Christos Tsiolkas
Et slag i ansiktet Oversatt av Heidi Grinde
Originalens tittel: The Slap © Christos Tsiolkas, 2008 Utgitt etter avtale med Ia Atterholm Agency Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2011 Oversetter:Heidi Grinde Omslagsdesign: Ole Peder Juve Omslagsfoto: © Getty Images Repro: RenessanseMedia AS Sats: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon 10,1 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2011 ISBN 978-82-516-5514-9 Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Til Jane Palfreyman, som er sui generis
HECTOR
Drømmen var alt i ferd med å gå i oppløsning og umulig å huske da Hector, fremdeles med lukkede øyne, strakte hånden dorskt over til den andre siden av sengen. Fint. Aish hadde stått opp. Han slapp en seierrik fis og boret hodet dypt ned i puten for å slippe den klamme metanstanken. Jeg nekter å sove i en guttegarderobe, pleide Aisha alltid å si med klagende røst når han en sjelden gang glemte seg når hun var til stede. I årenes løp hadde han lært seg å holde kroppen i tømme og bare slippe seg løs når han var alene; han prompet og pisset i dusjen, rapte når han satt alene i bilen, og lot være å vaske seg og pusse tennene de helgene hun var på seminar. Det var ikke det at kona hans var snerpete, men det virket som om hun hadde problemer med å tolerere mannskroppens lyder og måter å uttrykke seg på. Selv ville han ikke hatt noe problem med å sovne i en jentegarderobe, omgitt av den fuktige, berusende duften av herlig ung fitte. Fremdeles halvt inne i søvnens myke favntak snudde han seg sløvt over på ryggen og skjøv lakenet vekk fra kroppen. Herlig ung fitte. Han hadde sagt det høyt. Connie. Tanken på henne tvang søvnen til å slippe taket. Om Aish hadde hørt ham, ville hun sagt at han var pervers. Men pervers var han absolutt ikke. Det var bare at han rett og slett elsket kvinner. Unge kvinner og gamle, kvinner som nettopp hadde slått ut i blomst, og kvinner som var begynt å falme. Og med 7
en viss forlegenhet, nesten flau over sin egen forfengelighet, visste han at kvinner elsket ham. Kvinner elsket ham. Kom deg opp, Hector, sa han til seg selv. Tid for morgenrutinen. Morgenrutinen var en treningsøkt som han gikk igjennom hver eneste morgen uten å skulke. Den varte aldri lenger enn tjue minutter maks. Av og til, når han våknet med hodepine eller i bakrus eller en kombinasjon av begge deler; eller bare med et tungsinn som lot til å komme fra et sted dypt nede i det han antok måtte være sjelen, greide han å gå gjennom hele greia på under ti minutter. Det spilte ingen rolle om han holdt seg strengt til rutinen, bare han gjennomførte den – selv når han var syk, tvang han seg til å gjøre det. Vanligvis sto han opp, trakk på seg joggebukser og den T-skjorten han hadde brukt dagen før, begynte med ni forskjellige uttøyningsøvelser og holdt hver av dem til han hadde telt til tretti. Deretter la han seg på teppet på soverommet og tok hundreogfemti situps og femti pushups. Avsluttet med en ny serie på tre uttøyningsøvelser. Så pleide han å gå ut på kjøkkenet og sette på kaffetrakteren før han tok en tur til melkebaren på hjørnet og kjøpte avisen og en pakke sigaretter. Vel hjemme igjen skjenket han seg en kopp kaffe, gikk ut på verandaen bak huset, tente en røyk, bladde seg fram til sportssidene og begynte å lese. I det øyeblikket, når han satt med den åpne avisen foran seg og den bitre duften av kaffe i nesen og trakk inn det første draget med skarp tobakksrøyk, spilte det ingen rolle hva slags elendigheter, smålig dritt, stress og engstelser gårsdagen hadde brakt og dagen i dag ville bringe. I det øyeblikket, om så bare i det ene øyeblikket, var han lykkelig. Fra barnsben av hadde Hector oppdaget at den eneste måten han kunne komme seg ut av søvnens sløve, kvelende velbehag på, var å bryte tvert gjennom den, tvinge seg til å åpne øynene og sprette ut av sengen. Men nå la han seg for én gangs skyld tilbake på hodeputen og lot lydene fra familien 8
varsomt vekke ham helt. Aisha hadde stilt inn radioen på en kanal med klassisk musikk, og Beethovens niende flommet gjennom huset. Fra stuen hørte han elektroniske pip og metalliske ekko fra et dataspill. Han ble liggende stille et øyeblikk, så slengte han lakenet til side og så ned på sin egen nakne kropp. Han løftet den venstre foten og lot den falle tungt ned på madrassen igjen. I dag er dagen, Hector, sa han til seg selv, i dag er dagen. Han hoppet ut av sengen, trakk på seg en rød truse med Y-front og en singlet, gikk inn på det tilstøtende badet, pisset langt og plaskende og braste inn på kjøkkenet. Aisha knekket egg mot kanten av stekepannen, og han kysset henne på halsen. Det luktet kaffe på kjøkkenet. Han skrudde av radioen midt i et crescendo. «Gi deg – jeg hørte på det der.» Hector lette gjennom en rotete haug med cder ved siden av spilleren. Han tok ut en plate av coveret og la den i spilleren. Trykket seg fram til han kom til det sporet han ville ha, og smilte da han hørte de første sikre tonene fra Louis Armstrongs trompet. Han kysset sin kone på halsen igjen. «Det må være Satchmo i dag,» hvisket han. «Det må være ‘West End Blues’.» Han utførte treningsøvelsene langsomt, telte til tretti med langsomme, kontrollerte åndedrag. Mellom hver øvelse beveget han kroppen i takt med den langsomme, sensuelle jazzmusikken. For hver situp passet han på at han kjente hvordan magemusklene strammet seg, og for hver pushup var han bevisst bruken av triceps og brystmuskler. Han ville ha kontakt med kroppen sin i dag. Han ville vite at den var levende, sterk og vel forberedt. Da han var ferdig, tørket han svetten av pannen, plukket opp skjorten fra gulvet der han hadde slengt den fra seg kvelden før, og stakk føttene i et par sandaler. «Er det noe du trenger fra butikken?» Aisha lo av ham. «Du ser ut som en boms.» 9
Hun gikk aldri ut av huset uten å ha sminket og kledd seg ordentlig. Ikke at hun brukte mye sminke, hun trengte ikke det – det var en av de egenskapene som hadde tiltrukket ham fra første stund. Han hadde aldri likt jenter som klinte på seg tykke lag med brunkrem, pudder og leppestift. Han syntes det var simpelt, og selv om han var klar over hvor latterlig konservativ reaksjonen hans var, greide han ikke å beundre en sterkt sminket kvinne, uansett hvor vakker hun måtte være rent objektivt sett. Aisha trengte ingen hjelp fra sminke. Den mørke huden hennes var myk og feilfri, og de store, dyptliggende, litt skrå øynene strålte i det lett langstrakte, tynne ansiktet med de veldefinerte trekkene. Hector så ned på sandalene sine og smilte. «Vel, er det noe bomsen kan kjøpe til deg i butikken?» Hun ristet på hodet. «Nei. Men du skal på supern i dag, ikke sant?» «Ja, jeg lovet jo det.» Hun kastet et blikk på kjøkkenklokken. «Da bør du skynde deg.» Han ble irritert og svarte ikke. Han ville ikke skynde seg i dag. Han ville ta det langsomt og pent. Han tok lørdagsavisen og slengte en tidollarseddel på disken. Mr. Ling hadde allerede strukket hånden ut etter den gylne pakken med Peter Jackson Super Mild, men Hector stanset ham. «Nei, ikke i dag. I dag vil jeg ha en pakke rød Peter Stuyvesant. Den myke. Nei, forresten – to pakker.» Hector tok tidollarseddelen tilbake og la en tjuedollar isteden. «Du skifte røykmerke?» «Det er siste dagen min, Mr. Ling. Siste dagen jeg røyker.» «Veldig bra.» Den gamle mannen smilte. «Jeg røyker bare tre om dagen. En om morgenen, en etter middag og en når jeg stenger butikk.» 10
«Jeg skulle ønske jeg kunne greie det.» Men de siste fem årene hadde vært som en berg-og-dal-bane, han hadde stadig sluttet og begynt igjen, lovet seg selv at han skulle begrense seg til fem om dagen, hvorfor ikke, fem om dagen kunne ikke gjøre stor skade; men hadde han en pakke, greide han ikke la være å røyke den opp i en fart. Hver gang. Han misunte den gamle kineseren. Han skulle så gjerne ha vært i stand til å røyke tre, fire, fem sigaretter om dagen. Men han greide det ikke. Sigarettene var som en ondskapsfull elskerinne. Han kunne være full av besluttsomhet, holde sigarettpakken under vannkranen og kaste den i søpla, fast bestemt på aldri å røyke igjen. Han hadde forsøkt å slutte tvert, prøvd hypnose, nikotinplaster, nikotintyggegummi og kanskje greid å motstå fristelsen i noen dager, en uke, en gang til og med en hel måned. Men så kunne han snike seg til en sigarett på jobben eller puben eller etter en middag og øyeblikkelig falle tilbake i armene på den elskerinnen han hadde vraket. Og hun tok en hard hevn. Enda en gang forgudet han henne, kom seg ikke gjennom formiddagen uten henne. Hun var uimotståelig. Så, en søndag formiddag da ungene var hos foreldrene hans, og han og Aisha hadde en herlig stund med langsom, ubekymret, vidunderlig sex, og han hadde lagt armene om henne og hvisket jeg elsker deg, du er gleden i mitt liv, du er den her i verden jeg minst av alt vil miste, snudde hun seg med et spydig smil og svarte, nei, jeg er ikke det, sigarettene er din største kjærlighet, sigarettene er det du minst av alt vil miste. Det ble en stygg og slitsom krangel – de hadde skreket til hverandre i timevis. Hun hadde såret ham, knust selvrespekten hans, særlig da det ydmykende nok gikk opp for ham at det bare var hard og febrilsk røyking som ga ham iallfall en viss kontroll gjennom krangelen. Han hadde beskyldt henne for å være en selvgod middelklassepuritaner, og hun hadde slått tilbake med en oppramsing av alle hans dårlige egenska11
per – han var lat og forfengelig, passiv og egoistisk og manglet alt som het viljestyrke. Anklagene hennes gjorde vondt, fordi han visste at alt hun sa, var sant. Og så bestemte han seg for å slutte. Slutte for godt, denne gangen. Han gadd ikke si noe til henne, han orket ikke skepsisen hennes. Men han skulle slutte. Det var varmt, så han tok av seg skjorten og satte seg i singleten ut på verandaen med kaffekoppen. Men ikke før hadde han tent sigaretten, før Melissa kom stormende ut av bakdøren og sprang storskrikende inn i armene hans. «Adam sier at jeg ikke får lov å leke med ham.» Hun vrælte, og han tok henne på fanget og strøk henne over kinnene. Han lot henne gråte seg ferdig. Han trengte ikke dette, ville ikke ha dette, ikke i dag av alle dager. Han ville sitte her og røyke i fred. Han fikk aldri nok fred. Men han lekte med datterens hår, kysset henne på pannen, ventet til det var slutt på tårene. Han stumpet sigaretten, og Melissa så røyken bli borte. «Du burde ikke røyke, pappa. Du får kreft av det.» Hun etterplapret advarsler hun hadde lært på skolen. Ungene hans hadde problemer med åttegangern, men de visste at du fikk lungekreft av å røyke og kjønnssykdommer av ubeskyttet sex. Han greide å la være å kjefte på henne, isteden løftet han henne opp og bar henne inn i stuen. Adam satt fordypet i et dataspill og så ikke opp. Hector trakk pusten dypt. Han hadde lyst til å gi den dovne vesle dritten et spark bak, men isteden plumpet han datteren ned ved siden av sønnen og tok spillkonsollen ut av hendene hans. «Nå er det søsteren din sin tur.» «Hun er for liten. Hun er ikke noe flink.» Adam hadde slått armene fast om kroppen og stirret opprørsk på sin far. Den myke magen bulet ut over linningen på jeansen. Aisha påsto hardnakket at hvalpefettet ville 12
forsvinne når han kom i puberteten, men Hector var ikke overbevist. Gutten var besatt av skjermer: pc-skjermen, tvskjermen, PlayStation. Den late sløvheten var til uutholdelig irritasjon for Hector. Selv hadde han alltid vært stolt av sitt gode utseende og sin veltrente kropp; som tenåring hadde han vært en ganske god fotballspiller og en enda bedre svømmer. Han kunne ikke hjelpe for at han så på sønnens fedme som en fornærmelse. Det hendte han var flau over å bli sett offentlig sammen med Adam. Slike tanker var skandaløse, han visste det, så han hadde aldri røpet dem for noen. Men han kunne ikke hjelpe for at han var skuffet, og det virket som om han alltid hakket på sønnen. Må du sitte sånn foran tven hele dagen? Kan du ikke gå ut og leke i det fine været? Adam reagerte med taus furting, og det gjorde bare Hector enda mer oppgitt. Han måtte bite seg i leppen for ikke å slynge ukvemsord mot gutten. Av og til kunne Adam se på ham med et så såret og uforstående blikk at Hector ble knust av dårlig samvittighet. «Kom igjen, kamerat, la søsteren din prøve.» «Hun bare ødelegger det.» «Nå!» Gutten slengte konsollen på gulvet, kom seg ustøtt på beina, styrtet inn på rommet sitt og smelte døren igjen etter seg. Melissa så etter ham og grep farens hånd. «Jeg vil spille.» Nå gråt hun igjen. «Sitt her og spill alene.» «Jeg vil spille sammen med Adam.» Hector fingret med sigarettpakken i lommen. «Det er bare rettferdig at du også får spille videospill. Adam var ikke rettferdig. Han kommer nok ut og spiller med deg om en liten stund, bare vent og se.» Han holdt stemmen jevn og rolig med vilje, uttalte platthetene med en nesten barnslig, syngende rytme. Men Melissa var utrøstelig. 13
«Jeg vil spille med Adam!» hulket hun og grep fastere om hånden hans. Hans første instinkt var å dytte henne vekk. Skyldbevisst strøk han den vesle jenta over håret og kysset henne øverst på hodet. «Vil du bli med meg på supermarkedet?» Gråten hadde stanset, men Melissa var ennå ikke klar til å medgi at hun var slått. Hun stirret trist på døren som Adam hadde smelt igjen etter seg. Hector ristet hånden sin fri. «Du gjør som du vil, skatten min. Enten kan du bli her og spille videospill alene, eller du kan bli med meg og handle. Hva velger du?» Hun svarte ikke. «Nei vel.» Hector trakk på skuldrene og stakk en sigarett i munnen. «Ditt valg.» Han gikk ut på kjøkkenet med nye vræl fra datteren i ørene. Aisha tørket hendene sine. Hun nikket mot klokken. «Jeg vet det, jeg vet det. Jeg vil bare ha én jævla røyk i fred og ro.» Han trodde Aisha også ville slutte seg til koret og fortelle ham hvor umulig han var, men hun smilte og kysset ham på kinnet. «Akkurat, og hvem har skylden i dag?» «Adam. Helt klart Adam.» Han satt på verandaen og røykte sigaretten sin. Han hørte Aisha snakke rolig med datteren. Han visste at hun satt på kne ved siden av Melissa og lekte med konsollen. Han visste også at Adam om noen få minutter ville komme ut fra rommet sitt, sette seg i sofaen og se på mens moren og søsteren spilte. Et øyeblikk etter kom ungene til å dele på konsollen og Aisha ville smette ut på kjøkkenet igjen. Han tenkte med undring på sin kones tålmodighet og hans egen manglende sådan. Det hendte han lurte på hvordan ungene hans kunne respektere ham når de ble eldre – og om de overhodet var glad i ham. 14
Connie elsket ham. Det hadde hun sagt. Han visste at det hadde gjort nesten fysisk vondt for henne å si det, at ordene nesten ble sittende fast i halsen på henne. Kvalene hennes understreket hans egen dårlige samvittighet. Aisha sa selvfølgelig ofte at hun elsket ham, men alltid rolig og nonchalant; som om hun helt fra forholdet deres begynte hadde vært sikker på at han elsket henne tilbake. Man skulle aldri være lidenskapsløs når man sa at man elsket noen. Connie hadde spyttet ut ordene i redsel uten å vite eller stole på hva konsekvensene ble. Hun hadde ikke våget å se på ham da hun sa det, og øyeblikkelig stukket en hårlokk i munnen. Han hadde varsomt trukket den vekk og kysset henne på munnen. «Jeg elsker deg også,» hadde han svart. Og han gjorde det, visst gjorde han det. Han hadde ikke greid å tenke på stort annet i flere måneder. Men han hadde ikke våget å si ordene høyt til Connie. Hun sa det først. Hun måtte si det først. «Har du noe valium igjen?» «Nei.» Han hørte den bebreidende klangen i Aishas svar og la merke til det raske blikket på kjøkkenklokken. «Jeg har masser av tid.» «Hvorfor trenger du valium?» «Jeg trenger det ikke, jeg bare vil ha det. For å ta brodden av grillselskapet.» Aisha smilte plutselig og fikk et skøyeraktig glimt i øynene. Han knuste sigaretten i et askebeger, gikk inn gjennom glassdøren og trakk sin kone inntil seg. «Jeg har masser av tid, jeg har masser av tid,» sang han. Han kysset fingrene på den venstre hånden hennes og snuste inn den søte duften av kummin og lime. Hun kysset ham igjen og skjøv ham varsomt bort. «Er det så ille, synes du?» «Nei, selvfølgelig ikke.» Riktignok ville han selvfølgelig ha 15
foretrukket å slippe å bruke lørdagskvelden på å spille vert for en gjeng familiemedlemmer, venner og arbeidskolleger, han ville mye heller brukt den siste kvelden i sitt liv som røyker på noe som bare angikk ham selv. Men for Aisha var kveldens lille selskap en tilbakebetaling for talløse invitasjoner til middagsselskaper og fester. Aisha mente at såpass skyldte de vennekretsen. Hector følte ingen slike forpliktelser. Men han var en jovial vert, og forsto hvor viktig kvelden var for kona. Og han hadde alltid vært stolt over at begge tolererte og respekterte hverandres familier. «Det gjør meg ikke så mye, men jeg skulle gjerne hatt litt valium, i tilfelle mamma bestemmer seg for å knuse balla på meg i kveld.» «Det blir ikke dine baller hun knuser.» Aisha kastet et fort blikk på klokken igjen. «Jeg vet ikke om jeg har tid til å stikke bort på jobben og hente noen tabletter.» «Det er okei, jeg kan stikke innom etter dem når jeg har handlet.» Da han sto i dusjen mens de varme vannstrålene silte nedover hode og skuldre og dampen sto om ham, så han ned på den sterke kroppen sin, på den tykke, slappe pikken, og bante over seg selv. Fy faen for en kødd du er, en kødd og en løgner. Til sin forbauselse oppdaget han at han snakket høyt. Et skarpt stikk av skyldfølelse skar gjennom ham, han skrudde fort av varmtvannet, men selv ikke sjokket av iskaldt vann mot hode og skuldre kunne jage vekk samvittighetsnaget. Selv som barn hadde Hector aldri likt skuespill og bortforklaringer. Han visste at han ikke trengte valium, og at den eneste grunnen til at han sa at han gjorde det, var at han ville treffe Connie. Han kunne velge å rett og slett kjøre forbi Aishas klinikk og ikke gå inn og hente piller. Han kunne, men han visste at han ikke kom til å gjøre det. Ikke én gang våget han å møte sitt eget blikk i speilet mens han tørket seg med det fuktige håndkleet som luktet av såpe og av ham og hans kone. 16
Først da han sto på soverommet og gned en liten klatt voks inn i håret, torde han å se på speilbildet sitt. Han så det grå i tinningene og på den ubarberte haken, rynkene ved munnvikene. Han så også at kjevelinjen ennå var fast, håret ennå tykt, og at han så yngre ut enn sine førtitre år. Han plystret da han kysset sin kone. Han sopte med seg handlelisten og bilnøklene fra kjøkkenbordet. En forskrekkelig brekende poplåt angrep ørene hans da han startet bilen. Han skiftet fort over til en annen radiokanal, ikke jazz, men en beroligende akustisk brumming. Aisha hadde hentet ungene på skolen dagen før og latt dem velge kanal. Selv lot han dem aldri bestemme hva som skulle spilles i bilen, og Aisha ertet ham ofte med strengheten hans. «Nei,» sa han alltid stedig. «De kan spille hva de vil når de har utviklet god musikksmak.» «Å for himmelens skyld, Hector, de er bare unger, de har ingen musikksmak.» «Det får de ikke heller om de fortsetter å høre på den topp40-dritten. Jeg gjør dem en tjeneste.» Det fikk alltid Aisha til å le. Parkeringsplassen foran supermarkedet var stappfull, og han kjørte langsomt opp og ned langs de tettpakkede radene før han fant en ledig plass. Commodoren – pålitelig, komfortabel og kjedelig – hadde vært en innrømmelse fra hans side. Den var den siste i en rekke familiebiler som begynte med en rusten sekstitallsmodell av en Peugeot som de hadde kvittet seg med så snart Adam ble født; etterfulgt av en solid noenog-sytti-modell Datsun 200B som hadde gitt opp ånden et sted mellom Coffs Harbour og Byron Bay da Adam var seks og Melissa bare en baby; og et monster av en nyere Chrysler Valiant som tilsynelatende var udødelig og som mange ganger hadde ført familien fram og tilbake tvers over landet for å besøke Aishas familie i Perth. Valianten var blitt stjålet av 17
to ungdommer i alkohol- og bensinrus som hadde krasjet den mot en telefonkiosk i Lalor, helt bensin over setene og satt fyr på. Hector hadde vært på gråten da politiet fortalte ham det. Så hadde Aisha erklært at nå var hun ikke lenger interessert i biler som var eldre enn ti år. Hun ville ha en trygg bil som var billigere i drift. Hector hadde motvillig gått med på det. Men han drømte fremdeles om en ny Valiant – eller en todørs pickup, eller en gammel EJ Holden. Han strakte seg i setet, rullet ned vinduet, tente en sigarett og fant fram handlelisten. Aisha hadde som vanlig vært grundig og samvittighetsfull og listet opp nøyaktige mengder av de ingrediensene hun trengte. Tjuefem gram grønne kardemommefrø (hun kjøpte aldri store mengder krydder av gangen, siden hun mente at de mistet smaken for fort). Ni hundre gram akkar (Hector ville be om en kilo, han rundet alltid av oppover, aldri nedover). Fire auberginer (så hadde hun lagt til i parentes og understreket at hun ville ha europeiske, ikke asiatiske auberginer). Hector smilte mens han leste seg nedover listen. Det hendte at han ble irritert over Aishas ordenssans, men han beundret effektiviteten hennes og respekterte det rolige vesenet. Om ansvaret for selskapsforberedelsene var blitt overlatt ham, ville det resultert i kaos og panikk. Men Aisha var et geni til å organisere, og det var han takknemlig for. Han visste at uten henne ville livet hans gå i oppløsning. Aishas stødighet og intelligens hadde en velgjørende virkning på ham, det innså han klart. Hennes ro dempet risikoen ved hans eget impulsive vesen. Selv moren hans – som i utgangspunktet hadde vært dypt fortørnet over at han hadde et forhold til en indisk jente – måtte innrømme såpass. «Du er heldig som har henne,» pleide hun å minne ham om på gresk. «Gud vet hva slags sigøyner du kunne ha endt opp med om du ikke hadde funnet henne. Du eier ikke kontroll. Du har aldri hatt kontroll.» 18
Morens ord gjenlød i ørene hans etter at han hadde lastet esken med frukt og grønnsaker inn i bagasjerommet på bilen og slentret tilbake til delikatesseavdelingen. Den unge kvinnen som gikk foran ham, hadde jeans som smøg seg tett rundt de runde, forlokkende, små rumpeballene. Det lange, svarte, glatte håret svisjet fra side til side for hvert skritt, og Hector gjettet på at hun var vietnamesisk. Han gikk langsomt bak henne. Bråket og støyen på supermarkedet døde bort, alt som eksisterte var den perfekte, vuggende rumpa foran ham. Kvinnen smatt inn i et bakeri, og Hector våknet av dagdrømmen. Han måtte pisse. Mens han vasket hendene og stirret inn i det skitne speilet, ristet han på hodet til speilbildet sitt. «Du eier ikke kontroll.» Han satt i bilen utenfor klinikken og røykte mens han hørte på Art Blakey and the Jazz Messengers. Han hadde alltid synes at «A Night in Tunisia» med de skarpe, disharmoniske blåserne både var beroligende og stinn av sensualitet. Da han oppdaget at han grep etter den tredje sigaretten, skrudde han brått av musikken, hoppet ut av bilen og krysset gaten. Venteværelset var fullt. En mager eldre dame tviholdt på en katteboks av papp som utstøtte regelmessige, ynkelig fortvilte skrik. To unge kvinner satt i sofaen og bladde gjennom ukeblad mens en svart pomeraner satt ensom og forlatt ved føttene deres. Connie snakket i telefonen. Da hun så ham, sendte hun ham et stramt lite smil og snudde seg vekk. Hun satte en annen oppringer på vent og gjenopptok samtalen. «Jeg går inn,» hvisket han og pekte bortover gangen. Hun nikket. Han hadde vondt for å puste da han gikk forbi den lukkede døren til konsultasjonsrommet og inn på operasjonsstuen. Han ble nervøs av den jenta. Det var alltid vanskelig og forvirrende å se Connie, som om alle de voksne årene ble flådd av ham så han ble den tause, sjenerte skole19
gutten han en gang hadde vært. Men han var også bevisst en dyp og tilfredsstillende glede, en varme som strømmet gjennom hele kroppen – når han var sammen med henne, kjentes det som om han hadde gått fra skyggen og ut i varmt, livgivende solskinn. Nå kjentes verden kaldere når Connie ikke var der. Hun gjorde ham glad. «Hva gjør du her?» Spørsmålet ble ikke stilt i noen truende tone. Hun hadde lagt armene i kors over brystet og det blonde håret var bundet opp i hestehale. «Det ser ut som det er nok å gjøre her.» «Det er alltid det på lørdager.» Hun gikk bort til røntgenbenken og begynte å plukke lodotter av det lyseblå lakenet som lå over maskinen. Han hørte en hund knurre i konsultasjonsrommet. Hun nektet å se på ham. Hun ante ikke hvordan hun skulle te seg overfor ham når de møttes når andre var til stede, og da var han alltid sterkt bevisst hvor ung hun var: den lille samlingen med kviser under underleppen på venstre side, fregnene på nesen, de klosset lutende skuldrene. Rett deg opp, hadde han lyst til å si, ikke skam deg fordi du er høy. «Aish ba meg hente noe valium.» Da Connie hørte hans kones navn, så hun på ham og ble energisk og foretaksom. «De er i konsultasjonsrommet.» «Jeg kan vente til Brendan er ferdig med klienten.» «Nei, det går bra, jeg kan hente dem.» Hun skyndte seg bortover gangen og kom tilbake med fem tabletter i en liten plastpose. «Er det nok?» «Ja visst.» Da han tok imot posen, lot han fingrene gli mykt over håndleddet hennes. Hun så bort, men trakk ikke armen til seg. «Kan jeg få en sigarett?» Nå så hun ham rett inn i øynene, og det skarpe, blå blikket utfordret ham. Brendan var innbitt anti-røyker og ville ikke se med blide øyne på at Hector ga en 20
sigarett til en tenåring. Nei, ikke en tenåring, Connie var en ung kvinne. Connie egget ham med vilje, det var noe provokativt og opphissende i det ufravendte blikket. Han ga henne en sigarett, Connie åpnet døren til verandaen på baksiden, og han sto på spranget til å følge etter. «Kan du passe på om Brendan kommer? Eller om det kommer noen inn fra gaten.» Når hun ga ordrer på den måten, låt hun fremdeles som en London-jente. Han nikket, og hun smelte nettingdøren igjen bak seg. Han sto og betraktet henne gjennom vinduet mens hun røykte, og suget til seg hver detalj ved henne. Det tykke, lyse håret, den runde baken og de lange, slanke beina i pinetrange svarte jeans. Halsens grasiøse bue. Telefonen ringte, og hun slapp sigaretten ned på bakken, tråkket på den, plukket opp sneipen og kastet den i søppelbøtta. Hun streifet ham med kroppen da hun løp inn for å ta telefonen. «Hogarth Road veterinærklinikk, god morgen, du snakker med Connie. Kunne du vente et øyeblikk?» Hun snudde seg mot ham igjen. «Var det noe mer?» Han ristet på hodet. «Ser deg i ettermiddag.» Forvirringen gled som en skygge over ansiktet hennes, og enda en gang slo det ham hvor ung hun var, hvor umoden og naiv – alt det hun hatet ved seg selv. Han hadde lyst til å rose henne fordi hun hadde kastet sigarettstumpen i søppelbøtta, men tok seg i det, siden han visste at hun ville tolke enhver kommentar som nedlatenhet. Hvilket delvis var riktig. «Grillselskapet hos oss,» minte han henne på. Hun snudde ryggen til ham uten et ord. «Takk for at du ventet, hva kan vi hjelpe deg med?» Vel hjemme igjen hjalp han Aisha å sette på plass varene, så gikk han ut på toalettet og onanerte fort og hardt over klosettskålen. Han tenkte ikke på Connie. Det han så for seg, var den frodige baken til den vietnamesiske kvinnen han hadde 21
sett på supermarkedet. Han kom på et minutt, tørket sæden av dosetet, kastet toalettpapiret i skålen, pisset, trakk ned og skylte vekk alt sammen. Han trengte ikke fantasere om Connie. Connie var inne i ham. Han stirret inn i badespeilet mens han vasket hendene, og enda en gang la han merke til det grå blant de svarte skjeggstubbene på haken. Han hadde lyst til å smeise knyttneven inn i fjeset som stirret tilbake på ham. Like før gjestene skulle komme, røk Adam og Melissa opp i krangel. Aisha hadde satt fram en masse deilig mat på kjøkkenbenken: linsestuing, samosaer og auberginer i karri, en potetsalat og en salat av svarte bønner med dill. Han sto ved komfyren og skulle til å legge akkar i den fresende stekepannen da han hørte de første sinte skrikene fra datteren. Han skulle til å rope da han hørte Aisha komme løpende fra badet. Hun begynte å megle mellom barna, men Melissas hyl økte i intensitet, og han hørte at Adam også hadde begynt å jamre. Stemmen til Aisha ble borte i alt levenet. Hector slengte halvparten av akkarringene i pannen, skrudde ned varmen og gikk for å se hva som sto på. Melissa hadde lagt armene om morens hals, og Adam satt på sengen med en trassig geip. «Hva var det som hendte?» Feil spørsmål. Begge ungene skrek opp samtidig. Hector løftet hånden: «Hold kjeft!» Melissa ble øyeblikkelig taus, bortsett fra en serie med små triste hikst. Tårene strømmet fremdeles nedover ansiktet hennes. Han snudde seg mot sønnen: «Hva var det som hendte?» «Hun kalte meg en feit gris.» Du er feit. «Hva gjorde du med henne da?» Aisha gikk imellom. «Hør her, dere får vær så god oppføre 22
dere skikkelig i ettermiddag. Jeg blåser i hvem det var som begynte. Nå synes jeg begge to skal gå ned i stuen og se på tv til gjestene kommer. Avtale?» Melissa nikket, men Adam rynket ennå brynene olmt. «Det er noe som svir seg,» mumlet han. «Faen!» Hector stormet ut på kjøkkenet og begynte å snu akkarringene raskt. Oljen sprutet på skjortebrystet. Han bante. Aisha sto i kjøkkendøren; hun begynte å le. «Hva er det som er så jævla morsomt? Jeg har nettopp tatt på meg ren skjorte.» «Kanskje du burde ha ventet med å skifte til du hadde stekt akkaren.» I brøkdelen av et sekund forestilte han seg at han slengte stekepannen i trynet på henne. Hun kom bort og stakk en hånd med kjølige, beroligende fingre inn under skjorten hans. «Jeg skal gjøre det,» hvisket hun. «Gå og bytt skjorte, du.» Det kilte der hun hadde rørt ved ham. Foreldrene hans var de første som kom. Fra vinduet på soverommet så han dem løfte poser og esker ut av bagasjerommet på bilen. Han gikk ut for å ta imot dem. «Hvorfor har dere tatt med dere alt dette?» Faren holdt et brett med koteletter og biffer. «Jeg kjøpte alt det kjøttet vi trenger på supern i formiddag.» «Det er i orden, Ecttora,» svarte moren på gresk og kysset ham på begge kinnene. Hun hadde en stor salatbolle i hver hånd. «Vi er ikke barbarer eller engelskmenn som kommer i grillparty uten å ha med noe. Det som ikke blir spist i dag, kan dere og barna spise i morgen.» I morgen? De kom til å leve på rester ut hele neste uke. Foreldrene satte brettene og bollene på kjøkkenbenken. Moren ga Aisha et lett kyss på kinnet før hun styrtet inn i stuen for å hilse på barna. Faren ga Aisha en varm klem. 23
«Jeg går og henter resten av mat fra bil.» «Er det mer?» Aisha var varm og vennlig i stemmen, men Hector la merke til at hun var stram om munnen. «Bare dip og sånn?» spurte Hector. «Ja,» svarte faren. «Dip og drikkevarer og litt ost og frukt.» «Det blir for mye mat,» hvisket Aisha. Bare slapp av, hadde han lyst til å si, de har alltid vært sånn. De kommer alltid til å være sånn. Hvorfor forbauser det deg ennå? «Det er i orden,» hvisket han tilbake. «Det vi ikke spiser i dag, kan vi ha til lunsj resten av uka.» I løpet av en times tid var huset fullt. Søsteren hans, Elizabeth, kom sammen med de to barna sine, Sava og Angeliki. Aisha stakk Toy Story i dvd-spilleren, den var alltid en sikker vinner. Hector hadde mye til overs for nevøen Sava, som bare var et år yngre enn Adam, men allerede virket mer selvsikker og forstandig, mer vågal enn hans egen sønn. Sava var myk og smidig og godvenner med kroppen sin. Nå satt han tett opptil tv-skjermen og formet ordene i dialogen, som han kunne utenat, med leppene og lot som om han var Buzz Lightyear. Adam satt ved siden av ham med beina i kors. Jentene, Melissa og Angeliki, satt side om side på sofaen, så på filmen og hvisket til hverandre. «Det er så fint vær i dag, dere burde gå ut og leke.» De fire barna enset ikke farmoren. «Det gjør ingenting, Koula, la dem se på filmen.» Moren overhørte Aisha, snudde seg isteden mot Hector og sa på gresk: «De sitter alltid foran den fordømte tv-skjermen.» «Det gjorde vi også, mamma.» «Det er rett og slett ikke sant.» Med de ordene skjøv moren ham til side og gikk ut på kjøkkenet. Hun tok kniven ut av hendene på Aisha: «La meg gjøre det der, vennen min.» Han la merke til at hans kone stivnet til i ryggen. 24
Været var perfekt, en frodig sensommerettermiddag med blå, skyfri himmel. Hans fetter Harry kom sammen med sin kone Sandi og sønnen deres, åtte år gamle Rocco, og like etter kom Bilal og Shamira med de to ungene sine. Lille Ibby løp rett inn i stuen og plumpet ned ved siden av Adam og Sava, han hilste knapt på dem, men klistret blikket til skjermen. Toåringen Sonja nektet i begynnelsen å gå inn til de andre barna, hun klamret seg engstelig til morens knær, men latteren inne fra stuen lokket henne langsomt vekk fra kvinnene på kjøkkenet, og til slutt gikk hun inn og satte seg stille på gulvet ved siden av jentene. Aisha satte et fat med fingerpaier og innbakte pølser på stuebordet, og ungene kastet seg over maten. Hector gikk ut i bakhagen sammen med Bilal, og faren hans ga begge en øl. Bilal sa nei takk til alkohol ved å riste lett på hodet. «Gi deg nå, bare én drink.» «Jeg drikker ikke alkohol lenger, Manoli. Det vet du.» Hectors far lo. «Du må være den eneste aboriginen i Australia som ikke drikker.» «Nei, det er jeg ikke. Jeg har hørt at det skal være en annen fyr i Townsville.» «Jeg skal hente en cola til deg.» Mens faren langsomt subbet bort mot verandaen, trakk Hector vennen til side og ba om unnskyldning. Bilal løftet hånden og stanset ham. «Tenk ikke på det. Han husker meg fra den gangen jeg var full støtt og stadig.» «Ja, vi var det, ikke sant?» Og som ungdommer hadde de vært det. Det var i slutten av skoletiden, den gangen Bilal var en fyr som het Terry. Når Hector tenkte tilbake på den tiden, husket han en tilsynelatende endeløs rekke med fester, nattklubbesøk, popkonserter, dop og sprit og flørting med jenter. Noen ganger røk de opp i slåsskamp – som den kvelden utenfor Inflation i King 25
Street, der dørvakten hadde kastet ett blikk på Terrys stolte, svarte, kopparrete fjes og nektet ham adgang. Hector langet ut et knyttneveslag mot den massive dørvakten og traff ham midt på nesen. Mannen brølte og kastet seg over dem begge to, slengte Hector inn mot en parkert bil – en Jaguar, han husket det ennå – og mens han holdt Terry unna med den ene armen, dundret han løs på Hector, en haglskur av slag i ryggen, ansiktet, magen, skrittet, kjeven. Han hadde ligget rett ut i en uke, og på toppen av alt hadde Terry vært rasende på ham fordi han begynte bråket. «Ba jeg deg forsvare meg, din jævla degosidiot?» Hectors mor hadde selvfølgelig lagt all skylden på kameraten. «Han der Terry er verre enn et dyr!» hadde hun skreket. «Hvorfor er du venner med den mavrakien, den svartingen som ikke gjøre annet enn å drikke.» Men de hadde alltid vært gode kamerater, helt siden de ble sittende ved siden av hverandre i åttende klasse, et vennskap som fortsatte selv da Terry sluttet for å begynne på yrkesskolen og bli skiltmaler, og Hector begynte på universitetet for å studere økonomi. Nå, da begge var over førti, var de ennå gode venner og bodde fremdeles i det samme strøket hvor de hadde vokst opp og gått på skolen. Begge satte pris på denne kontinuiteten, selv om de så relativt lite til hverandre nå for tiden. Terry hadde funnet islam, skiftet navn, sluttet å drikke og gikk nå helt inn for sin nye tro og rollen som beskyttende familiefar. Hector betraktet kameraten fornøyd mens han tok imot colaen fra Manolis og takket ham med de få greske ordene Hector hadde lært ham i frikvarterene da de var fjorten. Han visste at Terry var lykkeligere nå enn han noen gang hadde vært i sitt liv. Som Bilal fikk han ikke lenger vettløse, destruktive raserianfall, skadet seg ikke, risikerte ikke livet. Likevel savnet Hector de nettene de hadde drukket og ledd og hørt på musikk og blitt høye på dop. Han skulle ønske han kunne splitte kameraten i to – stort sett ville han ha ham som Bilal, men det hendte 26
han ønsket seg en senkveld med Terry. Det var lenge siden de hadde hatt en sånn kveld. Hectors kolleger fra Overformynderiet ankom. Dedj bar på en kartong med ølflasker. Leanna kom sammen med ham med en flaske vin i hånden. Bak dem kom en dystert utseende mann. Han var yngre enn de andre – tretti, anslo Hector – ubarbert og tverr. Det var noe kjent ved ansiktet. Hector lurte på om han var sammen med Dedj eller Leanna. Dedj satte ølflaskene i gresset, grep tak i Manolis, omfavnet ham og kysset ham tre ganger på kinnene på Balkan-vis. Dedj gjorde en håndbevegelse mot den fremmede. «Dette er Ari.» Hectors far begynte å småprate med ham på gresk, men Ari snakket språket klumsete og gebrokkent. Manolis snudde ryggen til og konsentrerte seg om de brennende kullstykkene igjen. «La det være, pappa. Vi har masser av tid før middag.» «Nei, Manoli, pass på grillen, du. Det tar et par timer å få fyrt den skikkelig opp.» «Hører du det?» sa faren triumferende. «Kona di er smartere enn deg.» Den gamle mannen la armen rundt svigerdatteren, og Aisha klemte hånden hans. «Aish, dette er Ari.» Hector la merke til den unge mannens anerkjennende blikk og var stolt av sin nydelige kone. «Det er noe kjent ved deg, Ari. Har vi truffet hverandre før?» Mannen nikket. «Ja, vi går på samme treningsstudio.» Han pekte vestover. «Rett rundt hjørnet her.» «Akkurat.» Nå kjente Hector ham igjen. En av de typene som alltid var på det jævla treningsstudioet, mens Hector selv i beste fall brukte stedet sporadisk. Morgenrutinen var den eneste faste treningsøkten han gjennomførte. Han ble nødt til 27