Mens noen går på rød løper, løper jeg på blå resept

Jeg fant kanskje aldri døra i veggen jeg møtte i 2007, men jeg løper for å finne den. I løpinga ser jeg muligheter, og det er den daglige turen som avgjør om resten av dagen blir god nok til at den betyr noe. Det er også i den settingen jeg løper Pilegrimsleden og kommer på setninger som: «Det er i de troendes fotefæl, du finner trua på dæ sjæl».

En varm juniaften i 2007 forlot jeg min arbeidsplass i politiet, og hadde skjønt lenge at jeg neppe kom tilbake. Utbrent! Jeg hadde brent energilyset, i begge ender, altfor lenge. På arbeidssaker som stjal sjela.

2013 var jeg fortsatt ikke i stand til å smøre brødskiver selv, eller knyte skoene – det var ikke grunnet fysiske årsaker, men hjernen fi kk ikke kroppen til å utføre handlinger.

Alt var kjett og slitsomt. Her må nevnes en fastlege som ikke hadde mer tro på medisiner enn hva jeg har. Han hadde trua på turer i skog og mark – jakt og trening.

Så mens noen går på rød løper – løper jeg på blå resept!

Norges mest uheldige

Et hjerteinfarkt, tross hva en skulle tro, boostet min treningsiver, og medførte at jeg skrev ei bok “Fra hjertepropp til Vasalopp”. I 2016 var jeg faktisk i god form på ski, men falt og fikk brudd i skulder. En svært dyktig fysioterapeut fikk meg i gang att. Det mentale hang på som en klegg, og hver gang jeg følte lykke og mestring, kom “styggen på ryggen” og fikk meg ned att.

Fysioterapeutens øvelser for skuldra medførte at jeg ble bedre fysisk enn på lenge, og da bedres det psykiske litt også, for oppover – der vil alle være med.

Et sportsenergiselskap erklærte meg “Norges mest uheldige” og ga meg startplass i Oslo Maraton, og gjennom 10 for Grete fant jeg løpsgleden igjen.

I 2017 var jeg i bedre form enn noen gang. På sommeren løp jeg faktisk 1500 meter på bane igjen. Da kommer en sykkelulykke, og jeg faller på hodet i asfalten. Deretter følger en betennelse i kroppen, som henger i nesten to år. Alt er tungt. “Styggen” sitter på sin hvite hest og triumferer. Jeg blir tyngre, og alt rundt meg blir håpløst.

Går i brudd

Lille nyttårskvelden 2019 tvinger jeg meg ut på ski, men skjønner fort at det er for glatt, og at det er fare for at jeg kan falle, så jeg snur, tar av skiene, og legger dem i bilen, og så glir jeg og faller på siden … To brudd i skulder denne gang. Ja, jeg er 57 år, men tårene triller, og jeg sier til min hustru at jeg ikke orker å trene meg opp en gang til – jeg visste hvor mye innsats det krevde sist. Etter fi re uker på sofaen, med enda mer muskelmasse konvertert til fett, var det ikke lett å begynne på nytt. Treningstøyet passet ikke lenger, og jeg skjønte at jeg plutselig var hovedperson i ei Ole Ivars-låt, så tjukk som jeg nå hadde blitt.

Men du vet – den der fysioterapeuten var ikke borte. Jeg fi kk igjen hjelp. Igjen øvelser som bygger. Løpe gikk ikke, fordi det gjorde vondt i skulderen. Så jeg gikk. Gikk veldig mye. Covid-19 tok fra meg fysioterapeuten, men jeg fortsatte å gå.

Et virtuelt vi Facebook kjenner deg, og plutselig kom en melding opp hvor Runner’s World Challenge annonserte “løp i 100 min og få medalje”. 100 minutter er utfordrende, for uansett hvor fort du løper, kommer du ikke raskere i mål.

Jeg meldte meg på … Og løp. Hele 100 minutter. Min hustru fi lmet meg halvvegs.

Vassendgutane sang “Magen han henge og dingle når eg gjenge”, men lysta var tilbake.

Jeg ble medlem i RWC og der fant jeg glede og motivasjon.

Et miljø av løpere – de aller fleste gørgode – men allikevel et forum hvor alle heier på alle.

På store, virkelige stevner treffer man antagelig de samme løperne, men der er alle så fokuserte, at eneste nærkontakt er duften av svette og tigerbalsam når du varmer opp.

Bildene av deg er også bedre i en virtuell løpssesong. Da trekker du bare inn magen noen sekunder, tar en selfie, og alle ser øyeblikket du var fornøyd med ... Resten klipper du vekk i editoren. Det fi nnes fi ltre også.

Hva har Runner’s World Challenge betydd for meg? Løping har, i mange år, bestått av jogging. I samme tempo. Nå løper jeg intervaller, og jakter høydemetre.

Jeg, som bare ville gå flatt bortover. Plutselig var jeg i gang igjen – på nytt. Styggen er fortsatt med, men han sliter med å holde følge. Og dagen er ikke det samme uten løpeturen.

Så sitter du der på balkongen, da, en aften.

To toppturer utført tidligere på dagen. Sommerkvelden svalner.

Sola forsøker å gjemme seg bak jellet.

Plutselig får du lyst på nok en topptur. Samme sted.

Du føler du har pers på et klatresegment inne.

Tankene går hit og dit.

Skal, skal ikke.

Du har lyst, men vet det blir tungt, eller mer rett: Hardt!

Men så er du der, oppi lia.

Løpende.

På veg mot segmentets start.

“200 høydemeter på 650 meter distanse”.

Du legger i veg med korte, kjappe skritt.

Du føler deg in.

50 meter senere er det slutt på løping.

Du hiver etter pusten, og hjertet sliter.

Henda havner på knærne.

Er det juks, mon tro?... Men du må – det er så bratt.

På øra synger Thorleifs at “hjärtat bultar och slår”.

Du er faktisk redd for at hjertet skal slutte å slå, idet røde fargelekker farer over netthinnen.

Pulsen tilsier at du løper så fort at myggen frykter at å slå inn i din kropp blir fatalt, Mens sanninga er at farten er så lav at myggen ikke tør lande, fordi den er redd den skal skli nedover den svette leggen og klaske i bakken.

Det later litt ut, og du forsøker å løpe att. Bikker toppen, lykkelig over å være oppe.

Da hører du Elvis synge “I Will be home again”, og du vet han har rett. Derfor løper jeg. For å vinne over plagene.

For å bekjempe motgangen, føle mestring når jeg når mål jeg setter meg.

Mål jeg må utfordre meg selv for å klare.

Utfordringer som ikke gir noen mening for andre enn meg selv. Jeg fant kanskje aldri døra i veggen jeg møtte i 2007, men jeg løper for å inne den.

I løpinga ser jeg muligheter, og det er den daglige turen som avgjør om resten av dagen blir god nok til at den betyr noe.

Det er også i den settingen jeg løper Pilegrimsleden og kommer på setninger som:

“Det er i de troendes fotefæl, du inner trua på dæ sjæl”.

Jeg inner nok døra!

En eller annen gang!