Victoria Hislop
Siste dans og andre fortellinger Oversatt av Lene Stokseth, MNO
Originalens tittel: The Last Dance and other Stories «Presten og papegøyen», «Kafenionen», «Zacharoplasteionen», «Peripteroen», «Slakteren fra Karapoli», «Lærepengen», «Siste dans» Copyright © 2012 Victoria Hislop «Middelhavsmysteriet» Copyright © 2013 Victoria Hislop Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2013 Oversatt av: Lene Stokseth, MNO Repro: Renessanse Media AS, Asker Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN 978-82-516-8085-1 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no Forfatterens merknad Noen av historiene i denne boken berører den nåværende økonomiske situasjonen i Hellas, som gjør leveforholdene til vanlige grekere fryktelig vanskelig. Du som leser dette, vil kanskje ha glede av å få vite mer om arbeidet til disse hjelpeorganisasjonene: The Smile of the Child: www.hamogelo.gr Caritas, en katolsk veldedighetsorganisasjon som arbeider i de sørligste bydelene i Aten: www.caritas.org Frelsesarmeen, som nå er aktive i Aten og Thessaloniki: www.salvationarmy.gr
Til Vasso Sotiriou
En spesiell takk til: Elena i Agios Nikolaos p책 Kreta Ian, Emily og William Hislop Evripides Konstantinidis David Miller Costas og Alexandra Papadopoulos Flora Reed Zoie Sgourou Thomas Vogiatzis
Innhold Presten og papegøyen Kafenionen Zacharoplasteionen Peripteroen Slakteren i Karapoli Lærepengen Siste dans Middelhavsmysteriet Ideer og inspirasjon – forfatterens etterord
9 27 49 67 89 109 131 149 179
Presten og papegøyen
S
tavros hadde valgt sølibat. Han kjente mange prester som hadde kone og barn, og til og med noen som var blitt fedre uten å være gift, men han hadde allerede en kvinne i livet sitt, og det var henne han tjente: Panagia, jomfru Maria, Guds mor. For et år siden kom han til Ladrisi for å bistå over åtti år gamle Papa Apostolos, som hadde vært landsbyens åndelige hyrde i over femti år. Det var dyp sorg da han døde, men menigheten var godt fornøyd med hvordan Stavros tok over pliktene hans. Han hadde ansvaret for et prestegjeld som besto av en landsby med så lite som fire hundre innbyggere og tre nærliggende grender som hver hadde sin bittelille kirke. Presteboligen lå oppe på en høyde i utkanten av landsbyen, to minut11
Presten og papegøyen
ters gange fra kirken, og fra dette utkikkspunktet kunne han se de andre små kirkene som hørte inn under ansvarsområdet hans, ligge spredt i dalen under ham. Den unge mannen, som var nyutdannet prest, takket Gud for at han var blitt velsignet med et så fredelig prestegjeld. Det var mange kvinner som fulgte stien ut fra landsbyen og oppover stien til huset hans. De forsynte ham med varme måltider og syltetøyglass og skulle gjerne holdt ham med selskap også, men han unngikk all kontakt som kunne mistolkes som vennskap. På de fleste landlige steder kunne det se ut som om det var minst dobbelt så mange kvinner som menn. Det var kvinner på dørtrammene, kvinner på torgene og til og med kvinner som arbeidet på markene eller samlet ved i skogen. I den landsbyen der Stavros bodde, lot det til å være enda færre menn enn vanlig. De eneste gangene han fikk et glimt av noen menn utenom i begravelser eller i minnegudstjenester, var når han passerte kafenionen. Det hendte at han nikket eller vekslet noen ord, men han stoppet aldri opp. I skråningen bak huset hadde Papa Stavros 12
Presten og papegøyen
egne bikuber som han stelte omsorgsfullt og omhyggelig. Dette var noe han hadde lært av bestemoren sin, og han hadde alltid med seg et glass mørk, nesten sirupssvart honning når han var på sykebesøk. Han laget en egen blanding til de syke, en varm, søt, beroligende drikk, og han blandet i urter og litt sitronsaft av sitroner fra sitt eget tre. Mot slutten av det første året som prest felte enkene i landsbyen dommen: Denne unge mannen hadde bemerkelsesverdige evner. De hadde tillit til det som inspirerte prekenene hans og lot seg løfte av renheten i messingen hans, men det var virkningen av den enkle, hjemmelagde «medisinen» som virkelig styrket dem i troen. Ryktet om de helbredende evnene hans spredte seg blant kvinnene, og kirken var alltid opplyst av flere hundre stearinlys. Nå var det blitt slik at den store trekassen med en smal sprekk til mynter måtte tømmes hver uke, og forsyningene med mørke, okerfargede lys måtte fornyes hele tiden. De så på Stavros som en mirakelmann. Når landsbyens menn var syke, brukte de en annen form for medisin. De kurerte smerter og skavanker med raki, ildvann som fordrev alt som 13
Presten og papegøyen
var av bakterier, og de fnyste av kvinnenes kullsviertro på prestens remedium. Det var jo ikke annet enn honning og vann! «Flytende gull, kirkelig tull,» lo de. «Men det kan jo ikke skade,» var det en som sa. «Det viktigste er at de er fornøyd,» istemte en annen. Papa Stavros hadde et buskete skjegg som dekket hele den nederste delen av ansiktet, og under den høye, svarte hatten hadde han et vell av svart, krøllete hår som rakk nesten ned til skuldrene. Gjennom den tette hårveksten lyste prestens øyne, svarte som modne oliven. Han hadde myst såpass mye mot solen at han hadde noen rynker rundt øynene, men hendene røpet hvor ung han var. De var like glatte som huden til et nyfødt barn. Om kvelden, når han var ferdig med besøkene og hadde utført alle pliktene sine i menigheten, gikk han hjem for å spise. Det var i de stundene han hadde aller mest glede av de lokale kvinnenes kjærlighet og tilbedelse. Nesten hver dag sto det noe og ventet på ham: en liten gryte med bønnestuing, fasolakia, en eller annen suppe 14
Presten og papegøyen
eller til og med kleftiko, en blanding av kjøtt og grønnsaker, klar til servering. De kom og hentet beholderne etterpå, så han fikk for vane å sette gryter og kar utenfor, vasket og klare til henting. Og når han hadde spist, tilbrakte han resten av kvelden med å lese i Septuaginta. Den nakne lyspæren i taket ga bare akkurat nok lys, til tross for at han hadde unge, friske øyne. En dag i mai brøt det ut en epidemi som ikke Papa Stavros kunne gjøre noe for å stagge. Landsbyskolen, ett enkelt rom der tjuefem barn satt tett sammen for å lære, dannet perfekte forhold for smittespredningen. Kyria Manakis, den nye læreren, la merke til at tre søsken hadde fått utslett og foreslo forsiktig at de skulle holde seg hjemme dagen etter. Hun var ung og uerfaren, og det viste seg snart at hun ikke hadde handlet raskt nok. Moren deres burde blitt varslet umiddelbart. De ekstra timene i klasserommet ga viruset fritt spillerom. I løpet av et døgn feide meslingene gjennom landsbyskolen som et pestutbrudd, og klasserommet ble stående halvfullt. Katerina Manakis ble nødt til å stenge skolen, men hun var pliktoppfyllende nok til å gi 15
Presten og papegøyen
de barna som fortsatt var igjen, noen oppgaver å gjøre hjemme og en bok å lese. Barna frisknet til etter hvert, men da de begynte å komme tilbake mot slutten av vårsemesteret, oppdaget læreren at hun selv også hadde fått utslett på brystet. Hun lå syk og alene hjemme i en uke med feber og utslett over hele kroppen. Naboen, som var enke, ringte en lege fra en by like ved. Han tok fram stetoskopet, kikket i halsen hennes, kjente på lymfekjertlene og gikk bort til vasken for å vaske hendene. Hvis hun ikke var over det verste om noen dager, måtte hun på sykehuset, sa han. Den tiende dagen, da legen hadde gitt henne mer antibiotika enn han følte var trygt, kom Papa Stavros på besøk. Katerina Manakis oppfattet et lysskjær som falt over sengen da døren gikk opp, og solen strømmet inn i mørket. Hun var halvt delirisk og trodde lysglimtet kom fra en himmelsk åpenbaring. «Katerina,» hvisket den gamle enken som holdt et øye med naboen sin. «Presten er kommet.» Med hjelp fra enken og en ekstra pute satte 16
Presten og papegøyen
Katerina seg opp i sengen. Lyset i rommet ble filtrert av gardinene, men hun kunne se presten varme vann, helle vannet i et glass, røre inn litt honning og drysse over noen urter. Han sa noen lavmælte ord og grep den slappe, svette hånden hennes. Hun kjente de marmorkalde fingrene, og da hun drakk brygget han ga henne, var det som om feberen forsvant. Papa Stavros besøkte henne hver dag i en uke. Han var en mann av få tydelige ord, men ba stille med bøyd hode ved sengekanten hennes. Feberen sank for hver dag, utslettene bleknet, og etter et par uker var hun på beina igjen. Hun var blitt frisk takket være Gud og mirakelpresten. Katerina Manakis ble lei seg da hun skjønte at hun ikke lenger ville få høre den diskrete bankingen fra Papa Stavros på døren sin, men hun var glad for å være bedre og kjente kreftene vende tilbake i de varme sommerdagene. Hun tok seg i å speide etter presten i gatene og håpet skyldbevisst at en av enkene i nabolaget snart ville trenge omsorgen hans. Så snart Katerina Manakis ble sterk nok, gikk hun til nærmeste by for å kjøpe et lite kvinnepor17
Presten og papegøyen
trett i hamret sølv som hun plasserte ved siden av ikonet av Jomfru Maria. Det skulle henge i et smalt bånd sammen med flere titalls andre slike sølv-tamataer i kirken, som en takk for besvarte bønner. Der hang det bilder av hjerter og hender, føtter, armer og bein, absolutt alle kroppsdeler. Det var også mange små sølvbabyer der. I årenes løp hadde alle kvinnene i landsbyen bedt om vellykkede unnfangelser eller takket Panagia, jomfruen, for et vakkert spedbarn som lå i vuggen og sparket med beina. For første gang siden Katerina kom til landsbyen, slo hun seg ned på en trappeavsats sammen med de eldre damene. Hun la merke til at de rødmet litt hver gang de så presten, og så at de kikket blygt ned på brosteinene når han stoppet for å hilse på dem. Hun ble litt flau da hun merket at hun gjorde det samme. «Han er så flott,» sa en av damene «Ja, han er en kjekk, ung mann,» sukket en annen. «Så nydelige øyne,» sa en tredje. «Som smeltet sjokolade.» Katerina holdt tankene sine for seg selv mens hun hegnet om minnene om den stillfarne man18
Presten og papegøyen
nen og de lavmælte bønnene. Hun så etter ham da han gikk, og tenkte at han så ut som om han trivdes godt i sitt eget selskap. Stavros var alene, men han følte seg ikke like ensom som andre prester i samme situasjon. Faktum var at han ikke bodde helt alene. Han hadde selskap av en papegøye. Nikos bodde i huset allerede da den unge presten kom. Noen i landsbyen sa at papegøyen hadde tilhørt familien til den gamle presten alt før Apostolos ble født, så det ble spekulert i om fuglen kunne være over hundre år gammel. Den praktfulle blå og grønne papegøyen var hissig og en tanke krakilsk. Han voktet huset bedre og mer aggressivt enn en mastiff. Når en enke våget seg bort til døren med middag til Stavros, hørte hun skremmende skrik innenfra, en advarsel om at hun hadde gått langt nok. Det var derfor de alltid satte maten utenfor døren. Katter lusket rundt utenfor av og til når de kjente lukten av kjøtt. En gang i blant hoppet en av dem opp i vinduskarmen og fikk øye på fuglen der inne, som stirret tilbake med runde øyne. Når kattene hørte den skrike, trakk de seg unna. 19
Presten og papegøyen
Papegøyen kunne si flere ting. Sitt eget navn («Niko, Niko»), navnet til den opprinnelige eieren sin og nå også «Stavros». En gang iblant sa han også «Panagia mou », noe som kunne være et uttrykk for gudfryktighet, men også en mild ed, alt etter hvordan det ble uttalt. Det var vanskelig å si for sikkert. Papegøyen lød ikke særlig gudfryktig. Nikos, som var blitt vingeklippet mange år tidligere, satt på pinnen sin hele dagen, midt i det eneste rommet i huset. Om kvelden, når presten var der, kom den ned fra pinnen og flakset klosset fra den ene stolryggen til den andre. Han hadde til og med en egen plass ved bordet, med sin egen emaljerte tallerken, der Stavros serverte ham en halv brødskive. Når han ikke hakket på den, så han på eieren sin og skakket på hodet med en mellomting av hengivelse og forakt. Presten pleide å lese mens han spiste, men de siste ukene hadde han hatt vanskelig for å konsentrere seg. Han bar tallerkenen sin bort til vasken. Omtrent halvparten av maten var uspist. «Jeg klarer ikke la være å tenke på henne, Niko,» sa han da han skylte tallerkenen i kaldt vann. Han kunne like gjerne snakket til seg selv, 20
Presten og papegøyen
men det føltes godt å få en slags respons fra fuglen. «Niko! Niko! Ti kaneis, Niko!» Papegøyen la hodet på skakke og flakket med blikket. Han slo med vingene, gikk sidelengs over bordet og hoppet opp på en stolrygg før han snudde seg mot Stavros igjen. Han likte å være på pinnen sin før det ble mørkt, og nå var klokken over ti. Før Stavros gikk og la seg, vasket han ansiktet og hendene i vasken på kjøkkenet. Hvis han ville ha varmt vann, måtte han varme det på den lille gasskomfyren. Så la han seg for å sove på sengebrisken som var bygd inn i veggen på motsatt side av kjøkkenkroken. Han hadde aldri hatt problemer med å sove. Hver dag var fullt besatt med besøk, studier og bønn, så han var alltid utslitt når han la seg, men den siste tiden hadde han ligget og vridd seg i sengen uten å falle til ro. Langt ut på natten, da søvnen endelig kom, ble han hjemsøkt av drømmer om den unge læreren, og han ble liggende og mumle i søvne. Vanligvis våknet han av soloppgangen eller kirkeklokkene, avhengig av hva som inntraff 21
Presten og papegøyen
først. Den siste tiden hadde han våknet av at han ropte navnet hennes. Han var ikke akkurat opplagt etter slike urolige netter, og om morgenen følte han seg nesten for sliten til å gå ut. Slik hadde han det i mange uker. Nikos netter var nesten like urolige som prestens. Han satt og sov en stund, men hver gang herren hans ropte høyt, flakset han urolig med vingene, pirket i frøene i skålen sin og flyttet seg fra fot til fot. Ukene gikk, og Katerina Manakis ble stadig sterkere. Sommeren var begynt å kjølne, og om noen dager skulle skolen begynne igjen. Da skulle hun stå foran klassen, fin og frisk, smilende og med glinsende mørkt, flettet hår. Dagen før skolestart gikk hun bort til prestens hus og satte igjen en porsjon kylling med urter fra fjellet. Da hun nærmet seg huset, lusket noen magre katter bort med skyldbevisste miner. I det samme hørte hun, høyt og tydelig, noen som ropte navnet hennes: «Katerina! Katerina!» Presten låste aldri døren, så hun trykket ned dørhåndtaket og gikk inn. Det så ikke ut som om det var noen der, men hun skimtet et glimt av et øye i halvmørket. 22
Presten og papegøyen
«Niko! Katerina! Niko! Ti kaneis ? Ti kaneis ?» Først kjentes det som om hjertet til den unge kvinnen skulle hoppe ut av brystet. Så lo hun høyt. Hun hadde hørt at den unge presten hadde en papegøye. Det var det noen som hadde fortalt henne. Men hun hadde aldri forestilt seg at fuglen skulle være så stor og eksotisk. Hun skjønte at det var fuglen som hadde sagt navnet hennes og smilte litt forundret. Da hun snudde seg for å gå, hørte hun navnet sitt igjen. Denne gangen kom stemmen bakfra. «Kyria Katerina. Kalimera.» Det var presten. «Så godt å se at du er sterk nok til å spasere en tur.» Katerina følte seg ydmyket der hun sto inne i huset til presten som en innbruddstyv tatt på fersk gjerning. «Jo takk, jeg er mye bedre,» sa hun forfjamset. «Eh … Jeg kom bare med noe til deg for å takke. Det er derfor jeg er her.» «Så snilt av deg. Jeg får godt med mat i denne landsbyen,» sa han og tok fra henne gryta. «Jeg har aldri spist så godt i hele mitt liv.» Det føltes rart å snakke med en kvinne i sitt 23
Presten og papegøyen
eget hjem, en kvinne som sjenert rakte fram en matrett til ham med glitrende øyne og rødmende kinn. «Jeg gikk bare inn fordi… Jeg hørte noen rope på meg, så jeg åpnet døren, og …» «Hva mener du?» «Jeg hørte navnet mitt. Jeg trodde i hvert fall at jeg hørte det,» sa Katerina og rødmet. Hun var så flau. Skamfull. Hva i all verden kom presten til å tro om henne? Nikos var ikke akkurat lærenem, men når han først lærte noe, satt det godt. «Ti kaneis? Katerina? Katerina? Niko?» Stavros så fra papegøyen til Katerina. Hvordan skulle han forklare dette? Papegøyen hadde ikke lært et eneste nytt ord bortsett fra navnet hans siden han kom. Ikke før nå. Presten og papegøyen så på hverandre. «Niko!» sa presten lattermildt. «Jeg visste ikke at du hadde lært et nytt ord!» «Ti kaneis? Ti kaneis ?» «Bare bra, takk,» svarte han og smilte bredt. Bedre enn noen gang, ville han svare. Da han snudde seg, så han at Katerina hadde gått. Han oppdaget at hun var halvveis nede i 24
Presten og papegøyen
gaten allerede og skulle til å skynde seg etter henne. De hadde jo ikke fått tatt farvel! Ordene var blitt hengende i luften. Så stoppet han. Det var ingen hast. «Jeg går hjem til henne med gryta i morgen,» sa han til fuglen. Nikos la hodet på skakke og blåste opp de turkise fjærene.