elsebeth egholm
Personskade Oversatt av Lene Stokseth, MNO
Originalens tittel: Personskade Copyright © Elsebeth Egholm, 2005 Published by agreement with Leonhardt & Høier Literary Agency A/S, Copenhagen Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, 2014 Oversatt av: Lene Stokseth, MNO Omslagsdesign: Juve Repro: RenessanseMedia AS Sats: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon 10,1 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-5893-5 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
For my Philip with all my love always
1
«Irak?» Dicte hørte at det lød som navnet på en planet i et fjernt og hittil ukjent solsystem når hun sa det på den måten, men fortsatte i samme tone likevel: «Det var litt av en overraskelse. Du kunne ikke funnet et litt fredeligere sted, da?» India, kanskje. Tibet, Sør-Afrika eller Tyrkia, for den saks skyld. Navn på langt mer passende land dalte ned i den sommerhete hjernen, men hun rakk ikke å formulere dem før Bo lente seg over bordet, støttet til fatølen han hadde sittet med den siste halvtimen fordi han skulle kjøre hjem. «Jeg har naturligvis vurdert Norge,» sa han rolig. «Det er bare ikke så mange krigsbilder å ta oppe i høyfjellet. Der er det bare sporadiske kamphandlinger.» Dicte strakte seg etter vinglasset, men valgte i siste øyeblikk glasset med vann i stedet. Dette gikk jo bra, tenkte hun tørt. Romantisk middag på byen, my ass. Maten var absolutt god nok, men den påfølgende samtalen levde ikke opp til forventningene. Den sporet av i samme sekund som Bo fortalte om telefonen fra redaksjonen i København. Invitasjonen lød på tre ukers reportasjereise med Jens Peter Hald, som foruten å være journalist også var Bos kamerat. «Når skal det skje?» Hun forsøkte å skjule motviljen. Hun hadde faktisk lenge tenkt at han trengte en slik tur, slik at han kunne slippe bort fra tommeltvinningen i redaksjonen og den evige kampen 7
om samvær med barna, som ekskona nødig ville gi slipp på. Kanskje han trengte å komme bort fra henne også? Dicte drakk vann og prøvde å kjempe seg fram til en viss nøkternhet, men det gjorde ikke saken bedre, for selvfølgelig var svaret ja. Hun hadde forandret seg. Det visste hun godt. Etter de dramatiske opplevelsene i vinter hadde hun klamret seg til ham. Vært som klistret til denne mannen. Det var bare en overgang – håpet hun. En lang overgang som foreløpig hadde vart i over et halvt år. «Om en ukes tid,» fortalte Bo. «Vi må bare forberede turen først. Teknikk. Sikkerhet. Slike ting.» Hun hørte lyden av en sirene et sted i byen og tenkte på skuddsikre vester, pansrede kjøretøy og bomber som eksploderte midt på gaten, sydd inn i døde hunder. Hun tenkte på kidnapping, terror og død, og klarte ikke å forholde seg til det, slik Bo kunne. Han elsket det. Ikke døden, naturligvis, men spenningen – som den guttungen han var. Hun bestemte seg for å skifte samtaleemne og så seg rundt i den franske kafeen. De hadde spist på restauranten vegg i vegg. «Den er fortsatt byens beste.» Bo smilte med munnen, men de grå øynene var allerede om bord i flyet til Bagdad. «Bortsett fra adressen, da.» «Adressen?» Han lente seg fram igjen. Nå var han der igjen, til stede i øyeblikket, med sansene rettet mot henne, som om han var en forsker som skulle studere reaksjonen til et forsøksdyr. «Graven.» Hun grøsset og så at han angret med en gang. Det kjølige i blikket forsvant og ble avløst av ømhet. Han strakte seg over bordet og tok hånden hennes. «Jeg kommer jo hjem igjen. Det er ikke snakk om en evighet.» 8
Dicte hørte den halvkvalte lyden fra mobiltelefonen nede i vesken. Det kunne være viktig. Huset kunne ha brent ned, eller så kunne det ha skjedd noe med Rose. Herregud. Nå måtte hun gi seg. Hun lette, fant det iltre apparatet og så at det var Roses mobilnummer. Klokken halv to om natten? «Ja?» «Mamma,» sa Roses stemme. Den lød opphisset og ble akkompagnert av bakgrunnsstøy som det var umulig å tyde. «Dere må komme. Det er helt sykt. Det er politi overalt.» «Hvor? Hvor er du, vennen min?» «Showboat,» svarte Rose utålmodig. «Du vet jo det. Vi hadde fått gratisbilletter, men …» Støyen overdøvet resten av setningen. Endelig begynte hjernen å fungere igjen, sparket i gang av Roses stemme. Showboat. Den gamle Kalundborg-fergen ved Århus Havn som var gjort om til diskotek. Rose hadde fortalt at hun skulle dit med noen venner fra videregående. Dicte hadde ikke vært så glad for det, for det var ofte mye tull der med lugubre dørvakter og andregenerasjons innvandrere og til og med narkotika. Hun reiste seg med telefonen til øret og signaliserte til bartenderen at de ville betale. «Pass på deg selv. Vi er på vei.» «Jeg ringer ikke fordi jeg vil reddes, mamma,» opplyste den svært voksne datteren på snart atten. «Jeg ringer fordi jeg tror det er en god historie.» De hørte bråket helt fra Kystvejen. Ulende sirener og en menneskemengde i opprør i augustnatten, som fremdeles var varm etter enda en dag med nådeløs sol. I Paris døde etterlatte bestemødre av heteslag i leilighetene sine, mens resten av familien var på sommerferie ved kysten. I California herjet skogbranner og ødela for milliarder, og i København ble en uskyldig italiensk turist stukket ned på åpen gate. Nå lot 9
det til at hetebølgens tvilsomme bieffekter hadde nådd Århus også. Bo kjørte tvers over Kystvejen og svingte til høyre langs havnen, ned mot Korn- og Foderstof Kompagniets høye silo, som sto som et lyst spøkelse i natten. «Herregud.» Plassen foran Showboat og havnebassenget lignet et filmsett. Dicte forventet nesten å få se en regissør på en høy stol som ropte ordrer til lysfolk og kameramenn med megafon. I halvmørket kunne de se flere unge hoppe rundt på politibiler og knuse ruter. En lenke betjenter med hunder foran strakte seg tvers over havneområdet fra jernbanen til havnekaien. Brostein og flasker fløy gjennom luften, og skjellsordene haglet. «Fuck politiet! Faens rasister!» Dicte stirret inn i mengden. Rose. Hvor var Rose? Var hun i sikkerhet, eller befant hun seg i sentrum av kaoset? Menneskemengden bølget fram og tilbake. Hun gjettet på at det måtte være tre–fire hundre mennesker der. Det var som en flodbølge tilsatt lyden av hundeglam, sirener og høye rop. Aggressiviteten lå som giftgass over forsamlingen. «Holy shit!» mumlet Bo og svingte mot Pakkhus 35, der det danske trelastkompaniet holdt til. Han parkerte bilen på baksiden av to gigantiske havnekraner, og de gikk ut. Bo åpnet bagasjerommet, fant fram kameraet og forsikret seg om at det var ladet. Så stakk han det inn under jakken, og de begynte å gå mot kaoset. «De dreper meg hvis de får øye på det,» hvisket han i øret hennes og klappet på bulen under jakken. «Jeg går en runde.» Hun ville protestere og be ham om å hjelpe henne med å lete etter Rose, men han forsvant i mengden, drevet av adrenalinet og instinktet som hadde innbrakt priser fra all 10
verdens brennpunkter. Et kort sug av ensomhet skyllet over henne, men så tok hun seg sammen og fikk blokken opp fra vesken. Hun gikk mot en gruppe innvandrergutter som sto og hang i utkanten av masseslagsmålet, borte ved KFK-bygningen og på den andre siden av noen betongblokker med påskriften «Århus Havn». «Jeg er journalist,» sa hun. «Kan dere fortelle meg hva som har skjedd?» En ung, svarthåret gutt med sinte, sammenvokste øyenbryn knuste en sigarett under hælen på joggeskoen. Han skulte mistenksomt på henne. «Ingen fotografer,» beordret han. «Vi vil ikke i avisen.» «Helt i orden,» lovet hun og håpet at Bo ville holde seg unna. Øynene til den unge mannen lynte i halvmørket. «De ville ikke slippe oss inn. Det ble bråk, og politiet ble tilkalt. Nå har de satt inn hunder også,» la han lakonisk til. «Det er alltid vi som får skylden.» Hun noterte, selv om han ikke sa noe hun ikke visste fra før. Dicte nikket forståelsesfullt i et forsøk på å berolige og fortelle at hun var på deres side, selv om hun langt fra var sikker på det. «Hvem var det som tilkalte politiet?» Gutten ved siden av han som hadde snakket først, trakk på skuldrene. «Det var sikkert dørvaktene. Vi gikk inn bakdøren, og da ble de dritredde.» Plutselig begynte de å snakke i munnen på hverandre. Ordene kom i strie strømmer, og hun noterte så fort hun kunne, men klarte ikke å få med alt. Festen på fergen hadde øyensynlig vært lukket til midnatt. Da ble dørene åpnet, og noen ble avvist selv om de hadde gratisbilletter. Politiet kom og dempet gemyttene, men en time senere dukket de avviste opp igjen med forsterkninger og kjempet seg inn i diskote11
ket via en bakdør. Da politiet stengte hele diskoteket, blusset volden og frustrasjonen opp for alvor, og noen bestemte seg for å utløse brannalarmen for å få diskotekgjestene ut. «Det er noe dritt. De overreagerer helt vilt,» sa en av guttene. «De gjør alltid det med oss.» «Noen har blitt bitt av politihundene,» fortalte en annen og nikket inn i slagsmålet med de verste slåsskjempene, som var i ferd med å bli trengt innover mot sentrum. «De slår med køller også, de fascistsvina.» «Faen ta dem!» Den første gutten sendte en sint spyttklyse i asfalten. «Jeg må pisse.» Han rev seg løs fra gruppen og forsvant ut av syne bak en blå container for matavfall. Dicte skulle til å fortsette å spørre da hun hørte et halvkvalt skrik. Gutten som skulle tisse, kom farende, likblek og med åpen gylf. «Helvete! Det er faen ikke sant!» Han ble taus, knakk sammen og brakk seg så det klasket i asfalten. Hostende og prustende kom han omsider på beina igjen. «Det ligger en dame bak der,» hikstet han. «Jeg tror hun er død.» Det var som om gruppen frøs til is et kort sekund. Så fikk nysgjerrigheten overtaket, og ungdommene myldret bortover mot containeren. Dicte løp etter. Først kunne hun ikke se hva det var. Et slags teppe lå halvveis viklet rundt skikkelsen, som lå i en forvridd stilling som ingen naturlig ville lagt seg i. En hvit arm lå i en merkelig posisjon over hodet, og et bein strittet besynderlig og umotivert, mens det andre lå klemt inn under kroppen. Overkroppen og ansiktet var dekket av teppet, som ikke kunne skjule det lange, lyse havfruehåret som bølget ut under stoffet. Underlivet så ved første øyekast ut til å være noenlunde 12
tekkelig tildekket, men det var ikke slik det skulle være. Den nederste delen av kroppen var klebrig og rød, og Dicte kjente plutselig at det luktet søtlig av menneskeblod. «Hva faen …?» En av de unge gikk fram, bøyde seg ned og trakk teppet over underlivet til den døde. «Nei!» Dicte hørte at stemmen hennes skingret av opphisselse. Gutten reiste seg fort og så skremt på henne. «Hun kan da ikke ligge sånn,» protesterte han. Stemmen lød gråtkvalt. «Dere må ikke røre noe,» fortsatte hun, litt roligere nå. «Få tak i politiet.» Hun visste ikke hvor lang tid som gikk. Ryktet spredde seg med noen åndedrags hurtighet, og plutselig sto en ring av mennesker rundt containerfunnet. Så kom endelig politiet og jaget dem bort. Henne også. Dicte fjernet seg helt automatisk og forsøkte å holde kvalmen nede ved å tenke på noe praktisk. Noen trakk henne i ermet. «Mamma? Hva er det som skjer?» Rose sto og så ubegripelig yndig ut i florlett, lysegrønn sommerkjole og med utslått hår over bare skuldre. Havfruehår, tenkte Dicte et sekund og tvang sammenligningen til side. Først da la hun merke til den unge mannen som sto tett inntil datteren hennes. Mørke mandeløyne og en ansiktsfarge som lys sjokolade. Og svarte rastafletter. «Dette er Aziz,» fortalte Rose sjenert. «Vi skulle ha vært inne på diskoteket.»