Göring by Schibsted Forlag

Niclas Sennerteg

GĂśring OppgjĂ¸rets time

Niclas Sennerteg: Göring Originalens tittel: Göring; Förhören 1945 © Historiska Media og Niclas Sennerteg 2011 Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2012 Omslagsdesign: Per Idborg Omslagsbilde: Hermann Göring under nazistmøte. (Foto: Corbis/SCANPIX) Baksidebilder: Göring og Hitler 22. mai 1939. Nürnbergrettssaken 1945, Göring til venstre med solbriller. (Foto: Bundesarchiv) Faktagranskning: Lars Ericson Wolke Oversatt av: Henrik Eriksen Repro: RenessanseMedia Ombrekking: Type-It AS, Trondheim Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN 978-82-516-5780-8 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no

Innhold

Forord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

DEL 1 – Veien mot makten Overgivelsen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kunsten å avhøre Göring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den unge Göring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hans første møte med Hitler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Eksil og morfin . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

På vei mot makten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Maktovertagelsen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Gestapo og konsentrasjonsleirene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

110

De lange knivers natt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

121

Populær og korrupt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

133

Göring og makten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

149

DEL 2 – Veien mot krigen Luftwaffe og opprustningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

159

Diktator over den tyske økonomien. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

164

Fra Rhinland til Spania . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

180

Hossbachs møtereferat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

188

Blomberg-Fritsch-affæren i 1938 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

196

Østerrike – erobring over telefon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

205

göring

England og Ribbentrops stigende stjerne. . . . . . . . . . . . . . . . .

222

Kapringen av Sudetenland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

230

Natten med singlende vindusglass . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

245

Mellom Praha og Warszawa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

257

Polen neste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

263

DEL 3 – Mot undergangen Undertrykkelsen av Polen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

285

Høstkrisen 1939 og Skandinavia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

300

Invasjonen av Frankrike . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

307

Slaget om Storbritannia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

317

Middelhavet eller Moskva? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

324

Operasjon Barbarossa og jødene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

340

Krise i industrien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

350

Jødeutryddelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

355

Stalingrad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

365

Brannstormene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

373

Bastionene faller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

382

Det siste kortet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

398

Slutten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

411

Noter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

422

Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

440

Personregister. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

447

Forord

Det er fristende å begynne denne boken om Hermann Göring, nummer to i det nazistiske hierarkiet og en av 1900-tallets verste forbrytere, med å sitere de første ordene i Pär Lagerkvists berømte roman om røveren Barabbas: «Alle visste hvordan de hang der på korset, og hvem som sto samlet rundt ham …» Og grunnen er at selv om historien om Göring er velkjent, er den ikke desto mindre relevant for vår tid. «Alle» vet hvem som satt i rettssalen i Nürnberg for å bli stilt til ansvar for nazismens forbrytelser. Historien om hvordan den kamplystne Göring forsøkte å gjøre rettssalen til en arena for sin egne politiske mål og prosessen mot ham til et skuespill, er blitt beskrevet mange ganger i alle mulige sammenhenger. Duellen mellom den tiltalte Göring og den ydmykede anklageren Robert H. Jackson har også vært et yndet stoff i bøker og filmer. «Seierherren er alltid dommeren, og den beseirede alltid den anklagede,» hevdet Göring full av trass, og stemplet rettssaken mot ham som en politisk prosess hvor han var forhåndsdømt. Senere har andre krigsforbrytere som for eksempel Slobodan Miloševi´c og Radovan Karadži´c gjentatte ganger kommet med lignende argumenter under rettssakene mot dem. Ondskapen kan være både skarpsindig og veltalende. Det var tilfelle med Göring i Nürnberg – og slik er det også i vår tid. «Alle» vet også at Göring til slutt ikke hang der sammen med de andre dødsdømte, men i siste øyeblikk klarte å lure bøddelen og ta sitt eget liv med en cyanidampull han hadde gjemt. Han ble dermed på en måte herre over sin egen skjebne helt til siste åndedrag. De syv månedene i 1945 som Göring satt fengslet i påvente av

göring

den store krigsforbrytersaken, er imidlertid mindre kjent. I disse månedene ble han nesten hver eneste dag avhørt om de forskjellige fasene av Det tredje rikets historie, som for eksempel sin egen karriere, forholdet til Hitler, veien til makten, intrigene i naziledelsen, erobringskrigen, undertrykkelsen i Tyskland og terroren i de okkuperte landene, byråkratiske systemer, mordet på SA-ledelsen, riksdagsbrannen og luftkrigen. Mange etterretningsoffiserer, militærhistorikere, diplomater, økonomieksperter, anklagere og krigsforbrytereksperter fra de allierte landene ville veksle et par ord med ham. Og Göring snakket og snakket. Selvsagt løy han enkelte ganger eller forsøkte å pynte på sannheten, men nesten alle som snakket med ham, ble overrasket over hvor usminket han innrømmet eller direkte skrøt av mange av forbrytelsene han hadde begått. På et tidlig tidspunkt mottok de alliertes anklagere i Nürnberg en strøm av advarsler om at de ikke hadde med en lallende morfinist å gjøre, noe som enkelte hadde forestilt seg. Tvert imot sto de overfor en sterk, intelligent og uhyre farlig person. Protokollene og rapportene fra avhørene før rettssaken mot ham i Nürnberg omfatter flere hundre sider, og enkelte av disse dokumentene er ikke tidligere blitt brukt i biografier eller historiske verk. Denne dokumentmassen har heller ikke i sin helhet blitt gransket på en systematisk måte av historikerne. Denne boken, som i stor grad er basert på hva Göring og personer rundt ham fortalte før rettssaken, forsøker å tegne et bilde av Görings politiske liv basert på hva han selv ønsket å fremheve og fortie, hvilket iblant fører til uventede resultater. For eksempel har man ofte hevdet at Göring aldri angret på noe, men det er ikke helt sant. Han beklaget faktisk en rekke ting, men som vi skal se, gjaldt hans samvittighetskvaler helt andre ting enn krigsforbrytelsene. Boken er samtidig en fortelling om jakten på bevis mot den viktigste av krigsforbryterne som sto anklaget i Nürnberg. Den tar opp hvor mye – eller lite – de allierte i virkeligheten visste om hans forbrytelser, og om hvordan Det tredje rikets maktsentra fungerte på den tiden de begynte å sy sammen anklageskriftet mot ham. Det er et aspekt som dagens historieinteresserte lesere trolig sjelden tenker på når de i dag så og si sitter med fasiten i hånden. De grundige

forord

avhørene av Göring har også uforståelige mangler, som for eksempel hvilken rolle han egentlig spilte i jødeforfølgelsene. Disse manglene skyldes sannsynligvis slurv eller grove feilvurderinger. Jeg har klart å motstå fristelsen til å gjengi enkelte klassiske uttalelser fra Göring og anekdoter om hans liv og levnet som stammer fra nyere verk (ting som har blitt drøvtygget i den ene biografien etter den andre), for heller å rendyrke perspektivet, og konsentrere meg om kildene angående krigsforbrytersaken i Nürnberg. Følgelig er ikke denne boken en tradisjonell heldekkende biografi om Göring, men snarere en del av hans selvbiografi med utgangspunkt i det han selv sa under avhørene, noe som innebærer at en del emner ikke er berørt, foruten at det medfører kildekritiske problemer. Den veltalende Göring forsøkte å tilrive seg eneretten til å tolke historien om Det tredje riket. Selv de gangene han virker ærlig og oppriktig i sine svar, bør leseren alltid ha i mente at det han forfektet, var synspunktene til en intelligent krigsforbryter, og at svarene hans røper behovet for å reise et monument over seg selv. Hva er årsaken til at Göring er såpass fascinerende at det fremdeles skrives og leses bøker om ham? For denne fascinasjonen lever i beste velgående, og man kan lure på hvor mange flere bøker om nazitiden og dens ledere det fortsatt er behov for. Noe av svaret, foruten parallellene til dagens krigsforbrytere, ligger nok i Görings uhyre komplekse personlighet, som lokket, skremte, lurte og forvirret også hans samtidige. Ytterlighetene i hans personlighet gjør at vi kan øyne enkelte menneskelige trekk hos ham som vi lettere kan akseptere, og som kan få oss til å gjøre oss tanker om ondskapen på en enklere måte enn når vi leser om den ubegripelige ondskapen hos umennesker som Hitler, Himmler og Stalin. Ikke minst er Göring en person det er vanskelig å plassere i en bås på grunn av alle de rollene han hadde. Det er aspekter ved ham som fremdeles ikke er helt utforsket, innenfor et spekter som strekker seg fra treplanting til massemord. Görings historiske betydning ligger først og fremst i hans store innsats for å hjelpe Hitler i å konsolidere diktaturet i perioden 1933 til 1934, i krigsforberedelsene etter 1936, undertrykkelsen av Østerrike i 1938 og i forberedelsene til jødeutryddelsen. Etterpå mistet han mer

göring

og mer innflytelse. Hans skjebne minner oss om hva som kan skje når uinnskrenket makt kombineres med total mangel på samvittighet. Det finnes også andre ting ved ham som minner om Barabbas hos Pär Lagerkvist, skjønt ulikhetene er flere. Som Barabbas var Göring en forbryter for hvem ikke noe var hellig. Men mens Barabbas lette etter en tro, mente Göring at han for lengst hadde funnet sin. Barabbas fattet imidlertid bedre mørket på Golgata enn lyset over den tomme graven. Det samme ville Göring ha gjort.

DEL 1 VEIEN MOT MAKTEN

Overgivelsen En gang for alle, Hermann Göring er en ondskapsfull, grusom morder, som skal få sin rettmessige straff. Han er ikke snill fordi han er fet. Han er ikke barmhjertig selv om han ler. Han er beviselig en forbryter. London-avisen The News Chronicle den 11. mai 1945

«Heil der Dicke!» «Vær hilset, tjukken!» ropte de marsjerende tyske soldatene muntert til den korpulente mannen, som satt i baksetet på en skuddsikker åttesylindret Maybach, idet bilen rullet sakte forbi dem. Det virket ikke som om han tok deres lite respektfulle tilrop ille opp, men satt godmodig og vinket avmålt til dem. Veien myldret av soldater, og solen skinte som under erobringstoktene i Europa noen år tidligere. Men denne gangen rykket ikke troppene fremover, Ingen nye seire ventet bak neste sving, men kanskje nye muligheter, tenkte mannen i baksetet på luksusbilen. Dagen var tirsdag den 8. mai 1945 og stedet en østerriksk landevei. Det tredje riket hadde brutt sammen, Hitler var død og den tyske kapitulasjonen var i realiteten bare en formalitet. Riksmarskalk Hermann Wilhelm Göring, øverstkommanderende for Luftwaffe og i mange år Hitlers nærmeste medarbeider, flyktet ikke for de fremrykkende allierte styrkene, slik de fleste andre nazilederne. Han var tvert imot på vei for å møte dem. Selv om Hitler hadde fratatt ham alle fullmakter, mente han at han fremdeles var der Führers rettmessige arvtager, og at han følgelig måtte møte de alliertes øverstkommanderende, general Dwight Eisenhower, for å forhandle om fredsvilkårene for Tyskland. Han var så virkelighetsfjern at han fremdeles trodde at det var noe å forhandle om, og at Eisenhower ville se på ham som sin likemann.

göring

Ikke engang nyheten om at sjefen for den tyske marinen, storadmiral Karl Dönitz, var utpekt som statsoverhode i Hitlers testamente, kunne rokke ved Görings overbevisning om at hans tid var kommet, at han etter mange års ventetid automatisk var blitt Tysklands nye Führer. Han kom imidlertid ikke bare som selvoppnevnt sendemann, men også som en helt vanlig flyktning. Bare et par dager tidligere hadde soldater fra Luftwaffe reddet ham ut av klørne på SS, etter at han uken før sammenbruddet hadde falt i unåde hos Hitler. Fremdeles hadde han en dødsdom hengende over hodet, og hvilken som helst fanatisk SS-mann kunne finne på å eksekvere dommen. Ved siden av ham i bilen satt hans nervøse kone, Emmy, og Edda, parets syv år gamle datter. I bilkortesjen som transporterte utallige vesker og trekasser med kostbarheter, satt de eneste menneskene han fremdeles kunne kommandere over – adjutanter, oppassere og sjåfører. Generalmajor John E. Dahlquist, øverstkommanderende for 36. amerikanske infanteridivisjon, lyttet forbløffet til den tyske obersten som hadde dukket opp med et hvitt flagg ved en av postene, etter at de tyske og amerikanske troppene i området hadde inngått våpenhvile. Oberst Bernd von Brauchitsch fortalte at han kom med en beskjed fra Göring til Eisenhower og sjefen for den 6. allierte armégruppe, generalløytnant Jacob «Jake» Devers. Den tyske obersten forklarte at Göring ville overgi seg og ha fritt leide frem til hovedkvarteret for de allierte styrkene. Han foreslo for Dahlquist at en av hans offiserer dro til slottet Fischhorn litt sør for Zell am See for å møte riksmarskalken. Dahlquist skjønte at divisjonen hans nå hadde fått en enestående mulighet til å høste æren for å ha fanget et av krigens største trofeer, og lot umiddelbart sin nestkommanderende, brigadegeneral Robert Stack bli med obersten eskortert av en gruppe amerikanske soldater. Da de kom frem til Fischhorn, fant de ingen Göring, bare en del soldater fra Waffen-SS. Men etter litt sjekking kunne en tysk offiser fortelle Stack at riksmarskalken var forsinket på grunn av bilkøer og tyske veisperringer. Stack bestemte seg for å ta jeepen og dra Göring i møte med den

overgivelsen

tyske offiseren kjørende foran seg. En og annen tysk soldat hevet sikkert overrasket øyenbrynene da de så en amerikansk general passere den ene veisperringen etter den andre langt bak de tyske linjene. Til slutt fant han Görings kolonne på en landevei et par kilometer fra småbyen Radstadt, cirka syv mil sørøst for Salzburg. Stack og Göring steg ut av bilene og hilste på hverandre. Brigadegeneralen spurte om Göring snakket engelsk, og riksmarskalken svarte at han forsto språket bedre enn han snakket det. Ryktene om at den amerikanske brigadegeneralen skulle ha gjort honnør for Göring, eller til og med håndhilst på ham, førte til mye rabalder og kritikk i USA. I 36. divisjons egen avis, som hadde den første omtalen av møtet, sto det imidlertid bare at Göring ikke hadde sagt «Heil».1 Etter å ha overnattet på slottet Fischhorn, hvor Stack lot noen av Görings menn beholde våpnene for å beskytte ham mot eventuelle angrep fra SS-folkene, ble riksmarskalken om formiddagen den 9. mai ført til hovedkvarteret for 36. divisjon på Grand Hotel i Kitzbühl. Göring fortalte den tysktalende Dahlquist at Hitler, som befant seg i bunkeren i det beleirede Berlin, var blitt rasende på ham da han den 23. april hadde sendt ham et telegram fra Berchtesgaden og foreslått å overta ledelsen av landet. Etterpå hadde SS arrestert ham, og han var blitt tvunget til å si fra seg alle sin poster. Etter at han var blitt befridd av soldater fra Luftwaffe, hadde han oppholdt seg et par dager på slottet sitt, Burg Mauterndorf, før han benyttet våpenhvilen til å sende sjefsadjutanten sin, oberst Brauchitsch, til amerikanerne for å ordne med detaljene i forbindelse med overgivelsen. Det virket som om Göring var usikker på om han var fange eller gjest hos amerikanerne, men han var uansett i godt humør. «Pass godt på meg,» sa han halvt spøkefullt til dem. Etter å ha tatt et bad, kledde han seg i sin gråblå favorittuniform for å posere for fotografene, som fikk beskjed om å skynde seg fordi han var sulten. Deretter spiste han lunsj, kylling med potetstappe og erter, sammen med de amerikanske offiserene. Bildene og filmrevyinnslagene der han står og prater avslappet med Dahlquist og Stack, pluss detaljene om maten som riksmar-

göring

skalken hadde fått servert, opprørte det amerikanske hjemmepublikumet. De syntes at den beryktede nazilederen var blitt altfor godt behandlet. Det gikk til og med rykter om at de amerikanske offiserene hadde drukket champagne sammen med sin tidligere fiende. Like etterpå ble Göring kjørt til den 7. armeens avhørssenter i Augsburg, hvor han plutselig befant seg ansikt til ansikt med et kobbel nysgjerrige journalister, som ventet i hagen til forstadshuset hvor amerikanerne holdt til. Han rygget først tilbake ved synet av forsamlingen, men etterpå lot han seg villig fotografere og slo seg ned i en lenestol i skyggen fra et piletre for å beskytte seg mot solen. Han la fra seg hatten og hanskene på et lite bord, og foldet hendene over magen mens han ventet på haglskuren av spørsmål fra de cirka femti journalistene, som syntes han var mindre og tykkere enn de hadde forestilt seg. Det første spørsmålet dreide seg om hvorfor Hitlers stedfortreder, Rudolf Hess, hadde flyktet i et fly til Storbritannia i mai 1941. Og Göring svarte: «Flukten var en stor overraskelse for hele nasjonen. Muligens visste to eller tre personer hvorfor han flyktet til England. Men det var de som sto ham nær, og jeg var ikke blant dem.» Under den improviserte pressekonferansen benektet han ethvert ansvar for nazistiske grusomheter, og kalte de gruvekkende rapportene om konsentrasjonsleirene Bergen-Belsen, Dachau og Nordhausen for ren og skjær propaganda. Han hadde i hvert fall ikke kjennskap til at det skulle vært begått grusomheter i leirene. «Jeg sto aldri Himmler så nær at han snakket med meg om den saken,» hevdet han. Det rådet ingen tvil om at Hitler virkelig var død, sa han, og la til at «det var noe galt med hjernen hans, og han var ikke frisk da jeg så ham siste gang omkring den 20. april». Etter en kort tenkepause, la han til: «Jeg har hørt at han begikk selvmord.» Journalistene tolket Görings påstand om at han ikke hadde tilhørt den nærmeste kretsen rundt Hitler som et forsøk på å distansere seg fra der Führer. Han antydet at Martin Bormann, som etterfulgte Hess, propagandaminister Goebbels og de to militærsjefene Keitel og Jodl hadde stått Hitler mye nærmere.

overgivelsen

Etter D-dagen den 6. juni 1944 mente mange i den tyske forsvarsledelsen at krigen var tapt. Ifølge Göring hadde det ikke vært mulig å overbevise Hitler om at det var tilfellet, og forsatte: «I midten av 1944 forsøkte de militære å overbevise Hitler om at krigen var tapt, men det avviste han. Han ville ikke høre på den slags synspunkter, og befalte at noe slikt aldri mer ble nevnt.» Det ble stilt flere spørsmål om hvorfor Tyskland ikke hadde invadert Storbritannia, og Göring svarte kort: «Det ble gjort forberedelser, men ordren kom aldri.» Han hevdet også at Hitler hadde beklaget at han ikke hadde fått til et samarbeid med Storbritannia, og at han selv forgjeves hadde frarådet der Führer å angripe Sovjetunionen. Den eneste gangen han snakket ivrig og detaljert, var da han fortalte om de dramatiske dagene da han var blitt arrestert av SS i Berchtesgaden og reddet av sine egne Luftwaffe-soldater. Han var imidlertid ikke i stand til å huske hvor sterkt det fryktede Luftwaffe hadde vært under blitzkrigen. «Det var en av de mektigste luftstyrkene på den tiden,» svarte han bare, men innrømmet at de alliertes fly til slutt hadde beseiret flyvåpenet hans. «Den største overraskelsen for oss under krigen, var jagerflyet med så stor aksjonsradius at det kunne ta av i England, fly til Berlin og rekke tilbake til hjemmebasen. Det var en stor overraskelse for meg.» Luftwaffe var blitt knekt i 1944–45 på grunn av den akutte drivstoffkrisen, og fordi de nye pilotene var for dårlige. Dessuten var den ene tyske flybasen etter den andre blitt erobret av de allierte. «Jeg skjønte at krigen var tapt like etter invasjonen av Frankrike,» påsto han. Da en journalist dristet seg til å spørre om Göring var klar over at han sto på listen over de mest ettersøkte krigsforbryterne, benektet han det ettertrykkelig med – trolig påtatt – vantro.2 En irritert Eisenhower ga streng ordre om at Göring skulle behandles som enhver annen krigsfange, og han la ned forbud om intervju av mistenkte krigsforbrytere. Opplysningene om honnøren, håndhilsingen og skålingen i champagne under de første møtene med Göring ble dementert av SHAEF, hovedkvarteret for de allierte styr-

göring

kene i Europa. Og maten han var blitt servert, var bare en vanlig amerikansk feltrasjon og ikke noe festmåltid, het det. Selv om Göring i det lengste forsøkte å holde motet oppe, begynte han etter hvert å skjønne at fangenskapet var begynnelsen på slutten for ham.