Russisk vinter by Schibsted Forlag

Daphne Kalotay

Russisk vinter Oversatt av Heidi Grinde

Originalens tittel: Russian Winter Copyright © 2010 by Daphne Kalotay All rights reserved Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2011 Oversetter: Heidi Grinde Omslagsdesign: Richard Ljoenes Omslagsfotografi: © Ilona Wellmann/arcangel-images.com (forside) © Adri Berger/Getty Images (bakside) Forfatterfoto: © Carol Lundeen Repro: RenessanseMedia AS Sats: Type It AS, Trondheim Satt med: Sabon 10,1 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2011 ISBN: 978-82-516-3617-9 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Til Mamuka, og tilegnet Imre og Bambi Farkassâ&#x20AC;&#x2122; minne

Det var da jeg for første gang forsto at kjærlighet ikke bare er en lek og en kilde til glede, men en del av livets evigvarende tragedie, både dets evige forbannelse og den altoverskyggende kraften som gir det mening. Nadezha Mandelstam

Hennes mann hadde et arkaisk syn på juveler; de var noe en mann kjøpte til sin hustru for å tilkjennegi ting han ikke kunne si på en elegant måte. Willa Cather

BOK 1

NR. 7 Diamantøreklips. Runde, brilliantslipte diamanter vekt ca. 1,64 og 1,61 karat, farge og klarhet H/VS2, innfattet i fire klør i 18 kt. hvitt gull. Russisk gullsmedmerke. $20 000 – 22 000

KAPITTEL EN et var så kaldt, så ubarmhjertig grått den ettermiddagen; få fotgjengere passerte forbi den lange, trebevokste trafikkøya i midten av Commonwealth Avenue, og selv små hunder som ble halt utålmodig av gårde hadde varme kåper og fornærmede fjes. Nina Revskaya betraktet gatebildet fra et vindu i tredje etasje på nordsiden, over dekorative kobberbalkonger som for lenge siden hadde antatt en blek, mintgrønn farge. Snart ville solen – det lille som var – gi opp sine ynkelige forsøk, og gatelyktene ville gløde blygt langs hele den velstelte rekken med mursteinshus. Nina forsøkte å bøye seg nærmere for å få bedre utsikt over fortauet der nede, men det strammet seg smertefullt i nakken igjen. Siden stolen ikke kunne komme nærmere, trosset hun smerten og bøyde seg enda lenger frem. Pusten satte duggflekker på vindusruten. Hun håpet å få øye på den besøkende tidlig, så hun rakk å forberede seg. Kulden steg opp i kinnene hennes. Der kom det noen, men nei, det var en kvinne, og dessuten for ung. Støvelhælene hennes laget en ensom klipp-klopp-lyd. Nina tapte henne av syne da hun nærmet seg inngangsdøren. Dette kunne da ikke være

riktig – men nå ringte det på døren. Stiv i ryggen trillet Nina langsomt rullestolen vekk fra vinduet og ut i entreen. Hun rynket brynene da hun trykket på knappen på dørtelefonen. «Ja?» «Drew Brooks fra Beller.» Disse amerikanske jentene som gikk rundt med mannsnavn. «Bare kom opp.» Selv om Nina var klar over aksenten og den sprukne stemmen, var det alltid et sjokk å høre den. I hodet hennes, i tankene, lød ordene alltid lyst og klart. Hun rullet bort til døren, dreide om låsen, åpnet den og lyttet etter heisen. Men det var skritt i trappen som lød høyere, nærmere inntil de ble til «Drew» i smal ullkåpe, kinn som rødmet av kulden, stor veske i rem på skrå over skulderen. Hun var høy, med en holdning som vitnet om selvrespekt, og hun strakte frem hånden uten å ta av seg hansken. Nå begynner det, tenkte Nina og kjente hjertet synke en tanke i brystet; jeg har satt det i gang. Knokene protesterte da hun trykket den utstrakte hånden kort. «Kom inn.» «Det er en glede å møte Dem, Ms. Revskaya.» Miz, som om hun var en sekretær. «Du kan kalle meg Nina.» «Hallo, Nina.» Piken smilte med forbausende selvtillit, og det dannet seg små vifter av rynker i øyekrokene; Nina så at hun var eldre enn hun først hadde trodd. Øyevippene var mørke, det kastanjebrune håret skjøvet løst bak ørene. «Lenore, direktøren for kostbare smykker, er veldig lei for at hun ikke kunne komme,» sa hun og trakk av seg hanskene. «Begge barna hennes ble syke.» «Du kan legge her kåpen din.» Piken akslet seg ut av kåpen; under hadde hun et kort skjørt og en ettersittende, høyhalset genser. Nina stirret vur14

derende på det korte skjørtet, de lange bena, lave støvler og lyse strømpebukser. Upraktisk å vise frem bena i så kaldt vær som i dag. Likevel bifalt Nina det. Selv om de fleste kjente uttrykket «man må lide for skjønnheten», var det få som virkelig tok konsekvensen av det. «Vi skal sitte i salongen.» Nina snudde rullestolen og kjente en strøm av smerte gjennom kneskålene. De var alltid slik, smertene, de kom plutselig og kunne slå til hvor som helst. «Vær så god og sitt.» Piken satte seg og la bena i de tynne strømpebuksene over kors. Man må lide for skjønnheten. Det var en av de sanne grunnsetningene, og Nina hadde fulgt den til fulle; danset på forstuede tær og med giktiske hofter, danset tross lungebetennelse og feber. Og som ung kvinne først i Paris og deretter London hadde hun selvfølgelig gjennomlevd pinefulle perioder med ubekvemme kjoler og forræderske sko, og i 1960årene de små draktene som så ut som om de var laget av møbelstoff og klødde noe forskrekkelig. I 1978 hadde hun tatt noe som ble betegnet som en «mini-ansiktsløftning». Det var egentlig bare noen få sting bak ørene – faktisk så få at den dagen hun skulle få stingene fjernet, slo det henne at hun like gjerne kunne fjerne dem selv. Og det hadde hun gjort, med et forstørrende speil og en liten, spiss neglesaks. Piken lot hånden gli lett over skjørtet for å børste vekk usynlig lo. Petersburg-jåleri, pleide Ninas mormor å kalle disse små feminine justeringene. Nå stakk piken hånden i skuldervesken og trakk frem en skinnmappe med skriveplate inni. Brede kinnben, lys hud, brune øyne med grønne spetter. Det var noe kjent ved henne, skjønt ikke på noen god måte. «Jeg er kommet for å sette opp en liste. Så overtar takseringsekspertene våre derfra.» 15

Nina nikket så vidt, og knuten nederst i nakken strammet seg igjen, til tider kjentes det som om den knuten var selve kjernen i sykdommen hennes. «Ja, selvfølgelig,» sa hun, og smerten økte et øyeblikk av anstrengelsen. Piken åpnet mappen og sa: «Det er så mye jeg gjerne ville spørre deg om – skjønt jeg skal forsøke å holde meg til saken. Jeg elsker ballett. Jeg skulle ønske jeg kunne ha sett deg danse.» «Det er ikke nødvendig å smigre meg.» Piken hevet et øyenbryn. «Jeg har lest om deg. At de kalte deg ’Sommerfuglen’.» «En av Moskva-avisene kalte meg det,» sa Nina, og hun hørte at stemmen var skarp. «Jeg misliker det.» For det første var det ikke noe godt bilde, det fikk henne til å virke veik og flagrende, som et kronblad fra en rose som ble blåst rundt i vinden. «Det er for … søtt.» Piken sendte henne et blikk, blunket litt, enig, syntes det som, og Nina forsto til sin forbauselse at hun aksepterte det kalde svaret. «Jeg har lagt merke til sommerfuglmotivet i noen av smykkene dine,» sa piken. «Jeg leste gjennom listen fra St. Botolph’s-utstillingen. Jeg tenkte det ville gjøre arbeidet vårt lettere i dag. Vi går gjennom St. Botolph’s- listen,» – hun pekte på arkene som var festet under klipsene på platen – «så kan du fortelle meg hvilke smykker du vil selge på auksjon, og hvilke du eventuelt vil beholde.» «Det er i orden.» Et stikk i nakken. Når sant skulle sies var hun nesten glad i den grufulle knuten, som i begynnelsen bare hadde vært enda en ubarmhjertig smerte. Men så en dag for noen måneder siden hadde Nina tilfeldigvis husket hvordan mormoren pleide å knytte skjerfet hennes, da de bodde i Moskva og hun var for liten til å gjøre det selv: knyttet det bak i nakken, så det var lett å gripe fatt i om hun forsøkte å 16

løpe sin vei. Minnet hadde ligget glemt i nesten femti år, men nå kjentes det som balsam, som salve, som en gave tapt for lenge siden og endelig funnet igjen. Hver gang Nina kjente smerten i nakken nå, sa hun til seg selv at det var knuten i det gamle ullskjerfet, knyttet av mormorens hender, og da kjentes smerten ikke så vond, selv om den var like sterk som før. Piken rakte henne skriveplaten. Nina tok imot den med skjelvende hender, og piken sa lett: «Jeg er faktisk kvart russisk selv.» Da Nina ikke svarte, la hun til: «Bestefaren min kom derfra.» Nina valgte å overhøre det. Det russiske livet hennes virket så fjernt, det mennesket hun var da så fullstendig adskilt fra den hun var nå. Hun la skriveplaten i fanget og betraktet den med rynkede bryn. I en mer fortrolig tone spurte piken: «Hva fikk deg til å ville selge dem på auksjon?» Nina håpet stemmen ikke ville skjelve. «Jeg ville ha kontroll med at pengene gikk dit jeg ville mens jeg ennå er i live. Jeg er nesten åtti. Som jeg sa tidligere, så skal hele inntekten av salget tilfalle Boston Ballett Foundation.» Hun så fremdeles ned på skriveplaten og lurte på om stivheten skjulte følelsene. For nå kjentes det helt galt, en overilt beslutning. Det gale hadde på et vis noe med denne piken å gjøre, at hun skulle være den som gikk gjennom Ninas skatter. Med disse pertentlige, selvsikre hendene. «Vel, salget kommer til å innbringe en anselig sum,» sa piken. «Særlig om du lar oss få lov å publisere at smykkene kommer fra samlingen din.» Hun så håpefull ut. «Auksjonene våre er alltid anonyme, selvfølgelig, men når det gjelder kjente kulturpersonligheter, lønner det seg ofte å offentliggjøre navnet. Jeg regner med at Lenore også har nevnt det. 17

Selv de mindre verdifulle tingene kan oppnå gode priser på den måten. Ikke at vi trenger å ta med ting som har affeksjonsverdi, men …» «Ta dem.» Piken skakket på hodet og så på Nina, som om hun revurderte henne. Det var som om hun hadde lagt merke til noe, og Nina merket at pulsen gikk fortere. Men piken rettet seg bare opp og sa: «Det faktum at det er dine ting, kommer til å tiltrekke seg så mange flere interessenter. Og i tillegg er det besnærende at noen av disse smykkene ble smuglet ut av Sovjetsamveldet. Under livsfarlige omstendigheter.» Her kom, som alltid, den delen av samtalen der Nina ble tillagt rollen som den tapre, gamle kvinnen, hun som unnslapp undertrykkelsen og trosset sitt lands myndigheter for å oppnå kunstnerisk frihet. Det var alltid slik, hun begynte som kunstner og endte som symbol. «Da du rømte, mener jeg.» De sjelfulle brune øynene. Enda en gang åndet Nina inn et pust fra fortiden, et minne om … hva da? Noe ubehagelig. Hun kjente at et svakt sinne begynte å røre på seg. «Folk tror at jeg rømte fra Russland for å slippe vekk fra kommunismen. I virkeligheten var det svigermor jeg ville slippe vekk fra.» Det virket som om piken trodde Nina spøkte. Rynkene i øyekroken dukket opp igjen da munnen videt seg ut i et vitende smil. Mørke øyevipper, brede kinnben, øyenbrynenes kloke bue … brått sto det for henne, en rask, klar visjon: det lysende ansiktet, armenes bølgende bevegelser, den nesten umerkelige dirringen i muskler mens hun gled over scenen. «Er det … noe galt?» Nina rykket til. Piken fra Beller betraktet henne så inn18

gående at Nina lurte på om hun hadde stirret. Hun trakk pusten dypt, samlet seg og sa: «Du minner meg om en venninne. En jeg kjente for lenge siden.» Piken så glad ut, som om enhver sammenligning med fortiden måtte være smigrende. Hun drev tross alt med antikviteter. Snart diskuterte hun St. Botolph’s-listen med en resolutt profesjonalitet som feide vekk alle Ninas stikk av følelser og siste øyeblikks-betenkeligheter. Likevel kjentes det som om det gikk lang tid før piken endelig tok på seg kåpen og trampet selvsikkert ned trappen med listen trykket godt inn mellom skinnpermene. Varm morgen i Moskva, begynnelsen av juni, sommerferien begynner snart. «Kan du ikke sitte stille?» Et hardt tak i Ninas hode, kammen skraper mot skillen. Spørsmålet er rent retorisk. Nina lærte å løpe så snart hun kunne gå, og blir aldri lei av å hoppe fra trinn til trinn i den mørke trappeoppgangen i blokken der de bor. Hun kan krysse gårdsplassen fra hjørne til hjørne i en sammenhengende rekke av hopp. «Ikke sitt og vri deg.» Men Nina svinger med bena og dunker hælene sammen mens mors fingre, raske og presise som en kirurgs, vever sine egne håp og drømmer inn i to faste fletter. Nina føler hvordan mor fletter håpet inn i dem, skjelvingen i de raske fingrene og forte hjerteslag gjennom det tynne blusestoffet. Dagen i dag er for viktig til å la Ninas mormor, med det dårlige synet og det slurvet knyttede skjerfet, få fikle med håret hennes. Endelig er flettene ferdige, satt opp på hodet med en stor, ny sløyfe på toppen for å sikre at håp og drømmer holder seg på plass. Nina verker i hodebunnen. Da Nina og Vera møtes på gårdsplassen, ser hun at Vera også har nye hårsløyfer. De blafrer i de sterke vindkastene 19

som røsker i praktvindelen på de signe balkongene. Bare på noen dager har været endret seg fra kaldt duskregn til så tørr varme at Nina uvilkårlig blir bekymret for at støvet skal skitne til bomullskjolen mor har sydd til henne. Veras bestemor har mørke, sinte øyne under det hvite skautet, hun rynker pannen uopphørlig og klemmer Vera inntil seg. Som alle bestemødre er hun alltid i dårlig humør, kaller Gorkijgaten «Tverskaja» og knurrer høylytt over ting ingen andre tør så mye som hviske frem klager over. Ansiktshuden er full av små rynker på kryss og tvers, lik et tynt islag når du tråkker på det for første gang. «Vi var veldig sent oppe i går kveld,» betror Vera Nina. Måten hun sier det på antyder at Nina ikke bør spørre hvorfor. «Hvor sent da?» Nina er jevnaldrende med Vera, ni år, og synes alltid hun blir sendt i seng for tidlig. Men Vera rister bare på hodet, en bevegelse så liten og stram at de rødbrune flettene knapt rører seg. En dame som bor i samme leilighet som Vera lener seg ut over rekkverket på en av balkongene og rister sengetøy. Veras bestemor kaster et blikk dit opp og sier noe til Ninas mor så lavt at det kunne vært et fremmed språk. Mumling, frem og tilbake, ingenting Nina forstår. Hun er redd dagen kan bli ødelagt – denne dagen hun har ventet på så lenge, helt siden mor fortalte henne om ballettskolen. Den vage, drømmeaktige beskrivelsen kunne vært hentet rett ut av et eventyr, et land der småpiker har håret i en stram knute midt oppe på hodet og lærer ikke bare lesing og geografi og historie, men lærer å bevege seg, lærer å danse. I gamle dager ville jenter som Nina aldri få lov til å stille til opptaksprøve engang. Men nå kan alle som er gamle nok få prøve seg, takket være Onkel Stalin. 20

Men det er ikke alle som kommer inn på skolen, har mor forklart. Hun har tatt seg fri denne formiddagen, bedt seg fri fra legekontoret der hun arbeider som sekretær. Da hun endelig snur seg mot Vera og Nina igjen – «Vel, jenter, på tide å komme av gårde» – er Nina lettet. Veras mor skulle også ha bedt seg fri i dag, men nå går de uten henne, følger etter mor gjennom porten ut i den smale bakgaten, en lurvete katt lusker vekk og Veras bestemor roper etter dem: «Jeg vet at dere blir de flinkeste!» Det er som om stemmen hennes fanges bak jernsprinklene i porten da den smeller igjen. Het, vindblåst gate. Brede bulevarder dekket av støv. Med hvert vindkast følger grå pollenfnokker fra poplene, og Nina og Vera må ustanselig plukke dem vekk fra hår og kjoler mens Ninas mor går fort foran dem. «Jeg fryser,» sier Vera trist, tross solskinnet og den varme vinden. «Jeg føler meg ikke bra.» Mor saktner farten, strekker ut hånden og kjenner på Veras panne. Hun virker bekymret, men likevel sier hun, med et sukk: «Det er bare nerver, søte vennen min.» Hun gir Vera en klem. Nina skulle ønske mor ville legge armen om henne, der den hører hjemme. Men snart nok står de på hjørnet av Pusjestjnajagaten og Neglinajagaten og ser opp på et fireetasjes hus med et skilt over inngangsdøren:

BOLSJOI-TEATERETS KOREOGRAFISKE SKOLE MOSKVA Bolsjoi er teateret der Ninas far arbeidet før han døde da Nina bare var et par år gammel. Han malte kulisser. Mor lyder stolt i stemmen når hun forteller det, som om hun skulle ønske at hun også arbeidet ved teateret istedenfor ved et skri21

vebord på poliklinikken. Men hverken Nina eller Vera har vært i Bolsjoi-teateret. Første gang Nina så en ballettforestilling var nå i år, i en paviljong i Gorkij-parken. Det var også mors idé. Nina hopper og spretter jo hele tiden, prøver seg på å slå hjul og stå på hendene – og en dag i fjor stilte Vera seg på tåspissene da de lekte i bakgården. Ikke på tåballene, men helt oppe på skotuppene. Da måtte selvfølgelig Nina også prøve. Den herlige følelsen av å holde balansen, å kunne ta små skritt uten å falle. Vera og hun gikk på tåspissene på den måten hele ettermiddagen – helt til de fikk skjenn av bestemoren til Vera fordi de ødela skoene sine. Men da var mor kommet hjem fra jobb, og hun skjente ikke; isteden fortalte hun dem om ideen sin. Da Nina fortalte de andre jentene i klassen at hun kanskje skulle begynne på en skole for ballettdansere, virket de ikke misunnelige. Ingen av dem har sett en ballettforestilling, og Nina visste ikke helt hvordan hun skulle beskrive det hun så i dansepaviljongen. Noen ganger, når hun ligger våken om natten og kjemper for å bli kvitt den redde følelsen – noe mørkt og kaldt som siver inn i huset og legger seg som en tåke over de voksnes ansikter, kaldere og mørkere dess senere på natten det blir – så ser hun for seg ballerinaene på scenen i parken med de struttende tyllskjørtene, brusende som fossefall, og ser i fantasien for seg sitt eget hår satt opp i en fast liten krone øverst på hodet og silkebåndene på ballettskoene i kryss over anklene. Nå blir hun og Vera, sammen med en hel flokk andre småjenter, ført inn i et stort rom der menn og damer sitter på rad og rekke bak et veldig langt bord. En papirlapp med et nummer blir festet med sikkerhetsnål på kjolene deres, og når den tynne mannen helt for enden av bordet, han som ser streng ut, roper opp numrene deres i små grupper, så må 22

de gå midt ut på gulvet. Tregulvet skråner ned mot en vegg dekket med store speil i rammer. Noen av jentene blir avvist med det samme, uten at de har danset i det hele tatt. Men Nina og Vera tilhører den gruppen som blir vist bort i et hjørne av rommet, der den strenge mannen forklarer at de skal gå én for én over gulvet og la skrittene følge musikken. Det er all den forklaringen de får, og nå begynner en dame med høyt oppsatt hår å spille på et skinnende blankt piano – pen musikk, men trist også, på en måte, de sprø tonene fra tangentene lyder som regndråper som faller. En etter en krysser jentene over gulvet. Men da det blir Veras tur, blir hun stående urørlig med store øyne, og Nina som står bak henne og venter, begynner å bli redd. «Kom igjen.» Nina tar Vera i hånden, og de går frem sammen, inntil Nina kjenner at Vera slapper av i fingrene. Da Nina slipper, fortsetter Vera på egen hånd, lett og svevende, mens Nina går tilbake til plassen sin. Nå da alle har nådd frem til det andre hjørnet, blir de bedt om å gå over gulvet igjen – denne gangen med ett langt skritt og to korte, om og om igjen. Musikken har skiftet, nå er den fortere, veldig mektig. Nina lytter, beveger seg i takt med musikken og synes hun blir en helt annen. Etterpå, da de kommer ut, ligger duften av syriner i luften. Varmt solskinn gjennom bomullsstoffet i kjolene. Is i kremmerhus fra en bod på gaten. En liten stund hadde også Vera virket fornøyd med opptaksprøven; i likhet med Nina visste hun at hun til syvende og sist hadde gjort det bra. Men nå er hun underlig stille, og mor har tydeligvis tankene et helt annet sted, så Nina kjenner at den mørke nattefølelsen kommer krypende igjen – helt forskjellig fra lyset de ser rundt seg, den solfylte junifriheten og alle ute uten kåpe og lue. Hun forsøker å jage følelsen vekk, tenker på ballettskolen, 23

på mannen som kom bort til henne helt på slutten og løftet benet hennes, først den ene veien, så den andre, som studerte fotsålene hennes og ba henne strekke ut tærne og bøye dem og var tilfreds med det han så. Vera ble også, i motsetning til flesteparten av de andre, gransket fra topp til tå med bifallende nikk. Da de går forbi det flotte hotellet på hjørnet, har fortauskafeen åpnet for første gang etter den lange vinteren. «Se!» sier Vera og stanser. En dame kommer ut fra hotellet, blir vist ut gjennom en bred svingdør av glass – den eneste svingdøren i byen, og den blir skjøvet rundt av to sure menn i sjakett. Nina har aldri sett maken til denne damen, hun har på seg en lys blågrå, skreddersydd drakt og en liten hatt som sitter på snei på hodet, og hun har korte, hvite hansker på hendene. Hansker om våren! Og den nydelige gråblå fargen … Nina har ikke sett så mange stofftyper i sitt liv, om vinteren er det de mørkfiolette, om sommeren glade, stygge mønstrede stoffer, ingenting midt imellom. Og så ser Nina noe virkelig merkverdig: Damen har smykker i ørene. Diamanter, de er små, men glitrer muntert likevel. Et øyeblikk mister Nina nesten pusten. De eneste øreringene hun har sett, er klips som det henger store, matte klumper i: tunge perler eller glassaktige dråper av brun eller grønnmarmorert stein. Derfor er de små, glitrende diamantene så forbløffende. Og hun har dem i ørene! Ninas mor ser bort da damen går forbi, men Vera spør: «Hvem er det?» «Amerikaner, tenker jeg.» Mor rekker hånden ut mot Nina for å vise at de må komme seg videre. Men mors perfekte, ovale ansikt og slanke midje må ha gjort inntrykk på dørvaktene – eller kanskje de kjeder seg og vil vise seg litt. 24

De gjør tegn til Nina og Vera at de kan få seg en tur med svingdøren. Fullkommen taushet mens mennene følger dem høytidelig rundt. I et par sekunder får Nina et glimt av den enorme hotellvestibylen med blankt gulv med tykk løper og et enormt speil i tung gullramme. Det er ufattelig høyt under taket, og glitrende lys faller ned på dem derfra. Det er første gang Nina har sett noe slikt, en helt ny verden – men døren fortsetter å gå langsomt rundt, og marmorgulvet, den tykke løperen, gullspeilet og lysekronen er allerede bak henne. Den blinkende fossen av lys – og den amerikanske damen med diamanter i øreflippene, små og skinnende som stjerner. Turen er over, de kommer ut igjen og Nina spør: «Så du ørene til den damen?» Mor sender henne bare et blikk for å minne henne om at hun må takke dørvaktene. «Tusen takk.» Nina og Vera neier slik de lærte på opptaksprøven, de løfter skjørtet med begge hender og setter den ene foten pent bak den andre, og så snur de ryggen til den betagende døren, inngangen til en helt annen verden, og først da forstår Nina, brått og sterkt – mye sterkere enn på Bolsjoiskolen – at noe skjellsettende har hendt. Da de kommer inn på gårdsplassen igjen, er den gamle konen som gjør rent i bygningen der, og hun ser fort bort. Snurper på munnen som tygger solsikkefrø. Flakker med blikket mens hun feier. Hun går bort til de eneste andre menneskene på gårdsplassen, et ungt par som bor i samme leilighet som Nina og moren og mormoren. Mor har sagt at de kan være ute og leke, så skal hun sende bestemødrene ned for å hente dem. Men Nina lytter med et halvt øre til det den gamle konen sier. Hun hører Veras for25

eldres navn bli nevnt, og så: «Det var alltid noe underlig ved dem.» Nina har hørt det før – ikke om foreldrene til Vera, men om andre som bodde i huset, som er borte nå. Hvisking i bakgården, noe underlig … Vera løper bort til den andre enden av gårdsplassen, der bestemoren hennes har dukket opp. Mormoren til Nina er også der, med skautet løst knyttet under haken. «Kom hit, Nina!» Men Nina lytter videre. «Hva har de gjort?» spør det unge paret mens vaskekonen tømmer ut bøtten med skittent vann utenfor porten. Veras bestemor tar henne med inn uten å gi henne tid til å si adjø. «Ninotsjka! Kom!» Mormorens stemme lyder skingrende, ikke varm og litt ergerlig som den pleier. Den gamle vaskekonen gjentar: «Jeg har visst hele tiden at det var noe som ikke stemte med dem.» Nina ser opp, forbi de skjeve, små balkongene mot vinduet til rommet der Veras familie bor. Blek praktvindel skjelver i vinden. Nina snur seg og løper rett inn i mormorens armer, legger seg inn mot brystet hennes og kjenner varmen fra den myke kroppen. Da piken fra Beller endelig gikk, hadde himmelen svartnet og det var halvmørkt i salongen. Nina trillet rundt i rullestolen og tente diverse lamper som sendte svakt safranfarget lys inn mot seg selv og ikke stort annet. Istedenfor lettelse over å ha ordnet opp, opplevde hun den samme utrygge angstfølelsen som hadde plaget henne i fjorten dager nå. Hun rullet bort til skrivebordet. Låste opp den øverste skuffen med den lille nøkkelen hun hadde i lommen, trakk skuffen ut. Hun hadde ikke sett på brevet igjen siden hun fikk det for to uker siden. Selv da hadde hun bare lest det 26

raskt igjennom én gang. Hun hadde alltid tatt raske beslutninger, det var slik hun var. Men nå brettet hun langsomt ut det maskinskrevne arket og forsøkte å ikke se på fotografiet som lå inni. Etter å ha tenkt nøye over det, sender jeg Dem dette brevet og vedlagte fotografi. Kanskje De allerede husket navnet mitt da De så avsenderadressen, husket kanskje til og med det aller første brevet jeg sendte Dem etter vårt korte møte for tre tiår siden, på den tiden da jeg … Det klikket i låsen på entrédøren, den tunge døren svingte opp. «Hei, der!» lød stemmen til Cynthia, den senete vestindiske kvinnen som kom hver kveld for å lage middag til Nina og stille nærgående spørsmål om kroppsfunksjonene hennes; på dagtid arbeidet hun som sykepleier på Massachusetts distriktssykehus. Nina stakk brevet og fotografiet inn i konvolutten igjen da Cynthia ropte med en stemme der det fremdeles hang igjen en snev av fødelandets jovialt arrogante aksent: «Hvor er du henne, skatten min?» Hun kalte ofte Nina for «skatten min». En form for privat spøk, antok Nina. «Her inne, Cynthia, alt i orden.» Nina la konvolutten tilbake i skuffen. Tenke seg til at hun en gang hadde fått gjøre ting selv, alene i huset, uten andre menneskers bekymrede hjelp … I over et år nå hadde Cynthia vært nødvendig; hun var det siste mennesket Nina så hver kveld etter å ha blitt hjulpet fra rullestolen til badet og tilbake igjen. Cynthias alder var ubestemmelig, mellom førti og femti et sted, kanskje; hun hadde en kjæreste som het Billy, og hva hun laget til middag var avhengig av Billys dagsorden, og hvorvidt han var disponibel. På kvelder da Cynthia skulle treffe ham, nek27

tet hun å lage noe med løk, hvitløk, brokkoli eller rosenkål, i tilfelle lukten skulle henge ved håret hennes. På andre kvelder var det ikke forbud mot noen typer grønnsaker. Nina hørte at Cynthia hengte opp kåpen og gikk ut på kjøkkenet med den lille posen med matvarer. Det var virkelig en forferdelig situasjon. Særlig for et menneske som Nina, som alltid hadde vært så sterk, og som ikke egentlig var eldgammel ennå heller. Det virket som om dagens åttiåringer til stadighet dro på jordomseilinger eller vandreturer. Men Ninas en gang så smidige kropp tillot ingen slike fornøyelser, så skremmende stiv som den var blitt. Selv i ettermiddag hadde ikke piken fra auksjonsfirmaet kunnet dy seg for å si: «Du må savne dansen» med et blikk på Ninas hovne fingerledd. Hun hadde faktisk sett forferdet ut, slik ungdom gjør når de blir konfrontert med eldre menneskers skrøpelighet. «Ja, det gjør jeg,» hadde Nina svart. «Hver dag savner jeg dansen. Jeg savner sånn som det føltes å danse.» Nå ropte Cynthia igjen, truet med å fortelle alt som hadde hendt henne den dagen, raske skritt med hvite sykepleiersko nærmet seg arbeidsværelset. Nina dyttet konvolutten lenger inn i skuffen. Knokene verket da hun vred den lille nøkkelen rundt i låsen. Hun følte seg ikke noe bedre enn før, for hun visste at fotografiet lå der fremdeles. Grigori Solodin så annonsen på den tredje dagen i det nye semesteret. Han likte å sitte ved skrivebordet før åtte om morgenen, mens det fremdeles var rolig i Institutt for Fremmedspråk og sekretærene ennå ikke hadde kommet og låst opp det store kontoret. I en halv times tid eller så var det fredelig i de panelte korridorene som fremdeles var kalde etter at varmen hadde vært slått av hele natten – ingen tramping opp og ned den smale marmortrappen der trin28

nene var så slitt at det var en hulning i midten. Mye bedre enn å være hjemme, der stillheten ennå på et vis var uvant. Her kunne Grigori lese avisen i fred og røyke sigarettene sine uten nedsettende kommentarer fra kollega Evelyn om lungene hans, eller overdreven rynking på nesen fra Carla, sekretæren, og en påminnelse om at universitetsområdet nå offisielt var «røykfritt». Freden varte til halv ni, da pleide Carla og assistenten hennes, Dave, å innfinne seg og skru på fotokopieringsmaskiner og printere og alt annet som summet. Grigori grep lighteren som nesten forsvant i hånden hans. Først hadde sigarettene rett og slett vært en støtte, noe som beroliget ham under Christines sykdom. Nå var de en av hans daglige gleder. Og likevel hadde han ikke tillatt seg å ta vanen med inn i sitt eget hjem, siden han var svært klar over hva Christine ville ha synes og sagt om det. Uansett hadde han tenkt å slutte om ikke lenge (skjønt det hadde vart i to år nå). Vel installert i skrivebordsstolen trakk han inn den trøstende aromaen fra dagens første sigarett. Han hadde på seg en skreddersydd dress, den var ren, skjønt litt krøllete, og et lommetørkle stakk optimistisk opp av brystlommen. Det var et antrekk han hadde lagt seg til femogtyve år før, i det første semesteret han foreleste her, den gangen han også hadde prøvd å anlegge skjegg og røyke pipe – hva som helst som kunne få ham til å virke et par år eldre enn sin biologiske alder. Selv nå da han var femti hadde han få rynker i ansiktet, og håret var en tykk, mørk manke som nesten ba om å bli rufset opp i. Han var høy og veltrent, og det hang fremdeles igjen noe ungdommelig hengslete ved kroppen. Likevel var det ikke lenger siden enn i går at han ble intervjuet for universitetsavisen av en kvisete annenklassing som helt alvorlig hadde spurt: «Hvordan kjennes det å 29

bli medlem av et kvart hundreårs-klubben?» Som takk for femogtyve års tjeneste hadde Grigori fått en tung, mørkerød kulepenn og et håndskrevet takkebrev fra collegeforstanderen; og til annenklassingen med blokken og det seriøst mente spørsmålet hadde han svart: «Gruoppvekkende», med bare en antydning til glimt i øyet. Han la ofte an den tonen (tørr, med pokerfjes og en lett, udefinerbar aksent) overfor studentene – likevel likte de den underfundige uttrykksformen, de liksom-gretne vitsene, ja, det virket faktisk som om de likte hele Grigori. Og han likte studentene, mislikte dem iallfall ikke, forsøkte å ikke vise hvor sjokkert og fortvilet han av og til ble over deres mangel på kunnskap og nysgjerrighet, der de satt med Red Soxcapsene sine og fleecejakker med glidelås lik medlemmer av en velstående gjeng ungdomskriminelle. I den varme årstiden brukte de flipp-flopper som de sparket av seg under forelesningene som om de slappet av på et gigantisk håndkle på stranden. Det var bare ett av mange tegn på at verden var på full fart mot undergangen. Men Grigori fortsatte å kle seg i pene dresser til forelesningene, fordi han ennå ikke hadde gitt slipp på forestillingen om at han hadde et ærefullt yrke – og fordi han fremdeles var bekymret for det samme som hadde bekymret ham da han var ung vit.ass. og satt i timevis i ensomhet på hybelen og leste: at han en dag ville glemme seg og dukke opp til forelesningen i tøfler. Nå tok han et drag av sigaretten og brettet ut dagens Globe. De vanlige deprimerende greiene – presidenten fast bestemt på å begynne sin andre krig på to år. Men han støkk til ved en overskrift på kultursidene: «Ballerina Revskaya selger smykker på auksjon.» En lyd unnslapp ham, et lavt «Høh.» Og så kom den synkende følelsen, den forferdelige nedturen. 30

Selv om det hadde gått en måned, hadde han ikke gitt opp håpet, ikke egentlig, ikke før nå. Han hadde trodd, eller forsøkt å tro, at de på et eller annet vis kunne nærme seg hverandre. Men nå dette. Vel, hvorfor skulle han ha ventet seg noe annet? Det var det han med vilje hadde unngått, faktisk. I to år hadde tanken gnaget i ham. Men han hadde vært lammet av sorg, og først da den lettet litt, kunne han tenke seg å forsøke igjen. Men det hadde ikke fungert. Avstanden kom alltid til å være der. Han ville aldri komme nærmere. Han forsøkte å lese artikkelen, men greide ikke å oppfatte setningene. Hjertet banket fort, slik det hadde gjort sist han så Nina Revskaya; det var minst ti år siden nå, på en veldedighetsforestilling til inntekt for Boston Ballett. Han hadde stått i den flotte vestibylen på Wang-teateret og sett henne stå i den brede marmortrappen og avlevere en perfekt formet tale om hvor viktig mesenene var for kunsten. Hun hadde holdt hodet høyt, skjønt litt stivt, kanskje, og tross alderen var håret mørkt, nesten svart, og trukket bakover i en knute så stram at den glattet ut rynkene i ansiktet. Han og Christine hadde stått langt bak i tilhørerskaren, den ene hånden hennes hvilte lett på armen hans, i den andre holdt hun champagneglasset. Det virket som om Nina Revskaya krympet seg mens hun snakket, det var tydelig at hver liten bevegelse gjorde vondt. Da direktøren for balletten førte henne langsomt ned den storslagne trappen og gjennom vestibylen, hadde Grigori tenkt: Enn om? Enn om jeg gikk bort til henne? Men selvsagt torde han ikke. Og så trakk Christine ham i motsatt retning, mot ensemblets nyeste stjerne, en ung kubansk danser som var kjent for sprangene sine. 31

Grigori slengte avisen fra seg på skrivebordet. At hun virkelig var så oppsatt på å bli kvitt ham – så oppsatt at hun kvittet seg med sine elskede smykker. Han skjøv stolen tilbake, reiste seg. Et slag i ansiktet, slik kjentes det. Og egentlig kjenner hun meg ikke engang … Kontoret var ikke lenger noen trøstende kokong. Det gikk opp for Grigori at han vandret rastløst frem og tilbake, og han tvang seg til å stanse. Så grep han frakken og hanskene, smatt ut av døren og ned den smale trappen og ut av bygningen. På universitetskafeen var morgenskiftet allerede på plass. Bak disken sto en mager jente med svart, farget hår og serverte kaffe og enorme bagels, mens nestsjefen, som var stein, sang lykkelig i kor med stereoanlegget og brukte for lang tid på å steame melken. Noen få samvittighetsfulle studenter klumpet seg sammen omkring et av de runde bordene, og innerst i rommet satt noen gjesteprofessorer i godmodig diskusjon. Grigori bestilte og så seg nedslått omkring. Jenta bak disken blafret jålete med øyevippene da hun ga ham en tykk formkakeskive. Da Grigori løftet den opp fra den lille biten med vokset papir fikk han øyeblikkelig dårlig samvittighet, Christine ville ikke likt kaken noe bedre enn røykingen. Han tenkte på henne, på hva han ville gitt for å ha hatt henne her nå, i dette øyeblikket. «Grigori!» Zoltan Romhany satt ved et vindusbord omgitt av plastposer fulle av bøker og papirer. «Kom, kom!» ropte han og vinket ham til seg før han krummet ryggen over notatboken og begynte å skrive med stor fart tross den skjelvne, gamle hånden. I det siste året hadde han arbeidet på en memoarbok om sin flukt fra Ungarn etter opprøret i -56 og de påfølgende 32

årene som en nøkkelfigur – skjønt litt ute på sidelinjen – i Londons kunstliv. «Godt nyttår, Zoltan.» «Er du sikker, Grigori?» «Ser du det på ansiktet mitt?» «Du ser flott ut som alltid – men sliten.» Grigori måtte le over å bli fortalt at han så sliten ut av en mann som var tyve år eldre – en mann med skrøpelig helse som hadde tilbrakt store deler av juleferien på sykehus for å komme seg etter en udiagnostisert lungebetennelse, og som vinteren før hadde glidd på isen og brukket skulderen for annen gang. «Du setter meg på plass, Zoltan. Jeg har ingen grunn til å være sliten. Jeg er bare litt sur i dag. Men det var hyggelig å se deg. Du ser mye bedre ut.» Kanskje det var rart at Grigoris beste venn og kollega var nesten en generasjon eldre enn ham, men han foretrakk det fremfor det motsatte fenomenet – professorer som drakk sammen med studentene på puben. Det var ingenting i Zoltans rynkede ansikt, posene under øynene, skjelvingen i hendene, den lille tusten med grått hår midt på issen … som sa noe om den mannen Zoltan en kort periode hadde vært: Det litterære Øst-Europas stolthet og fortvilelse, en symbolsk helt for det opplyste Vesten, en ung, mager innvandrerpoet i lånte klær. «Jeg er mye bedre,» sa han nå. «Jeg elsker denne tiden på dagen, gjør ikke du?» Med den uvanlige aksenten (gutturale ungarske rytmer temmet av britisk tonefall) lød det nesten som om han spådde sin egen død. «Du kan nesten føle at solen står opp. Her, sett deg ned.» Han gjorde et mislykket forsøk på å skubbe til side noen av papirene. Grigori satte seg. «Jeg kan ikke bli lenge. Jeg har en studentveiledning halv ni.» «Og jeg har min klokken ett.» 33

«Har du det?» Grigori forsøkte å ikke vise sin vantro. Han hadde hørt hviskende rykter om at Zoltans eneste kurs det semesteret var blitt avlyst, siden bare to studenter hadde meldt seg på. «Poesien og surrealistene,» sa Zoltan. «To studenter med virkelig interessante tanker. Det ble noe snakk om å avlyse kurset, men da jeg foreslo for ungdommene forrige uke at vi skulle fortsette å møtes uansett, så var de enige. Hvem trenger offisielle studiepoeng? Jeg beundrer slik entusiasme.» «De vet hva som er bra for dem.» De visste at dette var en sjanse de bare fikk én gang i livet – å studere med en mann som hadde kjent personlig noen av de dikterne han underviste om; en mann som kunne slenge ut av seg en henkastet bemerkning som ikke bare inneholdt vise gullkorn, men også ofte sladdergodbiter i verdensklasse. Like etter at Zoltan kom til London, ble hans første diktsamling oversatt av en populær britisk dikter, hvilket gjorde at Zoltan en kort periode ble Europas nye enfant terrible, iallfall innenfor visse kretser. Zoltan hadde vært litt av en dandy i de dager, med søvnige øyelokk og selvsikkert smil; Grigori hadde sett fotografier i de oversatte diktsamlingene som fulgte (samtlige utsolgt fra forlaget nå). Og selv om Zoltan ikke var den som slo om seg med kjente navn, så dukket navnet hans opp i flere enn én selvbiografi skrevet av malere og dramatikere, kunstsamlere og koreografer, mesener og stjerneskuespillere. Bare en linje her og et avsnitt der, men Zoltan hadde helt klart gjort seg bemerket. Forsiktige sonderinger av hukommelsen hans kunne lokke frem minner om Mary Quant og Salvador Dali, og forbausende avsides sukk («Ah, Ringo … han hadde så lange øyevipper»). Men problemet var at det nå – når studentene hadde websider der de evaluerte professorene offentlig – hadde spredd 34

seg en oppfatning om at Zoltans forelesninger var krevende og merkelige, mer som lange samtaler der studentene måtte stille ytterst forberedt. Han forlangte at de ikke bare skulle ha lest pensumlitteraturen, men grublet over den, analysert den, til og med drømt om den. Derfor sendte studentene ut advarsler om å holde seg unna Zoltans kurs. Grigori hadde motstått fristelsen til å gå inn og sjekke hva hans egne studenter sa om ham. I det hele tatt forsøkte han å holde seg unna Internett. For fire år siden hadde han foretatt sin hittil dristigste online-eskapade, da han gjorde sitt første og eneste innkjøp på e-Bay: et 1959-nummer av magasinet Hello med en artikkel om Nina Revskayas smykker. En fire siders fotoreportasje med bilder av øreringer og armbåndsur, halskjeder og armbånd. Mesteparten var gaver fra beundrere, fra internasjonale diplomater og gullsmeder som ville gjøre reklame for produktene sine. Et bilde på den tredje siden, et foto av et ravarmbånd med tilhørende øreringer, hadde bekreftet – på sin måte – noe Grigori lenge hadde hatt mistanke om. Han oppbevarte bladet i den øverste skuffen i arkivskapet på kontoret, den som var øremerket notatene om russisk litteratur, bak en mappe merket «1800-tallsnoveller». Men nå skulle altså smykkene auksjoneres bort. Vekk med alle muligheter for bevis og bekreftelse. Grigori måtte ha sukket, for Zoltan fikk en bekymret klang i stemmen og spurte: «Hvordan står det egentlig til med deg, Grigori?» «Å, bare bra, ikke vær redd for meg.» Rollen som sørgende enkemann hadde vært grei i et års tid eller så, men etter det ble den slitsom. Og han aktet ikke å legge dagens skuffelse over nyheten om Nina Revskaya til listen over sorger og forurettelser. Det var en stund siden Grigori hadde forstått – etter inntrengende uttalelser fra Carla og Dave og 35

kollegaen og venninnen Evelyn (som alltid gjorde et poeng av å invitere ham ut og trekke ham med på kino og kulturevenementer) – at de forventet at Grigori skulle oppføre seg slik så mange menn gjorde etter seks eller tolv eller atten måneder som singel, nemlig finne en ny kvinne og slå seg til ro og slutte å se så trist ut hele tiden. Derfor var det over et år siden Grigori hadde sluttet å gå med nålen fra sykehuset med den lille rosa sløyfen. Nå, etter at det var mer enn to år siden Christine døde, hadde han til og med tatt av seg gifteringen og lagt den i et skrin sammen med noen slipsnåler han aldri brukte. Det var på tide å ta seg sammen og slutte å være så kjedsommelig. Til Zoltan la han til: «Ikke noe nytt å klage over.» «Hvem trenger nye grunner hvis man har gode gamle?» Zoltans øyne smilte, men munnen var alvorlig. «Merkelig hva universet finner det for godt å utsette oss for.» «Hva med deg?» spurte Grigori. «Få nå i deg den kaken,» sa Zoltan. «Du plukker bare småbiter av den, som om du skulle naske fra en annens asjett.» Grigori smilte. Det var sant. Bare gi etter, gi opp. Gi opp. Gi det opp. Det gikk opp for Grigori at han nikket for seg selv, enda så sterkt han mislikte den neste tanken som slo ham. Men det var det eneste han kunne gjøre. Om ikke annet ville det bevise … hva da? At han var ferdig med det. At han respekterte Nina Revskaya, og at hun ikke behøvde å være redd for ham. At han hadde overgitt seg. Ja, han visste hva han måtte gjøre. Han følte seg mye lettere da han spiste kaken mens Zoltan fordypet seg i skribleriene igjen. Så løftet Zoltan hodet, og stemmen ble plutselig alvorlig. «Vi må snakke sammen – så snart som mulig.» 36

Grigori tok en pause før han svarte: «Beklager, jeg trodde at det var det vi drev med.» Zoltan ristet på hodet og hvisket sint: «Ikke her.» «Å.» Grigori så seg rundt, men det var ingen som lyttet. Han feide opp kakesmulene med det voksede papiret. «Skal jeg ringe deg hjemme, da?» «Nei, nei – ansikt til ansikt.» Grigori trakk uforstående på skuldrene. «Ja vel – bare si fra når det passer. Nå bør jeg nok gå.» Han reiste seg og trakk på seg hanskene mens Zoltan nikket hemmelighetsfullt. To andre kafégjester satte seg ved nabobordet, men etter å ha utvekslet et par mumlende ord flyttet de til et annet bord litt lenger unna. Grigori forsto at det var på grunn av Zoltan, at de trodde han var en uteligger på grunn av de skitne plastposene og de flekkete, skjønt svært velsittende gabardinbuksene og silkeskjerfet som var frynset i kantene. Vel, slik var Amerika, der alle var likeverdige og anerkjente diktere ble tatt for uteliggere. Grigori sa: «Ja vel, Zoltan, da sees vi senere.» «Det ser jeg frem til.» Grigori hørte at det var ekte håp i Zoltans stemme. Han snudde seg for å gå og forsøkte å huske når han selv sist virkelig hadde gledet seg til noe. En gang hadde han selv vært ung og full av håp. Han kunne ennå se klart for seg den stive seilduksryggsekken han hadde hatt med seg fra Princeton, den med de lange, tynne skulderremmene som aldri passet ham skikkelig og flekker i bunnen fra utallige gulv og fortau og gressplener. Han husket hvordan T-skjorten luktet etter de mange timene på Greyhound-bussen, og hvor sulten han var da han gikk bortover gaten. Han var nitten år gammel, høy og langbent med bustete og langt fra rent hår. Han hadde gått av T-banen på feil stoppested, og måtte gå lenger til fots enn han hadde regnet med. De eneste byene han kjente, var Paris og New 37

York, og sammenlignet med dem virket de gamle Back Baybygningene både gammelmodige og statelige. Men alt som spilte noen rolle for ham, var adressen han hadde skrevet ned, bygningen med den høye trappen med smijernsrekkverk. Den store inngangsdøren av solid, utskåret treverk sto på gløtt. Grigori trakk pusten dypt og tørket hendene på buksen. Men han svettet fremdeles, så han trakk lommetørkleet opp av lommen og tørket pannen. Inne i vestibylen hadde han tatt den store konvolutten opp av sekken, holdt den engstelig i hendene, klar til å legge den i sekken igjen om ingen var hjemme. I konvolutten lå de forskjellige tingene han etter hvert hadde begynt å se på som «bevis». Grigori fant dørtelefonen og den riktige knappen ved siden av. Han rettet alt sitt håp mot den knappen. Innerst i hukommelsen kunne han fremdeles høre stemmen hennes, mistenksom og tvilende: «Ja?» På russisk sa han hvem han var. «Hva var navnet, sa du?» spurte hun på russisk. Hun lød forbauset, men ikke ergerlig. «Grigori Solodin. Foreldrene mine kjente naboene dine. I Moskva.» Det var ikke helt sant, men lød sant nok. «Jeg håpet jeg kunne få snakke med deg om noe viktig.» Han fikk en lys idé og la til: «En liten stund.» «Vent, er du snill,» sa hun fast. Ventingen på at hun skulle komme … han stirret gjennom glassveggen med hamrende hjerte og blikket festet på heisen mens han ventet på at de smale dørene skulle gli opp og hun skulle stå der. Men hun kom ned trappen og rundt hjørnet, den lange halsen, de lange, slanke armene, og der kom hun, hun nesten fløt nedover trinnene. Hun så på ham gjennom glassveggen, høflig spørrende blikk, ansiktet en perfekt oval, det mørke, mørke håret trukket stramt tilbake. Og så 38

hendene som ikke passet inn, gamle hender, skjønt hun selv ikke var gammel ennå, hender med knoker som var begynt å hovne skjøv døren så vidt på gløtt. «Vel, hvem er du egentlig?» spurte hun på russisk. Hun hadde et ørlite smil i munnvikene, så det ut som, kanskje fordi han så så ung og keitete ut. Når Grigori var kommet så langt, tvang han seg alltid til å stanse og hindre minnet i å gå videre. Han måtte. Resten var ikke bra.