Johanna Holmstrรถm
Asfaltengler Oversatt av Tiril Broch Aakre
Originalens tittel: Asfaltsänglar Copyright © Johanna Holmström, 2013 Published by agreement with Salomonsson Agency Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, 2014 Oversatt av: Tiril Broch Aakre Omslagsdesign: Helena Kajander Repro: RenessanseMedia AS Sats: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon 10,1 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-8240-4 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Til alle jenter som en eller annen gang har gütt med altfor kort skjørt.
Only God can judge me, is that right? Nobody else, nobody else All you other motherfuckers get out my business 2 PAC
oktober 2005 Samira
1
Samira i Jungfrugränden
Alle gifte kvinner er horer. Det sa Samira før hun slengte bagen over skulderen og forsvant bortover Jungfrugränden med bestemte skritt, hendene i lommene på den korte, svarte skinnjakka og haken dypt begravd i et blått skjerf. Det mørke rufsehåret lå i ville krøller over skuldrene. De høye hælene slo mot asfalten. Høst. Lønn, rogn og løgn i stille brann og et duggete slør av rimfrost over plenen om morgenen. Bak kroen Valkeat Yöt, der hobbyalkoholikerne satt og stirret ned i dagens første halvliter, sto taxien allerede og ventet. Hun satte opp farten. Småløp det siste stykket. Klemte bagen inn i baksetet og seg selv ned i forsetet. Taxien trillet av gårde, først langsomt, og så akselererte den etter fartsdumpen ved bussholdeplassen og forsvant.
9
oktober 2007 Leila
2
Restene av Samiras liv blir gjemt og senere funnet igjen
En natt jeg ikke får sove, graver jeg Samiras liv ned i gressplenen under balkongen. Metallbladet på spaden synker dypt ned i jorden og jeg svetter inni dunjakka idet jeg slipper posen ned i hullet. Senere spar jeg et tjukt lag med jord over. Ingen stjerner synes på himmelen. Isteden blinker tvskjermene mot meg fra mørklagte stuer i de lykkelige familienes rekkehus. Nå er familien Jotunens persienner nede, men jeg husker at jeg og Samira pleide å stå utenfor vinduet deres og se på talentkonkurranser uten lyd. Kinnet hennes var så nær mitt at lufta vi pustet ut blandet seg. Natten er sval og gatelyktene ble tent tidlig. Jeg sparker litt i den oppgravde flekken så den ikke skal se så mistenkelig ut, før jeg klatrer inn igjen samme vei som jeg kom ut. Via balkongen. Inne hos mamma står lyset på, og jeg hører knastringen når fingrene hennes løper over tastaturet. Hun sitter foran datamaskinen og diskuterer religionens halal og haram med sine medsøstre i den finske ummaen. Hun får heller ikke sove. Isteden sitter hun oppe til hun ikke orker lenger for å be Qiyam al-Layil, en av de frivillige aftenbønnene. Hun slarver på nettet for å få tiden til å gå. Senere hører jeg at hun går rundt i kjøkkenet mens hun 13
fjerner kniver og alle andre skarpe gjenstander som ligger fremme. Hun rydder alt sammen trygt på plass i skuffene for natten, slik profeten Muhammed har foreskrevet. Morgenen etter er området under balkongen sperret av. Gule plastbånd, som det står «POLIISI POLIS» på, er spent opp mellom lønnetrærne. Beboerne i huset vårt og rekkehusene ved siden av står oppstilt rundt hullet i jorden, omtrent som i en begravelse. Folk hvisker og tisker om at ting er blitt borte i nabolaget, stereoanlegg, bildekk, en og annen hund, og nå står de og venter på at en labb eller gummibit skal titte frem. Isteden: en tynn, hvit plastpose fra Alis Halal under et tjukt lag med jord. Overrasket mumling, klikking fra lightere. Remsene av sigarettrøyk snor seg inn i hverandre i lufta. Plastposen blir rakt bort til meg der jeg står i utkanten av sirkelen og forsøker å forsvinne inn i jakkehetten. Jeg tar imot. Med bøyd nakke, slik det sømmer seg. Tar imot levningene etter Samira, og en streng formaning om at jeg aldri må gjøre det igjen. Høsten ligger allerede på lur bak hjørnet og blåser kald luft mot huden min. Og mamma står i den lange, hvite badekåpen som rekker henne til ankelkulene, med et badehåndkle viklet opp i en turban på hodet. Hun stirrer på politimennene med en mine som får dem til å se bort, som om det var dem og ikke jeg som hadde gjort noe ulovlig, til tross for at de bare gjør jobben sin. – Vi fikk et tips, sier det ene politimannen, det har skjedd et eller annet ved det avsperrede rektangelet med halvvissent gress. – Og ikke nok med det. Ting har faktisk blitt borte i nabolaget, fortsetter politimannen, nå med enda mer pondus. Bildekk og … 14
– Bildekk! Ungen er jo ikke femten engang og løper iallfall ikke rundt og stjeler bildekk! roper mamma. – Andre ting også, løsøre … man kan aldri være sikker. – Jo, det kan du være helt sikker på, jeg har ikke oppdratt en biltyv, svarer mamma. – Det ser slik ut denne gangen, konstaterer politimannen. Mamma står stille en stund før hun sier: – Jeg skulle likt å vite hvem som tipset dere. – Ja … det kan vi dessverre ikke si … svarer politimannen, men mamma har allerede fanget opp en bevegelse i øyekroken. Markku Jotunen tar et par skritt bakover og tenner en sigarett. Mamma myser. – Det burde jeg ha skjønt, sier hun mutt og snur seg til kretsen av naboer som står oppstilt rundt den slappe rhododendronbusken, for å dele ut ørefiker med blikket til alle sammen. Busken ble plantet av bydelen i sommer, i et forsøk på å gjøre det litt trivelig, men den kommer neppe til å overleve vinteren. Så går hun inn. Jeg følger etter. Plastposen dunker mot beinet mitt. Det forbudte innholdet tar fatt på sin siste ferd opp trappen og inn i kjøkkenet. – Jeg trodde vi hadde kvittet oss med disse her, sier mamma mens hun senker bunken med fotografier ned i fanget. De smilende ansiktene gliser bredt mot oss. Samira og jeg, to brunøyde unger med jevne tenner og mysende øyne. Sola sluker ansiktene våre i mørke skygger. Mamma stirrer på meg med et blikk som vil bore seg inn i nafsen min. – Du vet like godt som jeg at vi ikke kan beholde dem. – Men de er … 15
– Haram, Leila. De er haram. Hvor lenge har du hatt dem? – Det var Samira som tok vare på dem. Da du ville kaste dem. Hun bar dem ut til søppelkassen, men klarte ikke å … Hun har hatt dem helt siden … Jeg sitter oppå hendene mine og unngår å se henne i øynene. Tommelen hennes over ansiktet mitt. Den skjuler den gule badedrakten med blå prikker, de oppblåsbare svømmeringene, de fyrstikktynne beina mine som kuttes der de blir slukt av vannflaten. Jeg presser leppene sammen. Så lyder et klikk fra lighteren og de bleke flammene slikker rundt kantene på de fargerike kodakøyeblikkene våre. Samira i ballettdrakt, svartbrent. Jeg på en lubben ponni mot sommergrønn bakgrunn, aske. Kinnene våre klemt inntil hverandre og smil som er så brede at det svir i kjevene, fortæres av ilden. Samira som vinker mens hun leier på en signalrød kjelke og vanten er så tung av snø at den nesten glir av hånden, håret over skuldrene og en brun manchesterjakke med hette og teddyfôr, jeg, ett år gammel, kanskje, sittende med en fargerik pakke i fanget, Samira som nettopp har lært å gå, det runde ansiktet og de mørke øynene som stirrer opp mot kameraet, og mamma og pappa, lykkelige den gangen, foran et glitrende juletre pyntet med røde kuler. Da jeg kikker opp på henne, ser jeg at hun også presser leppene sammen før hun snur seg bort og lar flammene i oppvaskkummen forvandle minnene til røyk. Jeg går inn på rommet mitt uten at hun trenger å be meg om det, og jeg åpner skapet som pleide å stå i stuen. Det var der tv-en sto før den forsvant da mamma fikk vite at bildene inni tv-en også er ulovlige. 16
– Haram! sier mamma. Forbudt. Ingen engler besøker et hus med bilder i! Og et hus som englene har forlatt … Jeg og pappa prøvde å si at bildene på en måte ikke er inni tv-en, men at de seiler gjennom det ytre rom og egentlig ikke eksisterer, men da svarte mamma at det ikke spiller noen rolle, i og med at de fleste bildene som vises på tv uansett er syndige. Tampongreklamer på profetens eget språk og tyrkiske popsanger som bare handlet om zinaa. I naturprogrammene fikk man se aper og løver som holdt på med forbudte ting og i tv-seriene var det så mye banning. Menn som sovnet under pilgrimsbønnen ved den hellige steinen Ka’ba i Mekka og idrettsutøvere i tights som viste mer enn de skjulte. Det var best å avstå fra alt sammen, og heller samle tankene om Gud ved å gjøre dhikr. Dette bestemte mamma seg for, og så bar hun tv-en ned i kjelleren for godt. Når mamma bestemmer seg for noe, ombestemmer hun seg ikke igjen, og derfor er det nå tomt der tv-en pleide å stå. Inni skapet ligger det bunkevis med fotografier som jeg blir sittende og bla igjennom til jeg plutselig sitter med et bilde i hånden som jeg nesten hadde glemt. Mamma og pappa på en strand, langt borte i tid og rom. Himmelen er lysblå. Lilla i horisonten. De har kranglet hele natten, og nå er øynene forgråtte og søvnige, sandpapiraktige etter alt de har fått slengt i ansiktet siden de først begynte å rope frem og tilbake til hverandre. Nå møtes blikkene. De har kommet seg igjennom natten og lyset vender tilbake. Snart vil alle våkne, først fuglene innimellom kastanjeblomstene i trærne og så taxisjåførene som har ligget og halvsovet i bilene sine. Men enn så lenge er det som om de to er de eneste menneskene i verden. Rundt dem synger Stevie Wonder «Ribbon in the sky», og hendene deres møtes, holder hverandre en stund. Før 17
de glir fra hverandre, til bare de ytterste fingerleddene er i berøring. Stevie stemmer i, men veldig mykt: «If allowed, may I touch your hand, and if pleased, may I once again, so that you too will understand, there’s a ribbon in the sky for our love.» Og det er så romantisk at det ikke kan være sant. Mammaen min. Pappaen min. Stranden og morgenen som aldri kommer. Slik har pappa beskrevet det for meg. Bildet er viktig. Det betyr at mamma og pappa var lykkelige en gang. Det er noe man trenger bevis på i form av bilder for å klare å huske. Jeg har flere. De ligger trygt forvart innerst i skapet, i et eneste rot, så ikke engang mamma, som ellers har fanatisk orden på alt, orker å rydde opp i det. Hun pleier bare å bli sittende foran skapet mens hun sukker og sier: – Leila … Og jeg svarer. – Ja, ja, jeg skal rydde. Og slik blir det til neste gang hun er i det lunet. – Ingen engler i et hus der det er bilder, sier mamma. Jeg spør om det gjelder hele huset og hvordan hun i så fall vil overtale folk til å ta ned alle parabolantennene som stikker ut fra rekkverkene på annenhver balkong bortover, og tvinge naboene til å stoppe alle avisabonnementene sine, slik hun for lengst har gjort selv. Jeg spør om englene kun mistrives i rom der det er bilder, og om det i så fall vil si at englene som alltid sitter på skuldrene mine og noterer seg onde og gode gjerninger, ikke kan komme inn i rommet hvis det er bilder der. Jeg lurer på hvordan englene, med notatbøkene i beredskap, alltid kan være hos alle mennesker, muslimer og ikke-muslimer, når det er bilder i nesten alle rom. Jeg minner mamma om at hun selv oppholder seg i slike rom, i hvert fall på T-banen, for der ligger det gratis18
aviser på de ledige setene, og på jobben foran datamaskinen der alle cruisebrosjyrene ligger i stabler på bordet ved skranken. Men mamma lar seg ikke lure av detaljer. Hun sier bare at jeg ikke behøver å bekymre meg for hvordan, hvor og hvorfor, siden Gud ser og hører alt, særlig nesevise spørsmål og jenter som krangler med foreldrene sine. Samira lærte meg at man må plukke opp alt man finner på gaten, for man vet aldri når man kan få bruk for det. Det var derfor Samira alltid gikk med bøyd hode og blikket festet til de svarte joggeskoene som trasket gate opp og gate ned. Hvis det ligger en ting midt i veien er det fordi noen har mistet den, da har det vært noe som et annet menneske har hatt bruk for, og derfor er det en viktig ting, sa hun. Og så plukket hun opp en brungul plastkam som lå delvis i skjul under de gule, raslende haugene med visne lønneblader, og holdt den opp mot lyset i triumf. Den var bare litt slitt og manglet ingen tenner, slik kammer man finner ellers, ofte gjør. Jeg plukker alltid opp tingene jeg finner, akkurat som Samira. Hårstrikker, både de tjukke og sånne kjempefine tynne som er så gode å lage hestehaler med. Samira hadde sikkert hundre sånne tynne strikker, men mange tjukke og myke også. Så håret skulle få hvile litt innimellom, sa hun. Hver gang jeg finner en hårstrikk, tenker jeg at det er hun som har mistet den. Da begynner hjertet mitt å slå ukontrollert, og jeg forter meg rundt hjørnet for å se om jeg får øye på henne, men det er alltid like tomt på den andre siden av gaten. Tomheten etter Samira. Den er overalt. Den brer seg langsomt over alle ting og sluker dem. 19
Men så dukker det stadig opp nye ting som ligger og forsøpler fortauene. Kammer, smykker (særlig øredobber, jeg har verdens største samling enslige øredobber), nøkler, løsnegler med små pålimte pyntesteiner, binders, viskelær, sikkerhetsnåler, refleksbrikker, vanter (samlingen min med umake vanter må være verdens nest største) og til og med sko. Jeg lurer på hvordan man kan miste en sko. Uten å merke det engang. I samlingen av verdiløse ting inngår også sånt som tilhørte Samira en gang i tiden, men ikke nå lenger. Noen ganger vet jeg ikke om jeg passer på dem for henne eller om jeg har overtatt dem, men én ting er sikkert: De lå i plastposen som jeg begravde under en halvmeter jord, stedt til hvile for evig og alltid, men som ble gravd opp igjen allerede neste dag og nå befinner seg på gulvet inne på rommet mitt. Øverst i posen ligger det et par blodige truser med brukte bind i. De blodige trusene er mine. Jeg la dem oppi i forbifarten i og med at jeg skulle grave ned posen allikevel. Det var lettere enn å forsøke å smugle trusene ned i søppelposen, i skjul for mammas vaktsomme blikk. Men så gikk det jo som det gikk, og det var bindet som fikk den yngste politimannen til å rope høyt og snu seg bort, som om han holdt på å kaste opp, mens den eldste presset leppene sammen. Ganske fake egentlig, for de har sikkert gravd frem både hoder og diverse andre kroppsdeler på gud vet hvilke søppelplasser, i løpet av sin karriere. På en måte kan jeg forstå reaksjonen. Så lenge det var bildekk og parabolantenner de lette etter nedi plenen vår, må de ha trodd at jeg var en gutt. Det var helt til posens innhold ble avslørt og det motsatte ble bevist. Det er faktisk mange som tror at jeg er en gutt. Og stort sett har jeg ikke noe imot det. Hvis jeg har på meg hetta og går med bøyd hode og ser ned i bakken, er det ikke egentlig20
mulig å se forskjell. Innimellom går jeg til Angel Bar, der snauskallene sitter, og da stiller jeg meg ved bardisken eller jukeboksen, og så senker jeg stemmen og begynner å snakke sånn som de snakker. De vet ikke at jeg er en temmelig mørkhåret jente, og jeg vil ikke vite hva de kunne ha gjort med meg hvis de fant det ut. Noen dager senere er plenen fortsatt sperret av. Jeg tror politiet forsøker å distrahere folk ved å late som om de har noe på gang, selv om vi aldri ser noe til dem nedenfor balkongen vår igjen.