Norwegian Wood 161 by Roger Stormo

nr. 1m6e1r 2020 som

G R U B M HA d

char i R e l t t Li

Astrid Kirchher

Revolution & Nike George & India

Lennon

Heilnor

og Ono

sk Beat

i Danma

lesfesti

val

Norwegian Wood 161 PRESIDENT: Toralf Høyer-Hansen toralf@norwegianwood.org SJEFREDAKTØR: Roger Stormo roger@norwegianwood.org SEKRETÆR: Bente Reimers Moe bente@norwegianwood.org KASSERER: Bjørn Bjerkeskaug info@norwegianwood.org NETTSTED: www.norwegianwood.org FACEBOOK: www.facebook.com/beatlesklubb TWITTER: www.twitter.com/beatlesklubben ADRESSE: Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO TRYKKERI: Knut Molvik Molvik Grafisk knut@molvik.no LAYOUT: Erik I. Blindheim Baremeg.no erik@baremeg.no ANNONSER: Lise Lotte Andersen Pil Media lotte@pilmedia.no

Takk til: Are Stegane • Jon Vidar Bergan Svein Sund • Alan Bradshaw Steinar Waage • Ivar Rømo Josh Kennedy

Kontingentsatser

Medlemskontingenten for 2020 gjelder for hele året, noe som inkluderer fire numre av medlemsbladet.

Innhold: 2. Redaksjonelt og Innholdsfortegnelse 3. Roger har ordet 4. Presidenten har ordet – George Harrison og India del 1 12. Flaming Pie 16. Nymalt Abbey Road 18. Heilnorsk Beatlesfestival av Are Stegane 20. Vi minnes Astrid Kirchherr 30. Balladen om John,Yoko, Stuart og Astrid av Josh Kennedy 37. Threetles på Tenerife 39. På reise i Beatles’ fotspor: Hamburg 47. Børge-statuetten og Bent Rej 50. Little Richard – King and Queen of Rock and Roll 56. Ringo spiller for Graham Gouldman av Jon Vidar Bergan 57. Paul Goresh og bildene hans 61. Lennon og Ono på Thy 66. The Beatles DNA del 1 av Svein Sund 72. «Revolution» og Nike av Alan Bradshaw 76. Ringo Starr: Goodnight Vienna av Steinar Waage 83.Anmeldelse: Kjetil Linnes live strømming av Ivar Rømo 86. Les Anthony og Rolls Roycen 89. Gamle numre av Norwegian Wood 90. All Those Years Ago: Nytt bilde 92. Bokanmeldelse: Jon Vidar Bergan anmelder The Beatles from A to Zed av Peter Asher 94. Nye bøker

Innsendte bidrag til bladet sendes: redaksjonen@norwegianwood.org

Her er de forskjellige satsene: Norsk medlemskap (papirutgaven av medlemsbladene ) kr. 350 Utenlandsk medlemskap (papirutgaven av medlemsbladene) kr. 450 Elektronisk medlem, Norge og utlandet (pdf-fil av medlemsbladene) kr. 200 Familiemedlem (Støttemedlem, får ikke bladene) kr. 100 Klubbens kontonummer er 1271 21 35628 Du kan også vippse oss:Vipps-nummer: 128526. Skriv navnet og adresse på den som skal motta bladet som melding. Har du flyttet er det svært viktig at du melder inn dette til oss, så får du bladene når du skal, og dette sparer oss for ekstra portoutgifter. Du melder fra enten ved å sende oss et postkort eller en e-post til vår kasserer på adressen info@norwegianwood.org

Velkommen inn i sommernummeret av Norwegian Wood! Det har vært rare tider i hele verden i perioden vi har lagt bak oss, og den er ikke over.

ferdiggjøring, sier noen som har kontakt med Salzman. Alderen innhenter de som er med i Beatleshistorien, og vi hedrer minnet om Astrid Kirchherr og Lennons sjåfør Les Anthony i dette nummer. Terry Doran har også sjekket ut fra dette jordeliv, han var en av Epsteins venner og forretningspartnere og solgte George hans første bil. Han ble med Beatles opp gjennom historien og var Georges assistent i Friar Park frem til 80-tallet. Little Richard var en stor inspirasjon for Beatles, nå er også han borte. Vår serie i fotsporene til Beatles tar oss denne gangen med til Hamburg, så det blir et stort fokus på den byen i dette bladet.

Ringo Starr har i likhet med mange artister utsatt sin planlagte turné ett år, til sommeren 2021. Paul McCartney har ikke utsatt sin egen vår/sommerturné, den er helt og holdent bare avlyst. Det samme gjelder ELO og Dhani Harrison som vi skulle ha hatt besøk av til høsten. Også «The Ballad of John & Paul» fra våre hjemlige venner i «It was fifty years ago» er utsatt ett år og vil etter planen ha premiere i september 2021. Peter Jacksons nye film om «Let It Be»innspillingene ser ut til å ha arbeidstittel «Get Back» og Disney har kjøpt distribusjonsrettighetene. Etter planen skulle filmen ha hatt premiere 4. september 2020 på kino i USA og 3 uker senere på våre trakter, men nå har Disney gått ut og utsatt filmen nesten ett år, til den 27. august 2021.

Eirik Søreide er fortsatt opptatt med den nye verdensborgeren, men samtidig tar Svein Sund et dypdykk i vinylens verden, og serien hans starter i dette bladet. Idet vi skulle i trykken skrev et par britiske aviser om at Beatles’ avdøde tekniker Geoff Emerick har etterlatt seg et båndopptak som familien hans nå skal i rettssak med Universal Music om rettighetene til. Det skal dreie seg om opptaket fra 6. juni 1962 da Beatles fortsatt med Pete Best på trommer spilte inn fire sanger. Spennende!

4. september var også tentativ utgivelsesdato for en 50-års «Let It Be» jubileumsutgave, men her er intet sagt eller annonsert. Kanskje venter de også med den ett år.

9. oktober skal vi sammen med den trønderske Beatlesklubben «Across The Universe» i samar-

I mellomtiden kan vi ta en bit av Paul McCartneys nye arkivutgivelse «Flaming Pie» som vi presenterer en forhåndstitt på inne i bladet. 29. august kommer Record Store Day utgivelsene, hvorav tre er solo-Beatles relaterte:

beid med rockemuseet Rockheim arrangere festdag i Trondhjem med foredrag og konserter i anledning av at det er 80 år siden John Lennon ble født. Samtidig går Beatlesfestivalen på Beitostølen av stabelen, den blir i år heilnorsk, altså ingen utenlandske artister og foredragsholdere denne gangen.

Ny miks av Lennons «Instant Karma» på single, Half Speed Mastered LP av «McCartney» og en dobbel LP på farget vinyl av «Chants of India» av Ravi Shankar og George Harrison.

Med andre ord er det fortsatt noe å se frem til for Beatlesfansen i år, til tross for koronaviruset og de følger det har fått.

Da avslutter jeg med å ønske alle dere lesere en riktig god sommer!

Det ryktes også om en 50-års jubileums boksutgave av John Lennons “Plastic Ono Band” LP i samme stil som den tidligere utgitte “Imagine”-boksen, men intet er offentliggjort ennå. Andre ting som er i kjømda er Paul Saltzmans dokumentarfilm om Beatles i India, men her foreligger det foreløpig ingen slippdato. Den nærmer seg i hvert fall

Roger 3

Toralf Høyer-Hansen

Presidenten har ordet

George Harrison var gitarist i det største rockefenomenet noensinne. I tillegg til å være en Beatle, ble han en av de fremste formidlere av østlig-inspirert musikk, kultur og religiøsitet til vestlig ungdom i siste del av forrige århundre. Hvordan gikk dét til?

George Harrison og India George kom til verden 25. februar 1943, og vokste opp i et arbeiderklassemiljø i bydelen Wavertree i Liverpool. Hans far hadde et lunkent forhold til religion, mens hans mor var aktiv katolikk. Som liten gutt var George ofte i den lokale katolske kirken sammen med sin mor, uten at det var besøk som gjorde inntrykk på han.

del 1

Som tenåring vokste det fram en overbevisning hos George om at kirkegjengere var hyklere. Samtidig opplevde han en forventning fra omgivelsene om at han skulle arve en religiøs overbevisning som tilhørte andre mennesker, men som han ikke hadde noe forhold til selv: “All my early life they tried to bring me up as a Catholic, but I wasn't really into that. The whole Christian experience seemed to be telling you to believe what they were telling you, and not to have direct experience.” Med hjelp av sin fars underskrift ble George fritatt for all religionsundervisning på barneskolen ... Hans likegyldige forhold til religion og tro skulle vare fram til februar 1965. The Beatles var på Bahamas for å gjøre opptak til filmen «Help!», da de under en pause fikk besøk av en swami (swami i hinduismen er en asketiker eller yogi som har blitt innlemmet i en religiøs klosterorden). ”Jeg antar at det var starten på det hele for meg. Det var et tilfeldig møte - fyren hadde et lite sted på Paradise Island, og noen hadde hvisket han i øret

George sammen med sin mor og bror - tidlig på 50-tallet

at han burde gi oss boken han hadde skrevet, The Illustrated Book of Yoga. Vi syklet rundt på veien og ventet på å få gjøre opptak, da en swami i oransje kappe kom fram til oss: Swami Vishnu Devananda, den fremste heta-yogaeksponenten. Det var på bursdagen min. ” George takket ja til boka og leste den, uten at teksten gav han mye den gangen. Imidlertid var det et annet møte under Help!-opptakene som skulle få mer betydning for han – sitaren. Tidlig i april 1965 filmet The Beatles noen indiske restaurantscener i Twickenham Film Studios i London. I restauranten var det et band med indiske musikere i bakgrunnen, hvor en spilte på en sitar. Melodien de spilte var en Beatles-medley: Another Hard Day's Night. Stykket ble ikke spesielt godt spilt, men egnet seg bra for filmen - og fikk George interessert i sitaren. Jeg husker at jeg plukket opp sitaren og prøvde å holde den, og tenkte: "Dette er en morsom lyd." Senere, i løpet av sommeren, hadde han, kjæresten Pattie Boyd og John og Cynthia Lennon sine første opplevelser med LSD. For Harrison gav syretrippen ham en følelse av høyere åndelig bevissthet. "LSD var som å åpne døren – en dør du tidligere ikke visste var der" sa han senere. “Jeg hadde en så overveldende følelse av velvære, at det fantes en Gud, og jeg kunne se ham i hvert gressblad. Det var som å få flere hundre års erfaring på 12 timer.” Det var også en frase som dukket opp i hodet hans, som om noen hadde hvisket det til ham: "Himalayas yogier." Georges musikalske liv forandret seg for alltid etter en fest i Los Angeles, 25. august 1965. The Beatles var i byen for å spille på Hollywood Bowl. Gruppen hadde en fridag og brukte den til å henge med noen venner i et hus de leide av skuespilleren Zsa Zsa Gabor i Hollywood Hills. Blant vennene var Roger McGuinn og David Crosby fra The Byrds, som ikke takket nei til en fest med psykedeliske stoffer sammen med guttene fra Liverpool. John Lennon og George brukte LSD for andre gang den dagen, mens det var første gang for Ringo Starr. Paul McCartney «sto over», og prøvde ikke LSD før i januar 1966. «Vi satt på gulvet og snakket og spilte gitar for hverandre,» husker Roger McGuinn. På et tidspunkt gikk samtalen over til å handle om indisk musikk. Det var da David Crosby fortalte George om Ravi Shankar. «Jeg er ikke sikker på om det var jeg som gjorde det, men det er folk som var der som sier at jeg fikk han interessert i indisk musikk», sier Crosby.

Georges første sitar - solgt tidligere i år for $62,500

George og Pattie i 1966

«Jeg vet at jeg snakket om Ravi Shankar til alle jeg møtte på den tiden. For meg var han planetens største musiker.»

Norwegian Wood (This Bird Has Flown)

Tilbake i England kjøpte George noen LP-er av Shankar og fordypet seg i musikken:

George oppsøkte butikken Indiacraft i Oxford Street i London. Der, blant importerte plater, treutskjæringer og røkelsespinner, fant han sin første sitar.

«Jeg syntes det hørtes ufattelig vakkert ut. Da jeg var barn hadde vi en krystallradio med både lang- og kortbølgebånd hjemme, og det er mulig jeg allerede da kan ha hørt litt indisk musikk. Det var noe med musikken som var veldig kjent ...»

Han kjøpte den for £ 70, og begynte straks å eksperimentere med instrumentet. 12. oktober tok han sitaren med seg i studio. Det var tid for å starte opptakene til det som skulle bli albumet «Rubber Soul». Sitaren hadde han bare hatt i noen dager.

Mens moren gikk gravid med George, lyttet hun hver søndag morgen på programmet «For The Indian Forces» på BBC – kanskje var det der han hadde det fra? Fra 1956 spilte Shankar indisk musikk i sitt eget program på BBC Third Programme ...

Det ble kjapt bestemt at han skulle prøve å bruke sitaren på «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)».

"George hadde nettopp fått sitaren, og jeg sa: Kan du spille sitar på denne sangen? Spill - dee diddley dee diddley dee ... – George var usikker på om han ville klare det, for han var helt fersk på sitaren. Men han var villig til å prøve, og litt etter litt lærte han seg det.” (John Lennon) Etter indisk standard var det svært amatørmessig det han gjorde, men sitarens særegne klang ble en sensasjon da albumet ble utgitt i desember. «Det var så grensesprengende å ha dette merkelige instrumentet med på albumet.» (Ringo Starr) Med "Norwegian Wood" introduserte George instrumenter fra Østen i moderne populærmusikk. Samtidig som hans egen måte å tenke på musikk på ble endret for alltid.

Ringo Starr ringte Angadi og presenterte problemet for han. I følge Angadis eldste sønn, var hele familien med da den nye strengen ble kjørt med ekspressfart til studioet. Der ble de invitert med inn mens Angadi fikset strengen, og etterpå overvar de selve innspillingen. Etter «Rubber Soul» hadde The Beatles en uvanlig lang periode fri fra profesjonelle forpliktelser. Den tiden brukte George til å utforske sin interesse for indisk musikk og sitaren i særdeleshet. Fra en av Asian Music Circles sitarspillere fikk han under visning, og han behersket instrumentet stadig bedre. George utviklet snart et nært vennskap til familien Angadi. Sammen med sin nygifte kone Pattie Boyd Harrison, ble de faste gjester i familiens hjem. George og Pattie fikk også portrettet sitt malt av Patricia Angadi i løpet av denne tiden. Samværet med familien og deres nettverk fremmet Georges interesse for indisk musikk og kultur, noe han umiddelbart tok med seg inn i sitt arbeid med The Beatles.

Strengen som brast Under opptakene til «Norwegian Wood» brast George den ene strengen på sitaren. Selv hadde han ingen ekstra streng, og gode råd ble dyre for å skaffe til veie en ny. Det var da George Martin foreslo at bandet skulle ta kontakt med lederen i Asian Music Circle, Ayana Angadi.

Georges første indiskinspirerte komposisjon, "Love You To", ble spilt inn til albumet Revolver i april 1966. Han hadde spesielt sitaren i tankene da han

George på handletur i New Dehli - 1966

Ravi Shankar

Patricia Angadi i løpet av denne tiden. Samværet med familien og deres nettverk fremmet Georges interesse for indisk musikk og kultur, noe han umiddelbart tok med seg inn i sitt arbeid med The Beatles.

«Folk hadde i lang tid mast om å koble meg med Ravi Shankar, men jeg sa nei, fordi jeg visste at vi ville treffes under riktige omstendigheter.» (George Harrison)

Georges første indiskinspirerte komposisjon, "Love You To", ble spilt inn til albumet Revolver i april 1966. Han hadde spesielt sitaren i tankene da han komponerte den.

I juni 1966 møttes de for første gang, hjemme under et middagsselskap hos familien Angadi i London. Shankar var allerede på det tidspunktet en verdensberømt indisk komponist og sitarspiller.

Teksten er delvis filosofisk, delvis påvirket av hans eksperimentering med LSD, og en kjærlighetserklæring til hans kone.

Umiddelbart fant de to tonen, nesten som om forholdet deres var forhåndsbestemt. Familiebakgrunnen deres var helt forskjellig: George vokste opp i en forstad til Liverpool, med beskjedne midler til rådighet. Shankars far var indisk statsmann, advokat og lærd, mens moren hans var datter av en velstående grunneier.

Georges sitarspilling på sangen blir av flere omtalt som fantastisk, med en forbausende forbedring i forhold til spillet på «Norwegian Wood». Under opptakene benyttet Harrison flere musikere fra Asian Music Circle. Anil Bhagwat som spilte tambura, mottok £ 35 for økten, og beskrev den senere som «den mest spennende hendelsen i mitt liv». Han fikk også navnet sitt på platecoveret, en sjelden anerkjennelse for en utenforstående musiker på en Beatles-utgivelse.

Shankar snakket fire språk flytende, var en glupsk leser og en stort tilhenger av klassisk kunst, mens George knapt hadde lest ei bok og ikke hadde noen anelse om finere kulturelle sysler. Sitaristen var opplært av en berømt lærer som hadde videreført flere hundre år gamle tradisjoner.

Også på "Tomorrow Never Knows" spilte George sitar og tambura (i tillegg til gitar).

George Harrison, Ayana Deva Angadi, Patricia Angadi og Pattie Boyd

Ravi Shankar - 1966.

Fra det øyeblikket vi møttes stilte George spørsmål, og jeg følte at han var virkelig interessert i indisk musikk og religion. Han så ut til å være en søt, grei ung mann. Jeg sa at jeg hadde hørt om at han hadde brukt sitaren, selv om jeg ikke hadde hørt sangen «Norwegian Wood».

Gitaristen hadde lærte seg håndverket sitt på egenhånd - fri for regler og noter. Shankar var fargerik, artikulert og søkte stadig nye venner og opplevelser. George, derimot, var stille og privat, og foretrakk å henge rundt på sidelinjen og spilte en støttende rolle. Likevel, innen en utrolig kort tid ble George og Ravi Shankar veldig nære venner.

Han virket ganske flau, og det viste seg at han bare hadde hatt litt undervisning av en indisk fyr, for å se hvordan instrumentet skulle holdes og lære det mest grunnleggende om å spille. (Ravi Shankar om deres første møte)

Nesten med en gang gikk musikkmaestroen med på å gi George undervisning på sitaren, et privilegium mange viderekomne studenter i India måtte vente i mange år på å oppnå. Etter det første møtet holdt de jevnlig kontakt, og mindre enn tre måneder etter Angadi-middagen hadde de omarbeidet sine travle timeplaner for å reise sammen til India i seks uker.

I begynnelsen var Shankar i tvil om en vestlig popmusiker ville klare å lære seg den krevende oppgaven med å spille «skikkelig» på sitaren.

Da ga George uttrykk for at han ønsket å lære sitaren av meg. Jeg fortalte ham at å spille sitar er som å lære vestlig klassisk musikk på fiolin eller cello. Det handler ikke bare om å lære å holde på instrumentet og spille noen få akkorder, hvoretter du (med tilstrekkelig talent) kan blomstre på egen hånd, slik som det er vanlig med gitaren i vestlig popmusikk. (Ravi Shankar) Ravi Shankar spurte George om han ville bruke tid og energi på å lære seg sitaren, hvorpå George svarte at han ville gjøre sitt beste. De ble så enige om tidspunkt, og Shankar dro så den kommende uken to ganger til Georges hus i Esher, for å gi ham noen grunnleggende instruksjoner om hvordan å holde sitaren, riktig fingerbruk for begge hendene og noen øvelser. Vi ble enige om dra til India for å lære mer inngående. Jeg følte sterkt at det var en vakker sjel i ham, og anerkjente en kvalitet som jeg alltid har verdsatt enormt,

og som er betraktet som den viktigste i vår kultur ydmykhet. Med tanke på at han var så berømt - en del av den mest populære gruppen i verden noensinne! var han likevel ganske ydmyk med en barnlig kvalitet. (Ravi Shankar) 6. juli 1966, knapt en måned etter at George møtte Ravi Shankar for første gang, var han sammen med de andre medlemmene av The Beatles i Delhi, Indias hovedstad. Noe av det første Shankar sa til George, var at han måtte skaffe seg en skikkelig sitar. For å finne en slik, måtte han til India. Siden gruppen planla sin første turné i Asia i slutten av juni og begynnelsen av juli, var det meningen at George på hjemturen til England skulle stå av flyet i Delhi, slappe av og kjøpe en god sitar. Selv om han hadde håpet å tilbringe litt tid i India med å hvile og oppdage landets musikk, var oppholdet alt annet enn avslappende.

Seks hundre fans møtte opp på Delhi lufthavn ved deres ankomst, og hotellet de bodde på ble straks omringet av elleville fans. “På forhånd hadde jeg bestemt at jeg på hjemturen fra Filippinene til London skulle stoppe i India. Jeg ville se meg litt omkring og kjøpe en god sitar. Jeg hadde spurt Neil om han ville bli med meg, for jeg ville ikke være i India på egen hånd. Han var enig, så det ble bestemt at vi to skulle stå av i Delhi.” På utreisen fra London kom de andre tre, en etter en og sa: «jeg tror jeg blir med jeg også.» Men da vi kom til Delhi, etter opplevelsene på Filippinene, ville de ikke likevel. De ønsket ikke et nytt fremmed land - de ville reise hjem. Jeg følte meg litt sånn jeg også. Jeg kunne ha reist hjem. Men jeg var i Delhi, og da jeg hadde tatt beslutningen om å gå av der, tenkte jeg: Vel, det blir OK, for i India kjenner de ikke The Beatles. Vi kan gå rundt i dette fine gamle landet og ha fred og ro. De andre sa: «Ser deg senere, da - vi skal rett hjem.» Da kom flyvertinnen til oss i flyet og sa: «Beklager, dere må gå av. Vi har solgt setene deres til London,» og hun fikk dem til å forlate flyet. “Så vi gikk av. Det var nattestid, og vi sto der og ventet på bagasjen. Den største skuffelsen for meg var å innse hvor stor berømmelsen til The Beatles var- fordi det var så mange mørke ansikter i natten bak et netting gjerde, og alle ropte, Beatles! Beatles! Og så fulgte de etter oss.

Vi satte oss inn i en bil og kjørte av gårde, og de kom på små scootere etter oss, siker, alle med turbaner, Hei, Beatles, Beatles! Jeg tenkte: Å, nei! Reven har hi og fugler har reir, men Beatles har ingen steder hvor vi kan gjemme oss.” (George Harrison – Antologie) På Oberoi Hotel, byens eneste luksushotell, løp de inn hovedinngangen. Der fikk de endelig ro, beskyttet av hotellets tøffe vakter. Neste morgen snek The Beatles seg ut fra suite 448 gjennom en bakdør, med formål å kjøpe en sitar til George og gjøre litt sightseeing. Georges handletur viste seg å bli en stor suksess, som også de andre medlemmene av bandet hadde glede av. Rikhi Rams butikk i byens fasjonable shoppingsområde hadde George fått anbefalt av Ravi Shankar, som kjente eierne veldig godt. Shankar hadde selv fått laget noen av sine egne musikkinstrumenter i butikkens verksted. Ikke bare kjøpte George sitaren sin der, men de andre i The Beatles kjøpte også noen indiske musikkinstrumenter. Ved hjemkomsten til London 8. juli, startet gruppen planleggingen av den kommende turneen i USA i august. Georges tanker vandret derimot i motsatt geografisk retning, mot hans planlagte seks ukers tur i India med Ravi Shankar, fra 14. september 1966. Fortsettelse følger i neste nummer

Paul McCartney har annonsert det 13. albumet i hans samling med arkivutgivelser. Den 31. juli kommer hans tiende solo-album Flaming Pie ut. Formatene er en samlerutgave på 5CD/2DVD/4LP, en luksusutgave på 5CD/2DVD, pluss 3LP, 2LP og 2CD utgaver.

Digitale forhåndsordre for arkivutgivelsen får/fikk en digital EP, YOUNG BOY. Denne er en digital og remastret utgave av maxi-singlen fra 1997 og inneholder «Young Boy», en hjemmeinnspilling av sangen, den originale B-siden «Looking For You» og utdrag fra «Oobu Joobu Part 1», som også var med på den opprinnelige singlen. De to musikkvideoene for tittellåta er restaurert og lagt ut på nett. To EPer til kommer, «The World Tonight» 26. juni og «Beautiful Night» 17. juli. Flaming Pie var etterlengtet da den kom ut 5. mai 1997 etter at McCartney ikke hadde utgitt nytt studioalbum på fire år.

Man var godt vant den gangen. Albumet kom ut i kjølvannet av Beatles «Anthology» prosjekt og bar nok preg av dette. Det var flere produsenter involvert: Paul selv, Jeff Lynne og George Martin, og famile og venner var med som musikere: Ringo Starr, Steve Miller, Linda McCartney og parets sønn James. Tittelen på albumet var hentet fra en liten historie John Lennon skrev i musikkavisen Mersey Beat i Liverpool: «It came in a vision – a man appeared on a flaming pie and said unto them, 'from this day on you are Beatles with an A.’» Flaming Pie var nok en høydare i Pauls solokarriere: flott kritikk, og hans mest kommersielt suksessrike album på nittitallet. Albumet solgte til gull i USA, Storbritannia og Japan med flere.

I tillegg til materialet fra luksusutgaven får man dette: En spraglete kunstprint-portefølje med seks silketrykte Linda McCartney kunsttrykk, eksklusive vinylversjoner av det remastrede albumet kuttet i halv hastighet over 2 LPe i et ekslusivt utbrettsomslag, en LP hjemmeopptak i et håndstemplet hvitt etikett-albumomslag, og «The Ballad of the Skeletons» – Pauls samarbeid fra 1996 med Allen Ginsberg, hvor også Philip Glass og Lenny Kaye deltar, nå for første gang på vinyl (tidligere utgitt på CD) i hastigheten 45 RPM med tegning inngravert i vinylen på baksiden samt en plakat.

Med i luksusboksen følger en 128-siders bok med tidligere upubliserte bilder fra Linda McCartney, utvidet albumdesigns fra arkivene, historien bak albumet skrevet av Chris Heath – med spor-for-spor informasjon, oppskrifter og nye intervjuer med Paul, Ringo Starr, Jeff Lynne, Steve Miller og andre medvirkende, studionotater, håndskrevne tekster, De andre formatene faksimile av fanklubbavisen Club Sandwich fra da • 2CD (remastret album + 21 spor med bonusmateriale) albumet kom ut i 1997, nedlastbare lydfiler med 24bit • 2LP (remastret album kuttet i halv hastighet over to 96kHz HD lyd, og mere til. 180 grams LPer i utbrettcover med hefte • 3LP (samme som 2LP pluss enkelt LPen fra samlerutgaven)

Samlerutgaven er enda større - med4LP/5CD/2DVD – og begrenset til 3 000 nummererte eksemplarer utgis i en tøy-pakke i to deler.

I tillegg kommer strømmetjenester.

SPORLISTE FOR LUKSUSUTGAVEN AV «FLAMING PIE» 9. Little Willow [hjemmeopptak] 10. Beautiful Night [1995 Demo] 11. Great Day [hjemmeopptak]

Disc 1 er det vanlige albumet: 1. The Songs We Were Singing 2. The World Tonight 3. If You Wanna 4. Somedays 5.Young Boy 6. Calico Skies 7. Flaming Pie 8. Heaven On A Sunday 9. Used To Be Bad 10. Souvenir 11. Little Willow 12. Really Love You 13. Beautiful Night 14. Great Day

Disc 3 er studioopptak: 1. Great Day [Akustisk] 2. Calico Skies [Akustisk] 3. C’mon Down C’mon Baby [Ny?] 4. If You Wanna [demo] 5. Beautiful Night [Gjennomspilling] 6. The Song We Were Singing [Råmiks] 7. The World Tonight [Råmiks] 8. Little Willow [Råmiks] 9. Whole Life [Råmiks] 10. Heaven On A Sunday [kassettopptak fra Rude Studio]

Disc 2 er demoer og hjemmeopptak: 1. The Songs We Were Singing [hjemmeopptak] 2. The World Tonight [hjemmeopptak] 3. If You Wanna [hjemmeopptak] 4. Somedays [hjemmeopptak] 5.Young Boy [hjemmeopptak] 6. Calico Skies [hjemmeopptak] 7. Flaming Pie [hjemmeopptak] 8. Souvenir [hjemmeopptak]

Disc 4 er B-sider, altså ting vi har fra før på alle CD-singlene vi jaktet på: 1. The Ballad Of The Skeletons (fra en single med Allen Ginsberg) 2. Looking For You 3. Broomstick 4. Love Come Tumbling Down 5. Same Love 6. Oobu Joobu Part 1

LUKSUSUTGAVEN

7. Oobu Joobu Part 2 8. Oobu Joobu Part 3 9. Oobu Joobu Part 4 10. Oobu Joobu Part 5 11. Oobu Joobu Part 6

Disc 5 er en verbalplate Flaming Pie At The Mill [rundtur i «the Mill» er Pauls hjemmestudio i Sussex] Disc 6 er en DVD som alle vi som samler video har fra før: 1. In The World Tonight (Dokumentar) Disc 7 er en DVD som inneholder musikkvideoer (men langt fra alle) EPKer og et par TV-opptak: 1. Beautiful Night (sikkert den sensurerte versjonen uten pupp) 2. Making Of Beautiful Night (om musikkvideoen?) 3. Little Willow (en musikkvideo som kun ble vist på «Oprah») 4. The World Tonight [Regi: Alistair Donald, Marys daværende mann] 5. The World Tonight [Regi: Geoff Wonfor, som vi husker fra Beatles Anthology]

6.Young Boy [Regi: Alistair Donald] 7.Young Boy [Regi: Geoff Wonfor] 8. Flaming Pie Epk 1 [EPKer er reklamevideoer man sender til TV-stasjoner] 9. Flaming Pie Epk 2 10. In The World Tonight Epk 11. Flaming Pie Album Artwork Meeting 12. Tfi Friday Performances [TV-opptreden av Paul, som spilte live] 13. David Frost Interview [fra TV]

Altså er summa summarum at vi får en sang vi ikke har hørt før, resten er enten utgitt fra før av eller alternative versjoner av sanger vi har fra før. Sparer Paul på uutgitte sanger for å utgi dem som en egen utgivelse senere en gang? Og prisen er høyere enn noensinne. Med i luksuspakken er det også en del trykksaker som vi enten har fra før av eller hadde klart oss fint uten.

Under koronatiden har Storbritannia stått stille i mange henseenden, og trafikken stilnet. Abbey Road Studios har holdt stengt, så ingen trafikk dit heller. Derfor var det et godt tidspunkt å få malt fine nye striper på fotgjengerovergangen utenfor studiokomplekset.

NYMALT

Som vi ser av bildene, så indikerer den lille metalluken ved stripene at de har blitt endret noen centimeter siden den gangen Beatles gikk over her. Studioene holdt stengt i nesten ti uker, men 5. juni åpnet de igjen for nye innspillinger. Og juni var jo også den måneden Giles Martin med flere skulle begynne arbeidet med remiksingen av «Let It Be», så det var fint de åpnet.

LEN Ø T S O T I E B Å P TIVAL S E F S E L T A E B NORSK

DET H R I L B N E T S Ø H TIL

ane

g av Are Ste

n e w O y r a G Meanies The Blue

Pete Best

På grunn av covid-19 blir det helnorsk Beatlesfestival til høsten. Planen var at ingen ringere enn Pete Best m/band fra Liverpool, og Gary Owen & The Blue Meanies fra USA skulle komme. Men det satt dessverre pandemien bom stopp for.

Terje Steinsrud og Pete Best

Da Pete Best besøkte Beitostølen i 2017, ble det en kjempesuksess med rekordmange publikummere på konserten, og et spennende seminar med ham i foredragssalen som ble ledet av Dag Inge Fjeld. Både Pete og bandet hans var storfornøyd med oppholdet, og synes det var stas å både spille for og hilse på sine norske fans. Og da Terje Steinsrud tok Pete og bandet med på tur over Valdresflya, skal vi ikke se bort fra at Liverpool-guttene ble fan av Beitostølen. De var i hvert fall ikke vanskelig å invitere tilbake da vi ringte dem før pandemien sto til. Konserten deres på Beitostølen i år ville ha blitt en av hans siste konserter i Europa.

året verdens beste band gikk i oppløsning, og ga ut sitt aller siste album, Let it be. Det kommer til å bli mye mimring om akkurat det temaet på årets festival, og vi kan love dere et fyrverkeri av foredrag og musikk, men da med norske artister og foredragsholdere.

Men det kommer et år til neste år og, og siden de fleste konsertene hans er kansellerte i år, håper vi på at han kan ta turen i 2021. Vi har jevnlig og god kontakt med Roag Best, som er bror til Pete Best, og den som booker turneen. Så alt håp om å få ham tilbake er ikke ute. Gary Owen har besøkt festivalen så mange ganger alene, og sammen med brødrene Brian og Mick, at vi kan kalle dem Beatles-festivalens faste husorkester. I år hadde de sett frem til å spille på festivalen med fullt band. Vi regner med muligheten byr seg igjen til neste år. Beatles-året 1970 er for mange av våre faste festivalgjester det tristeste året i verdenshistorien. Det var

Vi har allerede mange gode navn på blokka, og det blir en spennende festival 9.-11. oktober. På grunn av situasjonen med covid-19, og eventuelt karantene for utenlandske artister og foredragsholdere, blir det en helnorsk Beatles-festival til høsten. Du er herved invitert! Vi vil legge ut informasjon om program m.v. på www.beatlesfestivalen.no så fort vi har noe nytt å komme med. Vi satser på at programmet vil være klart rundt 1. august.

Dette er en utgave av Astrids mest ikoniske og gjengitte bilde.Vanligvis er det den beskårede versjonen vi får se, men her vises litt av berg-og-dalbanen over hodene på The Beatles på tivolitomta i St.Pauli. Blyantstreker viser hvor beskjæringen av bildet skulle foregå. Hamburg, 1960.

Astrid Kirchherr Jeg snakket aldri med Astrid Kirchherr. Jada, jeg støtte på henne et par ganger, en gang inne på Hotell Adelphi i Liverpool, hvor hun var gjest på Beatle Week og ble intervjuet. Den andre gangen var mens Beatlesmuseet i Hamburg eksisterte. Det hadde inngang fra øverste etasje, så jeg sto og ventet på heisen for å ta denne opp til riktig etasje. Da heisen kom ned, steg Astrid ut. Jeg er litt sjenert av meg, så jeg benyttet ikke anledningen til å ta kontakt. Enda jeg har samme bursdag som hennes elskede Stuart Sutcliffe, 23. juni. Men han døde før jeg ble født.

12. mai 2020, på det som ville ha vært min mors 84-årsdag døde Astrid etter kort tids sykeleie av en hissig form for kreft. Hun ville ha fylt 82 den 20. mai, men rakk altså ikke det. Astrid Kirchherr var en viktig faktor i Beatleshistorien. Ja, kanskje ville de ikke ha blitt til noe, om det ikke var for henne? I de tidlige Beatlesbøkene på 70-tallet ble hun til stadighet feilstavet, hun med det vanskelige etternavnet. Men til skribentenes takknemlighet het hun i en periode Astrid Kemp, da hun hadde giftet seg med Liverpool-musikeren Gibson Kemp. Ja, faktisk var han trommeslageren som erstattet Ringo Starr i Rory Storm and the Hurricanes! Men det var Stuart Sutcliffe som var den store kjærligheten i Astrids liv, og som hun aldri glemte. Det var i 1960 i Hamburg, Beatles hadde spilt på Indra Club men etter klage fra en eldre dame over gaten om støy, ble gruppen flyttet til en annen klubb lenger ned i gaten og nærmere Reeperbahn, Kaiserkeller. Her alternerte de med Rory Storm and the Hurricanes om å stå på scenen og underholde fulle tyskere og sjøfolk.

Hit var det unge Klaus Voormann forvillet seg etter en krangel med kjæresten, Astrid Kirchherr. Da han kom inn i klubben skal det ha vært Rory Storm og bandet hans som spilte.

første øyeblikk, og etter dette var hun alltid like i nærheten av dem. Hun kunne ikke stort engelsk den gangen, så det gikk mye på fingerspråk. Men Astrid var bestemt ingen groupie.

Klaus ble så imponert over musikken til både Hurricanes og det påfølgende bandet The Beatles at han neste dag fortalte Astrid om dem, og inviterte henne med – sammen med kameraten Jürgen Vollmer. Det skulle bli skjebnesvangert for både Astrid og Klaus. De de etter noen dagers nøling omsider ble med Klaus for å bivåne disse engelskmennene ble de trollbundet. Astrid forelsket seg i bassisten i The Beatles, Stuart Sutcliffe, og livet til Klaus ble heller aldri det samme. Klaus lært seg å spille bassgitar ved å låne Stuarts Höfner President og fikk senere en musikerkarriere, både i flere grupper og som studiomusiker og produsent. Astrid Kirchherr ble født den 20. mai 1938 i Hamburg i et velsituert hjem, Astrid hadde tysk far men svensk mor. På flere måter var hun et krigsbarn. Under andre verdenskrig ble Astrid evakuert til Scharbeutz, en kystby nord for Lübeck, og i etterkrigstiden, da hun var tenåring, lå den tyske befolkningens skyldbevissthet over fedrelandets rolle i krigen hele tiden like under overflaten.

Astrid tok mange selfies via speil

Etter gymnaset ble Astrid tatt opp ved Meisterschule für Mode, Textil, Grafik und Werbung i Hamburg. Den gangen var hun meget interessert i mote og design, men viste raskt et så stort talent for fotografi – spesielt i sort/hvitt at læreren, den berømte fotografen Reinhard Wolf, overtalte henne til å bytte fag og deretter valgte han henne som sin assistent. Astrid og hennes venner fra kunstskolen, Klaus Voormann og Jürgen Vollmer var inspirert av den franske eksistentialismens begreper om frihet og individualisme, og som deres franske forbilder gikk de alltid kledt i svart. Da Astrid etter et par dagers nølen omsider ble med Voormann på Kaiserkeller og traff The Beatles ble hun etter eget utsagn solgt fra

Astrid var et par år eldre enn John Lennon, fem år eldre enn George Harrison, og hun tok seg av dem da de trengte det. Hun ble på mange måter en slags morsskikkelse for dem, især George. Pete Best holdt seg for seg selv, så han lærte hun aldri helt å kjenne. Da hun tok de første bildene av The Beatles var Pete bare med på gruppebildet. Da hun tok de individuelle bildene var han ikke lenger der. Imidlertid ble nok Astrid og Pete bedre kjent etter at de begge begynte å frekventere diverse Beatlestilstelninger fra 1989 og fremover. Men den personen som gjorde størst inntrykk på Astrid var bassisten Stuart Sutcliffe, som egentlig heller ville være kunstner enn musiker. Han var med i Beatles fordi han var John Lennons beste venn og Lennon ville ha ham i nærheten av seg. Og Stuart var nok en adekvat bassgitarist, men som maler hadde han et stort talent. Astrid ble hans unnskyldning for å hoppe ut av Beatles og gi seg kunsten i vold. Klaus Voormann tegnet dette bildet til minne om Astrid

Hun var en intellektuell bohem, som fanget andres oppmerksomhet helt uten store gester, og hun tilførte de unge guttene minst like mye som de ga henne. De virket kanskje rå på overflaten, men de var egentlig intelligente og de fleste av dem både beleste og dannede. Astrid var vel bevandret i kunst, litteratur og tradisjonell jazz, men hadde ikke lyttet til rock’n’roll før dette. Imidlertid hadde hun en velutviklet sans for mote og stil. Etter at Astrid hadde stylet Klaus Voormanns hår, tok det ikke lang tid før George også ville ha denne frisyren. Dette var mens Astrid og Stuart var på besøk i Liverpool i 1961, og samtidig var John og Paul på besøk hos Jürgen Vollmer i Paris. De ønsket også Vollmers frisyre, med håret kjemmet forover. Da de kom tilbake oppdaget de at George og Stu også hadde samme frisyre: Beatlesfrisyren var født. Skjønt egentlig var det Voormann-frisyren de alle hadde adoptert.

Astrid og Stuart ble fort uadskillelige. Bildene av de to sammen dokumenterer en gjensidig besettelse,

somligger langt ut over en alminnelig forelskelse. De ga imidlertid også plass til de andre bandmedlemmene, og det var i denne perioden at Astrid Kirchherr tok de mange fotografiene av de unge mennene som senere skulle bli verdens mest populære musikere. Astrids tilnærmelse når hun fotograferte var at hun gjerne ville at de hun tok bilde av så bra ut. Dessuten ville hun at menneskenes karakter skulle vise seg i hvert eneste bilde. Bildene hun tok var ikke de første som ble tatt av Beatles som gruppe i Hamburg. De var det en anonym fotograf som tok da de hadde spillejobb på Indra Club. Men bildene Astrid tok var så mye bedre. «Astrid fikk oss til å se bra ut,» sa George Harrison senere. Som sagt, i 1960 kunne hun ikke så godt engelsk, men hun stilte opp objektene sine ved å ta tak i dem

med hendene og snu ansiktene deres den veien hun ville de skulle se. Mange av hennes bilder dannet senere skole for hvordan fremstille et rockeband. Det var kunstneriske fotos, hvor hun stilte opp sine objekter og jobbet med lys og skygge. Astrids bilder var nok også inspirasjonen bak Robert Freemans første albumcover for Beatles, på den britiske «With The Beatles» og samme bilde med blå tint på det amerikanske «Meet The Beatles». Sutcliffe flyttet sammen med Astrid og begynte å studere og male i Hamburg. Han fikk seg atelier i loftetasjen hos familien Kirchherr. Lennon holdt han kontakt med per brev. Da John, Paul og Pete ankom Hamburgs flyplass i april 1962 for å spille på den nyåpnede Star-Club hadde de gledet seg til å treffe Stuart igjen.

I 1962 tok Astrid noen bilder av Beatles, oppstilt i studio. Da hadde Ringo kommet med i gruppen.

Paul, fortsatt med sleik i 1960, Stuart i bakgrunnen.

Astrid bodde en periode sammen med Ringo og George da de delte leilighet i London.

George dro rundt om for å promotere sitt nye album i 1979, blant annet førte dette ham tilbake til Hamburg og Astrid.

Astrid kneler i gangen på toget under innspillingen av «A Hard Days Night»-filmen, 1964.

Det var ikke bare Beatles Astrid foreviget høsten 1960, her er et bilde hun tok av Rory Storm.

Astrid og Ringo benytter pausen til en hvil i godsrommet. Fra innspillingen av «A Hard Day’s Night»-filmen i 1964.

John Lennon sorgtung i Stuarts atelier, like etter at de hadde fått greie på at kameraten var død.

Astrid og hennes elskede Stuart

I stedet møtte de en tårevåt Astrid på flyplassen, hun kunne fortelle at hennes elskede Stuart hadde dødd av hjerneblødning dagen før. Astrid Kirchherr mistet på en måte sin unge gnist da de glade Hamburgdagene sluttet. Ikke bare på grunn av sorgen over tapet av Stuart Sutcliffe – hun giftet seg to ganger siden, men uten å stifte en kjernefamilie – men også fordi hun hadde problemer med å få seg jobb som fotograf. Selv sa hun at kvinnelige fotografer generelt ikke ble tatt seriøst den gangen på 60-tallet, og når hun

endelig holdt på å bli ansatt var betingelsen at hun fortsatte med å ta bilder av The Beatles. Til slutt ga hun opp og begynte å jobbe med interiørdesign. Hun ga ut flere fotobøker, men primært om tiden med bandet. Klaus Voormann skulle forbli en venn, men ble aldri mer en kjæreste. Sammen med ham ga hun i 1999 ut boken «Hamburg Days». Astrid Kirchherr bevarte også forbindelsen til medlemmene i The Beatles opp gjennom årene.

I 1963 da Brian Epstein tok med seg John Lennon og reiste på ferie til Barcelona, dro de andre tre til Tenerife for å besøke Klaus Voormann i hans families feriebolig der, og da ferierte også Astrid sammen med dem. I 1964 dro hun sammen med Stern-fotografen Max Scheler til Liverpool for å ta bilder av Beatlene under innspillingen av «A Hard Day’s Night» filmen. En stund delte hun da en leilighet i London som George og Ringo bodde sammen i. I 1968 tok hun bildet av George som fulgte med hans soloalbum «Wonderwall Music». Jeg kjenner ikke til flere tilfeller der Astrid og The Beatles veien krysset hverandre, men hver gang en i Beatles gjorde gjenvisitt i Hamburg hilste de igjen på hverandre. Filmen «BackBeat» fra 1994 handlet om Hamburgtiden til Beatles og sentralt i den filmen sto jo også kjærlighetsforholdet mellom Astrid (spilt av Sherilyn Fenn) og Stuart helt sentralt. Astrid var meget begeistret for Stephen Dorff som spiller Sutcliffe i filmen og fortalte i ettertid at hun fikk gåsehud bare ved å se på ham. Han røkte på samme måte som Sutcliffe, snakket som ham og hadde de samme bevegelsene. Etter at denne filmen kom ut ble massemedia igjen interessert i Astrid, noe som førte til at hun deltok i TV-programmer og ble intervjuet av blader og aviser.

Astrid var ikke særlig god på å ivareta sine rettigheter som

fotograf når de gjaldt de ikoniske Beatlesbildene, og folk har brukt bildene og lagd reproduksjoner nesten etter eget forgodtbefinnende. Til slutt fikk hennes venn Ulf Krüger i Hamburg orden i sakene og fikk sikret hennes rettigheter og etter dette ble bildene lisensiert ut på riktig måte. Før dette har hun imidlertid gått glipp av store summer. I samarbeid med forlaget Genesis Publications, som George hadde knyttet seg til i 1980, fikk hun utgitt flere bøker med sine bilder i. I 2011 solgte hun bilderettighetene sine til en privat samler. Nå skal disse ha blitt solgt videre til Apple Corp. Historien om Kirchherr og Sutcliffe har ikke bare blitt skildret i filmen «Backbeat», den er også fortalt i tegneserieform i «Baby's in Black» av Arne Bellstorf. Kilder: • Wikipedia • Susanne Oves minneord over Astrid Kirchherr

Balladen om John, Yoko, Stuart og Astrid av Josh Kennedy, oversatt av Roger Stormo

Et dybdestudium om hvordan John Lennons kjærlighet for Yoko fylte tomrommet Astrid og Stu etterlot seg. Det splittet Beatles, denne hjertesaken. Hun var en kunstner fra en overklassefamilie. Hun kom fra et fremmed land som den forrige generasjonen i Storbritannia hadde kjempet en helt krig for å beseire. Én Beatle ble betatt av henne, klar og villig til å forlate bandet for sin nye romanse. Hun var alltid ved hans side; det intense paret begynte til og med å kle seg og ha håret likt. Paul McCartney var sjalu og luftet sin frustrasjon på små måter som gikk ut over gruppens profesjonelle arbeid. Navnet på denne damen var ... Astrid Kirchherr. Det skulle skje en gang til, og med mange sammenfallende trekk, da Yoko Ono kom på banen seks år senere. De involverte personlighetene var forskjellige, men lignende krefter var til stede i begge situasjoner. Når Beatleshistorien blir undersøkt som en helhet, kan Yoko sees på som et amalgam, som kombinerer de tidligere rollene til Astrid - den innflytelses-rike, utenlandske kunstneriske kvinnen - og av Stuart Sutcliffe - den strålende, men musikalsk begrensede

kraften som okkuperte mye av Johns oppmerksomhet på bekostning av gruppen. Disse slående parallellene er verdt å utforske for det lyset de kan kaste over det endelige sammenbruddet til Beatles. Da Beatles møtte Astrid i Hamburg, er det ingen tvil om at de ble imponert. Som Cynthia Lennon skrev i sine memoarer i 1978, «Johns brev var fulle av Astrid ... spesielt om hennes måte å kle seg på, hennes avantgarde livsstil og hennes fantastiske fotografering.» John gikk til og med så langt som å kalle henne «den tyske Brigitte Bardot.» Denne sammenligningen er opplysende. Bardot var ikonet i Johns tenåringsfantasier, såpass at han oppmuntret Cynthia til å farge eget hår blondt så hun skulle ligne. Veldig kort tid før han slo seg sammen med Yoko i 1968 skulle Lennon faktisk få møte den virkelige Bardot personlig. Han dukket opp stein på restauranten, og hadde det han senere beskrev som en «jævlig forferdelig kveld enda verre enn å møte Elvis.» Eventuelle illusjoner som han fremdeles hadde om Bardot som idealkvinnen, ble dermed knust, og med dem kanskje beundringen av hans egen kones farvede blonde hår.

Likevel var ikke Bardot Johns eneste ideal. Som han husket i en posthum publisert erindring, «jeg hadde alltid hatt en fantasi om en kvinne som skulle være en vakker, intelligent, frisinnet kunstner med høye kinnben, noe a la Juliette Greco.» Han fortsatte med å si at dette idealet forandret seg litt under et Beatles-besøk i Asia og ble til en kunstnerisk orientalsk kvinne. Men tilbake i Hamburg var «orientalsk» ennå ikke en del av ideen. Astrid var ikke bare en «vakker, intelligent, med høye kinnben, frisinnet kunstner», men var også, som Greco, fra det europeiske kontinentet. Som Kirchherr senere fortalte BBC-radio: «Vi ble inspirert av alle de franske kunstnerne og forfatterne, for det var det nærmeste vi kunne komme. England var så langt borte, og Amerika var uaktuelt. Så Frankrike var den nærmeste. Så vi fikk all vår informasjon fra Frankrike, og vi prøvde å kle oss som de franske eksistensialistene. ... Vi ønsket å være fri, vi ville være annerledes og prøvde å være kule, som man kaller det nå.» Ikke rart at Cynthia følte seg skremt ved tanken om å møte henne.Astrid ble selvfølgelig forelsket i Stuart Sutcliffe, den mest bohemaktige Beatlen, med sine mørke solbriller og sinna James Dean-uttrykk. «Jeg ble forelsket i Stuart den aller første kvelden,» sa Astrid til forfatter Philip Norman.

«Så blek, men veldig, veldig vakker. Han var som en rollefigur fra en historie av Edgar Allan Poe.» «De var den store kjærligheten,» sier Paul McCartney om denne perioden, og Pete Best husker paret som å være «som et av disse eventyrene.» I løpet av kort tid, ifølge Norman, brukte Astrid sine egne kunstneriske talenter «for å modellere ham (Stuart) til et utseende som var som et ekko og en komplementering av sitt eget.» Mye er sagt av Astrids visuelle innflytelse på Beatles hårstil og mote, og som en tidlig bandfotograf. Mer oversett er effekten dette har hatt på Johns syn på det ideelle forhold. John har kanskje sluttet seg til kameratene sine og latterliggjort Stuart til tider, men som han senere innrømmet for biograf Hunter Davies, «pleide jeg å forklare ham etterpå at vi ikke mislikte ham.» Privat beundret John sin venn, og det intense partnerskapet mellom Stu og Astrid kan bli sett på som noe av et forbilde for Johns senere, altoppslukende forelskelse i Yoko. De to situasjonene resulterte absolutt i noen lignende utfall, for i begge tilfeller reagerte Paul McCartney dårlig. Lennon bemerket årsaken til en nevekamp på scenen mellom McCartney og Sutcliffe: «Paul sa noe om jenta til Stu, og han var sjalu fordi hun var en flott jente, og Stu slo ham på scenen.» Senere, da John fant sin egen sjelevenn i Yoko, prøvde Paul å godta dette, og endatil inviterte ekteparet å bo i huset hans sommeren

1968. Dette var en tid da Paul var i en skjør tilstand, etter at han nylig hadde brutt med seg forlovede Jane Asher. Som rapportert av Pauls sommerkjæreste Francie Schwartz, gled Pauls sanne misunnelsesfølelser ut i en grusomt spøk. En lapp på peisen advarte John: «You and your Jap tart think you’re hot shit.» Paul innrømmet at han hadde lagt lappen som en vits, men den mørke undertonen av denne hendelsen var krystallklar. Sjalusi var faktisk kjernen i de andre Beatlesmedlemmenes forhold til både Stuart og Yoko. Stuart var en formidabel tilstedeværelse i seg selv. Cynthia Lennon erindret: «Det var et veldig vakkert vennskap John hadde med Stu. John, selv om han hadde gått inn i musikkens ende av kunstverdenen og forlatt billedkunsten sin, ønsket fremdeles desperat å være en maler, og Stuart var en fantastisk og dedikert kunstner. De forsto hverandre fullstendig og ga hverandre hva de selv kunne, hva de hadde å tilby. « Stuart var ikke mye til musiker, men ble med i gruppen fordi John likte å ha ham rundt seg. «Da han kom inn i bandet ... var vi litt sjalu på ham; det var noe jeg ikke taklet veldig godt,» innrømmet Paul år senere i The Beatles Anthology. «Vi var alltid sjalu på Johns andre vennskap ... da Stuart kom inn føltes det som om han tok stillingen bort fra George og meg. Vi måtte sitte litt i baksetet.»

George var enig og sa «...med alt presset vi hadde, ble det litt krangling og Paul og han (Stu) pleide å slåss litt.» «Vi hadde hatt noen få sammenstøt, delvis av sjalusi etter Johns vennskap, og Stuart, som kameraten fra kunstskolen, fikk mye tid, og vi var sjalu på det,» fortsatte Paul. «Jeg var også opptatt av at gruppen skulle bli så god som mulig, så jeg kom av og til med noen stikk. Å, du spiller ikke det riktig.» Her finner vi bevis på den strenge perfeksjonismen som Paul senere skulle rette mot George og Ringo i studio. Merkelig nok mistet John aldri sansen for å invitere musikalsk begrensede venner til å bli med i bandet sitt bare fordi han likte dem. Denne trenden hadde startet med at Johns barndomskamerat Pete Shotton spilte vaskebrett i The Quarry Men. Det at Stuart ble med i Beatles, skrev Shotton om: «Dermed fortsatte mønsteret som hadde begynt med meg i 1956, og igjen skulle manifestere seg med Yoko Ono på slutten av sekstitallet. Siden musikken kom så naturlig til John, gikk det aldri opp for ham at noen som han følte seg spesielt nær ikke også kunne delta.» Philip Normans biografi fra 2008 «Lennon» prøver å finne ut av Johns beslutning om å bringe Yoko til Beatles plateinnspillinger i 1968:

«Uansett hva Johns indre tanker var, forble han en fullt betalt Beatle, underlagt den ubarmhjertige produksjonssyklusen, som i slutten av mai hadde tilkalt dem tilbake til Abbey Road Studios ... på stilbake-til-skolen økten 30. mai, ble hans første intensjon tydelig: å ikke å bryte opp den gamle gjengen, men for å styrke den. “Han ville at jeg skulle være en del av gruppen,” sier Yoko. ‘Han hadde startet gruppen, så han mente de andre bare burde godta det. Jeg ønsket ikke spesielt å være en del av dem ... Jeg kunne ikke se hvordan jeg ville passe inn, men John var sikker på at jeg kom til å gjøre det. Han fortsatte å si: “De er veldig intelligente ... Paul er interessert i Stockhausen ... De kan gjøre det du gjør ...” Han trodde de andre i Beatles ville gå for det; han forsøkte å overtale meg. “»

Lennon bekreftet dette selv, i sitt Rolling Stone intervju fra 1970: «Yoko spilte bånd for meg som jeg forsto. Jeg vet at det var veldig rart og avantgarde-musikk er veldig tøft å assimilere ... men jeg har hørt Beatles spille avantgarde-musikk når ingen hørte på i årevis. Men de er artister, og alle artister har jævla store egoer ... og når en ny artist kommer inn i gruppen, fikk de aldri lov. Noen ganger ville George og jeg ta med noen som f.eks. Billy Preston, det var spennende, vi kunne ha hatt ham i gruppen. Vi var lei av den samme gamle dritten… og jeg ville utvidet Beatles… hun kom inn og hun ville forvente å opptre med dem som man ville med en hvilken som helst annen gruppe…» I sine memoarer fra 2006 bemerket innspillingstekniker Geoff Emerick et skifte i Yokos rolle da White Album - innspillingene strakk seg videre: «Jeg kunne se at hun (Yoko) fikk mer selvtillit. Hun så ut til å føle at hun var en del av gruppen nå. I sitt hode, og i Johns sinn, hadde hun blitt den femte Beatle.» Lennon uttrykte senere forargelse da scener med Yoko som vokaliserte til en Beatles-jam ble klippet ut fra «Let it Be»-filmen. Det er klart at han tok Yoko tilstedeværelse som et kvasi-bandmedlem på alvor. Videre søkte John å innføre disse ønskene på et tidspunkt da han prøvde å hevde seg som leder av Beatles. Det var en rolle John hadde inntatt i de tidlige dagene, da Stuart hadde sluttet seg til gruppen. Derimot hadde mange Beatles-ideer fra 1967 av opphav hos Paul. Privat raste Lennon, da han fortalte Rolling Stone: «Når Paul føler for det kommer han inn med omtrent tjue gode sanger… og da måtte jeg plutselig skrive en jævla stabel med sanger. ’Pepper’ var sånn. Og ’Magical Mystery Tour’ var en annen.» Kanskje var det kritikerslakten av «Magical Mystery Tour»-filmen som gjorde at John følte at det kanskje at det var på tide med en forandring. Eller kanskje ga det å være sammen med Yoko ham ganske enkelt fornyet selvtillit. John sa videre til Rolling Stone: «Litt etter litt over en toårsperiode hadde jeg ødelagt mitt eget selvbilde. Jeg trodde ikke jeg kunne gjøre noe. Jeg var ingenting. Jeg var dritt ... og hun (Yoko) fikk meg til å innse at jeg var meg, og at det er i orden. Det var det; Jeg begynte å kjempe igjen, være høylytt igjen og si: ”Jeg kan gjøre dette. Faen det. Dette er hva jeg vil ha,” vet du. "Jeg vil ha det og ikke legge meg ned."» Med Yoko atpåhan hadde oppav sin egen Astrid følte kneler John i gangen toget under vekket innspillingen «A Hard Days Night»-filmen, 1964. avgjørende følelse av personlig ekthet.

År senere ga han denne vurderingen av Beatles oppbrudd: «... Det var slik Beatles endte. Ikke fordi Yoko splittet Beatles, men fordi hun viste meg hva det var å være Elvis Beatle og å være omgitt av sykofanter og slaver som bare var interessert i å beholde situasjonen som den var. Hun sa til meg, du har ingen klær på. Ingen hadde våget å fortelle meg det før.» Ingen, kanskje, bortsett fra Stuart Sutcliffe. På begynnelsen av sekstitallet skrev John lange, ærlige brev til Sutcliffe og delte sine innerste tanker, slik han senere ville gjøre det med Yoko. I 1967 mintes John Stu med disse ordene: «Jeg så opp til Stu. Jeg stolte på at han fortalte meg sannheten.»

Da John følte at han nok en gang var tro mot seg selv, ble han rasende da Paul fikk æren for å kunngjøre Beatles’ splittelse til pressen i 1970. Lennon prøvde resten av livet å rette opp dette inntrykket. Det virker ironisk at kona til John i årevis fikk skylden for angivelig å ha splittet opp gruppen, en handling som John selv offentlig ønsket å få æren for. De som klandrer Yoko Ono for å ha brutt opp Beatles, kan ha vondt for å svelge sannheten: At John Lennon brøt opp Beatles. Som han selvsikkert skrev på slutten av syttitallet, «Jeg startet bandet. Jeg oppløste det. Så enkelt er det.» John utdypet sin beslutning om å forlate Beatles i et 1980-intervju med Playboy: «Det jeg gjorde ... på min egen feige måte, var å bruke Yoko ... det var som om jeg nå har styrke til å forlate gruppen fordi jeg vet at det finnes en annen side av livet.» Denne andre siden av livet inkluderte en rekke forskjellige kunstneriske prosjekter, mange av dem benyttet seg av Johns latente talenter fra kunstskolen.

Han samarbeidet med Yoko om en myriade av filmer, litografier og kunstutstillinger, akkurat som Stu hadde gjenopptatt dedikasjonen til malekunsten så snart distraksjonen rockebandet utgjorde ble fjernet. Yoko ble da flukten fra Beatles som John allerede hadde lett etter. Malen for denne bestemte typen flukt hadde blitt etablert mange år før. Vi må huske at John knapt var 29 år gammel i september 1969 da han fortalte de andre i Beatles at han sluttet i gruppen. For John var det beste eksemplet på et tiltalende alternativt liv sett bare åtte år tidligere, i den bohemske stien til kunst og kjærlighet som hans nære venn Stu hadde valgt. Pete Shotton husker at John beskrev sin nye romanse med Yoko: “Det er akkurat som hvordan vi pleide å bli forelsket da vi var unge.” John husket absolutt “da vi var unge.” Han husket Stu og Astrid. Denne artikkelen ble først publisert i det amerikanske Beatlesbladet Daytrippin i mai 2011.

Threetles på Tenerife For Beatles startet 1963 med en nådeløs timeplan med liveopp-tredener, plateinnspillinger, TV- og radioengasjementer og en rekke andre presseeventter. Det harde arbeidet betalte seg. 22. februar oppnådde de sin første britiske nummer én singel med «Please Please Me». Dette ble fulgt i mars av utgivelsen av deres første studioalbum med samme navn. Etter hvert som farten begynte å ta seg opp og Beatlemania begynte å ta tak i Fab Four tok de seg en velfortjent pause fra konsertturnéen med Helen Shapiro.

pen stort sett ubemerket av folkene rundt kunne slappe av.

28. april tok The Beatles ferie. John Lennon fått tilbud av Beatlesmanager Brian Epstein om å reise på ferie til Barcelona med ham.

Dette var ganske sikkert en av deres siste muligheter til å glede seg over anonymitet, med superstjernestatusen rett rundt hjørnet.

Dette var kun tre uker etter at Johns kone Cynthia hadde født parets sønn, Julian. Paul, George og Ringo dro samtidig på en 12 dagers ferie til Santa Cruz på Tenerife. John var altså i fastlands-Spania, mens resten av Beatles var på den spanske ferieøya Tenerife utenfor Afrika. Paul, George og Ringo fikk selskap av Astrid Kirchherr og Klaus Voormann, og bodde hjemme i Voormann-familiens feriehus. Ut fra disse fotografiene fremkommer det at at grup-

På reise i Beatles’ fotspor

HAMBURG

Når det gjelder Beatles, så reiste de jo selv en god del, så man kan faktisk oppsøke ganske mange steder rundt om i verden som Beatlesturist. Norwegian Woods medlemmer har sendt oss reisebrev fra steder som New York, Los Angeles, Cuba, Rishikesh, Amsterdam, Gibraltar og ikke minst fra Sverige.

Beatles på Top Ten Club i 1961 sammen med Tony Sheridan

Men det er selvsagt tre hovedreisemål som fans av Beatles oppsøker: Liverpool, hvor de er født og oppvokst, Hamburg, hvor de først ble Beatles startet sin karriere som profesjonelle musikere i Hamburg. Etter å ha avertert etter ny trommeslager for anledningen, droppet de alle skoler og jobber for å satse på musikken. John, Paul, George, Pete Best (trommer) og Stuart Sutcliffe (bassgitar) reiste til Hamburg i Tyskland i august 1960. Der bodde de spartansk i kinobygningen Bambi og spilte på Indra Club tvers over gaten i Große Freiheit. Etter noen måneder stengte klubben etter klager fra naboer, og Beatles begynte å spille på en klubb lenger ned i gaten, Der Kaiserkeller. Samtidig spilte trommeslager Ringo Starr på denne klubben, i en annen gruppe. Etter å ha kommet i klammeri med eieren av de to klubbene, Bruno Koschmieder, da de uten lov hadde spilt på det konkurrerende etablissementet Top Ten Club, måtte de forlate landet. Året etter, i 1961 returnerte de til Hamburg og spilte på Top Ten Club, som lå på selve Reeperbahn. Stuart Sutcliffe hadde da sluttet i gruppen for å satse på å bo i Hamburg med kjæresten Astrid og studere kunst, men opptrådte av og til sammen med Beatles likevel. I 1962 åpnet en ny klubb i Grosse Freiheit, Star-Club, og der spilte Beatles tre ganger. Først med Pete Best i mai, deretter to perioder med deres nye trommeslager Ringo Starr i november og desember. Den første perioden da de spilte på Indra Club og Kaiserkeller varte fra 17. august til 30. november 1960. De spilte 48 kvelder på Indra Club, inntil klubben måtte slutte med musikk på grunn av naboklager. Da begynte de å spille på Kaiserkeller, der de alternerte med Ringos band, Rory Storm and the Hur-

ricanes. Etter at de i pauser og etter arbeidstid dro for å spille sammen med Tony Sheridan (født Anthony Esmond Sheridan McGinnity 21. mai 1940 i Norwich i Norfolk, død 16. februar 2013 i Hamburg) på Top Ten Club på Reeperbahn, fikk deres arbeidsgiver Bruno Koschmider (født 1926 i Gdańsk, Polen [daværende Tyskland], død 2000 i Hamburg) nok. Han sørget for at de ble sendt hjem til England. George fordi han var under 18, Paul og Pete fordi de hadde tent på en kondom i Bambi Lichtspiel-lokalene, der de bodde. Den andre perioden til Beatles i Hamburg foregikk på Top Ten Club fra 1. april til 1. juli 1961. De tre siste var på Star-Club,og foregikk i 1962 fra 13. april til 31. mai, den 1. til 14. november og den siste 18.31. desember. Når de spilte på Star-Club bodde de på Hotel Pacific, som var nytt den gangen og som var fast innkvarteringssted for klubbens artister. Mens de var i Hamburg hadde Beatles også sin spede begynnelse som plateartister, idet den tyske produsenten og orkesterlederen Bert Kaempfert (døpt Berthold Heinrich Kämpfert og født i Hamburg 16. oktober 1923, død av hjerneslag på Mallorca 21. juni 1980) hyret dem som kompband for Tony Sheridan, som hadde platekontrakt med Polydor. Den første singlen fra dette prosjektet, «My Bonnie (lies over the ocean)» med «The Saints (When the Saints go marching in)» på baksiden var kreditert Tony Sheridan and the Beat Brothers, ettersom navnet Beatles lignet litt for mye på tysk slang for benevnelsen av et kjønnsorgan. Det ble spilt inn syv sanger over to dager i juni 1961 og våren 1962 spilte Beatles sammen med pianist Roy Young inn en instrumental versjon av «Sweet Georgia Brown» som Sheridan senere overdubbet sin egen vokal på. Innspillingene fant sted i Friedrich-Ebert-Halle i Hamburg.

Bea

tz a l P es

tlem

l t a e B

ania

Ham

burg

Beatles Platz fotografert i 2011 gjennom hodet til en av Beatlesfigurene på plassen.

I 2008 ble det lagd et minnesmerke over Beatles på Reeperbahn, akkurat der sidegaten Große Freiheit begynner. Beatles-Platz er sirkelformet med en diameter på 29 meter med svart dekke som kan minne om en vinylplate.

Inngangspartiet til Hamburgs Beatlesmuseum, som måtte stenge dørene i 2012 pga for lave besøkstall.

Slik så Beatles Platz ut i 1960, da Beatles ankom byen.

Rundt plassen er det silhuett-skulpturer av fem Beatles-medlemmer (inkludert Stuart Sutcliffe). Inngravert i det svarte dekket er sangtitlene til gruppas mest kjente sanger. Adresse: Reeperbahn 174, 20359 Hamburg.

Fra 2009 var det et Beatles-museum, Beatles Beatlemania Hamburg som lå i en bygning i umiddelbar nærhet til plassen. Dessverre sto ikke antall besøkende i forhold til husleien, og museet måtte stenge dørene 30. juni 2012.

Indra

Club

é f a C ock

R d r a H

The Beatles poserer på scenen i Indra Club, august 1960. De hadde nye lilla dresser fra skredderen som var nabo med Paul i Liverpool. Pete Best kom så sent med i gruppen at han ikke hadde fått en slik dress.

Nede på havna bør man definitivt stikke innom Hard Rock Cafe. Denne restauranten var det Ringo Starr som innviet da han besøkte byen i 2011, og her inne finner man flere souvenirer fra da Beatles residerte i Hamburg. Adresse Brücke 5, Bei den St. PauliLandungsbrücken, 20359 Hamburg.

Hote

l Pac

ific

Et rolig, familiedrevet hotell med relativt spartansk innredning sett med dagens øyne. Enkelte av rommene har ikke eget bad. Rommene Beatles bodde på finnes fremdeles, og frokostrestauranten er lik slik den var da hotellet var nytt mens Beatles og andre artister oppholdt seg der. Der feiret Beatles nyttårsaften 1962 da det gikk over til 1963. Adresse: Neuer Pferdemarkt 30-31, 20359 Hamburg.

Klubben eksisterer fremdeles men er kun sporadisk åpen for publikum. Innredningen er helt annerledes enn det den var den gangen. Den ligger i det stille hjørnet av Große Freiheit, helt øverst i gaten om man går fra Beatles Platz. Indra Club står i fare for å bli nedlagt, da eieren, Önder Sandikci mangler midler til å drive klubben videre. Han har dessverre i årevis vanskjøttet stedet og ikke holdt klubbens plass i Beatleshistorien i hevd. Inne i klubben henger det bilder av Beatles fra da de opptrådte på Top Ten Club i 1961.

Slik så Indra Club ut en gang. Nå har de problemer med driften – før var det med driftene.

Der K

aiser

Norwegian Wood overrakte i 2010 eieren kopier av samtlige av bildene av Beatles som ble tatt inne på Indra Club i august 1960, men innehaveren har ikke hengt disse opp noe sted. Klubben har dessuten kun vært holdt åpen etter eierens forgodtbefinnende, så mange potensielle kunder fra guidede Beatlesturer og Beatlesfans som har oppsøkt klubben har møtt stengte dører. Nettstedet deres driver derfor nå med tigging fra besøkende for å skaffe til veie penger til fortsatt drift. Adresse: Große Freiheit 64, 22767 Hamburg.

bi m a B

kelle

Klubben er fortsatt i god behold og er et levende utested. Riktignok har de endret navn til Große Freiheit 36, etter gateadressen, men det henger fortsatt skilter med Kaiserkeller på veggen. Ringo ble fotografert utenfor klubben sommeren 2018 under sin Europaturné.

Det var på denne klubben gruppen ble kjent med Klaus Voormann, Astrid Kirchherr og Jürgen Vollmer. Førstnevnte ble en livslang venn og musiker i soloperioden, de to sistnevnte tok ikoniske bilder av gruppen. Pussig nok ble det aldri tatt bilder av verken The Beatles eller Rory Storm and the Hurricanes inne i klubben. Adresse Große Freiheit 36, 22767 Hamburg.

Star-

Club

Gruppen Bambi Kino spesialiserer seg på sanger Beatles spilte mens de var i Hamburg. Her opptrer de på Indra Club i 2010. De skulle tilbake i 2020 men dette ble avlyst pga covid-19.

Egentlig Bambi Lichtspiel men oftest kjent som Bambi Kino ligger tvers over gaten fra Indra Club. Dette var da en kino som viste lavbudsjetts B-filmer (ikke porno, som mange tror), og hvor Beatlesguttene sov i noen mørke bakrom uten vinduer. Kinoens toaletter ble benyttet til morgenstellet. Nå er det leiligheter, men en minneplakett finnes ved en dør rundt hjørnet. Adresse: Paul-Roosen-Straße 33, 22767 Hamburg.

Star-Club lå tvers over gaten for Kaiserkeller, i Grosse Freiheit 39. Klubben brant i sin tid ned, og er kun bevart i form av en minnestein som ligger innenfor gårdsportalen. Masser av kjente artister fra 50-60-tallet spilte her, og er nevnt på minnesteinen. Adresse: Große Freiheit 39, 22767 Hamburg.

Stuart gjestespilte med Beatles i 1961, her er det to bassister. Paul har sin nye Höfner 500/1 og Stuart sin Höfner President.

Pretty Things i Star-Club. Postkort fra 60-årene Fargelagt bilde fra Top Ten Club i 1961. John og George foran, Stuart bak.

b u l C en T p o T Denne klubben ligger i selve Reeperbahn, og lokalene benyttes i dag til et utested, Moondoo. På gateplan er det her en pizzarestaurant. Det ble tatt en mengde bilder av Beatles på scenen her, de fleste av Jürgen Vollmer.

Det var også her Klaus Voormann lærte seg å spille bass, han jammet med Beatles og hadde lånt bassen til Stuart, en Höfner President. Senere var Ringo Starr i en kort periode trommeslager for Tony Sheridan på denne klubben. Klubben er midlertidig stengt. Adresse: Reeperbahn 136, 20359 Hamburg.

Det var mens de spilte her at Paul McCartney gikk til innkjøp av sin første Höfner felebass, og det ble tatt bilder der både Paul og Stuart er behengt med hver sin bassgitar.

Politi

Dåråpningen Lennon sto i er den første man kommer til i dette bygget, som er en bygård med leiligheter. Astrid Kirchherr ville gjenskape Vollmers bilde med Jackie Lomax et par år senere, men hun valgte døråpningen i neste oppgang, de er nemlig veldig like.

stasj

onen

På politistasjonen Davidwache satt Pete Best og Paul McCartney fengslet en natt etter at Bruno Koshmider hadde fått de arrestert for brannstiftelse i Bambi Lichtspiel, som han eide.

Dette er fortsatt en boliggård, og beboerne ser ikke alltid med velvilje på fans som oppsøker stedet. Adresse: Wohlwillstraße 22, 20359 Hamburg. Dette er en kort spasertur vekk fra Reeperbahn.

Jürgen Vollmers bilde fra 1961 av John i døråpningen.

Guttenes forklaring var at siden de ikke hadde innlagt elektrisk lys i sitt værelse hadde de hengt opp en kondom på en spiker på veggen og tent på denne for å ha lys mens de pakket sine kofferter. Adresse: Spielbudenpl. 31, 20359 Hamburg.

g a s s a p r e Jäg

Dette er åstedet for bildet som pryder forsiden av John Lennons LP «Rock’n’Roll» fra 1975.

Slik ser det ut her i dag

Bildet er fra 1961 og viser John Lennon stående i en døråpning mens resten av Beatlesmedlemmene går forbi. Fotograf Jürgen Vollmer eksperimenterte med lukkertiden og fikk Lennon til å stå stille slik at han ble skarp mens de gående Beatlene ble uskarpe. Da Vollmer deltok på et Beatlesarrangement for fans i New York i 1974 hadde Lennon sendt sin kjæreste May Pang dit for å snoke. Hun fikk kontakt med Vollmer, og John inviterte ham hjem på besøk. Det var da han besluttet å benytte et av Vollmers bilder på sitt nye album med gamle rockelåter.

tr e b -E h c le i l r a d H e Fri Her spilte Beatles inn minst åtte sanger (7 i 1961, 1 i 1962) alle er utgitt masser av ganger av Polydor og senere andre plateselskaper. Lennon mente de spilte inn mer enn syv sanger på de to første innspillingsdagene, men det er kun syv som er utgitt. Hadde det eksistert flere, ville nok Polydor ha utnyttet dem mens Beatlemania var på topp. I 1962 skal de også ha spilt inn en versjon av es Beatl n og a d i «Swanee River», men den har heller ikke plater e ny Sh ed To m selskapet klart å oppdrive i sine arkiver. n e Singl Adresse: Alter Postweg 34, 21075 Hamburg. Dette er i bydelen Harburg, som er et stykke unna på den andre siden av elven Elben. Det er omlag en halv times Langs Große Freihet ligger det fortsatt steder Beatles gjerne var innom mens de holdt til i kjøretid dit med bil, eller man kan ta S-Bahn som bruker Hamburg. omtrent like lang tid. Det er flere guidede turer som foregår i Reeperbahn-distriktet, Her kan du f.eks. stikke innom transvestittog to av guidene har spesialisert seg på de mest kjente Beatles- baren, spesielt Lennon likte seg i eller puben Gretel & Alfons hvor Beatles kunne spise relaterte stedene. Corn Flakes til frokost bestående. Det er Peter Paetzold, (Beatles Tour) som var stamkunde på Star-Club og har mange historier derfra, og Beatlesfan Stefanie Det er også mulig å ta en rundtur med båt fra Hempel (Hempel’s Beatles Tour), som er yngre. Hun flyttet fra havna i St.Pauli, det gjorde Beatles! Øst-Tyskland til Hamburg for å være kloss på Beatleshistorien. Hun er også musiker og underholder gjerne sine turgrupper Nettsteder: http://www.hempels-musictour.de på ukulele. https://www.beatles-tour.com

Børge-statuetten og Bent Rej

Børge var et kortlivet dansk blad med fokus på popmusikk, film og mote for et ungt publikum. Bladet eksisterte kun i kort tid, det startet opp i 1966 og gikk inn i desember 1967. I 1968 ble det gjort et nytt forsøk med bladet Nyt Børge, men dette gikk inn samme år. På midtsidene av bladet kunne leserne finne datidens store musikknavn i form av utbrettsplakater med friske farger. Børge fra juli 1966 med bladets maskot oppe i høyre hjørne

Tonen i bladet var ungdommelig og det greide å gjøre seg bemerket blant popfansen. Bladet avholdt leseravstemninger om hvilke stjerner som var de mest populære.

Børgestatuetten på hyllen til høyre for John

De som kom på topp i hver kategori fikk tildelt en liten statuett som bladet Børge hadde gått til innkjøp av – Årets Børge. Statuetten var bladets maskot, som av og til var avbildet i høyre hjørne av forsiden. The Beatles vant en Børge-statuett som Brian Epstein mottok på vegne av gruppen. I 1967 vant ikke Beatles, men John Lennon fikk en ny Børge-statuett da han ble årets skuespiller for sin prestasjon i anti-krigsfilmen «How I Won The War». I anledning dette ble det arrangert en fotoseanse den 18. mai 1967 på Brian Epsteins kontor i London. The Beatles ble avbildet bak Epsteins kontorpult, med de to Børge-statuettene oppstilt på bordet. Jeg vet ikke, men jeg tror den ene tilhørte Beatles fra avstemningen i 1966 og den andre Lennons fra 1967, for hans skuespillerinsats. Det ble også tatt et bilde av John med hans statuett. Fotografen var en danske som hadde bosatt seg i London, Bent Rej. Han begynte som fotograf i 1960 da han var 20 år. Fire år senere, i juni 1964 kom Beatles til København og Rej tok bilder av dem. Dette var mens Jimmy Nicol vikarierte for Ringo. Beatlesbildene kunne han selge for gode penger og han besluttet seg for å bosette seg i London og fotografere popstjerner. Rej tok etter dette bilder av The Who, Rolling Stones, The Kinks, Jimi Hendrix og mange andre.

Særnummer av Børge fra juni 1967 med John og statuetten hans på forsiden.

Bildet av John med statuetten sto speilvendt på forsiden av et nummer av Børge i juni 1967. Bildet av Beatles ble trykt inne i bladet, formoder jeg. På senere bilder inne fra John Lennon såkalte « sol-rom» inne i huset hans i Weybridge viser at hans Børge-statuett har fått plass der. Bent Rej døde i 2016 og etterlot seg et fotoarkiv bestående av bilder av popstjerner, andre berømtheter, pin-ups, reiser til Cuba og mye annet. Arkivet bestyres av hans to døtre, Ny og Cathrine som i samarbeid med gallerier stiller ut og selger bilder. Du kan se en del av bildene på nettstedet bentrej.com

Lennonbildet riktig vei

Beatles med Little Richard i Liverpool eller New Brighton i 1962.

LITTLE

RICHARD

King and Queen of Rock and Roll Da har mannen med pianoet og stemmen forlatt denne verden. «Little» Richard Wayne Penniman ble født i Macon, Georgia 5. desember 1932 og gikk bort 9. mai 2020 i Nashville, Tennessee. Han ble 87 år gammel. Little Richard var en av de tidlige rockepionerene og som sådan hadde han stor innflytelse på John, Paul, George og Ringo, særlig de to førstnevnte. Paul McCartney var en god Little Richard-imitator og underholdt gjerne sine klassekamerater med sangene hans. Da kameraten Mike Hill introduserte John Lennon for Little Richards «Long Tall Sally» i april 1956 ble han helt satt ut og fikk ikke frem ett ord, så bra syntes han den var. Little Richard oppnådde sitt første gjennombrudd med sangen «Tutti Frutti» i 1955, og fulgte opp med en serie internasjonale hits: «Long Tall Sally», «Rip It Up», «Lucille», «Jenny Jenny», «Keep A-Knockin’», «Good Golly Miss Molly», «Ooh! My Soul» og flere andre.

I Norge var hans største hit «Baby Face» i 1957. Paul McCartney fremførte denne i filmen «One Hand Clapping» i 1974. Med sin unike sangstil og voldsomme energi fikk Little Richard enorm betydning for utviklingen av rock’n’roll. Han sanger er blitt framført og innspilt av Elvis Presley, The Beatles, The Rolling Stones, The Kinks, Carl Perkins, Jerry Lee Lewis, Eddie Cochran, Buddy Holly, T he Everly Brothers, Bill Haley, Sam Cooke, James Brown, Otis Redding, Don Covay, Joe Tex, Larry Williams, Creedence Clearwater Revival, Mitch Ryder, Hollies, The Swinging Blue Jeans, The Chambers Brothers, Jimi Hendrix, Isley Brothers, MC5, Queen og mange, mange flere. «Long Tall Sally» ble fort med i repertoaret til Johns gruppe og det var Paul som i egenskap av Litte Richard-imitator som som regel var hovedvokalist når hans sanger skulle fremføres.

og avla sangen en gjenvisitt i 1986 på «Prince’s Trust Birthday Party», han fremførte «Lucille» live med Rockestra i 1979 og spilte inn en studioversjon for CHOBA B CCCPalbumet i 1988.

På konsertene var det vanlig at Beatles avsluttet med «Long Tall Sally». Den ble utgitt som tittellåten på en av EPene de ga ut, og i Norge og mange andre land kom den også ut som Little Richard var en person fylt av indre egen single. konflikter, som dypt kristen samtidig som han var en flamboyant homofil fornektet han tidlig Little Richard-sanger Beatles covret på plate: den siden av seg. I 1957, etter at den første «Long Tall Sally» (EP), «Lucille» (Live at the BBC), «Ooh! My Soul» (Live at the BBC), «Kansas City»/«Hey Hey rock’n’roll bølgen var over i USA, sluttet han å opptre midt i en turné og begynte å studere Hey Hey» (Beatles for sale). teologi. I tillegg har både John og Paul fremført sanger solo. John I denne perioden ga han også ut et gospelalspilte inn «Slippin’ and Slidin'», «Ready Teddy» og «Rip It Up» til sin Rock’n’Roll LP, Paul fortsatte å bruke «Long Tall bum, «King of the Gospel Singers». Men i 1962, takket være at platene hans solgte Sally» som konsertavslutning med Wings i 1972 og -73,

Long Tall Sally» var en single i en rekke land. Her er den norske utgaven.

bra i Europa gikk han tilbake til rocken. Little Richard ble intervjuet av Rolling Stone i 1984, og da hadde han følgende meldinger om Beatles: «Da jeg så Beatles første gang, trodde jeg ikke at de kom til å klare det. Så booket Brian Epstein meg til å spille på Cavern Club med dem. Et par uker senere fikk han meg til å lede en stor konsert på et teater i Liverpool. De var et support, med Swingin' Blue Jeans, Cilla Black og Gerry and the Pacemakers. Brian Epstein sa til meg: 'Richard, jeg vil gi deg 50 prosent av Beatles.' Jeg kunne ikke godta forslaget, fordi jeg trodde aldri de kom til å greie det. Brian sa: 'Ta masteren (av Beatles-sangene – trolig et bånd med prøvespillingen for Decca) tilbake til Amerika med deg og gi den til plateselskapet for meg.' Det gjorde jeg ikke, men jeg ringte noen folk for dem. Jeg ringte Art Rupe (fra Specialty Records, plateselskapet Little Richard hadde kontrakt med). og jeg fikk også kontakt med Vee Jay, men jeg tok ikke prosenter av dem». «Så da ble jeg booket til en runde på klubber i Hamburg. og jeg tok Beatles med meg. Vi tilbrakte to måneder i Hamburg. John, Paul, George og Ringo. De bodde på rommet mitt hver natt. De hadde ikke penger, så jeg betalte for maten deres. Jeg kjøpte biffer til John». «Paul ville komme inn, sette seg og bare se på meg. Sog så ville han si: ”Åh, Richard! Du er mitt idol. Bare la meg få ta på deg. ” Han ønsket å lære mitt lille skrik, så vi satt ved pianoet og bare “Ooooh! Ooooh!” til han fikk det til». «Jeg utviklet et spesielt nært

«Jeg utviklet et spesielt nært forhold til Paul, men jeg og John hadde ikke kjemi. John hadde en stygg personlighet. Han var annerledes enn Paul og George; de var søte. George og Paul hadde ydmyke personligheter. Du vet, underdanige. John og Ringo hadde rare personligheter, begge to. John ville fjerte, og hoppet rundt og viftet lukten over hele rommet, og jeg likte ikke det. Det plaget meg. Jeg ville ikke høre det». Ifølge ham selv var det altså i Liverpool The Beatles traff Little Richard da de begge spilte på The Cavern Club.

Oppslag fra programheftet til Little Richards konsert på Empire Theatre i Liverpool viser oppvarmingsbandene.

Vi har ikke kunnet verifisere at han faktisk spilte på klubben, men det som i hvert fall er sikkert er at de sto på samme plakat i en konsert NEMS (altså Brian Epsteins selskap) arrangerte i Tower Ballroom i New Brighton 12. oktober 1962. Epstein ville gjerne ha sine artister på samme plakat som idolet Little Richard fra selveste USA. I samarbeid med eieren av Cavrn Club, Ray McFall arrangerte NEMS også en konsert i Empire Theatre i Liverpool med Little Richard den 28. oktober og igjen var The Beatles et av supportbandene. Neste dag startet Little Richards engasjement på StarClub i Hamburg og ifølge et bilde vi fant spilte han der i en uke. The Beatles fulgte 1. november. De spilte der i 14 dager, men returnerte 18. desember og spilte på klubben ut året. Muligens ble Little Richards engasjement forlenget, ettersom han husker at han tilbragte to måneder med Beatles i Hamburg? I 1988 var Little Richard til stede da Beatles ble innlemmet i Rock’n’Roll Hall of Fame. Her med George.

Annonse for konserten på Tower Ballroom i New Brighton

Little Richard på scenen i Star-Club, Hamburg

George Harrison: «Little Richard (med 15 år gamle Billy Preston i bandet) sto også på plakaten med oss for vår fjerde tur til Hamburg i november. Nå var det bedre for oss der. De hadde nye Fender forsterkere til alle gruppene og vi hadde et hotellrom hver. Hamburg var stedet det skjedde på den tiden. . . de hadde fire forestillinger slik at de fikk fire forskjellige publikum hver kveld». John Lennon: «Vi pleide å stå bak scenen på Hamburgs Star-Club og se Little Richard spille. Eller så pleide han å sitte og prate med oss. Han pleide å lese fra Bibelen bak scenen». Senere, da Brian Epstein leide Saville Theatre i London og Tony Bramwell drev det for ham, booket de igjen Little Richard. Han spilte to konserter der den 11. desember 1966 – backet av bandet Bluesology, med bl.a. Elton John. Etter konserten tilbød Brian å bli manager for Little Richard, men han avslo tilbudet. John Lennon og Little Richard sto igjen på samme scene da de begge opptrådte på Rock & Roll Revival-festivalen i Toronto, Canada i 1969. John klaget sin nød til Rolling Stone, det var risikabelt å gå på scenen etter Little Richard: «jeg kastet opp i timevis før jeg gikk på,» sa Lennon. «Jeg klarte nesten ikke å synge noen av sangene.» Little Richard hadde gjort en forrykende forestilling, med sine største hits. Long Tall Sally var nok Beatles’ favoritt, her som single med Paul fra 1986.

I 1993 kom Little Richard omsider til Norge, for en konsert i Hamar OL-Amfi, på en turne kalt «The Greatest Rock’n’roll Show On Earth».

Ringos Tweet: «En kveld å minnes Little Richard. Og guttene peace and love». Pete Bests Tweet: «Minne. Trist å høre om Little Richards bortgang. Jeg husker at George dykket under et bord for å få tak i et smykke som Richard hadde kastet til publikum i Hamburg. George kommer frem smilende, skitten men med brosjen i hånda!» Nå spilte jo ikke Pete Best i The Beatles lenger da de traff Little Richard, men han var med i Lee Curtis and the All Stars under konserten i New Brighton. Uvisst om han var i Hamburg samtidig med The Beatles og Little Richard. Mark Lewisohns Tweet: «John var trollbundet av Pauls glimrende egenskap at han kunne etterlikne den skrikende og rautende Little Richard-stemmen. Alle ble forbløffet av det. Ian James sier at Paul ofte ville bryte ut i det uten advarsel, som om Little Richard var fanget inni ham og av og til kom opp for luft». Paul mintes Little Richard på Facebook og Twitter med et litt lengre budskap:

Fra «Tutti Frutti» til «Long Tall Sally» til «Good Golly, Miss Molly» til «Lucille» kom Little Richard skrikende inn i livet mitt da jeg var tenåring. Jeg skylder mye av det jeg gjør Little Richard og hans stil; og han visste det. Han pleide å si: “Jeg lærte Paul alt han kan”. Jeg måtte innrømme at han hadde rett. I de første dagene til The Beatles spilte vi med Richard i Hamburg og ble kjent med ham. Han lot oss henge i garderoben hans og vi var vitne til ritualene hans før showet, med hodet under et håndkle over en bolle med dampende varmt vann ville han plutselig løfte hodet opp til speilet og si: “Jeg kan ikke hjelpe for at jeg er så vakker”. Og det var han. En flott mann med en nydelig sans for humor og som vil bli savnet av rock and roll-samfunnet og mange flere. Jeg takker ham for alt han lærte meg og godheten han viste ved å la meg være hans venn. Farvel Richard og a-wop-bop-a-loo-bop. ‘ – Paul McCartney Av de gamle rockepionerene fra de første årene er det nå bare «Last Man Standing» the Killer, Jerry Lee Lewis som fortsatt er med oss.

Beatles med Little Richard og medlemmer av gruppen The Chants i 1962

av Jon Vidar Bergan

Ringo spiller på Graham Gouldmans

MODESTY FORBIDS Macca og hans Höfner-bass. Også baklengsgitaren får meg til å tenke på Beatles.

Graham Gouldman (74) er en av tidenes største låtskriver, med 60-tallshits som «Bus Stop», «Look Through Any Window» for The Hollies, «No Milk Today» for Herman’s Hermits og «For Your Love» og «Heart Full of Soul» for The Yardbirds. I 1972 dannet han 10cc, hvor han hovedsakelig spilte bass og iblant var hovedvokalist. I dagens 10cc er han eneste originalmedlem og har spilt en rekke ganger i Norge de siste femten årene.

«Modesty Forbids» er et strålende popalbum med en rekke gode og varierte låter.

Hans første soloalbum kom i 1968, og i år kom det femte, «Modesty Forbids». Ringo Starr spiller trommer på åpningslåta «Standing next to me», som handler om da Gouldman ble rekruttert til Ringo Starr & His All-Starr Band. Han spilte på 2018-turneen. Åpningslinja «I got a call from Mr Hart» refererer til Dave Hart, som er Ringos bookingagent og turnéprodusent. Ellers framgår det hvor stort det var for Gouldman å møte en fra Beatles: «And on that very night I met the man who was a major part, was at the very start of where it all began.» Melodien har bassganger som er inspirert av

Paul Charles Goresh jr (8. oktober 1959 – 9. januar 2018) fra Newark, New Jersey var en Beatlesfan som bodde i New York. Han samlet på Beatles-saker, deriblant fotografier. På fritiden pleide han ofte å henge rundt Dakotabygningen, i håp om at John og Yoko dukket opp, slik at han fikk tatt bilder av dem. Etter hvert ble han på hils med John, og fikk tatt en god del bilder. Til slutt var han til stede den aller siste dagen John var i live, og det var Goresh som knipset bildet av at John Lennon signerer «Double Fantasy» for sin blivende morder.

Goresh sitt bilde av Lennon og morderen ble trykt i aviser verden over, deriblant Dagbladet.

Paul Goresh og bildene hans

Morderen ble av pressen senere beskrevet som Beatlesfan, men dette er en overdrivelse. Han eide ingen plater med Beatles, selv om han tidligere hadde lånt noen fra sitt lokale bibliotek på Hawaii for å lytte til dem.

Paul Goresh avbildet sammen med John. Foto: Michael Raybeck

«Double Fantasy» hadde han fått samme dag av noen folk fra en radiostasjon som hadde vært oppe hos John og Yoko og intervjuet paret. Paul Goresh kunne ikke vite at dette var siste dag han skulle få se John.

glen

eels»-sin

g The Wh «Watchin

Denne plakaten fra «Taxi»-serien medfulgte en audiofil utgave av «Double Fantasy» i 1982.

Den såkalte «Taxi»-serien

Ett av disse bildene ble valgt ut til singlen «Watching The Wheels».

Etter udåden var det Goresh sitt bilde av Lennon med morderen som ble trykt på avisforsider verden over. Senere kjøpte Yoko Ono noen av Pauls fotografier og benyttet disse på singlen «Watching The Wheels». Jeg ble senere kjent med Paul Goresh via Facebook, og vi ble venner der. Men han ble syk og døde i 2018. I juni 2020 ble hans samling fotografier lagt ut for salg via en ebay-auksjon etter hans eget ønske. Våre illustrasjoner er hentet fra denne auksjonen, som ble avsluttet 9. juni 2020. Paul Goresh oppbevarte alle sine fotografier av John Lennon i to innbundne fotoalbum.

er d positiv

De to

ene me fotoalbum

Alle bildene var printet fra hans originale fargenegativer og inkluderer bilder fra de følgende anledningene: «siste rull» av Lennon i live, bildeserien som ble benyttet på singlecoveret til «Watching The Wheels», bilder av Lennon og Goresh sammen fra 7. november 1980,«Taxi»-serien som

ble benyttet for en plakat som medfulgte en audiofil utgave av «Double Fantasy» fra 1982 pluss et flertall andre amatørfotos av Lennon og Ono. Det er 100 fotografier i størrelsen 8 tommer x 10 tommer. Bildene av Lennon og Goresh sammen ble tatt av en annen fan, Michael Raybeck. Disse to albumene endte på 70.000 kroner samlet. Også negativene ble solgt under auksjonen og de mest attraktive for kjøperne synes å være det siste bildet som ble tatt og det av Lennon og morderen. Det siste bildet gikk for 169 500,kr og negativet med Lennon og morderen endte til slutt opp på 340 000 kroner.

1982 fulgte «Double Fantasy» fra av en gav ut file dio au Med denne . av bildene til Goresh det en plakat med ett

Til salgs var også kameraet Goresh hadde benyttet til å ta bildene, et Minolta XG 1 (det gikk for 54 000 kr). Lua til en av dørvaktene i Dakota-bygningen var også til salgs (28 000 kr), samt et adgangskort for besøkende til Dakota-bygningen (11 800 kr).

Det siste negativet fra filmrullen ble solgt for 340 000 kroner

Bok: Apostlenes Langhårede berømmelse Dengang John Lennon og Yoko Ono kom til Thy – og det der fulgte. Forfatter: Kaj Sekkelund Forlag: Forlag1.dk. Heftet, 166 sider. ISBN/EAN/ 9788792841827.

Lennon og Ono på Thy En ny dansk bok med tittelen «Apostlenes langhårede berømmelse», og undertittel “Dengang John Lennon og Yoko Ono kom til Thy – og det der fulgte” av Kaj Sekkelund er tilgjengelig fra Forlag1.dk. Boken skildrer John Lennon og Yoko Onos opphold i Thy og Han Herred i 1970 med referanser til rockemusikken, ungdomsopprøret, hippiene, festivalene, demonstrasjonene m.m. Og den kan derfor også leses som et bilde av en tid i oppbrud, heter det fra forlaget. Dessuten belyses Lennons store betydning som musiker og kunstner samt politisk som fanebærer for fredssaken i en tid, hvor slagordene var «peace and love». Lennon og Ono tilbrakte faktisk omlag en måned i området. Årsaken til Danmarksbesøket var at Yoko Ono ville se sin 6 år gamle datter, Kyoko.

Hun bodde da sammen med sin far, filmregissøren Anthony Cox, som bodde i Thy i forbindelse med etableringen av en filmskole i Kettrup. Cox hadde leid eiendommen, Ellidsbølvej 37, av advokat Gunnar Bergholt, som hadde den til salgs, og etter å ha tilbragt natten på Hotel d’Angleterre i København og Det hvite hus i Aalborg, flyttet John Lennon og Yoko Ono til de mer beskjedne omgivelsene i Thy den 29. desember 1969. Her tilbrakte de en måned i det snødekte landskapet i Nordjylland, mens spørsmål om foreldreretten til Kyoko ble avklart.

Det lå litt utenfor allfarvei, og det var nettopp derfor det tok litt tid før «verdenspressen» ble klar over besøket. Fjerritslev Avis hadde riktignok skrevet en liten lapp om besøket, men det dekket bare lokalområdet. og siden verken Facebook eller internett eksisterte, spredte ikke nyhetene seg med samme hastighet som det ville være tilfelle i dag. I tillegg gjorde snøfallet det vanskelig selv for lokalbefolkningen å orientere seg. Men til slutt fant de ut av det, og i dag er det vanskelig å forestille seg det store oppbudet av pressefotografer som var samlet i innkjørselen til eiendommen. I dag er det ikke et skilt med «John Lennon var her», men likevel kommer det av og til nysgjerrige forbi og skal se hvor Lennon bodde. Forfatter Kaj Sekkelund bor i dag på naboeiendommen, Sekkelund, som dengang var eid av hans besteforeldre, Jens og Marie. De hadde telefon, noe som eiendommen Lennon og Ono bodde på ikke hadde, så de kom stadig over når de hadde behov for å ringe. Den unge forfatteren var 12 år den gangen – og musikkinteressert – men han var mest interessert i Jimi Hendrix. I boken påstår Sekkelund også at George og Pattie skal ha besøkt John og Yoko mens de var i

Danmark, noe som ikke virker sannsynlig gitt Georges hektiske timeplan i de dagene, med de siste «Let It Be»-i nnspillingene og sessions for Doris Troy og Billy Preston. I løpet av tiden de var der lot paret lokkene falle, de fikk sendt bud på en frisør fra Aalborg, Aase Haukrogh. Også lille Kyoko ble kortklippet ved denne anledningen. John og Yoko forlot Danmark 25. januar 1970. Lennonparet kom dermed korthårede tilbake til England etter oppholdet, og begynte innspillingen av «Instant Karma» 27. januar. Her er et intervju med John som ble tatt opp mens han befant seg på Thy. JOHN: OK, dere ryktespredere, la oss komme i gang! SPØRSMÅL: Vi har hørt mange rykter om deg. JOHN: Det har jeg også. SPØRSMÅL: Kan vi få litt sannhet om besøket ditt her i Danmark? JOHN: Vel, jeg har akkurat hørt et nytt rykte i Daily Express om at jeg har kjøpt sytti dekar land her. Hver avis synes å tro at jeg kommer til å kjøpe sytti dekar eiendom. Jeg har vært i Hellas nylig, og de trodde jeg skulle kjøpe land der og Canada, uansett. Jeg har ingen andre eiendommer bortsett fra noen i England og Irland.

Paret i sneen

Vi kom for å treffe Kyoko. Og Tony og Melinda, selvfølgelig, men Kyoko var utgangspunktet og vi har hatt syv fine dager med fred. SPØRSMÅL: Hva slags mann er du egentlig? JOHN: Jeg er en nervøs fyr, vet du. SPØRSMÅL: Tror du og Yoko på fred i vår tid? JOHN: Ja. Saken er at vi har denne plakaten som sier at «War Is Over – If you want it». Vi sitter alle og peker fingrene mot Nixon og andre ledere av land og sier: «Han ga oss fred» eller «De ga oss krig.»

Men det er vårt ansvar hva som skjer rundt om i verden i alle andre land så vel som vårt eget. Det er vårt ansvar for Vietnam og Biafra og Israelkrigen og alle de andre krigene vi ikke helt hører om. Det er alt vårt ansvar, og når vi alle ønsker fred, kommer vi til å få det. Jeg støtter menneskeheten, jeg hører ikke til noen venstrefløy, høyrefløy, midterste fløy, svarte pantere, hvite kristne, protestanter, katolikker eller noe. Folk har sagt at vi er naive for å prøve å selge fred som et såpestykke.

Nyklippet

Men jeg vil spørre deg, er Mr. Ford naiv? Eller er såpepulverfabrikken naiv? De selger den samme gamle såpen som har eksistert i to tusen år, men plutselig er det ny blå såpe. Så vi selger ny blå fred, og vi håper noen av dere kjøper den. Krigen er her nå, og det er to måter å se på den. Noen mennesker sier: «Hvorfor brukte du pengene dine på plakater eller fredskampanjer? Hvorfor ga du ikke den til Biafran-barna, eller noe sånt?» Og vi sier: «Vi prøver å forhindre kreft, ikke kurere det.» SPØRSMÅL: Brukte du alle pengene dine? JOHN: Nei. Folkene rundt oss tjente mer penger enn Beatles noen gang har gjort, det skal jeg si deg. Ingen av Beatles er millionærer. Men det er mange millionærer som ble millionærer rundt Beatles. Du kjenner historien. SPØRSMÅL: Hvor skal du herfra? JOHN: Jeg vet ikke. Vi tar alt som det kommer. Vi prøver å ikke legge planer. Jeg liker egentlig ikke å vite hva Veldig bra vibber rundt og bare bra menneskene jeg skal gjøre i løpet av de neste åtte månedene, og vi blir bare vi har møtt. Vi har møtt veldig få, men de har til det er på tide å komme seg tilbake og jobbe. rett. De er ikke så paranoide som i storbyene eller SPØRSMÅL: Føler du deg vel her ute? andre land. JOHN: Åh, det er vakkert. All snøen. Vi går turer i hagen og Folk er mindre paranoide i Danmark. alt det der. En ny 30-minutters dokumentar om Lennon i Thy ble vist på TV Midtvest i Danmark i mai Det er vakkert, alle fargene på himmelen og tåken. Det er bare et fantastisk sted med gode vibber, som de sier i 2020. Du kan se den på www.norwegianwood.org denne generasjonen.

The Beatles DNA

På leting etter genmaterialet på Parlophone Records

av Svein Sund

I denne og kommende artikler vil jeg ta for meg alt av informasjon på platene som kom ut på Parlophone i England. I denne artikkelen skriver jeg om den generelle informasjonen som vi finner på vinylen, og da spesielt i LP-formatet. Når det gjelder platene på Apple, vil jeg ta for meg dem i egne artikler.

Mye informasjon Informasjon står på selve vinylen; på platemerket som er festet i vinylen, på innerposen som platen ligger i, eventuell tilleggsinformasjon som står på egne ark, bilder eller plakater som ligger ved, og det som er trykt på plateomslaget. Den informasjonen vi finner på innerposer og på plateomslaget skriver jeg om for hver enkelt LP.

Først litt historie Grammofonen fylte 100 år i 1977. Utviklingen gikk fra Edison sin «phonograph, eller snakkende maskin» i 1877, som besto av en sylinder dekket med tinnfolie og en håndsveiv, via vokssylindere i 1886, den flate grammofon – plate av zink i 1887, den første «uknuselige» platen av tjukk papp dekket med skjellakk i 1903, LP – platen med de såkalte mikroriller, vinylen så dagens lys i 1948, den første stereoplaten kom i 1957.

Formater Beatles ga ut sine plater i hovedsak på vinyl, men noe finnes på skjellakk–plater på 78 rpm (omdreininger i minuttet). De ble trykt opp i India, Filippinene, Argentina og Colombia. Musikken ble også gitt ut på diverse båndformater, som reel to reel (8 - track) og musikkassetter, og senere på CD. Her konsentrer jeg meg om vinyl i formatene LP (30 cm i diameter), EP og single (17,5 cm).

Hvordan blir ei vinyl-plate til? Når musikken er ferdig innspilt og mikset, blir musikken lagret på et magnetbånd som blir kalt «mastertape». Før musikken blir overført til ei lakkplate, vil dette stadiet være den siste sjansen til å justere lyden. Justeringen kan gå ut på å komprimere lyden ved å justere høye og lave frekvenser; tilføre gjenklang (ekko), og ved å bestemme lydvolumet. Dette kan gjøres individuelt for hver sang på plata. Så blir det laget ei plate av en helt bestemt type metall. Platen blir pusset helt glatt og blank. Den blir sprøytet flere ganger med en blanding som ligner neglelakk, for å få en så glatt og slett overflate som mulig. Dette tørker veldig fort. Platen blir sendt til studio, der lyden fra «mastertapen» graves inn

i «lakkplata» i en bevegelse. Dette foregår på en elektronisk «dreiebenk». Den ser nesten ut som en platespiller, men lager spor i lakkplata, som er ganske bløt. En computer kontrollerer graveringen, og justerer sporet der det er nødvendig. En sugemaskin tar opp «sponet» etter lakken. Mye bass trenger bredere spor, og gir fra seg mere lakkrester. Denne lakkplata kan nå spilles av på en platespiller. Denne plata kalles en acetate. Ofte ble det kuttet slike plater før innspillingen av sangen var ferdig, for at George Martin skulle skrive et partitur for musikere, eller at en eller flere i The Beatles skulle kunne ta den med seg hjem for å sjekke om det skulle tilføres eller forandres på noe.

Etter som lakkplata er myk på overflata, vil den ikke tåle mange ganger avspilling på en platespiller. Blant samlere står en ekte acetate fra The Beatles høyt i kurs. Lakkplata (acetaten) får etterpå et tynt lag med sølv, så et lag med nikkel, og til slutt et lag krom eller kopper. Metall-laget blir så dratt av lakkplata. Metall–laget blir kalt Master eller «Father». Den har da en motsatt (negativ) overflate i forhold til lakkplata, som har riller, mens «Father» har forhøyninger. For å få en spillbar form, blir «Father» brukt til å lage en metallform, som blir kalt «Mother», som har riller. «Mother» blir så brukt til å lage en stamper (som er laget av metall, og som har forhøyninger), som da til slutt presser vinylen til plater med riller. Da platene har to sider, vil kodene være forskjellige på sidene. På platesidene er det avtrykk fra de tre stadiene trykkeprosessen har vært gjennom. Hvis du ser for deg ei klokke, så finner du de tre kodene i vinylen nær platemerket slik: 1. Master (Father): Matrix – nummeret, som er master – nummeret, finner du ved klokkeslett 6 2. Mother- nummeret finner du ved klokkeslett 9 3. Stamper – nummeret ved klokkeslett 3

Når vi ser på mono–utgaven av LP´n «Please Please Me», en tidlig utgave av den, finner vi følgende koder:

Master XEX 421 - 1N. Forklaring: Master – nummeret er XEX 421. Mens 1N står for første lakkplata kuttet på dreiebenk N. Når det gjelder bokstavene XEX, står det for monoutgaven, mens stereo har bokstavene YEX, og nummeret bak forteller hvilken utgave det er. Det vil si at en senere utgave av platen kan ha et høyere nummer.

«Mother» og «Stamper» «Mother» er stemplet med et tall. Er tallet 1, betyr det at stamper er laget av den første mother. «Stamper» er stemplet med en bokstav. Bokstavkoden for Parlophone er følgende: G R A M O P H L T D (Gramophone Ltd). G= 1, R=2, A = 3, M = 4, O = 5, P= 6, H= 7, L= 8, T = 9, D = 0.

Hvis du finner tallet 1 ved klokkeslett 9, og bokstaven G ved klokkeslett 3, forteller det at platesiden er laget av Mother nr. 1 og Stamper nr. 1. Det vil si at du har et førstetrykk av platen, og at du har en av de 300 første platene som ble trykt. Finner du høyere tall eller flere bokstaver, som f. eks. RM, vil det si at det er Stamper nr. 24, og tallet 2 for mother betyr at stamper er laget av Mother nr. 2

Plate-etiketten På plateselskapets etikett på vinylen, vil du også finne en del koder. Matrix – nummeret vil du finne igjen til venstre for hullet. F. eks for Sgt. Pepper står det: (XEX.637) P 1967

Da produserte selskapet grammofoner. I 1911 kjøpte selskapet International Talking Machine Company, et tysk firma, som eide Odeon Records. Dette gjorde at Lindstrøm produserte både grammofoner og plater. Derfor startet han Parlophon Records, der logoen var en platespiller og en £. For å gjøre en lang historie kort, ble Parlophon etablert i England under navnet Parlophone Company i august 1923, der de tilførte en ekstra e i navnet. I 1931 ble selskapet en del av EMI (Electric & Musical Industries Ltd).

Til høyre for hullet står det PMC 7027, som er platenummeret for mono - utgaven. Over hullet står det «Sold in U.K. subject to resale price conditions. See price lists» Fra og med februar 1964 til midten av 1969 brukte EMI og alle datterselskaper, inkludert Parlophone, dette på etiketten. Dette ble gjort for å forsikre seg om at forhandleren var klar over at EMI insisterte på at platen skulle selges i overenstemmelse med den riktige utsalgsprisen; Retail Price Maintenance (RPM).

Parlophone Øverst står logoen for Parlophone, som ser ut som tegnet for et pund, men som er en tysk L, som står for Lindstrøm. Historien starter tilbake i 1893, da Carl Lindstrøm fra Sverige, som var en oppfinner og bodde i Berlin, grunnla Parlophon.

I 1956 ble George Martin sjef for Parlophone. I juni 1962 fikk hele historien til Parlophone en ny start, da The Beatles møtte George Martin for første gang. Da hadde Brian Epstein vært innom nær sagt alle plateselskapene i London. Logoen ble dermed en av de mest kjente logoer i hele verden; den gang på 60-tallet.

Skattekodene I 1939 brøt 2. verdenskrig ut. Etter hvert kunne ikke den britiske regjering spå utfallet av krigen. Noen måtte betale for de store utgiftene. Det ble bestemt at det skulle settes avgifter på luksusvarer. Og kjøp av plater ble regnet som luksus. Det ble dermed lagt til skatt på kjøpesummen av plater. Fra oktober 1940 brukte EMI, Decca og Philips en skattekode bestående av to bokstaver. Hver gang regjeringen oppgraderte skatten ble en ny kode brukt. EMI–etiketter hadde koden stemplet nær hullet på midten av etiketten. Bokstaven T, for Tax, ble alltid brukt som den siste bokstaven. Som regel besto koden av to bokstaver, men det forekommer at det ble brukt både tre og fire bokstaver.

Fra og med dobbelalbumet «The Beatles» (The White album) i 1968, ga de ut platene sine på sitt eget selskap Apple, som ikke brukte skattekoder.

Platenummeret Under ser vi en monoutgave av Rubber Soul, og en stereoutgave av Revolver. I 1960 ga Parlophone ut sin første LP i stereo. Den fikk katalognummer PCS 3001, så her startet 3000–serien.

Kodene finner du med bokstavene på hver side av hullet. Disse er uthevet, slik at du kan kjenne dem med fingrene.

Monoplatene fortsatte med katalognummeret i PMC 1000 serien. Fram til og med Rubber Soul, hadde Beatlesplatene ulike katalognummer for mono og stereo utgavene. Fra Revolver hadde de det samme nummeret; det er bare PMC og PCS som skiller dem.

En oversikt over skattekoder som ble brukt på 60 – tallet Fra/til: 1. august 1960 WT 26. juli 1961 OT 10. april 1962 ZT 26. november 1962 PT 1. januar 1963 MT 1. juli 1963 KT → til januar 1969

Dette var en del generell informasjon om platene på Parlophone. Neste gang går jeg nærmere inn på de enkelte LP– platene til The Beatles, som ble gitt ut på Parlophone. Da tar jeg for meg vinylen, innerpose, plateomslaget, ulikheter på de forskjellige utgavene, og starter med «Please Please Me».

Alle pressinger etter januar 1969 har ingen tax–kode. Som regel stemmer det med tid og kode, men det kan forekomme at de går litt over hverandre i tid. Og som sagt kan det være flere bokstaver. Ofte står koden bare på en side. Som vi ser av oversikten, vil nesten alle platene til The Beatles ha koden KT.

Kilder:

Beatles for sale on Parlophone Records – Bruce Spizer/Frank Daniels Record Collector – Rare Record Price Guide 2004 Mine egne plater

Hvordan Beatles-sangen

«Revolution»

hjalp Nike til å bli et milliard-dollar varemerke av Alan Bradshaw, Professor i Markedsføring, Royal Holloway oversatt av Roger Stormo

John synger inn vokalen til «Revolution» liggende på gulvet i studio.

I 1968 ga Beatles ut en singel som solgte over 8 millioner eksemplarer - deres mest solgte singel «Hey Jude». Mens sangen «Hey Jude» gjorde størst inntrykk, var det B-siden - «Revolution» - der John Lennon tok for seg den globale politiske omveltningen i 1968 som har den mer interessante historien.

Og så, etter en pause, synger han «in» (fordi han ikke hadde gjort seg opp en mening, ifølge intervjuer).

Resten av bandet hevdet at den sakte, bluesaktige sangen ikke var tilstrekkelig kommersiell, og det måtte derfor spilles inn en raskere, mer rocka versjon med forvrengte gitarer. Lennon var motvillig enig, Sjeldent som det var for en poplåt å adressere politil tross for at han bekymret seg for at det politiske tikk, vakte meldingen i «Revolution» voldsom harme budskapet ville være vanskeligere å forstå. innen den radikale venstresiden, spesielt i USA, før den dukket opp igjen i 1987 i en av de mest usedvanlige og banebrytende reklamene som noensinne har blitt gjort . Lennon skrev «Revolution» i India hvor Beatles mediterte med Maharishi mens Vietnamkrigen og den kinesiske kulturrevolusjonen raste videre. Det var et stort opprør i London, og Paris ble brakt til randen av en annen revolusjon i mai samme år. Da de kom tilbake til London, spilte Beatles inn sangen med Lennon liggende på gulvet for å høres rolig ut. På en linje synger han: «You say you want a revolution … but if you’re talking about destruction, don’t you know that you can count me out.»

Forfatteren av artikkelen er Alan Bradshaw, som sammen med Linda Scott har skrevet boken «Advertising Revolution: The Story of a Song, from Beatles Hit to Nike Slogan». Den koster 106 kr som pocketbok fra Bokklubben og ble utgitt i 2018.

tidligere fått oppmerksomhet fra industrien ved å presentere Miles Davis og Lou Reed i reklamen deres for Honda-scootere, og ble deretter regnet som et byrå som kunne levere scoops. De klarte også å sikre Yoko Onos støtte . Hun forklarte at hun ikke «ønsket å se John fremstilt som en gud» og heller ikke for at «Johns sanger skulle være en del av en kultur for glorifisert martyrdom». I stedet ville hun at sangene hans skulle nytes av en «ny generasjon» som ville «gjøre det til en del av sine liv i stedet for en relikvie fra en fjern fortid». Så «Revolution» fikk lisens for en mediekampanje som kostet mellom 7 og 10 millioner dollar. Annonsen besto av en støvete, svart og hvit, håndholdt kamerafilm som viste Nike-idrettsutøvere og Trykt annonse for skoen til Nike. vanlige mennesker som deltok i en rekke idretter på Den første versjonen («Revolution 1») dukket opp på forskjellige nivåer. Det ble en massiv suksess. «White Album», som ble utgitt senere samme år. Den raskere versjonen, ganske enkelt kalt Nike-salget doblet seg på to år, og annonsens tema «Revolution», ble baksiden til «Hey Jude». for å gi kraft og transcendens med en personlig filosofi om hverdagen dannet grunnlaget for Nikes En tredje versjon - «Revolution 9» - var inkludert i merkevare de følgende årene og lot dem dominere White Album. Dette var bare en blanding av støy, den nyoppståtte «skiltøkonomien» til merkevarestatiske og absurde setninger - men et tidlig eksempel kultur (hvordan merkevarer startet å få verdi på et på elektronisk miksing. mer kulturelt og estetisk nivå).

«Et beklagelig småborgerlig rop av frykt»

I 1991 hadde Nike 29% av det globale markedet for friidrettssko, og salget hadde oversteget 3 milliarder dollar.

«Hey Jude» ble utropt som en av Beatles beste sanger av popmediene som i stor grad ignorerte Lennons mer politiske budskap. Likevel raste de radikale underjordiske mediene, med Ramparts, det amerikanske litterære og politiske tidsskriftet i bresjen, og erklærte at «Revolution preker motrevolusjon». The New Left Review kalte det et «beklagelig småborgerlig rop av frykt"» mens Village Voice skrev: «Det er puritansk å forvente at musikere, eller noen andre, skal velge den rette linjen. Men det er rimelig å be om at de ikke går motsatt vei og motsetter seg den.» I 1987 dukket sangen opp igjen da det lille reklamebyrået Wieden + Kennedy valgte den for en Nikeannonse. Det var den første store TV-annonsen Nike noensinne har laget. Wieden + Kennedy hadde

Nikes «Revolution»-annonse lanserte ikke bare Nike i merkevarenes stratosfære. Den eksponerte også firmaet for kritisk oppmerksomhet. Likevel bidro det til å normalisere hverdagslig bruk av sportssko. Tretti år senere er hverdagslig bruk av sko som i utgangspunktet var designet for profesjonelle idrettsutøvere en normal del av forbrukerkulturen, og demonstrerer hvordan samfunnet kan leve i arven fra ekstraordinære markedsføringskampanjer.

Sell out?

Muligheten for at så mange mennesker har på seg skoene fordi Lennon mediterte i Rishikesh, og Likevel tiltrakk annonsen kontrovers. Bladet Time bestemte seg for å ta opp politikken i 1968, er faktisk skrev: en påminnelse om at kollisjonen av kultur og politikk (Navnet på Lennons morder) drepte ham. Men det tok i reklamemediet ofte kan skape de mest uforutsigbare et par platemoguler, et joggeskofirma og en sjelebror resultatene som kan tenkes. for å gjøre ham til en jinglekomponist. Chicago Tribune beskrev annonsen som «da rockeidealisme møtte kaldhjertet grådighet» og New Republic sa: «Sangen hadde en mening som Nike ødelegger.» «Revolution», ser det ut til, hadde tilsynelatende forandret seg fra et «småborgerlig rop av frykt» til en hellig tekst, vridd og ødelagt av et sportskofirma. Den mest betydningsfulle responsen var søksmålet på 15 millioner dollar som ble innlevert av Apple Records i et forsøk på å stoppe reklamefilmen. Apple hevdet at annonsen brukte Beatles «personligheter og gode rykte» uten tillatelse. Etter sigende ble handlingen avgjort utenfor retten etter at kampanjen hadde gått sin gang, med Apple, EMI og Capitol enige om at ingen Beatles-versjon noen gang skulle bli brukt igjen for å selge produkter – Nikes bruk av «Revolution» var virkelig en enslig hendelse. Likevel ser den kritiske oppmerksomheten generert av annonsen ut til å ha hatt langsiktige konsekvenser for Nike. Den negative pressedekningen på merkevaren akkumulerte, med fokus på beskyldninger om en «patriarkalsk kultur» og arbeidsovergrep.

av Steinar Waage

Allerede før Beatles var offisielt oppløst var Ringo Starr ute med sin første solo lp. «Sentimental Journey» ble utgitt 27.mars 1970 (UK). LP’en inneholder gamle standardlåter fra 20,30 og førtitallet. Albumet ble ikke godt mottatt av kritikerne. George Harrison uttalte at albumet var kjempebra, mens John Lennon mente at albumet var pinlig. Man kan vel si at Ringo var 40-50 år for tidlig ute med et slikt album. I dag er det jo rent så populært med denne type utgivelser. Ta en sammenligning med «Sentimental Journey» og Paul McCartneys «Kisses On The Bottom» så kan du bli overrasket. Albumet klatret til 7. plass på de britiske hitlistene.

Under innspillingen av «All Things Must Pass» fikk Ringo jobben med å hente musikeren Pete Drake på flyplassen. Pete la merke til at Ringo hadde mange kassetter med countrymusikk i bilen og foreslo for Ringo at han skulle lage et country album. Med helproffe amerikanske musikere var innspillingen gjort unna på noen dager, og 25. september 1970 ble «Beaucoups Of Blues» utgitt. Albumet fikk noe bedre mottakelse enn forgjengeren, men gjorde lite av seg på hitlistene. Til tross for en litt svak start på solo karrieren skulle Ringo komme sterkere tilbake med singelen «It Don’t Come Easy», utgitt 9.april 1971. Låten er kreditert Ringo, men senere innrømmet han at låten ble skrevet sammen med George Harrison som også var musiker og produsent på innspillingen. Låten oppnådde 4. plass på listene i UK og USA, 5. plass i Norge. Det ble blant annet laget en promofilm til låten innspilt i Norge på Geilo. Ringo framførte sangen på George Harrisons storslagne «Concert For Bangla Desh». Må nevne at baksiden på denne singelen, «Early 1970» der Ringo synger om sine eks-kolleger i Beatles er en fornøyelse å høre på. På dette stadium i karrieren er Ringo opptatt med mye filminnspillinger, men 17. mars 1972 er Ringo ute med en ny single. «Back Off Boogaloo» gjorde det også skarpt på hitlistene da den inntok 2. plassen i UK og 9.plassen i US. Den morsomme historien om hvordan denne låten ble til kan man høre på Ringo Starr sin utgivelse «VH1 Storytellers». 1973 skulle bli et begivenhetsrikt år sett med Beatles øyne. John, Paul (Wings) og George var ute med solo plater. De røde og blå samlealbumene med Beatles gjorde store innhogg på hitlister verden over og solgte i bøtter og spann. All denne oppmerksomheten rundt Beatles førte til at det begynte å florere rykter om en gjenforening av gruppen. Ryktene ble ikke akkurat svekket av at Ringo inviterte hele Beatles-familien til å delta på sin kommende solo plate. John og Paul bidro med 1 låt hver, mens George leverte hele 3 låter (en av låtene skrevet sammen med Ringo).

Tirsdag 13. mars var en merkedag for Beatlesinteresserte. Da var John, George og Ringo i studio sammen for å jobbe med Johns sang «I’m The Greatest», som han ga bort til Ringo. Stemningen var meget god under innspillingen, som også inkluderte Klaus Voorman og Billy Preston. George Harrison foreslo at de skulle danne en gruppe, men dette ble avvist av John.

Albumet «Ringo» ble utgitt 13. november 1973 og klatret til 2.plassen i USA, 7.plass i UK og 5.plass i Norge. Singlene «Photograph» (Starkey – Harrison) og «You’re Sixteen» gikk helt til topps i USA. Ringo var dermed den første eks. Beatle som hadde 2 nr.1 hiter fra samme album (i USA eller UK). I det vi runder av 1973 kan man godt si at Ringo var på høyde med sine tidligere kolleger i Beatles. Kan nevne at Ringo i et intervju i 1973 fikk spørsmål om hvem han anså som sine venner i bransjen. De andre 3 og Klaus Voorman var svaret. Ringo tok seg god tid før han begynte med nye innspillinger i Sunset Sound studio i Los Angeles i august 1974. Som musikere benyttet Ringo seg av gamle kjenninger som Jim Keltner, Klaus Voormann, Jesse Ed Davis med flere. Disse musikerne var også gjengangere på soloplatene til John og George på 70 tallet. Richard Perry var produsent for albumet. Vi tar en kikk på låtene på albumet: Goodnight Vienna som også er tittelen på albumet ble skrevet av John Lennon under innspillingen av «Walls And Bridges» tidligere på sommeren. «Goodnight Vienna» er slangutrykk for «jeg må komme meg bort herfra» og refererer til Lennons Lost Weekend periode. Låten er tøff rock’n roll som Lennon kunne brukt på sitt eget album. Kanskje var teksten litt lett, eller det mest sannsynlige, at John var generøs overfor Ringo. John stilte alltid opp med solide låter på Ringos album.

Occapella Låten er skrevet av Allen Toussaint (som også samarbeidet med Paul McCartney på albumet «Venus And Mars»). En feiende frisk låt hvor blåserrekka gjør en god jobb og Ringo får god hjelp av solid «backing vocals». Oo-Wee er skrevet av Ringo og Vini Poncia. En morsom tekst der det handler om å bli forhekset av et damemenneske. Ringo trommer i gang denne låten som bygger seg opp med stor blåserrekke, og ikke minst får Dr. John briljere på pianoet i denne meget gode låten. Husband And Wives en coverlåt skrevet av Roger Miller fra 1966. En litt kjedelig låt som ikke gjør noe av seg. Snookeroo Elton John som nylig hadde deltatt på John Lennons «Walls And Bridges» er også på plass i LA med denne låten. Låten er mest sannsynlig spesialskrevet til Ringo og er av det friske slaget, en av høydepunktene på albumet. Vi snur plata og All By Myself toner ut av høyttalerne. Låten er skrevet av Ringo og Vini Poncia. Dette er også en «feel good» låt, nok en gang flott pianospill av Dr. John, solid bassvokal av Richard Perry. John Lennon spiller gitar på denne låten. Call Me har Ringo skrevet helt på egen hånd. Mon tro om det

var Maureen han hadde i tankene da han skrev denne. En litt trist, men fin låt. No No Song er en anti drug sang og en av albumets absolutte høydepunkter. Ringo (som ikke akkurat sto for noe anti drug holdning på denne tiden) framfører låten med den største overbevisning og man får nesten sydenstemningen kastet over seg. Only You John Lennon hadde spilt inn en demo av denne under innspillingen av «Walls And Bridges» og foreslo for Ringo at han skulle spille inn denne låten.

Ringo gjør en solid versjon av denne 50 tallslåten. På «John Lennon Anthology» kan man høre Lennons versjoner av «Goodnight Vienna» og «Only You». Easy For Me er skrevet av Harry Nilsson. Når man hører denne låten får man assosiasjoner til White Album og Ringos framføring av «Goodnight», og hadde vel vært en grei låt å runde av plata med. Men neida, Goodnight Vienna settes i gang med John Lennons peptalk «ok, with gusto boys, with gusto» og Ringo kjører nok en versjon av tittelkuttet som

I et intervju i 1976 uttalte Ringo at han syntes at «Goodnight Vienna» var en bedre plate enn Ringo, det var mere hans plate mente han.

avsluttes med klapping og jubling for å få litt «live» stemning på avslutningen. Omslagsbildet på LP’en er et stillbilde fra filmen The Day the Earth Stood Still (1951), der Ringo har fått byttet hode med skuespilleren Michael Rennie.

Albumet er å finne på cd med bonussporene: • Back Off Boogaloo • Blindman og • Six O’Clock (extended version). Plata er også relansert på 180 grams vinyl i 2018.

På innerposen på LP’en ser vi masse bilder fra innspillingen samt alle tekster og hvilke musikere som spilte på de forskjellige låtene.

På Platekompaniet finnes mange av Ringos plater på vinyl.

Goodnight Vienna ble utgitt 15. november 1974 (UK) og fikk blandet kritikk da det ble ugitt. LP’en oppnådde 8. plassen i US, 30.plass i UK og 15. plass i Norge.

«Goodnight Vienna» er nok kommet litt i skyggen av forgjengeren, men spør du meg er dette et knakende godt album.

Det ble utgitt hele 4 singler fra albumet, der de 2 singlene «Snookeroo» og «No No Song» begge inntok 3.plass på listene i USA. Det ble laget en promofilm for låten «Only You» der vi ser Ringo og Harry Nilsson på toppen av Capitol-bygget framføre en mimet versjon av låten.

Dette skulle bli det siste album Ringo lagde som kom seg inn på en topp 10 plassering. Ringo har gjennom tidene kommet med en stor produksjon av utgivelser, og ikke alt er like interessant. Men sjekk ut på Spotify og du vil finne noen gullkorn på hver eneste utgivelse.

28. april 1975 er det god stemning når Ringo sammen med The Smothers Brothers framføre en liveversjon av «No No Song» på amerikansk TV (ligger på YouTube).

Kilder • Wikipedia

Kjetil Linnes spiller vanligvis i cover-gruppen The Norwegian Beatles fra Alta.

Anmeldelse av Ivar Rømo

Kjetil Linnes fra Alta leverte en virkelig interessant kveld på live-stream med låter av John Lennon, sendt fra Alta Kultursal

Det ble en slags «story telling-konsert» fra Alta kultursal lørdag kveld den 2. mai. Trubadur Kjetil Linnes ga i samarbeid med intervjuer Gunnar «Puskas» Schwaiger, en god innføring i John Lennons musikk og liv, både fra Beatles-tida og soloperioden etterpå. Tittelen på kvelden var «Lennon stripped down.» John Lennon er en veldig interessant person både på og utenfor scenen. Kjetil Linnes spilte alene på både akustisk kassegitar og el-gitar. I tillegg hadde han med seg ei fot-tromme. Med begge beina på denne fikk han til å holde rytmen i nesten alle sangene gjennom hele konserten. Det mest imponerende med denne solokonserten, var likevel at han hadde en så god sangstemme, og at denne liknet på John Lennons vokal.

Det mest imponerende med denne solokonserten, var likevel at han hadde en så god sangstemme, og at denne liknet på John Lennon sin vokal.

I tillegg spilte han låter på kassegitaren som vi Beatles-fans vanligvis ikke forbinder med bare fremføring på én gitar.

musiker selv. Puskas ga ut et soloalbum for om lag ti år siden, og da var han til og med i Abbey Road studios i London og mikset det. Rollen hans lørdag kveld var å lede samtalen med Kjetil Linnes.

Jeg tenker da for eksempel på «Instant Karma», «Don’t Let Me Down» og «(Just like) Starting Over». Fot-tromma var naturligvis til hjelp her.

De snakket mellom alle sangene, og de kom da inn på ulike sider ved John Lennons person og liv. Til sangene «Woman» og «Don’t Let Me Down» dreide samtalen seg en del om den andre kona, Yoko Ono. Dette var damen som de færreste forsto hvorfor han ville ha, men som likevel hadde stor innflytelse på ham.

Han brukte også en boks for å få effekten «slapback echo» på stemmen. Dette var noe John Lennon anvendte på vokalen sin, og den ga visstnok ett ekko og en spesiell klang i sangstemmen. Jeg må ellers også trekke frem den gode plystringen til Kjetil på «Jealous Guy.»

Før låten «Jealous Guy» samtalte de om et karaktertrekk ved John Lennon som ikke er så kjent – den nærmest sykelige sjalusien hans.

Sang og snakk Kjetil Linnes spiller vanligvis i cover-gruppen The Norwegian Beatles fra Alta. Der trakterer han bass og synger. I tillegg til dette opptrer han alene på gitar og sang på mindre spillesteder. Her er han etter sigende en populær person. Kjetil har også en solokarriere, og jeg mener han har gitt ut fire soloalbum.

Dette slo ut i at det for eksempel fremprovoserte sjalusi i ham når Yoko snakket med andre på japansk. Hun måtte også være med på herretoalettet enkelte ganger når han skulle dit. Hun kunne jo finne på å prate med noen andre i mellomtiden.

Senere i livet

Før låten «Mother» diskuterte de hans forhold til foreldrene. Mora ga fra seg omsorgsansvaret for John til søstera da han bare var en liten gutt. I forkant av det hadde faren angivelig dratt fra familien til sjøs etter et turbulent forhold.

Hans makker denne lørdagskvelden var Gunnar «Puskas» Schwaiger. Sistnevnte var i utgangspunktet ukjent for meg, men er åpenbart en lokal profil. Han har drevet en platebutikk i Alta, og han er også

Århundrets fredshymne

Dette var under andre verdenskrig, og det var nok noe sosial nød inne i dette. Det er mye å si om dette som jeg ikke kan gå inn på her.

Til slutt kom naturligvis hans mest kjente sang fra soloperioden, «Imagine.» Kjetil Linnes karakteriserte sangen som århundrets fredshymne og den låten som oppsummerer alt her i livet.

Angående denne sangen snakket de også om dette med primalskrik. Denne låten er en sterk vokalprestasjon fra John Lennon sin side, og mot slutten av sangen så uttrykker han sitt savn etter mora med denne type skrik.

Han fortalte også at han pleide å avslutte med «Imagine» på spillejobbene sine, fordi den rett og slett virker beroligende på folk.

Han hadde gått i primalterapi. Mora omkom etter en påkjørsel av en bil da John var bare 18 år gammel. Da hadde han i tiden før det begynt å få litt kontakt med henne igjen.

På oss Beatles-fans vil det i tillegg virke beroligende om vi fikk oppleve Kjetil Linnes live på konsert med en John Lennon-kveld. Kjetil Linnes spiller på Rockheim i Trondheim fredag 9. oktober.

Ellers var de inne på bakgrunnen for låten «Norwegian Wood», som de fremhevet var den første sangen John Lennon laget som hadde en historie fra begynnelse til slutt.

Dette er i forbindelse med at Norwegian Wood og Trondheims Beatles-klubb «Across the Universe» i samarbeid med Rockheim arrangerer en John Lennon-kveld i anledning 80-årsdagen for hans fødsel. Det blir flere innslag av live-musikk denne aftenen.

Ut over det dreide samtalen seg om hans opphold i New York, og senere det som John Lennon selv benevnte som «the lost weekend».

Denne anmeldelsen har tidligere vært publisert på nettstedet disharmoni.no

Etter dette konsentrerte han seg om å være familiefar i om lag fem år. Kjetil spilte en sang som handlet om nettopp denne perioden, «Watching the Wheels». Denne er på John Lennons siste LP, Double Fantasy. Albumet ble gitt ut 21 dager før John Lennon ble skutt 8. desember 1980.

Før låten «Mother» diskuterte de Lennons forhold til foreldrene.

Les Anthony poserer foran Johns hus Kenwood i Weybridge for et oppslag i det tyske bladet Bravo.

John Lennons tidligere sjåfør Les Anthony døde i vår, han ble 86 år gammel. Den tidligere militærmannen fra waliser-garden ble ansatt som sjåfør for John Lennons Rolls Royce Phantom, du vet den som etter hvert ble malt med fargerike, “psykedeliske” motiver. Lennon var selv en elendig sjåfør. Han var den som tok lappen sist, og kjørte opp midt under Beatlemania.

Lennon var som sagt en notorisk dårlig sjåfør, og kjørte sjelden selv etter å ha bestått førerprøven. Han fikk en knekk i selvtilliten etter at han like etter å ha fått lappen klarte å krasje. De andre Beatles hadde lært å kjøre tidligere, og var ivrige sjåfører, spesielt Paul og George. Paul mistet lappen et par ganger etter å ha blitt tatt i fartskontroller. Det sies at i de tilfeller da Lennon kjørte selv, var han ofte uoppmerksom på andre biler og navigerte veiene dårlig. John var derfor en usikker sjåfør som foretrakk å sitte i baksetet og la seg frakte. Da kunne han jo også “kose seg” med diverse substanser uten å måtte bekymre seg om vei og trafikk.

Derfor ansatte han Les Anthony, som fikk en ukelønn på £36 (tilsvarer ca £600 nå) for at han skulle være tilgjengelig til enhver tid med Johns Rolls Royce Phantom V. Sjåføren målte 1,93 på strømpelesten og Lennon benyttet ham derfor også gjerne som bodyguard for The Beatles.

Han fikk satt inn en Philips Auto-Mignon AG2101 “flytende” platespiller som forhindret nålen i å hoppe, samt en radiotelefon og en kassettspiller. Høyttalere ble montert i forhjulets brønner slik at de som satt i bilen kunne gi beskjeder til de utenfor via mikrofon.

Da Lennon kjøpte sin 1964 Mulliner Park Ward Phantom V Rolls Royce var den svart, bortsett fra grillen. Denne ville John også gjerne ha malt svart, men Rolls Royce-forhandleren nektet.

Etter å ha brukt bilen under filminnspillingene i Spania for «How I Won The War» behøvde bilen å omlakkeres på grunn av slitasje på grusveiene, og det var da Lennon bestilte gul grunnfarge med snirklete og blomstrende motiver, mye til fabrikant Rolls Royce forargelse.

I desember 1965 fikk Lennon gjort en rekke modifiseringer av bilen. Opprinnelig ble den levert med polstring i svart skinn, cocktailskap med fint tresnitt, skrivebord, leselamper, et syv-delers svart skjult bagasjesett for ham og henne og en bærbar Perdio-TV.

Senere kjøpte Lennon også en hvit utgave av samme bilmodell, for at denne skulle stå i stil med «White album»-perioden. Les Anthony kom godt overens med Lennons nabo Ringo, men kunne ikke fordra Paul McCartney som han beskrev som gjerrig med penger.

Nå fikk Lennon den oppgradert med at baksetet kunne bli til dobbeltseng.

Hans sønn Melvin sa til avisen The Sun at faren hadde fortalt at John Lennon gjerne åpnet døren naken når noen banket eller ringte på. Men Les Anthony brydde seg ikke om slike bagateller. «Det var fordi de var hippier og fritenkere,» skal

han ha unnskyldt med. Lennon hadde to sjåfører som han vekslet mellom, Les Anthonys kollega het Bill Corbett. Det var Les Anthony som fikk beskjed om å kjøre til tante Mimis hus for å hente MBEmedaljen til John da han skulle returnere den i protest mot Storbritannias involvering i Niagra-Biafra, at de

støttet USA i Vietnam og at «Cold Turkey» gikk nedover på hitlistene. Sjåføren kjørte også til Buckingham Palace og leverte tilbake medaljen sammen med Johns følgebrev. Da John flyttet til New York sammen med Yoko Ono i 1971 hadde ikke Les lenger noen jobb.

Rolls Roycen ble også sendt til USA, og i 1977 donerte John den til Cooper-Hewitt museet på Smithsonian Institute for å unngå et skatteproblem. 88

BEATLES FOR SALE

Gamle numre av Norwegian Wood Alle gamle numre – bortsett fra de fire siste numrene - av Norwegian Wood er tilgjengelig for lesing eller nedlasting på internet, bare gå til denne nettsiden: https://beatlesklubben.blogspot.com/p/bladindeks.html For de av dere som mangler papirutgaver av noen av de gamle numrene har vi nå omsider tatt oss bryet med å rydde på lageret, derfor kan vi nå supplere med de numrene vi har. Lageret befinner seg nå på vårt trykkeri, Molvik Grafisk i Bergen. Prisen for tidligere numre er kr 100 per stk for de fire siste numrene, og kr 50 for eldre numre i stort format, samt nr 100 som er i bokform. Numre i stort format er nr 95 samt alle numre fra nr 124 og frem til i dag. For numre i lite format tar vi kr 35 per stk. 50 er i tillegg. Porto komm

Vi har følgende numre på lager: 54, 95, 97, 98, 99, 100, 102, 103, 104, 105, 106, 107, 108, 109, 110, 111, 112, 113, 114, 115, 116, 117, 118, 119, 123, 124, 125, 126, 127, 128, 129, 130, 131, 132, 133, 134, 136, 137, 138, 141, 142, 143, 145, 147, 148, 149, 150, 151, 152, 154. Bladene kan bestilles ved at du sender en epost til info@norwegianwood.org eller skriver til vår postboksadresse: Norwegian Wood, Postboks 105 Tveita, 0617 OSLO. Da kommer bestillingene til kasserer Bjørn Bjerkeskaug, som videreformidler til lagerførende i Bergen. Vi sender bladene i posten, og postens portosats kommer i tillegg. Foto: Mark Seliger

All Those Years Ago I anledning St.George’s Day 2020 postet Paul McCartney dette tidligere upubliserte polaroidfotoet av Paul og 2xGeorge fra 1981. Muligens er Geoff Emerick den ansiktsløse. De var sikkert innom for å legge på vokaler på «All those years ago», Georges hyllest til John. Egentlig skulle Paul også ha George H. til å spille gitar på «Wanderlust», men det ble det dessverre ikke noe av.

Sangen hadde opprinnelig annen tekst, og var Georges bidrag til Ringos planlagte solo-LP «Can’t Fight Lightening» som alle de fire Beatlesmedlemmene skulle ha vært med på om ikke John hadde blitt skutt og drept måneden før han skulle delta på albumet. Ringos album ble skrinlagt og sanger fra dette dukket opp på hans neste album, «Stop and smell the roses». Men sangen «All Those Years Ago» ble altså omarbeidet og kom ut på single og på Georges nye LP, «Somewhere in England». Det er beklagelig at McCartneys bakgrunnsvokaler ble såpass nedmikset på Lennon-hyllesten «All Those Years Ago» at bidraget nærmest ble symbolsk. Dette var tross alt første gang at George, Ringo og Paul deltok på samme sang siden «I Me Mine» i 1970. Og første gang vi fikk se bilde av disse tre sammen etter bruddet var da Ringo giftet seg med Barbara Bach i april 1981.

BOKANMELDELSE av Jon Vidar Bergan

The Beatles from A to Zed Peter Asher

UTGITT AV FORLAGET HENRY HOLT I 2019 Peter Asher (f. 1944) bodde i samme hus som Paul McCartney fra 1963-66, fikk sanger av ham til sin duo Peter and Gordon og var ansatt som repertoarsjef (A&R manager) i Apple Records fra 1968-69.

«The Beatles from A to Zed» er ikke et oppslagsverk, men han skriver om en rekke sanger og artister, sortert under alle alfabetets 26 bokstaver. I hvert kapittel fletter han inn gode historier fra tida da Paul bodde i Asher-familiens hus i London og ofte lot ham være den første som hørte nyskrevne Beatles-sanger. Iblant skriver han også hva han mener om låtene. Det står mye om de tre Lennon-McCartneylåtene som Peter and Gordon fikk • A World Without Love • Nobody I Know •I Don’t Want To See You Again») og den som Paul lot dem gi ut under psevdonymet Bernard Webb • Woman men lite om alle de andre singlene og albumene duoen ga ut. Fokuset er nemlig på Beatles. En god del låter og artister er omtalt under flere bokstaver, men heldigvis er det en indeks bakerst i boka med sidehenvisninger. Bildematerialet er ikke imponerende, og dessverre i svart-hvitt. Her kunne jo Asher ha delt noen eksklusive bilder med oss. Han skriver lite om Pauls forhold til søsteren Jane. Men vi kan lese mye om James Taylor, som han oppdaget og ga platekontrakt med Apple.

Etter at Allen B. Klein overtok Apple, sluttet Asher, flyttet til Los Angeles og ble Taylors manager og produsent. Siden har han bodd der. Men boka er likevel skrevet på britisk engelsk. Vi får også spillelister (playlists) for hvert kapittel, slik at man kan høre på låtene mens man leser boka. «The Beatles from A to Zed» er ei artig og interessant bok på 260 sider som jeg anbefaler Beatles-fans å lese.

«Let the good times roll», Horst Faschers bok som kom ut på tysk for mange år siden er nå oversatt til engelsk. Dessuten er den oppdatert, spesielt for årene som har gått siden den kom ut på tysk, altså perioden 2006-2020. Den nye utgaven av boken kom ut i USA i april i papirform og foreligger nå i Storbritannia som ebok for Kindle. Horst Fascher var en viktig aktør i rockemiljøet i Hamburg, og jobbet bl.a. som dørvakt og var kompis og livvakt for Beatles.

NYE BØKER 94

Softcover: 353 sider Forlag: Uavhengig Språk: Engelsk ISBN-13: 979-8615006289

Staffan Olanders kommende bok «OLANDER – Staffan, Bank och Beatles» har nå fått utgivelsestidspunkt første halvdel av september. Prisen for boken er satt til 299,- svenske kroner + porto. Den utgis privat, så send en epost til info@olander.se for bestilling, så får du svar om porto osv.

gruppen opphørte å eksistere,

Søren Vangsgaards bok «The Beatles: Sweden and Denmark 1963-1970» Forlag Unseen Nordic Archives har blitt utsatt flere ganger, nå er ny dato 1. august 2020. ISBN: 9788797078037 Adlibris averterer den til kr 285,- og Platekompaniet opererer med kr 279,-.

Det er et tidsskrift for kultur, filosofi, psykologi og samfunn, og blir utgitt på Acem forlag, med støtte fra norsk kulturråd. Dere husker kanskje to spesialnumre, et fra 1979 om Bob Dylan og et dobbeltnummer fra 1981, “Med John Lennon i tankene”? Nå er de omsider inne i vår sfære igjen, med et nummer som handler om Beatles og meditasjon. Her er det de skriver om dette nummeret: “Våren 2020 er det 50 år siden Beatles ble oppløst. Ingen andre popgrupper har vært så populære, så lenge. Fortsatt er de blant verdens mest hørte popeller rock-band.

Tidsskriftet Dyade kommer ut Et søk på Google Trends viser at med fire utgivelser årlig, og det første nummeret ble gitt ut i 1967. et halvt århundre etter at

blir de søkt etter på internett nesten like mange ganger som USA’s forrige president, Barack Obama, og mellom en tredjedel og halvparten så mange ganger som en av vår egen tids aller største pop/rock-stjerner, 18-åringen Billie Eilish.” “I dette nummeret av Dyade utforsker vi fenomenet Beatles, med et særlig blikk på deres interesse for meditasjon i årene 1967-68. Beatles gjorde med ett slag meditasjon mainstream i den vestlige verden. Men på forunderlig vis er det tydelig at meditasjonen også preget Beatles, og at erfaringen forsterket en egenskap ved dem: Evnen til å lage genuine, spontannære sanger om livets små øyeblikk.” Tidsskriftet koster kr 110 og har ISBN 978-82-91405-66-7.

Paul McCartneys Sgt. Pepper’s Lonely Hearts «Flaming Pie» Club Band Anniversary Edition - i salgDeluxe 31. juli! - tilgjengelig på dobbel LP og CD nå!