Åndenes stemme, Lena Ranehag by Schibsted Forlag

Lena Ranehag

Ă&#x2026;ndenes stemme Oversatt av Sissa GrĂ¸tan

Originalens tittel: Levande bilder från andevärlden Copyright © Lena Ranehag, 2007 Norsk utgave © Schibsted Forlag, Oslo 2013 Omslagsdesign: Trine + Kim Designstudio Omslagsfoto: Leif Gustafsson Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Repro: RenessanseMedia, Asker Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-8150-6 Boken er tidligere utgitt på Heinesen Forlag under tittelen Levende bilder fra åndeverdenen Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no

innhold

Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 1 Medium – seks sanser . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 2 Förnimmelse av mord . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 3 Det ukjente . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 4 Åndenes makt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 5 Indre bilder – tolkning . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 6 Utvikling – universet bestemmer . . . . . .

Kapittel 7 Meditasjon – møt guiden din . . . . . . . .

Kapittel 8 Helbredende energi og kraft . . . . . . . . .

Kapittel 9 Reading – jeg ser fremtiden din . . . . . .

Kapittel 10 Åndelig kirurgi . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 Kapittel 11 Hilsener fra en annen dimensjon. . . . . 104 Kapittel 12 Forutsigelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 111 Kapittel 13 Forsvunnet og gjenfunnet . . . . . . . . . . 115 Kapittel 14 Reisen til India – bedre enn forventet . 118 Kapittel 15 Takknemlige bekreftelser . . . . . . . . . . 123 Kapittel 16 Varsel om liv og død. . . . . . . . . . . . . . 135 Kapittel 17 Beskyttet fra åndeverdenen . . . . . . . . . 139 5

Kapittel 18 Alle møtene – kjærlighet . . . . . . . . . . 142 Kapittel 19 Våkende skytsengel. . . . . . . . . . . . . . . 150 Kapittel 20 Møte med Joakim. . . . . . . . . . . . . . . . 156 Kapittel 21 Levende bilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . 173 Kapittel 22 Astralreiser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 175 Kapittel 23 Drømmer og sanne drømmer . . . . . . . 181 Kapittel 24 Budskapet fra den andre siden . . . . . . 184 Kapittel 25 Evige bånd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 190 Kapittel 26 Mitt indre gull . . . . . . . . . . . . . . . . . . 199 Kapittel 27 Spørsmål og svar . . . . . . . . . . . . . . . . 201 Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 207

prolog

Som medium kan jeg kommunisere med de døde. De døde har ikke sluttet å eksistere. De finnes i en annen dimensjon – i åndeverdenen. Til meg kommer det bilder fra åndeverdenen, levende bilder som jeg kan tolke den informasjonen jeg får igjennom. Dette ble lenge sett på som noe «merkverdig». Men nå opplever jeg en helt ny åpenhet overfor fenomener som reinkarnasjon, møter med den andre siden og tanken på at vi mennesker befinner oss på jorden av en bestemt grunn: å tilegne oss kunnskap som vi bærer med oss i liv etter liv, til vi til slutt ikke lenger behøver å bli født på ny, men kan opptre som guider for dem som fremdeles befinner seg i gjenfødelsens kretsløp, for til slutt å opptas blant mesterne i universets høyeste råd. Mange mennesker som har kommet i kontakt med evnene mine, har bedt meg om å forklare alt dette for dem. Denne boken handler først og fremst om mine møter med åndeverdenen, om de levende bildene som jevnlig kommer til meg, og om hvordan jeg som medium benytter meg av disse bildene fra den andre siden for å formidle budskap, gi informasjon og trøst og spre lys og kjærlighet. En annen hensikt med boken er å lære deg som leser hvordan du kan trene opp dine evner på det mediale om7

rådet: hvordan du kan videreutvikle din intuisjon og trene opp din sjette sans, sansen som vi alle har fått, men sjelden evner å utnytte fullt ut. Den åndelige kanalen finnes imidlertid i oss alle, vi behøver bare å lære oss til å lytte innover. I boken forteller jeg også om hvordan jeg bruker mine evner som synsk for å kunne være til hjelp for medmenneskene mine. Jeg kan se din fortid – og din fremtid. Jeg kan også forutsi hendelser av betydning og spå hva som kommer til å skje i verden, noe som iblant føles som en byrde. Men jeg ønsker å hjelpe, å kunne spille en positiv rolle i mine medmenneskers liv. Min oppgave som medium er å være en informasjonskanal for universet, og det er mitt håp at du som leser også vil forstå at tilværelsen vår er syklisk, og at åndeverdenen bare er et speilbilde av oss selv i en annen dimensjon i en annen eksistens. Lena Ranehag

innledning

Det sies at alt har en begynnelse og en slutt. Men når det gjelder livet, så har det en begynnelse, men ingen slutt, for eksistensen fortsetter etter døden. Livet er en reise gjennom flere dimensjoner. Det begynner når du fødes i din fysiske kropp. Når du senere dør, frigjøres sjelen din, og livet fortsetter i den åndelige verdenen. Når du fødes, passerer du gjennom en mørk kanal og kommer ut i lyset. Når du dør, forlater sjelen kroppen din, passerer en mørk tunnel og kommer ut i lyset i åndeverdenen. Når du fødes, er det fra en åndelig energi og inn i en fysisk kropp. Plutselig har du en kropp du skal ta hånd om, som kan bli syk, og som av og til har smerter. I åndeverdenen har du ingen tung eller syk kropp å bære rundt på, som tærer på din energi og styrke. Du svever frem og behøver ikke ta penicillin eller smertestillende eller tenke på hva du spiser. Døden innebærer en åndelig forløsning – du slipper bort fra livets fysiske og sjelelige smerter. Din ånd er fri. Du er åndelig energi, og du er på oppdagelsesreise i universet, der du også møter dine nære og kjære som du har levd sammen med i tidligere liv. Vi mennesker er ofte 9

redde for døden og for å skilles for evig fra dem vi elsker. Men slik er det ikke. I stedet møtes vi om og om igjen på våre åndelige reiser. Vi reiser uten bagasje og uten en masse å bære på. Døden er ikke slutten, derimot en ny begynnelse …

kapittel 1

Medium – seks sanser

Som de fleste andre mennesker ble jeg født med seks sanser. Men jeg skulle komme til å utvikle min sjette sans mer enn de øvrige sansene. De fem andre sansene tar vi jo for gitt – vi hører, vi ser, vi føler, vi kjenner smak og lukt, dette er helt selvsagt for de aller fleste mennesker. Og disse fem sansene bruker vi til slikt som ligger utenfor oss selv: Vi ser omverdenen, vi putter mat i munnen og tilfører derved kroppen næring, og så videre. Men med den sjette sansen går vi inn i oss selv, og det er jo egentlig ikke så merkelig. Medialitet er å arbeide med alle sansene, og det er helheten som gjør at det fungerer. Mange er skeptiske og tror ikke at det finnes mennesker som er synske og har mediale evner, at slikt bare er påfunn. Men hvorfor skulle vi fødes med en sjette sans uten funksjon? Det er som om alle mennesker med øyne ikke skulle kunne se. Nå finnes det jo noen som ser mindre godt, og det finnes mennesker som har en svakere fungerende sjette sans, men hos de fleste mennesker fungerer denne sansen bare man lærer seg å lytte innover.

Vurderinger styrer Jeg oppdaget tidlig at det fantes noe der ute i mørket i det ukjente, noe som jeg søkte, og som søkte meg. Som 11

barn kunne jeg uten videre leke med min åndelige venninne Lola. For meg var hun bare en venninne akkurat som den andre venninnen min som het Madeline, og som var blind fra fødselen av. Blinde Madeline ble litt sur fordi Lola alltid skulle være med og leke, for Madeline oppfattet jo ikke Lola som en fysisk person. Ofte oppfattes et barn som ser slikt andre ikke kan se eller oppleve rent fysisk, som et barn med livlig fantasi, og slik oppfattet nok foreldrene mine meg i barndommen min. Barn har en mer åpen sjette sans enn voksne. Barna vurderer ikke det de ser eller opplever, og derfor er de mer mottakelige for åndeverdenen. Jeg husker at jeg aldri følte meg ensom, men opplevde et slags nærvær uten at jeg forsto det da. Og min åndelige lekevenninne Lola var ikke noe merkverdig slik jeg oppfattet henne – det var min virkelighet, for hun var jo der. Fra tidlige tenår og frem til jeg var omtrent trettifem år hadde jeg en slags åndelig time out. Dette er ganske vanlig ettersom man i denne tiden har så mye man skal ta fatt på og lære av: studere, få barn og familie og alt mulig annet. Da min far helt plutselig gikk bort, åpnet «den andre verdenen» seg helt for meg. Det skjedde nesten over natten. Plutselig fikk jeg mye informasjon fra åndeverdenen. Jeg så en masse bilder og hørte ulike budskap som kom til meg. Det var veldig forvirrende i begynnelsen inntil jeg forsto hvordan jeg skulle tolke og forstå det hele.

Den sjette sansen Vår sjette sans fungerer på litt forskjellige vis. Man kan få en sterk følelse av bare å vite fordi man kjenner det så sterkt inni seg at slik er det, eller slik blir det. Man kan også få 12

indre bilder uten å forstå dem eller se noen direkte sammenheng med noe spesielt – kanskje ser man et rødt hus i sitt indre og får en sterk følelse av at man kommer til å bli koplet til dette huset på et eller annet vis, men man vet ikke hvordan. Og da må man sette sammen bildet og følelsen man har i et forsøk på å tolke dette ut ifra seg selv. Ens sjette sans har formidlet et bilde og en følelse knyttet til et rødt hus, og om det betyr noe, kan bare fremtiden vise. Men man beholder følelsen inni seg og kan hente frem bildet igjen hvis man vil, og man har bildet med seg som en påminnelse om at noe et stykke lenger inn i fremtiden kommer til å gi et svar. Man kan også se indre filmer. Det å kunne se ulike hendelsesforløp spilles av for en, er litt spesielt. Jeg pleier å si at dette er omtrent som når man har sett en film på TV, og i par dager etterpå tenker tilbake på filmen og det man så. Da rulles filmen opp i ens indre, og man ser visse sekvenser bedre enn andre. Det er omtrent slik jeg ser mine indre filmer. Visse ting er svært klare og tydelige, mens andre bare flimrer forbi. Jeg oppfatter det slik at det som er viktig, står i fokus, og det er det vi ser og oppfatter best.

Psykometri Jeg kan bruke talentet mitt på flere måter: Jeg kan «lese av» en person i et fysisk møte, men jeg kan også lese mennesker ved hjelp av et fotografi eller en gjenstand. Dette kalles psykometri. Jeg leser av energiene gjennom fotografiet, for et bilde er jo et energiavtrykk av individet. Det spiller ingen rolle om det er en levende eller en død person på bildet. Og av og til får jeg åndelige budskap om noen uten i det hele tatt å ha tenkt på vedkommende. Under en reading, 13

eller medial lesning, kan jeg til og med kjenne fysisk i min egen kropp om den jeg leser av, har ubalanse i kroppen sin. Jeg får da et indre bilde av hvor i kroppen vedkommende har et problem – jeg ser kanskje et kne, og så får jeg en egen fysisk følelse av at det muligens er det venstre kneet det er problemer med. Det hender også at jeg snakker med noen i telefonen, og helt plutselig hører jeg ikke hva vedkommende sier til meg, derimot får jeg beskjed fra universet om at hun eller han har problemer med magen. Og da får jeg et bilde av magen og kjenner ubehag i tilknytning til dette bildet, og hvis jeg kjenner vedkommende, spør jeg naturligvis hvordan det er med magen. Og så ber jeg ham eller henne om å være veldig lydhør for ethvert signal fra egen mage. Oftest kan vedkommende bekrefte at det for eksempel er stress som har fått magen i ubalanse.

Kommunikasjon mellom kropp og sjel Det er dette som er selve veiledningen: å kunne se og føle at det er visse ting andre må tenke på før det skaper større problemer for dem. Han eller hun får da ofte en påminnelse om egen livsførsel og om hvor viktig det er å lytte innover i seg selv til kroppens egne signaler som prøver å kommunisere med en. En fysisk smerte er ofte et signal om en indre blokkering som gir seg uttrykk på denne måten. Kropp og sjel henger jo sammen, og det er viktig at vi har en indre balanse. Det får vi ved å lytte til oss selv og ha tillit til det vi føler. Å følge sin egen indre stemme er det første skrittet mot frigjøring og utvikling. Det er viktig å se helheten mellom kropp, sjel og kommunikasjon. Vi må hele tiden ha i tankene våre at vi skal lytte til kroppens signaler, for det er vårt høyere jeg som snakker til oss for at vi skal forstå 14

at det er noe som ikke er bra og må endres på. Kommunikasjonen mellom kropp og sjel er altså veiviseren vår som snakker om hvordan vi egentlig har det, og det er viktig å lytte til signalene vi får. Jeg «hører» ofte navn på personer og steder i mitt indre. Når jeg gjør det, ser jeg som regel også navnet tekstet foran meg, og da bare vet jeg at det er riktig navn jeg har fått fra universet. Ikke sjelden kan personen jeg leser av, bekrefte navnet, og mange ganger kan dette være en litt sjokkartet opplevelse for vedkommende. Jeg får ofte spørsmålet: «Hvordan kan du vite navnet?» Iblant kan det være mer diffust – jeg ser kanskje bare et par bokstaver, og da må jeg nøye meg med det. Det er jo ikke jeg som styrer hva jeg får se, det er mitt høyere jeg som får veiledning fra universet. Det høyere jeg, eller den sjette sansen, er egentlig samme sak – en stor ressurs – og jeg er takknemlig og ydmyk fordi jeg kan bruke denne ressursen og få slik veiledning gjennom livet. Mange som henvender seg til meg for å få medial veiledning, er mennesker som har stivnet i en gammel struktur og har behov for å gå videre med sine liv, men de vet ikke hvordan. Det viktigste er å hjelpe vedkommende til å finne sitt eget åndelige potensial slik at hun eller han kan utvikles ut ifra det. Universet ser hvert enkelt menneskes behov og hvilken vei som ser best ut fremover. Man kan alltid gjøre egne valg, men som oftest testes man flere ganger i det man ikke har lært seg, for at man skal forstå at man må forandre måten å tenke på. Forandring må komme innenfra oss selv, men universet hjelper oss hvis vi bare er villige til å lytte til vår intuisjon eller sjette sans.

Tillit Ofte hører man mennesker si helt spontant: «Hvordan kunne du vite dette? Har du en sjette sans?» For det er jo slik at alle en eller annen gang får en følelse av bare å vite. Men hva er det som gjør at man bare vet? Svaret er at det er den sjette sansen eller ens indre røst som snakker til en, eller det er en følelse som er så sterk at man ikke kan se bort fra den. Og det er når man lærer seg å ha tillit til sin sjette sans at man kan utvikle den, bli mer lydhør overfor sin indre følelse og våge å følge den. Åndelig utvikling begynner med at man lytter til egen innsikt eller intuisjon, deretter må man øve og øve på å ha tiltro til den. Det er akkurat som med alt annet: Man må øve til man merker at man er sikker og ikke funderer frem og tilbake på om det man føler er riktig eller galt. Senere går dette av seg selv, akkurat som når man kjører bil. Man bare vet når man skal gi gass eller bremse. I trafikken kan man ikke sitte og lure på hva man skal gjøre, da må man stole på at det valget man gjør der og da, er det rette. En dag for fem år siden gikk jeg forbi en bokhandel og fikk en sterk følelse av at jeg burde kjøpe en bok. Jeg gikk bort til et bord med massevis av bøker og valgte rett og slett en bok i haugen. Jeg kikket som snarest på tittelen – Slangemønster av Minette Walters – betalte og gikk hjem. Da jeg leste sammendraget på innsiden av permen, følte jeg meg mildt sagt litt forundret, for boken viste seg å handle om en kvinne ved navn «fru Ranelagh» som fant en døende kvinne på gaten. Offeret ble kalt gale Annie. Fru Ranelagh er overbevist om at denne kvinnen ble myrdet, og hun bruker rundt tjue år på å forsøke å avsløre sannheten om Annies død. 16

Grunnen til at jeg kjente meg forundret, var at hovedpersonen i boken hadde nesten nøyaktig samme etternavn som jeg – Ranelagh og Ranehag ligger jo ganske nært hverandre. Jeg fikk en sterk følelse av at jeg skulle oppklare en drapssak. Etternavnet mitt er svært uvanlig, og at det skulle figurere i en engelsk krim, fant jeg mildt sagt merkelig. Skulle jeg løse en drapssak? Det virket utrolig søkt, syntes jeg. Men jeg fikk en følelse av at dette måtte bety noe, og jeg tolket det som en av universets måter å kommunisere med meg på. En måneds tid etter denne hendelsen ringte en god venninne som heter Elena, til meg, og hun fortalte at Kanal 5 skulle produsere en ny TV-serie med tittel Förnimmelse av Mord, og at det var gamle, uoppklarte mord som skulle løses ved hjelp av mediale personer. «Jeg vil at du skal være med i dette programmet,» sa hun, «og det du må gjøre, er å reise til Stockholm, hvor du skal testes på en oppklart mordsak for å se om du kan få kontakt med den myrdede personen.» Elena er en bekjent av Caroline Giertz, TV-seriens produsent, og derfor visste hun at Caroline var på jakt etter mediale personer. Hun lot meg treffe Caroline slik at jeg fikk anledning til å vise at jeg hadde evnen de søkte, nemlig å kunne få kontakt med åndeverdenen, gjenfortelle hva som hadde skjedd ved den myrdedes død, og beskrive ham eller henne hva angikk blant annet kjønn, utseende og alder. Jeg fikk altså bekreftet at boken jeg hadde valgt ut, var en veiledning fra universet, en forberedelse på det som skulle skje. Og det var min sjette sans som ga meg den sterke indre følelsen av at boken virkelig hadde et budskap til meg. Derfor sier jeg som så mange ganger tidligere: Ha tillit til din indre følelse, for den bare vet!

kapittel 2

Förnimmelse av mord

I flere år var jeg med i TV-programmet Förnimmelse av Mord. Programmet ble sendt på svensk TV i årene 2000–2004 og i norsk TV i 2002–2005. Jeg var med i begge versjonene og reiste mellom Sverige og Norge i de årene innspillingen pågikk. TV-serien tok opp gamle uoppklarte mord- og forsvinningssaker. Den første episoden av programserien gjorde jeg i Norge i 2002. Den svenske produsenten min, Caroline Giertz, spurte om jeg ville reise til Norge og lage en episode for det norske programmet kalt Fornemmelse for mord. TV Norge hadde et svært kjent og mye omtalt mordtilfelle som skulle tas opp, og man ville ikke benytte et norsk medium fordi saken var for kjent der i landet. Derfor spurte TV Norge om Sverige hadde et godt medium «å låne ut» til denne episoden. Jeg takket straks ja til tilbudet. Hele programkonseptet var nytt både i Norge og i Sverige. Ideen kom fra Danmark, der serien hadde hatt suksess. Ikke lenge etter begynte jeg å medvirke i den svenske versjonen. Mitt oppdrag som medium i Förnimmelse av mord var å forsøke å få kontakt med ånden til en myrdet person og på den måten få frem informasjon som kunne gi nye spor i saken. For å komme i kontakt med den som var gått bort, fikk 18

jeg av og til en gjenstand som hadde tilhørt ham eller henne, i hånden. Ved hjelp av denne gjenstanden kunne jeg lese av energier som ga informasjon om vedkommendes liv, og ved hjelp av disse energiene kunne jeg også knytte kontakt med den dreptes ånd. Slik kunne jeg få informasjon om hvem avdøde var, om hva som hadde skjedd i vedkommendes liv like før mordet, og hvordan han eller hun var blitt tatt av dage. Men ofte arbeidet jeg uten verken gjenstand eller bilde og stolte på at ånden likevel ville komme til meg. Programkonseptet Förnimmelse av mord gikk ut på at to mediale personer skulle forsøke å få kontakt med ulike myrdede menneskers ånder, og gjennom åndene få informasjon som kunne veilede politiet og allmennheten i arbeidet med å løse mordsakene. TV-teamet ga oss absolutt ingen ledetråder, og mange ganger var alt så hemmelig at jeg ikke engang fikk vite hvor jeg skulle reise! De plukket meg opp på ulike steder og kjørte meg videre til stedet i nærheten av der mordet eller forsvinningen hadde funnet sted. Oftest startet TV-innspillingen innendørs, og jeg fikk ingen forhåndsinformasjon om den myrdede. Jeg visste ikke om det dreide seg om en mann, en kvinne eller et barn, eller om vedkommendes kropp var funnet eller ikke. Etter at jeg hadde mottatt informasjon fra den dødes ånd, fikk jeg som oftest et generelt bilde av hvem jeg var i kontakt med, og hva som hadde hendt med denne personen. På bakgrunn av dette ble jeg kjørt til et sted i nærheten av stedet der vedkommende var funnet død eller var forsvunnet. Jeg ble sluppet av omtrent 300–500 meter fra stedet, og deretter skulle jeg på egen hånd søke kontakt med den dødes ånd for å få informasjon om hvor mordet hadde fun19

net sted og på hvilken måte. Min oppgave var å peke ut funnstedet så eksakt som mulig ved hjelp av fornemmelsen som ble overført til meg fra åndeverdenen. Vi var alltid to medier som var uavhengige av hverandre, og som flere ganger arbeidet med samme sak for at informasjonen vi fikk fra den myrdedes ånd, skulle kunne sammenlignes av TV-teamet, de pårørende samt politiet for å se om det fantes likheter i det vi fikk frem. Vi fikk ikke ha noen som helst kontakt med hverandre i løpet av denne tiden, og vi ble heller ikke informert om hvem det andre mediet var som arbeidet med samme sak. Av og til tolket vi opplevelsene våre litt forskjellig. Men det finnes ikke noe som er rett eller galt i dette her, ettersom vi aldri kan få bekreftet det vi ser. I de aller fleste sakene så vi omtrent det samme, men iblant opplevde vi det på litt ulikt vis. En stund etter av vi var ferdige med vårt mediale arbeid, fikk vi beskjed av TV-teamet om hvorvidt informasjonen vi hadde gitt om den myrdede personen, stemte. Om det vi hadde sagt om kjønn og alder på personen som vi hadde beskrevet både av utseende, og som vi noen ganger også navnga, var riktig. Deretter ble alle opplysninger overlevert politiet og behandlet som alle andre vitneopplysninger som kunne hjelpe dem med å finne nye spor i disse uløste mordsakene. Etter programmet fikk TV-seerne anledning til å ringe anonymt til politiet eller TV-redaksjonen for å legge igjen ytterligere tips som kunne være til hjelp for etterforskningen. Det vi opplever som medier, er det vi får formidlet av dem vi er i kontakt med på den andre siden. Vi kan aldri bekrefte riktigheten i det vi opplever, det kan bare verifiseres gjennom opplysninger som politiet allerede kjenner til i 20

de aktuelle sakene. Vi kan ikke si at vi representerer sannheten, for det er politiets sak å etterforske hendelsen. Vi løser ingen mordsaker, vi bidrar bare med informasjon som eventuelt kan hjelpe politiet videre. I TV-serien var det min oppgave å forsøke å finne nye spor i de uløste sakene, men det er viktig for meg å understreke at privat påtar jeg meg ingen kriminalsaker eller forsvinninger. I det svenske TV-programmet Förnimmelse av mord syntes programledelsen at jeg i flere tilfeller presenterte så klare bilder av mulige gjerningsmenn at de bestemte seg for å kalle inn en profesjonell tegner som skulle gjengi det jeg så i mine indre bilder. Han og jeg hadde først en innledende kontakt per telefon. Jeg fortalte så detaljert jeg kunne om hva jeg så, deretter tegnet han. Senere møttes vi i TV-studioet, og så filmet man hvordan han tegnet på bakgrunn av min beskrivelse. Det tok et par timer før vi var klare og helt fornøyde med bildet. Tegneren sa flere ganger at han syntes det var merkelig at jeg så distinkt og klart følte og så alle detaljer. Etterpå ble bildene overlevert politiet.

Olle oppsøkte meg Det var programledelsen som ga oss sakene vi skulle jobbe med, og det var av største viktighet at vi som var medier, ikke skulle få vite noe om dem på forhånd. Men ved ett tilfelle hendte det faktisk at en ung mann fra åndeverdenen tok kontakt med meg og ba meg om hjelp da jeg sto hjemme i kjøkkenet og lagde mat! Jeg husker godt den dagen. Jeg står der i kjøkkenet, og helt plutselig merker jeg at jeg ikke er alene. I mitt indre ser 21

jeg en lang kar i attenårsalderen, med langt, krøllete mellomblondt hår og litt spesielle briller. Jeg ser ham tydelig, og jeg hører ham si til meg at foreldrene hans lider og ikke klarer å la være å tenke på hva om har hendt ham. Han vil at jeg skal hjelpe dem med å finne ham! Han sier «Norrland» og deretter navnet sitt, «Olle», klart og tydelig. Så merker jeg at han forsvinner bort fra meg. Jeg står igjen ved komfyren, og tankene farer omkring i hodet mitt. Hva skal jeg gjøre med dette her? tenker jeg. Hvem er denne ungen mannen Olle som vil ha hjelp? Jeg tar telefonen og ringer Caroline Giertz. Jeg forteller henne om budskapet jeg nettopp har fått. Caroline sier at hun er skremt av det jeg forteller, for samme dag hadde de i redaksjonen fått inn en sak som stemte helt overens med det jeg nettopp fortalte henne. «Helt utrolig!» sier Caroline. «Det pleier å være vi som bestemmer hvilke tilfeller som skal tas opp, men nå er det åndeverdenen som oppsøker deg. Det er fantastisk!» Fordi jeg ikke er særlig glad i å fly, synes jeg ikke noe om det da jeg på Arlanda oppdager at jeg skal reise med et lite propellfly. Jeg merker flyskrekken min og går med tunge steg mot maskinen som bare har plass til ti personer. Men da jeg vel sitter i det lille flyet, og vi svever av gårde blant skyene, føler jeg meg med ett helt rolig. I mitt indre ser jeg nå «Olle», den unge gutten. Han sier at jeg ikke må være urolig for reisen, for den kommer til å gå bra. Da føler jeg meg så avslappet at jeg sovner, og jeg våkner akkurat idet vi skal gå inn for landing. Olle forsvant i 1984 etter en fest i Sundsvall, og siden har ingen sett ham. Jeg og et annet medium jobbet begge med Olle-saken, og vi fikk omtrent samme informasjon av ham om hva som hadde skjedd den kvelden han forsvant. 22

Jeg fikk navnet på et sted der Olle skulle være å finne, og det viste seg at det lå bare et par mil fra stedet der han forsvant. Deretter var det opp til politiet å arbeide videre med de budskapene vi medier hadde fått fra den andre siden, men dessverre er Olles kropp ennå ikke funnet. Olles familie har lagt ned fryktelig mye tid og krefter på å forsøke å finne sønnen sin, men hittil har det vært resultatløst. Jeg traff Olles far samme dag som vi avsluttet saken, og etterpå hadde vi en liten prat på tomannshånd. Da hørte jeg Olle si til meg: «Pappa må hilse Anna Maria fra meg.» Jeg fremførte budskapet og spurte om faren gjenkjente navnet. «Ja,» sa han, «det gjør jeg.» Så ble det stille en liten stund. Deretter sa han: «Det er Olles eneste søster, hun heter Anna Maria, men kalles Maria.» Det var et svært gripende og sterkt øyeblikk jeg fikk oppleve sammen med Olles far.

Rystende opplevelse I løpet av den tiden jeg var med i disse TV-programmene, fikk jeg oppleve mye, og ved ett tilfelle ble jeg tappet for all min kraft og energi. Det var en svært ubehagelig opplevelse å kjenne hvordan hele kroppen ble svak og kraftløs, og jeg måtte avbryte TV-innspillingen en stund for å hente meg inn igjen. Dette er hva som skjedde i denne spesielle og meget ubehagelige saken: Stedet hvor jeg befinner meg, er svært kaldt, med masse snø og is. Landskapet bredte seg ut som et vakkert bilde, med grener dekket av snø og frost. Her er også en halvveis igjenfrosset innsjø med noen strå som stikker opp her og der. Stedets små, nydelige hus ligger vakkert til omkring 23

vannet. Men det er ingen mennesker her, det er helt stille, og jeg antar at vi befinner oss i et hytteområde et eller annet sted. Jeg har nettopp gått ut av bilen etter å ha kjørt i mange timer sammen med filmteamet, og snart skal jeg få oppleve noe svært ubehagelig som har sammenheng med kontakten jeg har med åndeverdenen. Jeg er varmt kledd for ikke å fryse i det kalde været. Mentalt har jeg forberedt meg på mange timers filming i kulden og at det kommer til å bli en prøvelse for meg. Jeg står på en asfaltert bilvei og kikker meg omkring i den vakre naturen. Jeg begynner å føle meg litt urolig og føler at en mann fra åndeverdenen befinner seg i nærheten av meg. Han gir meg umiddelbart en følelse av ulyst. Jeg skal straks begynne på det mediale arbeidet mitt, som går ut på å søke kontakt med en død person jeg ennå ikke vet noe om. Jeg får inn et gammelt bilde av en ung mann. Han ser glad og lykkelig ut på bildet, men nå er han opprørt. Han fører meg fra veien og over et større kupert område med mye myrjord. Gang på gang tråkker jeg ned i dype vannhull, og jeg kjenner hvordan kulden iser i føttene mine. Det går i et veldig tempo, den unge mannen har det travelt med å ta meg med til et sted rett ved sjøen jeg ser fremfor meg. Hjertet mitt slår fortere og fortere jo nærmere vannet jeg kommer. Jeg begynner å kjenne meg skjelven i beina og blir ør i hodet. Noen meter fra strandkanten stopper jeg tvert, og nå formidler jeg det han gir meg i form av følelser og bilder. «Her,» sier jeg til filmteamet. «Her er det. Her er stedet han har vært på.» Jeg merker at jeg vil legge meg ned, jeg føler meg så dårlig. Over bryster kjenner jeg et veldig trykk, og det blir vanskelig å puste. Pulsen synker, og jeg begynner å fryse skikkelig. Jeg skjelver i hele kroppen og begyn24

ner å gråte på grunn av smertene. Jeg opplever at mannen rammes av sjokk før han dør her på stedet. Nå er det riktig ille. Jeg får ikke tilbake energien min, og vi blir nødt til å avbryte TV-opptaket. I en tjue minutters tid har jeg problemer med å få kroppen til å fungere igjen. Å gjenoppleve det denne mannen opplevde de siste minuttene av sitt liv, er svært ubehagelig og skremmende. Mannen forteller meg at han har veltet med en bil, bilen ligger oppned på veien, og at han har skadet seg stygt i brystet. Han er rammet av sjokk og er løpt fra veien og ned til sjøen, der han har sett at det ligger et hus. Han forsøker å komme seg inn i huset for å ringe etter hjelp. Men rett ved huset segner han om. Han blir bevisstløs og mister livet. Nå er han svært opprørt fordi ingen vet hvordan ulykken gikk til, og han vil fortelle det slik at familien hans får vite sannheten. Jeg er veldig medtatt. Jeg er stiv og iskald på føttene og sjokkert over de sterke og ubehagelige opplevelsene. Dette er den unge mannens måte å få meg til å forstå hva som hendte den dagen. Han vil vise meg stedet der han døde. Det er viktig for ham fordi man har funnet kroppen hans i bilvraket på veien. Han forteller at han kjørte bilen til en annen mann, som også var i bilen. I løpet av turen fikk han vite at mannen ville dumpe bilen for å få ut forsikringspenger – han ville få det til å se ut som om bilen var blitt stjålet, og planla å senke den i vannet. Kontakten min følte seg skremt og redd. Han kjørte altfor fort, mistet kontrollen og kjørte av veien med en voldsom kraft. Den andre mannen overlevde ulykken. Fordi han var redd for følgene, bestemte han seg for å slepe kroppen til den døde inn i bilen og plassere den ved rattet. Han brukte 25

et tau, dro kroppen over det ulendte terrenget og klarte deretter å få det til å se ut som den døde mannen hadde vært alene i bilen. I politiets utredning var saken blitt avskrevet som en vanlig bilulykke. Men foreldrene trodde aldri på at sønnen deres skulle ha stjålet en bil og kjørt som en gal midt på natten. De fikk det ikke til å stemme, og verken foreldrene eller sønnen fant ro. Nå er den unge mannen glad for å være kvitt mistanken om biltyveri. Selv føler jeg ro etter at han fikk fortalt hva som skjedde ved egen bortgang og altfor tidlige død. Han var en svært ordentlig gutt, og for ham var det viktig å få fortalt sannheten. Jeg føler at det lyktes meg å formidle det han ville si.

Mumifisert og stiv Da jeg deltok i TV-serien Förnimmelse av mord, fikk jeg ofte utrolig sterke bilder fra åndeverdenen. Det var både fysisk og psykisk anstrengende og tok all min kraft og energi i tiden da jeg gjenopplevde alt det som hadde skjedd tidligere. I flere tilfeller ble jeg rammet av rent fysiske plager i sammenheng med at jeg gjenopplevde andres bortgang, samtidig som jeg i mitt indre så bilder av hva de hadde gjennomgått. Jeg husker spesielt en gang da jeg av TV-teamet fikk et fotografi av en ung gutt. Han så ut til å være i tenårene, og på bildet hadde han et stort, varmt smil. Jeg søkte kontakt med ham i åndeverdenen. Det første jeg merker, er et trykk over brystet. Det kjennes svært tungt å gå inn i energien hans, og jeg føler liksom hugg og slag mot guttens kropp. Han viser meg et tau. Jeg 26

kjenner meg bundet på en merkelig måte, nesten som om kroppen er mumifisert og helt stiv. Akkurat da forstår jeg overhodet ikke hva det er han vil si meg. Alt virker kaotisk, og det var også det han opplevde før han døde. Jeg forsøker å få ham til å fortelle hva som har hendt. Han viser meg et sted som ser ut til å ligge i ulendt terreng. Jeg får skjelvinger i hele kroppen og vil ikke tro at det han viser meg, kan være slik som jeg tolker det. Han viser meg et hus og at han ble ført dit mens han ennå var i live. Jeg har vanskelig for å sette sammen all informasjonen. Hvordan kom han dit? Jeg spør ham, og han viser meg en mørk, liten bil og hvordan han var blitt plukket opp ved en vei. Jeg tolker det som at han er blitt tilbudt skyss hjem. Jeg opplever en veldig redsel. Hjertet mitt banker så hardt at jeg har vanskelig for å konsentrere meg om kommunikasjonen med ham. Jeg får en sterk følelse av å bli kvalt og kjenner det som om det strammes en renneløkke om halsen min. Gutten viser meg et stort, mørkt hull i marken, og så viser han kroppen sin med et rep som er surret veldig hardt rundt ham. Han ser nesten ut som en mumie, og det virker som om han er blitt begravd på det viset. Hjertet mitt slår fort, og jeg kjenner meg besvimelsen nær. Jeg er nødt til å avbryte for å komme ned i meg selv igjen. Gutten gir meg følelsen av å ha vært begravd en stund, men viser meg deretter at kroppen hans senere ble gravd opp igjen. Det som så skjer, er som et mareritt for meg. Jeg får opp et bilde av kroppen hans hengende i et tre, og jeg kjenner at noe skjæres av kroppen. Jeg opplever en svært sterk og ubehagelig følelse, føler meg dårlig og vil ikke tro at dette kan være sant. Hele kroppen min rister, og jeg vil bare få en slutt på smerten. I mitt indre ser jeg et sted – det ser ut til å være en skog 27

– og jeg beskriver stedet slik jeg opplever det. Nå skal jeg lete meg frem til stedet der kroppen hans ble funnet. Jeg går omkring og stopper så ved et sted som ligner det jeg har sett i mitt indre. Kroppen min føles som om den ikke fungerer lenger, jeg blir som forsteinet og kjenner en så sterk redsel inni meg at blodet fryser til is i årene. Filmteamet bekreftet senere at det var akkurat her kroppen hans ble funnet, og at flere av kroppsdelene hans manglet. Gjennom kontakten min med åndeverdenen og bildene han ga meg, fikk han fortalt hva som hadde hendt med ham. Og slik var det også i alle de andre tilfellene vi jobbet med. I denne saken opplevde jeg og det andre mediet nesten nøyaktig de samme bildene og følelsene. Dermed fikk vi en sterk bekreftelse på egne opplevelser da vi senere snakket om hva vi hadde sett i vårt indre.

Mystisk forsvinning I samme periode som Förnimmelse av mord gikk på TV, ble jeg kontaktet av en politimann i Dalarna som holdt på å etterforske en mystisk forsvinning. Han klarte ikke å løse saken og ba om min hjelp. Det dreide seg om en eldre mann som hadde vært forsvunnet et par måneder, og politimannen lurte på om jeg kunne se stedet der han befant seg. Jeg fikk straks opp et bilde av et tjern, og jeg så at det var et svært myrlendt område rundt tjernet. Jeg kjente at mannen hadde gått nedi der på veien hjem og druknet. I nærheten så jeg en bratt skråning, og jeg kjente at mannen hadde forsøkt å ta en snarvei over dette området da han var på vei til huset sitt, som skulle befinne seg like i nærheten. Politimannen konstaterte at det bare fantes to små tjern som 28

kunne stemme med beskrivelsen, og han bega seg til et av disse. Han lette, men uten resultat. Klokken ble mange, det var sent på kvelden, og det ble mørkt ute. Han bestemte seg for å fortsette søket ved det andre tjernet neste dag, men allerede samme kveld fikk en mann fra bygda høre at politiet var ute og lette etter en forsvunnet mann ved tjernene i området. Denne mannen husket da at han tidligere en gang syntes han så noe ligge i det andre tjernet. Han gikk så dit for å undersøke nærmere, og da fant han den døde mannen. Politiet skulle ha søkt dagen etter, men denne mannen kom dem i forkjøpet. Politimannen ringte til meg og fortalte at mannen var blitt funnet død på stedet jeg hadde sett. Han fortalte at den døde ikke var svømmedyktig, og at tjernet var dypt. For meg ble dette nok en bekreftelse på at mine indre bilder og følelser veiledet meg riktig.

Dette er helt fantastisk! Jeg husker spesielt en hendelse i forbindelse med et TVopptak. Jeg satt og snakket med en mann om forskjellige opplevelser i mitt mediale arbeid, som han var interessert i. Mens vi sitter der og prater, kjenner jeg at det kommer igjennom en kvinne fra åndeverdenen som vil ha kontakt med mannen, og jeg sier det til ham. Han blir nysgjerrig på hvem det kan være. Ettersom både hans mor og hans kone er gått bort, kan det kanskje være en av dem. Jeg sier til ham at kvinnen er mørkhåret og relativt kortvokst, og at hun viser tallet trettiseks. Hun sier hun døde av brystkreft. Mannen blir svært berørt av det jeg forteller, og han blir veldig glad for at denne personen fra åndeverdenen er der. «Det er min kone, hun gikk bort på grunn av bryst29

kreft en uke før hun ville fylt trettiseks. Hun var mørkhåret og liten av vekst,» sier han og smiler. «Det er hun som er her.» Kvinnen, som har sterk energi, er ivrig etter å kommunisere. Hun viser meg et bilde av en stor, hvit amerikansk bil, og jeg ser bilen svært tydelig. Jeg forteller dette til mannen og spør om han kan forstå hva hun mener med det. Han blir svært rørt, og med flammende rødt ansikt sier han: «Jeg forstår det svært godt! Den bilen står hjemme i garasjen min. Da min kone levde, hadde vi den bilen. Den ene gangen hun kjørte den, kolliderte hun. Hun var helt fortvilt over det, men jeg fikset bilen, og siden dagen da hun gikk bort, har den stått i garasjen. Det er ti år siden nå.» Mannen er helt opprømt av kvinnens tydelige budskap: «Dette er helt fantastisk!» sier han. «Det er min kone som er her.» Deretter viser hun meg hendene sine som hun ville rufse ham i håret med. «Hun sier at det ligger for flatt, hun vil at du skal ha det litt mer luftig,» sier jeg til mannen. Da ler han og sier at da hun levde, pleide hun å gå bort til ham og rufse ham i håret. Og så viser han hvordan hun pleide å gjøre det. «Hun sa alltid til meg at jeg ikke måtte gre håret mitt så slett, men heller ha det litt rufsete,» sa han. Etter møtet med sin kone fra åndeverdenen ble mannen så fortumlet og opprømt at han hadde vanskelig for å sitte stille, så han la i vei på en lengre tur. Senere fortalte han meg at hvis det ikke hadde vært så sent på kvelden, hadde han kunnet gått flere mil til. Det var nettopp den hvite, amerikanske bilen som han ikke kunne begripe hvordan jeg kunne se, sa han. Jeg fortalte ham at jeg bare fungerer som en kanal som kan ta inn bilder og følelser som åndeverdenen viser frem. Hans kone viste meg bilen, og jeg bare videreformidlet bildet. 30

Ved en senere anledning da jeg var ute og reiste i forbindelse med et TV-opptak, besøkte jeg denne mannen og hans nye samboer. De hadde bedt meg komme og hilse på. Det første mannen viste meg da jeg kom hjem til dem, var den hvite, amerikanske bilen. «Kom så skal vi gå ned i garasjen,» sa han. «Her står det noe du skal få se!» Da han åpnet garasjen, kjente jeg straks igjen bilen, og det var en svært spesiell følelse. Mannen fortalte meg at etter vårt første møte, da jeg fikk kontakt med hans kone som hadde gått bort ti år tidligere, hadde han endret oppfatning om livet fordi han forsto at det finnes et liv etter dette. Først nå hadde han fått en så sterk bekreftelse fra åndeverdenen at han kunne tro på det, og dette forandret livet hans. I sitt indre hadde han søkt kontakt, men ikke opplevd noen som helst tegn som kunne overbevise ham om at det finnes et åndelig liv etter dette. Jeg opplever stor glede når jeg ser hva slik kontakt betyr, at den gir mennesker kraft og energi til å kunne gå videre med sitt liv, i sterk tillit til at det finnes noe mer, noe som er mektig og sterkt.