Veronica Roth
De lojale Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Originalens tittel: Allegiant Copyright © 2013 by Veronica Roth All rights reserved. No part of this book may be used or reproduced in any manner whatsoever without written permission except in the case of brief quotations embodied in critical articles and reviews. For information address HarperCollins Children’s Books, a division of HarperCollins Publishers, 10 East 53rd Street, New York, NY 10022. www.epicreads.com Published by arrangement with HarperCollins Children’s Books, a division of HarperCollins Publishers. Permission for this edition was arranged through Ia Atterholm Agency. Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2015 Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen Omslagsillustrasjon og design: Joel Tippie Fraksjonssymboler: © 2012 by Rhythm & Hues Design Forfatterfoto: Nelson Fitch Sats: Type-it AS, Trondheim Repro: RenessanseMedia AS, Asker Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-8402-6 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no
Til Jo, som veileder og støtter meg
Ethvert spørsmål som kan bli besvart, må bli besvart eller i det minste tenkt igjennom. Ulogiske tankeprosesser må bli utfordret så fort de dukker opp. Gale svar må korrigeres. Riktige svar må bekreftes. – fra de lærdes fraksjonsmanifest
KAPITTEL EN
Tris
jeg traver frem og tilbake over gulvet i cella vår i de lærdes hovedkvarter mens ordene hennes gir gjenlyd i hodet mitt: Mitt navn skal være Edith Prior, og det er mye jeg gleder meg til å glemme. «Så du har aldri sett henne før? Ikke engang på bilder?» spør Christina, som ligger med det skadde beinet støttet opp på en pute. Hun ble skutt under det desperate forsøket vårt på å få vist det hemmelige videoopptaket av Edith Prior til byen vår. På det tidspunktet hadde vi ingen anelse om hva det ville avsløre, eller at det skulle rive bort selve fundamentet for tilværelsen vår: fraksjonene våre, identitetene våre. «Kan hun ha vært en bestemor eller en tante eller noe sånt?» «Nei, har jeg jo sagt,» sier jeg og snur da jeg kommer til veggen. «Prior er – var – min fars navn, så det må ha vært en fra hans side av familien. Men Edith er et uselvisk navn, og fars slektninger må ha vært fra Uselvisk, så …» «Så hun må ha vært eldre,» sier Cara og lener hodet mot veggen. Fra denne vinkelen ser hun akkurat ut som broren, Will, vennen min, han som jeg skjøt. Så retter hun seg opp, 9
og gjenferdet hans er borte. «Fra noen generasjoner tilbake. En ane.» «Ane.» Ordet føles gammelt inni meg, som en smuldrende murblokk. Jeg berører celleveggen idet jeg snur meg. Panelet er kaldt og hvitt. Min ane, og dette er arven hun har etterlatt meg: frihet fra fraksjonene, og vissheten om at min identitet som divergent er viktigere enn jeg kunne forestille meg. Min eksistens er et signal om at vi må forlate denne byen og tilby hjelp til dem som holder til utenfor den – hvem de nå måtte være. «Jeg vil vite det,» sier Cara og stryker seg over ansiktet. «Jeg vil vite hvor lenge vi har vært her. Kunne du tenke deg å slutte å trave frem og tilbake en liten stund?» Jeg stanser midt i cella og hever øyenbrynene mot henne. «Sorry,» mumler hun. «Det er i orden,» sier Christina. «Vi har vært her altfor lenge.» Det er flere dager siden nå at Evelyn ved hjelp av noen raske kommandoer fikk bukt med kaoset i lobbyen i de lærdes hovedkvarter og fikk alle fangene plassert i celler i tredje etasje. En fraksjonsløs kvinne kom for å stelle sårene våre og gi oss smertestillende, og vi har spist og dusjet mange ganger, men ingen har fortalt oss hva som foregår utenfor. Uansett hvor inntrengende jeg har spurt. «Jeg skjønner ikke hvor det blir av Tobias,» sier jeg og setter meg på kanten av køya. «Hvor er han?» «Kanskje han fortsatt er sint på deg fordi du løy for ham og gikk bak ryggen på ham for å samarbeide med faren hans,» sier Cara. Jeg glor stygt på henne. «Four er da ikke så smålig,» sier Christina, enten for å irettesette Cara eller for å berolige meg. «Han er sikkert opptatt med et eller annet. Han sa jo at du kunne stole på ham.» Midt i kaoset, da alle ropte og skrek og de fraksjonsløse 10
prøvde å dytte oss mot trappen, tok jeg tak i kanten på skjorta hans for ikke å miste ham. Han grep meg om håndleddene og skjøv meg bort, og dette var det han sa: «Stol på meg. Gå dit hvor de ber deg gå.» «Jeg prøver så godt jeg kan,» sier jeg, og det er sant. Jeg prøver å stole på ham. Men hele kroppen min, hver fiber og hver nerve, skriker etter frihet, ikke bare fra denne cella, men fra fengselet som hele byen utgjør. Jeg er nødt til å finne ut hva som befinner seg utenfor gjerdet.
KAPITTEL TO
Tobias
jeg kan ikke gå gjennom disse korridorene uten å huske dagene da jeg var fange her. Barføtt og med fryktelige smerter hver gang jeg rørte på meg. Og sammen med det minnet følger også et annet – minnet om at jeg ventet på at Beatrice Prior skulle gå i døden, om beina hennes som hang slapt over Peters armer da han fortalte meg at hun bare var dopet ned. Jeg hater dette stedet. Det er ikke like rent som det var da det var de lærdes hovedkvarter; nå er det herjet av krig, med kulehull i veggene og knust glass fra lyspærer overalt. Gulvet jeg går på, under flimrende lysrør, er fullt av skitne fotavtrykk. Da jeg kommer til cella hennes, blir jeg sluppet inn uten spørsmål, fordi jeg bærer de fraksjonsløses symbol – en tom sirkel – og alle kan se at jeg ligner på Evelyn. Tobias Eaton var en gang et navn som var forbundet med skam. Nå er det forbundet med makt. Tris sitter på huk på gulvet der inne ved siden av Christina og på skrå overfor Cara. Min Tris burde sett liten og blek ut – hun er tross alt liten og blek – men i stedet er rommet fylt av henne. 12
De runde øynene møter mine, og hun spretter opp, slår armene rundt livet på meg og presser ansiktet mot brystet mitt. Jeg gir skulderen hennes et trykk med en hånd og drar den andre gjennom håret hennes. Det kjennes fortsatt uvant at håret hennes ikke lenger når henne til skuldrene. Jeg ble glad da hun klippet det, for det var håret til en kriger og ikke en jente, og jeg visste at det var det hun trengte. «Hvordan kom du deg inn?» sier hun lavt, men tydelig. «Jeg er Tobias Eaton,» sier jeg, og hun ler. «Nettopp. Det glemmer jeg hele tiden.» Hun tar et skritt bakover og gransker meg. Det er et nølende uttrykk i øynene hennes, som om hun er en haug med tørt, vissent løv som når som helst kan bli spredt for alle vinder. «Hva er det som skjer? Hvorfor brukte du så lang tid?» Hun lyder desperat, bønnfallende. Selv om jeg har grusomme minner fra dette stedet, er hennes enda verre: da hun gikk for å bli henrettet, brorens forræderi, fryktserumet. Jeg er nødt til å få henne ut herfra. Cara ser nysgjerrig opp. Jeg føler meg ille til mote, som om jeg har vokst ut av min egen hud og den ikke passer lenger. Jeg hater å ha et publikum. «Evelyn holder byen i et jerngrep,» sier jeg. «Ingen får gå et skritt i noen retning uten hennes tillatelse. Hun holdt en tale for et par dager siden om hvor viktig det er at vi står samlet mot undertrykkerne våre – folket utenfor.» «Undertrykkere?» sier Christina. Hun tar en liten glassflaske opp av lomma og heller innholdet i munnen – smertestillende for skuddsåret i beinet, går jeg ut fra. Jeg stikker hendene i lomma. «Evelyn – og mange andre, faktisk – synes ikke vi skal forlate byen for å hjelpe folk som plasserte oss her sånn at de kunne bruke oss senere. De synes vi har nok å gjøre med å redde byen og løse våre egne problemer. Det er min tolkning, selvfølgelig,» sier jeg. «Jeg går ut 13
fra at det er en holdning som passer moren min ganske godt, for så lenge vi er samlet her, har hun kontrollen. Den mister hun i det samme vi forlater byen.» «Herlig.» Tris himler med øynene. «Selvfølgelig velger hun den mest egoistiske løsningen.» «Hun har et poeng.» Christina lukker fingrene rundt den lille medisinflasken. «Jeg sier ikke at jeg ikke har lyst til å forlate byen og se hva som finnes der ute, men vi har mer enn nok å ta oss av her. Og hvordan skal vi kunne hjelpe en drøss med mennesker vi aldri har møtt før?» Tris biter seg i kinnet mens hun grubler over dette. «Jeg vet ikke,» innrømmer hun. Jeg sjekker klokka. Den er tre. Jeg har vært her altfor lenge. Lenge nok til å gjøre Evelyn mistenksom. Jeg sa til henne at jeg skulle slå opp med Tris, og at det ikke ville ta lang tid. Jeg vet ikke om hun trodde på meg. Jeg sier: «Hør her, jeg kom egentlig mest for å advare dere – rettssakene mot fangene begynner snart. De kommer til å gi dere sannhetsserum, og hvis det virker, vil dere bli dømt for forræderi. Og det vil vi vel helst unngå, alle sammen.» «Dømt for forræderi ?» fnyser Tris. «Hvordan kan det være forræderi å avsløre sannheten for hele byen vår?» «Det var en opprørsk handling rettet mot lederne våre,» sier jeg. «Evelyn og tilhengerne hennes ønsker ikke å forlate byen. De kommer ikke til å takke deg for at du viste den videoen.» «De er akkurat som Jeanine!» Hun ser seg rundt som om hun har lyst til å knuse et eller annet, men finner ingenting som passer. «Klare til å gjøre hva som helst for å legge lokk over sannheten, og hvorfor? For å være konger i deres bitte lille verden? Det er latterlig.» Jeg har ikke lyst til å si det, men jeg er delvis enig med moren min. Uansett om jeg er divergent eller ikke, skylder jeg ikke folk utenfor denne byen noe som helst. Jeg er ikke sik14
ker på om jeg ønsker å stille meg til rådighet for dem for å løse menneskehetens problemer, hva nå enn det går ut på. Men samtidig har jeg lyst til å dra fra byen, som om jeg var et dyr i en felle. Vill og desperat, klar til å gnage av mitt eget bein om nødvendig. «Det kan hende,» sier jeg forsiktig, «men hvis sannhetsserumet virker på dere, vil dere bli dømt.» «Hvis det virker?» sier Cara og smalner øynene. «Jeg er divergent,» sier Tris og peker på hodet sitt. «Husker du?» «Det er fascinerende.» Cara skyver en løs hårlokk inn i knuten i nakken. «Men uvanlig. Ifølge mine erfaringer er det ikke mange divergenter som kan motstå sannhetsserumet. Jeg lurer på hvorfor du kan det.» «Du og alle andre lærde som noen gang har stukket en nål i meg burde forstå det,» glefser Tris. «Kan vi konsentrere oss om det viktigste?» sier jeg. «Jeg vil helst slippe å befri dere fra fengselet med vold.» Jeg kjenner plutselig et behov for støtte og strekker meg etter Tris’ hånd, og hun berører den med fingertuppene. Vi har ikke for vane å ta på hverandre uten grunn. For oss er hver eneste berøring viktig, og sender en bølge av energi og lettelse gjennom oss. «OK, OK,» sier hun, mer dempet nå. «Hva er det du tenker på?» «Jeg vil få Evelyn til å la deg vitne som den første av dere tre,» sier jeg. «Alt du trenger å gjøre, er å finne på en løgn som vil frikjenne både Christina og Cara, og fortelle den når du får sannhetsserumet.» «Hva slags løgn skulle det være?» «Det hadde jeg tenkt at du skulle finne ut av,» sier jeg. «Siden du er bedre til å lyve enn jeg er.» I det samme jeg sier det, vet jeg at jeg treffer et ømt punkt hos oss begge. Hun har løyet for meg mange ganger. Hun 15
lovte meg at hun ikke skulle gå i døden i de lærdes hovedkvarter da Jeanine krevde at en divergent måtte ofres, og så gjorde hun det likevel. Hun sa at hun skulle holde seg hjemme under de lærdes angrep, og likevel fant jeg henne i de lærdes hovedkvarter, hvor hun samarbeidet med faren min. Jeg forstår hvorfor hun gjorde alt dette, men det betyr ikke at sårene er leget ennå. «Ja vel.» Hun kikker ned på føttene sine. «OK, jeg skal finne på noe.» Jeg legger en hånd på armen hennes. «Jeg skal snakke med Evelyn om rettssaken din. Jeg skal prøve å få den fremskyndet.» «Takk.» Jeg føler en velkjent trang til å gå ut av min egen kropp og inn i hennes sinn. Jeg innser at det er den samme trangen som gir meg lyst til å kysse henne hver gang jeg ser henne, fordi selv den minste avstand mellom oss er vanvittig irriterende. Fingrene våre, som streifet hverandre for et øyeblikk siden, er nå flettet sammen i et fast grep. Hånden hennes er klam av svette, min er full av træler etter å ha grepet tak i litt for mange håndtak på litt for mange tog i fart. Nå ser hun liten og blek ut, men øynene hennes får meg til å tenke på store, åpne himmelstrøk som jeg aldri har sett, bare drømt om. «Hvis dere har tenkt å kysse hverandre, så gjør meg en tjeneste og si fra først, så jeg kan se bort,» sier Christina. «Det har vi,» sier Tris. Og det gjør vi. Jeg legger hånden mot kinnet hennes for å holde munnen hennes i ro mot min, så jeg kan føle hvert eneste sted hvor leppene våre berører hverandre, og stedene hvor det fortsatt er avstand. Og i sekundene etter nyter jeg luften vi deler, og følelsen av nesetippen hennes, som streifer min. Jeg prøver å komme på noe å si, men det blir for intimt, så jeg lar være, men så gir jeg blaffen. 16
«Jeg skulle ønske vi var alene,» sier jeg mens jeg går baklengs ut av cella. Hun smiler. «Det ønsker jeg nesten bestandig.» Da jeg lukker døren, ser jeg at Christina later som om hun spyr, mens Cara bare ler og Tris står med hendene hengende langs siden.
KAPITTEL TRE
Tris
«jeg synes dere er noen idioter, alle sammen.» Jeg har hendene knyttet i fanget som et sovende barn. Kroppen min er tung av sannhetsserum. Jeg svetter på øyelokkene. «Dere burde takke meg, ikke avhøre meg.» «Burde vi takke deg for at du trosset dine fraksjonslederes formaninger? Takke deg for at du prøvde å hindre en av dine fraksjonsledere i å drepe Jeanine Matthews? Du oppførte deg som en forræder.» Evelyn Johnson spytter ordene ut som en slange. Vi sitter i konferanserommet i de lærdes hovedkvarter, hvor rettssakene har funnet sted. Jeg har nå vært holdt til fange i minst en uke. Jeg ser Tobias, som står halvt skjult bak moren sin. Han har ikke villet møte blikket mitt etter at de satte meg i stolen og fjernet plaststripsene fra håndleddene mine. Nå ser han meg inn i øynene et kort sekund, og jeg vet at det er på tide å begynne å lyve. Det er lettere nå som jeg vet at jeg kan gjøre det. Det er ikke vanskeligere enn å skyve virkningen av sannhetsserumet i hodet mitt fra side til side. 18
«Jeg er ingen forræder,» sier jeg. «På det tidspunktet trodde jeg at Marcus handlet på vegne av koalisjonen som de fraksjonsløse og de fryktløse hadde dannet. Siden jeg var forhindret fra å delta i kampene som soldat, var jeg glad for å kunne hjelpe ham på andre måter.» «Hvorfor var du forhindret fra å delta i kampene som soldat?» Det skarpe skjæret fra lysstoffrørene gløder bak Evelyns hår. Jeg kan ikke se ansiktet hennes, og jeg kan ikke konsentrere meg om noe som helst i mer enn et sekund om gangen før sannhetsserumet truer med å dra meg under igjen. «Fordi …» Jeg biter meg i leppa som for å hindre ordene i å strømme ut. Jeg vet ikke når jeg ble så god til å spille skuespill, men det er vel ikke så veldig annerledes enn å lyve, som jeg bestandig har vært god til. «Fordi jeg ikke orket å holde i en pistol, skjønner du? Ikke etter at jeg skjøt … ham. Vennen min, Will. Jeg klarte ikke å holde en pistol uten å få panikk.» Evelyn kniper øynene enda mer sammen. Jeg er nesten sikker på at hun ikke har så mye som en smule medlidenhet med meg. «Så Marcus sa til deg at han jobbet under min kommando,» sier hun, «og du trodde på ham, selv om du kjente til hans nokså anstrengte forhold til både de fryktløse og de fraksjonsløse?» «Ja.» «Jeg skjønner hvorfor du ikke valgte Lærd.» Hun ler. Det prikker i kinnene mine. Jeg har lyst til å fike til henne, noe jeg tror mange i dette rommet har lyst til, selv om de aldri ville våge å innrømme det. Evelyn holder oss alle fanget inne i byen, som er kontrollert av bevæpnede, patruljerende fraksjonsløse. Hun vet at den som holder våpnene, også har makten. Og nå som Jeanine Matthews er død, er det ingen som kan utfordre makten hennes. Fra den ene tyrannen til den neste. Det er sånn vår verden ser ut nå. 19
«Hvorfor fortalte du ikke noen om det?» spør hun. «Jeg ville ikke avsløre noen svakheter,» sier jeg. «Og jeg ville ikke at Four skulle vite at jeg samarbeidet med faren hans. Jeg visste at han ikke ville like det.» Jeg kjenner at nye ord er på vei opp gjennom strupen min, drevet frem av sannhetsserumet. «Jeg kom til deg med sannheten om byen vår og grunnen til at vi befinner oss i den. Og hvis du ikke har lyst til å takke meg for det, bør du i det minste gjøre noe med det, i stedet for å sitte her, midt i dette kaoset du har skapt, og late som om det er en trone!» Evelyns spotske smil krummer seg om leppene hennes, som om hun nettopp har smakt på noe surt. Hun bøyer seg tett inntil ansiktet mitt, og for første gang ser jeg hvor gammel hun er; jeg ser rynkene som rammer inn øynene og munnen, og hvor gustenblek huden hennes er etter å ha spist for lite i mange år. Likevel er hun pen, som sønnen sin. Det har selv ikke underernæringen klart å endre på. «Jeg gjør noe med det. Jeg er i ferd med å skape en ny verden,» sier hun, og stemmen hennes blir enda lavere, sånn at jeg knapt kan høre henne. «Jeg har kjent sannheten mye lenger enn du har, Beatrice Prior. Jeg vet ikke hvordan du får til dette her, men jeg kan love deg at det ikke vil være noen plass til deg i min nye verden, særlig ikke sammen med sønnen min.» Jeg trekker på smilebåndet. Jeg burde ikke ha gjort det, men det er vanskeligere å undertrykke mimikk enn ord når jeg har sannhetsserum i årene. Hun tror at Tobias er hennes nå. Hun vet ikke sannheten, at han ikke tilhører noen annen enn seg selv. Evelyn retter ryggen og legger armene i kors. «Sannhetsserumet har vist at du ikke er en forræder, selv om du kanskje er et fjols. Avhøret er over. Du kan gå.» «Hva med vennene mine?» sier jeg groggy. «Christina. Cara. De har heller ikke gjort noe galt.» «Vi skal ta oss av dem senere,» sier Evelyn. «Snart.» 20
Jeg reiser meg, selv om jeg er matt og svimmel av serumet. Rommet er fullt av folk som står tett i tett, og til å begynne med finner jeg ingen vei ut, men så tar noen meg i armen – en gutt med varm, brun hud og et bredt smil – Uriah. Han følger meg til døren. Alle begynner å snakke i munnen på hverandre. uriah leder meg bort til heisene. En av dørene går opp med det samme han trykker på knappen, og jeg følger etter ham inn, fortsatt litt ustø. Da dørene lukker seg, sier jeg: «Du synes ikke det med kaoset og tronen ble i meste laget?» «Nei da. Hun tar det for gitt at du er temperamentsfull. Hun kunne fort blitt mistenksom hvis du ikke hadde vært det.» Jeg føler at jeg dirrer av energi innvendig når jeg tenker på det som skal komme. Jeg er fri. Vi skal finne en vei ut av byen. Ventetiden er over. Jeg skal ikke lenger trave rundt i en celle og kreve svar av fangevokterne som jeg vet at jeg aldri kommer til å få. Men i dag morges fortalte vaktene meg litt om det nye, fraksjonsløse samfunnet. Det er et krav at tidligere fraksjonsmedlemmer flytter nærmere de lærdes hovedkvarter og blander seg med de andre. Det må ikke være mer enn fire personer fra samme fraksjon i hver bolig. Vi må også gå i forskjellige farger. Derfor har jeg allerede fått utlevert en gul Fredsommelig-trøye og svarte Sannferdig-bukser. «OK, vi skal denne veien …» Uriah leder meg ut av heisen. Denne etasjen i hovedkvarteret er bare av glass, selv veggene. Solskinnet brytes i glasset og kaster små regnbuer over gulvet. Jeg skjermer for øynene med den ene hånden og følger etter Uriah til et langt, smalt rom med senger på hver side. Ved siden av hver seng står et glasskap til klær og bøker, og et lite bord. «Dette var sovesalen til Lærd-aspirantene,» sier Uriah. «Jeg har allerede holdt av senger til Christina og Cara.» 21
På en seng like ved døren sitter tre jenter i røde trøyer – fredsommelige, vil jeg tro – og inntil veggen på den andre siden ligger en eldre kvinne med brillene på skeive – antagelig en av de lærde. Jeg vet at jeg bør slutte med å plassere folk i fraksjoner når jeg ser dem, men det er en gammel vane som er vanskelig å endre på. Uriah slenger seg på en av sengene innerst i hjørnet. Jeg setter meg på senga ved siden av hans, glad for endelig å være fri og kunne slappe av. «Zeke sier at det av og til kan ta litt tid før de fraksjonsløse får ferdigbehandlet frifinnelsene, så de slipper nok ut senere,» sier Uriah. Først føler jeg meg lettet over at alle jeg er glad i vil være ute av fengselet i løpet av kvelden. Men så husker jeg at Caleb fortsatt er der, fordi alle vet at han var en av Jeanine Matthews’ lakeier. Ham kommer de fraksjonsløse aldri til å løslate. Men hvor langt de vil gå for å slette alle spor etter Jeanine Matthews i denne byen, vet jeg ikke. Det bryr meg ikke, tenker jeg. Men jeg vet at det ikke er sant. Han er fortsatt broren min. «Fint,» sier jeg. «Takk skal du ha, Uriah.» Han nikker, lener seg tilbake og støtter hodet mot veggen. «Hvordan har du det?» spør jeg. «Jeg mener … Lynn …» Lynn og Marlene hadde vært Uriahs venner helt siden jeg ble kjent med dem, og nå er begge døde. Jeg føler at jeg kanskje er i stand til å forstå ham. Jeg har tross alt også mistet to venner. Al bukket under for presset under opptaksprøvene, og Will ble et offer for simulasjonsangrepet og mine forhastede handlinger. Men jeg vil ikke late som om smertene er de samme. Uriah kjente vennene sine mye bedre enn jeg gjorde. «Jeg har ikke lyst til å snakke om det.» Uriah rister på hodet. «Eller tenke på det. Jeg vil bare komme meg videre.» «OK. Jeg forstår det. Men bare … si fra hvis du trenger …» «Ja da.» Han smiler og reiser seg. «Du har det greit her, 22
ikke sant? Jeg sa til mamma at jeg skulle besøke henne i kveld, så jeg må stikke. Å – det glemte jeg nesten å fortelle deg – Four sa at han gjerne vil møte deg senere.» Jeg retter meg opp. «Å ja? Når? Hvor da?» «Litt over ti, på plenen i Millennium-parken.» Han smiler skjevt. «Bare ikke bli så ivrig at hodet ditt eksploderer.»