Savnet_ Bla i boka

Michael Katz Krefeld

Savnet Oversatt av Tore Sand

Originalens tittel: Savnet Copyright © Michael Katz Krefeld 2014 Published by agreement with Salomonsson Agency Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, 2015 Oversetter: Tore Sand Omslagsdesign: Harvey Macauley/imperiet.dk Repro: KS Design, Rasta Sats: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon 10,5 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-8567-2 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

ÂŤAll along the watchtower Princes kept the view While all the women came and went Barefoot servants, tooÂť Bob Dylan

Til Lis, min beste venn og vakre kone, du er alt for meg.

hohenschönhausen, berlin, 11. juli 1989

1 Regnet silte nedover den hesteskoformede fengselsbygningen som lå taus i natten. Fra det nærmeste vakttårnet på muren gled vaktenes silhuetter forbi bak de høye, matte vinduene.

Nedenfor tårnet foran hovedvakten sto det fire soldater fra divisjon XIV med geværene hengende løst over skulderen.

Det var en rolig natt, og det var ikke ventet noen fangetransporter. Mennene småpratet mens de skjermet sigarettene for regnet, slik at innsiden av hendene deres lyste opp hver gang de tok et trekk.

I første etasje i cellefløy B stanset oberst Hausser ved inngangen til forhørslokalene og så på det røde lyset i taket. Han var midt i trettiårene, men det furete ansiktet hans fikk ham til å se mye eldre ut. Han var kledd i sivil, og regnet hadde gjort den halvlange frakken hans dyvåt. Han sto og trippet utålmodig mens han beveget fingrene i de svarte skinnhanskene. Hele fengselet hadde koordinerte lys, så når en innsatt ble flyttet fra cellen sin til et av forhørslokalene, skjedde det uten at vedkommende kom i kontakt med andre enn forhørslederen. Den systematiske isolasjonen var nøye planlagt, og selv om Hausser likte ordningen, irriterte det ham at han selv nå ble stående og vente. Øyeblikket etter, da fangen hadde gått videre, skiftet lyset i taket til grønt. Hausser, som var nesten to meter høy, fortsatte rundt hjørnet og vi9

dere nedover den smale, lange korridoren der forhørslokalene med polstrede, hermetisk lukkede dører lå på begge sider av gangen.

Til tross for at det var sent, var nesten alle de 120 forhørslokalene, som var fordelt på tre etasjer, i bruk. Det var den andre faste ordningen på Hohenschönhausen-anstalten: Aldri la de innsatte få nattero.

Hausser låste seg inn på det siste kontoret i gangen og skrudde på taklyset. Lokalet var spartansk innredet og hadde bare et skrivebord, to stoler og et arkivskap. Det var identisk med de ett hundre og nitten andre lokalene. Til tross for at han hadde jobbet på anstalten i mer enn seks år, hadde Hausser aldri avhørt en innsatt her inne. Kontoret fungerte kun som et skalkeskjul for hans helt spesielle forhørsmetoder. Hausser fortsatte rundt det tomme skrivebordet som fylte mesteparten av rommet, og gikk bort til arkivskapet i hjørnet, som han åpnet med en liten, blank nøkkel. Fra den øverste skuffen fant han frem et nøkkelknippe som han stakk i lommen.

Et par minutter senere sto han igjen ute på gårdsplassen.

Han slo opp kragen og løp gjennom øsregnet mot fengselets tidligere administrasjonsbygg, som nå var gjort om til depot. Ved trappen ned til kjelleren sto det en ung soldat og holdt vakt. Da han fikk øye på Hausser, rettet han seg opp og gjorde honnør. Hausser fortsatte nedover den bratte trappen og videre inn i kjelleren. Ut fra mørket kom to av Haussers egne folk for å møte ham. Hausser ga dem et lite nikk, og de gikk sammen bortover korridoren, der de trange, fuktige cellene lå ved siden av hverandre bortover. Etter at fengselet hadde blitt bygget ut med de nye fløyene, ble cellene nå brukt som lagerrom, med unntak av den siste cellen i korridoren. Den tilhørte avdeling Z, Haussers avdeling. Det var bare noen ytterst få som kjente til rommet og hva det inneholdt. Ikke engang kamerat Mielke, sikkerhetstjenestens 10

øverste sjef, eller kamerat Erich Honecker visste at rommet eksisterte. De hørte av og til om resultatene som kom derfra.

Men bare innimellom.

Hausser fant frem nøkkelknippet og låste opp. Han tok et godt tak i dørhåndtaket og dro opp den svære celledøren så det skrek i de rustne hengslene.

Inne i cellen sendte en enslig lyspære et gulaktig lys ut i det lille rommet. Lokalet, som verken hadde vinduer eller ventilasjon, hadde i sin tid blitt brukt til å oppbevare opp mot tjue fanger av gangen, men nå sto det bare en svart metallkiste midt på gulvet. Kisten var laget av fire skipsdører i stål som fremdeles var festet til karmene. De var sveiset sammen, og det var montert to jernplater i endene for å forsegle kisten.

Dørene hadde Hausser i sin tid rekvirert fra marineverftet i Rostock, og selve sveisearbeidet hadde han fått smeden til å gjøre i all hemmelighet nede i cellen. Den øverste døren, som fungerte som kistens lokk, hadde en skipsventil, og i det svake lyset virket det som om kisten stirret tilbake på Hausser med et dovent blikk. Fra kistens høyre side gikk det en tykk gummislange til kranen ved nærmeste vegg. Pakningen mellom kranen og slangen var lekk, noe som hadde ført til at det var en liten dam på gulvet, som Hausser skrevet over før han fortsatte mot kisten. Han lente seg over det rustne lokket, der den svarte malingen var skallet av i store flak, og gnidde på glasset med hansken. Så knyttet han neven og banket hardt på det lille vinduet. Det var noe som romsterte kraftig inne i kisten, så vannet skvulpet opp mot rutens innside. Hausser banket igjen, og det kom et hvitt og oppsvulmet ansikt til syne i mørket. Med rødsprengte øyne stirret mannen opp på ham med et vilt blikk.

«Det er bare de uskyldige som sover», mumlet Hausser.

christianshavn, 12. september 2013

2 Mogens skrudde opp kranen over kjøkkenvasken og skylte de siste restene av havregrøt fra tallerkenen. Han brukte oppvaskbørsten til å presse klumpene ned mot avløpet i stålvasken, der de oppløste seg og forsvant. Klokken var ti på sju, og fra leiligheten ved siden av kunne han høre naboene småkrangle og et barn som gråt. Mogens tørket hendene med håndkleet og så nedover seg selv for å forsikre seg om at han ikke hadde sølt på den hvite skjorten. Han gikk bort til kjøleskapet, åpnet det og begynte å flytte innholdet over i en søppelsekk som han bar ut til sjakten i oppgangen og kastet. Da han kom tilbake til leiligheten, gikk han inn på badet og plasserte tannbørsten og en halvtom tannkremtube i toalettmappen, som han kvelden før hadde pakket ned det mest nødvendige i. Han så seg i speilet. Strøk det tynne håret vekk fra pannen, tok av seg de sterke brillene og gned seg i de trette øynene. Han var førtito år gammel, men følte seg mer enn halvveis gjennom livet. Det kvapsete ansiktet bar tydelig preg av den usunne livsstilen med for mye fastfood og for lite trening. Han veide minst tjue kilo for mye, og den altfor store dressen han hadde på seg gjorde ikke noe for å få ham til å se mindre omfangsrik ut. Men snart var det over. Han skulle starte et sunt liv og begynne å trene. Også det skulle dagen i dag endre på. Han snudde seg og gikk 12

inn på soverommet, der kofferten lå åpen på sengen. Han la toalettmappen ned ved siden av klærne og den gjennomsiktige plastposen med den blonde parykken og de mørke solbrillene han hadde kjøpt for å bruke som forkledning når tiden var inne. Fem minutter etter sto han i inngangsdøren med ytterklærne på, med den myke skinnmappen i den ene hånden og kofferten i den andre. Han kastet et siste blikk over leiligheten før han smekket igjen døren, i visshet om at han aldri skulle komme tilbake, uansett hvordan dagen i dag kom til å ende. Mogens fortsatte langs Overgaden Oven Vandet, der morgentåken ennå ikke hadde sluppet taket, men hang over kanalen med båtene som lå fortøyd langs moloen. Lyden fra koffertens små plasthjul skar i ørene og vekket en engelsk bulldog som til nå hadde ligget og sovet på den nærmeste båtens akterdekk. Hunden bjeffet og stirret bistert opp på Mogens, som skyndte seg over til den andre siden av veien. Da han passerte Fedtekælderen, hvor en liten flokk hjemløse drakk kaffe, hilste en mann uten tenner på ham og nikket mot kofferten. «Bon voyage», ropte han.

Mogens svarte ikke, men satte isteden opp farten.

Litt etter trakk han kofferten over fotgjengerfeltet på Christianshavns Torv og stilte seg på bussholdeplassen foran Lagkagehuset, der det duftet av nybakt brød fra bakeren.

Det var de færreste som visste at det en gang hadde ligget et tukthus her, og Mogens hadde ikke lyst til å tenke på det.

Han så utålmodig på klokken. Det var fremdeles to minutter til 9A skulle komme. Det kom stadig flere passasjerer som stilte seg opp og ventet på holdeplassen, og han følte et snev av klaustrofobi og merket at han begynte å svette i pannen.

Han måtte få orden på nervene. Han hadde forvokste svettekjertler og svettet selv ved den minste opphisselse, men i dag var han nødt til å være rolig og kontrollert. Bussen kom, stoppet foran ham og åpnet dørene. Han kjente at han ble 13

dyttet frem av den utålmodige flokken bak seg og gikk inn i den overfylte bussen.

Han brøytet seg vei til området ved utgangen på midten, så nærme dørene som mulig, så han skulle få litt frisk luft i løpet av turen. Men mens bussen sneglet seg gjennom indre by og det stadig kom flere passasjerer på, ble han sakte dyttet enda lenger bak, der luften var tung og det nesten var umulig å puste. Han følte at flere av medpassasjerene stirret på ham og den store kofferten. At alle sammen hadde avslørt ham og planen hans, og at det bare var et tidsspørsmål før en av dem kom til å ringe politiet. Igjen merket han panikkangsten, og han hadde mest av alt lyst til å kjempe seg vei mot utgangen og gå av bussen. Men han roet seg ned, lukket øynene og forsøkte å få kontroll på pusten.

Da bussen endelig var fremme ved sentralstasjonen, gikk han lettet ut og fulgte strømmen av reisende opp mot den brede trappen som førte inn i ankomsthallen. Kvalmen fra bilsyken begynte å gi seg og ble avløst av suset fra adrenalinet som pumpet rundt i kroppen. Mogens fortsatte tvers gjennom den store hallen og bort til bagasjesenteret ved Reventlowsgade. Han gikk forbi det lille vaktrommet, som han visste først ville være bemannet om en times tid. Det bleke neonlyset i taket ble reflektert i den uendelige rekken av aluminiumsdører på oppbevaringsboksene, og fikk bagasjesenteret til å minne om et likhus. Han holdt blikket stivt ned i gulvet og vekk fra kameraene i taket. Politiet kunne kanskje identifisere ham på bildene, men innen den tid kom han til å være langt borte. Han fant en ledig boks og plasserte kofferten inne i skapet. Han betalte seksti kroner, som var prisen for et døgns oppbevaring. Hvis alt gikk som det skulle, ville han være tilbake før det var gått fem timer. Hvis altså alt gikk som det skulle.

Han brukte den samme bussbilletten og satte seg på et sete langt foran. Linje 9A var nesten tom for passasjerer. Til gjen14

gjeld hadde morgentrafikken begynt å bli tettere, og turen tilbake gjennom byen gikk tregere. Han så utålmodig på klokken. Den var ti over halv åtte. Om seks minutter kom han igjen til å stå på Christianshavns Torv, og derfra hadde han rikelig med tid til å gå de rundt åtte hundre meterne ned til Brobergsgade. Klokken 7.59 skulle han stemple inn på jobben, akkurat som han hadde gjort de siste tjue årene.

Ingen av kollegaene kom til å mistenke noe. Alt ville virke helt normalt. Han smilte av tanken. Bussen stanset midt på Knippelsbro. Han kikket ut gjennom frontruten og la merke til den røde og hvite bommen som gikk ned og sperret veien.

Lyden fra brosignalet traff ham mens han så broklaffen med hele veibanen stige til værs, som en direkte avkjørsel mot den skydekte himmelen.

Det var ikke mulig. Dette kunne ikke skje. Han kunne ikke fatte at det gikk an å ha så uflaks. Dette hadde han ikke regnet med i sin ellers meget detaljerte plan. Han så på klokken med et snev av panikk, den var allerede kvart på åtte. Han så ut gjennom vinduet mot havnebassenget, der en skonnert med tre master kom i sneglefart mot broen. Han forbannet det gamle seilskipet inne i seg. Han forbannet besetningen om bord, som vinket til fotgjengerne, og han forbannet syklistene som hadde tatt oppstilling ved rekkverket og nøt det uventede synet av det vakre skipet.

Klokken 8.04 løp Mogens ut av bussen på Christianshavns Torv. Med dokumentmappen i den ene hånden spurtet han over til Dronningensgade, som han fortsatte videre nedover. Han husket ikke når han hadde løpt sist, og skulle man dømme etter den klønete løpestilen, hadde kroppen hans glemt hvordan man gjorde det for lengst. Da han endelig kom seg til Brobergsgade, måtte han stoppe for å få igjen pusten. Han rettet kjapt på klærne og tørket svetten fra pannen, før han fortsatte bort til den åpne porten som førte inn i bygningen der Lauritzen Enterprise holdt til. Firmaets hånd15

verkere var for lengst sendt av sted til byggeplassene, og den lille gårdsplassen var tom for biler. Innenfor, på verkstedet, kunne Mogens se et par av smedene. Han fortet seg opp trappen til andre etasje, der regnskapsavdelingen lå. Han åpnet døren og tok det lille hullkoret med navnet sitt på fra stativet ved klokken. Firmaet han jobbet for, var gammelt. Et firma med like gamle tradisjoner som det slitte maskineriet de brukte. Det kom et KLANK, og stemplingsuret viste 8.19.

Han hadde aldri kommet så sent før.

«Forsovet deg i dag?»

Mogens snudde seg og fikk øye på Carsten Holt, som var salgssjef. Carsten var midt i trettiårene, solbrun og med korte bein, som om det bare var overkroppen som var fullt utvokst.

Carsten hadde en gammel Camaro som han elsket å snakke om. Derfor ble han stort sett kalt Camaro-Carsten eller bare CC, noe Carsten ikke syntes gjorde noe i det hele tatt.

Carsten pekte på ham. «Du er jo helt svett, Mogens. Er du syk, eller?»

«Svett?» Mogens tørket pannen fort og satte hullkortet tilbake på plass. «Det er jeg da ikke», svarte han. «Hva er det du prater om, CC?» «Du er klissvåt i ansiktet.»

Mogens ristet på hodet og skyndte seg bort til sitt eget kontor, mens han følte Carstens blikk i ryggen.

Han så bunkene med fakturaer og bilag som hadde blitt lagt på skrivebordet hans. Det var egentlig jentene på regnskapsavdelingen som skulle ta seg av bokføringen, ikke ham.

Jobben hans var å ta seg av det overordnede regnskapet og sørge for at alt, om ikke akkurat stemte, så i hvert fall så fint ut for skattemyndighetene. Sånn sett hadde han egentlig alltid hatt en kreativ jobb. Mogens satte seg tungt ned i den slitte stolen, som knirket under vekten hans.

All planleggingen hans hadde blitt skutt i senk av en åpen broklaff. Hadde Camaro-Carsten sett litt mistenksomt på 16

ham, eller var det bare noe han innbilte seg? Mogens tenkte plutselig på bulldoggen på akterdekket, som hadde stirret olmt etter ham. Den hadde vært et dårlig varsel, som om den var sendt fra helvete. Men han var nødt til å fortsette. Hvis ikke han gjennomførte planen sin i dag, kom han aldri til å slippe unna.

hohenschönhausen, berlin, 11. juli 1989

3 Hausser roterte det runde håndtaket på skipsdøren så det hylte i låsemekanismen. Han tok tak i håndtaket med begge hender, trakk døren opp og lot den falle tungt ned mot kistens ene side. En stram lukt av urin steg opp mot ham fra kisten.

Den bleke, småfeite skikkelsen som hadde sittet halvt nedsenket i det skitne vannet, kastet seg opp mot Hausser. Halsbåndet og skinnremmene mannen hadde rundt håndleddene var festet med en kjetting til kistens bunn og holdt ham fast.

Hausser så på den fyldige mannen, som var rundt seksti år gammel. Huden hans virket gjennomsiktig og så ut som om den var i ferd med å gå i oppløsning etter de mange dagene han hadde ligget i vannet. Mannes svarte kroppshår lå som en kjemmet pels langs ryggen og lemmene. «Slipp meg løs … vær så snill …», stammet han ut gjennom de blå leppene.

«Fange. Identifiser deg.»

Mannen så bedende opp på Hausser. «Nummer 1-6-6 …

Kan du ikke være så snill å slippe meg løs?»

«Mer enn gjerne», svarte Hausser. «Tror du jeg liker å være her nede?»

Mannen ristet på hodet.

Hausser dro opp nøkkelknippet fra lommen. Mannen stirret hypnotisert på nøklene, mens han prøvde å strekke den ene armen med den låste skinnremmen mot Hausser.

18

«Men først må du fortelle meg sannheten.»

«Det … det har jeg allerede gjort.»

Hausser ristet på hodet. «I tre måneder har du løyet for forhørslederne. Gang på gang har de tatt deg i den ene løgnen etter den andre. De ga deg sigaretter, kaffe, var greie mot deg, og likevel, eller kanskje nettopp derfor, valgte du å lyve.

Derfor overlot de deg til meg.»

«Men jeg er uskyldig. Jeg vet ikke engang hva jeg er anklaget for. De har ikke fortalt meg noe.»

«Du vet best selv hva du er skyldig i. Det trenger vi ikke å forklare deg. Men istedenfor å angre og tilstå, har du valgt å lyve. Se på deg selv. Se hva du har fått ut av det.»

Mannen prøvde å endre stilling i kisten og strekke på beina, men den trange plassen og kjettingene hindret ham i å gjøre det. «Jeg har fortalt dem sannheten.»

«Så du mener at det er jeg som lyver?» Hausser lot blikket gli fra nøkkelknippet til mannen.

«Nei … det … jeg vet jo ikke hva de har fortalt deg.

Men jeg har svart ærlig. Fortalt alt. Æresord. Jeg har ingenting å skjule. Jeg ber deg. Jeg greier ikke mer …» Han begynte å hulke, så de små brystene hans disset i takt med gråten.

«Leo!» ropte Hausser.

Leo sluttet å klynke, tydeligvis overrasket over at noen for første gang siden arrestasjonen brukte navnet hans og ikke bare forbandt ham med et nummer.

«Det er helt og holdent din skyld at vi er i denne situasjonen. Hvis du hadde fortalt sannheten med en gang, hadde du ikke endt opp her. Da hadde du allerede vært hjemme hos kona di, Gerda, guttene Klaus og Johan og lille Stefan. Da hadde vi visst at vi kunne stole på deg og at du ville hjelpe oss. Hjelpe oss med å bekjempe klasseforræderne og fascistenes spioner. Alle som truer partiet og fedrelan19

det. Så enkelt er det. Det er bare du som har gjort dette vanskelig …»

«Men jeg vil jo gjerne hjelpe …»

«Ikke avbryt!»

Leo bet seg i leppa og så ned i det skitne vannet.

«Den eneste grunnen til at jeg snakker med deg nå, at jeg ikke lar deg drukne i din egen avføring, er at du så langt ikke har løyet for meg. Jeg er villig til å glemme alle løgnene du har fortalt kollegaene mine. All tiden du har kastet bort. All tiden du har misbrukt. Derfor bør du virkelig tenke deg om nå, Leo. Tenk over hvert ord du sier meget nøye.» Hausser rynket øyebrynene, så de samlet seg som en skygge over neseryggen. «Jeg tåler rett og slett ikke løgn.

Jeg hater løgn. Løgner får meg til å føle meg skitten hver gang jeg hører en.» Hausser lente seg frem og støttet hendene mot kanten på kisten. Nøkkelknippet i den ene hånden skrapte mot siden av den og fikk Leo til å sende det et blikk. Hausser senket stemmen. «Skjønner du, Leo? Det er det løgn gjør med meg. Skjønner du ubehaget jeg føler?»

Leo nikket ivrig, så kjettingene raslet. «Hva … hva vil du vite?» stammet han.

«Hva betaler de deg. Alle dem du hjelper med å flykte?»

Leos blikk flakket. «Jeg … jeg vet ikk…»

«Vær forsiktig så ikke dette blir din siste setning. Hvis du lyver, lukker jeg kisten og drukner deg i ditt eget piss.»

«Tusen dollar!» ropte han. «Noen ganger mer. Det kommer an på utgiftene.»

«Og hvor holder mennene dine på å grave den neste tunnelen?»

Leo trakk pusten anstrengt mens han nølte.

«Hvor, Leo?» Hausser tok tak i kistelokket, som om han hadde tenkt å lukke det.

«Ruppiner Strasse 8, det er et bilverksted der.»

20

Hausser nikket og så ettertenksomt ut i rommet. «Jeg tror jeg vet hvor du mener. Det er dem som tar seg av bilparken til innenriksministeren, stemmer ikke det?»

Leo nikket fort. «Da vi startet, virket det som et bra skalkeskjul. Vi fikk hjelp av flere høytstående partifolk. Alle vil flykte nå.»

«Og hvor langt har dere kommet?»

Leo trakk på skuldrene. «Jeg vet ikke. Men det er den lengste tunnelen vi har planlagt, hundre og førtiseks meter.»

Han hørtes neste stolt ut. «Det var fremdeles et stykke igjen, rundt førti meter da … da dere hentet meg. Hvis gutta ikke har gitt opp og stukket av, skulle jeg tro at de snart er gjennom.»

Hausser reiste seg opp fra kisten. «Hvor mange forrædere regnet du med å få smuglet ut?»

«Opp mot fem hundre, kanskje enda flere. Nå for tiden er det nesten som å åpne en underjordisk filial av ’Interflug’.

Beklager, men sånn er det bare …»

«Det trenger du ikke å beklage, jeg respekterer en mann som tar jobben sin alvorlig. Selv en menneskesmugler. En menneskesmugler og pedofil som deg.»

Leos munn sto på vidt gap. «Å, ja, Leo, vi vet alt. Tjenesten har øyne overalt. På soverommene, i bakgårdene, i mørke parker, på skolenes tomme idrettsplasser. Alle stedene du har moret deg med småpionerene. Alle barna du har lokket med søtsaker fra Vesten.»

Hausser la nøkkelknippet tilbake i lommen og tok tak i kistelokket.

«Hva er det du gjør?» ropte Leo. «Jeg har jo fortalt deg sannheten …»

«Det skal vi snart finne ut av. Inntil det, blir du der du er.»

Hausser smelte igjen kistelokket. Da han roterte håndta21

ket, overdøvet lyden fra låsmekanismen Leos fortvilede gråt fra inne i kisten. * Tre timer senere, da det nesten hadde blitt lyst og regnet hadde gitt seg, kom Hausser tilbake til fengselet i Hohenschönhausen. Han gjespet voldsomt da han gikk inn i cellen, tydeligvis helt utkjørt etter nattens arbeid. Sammen med en enhet fra divisjon VII, som tok seg av sikkerhetstjenestens operative oppgaver, hadde han overvåket området rundt verkstedet i Ruppiner Strasse. Det ble fort tydelig at til tross for Leos plutselige forsvinning, var mennene hans fremdeles i full sving med utgravingen av tunnelen. Flere personer hadde i løpet av natten gått inn og ut av verkstedet, og tidlig om morgenen hadde en lastebil kjørt av sted med et stort lass skjult under en presenning, et lass Hausser skjønte var jord fra utgravningen. Derfor var det heller ingen grunn til å la Leo vente lenger. Hausser satte seg på kanten av kisten og stirret gjennom ventilen. Han møtte Leos tryglende blikk fra inne i kisten. Hausser hevet stemmen. «Du snakket sant, Leo. Det må ha vært befriende for en mann som deg, som har levd hele livet på løgner. Jeg lovte at jeg ikke skulle drukne deg, og det løftet har jeg tenkt å overholde. Problemet er bare det at Müller her», Hausser pekte mot den kortklipte mannen som sto ved kranen, «ikke liker at noen forlater kisten i live.» I samme øyeblikk skrudde Müller på kranen, så vannet begynte å fosse gjennom den tykke slangen som gikk inn i kisten. Da Leo merket det kalde vannet som kom inn, begynte han å hyle og røske i kjettingene som holdt ham fast.

Hausser hysjet på ham, mens han ristet på hodet. «Det var sånn det måtte gå. Kisten er vår hemmelighet. Rikets best bevarte.» Hausser kikket gjennom kanalen og så at vannet langsomt steg og til slutt dekket det siste av Leos hode. Han 22

merket hvordan Leo dunket mot kistelokket, så det hoppet litt hver gang han spente fra. Men det var en fåfengt kamp Leo kjempet mot den massive ståldøren, og til slutt tok kreftene slutt og det ble stille i cellen. Da kisten var helt full av vann, begynte det å fosse ut av den utette pakningen på siden, og Müller stengte kranen. Hausser la hodet på skrå og betraktet hvordan de siste luftboblene steg opp fra Leos åpne munnvik mot det lille vinduet. Boblene i det gulaktige vannet minnet Hausser om synet av et nyskjenket glass Berliner Pilsner, og han ble plutselig tørst. Det hadde vært en god natt, en natt der nok en forræder hadde opphørt å eksistere, og snart skulle nye ta over Leos plass.