Dicte - Nærmeste pårørende by Schibsted Forlag

«Nærmeste pårørende er svært velskrevet, og så elegant komponert at den er umulig å legge fra seg.»

Dansk krimsuksess!

«Egholm er en av landets beste krimforfattere. Med serien om journalist Dicte Svendsen har hun utviklet et univers og en form som er helt i særklasse.»

Litteratursiden.dk

Elsebeth Egholm (f. 1960) er utdannet journalist og debuterte som forfatter i 1999. Hun er i dag en av Danmarks mest leste forfattere, og bøkene hennes er oversatt til en rekke språk. I tillegg til serien om Dicte, har Elsebeth Egholm også skrevet manus til suksessserien Den som dræber.

Mette Strømfeldt, Berlingske Tidende

Journalist Dicte Svendsen mottar en film i posten på jobben. Avsenderen er anonym, og konvolutten er adressert til henne personlig. Filmen viser et drap – en bestialsk halshugging – og alt tyder på at det dreier seg om religiøst motivert terror.

«Norge har Anne Holt, Sverige har Liza Marklund og Danmark har Elsebeth Egholm … bedre kan det ikke gjøres …» Else Højgaard, Jydske Vestkysten

Kriminalbetjent John Wagner blir satt til å oppklare den makabre drapssaken, i et Danmark der terrorfrykt og innvandringspolitikk allerede er et hett tema. Dicte får utfordringer hun helst ikke vil ta stilling til, og samtidig kjemper datteren Rose sin egen kamp sammen med kjæresten Aziz. Det viser seg raskt at alt ikke er som man først tror, og at det ofte er dem som står oss nærmest, som volder oss mest skade.

Les også de tre første bøkene i serien!

Nærmeste pårørende er fjerde bok i den bestselgende, kritikerroste krimserien om Dicte Svendsen, kjent fra TV2.

www.elsebethegholm.dk

«Helt i særklasse.» ISBN 978-82-516-5894-2

OMSLAG: JUVE TITTELTYPOGRAFI: TONNY MADSEN

www.schibstedforlag.no

Mette Strømfeldt, Berlingske Tidende

Elsebeth Egholm

Nærmeste pårørende Oversatt av Lene Stokseth, MNO

Originalens tittel: Nærmeste pårørende Copyright © Elsebeth Egholm, 2006 By agreement with Leonhardt & Høier Literary Agency A/S, Copenhagen Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, 2014 Oversatt av: Lene Stokseth, MNO Omslagsdesign: Juve Repro: RenessanseMedia AS Sats: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon 10,1 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-5894-2 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Til Flemming

De hadde ventet på henne som en forsinket kongelig brud, men det var ingen Mary som ankom i bomberyddernes hvite varebil hundre og tretten kilometer fra Skive Kaserne. Det var heller ikke noe glamorøst over den gule damen på hjul, som etter flere tilløp sindig begynte å trille ned rampen. «Pokker. Det er jo umulig å se noe.» Dicte hørte Bos mumling, selv om han egentlig snakket til seg selv der han pilte inn og ut av mengden i jakten på en god kameravinkel. Folk holdt pusten. Stillheten hadde senket seg over Århus, sekunder etter at kvikke bemerkninger fløy som popkorn gjennom luften. «Det er sikkert bare guttestreker.» «Latterlig. Det er da ingen bomber her i byen.» «Det er nok bare en som har glemt kofferten sin.» Hun hadde notert det på blokken sammen med et intervju med mannen som hadde bilen sin stående nærmest kofferten. Et øyeblikk lurte hun på om uttalelsene var som en slags hybris, og om nemesis ville ramme som en eksplosjon som etterlot seg døde og lemlestede, slik som i London, med en trykkbølge som ville rydde hele området. Hun skjøv tankene fra seg, ned under det som var viktigst nå, alt det hun skulle iaktta og beskrive så nøkternt som mulig: Rullemarie, som nærmet seg den blå nylonkofferten med sneglefart, politifolkene, som hele tiden ba tilskuerne om å trekke lenger unna de røde og hvite sperrebåndene som var satt opp førti meter fra den famøse kofferten, bybussene, som var blitt omdirigert, og som samlet 7

folk i de tilstøtende gatene, de reisende fra togstasjonen, som måtte bruke Bruuns Bro i stedet for hovedinngangen. Alt måtte med. Den fjernstyrte roboten hadde nå nådd helt fram til kofferten. Bo hadde rett. Det var vanskelig å se hva som foregikk på så lang avstand, men pressen hadde naturligvis heller ikke adgang bak sperringene. Det passet Bo dårlig, det visste hun. Han, som var vant til hvinende prosjektiler rundt ørene og død og ødeleggelse i all verdens krigssoner uten siviliserte avsperringer, følte seg degradert når han ikke kunne sjarmere eller snike seg fram til første rekke. Hun betraktet ham der han sto og diskuterte innbitt med en betjent. Pressekortet ble luftet, uten at det hjalp stort. Bo stilte seg opp og tøyde båndet så langt det kunne tøyes. Så kom braket, og hele forsamlingen skvatt. Det sang i ørene, og Dicte mistet blokken og kulepennen, som falt ned mellom beina på de tilskuerne som sto nærmest. Hun lette foroverbøyd i virvaret. En joggesko flyttet seg og tråkket i stykker kulepennen så blått blekk strømmet ut på den grå asfalten. Hun rettet seg opp og lukket øynene, og et kort sekund var hun ett år tilbake i tid, til det sekundet da hun siktet og kjente tyngden av pistolen i skjelvende, dansende hender, og visste at livet hennes i neste øyeblikk ville forandres for alltid. «Går det bra med deg? Så blek du er!» Bo la en arm rundt skuldrene hennes. Hun ville flykte. Forsikre ham om at hun ikke trengte hjelp. Herregud, det var jo bare en robot som hadde fyrt av et skudd mot en harmløs koffert. Ingen bomber. Ingen terrorister. Ingen fare i fredelige Århus. Falsk alarm. Hun unngikk blikket hans og nikket, men visste at han forsto. Det var det som var problemet. Han kjente henne så godt. Han førte henne ut og bort fra mengden, ned til bilen, som sto parkert i Park Allé. Presseskiltet i frontruten hadde fått selskap av en parkeringsbot. 8

«Faen.» Hun ville si at loven er lik for alle, og han ville ha svart at noen er likere enn andre. Men hun sa ingenting. «Kan du ikke ta resten over telefonen?» Hun nikket og ringte til Rose for å forsikre seg om at det var bra med henne. Ryktene gikk med ekspressfart i byen. En tom koffert kunne fort bli fylt med plastisk sprengstoff, og uansett hvordan man vred og vendte på det, måtte det føles utrygt når man var nitten og nettopp hadde flyttet hjemmefra. «Da tar du resten over telefonen?» spurte Bo igjen da hun hadde lagt på og den fornuftige datteren som vanlig hadde forsøkt å berolige henne. «Vi skal ikke ned til politihuset?» «Nei. Vi kjører til redaksjonen. Jeg har ikke rukket å åpne posten engang.» Politihuset orket hun ikke. Det var trafikkaos etter opptrinnet ved togstasjonen. Det ville sikkert ta en halv time å kjøre, og beina nektet å gå dit. Dessuten hadde hun nok på blokken til å skrive den artikkelen Kaiser ville ha. Det eneste hun manglet, var politiets endelige vurdering av dagen da den internasjonale terroren ikke hadde ankommet Århus likevel. Bo hadde startet bilen, og de var kommet helt ned til Mølleparken da Davidsen ringte på mobilen: «På’n igjen. Det er funnet en mistenkelig koffert i Langenæs Allé. Rullemarie er på vei,» hørte hun, selv om ørene fremdeles summet etter braket. Bo så på henne. «Hva er det?» Bomber var ikke hennes sterkeste side, enten de var ekte eller ikke, og Roses ord klang i hodet: «Det går nok bra, mamma. Det kommer ikke til å skje noe.» «Vi må visst snu,» sa hun til Bo. Klokken var ni da de endelig var tilbake i redaksjonen i Frederiksgade. Bagasjen i Langenæs Allé hadde lidd samme 9

skjebne som den på Banegårdsplads. Rullemarie hadde avfyrt skuddet sitt, og lokket ble sprengt åpent og avslørte enda en tom koffert. Dicte satte seg ved skjermen og skrudde på pc-en, mens Bo forsvant inn til sin datamaskin for å velge ut og skrive bildetekster til de beste bildene. Først nå ble hun oppmerksom på stillheten. Ikke en ytre stillhet, men snarere en følelse av tomhet som hadde sittet i henne hele dagen. Hun visste hvor den kom fra. Anne skulle reise til Grønland med mann og barn og være der i minst et år. Anne, som var Dictes kompass, og som hun hadde kjent siden de møtte hverandre på videregående den gangen på slutten av 1970-tallet: to ensomme eksistenser på jakt etter noe å holde fast i. Hun selv var utstøtt av foreldre som elsket Jehova høyere enn sitt eget barn, og Anne hadde skrå øyne og mørkere hud og var adoptert inn i en prestefamilie med en far som ikke elsket henne. De hadde grepet tak i hverandre og holdt sammen gjennom kriser, skilsmisser og sykdom. De kjente hverandres svakheter og sterke sider, og kunne finne vei i hverandres sinn. Hvordan i all verden skulle hun klare å unnvære Anne så lenge? Trettheten forplantet seg i kroppen da hun bladde gjennom notatene og forsøkte å konsentrere seg om arbeidet. Plutselig ville hun bare flykte ut til Anne, bort fra falske bomber og trusler om terror. Ett år, tenkte hun og tvang seg til å ta seg sammen. Hun begynte å skrive mens tankene danset videre helt av seg selv. Bare ett år, omformulerte hun. Men kanskje Anne trivdes som jordmor i Nuuk. Kanskje Anders falt til ro i musikken og det sårbare sinnet sitt. Kanskje Jacob ville elske den nye skolen. Kanskje de aldri kom tilbake. Det var for deprimerende. Hun stengte det inne i en boks et sted inni seg og låste forsvarlig. Så ille var det jo ikke. Dessuten hadde hun Bo. Kjærligheten var der, selv om den kunne 10

være vanskelig å få øye på innimellom. Bo var et annet slags kompass, med en nål som svingte litt mer. Hun opprettet filer, sorterte notater og fikk ringt til politistasjonen. Halvannen time senere var artikkelen på plass med forsidehenvisning, sidehistorier og faktaboks om Rullemarie og hennes lange karriere som elektronisk bombehund. Hun hadde nettopp trykket på send-knappen da Bo sto i døren med håret temmet i en hestehale, slik at skjeggstubbene ble tydeligere, og med den lange kroppen lent opp mot dørkarmen, som en sliten cowboy etter tre dager i salen. «Noe å drikke?» «Mm.» Hun nikket og drakk ham inn med blikket. Stadig forvirret over tiltrekningen til denne mannen som hun hadde delt hus og seng med i tre noenlunde sammenhengende år. «Vann? Cola? Øl? Champagne?» «Kinesisk te.» Hun sa det mest for å erte og så irritasjonen i bevegelsen da han rev seg løs og trasket ut på kjøkkenet. Det riktige svaret ville kanskje vært Jack on the rocks eller Mojitos, men dette var verken Phnom Penh eller Cuba, eller hvor han nå hadde slått ut håret. Dette var Århus, og selv om det var sensommer, plasket regnet ned. Hun trengte noe varmt. Bo, tenkte hun. Men aller først te. «Den står i skapet ved siden av kaffemaskinen,» ropte hun etter ham og fikk et grynt til svar. Den trygge skramlingen av tebrygging akkompagnerte lyden av konvolutter som ble revet opp da hun tolv timer forsinket åpnet dagens post. Det var det vanlige i agurktiden. Et par pressemeldinger, helgeaktiviteter for barn og invitasjon til blomsterhelg i Den Gamle By. Det lå også en hvit, fôret konvolutt der, adressert til redaksjonen c/o Dicte Svendsen med en tykk strek under «personlig». 11

«Hva er det?» Bo kom inn med tekruset. Han satte det på skrivebordet hennes. Selv åpnet han en ølboks så det skummet over, og drakk rett fra boksen. «Aner ikke.» Hun snudde og dreide på den lille pakken. «Avsender?» «Ingen.» Hun tenkte på brevbomber og følte seg idiotisk. Det måtte være alt dette snakket om terror som gjorde det. Det var fort gjort å få panikk. Hun rev opp klaffen. Inni konvolutten lå det en cd. Ikke noe brev. Ingenting annet. Hun satt med den i hånden, forsiktig, som om den kunne eksplodere mellom hendene hennes. Bo hevet et øyenbryn. «Kanskje det er en virusbombe?» «Det kan det være, men har vi ikke antivirusprogrammer?» Han trakk på skuldrene. Dicte veide for og imot, men hånden ble styrt av nysgjerrigheten, og før hun visste ordet av det, satt cd-en i maskinen. «Hva er det verste som kan skje?» spurte hun idet filmen begynte å spilles av på skjermen. Scenen var dansk sommer, og hun kunne nesten kjenne duften av blomster etter regn. Det var like frodig som i Edens hage. Det var gress og busker og trær, og fargene smeltet sammen i alle nyanser av grønt. Der sto en trestubbe flankert av to påler. Kameraet zoomet inn på stubben. Overflaten var ren og lys og jevn. Så var det som om kameraet tippet litt, og det ble en pause før neste scene. Det var den samme hagen. Den samme trestubben. Men plutselig lå en skikkelse med hodet på blokken. Det var en mann. Muskuløse armer ble holdt ut til sidene, helt nede ved bakken, tilsynelatende spent fast til de to pålene i gresset. Skikkelsen vred seg og forsøkte å slippe fri, men det nyttet ikke. 12

«Hva i helvete?» Hun hørte sjokk i Bos stemme. Han sto bøyd over henne, og ordene sendte en varmestråle ned i nakken hennes. Hun ville stoppe filmen, men lot være uten å vite hvorfor. Nå trådte en ny person inn foran kameraet. Det var umulig å se om det var en mann eller en kvinne. Hele skikkelsen var innhyllet i svarte gevanter. Midtøsten, for det gjennom hodet hennes. Eller Nord-Afrika, kanskje. Øynene var smale sprekker. Dicte hørte sitt eget gisp da en sabellignende gjenstand ble svingt over hodet til den fastspente mannen. Hun så uten å se. Synssansen nektet å samarbeide, og hun stirret som hypnotisert inn i skjermen. «Fy faen,» mumlet Bo. Fingrene boret seg inn i skulderen hennes. «Skru av den dritten.» Det gjorde hun ikke. Ikke han heller. Etterpå, da blodet hadde sprøytet og kroppen rykket til og ble liggende livløs, og sabelen etter flere forsøk hadde hugget hodet av mannen, snudde hun seg og kastet opp over gulvteppet.

«De sa at det kanskje var en bombe.» Katrines blikk lyste av sensasjonslyst og nervøsitet da hun sugde opp cola blandet med Southern Comfort i sugerøret så det boblet og sprutet. «Det var ikke det,» opplyste Rose. «Mamma dekket historien for avisen. Kofferten var tom.» «Men likevel,» sa Katrine med uhygge i stemmen. «Tenk at det i hele tatt er en mulighet. Tenk at vi skal gå og være redde her, i vår egen by.» Rose så seg om i den tettpakkede kafeen ved elven. Bruddstykker av samtaler fløt gjennom luften og nådde ørene hennes. Det ble snakket om bomber og fundamentalister og om at det var kommet tettere på etter London. Hun hadde en følelse av at man la ekstra godt merke til hverandre nå. Man la spesielt merke til etterlatte vesker og kofferter der det var mange mennesker til stede. Men hva kunne man egentlig gjøre hvis noen bestemte seg for å gå fra en bombe eller feste sprengstoff til kroppen? Hvordan kunne man gardere seg? Hun nippet til cappuccinoen og forsøkte å stenge bekymringen ute. Man kunne jo ikke gå rundt og mistenke alle og enhver. Det ble man bare sprø av. «Vi må ikke bli redde,» konkluderte hun. «Det er jo det de er ute etter.» Katrine satte glasset på bardisken. 14

«Det kan du si. Det er vel ikke noe man bestemmer selv.» Rose så på henne og lurte nok en gang på om de ville klare å bo sammen. De hadde gått på videregående sammen. Katrines foreldre hadde kjøpt en leilighet til henne i Chr. Wærumsgade, og Rose hadde leid seg inn på det ene rommet for å komme hjemmefra. Hun vendte blikket mot et sted bak barens speilhyller, der kafeens kunder fløt ut i forskjellige former, som forvrengninger i Tivoli Frihedens speilkabinett. Utenfor ved elven satt folk under varmelampene med fatølene sine, og i trappen ned mot vannet hadde et band begynt å varme opp. Torsdagskvelden ble kalt lille fredag. Studentene tjuvstartet på helgen, det hadde hun fort fått lære. Sånn sett var det egentlig mer behagelig å studere jus enn å gå på videregående, selv om hun trengte tid på å venne seg til at forelesninger var noe annet enn klasseundervisning. Hun trengte i det hele tatt tid på å venne seg til et helt nytt liv. «Det er det vel,» sa hun. «Man bestemmer jo selv. Det gjelder bare å skyve det fra seg. Tenke på noe annet.» Hun hørtes mer overbevist ut enn hun følte seg. Det var jo ikke bare bomber, tenkte hun. Det var også alt det andre som hun slepte rundt på i den indre ryggsekken sin. Det var det siste årets kamp for å bli kvitt angsten som Katrine bare visste litt av bakgrunnen for. Det var savnet etter Aziz. Det var morens og Bos berg- og dalbane-forhold, og morens bekymring for om hun ville klare å bli voksen og flytte hjemmefra. Rose kikket inn i speilet igjen og gransket fort de mange ansiktene rundt baren og lenger ut i periferien. Det var blitt en vane å orientere seg. Hun trengte ingen bombetrusler for å gjøre det. Hjertet slo et dobbeltslag da hun trodde hun så ham stå i et hjørne med et glass i hånden. Bare et øyeblikk, så var han borte fordi en bred kar stilte seg foran ham. Hjertet falt til ro. Hun så nok syner igjen. «På den annen side er vel ikke du den verste man kan være 15

sammen med hvis det skulle skje noe,» sa Katrine. «Hvis vi ser en mistenkelig person, kan du jo bare gi ham en på trynet. Det gjelder forresten ekskjæresten din også. Han bør passe seg.» Katrine skravlet i vei. Rose prøvde å smile. Katrine hadde ikke skjønt noen ting, men det gjorde ikke noe. Hun hadde hørt om selvforsvarskurset og visste også at Rose gikk rundt med en ulovlig gasspistol i vesken. Men hun visste ikke den egentlige grunnen til det – og det kom hun heller ikke til å få vite. «Det ville kanskje ikke vært riktig fremgangsmåte,» svarte Rose mens tankene vandret. Katrine var sikker på at Rose trengte en ny kjæreste, og hun gjorde jevnlig sitt beste for å finne fram til gode emner. Hun kunne jo ikke vite at bare tanken på en ny gutt kunne få magen til å knyte seg i motvilje. Hun hadde ikke snakket med ham på nesten et år. Innimellom så hun ham i byen, for de vanket tross alt på de samme stedene. En enkelt gang hadde hun møtt blikket hans og innbilt seg at hun så en rest av det de hadde hatt sammen, men det var han som dro til seg blikket først. Det var han som unngikk henne. Selv om han antakelig gjorde det for hennes skyld, kjentes likevel avvisningen som om han slapp henne midt på dansegulvet. «Kan jeg få by på noe sterkere?» Stemmen trengte gjennom støyen og ble båret på lukten av ølånde og tobakk. Den brede mannen fra i sted hadde satt seg på barkrakken ved siden av henne. Han så på henne i speilet og pekte på cappuccinoen hennes. «Ellers takk, men jeg drikker ikke alkohol,» løy hun. Hun registrerte det forbausede blikket, men ville ikke se rett på ham. «Hva med mineralvann? Og en tannpirker,» la han til med et smil. «Vi kan like gjerne flotte oss.» Hun forsøkte å trekke seg litt unna ham, men ble allerede 16

presset på fra alle kanter. Katrine satte en albue i siden på henne. «Slå til, da! Han ligner litt på Russell Crowe,» hvisket hun høyt. Rose følte seg utmanøvrert. Dessuten var kaffekoppen tom, og en nervøs tørst krislet i halsen. «Takk. Da tar jeg en uten sitrus,» sa hun og ignorerte det med tannpirkeren. Mannen bestilte, og Rose angret. Han så mer ut som en boms enn en Hollywood-stjerne, men Katrine hadde drukket tre drinker og så kanskje ikke helt klart lenger. «Nå? Er du ofte her?» Banaliteten kom svevende på enda en ølbølge. Hun så at han hadde tatoveringer på de kraftige underarmene, og skammet seg over fordommene sine. Han var sikkert en flink håndverker som en gang i tiden hadde fått tatovert inn morens navn og nå angret bittert. «En gang iblant.» Hun bestemte seg for å være høflig inntil hun kunne stikke ut på toalettet. Snarest mulig. «Hva driver du med?» fortsatte han. «Når du ikke er på byen og drikker mineralvann?» «Jeg går på universitetet.» Hånen la seg tykt mellom dem før den neste replikken hans. «Ja, dere er jo så kloke her i denne byen. Universitetet,» prustet han ned i ølen. «Altfor mange homser og altfor lite sex.» Det var en tabbe å møte blikket hans. Hun tenkte på instruktøren på selvforsvarskurset. Man måtte ikke se dem inn i øynene. Det kunne tolkes som en oppfordring. Selv om hun ikke trodde at han var en voldtektsforbryter. Hun hadde ikke før tenkt tanken, så kjente hun hånden hans på låret. «Du trenger visst bare å bli rusket litt i manken.» 17

Han sa det inn i øret hennes. Hun kjente leppene hans bevege seg mot håret. Hun ville reise seg og gå, men noen dyttet bakfra og trykket henne mot ham. «Kutt ut,» hørte hun seg selv si. «Ikke rør meg.» Han lo. Hånden flyttet seg. I stedet la han armen rundt skuldrene hennes og trakk henne nærmere. «Slapp av litt nå, for pokker. Du ser så deilig ut.» Støyen slo over henne, og ølånden gjorde henne kvalm. Hun ville skyve ham vekk. Ville slå ham og spytte på ham. I stedet satt hun helt stille, som om han ville forsvinne hvis hun bare ignorerte ham. Armen holdt henne fast mens den andre hånden vandret oppover låret. Hun fikk ikke fram et ord. Tårene spratt. Så forandret verden seg plutselig, på et brøkdels sekund. Hun så det som en lynende filmsekvens i speilet: Trekningene av smerte i ansiktet hans, armen som med ett ble rykket vekk, og hånden som slapp låret hennes. En skikkelse smatt mellom dem med en katts hurtighet. Folk rykket unna, og det ble en sone av luft rundt dem. «La henne være,» sa Aziz og vred mannens arm en ekstra gang. Det fløy gjennom hodet hennes at han kanskje hadde lært det på politiskolen. Mannen ramlet halvveis ned fra barkrakken. «Hva i helvete?» Han prøvde å snu seg og sende en spyttklyse etter motstanderen, men Aziz ga armen nok en vri, og mannen krympet seg i smerte. Han så på Rose med hat i blikket. «Pakkiselsker. Faen i helvete.» «Si unnskyld,» forlangte Aziz. «Ikke faen. Er du sinnssyk, mann?» Armen fikk enda en omgang. Mannen skrek høyt. Folk sto tause. Musikken dunket i takt med pulsen til Rose. Hun ville stenge for hele opptrinnet og Kylie Minogues stemme og folks stirrende blikk, men ble sittende helt stiv. 18

«Si unnskyld.» «Pakkis.» Armen igjen. Mannen ropte noe uartikulert. «Ikke til meg. Til henne.» «Unnskyld!» brølte Russell Crowe ut i luften. «Se på henne,» kommanderte Aziz. Mannens blikk møtte hennes. Angsten lyste henne i møte. «Unnskyld.» Det kom spakt. «Høyere,» sa Aziz. «UNNSKYLD!» Svette og spytt fløy mot henne i en kaskade fra ansiktet hans. Hun stirret ham inn i øynene. Nå virket han liten og ufarlig. «La ham gå,» fikk hun sagt. Aziz’ øyne lynte. Hun hadde aldri sett et slikt raseri før, og hun tenkte at han måtte ha sett slik ut da han trakk kniven. Slik hadde han vært, som et spent stykke finmekanikk, den dagen for vel et år siden. Men han var likevel annerledes nå. Rastakrøllene var borte, og håret var kortklipt. Guttekroppen var blitt en manns, kanskje med hjelp fra et treningsprogram og et par manualer. Lynet forsvant og ble erstattet av noe gjenkjennelig. Hun ville beskytte seg, forsterke forsvarsverkene, men det ga etter og raste sammen som en torpedert bygning. Aziz holdt blikket hennes fast et kort sekund. Det var ikke engang et smil. Høyst en liten trekning i den ene munnviken. Så trakk han mannen ned fra barkrakken og banet seg vei gjennom mengden og ut på det travle fortauet. Rose ble sittende med opptrinnet murrende i alle celler i kroppen. Katrine begynte å pludre med hvin i stemmen. En eller annen skrudde opp musikken, og kafeen vendte tilbake til en slags normaltilstand. Hun ventet, men Aziz kom ikke tilbake.

«Den forsvinner jo ikke,» sa Dicte til Kaiser, som satt i redaksjonen i København og skulle til å sende avisen i trykken. Hun hadde visst hva han ville svare, i samme øyeblikk som hun sa det. Nå brølte han så høyt i telefonrøret at hun måtte holde det på strak arm. Bo sendte henne et oppmuntrende blikk, men det var jo ikke han som skulle slaktes fordi han nektet å lystre ordre. «Hvor faen vet du det fra? Hvordan kan du vite at de ikke har sendt kopier av henrettelsen til et samlet pressekorps?» Hun stirret inn i den blå bakgrunnen på skjermen og ønsket at hun kunne ta en dukkert og slippe alt det som lå foran henne: etiske overveielser, moralske kvaler, den evige linedansen mellom hensynet til opplaget, kvalifisert informasjon til leserne og tilfredsstillelse av folks umettelige trang til øksedrap, voldtekt, incest og avhogde lemmer. For ikke å snakke om de evinnelige diskusjonene med Kaiser. «I så fall ville TV-Avisen eller nyhetene ha vist det allerede. Brevet må ha ligget her siden i morges. Jeg åpnet først posten for en halv time siden.» «Hva med de andre avisene? Har du glemt dem?» Hun hadde ikke glemt noe som helst, men hvorfor skulle noen sende det til dem og ikke til tv? På den annen side: Hvorfor skulle noen sende det til henne og ikke til andre? «De ville heller ikke gått ut med historien uten å sjekke den først.» 20

«Hva er det å sjekke? Kan du si meg det?» «Nettopp. Vi har ingenting. Hvem som helst kan ha sendt den filmen. Det kan være noen som vil ha det til å se ut som terrorisme. Høyreekstremister, for eksempel.» Hun måtte tilsynelatende ha truffet noe, for han svarte ikke. Dictes skuldre hadde trukket seg helt opp til ørene, og hun knuget telefonen som om den var en sikkerhetsstropp i en løpsk buss. «Vi kan ikke sette denne historien på trykk helt uten videre,» sa hun. «Det er jo ingenting på den. Ingen krav. Ingen mening. Vi kan ikke være sikre på om filmen er laget på datamaskinen for å gjøre oss til latter.» Idet hun sa det, så hun igjen filmen rulle over et indre lerret. Det var ikke noe datamanipulert ved den, det var både hun og Bo sikre på. Men Kaiser hadde ikke sett den, for redaksjonen i København hadde ikke fått tilsendt noe. Bare hun. Helvete. Det var bare det som manglet i livet hennes nå, i tillegg til bombealarm og skudd fra Rullemarie, som sendte panikken helt opp i taket, slik at det svimlet for henne. «Skriv en skarp notis,» kommanderte Kaiser, men hun hørte tvilen i stemmen hans. Hun hadde klart å så et frø. «Vi rydder forsiden.» «Gi meg til i morgen. Saken forsvinner ikke.» Hun hørte sin egen gjentakelse og visste at hun gikk i ring. «Jeg lover at du skal få den i morgen. Da har vi kanskje en slags forklaring, samme hvor sprø den måtte være.» Hun kunne nesten høre hvordan tankene hans roterte, og hun så for seg hvordan han satt med føttene på skrivebordet og et hemmelig kakestykke i skuffen, et som han brakk biter av når kulturredaktørkona ikke så det. Slik hadde det vært i hennes tid i København under keiser Kaiser. Hun visste at barten vippet når han tygget, og at han sank stadig lenger ned i stolen til han nesten lå vannrett. 21

«Hvis jeg ser den historien andre steder i morgen, er det ditt ansvar,» sa han omsider. «Hva med Århus og Rullemarie?» Det var best å skifte tema og late som om han ikke nettopp hadde gitt henne en gigantisk innrømmelse. «Hva med dem?» «Hvor havner de?» «På side sju.» «Ingen forsidehenvisning?» «Det skjedde jo ingenting.» Hun lente seg fram og sukket så det kom en duggflekk på skjermen. Når skulle hun lære? Man solgte ingenting på avlyste katastrofer. Hun tenkte på filmen og følte seg fristet. Den historien ville i det minste båret bylinen hennes gjennom lydmuren, og det var lenge siden sist. En velkjent spenning bredte seg i mellomgulvet. Hun ønsket den langt vekk. «Vi snakkes i morgen,» sa hun og la på. «Tøft?» Bo masserte nakken hennes. Hun la hodet bakover, og varmen hans forplantet seg i henne. «Piece of cake. Nå drar vi hjem.» Svendsen hadde fått løpetid da de gikk inn døren til huset i Kasted. De lysegrå flisene i gangen var nydelig dekorert med røde flekker, og hunden lå i kurven og så flau ut. Kopper og tallerkener etter frokosten sto fortsatt på kjøkkenbordet sammen med en vase halvvisne roser noen hadde glemt å skifte vann på. Da Dicte åpnet skapet på soverommet, hoppet naboens store kattunge ned i hodet på henne. Hun skulte anklagende på Bo, som om det var hans skyld. «Hvem har glemt å slippe den ut?» «Hvem har sluppet den inn?» parerte han. «Hunden,» sa hun. «Hver gang hun blir sluppet inn fra 22

hagen, lar hun katten gå inn først. Den tror at Svendsen er moren.» Bo trakk på skuldrene, satte seg på sengen og la seg ned mot putene. «Hvorfor ikke? De har jo samme farge.» Dicte så etter den svarte og hvite kattungen som løp ut på kjøkkenet for å lete etter mat. Det minnet henne på at hun ikke hadde spist. Snarere tvert imot. Hun hadde kastet opp det lille hun hadde hatt i magen, over det allerede flekkete gulvteppet i redaksjonen. «Jeg er sulten.» «Det er jeg også,» sa Bo og strakte seg etter henne. Kyssene skulle få filmen til å gå i oppløsning og miste betydning, men det var som om noen hadde tappet batteriet hennes, slik at det bare var nødstrøm igjen. Tankene fløy i alle retninger. Hun savnet Rose, men datteren var blitt en selvstendig, uteboende nittenåring, og det gikk ikke en dag uten at moren forestilte seg overfall og voldtekter. Hun savnet Roses rolige grep om hunden og katten, og omsorgen for blomster og morgenopprydning. «Mener du ordentlig mat?» spurte Bo blidt da sannheten gikk opp for ham. «Noe kjøttløst?» Hun nikket. «Kjøttløst høres bra ut,» sa hun og tenkte på filmen igjen. Kjøttløst. Hodeløst. Meningsløst. Hun la seg tett inntil Bo og trakk inn duften av ham. «Hvorfor akkurat meg?» spurte hun etter en stund og fikk endelig satt ord på det som hadde plaget henne de siste timene. Han sa ingenting, så hun fortsatte. «Hvorfor sende filmen til et distriktskontor og ikke til København? Hvorfor til en avis og ikke til tv, der eksponeringen kunne blitt så mye større?» Han reiste seg halvt opp på albuen og skjøv henne vennlig til side. Hun så opp på ham. På det grå alvoret i øynene og 23

den fine huden mot skjeggstubbene og bakkenbartene under hestehalen. For bare et par timer siden hadde hun hatt lyst på ham, men nå hadde lysten sluknet og gått over i ren og skjær bekymring. Hun visste like sikkert som om hun hadde hørt dommedagsklokkene ringe, at noe ville bli annerledes nå. «Kanskje det er en du kjenner, eller en som kjenner deg,» foreslo han. «Hvem skulle det være?» Han sa ingenting. Tristheten fra før vendte tilbake, og igjen savnet hun Anne, allerede før hun hadde reist. Hva slags liv hadde hun egentlig levd i sine førtifire år? Hun hadde født et barn som sekstenåring og adoptert det bort. Fra den dagen hadde hun vært utstøtt av sin egen familie, løsrevet fra alt det normale mennesker omgir seg med: foreldre, besteforeldre og søsken. Siden hadde savnet etter barnet ligget i henne som en stille, dyp innsjø. Sosialmyndighetene hadde tatt over, og hun kom til Århus for å bo på internat og gå på videregående. Men så hadde hun i desperasjon gjort noe dumt, og de hadde sperret henne inne i en celle på politistasjonen, der hun hadde ligget på en madrass omgitt av kalde vegger og bruddsikre ruter. Hun kunne fortsatt huske skribleriene fra andre beboere som hadde skrevet på de rå veggene. Kunne fremdeles lukte gammel svette og urin fra madrassen. De hadde vært flinke. De hadde gitt henne en såkalt behandlingsdom, men likevel satt uviljen mot systemet i henne med mothaker. Hun stirret opp i taket, der en edderkopp hadde spunnet en dødsfelle rundt rekken av halogenpærer. Hun hadde følt seg fanget, og det hadde ikke vært noen å speile seg i. Ingen som forsto. Ingen som elsket, eller som hun kunne være glad i uten å blottlegge seg. På den måten hadde hun alltid vært annerledes, og hun hadde bare knyttet nære bånd med noen få. Andre hadde vært 24

fiender, og tanken på at noe nå hadde innhentet henne, var vanskelig å håndtere. «Det kan det da ikke være. Jeg omgir meg ikke med mordere og galninger. Jeg vet ikke engang hvordan …» Bo sa fortsatt ingenting. Han bare så på henne, som om han håpet at hun skulle komme på det selv. Det gjorde hun. «… det føles.» Hun møtte blikket hans. «Kan det være derfor?» Han var åtte år yngre enn henne, og han hadde ikke vært en del av det gamle livet hennes. Hun tenkte at han måtte bli lei innimellom av alt det hun drasset rundt på, selv om han for det meste tok det pent. Han hadde jo også en fortid. Men selv om han både hadde skilsmissen fra Eva og to barn å passe annenhver helg, var det som om det alltid var hennes fortid som fylte mest. Bo trakk på skuldrene og satte seg rett opp på sengekanten med siden til henne. Profilen var plutselig tilknappet. Hun kjente igjen fortvilelsen. Nå skulle de i gang igjen. Nå skulle de nok en gang virvles gjennom et uvær der virkelighetens kastevinder ville skille dem: Hun på hodet inn i en ny sak, han som maktesløs tilskuer på sidelinjen. «Det kan ikke stemme,» mumlet hun og trakk ham i ermet for å få ham til å si henne imot og skru tiden tilbake, bare noen timer, til en eller annen form for innbilt normaltilstand. «Si at det ikke er sant.» Han sa det ikke. Han sa ikke det andre heller, men det la seg mellom dem som dødvekt: Hun visste hvordan det føltes å drepe.