Mons Kallentoft
Den femte 책rstiden Oversatt av Lene Stokseth, MNO
Copyright © Mons Kallentoft 2011 Originalens tittel: Den femte årstiden Published by arrangement with Nordin Agency, Sweden Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2012 Omslagsdesign: Niklas Lindblad/ Mystical Garden Design Omslagsfoto: Eva Lindblad / 1001bild.se Oversatt av: Lene Stokseth Repro: RenessanseMedia AS Sats: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon 10,1 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-5643-6 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no
Den femte årstiden er ren fiksjon og ingenting annet. Enhver likhet med virkelige personer eller hendelser er tilfeldig. Jeg har også tatt meg enkelte geografiske friheter.
Prolog Tidlig desember 2010
Jeg forstår ikke hvorfor. Kroppen min er ilden. Alle årstidene. Jeg har hundre sår som noen har skrapt og slitt, hugget ut av meg, og jeg stavrer gjennom skogen. Brennende kulde og isnende smerte. Det er meg. Jeg er blitt smerten. Hva finnes etter smerten? Trærne er hydraer hvis tusen glødende hoder kaster seg etter meg, tennene vil rive meg i stykker, det giftige blodet deres leter seg inn i det som er meg, og et tusenbein kravler oppover langs det ene låret mitt og videre inn i meg, der det stikker ut djeveltentaklene sine. Jeg skriker. Er dette slutten? Blodet renner nedover pannen men, men jeg stavrer videre, kjenner hvordan trærnes røtter gjør seg fri fra den kalde bakken og tvinner seg om anklene, leggene og lårene mine og prøver å felle meg, gjøre meg åpen for hydraenes piggtrådtunger. Hvordan havnet jeg her? Hvem er jeg? Jeg er ensom. Jeg har ikke engang meg selv lenger. Og noe jakter på meg. Hva mer er det i vesken til udyret? 5
Hver rot, hver grein, hver kalde vind vil slite meg i stykker og lepje i seg blodet, spise tarmene mine, nyrene, leveren og hjertet. Mamma. Der er du. Jeg ser deg stå på kjøkkenet, og jeg roper på deg. «Mamma, mamma!» Greinene graver seg inn i meg, nå. Kulden og varmen er meg, og det regner og snør og hagler, og nå skriker hydraene. Hvor kommer alle fluene fra? De vil legge egg i sårene mine og la dem bli til larver som skal bli født i det som en gang var meg. Hvem vil huske meg? Mannsansikter risses i trestammene. Jeg får ikke puste lenger. Greinene og riset og tornene skjærer i stykker føttene mine. Jeg vil at de skal ta meg igjen, slik at noe annet, en hvithet, en annen varme kan begynne. Jeg beveger meg fremover. Brenner. Har ikke hud igjen på leggene. Vil ikke kjenne mer. Vil ikke at en eneste grein til skal stikkes inn i skjødet. Hør gispene. Hør mørket. Hør ensomheten. Hør et menneske som kveles av sin egen frykt. Hør et menneske som nekter å gi opp, nekter å dø. Det mennesket er jeg. Nå hyler jeg. Det er mitt siste skrik, den siste luften jeg klarer å presse ut av lungene. Jeg ligger på ryggen på glødende røtter, der hvordan greinene på trærne senker seg ned mot meg. Ansiktene deres spytter og freser etsende syre på kinnene mine og ned i øynene og gjør meg blind. Men smerten er ikke blind. 6
Den er det eneste som er igjen nå. Og trærnes utskårne masker. Noe kaldt i siden. Snøen faller. Hvite stjerner faller ned på den nakne kroppen min, og stålet sliter i mitt indre, hogger opp kjønnet, enda et, og det finnes ikke noe annet der lenger enn skriket mitt. Jeg orker ikke engang å skrike mer. Skogen er døv. Vil ikke se. Mamma. Jeg vil ikke at du skal få vite hva som skjedde med meg. Jeg vil du skal tro at jeg døde uten frykt, uten smerte, omgitt av snille mennesker. Jeg vil tro det selv. Men jeg vet at det ikke ble slik, og noe hogger i meg igjen, en kvass trestamme, et tusenbein med tusen kniver til bein, det flimrer i meg, og jeg dør, mamma, jeg gir kroppen min til fluene. Jeg forlater meg selv, ser den istykkerrevne kroppen min ligge i en lysning i en øde östgötaskog, og jeg blir en annen, en som svever i en verden skilt fra de levende, og jeg er fri, mamma, visst er jeg vel det? Jeg ser at jeg blir forlatt. Bregnene napper meg i siden, trærne vil fortære det kjøttet som var meg. Noen går derfra. Tørker av kniven med råtnende løv. Jeg er død, mamma, brent, istykkerskåret, drept og voldtatt. Den skjebnen er jeg ikke alene om. Og det må få en slutt. Hydraen må drepes, selv om den har evig liv. Maria. Det er meg. Maria Murvall. 7
Jeg er stum, og verden finnes ikke, men jeg vet hvor jeg er, selv om jeg fremdeles ikke har feste i min egen verden eller i den utenfor. Det finnes ingen logikk der jeg befinner meg. Det er nytteløst å søke den. Jeg sitter på sengen, trykker meg inn i et hjørne i et rom på Vadstena sykehus. Et galehus. Her havner slike som meg. Mennesker i hvite frakker. De tviler på om jeg finnes i deres verden, om jeg hører hva de sier, hva de vil meg, om jeg forstår hva som har skjedd og om jeg husker noe fra da skogen voldtok meg. Jeg husker alt. Men jeg er ferdig med livet deres, har lagt det bak meg. Nå er det ingen vei tilbake. Jeg har ikke lenger tungens språk. Jeg finnes ikke. Ikke for noen lege eller sykepleier, eller for brødrene mine, eller for Malin Fors, som pleier å komme iblant og prøve å få meg til å snakke, prøve å få meg til å svare på spørsmål hun ikke engang vet om jeg oppfatter. Jeg vil ikke finnes. Og om jeg ikke finnes, kan ikke ondskapen finnes, og da har det ikke hendt noe fælt, og hvis det ikke har hendt noe fælt, finnes ikke ondskapen. Det er sommer, eller kanskje vår, der ute, utenfor vinduet mitt. Eller er det senvinter? En mellomårstid som ikke har noe navn. Verden har gått av hengslene, sier de, og jeg vet at den har vært av hengslene lenge. Jeg drømmer ikke lenger. Jeg lever i søvn og våkenhet, og jeg vil fortsatt at hydraen og hodene dens skal forsvinne. Men hydraen går det ikke an å drepe. Den kom den første gangen i skogen, og siden kom den igjen og igjen, og sist kom den like før jul. Da skrek jeg. 8
Inni meg. Den slutter aldri å bevege seg og lete etter nytt kjøtt å ødelegge, fortære og tilintetgjøre. Det tar aldri slutt. Og nå siger en sky inn over solen, en tykk, svart, svulmende og svovelstinkende sky av ondskap. Hit kan ikke ondskapen nå. For jeg finnes ikke. Hjertet mitt slår, men jeg lever ikke. Slett ikke. Hvis noen hadde koblet elektroder til hjernen min, ville man ant aktivitet, men ikke slik dere kjenner den. Ikke sjelens blinkende spor når synapse på synapse aktiveres av nysgjerrighet på verden. Jeg er døvheten. Et annet mønster. Men nå skjer det igjen, og jeg vil skrike, og jeg skriker, men skrikene høres ikke, for jeg finnes ikke. Men hydraen finnes. Tennene. Kjevene som trekker kvinner ned i det svarteste av alle dyp, dypet som kun består av frykt, smerte og ensomhet. Det begynner med kvinnene. Kvinnene kommer før barna. Derfor må det handle om kvinnene denne gangen. Kvinner som meg. Den rører på seg nå, ondskapen i dypet. Den rører på seg. Og jeg, Maria Murvall, kryper sammen i kroken min og skriker det lydløse skriket som kvinnen ved bilen langt herfra ikke kan høre. En bildør åpnes på en gruslagt plass foran en stor gotisk villa omgitt av trær der vinden danser gjennom tett løvverk. Kvinnen som føres inn i bilen, er dopet. Noen har satt en kanyle i armen hennes og sprøytet inn et middel som skal gjøre henne rolig. 9
Håndleddene har merker etter lenkene som har holdt henne festet til en vegg. En svart veske med brukte sedler skifter hender. Bildøren lukkes. Bilen kjører nedover en asfaltert vei og forsvinner bort i et ukjent landskap der et vann stadig skifter utseende i lyset. Deretter fortsetter bilen inn i en fremmed årstid. Et rom venter på den unge kvinnen i denne årstiden. Rommet er nådeløst. Et rom skapt av mørke og lys. Et rom uten følelser. Et rom der døden og livet mangler skillelinjer. Det rommet der mennesket klarer å glemme at hun er menneske.
Del 1
Den førstnevnte kjÌrligheten
1 Skåne, lørdag den fjortende og søndag den femtende mai
Kan skyene lukke øynene? tenker Malin. Gjøre seg blinde for det som skjer under dem? Kan skyene glemme? Hun trekker Peter inntil seg og ser ut over det skånske jordet som faren hans eier. Legger kinnet mot den ene skulderen hans da de spaserer i retning av en lav, grønnkledd ås en kilometer unna. Er alt bra nå? Endelig? Har jeg fått ro i livet, falt til ro med det som har vært og det som kan bli? Bare det at jeg er her nede i Skåne, tenker Malin, sammen med Peter for å være på feiringen av syttitoårsdagen til faren hans, beviser vel det? Før ville en spasertur som dette, uten annet mål eller annen mening enn spaserturen i seg selv, gjort henne rastløs og fått henne til å lure på hvor man kunne finne nærmeste bar og drikke seg i senk. Men nå går hun her. Ved siden av Peter. Setter den ene foten foran den andre og lengter egentlig ingen steder. Det går fint å gå her. På denne måten. Det går fint å gjøre det akkurat nå. Peters grønne kordfløyelsjakke. 13
Stoffet mykt mot kinnet. Også stemmen hans er myk når han snakker om intrigene på nevrokirurgisk i stedet for alt det andre han vil snakke om noen ganger, og som hun absolutt ikke vil diskutere. Eller vil jeg det, forresten? Åsen kommer nærmere. Nærmere. Og så står Malin Fors og Peter Hamse ved foten av åsen, ser på hverandre og nikker, og deretter begynner de bestigningen. Hun er raskere enn ham. Begynner å løpe og kjenner svetten innenfor genseren. Hører ham puste bak seg. Jeg vinner. Og kjærligheten er en konkurranse her i den fremmede åsen i Sør-Sverige, og løp, Malin, løp, for det finnes alltid noe å flykte fra, eller hva? Om ikke annet følelsen av at alt er bra. Men kjedelig. Oppe nå. Hun er kanskje femti meter foran ham. Setter seg på en stein. Ser ut over verden. Ser på Peter som kommer mot henne, andpusten og smilende og glad, som om hun var en gave som ventet på ham på toppen av verdens høyeste fjell. Han slår seg ned ved siden av henne. Slår armene rundt henne og gir henne et fuktig kyss på kinnet. «Du tar knekken på meg,» sier han. «Vet du det?» «Jeg vant,» sier hun. «Jeg visste ikke engang at vi konkurrerte.» Tause ser de ut over landskapet. Jordene der jorden begynner å leve igjen, Lund i nord, og rett fremfor dem i vest Københavns skorsteiner og gråsvarte hus på den andre siden av sundet. 14
Bak dem ligger Martofta, eiendommen til Peters far, og Malin snur seg og ser bortover mot våningshuset som ligner et hvitskimrende eventyrslott sett fra avstand. Vinduene gløder i solen. Vinduer er øyne, tenker Malin. De vil meg noe. Det er en grunn til at jeg er kommet hit. Jeg har merket det før, og nå vet jeg det. Det kommer til å skje noe. Og Peter trekker henne til seg. Begynner å snakke om hvor vakkert det er her, og hun vet hvor han vil, det hører hun på tonen i stemmen hans. Hun hysjer på ham. «Kan vi ikke bare nyte utsikten?» sier hun. «Det er vakkert her. Det får være nok.» «Er det noen gang noe som er nok for deg?» Det er vennlighet i Peters stemme. Ikke angrep. Eller? «Hva mener du?» «Jeg mener at du er det mest besatte mennesket jeg har hatt den ære å treffe.» Malin blendes av de varme, hissige lysflammene fra vegglampettene. Hun ser ut over spisestuen i Martofta og lar blikket gå fra ansikt til ansikt rundt det enorme spisebordet i valnøttre. Hva gjør jeg her? På en fremmed gård som ligger noen mil nord for Malmö, midt ute på en vindpisket, skånsk kjempeåker. Hva gjør jeg i dette overdimensjonerte huset med alle disse fremmede menneskene? Dagen har vært vidunderlig, som hentet fra et glanset magasin. Men dette? Klokken på armen til Rudolph Hamse. De små steinene glin15
ser i lyset. En Zorn på kortveggen bak ham, en gutt og en jente omgitt av høns på en låvebro. «Skånes bildekk-konge, det er faren min,» sa Peter den første gangen han fortalte om familien sin. «Han solgte firmaet for fem år siden.» Rudolph. Oppkalt etter stumfilmstjernen Rudolph Valentino. Han måtte ha vært en stor forfører i sin ungdom. Ansiktstrekkene er fremdeles skarpe, selv om han har fylt sytti. Tretti personer rundt bordet. Malin kjenner bare et fåtall av disse gjestene på den «beskjedne» syttitoårsfeiringen. De fleste har ansikter røde av Martini, champagne og vin og hjortekjøtt fra eiendommen, og i Malins ører lyder samtalene deres som bruset fra en vilter vårflom. Hun klarer å tyde enkelte av ordene som faller, men sammenhengen går tapt i de berusede menneskenes felles opphisselse. Vannet i glasset foran henne. Pekefingerneglene dypt ned i tomlenes nederste deler når dunsten av alkohol truer med å bli overmektig. Den nye svarte, dyre og ubekvemme kjolen fra Hugo Boss som Peter kjøpte til henne, gnager. Det silkeglatte stoffet klør, og skoene kjennes for små, hælene for høye. Men jeg ser pen ut, tenker Malin. Akkurat som gjestene. De fleste er eldre enn henne. De er av den sorten mennesker som lyver fordi det er moro og måler andre etter størrelsen på bankkontoene deres. Peter. Han sitter rett overfor henne, og hun ser på ham. Ser på den skarpe nesen og det blonde, kortklipte håret, og øynene hans gløder. Gjør de ikke det? Hun blir sjenert. Bare av å se på ham. Varm. Rød i kinnene, slik som de andre. 16
«Jeg er helt ulik dem,» sa han. Men det er han ikke. Han passer perfekt inn her med den kvikke legehjernen sin. Han klipper seg inn i konversasjoner på nøyaktig riktig tidspunkt, med de helt riktige kommentarene. Han avventer og går til angrep, spøker, og nå har han nettopp holdt en glitrende tale for faren sin. Bildekk-kongen. Nå røyker jubilanten sigar, og så reiser han seg, slår på glasset og maner til taushet, kremter, legger nakken bakover og trekker inn magen under krokodilleskinnbeltet og den hvite smokingskjorten, og det er som om et langt livs hardt arbeid og fortjent pondus suger gjestenes ord ut av spisestuen i løpet av noen få øyeblikk. Så begynner han å tale. Peters far. Han vender seg mot henne. Mot meg, tenker Malin og vil reise seg, men baken er som spikret til stolens grønne skinnsete, og hun vil kaste seg over de halvfulle vinglassene som er innen rekkevidde. Peter. Hjelp meg. Men han flirer bare til henne med et muntert og en tanke sadistisk blikk. «Malin,» sier bildekk-kongen. Rudolph. «Malin Fors. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få lov til å ønske en beinhard og strålende vakker, kvinnelig purk velkommen inn i familien Hamse.» Den stumme Valentinos tale. «Jeg trodde aldri at Peter skulle treffe noen som kunne holde på interessen hans i mer enn fem minutter. Det lille jeg vet og har hørt om deg, Malin, liker jeg svært godt. Hold fast i hverandre,» og Rudolphs blikk på sin kone Siv, moren til Peter, den forskjønnede, blonderte kvinnen i en åpenbart svinedyr, rød kjole som sikkert, helt, helt sikkert, hadde håpet på noe 17
bedre for sønnen enn en alkoholisert, men riktignok tørrlagt, alenemor fra fucking Linköping, av alle høl i landet. Gi meg litt adel, tenker hun sikkert bak det muntre smilet. Noen aner. Og mye penger. Rudolph svaier der han står på plassen sin ved kortenden. Men han har lest seg opp og forteller kort om drapssaker hun har oppklart. Beundrende aahing fra de andre gjestene: Steng alle forbrytere inne. Flå dem levende. Navn på drapsmenn. Samfunnsfarer. Uskadeliggjort, takket være henne. Nå trenger vi ikke å frykte mer fra dem. «Takket være deg, Malin Fors.» «Velkommen til familien Hamse og Martofta. Skål for det!» «Skål!» Tretti fremmede mennesker som løfter glasset mot henne. Hva gjør jeg her? Skål i vann, skål i savn. Etter hva? Kanskje etter datteren min, Tove, eller bare etter å få kjenne Peters kropp tett inntil min. Hun konverserer en bilhandler fra Simrishamn. En knusktørr skåning i sekstiårsalderen som har tjent en formue på ’tysk ingeniørkunst’. Så går bilhandleren på toalettet. Og Malin får tid til å se på Peter. På ansiktet hans. En urform for henne. Linjene det første mennesket tegnet i sanden på den første stranden. Jeg er fortapt, tenker hun da hun ser på ham. Omgitt av familien sin, den som slumpet til å bli hans. Vi er fortapte begge to, er vi ikke? Det er ingen vei tilbake. Uansett hva moren din vil. Du begynte å snakke om det for et halvt år siden. Barnet du ville ha. 18
Barnet du vil vi skal prøve å få sammen. «Det ville være bra, Malin. Og det er på tide for meg, ellers blir det aldri noe av det.» Det sa du en gang da du fant meg hjemme i stuen, bøyd over papirene fra mappen min om Maria Murvall. Den trettito år gamle sosialarbeideren som ble funnet brutalt voldtatt og mishandlet på en skogsvei sør for Hultsjön, nord for Stjärntorp, en høstmorgen for sju år siden. Papirene hadde ligget spredd utover gulvet. Som en slags skapelsesberetning som søkte orden. Kjærligheten. Ondskapen. De er ikke ett, er ikke det samme, tenker Malin samtidig som bilhandleren slår seg ned ved siden av henne igjen. Det er forskjell. Som natt og dag. Kaldt og varmt. Maria Murvall. Stum og fraværende i et rom på Vadstena sykehus. Utenfor seg selv. Broren min. Stefan. Forlatt av sin egen mor. Ute av stand til å forstå hvem jeg er. Men du merker at jeg finnes, Stefan, gjør du ikke? Jeg finner inn til noe i deg. De tynne armene hans oppå dynen. Han sover på ryggen med åpen munn, og hälsingnatten våker utenfor sykehjemmet der han bor. Den fordømte faren min som lot som om broren min ikke fantes. Som holdt ham hemmelig for meg i nesten trettifem år. Det svinet. Pappa er tilbake på Tenerife. Har ikke snakket med ham siden han dro tilbake dit. Han har ringt, men jeg har ikke ringt tilbake. Tilgi? Gå videre? Aldri. Ikke tale om. Det er ikke alt som skal tilgis. Og 19
mamma. Død og begravet nå. Sviket hennes kommer jeg aldri til å kunne forstå. Det vet jeg nå. Og hva kan et slikt svik føre til? Stefans kalde, slappe hånd i min, et halvvarmt, fallent blad med myke bein og opphøyde, varme blodårer. Du kjenner at jeg er hos deg, gjør du ikke. Du kjenner vel meg? Verden er et plaget skrik. Barn. Til denne verdenen? Sikkert, Peter, sikkert. «Kaffe og avec inntas i salongen.» Sivs stemme er pipete, men fylt av en tilfreds varme da hun forkynner fortsettelsen på kvelden. Peter tok hånden hennes, de lette seg ut av spisestuen og tok plass i en stor, blå Howard-sofa foran en åpen peis med en gapende bjørneskinnfell på gulvet nedenfor. Han hentet kaffe til dem begge og en konjakk til seg selv. Satte seg ved siden av henne, hvisket henne i øret: «Kanskje de tror du er gravid siden du ikke drikker noe.» Det hadde hun tenkt på selv også. Og kommet fram til at hun ga faen i hva de tenkte. Jeg er trettiseks år nå. «Jeg driter i hva de tenker. Det vet du.» «Jeg vet det,» svarte han. «Og det er derfor pappa liker deg. Han har aldri hatt respekt for andre enn stabukker.» «Så du synes jeg er en stabukk?» «Det er bare fornavnet, og det vet du.» Så holdt han henne tett inntil seg og kysset pannen hennes. «De er ikke så verst, er de vel?» Hun ristet på hodet. «Det var fint det han sa til meg.» Hun lukket øynene. Tenkte på Tove. Tenkte at hun sikkert var på en eller annen fest oppe i Lundsberg, at det virket som om hun trivdes på internatskolen, at det var blitt stadig lenger 20
mellom telefonsamtalene deres i løpet av det siste året. Først hadde de ringt hverandre hver dag, og senere hver annen, og nå kanskje en gang i uken, og da var det nesten alltid Malin som ringte, med den forsmåddes arrighet i kroppen. Men nå hadde hun Peter. De hadde hverandre og bodde praktisk talt sammen selv om de hadde hver sin leilighet. Faren hans hadde ikke tatt helt feil. Hun kunne veldig gjerne tenke seg å bli en del av denne familien. Kanskje, kanskje var hun det allerede. To ukers ferie. Det hadde vært en fredelig vinter på politistasjonen. Ingen spektakulære drap hadde rystet Linköping. To forsofne alkiser hadde klart å drepe hverandre i en leilighet i Berga i februar, men det var vel egentlig det hele. Malin hadde lengtet etter en vanskelig sak. Og fått skyldfølelse for det. Men det er faktisk jobben hennes å oppklare vanskelige drapssaker hun gjorde, og hun vet at hun er god til det. I stedet hadde hun arbeidet med saken til Maria Murvall. Det virket nesten som om det var naturen selv som hadde voldtatt henne. Hun satt fortsatt taus og innesluttet på sykehuset. Men Malin hadde ikke klart å komme noen vei der, selv om hun hadde gransket alle innfallsvinkler og lett i hver minste krok. «Ta to uker, nå, Malin,» hadde Sven Sjöman, sjefen hennes, sagt. «Dra og besøk Tove. Gjør noe moro.» «Synes du jeg ser sliten ut?» «Nei, snarere tvert imot, men freden varer ikke evig, vet du.» Hun hadde ikke reist til Tove, det hadde ikke passet med planene hennes, men hun skulle forsøke å dra opp dit til avslutningen om noen uker. I stedet hadde Peter tatt noen avspaseringsdager og mast om at hun skulle bli med ham ned til Skåne, til farens syttitoårsfest. Han hadde lokket med noen dager på Hotel Angleterre i København. Han sa at hun kom til å elske det. 21
Hun var jo nødt til å treffe dem igjen en gang. Den første gangen var i Stockholm før jul, på julebord i Operakällaren. Rudolph og Siv. Bildekk-kongen og kona hans. Peters søster Theresa, forsker ved det medisintekniske selskapet Gambro i Lund. Og nå sitter jeg her, tenker Malin. Hva føler jeg? Vet ikke. Har ingen anelse. Bare at jeg vil være sammen med Peter. Og at noe må skje.