Historien om Spania by Schibsted Forlag

HERMAN LINDQVIST

historien om

spania

Herman Lindqvist

Spania Historien om

Oversatt av Hege Frydenlund

HERMAN LINDQVIST: Historien om Spania Originalens tittel: Historien om Spanien © Herman Lindqvist 1991 Agent: Bonnier Group Agency Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2011 Omslagsdesign: Irene Marienborg Omslagsbilde: Philip James de Loutherbourg: «Defeat of the Spanish Armada, 8. August 1588» (National Maritime Museum, Greenwich, London) Oversatt av: Hege Frydenlund Kart: Hans Petter Carlsen Repro og layout: RenessanseMedia AS Trykk og innbinding: AIT Otta ISBN 978-82-516-3624-7 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Innhold

Kapittel 1 – HISTORIEN BEGYNNER I COVADONGA 9

Her ble det moderne Spania født 9

Altamira – steinalderens Sixtinske kapell 16 Sto menneskehetens vugge i Cantabria? 23 Hvor kom ibererne – de første «spanjolene» – fra? 27 Fønikerne – de første inntrengerne 31 Damene som ikke var herrer 35 Da Spania fantes, men ikke det spanske språket 40 Kapittel 2 – ROMERTIDEN 44

Spanjolene begynner å snakke latin 44 De første kristne 50 Jødene kommer til Spania

Kapittel 3 – DA NORDEN VAR «NASJONENES SKJØD» 53 Erobret vestgoterne Spania? 54 Den første jødeforfølgelsen 60 Kapittel 4 – SPANIA BLIR MUSLIMSK 64

Córdoba – Europas mest betydningsfulle by 64

Covadonga og «tretti ville esler» 71 Spanias første gullalder 74 Jødisk blomstring 82

Kapittel 5 – VIKINGENE KOMMER TIL ANDALUCÍA 84

De plyndrer Sevilla, selger slaver og lager ost 84 Kapittel 6 – DA LYSET KOM FRA ANDALUCÍA 90

Jødisk poesi fra Córdoba 98 og 101 Kalifenes Córdoba – der generalene var poeter og spanjolene ble arabere 100

Muslimsk poesi 104 Kapittel 7 – TORDENSØNNEN JAKOB KOMMER PÅ BANEN 107 Kampen mot islam innledes 112 Den hellige Birgitta og andre spaniafarere Spanjolenes språk 120

115

Kapittel 8 – EL CID OG ANDRE EVENTYRERE 123 De kristne rykker frem 127 Vendepunktet 132 Det første korstoget 133 Toledo blir Europas kulturelle sentrum 135 En norsk prinsesse i Spania 138 Nye jødeforfølgelser 141 Kapittel 9 – DA CATALONIA VAR EN STORMAKT Kapittel 10 – FERDINAND OG ISABELLA 156 Inkvisisjonen 165 Det siste korstoget 173 Det fantastiske året 1492 176 Granada faller 176 Jødene drives ut av Spania 181 Columbus seiler til India og oppdager Amerika Den spanske paven 187 Kastiljansk blir verdensspråk 193 De siste muslimenes skjebne 193 Johanna den vanvittige 194

185

Kapittel 11 – KONGEN AV SPANIA BLIR EUROPAS MEKTIGSTE MANN 204 Keiseren støtter Dackefeiden 206 Den nye verden utforskes 219 Formelt korrekte massakrer 219 Det spanske og det portugisiske imperiets utstrekning omkring 1580 220

146

Millioner blir drept 224 Sølvets lange vei 230 Sølvet som gjorde Spania fattigere Barbara Blombergs gutt 237

232

Kapittel 12 – FILIP 2. 239 El Escorial – verdens åttende underverk 242 Madrid blir hovedstad 247 En spansk sendemann med store planer 252 Danskene skulle sendes til Amerika 257 Den spanske armada 262 Spansk kristendom 270 Kapittel 13 – MAURERNES ETTERKOMMERE BLIR KASTET UT AV SPANIA 274 De første kommunistene Kulturens gullalder 280

278

Kapittel 14 – DRONNING KRISTINA OG DEN SPANSKE SENDEMANNEN 287 Da spanjolene hjalp dronning Kristina Augusta til å bli katolikk og fyrstinne i Roma 291 Kapittel 15 – DEN DYSTRE SLUTTEN FOR HABSBURGERNE I SPANIA 298 Den spanske arvefølgekrig 304 Flamenco – den misforståtte musikken 308 Tyrefekting er ikke fekting 310 Da Bellmans onkel arrangerte festene i Cádiz

314

Kapittel 16 – NAPOLEON ANGRIPER SPANIA 319 Da Bernadotte holdt på å bli konge i Spania Maja – hvem er hun egentlig 333

322

Kapittel 17 – DEN FØRSTE KARLISTKRIGEN

335 7

Kapittel 18 – DEN FØRSTE SPANSKE REPUBLIKKEN 1873–1874 343 Kapittel 19 – ALFONS 13. 349 De siste koloniene 352 Franco – Europas yngste general

355

Kapittel 20 – DET FØRSTE DIKTATURET 357

Primo de Rivera

357

Kapittel 21 – DEN ANDRE SPANSKE REPUBLIKKEN 362

Franco forsvarer lov og orden 364 Francos maurere i Asturias 369

Kapittel 22 – BORGERKRIGEN 1936–1939 372 Frivillige i borgerkrigen 376 Franco el Caudillo 380 Guernica 382 «Farvel, jeg elsker deg, pappa» Hva kostet krigen 390

387

Kapittel 23 – FRANCOS SPANIA 391 Francos harde styre 393 Det moderne Spania tar form 398 Turismen – storindustri og kulturkollisjon 400 Franco gjeninnfører kongedømmet 402 Demokratiseringsprosessen blir innledet 406 Francoismen dør 410 Kart over det moderne Spanias regioner Historien i korte trekk 412 Litteratur 415 Register 419

412

Til min datter Elin – som har vært med på hele ferden

Kapittel 1

Historien begynner i Covadonga Her ble det moderne Spania fĂ¸dt

enne historien om Spania begynner ikke i Madrid. Den begynner heller ikke i Barcelona eller Sevilla, men så langt det overhodet er mulig å komme fra tyrefektingens og flamencoens Andalucía eller turistenes Solkyst. Den begynner i Covadonga, i en hule oppe i de nesten 3000 meter høye fjellene i landskapet Asturias. Dit kom en hær bestående av berbere og arabere marsjerende i 718 (eller kanskje noe senere – ingen vet nøyaktig) for å erobre de siste kristne skansene i Nord-Spania. I hulen, der jomfru Maria lenge var blitt dyrket, gjemte det seg en skare kristne krigere på flukt fra de fremrykkende maurerne. De kristne ble ledet av Pelayo, en mann av kongelig byrd. Flere forskjellige leg ender skildrer hvordan Pelayo til slutt seiret over maurerne. Den versjonen som nasjonalistiske spanjoler liker best, Alfons 3. av Asturias og Leóns krønike fra 993, beskriver hvordan maurerne i sitt siste angrep skjøt skurer av steiner Muslimene angrep de innesperrede kristne med katapulter, men ifølge med kraftige katapulter legendene skal Gud ha latt steinene bli mot de kristne, som had- kastet tilbake på muslimene, som alle de søkt tilflukt i hulen sammen til slutt ble meiet ned av Covadonga. Men Gud rundt tretti tapre kristne. Litografi grep inn og sørget for at fra 1800-tallet av Rafael del Castillo.

DET SPANSKE MONARKIETS VUGGE Hulen i Covadonga i fjellene i Asturias regnes for å være det spanske monarkiets fødested. Her begynner historien om det som i dag er Spania. Muslimene invaderte den iberiske halvøy i 711, og etter bare noen år var hele landet okkupert. Den eneste væpnede motstanden ble organisert i Covadonga, der noen kristne under ledelse av en mann som het Pelayo, hadde gjemt seg. Hulen ble tidlig et valfartssted. Maleri fra 1700-tallet av Jenaro Pérez Villamil.

steinene bare rikosjetterte i den hellige jomfruens alter og spratt tilbake mot fienden med voldsom kraft. Legendene forteller at 125 000 maurere falt i kampen som fulgte, mens 62 000 greide å flykte. Men da de flyktende maurerne var kommet et stykke på veien, styrtet en stor steinblokk nedover fjellskråningen og knuste flere tusen av soldatene. Resten av dem ble feid ned i elven nedenfor, der alle sammen – ifølge de gamle krønikeskriverne – led en pinefull død. En av de mest detaljerte beretningene oppgir at det var 31 kristne helter som alene drepte over 240 000 arabere. Ja, det finnes dem som mener at det var 400 000 mauriske lik. Så mange arabere har det neppe noensinne vært på hele den pyreneiske halvøy, men vi forstår hva krønikeskriverne mener – seieren var total for de kristne. Pelayo ble umiddelbart valgt til konge, og dermed ble den organiserte motstandskampen mot islam innledet. Det skulle bli en krig som varte i nesten 800 år, og i den kampen ble Spania født. Kampen for eller imot noe eller noen har alltid vært det eneste som har holdt de ulike folkegruppene som utgjør nasjonen Spania i dag, sammen. Pelayos krig førte til at det lille kristne kongedømmet oppe i fjellet etter hvert ble jordens første virkelige imperium, verdens mektigste nasjon i over hundre år, landet som den stolte spanjolen Francisco Ugarte de Hermosa i 1655 beskrev slik: Siden Gud skapte verden, har det ikke eksistert noe imperium så stort som Spania, for fra solen går opp til den går ned, opphører den aldri for et øyeblikk å skinne over Spanias land. Kristendommen ble det samme som spansk nasjonalisme, og det var kristendommen, da den kom under ett 12

Etter seieren ble Pelayo, som var i tjeneste hos den siste gotiske kongen, gjort til konge av Asturias. Den første hovedstaden hans het Cangas de Onís, og derfra ble den væpnede kampen mot okkupasjonen innledet. Det førte til at Asturias i dag blir betraktet som det frie Spanias vugge, nasjonalismens fødested. Pelayo og hans to nærmeste etterfølgere ligger begravd i hulen. Helt fra 1388 har den spanske kronprinsen ført tittelen fyrste av Asturias. Maleri av L. Madrazo (detalj).

kongelig septer, som ble det limet som skulle til for å holde Spanias mange motstridende krefter sammen. Og spanjol ble selve innbegrepet av en mann som verdig og kompromissløst møter virkeligheten. En som aldri er 13

lunken eller bare sånn passe. En som er enten eller, og som alltid går fullt og helt inn for det han eller hun gjør. Den britiske antropologen Julian Pitt-Rivers har skrevet at «spanjolene er som alle andre, bare mer». Han har også skrevet: «Alle land og samfunn er forskjellige, men Spania er litt mer forskjellig.» Det er bare når man forstår fortiden at man kan si noe om fremtiden, og vi kan bare forstå Spania i dag hvis vi betrakter landet gjennom dets historie. Filosofen og forfatteren José Ortega y Gasset, som kunne sin historie til gagns, beskrev på 1920-tallet landet sitt poetisk, men dystert på denne måten: «Snarere enn en nasjon er Spania i dag en støvsky som ble igjen i luften da et stort folk galopperte bortover historiens landevei.» Denne boken skal handle om hvordan alt dette skjedde, hvordan Spania ble Spania og – som det heter i visen: «hvorfor forskjellen er så rasende stor mellom en ekte og en falsk spanjol». Helt siden middelalderen har alle spanske tronfølgere båret tittelen fyrste av Asturias frem til de blir konge, og landskapet Asturias er den eneste av Spanias moderne 17 autonome regioner som fortsatt offisielt kalles fyrstedømme (Principado de Asturias). En arabisk krønikeskriver fra tiden rett etter Pelayo har – forståelig nok – en litt annerledes versjon av hva som skjedde der oppe bakom Picos de Europas skogkledde fjell. «Isa ben Ahmad al-Razi forteller at på Anbasa ben Suhaim al-Qalbis tid reiste et forvillet esel ved navn Pelayo seg i Galicias fjell …» Krønikeskriveren forteller at tre hundre kristne var blitt 14

Ifølge legendene skulle det lenge ha foregått dyrking av jomfru Maria i hulen i Covadonga. Jomfruen i «Madonnas hule» regnes for å være alle spanske feltslags skytshelgen, og alteret blir kalt Spanias hovedalter. Den nåvær ende madonnaen, la Santina, kom dit på 1700-tallet og er Asturias’ skytshelgen. 8. september hvert år feires hun med en høytidelig prosesjon.

omringet og isolert i fjellet, der de gjorde motstand til de fleste sultet i hjel. Til slutt var det bare rundt tretti menn og ti kvinner igjen. «De hadde ikke annet enn villbienes honning å spise.» Da lot araberne til slutt de kristne få være i fred der oppe i hulen og marsjerte av sted igjen, for, som krønikeskriveren sier: «Tretti ville esler, hva kan de gjøre oss?» Hulen i Covadonga eksisterer fortsatt og er et kjent valfartssted for spanske nasjonalister. Alle spansktalende lands flagg henger i basilikaen som er blitt bygd i nærheten. Mange tusen spanjoler har skjenket sine mest dyrebare eiendeler til madonnaen, la Santina – alt fra vielsesringer og signerte fotballer til fyllepenner og gullbroderte messehagler. Gavene ligger til allmenn beskuelse i glassmontre i en spesiell bygning. 15

Det finnes få bevarte kunstgjenstander fra den første kristne, gotiske tiden i Spania. Men dette korset, «Englenes kors» fra 808, ble laget i Oviedo i Asturias. Korset med sine like lange armer har blitt symbolet for Asturias. Det befinner seg i katedralen i Oviedo.

Inne i hulen ligger Asturias’ første konger begravd, de som ble Spanias stamfedre. Tusenvis av spanske og søramerikanske turister foretar reisen til Covadonga hvert år. De kommer som pilegrimer, oppfylt av den sakrale stemningen som råder i og omkring hulen. Veien dit går via Cangas de Onís. På et skilt ved inngangen til hulen kan man lese denne teksten: «Aqui, al nombre de la Madre de Dios, de entre las rocas, sobre las cumbres, surgió España.» (Her, i Guds mors navn, frem fra klippene over fjelltoppene, oppsto Spania.) Staten Spania ble kanskje født i Covadonga, men det spanske folkets – eller snarere folkenes – historie, den begynner naturligvis langt tidligere, men i det samme fjellet.

ALTAMIRA – steinalderens Sixtinske kapell Ikke langt fra Covadonga ligger Altamira-hulen med sine berømte dyremalerier, «hulealderens Sixtinske kapell», og over et stort område i dagens Asturias og nabolandskapene Cantabria og Baskerland finnes det mange lignende, om 16

ikke fullt så praktfulle hulemalerier. De eldste er kanskje 30 000 år gamle. Ingen vet hvem som malte bildene på huleveggene. Vi vet bare at de var Cro-Magnon-mennesker, og at bildene trolig har hatt religiøs betydning. Det er lett å bli både rørt og grepet når man ser disse maleriene for første gang. Man kjenner en nesten fysisk direkte kontakt med våre europeiske forfedre som levde for mange tusen år siden. Og følelsen blir enda sterkere når man ser avtrykket av en manns håndflate, og ved siden av den et lite barns sprikende håndavtrykk på veggen, en hilsen fra 15 000, kanskje 20 000 år tilbake. Maleriene på veggene er de første tegnene på at mennesket i årtusener har forsøkt å påvirke åndene, og at de også har hatt en trang til å uttrykke sin egen ånd og legemliggjøre og forevige sine egne ønsker og behov. Kanskje er bildene et rop om hjelp fordi tilfanget av byttedyr holdt på å ta slutt, et rop som har klingt stumt i mørket i mer enn 15 000 år, helt til Maria på ni år var den første som fikk se dem da karbidlampen hennes lyste opp huletaket. Hulemaleriene i Altamira finnes i taket, akkurat som Michelangelos malerier i Det sixtinske kapell. Maleriene bør derfor helst oppleves liggende på ryggen, for først da kan man se hvordan kunstnerne har utnyttet huletakets overflate, og hvordan de ved å stryke på de sterke røde, gule og svarte fargene har fått oksene til å tre frem fra takets krumme relieff. I taket løper også bisonokser, hester, villsvin og en råbukk. Alt dette ble altså skapt for 15 000–20 000 år siden av noen mennesker i den trange hulen i det flakkende lyset fra fakler eller oljelamper. Fargene hadde de plassert i skjell. 17

Den delen av hulen som ofte kalles «steinalderens Sixtinske kapell», er 18 meter lang og 9 meter bred. Det antas at det hvelvede taket har hatt en største høyde på omkring 2 meter og en minste på 1,10 da bildene ble malt. Fargene ble utvunnet fra planter og blandet med pulveriserte mineraler, sot, blod og dyrefett. De ble smurt på med fingrene. Bildene viser hovedsakelig bison, villsvin og rådyr, men det forekommer også fremstillinger av hester. Det finnes derimot ingen eksemplarer av de vanligste dyrene på den tiden, nemlig harer og fugler.

Bisonokse i Altamirahulen, cirka 15 000 år gammel. Se hvordan kunstneren har utnyttet sprekkene i veggen for å forme oksens hode. Ingen vet i dag nøyaktig hvorfor menneskene i Altamira malte disse bildene. De eldste hulemaleriene i området er kanskje 30 000 år gamle. De spanske hulemaleriene var de første som ble oppdaget i Europa. Vitenskaps mennene nektet lenge å tro at bildene var ekte. De passet ikke inn i datidens historieoppfatning.

I hulen Cova de la Sarsa i Sørøst-Spania er det funnet flere kamskjell der man fortsatt kan se okerfargen – paletter som mennesker fra magdalénienperioden har kastet fra seg. Det var en jeger på leting etter hunden sin som først snublet over inngangen til Altamira-hulen i 1868, men det var amatørarkeologen Marcelino S. de Sautuola som med hjelp av sin datter Maria oppdaget maleriene i 1878. Men Sautuola opplevde hverken nasjonal eller internasjonal anerkjennelse for sin oppdagelse. Samtidsvitenskapen hadde aldri sett slike bilder før – ergo måtte de være nye og malt av en bedrager, mente forskerne. De passet ikke inn i de svært strenge rammene som datiden mente var gitt for mennesket og dets muligheter. De som ikke fremdeles blindt fulgte Bibelens skapelsesberetning, var troende darwinister, og i Darwins verden fantes det ingen kunstnerisk skapende mennesker for 15 000 år siden. Bildene ble avferdiget med argumenter som at «slike malerier er ikke typiske for steinalderen, ikke er de assyriske eller fønikiske, de er bare middelmådige for en kunstner av den moderne skolen». Mange år senere ble det oppdaget lignende huler i Frankrike, og da kapitulerte vitenskapen. Sautuola fikk sin anerkjennelse i 1902, men da hadde han vært død i 14 år. Sautuola kan kanskje kalles en slags forhistoriens Columbus. Han sprengte rammene og oppdaget verdener bakover i tiden som ingen hadde kunnet forestille seg tidligere. Det er lite trolig at samtlige hulemalerier i fjellmassivet mellom Frankrike og Spania ennå er funnet. Nye funn gjøres fremdeles, og det er ikke utelukket at en jeger en dag finner en ny åpning som kanskje fører til et forhistoriens gravkammer à la Tut-ankh-Amons, med bilder og funn som kan forklare mye av det vi i dag bare har antagelser om. 20

Forskerne bombarderer hverandre med stadig nye teorier om hva maleriene egentlig forestiller og hvorfor de ble malt. Det er blitt hevdet at bildene i virkeligheten er symboler, metaforer for det mannlige og det kvinnelige. Bildene i Altamira og andre huler skal altså være beretninger om fruktbarhet. Hulearkeologer har krøpet langs kilometerlange ganger og i skinnet fra hodelyktene finkjemmet millimeter for millimeter av tak og vegger, og noen av dem, særlig noen franske forskere, har – under stigende opphisselse, får vi anta – ment at de har sett stadig flere symboler for mannlige og kvinnelige kjønnsdeler, symboler for samleie. Andre fortolkere, freudianske huleforskere, går enda lenger og mener at de – når de trenger inn i hulene med sine fakler – kjenner at de vandrer i fortidsmenneskenes og hele menneskehetens skjød og livmor. For dem er alt det de ser på veggene og i taket, uttrykk for kjønn og samleie. Men de har litt problemer med å forklare hvorfor bisonoksen, der han kommer stormende med senket hode i all sin tyngde og mandighet, skal kunne være et symbol for kvinnelighet. Men slik er det, påstår de. Kort sagt: Ingen kan uberørt forlate disse hulene. Kanskje de ble brukt til innvielsesritualer når de unge ble opptatt i voksenverdenen. I dag er det helt klart at bildene i hulene, figurene, de mange tegnene, de uforklarlige prikkene og strekene, har blitt til i løpet av en svært lang periode, og at de er uttrykk for en alt annet enn primitiv kultur. Det finnes også ulike stiler innenfor hulekunsten, stiler som har variert med mange tusen års mellomrom, men samtlige stiler kan forekomme i samme hule. Mange av hulene ser ut til å ha blitt brukt uavbrutt i et uendelig antall generasjoner. Menneskene som levde rundt slutten av istiden, må ha 21

Biscayabukten San Sebastián Bilbao BASKERLAND ANDORRA Pamplona Eb ro Pyreneen n Burgos e

D GALICIA

ag ó

León

Valladolid

Esla

Duero

Sis

AGÓN AR m Zaragoza a

Ceuta

MIDD

MAROKKO

250

500 km

Barcelona Tarragona

ELHA

Menorca

Palma de Mallorca

ria

egur

ANDALUCÍA Granada a N e va d S i e r ra Almería Málaga

Melilla

CA Tú

Córdoba

Gibraltar

AV E T

Jerez Cádiz

ERH

S i e r ra d e S

Sevilla

éri

en a er re M or

r lquivi ada Gu

Cabriel

Guadia

Mallorca

A Toledo M o n t e s d e To l e d o

Tajo

PORTUGAL

Segovia r a l nt Ce Ávila El Escorial a m Madrid e st

ST CA

Salamanca

Segre

ño Mi

Valencia Ibiza

Santiago de Compostela

FRANKRIKE

Santander

Covadonga ASTURIAS a b r i s ke f j e l l e kan t

Cin ca

La Coruña

A LE BA

Segur a

Murcia Cartagena

VET

KART OVER SPANIA MED DE HISTORISKE LANDSKAPENE Høyde Høyde over over havet havet i meter Over 2000

200–500

1000–2000

0–200

500–1000

følt et sterkt behov for å få kontakt med de kreftene som styrte naturen og livet. Hulemaleriene var en måte å kommunisere med åndene på. Oksene løper fra den svært håndgripelige verdenen, der hulemannen bodde, til den andre siden, som jo hele tiden fantes rett i nærheten. Grensene mellom virkelighetens og åndenes verden var sannsynligvis svært uklare. Alt var ånd og levde. Vi vet nå at det på denne tiden også fantes såkalt bærbar kunst, utskårne tre- og beingjenstander. Antakelig var tekstiler, huder og tregjenstander også dekorert med like sterke farger som huleveggene, men materialene har vært for ømtålige til å vare i 15 000 år. Derimot er det funnet verktøy av stein og bein med bilder av vakre hjortedyr og til og med små skulpturer, menneskenes første portretter. Spanjolenes forfedre omga seg altså med mye kunst, sterke farger og hadde et rikt indre liv. De hadde også musikk. I Russland er verdens første kastanjetter blitt funnet ved siden av skjelettet av et Cro-Magnon-mennesket. Det er ingen grunn til å tro at spanjolenes forfedre har sittet i stillhet i hulene sine. Kastanjettene klapret ganske sikkert også der.

Sto menneskehetens vugge i Cantabria? Det finnes spanske forfattere som forsøker å bevise at ikke bare historien om Spania begynte ved Covadonga, men at hele menneskehetens historie begynte akkurat her, i fjellene i Cantabria. Den katalanske dr.philos. Jorge M. RiveroMeneses San José påstår i sin bok Cantabria, Cuna de la Humanidad at hele menneskehetens vugge ligger i Cantabria. Hvis jordens verdensdeler føres sammen til et hele, slik de jo ifølge geografene en gang har sittet sammen, da – 23

mener doktor Rivero-Meneses – ligger Cantabria i jordens midte, og der oppsto de første menneskene. Derfra utvandret de siden i alle retninger. Det er ingen tilfeldighet at ordet «cuna» ikke bare betyr vugge på spansk, men også fødested, hjemland, opphav og opprinnelse. Men – siden dette er Spania – «cuna» betyr også bredden mellom oksens horn. Opp fra denne vuggen kommer altså ikke bare Spania, men alle mennesker, hvis vi skal tro doktor Rivero-Meneses San José. Bevisførselen hans er kanskje ikke helt krystallklar, men det er et faktum at Cro-Magnon-menneskene bodde langs den cantabriske kysten og i fjellområdene der for over 30 000 år siden, lenge før de fantes i andre deler av dagens Europa. De jaktet og fisket, malte sine magiske bilder til for minst 10 000 år siden, trykte håndflatene mot fjellveggene og forsvant. Det vil si – kanskje ikke alle. Et stykke lenger øst, der det også finnes huler og hulemalerier, ligger Baskerland, Euskal Herria, bebodd av et folk hvis opprinnelse ingen er sikker på, og som snakker et språk, euskara, som ikke ligner på noe annet språk på jorden. I den svært rike – og særdeles fantasirike – litteraturen om baskernes opprinnelse, finnes det forfattere som har hevdet at baskisk var det språk som ble talt av Skaperen selv (abbed Diharce de Bidassouet), eller at det var dette språket som ble snakket i Edens have (abbed Dominique Lahetjuzan). Andre har med overbevisning hevdet at baskisk var det eneste språket som ble snakket før Babels tårn, atter andre har risikert heder og ære med den mer beskjedne påstand om at baskisk bare er et av de 75 opprinnelsesspråkene som ble resultatet av språkforvirringen etter Babels tårn. Andre teorier er at baskisk har en viss likhet med georgisk-kauka24

Gammeliberisk bronserytter fra 400-tallet før Kristus. Den ble funnet i La Bastida de los Alcases i Sørøst-Spania, og er en av de få bevarte gjenstandene fra den iberiske kulturen. Det førhistoriske museet i Valencia.

Til høyre: Spanias første kolonister, ibererne, kom sørfra fra Nord-Afrika for omkring 5000 år siden. Arkeologene har kommet frem til at de første spanjolene var kortvokste, senesterke og mørkhudede. De var dyktige ryttere og krigere, og det korte stridssverdet deres var så effektivt at romerne overtok modellen. Denne krigeren er fra romertiden, 200-tallet.

siske språk, men samtidig også med hamito-semittiske språk blant berberne i Nord-Afrika. Det mangler med andre ord atskillige brikker før det baskiske puslespillet kan legges ferdig. Enkelte forskere har konstatert at det ikke finnes en så stor prosent individer med 25

Rh-negativt blod hos noe annet folkeslag på jorden, og ikke noe annet sted dominerer blodtypen O i så sterk grad som hos den baskiske befolkningen. Det skulle bevise at baskerne er den reneste rasen, kanskje også den eldste. At uttrykk som rase, og i særdeleshet rene raser, for lenge siden har gått av moten, bekymrer ikke baskiske skribenter, som med tyngde og ettertrykk fortsetter å hevde at baskerne er jordens eldste rase. De har bevis. For en del år siden ble det funnet deler av et skjelett av et Cro-Magnon-menneske i Baskerland. Dette funnet gjorde det mulig for baskiske skjelettforskere å vise at flesteparten av dagens baskere ser ut som og har samme kroppslige proporsjoner som dette Cro-Magnon-mennesket for 9000 år siden hadde. Altså skulle baskerne være etterkommere etter disse første tenkende og skapende menneskene i Europa. Bevisene blir kanskje ikke akseptert av alle, men de holder i Baskerland. Selv om det kan bevises at baskerne er et gammelt folkeslag, og at de har bodd i fjellene sine i flere tusen år og at språket deres er eldgammelt, er det likevel slik at baskerne opp gjennom tidene har blitt blandet opp med innvandrere. Innflyttingen til Baskerland har periodevis vært stor, og i dag er baskerne et blandingsfolk som alle andre. De ligner på sine naboer på både den spanske og den franske siden av grensen. Men de baskiske tradisjonene, identiteten og språket har overlevd. Den gamle greske historikeren og geografen Strabon skrev om baskerne at de var «rå og umenneskelige». Han trodde at deres ville skikker, som for eksempel menneske ofring og dyrking av månen, hang sammen med at de bodde så avsides og isolert fra resten av verden at de ganske enkelt «hadde glemt samfunnet og menneskeheten». 26

Men kanskje var det slik at kunstnerne i Altamira-hulen ropte til hverandre på et slags urbaskisk da de malte oksene sine. Bevis det motsatte, den som kan.

Hvor kom ibererne – de første «spanjolene» – fra? På den tiden da Altamira-menneskene levde, var det som skulle bli Skandinavia fortsatt dekket av et tre kilometer tykt islag, som sakte begynte å smelte i kantene. Vår tid skulle ikke komme før flere tusen år senere. Den iberiske halvøy hadde den gangen ennå ikke fått noe navn, men den var like utilgjengelig som nå, et kontinent for seg selv, avsperret fra Europa av Pyreneene. Nest etter Sveits er Spania Europas mest fjellrike land, og ingen annen hovedstad i Europa ligger like høyt som Madrid, 655 meter over havet. Det er bare ved kysten man kan se slettelandskap. Halvøya kan beskrives som en imponerende borg, der fjellkjedene er murene, og høyplatået midt på halvøya er borggården. De aller første menneskene som streifet omkring på den iberiske halvøy, kom sannsynligvis fra Afrika for mer enn 500 000 år siden. De var jegere, og pilespissene og flint knivene deres kan studeres på museum i Madrid. Fra Afrika kom også de første menneskene som skulle bli bofaste og spre seg ut over større områder, nemlig ibererne. Fortsatt raser det heftige debatter om nøyaktig hvor ibererne kom fra og hvem de egentlig var. Indignerte spanske historikere har krast avvist påstandene om at ibererne skal ha hatt nordafrikanske røtter. Det råder imidlertid en viss enighet om at de trolig har nordafrikansk avstamning. En 27

Oksene ved Guisando utenfor Ávila har stått der i flere tusen år, uten at noen vet hvem som plasserte dem der eller hvorfor. De er hugget i granitt og har nok vært knyttet til de tidlige iberernes religiøse riter, men stedet har vært betraktet som en helligdom til langt inn i vår tid. Det var for eksempel her Isabella på 1400-tallet ble gjort til tronarving for å markere forbindelsen med historiens røtter.

fraksjon innenfor forskningen mener at ibererne bare var på gjennomreise i Nord-Afrika, og at de egentlig kom fra Lilleasia. De kom i alle fall for alvor for cirka 5000 år siden, og de bosatte seg hovedsakelig i den sørlige delen av landet; i øst helt opp til elven Ebro, som betyr elv på iberisk. Ibererne skal ha vært kortvokste, senesterke og mørkhudede. De var gode ryttere. De levde stammevis, oppdelt i klaner i bofaste samfunn. I Tarragonas bymur kan man ennå se det iberiske fundamentet. De dyrket jorden, hadde kyr, 28

drev handel, men om det trengtes, var de også modige og hensynsløse krigere, som heller tok gift enn å la seg ta til fange. De hadde sin egen religion, og de dyrket åpenbart oksen. Tunge okseskulpturer i stein kan fortsatt ses på mange kanter av den iberiske halvøy. Utenfor Ávila, ved Guisando, midt på det kastiljanske høyplatået, står fire okser med senket hode ved siden av hverandre. Pannene deres er slitt, som om mennesker i tusenvis av år har berørt dem, kanskje for å få kraft. Ingen vet hvorfor de står der, eller hvem som plasserte dem der. Ibererne dyrket også kvinnen, det vil si modergudinnen. I nesten 5000 år gamle graver ved Almería er det funnet mange hundre kvinnefigurer. Siden det var så mange av dem, må disse gudinnene ha vært en del av alle hushold, omtrent som katolikkenes madonnafigurer i dag. De er laget av stein, uten ansikter. Noen er av bein eller elfenben, dekorert med det som historikerne kaller «ugleøyne». Få steder i Europa kan man se så mange megalittgraver som i Almería-området i Sørøst-Spania. Det finnes store kollektive graver og enkle dolmener, men også kamre, ganggraver og alle typer monumentale gravbygninger. I en grav ble det funnet nesten hundre skjeletter, og sammen med de døde ble det funnet dolker, gjenstander og nåler av kobber, i tillegg til pilespisser og kniver av flint og gjenstander av elfenben, turkis og rav. I løpet av noen hundre år etter sin ankomst til den iberiske halvøy hadde ibererne spredt seg ut over et veldig stort område. De bodde isolert fra hverandre, hver klan og stamme for seg. De var jordbrukere og jegere, men de drev også med gruvedrift. De som bodde i de rikeste og mest 29

Det er funnet iberiske skrifter fra 500–300-tallet f.Kr. Her er et brev på gammeliberisk, innrisset på en blyplate, funnet i 1967 i nærheten av Gerona. Det har lyktes å tyde bokstavene, men ingen har ennå greid å oversette teksten.

På forsiden står dette: Ar. basiaŕebe/ebaŕikame: tuikesiŕa: borste: abaŕkeborste: teŕ…/tiŕs: baidesbi: neitekeru: boŕbelioŕku: timoŕ …/giŕ: bartasko: anbeiku: baidesir: salduko kulebobeŕkuke bigiltiŕste: eŕeśu: kotobanen: eberga: bośkalirs/ loŕs: abatibi: biuŕbones: salduegileŕku: n …

På baksiden står dette: taŕui: abobaker: abaśake: bosbeŕiun: erna: borakau: (Fra Spain at the Dawn of History av Richard J. Harrison)

fruktbare områdene, utviklet seg til stadig mer avanserte kulturer, særlig i sør. Men det finnes megalittgraver av ulike typer i hele Spania. Ingen vet hvilket språk de første innbyggerne snakket. Det er funnet leirtavler, husgeråd og steiner fra rundt 500-tallet f.Kr. med iberiske inngraveringer og til og med bokstaver 30

og hele setninger. Fra romertiden er det funnet mynter med både latinsk og iberisk tekst. Ibererne hadde et eget skrivesystem, et slags alfabet, sannsynligvis påvirket av fønikerne. Bokstavene har latt seg tyde, men ikke innholdet i tekstene. Kan de ha snakket baskisk? Forskere har samkjørt alle iberiske ord som er funnet, med moderne baskiske ordlister, men likhetene har vært små. Det er ikke så underlig, for hvis man samkjørte et moderne skandinavisk språk med 2500 år gamle ordlister fra våre forfedres språk, et slags urgotisk – hvis det nå hadde vært mulig å oppdrive slike ordlister – er det sikkert ikke mange prosent av ordene som er forståelige i dag. Dagens baskisk inneholder en stor andel ord som har kommet fra fransk og spansk, eller kastiljansk, språk som ikke fantes da ibererne ristet sine steintavler og preget sine mynter. Mesteparten av den iberiske halvøy var dekket av eikeskog da ibererne kom. Det var rike forekomster av vann og vilt. I jorden fantes det mineraler – tinn, bly, kobber, sølv, gull, jern og kull – og det var disse rikdommene som tidlig trakk de første utenlandske handelsmennene til iberernes kyster. Og snart kom også de første erobrerne.

Fønikerne – de første inntrengerne De første inntrengerne var fønikerne. De kalte landet Ispania, fra det fønikiske ordet sphan, som enkelte språkvitere mener at betyr «harenes land», men som mer romantiske skribenter selvsagt oversetter med ordets andre betydning, «det gjemte landet», for utilgjengelig har iberernes land alltid vært. 31

Men det ser ut til at harer har spilt en spesiell rolle på denne tiden, for de dukker til og med opp på tidlige iberiske mynter. Fønikerne var durkdrevne handelsmenn fra dagens Libanon, da som nå drevet vestover av politiske omveltninger i sin egen verdensdel. De handlet med alt som gikk an å kjøpe og selge, også slaver. Handelsstasjonene og markedene deres lå langs hele middelhavskysten helt frem til den iberiske halvøy. De var svært dyktige sjøfarere som allerede for 3000 år siden tok seg ut gjennom Gibraltarstredet til Atlanterhavet. Ifølge grekeren Pindaros skal Herakles ha reist to søyler, en på hver side av stredet. På søylene skal han ifølge legenden ha risset inn teksten: «Non plus ultra», som betydde omtrent: Bortenfor søylene finnes det ingenting. Grunnen til at Herakles kom hit i det hele tatt var jo at han ble sendt av Evrysthevs for å hente kjempen Geryonevs’ skjønne buskaper, for her fantes det nemlig allerede i henhold til den greske mytologien fantastiske okser. Oppdraget var det tiende av Herakles’ tolv storverk. Geryonevs bodde «ved solnedgangens land i vest, der vår verdensdels ytterste odde skyter ut i havet». Monsterokser, kjemper og verdens ende – fønikerne våget seg uansett ut gjennom sundet. De seilte mot sør langs Afrikas atlanterhavskyst, og de dro nordover langs den spanske kysten og helt opp til de britiske øyene, der de hentet tinn. Ved Spanias atlanterhavskyst anla de, kanskje allerede 1100 f.Kr., byen Gades (andre sier Gadir). Denne byen, som i dag heter Cádiz, ble Vest-Europas første by. Gades betyr festning på fønikisk. Byen ble først mellomstasjon for det britiske tinnet, og senere ble iberisk sølv skipet ut herfra. 32

Blant dem som har vært på jakt etter sagnets tapte Atlantis, er det noen som hevder at det må ha befunnet seg et eller annet sted i eller utenfor dagens Cádiz. Både Platons og Strabons skrifter kan tydes slik. Sikkert er det i alle fall at den iberiske halvøy ikke bare var en vill ødemark med krigerske iberere da fønikerne ankom dit. Det lå allerede et rike der, iberernes første statsorganisasjon. Landet het Tartessos, som muligens er Bibelens Tarsis. Hovedstaden het også Tartessos og lå i nærheten av fønikernes Gades. Landet Tartessos strakte seg, i alle fall periodevis, langs hele sørkysten, det som er dagens Andalucía. Strabon har også skrevet om dette landet. Ifølge ham lå hovedstaden ved elven Tartessos (dagens Bonetis). Denne elven, skriver den greske geografen, renner ned fra kelternes fjell, «fjellet av sølv», og elvevannet fører med seg rikelig med sølv, tinn, gull og kobber. Tarsis-skip, som er nevnt mange steder i Bibelen, er ekstra lange fønikiske fartøy, bygd for reisen bort til atlanterhavskysten. I Esekiel 27,12 står det: Tarsis handlet med deg fordi du hadde så mye av alle slags varer. Det de kjøpte av deg, betalte de med sølv og jern, tinn og bly. Dette riket skal ha hatt skrevne annaler, lover og dikt med over 6000 verselinjer på rim. Vi vet at fønikerne plantet vindruer ikke så langt fra Gades, i et område som i dag heter Jerez (Sherry). Ved dagens Solkyst plantet de andre druetyper, ved det de kalte Malaka. Det ble en tung, søt vin som har vært en stor eksportartikkel helt frem til våre dager, fra «Malagas vinstenkte veier». 33

Med eller uten vin gikk det livlig for seg når fønikerne hadde fest. Profeten Jesaja skriver mye om dette i sine osende spådommer. Fønikerne brakte med seg harper og nye sanger og danser til iberernes rike. Fønikerne forsynte seg ganske visst med råvarer fra ibererne, men de tilførte også noe. De kunne fremstille glass og farget tekstiler ved hjelp av sjøsnegler, den berømte purpurfargen, og de importerte produkter fra kulturene ved Middelhavet, etruskiske, greske og egyptiske gjenstander. De snakket et semittisk språk som lignet gammelhebraisk, og de skrev med et eget alfabet, en forbedring av egypternes hieroglyfer. Samtidig som fønikerne drev sin handel i sør og sørvest, trengte et nytt folkeslag seg inn på den iberiske halvøy på 900-tallet f.Kr. Det var kelterne. De kom som krigere med jern og stridsvogner og bosatte seg hovedsakelig nord for elven Ebro. Kelterne blandet seg med ibererne og påvirket dem i stor grad, og den keltiberiske kulturen som nå oppsto, skulle komme til å eksistere svært lenge. I dag er en stor prosent av innbyggerne i Nord- og Nordvest-Spania, spesielt de som lever i Galicias skogkledde åser, lysere enn innbyggerne i Andalucía. De har lysebrune eller til og med blå øyne, ikke mørkebrune eller svarte. Det regnrike Galicia minner mye om Bretagne i Frankrike og om Irland. Galicierne spiller sekkepipe og har sine egne sagaer og myter, som ligner dem som fortsatt kan høres i Bretagne og i Irland. I inkvisisjonens dager brant kjetterbålene lengst og høyest i Galicia, for ingen andre steder i Spania mente kirken at det fantes så mange hekser som der keltibererne og baskerne bodde. Etterkommerne deres er ofte begavede fortellere, 34

som for eksempel nobelprisvinneren Camilo José Cela. Men det keltiske språket eksisterer ikke lenger i Spania, i stedet har Galicia sitt eget språk, gallego – galicisk – som er beslektet med portugisisk. Fremdeles kan man se hus og gårder i Galicia som er bygd på keltisk vis, nesten som festninger. I dag kalles de «castros», som er et ikke uvanlig etternavn. Fidel Castros far kom fra byen Oleiros i Galicia.

Damene som ikke var herrer På 600-tallet f.Kr. kom grekerne til den iberiske østkysten. De kom østfra, og derfor kalte de landet Hesperia, som betyr «solnedgangens land» på gresk. Grekerne lette etter mineraler og nye markeder, og akkurat som fønikerne ble de værende på den iberiske halvøy. De hadde med seg hjulet og dreieskiven, de startet gruvedrift, plantet oliventrær og bygde ut vinmarkene. Hovedstaden deres var Emporion ved dagens Gerona. De hadde også med seg musikken, og blant instrumentene de brakte med seg, var kastanjetter, slike som kan ses på greske malerier. I templene deres kunne ibererne dyrke Diana og lytte til lyrer og fløyter. Ifølge musikkhistorikerne var det grekerne som slo an den første strengen i den musikken som i dag regnes som typisk spansk, cante jondo, den «dype sangen». Det toner altså et ekko fra Dianas tempel dypest i bunnen av Andalucías sanger. Grekerne førte oksene inn på arenaen. I den greske kulturen forekom det mange typer okseoffer og danser med levende okser. Ibererne tok raskt etter. 35

Det var grekerne som kalte folket de møtte for iberere, «de som bor ved Ebro-elven». Hva ibererne kalte seg selv, er det ingen som vet. Det fantes ennå ikke noe enhetlig land. Nå inntraff det som historikerne pleier å kalle iberernes orientalisering. I møtet med folkene som kom østfra – fønikerne og grekerne – og med kulturene deres og gjenstandene de hadde med seg fra hele middelhavsområdet, oppsto det en helt egen ny iberisk kultur. Denne kulturen vet vi nå en hel del om ettersom det i nyere tid er gjort store funn etter utgravninger. De mest bemerkelsesverdige funnene var alle disse «damas», kvinnestatuer som ble funnet i iberiske graver i nærheten av Alicante, Murcia og Albacete i sørøst, ikke så langt fra Almería, der modergudinnen ble dyrket tusen år tidligere. La Dama de Elche og la Dama de Baza er de vakreste og mest kjente av disse funnene fra iberernes første gullalder. De befinner seg i dag i det arkeologiske museet i Madrid. La Dama de Baza er en kvinnefigur i nesten naturlig størrelse, som sitter på en tronelignende stol. Av la Dama de Elche er det ikke mer igjen enn den øverste delen. Begge figurene utstråler en slags autoritativ ro. Dette er kvinner som har makt, og som er vant til å bli adlydt. La Dama de Baza har fremdeles fargene sine i behold, og begge kvinnefigurene er prydet med store, tunge smykker. La Dama de Elche, som ble funnet allerede i 1897, har store ringer ved ørene, som en slags antikkens hodetelefon (hva er det la Dama de Elche hører, som ikke vi hører?). Leppene hennes er fortsatt røde, og hun ser ut som om hun ikke tror et eneste ord av det som noen holder på å si til henne, antakelig en person som ligger på kne ved hennes føtter. 36

La Dama de Baza ble funnet i 1971. Hun sitter på en bevinget trone med løveføtter. Begge figurene er mer enn 2000 år gamle. Smykkene deres, symbolene omkring dem og det som ble funnet i gravene, bærer tydelig preg av påvirkning fra ulike middelhavskulturer, særlig fra Hellas. Men uttrykket i ansiktene deres, denne sikre selvfølgeligheten, er rent iberisk og noe som skal vise seg i all portrettkunst på den iberiske halvøy frem til vår tid. La Dama de Baza blir så å si selve basisdamen for den spanske kunsten. Damene ble en stor sensasjon da de ble oppdaget. Her møter vi kvinner som åpenbart hadde makten, som var herskere. Men slike kvinner fantes det ikke, det stemte ikke med det som var kjent om iberernes verden for 2500 år siden. Ingen menn i sikte. Ingen Hombre de Baza. Det måtte i så fall være beinrestene av de brente likene som lå i en nisje inne i den bevingede tronen. Den eneste tenkelige forklaringen på damenes eksistens som de svært machofikserte spanske samtidshistorikerne kunne komme på, var at de ikke var damer, men utkledde herrer! Det ble skrevet seriøse avhandlinger om emnet. Men ideen ble forkastet. I dag blir damene akseptert som damer – nesten. De har blitt opphøyd til prestinner, kanskje gudinner, og dermed har det inntrådt en temporær ro rundt spørsmålet.

GAMMEL DAME MED PONDUS La Dama de Elche ble oppdaget i 1897. Hun er minst 2500 år gammel. Ingen vet nøyaktig hvem hun er, men hun gir inntrykk av å være en kvinne som ikke tåler å bli motsagt. Kunstneren er påvirket av gresk kunst, men har tilført noe helt eget iberisk. Arkeologene ble svært forvirret da damen ble funnet utenfor byen Elche i Alicante, men i dag er de fleste enige om at hun er en slags gudinne eller prestinne. Hun er utstilt i det arkeologiske museet i Madrid.

La Dama de Baza ble oppdaget i 1971 seks mil øst for Granada. Hun er 1,3 meter høy og veier 800 kilo. Fargene er godt bevart. Det antas at hun forestiller den fønikisk-kartagiske gudinnen Astarte/Tanit, og at hun er laget en gang mellom 400 og 350 f.Kr. I en liten nisje i siden på tronen ble det funnet asken fra en død mann. Både klærne og ulike detaljer rundt henne og utsmykningen av stolen avslører påvirkning fra flere middelhavskulturer, men uttrykket i ansiktet, den trygge, urokkelige utstrålingen er noe eget iberisk. Hun kan betraktes som selve basisdamen for den fremtidige spanske portrettkunsten. Hun befinner seg i all sin prakt i det arkeologiske museet i Madrid.

Da Spania fantes, men ikke det spanske språket På denne tiden hadde den iberiske halvøy fått navn – fønikernes Spania eller Ispania og grekernes Hesperia – men det fantes ennå ikke noen enhetlig nasjon. Det var liten kontakt mellom de ulike folkeslagene og de iberiske stammene på halvøya, og den dominerende kulturen var semittisk. Det fantes et Spania, men ingen spanjoler, og ingen hadde ennå hverken hørt eller uttalt et eneste ord på det spanske språket, hverken i den kastiljanske eller katalanske formen. Men oksen fantes, toro bravo. De spanske kampoksenes stamfedre regnes for å være okser fra Egypt, som det neste innvandrende folkeslaget, kartagerne, hadde med seg. De paret oksene sine med de ville bisonoksene som levde i det indre av halvøya – de samme bisonoksene hvis forfedre lever videre på veggene i Altamíra-hulen – og ut av denne sammensmeltingen oppsto den sterke og farlige toro bravo, som holdes halvvill i store flokker. Nå kom den ekte toro bravoen inn på arenaen, som offerdyr i de greske og kartagiske templene. Ibererne tok etter. Toro bravoen er dagens tyrefekter okse. Barcelona eksisterte, selv om byen ble kalt Barcino. Sevilla eksisterte som en iberisk festning, mens Madrid bare var en navnløs opphøyning på det kastiljanske høyplatået, der de aller første hulemenneskene hadde hatt en liten hule. Men oppe i det kalde Norden var det ikke mye bedre. Der hadde våre forfedre nettopp ristet sine helleristninger for eksempel i Tanum i Bohuslän og litt lenger nord i Skjeberg i Østfold, men navnene Sverige, Norge eller Skandina40

via hadde ennå ingen hørt, og hvilket språk nordboerne snakket den gangen, vet vi lite om i dag. Vi vet bare at våre egne forfedre på denne tiden begynte å hutre fordi klimaet ble stadig dårligere. Vindruene som vokste i Skåne, frøs, og buskapen kunne ikke lenger gå ute og beite året rundt. Det har arkeologene påvist. Omtrent på denne tiden, cirka 300 f.Kr., seilte den greske geografen Pytheas til de britisk øyer og videre opp til det som da var den bebodde verdens nordligste grense, et land han kalte Thule, der det skulle være dag halve året og natt den andre. Etter hans egen beskrivelse har det antakelig dreid seg om landstrekningen nord for Trondheim oppover mot polarsirkelen. Han må ha kommet litt off season, for med skrekk og gru beskriver han det stivnede havet som ligger ved jordskivens ytterste kant, og barbarene som stamper i snøen mens de venter på at solen skal komme tilbake. Det var våre forfedre. Men så totalt isolert var de ikke, for de kammergravene, gravhaugene og ganggravene som fantes i Sverige og i Norge under all snøen allerede på Pytheas’ tid, minner mye om dem som ibererne bygde. Bodde det samme folkeslag i det sørlige Skandinavia som på den iberiske halvøy? Hadde de handelsforbindelser med hverandre? Historikere og arkeologer snur og vender på puslespillbrikkene sine, men noe svar som tilfredsstiller alle, har ingen ennå kunnet gi. I store deler av middelhavsområdet pågikk på denne tiden den bitre maktkampen mellom Roma og Karthago. Kartagerne var etterkommere etter fønikerne og bodde i våre dagers Libya og Tunisia. Karthago kom av det fønikiske navnet Kart Hadasht, som betyr nybyen. 41

Kartagerne hadde allerede lenge hatt sine egne handelsstasjoner i Spania, da Karthago, denne rike, mektige og militært overlegne nasjonen besluttet å slå til mot Roma ved blant annet å besette store deler av den iberiske halvøy. Det var sannsynligvis kartagerne som allerede på 500-tallet tilintetgjorde iberernes gamle rike, Tartessos, for etter den tiden er det knapt noen som nevner Tartessos lenger. I stedet har kartagerne kolonier der. Den nye kampen ble innledet med at feltherren Hamilkar Barkas, hvis navn vi finner igjen i ordet Barcelona, på 200-tallet f.Kr. raskt la under seg store kystområder, blant annet hele Costa del Sol, i tillegg til de største sølvgruvene i øst. Keltibererne inne i landet gjorde voldsom motstand, men Hamilkar for hardt frem og lot de tilfangetatte iberiske lederne korsfeste. Men ibererne hevnet seg gjennom en krigsmetode som har blitt legendarisk: geriljakrig. Hamilkar greide aldri å kontrollere det indre av landet. Strabon, den gamle greske geografen, skriver at ibererne var uovertrufne krigere, men at de aldri lærte seg å holde skjoldene sine sammen i krig. De kjempet tappert, men alltid hver mann for seg. Grekerne, kartagerne og romerne var langt færre i antall enn ibererne, men de seiret alle til slutt fordi de var mer samkjørte, mente Strabon. Men den tiden skulle komme da den iberiske halvøys krigere virkelig kunne holde skjoldene sine sammen, og da kunne ingen lenger beseire dem. De spanske falanksene som marsjerte frem på 1500- og 1600-tallet, var som bevege lige festninger av stål. I de øyeblikkene i historien som spanjolene har holdt sammen, har de vært uovervinnelige. Karthago spredte seg utover. Hovedstaden Carthago Nova, eller Nye nybyen (dagens Cartagena) ble anlagt, og 42

i Roma steg irritasjonen. Karthago måtte stoppes en gang for alle. Karthagos nye hærfører i Spania, den bare 25 år gamle Hannibal, som var sønn av Hamilkar Barkas, vervet flere tusen av de ville keltiberiske krigerne og tok dem med seg da han i 218 f.Kr. rykket frem i ilmarsj med 40 000 mann, 9000 hester og 35 elefanter, først over Pyreneene og deretter over Alpene på vei mot Roma. Da var det riktignok bare 26 000 mann igjen, men Hannibal sørget for forsterkninger. Karthago tapte til slutt, og i 197 f.Kr. overtok romerne etter loven kartagernes iberiske rikdommer, gruver og handelsstasjoner. Romerne var kommet for å bli i dette landet som de kalte Hispania.