Nefilim - Novas krig

Ă…sa Schwarz

Novas krig Oversatt av Hege Frydenlund

Originalens tittel: Nefilim Copyright © 2009 by Åsa Schwarz First published by Telegram Bokförlag, Sweden Published by arrangement with Nordin Agency, Sweden Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2011 Oversetter: Hege Frydenlund Repro: RenessanseMedia AS Sats: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon 10,2 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2010 ISBN: 978-82-516-3517-2 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening.

Herren sĂĽ at menneskenes ondskap var stor pĂĽ jorden.

Alle tanker som rørte seg i deres hjerter, var onde dagen lang.

1 Mos 6,5

Stockholm, nåtid

De hadde overvåket leiligheten i tre uker.

Nå var tiden inne.

Ingen var blitt sett verken komme eller gå i løpet av hele kvelden. Klokken viste 23.30. Det var mørkt og slukket i alle vinduer. Femromsleiligheten i Drottninggatan i Stockholm sentrum var tom. Og slik ville det forbli, håpet Nova, som hadde god utsikt mot fasaden. De andre kveldene hadde vist et tydelig mønster: Hvis eierne av leiligheten ikke var hjemme nå, kom de til å være borte om natten. Hun antok at de sov på det råflotte landstedet sitt i den indre skjærgården.

Når man har tjent ett hundre og femtifem millioner på elleve år, kan man unne seg den luksusen, tenkte hun irritert. Ett hundre og femtifem millioner for å spy ut karbondioksid fra fire av Tysklands skitneste kullkraftverk. De var blant de tretti mest klimaødeleggende kraftverkene i Europa og var eid av det svenske energiselskapet Vattenfall. Alle sto på WWFs liste «Dirty Thirty».

Nova konsentrerte seg for å døyve den voksende uroen for det som skulle skje. Dirty Thirty, mumlet hun taust for seg selv som et mantra. Det hjalp. Adrenalinet strømmet til. Hun tok en bestemt slurk av pappkruset hun hadde foran seg, og gjorde en lidende grimase. Kaffen var iskald. Den hadde ikke smakt godt da den var varm, og nå var den enda verre. Tynn og besk.

Det pep i mobilen. Nova visste allerede hva tekstmeldingen inneholdt. Med et smell satte hun fra seg kruset på 7-Elevens 7

vindusbord og reiste seg. Hun puttet den siste tyggegummien sin i munnen for å fjerne den stramme kaffesmaken. Den kvisete ekspeditøren kikket fraværende opp før han fortsatte å lese i det siste nummeret av Rocky. En ustelt hårtjafs falt ned i øyet hans, og han skjøv den på plass bak øret med en vant bevegelse. Nova hadde vært påpasselig med ikke å møte blikket hans, men kunne likevel konstatere at de var omtrent like gamle. På tirsdag ville hun fylle nitten år.

Nova var ikke spesielt bekymret for at han skulle kunne identifisere henne ved en senere anledning. Kjeledressen hun hadde på seg, stammet fra en konteiner. Den var skittenoransje, og på ryggen sto det skrevet Televerket med store, tydelige bokstaver. Dreadsene var bundet sammen og skjult under kapsen som hun hadde kommet over på samme måte.

Bremmen var trukket langt ned i pannen, neseringen fjernet, og hun var usminket. Din egen mor ville ikke ha kjent deg igjen, hadde noen sagt da hun forlot kollegene sine tidligere på dagen. Hun hadde ikke protestert, men tenkt: Dere kjente ikke min mor.

Utenfor 7-Eleven sjekket hun innholdet i den svarte ryggsekken; det var femte gang den siste timen. Det lå bare tre ting der: en sprayboks med blodrød maling, en hodelykt og et sett med dirker som Nova hadde bestilt på Internett og fått tilsendt fra USA. Selfdefense Products het butikken, og dirkene hadde vært innpakket i nøytral, naturfarget papp. Først hadde hun ledd ved tanken på å skulle bruke dirker i selvforsvar, men så hadde hun innsett at hun selv kunne komme til å gjøre det.

Hvis jorden gikk under, kom også hun til å dø.

Altså var planen deres rent selvforsvar. Det lå en stor trygghet i den tanken som gjorde at hun hadde gått med på å gjennomføre kveldens aksjon.

Pakken som hun hadde bestilt, inkluderte en nybegynnerveiledning i å dirke opp låser. Nova hadde kjøpt to låser av samme merke som låsen hun skulle gå løs på i kveld, og hadde 8

øvd seg om og om igjen. Likevel følte hun seg usikker. Hun var alltid nervøs når hun skulle gjøre noe for første gang. Og det var ikke hver dag hun begikk innbrudd. Dirty Thirty, gjentok hun for seg selv for å få styrke. Dirty Thirty.

Drottninggatan var tom, med unntak av en høyrøstet gjeng som forsvant bortover mot T-banen. Ryggene deres la ikke merke til den unge kvinnen i oransje kjeledress som krysset gaten mens hun så seg engstelig om. Gatedøren var opplyst av de mange lyktene i gaten. Koden var innprentet i hukommelsen. To uker tidligere hadde hun hjulpet en eldre dame med rullator inn av døren og memorert sifrene. På fem sekunder var Nova inne i oppgangen.

Det hang en lukt av heisolje, støv og noe gammelt i luften.

Marmorgulv, tresøyler og den forgylte engelen på pidestall vitnet om beboernes smak og rikdom. Nova tok ikke heisen til tross for at leiligheten hun skulle til, lå i toppetasjen. Hun ville ikke kunne flykte fra en heis. Selv om hun foreløpig ikke hadde gjort noe ulovlig, kjente hun seg skyldig.

Vel oppe trakk hun pusten dypt og lot åndedrettet falle litt til ro mens hun så seg rundt i etasjen. Det var bare to dører der, begge høye og omgitt av trepanel. Under den ene strømmet det ut et svakt lys. Lyden fra en tv hørtes i bakgrunnen.

Nova så urolig på kikkhullet i døren.

Naboen var våken.

Det var ikke en del av planen.

Hun sto som forstenet i noen sekunder. Hendene skalv av redsel for at noen skulle iaktta henne. Så fant hun råd. Hun tygde en siste gang på tyggegummien hun hadde i munnen, tok den ut og formet den til den hadde fasong som en mynt.

På myke tøysko listet Nova seg bort til kikkhullet og klemte fast tyggegummien. Nå ville hun i alle fall få et forvarsel gjennom at noen måtte låse opp og åpne før de kunne se henne.

Naboen ville antagelig ikke ringe til politiet uten å undersøke hva som egentlig foregikk ute i trappeoppgangen.

9

Nova vendte tilbake til døren som var målet hennes. Den var ripete, massiv og slitt, men shinet opp og nylakkert. Josef F. Larsson leste hun på navneskiltet. Hun leste navnet enda en gang. Det var gravert med sirlige bokstaver på gullfarget metall. Til tross for at alt var planlagt i detalj, ville hun forsikre seg om at hun var kommet til riktig sted. Uansett hvor liten risiko det var for at hun hadde havnet i feil etasje.

Nova trakk pusten dypt, åpnet sekken og tok ut dirkene.

I bakhodet gjentok hun Dirty Thirty om og om igjen. Den øverste låsen ga etter like lett som da hun hadde trent hjemme, men så hørte hun en lyd bak naboens dør: Klør skrapet mot parkettgulvet.

Lyden gikk over til krafsing på døren. Nova begynte å puste raskere. Blodet pulserte høylytt i ørene hennes. Hun overveide å stikke av. I stedet begynte hun skjelvende å fikle med lås nummer to. Hun greide ikke å konsentrere seg og måtte begynne på nytt. En skarp stemme ropte på hunden, men i stedet for å gå til matmoren ga den fra seg sinte bjeff som krevde oppmerksomhet. Subbende skritt nærmet seg døren.

Nova mislyktes igjen, taket glapp, og en av de svartlakkerte neglene brakk inne i hansken. Matmor og hund utvekslet en uforståelig mumling på den andre siden av døren, men av en misfornøyd harking forsto Nova at tyggegummiblokaden var oppdaget.

Sikkerhetslenken klirret.

Da klikket det i låsen som Nova forsøkte å overliste, og døren gikk opp. Hun rev til seg ryggsekken og smatt inn. Lydløst lukket hun døren etter seg. Samtidig som mørket i leiligheten omsluttet Nova, gikk naboens dør opp. Hun anstrengte seg for ikke å puste for høyt, men det kjentes som om hjerteslagene hennes buldret som torden.

Nå var det Novas tur til å titte ut gjennom kikkhullet. Der så hun den gamle damen med rullatoren stå i dørsprekken og myse til begge sider før hun så tvilende ned på den lille, skitten10

grå puddelen. Hun tok av sikkerhetslenken og åpnet døren forsiktig. Puddelen gjorde et hopp og stilte seg til å bjeffe i Novas retning. Den gamle damen så skremt ut, tok noen subbende skritt ut i trappeoppgangen og bøyde seg møysommelig ned for å løfte opp hunden. På veien tilbake til leiligheten hvisket hun dyret i øret: «Gudrun, du må ikke bjeffe på naboene.»

Da hun skulle til å lukke ytterdøren etter seg, stoppet hun tankefullt og snudde seg. Hun kikket rundt dørkanten og oppdaget tyggegummien. Så fisket hun et lommetørkle ut av strikkejakken, la det rundt tyggegummien og lirket løs den klebrige massen.

«Proletarunger,» snøftet hun og lukket døren etter seg.

Nova snudde seg inn mot den mørke leiligheten. Lenger inn ble mørket spredt litt av gatelyktene og butikkskiltene i Drottninggatan som lyste inn gjennom vinduene. Hun fant hodelykten i sekken, tente den og festet den rundt hodet. Entreen var tradisjonelt og klassisk møblert med gulvteppe, forgylt speil og flere tomme kleshengere på en stang. Bare en enslig lysebrun frakk hang der. Nova antok at parets egne klær befant seg i skapet ved siden av. To par sko sto under frakken; det ene paret var herresko i matchende brunt skinn, det andre damesko med moderate hæler. Kjerringsko, konstaterte Nova. En svak lukt av søppel hang i luften. Man skal aldri etterlate søppel hjemme i hundedagene, hørte Nova morens formanende stemme et sted langt bak i hodet.

Midt på gulvet lå det slengt en åpen stresskoffert. Det så ut som om noen hadde kommet hjem og sluppet den fra seg der for å rekke å svare på telefonen. Vattenfalls siste årsberetning hadde glidd halvveis ut. Kofferten bekymret Nova, til tross for at hun var helt sikker på at ingen hadde kommet til leiligheten i dag. Den brøt med det ordnede mønsteret i leiligheten og skapte disharmoni. Hun stirret på stresskofferten en stund, men konstaterte raskt at disharmoni snart ville være hele leilighetens melodi. Nå var det sprayboksens tur. Nova hadde 11

bestandig hatt en dramatisk åre, og slagord skrevet i blodrødt hadde alltid større effekt enn andre.

Speilet i hallen ble det første offeret. «Morder» skrev hun med store bokstaver. Nestemann som ser seg i dette, får sitt pass påskrevet, tenkte hun og smilte av sin egen finurlighet.

Så gikk hun inn i stuen, som var mørk, men rommelig; parketten var skjult av antikke, orientalske tepper; i hjørnene sto det kasser av vakkert tre, som Nova antok var høyttalere; en afrikansk statue var utskåret som en kvinne med nakne barn som klynget seg fast over hele kroppen hennes.

Den ene veggen var dekket av en svart skinnsofa med ditto fotstøtte. Nova gikk målrettet bort og skrev «Blodpenger» over hele ryggstøet. Fornøyd tok hun et skritt tilbake og beundret verket.

Da hun skrev «Dirty Thirty» på den motsatte veggen, oppdaget hun at hun måtte ha sølt farge på gulvet. Hun undersøkte sprayboksen, men fant ingen lekkasje og kjente seg beroliget.

Det var ingenting som var verre enn å slippe opp for farge.

Ved å bøye seg ned og rette hodelykten mot flekken konstaterte hun at den var litt mer rustbrun enn ordene hun nettopp hadde skrevet. Den så tørr ut. Hun lot lyskjeglen sveipe langs gulvet og oppdaget to flekker til. Like tørre, like rustbrune.

Det spredte seg en uro inni Nova uten at hun ville formulere tanken. Da hun nærmet seg de to andre flekkene, skjønte hun at de var begynnelsen på et spor. En lang rekke røde flekker førte ut av stuen og inn i et av de tilstøtende rommene. Noen hadde rent ned i sprekkene i parketten, og det ville finnes spor av dem der i lang tid fremover.

Det var noe uimotståelig ved flekkenes hemmelighet som gjorde at Nova fulgte dem. Men merket på dørkarmen fikk henne til å bråstoppe; det var et tydelig avtrykk av en hånd som hadde glidd nedover treverket og deretter sluppet taket.

Et avtrykk i rødt.

Først nå trengte forståelsen av at det kunne være ekte blod, 12

seg inn i bevisstheten hennes. Nølende tok hun et skritt til og lyste dermed opp rommet med hodelykten. Hun stoppet midt i steget, ute av stand til å røre seg eller rive blikket fra scenen som utspilte seg i dobbeltsengen. Det var den lukten av søppel stammet fra. De tre legemene var åpenbart ikke lenger i live, men ga likevel skinn av å være i bevegelse. I sengen tårnet en grotesk, pornografisk installasjon som fikk Nova til å tenke på dommedagsprofetier. Matmor, husbond og schæfer i et siste felles favntak i døden. Over sengen var tall og bokstaver skrevet i avføring: 1 Mos 6,4. De syntes tydelig mot fondveggen i gull og sølv. Skinnet fra den røde sengelampen forsterket fargen på teppet av blod som omga sengen. Teppefrynsene førte tankene til et bordell; det samme gjorde speilet som var festet i taket over sengen.

Et bordell i helvete.

I speilet rakk Nova å se at hundens tarmer lå rundt kvinnens hals som et kobbel. Så snudde Nova seg rundt og kastet opp besk kaffe blandet med brokkolipai. Den grynete massen løste seg opp og blandet seg med bloddråpene på gulvet.

Nova ravet gjennom stuen, samtidig som hun ubevisst tørket bort magerester rundt munnen med kjeledressermet. Hun grep ryggsekken og fortsatte ut av leiligheten og smelte igjen døren. Nederst i den første trappen snublet hun og falt hodekulls på alle fire. Smerten da knærne slo mot steingulvet, ble fortrengt av panikkfølelsen i magen, og Nova fortsatte nedover like ukontrollert som tidligere. Øverst i huset gneldret puddelen hysterisk.

Nova kastet seg mot døren, fikk den opp og løp ut i Drottninggatan, vill i blikket. Den eneste tanken hennes var å komme seg så langt bort fra leiligheten og bygningen som mulig.

Hun løp som en fyllik bortover gaten.

Et par øyne fulgte flukten hennes.