Kjærlighetsgata

Foto: Fotograf Klingwall

Med innsikt og brutal ærlighet tegner Anne Ch. Østby et sammensatt bilde av noen av verdens mest utsatte barn og kvinner. For kjærlighetskvinnene finnes i India i dag, blant annet i Bihar-distriktet i Nord-India, der forfatteren har tilbrakt mye tid sammen med dem.

Anne Ch. Østby (f.1958) er for tiden stasjonert på Fiji, etter å ha vært bosatt i Iran, Malaysia, Kasakhstan, Pakistan og USA. Hun har bakgrunn som journalist, og debuterte med ungdomsboka Anna@verden.com i 1999. Hun har siden utgitt flere barne og ungdomsbøker. I 2008 utga hun voksenromanen Forbannet velsignet på Schibsted Forlag.

Etterord av Ruchira Gupta, president og grunnlegger av den indiske organisasjonen Apne Aap, som jobber mot menneskehandel og for kvinners rettigheter. www.apneaap.org

Kjærlighetsgata er en sterk og gripende fortelling som garantert vil gjøre inntrykk.

ISBN 978-82-516-5533-0

9

Omslagsdesign: Ole Peder Juve

788251 655330

www.schibstedforlag.no

kjærlighetsgata

Om Forbannet velsignet: ”Mye kvinneliv og mange følelser i perspektivrik generasjonsroman.”

Cathrine Krøger, Dagbladet

”Østby har et finstemt språk som tegner personenes indre liv slik at det blir en spennende leseopplevelse.”

Berit Kobro, VG

Anne ch. østby

Tamanna våger. Som nittenåring rømmer hun. Men det koster dyrt – hun må forlate den femårige datteren Rupa i huset til Jabbar med kniven. Åtte år senere vet Tamanna tiden er i ferd med å renne ut for Rupa. Hun forlanger hjelp, fra politiet og fra den spinkle bistandsorganisasjonen Pukaar. For hvem kan si til en mor at hennes datter ikke er verdt å risikere alt for?

Anne ch. østby

kjærlighetsgata

De kalles kjærlighetsarbeidere, men bak den vakre betegnelsen skjuler det seg en arbeidsstokk av svært unge jenter, hvis oppgave er å brødfø familien ved hjelp av kroppen sin. Jentene tilhører nat-kasten, et av Indias aller fattigste folk. I flere hundreår har natmennene satt sine døtre, søstre og koner i trafikk. Små jentebarn er velkomne i kjærlighetsbyene – alle vet at de etter hvert skal forsørge familien. Som nat er man urørbar, foraktet av det indiske samfunnet.

Hvem våger vel å bryte ut av prostitusjonsdynastiet, og bli utstøtt av sin egen familie i tillegg?

Anne Ch. Østby

Kjærlighetsgata

Schibsted Forlag AS, Oslo 2012 Omslagsdesign: Juve design Repro: Renessanse Media Ombrekking: Type-it Satt med: Sabon roman 10,5/12,5 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN 978-82-516-5533-0 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no

Til Meena

Prolog

Tamannas hus har tre rom. Ikke store, ikke møblerte, med vegger av flettede bambusblader som du kan se og høre rett igjennom. Tynne, skrøpelige vegger, ingen sak for hvem som helst å rive ned, men hun har en dør. En dør med hengelås, et frihetssymbol med bare én nøkkel til, en eneste, som ligger trygt inni den korte, stramme blusen til sarien. Presser mot brystvorta, brenner vissheten inn i huden: Det finnes ingen andre veier til meg. Og det er bare jeg som bestemmer når den skal åpnes.

Fruktene på mangotreet utenfor huset hennes er ennå grønne. Små harde, hjerteformede håp som en dag skal bli tunge og søte, saftig sprengfulle av gult fruktkjøtt. Månelyset treffer håndtaket på vannpumpa under treet, metallet glimter matt der malingen er slitt av. En triumf, hun har betalt for den selv. Adgang til vann, til liv og renselse, til slukking av brann og drukning av skam.

Dempede kveldslyder brer seg mellom de mørklagte husene i Kjærlighetsgata; bjeffingen fra en hund, et barn som gråter.

I en døråpning svinger en oljelampe det gule lyset sitt sakte fram og tilbake over en ung jente som sitter helt stille på en stol.

1

– Jeg blir ikke lenge!

Tamanna vinker fort til Amina før hun klemmer den svarte veska under armen og skynder seg av gårde. De har mange barn i dag, femten småttinger som i noen varme formiddagstimer har krabbet og stabbet rundt på det brunstripete teppet som kalles barnehagen. Åtte kvadratmeter teppe på bakken utenfor skolestua, en slitt matte med et stort navn og en enda større drøm. Noen leker i en kurv: et par biler uten hjul, en traktor med rester av rødfarge på styrehuset, en hund i hvit og brun plast som sikkert har hatt øyne en gang.

Tamanna haster ut i den varme, støvete Kjærlighetsgata.

I veska har hun tjue rupees.

Fawzia med det lange, strenge ansiktet sitter med beina i kors oppe på den halvhøye treplattformen i paan-boden sin – som en dronning på tronen, tenker Tamanna og saktner farten et øyeblikk for å beundre fingerferdigheten. Fawzia har tingene organisert foran seg i den strengeste orden: betelbladene i et fat med vann for å holde dem fuktige, de små krukkene med lime, khat, betelnøttene, tobakken for zarda paan, fennikelfrø og andre søtsaker for meetha paan. Med kjappe, erfarne hender smører hun den fuktige lime-blandingen utover med en pinne, drysser på og brer utover, klemmer og bretter sammen til en lekker, trekantet pakke: – Værsågod, én rupee! I hyllene bak: kjekspakker, sigaretter, tebokser, chipsposer, tygge9

gummi, to for en rupee. Kassa er en liten plastboks med lokk, aldri lenger enn noen centimeter unna hånda hennes.

Fawzia kikker så vidt opp fra arbeidet og nikker kort til Tamanna. Paan-selgersken sitter alltid med halvlukkede øyne, men Tamanna er klar over at hun ser alt. I et fellesskap ingen av dem vedkjenner seg, vet Tamanna at arbeidet til Fawzias raske fingre, de fuktige, fristende trekantene som stappes inn bak mørke lepper og tygges så saften farger gommer og munnviker dyprøde, er det som holder dronningen rak i ryggen. Vissheten om at kundene som kommer, ikke skal kjøpe annet enn hendenes arbeid. At når kveldsmørket legger seg over Prem Nagar, «Kjærlighetsbyen», kan hun stenge butikken, trekke sjalet over skuldrene og gå hjem. Legge seg i senga under myggnettet, bre teppet over seg og kjenne på underet de to kvinnene deler uten noen gang å snakke om det: madrassen hun ligger på, er hennes alene, hele natta.

Men Tamanna vet at det fortsatt er en stund til noen av dem kan gå hjem. Ennå henger varmen gul og synlig over bydelen som består av en eneste støvete gate. Kjærlighetsgata, i utkanten av summende, travle Forbesganj, hvor lastebilene drønner forbi på vei nordover mot grensa til Nepal. Kjærlighetsgata, hvor det å være Nat betyr å høre hjemme i disse skakke skurene, bak sjaskete forheng som åpnes og lukkes. Kjærlighetsgata, med sitt eget liv og sin egen lov. Sin egen skikk og sin egen smerte.

Trafikken i Prem Nagar består mest av sykler, det skarpe klemtet av en bjelle sender Tamanna ut i veikanten når en av dem nesten sneier borti henne. Overlesset med papp og plast i sekker på hver side av bakhjulet vingler syklistene langsomt mellom husene, noen med vegger av malt pucca, pussede trappetrinn og vinduer i rammer, andre i stolt, rød murstein.

Men de fleste har bare et flettverk av pinner, her og der isolert med sammenrasket strå. Tamanna holder seg langs kanten 10

mens hun passerer en gruppe småpratende menn; svetteglinsende overkropper, en hakke eller spade over skulderen. Akkurat som rickshaw-wallah’ene, som tråkker tohjulsdoningene sine mellom grønnsaksselgere, teboder, medisinutsalg og slakter, kaster de ikke et blikk i retning jentene. Jentene på stoler i døråpningene, på overbygde treplattformer, på en benk under stråtaket utenfor det vesle skuret de kaller hjemme. Kledd i strålende paljettpyntede sarier, trange bluser i silkeblått eller skinnende lilla, håret oljet og nykjemmet. Fjerne, tungt sminkede øyne, skarp rosa leppestift, lange øredobber som blinker i sola. Smale skuldre krummet over små, spisse bryster.

Arbeidsstokken i Kjærlighetsgata.

Tamanna har tenkt seg over brua, den sprukne betongkonstruksjonen som forbinder Prem Nagar med resten av Forbesganj. Hun skal til det store grønnsaksmarkedet inne i byen, hvor okraen er på sitt beste og billigste akkurat nå. Kjærlighetsgata har sine egne boder med livlig omsetning av te og ris og olje, men i dag vil Tamanna over brua. Krysse elva som både er kloakk, søppelfylling og badevann, men som mer enn noe annet er grensa mellom kjærlighetsfolket og de som ikke vil ha dem for nært innpå livet. Mellom Nat-folket og de som ikke vil røre ved dem, men som likevel utgjør kundegrunnlaget for jentene i døråpningene. Tamanna tramper målbevisst av gårde, stikker den brede haka si bestemt fram, hun har dårlig tid, hun skal ut og handle. En halv kilo okra og et par tomater er rikelig når hun bare har seg selv å tenke på.

Tamanna tviholder på tanken: seg selv. Hun har bare seg selv å tenke på. Skyver unna en skygge, en antydning av et ansikt i halvmørket bak et vindu.

Idet hun passerer det øverste huset i Kjærlighetsgata, skjer det noe. Salma reiser seg brått fra benken i døråpningen og setter hendene i siden. Den faste kroppen i gul salwar kurta er stiv av protest, kjevene er stramme i det sminkede ansiktet.

11

Mannen som står over henne, hever hånda truende, det lyner i blikket hans: – Du tar Lalita til sykehuset etterpå. Etterpå, sier jeg! Når passasjeren har gått!

Salmas «passasjer» holder seg i bakgrunnen. Prisen er avtalt, han venter på at faren hennes skal beordre småungene unna så han og jenta kan gå inn til senga med den klumpete madrassen i det innerste rommet. Salma kaster et blikk på den avmagrede lille kona som sitter på huk og vugger fram og tilbake med hodet i hendene. Stryker henne fort over hodet før hun snur seg og går foran passasjeren over gårdsplassen.

Tamanna presser håndflatene fort sammen, hilser – Namaste! – på Lalita som sitter sammenkrøket ved husveggen. Moren til Salma rører seg ikke. Veistøvet har lagt en grå hinne over sarien hennes.

Knatringen fra motorsyklene blander seg med den iltre tutingen fra busser og lastebiler, det endeløse bakgrunnskompet i sentrum av Forbesganj. Juteballene svaier tårnhøyt på usikrede lasteplan, de muntert malte lastebilene blokkerer hovedgata døgnet rundt. Tamanna smetter raskt mellom bilene og begir seg målbevisst inn i labyrinten mellom esker og kasser, enorme kurver dekket av striesekker, fargestrålende hauger av lilla auberginer, kritthvit blomkål, tomater, gulrøtter, bønner, brunknudrete ingefær, duftende koriander i friskt grønne bunter. Og okra. De spisse, avlange «damefingrene» bys fram overalt, det er høysesong, og Tamanna konsentrerer seg om å finne de som ser best ut: faste og ikke for store, ikke slimete og ikke for tørre. Selgeren som sitter på huk foran henne, er i ferd med å fylle posen da en lyd, en bevegelse i et raslende klesplagg, får henne til å snu seg. En arm med uvanlig lys hud stryker borti hennes, en lang flette farer gjennom lufta når den unge kvinnen gjør et kast på hodet og drar seg unna. De smale øyenbrynene som nesten møtes over den lange, rette nesa – Tamanna rykker til. Så ser hun blikket, det hun er vant 12

til å få, en piskesnert av forakt og medlidenhet. Den unge kvinnen samler sarien om seg med en kjapp håndbevegelse og forsvinner bak en stabel med grønnsakskurver. Tamanna prøver å roe pusten før hun tar imot okraen og betaler. Gjentar for seg selv mens hun skynder seg tilbake over brua: Det var ikke Rupa. Hun lignet ikke engang. Lignet ikke i det hele tatt.

En smal sti leder innover mot skolestua, som ligger for seg selv bak husene i Kjærlighetsgata. Tamanna småløper, hun har dårlig samvittighet for at Amina har måttet ta siste delen av barnehageøkta alene. Skal hun kanskje gi henne litt av grønnsakene hun har i posen? Nei, avgjør hun, venninnen er bedre stilt enn henne, hun har en mann og Qasim har til og med en jobb, i teorien i hvert fall. Kanskje har han vært edru nok til å kjøre rickshaw i noen timer i formiddag, kanskje kommer han hjem med noen sedler i lomma, kanskje gir han Amina noen av dem så hun kan kjøpe sin egen okra.

De siste småbarna er i ferd med å bli hentet, Tamanna nikker til et par av mødrene. Amina har alt brettet teppet på plass i hylla i klasserommet og satt seg til med Aftaab på fanget.

Toåringen har hodet gjemt under øverste del av sarien hennes, smatter og drikker velbehagelig i halvsøvne mens moren lar blikket gli utover jordene bak skolebygningen. Fluene surrer foran ansiktet hennes, hun dasker halvhjertet etter dem mens øynene følger den svarte vannbøffelen som lunter bedagelig mellom gresstustene. Der stopper den, løfter på halen som er stiv av møkk, legger fra seg en durabelig ruke før den fortsetter å fylle magen med det støvete gresset. Tamanna setter seg ned ved siden av venninnen i skyggen ved trappa, ingen av dem sier noe mens Aftaab drikker seg ferdig.

Roshan er alene i klasserommet. Den lavmælte læreren sitter ved bordet i kroken med en haug papirer foran seg, som vanlig har han en lue trukket godt nedover ørene. Skoleun13

gene er forsvunnet for en stund, har løpt hjemover med faste grep om de to loffskivene de har fått utdelt til lunsj. Om en time er de tilbake igjen, noen av dem i hvert fall, for enda et par timer med regning, eller hindi, eller urdu. Er det noe brød til overs, får Tamanna og Amina en skive de også, men i dag var det tomt før det ble de voksnes tur. Roshan reiser seg og henter to metallkrus med te som han går ut til dem med. Tamanna tar imot koppen og drikker i dype drag, nyter den dampende væsken med smak av ingefær og kardemomme, fettet i melka ligger som perler på toppen. Hun lukker øynene og drar dampen inn gjennom nesa, fyller lungene med den søtkrydrede lukta, prøver å ignorere signalene fra magen om at det er altfor mange timer siden sist hun spiste.

Kjenner den forventningsfulle kilingen bakerst i munnen ved tanken på stekt okra med tomater og løk på hvit, dampende ris.

– Heena flytter inn hos deg i dag?

Amina setter den halvsovende sønnen opp i fanget, stenger brystet inne bak blusen og drar sjalet over hodet.

Tamanna trekker på skuldrene. – I dag eller i morgen, kanskje. Hvis broren hennes ikke har ombestemt seg. Da han ville kaste henne ut i forrige uke, var han rasende fordi det ikke var mat i huset. Kvinnene hadde bare hatt tre passasjerer på hele dagen, og Heena – Hun stopper hjelpeløst. Amina nikker, vet godt hva Tamanna skal si. Heena, som er nesten femti og for lengst har mistet tiltrekningskraft og inntjeningsevne, er den som får svi.

Hun har tak over hodet så lenge hun spiser lite, går til hånde, ikke irriterer. Men er også den som først får føle knyttneven hvis hun ikke kommer seg fort nok unna når stemningen snur.

Som den gjorde for noen dager siden, og broren hennes skrek til henne at du får komme deg ut! Jeg kan ikke fø på deg lenger, du er gammel og stygg og ingen vil ha deg! Kom deg ut, du får sørge for deg selv!

14

Det var ingen overraskelse verken for Heena eller broren at det ble Tamanna som åpnet døra. Eller rettere, at det var Tamannas dør Heena banket på den kvelden, med blodig leppe og håret i triste floker. Tamanna visste hva som hadde skjedd, i Prem Nagar eksisterer ikke privatliv eller hemmeligheter. Myke, gamle kluter, salve, noen blader fra genda-planten oppbløtt i vann. Øyne som har sett alt, hender som har stelt tusen sår før. – Du kan bo her, hadde hun sagt. Ikke vanskeligere enn det.

Lettelsen i Heenas øyne, takknemligheten i den bevrende, hovne munnen var svar nok.

– Og datteren hennes?

Amina ser vekk med det samme hun har stilt spørsmålet.

Tamanna bryr seg ikke med å svare heller, lar bare tanken dvele noen sekunder ved den unge jenta med det tomme, skjeløyde blikket. Alle vet at datteren til Heena er tilbakestående, noe som ikke har hindret onkelen i å sette den tunge kroppen hennes i arbeid i døråpningen. Aminas spørsmål er fullstendig overflødig. Så lenge jenta gir inntekt, blir hun der hun er.

Tamanna reiser seg, tar tekoppene og skyller dem ved vannpumpa på baksiden av skolebygningen. Henter den velbrukte håndveska si, klyper Aftaab i kinnet og går. Hun håper Heena har med seg noe når hun kommer. Et teppe, et kokekar, en boks med krydder eller linser. Hva de skal spise, aner hun ikke.

Tamanna vet så altfor godt at ingen i Prem Nagar noensinne vil gi henne så mye som en håndfull ris. Stivsinnede Tamanna Khatoon, hun som tror hun er annerledes og bedre enn dem.

Den prostituterte, randi’en, som holder seg for god til å ta passasjerer! En fremmed fugl, fra Bhutan ifølge henne selv, en fugl som nekter å lande ordentlig og finne sin plass. Hvorfor i all verden skulle de løfte en finger for henne?

Når Heena flytter inn, vil hun være i akkurat samme situasjon.

15

Fawzia teller over pengene i boksen, tar noen av sedlene og stikker dem inn i blusen mens hun kaster et foraktfullt blikk bort på eldstebroren sin. Familieoverhodet ligger på et teppe i skyggen rett bak paan-boden, halvsovende i den vanlige brennevinståka. Han grynter i søvne og snur seg rundt, den blårutete lungi’en glir åpen og et hårete lår kommer til syne.

På benken ved siden av Fawzias plattform sitter eller ligger andre familieoverhoder; lungi’er rundt livet, grålige undertrøyer under åpne skjorter, tannløse kjefter, sigaretter mellom skjelvende fingre. Småguttene flokker seg rundt dem, noen bærer amuletter i svart ulltråd rundt halsen, enkle metallbokser som kan åpnes. Inni ligger vers fra Koranen til beskyttelse og oppmuntring, omhyggelig brettet av håpefulle morsfingre.

Fawzia lukker boksen med pengene og klemmer den under armen mens hun klatrer ned fra plattformen, slår skoddene for og låser omhyggelig. Hun har ikke sett snurten av niesen sin i dag, og setter kursen mot eldstebrorens hus. Uten å banke på eller rope hallo går hun inn i det første rommet, som er tomt bortsett fra en murplatting med et myggnett over og noen klær på en snor langs veggen. Hun dukker gjennom et par store sjal som dekker åpningen ut til bakgården, hvor svigerinnen hennes sitter ved pumpa og skrubber beina under vannstrålen. I det åpne gårdsrommet står en gryte over ulmende vedpinner, i en kurv ved siden av ligger bokser fylt med gule og brune linser. Fawzia går videre innover i labyrinten som utgjør huset til eldstebroren og storfamilien hans. Smyger seg gjennom en trang passasje med murvegg på den ene siden, en flettet stråmatte på den andre. Blir stående i døråpningen til det innerste rommet, en seng med et krøllete teppe står inntil veggen. Senga er tom. Ingen sky, langbeint åtteåring med store fortenner i et alvorlig ansikt.

– Hvor er Rozy?

Hun roper det bakover.

– På skolen.

16

Et tynt smil brer seg over leppene til Fawzia mens hun går tilbake samme vei og ut i gata. Åpner paan-boden igjen, begynner å brette betelblader med kjappe bevegelser.

–––––––– Månen lyser rund og full over Kjærlighetsgata. I de fleste små skurene er det mørkt, her og der brenner en enslig lyspære.

Tamanna har en oljelampe med sotete glass, den står ved senga, hvor hun ligger helt stille med lukkede øyne. Legger hånda på den fulle magen sin, konsentrerer seg om den velsignede følelsen av å være mett. Minner seg selv på hvor godt hun har det, hvor langt hun er kommet. Hun skal sove i fred og alene, ingen kommer til å vekke henne med krav om kropp og selskap. Ikke tenke på hva det har kostet henne. Hvem det har kostet henne. Hengelåsen, på innsiden av døra om natta, kan ikke kjøpes for dyrt.

2

Rupa har alltid visst at det ikke er Dolly. Dolly med den raspete stemmen, de harde hendene, det gråkrusete håret under dupattaen, hun er ikke moren hennes. Visst kaller hun Dolly mamma, det lærte de henne da hun var liten, men inni seg har hun alltid visst at en mor, det er noe annet. En mor har snille hender og varme øyne. Og forteller deg at du er alt i verden.

Til og med Jabbar er redd for kona si. Dolly er smartere enn ham, og han vet det. Smartere enn både ham og brødrene hans. Men det er Jabbar som har kniven, den lange kniven med svart, bøyd skaft.

De andre sier at han har drept to jenter med den. – De prøvde å rømme, forteller venninnen med hviskende stemme, – men noen så dem på gata og varslet Jabbar. De kom seg til stasjonen her i Katihar, fortsetter hun, – men akkurat da toget skulle gå og de var i ferd med å hoppe på – her reiser venninnen seg og står med den ene foten utstrakt – så kom Jabbar løpende inn på plattformen! Han tok dem med seg, og siden har ingen sett dem! hvisker hun fort, med oppsperrede øyne.

Dolly sier det er tull. – Slutt med det snakket, sa hun alltid da Rupa var mindre og spurte hvor den ordentlige moren hennes var. – Selvsagt er det jeg som er moren din! Jabbar er faren din, du har en søster og en bror, vi er familien din!

Men Rupa vet. Vet det i hver eneste ørefik hun får mens 18

de yngre søsknene sitter og ser på, vet det i hver eneste runde med belte og feiekost som slår ryggsøylen til en lenke av blå og grønne kuler: Jabbar er ikke faren hennes.

– Hold deg unna sola, du får ikke bli mørk! Stemmen hans er alltid i bakgrunnen, kjefter og kommanderer. – Ikke gå ut!

Hold deg inne, gå og hjelp moren din på kjøkkenet!

Og hun visste, selvsagt visste hun hva slags hus hun bodde i.

Hadde alltid visst det. Mennene som kom og gikk, kvinnene som stengte dører, lukket forheng. Åpnet dem igjen en stund senere, enda litt fattigere i ansiktet. Men hun hadde trodd hun var et unntak! Hun var jo den de stolte på, den som hjalp til og gjorde alt de ba henne om! Når Dolly og Jabbar gikk ut om kvelden, når ingen av brødrene hans var der, når til og med gamle Mumtaz Begum hadde dratt en tur til søsteren sin i Forbesganj, da var det Rupa de ga nøklene til. Rupa som fikk ansvaret for å ta imot pengene fra jentene når passasjerene gikk.

Sinnet flammer opp igjen, blandet med skam fordi det tok henne så lang tid å forstå hva det kostet. Ikke før den natta hun lå bak ryggen til en av de eldre jentene og hørte gråten hennes. En gråt helt annerledes enn den etter en slåsskamp, eller den som skyldtes redselen for juling. Det hun hørte den natta, var gråten fra noen som har mistet alt håp.

Det er henne. En fortvilet visshet dypt inne i Rupa: Det er henne. Det er Tamanna, med den brede haka og underleppa som stikker litt ut, nesesmykket av gull formet som en blomst.

Hun som sto utenfor døra da kronen på gulmohar-treet sto i gyllenrødt flor. Som skrek og ropte om politi og til slutt selv ble jaget vekk av politimannen med kjepp i hånda og noen ekstra rupees i lomma. Visst er det henne.

– Den skitne kvinnen, sa Dolly foraktelig. – Hun er gal, det er noe i veien med hodet hennes. Hun skriker og bærer seg, 19

du må ikke tro på et ord hun sier. Hun vil bare ha penger, ikke hør på henne!

Men noe i Rupa hadde kjent igjen det den gale kvinnen skrek. – Jeg vil ha datteren min! Slipp Rupa ut! Slipp datteren min ut!

Hun vet at det er Tamanna, tonen i stemmen hennes er ulik alt annet. Ingen kan skrike så skjærende høyt, spytte ut trusler som ville vært latterlige hvis de ikke hadde vært det inderligste alvor. Bare en mor kan banne en datters navn.

Hun vet at det er Tamanna. Og hun hater henne hver dag fordi hun lot henne bli igjen. Bli igjen i det blå huset i Katihar hvor ingen jente kan gjøre seg håp om å være noe unntak.

En sky glir foran ettermiddagssola og legger en avkjølende skygge over de fire kvinnene rundt vannpumpa. Trafikken i de travle gatene rundt jernbanestasjonen i Katihar er bare et svakt drønn her i bakgården i Kuli Pada, bordellstrøket hvor Jabbar Aslams blå hus ikke skiller seg ut fra utallige andre i den samme geskjeften. De unge kvinnene småsnakker mens de vasker håret, skrubber føttene. Forberedelsene er ikke så truende i fellesskap.

Sonas gråt kommer plutselig. En liten, klar gråt, som de aller første dråpene pumpa slipper når håndtaket presses ned.

De andre prøver å trøste henne, snu det hele: – Det blir en gutt. Tenk om det blir en gutt!

Sona rister på hodet, nakken er bøyd så Rupa kan se virvelen av mørkt dunhår som forsvinner ned under blusen. Et vindblaff sukker gjennom gårdsrommet, de våte kantene på sariene henger tungt rundt nakne ankler. En av brødrene til Jabbar passerer gjennom gårdsrommet, ubevisst snur alle fire ryggen til mens han går forbi. Den eldste av kvinnene tar Sona rundt skuldrene: – Ta deg sammen, jente, du visste det ville skje før eller senere.

Men Sona finner ingen trøst i ordene, kroppen skaker i dype 20

hulk. De andre forstår henne godt; hadde Sona enda hatt en babu! En som lar barnet ditt bære navnet hans, en som kommer innom regelmessig og holder et slags øye med deg. Å gi ham kroppen din er en lav pris å betale, alt tatt i betraktning.

Han kan til og med presenteres som «mannen min» hvis det skulle by seg en anledning.

Men Sona har ingen babu. Hun er mørk, huden er uren og arrete og nesa har grodd sammen skjevt etter slaget fra en passasjer som egentlig var sint på seg selv – faens jente som ikke åpnet seg fort nok! Sonas eneste fortrinn er at prisen er lav, ikke mange andre i kjærlighetshuset til Jabbar går for så lite som femti rupees. Hun har vært her så lenge at hun er adhia, fifty/fifty. Jabbar Aslam tar bare fra henne halvparten av hver rupee hun tjener, den andre halvparten beholder hun selv.

– Tenk på det, sier de andre, gjør stemmene lyse og optimistiske. – Du beholder halvparten. Du kan spare til ungen!

Få deg en bankkonto.

For Sonas skyld later de som de tror det. Later som de tror at det finnes veier ut, bankkonti, dører som kan åpnes. Men hun lar seg ikke lure. – Tenk om det blir en jente.

Ordene blir stående alene i lufta en stund.

– Om det blir en jente – Rupa holder pusten et øyeblikk før hun sier det som må sies.

– Da blir de glade. Hun vil bli tatt godt vare på.

De lar det synke inn. Ingen sped sildring i Sonas hulking nå. Den er en storm, en flod. Hun vil bli tatt godt vare på.

Rupa kniper øynene sammen og stirrer mot vannpumpa, på de siste glitrende dråpene som langsomt slipper taket. Tenk om det blir en jente. Som blir så godt tatt vare på at hun aldri, aldri slipper ut.

21