Frode Granhus
Kistemakeren
:
Copyright © Schibsted Forlag AS, 2015 Omslagsdesign: Juve Design Repro: KS Design, Rasta Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon 10,5 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2015 ISBN: 978-82-516-8341-8 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
So lead me to the river Blood runs thicker than the water C. MacDonald RUNRIG
Kapittel 1
Idet hun gled ut av bevissthet, rykket hun til slik at knærne slo mot lokket. Ikke sovne. For guds skyld ikke sovne. Det innebar å gi slipp på den siste rest av kontroll. For selv om ingen av plankene lot seg rikke, hadde timene i kisten fortalt henne at det var noe hun kunne gjøre for å bøte på lidelsen. Først luften. Til å begynne med hadde den føltes tykk og kvelende, men da hun klarte å roe seg ned, fortelle seg selv at strimen av lys også betydde tilgang på frisk luft, hadde hun kunnet puste normalt. Med jevne mellomrom flyttet hun litt på kroppsvekten, vred seg en anelse til siden, og snart ga små prikkinger liv til en nummen bak. Det eneste hun nektet seg selv, var å åpne øynene igjen. Hun visste at plankeraden strøk seg like over nesen, og at en mager sirkel av lys stakk seg inn rundt den venstre armen hennes, som var låst til et hull i kisteveggen. Selv om den var innhyllet i et tøystykke av noe slag, var den iskald. Hullet på høyre side var tildekket med en fille. Ble det tatt i bruk, ville hun ligge som korsfestet. Med jevne mellomrom var det som om en mørk bølge skyllet gjennom henne, bar med seg vissheten om at hun kom til å dø her, og at ingen noen gang ville finne ut av hva som hadde skjedd henne. Instinktivt strammet hun alle muskler, med en følelse av at om ikke lokket ble åpnet, ville hun kveles med det samme. Hun tvang seg til å holde øynene lukket, til å stå imot behovet for å gispe etter luft og for å sprelle fritt med armer og bein. Sakte klarte hun å hente seg inn. Forsiktig trakk hun 7
pusten med åpen munn, noe som ga en følelse av at hun hadde mer enn nok luft. Og når hun ikke pustet med nesen, slapp hun å kjenne den myrlignende lukten av fuktig jord, iblandet den bitre eimen av sin egen redsel. Så lot hun tankene ta henne bort herfra. For ingen kunne fly som henne. Fly til steder hun aldri hadde vært. I løpet av sekunder var hun tilbake på rommet sitt, der hun pleide å sitte med soveromsvinduet på vidt gap og kjenne at den friske havbrisen fylte lungene. Så tok hun sikte på bukta på den andre siden av fjorden, og slapp seg nedover i et mykt svev. Hun visste at det kom til å bli en lang tur, lengre enn noen gang, men det var en reise hun måtte gjøre for å holde seg i live. Bare hun ikke sovnet.
Kapittel 2
Det første Rino kjente, var at han var kald på nesen. Dernest lukten. Gammelt og slitt hus. Han snudde seg i sengen og famlet etter mobilen. 07.37. Endelig hadde han sovet hele natten gjennom. Han lyste rundt seg med telefonen. Tapetserte skråvegger og en gulnet kuppel han før eller senere kom til å stange i. Han dro dyna halvveis over hodet og hvisket til seg selv: Rino Carlsen, du har gjort det igjen. Heldigvis hadde han ingen arbeidslister hengende over seg nå, som da han for noen år siden hadde vært innlosjert hos tanten. Men huset trengte sårt en oppussing, og fra neste uke av kom både snekkere og elektrikere. Idyllen Lofoten hadde snudd vrangsiden til for noen år siden, da han under en hundreårsstorm hadde vært sekunder fra å drukne. Men han var ikke av den lettskremte typen, og da en nyopprettet lensmannsstilling ble utlyst på Reine, hadde han valgt å søke seg hit på nytt. Straks han var blitt tilbudt stillingen, hadde han sendt ut en internmail og orientert kollegaene på politistasjonen i Bodø. Fortsatt hadde han tid til å ombestemme seg, og når sant skulle sies, sendte han mailen i håp om at Guro skulle be ham bli. Men hun brydde seg åpenbart ikke. Følgelig var det like mye i protest at han takket ja til jobbtilbudet. Under avskjedslunsjen hadde hun gitt ham en klem og beklaget at han søkte seg bort. Fortsatt fantes det en retrettmulighet, men blikket hun sendte ham, var ikke blikket til en som så sin store kjærlighet legge ut på en årelang polekspedisjon. 9
Joakim, hans syttenårige sønn, hadde tatt nyheten med en skuldertrekning og gitt klar beskjed om at det ikke ble aktuelt å benytte ferga hvis han ble tvunget til helgebesøk. Forståelig nok. Også Joakim hadde sine erfaringer som satt i kroppen. Han svingte beina ut av sengen og tørket duggen av loftsvinduet. Magien fra kvelden i forveien var borte, da skumringen hadde forvandlet fjellene til forsteinede troll – mot en himmel som bølget i grønt. Mykt, som silkeskjerf i sval bris, hadde nordlyset flakket mellom toppene. Han skulle ha gitt mye for å kunne dele et slikt syn med Guro. Han gikk forsiktig ned den bratte loftstrappen, med trinn tilpasset barneføtter. Fremdeles var det en lunk igjen i den gamle ovnen. Han la i ved og litt avispapir og fyrte opp på nytt. Kontorbygget var fortsatt ikke ferdigstilt, så inntil videre fungerte det velbrukte huset som kombinert bolig og arbeidsplass, der et bislag på seks og en halv kvadratmeter fikk duge som Vest-Lofotens lensmannskontor. Han inntok morgenkaffen mens han betraktet sjøens rytmiske vasking av svabergene. Klokken var 08.15. Null stress. Når hadde han sist hatt det slik? En halvtime senere satte han seg inn på det provisoriske avlukket. Fra hovedkontoret på Leknes var han blitt overlatt to saker: et innbrudd, samt en nabofeide som hadde kulminert i trusler. Det nye livet i havgapet. Thomas, den av kollegaene i Bodø som stod ham nærmest, hadde ringt ham et par ganger allerede. Men ikke Guro. De var blitt satt på samme sak for en tid tilbake, en sak som hadde ført dem nærmere, men som på samme tid hadde snudd opp ned på livet hennes. Etterdønningene hadde fått henne til å trekke seg tilbake; en distanse han hadde kjent på siden. En enkel panelovn klarte ikke å varme opp det lille kontoret, og han gikk inn i stuen igjen og stilte seg foran ovnen. Kanskje hadde flyttingen vært overilt, men han ville bort fra den spente stemningen som hadde oppstått mellom dem. 10
Guro. Han smakte litt på navnet, konstaterte igjen at det for alltid ville være Guro. På tross av at dåpsattesten sa noe annet. Han visste at kollegaene i dette øyeblikk var samlet til en felles kaffepause. Guro pleide ikke å si stort, men det gjorde ikke noe. De hadde vært sammen. Nå var avstanden 55 nautiske mil. Takket være henne. Et blikk ut av vinduet. Tre år tidligere hadde Reine hilst ham velkommen med en av de verste stormene i manns minne. Nå var et kaldt teppe i ferd med å senke seg mellom fjellene. Om ikke mange ukene ville den første rimfrosten farge landskapet hvitt. Det banket på døren. Harde og tette knokeslag. Ute på trappen stod en mann og en kvinne i trettiårene. Det febrilske kroppsspråket stod dårlig til det Rino tippet var turklær innkjøpt på spesialbutikk. Allerede før kvinnen hadde forsikret seg om at hun var kommet til die Polizei, forstod Rino at nok et lofoteventyr var i ferd med å få en brutal start.
Kapittel 3
Det hadde tatt ham mindre enn ti sekunder å forstå at det var en av de dagene igjen. Moren hadde ikke sagt et ord, ikke sluppet et sukk engang, likevel var det som å møte en vegg av noe tungt og trykkende. Periodene kom oftere og oftere, og det virket som hun hadde gitt opp forsøkene på å gjøre det godt igjen. I stedet lot hun seg dra ned mot det som forandret henne til en annen, en det var umulig å blidgjøre. Derfor hadde han slengt ranselen fra seg og snudd. Ikke sagt et ord, bare gått stille ut igjen. Han gikk med raske skritt og knyttede never. Med jevne mellomrom bokset han ut i luften. Først da et vogntog suste forbi, så nær at han følte han ble sugd inn i veibanen, skrådde han ned mot havet. Det hadde regnet på morgenen, men svabergene var for lengst tørre. Han enset ikke vinden, ikke før han satte seg ned på berget, da kjente han hvordan den la seg som en isnende hinne innenfor klærne. Han hatet moren, ønsket henne død, men angret seg i det samme. Selvsagt ville han ikke miste henne. Men han skulle ønske at hun var annerledes, en normal mor, og at han hadde et annet valg enn bare å vente på at tungsinnet hennes skulle lette. Han dro beina innunder seg og ble sittende og stirre mot kveiler av tang som duvet med de sakte dønningene. Etter en stund la han merke til en gjenstand av noe slag, der to svaberg bøyde av mot hverandre. Det var verre før, hadde faren 12
fortalt en gang. Før han dro. Da ble alt fra sykler til komfyrer dumpet i sjøen. Først etter at turismen skjøt fart, ble hele havneområdet ryddet. Det glimtet i metall, og han reiste seg og balanserte langs ryggen av berget. Da han var mindre, hadde han lekt at bergene var hvaler, store beist som han bekjempet med spyd og rå makt. I tiden før moren ble til en annen. Forbauset konstaterte han at det var et gammelt VHS- kamera, ikke ulikt det som stod ubrukt hjemme. Han løftet det opp. Japsemerke dette også. Det veide et tonn. Altså var det fra steinalderen. Kanskje det var blitt kastet oppe fra veien, for det hadde sprekker over det hele. Han lirket løs biter av sidedekslet. Det stod en kassett i kameraet, og magnetbåndet som tøt frem, var tydelig krøllete. Etter å ha presset kassetten inn og ned fikk han lirket den fri, men båndet var dratt inn i maskineriet. Han tok frem lommekniven som han stort sett alltid bar med seg, og kuttet båndet. Så dro han fra den andre enden. Etter litt lugging fikk han trukket det gjennom. Han stakk en finger inn i et av de taggete hjulene og lot kassetten pendle frem og tilbake. Han skulle til å slenge den fra seg, men bestemte seg for å ta den med hjem, slå i hjel litt tid med å forsøke å lappe den sammen. Han gikk lydløst ned på rommet sitt, ville ikke at moren skulle høre ham, tro at alt var greit. Han fant frem tape og skjøtte båndet så nøyaktig som han klarte. Ettersom han ikke brukte den gamle VHS-spilleren lenger, var det ingen krise om den spiste opp båndet. Han slo på TV-en og koplet til spilleren. Så trykket han på Rewind, men en jamrende lyd fikk ham til å ta ut filmen og spole den tilbake manuelt. Han startet avspillingen, med den samme følelsen som når han snek seg til å kikke på noen i smug. Først svart skjerm. Så kaotiske og dunkle bilder som likevel var gjenkjennbare. En jordvoll, litt krattskog, og et glimt av hav. Filmen var mørk og kornete, og etter litt hakking ble bildet zoomet inn. Sakte begynte noe å 13
ta form. En slags kasse. Selv om han ikke helt visste hva han så, forstod han instinktivt at noe var galt. En del av ham ville stoppe filmen, rive den ut av spilleren og slenge den tilbake der han hadde funnet den, men han ble stående. En bevegelse fra noe som først lignet feite meitemarker, før han forstod at det han så, var en hånd som stakk ut gjennom et hull i treverket. Brått kjentes rommet han satt i, bitende kaldt. Bildet ble zoomet ytterligere inn. Fingre som grep i løse luften. En arm som rykket til. Det var ikke en kasse han så. Det var en kiste.
Kapittel 4
1950 På folkemunne ble den omtalt som en øy, men den var mest for en holme å regne. Kun noen titalls meter fra fastlandet brøt den overflaten, dovent vakende. Ved flo sjø raget høyeste punkt mindre enn to meter over vannet, noe som i stormvær innebar at holmen lå innhyllet i sjøsprøyt. Like fullt ble det reist rorbuer der – fire i tallet – som i tiden rundt århundreskiftet fungerte som hjem for sesongfiskere. I førkrigsårene ble buene fraflyttet, og i flere år ble de stående tomme – frem til en stille massemorder meldte sin ankomst. Den skambelagte tuberkulosen hadde lenge vært landets største folkesykdom, og da frykten for smitte toppet seg, tvang den frem en nådeløs utstøting. Lenge hadde folk gått omveier rundt de som ifølge ryktene kunne ha bakterien i kroppen, og den som hostet i offentlighet, ble straks møtt med mistenksomme blikk. Vinteren 1950 ble de første familiene forvist til rorbuene. En enkel gangbro ble bygd på dugnad, og med det var de smittede så godt som isolerte. Etter hvert ble rorbuene oppgradert, men fremdeles hersket trange kår. Og når de første deformitetene forandret sykelige kropper, gikk det ikke lang tid før den vesle øya fikk et navn: Tullingøya. Den 28. september samme år flyttet Johan og Eva Flæsen inn på den siste ledige bua. De hadde tre barn: Anna på seks og Karin på tolv, samt Harald på åtte. Smittebæreren. 15
Kapittel5
De fulgte den letteste oppstigningsruta, først langs en gammel rørgate, derfra i åpnere partier som virkelig sugde krefter. Rino hadde kjapt fått samlet fire frivillige fra Røde Kors og en veiviser fra en lokal turoperatør. I tillegg var begge turistene, som viste seg å være østerrikske fjellklatrere, med for å vise vei til det de omtalte som et grotesk funn. Dagen i forveien hadde de besteget fjellet fra den andre siden, en rute som ikke var blitt klatret på mange år. Snaut hundre meter fra toppen hadde de fått øye på noe nedi en kløft: rødfarget is. To av korpsmedlemmene ble hengende etter, og gruppa ble tvunget til å ta hyppige pauser. Det kunne like gjerne ha vært Rino som sakket bakut, for det var bare stolthet som gjorde at han klarte å holde følge. Han hadde aldri vært noen tindebestiger, noe melkesyren smertelig minnet ham på de siste åtte hundre høydemeterne. Den mannlige klatreren, som hadde presentert seg som Andreas Heine, hadde forklart at det var snakk om en som hadde ligget død lenge, og han hadde nølt på Rinos spørsmål om hvorvidt det dreide seg om en mann eller en kvinne. Den døde var blitt funnet få meter fra toppen, der den litt over tusen meter høye fjellveggen var som brattest. Et fall, hadde Rino antydet på gebrokkent tysk, men ikke fått støtte for sin teori. «Drept.» Det var kvinnen, som ikke hadde villet slippe blikket hans før han hadde nikket bekreftende. 16
Vinden stilnet av da de var halvveis oppe, der stien smeltet sammen med et tråkk fra den andre siden av fjellet. Etter en nedstigning på mellom 50 og 100 meter bar det jevnt oppover igjen, og i de bratteste partiene var det festet lenker av tau som sikring. Den kvinnelige klatreren gikk stort sett med blikket senket, selv om utsikten ble mer og mer spektakulær etter som landskapet foldet seg ut. Snart kunne veiviseren meddele at de gikk løs på den siste ura, og da de endelig nådde toppen, var Rinos bein omgjort til skjelvende stylter. Kattemykt, og uten antydning til at turen hadde tatt på kreftene, klatret Andreas ut og forbi en provisorisk varde, der han ble stående og peke ned den nesten loddrette fjellsiden. «Du er nødt til å se.» Kvinnen hentet opp en sele fra sekken, og begynte å klargjøre tauene. Hvis det var slik klatrerne antydet, at den døde hadde ligget lenge i fjellet, ville det neppe være interessante funn å oppdrive. Likevel var det hans plikt å ta levningene i øyesyn, og med det kanskje også åstedet for et drap. Beina skalv om mulig mer straks selen var festet og Andreas ga seg til å forklare ham hvordan han skulle fire seg ned. Da han nølende rygget ut mot kanten, var det som om tauet smalnet inn til tanntrådtykkelse, og han så for seg Sylvester Stallone i en gammel filmklassiker, der han besteg stupbratte fjell med lekenhet og rå nevestyrke. Og ikke minst: kvinnen han ikke klarte å redde, som styrtet i døden da en av karabinene ga etter. Andreas slapp seg kontrollert utfor kanten. Rino forsøkte å følge etter, men i stedet for å finne riktig balansepunkt endte han opp med å klamre seg til fjellet. Etter å ha fått hjelp med å justere tauet fikk han sakte firt seg nedover mens han stirret i berget. «To meter til.» Andreas befant seg skrått nedenfor ham, og snart kjente 17