av Mar t in Fy rileiv
© Schibsted Forlag 2014 © Martin Fyrileiv Omslagsdesign og illustrasjoner: Andreas Fyrileiv Repro: RenessanseMedia, Asker Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2014 ISBN 978-82-516-5683-2 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no
Til Fanny og Thor Arne
q Hør meg alle! lytt nå æser, lytt nå menn lytt nå alfer i de grå berg vargtid kommer tre vintre lang. Skjebnens bok
1
q SISTE SAMLING
Einar rettet på brillene. Han sto oppe ved kateteret og kastet urolige blikk på de andre elevene. Svetteperler rant nedover ansiktet hans som små elver. Sjuende trinn hadde forvandlet seg til en flokk sultne ulver som glefset, snerret og viste tenner. Bit for bit skulle han fortæres, og det var han klar over. Alt hadde blitt en rutine, og han var førstemann til å holde foredrag. «Da ønsker jeg dere alle velkommen til siste samling før høstferien,» sa lærerinnen og studerte elevene med intenst blikk. Hun var gammeldags og hadde et brunt skjørt og matchende brun jakke med en brosje av sølv i jakkeslaget. Håret var samlet i en grå ball bakerst på hodet og lignet et garnnøste gjennomboret av tre strikkepinner. Einar hadde aldri turt å tulle med henne. Ikke bare var hun humørsyk, men det hvilte en slags ondskap over henne som kunne skremme van7
net av hvem som helst. Han kunne banne på at hun hadde overlevd krigen. «Da kan du starte, Einar.» Lærerinnen satte seg tilsynelatende tålmodig blant ulvene og tok fram notatblokk og blyant. Elevene satt stille og lyttet til ingenting. Einar var kvalm, men måtte bare holde ut resten av dagen. Han tørket pannen med håndflaten og kjente hvordan fingrene klebet seg fast til notatboken. «Ja, takk for det …» Einar stirret på veggen bakerst i klasserommet, et triks han hadde lært av faren. Det beste var å finne et punkt i rommet som ikke kikket tilbake. Et bilde, en tegnestift, hva som helst. «Jeg har tatt med noen steiner fra steinsamlingen min. Dere skal få se forskjellige krystaller,» sa han og ventet på å bli avbrutt. Heldigvis var det ingen som sa noe som helst. Kanskje ville denne gangen være annerledes? Han glemte seg og møtte flere blikk i rommet. Faen, finn et punkt! Stillhet. «Jeg har samlet stein i flere år, og har en stor samling. Pappa har en av Norges største samlinger. Han er geolog og jordskjelvforsker, og kommer alltid over forskjellige steder med masse fine steiner. Han bruker å ta med noen til meg.» Einar rotet rundt i sekken. Da han holdt opp en ametyst, var det en gutt bakerst i rommet som fniste, og uten forvarsel brøt alle sammen ut i en bølge av latter. «Nå tier dere stille!» ropte lærerinnen og reiste seg 8
med knyttede never. Knokene hvitnet da de strammet seg. Elevene skvatt unna. Einar kunne se frykten i øynene deres før blikkene slo i gulvet som hos kuede slaver. Selv faren hans kunne huske hvor streng hun hadde vært da han selv gikk på skolen. Faren hadde fortalt at han hadde fått flere rapp over ryggen med pekestokken hennes i sin ungdom. Lærerinnen hadde overlevd flere generasjoner. Tiden hadde stått stille på Loar skole. «Bare fortsett, Einar,» sa hun mens hun holdt blikket på elevene. Han var sikker på at hun vokste flere centimeter da hun reiste seg. Ikke bare virket hun truende og større, men alle veggene ble mørkere. Det var som om all glede hadde blitt sugd ut av rommet. Dette ble like pinlig som Einar hadde forventet, og han forkastet like godt hele steinpresentasjonen og gikk over til avslutningen. «Til slutt skal jeg vise dere et forsøk med trollpulver, eller heksemel som det også heter,» fortsatte han. «Trollpulver er sporene fra en plante som kalles stri kråkefot. Sporene inneholder mye olje, og man kan få til mange morsomme effekter, akkurat som på film.» Einar bladde om til neste side i notatboken. Håndflaten var klam av svette. Han bet seg i underleppen og myste mot publikum. Det smakte blod. «Og dersom …» «Et øyeblikk, Einar.» Lærerinnen avbrøt med en hånd i været og reiste seg. «Har noen av dere hørt om trollpulver før?» Ingen viste tegn til å ha noen form 9
for kunnskap. «Nei vel, det har ikke jeg heller,» sa hun og satte seg. Hun visste ikke? Einar smilte. Han hadde endelig overtaket, uten at de var klar over det. Et perfekt utgangspunkt for en overraskelse. «Hvis du tenner et stearinlys, så har du alt du trenger for å lage en super effekt,» sa han. «Altså, kun litt trollpulver og en liten flamme er alt som skal til. Men husk at du ikke må bruke for mye av pulveret.» Einar fylte like godt hele hånden. Det skulle tross alt være en overraskelse. «Legg merke til hva som skjer nå,» sa han og kastet pulveret høyt i lufta over flammen og mot publikum. Elevene fulgte den hvite skyen med blikket idet den spredte seg ut over hodene på de nærmeste elevene. Da skyen nådde flammen, eksploderte den i gnister og fresende lyder som jaget sint gjennom lufta. Flammene spiste seg oppover til alt pulveret ble fortært i en røyksky.Varmen var merkbar, og de nærmeste elevene rygget unna. Flere av jentene begynte å hyle. «Har du gått fra vettet, gutt? Du kan da ikke ha slike forsøk på skolen uten at jeg vet om det på forhånd,» skrek lærerinnen hysterisk, mens armene veivet omkring som hos en gal dirigent. «Hadde du lest rapporten du fikk på mandag, så ville du visst hva det dreide seg om,» sa Einar og samlet sammen utstyret i sinne, puttet det i sekken og var i ferd med å forlate klasserommet bare tjue minutter etter at timen hadde startet. Elevene turte knapt røre 10
seg. Det hadde blitt helt stille i rommet. Einar kjente at blikkene hadde festet seg på ryggen hans. «Vent her,» skrek lærerinnen og trampet etter ham. «Du blir med meg på rektors kontor!» Døra smalt igjen. Så gikk brannalarmen.
q «Forbanna kjerring!» ropte Einar ut i frustrasjon. Lærerinnen var så dårlig til beins at han hadde ristet henne av seg med letthet. Han forbannet småstein mens han gikk over skolegården, og sparket til dem så hardt han kunne. Det var nest siste skoledag før høstferien, og han burde visst at dagen skulle ende slik. Det gjorde den hver gang det var snakk om prosjektarbeid eller framføring. Hver bidige gang. «Se, der er jo Styggen steingal,» ropte Arne fra motsatt side av skolegården. Einar bråstoppet. Bak Arne sto som vanlig Harald og Bjørnar. Trioen var beryktet på skolen. Hvis det var noe som var ødelagt eller noen som hadde fått juling, så var det mest sannsynlig disse tre som sto bak. Einar hadde møtt dem flere ganger. Han slapp aldri unna. Selv en av lærerne hadde fått juling, og hadde blitt sykemeldt i flere måneder. Einar rakk ikke å tenke da Arne beinet mot ham fra den andre siden. Hvor skulle han flykte? Instinktivt bråsnudde han og løp motsatt vei. Einar skjønte raskt at han hadde gjort årets tabbe. Nå hadde han bare to valg. Enten måtte han løpe inn på skolen eller langs 11
den smale stien bak skolebygningen som endte opp i et tornekratt. På skolen ventet lærerinnen fra helvete, og to hundre elever som snart kom til å brøyte seg ut for å stille opp i brannrekker. Det ville være som å gjemme seg i et ormebol. Stien bak skolen ble førstevalget, selv om det kom til å gjøre vondt å trenge seg gjennom tornekrattet. Einar løp det han var god for, men visste at det ville være forgjeves. Formen var ikke den beste. Han hadde skulket de fleste gymtimene, og nå angret han på at han aldri hadde trent. Kroppen protesterte for hvert steg han løp. Leddene verket og pusten pep i lungene. Han kunne høre at guttene nærmet seg idet han rundet hjørnet mot den smale stien bak skolen. Einar turte ikke å se seg tilbake, men kjente at han hadde liten vilje eller styrke til å brøyte seg vei gjennom tornekrattet. Uansett hva han gjorde, kom det til å gjøre vondt, men det var bedre å få juling av Arne enn å bli sittende fast i tornene og likevel få juling etterpå. Einar snudde seg og kikket mot hjørnet av bygningen mens han dro kald luft ned i lungene. Hvert øyeblikk nå. Skrittene kom nærmere. Guttene ville runde hjørnet hvert sekund, men det tok evigheter. Det var som om han var i en slags drømmetilstand.Tiden gikk så sakte. Svarte prikker flimret foran øynene hans, slik de alltid gjorde når han anstrengte seg for hardt. Han svelget unna og pustet tungt. Plutselig ble han dratt ned i grøfta blant høye bus12
ker og visnet gress og holdt fast. Einar skulle til å rope på hjelp, men ble effektivt stanset. «Hold kjeft,» hvisket ei jente og holdt hånden over munnen hans. «Ligg stille, så finner de deg ikke.» Einar kikket forskremt etter henne med kulerunde øyne bak tykke brilleglass. Hun var sterk, og holdt ham fast i et jerngrep. Hånden strammet til hardere. Han kjente eimen av sur tobakk og skinn blandet med en søt parfyme. Det surklet i nesa. De hørte flere skritt i grusen foran seg. «Hvor ble det av ham?» sa Arne. Bjørnar og Harald kom like bak og så seg forvirret omkring. «Var det noen av dere amøber som så hvor han ble av?» «Nei,» sa Harald og bannet lavt. Bjørnar støttet seg på lårene sine for å hente igjen pusten. «Den feite lille fjøsnissen kan ikke ha kommet seg unna så fort. Det går bare ikke. Det er fysisk umulig, med mindre han har sjumilsstøvler.» «Han har nok gjemt seg et sted,» sa Bjørnar og knekket en kvist fra det nærmeste treet. Arne og Harald gjorde det samme, og slo hardt med kvistene i det høye gresset langs stien. «Hvor er du, Styggen steingal?» sang Arne med en forlokkende stemme og stakk kvisten inn i buskene foran seg. Einar kjente lufttrykket av kvister som slo ned i gresset like foran ansiktet hans. Han svelget hardt og presset hodet hardere ned mot bakken. Ett slag til med kvistene, og de ville kjenne at de traff mer enn bare gress. 13
«Au!» sa Arne og holdt seg til hodet. «Hva i helvete var det?» «Hva skjedde?» sa Bjørnar. «Noen kastet en stein på meg,» sa Arne og gned seg i pannen. Einar dristet seg til å kikke fram. Guttene så seg rundt og hvilte kvistene i hendene, klare til å gi juling. Hvem var det som våget å kaste stein på selveste Arne? Det kunne ikke være jenta. Hun hadde nok med å holde ham fast. Guttene hadde snudd ryggen til gresset og ventet, men det tok ikke lang tid før en ny stein kom susende, nå fra en annen retning, og en til, og en til. Tre steiner traff hver av guttene i hodet. Arne og gjengen løp fra stedet, mens de huket seg ned. Så var de søkk borte, som om de aldri hadde vært der. Einar var sikker på at noen nettopp hadde bedt om dødsstraff, men han kunne ikke se hvem som hadde kastet. Jenta som holdt ham hardt over munnen, slapp nå taket like raskt som da hun overfalt ham. Hun reiste seg opp og kikket etter guttene. «Du kunne drept meg,» sa Einar sjokkert. Han hev overdrevent etter pusten og spyttet. Det smakte røyk. Jenta så spørrende tilbake. Hun hadde ravnsvart skinnjakke med nagler over mørkeblå jeans og fomlet rolig rundt i lommene etter en sigarett. Hun lente seg til det nærmeste treet, og stirret tilbake mens hun tente den. «Takk for hjelpa hadde vært mer enn godt nok for 14
meg,» sa hun. «Det var like før de nådde deg igjen, og da hadde du nok fått grisebank som vanlig.» «Hvem var det som kastet stein på dem?» sa Einar. «Jeg vet ikke,» sa hun og kikket seg rundt. «Hvem tør å kaste stein på de guttene der?» Jenta kikket på Einar og smilte. «Hvorfor smiler du?» sa han irritert, mens han kastet skolesekken på ryggen. «Jeg var på tur hjem, og så overfaller du meg? Hva har jeg gjort mot deg?» «På tur hjem?» sa hun overrasket. «Skulker du? Er du redd for å få bank?» «Det har ikke du noe med.» «Nei vel. Det er ikke så rart at Arne og de idiotene plager deg, din nisse,» sa hun og mønstret ham fra topp til tå. «Se på deg selv. Du burde gå hjem og skifte. For det første har du briller. Det i seg selv er vel ikke din feil, og heller ikke tykkelsen på dem. Men seriøst: Utvasket militærbukse, Drillo-støvler og blå boblejakke er ikke akkurat det man forventer å se på en liten potet.» «Herregud,» sa han stille. «Bare kall meg Tuva, du,» sa hun og strakte fram hånden med et glis om munnen. Svarte negler vokste ut av fingrene som skarpe klør. Han studerte henne, men tok hånden forsiktig og ristet svakt i den. «Einar Sigurdsson,» sa han. «Du er ikke herfra, er du vel?» «Trondheim,» sa hun kort. Ansiktet hennes lyste 15
opp. «Var det ikke du som ble dratt ned i jentegarderoben forrige uke og kastet i dusjen?» Han lukket øynene og sparket i grusen. «Jeg mente jeg hadde sett deg før, ja,» fortsatte hun. «Det er bare det at jeg ikke kjente deg igjen med klærne på.» «Drit i det,» ropte Einar. Han husket altfor godt forrige mandag, da han hadde blitt dratt med til ungdomsskolen. Han hadde fortsatt merker på ryggen og magen etter at guttene hadde pisket ham med våte håndklær. Men det verste var de som så på, og alle som lo. Spesielt alle jentene som så ham naken. «Vel, jeg må stikke,» sa hun og stumpet røyken. «Det hadde gjort seg om vi hadde blitt oppdaga sammen i grøfta her. Folk kunne fått ideer, skjønner du?» sa hun og gikk. «Hvorfor bryr du deg?» ropte han etter henne, men hun forsvant rundt hjørnet på skolebygningen uten å se seg tilbake. Einar frøs etter å ha ligget i det kalde gresset. Lomseggen i sørvest var allerede kledd i en hvit lue, og snøen krøp stadig lenger ned i landskapet. Meteorologene hadde revet seg i håret i flere uker på grunn av det unormale været i Jotunheimen, og Einar likte det svært dårlig. Han hatet kulde, og det luktet vinter.