Den sanne historien om Pinocchios nese

Leif GW Persson er kriminolog og professor i politiforskning. Han er Sveriges ledende kriminalekspert og har også skrevet ti romaner. Han forrige krimroman, Den døende detektiven (2010) ble kåret til Årets beste svenske og nordiske kriminalroman.

«Jeg har et drap til deg, Bäckström,» sa vakthavende ved Solna-politiet.

«På denne tiden av døgnet?» sa Bäckström. «Da må det være kongen eller statsministeren?»

«Det er faktisk enda bedre.»

«Få høre!»

«Thomas Eriksson,» svarte vakthavende.

«Advokaten,» sa Bäckström. Det kan ikke være sant, tenkte han.

Dette er den beste dagen i mitt liv, konstaterte Bäckström, da han ankom åstedet om morgenen 3. juli og fant advokat Thomas Eriksson død.

ISBN: 978-82-516-5526-2 Omslag: Marina Mattson Norsk Design: Juve design Forfatterfoto: © Fredrik Hjerling

www.schibstedforlag.no

Kurt Hansen, Dagbladet

Den sanne historien om Pinocchios nese

Persson har for tiden sitt eget populære program i SvT, Veckans brott, og han er hele Sveriges «deckar-kung».

Denne romanen er et ondt eventyr for voksne barn. Den handler også om et annet eventyr, om en tredokke med en nese som vokser hver gang han forteller en løgn. Men det er også en fortelling som kobler tsar Nikolai II, Sir Winston Churchill, president Vladimir Putin til kriminalkommisær Evert Bäckström, den ufordragelige antihelten med sine kontroversielle metoder. Hadde det ikke vært for dem, ville denne historien aldri ha hendt.

Sagt om Perssons bøker: «Leif Gustav Willy Persson (for å bruke hans fulle navn) skriver med en misunnelsesverdig flyt, fortellingen formelig flommer bortover sidene, og det finnes knapt et eneste dødpunkt i handlingen.»

Den sanne historien om Pinocchios nese En roman om en forbrytelse

«En herlig bok.»

Terje Stemland, Aftenposten, om Den som dreper dragen, forrige Bäckström-bok.

«Magisk!»

Expressen om Den døende detektiven

Leif GW Persson

Den sanne historien om Pinocchios nese Oversatt av Henning Kolstad

Originalens tittel: Den sanna historien om Pinocchios näsa Copyright © 2013 Leif GW Persson Denne utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2014 Published by agreement with Salomonssons Agency, Stockholm Omslagsdesign: Marina Matsson Norsk omslag: Ole Peder Juve/Juve Design Forfatterfoto: Fredrik Hjerling Sats: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon 10.5/12.1 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2014 ISBN 978-516-5526-2 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no

Dette er et ondt eventyr for voksne barn, og hadde det ikke vært for den siste tsaren av Russland, Nikolai II, den britiske statsministeren sir Winston Churchill, Russlands president Vladimir Putin og kriminalkommissær Evert Bäckström ved Västerort politidistrikt i Stockholm, ville det som historien handler om, aldri ha hendt.

I den forstand er dette en fortelling om det totale og endelige resultatet av handlinger som fire menn utfører i løpet av en periode på over hundre år. Fire menn som aldri traff hverandre, som så avgjort levde i ulike verdener, og den eldste av dem ble myrdet førti år før den yngste av dem i det hele tatt var født.

Som så mange ganger tidligere, uansett hvilket selskap eller hvilke omstendigheter han havner i, er det også Evert Bäckström som skal sette sluttstrek for historien.

Leif GW Persson Professorvillaen, Elghammar våren 2013

I Den beste dagen i kriminalkommissær Evert Bäckströms liv

1

Det var mandag 3. juli, men selv om det var mandag og kommissær Bäckström var blitt vekket midt på natten, skulle han alltid tenke på den dagen som den beste i hele hans liv. Jobbmobilen hadde begynt å ringe nøyaktig fem om morgenen, og siden mennesket som ringte ikke ville gi seg, hadde han ikke noe valg.

«Jaaa,» svarte Bäckström.

«Jeg har et drap til deg, Bäckström,» sa vakthavende ved Solna-politiet.

«På denne tiden av døgnet?» sa Bäckström. «Da må det være kongen eller statsministeren?»

«Det er faktisk enda bedre.» Kollegaen hadde vanskeligheter med å skjule sin begeistring.

«Få høre.»

«Thomas Eriksson,» sa vakthavende.

«Advokaten,» sa Bäckström, som hadde vondt for å skjule sin forbauselse. Det kan ikke være sant, tenkte han. Det er altfor godt til å være sant.

«Selvsamme. Med alt det dere har hatt dere imellom, ville jeg være den første til å gi deg den gode nyheten. Det var Niemi på teknisk avdeling som ringte og sa at jeg skulle vekke deg. Så jeg må virkelig få gratulere, Bäckström. Gratulerer fra oss alle her på stasjonen. Da ble det tross alt du som trakk det lengste strå til slutt.»

«Han er helt sikker på at det er et drap? At det er Eriksson?»

«Hundre prosent. Niemi er hundre prosent sikker. Det 9

stakkars offeret vårt ser visst ganske jævlig ut, men det er ham, ja.»

«Jeg får prøve å holde ut sorgen,» sa Bäckström.

Dette er den beste dagen i mitt liv, tenkte han da han avsluttet den korte samtalen.

Lys våken var han også, krystallklar i hodet, og en dag som denne gjaldt det å ta godt vare på resten av dagen, hvert minste fnugg av den. Ikke kaste bort et eneste sekund.

Først tok han på seg slåbroken og gikk ut på toalettet for å lette på trykket. Det var en rutine han hadde lagt seg til allerede tidlig i livet, og siden hadde han fulgt den nøye. Lette på trykket før han la seg og straks han hadde stått opp, uansett om det trengtes eller ikke, og helt uavhengig av det den prostataplagede mannlige omgangskretsen hans visstnok brukte mesteparten av sin våkne tid på.

Rene høytrykkspyleren, tenkte Bäckström tilfreds mens han sto der med supersalamien i et fast grep i høyre hånd og kjente hvordan væskenivået sank i de veldimensjonerte nedre regionene hans. Nå får vi fylle opp igjen, tenkte han og avsluttet med et par skikkelige salamirøsk for å presse ut det siste som kunne ha samlet seg der, selv i løpet av en helt drømmeløs natt.

Så gikk han rett ut på kjøkkenet for å ordne seg en solid frokost. En raus stabel ekstra tykke skiver dansk bacon, fire speilegg stekt på begge sider, ristet brød med ekstrasaltet smør og rikelige mengder jordbærsyltetøy, ferskpresset appelsinjuice og en stor kopp sterk kaffe med varm melk. En drapsgåte var ikke noe en ga seg i kast med på tom mage, og gulrøtter og havrekli var sikkert en medvirkende årsak til at det så ofte gikk rett i dass for de radmagre, enfoldige kollegene hans.

Mett og fornøyd gikk han ut på badet, stilte seg i dusjen og såpet seg inn gang på gang mens han lot det varme vannet skylle over den godt avrundede og harmonisk bygde kroppen.

Så frotterte han seg tørr og fin før han barberte seg med en 10

vanlig, grei høvel og rikelige mengder skum. Til slutt pusset han tennene med den elektriske tannbørsten, og for sikkerhets skyld gurglet han seg med et forfriskende munnvann.

Til slutt, med etterbarberingsvann, deodorant og annen vellukt nøye fordelt på samtlige strategiske steder på den kroppen som var hans tempel, kledde han seg med omhu.

Gul lindress, blå linskjorte, svarte, håndsydde italienske sko og et fargesprakende silkelommetørkle stukket ned i brystlommen, som en siste hilsen til hans kjære drapsoffer. En dag som denne måtte en ikke slurve med detaljene, så i anledning dagen byttet han også sin vanlige Rolex i stål med den i hvitt gull som han hadde fått til jul av en takknemlig bekjent som han hadde hatt mulighet til å hjelpe ut av en liten knipe.

Foran entréspeilet foretok han sluttkontrollen: Seddelklemmen i gull med en passelig mengde kontanter, det lille futteralet i krokodilleskinn med alle kortene hans, begge deler i venstre bukselomme, nøkkelknippet og mobilen i høyre, den svarte notisboken, med pennen festet i permryggen, i venstre innerlomme – og hans beste venn, lille Sigge, hvilte trygt i ankelhylsteret på innsiden av venstre bein.

Bäckström nikket anerkjennende til det han så. Nå gjensto det aller viktigste. En passelig dose maltwhisky fra krystallkaraffelen som sto på bordet i gangen. To halspastiller i munnen så fort den gode ettersmaken hadde lagt seg, pluss en neve ekstra pastiller i sidelommen på jakken for alle tilfellers skyld.

Da han kom ut på gaten, skinte solen fra en skyfri himmel.

Og selv om det bare var i begynnelsen av juni, var det allerede tjue grader i skyggen. Den første ordentlige sommerdagen, akkurat det en hadde rett til å forlange på en dag som denne.

Vakthavende i Solna hadde sendt en uniformert bil fra ordensavdelingen med to yngre karer; to magre, kvisete typer, men han bak rattet hadde i alle fall skjønt det grunnleggende 11

når det gjaldt protokoll. Han både holdt opp døren og skjøv frem førersetet slik at Bäckström kunne sette seg i baksetet uten å behøve å sitte på kjeltringplassen og krølle den velpressede buksen.

«God morgen, sjef,» sa sjåføren og nikket høflig. «Ingen dårlig dag, dette.»

«Nei, det blir visst en ordentlig kanondag,» konstaterte kollegaen. «Forresten var det hyggelig å få treffe deg, kommissær.» «Ålstensgatan 127,» sa Bäckström og nikket kort. Og for å skjerme seg mot flere synspunkter tok han demonstrativt opp den svarte notisblokken og gjorde et første tjenestenotat.

«Kriminalkommissær Evert Bäckström forlater sin bopel på Kungsholmen 07.00 for å kjøre til åstedet,» skrev Bäckström, men budskapet var tydeligvis ikke klart nok, for allerede før de hadde svingt ut i Fridhemsgatan, bar det løs igjen.

«Underlig affære, dette her. Vakthavende fortalte at det visstnok er denne advokaten, denne Thomas Eriksson, som er drapsofferet vårt.»

Sjåføren nikket før han tok ny sats.

«Det må vel være veldig uvanlig, dette her. At noen dreper en advokat, mener jeg.»

«Ja, det skjer vel nesten aldri,» istemte kollegaen.

«Nei, dessverre,» sa Bäckström. «Dessverre skjer det vel altfor sjelden.» To jubelidioter til, tenkte han. Hvor kommer de fra? Hvorfor blir det aldri slutt på dem? Hvorfor må alle begynne i politiet?

«Tror du han kan ha vært innblandet i noe svineri, sjef?

Han var jo advokat, så det er kanskje en viss fare for det?»

Nå hadde jævelen snudd seg også. Han snakket direkte til Bäckström.

«Det var nettopp det jeg tenkte å grunne litt på,» sa Bäckström avmålt. «Mens dere kjører meg til åstedet i Ålstensgatan. I total taushet.»

Endelig, tenkte han. Ti minutter senere stanset de utenfor 12

en stor, skinnende hvit murvilla i femtitallsfunkis, med egen strand, båthus og brygge rett ut i Mälaren. Stedet hadde sikkert kostet eieren mer enn en vanlig politimanns livstidslønn før skatt.

Ikke noe dårlig åsted, hva nå jævelen skulle med den kåken nå for tiden, tenkte Bäckström.

Ellers så det ut som det pleide. Blått og hvitt sperrebånd rundt tomten og en god del av gaten på begge sider av huset.

To patruljebiler og en kommandobil fra ordensavdelingen, og minst tre biler fra krimmen; altfor mange uvirksomme kolleger sto der og hang sammen med de øvrige som allerede hadde samlet seg. Noen journalister med vedhengende fotografer og minst én kameramann fra en av TV-kanalene, ti–tolv nysgjerrigperer, atskillig mer velkledd enn slike pleide å være, og påfallende mange av dem hadde med seg en eller flere hunder av varierende størrelse.

Men uttrykket i øynene deres var det samme. Et snev av redsel innerst inne, men mest forventning, og håpet som bunnet i at selv om det verste hadde skjedd, hadde det i alle fall ikke rammet dem. Hvilken rolle spiller vel alle dager unntatt én i forhold til et helt liv, tenkte Bäckström. Et helt liv med den enslige dagen som ble den beste i ditt liv.

Så gikk han ut av bilen, nikket til den kvisete sjåføren og den like kvisete kompanjongen hans, nøyde seg med bare å riste på hodet mot mediegribbene, og satte kurs mot inngangsdøren til huset, som for bare noen timer siden hadde vært hans siste drapsoffers hjem. Ikke den første marsjen i hans liv i et slikt ærend, helt sikkert ikke den siste, men denne gangen var det hele en ren fornøyelse, og hadde han bare vært alene, skulle han steppet opp trappen til offerets hus.

II Uken før den beste dagen var en helt vanlig uke.

PĂĽ godt og vondt

2

Mandag 27. mai, en uke før mandagen som skulle bli den beste i hans liv, hadde vært som mandager pleide. Et hakk verre enn en vanlig mandag, til og med. Og den hadde begynt på en måte som trosset all menneskelig forstand, selv for en innsiktsfull og lutret mann som Evert Bäckström.

I rent bokstavelig forstand dreide det seg om to rene dustesaker som av ubegripelige grunner hadde havnet på nettopp hans bord. For det første, en vanskjøttet kanin som fylkesmyndighetene i Stockholm hadde tatt hånd om. For det andre, en fin mann med tilknytning til hoffet, som var blitt mishandlet med en kunstkatalog fra det velkjente auksjonsfirmaet Sotheby’s i London. Som om dette ikke var ille nok, skulle forbrytelsen til overmål ha funnet sted på parkeringsplassen utenfor Drottningholms slott, bare hundre meter fra rommet hvor Hans Majestet Kongen av Sverige, Carl XVI Gustaf, vanligvis inntok sin nattehvile.

I noen år hadde kriminalkommissær Evert Bäckström arbeidet i Västerort politidistrikt som sjef for avdelingen som etterforsket alvorlige voldsforbrytelser. Dette var ikke noe dårlig revir, og hadde det ligget i USA, der vanlige mennesker hadde noe de skulle ha sagt, ville Bäckström naturligvis vært selvskreven som deres folkevalgte sheriff. Tre hundre og femti kvadratkilometer land og vann mellom den store innsjøen Mälaren i vest og Saltsjön i øst. Mellom tollerne ved grensen 17

til det indre Stockholm i sør, og Norra Järva, Jakobsberg og Mälarens ytre skjærgård i nord.

Selv pleide han å tenke på det som sitt eget Bäckström County med nærmere tre hundre og femti tusen innbyggere.

Finest av alle var Hans Majestet Kongen og familien hans, som bodde på de kongelige slottene ved Drottningholm og Haga. Og dessuten et dusin milliardærer og atskillige hundre som hver for seg var god for mange millioner. I den andre enden var det noen titusener som ikke hadde penger til mat, folk som måtte leve på sosialen eller begå forbrytelser for å ta seg fra den ene dagen til neste. Pluss alle vanlige mennesker, selvfølgelig. Alle de som bare holdt på med sitt, forsørget seg selv og ikke gjorde noe stort nummer av tilværelsen. I alle fall fant de sjelden på noe som kunne havne på Bäckströms skrivebord i det store politihuset i Solna.

Men ikke alle som bodde der var slik anlagt, dessverre.

I løpet av ett år ble det anmeldt nærmere seksti tusen forbrytelser i distriktet. Et flertall av dem var riktignok simple tyverier, skadeverk og narkotikaforbrytelser, men det ble også begått flere tusen voldsforbrytelser, og hvis en betraktet kriminaliteten i Västerort som helhet, strakte den seg over hele den sosiale skalaen. Fra en håndfull gangstere i smalstripet dress som begikk økonomiske forbrytelser for hundrevis av millioner, til alle de tusen som nasket alt fra oksefilé og falukorv til sminke, øl og hodepinetabletter på supermarkedene i områdets kjøpesentra.

Med nesten alle disse var det så praktisk at Bäckström ga blaffen i dem. Bäckström arbeidet med alvorlige voldsforbrytelser. Det hadde han gjort i hele sitt liv som politimann, og han aktet å fortsette med det til den delen av livet hans tok slutt. Drap, mishandling, voldtekter og ran. Pluss alle andre merkverdigheter som eksisterte innimellom disse kategoriene, i form av pyromaner og pedofile, voldsmenn, tribunebøller og assorterte gærninger. Til og med en og annen blotter og kikker som kunne tenkes å gå med mer håndfaste ambisjoner.

18

Slike saker var det også mer enn nok av. Tusenvis av anmeldelser i året havnet hos avdelingen for alvorlige forbrytelser.

Det var alle disse sakene som ga politilivet hans innhold og mening, og skulle han få gjort noe på det feltet, gjaldt det først og fremst å kunne skille stort fra smått. Men mandagen før den mandagen som skulle bli den beste i hans liv, hadde han dessverre ikke lykkes så godt på det punktet.

Ved Bäckströms avdeling for alvorlige forbrytelser begynte de alltid uken med et morgenmøte hvor de oppsummerte den menneskelige elendigheten som hadde funnet sted uken før, rustet seg for det som ville komme i den nye uken, og tok for seg en og annen gammel surdeig som var altfor velgjæret til at de bare kunne bære den ned i kjelleren og skyve den ut av tankene.

Til hjelp hadde Bäckström drøyt tjue medarbeidere, hvorav én var både stillfaren og fullt oppegående, og et halvt dusin som i det minste gjorde det han ba dem om. Med de øvrige var det som det pleide, og hadde det ikke vært for Bäckströms sterke hånd og faste ledelse, ikke minst hans evne til å skille stort fra smått, ville kjeltringene selvsagt ha tatt makten allerede fra første stund.

Ny uke, morgenmøte; kommissær Evert Bäckström måtte atter heve rettferdighetens sverd, og all pirkingen frem og tilbake med fru Justitias vektskåler overlot han så inderlig gjerne til alle skjønnåndene og permbærerne i politiledelsen.

3

«Vær så god og sitt,» sa Bäckström og sank ned på sin vanlige plass ved kortenden av det lange konferansebordet. Dere late, udugelige noksagter, tenkte han mens han lot blikket gli over medarbeiderne. Mandag morgen, tomme øyne bak tunge øyelokk, betydelig flere kaffekopper enn notisblokker og hevede penner. Hva er det som har hendt med etaten? tenkte kriminalkommissær Evert Bäckström. Hvor er det blitt av alle skikkelige politimenn som meg?

Deretter overlot han ordet til sin nærmeste mann, som selvsagt var en kvinne; kriminalinspektør Annika Carlsson, 37.

En fryktinngytende skikkelse som så ut som om hun tilbrakte mesteparten av tiden i Solna-politiets eget treningsstudio nede i kjelleren. Sikkert i andre og mer nattlige kjellerhull også, for den del, men akkurat det der ville han helst ikke tenke på.

Men én fordel hadde hun. Ingen av de andre våget å motsi akkurat henne, derfor førte hun dem raskt gjennom listen med det som hadde skjedd uken i forveien og i løpet av helgen. Oppklart og uoppklart, suksesser og fallitter, nye opplysninger og tips, oppdrag og ordrer som ventet i uken de var på vei inn i. Selvsagt alt det andre av praktisk og administrativ karakter som man forventet at alle ved avdelingen satte seg inn i.

Det hele gikk som en lek. Det var unnagjort på mindre enn en time, og kriminalinspektør Carlsson kunne til og med sette spiss på gjennomgåelsen ved å fortelle at drapet begått 20

tre døgn tidligere var oppklart, tilstått og overlatt påtalemyndigheten.

Gjerningsmannen deres hadde vist seg å være en usedvanlig imøtekommende fyllik. På fredagskvelden hadde han og hans kjære kone begynt å krangle om hvilket TV-program de burde se. Da hadde han gått ut på kjøkkenet, hentet en forskjærkniv og satt sluttstrek for diskusjonen. Så hadde han ringt på hos naboen for å låne telefonen hans og ringe etter sykebil.

Naboen hadde ikke vært hjelpsom. Klok av tidligere skade hadde han nektet å åpne; i stedet hadde han ringt til politiet.

Den første patruljen var på plass allerede etter ti minutter, men da kollegene fra ordensavdelingen hadde tatt seg inn i leiligheten, var det ikke lenger aktuelt med noen hjelp. I stedet hadde de satt håndjern på den nybakte enkemannen og ringt etter teknikere og etterforskere for å ta fatt på de mer rutinemessige delene av politioppdraget.

Allerede under det første avhøret neste morgen hadde den nærmeste pårørende tilstått. Han var riktignok ikke sikker på alle detaljer, for det hadde blitt en hel del i løpet av kvelden, men han ville likevel si at han allerede savnet sin kone.

Vel hadde hun vært både vrang, langsint og generelt umulig å leve med – først og fremst fordi hun drakk så jævlig – men tross alle disse feil og mangler ville han understreke at han faktisk savnet henne.

«Da takker vi,» sa Bäckström tilfreds, og antakelig var det der han i øyeblikkets oppstemthet tråkket feil. I stedet for bare å avslutte møtet, trekke seg tilbake til stillheten på sitt eget kontor og gjøre seg klar til lunsj i god tid, nikket han vennlig til sin nærmeste medarbeider og stilte helt feil spørsmål.

«Jaha, ja,» sa Bäckström. «Da er vi vel stort sett ferdige?

Eller har du noe mer før vi begynner å gjøre litt vanlig, hederlig politiarbeid?»

«Jeg har to ting,» sa Annika Carlsson. «Ganske merkelige, kan en trygt si.»

21

«Få høre,» sa Bäckström og nikket oppmuntrende. Helt intetanende, som han jo tross alt var.

«Klart,» sa Annika Carlsson og trakk av en eller annen grunn på de brede skuldrene. «Den første saken dreier seg om en kanin. Ja, i alle fall i begynnelsen, for å si det sånn.»

«En kanin,» sa Bäckström. Hva faen snakker mennesket om, tenkte han.

«En kanin som fylkeskommunen tok hånd om fordi eieren hadde vanskjøttet den,» forklarte hun.

«Hvordan faen vanskjøtter du en kanin?» spurte Bäckström. «Har gjerningsmannen vår puttet den i mikroen?» Var det ikke slik alle vordende seriemordere begynte karrieren, tenkte han. Med å mikre kaniner og kjøre katten i tørketrommelen? Dette blir bare bedre og bedre, tenkte han, og det var han ikke alene om å synes, etter ansiktsuttrykkene til de andre tilstedeværende å dømme. Plutselig riktig opplagte og interesserte, noe de på ingen måte hadde vært mens de gjennomgikk alle de menneskelige voldsofrene og de forskjellige lidelsene deres.

«Nei,» sa Annika Carlsson og ristet på hodet. «Jeg er redd det er en atskillig sørgeligere historie enn som så.»