Andre titler av Peter James: Levende begravet, 2008 Død manns fotspor, 2010 Død i morgen, 2012
PETER JAMES
Skomannen Oversatt av Monica Carlsen
Copyright © Peter James / Really Scary Books 2010 Originalens tittel: Dead like you Published by agreement with Leonhardt & Høier Literary Agency A/S Copenhagen and Blake Friedmann Literary, TV & Film Agency Ltd. London Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2013 Oversatt av: Monica Carlsen Omslagsdesign: Juve design Repro: RenessanseMedia AS Sats: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon 10,1 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN 978-82-516-5664-1 Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Til Anna-Lisa Lindeblad-Davies
1997
1 Torsdag 25. desember Vi gjør alle feil, hele tiden. For det meste er det bare småting, som å glemme å ringe noen tilbake, glemme å legge penger på parkometeret eller glemme å kjøpe melk når vi er i butikken. Men en gang iblant – heldigvis bare en svært sjelden gang – gjør vi de helt store feilene. De feilene som kan koste oss livet. De feilene Rachael Ryan gjorde. Og hun fikk mer enn nok tid til å angre på det. Hvis … hun ikke hadde vært så full. Hvis … det ikke hadde vært så inn i helvete kaldt. Hvis … det ikke hadde begynt å regne. Hvis … det ikke hadde stått hundre andre som var like fulle i drosjekø på holdeplassen i East Street i Brighton klokken to på julaften, eller rettere sagt i de tidlige morgentimene natt til 1. juledag. Hvis … hun ikke hadde hatt gåavstand hjem, i motsetning til de like fulle venninnene sine, Tracey og Jade, som bodde på motsatt side av byen. Hvis … hun hadde hørt på Tracey og Jade da de ba henne om ikke å være så jævlig dum. Og sa at det krydde av drosjer. At det ikke ville bli lenge å vente. * Han var stiv i hele kroppen, så opphisset var han. Etter å ha holdt utkikk i to timer, så han endelig kvinnen han hadde ventet på komme rundt hjørnet. Hun var til fots og alene. Perfekt! Hun gikk i miniskjørt og hadde et sjal rundt skuldrene, 9
og hun sjanglet litt på de høye hælene. Hun hadde pene ben. Men det som virkelig fikk ham til å glo, var skoene. Sko etter hans smak. Høyhælte med ankelremmer. Han likte ankelremmer. Da hun kom nærmere og trådte tydeligere fram i lysskjæret fra en gatelykt, kunne han se gjennom kikkerten, gjennom bakruten, at de var blanke, akkurat som han hadde håpet. Veldig sexy sko! Hun var en kvinne etter hans smak! * Herregud, så glad hun var for at hun hadde bestemt seg for å gå! For en kø! Og hver eneste drosje som hadde kjørt forbi henne, var opptatt. Med en frisk vind og et lett duskregn mot ansiktet stolpret Rachael videre forbi forretningene i St. James’s Street, rundet et hjørne og kom inn på Paston Place, der vinden økte i styrke så det lange, brune håret pisket henne i ansiktet. Hun fortsatte mot strandpromenaden og svingte så inn i gaten med viktorianske rekkehus, der hun bodde, og der vinden og regnet ødela det som var igjen av frisyren. Ikke at det spilte noen rolle lenger, ikke i kveld. I det fjerne hørte hun lyden av en ulende sirene, en ambulanse eller en politibil, tenkte hun. Hun passerte en liten bil med duggete ruter. Gjennom dem skimtet hun silhuetten av et par som klinte, og kjente et stikk av vemod og en plutselig lengsel etter Liam, som hun hadde gjort det slutt med for snart et halvt år siden. Drittsekken hadde vært utro. Jo da, han hadde tryglet henne om tilgivelse, men hun bare visste at han kom til å bedra henne igjen, og igjen – han var den typen. Likevel savnet hun ham fortsatt noe helt forferdelig, og hun lurte på hvor han var nå. Hva han gjorde denne kvelden. Hvem han var sammen med. Helt sikkert en eller annen jente. Mens hun var alene. 10
Hun og Tracey og Jade. De tre single stakkarene som de spøkefullt pleide å kalle seg. Men bak humoren skjulte det seg en smertelig sannhet. Etter å ha hatt et forhold til mannen hun virkelig hadde trodd var den rette i to og et halvt år, var det vondt å være alene igjen. Ikke minst i julen, på grunn av alle minnene. Herregud, for et bedritent år det hadde vært. I august hadde prinsesse Diana dødd. Så hadde det gått til helvete med hennes eget liv. Hun kastet et blikk på armbåndsuret. Klokken var fem over halv tre. Hun halte mobilen opp av vesken og ringte Jades nummer. Jade sa at de fortsatt sto i drosjekø. Rachael fortalte at hun snart var hjemme. Hun ønsket Jade god jul, ba henne ønske Tracey god jul også, og sa at da ses vi på nyttårsaften. – Håper julenissen er snill mot deg, Rach! sa Jade. – Og si at han ikke må glemme batteriene hvis han gir deg en vibrator! Hun hørte Tracey fnise i bakgrunnen. – Dra til helvete! svarte hun med et flir. Hun stakk telefonen ned i vesken igjen og snublet videre, men slo nesten kollbøtte da hælen på den ene av de vanvittig dyre Kurt Geiger-skoene hun hadde kjøpt på salg uken før, satte seg fast mellom to brosteiner. Hun lekte et øyeblikk med tanken på å ta dem av seg, men nå var hun jo nesten hjemme. Hun stolpret videre. Spaserturen og regnet hadde gjort henne litt klarere i toppen, men hun var fortsatt for full og ruset på kokain til å undre seg over at en mann med baseballkaps prøvde å buksere et kjøleskap ut av en varebil litt lenger borte i gaten midt på svarte natten. Da hun kom nærmere, hadde han fått det halvveis ut. Kjøleskapet så skrekkelig tungt ut. Hun kunne se at han strevde, og plutselig hylte han høyt av smerte. 11
Instinktivt – fordi hun var en vennlig sjel – løp hun snublende bort til ham. – Ryggen min! Skiveprolaps! Å, herregud! – Er det noe jeg kan gjøre? Det var det siste hun kunne huske at hun sa. Hun ble slengt forover. Noe vått klasket mot ansiktet hennes. Hun kjente en skarp, bitter lukt. Så ble alt svart.
NÅ
2 Onsdag 31. desember Yac snakket inn i metalldingsen på den høye teglsteinsmuren. – Drosje! sa han. Så gled den elegante smijernsporten opp, svartmalt og med gylne spyd på toppen. Han satte seg inn i den hvite og turkise Peugeot stasjonsvognen igjen og kjørte opp den korte, svingete oppkjørselen. Det var busker på begge sider, men han visste ikke hva de het. Han hadde ikke lært om busker ennå. Bare trær. Yac var førtito år gammel. Han hadde på seg dress, nystrøken skjorte og et nøye utvalgt slips. Han likte å kle seg pent på jobben. Han barberte seg bestandig før han skulle på arbeid, gredde det korte, mørke håret fremover til en liten sleik og påførte deodorant i armhulene. Han var klar over at det var viktig ikke å lukte vondt. Han kontrollerte bestandig neglene på fingrene og tærne før han gikk hjemmefra. Han trakk bestandig opp armbåndsuret. Han sjekket bestandig om det var noen meldinger på svareren. Men han hadde bare fem lagrede numre på telefonen – og bare fire mennesker hadde nummeret hans – så det var ikke ofte han fikk noen. Han kastet et blikk på klokken på dashbordet. 18.30. Bra. Enda en halvtime til han måtte ta seg en kopp te. Mer enn nok tid. Termosen sto i passasjersetet ved siden av ham. Oppkjørselen endte i en rund plass der en lav mur omkranset en fontene med grønn belysning. Yac styrte omhyggelig utenom den, forbi en firedørs garasje og rundt hjørnet på det store huset før han stanset foran en trapp som førte opp 15
til inngangsdøren. En bred, respektinngytende dør som var lukket. Han begynte å bli irritert. Han likte det ikke når passasjerene ikke sto klare utenfor, for da visste han aldri hvor lenge han måtte belage seg på å vente. Og så var det alle avgjørelsene som måtte tas. Om han skulle slå av motoren. Og hvis han slo av motoren, skulle han slå av lysene? Men før han slo av motoren, var det mye som måtte kontrolleres. Drivstoff. Trekvart full tank. Olje. Trykket var normalt. Temperatur. Den var helt grei. Så mye å huske på i denne drosjen. Blant annet skulle han skru på taksameteret hvis de ikke var kommet ut før det var gått fem minutter. Men det viktigste av alt var teen, én gang i timen, hver hele time. Han kontrollerte at termosen fortsatt sto der. Det gjorde den. Nå var det for så vidt ikke hans drosje, den tilhørte en han kjente. Yac jobbet som sjåfør for en drosjeeier. Han kjørte de skiftene han som eide bilen ikke ville kjøre selv. For det meste om natten. Noen netter var lengre enn andre. I natt var det nyttårsaften. Det kom til å bli en veldig lang en, og han hadde vært tidlig på’n. Men Yac hadde ikke noe imot det. Natt var bra. For ham var det omtrent det samme som dag, bare mørkere. Inngangsdøren til huset gikk opp. Han stivnet, men trakk pusten dypt inn, slik terapeuten hadde lært ham. Han likte egentlig ikke å ha passasjerer i bilen, for de trengte seg inn på hans enemerker. Bortsett fra dem med fine sko, da. Men han måtte pent finne seg i dem til han hadde kjørt dem dit de skulle. Da måtte han få dem ut igjen, så han atter kunne få være i fred. Nå kom de ut. Mannen var høy og slank med tilbakestrøket hår. Han var kledd i smoking og tversoversløyfe og hadde en frakk over armen. Hun var iført en pelslignende jakke, og hadde vakkert, rødt hår som bølget rundt hodet hennes. Hun 16
tok seg fantastisk godt ut, som en av disse berømte skuespillerinnene han så bilder av i avisene folk la igjen i drosjen, eller en av filmstjernene på den røde løperen han hadde sett på tv. Men det var egentlig ikke henne han så på; han så på skoene hennes. Svarte og semskede, tre ankelremmer, høye hæler med glitrende metall langs kanten av sålen. – God kveld, sa mannen og holdt bildøren åpen for kvinnen. – Metropole Hotel, takk. – Fine sko, sa Yac til kvinnen som svar. – Jimmy Choo. Mmhm? Hun hvinte av fryd. – Ja, du har helt rett. Det er det! Han gjenkjente den berusende parfymen hennes også, men sa ingenting. Intrusion fra Oscar de la Renta, tenkte han med seg selv. Han likte den. Han vred om nøkkelen i tenningen og gikk raskt gjennom den mentale sjekklisten. Taksameteret på. Setebeltene festet. Dørene lukket. Bilen i gir. Håndbrekket løsnet. Han hadde ikke kontrollert dekkene etter at han satte av de forrige passasjerene, men han hadde gjort det for en halvtime siden, så de var sikkert i orden. Sjekke bakspeilet. Da han gjorde det, fikk han et nytt glimt av kvinnens ansikt. Å ja, hun var vakker. Han skulle gjerne tatt en ny titt på skoene hennes. – Hovedinngangen, sa mannen. Yac regnet i hodet mens han kjørte ned oppkjørselen igjen: 2,516 miles. Han memorerte avstander. Han kjente de fleste distansene i denne byen, for han hadde memorert gatene. Han regnet det om: Det var 4428 yards til Hilton Brighton Metropole; eller 2,186 nautiske mil, eller 4,04911 kilometer, eller 0,404911 mil. Turen ville komme på omtrent ni pund og tjue, avhengig av trafikken. – Har dere høytspylende eller lavtspylende toaletter hjemme? spurte han. 17
Det oppsto et øyeblikks taushet idet Yac svingte ut på veien før mannen skottet bort på kvinnen, hevet blikket og svarte: – Lavtspylende. Hvordan det? – Hvor mange toaletter har dere? Skal vedde på at dere har mange? Mmhm. – Mange nok, svarte mannen. – Jeg skal si dere hvor det finnes et godt eksempel på et høytspylende toalett: i Worthing. Jeg kunne ta dere med dit så dere får se det, hvis dere er interessert. Håpet i stemmen til Yac steg. – Det er et virkelig godt eksempel. På de offentlige toalettene, ikke langt fra piren. – Nei takk. Det er ikke min greie. Paret i baksetet ble stille. Yac kjørte videre. Han kunne se ansiktene deres i speilet i det glødende lyset fra gatelyktene. – Skal vedde på at dere har trykknapper på de lavtspylende toalettene, sa han. – Det har vi, svarte mannen. – Ja. Han løftet mobiltelefonen til øret og besvarte en samtale. Yac betraktet ham i speilet før han møtte kvinnens blikk. – Du bruker størrelse trettiåtte, hva? I sko? – Ja! Hvordan kunne du vite det? – Å, jeg bare vet det. Jeg vet det bestandig. Mmhm. – Det er helt utrolig! sa hun. Yac tidde. Han pratet nok for mye. Han som eide drosjen, hadde sagt at han hadde fått klager på at han pratet for mye. Han sa at folk ikke alltid hadde lyst til å prate. Yac ville ikke miste jobben. Så han holdt munn. Han tenkte på kvinnens sko da de kom ned til strandpromenaden i Brighton, og han svingte til venstre. Vinden tok straks til å røske i bilen. Trafikken var tett og saktegående. Men han hadde rett når det gjaldt prisen. Da han svingte inn foran inngangen til Metropole Hotel, viste taksameteret ni pund og tjue. 18
Mannen ga ham en tipundseddel og sa at han kunne beholde vekslepengene. Yac så etter dem da de gikk inn på hotellet. Så kvinnens hår flagre i vinden. Så Jimmy Choo-skoene forsvinne inn gjennom svingdøren. Fine sko. Han følte seg opprømt. Opprømt ved tanken på natten som lå foran ham. Det kom til å bli mange flere sko. Spesielle sko for en helt spesiell natt.
3 Onsdag 31. desember Gjennom kontorvinduet stirret politifullmektig Roy Grace ut på det stummende kveldsmørket og bort på den opplyste parkeringsplassen utenfor ASDA-supermarkedet tvers over veien, før han lot blikket gli videre til de fjerne lysene i byen Brighton og Hove mens han lyttet til vinden som kom i ulende kast. Han kunne føle den kalde trekken gjennom de tynne rutene. Nyttårsaften. Han kastet et blikk på armbåndsuret. Klokken var kvart over seks. På tide å ta kvelden snart. På tide å gi opp det håpløse forsettet om å rydde pulten, og se å komme seg hjem. Det var det samme hver nyttårsaften, tenkte han. Han lovet alltid seg selv å rydde opp, få unna alt papirarbeidet og starte det nye året med blanke ark. Uten særlig hell. Det vanlige kaoset ville møte ham når han kom på kontoret igjen i morgen. Enda større enn det var i fjor. Som hadde vært enda større enn året før der igjen. På gulvet lå alle mappene med saker fra påtalemyndighe19
tene som han hadde etterforsket i året som gikk. Ved siden av dem sto små, vaklevorne tårn av blå pappesker og grønne plastkasser stuet fulle av uløste saker – den nye betegnelsen på det som tidligere ble kalt kalde saker. Han likte den gamle bedre. Selv om arbeidet hans i overveiende grad gikk ut på å oppklare nye drap og andre grove forbrytelser, var Roy Grace også levende opptatt av de kalde sakene, ja, så til de grader at han følte en personlig tilknytning til hvert enkelt offer. Han hadde imidlertid ikke kunnet sette av mye tid til disse mappene, for det hadde vært et usedvanlig hektisk år. Først var en mann blitt levende begravet i sitt eget utdrikningslag. Så hadde etterforskningsteamet hans sprengt et avskyelig snuffilm-nettverk. Deretter fulgte en komplisert sak med en morderisk identitetstyv, før han lyktes med å ta en dobbeltdrapsmann som hadde fingert sin egen forsvinning. Men han hadde ikke fått den anerkjennelsen han mente han fortjente for oppklaringen av disse sakene fra sjefen sin, avtroppende assisterende politimester Alison Vosper. Kanskje det ville bli bedre neste år. Det lovet i hvert fall godt. En ny assisterende politimester, Peter Rigg, skulle begynne på mandag – om fem dager. Da skulle også det nyopprettede teamet for kalde saker under Graces kommando, bestående av tre tidligere, overordnede etterforskere, ha sin første arbeidsdag, noe som ville lette arbeidsbyrden hans betraktelig. Men det viktigste av alt var at hans elskede Cleo var gravid og skulle føde barnet deres i juni. Og innen den tid, på en foreløpig ikke nærmere fastsatt dato, skulle de gifte seg, såfremt det lot seg gjøre å fjerne den ene hindringen som sto i veien for det. Hans kone, Sandy. Hun hadde forsvunnet for ni og et halvt år siden, på trettiårsdagen hans, og tross alle hans anstrengelser hadde han 20
ikke hørt et ord fra henne siden. Han visste ikke om hun var blitt bortført eller drept, om hun hadde stukket av med en elsker, vært utsatt for en ulykke eller rett og slett på finurlig vis iscenesatt sitt eget forsvinningsnummer. Roy hadde de siste ni årene, helt til han innledet forholdet til Cleo Morey, forgjeves brukt så å si hver ledige stund på å forsøke å finne ut hva som hadde skjedd med Sandy. Nå var han endelig i stand til å legge tanken på henne bak seg. Derfor hadde han engasjert en advokat for å få henne erklært juridisk død. Han håpet det var mulig å få fortgang i prosessen, så han og Cleo kunne gifte seg før barnet ble født. Han hadde bestemt seg for at han ikke var interessert i å gjenoppta samlivet med Sandy, selv om hun plutselig skulle dukke opp igjen. Han hadde lukket døren til fortiden og gått videre – det følte han seg sikker på. Han skjøv papirbunkene rundt på bordet. Ved å stable dem oppå hverandre fikk han skrivebordet til å se ryddigere ut, selv om arbeidsmengden var og ble den samme. Rart hvordan livet forandret seg, tenkte han. Sandy hadde ikke kunnet fordra å feire nyttår. Påsto at det var så krampaktig. De hadde alltid tilbrakt kvelden i selskap med en politikollega av Roy, Dick Pope, og kona hans, Leslie. Alltid på en eller annen fasjonabel restaurant. Når de kom hjem, hadde Sandy uten unntak analysert kvelden i detalj og kritisert den sønder og sammen. I årene med Sandy var hans entusiasme for å feire nyttår blitt stadig mer laber. Men nå, med Cleo, gledet han seg voldsomt. De skulle tilbringe kvelden hjemme, bare de to, og kose seg med den maten de likte aller best. Lykke! Det eneste aberet var at han var ansvarlig etterforskningsleder denne uken, og det innebar at han hadde døgnkontinuerlig bakvakt, noe som igjen innebar at han ikke kunne drikke. Men han hadde bestemt seg for å unne seg noen dråper champagne ved midnatt. 21
Han kunne nesten ikke vente med å komme seg hjem. Han var så forelsket i Cleo at han flere ganger om dagen ble overmannet av en dyp lengsel etter å se henne, holde henne i armene, ta på henne, høre stemmen hennes, se smilet hennes. Han hadde den følelsen nå, og det var ingenting han heller ville enn å gå fra kontoret og sette kursen mot huset hennes, som praktisk talt var blitt hans hjem også. Det var bare én ting som hindret ham. Alle de pokkers blå pappeskene og grønne plastkassene på gulvet. Han måtte ha alt klart før teamet for kalde saker kom på mandag, den første offisielle arbeidsdagen i det nye året. Noe som innebar at han fortsatt hadde flere timers arbeid foran seg. Han nøyde seg derfor med å sende Cleo en tekstmelding full av kyss. Dette siste året hadde han i en periode kunnet delegere alle de kalde sakene til en kollega. Men det hadde ikke fungert, og nå hadde han fått dem tilbake, alle som én. Fem uløste grove forbrytelser blant til sammen tjuefem saker som skulle etterforskes på nytt. Hvor i helvete skulle han begynne? Han kom plutselig til å tenke på noen ord fra Alice i Eventyrland av Lewis Carroll: Begynn med begynnelsen og fortsett til du er ved slutten. Da kan du stoppe. Altså begynte han med begynnelsen. Han fikk holde på en stund til, tenkte han, så skulle han gi seg for i år og skynde seg hjem til Cleo. Som et ekko av tankene hans plinget det i mobilen som tegn på at han hadde fått en tekstmelding. En som var enda fullere av kyss. Med et smil om munnet åpnet han den første mappen og tok en titt på aktivitetsrapporten. Hver sjette måned ble det utført testing av DNA fra alle ofrene i de kalde sakene ved et av laboratoriene som det lokale krimavsnittet benyttet seg av. Man kunne aldri vite. Og flere av gjerningsmennene som lenge måtte ha trodd at de hadde sluppet ustraffet fra forbry22
telsene sine, var senere blitt stilt for retten og satt nå i fengsel, takket være fremskrittene som var gjort innenfor DNAanalyse. Den andre mappen gjaldt en sak som bestandig gjorde Roy Grace dypt rørt: Tommy Lytle. En ettermiddag i februar for tjuesju år siden hadde den da elleve år gamle Tommy vært på vei hjem fra skolen. Det eneste sporet i saken hadde vært en Mini-Morris varebil som var sett i nærheten av drapsstedet, og som senere ble gjennomsøkt. Av mappen fremgikk det med all mulig tydelighet at etterforskningslederen som hadde hatt saken, hadde vært overbevist om at gjerningsmannen var eieren av varebilen, men de klarte ikke å finne fellende tekniske bevis som knyttet gutten til bilen. Mannen, en underlig skrue og ensom ulv med flere seksuelle overgrep på samvittigheten, måtte løslates. Men Grace visste at han fortsatt levde i beste velgående. Han konsentrerte seg om den neste mappen: Operasjon Houdini. Skomannen. De ulike etterforskningene ble gitt helt vilkårlige navn ved hjelp av et program i Sussex-politiets datasystem. Iblant var de forbausende treffende. Denne saken var en av dem. Som den dyktigste utbryterkonge hadde nettopp denne forbryteren hittil ikke latt seg fange i politiets garn. Skomannen hadde voldtatt – eller forsøkt å voldta – minst fem kvinner i Brighton-området over et kort tidsrom i 1997, og han hadde etter all sannsynlighet voldtatt og drept et sjette offer, selv om liket aldri var blitt funnet. Og det kunne være flere – mange kvinner er for skamfulle eller traumatiserte til å anmelde overgrep. Så ble det tilsynelatende brått slutt på voldtektene. Det ble ikke funnet DNA-bevis på noen av ofrene som sto fram den gangen. Men teknikken for å fremskaffe slike bevis var mindre avansert på den tiden. Det eneste de hadde å gå etter, var overgriperens modus 23
operandi. Så å si hver eneste forbryter har en særegen fremgangsmåte. Et bestemt handlingsmønster. Hans eller hennes karakteristiske «signatur». Og Skomannens var helt spesiell: Han tok offerets truse og den ene skoen hennes. Men bare hvis skoene var elegante. Voldtektsforbrytere var det verste Grace visste. Han var klar over at alle som ble utsatt for noe kriminelt, ble traumatisert i større eller mindre grad, men de fleste klarte etter hvert å legge hendelsen bak seg og gå videre. Men ofre for seksuelle overgrep, fremfor alt voldtatte kvinner og barn som var blitt utsatt for incest, kom aldri virkelig over det. For dem ble livet brått og varig forandret. De måtte leve videre med vissheten om hva som hadde skjedd med dem, kjempe for å mestre vanskelighetene, og kontrollere avskyen, raseriet og angsten de slet med. Det var en ubehagelig kjensgjerning at de fleste voldtekstofre ble voldtatt av en de kjente. Det var ekstremt sjelden noen ble voldtatt av en vilt fremmed, selv om det skjedde. Og det var ikke uvanlig at disse såkalt «ukjente voldtektsforbryterne» beholdt en suvenir – et trofé. Slik Skomannen hadde gjort. Grace bladde litt i den velfylte mappen og kastet et raskt blikk på sammenligningene med anmeldte voldtekter andre steder i landet. Det var spesielt en sak lenger nord, fra det samme tidsrommet, som hadde påfallende mange likhetstrekk. Men de hadde måttet sjekke den mistenkte ut av saken, fordi bevisene ikke levnet noen tvil om at det overhodet ikke kunne være snakk om samme gjerningsmann. Så, Skomannen, undret Grace, lever du fortsatt? Og hvor er du i så fall nå?