Fisker

ISBN 978-82-516-5793-8

9

788251 657938

www.schibstedforlag.no

Audun Hjertager • Kees Oscar Ekeli • Jan Fekjan

Her beskrives rundt 250 fiskearter, først og fremst de vanligste, men også noen sjeldne og eksotiske. Boken består av to deler: En med saltvannsfisker og en med ferskvannsfisker. Hver enkelt fisk er detaljert illustrert, og et kart viser artens utbredelse.

fisker

Har du fått en fisk du ikke vet hva heter?

Denne boken vil kunne gi deg nyttige og spennende fakta om arten du har fanget.

Kan du spise den? Er den vanlig?

Hvor stor kan den bli? Hvor lever den?

Hva kjennetegner den?

Audun Hjertager Kees Oscar Ekeli Jan Fekjan

fisker saltvanns- og ferskvannsarter i norge

FISKER Saltvanns- og ferskvannsarter i Norge

Audun Hjertager og Kees Oscar Ekeli Illustrasjoner: Jan Fekjan

Audun Hjertager og Kees Oscar Ekeli: FISKER; Saltvanns- og ferskvannsarter i Norge © Schibsted Forlag AS, Oslo 2013 Illustrasjoner: Jan Fekjan Kart: Hans Petter Carlsen Kartkonsulenter: Per Pethon og Audun Hjertager Omslagsdesign: Trine + Kim Designstudio Repro: RenessanseMedia AS, Asker Ombrekking: Anne Andresen Grafisk Design Trykk og innbinding: Ednas Print, Slovenia

ISBN 978-82-516-5793-8 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no

Innhold Innledning 7 Om fiskeboka 9 Hva er egentlig en fisk? 11 Fiskenes anatomi 12 Fisketips og fisketriks 13 Fiske før og nå 14 Ferskvannsfisk og saltvannsfisk 15 Kamuflasje og rare fisker 16 Saltvannsfisker 21

Våre vanligste saltvannsfisker 22 Saltvannsarter 28 Ferskvannsfisker 265

Våre vanligste ferskvannsfisker 267 Ferskvannsarter 270 Referanser 329 Register 333

Innledning

7

Innledning Om fiskeboka Det er registrert mer enn 250 fiskearter i ferskvann og saltvann i norske farvann.

En del arter holder til i kalde dyp langt til havs, og er sett av få andre enn forskere som har fanget dem med spesielle redskaper. I denne boka har vi tatt med alle ­artene man kan treffe på langs Norskekysten, samt de mest spennende artene langt til havs. Vi omtaler også noen eksotiske arter som ikke er registrert langs kysten vår, men som man gjerne kan ha i bakhodet. Mange fiskearter på den nordlige halvkulen synes å trekke stadig lenger nordover.

Inndeling og rekkefølge Boka består av to deler: En med saltvannsfisker, og en med ferskvannsfisker. Hver del begynner med en kort oversikt over vanlige arter, hvor artene er plassert i grupper sammen med lignende arter. Gruppene tilsvarer familiene i Artsdatabanken, Nasjonal kunnskapskilde for biologisk mangfold (www.artsdatabanken.no).

Generelt er de vanligste artene innenfor hver gruppe plassert først, med påfølgende typiske forvekslingsarter mest mulig i nærheten. Rekkefølgen på familiene er valgt med tanke på hvor ofte «den vanlige mannen i gata» stifter bekjentskap med dem, og hvor vanlig det er å forveksle en art i en familie med en art i en annen ­familie. Slik havner rare grupper med dypvannsfisk og sjeldne gjester langt bak i saltvannskapittelet. For øvrig er inndelingen m.a.o. mer basert på hva vi oppfatter som mest tjenlig for «den vanlige mannen i gata» enn på vitenskapelig fiskesystematikk.

Artsnavn og alternative navn Vi bruker norske og latinske navn slik de er brukt i Artsdatabanken. Engelske artsnavn er hentet fra den internasjonale fiskedatabanken Fishbase (www.fishbase. org). Alternative navn og de mest kjente lokale variantene blir nevnt. På folkemunne har noen ulike fisker samme navn, slik raufjæring brukes om både vederbuk og mort. For å unngå navneforvirring, og for å kunne spore en art tilbake til originalbeskrivelsen og navnsetteren, har alle organismer vitenskapelige, latinske artsnavn. Det er detaljerte regler for bruk av vitenskapelige navn.

Fiskeillustrasjoner Illustrasjonene er tegnet av Jan Fekjan på bakgrunn av døde individer, og der slike har vært vanskelig å fremskaffe, på bakgrunn av fotografier. Tegneren har arbeidet i dialog med forfatterne.

9

Størrelsen

Disse tegningene angir fiskens relative størrelse

0–20 cm (liten)

20–35 cm (litt stor)

35–100 cm (ganske stor)

100+ cm (stor)

Kjennetegn Nøyaktige artsbeskrivelser er ofte svært detaljerte, med vanskelige faguttrykk. Vi har forsøkt å gi så enkle beskrivelser som mulig, og ikke mer enn at det skal være nok til å skjelne arten fra nærstående arter. Les gjerne innledningen til kapittelet også, for å være sikker på at arten du har fått ikke tilhører en annen fiskegruppe.

Størrelse Vi har oppgitt maksimal størrelse, som i hovedsak er største publiserte vekt ifølge Fishbase, sportsfiskerekorder fra bladet Villmarksliv (2012), og minstemål fra Fiskeri­direktoratet.

Utbredelseskart Utbredelseskartene er tegnet på bakgrunn av informasjon om hvor arten er registrert. Kartene er grove, men antyder hvor artene kan påtreffes.

Miljø Til hver art er det en kort beskrivelse av miljøet den lever i. Det er lagt vekt på levesteder som er typiske for arten, som havtemperatur eller bunntype. Utbredelse og adferd kan også være beskrevet her.

Status Statusen til en art gir et hint om hvor sannsynlig det er å fange arten med riktige redskaper. Hvis arten er rødlistet (per 2010), dvs. vurdert som truet, eller svarte­ listet (per 2007), dvs. vurdert som en trussel, er dette også nevnt. Kategoriene i rødlistevurderingen:

CR Kritisk truet (Critically Endangered) EN Sterkt truet (Endangered) VU Sårbar (Vulnerable) NT Nær truet (Near Threatened) LC Lav risiko (Least Concern)

10

Noen fiskeslag, som slamkrypere og lungefisk, er tilpasset et liv delvis på land og delvis i vann. Vår felles tipp, tipp, tipp (osv.) oldefar, som krøp på land for ca. 360 millioner år siden, kan ha sett litt ut som slamkryperne som noen har i akvarier. Men de nærmeste nålevende slektningene til denne forfaren vår er lungefisk og kvastfinnefisk som også lever i tropene.

Hva er egentlig en fisk?

«Fisk» er en fellesbetegnelse på mange forskjellige dyr i havet som har ryggrad og er vekselvarme. Det betyr at de har skjelettet inne i kroppen og alltid har samme temperatur som sine omgivelser. Fiskebegrepet diskuteres for tiden av forskere.

Grupper av organismer skal etter vitenskapelige regler normalt ha et felles opphav og inneholde alle etterkommerne.

Siden alle landlevende virveldyr, deriblant mennesket, stammer fra fisk, skulle både hval og mennesker kunne kalles for en type fisk. Vi er på en måte mer fisk enn kjeveløse fisk som slimål, fordi vi er etterkommere av de første fiskene med kjever – de som svømte rundt i havet for mellom ca. 400 og ca. 250 millioner år siden. Slimålens kjeveløse forfar antas å være alle virveldyrenes forfar; et dyr med ryggstreng og kranium, men uten virvler og kjever.

Haier og skater hører til gruppen bruskfisk. Disse skiller seg fra vanlige fisk ved at ryggraden består av brusk og ikke bein. Fisk er altså ikke en egen taksonomisk gruppe, men en samling av en rekke svært forskjellige arter som lever i samme miljø: i havet og i ferskvann.

Havet er svært gammelt og utgjør over 2/3 av overflaten på jorden. På land lever nesten alle dyr og planter direkte på overflaten, mens fisk lever i hele vannsøylen, i hvert fall ned til 8370 meter. Kanskje finnes det også fisk på det dypeste dyp, i Marianergropen i Stillehavet, som ligger hele 11 034 meter under overflaten. Enor-

11

Saltvannsfisker

21

Våre vanligste saltvannsfisker I dette kapitlet finner du en kort oversikt over de vanligste fiskene langs Norskekysten. Du kan bruke denne oversikten til å hjelpe deg videre i artsbestemmelsen av fisken du har fanget: Finn den be­skrivelsen og illustrasjonen av fisken som passer best, og les mer om denne fisken og lignende arter i kapitlet det vises til. En art kan ha varierende fargedrakt, så når man skal artsbestemme fisken, er det viktig å merke seg om den er langstrakt, flat, piggete eller glatt, om den har skjeggtråd eller andre utvekster, hvor mange finner den har og hvor de er plassert.

Store fisker nær bunnen Fisker som holder til nær havbunnen, er ofte kamuflasjefarget og mønstret. Få er blanke.

Typiske torskefisker Noen torskefisker har skjeggtråd, noen har flere på snuten, mens andre mangler skjegg.

Typiske torskefisker har tre ryggfinner.

Torsk s. 29

Sei s. 31

Lyr s. 33

Sypike s. 37

Kolmule s. 40

Hyse s. 35

Hvitting s. 34

Lange og brosme Lange og brosme er lange torskefisker som vanligvis lever på dypt vann. Se også oversikten over dypvannsfisker på s. 26. Langstrakte torskefisker har én lang ryggfinne, og ofte en mindre finne i forkant. Se torskefisk på s. 28.

Lange s. 42

Brosme s. 43

Steinbit Steinbitene (s. 92–95) har kraftig hode, sterke kjever og solide tenner.

Gråsteinbit s. 85

22

Flekksteinbit s. 87

Saltvannsfisker

Ål Ålene er slangelignende fisker. Halefinnen henger sammen med rygg- og gattfinnen. Ålene mangler bukfinner.

Breiflabb Breiflabbene har usedvanlig bredt hode, brei kjeft og en «fiskestang» på hodet.

Ål s. 189

Breiflabb s. 126

Rognkjeks Rognkjeksene har klumper på siden og sugekopp på buken.

Uer Uerne er røde eller oransjebrune, de har store øyne og piggete finner.

Rognkjeks (hunn) s. 164

Lusuer s. 152

Rognkjeks (hann) s. 165

Uer s. 153

Småfisk ved bryggekanten En liten fisk fanget med hånden i fjæra eller med redskap på grunt vann er som oftest en småfiskart. Ser du 5–7 cm store fisk i småstim langs land, er det vanligvis enten trepigget stingsild eller tang­kutling. De andre kutlingene er også små, men ses oftest på bunnen av snorklere og dykkere.

Når man snur på steiner i fjæra, avslører ofte en liten storhodet ulke seg, eller den ålelignende tangsprellen. Nålefisker som tangstikling og tangsnelle gjemmer seg typisk blant tang og tare. Har man øynene med seg, kan man også få øye på en liten ringbuk som har sugd seg fast. Leppefiskene er en typisk fangst når minstemann fisker med krok fra brygga sør for Trøndelag. For øvrig består fangs­ten som oftest av vanlig ulke, ung torsk, sei, lyr eller hvitting (se torskefisk på s. 28) Leppefisk Leppefiskene er forholdsvis små, piggete fisker med tykke lepper. De er de vanligste artene man får på kroken når man fisker fra brygger i den sørlige delen av landet vårt.

Blåstål s. 143

Rødnebb s. 143

Berggylt s. 145

Grønngylt s. 146

Bergnebb s. 148

Saltvannsfisker

23

Ulker

Vanlig ulke s. 114

Kvabber

Ringbuk

Dvergulke s. 115

Tangsprell s. 89

Kystringbuk s. 167

Sandkutling s. 102

Svartkutling s. 108

Trepigget stingsild s. 142

Tangsnelle s. 135

Vanlige kutlinger

Tangkutling s. 101

Nålefisk

Tangstikling s. 141

Liten havnål s. 139

Fisk i frie vannmasser Fisker som oppholder seg i frie vannmasser, gjerne nær overflaten, kalles pelagiske fisk. De er ofte stimfisk, og fargen er sølvblank eller grålig. Nedenfor er noen typiske pelagiske fisk. Se også torskefisk, s. 22.

Sildefisk, lodde og tobis De fleste sildefiskene har blanke, løse skjell, en myk kropp og er «slappe i fisken». Mange svømmer i store stimer. Hos sildefiskene sitter bukfinnene langt fremme.

Lodde er en langstrakt fisk med små skjell og en liten fettfinne på ryggen bak ryggfinnen.

Tobis er ikke en art, men en samlebetegnelse på silarter. Silene er langstrakte med tydelig underbitt, og de mangler både bukfinner og fettfinne.

Sild s. 59

Brisling s. 65

Lodde s. 69

Småsil (tobis) s. 72

Makrell og hestmakrell Typiske makrellfisker har to ryggfinner, mange små finner på haleroten samt en rund og stiv kropp. De er «faste i fisken», tilpasset rask svømming og mangler svømmeblære.

Hestmakrell er vanlig i makrellfangstene. Den har andre, mer piggete finner.

Makrell s. 52

24

Hestmakrell s. 58

Saltvannsfisker

Hvitting

Merlangius merlangus

Hvitting

Kjennetegn: Hvitting har overbitt, sei og lyr som den oftest forveksles med, har underbitt. Hvittingens hode bærer tydelig preg av at den er er en rovfisk: Spiss snute og stor munn med forholdsvis lange tenner. Den har en mørk flekk på siden foran brystfinnen. Hyse, som også har overbitt, har en tydeligere mørk flekk på ­siden, er gråere i fargen, og har en annen hodefasong.

Størrelse: Maks: 70 cm, 3,115 kg. Sportsfiskerekord: 3,115 kg, Romsdalsfjorden, 1997. Minstemål: 23 cm Miljø: Bunnært langs kysten, ofte over mudder. Ned mot 200 m.

Utbredt i Nordøst-Atlanteren, nordover fra Middelhavet.

Status: Vanligst sør for Stadt.

Alternative navn: Villing, bleik, bleike, blege Engelsk: Whiting

Havets kylling Det står mange delikatesser på menyen til hvitting: Reker, krabber, blekksprut og mye forskjellig fisk. Dette setter smak på hvittingens hvite kjøtt, og det er ikke så rart at mange liker smaken. Den kalles «havets kylling» langt sørover i Europa, men kjøttet er lite holdbart. Fisken bør renses raskt, holdes kjølig og smaker bedre jo ferskere den er. Dette kan godt være fisken som biter på kroken ved fergekaia. Da bør du vurdere å stå over noen ferger til fordel for et måltid grillet hvitting i strandsonen, gjerne bakt i folie.

34

Saltvannsfisker • torskefisk

Hyse

Melanogrammus aeglefinus

Kjennetegn: Hysa har en liten munn på undersiden som den «støvsuger» bunnen med. Den mørke flekken på siden er også typisk. Hysa er en torskefisk uten skjeggtråd med høye ryggfinner.

Størrelse: Maks: 100 cm, 16,8 kg. Sportsfiskerekord: 7,413 kg, Tysnes, 2005. Minstemål: Nord for 62° N (Selje og Kråkenes): 40 cm.

Sør for 62° N: 31 cm Miljø: Bunnfisk som holder til dypere enn 40 m, sjeldnere opp mot 10 m, helst over sandblandet leire og grusbunn. Finnes i store deler av Nord-Atlanteren ned mot ca. 450 m, i havvann med en temperatur mellom 4 og 10 °C. Status: Vanlig langs kysten og i fjordene. Sjelden i Østersjøen.

Alternativt navn: Kolje Engelsk: Haddock

Hyse

Kjøtt til fiskekaker Hysa er meget velsmakende, og røkt kolje er en tradisjonell rett. Kjøttet er nokså grovt og kornete, og mange foretrekker det malt og brukt i fiskekaker, fiskepudding og fiskeboller.

Hyse fiskes på bunnen, ofte med åte, på havet, langs kysten og i fjordene, gjerne på dyp mellom 80 og 300 m. Hysen vandrer påfallende raskt dypere og nordover på grunn av klimaendringene, og bestanden i nord er god.

torskefisk • Saltvannsfisker

35

Canadarøye Salvelinus namaycush

Canada røye

278

Kjennetegn: Kan minne om bekkerøye, men har små, gule flek­ ker, også på halefinnen.

Størrelse: Maks: 150 cm, 33 kg. Sportsfiskerekord: 6,82 kg, Lutvann, 2004 Miljø: Foretrekker naturlig dype, kalde innsjøer, men synes å trives grunnere hos oss. Satt ut i flere vassdrag i Norge, først i Lierne i Nord-Trøndelag i 1971–1972. I dag er den påvist i flere vann i Nord-Trøndelag, og blant annet i Lutvann, Nøkle­vann og Maridalsvannet ved Oslo.

Status: Svartelistet som introdusert art og trussel for vårt natur­ lige miljø. Arten hører hjemme i nordlige deler av Nord-Ameri­ ka. Den ble innført til en rekke vann i Sverige på 1960-tallet, og kom fra Sverige til Norge på begynnelsen av 1970-tallet.

Alternativt navn: Kanadarøye Engelsk: Lake trout, lake charr, grey trout

FERSKvannsfisker • LAKSefisk

Regnbueørret Oncorhynchus mykiss

Kjennetegn:

Fiolettrosa bånd langs siden og prikker på hale­

finnen.

Størrelse: Maks: 120 cm, 25 kg. Sportsfiskerekord: 11,495 kg, Sog­ nefjorden, 1998 Miljø: Regnbueørret opptrer tilfeldig en rekke steder i Norge som rømt fisk fra oppdrettsanlegg og dammer, til og med i Frognerparken. Den gyter i flere vassdrag langs kysten og har etablert bestander i minst ti, kanskje tretti kommuner i hele landet, fra Rogaland og Akershus i sør, til Troms i nord.

Status: Regnbueørreten står på listen til IUCN (Den internasjo­ nale naturvernorganisasjonen) over de 100 verste invaderende artene. I Norge har den høyrisikostatus på svartelisten fordi den utgjør en trussel for naturlige arter og naturlige miljøer.

Arten hører naturlig hjemme i nordlige deler av Stillehavet.

Alternativt navn: Oppdrettsørret Engelsk: Rainbow trout

LAKSefisk • FERSKvannsfisker

Regnbueørret

279

Pukkellaks Oncorhynchus gorbuscha

7 v Pukkellaks

280

Kjennetegn: Hannene har tydelig pukkel på ryggen. Gatt­ finnens basis er lengre enn finnens høyde.

Størrelse: Maks: 76 cm, 6,8 kg. Sportsfiskerekord: 3,973 kg, Tøm­ merelv, 1991 Miljø: Pukkellaksen lever bare i to år. Den lever mesteparten av sitt liv i havet, men gyter i elver og dør kort tid etter gyting.

Hos oss er det påvist gyting i Finnmark.

Status: Vurdert som høyrisikoart på norsk svarteliste fordi den er potensielt skadelig for naturlige miljøer, blant annet som bærer av sykdommer og parasitter. Fra 1950- til 1970-tal­ let satte Sovjetunionen ut enorme mengder pukkellaks i elver som munner ut i Kvitsjøen og ved Murmansk. Dette førte til store forekomster i Tana omkring 1960, og til etablering av en bestand tilknyttet Østersjøen. I senere tid synes forekomsten langs Norskekysten å ha tatt seg opp, særlig i Finnmark og Troms.

Alternativt navn: Russelaks Engelsk: Pink salmon, humpback salmon

FERSKvannsfisker • LAKSefisk

Ketalaks

Onchorhyncus keta

Kjennetegn: Diffuse vertikale, gråblå til rødlige felt langs siden.

Lang gattfinne og lange tenner (derav kallenavnet hundelaks).

Størrelse: Maks: 100 cm, 16 kg. Sportsfiskerekord: 5,10 kg, Ørsta­ elva, 1990 Miljø: Naturlig utbredt i nordlige deler av Stillehavet. Vanlig

i Alaska. Lever mesteparten av livet i sjøen, men gyter i ferskvann.

Status: Svartelistet. Millioner av yngel ble satt ut i elver på Kola frem til 1960-tallet. Den var særlig vanlig langs kys­ ten noen år etter utsettingene. I dag kommer ketalaksen

Ketalaks

på besøk til oss en gang iblant. Den synes å ha forsøkt, men ikke klart å etablere seg i Norge. De fleste ketalaksene tas i Finnmark. Rekordlaksen fra Ørstaelva er et svært spesielt unntak.

Alternativt navn: Hundelaks Engelsk: Chum salmon

LAKSefisk • FERSKvannsfisker

281

Sik

Coregonus lavaretus

Sik

Kjennetegn: Blank med store skjell, forholdsvis liten munn og en liten fettfinne bak ryggfinnen.

Størrelse: Maks: 73 cm, 10 kg Sportsfiskerekord: 4,15 kg, Femundselva, 1968 Miljø: Ulike populasjoner har ulike særpreg. Noen sik holder til ved bunnen, andre lever av krepsdyr i vannmassene. Større sik tar gjerne fiskeyngel. Den gyter vanligvis på grunt vann, og kalles da «grunnsik». Sik er en østlig innvandrer til Norge, sær­ lig kjent fra innsjøer på Østlandet og i Finnmark. Sik forekom­ mer også i brakt vann ved utløpet av Glomma og Neidenelva i Finnmark, og den er utbredt i store deler av Østersjøen.

Status: Velkjent og vanlig i østlige og nordøstlige deler av lan­ det. Spredt til flere steder, blant annet Jæren. Oppført som sårbar (VU, Vulnerable) på den internasjonale rødlisten.

Alternative navn: Grunnsik, strømsik, dypsik, siksild, skadd Engelsk: European whitefish, common whitefish

Flere siktyper Vi har kun én sikart i Norge, Coregonus lavaretus, men flere be­ stander som oppfører seg forskjellig og kan se nokså ulike ut.

Det er helst yrkesfiskere som skjelner mellom dem. Småsik i Krøderen og siksild i Isteren er småsik som lever av ørsmå dyr i vannmassene. Storsik spiser ofte bunndyr eller småfisk.

Grunnsik gyter på grunt vann langs land, strømsik gyter i elv og dypsik gyter på dypet.

282

FERSKvannsfisker • LAKSefisk

Lagesild

Corregonus albula

Kjennetegn: Lagesilda ligner sild med store skjell, men har i motsetning til sildefisker en fettfinne bak ryggfinnen. I mot­ setning til krøkle er den tannløs, og er som mange andre pe­ lagiske planktonspisere, underbitt og har et tett gjellegitter. ­Lagesilda er særlig kjent fra lagesildfisket i Lågen ovenfor Mjøsa.

Størrelse: Maks: 48 cm, 1 kg. Sportsfiskerekord: 0,025 kg, Pas­ vikelva, 2000 Miljø: Lagesilda oppholder seg i vannmassene store deler av året, men trekker grunnere opp i elvene for å gyte. Den fore­ trekker åpent, klart vann og går i stim. Store flommer som fører med seg mye grums, gjør skade på bestanden. Arten er utbredt på Østlandet, men ble påvist i Pasvikelva i 1989, hvor det nå er etablert en god bestand.

Status: Lagesild er blant de vanligste fiskeartene i vannmas­ sene i flere innsjøer på Østlandet, blant annet i Norges største innsjø, Mjøsa. Lagesild spredt av mennesker utenfor sitt natur­ lige utbredelsesområde er svartelistet.

Alternative navn: Vemme, lågensild, lagasild, lågåsild, stinte, la­ kesild Engelsk: Vendace

Lagesild

Sild fra Lågen i lake Om høsten går lagesilda i store stimer fra Mjøsa opp Lågen. Fra gammelt av og frem til 1970-tallet, ble det drevet et stort fiske

LAKSefisk • FERSKvannsfisker

283