Incarceron - Fengselet by Schibsted Forlag

Catherine Fisher

Oversatt av Stian Omland, MNO

Originalens tittel: Incarceron Copyright © Catherine Fisher, 2007 All rights reserved. Permission for this edition was arranged by Licht & Burr Literary Agency and published by arrangement with Pollinger Limited. Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2012 Omslagsdesign © Sy Design, 2010 Oversetter: Stian Omland, Medlem av Norsk Oversetterforening Sats: Type-it AS, Trondheim Repro: RenessanseMedia, Asker Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-5668-9 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no

Til Sheenagh Pugh glimrende dikter, klok nettredaktĂ¸r.

det levende fengselet «Har du noen gang snakket til Incarceron, maestra? I den dypeste natt, når alle sover? Bedt og hvisket til det? Tryglet det om å gjøre slutt på dette tomhetens mareritt? Det er det de cellefødte gjør. Fordi det ikke finnes noen andre i verden. Det er verden.» Finn bet seg i leppen og skjøv håret ut av øynene. «Vel, du er heldig, maestra, for jeg hadde ingen andre enn fengselet, og fengselet har et hjerte av stein. Men det begynte gradvis å gå opp for meg at det var enormt og at jeg bodde inni det, at jeg var en liten, fortapt skapning, at det hadde spist meg. Jeg var dets barn og det var min far, helt utenfor all forstand. Og da jeg ble sikker på det, så sikker at jeg var nummen av taushet, gikk døren opp.»

KRY STA LLØ RN , M Ø R K S VA N E

1 Hvem kan kartlegge Incarcerons veldige utstrekning? Dets ganger og viadukter, dets avgrunner? Bare han som har smakt frihet kan bestemme rekkevidden av sitt fengsel. – Sapphiques sanger

inn var først blitt slengt på hodet i bakken og deretter lenket til steinhellene på godsveien. Armene hans, rett ut fra kroppen, var tynget ned av lenker som var så tunge at han knapt klarte å bevege håndleddene. Anklene var surret inn i en sammenfiltret metallklase og boltet fast i en ring i brolegningen. Han maktet ikke å heve brystet for å trekke nok pust. Han lå bare helt utmattet med iskald stein mot kinnet. Men til slutt kom de, borgeratene. Han kjente dem før han hørte dem – vibrasjoner i bakken, først ørsmå og så stadig sterkere, til det dirret i tennene og nervene. Så lyder i mørket, buldringen fra reisevogner, den langsomme, hule klangen av hjulfelger. Han tvang hodet rundt, ristet det skitne håret ut av øynene og så at de parallelle furene i gulvet skar rett under kroppen hans. Han var lenket fast tvers over sporet. Pannen hans var våt av svette. Med en hanskekledd hånd grep han tak i de frosthvite lenkene og dro, presset brystet opp og trakk pusten med et gisp. Luften var sur og luktet olje. 11

Det var for tidlig å rope. De var for langt unna og kom ikke til å høre ham over skramlingen fra hjulene før de var et godt stykke inne i den veldige hallen. Han måtte velge akkurat riktig tidspunkt. Ble det for sent, var det ikke mulig å stanse vognene og han ville bli knust. Han prøvde desperat å ikke tenke den andre tanken. At de kanskje kom til å se ham og høre ham og la være å bry seg om det. Lys. Små, gyngende, håndholdte lys. Han konsentrerte seg og telte ni, elleve, tolv – så telte han dem en gang til for å komme til et fast tall, et tall som kunne stå imot kvalmen som truet med å kvele ham. Han strøk ansiktet mot det istykkerslitte ermet, og trøstet seg med å tenke på Keiro, på gliset hans, det siste lette, hånlige klapset etter at han hadde sjekket låsen og rygget tilbake inn i mørket. Han hvisket navnet, bittert: «Keiro.» Veldige haller og usynlige gallerier svelget ordet. Tåken hang i den metalliske luften. Vognene skramlet og stønnet. Nå kunne han se mennesker komme stampende. De var så innpakket mot kulden at der de dukket opp i mørket, var det vanskelig å si om de var barn eller gamle, krokryggete kvinner. Sannsynligvis var de barn – de eldre, hvis de beholdt noen, kjørte nok i vognene med varene. Et fillete, svart og hvitt flagg svøpte den første vognen – han så emblemet, en heraldisk fugl med et sølvlyn i nebbet. «Stopp!» ropte han. «Se! Her nede!» Kvernende maskineri fikk gulvet til å riste. Det skar langt inn i ryggmargen. Han knyttet nevene da det gikk opp for ham hvor enorme disse vognene var, kjente lukten av svette fra de tette radene med menn som dyttet dem, hørte varene skrangle og flytte på seg. Han ventet, tvang skrekken unna – hvert eneste sekund en kamp mellom motet og redselen for å dø – han holdt pusten, han lot seg ikke knekke, for han var stjerneseeren Finn, han kunne klare dette. Helt til svett 12

panikk plutselig brøt ut av ingenting og han tvang seg opp og skrek: «Hørte dere meg! Stopp! Stopp!» De fortsatte å komme. Bråket var uutholdelig. Nå hylte han og sparket og kjempet, for de fullastede vognene kom til å kverne nådeløst videre, til å ruve over ham, kaste skygge på ham, og knuse knoklene og kroppen hans i en langsom, uunngåelig smerte. Da husket han lommelykten. Den var bitte liten, men han hadde den fortsatt. Det hadde Keiro sørget for. Han halte med seg den tunge lenken, rullet over på siden og stakk hånden inn i jakken mens krampen tok musklene i håndleddet. Fingrene gled over den tynne, kalde sylinderen. Vibrasjonene grøsset gjennom kroppen. Han rykket lommelykten fram og mistet den, og den rullet så vidt utenfor rekkevidde. Han bannet, vred seg, og trykket på den med haken. Lyset strålte. Han gispet av lettelse, men vognene bare fortsatte å komme. Borgeratene kunne da vel se ham? De måtte kunne se ham! Lommelykten var en stjerne i hallens enorme, rumlende mørke, og i det øyeblikket, gjennom alle trappene og galleriene og labyrinten med tusenvis av kamre, innså han at Incarceron hadde sanset faren han befant seg i, at dundringen fra vognene var en slags underholdning, at fengselet fulgte med og ikke kom til å gripe inn. «Jeg vet at dere kan se meg!» skrek han. Hjulene var mannshøye. De skingret i sporene, gnister sprutet utover brolegningen. Et barn ropte, et lyst skrik, og Finn stønnet og trakk seg sammen, og visste at ingenting hadde virket. Han visste at det var over, og så slo de hylende bremsene mot ham og skar gjennom marg og bein. Hjulene raget, høyt der oppe. Høyt over ham. De sto stille. 13

Han klarte ikke å røre seg. Kroppen hans var slapp av skrekk. I lyset fra lykten så han bare en diger nagle i et oljesvart beslag. Og så, lenger borte, lød en streng stemme: «Hva heter du, fange?» De sto samlet i mørket. Han klarte å løfte hodet, og så hettekledte skikkelser. «Finn. Jeg heter Finn.» Han klarte bare å hviske, og måtte svelge. «Jeg trodde ikke dere kom til å stanse …» Et fnys. En annen sa: «Jeg synes han ser ut som avskum.» «Nei! Vær så snill! Vær så snill, hjelp meg opp.» De sto tause og ingen rørte seg, så han trakk pusten og sa innbitt: «Avskummene plyndret fløyen vår. De drepte faren min og lot meg ligge igjen her til hvem som helst som kom forbi.» Han prøvde å lette på smerten i brystet og knyttet neven om den rustne lenken. «Vær så snill. Jeg ber dere.» En av skikkelsene kom nærmere. En støveltupp stanset ved øyet hans – skitten og med et lappet hull. «Hva slags avskum?» «Komitatiene. Lederen deres kalte seg fløyfyrste Jormanric.» Mannen spyttet like ved Finns øre. «Den fyren! Han er en gal, brutal kjeltring.» Hvorfor skjedde det ingenting? Finn vred seg, desperat. «Vær så snill! De kan komme tilbake!» «Jeg synes vi skal kjøre over ham. Hvorfor skal vi blande oss inn i dette?» «Fordi vi er borgerater, ikke avskum.» Det var stemmen til en kvinne, til Finns overraskelse. Han hørte raslingen av silkeklærne under den grove reisekappen. Hun satte seg på kne og han så en hanskekledd hånd dra i lenkene. Håndleddet hans blødde – det var rustflekker etter lenkene på den skitne huden. Mannen sa usikkert. «Nei, maestra …» 14

«Hent en boltesaks, Sim. Nå.» Ansiktet hennes var like ved Finns. «Ikke vær redd, Finn. Jeg skal ikke la deg være igjen her.» Det gjorde vondt, men han kikket opp og så en kvinne på omtrent tyve år, med rødt hår og mørke øyne. Et øyeblikk kunne han lukte henne – et drag av såpe og myk bomull, en hjerteskjærende duft som trengte inn i minnet hans, inn i det svarte, låste skrinet han hadde inni seg. Et rom. Et rom med epleved brennende i peisen. En kake på en porselenstallerken. Sjokket må ha vært synlig i ansiktet hans – hun betraktet ham tankefullt under hetten. «Du er trygg hos oss.» Finn stirret tilbake. Han fikk ikke puste. Et barneværelse. Steinvegger. Tykke, røde forheng. En mann kom hastende og skjøv saksen under lenken. «Pass på øynene,» knurret han. Finn senket hodet og merket at folk stimlet sammen rundt ham. Et øyeblikk fryktet han at han var i ferd med å få et av anfallene sine, og han lukket øynene og følte den velkjente, svimlende varmen feie gjennom kroppen. Han kjempet imot, svelget spytt, klamret seg til lenkene mens den digre saksen kappet dem av. Minnet var i ferd med å blekne – rommet og ilden, kaken med ørsmå sølvkuler på en tallerken med gullrand. I det samme han forsøkte å holde på det, var det borte, og han var tilbake i Incarcerons iskalde mørke med den sure metallstanken av oljete hjul. Lenker gled og skranglet i bakken. Han kom seg lettet på bena mens han hev etter pusten. Kvinnen grep håndleddet hans og vendte på det. «Dette må forbindes.» Han stivnet. Han klarte ikke å røre seg. Fingrene hennes var svale og rene, og hun hadde tatt på huden mellom det revnede ermet og hansken, og hun så den bitte lille tatoveringen av fuglen med kronen. Hun rynket pannen. «Det der er ikke et borgeratmerke. Det ser ut som …» 15

«Hva?» Han stirret skarpt på henne. «Ser ut som hva?» Noe rumlet langt borte i hallen. Lenkene rundt føttene hans begynte å gli. Mannen med boltesaksen sto bøyd over dem, og nølte. «Merkelig. Den skruen. Den er løs …» Maestraen stirret fortsatt på fuglen. «Den ser ut som krystallen.» Det hørtes rop bak dem. «Hvilken krystall?» spurte Finn. «En underlig ting. Noe vi fant.» «Og den er lik fuglen? Er du sikker?» «Ja.» Hun snudde seg forvirret og så ned på skruen. «Du var ikke egentlig …» Han måtte få vite hva hun snakket om. Han måtte holde henne i live. Han grep tak i henne og dro henne mot bakken. «Kom deg ned,» hvisket han. Og så, sint: »Skjønner du ikke? Alt sammen er en felle.« Et øyeblikk stirret øynene hennes inn i hans. Overraskelsen brast og ble til redsel. Hun rev seg løs fra ham – en rask vridning, så hadde hun reist seg og skrek: «Løp! Alle sammen, løp!» Men ristene i bakken ble åpnet med en skramlelyd – armer skjøt ut, kropper ble lempet opp, våpen klasket i steingulvet. Finn skjøt fart. Han slengte mannen med saksen unna, sparket av den falske skruen og vred seg ut av lenkene. Keiro ropte til ham – en huggert føk forbi hodet hans og han kastet seg ned, rullet rundt, og kikket opp. Hallen var svart av røyk. Borgeratene skrek, stormet i skjul bak de enorme søylene, men avskummene var allerede ved vognene, fyrte av i alle retninger, og røde lysglimt fra de tungvinte flintebørsene fikk hallen til å lukte surt. Han kunne ikke se henne lenger. Hun kunne være død, hun kunne ha flyktet. Noen skubbet til ham og stakk et våpen i hånden hans – han trodde det var Lis, men alle avskummene 16

hadde på seg de samme mørke hjelmene, så han var ikke sikker. Da så han kvinnen. Hun gjemte et barn under den første vognen – en liten gutt hulket og hun tok tak i ham og slengte ham foran seg. Men ut av de små kulene som falt og sprakk som egg foran ham, hveste det gass, og stanken fikk tårene til å stå i øynene på Finn. Han dro fram hjelmen og trakk den på seg, og de gjennomvåte putene for nesen og munnen forsterket lyden av pusten hans. Gjennom øyegitteret var hallen rød, skikkelsene tydelige. Hun hadde et våpen og hun skjøt med det. «Finn!» Det var Keiro, men Finn brydde seg ikke om ropet hans. Han løp mot den første vognen, stupte under den, og grep maestraens arm – idet hun snudde seg, slo han våpenet til side og hun skrek av sinne og klorte etter ansiktet hans med naglehanskene sine, og piggene skrapte mot hjelmen. Mens han dro henne ut, gjorde barna voldsomt motstand, samtidig som en foss av matvarer ble kastet ned rundt dem, tatt imot, stuet sammen, og effektivt skjøvet ned i sjaktene under bakken. Da hylte det i en alarm. Incarceron våknet. Glatte luker gled til side i veggene – blendende lysstråler skjøt ned fra det usynlige taket, sveipte fram og tilbake over gulvet, og plukket ut avskummene der de pilte av sted som rotter, omgitt av enorme, skarpe skygger. «Evakuér!» ropte Keiro. Finn dyttet kvinnen videre. Ved siden av dem ble en løpende skikkelse spiddet av lys og fordampet panikkslagen uten en lyd. Barn hylskrek. Kvinnen snudde seg, andpusten av sjokk, og stirret bak seg på restene av gruppen sin. Finn dro henne bort til sjakten. «Ned der,» gispet han. «Eller så kommer du til å dø.» 17

Et øyeblikk trodde han hun ville nekte. Så spyttet hun på ham, rev seg løs og hoppet ned i sjakten. En gnistrende hvit flamme svidde brosteinene, og Finn hoppet etter henne med det samme. Sklien var av hvit silke, sterk og stram. Han holdt pusten helt til han veltet ut i den andre enden, i en haug med stjålne pelser og hardt metall. Maestraen var allerede dratt til side, og nå sto hun med et våpen mot hodet og betraktet ham hånlig. Finn kom seg møysommelig på bena. Rundt ham på alle kanter kom avskummene glidende ned i tunnelen, tunglastet med utbyttet, noen haltende, noen knapt ved bevissthet. Helt til slutt kom Keiro, og landet lett på føttene. Ristene over dem slamret igjen. Skliene løsnet og dalte ned. Vage skikkelser gispet og hostet og rev av seg maskene. Keiro dro sin langsomt av, og avslørte et vakkert ansikt som var dekket av støv. Finn slo rasende etter ham. «Hva var det som skjedde? Jeg var vettskremt der ute! Hvorfor ventet dere så lenge?» Keiro smilte. «Ro deg ned. Aklo fikk ikke gassen til å virke. Men du holdt det gående med prat, du.» Han kikket på kvinnen. «Hvorfor tok du deg bryet med henne?» Finn trakk på skuldrene og var fortsatt rasende. «Hun er et gissel.» Keiro hevet et øyebryn. «Det blir for mye bryderi.» Han nikket til mannen som holdt våpenet – og mannen spente avtrekkeren. Maestraen var hvit i ansiktet. «Så jeg får ikke noe ekstra for å risikere livet der oppe?» Finns stemme var stø. Han rørte seg ikke, men Keiro kikket på ham. Et øyeblikk ble de stående og stirre på hverandre. Så sa edsbroren hans kjølig: «Hvis hun er det du vil ha.» 18

«Hun er det jeg vil ha.» Keiro kikket på kvinnen igjen, og trakk på skuldrene. «Hver sin smak.» Han nikket igjen, og våpenet ble senket. Så klasket han Finn på skulderen så en støvsky slo opp fra klærne hans. «Bra jobbet, bror,» sa han.