V I N N E R AV B O O K E R - P R I S E N 2 0 1 0
Howard Jacobson Finklerspørsmålet
Howard Jacobson
Finklerspørsmület Oversatt av Tone Formo
Originalens tittel: The Finkler Question Copyright © 2010 Howard Jacobson Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2011 Oversatt av: Tone Formo Omslagsdesign: David Mann/Juve Design Omslagsfoto: Corbis/David Mann Repro: Renessanse Media AS Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2011 ISBN 978-82-516-5543-9 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no Innkjøpt av Norsk kulturråd Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening Sitatene fra Hamlet er hentet fra Øyvind Bergs oversettelse, Kolon, 1998
Til minne om tre glade gutter Terry Collits (1940–2009) Tony Errington (1944–2009) Graham Rees (1944–2009) Hvem skal vekke brølet rundt bordet nå?
del en
i
1
Han burde ha sett det komme. Livet hans hadde vært den ene ulykken etter den andre. Så han burde ha vært forberedt på denne. Han var en mann som så tingene komme. Ikke som dunkle forvarsler før og etter søvn, men som virkelige og herværende farer midt på lyse dagen. Lyktestolper og trær kom ham i møte og splintret skinneleggen hans. Skrensende biler kom ut av kontroll og skjente inn på gangveien så han ble liggende igjen som en haug med oppflerret vev og brukne bein. Spisse gjenstander falt ned fra stillaser og gjennomboret issen hans. Kvinner var det verste. Når en kvinne av den typen som Julian Treslove syntes var pen, krysset hans vei, var det ikke med kroppen han tok imot støtet, men med sinnet. Hun ødela sinnsroen hans. Nå var riktignok sinnsro en egenskap han ikke hadde, men hun ødela all sinnsro det kunne vært å glede seg til en gang i fremtiden. Hun var fremtiden. Mennesker som ser hva som skal skje, har feil tidsregning. Slik er det bare – Tresloves ur gikk galt. Han hadde ikke før sett en kvinne før han så kjølvannet av henne – hans frieri og hennes ja, hjemmet de skulle stifte sammen, det purpurrøde 11
lyset gjennom tunge silkegardiner, bølgende lakener som en sky, eimen av duftende røyk som ringlet opp fra pipa – før han så hver ødelagte rest av det – takets rutemønster av høyrøde teglstein, gavler og arkvinduer, hans lykke, hans fremtid – styrte ned over ham i samme øyeblikk som hun gikk forbi. Hun gikk ikke fra ham til en annen mann eller sa at hun var lei ham og samlivet deres; hun forsvant i en fullkommen drøm om tragisk kjærlighet – tæringssyk, med våte vipper, og ikke så sjelden mens hun sang sin avskjedserklæring med fraser lånt fra italiensk folkeopera. Det var ikke barn. Barn ødela historien. Mellom gatelyktene som kom mot ham og den fallende murpussen, kunne han iblant gripe seg i å øve på sine siste ord til henne – også de ikke sjelden lånt fra den italienske folkeopera – som om tiden klemtes sammen som et trekkspill, hjertet hans ble knust og hun var død før han i det hele tatt hadde møtt henne. For Treslove var det noe heftig i forutanelsen om at en kvinne han elsket skulle utånde i armene hans. Det hendte at det var han som døde i hennes, men det var bedre at hun døde i hans. Det var slik han forsto at han var forelsket: ingen forutanelse om hennes utånding, intet frieri. Det var hans livs poesi. I virkeligheten hadde det bare vært kvinner som anklaget ham for å kvele kreativiteten deres og som slo opp med ham. I virkeligheten hadde det til og med vært barn. Men utenfor virkeligheten var det noe som lokket. På skoleferie i Barcelona hadde han betalt en sigøynerske for å spå ham i hånden. «Jeg ser en kvinne,» hadde hun sagt. Treslove var blitt oppspilt. «Er hun pen?» 12
«Ikke i mine øyne,» hadde spåkona sagt. «Men i dine … kanskje. Jeg ser fare også.» Treslove var blitt enda mer oppspilt. «Hvordan vet jeg når jeg har møtt henne?» «Du vil vite det.» «Har hun noe navn?» «Navn pleier å koste ekstra,» hadde sigøynersken sagt og brettet tommelen hans bakover. «Men jeg skal gjøre et unntak for deg fordi du er ung. Jeg ser en Juno – kjenner du en Juno?» Hun hadde uttalt det «Huno». Men først da hun kom på det. Treslove hadde knepet igjen det ene øyet. Juno? Kjente han en Juno? Var det noen som kjente en Juno? Nei, beklager, nei, det gjorde han ikke. Men han kjente en June. «Nei, nei, mer enn June.» Det hadde virket som hun ble irritert på ham for at han ikke kom opp med noe mer enn June. «Judy … Julie … Judith. Kjenner du en Judith?» Hudith. Treslove hadde ristet på hodet. Men han likte lyden av det – Julian og Judith. Hulian og Hudith Treslove. «Nå ja, hun venter altså på deg, denne Julie eller Judith eller Juno … jeg ser fortsatt en Juno.» Treslove hadde knepet igjen det andre øyet. Juno, Juno … «Hvor lenge kommer hun til å vente?» hadde han spurt. «Så lenge som det tar til du finner henne.» Treslove hadde sett for seg hvordan han søkte og lette over de sju hav. «Du sa at du ser en fare. Hvordan er hun farlig?» Han så henne komme mot seg, kniven mot strupen på ham – Addio, mio bello, addio. «Jeg sa ikke at hun er farlig. Bare at jeg så fare. Det er kanskje du som er farlig for henne. Eller en annen som er en fare for dere to.» 13
«Så jeg burde prøve å unngå henne?» hadde Treslove spurt. Hun grøsset som spåkoner gjør. «Du kan ikke unngå henne.» Hun var selv veldig pen. I hvert fall i Tresloves øyne. Mager og dramatisk med store gulløreringer og en snev, hadde han tenkt, av en aksent fra West Midlands. Om det ikke hadde vært for aksenten, ville han blitt forelsket i henne. Hun hadde ikke fortalt ham noe han ikke visste på forhånd. En eller annen, et eller annet, ventet ham. Noe med større slagkraft enn et uhell. Han var konstruert for katastrofe og sorg, men befant seg alltid et annet sted når det ene eller det andre inntraff. En gang veltet et tre over et menneske som gikk en halv meter bak ham. Treslove hørte skriket og lurte på om det var sitt. Han unnslapp det med én vogn da en revolvermann gikk berserk på undergrunnsbanen i London. Han ble ikke engang avhørt av politiet. Og ei jente han hadde elsket med en skolegutts håpløse lengsel – datteren til en venn av faren hans, en engel med hud så skjær som sensommerens rosenblad og øyne som var evig våte – døde av leukemi i sitt fjortende år mens Treslove var i Barcelona og ble spådd. Familien hans hentet ham ikke hjem til hennes siste time, ikke engang til begravelsen. De ville ikke ødelegge ferien hans, sa de, men sannheten var at de ikke stolte på at han hadde ryggrad til det. Mennesker som kjente Treslove, tenkte seg om to ganger før de ba ham komme til et dødsleie eller i en begravelse. Så livet var fremdeles hans å miste. Til å være niogførti var han i god form, hadde ikke fått så mye som et blåmerke siden han slo seg på morens kne da han var liten, og han hadde ennå ikke opplevd å bli enkemann. Så vidt 14
han visste, var ingen kvinne han hadde elsket eller elsket med, død, få hadde blitt hos ham lenge nok til at deres død ville utgjort en gripende slutt på noe som kunne ha kaltes et eventyr i stor skala. Det ga ham et overnaturlig ungdommelig utseende – denne uoppfylte forventningen om tragedie. Det samme uttrykket som nyfrelste iblant kan anta.
2 Det var en varm sensommerkveld, månen høy og flyktig. Treslove var på vei hjem fra en melankolsk middag med to gamle venner, en jevnaldrende og en mye eldre, som begge to nylig var blitt enkemenn. Til tross for byens farer ville han rusle en tur i en del av London der han var lommekjent, for å tenke gjennom den bedrøvelige kvelden før han tok en drosje hjem. Drosje, ikke banen, enda han bodde bare hundre meter fra en undergrunnsstasjon. En mann som var så redd som Treslove for hva som kunne ramme ham på denne jord, våget seg ikke ned under overflaten. Ikke etter nestentreffet med revolvermannen. «Så usigelig trist,» sa han for seg selv. Han siktet til vennenes koners bortgang i særdeleshet og kvinners død i sin alminnelighet. Men han tenkte også på mennene som satt alene igjen, seg selv innbefattet. Det er grusomt å miste en kvinne man har elsket, men det er ikke et mindre tap ikke å ha en kvinne å ta i sine armer og omfavne før tragedien rammer … «Uten det, hva er jeg til for?» spurte han seg selv, for han var en mann som ikke fungerte godt alene. Han gikk forbi BBC, en institusjon som han en gang hadde arbeidet og næret idealistiske håp for, men som han nå følte 15
et irrasjonelt hat til. Hvis det hadde vært rasjonelt, ville han ha styrt sine skritt så han ikke passerte bygningen så ofte som han gjorde. Han forbannet den for seg selv – «Bæsjen,» sa han. En forbannelse fra ammestuen. Det var nettopp det han hatet ved BBC: den hadde barnliggjort ham. «Tanta», var folkets kjærlige kallenavn på selskapet. Men som affeksjonsfigurer er tanter flertydige: de er onde og upålitelige og foregir kjærlighet bare så lenge de mangler kjærlighet selv, og så er de vekk. Treslove var av den overbevisning at BBC reduserte lytterne til junkier, hensatte dem i et tanketomt avhengighetsforhold. Det samme med dem det ansatte. Bare verre – det lenket dem på hender og føtter med forfremmelser og innbilskhet så de ble handikappet for annet liv. Treslove var selv et typisk eksempel. Ikke forfremmet, bare handikappet. Det var reist heisekraner rundt bygningen, like høye og ustadige som månen. Det ville vært en passende skjebne, tenkte han: som jeg begynner, så slutter jeg – en BBC-kran moser skallen min. Bæsjen. Han kunne høre hvordan skallen revnet, det var som i en katastrofefilm når jordskorpen åpner seg. Men så var da også livet en katastrofefilm der skjønne kvinner døde, den ene etter den andre. Han begynte å gå fortere. Et tre kom imot ham. Han svingte unna og holdt på å kollidere med et veiarbeiderskilt: FARE. Det verket i skinneleggen av det innbilte sammenstøtet. I kveld var også sjelen hans skjelven av bange anelser. Det er aldri der man leter, sa han til seg selv. Det kommer alltid fra et annet sted. Hvorpå en mørk skygge fra et portrom materialiserte seg til en overfallsmann, tok nakketak på ham og klinte ham med fjeset først opp mot et butikkvindu, befalte ham å stå stille og holde kjeft, og lettet ham for armbåndsur, lommebok, fyllepenn og mobiltelefon. Det var først da han holdt opp å riste og greide å sjekke 16
lommene og fant dem tømt, at han ble sikker på at det som hadde skjedd, hadde skjedd i virkeligheten. Ingen lommebok, ingen mobiltelefon. I jakkelommen ingen fyllepenn. På håndleddet intet armbåndsur. Og i seg selv ingen motstand, intet overlevelsesinstinkt, ingen amour de soi, ingen hva det nå heter det limet som holder et menneske sammen og lærer det å leve i nåtiden. Men når hadde han noen gang hatt det? På universitetet hadde han lest i moduler, han hadde ikke studert noe som kunne gjenkjennes som et fag, men satt sammen komponenter av forskjellige humanistiske og kunstneriske disipliner omtrent som Lego-klosser. Arkeologi, Konkret poesi, Media og kommunikasjon, Teater- og festivaladministrasjon, Komparative religionsstudier, Scenografi, Den russiske novellen, Politikk og kjønn. Da han avsluttet studiene – og det ble aldri helt klart når og om han avsluttet studiene fordi ingen på universitetet var sikker på hvor mange moduler som utgjorde et hele – satt han igjen med en universitetsgrad som var så uspesifisert at det eneste han kunne gjøre med den, var å ta imot en praksisplass ved BBC. For sin del kunne ikke BBC gjøre annet med Treslove da de – hun – fikk ham, enn å pense ham inn i produksjonen av kulturprogrammene rundt midnatt på Radio 3. Han hadde følt seg som en forkrøplet busk i en regnskog av tårnende trær. Rundt ham på alle kanter steg andre praktikanter til forbløffende fremtredende posisjoner bare uker etter at de kom dit. De skjøt i været for det var ingen annen vei å gå enn oppover, med mindre man var Treslove, som ble hvor han var fordi ingen visste at han var der. De ble programdirektører, kanalsjefer, innkjøpsansvarlige, multiplattform-direktører, ja til og med generaldirektører. Det var aldri noen som sluttet. Det var aldri noen som ble sagt 17
opp. Selskapet passet på sine egne med sterkere lojalitet enn noen mafiafamilie. Som følge av det kjente alle hverandre svært godt – utenom Treslove som ikke kjente noen – og snakket samme språk – utenom Treslove som snakket sorgens og tapets språk, som ingen forsto. «Opp med humøret,» kunne folk si til ham i kantinen. Men det ga ham bare lyst til å gråte. For et trist uttrykk: Opp med humøret. Det var ikke bare en erkjennelse av hvor usannsynlig det var at han noensinne ville få opp humøret, det var en aksept av at det ikke kunne være stort å få opp humøret for, hvis det å få opp humøret var det eneste det var å se frem til. Han fikk en skrape på offisielt brevpapir fra en i Det kreative råd – han kjente ikke navnet på klageren – for at han hadde tatt opp for mange morbide spørsmål og spilt for mye sørgelig musikk i programmet. «Det er Radio 3s domene,» sto det i brevet. Han skrev tilbake at programmet var på Radio 3. Han fikk aldri noe svar. Etter å ha vandret i de spøkelsesaktige korridorene i Broadcasting House nattestider i mer enn tolv år, vel vitende om at ingen hørte på noe av det han produserte – for hvem ønsket vel, klokka tre på morgenen, å høre levende poeter samtale om døde poeter, som like gjerne kunne vært døde poeter som samtalte om levende poeter? – sa han opp. «Er det noen som ville legge merke til det om programmene mine ikke kom på lufta?» skrev han i oppsigelsesbrevet. «Er det noen som ville merke mitt fravær om jeg bare sluttet å vise meg?» Heller ikke denne gangen fikk han svar. Tanta lyttet heller ikke. Han svarte på en stillingsannonse der man søkte etter en assisterende direktør for en nylansert kulturfestival på sørkysten. «Nylansert» betydde et skolebibliotek som ikke hadde bøker, bare datamaskiner, tre gjesteforelesere og ikke noe publikum. Det minnet ham om BBC. Den egentlige 18
direktøren forenklet språket i alle brevene hans og gjorde det samme med konversasjonen hans. De røk i tottene på hverandre over ordvalget i en brosjyre. «Hvorfor si inciterende når du kan si sexy?» spurte hun. «Fordi en kulturfestival ikke er sexy.» «Og vet du hvorfor? Fordi du insisterer på å bruke ord som inciterende.» «Er det noe galt med det?» «Det er indirekte språk.» «Det er ikke noe indirekte med inciterende.» «Det er måten du sier det på.» «Kunne vi prøve et kompromiss med inspirerende,» spurte han, uinspirert. «Kunne vi prøve et kompromiss med at du får deg en annen jobb?» De hadde ligget med hverandre. Det var ikke noe annet å ta seg til. De paret seg på gulvet i gymsalen da det ikke kom noen på festivalen. Hun hadde Birkenstockene på seg også mens de elsket. Han skjønte ikke at han elsket henne før hun ga ham sparken. Hun het Julie, og det la han heller ikke merke til før hun ga ham sparken. Hulie. Etter det ga han opp å få noen karriere i kulturlivet og tok en lang rekke vikariater han ikke passet for og ditto kvinner, ble forelsket hver gang han begynte i en ny jobb og sluttet å være det – eller rettere: forelskelsen tok slutt – hver gang han dro videre. Han kjørte flyttebil og ble forelsket i den første kvinnen han tømte huset til, han kjørte melkebil og ble forelsket i kasserersken som betalte ham hver fredag kveld, han jobbet som håndlanger for en italiensk tømrer som byttet ut skyvevinduer i gamle hus og byttet plass med Julian Treslove i kassererskens hjerte, bestyrte skoavdelingen i et kjent varehus i London og ble forelsket i damen som bestyrte senge19
tøy- og gardinavdelingen i etasjen over, og fant til slutt en halvfast og dårlig betalt jobb hos et byrå som drev artistformidling og spesialiserte seg på å skaffe dobbeltgjengere for berømtheter til fester og konferanser og næringslivsarrangementer. Treslove lignet ikke på noen berømthet spesielt, men på mange berømtheter i alminnelighet, derfor ble han etterspurt om ikke for sannsynligheten så for allsidigheten. Og damen i sengetøy og gardiner? Hun forlot ham da han ble dobbeltgjengeren til ingen spesiell. «Jeg liker ikke at jeg ikke vet hvem det er meningen du skal være,» sa hun. «Det setter oss begge i et tvilsomt lys.» «Det er ditt valg,» sa han. «Jeg ønsker ikke å velge. Jeg vil vite. Jeg behøver visshet. Jeg trenger å vite om du vil være der gjennom tykt og tynt. Når jeg kommer hjem, vil jeg ha noe fast. Jeg trenger en klippe, ikke en kameleon.» Hun hadde rødt hår og ilter hud. Hun ble opphisset så fort at Treslove bestandig hadde vært litt redd for å komme for nær henne. «Jeg er en klippe,» insisterte han, på litt hold. «Jeg skal være hos deg til siste slutt.» «Da får du i hvert fall rett på ett punkt,» sa hun. «Dette er slutten. Jeg går fra deg.» «Bare fordi alle vil ha tak i meg?» «Fordi jeg ikke vil ha tak i deg.» «Ikke gå fra meg. Om jeg ikke har vært en klippe før, skal jeg være det heretter.» «Det går ikke. Du er ikke skapt til det.» «Tok jeg meg ikke av deg da du var syk?» «Jo, det gjorde du. Du var vidunderlig å ha da jeg var syk. Det er når jeg er frisk at du ikke duger.» Han bønnfalt henne om ikke å gå. Han tok sjansen og kastet armene rundt henne og gråt mot halsen hennes. «Litt av en klippe,» sa hun. 20