tilende verdens

mennesker. Det er det jeg liker aller best med ultra. Den sosiale biten. Her løper man ikke forbi med tunnelsyn. Man snakker med hverandre og hører hvordan det går. Ultrakulturen er nydelig. Lenge holdt vi sammen med den gjengen i den stekende varmen på vei mot Kolsåstoppen.

Etter rask nyting av utsikten bar det ned igjen, og da vi nærmet oss bunnen dukket det plutselig opp plakater hvor det sto «You can do this» «#høgepålivet» «Dere er rå» og mye mer. Da skjønte vi at vår venninne Nina var på ferde inni skogen, og det til stor glede for alle løpere og ikke bare oss som kjenner henne, for man kunne ikke annet enn å le av alle de fi ne plakatene.

Videre bar det opp til vakre Skaugumåsen. Ned igjen fi kk lårene kjørt seg. Følte det var så bratt at vi kunne rappellert. Løpeinspiratoren Jenny Midbjer hadde tatt med hengekøye og fungerte som vakt, rådgiver og den blideste cheerleader før man tok fatt på nedoverbakken.

Værets helomvending

Sissel og jeg hadde fin flyt i Asker før vi kom til første drikkestasjon i Lier. Da begynte det å blåse. Polarbrødet jeg tok opp av sekken ble fullt av sand, men det smakte godt likevel. Det var uvær i vente. Himmelen ble svart. Det ble ikke regn. Det ble styrtregn, lyn og torden. Det tok ti sekunder så var vi gjennomvåte og hadde basseng i skoene. Basseng i skoene forbinder jeg med vannblemmer. Engstelig!

Etter en stund gav regnet seg litt og vi hadde en fin tur gjennom skogen mot Drammen, men allerede da kjente jeg at bena var litt såre under og jeg begynte å glede meg til å bytte sko på Hanekleiv.

Like før Drammen drikkestasjon møtte vi en mann som hadde blitt dårlig, som prøvde å stabilisere form og hente krefter igjen. Påfyll av energi og nye krefter. 48 kilometer unnagjort.

Neste mål var Hanekleiv på 86 kilometer, og jeg visste med meg selv at nå kommer det hardeste partiet. Opp fra Drammen – OMG – det gikk rett opp! Vi gikk fortsatt sammen med mannen som hadde vært dårlig, og det var så vilt imponerende å se hvordan han fant formen tilbake. Vi var innom Montebello som skal være en nydelig topp, men da var det svarte natta og tåke. Med det godværet vi har hatt i juni var vi sikker på at vi nesten ikke kom til å få bruk for hodelykter, men i dette været som oppsto ble det mørkt i flere timer.

Ildsjeler og reddende engler

Det var helt ubeskrivelig å bli tatt imot av ringende kubjeller på hver stasjon, og ekstra godt var det å komme inn under telttak på Hanekleiv, for da startet nok en solid regnskur. Vi fi kk den aller beste service på alle stasjoner. Det er virkelig ildsjeler som jobber for SMVE. De fylte flasker, ordnet mat og motiverte oss videre på veien.

Vi fikk byttet til tørre klær og nye sko. Det var himmelsk. Vi fikk stablet oss på bena nok en gang og kommet oss videre. Sissel hadde enda mer såre ben enn meg i tillegg til at det hadde skjedd noe i skinnleggen. Det ble vanskelig å komme fremover, så etter 100 kilometer sa hun: «Maria, nå må du bare løpe. Du skal rekke neste cutoff-tid på Hengsrød.» Det synes jeg var vanskelig. Jeg hadde ikke sett for meg at jeg måtte ta stilling til det en gang. Etter «10 000» bekreftelser på at det var greit, så løp jeg, og da kom tankene om at nå er jeg på eventyr helt alene. Jeg føler meg trygg på navigeringen, men klokken er ikke sterk nok. Jeg mangler de siste punktene mot Tønsberg.

Det tok ikke mer enn 10 minutter før det dukket opp en reddende engel. En litt søvnig Sofiia som jeg ble så glad for å se. Det tok oss bare minutter å bli godt kjent, vi fant rytmen og tonen med en gang. Vi bestemte oss for å holde sammen, og det tror jeg var veldig avgjørende for mitt løp. Det er godt å være sammen med noen når det butter litt imot og man fighter litt mentalt. Det sitter i hodet på et ultraløp. Etter 30 grader de første timene til styrtregn, såre føtter og en veldig svart natt skal man ha vilje for å komme videre.

Etter hvert måtte jeg stikke hull på noen vannblemmer. Det var ikke plass til dem i skoene. På Hengsrød satt det en strålende blid Sissel da vi kom inn. Hun hadde hoppet i en taxi dit. Det var helt magisk å se henne igjen, og hun var glad på mine

FORSKJELLENE PÅ 80 KM OG 166 KM vegne for at jeg hadde funnet en ny løpepartner på veien. Mange styrkende ord fra henne dyttet meg videre mot Tønsberg. Det var nå 50 kilometer igjen til mål, men Sofiia og jeg bestemte oss for kun å snakke om delmål. Tønsberg neste, og vi fikk med oss Magne på veien.

Dytt i riktig retning

Magne hadde akkurat samme problemer under føttene som jeg, så vi var to som løp på nåler. Vi hadde aldri komfortabelt mye tid til neste cutoff-tid så vi måtte holde oss løpende så ofte vi kunne. Utrolig nok klarte vi det. Nå begynte jeg for alvor å se medaljen i det fjerne. Vi var tre som kjempet med oss selv, men dro hverandre frem. Selv om de verste høydemetrene hadde gitt seg før Hanekleiv, var det utrolig hvordan det dukket opp nye topper. De var kanskje litt mindre, men nå var jeg kommet dit at selv en fartsdump virket høy.

Jeg vet ikke hvordan det går an, men når man blir møtt av herlige mennesker som RW-blogger Bjørg Astrid som var på

Bekymringer i forkantStemte til forventningene

- Næring- Det gikk bra. Nok mat og riktig mat for magen.

- Sko og sokkevalg- Bestemte meg i siste liten. Tok riktig valg.

- Gnagsår og vannblemmer- Uunngåelig i været vi fikk, tror jeg.

Gledet meg

tilStemte til forventingene

- Å løpe lenge- Ja, brukte nesten alle 35 timene jeg hadde til rådighet.

- Ultrastemningen og kulturen- Ren magi.

- Medalje og målgang- I did it!! Og det smakte utrolig godt.

seilbåtferie i Tønsberg, og nok en gang Sissel på matstasjonen i Tønsberg; ja da bidrar det til enda mer energi, glede og vilje til å komme seg videre. Mer mat og nye sokker i håp om at jeg kunne få et litt bedre liv under føttene de siste 30 km. Solstrålen Bjørg Astrid sto også nede ved bryggene og heiet da vi passerte, og gav en skikkelig energidytt videre i riktig retning.

Det gikk ikke fort, og da Sofiia sa hun bekymret seg litt for cutoff-tiden i mål som var klokka 21, så tror jeg styggen på ryggen dukket opp, for da klarte vi jammen å få litt fart på bena igjen. Jeg sa til meg selv at smerte er bare midlertidig. Jeg kan gå på nåler noen timer til.

Lukten av sjø

Det var en milepæl å komme seg under de 10 siste, men det gikk ikke akkurat unna. Vi kom til et vann der man kom seg over ved å hoppe på store steiner. Sofi ia og jeg var overhodet ikke i stand til å hoppe. Vi vasset over. Deilig påfyll til det som skjedde nedi skoene.

De siste to kilometerne foregikk i nærheten av havgapet. Det begynte å lukte sjø og vi visste at målstreken var godt innenfor rekkevidde. Utrolig nok klarte vi å hente krefter til å løpe mot slutten. Vi rotet litt med navigeringen, og tok med oss noen ekstra deilige meter på slutten. Vi kom ned bakken på Verdens ende til kubjeller, jubel og glede og vi var i MÅL! Klokken var 20.45. Vi kom inn 15 minutter før cutoff, og jeg hadde vært ute i 34 timer og 32 minutter.

En stolt mann og sønn sto i mål og ventet på meg. Det var helt fantastisk å se dem, og den herlige SMVE-gjengen – jeg kommer aldri til å glemme dere. Dere satte virkelig spor når det gjelder engasjement.

Tusen takk til Sissel, Sofiia og Magne for å bidra til at jeg kom i mål, og til heiagjengen som var til stede og den store heiagjengen digitalt. I bilen hjem sovnet jeg godt pakket inn i en dunsovepose. Medaljen har hengt rundt halsen hele dagen derpå. En fin juvel i medaljesamlingen.

L Pere Fra Nord

Tromsø – byen i isødet som vet å gi enhver løper en ekstra utfordring gjennom mørketidsvinteren. Byen har de siste årene til tross for dette levert løpsresultater på høyt nasjonalt og internasjonalt nivå i en rekke aldersklasser og ulike løpsdisipliner. I denne serien skal vi bli bedre kjent med løpere fra nord og hvordan de trener mot sine mål.