Samuel Sekel og flukten fra Paris

Hemmelige katakomber full av knokler. En gal vitenskapsmann. En reise som forandrer alt.

© Foto: ????

Syv år gammel blir Samuel Sekel funnet bevisstløs og forslått utenfor et barnehjem i Hemmelvik. Kroppen hans er dekket av mystiske arr. Han har narkolepsi og faller i søvn hvor som helst, når som helst.

Manuset var stipendvinner i Schibsted Forlags romankonkurranse for barn og ungdom i 2011.

Lederne har planer med Byrået som de ikke vil at noen skal finne ut av. Samuel blir involvert i en kamp hvor han må velge det rette eller dø i forsøket.

ISBN ????

Omslagsfoto: 123RD Omslagsdesign: Juve

www.schibstedforlag.no

Ida Løkås

Tina Trovik har jobbet som illustratør og grafisk designer. Hun er født i 1973, på Andøya i Vesterålen og bor nå i Oslo. Samuel Sekel og flukten fra Paris er hennes debut.

Flere år seinere oppdager han et mulig terrorangrep.

Det mystiske Byrået som står bak aksjonen, samler informasjon fra fortiden i et gigantisk bibliotek. Langt ute på Hardangervidda har de en hemmelig skole for tidsreisende, hvor Samuel blir elev. Snart forstår han at det er mer ved Byrået enn tidsreiser og samling av fakta.

Først da han reiser tilbake til Paris under revolusjonen og ser Marie-Antoinette foran giljotinen, oppdager han den sjokkerende sannheten om foreldrene sine.

Ingenting skjer. Og da mener jeg ingenting.

Dagene glir forbi, sakte, som om de trekker på tunge lodd. Drar seg ut og legger igjen et slimete sneglespor. Viserne på klokka tikker saktere enn vanlig, og jeg venter. Venter på at jeg skal klare å bevege meg mot noe nytt. Men uansett hvor hardt jeg prøver, står jeg stille. Sålene er som nedsunket i nylagt seig asfalt. Klamrer seg til bakken. Jeg forestiller meg den brente osen som stiger opp fra skoene mine. Stanken av ubevegelighet, lukta av at ingenting skjer.

Tina Trovik

Samuel Sekel og flukten fra Paris

© Schibsted Forlag AS, Oslo 2012 © Tina Trovik Omslagsillustrasjon: Jeff Nentrup Omslagsdesign: Ole Peder Juve, Juve Design Repro: RenessanseMedia, Asker Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2012 ISBN: 978-82-516-5682-5 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fensel. www.schibstedforlag.no

1

Samuel stakk hånden i lommen og presset tommelen mot en tegnestift. Smerten fikk hjertet til å banke fortere. En rød perle av blod vokste fram på fingeren. All støyen på kjøpesenteret pleide å holde ham våken nok til å fullføre leksene, men trøttheten snek seg innpå i dag. Han tørket bort bloddråpen, la fra seg bøkene og så på menneskene som stresset forbi.

De fleste hadde tatt av luer og skjerf, kneppet opp kåper og åpnet jakkene i den tørre luften fra klimaanlegget. Samuel la merke til en mann som hadde glidelåsen på dunjakken trukket helt opp under haken selv om han var helt rød i ansiktet av varme.

En svettedråpe dinglet under nesen hans og den blanke skallen glinset i lyset fra juledekorasjonene.

Mannen snudde seg brått. Han blunket vilt, som om han hadde rusk på begge øynene. Samuel fortet seg å åpne matteboken og lot som han leste. Hånden skalv svakt når han bladde om. Hvorfor var det 5

ingen andre som så at mannen kunne skli rett inn i rollen som selvmordsbomber i en dårlig action-film?

Ungdommer i nissekostymer delte ut pepperkaker, og en gammel dame nedlesset med handleposer satte seg ned med et stønn på benken ved siden av. Ingen så på mannen som beveget seg med stive, mekaniske bevegelser, som om han var redd for å gli på det blankpolerte marmorgulvet.

Samuel tørket vekk noen vanndråper fra fontenen som lagde bølgete flekker i boken. Øynene skled over ordene uten å lese. Oppmerksomheten var festet på skikkelsen i dunjakke et par meter unna.

Med et grynt vred mannen en mobiltelefon opp av bukselommen. Han kastet et blikk på displayet før han ropte ut noe som druknet i annonseringen av stengetidene.

Samuel reiste seg automatisk. Det var snakk om sekunder. Hva skulle han gjøre? Beina kjentes ut som overkokt spagetti.

Mannens tommel var løftet over tastaturet.

Samuel tok to skritt fremover og sparket til. Foten traff mannen i knehasen og han knakk sammen.

Han viftet med armene for å holde balansen, før han traff marmorgulvet med en dempet lyd av knust glass.

6

«Unnskyld …» mumlet Samuel og hastet forbi, men ikke før han hadde sparket telefonen inn mellom de kunstige plantene. Han hadde en rar følelse i magen. Hva var det han hadde gjort? Han håpte inderlig at fyren ikke bare var en frossen juleshopper med høyt blodtrykk.

Mannen stønnet og prøvde å reise seg. Han luktet en blanding av stekt bacon og brent gummi.

«Det svir …» Han famlet etter glidelåsen. «Ved Gud, det svir …»

Han åpnet jakken. Noen gispet og trakk seg vekk, mens andre satte fra seg handleposene og tok fram mobiltelefonene for å fotografere.

Et virvar av ledninger og gjennomsiktige rør var festet med grå rørleggerteip rundt magen og brystkassen. Flere av glassrørene var knuste, og syren skummet ut. Den hadde brent igjennom klærne og etset seg ned til muskelvevet. En suppe av oppløste klesfibre, hud og blod boblet mellom ledningene.

En kraftig skjelving rykket gjennom mannens kropp. Øynene lukket seg.

Alt Samuel kunne tenke på, var at det var hans skyld. Han presset seg mellom flyktende besteforeldre med barnebarn under armen og gjenger med hylende jenter. Snart var Samuel og mannen alene i en sirkel midt på gulvet.

7

Samuel la to fingre på mannens hals som var piggete av skjeggstubber. Pulsen dunket jevnt. Han åpnet jakken enda mer for å løsne den stramme teipen. Et iskaldt sjokk skar igjennom ham. Under mannens jakke lyste de røde tallene til en digitalklokke. Sekundene blinket nedover. Det var litt under to minutter til de nådde nullpunktet.

Den blålige væsken skvalpet rundt i kolbene da mannen rørte litt på seg. Samuel tvang seg til å se nærmere på klokken, samtidig som han var nøye med å unngå den stikkende røyken fra syren. Tallene raste nedover. Det var nøyaktig ett minutt igjen. Varmen dunket bak øynene og truet med å lamme kroppen. Han ristet på hodet som en våt hund for å fortrenge nummenheten. Tankene raste.

Han måtte stoppe bomben, men hvordan?

«Har noen strikk, tanntråd, skolisser … hva som helst som kan brukes til å knyte igjen små gummislanger?» ropte Samuel. Han så på de få menneskene som var igjen. De sto i en ring rundt ham. Noen glodde med åpen munn, andre filmet med mobiltelefonene. Etter litt mumling raslet en av dem med handleposene og kastet en pose neonfargede hårstrikker til ham.

Samuel rev opp pakken med tennene, bøyde en av gummislangene til siden og knyttet en strikk rundt 8

for å isolere syren. Fem rør igjen. Han tvang seg til å ikke se på klokken. Fingrene skalv mens han strammet strikken rundt den siste tuben.

Sekundene på klokken gikk fra to siffer til å vise enkle tall: 4, 3, 2, 1 …

Det var som om tiden stoppet opp. Alle sanser ble skjerpet, følelsen av det kalde marmorgulvet gjennom dongeribuksene, duften fra juletreet, sildringen av vann …

Fire røde nuller blinket på digitalklokken.

Samuel knep igjen øynene og holdt pusten. * Julemusikken fortsatte å strømme ut fra høyttalerne. Folk skravlet ubekymret videre. Vannet plasket i fontenen. Samuel åpnet øynene. En dame i politiuniform så ned på ham.

«Samuel Sekel?» Hun tok tak rundt armen hans og hjalp ham opp.

«Det er meg. På tide at dere kom,» sa han i stedet for å spørre hvordan hun visste hva han het.

«Men hvor er resten av gjengen? Er det bare én politimann her?» ««Kvinne». «Politikvinne» heter det. Bli med meg.»

9

«Bli med? Men hva med …?» Han så bort på bombemannen. Han hadde satt seg opp og lo av noe sikkerhetsvakten sa mens han ble hjulpet av med bombeutstyret.

«Hva …?»

«En øvelse. Reis deg opp, er du snill.»

«En øvelse? Hele bomben var bare tull? Vent litt!

Er det et slags reality-opplegg? Har dere kameraer?

Jeg har ikke lyst til å bli med på noe TV-greier …»

«Slapp av. Dette er ikke et realityshow.»

Det kom flere vakter. De sjekket mobiltelefonene til menneskene rundt dem.

Politikvinnen fulgte blikket hans.

«Ta det med ro. De sørger bare for at alle bevis slettes.»

«Bevis?» stammet Samuel forvirret.

«La være å gjenta alt jeg sier. Det begynner å gå meg på nervene. Kom igjen nå da. Jeg har andre ting å gjøre enn å være barnevakt.»

Kvinnen tok ham i hånden, og dro ham utålmodig mot hovedutgangen. Samuel fulgte nølende etter.

«Hvor skal vi?»

«Det får du snart se.»

«Jammen, jeg må si fra til moren min,» løy Samuel. Fostermoren hans var bortreist på turné for å synge julen inn i ti fylker. «Hun skulle bare i 10

en klesbutikk … Jeg husker ikke hva den heter …» fortsatte han.

«Foreldrene dine skal nok få beskjed. Kom med meg.»

«Jeg får ikke lov til å bli med fremmede. Skal du ikke vise meg et ID-kort eller noe? Du kan jo holde på med menneskehandel eller hva som helst annet pervo for alt jeg vet!»

Kvinnen stoppet opp og så på ham med blå øyne som virket nesten gjennomsiktige.

«Slapp helt av, Samuel. Du har trukket det store vinnerloddet. Stol på meg. Bare vent, du kommer til å vinne så mange ganger i lotto som du bare orker.

Mer kan jeg ikke si.»

«Ikke tro at du kan bruke noe ’Jedi mind-trick’ på meg!» ropte Samuel og gjorde en bevegelse for å rive seg løs. Kvinnen himlet med øynene og dro fram noe som liknet en svart fjernkontroll. Hun presset den så hardt i mellomgulvet hans at han snappet etter pusten.

«Ok, din lille gnom. Dette er en såkalt Taser, eller en elektrisk pistol om du vil. Ett ord til fra deg, og du får 50 000 volt med strøm i kroppen. Den er totalt lydløs og folk rundt oss vil kanskje tro at du har et lite anfall. Det er en meget ubehagelig opplevelse, og den eneste grunnen til at jeg ikke har brukt den 11

for lenge siden, er at jeg ikke gidder å bære den kvisete fjortiskroppen din ut til bilen. Så klapp igjen og få opp farten!»

Hun hadde snakket med rolig stemme, som om hun ramset opp dagens meny. Samuel rettet seg opp og lot seg lede mot politibilen som ventet utenfor.

12

2

Politibilen stanset opp foran et av de nye høyhusene nede ved containerhavnen. Bygningen var formet som en bred vinkel og buet utover, slik at den liknet et seil. Tykke stålkabler var montert med store muttere rundt inngangen, som om en kjempe hadde gått løs med et meccano-sett.

Kvinnen dyttet ham mot resepsjonen, hvor tre hvitkledde damer og to menn tok imot telefoner.

Alle overflater i bygget var lagd av glass eller blank hvit plast, bortsett fra et rødt teppe som var lagt ut for å beskytte gulvet mot søle.

Den ene mannen tok av seg hodetelefonen. Han dro nervøst i et velpleid fippskjegg mens han stirret på Samuel.

«Samuel Sekel?» spurte han.

«Ja,» svarte politikvinnen kort.

«Yngre enn vanlig …»

13

«Bare ring opp og si at han er på vei, ok? Og si til Julian at det er siste gang han bruker meg som barnevakt.»

Mannen dro fortennene over den tynne skjeggstripen, og bøyde seg over tastaturet.

«Vent der så lenge,» sa han til Samuel og pekte på en hvit skinnsofa.

Det neste Samuel husket, var at han sto sammen med en sikkerhetsvakt i grå uniform som spurte om han kunne gå gjennom metallsøkeren.

Han bannet inni seg. Han måtte ha duppet av på sofaen. Det var ikke rart. Stress fikk ham til å sovne. Men det plagde ham at symptomene var tilbake. «Automatisk atferd» kalte legene det når han «sov» med øynene åpne. En gang hadde han snakket med skolerådgiveren uten å huske noe som helst etterpå. Han hadde våknet igjen da fyren dunket ham på ryggen og sa at han sikkert kom til å trives godt i yrket som negledesigner.

Sikkerhetsvakten skubbet ham gjennom metallsøkeren.

«Den er grei. Du får kortet ditt der borte.» Mannen med fippskjegget ga Samuel et plastkort med bilde.

«Jeg har sagt fra til Julian Smith at vi er på vei 14

opp. Jeg er David. Jeg fungerer som herr Smiths personlige assistent når han er i byen.»

Samuel hørte ikke etter. Han stirret på fotografiet. Det var tatt under anfallet. Han krympet seg.

På bildet hang munnen sløvt åpen, mens øynene glodde zombieaktig inn i kameraet.

Han vurderte å si fra om sykdommen, men slo tanken raskt fra seg. Folk flest kan vanskelig forestille seg hvordan det er å leve med narkolepsi. Han hadde ikke tall på hvor ofte han hadde hørt «jeg føler meg også ganske trøtt iblant,» og «er det ikke bare å sove litt da?» Nei, det beste var å late som ingenting. Dessuten ante han jo ikke hvem disse folkene var.

«Julian Smith venter på oss.» David trykket på en knapp som var skjult i glassveggen og en heisdør skled lydløst opp.

En bokstav lyste øverst på panelet.

«Er det ’P’ for penthouse?»

«Det er Julians … Jeg mener … herr Smiths egen leilighet. Du bør føle deg privilegert. Herr Smith liker å holde privatlivet for seg selv. Alt interiøret er spesialdesignet av Philip Starck,» la han til, som om det skulle være en ekstra godbit.

Heisdøren ga fra seg et diskré pling.

«Vi er framme.» David kastet et blikk på Samuels 15

grå, slitte joggesko. Samuel ble plutselig klar over at parkasen var møkkete, og med sovesveisen i tillegg tvilte han på om han så bra nok ut for denne Julian Smith. Hvem det nå enn var.

Han prøvde å klappe ned håret før heisdørene åpnet seg. De buede veggene utenfor var dekket av kvadrater av kremfarget skinn.

«Ikke rør!» advarte David før Samuel rakk å stryke en hånd over veggen. «Det er ekte geiteskinn, importert fra Tibet,» fortsatte han litt mildere. «Det blir så lett fingeravtrykk, og vi har et svare strev med å få tak i erstatninger når det blir flekker.»

Samuel bare nikket. Han var for opptatt av utsikten til å tenke på tibetanske geiter. De måtte være mange hundre meter oppe i luften. Langt nede blinket byen i reklameskilt og billys. Det minnet om en gigantisk legomodell.

David kremtet. Han ventet ved en rødlakkert dør.

«Julian Smith venter på oss.»

«Er på vei,» svarte Samuel og fulgte ham inn i noe som først så ut som et stort drivhus. Blyinnfattede vinduer dekket tak og vegger. Klatreplanter snodde seg mellom glassrutene og fikk Samuel til å tenke på regnskog. Han forventet nesten å se apekatter slenge seg i lianene. En snirklete vindeltrapp i smijern gikk opp til en balkong, hvor det var 16

store glasskabinett med bøker. En stige førte opp til de øverste bokhyllene helt oppe under taket.

David smilte av det måpende ansiktsuttrykket hans.

«Vi skal til arbeidsværelset.» Han ledet vei innover. Skrittene ga gjenlyd på det gylne tregulvet.

Samuel stoppet opp foran en nedsenket dam i gulvet med langt siv hengende over kanten. Karpefisk svømte ivrig bort til ham for å tigge etter mat. En divan, polstret i brodert silke, sto ved siden av. Det lå en bok mellom putene.

Han rakk å få med seg undertittelen – «En innføring i ADHD, Tourettes syndrom og Narkolepsi» – før han ble dratt med videre. Han begynte å lure på hvor mye denne Julian Smith visste om ham, og følte seg plutselig svimmel. Huden klødde som hundrevis av myggstikk. Svetten rant nedover iskald hud. Steinveggene klemte seg nærmere …

«Husk, det er bare en drøm!» sa han til seg selv.

«Bare en hildring! Det går over …»

Av og til kan mennesker med narkolepsi drømme i våken tilstand og se ting som ikke er der. Samuel hadde begynt å kalle de våkne marerittene for «hildringer». Hildringen viste noe som var langt borte, en slags luftspeiling. Det var en bivirkning av sykdommen. Det var alltid det samme: følelsen av 17

intens tørste, steinvegger og en lukt av forråtnelse.

Av og til hørte han lyden av latter. Det verste var når han så et slags gammeldags tinnbeger. Da var det som om en bunnløs håpløshet truet med å rive ham i stykker. Psykologene sa at det måtte være et traume fra tiden før han ble funnet i skogen.

Skjelvende støttet han seg til et skap som så ut som det var hamret ut av gull.

«Er alt i orden?» spurte David, og kastet et bekymret blikk på fingeravtrykkene på det blanke metallet.

«Det går bra,» sa Samuel, trakk pusten dypt og rettet seg opp. * Julian Smiths kontor var som en gjennomsiktig glasskube hvor Samuel kunne se hele byen, fra fergene nede i fjorden til hoppbakken oppe i åsene.

Et grått bakhode stakk opp over ryggstøet i kontorstolen borte ved glassveggen, og en hånd gestikulerte mens en dyp stemme snakket i mobiltelefonen på et ukjent språk. Julian må ha sett speilbildet deres i vindusglasset. Han snurret rundt og sa enda noen uforståelige gloser før han la telefonen på bordet med et smell.

18

«Beklager. Det var Tyrkia … Samuel! Endelig!

Velkommen!» Smilerynkene ble dypere og tennene lyste hvitt mot solbrun hud. Det halvlange håret var sølvgrått, selv om han neppe kunne være mer enn førti. Han var kledd med utstudert skjødesløshet.

Den rutete skjorten satt perfekt over skuldrene og den utvaskede T-skjorten under var nystrøket.

Han lo da Samuel så forvirret ut.

«Du har ikke fortalt ham noe?»

«Nei. Jeg gjorde alt etter dine instrukser,» svarte David stivt. «Jeg skulle hilse fra Anne-Mette og si at det var siste gang hun var barnevakt.»

«Så, så. Opp med humøret, David. Jeg vet han er ung, men jeg klarte simpelthen ikke å holde meg lenger. Og siden han er her, så gjorde han vel en overbevisende innsats?»

«Det vil jeg anta.»

«Vel, vel. Samuel, kom hit. Det er sikkert mye du vil ha svar på. David, takk. Jeg kan ta det herfra.»

David gjorde et kort bukk og rygget ut av rommet.

«Nå … Sett deg ned.» Smith pekte på en designstol som så ut som den var bygd opp av ispinner.

«Vil du ha noe å drikke? Jeg har et kjøleskap her på kontoret, men hvis du vil ha noe mat, så er kjøkkenet på andre siden av bygget. Prøver å holde fris19

telsene på avstand.» Han lo en litt anstrengt latter og slo seg på magen.

«Ja, må være slitsomt med så stor leilighet …»

Samuel tippet rommet hans var mindre enn mannens skrivebord.

«Jeg vet du ikke har hatt det lett,» sa Julian. «Men du er en av oss nå.» Han åpnet et kjøleskap skjult i en bokhylle og kastet en colaboks som Samuel fanget i luften.

«Hvem er «oss»?» Samuel satte fra seg boksen på skrivebordet uten å åpne den. Sukker gjorde ham søvnig.

Julian Smith kastet litt forfengelig på hodet og strøk en hånd gjennom håret.

«Hvor skal jeg begynne? Byrået ble grunnlagt på 80-tallet av min far, Emanuel Smith. Du har kanskje hørt om ham? Sikkert ikke. Du er jo bare barnet. Dessuten er han mest kjent i finansmiljøet.»

Han åpnet brusen og tok en slurk før han fortsatte.

«Min mor døde da jeg ble født, men jeg har nok hatt en mye enklere barndom enn deg. Jeg tilbrakte mange av ungdomsårene på farten rundt omkring i verden. Jeg brydde meg lite om hva min far holdt på med … Helt til han fikk en uhelbredelig sykdom og jeg måtte ta over.» Julian gjorde en pause som om minnet smertet ham.

20

«Min bror og jeg valgte Norge som base. Dette landet er både avsides og sentralt, om du skjønner.

Dessuten er regjeringen liten, og enkel å kontrollere. For ikke å snakke om Fredsprisen … Utdelingen er det perfekte påskudd for å få samlet statsoverhodene.» Han lente seg bak i stolen og la beina på skrivebordet. Han hadde på seg khakishorts selv om det var midt på vinteren, og den ene flip-flop-sandalen vippet rastløst på foten mens han snakket videre.

«Det lille opptrinnet ved kjøpesenteret … Det var arrangert av oss. Eller rettere sagt av meg.»

«Deg?» utbrøt Samuel. «Og hva var poenget? At jeg skulle vise meg verdig eller noe sånt?»

«Jeg skammer meg når du sier det på den måten.

Men … Ja. Det var en slags test. For å se om du er klar.» Han tok ned beina fra bordet og satte seg opp i stolen.

«Og det var du, så da er det jo ikke noe problem!

Du var oppfinnsom og beholdt roen, nøyaktig slik du skulle. Jeg har selvsagt trodd på deg hele tiden, men det er andre som også må overbevises.»

«Men du sa at faren din grunnla hele bedriften.

Da er det vel du som eier den nå da?»

«Det er ikke riktig så enkelt.» Julian lo. «Min far var oppfinneren av … ja, hva skal man kalle det …

21

det produktet vi tilbyr. Men vårt produkt har store konsekvenser for mange mennesker, så da ryktet spredte seg …» Han slo ut med armene.

«Vi har til og med to representanter fra FN i styret. Så det er ikke bare-bare å få godkjent et nytt medlem.»

«Medlem? Ikke si at dere er en slags sekt eller noe. For jeg er ikke interessert! Fostermoren min tror at en UFO kommer til å hente henne på Sankthans …»

«Nei, nei,» avbrøt Julian. «Vi er absolutt ikke religiøse. På ingen måte. Snarere tvert imot. Vi er utelukkende en vitenskapelig institusjon.»

«Så, hva er det dere driver med, egentlig?»

«Vi er … tja, hva skal jeg si? Et slags reisebyrå?

Det er det jeg kaller det på investormøtene. Og da mener jeg ikke at vi trenger penger, for det har vi mer enn nok av. Nei, det er mer en slags investering i «goodwill». Et reisebyrå … Ja, det er en god beskrivelse. Vi er turister, Samuel. Tidsturister.»

22