Norwegian Wood #149

100 SIDER BEATLES * NR. 149 - SOMMEREN 2017* Den norske Beatlesklubben etablert 1980

Virkelighetens Sgt Pepper Ensomhetens sirkus Piraten Paul Gimme some truth

INNHOLD 2. Redaksjonelt 4. Presidenten har ordet 6. Sgt Pepper-jubileumsutgavene 10. Sgt Pepper i stereo av Yan Friis 17. Sgt Pepper i 5.1 av Paul Sinclair 20. Ensomhetens sirkus av Kjetil Rolness 22. Flowers In The Dirt anmeldt av Jon Vidar Bergan 25. Salo av Oddvar Ruud 27. Sgt. Peppers Party av Rune Salomonsen 28. Recording The Beatles av Oddvar Ruud 29. Ringo Starr – album og turné 30. Beatlesfilmene i lys av sin samtid av Geir Hasnes 32. Gimme Some Truth av Oddvar Ruud 34.Vegard Marinsen velger McCartneyplater 41. Lennons halvsøster og den tapte paraply av Finn Bjørn Tønder 45. Hyllest til Den femte Beatle av Svein Sund 53. All Things Must Pass av Steinar Waage 55. Angie McCartneys bok av Einar Rædergård 56. John Lennons Peppertegning 57. Chuck Berry og The Beatles 61. Til minne om Pete Shotton 63. Limited Edition Sgt Peppertromme 65. Penny Lane / Strawberry Fields Forever RSD singlen 67. Om Sgt Pepper-innspillingene 85. Collagebildene på Sgt Pepper-omslaget 87. Pepperkorn 90. Baby’s In Black - vinylspalten ved Eirik Søreide 94. Norske presseklipp fra 1967 95. Virkelighetens Sersjant Pepper 96. Piraten Paul 99. Sgt Pepper & Lynvingen

5. april kom endelig den offisielle annonseringen:

Det BLIR jubileumsutgave av

«Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band» Og 26. mai kom den ut i all sin prakt og i mange varianter. Du kan lese det meste om utgivelsen i dette bladet, deriblant Yan Friis sin anmeldelse av luksusutgaven og spesielt stereomiksen (skrevet eksklusivt for Norwegian Wood) og Paul Sinclairs bedømmelse av surroundmiksen. I luksusutgaven av albumet er det også med et par CDer med ukomplette tagninger fra studiobåndene.

Imidlertid har Giles Martin i likhet med sin far på Anthology-serien spleiset inn noe uvedkommende materiale i de forskjellige tagningene for at de skulle bli litt mer publikumsvennlige.

Det har vært litt av et mediakjør rundt denne utgivelsen. Liverpool har avholdt egne Sgt Pepper arrangementer, i USA ble det startet opp en egen radiokanal kun med Beatles + solo, og utgivelsen har vært massivt omtalt i massemedia.

2

REDAKSJONELT Et eget TV-program ble sendt i USA og UK, produsert av Apple Corps, det har vært plenty av redioprogrammer (bl.a. presenterte Bård Ose hele stereomiksen samt utvalgte uferdige versjoner av sangene i sitt program «Ren 60» på P1+) og produsent Giles Martin har flydd rundt og deltatt på talkshows og avholdt demonstrasjonslyttinger.

Kanskje den merkeligste hyllesten platen ble til del var da det utkom en coverversjon av platen, der alle sangene hadde fått ny tekst som tok for seg handlingen i den første «Star Wars» filmen! Sjekk på nettet etter «Princess Leia’s Stolen Death Star Plans» og kos deg – den er gratis å laste ned! Best er YouTubeversjonen, der du både får med deg illustrasjoner i form av filmscenene, samt kan følge med på teksten.

Men det har selvsagt også skjedd andre ting i Beatlesverden som har fortjent omtale. Det er mye som tyder på at arkivutgaven av Paul McCartneys «Flowers In The Dirt» kanskje blir den siste i denne rekken, i hvert fall så uteble det reklame for neste utgave – noe som alltid har vært en del av innholdet i de tidligere luksusboksene. Jon Vidar Bergan ser nærmere på denne siste utgivelsen.

McCartney kan man også se på film i år, dersom man går og ser den nyeste i rekka av «Pirates of the Caribbean»-filmserien. Han har dessuten vært ute og gitt sine første konserter i år, og flere er annonsert, deriblant skal han etter alt å dømme spille i Australia igjen, etter at han avlyste noen konserter der for 14 år siden, angivelig pga en orkan. Samtidig går Paul og brygger på sitt neste studioalbum.

Tidlig i mai ble det tatt et bilde av Paul McCartney og yngstedatteren Beatrice Milly backstage på en Londonmusikal. Bildet havnet først på sosiale media og deretter i massemedia verden over, ettersom det er sjeldent at fotos av Beatrice dukker opp. Dette likte imidlertid ikke McCartney, og dagen etter var bildet borte fra nett-avisene.

Når dette leses har det vært avholdt flere hyllestkonserter til McCartney fra norske musikere – både på Rockefeller og andre steder, i anledning at mannen ble 75 år i sommer.

Når det gjelder Ringo, så kommer hans «Bad Boy» album som nyutgivelse på blå vinyl 16. juni (kr 449 fra Platekompaniets nettsted!) og så regner vi med at hans nye album vil følge.

Også han skal ut på turné, mer om dette inne i bladet.

Da gjenstår det bare for meg å ønske dere alle en riktig god «summer of love» i sersjantens tegn!

Hilsen Roger 3

PRESIDENT: Toralf Høyer-Hansen toralf@norwegianwood.org SJEFREDAKTØR: Roger Stormo roger@norwegianwood.org REDAKTØR: Oddvar Ruud redaksjonen@norwegianwood.org SEKRETÆR: Bjørn Bjerkeskaug info@norwegianwood.org ADRESSER NETTSTED: www.norwegianwood.org FACEBOOK: www.facebook.com/beatlesklubb TWITTER: @beatlesklubben FYSISK ADRESSE: Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO TRYKKERI: Knut Molvik Molvik Grafisk LAYOUT: Erik I. Blindheim Pil Media AS erik@pilmedia.no ANNONSER: Lise Lotte Andersen Pil Media lotte@pilmedia.no TAKK TIL: • Rune Salomonsen • Svein Sund • Lars Olav Hole • Yan Friis • Kjetil Rolness • Eirik Søreide • Paul Sinclair • Jon Vidar Bergan • Geir Hasnes • Vegard Martinsen • Steinar Waage • Finn Bjørn Tønder • Einar Rædergård

Like før klokken 19:00 den 6. juli 1957 presenterte Ivan Paul for John i St. Peters Church Hall.

Presidenten har ordet

Dagen som forandret musikken for alltid

Det fortelles om dette historiske møtet at stemningen i begynnelsen var iskald, og at det var Paul som til slutt brøt isen da han fant en gitar og begynte å spille på den.

av Toralf Høyer-Hansen

Noen få sekunder senere var John ”solgt” – stum av beundring hadde han sett Paul stemme gitaren! Det neste som skjedde var at Paul gjøv løs på en rå versjon av Eddie Cochrans sang ”Twenty Flight Rock”, før han la hjerte og sjel i en tolkning av Gene Vincents ”BeBop-A-Lula”. En Little Richard-medley ble også framført, før han avsluttet det hele med Jerry Lee Lewis’ hit ”Whole Lot of Shakin’ Going On” på lokalets gamle piano.

Pauls lille konsert hadde fått John til å føle på hvor begrenset hans egne musikalske kunnskaper var, og han følte en sterk hunger etter å lære mer.

Før Paul sa adjø til guttene den kvelden, lærte han både John og gitaristen Eric Griffiths hvordan de skulle spille ”Twenty Flight Rock” og stemme gitarene sine.

6. juli 1957 var en varm og lummer dag i Woolton, den velstående forstaden til byen Liverpool.

Ingenting visste landsbyens beboere om at et møte mellom to av områdets livlige unge gutter med felles interesse og lidenskap for musikk, skulle føre til en av de viktigste dagene i musikkens historie, en hendelse som på sikt endret både musikkens utvikling – og verden.

John hadde funnet seg en åndsfelle og skjønte at det ville være en stor fordel for bandet om Paul ble med, men han var litt nølende med å invitere en så sterk person inn i gruppen.

Første lørdag i juli var sommerens høydepunkt i Han diskuterte saken med sin beste venn og bandets landsbyen, dagen da menigheten i St. Peter’s-kirken vaskebrettspiller, Pete Shotton, og sammen ble de eniarrangerte sin årlige hagefest (Garden Fete). En ”rose- ge om å spørre Paul om å bli med i The Quarrymen. dronning” ble valgt, politiets hundepatrulje underholdt, det var hornmusikk og et kjoleshow. Musikken Paul takket ja og debuterte med bandet på New Clubsto et band kalt ”The Quarrymen” for. Bandet som moor Hall i Liverpool den 18. oktober 1957. spilte skiffle, hadde blitt dannet av 16 år gamle John I ettertid er det lett å slå fast at det tilfeldige (?) møtet mellom de to skoleguttene John og Paul 6. juli 1957 Lennon bare måneder i forvegen. har gått inn i historiebøkene som en av de mest beIvan Vaughan, en nær venn av John Lennon, inviterte tydningsfulle dagene i musikkens historie generelt og med seg skolekameraten Paul McCartney til festen. i populærmusikken spesielt. Uten dette møtet ville det 15-årige Paul takket ja til invitasjonen, slang gitaren ikke vært noe Beatles som vi kjenner det. sin bak på ryggen og syklet fra Allerton til Woolton.

I år feirer Woolton at det er 60 år siden det berømte Første gang Paul møtte John, sto han på scenen med møtet fant sted. På eksakt samme dato og klokkeslett repeteres store deler av programmet fra 1957. Som seg ”The Quarrymen”.

De kjørte gjennom standardlåter som ”Railroad Bill”, hør og bør på en engelsk sommerfest skal en ”rose“Cumberland Gap” og “Maggie Mae”, samt rockeren dronning” kåres, Julia Baird, John Lennons søster som også deltok på den opprinnelige sommerfesten, “Be-Bop-A-Lula”. vil være dommer i barnas utklednings-konkurranse.

John var ustø i tekstene, snublet over vers og Videre blir det opptog, boder med salg av kaker, utimproviserte hele tiden. lodding, grilling og leker for barna. Hele dagen vil bli fylt med livemusikk rundt omkring i landsbyen.

Paul husker dagen som om det var i går. Til bladet Record Collector sa han i 1995 om Johns opptreden: Dagens høydepunkt vil uten tvil være konserten med bandet The Quarrymen, hvor flere av de originale ‘Well, he looks good, he’s singing well and he seems like medlemmene som spilte i 1957 fortsatt er med. a great lead singer to me. Of course, he had his glasses off, so he really looked suave. I remember John was Jeg vet at flere av våre medlemmer skal delta på denne good. He was really the only outstanding member; all festen, og kanskje møtes vi der? the rest kind of slipped away.”

Ønsker dere alle en riktig god sommer.

4

KALLEMANN & JSEP PRODUCTIONS PROUDLY PRESENT

‘Emanuele Angeletti is an uncanny carbon copy of Paul’ - The Telegraph

‘The brilliant Emanuele Angeletti. From the cheeky smiles to the foot tapping and nods to the audience, his interpretation of Paul is quite simply perfect. Along with the accompanying vocals of a captive audience, this moment defined Angeletti as one of the best, if not the best, musician to have performed as McCartney.’

- The Low Down magazine

‘Emanuele Angeletti has Paul McCartney’s mannerisms down to a T’ - The Guardian

Med West End-stjernen Emanuele Angeletti fra HIT-musikalen «LET IT BE» i rollen som Paul McCartney og bandet fra den fabelaktige originalbesetningen i «THE BEATLES» fra West End og Broadway-forestillingen med samme navn.

B R Y G G A K U L T U R S A L H A L D E N LØRDAG 11.NOVEMBER KL.19.00 420,-INK.AVG. PÅ TICKETMASTER.NO & THON HOTEL HALDEN 5

Jubileumsutgavene av «Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band» Fra pressemeldingen:

‘Sgt. Pepper presenteres nå med splitter ny stereo mix og 5.1 surround lyd; Forlenget med hittil upubliserte studioopptak, videosekvenser og luksusemballasje.

‘The Making of Sgt. Pepper’ dokumentaren fra 1992, medfølger i restaurert utgave i Super Deluxe Boksen.

Pepper jubileumsutgave Vinyl

Pepper jubileumsutgave

London, 5 april 2017 - “Det var 50 år siden i dag” “It’s crazy to think that 50 years later we are looking

back on this project with such fondness and a little bit of amazement at how four guys, a great producer and his engineers could make such a lasting piece of art,”, sier Paul McCartney sin nyskrevne introduksjon til “Sgt. Pepper” jubileumsutgavene.

1. juni, da John Lennon, Paul McCartney, George Harrison og Ringo Starr aka The Beatles, både overrasket og imponerte verden i ‘The Summer Of Love’ med “Sgt. Pepper Lonely Hearts Club Band “albumet.

- et banebrytende mesterverk, med et enda mer ikonisk cover som siden har blitt universets mest anerkjente og elskede pop album til dags dato.

“Sgt. Pepper” seemed to capture the mood of that year, and it also allowed a lot of other people to kick off from there and to really go for it” forteller Ringo Starr i heftet som medfølger jubileumsutgavene.

For å markere denne berømte hendelsen, utgir Beatles og Apple Corps Ltd./Capitol/USM den 26. mai en helt ny serie av vakkert produserte ‘Sgt. Pepper ‘jubileumsutgaver på CD og LP. Albumet har nylig blitt remikset av Giles Martin og Sam Okell i stereo og 5.1 surround lyd, og er nå utvidet med tidlige versjoner av sanger fra innspillingsprosessen, inkludert ikke mindre enn 34 tidligere uutgitte opptak av ‘The Fab Four’ fra Liverpool.

6

Dette er også første gang at “Sgt. Pepper Lonely Hearts Club Band” har blitt remikset og presentert med alternative innspillinger. Og i tillegg er det første gang siden “Let It Be ... Naked” ble utgitt i 2003 at et Beatlesalbum har blitt både remikset og utvidet.

For å lage en ny stereo mix og 5.1 surround miks for “Sgt. Pepper”, har produsent Giles Martin og sjefstekniker Sam Okell jobbet med et team av Abbey

Road Studios mikse- og restaureringseksperter som har tatt de opprinnelige fire-spors båndene og nøye overført dem til moderne teknologi - ledet av den originale monomiksen som også ble foretrukket av både Beatles og produsent George Martin.

Innhold i de forskjellige utgavene av albumet:

Alle jubileumsutgaver inkluderer Giles Martins nye stereomiks av albumet, som han gjorde etter farens opprinnelige notater fra 1967. Dette har gitt en mye mer omfattende lyd, der de enkelte instrumenter og vokal begge har mer en mer homogen sammensetning og plass i lydoverflatene - noe som ikke var mulig på remastrene som ble gjort i 2009, ettersom de da bare benyttet nedmiksede bånd.

Da “Sgt. Pepper Lonely Hearts Club Band” albumet ble sluppet 1 juni 1967 tilbragte den 148 uker på de britiske albumlistene, inkludert 27 uker på Nr. 1, mens albumets amerikanske listehistorie forteller om hele 15 uker som nr.1 i sine 88 uker på Billboard Top 200-listen.

CD (‘Sgt. Pepper’ 2017 Stereo Mix)

1. Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band 2. With A Little Help From My Friends 3. Lucy In The Sky With Diamonds 4. Getting Better 5. Fixing A Hole 6. She’s Leaving Home 7. Being For The Benefit Of Mr. Kite!

8. Within You Without You 9. When I’m Sixty-Four 10. Lovely Rita 11. Good Morning Good Morning 12. Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (Reprise) 13. A Day In The Life

“Sgt. Pepper” har vunnet fire Grammy Awards, inkludert “Album of the Year’, og det er fortsatt et av de mest innflytelsesrike og mest solgte album i historien. I 2003 innlemmet de også “Sgt. Pepper” i US Library of Congress i sin samling som både kulturelt, historisk og estetisk betydelig bidrag til amerikansk historie. “Sgt. Pepper Lonely Hearts Club Band” topper industrimagasinet Rolling Stone Magazine sin endelige liste over “De 500 største albumene noensinne.”

For ‘Record Store-Day arrangementet den 22. april, slipper Apple Corps Ltd./Capitol/UMe også en eksklusiv og svært begrenset utgave av The Beatles 7” vinylsingle “Strawberry Fields Forever”/”Penny Lane”, som var blant de første sangene som ble innspilt under ‘Sgt. Pepper’ sessions som startet i november 1966.

I stedet for å spare disse to sangene til albumet, valgte de å distribuere begge sangene som en dobbel A-side singel i februar 1967 - midt i medieinteressen om bandets neste skritt fremover, fremfor alt en bro mellom ‘Revolver’ albumet fra august 1966 til ‘Sgt. Pepper ‘var klar for utgivelse i underkant av 10 måneder etter.

CD 1: ‘Sgt. Pepper’ 2017 Stereo Mix (samme innhold som 1CD ovenfor) CD 2: Komplette tidlige innspillinger, sammensatt på samme vis som originalalbumet, samt diverse utgaver af “Strawberry Fields Forever” og “Penny Lane” 7

1. Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (Take 9] 2. With A Little Help From My Friends (Take 1 - False Start And Take 2 – Instrumental) 3. Lucy In The Sky With Diamonds (Take 1) 4. Getting Better (Take 1 - Instrumental And Speech At The End) 5. Fixing A Hole (Speech And Take 3) 6. She’s Leaving Home (Take 1 – Instrumental) 7. Being For The Benefit Of Mr. Kite! (Take 4) 8. Within You Without You (Take 1 - Indian Instruments) 9. When I’m Sixty-Four (Take 2) 10. Lovely Rita (Speech And Take 9) 11. Good Morning Good Morning (Take 8) 12. Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (Reprise) (Take 8) 13. A Day In The Life (Take 1 With Hummed Last Chord) 14. Strawberry Fields Forever (Take 7) 15. Strawberry Fields Forever (Take 26) 16. Strawberry Fields Forever vStereo Mix - 2015] 17. Penny Lane (Take 6 - Instrumental) 18. Penny Lane (Stereo Mix – 2017)

4. Getting Better [Take 1 - Instrumental And Speech At The End] 5. Fixing A Hole [Speech And Take 3] 6. She’s Leaving Home [Take 1 – Instrumental] 7. Being For The Benefit Of Mr. Kite! [Take 4] SIDE 4 1. Within You Without You [Take 1 - Indian Instruments] 2. When I’m Sixty-Four [Take 2] 3. Lovely Rita [Speech And Take 9] 4. Good Morning Good Morning [Take 8] 5. Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (Reprise) [Take 8] 6. A Day In The Life [Take 1 With Hummed Last Chord]

Super Deluxe [4CD/DVD/Blu-ray bokssett] CD 1: ‘Sgt. Pepper’ 2017 Stereo Mix (samme innhold som 1CD ovenfor) CD 2: Komplette tidlige innspillinger, sammensatt på kronologisk vis etter deres opprinnelige innspillingsdato: 1. Strawberry Fields Forever [Take 1] 2. Strawberry Fields Forever [Take 4] 3. Strawberry Fields Forever [Take 7] 4. Strawberry Fields Forever [Take 26] 5. Strawberry Fields Forever [Stereo Mix - 2015] 6. When I’m Sixty-Four [Take 2] 7. Penny Lane [Take 6 – Instrumental] 8. Penny Lane [Vocal Overdubs And Speech] 9. Penny Lane [Stereo Mix - 2017] 10. A Day In The Life [Take 1] 11. A Day In The Life [Take 2] 12. A Day In The Life [Orchestra Overdub] 13. A Day In The Life (Hummed Last Chord) [Takes 8, 9, 10 and 11] 14. A Day In The Life (The Last Chord) 15. Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band [Take 1 – Instrumental] 16. Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band [Take 9 And Speech]

Deluxe Vinyl [180g 2LP] LP 1: ‘Sgt. Pepper’ 2017 Stereo Mix (samme innhold som 1CD ovenfor) LP 2: Komplette tidlige innspilninger, sammensatt på samme vis som originalalbumet, SIDE 3 1. Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band [Take 9 And Speech] 2. With A Little Help From My Friends [Take 1 - False Start And Take 2 – Instrumental] 3. Lucy In The Sky With Diamonds [Take 1] 8

17. Good Morning Good Morning [Take 1 - Instrumental, Breakdown] 18. Good Morning Good Morning [Take 8] CD 3: Komplette tidlige innspillinger, sammensatt på kronologisk vis etter deres opprinnelige innspillingsdato: 1. Fixing A Hole [Take 1] 2. Fixing A Hole [Speech And Take 3] 3. Being For The Benefit Of Mr. Kite!

[Speech From Before Take 1; Take 4 And Speech At End] 4. Being For The Benefit Of Mr. Kite! [Take 7] 5. Lovely Rita [Speech And Take 9] 6. Lucy In The Sky With Diamonds [Take 1 And Speech At The End] 7. Lucy In The Sky With Diamonds [Speech, False Start And Take 5] 8. Getting Better [Take 1 - Instrumental And Speech At The End] 9. Getting Better [Take 12] 10. Within You Without You [Take 1 - Indian Instruments Only] 11. Within You Without You [George Coaching The Musicians] 12. She’s Leaving Home [Take 1 – Instrumental] 13. She’s Leaving Home [Take 6 – Instrumental] 14. With A Little Help From My Friends [Take 1 - False Start And Take 2 – Instrumental] 15. Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (Reprise) [Speech And Take 8] CD 4: ‘Sgt. Pepper’ + bonusspor i Mono: (Sang 1-13: 2017 Direkte Transfer av ‘Sgt. Pepper’ Original Mono Mix) + 14. Strawberry Fields Forever [Original Mono Mix] 15. Penny Lane [Original Mono Mix] 16. A Day In The Life [Unreleased First Mono Mix] 17. Lucy In The Sky With Diamonds [Unreleased Mono Mix - No. 11] 18. She’s Leaving Home [Unreleased First Mono Mix] 19. Penny Lane [Capitol Records U.S. Promo Single - Mono Mix] DISCS 5 & 6 (Blu-ray & DVD) Audio innhold (begge discer): • New 5.1 Surroundlydmikser av ‘Sgt. Pepper’ albumet og «Penny Lane,» pluss 2015 5.1 Surroundmiks av «Strawberry Fields Forever» (Blu-ray: DTS HD Master Audio 5.1, Dolby True HD 5.1 / DVD: DTS Dolby Digital 5.1) • Høyoppløselige lydversjoner av 2017 ‘Sgt. Pepper’ stereomiksen og 2017 «Penny Lane» stereomiks, pluss 2015 «Strawberry Fields Forever» høyoppløselig stereomiks (Blu-ray: LPCM Stereo 96KHz/24bit / DVD: LPCM Stereo) Videoinnhold (begge discer): • The Making of Sgt. Pepper [restaurert dokumentarfilm fra 1992, ikke tidligere utgitt] • Musikkvideoer: «A Day In The Life», «Strawberry Fields Forever», «Penny Lane» [4K restaurert] 9

Yan Friis anmelder luksusutgaven av «Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club band»

FOTOSHOPPE MONA LISA

Jeg kjøpte den på utgivelsesdagen, jeg har levd med den i 50 år. Fortsatt utløses det magiske gyset i samme øyeblikk som stiften treffer rillene og jeg åpner coveret med et knirk og lar meg synke inn i det gule bildet av Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band. Men trengte verden en stereo remiks?

Utgangspunktet for ettertidens syn på «Sgt. ringa mot strømmen ved å trassig hevde at Pepper» er basert på noen nøkkelmyter. Jeg albumet slett ikke kom ut 1. juni 1967, men kaller dem det. De har vokst seg store og snarere uken før. sterke opp igjennom årene, og står i dag som Dokumentasjon viser at albumet gikk rett inn absolutte sannheter. Det vil si, en av dem er på 1. plass på New Musical Express’ LP-liste raknet. I hvert fall litt. Jeg har i mange år vært 30. mai 1967, altså to dager før ble offisielt ble en slags kombinasjon av Don Quijote og kjer- utgitt (en makeløs prestasjon).

10

høyttalerne og parkerte den pinglete, gammeldagse stereomiksen.

Det var slik Beatles hadde tenkt det, og bare dette var det egentlige «Sgt. Pepper».

Folk må selvfølgelig gjerne foretrekke mono. Hvis de synes det låter fetere og bedre, er de i sin fulle rett. Men jeg kjøper ikke påstanden om at Beatles foretrakk mono, ikke så sent. Stereoanlegg var riktignok ikke vanlig i De tusen hjem, hverken i Norge eller England. Stereoformatet var dyrt, det var først og fremst folk med god råd og/ eller veldig stor interesse for lyd som hørte musikk gjennom to, ofte store, høyttalere. Men ikke få meg til å tro at beatlene satt med monoanlegg hjemme i stuen. Selvfølgelig hadde de stereo, de hadde råd, de var i forkant, og om de ikke shoppet selv, så fikk de, helt gratis.

Vel, kan det innvendes, men like forbannet var det monomiksen de prioriterte. Min forklaring på det er enkel og innlysende: The Beatles var opptatt av hvordan folk fleste hørte musikken de skapte, og da folk flest hørte musikken i mono – enten det var fra hjemlige radiokabinetter eller fra snatrende, transistorradioer – eller endog de bærbare, små platespillerne med høyttaler i det avtagbare lokket.

Derfor engasjerte de seg i den tidkrevende monomiksen. De ville være sikre på at folk hørte det de ønsket at de skulle høre.

På nyhetssidene i samme utgave av avisen står det imidlertid svart på hvitt at EMI distribuerte albumet til utvalgte forretninger en uke før planlagt utgivelse. At den nye jubileumsutgaven av albumet ble sluppet 26. mai 2017 tar jeg som en endelig innrømmelse.

på CD for første gang, alle kun i mono – til fansens bestyrtelse og vrede, men solid forsvart av George Martin.

Han måtte imidlertid bøye seg for konsumentpresset slik at de neste CD’ene kom i stereo, «Help!» og «Rubber Soul» ble riktignok remikset av Martin, han flyttet Det burde stått «Yan Friis hadde stemmene inn i sentrum og la på rett, og vi tok feil.» med bitteliten litt ekstra romklang for å «modskrift på coveret. Men det gjør det ernisere». Da remasterboksen kom jo ikke. i 2009, benyttet man 1986-miksene De fire resterende nøkkelmytene er for ikke å såre Martin, og flyttet de vanskeligere å få has på. Men la oss originale 1965 stereo-miksene over se på dem. Jeg elsker å kverulere. i monoboksen, av alle ting. Senere Særlig når jeg er sikker på at jeg har viste det seg at George Martin ikke rett. kunne huske at han hadde remikset de to albumene i det hele tatt, og likevel er det altså disse som nå Nøkkelmyte 1: gjelds.

The Beatles foretrakk mono.

Og hvor sto Ringo i mono/stereo Stereo var luksus. Det var for priviDet var monomiksene (frem til problematikken? «Jeg foretrekker legerte. Lydnarkomane. Altså for og med «White Album») som stereo.» Sa Ringo. folk som John, Paul, George og de brukte tid på, stereomiksene Ringo («jeg foretrekker stereo») ble gjort kjapt i etterkant uten at Da monoboksen kom på CD i 2012 privat. Selvfølgelig hadde de stebeatlene engang var til stede. Ergo ble vi presentert for «Sgt. Pepper» reoanlegg, og selvfølgelig hørte de er det monomiksene som gjelds, i mono-argumentet med full tyn- «Sgt. Pepper» i stereo hjemme. At det var slik de selv ønsket at musik- gde. Ytterligere økt da vinylboksen de ikke engasjerte seg i selve mikken skulle høres. Monoargumentet kom to år senere. Plutselige rave’t singen selv, betyr ikke at de ikke har økt kolossalt siden det først ble folk over den fantastiske mono- hørte på resultatet, antagelig med lansert tilbake i 1987, den gang de miksen, dette kraftfulle vidunderet stor glede. De overlot ansvaret til fire første Beatles-albumene kom som nærmest eksploderte ut av folk de stolte på. Og alle involverte 11

Deramic Sound System, så stereo som det kan få blitt, og resultatet ble «Days Of Future Passed» (som inneholder klassikeren «Nights In White Satin»), utgitt i november 1967. Opp mot jul kom også Beatles’ dobbel-EP «Magical Mystery Tour», tilgjengelig både i stereo og mono, noe helt nytt for EP’er den gang.

dagen i 1967 da de jobbet med «A Day In The Life» i stereo, men det var utvilsomt av beste kvalitet.

Plassert side om side med samtidige stereo-utgivelser, skilte «Sgt. Pepper» seg ut. Selv midt på 70-tallet, da folk i økende grad ble rammet av hi fi-entusiasme, klarte «Sgt. Pepper» seg bra. Den lød moderne og kontemporær.

Folk flest opplevde fortsatt musikk i mono, men døren var åpnet og fremtiden meldt. Selvfølgelig hørte Beatles på stereo.

Om du glemmer Giles Martin og alle ekspertkommentarene et lite øyeblikk, og bare setter på en original 1967 stereo-versjon av «Sgt. Pepper», høyt, gjerne fykende høyt, så rammes du av storartet, mektig vellyd med punch, bredde og dybde. Du tenker ikke jøss hva slags stereo-separasjon er det? i det hele tatt, og du blir igjen overveldet av lyden og de elastiske og melodiske sprangene til Pauls bass.

Den har en innovativ funksjon, den styrer, den er et soloinstrument. Du trenger ingen remiks for å oppleve det.

Plasseringen av bass, vokal og trommer er i henhold til myten skjev. Elementene parkeres ute på sidene som følge av at man hadde begrenset med spor å jobbe med i 1967.

Men hør på albumet igjen. Folk uttaler seg uten å sjekke. Trommene ligger faktisk sentralt i seks av de 11 kuttene hvor Ringo bidrar.

Vokalen? I sentrum i syv av 13 låter, og over hele stereospektret i den åttende. Stereobalansen er med andre ord helt oppdatert i godt over halve albumet, ja, egentlig funker alt helt utmerket bortsett fra «Lovely Rita», og da særlig åpningen. Den er sped og rufsete, og har alltid vært moden for etterarbeide. Her har Giles Martin ordnet forbilledlig opp.

Nøkkelmyte 2: Den originale stereo-miksen av «Sgt. Pepper» suger.

Det begynte den strengt tatt ikke å gjøre før i 2012. Etter 45 bekymringsløse år. Det er 1967-miksen 90% av dem som har et forhold til hadde jo vært igjennom den tret- «Sgt. Pepper» har levd med, det er tende monomiksingen, så de visste den miksen som har formet deres forhold til platen og til tiden den hva man var ute etter. ble skapt i. Først nå er man plutJeg tror altså at The Beatles var selig kommet på at den er gått ut fornøyd med stereomiksen av «Sgt. på dato.

Pepper». Hadde de ikke vært det, var de mektige nok til å kunne sette Jeg har aldri hatt noe problem med den miksen. Det går et klart skille ned foten.

Mitt poeng er altså ikke at mono- mellom «Revolver» og «Sgt. Pepmiksen suger. Tvert imot. Jeg har per» sånn sett. «Sgt. Pepper» har stor forståelse for dem som skryter alltid hatt et dypere og mer dynaav den og endog foretrekker den. misk lydbilde.

Poenget er at jeg tror ikke noe på argumentet om at The Beatles fore- Detaljene er fascinerende mange, og tydelige. OK, vokalen er ikke trakk «Sgt. Pepper» i mono. nødvendigvis alltid i midten, den Da jeg kjøpte albumet samme kan vandre ut på kantene, det dag som det kom ut hos Lefdal i samme gjelder slagverket, men Bærum, var det ingen som spurte begge deler skjer mye sjeldnere om du skulle ha stereo eller mono. enn myten vil ha det til. Det er De hadde bare stereoversjonen. In- altså ikke riktig at det alltid er slik, gen av dem jeg kjente hadde mono- og enkelte ganger virker den ukonversjonen, heller. 1967 var i så måte vensjonelle plasseringen bevisst, selve vannskillet. Moody Blues aller mest gjelder det vokalen til fikk sin gjenoppstandelse takket John i «A Day In The Life» som være at Decca ville bruke dem til tar i bruk hele lydbildets bredde, å lage en demonstrasjonsplate for dybde og høyde slik den svever sin nye oppfinnelse, lydsystemet rundt i rommet i 3D. Jeg vet ikke hva mikserne hadde fått i seg den 12

«Lovely Rita», albumets evige prügelknabe, får sin oppreisning og er kanskje jubileumsmiksens gledeligste representant.

Men bortsett fra det synes jeg 1967-utgaven står som en påle også i 2017. Det lyder akkurat så knall som jeg husker. Ergo hadde vi fint klart oss med denne miksen også i fremtiden.

Det var altså ingen alvorlig grunn til å photoshoppe «Mona Lisa».

hadde førsteprioritet. De hadde bare to låter. Johns «Strawberry Fields Forever», som gruppen virkelig overgikk seg selv for å fange på tape, og Pauls gamle «When I’m Sixty-Four», som han ga en lett tekstomskrivning, og leverte fra seg som B-side. Disse to låtene ble så ekspedert til Capitol i USA, som akkurat skulle til å starte pressingen da det kom en kontraordre.

Paul var klar over hvilken vanvittig sterk innspilling de hadde skapt av Johns låt. Hans egen ble jo unektelig en lettvekter her. Og så, inspirert og ikke minst utfordret av Johns oppvekstmotiver fra Liverpool, skrev han «Penny Lane», og fikk den ferdig i siste liten. Med det hadde Lennon/McCartney skapt historiens sterkeste vinylsingle, uansett tid og vektklasse.

Men så skjedde det forsmedelige at den ble nektet 1. plass i England av Engelbert Humperdinck og hans «Release Me». Det hadde aldri skjedd en Beatles-single siden de stormet til topps fire år tidligere med «Please Please Me». Jeg tok det faktisk så tungt at jeg gråt.

Men så var jeg 14 år. George MarNøkkelmyte 3: tin var voksen, men hadde sikkert EMI tvang George Martin og The lyst til å gråte, han også. Og så ble Beatles til å plukke ut et par av lå- myten langsomt til, dette at han tene de holdt på med og gi dem aldri skulle latt seg presse til å gi fra ut på single, noe George Martin seg det som ville blitt to av de aller senere kalte sin største tabbe, da sterkeste låtene på «Sgt. Pepper». det betydde at låtene det gjaldt, «Strawberry Fields Forever» og Det lyder besnærende, men det er «Penny Lane», ikke kunne være ikke riktig. med på LP’n.

«Strawberry Fields Forever» og Dette trodde han sikkert på i 1987, «Penny Lane» ble ene og alene spilt og senere. Det ble et mantra for inn for å gis ut på single. Det var ham. Men om man blar i gamle ikke EMI, men gruppen selv som aviser og leser gamle intervjuer og ville ha platen ut så fort som mulig. nyhetsnotiser, og ikke minst Mark De var stolte av det de hadde skapt, Lewisohn, fremkommer det med de ville at verden skulle høre det, all tydelighet at da The Beatles ikke om to-tre måneder, men nå. vendte tilbake til studioene i Ab- Planene for albumet var ennå ikke bey Road i november 1966, så var født, de visste ikke hvor de skulle. det for å spille inn en single. Det 13

De hadde unnagjort singlen. Så gikk de i gang med en låt John skrev på, «A Day In The Life». Med det begynte «Sgt. Pepper»-innspillingene for alvor.

Nøkkelmyte 4: «Sgt. Pepper» er en hybrid, et tematisk album som bare later som om det er tematisk, og samtidig en eksponent for virkelighetsflukten og naiviteten som preget «the summer of love».

De som oppfatter «Sgt. Pepper» som naiv hippiedilldall fra en tid som for lengst, og heldigvis, er forbi, har neppe hørt særlig nøye på albumet.

Og det inkluderer sannelig Keith Richards som har gjort det til en bikarriere å disse «Sgt. Pepper».

Jeg gidder ikke bruke «Their Satanic Majesties Request» som noe argument her, jeg liker dessuten det albumet godt. La meg få sitere fra min egen bok, «Beatles og jeg» (Spetakkel Forlag, 2014):

For dem som fortsatt mener at albumet formidler naivitet og drømmer: Hvor vil dere plassere «A Day In The Life», albumets finale, sluttord og punchline? Dette rystende stykke makeløs skjønnhet og horror? Hvor er blomstersommeren der? Lennons strofer er en mosaikk av observasjoner fra en plaget bevissthet, den

vevre stemmebruken og melodiens sakte svevende skjønnhet står i urovekkende kontrast til ordene, Ringos usedvanlige og musikalske slagserier øker følelsen av uro. Det er dop som bedøvelse, men rusen er i ferd med å slippe taket, man kjenner blaffene av angst allerede før McCartney slipper sin svulmende orkesterdissonans – sitt samtidsbilde – løs på lytteren. Ekkoet vibrerer som et marerittets etterslep når vekkerklokken ringer, og hele syrerigget raser, og ut av den istykkerslåtte mosaikken stiger hverdagsmannen, tannhjulet i maskineriet, tanketom og halsende etter bussen, før The Beatles i et anfall av ønsketenkning, sender mannen opp i det kosmiske fyrtårn hvor han finner seg omgitt av mektig orkesterbrus og Lennons høytflyvende, dopede aaaaaaaah…

Ser han hva Lennon ser, fyller det kosmiske klarsyn ham med den samme sorg og angst som Lennons stemme formidler i sangens siste del hvor strofene ikke lenger handler om individene, men om systemet som eter dem? Pauls skimrende «I’d love to turn you on» flyter ut av Lennons munn, mer som resignasjon enn reelt håp, for under ham begynner allerede orkester dissonansen sin øredøvende reise oppover skalaen inntil innspillingen overmannes av en fremtidspessimisme så monumental at den ikke lenger holder det ut, men styrter sammen i en endeløst hengende pianoakkord som langsomt, langsomt, uhyre langsomt forstummer. Så stillheten. Det halve åndedrettet av en pause etter orkestercrescendoets brå slutt gir følelsen av å tippe utfor kanten og falle i slow motion mot undergangen. Pianoakkorden slamrer kistelokket på plass.

samtidig holde på ditt publikum hvis du gir dem en behagelig reise.

Og The Beatles ville deg jo alltid godt. Derfor solgte «Sgt. Pepper» trillioner og Velvet Underground ingenting.

The Beatles skapte massekultur av avantgarde.

Gjøgling av weltschmerz. «Sgt. Pepper» er kronen på verket. Man kan si mye godt om det som kom etter, men The Beatles som enhetlig organisme, som musketerer, som band, opphørte å eksistere etter «Sgt. Pepper». De begynte å snakke på vegne av seg selv som individer, de mistet kontakten med den kosmiske ånd som gløder i dypet av «Rubber Soul», «Revolver» og «Sgt. Pepper». De var ikke lenger gudenes talerør. Når den avsluttende pianoakkorden forstummer er det også lyden av slutten på The Beatles.

Hva gjelder det tematiske, så ser ikke folk det opplagte. Platen begynner jo som og er, en forestilling, bandet presenterer seg, og så tar de fatt på programmet, sangene, en rekke samtidsbilder og fremtidsvisjoner hvis samlende kodeord er «ensomhet» slik det står skrevet tvers over stortrommen på coverets forside, «Lonely Hearts», og slik Paul sørgmodig kastet det mot oss i albumets fortale, utgitt tilbake i august 1966: «Ah, look at all the lonely people!».

Individets ensomhet i et koldt og truende univers. Men pakket i silke, cellofan og fjær, technicolor horror. Forestillingen har med tittelkuttet et gjennomgangstema – et velkommen og et takk for oss, og med «A Day In The Life» en mektig, men også alarmerende finale.

Og litt tøys fra innerrillene mens Dette er hva «Sgt. Pepper» forteller. man reiser seg, fortsatt nummen Man ble bare så forført av formen og overveldet av inntrykkene. at man ikke oppdaget det. At Mc- At platen fortsatt snurrer i milCartney valgte teatergrepet tror jeg lioner av hjem viser slitestyrke. var helt bevisst.

Ennå etter 50 år er «Sgt. Pepper» Du kan si ufattelig mye mer og relevant. Tenk hvilket kraftfullt 14

medium LP-platen egentlig var, er og kan være, selv nå i strømmetjenestenes tidsalder.

Men hva med 2017 remiksen til Giles Martin?

Det var jo den jeg skulle skrive om.

Jeg tror ikke jeg har lest eller hørt en eneste negativ reaksjon på den nyoppussede versjonen av «Sgt. Pepper». Jeg forstår begeistringen.

Jeg følte den selv første gang den nye miksen feide inn i hodet mitt via et sett brukbare hodetelefoner.

Det er en sentrert punch i lydbildet, og samtidig et yrende brus av detaljer i stereobredden, som gjør opplevelsen «ny».

Bare det å flytte Paul inn i midten i åpningskuttet «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» gir en overraskende dominoeffekt, Pauls skarpe, flerrende elgitar som vokalen hans kamuflerte, blir plutselig frigjort og river til seg oppmerksomheten.

Den er en bonus, en øresmadrer som du neppe merket at var der, ikke på den måten, og så har den vært der hele tiden. Giles har også balansert blåsere, publikumsstøy og ikke minst den deilige korvokalen bedre, rommet virker større nå.

Etter å ha levd med remiksen noen uker, må jeg imidlertid innrømme at den avdekkede gitaren går meg på nervene.

«With A Little Help From My Friends» har alltid hatt trommene i sentrum, så jeg skjønner meg ikke på folk som gir Giles Martin kredit for det. Det han har gjort er å flytte Ringos vokal inn i sentrum også, og gitt svarkoret mer bredde og romklang i miksen. Det svekker ikke akkurat låten. Men jeg fatter ikke hvorfor han måtte øke lyden på tam-tam breakene (noe han har gjort i flere låter). De er blåst opp til det absurde, helt unødvendig.

Hvis det var et poeng, ville George Martin gjort det i 1967.

«Lucy In the Sky With Diamonds» får tommelen opp. Trommer og bass er flyttet inn sentralt, og det eventyrlige virvaret av deilige detaljer kommer enda bedre til sin rett. «Lucy» tar virkelig av i et regn av farver. Alt vel bortsett fra en detalj: Pauls skjøre og vakre tema på Lowerey-orgelet, som før lå plantet i venstre kanal, er klippet opp og plassert tone for tone over hele stereospektret, det er ordentlig jålete, ganske irriterende i hodetelefoner, og Giles argument om at han gjorde det for å gi mer stereofølelse i og med at han flyttet Johns stemme inn i sentrum stemmer ikke da Johns vokal alltid har vært i sentrum. Også her blåser han opp tam-tam-slagene til Ringo.

«Getting Better» er knallende hard med et funky groove, Det sørger Giles for at den fortsetter å være, med enda kraftigere punch, det høres som om det er to trommesett i sving her, ett sentralt og ett mer ut til venstre. Den kimende avslutningen er dempet noe, og det er jeg egentlig glad for. Ergo er dette første låt som jeg uten forbehold omfavner.

«Fixing A Hole» får bassen inn i sentrum, men trommene blir igjen ute til venstre. Giles er ikke konsekvent på trommeplassering, det merker man også senere ut i albumet. Ellers låter denne miksen fett nok, uten at den utmerker seg i forhold til originalen.

«She’s Leaving Home» følger den originale monoversjonen i den forstand at Giles Martin speeder opp Pauls stemme. Det forstyrrer meg, da jeg synes stemmen blir for tynn.

Det er også mer varme i stemmens klang slik den treffer øret ditt i åpningsstrofen på stereo-originalen fra 1967. Ellers er strykerne vakkert spredt ut i stereobildet, og Johns svarstrofer virker fyldigere.

«Being For The Benfit Of Mr. Kite» foretar en aldri så liten rokkering, Johns stemme inn i midten, Pauls bass ut til venstre. Låten vinner på å få John sentralt, og Giles har jobbet storartet for å få tydeliggjort vrimlet av orgelstøt og orgeltemaer og bassmunnspill og hva det nå er som durer og klinger inne i denne egentlig skumle lirekassen av en låt. Fantastisk miks. Den andre vinneren på side 1.

«Within You Without You» har så vidt jeg kan høre ikke gjennomgått store forandringer. Mulig at lydbildet er blitt enda rikere og detaljene tydeligere, men denne synes jeg satt som et skudd i 1967 også.

«When I’m Sixty-Four» er noe omrigget. Pauls vokal inn i sentrum sammen med koret, som dessuten er enda vakrere enn jeg husket det. Men trommene ut til venstre?!

Hvorfor det? I det ene øyeblikket argumenterer altså Giles mot 1967-miksens skjeve plassering av trommene, og så skyver han trommer som lå sentralt ut til siden. Han har lov, altså. Og han skal gjøre det igjen, ganske snart.

«Lovely Rita» lød alltid sped og sølete på originalen. Endelig kunne det gjøres noe med det. Og her har Giles jobbet fremragende.

Trommene inn i midten, bare det gir låten et helt annet løft. Men han har pusset og justert alle bitene i denne ganske intrikate produksjonen. Resultatet gir «Lovely Rita» samme borett på denne platen som hvilken som helst av de andre låtene. Dette er «Lovely Rita»s oppreisning.

«Good Morning, Good Morning» var alltid det hardeste og sinteste kuttet på «Sgt. Pepper», og den bød også på den beste gitarsoloen, ikke ulik den man elsker fra «Taxman», og spilt av samme mann: Paul 15

McCartney. Men hva er det Giles Martin har gjort? OK, originalen er skjev, trommer, bass og perkusjon i venstre kanal skaper ubalanse.

Giles retter opp dette ved å skyve bass i trommer inn i midten. Men dessverre lar han det ikke bli med det. Det slamrende perkusjonselementet, muligens skapt av Pauls villbass, dras opp så det lyder som et wobble board av støpjern, eller snarere en bøffelflokk kast-i-kast ned fjellsiden, og Ringos dødelige spikerslag på tam-tamen er blåst opp så det runger (som i «With A Little Help From My Friends» og «Lucy»). Låten er blitt en vond lytteropplevelse. Jeg vil gå så langt som å kalle det en fiasko.

Det er heldigvis ikke «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (Reprise)». Den var alltid fenomenal, både i mono og stereo, og Giles har heldigvis fått frem Pauls avsluttende hoiing (som var mikset ned i stereooriginalen). Her er Beatles et herlig tett, hardtsparkende rockeband.

Hva med finalen, «A Day In The Life»? Jeg er ikke glad i Giles Martins løsning. Jeg forstår den faktisk ikke. For det første har han flyttet Ringo ut på siden. Ringo som er så viktig for denne låten, de herlige slagserie-kommentarene til Johns vokal, parkert ut til høyre?! Der har Giles plassert bassen også. Stikk i strid med all fornuft (og originalmiksen).

Hva får vi i sentrum, om ikke det som absolutt ikke skulle vært skrudd fast der: Johns vokal. Det er jo nettopp stemmens flytende bevegelse gjennom stereobildet som gjør stereomiksen fra 1967 så vidunderlig.

Feilvurderingene kommer på rekke og rad, og da hjelper det dessverre ikke at orkesteret lyder formidabelt i denne miksen. Han har ødelagt den vakre effekten, Johns skjøre

stemme som flyter lik et blad i tonebrisen, fra høyre mot venstre, oppover under taket og flagrende ned igjen før orkesterets siste løft sender stemmen spinnende mot stjernene. Jeg vil ikke si at Giles Martin har ødelagt «Sgt. Peppers» nøkkellåt, men det er sannelig ikke langt unna. Derfor står så til de grader stereo-miksen fra 1967 som den absolutte og definitive versjonen.

Min konklusjon blir at 2017-miksen byr på tre klare forbedringer, med «Lovely Rita» i tet, tre låter som står helt fint mot originalen, fem låter som kunne vært så mye bedre om det ikke var for litt pirk fra min side – men likevel, disse 11 låtene samlet gir absolutt nye «Sgt. Pepper» livets rett. Det er bare det at 2017-miksen også inneholder to katastrofer. Det ene er vond å høre på, den andre er fryktelig blek mot originalen.

Det reduserer nye «Sgt. Pepper» til et interessant eksperiment, men i bunn og grunn en novelty.

Kommer noen til å høre på meg?

Selvfølgelig ikke.

Men outtakes i bøtter og kar må da være noe?

Hvor ofte spiller du «Anthology»serien? Ca. aldri? I rest my case.

Outtakene er selvfølgelig interessante første gang du hører dem fordi de lar deg være ørevitne under tilblivelsen av universets viktigste og beste album.

Men bortsett fra det gir det ikke stor mening å høre på disse arbeidsprøvene mange ganger. Det finnes unntak. De fleste vet at «Strawberry Fields Forever» slik vi kjenner den egentlig er en kombinasjon av to ferdige, men helt forskjellige versjoner. Her får man begge to i sin helhet. Veldig fascinerende også å høre selve grunnlaget for «Penny Lane», fremført på pianoer. Og dessuten helt OK å ha «Strawberry Fields Forever» (stereo-remiks fra 2015) og «Penny Lane» (stereo-remiks fra 2017) eret i LP-format, eske til å ha alt med i pakken. sammen i, og et papphylster med «Sgt. Pepper»-forsiden i 3D til å CD 4 vitner om at man var i ferd trekke over hele stasen (og det bør med å gå tom for ideer. Her presen- du gjøre, ellers krøller hylsteret seg teres først hele den hellige mono- så limet til 3D-bildet løsner, forversjonen av «Sgt. Pepper», den vent tenners gnissel her). mange fremholder at er den egentlige, og det er helt OK, men hvor- Epilog: for har de hengt på den en hale Hvor er «Only A Northern Song»? bestående av de originale mono- Og så kommer spørsmålet: versjonene av singlen pluss enda Hvor er «Only A Northern Song»? flere «Sgt. Pepper» outtakes, og Den eneste refusert låten fra «Sgt. for å toppe det hele, den originale Pepper», ferdig innspilt, klar for amerikanske promoversjonen av gøy, men nekta. Den var for sur og «Penny Lane» (med trompetavs- gretten, så måtte George tilbake til lutningen) dubbet fra en istykker- tegnebordet og skrive spilt piratkopi med drop-outs???? «Within You Without You». «Only Så mye for den hellige mono-vers- A Northern Song» fant senere et jonen. hjem i «Yellow Submarine»-filmen, Ellers får man promofilmene til «A men det er altså «Sgt. Pepper» den Day In the Life» og begge sidene på singlen på medfølgende DVD og Blu-ray som også inneholder en dokumentarfilm om albumet fra 1992, pluss hele albumet i 5.1 lyd.

Og for å ha noe å styre med mens du hører på alt dette:

var myntet på.

Om noen låt fortjente å være med i dette prosjektet, i dette mylder av outtakes, så er det «Only A Northern Song». Den ble dessuten remikset i 1999 for filmen, og lyder strålende i stereo. Noen bør Det er fascinerende å høre de fanskamme seg. Jeg skjønner ikke at tastiske fire skru sammen skissene Innbundet bok i LP-fprmat med det er mulig å utelate den. som gradvis tar form og blir til det masse lesestoff og supre fotografier, «Sgt. Pepper» vi kjenner og elsker. to postere (utbrettbildet fra coveret Blir Giles Martins 2017-miks min Det er nesten rørende å høre hvor og den til Mr. Kite), platene levert foretrukne versjon av engasjert Paul er, uansett hvilke i individuelle pappcovere som er «Sgt. Pepper» heretter? låter de jobber med. Han er tydelig plassert i hver sin slisse på innsiden i den kreative i flytsonen. av det klassiske «Sgt. Pepper»-cov Nei.

16

ER DEN NYE 5.1 MIKSEN NOE BRA? Av Paul Sinclair fra SuperDeLuxeEdition • Oversatt av Roger Stormo

you see when you turn out the light?…», selv om disse også er sterke i de fremre høyre og venstre kanalene også. Pianoet i refrenget kommer også til live i de bakre kanalene

Bedømmelse: Bra.

Lucy In The Sky With Diamonds Bortimot ingenting skjer i de bakre kanalene i løpet av versene, selv om Pauls harmonier er veldig klare bakfra i løpet av refrenget. Hovedstemmen kommer sterkt gjennom på senterhøyttaleren, selv om den også er til stede på fremre høyre og venstre kanal.

Apple Corps og Universal var så vennlige at de ga meg luksusuboksen av The Beatles‘ Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band en uke eller så før offisiell utgivelsesdato.

Det er mye innhold i den seks disc store boksen, men jeg kunne ikke motstå å først høre på 5.1 miksen – skapt av Giles Martin og Sam Okell. Martin hadde allerede lovet et publikum i Abbey Road at Pepper i 5.1 ville være «mye mer utdypende» enn noen av hans surroundarbeid på «1+» videoboksen. Så la oss undersøke denne miksen, spor for spor…

kanal, hvilket virker noe merkelig når man tar i betraktning hvor langt Giles har gått for å «korrigere» ubalansen i den gamle stereomiksen.

De to bakre høyttalerne er for det meste reservert for publikumslyd og generell atmosfærelyd.

Nå tenker jeg at vi muligens må nedjustere våre forventninger noe. Pepper er et vannskille av et album, men hvert enkelt spor kommer ikke til å bli forvandlet av 5.1 opplevelsen.

Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band Interessant nok så er tittelsporet fra albumet den minst imponerende av 5.1 miksene.

Selvsagt klarer alltid lyden av Pauls fryktløse vokal å imponere, men Giles Martin har valgt å ikke isolere den i senterhøyttaleren. Faktisk begrenser denne

vokalen seg stort sett til senter- og høyre høyttaler, med lite i fremre venstre

Bedømmelse: Bra.

With A Little Help From My Friends De bakre høyttalerne brukes med hell til tredje linjes refreng bakgrunnsvokaler og spørsmål-og-svar elementene «What do 17

Bedømmelse: Bra.

Getting Better Det er tydelig at Giles Martin har taklet Pepper 5.1 med en sang-for-sang tilnærmelse og ikke har gått for en felles taktikk.

Dermed er «Getting Better» den første sangen på albumet som mer eller mindre isolerer Pauls hovedstemme (og harmoni) til senterhøyttaleren. Dette lyder fantastisk – når du hører det skulle du ønske at de andre sporene var mer som dette.

Fin bruk av de bakre kanalene for bakgrunnsvokaler og disse kimende gitarende.

Vi la også merke til at noen harmonier går fra front til bakhøyttalere («Better… better… better»). Så langt den beste.

Bedømmelse: Meget bra.

Fixing A Hole Vokalene er tilbake til å bli balansert mellom de tre fremre kanalene, hi-haten er langt til venstre og bassen ganske i midten. Disse «dang, dang, dang, dangooh» gitarene på slutten av verset dukker opp bak, noe som også gjelder den funky fuzzgitaren under «they never win, then wonder why they don’t get in my door» biten. Gitarsoloen er også midt i prikken på senterhøyttaleren.

Dette ‘da da da da da da’ pianoet som signaliserere slutten på denne delen høres via senterhøyttaleren. Helhetsinntrykket er bra, men har ikke den ‘wow’ faktoren du kanskje ville forventet. Om man hadde ‘spunnet’ noen av disse effektene i 360º på en sirkulær måte kunne ha vært gøy.

Sammenliknet med 5.1 miksen på «Love» er ikke Johns stemme like soft, den har litt mer styrke.

Men ‘droningen’ til orgelet i versene ble mikset til de bakre kanalene på «Love», hvilket jeg likte ganske godt, og det savnes her.

Bedømmelse: Bra. Bedømmelse: Bra.

She’s Leaving Home

Within You Without You

Vokalene her blir hovedsakelig servert oss gjennom høyre og venstre fremre høyttaler med solid støtte fra sentrum.

Selektiv – men effektiv – bruk av de bakre kanalene med strykerelementer og Lennons refrenglinjer.

Wow. «Within You Without You» er magisk i 5.1. Kontrapunkt strykere bak og Georges stemme høres flott ut foran.

Virkelig en utmerket surround lydopplevelse og den eneste gangen den nye miksen virkelig beveget meg, om jeg skal være ærlig.

Bedømmelse: Bra.

Bedømmelse: Fantastisk.

Being For The Benefit of Mr Kite «Being For The Benefit Of Mr Kite» er det andre sporet på 5.1 miksen av Pepper (etter «Getting Better») som fokuserer vokalprestasjonene (i dette tilfellet John Lennons) for det meste i senterhøyttaleren. For mye av denne sangen tøffer trommer og perkusjon i vei i de bakre høyttalerne.

Den berømte delen av «Being For The Benefit of Mr Kite» – skapt med tilfeldige båndløkker med tivolilyd – er effektiv i 5.1 men mens den svirrer rundt litt, så er det ikke mye som foregår i bakre kanaler.

When I’m Sixty Four Jeg forventet meg ikke noe særlig fra «When I’m Sixty Four» in 5.1, men dette er moro. I første vers og refreng er det lite bakfra, bortsett fra litt artig piano. «You’ll be older too / cottage in the Isle of Wight» delen har mer piano og harmonier i de bakre kanaler (sammen med klokkespill).

Bedømmelse: Veldig bra.

Lovely Rita ‘Aahh’ og intro refrengstemmene er tilstede i bakhøyttalerne fra starten av, men ellers er det ikke så mye å høre fra den kanten før «…made her look a little like a military man» da vi får litt perkusjon.

Pianosoloen spilles fra den ene fronthøyttaleren til den andre. Den jazzete avslutningen høres flott ut.

Bedømmelse: Bra.

Good Morning, Good Morning Vokalen favoriserer sterkt senterhøyttaleren med noen lavnivå blåsere i de bakre. Gitarsoloen spilles i senter.

Dyrelydene på slutten holder seg foran bortsett fra de gallopperende hestene som beveger seg fra foran til bak og høna er bak.

Bedømmelse: Bra.

Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band (Reprise) Noen gitarer i de bakre.

Ikke så mye å skrive om denne. Ikke dårlig.

Bedømmelse: Bra.

A Day In The Life Johns vokal ganske isolert i senter, selv om den også er til stede i begge 18

fronthøyttalere.

Støttende akustisk gitar og piano kommer gjennom forsiktig i de bakre. Crescendoet spilles gjennom alle høyttalerne.

Man ville ha trodd at Giles ville ha lagt vekkerklokka i en av bakhøyttalerne men nei, den er i fremre venstre. På samme måte som Johns er Pauls vokal mest prominent i senterhøyttaleren. Pianoakkorden til slutt klinger flott ut over alle høyttalerne. Romfølelsen på dette sporet gjør at 5.1 opplevelsen funker godt, sammenliknet f.eks. med den meget ‘tette’ «Good Morning».

Bedømmelse: Meget bra.

Strawberry Fields Forever Vokalene veldig mye i front, venstre og høyre. Litt av en 5.1 ekstravagansa!

Høres flott ut, med strykere som funker veldig bra bak. Gitarfrasen på slutten spilles i sentrum; jeg foretrakk plasseringen bak til venstre fra «Love»-versjonen.

Bedømmelse: Fantastisk.

Penny Lane Ganske mye vokal i sentrum, men ikke kun der. Ikke mye i de bakre bortsett fra trumpeter i slutten av refrengene.

OPPSUMMERING Jeg er glad for at Apple/Universal bestilte en 5.1 versjon of Sgt. Pepper, men dette er ikke en miks man inviterer venner til for å forbløffe dem med lyder-som-flyr-rundt-i-rommet opplevelsen av surroundlyd. Ei heller er det en miks som avslører hittil skjult instrumentering eller får deg til å elske albumet mer enn du allerede gjorde. Det er ikke en spesielt ‘utdypende’ miks må jeg vel si, men den er heller ikke kjedelig. Den er et sted i mellom.

Sporene som virkelig skiller seg ut er de helt eksepsjonelle, eksperimentelle eller uvanlige; i dette tilfelle «A Day In The Life», «Strawberry Fields Forever» og «Within You Without You». Med gitarer, bass, trommer i kjernen av tittelsporet eller en sang som «Fixing A Hole», er det ikke så mye man kan gjøre ut av det i 5.1 surroundlyd.

Friheten og kreativiteten fra «Love» mash-upen har sannsynligvis hausset opp våre forventninger, men det var et engangstilfelle, noe som åpnet opp for ganske vill og fantastisk eksperimentering (som funket i nesten alle tilfellene). Giles Martins jobb her var egentlig å bibeholde integriteten til det opprinnelige visjonen, samtidig som han utnyttet de ekstra lyddimensjonene i 5.1.

Har han seifet? Kanskje. Det er verdt å huske på at Giles hadde faren sin med seg på «Love», som kunne oppmuntre til å være litt hensynsløs og ‘anything goes’ kreativitet, akkurat som Beatles selv i sin tid. George Martin er dessverre ikke lenger med oss, og enten Giles liker det eller ikke, så har han arvet ansvaret med å være portvakt for The Beatles’ lydopptak. Den byrden må tynge en noen ganger.

Så mens det står klart at han ikke har skridt til verket med det for øye å lage en demonstrasjonsplate for din lokale hi-fi butikk, så er nok ikke dette nødvendigvis dumt, om man tenker gjennom det. Pepper er ikke det albumet.

Gitt at «Strawberry Fields Forever» ikke er på LPen, er den endelige konklusjonen at «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» ikke er så spennende som vi kanskje hadde håpet på, når den er mikset for 5.1 surroundlyd.

Den er på ingen måte dårlig, og har høydepunkter som indikert, men i motsetning til f.eks. Pink Floyds «Dark Side Of The Moon» så er det ikke sannsynlig at dette er discen man automatisk velger når man skal lytte til albumet. Da er det mer sannsynlig at du finner frem den nye stereomiksen eller den originale monomiksen.

Bedømmelse: Bra.

SuperDeLuxeEdition er et nettsted som spesialiserer seg på nyheter og omtaler av eksklusive boksutgaver av musikk. http://www.superdeluxeedition.com

19

ENSOMHETENS SIRKUS av Kjetil Rolness

PÅ TIDE Å SE MØRKET FRA

TIDENES MEST

FARVERIKE

ROCKALBUM Årets kunstopplevelse? Jeg har sett Stefan Herheims overdådige, campy «Askepott» i Operaen. Jeg har sett forbløffende, ukjente Munch-malerier, hentet fram av Knausgård. Jeg har sett Gene Simmons i Kiss vise tunga og blåse flammer i Oslo Spektrum.

Jeg har sett brassesparket til Liverpools Emre Can utallige ganger, fra ulike kameravinkler, hver reprise et gudsbevis.

«Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» i nyutgave oppleves ikke som en nostalgitripp. Litt mer som en syretripp, selvsagt, men skulle ikke The Summer of Love være hyggelig? Her havner vi på berg-og-dalbanetur inn i et mørkt og kakafonisk indre landskap.

Albumet er like mye en eksistensiell studie som et tidsdokument.

Sjelens ubotelige ensomhet skildret i technicolor.

Lenge var «Sgt. Pepper» en plate man aktet og æret som et historisk monument, en utvidelse av rockens muligheter, gjennombruddet for albumformatet, omslagskunsten og platestudioet som laboratorium. Men alle med peil foretrakk «Revolver», «Abbey Road» og «White Album», om ikke annet fordi det var kledelig kontrært.

Dessuten sto «Pepper» for enkelte som kronbeviset på at Beatles - eller rettere sagt: McCartney - var søt, flink og nysgjerrig, men uten kjerne, sjel eller røtter. At alt bare var en lek. Eller et konsept.

Skulle Beatles på toppen av sin karriere ta på artige uniformer og late som de var et annet band? Skulle rock’n’roll være teatralsk, eklektisk og vimsete? Det var å gjøre dyd av den ultimate synd: Mangel på autentisitet. Og hvem fan ønsket å bli sammenlignet med Schubert!

Men i 2017 er rockpurisme passé, pop som «kunst» er en vanlig dag i studio, og nyutgivelsen av «Sgt. Pepper» får 100 av 100 poeng hos Metacritic. Vi ser en konsensus som kanskje

Men intet slår gjenhøret med popmesterverket som fylte 50 forrige fredag.

20

Kjetil .indd 2

14.06.2017 10.31

blir stående: Selv om «Sgt. Pepper» ikke inneholder noen av Beatles’ største hits, faktisk ikke en eneste single, er det den beste LPen til tidenes beste band.

Tenk så på det ufattelige: At dette banebrytende, mangslungne, vellydende og på alle måter modne verket, ble skapt av 25-åringer. Bare fire år etter «She Loves You». I det gruppen gled fra hverandre.

Ringo lærte å spille sjakk under innspillingen. George befant seg mentalt i India. John var mentalt redusert, og spilte mellomfornøyd annenfiolin. Paul dro det kunstneriske lasset inn i evigheten.

Fikk han kred for det? Nei. Har de fleste skjønt det nå? Ja. Og så kan nerdene strides om remixene på 50-årsu gaven.

Jeg synes de gir klarhet, balanse og trøkk til musikken, og kommer aldri til å savne fenomenet «Beatles-stereo» (trommer eller vokal isolert i én av høyttalerne).

Det var monomixen som gjaldt. Eller?

Min personlige Beatles-rådgiver, musikkjournalist-veteran Yan Friis, kjøper ikke monomyten: «Det var ikke én monoutgave på Lefdal på Bekkestua da jeg kjøpte LPen på første salgsdag.» Han mener Beatles selvsagt hørte stereomixen, og kunne satt foten ned, hvis de mislikte det de hørte.

Han fnyser av tanken på å oppdatere lyden av Beatles for «kidsa», og ber meg melde meg inn i bevegelsen «Repainting the Mona Lisa» (RML).

Men jeg er Friis takknemlig for at han i sin praktbok «Beatles og jeg» (2014) fikk meg til å se det åpenbare: hva som står skrevet i tittelen og på tvers over stortromma på coveret: «Lonely Hearts».

Ifølge Friis er Beatles mest solgte og mest berømte album både «misforstått og undervurdert», fordi det handler om ensomhet. Hjemløshet. Meningsløshet.

Et lirumlarum av lyder, navn og figurer.

Et skrekkabinett av lirekasser, akrobater, mystiske avisdrosjer og en jente med forrykte øyne som roper navnet ditt. Ingen fornøyelsespark for naive hippier. Alt oppsummert i «A Day in The Life», den mest gåtefulle, overumplende og illevarslende epilogen til noen popplate.

Men fasiten finnes ikke. Beatles i sin sene periode dyrket tvisynet og dobbeltkommunikasjonen. De elsket å punktere egne poenger, både tekstlig og musikalsk. De blandet satire og sentimentalitet,

Tenk så på det ufattelige:

At dette banebrytende, mangslungne, vellydende og på alle måter modne verket, ble skapt av 25-åringer. sødme og syrlighet, horror og humor, klassisme og avantgarde.

Som engelskprofessoren og litteraturkritikeren Richard Poirier skrev i den aller første “intellektuelle” analysen av bandet, «Learning from The Beatles», i Partisian Review høsten -67: Beatles formidler

aldri bare én følelse. Der det er patos, er det også komedie. Harrisons belærende filosofileksjon «Within You, Without You» ender med publikumslatter. Lystige «Getting Better» framføres av en tidligere konemishandler. «Lovely Rita» ser ut som en mann i uniform.

Men skal du nyte denne mixen av detaljer og stemninger, må du setter deg ned.

Bruke tid. Lytte. Med tekstene i hendene.

Husker du? Konsentrasjon og fordypelse.

Til og med ordene føles daterte.

Den legendariske sluttakkorden på «A Day in The Life» faller som et kistelokk i en katedral. Og kanskje markerer 50-årsjubileet for «Sgt. Pepper» avslutningen på en æra - for albumformatet, for musikklytting som høystemt rituale, for den massekommunikasjonen som samlet og engasjerte millioner av mennesker rundt samme kulturelle begivenhet.

Tilbake står vi med tilværelsens uutholdelige letthet, filer og fragmenter, funksjonell bakgrunnsmusikk til hverdag og fest.

Harrison-svisken «Here Comes The Sun» har flere strømminger på Spotify enn alle låtene fra «Sgt. Pepper» tilsammen.

Denne artikkelen ble først publisert i Dagbladet 3. Juni 2017.

Gjengitt med velvillig tillatelse fra Dagbladet og Kjetil Rolness.

21

Kjetil .indd 3

14.06.2017 10.31

av Jon Vidar Bergan

Flowers in the Dirt Paul McCartney:

Deluxe 3CD + DVD Numbered Edition Dette er trolig siste boksutgave i Paul McCartney Archive Collection, siden det ikke står noe om «coming soon» på det vedlagte kortet. Dessuten er boksene dyre å lage, og de har ikke solgt bra. Men det er fint at vi får en flott utgave av et av Maccas aller beste soloalbum.

Jeg har ikke hørt mye på Flowers in the Dirt siden 90-tallet, men etter å ha hørt den nye, behagelige remasteren, vil jeg si at det ikke har tapt seg.

Noen sanger var enda bedre enn jeg husket, f.eks. den nydelige balladen «Distractions». Det er vel bare «We Got Married» som lyder datert, og det er pga 80-tallsproduksjonen.

Disk 2 inneholder «original demos» - ti låter framført i september/ oktober 1987 av deres komponister Paul McCartney og Elvis Costello på akustiske gitarer og/eller piano.

Bare ni står oppført på tracklistingen. Den tiende er en alternativ, råere versjon av «The Lovers That

Never Were» på et skjult bonuskutt (også kalt Geoff Emerick mix). To av disse låtene er aldri er blitt utgitt i noen som helst form: «Tommy’s Coming Home» og den Buddy Holly-aktige «Twenty Fine Fingers». Begge er så fengende at de burde ha hitpotensial.

drevent produserte bandversjonen av «Tommy’s Coming Home», som jeg syns er bedre i akustisk demotapning.

Disk 4 er en dvd med 5 kapitler.

Først 10 musikkvideoer, deriblant to hver av «My Brave Face» og «This One». Kapitlet «Paul and Disk 3, «1988 demos», består av Elvis» viser de to humørfylte herde samme 9 låtene som på disk rene spille tre låter akustisk: «My 2 (dog uten bonuskuttet). Heller Brave Face», «Tommy’s Coming ikke disse demoene er blitt utgitt Home» og «Twenty Fine Fingers». før. Her framføres sangene av Paul, Og kapitlet «Buds in the studio» Elvis, Kevin Armstrong (elgitar) og viser de nevnte musikerne framføre to som spilte på Pauls verdensturné «Motor of Love»; «Put It There», i 1989-90: Hamish Stuart (gitar, ko- «How Many People» og «This ring) og Chris Whitten (trommer, One». Så følger dokumentaren om koring). Jeg liker ikke den over- innspillingen av den «This One»videoen som ble regissert av Dean Chamberlain, kalt «The making of ‘This One’ (The Dean Chamberlain one)», samt den drøyt timelange dokumentaren «Put It There», som jo ble utgitt på video i 1989.

Boksen har også som bonus «digital nedlasting» av b-sider, demoer og remikser. Disse skulle selvsagt ha blitt plassert på en egen cd, så MPL har vært gniene.

22

For min egen del, som har singlene og maxisinglene fra Flowers in the Dirt samt Party Pack-boksen på vinyl, har dette liten betydning.

Jeg mangler riktignok «Party Party (Club Mix)», som bare var på DJpromo-tolvtommeren av «Party Party».

Det kan jeg leve med. Verre er det at tre demoer bare er tilgjengelig som nedlasting, her kalt «Bonus download audio cassette demos»: «I Don’t Want To Confess», «Shallow Grave» og «Mistress To Maid».

Særlig førstnevnte hadde det vært fint å ha fysisk, ettersom låta aldri har vært utgitt før.

6. Put It There (2017 Remaster) 7. Figure Of Eight (2017 Remaster) 8. This One (2017 Remaster) 9. Don’t Be Careless Love (2017 Remaster) 10. That Day Is Done (2017 Remaster) 11. How Many People (2017 Remaster) 12. Motor Of Love (2017 Remaster) 13. Où Est Le Soleil?

(2017 Remaster)

Men heldigvis er boksen en visuell nytelse. Det følger med 4 hefter. Det tykkeste inneholder et essay om albumet, der vi får intervjusitater fra bl.a. Paul, Elvis og musikere, 6 artikler fra fanklubb-bladet Club Sandwich, sangtekstene, låtfakta og selvsagt eksklusive bilder og memorabilia.

Den såkalte Ruff Book inneholder Pauls håndskrevne sangtekster og notater (noen er også illustrert). Vi får også et hefte med bilder fra innspillingen av de to musikkvideoene for «This One», og et hefte med bilder fra utstillingen med Linda McCartneys fotos av ulike versjoner av David Hisocks maleri som ble brukt på albumcoveret. Denne ble holdt 22. november-22. desember 1989 i The Mayor Gallery i London.

DISC 2: (original Elvis Costello demos) 1. The Lovers That Never Were (Original Demo) 2. Tommy’s Coming Home (Original Demo) 3.Twenty Fine Fingers (Original Demo) 4. So Like Candy (Original Demo) 5.You Want Her Too (Original Demo) 6. That Day Is Done (Original Demo) 7. Don’t Be Careless Love (Original Demo) 8. My Brave Face (Original Demo) 9. Playboy To A Man (Original Demo)

Innhold:Deluxe 3CD+DVD book edition DISC 1: 1. My Brave Face (2017 Remaster) 2. Rough Ride (2017 Remaster) 3.You Want Her Too (2017 Remaster) 4. Distractions (2017 Remaster) 5. We Got Married (2017 Remaster) 23

DISC 3: 1. The Lovers That Never Were (1988 Demo) 2. Tommy’s Coming Home (1988 Demo) 3. Twenty Fine Fingers (1988 Demo) 4. So Like Candy (1988 Demo) 5.You Want Her Too (1988 Demo) 6. That Day Is Done (1988 Demo) 7. Don’t Be Careless Love (1988 Demo) 8. My Brave Face (1988 Demo) 9. Playboy To A Man (1988 Demo) DVD Music Videos: 01. My Brave Face 02. My Brave Face (Version 2) 03. This One (Version 1) 04. This One (Version 2) 05. Figure Of Eight 06. Party Party 07. Où Est Le Soleil?

08. Put It There 09. Distractions 10. We Got Married Creating Flowers in the Dirt: 01. Paul And Elvis 02. Buds In The Studio 03. The Making Of ‘This One’ (The Dean Chamberlain One) Put it There: 01. Put It There Documentary I tillegg får kjøperne av denne boksen tilgang til å laste ned spor som tidligere har vært ute som B-sider av singler, remikser og trimmede singleversjoner. Denne typen gamle singlespor har i tidligere arkivutgaver vært tilgjengelige som fysiske discer fra Hear Music/Concord, men her har Capitol Records (som

står bak denne nye boksen) altså valgt at disse kun skal være nedlastinger. Sporene er: 1. Back On My Feet 2. Flying To My Home 3. The First Stone 4. Good Sign 5. This One (Club Lovejoys Mix) 6. Figure Of Eight (12” Bob Clearmountain Mix) 7. Loveliest Thing 8. Où Est Le Soleil?

(12” Mix) 9. Où Est Le Soleil?

(Tub Dub Mix) 10. Où Est Le Soleil?

(7” Mix) 11. Où Est Le Soleil?

(Instrumental)

12. Party Party (Original Mix) 13. Party Party (Club Mix) Kassettdemoer: 1. I Don’t Want To Confess 2. Shallow Grave 3. Mistress And Maid De tre sistnevnte ble også utgitt fysisk, de var på en kassett som ble produsert i begrenset opplag for Record Store Day. I tillegg til denne luksusutgaven kom selvsagt arkivutgaven av «Flowers In The Dirt» også ut som dobbel LP og dobbel CD. 24

Fra kjeden «Best Buy» i USA kunne man kjøpe en 2CD-utgave hvor man på kjøpet fikk en ny utgave av vinylsinglen «My Brave Face» på tofarget vinyl. Denne ble ettersendt hjem til kjøperne.

SALO

Vi hadde vært og sett Human Beings knepent slå bandet Neither Nor i Forum Kino og var vel for fans å regne.

«Slik beskrev BT vinnergruppen: «To numre — full guff, humør i sangen, freske innslag, harmoni og rytme, pluss et driv til tusen sikret dem tittelen Bergens Beste Popband.»

Senere har jeg sett og hørt Rune «Salo» Salomonsen mange ganger og en ting som springer en i øyet, er at hadde Mick Jagger vært født i Bergen hadde han vært Salo og hadde Salo vært født i London hadde han vært Mick Jagger. Noen personligheter er på en måte født til det de gjør, men tid og sted blir avgjørende for resultatet.

Rune, som mange i den generasjonen, fikk sin skjebne beseglet av filmen «A hard day’s night» fra 1964. Drømmen om å spille forlater sjelden den som ble smittet av den filmen.

av Oddvar Ruud

«Vi hadde jo sett Elvis og Cliff-filmene, men det var noe med The Beatles som traff oss på en annen måte, det var helt rett liksom», sier Salo.

På sekstitallet var fjellgrensen mot Østlandet nærmest uoverstigelig og mangel på kommunikasjon og kanskje også musikkulturelle forskjeller, gjorde at Human Beings aldri ble de norske popheltene Salo hadde fortjent, men i Bergensk pophistorie er navnet hans skrevet med gullskrift.

En særdeles kreativ sjel, langt forut for sin tid, drev og frontet den hippeste musikkbutikken i Bergen noensinne, Frikk Musikk, laget festivaler, tilrettela rimelige overnattings og studiofasiliteter for aspiring bands, hjalp folk med både bandbuss og sågar pengehjelp når det buttet, lydutleie og mye mer. Enkelte kjente artister skylder fremdeles penger.

En av de store gåtene i livet er utvelgelsen av hvem som skal lykkes og i hvilket omfang man lykkes i. Mange av de som gjennom historien har blitt store verdensstjerner har ofte hatt en hestelengdes forsprang på andre ved hvor de er blitt plassert, eller hvor de har plassert seg selv og hvilken kunnskap de har om plassering i det hele tatt.

Detter var i begynnelsen av åttitallet, og like før dette ble big business mot slutten av samme tiåret. Mange band og musikere i Bergen kan takke Salo for avgjørende hjelp og støtte.

Et lite bilde har festet seg på netthinnen min, som en del av min historie. Den engelske popgruppen The Tremeloes hadde nettopp hatt konsert i konsertpaleet, en kino i Bergen som også ble benyttet som konsertlokale, og fansen sto hylende og skrikende utenfor garderobedøren og ventet på Tremeloes, og da de kom ut, dvs. the var oppvarmingsbandet Human Beings som kom, men det gikk ut på det samme, fansen gikk bananas og rev og slet i heltene.

I et kort øyeblikk var Salo, bandets vokalist og høvding, en ettertraktet popstjerne. Kameratgjengen vår sto litt på avstand og betraktet det hele, det var som den store verden var kommet til Bergen, et minne for livet. Eneste jeg husker fra konserten var Human Beings slowversjon av Small Faces hit’en «Sha la la la lee», en versjon som senere ble gitt ut på single. En milepæl i Bergensk pophistorie.

«BT var overbegeistret for The Tremeloes, men også for lokale Human Beings og Rune «Salo» Salomonsen. «Pop i toppklasse», mente BT om dem også».

25

SGT. PEPPERS PARTY

HUMAN BEINGS • GRIEGHALLEN • 1. APRIL 2017 AV RUNE SALOMONSEN 2016 Festen : 50 Years Being Human

Ryktene går

Human Beings var 50 år i 2016, og dette ble feiret med LP utgivelse og show i Grieghallen.

Rundt 650 venner fra ungdomskolen og gymnastiden feiret 50 års vennskap og kjærlighet til popmusikk.

En helt utrolig kveld, med runde bord og god mat, allsang og dans. Og selvsagt avslutning med ; ”All you need is love” Vi fikk over 100 mails med bønn om at det ikke måtte gå 3 år til neste gang.

Dette ville vår venner ha hvert år. Basta.

Til vår store overraskelse og glede, var ryktene begynt å gå på by´n, om at Human skulle spille Sgt Pepper Lpen tvers igjennom. Dette hadde ingen av våre venner hørt live, og billettkontoret ble nedringt flere uker før billettene ble lagt ut for salg.

Bård Oses ide

Med en følelse av at vi nettopp hadde rigget ned utstyret etter forrige fest, og tom for temaideer for en ny 2017 fest, ringte jeg vår faste seremonimester Bård Ose. Han er både kreativ, og et vandrende pop leksikon.

Bård tenkte seg om i 2 sekunder, og så kom ideen om å feire 50 år siden utgivelsen av: “Sgt Peppers Lonely Heart Club Band”. Selvsagt, sa jeg. Så var det det bare de praktiske detaljene igjen.

Denne gangen ble det flere en noen gang før.

Vår største produksjon ever

Først måtte vi skaffe strykere og blåsere, og Harmoniens ultra proffe musikere var veldig lett og be.

De spiller rett fra bladet, etter statens tariffer, og med instrumenter du kan kjøpe biler for.

Enkel og grei, blid og glad.

Så måtte vi utvide scene, lyd og lys, for å dekke 20 mann på scenen. Alle utgifter økte med 50%, så nå begynte vi å bli litt nervøse.

En ting er myyye øving, for dette er ikke lett verken å spille eller synge.

John og Paul var unge i 1967, og verdens beste pop vokalister. Og de sang i veldig høye toneleier.

Vi er gamle amatører, i ikke så høye toneleier. Så hvis en sang gikk i A, så måtte vi ned i G. Uansett om gitaren eller stryken ikke låt like fint i den duren. Alternativet var å kappe ”koddene”, og det gjør vi ikke i vår alder.

En annen utfordring var at billettprisene måtte opp med nesten 50% fra showet i 2016. Ville vi få nok folk?

26

Vår kapellmester Kåre Sandvik, får en svært krevende jobb. Både med å skrive ut noter til alle, og å sørge for sømløs parring av super proffer klassikere og glade amatører.

Han ba om at noen låter måtte utelates. Det ville bli for dyrt, for omfattende og ikke så tilgjengelig for den delen av publikum som ikke var Beatles Supernerder.

Vi faset ut: 1. Fixing a Hole 2. Being for the benefit of Mr Kite 3. Within You Without You 4. Good Morning, Good Morrning ... og fikk faglig aksept fra Bård om at vi trykt kunne fase inn to låter som show messig passer bedre, og som egentlig skulle vært på Lpen.

1. Penny Lane 2. Strawberry Fields Meningen med showet, og livet for øvrig.

Når alt var talt opp, kom det over 850 venner og venninner. Ny rekord.

Dette var den niende show/dansen med Human Beings. Vi har alltid funnet en grunn til å feire. I vår alder har vi jo 3 av alt, men for lite gøy.

Vi er ikke ute etter å ha det koselig. Det har vi nok av.

Vi vil ha det skikkelig gøy.

Og alle festene har vært nettopp det; Fantastisk gøy.

Alle tekster på storskjerm, mye allsang. Og de som gikk på do, kom aldri igjen. For der traff de alle fra klassen som de ikke har sett på 30 år.

De under 50 fikk kun komme inn ifølge med foreldrene. Og selv om innpakningen kan avvike fra den gang da, og fargene ikke fullt så kraftige, så er øynene de samme.

Blikket glemmer du aldri.

1. 1996 30 år med 3 grep • 30 års jubileum 2. 2001 The fight between the good & the bad Stones - Beatles 3. 2004

With a little help from my friends ..til vår gitarist som gikk bort

4. 2006 Hair/SAFT den gangen hippiene kom til Bergen 5. 2009 Woodstock 40 års feiring av verdens tøffeste festival 6. 2011 Best of Friends Tribute Voksne Herrers Orkester 7. 2013 With the Beatles from 1960 to 1970

8. 2016 50 Years Being Human

9. 2017 Sgt. Peppers Party 2 Det var ikke mange tørre øyne når; ”Shes leaving home” og ”A day in a life” var ferdig.

Alle sto på stolene når vi avsluttet med; ”All you need is love”.

Tilslutt spilte Trond Graff ”Ebb tide” som var ønsket av ”Assa”, vår hedersgjest denne kvelden.

Kjell Asbjørn Hundvin var en hverdagshelt som, som viet mye av sitt liv til unge gutter fra vanskelig stilte hjem. Han sang og gråt og trykket på smerte pumpen, og det siste han sa da han dro var ; ” I dag Salo var jeg 18 år. ” ”Jeg også”, svarte jeg. Noen få dager senere gikk han ut av tiden.

Passionistene Akkurat den setningen har jeg etter alle showene vi har hatt fått i mange varianter De fleste er nå pensjonister, eller rett før.

Halvparten er enslige, skilte, enker eller enkemenn.

Halvparten med nyfarget hår.

Hundrevis med nye hofter og hjerteflimmer.

Haugevis med kreft, infarkt og høre apparater.

Alle med et bankende hjerte, og klar for å bære ved til det store bålet. Å ha det gøy.

Derfor kaller vi våre venner : ”Passionistene.”

Klar som et egg.

For resten av livet.

Skal vi danse ??..

27

RECORDING THE BEATLES av Oddvar Ruud

munks», men effekten her er mer overdrevet og den originale stemmen er ikke gjenkjennelig. Når man nå kunne styre trinnløst, beveget man seg ikke så langt fra den opprinnelige lyden, den var fremdeles gjenkjennelig, bare litt mystisk annerledes.

Jeg husker veldig godt hvor imponert vi ble av lyden på låten «Rain» da den kom ut. Trommene til Ringo låt annerledes enn noe vi hadde hørt før, store og mektige. Jeg kan ikke huske at vi reflekterte over hvorfor disse låt sånn, avskrev det vel bare som resultat av Ringos geni?

Abbey Road var selvfølgelig mer enn bare Beatles, studioet hadde en teknisk stab med mer en gjennomsnittlig kunnskap om strøm og dippedutter. En av de viktigste grunnene til at gruppa låt så vidt annerledes enn andre, hadde en av sine grunner her.

I løpet av 1966 kom denne staben opp med en måte å styre båndopptagerne på, som gjorde det mulig å variere hastigheten trinnløst. Og ikke bare de, de kunne styre maskinene helt eksakt, f.eks. til å øke eller senke hastigheten en halv tone. En lite batteridrevet sak med det klingende navnet «The Levell TG 150M oscillator» var styringskonsollen. Batteridrevet for å unngå sammenblanding med det elektriske hovednettet som hadde en syklus på 50hz.

Når man øker hastigheten ved innspilling og siden senker den ned til normalhastighet, vil alt høres dypere ut, og når man senker hastigheten ved innspilling og øker til normalen, vil alt virke lysere. Før dette hadde båndopptagere kanskje tre faste hastigheter, denne effekten kan høre på «Alvin and the Chip-

Den første låten som ble innspilt med dette systemet var nettopp «Rain». Trommene her ble spilt inn med litt høyere hastighet, for siden å bli senket ned til normalhastighet. Det medførte at selve trommekarakteren, lyden av trommene endret seg drastisk, uten at man mistet opplevelsen av at det var trommer. Man kalte dette for «Varispeed» og ble brukt hemningsløst av Beatles på veldig mye i løpet av 66/67. På låten «Lucy in the sky with diamonds» ble det brukt flere forskjellig hastigheter, (49/45/48,5hz) til å spille inn sangen til Paul og John.

På «Strawberry Fields forever» ble sangen spilt inn i to hastigheter, 53hz, litt over normalen og 47hz, litt under normalen, som ville vært 50hz.

Hvis man lytter nøye, vil man høre at Varispeeden dukker opp på en mengde låter, fra «Rain» til «Ob-ladi, Ob-la-da» Når de når 1968 dabber bruken av og Beatles går mer for det naturlige, men Varispeeden satt definitivt spor etter seg hos The Beatles og definitivt hos oss?

28

RINGO album og ny turné av Roger Stormo

Ringo Starr and his All Starr Band vil ut “on the road” igjen, men det er fortsatt USA som står på spilleplanen. Bandet består av Todd Rundgren, Gregg Rolie, Steve Lukather, Richard Page, Warren Ham og Gregg Bissonette, altså samme band som han har hatt siden 2012 og det lengstlevende All Starr Bandet til Ringo siden første konstellasjon i 1989.

Ringo kommer til å utgi nytt album i løpet av året, der man blant medmusikantene finner Paul McCartney, Joe Walsh og tidligere AllStarr Peter Frampton. En timeslang konsert med Ringo and His All Starr Band fra 2016 ble sendt på AXS-TV i USA den 26. mars.

Dagen etter TV-sendingen annonserte Ringo Starr and his All-Starr Band turnélista for sin høstturné - som åpner med ikke mindre enn åtte konserter i Las Vegas. Flere konserter og spillesteder kan komme til etter hvert, men her er foreløpig liste: 13-14, 17, 20, 21, 24, 27, 28. Okt. - Las Vegas, Nevada - Planet Hollywood Resort & Casino 30. Okt. - El Paso. Texas - Abraham Chavez Theatre 31. Okt. - Austin, Texas - Moody Theater 2. Nov. - Sugarland, Texas - Smart Sugarland Civic Center 4. Nov. - Thackerville, Oklahoma - Global Events Center på Winstar 7-8. Nov.- Fort Lauderdale, Florida - Parker Playhouse 11. Nov. - Atlanta, GA - Fox Theater 12. Nov. - Norfolk, Virgina - ODU Pavilion 14. Nov. - Morristown, New Jersey - Mayo Performing Arts Center 15. Nov. - New York City, New York - Beacon Theater 16. Nov. - Newark, New Jersey - New Jersey Performing Arts Center 29

av Geir Hasnes

THE BEATLES PÅ KINO

det var). Jeg går nå og venter på Let It Be på DVD for å se om jeg vil like den bedre enn som 13-åring, noe jeg faktisk tror.

Den mest objektive måten å vurdere filmers popularitet i forhold til hverandre har jeg funnet å være en ranking på International Movie Data Base – imdb.com. Der kan man finne hvilke titler fra hvert år som har sanket flest stemmer.

Hvor populære var egentlig Beatles-filmene sammenlignet med andre filmer som kom på samme tid? Hvor godt har de holdt seg? Dette er spørsmål som vanskelig lar seg besvare objektivt. Vi har alle våre opplevelser med de filmene, på godt og ondt. Selv var jeg akkurat gammel nok til ikke å få med meg A Hard Day’s Night da den kom på kino i Narvik, men den ble heldigvis vist igjen på begynnelsen av 70-tallet i en sliten kopi som attpåtil røk midt under visningen.

I 1964 finner vi A Hard Day’s Night på 7. plass, og den befinner seg i godt selskap: regissører som Kubrick

Help! så jeg kun utdrag av på TV før jeg endelig fikk DVD-en, Magical Mystery Tour tror jeg må ha blitt vist på norsk TV en gang på 70-tallet, for jeg har en vag følelse av å få sett den i ung alder, men Yellow Submarine og Let It Be fikk jeg med meg og var nokså forvirret hver gang.

A Hard Day’s Night forblir favoritten; Help! har mange flotte sekvenser, men også en del tøv man kunne klart seg uten; Magical Mystery Tour likte jeg dårlig til å begynne med, men den har vokst med hver titt og nå er den helt superb; Yellow Submarine syntes jeg var så dårlig at jeg måtte se den flere ganger på kino for å prøve å skjønne hva jeg gikk glipp av, men det skjønner jeg ennå ikke til tross for at den har noen av Beatles’ beste låter; og Let It Be var en gedigen skuffelse etter å ha sett klipp fra den fantastiske konserten på taket på Dagsrevyen (mener jeg 30

ikke er kommersielt tilgjengelig Mest sette filmer i perioden og ikke vises på TV-kanaler. Vi ser 1. januar - 31. Desember allikevel at den har høyest rank- 1967 ing av alle Beatlesfilmene med 7.8.

Ellers er det tradisjonelle ting på 1. The Graduate musical, Sean Connery både som topp dette året; krigsfilmer, Clint 2. The Jungle Book James Bond og som seriøs skue- Eastwood, Disney, Dustin Hoff- 3. Cold Hand Luke spiller, og Michael Caines gjen- man og Jack Nicholson.

4. Bonnie and Clyde nombrudd.

5. You Only Live Twice IMDB kan anbefales for alle som 6. The Dirty Dozen I 1965 finner vi Help! på 10. plass, er interessert i film, og å bruke 7. In the Heat of the Night og store klassikere har vi på de ”Most Voted Titles” til å finne 8. The Producerd første plassen, med Clint East- frem de populæreste filmene fra 9. Le Samourai wood, Julie Andrews og Sean de tidsepokene man er interes- 10. Belle de Jour Connery igjen som de store film- sert i, gir fantastisk oversikt. På 40. The Young Girl of Rochefort stjernene. samme vis kan man slå opp The 41. Magical Mystery Tour Beatles og finne filmer som har Store episke filmer var i ferd benyttet sangene deres, eller en- Mest sette filmer i perioden med å bli faset ut; en av de siste keltmedlemmenes utgivelser.

1. januar - 31. Desember storfilmene var Doctor Zhivago 1968 med Omar Sharif og en ung Julie Mest sette filmer i perioden Christie, Peanuts var på høyden 1. januar - 31. Desember 1. A Space Odyssey som tegneserie og nå også tegne- 1964 2. Once Upon a Time in the West film, Roman Polanski hadde sitt 3. Rose Mary´s Baby gjennombrudd, den franske regis- 1. Dr. Strangelove 4. Planet of the Apes søren Jean-Luc Goddard hadde 2. A Fistful of Dollars 5. Night of the Living Dead to suksessfilmer, og gode gamle 3. Goldfinger 6. Bullit James Stewart var stjerne for siste 4. Mary Poppins 7. Where Eagels Dare gang.

5. Marnie 8. Chitty Chitty Bang Bang 6. A Hard Day´s Night 9. The Party I 1967 må vi ned til 41. plass før vi 8. Zulu 10. Hang ´Em High finner Magical Mystery Tour. Det 9. A Shot in the Dark 15. The Lion Winter er nok delvis fordi det var en TV- 10. Rudolph the Red-Nosed Rein- 16. Yellow Submarine film og derfor ikke så mange som deer har sett den på kino, og delvis forMest sette filmer i perioden di den ikke har vært gjenutgitt før Mest sette filmer i perioden 1. januar - 31. Desember nylig. Dustin Hoffmann har sitt 1. januar - 31. Desember 1970 gjennombrudd, Disney og James 1965 Bond er som vanlig kjempepop1. Patton ulært, Paul Newman er på høyden 1. For a Few Dollars More 2. Aristokattene av karrieren, og vi har en ny fase i 2. The Sound of Mucic 3. MACH amerikansk film.

3. Thunderball 4. Kelly´s Heroes 4. Doctor Zhivago 5. Beneate the Planet of the Apes Året etter finner vi Yellow Sub- 5. Repulsion 6. Litle Big Man marine på en 16. plass. Her ser 6. A Charlie Brown Christmas 7. Five Easy Pieces vi året domineres av Kubrick og 7. Pierrot le Fou 8. Tora! Tora! Tora! spaghettiwestern, og trenden med 8. Alphaville 9. Love Story overnaturlige filmer er i sin spede 9. The Flight of the Phoenix 10. El Topo begynnelse med Polanski høyt 10. Help 51.Let It Be oppe. Steve McQueen, Clint Eastwood og Peter Sellers er store og istedenfor en Bondfilm dette året er Ian Fleming representert med Chitty Chitty Bang Bang. og Hitchcock, Peter Sellers i to av filmene, Clint Eastwoods gjennombrudd i den første store spaghettiwesternen, to musicaler – det var den gangen folk gikk på kino for å se

I 1970 finner vi Let It Be på 51. plass, og dette er ikke rart siden den er for det meste en dokumentar, 31

For de av oss som opplevde Beatles mens gruppa var i «livet» ble det en evigvarende, skjellsettende opplevelse. Midt i vår mest pregbare periode kom disse fire gutta og ga oss ledetråder om hvordan livets verdier ville prege framtidens virkelighetsoppfatning og mange av de valg man ville gjøre, bevisst eller ubevisst.

Gimme some t av Oddvar Ruud

I sangen «Gimme some truth» sier han både implisitt og direkte noe om dette. «With just a pocket full of hopes money for dope, money for rope», i betydningen: jeg lar meg ikke lure av en bløff om håp, det rekker kanskje bare til litt dop og et tau til å henge seg i.

I dette ligger for meg en innrømmelse av at man lures og fristes av smuler og litt belønning, til å spille makthavernes spill, men ikke nok til å leve et fullverdig liv.

Litt som i ironiseringen over drømmene i «Working class hero»; «but first you must learn how to smile as you kill».

Selv er jeg født i 1953 og var ca. 10 år da jeg ble oppmerksom på at noe stort var på gang. Fra 1963 til omkring 1967 var verdiskapningen i gang, mentale forestillinger om verden, handlingsmønster, ordforråd, kort sagt, mye av den man senere ble, dannet premiss og grunnlag i disse korte årene. Selv om jeg har vært opptatt av musikk kontinuerlig siden den gangen, og mye bra og konstruktivt er skapt i disse 54/55 årene, vil det alltid være et lite rom i hodet merket «read only memory» kalt Beatles.

I tiden etterpå har vel leieren delt seg i to, Paul fans versus John fans. Noe som har overrasket med veldig er at mange som i dagliglivet er på den høyre siden av det politiske liv også er tilhenger av John Lennon.

Spørsmålet er: Kan man det?

Jeg har alltid oppfattet John Lennon som en som hadde sine røtter i den venstre delen av den politiske tenkningen, ikke nødvendigvis forbundet med partitilhørighet. Med venstre mener jeg den tenkning som vektlegger toleranse, raushet, fred, kjærlighet og likhet, i motsetning til høyresidens tro på at markedskreftene vil styr alt til det bedre for alle.

I sangen «Power to the people» er jo oppfordringen soleklar: A million workers working for nothing, you better give ‘em what they really own. Dette er jo tatt rett ut av Karl Marx. I sangen «Give peace a chance» går han jo i rette med mange, men mest med krigsindustrien, som er en viktig del av høyresiden, han sier egentlig «gi f i pisspreiket, gi freden en sjanse!». Noe som ville ruinere krigsprofitørene, and we wouldn’t want that, would we Lockheed? (45.6 milliarder dollar 2014) I teksten til «Imagine» skriver han at han du kan gjerne kalle ham en drømmer, men han er ikke alene og hvis du tar fornuften fangen så vil vi alle kunne leve som «En». Dette er vel det diametralt motsatte av f.eks. den Amerikanske drømmen, der alle er sin egen lykkes smed, uavhengig av andre og gjerne på bekostning av andre. Å bli «en» er ikke innenfor markedskreftenes målområdet.

John Lennon kom riktignok fra engelsk middelklasse, materielt sett hadde han det vel bra, men han må ha sett mye fattigdom og elendighet rundt omkring i Liverpool i oppveksten. De tyske bombetoktene under andre verdenskrig ødela store deler av byen, babyboom og husmangel må ha preget en unggutts sinn.

Et virkelighetsbilde som sikkert fulgte ham resten av livet. Da vil jo spørsmålet bli: Kunne John Lennon egentlig bli en høyremann? Jeg tror nei, han føyde seg egentlig greit inn i rekken av radikalere på seksti og syttitallet som var imot ensidige kapitalkrefter, krig og fravær av frihet.

John Lennon var egentlig en farlig mann for høyresiden, noe den USAs administrasjon og politiske ledelse var smertelig klar over, de ville jo ha han ut av landet. Noe de dessverre ikke klarte, hadde de klart det, hadde han kanskje levd i dag.

32

e truth

Jeg tror at John Lennon fant meningsfeller og inspirerende motparter i de radikale miljøene han søkte opp, noe som reflekteres i albumet «Some time i New York City». Jerry Rubin, Abbie Hoffman, Angela Davies og ikke minst Yoko Ono, var ikke akkurat Rockefellers, Mellon familien og Gettys b este kamerater.

Det er også imperativt at man ikke glemmer hvor framtredende venstreradikal handling og tenkning var i denne tidsepoken.

Her hjemme hadde vi jo AKP(m-l) som uheldigvis forherliget Marx, Engels. Lenin, Stalin og Mao. Kanskje derfor John Lennon sier i «Revolution»: «but when you talk about destruction, don’t you know that you can count med «out», eller «in»? Selv om han her indikerer at han ser nødvendigheten av noe må ødelegges for at noe bedre skal bygges, er han ikke sikker på om han vil være med.

Når man gransker sin egen sosialiseringshistorie, som det heter, vil mange av oss måtte medgi at The Beatles og John Lennon egentlig har vært tankelangere når det gjelder livet. De verdiparametrene man selv har, har sin bakgrunn i 60 og 70-tallets levesett og tenkning og ble legitimert av John Lennon.

Jeg husker mange episoder hvor musikken virket berusende og ofte førte til utagerende oppførsel, dans og noe usymmetrisk bevegelse på gutterommet.

Først nå i de senere år, blame it on social media, har det gått opp for meg at andre kan ha divergerende oppfatninger.

Det synes klart for meg at disse hendelsene skapte følelser og tanker i oss som vil vare livet ut. Og i tillegg skapte enkelte bærende ideer, f eks at alt man trenger er kjærlighet, fred og forståelse?

Sikkert litt som John Lennon selv sa, vi kunne si hva vi ville, ingen lyttet allikevel.

Kanskje man egentlig ikke lytter til hva John Lennon selv sa i tekster og intervjuer, men heller lytter til minnene og opplevelsen av de fire, ufarlige «Moptops» og ikke som meningsbærere på den venstre siden av streken?

33

10 PÅ TOPP

MED PAUL

MCCARTNEY - eller …?

av Vegard Martinsen

Norwegian Wood hadde nylig en interessant artikkelserie hvor noen fremtredende Beatles-fans valgte ut sine ti favoritt-McCartney-album, og jeg kan ikke si annet enn at jeg hadde svært lyst til å bidra til denne serien. Som de som kjenner meg vet er jeg en stor Beatles- og McCartney-fan; jeg har sterke meninger om det som var artikkelseriens tema, men det er også slik at mine synspunkter sjelden passer inn i de vanlige formatene – jeg kommer altså ikke i denne artikkelen til å velge ut ti favoritt-McCartney-album.

Foto: Trond Blindheim 34

Grunnen til at alt fra Beatles er topp kommer av den kvalitetskontrollen som de fire pluss George Martin sto for (vi snakker her kun om musikken, ikke om prosjekter som f.eks. Magical Mystery Tour-filmen).

Det som er spesielt for McCartney er at alle hans album – også de som betraktes som svake – inneholder svært gode ting, og praktisk talt alle – også de som betraktes som de beste – inneholder ting som er svake. (Her er «ting» valgt med omhu; McCartneys produksjon er kolossalt omfattende og ekstremt variert, og endel av det som finnes på noen av hans album er ikke lett å klassifisere under kategorien musikk.)

Som sagt, McCartneys produksjon varierer sterkt i kvalitet, dette i motsetning til Beatles´ produksjon, som hele tiden var helt på topp (unntakene fra dette er svært sjeldne: det utmerkede nettstedet allmusic.com gir alle ordinære Beatles-album fem stjerner av fem mulige, dog merkelig nok unntatt Let it Be – men hvordan det er mulig å gi et album som inneholder Two of Us, Dig a Pony, Across the Universe, I Me Mine, Let it Be, One After 909, The Long and Winding Road, For You Blue og Get Back noe annet enn toppkarakter er bare snålt.

Men tilbake til McCartney: Han er denne musikkformens aller største geni. Ingen over. Ingen ved siden. Kun få i nærheten.

Han er en glimrende komponist, han er en glimrende instrumentalist, han er en glimrende sanger, han er en glimrende produsent, og innimellom lager han til og med gode tekster.

Bob Dylan, hvis betraktninger så og si alltid er uklare og gåtefulle, var klinkende klar når han uttalte seg om McCartney i et intervju i Rolling Stones jubileumsnummer i 2007: «... McCartney [is a] fantastic singer. ... it´s hard to find a better singer than McCartney ... I´m in awe of McCartney. He´s about the only one I´m in awe of. He can do it all. And he´s never let up. He´s got the gift for melody, he´s got rythm, he can play any instrument. He can scream and shout as good as anybody, and he can sing a ballad as good as anybody. And his melodies are effortless, that´s what you have to be in awe of. He´s just so damn effortless ... ».

Alt dette merker man på alle McCartneys innspillinger. Han begynte å bruke bassgitaren på en helt ny måte, antaglig fordi han hadde erfaring som gitarist før han tok opp bassen, han er en glimrende gitarist og pianist, han er en habil trommeslager, og han har en stemme som passer til de fleste typer sanger – han kan 35

synge totalt ulike låter som Long Tall Sally og I Will helt perfekt.

Man merker dog på hans per i dag siste utgivelse – In the Blink of an Eye på soundtracket til Ethel & Ernest (2016) – at stemmen er noe svekket etter 60 år med «screaming and shouting».

Jeg vil altså ikke plukke ut ti favoritter, det jeg vil gjøre er å plassere albumene i tre kategorier: • de som i det store og hele er svært gode, • de som er noe blandet, • og de som er svake.

Men det er et problem ved McCartneys samlede oevre, og for å forstå dette problemet må man forstå hva slags person McCartney er. Jeg kommer tilbake til dette, men først vil jeg gi en oversikt over hans produksjon (og vi snakker om hans produksjon etter Beatles-tiden.)

Men jeg vil gjenta det viktige poenget at alle hans album inneholder noe som er svært bra, og praktisk talt alle inneholder noe som ikke er bra. La meg også her komme med en advarsel: enkelte album som mange betrakter som svake vil jeg plassere i kategorien På Flaming Pie er Souvenir ikke som består av de beste albumene. spesielt minneverdig. Chaos and Creation åpner med den Da begynner vi: blant lite vellykkede Fine Line, et ikke de beste albumene plasserer jeg vellykket forsøk på å lage en hit, Ram, Band on the Run, Tug of deretter følger den irriterende War, Press to Play, Flowers in How Kind of You, men deretter the Dirt, Flaming Pie, Chaos and er resten av albumet helt topp, Creation in the Backyard, selv om noen av låtene mot slutMemory Almost Full, og New. ten er litt for lange.

Hvis vi holder greatest hits-samlinger og live-utgivelser utenfor (og vi holder også hans malerier, og filmer som Give My Regards to Broad Street, utenfor, selv om også disse bekrefter det bildet av McCartney vi noe senere vil gi her), kan vi dele hans produksjon inn i følgende kategorier: Ordinære album, album med klassisk musikk (Liverpool Oratorio, Standing Stone, Ecce Cor Meum, m.fl), album med covere (The Russian Album, Run Devil Run, Kisses on the Bottom – selv om også disse kan inneholde originale McCartneylåter), eksperimentelle album (3 x Fireman, Liverpool Sound Collage, Twin Freaks), og album med betydelige bidrag fra McCartney, men som ikke er utgitt under hans navn (han var f.eks. medkomponist på praktisk alle låtene på broren Mikes album McGear, utgitt i 1974).

Her vil jeg holde meg til de ordinære solo-albumene, og jeg regner album utgitt av Wings som solo-album.

Blant de svake plasserer jeg Wild Life, London Town og Pipes of Peace.

Alle de andre hører til i mellomkategorien.

Det vil føre for langt å kommentere alle mine valg i detalj, så jeg vil kun si noe om de albumene hvor plasseringen er noe uvanlig: alle har Ram, Band on the Run, Tug of War, Flowers in the Dirt, og Flaming Pie blant sine favoritter så jeg vil ikke si så mye om dem, annet enn at også disse innholder svake punkter.

På Band on the Run er reprisen på slutten i lengste laget og nærmer seg å bli irriterende; på Tug og War er Dress me up as a Robber noe masete og Ebony and Ivory er litt for søt; på Flowers in the Dirt er Motor 36

of Love et forsøk på å lage en evighetsmaskin, den er alt for lang.

Jeg har heller aldri hatt den store sansen for de låtene McCartney laget sammen med Elvis Costello, de virker for forserte. (De outtakene med Costello og og McCartney kun med hver sin gitar som finnes på superdeluxeutgaven av Flowers er langt lettere å like.)

Det to siste albumene med de geniale titlene Memory Almost Full og New har jeg lite å utsette på, de er begge glimrende!

Menory Almost Full inneholder den meget catchy Ever Present Past, en låt som burde ha vært en stor hit.

Men jeg tok med Press to Play blant de beste, selv om de fleste betrakter dette som et mislykket album. Hvis det er en stund siden du lyttet til det så vil jeg

anbefale at du tar et gjernsyn – og en gjenlytt – med dette albumet. De seks første låtene er alle glimrende! De er varierte, de er oppfinnsomt produsert og instrumentert, de er melodiske og, ja, rett ut sagt meget underholdende å lytte til.

Stranglehold, som åpner festen, er en morsom og røff rockelåt, deretter følger den innledningsvis ekstremt vakre og så noe røffe, men allikevel nydelige paringen Good Times Coming/Feel the Sun, så kommer de ypperlige Talk More Talk, Footprints

og Only Love Remains (hvor også en live-versjon fremført på et Royal Variety Show er verd å få med seg; den ligger på youtube).

Deretter følger den artige og grove Press (som finnes i en enda bedre versjon på en meget sjelden 10-tommer-singel som er verd å skaffe seg). Etter å ha vært igjennom disse låtene innser man at det er denne musikken man hører når man kommer til himmelen.

Disse seks låtene følges av låter som er noe blandet, men tre av dem (Pretty Little Head, Move Over Busker, However Absurd)

er gode og typiske McCartneylåter av den mer røffe typen.

Etter mitt syn er tre av de fire siste av McCartneys album (Chaos and Creation, Memory Almost Full, New) blant hans aller beste, og dette er et syn så og si alle slutter opp om så jeg sier ikke noe om disse.

Men det av disse fire siste som ikke er betraktet som spesielt godt, Driving Rain, er etter mitt syn sterkt undervurdert.

Ja, kritikerne har rett i at det er underkomponert og overprodusert, han burde ha jobbet mer med melodiene og spesielt tekstene: Driving Rains åpningslinjer «One, two, three, four, five let’s go for a drive. Six, seven, eight, nine, ten let’s go there and back again» er nok noe under det man kan forvente seg, selv i en låt av denne typen. Men låter som From a Lover to a Friend, She´s Given Up Talking, Magic og Back in the Sunshine Again er gode, og spesielt Tiny Bubble, eller i hvert fall deler av den, er McCartney av aller beste merke.

Jeg liker også Freedom, hvor Eric Clapton bidrar med en glimrende gitarsolo.

en drivende låt , ja, men teksten burde aldri ha sett dagslys.

På andre album i mellomkategorien finner vi fantastske låter som Beware My Love og Silly Love Songs (Speed of Sound); Back to the Egg er enda mer blandet, den er interessant, men flommer ikke over av typisk gode McCartneylåter selv om vi kan glede oss over Getting Closer og Arrow Through Me, Winter Rose/Love Awake og Baby’s Request. På McCartney II finner vi de meget catchy og noe irriterende Coming Up og Temporary Secretary, og den noe catchy og langtrukne Waterfalls.

Selv det tvilsomme albumet Give My Regards to Broad Street (filmen er en av de aller dårligste filmene som er laget, den er så dårlig at den er på nivå med en typisk norsk spillefilm), men den inneholder en av McCartneys absolutte mesterverker: No More Lonely Nights.

Hva så med albumene i mellomkategorien?

De inneholder alle topp McCartney-låter: På McCartney finner vi Maybe I’m Amazed og Junk, på Red Rose finner vi My Love og Only One More Kiss, på Venus and Mars finner vi de totalt forskjellige mesterverkene Letting Go og Listen to What the Man Said (utrolig nok finner man begge disse i glimrende versjoner på det noe blandede hyllest-albu- Dette er bare en utsøkt melodisk met The Art of McCartney), men ballade som er perfekt på alle vis.

Venus and Mars inneholder også Også McCartney selv må mene Magneto and Titanium Man, > 37

at den er spesielt god; nyutgivelsen av dette albumet fra 2003 innholder hele fem – 5 – versjoner av denne låten. Dette er også en av de mange låtene hvor McCartney har hentet bidrag fra Pink Floyds eminente gitarist David Gilmour; Gilmours gitar leverer også fantastiske bidrag til noen av låtene på Flowers, f.eks. We Got Married, og også på liveDVDen Live at the Cavern Club (og på en versjon av Your Loving Flame fremført på Terry Wogans TV-show; den finnes på youtube). No More Lonely Nights finnes også i en glimrende versjon med Alison Kraus på Musicares hyllest-konsert til McCartney, tilgjengelig på bluray).

Hva med Off the Ground?

Den er regnet av de fleste som svak, men da jeg sist lyttet til den (og det er ikke lenge siden) slo det meg at helhetsintrykket var langt mer positivt enn jeg husket det. Jeg er som sagt ikke så glad i de låtene McCartney skrev sammen med Costello, og her finner man Mistress and Maid, og den fenger ikke. Men Off the Ground (låten) og Get Out Of My Way har driv, Looking for Changes er en av hans aller dårligste låter selv om budskapet er viktig, på Biker Like an Icon leker han med ord/lyder (noe han også gjør på en rekke andre låter – man kan si at musikk ER lek med lyder, men her tenker vi på ordspillene – et annet eksempel er This One/ The Swan fra Flowers) men I Owe it all to You, Peace in the Neighborhood og C´mon People har en storslagenhet som gir inntrykk. Off the Ground er ikke så dårlig som mange tror.

Så til de svake.

Man kan forstå en utgivelse som Wild Life: McCartney ville ha en gruppe, og for å unngå sammenligninger valgte han en helt annen kurs for den nye gruppen enn den hans forrige gruppe hadde fulgt. Som kjent hadde hans tidligere gruppe en suksess som er umulig å følge opp. Wild Life er en eksperimentell utgivelse, en som kanskje kan Foto: Trond Blindheim 38

laget glimrende og sterkt varierte ting fra han var 15 til han er 72 (Hope for the Future-singlen, som kom i 2014).

sammenlignes med Bob Dylans kursomlegging i albumet Self Portrait som kom året før. Her oppplever vi en McCartney som leker seg uten å ta det helt på alvor, han føler seg frem i ukjent terreng med nye musikere, og resultatet er som man kan forvente noe blandet. På dette albumet finnes det allikevel noe som kunne blitt fantastiske McCartney-låter dersom de hadde blitt fullført (mht. komposisjon og produksjon) slik McCartneys låter ble på 60-tallet. Some People Never Know, I Am Your Singer og spesielt Tomorrow kunne blitt mesterverker dersom de hadde fått gro frem til de ble modne med godt stell i riktige omgivelser.

Som mange andre regner jeg London Town blant de svake albumene, til tross for at man her kan finne låter som Children Children, Deliver Your Children, Cafe on the Left Bank, I`m Carrying og With a Little Luck, låter som andre komponister hadde kunnet basere en livslang karriere på.

Pussig nok ser det ut til at de beste albumene ikke er bundet til en bestemt tid, de er laget gjennom hele karrieren fra 1971 (Ram) til 2013 (hans foreløpig siste album, New).

Så McCartney er ikke en mann som laget sine beste ting da han var ung, han har kontinuerlig

Så hvilke album ville jeg tatt med til en øde øy?

Hvilke er mine ti favoritter? Jeg ville helst tatt med alle han har laget, jeg ville ikke likt å unnvære noen av dem.

Jeg lytter til alle ganske ofte, men de jeg lytter oftest til er Ram, Band on the Run, New, Chaos, Venus, Flowers, Press, Flaming Pie, Broad Street, Speed of Sound.

Jeg tar med noen meget få ord om hva hans budskap i tekstene er. De danner en noenunde konsistent helhet, de er en hyllest til det gode i et vanlig liv, og kan oppsummeres i dette sitatet fra Off the Ground: «Best thing I ever saw was a man who loved his wife in a place where things were good. I felt peace in the neighbourhood».

Men la meg avslutte med det som er problemet med McCartney.

Han er som sagt denne musikkformens aller største geni, og han er også den mest populære: han har solgt flest plater (vi inkluderer Beatles-tiden) enn noen andre, han har hatt flest hits, han har hatt de mest populære turneene, etc.

39

Men han har også foretatt en rekke grove feilvurderinger. Å utgi album som Twin Freaks og Liverpool Sound Collage tyder på en ikke helt velutviklet vurderingsevne.

Hans malerier er lite verd, og han burde forstått at Give My Regards to Broad Street-filmen aldri burde ha blitt laget – og hvis den hadde blitt laget burde den aldri ha blitt vist, den burde ha blitt destruert før premieren. Hvis han ville lage en film av denne typen burde han leid inn en profesjonell forfatter som kunne skrive en handling som kunne danne basis for en film, noe alle som har sett filmen vet at han ikke gjorde.

Videre, når han sier at Magical Mystery Tour-filmen studeres av filmkjennere som et interessant verk så er jeg sterkt i tvil om dette kan være sant; det eneste man kan lære av denne filmen er hvordan man ikke skal lage film.

Også mht. de vanlige albumene har han iblant dårlig vurderingsevne: han burde f.eks. i en del tilfeller ha arbeidet mer med en god del av tekstene.

Hans klassiske musikk ville neppe ha fått oppmerksomhet dersom noen andre hadde skrevet den. Og selv om han var og er en radikal og ekstremt kreativ nybrottsmann innen sin opprinnelige sjanger, er han ekstremt tradisjonell og ikke nyskapende i det hele tatt i sine klassiske verker

– dette selv om de kan være «pleasant enough» å lytte til. Jeg vil nok her heller anbefale folk å lytte til Beethoven eller Tsjaikovskij eller Brahms enn Standing Stone.

Men la meg også si på pluss-siden her at McCartney er totalt interessert i musikk: han er glødende opptatt av alle instrumenter (husk hva Dylan sa: «he can play any instrument»), han er opptatt av alle sjangere, han er opptatt av alle typer musikk.

Han var med på å starte Apple som skulle dyrke frem nye artister, han startet LIPA for å tilby opplæring innen musikk, han låner sitt navn til mindre talenter som Kayne West og Rhianna for å hjelpe deres karrierer.

McCartney er historiens største geni innenfor sitt område, men mht. film, malekunst og klassisk musikk, sjangere som han ivrig bidrar til, er han i beste fall en god amatør.

Det heter at «om hundre år er allting glemt» Vi kan være sikre på at om hundre år, hvis sivilisasjonen manner seg opp til å forsvare seg mot de barbariske angrep vi nå stadig oftere utsettes for, og hvor barbarene til og med angriper konsertgjengere (angrep mot konserter med Ariana Grande og på Bataclan), vil McCartneys oevre fortsatt være populært: som det het på Beatles-tiden: «A Northern song is a song forver». (Northern Songs var navnet på det selskap som utga Lennon/McCartneys komposisjoner).

Etter mitt syn gjelder dette også McCartneys soloproduksjon; den inneholder en rekke høydepunkter, men den varierer i kvalitet mer enn den kunne og burde.

En gang så jeg en kommentar som kritiserte det at McCartney var vill av begeistring over en jingle han hadde laget: «hvordan kan den som har skapt mesterverker som Hey Jude og Let it Be være opptatt av en ti sekunders jingle?»

Etter mitt syn er en slik kritikk et totalt bomskudd; musikk er et svært omfattende felt, det inkluderer alt fra Wagners Nieblungen Ring og Beethovens niende symfoni, via Sgt. Pepper og Hey Jude til ti sekunders jingler.

Jeg avslutter da ikke med «Keep calm and listen to McCartney», men med «Fight back and listen to McCartney».

Som han selv sa det: «This is my right ... to live a free life, to live in freedom ... I will fight for the right to live in freedom».

Det tyder på en sunn musikkinteresse å kunne bli begeistret av alle typer musikk, også den som finnes i de små formater.

Godt sagt.

Det som er McCartneys problem her er det som er kjent under formuleringen «Intet opprop er så dumt at det ikke er mulig å få ti professorer til å skrive under på det».

Poenget er at det ikke er uvanlig at den som er ekspert på ett område ofte tror at han er ekspert på en rekke andre områder – noe han sjelden er.

Foto: Trond Blindheim 40

Finn Bjørn Tønder John Lennons halvsøster er hentet fra Finn Bjørn Tønders roman, "Sistesoldater" (Bodoni forlag 2016). Tønder har vært journalist i Bergens Tidende i en mannsalder, kommunikasjonssjef ved Den Nationale Scene og også vært innom flere andre medier.

Tønder er nå forfatter og frilansjournalist på heltid.

John Lennons halvsøster

Garden i Liverpool kl. 10.00 om morgenen 9. oktober år 2000.

Selv for en som er født og oppvokst i Bergen kunne regnet karakteriseres som voldsomt.

Det var som å dusje med ekstra kraftig stråle.

Plaskregn er bare fornavnet.

Regndråpene gjorde nesten vondt i hodebunnen når de landet.

BT-fotografen Rune Nielsen og jeg hadde imidlertid ikke noe valg. Paraplyløse og uten egnet regntøy måtte vi bare bli våte til skinnet der vi stod i St. John’s

For de som kan Beatles-historien var dette en spesiell dag.

John Lennon skulle fylt 60 år.

Han ble bare 40. Mark Chapman gjorde slutt på livet hans så altfor tidlig.

I regnet i Johns fødeby skulle nå Lennon hylles. Før vi ankom St. John’s Garden, hadde jeg akkurat fått høre nytt materiale skapt av Beatles-legenden, og nylig funnet av Yoko Ono i hans arkiver. «Well I try so hard to stay alive, but the angel of darkness keeps on haunting me».

41

Jeg fikk frysninger. Det var akkurat som om John Lennon forutså hva som skulle skje utenfor leiligheten deres i New York 8. desember 1980. Og nå ba Chapman igjen om å få bli løslatt.

Der kom de i regnet. E bygartner, Lord Mayor of Liverpool og Julia Baird. Ja, det kom flere, men det var disse tre vi fra Bergens Tidende skulle konsentrere oss om.

– Vi fikser det, smilte bygartneren, da jeg spurte hametterpå.

Bygartneren fordi han hadde med seg et lite tre.

Ordføreren fordi han skulle tale om en av byens største sønner. Og Julia Baird fordi hun er halvsøsteren til John Lennon, og fordi det var hun som skulle plante treet i St. John’s Garden, til minne om sin bror. Bygartneren hadde med seg nødvendig utstyr for planting. Akkurat i dag virket vannkannen meningsløs.

Vi fra BT hadde fått audiens umiddelbart etter at treet var ferdigplantet. Julia hadde liten tid og måtte derfor bli intervjuet i den våte gressbakken.

Hvordan skulle jeg klare å notere noe? Papirblokken min var trolig våt allerede, men ville garantert bli det når jeg tok den opp av den svarte skuldervesken.

Da han hadde gravd et stort nok hull til røttene, ble hullet umiddelbart fylt med vann. Julia var reddet fra vannmassene under en gedigen rød og hvit paraply, med kommunevåpenet til Liverpool påtrykket; Liverbirden.

John Lennons halvsøster skjønte problemet. Den enorme, kommunale paraplyen reddet blokken. Julia og jeg hadde allerede tapt kampen mot millioner av dråper fra Liverpools skyer.

– Jeg beklager, sa John Lennons halvsøster.

– Men slik som dette er det ofte i Liverpool. John ville ha elsket det! Jeg føler han sitter og ler et eller annet sted i nærheten. Ler av at vi alle blir ertet av Liverpool-regnet mens vi skulle minnes ham.

– Ville han likt at det ble plantet et tre for ham?

– Han ville trolig ha fleipet med det utad, men jeg tror han ville ha kommet hit om kveldene og sjekket at det stod bra til med det. John var en sammensatt person, sa Julia under paraplyen.

Herregud som det regnet.

Lord Mayor of Liverpool slo sammen sin paraply et øyeblikk. Det var nok til at han så nydusjet ut.

Den svarte dressen så på et blunk ut som en dykkerdrakt. Det er sjelden vi med skarre-R blir sjokkert over regn, men Rune og jeg vurderte faktisk å bli det. Vi kunne like gjerne svømt i Mersey.

Selv undertøyet var kliss klass. Det surklet til og med i lommene.

Ordførertalen druknet også i vann. Så måtte Julia slå sammen den store paraplyen og ta tak i spade og tre. Hun hadde sikkert brukt en formue hos frisøren. Helt forgjeves.

Halvsøsteren til John Lennon hadde imidlertid opplevd britisk nedbør før. Hun fortrakk ikke en mine og fikk minnetreet på plass. Men ville røttene overleve vannmassene?

Det ble ikke et langt intervju, men jeg fikk stilt de nødvendige spørsmålene før jeg innså at Julia Baird måtte få en mulighet til å skifte og gjøre noe med håret før hun skulle på lukket minnestund..

42

Hun kostet på seg en våt klem da hun forstod at den norske journalisten viste menneskelige egenskaper.

Så gikk hun mot den ventende bilen.

På Flesland klokken 23.45 tirsdag 10.10.2000 ble paraplyen til Julia Baird slått opp i Bergen for første gang.

Akkurat da hun skulle lirke seg inn i baksetet, slo hun sammen paraplyen. Så ombestemte hun seg og kom tilbake til oss.

– Du og blokken din trenger denne mer enn meg, sa hun, og overleverte paraplyen som nesten var på størrelse med en parasoll.

– Ja, du trenger den i Bergen også, sa halvsøsteren, og imponerte med sin kunnskap.

Det eneste jeg mislikte med den var at den kunne bli oppfattet som en souvenir for Liverpool Football Club. For dessverre er byvåpenet til byen svært likt klubbemblemet til fotballklubben.

Selv ikke John Lennon ville likt det. Hans fotballinteresse var ikke stor, men som de andre i Beatles foretrakk John Everton fremfor Liverpool.

Rune Nielsen tenkte som meg. – Har du begynt å holde med Liverpool nå? Sviktet West Bromwich Albion?

Så gikk hun til bilen igjen og var borte.

Selvsagt var vi i Cavern Club etterpå. Og i Royal Court Theatre om kvelden. Begge steder gjorde Gary Gibson inntrykk fordi han var så lik legenden som ble minnet. Både av utseende og når han fremførte Lennons sanger.

– Du er bare misunnelig fordi du ikke fikk presang av halvsøsteren til John Lennon. Jeg er garantert den eneste i Bergen som har en paraply donert av søsteren til et av verdens største idoler!

Og denskal jeg ta godt vare på!

Vi var også i lokalet like ved der John møtte Paul for første gang, sammen med musikerne i The Quarrymen, som først spilte sammen med John. Jeg spurte en av quarrymennene hvor han var akkurat da John fikk øye på Paul for første gang.

Han smilte, tok meg i hånden og trakk meg med inn i en gang i danselokalet. Så åpnet han døren til et av toalettene og pekte ned i doskålen.

– Jeg så ned i denne da det viktigste øyeblikket i musikkhistorien skjedde utenfor her.

Typisk meg, sukket han.

Vi skulle ta tog til Manchester ganske tidlig neste dag for å rekke flyforbindelsen videre til Bergen. Jeg forsøkte å få paraplyen til John Lennons halvsøster i kofferten. Umulig.

– Du skal vel ikke bære på det monsteret av en paraply?

Rune Nielsen ristet oppgitt på hodet.

Julia Baird utenfor Cavern, fotografert av Roger Stormo

Av en eller annen merkelig grunn regnet det ikke Bergen de neste dagene. Min nye paraply ble stående i bislaget på Minde, og tapte vel egentlig litt av sin glans. Det er rart med sånne døde ting som du blir entusiastisk over, for eksempel på en reise.

Vel hjemme er de bare det de egentlig var. I dette tilfellet en overdimensjonert paraply i rødt og hvitt med den oppdiktede fuglen til Liverpool by på. Uansett; jeg hadde fått den av halvsøsteren til selveste John Lennon.

– Du må ha armer fri til å bære fotoutstyr for meg!

Han var som de fleste fotografer, skadet i skuldre og rygg etter å ha båret tungt og for skjevt i mange, mange år. Og måtte ha journalisthjelp.

– Jeg lar ikke paraplyen bli igjen! Det er søren ikke hver dag man får en paraply av halvsøsteren til John Lennon. Dette er et klenodium, og skal flytte til regnbyen fremfor noen!

– Du må garantert sende den som spesialbagasje, og så er den enten ødelagt eller borte etter flybytte i København, sa Nielsen, og tok feil.

Alt ble ved det normale i byen mellom de syv fjell etter fire dager. Mitt nye klenodium fikk derfor sin regndåp i byen som var berømt for det den skulle skåne meg for. Den holdt mål. Den tålte også de plutselige vindkastene fra nord og sør. Ja, det var et redskap som skapt for ekte bergensk høstvær.

Eneste minus var at den var veldig synlig.

Dessuten upraktisk på busser og i biler. Paraplyen ble en del av livet mitt den neste uken.

43

Så var den plutselig borte. Hvor i all verden hadde jeg mistet den?

Jeg forsøkte å rekapitulere hvor jeg hadde vært den dagen paraplyen til halvsøsteren til John Lennon forsvant. Lette selvsagt først i avishuset, og fikk syrlige kommentarer fra kolleger.

– Vet du ikke at det er to ting man bare har bruksrett over? Paraplyer og penner, sa noen.

– Kjøpdeg nå en ny, sa andre. Men ingen av dem visste at jeg hadde fått den av selveste Julia Baird.

Jeg gikk innom Wesselstuen. Ristende hoder. Var det ikke i går jeg sist brukte den? Da var jeg blant annet på kino. Nye hoderistinger.

Jeg hadde tatt taxi. Nei, ingen rød og hvit gjenglemt paraply hos Bergen Taxi.

– Sikkert rappet av en Brann-supporter, sa de der, uten at jeg lo.

Snipp, snapp, snute – der var historien om den spesielle paraplyen ute, fryktet jeg, og ga opp leteaksjonen.

Det var jo bare en død ting, trøstet jeg meg med.

Tre uker senere gikk jeg over Torgallmenningen. Midt i Bergens største utestue så jeg paraplyen min. På lang avstand kjente jeg den igjen.

Den beveget seg i retning Torget med en ung kvinne under seg.

Selvsagt gikk jeg etter. Ja, løp. Akkurat ved Sjømannsmonumentet var jeg innenfor rekkevidde. Men før jeg pikket kvinnen under paraplyen i ryggen, tenkte jeg meg om. Kunne jeg si at den var min? Var ikke det som å beskylde kvinnen for tyveri? Skulle jeg heller spørre henne om å få kjøpe paraplyen? Kanskje fortelle paraplyens historie og tilby en god pris?

Jeg slo det fra meg. Man har ikke eiendomsrett over paraplyer man selv har forlatt. Det ville bare bli dumt å ta kontakt med kvinnen. Jeg kastet derfor bare et siste blikk mot min gamle venn, sukket, og snudde.

Men tankene ga ikke slipp. Ok, kvinnen eide nå paraplyen. Hun kunne imidlertid umulig vite historien til akkurat dette uværsredskapet.

For det jeg visste, kunne hun være en stor Beatles-fan og dermed en beundrer av John Lennon. Tenk hvor trist da, å være Beatles-fan og stor beundrer av John Lennon, og samtidig uvitende om at du eier en paraply som halvsøsteren hans har eid. En paraply som var med da hun plantet et tre på brorens 60-årsdag!

Selvsagt måtte hun få vite!

Hun var kommet over fotgjengerovergangen i Strandgaten og nærmet seg fotgjengerfeltet ved Lidohjørnet da jeg nådde henne og pikket henne i ryggen.

Jeg var tungpustet etter løpingen, og må ha sett skremmende ut der jeg samlet meg for komme med det viktige budskapet.

Kvinnen var langt yngre enn jeg trodde. Ja, egentlig bare en jente i tenårene.

Så forskrekket ut, men slappet litt mer av da jeg begynte å fortelle.

–Jeg krever på ingen måte paraplyen tilbake, begynte jeg.

– Jeg synes bare det er viktig at du som ny eier bør få vite at den røde og hvite du nå holder en gang faktisk var eid av halvsøsteren til John Lennon.

Hun så forundret på meg, blåste en boble av tyggisen hun hadde i munnen, og sa:

– Kem e’ John Lennon?

Jeg orket ikke å forklare. Hun fikk grønn mann og gikk over mot Fisketorget.

44

Boken kan kjøpes på: http://bodoniforlag.no/ butikk/skjonnlitteratur/ sistesoldater/

EN HYLLEST TIL DEN FEMTE BEATLE av Svein Sund

Denne artikkelen er ikke en oppsummering eller en oversikt over Brian Epsteins liv. Det er en hyllest til mannen som betydde, bortsett fra Beatles selv, mest for deres berømmelse og suksess.

Brian Samuel Epstein ble født inn i en rik jødisk familie i Liverpool.

Han ble født 19. september 1934. Faren, Harry, drev en butikkjede som solgte møbler. Moren het Malka, som på hebraisk betyr dronning, og hun fikk klengenavnet Queenie. Familien var kjent og høyt respektert i Liverpool. Queenie sørget for at Brian og hans yngre bror, Clive, så ut som at de kom fra et «møblert» hjem.

Brian var en gutt som dagdrømte. Han følte seg ofte annerledes enn de andre guttene. Det var noe mer annerledeshet enn bare at han var en rik jødegutt. Skoletiden ble både en ulykkelig og usikker tid. Han skiftet skoler etter hvert som problemene dukket opp. At han en dag skulle overta etter faren i møbelbransjen var ikke noe Brian så fram til. Han følte seg mer som en artist og kunstner. Han drev med tegning og drømte om å bli kunstner eller skuespiller.

45

Skolegang og militæret Etter skolegangen både i og utenfor Liverpool, begynte han en liten stund å jobbe i en butikk hos faren.

Han fortalte faren at han hadde ambisjoner om å bli klesdesigner. Noe faren ristet på hodet av, og fortalte sønnen at han forventet at han ville jobbe i familiens butikkjede.

Da han var 18 år ble han innkalt til militæret. Han valgte flyvåpenet, men ble avvist. Hæren tok imot ham og han startet et toårsløp der. Etter 10 måneder ble han bedt om å slutte. Den offisielle grunnen var at han var mentalt og følelsesmessig ustabil. Brian hadde oppført seg for nærgående på et toalett, og det til og med i offisers uniform. Det var den uoffisielle grunnen.

Drømmen om å bli skuespiller Så var det tilbake til Liverpool for å jobbe i en av farens butikker. Der gjorde han en fremragende jobb. Men det forandret ikke hans drømmer om å bli skuespiller. Derfor søkte han seg til RADA (Royal Acadamy of Dramatic Art). På denne tiden fortalte han familien sin at han var homoseksuell. Faren og broren var sjokkerte, men fikk sympati fra sin mor.

Han bestod testen på RADA, 22 år gammel. Men han forlot studiene etter et år, også denne gang på grunn av uanstendig oppførsel på et offentlig toalett. Exit RADA og tilbake til Liverpool og familiebedriften.

Også her i Liverpool var det snakk om at Brian prøvde å sjekke opp en type på et toalett. Så viste det seg at det dreide seg om utpressing. Familien til Brian engasjerte seg i saken for å unngå skandale, og de vant rettssaken.

En spennende ny verden

Platebutikk

Brian var veldig opptatt av å ha alle platene som lå på listene, men også andre plater, som folk kom inn og spurte etter. Han var rett og slett opptatt av å tilfredsstille sine kunder. Da Raymond Jones, en ungdom fra Liverpool, kom inn i Brians butikk den 28. oktober 1961, og spurte etter «My Bonnie», med ei gruppe som het Beatles, svarte han som sant var, at han hadde den ikke i butikken. Men han skyndte seg og si at han ville selvsagt skaffe den så fort som mulig.

Han ble nysgjerrig, og spurte Bill Harry om Beatles.

Han fikk vite at gruppa var fra Liverpool, og at de til daglig spilte på Cavern like rundt hjørnet. Både Harry og McCartney synes denne fremstillingen er underlig, da Harry i flere uker hadde fremsnakket Beatles overfor Epstein, og ikke minst at ingen artist eller gruppe, fikk i nærheten av den omtalen Beatles fikk i Mersey Beat. I tillegg var de på forsiden i andreutgaven av avisa. Bildet ble tatt i Hamburg av Astrid Kirscherr, kanskje det mest kjente bildet av

Like etter fikk Brian stilling som ansvarlig for familiens plateforretning i Great Charlotte Street i Liverpool. Familien hadde startet NEMS, som står for North East Music Stores. Der gjorde han en så god jobb at han fikk ansvaret for en enda større platebutikk i Whitechapel, ikke langt fra Cavern Club.

Platebutikken var svært populær. Brian hadde gode dager. I juli 1961 hadde Bill Harry, en studievenn av John Lennon, startet sin egen musikkavis. Den fikk navnet «Mersey Beat», etter elva Mersey, som renner ut ved Liverpool. Bill Harry sørget for at avisen var tilgjengelig i butikken til Epstein, som hadde en egen spalte, der han skrev om de nyeste platene.

Brian leste avisa, og holdt seg informert om det som skjedde på musikkfronten i og rundt Liverpool.

Derfor kunne han ikke ha unngått og sett bilder og navnet til Beatles.

46

dem i Hamburg.

Den gangen de var fem, med Pete og Stu. Så Beatles var nok kjent for Epstein, der de sitter/står med sine instrumenter og skinnbukser. En spennende verden for Brian, og en helt annen enn den hverdagen han gikk rundt i.

Williams, som hadde ordnet spillejobber for dem, og som feilaktig blir kalt deres første manager, advarte ham med at han ikke burde røre dem med en ildtang en gang. Selv da ble han ikke betenkt.

Brian hadde funnet sin store kjærlighet; noe som gjorde ham meget målrettet.

Han skulle gjøre Beatles større enn selveste Elvis Presley. Og ikke minst få være i samme verden som disse tøffe guttene.

Cavern

Det viktige arbeidet

Men uansett; Bill Harry ordnet det slik at Epstein, sammen med sin assistent Alistair Taylor, fikk komme til Cavern, uten å stå i kø.

Etter mange møter; først den 3. desember, og så den 6. og 10. desember og til slutt den 24. januar 1962, skrev de en kontrakt for fem år. Epstein skulle få 25 % av inntektene. Brian skrev ikke under kontrakten, men det gjorde Beatles – gutta.

De var vant til å spille på litt lugubre scener. Med en gang Brian kom inn i bildet fikk de spillejobber på scener med høyere standard. I tillegg sørget han for at de fikk bedre betalt. Etter utgivelsen av «Love Me Do» i oktober 1962, ble en ny kontrakt skrevet, og signert av begge parter.

I mellomtiden, den 1. januar 1962, ordnet Brian med prøvespilling for Decca. De sa nei.

Dette skjedde 9. november 1961. I ettertid uttalte Brian at han ble betatt av musikken, humoren på scenen. Han fikk snakke med dem i garderoben i pausen, og da ble han sjarmert.

Så sjarmert at han i løpet av noen timer bestemte seg for å bli deres manager. Til og med etter at Allan 47

de skulle bli akseptert blant folk flest, måtte de kutte ut skinnklærne. I tillegg måtte de slutte med å banne, røyke, spise og drikke på scenen.

Dermed startet et Marathon – løp for Brian. Han skulle skaffe gutta sine en platekontrakt. Etter å ha vært innom alle de store platemerkene; Pye, Colombia, Philips, Oriole, HMV, ga han ikke opp.

Han etablerte kontakt med arrangører over hele Storbritannia. De fortsatt å besøke Hamburg i 1962, og når de ikke var der, spilte de mest rundt omkring i nordvest og Liverpool. Tidlig i 1963 startet turneene. Den første med Helen Shapiro. De var på turné store deler av 1963, og de var for første gang i utlandet, bortsett fra Tyskland, da de gjestet Sverige i oktober 1963.

Etter noen måneder med løping rundt omkring i London, fikk han til slutt en fot innom dørstokken til Parlophone; et lite selskap tilhørende EMI. Selskapet ble ledet av George Martin. Her traff Brian en mann av sin egen støpning. Martin hadde en aura av trygghet og mildhet. Han var høflig, en ekte gentleman.

Epstein fortalte entusiastisk at Beatles skulle bli de største artistene i hele verden. Entusiasmen gjorde at Martin ville gi dem en sjanse. Parlophone hadde mange artister i stallen, mange av dem kjente. Peter Sellers var en av dem. Beatles var fan av ham, og det var ingen ulempe.

Etter at Beatles hadde sin prøvespilling hos George Martin, ble han og andre i EMI Recording Studios, så sjarmert av gutta at de ble tilbudt en platekontrakt og fikk spille inn sin første ordentlige plate for Parlophone.

Han sørget for at gutta var på radio og TV, spesielt i ´63 og noe mindre etter hvert som årene gikk.

Epstein sørget for en meget god markedsføring.

Gjennom fanklubbens Beatles Monthly, blader, tyggegummikort og andre produkter, klarte han å gjøre Beatles kjent. Mange av produktene nådde også Norge. Hvem, som vokste opp på den tiden, hadde ikke en eller flere Beatles – produkter merket med NEMS Enterprises?

De to viktigste personene Nå hadde Beatles truffet to av de viktigste personene i karrieren; Epstein og Martin. To personer de kunne stole på. Ikke drittsekker som mange av de andre i bransjen. Rent menneskelig kunne de ikke fått bedre personer rundt seg. Og det faglige, var og er gull verdt.

Brian etablerte NEMS Enterprises, et foretak som ikke skulle blande seg med familiens selskaper.

Gjennom NEMS foretok han en del knep i forhold til konsertene til Beatles. Han sørget for at de spilte på bedre og mer etablerte steder. Han visste at hvis

Da Beatles flyttet fra Liverpool til London, sørget han for å ta med seg sine medarbeidere. Han etablerte en gjeng med Liverpool – folk, som han stolte på. Mange av dem var med hele veien; fram til 1970.

48

Bortsett fra Beatles hadde han mange andre artister og grupper i sin stall. Cilla Black, Gerry and The Pacemakers, Billy J. Kramer with The Dakotas og Tommy Quickly, for å nevne de mest kjente. Alle artister var fra Liverpool – området.

Han fikk se med sine egne øyne resultatet av det arbeidet som var lagt ned. Bortsett fra intensive konserter i Storbritannia, besøkte Beatles Danmark, Nederland, Vest - Tyskland, Sverige, Spania, Italia, Frankrike, Hong Kong, Japan, Filippinene og USA. I USA gjorde de tre store turneer i løpet av de tre årene.

Dette var og er det største markedet for musikk. Fra konsertopptakene på Shea Stadium i 1965, kanskje den mest berømte konserten med Beatles, ser vi den

Verdensomspennende

stolte Brian Epstein stå, ikke langt fra scenen.

Han tygger tyggegummi og ser ganske avslappet ut i forhold til galskapen rundt seg. Der og da opplevde Brian mer enn sine villeste drømmer. Det han bekymret seg mest om, var sikkerheten til sine gutter. Det som gjorde at Beatles sluttet med konsertene sine, handlet om sikkerheten; det å komme seg levende fra Filipinene, og fra galskapen i USA.

Epstein klarte å få en kontrakt med Ed Sullivan i november 1963, altså før de slo igjennom i USA. Kontrakten sa at de skulle opptre på tre av showene. Da var det veldig passende at de føk rett til topps i statene med «I Want To Hold Your Hand», like før de landet der den 7. februar 1964. Og hvilken velkomst. Brian stod sentral i planleggingen av dette besøket. Alt var lagt til rette for at Beatles gjorde suksess i USA. Fra 1964 til 1966 var The Beatles stadig på turné.

Brian var lykkelig og hadde mer enn nok å henge fingrene i. Han så tydeligere, etter hvert som tida gikk, at Beatles ble enda større enn Elvis.

Og det meningsløse i å spille for tusener av gale fans, der ingen fikk utbytte av musikken. Det gjorde at de ikke brydde seg om å øve før turneene i 1966. De stagnerte som konsert – band.

I løpet av perioden 64 – 66 turnerte Beatles over store deler av verden. Med på disse turene var Brian.

Alt dette gjorde at gutta bestemte seg for å legge turnelivet bak seg. I hvert fall for ei stund. De oppdaget 49

at de fikk mer tid i studio, noe de elsket. Brian sitt liv ble forandret. Han konsentrerte seg om å drive selskapet The Beatles.

Det daglige arbeidet med å sørge for at pengene strømmet inn til de riktige eierne.

Ved siden av hadde han ansvaret for drift av The Saville Theatre, som han gjorde fra 1. april 1965. Spesielt søndagskonsertene ble populære. Der spilte og sang mange kjente artister. Teateret ble også brukt til å spille inn videoene til «Hello Goodbye».

I studio erfarte George Martin at The Beatles overtok mer og mer, etter hvert som de fikk mer erfaring. Og det samme skjedde utenfor studio; de ble mer og mer selvstendige.

Etter 1963, og spesielt etter at turnélivet tok slutt i 1966, ble de fire større individualister. De ville ikke se ut som de var firlinger lenger. De kledde seg ulikt, men som regel innenfor den samme retning.

Brian syntes det var moro å være til stede når gutta var i studio. En gang var han så uheldig at han kom i skade for å komme med et forslag om hvordan de skulle løse et problem.

Da kom det raskt tilbake fra John, med sin skarpe tunge: «Ta deg av pengesekken, så skal vi ta oss av musikken».

Kjærlighet Hans kjærlighet til gutta (My Boys) ble ikke svakere med årene. Han hadde å gjøre med fire meget selvstendige individer. Brian finpusset det ytre, slik at de ble mer salgbare. Det måtte til for å få så stor suksess.

Gikk en av dem med en type solbriller, begynte de andre å gjøre det samme.

Da 1967 kom med Flower Power, ble moten veldig annerledes. Til og med Brian begynte å gå med de samme klærne.

50

Fredag den 25. dro de med tog til Bangor. Lørdagen handlet om meditasjon; en måte å finne ro og kanskje finne noe av meningen med livet. Søndag 27.august fortsatte med foredrag om emnet. Mens de hører på foredrag om det nye spennende i livet, kommer det en viktig telefon fra London. Det er Paul som stikker ut og tar røret. Det er skjebnen som snakker. Brian er død. Paul kjenner sjokket gjennom kroppen. Han kommer seg tilbake til de andre.

Når vi ser intervjuene med John og George like etter nyheten, ser vi at de er tydelig lamslått. George forteller at han snakket med han for noen dager siden. Han skulle komme etter på mandag og være med på seminaret.

For The Beatles var det som å miste en nær slektning og en kjærvenn. John Lennon sa i ettertid at der og da forstod han at dette var starten på slutten for dem. «We have fucking had it».

1967 To store begivenheter skjedde denne sommeren; utgivelsen av Sgt. Pepper og det første verdensomspennende direktesendte satellittoverførte TV – programmet Our World. 25 land var med i programmet, med sitt lands representasjon. Bidraget til Storbritannia var innspillingen av «All You Need Is Love» med The Beatles, direkte fra EMI Studios i London. Over 400 millioner så på; en ny triumf for The Beatles og Brian Epstein.

Da august kom, ble gutta interessert i transcendental meditasjon gjennom guruen Maharishi Mahesh Yogi. Etter det første møtet på Hilton Hotel i London torsdag,24. august, ble The Betales invitert til å

Brian ble gravlagt 29. august med familie og slektninger til stede. Ingen i The Beatles var der.

Den 17. oktober ble det avholdt en minneseremoni for Brian i The New Synagogue, Abbey Road, London. Alle gutta var til stede.

bli med guruen til Bangor i Wales på et seminar om meditasjon.

51

Et liv Hadde Brian flaks?

Selvfølgelig hadde han det.

Men det arbeidet han gjorde smakte definitivt ikke av flaks.

Han var mannen som forstod at her hadde han å gjøre med noe helt spesielt. Dette koblet med ekte kjærlighet for gutta sine, gjorde Beatles – eventyret mulig.

Han forstod hvordan de skulle presenteres for verden. Rykte som en rettferdig manager fikk han fra dag en. Han ble et forbilde for mange managere. Det at han noen ganger var naiv var et utslag av hans personlighet.

Han skrev ikke under den første kontrakten med The Beatles fordi at de da kunne de si opp kontrakten, hvis de syntes at han ikke dugde. Brian hadde temperament.

Han kunne bli rasende hvis ting ikke ble gjort riktig. Spesielt om det gikk utover sine gutter. I ettertid uttalte Paul McCartney at hvis det var noen som kunne kalles den femte Beatle, så var det Brian.

Den 19. april 1967 ble et juridisk forretningspartnerskap dannet; The Beatles & Co, som gjorde at de ble bundet sammen på papiret i ti år fremover, enten som gruppe eller enkeltpersoner. Til en sum av £ 1,000 000. Den 25. mai same året ble det første Apple foretaket dannet; Apple Music Ltd. Og Brian stod selvfølgelig sentralt i disse planene.

Kilder: «The Beatles: 25 years in The Life».

Mark Lewison «A Cellarful Of Noise».

Brian Epstein.

«Apple To The Core».

Peter McCabe o g Robert D. Schonfeld Brian Epstein.com

Man kan sitte og fundere over hvordan karrieren til The Beatles hadde utviklet seg, hvis Brian hadde levd.

Det som er helt sikkert er at den hadde utviklet seg i en annen retning.

Det har vært mange spekulasjoner om hvordan Brian døde. Det vi vet er at det ble funnet sovetabletter i systemet, som var den dosen Brian var vant til. Men kombinert med alkohol, ble det for mye for kroppen hans. Han lå med pyjamasen på, da han ble funnet av butleren sin, i sitt hjem i 24 Chapel Street, London, søndag 27. august 1967.

Da Brian døde, forlot sjela kroppen, og livet fløy forbi.

Og hvilken revy. Men han ble lei seg da han forstod at dette var døden. Han hadde så mye mer han skulle gjort for sine gutter.

52

ALL THINGS MUST PASS Tekst: Steinar Waage Foto: Terje Holm

(en samlers besettelse og berettelse)

Våren 1970 er det oppbrudd i Beatles leiren. En ny epoke med soloprosjekter blir den videre veien fra de 4 store fra Liverpool. Ringo Starr var først ute med Sentimental Journey og fulgte ganske raskt opp med Beaucoups Of Blues uten å overbevise. Paul McCartney var også raskt ute med sitt album McCartney som solgte bra, men fikk dårlige kritikker. John Lennon Plastic Ono Band kom helt på slutten av året og fikk gode kritikker, men salget stod ikke i stil med kritikkene.

John og Paul sine plater bar preg av en liten produksjon og få musikere (Paul spilte alle instrumenter selv).

Da George Harrison gikk i studio sommeren 1970 var det med et helt annet utgangspunkt. Masse musikere i stjerneklassen ble hyret inn som Eric Clapton, Ringo Starr, Gary Wright, Gary Brooker og mange an-

dre. Låtene fikk en storstilt produksjon, der produsent Phil Spector virkelig fikk leve opp til kallenavnet ”Wall Of Sound”. George tok seg god tid og brukte lang tid i studio. Da albumet endelig ble utgitt 27. november 1970 som et trippelalbum, ble det en sensasjon. John og Paul ble feid av banen som læregutter. Albumet fikk strålende kritikker, gikk til topps verden over og solgte i millionopplag.

Mitt forhold til All Things Must Pass (ATMP) er fra andre halvdel av 1970-tallet, da jeg begynte å interessere meg for fenomenet The Beatles. Jeg hadde jo lest om hvor fantastisk dette albumet skulle være.

Men på denne tiden hadde nok ATMP for det meste forsvunnet ut av platebutikkene. Å kjøpe plater, eller for min del kassetter, var en veloverveid investering 53

som man brukte tid på ved å høre gjennom platene i platebutikken. Ved platedisken var det flere hodetelefoner som var tilgjengelig for ivrige platekjøpere. Julen 1978 var jeg i juleselskap hos min tante og onkel.

Sønnen i huset, altså mitt søskenbarn, hadde en stor platesamling.

Han var en del år eldre enn meg, men vi hadde en god tone. Han introduserte meg for artister som The Doors med LA Woman (fantastisk plate), Procul Harum, City Boy, Nils Lofgren og mange andre. Men det som fanget min interesse aller mest var en ganske slitt boks med sort/hvitt omslag.

Der var den, ATMP i all sin prakt.

Jeg lånte med meg en drøss lp’er for å spille inn på anvendelige tomkassetter.

Husker godt når jeg satte med ned for å høre mesterverket for første gang.

Albumet bar preg av en del tunge låter som jeg syntes var utrolig fine.

ATMP ble spilt inn på en C-90 kassett der jeg ikke fikk med riktig alt, men det gjorde ingenting. Kassetter var veldig anvendelig på denne tiden, man kunne ha dem med i bilen eller i en bærbar kassettspiller. Men de var også lunefulle, og etter ca. to år gikk kassetten med ATMP i stykker. Da var det en ny runde til søskenbarnet og låne albumet på nytt. Mitt neste møte med ATMP var nok på begynnelsen av 90 tallet da albumet var blitt utgitt på CD. En skikkelig god gammeldags dobbelt cd boks. Billig var den heller ikke, prislappen viser fortsatt 349 kroner, men slik var nå prisnivået den gangen. På min utgave var etikettene på cd’en feil, slik at det som viser cd 1, egentlig er cd 2 og omvendt. En kjenning av meg mente at dette kunne ha en samleverdi. I januar 2001 ble en ny utgave utgitt.

På Gardermoen befant det seg en brukbar cd/dvd butikk på denne tiden. Dette må ha vært i januar/februar 2001 at jeg var innom nevnte butikk. Fint å slå i hjel litt tid mens man venter på neste flyavgang. Plutselig oppdaget jeg at jeg sto og stirret på ATMP boksen. Flott fargelagt cover og prisen var bare 199 kroner. Måtte være feilpriset tenkte jeg og kjøpte den øyeblikkelig.

Mange reagerte på coveret som hadde fått farger. For min del syntes jeg det var helt fint. Så på dette som nærmest en ny utgivelse med hele 5 bonusspor, flott innleggshefte på 20 sider og ikke minst var albumet remastret slik at man fikk en mye bedre lydopplevelse. Med en så spektakulær utgave var det kanskje på tide å sette punktum for ATMP? Å neida, langt ifra. Da cd’en gjorde sitt inntog var det mange som kvittet seg med platesamlingene sine, det var aldri i mine tanker å kaste lp samlingen.

Jeg ble en ivrig samler på mini lp’er, men så etter hvert at vanlige lp’er ble i skuddet igjen. Å kjøpe en splitter ny lp av Sgt. Pepper er nærmest en åpenbaring. Jeg begynte å skaffe meg

lp’er igjen, og da var det album som jeg hadde et spesielt forhold til. Både Platekompaniet, Ebay og platemesser var aktuelle plasser for kjøp av nye og brukte lp’er. Men så var det denne ATMP igjen, den var ikke så enkel.

Så en fillete utgave på en platemesse som var helt uaktuell. På Ebay lå det selvfølgelig en del utgaver ute, men gjerne i dårlig stand. De som var i god stand ble gjerne lagt ut for en lav utgangspris slik at det ble skikkelig budkamp. I 2014 var det klart for en ny utgave av ATMP når George Harrisons Apple boks ble lansert. Man hadde tatt tilbake sort/hvitt coveret og innpakningen var mer lik Beatles remaster cd’ene fra 2009 med utbrett cover. Helt klart en fin og forseggjort utgivelse i likhet med resten av Apple boksen. Låtene var de samme som fra remastret utgaven fra 2001. Så endelig i februar 2017 skulle alle George Harrison lp’ene lanseres på vinyl i en gigantisk boks.

Men det beste av alt var at man kunne kjøpe plater enkeltvis, da jeg for min del hadde nesten alle lp’ene fra før. Men prisen på ATMP sto ikke i stil med forventningene, hele 990,kroner synes jeg var i drøyeste laget.

Samtidig ble hele katalogen med Harrison sluppet i Japan som mini lp’er.

Da var det bare å bestille ATMP som mini lp. Men det ble ikke den helt store opplevelsen med 2 cd’er og 3 innerposer blir noe fundamentalt feil, selv om utgivelsen var flott for øyet.

Noen dager gikk og jeg var inne på nettstedet www.superdeluxeedition, der man fikk se en video hvor de tok for seg Harrison boksen. Ekstra grundig til verks da de tok for seg ATMP. Når de åpnet boksen og forsiktig tok ut den ene plata etter den andre ut av innerposene og nærmest sniffet på platene. Dette ble rett og slett for mye for en samler og boksen ble bestilt umiddelbart. Da boksen kom var det nærmest høytidsstund i stua. Nå var det min tur til å ta åpningsritualet og forsiktig fingranske hver eneste detalj, og endelig var All Things Must Pass i boks, bokstavelig talt.

Det er ingen tvil om at ATMP står fjellstøtt som en klassiker den dag i 54

dag, og er av mange betegnet som den aller beste solo utgivelsen av de 4 store fra Liverpool. Da albumet i sin tid ble utgitt, ble John Lennon bedt om å kommentere utgivelsen og uttalte følgende: «Hver gang jeg slår på radioen hører jeg ”oh my lord”, jeg begynner nesten å tro at Gud finnes».

Omslaget hadde han ikke helt sansen for da han mente at de 4 gnomene symboliserte The Beatles som da George hadde hevet seg over. ATMP kunne faktisk ha bydd på mye mer, George hadde en rekke låter som ikke ble ferdigstilt. Her følger en liten oversikt over noen låter fra ATMP sessions som kom på senere utgivelser: You (Extra Texture), Beatiful Girl og Woman Don’t You Cry For Me (33 1/3), I’ll Still Love You (Ringos Rotogravure) og Rocking Chair In Hawaii (Brainwashed). Det finnes en rekke bootleg fra ATMP sessions der gjerne låtene er strippet helt ned.

Slike forseggjorte utgivelser som mini lp’er lagt ut på Ebay er det voldsomt rift om.

Helt til slutt må jeg nevne en personlig favoritt: Tittelkuttet utgitt på George Harrison Early Takes Volume 1. Dette er en demoversjon med kun akustisk gitar, trommer og bass. Mest sannsynlig er det Ringo og Klaus Voorman som spiller sammen med George. En naken, men kraftfull versjon som det hviler en John Lennon Plastic Ono Band sound over, som bare må nytes i fulle drag.

Angie McCartney:

MY LONG AND WINDING ROAD THE FIRST 82.9 YEARS. ROK BOOKS 2013

Anmeldt av Einar Rædergård

Jeg var ærlig talt ikke sikker på hvilken «McCartney» dette var da jeg kjøpte boka! Men siden salgsstedet lå i Penny Lane, så tok jeg det for gitt at dette var noe som kunne knyttes til The Beatles.

Kort rekapitulert: Paul (f.1942), Michael (f.1944) og far Jim (f.1902) ble overlatt til seg sjøl da «Mother Mary» døde i 1956.

De hadde da nylig flytta inn i 20 Forthlin Road, som de fleste forbinder med «Paulhuset» i Liverpool. Etter at Paul ble rik og

berømt (fra ca. 1963) kjøpte han et innholdsrikt hus til faren på The Wirral, halvøya tvers over The Mersey fra Liverpool.

Hit flytta Jim (og Michael, som fortsatt bodde hjemme).

Så kommer Angie (f. 1929) inn i bildet.

Født og oppvokst i Liverpool, enkle kår, enke og med ei lita datter Ruth (f.1960). y, med lille Ruth og

James (Jim) McCar tne

Angie.

Hun ble introdusert for Jim McCartney gjennom kjennskap til noen slektninger, og etter noen få møter ble de gift par (1964). Jim adopterte samtidig Ruth.

Vipps, så hadde Paul og særlig Michael fått ei relativt ung stemor og ditto stesøster å forholde seg til!

Dette opplegget kan selvfølgelig virke litt spekulativt! Aldersforskjellen mellom Jim og Angie var ganske påtakelig (29 år, men ikke vesentlig større enn forholdet Paul- Heather Mills: 26 år!). Hunter Davies beskriver Angie og Jim som et meget lykkelig par. Og ett er i alle fall sikkert: Angie fikk et annerledes liv etter at hun gifta seg inn i beatlesfamilien.

I boka forteller hun om oppveksten sin, i Liverpool, midt under krigen. Ingen spøk! Men mest interessant for oss blir det hun skriver om tida sammen med Jimmy Mac, til han dør i 1976. Dette tar opp ca. 70 av 240 sider i boka. Hun forteller enkelt og greit (og til dels ganske springende) om hverdagslivet, men også om ekstraordinære opplevelser i malstrømmen rundt Beatles. Hun blir kjent med de andre beatlesene og beatlesforeldrene, og familien feirer jul sammen med Asher- familien i London. Boka er rik på slike beskrivelser og anekdoter.

55

Forholdet til Paul og Michael blir beskrevet som varmt, det er mange eksempler på mye omsorg og generøsitet.

Familien er jevnlig sammen med Paul og Linda, og det er flere bilder i boka som illustrerer stor grad av familieidyll.

Etter at Jim dør, forandrer bildet seg.

Hva som direkte skjer, får vi ikke vite noe om i boka: «Our circumstances immediately changed». Hun nevner noen dårlige beslutninger som hun fikk angre for. Hun og Ruth må selge det de har i Liverpool, og etter en periode i Australia, bosetter de seg i California. Med bein i nesa har de klart seg godt, ikke minst med forretningsideer som Mrs. Angie McCartneys Organic Teas! Hun forteller stolt at hun donerer jevnlig til Linda McCartneys minnefond for kreftforskning.

Siste delen av boka blir mye namedropping. Blant personer hun har hatt god kontakt med, er Cynthia Lennon (som rakk å skrive et forord til denne boka), og Louise Harrison. -To kvinner med litt av de samme erfaringene i «The Beatles’ Survivors Club». Paul nevnes ikke med

Angie og Ruth sammen med dagens James McCartney, Pauls sønn i mai 2017 ett ord, det er tydelig at kontakten er brutt eller minimal.

Men Angie bærer seg ikke på noen som helst måte, og takker stesønnen i etterordet: «For all the love, help and acceptance in those far off days». -Noe har skjært seg, og det kan vi sette oss inn i gjennom andre kilder.

Etterskrift: I 1981 solgte Angie McCartney historien om sitt forhold til stesønnen til avisa The Sun – som publiserte den i tre deler under overskriften «The mean side of Paul McCartney». Serien gikk i VG her til lands. Red.

LENNONS PEPPERTEGNING

av Roger Stormo

Denne tegningen dukket opp for salg på auksjon bare seks dager før utgivelsen av jubileumsutgaven av Sgt Pepper-albumet.

Tegningen ble etter sigende funnet i huset John Lennon bodde i 1967, «Kenwood», av en av husets senere eiere.

Tegningen skal det være John Lennon selv som har tegnet.

Studerer man den, ser man at den har med detaljer som tilsier at den må ha vært tegnet i etterkant av fotoseansen for albumet. Kanskje har Lennon tegnet den samme kveld eller morgenen etter for å vise en venn, kona Cynthia eller sønnen Julian omtrent hvordan albumet vil komme til å se ut.

Auksjonshuset Julien’s i New York stilte ut tegningen på Hard Rock Café i forkant av auksjonen som var den 20. mai. Et estimat på en salgspris på mellom 40 000 og 60 000 dollar viste seg å være for lavt, tegningen gikk for svimlende $84,500 – noe som tilsvarer 733 000 kroner.

56

Lørdag 18. mars 2017 døde rockepoeten, pioneren og legenden Chuck Berry, han ble 90 år gammel. Berry var en musiker, komponist og tekstforfatter som hadde meget stor innflytelse på The Beatles.

Alle i gruppa var fans og de fremførte mange av hans sanger under sine egne konserter, spesielt i Hamburgperioden og de tidlige årene i Liverpool, men også på sine siste konserter i 1966 sto Berrys «Rock’n’Roll Music» på spillelista.

Foto: Espen Bratlie

Chuck Berry

Chuck Berry slo igjennom med «Maybelline» i 1955 da han allerede var 29 år gammel, så fulgte hitsene: «Rock'n'Roll Music», «Sweet Little Sixteen», «Johnny B. Goode», «You Never Can Tell», «Promised Land», «Too Much Monkey Business» og «No Particular Place To Go». Sangene til Chuck Berry ble innspilt av kjente artister og grupper som Elvis Presley, Buddy Holly, The Beatles, Rolling Stones, The Kinks, The Grateful Dead, Jimi Hendrix, The Doors, Elton John, Rod Stewart, AC/DC, Sex Pistols og svært mange andre.

av Roger Stormo

57

Gjennom konsertkarrieren som The Quarrymen og The Beatles spilte de minst 15 Chuck Berry-sanger, listet opp kronologisk her: • • • • • • • • • • • • • • •

“Roll Over Beethoven”, 1957-64 “Sweet Little Sixteen”, 1957-62 “Johnny B. Goode”, 1958-62 “Maybellene”, 1959-61 “Rock and Roll Music”, 1959-66 “Almost Grown”, 1960-62 “Carol”, 1960-62 “Little Queenie”, 1960-63 “Reelin’ and Rockin’”, 1960-61 “Thirty Days”, 1960-61 “Vacation Time”, 1960-61 “Memphis, Tennessee”, 1960-62 “Too Much Monkey Business”, 1960-62 “I Got to Find my Baby”, 1961-62 “I’m Talking About You”, 1962

Mange av The Beatles’ Berrytolkninger finnes også utgitt offisielt på plate. Den før nevnte «Rock’n’Roll Music» og «Roll Over Beethoven» kom ut på originalalbumene fra sekstitallet. I tillegg spilte Beatles inn «Memphis, Tennessee» både på prøveinnspillingen for Decca Records og for radioprogrammer på BBC, en av disse finner du på albumet «The Beatles Live at the BBC» fra 1994. «Sweet Little Sixteen» finnes både i et konsertopptak fra Star Club i Hamburg i 1962 og i radioversjon på «The Beatles Live at the BBC».

Andre Berry-sanger fra dette albumet: «Johnny B Goode», «Roll Over Beethoven», «Carol», «Too Much Monkey Business» og «I Got to Find my Baby».

Den eneste singlen Beatles fikk gullplate for 50 000 eks for i Norge hadde Chuck Berrys «Rock’n’Roll Music» som A-side.

To av de som ble svært glade for Beatlesalbumet «Live at the BBC», ikke minst av økonomiske årsaker – var Carl Perkins og Chuck Berry.

Her fra lanseringen i USA av dette albumet.

58

John og Ringo fikk første gang overvære en konsert med Chuck Berry da han spilte i Londons Savile Theatre i februar 1967. Dette var et teater Brian Epstein eide på denne tiden, og det ble drevet av Tony Bramwell. Såvidt vi vet var dette første gang noen i Beatles fikk hilse på Chuck Berry.

I 1972, da John og Yoko deltok hele uken på det daglige programmet Mike Douglas show, hadde John ideen om å ha med en av hans ungdomshelter for hver dag på programmet.

Han valgte seg ut en liste over rockestjernene, men det var kun Chuck Berry som kunne komme. Derfor eksisterer det videoopptak av John og Chuck sammen.

CHUCK BERRY 1926 - 2017 “ Chuch Berry is one of the all-time great poets, a rock poet you cold call him. He was well advanced of his time lyric-wise. In the Fifties, when people where virtually singing about nothing, Chuck Berry was wiriting socialcomment songs, with incredible meter to the lyrics. We all owe a lot to him.”

Chuck Berrys innflytelse på Beatles var ikke kun at de spilte inn noen av sangene hans, Paul McCartney innrømmet at hans bassgang i «I Saw Her Standing There» er lånt note for note fra Berrys «I'm Talking About You». I tillegg er temaet i Pauls tekst ikke langt unna Berrys tekst for «Little Queenie». Sangen «Back In The USSR» er helt klart inspirert av Berrys «Back In The USA», både tematisk og at de begge lander med jetfly i første vers.

John Lennon hadde lånt et par tekstlinjer - «Here come old flat top, he come groovin' up slowly» - til sin sang «Come Together», fra Berrys «You Can‘t Catch Me» og måtte etter et rettslig forlik spille inn både denne og «Sweet Little Sixteen» på sitt eget album «Rock‘n‘Roll» i 1975.

John Lennon, 1970

59

We learnt so many things from him which led us into a dream world of rock ‘n’ roll music.»

Paul og Linda McCartney fikk omsider møtt Chuck Berry når de skulle holde en konsert på Busch Stadium i Berrys hjemby St Louis 1993.

«Chuck was and is forever more one of rock ‘n’ roll’s greatest legends all over the world.

De spiste et vegetarmåltid med Berry før konserten og Linda ga ham et eksemplar av sin kokebok.

I was privileged to meet him in his home town St Louis when I played there on tour and it’s a memory I will cherish forever.

Etter at Linda døde spilte Paul inn Berrys «Brown Eyed Handsome Man» på albumet «Run Devil Run».

It’s not really possible to sum up what he meant to all us young guys growing up in Liverpool but I can give it a try.»

Paul McCartney skrev følgende minneord om Chuck Berry:

«Long live rock ‘n’ roll!»

«Chuck Berry sadly passed away over the weekend. He was one of rock 'n' roll's greatest poets.

He will be missed but remembered by e veryone who ever loved rock 'n' roll.»

«Love you Chuck.»

I forbindelse med sin 90-årsdag i fjor høst annonserte Chuck Berry utgivelsen av et helt nytt album, «Chuck», med helt nye sanger.

«From the first minute we heard the great guitar intro to ‘Sweet Little Sixteen’ we became fans of the great Chuck Berry.

His stories were more like poems than lyrics – the likes of ‘Johnny B Goode’ or ‘ Maybellene’. To us he was a magician making music that was exotic yet normal at the same time.

Det er første nye album fra ham siden 1979, og det ventes at det kommer ut som planlagt 16. juni 2017.

60

TIL MINNE OM PETE SHOTTON av Roger Stormo

I det siste er det mange i Beatleshistorien som har gått bort, noe som har gjort at Norwegian Wood tidvis kan fremstå som en samling nekrologer. Foreløpig sist i rekka er John Lennons barndomskamerat og tidligere medlem av The Quarrymen, Pete Shotton (4. august 1941 – 24. mars 2017). Han gikk bort 75 år gammel, etter å ha slitt med hjerteproblemer i mange år.

Bråkmakere på skolen: Pete Shotton og John Lennon

T H E Q U A R R Y M E N John og Pete ble kjent med hverandre da de var seks år gamle, og de to ble raskt gode venner og hang sammen som erteris. På Quarry Bank skolen var de notoriske bråkmakere, men ofte var det Pete som tok støyten når «uskyldige» John hadde gjort ugagn. Da Lennon startet bandet The Quarrymen var Pete Shotton selvsagt med, da på vaskebrett -

etter som dette var i den «verste» skiffle-perioden. Også på vaskebrett var Ivan Vaughan, han og Pete delte på jobben. Ivan var en kamerat av Paul McCartney, og da The Quarrymen skulle spille på landsbyfesten i Woolton 6. juli 1957 med Pete på vaskebrett var Ivan blant publikum, og han hadde tatt med seg Paul.

6. juli 1957, dagen John traff Paul.

Pete er lysluggen bak John.

61

Ivan introduserte John for Paul etter konserten, og som vi vet: Paul imponerte John med både sitt gitarspill, at han kunne stemme gitaren og at han kunne tekstene til en del sanger, deriblant Eddie Cochrans «Twenty Flight Rock». Lennon ble imponert, og diskuterte med kompisen Pete om han skulle spørre McCartney om å bli med i The Quarrymen. Det var Pete som et par uker senere var ute og syklet da han traff på Paul, også han på sykkel. På vegne av John spurte Pete nå Paul om han ville være med i gruppen, og Paul takket ja til dette. At Paul og senere George ble med i gruppen medførte at noen måtte ut. Lennon hadde det for vane å sette i gang en krangel hver gang han ville ha en av gutta ut av gruppa, og krangelen med Shotton endte med at Lennon slo vaskebrettet i hodet på kameraten.

BEATLESPERIODEN Men dette spolerte ikke vennskapet, og Lennon opprettholdt kontakten og kamaratskapet med Shotton også i Beatlesperioden.

Etter at Beatles hadde blitt rike og berømte kjøpte John Lennon et supermarked på Hayling Island, og ga det til Shotton som skulle drive det.

John skulle bare eie det, men ville ikke ha noe leie eller profitt fra driften. Shotton drev butikken godt, han startet også opp en veddeløpskiosk og klarte til slutt å tilbakebetale hele kjøpesummen til John.

Shotton var ofte på besøk hos Lennon da han bodde i Weybridge, og overnattet som regel. I en periode var han ansatt som Johns personlige assistent. Mens han var der skal han aktivt ha kommet med tekstideer til noen av Beatlessangene, noe han selv kunne fortelle om i sin bok «John Lennon: In My Life» fra 1983.

Han skal blant annet ha bidratt til «I Am The Walrus», og det skal ha vært hans ide at Father McKenzie skulle forrette i Eleanor Rigbys begravelse, slik at sangens to ensomme hovedpersoner kom sammen til slutt.

En kuriositet: Pete var i alle år gift med kona Beth, og det var hun som var referert til som sykepleiersken som i sangteksten solgte valmuer på bussholdeplassen i Penny Lane rundkjøringen.

YOKO INN – PETE UT

Pete ble butikksjef for Applebutikken da den startet opp, og han ble også ansatt som en av de tidlige direktørene i Apple Corps. Shotton var også på besøk hjemme hos John første gang Yoko Ono kom på besøk, og han trakk seg stille og rolig tilbake og lot de få litt privatliv. Det var under en syretripp sammen med

John og Pete i 1967

Da John Lennon ble mer og mer involvert med Yoko valgte Shotton å distansere seg, Ono var sjalu på vennskapet mellom John og Pete, men Shotton anerkjente at forholdet var bra for Lennon. Etter at John Lennon flyttet til New York traff de to vennene hverandre kun en gang, da Shotton besøkte USA sommeren 1976. De tilbragte to kvelder sammen da, i Dakotabygningen der John og Yoko bodde. Pete gikk tilbake til å drive supermarkedet i Hayling Island, noe som holdt ham beskjeftiget til sent på 70-tallet. Da Pete fikk nyheten om at John Lennon var skutt og drept utenfor sitt hjem i New York, dro Pete hjem til George Harrison i Friar Park og de to tilbragte dagen sammen i sorg der. Etter forslag fra sin sønn Matthew bestemte Pete seg for å skrive bok om sitt vennskap med John, og dette gjorde han i samarbeid med amerikaneren Nicholas Schaffner. Lennon hadde forlengst foreslått for Pete at han skulle dra nytte av vennskapet, men Pete

ønsket ikke å gjøre dette. Når nå John Lennon ikke var i live lenger, fant han imidlertid tiden inne, og motivasjonen for å utgi denne boken var først og fremst for å slå tilbake noen av mytene om Lennon som stadig vekk florerte i media etter Beatleslegendens død. Boken bragte blant annet til torgs noen ganske saftige beretninger fra barne- og ungdomsårene i Liverpool. På 80-tallet startet Shotton opp restaurantkjeden «Fatty Arbuckle», som var et franchiseforetagende med amerikanske Diner-restauranter for det britiske markedet. Kjeden var svært populær på 80-tallet, og Shotton ble millionær i pund da han til slutt solgte seg ut. Etter dette bodde han en stund som skatteflyktning i Dublin, Irland. I 1997 ble han gjenforent med sine gamle venner i The Quarrymen, og han spilte sporadisk vaskebrett sammen med dem inntil sviktende helse satte en stopper for dette i 2000.

Pete Shotton etterlater seg kona Beth og sønnen Matthew.

De gjenforenede Quarrymen i 1997, Pete Shotton lengst til høyre

Pete Shotton at John Lennon plutselig fikk ideen om at han var Jesus Kristus, og Shotton fikk i oppgave å kalle sammen til styremøte i Apple for at John skulle fortelle dette til de andre. De ble ikke imponert.

62

Dødsfall i Beatleskretsen siden 2015: • Cynthia Lennon 10.09.1939 - 01.04.2015 • Cilla Black 27.05.1943 - 02.08.2015 • Andy White 27.07.1930 - 09.11.2015 • George Martin 03.01.1926 - 09.03.2016 • Tony Barrow 11.05.1936 - 14.05.2016

Kopitromme til salgs fra Beatlesbutikken

Sgt. Pepper's Limited Edition Tromme PRIS $2,750.00 Ett av produktene som var til salgs i den offisielle Beatlesbutikken var denne tromma, en kopi av den som faktisk ble benyttet på omslaget til plata. Den er 25” i diameter og 11’ dyp.

Trommen er håndlagd i kun 67 eksemplarer og kommer med et autentiseringsbevis både fra Steiner Sports og Apple Corps.

• Sam Leach 1935 - 21.12.2016 • Allan Williams 17.03.1930 - 30.12.2016 • Alexis Mardas (Magic Alex) 02.05.1942 - 13.01.2017 • Pete Shotton 04.08.1941 - 24.03.2017

Logoen som ikke ble brukt 63

< Et sjeldent bilde der de poserer med den ubrukte logoen

Det ble jo i sin tid produsert to forskjellige trommeskinn med hver sin logo, og de ble satt på hver sin side av den originale trommen. Begge logoene ble malt av tivolimaleren Joe Ephgrave. Det finnes ikke mange bilder av det andre designet, så man har nok tidlig i fotoseansen funnet ut hvilken logo man skulle benytte. Den som er reprodusert har kun det designet som faktisk er på plateomslaget.

Hjemme hos John i Montagu Square hang det trommeskinnet som ble benyttet på albumomslaget

Skinnet med den logoen som ble benyttet tok John Lennon med seg hjem og hang på veggen i sitt hus i Weybridge, senere tok han det med seg til leiligheten han og Yoko leide av Ringo i Montagu Square 34.

Hjemme hos Paul i Cavendish Avenue henger det ubrukte trommeskinnet

Da Lennon og Ono kjøpte seg huset i Tittenhurst Park tok de ikke med seg trommeskinnet, men etterlot det i Montagu Square, der det ble liggende i en kjellerbod. Mange år senere fant huseieren i Montagu Square trommeskinnet, restaurerte det og solgte det på auksjon hos Christie’s i London 10. juli 2008, der det innbragte GBP 541,250 – over fem millioner kroner. Da var det montert på en tromme som var en kopi av den originale. Trommen gikk til en ukjent kjøper, men det spekuleres i om mon det ikke var Paul McCartney selv som kjøpte det – slik at han endelig fikk det riktige tromeskinnet hengende ved siden av det alternative. Beatlesbutikkens nye produkt kan tyde på dette.

Selger de alle de 67 produserte eksemplarene vil dette gi en inntekt på $184 250 minus produksjonskostnadene.

Nyere reproduksjon av den ubrukte logoen 64

Record Store Day 22. april 2017

PENNY LANE STRAWBERRY FIELDS FOREVER av Roger Stormo

Record Store Day nyutgivelsen av «Penny Lane»/ «Strawberry Fields Forever» singlen inneholder faktisk nye stereomikser av sangene. Denne versjonen av «Strawberry Fields Forever» er den samme nye stereomiksen som ble benyttet som lydspor på musikkvideoen til sangen på «1+» samlingen i 2015, mens «Penny Lane» fremstår i en nyere miks, med 2017 oppgitt som produksjonsår. Dermed markerer denne utgivelsen debuten for denne stereomiksen, før den skal utgis som en del av Superluksusutgaven av «Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band».

65

boken «Recording Sessions» i 1988.

Det ser det ut som om det er det såkalte «take 6»-båndet fra 29. desember 1966 som er lokalisert. Dette er selve ryggraden i «Penny Lane» som resten av sangen bygger på.

Båndet er inndelt slik:

Ett av spørsmålene vi satt igjen med var hvorfor man hadde mikset «Penny Lane» på nytt? Hvorfor hadde ikke d’herrer Giles Martin og Sam Okell bare benyttet den miksen de hadde lagd til «Penny Lane» musikkvideoen i 2015?

Svaret fikk vi i juninummeret av Mojo, som kom på gaten sent i april i UK. Her står det nemlig å lese at den nye miksen av «Penny Lane» var mulig takket være oppdagelsen av «a ‘lost’ 4-track of piano, harmonium and drum components, pre-bouncedown.»

Vi har tatt en titt under panseret på dette firesporsbåndet, takket være beskrivelsen Mark Lewisohn ga oss i

Spor 1: Pauls hovedpianostykke, etter fem tidligere forsøk hvor kun tagning 5 var komplett, inneholder dette sporet tagning 6 som ble den endelige.

Spor 2: Et nytt piano, denne gangen innspilt via en Vox gitarforsterker for at det skulle høres annerledes ut.

Spor 3: Så langt hadde Paul jobbet alene, men nå hjalp sannsynligvis Ringo til. Her er det et tredje pianostykke av Paul, nå innspilt i halv fart slik at det høres tynnere ut når avspilt i korrekt hastighet. I tillegg ristes det litt på en tamburin på dette sporet, dette kan ha vært Ringo.

Spor 4: Her kan muligens også John og George ha bidratt. Dette effektsporet inneholder flere elementer.

Et harmonium (sannsynligvis spilt av Paul) gir fra seg totoners akkorder med høye fløytetoner, også disse innspilt via en Vox gitarforsterker, diverse rare perkusjonseffekter (hvorav en høres litt ut som et maskingevær), samt veldig raske og noen ganger lange utdratte symbaltoner.

I den ferdige sangen kan disse elementene høres her: Harmoniumlydene hører vi litt av i den instrumentale delen av sangen og overveldende i sangens avslutningsakkord. «Maskingeværet» hører vi i andre refreng og på slutten av det tredje (like etter teksten «meanwhile back»). De lange, utdratte symballydene gjør mest ut av seg i sangens siste sekunder.

66

På dette tidspunktet i innspillingshistorikken heter sangen fortsatt «Untitled» på tapeboksen (selv om den sikkert het «Penny Lane» i Pauls hode) og er instrumental. Det at Mark Lewisohn har beskrevet dette båndet betyr i hvert fall at det ikke var «tapt» den gangen han lyttet gjennom alle Beatlesbåndene. Men på ett eller annet tidspunkt i de mellomliggende årene hadde det altså stukket seg bort, inntil Giles Martin og Sam Okell fant det igjen til 2017-miksingen.

Dagen etter, 30 desember 1966 ble disse fire sporene mikset ned til ett spor på et nytt firespors bånd, kalt «take 7» Dermed var disse elementene «låst sammen» i alle senere mikser inntil nå. «Take 7» skulle bli basisen til den ferdige sangen. På de andre, ledige sporene ble de første vokalene innspilt, Paul på hovedstemme, John på backing. Senere skulle imidlertid disse bli erstattet av bedre tagninger, og de to siste sporene skulle også fylles opp over tid.

Nyutgivelsen av singlen ble presset opp i 15 000 eksemplarer, hvorav 7 000 ble solgt i USA og resten på verdensmarkedet. Platebutikken Big Dipper Records i Oslo fikk over 100 av de eksemplarene som var bestilt til Norge, og ble ikke utsolgt i løpet av dagen.

INNSPILLINGENE

Beatles samlet seg i studio i november 1966 for å ta fatt på det som skulle bli deres nye album. Arbeidsprosessen denne gangen var at man gikk i studio med en ide til en sang, og startet innspillingen av den.

Etter at man hadde lagd en røff versjon av sangen gikk man neste dag videre til neste sang, som man kanskje hadde komponert i mellomtiden. Så kom man tilbake til den foregående sangen på et senere tidspunkt for å gjøre den ferdig. Dette i motsetning til å spille inn og gjøre ferdig en og en sang.

I begynnelsen hadde de i tankene et konseptalbum som skulle ta for seg barndommen og oppveksten i Liverpool, og de tre første innspillingene fulgte dette konseptet.

«Strawberry Fields Forever» tok sin tittel fra barnehjemmet «Strawberry Field» som lå like ved der John Lennon vokste opp, og Paul McCartney svarte med «Penny Lane», som var både en gate og et distrikt i Liverpool.

Strawberry Fields Forever

Innspillingene for Sgt Pepperalbumet

av Roger Stormo

«Strawberry Fields Forever» ble påbegynt da John Lennon var i Spania på filminnspilling, og hadde mye alenetid. Den startet så smått på akustisk gitar og het på dette stadiet «It’s Not Too Bad». Beatles spilte inn tre forskjellige versjoner av denne sangen. Først fremførte Lennon den akustisk for gruppen 24. november, deretter begynte de å spille den inn. Da spilte Lennon på sin Epiphone Casino, McCartney på mellotron, Harrison elektrisk slidegitar og Starr trommer. Mellotronen er forløper for dagens bruk av sampling, men mens vi nå sampler digitalt, samplet mellotronen analogt.

Det er et tangentinstrument, og under hver tangent er det det et bånd som drives av en elektrisk motor via en valse, og når en tangent blir trykket ned, blir båndet trykket mot et avspillingshode. Hvert bånd har en varighet på åtte sekunder, og det er dermed ikke mulig å lage toner av lengre varighet enn det. Når tangenten så blir sluppet opp blir båndet dratt tilbake i en kassett av en fjær som er montert i den andre enden. Båndet kan inneholde hva som helst som kan tas opp på bånd, f.eks. dyrelyder, naturlyder, sang eller instrumenter.

Det som blir benyttet på «Strawberry Fields Forever» er fløytetoner, men altså avspilt med tangenter.

67

Versene var i litt annen rekkefølge enn på sluttversjonen og siste vers inneholder trestemt harmonisang med McCartney og Harrison i bakgrunnen. Denne versjonen ble skrinlagt, men dukket til slutt opp på albumet «Anthology 2» i 1996.

Fire dager etter første versjon kommer gruppen sammen igjen for å prøve et nytt arrangement.

Denne andre versjonen startet med McCartneys mellotronintro fulgt av refrenget. Instrumenteringen er den samme som på første versjon, men Lennons hovedstemme ble innspilt med båndet på hurtigere hastighet,

Fans om Sgt Pepper

slik at den er senere når avspilt på normal fart. Men Lennon var fortsatt ikke helt fornøyd, og ba derfor George Martin å skrive et arrangement med strykere.

8. og 9. desember spilte de inn et nytt grunnkomp som inneholdt mellotron, elgitar, piano, cymbaler spilt inn baklengs, og en swarmandel som er en slags indisk zither. Martin hadde også lagd et arrangement med fire trumpeter og tre celloer. Sluttproduktet er satt sammen av to forskjellige versjoner av sangen, begge med forskjellig instrumentering, i forskjellig tempo og dur.

John Lennon hadde problemer med å velge ut hvilken av de to

siste versjonene han ville utgi, og spurte George Martin om han ikke kunne sette sammen de to opptakene til ett? Etter først å ha sett på dette som en umulighet, fant George Martin at han ved å senke tempoet på det ene opptaket og øke det på det andre, passet de sammen likevel!

Til slutt i sangen fades den ned, men så fades den opp igjen og til slutt sier John «Cranberry Sauce» (tranebærsaus) et par ganger. Et par år senere ble dette tolket til «I buried Paul» (jeg gravla Paul) i forbindelse med en merkelig teori som hadde oppstått om at Paul hadde dødd i 1966 og blitt erstattet med en dobbeltgjenger! >

Ole Skaaraas: Det må ha vært veldig spesielt å oppleve den første gangen, den gangen den faktisk kom i 1967. Selv har jeg bare en vag erindring av refrenget på Lucy In The Sky With Diamonds da jeg og foreldrene mine besøkte en onkel og tante og en av sønnene kom gledesstrålende inn med nyinnkjøpt Sgt. Pepper. Jeg var Beatleshektet allerede da (jeg var fire og et halvt år), men skjønte ikke stort av skiva. Help og She Loves You var det definitivt ikke, det er alt jeg greier å huske. Kjøpte skiva først i 1975 og hadde blandede følelser da også. Det gikk over.

68

Penny Lane selv på piano, andre pianoer spilles av John og Paul. Paul spiller i tillegg harmonium, tamburin og bassgitar, John bidrar også med congas, George med elgitar og Ringo på trommer og bjelle. Paul synger hovedstemmen, backet av seg selv sammen med John og George og alle klapper også i hendene. John hadde vært i en bilulykke to dager tidligere, 15. januar, men hadde sluppet uskadd fra det.

«Penny Lane» holder seg tekstmessig til konseptet og er en lystig melodi, som særlig kjennetegnes ved en piccolotrumpet spilt av Dave Mason. Det var Pauls ide å bruke dette instrumentet etter at han hadde hørt det i bruk på en TV-fremførelse av Johann Sebastian Bachs andre Brandenburgkonsert.

Ni andre musikere bidro også med blåseinstrumenter, og Frank Clarke spiller kontrabass påsagen.

Arrangementet står George Martin for, og er med

Det varte i 13 minutter og 14 sekunder og er derfor det lengste stykket «musikk» med Beatles. Collaget hadde ingen rytme, bare utbrudd med perkusjon, roping og tilfeldige innslag av piano og gitar. Det kan kanskje sammenliknes med «Revolution #9» som John skulle komme til å produsere året etter.

«Carnival of Light» ble fremført på arrangementet på The Roundhouse, og siden er det få som har hørt det. Paul lurte på å gi det ut på «Anthology 2» i 1996, men George la ned veto.

Carnival of Light Etter å ha lagt på sin hovedstemme på «Penny Lane», tok Paul fatt på et oppdrag han hadde fått.

Det skulle holdes et arrangement på konsertstedet «The Roundhouse» i London, en happening med lyd og lys, og Paul hadde blitt spurt om å lage et slags lydcollage som skulle spilles under arrangementet.

Nå begynte de å sette sammen et stykke som de kalte «Carnival of Light».

69

Fans om Sgt Pepper

Arne Rødningen: Jeg var 13 i 1972 da jeg fikk sgt pepper til jul. Det var vel også dette året jeg ble fan. Min bror hadde lånt den av en kamerat. Så jeg har nok slitt ut en 2-3 stykker . Jeg kjøpte cd’n på dagen 01.06.87.

When I’m Sixty-Four

Deretter børstet Paul støvet av en gammel sang han hadde komponert for lenge siden, da han bare var 18 år. Det var en sang Beatles pleide å fremføre i Cavern Club når det var strømbrudd, noe som ikke var noe ukjent fenomen i den den gangen så fuktige kjelleren. Paul og John skrev mer tekst og fikk den helt ferdig, sannsynligvis i anledning av at Pauls far hadde fylt 64 år tidligere i 1966, og sangen er selvsagt «When I’m Sixty-Four». Denne sangen er et virkelig stilbrudd for Beatles, den første fra McCartneys hånd som høres ut som om den hører hjemme i et tidligere tiår. En klarinettrio har en stor rolle og Paul instruerte George Martin å skrive arrangementet som om det var et klassisk stykke. I siste vers spiller klarinetten i harmoni med McCartneys vokal. Andre instrumenter i sangen er piano, bass, trommer, tubular bells og elgitar. Sangen ble innspilt 6. desember 1966, men det ble stadig lagt på nye elementer i de påfølgende dagene, McCartneys hovedstemme er fra 8. desember, bakgrunnsvokaler fra Paul, George og John 20. desember og klarinettene ble ikke innspilt før 21. desember. Den ferdige innspillingen ble til slutt spilt over på et annet bånd som gikk i saktere fart, noe som medførte at Pauls stemme hørtes yngre ut når avspilt i korrekt hastighet.

Imidlertid fikk deres produsent George Martin tidlig i 1967 beskjed fra Brian Epstein at han værsågod måtte avstå to av de nye sangene til en singleutgivelse, og motvillig ble «Penny Lane» og «Strawberry Fields Forever» valgt ut.

Dermed kunne ikke Beatles benytte disse på det nye albumet, da de hadde en selvpålagt regel i gruppa om at et nytt album ikke skulle innehold en tidligere utgitt single – det var å snyte fansen, følte de. Med disse to sangene ute av bildet, bestemte Beatles seg også for å skrinlegge konseptet med å lage et oppvekstalbum.

Det var Paul McCartneys ide å lage et fiktivt band, for på en måte å markere at de ikke lenger var det Beatles folk kjente fra før. Det var på flyreisen tilbake fra Kenya i 1966 at Paul hadde spurt assistenten Mal Evans om å sende ham salt og pepper, og Mal hadde svart med «sa du Sergeant Pepper?», noe som satte i sving en tankeprosess hos Paul. Under bandnavnet «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band», inspirert av de lange bandnavnene som hadde begynt å dukke opp i USA, følte han at Beatles ville stå friere til å lage musikk på en ny måte, uten å være bundet opp av forventningene de hadde som «The Beatles». Dette ga bandet full frihet til å eksperimentere, og gå nye veier. Likevel var det mye som var ved det gamle.

De hadde fortsatt George Martin som produsent, og ved miksebordet satt unge Geoff Emerick, som også hadde sittet bak spakene under innspillingene året før. De var også i plateselskapet EMIs studioer i Abbey Road i London, til tross for at de allerede året før hadde vurdert å spille inn plater i USA. Imidlertid hadde de for det meste benyttet studio 3 på «Revolver», som var et litt mindre studio enn det vante studio 2, som de nå vendte tilbake til. >

70

Nå bodde jo Paul McCartney i sitt nye hus bare noen kvartaler fra Abbey Road, og huset ble et samlingssted for Beatles før og etter plateinnspillingene. Men på grunn av at både John, George og Ringo bodde ute i Surrey med sine familier og måtte kjøre eller bli kjørt inn til London hver dag, var Paul ofte den som dukket tidligst opp i Abbey Road, og den som gjerne ble igjen i studio litt etter at de andre hadde dratt.

Ofte var det da han spilte inn sine melodiske basslinjer, noe som er med på å gi «Sgt. Pepper»-albumet sitt særpreg.

Men veldig ofte var de bare tre.

Fotograf Jean-Marie Perier hadde fått i oppdrag av Beatlesmanager Brian Epstein å ta bilder som skulle benyttes på plateomslaget til den nye singlen. Han kom fra Paris i ens ærend, og satte opp et provisorisk fotostudio i et av lokalene ved siden av platestudioene for å få tatt de nødvendige bildene.

Det tok ham imidlertid en uke å få tatt bildene, da det ofte kun var tre Beatles til stede til enhver tid – de hadde som regel en Beatle

for lite! Til slutt fikk han tatt bildene, og for første gang hadde Beatles ute en single med bildeomslag i Storbritannia, alle de foregående singlene hadde vært utgitt med standard singleposer, såkalte «fabrikkcovere».

Beatles spilte inn musikkvideoer til begge sangene, produsert av Tony Bramwell og regissert av Peter Goldmann på fargefilm.

Goldmann var en tysker som jobbet i Sveriges Televisjon, og han ble headhuntet til oppgaven.

På grunn av et forbud som nylig hadde trådt i kraft i Storbritannia mot miming, så er ikke filmene standard fremførelser av sangene, men mer eksperimentelle.

Vi ser Beatles ridende til hest på «Penny Lane» i revejaktkostymer, klippet sammen med scener fra bl.a. busskuret i rundkjøringen i selve gata Penny Lane i Liverpool, og i «Strawberry Fields Forever» står de med et utrangert piano under et stort tre på en slette, og driver og maler pianoet. Sistnevnte film samt deler av førstnevnte ble innspilt i Knole Park i Sevenoaks i Kent.

Paul dirigerer A day in the life

71

«Penny Lane» og «Strawberry Fields Forever» kom altså ut som en dobbelt A-sidesingle 17. februar 1967, etter at musikkvideoene deres hadde debutert på TV dagen før.

Singlen noterte seg for en rekord med negativt fortegn: For første gang i Storbritannia siden debutplaten «Love Me Do» i 1962 ga Beatles ut en single som ikke gikk til topps på hitlistene. De lå på andreplass, og måtte se seg forbigått av Engelbert Humperdincks sviske, «Release Me».

I Norge oppnådde de likevel førsteplass på VG-lista i seks uker etter å ha skjøvet The Monkees «I’m A Believer» ned fra toppen.

Engelbert måtte ta til takke med en 17. plass som beste plassering for «Release Me» her hjemme, da den kom ut mye senere på året.

Det var imidlertid en teknisk årsak til at Beatlessinglen ikke oppnådde førsteplassen i Storbritannia: Det faktum at ingen av sangene var en B-side.

Fysisk solgte Beatles’ single nesten dobbelt så mange eksemplarer som Engelberts, men noen platebutikker rapporterte inn salgstall

for «Penny Lane» og andre for «Strawberry Fields Forever».

At ikke John og Paul klarte å bli enige seg imellom om hvem av dem som skulle ha A-siden på singlen sier også noe om rivaleriet dem imellom.

Kompromissløsningen med at begge sidene av singlen skulle ha status som A-side startet med «We Can Work It Out»/«Day Tripper» i desember 1965, men «Penny Lane»/«Strawberry Fields Forever» markerte på mange måter slutten på denne praksisen, fra nå av gikk de tilbake til vanlige A- og B-sider på singlene. Det eneste unntaket skulle bli singlen «Come

Fans om Sgt Pepper

Together»/«Something» da John lot Georges sang få A-sidestatus, men det samme skulle hans egen sang ha.

Singler ble på denne tiden fortsatt utgitt i mono. Til Record Store Day 22. april 2017 ga plateselskapet i samarbeid med Apple denne singlen ut på nytt

igjen i et begrenset opplag og i forbedret utgave. Omslaget var det samme som i 1967, men med bedre papirkvalitet, og i rillene befant det seg helt nymiksede stereoutgaver av sangene. «Strawberry Fields Forever» er her i en versjon som ble nymikset i 2015 for lydsporet til musikkvideoen, og «Penny Lane» i en miks fra 2017, da man hadde funnet igjen det originale opprinnelige firesporsbåndet som sangen hadde startet med, etter at dette båndet i noen år hadde vært forlagt. >

Arild Avnsjø: Jeg hadde en avtale med en platebutikk i City-passasjen i Oslo. De ringte meg når det kom noe nytt som jeg likte - ikke minst Beatles.

Hadde akkurat fått beskjed om at jeg kom opp i Kjemi i muntlig eksamen - de ringte og sa LP`en var kommet - dro og kjøpte den - ble spilt i helgen i stedet for å lese til muntlig eksamen - 3 til og jeg som skulle lese sammen - men, vi stod til eksamen alle 4 - til tross for at helgen gikk med til Sgt. Pepper i stedet for Kjemi. Hører med til historien at senere i 1967 ble jeg Moody Blues fan da jeg hørte deres LP Days Of Future Passed. De er fremdeles mine favoritter, men - Beatles er Beatles da!

72

Albumets sound dels fordi sjefstekniker Geoff Emerick stadig eksperimenterte frem nye måter å endre lyden på de forskjellige instrumentene og stemmene på, etter Beatles' ønsker. Tidligere hadde de også spilt sammen som et band i studio når de la ned grunnkompet, også på «Revolver», mens arbeidet med «Sgt Pepper» mer bar preg av at man spilte inn kun ett eller to instrumenter samtidig og deretter bygget opp sangene lag for lag, noe spesielt George Harrison mislikte. Som sagt var en annen viktig faktor at Paul nå la på sine basslinjer i ettertid, uten at de andre i Beatles var til stede.

Foruten mellotronen holdt Beatles seg til de samme instrumentene de hadde benyttet på fjorårets «Revolver». Lennon og Harrison spilte for det meste på sine Epiphone Casinoer, Sonic Blue Fender Stratocastere og Gibson J-160E akustiske gitarer; Harrison benyttet seg også av sin Gibson SG elgitar.

McCartneys Rickenbacker 4001S var hans hovedvalg når det gjaldt bassgitar, og elgitarene hans var Casino og Fender Esquire. Ellers benyttet de seg av de forskjellige tangentinstrumentene som befant seg i platestudioene. Likevel lyder «Sgt. Pepper»sangene annerledes enn «Revolver»-sangene. Dette var dels på grunn av at de hadde skiftet studio, og

Tomas Drægni: JHørte plata første gang som 10 åring hos en tante. Hjemme hadde vi Rub-

Fans om Sgt Pepper

ber Soul og Abbey Road på kassett. Dette var melodiøse greier som jeg likte godt; Sg Pepper derimot syns jeg var snåle greier med alle de rare lydene og lyder mellom sporene. I 10-åringens ører var When I’m 64 den beste låta. Dette førsteinntrykket har egentlig blitt stående.

Som temmelig dedikert Beatles-fan med opptil flere meter bøker og plater i hylla er dette det tredje minst spilte Beatles albumet etter Please Please me og For Sale.

Favorittene for tiden A Hard Days Night og Abbey Road, med dette skifter litt. Men mye gode låter på Pepper, dagens favoritt er tittellåta.

73

A Day In The Life Arbeidet med det nye albumet tok tid, og Beatles tilbragte mer enn 400 timer i studio, noe som var svært oppsiktvekkende den gangen, men som i dag ikke er regnet som spesielt mye.

Allerede 19. januar startet innspillingen av den monumentale avslutningen på det kommende albumet, «A Day In The Life», eller som den ble kalt kun denne første dagen, «In The Life Of ...». Sangen startet spartansk, men allerede nå visste Beatles at midtseksjonen av sangen skulle bestå av noe annet, som de ikke helt visste hva var ennå.

Derfor fikk de assistenten Mal Evans til å telle opp disse taktene, fra 1 til 24. Stemmen hans ble påført mer og mer ekko etter hvert som han sa tallene, og på 24 hørtes det omtrent ut som han befant seg i en hule. Et piano holdt også takten med ham. Etter 24 satte man i gang en vekkerklokke. Paul McCartneys del av sangen var fortsatt uten vokal fra ham, kun instrumental. Sangen var en kombinasjon av to sanger, en fra John og en fra Paul. Johns sang hadde tekst inspirert av artikkeloverskrifter, en om veistandarden i Blackburn, Lancashire, der noen hadde gått langs veien og talt opp alle hullene i veien, mer enn 4000.

Den andre overskriften omhandlet en trafikulykke der en venn av Beatles, Tara Brown hadde forulykket. Tekstene hadde utspring i avisartikler i Daily Mail 17. januar, kun to dager før innspillingene startet.

Det siste verset hvor John er på kino og ser en film der den engelske hæren vinner en krig kan ha vært inspirert av hans deltakelse i filmen «How I Won The War» året før. Det var hjemme i Surrey at John hadde skrevet sangen, og Paul var også til stede og hjalp til. >

Hreidar Thor Jonsson Berget: Joda, husker godt da Pepper kom ut med sitt flotte utbrettscover og der sangene gikk i ett, det var ganske uvanlig på den tiden.

Det var jo flower power med masse farger og pompøs musikk og plata gjorde et sterkt inntrykk på meg, men jeg vil nå si at da «A Hard Day`s Night» kom ut i 1964, så gjorde den faktisk ett enda sterkere inntrykk på meg. Hva man opplevde i den tiden er det vanskelig å beskrive, tror bare man var heldig som var der og da.

Det var da jeg oppdaga Beatles og har vært fan siden.

74

I tillegg skulle man starte på et lavt volum og avslutte på et høyt. George Martin skrev arrangementet, men bare med indikasjoner på hvor de skulle befinne seg på starten av hver takt. 20. februar fant denne merkverdige innspillingen sted, og musikerne så på Sangen inneholdt også setningen «I'd love to turn hverandre med forbløffelse, klassisk skolerte som de you on», noe som både John og Paul var enige om var. Det var ikke et fullt symfoniorkester på 90 mann at var en referanse til narkotika. Dagen etter spilte som ble benyttet, men et orkester bestående av førti, McCartney inn vokalen til sin del av sangen, som var innspilt fire ganger og lagt oppå hverandre, så de et melodifragment fra da albumet fortsatt skulle ha hørtes ut som 160. konseptet om oppveksten i Liverpool. Teksten handler om en hans daglige rutiner fra han står opp og Med kun fire spors miksebord og bånd til rådighet måtte man komme opp med en teknisk løsner på vei til skolen med 82-bussen. ing i tillegg. George Martin ba studiotekniker Ken På denne tiden var det tillatt å røyke i andre etasje Townsend å komme opp med en løsning. Townsend på disse dobbeltdekkerbussene, og George Martin løste oppgaven ved å kople sammen to firespors hadde tolket setningen «found my way upstairs and miksebord og -opptakere, og synkronisere dem. had a smoke» som en referanse til marijuana, noe Dette hadde aldri blitt gjort som ikke nødvenfør, men fungerte. Opptaket digvis var hva Paul var som et party, med invihadde i tankene. terte kjendisgjester (Mick Pauls åpningstekst Jagger, Marianne Faithfull, var «Woke up, fell Keith Richards, Donovan, out of bed», og Mike Nesmith og Micky var rett etter den Dolenz fra The Monkees vekkerklokka de og Simon og Marijke fra hadde innspilt i designerteamet The Fool) forveien.

Dette som fikk utlevert hvert sitt var ikke planlagt, smalfilmkamera for å filme men passet så godt seansen. George Martin og inn at de beholdt Paul McCartney dirigerte, vekkerklokka på og orkesteret ble utkledt den ferdige sanmed bl.a. klovneneser, oppgen. Ringos bruk nedbriller, falske øyenvipav trommene på per, skallede parykker og denne sangen er gorillahender! Egentlig var blant hans mest planen å lage en TV-film innovative bidrag om «Sgt Pepper's Lonely til en Beatlessang, Hearts Club Band», men der han aksendenne dagens opptak er de tuerer hva som eneste som ble til noe. Tony Bramwell satte nemlig foregår i teksten med tam-tammene og cymbalene. senere sammen filmopptakene med andre filmklipp og lagde musikkvideo til denne sangen. 22. februar Nå var sangen for det meste innspilt, men fortsatt spilte de inn avslutningsakkorden på piano for «A hadde man dette tomrommet med de 24 taktene i Day In The Life», med tre forskjellige pianoer spilt midten. Det var Pauls ide at man her skulle benytte av John, Paul og Ringo mens Mal Evans holdt ekkoseg av et symfoniorkester som skulle spille skalaen pedalen nede. Tre opptak ble mikset sammen, og akpå hver sine instumenter, fra en forhåndsbestemt lav korden varer i 53 sekunder – en perfekt avslutning. tone, til den høyeste tonen hvert instrument kunne Sangen ble deretter mikset både for mono og stereo, klare å frembringe. Og hver musiker skulle gjøre med Beatles til stede. Så her hadde i hvert fall Beatles denne reisen i løpet av de 24 taktene de hadde til råfull medvirkning til den stereomiksen som havnet dighet, uavhengig av de andre musikerne. på LP i 1967.

Linjen «Now they know how many holes it takes to ...

Albert Hall» manglet verbet, da John ikke helt visste hva han skulle gjøre med disse hullene, og det skal ha vært en venn av ham, Terry Doran som foreslo «fill».

75

rect injection) uten å ha vært via en forsterker. For at dette skulle gå måtte teknikerne konstruere en transformatorboks som skulle være mellomledd. Neste dag spilte de inn vokalene og lagde en foreløpig miks. Andre sanger ble startet opp, men 3. mars tok man frem igjen denne sangen og la på blåsere, og George Harrison spilte inn gitarsoloen. 6. mars fant man frem opptak av at de klassiske musikerne drev og stemte sine instrumenter før de skulle spille inn «A Day In The Life», og spleiset dette til «Sgt Pepper»-sangen helt i starten. Andre effekter som applaus og latter hentet de fra EMIs rikholdige arkiv med lydeffekter.

Sangen ble mikset i mono og stereo samme dag, formodentlig med Beatles til stede.

Anything

Etter dette var det fremdeles booket tid, noe de benyttet til et eksperimentalspor der Ringo spiller trommer i 22 minutter og ti sekunder, støttet av congas og tamburin. Dette opptaket fikk navnet «Anything» (også kjent som Drum Track 1), og har aldri blitt benyttet til noe, såvidt vi kjenner til. Fordi det har tittelen «Anything» mistenker vi at det var svaret båndoperatøren fikk da han spurte hva han skulle skrive på esken båndet ble lagt i etter at opptaket var gjort!

at Paul innså at de skulle spille inn alle de andre nye sangene som om de var dette fiktive bandet – og kalle opp albumet etter det. Grunnkompet var trommer (Ringo), bass (Paul) og to gitarer (George og Paul).

Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band

Men før dette hadde man påbegynt andre sanger. 1. februar spilte de inn det som skulle bli tittelsporet, «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band». Det var først etter å ha spilt inn denne sangen

Nok en Beatlesoppfinnelse fant sted her, ved at Pauls bass ble innspilt direkte til miksepulten (di76

Good Morning Good Morning

8. februar startet man opp innspillingene av «Good Morning Good Morning», en Lennon komposisjon inspirert av TV. Det ene var en reklame for Kellogg’s Corn Flakes, det andre en situasjonskomedie som het «Meet The Wife». Grunnkompet ble innspilt denne dagen, så var det andre sanger som ble påbegynt imellom, og 16. februar la man på vokal og bassgitar. 13. mars var det pålegg av messingblåsere fra Sounds Incorporated, et band som hadde vært oppvarmere for Beatles på konsertfronten tidligere, og som de allerede hadde truffet i Hamburg i 1962.

28. mars spilte man inn bakg-

runnsvokaler og Paul la til en gitarsolo med sin Fender Esquire.

Dagen etter var det nytt dykk i arkivet, og man la på dyrelyder.

Ideen var å begynne med små dyr og ende med store, og det påfølgende dyret skulle kunne spise det foregående! Men dette var vrient å få til.

Det man endte opp med var et hanegal i starten av sangen, og på slutten var det fugler, en katt, en hund, en ku, en hest, en sau, en løve, en elefant, og et kobbel blodhunder på ferten av en rev, komplett med blåsing i jakthorn fra jegerne.

Sangen ble mikset både for stereo og mono 6. april, stereomiksen ble gjeldende men monomiksen forkastet, og en senere monomiks fra 19. april skulle bli den som gjaldt.

Det vites ikke om noen i Beatles var til stede under denne miksingen, men ettersom studiotekniker Richard Lush påsto at Beatles var til stede under alle monomiksinger, så var de i så fall også til stede under denne stereomiksingen. 19. april ble som sagt sangen mikset for mono igjen, og det var da man fant på at det siste høneklukket skulle korrigeres i pitch slik at det matchet åpningsgitaren på neste sang, albumets tittelspor i reprise.

Fixing A Hole

9. februar er det Pauls nye komposisjon «Fixing A Hole» som blir påbegynt. For første gang forflytter Beatles seg fra EMIs studioer i Abbey Road og tar i bruk

77

et innspillingsstudio i sentrum av London, Regent Sound. Grunnen var at studioene i Abbey Road var opptatt. På denne tiden var ikke George Martin lenger ansatt av EMI, dermed kunne han bli med dem til Regent Sound, men dette kunne ikke de andre teknikerne.

Regent Sound var et kummerlig lite studio i forhold til EMIs, likevel klarte de å spille inn flere tagninger av den komplette sangen, inklusive vokaler.

Grunnkompet var Beatles i sin vanlige instrumentering og et harpsichord, sannsynligvis Martin. George Harrison spilte en uvanlig lang gitarsolo til ham å være. Ett av opptakene dannet grunnlaget for den ferdige sangen, hvor teksten dels handler om hullene i veien som lot regnet komme inn – en analogi om hullene i hodet som hindret hjernen i å gå sine egne veier, og dels om fans som sto utenfor huset hans og lurte på hvorfor han ikke

slapp dem inn. Men denne dagen hadde han faktisk sluppet noen inn. En mann hadde ringt på og presentert seg som Jesus Kristus.

Paul slapp ham inn, for deretter å ta ham med til studioet! Der satt han stille og holdt kjeft mens Beatles jobbet, senere forsvant han for ikke å bli sett igjen. 21. februar tok de opptaket frem igjen og overdubbet noe (akkurat hva er ikke kjent, muligens spilte de bare inn et instrument eller vokalen på nytt), og sangen var klar for miksing.

Kantina i abbeyroad

Only A Northern Song

13. februar starter de innspillingen av George Harrisons komposisjon «Only A Northern Song». Som vanlig var George i beit for en sangtittel, så i begynnelsen ble den notert som «Not Known», «ikke kjent». Ni tagninger med grunnkomp ble festet til teip og den tredje ble valgt ut som den beste. Dagen etter ble tagning 3 overført til en annen teip (kalt tagning 11) med den forskjell at de nå fikk to spor til rådighet, slik at Harrison kunne legge på sin vokal to ganger. Noe mer ble ikke gjort før 20. april 1967. Årsaken var at produsent George Martin ikke syntes «Only a Northern Song» holdt mål til inkludering på Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band. Han foreslo for Harrison at han måtte komme med noe bedre. Harrison var ikke blid for å høre dette, men det endte med at han kom med «Within You Without You» i stedet, og dette var en lettelse for de andre som var involvert i albumet. Men 20. april ble teipen med taging tre tatt fram igjen og de erstattet tidligere opptak med pålegg av bass, trompet, klokkespill og andre lydeffekter.

Siden McCartney ikke var en

trompetspiller, ble innsatsen hans deretter. På tagning 11 ble det lagt på mer vokal. Dagen etter tok George Martin og lydtekniker Geoff Emerick og synkroniserte disse to versjonene sammen. Den skulle imidlertid bli forkastet for «Sgt Pepper»-albumet og kom ikke til å bli benyttet dette året.

Den er heller ikke tatt med i tidlig versjon for jubileumsutgaven av albumet. Sangen dukket omsider opp i filmen «Yellow Submarine» som en av fire «nye» Beatlessanger til filmen, og er med på soundtrackalbumet.

På Anthology finnes en versjon sangen uten lydeffekter og med andre vokal-innslag enn det som kom ut i 1969.

Takket være at sangen var med i «Yellow Submarine» finnes den også i en nyere stereomiks på 1999-albumet «Yellow Submarine Songtrack». Akkurat som Giles Martin gjorde nå med Sgt Pepper, så gikk man også her tilbake til de opprinnelige studioteipene og 78

mikset på nytt uten generasjonstap fra nedmiksede bånd.

Og 1999-utgaven av «Yellow Submarine»-filmen på DVD har også en mulighet som ikke finnes på nyeste DVD og Blu-ray versjon: Man kan velge å lytte til filmmusikken uten dialog, dermed kan man også uforstyrret nyte en surroundutgave av «Only A Northern Song».

Being for the benefit of Mr Kite bassmunnspill

Being for the benefit of Mr Kite piano

Being For The Benefit of Mister Kite!

Under oppholdet i Sevenoaks for innspillingen av musikkvideoene til «Penny Lane» og «Strawberry Fieds Forever» stakk John Lennon inn på en antikvitetsforretning og sikret seg en gammel

sirkusplakat fra 1843, en plakat som skulle gi ham inspirasjonen til en av de nye sangene på det nye albumet, nemlig «Being For The Benefit of Mister Kite!»

Så å si hele sangteksten stammer fra denne plakaten, eneste forskjell er at hesten Zanthus 79

fikk nytt navn: Henry. Paul McCartney var også til stede under komponeringen og hjalp til. 17. februar startet de innspillingene i studio med kun et grunnkomp bestående av harmonium, trommer og bassgitar. Til tross for den sparsommelige instrumenteringen klarte bandet likevel å gi sangen en slags sirkusstemning, noe de senere skulle øke effekten av ved hjelp av andre lyder. Det var spesielt George Martins bruk av harmoniumet som ga sangen dette sirkusfernisset. 20. februar hadde Martin skaffet til veie en mengde lydbånd med tivoliorgler. Disse båndene klippet han i stykker og satte de sammen i annen rekkefølge, noen forlengs og noen baklengs. Dette la et bakteppe på sangen som gjorde den enda mer sirkusaktig. Lennons beskjed til Martin var sjeldent gjenstand for noen tankegang fra Johns side om hvordan effekter skulle oppnås, så også denne gangen: «jeg vil ha noe karnevalaktig, man skal kunne kjenne lukten av sagflis!» Munnspill, orgel og gitar ble overdubbet 28. mars, og mer orgeleffekter ble lagt på 29. og

31. mars. Munnspillene ble spilt av John, George og Ringo, men også av assistentene Mal Evans (bassmunnspill) og Neil Aspinall. «Being for the Benefit of Mr. Kite!» skulle bli en av de tre sangene fra albumet som ble forbudt spilt på BBC, på grunn av at både «Henry» og «Horse» var kjent som slangord for heroin. John på sin side benektet at det var noen sammenheng her.

vokalen sin med båndet på lavere hastighet, slik at stemmen hans lød lysere når båndet ble spilt normalt. Den samme effekten ble gjort på instrumentopptakene fra dagen før, når de ble nedmikset.

7. mars fant de frem opptakene igjen og overdubbet harmonistemmer og annet, deriblant spilte John, Paul og George kam og papir (etter setningen «and the bag across her shoulder/ made her look a little like a military man»), noe som gir en kazooliknende effekt. Harmonistemmene var fra John og George, samt den amerikanske sessionmusikeren Shawn Phillips. Pianosoloen ble lagt på av George Martin, og hans bidrag ble utsatt for en elektronisk prosessering som ga en boblende lyd, pluss at pianoet lød falskt her og der.

«it’s Lucy in the Sky with Diamonds». Kort tid etter utgivelsen ble det spekulert i om dette var en forkortelse for LSD, noe Lennon selv alltid benektet, og Paul har også støttet John i dette. Teksten er inspirert av Lewis Carroll’s fortellinger om Alice i Eventyrland, et magisk sted der Lennon beskriver omgivelsene mens han er på jakt etter Lucy. Han ser henne bare glimtvis og hun glipper for ham. Virkelighetens Lucy O’Donnell (senere Vodden) sto etter hvert frem i rampelyset og fortalte om vennskapet med Julian i et radiointervju i 2007.

Hun døde i 2009 av lupus, en autoimmun sykdom der kroppen angriper sine egne celler, i en alder av kun 46 år. Det siste året var hun i kontakt med Julian Lennon

Lucy in the sky

Lovely Rita

23. februar satt de i gang med å spille inn Paul McCartneys komposisjon «Lovely Rita» - en liten novelle om jeg-personens møte med en kvinnelig parkometervakt og forsøket på å flørte med henne. Det var den amerikanske betegnelsen «meter maid» som satte fantasien i sving hos Paul.

Ifølge enkelte kilder var historien spunnet rundt et virkelig slikt møte Paul hadde hatt med en parkometervakt ved navn Meta Davies. Denne dagen ble det spilt inn et grunnkomp bestående av et instrument på hvert av de fire sporene på båndet: George på akustisk gitar, John på en annen, trommer fra Ringo og et piano med pålagt ekko fra Paul. Dagen etter spilte Paul inn

Lucy In The Sky With Diamonds

28. februar var det Johns særdeles ordrike og psykedeliske «Lucy In The Sky With Diamonds» som ble påbegynt. Det var hans sønn Julian som kom hjem med en tegning han hadde lagd i barnehagen, av venninnen Lucy O’Donnell. Da John spurte hva tegningen forestilte, svarte Julian 80

som sendte henne blomster og kort.

Denne første dagen bare øvde de inn sangen, ingen opptak ble forsøkt gjort. Det med å øve i et innspillingsstudio, med personale på plass uten at opptak ble gjort, var en luksus kun Beatles kunne komme unna med. Plateselskapet deres eide jo studioet, så leie var bare overflytting av penger på papiret fra en avdeling til en annen.

Lucy in the sky

Beatles ble heller ikke avkrevd noen leie. Men dagen etter satte de i gang. 1. mars ble det gjort syv opptak, alle konsentrerte seg om grunnkompet med trommer, piano, akustisk gitar, Hammondorgel og maracas. På den syvende tagningen hadde de også med seg et nytt indisk instrument, en tamboura som er svært prominent på opptaket. Johns hovedstemme ble ikke innspilt, men han sang likevel en guidevokal under opptakene.

Dagen etter ble grunnkompet mikset ned mens båndet gikk i lavere hastighet. På de tre sporene som nå var ledig, besto ett av Johns vokal på veldig lav hastighet, med Pauls bidrag her og der, neste spor var nok en vokal fra Lennon og harmonistemme fra Paul, nå på litt raskere men fortsatt ikke normal hastighet, og på det siste Pauls bass og George sologitar med pålagt fuzz, i normal hastighet. Dette var det ikke lett å reprodusere på konsert! Dette var den raskest innspilte sangen på albumet, men en dag til øving, en til grunnkomp og en til overdubbinger.

drevet frem av John og Georges gitar, Pauls bass, og George Martin som slo på pianostrengene med en hammer. Det sistnevnte gjorde at sangen fikk en stakkato, droneliknende tekstur, noe som ble forsterket da George Harrison bidro med en indisk tamboura i siste vers dagen etter. Da overdubbet McCartney også sin bass, og Ringo trommer. Flere opptak ble gjort 21. mars. Da trengtes ikke Ringo, så han holdt seg hjemme. Etter å ha lagt på hovedog harmonistemmer og ha hørt på grunnkompet fra de to første innspillingsdagene fant McCartney likevel ut at Ringo trengte å spille inn trommene på nytt, så John ringte trommeslageren og ba han komme. Etter litt fingring med spakene fra Paul og Geoff Emericks side syntes de likevel at originalopptakene kunne brukes, så Ringo ble oppringt igjen og fikk lov til å holde seg hjemme. Det var under denne innspillingen at John Lennon følte seg uvel. Det viste seg at han ved en feiltakelse hadde fått i seg noe LSD han hadde hatt i lommene, han trodde det var oppkvikkende piller. George Martin trodde at John bare trengte litt luft og fulgte ham opp på studioets tak. Da Paul anropte kontrollrommet og lurte på hvordan det gikk med John, fikk han sjokk da Martin fortalte at han var på taket.

Der var det ikke noe rekkverk, så John var i fare!

Paul løp opp og hentet John ned igjen, deretter

Getting Better

9. mars startet opptakene av Pauls «Getting Better», som var inspirert av Jimmy Nicols standardfrase når han ble spurt om hvordan det gikk. Nicol var reservetrommisen som vikarierte for den sykmeldte Ringo under noen av konsertene på verdensturnéen i 1964. Paul bare benyttet frasen til å lage en optimistisk sang, mens John hjalp til med innspill som «it couldn’t get much worse», samt den delen av sangen der han innrømmet å ha slått sin kone – noe John skammet seg over i all ettertid. Beatles hadde lagt seg til en vane med å starte sent, og førstemann som kom ruslende inn i studioet var Ringo.

Han dukket opp rundt klokken 23 og bestilte fish & chips. De andre kom diltende etter hvert, og opptakene startet ikke før klokka var ett den natten. Instrumentmessig var sangen ganske liketil, 81

de Abbey Road og satt i studio og overvar innspillingen. Det var lagt et stort teppe på gulvet, George inviterte på te og røkelse ble brent, kunne Blake senere fortelle. Etterpå spiste paret middag med John og Paul. 22. mars ble det jobbet videre med sangen, med pålegg av flere dilrubaer. 3. april ble sangen ferdigstilt. Da kom de britiske musikerne inn på sine instrumenter, bestående av åtte fiolinister og tre på cello. De spilte et arrangement av George Martin, basert på George Harrisons innspilling med de indiske musikerne. Hvert opptak fant sted på spor tre på båndet, så det foregående opptaket ble visket ut for hver gang, kun det nyeste opptaket er derfor bevart. Samme teknikk ble benyttet når det gjaldt Georges vokal senere på kvelden, noe sitar og en akustisk gitar her og der. 4. april ble sangen mikset både for mono og stereo, med George til stede.

Det var George som insisterte på at man la på latter til slutt i sangen, for å ta brodden litt fra den tunge filosofiske teksten. Latteren ble hentet fra Abbey Roads arkiver.

dro de hjem til Paul hvor det var trygt og bassisten skal også ha droppet litt syre for å holde John med selskap. Selv om Beatles både røkte marijuana og tok syre, så holdt de dette på hjemmebasis og denne hendelsen var den eneste der de var påvirket under studioarbeid. 23. mars var de tilbake til sangen og gjorde sine vokaloverdubbinger på nytt, denne gangen nyktre. Ringo la på bongotrommer og sangen var ferdig.

11. mars var det Grammyprisutdeling i USA, og Beatles fikk Grammyer for sine 1966-utgivelser: “Beste vokal” for «Eleanor Rigby»; “Beste sang” for «Michelle»; og “Best omslag” for Klaus Voormanns «Revolver» design.

Within You Without You

15. mars var starten på opptakene for en ny sang av George Harrison sang. Som vanlig var gitaristen i beit for sangtittel, så her het den stadig vekk «Untitled», den som senere skulle bli kjent som «Within You Without You». Dette skulle bli den kanskje mest indiskinfluerte sangen til George på et Beatlesalbum, men senere i 1967 spilte han inn flere sådanne til soundtrackalbumet «Wonderwall Music». Sangen hadde han komponert tidlig i 1967 hjemme hos vennen Klaus Voormann, og innspillingen skulle bli et møte mellom øst og vest, indiske instrumenter i samspill med klassiske instrumenter fra vesten. De andre tre i Beatles var ikke involvert i innspillingen av denne sangen. De indiske musikerne spilte denne dagen inn et grunnkomp som varte i seks minutter og 25 sekunder. Instrumenteringen var tabla, swarmandela, dilruba, og tamboura.

Sistnevnte instrument ble også traktert av George selv, og Neil Aspinall. Det var rundt denne tiden at Peter Blake og Jann Haworth hadde fått i oppgave å designe albumets omslag, og denne dagen besøkte

She’s Leaving Home

17. mars startet innspillingen av «She’s Leaving Home». Sangen skulle bli et ømt punkt for George Martin, for da Paul ba ham lage et strykearrangement for denne sangen hadde ikke Martin tid, han var forhåndsbooket for andre artister. Den utålmodige Paul henvendte seg derfor til Mike Leander, som Paul hadde truffet under innspillingen av Marianne Faithfulls versjon av «Yesterday». Leander var selvsagt overlykkelig over denne bestillingen og leverte et arrangement som George Marin senere måtte dirigere og spille inn. Arrangementet var gjort for fire fioliner, to bratsjer, to celloer, kontrabass og harpe. Harpisten Sheila Bromberg fikk dermed æren av å være den første kvinnelige musikeren spesielt rekruttert for å spille på en 82

Beatlesinnspilling. Kun strykere ble innspilt, og det er ikke noe som tyder på at noen i Beatles befant seg i studio denne dagen, selv om det kanskje er sannsynlig at Paul var der og fulgte med.

With A Little Help From My Friends

29. mars var det endelig Ringos tur, og han fikk spille inn en sang som senere skulle bli både en signaturmelodi og nærmest et livsmotto for trommeslageren. Selv om den på et tidlig tidspunkt het «Badfinger Boogie», skulle den snart få den endelige tittelen «With A Little Help From My Friends». John og Paul skrev sangen sammen bare noen dager tidligere, spesielt for at Ringo skulle ha en sang med på albumet. Siden «Sgt Peppers Lonely Hearts Club Band» var et alias, fikk Ringo også et alias i sangen, han ble «Billy Shears». Det var allerede bestemt at denne sangen skulle være en overgang fra den foregående sangen på albumet, derfor høres begynnelsen på sangen ut som slutten på albumets tittelmelodi slik at de skulle kunne flettes sammen. Under åpningfrasen «Bil-ly Shears» spiller George Martin orgel, så begynner den egentlige instrumenteringen med Paul på piano, George på sologitar, Ringo på trommer og John på kubjelle. Så spilte de inn Ringos vokal, kanskje hans beste på en Beatlesinnspilling. Han slet litt med den siste høye tonen, men greide det til slutt.

Denne gangen var det Paul som hadde latt seg inspirere av en nyhetsnotis i en avis – en etterlysning av ei jente som hadde rømt hjemmefra. Lite visste Paul at den omtalte jenta var ei han hadde truffet før. Melanie Coe hadde flere ganger vært med i TV-programmet «Ready Steady Go» som danser, og i 1963 hadde Paul utpekt henne som vinneren av en dansekonkurranse på programmet. Da var hun bare 13, nå var hun 17 og hadde rømt hjemmefra. Ti dager senere ble hun funnet fordi hun hadde røpet for noen hvor kjæresten jobbet. Hun kom gravid hjem igjen og aborterte senere.20. mars la Paul på sin hovedstemme og sang harmoni sammen med John. Disse ble innspilt to ganger, slik at det lød som fire stemmer i alt.

Ingen andre Beatler deltok, ei heller instrumentalt.

Brian Matthew fra BBC radio var innom og spilte inn et intervju med John og Paul.

Fans om Sgt Pepper

Neste dag dro de alle til fotostudioet og tok bildene som skulle benyttes på albumets omslag. Når de var ferdige med dette, dro de til platestudioet og gjorde ferdig sangen, med pålegg av gitar, tamburin og bassgitar, koring fra John og Paul, og litt mer gitar fra George.

Bjørn Ersvik: Jeg lyttet nesten bare til klassik musikk, og spilte klassisk piano i mange år, helt til jeg hørte She Loves You på radio. Da tryglet jeg mine foreldre om å få kjøpe gitar og starte band. Min fars (klassisk fiolinspiller) fortvilelse ga seg da han senere fikk høre Yesterday. Jaggu gikk han ikke hen og kjøpte noten, slik at vi kunne spille duett på den! Joda, Beatles har virkelig formet meg. Jeg var 17 år da Sgt Pepper kom, og allerede ihuga Beatleselsker. Jeg husker ikke hvor jeg var da Brå brakk staven eller da Kennedy ble drept eller da det første menneske landet på månen, men jeg husker veldig godt høytidsstunden da Sgt Pepper ble lagt på grammofonen første gang. Snakker om minne for livet!

83

Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band (Reprise)

3. april hadde Paul McCartney booket seg nidagers tur til USA for å besøke sin kjæreste Jane Asher, men først var det en sang som manglet og måtte spilles inn. Sangen er selvsagt «Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band (Reprise)», der det fiktive bandet takker for seg før «the grand finale» i form av «A Day In The Life», som allerede var innspilt.

Det var Neil Aspinalls ide at siden det var en velkomstsang med, så måtte de også ha med en avskjedssang. 1. april er gutta i studioet for å få jobben unnagjort. Dette er en tightere og mer rocka versjon av tittelmelodien, hvor alle fire er med og synger i siste vers. Ni opptak ble gjort, hvorav det niende ble bedømt som det beste, og på dette overdubbet man de andres vokalbidrag og flere publikumslyder fra arkivene, og klapping som også følger med under starten på neste og siste sang. Instrumenteringen er Paul på bassgitar og Hammondorgel, John på rytmegitar, George på sologitar og Ringo på trommer, maracas og tamburin.

Fans om Sgt Pepper

Jon Vidar Bergan: Den var i 1977 mitt første innkjøp av Beatles-plate, etter at jeg året før hadde blitt hekta på den doble samleplata Rock And Roll Music. En eldre kamerat anbefalte Sgt. Pepper og bestilte den for meg fra England. Kostet meg vel 30 kroner. Og dette er fortsatt mitt favorittalbum gjennom tidene, uansett artist!

Inner Groove

Etter at Paul var kommet tilbake til London igjen, var det en til ide til «Sgt Pepper»-albumet som de ville ha med i siste liten. Så de samlet seg i Abbey Road rundt en enkelt mikrofon og spilte inn flere minutter med nonsens snakking. Dette ble så overdubbet, reversert og redigert for å være noe som skulle befinne seg i innerste rille på albumet, det stedet der ikke-automatiske platespillere bare går rundt og rundt, slik at man manuelt måtte flytte pickupen for å avslutte avspillingen av plata. Mens de drev med dette ble Ringo svimmel og falt bakover, men ble fanget opp av de sterke armene til Mal Evans.

John foreslo også å legge på en høyfrekvent tone, utenfor rekkeviddene til det menneskelige øre slik at kun hunder ville kunne høre den. Adskillig tid ble brukt mens de forsøkte å finne ut hvor høyfrekvent denne tonen måtte være for at de ikke lenger skulle høre den.

Fire dager senere var Beatles i gang med de første innspillingene for «Magical Mystery Tour», de holdt tempoet oppe, også i 1967!

Bjørn Rosbach: Var 11 år den sommeren. Min bror hadde fødselsdag og fikk den i gave. Han var vel måtelig fornøyd. Men min mor og meg, vi snurret plata om og om igjen. Jeg var hekta . Og det ble toppet igjen litt senere med sendingen på tv hvor vi fikk se innspillingen av All you need is love. En nevner bassen til Paul...jeg spilte hele skiva på 45 for å nyte basslinjene . Første gang jeg la merke til Beatles var med slowsju. Men plater var sjelden vare hos oss, og pop på radioen var kanskje en låt i uka. Lux ble lyttet på, som regel med særs dårlig lyd. Og noen venner med en liten bunke singler og pepitaspiller holdt oss oppdaterte til en viss grad.

Håvard Syvertsen: I don´t want to spoil the party, men jeg mener nok Sgt. Pepper har tålt årene dårligere enn både Revolver og Abbey Road. Den er utvilsomt stor med sin virkningshistorie, sin betydning for andre band og plater, men på den annen side bærer den preg av et band tynget av ambisjoner - lekenheten som er så framtredende på de to andre nevnte er bortimot fraværende, her er det (pretensiøst) alvor som dominerer, reine Pink Floyd.

Atle Dalen: Jeg har vært Beatles fan så lenge jeg kan huske. The Beatles at the Hollywood Bowl fikk jeg på kassett da den kom ut og anser den som starten på musikksamlingen min. Sgt Peppers vil alltid bety mye for meg, den ble utgitt den dagen jeg ble født, så for meg er det 2 jubileer den dagen.

Som bonus står fornavnet mitt sentrert i Beatles logoen. Gleder meg til nyutgivelsen.

Kilder: Mark Lewisohn: The Beatles Recording Sessions (1988) Barry Miles: The Beatles Diary (1998) Wikipedia

84

# SGT PEPPER PHOTOS Britiske Beatlesfan Chris Shaw satte seg fore å finne samtlige originalbilder som hadde blitt benyttet i Peter Blake og Jann Haworths collage på coveret av «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band».

Pepper-collaget Albert Einstein

I en Twitterkampanje med emneknagg #sgtpepperphotos har han publisert alle bildene han har funnet, og resultatet er imponerende!

Se alle bildene på http://sgtpepperphotos.wordpress. com

Aleister Crowley

Ca

Bette Davis

rl J ung Dio

n Dylan Thomas

Bob Dylan

85

Dia

na

Do

rs

an Poe gar All

Ed

Hal Huntz

Joyce James

ell Larry B

est Mae W

Fred

Astai

HG

re

George Bernard Shaw

Wells

Karl Marx

George Petty - maleri

Johnny “Tarzan” Weissmüller

Lenn y Bru ce

Maril yn M onro e

Leo Gorcey

Tony Curtis 86

aleri

-m e Petty g r o e G

i - maler y t t e P e Georg

en ckhaus o t S z n ei Karl H

l Carrol Lewis

Wilde Oscar

PEPPERKORN av Roger Stormo

Det ble førsteplass på hitlista i Storbritannia for nyutgivelsen av «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» og dette er første gang en så gammel plate (50 år gammel) har klart det kunststykket.

Det gikk ikke så mye dårligere i USA, der den ble nr 3 på Billboards Top 200 albumliste, og den fikk faktisk førsteplassen om man kun ser til salget av fysiske plater, og ikke strømminger eller nedlastinger.

Også på nettbutikken Amazon sin bestselgerliste gjorde albumet det sterkt: Alle fire konstellasjonene av albumet lå inne på topp ti, med Super DeLuxe utgaven på førsteplass, dobbelt-CD på tredje, enkelt-CD på sjette og vinylen på niendeplass i skrivende stund (6. juni).

På VG-lista finner vi i dag super luksusutgaven på 9. plass, og den ville sikkert ha kommet høyere om butikkene ikke hadde undervurdert etterspørselen og gikk tomme før folk var ferdig på jobben 26.mai.

87

Ringo Starr feiret utgivelsen av «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» med å poste et bilde av seg på Twitter, der han er iført Sgt. Pepper-uniformen. Noen dager senere postet han dette photoshoppede bildet:

Apple Corps produserte også en ny TV-dokumentar om «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band», der Howard Goodall gjennomanalyserte albumet. Dokumentaren gikk både i Storbritannia og USA den 3. juni, og dukket opp på NRK 2 den 14. juni.

Abbey Road Studios dekorerte fasaden sin i forbindelse med Sgt. Pepperjubileet, som vi ser på dette bildet. Dessuten kom en gjeng tilårskomne «Apple Scruffs» sammen utenfor studioene 1. juni, slik de gjorde det i Beatlesperioden.

Her har de skrevet inn navnene sine på dekorasjonen om en hilsen.

Londondrosjer dekorert med de fire Pepper-fargene reklamerte for nyutgivelsen og jubileet. Abbey Road Studios publiserte også et bilde av den berømmelige fotgjengerovergangen dekorert med Pepper-fargene, og med taxiene i bakgrunnen.

I Brasil lagde man en spesialutgave av «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band», der også en replika tromme inngikk i pakken, og alle godsakene lå inne i trommen. I pakken inngikk foruten en standard enkelt-CD utgave av «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band»: Plakat, T-skjorte og boken «Summer of Love» av George Martin i portugisisk utgave.

88

1. juni kunne man logge seg på Beatles nettsted og ta del i global avspilling av «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band». Man ga nettsiden tillatelse til å avlese hvor man befant seg, la inn hvilken av sangene på albumet man lyttet på i øyeblikket og så ble man en del av et verdensomspennende nettverk, alle avmerket på et verdenskart med posisjon og sang.

I Liverpool åpnet man en midlertidig butikk ved midnatt natt til fredag 26. mai, der man kunne være tidlig ute med å skaffe seg «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» og en god del forskjellige souvenirer basert på albumets coverdesign.

platebutikken hadde tatt med seg ble utsolgt kjapt og mange

timen og avspilling av HELE albumet (uten avbrytelser) i den andre!

måtte gå slukøret hjem uten boksen.

Tilsvarende lyttepartyer fant sted i flere land, og her i Norge kunne man 1. juni besøke Kulturhuset i Oslo og lytte til platen samt få med seg en introduksjon av Yan Friis.

Utgivelsesdatoen for «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» i Storbritannia har vært omdiskutert, men

For de som ikke kunne være tilstede på et lytteparty, var NRK P1+ og Bård Ose redningen: 50-årsfeiring av

I København arrangerte den danske Beatlesfanklubben «Beatles Again» i samarbeid med Universal Music og en nyåpnet platebutikk lytteparty på Bremen Theater torsdag 25. mai.

Foruten å bivåne et foredrag av Per Wium kunne man lytte til hele platen i ny stereomiks.

Inkludert i billettprisen på 170 danske kroner fikk de 500 fremmøtte publikummere hvert sitt eksemplar av 2CDutgaven av «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band». Man kunne også benytte anledningen til å kjøpe seg flere eksemplarer, også vinylplaten var tilgjengelig for salg, og de 150 super luksusutgavene

«Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» med prøveopptak i den første 89

Beatlesmuseet i Liverpool, «The Beatles' Story» hadde fått hjelp av ekspert Mark Lewisohn til å fastsette dette: Det er riktig at 1. juni er den offisielle utgivelsesdatoen, men EMI valgte å hasteutgi platen tidligere, de fleste platebutikken hadde den derfor i hende allerede 26. mai. Ja, noen av de største plateforretningene i London hadde den allerede dagen før, 25. mai, sier Mark Lewisohn.

Dette er jo også enkelt å konkludere med etter å ha sett NME fra 3. juni, der «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» ligger på 1. plass på albumlisten, til tross for at dataene listen er basert på hadde deadline 30. mai.

Utgivelsesdato 26. mai gir jo dessuten også The Jimi Hendrix Experience mye bedre tid til å øve inn tittelsporet før konserten i Saville Theatre 4. juni.

BABY`S IN BLACK

en vinylentusiasts bekjennelser

av EIRIK SØREIDE I forrige utgave av NW skrev Roger at jeg skulle ta for meg norske Applesingler i dette nummeret.

Det var opprinnelig planen, men når det dukker opp noe såpass spennende som det denne artikkelen skal handle om i dag, så må man bare rydde plass :) Og når «hovedpersonen» i tillegg fyller femti år omtrent på denne tida – ja da var det helt naturlig å forandre litt på planene!

Til dere som hadde sett fram til epler i kurven i dag, så må dere nok smøre dere litt med tålmodighet. Neste gang kanskje?

90

Det har seg nemlig slik at dagens vinylartikkel skal handle om noe såpass perifert som et svensk studentorkester.

Du vet slike du finner på campus, universitet, høyskoler osv. I dette tilfellet så prater vi om Handelshøyskolen i Stockholm sitt studentorkester.

«Mercblecket» het de. Kanskje ikke det navnet med mest futt i, men som det snart skal vise seg så er dette en liten rakker som potensielt har fortjent en plass i Beatleshistorien.

Det har seg nemlig slik at Mercblecket spilte inn en EP hvor de parodierer noen Beatleslåter («I Want To Hold Your Hand», «This Boy», «All My Loving», og «I Saw Her Standing There».) På coveret er de kledd i gamle fargerike uniformer, og står oppstilt en stor gjeng rundt ei basstromme. Det høres ut som et kjent omslag, gjør det ikke? Men det finnes jo mange som har parodiert Sgt. Pepper tenker du?

Joda. Men det som er så morro er at denne EP’en er fra 1964!

>

Og ikke nok med det; Da Beatles landet på Arlanda i Stockholm i juli 1964, så spilte Mercblecket nede på rullebanen da de gikk av flyet, og dirigent Roger Wallis ga Paul McCartney et eksemplar av EP’en.

Det høres litt for utrolig ut, synes du ikke? Vel, det ligger på youtube, så det er egentlig ingen hemmelighet: http://youtu.be/6vwI_IrYMrs Så da er det faktisk ikke helt på jordet, at McCartney kan ha hatt dette omslaget lagret langt, langt bak i hukommelsen sin, da han skulle lage en kladd til Peter Blake som viste hvilken idè han hadde for Sgt.Pepper-coveret. Enn det da!

Men vet du hva som gjør det hele ENDA morsommere?

Denne EP’en er presset i Norge!

Det vet jeg nemlig, for jeg har fått tak i et eksemplar!

Roger Stormo skrev en liten artikkel om dette coveret til NWs nettside i fjor høst.

Da begynte jakten for min del, og selv om dette ikke ble den dyreste plata i samlinga så er det nok langt på vei den mest obskure.

Handelshögskolan i Stockholms studentorkester liksom... >>>>>>> 91

Det eksisterer til og med et intervju med Beatles på hotellet på Lidingö, hvor de lytter til EP-platen fra Mercblecket og McCartney kommenterer: “I really like this one, they really got the beat. I t’s really great!”

Mercblecket ble grunnlagt i 1962, og utrangerte uniformer fra Kungliga Teatern var en del av scenekostymene. Med i orkesteret var også en engelsk utvekslingstudent, Roger Wallis.

Men stor var gleden da den dukket opp i posten, og enda større ble den da plata etter noen undersøkelser viste seg å være en enkel identifiserbar norsk pressing.

Jeg tenkte først å gjengi Rogers artikkel om temaet her, for deretter å undersøke omslaget og plata nærmere. Take it away, Roger >>>

Det var han som lagde de parodierende arrangementene til Beatleslåtene. Senere skulle Roger Wallis stikke hodet fram i Melodifestivalen – det var nemlig han som lagde Sveriges bidrag til Grand Prix i 1969, «Judy, min vän» framført av Tommy Körberg.

Orkesteret opptrådte flere ganger på TV på 60-tallet, og til og med for kongefamilien. De eksisterte helt fram til 1997, men startet opp igjen midt på 2000-tallet. De hadde flere grammofonutgivelser på 60-tallet, og det var plateselskapet Phillips som sto for disse.

Sommeren 1964 ga de altså ut det som måtte vært en særdeles tidsriktig EP, selv til et studentkorps å være: «Mercblecket Beats The Beatles».

Var det berømmelige omslagsbildet til Beatles’ “Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band” inspirert av svensk EP-cover?

Som vi ser av frontcoveret så minner oppstillingen mye om Sgt.Pepper. Ingen tvil om det. Men om vi snur coveret, og ser på baksiden så er dette bildet også veldig interessant. Ikke bare er det 4 karakterer med Beatles-parykk, de har også uniformer i hver sin farge, Den svenske platebutikkeieren Jörgen og hvert sitt instrument. Jeg vet ikke hvem som er avbildet her, men Johansson kom opp med denne iflg. teksten under bildet så er det Sven-Åke Persson som har tatt teorien da han oppdaget en EP fra 1964 med orkesteret Mercblecket, en gruppe økonomistudenter fra Stockholm.

EPen inneholder parodier på fire Beatlessanger. Akkurat som på SgtPepper-albumet er omslagsbildet av et uniformert orkester gruppert rundt en basstromme.

Det som er interessant, er at orkesteret Mercblecket underholdt The Beatles da gruppen kom til Stockholm for å spille sine konserter på Johanneshovs Isstadion i Stockholm i 1964, og orkesterets leder Roger Wallis ga Paul McCartney et eksemplar av EPen. I en filmsnutt som ligger på youtube ser man den uniformerte Roger Wallis gå opp til McCartney på flytrappen på Arlanda, circa 27 sekunder inn i klippet.

92

SIB Tumba, som vi kjenner godt fra mange av de svenske Beatles-EP’ene også.Selve plata er derimot altså presset i Norge.

Dette kan vi identifisere med følgende markører: 1.

NCB i kvadratisk ramme på labelen.

På svenske labeler så står NCB i rektangulær ramme (når det gjelder plateselskapet Phillips’ labeler vel og merke). Kvadratisk ramme er norsk.

2.

3 stk «føtter» på senteret. Svenske Phillips-pressinger har 4 «føtter» på senteret. Dette er altså den lille delen i midten av plata som man kan presse ut.

3.

Matrisenummeret innerst i vinylen slutter på 710 – dette er landskoden for Norge.

«den vackra kvartettbilden». Lo Winge har tatt framsidebildet, mens Yngve Solberg har laget layout. Coveret er trykket av det svenske trykkeriet

Sverige han aldri hadde hørt om, pakket den lille bunken plater og sendte dem over til nabolandet.

Der ble disse fordelt til venner og kjente, kanskje solgt noen eksemplarer i en lokal skivaffär, men viktigst: Korpset beholdt noen eksemplarer selv.

Ett av disse eksemplarene, som den slitne platearbeideren hos Radio Industri stanset ut noen dager tidligere, havnet snart i hendene på en 22-åring fra Liverpool.

Han spilte plata, mente at «They really got the beat», og syntes coveret var spennende.

Da han et par år senere begynte å leke med tanken om å erstatte verdens største rockeband med et marching band med fargerike uniformer, hvert sitt instrument, og et folkerikt plateomslag – ja da dukket dette studentkorpset fra Handelshøyskolen i Stockholm opp i underbevisstheten, og platearbeideren hos Radio Industri fikk til slutt sin velfortjente plass i rockehistorien.

Vanskelig å vite hvor mange de presset av denne, men obskuriteten tatt i betraktning så kan det vel ikke ha vært haugevis...

Det virker forøvrig som om Phillips i Sverige presset ganske få plater selv på 60-tallet. Brorparten av svenske utgivelser, som riktignok har svensk cover, har norske plater. Så jeg hadde et håp om at det skulle være slik med denne også, og sannelig var det innertier!

Kanskje...

Det er morro å være platesamler ihvertfall!

Kilder: Wikipedia, www.norwegianwood.org Takk til: Roger Stormo, Sigbjørn Stabbursvik

Så slik gikk det altså til: En sliten platearbeider hos Phillipspresseriet «Radio Industri AS» i Sandakerveien 16 stanset ut siste bestilling fra et korps i 93

HVA SA DE I NORSK PRESSE?

Innsendt av Lars Olav Hole

Illustrert 32-1967

Arbeiderbladet

Dagbladet 6/6

94

pass kjent i sin tid at han figurerte på bl.a. britiske samlekort med militære personer.

Babingtons identitet skal ha blitt bekreftet av en person som var involvert i arbeidet med “Sgt Pepper”- omslaget i 1967, sier Spizer.

I en ny bok fra Bruce Spizer om «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» finner vi et essay skrevet av Frank Daniels under psevdonymet Max Gretinski, der han hevder å kunne avsløre mannen som har stått som forbilde for selve Sgt Pepper-figuren.

I boken får vi høre litt om Babingtons militære karriere, deriblant hans tjeneste i The 16th Queen’s Lancers i den andre Boerkrigen og The First Calvary Brigade i SørAfrika.

Bildet av Babington var å finne i boken «Celebrities of the Army», som i 1967 ikke var en helt ukjent bok.

Spizer tror imidlertid at Peter Blake og co plukket kortet hans fra en bunke tyggegummikort med militære motiver og brukte det (i reversert utgave) som modell for den avbildingen av “Sgt Pepper” som vi finner på albumets utklippsark.

Hans navn var Generalmajor James Melvin Babington. I boken til Bruce Spizer: «The Beatles and Sgt. Pepper: A Fans’ Perspective» kan du lese mer om denne virkelighetens Sgt Pepper, som var så Boken er en av flere om «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» som kommer ut eller har kommet ut i år.

av Roger Stormo

95

PIRATEN PAUL

av Roger Stormo

Espen Sandberg, en av regissørene på den i regningen for regissørene. De ville ha en McCartney man kunne kjenne igjen, så man nye «Pirates of The Caribbean» med undermåtte fjerne noen lag med sminke. McCarttittel «Dead Men Tell No Tales» forteller at ney valgte også å si sine replikker med sterk filmskaperne hadde håpet at Keith Richards Liverpooldiville kunne alekt, noe rekomme tilgissørene satte bake i rollen pris på. som faren til Jack SparPaul og row (Johnny Johnny Depp Depp). Rollgjennomgår ing Stones’ replikkene før gitarist innspillingen. hadde spilt Scenen Paul er rollen som med i er som Kaptein følger: Kaptein Teague i Jack Sparrow to tidligere (Depp) er låst filmer i sePaul og Johnny Depp inne i et fengrien, i 2007 gjennomgår replikkene før innspillingen. sel i Karibien, og 2011. og venter på å Men ifølge bli henrettet. Der finner han seg plutselig anSandberg måtte Richards takke nei denne sikt til ansikt med en annen fengselsfugl som gangen på grunn av turnéplaner.

Selv ermed jeg født i 1953–ogdet varerca.hans 10 åregen da jeg ble driver kortspill onkel, oppmerksom på Jack at noe(Paul). stort var på gang. Fra 1963 som også heter «Så vi trengte en annen rocker og øverst til omkring 1967 var verdiskapningen i gang, menpå ønskelista sto Paul McCartney,» fortalte tale forestillinger om verden, handlingsmønster, filmen kan vi også høre «onkel Jack» synge Sandberg til USA TODAY i mai. «Og Johnny I ordforråd, kort sagt, mye av den man senere ble, “Maggie May”. og grunnlag i disse korte årene. sa, ‘Vel, jeg har nummeret hans.’ Og selvsagt dannet premiss har Johnny nummeret til Paul McCartney. Så Selv om jeg har vært opptatt av musikk kontinuerlig siden den Joachim gangen, ogRønning mye bra og og konstruktivt Regissørene Espen han skrev en tekstmelding til ham. Og etter er skapt i disse 54/55 årene, vil det alltid værenoret litt frem og tilbake sa Paul ja. Så vi var super- Sandberg skulle egentlig ha regissert den lite rom i hodet merket «read only memory» kalt ske spillefilmen «Beatles», basert på boken til happy!»

Beatles.

Lars Saabye Christensen, da de fikk PiratesI tiden etterpå har velderfor leieren ådelt seg iseg to, Paul fans tilbudet.

De valgte si fra regien I filmen spiller Paul «onkel Jack», og er med versus John fans. Noe som har overrasket med velpådig«Beatles» til fordel for danske Peter Flinth. på lerretet i toppen ett minutt, har vi latt oss er at mange som i dagliglivet er på den høyre Nå fikkavde i stedet virkelig fortelle. Han var til å begynne med sminket siden detseg politiske liv en også er tilhenger av John Beatlesopplevelse! til det ugjenkjennelige, noe som var en strek 97

BEITOSTØLEN

Beatlesfestival 20. - 22. oktober 2017

FINN YAN BJELKE FRIIS

GARY OWEN & BRIAN

E- FILMER PLAT SE MES QUIZ

SEMINAR

BEST IL booki ng@b L PÅ... eitost olen.c om 6135 1 000 98 beatlesfestivalen.no

&

SGT PEPPER LYNVINGEN av Roger Stormo

«Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» sitt ikoniske omslagsbilde har blitt et varig innslag i populærkulturen, og det blir stadig parodiert og imitert, ikke bare av andre musikkartister – men også av reklamebyråer, kunstnere og andre. Etter at «Paul er død»-teorien bredte om seg i 1969, så ble tidligere album tatt frem igjen i ivrig søken etter «spor» på at Beatles forsøkte å kommunisere dødbudskapet på en fordekt måte.

Vi skal ikke røpe hvordan historien i bladet forløp seg, i tilfelle du får lyst til å spore opp og lese dette nummeret.

Sgt. Pepper-albumet med sitt detaljrike omslag var selvsagt et oppkomme av slike «spor» om man bare tolket det ‘slik Fanden tolker Bibelen’. Og baksiden ga et par slike «dødsspor». For det første var det bare tre av Beatles som så på fotografen, den fjerde – selvsagt Paul McCartney – snudde ryggen til. Teoriene blant konspirasjonsfanatikerne var mange. Var det ikke Paul, var han død og var det en som erstattet ham? Kunne det være road manager Mal Evans som poserte med «Paul’s» uniform, men snudde ryggen til så ingen skulle se det var ham? Var dette bildet tatt så kort tid etter den plastiske operasjonen dobbeltgjengeren hadde tatt for å likne Paul at det fortsatt var arr i ansiktet?

I USA i april 1970 kom det ut et Batman tegneserieblad som var en vri på «Paul-er-død» konspirasjonsteorien.

Her skulle Batman og Robin finne ut hvilket bandmedlem i den populære gruppen «Oliver Twist» som var død og erstattet av en annen. Medlemmene i «Oliver Twist» het “Glennan” (John), “Saul Cartwright” (Paul McCartney), “Hal” (George) og “Benji” (Ringo). En av hitsene og albumene deres het «Pink Submarine». På bladets forside ser vi bandmedlemmene i ferd med å gå fra en grav på kirkegården. En av gutta i «Oliver Twist» er som vi ser utstyrt med runde briller, og en annen har epåletter, slik som på Pepper-uniformene.

Skal du ha tak i den norske Lynvingenutgaven, så er dette nummer 3 i 1971.

Det er relativt sjeldent, men bør ikke koste mer enn 2-300 kroner i pen stand.

Det amerikanske bladet er nr 222 og ligger i pris mellom 200kr og 1000kr, avhengig av tilstanden. I Sverige betaler man ikke så mye for brukte ting, så et rimelig alternativ er å finne det svenske «Läderlappen» nr 2 – 1971. Det så vi i skrivende stund på tradera.com for 8 kronor.

Han med brillene er også barfot, et spor som egentlig hører hjemme på «Abbey Road»-albumet. Frank Robbins skrev historien, og han benyttet seg av flere av de forskjellige sporene i Beatles-teorien, deriblant Sgt. Pepper-baksiden der Paul står med ryggen til kamera. «Oliver Twist» hadde nemlig utgitt albumet «Dead till proven alive» (eller på norsk: «Død til det er bevist at man er i live»), og dette er avbildet i hendene til Robin på bladomslaget. Bladets omslagsbilde var tegnet av den legendariske Neal Adams, en av de virkelig store innen superheltgenren når det gjelder illustrasjoner.

Historien inne i bladet var tegnet av Irv Novick og ble tusjet av Dick Giordano.

Da historien kom til Norge i 1971 het albumet i Robins hender det dystrere «Død Manns Grav», og albumomslaget var også endret og hadde rød bakgrunnsfarge slik at det liknet enda mer på baksiden av «Sgt Pepper»-albumet.

På denne tiden var Batman kjent som «Lynvingen», noe han het i Norge fra 1953 og til «Batman»-filmene på 80tallet begynte å bli populære, i 1989 skiftet han navn i Norge til sitt opprinnelige amerikanske.

99

PAUL-ER -DØD-TEORIEN Noen spøkefugler på et college i California kom opp med et opplegg til konspirasjonsteori: Paul McCartney hadde blitt drept i en bilulykke i 1966, og erstattet med en dobbeltgjenger i Beatles, noe fansen ikke skulle vite om. Tynget av sorg evt fulle av påfunn, fant de andre i Beatles ut at de skulle legge igjen skjulte spor i sangene sine og på plateomslagene slik at detektivspirer blant fansen hadde en mulighet til å finne ut «sannheten». Spøken slo an og ble tatt på alvor etter at en radiostasjon spilte noen av disse skjulte sporene lydmessig, pluss informerte om hvilke spor man skulle se etter på plateomslagene.

Den dag i dag er det en egen kult som fortsatt tror at den egentlige Paul er død, og hans dobbeltgjenger fortsetter å legge ut spor på sine soloalbum.

Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band Anniversary Deluxe Edition - tilgjengelig på dobbel LP og CD nå!