Linda - som i Lindadrapet

Les også disse titlene av GW Persson:

En ung kvinnelig politiaspirant blir funnet drept, og politiet i Växjö må hente inn hjelp fra Stockholm i jakten. Det ser ut til å være en enkel og ukomplisert affære, med store mengder bevismateriale. Men ingenting er enkelt når den beryktede Bäckström er på saken, og verre blir det når sporene peker mot noen i politiets egne rekker. Legg til en tabloidpresse som ivrig sprer rykter, feil og løgner, og det tar ikke lang tid før etterforskningen står i fare for å rakne fullstendig.

«Leif GW Persson er en kløpper til å skrive krim […] fortreffelig lesning.»

Dagbladet

«En riktig fryd å lese.»

Svenska Dagbladet

«Leif GW Persson er en av våre viktigste krimforfattere.»

Skånska Dagbladet

ISBN 978-82-516-8252-7

www.schibstedforlag.no

Linda – som i Lindadrapet

Linda – som i Lindadrapet er den første av Leif GW Perssons krimromaner om antihelten Bäckström, like skarp, satirisk og spennende som alltid.

«En krim som har alt!»

INGVAR AMBJØRNSEN, VG

©Fredrik Hjerling

Linda – som i Lindadrapet

LEIF GW PERSSON er kriminolog og professor i politiforskning, og har i tillegg skrevet ti romaner. Han har vunnet en rekke litterære priser, og har for tiden sitt eget populære program i SvT, «Veckans brott».

Leif GW Persson

Linda – som i Lindadrapet En roman om en forbrytelse

Originaltittel: Linda – som i Lindamordet © 2005 Leif GW Persson Norsk utgave © 2015 Schibsted Forlag AS, Oslo 2015 Oversetter: Henning Kolstad Omslagsdesign: Marina Matsson Repro: RenessanseMedia, Asker Ombrekking: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2015 ISBN 978-82-516-8252-7 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no

Til Maj Sjöwall og Per Wahlöö – som gjorde det bedre enn nesten alle andre

1

Växjö, fredag morgen 4. juli Det var nabokona som fant Linda, og tross alt var det bedre enn om mammaen hennes hadde gjort det. Dessuten hadde politiet spart en masse tid. Mammaen hadde ikke tenkt å komme hjem fra landet før søndag kveld, og hun og datteren var de eneste som bodde i leiligheten. Jo før jo bedre, hvis man nå var politi, og særlig når det dreide seg om et drap.

Allerede fem minutter over åtte om morgenen hadde meldingen kommet inn til Växjö-politiets lenssambandssentral, og en patruljebil som befant seg like i nærheten hadde svart.

Bare tre minutter senere hadde de gitt lyd fra seg igjen. Første patrulje var på plass, melder satt trygt forvart i baksetet på patruljebilen, og selv aktet de å gå inn i bygningen for å sjekke. Dette var en patruljebil som egentlig burde stått i politistasjonens garasje på denne tiden, for nattsettet skulle akkurat avløses av formiddagssettet, og så å si alle politifolk i tjeneste pleide enten å stå i dusjen eller sitte på kafferommet i påvente av morgenparole og oppdrag.

Det var vakthavende selv som hadde tatt imot meldingen.

De to yngre kollegene som hadde tatt oppdraget, hadde allerede rukket å skaffe seg et anselig rykte ved kammeret. Ikke utelukkende positivt, dessverre. Og siden han selv var dobbelt så gammel, hadde tretti års tjeneste bak seg og følte at han hadde gjennomgått en nesten kontinuerlig ildprøve, hadde han først tenkt å sende forsterkninger dit – hvem han 7

nå skulle sende på denne tiden – men midt i disse funderingene hadde de gitt lyd fra seg igjen. Etter bare åtte minutter, og dessuten på mobiltelefonen hans, slik at ikke en mengde uvedkommende ører skulle høre det de hadde å si. Nå var klokken kvart over åtte, og den første rapporten fra kollegene på åstedet hadde bare tatt et drøyt minutt.

Det aller rareste: For en gangs skyld, uansett alder, erfaring og rykte, hadde de gjort absolutt alt riktig. De hadde gjort alt man forventet at de skulle gjøre, og i forbifarten hadde en av dem gjort mer enn som så. Skaffet seg en liten gullstjerne i boken, og det på en måte som aldri før hadde forekommet i Växjö-politiets arbeid.

På soverommet i leiligheten hadde de funnet en død kvinne.

Alt tydet på at hun var drept, og at hun – hvordan de nå kunne vite det – var blitt det bare noen timer tidligere. Derimot var det ingen spor etter noen gjerningsmann, bortsett fra et åpent soveromsvindu på baksiden av huset, noe som i det minste antydet hvordan han hadde forlatt åstedet.

Dessverre forelå det enda en komplikasjon. Den yngre kollegaen som vakthavende snakket med, var overbevist om at han gjenkjente offeret. Og hvis hun var den han påsto, innebar dette blant annet at vakthavende selv hadde hilst på henne ved en rekke anledninger i sommer, sist da hun gikk fra jobben dagen før.

«Ikke bra, ikke bra,» mumlet vakthavende, men mest for seg selv, lot det til. Etterpå tok han frem den lille huskelisten sin over hva han skulle gjøre hvis det verste som kunne skje ham inntraff på jobben. En laminert A5-side med rundt ti punkter å huske, og den tankevekkende overskriften «Hvis h … bryter løs på jobben». Han pleide å legge arket under skriveunderlaget så snart han tok fatt på settet, men nå var det snart fire år siden sist han hadde hatt noen grunn til å ta det frem.

8

«Ålreit, gutter,» sa vakthavende. «Da gjør vi som følger …»

Deretter hadde også han gjort alt det som med rimelighet kunne forlanges av ham. Men heller ikke mer, for slike risikable sysler holdt man ikke på med i hans alder.

I den første patruljebilen som kom til åstedet satt to yngre medlemmer av Växjös ordenspoliti. Konstituert politiinspektør Gustaf von Essen, tretti år gammel og kjent som Greven blant kolleger, selv om han alltid var nøye med å påpeke at han bare var «en helt alminnelig baron». Og dessuten hans fire år yngre kollega, politiassistent Patrik Adolfsson, som ble kalt Adolf av grunner som dessverre ikke utelukkende hadde med etternavnet å gjøre.

Da de svarte på anropet og tok oppdraget, befant de seg et par kilometer fra det påståtte åstedet. De hadde vært på vei inn til politihuset, og siden det praktisk talt ikke fantes trafikk i området på denne tiden av morgenen, hadde Adolf tatt U-svingen, gitt full gass og tatt raskeste vei uten verken blålys eller sirene, mens Greven holdt skarp utkikk etter enhver mistenkelig forflytning i motsatt retning.

Til sammen utgjorde de nærmere to hundre kilo ordenspoliti av beste bygdesvenske utgave. Hovedsakelig muskler og bein, samtlige sanser og motorikken i beste trim, og sammenlagt var de den rene ønskedrøm for enhver vettskremt borger som hadde ringt etter dem fordi han hadde tre ukjente skurker i full gang med å sparke inn ytterdøren.

Da de svingte inn foran huset i Pär Lagerkvists väg der det hele skulle ha skjedd, kom en opprørt, middelaldrende kvinne løpende mot dem midt ute i gaten. Hun veivet med armene og snublet i ordene, og Adolf, som var først ute av bilen, tok henne forsiktig i armen og satte henne i baksetet med forsikringer om at «nå er det ingen fare mer». Og mens Greven trakk tjenestevåpenet og gikk i stilling bak huset, i 9

tilfelle skurken fortsatt var der og aktet å fordufte den veien, hadde Adolf raskt sjekket oppgangen og gått inn i leiligheten.

Ingen sak, i og med at ytterdøren sto på vidt gap.

Nå var det at han sikret seg en stjerne i boken før han gjorde alt det andre som han hadde lært å gjøre da han gikk på politiskolen oppe i Stockholm. Med trukket tjenestepistol lette han gjennom leiligheten. Han listet langs veggene for ikke å forkludre noe for kollegene fra kriminalteknisk – eller gi gjerningsmannen noen gratisfordeler hvis han fortsatt befant seg i leiligheten og var forrykt nok til å ta sjansen.

Men det var ingen andre enn offeret der. Hun lå i sengen på soverommet, urørlig, surret inn i et blodig laken som dekket hodet, kroppen og halve lårene.

Adolf ropte til Greven gjennom det åpne soveromsvinduet og sa fra at alt var klart til å sjekke oppgangen. Han stakk våpenet i hylsteret og tok det lille digitalkameraet som han hadde klemt fast i venstre armhule. Deretter knipset han raskt tre forskjellige bilder av den urørlige, innsvøpte skikkelsen før han forsiktig brettet vekk den delen av lakenet som dekket hodet; han ville kjenne etter om hun levde eller allerede var død.

Med høyre pekefinger fant han frem til halspulsåren hennes, selv om det egentlig var unødvendig, om en skulle dømme etter renneløkken rundt halsen og uttrykket i øynene.

Så kjente han forsiktig på kinnene og tinningene, men i motsetning til de levende kvinnene han hadde berørt på samme måte, føltes huden hennes bare stum og stiv under fingerspissene.

Ingen tvil om at hun er død, men hun kan ikke ha vært det særlig lenge, tenkte han.

Dessuten kjente han henne plutselig igjen. Ikke som et menneske han bare kjente igjen, men som en person han faktisk kjente, hadde pratet med og til og med fantasert om etterpå.

Og det aller rareste … men det ville han ikke nevne for noen: 10

Han hadde aldri følt seg så nærværende som akkurat da. Fullstendig nærværende, men samtidig var det som om han bare sto ved siden av det som skjedde og betraktet seg selv. Som om det egentlig ikke dreide seg om ham, og enda mindre om henne som lå død i sengen selv om hun for bare noen timer siden måtte ha vært like levende som ham.

2

Vitnet som hadde funnet offeret og meldt fra til politiet, ble avhørt for første gang allerede ved titiden om formiddagen av to kriminalinspektører fra lenskriminalavsnittet. Avhøret ble tatt opp på bånd og skrevet ut allerede samme dag. Drøyt tjue sider i utskrift: Margareta Eriksson, femtifem år, enke, ingen barn, bodde øverst i samme gård som offeret og moren hennes.

Som siste punkt i avhøret ble det notert at vitnet var meddelt såkalt ytringsforbud i henhold til den svenske straffelovens tjuetredje kapittel, paragraf ti. Derimot sto det ingenting om hva hun hadde sagt da hun fikk vite at hun – «under straffeansvar» – ikke fikk fortelle noen hva det hadde vært snakk om under avhøret. Kanskje ikke så rart, i grunnen. Dette var ikke noe en pleide å skrive ned i et avhør, og dessuten hadde hun reagert akkurat slik de fleste pleide å reagere når de fikk den beskjeden. Hevdet at hun virkelig ikke var typen som fløy rundt og la ut om slikt.

Leiegården, som besto av kjellerlokaler, fire boligetasjer og loft, tilhørte et borettslag der vitnet også var forkvinne. To leiligheter i de tre nedre etasjene og en dobbelt så stor leilighet i toppetasjen, der vitnet bodde. Totalt sju boliger, og samtlige beboere var middelaldrende eller eldre – dels enslige, dels par med voksne og utflyttede barn. De fleste av dem var bortreist på ferie da forbrytelsen fant sted.

Drapsleiligheten tilhørte offerets mor, og ifølge vitnet 12

pleide offeret å bo der nå og da. I det siste hadde vitnet sett henne ganske ofte mens moren selv var på ferie og stort sett holdt til på sommerstedet sitt på Sirkön et par mil sør for Växjö.

Leiligheten, fire rom og kjøkken, lå i første etasje på den siden som vendte mot gaten og inngangen til gården. Men siden gården lå i skrånende terreng, måtte man gå en trapp opp for å komme ut i bakgården, som for øvrig grenset direkte mot et mindre grøntområde omgitt av villaer og en og annen leiegård.

Vitnet var hundeeier, og etter det hun sa under avhøret, hadde hunder vært hennes store interesse i mange år. I de senere år hadde hun hatt to stykker, en labrador og en spaniel, som hun hver dag luftet fire ganger. Allerede ved sjutiden om morgenen pleide hun å ta dem med ut på en lengre tur som varte minst en time.

«Jeg er A-menneske og har aldri hatt vanskeligheter med å stå tidlig opp. Jeg utstår ikke å ligge og dra meg om morgenen.»

Etter turen pleide hun å spise frokost og lese morgenavisen mens hundene fikk «morgenfôret». Ved tolvtiden var det på’n igjen. Ny luftetur på en times tid. Når hun kom tilbake fra den, pleide hun å spise lunsj mens de to firbeinte vennene ble belønnet med «et tørket griseøre eller en annen lekkerbisken å tygge på».

Ved femtiden bar det ut igjen, men denne gangen pleide turen å bli kortere. En halvtimes tid, slik at hun kunne spise middag og «kveldsfôre Peppe og Pigge» i ro og mak før det var på tide å slå på TV-nyhetene. Da gjensto den avsluttende «kveldstissingen» mellom ti og tolv om kvelden, alt etter hva TV hadde å by på.

Faste rutiner som hovedsakelig ble styrt av hundene, lot det til. De ledige timene mellom turene pleide hun å bruke til for13

skjellige ærend på byen, treffe kjente – «mest venninner og andre hundemennesker, faktisk» – eller arbeide hjemme.

Mannen hennes, som hadde avgått ved døden ti år tidligere, hadde vært revisor med eget firma. Der hadde også hun arbeidet deltid. Etter hans død hadde hun fortsatt å hjelpe noen av de gamle kundene med bokføringen. Hovedinntekten hennes var imidlertid enkepensjonen.

«Ragnar var alltid nøye med sånt, så jeg lider såvisst ingen nød.»

Avhøret ble holdt i hennes egen bolig. Politifolkene som opptok forklaring av henne hadde egne øyne å se med, og det var ingen grunn til å betvile hennes ord i så måte. Alt de så tydet på at Ragnar hadde tatt godt vare på sin etterlatte hustru.

Ved ellevetiden kvelden før, i forbindelse med den såkalte kveldstissingen, hadde hun sett offeret komme ut av porten og gå mot sentrum.

«Hun så ut som om hun skulle på fest, men det synes jeg kanskje at de fleste unge gjør nå for tiden, uansett tid på døgnet.»

Selv sto hun omtrent tretti meter lenger opp i gaten, og de hadde ikke hilst på hverandre, men hun var helt sikker på at det var offeret hun hadde sett.

«Jeg tror ikke hun så meg. Hun hadde det vel travelt. Ellers hadde hun sikkert hilst.»

Fem minutter senere var hun oppe i sin egen leilighet, og etter de vanlige rutinene hadde hun lagt seg og sovnet ganske omgående, og dette var stort sett det eneste hun husket av kvelden i forveien.

Denne usannsynlige sommeren, som hadde begynt allerede i mai og aldri lot til å ta slutt. Dag etter dag uten det minste vindpust, solen het som en grillrist, himmelen blekt blåtonet, 14

nådeløst fri for skyer og skygge, stadig nye varmerekorder, og morgenen etter hadde hun begitt seg ut med hundene sine allerede ved halvsjutiden.

Det var riktignok tidligere enn normalt, men med tanke på den «fullstendig usannynlige sommeren … for det er jeg vel ikke alene om å synes … ville jeg unngå det verste». Og dessuten visste vel enhver ansvarsbevisst hundeeier at hunder ikke hadde godt av å anstrenge seg når det var altfor varmt ute.

Hun hadde fulgt samme rute som hun alltid gjorde. Tatt gaten opp til venstre så snart hun kom ut gjennom porten, forbi de nærmeste naboleilighetene, og så gangveien til høyre mot det store skogsområdet som bredte seg ut bare noen hundre meter bak huset hvor hun bodde. En halv time senere – og da var det allerede ulidelig varmt, selv om klokken bare var litt over sju – hadde hun bestemt seg for å vende nesen hjemover. Både Peppe og Pigge peste betenkelig, og matmor lengtet også etter skyggen hjemme i leiligheten og noe svalende å drikke.

Omtrent samtidig som hun bestemte seg for å snu og gå hjem, hadde himmelen plutselig skyet til og svartnet, vinden hadde revet i busker og trær, og tordenen hadde begynt å skralle like ved. Da de første tunge dråpene falt, hadde hun bare noen hundre meter hjem. Hun begynte å småløpe, selv om det egentlig ikke hadde noen hensikt, for det første regnet hadde i mellomtiden gått over i fullt skybrudd, og hun var allerede gjennomvåt da hun kom frem til leiegården fra grøntområdet på baksiden. Og det var da hun så at naboens soveromsvindu sto åpent og slo i vinden, og at gardinene inne i rommet allerede var gjennomvåte.

Så fort hun kom inn i entreen – «og da må klokken ha vært omtrent halv åtte, hvis jeg ikke tar helt feil» – hadde hun ringt gjentatte ganger på naboens dørklokke, men uten at noen hadde kommet og åpnet.

«Jeg tenkte at hun hadde åpnet vinduet hvis hun hadde 15

kommet hjem sent på natten. Hva nå det skulle være godt for … for det er jo betydelig varmere ute enn inne. Da vi var ute på kveldstissingen, var vinduet i alle fall lukket, for sånt pleier jeg å se.»

Men siden ingen kom og åpnet, hadde hun tatt heisen opp til seg selv. Tørket den verste væten av hundene og skiftet til tørre klær. Dessuten var hun i dårlig humør.

«Dette er tross alt et borettslag, og vannskader er ikke å spøke med. Og så har vi jo innbruddsrisikoen også. Det er riktignok noen meter opp til vinduskarmen, men jeg synes ikke det går en eneste dag uten at en leser om sånne fasadeklatrere som stjeler alt folk eier og har, og skulle de være altfor nedbrutt av stoffmisbruk, er det vel ikke verre enn at de låner med seg en stige fra en kamerat.»

Men hva skulle hun gjøre? Snakke med datteren neste gang hun traff henne? Ringe moren hennes og sladre? Fjorten dager tidligere hadde det kommet et liknende skybrudd, men det hadde bare pågått i knapt ti minutter før det opphørte nesten like plutselig som det hadde begynt. Da hadde solen begynt å lyse fra en blå og skyfri himmel igjen, og egentlig hadde det bare vært bra for både gressplener og andre vekster. Men ikke denne gangen. Og etter et kvarter, mens hun holdt på med hundenes matskåler og sin egen kaffetrakter og det fremdeles regnet like kraftig, hadde hun plutselig bestemt seg.

«Som sagt er jeg forkvinne i borettslaget, og vi som bor her pleier å hjelpes ad med å holde oppsyn, så jeg har reservenøkler til de fleste leilighetene i huset.»

Derfor hadde hun hentet nøkkelen som hun hadde fått av mammaen til offeret. Tatt heisen ned til inngangen, ringt på døren noen ganger – «for sikkerhets skyld, i tilfelle hun var hjemme likevel» – låst opp ytterdøren og gått inn i leiligheten.

16

«Der så det vel ut omtrent sånn som det pleier når ungdommen får være alene hjemme, så jeg tenkte vel ikke over det, jeg tror jeg ropte, spurte om det var noen hjemme, men ingen svarte, så jeg gikk inn … inn på soverommet … ja … og da så jeg jo hva som hadde hendt. Det skjønte jeg straks.

Så jeg … jeg snudde og løp rett ut på gaten … jeg tenkte på at han kanskje var der inne fremdeles, så jeg ble livredd. Heldigvis hadde jeg mobilen på meg, så da ringte jeg … jeg ringte nødnummeret deres, hundre og tolv. Og der fikk jeg faktisk svar med en eneste gang, selv om en stadig leser i avisen at det aldri er politi å få tak i.»

Det åpne soveromsvinduet hadde hun ikke rukket å lukke, men det gjorde i og for seg ikke så mye, siden det allerede hadde sluttet å regne da den første patruljen kom til stedet, og siden eventuelle vannskader var blitt fullstendig uinteressante. Politiassistent Adolfsson hadde naturligvis ikke tenkt på å gjøre det. Derimot hadde han merket seg at det fantes rikelige spor av vannblandet blod på vannbrettet utenfor vinduet, men siden det ikke regnet lenger, hadde han overlatt den detaljen til sine eldre kolleger på kriminalteknisk.

Den varmeste sommeren i manns minne, en nabo som hver morgen gikk samme tur med hundene, og som dessuten hadde reservenøkler til offerets leilighet, et plutselig skybrudd, et åpent vindu. En kombinasjon av omstendigheter, eller heldige sammentreff, om man ville bruke det uttrykket. Uansett var det derfor politiet oppdaget hva som hadde hendt på nettopp denne måten, ikke på noe annet vis. Og i forhold til de andre tenkelige alternativene var dette langt fra det verste som kunne skjedd.

3

Vakthavende hadde såvisst gjort sitt. Etter mindre enn to timer var alle nødvendige personer på plass på åstedet. Det samme var dessverre en masse andre mennesker som med fordel kunne vært et annet sted, men dette var ikke noe han kunne gjøre noe med, og området rundt leiegården var avsperret, gaten utenfor likeså; den var stengt i begge retninger.

Folk fra ordenspolitiet hadde systematisk begynt å gjennomsøke naboleilighetene og nærområdet, mens en hundepatrulje hadde prøvd å få orden på sporet som de trodde at gjerningsmannen hadde etterlatt seg hvis han nå hoppet ut gjennom det åpne vinduet på baksiden av huset. Uten resultat, riktignok, men det var ikke særlig forbausende, ikke etter skybruddet et par timer tidligere.

Teknikerne hadde begynt å undersøke leiligheten, rettsmedisineren var kontaktet og på vei fra sommerstedet sitt i bil. De ansvarlige kollegene ved lenskrimmen hadde allerede foretatt det første avhøret av vitnet som fant offeret. Både moren og faren ble underrettet om hva som hadde hendt og kjørt til politihuset. Snart skulle politiet begynne å gå dør-tildør i området, og punktene på vakthavendes liste – alle unntatt det siste – var utført og avkrysset.

Da han visste at alle bitene var på plass, eller i alle fall på vei, hadde han tatt fatt på det siste punktet på huskelisten og ringt 18

lenspolitimesteren. Og med ham var det merkelig nok slik at selv om det var fredag i denne endeløse sommeren, og selv om han egentlig hadde ferie, befant han seg ikke på sommerstedet sitt ved sjøen utenfor Oskarshamn drøyt ti mil fra Växjö, men bak skrivebordet på sitt kontor noen etasjer høyere opp i samme bygning som vakthavende. De hadde snakket sammen på telefon i nesten et kvarter rundt halv ti om formiddagen. Mest hadde de snakket om offeret, og da samtalen var slutt, hadde vakthavende plutselig følt seg uforklarlig nedstemt, selv om han var aldri så garvet i faget.

Litt rart, egentlig, for forrige gang han hadde måttet ta frem den håndskrevne listen sin – det var i forbindelse med et lengre vikariat ved nabokammeret i Kalmar – pleide han nærmest å bli litt opprømt når han tenkte tilbake på det som hadde hendt. To av byens verste kjeltringer som hadde begynt å skyte vilt omkring seg, midt på blanke ettermiddagen, midt i byen, midt blant alle vanlige, hederlige borgere, alt i alt over tjue skudd i alle tenkelige retninger. Men som ved et Herrens under hadde de ikke truffet annet enn hverandre, og slikt kan bare skje i Småland, hadde vakthavende tenkt den gangen.

Lenspolitimesteren var heller ikke glad. Han var så avgjort ingen drapsetterforsker, og en av hans leveregler var at han aldri måtte ta sorger på forskudd, men denne saken så ikke bra ut. Den bar alle tidlige kjennetegn på en klassisk drapsgåte, og hvis det gikk riktig galt, ikke minst med tanke på hvem den drepte var, virket det bare så altfor sannsynlig at han ville få det slik som han bestandig fikk det når arbeidslivet var på sitt mest urettferdige.

I en middagstale som han hadde holdt uken i forveien, hadde han dvelt lenge ved politiets manglende ressurser og avslutningsvis sammenliknet styrkene sine med «et altfor glissent og morkent stakittgjerde, og et dårlig vern mot en stadig mer alvorlig kriminalitet».

19

Den talen hadde han høstet mye ros for, og selv hadde han vært særlig fornøyd med sammenlikningen med stakittet; den var både velvalgt og godt formulert, syntes han. Ikke bare han, forresten, men også sjefredaktøren i den store lokalavisen, som hadde vært i samme middag og rost ham under kaffen og konjakken. Men det var den gang, ikke nå, og i hvilken retning den samme sjefredaktørens tanker kom til å søke om noen timer, det ville lenspolitimesteren helst ikke tenke på.

Verst var det likevel med hans personlige og rent private følelser. Han kjente offerets far, og datteren, drapsofferet, hadde han truffet ved flere anledninger. Han husket henne som en riktig festlig ung dame, og hadde han hatt en datter, kunne hun så gjerne ha hatt samme utseende og væremåte som henne. Hva er det som skjer, tenkte han, og hvorfor i himmelens navn i Växjö, av alle steder, der det ikke hadde vært en drapsgåte i løpet av alle de årene han hadde jobbet der. Her hos meg? Og midt på sommeren, attpå til.

Og det var da han bestemte seg. Uansett hvor glissent stakittet hans var, og helt bortsett fra ferieavvikling og annen politifaglig elendighet som ikke gjorde stakittet tettere, var det på høy tid at han forberedte seg på det aller verste. Derfor hadde han personlig tatt telefonen og ringt sin gamle venn og kurskamerat «errkåess» for å be om hjelp. For hvem kunne vel være bedre å henvende seg til i en slik situasjon, tenkte lenspolitimesteren.

Etter samtalen, som tok mindre enn ti minutter, hadde lenspolitimesteren følt seg sterkt lettet, for ikke å si befriet. Hjelp skulle komme, den beste tenkelige hjelp fra Rikskriminalpolitiets egen drapskommisjon, det legendariske Riksdrap, og den øverste sjefen deres hadde lovet at de skulle ankomme allerede i løpet av dagen.

Deretter hadde også han skilt seg med heder fra innledningsfasen av denne oppgaven. Ingen gullstjerne i boken, rik20

tignok, og ingen sølvstjerne heller, men i alle fall en liten bronsestjerne fordi han hadde tenkt på en ikke uvesentlig praktisk detalj. Han hadde nemlig omgående latt sekretæren sin ringe Elite Stadshotellet i Växjö og bestille seks enkeltværelser på ubestemt tid, og han hadde gitt spesiell beskjed om at rommene burde ligge samlet, og helst litt avsondret.

På Stadshotellet ble det glede, for der var det sommerstille, og de hadde nok av ledige rom, noe som ikke var tilfellet bare noen timer senere samme dag, for da ville det ikke bli et hotellrom å oppdrive i hele det sentrale Växjö.