Å ikke se skogen for bare trær

Det var en av de skikkelig varme dagene i slutten av juni, en lørdag. Jeg hadde jobba hele dagen i hus og hage, og var møkkete, klam og kokt. En sval og rolig kveldstur på stien var det jeg trengte, sjøl om det ikke var det jeg hadde lyst til. Eller, det er den rare følelsen av å ville løpe – men jeg orker ikke alt forarbeidet, inkludert den bratte asfaltetappen på hele tolvhundre meter opp til skogen – vil helst bare transporteres, ferdig skifta, til stien.

Uansett, jeg kobla ut huet og handla på autopilot, og kort tid etter gampa jeg tungt oppover asfalten med skogen for øyet. Ikke tenke, bare komme seg dit, da kan jeg åpne øya og hjertet og se skogen for bare trær, eller til og med trærne for bare skog, eller løvtrær og barskog – hvordan var det der igjen?

Ut av boligfeltet passerer jeg noen næringsbygg i kjedelige farger og mye glass som reflekterer den kvasse kveldssola, og jeg kjenner en så intens lengsel etter sval og fuktig skog, men motstår trangen til å skru opp farta, da vil jeg segne om allerede i neste bakke.

Jeg har huet en helt anna plass og blikket vendt mot skogen, men registrerer likevel et menneske liggende på asfalten noen meter fra veien. Den hvite trøya og den grå bomullsshortsen går nesten i ett med muren bak ham. Han ligger på ryggen med hofteleddet litt vridd og den ene armen slapt ut fra kroppen. Da skrur jeg opp farten. Han puster og har tidvis åpne øyne, men selv om blikkene våre flyktig møtes, er det ingen kontakt. Jeg stryker og snakker og spør, rister forsiktig – ingen respons. Dama på telefonen sier at ambulansen er på vei og lurer på hvordan han reagerer på smerte. Skal jeg smekke til guttungen? Klype i kinnet, ja vel, og jeg klyper, sikkert for forsiktig, men han viser ingen tegn til å kvikne til. Er det heteslag, er det en type anfall jeg ikke har kjennskap til? Luftveiene er frie, han puster rolig til tross for høy puls. Ambulansen kommer og to personer hopper ut. Jeg blir stående å beundre dem og bekymre meg for ham.

Hva om jeg ikke hadde sett ham, hva om mitt sjølmedlidende jeg, som var så opptatt av denne tunge, dampende, bratte asfaltkilometeren jeg kjempet meg gjennom, hadde hatt blikket enda mer vendt innover idet jeg passerte? Hva om han hadde falt om inne i skogen? Med min terrengteknikk hadde jeg aldri oppdaga ham med mindre han lå rett foran meg på stien. Skal jeg ta inn omgivelsene og utsikten må jeg stoppe opp. Kan ikke skue og løpe samtidig.

Jeg har lært meg å høre forskjell på trost og ekorn som rasler i vegetasjonen ved siden av, og bråstopper alltid for å få synet av de små gnagerne, så oppslukt at jeg glømmer å bråstoppe gps-klokka. Men mennesker med illebefinnende rasler ikke nødvendigvis.

Jeg har lært av gode kolleger, som Jenny Midbjer og Askild Vatnbakk Larsen, at man skal løfte blikket på stien. Stole på at hjernen registrerer det som skjer der framme, ikke bare stirre rett ned og klønete flytte beina etter. Jeg jobber med saken, og nå har jeg altså enda en grunn.

Ambulansen kjører av gårde og jeg blir stående i et par sekunder før jeg igjen tar fatt på asfaltbakkene. Ser at jeg faktisk har satt klokka på pause. Skal jeg bli glad eller flau nå? Innser at bare den tanken i seg selv er kvalmende sjølsentrert. Det er bare å koble ut huet og komme seg til skogs – og prøve å løfte blikket.

Sara Škarabot Pedersen Ansvarlig redaktør

Hva om mitt sjølmedlidende jeg hadde hatt

blikket enda mer vendt innover idet jeg passerte?

Naturhyllest

Denne utgaven beveger seg i stor grad vekk fra asfalt og ønsker å inspirere deg til å komme deg ut i terrenget. Naturen har som vi vet en rekke positive effekter på hode og sinn: bedre humør, reduserte angst- og depresjonssymptomer, bedret konsentrasjon, reduserte stressnivåer – for å nevne noe.

Terrengidoler I

Ultraløperne Frode

Wiggen og Rakel Enoksen

Hagen skriver i denne utgaven som sin 176 kilometer lange Lofoten-tur (s. 38). En ting som bør nevnes er at Frode bare noen uker senere viet en lørdag til såkalt Everesting, altså å unnagjøre antall høydemeter tilsvarende Mount Everest (8848 moh) i ett jafs. 23 timer og 90 kilometer senere –voila! Løpepartneren Rakel var heller ikke mett på ultra etter Lofoten på langs, og tok tredjeplassen under Soria Moria til Verdens Ende.

Terrengidoler II

Bloggerne våre på runnersworld. no vet å dele erfaringer og spre løpeglede og inspirasjon, også når det kommer til terrengløping. Maria Sørbø og løpevenninnen Sissel (bildet) kaster seg ut i lange og tekniske utfordringer gang på gang (les mer på side 20), Bjørg Astrid Johannessen har nå meldt seg på Ecotrail 80 kilometer i 2021 etter å ha fullført 50-kilometeren to ganger, og Abelone Lyng suser rundt på de fleste stier og fjelltopper i hele Norge. I neste utgave kan du lese hennes turtips fra området rundt Hardangerfjorden.