Et naturlig valg

Når Stein Erik Hagen (64) skulle velge hvem han ville gi økonomisk støtte til i koronadugnaden var ikke Sanitetsforeningen et vanskelig valg. – Hjemme hos oss var fastelavnsris fast inventar i oppveksten, forteller han.

TEKST: JEANETTE FAGERLI-QUAINO FOTO: PER-ÅGE ERIKSEN

Sanitetskvinnene et naturlig valg

Moren til Stein Erik Hagen var tilknyttet Grefsen sanitetsforening, og det var hun som brakte risene med de gule og grønne fjærene til barndomshjemmet på Kjelsås. Det var et sikkert vårtegn. – Jeg husker jo selv saniteten fra da jeg var barn, og at der ble man veid, målt og fikk vaksiner. – For oss i Orkla som har kunder i hele landet var det viktig å finne en samarbeidspartner som jobber i de fleste lokalsamfunn. Det har vært et hovedkriterium da vi valgte å inngå samarbeid med Norske Kvinners Sanitetsforening.

Orkla, hvor Hagen er styreleder og hovedeier, og Norske Kvinners Sanitetsforening, har inngått samarbeid for å hjelpe de som er særlig berørt av koronapandemien. Avtalen med Orkla innebærer å støtte arbeidet til N.K.S. med 5 millioner kroner.

Vi møter milliardæren i hans vakre hus øverst i Holmenkollen, omgitt av marka som nærmeste nabo, og en majestetisk utsikt utover Oslo. – Jeg mener at et børsnotert selskap som Orkla ikke bør gi penger til veldedige formål. Det skal aksjonærene gjøre. – Men med korona pandemien følte mine barn og jeg at vi måtte bidra humanitært, så vi måtte gjøre et unntak. Jeg gikk lenge og funderte på hvorledes vi kunne bidra, og da Saniteten kom opp var det et enkelt valg. – Konsernsjefen og hovedtillitsmannen synes det var et utmerket forslag, og er helt i tråd med Orklas visjon om å være «Din venn hver dag». Vi synes at Saniteten gjør en veldig god jobb, roser han.

Canica har i tillegg valgt å støtte et forskningsprosjekt på Covid-19 ved Rikshospitalet.

Før alle store beslutninger samler han de fire barna til familieråd. Det begynte da de var ganske små, om alt fra hva de skulle gjøre i ferien, til mer business etterhvert, og litt forskjellig. Familien består av Stein Erik Hagen selv, og de fire barna Nicolai Thomas Stang Hagen (22), Carl Erik Hagen (32), og Caroline Hagen Kjos (37) og Camilla Hagen Sørli (39). – Det vi er mest opptatt av i vår familie er verdiskaping, så er vi opptatt av kunst som vi låner ut til museer og virksomhetene våre, og så støtter vi medisinsk forskning, sier Hagen.

Alvorlig syk

– I god tradisjon var det min eldste sønn som skulle overta familieselskapet, men så fikk han en alvorlig mage og tarm sykdom (PSC) da han var 14 år, og beskjeden om at han ikke ville leve lengre enn til han ble 20 år.

Stein Erik Hagen har finansiert forskning til sykdommen, og som også kommer andre med samme sykdom til gode. – Nå går det bra med han, men han må ha ny lever, og venter på det. Legene konstaterte at han må det hvis han skal leve et normalt liv. Det er klart at det har påvirket meg når det kommer leger som sier at han ikke blir 20 år, det var grusomt. Det har vært et par ganger hvor legen har sagt at vi vet ikke om han lever dagen ut, men heldigvis er det mange år siden.

Det var da sønnen fikk beskjeden om den dødelige, kroniske leversykdommen primær skleroserende cholangitt (PSC) som gjorde at Hagen ble så engasjert i medisinsk forskning. Gjennom familieselskapet og stiftelser gir han økonomisk støtte til forskning innenfor tre områder – prostatakreft, hjertet og PSC.

I løpet av årene har de fått mange henvendelser om støtte, men for cirka 20 år siden besluttet de å fokusere på medisinsk forskning. De inngikk da et samarbeid med Senteret for klinisk hjerteforskning ved Universitetet i Oslo. Senterets aktivitet er hovedsakelig større kliniske forskningsprosjekter, og gjennom Canica og S E Hagens stiftelse for hjerteforskning, bidrar de fortsatt til hjerteforskning ved UiO.

Norsk senter for PSC ble etablert i 2008 ved medisinsk avdeling, Rikshospitalet, etter en donasjon fra Stein Erik Hagen til Universitetet i Oslo i 2007. Midlene er dedikert til forskning på den kroniske leversykdommen primær skleroserende cholangitt (PSC). I dag jobber over 20 fast ansatte forskere på senteret, som har holdt på i 15 år. – Norsk senter for PSC har blitt navet i et internasjonalt samarbeid, og hvert år samles 200 av de fremste forskerne

i verden her. Og de gjør det kjempebra. Sønnen min er nå 32 år, og hadde ikke blitt det uten det de har kommet frem til med å forske på behandlingsmetoder, sier Hagen stolt og viser bildet av de ansatte på mobilen sin.

Den tredje forskningen de støtter er prostatakreft hvor Hagen sitter i styret i The Prostate Cancer Foundation (PCF) i USA som er en svær organisasjon med mye ressurser. – Vi har støttet forskning på behandling av prostatakreft i mange år, hovedsakelig i USA, men også i Norge, Storbritannia og Tyskland.

For fire år siden gikk vi sammen med PCF og støttet tre forskningsmiljøer på behandling av prostatakreft med spredning til skjelettet. Forskerne ved Peter MacCallum Cancer Centre, University of Melbourne (Australia) kunne vise til fremragende resultater hos pasienter som hadde mye spredning, så vi har i disse dager sammen med PCF valgt å gi betydelig økonomisk støtte til deres videre arbeid med prosjektet. Mine døtre, min kjæreste og jeg skulle faktisk vært i Melbourne i neste uke og deltatt i den offisielle åpningen av Hagen Family - PCF Global Precision Radiopharmaceuticals Center of Excellence, men det har vi av naturlige grunner måtte utsette til pandemien er over.

Du bruker mye tid på dette? – Ja, bruker mye tid på dette, synes det er engasjerende og interessant, og så reiser jeg mye til California og New York og andre steder og har styremøter, og oppdateringer, jeg reiser på kreftkonferanser, skjønner ikke alt, men blir forklart, smiler han.

Bestepappa

I tillegg til å være forretningsmann og pappa har Stein Erik Hagen også åtte barnebarn.

– Saniteten gjør en veldig god jobb, sier Stein Erik Hagen, som er stolt over det nye samarbeidet med N.K.S.

– Jeg er bestepappa, ikke bestefar, det er mer meg, for jeg synes bestefar blir så gammelt, så det vil jeg ikke være. Og det er egentlig helt greit for det er en bestefar på andre siden, og da vet jeg hvem man snakker om. Barnebarna har jeg masse glede av, det er veldig hyggelig!

Hvordan har du hatt kontakt med barnebarna i korona-tiden? – Vi snakkes på telefon og Skype, og jeg har tett kontakt med de i Sveits. De som bor her kommer på besøk én gang i uken. De krabber over meg og sitter på fanget mitt, og det er morsomt. Jeg er jo opptatt av at livet skal gå videre så jeg snakker med barna om neste generasjon, hvordan de adresserer ting, og at de forblir venner. Nå er jeg så heldig at vi er en veldig sammensveiset familie.

Har du av og til fri, og hva liker du å gjøre da? – Fri? Vet du at jeg har selvsagt masse fri, men jeg har aldri fri likevel. Jeg må alltid ha telefonen i nærheten om det er noe som skjer, eller så er det noe med barna eller barnebarna, og alltid noe å følge opp. Men jeg liker å gå i marka, jeg har den jo rett utenfor huset, liker å gå på jakt, men nå kan jeg ikke gå så mye på terreng lenger på grunn av ryggproblemer og balansen, så da går jeg på grusveiene.

Lidenskapen for kunst

Overalt i det praktfulle huset i Voksenkollen henger det fantastiske malerier og fotografier, og de er bare en liten del av den 3500 store kunstsamlingen hans som skal være verdt en milliard kroner. – Kunsten betyr mye for meg. Jeg har vært interessert i kunst siden jeg var 20 år så det er noen år. Det første dyre bildet kjøpte jeg på Christies i London, og henger her hjemme. Noen har lurt på om vi skal åpne eget museum, og det skal vi ikke. Det er nok museer fra før så vår virksomhet nå er å låne ut. Vi låner hele tiden ut til museer i hele Europa og USA, og akkurat nå har vi sagt ja til å bli med i et samarbeid mellom noen nordiske kunstsamlere og Albright-Knox Art Gallery i Buffalo, New York. – Der skal de nå bygge en egen bygning for å vise Nordisk kunst.

Hva ser du etter når du kjøper kunst? – Det er noe du bare ser, det er uforklarlig, du bare ser det. Du kan se et dårlig eller et godt bilde eller fotografi, det er som med musikk. Noe liker man og synes

I god tradisjon var det min eldste sønn som skulle overta familieselskapet, men så fikk han en alvorlig mage og tarm sykdom (PSC) da han var 14 år, og beskjeden om at han ikke ville leve lengre enn til han ble 20 år.

man er bra, og noen musikkstykker blir jo mer populære enn andre. Det er noe som treffer deg.

Selve samlingen er nordisk kunst fra 1880 – 1960 årene, som er modernismen, mellomkrigstiden og tiden etter andre verdenskrig. Men også flere kontinentale verk, for å vise forbindelsene mellom de nordiske kunstnerne og miljøet som var på kontinentet. – Det var et hull i Norge og ingen som samlet på nordisk kunst, alle samlet på samtidskunst, og ettersom Nasjonalgalleriet har et stort hull på nordisk kunst på den perioden begynte jeg å samle på det. Det var ganske fornuftig og morsomt å holde på med, og det å kunne bygge opp og holde på med ting.

Er det noe du aldri kommer til å låne ut? – Nei, jeg har faktisk lånt ut et av mine kjæreste malerier; Fruktbarhet av Munch i fem år til Van Gogh-museet i Amsterdam. Vi har også deponert mange av våre beste kunstverk til KODE i Bergen og Statens Museum i København for mange år fremover. Det er klart det er ting jeg gjerne skulle hatt nært meg i stedet, men jeg synes det er mye viktigere at det henger så folk får se det. Jeg kan alltids se det.

De første årene

– Barndommen min var helt ordinær. Jeg husker altså bilrasjonering og slike ting, og så drev moren og faren min matvarebutikk. Når jeg ser tilbake på det nå så hadde man ikke veldig god råd i Norge da. Jeg husker godt at søsteren min og jeg fikk dele en Solo hver lørdag, og en is hver søndag, det var det. Og godt var det vel å ha det sånn, sier Hagen.

Det var folkeskolen og økonomisk gymnas, før han overtok farens butikker da han var 19-20 år. – Jeg har ikke studert, og har i grunnen jobbet siden det. Da jeg overtok startet jeg Rimi kjeden, og så gikk det slag i slag. Faren min var veldig engasjert i det i starten selv om han slet mye med ettervirkninger av Asia-syken og andre helseplager.

Hvor fikk du drivkraften fra? – Hvis du skal bli noe for å bli rik går det sjelden, men du må gjøre noe fordi du har troen på det, og vil bygge sten på sten, bygge og sette spor etter seg. Det har aldri vært noen drivkraft å bli rik. Men det har vært en drivkraft å omsette for mer og mer, og bygge selskaper større. I Orkla bruker jeg mye av min tid på å drive for at det skal bli større og bedre, og for at det skal vokse, men ikke for at jeg skal bli personlig mere rik. Det ligger jo bak der, men det er underordnet. – Jeg fikk en butikk av min far da jeg var russ i 1976, så det har i grunnen ikke vært noen sånne store øyeblikk, men jeg jobbet jo hardt da, det var ikke så mye sosialt samvær på fredag og lørdag, jeg måtte være i butikken og gjøre den i stand. Og det tror jeg var sunt. Det er hardt arbeid, det må være det. Forsakelser, du må forsake en del sosialt samvær. Det å begynne med ett eller annet kun for å bli rik, da begynner du i feil ende, mener han.

Hva gjorde at du ble så ambisiøs? – Ja, det kan du si, det har jeg lurt på. Mine foreldre var ikke så ambisiøse, så jeg vet ikke hvor det kommer fra, men jeg har lurt på det. Men jeg ser jo at jeg har barn som er ambisiøse. Så er det fenomenalt morsomt da for å si det sånn, det er fryktelig morsomt å holde på med det, sier han.

Har du noen tanker om hvordan man kan få enda flere til å jobbe frivillig? – Jeg tror det at det vi opplever nå med det marerittet her, det tror jeg er noe som kommer til å forandre ganske mye. Det er mange ting som kommer til å bli annerledes, kanskje det med å hjelpe hverandre, de nære tingene, fått øynene opp for de som er svake og får hjelp på en annen måte, og det tror jeg virkelig.

Er det noe spesielt du vil trekke frem som du liker særlig godt fra sanitetsforeningen? – Sanitetskvinnenes sosiale entreprenørskap innen ideelle virksomheter imponerer meg. Med 42.000 medlemmer og 620 lokalforeninger over hele landet så er jo dere i alle kommuner, hjelper de som trenger det, det er en smidig organisasjon, og helt perfekt til Orklas visjon; Din venn hver dag. – Jeg vet ikke om dere la merke til det, men konsernsjefen i Orkla sa på NRK at vi gir 5 millioner i første omgang – sier Hagen med et lite smil i det vi takker for oss.