L. Marie Adeline
S.E.C.R.E.T. En Nye Tillen-oversettelse ved Tonje Bergmo
Originalens tittel: S.E.C.R.E.T. Copyright © 2013 L. Marie Adeline Published by arrangement with Doubleday Canada, a division of Random House of Canada Limited. Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2013 Oversetter: En Nye Tillen-oversettelse ved Tonje Bergmo Repro: RenessanseMedia AS, Asker Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Satt med: 10,5/12,5 pkt. Sabon Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN 978-82-516-8033-2 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no
Til Nita
Ingen fordømmelse. Ingen grenser. Ingen skam.
Kapittel en
Servitører er flinke til å lese kroppsspråk. Det er kvinner som har levd sammen med voldelige fylliker over lengre tid også. Som gift i 14 år og servitør i nesten fire, hadde jeg erfart begge deler. En del av jobben var å skjønne hva kundene hadde lyst på før de selv visste det. Sånn hadde det også vært med eksen. Jeg forutså hva han ville i samme sekund som han kom inn døra. Men hver gang jeg forsøkte å bruke denne ferdigheten til min egen fordel og forstå mine egne behov, klarte jeg det ikke. Jeg går ut fra at det er sånt man trenger andre til å hjelpe en med. Jeg hadde aldri planlagt å bli servitør. Er det noen som gjør det? Jeg fikk jobben på Café Rose etter at eksen døde. I de følgende fire årene bevegde jeg meg fra sorg til sinne til en form for numment ingenmannsland. Jeg ventet. Jeg ventet på mennesker, på tiden, og jeg ventet på livet. Men jobben min likte jeg. Etter å ha jobbet på et slikt sted i fire år, i en by som New Orleans, får man stamkunder. Noen blir favorittkunder, andre prøver man å dytte over på kolleger. Dell orket ikke å servere de lokale eksentrikerne fordi de tipset så dårlig, mens jeg syntes de hadde de beste historiene å smuglytte til. Så vi byttet. Jeg tok alle eksentrikere og musikere hvis hun tok seg av studenter og alle med babyer og sportsvogner. Mine absolutte favorittgjester var par, og da spesielt ett. Det er kanskje rart å si det, men jeg fikk sommerfugler i 7
magen hver gang de kom inn. Kvinnen var sent i trettiårene og vakker på samme måte som noen franske kvinner. Huden hennes glødet, og håret var kort. Likevel hadde hun unektelig et feminint utseende. Mannen hennes, eller typen hun alltid kom sammen med, hadde et åpent ansikt. Han var solbrun med brunt, helt kortbarbert hår og en slank og smidig kropp. Antakelig var han noe yngre enn henne. Mannen var sexy, som bare menn som ikke aner hvor sexy de er, kan være. Hverken mannen eller kvinnen bar gifteringer, så jeg var ikke helt sikker på hva slags forhold de hadde. Uansett hva de hadde sammen, var det noe intimt over det. De så alltid ut som om de akkurat hadde hatt sex, eller at de hadde tenkt å ha nettopp det etter en rask lunsj. Hver gang de satte seg ned, skjedde det samme: Typen plasserte albuene sine på bordet og åpnet håndflatene sine mot henne. Hun ventet et øyeblikk, for så forsiktig å plassere sine albuer på bordet overfor hans. Håndflatene berørte hverandre nesten, med bare noen centimeter mellom, det var som om en mild kraft hindret dem i å gjøre det, men bare i ett sekund, akkurat så lenge at det ikke ble pinlig, eller oppfattet av andre enn meg. Så låste de fingrene sammen. Fingertuppene hennes var som rammet inn av hans hender. Han kysset dem én etter én. Alltid fra venstre mot høyre – mens hun smilte. Alt skjedde uhyre fort. Så så skilte hendene lag og de leste gjennom menyen. Å iaktta dem, eller forsøke å iaktta dem uten å bli oppdaget, trigget en dyp, velkjent lengsel i meg. Jeg kunne kjenne det hun kjente, som om det var min hånd, min underarm eller mitt håndledd han kjærtegnet. Livet jeg levde, rommet ingen slike lengsler. Jeg var ikke vant til å føle hverken ømhet eller lyst. Eksmannen min, Scott, kunne være både snill og sjenerøs som edru, men mot slutten, da drikkingen tok overhånd, var han alt annet enn det. Da han døde, gråt jeg både over hvor vondt han hadde hatt det og den smerten han hadde forårsaket. Men jeg sav8
net ham ikke. Ikke litt engang. Noe svant langsomt hen i meg, før det døde. Plutselig var det fem år siden jeg hadde hatt sex. Fem år. Jeg tenkte ofte på dette utilsiktede sølibatet som en mager gammel hund som var tvunget til å følge etter meg. Fem år ble med overalt. Med tungen hengende ut av munnen labbet den etter meg på tærne. Når jeg prøvde klær, lå Fem år pesende inne i prøverommet. De skinnende øynene dens latterliggjorde ethvert forsøk jeg gjorde på å se fin ut i en ny kjole. Fem år var også med når jeg var ute på vift. På hver eneste lunkne date lå den henslengt under bordet ved føttene mine. Ingen av stevnemøtene hadde ført til noe forhold det var verdt å ta vare på. I en alder av 35 hadde jeg begynt å tro at «det» aldri ville skje igjen. Dette å bli begjært og å bli lengtet etter, på samme måte som mannen lengtet etter kvinnen i den utenlandske filmen på det språket jeg aldri kom til å lære, og med en undertekst som stadig ble mer utydelig for meg. «Tredje date,» mumlet sjefen min Will og jeg skvatt til. Jeg sto ved siden av ham bak kakedisken mens han tørket rødvinsglassene rene for flekker fra oppvaskmaskinen. Han hadde fått med seg at jeg iakttok paret. Som alltid la jeg merke til underarmene hans. De var muskuløse, dekket med mykt, solbleket hår og stakk ut av en skotskrutet skjorte med ermer rullet opp til albuene. Selv om vi bare var venner, ble jeg innimellom litt skjelven over hvor sexy han var, noe som ble forsterket av at han åpenbart ikke var klar over det. «Kanskje den femte, hva tror du? Er det den tiden det tar før en kvinne ligger med typen hun dater?» «Aner ikke.» Will himlet med øynene. Han var lei av å høre meg klage over mangelen på stevnemøter. «De der har vært sånn fra dag én,» sa jeg og kikket bort på paret mitt. «De er totalt oppslukt av hverandre.» «Jeg gir dem seks måneder,» sa Will. 9
«Kyniker!» svarte jeg. Vi gjorde ofte dette, spekulerte over det antatte forholdet mellom to kunder. Det var vår lille lek, en måte å få tiden til å gå på. «Ok, se den veien. Ser du den gamle typen der som deler en tallerken blåskjell med den ungjenta?» sa han og pekte diskré med haka mot et annet par. Jeg strakte hals i et forsøk på ikke å stirre for åpenlyst på den eldre mannen som satt sammen med en langt yngre kvinne. «Jeg tør vedde på at det er hans beste venns datter,» sa Will og dempet stemmen. «Hun er endelig blitt ferdig utdannet og ønsker seg praksisplass på advokatkontoret hans. Nå som hun er blitt 21 år gammel, skal han prøve seg på henne.» «Æsj. Hva om hun faktisk er datteren hans?» Will trakk på skuldrene. Jeg sveipet over rommet med blikket. Det var overraskende fullt til bare å være en tirsdag ettermiddag. Jeg pekte ut nok et par, de satt i hjørnet og var i ferd med å avslutte måltidet sitt. «Ser du de to?» sa jeg. «Ja.» «Jeg tror de er i ferd med å gjøre det slutt,» sa jeg. Will ga meg et blikk som om jeg trakk det litt vel langt. «Det er nærmest ingen øyekontakt mellom dem, og han var den eneste som bestilte dessert. Jeg tok med to skjeer, men han tilbød henne ikke engang en bit. Dårlig tegn.» «Alltid et dårlig tegn. En mann skal alltid tilby seg å dele desserten med sin kvinne,» sa han og blunket. Jeg måtte smile. «Kan du pusse resten av disse glassene? Tracinas bil har gått i stykker igjen, så jeg må hente henne.» Will hadde vært sammen med kveldsservitrisen Tracina i litt over ett år, helt siden han forsto at det var nytteløst å prøve å spørre om jeg ville på date. Jeg var smigret over den lille forelskelsen hans, men ute av stand til å gjøre noe med den. På den tiden hadde jeg mer behov for en venn enn jeg 10
hadde for å date sjefen. Selv om jeg var tiltrukket av ham, ble vi til slutt så gode venner at det ble lettere å ha et platonisk forhold … Bortsett fra en og annen gang når jeg knep ham i å jobbe sent på kontoret. Ofte med den øverste skjorteknappen åpen, ermene brettet opp og fingrene på vei gjennom det tjukke, rufsete og gråstripete håret. Men jeg klarte å skyve fra meg tanken. Så begynte han å date Tracina. En gang beskyldte jeg ham for å ansette henne bare for å kunne be henne med ut. «Og så? Hvorfor ikke? Det er et av godene ved å være sjef,» hadde han svart. Da jeg var ferdig med å pusse glassene, skrev jeg ut parets regning og bevegde meg sakte mot bordet deres. For første gang la jeg merke til kvinnens armbånd, et tjukt kjede i gull pyntet med små charms. Det var uvanlig, blekgult og med en matt overflate. Rundt et dusin charms hang på kjedet. De hadde romerske sifre på den ene siden og ord jeg ikke helt klarte å tyde på den andre. Mannen så også ut til å være fascinert av dem. Han lot fingrene gli over charmene mens han med begge hender kjærtegnet håndleddene og underarmen hennes. Berøringen hans var fast og begjærlig på en måte som gjorde meg varm i magen. Fem år. «Vær så god,» sa jeg med en stemme som hadde steget en oktav. Jeg la regningen på den delen av bordet som ikke var okkupert av dem. De ble overrasket over at jeg var der. «Å, takk!» sa kvinnen og rettet seg opp. «Smakte det bra?» spurte jeg. Hvorfor følte jeg meg så sjenert? «Perfekt som alltid,» sa hun. «Det var veldig godt, takk,» la han til og gravde etter lommeboka. «La meg ta denne. Du betaler alltid.» Kvinnen snudde seg, trakk lommeboka si ut av veska og ga meg kortet sitt. 11
Det glitret i armbåndet da hun rørte på seg. «Vær så god, vennen min,» sa hun. Hun var på min alder og kalte meg «vennen min»? Det var selvsikkerheten som kunne tillate henne å gjøre det. Jeg syntes å skimte et glimt av bekymring i øynene hennes idet jeg tok imot kortet. Var det den flekkete, brune arbeidsskjorta mi hun hadde bitt seg merke i? Den jeg alltid brukte fordi den matchet fargen på maten som havnet på den? Jeg ble plutselig veldig klar over fremtoningen min. Jeg innså at jeg ikke hadde sminket meg. Herregud, skoene mine, de var brune og flate. Ingen nylonstrømper, men ankelsokker. Kan du se det for deg? Hva hadde skjedd med meg? Når hadde jeg – så altfor tidlig i livet – blitt en middelaldrende jomfru? Ansiktet mitt brant da jeg stappet kortet i forkleet og forsvant. Jeg slo opp døra til personaltoalettet og skylte kaldt vann i fjeset. Jeg glattet ut forkleet og så meg i speilet. Brune klær hadde jeg på meg fordi det var praktisk. Jeg kan ikke ha på meg kjole, jeg er servitør, sa jeg til meg selv. Hva den bustete hestehalen angår, må jeg ha håret festet bak på hodet. Det står i reglementet. Jeg kunne selvsagt ha kammet det jevnere bakover istedenfor slurvete å dytte det gjennom en strikk som om det skulle vært en bunt asparges. Skjønt … skoene mine tilhørte definitivt en kvinne som ikke hadde tenkt mye på føttene sine i det siste, til tross for hvor fine jeg alltid hadde fått høre at de var. Ikke én eneste profesjonell manikyr hadde jeg fått utført siden natten før bryllupet, men slikt var jo pengesløsing. Likevel, hvorfor hadde jeg latt det ende slik? Jeg hadde bent ut sluppet taket i meg selv. Fem år sank utslitt sammen mot toalettdøra. Ansiktet var fremdeles fuktig av det kalde vannet. Jeg gikk tilbake til bordet med kredittkortet og en penn, la det fra meg og unngikk øyekontakt med både mannen og kvinnen. 12
«Har du jobbet her lenge?» spurte mannen, mens kvinnen skriblet ned signaturen sin. «Omtrent fire år,» sa jeg. «Du gjør en bra jobb.» «Takk,» sa jeg og kjente at jeg ble varm i ansiktet. «Vi ser deg igjen i neste uke,» sa kvinnen. «Jeg bare elsker dette gamle stedet.» «Det har sett sine bedre dager.» «For oss er det helt perfekt,» sa kvinnen. Hun rakte meg regningen og blunket til mannen. Jeg tittet på navnet hennes og forventet et langt og interessant et. Pauline Davis var så enkelt og lite, og akkurat da virket det betryggende på meg. Jeg fulgte paret med øynene da de gikk forbi bordene og ut. De kysset hverandre og gikk hvert til sitt. Hun kastet et blikk på meg og vinket idet hun passerte vinduet. Jeg må ha sett ut som en premieidiot der jeg sto og stirret etter dem, men vinket forsagt tilbake gjennom det støvete glasset. En eldre kvinne ved bordet like ved fikk meg ut av transen. «Damen mistet noe,» sa hun og pekte under bordet. Jeg bøyde meg ned og plukket opp en burgunderfarget, liten notisbok. Den var velbrukt og myk å berøre, som skinn. Forsiden viste initialene PD stemplet i gull, den samme gulldekoren viste seg også å ramme inn boksidene. Jeg åpnet boka forsiktig på første side for å se etter Paulines adresse eller telefonnummer og fikk tilfeldigvis et glimt av innholdet. … munnen hans på meg … aldri følt meg så levende … det sprengte gjennom meg som en hvit glød … kom over meg i bølger, svimmel … bøyde meg over … Jeg klappet igjen notisboka. «Du kan muligens fremdeles nå henne,» sa kvinnen og tygde sakte på en croissantbit. Jeg la merke til at hun manglet en fortann. «Det er antakeligvis for sent,» sa jeg. «Jeg … tar vare på den. Hun er her ofte.» Kvinnen trakk på skuldrene og rev av nok et stykke 13
av croissanten. Jeg puttet notisboka i serveringstasken. Et gys av spenning virvlet opp langs ryggraden min. Hele resten av skiftet, frem til Tracina ankom i en virvel av utålmodig tyggegummitygging og krøller sprettende rundt i den høye hestehalen, føltes det som om notisboka formelig levde i frontlomma. For første gang på lang tid føltes det skumrende New Orleans ikke riktig så ensomt. På veien hjem talte jeg årene. Det hadde gått seks år siden Scott og jeg for første gang ankom New Orleans fra Detroit for å starte på nytt. Husleia var billig, og Scott hadde akkurat mistet jobben, en jobb i bilindustrien han hadde håpt på å få beholde. Vi tenkte begge at en ny giv i en by som prøvde å bygge seg opp igjen etter orkanen, ville være et fint bakteppe for et ekteskap med samme mål. Vi fant et koselig, lite hus på Dauphine Street i Marigny, hvor andre unge mennesker også strømmet til. Jeg hadde flaks og fikk meg jobb som dyrlegeassistent på et dyreherberge i Metairie. Scott rotet til atskillige stillinger med fiksfakseriet sitt. I tillegg rotet han til to års edruskap da en natt med drikking ble til en to uker lang fyllefest. Idet han slo meg for andre gang på to år, visste jeg at det var over. Jeg fikk en anelse av hvor mye anstrengelse det hadde kostet ham å la være å slå meg siden første gang han hadde trykket den forfylla neven sin i ansiktet på meg. Jeg flyttet et par kvartaler unna, til en ettromsleilighet. Det var det første og eneste stedet jeg kikket på. En kveld et par måneder senere ringte Scott for å spørre om jeg ville møte ham på Café Rose så han kunne gjøre det godt igjen etter oppførselen sin. Han hadde sluttet å drikke for godt denne gangen, mente han. Men unnskyldningene hans hørtes hule ut, og holdningen var fremdeles hard som flint og han var på defensiven. Mot slutten av middagen kjempet jeg med bøyd hode mot tårene, mens han sto over meg og freste sine siste unnskyldninger. 14
«Jeg mener det virkelig. Jeg vet at jeg ikke høres lei meg ut, men i hjertet mitt lever jeg hver dag med det jeg gjorde mot deg, Cassie. Jeg fatter ikke hvordan jeg skal få deg til å komme over det,» sa han og stormet ut. Selvfølgelig overlot han regningen til meg. På vei ut la jeg merke til et oppslag der de søkte etter en lunsjservitør. Jeg hadde lenge fundert på å slutte i jobben på dyreklinikken. Jeg tok vare på kattene og gikk tur med hundene på ettermiddagsskiftet, men ingen adopterte dyrene Katrinas herjinger hadde gjort hjemløse. Dermed handlet jobben min stort sett om å barbere pels av de tynne beina til ellers sunne hunder for å forberede barmhjertighetsdrap. Jeg begynte å avsky å gå på jobb. Jeg hatet å se inn i de triste, trøtte øynene deres. Samme kveld fylte jeg ut en søknad om jobb på restauranten. Dette var også den kvelden veien ble skylt vekk i nærheten av Parlange. Scott kjørte bilen i elva False og druknet. Jeg lurte i ettertid på om det var en ulykke eller et selvmord, men heldigvis stilte ikke forsikringsselskapet noen spørsmål ved det, han hadde tross alt vært edru. Siden autovernet hadde hatt rustne skruer, mottok jeg i tillegg et friskt oppgjør fra det offentlige. Hva hadde Scott der ute å gjøre? Det var så likt ham å skape en storslagen utgang og lesse all skyldfølelse over på meg. Jeg var ikke glad for å se ham død, men ikke trist heller. I dette følelsesmessige numne ingenmannslandet hadde jeg blitt værende siden. To dager etter at jeg hadde fløyet tilbake fra begravelsen i Ann Arbor, hvor jeg hadde sittet alene siden Scotts familie klandret meg for hans død, ringte de fra Café Rose. Det var bestyreren, Will. Stemmen hans forvirret meg til å begynne med. Klangen i den den var nesten lik Scotts, minus den utydelige uttalen. «Er det Cassie Robichaud?» «Det stemmer. Hvem er det?» 15
«Dette er Will Mayhew. Jeg eier Café Rose? Du leverte en CV her i forrige uke. Vi leter etter noen som kan starte umiddelbart og ta frokost- og lunsjskiftet. Jeg vet at du ikke har mye erfaring, men jeg fikk gode vibber da vi møttes her om dagen, og …» Gode vibber? «Når møttes vi?» «Da du, eh, leverte inn CV-en din.» «Unnskyld, selvfølgelig husker jeg det. Beklager. Jeg kan komme på torsdag.» «Torsdag passer bra. Hva med klokka 10.30? Jeg kan sette deg inn i rutinene.» Førtiåtte timer senere håndhilste jeg på Will mens jeg ristet på hodet over at jeg ikke hadde husket ansiktet hans. Jeg hadde vært så ute av meg. Vi spøker med det den dag i dag («Ja da, den gangen jeg ga deg fullstendig bakoversveis, da vi møttes første gang, noe som du ikke engang husker!»). Jeg hadde vært så omtåket etter krangelen med Scott at jeg kunne ha snakket med Brad Pitt uten å legge merke til det. Da jeg traff Will igjen, ble jeg forbløffet over hvor upretensiøst stilig han var. Will lovte ikke at jeg kom til å tjene mye penger. Kafeen lå akkurat litt for langt nord for nattklubbområdet og holdt ikke åpent om natten. Han nevnte noe om å utvide ovenpå, men det ville uansett ikke skje på årevis. «For det meste er det lokalbefolkningen som vanker og spiser her. Tim og gutta fra Michaels sykkelbutikk og en del musikere. Noen av dem vil du finne sovende i døråpningen fordi de har spilt non stop hele natta. Det er lokale typer som liker å drøye den i timevis. Men de drikker masse kaffe, hele gjengen.» «Høres bra ut.» Jobbopplæringen besto i en lite entusiastisk omvisning 16
der Will pekte og mumlet instruksjoner om hvordan man skulle bruke oppvaskmaskinen, kaffekverna og om hvor han oppbevarte rengjøringsutstyret. «Kommunale regler tilsier at du må ha håret knyttet bak. Ellers er jeg ikke veldig nøye på det. Vi har ikke uniformer, men det går kjapt i vendinga rundt lunsjtider, så kle deg praktisk.» «Praktisk er mellomnavnet mitt,» sa jeg. «Jeg planlegger å pusse opp,» sa han da han så at jeg la merke til et skår i det flislagte gulvet og senere en vaklevoren takvifte. Stedet var forfallent, men hjemmekoselig og lå kun ti minutters gange fra leiligheten min på Chartres og Mandeville. Han fortalte at han hadde oppkalt Café Rose etter Rose Nicaud, en tidligere slave som pleide å selge sin egen kaffeblanding fra en kjerre i New Orleans gater. Will var fjernt beslektet med henne på morssiden, sa han. «Du skulle ha sett bildene fra familiegjenforeningene våre. De er som gruppebilder i FN. Alle farger representert … Så? Vil du ha jobben?» Jeg nikket entusiastisk, og Will tok meg i hånden igjen. Etter dette krympet livet mitt til å favne om noen få viktige kvartaler på Marigny. Det kunne hende jeg dro til Tremé for å høre på en av Tracinas venner, Angela Rejan, som jobbet på Maison. Og noen ganger vandret jeg i antikk- eller bruktbutikkene på Magazine, men jeg gikk sjelden lenger enn det og sluttet fullstendig å gå på kunstmuseet eller i Audubonparken. Det er rart å si det, men jeg kunne faktisk ha tilbrakt resten av livet i denne byen uten noensinne å ha sett havet. Det er klart jeg sørget. Han var tross alt den første og eneste mannen jeg noensinne hadde hatt. Jeg brøt sammen i gråt på de merkeligste tidspunkter, som på bussen eller midt i tannpussen. Å våkne fra en lang middagshvil i et mørkt 17
soverom utløste alltid tårer, men det var ikke bare Scott jeg sørget over. Jeg gråt over de nesten femten årene av mitt liv, som jeg hadde brukt på å lytte til hans konstante avspisninger og klager. Det var det jeg satt igjen med. Jeg fattet ikke hva jeg skulle gjøre med all stillheten, hvordan jeg skulle skru av den kritiske stemmen som fortsatte å kommentere skavankene mine og belyse hver feil jeg gjorde. Hvorfor har du ikke meldt deg inn på et treningssenter? Ingen vil ha en kvinne som har fylt 35. Det eneste du gjør, er å se på TV. Du kunne ha vært så mye penere om du bare anstrengte deg litt. Fem år. Jeg kastet meg ut i jobben. Tempoet passet meg bra. Vi var de eneste i gaten som serverte frokost. Det var ikke noe fancy: egg på alle tenkelige måter, pølser, toast, frukt, yoghurt, bakverk og croissanter. Lunsjen var aldri veldig omfattende. Vi serverte kun supper og smørbrød, og nå og da en enkel gryterett som bouillabaisse, linsestuing eller jambalaya, om Dell kom tidlig nok og følte for å koke i hop noe. Hun var ei bedre kokke enn servitør, men hun likte ikke å stå på kjøkkenet hele dagen. Det var jobb kun fire dager i uka, fra ni til fire, noen ganger senere om jeg ble igjen for å spise og snakke med Will. Om Tracina var sen, begynte jeg med hennes bord. Jeg klagde aldri, kom alltid tidlig, og jeg sørget for å ha nok å gjøre. Jeg kunne ha tjent mer penger om jeg jobbet om kvelden, men jeg likte dagvaktene. Det første jeg gjorde om morgenen, var å spyle nattens skitt vekk fra fortauene, og jeg elsket det. Mens jeg spylte fikk jeg med meg hvordan sola tegnet fregner på fortausbordene. Jeg elsket å sette bakverket på utstilling mens kaffen brygget og suppa småkokte. Jeg elsket å ta meg tid til å bla opp det jeg hadde tjent, og spre pengene på et av de lett skjeve marmorbordene ved baren. Men det var alltid noe ensomt over det å gå hjem. 18
Livet mitt kom inn i en stødig og pålitelig rytme: jobb, hjem, lese, sove. Jobb, hjem, lese, sove. Jobb, kino, hjem, lese, sove. Man trengte ikke være noe overmenneske for å bryte ut av dette mønstret, men jeg klarte bare ikke å endre på det. Jeg gikk ut fra at jeg automatisk ville begynne å leve igjen etter en stund, at jeg til og med ville møte menn igjen. Jeg trodde den magiske dagen ville komme, da alt ville gå på skinner, som om noen slo på en bryter. Jeg funderte over å ta et kurs og kanskje gjøre meg ferdig med studiene, men jeg var for handlingslammet til å engasjere meg. Jeg lutet mot middelalderen uten bremsene på. Den fete, tidligere hjemløse kalikokatten min, Dixie, aldret i samme takt. «Du snakker om at du har en fet katt, som om det er noe hun har forårsaket,» pleide Scott å si til meg. «Hun har ikke gjort seg fet. Det er du som har gjort det.» Scott ga ikke etter for Dixie og hennes konstante masing etter mat. Meg bearbeidet hun til jeg ga etter, om og om igjen. Jeg eide ikke besluttsomhet og evnet ikke å si nei, hvilket antakeligvis var grunnen til at jeg hadde holdt ut med Scott så lenge. Det tok tid å innse at det ikke var jeg som hadde forårsaket drikkingen hans, og at jeg heller ikke kunne ha stoppet den. Likevel gikk jeg med følelsen av at jeg kunne ha reddet ham om jeg bare hadde prøvd hardt nok. For eksempel om vi hadde fått den babyen han så gjerne ville ha. Jeg fortalte ham aldri hvor lettet jeg innerst inne hadde følt meg, da jeg fikk vite at jeg ikke kunne få barn. Surrogati var en mulighet, men for oss ble det for dyrt. Heldigvis var ikke Scott særlig entusiastisk når det gjaldt adopsjon. At jeg faktisk ikke ønsket å bli mor, ble aldri drøftet. Likevel drømte jeg om å ha et formål med livet, noe som kunne ta opp den plassen det å lengte etter barn aldri hadde gjort. 19
Et par måneder etter at jeg hadde begynt å jobbe i kafeen, og lenge før Tracina hadde stjålet Wills hjerte, hintet han frempå om noen billetter han kunne få tak i til en ettertraktet forestilling på Jazzfestivalen. Først trodde jeg han skulle fortelle meg om en kjæreste som var grunnen til til at han skulle skaffe billetter, men så viste det seg at det var meg han ville ha med. Jeg fikk småpanikk. Jeg var helt sikker på at jeg måtte ha misforstått noe. «Så du ber meg med ut?» «Eh … Ja.» Der var det blikket igjen. Et sekund trodde jeg faktisk jeg så et sårt glimt i øynene hans. «På første rad, Cassie. Kom igjen! Det er en god unnskyldning til å pynte seg. Jeg har aldri sett deg i kjole før, tenk på det!» Med det samme visste jeg at jeg måtte avslå. Jeg kunne ikke gå på date. Jeg kunne ikke gå ut med ham. Sjefen min. Jeg var overhodet ikke interessert i å miste en jobb jeg faktisk likte, på grunn av en mann som kom til å finne ut hvor kjedelig jeg var etter å ha tilbrakt litt tid sammen med meg. I tillegg befant denne mannen seg i en annen divisjon enn meg. Jeg ble lammet av skrekk ved tanken på å være alene med ham, utenfor rammene av arbeidsforholdet vårt. «Du har ikke sett meg i kjole fordi jeg ikke har noen,» sa jeg. Det var ikke sant. Jeg kunne bare ikke forestille meg å ta på meg en. Will var stille mens han tørket hendene sine på forkleet. «Det betyr ikke noe,» sa han. «Det er mange som vil se dette bandet.» «Will, hør her. Jeg tror at jeg, ved å ha vært gift med et vrak i så mange år, er blitt … umulig å date på et vis,» sa jeg og hørtes ut som en psykolog på et nattprogram på radio. «Det er en pen måte å si ’Det er ikke deg, det er meg’ på.» 20
«Men det er meg. Det er det.» Jeg hvilte hånden min på underarmen hans. «Jeg antar at jeg må spørre den neste attraktive jenta jeg ansetter,» spøkte han. Og det gjorde han. Han spurte nydelige Tracina fra Texarkana, med sørstatsdialekten og de endeløst lange beina. Hun hadde en yngre bror med autisme hun var utrolig glad i og voktet over som en hauk, og eide flere cowboystøvletter enn noen kunne ha bruk for. Hun ble ansatt i det tidlige kveldsskiftet, og selv om hun alltid var litt kjølig mot meg, kom vi godt overens. Og hun så ut til å gjøre Will lykkelig. Nå ble det dobbelt så ensomt å si god natt til ham fordi jeg visste at han antakeligvis tilbrakte natten hos Tracina istedenfor over kafeen. Ikke det at jeg var sjalu. Hvordan kunne jeg være sjalu? Tracina var akkurat en sånn jente Will burde være sammen med. Hun var morsom, smart og sexy. Hun hadde perfekt kakaofarget hud. Noen ganger slapp hun afroen løs som en haug med sukkerspinn, og noen ganger temmet hun den kyndig i kule fletter. Tracina var ettertraktet og livlig. Tracina passet inn og hørte til. Det gjorde simpelthen ikke jeg. Notisboka varmet fremdeles i frontlomma, og jeg betraktet Tracina mens hun stelte i stand til middagsgjengen samme kveld. For første gang innrømte jeg at jeg var litt sjalu på henne. Ikke fordi hun hadde Will. Jeg var sjalu på måten hun bevegde seg rundt i rommet på. Hun hadde en slik ro og tiltrekningskraft. Noen kvinner bare hadde det, evnen til å koble seg på livet og samtidig se så bra ut. De var ikke observatører, de var handlingens midtpunkt. De var … levende. Will ba henne ut, og hun svarte: «Ja, veldig gjerne.» Ingen nøling, ingen unnvikende svar, kun et stort, klart ja. Jeg tenkte på notisboka, det jeg hadde lest, og mannen ved bordet. På måten han hadde kjærtegnet partnerens håndledd og kysset fingrene hennes på. På hvordan han hadde 21
berørt armbåndet hennes, iherdigheten hans. Jeg ønsket at en mann kunne føle det samme for meg, og så for meg en håndfull tjukt hår mellom hendene mine, ryggen min som ble presset mot veggen i restaurantkjøkkenet, en hånd som løftet opp skjørtet mitt. Vent litt, mannen til Pauline hadde barbert hode. Jeg fantaserte om Wills hår, Wills munn … «Hva tenker du på?» sa Will og avbrøt den absurde dagdrømmen. «Det kan jeg ikke si,» sa jeg og visste at ansiktet mitt var knallrødt. Hvor hadde det kommet fra? Vakten var over. Det var på tide å gå hjem. «Fikk du mye tips i dag?» «Ikke så verst. Må stikke. Og Will, det er ingen unnskyldning at du ligger med henne: Be Tracina fylle opp med sukker på bordene før hun går hjem i kveld. De skal være fulle til jeg kommer på frokostvakt.» «Ja, sjef,» sa han og gjorde honnør. Idet jeg gikk mot døra, la han til, «planer i kveld?» Jeg skal se på TV. Resirkuleringshaugen er et eneste rot. Finnes det noe annet å gjøre? «Ja. Store planer,» sa jeg. «Du burde date en mann, ikke en katt, Cassie. Du er en henrivende kvinne, vet du.» «Henrivende? Du kalte meg ikke nettopp ’henrivende’? Will, det er sånt menn sier til kvinner over 35 som ikke er lagt på glass ennå, men som er langt på vei mot sin romantiske pensjonsalder. ’Du er en henrivende kvinne, men …’» «Men, ingenting Cassie. Du burde hoppe i det,» sa han og pekte med haka mot ytterdøra og ut. «Det er akkurat den veien jeg skal,» sa jeg og gikk baklengs ut døra der jeg så vidt unngikk å treffe en syklist i fart. «Cassie! Herregud!» Will styrtet mot meg. «Ser du?! Det er sånt som skjer når jeg skal hive meg ut i 22
ting. Jeg blir kjørt over,» sa jeg mens jeg forsøkte å roe ned hjertet mitt og le det bort. Will ristet på hodet, og jeg snudde for å gå nedover Frenchmen. Jeg kjente på meg at han ble stående og betrakte meg mens jeg gikk, men jeg var for sjenert til å snu meg og sjekke.