3 minute read

Voksen nok til å bestemme helt selv

NOEN FALLER TIDLIG AV IDRETTEN PÅ GRUNN AV EN UNDERLIGGENDE FORVENTNING OM Å PRESTERE. MEN DET ER ALDRI FOR SENT Å STARTE PÅ NYTT IGJEN MED BLANKE ARK.

Jeg har forsøkt meg på flere idretter opp gjennom årene. Det var imidlertid noe som gikk igjen, som gjorde at jeg mistet interessen. Det gikk fort fra å være lek og moro, til prestasjon og konkurranse. Kanskje ikke direkte uttalt, men det var en forventning om at det skulle satses. Jeg kunne ikke danse en gang i uken fordi jeg syntes dans var gøy. Det ble raskt forventinger om at ville jeg være med videre, måtte jeg satse og danse flere ganger i uken. Kampsporten taekwondo var noe jeg fant stor glede i, men ikke når alt skulle handle om å få nye striper og farger på beltet. Min karriere innenfor roing ble også av den kortere sorten, da kombinasjonen av konkurranse med en velt utenfor Kalvøya ikke fristet til gjentakelse. Den siste idretten jeg forsøkte meg på, hvor jeg hadde troen på at her skulle jeg slippe unna maset, var ridning. Men også her var en forventning om at man skulle øve til konkurranser. Kanskje jeg bare burde holdt meg til keramikken?

Nei, jeg ville ikke drive med idrett når det lå en underliggende forventing fra andre om at jeg måtte prestere. Denne forventingen bidro nok til å ødelegge gleden min over å drive med sport som ung. Jeg ville danse fordi jeg elsket dansen, ikke fordi noen hadde en forventing om at jeg skulle ha den peneste piruetten eller ønske å bli en prima ballerina.

Det er noe som heter «Idrettens barnerettigheter», som gjelder frem til barn er 12 år. Disse rettighetene skal bidra til at man skaper god aktivitet for det enkelte barn. Viktige elementer er blant annet trygghet og et miljø fritt for press og utnyttelse. Barn har rett til å oppleve mestring og lære mange nye ulike ferdigheter. Ikke minst har barnet rett til å velge selv om det vil delta konkurranser eller ikke. Men hvorfor bare frem til 12 år? Jeg skulle gjerne sett at det var noe som het «Idrettens rettigheter».

At alle, uansett alder, kunne oppleve trygge idrettsmiljøer der det var den enkelte som selv bestemte ambisjonsnivået og der flere kunne oppleve mestring.

Det er noe eget med det å få lov til å bestemme selv. Jeg snakker ikke om at man ikke noen ganger trenger en dytt i rumpa for å komme seg på trening. Jeg sier heller ikke at det ikke må og skal være rom for dem som vil satse og har et ønske om å bli best. Jeg snakker om at for noen er det kanskje selve arbeidet bak og innsatsen som er milepælen. Ikke nødvendigvis en fysisk konkurranse.

Nå har jeg bikket 27 år og det er ingen som forteller meg at jeg skal konkurrere eller stiller krav til at jeg må prestere. Jeg kan gjøre ting på mine egne premisser. Det er mange som spør meg om jeg følger et spesifikt program når det kommer til løpingen. Jeg har en tanke rundt hvor mye jeg skal trene i løpet av en uke, men jeg setter aldri opp helt rigide økter der det ikke er rom for å endre. Det er dager hvor jeg har en plan om å løpe 10 km, men kroppen ikke spiller på lag. Da er femkilometersrunden mye bedre enn ingen trening.

Jeg satte ny personlig rekord på distanse i april med 300 kilometer totalt. Mest sannsynlig blir det minst like mange kilometer i mai. Og vet du hva? Jeg har aldri angret på noen av de kilometerne. Ja, det har vært økter som har vært utfordrende og hvor pulsen stiger opp mot maks. Men jeg har aldri vært skuffet over den innsatsen jeg har lagt ned. Det har vært prestasjon på mine egne premisser. Kanskje blir man ikke best med måten jeg trener på. Til gjengjeld har jeg det fryktelig gøy.

Det finnes ikke en fasit når det kommer til trening, prestasjon og konkurranser. Oppskriften min fungerer for meg og mine mål. Så må du finne oppskriften som fungerer for deg. Hvis du sliter med å komme i gang med løpingen, sett deg noen overordnede mål, og ikke bli skuffet om ikke øktene blir akkurat som planlagt. Alle må starte et sted. Kanskje er du også en av dem som falt av da barneidretten ble for seriøs.

Bli med meg og start med blanke ark du også!

MATHILDE ARNEBERG er ei allsidig og treningsglad jente som oppdaget gleden ved fysisk aktivitet i tenårene. Etter å ha brynt seg på kortere løpsdistanser i noen år, tar hun nå steget videre. I 2020 har hun satt seg som mål å fullføre sin første maraton under Oslo Maraton. I denne spalten følger vi henne på veien mot målet.

@mathildearneberg

This article is from: