Det fine som flyter forbi

Ida Løküs

Det fine som flyter forbi

Copyright © Schibsted Forlag AS, 2012 Omslagsdesign: Juve Design Omslagsfotografi: 123RD Forfatterfoto, omslag: Elin Eike Worren Repro: RenessanseMedia AS Ombrekking: Type It AS, Trondheim Satt med: Sabon 11,5 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-5765-5 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

1 Ingenting skjer. Og da mener jeg ingenting.

Dagene glir forbi, sakte, som om de trekker på tunge lodd. Drar seg ut og legger igjen et slimete sneglespor. Viserne på klokka tikker saktere enn vanlig, og jeg venter. Venter på at jeg skal klare å bevege meg mot noe nytt. Men uansett hvor hardt jeg prøver, står jeg stille. Sålene er som nedsunket i nylagt, seig asfalt. Klamrer seg til bakken. Jeg forestiller meg den brente osen som stiger opp fra skoene mine. Stanken av ubevegelighet, lukta av at ingenting skjer.

Før pleide jeg å henge på ungdomsklubben nedi gata, men for noen måneder siden ble den lagt ned, og etter tre uker var det enda en ny kaffebar i byen. Det er kaffe for de som beveger seg.

Kaffe i pappkrus. For ingen vil at gjestene skal bli sittende. Ikke engang gjestene selv.

Det er andre uka i sommerferien, Charlie og jeg sitter på hvert vårt trappetrinn utenfor blokka.

Han med beina utstrekt, jeg med knærne trukket 5

opp under haka. Kulda fra betongtrappa kryper opp korsryggen og brer seg i kroppen. Jeg legger armene i kryss over knærne. Hårstråene har reist seg og lager små, hvite nupper på huden. Det er akkurat varmt nok til at man ikke trenger å ha på seg jakke, og lukta av grillkull og tennvæske blander seg i den klisne ettermiddagsbrisen. Charlie gir fra seg et lite stønn som om han skal til å si noe. Jeg ser opp, men han lukker munnen igjen og fortsetter å kikke ubesluttsomt rundt seg med det samme hule blikket.

Selv om vi har bodd i samme blokk så lenge jeg kan huske, er det flere år siden vi hang sammen.

Men nå virker det som om alle vi kjenner har reist bort og vi er overlatt til oss selv. Sommerferien gjør det med folk. De som ikke har spenn nok til å dra på ferie, blir sittende igjen hjemme og danner sin egen lille klikk. Charlie er helt ok, men jeg vet at når skolen begynner, vil ting bli akkurat som før. Han kommer til å bli omringet av gutter som prøver å snakke like høyt som han, mens jeg kommer til å henge med dem som snakker like lavt som meg.

«Sjekk ut pedobrillene på han der.» Charlie nikker mot en liten, tettbygd mann som låser sykkelen sin fast til en lyktestolpe noen meter fra oss. Det er Mr. Allen fra blokka vår. Han er en halvgammel fyr som ingen kjenner, men som alle baksnakker. Sola glinser i den skallete 6

sirkelen på toppen av hodet hans, og idet han bøyer seg framover for å dra nøkkelen ut av låsen, sklir brillene sakte nedover nesa. Han løfter den ene hånda, plasserer pekefingeren på metallstanga som holder glassene sammen, og skyver dem opp. Gjennom de tykke innfatningene blir øynene hans enorme, og de får han til å se ut som en overrasket tegneseriefigur. Som om han hele tiden går rundt og er forundret over et eller annet.

«Jeg visste ikke at det er noe som heter pedobriller,» sier jeg med lav stemme.

«Jo da, det der er klassiske pedobriller. De har dem alltid i filmene, de syke jævlene som tar på seg selv på lekeplassen når de tror ingen ser på,» hvisker Charlie mens Mr. Allen går forbi oss og inn hoveddøra.

«Jeg har sett mange som har sånne briller,» sier jeg mens låsen i døra klikker igjen bak oss.

«Da lurer jeg faen meg på hvor du pleier å henge,» ler han, og fortsetter: «Man må jo være tilbakestående for å kjøpe seg sånne.»

Han kikker på meg som om han venter på et svar. Det er noe i blikket hans som sier meg at jeg bør være enig, så jeg nikker. Beina mine begynner å krible, jeg strekker dem ut foran meg, kjenner hvordan betongkantene på trinnene skjærer seg inn på undersiden av leggene. «Men kanskje Mr. 7

Allen ikke vet at det er pedobriller? De reklamerer jo ikke akkurat for det,» sier jeg.

«Hva er du? Støtteforeningen for pedofile?»

Han myser mot meg og rister på hodet. Vi snakker ikke mer om Mr. Allen etter det.

2 Mamma roper på meg idet jeg kommer inn i gangen. «Kom hit, jeg har noe til deg.»

Jeg tråkker ut av de hullete joggeskoene og går inn på kjøkkenet. Dongeribuksa subber i gulvet og sukker for hvert skritt jeg tar. Hun sitter ved kjøkkenbordet ikledd en løs, rosa hettegenser.

Det blonde håret er trukket stramt tilbake sånn at de mørke røttene ligger som en glorie rundt panna hennes.

«Hva?» spør jeg, og slenger meg ned på motsatt side av bordet. Plaststolen gir ifra seg små gnisselyder mens jeg lener meg bakover.

«Her,» sier hun, tar opp en liten, brun bok fra fanget og skyver den mot meg. Den er litt mindre enn en vanlig tegneblokk. Like lang som den er bred. Jeg trekker den sakte mot meg. Den ru overflata minner meg om huden til et flådd dyr, og de forskjellige nyansene i skinnet glir over i hverandre som om de en gang har vært flytende. Ut 8

fra et hull i bokryggen henger det en snor som er surret tre ganger rundt boka og festet i en knute.

«Så slipper du å strø rundt deg med tegninger,» sier hun og drar ermene på genseren opp til albuen.

«Jeg strør vel ikke rundt meg?»

Hun løfter det ene påtegnede øyenbrynet og smiler. Jeg løsner knuten, surrer av snora og åpner de brune lefsene som holder arkene sammen. De hvite sidene er tykkere enn kopiarkene mamma pleier å ta med hjem fra jobb. Jeg løfter opp den første siden og gnir fingertuppene sammen mot papiret. Kjenner hvordan fingrene møtes på hver sin side av det stive arket. Lyden minner meg om poppende popkorn. Det er en god lyd. Det er godt papir.

«Takk,» sier jeg og reiser meg opp.

«Vær så god,» svarer hun og strekker hånda etter røykpakka som ligger midt på bordet.

Armen hennes er melkehvit og fregnete. Når hun lukker fingrene om pakka, beveger senene på hånda hennes seg sånn at det ser ut som om små meitemarker bukter seg under den tynne huden.

Hun åpner esken, tar ut en røyk, og tenner den med en lilla lighter.

Jeg går til soverommet, drar vekk stolen som står foran pulten, hviler den ene armen på kanten. Det ligger tegninger slengt over hele bordflata. Illustrasjoner av hengslete gutter i utvaskede 9

hettegensere som deler en røyk, søppelbokser som flyter over av brukte bleier, halvspiste hamburgere og råtten frukt. Loslitte flagg som henger ut gjennom åpne vinduer, og gravide jenter med altfor mye sminke. Jeg drar ut den øverste skuffen i skrivebordet, soper alle tegningene sammen og dytter dem hardt ned.

Folk flest har ikke en dritt. Ikke vi heller. Men papir og blyanter er billig, derfor tegner jeg. Da jeg var yngre, hadde jeg ikke penger til å kjøpe tegneserier, i stedet tegnet jeg mine egne. De var ikke like fine som de i butikken, men de var bedre enn ingenting. Noen ganger tegnet jeg nakne menn med pikker som hang ned til knærne, og damer med pupper større enn hodene sine. Det var før vi fikk Internett.

3 Jeg legger meg i senga og stirrer i taket. Det er noe med sommeren som får hodet til å virke lettere enn vanlig. På skolen blir man ufrivillig en magnet som tiltrekker seg ubrukelig informasjon.

Når skal man liksom få bruk for å vite kvadratroten av pi? Jeg ser for meg at alle de unødvendige faktaopplysningene fester seg med sugekopper på innsiden av kroppen min. Årstall setter seg 10

fast mellom tennene, og navn på hovedsteder og kjente personer klistrer seg til ørevoksen. Men siste skoledag begynner alt jeg har lært å sive ut av meg, og jeg vedder på at når alt er borte, kommer jeg til å veie mindre.

Skolen gir deg dårlig samvittighet og får tankene til å skramle som skrotmetall når du gjør noe du ikke burde, eller ikke gjør noe du skulle ha gjort. Hver time, fra første til siste dag, er fylt av et evig mas. Da jeg gikk på barneskolen, trodde jeg at ting kom til å forandre seg når jeg kom på ungdomsskolen. Jeg tok feil. Ting ble verre. Hver uke fikk jeg lapper med meg hjem. Det var ikke det at jeg gjorde noe galt.

Jeg gjorde bare ingenting. Lappene rev jeg i stykker. Papirbitene fløy som snøflak i T-banetunnelen. En bit der det sto «uakseptabelt» hengte seg fast i noens hår. En annen der det var skrevet «siste sjanse» havnet på skinnegangen og ble kjørt over av et tog, og en liten, hvit bit der det sto «snart utvist» med røde blokkbokstaver, ble trampet i stykker av stiletthæler og italienske designersko.

Det er ikke det at jeg er dum. Jeg kan få gode karakterer hvis jeg vil, men hva er vitsen? Sannsynligvis får jeg meg en jobb i en bar når jeg blir gammel nok, og man trenger ikke å gå på skole for å bli bartender. Moren min er bevis nok på det.

11

4 Dagen etter våkner jeg av en høy stemme fra leiligheten over. Det er alltid de samme ordene, den samme grovkornede stemmen. «Din jævla kjerring, faens hore, jeg skal faen meg drepe deg!» Jeg trekker dyna over hodet og venter på at de skal slutte. Skjønner ikke hvorfor hun ikke skjerper seg. Ut ifra hva jeg har hørt, er det hennes feil at de krangler, for hun har aldri noe å si. Det er tydelig at hun bruker like lite tid på å snakke som på å stelle seg. Hun går i de samme grå joggebuksene og en slapp, lilla T-skjorte med blomstermotiv.

Det fete håret ligger klistret mot hodebunnen, og hun har like mye øyenskygge under øynene som over. Jeg kan forstå at det må være frustrerende å våkne opp med henne ved siden av seg hver morgen.

Klokka på nattbordet viser kvart over ti. Jeg tar på meg de samme klærne jeg hadde på i går, legger den nye boka, en blyant og en sjokolade i genserlomma før jeg går ned til kanalen. Den eneste benken som er ledig, ser ut som en døende golden retriever. De to ytterste treplankene er revet bort, og beina på den ene siden har sunket ned i jorda. Jeg setter meg og stryker hånda sakte over treverket, kjenner hvordan den råtne planken lugger under fingertuppene. En gang da jeg var liten, falt jeg på lekeplassen og fikk flis i 12

fingeren. Mamma ville ta den ut med en pinsett, men jeg nektet, og hun lot den bli der. Den kommer sikkert ut av seg selv, sa hun. Den gjorde ikke det. I stedet hovnet fingeren opp, og da gult puss begynte å lekke ut av såret, dro hun meg med til legen. Jeg husker ikke så mye av det. Bare at det gjorde vondt og at jeg fikk en kopp kakao med marshmallows i da jeg kom hjem. Det fikk jeg alltid hvis jeg var lei meg og gråt ekstra lenge.

Funket hver gang.

Jeg tar boka ut av lomma og åpner den. Tegner en skisse av treverket, fyller inn øyne i årringene og fingre og tær der det passer inn. Siden blir fylt av kruseduller, sirkler, mønstre. Fra øyekroken ser jeg noe bevege seg, og jeg kikker opp. Charlie kommer mot meg. For hver gang han setter ned venstrefoten, følger venstre skulder med, som om den siden av kroppen hans veier mer enn den andre. Det ser ut som om han går i takt med en melodi bare han kan høre. Charlie løfter hodet, nikker og stopper foran meg.

«Hva driver du med?»

«Tegner.»

«Du kan ikke sitte her og tegne. Er du helt tilbakestående?»

«Hva mener du?»

«Det er jo helt homo, skjønner du ikke det?»

Jeg skjønner ikke hva han prøver å si, så jeg bare trekker på skuldrene og fortsetter. Jeg er ikke 13

i humør til å snakke. Charlie kommer nærmere.

Man kan alltid høre det når han er i nærheten, for han puster som om han har astma. Plutselig river han boka ut av hendene mine sånn at blyanten lager en lang, tykk strek over hele siden.

«Hva faen!» utbryter jeg.

«Hørte du ikke hva jeg sa? Folk kan se deg!»

Jeg orker ikke å krangle, tar bare boka tilbake og setter meg på den. Fra genserlomma tar jeg opp sjokoladen og åpner den. Den har begynt å smelte og noe av den brune massen har festet seg til papiret. Fingertuppene synker sakte inn i den varme sjokoladen mens jeg tar en bit. Charlie heiser opp den posete buksa og setter seg ned ved siden av meg. Han har nesten alltid for store klær på seg. Det gjelder de fleste av vennene mine. Jeg er enebarn, så jeg har klær i riktig størrelse. Han retter seg opp i ryggen og kikker rundt seg.

«Tror ikke det var noen som så det.»

«Jeg tror ikke det er noen som bryr seg,» svarer jeg med munnen full av sjokolade. Jeg slikker de klissete fingrene mine til den brune fargen forsvinner.

«Folk bryr seg mer enn du tror,» sier han.

Charlie er fryktelig opptatt av hva andre folk syns. Særlig om han. Jeg driter i hva andre tenker om meg. Folk flest er idioter, og de får tenke akkurat hva de vil.

14

5 Vi sitter på benken og ser på folk som går forbi.

Man kan lett skille turistene fra de som bor her.

De lokale går med grå blikk og bestemte skritt, mens turistene stopper opp i ny og ne, tar opp et kamera, knipser noen bilder, før de går videre i et rolig tempo. Området jeg bor i, heter Little Venice. Jeg tror det er på grunn av kanalen som renner forbi. Den er ikke stor, kanskje fem meter på det bredeste, og vannet som siver nedover, er lysebrunt som kloakk. Man kan verken bade i eller drikke av den, så den er ganske ubrukelig.

Da jeg var liten, pleide mamma å ta meg med til den blå brua hvor vi matet endene med brødsmuler. Jeg likte de gangene vi gjorde det. Det er lenge siden nå.

Langs bredden ligger det husbåter på rekke og rad. De er pyntet med blomster, flagg og blinkende lys. Båtene på vår side av kanalen er de styggeste. De ser ut som om de har grodd fast.

Som om rusten har limt sidene til elvebredden. På motsatt side ligger båtene med den fineste malingen, de flotteste navnene og de mest velkledde eierne. Jeg tror de har en regel for hvem som får parkere hvor.

Jeg tror ikke noen ville valgt å bo på vår side.

Det er ikke akkurat det beste området, for å si det sånn. Mange jeg kjenner, har stjålet ting fra 15

husbåtene. For det meste fra snobbebåtene. De på vår side har ikke en dritt som er verdt å stjele. Jeg har aldri stjålet noe fra en husbåt, de har ikke det jeg leter etter. Sykler er min greie, og man trenger ikke lete så lenge før man finner en som bare venter på å bli tatt. Folk lar ofte sykkelen sin stå ulåst, og hvis noe er ulåst, er det ikke egentlig å stjele.

De fleste vennene mine har aldri brukt et eneste pund i en sykkelbutikk, men likevel har alle de beste merkene, som Trek, Sidgeback, Specialized og Martin. Livet er morsomt sånn.

6 Etter en stund sier Charlie at han må hjem og spise middag. Det fine med å være gutt er at man kan henge med vennene sine uten å si noe. Jeg er ikke altfor glad i å prate, men jeg liker ikke å være alene. Jenter derimot snakker ustoppelig når de er sammen. Hvisker ting i ørene til hverandre, fniser av hemmeligheter man aldri får høre. Jeg skjønner ikke hvordan de orker.

Etter at Charlie har gått, begynner jeg å tegne igjen. Konstruksjonstegninger, piper, trapper, strukturer og bygninger. Jeg liker mønstre: de forskjellige fargene i mursteinen, stillaser og det snirklete metallet på undersiden av brua.

16

Området jeg bor i, er en konstant byggeplass, det er alltid noe nytt å tegne. Hver dag våkner jeg opp til lyden av hamring og roping. Det virker som de aldri blir ferdige, og det er ikke vanskelig å forstå. Hvorfor de gidder, er en annen sak.

Little Venice vil aldri se ut som Venezia. Stedet vil alltid være en dynge, og uansett hvor mange strøk med maling de pensler på veggene, vil det aldri dekke over dritten som har grodd seg fast i alt og alle i nærheten.

Når sola forsvinner bak boligblokkene, bestemmer jeg meg for å gå hjem. Gata er usedvanlig stille. Bare noen unger som spiller fotball, noen jenter som står lent inntil et gjerde og snakker lavt. Det er nesten litt rart hvor stille det er. En ball kommer trillende mot meg, og jeg gir den et forsiktig spark så den ruller tilbake til en av småguttene, før jeg går opp trappa til inngangsdøra og låser meg inn.

7 Det er tomt i leiligheten. Mamma har to jobber.

Café Laville på dagen, og The Warwick Castle Pub på kvelden. Noen ganger virker det som hun bor der i stedet for her. Charlie sier at alenemødre med fulltidsjobb er guds gave til enebarn.

17

Jeg er ikke helt sikker. Selv bor han sammen med moren, faren og storebroren Ollie. De få gangene jeg har vært på besøk hos han, har alltid noen endt opp med å rope til hverandre. Alle ord som kommer ut av munnen deres, er automatisk skrudd opp til maks volum. Jeg tror jeg hadde fått hørselsskade av å bo der. En gang jeg var der, var moren hans i ekstra dårlig humør.

«Skjønner du ikke at hvis du ikke vasker opp tallerkenen din, så må jeg gjøre det?» skrek hun fra kjøkkenet.

«Men jeg vil jo ikke ta ifra deg jobben din!» ropte Charlie tilbake. Hun likte tydeligvis ikke svaret, for hun ba meg om å gå rett etterpå, og jeg så han ikke resten av dagen.

Charlies mamma forteller han alltid hva han skal gjøre, hvem han skal være sammen med, hva han skal ha på seg, hva han skal si, hva han ikke skal si, selv om han ikke gjør noen av delene. Jeg gjør for det meste det jeg vil, og kommer unna med det. I alle fall når mamma ikke er hjemme, og det vil si ganske ofte. Jeg burde vel like å ha leiligheten for meg selv. Men det føles mest som å være på et museum etter stengetid. Som om alt man gjør er ulovlig.

Da mammas kjæreste Tommy begynte å sove over, ble det enda verre. Når han er her, er det som om jeg er med i Big Brother. Som om hvert skritt jeg tar blir tatt opp på film, og hver ting jeg 18

gjør strider imot reglementet. Selv om han aldri sier noe, er det som om han registrerer alt jeg gjør.

Som om han lagrer det på en usynlig harddisk.

Venter på det rette øyeblikket til å laste ned alle filene og vise dem til mamma.

I det siste har han vært her mye. Han jobbet som datareparatør før. Det var sånn hun traff han. Hun dro for å fikse den gamle Dell-maskinen vår og kom tilbake med en ny kjæreste.

Tommy fikk sparken rett etter at mamma møtte han, og dataen vår ble aldri reparert. I stedet for å gå på jobb har han i det siste begynt å henge hjemme hos oss. Han klager alltid over den helvetes finanskrisa og over hvordan regjeringen jobber imot folk som han. Ofte omtaler han seg selv som arbeiderklasse, noe jeg syns er litt ironisk siden han ikke jobber.

Mamma har sagt at jeg burde prøve å bli kjent med han. Men jeg vet at det ikke kommer til å vare, så jeg gidder ikke kaste bort tiden. Jeg later som han ikke eksisterer, og han gjør det samme med meg. Foreløpig fungerer ordningen bra for oss begge.

Mamma pleier å få ny kjæreste like ofte som Tesco holder 2 for 1-salg, og hver gang de gjør det slutt, må jeg springe til butikken og kjøpe iskrem. Forholdet med Tommy er det lengste hun har hatt, og selv om jeg får litt dårlig samvittighet av tanken, gleder jeg meg til det blir slutt. Da 19

slipper jeg å se han annenhver dag. Han har et skikkelig irriterende tryne.

Jeg går inn på kjøkkenet, heller opp en skål med cornflakes og setter meg foran tv-en og spiser. Når klokka nærmer seg midnatt og mamma fremdeles ikke er kommet hjem, går jeg og legger meg. Fra utsiden kan jeg høre høye stemmer og sirener som kommer nærmere. Så lenge varte stillheten, tenker jeg for meg selv, trekker dyna over hodet og lukker øynene.

8 Neste morgen setter jeg meg i vinduskarmen på kjøkkenet og tegner kanalbåtene. Tett i tett ligger de. Grønne, røde, lilla og blå lyser de opp alt det grå rundt. Den grå elva, den grå asfalten, det grå været. Først bruker jeg en vanlig blyant. Skisserer alt, markerer skyggene, lyset. Deretter tar jeg fram den tynne boksen med de skikkelige blyantene. Esken gir fra seg et lite metallisk klikk, og jeg tar opp den lyseblå blyanten og begynner å fargelegge brua. Den skinner opp mot den grå bakgrunnen. Den er den eneste som får farge. Når jeg hører det slamre i ytterdøra, lukker jeg boka og kikker ut. Mr. Allen går med tunge skritt ned trappa og bortover veien.

20

Du kan telle antall dager han har hatt på seg en skjorte av antall saltstriper under armene. Han snakker aldri med noen i blokka. Jeg fikk navnet hans av Mrs. Brown. Hun kjenner alle. Mannen hennes, som døde for noen måneder siden, pleide å fikse ting i blokka. Nå prøver hun å gjøre jobben hans, noe som ikke virker som verdens beste idé, siden hun må være minst hundre år og ikke ville være i stand til å løfte en hammer selv om det sto om livet. Hun har et stort nøkkelknippe festet i beltet med en metallkjetting, og hele dama skrangler når hun beveger seg.

Mr. Allen går nedover gata og stopper når han kommer til en fotgjengerovergang. Han begynner å lete gjennom lommene på framsiden av jeansene. Stopper og kikker ut i lufta som om han tenker veldig hardt. Så putter han hånda ned i den høyre baklomma og drar fram noe brunt. Å rote bort ting er tydeligvis hobbyen hans. En paraply ved hovedinngangen, en sko i trappa, og brillene på toppen av postkassa. Mrs. Brown klager på han hele tiden, men jeg tror ikke hun bryr seg så mye. Det gir henne i alle fall noe å gjøre på dagene.

En gang så jeg at Mr. Allen hadde på seg to jakker. Han må ha glemt at han allerede hadde en på seg da han tok på den andre.

21