe Walsh og Jim Keltner i LA, bare spiste middag, og den linjen kom ut. Umiddelbart visste jeg at det var en sang, men så fant jeg ut at det er tre sanger der ute med den tittelen! (Ler) Plateselskapet sa: «Å, du burde endre den tittelen,» men jeg bare «Nei, det er hva det er.»

– Nevnte han meg? (Ler) Nei, men vi diskuterte hvordan The B nds andre album ble spilt inn i et hus i LA, og han sa at innspillinger hjemme ikke var en akseptert metode i 1969, og hans plateselskap hadde sagt at de var gale. Det er som, hvorfor skulle du ikke lage musikk i komfortable omgivelser?

Du nyter luksusen av å kunne spille inn hjemme ... – Det gjør jeg. Jeg elsker å gjøre det hjemme. De to tingene med det: Jeg elsker å være hjemme - jeg er på min egen plass, det er ikke et vindu i studio som skiller folk ...

– Nei. Ikke for meg. Jeg forestilte meg frustrasjonen når dørklokken ringer…! – Klokka ringer ikke i gjestehuset! Jeg mener, dette hotellrommet er større enn hele studioet mitt! Det er lite plass, men med ProTools og moderne ting kan jeg trykke på en knapp og få noens forsterkerlyd. (Ler) Jeg har nylig intervjuet Robbie Robertson ...

Ringo spiller på noen sanger på Jenny Lewis’ fjerde LP, «On The Line».

Jeg jobbet i Los Angeles i Capitol Studios for Jenny Lewis - jeg spilte på noen få spor - og det var første gang jeg hadde vært i studio i, la oss si, tre år, og jeg skjønte: «Ah, jeg elsker å jobbe hjemme.» Selv om hun er fl tt - mener jeg, hun imponerte meg så mye. Og du vet, jeg spiller med Don Was og Ben Watt alle menneskene vi kjenner - og det er bra. Jeg liker å gjøre det hjemme; det er det jeg liker å gjøre. Jeg maler også, hjemme. Så det å være komfortabel hjelper?

– Jeg vet! Yeah. Vel, du vet, Beatles prøvde det [for “Let It Be” -øktene] i Savile Row . Vi bygde et studio. Vi var lei av [Twickenham studios], det store tomme rommet - vi ville alle være i hjørnet og vi tenkte: «Vi skal få det til å bli avslappende.»’

Så vi hadde en sofa, og vi hadde store stoler, vi hadde peis, og så, «OK, tagning en!» (Mimer tromming.) Og så, «OK, spill den av fra båndet.» Og vi reagerte, «Hva ...? Hva…?» (Gjør sprakende lyder.) Drit brant i peisen og spraket! Vi hadde aldri tenkt på det! (Ler) Så vi måtte slukke peisen! (Ler) «Å ja, dette er så fl tt her!» (Sprakelyder.) «Hva er det på båndet? Hva skjer? Det var peisen!»

Du trenger ikke å slå av og på.

I «Life Is Good» snakker du om leksjonene du har lært. Hva tror du er den største leksjonen du har lært som har brakt deg til et lykkeligere sted?

– Nei. Jeg er hjemme og gjør dette, og så er jeg på veien. Slik fungerer det. Jeg har slått meg ned. Ingen vil være på veien - vi må være på turné for å

– Det er alltids i morgen. Yeah. Jeg tror det er den største leksjonen jeg har lært. Som jeg sa før: opp eller ned, det er alltids en morgendag.

– Ja, det hjelper.

104

Ringo spiller trommer på The Bands «The Weight» for «Playing for change»-prosjektet der musikere fra hele verden spiller inn hver sine deler av en sang.

Det kan være utfordrende å være positiv hele tiden. – Jo, ja. Jeg tenker at som tenåring var det ingen morgendager; det var som «Helvete nå, og det blir helvete ...!» Det er bare fasen du går gjennom, og jeg er ute av den fasen nå. Jeg gjør det jeg elsker. Det er ingenting som gir meg noe nedtur om det. Jeg elsker å spille, jeg spiller med fl tte mennesker, jeg skriver med folk ... De fle te av de 365 dagene, de fle te av dem er i gjennomsnitt musikalske; Jeg turnerer eller spiller. Jeg spiller på åtte andres plater i år - fordi de kan sende filene! De sender filene! Jeg sier: ‘Ok, la meg se ...’ Og det er tingen, da du snakket om Robbie, sendte de filene ...

105

Mener du Playing For Change-videoen som du begge har spilt på? Playing For Change! For en god ide! Og så drar de til India. Musikk, det er et fl tt konsept som vi føler, men utenfor kan de ikke forestille seg. Jeg kan gå hvor som helst og spille med mennesker, og folk vil spille med meg. Musikk, det har ikke disse grensene - med mindre du spiller jazz; Jeg spiller ikke jazz, men ... (ler) Som mennesker ser det alltid ut som om musikere kommer sammen med hverandre.

I «Th nk God For Music» kaller du musikk din frelse. Du var veldig heldig at du fant denne tingen som du brenner for, og det viste seg å være din frelse. Er det den rollen som musikk kan spille for mennesker? Vel, hvis du elsker det som du gjør. Jeg må være ærlig og si at det var noen år der det ikke reddet sjelen min, men det kom tilbake til slutt. Så det er stort for meg. Dette intervjuet ble opprinnelig publisert av tidsskriftet Clash i Storbritannia. Ringo Starr har sin nye fotobok, «Another Day In The Life» ute. Luksusutgaven kom ut fra Genesis Publications i januar, men fra Platekompaniet og andre forhandlere av bøker i Norge er det nå mulig å kjøpe billigutgaven, som kom ut 15. oktober. Den har et annerledes omslag, men mye av det samme innholdet. ISBN: 9781905662586 Pris hos Platekompaniet er kr 379,- for tiden er den på kampanje til kr 359,-. AdLibris har den til kr 343,-.

106

Sgt Pepper i Dolby Atmos

Den nye surroundteknologien heter Dolby Atmos, og av 50-årsjubileumsutgavene av Beatlesalbumene er det kun det nyeste – «Abbey Road» – som er utgitt med denne for det kommersielle markedet.

Nå skal «Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band» også være surroundmikset i Dolby Atmos, og Apple har valgt å stelle i stand lyttearrangementer i Liverpool, hvor folk kan møte opp og få høre det legendariske albumet gratis. Hensikten er vel uansett å få blest om teknologien, og oppmuntre folk til å oppgradere sine surroundanlegg. Mens kinoutgavene av Dolby Atmos gjerne opererer med over 100 høyttalere, holder det gjerne med at man har et par ekstra høyttalere hengende i taket i hjemmeversjonen. Det er nemlig lyden ovenifra som er litt av hemmeligheten med teknologien. Man må booke billettene på forhånd, men det er som sagt gratis.

Arrangementet heter «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band – The Immersive Experience» og skal avholdes hver dag mellom 19. desember 2019 og 9. januar 2020 i Dr Martin Luther King Jr bygningen som ligger på Royal Albert Dock i Liverpool.

Det er Giles Martin som har foretatt miksingen, og han sier til avisen Liverpool Echo at «Uten Liverpool ville det ikke ha vært noen Sgt Pepper. Liverpool er hvor det burde være. Folk vil være fullstendig innhyllet i lydlandskapet, som er ulikt alt annet. For meg er det som å tenke at man faller gjennom platens vinyl og inn i denne verden hvor du er omringet av The Beatles. Det er som å sitte i Abbey Roads Studio 2 og Beatles spiller for deg.» Det er ikke sagt noe om hvorvidt en Dolby Atmos-utgave av Sgt Pepper-albumet vil være i handelen.

107

The Beatles Singles med Lonely alle singlene. Sgt. Pepper’s Hearts Club Band

Anniversary Deluxe Edition Ute nå! - tilgjengelig på dobbel LP og CD nå!