Dager med blå himmel by Schibsted Forlag

Jeg satt bare her. På rekkverket. Jeg kom ikke opp hit for å … du vet. Hoppe.

«En romantisk og hjerteskjærende fortelling om ferden mot og gjennom tragedien, og veien videre.»

H Publishers Weekly

Jeg har et spørsmål til de g. Tror du det fin nes noe sånt som en perfekt dag?

DAGER

Markey teller dagene til hun kan flytte hjemmefra og legge hjembyen og sorgen etter søsterens død bak seg.

Dager med blå himmel er s første ungdomsbok, men hun har tidligere skrevet fire romaner for voksne – American Blonde, Becoming Clementine, Velva Jean Learns to Fly og Velva Jean Learns to Drive – i tillegg til tre sakprosabøker. Hun vokste opp i Indiana, men bor nå i Los Angeles sammen med forloveden og kattene sine.

Jeg vet ikke.

Har du noen gang opplevd det?

For mer informasjon om forfatteren, se JenniferNiven.com eller GermMagazine.com – eller finn henne på Facebook.

Nei.

Sagt om Dager med blå himmel:

Ikke jeg heller, men jeg håper fremdeles.

«… en rørende utforskning av sorg, selvmord og ung kjærlighet. […] Mange ungdomsbøker berører liknende temaer, men få gjør det like minneverdig som denne.» HKirkus Reviews

ISBN 978-82-516-8490-3

www.schibstedforlag.no

Takk sk al du ha , Theodo re Finch For at d . u red Hvis du det meg. forteller dette til no dreper je en, g deg.

DAGER MED BLÅ HIMMEL

Hva?

En perfekt d ag. Fra begynnelse til slutt. Der det ikke skjer noe forferdel ig eller trist eller m iddel mådig. Tror du det er mulig?

Violet og Finch – en kjcerlighetshistorie.

Theodore er besatt av døden. Hver eneste dag tenker han ut nye måter å dø på. Likevel klarer han alltid å finne noe som er verdt å leve for, noe som kan holde ham våken og i kontakt med verden rundt.

MED BLÅ HIMMEL

a Finch og Violet møtes på toppen av skolens klokketårn, er det uklart hvem som redder hvem. Alle de storslåtte, underlige, heslige, vakre og overraskende stedene de oppsøker, blir et bilde på selve livet. Sammen oppdager de at det selv i stummende mørke finnes lyspunkter. Men er det nok for Finch?

Jennifer Niven

DAGER MED BLĂ&#x2026; HIMMEL Oversatt av Eli-Ann Tandberg

Originalens tittel: All the Bright Places Text copyright © Jennifer Niven, 2015 All rights reserved. First published in the USA by Alfred A. Knopf, an imprint of Random House Children’s Books, a division of Random House LLC, 2015 This translation published by arrangement with Random House Children’s Books and Ia Atterholm Agency. Norsk utgave © 2015 Schibsted Forlag AS, Oslo Oversatt av Eli-Ann Tandberg Omslagsdesign: © 2015 [TK] Omslagsbilder: © Getty Images Repro: Renessanse Media AS, Asker Sats: Type-It AS, Trondheim Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN 978-82-516-8490-3 Sitatet fra Ernest Hemingways Farvel til våpnene er hentet fra Herman Wildenveys oversettelse, først utgitt av Gyldendal i 1930. Sitater fra Virginia Woolfs Bølgene er hentet fra Merete Alfsens oversettelse, © Pax Forlag 1998. Sitatet fra Emily Brontës Stormfulle høyder er hentet fra Ragnfrid Stokkes oversettelse, © Pax Forlag 2005. Sitatet fra C.S. Lewis’ Den siste striden er hentet fra Tormod Haugens oversettelse, © Gyldendal Tiden ANS 1997. Sitater fra Dr. Seuss Ja, overalt kan du dra! er hentet fra Geir Nummedal og Nicolai Houms oversettelse, © Cappelen Damm 2009. Sitatet fra Ernest Hemingways Klokkene ringer for deg er hentet fra Paul René Gauguins oversettelse, © Gyldendal Norsk Forlag ASA 1946 og 2000. Sitatet av Cesare Pavese er hentet fra Sitater for enhver anledning, red. Jørn Roeim, © Ex Libris Forlag AS 1995. Sitatet fra Herman Melvilles Moby Dick er hentet fra Bjørn Alex Herrmans oversettelse, © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) 2009. Sitater fra Bibelen er hentet fra Bibelselskapets oversettelse, © 2011. Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no

Verden knuser enhver, og etterpå kan mange være sterke på de knuste stedene. – Ernest Hemingway

FINCH Jeg er våken igjen. Dag 6.

Er dette en passende dag å dø på? Dette er noe jeg spør meg selv om når jeg våkner om morgenen. I tredje time når jeg forsøker å holde øynene åpne mens Mr. Schroeder snakker og snakker. Ved middagsbordet idet jeg sender fatet med grønne bønner. Om natten når jeg ligger våken fordi det er så mye å tenke på og hjernen min ikke vil slå seg av. Passer det i dag? Og hvis ikke i dag – når da? Jeg spør meg selv om dette nå, her jeg står på en smal avsats seks etasjer over bakken. Jeg er så høyt oppe at jeg nesten er en del av himmelen. Jeg ser ned på brolegningen under meg, og verden gynger. Jeg lukker øynene, nyter hvordan alt snurrer rundt. Kanskje jeg gjør det denne gangen – lar vinden føre meg bort. Det vil være som å flyte i et basseng, drive av sted til alt forsvinner. Jeg husker ikke at jeg klatret opp hit. Faktisk har jeg glemt det meste av det som skjedde før søndag, i alle fall det som skjedde i vinter. Sånn er det hver gang – tomheten, oppvåkningen. Jeg 11

er som den gamle mannen med skjegget, Rip Van Winkle. Til stede i det ene øyeblikket, borte i det neste. Skulle tro jeg var blitt vant til det, men denne siste gangen var den verste til nå, for det var ikke et par dager, en uke eller to jeg sov meg gjennom – jeg sov meg gjennom ferier og helligdager, altså thanksgiving, jul og nyttår. Jeg kan ikke forklare akkurat hva som var annerledes denne gangen, bare at jeg våknet og følte meg mer livløs enn vanlig. Våken, ja, men fullstendig tom, som om noen hadde sugd blod av meg. Dette er den sjette dagen jeg er våken, og den første uken jeg har vært på skolen siden 14. november. Jeg åpner øynene, og bakken er der fortsatt, hard og ubevegelig. Jeg befinner meg i klokketårnet på skolen og står på en avsats som er omtrent ti centimeter bred. Tårnet er ganske lite, det er knapt en meter med betonggulv rundt selve klokka, og så er det et lavt murrekkverk som jeg klatret over for å komme hit. Innimellom dunker jeg beinet borti det for å minne meg selv om at det er der. Jeg strekker armene ut som om jeg holder en preken, og hele denne ikke særlig store, gørrkjedelige byen er menigheten min. «Mine damer og herrer,» roper jeg, «må jeg få ønske dere velkommen til min død!» Du forventer kanskje at jeg skal si «liv» nå som jeg nettopp har våknet og allting, men det er kun når jeg er våken at jeg tenker på å dø. Jeg roper som en gammeldags vekkelsespredikant, kaster på hodet og messer ordene fram, og jeg mister nesten balansen. Jeg holder meg fast, glad for at ingen synes å ha lagt merke til det, for det er bare å innse at det er vanskelig å se fryktløs ut når du klorer deg til rekkverket som en pyse. «Jeg, Theodore Finch, som er fullstendig utilregnelig, etterlater herved alt mitt jordiske gods til Charlie Donahue, Brenda 12

Shank-Kravitz og søstrene mine. Alle andre gir jeg f-- - i.» Hjemme lærte mamma oss tidlig å stave det ordet (hvis vi må bruke det), eller enda bedre: ikke stave det, og dessverre har dette festet seg. Selv om det har ringt inn, virrer noen av klassekameratene mine fremdeles rundt der nede. Vi går siste året på videregående, det er den første uken i andre semester, og allerede nå oppfører de seg som om de er nesten ferdige og på vei bort herfra. En av dem ser opp i min retning, som om han hørte meg, men de andre gjør det ikke, enten fordi de ikke har fått øye på meg, eller fordi de vet at jeg er her: Ja ja, det er bare psyko-Finch. Så vender han hodet bort fra meg og peker mot himmelen. Først tror jeg at han peker på meg, men det er da jeg ser henne, jenta. Hun står bare en drøy meter unna på den andre siden av tårnet, også ute på avsatsen, mørkblondt hår flagrer i brisen, skjørtekanten hennes blåser opp som en fallskjerm. Til tross for at det er januar i Indiana, er hun i strømpelesten, hun holder et par støvler i hånden, og hun stirrer enten på føttene sine eller på bakken – det er ikke godt å si. Hun ser ut som om hun har frosset fast. Jeg legger av meg predikantstemmen og sier så rolig jeg greier: «Det verste du kan gjøre, er å se ned. Jeg vet hva jeg snakker om.» Veldig sakte snur hun hodet mot meg, og jeg kjenner denne jenta, eller i alle fall har jeg sett henne i korridorene. Jeg greier ikke å la være: «Kommer du hit ofte? For dette er liksom mitt sted, og jeg kan ikke huske å ha sett deg her før.» Hun verken ler eller blunker, stirrer bare på meg. Store, uformelige briller dekker nesten ansiktet hennes. Hun prøver å ta et skritt bakover, og foten smeller inn i rekkverket. Hun vakler litt, og før panikken tar henne, sier jeg: «Jeg vet ikke hvorfor du 13

kom opp hit, men jeg synes byen er vakrere herfra og folk ser penere ut og selv de verste av dem virker nesten snille. Bortsett fra Gabe Romero og Amanda Monk og hele den gjengen du henger sammen med.» Hun heter Violet et-eller-annet. Hun er cheerleader – en av de populære jentene du aldri ville drømme om å møte tilfeldig på en avsats seks etasjer over bakken. Bak de stygge brillene er hun pen, nesten som en porselensdukke. Store øyne, søtt, hjerteformet ansikt, en munn som gjerne vil forme seg i et perfekt lite smil. Hun er en sånn jente som dater fyrer som baseballstjernen Ryan Cross og sitter sammen med Amanda Monk og de andre alfahunnene i spisefri. «Men vi kom jo ikke opp hit for å nyte utsikten. Du heter Violet, ikke sant?» Hun blunker én gang, og jeg tolker det som et ja. «Theodore Finch. Jeg tror vi tok et forkurs i matte sammen i fjor.» Hun blunker igjen. «Jeg hater matte, men det er ikke derfor jeg er her oppe. Ikke ta det ille opp hvis det er derfor du er her. Du er sikkert bedre i matte enn meg, for det er de aller fleste, men det er greit, det gjør meg ingenting. Det er nemlig andre og langt viktigere ting jeg er skikkelig god på – for eksempel gitar, sex og det å være en konstant skuffelse for faren min. Forresten, det er visstnok sant at vi aldri får bruk for det i det virkelige livet. Matte, mener jeg.» Jeg prater i vei, men jeg kjenner at futten holder på å gå ut av meg. For det første må jeg pisse, så ordene mine er ikke det eneste som slår krøll på seg. (Husk: Gå på do før du forsøker å ta livet av deg.) For det andre har det begynt å regne, og med denne 14

temperaturen vil regndråpene antakelig bli til sludd før de treffer bakken. «Det har begynt å regne,» sier jeg, som om hun ikke er klar over det. «Det er kanskje en fordel, i og med at regnet vil vaske vekk blodet, og at det dermed blir litt mindre griseri å fjerne etter oss. Men det er griseriet som har fått meg til å tenke. Forfengelig er jeg ikke, men jeg er menneskelig, og jeg vet ikke hva du synes, men jeg har ikke lyst til å se ut som om jeg er blitt kjørt gjennom en tømmerfres i begravelsen min.» Det er ikke godt å si om hun grøsser eller skjelver, og derfor begynner jeg sakte å flytte meg mot henne, og håper jeg ikke ramler ned før jeg når fram, for det siste jeg ønsker er at hun skal synes jeg er en idiot. «Jeg har sagt klart ifra at jeg vil kremeres, men mamma liker ikke den tanken.» Og pappa kommer til å føye henne for ikke å gjøre henne mer lei seg enn han allerede har gjort, og dessuten: Du er altfor ung til å tenke på sånt, du vet at bestefar Finch levde til han var nittiåtte, vi behøver ikke å snakke om det nå, Theodore, ikke gjør moren din lei seg. «Så det blir åpen kiste på meg, og hvis jeg hopper, blir jo ikke det noe vakkert syn. Dessuten liker jeg i grunnen ansiktet mitt sånn som det er nå: to øyne, en nese, en munn, et fullt sett med tenner, som er noe av det peneste ved meg, hvis jeg skal være ærlig.» Jeg smiler sånn at hun kan se hva jeg mener. Alt er der det skal være, i alle fall på utsiden. Da hun ikke sier noe, fortsetter jeg å lirke meg framover mens jeg snakker. «Mest av alt synes jeg synd på folkene i begravelsesbyrået. Sikkert en kjip jobb uansett, om ikke de skal behøve å hanskes med en drittsekk som meg?» Langt nedenfra er det noen som roper: «Violet? Er det Violet som er der oppe?» 15

«Å herregud,» hvisker hun nesten uhørlig. «Åherregudåherregudåherregud.» Vinden griper fatt i håret og skjørtet hennes, og det ser ut som om hun kommer til å fly av sted. Det høres et surr av stemmer der nede fra, og jeg roper: «Ikke prøv å redde meg! Du kommer til å slå deg i hjel!» Lavt, sånn at bare hun kan oppfatte det, sier jeg: «Du. Nå vil jeg at du skal høre på meg.» Jeg er omtrent tretti centimeter unna henne nå. «Kast støvlene dine mot klokka, og så holder du deg fast i rekkverket. Bare grip godt tak i det, og når du har fått tak, lener du deg mot det og løfter det høyre beinet over. Greit?» «Okei.» Hun nikker og er på nippet til å miste balansen. «Ikke nikk.» «Okei.» «Og nå må du ikke gå feil vei og tråkke forover i stedet for bakover. Jeg skal telle deg ned. På tre. Okei?» «Okei.» Hun kaster støvlene i retning av klokka, og de deiser med et dunk, dunk i betongen. «Én. To. Tre.» Hun griper tak i muren og nærmest lener seg mot den, og så løfter hun beinet opp og over slik at hun blir sittende på rekkverket. Hun stirrer ned mot bakken, og jeg kan se at hun har stivnet igjen, så jeg sier: «Bra. Topp. Bare ikke se ned.» Langsomt vender hun blikket mot meg, hun strekker den høyre foten mot gulvet i klokketårnet, og idet hun berører det, sier jeg: «Nå må du få det venstre beinet over. Ikke slipp tak i muren.» Nå skjelver hun så voldsomt at jeg kan høre tennene hennes klapre, men jeg ser på mens det venstre beinet flytter seg over til det høyre, og hun er i sikkerhet. Så nå er det bare meg her ute. Jeg stirrer ned mot bakken en siste gang, forbi føttene mine i størrelse 45 som ikke vil slutte 16

å vokse – i dag har jeg på meg joggesko med selvlysende lisser – forbi de åpne vinduene i fjerde etasje, tredje, andre, forbi Amanda Monk som står i trappen ved inngangspartiet og gapskratter og kaster på det lyse håret som en ponni, hun holder en bok over hodet og forsøker å flørte og beskytte seg mot regnet samtidig. Jeg stirrer forbi alt dette og mot selve bakken, som nå er glatt og fuktig, og forestiller meg at jeg ligger der. Jeg kunne ta ett skritt. Det ville være over på sekunder. Ikke mer «Psyko-Finch». Ikke mer smerte. Ikke mer noe som helst. Livreddingen førte til en uforutsett avbrytelse, og jeg forsøker å legge det bak meg og ta fatt på oppgaven som venter. Et øyeblikk kan jeg kjenne det: følelsen av ro idet tankene stilner, som om jeg allerede er død. Jeg er vektløs og fri. Jeg frykter ingen eller ingenting, ikke engang meg selv. Så sier en stemme bak meg: «Nå vil jeg at du skal holde deg fast i rekkverket, og når du har fått tak, lener du deg mot det og løfter det høyre beinet over.» Plutselig kjenner jeg at øyeblikket går over, kanskje er det over allerede, og nå virker det hele som en dum idé. Men så forestiller jeg meg uttrykket i ansiktet til Amanda idet jeg svever forbi henne, og tanken får meg til å le. Jeg ler så voldsomt at jeg nesten ramler ned, og det skremmer meg – skremmer meg skikkelig, altså – og jeg tar meg sammen og Violet tar tak i meg idet Amanda ser opp. Noen roper «din jævla psyko!». Den lille gjengen til Amanda fniser. Hun former hendene som en trakt mot den store kjeften sin og retter den mot himmelen. «Går det bra, V?» Violet lener seg over rekkverket mens hun fremdeles holder tak rundt beina mine. «Jada, det går bra.» 17

Døren øverst i tårntrappen går opp med et smell, og min beste venn, Charlie Donahue, kommer til syne. Charlie er svart. Ikke tv-serie-svart, men svart-svart. Dessuten blir det oftere noe på ham enn på noen andre jeg kjenner. Han sier: «Det er pizza i kantina i dag,» som om jeg ikke står på en avsats seks etasjer over bakken med armene utstrakt og en jente som klamrer seg til knærne mine. «Hvorfor hopper du ikke, ditt jævla misfoster?» roper Gabe Romero, bedre kjent som Roamer, bedre kjent som Dumskalle. Mer latter. Fordi jeg har en date med mora di, tenker jeg, men jeg sier det ikke, for det er så klart en dustete ting å si, og dessuten ville han ha kommet opp hit og slått inn trynet på meg og kastet meg utfor, og det er litt meningsløst når jeg like greit kan gjøre det selv. I stedet roper jeg: «Takk for at du reddet meg, Violet! Jeg vet ikke hva jeg ville ha gjort hvis ikke du hadde kommet. Sannsynligvis hadde jeg vært død nå.» Det siste ansiktet jeg ser der nede, tilhører skolerådgiveren, Mr. Embry. Idet han stirrer sint opp på meg, tenker jeg: Topp. Helt topp. Jeg lar Violet hjelpe meg over muren og ned på betonggulvet. Nedenfra lyder det spredt applaus, ikke for meg, men for Violet, helten. Når jeg står så nær, kan jeg se at huden er jevn og plettfri bortsett fra to fregner på høyre kinn, og øynene har en grågrønn farge som får meg til å tenke på høst. Det er øynene som gjør inntrykk på meg. De er store og holder deg fast, som om hun ser alt. Selv om de er varme, er de oppvakte: De kan se tvers gjennom deg og er blottet for pisspreik, det ser jeg til tross for brillene. Hun er pen og høy, men ikke for høy, med lange bein 18

og veldreide hofter, og det synes jeg jenter skal ha. Altfor mange jenter på videregående har guttekropp. «Jeg satt bare her,» sier hun. «På rekkverket. Jeg kom ikke opp hit for å …» «Jeg har et spørsmål til deg. Tror du det finnes noe sånt som en perfekt dag?» «Hva?» «En perfekt dag. Fra begynnelse til slutt. Der det ikke skjer noe forferdelig eller trist eller middelmådig. Tror du det er mulig?» «Jeg vet ikke.» «Har du noen gang opplevd det?» «Nei.» «Ikke jeg heller, men jeg håper fremdeles.» Hun hvisker: «Takk skal du ha, Theodore Finch.» Hun strekker seg opp og kysser meg på kinnet, og jeg kan lukte sjampoen hennes, som minner meg om blomster. Inn i øret mitt sier hun: «Hvis du forteller dette til noen, så dreper jeg deg.» Med støvlene i hånden styrter hun av gårde og i ly for regnet, inn gjennom døren til den mørke og vaklevorne trappen som tar deg ned til en av de mange altfor lyse og altfor overfylte skolekorridorene. Charlie ser etter henne da hun går, og idet døren lukker seg bak henne, snur han seg mot meg igjen. «Du, hvorfor driver du med sånt?» «Fordi vi må alle dø en dag. Jeg vil bare være forberedt.» Dette er selvsagt ikke grunnen, men den holder for ham. Sannheten er at det finnes mange grunner, de fleste av dem forandrer seg fra dag til dag: for eksempel var det de tretten fjerdeklassingene som ble drept tidligere denne uken da en eller annen helvetes jævel begynte å plaffe løs i gymsalen deres, eller den jenta som gikk to trinn under meg som nylig døde av kreft, eller mannen jeg så 19

utenfor kinoen på kjøpesenteret, han som sparket bikkja si, eller pappa. Charlie tenker kanskje at jeg er psyko, men han kaller meg det i alle fall ikke, og det er derfor han er min beste venn. Bortsett fra at jeg setter pris på akkurat det, har vi ikke mye til felles. Strengt tatt har jeg prøvetid i år. Dette skyldes en liten episode med en pult og en tavle. (Bare for å ha det helt klart: Det er dyrere å erstatte en tavle enn du kanskje tror.) Det skyldes også en gitar som ble knust under morgensamlingen, ulovlig bruk av fyrverkeri og muligens en slåsskamp eller to. Derfor har jeg ufrivillig gått med på følgende: å gå til ukentlig rådgivning, beholde en sterk B i snitt og delta i minst ett valgfag. Jeg valgte makramé – ganske enkelt fordi jeg der ville være den eneste gutten sammen med tjue halvfine jenter, noe jeg tenkte ville gi meg ganske bra odds. Jeg må også oppføre meg, fungere bra sammen med andre, la være å kaste pulter, og i tillegg unngå ethvert «voldelig utbrudd». Og jeg må alltid, alltid, uansett hva jeg gjør, passe kjeften min, for det er tydeligvis når jeg ikke gjør det, at bråket starter. Neste gang jeg gir f-- - og skaper problemer, blir jeg utvist for godt. Inne på rådgivningskontoret melder jeg meg for sekretæren og setter meg på en av de harde trestolene til Mr. Embry kan ta imot meg. Hvis jeg kjenner Embryo – som jeg i hemmelighet kaller ham – rett, vil han gjerne vite hva pokker jeg drev med i klokketårnet. Hvis jeg er heldig, rekker vi ikke å snakke om noe særlig mer enn det. Etter et par minutter vinker han meg inn, han er en liten, tjukk mann med kroppsbygning som en okse. Idet han lukker døren, slutter han å smile. Han setter seg, bøyer seg over skrivebordet 20

og borer øynene i meg som om jeg er en mistenkt han må få til å bryte sammen. «Hva pokker var det du drev med i klokketårnet?» Det jeg liker med Embryo, er ikke bare at han er forutsigbar, men at han kommer kjapt til poenget. Jeg har kjent ham siden andre klasse. «Jeg hadde lyst til å se utsikten.» «Hadde du planer om å hoppe?» «Ikke på en pizzadag. Jeg ville aldri ha gjort det på en pizzadag, det er en av de beste dagene i uken.» Jeg burde nevne at jeg er en mester i bortforklaringer. Så dyktig at jeg kunne fått fullt universitetsstipend og spesialisert meg i det, men hvorfor ta seg bryet? Jeg behersker allerede kunsten til fulle. Jeg venter på at han skal spørre meg om Violet, men i stedet sier han: «Jeg må få vite om du har planer om å skade deg selv. Jeg mener det pokker så alvorlig. Hvis rektor Wertz får høre om dette, er du ute herfra før du rekker å si ‘utvist’. For ikke å snakke om hvis jeg unnlater å følge med og du bestemmer deg for å gå opp dit igjen og hoppe. Da står jeg overfor en rettssak, og tro meg, med den lønnen de betaler meg, har jeg ikke råd til å bli saksøkt. Og det gjelder uansett om du hopper fra klokketårnet eller Purina-tårnet, om det er på skolens område eller ikke.» Jeg stryker meg liksom ettertenksomt over haken. «Purinatårnet. Ingen dum idé.» Han rører seg ikke av flekken, stirrer bare på meg. I likhet med de fleste i Midtvesten mangler Embryo humoristisk sans, spesielt når den berører ømtålige temaer. «Ikke morsomt, Finch. Dette er ikke noe å spøke med.» «Nei, Mr. Embry. Beklager.» «Folk som tar livet av seg, tenker ikke på de etterlatte. Og da mener jeg ikke bare foreldre og søsken, men også venner, kjæres21

ter, klassekamerater, lærere.» Jeg liker at han tilsynelatende tror at jeg har mange, mange mennesker som er avhengige av meg, inkludert ikke bare én, men opptil flere kjærester. «Jeg drev bare og surret litt rundt. Jeg er enig i at det neppe var den beste måten å tilbringe første time på.» Han tar opp en mappe og smeller den ned foran seg og begynner å bla fort gjennom den. Jeg venter mens han leser, og så ser han på meg igjen. Jeg lurer på om han teller dagene fram til sommeren. Han reiser seg, akkurat som en purk på tv, og går rundt skrivebordet til han rager truende over meg. Han lener seg mot bordet med armene i kors, og jeg ser forbi ham, leter etter toveisspeilet. «Blir jeg nødt til å ringe moren din?» «Nei. Absolutt ikke.» Nei nei nei. «Jeg er klar over at det var idiotisk av meg. Jeg hadde bare lyst til å kjenne hvordan det var å stå der og se ned. Jeg ville aldri ha hoppet fra klokketårnet.» «Hvis det gjentar seg, hvis du så mye som tenker på det igjen, ringer jeg henne. Og du må ta en rustest.» «Jeg setter pris på at du bryr deg, Mr. Embry.» Jeg prøver å lyde så oppriktig jeg kan, for det siste jeg trenger, er en enda større, skarpere lyskaster rettet mot meg, som følger etter meg overalt i skolekorridorene, overalt i livet mitt ellers, sånn som det er fatt for tiden. Og saken er at jeg faktisk liker Embryo. «Når det gjelder den rusgreia, er det ingen grunn til å kaste bort dyrebar tid. Seriøst. Med mindre sigaretter teller. Dop og meg? Ingen god kombinasjon. Tro meg, jeg har prøvd.» Jeg folder hendene som en snill gutt. «Og når det gjelder klokketårnet, selv om det overhodet ikke var sånn som du tror, kan jeg uansett love deg at det ikke skal gjenta seg.» «Det er helt riktig – det skal ikke det. Jeg vil at du skal komme 22

og snakke med meg to ganger i uken i stedet for én. Mandager og fredager, sånn at jeg vet hvordan det går med deg.» «Det gjør jeg gjerne, Mr. Embry – jeg mener, jeg liker virkelig samtalene våre – men alt er bra med meg.» «Det blir som jeg har sagt. Nå synes jeg vi skal snakke om avslutningen på forrige semester. Du gikk glipp av fire, nesten fem skoleuker. Moren din sier du hadde influensa.» Han snakker faktisk om søsteren min Kate, men det vet han ikke. Det var hun som ringte skolen da jeg var borte, for mamma har nok å bekymre seg for. «Hvis det er det hun sier, så har vel ikke vi noe vi skulle ha sagt?» Sannheten er at jeg var syk, men ikke på noen lett forklarlig, influensaaktig måte. Min erfaring er at folk er langt mer medfølende dersom de kan se at du har vondt, og for ørtende gang i livet skulle jeg ønske jeg hadde meslinger eller kopper eller en annen lettfattelig sykdom, for å gjøre det enklere for meg selv og også for dem. Alt ville ha vært bedre enn sannheten: Jeg stengte av igjen. Jeg ble helt tom. I det ene øyeblikket spant jeg rundt, i det neste slepte hjernen min seg i sirkel som en gammel, giktbrudden hund som prøver å legge seg ned. Og så sluknet jeg bare og sovnet, men jeg sov ikke sånn som man gjør om natten. Forestill deg en lang, mørk søvn der du ikke drømmer i det hele tatt. Nok en gang kniper Embryo øynene sammen til han myser, han stirrer morskt på meg, prøver å få meg til å svette. «Og kan vi forvente at du møter opp og ikke havner i bråk dette semesteret?» «Absolutt.» «Og holder tritt med skolearbeidet?» «Ja, Mr. Embry.» «Jeg skal få helsesøster til å ta den rustesten.» Han stikker fin23

geren i luften, peker på meg. «Prøvetid betyr ‘periode der man tester noens egnethet, en periode der eleven må forbedre seg’. Slå det opp hvis du ikke tror meg, og for Guds skyld, ikke prøv å ta livet av deg.» Jeg ønsker virkelig å holde meg i live, men det sier jeg ikke. Grunnen til at jeg ikke sier det, er at med tanke på mappen foran ham ville han aldri ha trodd meg. Og her er noe annet han aldri ville ha trodd på – jeg kjemper for å bli værende her i denne drittkjipe, kaotiske verdenen. Når jeg stiller meg på avsatsen i klokketårnet, handler ikke det om å dø. Det handler om å ha kontroll. Det handler om aldri å sovne igjen. Embryo går rundt skrivebordet og plukker opp en bunke med brosjyrer om «de vanskelige tenårene». Så sier han at jeg ikke er alene og at jeg bestandig kan komme og snakke med ham; døren hans er åpen, han er her, og vi ses på mandag. Jeg har lyst til å si: Ikke ta det ille opp, men det er ikke særlig til trøst. I stedet takker jeg ham, for han har mørke ringer under øynene og røykerynker rundt munnen. Han kommer antakelig til å tenne seg en sigarett så snart jeg har gått. Jeg tar imot haugen med brosjyrer og forlater kontoret så han kan sette i gang. Han nevnte ikke Violet med et ord, og jeg puster lettet ut.