Beatles vs. Stones

Foto: Lenny W. Doolan

JOHN McMILLIAN (født 1970) er professor i historie ved Georgia State University i Atlanta og forfatter av den kritikerroste boken Smoking Typewriters: The Sixties Underground Press and the Rise of Alternative Media in America.

På 1960-tallet ble det utkjempet en tilsynelatende bitter kamp mellom de pene guttene i The Beatles og den mer rufsete gjengen i The Rolling Stones. Begge bandene hevdet imidlertid at de egentlig ikke var rivaler, men at dette bare var noe mediene fant på. Ingen så ut til å tro på dem, og fansen var tilbøyelig til å ta parti for det ene eller det andre bandet.

John McMillian avslører myten om rivaliseringen og hvordan knivingen mellom Beatles og Stones ble blåst opp av bransjefolk som bare hadde én ting for øye: å tjene penger.

The Beatles ble gjerne assosiert med flower power-idealismen i de «gode» 1960-årene, mens Stones ble sett på som representanter for tiårets farlige og nihilistiske tendenser. I Beatles vs. Stones fortelles en annen historie, samtidig beskrives underliggende strømninger i popen og rockens mest turbulente tiår, en tid med sterke personligheter og uforglemmelig musikk.

«Selv de mest innbitte og fanatiske oldtimere fra Beatles-Stones-debatter vil få ny innsikt etter å ha lest denne boken.»

Anthony DeCurtis, The New York Times

«Jeg leste ikke denne boken – jeg slukte den … Den er smekkfull av overraskelser, og selv om du har stabler med Beatles- og Stones-bøker, vil du oppdage skjulte skatter.»

William McKeen, forfatter av boken Rock and Roll is Here to Stay

ISBN 978-82-516-8306-7

9

788251 683067

www.schibstedforlag.no

John McMillian

BEATLES vs.

STONES Hva skjedde egentlig?

Oversatt av Arild Rønsen

John McMillian: Beatles vs. Stones – Hva skjedde, egentlig?

Originalens tittel: Beatles vs. Stones Copyright © 2013 John McMillian Originalutgave: Simon & Schuster 2013 Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2014 Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB All rights reserved, including the right to reproduce this book or portions thereof in any form whatsoever. For information address Simon & Schuster Subsidiary Rights Department, 1230 Avenue of the Americas, New York, NY 10020.

Omslagsdesign: Joy O’Meara Forfatterfoto: Lenny W. Doolan V Oversetter: Arild Rønsen Repro: RenessanseMedia AS Ombrekking: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-8306-7 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no

Kjennetegnet på en førsteklasses intelligens er evnen til å holde to motstridende tanker i hodet samtidig, og likevel bevare evnen til å fungere.

F. Scott Fitzgerald

I NNHO LD

Forord

9

Kapittel 1 Gentlemen eller pøbler?

15

Kapittel 2 «Shit, det er The Beatles!»

53

Kapittel 3 En spesiell form for snobberi

97

Kapittel 4 Drømmen om USA

139

Kapittel 5 Politikk og image

177

Kapittel 6 Den største sniken i popjungelen?

228

Noter

274

Litteratur

330

Register

339

FO RO RD

Sommeren 1968 var Mick Jaggers fødselsdag lagt til Vesuvio Club, en marokkansk-inspirert bar. «En av de hippeste klubbene som noen gang var blitt etablert i London», minnes Tony Sanchez, en av klubbens eiere. Veggene var stilig dekorert i det svakt opplyste lokalet, der Londons mest trendy modeller, kunstnere og popvokalister minglet. De fleste satt på hver sin saccosekk (veldig populært på den tiden) mens de røykte vannpipe, mens en spotlight formet som et luftskip svevde rundt i lokalet. Som gave til gjestene hadde Mick Jagger med seg en spesialpresset utgave av det kommende albumet til Rolling Stones – Beggars Banquet.

Dansegulvet fyltes hurtig idet musikken strømmet ut av lydanlegget. Gjestene var åpenbart fornøyd med lyden av hva kritikerne mente var det beste Stones-albumet på mange år.

Så kom Paul McCartney. Diskré stakk han en kopi av den kommende Beatles-singlen bort til Sanchez. Ingen utenfor bandets indre sirkler hadde hørt verken «Hey Jude» eller «Revolution». Den rolige oppbyggingen av «Hey Jude» satte fyr på lokalet, og gjestene forlangte den sju minutter lange låten spilt på repeat – om og om igjen. Etter hvert gikk DJen videre til singelens bakside, og folk fikk altså for første gang høre John Lennons nasale vokal i «Revolu9

tion». Klubbeier Sanchez husker det sånn: «Mick ble synlig irritert. The Beatles hadde tatt rotta på ‘n.»

Et stygt utslag av promotion som egotrip.» Slik husker Tony Barrow opptrinnet. Han var pressetalsmann for The Beatles. Den alt overveiende vennligsinnede rivaliseringen mellom The Beatles og The Rolling Stones hadde på dette tidspunktet pågått i omkring fire år. Gjennom hele 60-tallet var The Beatles det klart mest suksessrike bandet, men Stones og Beatles konkurrerte likevel – om salgstall og kulturell innflytelse, og om estetisk kredibilitet. På begge sider av Atlanteren definerte tenåringene seg i forhold til om de foretrakk The Beatles eller The Rolling Stones. En skribent formulerte seg slik: «Den som elsket popmusikk, måtte pent velge; man hadde ikke noe valg. Og for all del – det fantes ikke noe tredje valg … Du kunne være fan av begge gruppene, men alle måtte ha gjort sitt førstevalg.»

I begynnelsen var rivaliseringen naturlig nok sterkest i England. The Beatles sjarmerte tenåringsjentene allerede våren 1963, men det ble raskt klart at bandets sjarm også appellerte til et mer voksent publikum. The Fab Four kunne ikke nå absolutt alle – til det var de et for uvanlig fenomen.

Det var likevel gjengs oppfatning at de på sett og vis sto i stil med et samfunn som var klar for å ta endelig avskjed med viktoriatiden. The Beatles var kort og godt perfekt timet for sin samtid.

The Rolling Stones framprovoserte en annerledes reaksjon. De var bleke og uflidde, de brydde seg ikke om hva de hadde på seg på scenen, og de opptrådte sjelden eller aldri høflig. Snarere enn å søke oppmerksomhet i mainstreamsegmentet, bar deres oppførsel preg av likegyldighet til det samme publikumet. Musikalsk foretrakk de amerikansk, elektrisk blues – en sjanger som holdt hus i trange og røykfylte buler, og som ikke sto høyt i kurs verken hos mannlige eller kvinnelige musikkelskere på vei ut av ten10

åringstilværelsen. De som helst sverget til det konforme, visste å holde armlengdes avstand til The Rolling Stones.

Voksne mennesker betraktet dem som regel med et fiendtlig blikk.

Dette er den historiske bakgrunnen for hvorfor dette plutselig ble et vesentlig spørsmål: Hvem foretrekker du – The Beatles eller The Rolling Stones? Svarte du at du var Beatles-fan, var det ensbetydende med at du var en veltilpasset, godt likt og høflig person. Du var ikke nødvendigvis noen selvhøytidelig og moralistisk personlighet, men du tilhørte heller ikke et miljø som utfordret konvensjonene. Du var «enig», delte oppfatninger som var gjengs i samfunnet for øvrig. Så du deg rundt i verden, var du stort sett fornøyd med tingenes tilstand.

Som fan av The Rolling Stones stilte du deg på motsatt side. Du var klar for å slå i stykker det bestående, sette fyr på det meste. «The Beatles wanted to hold your hand », skrev journalisten Tom Wolfe, «mens The Stones ville brenne ned byen din.»

Oppslutningen om bandene ble registrert i leserundersøkelser i aviser som New Musical Express og Record Mirror.

Når bandene byttet plass på toppen av hitlistene, ble nyheten slått opp som om det var en fotballkamp eller gallupmåling i politikken. Folk var i tillegg definitive i sine valg.

Likte du The Beatles – ja, så tålte du ikke å høre noe negativt om bandet. De samme holdningene bredte seg etter hvert i fanmiljøet rundt The Stones. Kritikk av idolene ble rett og slett ikke tålt.

Det hevdes tidvis at rivaliseringen mellom The Beatles og The Rolling Stones bare var en myte, framprovosert og opprettholdt av sensasjonslystne journalister og naive tenåringer. I virkeligheten, sies det, var de to gruppenes medlemmer gode venner som støttet hverandre. Det er imidlertid høyst tvilsomt at forholdet dem imellom var så til de grader venn11

lig og ukomplisert. Vel kunne de holde en vennlig fasade, men det hindret dem aldri i å befinne seg i vedvarende konkurranse – i enhver sammenheng. Som alle vil forstå, er ikke dette en tilværelse som fremmer nært vennskap. Tvert imot vil den avle angst, mistenksomhet og misunnelse.

Det er derfor ikke til å undres over at The Beatles og The Rolling Stones på sett og vis var tvunget til å opptre som rivaliserende band. Med base i Vest-London levde medlemmene i The Rolling Stones som hippe kosmopolitter. De var besatt av å være «cool» – en slags tilbakelent selvbevissthet. Det stikk motsatte av The Beatles, som – ikke minst i kraft av sin kjappe konversasjonsform med offentligheten – gjorde alt de kunne for å bli elsket av absolutt alle. I tillegg kom The Beatles nordfra; den industrialiserte og økonomisk depressive regionen i England medlemmene i The Stones betraktet som kulturelt ingenmannsland. Der tok de feil, og som folk flest fra The Merseyside mislikte The Beatles på det sterkeste den slags hentydninger. Dette kan forklare at når de to gruppene først møttes, var det suksessrike The Beatles tilsynelatende det overlegne bandet.

Det gikk imidlertid ikke lang tid før The Beatles gikk lei av sitt image; de begynte å misunne The Stones deres relative frihet. The Beatles kan nok også ha blitt irritert over at The Stones hadde den «riktige» fanskaren: selvbevisste bohemer, i skarp kontrast til hysteriske teenyboppers. Spesielt gikk John Lennon lei av å måtte spille en annen person enn han egentlig var. Senere skulle han uttrykke irritasjon over hvordan undergrunnsavisene framstilte The Stones som venstreradikale helter, mens The Beatles ble assosiert med myk hippie-idealisme.

The Beatles og The Rolling Stones representerte også to sider i en av det 20. århundres viktigste estetiske diskurser.

Den dag i dag er det sånn at folk som møtes for første gang, og vil bli bedre kjent med hverandre, gjerne stiller spørsmå12

let: «Beatles eller Stones?» Svaret forventes å avsløre noe vesentlig om personlighet, dømmekraft og temperament.

Klisjéene rundt de to gruppene overdrives ofte, men er likevel relevante. Si gjerne at The Beatles forbindes med Apollon, The Stones med Dionysos. The Beatles er pop, Stones er rock. The Beatles appellerer til følelsene, Stones til det utagerende og fysiske. The Beatles representerer troen på det utopiske, Stones er det jordnære.

Ingen av disse motsetningsfylte paradigmene synes på andre felter – for eksempel innen litteratur, kunst og arkitektur – å trigge den kulturelle debatten på samme måte som når det gjelder The Beatles og The Rolling Stones.

Hvordan kunne det skje? The Beatles og The Rolling Stones oppnådde en popularitet som fram til da hadde vært utenkelig; i dag er det nærmest umulig å holde oversikt over gruppenes platesalg.

Bandene hadde åpenbart mye til felles. Så var også tilfelle med deres fanskarer. Om Sigmund Freud – denne mesteren i å analysere menneskelige følelser – hadde levd lenge nok, ville han muligens karakterisert Beatles–Stones-debatten i termer som «de små forskjellers narsissisme». Freud skrev: «Det er nettopp minimale forskjeller mellom folk som ellers tenker likt, som skaper fiendskap dem imellom.» Det er de velkjente og aksepterte forskjellene ved The Beatles og The Rolling Stones som gjør tanken på å sammenligne dem nærmest uimotståelig. Muligheten for at du som leser denne boken, har en forutinntatt oppfatning, er overhengende. Du vet veldig godt hvilket band du foretrekker – The Beatles, eller The Rolling Stones.

For all del – jeg gjør ikke forsøk på å være noen slags dommer i dette spørsmålet. Mange nok har begitt seg inn på den idretten, og uansett: Jeg er ikke rock-kritiker, jeg er historiker. I denne fellesbiografien har jeg utelukkende ønsket å gå forholdet mellom bandene og bandmedlemmene 13

etter i sømmene; vise hvordan rivaliseringen ble konstruert.

Dette betyr aldeles ikke at jeg ikke foretrekker det ene bandet framfor det andre – selvfølgelig gjør jeg det. Det betyr bare at dette aspektet ligger utenfor denne bokens tematikk.

Når rasjonell kritikk legges til grunn, er det dessuten et faktum at begge bandene har oppnådd strålende resultater. Da The Beatles og The Rolling Stones vokste fram på pophimmelen, var de begge nærmest ubeskrivelig store. Repeterer jeg nå et dogme? Helt sikkert. Men det gjør ikke deres status, alt hva de har oppnådd, mindre bemerkelsesverdig. Disse unge menn som utgjorde The Beatles og The Rolling Stones, evnet ikke bare å finne hverandre – de var mestere i å utvikle sitt talent i hvert sitt kollektiv. På hver sin kant utviklet de en kreativ kraft langt større enn summen av hva deres individuelle talent skulle tilsi. Deres virke pågikk i en av popmusikkens mest virile og spennende epoker, og deres tilstedeværelse var av avgjørende betydning.

Dette er selvfølgelig min subjektive oppfatning, men jeg vet at jeg ikke er alene om den. Marianne Faithfull, kjæresten til Mick Jagger på slutten av 60-tallet, husker tilbake til den kvelden jeg skrev om innledningsvis – da medlemmer i The Beatles og The Rolling Stones møttes på den trendy nattklubben for å vise fram sine siste produksjoner for nære og ikke fullt så nære venner: Beggars Banquet, og «Hey Jude»/ «Revolution».

«Vesuvio stengte sine dører noen uker etterpå», sier Marianne. «Men følelsen i lokalet denne kvelden var omtrent sånn: Er ikke vi de største geniene planeten Tellus noen gang har fostret? Lever ikke vi i tillegg i den mest fantastiske perioden i menneskehetens historie? Og jeg tror faktisk ikke hele forklaringen ligger i at vi alle var dopet.»

K A PI T T E L 1

GENTLEMEN ELLER PØBLER?

Den som vil sette seg inn i hva forskjellen mellom medlemmene i The Beatles og The Rolling Stones egentlig besto i, og hvordan de etter hvert kom til å framstå for sine fans, burde antageligvis oppsøke et menneske som kjente dem før de ble berømte. En som kjente begge gruppene, og som også visste nøyaktig hva de drev med da de var i ferd med å skape sitt offentlige image, er Sean O’Mahony, en suksessrik London-basert forlegger som ofte skrev under pseudonymet «Johnny Dean». I august 1963 begynte O’Mahony å publisere fanmagasinet The Beatles Monthly Book, vanligvis bare kjent som The Beatles Book. I desember samme år hadde han solgt 330.000 eksemplarer av The Beatles Book – hver måned. I juni 1964 lanserte han Rolling Stones Book. Begge utgivelsene var offisielle fanmagasiner, og for å tilegne seg rettighetene til å gi dem ut måtte O’Mahony selvfølgelig opparbeide seg tillit i begge bandene.

Han traff The Beatles første gang i mai 1963, da de spilte på London’s Playhouse Theatre. Innspillingene ble gjort for det innflytelsesrike radioprogrammet Saturday Club, på BBC. «Straks jeg håndhilste på John, Paul, George og Ringo, skjønte jeg at dette ikke kom til å bli et av disse moromøtene med pressen», fortalte O’Mahony. I stedet ble 15

han pepret med spørsmål og forslag. «Hvis jeg skulle redigere deres offisielle magasin, måtte jeg ha tilgang til bandets innerste sirkler – i garderoben, i studio, i hjemmene deres. I praksis overalt hvor de befant seg.» O’Mahony var for lengst blitt kjent med managerne til The Rolling Stones, Andrew Loog Oldham og Eric Easton, så tilnærmelsen til dette bandet var nok av det mindre formelle slaget.

Sannsynligvis måtte han likevel forsikre seg om at han også hadde deres tillit.

The Beatles og The Rolling Stones ble jevnlig viet oppmerksomhet i den britiske musikkpressen (Melody Maker, Record Mirror, New Musical Express, Disc, Music Echo) så vel som i tenåringsmagasinene (Boyfriend, Jackie, Fabulous, Rave, Valentine). O’Mahony hadde imidlertid en helt spesiell fordel: Som utgiver av bandenes offisielle og kommersielle fanmagasiner ble han raskt svært nært knyttet til Oldham og Easton, og til Beatles-manager Brian Epstein.

Uansett hva han personlig måtte mene, måtte han opptre hundre prosent lojalt overfor sine oppdragsgivere. I 1964 lanserte journalisten Michael Braun en bok med tittelen Love Me Do! – en lang rykteflom basert på hans reiser og tilfeldige møter med bandet helt i starten av Beatlemania.

Boken bygde, for å si det forsiktig, ikke opp om bandets melkehvite image, og ble aldri omtalt i The Beatles Book.

O’Mahony nevnte heller aldri at John Lennon var gift, da Brian Epstein fryktet at dette ville ødelegge populariteten hos tenåringsjentene. O’Mahony gjorde også ofte bruk av fotografer som var gode til å retusjere bildene slik at de ble «den typen bilder Brian ønsket å se».

Sagt på en annen måte; O’Mahony opptrådte mer eller mindre som en presseagent. Uansett hvilke opplysninger han satt inne med, ville han aldri publisere noe ufordelaktig om John og Paul, Mick, Keith eller Brian. Hans jobb var, så detaljert som mulig, å være imagebygger. Mange år senere, 16

da han ikke lenger hadde denne typen bindinger, oppsummerte han det på denne måten: «The Beatles var pøbler som ble framstilt som snille gutter, mens The Rolling Stones var gentlemen som Andrew gjorde til banditter.» Litt forenklet sagt, kanskje – men nærmere sannheten enn noen av de involverte ville ha innrømmet på 60-tallet. * «Pøbler» er selvfølgelig en moralsk karakteristikk, ikke en sosioøkonomisk. Uansett hvor velfriserte de ble framstilt, er det likevel verdt å huske at The Beatles kom fra den fallerte industribyen Liverpool, en havneby som var bombet sønder og sammen av tyske Luftwaffe under annen verdenskrig.

Befolkningen var sammensatt, men besto for det meste av etterkommere av irske flyktninger og røffe sjøfolk som møttes i slitne puber. Byen eide ikke stil. Men dette til tross: Det var med en viss stolthet og stahet – samt selvironi – at folk i Liverpool gjerne omtalte seg som «Scousers». Overalt ellers i landet ble betegnelsen utelukkende brukt i nedlatende betydning. The Rolling Stones kom på sin side fra Londons utkanter. De kom ikke akkurat fra rikmannsfamilier, men de vokste opp i et mer komfortabelt middelklassemiljø enn hva som var tilfelle med medlemmene i The Beatles – og i det sterkt klassedelte England hadde denne forskjellen enorm betydning. John Lennon sa det slik: «Av ‘søringene’, folk fra London, ble vi sett ned på som dyr.»

Med tanke på hvor vanskelig dagliglivet fortonte seg for de fleste i England i etterkrigstiden – for ikke å snakke om utfordringene med de voldsomme klasseforskjellene – er det viktig å sette forskjellene mellom The Beatles og The Stones i det rette perspektiv. The Beatles’ bakgrunn tegnes best i Steven D. Starks bok Meet the Beatles: A Cultural History of the Band that Shook Youth, Gender, and the World. Vel 17

kom The Beatles fra et nedslitt Liverpool, men Stark understreker likevel at John, Paul og George kom fra hva man kan kalle et middelklassemiljø i utkanten av byen, fra «the good side of the Mersey River». Ringo kom fra sentrum av Liverpool og vokste opp i ei rønne av et hus i et beryktet nabolag som ble kalt The Dingle. Lennon var den eneste i The Beatles som var heldig nok til å vokse opp i et hjem med bad inne i leiligheten. Ikke så merkelig som det kan høres ut, siden færre enn halvparten av britiske hjem på den tiden hadde innendørs toalett. Paul og George vokste opp noen hundre meter fra hverandre, begge i statssubsidierte «kommunale boliger» – som likevel var av en helt annen kvalitet enn offentlige boliger i amerikanske fattigkvarter. De frøs ofte innendørs om vinteren, men levde likevel komfortabelt målt mot tilstanden hjemme hos store deler av datidens arbeiderklasse.

Mange år senere satte Georges eldre søster, Louise, spørsmålstegn ved myten om at de hadde vokst opp under så tøffe vilkår. «Min far var bussjåfør, og mor tok seg av oss hjemme», sa hun. «Rundt juletider kunne hun ta seg noen tilfeldige jobber … Men vi så aldri på oss selv som fattige.

Disse historiene om at The Beatles vokste opp i rene slummen … sannheten er at vi hadde et varmt og godt familieliv.» I et av de siste intervjuene Lennon ga, understreket han at barndommen på ingen måte hadde «det preget av slum som man så gjerne fokuserte på i historiene om The Beatles».

The Beatles vokste opp i et miljø og i en periode der både mat og drivstoff var rasjonert; slik var livet for alle i Storbritannia. Egg, melk og juice var mangelvare for de fleste. Alle de fire medlemmene i The Beatles lekte i utbombede strøk, i områder sterkt farget av krigens herjinger. Overdådigheten i det forbruker- og fritidssamfunnet som vokste fram i USA i etterkrigstiden, ville framstått som totalt fremmed for dem.

18

Men sammenlignet med vanlig standard i England, var det bare Ringo – som i tillegg til å være fattig også måtte gjennom to alvorlige sykdomsperioder i oppveksten – som kan sies å ha vokst opp under virkelig kummerlige kår.

Medlemmene av The Rolling Stones kjente selvsagt også til rasjonering og ødeleggelser etter bombingen, men de vokste opp i adskillig bedre kår enn The Beatles. Bandets karismatiske leder og grunnlegger, Brian Jones, kom fra den øvre middelklassen i Cheltenham; hans far var luftfartsingeniør og en framtredende figur i det religiøse miljøet.

Mick Jagger kom fra Dartford, Kent. Hans velutdannede far var assisterende rektor på skolen, i tillegg gymnastikklærer. Moren var frisør (et yrke med adskillig høyere status i England enn i USA). Ifølge den offisielle biografien om The Rolling Stones fra 1965, vokste Jagger opp i et «dannet middelklassemiljø». Barndomshjemmet hans hadde et navn (Newlands), og i ungdommen ferierte familien dels i Spania, dels i St.-Tropez. Keith Richards kom også fra Dartford. Etter at han i en kort periode gikk på samme barneskole som Jagger, flyttet familien inn i en billig leilighet, men de ga aldri opp middelklassedrømmene. Keith responderte med å innta en holdning han selv senere omtalte som «omvendt snobberi»: «Jeg var stolt over å komme fra enkle kår, og samtidig likevel spille gitar … De som gikk på gymnaset, ble betraktet som irriterende flinkiser.»

Bare de to mer perifere medlemmene i The Rolling Stones, Bill Wyman og Charlie Watts, hadde solid arbeiderklassebakgrunn. Bills far var veiarbeider, Charlies far lastebilsjåfør. Gjengs praksis på denne tiden var at yrket gikk i arv – sønnen begynte å jobbe med det samme som faren. Men da de ble med i The Rolling Stones, hadde både Bill og Charlie andre ambisjoner. Watts hadde fått seg jobb som grafisk designer, mens Wyman ved siden av en jobb i et varehus livnærte seg som halvprofesjonell bassist.

19