Gode naboer

© Noel Bass

Gode naboer er Katrinas historie, men det er også historien om skjebner som så vidt streifer hverandre i storbynatten: En unggutt innkalt til militærtjeneste, en mann som sitter alene i sin egen stue med en pistol i hånden, en skyldbetynget kvinne og mannen som vil beskytte henne, en naiv utpresser, en søvnløs ambulansesjåfør, en korrupt politimann…

Gode naboer er en sjokkerende og elegant psykologisk thriller. Den er mesterlig utført, og leseren blir forført fra første side.

Gode ABOER

Ryan David Jahn vokste opp i Arizona, Texas og California.

Han sluttet på skolen som sekstenåring for å jobbe i platebutikk, og etter det vervet han seg i hæren. Siden 2004 har han jobbet med tv og film.

Han bor for tiden i Los Angeles sammen med sin kone Mary.

Siden debuten med Gode naboer (Acts of Violence) i 2009, har han skrevet bøkene Lowlife (2010), The Dispatcher (2011) og The Last Tomorrow (2012).

Ryan David Jahn

New York, 1964. Katrina Marino er på vei hjem fra nattskiftet. Utenfor boligblokken venter en mann i skyggene. Flere naboer hører det brutale overfallet, men ingen kommer henne til unnsetning, ingen ringer etter hjelp.

«Vidunderlig visuelt … sterkt, medfølende og autentisk, fungerer boka både som en spenningsroman og som et portrett av USA tidlig på sekstitallet.»

Ryan David Jahn Gode ABOER

Guardian

«Mørkt, medrivende og sterkt … et sjeldent talent.»

R.J Ellory, forfatteren bak Mørkets engler og Et helt ordinært drap

«En frisk, oppfinnsom litterær thriller.»

Daily Mail

ISBN 978-82-516-5667-2

9

788251 656672

www.schibstedforlag.no

«Fryktelig spennende, rørende vakker og uendelig trist»

Asbjørn Slettemark, OP-5

Ryan David Jahn

Gode naboer Oversatt av Kurt Hanssen

Originalens tittel: Acts of Violence Copyright © Ryan David Jahn 2009 All rights reserved.

This edition published by arrangement with Macmillan Publishers Limited.

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2013 Oversetter: Kurt Hanssen Omslagsdesign: Jon Asgeir Hreinsson Forfatterfoto: © Noel Bass Repro: RenessanseMedia AS Sats: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon 10,1 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2012 ISBN: 978-82-516-5667-2 Det siterte utdraget i kapittel 4 fra Johnny fikk gevær av Dalton Trumbo (J. W. Cappelens Forlag, 1972, orig. Johnny Got His Gun © Dalton Trumbo) er oversatt av Per A. Hartun.

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no

Ryan David Jahn vokste opp i Arizona, Texas og California.

Han sluttet på skolen som sekstenåring for å jobbe i platebutikk, og etter det vervet han seg i hæren. Siden 2004 har han jobbet med tv og film. Han bor for tiden i Los Angeles sammen med sin kone Mary.

Til Mary – med all min kjærlighet

Takk

Det er mange som har hjulpet til med å gjøre denne romanen til en realitet. Og enten bidragene var store eller små, setter jeg stor pris på dem. Takk til Will Atkins, Dan Bennett, Martin Bryant, Kevin Finn, Crystal Jahn, Heather Jahn, Dave Morton, Nick Morton, Jacque Morton, Rick Morton, Tony Robenalt og Dave Warden.

Og en helt spesiell takk til Mary – du har mer enn noen annen sørget for at jeg ikke har gått fra vettet.

RDJ Mars 2009

1

Det begynner på en parkeringsplass.

Parkeringsplassen ligger bak en sportsbar, en mursteinsbygning som har fått mange sår og arr i løpet av sin lange eksistens. Den har blitt påkjørt av fyllekjørere som har rullet bakover og ikke framover, den er full av innrissede initialer, den har blitt angrepet av fulle vandaler. En gang for femten år siden prøvde noen å sette fyr på den. Uheldigvis for den potensielle brannstifteren var det meldt regn. Så sportsbaren står fremdeles.

Klokka er nesten fire om morgenen, tre femtiåtte, det er fortsatt stupmørkt, ikke så mye som et glimt av lys i horisonten i øst. Bare mørke.

Baren ligger der, stengt og stille.

Det står bare tre biler på den ellers så travle parkeringsplassen: en 1957 Studebaker, en 1953 Oldsmobile og en 1962 Ford Galaxie med bulket støtfanger. To av bilene tilhører stamgjester. Den ene er en dørselger som prakker støvsugere på folk, den andre er arbeidsløs og tilbringer dagene med å stirre opp i det sprukne taket i leiligheten hvor han skylder tre måneders husleie. Begge fikk noen glass for mye tidligere på kvelden og fant andre måter å komme seg hjem på, mest sannsynlig med taxi. Spesielt den arbeidsløse. Selgeren fikk kanskje sitte på med en kompis, den arbeidsløse tok nesten helt sikkert drosje. Hvis man har tretti dollar og husleien er på åtti, er det 11

ikke noe poeng i å spare. Drikk til man er full og betal for turen hjem. Man kan like gjerne ha det gøy på nedturen. Det er når man har åttisju dollar og husleien er åtti, at man må spare.

Pappkrus og annet søppel – aviser, papirposer – ligger strødd utover den solblekede asfalten. En bris feier søppelet bortover den sprukne overflaten i rykk og napp, flytter litt på avfallet før den stilner av igjen.

Og så kommer en pen jente – en kvinne, egentlig, selv om hun ikke føler seg voksen – ut gjennom døren på sportsbaren.

Hun heter Katrina – Katrina Marino – men nesten alle kaller henne Kat. De eneste som fortsatt kaller henne Katrina, er foreldrene, som hun snakker med på telefonen hver lørdag. De bor seksti mil unna, men de klarer likevel å gå henne grundig på nervene. Når har du egentlig tenkt å ta til vettet og forlate den kloakken av en by, Katrina? Det er farlig der. Når har du tenkt å slå deg ned sammen med en hyggelig ung mann, Katrina? En jente på din alder burde ikke være singel. Du er nærmere tretti enn tjue, vet du. Snart er du ikke lenger så ung og pen at du kan slå kloa i en bra mann, en lege eller en advokat, og da må du nøye deg med en vanlig fyr. Du har vel ikke lyst til å nøye deg med det, Katrina?

Når Katrina er ute, stikker hun armen inn gjennom døråpningen, kjenner på veggen rett innenfor og prøver å finne noe som stikker ut. Hun finner det, en bryter, og hun trykker bryteren nedover. Klikk. Vinduene på sportsbaren blir mørke, og lyset som har strømmet ut på parkeringsplassen og malt den grå asfalten hvit, forsvinner.

Kat skyver igjen ytterdøren og låser den, sjekker håndtaket for å være helt sikker, før hun svinger og lukker metallporten, bang, og setter på hengelåsen.

Porten og hengelåsen er mindre enn seks måneder gamle og står egentlig ikke i stil med forfallet som ellers preger stedet.

12

Dessuten er det nye gitre foran vinduene. Noen brøt seg inn gjennom bakdøren, tømte kassen, tok en kasse whisky og brøt seg ut gjennom et vindu. Ingen vet hvorfor de ikke bare gikk ut gjennom døren.

Pengene som gikk tapt i whisky og kontanter, var ikke mye å snakke om, når alt kom til alt. Det var kostnadene med reparasjonen som virkelig sved. Pluss de tapte inntektene. Stedet måtte holde stengt i to dager.

Kat er bare sjef for nattskiftet, men hun føler likevel ansvar for stedet.

Kat begynner å gå mot Studebakeren, hun er sliten, den lange natten har tatt på henne, kveldens adrenalin er oppbrukt, og nå oppdager hun at det ser ut som om bilen krenger mot høyre, men til å begynne med skjønner hun ikke hvorfor eller om det virkelig er sånn. Kanskje det er en illusjon, at skyggene lurer henne.

Hun må legge bak seg halve avstanden til bilen før hun skjønner at krengingen er virkelig, at den hersens bilen hennes har et flatt dekk.

«Men i svarte,» sier hun og tramper så hardt i asfalten at hun kjenner det oppover i leggbeinet.

Hun går bort til bilen, setter kurs rett mot bagasjerommet, stikker nøkkelen i det oppskrapte nøkkelhullet, vrir den mot venstre, feil vei, deretter mot høyre, hører låsen åpne seg og løfter lokket.

Hun kan ikke se noe der.

Hun fomler etter lommelykten som hun har liggende på venstre side i bagasjerommet, den er stukket inn i en krok der.

Hånden roter litt rundt i mørket før fingrene endelig kommer borti den kalde, glatte overflaten. Hun legger hånden rundt den, skrur den på. Lyset er svakt og gult, men det er i hvert fall et slags lys. Og nå som hun kan se, tar hun tak i reservehjulet og jekken, og et smil beveger munnviken hennes.

13

Kat har alltid vært selvbevisst, alltid liksom observert seg selv utenfra, og synet av henne, én femtito, førtifem kilo, iført en blå ullkjole med en kort, hvit jakke over, med et dekk nesten like stort som henne selv og en tung jekk – det var et syn som kunne måle seg med en flodhest i strutteskjørt. Og når hun tenker på det, må hun smile litt. Men smilet forsvinner fort når hun tenker på oppgaven hun har foran seg.

En kort stund etter sitter Kat på huk og jekker opp bilen så hun kan skifte det hersens dekket. Hun ser hvordan hjulbrønnen liksom utvider seg mens dekket blir sittende godt plantet på bakken – og så begynner det endelig å løfte seg, men nederst er dekket like flatt. Det virker som om det burde fylle seg opp med luft, utvide seg nå som vekten blir tatt bort, men det gjør det ikke.

Og så – en lyd bak henne.

Hun blir helt stille, håper at det ikke var noe, at lyden ikke vil komme igjen, men det gjør den, så hun snur hodet og ser seg over skulderen, redd for hva hun kan komme til å se, men hun må gjøre det likevel. Kat er en sånn som alltid gjemmer seg bak en hånd når de skrekkeligste tingene skjer på lerretet på drive-in-kinoen – men hun har alltid sneket seg til å kikke mellom fingrene.

Noen avissider skraper bortover asfalten, de tar med seg gårsdagens nyheter.

«Bare vinden, dumming,» sier hun. Bare vinden.

Hun snur seg mot bilen igjen og fortsetter å jobbe.

Kat dumper det flate dekket og den diamantformede jekken ned i bagasjerommet uten å bry seg om hvordan de lander, og smeller igjen lokket.

Det var en spiker som hadde stukket hull på dekket. Den rustne, bøyde saken stakk ut på innsiden av dekket som en enslig tann omgitt av nakne gommer. Hun husker vagt at hun 14

kjørte forbi en byggeplass på vei til jobb, menn med solbrune armer bar plankebiter som det stakk blanke spiker ut av, bort på lasteplanet til en bil, de bygget opp igjen et halvveis nedbrent rekkehus.

Hendene hennes er svarte av skitt, av bremsestøv, og hun er redd for å komme borti seg selv så det blir svarte flekker på den lyseblå kjolen eller den korte, hvite jakken. Komme mer borti.

Hun har allerede klart å få noen svarte flekker på kjolen av å bære dekket bort til bagasjerommet.

Hersens dumme, flate dekk.

Hun vil bare komme seg hjem, få av klærne og legge seg i badekaret, vaske seg ren og så legge seg i sengen, under de nattekalde teppene, hvor hun kan sove til klokka tolv, kanskje ett, og har hun flaks, kan hun drømme søtt fra hun legger hodet på puten til middagssola kommer inn gjennom vinduet og vekker henne.

Men først må hun komme seg hjem.

Hun åpner bildøren og faller ned i førersetet, stikker nøkkelen i tenningen og vrir den med klokka. Bilen stønner, det høres ut som når en fyr som røyker tre pakker om dagen, rensker halsen. Motoren går rundt en gang – sakte.

«Kom igjen, baby,» sier Kat. Hun pumper på gasspedalen.

Motoren går rundt igjen, denne gangen litt fortere. Og igjen.

Den får fart. Hun slipper opp gassen, vil ikke kvele motoren.

Den går rundt igjen. Hoster. Promper. Og til slutt starter den på ordentlig.

Takk og lov. Kat tørker seg over pannen, glad for at hun slipper å ringe etter drosje, og når hun har gjort det, husker hun at hun er skitten på hendene, tar en kikk på seg selv i bakspeilet og ler.

En svart stripe er trukket over pannen, akkurat som på en omstreifer i en stumfilm.

15

Og hun får ikke engang tørket den av. Det blir bare verre hvis hun prøver. Men Kat bryr seg ikke. Det har vært en lang natt. Hun har jobbet ti timer i strekk og hun er sliten, men det eneste som gjenstår nå, er å komme seg hjem.

Det er hennes siste oppgave før sola står opp.